Etter å ha sett FFK tape for Sarpsborg 08 i en ubetydelig treningskamp som aldri burde vært spilt, satt jeg snart kursen mot Østfoldhallen, der det var langt mer spennende ting som skulle skje. Det var klart for første kvalifiseringsrunde i cupen, og Lisleby skulle ta imot Råde. Etter å ha unnet meg en burger inne i byen, busset jeg til Østfoldhallen, der Lisleby av en eller annen grunn hadde valgt å spille dagens kamp. Kanskje litt snodig all den tid de har egen kunstgressbane, og så sent som i fjor var det jo der jeg så de i aksjon i en tilsvarende kamp mot Østsiden. Nå var det uansett hallen som var kamparena, og noe overraskende
Dette var selvsagt et oppgjør mellom to klubber i Østfolds 4. divisjon, og Råde måtte tåle rollen som favoritter når det nå skulle kjempes om avansement i cupen. Til tross for et fartsfylt første omgang, sto det fortsatt 0-0 da jeg i pausen unnet meg en røykepause på utsiden, men det skjedde tilsynelatende noe med Råde i pausen. I andre omgangs første minutt sendte Deni Hasanagic gjestene i føringen med 0-1, og kun tre minutter senere hadde Tobias Guttulsrød doblet ledelsen for Råde, som få minutter etter der igjen hadde en avslutning i tverrliggeren før returen ble headet like over.
Vi måtte vente til det 79. minutt før vi fikk ny nettkjenning, og det var den gamle FFK-eren Maikel Nieves som økte til 0-3. Fem minutter senere økte Deni Hasanagic til 0-4, og ytterligere to minutter frem i tid noterte samme mann seg for hattrick ved å sette inn 0-5. På overtid fikk Lisleby et trøstemål signert Steven Wilondja, men med 1-5 som sluttresultat hadde Råde tatt seg videre på en nokså overbevisende måte. Det var liten tvil om at denne kampen også hadde vært langt mer severdig enn kampen på Fredrikstad Stadion litt tidligere på dagen. Nå var det bare å komme seg med bussen og sette kursen hjemover.
Jeg hadde kommet meg vel hjem fra den store mars-turen til Storbritannia, og tilbake i plankebyen skulle det denne lørdagen arrangeres en treningskamp som frembragte blandede følelser for mange. Eller for å si det på en annen måte; en kamp som etter min mening aldri burde vært spilt. Det er jo morsomt når FFK møter oppkomlingene fra Sarpsborg 08, men det skal ikke skje i trenings- og vennskapskamper. Oppgjørene bør spares til de to møtes til obligatoriske kamper i serie eller cup, og absolutt ikke vannes ut med årlige treningskamper av denne typen. Man vet jo også at dette heller ikke alltid er så populært andre steder, og siden jeg selv kjenner Rangers godt, kan jeg jo trekke frem eksempelet derfra, da man for ikke så altfor lenge siden aksepterte en invitasjon til å reise til den andre siden av jorde for å spille vennskapskamp mot erkerivalen Celtic i Australia. Det førte til så massiv kritikk fra rasende supportere at det hele måtte kanselleres. Men likevel er det utrolig nok tydeligvis noen som tror at dette må være toppen av lykke for supporterne.
Nå blir jeg riktignok ikke lenger spesielt overrasket over hva ormebolet av en FFK-ledelse finner på, og det er jo i den forbindelse en kjent sak at de også klarte å støte fra seg både en dyktig sikkerhetssjef og majoriteten av sine frivillige vakter med sine løgner og måten de har operert ved å gå bak ryggen på folk på. Nå var nye sikkerhetssjefer på plass for å ta fatt på den utakknemlige jobben, og vi hadde omtrent ikke før gått bort på Sørsia for å ta oppstilling før de kom farende som elefanter i en porselensbutikk og med en brautende opptreden. Sørsia skulle visstnok ikke brukes til annet enn A-lagets offisielle kamper, var det bestemt, til tross for at man annonserer for det nye tullet med navn Sørsia+ ved at det er gyldig til samtlige kamper der FFKs lag er involvert. Samtidig skulle det klages på flaggene som var hengt opp, og vi fikk ‘ødelagt’ den første halvtimen av kampen før det løste seg halvveis. En svært lite smart og smidig måte å starte en ny jobb på, om målet er samarbeid og dialog med supporterne, men dialog er uansett ikke noe man kan ha med det upålitelige regimet som for tiden dessverre styrer FFK.
Selve kampen var ikke noe særlig å skrive hjem om, for i 70 minutter så det rett og slett ut som om heller ikke de to lags spillere var særlig interessert i å spille denne kampen, men snarere bare ville ha det overstått. De siste tjue minuttene startet imidlertid 08 å presse på, og spilte seg da frem til flere muligheter. Med ti minutter igjen falt avgjørelsen da Rajmon Pascal Lundqvist sendte sarpingene i føringen med 0-1. FFK hadde hatt svært lite å by på, og 0-1 ble også sluttresultatet i det som lenge var et langt gjesp av en kamp som aldri burde blitt spilt. Det må kanskje være lov å håpe at dette ble siste gang de to møtes til en slik kamp – i hvert fall på veldig lenge – men jeg har dessverre ikke spesielt stor tro på det, og tipper at vi i 2024 nok en gang vil se at det igjen arrangeres treningskamp mellom de to.
Revisit: Fredrikstad v Sarpsborg 08 0-1 (0-0) Friendly Fredrikstad Stadion, 18 March 2023 0-1 Ramjon Pascal Lundqvist (81) Att: ??? Admission: 50 NOK (concession)
Etter at onsdagen hadde vært en ny fiasko rent fotballmessig, med avlysning, var det nå bare å forlate Wigan og Greater Manchester med uforettet sak og heller sette kursen mot Morecambe for å avslutte turen med kamp der. Ferden gikk med tog fra Wigan North Western til Lancaster, der det ble togbytte og et nytt tog den ikke altfor lange veien derfra til Morecambe. Noen ser ut til å mene at jeg snart må ha besøkt hver eneste krok av Storbritannia, men slik er det altså selvsagt ikke. Til tross for at Morecambe har vært vurdert ved en anledning eller to tidligere, var dette faktisk første gang jeg befant meg i den byen. Jeg gikk fra jernbanestasjonen ned mot sjøen og promenaden der, og jeg slo meg ned med en pint på The Kings Arms mens jeg ventet på å kunne få sjekke inn ved Crown Hotel, der jeg hadde betalt £51,64 for overnatting.
Morecambe er en by som ligger nord i grevskapet Lancashire, ut mot Irskesjøen og den store bukta Morecambe Bay. Det var tidligere noen små fiskerlandsbyer her, før Morecambe vokste frem rundt en anlagt havn på 1800-tallet. På midten av 1900-tallet var den blitt en såkalt seaside resort, og selv om storhetstiden er et fjernt minne og de to store pirene nå for lengst er borte, er turismen fortatt meget viktig. Over den nevnte Morecambe Bay kan man skue over på Cumbria og Lake District i det fjerne, og fra Heysham like nord for Morecambe går det ferge til både Isle of Man og Belfast. Morecambe hadde ved folketellingen i 2011 et innbyggertall på rett i underkant av 35 000; noe som var en nedgang på rundt fem tusen fra forrige gang.
Byens mest kjente landemerke er sannsynligvis statuen av komikeren Eric Morecambe (født Bartholomew) som tok fødebyens navn som sitt artistnavn, og den står nede ved promenaden langs Irskesjøen. Etter å ha tatt en titt på den, unnet jeg meg en pubrunde som startet på The Bull. Deretter gikk turen videre til Joiners Arms og The Masons, før tiden var moden for et middagsmåltid ved Wetherspoons-puben The Eric Bartholomew. Pubrunden fortsatte med turer innom The Chieftain og The Lord Nelson,før jeg kom meg med en buss utover mot kveldens kamparena, der Morecambe skulle være vertskap for Charlton Athletic.
Morecambe FC ble stiftet i 1920, og tok plass i Lancashire Combination. I 1925 vant de sin første av etter hvert fem titler i den ligaen, men deretter fulgte snart også en periode hvor de slet både sportslig og økonomisk, og hvor det var en kamp for å overleve. I 1960-årene hadde de en god periode, og vant igjen Lancashire Combination i både 1962, 1963, 1967 og 1968. Etter sistnevnte triumf var de samme år med å stifte dagens Northern Premier League, mens en av deres store triumfer kom i 1974, da de spilte seg frem til finalen i FA Trophy og sikret seg troféet ved å slå Dartford i Wembley-finalen. I ligaen slet klubben imidlertid gjerne på nedre halvdel av NPL, og fortsatte med det utover på første halvdel av 1980-årene.
Et par gode cupinnsatser var da medvirkende til at man fikk en ny optimisme rundt klubben, og i 1996 kunne de slippe jubelen løs da manager Jim Harvey ledet klubben til opprykk til Conference. Der etablerte de seg raskt som et godt lag som ved flere anledninger snuste på opprykk og playoff-plasseringer (etter at sistnevnte ordning kom på plass på dette nivået). I november 2005 fikk manager Harvey hjerteinfarkt under en hjemmekamp, og hans gode venn Sammy McIlroy ble ansatt som midlertidig manager ut sesongen. Da Harvey skulle ha sin første dag tilbake på jobb, ble han møtt med oppsigelse, og McIlroy fikk jobben på permanent basis. Grunnet dette skal de to gamle vennene fra Nord-Irland visstnok fortsatt ikke være på talefot.
