Søndag 08.08.2021: FBK Karlstad v IFK Åmål

Søndagens første kamp i Mellerud var historie da jeg satt meg på toget tilbake til Karlstad. Jeg skulle ha snaue tre kvarter på meg til å komme meg av toget og ta meg til Örsholmens IP, der FBK Karlstad skulle være vertskap for IFK Åmål. Heldigvis var denne gang toget ikke mange minuttene forsinket, men da jeg gikk av toget i Karlstad og var på vei bort til et par ventende taxier, slo det meg. Jeg hadde glemt å ta ut mer kontanter som jeg ville kunne trenge for å betale meg inn på kampen, og dermed måtte jeg gå på jakt etter en minibank. Det skulle vise seg å være litt av en oppgave.

De to første stedene jeg sjekket viste seg å være innendørs automater i bankenes foajé som nå var stengt. Den neste viste seg å være fjernet. Men heldigvis var alle gode ting fire, etter å ha travet halve Karlstad sentrum rundt og kastet bort masse tid. Heldigvis kom jeg snart over en ledig drosjekusk som jeg beordret til Örsholmens IP, og etter noen sekunders betenkningstid forsto han meget vel hvor det var og satt kursen dit. Han skysset meg over på øya Örsholmen og deretter opp til anlegget som har en rekke fotballbaner, der han slapp meg av rett utenfor inngangspartiet og ønsket meg god kamp.

For å ta litt om Karlstad, er det som kjent en by som ligger i nordenden av Sveriges største innsjø Vänern; ved deltaet der Sveriges lengste elv Klarälven (Trysilelva) renner ut i denne. Byen ble grunnlagt av Karl IX i 1584, og er nok for mange nordmenn kjent for ishockeylaget Färjestad. I 1865 brant store deler av Karlstad sentrum ned, og ble deretter bygget opp igjen med et nytt gatesystem. Det var også her i Karlstad at man i 1905 hadde forhandlinger mellom den norske og svenske regjeringen angående Norges selvstendighet. I dag bor det rundt 66 000 mennesker i selve Karlstad by, og drøyt 90 000 i kommunen med samme navn. Karlstad er også en studentby, og universitetet der har rundt 16 000 studenter.

Jeg ankom i grevens tid idet aktørene som allerede hadde inntatt banen gjorde seg klare til å starte kampen. Inngangspartiet var overraskende nok ubemannet for anledningen, så jeg gikk inn og spurte en som åpenbart var en klubbrepresentant om dette. Han så litt rådvill ut, og tilkalte en kollega som han fortalte at de hadde fått besøk fra Norge og lurte på hva de skulle gjøre. Det virket som om det var Swish (den svenske varianten av Vipps) som gjaldt her, og han fortalte at det egentlig var 50 kroner i inngangspenger, men at jeg bare kunne kjøpe noe i kiosken i pausen. Det lovet jeg.

FBK Karlstad ble i 1971 stiftet av blant andre ishockeyspilleren Ulf Sterner, som (om man ikke regner med emigrerte svensker) var den første svenske til å spille i NHL. Det skjedde visst etter at aktører som tidligere hadde operert under fanen til Färjestad hockey stiftet en rendyrket fotballklubb. FBK står da også for Fotbollsklubben Karlstad. Hovedfokus har tydeligvis vært på aldersbestemt fotball, og klubben har da også over 3 500 spillere i forskjellige aldersklasser. Etter at A-laget var helt nede i Division 6 for tjue år siden, vant klubben i 2017 sin Division 3-avdeling på målforskjell foran Nordvärmlands FF og sikret opprykk til Division 2. Der ble det tøft, og FBK er nå tilbake i Division 3 Västra Svealand.

Det var intet kampprogram, men en titt på tabellen ved hjelp av nettet viste at FBK sto med 4-0-1 på sine fem seriekamper hittil. Gjestende IFK Åmål hadde tapt samtlige av sine seks kamper, og en av disse var det omvendte oppgjøret i Åmål kun en uke tidligere. Mens kampen ble blåst i gang tok jeg en liten runde på det koselige anlegget som domineres av den flotte hovedtribunen på den nærmeste langsiden. På motsatt langside er det dessuten en åpen tretribune, og også en snodig ‘plattform’, i tillegg til at laglederbenkene også befinner seg på denne siden. Örsholmens IP er som sagt et trivelig sted å se fotball.

Vertene tok ledelsen etter tolv minutter ved Viktor Olsson som headet inn i bortre hjørne, og fem minutter bredsidet Viktor Aronsson Eriksson inn 2-0. Allerede var det tilsynelatende dårlig stemning og krangling innad i hjemmelaget, og da de skuslet bort en kontringsmulighet et par minutter senere, ble det fullt fyr i teltet. I et Åmål-lag bestående av nesten utelukkende spillere med innvandrerbakgrunn, gikk kommunikasjonen tydeligvis på en rekke forskjellige språk, men da av spillerne deres røk i tottene på hverandre, gikk det for anledningen på svensk. Den ene ble rasende fordi den andre var «självis» og ikke passet ballen til ham, og snart hadde det utviklet seg til munnhuggeri, knuffing, kvelertak og stadig grovere fornærmelser og trusler av både seksuell og voldelig art mot både lagkameraten og dens familiemedlemmer.

Det var egentlig nokså komisk, men noe overraskende nøyde dommeren seg med et «lugna ned nu, grabbar» da han gikk mellom og fikk skilt kamphanene. Sannelig klarte ikke Åmål også å redusere noen minutter senere ved Olivio Franco, og da får man tro at stemningen var noe bedre. Det var imidlertid liten tvil om at FBK var det beste laget, og Simon Wagnsson headet inn 3-1 i det 39. minutt, før Haytham Chebil hadde en enkel oppgave med å bredside inn 4-1 fire minutter senere. Det var overhodet ikke noe ufortjent ledelse FBK hadde til pause, selv om de også hadde vært effektive. Pausen benyttet jeg til å kjøpe meg en korv og noe å drikke, og insisterte samtidig på at frøkna der la 60-70 kroner som jeg ga henne i klubbkassa siden jeg ikke hadde fått betalt meg inn tidligere.

Da FBK traff tverrliggeren allerede et halvt minutts tid ut i andre omgang, var det kanskje et varsel om at vi hadde mer i vente, men et minutt senere var det IFK Åmål sin tur til å skyte i tverrliggeren. Fem minutter ut i omgangen økte imidlertid Haytham Chebil til 5-1, og tolv minutter senere fikk han sitt hattrick da han sørget for 6-1. Nå hadde jeg sett et hattrick i begge dagens kamper, og Viktor Olsson ville ikke være noe dårligere, for han med scoringer i det 77. og 87. minutt hadde også han notert seg for hattrick. I det 88. minutt fikk Haytham Chebil sitt fjerde mål da han fastsatt sluttresultatet til hele 9-1, og det er ikke verst å se en firemålsscorer i to forskjellige kamper på samme dag.

Var det FBK som var gode eller IFK Åmål som var svake? Tja, kanskje en blanding, men IFK Åmål virket til tider fryktelig svake, og det er i hvert fall ikke noe styrketegn at moralen i laget svikter og at man kollapser til de grader – selv mot motstand som kan vise seg å komme til å kjempe helt i toppen. Jeg hadde talt 88 tilskuere, men de offisielle kildene mente at det kun var 70 tilskuere som så målfesten. I løpet av andreomgangen hadde det for øvrig begynt å regne, slik at det fristet lite med en 40 minutter lang spasertur tilbake til sentrum. Jeg hadde derfor bestilt meg en taxi som nå kom kjørende for å plukke meg opp og skysse meg.

Tilbake i Karlstad sentrum var dessverre Carlstad Ölhall stengt, men det ble likevel en liten tur ut på byen i form av en tur på The Bishops Arms. Det var dog stille og rolig, og jeg trakk meg egentlig nokså tidlig tilbake til hotellrommet med min bok. Dagen etter var det hjemreise med buss fra Karlstad klokken 12.00, men den ankom først Oslo rundt to og en halv time forsinket takket være kaos på den norske grense. Ikke pga trafikk og kø, men fordi styresmaktenes personell der gjorde sitt ytterste for å gjøre det til en så tidkrevende prosess som mulig, slik jeg mistenker at man har fått ordre om fra øverste hold for å avskrekke folk fra å krysse grensene. Men jeg kom meg da omsider hjem; om enn noe senere enn tenkt. Og da var det rett på kamp…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 18:
FBK Karlstad v IFK Åmål 9-1 (4-1)
Division 3 Västra Svealand
Örsholmens IP, 8 August 2021
1-0 Viktor Olsson (13)
2-0 Viktor Aronsson Eriksson (18)
2-1 Olivio Franco (27)
3-1 Simon Wagnsson (39)
4-1 Haytham Chebil (43)
5-1 Haytham Chebil (51)
6-1 Haytham Chebil (63)
7-1 Viktor Olsson (77)
8-1 Viktor Olsson (87)
9-1 Haytham Chebil (88)
Att: 70 (my h/c was 88)
Admission: 50 SEK
Programme: None

Next game: 09.08.2021: Østsiden v Rakkestad
Next swedish game: 22.08.2021: BK Olympic v KSF Prespa Birlik
Previous game: 08.08.2021: Melleruds IF v Skärhamns IK

More pics

 

 

Søndag 08.08.2021: Melleruds IF v Skärhamns IK

Min lille helgetur til Sverige hadde fått en fin start med lørdagskampen i Karlskoga og den påfølgende lille byturen i Karlstad, og jeg hadde også fått sovet godt ut når jeg nå sto opp og benyttet meg av den inkluderte frokosten ved Solsta Hotell. Deretter tok jeg en spasertur i Karlstad, ned til Indre Hamn ved Klarälven (Trysilelva) og gjennom koselige Stadsträdgården. I havnen kom jeg over Karlstads såkalte båtbusser, som er stort sett gamle sightseeing-båter i tre som kjører passasjertrafikk med ruter rundt i området. Av rutene er det to ‘turist-ruter’ med rundturer i byen – en lang og en kort, og jeg sjekket mulighetene for å ta en tur før hjemreise mandag formiddag. Ruteplanen vitnet om at det akkurat skulle la seg gjøre, men dessverre var den relevante avgang allerede fullbooket.

