NCEL Easter Hop anno 2015 var over, og det var nesten litt vemodig å komme ned til frokost og vite at vi ikke ville kjøres av gårde med flere kamper i vente denne dagen. Mange av groundhopperne hadde som undertegnede valgt å bli over også fra lørdag til søndag, og etter at jeg hadde forsynt meg fra hotellets frokostbuffet kunne jeg snart se små grupper som sjekket ut for å starte hjemturen. Etter hvert var det min tur til å sjekke ut, men hjemturen skulle jeg ikke starte på ennå. Derimot skulle jeg benytte dagen til å forflytte meg sørover, og med tidlig kampstart i Arundel i West Sussex dagen etter, hadde jeg valgt meg East Croydon som overnattingssted.
Dette var også eneste dag på turen der det ikke sto noen fotballkamp på mitt program. Det var heller ingenting av interesse på menyen, kun et par kamper i Premier League. Selv om interessen for ligaen nå er temmelig laber for å si det mildt, hadde det sikkert vært ok å oppleve derbyet Sunderland v Newcastle, men det var uansett uaktuelt når jeg skulle sørover, og det hadde sikkert ikke vært enkelt å få billett heller. Jeg hadde blinket meg ut en av av bussene til Yorkshire Tiger, som plukket opp rett utenfor Cedar Court hotellet, der jeg ble stående på holdeplassen sammen med to par med groundhoppere – et av dem var Peter Leavis og hans kone Karen som jeg kjente fra før, og sammen med de hoppet jeg på bussen inn til Wakefield sentrum.
Det var groundhopperen Gyles fra Norwich som først hadde nevnt for meg at det skulle spilles rugby-kamp på Belle Vue i Wakefield denne søndagen, med kampstart allerede klokka 12.30. Det dreide seg om en vennskapskamp mellom U19-lagene til Wakefield Trinity Wildcats og Catalan Dragons, og om ikke annet bød det på en mulighet til å få tatt en kikk innenfor stadionportene, slik jeg ikke fikk gjort da jeg under et tidligere opphold i Wakefield i fjor sommer måtte nøye meg med en kikk på utsiden. Jeg hadde ikke dårlig tid denne dagen, så jeg hadde vurdert seriøst å slå i hjel litt tid ved å gjøre nettopp dette. Peter Leavis, som er bedre kjent med rugby league enn det jeg er, sjekket også opp en rugby-nettside for meg og bekreftet at det var kamp klokka 12.30, så ved Wakefield busstasjon skiftet jeg til en lokalbuss dit ned.
Hovedinngangen var ikke åpen, og da det også var tilfelle ved flere andre innganger begynte jeg å tvile på om det virkelig var kamp eller om den i det hele tatt var åpen for publikum. Men en av dørene i hovedtribunen var åpen, og det viste seg at det ganske riktig var kamp, og etter å ha kastet £3 i en bøtte fikk jeg komme innenfor med en snau halvtime til kampstart. Når sant skal sies var jeg nå langt mer interessert i å ta en kikk på anleggets indre enn det som skulle foregå på banen. Jeg rakk dessverre aldri å se Wakefield FC når de spilte her, og selv om det nok var temmelig trist å se de spille foran et typisk publikum på 40-70 tilskuere, har det likevel irritert meg litt. Jeg kunne nå i det minste konstatere det jeg allerede visste. Belle Vue er et fantastisk flott stadion som formelig oser av karakter.
Hovedtribunen East Stand er der man finner anleggets sitteplasser, og også den har en del karakter, men Belle Vues virkelige perle er ståtribunen North Terrace bak det ene målet. Dette er rett og slett en fantastisk tribune av typen som FA, den moderne fotballen og sikkerhetshysteriet dessverre har gjort sitt ytterste for å fjerne fra fotballen. Den flotte ståtribunen svinger på herlig vis over til langsidene i begge hjørner, og der oppe blant de rødmalte bølgebryterne ble jeg rett og slett bare stående en stund og suge inn inntrykkene. I ettertid har jeg funnet ut at det tydeligvis ikke er altfor mange år siden denne tribunen fikk tak. Jeg satt fra meg bagen bakerst på denne tribunen mens jeg vandret over på bortre langside, som også er meget flott. Her er det hovedsakelig ståtribune under åpen himmel, men tidligere sto det her en tribunekonstruksjon i tre som ble fjernet etter Bradford-brannen. Nederst på denne langsiden er det imidlertid et parti der man har tak over hodet. Ellers har den midt på noen brakker som muligens tidligere har gjort nytte som VIP-bokser, og med en såkalt TV-gantry på taket.
Den sydlige kortsiden domineres i dag av en voldsom bygning av VIP-bokser som tårnet over anlegget i fire etasjer. Tilbake på North Terrace bestemte jeg meg for at jeg i det minste kunne bli for å se første omgang av rugby-kampen, som ble dominert av et hjemmelag som gikk opp i en 18-0 ledelse, før de gikk til pause med 18-4 (og senere vant 34-14). Det har jo en stund vært spekulert i om Wakefield vil måtte forlate Belle Vue til fordel for en moderne bane om de skal kunne kjempe i Super League, og av sikkerhetsgrunner er nå kapasiteten redusert betraktelig i forhold til det som var tilfelle – ikke minst sammenlignet med tilskuerrekorden på 28 254 som ble satt i 1962. Det er nemlig ikke bare fotballen som kan komme opp med til tider ganske håpløse krav og regler. Blant annet krever Super League 5 000 sitteplasser under tak, mens Belle Vue kun har 1 382 på East Stand. Det hevdes at North Terrace alene krever rundt 30 timers vedlikehold i uka, men personlig vil jeg hevde at det er en tragedie om også dette fantastiske anlegget forsvinner.
Ved pause snek jeg meg ut og tok bussen tilbake til Wakefield busstasjon, og derfra trasket jeg til togstasjonen Wakefield Westgate for å hoppe på toget til London. Ved ankomst Kings Cross krysset jeg over til St. Pancras og steg på et av Thameslink-togene som går gjennom London ned mot Sussex, slik at jeg slapp å bruke penger på tuben. Og omsider kunne jeg stige av i East Croydon og finne frem til Travelodge-hotellet et par minutter unna. Dagens transportetappe var unnagjort, og jeg hadde installert meg strategisk med tanke på programmet mandag formiddag.
Lørdag 04.04.2015: Penistone Church v Pontefract Collieries
Etter å sett dagens tredje kamp hos Shaw Lane Aquaforce i Barnsley, var det snart på tide å forlate åstedet for å tilbakelegge den ikke altfor lange veien opp til Penistone, der dagens fjerde og siste kamp skulle gå av stabelen med avspark klokka 19.30. Groundhop-arrangementets offisielle buss brukte kun rundt tjue minutter til Penistone mens jeg kikket litt i programmet for den forestående kampen, og med drøyt tjue minutter til avspark kunne vi stige av foran Church View Road – hjemmebane for fotballklubben Penistone Church, som nok vil være et nytt bekjentskap for de fleste her hjemme. Penistone er en liten markedsby som i disse dager hører inn under grevskapet South Yorkshire, der den ligger 13 kilometer vest for Barnsley, 23 kilometer nordvest for Sheffield, og 47 kilometer øst for Manchester.
Penistone skal være Englands høyestliggende markedsby, med sentrum beliggende 747 fot (ca 230 meter) over havet. Markedsbyen med omtrent 10 000 innbyggere var tidligere åsted for et viktig kvegmarked, der levende kveg ble auksjonert, men dette ble det slutt på en gang etter årtusenskiftet. Markedet for øvrig har imidlertid fortsatt en sterk posisjon, selv om et stort Tesco supermarked de senere år har stjålet en del av businessen. Penistone er også hjemsted for et årlig landbruks-show som finner sted andre søndag i september, og som tiltrekker seg folk fra hele landet. Byen ligger forresten rett vest for Penninene, med mange turstier som går opp i dette høylandet. Landsbygda i området byr også på flott natur, kilometervis med de klassiske steingjerdene, og en rekke idylliske småsteder som knapt kan kalles landsbyer.
Fotballklubben Penistone Church har tatt navnet fra kirken som nå er byens eldste bygg, og mens jeg er usikker på om de har ytterligere tilknytning til kirken og menigheten, så kan det jo tyde på det når vi vet at klubben i 1906 ble stiftet etter en sammenslåing av de to klubbene Penistone Choirboys og Penistone Juniors – hvorav førstnevnte vitterlig høres ut som om det kan ha vært en klubb tilknyttet kirken. Penistone Church spilte i lokale ligaer som Sheffield Amateur League og Penistone League før de etter andre verdenskrig tok plass i The Hatchard League. Denne slo seg i 1983 sammen med Sheffield Association League for å danne den nye Sheffield & Hallamshire County Senior League, og Penistone Church var en av klubbene som der fikk være med fra starten, da de tok plass i Division Two. Etter årtusenskiftet klarte de omsider å etablere seg i denne ligaens Premier Division, og etter å ha vunnet denne forrige sesong, er de nå nyopprykket i NCEL Division One.
Der virker det som om de har etablert seg greit i sin første sesong på nivået, og ved starten av dagen la de beslag på 9. plassen. Nå var de dessuten ubeseiret på de sju siste ligakampene (4-3-0), og hadde kun ett tap på de elleve siste. De sto nå imidlertid overfor en tøff test når ledende Pontefract Collieries kom på besøk, og The Colls kom fra seks strake seire og kun ett poengtap på de ni siste (8-1-0). De toppet ved starten på dagen tabellen på målforskjell foran AFC Emley, som vi imidlertid hadde sett tape tidligere denne dagen. Deretter fulgte Shirebrook Town fem poeng bak, men med to kamper mer spilt, mens en større trussel virket å komme fra Clipstone, som lå fem poeng bak The Colls med to kamper til gode. Ved mitt besøk hos Pontefract Collieries i januar fikk jeg jo høre klubbsekretær Trevor Waddington fortelle hvordan han var nærmest desperat etter å få klubben opp i NPL, men det betinger at man først rykker opp i NCEL Premier Division etter 16 års fravær. Det er vel heller tvilsomt om Lincoln Moorlands Railway den gang utgjorde noen god målestokk, men likevel ble jeg imponert av et Ponte Colls som jeg fikk se vinne hele 12-2!
Hjemmelagets stadion Church View Road entres i det ene hjørnet, der man ser klubbhuset rett foran seg på kortsiden her. Tilskuerfasilitetene består både her og på motsatt kortside utelukkende av såkalt hard standing under åpen himmel. Det er også tilfelle på bortre langside, mens anleggets eneste tribune er å finne på den nærmeste langsiden, rett ved der vi kom inn. Dette er en flott tribune i mur, som strekker seg omtrent halve banens lengde, og som står helt inne på banehalvdelen nærmest inngangspartiet. På seksjonen nærmest inngangspartiet er det ståplasser med et par betongtrinn, mens det lenger bort er installert seter. Som sagt er dette en absolutt flott tribune, som for øvrig også har klubbens navn i «panna», og Church View Road er totalt sett et svært koselig sted å se fotballkamp.