Der McIlroy allerede i sin andre sesong hadde tatt Macclesfield Town opp i Football League, trengte han kun én full sesong på å gjøre det samme med Morecambe. Våren 2007 ble en tredjeplass fulgt opp med opprykk via playoff. York City ble eliminert i semifinalene før Exeter City ble slått i finalen på Wembley. Selv etter at McIlroy forsvant fire år senere, har Morecambe etablert seg i Football League. Våren 2010 kvalifiserte de seg for playoff uten suksess etter en fjerdeplass, men ellers var de gjerne å finne på midten eller på nedre del av League Two-tabellen. Våren 2021 ble det igjen en fjerdeplass, og denne gang gikk det bedre. Tranmere Rovers ble slått i semifinalene, og i finalen mot Newport County vant Morecambe 1-0 og sikret seg opprykk til League One. Der debuterte de forrige sesong med en 19. plass, og nok en gang var fokuset på å overleve i den divisjonen.
Ved billettlukene på det jeg fortsatt velger å kalle Westgate Stadium (selv om det selvsagt også er belemret med sponsornavn) fikk jeg betalt £20 for en billett på ståtribunen West Stand bak det ene målet, og jeg fikk også byttet £3 mot et eksemplar av kveldens 48-siders kampprogram før jeg slo fast at det var mer enn nok tid for å lade opp med en siste pint på puben The Hurley Flyer på nabotomta. Da Morecambe sommeren 2010 valgte å flytte ut fra Christie Park, hadde den vært klubbens hjemmebane siden 1921, men hadde kort tid etter blitt jevnet med jorden og erstattet med en stor Sainsbury-butikk. Deres nye stadion har to kortsider som begge er ståtribuner, mens hovedtribunen på den ene langsiden byr på sitteplasser. På den andre kortsiden er det en åpen ståtribune, og den er visst bygget slik med hensikt for å gi en følelse av å minne om Christie Park. Kapasiteten oppgis å være 6 476, mens tilskuerrekorden på tidspunktet for mitt besøk var 5 831 og stammet fra forrige sesong, da de møtte mot Sunderland og sikret plassen på sesongens siste dag.
Morecambe befant seg i poengnød nede i nedrykkssonen, mens Charlton Athletic lå litt under midten av tabellen og heller ikke var sikre. 3 795 tilskuere skulle imidlertid få se en første omgang der det var liten tvil om hvem som hadde vært best. Etter et drøyt kvarter tok gjestene fra sørøst-London ledelsen da Miles Leaburn sendte ballen i mål med en volley. Tjue minutter var så vidt passert da en corner ble headet tilbake i feltet til Corey Blackett-Taylor som dunket inn 0-2. Morecambe hadde lite å by på fremover, og et overbevisende Charlton hadde tilsynelatende full kontroll. Det virket allerede avgjort da Blackett-Taylor et par minutter før pause headet inn et innlegg fra Tyreece Campbell og økte til 0-3 med sitt andre for dagen.
Etter pause fikk Morecambe sin redusering etter en times spill, da Donald Love fikk fulltreff, men om Morecambe fikk fornyet håp, var det nokså kortvarig. Åtte minutter senere hadde Scott Fraser spilt vegg med en medspiller og gjenopprettet gjestenes tremålsledelse ved å sette inn 1-4. Morecambe-folket var oppgitt, og med rette, men Charlton hadde levert en solid kamp og vant fortjent. I ettertid kan jeg fortelle at Morecambe til slutt endte opp med å rykke ned tilbake til League Two. Etter kampslutt for turens trettende og siste kamp spaserte jeg selv tilbake mot hotellet, og unnet meg en tur innom JB’s Bar før jeg tok kvelden og fikk meg litt søvn før hjemreisen dagen etter. Jeg skulle på onsdagen fly hjem fra Manchester Airport, og turen gikk med tog fra Morecambe til Lancaster og videre derfra til Manchester Airport, hvor jeg bevilget meg en skikkelig frokost på flyplass-puben Bridgewater Exchange før jeg fløy tilbake til Gardermoen. Turen var ved veis ende.
English ground # 577: Morecambe v Charlton Athletic 1-4 (0-3) League One Westgate Stadium, 14 March 2023 Att: 3 795 0-1 Miles Leaburn (17) 0-2 Corey Blackett-Taylor (21) 0-3 Corey Blackett-Taylor (43) 1-3 Donald Love (61) 1-4 Scott Fraser (69) Admission: £20 Programme: £3
Jeg hadde en travel dag foran meg da jeg våknet i Wrexham og etter hvert trasket de få meterne fra Premier Inn-hotellet bort til Wrexham General for å komme meg med 08.35-toget til Shrewsbury, der jeg skulle bytte tog. Turen dit ned tok snaut 40 minutter, men jeg hadde en mye lenger etappe foran meg med 09.30-toget som skulle bruke nesten tre og en halv time på å frakte meg til Porthmadog. På veien kunne jeg imidlertid unne meg en røykepause da toget stoppet i Machynlleth, der vi skulle stå i et kvarters tid mens toget ble splittet. Den ene delen skulle fortsette mot Aberystwyth, mens den andre skulle til Pwlheli. Jeg skulle med sistnevnte, og like før klokken ett kunne jeg stige av i Porthmadog etter en fin tur oppover den walisiske vestkysten.
Stedet het Porthmadoc da det ble anlagt som havn på første halvdel av 1800-tallet, og det var først i 1974 at navnet ble endret til Porthmadog. Den ble raskt en viktig utskipingshavn for skifer fra skiferbruddene i Blaenau Ffestiniog, og det var med dette for øyet at Ffestiniog Railway ble anlagt i 1836. Først ble vognene trukket av hester, men i 1863 ble de erstattet av damplokomotiver. Denne linjen er for øvrig bevart som museumsjernbane den dag i dag. De raskt voksende engelske byene hadde behov for skifer, og lignende linjer for skiferbruddene i Gorseddau og Croesor fulgte, men Gorseddau Tramway varte ikke særlig lenge, og Croesor Tramway var historie tidlig i 1920-årene. Første verdenskrig signaliserte på en måte slutten på skifereksporten via Porthmadog, for mange av skipene hadde blitt senket av fienden, og ikke minst hadde også det tyske markedet for skifer kollapset. I tillegg var det nå flere aktører som hadde begynt å betjene Blaenau Ffestiniog med sine tog.
Den siste lasten med skifer levert hit med Ffestiniog Railway ble skipet ut fra Porthmadog i 1946, og to måneder senere hadde linjen blitt lagt ned. Den ble som nevnt senere gjenåpnet som en museumsjernbane, og er en populær turistattraksjon. Det siste gjelder også museumsjernbanen Welsh Highland Railway, som forbinder Porthmadog med Caernarfon lenger nord. Sommeren 2019 hadde jo min mor og jeg en ferie i Wales, der vi blant annet tok begge disse toglinjene. I dag er nok turisme den viktigste næringsveien i Porthmadog, som nå har omtrent 4 200 innbyggere. Det var her jeg skulle se dagens kamp, og jeg hadde før jeg byttet tog i Shrewsbury forsikret meg om at det ikke ble noen avlysning; i den grad det går an å forsikre seg om slikt.
Det viste seg heldigvis å stemme, og etter å ha båret med meg bagasjen mot til dagens kamparena, Y Traeth, kunne jeg se at det allerede var bra med folk der. Jeg betalte meg inn med £6, og for ytterligere £2 fikk jeg et eksemplar av dagens 48-siders kampprogram. Med halvannen time til avspark fikk jeg slenge fra meg bagen i et hjørne av klubbhusets bar, som allerede var nokså travel. To busser med fans fra Colwyn Bay (og visstnok også en minibuss) hadde nemlig tatt turen for å se bortelaget jakte opprykk. I matutsalget fikk jeg et herlig måltid for £6. Pie, chips, mushy peas & gravy ble kastet innpå mens jeg slurpet i meg en Bovril. Deretter ble det byttet ut med cider i klubbhusets bar, der det ble ladet opp til kamp.
Man trodde lenge at Porthmadog FC hadde blitt stiftet i 1884, men for kun et par år siden dukket det opp bevis for at stiftelsesdatoen var allerede i oktober 1872, og det gjør klubben til en av de eldste i Wales. De vant 1902/03-utgaven av North Wales League, og hadde senere suksess mellom 1950-årene og 1970-årene, da de både vant Welsh Amateur Cup i 1955/56 og senere radet opp titler i Welsh League (North). All den tid Wales ikke hadde en nasjonal toppdivisjon før i 1992, hopper vi imidlertid raskt frem til det, og i så måte var klubbens triumf i Welsh Alliance i 1990 ganske sikkert medvirkende til at de i 1992 fikk være med i den nye League of Wales (i dag Cymru Premier). Den ble stiftet som en forent walisisk toppdivisjon etter at personer i forbundet fryktet at deres medlemskap i FIFA sto i fare uten en slik.
League of Wales bestod den gang av 20 klubber, og niendeplassen i dens første sesong er Porthmadogs bestenotering. Den påfølgende sesongen scoret spissparet Dave Taylor og Marc Lloyd-Williams 70 mål tilsammen. Taylor sto for 43 av disse, og ble faktisk tildelt ‘the Golden Boot’ som toppscorer i de europeiske toppdivisjonene (dette var før det ble lagt inn faktorer for hvilken liga man spiller i). Til tross for dette ble det kun en 11. plass, men Taylor scoret for øvrig hele 62 mål på 66 kamper i løpet av sin tid i klubben. I 1998 rykket Porthmadog ned til Cymru Alliance da antall lag i toppdivisjonen ble redusert. I 2003 rykket de opp igjen, men måtte i 2010 ta turen ned nok en gang. Da man startet opp igjen etter Covid, befant Porthmadog seg i Ardal League North West; en av de nye divisjonene på nivå tre av walisisk fotball, men rykket i fjor opp derfra, og spiller nå i Cymru North, som er ensbetydende med nivå to av walisisk fotball.
