Det var tidlig klart at dersom jeg skulle på kamp i nærområdet denne dagen, ville det bli kampen mellom Tune og Fredrikshald, og slik ble det da også til slutt. Jeg busset inn til Fredrikstad, og derfra videre opp til Grålum, hvor jeg gikk av utenfor Tunebanen med et lite kvarter til avspark på den øvre banen nærmest veien. På vei inn på banen traff jeg på Åge Johansen, som fortalte at også Trond Sæterøy hadde møtt opp og befant seg lenger borte langs den ene langsiden ned mot nedre bane, og jeg fant ham snart blant de fremmøtte idet spillerne gjorde seg klar til å sparke i gang kampen.
6. divisjon Østfold avdeling 2 ble toppet av nyopprykkede Kråkerøy 3, som virker å gå mot en sterk sesong også på dette nivået, og etter sju runder hadde de tre poengs luke ned til toer Berg. Deretter fulgte duoen Sarpsborg FK 2 og Lisleby 2 seks poeng bak teten, og Torp sju poeng bak. Kveldens kamp var en hengekamp, og et Tune som lå på 6. plass ville med seier komme seg à poeng med reservelagene til SFK og Lisleby. Fredrikshald på sin side lå nest sist med ett fattig poeng, og hadde kun Tistedalen 2 bak seg, mens det var fem poeng opp til Navestad over streken. Det var derfor to lag som begge hadde bruk for poeng av forskjellige grunner.
Tune hadde mye ball og skapte flere muligheter, men overraskende nok var det gjestene fra Halden som skapte de største i første omgang. Tune kom imidlertid sterkt det siste kvarteret før pause, og i det 32. minutt tok de ledelsen da Arya Yosefi på volley dunket ballen utagbart opp i nettaket på. Deretter fulgte flere fete Tune-sjanser, og seks minutter senere sto det 2-0 etter at Sander Heiberg Skaar styrte inn 2-0 bak en utspilt keeper. Da Sindre Nicolaisen Berntsen på overtid økte til 3-0 ved å heade inn en corner, kunne Tune gå i garderoben med en betryggende ledelse, og det hele virket egentlig avgjort.
Etter hvilen tok vertene denne gang mer kontroll allerede fra start, men vi måtte likevel vente til det 78. minutt før det igjen ble nettsus. Mohamed Dahir Barahow fastsatt sluttresultatet til 4-0, og det var alt annet enn ufortjent at poengene ble igjen på Grålum, selv om Fredrikshald også hadde sine muligheter. En viktig seier om Tune skulle kunne henge med i kampen om opprykk. Trond var ridderlig og tilbød meg skyss hjem, og selv om jeg påpekte at jeg fint ville komme meg hjem ved hjelp av buss, nektet han og høre på slikt, og insisterte på å kjøre meg hjem.
På kampen hos Ullerøy kvelden før hadde Åge Johansen, som nå er involvert i Trosvik, tipset om at onsdagskampen mellom Trosvik 2 og Borgar ville spilles på Trosvikbanen, til tross for at den ikke har blitt ansett som klar for bruk riktig ennå. Til tross for at man for ikke så altfor lenge siden dessverre fjernet naturgresset på Trosvikbanen og erstattet det med usjarmerende kunstgress, har det nye underlaget ikke falt i smak. Faktisk har man vært så misfornøyd med det at man ikke har villet spille der, og Trosvik har i år brukt Merkur som fast hjemmebane mens man har ventet på at dekket skulle byttes igjen i løpet av sommeren.
Jeg kom meg dessverre faktisk aldri på kamp på Trosvikbanen mens det var gress der, og på en dag som uansett var dominert av andre- og tredjelag på kampmenyen i Østfold-fotballen, var dette en grei mulighet til å i hvert fall få avlagt et besøk, selv om jeg opprinnelig hadde tenkt å droppe fotballen denne kvelden. Åge hadde imidlertid fortalt om at banen fremsto som helt fryktelig og til og med full av skarpe småsten, og at lagene hadde fått klar beskjed om at de spilte kamp der på eget ansvar. Han mente at dette kunne bli en blodig affære, og dette gjorde at jeg ble såpass nysgjerrig at jeg bestemte meg for å ta turen.
Etter å ha kommet meg av bussen og spasert til Trosvikbanen, registrerte jeg at noen må ha gjort en jobb med å rydde banen for alle småstenene det hadde vært snakk om, for jeg la selv ikke merke til noe spesielt der ute på kunstgresset. Lagene var allerede i gang med oppvarmingen, og Torps trener Terje Jonassen ledet bortelaget, for selv om jeg kalte de Borgar, var det strengt tatt et Borgar / Torp 2 som nå skulle opp mot Trosvik 2. Jonassen fortalte meg litt om dette, og beskrev hvordan han hadde vært på vei til å trekke Torps andrelag da Borgars Roger Thorvaldsen ringte og ba om hjelp til å stille lag slik at de endte opp med å stille som et kombinert lag. Jeg ble videre fortalt at det i stor grad var Borgar-spillere, ispedd noen torpinger.
I toppen av 7. divisjon Østfold avdeling 1, var det Hvaler og Selbak 2 som begge var uten poengtap og utkjempet en duell. For Trosvik 2 og Borgar / Torp 2 sin del var de tabellnaboer et godt stykke lenger bak på tabellen. Som jeg var inne på, ville jeg vel som tilskuer egentlig ikke lagt merke til at banedekket var spesielt ‘farlig’, og voldsomme farligheter foran målene var det også så som så med inntil Bartek Haczkowski sendte hjemmelaget i føringen i omgangens siste minutt. Dermed sto det 1-0 til pause.