Etter en liten kikk inne på anlegget inntok jeg baren, der jeg kunne betale £2,70 for en pint Strongbow og slå av en prat med noen av de mange fremmøtte. Et par hjemmesupportere uttrykte tilfredshet med det klubben har gjort så langt i sin første sesong i Northern Counties East League Division One, mens representanter for gjestene var både nervøse og forventningsfulle i forkant av kveldens kamp der en seier ville bringe de nok et lite skritt nærmere opprykk og retur til NCEL Premier Division. Dagens vertskap hadde tross alt i løpet av mars måned slått andre topplag som Clipstone og Hemsworth Miners Welfare. I motsetning til ved forrige kamp denne dagen, slapp jeg nå også å være «barnepike» for Katies flotte barn, som nå i stedet igjen var i ferd med å drive henne til vanvidd etter det som sikkert hadde vært en ekstremt lang dag for de to. På utsiden av klubbhuset hadde hjemmelaget satt opp bord med salg av en rekke effekter, og etter å ha nøyd meg med å betale £3 for en pin (i motsetning til bl.a. Russell som tydeligvis gikk til langt større innkjøp), rakk jeg akkurat å hente en ny boks Strongbow før det var tid for avspark.
Den siste kampen i årets NCEL Easter Hop ble sparket i gang, og det var tidlig nokså jevnspilt før gjestene snart fikk et synlig overtak. Vertskapets manager-duo Ian og Duncan Richards hadde en utfordring i form av rekke fravær, ikke minst fremover på banen der også reservespissen var i bryllup. Og etter et kvarter havnet de bakpå etter en corner fra Josh Corbett som ble headet i mål av gjestenes nykommer, midtstopperen Luke Danville. Det sto 0-1, og gjestene tok nå stadig mer over. Det virket som om baklengsmålet førte til at Penistone falt helt sammen, og med to mål i løpet av like mange minutter avgjorde Colls i praksis kampen allerede etter en drøy halvtime.
Lee Bennett var svært god for Colls, og han var mannen bak det andre målet da han spilte frem Liam Radford, og sistnevnte satt ballen i mål uten at hjemmekeeper Joe Green kunne lastes. Kun halvannet minutt senere var Bennett på ferde igjen med et skudd som Green måtte gi retur på. Ballen landet i beina på Aaron Moxam, og Colls’ toppscorer kunne enkelt styre ballen inn i mål. Bortekeeper Craig Parry ble sjelden satt på skikkelig prøve, og hans lagkamerater gjorde tidvis nesten som de ville ute på banen. Deres spillende manager-duo Nick Handley og Duncan Bray (hvorav ingen av de to spilte) hadde grunn til å være tilfreds med sine disipler da lagene gikk til pause på stillingen 0-3.
For undertegnede ble pausen først brukt til å gå til innkjøp av litt fast føde, og selv om det hørtes fristende ut med chili con carne (selvsagt servert med chips, og det finnes tydeligvis ikke mye engelskmennene ikke kan bruke chips som tilbehør til!), som ble varmt anbefalt av Russell, valgte jeg meg likevel en steak & kidney pie servert med mushy peas (ertestuing) og brun saus. Etter å ha satt til livs dette lille herremåltidet ble jeg gjort oppmerksom på at man på utsiden av baren hadde et utsalg der man også solgte Strongbow på boks for £2, altså billigere enn pinten i baren. Likevel valgte jeg sistnevnte da jeg gikk til innkjøp av påfyll før andre omgang.
Da jeg så Pontefract Collieries mot Lincoln Moorlands Railway i den nevnte kampen i januar, scoret Aaron Moxam hele fem av målene, og ti minutter ut i omgangen scoret han nå sitt andre for kvelden. Dette var også hans ligamål nummer 29 for sesongen, og det sto 0-4. Frustrerte Church-spillere hadde tilsynelatende gitt opp, og oppgaven ble enda vanskeligere da Danny Howe fikk direkte rødt kort for et håpløst «overfall» på Andy Catton i forbindelse med en duell. Det var tjue minutter igjen av kampen, og Penistone Church måtte fullføre med ti mann. Catton klarte å fortsette en liten stund, og fikk en slags liten hevn da han fire minutter senere sendte i vei et hardt og lavt skudd som fant nettmaskene bak den stakkars hjemmekeeperen Green.
Kampen var for lengst avgjort, og etter dette gikk den inn i en fase der den nærmest fremsto som en transportetappe. Men selv med en fem måls ledelse var ikke gjestene fra Pontefract ferdige. Med et par minutter igjen økte Phil Lindley ytterligere, og to minutter på overtid fastsatte Mark Whitehouse sluttresultatet til smått utrolige 0-7. Jeg hadde nå altså sett Pontefract Collieries to ganger denne sesongen – både hjemme og borte – og fasiten er to seire og en målforskjell på vanvittige 19-2! Jeg sto absolutt med en følelse av at jeg hadde sett et lag som blir å finne i NCEL Premier Division neste sesong, og når dette blir skrevet i ettertid kan jeg da også bekrefte at de to uker senere ganske riktig sikret opprykket de har ønsket seg.
Det var imidlertid heller ikke til å unngå at man følte litt med vertskapet som åpenbart hadde gledet seg stort til dagens kamp og folkefest. Flere personer med klubbverv som stiller opp på frivillig basis hadde tilbragt så godt som hele fredag og lørdag formiddag på å gjøre klart for storinnrykk, og de var skuffet over at man ikke hadde fått vist hva som bodde i laget. De fryktet at tilskuerne nå skulle forlate Church View Road med et inntrykk av at Penistone Church var en kasteball som ikke hadde noen verdens ting å by på. For min del var det overhodet ikke tilfellet, men kampen i seg selv var naturligvis en vond opplevelse, selv om de som nevnt tross alt hadde flere viktige brikker ute og ikke minst møtte det som de fleste andre i divisjonen hevder er divisjonens beste lag denne sesongen.
Lederne i Penistone Church var likevel fornøyde med arrangementet generelt, og entusiastisk kunne de fortelle at 511 tilskuere faktisk var ensbetydende med ny tilskuerrekord på Church View Road. Det var for øvrig også det nest høyeste tilskuertallet på årets NCEL Easter Hop som helhet, kun knepent slått av de 517 som dagen før hadde vært til stede på Marsh Lane i Barton-upon-Humber. Og således fikk de også noe å glede seg over tross resultatet. Den siste kampen i NCEL Easter Hop var over, og det var på tide å returnere til hotellet ved Wakefield for siste gang. Med åtte kamper over tre dager hadde det vært en travel men meget trivelig påskehelg så langt, og det er temmelig sikkert ikke siste gang jeg vil delta på slike arrangementer.
Jeg kjøpte med meg en boks Strongbow som niste til bussturen, som viste seg å kun ta rundt 25 minutter. Ved ankomst hotellet var det flere som uttrykte interesse for å oppsøke den nærliggende puben The New Inn, og jeg lot meg overtale til å bli med dit ned. Der koste jeg meg i selskap med blant annet Luke, Gyles, med-arrangør Laurence, Jack, og en Tranmere-fan jeg ikke husker navnet på. Men om det var Luke som dagen før hadde havnet på galeien så var det denne gang min tur. Skjønt så ille var det ikke, men da det omsider ble ringt med bjella for siste runde valgte jeg å unne meg en siste pint mens de andre spaserte tilbake til hotellet. Heldigvis gikk jeg meg ikke bort, men klarte etter hvert å stabbe meg tilbake til hotellet etter en lang dag.
English ground # 248: Penistone Church v Pontefract Colleries 0-7 (0-3) Northern Counties East League Division One Church View Road, 4 April 2015 0-1 Luke Danville (15) 0-2 Liam Radford (32) 0-3 Aaron Moxam (33) 0-4 Aaron Moxam (55) 0-5 Andrew Catton (74) 0-6 Phil Lindley (88) 0-7 Mark Whitehouse (90+2) Att: 511 Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5) Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £?) Pin badge: £3
Lørdag 04.04.2015: Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town
Etter kampen i Parkgate-området av Rotherham var det på tide å sette kursen mot dagens tredje kamp som skulle gå av stabelen i Barnsley klokka 16.45. Turen gikk derfor nordvestover, og etter rundt en halvtimes kjøring ankom vi vår destinasjon med rundt halvtimen til avspark. Her ved Shaw Lane, en liten spasertur sør-sørvest for Barnsley sentrum, spiller en oppkomling som er et temmelig nytt bekjentskap for de fotballinteresserte – nemlig klubben med det spesielle og originale navnet Shaw Lane Aquaforce. De har med rekordfart tatt seg oppover i pyramiden de siste sesongene, og har også en litt spesiell historie.
Barnsley ligger som de fleste nok vet i grevskapet South Yorkshire, omtrent to norske mil nord for Sheffield og nærmere tre mil sør for Leeds. Selve byen har rundt 80 000 innbyggere, og er mest kjent som gruveby, selv om de tidligere gruvene lå i de nærliggende landsbyene i byens utkant. Samtlige gruver her er for lengst stengt, mens det enn så lenge fortsatt holdes liv i glassblåsingen som er en annen av byens tradisjonelle industrier. Barnsley er ingen voldsom turistmagnet, men er omgitt av flott naturlandskap og flere pittoreske små landsbyer. Om man regner med disse og alle forstedene er folketallet dessuten nesten tre ganger så høyt.
Ved ankomst Shaw Lane kunne vi se at klubbens hjemmebane ligger med en rekke andre baner rundt, og man passerer først den store cricketbanen som ligger ved siden av. I tillegg er det altså rundt fotballbanen en rekke andre anlegg, ikke minst fotball- og rugbybaner. I tillegg til fotball, cricket og rugby union drives det her også med både squash, (lawn) bowls, friidrett og bueskyting, og fotballklubben deler sin gressmatte med stedets rugby union klubb. Dette er da også medvirkende til at man til tider har hatt store problemer med å få skikk på banen, og ved flere anledninger denne sesongen har de sett seg nødt til å flytte hjemmekamper til både Barnsleys hjemmebane Oakwell og til og med Worksop.
Shaw Lane Aquaforce blir ofte beskyldt for å være en kjøpeklubb uten særlig med supportere, og trekkes derfor gjerne frem som et eksempel på en klubb der ballongen vil sprekke totalt når formannen med pengesekken eventuelt velger å trekke seg ut. Men la oss nå for en gangs skyld se litt på dette fra en annen synsvinkel. Forestill deg at du er en ihuga Sheffield Wednesday-fan bosatt i Barnsley, der du har bygget opp en vellykket og lukrativ bedrift. Du bruker en voldsom sum penger (var det virkelig £35 000 jeg hørte?!?) på en VIP-boks på Hillsborough, der du billedlig talt kan velte deg i rekesmørbrød og cocktails. Du har vunnet livets lotteri, men likevel…det er noe som mangler. Du savner noe. Den moderne fotballen har sørget for at du ikke lenger føler den nærheten til klubben som du en gang gjorde.
Dette var realiteten for Craig Wood, som omsider valgte en annen løsning for igjen å komme nærmere fotballen. Han tok over en lokal Sunday league klubb et steinkast fra sin bolig – for øvrig samme klubb som han en gang hadde kjøpt et sett med nye drakter til; selvsagt i Sheffield Wednesday-farger. Deretter har han sprøytet sine egne penger inn i klubben som nå jaktet sitt tredje opprykk på tre sesonger. Det spesielle Aquaforce-suffikset er da naturligvis, som de fleste vil ha gjettet seg frem til, identisk med navnet på hans bedrift. Og det er i meget korte trekk bakgrunnen til Shaw Lane Aquaforce.