Y Traeth er altså navnet på Porthmadogs hjemmebane, og det gir nok mer mening når jeg forteller at det oversatt til engelsk blir ‘The Beach‘. Her har man to tribuner på den ene langsiden, der man også finner klubbhuset. På den ene kortsiden er det en sittetribune av den moderne typen, mens det på motsatt kortside er et overbygg for stående tilskuere. Y Traeth er et koselig sted å se fotball; i hvert fall når det er bedre og tørrere vær enn det som var tilfelle under lange perioder av mitt besøk. Kapasiteten i disse dager oppgis til 2 000, men det sies at 3 250 kom for å se Bangor City kjempe for (og vinne) ligatittelen her våren 1994. Med den nye sittetribunen bak det ene målet, skal man nå også ha oppfylt kravene for spill i Cymru Premier, dersom det skulle bli aktuelt, og i et fotball-land der opp- og nedrykk dessverre ofte avgjøres av nettopp slike ting, kan det selvsagt være greit å ha på stell.
Tilfeldigvis dobbeltsjekket jeg nå min rute tilbake, da jeg etter kamp hadde tenkt å busse til Blaenau Ffestiniog, ta toget derfra til Llandudno Junction, og derfra toge videre til Warrington for å installere meg der for en søndag med min datter. Nå fikk jeg en svært ubehagelig overraskelse da det viste seg at alle tog mellom Blaenau Ffestiniog og Llandudno rett og slett var kansellert uten at det ble satt opp alternativ skyss. Igjen ble det skyldt på været. Nå var gode råd dyre om jeg ikke ville friste en tilværelse som uteligger i Porthmadog. Jeg vurderte å likevel busse til Blaenau Ffestiniog og kanskje få en uber eller taxi derfra til Llandudno Junction, men jeg forsøkte meg først med en tweet til bortelaget Colwyn Bay som tross alt skulle hjem den veien, og valgte å utsette avgjørelsen til etter kamp, selv om jeg skal innrømme at dette bekymret meg litt der jeg sto og prøvde å få med meg kampen.
Mens Porthmadog lå på en 10. plass (av 16) og hadde sju poeng ned til nedrykkssonen, sto serieleder Colwyn Bay med imponerende 24-1-0 og hadde en tolv poengs luke til toer Holywell Town (som dog hadde to kamper til gode) og hele 16 poeng ned til treer Llandudno. Det var imidlertid vertene som var frempå først, men skuddet til Gareth Jones-Evans gikk like utenfor, og forsøket fra Matty Hill gikk like over tverrliggeren. Hjemmelaget måtte deretter klarere en ball på streken før gjestene tok ledelsen i det 27. minutt. Det var Sam Hart som styrte inn en dødball fra Tom McCready, og det sto 0-1. Med fem minutter til pause var oppskriften den samme da McCready slo corner og Hart headet inn 0-2, og den stillingen sto seg til pause.
Porthmadog hadde mer ball i andre omgang, men slet med å skape noe særlig mot et solid Seagulls-forsvar, og Sam Hart var i stedet nære på et hattrick da han stupheadet like utenfor etter nok et frispark fra McCready. McCready selv hadde også en mulighet med en avslutning like utenfor, men det endte 0-2 foran 431 tilskuere, og Colwyn Bay hadde med sin 25. strake ligaseier tatt et nytt langt steg mot divisjonstittel og opprykk til den walisiske toppdivisjonen, som de ikke overraskende også sikret seg til slutt. Colwyn Bay er jo som kjent en klubb som har spilt mange år i engelsk fotball, og som så sent som i 2019 valgte å returnere til walisisk fotball. Det blir spennende å se hvordan de kan hevde seg i konkurranse med de beste klubbene i Wales.
For min del hadde jeg ikke fått noen svar på Twitter, men i baren etter kampslutt fikk jeg et tips om å forhøre meg med en Gary som skulle ha ansvar for bortelagets supporterbusser. Gary viste seg å være en trivelig type, og ikke minst behjelpelig da han sa han hadde en ledig plass på en av bussene som skulle tilbake til Colwyn Bay. Det ligger jo på linjen der jeg kunne komme meg med toget til Warrington Bank Quay, så det passet fint, og jeg var svært takknemlig for at en trivelig gjeng etter hvert kunne slippe meg av like ved togstasjonen i Colwyn Bay. Der kom jeg meg med neste tog, og fikk etter hvert sjekket inn ved Patten Arms, rett overfor Warrington Bank Quay stasjon. Der hadde jeg betalt £49,50 for overnatting, og rakk også en pint før de stengte baren. Kvelden ble avsluttet med en tur ut og og et måltid på Wetherspoons-puben The Friar Penketh, og deretter en siste pint på 9 Gallon.
Søndag morgen og formiddag ble tilbragt sammen med min datter, som naturligvis ble et høydepunkt på turen. Da vi etter hvert brøt opp, satt jeg kursen mot Altrincham, der jeg sjekket inn på Travelodge-hotellet og benyttet kvelden til å se ishockey i form av oppgjøret Manchester Storm v Belfast Giants. Det var heldigvis litt mindre hoiing og skriking fra speaker her enn det var hos Coventry Blaze, men fortsatt litt vel mye etter min smak. Mandag skulle by på fotball igjen, og planen var faktisk å besøke Leigh Sports Village for å se U21-lagene til Manchester United og Leicester City i PL2, men etter at jeg hadde tatt meg opp til Wigan, installert meg på Premier Inn-hotellet, kost meg i et par puber, og busset til Leigh, kom meldingen om at kampen var avlyst grunnet regnet. Helt utrolig, for ut fra vær-beskrivelsen skulle man tro at flommen dro med seg både folk og biler og det som var nedover gatene, men det var slett ikke så verst da jeg i stedet tok en pub-runde i Leigh og så frem mot tirsdagskampen i Morecambe, som skulle bli turens siste.
Welsh ground # 22: Porthmadog v Colwyn Bay 0-2 (0-2) Cymru North Y Traeth, 11 March 2023 0-1 Sam Hart (27) 0-2 Sam Hart (40) Att: 431 Admission: £6 Programme: £2
Etter to dager der det ikke hadde gått etter planen, hadde jeg håp om ting skulle tilbake på skinner når jeg denne morgenen forlot High Wycombe med kurs for Wrexham. Slik skulle det imidlertid ikke gå, men det var jeg foreløpig lykkelig uvitende om da jeg toget fra High Wycombe til Birmingham Moor Street, og også da jeg spaserte derfra til Birmingham New Street for å unnagjøre den neste togetappen til Shrewsbury. På togturen derfra opp til Wrexham General kjørte vi gjennom noen områder der det lå snø, og av erfaring mistenkte jeg at dette kunne by på problemer for pysete briter. Ved ankomst Wrexham kunne jeg registrere at det lå et lite lag med snø utenfor veiene der, og ganske riktig hadde Cefn Druids sin hjemmekamp mot Llandudno nå blitt avlyst. Jeg hadde betalt £56,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Wrexham, men siden det ennå ikke var klart for innsjekking, gikk jeg til Wetherspoons-puben The Elihu Yale for å få i meg litt mat før jeg returnerte og sjekket inn.
De som synes å tro at kunstgressbaner er en garanti for at kampene blir spilt, kunne fått bevis for det motsatte denne dagen, dersom de hadde vært mottakelig for det. Tilfeldighetene ville det nemlig slik at de tre mest aktuelle reserve-planene – i likhet med kampen til Cefn Druids – også skulle spilles på kunstgress. Flint Mountain røyk først, og jeg sto igjen med Widnes eller South Liverpool. Jeg lutet mot Widnes, og South Liverpool ble da også den avlyst etter hvert, men utfordringen var nå å komme seg til Widnes og tilbake, for det er ikke bare fotballfolket som ikke takler litt vær på de britiske øyer. Samtlige tog som betjener stasjonene i Widnes og Runcorn denne dagen hadde rett og slett blitt kansellert. «Severe weather» var begrunnelsen, og samme begrunnelse var det også for at de heller ikke satt opp buss for tog, til tross for at det var bare veier, og det vi her i Norge ville kalt en fin vårdag!
Løsningen ble å ta toget til Chester, tog videre derfra til Runcorn East, og buss(er) derfra til Widnes. Med usikkerheten som nå knyttet seg til togene, var det en risiko å ta, og jeg fryktet for at jeg kunne bli strandet i Widnes, men tok sjansen. Fra Runcorn East måtte jeg ha en buss inn mot de mer sentrale delene av Runcorn for å bytte til en ny buss der, og bussbyttet gikk skeis da buss nummer to rett og slett kjørte rett forbi uten å stoppe. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og vente på neste avgang, og slik kom jeg meg etter hvert til Widnes, der jeg ladet opp til kamp med et glass på The Cricketers Arms – tydeligvis også kalt Leggies. Der bar inventaret preg av at dette er en rugby-pub i en rugby-by, og praten blant de lokale dreide seg tilsynelatende også mer om rugby enn om fotball, så de fleste der var kanskje ikke engang klar over – eller brydde seg ikke nevneverdig om – at Widnes FC denne kvelden skulle spille kamp mot City of Liverpool i Northern Premier League Division One West.
