vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

 

Tirsdag 30.04.2015: Wednesfield v Sporting Khalsa

 

Det var på tide å forlate flotte Newcastle, og jeg spaserte til Newcastle stasjon i god tid for 09.42-toget som skulle frakte meg til Birmingham. Jeg hadde droppet planene om å ta en omvei via kaféen The Butterfly Cabinet på Heaton Road (der de serverer tidenes full english breakfast som virkelig anbefales) for heller å gå til innkjøp av frokost i form av smørbrød som jeg inntok på toget sørvestover. Etter snaut to og en halv time kunne jeg hoppe av på Birmingham New Street og bytte til tog mot Wolverhampton. Britannia-hotellet i Wolverhampton ligger et steinkast fra byens jernbanestasjon, og jeg fikk snart sjekket inn og installert meg.

 

Rett over veien ligger puben Prince Albert, og der slo jeg meg ned med en pint mens jeg forsøkte å få klarhet i situasjonen rundt kveldens utvalgte kamp. I motsetning til de andre dagene på denne lille turen, tok det nemlig en stund før jeg valgte meg en kamp denne dagen. Jeg vurderte først muligheten for å se Hendons hjemmekamp i playoff-semifinalen i Isthmian Premier, men grunnet usikkerheten rundt deltakerklubbene (deres opprinnelige semifinale-motstander Enfield Town var nemlig siktet for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og sto i fare for å få poengtrekk og dermed miste playoff-plassen til Met Police) gjorde at jeg raskt droppet dette. Det var da også en klok avgjørelse, da semifinalene i Isthmian Premier ble utsatt på ubestet tid.

 

Derfor vendte jeg oppmerksomheten mot andre kamper og andre deler av landet. Jeg vurderte finalen i Notts Senior Cup mellom Basford United og Clipston som skulle spilles på Field Mill i Mansfield, men det var når sant skal sies to oppgjør i West Midlands (Regional) League Premier Division som hele tiden var de heteste kandidatene i påvente av enda mer interessante alternativer som aldri dukket opp. Willenhall Town v Wellington Amateurs var en av disse, og hadde Willenhall Town fortsatt spilt på sin gamle tradisjonelle hjemmebane Noose Lane, ville jeg nok valgt meg denne. Men i 2010 så de seg dessverre nødt til å selge denne til Sporting Khalsa, som tilfeldigvis var bortelag i kampen jeg omsider endte opp med å velge meg denne kvelden – nemlig Wednesfield v Sporting Khalsa.

 

Saken var imidlertid den at den tilsynelatende kriserammede Wednesfield-klubben ikke hadde klart å stille lag i sin siste hjemmekamp. De var heller ikke spesielt aktive på Twitter og andre sosiale medier, der heller ikke bortelaget kunne bekrefte at det ble kamp, men de fortalte derimot at de ikke hadde hørt noe annet og derfor satt kursen mot Wednesfield i Wolverhamptons utkant. Etter å ha inntatt en tidlig middag og ytterligere en pint var jeg ikke spesielt mye klokere, men valgte å ta sjansen på å dra tidlig opp til Wednesfield, slik at jeg ved en eventuell ny avlysning kunne finne ut av dette tidlig nok til å kunne sette kursen mot Willenhall Towns hjemmekamp.

 

På bussholdeplassen rett utenfor stilte jeg meg opp for å vente på buss nummer 59 som snart kom kjørende, og £3,70 fattigere steg jeg på med en returbillet (eller rettere sagt en dagsbillett) i hånden. Et kvarters tid senere kunne jeg hoppe av i Wednesfield og legge ut på den drøyt fem minutter lange spaserturen opp til Cottage Ground, der Wednesfield FC spiller sine hjemmekamper. Wednesfield er opprinnelig en landsby som i dag fremstår som en drabantby for Wolverhampton. Den ligger kun tre-fire kilometer nordøst for Wolverhampton sentrum, og har i seg selv drøyt 30 000 innbyggere. I Wednesfields sørlige utkant er det store industriområder. Med drøyt halvannen time til kampstart fikk jeg innkjørselen til Cottage Ground på min høyre hånd, og da telleapparatet ved inngangen ikke var bemannet gikk jeg bare rett inn.

 

Cottage Ground domineres av den flotte hovedtribunen på den ene langsiden, og innkjørselen går forbi på baksiden av denne, slik at man får denne på sin høyre hånd om man kjører helt inn. Denne tribunen er bygget i mur, har stolper i stål i forkant, og er kledd i bølgeblikk. Dette er anleggets eneste tribune, og den står midt på den ene langsiden, der den strekker seg snaut kvarte banens lengde. Den bærer klubbens røde og hvite farger, og inni byr den på sitteplasser i form av klassiske og flotte trebenker. Der står ikke minst en av anleggets flomlysmaster, og originalt nok strekker den seg gjennom tribunetaket. Denne detaljen og tribunen i seg selv gir anlegget en solid dose karakter, og gjør opp for mangelen for tribunefasiliteter ellers. Resten av anleggets tilskuerfasiliteter består nemlig kort fortalt av såkalt hard standing, men på motsatt langside står laglederbenkene i rød og hvit mur. Innerst bak den ene kortsiden finner man et par bygg, hvorav et av disse huser klubbhusets bar, og det var dit jeg nå gikk.

 

Det var faktisk allerede en rekke personer til stede, med en håndfull mennesker som satt på benkene på utsiden, mens flere unger løp rundt og lekte på plassen og ved et par lekeapparater i villnisset som befant seg bak mål ved siden av klubbhuset. Også inne i klubbhusets bar var det flere personer allerede, og jeg fikk byttet til meg en pint Strongbow som jeg tok med meg ut i sola og satt meg ned på en av benkene der. Imidlertid kunne ingen foreløpig bekrefte hvorvidt det ville bli kamp eller ikke, og jeg overhørte hvordan representanter for hjemmelaget diskuterte alle som hadde måttet melde avbud grunnet jobbforpliktelser etc. På benken ved siden av satt et par karer fra bortelagets ledelse, og heller ikke de turte å garantere noen kamp riktig ennå.

 

Det var imidlertid tegn som tydet på at man nå gjorde klart for kamp, og jeg fikk etter hvert låne lagoppstillingene fra bortelagets klubbsekretær slik at jeg fikk kloret ned de to lagene. En representant for hjemmelaget fortale at de hadde klart å samle sammen et lag ved hjelp av en rekke unggutter som i flere av tilfellene visstnok tilhørte juniorlaget. Men det ble da i hvert fall kamp, og de hadde til og med fått rasket sammen nok spillere til å også ha fire innbyttere på benken. Jeg traff på en eldre groundhopper fra Leicester som jeg også tidligere har støtt på, og vi var skjønt enige om at vi nok ville være vitne til en kamp der det var stor sannsynlighet for at at det ville være temmelig rått parti.

 

Mens Sporting Khalsa allerede for lengst var suverene vinnere av West Midlands (Regional) League Premier Division, var Wednesfield nemlig fortapt som desidert tabelljumbo. Wednesfield ble stiftet så sent som i 1961, under navnet Wednesfield Social, og fikk i 1976 bli med i West Midlands (Regional) League. De spilte seg snart opp i denne ligaens Premier Division, og etter å ha vunnet denne for andre året på rad, fikk de i 1997 ta steget opp i det som da het Midland Alliance. Deres beste plassering var tredjeplassen i 2002, før de året etter endte som jumbo og returnerte til WMRL Premier. Etter ny sisteplass i 2005 ble de benådet, men denne sesongen spøker det stygt igjen. De har gått på en rekke stygge tap denne sesongen, og kom nå fra sju strake nederlag. Enda verre var det kanskje at man sto uten seier på de siste 30 kampene (0-5-25).

 

Gjestene sto før kamp med statistikken 35-3-1 og 108 poeng med tre kamper igjen av sin sesong, og hadde altså for lengst sikret seg ligatittelen og opprykk til Midland League Premier Division. Sporting Khalsa er faktisk i utgangspunktet en asiatisk klubb, stiftet i 1991. Det må jeg imidlertid innrømme at jeg ikke ville merket mye til om jeg ikke visste det, og det var bemerkelsesverdig få asiater å se se både blant spillere og ledelse. Da de som nevnt kjøpte Noose Lane fra Willenhall Town ble de visstnok den første asiatiske klubb til å eie sin egen bane, og de har jo hatt en eventyrlig sesong. Etter å ha spilt sine første år i Walsall & District Sunday Leagues prøvde de seg en sesong i West Midlands (Regional) League i 1996/97, men endte sist og «forsvant» inntil de kom tilbake i 2004. Siden den gang har de spilt seg opp i ligaens Premier Division, der de har oppholdt seg siden 2011.

 

Bortelagets klubbsekretær informerte oss om at dersom de scoret mer enn to mål denne dagen ville de bli det mestscorende laget på step 6 denne sesongen, og med tre kamper igjen av sesongen hadde de allerede altså hanket inn 108 poeng på 39 kamper, og sto med en imponerende målforskjell på 131-23! Man skulle virkelig være optimist om man ville satse penger på hjemmeseier denne torsdagskvelden. Vi ble snart oppsøkt av en kar som gikk rundt med et glass for å samle inn £3 i inngangspenger fra de fremmøtte, og før avspark rakk jeg også å oppsøke baren for å hente påfyll i glasset. Ikke overraskende fikk jeg høre at det imidlertid ikke hadde blitt trykket opp noe kampprogram, og at de ikke hadde noen pins til salgs. Dermed tok jeg med meg min forfriskende pint ut for å se kampen sparkes i gang.

 

Gjestene var allerede fra start det førende laget, men det unge hjemmelaget forsvarte seg med nebb og klør, og de klarte å holde unna i nesten et kvarter før Sporting Khalsa tok en oppskriftsmessig ledelse. Etter en luftduell falt ballen ned hos Simon Townsend som på volley sendte ballen i mål bak Cottagers-keeper Luke Stevens. Vi hadde passert 25 minutter da Calum Cooper fikk en dobbeltsjanse, men etter en parade av keeper Stevens ble hans andre forsøk reddet på streken av en forsvarer. I neste angrep fyrte Ricky Nicholls av, og ballen smalt i stolpen helt oppe i krysset, men Nicholls skulle snart få sin oppreisning. Sekunder før halvtimen ble passert løsnet han nemlig skudd igjen, og fra 17-18 meter suste ballen i mål til 0-2.

 

Det var også stillingen ved pause, og hjemmelagets unge gutter hadde tross alt kommet fra det med æren i behold så langt, selv om de ikke hadde skapt stort fremover. Bortekeeper Ben Czerepanicec var knapt borti ballen i første omgang. Mot slutten av omgangen hadde jeg gått en liten runde rundt banen mens jeg forsøkte å fastslå tilskuertallet. Fra sin plass inne på tribunen hadde Leicester-karen gjort det samme, men med helt annet resultat. Nå innrømmet han riktignok å ha gått langt mindre grundig til verks, slik at jeg anslår mine 62 tilskuere som nærmere sannheten, selv om jeg kan ha inkludert en og annen person tilknyttet hjemmelagets klubbledelse. Jeg droppet for en gangs skyld pause-pinten, og kjøpte i stedet en cheeseburger med løk og bacon fra matutsalget i hjørnet nede ved klubbhuset.

 

Andre omgang fortsatte som den første, med bortelaget i føringen, og Marvin Nisbett skjøt like utenfor. Snaut ti minutter ut i omgangen sto det 0-3 da Tesfa Robinson headet inn fra en corner. To minutter senere kom gjestene med to mann alene mot keeper Stevens, og Bradley Lawley satt inn 0-4. Nå fryktet man at det kunne bli virkelig stygt, og at Wednesfield skulle kollapse fullstendig. Men i stedet begynte de faktisk å skape et par farligheter, og Ryan Blower så sin avslutning reddet på streken. Vertene hadde et par gode angrep og noen halvsjanser i denne perioden, men ligamestrene skulle snart slå tilbake.