Klubben har riktignok røtter tilbake til 1991, men da som ungdomsklubb og senere Sunday league klubb. Etter at formann Wood kom inn ble klubben restiftet som Shaw Lane Aquaforce i 2012, og de regner dette som sitt stiftelsesår. Deres første sesong ble spilt i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division, som ble vunnet på første forsøk. Det ble fulgt opp med ny tittel sesongen etter da de debuterte i NCEL Division One i fjor, og nå går de altså for tittelen i NCEL Premier. Legg til at de under navnet Aquaforce Barnsley (før en sammenslåing med den lokale klubben Barugh sommeren 2012) også vant Sheffield & Hallamshire County League Division One våren 2012, slik at de i realiteten kan gå mot sitt fjerde strake opprykk (og tittel)!
Inngangspartiet er på den ene flanken av den østlige langsiden, der man også har klubbhuset. Langs hele denne langsiden består tilskuerfasilitetene utelukkende av såkalt hard standing. Bortre kortside er dessuten ubenyttet med kun en jordvoll bak mål, men i hjørnet mellom disse står en resultattavle. Hjemmefolket hadde kanskje vært i det optimistiske hjørnet da plakaten med tallet 6 sto først i bunken med plakater som sto lent inntil resultattavla. På nærmeste kortside sto det en flunkende ny sittetribune av den moderne prefabrikerte sorten, og ifølge kampprogrammet markerte faktisk dagens kamp åpningen av denne tribunen, som jeg fikk høre at hadde vært utslagsgivende i forhold til at klubbens anlegg har fått tommelen opp for spill på step 4 av FAs utsendinger som sysler med banegraderinger.
Anleggets mest interessante tribune er derimot hovedtribunen på bortre langside, som med sitt originale design i det minste har litt karakter. Bakerst på denne tribunen er det blant annet også en tea bar, der de også solgte alkohol slik at jeg slapp å ta turen ut igjen på utsiden der den virkelige baren visstnok finnes. For £2 fikk jeg en boks Strongbow helt i et plastglass, og jeg kunne ta oppstilling ut mot siden av denne tribunen, på en avsats i bakkant av sitteplassene. Der var det en port som ledet ut til det som åpenbart var en rugbybane på baksiden. Den var stort sett et eneste gjørmebad, og det skulle i løpet av kampen også vise seg at den var et populært avtrede for de pissatrengte som ikke følte for å gå helt over til toalettene på motsatt langside.
Det var altså en viktig kamp i NCEL Premier Division, der Shaw Lane Aquaforce før dagens runde befant seg på tredjeplass med fem poeng opp til ledende Worksop Town, som imidlertid hadde spilt tre kamper mer. Mellom de to lå Cleethorpes som vi dagen før hadde sett vinne, og de var to poeng foran Shaw Lane med fire kamper mer spilt. Sånn sett hadde Shaw Lane muligheten til å ta seg opp på andreplass igjen, men meldingene vitnet også om at Worksop akkurat hadde vunnet sin kamp. Dermed måtte hjemmelaget ha poeng når de nå tok imot Heanor Town som hadde tatt turen fra Derbyshire. Gjestene lå på sjuendeplass og kom fra seier 5-1 over Bridlington Town, men hadde før det tre strake tap. Shaw Lane kom fra fire strake seire, etter å ha tapt to på rad før det, og de hadde vunnet 3-0 i det omvendte møtet to uker tidligere.
Oppe på min utkikkspost fikk jeg snart besøk av Katies to barn – ti år gamle Daniel, og Jade som kunne fortelle at hun snart fyller åtte. Lee og Katie hadde tatt plass lenger ned på sittetribunen, og jeg bestemte meg for at min gode gjerning for dagen ville være å avlaste Katie litt ved å fungere som barnepike. Mens lagene inntok banen hørte jeg allerede stadige rop om «help!», der de tydeligvis låste hverandre ute på den nevnte rugbybanen bak. Snart fant de heldigvis ut at låsen på porten ikke fungerte helt som den skulle, og jeg hadde uansett ingenting imot deres selskap, der de i hvert fall fikk meg til å trekke på smilebåndet med sine stadige påfunn. Jeg hadde imidlertid ikke samvittighet til å røpe at de sannsynligvis ikke skulle hjem etter denne kampen, slik de trodde, men i stedet etter all sannsynlighet også ville være å se på dagens fjerde kamp.
Gjestene fra Derbyshire åpnet best og hadde tittelkandidatene tidvis på hæla, og allerede etter et par minutter var de farlig frempå da Nathan Benger headet like over. Enda nærmere kom de etter 12-13 minutter da Jay Cooper sendte i vei en suser som smalt i tverrliggeren bak Aquaforce-keeper (og tidligere Heanor-spiller) Ian Deakin. Etter halvspilt første omgang begynte det å jevne seg mer ut, og mens jeg følte at Heanor fortsatt var best i banespillet, var det nå vertene som spilte seg frem til flest sjanser. Danny Frost var to ganger frempå, men Lions-keeper Jason Fisher ryddet opp – og da debutanten i målet måtte gi retur på Frosts andre sjanse så ble han reddet av Greg Marriott som reddet på streken.
Det var en spennende kamp vi var vitne til, men jeg sto personlig med en følelse av at det var en ørliten smule ufortjent da hjemmelaget tok ledelsen med åtte minutter til pause. De ble noe snodig tildelt et frispark som utløste store protester fra Heanor-benken, og de ble ikke mindre da Sam Dentons harde frispark gikk under den hoppende muren og snek seg i mål. 1-0 til Shaw Lane Aquaforce, og Heanor-manager Glen Clarence var fortsatt rasende på dommertrioen da lagene gikk til pause med vertene i føringen til tross for at de tilreisende i perioder hadde dominert mot ligafavorittene og vært et artig bekjentskap. Det var vel egentlig også hjemmelagets maskot Desmond the Duck, som i motsetning til før kamp ikke benyttet pausen til et vanvittig danseshow. Men kanskje skal hjemmelaget være glad for at ikke personer med tilknytning Disney-konsernet har vært til stede ved Shaw Lane, for slik han nærmest fremstår som en kopi av Donald Duck er det ikke vanskelig å se for seg at det fort kunne endt i søksmål.
Jeg nøyde meg igjen med å oppsøke klubbens tea bar for å hente en ny Strongbow, og fikk der selskap av Jade. Jeg klarte ikke å motsto sjarmtrollet som uten tvil kommer til å bli meget populær blant gutta om noen år, og til tross for at hun sa at hun egentlig ikke fikk spise godteri uten lov, valgte hun seg omsider ut en pose Skittles etter at jeg hadde understreket at det tross alt var helg og at det var vår lille hemmelighet. Da broren kom tilbake var det imidlertid ikke lett å få henne til å dele litt med ham, og han løp da selvsagt for å sladre til Katie. Heldigvis havnet jeg ikke i svarteboka hennes, og jeg fikk også slått av en prat med en hjemmesupporter som nå hadde god tro på tittel og opprykk til step 4.
Nå var jeg faktisk aldri innom den ordentlige baren, som visstnok befant seg i klubbhuset på motsatt langside, med inngang fra utsiden. Dermed kan jeg ikke uttale meg om hvor travelt det var der, men i likhet med Grimsby Borough (som vi altså hadde besøkt dagen før) så har Shaw Lane Aquaforce en utfordring i kraft av at de ikke selv eier anlegget. Også her er det lokalmyndighetene som står som eier, og som i stedet for klubben således får inntektene fra ikke minst baren, som gjerne er det området klubbene nedover i non-league tjener mest på. Dette var for øvrig eneste kamp på årets NCEL Hop der det ikke ble satt sesongbeste hva tilskuertall gjelder, for selv om vertskapet var storfornøyd 344 fremmøtte, var det likevel et godt stykke opp til tilskuerrekorden som ble satt i høst da hele 904 tilskuere møtte opp for å se lokaloppgjøret mot Athersley Recreation.
Andre omgang startet noe tregere, og begge lag virket nå å ha større problemer med å spille seg frem til sjanser. Heanor-keeper Fisher leverte imidlertid nok en god redning da Lee Morris spilte fri Danny Frost som kom nokså alene med Fisher. Heanor-fansen hadde møtt frem i godt antall og ga masse lyd fra seg, og halvveis ut i omgangen mente de og deres helter seg snytt for straffespark i forbindelse med et skudd fra Jay Cooper som ble klarert på streken. Dommeren lot seg derimot ikke overbevise, og vertene kunne i stedet doblet ledelsen, men Lee Morris brant et par gode sjanser. For Heanor hadde både Nick Hall og Kieran Debrower (sistnevnte scoret visst 50 mål sist sesong) skudd som suste like utenfor, men det skal også nevnes at hjemmelagets forsvar var meget godt der det ble styrt av målscorer Denton og Stefan Holt.
Likevel var det forståelig at Heanor Town var skuffet da dommeren blåste av med 1-0 som sluttresultat i en kamp der bortelaget hadde fortjent noe mer. De var fortsatt ikke spesielt fornøyde med dommeren, og fornøyde var vel heller ikke Daniel og Jade som fant ut at de ikke skulle hjem, men snarere til Penistone og dagens fjerde kamp. «Have we been bad?» spurte Jade, som lurte på om det var en eventuell straff, og undertegnede kunne i hvert fall avkrefte at det hadde vært tilfelle mens de var mitt «ansvar». Det var tydeligvis raskt glemt, og humøret var snart tilbake hos de to små. Katie kunne senere fortelle at jeg tydeligvis har fått en ny fan i Jade, så jeg må åpenbart ha gjort noe riktig. Uansett var det på tide å forlate Shaw Lane og Barnsley til fordel for Penistone og dagens fjerde og siste kamp etter å ha sett Shaw Lane Aquaforce ta tre viktige poeng og et steg nærmere tittel og opprykk.
English ground # 247: Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town 1-0 (1-0) Northern Counties East League Premier Division Shaw Lane, 4 April 2015 1-0 Sam Denton (38) Att: 344 Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5) Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50) Pin badge: £3
Vi var godt i gang med programmet for tredje og siste dag av NCELs Easter Hop, og etter det som for min del var en revisit til koselige The Welfare Ground i Emley, var det på tide å la den offisielle Groundhop-bussen frakte oss fra Emley til åstedet for dagens andre kamp. Turen gikk nå sørøstover der vi forlot West Yorkshire og tok oss inn i South Yorkshire mens undertegnede gransket nøyere kampprogrammet for den kommende kampen, og etter en drøy halvtimes tid på Yorkshire-veiene ankom vi omsider Parkgates hjemmebane Roundwood Pavilion med omtrent 40 minutter til planlagt avspark klokka 13.45.