Etter den lille spaserturen i Karlstad var det på tide å komme seg med toget til Mellerud, der min første kamp for dagen skulle gå av stabelen klokken 14.00, men 12.13-toget fra Karlstad skulle vise seg å bli nokså forsinket på turen som skulle tatt en time og nitten minutter. Det var nesten som å være tilbake på Vy sine norske tog da vi sneglet oss fremover grunnet en signalfeil i Grums-området, og jeg begynte å frykte for at jeg ikke ville rekke frem til kampstart på Rådavallen i Mellerud, der vi ankom rundt tjue minutter forsinket. Heldigvis ligger Rådavallen såpass nære Mellerud stasjon at jeg med en blanding av lett jogging og rask gange kom meg dit på kun noen få minutter og ankom få sekunder før dommeren blåste i gang kampen.

Mellerud er et tettsted i landskapet Dalsland i Västra Götalands län. Det er administrasjonssenter for kommunen med samme navn, og ligger langs den vestlige siden av Vänern – mellom Vänersborg og Åmål. Mellerud har rett i underkant av 4 000 innbyggere, og er dermed Dalslands nest største tettsted etter nevnte Åmål. Dalsland kalles for øvrig gjerne ‘et Sverige i miniatyr’, og er et riktig så trivelig område. Her i Mellerud var man tidligere kjent for produksjon av tresko, og firmaet som på da hadde fått navnet AB Melleruds Skoindustri sponset faktisk det svenske landslaget som dro til Mexico for å delta i fotball-VM i 1970 med tresko, så også der er det en fotball-referanse. I dag er hjørnesteinsbedriften en plastprodusent som lager flasker etc for legemiddelindustrien, og mange av innbyggerne jobber også i andre byer.

Melleruds IF ble stiftet i 1908, og driver både fotball og håndball. Tidligere drev de også friidrett. For å holde oss til fotball og litt nyere tider, rykket MIF i 1987 for første gang opp i Division 2 etter å ha vunnet sin avdeling i ‘trean’. 1992 står nok fortsatt som klubbens store år, og i et litt merkelig seriesystem som man opererte med den gang, vant de på våren sin Division 3-avdeling foran lag som Ljungskile og Stenungsund, før de på høsten tok en ny seier i ‘Høsttvåan’ som gjorde at de fikk spille kvalifisering om opprykk til Division 1. Der ble IFK Uddevalla for sterke, og senere i 1990-årene rykket de i stedet ned igjen til ‘fyran’. De har i det hele tatt rykket opp og ned mellom Division 3 og Division 4 en rekke ganger de senere årene, og er nå å finne i sistnevnte. Av spillere klubben har fostret kan nevnes blant annet Andreas Johansson.

Ved Rådavallens inngangsparti ble jeg for første gang møtt av klubbens motto «Hårda bud i Mellerud», og betalte meg inn med 60 kroner. Jeg fikk også et program med på kjøpet, og det var 4 sider i A4-format. Rådavallen ble innviet i 1943, da ca 1 300 personer måtte frem for å overvære begivenheten. Tilskuerrekorden er i dag på 2 840, og stammer fra en cupkamp mot IFK Göteborg i 1995. Anleggets perle og dominerende bygg er hovedtribunen som er å finne på den ene langsiden. Det er en flott tretribune som skal ha kapasitet til ca 400 tilskuere. Disse får sitte (eller stå) på benkerader i tre. På motsatt langside er det en liten åpen tretribune. Rundt banen har man det som minner om løpebaner, men det er ikke nødvendigvis så enkelt å se hva slags aktiviteter som har blitt bedrevet der, skjønt jeg tipper det er en arv fra tiden da klubben også drev friidrett.

En kikk på tabellen avslørte at Division 4 Bohuslän-Dalsland ikke hadde kommet altfor langt i sin sesong, men Mellerud hadde tapt begge sine kamper hittil, og var nå giret på en seier i årets første kamp hjemme på Rådavallen. Gjestene Skärhamns IK, som hadde tatt turen fra Tjörn, hadde vunnet sin eneste kamp. Karen som ga meg programmet i inngangen mente at hjemme-heltene fra Mellerud nok måtte ha tre poeng om de skulle ha noe håp om å kunne returnere til ‘trean’ igjen, og ikke havne på etterskudd i forhold til de antatte tetlagene. Kollegaen var usikker på om de var klare for det, og lurte på om det var behov for litt mer tid.

Det startet dårlig for vertene som havnet under etter tolv minutter, da Hugo Wolfbrandt sendte gjestene i ledelsen. Men åtte minutter senere utlignet Fredrik Larsson til 1-1 for Mellerud, og det skulle bare bli startet på et aldri så lite «Larsson-show» denne søndagen. Mellerud hadde fått blod på tann, men måtte vente til det 40. minutt før Larsson igjen var på pletten og fikk en touch som styrte ballen forbi keeper og i mål til 2-1. Det var også stillingen ved pause, og da hadde det begynt å regne slik at majoriteten av de fremmøtte trakk opp på den flotte tribunen, der det derfor plutselig ble litt trangere om plassen.

Andre omgang var drøyt sju minutter gammel da Fredrik Larsson fikk sitt hattrick og dermed økte til 3-1. Det gikk imidlertid ikke mer enn tre minutter før Skärhamn reduserte, og ballen så ut til å gå via en Mellerud-spiller, men Arvid Henriksson ble kreditert. Nå gikk det virkelig unna, for kun et snaut minutt etterpå lå ballen igjen i nettet, og Markus Johansson hadde utlignet til 3-3. Men Mellerud hadde Fredrik Larsson, og i det 63. minutt scoret han sitt og lagets fjerde mål. Mellerud var igjen i ledelsen, og med tjue minutter igjen satt innbygger Arber Kikqi spikeren i kista da han økte til 5-3. Samme man var minuttet etter alene gjennom, men denne gang plasserte han ballen like utenfor stolpen, og det endte med 5-3.

Da jeg senere så tilskuertallet for dagens kamp, ble jeg temmelig overrasket. Jeg hadde selv talt meg frem til 141 tilskuere, og det var derfor et lite sjokk å se at de opererte med et offisielt tilskuertall på 222. De fremmøtte fikk uansett valuta for pengene, for det var en artig kamp å overvære. Jeg skulle uansett tilbake til Karlstad, der jeg hadde planlagt en kamp til denne dagen. Nå var det bare å håpe at 16.20-toget var i rute. Det var i hvert fall langt mer i rute enn hva tilfellet hadde vært i motsatt retning litt tidligere på dagen, så det var bare å sette kursen mot Örsholmens IP og dagens andre kamp.

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 17:
Melleruds IF v Skärhamns IK 5-3 (2-1)
Division 4 Bohuslän-Dalsland
Rådavallen, 8 August 2021
0-1 Hugo Wolfbrandt (13)
1-1 Fredrik Larsson (21)
2-1 Fredrik Larsson (40)
3-1 Fredrik Larsson (53)
3-2 Arvid Henriksson (56)
3-3 Markus Johansson (57)
4-3 Fredrik Larsson (63)
5-3 Arber Nikqi (70)
Att: 222 (my h/c was 141)
Admission: 60 SEK
Programme: Free

Next game: 08.08.2021: FBK Karlstad v IFK Åmål
Previous game: 07.08.2021: KB Karlskoga FF v Grums IK

More pics

 

 

Lørdag 07.08.2021: KB Karlskoga FF v Grums IK

Det var nå ett år og fem måneder siden min første fotballtur utenlands, så det var virkelig på tide å finne på noe igjen nå når det i det minste hadde åpnet såpass at man i hvert fall kunne ta en tur over grensen til Sverige. Jeg tenkte derfor at det var greit å begynne forsiktig med en helg hos söta bror, og da jeg så mulighetene for å huke av en ettertraktet bane på lørdag samtidig som det lot seg gjøre å kombinere to andre kandidater med en dobbel på søndagen, bestilte jeg meg en aldri så liten tur der jeg ville ha Värmland og Karlstad som base. Bussen hadde avgang fra Oslo bussterminal klokken 07.00 lørdag morgen, og derfor hadde jeg overnattet hos min mor i Drøbak, der jeg var opp i otta for å komme meg med bussen inn til Oslo tidsnok.