 

Med tjue minutter igjen headet Calum Cooper inn det femte, og etter 78 minutter nærmest hælsparket Simon Townsend inn sitt andre og Sporting Khalsas sjette. Samme mann kunne på overtid fått sitt hat-trick da han kom alene med keeper, men hans avslutning gikk i stolpen. Dermed endte det 0-6 og med fullt fortjent borteseier etter en maktdemonstrasjon fra Sporting Khalsa. Hjemmelagets representanter virket likevel ikke altfor slukøret, og det var da også de suverene seriemestrene man spilte mot, samtidig som man mente å ha sett et og annet lovende tegn. Selv slo jeg fra meg tanken om å bli igjen for en pint, men tok en liten svipptur innom klubbhusets bar (hvis indre inngangsdører har flott dekorerte glassvinduer relatert til fotballklubben) for å bruke toalettet og takke for meg. Deretter spaserte jeg i stedet tilbake til bussholdeplassen for å rekke 22.07-bussen tilbake til Wolverhampton sentrum.

 

Litt før klokka halv elleve var jeg tilbake på Prince Albert, der det tydeligvis var kostymefest, og jeg unnet meg et par siste pints for kvelden der mens jeg snyltet på deres WiFi. Rundt klokka halv ett spaserte jeg over veien til Britannia-hotellet og fant hotellsenga. Turens tre kamper var historie, og dagen etter skulle jeg fly hjem fra Stansted. Jeg måtte ha 08.20-toget fra Wolverhampton, med bytte i Stafford og London. Det hadde vært nok en fin tur som for min del også satt et fint punktum for en fantastisk sesong der jeg endte opp med å se hele 90 kamper i den engelske pyramiden! Ganske vanvittig egentlig – eller kanskje er galskap et mer passende ord. Nå ser jeg allerede frem mot neste sesong…om jeg ikke lar meg friste av en dose med pre-season friendlies.

 

English ground # 256:
Wednesfield v Sporting Khalsa 0-6 (0-2)
West Midlands (Regional) League Premier Division
Cottage Ground, 30 April 2015
0-1 Simon Townsend (14)
0-2 Ricky Nicholls (30)
0-3 Tesfa Robinson (54)
0-4 Bradley Lawley (56)
0-5 Calum Cooper (70)
0-6 Simon Townsend (78)
Att: 62 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 08.07.2015: Hucknall Town v Coalville Town
Previous game: 29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon

More pics

 

 

 

Onsdag 29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon

Etter å ha fått servert en full english breakfast forlot jeg Ashwood Hotel og trasket den korte veien opp til Preston stasjon for å sette meg på 09.58-toget til Glasgow. Jeg skulle være med så langt som til Carlisle, og ti over elleve kunne jeg stige av i grensebyen, rett etter å ha passert Celtic Nations hjemmebane Gilford Park (der de dagen før hadde spilt det som etter alle solemerker var deres siste kamp noensinne, da de vil legge ned driften ved sesongslutt). Togturen oppover i Cumbria bød for øvrig igjen på fantastisk natur, og etter 25 minutter i Carlisle tok jeg plass på toget over til Newcastle, med mer flott natur på menyen. Idet klokka slo ett i geordie-byens klokketårn kunne jeg spasere ut av Newcastle stasjon.

Det var en time til innsjekking, så jeg tuslet bedagelig ut på en liten omvei i den flotte byen. Det skal godt gjøres å ikke trives i Newcastle! Da jeg oppsøkte Surtees Hotel rundt klokka halv to fikk jeg sjekke inn, og snart vandret jeg igjen en rundt tur i geordie-byen. Jeg slo meg snart ned på den gode puben The Bridge Hotel, der jeg unnet meg en pint eller to og en tidlig middag i form av stedets hjemmelagde pai, servert med pommes frites, ertestuing og brun saus. Etter dette herremåltidet var det greit å bevege seg litt, og det var uansett snart på tide å vende snuta mot åstedet for kveldens kamp i Bedlington.

Jeg spaserte tilbake til Newcastle Central Station og satt meg på en av den grønne metro-linjens tog mot Newcastle Airport. Jeg ble med så langt som til stasjonen Regent Centre, der jeg steg av og ventet på Arrivas buss nummer X21 som skulle ta meg nordover til Bedlington. Jeg betalte £4,30 for en enkeltbillett, og etter en snau halvtime kunne jeg gå av ved Market Place i Bedlington. Få sekunder senere begynte det å regne, og jeg søkte dekning i puben The Market Tavern mens jeg ventet på at regnskuren skulle passere. Det var fortsatt over en time og tre kvarter til avspark, og planen hadde uansett vært å dra opp tidlig for å sjekke en eller to av de lokale pubene før kamp. Først en halvtimes tid senere trasket jeg de siste fem minuttene opp til Dr. Pit Welfare Park, og da hadde også regnet passert.

Bedlington er en gammel gruveby med i overkant av 15 000 innbyggere. Den ligger sørøst i grevskapet Northumberland, drøyt halvannen mil nord for Newcastle. Etter at kullgruvene og jernverkene ble lagt ned på andre halvdel av forrige århundre, er Bedlington i dag mer en pendlerby for Newcastle og nærområdene. Arbeidsledigheten har følgelig steget, og den har fått rykte på seg som en nokså «tøff» by. Det skal også ha vært i gruvene at man brukte Bedlington terrieren, som har fått navn etter byen, og som ble avlet frem for å jakte rotter og andre skadedyr i gruvene. Jeg så ingen eksemplarer av denne hunderasen under mitt besøk (uten av jeg heller lette spesielt nøye), men det er også denne som er opphavet til fotballklubbens nåværende navn.

Det har vært spilt fotball i Bedlington lenger enn som så, men dagens klubb ble stiftet så sent som i 1949 under navnet Bedlington Mechanics. De spilte først i Northern Combination, før de under navnene Colliery Town og Bedlington Colliery Welfare spilte i Northern Alliance. Under navnet Bedlington United spilte de på slutten av 1970-årene også i flere lokale mindre ligaer, før de i 1982 fikk være med å stifte Northern Leagues nye andredivisjon. Tre år senere rykket de oppe i denne ligaens Division One, men etter å ha debutert med andreplass, rykket de ned igjen som jumbo året etter. I 1993 så det virkelig stygt ut da klubben befant seg i bunnen av Division Two og fikk sine kamper utsatt fordi selve klubbens eksistens sto i fare. Bedlington-klubben var i ferd med å forsvinne for godt.

Inn kom to lokale forretningsmenn som reddet klubben i tolvte time, og under dagens navn skulle den snart reise seg voldsomt. Året etter (1994) ble Division Two vunnet, og debuten tilbake på ligaens øverste nivå endte med fjerdeplass. De neste elleve sesongene ble Terriers aldri dårligere enn nummer tre, og i perioden 1998-2002 vant de Northern League hele fem sesonger på rad – en prestasjon kun Blyth Spartans har gjort tidligere. I løpet av denne perioden tok de seg også til FA Cupens andre runde (i 1998/99), der de måtte gi tapt for Scunthorpe United etter å ha slått ligaklubben Colchester United hele 4-1 i runden før. Storhetstiden er imidlertid over, og klubben reddet såvidt plassen i 2007, da de kun ble benådet grunnet Newcastle Blue Stars opprykk. Denne kvelden var det imidlertid en annen historisk Northern League storhet som kunne krones som ligamester.

Forutsetningene før kveldens kamp var nemlig greie. Dersom Shildon skulle vinne, ville de vinne Northern League for sjette gang, og for første gang på 75 år! Men hjemmeseier eller uavgjort ville tittelen i stedet gå til Marske United, som på sin side kun har spilt i Northern League siden 1997 og aldri tidligere har vunnet denne. Saken var dessuten den at alle de andre kampene i ligaen (bortsett fra en kamp uten særlig betydning for tabellutfallet) var ferdigspilt flere dager tidligere, slik at alt sto og falt på denne kampen. Det var da også denne kampen jeg øyeblikkelig valgte meg da jeg planla turen og så at den hadde blitt flyttet til denne datoen. Ingen andre kamper denne dagen klarte å friste meg bort fra muligheten til å se Shildon løfte ligatrofeet i Northern League. Og med det betalte jeg mine £6 i inngangspenger og entret Dr. Pit Welfare Park for å ta en kikk på hva som befant seg innenfor.

Inngangspartiet er på den ene kortsiden, der tilskuerfasilitetene består av såkalt hard standing, men på den ene flanken kan man stå under et lite overbygg fra taket på bygningen som huser klubbhusets bar. På motsatt flanke, i hjørnet mot bortre langside (den til venstre sett fra inngangspartiet) står en enorm elektronisk mål-tavle som man knapt finner maken til i non-league. Den overgår rett og slett det man finner ved mange stadioner i Football League. På den nevnte langsiden finner man for øvrig laglederbenkene, mens tilskuerfasilitetene igjen består av hard standing. Det er også tilfelle på bortre kortside. Anleggets hovedtribune på den andre langsiden er for så vidt også anleggets eneste tribune, og er en blanding av ståtribune og sittetribune, der den kan sies å ha tre forskjellige seksjoner. Dr. Pit Welfare Park er alt i alt et nokså enkelt men trivelig anlegg.

Det skulle imidlertid vise seg å ta lang tid før jeg omsider fikk rotet meg til å foreta en runde rundt banen, da jeg sporenstreks traff på en rekke kjente ansikter. Allerede i køen slo jeg av en prat med Peter Sixsmith og Harvey Harris som selvsagt hadde tatt turen til Bedlington. Det hadde naturligvis også Northern Leagues formann Mike Amos, som til tross for sine Shildon-sympatier var nødt til å forholde seg noenlunde objektiv. Under en kort samtale ga han imidlertid uttrykk for stor nervøsitet. Han kunne dessuten bekrefte at sesongens tabelljumbo i Division Two, Brandon United, vil bli benådet fra nedrykk som følge av Celtic Nations exit, samt at Easington Colliery vil bli hentet opp fra Wearside League. Et kampprogram pålydende £1 ble selvsagt også handlet inn før jeg oppsøkte klubbhusets bar for å ta en nærmere kikk på dette over en pint.

Inne i baren betalte jeg £2,90 for en pint Strongbow, og fikk dessuten sikret meg en pin til min samling etter at kvinnemennesket bak baren omsider hadde klart å få klarhet i at den kostet £3,50. Selv blant hjemmefolket virket ikke optimismen å være den største på vertskapets bekostning, selv om noen mente å ha et lite håp om å kunne stikke kjepper i Shildon-hjulene med en hjemmeseier. Gjengs oppfatning virket å være at Shildon ville vinne dette greit mot et Bedlington Terriers som hadde lite annet enn æren å spille for og som tross alt kom fra elleve strake kamper uten seier (0-2-9), og kun en eneste seier på de 18 siste. De hadde til alt overmål gått på et sviende hjemmetap i forrige kamp, med 2-6 for fortapte og dødsdømte Celtic Nation foran usle 38 tilskuere. Det er vel Northern Leagues svakeste tilskuertall denne sesongen, og Bedlington Terriers har da heller ikke vært noen tilskuermagnet de siste sesongene. Denne onsdagskvelden var det imidlertid liten tvil om at tilskuertallet ville være sesongbeste på Dr. Pit Welfare Park.

Det skulle etter hvert vise seg å være 358 tilskuere til stede, og etter også å ha truffet på et og annet kjent groundhopper-fjes fikk jeg omsider fullført min runde rundt anlegget før jeg tok oppstilling på den ene langsiden ved siden av hovedtribunen. Mange hadde ment at kampen nærmest var som en formalitet å regne, og at Shildon omtrent kun skulle reise opp til Northumberland for å hente ligatittelen, og de startet da også best. Bobby Greulich-Smith hadde tidlig muligheten med en heading som gikk få centimetere utenfor, etter at Lee Scroggins hadde testet hjemmekeeper Kevin Morton. Vertene var skummelt frempå da Andrew Keenan flikket en corner på mål, men det var ikke overraskende Shildon som hadde initiativet og styrte kampen mot et nokså baktungt Terriers-lag.