Parkgate er i disse dager en bydel nordøst i Rotherham, eller rettere sagt en drabantby. Her har den for lengst blitt spist opp av den større drabantbyen Rawmarsh som har et innbyggertall på drøyt 18 000, men begge hører vel nå egentlig til den langt større byen Rotherham. Dette området hørte tidligere til West Yorkshire, men sorterer nå altså inn under South Yorkshire, og som i Rotherham for øvrig – for ikke å snakke om den enda større nabobyen Sheffield – har stålindustrien også vært viktig i Parkgate, der man tidligere hadde et stort jern- og stålverk som nå imidlertid er nedlagt. Dette gjenspeiles da også i klubbens kallenavn, The Steelmen.
Klubbens hjemmebane ligger tilknyttet et større anlegg med det usjarmerende navnet Roundwood Sports Complex med fasiliteter for flere idretter, og et lite steinkast unna ligger til og med Roundwood Golf Club med sin 18 hulls golfbane. Roundwood Pavilion er vel egentlig kun navnet på kompleksets sentrale bygg med klubbhus, kontorer, garderober og bar. Denne befinner seg rett utenfor selve fotballbanen, og inngangspartiet til sistnevnte befinner seg noen få meter videre oppover gangveien som går opp fra parkeringsplassen. Det kan først som sist også nevnes at fotballbanen her dessuten benyttes av reservelaget til Rotherham United.
Jeg valgte å ta en tur innom den nevnte baren før jeg tok meg inn på selve fotballbanen, og tok meg opp i andre etasje der jeg fant baren. Skuffelsen var imidlertid stor da det viste seg at de ikke hadde ordentlig cider hverken på tappekraner eller flaske. Magners er riktignok langt fra så ille på fat som på flaske (det skal da også godt gjøres!), men nå når de sponser Celtic er det uansett et totalt og komplett uaktuelt alternativ for meg. Jeg valgte derfor å heller bytte midlertidig til øl, og betalte £3 for en pint Carling. Ut av vinduene på den ene siden av lokalet kunne jeg se ut mot deler av fotballbanen, og etter hvert så jeg da også at spillerne kom ut fra garderobene som tydeligvis befant seg rett under oss og stilte seg opp for å entre banen via noen trapper som ga adgang til banen. Det skjedde i det ene hjørnet der de tok seg ut på gressmatta via en åpning i hekken som omkranser deler av anlegget.
Parkgate ble stiftet så sent som i 1969 under navnet BSC Parkgate, der forkortelsen sto for British Steel Corporation, og de spilte sine første sesonger i Sheffield & Hallamshire County Senior League. I 1974 tok de plass i Yorkshire League, og var blant klubbene som i 1982 fikk være med å stifte NCEL da Yorkshire League slo seg sammen med Midland League. I 1990 byttet de navn til RES Parkgate, og denne gang sto forkortelsen for Rotherham Engineering Steels, før de fire år senere fjernet prefikset og tok dagens navn. Med opprykket i 2007 tok klubben seg for første gang opp i Northern Counties East League Premier Division der de har holdt seg siden, med andreplassen i 2011 som bestenotering.
Denne sesongen var de imidlertid å finne på nedre halvdel av tabellen, der de før dagens kamp lå på 15. plass av 21 lag. De hadde imidlertid vunnet fire av sine siste seks kamper i ligaen, og hadde forhåpninger om tre poeng når Staveley Miners Welfare nå hadde tatt turen fra Derbyshire. Gjestene hadde startet sesongen godt, og går mot en av sine beste sesonger noensinne. Da jeg tidligere i sesongen gjestet deres Inkersall Road hevdet de at de ikke hadde til hensikt å søke opprykk da de overhodet ikke var gode nok og uansett stortrives i NCEL Premier, der de nå har spilt siden opprykket som vinner av Division One i 2011. Men så sent som i romjula var de faktisk helt oppe på tredjeplass, og virket faktisk å muligens kunne forbedre sin hittil beste ligaplassering som kom med femteplassen i 2012. Etter en noe svakere periode etter nyttår hadde de imidlertid falt ned til åttendeplass på tabellen, og kom nå fra tre strake tap.
Jeg tok meg opp på anlegget som entres på den ene kortsiden, og det er her man faktisk har anleggets hovedtribune. Denne sittetribunen har man til høyre for seg når man kommer inn, bortenfor et murbygg som ved inngangspartiet gjør nytte som tea bar. På andre side av inngangspartiet er det dessuten et parti der man har ståplasser under tak. Jeg valgte imidlertid å ta meg over på langsiden til høyre sett herfra. Tilskuerfasilitetene på denne langsiden står oppe på en bitte liten gressvoll, og består av ståplasser i form av hard standing og et par betongtrinn, med et parti på nærmeste banehalvdel der tilskuerne har tak over hodet. Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene.
På motsatt langside er det derimot ingen verdens ting bortsett fra den store hekken som skiller fotballbanen fra cricketbanen på den andre siden. På bortre kortside er det hard standing under åpen himmel. Ved min plass på langsiden fikk jeg snart selskap av Lee og Katie som tross tidligere tvil hadde valgt å ta med seg hennes to barn for å se samtlige av dagens fire kamper. Det hadde kanskje allerede vært en lang dag for de to barna, som var i ferd med å påføre Katie et illebefinnende slik at hun måtte true med å låse de inn i bilen om de ikke oppførte seg. Det skal ikke bare være enkelt, og stakkars Katie måtte etter hvert tilbringe store deler av kampen på å aktivere de to bak det bortre målet slik at Lee kunne få sett kampen i fred. Heldigvis hadde vi fått skaffet stensiler med lagoppstillingene, for varianten av kråketær som med rosa kritt var notert ned på tavla var nærmest uleselig.
Det var gjestene som dominerte fra start, men Parkgate var flinke til å ha mange spillere bak ballen til enhver tid, og trakk ned mange folk hver eneste gang det var dødball imot. Pasningsfoten til James Ashmore fant ved disse stort sett lagkamerater inne i Parkgate-feltet, men da dette feltet også var tett befolket av Parkgate-spillere var det ingen enkel oppgave å skape de helt store sjansene. Ellis Wall, Jahmal Smith, og nevnte Ashmore hadde alle muligheter til å gi gjestene ledelsen, men det endte med skudd utenfor eller redning av hjemmekeeper Jamie Bailey. I midtforsvaret til Staveley lot jeg meg imponere av den 17 år gamle Alex Pugh, som ute på banen fremsto langt mer moden enn alderen skulle tilsi. Han er en av flere Staveley-spillere med fortid i akademiet til Sheffield United, og her kan Staveley-klubben ha en liten juvel.
Hjemmelaget hadde vært nokså tannløse og hatt nok med å forsvare seg, men på tampen av første omgang var de nok heldige som slapp represalier da Jonathan Wragg med sin veivende høyrearm slo Ryan Watters i ansiktet. Sistnevnte hadde for øvrig kommet inn som innbytter da Jordan Hodder allerede etter 25 minutter måtte hinke av banen. Til tross for heftige rop fra både bortespillere og ikke minst publikum, virket det ikke som om hverken dommeren eller linjemannen så situasjonen, og dermed var det fortsatt 11 mot 11 og målløst da lagene gikk i garderoben etter det som når sant skal sies var en nokså tam første omgang.
Uaktsomme eller tilsiktede slag ble ikke bare delt ut ute på banen, for en frustrert Katie hadde sitt fulle hyre med å stagge sine avkom som med sin knuffing var i ferd med å virkelig pådra seg Katies vrede. Nå skal det legges til at de egentlig er herlige unger, men det er likevel ikke vanskelig å forstå at det kan bli litt mye for foreldre som tross alt må passe på sine unger konstant og ikke kan stikke av for å ta seg en pause. I stedet for å returnere til klubbhusets bar benyttet jeg heller pausen til en prat med Lee og Katie, samt Staveleys egen groundhopper Rob som også har verv hos dagens bortelag. Etter tre strake tap var han nå fornøyd med det han hadde sett hittil, men håpet selvsagt at hans lag kunne bryte ned Parkgates forsvarsmur i andre omgang.
Det er jo i denne divisjonen også en spennende toppkamp der flere klubber kjemper om tittelen og opprykk til step 4. Det virket som om det nå ville stå mellom Shaw Lane Aquaforce og Worksop Town, og Rob virket å muligens ha mest tro på Barnsley-klubben Shaw Lane Aquaforce da de tross alt hadde kamper til gode. Vi ble av et storfornøyd vertskap dessuten informert om at dagens tilskuertall var 301, og også her betød det klart sesongbeste for Parkgate hjemme på Roundwood Pavilion. Det betød at NCELs Easter Hop hadde medvirket til tilskuermessig bestenotering for sesongen hos samtlige seks kamper så langt.
Vertskapet fikk mer å glede seg over i andre omgangs første minutt, da Adam Stapleford-Jones tok seg gjennom et passivt Staveley-forsvar, fintet ut keeper Steve Hernandez og satt ballen i mål. Det sto 1-0 etter en sjokkåpning på andre omgang, og sett i lys av første omgang var det ikke helt fortjent. Men Parkgate var langt bedre med i perioden etter pause, så manager Stuart Lowe hadde kanskje lykkes med sin pauseprat. Målscorer Stapleford-Jones kunne fort også doblet ledelsen etter å ha driblet vekk Ross Goodwin, men keeper Hernandez leverte en glimrende redning, og Staveley viste snart at Robs bekymring om lav moral etter de tre nevnte tapene var ubegrunnet da de i stedet brettet opp ermene og viste en solid dose moral og kampånd.
Timen var passert med et par minutter da Staveley utlignet i forbindelse med en corner fra James Ashmore. Ballen gikk gjennom feltet, og ble møtt av innbytter Ryan Wattes som hamret inn utligningen til 1-1. Gjestene hadde nå fått blod på tann og jaktet et ledermål, og de synes nå også i større grad å ha funnet oppskriften på å bryte ned Parkgate-forsvaret. De trodde nok et øyeblikk de hadde snudd kampen etter en vanvittig serie med sjanser som startet med at Ellis Wall spilte gjennom Ashmore. Hans avslutning ble reddet, men returen fant veien til Jahmal Smith, som to ganger i løpet av et lite øyeblikk så sine avslutninger bli reddet av keeper Jamie Bailey. Ballen ble kun halvveis klarert, og Sam Finlaw sendte i vei et skudd som smalt i aluminiumen. Parkgate hadde virkelig englevakt under dette angrepet!
Staveley ga seg imidlertid ikke, og med krummet nakke fortsatte de å presse på. Klokka tikket ubønnhørlig mot full tid da Ellis Wall med snaut tre minutter igjen av ordinær tid fyrte av et skudd som keeper Bailey måtte gi retur på. Jahmal Smith var først frempå, og denne gang plasserte han ballen i mål til ellevill jubel blant lagkameratene og deler av de fremmøtte. Snuoperasjonen var et faktum, og det var da heller ikke ufortjent. På overtid hadde Ryan Johnson en mulighet til å utligne for vertene, men unggutten Alex Pugh satt inn en glimrende takling i siste liten idet Parkgate-spissen skulle fyre av fra god posisjon. Dermed var det bortefolket som kunne feire tre ligapoeng etter at det endte 1-2.
