Det var drøyt to måneder siden sist jeg hadde sett min lokale klubb Drøbak/Frogn i aksjon, og mens jeg hadde vært på fotballtur rundt i Storbritannia, hadde DFI hatt en aldeles miserabel høstsesong. Etter at jeg så de slå Sprint/Jeløy i slutten av juli hadde de spilt uavgjort mot Ørn Horten – som for så vidt ikke er noe svakt resultat – for deretter å gå på seks strake nederlag som hadde bragt de helt ned i nedrykkssonen. De sto nå faktisk med nedrykksgjørme opp til ørene, og var i realiteten fullstendig avhengig av å vinne mandagskampen mot Strømsgodset 2. En sårt etterlengtet seier borte mot Holmen helgen før hadde i hvert fall sørget for et lite håp, og til tross for den overhengende faren for regn valgte jeg å spasere ned for å ta en kikk.
Etter å ha betalt de 100 kronene som kreves for å komme inn på Seiersten Stadion, kunne jeg konstatere at også byggearbeidet hadde gått litt fremover siden sist, før jeg slo av en prat med Jens som som vanlig hadde kommet for å se «svigersønn» Nichlas bryne seg på Godset-angriperne. Odd 3, Holmen og Sprint/Jeløy var nå allerede nede, og nå var det en kamp om å unngå den siste nedrykksplassen og sikre en plass i 3. divisjon også neste år. Det så ikke spesielt lyst ut for et DFI som hadde sju poeng opp til Vestfossen og Østsiden på sikker plass, men de hadde i det minste denne hengekampen til gode.
Det hadde også Strømsgodset 2, og kveldens gjester fra Drammen lå ett poeng foran Vestfossen og Østsiden igjen, slik at de hadde åtte poeng til DFI og nedrykkssonen. De var selv derfor ikke sikre, og for begge kveldens duellanter for det heller ikke fordelaktig at Vestfossen hadde vært høstens store formlag. For DFI var det nærmest vinn eller forsvinn denne kvelden, og det innrømmet også den engelske keeper-treneren Scott lettere nervøst før kamp. Det varte ikke lenge før det begynte å regne, men heldigvis hadde jeg tatt med paraply, i motsetning til Jens som til tross for at han kun bor et par hundre meter unna ikke gadd å gå hjemom. I stedet søkte han ly under det lille taket på kiosken, mens jeg gikk bort i «skammekroken» for å ta meg en røyk i påvente av avspark.
DFI fikk den verst tenkelige starten da Andreas Hoven satt inn 0-1 allerede etter et drøyt minutt, etter at DFI-keeperen igjen var på bærtur, og det var noen lange Drøbak-fjes å se på tribunen i regnværet. Hoven var mannen med kapteinsbindet for Godset denne mandagen, og en av flere spillere som hadde blitt hentet fra fra A-stallen. Også Christian Rubio Sivodedov, Mathias Gjerstrøm og ikke minst Pontus Engblom var med å forsterke laget. Hoven hadde i det minste spilt en rekke kamper for reservelaget denne sesongen, og også noen av de andre hadde vært innom B-laget i det siste, men jeg har som vanlig et problem med at disse reservelagene år etter år får være med så høyt oppe i ligasystemet og påvirke både opp- og nedrykkskamp ved å stille ujevne lag slik de gjerne gjør. Ja; det har vel blitt strammet inn noe på reglementet, men det er ikke nok for meg, og de burde spilt i en egen liga med kun andre reservelag!
Uansett; det virket som om DFI var litt stresset og ikke hang helt med i innledningen, og etter det første målet så det ut til at Godset hadde en viss kontroll de første 10-15 minuttene. Da våknet DFI og kom seg inn i kampen med høyt press, og etter at det først jevnet seg ut litt, tok de røde deretter over mer av banespillet. Fremover skortet det imidlertid på presisjon, og gang på gang rant angrepene ut i sanden. Det gjorde også sitt til at Godset kom på flere skumle kontringer, men DFIs bakre firer var nå svært solid, ledet an av den godeste Nichlas (Furu). DFI burde ha fått en utligning for pause, men til tross for at de hadde hevet seg, måtte de likevel gå i garderoben med 0-1 halvveis.
Hver gang det så ut som jeg kunne senke og slå sammen paraplyen, gikk det ikke mange mange sekundene før den måtte opp igjen, og det var også tilfelle da andre omgang ble sparket i gang. DFI måtte nå ha uttelling i form av mål, og etter et par sjanser tidlig i omgangen kom utligningen i dens femte minutt da M’Bandy Camara satt inn 1-1. Man følte imidlertid at badeby-guttene trengte ett til, men til tross for flere lovende angrep ville det seg ikke. Det rant ut i sanden, eller avslutningene gikk utenfor eller ble stoppet av Godset-keeper Jørgen Johnsen, som for øvrig hadde kommet inn som reserve da målvakten Pål Vestly Heigre måtte ut med skade før tjue minutter var spilt av kampen.
Heldigvis virket forsvaret fortsatt å ha god kontroll da Godset kom på kontringer, og ved en av disse leverte Nichlas en glimrende og uhyre viktig blokkering da en av Godset-spissene trakk seg inn i feltet og avsluttet. DFI presset på, og fikk flere gode muligheter, men det befriende vinnermålet lot vente på seg. Minst én gang så jeg og mange med meg ballen i Godset-målet, men da klokka tikket over på overtid gikk det mot poengdeling – spesielt da en kjempesjanse endte opp med at ballen gikk centimetere utenfor stolpen. Med et drøyt kvarter igjen hadde veteranen Trygve Velten kommet innpå, og kun et par sekunder før vi hadde spilt de tre tilleggsminuttene endte ballen hos ham etter en blokkert mulighet inne i Godset-feltet. De gamle er eldst, og Velten dunket ballen i mål til til voldsom jubel på Seiersten Stadion, der jeg anslår at det hadde møtt frem rundt 120 tilskuere.
Man rakk så vidt å sparke i gang kampen igjen før dommeren fra Varteig blåste for full tid, og flere begeistrede DFI-folk løp inn på banen for å feire med de ekstatiske spillerne. Jeg hadde blitt tilbudt skyss hjem av Nichlas’ mor Bente, og etter at jubelen omsider hadde lagt seg og Nichlas kom ut av garderoben rakk vi også å hente pizzaen jeg hadde bestilt. Nå så det litt lysere ut med fire poeng opp til sikker plass med tre runder igjen, og neste kamp var bortekampen mot den desiderte jumboen Odd 3. Nå gjaldt det i første omgang å ikke skli på et bananskall nede i Grenland, så var det kanskje håp tross alt..
Revisit: Drøbak/Frogn v Strømsgodset II 2-1 (0-1) 3. divisjon avd. 1 Seiersten Stadion, 2 October 2017 0-1 Andreas Hoven (2) 1-1 M’Bandy Camara (50) 2-1 Trygve Velten (90+3) Att: 120-ish Admission: 100 kroner Programme: Included
Kanskje var det savnet etter fotballen etter den store august- og september-turen som gjorde det, men for andre dag på rad valgte jeg uansett å ta turen inn til Oslo for å besøke et nytt «stadion» og se en kamp. Hjemmekampene til både Abildsø, Høybråten/Stovner og Veitvet hadde blitt vurdert, og om det hadde blitt Veitvet ville jeg kombinert det med å treffe en kompis som har bosatt seg der, men da han hadde andre planer denne kvelden, ble det uansett til at jeg bestemte meg for det som tidlig var min favoritt til å få besøk – nemlig Furuset Stadion og kampen mellom Furuset og Jusstudentenes IK. Derfor var det med med Groruddalen som destinasjon at jeg satt meg på buss 500 med kurs for Oslo, mens en av bussene mot Romerike deretter tok jeg meg fra bussterminalen til Furuset stadion.
Jeg husker kanskje feil, men jeg mener å huske at det lå et større stadion som også inkluderte løpebaner her da jeg daglig passerte forbi på vei til og fra jobb da jeg en periode i andre halvdel 1990-årene jobbet ved CCB Stål rett oppi veien. IKEA Furuset åpnet vel her i 1998, og med risiko for at jeg er helt på jordet mener jeg at det etter dette har skjedd endringer her. For noen år siden var det også snakk om store planer i forbindelse med at IKEA ville utvide, og disse planene inkluderte at de i bytte mot tomt ville besørge nye fasiliteter for Furuset IF. Ny fotballhall, nytt fotballstadion og ny tennishall skulle IKEA stå for mot å få utvide utover der dagens tennishall står, og dette ville ikke vært første gang IKEA kjøpslår med idretten på Furuset, for da de først åpnet så var vel det etter at de blant annet bygde ny ishockeyhall til Furuset i form av Furuset Forum. De nye planene ble uansett tydeligvis lagt på is på et eller annet tidspunkt.
Gamle Furuset ishall lå jo der IKEA nå ligger, og når man først er inne på ishockey så er det nok først og fremst som ishockeyklubb at jeg og sikkert mange med meg kjenner Furuset, men fra starten i 1914 har man selvsagt også en lang historie også med blant annet fotball. Mer om det kan leses her, og som man der kan se var det lenge vanlig å kombinere de to nevnte idrettene. Ishockeyklubben etablerte seg som et topplag, men i disse dager er de en skygge av seg selv. Det kan jo selvsagt ha mye å gjøre med at lokalbefolkningen i dag er meget fremmedkulturell og at mange vil ha langt større interesse for eksempelvis cricket enn vintersport. Fotballklubben må imidlertid kunne sies å gjøre det nokså godt for tiden, for selv om det var tre runder igjen i 5. divisjon Oslo avdeling 1, hadde de allerede sikret seg et andre strake opprykk.
Furuset toppet nemlig med 37 poeng på sine 15 kamper, og hadde tre poeng ned til Øvrevoll Hosle. Det er to som skal opp fra hver 5. divisjonsavdeling, og fra Furuset og ned til trioen OSI, Jusstudentenes IK, og Fagerborg 2 var det elleve poeng, så opprykket var som nevnt klart. Furuset var imidlertid lystne på også å ta tittelen foran et Øvrevoll Hosle som ikke virket spesielt populære her på Furuset stadion. Jeg var jo faktisk selv til stede da Øvrevoll Hosle v Furuset endte med borteseier 2-4 i sommer, men Bærumsklubben la visst senere inn protest etter at Furuset skal ha brukt en ikke-spilleberettiget spiller, og resultatet i den kampen ble til slutt i stedet satt til 3-0 med poengene tildelt Øvrevoll Hosle.
Nå skal jeg ikke spekulere i om man fortsatt må være student ved det Juridiske Fakultet for å få spille for Jusstudentenes IK, men det er uansett nærliggende å tro at det i all hovedsak er studenter der som utgjør spillertroppen, og jusstudentene var altså en av tre klubber som fortsatt hadde et ørlite teoretisk håp om å hente inn Øvrevoll Hosle og ta den andre og siste opprykksplassen. Da måtte de i så fall ha full pott i alle sine tre kamper, og først av alt mot et Furuset som har radet opp storseire denne sesongen. Furuset har ofte vært involvert i skikkelige målfester med masse mål begge veier; og først og fremst i deres favør. Jeg hadde derfor tro på en underholdende affære da jeg ankom kveldens kamparena, som er en nokså typisk og spartansk kunstgressbane. På den ene langsiden har man imidlertid en tilsynelatende hjemmesnekret tribune.
Det mest overraskende var at det var målløst ved pause, men det hadde vært flere sjanser i begge ender av banen da lagene gikk til pause med 0-0. Det skulle endre seg med fem mål i løpet av et snaut kvarter i andre omgang, og det var Adrian Kastrati som først sendte Furuset i føringen med 1-0 i det 58. minutt. Kun tre minutter senere var det status quo da Sam Joakim Kristiansen utlignet, og tjue minutter ut i omgangen hadde jusstudentene snudd kampen da Martin Svendal Aase satt inn 1-2. Ledelsen varte i kun to minutter før Nahom Haile Jonas sørget for 2-2, og noen få minutter senere var igjen Furuset i ledelsen da Dionysius Ferdinand Tason satt inn 3-2. Begge lag hadde sjanser etter dette, og ikke minst hadde hjemmelaget et par gode muligheter til å øke ytterligere, men det endte med 3-2 og ny seier for et Furuset som stormet mot divisjonstittelen. Idet fløyta gikk for full tid var jeg allerede på vei mot utgangen og kunne ile mot bussholdeplassen på den andre siden av veien for å komme meg hjemover.