Nokså tidlig i andre omgang holdt Trosvik 2 på å doble ledelsen, men Borgar reddet på streken. Gjestene hadde deretter flere gode muligheter, men det var likevel vertene som økte til 2-0 da Christian Lie Greaker vippet ballen over den evigunge Roger Thorvaldsen i Borgar-målet. Torps storscorer Kenth Børresen hadde ivret etter å komme innpå, og det gjorde han da etter hvert også i Borgar-drakta. Det var ikke helt overraskende han som i det 84. minutt reduserte til 2-1, og på overtid var han også mannen som ble felt da Borgar ble tildelt straffespark. Simon Olsen gjorde ingen feil, og sørget for at det endte uavgjort 2-2, og med det kunne jeg gå tilbake mot bussholdeplassen for å komme meg hjemover.
Vel hjemme etter helgen i Trondheim, hadde det blitt en fotballfri mandag, men etter en dags pause fra fotballen, var det nå igjen på tide med en kamp, og turen skulle gå til en av Østfold-banene jeg fortsatt hadde til gode å se kamp på. Det dreide seg om Ullerøy Idrettsplass, som er en bane jeg tidligere faktisk har vurdert å sykle til, men det slapp jeg, for Trond Sæterøy hadde også merket seg kveldens kamp mellom Ullerøy og Hvaler og tilbød meg skyss, og det passet meget bra. Han kjenner meg tydeligvis også godt, for han visste at dette var den ene av Ullerøys hjemmekamper denne sesongen som jeg hadde blinket meg ut.
Etter at hverken Nylende eller Borgar klarte å stille lag på egenhånd, og måtte slå seg sammen med henholdsvis Rolvsøy 2 og Torp 2, er det nemlig kun to rene førstelag i 7. divisjon Østfold avdeling 1 i år; Hvaler og Ullerøy. Følgelig ville Ullerøy kun ha denne ene hjemmekampen mot et annet førstelag, og de som kjenner meg vet at det alltid er det jeg foretrekker dersom det lar seg gjøre. Trond plukket meg opp som avtalt, og kjørte oss deretter til Ullerøy Idrettsplass, der vi ankom med god tid til avspark. Et annet kjent fjes som snart dukket opp var tidligere FFK-spiller Åge Johansen, som var der som kampdelegat, og vi ble stående å prate med ham.
Ullerøy var en øy før den postglasiale landhevingen, men er i dag en halvøy mellom Skjeberg og Skjærviken. Det skal bo rundt 360 innbyggere i bygda her, og selv om det vel også er en del hytter i området, må jeg innrømme at jeg har lurt litt på hvor Ullerøy (i likhet med blant annet Nylende) rekrutterer sine spillere fra. Uansett klarer de heldigvis i hvert fall å stille lag, men etter nedrykket i 2015 spiller de altså i 7. divisjon, som er nederste nivå i Østfold-fotballen, og vi forventet at de ville få meget tøff motstand av et Hvaler som lå kun målforskjellen bak Selbak 2 i toppen av tabellen, med 15 poeng og dermed full pott på sine fem kamper hittil. Ullerøy hadde også kun spilt fem kamper, og lå sist på tabellen foreløpig helt uten poeng.
Ullerøy Idrettsplass kalles tydeligvis også for ‘Myra’, og ligger veldig landlig til omkranset av skog og med adkomst via en grusvei. På bortre langside har man et klubbhus, og det er det som er her, men de spiller i hvert fall på en flott naturgressbane. Mens jeg tok en fotorunde så det ut til at Hvaler ikke overraskende tilrev seg et initiativ, men litt mot spillets gang tok Ullerøy ledelsen etter drøyt fem minutter, da en spiller jeg ikke har vært kar om å identifisere satt inn 1-0. Seks minutter senere var vi imidlertid like langt da Jon Haugen utlignet for serielederne. Hjemmelaget hang faktisk overraskende godt med før hvilen, selv om gjestene likevel hadde et visst overtak i banespill og sjanser. Det var først et par minutter før pause at Julian Sheriar Hansen sendte gjestene i føringen.
Etter pause virket det imidlertid som om Ullerøy endelig begynte å bli litt slitne, slik at en viss klasseforskjell ble mer synlig. Hvaler var ikke minst mer effektive nå, og etter at Julian Sheriar Hansen satt inn sitt andre for kvelden, gjorde også Jon Haugen det samme. Da Sebastian Lundh Erlandsen tegnet seg på scoringslista tjue minutter ut i omgangen, sto det 1-5, og noen minutter senere scoret Ullerøy også et selvmål. På overtid fastsatt Håvard Everløff sluttresultatet til 1-7, og Ullerøy måtte også avslutte kampen med ti mann etter at en av deres spillere fikk rødt kort på overtid etter en felling som bakerste mann. Etter en underholdende kamp kunne vi deretter sette kursen hjemover.
Norwegian ground # 203: Ullerøy v Hvaler 1-7 (1-2) 7. divisjon Østfold avd. 1 Ullerøy Idrettsplass, 31 May 2022 1-0 ??? (6) 1-1 Jon Haugen (12) 1-2 Julian Sheriar Hansen (43) 1-3 Julian Sheriar Hansen (53) 1-4 Jon Haugen (56) 1-5 Sebastian Lundh Erlandsen (66) 1-6 Anders Fladberg (og, 72) 1-7 Håvard Everløff (90+1) Att: 28 (h/c) Admission: Free
Etter å ha sett at FFK på skuffende vis surret bort en tilsynelatende trygg ledelse og i stedet gå på et tap på Ranheim Stadion, gjensto kun én kamp på min lille Trondheims-tur før jeg skulle reise hjemover med nattoget. Før den tid var det imidlertid tid til å få i seg litt mat, så etter å ha busset inn igjen til Trondheim sentrum og hentet bagen på hotellet, tuslet jeg over til Three Lions og bestilte meg en herlig porsjon Shepherd’s Pie som ble skylt ned med et glass Crowmoor. Etter å ha slått i hjel ytterligere litt tid i samtale med pubeier Dougie var det omsider på tide å sette kursen mot kveldskampen.