Både Daniel ‘Bobby’ Moore, Mark Doninger og kaptein Mark Hudson hadde hatt sjanser for Shildon da Terriers kontret rett etter at halvtimen var passert. Lee Scott ble spilt gjennom, Shildon-forsvaret stoppet opp og ropte på offside sammen med mange av tilskuerne, men linjemannen holdt flagget nede, og Scott plasserte ballen forbi Shildon-keeper Lewis Graham og inn i mål. 1-0 mot spillets gang, og publikum var nærmest i sjokk. Shildon kunne utlignet nesten umiddelbart etter en vanvittig sjanse-bonanza inne i Terriers-feltet. Hjemmeforsvarer Danny Sayer sto beleilig plassert på streken, og han fikk headet en avslutning opp i tverrliggeren og ut, før Shildon ved hele fire anledninger i løpet av få sekunder fikk avslutninger blokkert av Terriers-spillere som desperat kastet seg foran ballen. Det sto 1-0 til pause, men både jeg og mange med meg hadde tro på at Shildon fortsatt ville snu dette.

En av disse var min groundhopper-kompis Lee Stewart og hans bedre halvdel Katie, som sammen med hennes to barn hadde tatt turen. Jeg ble etter et kvarters tid av kampen oppmerksom på en melding fra Katie som fortalte at de sto på motsatt banehalvdel, og hadde snart gått over dit for å gjøre de selskap. De hadde som majoriteten av de fremmøtte god tro på en grei Shildon-triumf, og selv da de havnet under var Lee overbevist om at Shildon ville snu dette. Shildon har jo vært «alles» store favoritt til tittelen siden før sesongstart, og mens Lee mente at North Shields var ligaens beste lag i første halvdel av sesongen, hadde han vært mest imponert over Guisborough Town i sesongens siste halvdel, mens Shildon har holdt det stabilt beste nivået sesongen gjennom. Marske United hadde gått under «alles» radar, og det var vel en gjengs oppfatning at de nok ville sprekke igjen. Det hadde de ikke gjort, og slik ståa var ved pause var nå ligatrofeet på vei til Marske-by-the-Sea, men Shildon hadde 45 minutter på seg til å endre på dette.

Pausen ble for min del benyttet til å innta en kjapp pint i baren, der jeg loddet den nå svært nervøse stemningen blant Shildon-folket som virket å utgjøre et flertall av de fremmøtte – i tillegg til en del groundhoppere og andre i utgangspunktet nøytrale tilskuere. Det var rett og slett en noe merkelig og trykket stemning over Dr. Pit Welfare Park etter at hjemmelaget tok ledelsen. Om Shildon hadde fått det første målet ville det nok kunne blitt «feststemning», men da de havnet under ble det bare en slags merkelig stillhet blant de nervøse tilreisende. Deres representanter i baren hevdet imidlertid fortsatt å ha god tro på seier og ligatittel, og med det tømte jeg glasset og gikk ut igjen i Northumberland-kvelden idet spillerne kom tilbake på banen.

Shildon styrte banespillet fra start også i andre omgang, og Bobby Greulich-Smith traff toppen av tverrliggeren med det som virket som en blanding av innlegg og avslutning, mens James Harwood avsluttet like utenfor. Vertene kunne økt ledelsen på en kontring, men hverken Jordan Nellis eller målscorer Scott hadde siktet riktig innstilt. I stedet var det Shildon som snaut tjue minutter ut i omgangen omsider fikk uttelling, da innlegget fra Ben Wood ble headet i mål av Billy Greulich-Smith. 1-1, og Shildon hadde fortsatt masser av tid til å få det viktige seiersmålet. Det var klart for et stormløp mot Terriers-målet.

Og stormløp ble det virkelig, i hvert fall en periode. The Railwaymen presset sitt vertskap bakover der de stadig kom fossende i angrep, og vi mistet snart tellingen på antall cornere de hadde. Ben Wood så sitt farlige skudd reddet, og da ballen kort etter var på vei i mål var Terriers-forsvarer Danny Sayer igjen korrekt plassert for å blokkere nesten inne på streken, der ballen gikk via hans bein og like over tverrliggeren. Det var skikkelig enveiskjøring, men det ville seg ikke for Shildon. Man kunne nærmest føle hvordan de ble stadig mer frustrerte, og de siste ti minuttene virket det faktisk som om noe av den offensive brodden også forsvant. Det eneste av betydning de klarte å skape var et frispark som suste gjennom feltet uten at noen fikk kontakt. I stedet kunne innbytter Adam Harvey og og Lee Scott straffet Shildon ytterligere, men da dommeren etter tre tilleggsminutter blåste for full tid, sto det fortsatt 1-1 på den store resultattavla.

Det var en aldeles merkelig stemning, der vantro Shildon-spillere sto apatiske ute på banen og stirret ut i lufta, mens hoderystende og resignerte supportere vendte snuta hjemover eller mot baren. Mange valgte sistnevnte løsning, og etter å ha tatt farvel med Lee, Katie og barna, inkluderte det også undertegnede. Jeg passerte Mike Amos som nok hadde en voldsom utfordring med å holde skuffelsen tilbake, og inne i baren var også Shildon-supporterne i ferd med å slukke sorgene og trøste hverandre med lovnader om «next year». Det ble også de slukørede Shildon-spillerne til del da de entret klubbhuset temmelig lange i maska. Akkurat der og da virket nok muligheten til å vinne ligatittel neste sesong meget fjern.

Det var en totalt nedslått og nærmest apatisk gjeng, og de som ikke sto og kikket tomt ut i lufta eller ned i gulvet, gråt åpenlyst…slik som den trøstesløse Bobby Gruelich-Smith som sto og hulket fortvilet i det ene hjørnet mens supporterne forsøkte å muntre opp ham og de andre spillerne med sanger og tilrop. Det lot ikke til å hjelpe stort, og selv manager Gary Forrest virket helt apatisk. Jeg har sjelden vært vitne til en merkeligere stemning på så nært hold, og det var i hvert fall ikke tidspunktet for å slå av en prat med noen av Shildon-representantene. Ligatrofeet kunne pakkes ned og klargjøres for frakt til Marske, mens Shildon måtte satse på en mager oppreisning i Northern Leagues ligacupfinale som skulle spilles seks dager senere.

Undertegnede gikk etter en pint den korte veien opp til bussholdeplassen der buss nummer X21 skulle stoppe på sin vei tilbake til Newcastle. Noen minutter forsinket kom den, og rundt klokka 22.40 steg jeg av på endeholdeplassen ved Haymarket. Rett ved siden av ligger puben The Junction, der jeg unnet meg en pitstop før jeg etter hvert gikk over til metrostasjonen ved siden av. Inne i Newcastle sentrum falt jeg for fristelsen til å også stikke innom baren Revolution, der jeg endte opp med å bli sittende til stengetid klokka to. Da var det også på tide å ta kvelden etter en lang dag, og jeg stabbet tilbake til Surtees Hotel for å finne senga og få litt søvn før en ny lang reise dagen etter.

English ground # 255:
Bedlington Terriers v Shildon 1-1 (1-0)
Northern League Division One
Dr. Pit Welfare Park, 29 April 2015
1-0 Lee Scott (32)
1-1 Billy Greulich-Smith (64)
Att: 358
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 30.04.2015: Wednesfield v Sporting Khalsa
Previous game: 28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria

More pics

 

Tirsdag 28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria

 

Da jeg kom hjem fra den voldsomme påsketuren, trodde jeg når sant skal sies at jeg hadde unnagjort siste tur i løpet av den engelske 2014/15-sesongen. Men det begynte jo tross alt å nærme seg playoff i en rekke ligaer og divisjoner i non-league, og fristelsen ble likevel for stor. Jeg hadde en avtale mandag 27. april, og konfirmasjonen til min nevø lørdag 2. mai som jeg selvsagt ikke kunne utebli fra, så det eneste lille vinduet var i midtuken mellom de to, med utreise tirsdag 28. april og hjemreise fredag 1. mai. Det ville kunne by på tre kamper, og på turens første dag hadde jeg for lengst blinket meg ut en playoff-kamp i NPL Division One North.

 

Flybillett var bestilt flere dager før siste serierunde, der det allerede var klart hvilke lag som ville møte hverandre i denne divisjonens playoff. Det eneste som ikke var avgjort var hvem som ville få hjemmebanefordel i den ene semifinalen, nemlig den mellom Northwich Victoria og Bamber Bridge. Før siste runde var det Northwich Victoria som lå an til å få hjemmebanefordelen, og jeg hadde derfor booket hotell strategisk i Warrington med tanke på kamp i Flixton, der det kunne bli siste mulighet til å få se The Vics spille på sin midlertidige hjemmebane Valley Road. Men da de kun klarte uavgjort mot Brighouse Town mens Bamber Bridge vant sin kamp, byttet de to plass på tabellen, og kampen ville nå spilles på Irongate i Bamber Bridge. Heldigvis hadde jeg med hensikt booket et hotell jeg kunne avbestille gratis, og etter at det var gjort, startet søket etter hotell i Bamber Bridge og Preston.

 

Da dagen for avreise ankom, hadde min snille mor igjen tilbudt seg å stå opp i otta for å kjøre meg til Rygge. Vel på plass på 07.10-flyet fikk jeg litt mer søvn før vi landet på London Stansted og «marerittet» startet. Jeg har tidligere stått nesten en time i kø i passkontrollen her, men med en time og tjue minutter satt jeg denne gang personlig rekord! Når man bruker nesten like lang tid på å stå i kø for passkontrollen som man bruker på selve overfarten, da er det noe galt. Stansted Airport virker rett og slett ikke å ha kapasitet til å ta imot den enorme mengden av reisende som ankommer med de mange billigselskapene som opererer herfra – spesielt ikke på morgenen, da det synes spesielt travelt. Det hadde vært en god start å bemanne mer enn drøyt halvparten av skrankene, samtidig som kapasiteten uansett må økes kraftig. Temmelig drittlei fikk jeg endelig slippe inn i landet, og kunne etter en røykepause gå for å finne et passende tog.

 

Togene jeg i utgangspunktet hadde blinket meg ut hadde for lengst reist (de var nok allerede i London for lengst!), men jeg tok plass på et av ekspresstogene mot London Liverpool Street, og hoppet etter en drøy halvtime av på Tottenham Hale. Herfra gikk turen med tubens Victoria Line til Euston, der jeg omsider kunne stige på et av Glasgow-togene som skulle ta meg så langt som til Preston. Det hadde allerede vært en lang dag på reisefot da jeg litt før klokka to kunne spasere ut av Preston stasjon og orientere meg frem til Ashwood Hotel. Dette ligger i Fishergate Hill, et par minutters gange fra Preston stasjon, og jeg hadde betalt £35 for kost og losji her. Etter å ha sjekket inn fikk jeg meg imidlertid en liten overraskelse.

 

En eller annen tilknyttet Bamber Bridge FC hadde tydeligvis fått meg seg at jeg hadde kommet langveis fra for å bivåne deres kamp denne kvelden, og en person hadde bedt meg ta kontakt på Twitter da han måtte diskutere kveldens kamp med meg. Undrende over hva dette var for noe, tok jeg kontakt med en Josh, som kom med følgende melding: Klubbformann Fran Doyle hadde tydeligvis latt seg imponere i den grad at han på sin regning hadde invitert meg opp i klubbens såkalte executive area med gratis inngang og kampprogram, pause-måltid, og ikke minst gratis bar både før og under kamp. Det ville jo være svært uhøflig å takke nei til et slikt tilbud, og jeg lovet Josh å være der senest 18.30 slik at han kunne møte meg utenfor.

 

Jeg tok allerede 17.00-toget fra Preston, som bruker kun ni minutter på turen til Bamber Bridge, og der kunne jeg unne meg turens første pint i forbindelse med en pitstop på puben The Pump and Truncheon. Bamber Bridge tilhører grevskapet Lancashire, der det ligger en halv mil sør-sørøst for Preston. Det fremstår følgelig som et forstadsområde for Preston, men er i utgangspunktet en separat stor landsby med i overkant av 12 000 innbyggere. Som så mange andre steder i Lancashire har også Bamber Bridge vært åsted for tekstilindustri. Fotballmessig er ellers lokalbefolkningens sympatier åpenbart delt mellom Preston North End og Blackburn Rovers, og stedet er åsted for en merkelig skikk der disse to klubbenes supportere har en seremoniell begravelse av en kiste når deres respektive klubb rykker ned – hvorpå den blir hevet igjen ved opprykk. Dette har pågått siden 1948, og det finnes en rekke videoer av disse seansene for de som måtte være nysgjerrig på dette, blant annet på Youtube.