Norwegian ground # 81: Furuset v Jusstudentenens IK 3-2 (0-0) 5. divisjon Oslo avd. 1 Furuset Stadion, 14 September 2017 1-0 Adrian Kastrati (58) 1-1 Sam Joakim Kristiansen (61) 1-2 Martin Svendal Aase (66) 2-2 Nahom Haile Jonas (68) 3-2 Dionysius Ferdinand Tason (72) Att: 34 (h/c) Admission: Free
Etter min store august- og september-tur var jeg nå i ferd med å komme meg litt inn i den gamle tralten. Savnet etter non-league fotballen var imidlertid fortsatt der, slik at jeg denne dagen bestemte meg for å se en kamp i et noe tafatt forsøk på å i det minste døyve abstinensene noe. Det måtte bli en tur inn til Oslo, der både Klemetsrud og Ellingsrud ble vurdert før jeg endte opp å bestemme meg for Hasle/Løren v Heming i 4. divisjon Oslo avdeling 2. Det var bare å sette seg på buss 500 inn til storbyen og ta T-banen opp til Økern for å gå derfra til Lørenbanen. Som forventet viste den seg å være en nokså typisk kunstgress-bane i Oslo-fotballens lavere divisjoner. Altså ikke noe særlig å hoppe i taket av begeistring over, men det får så være.
Denne kampen skulle fullføre den 17. av 22 serierunder i 4. divisjon Oslo avdeling 2, og med ti poeng opp til trygg plass var det vel trygt å anta at jumboplasserte Hasle/Løren var på full fart ned i 5. divisjon. Kveldens bortelag Heming var derimot de som best hadde heng på ledende Rilindja, men selv med seier ville de fortsatt ligge sju poeng bak tetlaget med fem runder igjen. Man skal jo imidlertid ikke gi opp, og det hadde kanskje ikke gjestene fra vestkanten gjort, selv om de nok selv innså at det skulle en del til å hente inn albaner-klubben og ta divisjonstittelen og den eneste opprykksplassen.
Lørenbanen er som sagt et nokså typisk eksempel på en fotballbane i de lavere divisjoner i hovedstaden, og det er en enkel inngjerdet kunstgressbane. Midt på den bortre langsiden står det imidlertid et artig lite tribunebygg som jeg ved første øyekast trodde var en av laglederbenkene. Det er en tretribune som må entres fra baksiden og som man kan stå inne i. Tribune er kanskje en raus beskrivelse, men det gir i hvert fall tak over hodet. Uten at jeg vet om det er lov for tilskuerne, virket det også som at det var mulig å ta seg opp på taket av dette lille bygget, som i så måte kan fungere som en plattform, men den er kanskje først og fremst et mulig utkikkspunkt hvorfra man eventuelt kan filme kampene. Laglederbenkene står på hver sin side av dette lille bygget, mens man ved adkomsten på nærmeste kortside også har en kiosk der jeg fikk kjøpt meg en brus og en pølse.
Da kampen etter hvert kom i gang tok Heming kontrollen fra start, og burde tatt ledelsen etter et kvarters tid da Birger Rasmussen fikk tåa på et innlegg og styrte den like utenfor. Det mest overraskende var at det tok såpass lang tid før gjestene fikk nettkjenning, for til tross for stor dominans var det først med ti minutter til pause at Severin Torp Brørby dundret inn 0-1. Samme mann var sist på ballen da et frispark ble tatt raskt og han kunne bredside inn 0-2 et par minutter før pause. I pausen ble jeg oppsøkt av groundhopperen Marius Helgå, og vi ble stående og prate slik at vi sammen kunne se at andre omgang fortsatte med Heming-dominans.
Vi beveget oss samtidig over på den andre langsiden mens vi forsøkte å knipse noen bilder. For min del ble det noen usedvanlig dårlige bilder som jeg bare får beklage, for det var ikke bare merkelige og elendige lysforhold for dette, men kanskje var det også på tide å oppgradere mobilen (noe som senere har blitt gjort). Uansett regnet vi oss frem til at vi var to av 16 tilskuere, og konstaterte også at gjestene økte ytterligere sju-åtte minutter ut i andre omgang. Deres tredje kom etter en corner, og vi var enige om at det fra vår posisjon så ut som et klart selvmål med Henrik Norlander som den hovedmistenkte, men Vital Curbis Kaba har blitt kreditert, så jeg får forholde meg til det. Det som egentlig var en enveiskjøring kunne endt med en større seier, men Heming nøyde seg med tre, og deres mål var egentlig uansett aldri voldsomt truet, så med 0-3 som sluttresultat kunne jeg etter hvert strene nedover mot T-banestasjonen og vende snuta hjemover.
Mens jeg var på sesongens første store fotball-tur til Storbritannia, ble billettene til den første kampen på Vålerengas nye stadion lagt ut for offentlig salg, og selv om jeg ikke liker å gi penger til den klubben, er det ikke altfor ofte at det åpnes nye fotballstadioner her hjemme, så jeg bestemte meg nokså tidlig for at jeg ville forsøke å overvære åpningskampen mot Sarpsborg 08. Onsdag 16. august skulle eventuelle billetter som ikke var kjøpt av medlemmer av klubb og supporterklubb etc legges ut for salg, og det viste seg at det ikke var noen grunn til å stresse da det var mer enn nok av billetter igjen, men jeg fikk ordnet det på togturen fra Birmingham til Newcastle.
Da kampdagen kom og jeg våknet denne søndagen, var det faktisk bare i underkant av halvannet døgn siden jeg hadde kommet hjem fra England, og jeg følte nå egentlig ikke for å dra på kamp i det hele tatt. Jeg vurderte en liten stund å bli hjemme, men klarte omsider å motivere meg selv til å trosse regnværet og komme meg på bussen mot Oslo-ghettoen siden det tross alt var åpningskamp og jeg heller ikke likte tanken på å la de 220 kronene jeg hadde betalt for billetten gå til spille. Ved bussterminalen rakk jeg å kjøpe meg en pølse før jeg busset videre til Teisenkrysset og gikk den korte veien derfra til nye Vålerenga Stadion.
På dette tidspunktet hadde man fortsatt ikke solgt deler av sjela si for et usjarmerende sponsornavn, og klubben har gjort gode penger på det mange ser på som Oslo kommunes favorisering av klubben i forbindelse med det nye stadionet. Klubben fikk først denne tomten av Oslo kommune for kun 1 krone, og solgte deretter deler av tomten videre for 300 millioner kroner for å finansiere stadionprosjektet som totalt kom på 700 millioner. Et lån på 400 millioner kroner må nå også betales ned, og derfor har man også bygget skolelokaler som leies ut til Oslo kommune. Da utbyggingsavtalen også krevde at klubben utbedret Grenseveien, endte kommunen også opp med å ta denne regningen på ytterligere 25 millioner kroner.
Man forsvarer alt dette med at klubben gjør en viktig jobb i lokalsamfunnet, men det er det mange klubber som gjør, og ofte med ubetalte ildsjeler. Uansett skulle jeg nå forsøke å holde et så åpent sinn som mulig når jeg ankom anlegget jeg tidligere kun har sett på vei forbi på E6 under byggefasen – senest snaut to dager tidligere fra flybussen på vei hjem fra min store tur til balløya. Arbeidet med Vålerenga Stadion hadde startet sommeren 2015, etter at bystyret året før hadde godkjent byggeplanene og leieavtalen om en videregående skole i stadionbygget. Det var kvinnelaget til Vålerenga som hadde fått æren av å åpne anlegget offisielt med kamp dagen før, men for meg og mange andre var det dagens kamp mot Sarpsborg 08 som var å anse som den store åpningen, og det var ventet fullt hus.
I Vålerenga Stadion har klubben endelig fått en egen hjemmebane etter 104 år, og den fremstår som funksjonelt sett flott for klubben. På utsiden har den det som kan bli et fint supporterområde ved den ene kortsiden, der jeg snart køet for å komme meg innenfor på anleggets eneste ståtribune. Stadionet tar seg fint ut, men fremstår for meg også som kanskje litt sterilt og kjedelig. Nå skal man ikke være altfor kravstor her hjemme i fotball-Norge, og i hvert fall ikke i Oslo-området, men det er synd at man ikke har funnet råd til å i hvert fall tette hjørnene. Av kapasiteten på 17 834 får rundt 6 000 plass på den nevnte ståtribunen, og den er av en den nye safe standing varianten med nedslagbare seter. Selv om jeg personlig ikke synes de er i nærheten av å være så flotte som en klassisk ståtribune, satt jeg pris på at man i hvert fall har en ståtribune.
Det er selvsagt her det vil koke mest blant hjemmefansen, og det var allerede stor trengsel på denne tribunen da jeg tok plass helt øverst. De tre øvrige tribunene er temmelig identiske av utseende, og til venstre for meg hadde jeg langsiden med det som må kunne kalles hovedtribunen og VIP-seksjon øverst. Det er også i tilknytning til denne at man finner nye Valle Hovin videregående skole. På bortre kortside hadde tilreisende sarpinger fått tildelt deler av tribunen og sørget for at deres seksjon også var fylt til randen. Dessverre har man også ved dette anlegget valgt å legge kunstgress som underlag, og det skal ha vært et krav som hyklerne i Oslo kommune stilte for at VIF skulle få tomten – noe snodig med et bystyre der MDG vel er involvert.
Ute på den hersens kunstgressmatta var det markeringer, og etter at slimålen Raymond Johansen hadde holdt tale, ble det omsider klart for kamp. Jeg må innrømme at Vålerenga i hvert fall har det som er en god kandidat til tittelen Norges beste fotball-sang, og det var nesten gåsehud-faktor selv hos undertegnede da «Vålerenga kjerke» runget over anlegget med en ståtribune som stemte i av full hals. Jeg har vel aldri noen gang tidligere vært på en fotballkamp der jeg håpet på seier til Sarpsborg, men jeg må også erkjenne at jeg håpet smurfene fra Særp skulle ødelegge festen – spesielt siden det fortsatt også var et lite håp om at Vålerenga skulle kunne rykke ned. Og det var da også særpingene som startet klart best.
Laget fra “Pæddekummen” jaktet medalje, og jeg registrerer at mange mener de er Norges beste lag på plast-underlag. De hadde vært klart best og skapt flere farligheter da de tjue minutter ut i kampen tok ledelsen helt fortjent. Et innlegg havnet hos Ole Jørgen Halvorsen som ladet kanonen og sendte ballen i mål nede i hjørnet. 0-1, og stillheten senket seg over Valle. Den ettertraktede Krepin Diatta var et konstant uromoment så lenge han var på banen, og han hadde like etter en god mulighet til å øke til 2-0, men hans volley ble reddet av Adam Larsen Kwarasay før Tobias Heintz skjøt over på returen. Vertene hang ikke med på sin egen fest den første halvtimen, men de hevet seg litt inn mot pause. En halvsjanse til Henrik Kjelsrud Johansen var likevel det nærmeste de kom før pause, og i stedet kunne Diatta igjen doblet ledelsen da han kom alene med keeper som reddet.
Det sto imidlertid 0-1 ved pause, og hjemmelaget ble avblåst for offside da de tidlig i andre omgang hadde en god mulighet i forbindelse med en corner. I stedet ble de kontret i senk, og Kwarasay måtte i aksjon da han fikk slått en kanon fra Joachim Thomassen i stolpen. Han måtte imidlertid gi tapt da Patrick Mortensen og Diatta kom alene med Vålerenga-keeperen, og alle gode ting var tre for Diatta da han satt inn 0-2. Luften gikk åpenbart ut av Vålerenga – og av kampen, med sarpinger som nå var fornøyd med tingenes tilstand. Det var først helt på slutten at vertene samlet seg til en liten sluttspurt, og på overtid fikk de i hvert fall et trøstemål da Magnus Lekven sendte i vei et prosjektil som duppet inn via stolpen til 1-2.
De 17 011 tilskuerne som ble oppgitt å ha vært til stede fikk dermed se dommeren blåse av med 1-2 som sluttresultat. Det var flere steder et stort antall av ledige seter, så jeg tror personlig at det reelle tilskuertallet var enda mindre, men i en kamp som ble omtalt som utsolgt kan man jo spørre seg hvor de øvrige var. Men verre var det at under halvparten så mange møtte opp da de to samme klubbene møttes på samme sted for å spille semifinale i cupen ti dager senere. Jeg hadde uansett fått se åpningskampen og hadde ingen grunn til å bli lenger enn nødvendig, så jeg kunne snart strene ned mot Helsfyr T-banestasjon for å starte hjemreisen.