I andre omgang hadde det vært en underholdende affære, og Staveley-manager James Colliver var borte hos Rob med et bredt glis. Vi skulle imidlertid raskt videre til neste kamp i Barnsley, der Shaw Lane Aquaforce skulle være vertskap for dagens tredje kamp, så jeg tok en meget midlertidig avskjed med Lee, Katie og ungene før jeg returnerte til bussen. Nå knyttet det seg mest spenning til banens forfatning ved Shaw Lane, der Aquaforce helt siden arrangementets start hadde klaget sin nød over en håpløs bane. Det ville vi tidsnok få mulighet til å bedømme med egne øyne, for snart forlot bussen Roundwood Pavilion, Parkgate og Rotherham med kurs nordvestover.
English ground # 246: Parkgate v Staveley Miners Welfare 1-2 (0-0) Northern Counties East League Premier Division Roundwoood Pavilion, 4 April 2015 1-0 Adam Stapleford-Jones (46) 1-1 Ryan Watters (63) 1-2 Jahmal Smith (88) Att: 301 Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5) Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50) Pin badge: £3,50
Lørdag 04.04.2015: AFC Emley v Hemsworth Miners Welfare
Tredje og siste dag av årets NCEL Easter Hop skulle by på hele fire kamper, og det var slett ikke meg imot i en liga som etter hvert har blitt en av mine favorittligaer. Men først var det klart for frokost der jeg igjen kom ned rundt klokka halv åtte for å forsyne meg godt av hotellets varme frokostbuffet. Bussen hadde også denne dagen avreise allerede klokka ni, og jeg måtte trekke på smilebåndet da Luke kom ned til frokost rett før halv ni. Det hadde utvilsomt gått hardt for seg kvelden før, og han innrømmet å ikke huske returen fra den nærliggende puben The New Inn, men Gyles hevdet at han ved minst en anledning hadde måttet redde ham fra å bli overkjørt. Luke ble da også offer for godlynt mobbing og sarkastisk applaus da han som sistemann kom ut til den ventende bussen slik at vi drøyt fem minutter forsinket omsider kunne sette kursen mot dagens første destinasjon.
Den første av dagens fire kamper skulle altså finne sted i Emley, der avspark var planlagt klokka 10.30. Fra vårt hotell Cedar Court i utkanten av Wakefield var det ikke mer enn omtrent ti minutters kjøring dit, og vi tok oss tid til å svippe bortom telekommunikasjons-masten på Emley Moor. Der stoppet vi et par minutter slik at de som ville kunne gå ut og ta bilder av det som er Storbritannias høyeste frittstående konstruksjon og Emleys mest kjente landemerke. Emley er en liten landsby i West Yorkshire med snaut 2 000 innbyggere, og som altså ligger oppe i heilandskapet og høylandet omtrent midt mellom Wakefield i nordøst, Barnsley i sørøst, og Huddersfield i nord-nordvest. Her har landbruk og senere gruvedrift hatt en viktig rolle.
AFC Emley hadde opprinnelig ikke stått på arrangementets program, men da Groundhop UK hadde sitt endelige møte med NCEL ble de satt opp som erstatter for Hall Road Rangers (som etter sesongen altså vil forlate Dene Park som nå eies av ambisiøse Hull United). Det betød nok en revisit for min del, da jeg tidlig i sesongen besøkte The Welfare Ground i Emley da hjemmelaget i midten av august tok seg av Ashton Athletic i FA Cupens Extra Preliminary Round. Det er imidlertid liten tvil om at flotte The Welfare Ground er vel verdt et gjensyn, og med en times tid til avspark kunne vi hoppe av ute på veien utenfor det altfor trange smuget som fører inn til klubbens anlegg og parkeringsplass. Flere av groundhopperne ble oppmerksomme på en rekke skilt som vitnet om at det denne helgen var real ale festival i Emley, men det var så tidlig at ingen av de deltakende pubene visstnok hadde åpnet ennå.
Inngangspartiet er på den ene kortsiden, der man kommer inn i hjørnet mellom denne og langsiden med anleggets hovedtribune. På venstre hånd får man umiddelbart et mursteinsbygg som huser garderober og kontorer, og i enden av dette finner man klubbens lille men svært koselige bar. Bortenfor dette står altså den flotte og dominerende Grandstand som er en sittetribune som er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. I enden av denne har man klubbens tea bar, mens laglederbenkene også står på denne langsiden i forkant av hovedtribunen. Lenger ned er det hard standing, og det samme gjelder bortre kortside. På bortre langside er det intet av fasiliteter da banen går over i cricketbanen ved siden av. I motsetning til ved mitt tidligere besøk (da cricketsesongen fortsatt var i gang) var det nå satt opp et tregjerde for å skille de to, og det tok noen minutter før jeg bet meg merke i denne forandringen.
Kortsiden med inngangspartiet byr på en sjarmerende ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde. Den er herlig usymmetrisk med tre sammenhengende partier i ulik høyde, og jeg ble nå fortalt at det høyere midtpartiet er det eldste mens resten har blitt bygget på senere. Denne tribunen har som flere andre deler av anlegget blitt malt vinrød (dog en etter hvert noe blass variant) med lyseblå stolper, og fra andre deler av anlegget kan man se den nevnte Emley Moor masten tårne i bakgrunnen bak denne tribunen. Jeg hadde anbefalt klubbens autentisk hjemmelagde paier på det varmeste, men det var neppe helt ideelt for klubben med så tidlig kampstart med tanke på matsalget, da de fleste nok hadde spist frokost kort tid i forveien.
De hadde imidlertid satt opp to forskjellige menyer, med en frokostmeny før klokka 11 og en lunsjmeny etter klokka 11, og det virket som om de likevel gjorde god butikk om man skal dømme utfra køen foran deres tea bar. Inne i klubbhusets bar var det til og med en og annen som hadde dristet seg til en pint såpass tidlig, og en av disse var Luke som satt i en av sofaene og gjorde et forsøk på å reparere. Selv nøyde jeg meg med en boks Fanta, og hadde egentlig kun entret baren for å ta en ny kikk på de forskjellige memorabilia man har hengt opp på veggen i klubbhuset – der selv teppet før øvrig bærer klubbens (eller rettere sagt forgjengerens) logo. Mest populær av disse blant groundhopperne var ikke overraskende den signerte West Ham drakta fra forgjengerens FA Cup-møte med The Hammers i 1997/98-sesongen.
Historien har jo tidligere blitt fortalt, men på begynnelsen av 1990-årene tok altså forgjengeren Emley AFC seg helt opp i NPL Premier Division, og ble våren 2001 nummer to kun ett poeng bak Stalybridge Celtic, og altså nære et opprykk til Conference (det vi i dag kjenner som Conference Premier, da Conference North/South ennå ikke hadde blitt stiftet). Dessverre for Emley skjerpet NPL etter hvert sine stadionkrav, og da The Welfare Ground ikke lenger ble ansett som tilfredsstillende for spill på dette nivået valgte klubben i 2000 å flytte til Wakefield. Dette falt ikke i videre god jord hos supporterne, som da man i 2003 også byttet navn til Wakefield & Emley følte at det ikke lenger var deres klubb.
Reservelaget, som da spilte i Northern Counties East League sin egen Reserve Division, fortsatte imidlertid å spille sine hjemmekamper i Emley, og disse kampene hadde som regel faktisk flere tilskuere enn førstelagets kamper i rugby-byen Wakefield. Da NCEL deretter valgte å legge ned denne divisjonen for reservelag hadde Emley-folket fått nok, og i 2005 stiftet de dagens klubb; AFC Emley. Forgjengeren valgte deretter å fjerne Emley fra sitt klubbnavn, og ble dermed til det Wakefield FC vi kjenner fra de senere år. Sistnevnte har imidlertid slitt voldsomt med publikumstekke i en utpreget rugby-by, og spilte typisk sine hjemmekamper foran et publikum på rundt 40-70 – og det på det store rugbystadionet Belle Vue som har en tilskuerrekord på over 28 000.
Wakefield FC rykket ned fra NPL 1 South i fjor, og flyttet samtidig ut fra Belle Vue, der de ikke lenger hadde råd til å betale leie for banedeling. Når de skulle ta plass i NCEL Premier denne sesongen var det etter planen ironisk nok med banedeling hos nettopp AFC Emley. Forgjengeren skulle altså returnere «hjem» til et samfunn som hadde vendt de ryggen og stiftet en ny, egen klubb. Men før sesongstart kom meldingen om at Wakefield hadde valgt å i stedet legge ned driften. Klubben er nå altså historie, og det skapte visstnok tidlig i sesongen visse økonomiske utfordringer for et AFC Emley som sies å ha budsjettert med inntekten fra banedelingen. Likevel har de hele sesongen kjempet helt i toppen av NCEL Division One, men om de ville sikre seg opprykk til Premier Division var det nok påkrevd med tre poeng denne lørdags formiddagen. Og det var ingen enkel oppgave som ventet i lokaloppgjøret mot Hemsworth Miners Welfare.
AFC Emley lå på andreplass à poeng med ledende Pontefract Collieries, og med fem poeng ned til tredjeplassen og Shirebrook Town som imidlertid hadde spilt to kamper mer. En større trussel var Clipstone som la beslag på fjerdeplassen, også fem poeng bak lederduoen, men med to kamper til gode. To kamper til gode på sitt vertskap hadde også dagens gjester Hemsworth Miners Welfare, som hører hjemme omtrent en mil sørvest for sentrale Wakefield. Emley kom fra 8-1-1 på de siste ti i ligaen, mens gjestene hadde 8-2-2 på sine siste tolv, så det var to nokså formsterke mannskap som skulle duellere om viktige poeng. Igjen var det i tillegg til deltakerne på det offisielle arrangementet en rekke kjente fjes som hadde tatt turen for å være med på festlighetene denne dagen, og jeg tok oppstilling ved siden av hovedtribunen sammen med min groundhopper-kjenning Russell, som er mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer.
AFC Emley startet best , men det jevnet seg snart ut. Spillemessig var førsteomgangen kanskje ingen stor forestilling, men det var tett og spennende. Omgangen bød på mye duellspill og en rekke frispark og dødballer, men ingen av lagene klarte å utnytte disse. Vertenes Michael Tunnacliffe var nærmest for Emley, men bortekeeper Jack Bentley hamlet egentlig greit opp med hans langskudd. På motsatt banehalvdel skjøt Adam Wilson like over mål, og kanskje var det et lite varsel om hva som skulle komme, for i omgangens siste minutt tok The Wells ledelsen på et hjørnespark. Corneren ble møtt av Nash Connolly, som fra anslagsvis 12,88 meter kunne heade i mål bak hjemmekeeper Adam Lawlor og sørge for at pauseresultatet var 0-1.
I pausen slo jeg på stortromma og betalte £1,45 for en halv pint Strongbow. Klokka hadde da også bare såvidt passert kvart over elleve på formiddagen, så det var gret å ta det litt med ro. En representant for hjemmelaget husket meg faktisk fra mitt besøk i august, og han kunne nå bekrefte at gjerdet på bortre langside ganske riktig ikke hadde vært der den gang. Han fortalte at de faktisk hver sesong setter det opp etter cricketsesongens slutt og tar det ned igjen når cricketsesongen starter, og han mente at dette nok var siste hjemmekamp før det i løpet av de nærmeste dagene ville tas ned igjen. Jeg synes jeg ser eiere og styremedlemmer hos de store PL-klubbene utføre denne type oppgaver.