Jeg ankom Oslo bussterminal med flust av tid før avreise for bussen med Stockholm Arlanda som endeholdeplass. Jeg tok sjansen på å duppe av litt, med fare for å våkne opp på Arlanda flyplass, men våknet idet vi passerte industribyen Grums, og kom meg av i Karlstad som planlagt. Jeg orienterte meg omsider frem til Solsta Hotell, der jeg hadde betalt 1 590 svenske kroner for to netters overnatting med frokost inkludert, og de hadde allerede rommet klart slik at jeg fikk sjekket inn til tross for at jeg egentlig var lovlig tidlig ute. Det er jo alltid en fordel, men jeg var raskt på farten igjen, for jeg hadde naturligvis fotball-relaterte planer for dagen.

Kampen jeg denne dagen hadde blinket meg ut var oppgjøret mellom KB Karlskoga FF og Grums IK i Division 4 Värmland, som for ordens skyld er nivå seks av svensk fotball. Det var kampstart klokken 14.00, så jeg returnerte like godt til stasjonen for å dra videre østover umiddelbart. Det har ikke gått tog passasjertog til Karlskoga siden 1966, så turen gikk nå med tog til Kristinehamn, der jeg etter 25 minutter hoppet av for å ta buss videre den siste biten til Karlskoga. Det tog ytterligere 25 minutter, så klokken hadde passert 11.30 da jeg steg av bussen i Alfred Nobels hjemby med et par timer å slå i hjel før dagens kamp.

Karlskoga er en industriby som ligger i Örebro län, og vokste frem rundt Boforsfabrikkene, som igjen har røtter til et jernverk fra 1646. Bofors er en gigant innen forsvarsindustrien, og Alfred Nobel var en periode eier av selskapet. Jeg nevnte jo at Alfred Nobel var fra byen, og han burde jo være kjent for de fleste. Det er også vanskelig å ikke legge merke til hans navn som figurerer overalt i Karlskoga, der det knapt er en ting som ikke fått hans navn. Rasjonaliseringer og nedleggelser i industrien førte uansett til at folketallet i Karlskoga gikk ned mellom 1970 og 2000, men skal siden den gang nå ha stabilisert seg rundt drøyt 27 000.

Jeg fant frem til etablissementet Beers N Burgers, som allerede hadde åpnet og som derfor ble valgt som base for oppladning til kamp med en øl eller to. Litt oppladning fikk også min telefon, før jeg takket for meg og spaserte videre opp mot Nobelstadion, der jeg ankom i god tid en times tid før avspark. Dette er en svensk kamparena som har fristet meg litt en stund, og ved min ankomst så jeg raskt at jeg neppe ville bli skuffet. Jeg hadde heldigvis husket å ta ut noen svenske kroner til bruk på kampen, og etter en aldri så liten utvendig kikk på anlegget, kunne jeg betale meg inn meg 60 svenske kroner og la meg bli ønsket velkommen.

KB Karlskoga FF er et resultatet av en sammenslåing i 1963, da Karlskoga IF og IFK Bofors fusjonerte. Karlskoga IF hadde på dette tidspunktet 22 sesonger bak seg på nivå to av svensk fotball, mens IFK Bofors var oppe på nivå to i to sesonger på siste halvdel av 1950-årene. To kjente trenere har spilt for klubben; nemlig Sven-Göran Eriksson og Tord Grip. Sistnevnte var til og spillende trener her. Klubben er nå altså å finne helt nede på nivå seks av svensk fotball, men er nok av klubbene som bør ha ambisjoner om å ta seg oppover. Skjønt det er nok tøff konkurranse og garantert flere klubber med slike tanker.

Nobelstadion er virkelig flott, og domineres av den store hovedtribunen på den ene langsiden. Den har i følge en lokal nettside plass til 1 619 sittende tilskuere. Samme kilde mener at ytterligere 4 000 stående tilskuere også er tillatt på Nobelstadion, og på motsatt langside er det et stort parti med åpen tribune i form av betongavsatser anlagt i gress-skrenten. Rundt banen er det for øvrig en løpebane, og bak målene er det intet av tilskuerfasiliteter. Nå når jeg hadde forlatt kunstgress-bastionen Norge, var det også mer naturlig at underlaget er deilig naturgress. Jeg så frem til kampstart da jeg tok en runde rundt anlegget og deretter en tur i kiosken for å få litt leske i varmen. Deretter satt jeg meg ned øverst på bortre langside i påvente av avspark.

Det var dessverre ikke noe kampprogram, så på det punktet minnet det i hvert fall om Norge, men på nettet fant jeg raskt en tabell for Division 4 Värmland. Den fortalte at vertene hadde startet sesongen med 4-1-2 på sine sju første kamper, og hadde to poeng opp til gjestende Grums lå på andreplass med 5-0-2 på sine sju. Grums ville også overta tabelltoppen med seier, for de lå kun ett poeng bak ledende Västanviks AIF som hadde én kamp mindre spilt. En kar jeg slo av en kort prat med mente at dette kunne vise seg å bli en nøkkelkamp i de to klubbenes sesong, og som i norsk breddefotball skal vel også de kun spille enkel sesong.

Det var innledningsvis nokså jevnspilt, men Grums fikk snart kampen inn i sitt spor og skapte flere sjanser. Hjemmekeeper Vladislav Mitev måtte et par ganger tre inn i rollen som redningsmann, samtidig som noen avslutninger gikk like utenfor. Karlskoga var også frempå ved et par anledninger, men Grums var klart det førende laget før pause, og fikk den hittil største muligheten da de i omgangens siste minutt avsluttet i tverrliggeren ved Pablo Torrijos. Returen headet Bastian Rojas Diaz i mål, men da var linjemannen oppe på flagget og vinket for en nokså tvilsom offside, og dermed var det fortsatt målløst 0-0 ved pause.

Etter pause var vertene mer på hugget og skapte hodebry for Grums. Spesielt på dødballer virket de skumle, og hadde i det hele tatt et par ok muligheter som dog ikke ble omsatt. Det var nå lenger mellom Grums-angrepene enn før hvilen, men det var paradoksalt nok nå i andre omgang at de fikk uttelling. Med et drøyt kvarter igjen ble Filip Jansson spilt fri etter fint samspill med Pablo Torrijos, og satt inn 0-1. Karlskoga jaget nå utligning og trykket på, men et farlig skudd ble mesterlig parert av Grums-keeper Jerker Westberg. I stedet kontret Grums inn 0-2 med drøyt fem minutter igjen, og Adam Jansson var mannen som denne gang ble kreditert. Grums forsvarte seg godt, og vant fortjent 0-2 foran det jeg talte meg frem til å være 128 tilskuere.

En av de fremmøtte som jeg gikk mot utgangen sammen med hevdet at de fleste hadde hatt KB Karlskoga FF som divisjons-favoritt før sesongstart, men at han nå var langt mer usikker, selv om han hevdet det var en åpen divisjon der alle kan slå alle. Jeg skulle tilbake til Karlstad, og spaserte tilbake til Karlskoga sentrum for å komme meg med bussen. Heller enn å vente i lang tid på direktebuss til Karlstad, valgte jeg en annen variant som ville få meg tilbake tidligere. Jeg tok rett og slett bussen til Degerfors og hoppet heller på toget til Karlstad der. Det viste seg å være en nokså god løsning.

Tilbake i Karlstad var det vel egentlig aldri noen voldsom tvil om hva som ville bli første stoppested. Rett overfor stasjonen ligger Carlstad Ölhall, og jeg strenet naturligvis rett over dit for å sjekke ut stedet. Det var da også et godt valg, for det var et trivelig sted med et temmelig godt utvalg. Noen av utestedene i Karlstad ville være søndagsstengt, så etter et par glass der, benyttet jeg anledningen til å sjekke ut et par andre steder. Turen gikk videre til Drott Bar, The Bishops Arms, Hörnet, og til slutt The Bull Bar, før jeg returnerte til Carlstad Ölhall for en siste forfriskning før det var på tide å komme seg tilbake til hotellet og finne senga. Det var tross alt en dag i morgen også, med to kamper på menyen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 16:
KB Karlskoga FF v Grums IK 0-2 (0-0)
Division 4 Värmland
Nobelstadion, 7 August 2021
0-1 Filip Jansson (75)
0-2 Adam Jansson (85)
Att: 128 (h/c)
Admission: 60 SEK
Programme: None

Next game: 08.08.2021: Melleruds IF v Skärhamns IK
Previous game: 05.08.2021: Sande/Berger v Åskollen
Previous swedish game: 27.02.2020: Malmö FF v Wolfsburg

More pics

 

 

Torsdag 05.08.2021: Sande/Berger v Åskollen

Da jeg for en stund siden saumfarte terminlistene litt fremover i tid, bet jeg meg merke i at Sande/Berger sto oppført med sesongens første hjemmekamp på Berger Stadion, og ikke Sande Stadion som de vanligvis benytter. Det er åpenbart ikke lenger hverdagskost med A-lagskamp der, så om man ikke ville nøye seg med å se Berger 2, var det bare å benytte sjansen om man ville få huket av banen med førstelagsfotball denne sesongen. Derfor hadde jeg denne dagen alliert meg med banehopper Marius Helgå, som hadde reagert med entusiasme da jeg først fortalte ham om mitt funn, så jeg skulle ta meg til Oslo for å sitte på med ham.