Norwegian ground # 79: Vålerenga v Sarpsborg 08 1-2 (0-1) Eliteserien Vålerenga Stadion, 10 September 2017 0-1 Ole Jørgen Halvorsen (21) 0-2 Krepin Diatta (57) 1-2 Magnus Lekven (90+2) Att: 17 011 Admission: 230 kroner Programme: n/a
Noe forundret våknet jeg i Chippenham av at det var hektisk aktivitet på mobiltelefonen min, der det rant inn med såkalte notifications fra Twitter og Facebook. Da jeg fikk summet meg registrerte jeg raskt at det var en følge av at BBC tidlig denne morgenen hadde publisert saken om meg etter intervjuet med Owen Amos på mandagen. Jeg fikk tatt en kikk mens jeg ventet på frokosten som jeg hadde bestilt til klokka 07.30, og Diana disket snart opp med en herlig full english før jeg etter hvert kunne sjekke ut fra Diana Lodge og traske ned til Chippenham jernbanestasjon for å sette meg på 08.25-toget inn til London Paddington. Jeg skulle igjen nordøstover til Darlington, der jeg skulle besøke Brinkburn Road for å se Darlington Railway Athletic. Etter å ha tatt meg fra Paddington til Kings Cross, kom jeg meg med 11.00-toget nordover.
Dette var et Virgin-tog til Edinburgh med York som første stopp, og det var litt komisk da konduktøren kom for å sjekke billetter en times tid etter vi forlot Kings Cross. Ikke bare ble en forskrekket asiatisk kvinne på setet foran meg gjort oppmerksom på at dette toget slett ikke ville frakte henne til Stevenage, og at hun nå måtte bli med helt opp til York før hun kunne ta seg sørover igjen. Idet hun kastet seg over telefonen for å avlyse et møte, ropte en annen kvinne opp i forskrekkelse da hun innså at dette ikke var toget til Cambridge. Ganske imponerende å sitte i en times tid på dette hurtigtoget og ikke skjønne at det slett ikke er et langt mer lokalt tog. Noen ville få en lang tur sørover igjen. Det raste for øvrig inn med meldinger i løpet av togturen, og jeg ble blant annet kontaktet av flere medier som hadde sett BBC-artikkelen og nå gjerne ville ha et ord med meg, så jeg endte opp med en avtale med både BBC Radio Newcastle og radiostasjonen XS Manchester.
Rundt klokka ti på halv to kunne jeg spasere ut av Darlington stasjon og gå den korte veien ned til The Dalesman, der Sarah som med sitt sjarmerende og vinnende vesen som vanlig ventet med en varm velkomst. Etter å ha sjekket inn fikk jeg bestilt meg en pint og unnagjort de to avtalte radio-intervjuene slik at det var ute av veien, og dermed kunne jeg rette oppmerksomheten mot kveldens kamp. Planen hadde jo egentlig vært å besøke Darlo RA som del av en Darlo-dobbel sammen med storoppgjøret Darlington v Spennymoor Town en drøy uke tidligere, men nok en gang hadde altså en tilsynelatende meningsløs endring av kamptidspunktet ført til at de ikke gikk an å få med seg begge. Derfor hadde jeg nå også gjort om planene denne dagen, og det var enklere å gjøre nå som Lincoln United i stedet for ligakamp ville møte Corby Town i NPLs ligacup. Det var bare å håpe at jeg fortsatt var velkommen til Brinkburn Road etter min tirade da jeg fant ut om omberammingen på Bank Holiday Monday, men det var nok klubben selv som tapte på dette snarere enn meg og en haug av groundhoppere som hadde lagt samme plan.
Med fare for å gjenta meg selv er Darlington en stor markedsby som ligger sør i grevskapet County Durham og har drøyt 105 000 innbyggere. Byen var hjemsted for mektige kvekerfamilier som utover på 1800-tallet var sterkt medvirkende til byens vekst, slik som Joseph Pease som var en industriherre og filantrop som involverte seg i etableringen av det som ble verdens første passasjertoglinje – Stockton & Darlington Railway. Mye av Darlingtons senere historie har vært knyttet til jernbanen, og den opprinnelige Darlington-stasjonen nord i byen er fortsatt i bruk under navnet North Road, mens dagens stasjon fortsatt er et viktig stopp på hovedlinjen oppover østkysten. Darlington har også vært et senter for ingeniørkunst, først og fremst innen brobygging. Både Tyne Bridge, Middlesbrough Transporter Bridge og Humber Bridge er eksempler på broer bygget av et Darlington-firma, og på andre siden av kloden var det også tilfelle med Sydney Harbour Bridge.
Mer lokalt fikk jeg inntatt en curry ved Hungry Horse-puben Woollen Mill før jeg gikk opp til Tubwell Row for å sette meg på 17.35-bussen som skulle ta meg til Cockerton, som er en bydel nordøst i Darlington. Det er i disse traktene at Darlo RA hører hjemme, og som planlagt steg jeg av buss nummer 19 ikke så langt fra The Travellers Rest for å lade opp med en pint der før jeg trasket den siste biten opp til Brinkburn Road. Det var koselig nok på The Travellers Rest, men jeg brøt etter hvert opp og spaserte de fem minuttene opp til kveldens kamparena. Med en time til avspark betalte jeg meg der inn med £5 og fant frem ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram før jeg steg innenfor portene.
Darlington Railway Athletic ble stiftet i 1918, og tok året etter plass i Northern League. Våren 1921 tok de en sjetteplass, men etter å ha endt nest sist fire år senere hadde man i 1925 blant annet økonomiske problemer som var medvirkende til at man bestemte seg for å trekke seg og heller spille i Darlington & District League. Der vant de i 1933 ligatittelen, men deretter måtte de vente i over 30 år før de igjen sikret seg ligatroféet i 1964. Ytterligere fire år senere vant de The Double i form av både ligatittelen og den ligaens ligacup, før de i 1975 vant Durham Amateur Cup. Etter et mellomspill i Teesside League tok Darlo RA i 1990 steget opp i Wearside League, som på den tiden hadde to divisjoner, men til tross for at de sikret seg opprykk til toppdivisjonen i sin første sesong, valgte de våren 1992 å legge ned driften.
Etter et års pause ble det imidlertid blåst liv i klubben igjen, og våren 1999 vant de igjen Darlington & District League og valgte å prøve seg i Auckland & District League, der de to år senere sikret seg en ny ligatittel og på nytt tok steget opp i Wearside League. Våren 2005 ble Wearside League vunnet, og Darlo RA hadde dermed vunnet tre forskjellige ligatitler på tre sesonger når de nå returnerte til Northern League etter 80 års fravær. Tredjeplassen de debuterte med betød at de på første forsøk tok seg opp i toppdivisjonen, men der endte det med sisteplass og umiddelbart nedrykk tilbake til Division Two. Når norske medier en sjelden gang faktisk oppdager at det spilles fotball ikke bare utenfor Premier League, men også på nivåer som dette, er de raske med å omtale det som ‘amatørfotball’, og det er gjerne langt fra sannheten. Selv i Northern League Division Two er det vel kun Darlo RA og en eller to klubber til som ikke betaler sine spillere, og i så måte er det imponerende at klubben for noen få år siden tok to strake femteplasser.
Brinkburn Road har vært klubbens hjemmebane helt siden starten, og er litt spesiell i den forstand at hovedtribunen med de beste sitteplassene er plassert bak mål på den nærmeste kortsiden. Den strekker seg omtrent halve banens bredde, og under dens tak har man fire rader med røde, nedslagbare plastseter. Ikke nok med det, for det andre overbygget er også plassert på kortsiden, bak mål på motsatt ende av banen. Dette er tilsynelatende et eldre overbygg som fremstår noe slitent og vaklevorent, og i det ene hjørnet har man laget en liten seksjon med avsatser i tre som gjør at man kan se kampen fra en noe elevert posisjon. For øvrig er det hard standing som gjelder rundt resten av anlegget, og det er altså i sin tilfelle på begge langsidene. Jeg slo fast at jeg likte Brinkburn Road, og etter en rask kikk gikk jeg nå for å oppsøke klubbhusets bar i hjørnet ved inngangspartiet ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn.
I den koselige baren fikk jeg betalt £2,80 for en pint Strongbow som jeg satt meg ned for å nippe til mens jeg knasket pork scratchings og bladde i programmet. En pin til min samling fikk jeg også tak i etter at jeg hadde blitt sendt inn på styrerommet, der trivelige ledere kunne hjelpe meg. Under en samtale med en av disse kom vi innpå avgjørelsen om å flytte mandagskampen en drøy uke tidligere, og selv om det så vidt jeg forstår var etter et forslag fra Northallerton Town, mente vedkommende at det uansett ikke hadde vært spesielt aktuelt å få til et slags samarbeid med storebror Darlington FC da de to visstnok ikke kommer særlig godt overens. Det kan så være, men jeg er sikker på at en rekke groundhoppere og andre tilskuere uansett ville benyttet seg av muligheten til en dobbel uavhengig om det var en avtale på plass eller ikke. Men nå kom jeg meg uansett likevel til Brinkburn Road på denne turen, og jeg så nå frem mot møtet med et Tow Law Town som syntes å være på vei oppover.
Min unge kompis Connor Lamb var på ferie i Hellas og kunne naturlig nok ikke være til stede, men jeg vet at han kjenner flere av Darlo RA-spillerne, og han er blant mange som har spådd en sesong der de vil kjempe på nedre del av tabellen. Også representanter for hjemmefolket innrømmet at dette slett ikke var urealistisk, og mente samtidig at de var en solid underdog i kveldens kamp mot Tow Law Town. En kikk på tabellen viste at Darlo RA med 2-1-6 på sine ni kamper lå på en 17. plass av de 21 lagene i divisjonen, men kun ett poeng foran jumbo West Allotment Celtic, og de hadde i tillegg spilt en kamp mer enn lagene bak seg på tabellen. Hva gjelder Tow Law Town har jeg jo allerede flere ganger denne sesongen hørt hvordan de etter noen svake sesonger nevnes som en av favorittene til divisjonstittelen og opprykk, og Chris Waddles gamle klubb var fortsatt ubeseiret og toppet da også tabellen med sine 6-3-0 og 21 poeng.
The Lawyers hadde imidlertid kun spilt to bortekamper før denne, og hadde måttet nøye seg med ett poeng i begge, men allerede i kampens andre minutt burde de tatt ledelsen da Kai Hewitson fikk løpe alene gjennom mens RA-forsvaret stoppet opp og ropte på offside. Hewitson sendte ballen forbi hjemmekeeper Paul Griffith, men Joseph Peel kom seg tilbake akkurat tidsnok til å få klarert på streken. Kun to minutter senere tok likevel gjestene ledelsen da et passivt RA-forsvar ga Lewy Teasdale muligheten til legge an og plassere ballen i mål etter godt forarbeid av Hewitson. Dermed 0-1, og det kunne blitt langt styggere da bortelaget spilte seg frem til en rekke sjanser mot et Darlo RA som i innledningen minnet mest om hodeløse høns som løp rundt nærmest på måfå. Etter ti minutter var Teasdale nære på å notere seg for sitt andre mål og doble ledelsen, men hjemmelaget ble denne gang reddet av stolpen.
Hewitson hadde også en ny stor sjanse da han nok en gang kom alene gjennom, men hans avslutning gikk rett på keeper Griffith. Etter hvert virket det også som om hjemmelaget fikk litt mer skikk på tingene og fikk samlet seg noe, og de fikk kjempet seg inn i kampen igjen uten at de av den grunn utgjorde noen voldsom trussel for Lawyers-keeper Tom Orton, som foreløpig hadde en rolig kveld på jobb. «There’s only one team in Darlo», slo et par hjemmesupportere fast uten å klare å dra med seg særlig mange, men kanskje ga det hjemmelaget litt inspirasjon, for de hadde uten tvil hevet seg. De ventet nok nå på at dommeren skulle blåse for halv tid slik at de kunne få seg en pause med kun ett baklengs, men noen minutter før det skjedde fikk de i stedet en til i sekken da de mistet ballen på egen banehalvdel, og Adam Nicholls – som for øvrig var enorm på sin venstrekant – fant Kai Hewitson som endelig fikk nettkjenning med sitt skudd fra rundt tjue meter.
Dermed sto det 0-2 til pause, og det var slett ikke ufortjent. Mens jeg i pausen gikk for å hente meg en ny pint i baren, ble jeg også oppsøkt av en liten delegasjon fra bortelaget. De hadde sett at jeg skulle komme, og ville derfor forære meg visse klubb-effekter; blant annet et supporter-skjerf fra FA Vase-finalen på Wembley i 1998 (som de dessverre tapte for Tiverton Town). Jeg kan love at det ble satt stor pris på, og jeg må innrømme at det gleder meg å se at en klubb som Tow Law Town er på vei oppover igjen. De innrømmet at de håpet å kjempe i toppen etter at de skal ha fått litt friske midler skutt inn i klubben, men de advarte mot enda mer pengesterke klubber som Blyth AFC (som slik jeg forstår det har brutt ut fra Blyth Town snarere enn at det er et rent navneskifte) i tillegg til blant annet Hebburn Town (som også skal ha fått en økonomisk vitamininnsprøytning), Billingham Town og Northallerton Town.
