Søndag 16.04.2023: Fredrikstad v Moss

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fredrikstad Fotballklubb fylte 120 år 7. april, og selv om de som stiftet klubben kanskje ville vendt seg i graven om de visste hva de løgnaktige slangene i ledelsen nå driver med for tiden, skulle det markeres med jubileumskamp. I den forbindelse ble det ble bedt om at den nyopprykkede Østfold-rivalen Moss FK skulle settes opp som motstander i første hjemmekamp, og det ble innvilget av NFF. Klubben håpet på publikumsfest til tross for hvordan man nå har stilt seg, men ambisjoner om ny publikumsrekord skjønte de nok tidlig at bare var å glemme, for det hadde betinget at man fulgte opp de uttalte planene om utvidelse av ståfeltet, og det hadde åpenbart blitt lagt fullstendig på is i stillhet.

Det er det da heller ikke behov for slik situasjonen er nå, men mye folk sammenlignet med normalen var det åpenbart at det ville bli. Plankehaugen hadde også trådd til og kjøpt ut alle billettene på Sørsia, slik at det bare var å hente ut gratisbilletter der for de som ville. En meget fin tanke, men her er det samtidig noen ting å ta med i betraktningen. Når man gjør gratisbilletter tilgjengelig på et tidspunkt da billettsalget allerede er i gang, vil det ikke være rettferdig mot de som allerede har kjøpt billett, og man får en situasjon der det lønner seg å vente for å se om det vil bli gjort lignende tiltak. Enda verre er det egentlig at det ‘underminerer’ klubbens eget produkt når som de har kuttet ut sesongkort på Sørsia og erstattet det med våset kalt Sørsia+.

Sesongkortet som i fjor kostet meg 600 kroner er erstattet med et abonnement kalt Sørsia+, som om man ikke sier det opp (med 5 måneders oppsigelsestid) koster deg 1440 kroner i året. Det inkluderer riktignok også andrelagskamper og den slags, men om man regner fra en person som kun ser A-laget, slik det nok er en del av, og samtidig vet at man kan kjøpe kampbilletter for 100 kroner til disse, vil enkel hoderegning tilsi at man taper penger dersom man går glipp av mer enn én hjemmekamp. Når man i ettertid vet at det samme ble gjort i forbindelse med hjemmekampen 16. mai, ville man allerede da ha tapt penger på å kjøpe dette abonnementet som selvsagt kom etter inspirasjon fra Vålerenga som en av slangene i ledelsen ser så veldig opp til. Jeg er glad jeg i likhet med de jeg kjenner avsto fra kjøp av dette våset.

Når det er sagt, så er ikke dette på noen måte en kritikk av at stuntet til Plankehaugen, for der er i utgangspunktet tanken fin, som sagt. Utfordringen blir blant annet å finne en måte å gjøre dette på uten å undergrave klubbens produkter. Nå var det visst også noen mossinger som hadde hentet ut en haug av billetter på Sørsia i et forsøk på å hindre FFK-fans i å få billett, i hvert fall ifølge det som ble sagt i FFK-kretser. Ormebolet fikk vel på et eller annet vis en slags orden på akkurat det, men det var ikke orden på en del andre ting. Klubbledelsen har som kjent støtt fra seg ca. 35 vakter som hadde fått nok av ukulturen og gikk sammen med sikkerhetssjefen, og man må nå bruke store summer på å leie inn vakter som åpenbart ikke var like drillet i sine roller ved kamp på Fredrikstad Stadion.

Da vi ankom inngangen til Sørsia, fikk vi beskjed om at den ikke var klar til å åpne ennå. Noen minutter senere begynner de å scanne oss inn, før noen kommer løpende og roper at de fortsatt ikke er klart. De som allerede er sluppet inn må ut igjen, men allerede scannede billetter kan åpenbart ikke scannes på nytt, så nå fikk de et problem. Kort fortalt var det mye rart her, og flere som slapp inn uten å ha blitt hverken scannet eller sjekket på annet vis. Det var da heller ikke det eneste som ikke fungerte i løpet av kampen, og NFFs delegat var neppe særlig fornøyd med det han så av ormebolets evne til å arrangere kamp. Sikkert heller ikke av at brannalarmen får gi i bortimot ti minutter uten at det kommer noen som helst informasjon om at det enten er falsk alarm eller at det må evakueres. Arrangementet sto rett og slett til stryk.

FFK hadde som kjent åpnet med en sterk borteseier mot opprykksfavoritt KBK, mens nyopprykkede Moss hadde åpnet med en målløs uavgjort hjemme mot Start. FFK la seg lavt, og Moss fikk den første sjansen, men headingen fra Claudio Braga gikk hårfint på feil side av stolpen. FFKs Ludvig Begby hadde deretter et frispark som MFK-keeperen måtte slå over. Nullen sprakk etter 17 minutter, og det måtte en gedigen forsvarstabbe til. MFK-keeper Mathias Ransmark og en av hans forsvarere hadde fullstendig mangel på kommunikasjon, og ballen gikk forbi begge slik at Riki Alba hadde en enkel jobb med å sette ballen i det tomme målet. 1-0, men FFK klarte ikke på noen måte å beholde dette initiativet. Tidligere FFK-er Anas Farah var alene gjennom etter en snau halvtime, og FFK kunne takke keeper Håvar Jenssen for at de beholdt ledelsen. Moss var deretter frempå ved både Aksel Baran Potur og Aden Hussein, men det sto fortsatt 1-0 halvveis.

FFK-spiss Lucas Lima fikk andre omgangs to første halvsjanser, men måltørken fortsetter for svensken. Idet vi sto og tenkte at FFK i hvert fall er nokså solide bakover og nok skulle klare å ri i land seieren, utligner Moss med rett i overkant av ti minutter igjen. Marius Andresen vant en hodeduell inne i feltet, og ballen endte hos Sebastian Pedersen som kunne sette inn 1-1. Det ble kort fortalt også sluttresultatet, og dermed skuffelse for hjemmefansen mens Moss nok var fornøyd med poengdeling. I år blir det fort en rekordjevn 1. divisjon, og neppe noen lag som stikker fra slik Brann gjorde i fjor, men dette var to tapte poeng for FFK.

Revisit:
Fredrikstad v Moss 1-1 (1-0)
1. divisjon
Fredrikstad stadion, 16 April 2023
1-0 Riki Alba (17)
1-1 Sebastian Pedersen (80)
Att: 7 479
Admission: Free

Next game: 17.04.2023: Halsen v Fredrikstad 2
Previous game: 14.04.2023: Tistedalen v Kråkerøy

More pics

Fredag 14.04.2023: Tistedalen v Kråkerøy

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ifølge den gamle primstaven, skulle dette vært årets første sommerdag, men det føltes på ingen måte slik da jeg sto og så kamp på kunstgresset i Tistedalen denne fredagskvelden. Det var vått, kaldt og guffent, og på toppen av det hele hadde jeg prestert å glemme igjen paraplyen min på bussen. Jeg må innrømme å ha hatt triveligere fredagskvelder. Men la oss nå først skru tiden tilbake noen timer, og jeg var egentlig fullstendig klar over værmeldingen da jeg bestemte meg for å sette kursen mot Tistedalen. Der hadde jeg nemlig kun sett kamp på gressbanen, og ikke på kunstgressbanen det denne kvelden skulle spilles på, så jeg må innrømme at mulighetene for en ny bane lokket litt.

Siden det er mulig på hverdagene, og det tross alt er en god del billigere, lot jeg bussen frakte meg til Halden. Etter et bussbytte nede ved Rakkestadsvingen, var jeg på da også på vei mot Halden, der jeg fikk stukket hodet innom en butikk før jeg kom meg med buss videre mot Tistedalen og gikk av ved holdeplassen Veden. Det har her jeg presterte å gå fra paraplyen, men været var foreløpig ikke så galt da jeg gikk av og spaserte ned bakken mot Tistedalen Stadion. På vei dit ned møtte jeg på Kråkerøy-trener Hans Christian Bakkehaugen, og det er tydelig at han jobber med barn, for han lurte raskt på om jeg hadde kledd meg godt nok.

Det hadde jeg kanskje ikke, for det kom en skikkelig sur vind inn fra Femsjøen, og snart begynte det også å dryppe fra over slik at det kom sidelengs innover kunstgressbanen som ligger helt nede ved den nevnte innsjøen, og etter hvert gjorde det til en nokså utrivelig opplevelse å se fotball der denne kvelden. Dette er to lag som i fjor kjempet i hver sin ende av 4. divisjons-tabellen. Mens bortelaget tok andreplassen bak Råde, berget Tistedalen plassen med et lite nødskrik, men nå var det ny sesong og nye muligheter. Begge hadde imidlertid tapt åpningskampen noen dager tidligere. Tistedalen hadde tapt 3-4 borte mot Lisleby, mens Kråkerøy hadde fått 3-6 i sekken hjemme mot Moss 2.

Etter en litt avventende innledning på kampen, hadde Kråkerøy et frispark som smalt i stolpen, og sekunder senere en heading like over mål. En ny Kråkerøy-sjanse kom i det 30. minutt, da de var alene gjennom, men vertenes keeper fikk blokkert. Tistedalen hadde deretter en heading som gikk like utenfor Kråkerøy-målet, og fem fem minutter til pause kom de enda nærmere med en heading i stolpen. Et par strakser senere lå ballen i nettet på motsatt side av banen, og det var Bendik Vold Hovde som sendte Kråkerøy i ledelsen og sørget for at det sto 0-1 til vi tok pause og spillerne søkte tilflukt i garderobebygget et kvarters tid.