Samtidig hadde jeg planlagt en helgetur til Sverige for å se litt fotball i vårt naboland, og med avreise grytidlig lørdag ville jeg ligge over hos min mor i Drøbak fra fredag. Det slo meg at jeg like gjerne kunne dra rett tilbake til Drøbak etter torsdagskampen og bli en ekstra dag, og det var nå planen når jeg satt kursen mot hovedstaden. Der rakk jeg å kjøpe meg litt (sen) lunsj og innta den før Mr. Helgå gjorde seg ferdig på jobb på Youngstorget. Snart fikk jeg beskjed om at han var klar, jeg gikk for å møte ham, og snart suste vi av sted.

Skjønt, suse er å ta veldig i all den tid det var tilnærmet kork på Drammensveien, der det var krypekjøring som gjaldt helt ut til Asker-traktene. Det var jaggu godt vi hadde dratt tidligere enn opprinnelig planlagt og således hadde godt med tid. For like god tid som vi egentlig trodde vi skulle ha, hadde vi ikke da vi etter hvert parkerte et steinkast unna Bergerbanen, som ligger idyllisk til ved Bergerbukta – eller ved Drammensfjorden om man vil. Det fristet nesten med en dukkert i det varme været, når man så ned på den fine stranda der og det fristende vannet. Men det var bare å komme seg bort til fotballbanen, for det var kamp på menyen.

Tettstedet Berger har drøyt tusen innbyggere, og vokste frem fra en gård med husmannsplasser til et industristed rundt Berger og Fossekleven fabrikker. Det fremstår i dag som et av Norges best bevarte industristeder. Berger ligger på vestsiden av Drammensfjorden, omtrent åtte kilometer sør for Svelvik sentrum og 14 kilometer fra Sande sentrum. Berger tilhørte da også tidligere Svelvik kommune og Vestfold fylke, inntil den tullete fylkessammenslåingen, da Svelvik kommune og denne delen av gamle Vestfold plutselig ble overført til den nye store Drammen kommune og det nye monsterfylket Viken. Bergerbanen ligger nå rett ved fylkesgrensen til det nye «fusjons-fylket» Vestfold og Telemark.

Nå er det tydeligvis ikke helt enkelt å holde styr på hva som skjer med fotballklubbene i dette området, og i hvert fall ikke Sande-klubbene. Dagens hjemmelag i det som skulle være min første obligatoriske breddekamp på lang tid, var Sande/Berger. Altså har Sande SK her åpenbart et samarbeid hvor de stiller førstelag sammen med Berger. Men for kun et par år siden hadde jeg og Stig-André Lippert en (skuffende) utflukt til Nordre Sande for å se det som da het Sande/Nordre Sande. De to må åpenbart ha skilt lag igjen, for Nordre Sande stiller tydeligvis eget lag i årets 7. divisjon. Berger på sin side stiller som jeg så vidt var inne på et 2. lag i samme divisjon. Om samarbeidsklubben Sande/Berger fortsatt vil eksistere om noen år, kan det forresten kanskje være et passende sted for Sander Berge å avslutte sin karriere??

Berger IL er på sin side et av landets eldste idrettslag, hevdes det. Allerede i 1895 ble det stiftet under navnet Trysil Knut, og fotball og hopp var de dominerende idretter fra starten av. Takket være velvillige grunneiere fikk de mulighet til å bygge både fotballbane, klubbhus, skibakker, lysløyper og slalombakke. Det først i 1908 at man spilte fotballkamp mot et lag «utenbys» fra. Holmestrand var motstander, og kampen endte 1-1. Det sies at 1933 står som klubbens store år hva gjelder fotball. Det året ble de kretsmestre i klasse A i Vestfold, og tok seg også til andre runde i cupen. Så får spørsmålet om hvorfor de nå ikke har klart å stille et lag på egenhånd når de har et andrelag lenger ned i systemet stå ubesvart inntil videre.

Det virket i hvert fall som om de lokale satt pris på en førstelagskamp her igjen, for det hadde etter forholdene møtt opp en god del folk, og i kiosken solgte man ikke bare mat og drikke og den slags, men også Berger IL skjerf som syntes å være en populær salgsvare denne dagen. Bergerbanen kan ellers beskrives nokså raskt. Det er en enkel gressbane uten noe av tribunefasiliteter, men med en koselig beliggenhet. Her har man også fin utsikt med Drammensfjorden som bakteppe om man klatrer litt opp i skrenten og «åkeren» på bortre langside, slik jeg for øvrig selv gjorde i løpet av førsteomgangen i et forsøk på å få et blinkskudd eller to.

Det var altså duket for seriestart i 4. divisjon Buskerud, og Åskollen hadde tatt turen fra Drammen for å kjempe om poeng. Foran et tresifret antall tilskuere (jeg talte 132) gikk hjemmelaget ut i hundre, og skapte sjanser på løpende bånd. Det ville seg dog ikke foran mål, for enten det var enorm sjansesløsing, god redning fra keeper, eller offside-flagget fra linjemannen (slik som da de fikk et mål sannsynligvis korrekt annullert etter en halvtime) som var problemet, fikk de ikke ballen i mål. Helgå fikk i løpet av kampen høre at gjestene kun hadde hatt én treningsøkt i forkant av seriestarten, men de holdt da unna på et eller annet vis til pause.

Det var god temperatur ute på den flotte gressmatta, og publikum fikk endelig også noe å juble for etter en drøy time. Et hjørnespark ble stanget i mål av Martin Brandtsegg Smevik, og dermed 1-0. Det virket imidlertid som om vertene snart la seg bakpå og forsøkte å ri på ledelsen. De ga fra seg initiativet, og Åskollen skapte plutselig sjanser mens hjemmespillerne begynte å kjefte på hverandre. De fikk dog etter hvert et par solide sjanser til å doble ledelsen, og en av de var noe bortimot alle sjansers mor som ble brent. Da gikk det like etter i stedet slik det ofte går. Dommeren mente å ha sett noe ureglementert i feltet på motsatt ende av banen og pekte på straffemerket, til tross for at flere av de bedre plasserte enn meg mente at Åskollen-spilleren hadde sklidd på egen hånd. Morten Leonhardsen Knudsen utlignet uansett i det 83. minutt, og fastsatt med det sluttresultatet til 1-1.

Selv etter sitt siste fløytestøt var dommeren fremme med kortstokken for å dele ut gule kort til spillere som åpenbart fortsatt var uenig med straffesparket og hadde latt dommeren få høre det. Får vår del var det bare å gå tilbake til bilen og komme oss tilbake mot Oslo. Banehopperen Tom Børkeeiet fra Langhus hadde forresten også vært der, og hadde ikke den elendige og skandaløse Oslofjord-tunnelen vært stengt (igjen!!) grunnet en ny alvorlig episode med brann, ville det vært mer praktisk å forhøre meg med ham om skyss til Drøbak. I stedet ble det en tur om Oslo, og en noe senere ankomst til Drøbak, der jeg ville ta livet med ro frem til lørdag morgen og avreise mot Sverige.

‘

 

Norwegian ground # 150:
Sande/Berger v Åskollen 1-1 (0-0)
4. divisjon Buskerud
Bergerbanen, 5 August 2021
1-0 Martin Brandtsegg Smevik (63)
1-1 Morten Leonhardt Knudsen (pen, 83)
Att: 132 (h/c)
Admission: Free

Next game: 07.08.2021: KB Karlskoga FF v Grums IK
Next norwegian game: 09.08.2021: Østsiden v Rakkestad
Previous game: 04.08.2021: Borgen v Søndre Høland

More pics

 

 

Onsdag 04.08.2021: Borgen v Søndre Høland

Jeg hadde hatt noen dager til å svelge skuffelsen over FFKs noe pinlige cup-exit i Moss, og valgte nå å benytte kvelden til å huke av for en ny fotballbane i lokalmiljøet. Jeg måtte dog til nabobyen Sarpsborg, men også det får man tåle en gang i blant. Borgen IL er en av klubbene som benytter seg av to forskjellige baner til sine kamper. Mobakken med sitt naturgress brukes på årstider da været tillater det, mens kunstgresset på Sandbakken gjerne brukes i sesongens første og siste kamper. Det var naturlig nok nå Mobakken som skulle være arena for treningskamp mot Søndre Høland, så jeg skulle i hvert fall få sett kamp på deilig gress heller enn usjarmerende plastikk.