Hjemmekeeper Griffith hadde slitt med sykdom og måtte i pausen takke for seg, og uten en reservekeeper på benken måtte forsvarsspilleren David Harrison ta ansvar da han ble byttet inn for å ta plassen i mål. Han fikk en alt annet enn heldig start da han sju minutter ut i omgangen sto for det som må karakteriseres som en keepertabbe ved å la et skudd fra Kai Hewitson glippe ut av hendene sine og gå mellom beina og inn i mål til 0-3. The Railwaymen forsøkte å svare, men skuddet fra Damon Reaks gikk via en motspiller og like utenfor til en resultatløs corner. I stedet var det gjestene som rullet opp sjanse etter sjanse, og med bedre uttelling kunne de nok når sant skal sies vunnet med dobbelt så stor margin som det de gjorde. Etter nytt flott forarbeid av Adam Nicholls, fikk Teasdale sin avslutning blokkert på streken, og Matt Soulsby fulgte opp med å banke returen i stolpen så det smalt i aluminiumet. Innbytter Dean Thaxton hadde nå erstattet Hewitson, og han burde ha puttet på ytterligere, men keeper-vikar Harrison hindret ham med en flott beinparade.
Med drøyt åtte minutter igjen klarte dog ikke hjemmelaget å stå imot, og den glimrende Adam Nicholls fikk skjære inn og servere på sølvfat til Teasdale som satt inn sitt andre og fastsatte sluttresultatet til 0-4. Nicholls selv kunne satt kronen på verket da han helt på tampen tok seg forbi minst fem motspillere før han avsluttet i nettveggen, men det var ingen tvil om at det var tre velfortjente poeng til Tow Law Town denne kvelden. De 69 tilskuerne hadde fått se en maktdemonstrasjon, og jeg følte samtidig litt med hjemmelaget, men det er nok ikke mot lag som Tow Law Town at de først og fremst skal hente mesteparten av sine poeng denne sesongen. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to i godt selskap i klubbhusets bar. Før og under kampen hadde jeg for øvrig blitt oppringt av en kar fra Dagbladet som ville ha en prat etter å ha sett BBC-artikkelen, og med en liten dose skepsis fikk jeg også tid til å svare på noen av hans spørsmål etter hvert som baren tømtes og spillerne satt kursen hjemover. Det gjorde snart også jeg, da jeg etter intervjuet fikk ringt en taxi og kommet meg tilbake til The Dalesman, der jeg lot Sarah servere meg kveldens siste glass før jeg trakk meg tilbake etter turens 27. og siste kamp.
Jeg hadde egentlig tenkt meg hjem dagen etter, men da jeg omsider fikk bestilt hjemreisen valgte jeg å utsette det med én dag og heller dra hjem på fredagen for å tilbringe en siste fotballfri dag med min venninne i St. Helens, som tydeligvis hadde lyst på besøk. Det var koselig, og før jeg forlot balløya for denne gang fikk jeg også æren av å bli intervjuet på The Non League Football Show (fra omtrent 34:40). Da tiden omsider var kommet for å ta avskjed med min venninne og UK etter tjuesju kamper på tjuefire dager, var det som vanlig med blandede følelser, der følelsen av å gjerne skulle blitt lenger som vanlig var den dominerende. Samtidig var jeg også sliten slik at det var greit å komme seg hjem, og da jeg på Gatwick nesten fikk bæremeiser i øyet i trengselen uten så mye som et «sorry», visste jeg at jeg igjen var blant nordmenn og på vei hjem. Jeg ser allerede frem til neste tur, og fly er allerede bestilt på Boxing Day. Det er vel heller tvilsomt om det blir noe før den tid.
English ground # 445: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town 0-4 (0-2) Northern League Division Two Brinkburn Road, 6 September 2017 0-1 Lewy Teasdale (4) 0-2 Kai Hewitson (43) 0-3 Kai Hewitson (53) 0-4 Lewy Teasdale (82) Att: 69 Admission: £5 Programme: £1 Pin badge: £3
Mesteparten av denne store turen hadde jeg tilbragt i nord-England, og jeg må innrømme at jeg trives godt i nord, men nå var det på tide å igjen ta en liten svipptur ned til sørlige deler av landet. Med innkjøpt frokost fra Tesco-sjappa i Lancaster gikk jeg derfor til togstasjonen for å komme meg med 08.57-toget. Dette var en dag der jeg hadde vurdert flere destinasjoner og også en god stund holdt mulighetene åpne med tanke på først og fremst eventuelle omkamper i FA Cupen. Jeg hadde igjen også muligheten til å dra ut på Isle of Wight og besøke Newport (IoW) før de etter alle solemerker flytter ut ved sesongslutt, men valget falt til slutt på Chippenham Town og en visitt til deres hjemmebane Hardenhuish Park, som jeg gjerne ville besøke før stadionkravene i Conference eller andre innfall skulle få de til å finne på noe ugagn med sin hovedtribune.
Derfor var Chippenham min destinasjon, og togruta jeg valgte meg fra Lancaster og dit ned bød på ikke mindre enn fire bytter. Etter første togbytte i Wolverhampton, fulgte ytterligere bytter ved både Oxford, Didcot Parkway og til slutt Swindon, før jeg ankom Chippenham like etter klokka halv to – etter drøyt fire og en halv time på reisefot. Jeg hadde noen dager i forveien booket kost og losji ved Diana Lodge, som ligger langs Marshfield Road, omtrent midt mellom byens togstasjon og Chippenham Towns hjemmebane Hardenhuish Park. Slik sett var det en nokså ideell base, og jeg hadde betalt £40 for fornøyelsen. Etter å ha gått de rundt ti minuttene dit opp ble jeg ønsket hjertelig velkommen av Diana selv, som raskt fikk sjekket meg inn samtidig som hun lovet meg en utsøkt frokost morgenen etter.
Chippenham er en historisk markedsby som ligger i den nordvestlige delen av grevskapet Wiltshire; rundt to mil nordøst for Bath og drøyt 15 mil vest for London. Chippenham har med sine forsteder rundt 40 000 innbyggere, og ligger ved elven Avon (som for øvrig er en av flere britiske elver med dette navnet), med den sørlige delen av det idylliske Cotswolds-området rett nord for seg. Byen er som nevnt en historisk markedsby som senere vokste ved jernbanens ankomst på midten av 1800-tallet, og Chippenham er nå i stor grad en pendlerby med innbyggere som pendler til arbeid i Bath, Bristol eller til og med London. Etter å ha installert meg ville jeg nå rusle en tur inn i sentrum og ta en nærmere kikk på byen som jeg vel tidligere kun har vært i da jeg skiftet raskt mellom tog og buss til og fra en kamp hos Melksham Town for noen år siden.
Jeg hadde via undersøkelser valgt meg ut en flott pub å besøke, men før jeg stakk snuta innom Old Road Tavern tok jeg en tur oppom Hardenhuish Park for en liten kikk i dagslys. Deretter var det også på tide å få litt mat i skrotten, så jeg vandret videre inn i sentrum – over brua som krysser over elven. På den andre siden orienterte jeg meg frem til Wetherspoons-puben The Bridgehouse, etter at jeg hadde blitt fristet til å snoke innom Waterstones-sjappa like ved. Det viste seg å være den femte filialen av denne bokhandler-kjeden hvor jeg uten hell forsøkte å slå kloa i årets Non-League Directory som de riktignok hevdet å ha på lager uten at så var tilfelle. Da fikk den bare bestilles ved hjemkomst Norge, men jeg gikk likevel ikke tomhendt, for jeg ble fristet til å punge ut £30 for en tjukk og utrolig flott illustrert innbundet bok som forteller forhistorien til George R.R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne ble jeg selvsagt sittende å bla i mens jeg ventet på middagen ved Spoons-puben.
Jeg fikk da også skrevet et postkort til min kjære mor før jeg brøt opp og beveget meg videre, og i det fine været slo jeg meg rett og slett ned en liten halvtime på en benk i et idyllisk område langs elvebredden. Neste stopp ble The Brunel, som ligger rett ved viadukten som fører jernbanen over veien her. Etter en kjapp pint der var det omsider tid for å sjekke ut Old Road Tavern, og denne puben skuffet virkelig ikke. Mens jeg nøt min andre pint med Orchard Thieves og knasket på en pose pork scratchings, kom plutselig min groundhopper-kompis Richard Bysouth inn. Han hadde tatt turen fra London, og skulle i likhet med meg se Chippenham Town v Gloucester City, men i stedet for å lade opp i denne herlige, kritikerroste puben, valgte han snart å bryte opp for å i stedet benytte den langt kjipere Wetherspoons-puben. Hver sin smak, og forstå det den som kan, men det er personer som «samler på» Wetherspoons-puber akkurat som andre gjør fotballbaner, og han er altså en av disse.
Vi avtalte uansett å møtes senere på kveldens kamparena, og jeg ble sittende en stund til før jeg lettet på liket og trasket oppover Marshfield Road. Jeg fikk svippet innom mitt krypinn og slengt fra meg et par ting før jeg fortsatte mot kveldens kamparena, og med en times tid til avspark kunne jeg betale meg inn. £12 fattigere fikk jeg stige innenfor, og ytterligere £2,50 byttet eier da jeg skaffet meg et eksemplar av kveldens kampprogram som viste seg å være en 64-siders blekke med masse interessant innhold. Innenfor var man også i gang med salg av Golden Goal-billetter, og jeg slo på stortromma og valgte meg tre billetter før jeg kunne ta en ny rask tur rundt anlegget og deretter oppsøke klubbens bar oppe i andre etasjen på hovedtribunen.
Chippenham Town ble stiftet allerede i 1873, og tok i 1901 plass i Wiltshire League. Tre år senere ble de med i Western League mens de også fortsatte å spille i Wiltshire League (noe som ikke var helt uvanlig på den tiden). I 1906 trakk de seg fra Western League, men vant deretter Wiltshire League i både 1908 og 1909, før de fulgte opp med en rekke andreplasser. Ligatittelen ble igjen vunnet i 1929, og året etter ble det gjensyn med Western League, der de nå tok plass i Division Two. Denne ligaens to divisjoner ble redusert til èn i 1939, og da man startet opp igjen etter andre verdenskrig, tok Chippenham Town andreplassen i 1946. Det var kanskje en forsmak hva som skulle komme, for i 1952 sikret de seg ligatittelen samtidig som de for første gang spilte seg frem til FA Cupens første ordinære runde.
Utover i 1960-årene hadde man et par sesonger tilbake i Wiltshire League, før klubben i 1968 var å finne i Hellenic League, og deretter returnerte til Western League igjen i 1973. Da de ble nummer to (bak Taunton Town) i Western League våren 2001, fikk de rykke opp i Southern League Division One West, der de debuterte med ny andreplass og et andre strake opprykk. Dermed startet Chippenham Town en tilværelse i Southern League Premier Division som skulle vare i 15 sesonger. De kvalifiserte seg ikke til å få være med å starte den nye Conference South i 2004, men var i de påfølgende sesongene flere ganger nære på å ta steget opp. Våren 2005 ble det andreplass, og Bedford Town ble slått i playoff-semien før de måtte se seg slått 0-1 av Hednesford Town i finalen. Året etter ble fjerdeplassen fulgt opp med seier over Kings Lynn Town i playoff-semien, men igjen ble det hjemmetap i finalen – denne gang med 2-3 for Bedford Town.
I 2008 ble det etter ny fjerdeplass stopp i playoff-semien med tap for Halesowen Town, mens de etter tredjeplassen i 2010 slo Hednesford Town i playoff-semien, men heller ikke denne gangen ville det seg da de tapte finalen borte mot Nuneaton Town. Man kan vel kanskje konkludere meg at Chippenham Town foreløpig ikke har hatt den beste playoff-statistikken, og i så måte var det nok greit at de slapp playoff da de i 2016/17-sesongen stormet mot Southern League-tittelen og direkte opprykk til Conference South, der de nå altså har tatt fatt på sin første sesong på dette nivået. De hadde da heller ikke gjort seg bort så langt, der de sto med statistikken 2-3-3 etter sine første åtte kamper i ligaen, og dermed befant seg på en 14. plass. Det var fire poeng opp til kveldens gjester, Gloucester City, som på sin side sto med 4-1-3, men det er vel andre lag som var forventet å kjempe helt i toppen.