Widnes er en industriby som ligger ved den nordlige bredden av elven Mersey, mellom Liverpool og Warrington. Den hørte lenge til Lancashire, men sorterer nå under grevskapet Cheshire. Etter at den første kjemiske fabrikken ble åpnet i 1847, vokste Widnes, og innbyggertallet ble tidoblet over de neste fire tiårene. Det var mye forurensning fra både røyken og avfallsstoffer fra industrien, og Widnes ble i 1888 beskrevet som «den mest skitne, styggeste og mest deprimerende byen i England», og i 1905 som «a poisonous hell-town»! Det er lite flatterende beskrivelser, men forholdene ble etter hvert forbedret. I 1950-årene hadde Widnes 45 store forskjellige kjemiske fabrikker, men mange av disse er nå historie eller har blitt erstattet med mer moderne fabrikker. Det første området av Widnes som ble industrialisert på denne måten har til og med blitt omgjort til et grøntområde, men dette er så avgjort fortsatt en industriby, som i dag har et innbyggertall som har passert 60 000.
Klubben jeg denne kvelden skulle se i aksjon på hjemmebane ble stiftet så sent som i 2003 som en juniorklubb under navnet Dragons AFC. I 2012 ble det besluttet at man skulle gå inn under paraplyen til byens rugby league-storhet Widnes Vikings, og under dette navnet fikk de i 2013 innpass i North West Counties League Division One, etter en debutsesong i West Cheshire League. Allerede i 2014 ble det imidlertid enstemmig vedtatt å trekke seg ut igjen og stå på egne ben som Widnes FC. I 2017 vant de NWCL Division One, og rykket opp i NWCL Premier Division. Et andre strake opprykk ble et år senere sikret med andreplass, og Widnes var klar for spill i Northern Premier League Division One West. 12. plassen i debutsesongen der er hittil bestenotering, og de er fortsatt å finne i den divisjonen. Dette var for øvrig tredje forsøk på å få spille kveldens kamp mot City of Liverpool, som allerede hadde blitt omberammet to ganger.
Widnes FC banedeler på stadionet til nevnte Widnes Vikings, og det er liten tvil om at det er langt flere folk der når sistnevnte spiller rugby league. Her på Lowerhouse Lane har de spilt helt siden det åpnet i 1895, men det ble revet og totalt ombygget med nyåpning i 1997. Den hadde kun tribuner på de to langsidene, men da East Stand sto ferdig i 2005, hadde det blitt et all-seater stadion med tribuner på alle fire sider, og det skal nå ha en kapasitet på 13 350. I 2011 ble det dessverre lagt kunstgress, og det var for øvrig også grunnen til at de ble strøket av listen over arrangørsteder for Rugby League VM i 2013. Fotballklubben har på sin side spilt her siden 2012, og i forbindelse med deres kamper åpner man kun en del av den ene langsiden. Akkurat det er neppe spesielt overraskende når man vet at tilskuerrekorden i forbindelse med en av deres fotballkamper her skal lyde på 522 og stamme fra et lokaloppgjør mot Runcorn Linnets i desember 2021.
Ved inngangspartiet betalte jeg meg inn med £8, og fikk samtidig utdelt gratis et eksemplar av det 28-siders kampprogrammet. Det ble begrunnet med at det var programmet som hadde blitt trykket opp til kampens opprinnelige dato 21. januar, og det var jo realt at de i så måte hadde bestemt seg for å ikke ta penger for det. Innunder tribunen fikk man etter hvert åpnet baren, som er av typen man gjerne ser i Football League, men det betød at vi måtte stå der i gangen under tribunen og drikke alkoholen. Litt merkelig å tenke på at når Widnes Vikings spiller rugby league her med langt flere tilskuere, er det fritt frem å ta det med seg opp på tribunen. Men sånn fungerer det nå engang. Det var etter hvert 364 tilskuere som hadde møtt frem – godt hjulpet av en delegasjon bortefans – og vi måtte alle finne oss i å oppholde oss i det samme avstengte område i den ene enden av tribunen på den ene langsiden.
Widnes befant seg i nedrykkssonen og trengte virkelig poeng, men nå lå de også tett som hagl lenger foran, og selv City of Liverpool var langt fra sikre selv om de lå midt på tabellen. Det var surt og kaldt denne kvelden, og de nektet for øvrig å slippe folk ut for å røyke i pausen, men her hadde man i det minste tak over hodet. Vi fikk se et Widnes-lag som virket tent i jakten på poeng, og som i det 12. minutt tok ledelsen da Connor McCarthy hamret ballen forbi bortekeeper Ben Barnes og i mål i det bortre hjørnet. 1-0, og det sto seg også til pause. Andre omgang var kun 37 sekunder gammel da Widnes doblet sin ledelse. Sean Miller avsluttet i stolpen, men Will Jones dunket returen i mål til 2-0. Seks minutter senere traff Miller igjen stolpen med en heading, men ballen gikk deretter via en uheldig Nick Ryan og i mål til 3-0.
Nå virket det egentlig avgjort, og mye av den resterende tiden virket da også som en slags transportetappe. Jeg nøyer meg med å si at det endte 3-0, og Widnes klatret ut av nedrykkssonen etter en overbevisende seier. Nå var det bare for min del å komme seg tilbake til Wrexham, og fra Widnes gikk turen i første omgang tilbake til Runcorn East, der jeg heldigvis kom meg med toget tilbake til Chester. Derfra måtte jeg imidlertid ha buss, siden kveldens siste tog allerede hadde gått, og det var såpass med tid til bussen gikk at jeg unnet meg en pint på The Town Crier før jeg hoppet på bussen rett på utsiden og lot meg frakte til Wrexham. Der var det bare å spasere tilbake til hotellet og finne senga for å få seg litt søvn før en ny lang dag dagen etter.
English ground # 576: Widnes v City of Liverpool 3-0 (1-0) Northern Premier League Division One West Lowerhouse Lane, 10 March 2023 1-0 Connor McCarthy (12) 2-0 William Jones (46) 3-0 Nick Ryan (og, 52) Att: 364 Admission: £8 Programme: Free (programme from original date, now rearranged twice – face value £2)
Etter onsdagens bomtur til Skottland, var det bare å forlate Dundee og sette kursen sørover. Jeg hadde opprinnelig blinket meg ut en kamp hos Risborough Rangers, men denne hadde allerede før min avreise fra Norge blitt utsatt én uke, så nå var det en tynn meny, spesielt om jeg var ute etter en ny bane. Ikke helt uvanlig for torsdager det, og en annen utfordring var at jeg allerede hadde betalt £40,99 for overnatting ved Travelodge-hotellet i High Wycombe. Det måtte en aldri så liten nødløsning til, og dermed startet jeg ferden sørover mot London med 08.26-toget fra Dundee, siden direktetoget etter hadde blitt kansellert. Jeg måtte nå bytte i Edinburgh, og derfra ble vi etter hvert bortimot 80 minutter forsinket på veien ned til London grunnet en angivelig skade på skinnene i grenseområdet rundt Berwick. Til LNER kan jeg for øvrig opplyse at jeg ikke føler at det kvalifiserer til å omtales som en ‘minor delay‘!
Den nevnte nødløsningen var rett og slett en kamp i London Underground League, som ville være et nytt bekjentskap for meg, og som tydeligvis spiller alle sine kamper på de såkalte ‘Market Road pitches’, med tirsdag og torsdag ettermiddag som kamptidspunkter. Denne dagen var det ligaens egen cup det skulle dreie seg om, men forsinkelsen på toget ned til London gjorde at jeg fryktet å ikke rekke avspark. Da toget endelig ankom endestasjonen London Kings Cross, var det bare å komme seg rett ned i undergrunnen og ta tubens Piccadilly Line nordover til Caledonian Road, der jeg få minutter senere spaserte ut og hastet mot kamparenaen. Jeg ankom med fem minutters tid til avspark, og så umiddelbart at George Webb også hadde tatt turen, slik at vi til denne kampen var hele seks(!) tilskuere. En av disse var David Bogie, som heldigvis også er Rangers-entusiast, men som faktisk også har passert 250 kamper i London Underground League på dette anlegget. Det er temmelig vilt; ikke minst fordi det på ingen måte er noe anlegg som groundhopperne ivrer etter å valfarte tilbake til.
Han var i hvert fall riktig mann til å kunne gi en ytterligere innføring i temaet London Underground League, som kanskje kan kalles en slags bedriftsliga for Transport for London. Jeg fikk høre at man nemlig også må være ansatt i TfL for å kunne spille her. Ligaen består av to divisjoner med seks lag i hver, men nå var det altså dens ligacup det skulle dreie seg om, og de hadde kommet til kvartfinalene. Hammersmith & City Line og Circle Line stiller tydeligvis lag sammen under navnet Hammersmith & Circle Line FC, og de hører hjemme i den øverste divisjonen. Motstander var Jubilee Line FC fra divisjonen under, og flere kjennere mente at dette kunne bli riktig stygt, og at H&C ville spille ball i hatt med motstanderen. Slik skulle det ikke gå, for H&C fikk en kronglete start da de i det femte minutt fikk rødt kort for en hands på streken samtidig som det ble dømt straffespark som Jubilee scoret på. Enda mer overraskende var det at det sto 0-3 i det 18. minutt. H&C reduserte én gang etter halvspilt omgang, så det sto 1-3 til pause. H&C scoret tidlig i andre omgang kampens fineste mål med et langskudd, og utlignet deretter til 3-3 litt senere. Nå trodde flere av mine sidemenn at snuoperasjonen snart ville være et faktum, men det var Jubilee Line sin kveld, og de scoret fire mål den siste snaue halvtimen, slik at det endte 3-7.