 

Irongate ligger ikke langt fra Bamber Bridge jernbanestasjon, men man må gå rundt et boligområde slik at det er en spasertur på omtrent et kvarter. Klokka var 18.15 og det var altså halvannen time til kampstart da jeg kom traskende opp oppkjørselen. Det kom snart ut en fyr som tydelig sto og ventet, og dette viste seg å være Josh sin far, Neil. Han ønsket meg hjertelig velkommen og bød meg ta en kikk innenfor om jeg ønsket det før jeg jeg inntok «VIP-området». Det ønsket jeg selvsagt, og jeg ble derfor sluppet gjennom telleapparatene for å ta en nærmere kikk på innsiden av Irongate. Men først er det kanskje på sin plass å ta for seg klubbens historie for å sette ting litt i perspektiv, da Irongate nemlig kun har vært deres hjemmebane siden 1986.

 

Klubben har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet, med en klubb som ble restiftet i 1952. Dagens klubb stammer imidlertid fra 1974, etter en sammenslåing med naboklubben Walton-Le-Dale, og de første 16 sesongene etter dette tilbragte de i Preston & District League. Etter suksess der valgte de etter hvert å søke opprykk til North West Counties League, og de tok i 1990 plass i denne ligaen. Etter å ha brukt første sesong til å etablere seg, start de de en imponerende klatring i pyramiden der de med tre opprykk på fire sesonger tok seg opp i NPL Premier Division. Og som om ikke det var nok, ble også den vunnet på første forsøk, slik at klubben sportslig sett var kvalifisert for det vi i dag kaller Conference Premier (det var på denne tiden ingen Conference North/South)! Imidlertid oppfylte ikke Irongate den ligaens krav, og dermed ble det intet opprykk til non-leagues gjeveste divisjon. I stedet rykket de seks år senere ned igjen til NPL Division One, der de fortsatt befinner seg – skjønt den ene Division One divisjonen har nå blitt til to, og Bamber Bridge befinner seg i NPL Division One North.

 

Det var altså mens de spilte helt nede i Preston & District League at klubben i 1980-årene begynte å sysle med planer om en egen hjemmebane, og de kjøpte en tomt som lå inneklemt mellom jernbanelinjen og boligbebyggelsen. Her har klubben gradvis bygget seg et flott anlegg som fremstår som en blanding av gammelt og nytt, selv om det tilsynelatende gamle altså ikke er altfor gammelt likevel. Inngangspartiet er på nærmeste kortside, der man kommer inn mellom klubbhuset og en ståtribune som gir tak over hodet til de som står på betongtrinnene her. På den høyre langsiden sett herfra står anleggets nye og moderne hovedtribune, med klubbens initialer i den svarte og hvite seteformasjonen. Bortenfor denne er det en seksjon med ståplasser på et par betongtrinn og med tak over hodet, og denne seksjonen går over i tilsvarende fasiliteter på bortre kortside. På den andre langsiden er det såkalt hard standing, men det var visst her tidligere en gressvoll som tilskuerne før i tiden var så glade i å stå på, men som FA i disse dager hater. Det er også på denne siden at man finner laglederbenkene.

 

Irongate er alt i alt et trivelig sted å se fotball, og spesielt godt likte jeg den bortre kortsiden, og ikke minst partiet der det på den ene flanken gjør en liten sving. På min runde rundt banen traff jeg også på et par kjente fjes i form av representanter for Clitheroe, der jeg hadde startet min nylig avsluttede påsketur. Klubbformann Anne Barker hadde med seg en ledsager, og hun kunne berette at hun var der i kraft av å være involvert i ligaens styre og stell i tillegg til å være formann i Clitheroe. Sistnevnte klubb har jo den siste tiden havnet i media etter en «uheldig episode» i etterkant av bortekampen i Mossley, der deres spiss Jason Hart ble filmet mens han hadde sex med en kvinnelig fan i en av laglederbenkene. Filmen spredte seg raskt på nettet, og Hart fikk sparken som følge av episoden. Det skal være usagt om han fikk nytt den fantastiske utsikten på flotte Seel Park under hyrdestunden.

 

Etter en prat tok jeg farvel med de to Clitheroe-representantene idet en kar kom for å etterlyse meg, og etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa, ble jeg vist opp i andre etasje av klubbhuset. Der sto Neil klar ved den lille baren, og jeg valgte meg en pint Kingstone Press før jeg snappet til meg et av kampprogrammene som lå på bordene. Fra dette rommet var det utgang til en veranda, der jeg konstaterte at jeg ville ha upåklagelig utsikt til det som foregikk ute på banen denne kvelden. Det var altså duket for playoff-semifinale i NPL Division One North, der «ManU-kopiene» i Salford City dessverre hadde klart å snyte Darlington 1883 for tittelen og det direkte opprykket. Kveldens kamp sto som nevnt mellom Bamber Bridge og Northwich Victoria, og vinneren her ville møte vinneren av Darlington 1883 v Spennymoor Town som skulle spilles kvelden etter. Og kampen skulle avgjøres denne kvelden, om nødvendig med både ekstraomganger og straffer, så det sto mye på spill.

 

Fra orkesterplass kunne jeg se at kampen startet med to lag som spilte en nokså direkte form for fotball, og der det var sjanser og halvsjanser begge veier. Etter at Ally Waddecar hadde testet Vics-keeper (og kaptein) Tim Deasy, var gjestene nære på å ta ledelsen da en avslutning fra Brian Summerskill fikk tverrliggeren til å dirre. The Vics var først og fremst skumle på dødballer, og hjemmekeeper Lee Dovey fikk med nød og neppe slått en heading fra Michael Clarke over på akrobatisk vis. Deretter var det spiss-veteran Jon Macken sin tur til å teste keeperen på motsatt banehalvdel, men Deasy fikk reddet.

 

Vertene tok nå over, og var det førende laget den siste halvdelen av første omgang. Waddecar og Chris Marlow skapte på hver sin ving visse problemer for sine motstandere, og defensivt syntes de svarte og hvite å ha fått nøytralisert trusselen i lufta for øyeblikket. Til tross for forsøk fra blant annet både Macken, Paul McKenna og Darren Green nærmet det seg pause uten at noen av lagene hadde fått hyll på byllen. Men et par minutter før hvilen fikk vertene utløsning etter tafatt forsvarsspill av The Vics. Darren Green ble gitt for mye rom, og hans presise innlegg fant ringreven Jon Macken. 37-åringen (med fortid både i Preston og Manchester City) headet ballen ned i hjørnet utenfor rekkevidde for Vics-keeper Deasy. Dermed var det hjemmelaget som gikk i garderoben med ledelse mens jeg hentet påfyll på innsiden.

 

Blant de andre i klubbens executive area denne dagen var Michael Potts som er midtbanespiller for AFC Fylde. De hadde selv en semifinale i Guiseley (klubben Potts spilte for forrige sesong!) dagen etter, men han hadde tatt turen til Irongate med en kompis som viste seg å være spiller for Squires Gate. Både hjemmefolket og de i utgangspunktet nøytrale var tilfreds på hjemmelagets bekostning, og jeg ble stående og prate litt med en kar som hadde vokst opp med vertenes manager Neil Crowe. Han kunne fortelle at han også var dommer, og jeg hadde overraskende nok en alliert meningsfelle i ham da han sa seg enig i at dommerstanden og reglementet har blitt altfor pysete hva gjelder avlysninger av kamper, og han hevdet at han elsket de klassiske gjørmebadene mer enn noe annet. Det skulle vært flere slike dommere! I pausen ble det dessuten satt frem mat i form av en stor herlig hjemmelaget pai, med ertestuing og rødkål som tilbehør.

 

Med påfyll i glassene kunne vi igjen gå ut på verandaen, hvorfra vi så at hjemmelaget tok initiativet i starten av den andre omgangen. Til tross for at de presset på og hadde mye ball, klarte de imidlertid ikke å skape de helt store sjansene, og sakte men sikkert kom gjestene inn i kampen igjen. De hadde igjen fått skikk på spillet sitt, der de truet med sin luftstyrke, og hjemmekeeper Dovey måtte flere ganger i aksjon for å bokse skumle innlegg. Timen var passert med et par minutter da Dovey måtte varte opp med en god redning for å få vippet en heading fra Aboubacar Sanogo over mål, og The Vics utgjorde i denne perioden en konstant trussel der de presset fremover. Med et kvarter igjen av ordinær tid fikk de uttelling da Chris Smalleys innlegg ble møtt av Richard Bennett som kom løpende inn på bakerste stolpe og på volley sendte ballen i mål bak hjemmekeeper Dovey. 1-1, og vi var like langt.

 

Vertene virket med ett rystet der de ikke fikk pasningsspillet til å sitte, mens Vics nå virket skumle hver gang de kom fremover. Bamber Bridge tok seg imidlertid snart sammen, og mot slutten hadde begge lag halvsjanser i forbindelse med cornere. Etter utligningen hadde jeg begynt å kikke på alternativer til 22.27-toget tilbake til Preston, og da dommeren blåste av og det var klart at det måtte ekstraomganger til, var det også ensbetydende med at jeg nå heller måtte satse på siste tog klokka 23.43. Naturlig nok var det nå en langt mer nervøs stemning på Irongate, og så også oppe i «VIP-området», der jeg hentet meg nytt påfyll og samtalte med flere personer som uttrykte håp om at Bamber Bridge skulle kunne avgjøre i ekstraomgangene slik at man slapp «lotteriet» med en straffesparkkonkurranse.

 

Om det var nervøst blant tilskuerne så var det tydeligvis også tilfelle ute på banen, der ingen av lagene virket spesielt interessert i å sende frem spillere. Ballen befant seg nærmest konstant oppe i lufta da begge lag nå åpenbart satset på lange baller mot ensomme angripere som stort sett var omringet av motspillere. Det lille som ble skapt var det Bamber Bridge som sto for, men Waddecar så sin avslutning reddet av keeper Deasy, mens Chris Marlows skudd gikk utenfor Vics-keeperens rekkevidde, men også centimetere utenfor stolpen. Men så, halvveis ut i andre ekstraomgang, ble den 17 år gamle innbytteren Regan Linney spilt gjennom av Waddecar. Han stormet mot mål og sendte ballen under den utrusende Vics-keeperen. Ballen fant nettmaskene, og det sto 2-1. Jubelen brøt løs på Irongate, bortsett fra hos Vics-supporterne på motsatt kortside. De siste minuttene forsøkte gjestene å presse fremover i jakt på en utligning, men Brig-spillerne klarerte nå ballen så langt de kunne ved første mulighet, og da dommeren blåste av kunne de juble over avansement til playoff-finalen.

 

Det hadde vært en spennende kamp som kunne vippet begge veier, men det var likevel ikke helt ufortjent at Bamber Bridge hadde tatt seg til finalen. Lettelsen var stor hos Neil og de øvrige hjemmesupporterne her oppe i andre etasje, og etter at han hadde sørget for at alle hadde fått påfyll i glassene, stengte han slik at vi i stedet gikk ned i klubbhusets ordinære bar. Denne er ganske stor og meget koselig, der den nærmest fremstår som en vanlig pub. Her inne var det stor stemning blant hjemmefolket, og som ellers denne dagen skulle kuriositeten fra Norge introduseres for en rekke personer. Blant disse var en kar som også hadde et verv jeg ikke er kar om å huske, men han insisterte på å spandere en pint på den langveisfarende, og jeg ble sittende og prate med folket ved hans bord. Den generelle oppfatning syntes å være at det selvsagt ville bli tøft uansett finalemotstander, men at man håpet på Spennymoor Town fordi man da også ville ha hjemmebanefordel i playoff-finalen.

 

Min samtalepartner kunne også fortelle at de hadde hatt 690 tilskuere på blokka i telleapparatene, så han ble temmelig overrasket og sterkt tvilende da jeg noe senere kunne fortelle at NPL opererte med et offisielt tilskuertall på 550. Dessverre virket det som om Vics-fansen forlot åstedet temmelig fort, så jeg fikk ikke forhørt meg om deres tanker for tiden fremover, nå som de fra neste sesong skal banedele hos erkerival Witton Albion hjemme i Northwich. Det er jo trist å se det som en gang var en av de aller mest kjente navnene i non-league fotballen (og tidligere også medlem av Football League, da de i 1892 var med å stifte dennes andredivisjon) slik de nå fremstår uten spesielt med supportere. Det er jo som kjent en følge av at supporterne så seg lei på eier Jim Rushe sitt vanstyre og stiftet sin egen klubb, 1874 Northwich. Men det er en annen historie..