Lokal uttale av engelske navn kan noen ganger virke nokså underlig, og Hardenhuish Park er et artig eksempel på dette. Når Hardenhuish uttales ‘Harnish’ dropper de lokale altså flere bokstaver og et par stavelser. Uansett flyttet Chippenham Town inn på Hardenhuish Park i 1919, etter å ha spilt på flere andre baner før dette. Klubbens hjemmebane har en flott og klassisk hovedtribune med et karakteristisk tak som dupper i front. Denne tribunen strekker seg rundt 1/3 av banens lengde, og har senere blitt utvidet i tillegg til at den nå også har fått selskap av en liten og ikke like karakteristisk tribune av den moderne, prefabrikerte sorten som står ved dens side. På motsatt langside er det i hele banens lengde ståplasser under tak, med overbygg som varierer i høyde ettersom den følger den noe skrånende gressmatta som heller nedover mot Bristol Road End. Både på sistnevnte og den andre kortsiden er det ståtribune som gjelder, men mens man på deler av Bristol Road End står under tak, har man ikke slik luksus på motsatt kortside.
Baren entres via en trapp på utsiden av den flotte hovedtribunens bakside, og på vei dit traff jeg igjen på Richard som hadde fått huket av sin Wetherspoons-pub og nå hadde kommet seg hit. Der inne kunne vi for øvrig se en rekke forskjellige effekter som var hengt opp på veggene og som vitnet om besøk fra Norge. Et par hjemmesupportere kunne fortelle om en norsk supporterklubb drevet av en ivrig kar fra det jeg mener var Rogaland, og som flere ganger hver sesong tar turen over; noen ganger med en hel gjeng av kompiser. Enda mer interessant var det dog å høre deres betraktninger rundt deres debutsesong i Conference South, og det syntes å være enighet om at man vil være fornøyd med å etablere seg i divisjonen.
Blant det som etter hvert viste seg å være 612 tilskuere hadde det også møtt opp en del supportere fra Gloucester, og jeg måtte nesten benytte anledningen til å spørre de tiger-stripede om situasjonen rundt deres nye stadion. Gloucester City har jo som kjent vært i eksil siden den store flommen i 2007 sørget for at de måtte forlate sin hjemmebane Meadow Park. Nå skal det endelig bygges nytt (og flomsikkert) stadion på samme sted, og jeg var nysgjerrig på om arbeidet hadde begynt. En av bortekarene kunne bekrefte at han så sent som uken i forveien hadde sett tegn som tydet på at arbeidet var i ferd med å starte, men mens noen fortsatt spekulerer i en mulig retur til neste sesong, mente de fremmøtte her at det nok var mer naturlig å sikte seg inn på 2019/20-sesongen. For øvrig fikk jeg også høre hvordan et par av de håpet at man kunne bygge videre på forrige sesongs 10. plass, og tigrene kom da også fra fire strake seire.
Da jeg hadde hentet meg en kopp Bovril og vi hadde tatt oppstilling i påvente av kampstart, fikk vi imidlertid snart se at det var vertene som kom best i gang, og allerede i kampens andre minutt tok de ledelsen slik at jeg kunne kaste mine tre Golden Goal-billetter som alle hadde første scoring i andre omgang. Man mente at det var Dave Pratt som headet ballen i bue over Tigers-keeper Tom Hadler og i mål, men for meg så det ut som et det var bortespiller Spencer Hamilton som headet i eget mål, og også ligaens egne nettsider har i ettertid registrert det som et selvmål. Uansett sto det 1-0, og ikke lenge etter kunne The Bluebirds doblet ledelsen etter flott forarbeid av Pratt, som var involvert i mye av det vertene skapte offensivt. Ved denne anledningen skiftet hans harde innlegg retning i Tigers-forsvarer Rob Cundy, men keeper Hadler reddet glimrende da han vartet opp med en refleksredning.
Ed Williams var god for et bortelag som etter dette hadde en god periode, og etter å ha dratt av tre mann skjøt han like utenfor via et Chippenham-bein. Williams var på farten igjen da han spilte gjennom Joe Parker, men sistnevntes skudd ble reddet av Bluebirds-keeper Jared Thompson. Hjemmelaget virket rett og slett noe skumlere når de kom fremover, og Dave Pratt var igjen frempå da han skar inn i feltet og avsluttet like utenfor. Bortekeeper Hadler måtte igjen i aksjon da Michael Jones fikk en tå på et innlegg og styrte ballen på mål, og helt på tampen av omgangen hadde gjestene en mulighet da Ethan Moore headet rett utenfor. Dermed sto det 1-0 da dommeren blåste og spillerne gikk i garderoben mens jeg sammen med Richard gikk tilbake til baren.
Etter pause hadde Joe Parker allerede testet hjemmekeeper Thompson da Jake Andrews gjorde tilsvarende med bortekeeper Hadler, og ni minutter ut i andre omgang doblet Andrews hjemmelagets ledelse. Fra min posisjon var jeg umiddelbart sikker på at han måtte være i offside da han ble spilt gjennom, men jeg sto når sant skal sies ikke spesielt optimalt plassert for å bedømme det, og linjemannen holdt sitt flagg nede, så det var nok greit. Uansett sendte han ballen forbi bortekeeperen og i mål til 0-2. Chippenham Town var gode nå, og både Dean Evans, Michael Jones og Matt Smith hadde sjanser til å øke ytterligere mens jeg hentet meg en ny Bovril. Hjemmelagets ledelse fremsto etter hvert som temmelig fortjent.
For Gloucester City hadde Joe Hanks sendt en volley rett på keeper Thompson, og med ti minutter igjen sendte innbytter Zack Kotwica i vei et skudd som ble reddet greit av Chippenham-keeperen. Hjemmelaget virket nå mest opptatt av å ro i land de tre poengene, og bortelagets beste sjanse kom et par minutter på overtid da Joe Hanks fyrte løs og traff tverrliggeren. Til tross for at de i kampens avslutningsfase kastet folk fremover i et siste desperat forsøk på å hente opp de to målene, var det for sent for Gloucester City som etter fire strake seire nå altså led nederlag, og det var som sagt en nokså fortjent seier til Chippenham Town som jeg ut fra det jeg så denne kvelden mener skal være gode nok til å klare seg greit denne sesongen.
Mens Richard raskt satt kursen tilbake mot London, tok jeg igjen turen opp i baren og ble igjen for å unne meg en pint og samtale litt med noen av de fremmøtte. En representant for hjemmelaget ga meg dessuten en enda mer detaljert innføring i temaet rundt de norske supporterne og deres turer til Wiltshire, og jeg måtte nesten la den barmfagre frøkna bak baren gi meg et siste påfyll i glasset før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde trivdes ved Hardenhuish Park, som først og fremst takket være sin klassiske gamle hovedtribune er en koselig kamparena. Måtte det forbli slik til tross for suksess på banen. Jeg hadde uansett en ny lang reise når jeg dagen etter skulle se turens siste kamp, så jeg trasket snart tilbake til Diana Lodge og kom meg til sengs.
English ground # 444: Chippenham Town v Gloucester City 2-0 (1-0) Conference South Hardenhuish Park, 5 September 2017 1-0 Spencer Hamilton (og, 2) 2-0 Jake Andrews (54) Att: 612 Admission: £12 Programme: £2,50 Pin badge: £3
Mandag 04.09.2017: Carnforth Rangers v Cartmel & District
Det er ikke hver mandagsmorgen at jeg våkner så frisk og opplagt som det tilfellet var da jeg denne morgenen våknet til liv i Birmingham. Jeg hadde ikke spesielt dårlig tid, så etter å ha fått i meg en frokost, tuslet jeg en liten tur rundt i sentrum før jeg gikk for å sjekke ut av Britannia-hotellet og komme meg ned til Birmingham New Street jernbanestasjon for å ta plass på 11.15-toget som skulle frakte meg opp til Lancaster. Denne mandagen bød på flere alternativer – også nye stadioner for meg, men det var likevel aldri noe som fristet mer enn et besøk til Carnforth Rangers og det som ville bli det laveste nivået jeg noen gang har sett kamp på, og faktum var at jeg hadde sett frem til denne dagen og besøket i Carnforth. Ved avreise fra Birmingham var jeg allerede klar over at Northern Rail-streiken ville kunne stikke visse kjepper i hjulene senere den dagen, men først var det bare å komme seg til Lancaster.
Togturen dit opp tok i underkant av to timer, slik at jeg litt over klokka ett steg av og kunne dra med meg pikkpakket gjennom sentrum for å finne St Thomas Cottage. Der hadde jeg betalt £40 for overnatting, men en total mangel på skilting gjorde det alt annet enn enkelt å finne. Dessverre hadde jeg ikke sett mailen de hadde sendt meg der det var lagt med bilde av inngangspartiet for at jeg lettere skulle finne frem. Jeg fant da uansett omsider frem og fikk raskt sjekket inn før jeg strøk på dør og gikk for å sjekke ut koselige Lancaster sentrum. På togturen nordover hadde jeg for øvrig blitt kontaktet av Owen Amos, sønn av tidligere Northern League-formann Mike Amos som jeg hadde truffet ved flere anledninger også på denne turen. Owen er journalist i BBC, og etter at hans far hadde nevnt meg og mine reiser, ville han av en eller annen grunn intervjue meg, så jeg lovet å ta kontakt når jeg var klar for en prat.
Rett nedenfor Lancaster Castle og med kun et par minutters gange til togstasjonen slo jeg meg ned ved Merchants 1688, og det syntes som et sted godt som noe til å få det unnagjort. Etter at Owen takket for praten og fortalte at han håpet å publisere artikkelen onsdag morgen i forbindelse med at jeg senere den dagen skulle se turens siste kamp, tømte jeg glasset og gikk mot stasjonen. Takket være Northern Rail-streiken måtte jeg med 14.37-toget til Carnforth, og jeg visste samtidig at siste tog tilbake ville gå allerede klokka 17.02, slik at returen ville måtte skje med buss. Men det skulle bli flere kjepper i hjulene, for da jeg ankom stasjonen med et kvarters tid til avgang var allerede toget kansellert grunnet en gasslekkasje langs linjen. Heldigvis var det i ferd med å ankomme busser som skulle være erstatning for tog, og bussturen opp til Carnforth gikk da også egentlig ganske radig tross alt.
Carnforth er en liten by helt nord i grevskapet Lancashire, et lite stykke nord for Lancaster – jeg vil anslå at det ikke er noe særlig mer enn en mil mellom de to. Byen har et innbyggertall på så vidt over 5 500, og mye av dens historie de siste par hundre årene har vært dominert av jernbanen, samt smelteverk og utvinning av kalkstein. Carnforth ble i sin tid et knutepunkt der tre jernbanelinjer møttes, og vokste fra en liten landsby til å bli en jernbane-by som også skulle bli hjemsted for et viktig jernbane-depot. Carnforth stasjon er verdt en kikk i seg selv, og var i 1945 åsted for innspillingen av David Leans kortfilm «Brief Encounter». Stasjonen er i dag bevart som et heritage centre og fremstår minst like mye som et museum som en jernbanestasjon. Jeg måtte selvsagt innom her for å ta en kikk før jeg beveget meg videre. Tilknyttet stasjonen ligger også micro-puben Snug Micro Pub, der jeg hadde planlagt et stopp, men den åpnet ikke før klokka 17.00.
Derfor tuslet jeg inn i byen og startet min planlagt pub-til-pub-runde i Carnforth med å gjeste et par andre etablissementer. Både Royal Hotel og Carnforth Hotel ble testet før turen gikk til County Hotel, der jeg også begynte å kjenne magen rumle. De serverte en aldeles utsøkt kalvelever med blant annet potetmos, bacon og brun saus, og etter dette herremåltidet kunne jeg så smått begynne å tenke på en retur til The Snug Micro Pub. Der ble jeg servert en pint Thistly Cross, og sannelig rakk jeg også å skrive et par postkort. De ble postet på vei opp mot kveldens kamparena Quarry Lane, der det skulle være kampstart allerede klokka 18.15. Jeg visste at det ikke ville være noen bar eller lignende fasiliteter der, så etter en kikk på klokka så jeg at jeg også hadde tid til å stoppe innom Shovel Inn.
Det var da omsider på tide å tilbakelegge resten av strekningen, og jeg svingte snart ned til høyre på en grusvei som leder frem til Quarry Park. Denne grusveien er ikke bare lang, men også så vanvittig hullete og humpete at jeg vil tro det går hardt utover både eksospotter og annet utstyr på bilene som regelmessig kjører her. Med et kvarters tid til avspark ankom jeg da i hvert fall omsider Quarry Park, som ligger like skjermet som jeg hadde fått inntrykk av på kartet. Det er i seg selv en sentral og sentrumsnær beliggenhet, men det virker ikke slik når man er der omringet av grønt på alle kanter, og adkomsten skjer som nevnt via en lang grusvei i elendig forfatning. Det er kanskje grunnen til at en annen groundhopper kom over et amorøst par da han en dag kikket innom for å ta noen bilder. Det førte jo også til visse morsomheter der flere kjente undret seg om hvorvidt bakgrunnen for mitt besøk var iveren etter å ha funnet en mulig dogging spot, men jeg kunne berolige med at jeg hadde andre insentiv for mitt besøk.