Etter å ha busset opp til Sarpsborg og derfra videre ut til Mobakken, ankom jeg i god tid, og kunne ta meg en nøyere kikk. Mobakken ligger på Borgenhaugen, et lite stykke øst for Sarpsborg sentrum. Tilskuerrekorden på «drøyt 2 000» stammer fra i 1968 og en kamp mot selveste Fredrikstad Fotballklubb. Da har det garantert vært trangt om plassen der, for i dag oppgis kapasiteten til å være 500. Det meste er å finne på den ene langsiden, der man har et klubbhus midt på. I tillegg er det her to åpne tretribuner; en på hver side av klubbhuset. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside. Bak de to målene er det «ingenting».

Borgen IL ble stiftet i 1927, og ble tidlig en fryktet motstander på fotballbanen, som medlem av Arbeidernes Idrettsforbund. I årene før krigen spilte de seg frem til fire kretsfinaler i klasse A, men alle ble tapt. I tillegg nådde de semifinalen i Arbeidermesterskapet i både 1932 og 1933, og hadde på denne tiden flere landslagsspillere. Klubben hadde tidligere både bandy, håndball, og til og med boksing på programmet, men konsentrerer seg nå åpenbart om fotball. De er visst også en av de største idrettslagene i Sarpsborg. Klubben spiller nå i 4. divisjon, der de de siste årene har vært fast innslag.

Mens jeg sto oppe på den ene tribunen og ventet på avspark, dro jeg plutselig kjensel på en kjent skikkelse nede i andre enden av tribunen. Det var banehopper Marius Helgå som nå hadde tatt turen, og som satt og sprayet seg omhyggelig med myggspray. Snart slo vi av en prat, og jeg fikk samtidig avtalt skyss til Bergerbanen der vi begge hadde tenkt oss på kamp dagen etter. Snart kom også sarpingen Kenneth Sørensen, og som om ikke det var nok fikk vi snart også øye på Geir Florhaug; en av karene bak Groundhopper-appen. Så med en liten gruppe banehoppere til stede kunne nå kampen bare starte.

Søndre Høland spiller til daglig i 5. divisjon, men da i Akershus-kretsen, og skal så vidt jeg skjønte også være ganske friskt satsende, slik at man mente de kunne by Borgen fra divisjonen over god kamp. Det viste seg da også å stemme, for gjestene hadde en stor sjanse da et skudd fra kort hold ble blokkert av keeper. Vi nærmet oss så smått halvtimen da de også fikk hull på byllen, men det skjedde fra straffemerket. Jens Bergsjø ble felt, og Emil Olsen ekspederte straffesparket i mål til 0-1. Det var også stillingen etter en omgang som ikke vil gå over i historiebøkene som noen absolutt ‘højdare’.

Det endret seg ikke etter pausen, som spillerne tydeligvis mente drøyde ut, siden de var ivrige etter å få dommeren til å sette i gang igjen. Det var om mulig enda mer sjansefattig, og det lille som var av tilløp til sjanser ble skuslet bort. Det fikk Geir til å komme med følgende gullkorn: Til å være en så sjansefattig kamp, er det utrolig med sjansesløsing!». Idet vi begynte å belage oss på at det ville ebbe ut med 0-1 som sluttresultat, tråklet en foreløpig uidentifisert Borgen-spiller seg gjennom gjestenes forsvar. Hans fullførte sitt raid med å runde keeper, men holdt avslutningen inne i det som virket som en liten evighet før han utmanøvrerte forsvarsspilleren som hadde kommet seg tilbake på strek. Ballen fant veien til nettmaskene, og dermed 1-1 i det 88. minutt. Slik endte det, og jeg tuslet over bussholdeplassen på andre siden av veien for å komme meg hjemover.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 149:
Borgen v Søndre Høland 1-1 (0-1)
Friendly
Mobakken, 4 August 2021
0-1 Emil Olsen (28)
1-1 Nr 30 (88)
Att: 45 (h/c)
Admission: Free

Next game: 05.08.2021: Sande/Berger v Åskollen
Previous game: 01.08.2021: Moss v Fredrikstad

More pics

 

 

Søndag 01.08.2021: Moss v Fredrikstad

Helt siden før sluttsignalet gikk på Kråkerøy Stadion en uke tidligere, og FFK hadde sikret avansementet til cupens andre runde, begynte spekulasjonene om hvem som ventet i andre runde. Det var vel ingen enorm bombe at det ble bortekamp mot Moss, men fra og med tredje runde skulle man i år utføre en noe mer tilnærmet ordinær trekning (dog med det lavest rangerte laget som automatisk hjemmelag) i motsetning til at NFF skal bestemme og sette opp kampene. Alt annet enn klok av skade hadde man derfor allerede begynt å diskutere hvem man håpet på i neste runde, og selv om jeg var meget klar over at Moss først måtte slås, ga jeg selv uttrykk for et ønske om en bortekamp mot Harstad. Men så var det dette med at kampene skal spilles først da…

Med de gjeldende restriksjoner var det jo ikke gitt at det ville være enkelt å få seg en billett, og man fikk tidlig beskjed om at kun 750 tilskuere ville slippes innenfor portene. Da 560 billetter ble lagt ut for åpent salg, slo også mossingenes supporterklubb Kråkevingen til og kuppet hele greia. De kjøpte rett og slett samtlige billetter for å selv selge de videre og således unngå at de havnet i klørne på FFK-fans. Jeg var ikke blant de som ‘fryktet’ at kampen på Melløs skulle spilles foran 200 mossinger med 550 ekstra billetter i lommene, men var likevel glad da jeg så FFK informere om at et lite antall bortebilletter kunne kjøpes ved å ta kontakt med MFK, og enda gladere da jeg fikk svar om at det var flere billetter igjen. Hvor mange ville jeg ha? Jeg svarte to, og inviterte med meg min navnebror; Anders ‘gærningen’ Johansen.

To blad Anders Johansen tok seg på søndagen mot Moss med medbragt niste i flytende form, og med et tidligere tog som også muliggjorde en tur innom Mikro’n Møllebyen for å lade opp til kamp der. På uteserveringen der traff jeg et interessant bekjentskap som vi tilfeldigvis kom i prat med da vi så at de to karene på nabobordet satt og sjekket ut Groundhopper-appen. En av disse viste seg å være ingen ringere enn Christopher Hylland, som blant annet er mannen bak den eminente boka «Tears at La Bombonera». Den tar for seg hans tid i Sør-Amerika og først og fremst Buenos Aires, og for en som har hatt en drøm om en lengre fotball-reise til Argentina og som slukte boka rått, var det artig å møte ham i egen person og slå av en prat.

Det var uansett etter hvert på tide å komme seg mot Melløs, og etter å ha busset ut til en holdeplass i nærheten, fikk vi plukket opp billettene på klubbkontoret. Siden det fortsatt var en snau time til avspark, fant vi også ut at vi like gjerne kunne unne oss et vanningspause også på Øre Villa Kro, så vi gikk opp dit for en siste oppladning før vi returnerte til Melløs Stadion og entret bortetribunen som denne gang var bak det ene målet. Melløs domineres jo ellers av den store hovedtribunen på den ene langsiden, mens vi hadde stått på motsatt langside sist jeg var i Moss med FFK. Nå begynner det riktignok å bli noen år siden, og den langsiden var nå åpenbart under ‘utbedring’, for det det foregikk tydeligvis noe arbeid der som gjorde at den var sperret av. Melløs har i det minste fortsatt herlig naturgress!

Mens FFK hadde tatt seg videre på bekostning av Kråkerøy, hadde Moss slått ut Vestfossen i første runde, og håpet nå å kunne slå storebror FFK på Melløs for første gang siden 2004, da det også var cupkamp og mossekråkene vant på straffer. Hjemmelaget fra 2. divisjon kom da også best i gang nå, og skepte flere gode muligheter de første minuttene. Etter et kvarters tid fikk de en kjempesjanse da ballen havnet i beina til Stian Andersen, som hamret bak ballen mot mål og kun ble nektet scoring av en FFK-spiller som nærmest sittende inne på streken ble truffet i hodet av ballen. FFK kom mer med og tok over banespillet utover i omgangen, og hadde ikke minst noen skumle kontringer, men måtte vente til ti minutter før pause før de fikk uttelling. En corner endte med at Nicolay Solberg fikk stå umarkert på bakerste stolpe og sende FFK i ledelsen. 0-1.

Etter hvilen startet Moss igjen best, og kun et par minutter ut i andre omgang pekte dommeren på straffemerket da Mads Nielsen rev ned Adonai Kidane. Thomas Klemetsen Jakobsen var sikker, sendte Håvar Jenssen feil vei, og utlignet til 1-1. Det var nå Moss som var det førende laget, og de virket å spille med en innsats og tæl som så ut til å mangle hos FFK. Med ti minutter igjen tok mossingene ledelsen, og det var dessverre ikke helt ufortjent da Uno Pedersen dro seg inn i boksen og fant det lengste hjørnet. 2-1. Et desperat FFK forsøkte å svare, men i siste ordinære minutt kontret Moss inn 3-1 ved Chrisoffer Skårn. Slaget var tapt. Det tok helt av for mossingene (som for øvrig skapte en stemning det nok er lenge siden man opplevde på Melløs), mens Fredrikstad-folket måtte reise slukøret tilbake til plankebyen.