Det var Nationalkameratene som skulle ta imot Melhus 2, og turen gikk med buss opp til Byåsen-traktene, der Hallsetbanen ligger. Der ankom jeg med et snaut kvarter til avspark, og rakk å kikke meg raskt rundt på anlegget. Det ligger i et boligområde, med Hallset skole som nærmeste nabo. En liten tribune på den ene langsiden, rett bortenfor kiosken, er det eneste av tribunefasiliteter, men denne langsiden har også en stor gressvoll som flere av de fremmøtte etter hvert valgte å se kampen fra – inkludert undertegnede. Derfra kunne jeg se at de to lagene snart var på vei ut på banen for å sparke i gang kampen, men hjemmelaget i fjonge drakter som rett og slett faktisk så ut som et norsk flagg.
Nationalkameratene ble stiftet i 1920, og rekrutterte opprinnelig sine medlemmer fra Reina ved Lademoen, men flyttet i 1968 til Hallset, der de fortsatt holder til. Lenge før den tid, i årene før krigen, spilte klubben faktisk de tre første sesongene i den daværende toppdivisjonen Norgesserien. Foreløpig siste sesong på nivå tre var i 1998, da 2. divisjon hadde åtte avdelinger, men så sent som i 2018 befant de seg helt nede i 6. divisjon. Det året sikret de seg dog opprykk til 5. divisjon, etter at det to år tidligere hadde røket grunnet et poengtrekk. Flere kjente norske fotballspillere har hatt sine barne- og ungdomsår i Nationalkameratene, som Steffen Iversen, Børge Hernes, Mushaga Bakenga, og Jørn Jamtfall og hans sønn Michael.
‘Næshkæm’ er fortsatt å finne i 5. divisjon, og det var i 5. divisjon Trøndelag avdeling 3 at de nå altså skulle kjempe om poeng mot Melhus 2. På toppen av tabellen tronnet to lag uten poengtap, med NTNUI 2 helt på topp med 27 poeng på sine 9 kamper hittil. Heldigvis var det noen som foreløpig holdt litt følge med andrelaget, for Alvdal fulgte med 21 poeng på sine 7 kamper. Deretter var det en luke til Trygg/Lade på 13 poeng (7 kamper), Oppdal på 10 poeng (8 kamper) og Nationalkameratene på 9 poeng (6 kamper). Bortelaget Melhus 2 lå en 8. plass med 7 poeng på 6 kamper.
Det var bortelaget som fikk kampens første store sjanse, men et «ferdigscoret» innlegg ble ikke omsatt i scoring da det ble bommet på blank fra én meter. Senere hadde vertene en heading i tverrliggeren, men etter en drøy halvtime fikk vi nettsus i form av en corner som så ut til å gå rett i mål! Sebastian Hassel Uthaug ble kreditert, og det sto 1-0. Et par minutter senere kunne de doblet ledelsen, men avslutningen gikk centimetere utenfor stolpen. Fem minutter før pause var de nære på igjen, men Melhus-keeperen vartet opp med en enorm benparade. Helt på tampen av omgangen oppsto en vrien situasjon for dommeren da en Melhus-spiller forsøkte å lobbe ballen over keeper. De to kolliderte mens ballen gikk utenfor, og dommeren dømte utspill fra mål.
Dermed 1-0 til pause, men igjen var det gjestene som skapte andre omgangs første sjanse som keeperen imidlertid slo til corner med en god redning. Timen var passert da vertene doblet ledelsen etter en litt kaotisk situasjon. En flikk med hælen, keeper fikk halvveis parert, men ballen var muligens inne før den ble slått i stolpen(?), og en ny lignende situasjon oppsto halvsekundet etter, og linjemannen markerte for et mål som etter hvert ble registrert som et selvmål av Ola Randen. Etter dette ble det litt mer transportetappe, før Teoder Opland Sæther headet inn en corner i det 87. minutt og med det fastsatt sluttresultatet til 3-0.
Etter at skuttsignalet lød, spaserte jeg sporenstreks bort til bussholdeplassen for å komme meg tilbake til sentrum. Ikke overraskende oppsøkte jeg igjen Three Lions for å slå i hjel litt tid der før jeg skulle med nattoget, og hadde eier Dougie som trivelig selskap inntil jeg takket for denne gang og brøt opp for å komme meg bort til togstasjonen og etter hvert med toget. Det var altså på tide å komme seg hjem, dessverre med null FFK-poeng i bagasjen, men heldigvis fikk jeg i hvert fall litt søvn på vei sørover da jeg duppet av en halvtimes tid etter avgang fra Trondheim.
Norwegian ground # 202: Nationalkameratene v Melhus 2 3-0 (1-0) 5. divisjon Trøndelag avd. 3 Hallsetbanen, 29 May 2022 1-0 Sebastian Hassel Uthaug (32) 2-0 Ola Randen (og, 62) 3-0 Teodor Opland Sæther (87) Att: 57 (h/c) Admission: Free
Denne søndagen var det duket for kampen som var grunnen til at jeg i det hele tatt hadde tatt meg en helgetur til Trondheim; nemlig FFKs bortekamp mot Ranheim. Dagen startet for min del med en spasertur i sentrum og deretter en engelsk frokost på puben Three Lions. De var tomme for pølser, men gjorde opp for det med en ekstra porsjon bacon, så jeg klaget overhodet ikke. Deretter gikk etter hvert turen østover mot Ranheimsfjæra, og til tross for at Ranheim jernbanestasjon ble åpnet igjen for passasjertrafikk i fjor (etter å ha vært stengt siden 1973), passet det nå bedre med buss, så det var derfor slik jeg tok meg til Ranheim Stadion.