Allerede etter et knapt minutt av andre omgang utlignet Tistedalen til 1-1, med Joakim Lindblad som målscorer. Balansen i det berømte regnskapet sto seg imidlertid ikke så altfor lenge, for få minutter senere var Kråkerøy tilbake i ledelsen. Et hardt langskudd ble kun parert av keeper, og returen ble satt i mål av Bendik Vold Hovde, som scoret sitt andre for kvelden. Dermed 1-2, og i det 63. minutt var Kråkerøy nære på å øke ledelsen, men denne gang endte ballen nok en gang i stolpen. Det ebbet ut med 1-2 som sluttresultat, og det var ikke direkte ufortjent. Selv hastet jeg tilbake mot bussholdeplassen for å komme meg med bussen tilbake til Halden for å ta toget tilbake til Fredrikstad derfra.

Norwegian ground # 218:
Tistedalen v Kråkerøy 1-2 (0-1)
4. divisjon Østfold
Tistedalen kunstgress, 14 April 2023
0-1 Bendik Vold Hovde (41)
1-1 Joakim Lindblad (46)
1-2 Bendik Vold Hovde (49)
Att: 48 (h/c)
Admission: Free

Next game: 16.04.2023: Fredrikstad v Moss
Previous game: 12.04.2023: Fjällbacka / Grebbestad 2 v IFK Strömstad 2 (@ Tanums IF)
Previous norwegian game: 11.04.2023: Fredrikstad 2 v Mjøndalen 2

More pics

Onsdag 12.04.2023: Fjällbacka / Grebbestad 2 v IFK Strömstad 2 (@ Tanums IF)

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Ifølge Jon Erik er jeg umettelig på fotball. Vel, jeg sa i det minste ikke nei da han foreslo en ny tur ned til Bohuslän for å se kamp. Den skulle spilles på kunstgresset i Tanumshede, og vi dro tidlig nedover for å hygge oss litt på veien. Turen gikk innom Grebbestad, der vi kom over Tap Station; et herlig sted som byr på god mat og 40 tappekraner med håndverksøl. Betjeningen var også meget trivelig, og jeg merket fort at dette er et sted jeg gjerne returnerer til en annen gang når vi kanskje også har enda bedre tid. Begge bestilte også Baby Back Ribs, som gikk ned på høykant, og da jeg hadde tømt mitt andre glass med surøl, var det på tide å takke for oss og sette kursen mot kveldens kamparena.

Tanumshede bør være kjent for mange nordmenn, men er et tettsted med drøyt 2 000 innbyggere, og som er administrasjonssenter for Tanums kommune. Tanumshede ligger 55 kilometer nordvest for Uddevalla, og samtidig nesten midt mellom Oslo og Göteborg. I dette området er det et så stort antall helleristninger at man nærmest snubler over de, og helleristningsområdet i Tanum står på UNESCOs verdensarvliste. Jon Erik og jeg har tatt mange avstikkere for å se på helleristninger og andre fornminner på våre turer, men nå var det tross alt fotballen som var hovedgrunnen var at vi hadde kommet hit.

Fjällbacka IK har tilsynelatende ikke klart å stille lag på egen hånd siden 2021, og stiller nå tydeligvis sammen med Grebbestads IFs andrelag. Fjällbacka / Grebbestad 2 spiller i Division 6 Bohuslän Utvecklingsserien. I kveldens treningskamp skulle de nå måle krefter mot IFK Strömstad 2, som til daglig spiller i Division 7 Bohuslän, og kampen skulle altså spille på en bane som noen vil kjenne under et sponsornavn, men som jeg kaller Hedevallen. Dette er banen(e) til Tanums IF, og det er både naturgress og kunstgress her, men i disse dager ser det dessverre (men typisk nok) ut som om naturgresset ikke brukes lenger.

Vi hadde ikke før parkert og gått ut av bilen før vi hørte en gruppe ungdommer som ankom samtidig synge nidviser om AIK. Jon Erik måtte selvsagt sporenstreks bort og irettesette de, og samtidig informere de om at han holder med AIK, slik han åpenbart har et behov for hver gang han kommer i snakk med noen personer som er svenske. Jeg er usikker på hvor mye gehør han fikk i dette tilfellet, men vi fikk uansett tatt oppstilling på den åpne tribunen som på den ene langsiden byr på noen benkerader. Spillerne inntok snart banen, og da kampen ble sparket i gang, hadde jeg lagt ut på en aldri så liten fotorunde.

Allerede etter rundt 45 sekunder tok Fjällbacka ledelsen 1-0 ved Qusai Alswaid, og samme mann doblet ledelsen i det 12. minutt. I det 16. minutt reduserte Strömstad-rekruttene til 2-1 etter at Diego Serrano Velasco ble spilt gjennom, rundet keeper og scoret, men allerede et minutt senere gjenopprettet Ayub Abdulle tomålsledelsen for laget som denne kvelden sto oppført som hjemmelag. Ytterligere tre minutter senere økte Hamza Alswaid til 4-1. Bortelagets sisteskanse så egentlig ut som utespiller som var satt i mål, og da det ble blåst av for pause hadde både Ayub Abdulle og Hamza Alswaid også blitt tomålsscorere, og det sto 6-1 halvveis.

Det ble ikke så mye bedre for Strömstad-rekruttene etter pause, for igjen ble det baklengs i omgangens første minutt. Hamza Alswaid var det som denne gang var frempå og økte til 7-1 samtidig som han noterte seg for hattrick. I omgangens tiende minutt økte Mikael Albrektsson til 8-1 fra straffemerket, men etter en times spill ble Fjällbacka / Grebbestad 2 redusert til ti mann. Amel Licina fikk det røde kortet, og det så nokså uforståelig ut, så det var nok ganske sikkert for munnbruk. Abdullah Valizadeh Abdullah økte likevel til 9-1 fem minutter senere, og med et kvarters tid igjen sørget Molham Hafez for tosifret. Qusai Alswaid fikk også notert hattrick da han i det 80. minutt fastsatt sluttresultatet til 11-1.

En meget overbevisende seier, selvfølgelig, men det var ikke så stor forskjell på lagene som resultatet skulle tilsi. Strömstad slapp inn noen altfor enkle mål, og Fjällbacka var effektive der Strömstad ikke var det. Ikke dermed sagt at det beste laget ikke vant, for det gjorde det helt åpenbart, men noen 11-1 kamp var det egentlig ikke. Det hadde for øvrig også vært innsats fra begge lag selv helt på slutten da kampen for lengst var avgjort. Nå var det bare for oss å vende snuta tilbake mot Norge, med en innlagt rast på en Max på veien som punktum for nok en koselig utflukt over grensen med Jon Erik.

Swedish ground # 34:
Fjällbacka / Grebbestad 2 v IFK Strömstad 2 11-1 (6-1)
Friendly
Hedevallen konstgräs (at Tanums IF), 12 April 2023
1-0 Qusai Alswaid (1)
2-0 Qusai Alswaid (12)
2-1 Diego Serrano Velasco (16)
3-1 Ayub Abdulle (18)
4-1 Hamza Alswaid (21)
5-1 Ayub Abdulle (27)
6-1 Hamza Alswaid (44)
7-1 Hamza Alswaid (47)
8-1 Mikael Albrektsson (55)
9-1 Abdullah Valizadeh Abdullah (65)
10-1 Molham Hafez (75)
11-1 Qusai Alswaid (80)
Att: 71 (h/c)
Admission: Free

Next game: 14.04.2023: Tistedalen v Kråkerøy
Next swedish game: 05.05.2023: Åsebro IF v Färgelanda IF
Previous game: 11.04.2023: Fredrikstad 2 v Mjøndalen 2
Previous swedish game: 06.04.2023: Göta BK v Alingsås IF FF (@ Strömsvallen, Ström)

More pics

Tirsdag 11.04.2023: Fredrikstad 2 v Mjøndalen 2

Etter den lange borteturen til Kristiansund, kjente jeg at det hadde tatt på litt med to netter på en minibuss. Min mulige plan om å hoppe av på Korsegården for å dra til Drøbak for å overnatte hos min mor, hadde falt i fisk da jeg hadde sovnet igjen etter stoppet på Eidsvold og ikke våknet før Ørebekk. Jeg hadde en legetime i nettopp Drøbak denne tirsdagen, så etter hjemkomst i 6-tiden på morgenen, unnet jeg meg et par timer søvn før det bare var å sette kursen mot Drøbak for å få det unnagjort. På veien tilbake hadde Jon Erik ringt meg, og vi ble enige om å dra på Fredrikstad Stadion for å se FFK 2 starte sin sesong i 3. divisjon med hjemmekamp mot Mjøndalen 2.

Med tanke på det ormebolet av en ledelse som nå er i FFK, er jeg ikke veldig interessert i å støtte de sjarlatanene økonomisk, men derfor benyttet jeg meg i hvert fall av muligheten til å kjøpe en honnørbillett ved inngangen, og betalte derfor 50 kroner for å komme inn. Denne gang fikk vi også stå uforstyrret på Sørsia uten at regimets lakeier kom dit bort for å lage kvalm, så etter å ha hengt opp flagg og installert oss der, kunne vi konsentrere oss om å støtte rødbuksenes nest beste (skjønt det var noen innslag fra A-laget her også).