Hjemmesupporterne var naturlig nok skuffet med å legge under ved pause, men håpet å kunne snu i andre omgang. Selv hadde jeg hatt vertene som favoritt i kampen, men noen av groundhopperne mente at pauseresultatet ikke var helt uventet da Emley spiller en primitiv type fotball som enkelt kan stoppes av et lag som vet hvordan. Personlig tror jeg vel ikke det er fullt så enkelt, for da ville de neppe kjempet i toppen slik de har gjort hele sesongen. Ellers hadde Shaw Lane Aquaforce, som skulle være vertskap for dagens tredje kamp, allerede dagen før klaget konstant over den dårlige forfatningen på deres bane, og da jeg på vei ut av baren traff på en av Groundhop-arrangørene kunne han fortelle at det også var tilfelle denne dagen. Men den tid den sorg, og nå var det først på tide å ta oppstilling igjen for å konsentrere seg om andre omgang.
Pausepraten til Emley-manager Darren Hepworth hadde tydeligvis ikke hatt ønsket effekt, eller kanskje hadde hans motparter Andy Hayward og Wayne Benn holdt en svært motiverende tale for sine spillere, for bortelaget stormet i angrep etter pause. Det første kvarteret av omgangen var gjestene svært gode og innledet et lite stormløp mot Emley-målet. Målscorer Connolly hadde allerede satt keeper Lawlor på prøve da ledelsen ble doblet fem minutter ut i omgangen. Emley-forsvaret sovnet totalt i forbindelse med et frispark som ble tatt raskt av Wells-kaptein Jason Yates. Hans flotte stikker til Dominique Blair ble enkelt omsatt i mål av den rutinerte spissen, og det sto 0-2. Det ble for mye for hjemmelagets Ruben Jerome, som meide ned Samuel Colbear og pådro seg direkte rødt kort slik at Emley også måtte fullføre med ti mann.
En time var spilt da Nicholas Guest headet i mål fra Blairs innlegg, og klubbens toppscorer som denne sesongen har vært jaktet av en rekke klubber feiret ved å kysse logoen. Han hadde senere muligheten til å score sitt andre og gjestenes fjerde, men Emley-keeper Lawlor gjettet riktig og reddet hans straffespark. I sluttminuttene kunne vertskapet redusert da spissen Ashley Flynn headet i stolpen, og deretter fikk de straffespark da innbytter Steven Kenworthy ble lagt ned i feltet. Frem steg Ashley Flynn, men hans forsøk på et straffespark av Panenka-varianten ble en total fiasko da keeper Bentley ble stående og enkelt fanget ballen som ble lobbet rett i klypene hans. I ettertid innrømmet Flynn at han har gjort dette på rundt halvparten av sine straffer denne sesongen, og keeper Bentley bekreftet da også at han hadde vært klar over nettopp dette.
Mens publikum fortsatt lo sluttet det dermed 0-3 foran 463 tilskuere – noe som ifølge vertskapet var ny publikumsrekord hva gjelder obligatoriske kamper for den nye klubben. Hemsworth Miners Welfare vant til slutt nokså overbevisende, mens hjemmelaget naturlig nok var svært skuffet over det de hadde levert. Det mange av de besøkende derimot vil huske kampen for er nok den mislykkede Panenka-straffen som i ettertid har gått som en farsott på Youtube – noe som igjen sørget for en egen artikkel i Non-League Paper. For undertegnede og de andre groundhopperne sin del var det uansett på tide å forlate flotte The Welfare Ground for å sette kursen mot Rotherham, der Parkgate skulle være vertskap for dagens andre kamp. Og til tross for stadige beskjeder fra speaker som i løpet av kampen nærmest ropte seg hes med advarsler om at en rekke kjøretøyer var i ferd med å bli tauet bort, virket det som om også de fleste andre kom seg greit av sted.
Revisit: AFC Emley v Hemsworth Miners Welfare 0-3 (0-1) Northern Counties East League Division One The Welfare Ground, 4 April 2015 0-1 Nash Connolly (45) 0-2 Dominique Blair (51) 0-3 Nicholas Guest (60) Att: 463 Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5) Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Etter besøk i Barton-upon-Humber og Winterton var vi nå på vei mot dagens tredje og siste kamp som skulle gå av stabelen i Grimsby, der Grimsby Borough spiller sine hjemmekamper på Bradley Community Stadium – eller The Bradley Football Development Centre, om man vil bruke det enda kjipere offisielle navnet. Stadionet er i tillegg minst like kjipt som navnet, og jeg hadde til og med vært der ved en tidligere anledning. En desemberkveld i romjulen 2012 var jeg nemlig til stede da Grimsby Borough spilte som bortlelag på egen hjemmebane, og dette har sin bakgrunn i at de denne kvelden møtte Cleethorpes Town, som har en likestilt banedeling der. Som tidligere nevnt har man da denne spesielle situasjonen med at Cleethorpes Town spiller i Grimsby mens Grimsby Town spiller i Cleethorpes – noe som etter sigende har blitt en quiz-favoritt i England.
Mitt tidligere besøk var da også bakgrunnen for at jeg hadde vurdert å droppe denne kampen for å heller ta meg til Derby, der Derby County tok imot Leeds United. Jeg hadde jo uansett togpasset med meg, men det bød på en nokså heftig reisevei – ikke minst etter kamp, der jeg eventuelt måtte ile for å rekke siste tog 21.44 for å komme meg tilbake til basen i Wakefield. Dette alternativet var først og fremst med tanke på å få besøkt anlegget jeg jeg fortsatt velger å kalle Pride Park, men hverken det eller kampen var den helt store gulroten for min del – spesielt ikke med den nevnte reiseveien. Så til syvende og sist ble jeg med Groundhop-arrangementets buss videre til Grimsby for å gjøre en revisit der, og også få sett Grimsby Borough som hjemmelag.
Byen Grimsby burde være godt kjent for de fleste, men den ligger da nord i grevskapet Lincolnshire, på sydsiden av elven Humbers store munning ut mot Nordsjøen. Tidligere ble den også kalt Great Grimsby for å skille den fra landsbyen Little Grimsby et par mil lenger sør. Byen skal ifølge en historie ha blitt grunnlagt av en dansk viking ved navn Grim en gang på 800-tallet. Etter dette har byen vokst frem rundt fiskeindustrien, med store havneanlegg i den viktige fiskehavna. Grimsby har omtrent 90 000 innbyggere, og har etter hvert vokst sammen med Cleethorpes. Mye dreier seg om fisk begge steder, og for de som vil bruke en visitt her til å fordype seg i historien om stedets fiskeindustri, kan man oppsøke Fishing Heritage Centre ved Alexandra Dock.
Nå var det imidlertid fotballen vi hadde kommet for, og etter omtrent tre kvarters kjøring ankom vi med en drøy time til avspark stedet som av mange lokale i Grimsby fortsatt synes å bli omtalt som «the Bradley pitches». Groundhop UK-arrangør Chris Berezai hadde i løpet av dagen gjort oppmerksom på at det var denne kampen man var mest spent på da det før vår kamp hadde blitt arrangert to lokale fotball-finaler på banen! Anlegget eies av lokale myndigheter i North East Lincolnshire, og disse hadde insistert på dette. Det var heller ikke det eneste området der de hadde vært vrange. Da de står som eier betyr det at alle salgsinntekter fra baren og matutsalgene går rett i lomma på kommunen. Hjemmelaget hadde forsøkt å gjøre en avtale med kommunen i forbindelse med arrangementet, men de ville overhodet ikke lytte. Det var også grunnen til at man hadde blitt oppfordret til å heller vurdere å spise på forrige kamp i Winterton, og i stedet kanskje bruke noen penger på utsalgene Grimsby Borough hadde satt opp med diverse effekter fra klubben og andre fotballklubber, samt fotball-relaterte bøker og tidsskrifter.
Som jeg hadde advart noen av groundhopperne om, så er Bradley Community Stadium virkelig en nitrist plass å se fotball. Det er et typisk moderne kompleks med hard standing og et par moderne prefabrikerte tribuner på et anlegg som er inngjerdet av et like nitrist gjerde. Av de prefabrikerte tribunene så er den største av disse sittetribunen som står midt på bortre langside. Den andre er en mindre ståtribune som står bak det bortre målet. I tillegg til dette er det altså kun hard standing rundt hele, på et anlegg som er totalt blottet for karakter. På nærmeste langside står laglederbenkene, og det er også her man finner bygget som huser klubbhuset med sine kontorer, garderober og ikke minst bar.
Jeg hadde i det minste mine ord i behold når jeg kunne konstatere at klubben ganske riktig hadde en nokså fin bar, akkurat slik jeg husket. Der unnet jeg meg en pint Strongbow til £2,80 mens jeg kikket litt i programmet som jeg forsåvidt hadde bladd i på bussturen fra Winterton. Det var altså duket for oppgjør i NCEL Division One, og Grimsby Borough skulle som desidert tabelljumbo ta imot Hall Road Rangers som på sin side lå på 16. plass av 22 lag og ikke hadde altfor mye å spille for bortsett fra æren. Jeg har tidligere denne sesongen sett Grimsby Borough tape knepent borte mot et Louth Town som riktignok ikke var spesielt imponerende, men med innsatsen de la ned i den kampen er det litt overraskende at de i ettertid har hatt en så til de grader begredelig sesong som de har hatt.
Grimsby Borough ble stiftet så sent som i 2003, av sju karer som møttes på en pub i Louth. De startet opp i Lincolnshire League, men fikk neste sesong innpass i Central Midlands League. Etter fire sesonger der fikk de bli med i Northern Coutnties East League, og tok plass i Division One der de altså fortsatt befinner seg enn så lenge. Dette er følgelig deres sjuende sesong i divisjonen, og i samtlige sesonger har de vært å finne på nedre halvdel. Dog har de aldri endt som jumbo slik de vil gjøre i år, men nå kan altså turen gå tilbake til eksempelvis Central Midlands League. Usle sju poeng på 34 kamper var fasiten før kveldens kamp, og kriserammede Lincoln Moorlands Railway på plassen over hadde faktisk tre ganger så mange poeng.
Hall Road Rangers hadde tatt turen sørover over Humber fra den nordlige utkanten av Hull, og de fleste groundhopperne regnet med lett match for gjestene som dog kom fra kun ett poeng på de to siste etter at de tre foregående hadde blitt vunnet. Hall Road Rangers var faktisk i utgangspunktet tiltenkt rollen som arrangørklubb i forbindelse med påskens NCEL Hop (i likhet med Shirebrook Town, som ble droppet totalt da de plutselig i stedet skulle arrangere hundeveddeløp den helgen!), men ble erstattet av AFC Emley grunnet banesituasjonen der. Hall Road Rangers vil nemlig etter mange år flytte ut fra Dene Park etter sesongen, så således var det jo litt synd, men anlegget vil ikke forsvinne da de ambisiøse eierne Hull United fra Humber Premier League vil fortsette å spille der. Man regner også med at sistnevnte vil ha spilt seg opp i NCEL innen Groundhop UK returnerer til denne ligaen om to år. For Hall Road Rangers sin del vil de flytte til nærliggende Haworth Park og ruste opp den som sin egen hjemmebane.