Der hadde jeg tid til en prat med FFKs sikkerhetsansvarlig før jeg tok meg innenfor med min forhåndskjøpte billett. Ranheim var inntil 1964 en del av Strinda kommune, men har siden den gang sortert under Trondheim, og er Trondheims østligste bydel, beliggende rundt åtte kilometer øst for Trondheim sentrum. Tettstedet Ranheim vokste først frem rundt de gamle bedriftene ved Vikelva, og senere rundt papirfabrikken som i 1884 ble grunnlagt under navnet Ranheim Cellulosefabrik og har vært sentral. Det kan også nevnes at en person fra Ranheim spesielt nok kalles en ranheimsbygg.
Ranheim Fotball er i dag et eget idrettslag under allianseidrettslaget Ranheim IL, og har vært det siden 2010, men sistnevnte ble stiftet allerede i 1901 og driver også flere idretter. Klubbens første ‘storhetstid’ kom i årene før og etter krigen, da de spilte flere sesonger på øverste nivå – henholdsvis Norgesserien og Hovedserien. Etter nedrykket fra toppdivisjonen i 1956 gikk det nedover, men det endret seg da Rosenborg kom på banen i 2006. Man kan like det eller ikke, men faktum er uansett at RBK ønsket seg en trøndersk samarbeidsklubb som kunne etablere seg på nivå to, slik Ranheim da også hadde ambisjoner om. Andredivisjonslagene Kolstad, Byåsen, Strindheim og Ranheim ble vurdert, og RBKs valg falt til slutt på Ranheim.
Høsten 2009 rykket Ranheim opp i 1. divisjon, og som et ledd i deres ambisiøse fremtidsplaner ble det da bestemt at fotballsatsningen skulle være et eget underordnet idrettslag med selvstendig styring. Allerede i 2010-sesongen kjempet Ranheim lenge om automatisk opprykk til Eliteserien, men måtte til slutt ta til takke med kvalifiseringsspill, som endte med tap. Året etter var det ikke kvalik-spill da Ranheim tok en 4. plass, men det ble kopiert i 2013, selv om det også da endte med tap. Heller ikke i 2016 ble det suksess i kvaliken, men i 2017 ble det endelig jubel i Ranheimsfjæra da de sikret opprykk via kvalik. Sandnes Ulf og Mjøndalen ble slått før Sogndal ble beseiret på straffer for å sikre opprykket. I 2018-sesongen imponerte Ranheim med en sjuendeplass i toppdivisjonen, før de året etter endte sist og måtte ta turen ned igjen.
Ranheim Stadion ble åpnet i 1939, men måtte i 1945 gjenoppbygges etter krigen. Den uoffisielle tilskuerrekorden sies å være 8 700, og stammer fra en kamp mot tsjekkiske Viktoria Plzen i 1947. Den offisielle rekorden stammer imidlertid fra to år senere, da ca 7 500 tilskuere så Ranheim møtte Kvik i avgjørende kamp om å vinne den tidens 1. divisjon Trøndelag (og etter hvert sikre opprykk til toppdivisjonen Hovedserien). Dagens stadion ligger tilknyttet det større anlegget Ranheim Idrettspark, og etter opprykket i 2009 ble det lagt nytt kunstgress og undervarme på alle banene. Dagens hovedtribune kom imidlertid på plass så sent som i 2016, og står for halvparten av stadionets kapasitet på 3 000 (som er identisk med kravet til spill i Eliteserien).
Det var to tabellnaboer som møttes, og uten særlig representasjon av negative elementer på den bortetribunen bak det ene målet så vi kampen starte med gode sjanser begge veier. I det åttende minutt stoppet FFK en Ranheim-kontring og kontret selv. Det endte med at Riki Alba kom alene med en keeper stormet ut langt utenfor 16-meteren, og Alba kunne vippe ballen forbi og spasere inn 0-1 i åpent mål. Nicolay Solberg hadde senere en avslutning som gikk via tverrligger og over. Noa Williams var involvert i mye av det FFK skapte, og det var også han som skaffet frisparket som ti minutter før pause ble headet i mål av Solberg som doblet ledelsen til 0-2. Ranheim hadde også hatt sjanser, men FFK virket nå å ha nokså god kontroll inn mot pause. Men så viste de igjen en side av seg selv vi har sett altfor ofte, og slapp vertskapet inn i kampen med et baklengsmål på overtid av første omgang, da Olav Øby var uheldig og var sistemann på ballen som gikk i mål til 1-2.
Det er aldri spesielt heldig å slippe inn mål sekunder før pause, og Ranheim hadde åpenbart fått blod på tann. FFK fikk nemlig også en grusom start på andre omgang, om enn med litt mulig assistanse fra dommeren. Selv om kamplederen sto langt bedre plassert enn undertegnede da han mente at Adnan Hadzic felte Marcus Mehnert inne i feltet, mener jeg fortsatt at det virket noe billig, men straffespark ble det likevel, og Mehnert utlignet selv til 2-2. FFK hadde igjen kastet bort ledelsen i en kamp der de tilsynelatende hadde en viss kontroll, og var nå på gyngende grunn, for kun et par minutter senere måtte keeper Håvar Jenssen varte opp med en enorm redning da Erik Tønne fyrte løs. Dessverre kom likevel det tredje baklengsmålet i det 57. minutt, da Sivert Solli fant nettmaskene og fullførte snuoperasjonen.
Ranheim var etter dette flinke til å dra ned tempoet, drøye tiden og stykke opp spillet, mens FFK slet med å spille seg til sjanser. Mot slutten var kampbildet stort sett slik at FFK forsøkte å presse på uten å klare å skape stort mot et Ranheim som virket mest opptatt av å få klokka til å gå. Dermed ebbet det ut med hjemmeseier 3-2, og for FFK et skuffende bortetap sett i sammenheng med at de en periode virket å ha kampen i sin hule hånd. Ranheim Stadion ble for øvrig også min besøkte bane nummer 900 totalt, så igjen hadde det vært et aldri så lite jubileum for min del, men nå var det bare å komme seg med bussen tilbake mot Trondheim sentrum, der jeg hadde planlagt å innta en middag på Three Lions før jeg skulle få med meg en andre kamp for dagen før hjemreisen med nattoget.