Det hadde i det minste blitt en fotballkamp på meg denne dagen, selv om den måtte ses fra den ene langsiden, gjennom et nettinggjerde. Etter kampslutt hadde jeg planlagt å sjekke ut Two Tribes Brewery Taproom like i nærheten, og George var mer enn villig til å bli med dit. Vi fant omsider frem og unnet oss en forfriskning før vi gikk mot St. Pancras stasjon. Der tok jeg farvel med George og unnet meg en middag på Wetherspoons-puben The Barrel Vault, før jeg tok tuben til Marylebone via et kjapt bytte ved Baker Street. Jeg hadde som nevnt booket overnatting i High Wycombe, så jeg kom meg etter hvert med toget dit, og sjekket inn på Travelodge-hotellet. Etter at det var gjort, ble det nok en liten matbit på Wetherspoons-puben The Falcon, før kvelden ble avsluttet med en tur innom Chiltern Taps.
English ground # 575: Hammersmith & Circle Line v Jubilee Line 3-7 (1-3) London Underground League Cup, Quarter Final Market Road pitches, 9 March 2023 0-1 (pen. 6) 0-2 (14) 0-3 (18) 1-3 (23) 2-3 (50) 3-3 (59) 3-4 (64) 3-5 (67) 3-6 (69) 3-7 (81) Att: 9 (h/c) Admission: Free Programme: None
Etter to netter med Travelodge-hotellet i Halesowen som base, var det på tide å forflytte seg, og Scunthorpe var nå min destinasjon. Buss nummer 4H kom noen minutter forsinket for å skysse meg opp til jernbanestasjonen Sandwell & Dudley, men jeg hadde likevel få problemer med å rekke 10.03-toget inn til Birmingham New Street. Der kjøpte jeg inn litt frokost som jeg tok med meg på 11.03-toget med Edinburgh som endestasjon, mens jeg kun skulle være med til Sheffield. Der hadde jeg over tre kvarter til neste tog, og slo derfor i hjel litt tid på den fine puben Sheffield Tap på stasjonen. Toget forlot etter hvert Sheffield et kvarters tid forsinket fordi de måtte vente på den ene halvdelen av det som skulle bli 13.11-avgangen mot Cleethorpes, men etter at de to togsettene hadde blitt koblet sammen, rullet vi av gårde.
Et steinkast fra Scunthorpe jernbanestasjon ligger The Bridge Hotel, og der hadde jeg betalt £55 for overnatting. Etter at jeg hadde sjekket inn og installert meg på rommet, var det på tide med litt mat i skrotten, og jeg spaserte opp til Wetherspoons-puben The Blue Bell for å innta en tidlig middag. En porsjon gammon ble satt til livs før jeg gikk videre til The Honest Lawyer, som tydeligvis akkurat hadde åpnet. Jeg bevilget meg en pint der, mens jeg vurderte de alternative reiserutene til kveldens kamp. Scunthorpe United skulle ta imot Altrincham, og deres hjemmebane Glanford Park ligger jo ikke akkurat sentral plassert i sentrum, for å si det mildt.
Scunthorpe er en industriby som ligger helt nord i grevskapet Lincolnshire; fire norske mil nord for Lincoln. Opprinnelig var det fem mindre landsbyer her, før Scunthorpe vokste frem rundt en rik åre med blant annet jernmalm. Byen som gjerne kalles ‘The Industrial Garden City’ er Storbritannias største senter for jernindustri. Med sine drøyt 80 000 innbyggere er det også grevskapets tredje største by, etter Lincoln og Grimsby. Siden det ikke virket som om det var noen passende bussrute ut til Glanford Park, bestemte jeg meg for å like gjerne ta en liten omvei og ta 16.45-toget tilbake til Althorpe og spasere derfra via et par puber.
Sekunder etter at toget igjen hadde krysset elven Trent, gikk jeg av på Althorpe stasjon, og spankulerte bort til puben The Ironstone Wharf, hvis toaletter nesten er verdt et besøk i seg selv. Like opp i veien derfra ligger The Jolly Sailor, men den viste seg dessverre å være stengt, så da var det bare å traske videre mot Glanford Park. Nå var det bare å følge Doncaster Road, som lå snorrett foran meg med jorder på begge sider. Snart kunne jeg skimte Glanford Park langt der fremme, og etter omtrent en halvtimes gange over en forblåst og åpen slette, kunne jeg unne meg en pint på Hungry Horse-puben Old Farmhouse, som ligger rett ved det som skulle være arena for kveldens kamp mellom Scunthorpe United og Altrincham.
Scunthorpe United ble stiftet i 1899. I 1910 slo de seg sammen med den lokale rivalen North Lindsey United og endret navn til Scunthorpe & Lindsey United, før de to år senere satset profesjonelt og ble med i den daværende utgaven av Midland League. Den vant de i både 1927 og 1939, men hadde til tross for flere søknader ikke fått innpass i Football League. Da sistnevnte i 1950 skulle utvides fra 88 til 92 lag, var det imidlertid deres tur. De ble foretrukket foran klubber som blant annet Workington og Wigan Athletic, og ble plassert i det som da var den nordlige av de to tredjedivisjons-avedlingene. Etter at de i 1958 vant denne og sikret seg opprykk til nivå to, endret de navnet tilbake til Scunthorpe United. Den sesongen hadde de også tatt seg helt til femte runde av FA Cupen, der de til slutt tapte knepent 0-1 for Liverpool. I årene som fulgte gjorde ‘The Iron’ sine beste ligainnsatser, med fjerdeplassen i 1961/62-sesongen som bestenotering. De var altså kun to plasser fra opprykk til øverste nivå, men i 1968 befant klubben seg i stedet nede på nivå fire.
Under en glimrende sesong under ledelse av manager Nigel Adkins, kunne klubben i 2007 feire opprykk tilbake til nivå to. Det endte med direkte nedrykk etter en positiv start, men våren 2009 kunne de feire nytt opprykk på første forsøk etter å ha slått Millwall 3-2 i playoff-finalen. Den sesongen tok de seg for øvrig også til finalen av Football League Trophy, men måtte se seg slått med samme sifre av Luton Town. Tilbake i det som nå het Championship klarte de mot alle odds å overleve og sikre seg en ny sesong på nivået. Adkins, som hadde vært klubbens fysioterapeut før han tok over managerjobben, var umåtelig populær, og ble hedret med følgende sang: «Who needs Mourinho? We’ve got our physio!».
Adkins forsvant til jobben i Southampton tidlig i 2010/11-sesongen, og den endte med nedrykk. To år senere ble det nytt nedrykk, men de sikret en retur til nivå tre på første forsøk. Der kjempet de et par sesonger om ytterligere opprykk og en retur til nivå to, men i stedet måtte de i 2019 ta turen ned igjen, og verre skulle det bli. Våren 2022 endte de sist i ligaen og rykket ned i Conference Premier, og slet de også nå så tungt at det gikk mot et andre strake nedrykk. Det så altså ut som om det skulle bli Conference North-fotball neste sesong på det som faktisk var den første senior-klubben til tidligere engelske landslagsstjerner som Kevin Keegan og Ray Clemence. Noe har gått veldig galt, og jeg kan jo si det sånn at man har en eier som ikke står spesielt høyt i kurs hos alle supporterne. De skal kanskje være glad de ikke holder med en klubb som FFK, der kritikk av regimet virker omtrent sidestilt med russisk kritikk av Kreml.
Den siste oppladning skjedde ved supporterbaren The Iron Bar, under kortside-tribunen Doncaster Road End, der jeg på forhånd hadde betalt £21 for å få stå på anleggets eneste ståtribune. Da Scunthorpe United i 1988 forlot sin gamle hjemmebane Old Showground for å flytte inn på nybygde Glanford Park, var det første gange siden tidlig i 1950-årene at det ble bygget et nytt stadion til en engelsk ligaklubb. Det ligger som sagt et lite stykke utenfor byen, og alle tribunene er like høye og nokså identiske. Unntaket er som nevnt at kortsiden Doncaster Road End er en ståtribune, og naturlig nok derfor også huser den mest ivrige hjemmefansen. På vei inn hadde jeg betalt £3 for et 40-siders kampprogram, og tabellen der bekreftet at Scunthorpe kun hadde Maidstone United bak seg. Det var seks poeng opp til sikker plass, og Scunthorpe hadde også spilt flere kamper enn de fleste av lagene de jaktet på, så det så temmelig mørkt ut.
Det var hjemmelagets Harvey Bunker som sto for den første skikkelige sjansen med et skudd som så ut til å seile mot det ene krysset, men gikk på utsiden av målet. Altrincham lå rundt midten av tabellen og hadde i realiteten allerede sikret ny kontrakt, og hadde selv et skudd rett på keeper før de også ropte på straffespark uten hell. Det var imidlertid hjemmelaget som tilrev seg et initiativ ute på gresmatta, og Liam Feeney hadde testet bortekeeper Oliver Byrne før The Iron var nære på et ledermål på overtid. Ballen havnet ute hos Bunker som fyrte løs fra like utenfor 16-meteren, og den endret retning et par ganger på sin ferd mot mål, men keeper Byrne leverte en god redning og sørget for at det var målløst til pause.