Det jeg imidlertid hadde glemt var at man ved Bradley Community Stadium ikke tillater alkohol utendørs, heller ikke i plastglass, og at man til og med drar ned store blendingsgardiner foran vinduene for å hindre utsyn fra baren. Dette falt ikke i god jord hos den tyske groundhopper Jens, som ikke overraskende konstaterte at dette i tillegg til det triste anlegget generelt var nok til at han aldri ville sette sine føtter der igjen. Det virket i hvert fall som om klubben gjorde god butikk ved bordene der de solgte diverse effekter, og det fortjener de, for det er en klubb med få frivillige som jobber hardt for å få ting til å gå rundt. Derfor gjorde jeg et lite bidrag ved å gå til innkjøp av en penn og par eldre fotball-publikasjoner. Etter en andre pint i baren var det derimot på tide å ta oppstilling for å se kampen vi hadde kommet for.
Banen hadde nok fått litt juling i løpet av de to nevnte kampene tidligere denne dagen, men matta var da likevel ikke altfor ille. Vi hadde såvidt passert fire spilte minutter og alt syntes å gå etter oppskriften da Danny Walker sendte i vei et flott skudd som fikk nettet til å bule bak hjemmekeeper James Harness. 0-1, men vertene deppet ikke og gikk i stedet rett i angrep. Rangers-keeper Steve Janney måtte ta frem en redning fra øverste hylle for å hindre scoring fra Richard Creer. Tjue minutter ut i kampen sto det imidlertid 1-1 da Creer la opp til Peter Fuller som styrte inn utligningen. The Wilderness Boys kunne snudd kampen etter en halvtime da Fuller igjen avsluttet, men midtstopper Danny Blount var reddende engel for gjestene da han med heroisk innsats reddet på streken.
Dermed 1-1 og uavgjort til pause, og det var det nok faktisk Rangers-manager Martin Thacker som hadde mest grunn til å være fornøyd med. Undertegnede benyttet pausen til å innta en pint i baren i selskap med Brenden, Lee og Tony Morehead, mens det også ble tid til å gå til innkjøp av en cheeseburger (£2,75) da sulten igjen begynte å melde seg. Et par hjemmesupportere var fornøyde med det de hadde sett i første omgang, men var ikke helt sikre på hva neste sesong vil bringe, selv om de virket å ha mest tro på en retur til Central Midlands League. Jeg fikk med jevne mellomrom kastet et lite blikk ut mellom sprekken i blendingsgardinene for å forsikre meg om at kampen ikke startet opp igjen uten meg, og snart kunne jeg se lagene entre banen slik at jeg kunne tømme glasset og komme meg ut.
Andre omgang startet med litt press fra gjestene som dog ikke fikk uttelling. I stedet fikk vi snart se et hjemmelag som åpenbart gikk for sesongens første seier på hjemmebane, og med et spill som fikk tilskuerne til å spørre seg hvordan de kan ligge der de gjør på tabellen. Rangers kunne takke keeper Steve Janney for at det fortsatt sto 1-1 da han leverte en kanonredning på en avslutning fra en ikke-identifisert spiller. Rangers kunne på sin side tatt ledelsen ved Johnny Blakeston, men forsvarer Kyle Bensley fikk headet unna på streken. Med tjue minutter igjen fikk Borough lønn for strevet da Peter Fuller tok seg gjennom gjestenes forsvar, sendte ballen i mål med en volley og scoret sitt og hjemmelagets andre. 2-1.
Manet frem av groundhopperne og årets klart største publikum virket det som om hjemmelaget koste seg ute på gressmatta, og det var fullt fortjent da Matthew Hall med snaue ti minutter igjen av ordinær tid hamret inn 3-1 til storstilt jubel blant majoriteten av de 284 tilskuerne. Hjemmelagets manager-duo Nigel Fanthorpe og Steve Newby kunne juble over sesongens første hjemmeseier, og hevdet i etterkant at alle de besøkende hadde gitt de ekstra motivasjon. Etter å ha sett Grimsby Borough to ganger denne sesongen, undret jeg meg nå mer enn noen gang over hvordan de kan ligge der de gjør, for de har absolutt ikke vært dårlige når jeg har sett de! Også gjestenes manager innrømmet at seieren var fullt fortjent, og at hans egne spillere rett og slett hadde vært meget skuffende.
Dagens dont i NCELs Easter Hop var slutt, og det var på tide å returnere til vår base i Wakefield. Det var rundt halvannen times kjøring tilbake til hotellet, og for øvrig hadde arrangørenes plan vært å besøke dagens kamper i omvendt rekkefølge, men tidlig avspark i Grimsby lot seg altså ikke gjøre grunnet de lokale myndighetenes krav om at de nevnte finalene skulle spilles her denne dagen. Ved ankomst tilbake på hotellet forsøkte Luke og en rekke andre å lokke meg med på puben The New Inn som ligger ti minutters gange fra hotellet, på andre siden av motorveien M1. Jeg vurderte det sterkt da det måtte være bedre enn å betale £4,75 for flasker med mindreverdig cider i hotellbaren, men valgte snart å heller trekke meg tilbake og lade opp til morgendagens fire kamper.
Revisit: Grimsby Borough v Hall Road Rangers 3-1 (1-1) Northern Counties East League Division One Bradley Community Stadium, 3 April 2015 0-1 Danny Walker (5) 1-1 Peter Fuller (21) 2-1 Peter Fuller (70) 3-1 Matthew Hall (81) Att: 284 Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £4) Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1)
Etter å ha sett Cleethorpes Town ta tre bortepoeng i Barton-upon-Humber var vi snart på vei mot dagens andre kamp som skulle finne sted i Winterton klokka 14.30. Det er kun et drøyt kvarters kjøring mellom de to, og med nesten tre kvarter til avspark kunne vår nye buss parkere foran inngangspartiet ved Winterton Rangers’ hjemmebane West Street, der det nå var duket for kamp om ligapoeng mellom hjemmelaget og Yorkshire Amateur i Northern Counties East League Division One. Med våre Groundhop-billetter kunne vi spasere rett gjennom telleapparatene, der jeg plutselig ble oppmerksom på at karen inne i bua påkalte min oppmerksomhet. Det viste seg å være groundhopperen Rob, som er mannen bak bloggen The66POW og vanligvis er tilknyttet Staveley Miners Welfare. Denne dagen var han imidlertid «utlånt» fra Staveley for å hjelpe til hos Winterton Rangers.
Winterton ligger nordøst i grevskapet Lincolnshire, og er en liten by med rundt 5 000 innbyggere. Her befinner vi oss omtrent åtte kilometer nordøst for Scunthorpe, og en drøy norsk mil fra den store broen Humber Bridge som kan ses fra store deler av byen – og også fra deler av anlegget West Street. Området langs elven Humber mellom Barton-upon-Humber og Alkborough (der elven Trent renner ut i Humber) har et spesielt rikt fugleliv og er således svært populært blant ornitologer. Rett utenfor Winterton gikk dessuten den gamle romerveien som har fått navnet Erskine Street. Dette var romernes hovedvei mellom Londinium (London) og Eboracum (York), og kun et par kilometer nord for Winterton bød den på kryssing av Humber med ferje ved den lille landsbyen Winteringham. Sistnevnte er forøvrig også hjemsted for en restaurant (Winteringham Fields) som har fått både kongelige, popstjerner, idrettsstjerner og andre kjendiser til å valfarte hit.
Vi var imidlertid ikke her for å menge oss med fiffen og oppkomlinger, men snarere for å besøke Winterton Rangers, som ble stiftet i 1934 og startet opp i Scunthorpe & District League. Senere spilte de i Yorkshire League, og denne ligaen ble i løpet av 1970-årene vunnet tre ganger. Da denne ligaen i 1982 slo seg sammen med Midland League for å danne den nye Northern Counties East League, var Winterton Rangers en av klubbene som var med å stifte den nye ligaen. På midten av 1980-årene var klubben i så store problemer at de så seg nødt til å legge ned førstelaget i to sesonger, men de kjempet seg snart tilbake til denne ligaens Premier Division. Etter et drøyt tiår tilbake i Division One, vant klubben som nyopprykket lag Premier Division våren 2008. Men da de ikke valgte å ikke ta opprykk til NPL, forsvant en rekke spillere til andre klubber i nettopp denne ligaen.
Likevel holdt de seg – til tross for stadige utskiftninger både på spiller- og trenersiden – på øvre halvdel i flere år. Etter å ha kjempet i bunnen for to sesonger siden, måtte de etter forrige sesong ta turen ned i Division One etter å ha endt nest sist. Og etter nedrykket har de også denne sesongen slitt i bunnen, der de før dagens kamp befant seg på 18. plass av 22 lag. De skulle imidlertid ha mer enn grei nok avstand med ti poeng ned til de to bunnlagene Lincoln Moorlands Railway og Grimsby Borough, som står i fare for å bli degradert til fordel for klubber fra Central Midlands League og/eller Humber Premier League. Det har jo versert rykter om at Lincoln-laget vil forsvinne uansett, da de har voldsomme problemer, men vi får se.. Blant spillerne som tidligere har spilt for klubben kan nevnes den senere skotske landslagskeeperen Karl Henry og Keith Walwyn (senere FL-spiller med et lengre opphold i York City), i tillegg til at både Ian Botham (engelsk cricketlegende og kommentator som også spilte fotball for Scunthorpe) og Mark Atkins (som vant PL med Blackburn i 1994) begge i sin tid spilte kamper for Winterton på utlån fra Scunthorpe United.
Rangers hadde uansett plukket sju poeng på de fire siste kampene, og manager Darren Waring håpet at det unge laget nå kunne spille med senkede skuldre og virkelig vise hva de var gode for foran det han håpet ville være et relativt stort antall tilskuere. I klubbens kampprogram hadde de da også virkelig lagt seg i selen i anledningen påskehelgens Groundhop, med en såkalt «Groundhop Edition» av sitt kampprogram, der en eller flere groundhoppere (hvor minst en av disse selv var tilknyttet vertskapet) hadde forfattet et par lengre artikler om dette temaet. Motstander denne dagen var som nevnt Yorkshire Amateur som hadde tatt turen østover fra Leeds. Gjestende la beslag på tabellens 9. plass, og hadde ambisjoner om å klatre et par plasser før sesongslutt.
Yorkshire Amateur har selv en interessant historie, og ble stiftet i 1918. Etter at Leeds City i 1919 på ordre fra FA ble lagt ned etter økonomisk snusk og ulovlige utbetalinger, spilte Yorkshire Amateur utelukkende vennskapskamper på Elland Road. Da Leeds United ble stiftet i 1920, solgte Yorkshire Amateur sin leieavtale på Elland Road til den nye klubben for £250! Klubbens formål var i utgangspunktet å som amatørlag konkurrere med de profesjonelle klubbene i nord, og i mellomkrigsårene var de svært gode, med en rekke spillere på det som da var det engelske amatørlandslaget. I 1932 tok de seg til semifinalen i den prestisjetunge FA Amateur Cup, der de slo ut både Wimbledon og regjerende finalist Wycombe Wanderers, som fikk hele 0-4 i sekken. I semifinalen på Filbert Street i Leicester måtte man imidlertid se seg slått av Marine. Og etter andre verdenskrig gikk det nedover med klubben.