Fredrikstad 2 endte i 2022 på en femteplass i 3. divisjon avdeling 4, bak Fram Larvik, Follo, Pors og Eik Tønsberg. For Mjøndalen sin del hadde de blitt nummer 9 i 3. divisjon avdeling 6, som dessverre ble vunnet av Strømsgodset 2 etter en durabelig tvekamp mot Gjelleråsen. I 2023 spiller begge i avdeling 4, der mange tror som meg at det kan bli en duell mellom Pors og Eik Tønsberg om førsteplassen og opprykket. Både FFK 2 og Mjøndalen 2 er nok i utgangspunktet godt fornøyd med å kun holde plassen i divisjonen, selv om de ifølge meg selv (og flere med meg) strengt tatt burde spilt i en egen reserveliga sammen med øvrige andre- og tredjelag.

Vi fikk se en første omgang der FFK 2 presset på uten å finne nettmaskene. Noa Williams stjal ballen og skjøt, men skuddet ble reddet av Mjøndalens keeper. Mikail Maden skjøt like over. Thomas Drage kastet seg frem og headet centimetere utenfor. Noa Williams kom alene gjennom, men ble for ubesluttsom og spilte omsider Boubacar Konte som fikk forsvarere oppi seg, og ballen endte til slutt tilbake hos Noa Williams som skjøt over. Thomas Drage skjøt deretter i stolpen, og til tross for at FFK 2 burde ledet med minst et par mål til pause, var det fortsatt målløst 0-0 da lagene gikk i garderoben halvveis.

Filip Stensland hadde allerede hatt en mulighet som endte med et skudd over da hjemmelaget tok ledelsen halvveis ut i andre omgang. De brøt et Mjøndalen-angrep og kontret inn 1-0 med Noa Williams som målscorer, og hadde endelig fått hull på byllen. En fullt fortjent ledelse, og allerede minuttet etter hadde rødbuksene også fått straffespark etter at Noa Williams ble lagt i bakken. Thomas Drage skjøt ganske hardt, men i keeperhøyde, og straffesparket ble reddet. Med et kvarter igjen var det bruntrøyene fra Mjøndalen som hadde fått straffespark etter det dommeren mente var en hands i muren i forbindelse med et frispark. Stian Amundsen gjorde ingen feil, og utlignet til 1-1. Til tross for flere muligheter, ble det også sluttresultatet. Et aldri så lite ran, men det gjelder å sette sjansene sine. Det var bare å pakke sammen og komme seg hjemover, og jeg kjente at det nok ville bli tidlig kvelden.

Revisit:
Fredrikstad 2 v Mjøndalen 2 1-1 (0-0)
3. divisjon avd. 4
Fredrikstad Stadion, 11 April 2023
1-0 Noa Williams (57)
1-1 Stian Aasmundsen (pen, 75)
Att: 49 (h/c)
Admission: 50 NOK (concession)

Next game: 12.04.2023: Fjällbacka / Grebbestad 2 v IFK Strömstad 2 (@ Tanums IF)
Next norwegian game: 14.04.2023: Tistedalen v Kråkerøy
Previous game: 10.04.2023: Kristiansund BK v Fredrikstad

More pics

Mandag 10.04.2023: Kristiansund BK v Fredrikstad

Det siste drøye tiåret har normalt sett påsken gjerne blitt tilbragt i Storbritannia for min del, men i år ble jeg værende hjemme i Norge, og hadde derfor kikket på mulighetene for å få med meg FFK sin serieåpning borte i Kristiansund andre påskedag. Allerede da terminlista før vårsesongen ble spikret hadde jeg begynt å kikke litt på fly i forbindelse med denne kampen, men avgangstidene gjorde at det også ville være nødvendig med en overnatting i Kristiansund, og jeg valgte til slutt å vente til jeg var tilbake fra min mars-tur til Storbritannia før jeg tok en beslutning. I løpet av den tiden hadde også flyprisene steget voldsomt, og jeg bestemte meg vel egentlig for å droppe det. I hvert fall inntil Plankehaugen annonserte at de ville sette opp buss.

Deres plan var å kjøre fra Fredrikstad søndag kveld, se kampen i Kristiansund på mandag, for så å kjøre hjem igjen etter kampslutt. Det bestemte jeg meg et par dager i forkant for å være med på, men problemet nå var at det ikke engang var tosifret antall påmeldte foreløpig, og at det dermed gikk mot avlysning. Jeg meldte meg likevel på, og PH-kasserer Kristian ringte meg litt senere opp for å fortelle at de etter litt rådslagning hadde bestemt seg for å kjøre uansett. Ikke bare det, men Plankehaugen hadde også besluttet at det skulle være medlemspris for samtlige som ville være med, så det skal de ha ros for. Det ble i stedet en minibuss som hadde avreise fra Fredrikstad klokken 23.00 søndag kveld. Spesielt hyggelig var det at også Jon Erik valgte å melde seg på og bli med.

Vi hadde en lang tur oppover, men jeg hadde med meg både litt snacks og litt godt å drikke, og etter hvert tok jeg også frem en medbragt bok. Etter første stopp på Furuset, ble det ytterligere stopp ved Hamar, Lillehammer og Otta, før jeg omsider sovnet like før vi kom til Oppdal. Jeg våknet igjen i det vi var i utkanten av Kristiansund, og hadde da i hvert fall fått et par timer på øyet. Vi ankom byen på kysten av Nordmøre i 09.30-tiden, og sjåføren slapp oss av i sentrum før han sjekket inn på et hotell for å få seg noen timers hvile også han. Imens dro vi på pub for å lade opp, og Bar 75 hadde heldigvis åpnet dørene allerede da vi ankom og ble ønsket velkommen av lokale stamgjester. Vi ble værende der en stund før vi gikk videre til Havnekontoret, der vi også fikk i oss litt mat før kamp.

Kristiansund ligger på de tre øyene Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. I tillegg har man bydelen Gomalandet, som er forbundet med Kirkelandet ved et eid og således ikke er en øy i ordets rette forstand. Omkring den naturlige havna disse øyene danner, vokste ladestedet frem på 1600-tallet under navnet Lille-Fosen. I 1742 fikk ladestedet status som kjøpstad, og også det nye kongelige navnet Christianssund, som senere har blitt fornorsket. Byen vokste frem basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag snarere er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. Det var i dag rett i overkant av 18 000 mennesker i selve Kristiansund by, og drøyt 24 000 i Kristiansund kommune. Nevnes skal kanskje også Sundbåten, som siden 1876 har drevet passasjertrafikk i rute mellom de forskjellige bydelene.

Den kunne vi ikke benytte oss av når vi skulle bryte opp og gå mot dagens kamparena lenger nord på Kirkelandet, og vi hadde vel strengt tatt spasert mesteparten av den øya på langs når vi kom frem til Kristiansund Stadion med en time til avspark. Etter å ha hengt opp flaggene på bortetribunen, oppsøkte vi det som skulle være en supporterbar på motsatt kortside, men det viste seg at ryktene om at det var øl å få der var betydelig overdrevet; i hvert fall var det tydeligvis ikke mulig å oppdrive denne dagen. Etter å ha slått av en prat med noen lokale helter, var det derfor bare å rette oppmerksomheten mot dagens kamp. Etter fjorårets skuffende sesong, kunne vel FFK neppe fått en tøffere start en bortekamp mot KBK, som var favoritter til 1. divisjonstittelen og en umiddelbar retur til Eliteserien, som de til tross for en imponerende sluttspurt endte opp med å rykke ned fra på sesongens siste dag i fjor.

Kristiansund Ballklubb er som kjent et resultat av at Kristiansund Fotballklubb (KFK) slo seg sammen med Clausenengen. Det skjedde i 2003, visstnok etter initiativ fra Sparebank 1 Nordvest. Den nye klubben startet i 3. divisjon, men sikret seg i 2005 opprykk til 2. divisjon etter å ha slått Volda 4-2 i kvalifiseringen. I 2012 ble det nytt opprykk etter en sesong der de kun tapte to kamper, og det var altså i 2016 at de vant 1. divisjon og rykket opp til Eliteserien, der de holdt seg til i fjor høst. Kristiansund Stadion ble innviet i 1950, og var hjemmebane for KFK. Den het rett og slett Gressbanen frem til 2014, da den ble omdøpt til Kristiansund Stadion. Kanskje hadde man selvinnsikt nok til å innse at den ikke lenger fortjente det navnet etter at gressmatte året før hadde blitt erstattet med kunstgress..? Så sent som vinteren 2016/17 ble stadionet påbygd med tribuner på alle fire sider og tak over alle tribunene, og det kan garantert komme godt til tider med her ute i havgapet.

3 169 tilskuere fikk se en nokså tam første omgang rent sjansemessig, med mer kjemping enn finspill. Etter seks-sju minutter var imidlertid vertene frempå ved Sander Kartum, men hans avslutning gikk heldigvis for rødbuksene via et FFK-ben og til hjørnespark. Det var KBK som hadde mest ball, men hadde store problemer med å bryte ned et defensivt solid FFK. Gjestene på sin side skapte veldig lite, og unntaket før hvilen var egentlig et skudd fra Julius Magnusson som gikk en halv meter over mål. Fem minutter før pause kunne KBK tatt ledelsen da Kartum var servitør, men Snorre Strand Nilsen klarte ikke å stokke bena skikkelig, og det var dermed målløst da lagene gikk til pause med KBK-trener Christian Michelsen som den tilsynelatende klart mest frustrerte av de to trenerne.