 

I lystig lag og i trivelig selskap ble jeg sittende til det var på tide å sette kursen mot togstasjonen, og jeg hadde virkelig ikke mer enn tiden av veien der jeg langet ut og delvis småjogget for å rekke 23.43-toget tilbake til Preston. Det kom et minutt eller to etter at jeg innfant meg på perrongen, og dermed kunne jeg få minutter før midnatt spasere ut av Preston stasjon og gå den korte turen ned til hotellet. Det hadde vært en lang og innholdsrik dag, og besøket ved Irongate hadde absolutt vært et trivelig sådan. Jeg må bare takke Bamber Bridge for en fantastisk gjestfrihet og en varm og hjertelig mottakelse. Dagen etter skulle jeg sette kursen nordøstover, så jeg fant snart senga og fikk meg litt søvn.

English ground # 254:
Bamber Bridge v Northwich Victoria 2-1 aet (1-0, 1-1)
Northern Premier League Division One North, playoff semi final
Irongate, 28 April 2015
1-0 Jonathan Macken (43)
1-1 Richard Bennett (76)
2-1 Regan Linney (112)
Att: 550
Admission: Free (otherwise £7)
Programme: Free (otherwise £1,50)
Pin badge: £2,50

Next game: 29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon
Previous game: 09.04.2015: Raynes Park Vale v Guildford City

More pics

 

 

Torsdag 23.04.2015: Ås v Fredrikstad

Det er vel ingen hemmelighet at min entusiasme for FFK etter hvert har avtatt noe i takt med det jeg synes er en uheldig utvikling i også den norske fotballen. Når det knapt var en lokal gutt igjen på laget som virket bestå av afrikanere og andre utenlandske lykkejegere kom det til et punkt hvor jeg valgte å trekke meg litt tilbake. Det at min bror ikke lenger hadde mulighet til å kjøre til kampene i like stor grad var selvsagt også innvirkende, men faktum er at jeg de siste par årene har sett svært få FFK-kamper, og stort sett i cupen. Det var også tilfelle denne gang, da de hadde blitt satt opp med bortekamp i mitt nærområde. Det er kun en ti minutters kjøretur til Ås Stadion, og da valgte jeg denne gang å tilbringe deler av bursdagen min i Ås.

 

 

Fredrikstad har vært en enorm skuffelse for mange i starten av sesongen. Det har de også for meg, selv om jeg heller ikke hadde særlige forventninger. Men denne dagen hadde de overraskende få problemer med å feie Ås av banen. Kampen var i realiteten avgjort etter et kvarters spill, men Ås fikk et trøstemål slik at det sto 1-4 til pause. Det var en kjedelig andreomgang, der FFK virket svært fornøyd med tingenes tilstand, men puttet ytterligere ett tidlig i omgangen. Grei skuring, og avansement til neste runde for FFK.

 

 

 

Revisit:
Ås v Fredrikstad 1-5 (1-4)
NM Cupen, 1. runde
Ås Stadion, 23 April 2015
0-1 Steffen Nystrøm (4)
0-2 Amin Nazari (12)
0-3 Amin Nazari (16)
0-4 Johan Hammar (35)
1-4 Stian Kjetil Gimre (37)
1-5 Amin Nazari (52)
Inngang: 100 kr
Tilskuere: 640

 

 

 

 

 

 

Tirsdag 21.04.2015: Grüner v Oslojuvelene

Etter å ha sett at Lokomotiv Oslo dessverre ble utspilt og utklasset av Vålerenga valgte jeg å se nok en kamp denne kvelden da jeg først var i Oslo, og turen gikk med trikk fra Frogner Stadion til Birkelunden. Herfra er det en kort spasertur fra Dælenenga, som var en overraskende interessant (alt er relativt) arena i mylderet av nitriste kommunale flerbruksanlegg der en rekke forskjellige klubber banedeler på kunstgressbanene. Slik er det gjerne i de lavere norske divisjoner, og spesielt i Oslo, men Grüners hjemmebane er i det minste litt interessant. Og den har en fin beliggenhet. På den ene langsiden er det en seksjon med tribuner, men bortre kortside domineres av den stor Grünerhallen bak mål, der blant klubbens ishockeylag spiller sine kamper i 1. divisjon. Nå man ser over mot bortre langside ser man over på den gamle(?) sjokoladefabrikken til Freia.

I motsetning til dagens tidligere kamp dreide dette seg ikke om cupen, men om ligapoeng i 4. divisjon avdeling 3 Oslo. Grüners gjester var klubben med det snodige navnet Oslojuvelene, og det viser seg at dette er en klubb stiftet av og for utflyttere fra Grenlands-området. Det hadde vært annen aktivitet ute på banen, der barn og ungdom åpenbart hadde spilt, og da lagene entret banen var det fortsatt en rekke burka-kledde skapninger som fløy frenetisk rundt på banen for å samle sine avkom. Kampen kom snart i gang, og det var en tett affære. Grüner syntes å satse på lange baller opp mot sine store spisser. Det sto 0-0 til pause, men etter hvilen ble gjestene redusert til ti mann da en av deres spillere så rødt for å ha dyttet en motspiller under et stopp i spillet. Imidlertid så dette ut til å hjelpe Oslojuvelene, som scoret tre ganger i undertall, slik at det endte 0-3.

Norwegian ground # 31:
Grüner v Oslojuvelene 0-3 (0-0)
4 divisjon avd. 3 Oslo
Dælenenga, 21 April 2015
0-1 Mohammed Taher Taeib (59)
0-2 Mats Marthinussen (77)
0-3 Ole Petter Bømark (90)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 106 (talt manuelt)

 

 

Tirsdag 21. 04.2015: Lokomotiv Oslo v Vålerenga

Da det var klart for første runde i cupen, var det greit å kombinere en Oslo-tur med å se litt fotball. De fleste kampene i andre runde skulle spille dagen etter, men blant kampene som hadde blitt flyttet frem til tirsdagen var Oslo-oppgjøret mellom Lokomotiv Oslo og “Oslos skam” Vålerenga. Hjemmelaget med det noe spesielle navnet er stiftet så sent som i 1999, av en gruppe utflyttede sunnmøringer om jeg forsto det riktig. Og man både hører og ser fort at tilhørigheten til Sunnmøre fortsatt så avgjort er til stede, til tross for at de nå er en av flere klubber som spiller på Frogner Stadion i Oslo. “Loket” hadde da også godt offensivt og påpekt at de tre siste sesongers cupmestre alle har hatt Sparebanken Møre som hovedsponsor på drakta, slik tilfellet er også med de.

Frogner Stadion har en stolt historie, og er da også en vesentlig del av norsk idrettshistorie, men kanskje først og fremst som skøytearena. Her herjet Oscar Mathisen i årene før første verdenskrig, og satt en rekke verdensrekorder. Utenfor står det en statue av ham, sammen med en annen av de som har hatt Frogner Stadion som tumleplass…nemlig Sonia Henie. Frogner Stadion var også åsted for den første cupfinalen i norsk fotball, da Grane (fra Nordstrand i Oslo) slo Odd 2-0, men det var på gamle Frogner Stadion, som lå omtrent der hvor tennisbanene i dag ligger mellom dagens stadion og inngangen til Vigelandsparken. Stadionet ble i 1914 flyttet til der den ligger i dag, og er også totalt ugjenkjennelig siden den gang. I 1948 brant det nemlig ned, og nytt anlegg ble ikke bygget opp før i 1965.

Jeg hadde håpet på en cupbombe, men det skjer dessverre altfor sjeldent i norsk fotball (det har nok noe med å gjøre at man i stedet for en trekning velger å sette opp cupkampene etter synsing, slik at de små klubbene i realiteten aldri har noe særlig sjanse til å ta seg spesielt langt gjennom en heldig trekning, da de uansett blir satt opp mot lokale og regionale storheter i de tidligste rundene). Og det ble tidlig klart at det også i dette tilfellet ville bli plankekjøring for et (selvsagt) reservepreget Vålerenga. Kampen var i realiteten avgjort etter tjue minutter, og til pause sto det 0-6. Eliteserielaget tok nok foten litt av gassen i andre omgang, men tok seg uten problemer videre etter at det endte 0-8.

 

Norwegian ground # 30:
Lokomotiv Oslo v Vålerenga 0-8 (0-6)
NM Cupen, 1. runde
Frogner Stadion, 21 April 2015
0-1 Sander Berge (8)
0-2 Moussa Njie (19)
0-3 Moussa Njie (21)
0-4 Herman Stengel (26)
0-5 Moussa Njie (33)
0-6 Elias Mar Omarsson (45)
0-7 Herman Stengel (55)
0-8 Morten Berre (73)
Inngang: 100 kr
Tilskuere: 1 117

 

 

 

Jammen ble det ikke også nok en tur før sesongslutt, og det dreier seg om en liten svipptur med tre kamper. Jeg flyr over tidlig i morgen, tirsdag (selv om jeg gjerne skulle reist allerede i dag og fått med meg St. Austell v Bodmin Town). Hjemreise på fredag.

Tirsdag 28. april 2015:
Bamber Bridge v Northwich Victoria

NPL Division One North playoff semifinal. Denne kampen ble tidlig valgt ut, allerede før det ble klart hvem som ville få hjemmebanefordel.  Det lå før siste serierunde an til kamp hos Northwich Victoria, der det ville bydd på en anledning til å få med seg Valley Road før de flytter tilbake til hjembyen for å banedele med erkerival Witton Albion. Bamber Bridge tok seg imidlertid forbi i siste serierunde, og kampen bli nå spilt på Irongate. Dermed måtte hotellet ombookes, og jeg vil nå overnatte i Preston.

Onsdag 29. april 2015:
Bedlington Terriers v Shildon

Northern League Division One. En skikkelig godbit, der ligatittelen skal deles ut i sesongens siste kamp i denne ligaen. Shildon vil med seier vinne ligatittelen for første gang på 75 år. Alt annet enn Shildon-seier betyr at Marske United (som er ferdigspilt for sesongen) blir vinner av Northern League. Overnatting i Newcastle.

Tirsdag 30. april 2015:
Wednesfield v Sporting Khalsa

West Midlands (Regional) League Premier Division. Lokaloppgjør i West Midlands, der jeg håper det blir kamp hos Wednesfield. De har nemlig hatt problemer med å stille lag den siste tiden. Et alternativ om så skulle skje er hjemmekamp for Willenhall Town. Om sistnevnte fortsatt hadde spilt på sin gamle hjemmebane Noose Lane, ville det nok vært førstevalg, men den er dessverre solgt til nettopp Sporting Khalsa. Forhåpentligvis vil jeg ikke trenge noen plan B. Overnatting i Wolverhampton.

 

 

Torsdag 09.04.2015: Raynes Park Vale v Guildford City

 

Etter å ha fått servert en full english breakfast var det på tide å forlate Bramley House Hotel og Chatteris. Få minutter før klokka ti fikk jeg gjort opp for meg og sjekket ut, før jeg spaserte den korte veien ned til bussholdeplassen der Stagecoach sin buss nummer 9 skulle plukke opp klokka 10.20 for å frakte meg tilbake til Ely. Nye £4,20 ble betalt for denne transporten, og etter 35 minutter på bussen kunne jeg igjen stige av et par minutters gange fra jernbanestasjonen i Ely. Derfra gikk turen videre med 11.25-toget til London Kings Cross, der jeg valgte å bevilge meg en liten fotball-relatert utflukt for å slå i hjel litt tid.