Norwegian ground # 201: Ranheim v Fredrikstad 3-2 (1-2) 1. divisjon Ranheim Stadion, 29 May 2022 0-1 Riki Alba (8) 0-2 Nicolay Solberg (36) 1-2 Olav Øby (og, 45+1) 2-2 Marcus Mehnert (pen, 49) 3-2 Sivert Solli (57) Att: 993 Admission: 75 NOK (concession) Programme: Free
Jeg befant meg i Trondheim, etter at jeg hadde dratt opp allerede fredag i forbindelse med FFKs bortekamp mot Ranheim. Etter at jeg selvsagt klarte å få med meg en fredagskamp, hadde jeg lignende planer for lørdagen, men kunne først sove ut litt før jeg omsider kom meg ut av senga på Chesterfield Hotel og tuslet over veien til den engelske puben Three Lions for å starte dagen med en full english breakfast. Den ble skylt ned med en Crowmoor mens jeg foretok en siste vurdering av hvilken kamp jeg skulle få med meg denne dagen, og det sto nå mellom et besøk hos Melhus eller Heimdal.
Jeg endte opp med å velge meg Melhus, og satt kursen dit med en buss sørover. Tettstedet Melhus er administrasjonssenter i kommunen med samme navn, og ligger et lite stykke sør for Trondheim. Tettstedet har i underkant av 7 000 innbyggere, mens kommunen for øvrig er blant de største i Trøndelag når det gjelder jordbruksareal og korndyrking. Men nå var det jo utelukkende fotballen jeg hadde kommet hit for, og etter å ha hoppet av i Melhus sentrum, spaserte jeg sporenstreks opp mot Gruva Stadion, der hjemmelaget Melhus skulle ta imot Kolstad til kamp om poeng i 3. divisjon avdeling 5 på det som faktisk ville bli min norske bane nummer 200.
Et aldri så lite jubileum der altså, uten at jeg feiret voldsomt av den grunn da jeg ankom kamparenaen med rundt 40 minutter til avspark. Det var ingen der til å ta imot inngangspenger, og jeg så heller ingen i løpet av min tid der, så da var det nok gratis inngang. Melhus IL ble stiftet så langt tilbake som i 1898, og har nok neppe drevet med fotball fullt så lenge, men driver også med en rekke andre idretter. Klubbens A-lag hører for tiden altså hjemme i 3. divisjon, der de nå har holdt seg siden opprykket i 2017. Gruva består forresten av flere baner, hvorav en kunstgressbane som visstnok var ny i 2010. Dessverre er det et tegn i tiden at fine naturgressbaner ligger nærmest brakk ved siden av mens man på død og liv skal benytte kunstgresset til det som er av kamper.
Etter at nesten alle klubbene i 3. divisjon 5 hadde spilt sju kamper, var det Junkeren som ledet an ett poeng foran Byåsen, fire poeng foran Kolstad, og fem poeng foran trioen Strindheim, Rana (med én kamp mindre spilt) og Steinkjer. Helt i bunnen lå Melhus med kun tre poeng; bak Trygg/Lade og Orkla på målforskjell, og med to poeng opp til Innstranda rett over streken. Uten inngående kjennskap til styrkeforholdet mellom lagene i denne divisjonen, anså jeg derfor bortelaget Kolstad som en naturlig favoritt, og ettermiddagen skulle vel vise seg at jeg i hvert fall ikke var helt på jordet der.
Det var i det 17. minutt at Kolstad tok ledelsen, og det var Erik Rotlid som fikk æren av å sette inn kampens første mål ved å vippe ballen over en utrusende keeper og i mål til 0-1. Tre minutter senere doblet Erlend Sørhøy bortelagets ledelse, og Kolstad kastet sannelig ikke bort tiden, for da Sørhøy like etter økte til 0-3 med et skudd via tverrligger, var det hans andre på et minutts tid og Kolstads tredje på fire minutter. Melhus hadde fått skikkelig bakoversveis av et effektivt bortelag, men stillingen tatt i betraktning, hang de egentlig ellers greit med rent spillemessig, og fem minutter senere hadde de en stor sjanse til å redusere. En Kolstad-forsvarer kom seg imidlertid tilbake og fikk blokkert, og det sto fortsatt 0-3 til pause.
I det 53. minutt ble det verre for vertene da de ikke fikk klarert skikkelig, og Kolstad-kaptein Mats Oliver Bjerkan hamret inn 0-4. Minutter senere ble igjen en god Melhus-sjanse blokkert, men de fikk omsider sin redusering drøyt ti minutter senere. Et skudd smalt i aluminiumen der tverrliggeren møter stolpen, og Torbjørn Trøen headet inn returen og sørget for 1-4. Det skulle også vise seg å bli sluttresultatet, og jeg kunne returnere til Trondheim sentrum med bussen. Der var det av en eller annen grunn så mange som ville se Champions League-finalen på pubene at det var umulig å komme inn på hverken Three Lions eller Lille London uten å ha booket bord, til tross for at jeg forsikret om at jeg ikke var det minste interessert i den kampen og ville være forsvunnet i god tid før den startet. Jeg slo meg til slutt i stedet ned med et par flasker Bulmers på Macbeth før jeg tidlig overlot utestedene til TV-titterne og trakk meg tilbake til hotellsenga med en bok.