FFK hadde klart å dra ned tempoet og frustrere både KBKs spillere og tilhengere, men tidlig i andre omgang skapte de faktisk noe selv også. Noen minutter ut i andre omgang fikk FFK nemlig en corner, og selv om den i første omgang ble avverget, ventet Håvard Åshem i returrommet og dunket ballen i mål på volley. 0-1, og begeistring på bortetribunen. KBK var nære på å svare kun et par minutter senere, men skuddet fra Kartum smalt i tverrliggeren bak Håvar Jenssen. Nå hadde det tatt seg litt opp, og KBK jaktet utligning, men både Tim Björkström og Mads Nielsen blokkerte skudd i FFK-feltet. Henrik Kjelsrud Johansen var fortsatt ikke klar for 90 minutter etter et langt skadeavbrekk, og etter å ha kommet innpå som innbytter, avsluttet han like utenfor etter å ha utnyttet en feil i KBK-forsvaret. KBK presset på i sluttminuttene og i de fem tilleggsminuttene, men FFK holdt ut, og startet sesongen med en sterk borteseier 0-1.

Siden sjåføren måtte ha en viss mengde med hvile, var han ikke klar for avreise før klokken 19.00, så i mellomtiden ruslet vi tilbake mot sentrum og slo oss ned på Birgers Beer & Burger for å slå i hjel ventetiden ved å innta en middag og litt flytende forfriskninger. Det ble mer søvn på meg på vei hjem, og etter at jeg sovnet en halvtimes tid etter avreise fra Kristiansund, våknet jeg vel egentlig kun de gangene det var på tide med en rast. Jeg hadde vurdert å hoppe av på Korsegården og ta en taxi derfra til min mor i Drøbak, siden jeg hadde en legetime der dagen etter, men bestemte meg ved siste stopp ved Eidsvold for å vente og se an når vi hadde passert Oslo. Dermed sovnet jeg og våknet ikke før vi var ved Ørebekk; få minutter får vi ankom Fredrikstad i 05.30-draget. Sjåføren som skulle tilbake til Indre Østfold var også grei nok til å svippe hjem de av oss som bodde på østsiden av Glomma på sin vei hjem. Det hadde vært en fin tur, men nå var jeg glad jeg ikke var en av de som måtte nærmest rett på jobb.

Norwegian ground # 217:
Kristiansund BK v Fredrikstad 0-1 (0-0)
1. divisjon
Kristiansund Stadion, 10 April 2023
0-1 Håvard Åsheim (49)
Att: 3 169
Admission: Free

Next game: 11.04.2023: Fredrikstad 2 v Mjøndalen 2
Previous game: 06.04.2023: Göta BK v Alingsås IF FF
Previous norwegian game: 28.03.2023: Rygge v Ekholt

More pics

Torsdag 06.04.2023: Göta BK v Alingsås IF FF

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi var nå inne i det Trond Sæterøy på vår Facebook-gruppe «Breddeball Østfold» betegnende nok hadde kalt «den stille uka». Svært godt beskrevet fordi man her hjemme nå hadde gjort seg ferdig med treningskamper og gjorde de siste forberedelsene før seriestart. Svenskene hadde imidlertid allerede startet opp, så det var over grensen vi tittet for å finne en kamp denne torsdagen. Jon Erik hadde nemlig også vist seg sugen på en ny bane i Sverige, og jeg var selvsagt heller ikke vond å be. Vi valgte å dra nokså tidlig av gårde for å gjøre en fin tur av det, og snart kom han som avtalt for å plukke meg opp og sette kursen mot Svinesund.

Jon Erik hadde opprinnelig siktet seg inn på Dalsland hjemmekampen til Eds FF i Division 4 Bohuslän Dalsland, men da vi tittet nærmere på ytterligere alternativer bestemte vi oss for å heller dra til Lilla Edet for å se Göta BK i aksjon i Division 3 Nordvästra Götaland. Der skulle de spille sin første kamp noensinne i Division 3, og det skulle skje på Strömsvallen i Ström, som også hadde en tribune og oppriktig talt virket noe mer spennende enn den nye kunstgressbanen i Ed. Etter å ha tatt av ved Lyckorna, kjørte vi forbi Strömsvallen, krysset Göt älv og tok en liten sveip inne i Lilla Edet før vi krysset elven igjen og ankom kamparenaen med et lite kvarter til avspark. Da kom vi på at vi hadde glemt å ta ut mer kontanter.

Før vi fortsetter, får jeg ta litt om området her, og fortelle at vi her befant oss drøyt to mil sør for Trollhättan og drøyt fem mil nord for Göteborg. Lilla Edet ligger altså langs Göta älv, og navnet kommer fra substantivet ‘ed’ (på norsk ‘eid’) som var et gammelt ord for en trang passasje der båter måtte bæres eller slepes. Det var tidligere tilfelle her ved den daværende fossen i Lilla Edet, som nå har blitt til sluser. Videre var det et eid ved fossene i Trollhättan, og da ble navnet her Lilla Edet mens Trollhättan da gikk under navnet Stora Edet. Lilla Edet ligger på østsiden av elven, og har i dag snaut 4 000 innbyggere, men det inkluderer tydeligvis ikke det mindre stedet Ström på vestsiden av elven, selv om det fremstår som en del av samme tettsted.

Til tross for at det kostet 80 svenske kroner for voksne, slapp vi unna med henholdsvis 40 og 60 kroner siden det var det vi hadde på oss. Dermed slapp den lokale gubben bak oss i køen å bla opp for oss, slik han tilbød seg å gjøre. Vi spurte for ordens skyld også hvor nærmeste minibank var, men vi ble vinket inn og ønsket velkommen, og med oss fikk vi også hvert vårt ‘program’ som var et A4-ark brettet i to og som inneholdt de to lagenes tropper. Det har i ettertid ikke vært helt enkelt å spore opp noe tilskuertall for denne kampen, men jeg antar at det var rundt 150 tilskuere eller kanskje drøyt det som hadde møtt opp for å se Göta BK i sin første kamp noensinne i ‘trean’, og det var en tøff start på tilværelsen i Division 3 Nordvästra Götaland, for noen lokale kunne fortelle at bortelaget Alingsås IF FF av mange var tippet som favoritter til avdelingstittelen.

Göta er et tettsted rett sør for Lilla Edet; altså på østsiden av elven. Der har Göta BK også sin egen hjemmebane; Ryrsjövallen. Den var åpenbart ikke klar til bruk, så da ble dagens kamp satt opp på kunstgresset på Strömsvallen. Det er tilsynelatende Edet FK som til daglig holder til der, men heller ikke de spiller majoriteten av sine A-lagskamper der, for de bruker stort sett Ekaråsen, mens Strömsvallen gjerne benyttes til diverse aldersbestemt. Den har på den ene langsiden en fin tribune som byr på sitteplasser i form av benkerader i tre, og her og der så det ut til å også være noen plastseter.

Det ble nokså tidlig klart at Alingsås fremsto som et bedre lag; i hvert fall før pause. I det 14. minutt hadde gjestene fått straffespark etter at Alexander Lindahl gikk i bakken i en duell med Niklas Andersson. Filip Larsson sendte Göta-keeper Nino Sahinovic feil vei, og det sto 0-1. Sju minutter senere doblet Mathias Martinsson ledelsen, og da vi passerte halvtimes spilt sto det 0-3 etter at også Gustav Blomgren hadde tegnet seg på scoringslisten for opprykksfavoritten. Göta hadde fått et tøft møte med ‘trean’, og det var heller ikke ufortjent at det sto 0-3 til pause. Idet lagene gikk i garderoben kom vi (eller rettere sagt Jon Erik) i snakk med en kar som viste seg å være journalist fra avisen TTELA, og da han nevnte hvor mange stadioner jeg hadde på samvittigheten, ble journalisten Ulf Thuresson så interessert i dette at det etter hvert resulterte i en artikkel.

Göta hang bedre med etter hvilen, og ble heiet frem av en en liten men entusiastisk gruppe med unge mennesker som sto med trommer og flagg på sidelinjen. Jeg skal ikke påstå at Alingsås tok foten av gasspedalen, men de hadde uansett gjort jobben sin. Da Göta omsider fikk sin redusering til 1-3 ved Sevdan Alija med fem minutter igjen, var det nok litt for sent. Det endte da også 1-3, selv om gjestene hadde en kjempesjanse på overtid. De utnyttet surr i forsvaret og stjal ballen fra Göta-keeperen som forsøkte å holde igjen motspilleren. Avslutningen gikk i nettveggen for nærmest åpent mål, og keeperen var heldig som slapp med gult kort. For vår del hadde vi en lang vei hjem, så vi ventet ikke altfor lenge før vi forlot Strömsvallen og satt oss i bilen for å sette kursen hjemover.