 

Da jeg tidligere denne sesongen tok en svipptur oppom for å kikke litt på Arsenals nye arena, benyttet jeg – uvisst av hvilken grunn – ikke anledningen til å ta en kikk på restene av deres langt flottere tidligere hjemmebane, Arsenal Stadium. I vårens utgave av det eminente magasinet Groundtastic var imidlertid forsiden prydet med et bilde av en av de gamle fasadene som fortsatt står igjen. Derfor valgte jeg nå å ta en liten svipptur for å ta en kikk på stedet. Noe spesielt har man nemlig bevart deler av anlegget på mest mulig sympatisk vis da det ble bygget over 700 leiligheter her. Da den flotte art deco-fasaden på East Stand og deler av West Stand var vernet, hadde man heller neppe særlig valg. Etter en kort tur med Piccadilly Line til stasjonen Arsenal, kunne jeg selv spasere ned Highbury Hill for å ta en kikk.

 

På min venstre hånd så jeg snart et bygg som med sin flotte fasade vitnet om at det tidligere hadde vært inngangsparti for West Stand. Her kan man fortsatt ta seg inn på den gamle banens indre, der det nå altså er et stort leilighetskompleks. Innenfor inngangspartiet kunne jeg se at både West Stand og East Stand har fått sitt indre byttet ut med leiligheter, men det er liten tvil om hva det tidligere har vært. De to kortsidene er imidlertid fullstendig fjernet, og jeg gikk gjennom komplekset ved å spasere langs boligblokka der Clock End (South Stand) tidligere sto. Her kunne jeg gjennom et gjerde kikke inn på grøntarealet som en gang var åsted for Arsenals hjemmekamper. Ute på Avenell Road kunne jeg la meg begeistre over den gamle East Stands flotte fasade, som ser ut som den gjorde da Arsenal fortsatt spilte her. Det var ikke minst også vemodig og trist, og med svært blandede følelser forlot jeg stadionlevningene som en kort stund hadde bragt meg tilbake til en tid da toppfotballen var langt morsommere.

 

Etter å ha returnert med Piccadilly Line til Kings Cross St. Pancras, blinket jeg meg igjen ut en av Thameslink-togene som går gjennom London på sin vei sørover. 13.54-toget fra St. Pancras passet bra, og etter rett i underkant av tre kvarter kunne jeg spasere ut av East Croydon stasjon. For tredje gang på turen (og også tredje gang på fem dager) hadde jeg valgt meg East Croydon som base, og til alt overmål var det snakk om tre forskjellige hoteller som alle ligger et steinkast fra den nevnte togstasjonen. Denne dagen var det stedets Premier Inn-hotell som skulle være åsted for turens siste hotellovernatting, og jeg fikk raskt sjekket inn før jeg begynte en voldsom krangel med stedets WiFi som ikke syntes å være spesielt villig til å la meg forbli tilkoblet mer enn 10-20 sekunder i strekk mens jeg befant meg inne på hotellrommet.

 

The Porter & Sorter er en av få puber i nærheten av det viktige jernbaneknutepunktet, og da jeg to dager tidligere hadde vært innom la jeg merke til at de også hadde en tilsynelatende fristende meny. Da jeg begynte å bli litt rastløs valgte jeg derfor å gå dit bort i fire-tiden, men måtte innse at det var rundt en time til matserveringen startet opp igjen. Jeg lot meg derimot ikke skremme, og unnet meg en pint mens jeg ventet. Maten viste seg da også å være verdt ventetiden, og spesielt gjaldt det forretten. Black pudding stack både hørtes og så så godt ut at jeg ble fristet til å inkludere forrett, og jeg har nå fått en ny favoritt! En stabel av black pudding og bacon annenhver gang, med en herlig peppercorn sauce. Jeg ville ha mer! Men jeg måtte i stedet konsentrere meg om hovedretten – Steak & Stilton suet pudding servert med potetmos, grønnsaker og brun saus. Herlig det også! Og med mat innabords kunne jeg gå over til East Croydon stasjon for å sette kursen mot dagens destinasjon, Raynes Park.

 

Der skulle nemlig Raynes Park Vale ta imot Guildford City til kamp i Combined Counties League Premier Division, og dette var grunnen til at jeg under planleggingen hadde valgt å forlenge turen med en dag. Jeg har en stund fått anbefalt Prince George’s Playing Fields, og har vært litt lysten på en visitt her, så da denne kampen ble omberammet til denne torsdagen ble beslutningen tatt. I den forbindelse hadde jeg kommet i kontakt med Stephen Carpenter, som driver en groundhopper-gruppe på Facebook, og som viste interesse for å treffes der. Det var da delvis også på hans råd at jeg valgte å spise på forhånd da han hevdet at det var nokså uvisst hva (om noe) man ville få servert der. Jeg måtte bytte tog ved Clapham Junction, men turen til Raynes Park tok likevel ikke mer enn en snau halvtime, og fra Raynes Park stasjon var det en 8-10 minutters gåtur rett frem nedover Grand Drive, der innkjørselen var å finne på venstre hånd.

 

Raynes Park er et boligområde sørvest i London, omtrent 13 kilometer fra metropolens sentrum som gjerne måles fra Charing Cross. Vi befinner oss her i bydelen Merton, og mange vil da umiddelbart forstå at det dreier seg om Wimbledon-området. Raynes Park ligger ganske riktig rett ved Wimbledon, eller mer nøyaktig mellom Wimbledon og New Malden. Raynes Park er som nevnt et boligområde, og innbyggerne jobber stort sett inne i London. Her skal man dessuten ha en av sørvest-Londons høyeste andel av parker og grøntarealer. Fotballklubben Raynes Park Vale så dagens lys i 1995, da de to klubbene Malden Vale og Raynes Park slo seg sammen. Førstnevnte spilte på dette tidspunkt i Isthmian League Division Two, etter å ha spilt seg opp via Surrey Senior League, London Spartan League og Combined Counties League. Av tidligere spillere i denne klubben kan nevnes Jody Morris og Clinton Morrison. Raynes Park befant seg på sin side i Surrey County Premier League. Den nye klubben startet opp i Combined Counties League, der man fortsatt holder stand i den øverste divisjonen.

 

Jeg var litt usikker på hva jeg hadde i vente, til tross for at jeg selvsagt hadde sett en rekke bilder, for mens noen hadde uttrykt at jeg nok ville bli begeistret over et anlegg som ble beskrevet som wonderfully ramshackle, mente andre at jeg ville bli skuffet og at Prince George’s Playing Fields riktignok var en falleferdig rønne, men ikke av den sjarmerende sorten. Det tydet uansett på at det ikke var noe sjelløst moderne anlegg jeg skulle besøke, og allerede fra den lange oppkjørselen kunne jeg se at det var nokså slitne saker, der selv det ytre gjerdet ut mot veien sto på halv tolv og på flere steder truet med å falle helt sammen. En artig detalj var for øvrig at skiltet som ute på Grand Drive er ment å peke kjørende tilskuere inn oppkjørselen fortsatt bærer navnet til Malden Vale FC – altså en av forgjengerne. Et annet skilt ved begynnelsen av innkjørselen hadde i det minste riktig klubbnavn, men hadde tydeligvis fått smake tidens tann. Med en drøy time til kampstart var det allerede litt aktivitet utenfor, men inngangspartiet var fortsatt stengt slik at det foreløpig ikke gikk an å ta en nøyere kikk innenfor. Derfor inntok jeg i stedet klubbhuset som ligger på utsiden av anlegget, og slo meg ned i baren med en pint Strongbow til £3.

 

Først en liten halvtime før kampen kom en av personene fra klubbledelsen med kveldens kampprogram. Jeg sikret meg et eksemplar for £1, og faktisk var han tydeligvis utsolgt allerede få minutter senere da han gikk for å betjene inngangspartiet. Med et kvarter til avspark kom Stephen, og vi betalte rimelige £3 for inngang. Dette skjer på den ene kortsiden, der man kommer ut på en seksjon med et par betongtrinn som strekker seg bortover bak målet. En del av denne tribuneseksjonen har tak over hodet i form av en enkel konstruksjon. På langsiden til venstre sett herfra finner man det som må kunne kalles hovedtribunen – en liten og temmelig sliten sittetribune som i likhet med resten av anlegget åpenbart har sett bedre dager. Denne tribuner har benkerader i tre, og er kledd i bølgeblikk. Til en av sidene for denne er det ståplasser med et par betongtrinn, og ellers hard standing. Bortre kortside har kun en bitteliten artig tre-tribune som kun vil gi tak over hodet til en håndfull personer, men vi fikk beskjed om at denne kortsiden nå var sperret av slik at man ikke ville kunne ta seg over dit. På bortre langside er det utelukkende hard standing, og her finner man også laglederbenkene.

 

Det var duket for oppgjør på nedre halvdel av tabellen i Combined Counties League Premier Division, der et hjemmelag som hadde sett sikre ut var i ferd med å bli dratt inn i nedrykksstriden etter at bunnlagene den siste tiden hadde begynt å plukke en god del poeng. Nå var det noe usikkerhet knyttet til hvor mange som ved sesongslutt vil rykke ned i Division One, men det blir nok maksimalt to da Premier Division denne sesongen har hatt 21 klubber. Raynes Park Vale hadde nok begynt å kikke seg litt over skulderen, der de lå på 17. plass . Bak de fulgte Knaphill ett poeng bak, Hanworth Villa tre poeng bak, Guildford City seks poeng bak, og jumbo Frimley Green åtte poeng bak. Guildford City, som så sent som i fjor spilte i Southern League Division One South & West, har etter fjorårets nedrykk altså umiddelbart slitt i bunnen igjen, men i likhet med kveldens vertskap hadde de en kamp til gode på Hanworth Villa og hele tre kamper til gode på de andre nevnte.

 

For et hjemmelag som gjerne spiller sine kamper foran beskjedne tilskuertall som typisk ligger mellom 25 og 50, var det allerede før kamp klart at det nok var noen flere her enn vanlig. Med torsdagskamp hadde det også møtt opp flere groundhoppere, og en av disse var nokså skuffet over å få beskjed om at kampprogrammene var utsolgt etter å ha stått som nummer tre i køen da telleapparatene åpnet. Tavla som sto på innsiden, og som man skulle tro vanligvis ble benyttet til å rable ned lagoppstillingene, var ubrukt denne dagen. Derimot fikk jeg notert ned de to lagene ved hjelp av en groundhopper som hadde fått snoke på listene over de to lags utvalgte, og kunne deretter ta oppstilling ved siden av hovedtribunen på den ene langsiden.

 

Kampen ble sparket i gang noen minutter forsinket, men foregikk allerede fra start i et høyt tempo. Det var imidlertid så som så med kvaliteten og de store sjansene, der mye av spillet foregikk på midtbanen, og presisjonen på den siste pasningen til stadighet syntes å mangle for begge lag. Prince George’s Playing Fields har en ørliten helling, og selv om hjemmelaget spilte «oppover» i første omgang, hadde de et spillemessig overtak. Men Guildford-forsvaret hadde full kontroll på det som kom, og spesielt Tadej Venta var en skikkelig bauta i gjestenes midtforsvar. Det ble stort sett med halvsjanser, og vertene virket farligst uten å få uttelling. Guildford måtte vente til helt på tampen av omgangen, da de fikk tre strake cornere, før de skapte noe som i det hele tatt kunne minne om halvsjanser. Det var målløst halvveis.

 

Pausen ble tilbragt inne i klubbhuset, der Stephen spanderte en pint. Samtidig fikk vi høre litt om de to lags utfordringer, der hjemmefolket innrømmet å slite med publikumsoppslutningen i utkanten av en verdensmetropol der konkurransen om tilskuerne er stor. De slo også fast at de var fornøyde med tilværelsen i Combined Counties League Premier Division, og at ytterligere klatring i pyramiden ikke er særlig realistisk. Representanter for Guildford-supporterne gjentok på sin side at de sliter i en by der lokale myndigheter synes svært lite interessert i å ha en fotballklubb, og flertallet av de som er fotballinteresserte har vendt interessen mot Londons gigantklubber (i tillegg til storklubber fra andre deler av landet), samtidig med at mange potensielle supportere forsvant til Woking etter at den opprinnelige Guildford City ble lagt ned. Det skjedde i 1974, mens den nystiftede klubben ikke så dagens lys før i 1996.