Noen få minutter ut i andre omgang tok hjemmelaget ledelsen 1-0. Cameron Wilson la inn, og Liam Feeney skjøt. Keeper Byrne burde uten tvil holdt skuddet, men måtte gi en retur, og Richie Bennett var frempå og satt den i mål. I stedet for å legge seg bakpå, fortsatte vertene jakten på ytterligere mål. Det var flere ganger fare på ferde inne i Altrincham-feltet, men det var først med et kvarters tid igjen at det igjen ble nettsus. Will Smith styrte en corner i mål via stolpen, og det sto 2-0. Scunthorpe United vat på vei mot tre viktige poeng, og for å gjøre en lang historie kort, ble det ikke flere mål. Fornyet håp for Scunthorpe, men i ettertid vet vi at det ikke hjalp nevneverdig til syvende og sist. De rykket ned til Conference North etter et andre strake nedrykk.
For min del gjensto bare returen til The Bridge Hotel, og siden det tilsynelatende ikke var noen skyttelbusser som skysset folk inn til sentrum, hadde jeg en spasertur på rundt 40 minutter foran meg. Det var bare å finne senga for å få seg litt søvn, for dagen etter skulle jeg opp i 07.30-tiden for å komme meg med 08.11-toget og starte den lange turen opp til skotske Dundee. Jeg hadde planer om å besøke Brechin City, og deres oppgjør mot Fraserburgh var faktisk det samme som hadde blitt avlyst på min forrige tur, da jeg endte opp i Elgin. Igjen skulle dette oppgjøret bli avlyst, i likhet med alle de øvrige kampene i Highland League. Etter å ha sjekket inn ved mitt hotell i Dundee, vurderte jeg alternativene, og det sto til slutt mellom Dundonald Bluebell og Lochee United. Jeg satt meg til og med på toget sørover igjen da førstnevnte varslet om kamp, men hopept av ved Leuchars da også den langt mer lokale Lochee United lovet kamp. Ved ankomst der hadde imidlertid dommeren vendt tommelen ned, så da jeg ankom med en halvtimes tid til avspark, var kampen likevel avlyst. EN fattig trøst var det kanskje at Dundonald Bluebell sin kamp også hadde blitt avlyst; enda senere – under oppvarmingen. Det var bare å innse at det hadde vært en bomtur til Skottland, og satse på bedre lykke dagen etter.
English ground # 574: Scunthorpe United v Altrincham 2-0 (0-0) Conference Premier Glanford Park, 7 March 2023 1-0 Richie Bennett (49) 2-0 Will Smith (75) Att: 2 545 (68 away) Admission: £21 Programme: £3
Helgens store NWCL Hop var historie, og jeg hadde søndag kveld installert meg på Travelodge-hotellet i Halesowen, der jeg mandag morgen kunne dra meg litt ekstra lenge, vel vitende om at det skulle være min base i ytterligere én natt. Da jeg etter hvert kom meg ut, ruslet jeg bort til Wetherspoons-puben The William Shenstone for å få meg en skikkelig frokost der. Selv om de annonserte med haggis på menyen, var de dessverre utsolgt for det, men black pudding fikk jeg i det minste lagt til på min frokost-tallerken. Etter at både tallerkenen og flaske med j2o var tom, tuslet jeg litt rundt i et Halesowen sentrum preget av en hel mengde Black Country-flagg som det var pyntet opp med. Da Olde Queens åpnet dørene, slo jeg meg ned der med et glass Thatchers Gold og bladde i gårsdagens Non-League Paper.
Denne mandagen hadde jeg planer om å besøke en klubb jeg allerede hadde besøkt to ganger tidligere, men som jeg har veldig sansen for. Min første visitt hos Stourbridge fant sted i januar 2013, mens det senere ble en revisit i august 2017. Denne kvelden skulle jeg altså tilbake for tredje gang, mens Tom Morken skulle gjøre sitt første besøk der, og han hadde jeg avtalt å treffe i Stourbridge. Før jeg tok bussen dit, var jeg innom den gode puben Waggon & Horses før jeg tuslet videre til King Edward VII. Sistnevnte var dessverre stengt, så da hoppet jeg like godt på en buss mot Stourbridge. Lokaloppgjørene mellom Stourbridge og Halesowen Town kalles gjerne ‘the number 9 derby’, etter bussruta som forbinder de to, og det var nettopp den bussen som nå fraktet meg til Stourbridge.
Stourbridge er en markedsby som ved folketellingen i 2011 hadde snaut 65 000 innbyggere (inkludert ‘forsteder’). Den ligger drøyt to mil vest for Birmingham, i den sørvestligste delen av det som kalles Black Country. Byen hørte historisk sett til grevskapet Worcestershire, men har siden 1974 sortert under West Midlands, der den ligger helt vest i dette grevskapet. Stourbridge ble under den industrielle revolusjonen det britiske sentrum for glassproduksjon, og er fortsatt kjent for dette. Byen har for øvrig sitt navn etter elven Stour som renner gjennom den. En annen ting Stourbridge er litt kjent for er at toglinjen fra Stourbridge Junction til Stourbridge Town er Europas korteste, med tog som nærmest ser ut som en slags minibuss på skinner, og det var med denne at Tom Morken nå noen minutter før klokken slo to skulle ankomme Stourbridge Town, der jeg sto klar for å møte ham.
Et steinkast fra stasjonen ligger mikropuben The Dog House, som vi hadde blinket oss ut som vårt første stoppested i byen, og det viste seg å være et meget godt valg som fort ville ha blitt stående som turens beste pub om det ikke var for at vi var innom en annen Stourbridge-pub litt senere. Etter en tur innom Red House Botique (som også var et trivelig sted) bestemte vi oss nemlig for å ta turen bortom Waggon and Horses (ikke identisk med Halesowen-puben jeg hadde besøkt litt tidligere på dagen). Det må være en av de aller beste pubene jeg noen gang har besøkt, spesielt for en cider-drikker, og man kan jo lure på hvorfor jeg aldri har vært innom der tidligere. Pork pie kunne de også by på, og deretter unnet jeg meg en pose av deres naga jolokia pork scratchings, som jeg i ettertid angret litt på at jeg ikke kjøpte med et par poser av.
Jeg kunne egentlig blitt værende på Waggon and Horses så lenge som helst, men vi måtte etter hvert bryte opp for å spasere mot kveldens kamparena, War Memorial Athletic Ground. Det ble imidlertid ytterligere et par vanningspauser på vei dit opp. Vi var innom både The Duke William og The Old Wharf Inn før vi gikk de siste meterne opp til War Memorial Athletic Ground, der vi ankom med en drøy time til avspark. Etter å ha betalt £12 i inngangspenger og £3 for et 48-siders kampprogram (som også dekket hjemmekampen mot Leiston to dager tidligere), traff vi nokså raskt på min kompis Ulster Jim, som for øvrig er både Stourbridge-fan og også min kontakt for billetter til det nordirske landslagets kamper.
Klubben ble i 1876 stiftet som Stourbridge Standard FC, men da de i 1890 tok plass i Birmingham & District League (som i 1962 ble til dagens West Midlands (Regional) League), hadde de allerede droppet navne-suffikset og tatt dagens navn. I 1923 sikret Stourbridge seg ligatittelen, samtidig som de vant sin femte av etter hvert 12 titler i Worcester Senior Cup. Etter andre verdenskrig spilte klubben noen år i Birmingham Combination, som de vant i 1952, men den ligaen gikk under et par år senere, og The Glassboys returnerte til Birmingham & District League. I 1971 fikk de rykke opp i Southern League, som på den tiden ble utvidet, og tok plass i det som da het Division One North. Allerede i sin tredje sesong vant de våren 1974 denne divisjonen og rykket opp til toppdivisjonen Premier Division, der det i første omgang ble med to sesonger, og det gjentok seg da de rykket opp igjen på begynnelsen av 1980-årene.
Da de i 1991 igjen vant Division One, ble de nektet opprykk da banen ikke oppfylte Southern League sine krav, og våren 2000 måtte de i stedet ta turen ned i Midland Alliance etter å ha endt nest sist. Den ble vunnet i både 2002 og 2003, men igjen ble man nektet opprykk fordi banen deler den ene langsiden med cricket. I 2006 fikk de imidlertid grønt lys etter å ha endt som nummer to, og de var tilbake i Southern League Division One (Midlands). To år senere ble en tredjeplass fulgt opp med playoff-suksess. Etter å ha beseiret Sutton Coldfield Town i semien, ventet bortekamp mot Leamington i finalen, og Leon Broadhurst ble den store helten da han på tampen av ekstraomgangene scoret vinnermålet og sørget for at Stourbridge vant 2-1 og rykket opp for andre gang på tre sesonger.
Til tross for at de har notert seg for flere sesonger i øvre del av tabellen på non-leagues step 3 (eller nivå 7 om man vil), har playoff ikke vært noen suksess for Stourbridge siden den gang. Både i 2013 og 2014 ble de slått ut i semien, og det samme var tilfelle i 2017, da de spilte i Northern Premier League. De ble i 2018 flyttet tilbake sidelengs til Southern League og våren 2019 ble det ny skuffelse i playoff. I FA Cupen har Stourbridge imidlertid gjort seg bemerket i senere år. Det var først i 2009/10-sesongen at de for første gang tok seg til første ordinære runde (og tapte knepent 0-1 for Walsall), men to år senere var de tilbake og skapte furore ved å holde FL-klubben Plymouth Argyle til 3-3 i Devon for deretter å vinne omkampen 2-0 hjemme. Dessverre ble Stevenage for sterke i neste runde. I 2017/18 slo The Glassboys ut både Whitehawk og Northampton Town og tok seg endelig til tredje ordinære runde. Der ventet bortekamp mot Wycombe Wanderers, og Stourbridge hadde på stillingen 1-1 et skudd i tverrliggere, men en sen Wycombe-scoring sørget for å knuse cupdrømmen. Det kan for øvrig nevnes at Stourbridge-fødte Jude Bellingham startet å spille fotball for klubbens aldersbestemte lag før han ble oppdaget av Birmingham City..