Swedish ground # 33:
Göta BK v Alingsås IF FF 1-3 (0-3)
Division 3 Nordvästra Götaland
Strömsvallen, 6 April 2023
0-1 Filip Larsson (pen, 14)
0-2 Mathias Martinsson (21)
0-3 Gustav Blomberg (30)
1-3 Sevdan Alija (86)
Att: ??
Admission: 80 SEK

Next game: 10.04.2023: Kristiansund BK v Fredrikstad
Next swedish game: 12.04.2023: Fjällbacka / Grebbestad 2 v IFK Strömstad 2 (@ Tanums IF)
Previous game: 03.04.2023: Skärhamns IK v Svenshögens SK

More pics

Mandag 03.04.2023: Skärhamns IK v Svenshögens SK

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kun noen få timer etter at jeg hadde kommet hjem fra helgeturen med fotball i Sveits, Italia og San Marino, ringte Jon Erik og lurte på om jeg kunne være klar på fem-ti minutter og ville være med til Skärhamn, der Skärhamns IK skulle spille treningskamp mot Svenshögens SK. Jeg hadde jo nettopp blitt kjørt hjem fra Landvetter flyplass utenfor Göteborg, og så strengt tatt for meg en stille og rolig dag hjemme, fremfor en retur til Bohuslän, men kunne jo selvsagt ikke si nei til en ny tur ut for å huke av en ny bane i Sverige. Det var bare å hive seg rundt, og snart kom Jon Erik som avtalt for å plukke meg opp og sette kursen mot Bohuslän.

Rundt to timer senere kunne vi parkere utenfor Röavallen, i den sørlige utkanten av Skärhamn. Vi befant oss nå på Tjörn, som er Sveriges sjuende største øy, og også en egen kommune. Den ligger på Bohuslän-kysten i Västra Götalands län, og Skärhamn er kommunens administrasjonssenter. Den vokste tidlig på 1900-tallet frem som en av Sveriges største havner for lettere tonnasje, men allerede på 1700-tallet hadde det vært fiske og fiskeindustri her, med både trankokerier og anlegg for salting av sild. I 2020 bodde det 3 678 personer i Skärhamn, og det er en drøy fjerdedel av kommunens befolkning.

Skärhamns IK ble stiftet i 1932, og og har kanskje ikke gjort seg mest bemerket i toppen av svensk fotball, men rundt årtusenskiftet spilte de på nivå tre. Da den nye regionaliserte ‘Ettan’ kom på plass på nivå tre i 2006, holdt de seg faktisk også i Division 1 Södra frem til nedrykket i 2008. To år senere ble det nytt nedrykk, og det ble fulgt opp av ytterligere et nedrykk til Division 4 Bohuslän Dalsland. Skärhamn var i hvert fall også nede i Division 5 Bohuslän så sent som i 2020, da de sikret seg opprykk tilbake til Division 4 Bohuslän Dalsland, der de også skal spille denne sesongen. Dagens motstander Svenshögens SK hører på sin side hjemme i ‘Bohuslän-femman’.

Det hadde denne gang blitt dårlig tid til noe research før vi fartet av gårde, så jeg var egentlig ikke klar over hva som ventet oss, men Röavallen var en positiv overraskelse i så måte, men en herlig tribune på den ene langsiden. Den første kampen ble spilt her i 1962, men det var først to år senere at banen ble innviet med kamp mot Göteborg-laget Örgryte IS. Mellom 2012- og 2013-sesongene ble det dessverre lagt kunstgress her, og samtidig kjøpte en lokal bank sponsornavnet som de fortsatt benytter på det jeg likevel omtaler som Röavallen. Det må absolutt sies å være et trivelig sted å se fotball.

Det var gratis inngang i forbindelse med kveldens treningskamp, som var den siste generalprøven før seriestart for begge lag. Vi gikk bort for å beskue den fine tribunen som byr på sitteplasser i form av benkerader i tre, og registrerte samtidig at kiosken ved siden av ikke virket å holde åpent denne kvelden. Det var litt dårlig nytt for oss som hadde kjørt rett hit uten å spise, men etter en prat med noen lokale som kunne fortelle oss at det var et gatekjøkken rett nede i veien, bestemte vi oss for at vi skulle ta en svipptur dit bort i pausen. Men først var det klart for første omgang, og spillerne entret banen foran det jeg etter hvert talte meg frem til å være 52 tilskuere.

Mens jeg tok en aldri så liten fotorunde rundt banen, var det hjemmelaget som tok ledelsen i det 19. minutt, og den scoringen kom etter et hjørnespark. Det var nok ikke noen voldsomt god fotballkamp av noen av lagene, og underholdningen var så som så etter dette, frem til Skärhamn doblet sin ledelse i første omgangs siste ordinære minutt. De kunne således gå til pause med ledelse 2-0, mens vi kunne farte bort til gatekjøkkenet for å hente oss noe å spise på. Vi var tilbake før spillerne hadde sparket i gang andre omgang, og kort fortalt fremsto den i stor grad noe bortimot en transportetappe mot full tid. Det endte altså 2-0, og på veien hjemover hadde tydeligvis Jon Erik fått blod på tann, for nå snakket han at det hadde vært moro å huke av samtlige baner i Bohuslän og Dalsland. Det vil jo tiden vise om det kan la seg gjøre..

Swedish ground # 32:
Skärhamns IK v Svenshögens SK 2-0 (2-0)
Friendly
Röavallen, 3 April 2023
1-0 (19)
2-0 (45)
Att: 52 (h/c)
Admission: Free

Next game: 06.04.2023: Göta BK v Alingsås IF FF (@ Strömsvallen, Ström)
Previous game: 02.04.2023: Tre Fiori v Fiorentino
Previous swedish game: 29.03.2023: Munkedals IF v Skredsviks SK / Hogstorps IF 2 (@ Sjövallen KG, Hällevadsholm)

More pics

Søndag 02.04.2023: Tre Fiori v Fiorentino

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne søndagen våknet jeg opp i Milano, der jeg var på en helgetur med min banehopper-kompis Stig-André Lippert. Etter at vi fredag kveld hadde sett kamp i Sveits, og brukt lørdagen til å se Inter i aksjon på ikoniske San Siro, skulle vi nå benytte søndagen til å huke av et nytt land. Leiebilen skulle nemlig kjøres helt ned til San Marino, som ville bli nummer 27 i rekken av land jeg har sett fotball i. Etter å ha sjekket ut, rakk jeg å ta meg en røyk for Lippert kom ned klar til avreise. Vi hadde rundt fire timer fremfor oss i bilen, så vi kom oss av gårde, og fant snart ut at det kan koste flesk å kjøre på italienske motorveier. Vi passerte utkanten av byer som Piacenza, Parma, Reggio Emilia, Modena og Bologna, og fulgte deretter skiltene mot kystbyen Rimini. I den byens sørøstlige utkant, ikke altfor langt fra Adriaterhavet, dreide vi sørøstover, og rett før klokka slo tolv krysset vi grensen til San Marino.

San Marino hevder å være verdens eldste republikk, grunnlagt i år 301 av St. Marinus. I tillegg skal deres grunnlov fra 1600 være verdens eldste i fortsatt bruk. Landet er en enklave som er svært avhengig av naboen Italia, som de er omringet av på alle kanter. San Marino ligger ved fjellkjeden Apenninene, og mye av landet består av fjell. Det høyeste punktet er det 739 meter høye Monte Titano, som kan ses fra store deler av San Marino. Landet er for øvrig Europas tredje minste land etter Vatikanstaten og Monaco, og landets innbyggertall er kun snaut 34 000. For å sette akkurat det litt i perspektiv, kan jeg ta eksempelet Lippert brukte ved at hele landets befolkning kunne blitt presset inn nesten to og en halv gang på stadionet vi hadde sett kamp på dagen før.

Vi hadde entret San Marino helt nord i landet, og det gikk ikke lang tid før vi befant oss utenfor nasjonalstadionet Stadio Olimpico i Serravalle, der vi selvsagt måtte stoppe for å ta en aldri så liten titt. I området rundt stadionet var det hektisk aktivitet, da det var start og målgang for et rally som ble arrangert denne dagen, men vi fant en åpen inngang og kom oss inn på den ene langsiden for å kikke oss litt rundt på stadionet som ble åpnet i 1969 og som i 2004 var åsted for den hittil eneste seieren til San Marinos herrelandslaget i fotball – en 1-0-seier i en treningskamp mot Liechtenstein. Her er det også et OL-museum tilknyttet, selv om jeg ikke helt skjønte koblingen mellom San Marino og Vinter-OL i Torino i 2006.

Vi stoppet etter hvert også innom ytterligere et par av San Marino sine stadioner, og når man vet at San Marino er et lite land på størrelse med Nesodden kommune, sier det seg selv at det ikke var lange avstander mellom stoppestedene. Neste sted vi stoppet var ved et folketomt Stadio Borgo Maggiore, som er hjemmebane for klubbene Libertas og San Giovanni, og som ligger spektakulært til med den ene langsiden inntil en bratt fjellskrent. Der oppe på toppen kunne vi se noen gamle borger, så et flott bakteppe var det. Etter en rask kikk bar det videre til Campo di Montecchio, som er hjemmebane for klubbene Tre Penne og Murata. Denne dagen skulle Murata spille hjemmekamp her mot Cailungo, men vi hadde valgt oss en annen kamp, og fartet snart videre etter en aldri så liten kikk.