 

Til tross for at det nå var Guildford City som spilte «oppover», hadde pausepraten til manager Donovan Chislett kanskje hatt en viss effekt, for det virket umiddelbart friskere fremover. Både Dan Stewart, Jack Collins og Myles Jones hadde muligheter. Guildford hadde sin beste periode i første halvdel av andre omgang, og også Kyianu Pillay og Anthony Baker var frempå før Kristen Campbell vartet opp med et brassespark fra rundt 16-meterstreken, men det ble blokkert nesten inne på streken. Det var nå mot spillets gang da RPV-spiller Jerome Smart sendte i vei et skudd fra bortimot 40 meter, og bortekeeper Liam Beach hadde sitt fulle hyre med å rygge tilbake og få slått ballen over. Halvveis ut i andre omgang kunne bortesupporterne juble da Dan Stewart vendte opp i feltet og fikk kranglet ballen inn bak RPV-keeper Sam Filler. 0-1! Hjemmelaget våknet opp og presset fremover, og både Simon Moore og Connor Turner hadde mulighet til å utligne. Men i sin jakt på utligning etterlot vertene seg etter hvert store rom, og innbytter Ishmael Erskine kunne doblet ledelsen om det ikke hadde vært for en fin redning fra Filler. Det samme var tilfelle da kaptein Rory Cornelius og innbytter Florin Ramizi skapte problemer på tampen, og dermed endte det 0-1.

 

Tre viktige poeng til gjestene foran 85 tilskuere, noe som for øvrig var sesongbeste på Prince George’s Playing Fields. Mens fornøyde bortefans inntok klubbhuset valgte Stephen å sette kursen hjemover ganske umiddelbart. Undertegnede valgte imidlertid å bli igjen for en kjapp pint og ytterligere litt samtale med noen av de fremmøtte. Guildford-fansen lå fortsatt på nest siste plass, og også Hanworth Villa hadde vunnet sin kamp denne dagen, men nå hadde kveldens bortelag kun to poeng opp til Knaphill, og det med to kamper til gode. De slo fast at det var flere vriene kamper igjen og at de måtte ha flere poeng, men at dette hadde vært en viktig seier i kampen mot nedrykk. De slo også fast at Raynes Park Vale nok var sikre, og samtalen dreiet i stedet over på tittelkampen, der Camberley Town og Molesey utkjempet en durabelig kamp. Meningene var da også delte når mine samtalepartnere skulle utpeke sin favoritt av de to.

 

Etter å ha tømt glasset var det på tide å igjen returnere til East Croydon. Jeg rakk akkurat 22.13-toget fra Raynes Park, og etter å ha byttet ved Clapham Junction ankom jeg East Croydon drøyt ti minutter før klokka slo elleve. Dermed rakk jeg også siste runde på The Porter & Sorter, der jeg unnet meg et siste glass før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Turens siste kamp var historie, og det eneste som nå gjensto var turen ned til Gatwick Airport og hjemreise derfra dagen etter. Det hadde vært en fantastisk tur, selv om jeg et par dager irriterte meg voldsomt over igjen å bli offer for avlysninger. Det var imidlertid snart glemt, og etter det som ble en tur med hele 21 kamper på 17 dager må det da absolutt sies at den ambisiøse turen som helhet til slutt ble en ubetinget suksess.

 

English ground # 253:
Raynes Park Vale v Guildford City 0-1 (0-0)
Combined Counties League Premier Division
Prince George’s Playing Fields, 9 April 2015
0-1 Dan Stewart (67)
Att: 85
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria
Previous game: 08.04.2015: Chatteris Town v Girton United

More pics

 

 

 

 

Jeg befant meg denne gang i London på gjennomreise og var denne dagen på vei ned til East Croydon. Jeg hadde imidlertid alt annet enn dårlig tid, så jeg unnet meg en liten fotball-relatert utflukt. Da jeg tidligere denne sesongen tok en svipptur oppom for å kikke litt på Arsenals nye arena, benyttet jeg – uvisst av hvilken grunn – ikke anledningen til å ta en kikk på restene av deres langt flottere tidligere hjemmebane, Arsenal Stadium. I vårens utgave av det eminente magasinet Groundtastic var imidlertid forsiden prydet med et bilde av en av de gamle fasadene som fortsatt står igjen. Derfor valgte jeg nå å ta en liten svipptur for å ta en kikk på stedet. Noe spesielt har man nemlig bevart deler av anlegget på mest mulig sympatisk vis da det ble bygget over 700 leiligheter her. Da den flotte art deco-fasaden på East Stand og deler av West Stand var vernet, hadde man heller neppe særlig valg. Etter en kort tur med Piccadilly Line til stasjonen Arsenal, kunne jeg selv spasere ned Highbury Hill for å ta en kikk.

 

På min venstre hånd så jeg snart et bygg som med sin flotte fasade vitnet om at det tidligere hadde vært inngangsparti for West Stand. Her kan man fortsatt ta seg inn på den gamle banens indre, der det nå altså er et stort leilighetskompleks. Innenfor inngangspartiet kunne jeg se at både West Stand og East Stand har fått sitt indre byttet ut med leiligheter, men det er liten tvil om hva det tidligere har vært. De to kortsidene er imidlertid fullstendig fjernet, og jeg gikk gjennom komplekset ved å spasere langs boligblokka der Clock End (South Stand) tidligere sto. Her kunne jeg gjennom et gjerde kikke inn på grøntarealet som en gang var åsted for Arsenals hjemmekamper. Ute på Avenell Road kunne jeg la meg begeistre over den gamle East Stands flotte fasade, som ser ut som den gjorde da Arsenal fortsatt spilte her. Det var ikke minst også vemodig og trist, og med svært blandede følelser forlot jeg stadionlevningene som en kort stund hadde bragt meg tilbake til en tid da toppfotballen var langt morsommere.

 

 

Onsdag 08.04.2015: Chatteris Town v Girton United

Jeg våknet klar for nye eventyr i det herlige engelske non-league universet, og etter en dusj var jeg da også relativt frisk og rask. Det var på tide å forlate min base i East Croydon for å sette kursen nordover mot Fenland-området av Cambridgeshire, men først hadde jeg tenkt å unna meg en frokost som jeg hadde planlagt å innta ved Kings Cross. For å slippe tuben gjennom London hadde jeg blinket meg ut et av Thameslink-togene som går gjennom London fra sør til nord (eller omvendt) på sin ferd mellom endestasjonene i Brighton og Bedford. 09.24-avgangen fra East Croydon passet bra, og 40 minutter senere kunne jeg som planlagt stige av på London St. Pancras.

Kun et par minutter unna, på Pentonville Road, ligger Station Cafe. Dette ble også denne gang åsted for mitt inntak av en full english breakfast som inkluderte både black pudding og bubble & squeak. Jeg skulle videre med 11.44-toget fra Kings Cross, men hadde ikke dårlig tid der jeg satt og bladde i Non-League Paper og gratisavisen Metro mens jeg koste meg med frokosten som ble skylt ned med ferskpresset juice. Jeg slentret omsider tilbake til Kings Cross stasjon og hadde god tid på meg før toget mot Kings Lynn rullet ut av plattformen. Jeg skulle være med så langt som til Ely, dit toget brukte ganske nøyaktig en time og sju minutter.

Jeg har tidligere byttet tog i Ely, men kan vel ikke huske å ha vært ute av stasjonen der for annet enn en røykepause, slik at jeg aldri for eksempel har vandret rundt i katedralbyens koselige sentrum. Det hadde jeg heller ikke denne gangen tid til, men etter å ha spasert rundt den store Tesco-butikken fant fant jeg sporenstreks frem til riktig stoppested for bussen som skulle frakte meg til Chatteris. Etter en snau halvtimes venting kom Stagecoach sin buss nummer 9 noen minutter forsinket, og jeg kunne betale £4,20 for en enkeltbillett til Chatteris. Om ikke annet tok denne bussen en runde gjennom flotte Ely sentrum, før den bega seg utpå noe som på deler av strekningen var en melkerute der den svingte innom landsbyer som Sutton og Mepal. Etter 40 minutter (man kjører visst på godt under halvparten) kunne jeg stige av på East Park Street og gå de få minuttene opp til Bramley House Hotel, der jeg ringte på omtrent idet klokka slo ett.

Her hadde jeg booket kost og losji for £40, og vertinnen undret seg tydeligvis over at jeg hadde kommet helt fra Norge til lille Chatteris for å se Chatteris Town spille fotballkamp i Cambridgeshire League Senior A Division. Det er kanskje heller ikke så merkelig tross alt, men hun var da uansett svært koselig, og jeg hadde snart fått sjekket inn, slik at jeg kunne ta en kikk rundt om i Chatteris. Øverst på programmet sto en tidlig kikk på klubbens hjemmebane West Street, og etter å ha unnagjort et nødvendig ærend i en minibank, la jeg straks ut på den kvarter lange spaserturen fra min base for dagen.

Chatteris er en liten markedsby som altså ligger i Fenland-regionen av Cambridgeshire. Byen hadde ved folketellingen i 2001 snaut 9 000 innbyggere, men er nå en del høyere grunnet heftig boligbygging siden den gang. Chatteris ligger i hjertet av The Fens, eller The Fenlands, der man finner Englands lavestliggende området. Dette var tidligere et stort sumpområde, men allerede for flere hundre år siden ble det drenert, slik at det i dag er et lavtliggende landbruksområde. Chatteris ligger i en spesielt fruktbar del av området, og lokaløkonomien er i stor grad tuftet på jordbruk og ikke minst dyrking av grønnsaker – spesielt løk og gulrøtter. Byens største arbeidsgiver er et slikt firma, som både dyrker, sorterer og pakker. De skal ha Englands eneste optiske sorteringsmaskin for løk og andre grønnsaker, så neste gang du spiser slike grønnsaker i England, er sjansen stor for at de kommer fra – eller har vært innom – nettopp Chatteris.

Det er kanskje en grunn til at stereotypene gjør at mange har et inntrykk av folk fra dette området som innavlede bondeknøler. Chatteris ligger geografisk omtrent midt mellom March , Huntingdon og Ely, og med Peterborough ikke altfor langt unna i nordvest. Ellers ble byen satt på kartet da bandet Half Man Half Biscuit i 2005 ga ut låta «For What Is Chatteris». Og det sies også at Chatteris var icener-dronning Boudicca sitt siste skjulested mens hun flyktet fra romerne. Chatteris hadde tidligere også jernbanestasjon, men den ble lagt ned i 1967 og stasjonsbygget revet tre år senere, så det var da også grunnen til at jeg hadde tatt bussen.

Vel, det var en liten overdose med informasjon om Chatteris, men etter å ha trasket utover Huntingdon Road og svingt til venstre ned West Street, kom jeg uansett snart til Chatteris Towns hjemmebane som deler navn med sistnevnte gate. Der førte en grusvei til høyre inn mot banen, og da portene sto åpne på det forlatte anlegget benyttet jeg selvsagt anledningen til å ta en runde rundt banen. Chatteris Town har en sjarmerende hjemmebane med to flotte tribuner, inkludert en fantastisk hovedtribune, og anlegget er da alt annet et et typisk «step 8-anlegg» der det vitner om en fortid noe høyere opp i pyramiden.

Klubben ble i 1920 stiftet som Chatteris Town Juniors før de året etter fjernet dette siste suffikset og tok dagens navn. Via spill i Isle of Ely League og Cambridgeshire League tok de seg etter hvert opp i Peterborough & District League, og vant denne tre år på rad i årene 1964-1966. Da valgte de å ta opprykk til Eastern Counties League, der deres beste ligaplassering kom i form av tredjeplassen i 1968. De holdt seg etter hvert i den øverste divisjonen av Eastern Counties League frem til 1995, da de rykket ned i Division One. Til tross for at de endte på femteplass våren 2001, valgte de av økonomiske grunner å bli flyttet ned tilbake til Peterborough & District League for å spare reiseutgifter. Men det stoppet ikke der, for i 2008 valgte de å bli flyttet ned i Cambridgeshire League, der de tok plass i Senior B Division – tilsvarende step 9 (eller nivå 13 totalt)! Etter to strake opprykk befant de seg i Cambridgeshire League Premier Division, men i 2013 rykket de igjen ned til denne ligaens Senior A Division, der de fortsatt befinner seg.