For ordens skyld hadde man vel forresten økt grensen for antall tillatte publikummere i dagens før kamp, for 890 skal ha vært til stede. For min del var det uansett bare å glemme tanken om eventuelle cupoppgjør borte mot Harstad (den ble det Brann som fikk), Åkra og andre artige motstandere. Et skuffende FFK hadde gått på en pinlig blemme i Moss, og var ute av cupen. Kanskje var jeg ikke den eneste som ikke helt hadde klart å unngå å tenke fremover og forbi kampen mot Moss? To ganger Anders tok uansett snart apostlenes hester fatt og gikk tilbake til Moss stasjon for å komme oss hjem med toget.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Moss v Fredrikstad 3-1 (0-1)
Norwegian Cup, 2nd round
Melløs Stadion, 1 August 2021
0-1 Nicolay Solberg (35)
1-1 Thomas Klemetsen Jakobsen (pen, 48)
2-1 Uno Pedersen (81)
3-1 Christoffer Skårn (90)
Att: 890
Admission: 120 NOK

Next game: 04.08.2021: Borgen v Søndre Høland
Previous game: 31.07.2021: Østsiden v Kolbotn

More pics

 

 

Lørdag 31.07.2021: Østsiden v Kolbotn

Etter at jeg våren 2020 flyttet tilbake til Fredrikstad-området, er nå Østsiden Stadion banen som ligger nærmest min nye bopel (tett fulgt av Selbak), så det er vel ikke helt unaturlig at det kan bli noen kamper der i tiden fremover. Takket være pandemien gikk det imidlertid lang tid fra jeg flyttet til jeg kunne se kamp der igjen, men uten særlige andre planer valgte jeg denne lørdagen å spasere bort for å se deres treningskamp mot Kolbotn. Det nærmet seg jo nå omsider seriestart også for breddefotballen her i Østfold, så det var greit å få en aldri så liten statusoppdatering på hvordan ståa var.

Østsiden ligger som navnet tilsier på østsiden av Glomma, med Fredrikstad sentrum rett på andre siden av Fredrikstadbrua som ikke ligger altfor mange hundre meter fra Østsiden Stadion. Østsiden og Nabbetorp var tradisjonelt et arbeiderklassestrøk i området, og de som er litt kjent her vet også at flotte Gamlebyen heller ikke ligger så langt unna. Østsiden IL ble stiftet i 1935, og åpnet to år senere sin første grusbane, mens gressbanen først ble åpnet i 1948. De driver også med flere idretter, men er nok mest kjent for fotballen – ikke minst takket være en tidligere landslagssjef med fortid i klubben.

Egil «Drillo» Olsen er dog ikke den eneste som bar Øssia-drakta i sine ungdomsår, for også Jørn Andersen var der før han ble hentet av FFK i 1982. En av klubbens store øyeblikk var da de i 1962 tok seg til kvartfinale i cupen ved å slå ut selveste Lyn, som var en av den tids storheter i norsk fotball. Både i 1960- og 1970-årene var Østsiden i perioder å finne på nest øverste nivå, og var ved et par anledninger også nære på opprykk til toppdivisjonen. Mon tro om ikke 1975 var deres siste sesong på nivå to, og senere gikk det tyngre, før de i 1996 var tilbake på nivå tre. Med (u)jevne mellomrom hoppet de deretter mellom nivå tre og fire, og foreløpig siste visitt på nivå tre var i 2012-13. I 2018 ble det derimot nedrykk til 4. divisjon, og der befinner de seg fortsatt.

På vollen bak det ene målet traff jeg på Øssia-patriot Arild B. Olsen, som har fast plass der på lagets kamper, og jeg ble store deler av kampen værende der i passiar med ham. Kolbotn stilte imidlertid uten sitt store trekkplaster; LSK-legenden Frode Kippe, som har signert for 4. divisjons-klubben, men som ikke var med til Østfold denne dagen. En Kolbotn-leder jeg slo av en kort prat med mente imidlertid at Kippe allerede har vist seg som et beist på trening, og at han nok vil kunne gjøre vei i vellinga i den Oslo-avdelingen av 4. divisjon som Kolbotn skal spille i.

Østsiden var svært nære en pangåpning da de i kampens første angrep avsluttet med et skudd som traff innsiden av stolpen og spratt langs streken før ballen ble klarert. Det var dog Kolbotn som etter en liten halvtime tok ledelsen ved Jonas Strømberg, og det skjedde på en kontring etter en Østsiden-corner. 0-1 var også fortsatt stillingen da dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var på tide med en aldri så liten pause. Kiosken var ikke åpen, men det var bare å slappe av og få litt sol på kroppen i finværet mens vi ventet på de siste 45 minuttene.

Arild og de andre hjemmepatriotene håpet på en snuoperasjon, og i det 64. minutt kom utligningen. Nabil Rabbi satt inn 1-1, og nå bølget det litt frem og tilbake før avgjørelsen falt. I det 83. minutt rundet Jonas Strømberg keeper, og med en spiller på streken satt han ballen i mål og sørget for ny Kolbotn-ledelse; 1-3. Et par minutter på overtid fikk Kolbotn også tildelt et straffespark, selv om det fra vår posisjon så ut som om forseelsen var utenfor 16-meteren. Jonas Strømberg steg uansett frem og fikk sitt hattrick da han fastsatt sluttresultatet til 1-3. Få sekunder senere blåste dommeren av, og det var bare å traske hjemover.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Østsiden v Kolbotn 1-3 (0-1)
Friendly
Østsiden Stadion, 31 July 2021
0-1 Jonas Strømberg (30)
1-1 Nabil Rabbi (64)
1-2 Jonas Strømberg (83)
1-3 Jonas Strømberg (pen, 90+3)
Att: 64 (h/c)
Admission: Free

Next game: 01.08.2021: Moss v Fredrikstad
Previous game: 29.07.2021: Kambo v SK Rapid-Moss

More pics

 

 

Torsdag 29.07.2021: Kambo v SK Rapid-Moss

Ingen sommer uten arbeid på Østfoldbanen, buss for tog, og kronglete reise, virker det som, og det var fortsatt tilfelle da jeg denne torsdagen igjen dro for å se kamp. Likevel valgte jeg å ta meg til Nøkkeland Stadion for å se Kambo sin treningskamp mot SK Rapid fra Moss. Det skjedde med buss inn til Fredrikstad og tog derfra til Rygge, hvor det var tog for buss videre. Bussen kjørte egentlig forbi ikke langt fra der veien til Nøkkeland går opp, så jeg spurte sjåføren om han kunne slippe meg av på holdeplassen der. Svaret var at det skulle han gjerne gjort, men at han hadde streng beskjed fra Vy om å kun stoppe på togstasjonene. Dermed måtte jeg bli med helt til Kambo stasjon og gå 15-20 minutter tilbake igjen. Da begynte det selvsagt også å regne.

For de som måtte være ukjent med Kambo, er det et boligområde rett nord for Moss, ikke langt fra grensen til Akershus. Allerede i 1919 var det et Kambo IL, men dette idrettslaget ble lagt ned i 1920-årene, og dagens klubb med samme navn ble stiftet i 1964. Det er ikke stort jeg kan fortelle om deres eventuelle meritter, men det sies at opprykket til det som i dag tilsvarer 4. divisjon i 1984 står høyt på listen. I dag hører de hjemme i 7. divisjon, som er laveste nivå i Østfold-kretsen. Der vil de i løpet av denne amputerte sesong også møte nettopp SK Rapid-Moss i sin avdeling, så det var to avdelingsrivaler som nå skulle måle krefter,

Nøkkeland Stadion er et temmelig grandiost navn på anlegget som ligger tilknyttet en skole, og idet jeg kom opp på dens parkeringsplass, så jeg Kenneth Sørensen som hadde tatt turen fra Sarpsborg. Vi gikk sammen inn på selve anlegget, som er en nokså enkel kunstgressbane uten noe særlig med tilskuerfasiliteter. Unntaket er en bitteliten tribune som er satt opp i gresskråningen på bortre langside. Laglederbenkene er på motsatt langside, der vi nå kom gående, mellom banen og det som vel var en hall tilknyttet skolen, der spillerne tydeligvis også hadde garderobefasiliteter til rådighet. Den store gule og svarte paraplyen på bortre langside vitnet om at banehoppere fra Romerike hadde ankommet, og vi gikk dit over for å ta plass sammen med de.