Carnforth Rangers er ifølge deres logo stiftet i 1906, og selv om det ikke virker altfor enkelt å grave i deres historie, virker det som om de har tilbragt mye tid i North Lancashire & District League. Dette er en liga som ikke offisielt er med i den engelske fotball-pyramiden, men i realiteten er det en potensiell feeder-liga for West Lancashire League. Det vil si at dens øverste nivå vil være ensbetydende med non-league step 10 – eller nivå 14 totalt, dersom man ikke skulle forstå denne sjargongen. Klubben var da også en periode å finne i West Lancashire League, der de i 1990 rykket opp i toppdivisjonen. Det endte imidlertid med to sisteplasser, og etter at de første gang ble benådet fra nedrykk, måtte de i 1992 ta turen ned igjen. Carnforth Rangers var å finne i West Lancashire League frem til 2004/05-sesongen, da de ser ut til å ikke ha fullført sesongen, og det virker som om de har valgt å bli flyttet ned igjen til North Lancashire & District League.
Der vant de ligatittelen i både 2012, 2014 og senest i 2016, men de har åpenbart ikke vært interessert i noen retur til West Lancashire League. En kar jeg vekslet noen få ord med ga da også uttrykk for at det var tilfelle, og at det ville medført mer reising og dermed økte utgifter. Men han mente da også at det flere ganger har vært oppe til vurdering, og at det muligens kan bli aktuelt igjen ved en senere anledning. Denne ettermiddagen skulle de ta imot regjerende mestre Cartmel & District, så det var intet mindre enn et møte mellom de to siste sesongers ligamestre jeg skulle være vitne til. Når man legger til at gjestene også ble nummer to da Carnforth vant sin forrige ligatittel, var det duket for et storoppgjør i denne ligaen.
Idet jeg nådde enden av grusveien og kom inn på parkeringsplassen bak det ene målet, hadde det plutselig begynt å regne ganske kraftig, og det var tydelig at jeg for første gang på en tur der jeg tross alt hadde vært nokså heldig med været, skulle få se kamp i skikkelig grisevær. Det var for øvrig ingen inngangspenger her, og naturlig nok heller intet kampprogram, men ringrev som jeg etter hvert er fikk jeg huket tak i dommeren idet han var i ferd med å titte ut av sin garderobe, og han gikk velvillig med på å fiske frem arket med lagoppstillinger slik at jeg fikk fotografert det og dermed hadde noen navn å henge på de forskjellige aktørene. Med det unnagjort var det bare å søke ly under tak på tribunen på bortre langside.
Quarry Park er et nokså beskjedent anlegg, og denne tribunen er det eneste av slike fasiliteter her. Samtidig er nok dette garantert blant ligaens beste anlegg – og sannsynligvis det beste. Den nevnte hovedtribunen har også åpenbart fått litt stell side bildene jeg først så herfra, og med nytt eller reparert tak forble jeg tørrskodd så lenge jeg befant meg der. Det er en tribune i hvit mur, med røde søyler og med klubbens initialer malt i rødt på veggen. Innvendig har den noen bratte trinn med betongavsatser som man kan stå eller sitte på. Bortsett fra dette er man rundt resten av anlegget henvist til å stå rett på gresset der det er mulig, og det er vel for øvrig kun deler av denne langsiden som var gjerdet inn med stolper og gelender. Laglederbenkene står på hver side av tribunen, og derfra fikk jeg noen snodige blikk da jeg tidlig i kampen trosset regnet og gikk en runde for å knipse noen bilder mens jeg på de få minuttene ble søkkvåt til skinnet.
Nå skal jeg ikke gå altfor detaljert til verks med selve kampen, men oppe på tribunen kom jeg i prat med en groundhopper fra Preston som hadde hørt at det skulle komme en nordmann, og jeg ble stående å se kampen med denne karen som til og med tilbød meg skyss tilbake til Lancaster etter kamp. Sammen med oss sto også moren til Carnforth-spiller Phillip Meeks, og som tre av det jeg talte meg frem til å være 41 tilskuere fikk vi se at Ryan Patterson sendte gjestene i føringen fra straffemerket i det 20. minutt etter en nokså sjansefattig innledning på kampen. Det hadde raskt blitt en tung og vanskelig gressmatte som ikke ble enklere av regnet som veltet ned med uforminsket styrke. Det utviklet seg til snart til å bli slike forhold jeg elsker å se kamp i, men jeg krysset fingrene for at jeg ikke skulle ha noen grunn til å frykte avlysning slik jeg mistenkte kunne vært tilfelle i visse andre ligaer. Det var en underholdende affære med en kamp som bølget frem og tilbake med sjanser begge veier, men ved pause sto det fortsatt 0-1.
Hjemmelaget stormet etter pause i angrep på jakt etter utligning, og det var kun Cartmel-keeper Andrew Kendal som hindret en tidlig scoring da han på kort tid vartet opp med tre gode redninger. Ni minutter ut i omgangen måtte han dog kapitulere da Aaron Hoyle fikk kjempetreff og utlignet til 1-1. Cartmel-keeperen var like etter reddende engel igjen da han reddet forsøket fra Haydn Holmes, og heller ikke Sam Frith klarte å overliste borte-keeperen som slo hans skudd over. Cartmel var også skumle da de kom fremover, men det var litt mot spillets gang da de igjen tok ledelsen i det 68. minutt. Et frispark ble slått inn i feltet, og Graham Rhodes headet i mål bak Carnforth-keeper Adam Bee. Jeg lot meg imponere over nivået som jeg må innrømme å ha vært litt skeptisk til, og det var som nevnt en meget underholdende kamp der Carnforth igjen måtte jakte på utligning.
Med ti minutter igjen burde vertene ha utlignet da Holmes kom alene med keeper, men han skjøt rett på målvakt Kendal som igjen vant duellen. Noen minutter senere fikk de imidlertid sin nokså fortjente utligning da Asa Stone besørget 2-2. Det var tid for flere mål, og helt på tampen holdt innbytter Jamie Chick på å sikre bortelaget alle poengene da han avsluttet i stolpen. Dermed endte det med 2-2 og poengdeling, og det var nok tross alt et nokså greit resultat kampen sett under ett. Preston-karen ville rett hjem, og det var uansett ingen grunn til å bli, så vi takket for oss før han manøvrerte seg forsiktig ut fra anlegget langs grusveien og satt kursen sørover. Turen ned til Lancaster gikk raskt, og det var fortsatt tidlig da han slapp meg av i sentrum, så jeg tok en tur ut på byen der.
Jeg hadde hatt et ørlite håp om å kunne finne et sted der man viste Tsjekkia v Nord-Irland, men skjønte raskt at jeg måtte ta til takke med England v Slovakia, som jeg så ferdig ved The Penny Bank. Da turen gikk videre til The Tap House havnet jeg midt oppe i ukas quiz, og da jeg etter et raskt glass der gikk for å avslutte kvelden ved Ring O Bells var det allerede stengt, slik at kveldens siste pint i stedet ble inntatt på Wetherspoons-puben The Sir Richard Owen. Det var på tide å ta kvelden etter det som hadde vært en lang dag, og jeg hadde heldigvis omsider også tørket ordentlig da jeg krøp under dyna. Carnforth og Carnforth Rangers hadde vært en interessant bekjentskap. Neste morgen ventet en ny kamp, og dessuten en nokså lang reise, så det var bare å få seg litt søvn.
English ground # 443: Carnforth Rangers v Cartmel & District 2-2 (0-1) North Lancashire & District League Premier Division Quarry Park, 4 September 2017 0-1 Ryan Patterson (pen, 20) 1-1 Aaron Hoyle (54) 1-2 Graham Rhodes (68) 2-2 Asa Stone (84) Att: 41 (h/c) Admission: Free Programme: None Pin badge: n/a
Da jeg våknet i St. Helens var det en våt, grå og hustrig søndagsmorgen, og dette var en dag der jeg noen dager i forkant hadde fått solide kjepper stukket i hjulene for mine planer. Jeg hadde tidlig blinket meg ut League One-kampen Blackburn Rovers v Fleetwood Town, som skulle hatt avspark klokka 12.15 denne søndagen, og på en ukedag der utvalget gjerne er meget beskjedent var det en fin mulighet til å få besøkt Ewood Park. Jeg hadde dog ikke tatt høyde for at tre Blackburn-spillere skulle bli kalt opp til forskjellige landslagstropper slik at kampen ble utsatt, men heldigvis kunne groundhopperen John McClure informere meg om dette noen dager tidligere, på et tidspunkt da jeg fortsatt ikke hadde booket overnatting for denne dagen. Nokså ergerlig, men det var bare å ta en ny kikk på alternativene.
Den nærmeste jernbanestasjonen til Ewood Park er Mill Hill, og rett i nærheten spiller klubben Mill Hill FC i East Lancashire League. Samtidig har de også et Sunday League-lag som benytter hjemmebanen Griffin Park til sine kamper i Blackburn Sunday Football League. Jeg så lenge på muligheten til å dra dit opp, men jeg fant ut at jeg med søndagsruter nok ikke ville ankomme før et kvarters tid etter kampstart klokka 10.30 om jeg dro med tog. Alternativet var tre forskjellige busser, men ruten fremsto så kronglete at jeg slo det fra meg, og det var like greit siden jeg i ettertid registrerte at hjemmelaget vant på walkover slik at kampen tilsynelatende ikke ble spilt. Uansett; det var i hvert fall FA Cup-helg, og det betød i det minste noen alternativer, og jeg kikket nå på disse. Av de fire søndagskampene var det kun Littlehampton Town som ikke var en «banedeler», og selv om det hadde vært trivelig med et gjensyn der, ville jeg aldri komme meg dit ned i tide.
Selv om jeg kvelden før hadde vurdert en siste gang å sette kursen mot Mill Hill, valgte jeg meg etter hvert en revisit til Sutton Coldfield Town, der deres leietakere Romulus skulle være vertskap for Kettering Town i FA Cupens første kvalifiseringsrunde. Derfor var det med Birmingham som destinasjon at jeg la ut fra St. Helens denne morgenen, men etter å ha toget til Wigan North Western, benyttet jeg den 59 minutter lange ventetiden der til å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben Moon Under Water før jeg tok plass på 10.28-toget som skulle frakte meg ned til Englands nest største by. Ved ankomst Birmingham fikk jeg dumpet bagasjen på Britannia-hotellet oppe på New Street, der jeg hadde betalt £38 for overnatting. Innsjekkingen fikk vente til senere, for nå strenet jeg ned igjen til Birmingham New Street for å rekke 12.06-toget til Sutton Coldfield.
Jeg mistet imidlertid dette toget med et nødskrik, da det forlot perrongen idet jeg kom ned rulletrappa. I stedet for å vente en halvtime på neste tog valgte jeg å heller ta 12.17-toget til Perry Barr for deretter å la buss 907 frakte meg derfra. Det virket som om det i hvert fall ikke var noen tregere løsning, for jeg ville ha en kortere spasertur fra bussholdeplassen enn fra jernbanestasjonen. Mens jeg byttet fra tog til buss ved Perry Barr traff jeg også på et kjent fjes i form av en groundhopper jeg ofte har sett på blant annet de organiserte Hop-arrangementene. Med lokalkjent reisefølge tok jeg dermed plass på 907-bussen som brukte rundt 25 minutter på å frakte oss til holdeplassen Duke Street; fem minutters gange fra Sutton Coldfield Towns hjemmebane Central Ground – også kjent som Coles Lane.
Sutton Coldfield er en by som ligger en drøy mil nordøst for sentrale Birmingham, og den har i slik grad vokst sammen med Englands nest største by at den er å anse nærmest som en ytre nordlig bydel. Historisk sett har byen tilhørt Warwickshire, men etter etableringen av det nye grevskapet West Midlands i 1974 har den sortert under sistnevnte. Sutton Coldfield har det som skal være Englands største bypark utenfor London, og etter jernbanens ankomst i 1860-årene var Sutton Park en populær destinasjon for Birmingham-folk som kom hit på utflukter for å slippe unna storbyens forurensning. I Sutton Park har man for øvrig også bevart en strekning av romerveien Icknield Street, som gikk fra Gloucestershire til South Yorkshire. Ellers var jernbanen selvsagt også medvirkende til at det landlige stedet vokste frem til å bli en soveby for Birmingham, og i dag bor det rundt 95 000 i Sutton Coldfield.