Før kamp hadde vi også tid til å koste på oss en titt innom San Marino by, som er landets hovedstad, og som ligger i den vestlige skråningen av Monte Titano. Den var åpenbart også landets mest turistifiserte, med en hel rekke typiske turistsjapper, og den tiltrekker seg da også en god del turister. Det er i og for seg ikke så merkelig, for ut fra vår lille spasertur i byen virket den meget idyllisk og trivelig. Jeg fikk også tatt ut noen flere euro til bruk på dagens kamp, som de imidlertid skulle vise seg at jeg ikke trengte. Deretter returnerte vi til bilen før vi risikerte parkeringsmulkt, og slo oss heller ned på en pizzarestaurant for å innta en lunsj få minutters kjøring fra stedet der vi skulle se kamp. Etter at vi hadde satt til livs hver vår pizza, var vi mette og fornøyde da vi orienterte oss frem til kamparenaen, og om man skal dømme ut fra måten noen lokale hadde parkert på, skulle man strengt tatt tro at vi kanskje ikke hadde løpt noen stor risiko for bot tidligere.

Toppdivisjonen i San Marino og også den eneste divisjonen, og består for tiden av 15 lag. Det blir kanskje litt selvsagt å kalle et oppgjør i denne ligaen for et lokaloppgjør, men i vårt tilfelle var det virkelig et slikt vi skulle se, for både Tre Fiori FC og FC Fiorentino hører hjemme i Fiorentino, der de bruker Campo Sportivo di Fiorentino som hjemmebane. Det var altså to banedelende klubber vi skulle se, og Tre Fiori sto denne gang oppført som hjemmelag. Det viste seg ved vår ankomst at det også var gratis inngang, og vi var nærmest overlatt til oss selv på stadionet der noen dog var i ferd med å varme opp ute på banen da vi kikket innenfor med en drøy halvtime til avspark.

Tre Fiori er også det mest kjente av de to klubbene, og dette er en klubb som ble stiftet i 1949. Etter at landets toppdivisjon kom på plass i 1985, har de vunnet ligaen åtte ganger, og er således mestvinnende. De er derfor også en klubb noen muligens har notert seg navnet på etter å ha sett de i ‘Champions’ League-kvalifiseringen. To ganger har de tatt seg videre fra den første kvalifiseringsrunden. I 2018/19 slo de ut walisiske Bala Town før de ble knust av slovenske Rudar Velenje. I 2022/23 var det Fola Esch fra Luxembourg som ganske imponerende ble slått ut 4-1 sammenlagt etter at Tre Fiori også ble den første sanmarinske klubben til å vinne en bortekamp i europacup. Det ble dog knepent tap for færøyske B36 ved neste korsvei. FC Fiorentino ble på sin side stiftet i 1974 under navnet SS Montevito, og det var under det navnet at de i 1992 sikret seg sin hittil eneste ligatittel, før de i 2005 tok dagens navn.

Campo Sportivo di Fiorentino er for ordens skyld ikke anlegget som blir benyttet når Tre Fiori spiller europacup, for alle slike kamper i San Marino spilles visst på nasjonalanlegget i Serravalle. Det er likevel et nokså fint lite anlegg, med en fin og overbygd hovedtribune midt på den ene langsiden der vi hadde kommet inn. Denne er opphøyet fra selve banen, og til begge sider for denne er det partier med benkerader. Ellers er det ingen tilskuerfasiliteter hverken på den andre langsiden eller på de to kortsidene, og det virket egentlig ikke engang som om det var mulig å ta seg rundt. Det beste utkikkspunktet har man nok imidlertid noen meter lenger oppe i veien som går forbi på utsiden bak tribunen, der man har fin oversikt over det som skjer nede på banen. Den har dessverre kunstgressdekke, og det synes å være normen i San Marino, men det overlevde vi.

Det var i første rekke Tre Penne og Cosmos som så ut til å utkjempe en tvekamp om tittelen, mens Tre Fiori lå på en tredjeplass. Fiorentino kjempet på sin side i bunnen av tabellen, men det sies at derbykamper kan leve sitt eget liv, og kanskje ville det også vise seg når de to banedelerne skulle barke sammen denne dagen..? Nja, det var i hvert fall Tre Fiori som var det førende laget før pause, og det var også de som kom nærmest scoring i en målløs første omgang, da de hadde en avslutning i tverrliggeren. I pausen konstaterte vi at det ikke så ut til å være noen åpen kiosk i det vi antok var klubbhuset bak det ene målet, men vi kunne i det minste notere at toalettfasilitetene på tribunen i hvert fall sto til toppkarakter. Vi kom også i prat med en tysker (selvfølgelig) som var der med sine sønner, og hadde dessuten talt oss frem til at det hadde møtt opp 59 tilskuere.

I andre omgangs femte minutt fikk vi også nettkjenning, og det var Tre Fiori som fortjent tok ledelsen 1-0 på en scoring signert Bojan Gjurchinoski. Nå var troen på en hjemmeseier ytterligere forsterket hos undertegnede, men i det 72. minutt lobbet Alessandro Torsani inn utligningen til 1-1. Fem minutter senere var imidlertid Tre Fiori tilbake i ledelsen. Vertene ble tildelt et straffespark, Fiorentino-keeperen reddet, men returen ble satt i mål av Bojan Gjurchinoski som sørget for 2-1 med sitt andre for dagen. Det ble også sluttresultatet, og det må sies at Tre Fiori totalt sett vant temmelig fortjent. Vi hadde ikke nødvendigvis latt oss imponere av nivået hele tiden, men det hadde vært en artig opplevelse, og nå hadde jeg sett fotball i 27 land.

Vi skulle etter kamp returnere til Milano Bergamo flyplassen, der vi skulle ha flyet til Landvetter grytidlig dagen etter, og leiebilen måtte også leveres innen en viss tid, så det var bare å komme seg i bilen. Selv om vi nå befant oss helt sør i landet, brukte vi kun et kvarter til vi krysset grensen igjen helt i nor. Eller rettere sagt, vi brukte et kvarter pluss den tiden Lippert brukte på å sikre seg en landslagsdrakt fra San Marino i en sportsbutikk han hadde sett var åpen på veien. Med et par innlagte mat- og vanningspauser gikk det tross alt radig nordover igjen, og fikk etter litt plunder levert leiebilen. Deretter fulgte mer plunder med å få sjekket inn på Zzzleepandgo inne på selve flyplassterminalen. Dette er såkalte pods som man overnatter i, og jeg tror jeg snakker for oss begge når jeg sier at det var nokså bortkastede penger og at vi nesten like gjerne kunne tatt et par timer på gulvet i avgangshallen.

Allerede 06.15 skulle flyet gå, og selv om jeg etter hvert hadde fått i hvert fall 2-3 timers tid på øyet, var jeg langt fra uthvilt, og sovnet derfor sporenstreks etter at vi hadde gått om bord i flyet. Det hadde vært en fin tur og noen fine dager i godt selskap, og det må sies at Lippert alltid er en trivelig kar å reise og se kamp med. Jeg hadde fått sett fotball i to nye land, og Lippert i hele tre. For min del gjenstår det nå å se hva som blir mitt fotball-land nummer 28 i rekken. Ved ankomst Göteborg Landvetter fikk han greit hentet ut nøklene til bilen sin mens jeg bevilget med en røykepause på utsiden. Deretter var det bare å sette kursen tilbake mot Norge og Østfold. Da vi kjørte nordover på E6 gjennom Bohuslän, visste jeg lite om hvor kort tid det skulle gå før jeg igjen skulle kjøre deler av samme veien sørover igjen..

Sammarinese ground # 1:
Tre Fiori v Fiorentino 2-1 (0-0)
Campionato Sammarinese
Campo Sportivo di Fiorentino, 2 April 2023
1-0 Bojan Gjurchinoski (50)
1-1 Alessandro Torsani (71)
2-1 Bojan Gjurchinoski (77)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free

Next game: 03.04.2023: Skärhamns IK v Svenshögens SK
Next sanmarinese ground: ???
Previous game: 01.04.2023: Inter v Fiorentina

More pics

Lørdag 01.04.2023: Inter v Fiorentina

Sammen med min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde jeg fredag morgen flydd ned til Milano Bergamo for en helgetur med fotballkamper i Sveits, Italia og San Marino, og fredagskvelden hadde blitt benyttet til å se kamp i Sveits. Det var imidlertid tilbake på den italienske siden av grensen at vi våknet denne lørdagen, og denne dagen ventet det som må sies å være turens høydepunkt. Vi skulle se kamp på velkjente San Siro Stadio, for etter at ryktene begynte å surre om at anleggets tid går mot slutten, var det kanskje på sin plass. Det var nok også grunnen til at Lippert i det hele tatt begynte å kikke på en mulig tur, som etter hvert klarte å ‘lure’ meg med på (nei, jeg var ikke veldig vanskelig å overtale).

Ved Stay Hotel i det lille stedet Brunello var ikke frokost inkludert i vår hotellbooking, så vi sjekket ut og satt oss i leiebilen for å sette kursen mot Milano. Planen var å finne et sted å spise frokost på veien, og en halvtimes tid senere hadde vi fortsatt ikke gjort det da vi parkerte drøyt fem minutters gange fra kveldens kamparena og spaserte noen få minutter i motsetning retning etter at hadde passert et etablissement der det så ut til at vi kunne få oss litt frokost. Idet vi trodde vi måtte nøye oss med kaker og diverse søtbakst mer passende til ‘ettermiddagskaffen’, fant han det omsider for godt å fortelle at han også kunne by på smørbrød og ting som samsvarte mer med det vi hadde sett for oss til frokost. Selv om Lippert fortsatte å ergre seg over at han tilsynelatende ikke fikk svart kaffe som hjemme, var vi fornøyde da vi returnerte til bilen.