I forbindelse med FFKs bortekamp mot Ranheim på søndagen, hadde jeg planlagt en helgetur til Trøndelag. Jeg skulle fly opp, og hadde planlagt å få med meg fire kamper før jeg skulle ha nattoget hjem igjen søndag kveld. Det hadde imidlertid vært endringer i fredags-programmet, og kampen hos Charlottenlund som jeg hadde blinket meg ut, hadde nå blitt omberammet, slik at jeg måtte finne meg en ny fredags-kamp. Det var et begrenset utvalg, ikke minst ettersom jeg også var avhengig av å komme meg tilbake til sentrale Trondheim etter kamp. Dermed var det et enkelt valg å velge seg 5. divisjons-oppgjøret mellom Vanvik og Rindal på Skavelmyra i Vanvikan, og det skulle da heller ikke vise seg å være noe dårlig valg.
Etter å ha kommet meg fra Fredrikstad til Gardermoen, ble flyet litt forsinket, og det var nok til at jeg dermed mistet toget jeg hadde planlagt å komme meg med fra Værnes og inn til Trondheim sentrum. Fra Trondheim til Vanvikan var jeg avhengig av hurtigbåten over Trondheimsfjorden, og forsinkelsen som gjorde at jeg måtte vente på neste tog gjorde at jeg nå måtte dra med meg bagen rett til kaia og komme meg med båten snarere enn å først sjekke inn ved Chesterfield Hotel, der jeg hadde betalt 1 741,05 kroner for to netters overnatting. Etter å ha ringt resepsjonen og meldt fra om min sene ankomst, gikk jeg av ved Trondheim sentralstasjon og spaserte bort til kaia for å komme meg med 18.00-båten.
På benkene inne i terminalbygget satt det sannelig en kjent skikkelse, og det var ingen ringere enn Marius Helgå, som også var i regionen og hadde valgt seg samme kamp denne fredagen. Dermed fikk jeg selskap på den rundt 25 minutter lange turen over Trondheimsfjorden og etter hvert også på kampen. På båten ble jeg for øvrig gjort oppmerksom på at AtB tydeligvis opererer med forskjellige billetter for buss og båt, og at jeg dermed måtte punge ut ytterligere for ny billett, så det gjelder å følge med. Vanvikan er for ordens skyld en bygd og tettsted sørøst på Fosen-halvøya, og tilhører nå den nye Indre Fosen kommune etter at den tidligere kommunen Leksvik ble slått sammen med nabokommunen Rissa. Ved inngangen til 2021 hadde Vanvikan 716 innbyggere.
Vel fremme på nordsiden av fjorden bestemte jeg meg for å bli med en lokalbuss opp til Skavelmyra, mens Marius bestemte seg for å først oppsøke lokalbutikken og deretter gå den anslagsvis drøye halvtimen dit opp. Da jeg gikk av oppe ved kveldens kamparena, gikk det imidlertid ikke lang tid før også han ankom. Slasken hadde nemlig blitt gjenkjent på butikken av Vanvik IL sin speaker og klubbleder Rainer som tilbød ham skyss, og nå låste sistnevnte snart opp den kombinerte kiosken og speakerbua. Der inne i varmen bød han oss slå oss ned, og siden det hadde begynt å dryppe fra oven og var litt ufyselig, var det kjærkomment når vi nå hadde litt tid å slå i hjel før kampstart.
Vanvik IL ble stiftet i 1924, og driver flere idretter i tillegg til fotball. De har i senere år rykket flere ganger opp og ned mellom 4. divisjon og 5. divisjon, men befinner seg nå i sistnevnte etter nedrykket i 2019. Nå må det også sies noen ord om klubbens hjemmebane, Skavelmyra, som viste seg å være en positiv overraskelse takket være ikke bare naturgresset jeg visste ville være der, men først og fremst den meget flotte tribunen som står på den ene langsiden. Dette er en tretribune som har fått et antall lyseblå plastseter festet i avsatsene. På den ene siden av denne tribunen har man den kombinerte kiosken og speakerbua, mens man på andre siden av tribunen har de to lags laglederbenker.
Skavelmyra ligger landlig til, delvis omkranset av skog, og med et stort steinbrudd eller grustak på motsatt side av veien som går forbi på utsiden. Rundt selve gressmatta er det også en stripe med grus hele veien rundt, uten at jeg skal spekulere i årsaken til akkurat det. Vi hadde bidratt til klubbkassa med å vippse 50 kroner i inngangspenger, og registrerte at man også hadde gratis kampprogram å by på, i form av et enkelt 4-siders hefte. Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til, og spesielt ikke her til lands hvor vi ikke er altfor bortskjemt med slik. Etter litt groundhopper-relatert prat inne i speakerbua, dristet vi oss ut i det gufne været etter hvert som det dro seg mot avspark.
I 5. divisjon Trøndelag avdeling 2 var det duoen Nidelv og Ranheim 3 som toppet tabellen med 19 poeng på sine sju kamper, og hadde med det en sju poengs luke ned til treer Ørland som dog hadde én kamp mindre spilt. Vertene Vanvik sto med tre poeng på sine fem kamper hittil, og hadde bare poengløse KIL/Hemne 2 og Flatås bak seg på tabellen, mens kveldens bortelag Rindal lå på en sjetteplass med åtte poeng på sine seks kamper hittil. Et interessant(?) poeng vedrørende kveldens bortelag er at Rindal tidligere hørte til Møre og Romsdal, men i 2019 ble overført til Trøndelag etter et det som skal ha vært et lokalt ønske.
I den sure vinden var det hjemmelaget som tok et aldri så lite initiativ ute på gressmatta, uten at det resulterte i noen sjansebonanza foran mål. Ting utspilte seg i stor grad mellom de to 16-meterne, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste for pause. Rainer som tidligere hadde spurt oss ut om vår banehopper-hobby benyttet nå pausen til å presentere oss (og våre ‘meritter’) over høyttaleranlegget, så der fikk muligens også de tilstedeværende trønderne også en slags ‘pauseunderholdning’ utenom det vanlige. Selv fikk jeg også kjøpt meg en vaffel før jeg tok plass på tribunen, siden regnet nå økte på.