Da jeg nå kom gående nedover Coles Lane og snart svingte til venstre inn innkjørselen mot inngangspartiet, var det ikke første gang jeg så baksiden av den karakteristiske hovedtribunen foran meg. I romjula 2012 var jeg nemlig her og så Sutton Coldfield v Kidsgrove Athletic, der hjemmelaget snudde en underholdende kamp. Nå var det altså banedelende Romulus jeg skulle se i aksjon, og dette er første gang jeg gjør en revisit til en britisk bane med kunstgress. Det var kanskje medvirkende til at det var med litt blandede følelser at jeg gikk for å betale meg inn, men ingen regel uten unntak, og dette unntaket fra mine «regler» ga meg i hvert fall muligheten til å stifte bekjentskap med fotballklubben Romulus, samtidig som det også faktisk ville være første gang jeg så Kettering Town.
Romulus FC ble stiftet så sent som i 1979, og spilte opprinnelig Sunday League-fotball, men av spillere som kom gjennom deres system kan nevnes blant annet Dean Sturridge, Darius Vassell og Zat Knight. Etter flere år med suksess tok de i 1999 omsider steget opp i den ordinære pyramiden og tok plass i Midland Combination Division One. Etter å ha debutert med andreplass fikk de rykke opp i Midland Combination Premier Division. Der etablerte de seg umiddelbart i toppen, og da de i 2004 vant ligatittelen sikret de seg samtidig opprykk til Midland Alliance. Også her ble det et kort opphold, for tre år senere var en andreplass godt nok til at Romulus fikk ta steget opp på non-leagues step 4. De tre første sesongene der ble tilbragt i det som da het Southern League Division One Midlands, og det er åttendeplassen som de våren 2010 tok i sin siste sesong i denne divisjonen som fortsatt står som deres bestenotering. Deretter ble de flyttet sidelengs fra Southern League over til NPL Division One South.
Årene i NPL 1 South har stort sett endt med plasseringer på nedre halvdel, bortsett fra to sesonger der de så vidt har karret seg opp på øvre halvdel med tiendeplasser. Heller ikke denne sesongen forventes Romulus å være blant klubbene som kjemper om divisjonstittel og opprykk. Etter å ha betalt meg inn med £8 og punget ut ytterligere £2 for et eksemplar av dagens kampprogram, kunne jeg konstatere at det ikke hadde noen tabell – slik man godt kunne unnet seg til tross for at det var FA Cup det denne søndagen var snakk om – men med hjelp av Non-League Paper som jeg hadde rasket med meg i Wigan, kunne jeg se at Romulus lå sist i NPL 1 South med kun ett poeng på sine fire kamper. Nå skulle de ikke bare opp mot en klubb fra nivået over, men Kettering Town var sågar også sammen med Banbury United den eneste klubben som i Southern League Premier Division sto med full poengpott etter fem kamper. Ingen lett oppgave for Romulus!
Da jeg ankom hadde jeg observert grinebiteren og groundhopperen Tony Morehead rett foran meg i køen, og han hadde ment at det var gjort visse endringer her siden mitt forrige besøk. Da jeg kom meg innenfor så jeg også at det viste seg å stemme. Central Ground har vært hjemmebane for Sutton Coldfield siden 1920, da de flyttet fra en bane litt lenger ned langs Coles Lane. Den opprinnelig hovedtribunen i tre brant ned i 1955, og den nåværende hovedtribunen kom raskt på plass som en erstatning etter denne. Den flotte og karakteristiske hovedtribunen står midt på langsiden rett ved siden av der man kommer inn, og den er opphøyet fra bakkenivå slik at den entres via trapper i sidene. Der oppe har man sitteplasser med god utsikt over banen, og man kan også se ned på laglederbenkene som befinner seg foran denne tribunen.
På kortsiden sett til venstre herfra kunne jeg se en av endringene som var gjort siden mitt forrige besøk, for på den ene flanken var det satt opp en liten tribune – eller rettere sagt et lite overbygg – som fremsto slik at jeg mistenkte at det var ment som en slags handicap-tribune. Ellers er det kun hard standing her, men lenger borte på denne kortsiden finne man klubbhuset med sin store og fine bar. Over på bortre langside var det endringer å se, og her var ikke forandringene til det bedre, for overbygget som på deler av langsiden ga tak over hodet til stående tilskuere er fjernet. I stedet har man helt nede mot hjørnet ved klubbhuset fått på plass en sittetribune av den moderne og prefabrikerte sorten. Lenger ned langs denne langsiden står man nå under åpen himmel. På den nederste kortsiden har man derimot forlenget det som var et lite overbygg rett bak mål, og det kunne virke som om dette arbeidet fortsatt var pågående.
Om man ser bort fra den hersens kunstgressbanen, liker jeg Central Ground, og det er først og fremst takket være den flotte hovedtribunen. For Romulus sin del har jo de allerede i en årrekke banedelt her, og har dermed for lengst slått røtter ved Coles Lane. Etter en kjapp kikk på anlegget satt jeg kursen mot klubbhusets bar, og det var fortsatt rundt halvannen time til avspark, så jeg gikk til innkjøp av en pint Strongbow og satt meg ned for å kikke litt i programmet. Det var nokså fort gjort, for det var nokså lite spennende innhold som druknet i reklamen, og programmet forsvarte på ingen måte prisen som var fire ganger så mye som det jeg hos Percy Main Amateurs tidligere på turen betalte for et program som ikke var noe dårligere. Men et sted skal vel klubben hente inntekter fra, for jeg skal ikke si hva de eventuelt får av bar-inntektene her.
Romulus hadde kommet inn i den såkalte Preliminary Round, som er den nest første av alle rundene i FA Cupen, og der hadde tatt seg av Rugby Town med borteseier 3-2. For Kettering Town sin del kom de inn nå i første kvalifiseringsrunde, og var når sant skal sies temmelig store favoritter til å ta seg videre. Den tilreisende Poppies-fansen var også i overveldende flertall, og de hadde god tro på avansement, samtidig som de håpet å kunne kjempe om opprykk enten i form av divisjonstittel eller via playoff. En rask prat med en representant for Romulus-ledelsen bekreftet at de ikke kunne hjelpe meg med en pin til min samling, og også at det for deres del kanskje ville gå mot en ny sesong der det gjelder å holde seg unna nedrykkssonen. I det minste er det i utgangspunktet noe enklere denne sesongen, da det i forbindelse med omstruktureringen etter sesongslutt kun er én klubb som skal ned.
Etter å ha fått sikret meg en stensil med lagoppstillingene, var det på tide å komme seg ut i påvente av kampstart, og de 249 tilskuerne fikk snart se at gjestene fra Northamptonshire tok initiativet allerede fra start. Rene Howe headet i tverrliggeren, men ble uansett vinket av for offside. Etter fem minutter var det likevel klart for borteledelse da Rhys Hoenes ble lagt i bakken slik at dommeren pekte på straffemerket. Hoenes tok selv straffesparket og sørget for 0-1, men Romulus kjempet seg etter dette inn i kampen og spilte åpenbart med hjertet utenpå drakta der de kastet seg inn i taklingene og kjempet for hver eneste ball. Sjansene de fikk var gjerne i forbindelse med dødballer som frispark, cornere og ikke minst deres lange innkast inn i feltet.
Poppies-keper Paul White måtte i aksjon med en fin redning da Romario Martin fyrte løs, og likeledes da et av de lange innkastene ble headet på mål av Malachi Farqhuarson. På motsatt ende av banen ble Roms-keeper Liam Sharpe testet av Rene Howe og Aaron O’Connor, mens Michael Richens headet like utenfor fra en corner. Hjemmelagets midtbanespiller Barry Fitzharris fikk deretter tid og rom til å sende i vei et skudd som holdt på å snike seg inn i mål, men Poppies-keeper White var raskt nede og fikk slått unna. Det var likevel bortelaget som var nærmere å øke sin ledelsen før pause, og helt på tampen av omgangen traff Rene Howe igjen tverrliggeren med et skudd. Dermed var det fortsatt håp for The Roms da spillerne gikk i garderoben med 0-1 som pauseresultat.
Inne i baren ga Roms-folket uttrykk for at de til tross for underlege var i ferd med å gjøre sin beste kamp for sesongen, for de hadde likt det de så av innsats fra de røde- og hvitstripede i første omgang. I pausen fikk jeg også slått av en ny prat med noen av de tilreisende supporterne, og det var interessant å høre deres betraktninger rundt deres rivaler i Southern League Premier denne sesongen. Til tross for at Banbury United foreløpig var eneste klubb som holdt følge, virket det som om de var mer redd for en klubb som Hereford FC, og advarte i tillegg for blant annet Kings Lynn Town og Slough Town. Noen av de ga for øvrig uttrykk for at de allerede burde hatt et andre mål, men sa seg litt imponert over måten hjemmelaget hadde fremstått på.
Allerede i andre omgangs fjerde minutt fikk Kettering sitt andre mål da Aaron O’Connor omsatte et flott innlegg fra Lindon Meikle i scoring, og med 0-2 virket det nå tøft for et hjemmelag som dog fortsatte å kjempe heroisk. De måtte imidlertid innse at det tross alt var en nivåforskjell som begynte å gjøre seg gjeldende, og like etter kunne bortelaget økt ytterligere da et skudd fra Hoenes gikk via O’Connor og suste like over mål. Timen var så vidt passert da Rene Howe la inn til Rhys Hoenes som hadde en enkel jobb med å sette inn 0-3. Det hele var avgjort, og Romulus kom nå kun på sjeldne besøk på Ketterings tredjedel av banen, men ved ett av disse hadde Cameron Lee en god sjanse da han headet like utenfor.
Med tjue minutter igjen virket det som om kampen døde hen og at begge lag nærmest sa seg fornøyde med dagens dont og ventet på sluttsignalet. Både Howe, Meikle og Brett Solkhon hadde imidlertid halvsjanser for gjestene mens Jordan Francis skjøt like utenfor for et slitent hjemmelag, men det var fortsatt med 0-3 på resultattavla at kamplederen omsider blåste av. Kettering Town var i «hatten» for trekningen av andre kvalifiseringsrunde, mens The Roms kunne konsentrere seg om ligaen inntil videre. Mens mange av de fremmøtte snart strømmet mot utgangen valgte jeg å unne meg en pint i klubbhusets bar, der jeg samtalte litt mer med noen av de involverte. Etter å ha tømt glasset var det på tide å komme seg ned til sentrale Birmingham for å sjekke inn, så det var bare å legge ut på den rundt kvarter lange spaserturen til Sutton Coldfield jernbanestasjon.
Der fant jeg ut at jeg like godt kunne unne meg en vanningspause ved puben The Station rett utenfor stasjonen, men med både pint og pork scratchings satt til livs kunne jeg omsider toge ned til Birmingham New Street og snart sjekke inn og installere meg på rom 528. Jeg må ha vært ganske sliten, for da jeg la meg ned på senga for å lukke øynene et lite minutt, sovnet jeg i 19-tiden og våknet nokså forfjamset rundt to timer senere. Jeg måtte ut en tur for å få i meg litt mat, men det ble en rask svipptur innom The Briar Rose før jeg etter fullført måltid returnerte til hotellsenga for å se over morgendagens reiseplaner og deretter la meg underholde av storfilmen «Heat». Robert De Niros karakter kom seg dessverre ikke unna denne gangen heller, og snart fikk jeg besøk av Jon Blund.
Revisit: Romulus v Kettering Town 0-3 (0-1) FA Cup, 1st Qualifying Round Central Ground (aka Coles Lane), 3 September 2017 0-1 Rhys Hoenes (pen, 6) 0-2 Aaron O’Connor (49) 0-3 Rhys Hoenes (61) Att: 249 Admission: £8 Programme: £2 Pin badge: n/a
Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut to kamper på halvøya The Wirral, og etter en tidlig start og lang tur opp fra Llandrindod Wells i Wales, hadde jeg slengt fra meg bagasjen på Liverpool Lime Street og dratt nedover mot utkanten av Ellesmere Port for å se Vauxhall Motors v Heswall i West Cheshire League. Der fikk jeg se hjemmelaget vinne 5-0 før jeg gikk for å ta plass i den ventende drosjebilen, og sjåføren fikk raskt loset meg nordover på Wirral-halvøya, slik at jeg allerede fem-ti minutter over fem var fremme ved dagens andre kamparena; Prenton Park. Taksameteret hadde stoppet på £14,20, og etter at drosjekusken hadde fått betaling kunne jeg ta en kjapp kikk utenfor Tranmere Rovers’ hjemmebane, der hjemmelaget skulle ta imot Dover Athletic til TV-kamp i Conference National med avspark klokka 17.30.