West Street har vært klubbens hjemmebane siden 1946, og de to nevnte tribunene ble bygget i 1951. Men la oss starte med at inngangspartiet befinner seg i det ene hjørnet, med klubbhuset lenger bort på kortsiden til høyre for meg da jeg kom inn. Men jeg gikk først opp den ene langsiden, der en av de nevnte tribunene står midt på denne langsiden. Denne strekker seg i underkant av kvarte banens lengde og gir tak over hodet til de som står på betonggulvet her. Veggene er selvsagt kledd i bølgeblikk, mens man i forkant ut mot banen har et «brystpanel» i mur. Bortsett fra dette er det utelukkende hard standing under åpen himmel. På bortre langside er det ingen ting av fasiliteter bortsett fra en eng bak mål, så denne er ikke beregnet på tilskuere. Over på den andre langsiden står derimot anleggets virkelige perle.

Midt på denne langsiden står altså den flotte lille hovedtribunen i mur, malt i klubbens hvite og lyseblå farger. Det gjelder også dens innside, og på midtpartiet står klubbens navn å lese i de herlige benkeradene i tre, som for øvrig er usedvanlig høye. Også de fjonge laglederbenkene befinner seg på denne langsiden – en på hver side av hovedtribunen, og også de bygget i mur. Ellers er det igjen hard standing som gjelder også på denne langsiden. Det er det også på nærmeste kortside, der man imidlertid har klubbhuset i mur på den ene siden, og dette har et lite utbygg som gir tak over hodet til de som står her. Rett utenfor klubbhuset er det igjen en mur ut mot banen, og i denne ser man klubbens initialer, CTFC.

West Street falt svært godt i smak, og nå er det jo selvsagt heller ingen tilfeldighet at jeg befant meg akkurat her. De som kjenner meg vet vel etter hvert at jeg gjør nøye research, og jeg hadde en stund vært klar over at Chatteris Town hadde en svært sjarmerende hjemmebane å by på. Det var imidlertid flere timer til kamp, så etter å ha fullført runden og knipset et antall bilder tok jeg igjen beina fatt og returnerte til sentrum. Et steinkast fra min base for kvelden ligger puben The George Hotel, og der stakk jeg inn for å slå ihjel litt tid. Det skulle vise seg at eieren hadde 60-års lag, og det var allerede lystig lag med grilling i bakgården og planlagt konsert og festligheter senere på kvelden.

Jeg tok med meg en pint ut i bakgården og bestilte meg en bacon-cheeseburger som jeg akkurat hadde fortært da jeg fikk selskap ved bordet av et trivelig ektepar som var hjemom en tur før de skulle returnere til pensjonisttilværelsen i Benidorm, der det skulle vise seg at vi faktisk hadde felles bekjente. De hadde også bodd et par tiår i Glasgow, og jeg ble sittende i en lengre og hyggelig samtale med disse, i tillegg til en liten gjeng med nederlendere som av en eller annen grunn befant seg i Chatteris og som allerede var godt i gang med festen. Men for å gjøre en lang historie kort, brøt jeg opp med halvannen time til kampstart og returnerte til West Street etter en svipptur innom hotellrommet.

Inngangspartiet var ubemannet, men jeg tenkte som så at jeg kunne stikke bortom og betale min skjerv når det ble åpnet. I baren var det allerede litt aktivitet, og jeg betalte £3,50 for en flaske med Bulmers som jeg satt meg ned med i fred og ro. Jeg ble imidlertid snart oppsøkt av en kar som presenterte seg som klubbens Twitter-ansvarlige (jeg er ikke kar om å huske hva slags annet verv han eventuelt hadde) som lurte på om jeg var den norske vikingen. Jeg hadde nemlig vært i kontakt med klubben via Twitter da kampen ble flyttet under planleggingen av min tur, for å forsikre meg om at kampdatoen var spikret. Han kunne som ventet bekrefte at klubben for tiden ikke trykker opp kampprogrammer, men var imidlertid meget behjelpelig med å etter hvert få sporet opp de to lags lagoppstillinger slik at jeg fikk kopiert de manuelt og dermed kunne sette navn på de forskjellige spillerne når kampen startet.

Han kunne dessuten fortelle at kutymen her var at folk ikke betalte inngangspenger mot at de i stedet kjøpte et lodd for £1. Jeg spurte også om klubben på sikt hadde ambisjoner om igjen å returnere til eksempelvis Eastern Counties League, og det utelukket han slett ikke om det kom til et tidspunkt der det føltes riktig. Men først må de være gode nok til å ta seg tilbake til Cambridgeshire League Premier Divison som et første skritt, og det er de i hvert fall meget interessert i. Det er jo strengt tatt litt trist å se de spille i samme divisjon som reservelaget til klubber som Cambridge University Press og Fulbourn Institute! Det blir imidlertid ikke noe opprykk denne sesongen, for klubben lå før kveldens kamp på en femteplass med et godt stykke opp til trioen som kjempet i toppen.

Hemingsford United ledet an på tabellen med 58 poeng, men de hadde også spilt flere kamper (26 i tallet) enn noen av de andre. Deretter fulgte Fowlmere ett poeng bak, men med tre kamper til gode. Det hadde også Soham United som lå ytterligere tre poeng bak. Chatteris på femte (22 kamper og 39 poeng) hadde kamper til gode på fjerdeplasserte Milton (24 kamper, 44 poeng), så en fjerdeplass var nok realistisk sett de beste de kunne håpe på. Gjestende Girton United hadde tatt turen opp fra den nordvestlige utkanten av Cambridge (landsbyen Girton ligger rundt tre kilometer nordvest for Cambridge), og lå helt nede på en 10. plass med 28 poeng, men hadde da også kun spilt 21 kamper, og hadde dermed kamper til gode på samtlige lag, slik at de nok kunne klatre et par plasser med en god sesongavslutning.

Chatteris Town kom fra to strake tap, men det var The Lilies som tok føringen mens jeg konstaterte at jobben som linjemenn ble uført av en representant fra hvert av lagene. Girton Uniteds representant med flagget var faktisk (spillende?) manager Steven Barker, som hadde satt opp seg selv som en av kun to innbyttere. Vertene hadde allerede i kampens andre minutt en dobbeltsjanse ved Ross Alexander og Anton Kaval, men en Girton-spiller fikk reddet på streken. Ti minutter senere spilte Girton-keeper John Howell ballen rett i toppscorer Alexander som enkelt kunne trille inn 1-0. Snaue halvtimen var spilt da det var gjestene sin tur til å få en avslutning blokkert på streken i forbindelse med et indirekte frispark etter et tilbakespill. Fem minutter senere sendte vertenes Josh Joyce et frispark inn i feltet, og keeper Howell fikk slått ballen i tverrliggeren. Kun et par minutter senere doblet imidlertid hjemmelaget ledelsen etter at keeper Howell måtte gi retur på et innlegg, og Ashley Blanchflower fulgte opp med å sette ballen i mål slik at lagene gikk til pause på stillingen 2-0.

Tilbake i klubbhuset fikk jeg hentet meg en ny flaske fra baren, og ble sittende og snakke litt med min samtalepartner fra tidligere, som var svært interessert i å høre om mine turer og hvordan jeg planlegger disse fra Norge. Der ved bordet fikk vi også besøk av karen som hadde vært hjemmelagets representant med flagget på den ene linja, og dette var for øvrig samme kar som rett etter min ankomst hadde gitt meg et lite lynkurs i hvordan flomlysene fungerer, da han måtte forklare en kollega hvordan man skrudde de på. Det er tydeligvis ikke bare å skru på alle sammen på en gang, for da blir det visst overbelastning og kortslutning. I stedet må de skrus på i tur og orden med noen sekunders mellomrom. Man lærer stadig noe nytt.. Idet jeg gikk før starten av andre omgang gikk for å ta oppstilling på ståtribunen på den ene langsiden, kom også selveste klubbformann Julian Young bort for å ønske meg velkommen da han hadde hørt om mitt besøk. Jeg forsikret som sant var at jeg stortrivdes så langt.

Ti minutter ut i andre omgang hadde gjestene en mulighet til å redusere da et innlegg fant Jamie Bates alene på bakerste stolpe, men hjemmekeeper Ben Collett parerte flott. Få minutter senere fikk i stedet vertene et frispark like utenfor 16-meteren. Keeper Howell reddet fra Ross Alexander, men kunne intet gjøre da Anton Kaval satt returen i mål. 3-0. Like etter dette måtte gjestenes Nick Burrows ut med skade, og det sier litt om dette nivået at han med åpenbart store smerter i foten nærmest ble overlatt til seg selv på sidelinjen, der han etter beste evne måtte kjøle ned, bandasjere og ordne seg selv ved hjelp av legeveska som noen var borte hos ham med. Men det er vel også litt av sjarmen..? Ingen divaer her! Manager Steven Barker hadde nå kastet jakka der han vekslet mellom å traktere linjeflagget og å samtale med Burrows. Jeg spurte Barker om han var i ferd med å bli svett siden han kastet jakka, men han svarte lattermildt at det heller var fordi han muligens snart måtte innpå selv.

Kampen hadde virket avgjort, men Girton hevet seg og produserte nå flere sjanser. Eller kanskje var det Chatteris som sloknet og slapp de inn i kampen, men med knappe tjue minutter igjen kom i hvert fall reduseringen etter en corner. Ballen endret retning i en Chatteris-spiller, og innbytter Jake Brown (som altså kom inn for den skadde Burrows) var sist på ballen som fikk en merkelig bue over hjemmekeeper Collett og dalte ned i mål til 3-1, selv om det faktisk gikk mange sekunder før undertegnede forsto at ballen faktisk ikke hadde gått over målet. Innbytter Ritchie Allen ble like etter spilt gjennom for Chatteris, men etter å ha vendt bort en forsvarer skjøt han over. Og da Girton-forsvarer Thomas Fitt sleivsparket ballen mot eget mål i et forsøk på å klarere, kunne han takke sin keeper Howell som ryddet opp og hindret selvmål.

Mot slutten var det Girton som produserte sjansene, og de kunne fort ha redusert ytterligere. De hadde allerede hatt et par gode muligheter da de drøyt fem minutter på overtid sendte i vei et frispark som Collett fikk slått til corner. Og på det påfølgende hjørnesparket hadde de en voldsom dobbeltsjanse da Joe Featherstone først skjøt fra få meter, men traff en Chatteris-spiller som sannsynligvis nokså ufrivillig fikk blokkert. Ballen havnet hos Jonathan Shevlane, men hans heading ble reddet av keeper Collett, og dermed endte det med hjemmeseier 3-1. Jeg hadde for øvrig talt 68 tilskuere, og ble ved kampslutt igjen i klubbhuset en snau halvtime, og der ble det tid til prat med hyggelige representanter for begge lag. Men snart takket jeg for meg etter et trivelig besøk, og ønsket lykke til før jeg jeg famlet meg nærmest i blinde ut den nå totalt mørklagte oppkjørselen.

Tilbake på The George Hotel var det full fest, og et band sto på scenen og leverte en lang rekke av slagere av typen 60-talls rock and andre musikalske kjenninger fra denne epoken. Der traff jeg også på det trivelige ekteparet fra tidligere som insisterte på å spandere neste runde på meg. Vi ble mest av alt stående å more oss over en original type på rundt 55-60, som var helt i hundre ute på dansegulvet, der han uten stans rocket og underholdt med originale bevegelser og en intensitet som var helt vanvittig. Jeg ble sliten bare av å se på, og han hadde visst holdt det gående i ett helt siden bandet startet å spille. Etter at jeg hadde bydd på en siste runde trakk jeg meg høflig og dannet tilbake til Bramley House Hotel en gang rundt midnatt. Chatteris hadde vært et trivelig bekjentskap, men nå var det på tide med litt søvn før turens siste fulle dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 252:
Chatteris Town v Girton United 3-1 (2-0)
Cambridgeshire League Senior A Division
West Street, 8 April 2015
1-0 Ross Alexander (12)
2-0 Ashley Blanchflower (37)
3-0 Anton Kaval (59)
3-1 Jake Brown (72)
Att: 68 (hc)
Admission: Free (or a £1 raffle ticket)
Programme: None
Pin badge n/a

Next game: 09.04.2015: Raynes Park Vale v Guildford City
Previous game: 07.04.2015: Haywards Heath Town v Mile Oak

 

More pics