Siden vi først hadde funnet en slik praktisk parkeringsplass i nærheten av San Siro, besluttet vi at det var like greit å la bilen stå der mens vi tok en tur inn i Milano sentrum, og vente til etter kampslutt med å kjøre til hotellet for å sjekke inn. Vi tuslet derfor bort til metrostasjonen som betjener stadionet, og jeg fikk til slutt også med meg Lippert inn på stasjonen etter at han hadde blitt shanghaiet av en av afrikanerne som gjør ytterste for å prakke på folk diverse ræl og deretter tigge penger. Jeg burde kanskje hatt et ørlite snev av dårlig samvittighet for å la ham i stikken der jeg erfaring valgte å ignorerte masekråkene og gikk målrettet videre mot stasjonsinngangen mens han stoppet opp og ble et ‘offer’, men han kom seg heldigvis unna til slutt han også. Vi gikk til innkjøp av dagsbilletter for byens kollektivtrafikk, og tok deretter metroen inn til sentrum for å leke turister i noen timer.

Milano er med sine rundt 1,4 millioner innbyggere Italias nest største by, og administrasjonssenter for Lombardia-regionen. Det antas at byen ble grunnlagt av kelterne i nord-Italia omkring år 600 f.Kr, før den noen århundrer senere ble underlagt romerne, som ga den navnet Mediolanum. Det var for øvrig her i Milano at Benito Mussolini i 1919 grunnla sitt fascistparti, og det herfra han tre år senere startet sin marsj mot Roma. Milano ble under andre verdenskrig sterkt ødelagt av alliert bombing, og fremstår i dag derfor svært moderne og nokså lite italiensk i sin karakter. Mange vil nok i dag tenke på byen som ‘motehovedstad’, og det er nok ikke få menn som har gått på en aldri så liten økonomisk smell etter å ha tatt med seg sin bedre halvdel eller ‘frøkna’ si på en shopping-tur hit.

Slike planer hadde ikke vi da vi gikk av på stasjonen Duomo for å bare tusle litt rundt på måfå, selv om jeg etter hvert måtte en tur innom Stone Island-sjappa, hvor jeg til slutt valgte å la fornuften seire og avsto fra å handle. Etter at vi hadde inntatt en lunsj satt vi kursen om mot Parco Sempione, og i denne flotte parken var det nå mange som nøt det fine været og koste seg på gresset og på benkene. Vi kunne ikke være dårligere enn at også vi unnet oss en is og slo oss ned der en liten stund før vi fant tiden moden for å bryte opp og spasere ned til metrostasjonen Cadorna for å sette kursen tilbake mot San Siro. Etter et bytte ved stasjonen Lotto, kom vi oss igjen på den lilla linje M5 med San Siro Stadio som vestlig endestasjon, og var nå klare for kamp ved et stadion der det i enda større grad enn tidligere nå myldret av liv på utsiden.

Jeg hadde selv et par italienske kamper på min CV fra tidligere; inkludert hovedstads-derbyet Lazio v Roma, men for Lippert ville Italia bli et nytt fotball-land. Vi hadde flere uker i forkant vært inne på klubbens nettsider og betalt den nette sum av 10 euro hver for billetter til kveldens kamp, og når man med valutakursene tatt i betraktning vet at det var marginalt mindre enn det vi dagen før hadde betalt for å se kamp på nivå seks i det sveitsiske ligasystemet, kan man vel ikke si annet enn at vi her hadde gjort et kupp. På utsiden gikk det en kar og solgte det som først så ut som kampprogrammer, men det viste seg å være en fanzine utgitt av Inter sin ultras-gruppering. Selv om vi ikke ville forstå spesielt mye av innholdet, punget vi ut for hvert vårt eksemplar før vi fortsatte vår lille utvendige runde rundt anlegget som vi hadde sett frem til å besøke. På kveldens meny sto oppgjøret mellom Inter og Fiorentina i Serie A.

Football Club Internazionale Milano er det fulle navnet på klubben som denne dagen var hjemmelag, og da den ble stiftet i 1908, skjedde det faktisk ved at en gruppe spillere brøt ut av cricket- og fotballklubben AC Milan, som jo er deres store rival. Utbryterne ville rett og slett benytte flere utenlandske spillere enn det man hadde tillatt, og man kan jo for så vidt si at det er filosofi som passer bra med slik dagens fotball dessverre har blitt. Inter vant sin første Scudetto (den italienske ligatittelen) i 1910, og ti år senere gjentok de bedriften. Klubbens navn og filosofi falt ikke i god jord hos Mussolini og fascistene, og i 1928 følte de seg tvunget til å slå seg sammen med Milanese Unione Sportiva og spille under navnet Ambrosia. Under dette navnet ble ytterligere tre ligatitler vunnet før de etter krigens slutt tok tilbake dagens klubbnavn og -farger.

Inter er en av de mest suksessrike klubbene i Italia, og har etter hvert sikret seg 19 seriemesterskap, i tillegg til sju italienske cupmesterskap. De vant den gjeveste europacupen – serievinnercupen i både 1964 og 1965, og den etterkommer ‘Champions’ League i 2010. UEFA Cupen ble vunnet i 1991, 1994 og 1998. Spesielt skal kanskje 2009/10-sesongen nevnes, for da vant de både hjemlig liga og cup samt ‘Champions’ League. Det var den gang også deres femte strake Scudetto. Siste ligatittel kom nå i 2021. Det kan også nevnes at etter Juventus’ degradering til Serie B etter dommerskandalen i italiensk fotball i 2006, er Inter nå den eneste klubben som uavbrutt har spilt i Serie A.

San Siro Stadio ble først åpnet i 1926, men har vært oppgradert flere ganger; ikke minst i forkant av VM i 1990, og en ny runde med oppgraderinger fant også sted i 2015-16. På et tidspunkt i 1950-årene var man oppe i en sekssifret kapasitet, mens man nå maksimalt kan ha rett i overkant av 80 000 innenfor. San Siro var vertskap for tre av VM-kampene i 1934, inkludert semifinalen der vertslandet slo Østerrike 1-0 på sin vei mot sin første VM-tittel. Tre kamper ble også arrangert der i EM 1980, men for mange på min alder husker man spesielt godt VM i 1990. Seks av kampene ble den gang spilt på San Siro; inkludert åpningskampen der Kamerun sjokkerte tittelforsvarer Argentina. Med plass helt øverst på øvre nivå skulle vi nå ta oss opp de karakteristiske tårnene, og det ble temmelig mange runder før vi omsider var på toppen og kunne skue utover det mektige stadionet.

Selv om San Siro nå har blitt modernisert noe og for lengst har blitt et såkalt all seater stadion, er det flott også innvendig, og har til tross for dette fortsatt også en del karakter. Den ene langsiden er også litt lavere enn de andre, slik at man fra vår posisjon kunne se utover deler av byen. Våre plasser helt oppe i det ene hjørnet hadde vært de billigste vi fant, men det viste seg nå at det ifølge noen lokale var fritt frem, så vi fant oss bare et par plasser lenger mot midten, og konstaterte igjen nok en gang at dette hadde vært et kupp. Inter var en av klubbene som lå i sjiktet som kjempet om ‘Champions- League-plassene bak suverene Napoli, som suste mot serietittelen. Bortelaget Fiorentina på sin side befant noe lenger ned mot midten av tabellen, så Inter var en naturlig favoritt før avspark, selv om de nå kom fra to strake serietap.

Det var Inter-keeper André Onana som måtte først i aksjon på en volley fra Gaetano Castrovilli, og han fikk også slått ballen unna før Arthur Cabral fikk hugd til på returen. Første omgangs største sjanse tilfalt også Fiorentina, men Jonathan Ikone klarte ikke å treffe ballen da et sleivspark fra Riccardo Saponara endte opp som en perfekt pasning til ham med målet åpent. 0-0 halvveis, og Lippert gikk i kiosken der han fortsatt sto i kø da Alessandro Bastoni serverte Romelu Lukaku på gullfat, men for nærmest åpent mål og med Fiorentina-keeperen ute av spill, presterte Lukaku å sleivsparke ballen utenfor målet. Kort tid etter lå ballen i stedet i Inter-målet, og bortelaget jublet over ledelse. En corner ble stusset videre av Cabral, og selv om Inter-keeper Onana fikk parert, headet Giacomo Bonaventura inn 0-1 i det 53. minutt.

Kort etter kom Lippert tilbake fra kiosken, der han hadde forsøkt å se kampen gjennom et vindu, og ble litt betuttet da jeg kunne fortelle at det nettopp hadde blitt scoring til bortelaget. Inter startet jakten på utligning, og Nicolo Barella ledet an med et skudd som så ut til å overliste gjestenes burvokter Pietro Terracciano men også smalt i tverrliggeren. Senere ropte Inter på straffe, men ble ikke hørt av hverken kamplederen eller VAR, så Barella sitt skudd i metallet var det nærmeste de kom. Det endte nemlig 0-1 foran 73 576 tilskuere, og vi kunne gå ned alle rundene i tårnet igjen. På utsiden gikk vi til innkjøp av litt kveldsmat, selv om jeg fikk inntrykk av at mitt reisefølge allerede begynte å bli ørlite lei av varianter med focaccia og Parmaskinke.