Mosseklubben Rapid er tydeligvis en ny klubb, og kanskje er det et forsøk på å blåse liv i navnet brukt av arbeiderklubben med samme navn som opererte før krigen? Antallet spillere med innvandrerbakgrunn gjorde også at vi funderte på om det kan være et slags prosjekt av den type(?). Vi fikk uansett tidlig et inntrykk av at det her var en viss klasseforskjell; i hvert fall denne kvelden. Kambo var rett og slett overlegne, og 4-0 til pause var egentlig ikke spesielt flatterende. I løpet av andreomgangen så det ut som om en av bortespillerne ble bortvist fra benken, og han hadde et aldeles vanvittig raseriutbrudd på vei inn i garderoben, før han dukket opp igjen sekunder senere og fortsatte å skrike og sparke og slå i veggen og diverse andre ting.

På dette tidspunktet sto det vel allerede 5-0, og den rabiate spilleren var der og da det mest spennende. Han ble omsider på nytt geleidet inn i garderoben, og fikk kanskje ikke se at hans lagkamerater kollapset noe mot slutten ved å slippe inn tre mål fra det 83. minutt og inn. Dermed endte det hele 8-0. Nå vet jeg ikke hva man skal legge i akkurat dette, men kanskje er det et signal om at Kambo vil kunne bli å regne med i sin avdeling? Tja, det får tiden vise. Kenneth tilbød meg skyss hjem, og det takket jeg gladelig ja til, slik at jeg slapp den kronglete returen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 148:
Kambo v SK Rapid-Moss 8-0 (4-0)
Friendly
Nøkkeland Stadion, 29 July 2021
1-0 Nr ?? (12)
2-0 Nr. 15 Marcus Skillebekk Halvorsen (18)
3-0 Nr. 10 Magnus Sørling Bødtger (31)
4-0 Nr. 22 Jonathan Plukkerud Vallner (41)
5-0 Nr. 23 Victor Baugh Olsen (52)
6-0 Nr. 17 (83)
7-0 Nr. 4 Oskar Leknes (85)
8-0 Nr. 6 Kenneth Pham (90+1)
Att: 61 (h/c)
Admission: Free

Next game: 31.07.2021: Østsiden v Kolbotn
Previous game: 25.07.2021: Kråkerøy v Fredrikstad

More pics

 

 

Søndag 25.07.2021: Kråkerøy v Fredrikstad

Lørdagen hadde bydd på en fin tur til Sørlandet og et fint cupoppgjør, men det var mer cupfotball på menyen denne helgen, og i Fredrikstad var det denne søndagen duket for lokaloppgjør når Kråkerøy skulle være vertskap for selveste storebror FFK på Kråkerøy Stadion. I likhet med flere andre hadde jeg ventet spent på informasjon rundt billettsituasjonen og antall tilskuere man ville tillate. Da det ble opplyst om at det var en begrensning på 800 personer, mistenkte jeg at det kunne bli vrient. Spesielt når man vet at omtrent dobbelt så mange var til stede fa Kråkerøy slo ut nettopp FFK av cupen i 2017. Men det ble etter hvert opplyst om at Kråkerøy hadde billetter ute til åpent salg på fire utsalgssteder på Kråkerøy.

Et av disse var Torshov Sport ved Fredrikstad Stadion, og noen dager i forkant gikk jeg dit og sikret meg en billett for 100 kroner. Karen som ekspederte meg fortalte at han selv spilte på Kråkerøy, og bekreftet samtidig at det fortsatt var rikelig med billetter igjen, slik at jeg tipset noen kompiser om dette. På kampdagen avtalte vi å møtes til en øl eller to på uteserveringen til Tæps på Nygaardsplassen, der vi koste oss en stund i det fine været inntil det var på tide å komme seg av gårde.

Et par valgte å sykle ut, mens resten av oss satt oss på bussen mot Skjærhalden og hoppet av ved Kråkerøy kirke for å spasere derfra. Kråkerøy Stadion var naturlig nok noe mer avsperret nå enn hva tilfellet hadde vært da jeg så de i treningskamp mot Sprint-Jeløy fem dager tidligere. Ved inngangspartiet så vi også bevis på at man heller ikke hadde solgt ut, for det sto folk og betalte seg inn der og da. Et lite 4-siders ‘program’ ble der også delt ut, men det hadde egentlig kun de to klubbers brutto-tropper, og var således temmelig uinteressant lesning.

Jeg tok jo for meg en del om Kråkerøy IL i forbindelse med innlegget fra kampen mot Sprint, og skal derfor ikke gjenta meg selv altfor mye, men en ting som i tillegg skal nevnes er Kråkerøys cupinnsats i 2017, da de som nevnt slo ut storebror FFK av cupen med 1-0. Kråkerøy stoppet ikke å imponere der, for i neste runde fikk de hjemmekamp mot Vålerenga, og foran 2 162 tilskuere på Fredrikstad Stadion (som Kråkerøys A-lag da brukte) gjorde de seg bemerket med heroisk innsats. Selv om VIF ledet 2-0 til pause, kom Kråkerøy tilbake og tok det hele til ekstraomganger, der de dessverre tapte. Det er jo ingen hemmelighet at nåværende FFK-kaptein Henrik Kjelsrud Johansen har en mørk fortid med spill i Vålerenga, og det var den gang han som scoret det første målet. Han var nå fortsatt ute med skade, som en av flere fravær i FFK, men håpet nok helt sikkert at lagkameratene skulle få en enklere oppgave denne gang.

Det så lenge ut til at de ikke skulle få det, for Kråkerøy-laget som jeg fem dager tidligere hadde sett tape 1-5 hjemme for 4. divisjons-laget Sprint-Jeløy hang godt med og skapte en god del hodebry for FFK. De var nok til og med det beste laget i en nokså jevnspilt og tam første omgang, og hadde i hvert fall omgangens største sjanser helt på tampen, da slurv i FFK-forsvaret gjorde at en av deres spillere kom alene med FFK-keeper Håvar Jenssen som dog ryddet opp. Jeg følte faktisk grunn til bekymring på FFKs vegne etter de første 45 minuttene, for det hadde vært tamt, og rødbuksene hadde omtrent ikke skapt noen verdens ting.

Andre omgang begynte som den første i varmen på Kråkerøy Stadion, og da FFK tok ledelsen ti minutter ut i omgangen, var det med en solid porsjon flaks. Mads Nielsen fyrte av et frispark, men skuddet så ut til å være nærmere et innkast enn nettmaskene. Imidlertid endte en uheldig Magnus Johansen med å sende ballen i eget mål i forsøket på å klarere. 0-1, og det var tydeligvis dette som skulle til for å vekke FFK litt, samtidig med at Kråkerøy nå måtte lenger frem på banen. Både Nicolay Solberg og Love Reuterswärd (som endelig fikk starte en kamp igjen!!) kunne økt, men bommet, og det kunne blitt kostbart, for etter 65 minutter hadde vertene en kjempesjanse der klabb og babb i feltet endte med at keeper Jenssen måtte redde mesterlig fra Björn Olof Berglund. Med ti minutter igjen serverte Ismaheel for Solberg som banket inn 0-2, og nå gikk nok litt av lufta ut av Kråkerøy, for tre minutter etter fastsatt Ludvig Begby sluttresultatet til 0-3.

Dermed avansement for FFK, foran det som ble oppgitt å være 650 tilskuere (noen kilder melder om ca. 700). Spekulasjonene om hvem som ventet i neste runde var allerede i gang da vi forlot Kråkerøy Stadion. Et par av gutta syklet tilbake til byen mens jeg valgte bussen også tilbake. FFK hadde unngått et nytt bananskall på Kråkerøy, og inntil videre var det vel lov å drømme om et nytt cupeventyr. Nå endte det opp med å bli Moss borte i neste runde, og uten å foregripe begivenhetene, vet vi jo nå hvordan det gikk..

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Kråkerøy v Fredrikstad 0-3 (0-0)
Norwegian Cup, 1st round
Kråkerøy Stadion, 25 July 2021
0-1 Magnus Johansen (og, 56)
0-2 Nicolay Solberg (81)
0-3 Ludvig Begby (84)
Att: 650
Admission: 100 NOK

Next game: 29.07.2021: Kambo v SK Rapid-Moss
Previous game: 24.07.2021: Mandalskameratene v Arendal

More pics

 

 

Lørdag 24.07.2021: Mandalskameratene v Arendal

Denne helgen sto i cupens tegn, og sammen med min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde jeg valgt meg et oppgjør på Sørlandet. Vi skulle altså ut på langtur, og destinasjonen var Mandal, der vi skulle se Mandalskameratene ta imot Arendal til kamp om avansement. Med en såpass lang tur foran oss, gjaldt det å ikke somle for mye med avreise, så planen var at jeg skulle komme meg med 08.44-toget fra Fredrikstad og bli plukket opp på Rygge stasjon av Mr. Lippert, slik at vi kom oss med 09.30-ferja fra Moss. Heldigvis var både buss og til og med toget til Vy denne gang i rute, og snart var på på vei som planlagt.