Inne i klubbhuset fikk vi god bevertning, og selv om vi allerede hadde gått til innkjøp av drikkevarer, kom den alltid trivelige klubbformannen Andy Pountney til for å slå av en prat og gi beskjed om at neste runde skulle settes på hans regning. For meg var det altså noen gamle kjente å hilse på her, men jeg tror også min bergenske kompanjong for kvelden koset seg. Før kveldens kamp i Southern League Premier Division Central hadde Stourbridge i realiteten allerede blitt hektet av i jakten på en playoff-plass. Motstander Alvechurch hadde tatt den ikke spesielt lange turen fra Worcestershire, og kikket seg nok litt over skulderen og trengte poeng for å holde nedrykkssonen på avstand.
Det var Alvechurch i sine grønne bortedrakter som skapte de første sjansene, og for å gjøre en lang historie kort, var det ikke ufortjent da Daniel Weldron stupte frem og headet et innlegg i mål til 0-1 etter en drøy halvtime. De var også nærmere en dobling av ledelsen enn Stourbridge var en utligning før pause, og det var ikke noe å si på at det var en borteledelse halvveis. Selv Ulster Jim var dog lattermild da vi gikk i klubbhusets bar for å hente nye forsyninger, for en av nordmennene hadde ikke klart å holde seg helt til pause etter inntaket av fludium, og en vakt hadde kommet til for å advare om at det hadde kommet ‘rapporter om urinering’ og at det ville resultere i utkastelse ved gjentakelse. Gjerningsmannen skal ha hatt skarre-r og for anledningen båret en Stocksbridge Park Steels-lue, men skal utover det få forbli anonym i denne omgang…
‘The Urinator’ ble vedkommenes økenavn i visse Stourbridge-kretser for resten av kvelden, men han fikk heldigvis bli inne på anlegget, slik at han også kunne bivåne andre omgang sammen med oss. Stourbridge prøvde seg tidlig i omgangen med et brassespark som gikk over Alvechurch-målet, men gjestene virket fortsatt litt giftigere, og i omgangens tjuende minutt pirket Tyrell Skeen-Hamilton inn 0-2. Stourbridge forsøkte å svare, og hadde et par gode muligheter, men Alvechurch fikk blokkert og klarert, og hadde selv et par muligheter til å øke ytterligere. Flere mål ble det imidlertid ikke, og det endte 0-2 foran temmelig nøyaktig 500 tilskuere.
Som vanlig var det ikke nødvendigvis så enkelt å forlate klubbhusets bar etter kampen, for formann Andy insisterte som vanlig på å bestille stadig nye runder, og det endte med at ‘The Urinator’ mistet siste tog tilbake til Birmingham. Det vil si, han lot det kjøre uten ham da jeg bekreftet at bussen jeg skulle ha tilbake til Halesowen også skulle videre til sentrale Birmingham. Vi kom oss da også omsider av gårde, og det må innrømmes at det var to nokså påseilede nordmenn som også svingte innom Wetherspoons-puben The Chequers Inn for en siste pint før vi til slutt kom oss med bussen. Jeg kom meg som planlagt av i Halesowen, og gikk for å finne senga mens Tom ble med videre mot Birmingham, og han kom seg tydeligvis også frem uten ytterligere ‘skandaler’. Dette hadde vært en nydelig dag i Stourbridge, og dagen etter skulle jeg fortsette min tur på egen hånd.
Revisit: Stourbridge v Alvechurch 0-2 (0-1) Southern League Premier Division Central War Memorial Athletic Ground, 6 March 2023 0-1 Daniel Waldron (32) 0-2 Tyrell Skeen-Hamilton (65) Att: 500 Admission: £12 Programme: £3
NWCL Hop-arrangementet skulle nå avsluttes med dets sjuende og altså siste kamp, og det skulle skje med Stafford Town som vertskap. Kun ti minutters tid etter at bussen vår hadde forlatt Brocton FCs hjemmebane Silkmore Lane, kunne vi parkere og stige av utenfor Stafford Towns hjemmebane Evans Park, som skulle bli min bane nummer 1 001. Her startet altså ‘jakten’ på de neste tusen. Jeg hadde på forhånd bladd litt i det 40-siders programmet som hadde blitt trykket opp i anledning dagens kamp mot Abbey Hey, og kunne nå entre Evans Park sammen med ‘hordene’ av banehoppere som nærmest hadde kjørt i kolonne fra kampen hos Brocton.
For å si litt om byen Stafford, så er den administrasjonsby for grevskapet Staffordshire, og har i overkant av 70 000 innbyggere. Byen ble anlagt ved det eneste stedet i området hvor det var mulig å krysse elven Trent med store hærstyrker, og var derfor så strategisk viktig at normannerne bygget Stafford Castle her i år 1070. Byen har lange tradisjoner med skoproduksjon, og senere med jernbaneindustri, mens man som grevskapets administrasjonsby i dag har mange som jobber i det offentlige. Stafford ligger for øvrig snaut tre mil sør for Stoke-on-Trent, drøyt to og en halv mil nord for Wolverhampton, og snaut fire mil nordvest for Birmingham, så da bør den også være ettertrykkelig plassert rent geografisk.
Stafford Town ble så sent som i 1976 stiftet som Stafford FC, og fikk året etter innpass i Midland Combination Division Two, som de vant i 1979. I 1981 tok de dagens navn, før de ett år senere trakk seg fra ligaen. Da Staffordshire Senior League ble stiftet i 1994, dukket Stafford Town der, som en av klubbene som var med fra starten. I 1990 slo klubben seg sammen med Sunday League-klubben MSHD, og spilte to sesonger under navnet Stafford MSHD før de returnerte til dagens navn. I forkant av 1993/94-sesongen tok de plass i West Midlands (Regional) League, der de i sin første sesong vant Division One og rykket opp til ligaens toppdivisjon, Premier Division. Den ble vunnet i 2000, og opprykket til Midland Alliance var et faktum.
13. plassen i deres første sesong på det nivået står som deres bestenotering, og i 2004 endte de sist og rykket ned igjen til West Midlands (Regional) League, der de befant seg frem til 2012, da de ble flyttet over til Midland League Division One. I 2018 rykket de ned til Staffordshire County Senior League, men returnerte på første forsøk. De to neste sesongene ble imidlertid spolert av Covid, og da man fikk begynne å spille igjen, ble klubben flyttet over til North West Counties League Division One South. Der så de ut til å slite denne sesongen, for de lå nå som nummer tre fra bunnen, og det betød i utgangspunktet nedrykksplass, så de trengte så absolutt poeng når Abbey Hey nå kom på besøk.
Nok en gang var det, som typisk er på disse arrangementene, masser av kjente å snakke med, og vertene hadde stelt i stand mye greier. Denne dagen hadde det også kommet til noen som ikke hadde vært til stedet på hverken fredagskampen eller lørdagens fire kamper. Før avspark ble jeg stående i en artig samtale med blant annet tyskeren Jens og Bournemouth-supporter Vinny. Den usedvanlig bereiste Jens hadde ikke veldig mye til overs for anlegget her. Evans Park har én stor tribune mist på den ene langsiden, og den byr etter sigende på sitteplass til 550 tilskuere. Ellers er det rundt resten av banen åpen hard standing, og dessverre ble gressmatte i 2016 erstattet med kunstgress. Dermed var det for første gang på denne turen at jeg skulle se fotball på en plastsavanne.
Kampens første sjanse tilfalt vertene, men det var neppe helt etter hensikten da et innlegg fra Jake Cartwright nesten fant veien til nettmaskene. Bortekeeper Joseph Lawton måtte strekke seg for å få avverget baklengsmål. Deretter avsluttet Josh Simcox fra like utenfor 16-meteren, men ballen snek seg på utsiden av stolpen til Abbey Hey sin sisteskanse. Det var likevel Simcox som skulle få hull på byllen da han i det 27. minutt lurte offsidefella og dunket ballen i mål til 1-0. Etter en halvtime levde Stafford Town farlig, men Jack Keeling kom sin keeper og kaptein Adam Jenkins til unnsetning med en redning på streken. Det sto 1-0 til pause.
I pausen ble det ikke bare trukket diverse vinnerlodd, men det ble også avholdt en auksjon der man kunne by på to billetter til torsdagens Europa League-kamp mellom Manchester United og Real Betis. Jeg visste på dette tidspunktet allerede at min planlagte torsdagskamp hadde blitt flyttet, så kanskje burde jeg slått til der og benyttet anledningen til å få huket av Old Trafford, men jeg sto på det tidspunktet i matkøen, og visste samtidig at det også ville bety tapte penger på hotellreservasjon og ny booking. Jeg slo fra meg tanken da budet kom opp i £50, men trodde da det dreide seg om én billett. Nå viste det seg å være to, og vinnerbudet endte så vidt jeg hørte på £55 eller der omkring, så kanskje burde jeg slått til.