Vi tuslet tilbake til parkeringsplassen der vi hadde parkert leiebilen, vel tilfredse med dagens dont. Vi hadde en kort kjøretur foran oss til Idea Hotel San Siro, der vi skulle overnatte til dagen etter, og hvor vi fikk sjekket inn. Deretter avtalte vi å møtes nede i hotellbaren, der kvelden ble avsluttet med et glass eller to. En finfin dag hadde det vært, og vi hadde fått huket av et mektig og velkjent stadion som nok står på manges ønskeliste. Selv om byens ordfører nå har gitt uttrykk for at dagens stadion skal sto til i hvert fall etter vinter-OL i 2026, hadde det ikke vært noen grunn til å utsette det særlig mye lenger. Vi trakk oss uansett snart tilbake til hvert vårt hotellrom for å få litt søvn før søndagen, da vi skulle besøke ytterligere et nytt land, og da et land ingen av oss hverken hadde besøkt eller sett fotball i fra tidligere.

Italian ground # 3:
Inter v Fiorentina 0-1 (0-0)
Serie A
San Siro Stadio, 1 April 2023
0-1 Giacomo Bonaventura (53)
Att: 73 576
Admission: 10 euro

Next game: 02.04.2023: Tre Fiori v Fiorentino
Next italian game: ???
Previous game: 31.03.2023: Arbedo-Castione v Balerna
Previous italian game: 03.03.2019: ASD Trastevere v US Ladispoli

More pics

Fredag 31.03.2023: Arbedo-Castione v Balerna

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Det var duket for en helgetur til utlandet, og en litt spesiell sådan. Planen var nemlig å i løpet av helgen se tre kamper i tre forskjellige land på like mange dager. Det hele var min banehopper-kompis Stig-André Lippert sitt påfunn, og jeg visste at han hadde gledet seg veldig til dette en god stund. Han hadde bestilt seg fly tur retur Göteborg Landvetter – Milano Bergamo, og bestilt leiebil for å huke av kamper i både Sveits, Italia og San Marino. Han hadde da også sagt nærmest i en bisetning og med glimt i øyet at det bare var å slenge seg med, men hadde neppe trodd at jeg på ramme alvor skulle bli med selv om jeg sa at jeg skulle se på det og fikk ham til å sende over programmet han hadde lagt opp med fly, hoteller etc.

Det valgte jeg imidlertid å gjøre, og dermed kunne vi spleise på blant annet leiebil, slik at det også bli litt billigere for ham. Selv om vi hadde tidlig avreise denne fredagen hadde jeg opprinnelig tenkt å også få med meg en torsdagskamp først, men da treningskampen Selbak v Berg endte opp med å bli avlyst, bestemte jeg meg for å like godt holde meg hjemme for å pakke og få unna litt på bloggen før jeg fikk meg litt søvn. Søvnen ble det derimot verre med, for jeg endte opp med en våkenatt, og satt fortsatt og fulgte med på NHL-sluttspillet da Lippert kom for å plukke meg opp. Han hadde måttet børste snø av bilen, men sto utenfor i 04.50-draget, slik at vi kunne komme oss mot Landvetter, som for øvrig er en flyplass det nå var første gang jeg skulle benytte meg av. Etter litt knot med den bestilte parkeringen, fikk vi ordnet oss, sjekket inn og kommet oss med Ryanair sin 09.45-flyvning til Milano Bergamo.

Jeg hadde riktignok vært nødt til å punge ut en god del mer enn den godeste Lippert, som jo hadde vært tidligere ute med sin bestilling, men fikk meg i hvert fall litt etterlengtet søvn på flyturen nedover, og våknet først da vi landet på italiensk asfalt. Snart hadde vi også fått plukket opp leiebilen og suste av gårde nordvestover. Vi hadde booket overnatting på Stay Hotel i det lille stedet Brunello; rett sør for Varese. Der var vi innom og sjekket inn og slang fra oss pikkpakket før vi ganske raskt var på farten igjen. Det var på tide med et måltid, og vi stoppet ved en restaurant der vi fikk i oss hver vår porsjon med pasta før vi fortsatte nordover mot den sveitsiske grensen, som ikke lå altfor langt fra vår base. Etter å ha krysset den sveitsiske grense før første gang (for oss begge), måtte nesten svippe oppom den lille italienske enklaven Campione d’Italia før vi fortsatte ferden ved å krysse Luganosjøen.

Det hadde vært praktisk om klubber som Chiasso, Lugano eller Bellinzona hadde hatt hjemmekamp denne fredagen, men vi måtte ørlite lenger nordover for å finne en sveitsisk fredagskamp. Likevel unnet vi oss et aldri så lite stopp i Bellinzona, som er kjent for sine gamle festningsanlegg som gjenspeiler dens nøkkelposisjon for flere fjelloverganger. Det er også hovedstaden (selv om Lugano er en større by) i Ticino, som er den sørligste av Sveits’ provinser, og den eneste som er overveiende italienskspråklig. Det var rett nord for Bellinzona at ‘vår’ kamp skulle gå av stabelen denne fredagskvelden, så vi dro snart videre mot Arbedo-Castione og stakk innom kveldens kamparena for å ta en kikk mens det fortsatt var nokså lyst. Det var godt vi gjorde, for der var det allerede noen som kunne fortelle oss at det pleier å koste 10 sveitserfranc i kontanter, så da var det bare å få tatt ut litt lokal valuta.

På en restaurant i nærheten fikk vi bestilt oss hver vår pizza, som for min del ble skylt ned med en øl fra Feldschlösschen. Vi fikk der også en bekreftelse på at Sveits ikke er noe billig land å feriere i, og da tipset fra karen viste seg å stemme og vi ble avkrevd i overkant av en norsk hundrelapp for å se kamp på nivå seks av sveitsisk fotball, var det vel bare ytterligere en bekreftelse på nettopp dette. Da var dog ingen vits å klage, for vi var bare glade og fornøyde da vi betalte oss inn. Nå var jeg klar for å også se fotball i et nytt land, og Sveits ble således nummer 26 i rekken av land jeg har sett fotballkamper i. Det er imidlertid ikke all verden jeg vet eller kan fortelle om de to klubbene som vi nå skulle se i aksjon.

Kampen mellom AC Arbedo-Castione og SC Balerna var i hvert fall et oppgjør i Liga 2. Ticone, som altså er ensbetydende med nivå seks av sveitsisk fotball. I tillegg lå begge klubbene blant topp tre på tabellen, så det må kunne sies å ha vært et slags toppoppgjør. Campo Al Ponte var navnet på kamparenaen, og det betyr vel løst oversatt noe slikt som ‘banen ved brua’. Det må kunne sies å være et beskrivende navn, for bak det bortre målet var nemlig en bro der trafikken gikk over, og litt lenger bak der igjen en enda mer trafikkert motorvei-bro. Bak det motsatte målet suste togene forbi på vei til og fra Lugano med vanvittig hyppighet. Vi kom imidlertid inn nederst på den ene langsiden, og den domineres av klubbhuset som for øvrig også har kiosk med salg av alkohol. På den andre langsiden har man anleggets eneste tribune, om den kan kalles det. Der er det i hvert fall 6-7 til dels bratte avsatser i grovhugget stein som man kan sitte på dersom man drister seg til å klatre opp der.

Det måtte man selvsagt når man skulle foreta en liten bilderunde rundt banen, og allerede lenge før kampen ble blåst i gang hadde vi allerede blitt vant til alle togene som til stadighet suste forbi. Her i Norge unnskyldes gjerne det dårlige tilbudet med at det er vanskelig å bygge og drive jernbane i et fjell-land, men det er da sannelig Sveits også, og de er i tillegg kjent for sin pålitelighet. Når jeg deretter registrerte antall tog som passerte, kan man bare spørre seg hvordan kollektivtilbudet i Norge står seg mot det sveitsiske, for jeg overdriver nok ikke når jeg sier at det i snitt må ha passert et tog her minst hvert andre eller tredje minutt. Lippert på sin side var opptatt av å svi av den resterende mengden sveitserfranc, og gikk derfor ‘bananas’ i kiosken.

For de fleste som eventuelt måtte lese dette, vil en fyldig kamprapport være av nokså begrenset interesse, så jeg nøyer meg med å si at Emanuele Fiori sendte gjestende Balerna i føringen i det 24. minutt, og 0-1 sto seg også til pause, da min turkamerat nok en gang raidet kiosken etter at han sannsynligvis hadde kommet over noe mer sveitsisk valuta. Vi talte oss for øvrig frem til at kampen ble bivånet av 63 tilskuere, og de se at hjemmelagets jakt på utligning bar frukter da Roberto Decristophoris i det 70. minutt headet inn inn innlegg og sørget for at det var balanse i det berømte regnskapet. For å oppsummere raskt, ble 1-1 også sluttresultatet. Vi hadde ingen grunn til å bli igjen stort lenger enn nødvendig, så vi satt snart kursen tilbake mot Italia og hotellet vårt for å få litt etterlengtet søvn før lørdagen, da vi skulle til Milano og besøke et velkjent stadion.

Swiss ground # 1:
Arbedo-Castione v Balerna 1-1 (0-1)
Liga 2. Ticone
Campo Al Ponte, 31 March 2023
0-1 Emanuele Fiori (24)
1-1 Roberto Decristophoris (70)
Att: 63 (h/c)
Admission: 10 CHF

Next game: 01.04.2023: Inter Milan v Fiorentina
Next swiss game: ???
Previous game: 29.03.2023: Munkedals IF v Skredsviks SK / Hogstorps IF 2 (@ Sjövallen KG, Hällevadsholm)

More pics