Når man vet at Google Maps beregner kjøretiden fra Horten ferjekai til Idrettsparken i Mandal til tre og en halv time, hadde vi beregnet god tid når avspark var klokka 15.00. Det er jo imidlertid alltid en fordel med god tid så man kan unne seg et par stopp på veien, og ikke minst et måltid og/eller pubbesøk før kamp ved reisens ende. Denne gang ble det førstnevnte da vi omsider ankom Norges sørligste by og kunne unne oss hver vår porsjon med biffsnadder på et gatekjøkken i koselige Mandal sentrum.

Mandal er kjent som nettopp det – Norges sørligste by. I tillegg er de kjent for sin lakseelv og sine kunstnere, og for sin industri med skipsverft og produksjon av båtmotorer og tekstiler. Byen er blant Sørlandets eldste, og gikk en periode under navnet Vester-Risør. Laksefiske og handel gjorde byen til en rik handelsby. Mandal var tidligere administrasjonssenter i kommunen med samme navn, men etter kommunesammenslåingen i 2020 har byen hatt samme rolle i nye Lindesnes kommune. En siste dose kuriosa kan jo være at Mandal kirke skal være Norges største trekirken. Så da vet man det..

Etter at vi hadde fortært siste bit med biffsnadder, var det bare å orientere seg frem til Idrettsparken, der det altså for duket for førsterundekamp i cupen, og vi kunne snart parkere og betale oss inn med 100 kroner samtidig som en liten gjeng med bortefans fra Arendal ankom med bluss og ‘bangers’. Med fortsatt godt med tid til avspark kunne vi kikke oss rundt og foreta en nøyere inspeksjon av anlegget mens det sakte men sikkert strømmet på også med grønnkledde hjemmefans som virket å være lystige og optimistiske til sinns, og med en tilsynelatende tro på at det skulle være mulig å klå arendalittene fra divisjonen over.

Mandalskameratene ble i 1912 stiftet under navnet Fotballklubben Aladdin av to unggutter, men endret dette til dagens navn allerede året etter. Klubben kalles på folkemunne gjerne MK, og det er vel først og fremst i nyere tid at de har gjort seg bemerket – og da mest i årene rett etter årtusenskiftet. MK rykket høsten 2000 opp i dagens 1. divisjon for første gang, og selv om debutsesongen der endte med nedrykk, returnerte de på første forsøk, og 2003 ble et merkeår for MK. De ble da Sørlandets beste lag, med en tabellplassering foran Start, som de også slo i alle tre innbyrdes møter det året – begge seriekampene, samt i cupen. Likevel er det femteplassen i 2004 som står som klubbens beste ligaplassering, men året etter endte i nedrykk.

Nok en gang returnerte de på første forsøk, etter å ha vunnet sin 2. divisjons-avdeling med 11 poengs margin. 2007-sesongen ble imidlertid en skuffelse da det endte med nedrykk og et foreløpig siste farvel med nivå to av norsk fotball. Man hadde også fått økonomiske problemer, og med et ungt mannskap ble det ytterligere nedrykk i 2009. I 2010 var man totalt overlegne og vant samtlige kamper i sin 3. divisjons-avdeling. 26 strake seire, 89 plussmål, og tjue poengs luke ned til tabelltoer Jerv var imponerende! Det ble nytt nedrykk i 2012, og to år senere måtte de ta turen helt ned i 4. divisjon, men returnerte høsten 2018, og er kanskje på vei mot noe bra igjen..?

Når det gjelder Idrettsparken, ble klubbens hjemmebane der innviet i 1950 etter dugnadsarbeid. Hovedbanen her har herlig naturgress med løpebaner rundt, og en kapasitet på 4 500 fordelt på 1 500 sitteplasser og 3 000 ståplasser. Anlegget domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, og den strekker seg anslagsvis 3/4 av banens lengde, og har overbygg på et stort midtparti. På motsatt langside står en liten, artig tribune av det åpenbart hjemmesnekrede slaget, og det var her de ivrigste MK-supporterne snart begynte å samle seg. Den lille gruppen med Arendal-fans hadde på sin side blitt plassert på den ene flanken av hovedtribunen.

Vi var spent på hvordan et 3. divisjonslag som ikke engang har fått trene skikkelig før de siste par ukene skulle klare seg mot et satsende Arendal-lag som tross alt også har spilt kamper i løpet av pandemien, men så vel faktisk en aldri så liten mulighet for en liten skrell. Da lagene inntok banen hadde jeg allerede fått hjemmelagets klubbsang på hjernen, for den hadde tilsynelatende stått på repeat helt siden vi ankom. Vertene klarte seg i hvert fall godt i løpet av førsteomgangen, som var en jevn forestilling med lite av målsjanser, og var kanskje relativt godt fornøyd med at det sto 0-0 til pause. Det var så varmt at det var mange bare overkropper blant supporterne, så det ble både en og to turer til kiosken for å kjøpe kald leskedrikk i pausen, mens speaker kjørte nye runder med klubbsangen.

Andre omgang var fem minutter gammel da Idrettsparken eksploderte. Anders Kvinen sendte MK i føringen med 1-0, klubbsangen ljomet på nytt over høyttaleranlegget, og hjemmefansen jublet hemningsløst i bare overkropper. Nå øynet de for alvor en fin skalp og et avansement til cupens andre runde. De forsvarte seg godt og med stor innsats, MK-spillerne, men de ble åpenbart stadig mer slitne jo lenger andreomgangen skred frem, og vi begynte å mistenke at Arendal ville ta de på kondisen. Etter hvert lå det både tre, fire, fem og seks MK-spillere nede med krampe hver eneste gang ballen var ute av spill. En av disse var målscorer Kvinen, som akkurat hadde fått delvis orden på en krampe da skulle byttes ut i det 78. minutt. Han hinket sakte mot sidelinjen, men kamplederen mente tydeligvis at det ikke gikk fort nok, for da han var en meter fra sidelinjen der innbytteren sto og ventet, kom dommeren løpende for å gi Kvinen hans andre gule kort.

MK-folket var i fullstendig harnisk over den tilsynelatende strenge avgjørelsen, og ga dommertrioen det glatte lag resten av kampen. Det er noe ganske komisk over rasende og bannende sørlendinger, og språkbruken var av et art jeg vil tro kunne få en forvist fra bibelbeltet. Nå ble det tungt for MK, og det gikk nesten som det måtte da Arendal et minutts tid etter fikk sin utligning signert Kristian Eriksen. Skulle vi få ekstraomganger?? Ja, det skulle vi, for Arendal klarte ikke å få seiersmålet i ordinær tid, og i stedet var det MK som nesten sikret avansementet med en kjempesjanse på overtid.

MK hadde nok gått av en aldri så liten hvil mens vi igjen fikk høre klubbsangen, men hang fortsatt i tauene da ekstraomgangene startet, og det gikk ikke lenge før krampene igjen meldte seg. De holdt dog unna, men på overtid av første ekstraomgang fikk Arendal tildelt et straffespark som muligens så noe billig ut. Det syntes i hvert fall MK-folket, som tok sitt raseri til et nivå nivå. Fråden sto nærmest om munnen til et par av entusiastene som hang over gjerdet og ropte obskøniteter til linjemannen nærmest, som i likhet med hoveddommeren utrolig nok representerte…ØIF Arendal (som vel har et visst samarbeid med Arendal Fotball). Sune Kiilerich gjorde ingen feil fra straffemerket, og det sto 1-2. MKs ti mann forsøkte å svare i andre ekstraomgang, men var tydeligvis så slitne at det ble en vanskelig oppgave, og Arendal sikret til slutt avansementet, selv om de måtte slite litt mer for det enn de nok hadde håpet på.

Det var ikke vanskelig å føle med MK, som følte seg snytt og bortdømt i en kamp der de hadde kjempet heroisk, men vi måtte uansett bryte opp og komme oss hjemover, for vi hadde en lang retur foran oss. Noen ville kanskje ikke at vi skulle komme oss tilbake, for på veien tilbake holdt vi først på å kjøre over en bøtte som lå midt i veibanen, og kort etter måte vi også manøvrere utenom en kost. Som om ikke det var nok kom det snart en grevling ut i veibanen, men den kom seg ikke over, og ble i stedet truffet av bobilen foran oss, slik at vi igjen måtte gjøre en unnamanøver. Heldigvis kom vi oss helskinnet tilbake til Horten og ferja, og da Lippert slapp meg av på Rygge stasjon etter en fin tur, hadde jeg tid til en øl på Lageret Pub før toget tilbake til Fredrikstad. En fin dag med fotball var ved veis ende, men jeg hadde fortsatt MKs klubbsang ‘Det gode selskab’ på hjernen. «MK stå på, MK gå på…»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 147:
Mandalskameratene v Arendal 1-2 AET (0-0, 1-1)
Norwegian Cup, 1st round
Idrettsparken Mandal, 24 July 2021
1-0 Anders Kvinen (51)
1-1 Kristian Eriksen (80)
1-2 Sune Kiilerich (pen, 105+1)
Att: 512
Admission: 100 NOK

Next game: 25.07.2021: Kråkerøy v Fredrikstad
Previous game: 20.07.2021: Kråkerøy v Sprint-Jeløy

More pics