Etter pause var det nå gjestene som førte kampen, og nå var det også store sjanser som kom begge veier, men målene uteble foreløpig, og Helgå ble stadig mer bekymret for at hans lange rekke uten målløse kamper skulle ryke. Det hadde etter hvert jevnet seg ut igjen, og kampen sto og vippet da vi nærmet oss full tid. I det andre overtidsminuttet kontret Rindal, og Torstein Heggem lobbet ballen over en noe nølende Vanvik-keeper og i mål til 0-1. Det var avgjørelsen som falt, tenkte vi, men nesten fem minutter på overtid kom sannelig utligningen da Rindal ikke fikk klarert og Erling Tonning Hagen smalt ballen i nettet og sørget for at det endte 1-1 da kamplederen kort etter blåste av.
Rainer hadde tilbudt oss skyss tilbake til kaia, og det var nok av tid før avgang, så vi takket gladelig ja og ble igjen for å hjelpe ham med å samle inn noen flagg og vente til han var klar for å komme seg hjem. Heldigvis hadde vi knapt blitt sluppet av før hurtigbåten la til, slik at vi kunne vente inne i varmen snarere enn ute på kaia. Tilbake i Trondheim tok jeg farvel med Marius og gikk for å sjekke inn, før jeg kanskje ikke helt overraskende tuslet bort til den engelske puben Three Lions, der jeg avsluttet kvelden i selskap med Dougie & Co. Vanvik og Skavelmyra hadde vært en trivelig bekjentskap, og jeg hadde som nevnt fortsatt flere kamper på agendaen i Trøndelag denne helgen.
Så var det igjen duket for hjemmekamp med FFK, som tok imot KFUM Oslo, og det skulle bli en noe spesiell opplevelse. Negative elementer har sørget for at det lenge har ulmet litt i supportermiljøet, men hendelsene i Bergen helgen før hadde sørget for at dette nå hadde blusset ytterligere opp og eskalert slik at flere nå hadde fått nok. Etter at personer fra Supras hadde vært involvert i lyssky virksomhet og ikke minst medvirket til en situasjon som satt medsupportere i fare og sørget for at mange fikk ødelagt sin tur til Bergen, ble det meldt fra til både klubb og vakter at det ikke ville bli akseptert at de skulle få stå som konger på haugen og promotere seg med sitt banner på ståtribunen denne torsdagen, og at dette i så fall ville bli revet ned.
Nå var det KFUM Oslo som skulle komme på besøk til Fredrikstad Stadion, der de skulle duellere med FFK om poeng i 1. divisjon. KFUM har jo vært en aldri så liten mareritt-motstander for FFK i senere år, og det var nettopp de som også slo ut FFK av kvalifiseringen etter straffer i fjor høst. Nå skulle det hevnes samtidig som FFK skulle forsøke å reise seg etter tapet i Bergen, og det startet virkelig bra da Ludvig Begby allerede i kampens andre minutt nærmest kunne spasere inn et innlegg fra Riki Alba. 1-0. Under jubelscenene valgte ‘sektlederen’ til Supras å henge opp banneret på demonstrativt og provoserende vis, og det førte til at det raskt ble revet ned, slik at det igjen ble visse tumulter mens FFK fortsatte å presse på. De som ikke etter hvert ble bortvist fra Fredrikstad Stadion, fikk se at KFUM imidlertid kom seg inn i kampen og tok over banespillet. Gjestene traff stolpen, og var flere ganger nære på utlinging mot et tafatt FFK som imidlertid selv traff stolpen ved Nicolay Solberg på overtid av første omgang. Etter hvilen var det KFUM det dreide seg om, og det var ikke ufortjent at Tore André Sørås snudde kampen med to scoringer. Det endte 1-2, og KFUM hadde igjen vist seg som en mareritt-motstander for FFK, som nå skulle til Trøndelag for å møte Ranheim…med undertegnede på plass.
Revisit: Fredrikstad v KFUM Oslo 1-2 (1-0) 1. divisjon Fredrikstad Stadion, 26 May 2022 1-0 Ludvig Begby (2) 1-1 Tore André Sørås (52) 1-2 Tore André Sørås (68) Att: 3 391 Admission: Season Ticket
Også denne onsdagskvelden hadde jeg naturligvis tenkt meg på kamp, og det var en kamp med to førstelag som utmerket seg. Det var 4. divisjons-oppgjøret mellom Greåker og Østsiden på Moa, og det var da også til slutt den jeg bestemte meg for å gå for. Det betød at jeg for andre gang på to dager ville se Greåker, etter at jeg mandagen hadde sett på borte mot Kvik Halden 2 på Strupe, men nå skulle de altså ha hjemmekamp, og jeg busset inn til Fredrikstad sentrum og derfra videre opp over Rolvsøy til Greåker, der jeg hoppet av og spaserte opp til Moa.
Når alle lag nå hadde spilt sju kamper, var det faktisk Drøbak/Frogn som ledet på målforskjell foran Råde. Begge hadde 18 poeng, og en tre poengs luke ned til Østsiden, mens Kråkerøy fulgte ytterligere ett poeng bak. For nyopprykkede Greåker sin del hadde de sanket seks poeng og lå på en 11. plass med kun Rakkestad, Ås og Tistedalen bak seg, men ville med en seier denne kvelden passere Borgen på plassen foran. Jeg holdt imidlertid Østsiden som en liten favoritt før kampstart, og det var ikke overraskende et par fremmøtte Øssia-karer enig i.