Jeg levde uansett fint med å ikke ha gjort det, og så at Stafford Town i andre omgangs tiende minutt doblet ledelsen. Igjen var det Simcox som var målscorer, og denne gang stjal han ballen fra keeper Lawton etter litt kaos i borteforsvaret, og satt greit inn 2-0. Det virket som om det også skulle bli sluttresultatet, men på overtid hadde Abbey Hey et frispark på midtbanen. Dillon Kirkman skjøt rett og slett mot mål, og Stafford-folket sov kanskje litt i timen når ballen faktisk seilte over keeper Jenkins og inn i mål. 2-1, men Abbey Hey rakk aldri å på alvor true en utligning. Dermed endte det med hjemmeseier 2-1 foran 489 tilskuere; arrangementets høyeste tilskuertall.
Vårens NWCL Hop var ved veis ende, og det hadde vært en trivelig weekend, med sju kamper i løpet av de tre dagene. Nå gjensto transporten tilbake til de forskjellige stedene bussen skulle slippe av. Jeg hadde selv valgt å hoppe av ved første stopp ved Stafford Stasjon, og tok der avskjed meg resten av folket – inkludert Tom Morken, som skulle være med videre til Birmingham International, men som jeg skulle treffe igjen dagen etter. Jeg unnet meg nå en pint på puben The Coach & Horses før jeg kom meg med toget fra Stafford til Wolverhampton. Etter et togbytte der, gikk jeg igjen av på stasjonen Sandwell & Dudley, der jeg tok med videre med buss mot Halesowen. Der hadde jeg betalt £89,98 for to netters overnatting ved Travelodge-hotellet i Halesowen. Jeg hoppet av et steinkast derfra og fikk raskt sjekket inn. Kvelden ble avsluttet med en Wetherspoons-middag på The William Shenstone, og en tur innom pubene Picks og Church View Tavern.
English ground # 573: Stafford Town v Abbey Hey 2-1 (1-0) North West Counties League Division One South Evans Park, 5 March 2023 1-0 Joshua Simcox (27) 2-0 Joshua Simcox (55) 2-1 Dillon Kirkman (90+2) Att: 489 Admission: With Hop Ticket (otherwise £6) Programme: With Hop Ticket (otherwise £2)
Var det mulig å være lei fotball etter at vi hadde sett hele fire kamper på lørdagen? Ikke for denne karen! Det var for meg personlig duket for et stort jubileum som groundhopper når vårens NWCL Hop denne søndagen skulle avsluttes med to kamper, men først gjaldt det å få i seg en frokost, og denne dagen hadde også Tom Morken klart å komme seg opp i god tid til å forsyne seg fra hotellets frokostbuffet. Vi hadde allerede ved arrangementets start på fredag fått utdelt pakken med helgen kampprogrammer, og mens hotellpersonalet fløy frem og tilbake for å fylle på med bacon, pølser etc for sultne groundhoppere, rakk jeg også å bli litt i det 40-siders programmet før søndagens første kamp. Den var det Brocton FC som skulle være vertskap for, og deres hjemmebane Silkmore Lane ville bli min besøkte bane nummer 1 000.
Man må i all beskjedenhet kunne si at å ha sett fotballkamper på tusen baner er verdig en aldri så liten markering, og jeg unnet meg litt påfyll fra buffeten og et ekstra glass med juice før vi begynte å forberede oss på avreise. Nå skulle vi heller ikke tilbake til hotellet, så det var bare å få med seg bagasjen på bussen. Den skulle ikke spesielt langt fra vår base i den sørlige utkanten av Stafford, for Brocton spiller nå sine hjemmekamper i den sørøstlige delen av Stafford, og under ti minutter ett avreise kunne vi gå av bussen utenfor dagens første kamparena, klare for en ny dag med fotball i North West Counties League Division One South.
Dagens første hjemmelag hører, som navnet tilsier, egentlig til i Brocton, som er en landsby rundt seks kilometer sørøst for Stafford. De har imidlertid måttet søke seg hit til Stafford-utkanten, men mer om det litt senere. Først kan det jo for ordens skyld nevnes at landsbyen Brocton ved folketellingen i 2011 ble registrert med 1 082 innbyggere fordelt på 445 husholdninger. Den hører inn under den administrative regionen Stafford, og kaller seg selv ‘The Gateway to Cannock Chase‘. Brocton går for å være blant de mest velstående områdene av Staffordshire. Tidligere var det kjent for en stor militær treningsleir, og mange som kjempet i første verdenskrig vil ha vært innom der. Det skal blant også ha vært tilfelle med J.R.R. Tolkien. Fra 1917 fungerte den også som en fangeleir for krigsfanger, men i dag er det lite tilbake av de gamle leirene.
Brocton FC ble stiftet i 1937 etter at eieren av Brocton-puben The Chetwynd Arms gå en gruppe lokale ungdommer en fotball og oppfordret de til å starte en klubb. De tok ham på ordet, og spilte i flere lokale og regionale ligaer. I 1947 vant de Rugeley & District League og gjentok bedriften året etter, før de søkte lykken i Cannock Chase League. I 1978 hadde de vunnet denne ligaen for sjette gang da de deretter prøvde seg i Staffordshire County League (South). I 1991 ble de med i Staffordshire Senior League, som tre år senere byttet navn til Midland League (ikke identisk med hverken dagens utgave eller ligaen som i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte dagens Northern Counties East League) i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt.
I 2003 søkte Brocton lykken i Midland Combination, og ble i 2014 den ligaens siste vinner. Dette var som kjent en feeder-liga for Midland Alliance, så opprykk dit ville ha vært neste naturlige skritt. Sommeren 2014 slo imidlertid de to seg sammen og stiftet dagens Midland League, så Brocton fikk i stedet plass i den nye ligaens Premier Division. 13. plassen i debutsesongen der ble deres bestenotering før de rykket ned i 2017. Etter at Covid hadde stukket kjepper i hjulene for to sesonger, ble Brocton i 2021 flyttet over til NWCL Division One South, der de altså fortsatt befinner seg.
Klubbens første hjemmebane var Chetwynd Arms Ground i Brocton, som det er naturlig å tenke seg lå ved den nevnte puben. Der spilte de frem til banekravene gjorde at de måtte flytte til Rowley Park i Stafford for å få spille i Staffordshire Senior League. I 2002 flyttet de nok en gang for å oppfylle kravet om flomlys, og nå gikk turen til Cannock Sports Stadium i Cannock, men der ble de kun værende i to år etter at de ikke kom til enighet med de lokale myndigheter om en leieavtale. Etter to nye år med banedeling hos Heath Hayes, kunne de i 2006 flytte inn på sin nåværende hjemmebane i Silkmore Lane og det som den gang var Old Police Sports Ground. Der sikret de seg en 30-års leieavtale.
Det var altså her jeg skulle markere min bane nummer 1 000, og flere av mine groundhopper-venner hadde fått med seg dette, og kom bort for å gratulere. Man fikk for øvrig tidlig mistanke om at tilskuertallene for søndagskampene ville overstige det vi hadde sett på lørdagen, og som vanlig på disse arrangementene var det mange gamle kjente å snakke med. Tribunefasilitetene ved Silkmore Lane består forresten av to tribuner som begge står på den samme langsiden. Begge er av den moderne, prefebrikerte sorten, men mens én er en sittetribune, er det andre en (noe mindre) ståtribune. I toppen av tabellen virket det å være en tvekamp mellom Stockport Town og Wythenshawe Amateurs, mens Brocton jaktet bak på en tredjeplass. Tre plasser bak der igjen fant man dagens bortelag, Stockport Georgians, som også de hadde en playoff-plass innen rekkevidde.
Det var en første omgang der lagene virket å føle litt på hverandre ute på gressmatta, og hvor det ikke akkurat var foran de to målene det skjedde mest, uten at det hindret oss fra å kose oss på Silkmore Lane. Tilskuertallet ble etter hvert annonsert til 457, og det betød ny publikumsrekord for Brocton, som nå sikkert håpet at de også kunne by de fremmøtte på litt mer action ute på banen etter pause.
Det fikk vi for så vidt, men det satt langt inne. Avgjørelsen falt etter en times spill, da Regan Smith tok frispark fra omtrent 17 meter. Han fikk ballen forbi muren, og den gikk i mål nede i den ene hjørnet. 1-0 til Brocton, og oppgaven ble ikke enklere for bortelaget da Samuel Corbishley fikk sitt andre gule og ble utvist med et kvarter igjen av ordinær tid. Brocton måtte imidlertid grave dypt for å innkassere alle poengene denne formiddagen, men de holdt unna og tok tre nye poeng etter seier 1-0. Da var også hjemmefolket glade, og det virket som om alle hadde hatt et par trivelige timer ved Silkmore Lane.
I ettertid vet vi nå at Wythenshawe Amateurs vant tittelen etter en voldsom tvekamp med Stockport Town, som overraskende røk for Cheadle Town i playoff-semien. Brocton tok fjerdeplassen, men tapte også de sin playoff-semi mot Sandbach Town. Det var for ordens skyld Cheadle Town som tok den andre opprykksplassen etter å ha slått Sandbach i playoff-finalen. De andre for prøve igjen neste sesong. Uansett, nå hadde jeg et firesifret antall baner på samvittigheten da vi entret bussen for å avslutte helgens arrangement med kamp hos Stafford Town. Man kan kanskje si at jakten på de tusen neste startet der..
English ground # 572: Brocton v Stockport Georgians 1-0 (0-0) North West Counties League Division One South Silkmore Lane, 5 March 2023 1-0 Regan Smith (61) Att: 457 Admission: With Hop Ticket (otherwise £6) Programme: With Hop Ticket (otherwise £1)