Tranmere er en del av byen Birkenhead, og selve navnet Tranmere skal stamme fra våre breddegrader. På 900-tallet slo ifølge historien norske vikinger seg ned her og kalte stedet Tranemyr. Birkenhead har drøyt 85 000 innbyggere og ligger som nevnt på halvøya Wirral, på vestbredden av elven Mersey. Tradisjonelt har området sortert under grevskapet Cheshire, men hører i dag til Merseyside. Byen er først og fremst kjent som en havneby og som hjemsted for flere store skipsverft – ikke minst det store Cammell Laird-verftet. Ellers er det nok flere som jobber inn i Liverpool, og det er gode forbindelse med både tog og biltunneler inn til Beatles-byen på den andre siden av elven Mersey.
I skyggen av giganter som Liverpool og Everton på den andre siden av elven, har Tranmere Rovers aldri hatt de enkleste arbeidsvilkår, men med langt mindre ressurser har de i perioder likevel slått bra fra seg. Klubben ble i 1884 stiftet under navnet Belmont FC, men tok allerede året etter dagens navn. Da Football League i 1921 ble utvidet, var Rovers en av klubbene om fikk være med å stifte den nye tredjedivisjonens nordlige avdeling. I 1920-årene gå Tranmere også debut til en 16-åring som skulle bli en scoringslegende i engelsk fotball. 27 mål på 30 kamper ble fasiten i Rovers før Dixie Dean forsvant til Everton, der han ikke minst huskes for sin vanvittige rekord med 60 ligamål i øverste divisjon i 1927/28-sesongen. Tranmere Rovers var også med å sette en rekord som har stått siden Boxing Day 1933, for 13-4 seieren over Oldham Athletic er fortsatt tidenes mest målrike oppgjør i Football League, og i denne kampen scoret for øvrig Rovers’ Robert «Bunny» Bell hele ni mål.
Våren 1938 rykket Tranmere for første gang opp på nivå to, men rykket rett ned igjen, og etter andre verdenskrig falt klubben hen til en tilværelse i de to laveste divisjoner, der de i perioder også var i fare for exit fra Football League. Under ledelse av manager John King skulle 1990-årene vise seg å bli klubbens beste periode, og i 1990 vant de Football League Trophy etter finaleseier 2-1 over Bristol Rovers. Da de sesongen etter vant playoff-finalen mot Bolton og sikret seg sitt andre opprykk på tre år, var de også tilbake på nest øverste nivå. Samme sesong hadde de også spilt seg frem til finale i Football League Trophy, men hadde der måttet gi tapt for Birmingham City. Manager John King hadde samlet en fin miks av ungdom og aldrende stjerner som John Aldridge og Pat Nevin, og utover 1990-årene kjempet faktisk klubben flere ganger om opprykk til den nye Premier League. Tre år på rad i perioden 1993-1995 ble imidlertid fasiten tap i playoff-semifinalene.
I 1994 spilte Tranmere seg også frem til semifinalen i ligacupen, der de tapte for straffer for Aston Villa. Etter ti år måtte klubben i 2001 igjen ta turen ned på nivå tre etter å ha endt på sisteplass, men i tiden før og etter dette gjorde de flere gode cup-prestasjoner. I 2000 spilte de seg frem til ligacupfinalen, men der vant Leicester City til slutt 2-1. Mellom 2001 og 2004 nådde Tranmere også kvartfinalen i FA Cupen hele tre ganger. Våren 2014 rykket klubben ned i ligaens kjellerdivisjon, og sannelig endte de som jumbo året etter, slik at de måtte ta turen ned i Conference etter to strake nedrykk. I sin første sesong i Conference Premier misset de noe overraskende playoff, men etter andreplassen forrige sesong tok de seg av Aldershot Town i semifinalene og var klar for playoff-finale. Dessverre måtte de bite i gresset for Forest Green Rover, slik at de nå har tatt fatt på sin tredje sesong i non-league.
Jeg tok en runde rundt anleggets utside for å ta en kikk på statuen av John King, som står utenfor Main Stand ut mot Prenton Road. Mens jeg først var der, stakk jeg snuta innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling samt et eksemplar av dagens kampprogram som jeg punget ut med £3 for. Jeg hadde tidligere på dagen bestilt billett på nettet for å spare litt tid, men det viste seg at det ikke gikk an å velge å plukke opp billetten ved ankomst, for jeg fikk i stedet tilsendt en PDF-fil. Uten mulighet til å få printet den ut forhørte jeg meg rundt dette, men utviklingen ved Prenton Park har tydeligvis kommet nokså langt, for jeg ble fortalt at jeg med telefonen simpelthen kunne scanne strekkoden ved inngangspartiet. Dermed gikk jeg mot korrekt inngangsparti for å ta meg inn på The Kop, men på veien møtte jeg sannelig min groundhopper-kompis Steve Williams, som er ihuga Tranmere-fan og fast innslag på Prenton Park. Vi avtale å treffes etter kamp før vi for av gårde i hver vår retning.
Prenton Park har vært klubbens hjemmebane siden 1912, men på midten av 1990-årene fikk anlegget en skikkelig ansiktsløftning med tre nye tribuner. Det domineres av hjemmetribunen The Kop som på den ene kortsiden ruver over resten av anlegget. På motsatt ende av banen hadde kontingenten av supportere fra Dover inntatt The Cowshed. Langsiden på min høyre side sett fra The Kop ble opprinnelig bygget som Borough Road Stand, men ble i 2002 omdøpt til ære for klubbens mest suksessrike manager. På den andre langsiden er Main Stand nå anleggets eldste, bygget i 1968. I en periode i 1990-årene så man på muligheten for å bygge ut Prenton Park til en kapasitet på rundt 30 000 – noe som er nesten det dobbelte av dagens kapasitet på 16 587, men på det nivået klubben nå spiller spørs det vel om ikke de planene ikke bare er lagt på is, men også begravet under en solid dose støv.
Tranmere Rovers må sies å ha hatt en skuffende sesongstart, og 2-3-2 og en 15. plass etter de første sju rundene var neppe det Rovers-fansen og de fleste andre hadde sett for seg. Det var nemlig status før dagens kamper, og hjemmefansen krevde nå at manager Micky Mellon og hans gutter leverte en seier og tre poeng. Dover Athletic på sin side lå på en 9. plass med 3-2-2, men det var en svært jevn divisjon så langt, der det kun skilte seks poeng mellom ledende Sutton United og Barrow på 19. plass. Nytt av året er jo også dette våset med at de har utvidet playoff i Conference-divisjonene til å inkludere seks lag fra andre- til sjuende-plass, så det holder jo snart uansett å havne midt på tabellen for å få kjempe om kvalifisering til opprykk. Dermed var det i hvert fall ingen grunn for Tranmere-fansen å resignere allerede.
Dover har mistet sin målmaskin Ricky Miller, men slår likevel fortsatt bra fra seg, selv om deres bestemann denne ettermiddagen nok var keeper Mitch Walker. Han reddet greit fra Andy Mangan før Andy Cook skjøt like utenfor for vertene. Den første omgangen var ikke på noen måte verdt de £17 jeg hadde betalt, og var til tider søvnmedisin med mye småspill som sjelden eller aldri førte til noe av betydning. Mitch Pinnock hadde en halvsjanse for gjestene fra Kent, men omgangens største sjanse fikk hjemmelagets Jeff Hughes da han var mål for en lang ball inn i feltet. Han tok ned ballen og fyrte løs mot mål, men Dover-keeper Walker var på pletten og reddet flott. Det var egentlig første omgangs beholdning, og dermed var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause i det jeg nå begynte å mistenke var en 0-0-kamp.
Nå er jo ikke lenger Prenton Park et FL-stadion for tiden, men på de fleste andre måter enn på det sportslige plan er Tranmere Rovers egentlig som en FL-klubb å regne, og i så måte var Prenton Park en liten positiv overraskelse. Det jeg spesielt likte var at man ikke bare hadde et røykeområdet bak tribunen, men på utsiden der var det også en slags bar der supporterne samlet seg for å innta en pause-pint. Ikke snakk om å stå i gangen under tribunen her altså, men en skikkelig bar med sofagrupper og bord slik at det nesten var som å være i klubbhuset til en klubb på enda lavere nivåer. Skjønt, det var så fullt der at jeg allerede etter fem sekunder med sild i tønne valgte å snu rett innenfor døra. Likevel plukket jeg opp deler av samtaler der frustrerte hjemmefans ga uttrykk for misnøye med måten hjemmelaget fremsto på.
Tidlig i andre omgang hadde vertene en corner som ble headet på mål av Andy Cook, og kun en benparade av Dover-keeperen hindret scoring. Jeg håpet dette signaliserte mer underholdning i andre omgang, og snart var det Dover som prøvde seg med et skudd fra Femi Ilesamni som suste like utenfor Tranmere-målet. Innbytter James Norwood burde nok ha sørget for hjemmeledelse da han på blank kasse ikke klatre å styre inn et frispark, og på andre banehalvdel sendte Dover-innbytter Tobi Sho-Silva i vei et susende skudd som en flyvende Rovers-keeper Scott Davies måtte varte opp med en flott redning for å stoppe. Dover var enda nærmere da Ilesami igjen var frempå, men hans heading traff tverrliggeren. Kampen hadde åpnet seg opp, men etter hvert som klokka tikket ble også min mistanke om en målløs affære stadig styrket…inntil vi befant oss i det 79. minutt.
Det var en merkelig situasjon da Dover ble tildelt et omdiskutert straffespark. Headingen til Ryan Bird gikk rett i Rovers-forsvarer Ritchie Sutton, og når han skulle klarere, sparket han bort beinet til Bird som bakfra forsøkte å ta ballen fra ham. Rovers-fansen var i hvert fall ikke imponert, men Dover hadde uansett straffespark og Ryan Bird tok selv ansvar. Han dundret ballen i mål til 0-1, og en liten gruppe bortesupportere som hadde tatt den lange turen kunne slippe jubelen løs. Tranmere startet imidlertid å presse kraftig på i jakten på en utligning. De fleste trodde den skulle komme da Liam Ridehalgh ble spilt gjennom alene med keeper, men keeper Walker fikk med beinet stoppet ballen såpass at Connor Essam kom seg tilbake og fikk klarert nesten inne på streken. Deretter måtte Walker også hamle opp med både en volley fra James Norwood og et skudd fra Andy Cook, men etter fem tilleggsminutter kunne ringreven Chris Kinnear og hans Dover-spillere juble over tre poeng.
Dette var andre gang på tre sesonger at Dover vinner 1-0 på Prenton Park, og spillerne gikk av banen til pipekonsert fra Tranmere-fansen. Nå skal nok TV ha noe av skylden, men 4 101 tilskuere var også litt mindre enn det jeg hadde forventet ved Prenton Park. Uansett gikk jeg nå over til party-teltet bak Main Stand for å møte Steve som avtalt. Han spanderte en lokalbrygget øl på meg og ga uttrykk for at Tranmere slik de nå spilte skulle passe seg for lagene bak slik at de ikke «tok en York City». Etter en kjapp forfriskning gikk han og hans kompis videre til en lokal pub mens jeg satt kursen mot Liverpool. Bussen som var varslet kom aldri, og jeg valgte til slutt å spasere den lange veien til Birkenhead Central, der jeg omsider kom meg på et av togene inn til Liverpool Lime Street.
Der fikk jeg snart hentet ut bagasjen etter å ha punget ut, men deretter mistet jeg toget til St. Helens med et lite minutt, takket være noen franskmenn som hadde somlet og surret noe forferdelig foran meg i køen. Jeg hadde opprinnelig tenkt å overnatte hos min venninne i Thatto Heath, men hun skulle ha familiebesøk denne helgen, og derfor ville jeg ikke være til bry. Likevel valgte jeg meg en base like i nærheten der, siden The Royal Alfred har en praktisk beliggenhet rett utenfor togstasjonen St. Helens Central og dessuten var så billig som £25. Det var nå en time til neste tog, og etter å ha unnet meg en pint og betraktet de lettkledde frøknene på vei ut på utelivet i Liverpool, kunne jeg stige på det stappfulle toget. Etter en lang dag kom jeg meg omsider til St. Helens og The Royal Alfred, som er en pub med rom i overetasjen. Jeg fikk raskt sjekket inn, og ble dermed med i festlighetene nede i puben før jeg ved stengetid fant tilbake til senga og segnet om.
English ground # 442: Tranmere Rovers v Dover Athletic 0-1 (0-0) Conference Premier Prenton Park, 2 September 2017 0-1 Ryan Bird (pen, 79) Att: 4 101 Admission: £17 Programme: £3 Pin badge: £3