Etter at spillerne hadde kommet ned den lange trappa fra klubbhuset og krysset veien over til banen, ble det dog etter hvert klart at ting ikke gikk helt på skinner for bortelaget, som lenge ikke fikk til noe helst, og at Greåker fikk kampen inn i sitt spor. Det var heller ikke helt ufortjent at hjemmelaget etter en halvtime tok ledelsen ved Marcus André Haugen. Øssia fikk imidlertid to kjempesjanser i omgangens siste ordinære minutt; først i form av et skudd som Greåkker-keeperen reddet med en vanvittig benparade, og deretter en heading like utenfor på det påfølgende hjørnesparket. Det sto 1-0 til pause.
Det var svinekaldt på Moa denne kvelden, og lite som tydet på at det snart var juni, så Øssia-duoen hadde da for lengst søkt tilflukt i bilen, i likhet med flere andre. Greåker fortsatte å forsvare seg heroisk, og hadde også muligheter til å øke etter hvilen, mens kampen ble mer og mer frustrerende for Øssia. Helt på slutten løsnet det imidlertid for gjestene, og Muhamed Berisha fikk satt inn utligningen i det 88. minutt. I det tredje overtidsminuttet klarte de også å fullføre snuoperasjonen. Et skudd ble slått i tverrligger, keeper parerte også returen, men en ny retur ble satt i mål av Berisha, slik at det endte 1-2 etter en dramatisk avslutning. Øssia gjorde jobben til slutt, men det satt langt inne denne kvelden. Det var ikke vanskelig å føle litt med Greåker og Raymond, men det var nå uansett bare å komme seg tilbake til bussholdeplassen og inn i varmen på bussen.
Revisit: Greåker v Østsiden 1-2 (1-0) 4. divisjon Østfold Moa, 25 May 2022 1-0 Marcus André Haugen (31) 1-1 Muhamed Berisha (88) 1-2 Muhamed Berisha (90+3) Att: 57 (h/c) Admission: 50 NOK
Ingen grunn til å hvile på laurbærene, så det var bare å komme seg på kamp også denne dagen. Jeg hadde kikket litt på kampen HSV v Ørje, siden jeg fortsatt har til gode å se kamp på Soon Arena, men det viste seg at returen var altfor kronglete med kollektivtilbudet, så jeg endte til slutt opp med å i stedet velge meg noe langt mer lokalt. Turen gikk til en bane jeg har gjestet et utall ganger, og hvor jeg selv har briljert i mine yngre år; nemlig Torp Idrettsplass, der Torp skulle være vertskap for Lisleby 2. Turen opp til Torp gikk med buss, der jeg ankom i god tid før avspark og kunne se spillerne i gang med oppvarmingen.
De to lagene skulle kjempe om poeng i 6. divisjon Østfold avdeling 2, og tabellen ble etter fem runder toppet av Kråkerøy 3, som i fjor suste gjennom 7. divisjon og nå hadde full pott. Tre poeng bak fulgte Berg og Sarpsborg FK 2, med Lisleby 2 fire poeng bak på fjerde og trioen Torp, Skogstrand og Tune ett poeng bak der igjen. Torp var jo i fjor lenge med i kampen om avdelingstittelen, men endte opp med å også miste kvalik-plassen med et lite poeng, og burde nok nå helst ha en trepoenger om de hadde ambisjoner om å henge med helt i toppen. Det samme gjaldt vel til en viss grad også Lisleby 2.
Torpingene fikk en drømmestart da Joakim Olsen headet inn 1-0 allerede i kampens andre minutt, og drøyt ti minutter senere doblet Andreas Jonassen ledelsen til 2-0 med et frispark fra rundt 16-meterstreken. Det virket som om Torp hadde full kontroll, og i det 34. minutt fikk de også tildelt et straffespark. Andreas Jonassen gjorde ingen feil da han noterte seg for sitt andre og med det økte til 3-0. Et par minutter før pause var imidlertid Lisleby 2 nær en redusering da Taofik Muhriz hadde et skudd i innsiden av stolpen, men det sto fortsatt 3-0 halvveis.
Ved mitt foregående besøk hos Torp hadde tatt imot Begby til treningskamp, og da oppsto det en spesiell situasjon der Begby tilsynelatende hadde et skudd i stolpen og deretter brukte mye av den resterende tiden til å hardnakket hevde overfor dommer Zoran at ballen faktisk hadde truffet hjulet på målets innside. Man skulle tro at det ikke er noe man ser altfor ofte, men nå skjedde det forsyne meg igjen, i min andre kamp på rad på Torp. Det var i det 53. minutt at det smalt i metallet, og Lisleby mente at ballen var inne. Jeg sto selv i motsatt ende av banen på det tidspunktet, og hadde ingen mulighet til å konkludere, men likevel syntes jeg det så mistenkelig ut som om det kunne ha vært det. Uansett ingen mål, og til store protester fra gjestene sto det fortsatt 3-0.
I stedet kunne Torp økt ytterligere da Joakim Olsen noen minutter senere headet utenfor, men i det 65. minutt fikk også han sin andre scoring for dagen da han bredsiden inn 4-0 etter pasning fra Andreas Jonassen. Tre minutter senere fikk også Lisleby 2 sitt trøstemål, da Torp-keeperen måtte gi en retur som ble satt i mål. Hjemmeseieren var dog aldri alvorlig truet, og det endte 4-1 på Torp, der jeg i løpet av kampen også hadde fått høre historien om karen som hadde prestert å kjøre ned gjerdet på den ene langsiden, uten at det i seg selv hadde noen verdens ting med kampen å gjøre. Det var nå bare å komme seg med bussen hjemover.
Revisit: Torp v Lisleby 2 4-1 (3-0) 6. divisjon Østfold avd. 2 Torp Idrettsplass, 24 May 2022 1-0 Joakim Olsen (2) 2-0 Andreas Jonassen (13) 3-0 Andreas Jonassen (pen, 34) 4-0 Joakim Olsen (66) 4-1 Capital Kflimaryam Oukbay (65) Att: 46 (h/c) Admission: Free