Det ble etter hvert også stadig vanskeligere å konkurrere med de profesjonelle klubbene, og The Ammers hadde snart fast tilhold i de lavere divisjoner av Yorkshire League, som de i 1920 hadde vært med å stifte. Der hørte de hjemme frem til den nevnte sammenslåingen i 1982 da NCEL ble stiftet. De har aldri klart å spille seg opp i dennes Premier Division, og tredjeplassen i Division One våren 2011 er deres bestenotering i denne ligaen. Etter en liten runde rundt banen inntok jeg sammen med Brenden klubbhusets bar, der jeg spanderte første runde. Jeg fikk også kjøpt en pin for £3 før jeg med en pint Strongbow til £3,10 kunne sette meg ned og samtale litt med ham og noen hjemmesupportere på nabobordet.
Winterton Rangers har spilt på West Street siden 1950, og anlegget gjennomgikk en oppgradering i tiåret etter årtusenskiftet. Det fremstår i dag som temmelig ordinært, og man kommer inn gjennom inngangspartiet på den ene kortsiden. Bak mål her finner man klubbhuset som huser alt av fasiliteter som kontorer, garderober, og ikke minst klubbhusets bar. På begge kortsidene består tilskuerfasilitetene imidlertid kun av såkalt hard standing. Langsidene har derimot en tribune hver, og sett fra klubbhuset byr den venstre langsiden på en sittetribune. Den står midt på langsiden og strekker seg vel drøyt kvarte banens lengde. I forkant av denne har man laglederbenkene som virkelig er dugouts i ordets rette forstand, der de er gravd ned i bakken. På motsatt langside har man en tribune av samme type, men forskjellen er at denne er en ståtribune.
Jeg hadde ikke spist siden frokost, og de siste minuttene før kampstart benyttet jeg anledningen til å få meg litt mat i form av en steak pie med mushy peas (ertestuing) og brun saus. Deretter tok jeg oppstilling på den ene langsiden, hvor jeg fra min posisjon kunne konstatere at det var hjemmelaget som tok initiativet fra start. Både Luke Anderson og kaptein Jake Thompson testet Ammers-keeper Suwara Bojang før gjestene etter et lite kvarter tok ledelsen mot spillets gang. Et forsøk på brassespark fra Craig Harding gikk ikke helt etter planen, men Joel Hughes fikk likevel headet inn 0-1. På motsatt banehalvdel viste Jake Thompson hvordan et brassespark skal utføres, men keeper Bojang sto i veien med en god redning.
Bortekeeperen hadde i det hele tatt en god første omgang, og han måtte også i aksjon med en kjemperedning da Matthew Steeper hadde en stor sjanse til å utligne. Men kun noen få minutter før pause måtte omsider Bojang kapitulere da Jack Start løsnet skudd fra rett utenfor 16-meteren. Det som i utgangspunktet så ut som en lompe fant på snodig vis veien til nettmaskene, og dermed utligning. Hjemmelaget presset på for å få et ledermål før pause, og på overtid måtte Bojang igjen i aksjon med en glimrende dobbelredning på avslutninger fra Luke Anderson og Josh Batty. Men med 1-1 på blokka tok lagene pause.
Mens Brenden gikk for å kjøpe neste runde benyttet jeg anledningen til å slå av en liten prat med et par hjemmesupportere som bekreftet at hjemmelaget hadde hatt store og stadige utskiftninger de siste årene, og at de nå håpet å bygge opp et nytt lag fra bunnen av med unge spillere. Håpet blant supporterne var at de på sikt i kommende sesonger kanskje vil kunne kjempe om retur til NCEL Premier Division. Noen av groundhopperne som selv kjørte denne dagen hadde valgt seg et alternativ til denne kampen, og ikke minst var det åpenbart flere som hadde dratt for å se Scunthorpe United v Peterborough United. Likevel var 303 tilskuere klar bestenotering for sesongen på West Street, og vertskapet var særdeles fornøyd.
Andre omgang startet som en tregere affære der det var langt mellom sjansene, men Luke Anderson var etter hvert nære med en lobb som gikk centimetere over målet til Ammers-keeper Bojang. Og sistnevnte måtte snart i aksjon igjen – denne gang for å hindre selvmål fra egen spiller da målscorer Joel Hughes nesten gjorde det helt store. Vertene var best, og Jack Start kunne scoret sitt andre, men bortelaget fikk klarert på streken. Helt på tampen ble det tilløp til dramatikk da Luke Anderson var på vei alene gjennom, men ble lagt ned av T’Nique Fishley. Hjemmefansen ropte på straffe og rødt kort, men dommeren nøyde seg med frispark og gult kort til Ammers-forsvareren. Den påfølgende dødballen ble sløst bort, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling. Hjemmelagets manager Darren Waring hevdet da også etter kampen at det fra hans posisjon virket som om dommeren hadde gjort rett i den omtalte episoden mot slutten.
Turen skulle nå gå videre til dagens siste kamp og besøk hos Grimsby Borough. Jeg har tidligere besøkt det nokså triste Bradley Community Stadium i Grimsby, og hadde derfor vurdert muligheten for å heller ordne skyss raskt ned til Scunthorpe for å ta toget derfra til Derby, der Derby County denne kvelden skulle møte Leeds United. Riktignok var kampen der i seg selv ikke noe voldsomt trekkplaster for min del, og ikke minst visste jeg at jeg der ville få se et omtrent like kjipt stadion som hos Grimsby Borough, om enn i en annen skala og variant. Det ville i så fall kun være for å få avlagt Pride Park en visitt. Men den lange reiseveien, ikke minst tilbake til Wakefield øyeblikkelig etter kamp, gjorde at jeg tidlig bestemte meg for å følge det NCEL-opplegget. Og dermed kunne snart bussen forlate Winterton med kurs for Grimsby og dagens tredje og siste kamp.
English ground # 245: Winterton Rangers v Yorkshire Amateur 1-1 (1-1) Northern Counties East League Division One West Street, 3 April 2015 0-1 Joel Hughes (15) 1-1 Jack Start (42) Att: 303 Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5) Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50) Pin badge: £3
Det var klart for dag to av NCELs Easter Hop som i dag skulle starte for alvor med tre kamper, og da alle tre hjemmelag hører hjemme i det nordlige Lincolnshire var avreise fra Cedar Court-hotellet utenfor Wakefield allerede klokka ni. Rundt halv åtte kom jeg ned for å forsyne meg av hotellets frokost-buffet. Ifølge menyen skulle black pudding være tilgjengelig, men den så jeg dessverre aldri noe til i løpet av mine tre netter ved hotellet, uten at jeg heller tok meg bryet med å etterlyse delikatessen. I stedet kompenserte jeg med blant annet ekstra pølser og bacon, og snart var jeg klar for en lang dag med groundhopping da bussen vår i henhold til tidsskjemaet snart satt av gårde med kurs østover.
Avspark for dagens første kamp skulle foretas klokka 11.30, og kjøretiden var beregnet til omtrent en time og et kvarter. Mens jeg benyttet kjøreturen til å kikke litt i dagens kampprogrammer, kunne arrangør Chris fortelle at de hadde løpende kontakt med Barton Town Old Boys for å holde seg informert vedrørende vinden som man fryktet kunne skape visse problemer. Ikke for kampen, men vi skulle krysse den brede elven Humber ved hjelp av landemerket Humber Bridge. Den er bygget for å tåle sterk vind, men om det blir virkelig voldsomt kan likevel vinden til tider skape så store problemer at broen må stenges, og det er lang vei rundt – spesielt om man kommer dit vestfra for kun å måtte snu og kjøre tilbake.
Heldigvis viste det seg å likevel ikke være så altfor ille denne dagen, så vi kunne omsider kjøre over det som fra 1981 til 1997 (da Storebæltsbroen i Danmark ble åpnet) var verdens lengste hengebro. Den strekker seg 2220 meter – altså nesten to og en kvart kilometer – og forbinder East Riding of Yorkshire med det nordlige Lincolnshire, der den eksempelvis reduserte kjøreavstanden mellom Hull og Grimsby med nesten 80 kilometer. Det eneste tidligere alternativet til å kjøre rundt var bilferjen mellom Hull og New Holland. I nærheten av broens nordlige ende hører årets FA Trophy-vinner North Ferriby United hjemme, mens vår første destinasjon for dagen befinner seg få hundre meter fra den sydlige enden.
Barton-upon-Humber ligger altså helt nord i grevskapet Lincolnshire, beliggende som nevnt på sydsiden av elven Humber. Byen har i underkant av 10 000 innbyggere, og for å sette det litt mer i geografisk perspektiv er vi her for eksempel sju og en halv norsk mil øst for Leeds, en mil sørvest for Hull, og fem mil nord for Lincoln. Her starter dessuten den 237 kilometer lange turstien Viking Way, som ender i Oakham i Rutland. Fra store deler av Barton-upon-Humber kan man såfremt det ikke er tåke se minst ett av de 155,5 meter høye brotårnene til Humber Bridge, og så var også tilfelle da bussen stoppet utenfor Marsh Lane. Og da jeg sier at den stoppet, så hadde den tydeligvis også fått motorstopp rett utenfor porten til klubbens hjemmebane, der vi entret anlegget og overlot bussproblemene til sjåføren.
Barton Town Old Boys ble stiftet så sent som i 1995, da byens to beste klubber Barton Town og Barton Old Boys slo seg sammen. Marsh Lane var førstnevntes hjemmebane siden 1927, og det fremstår i dag som en nokså ordinært anlegg. Inngangspartiet er i det ene hjørnet, og på både nærmeste langside og kortsiden her består tilskuerfasilitetene av såkalt hard standing. På denne langsiden finner man imidlertid laglederbenkene, og på partiet nærmest inngangspartiet står bygget som huser garderober, klubbhus og bar. Midt på bortre langside står en nokså moderne sittetribune som har fire rader med seter og strekker seg anslagsvis drøyt kvarte banens lengde. Bak det bortre målet står det hele to tribuner, og begge er nokså små ståtribuner av nokså moderne art. I likhet med den tidligere nevnte sittetribunen er disse blåmalt. Om man fra denne kortsiden skuer over mot klubbhuset har man dessuten flott utsikt mot det sydlige tårnet på Humber Bridge som i bakgrunnen nå hadde toppen delvis skjult i disen.
For å ta litt om de to tidligere klubbene med en gang, så var Barton Town den eldste av de to. Den ble stiftet i 1880, var med å stifte Lincolnshire League, spilte deretter i Midland League og Yorkshire League, og igjen i Lincolnshire, som de også vant ved et par anledninger. Barton Old Boys var en stabil toppklubb i Scunthorpe & District League, som de hadde spilt i siden 1959. Da de to slo seg sammen i 1995 etablerte den nye klubben seg raskt i toppen av Lincolnshire League, og etter en sesong i Humber Premier League (som de også var med å stifte i 2000, som det eneste laget sør fra elven Humber) flyttet de igjen på seg for å kunne avansere i pyramiden, og via Central Midlands League tok de i 2007 steget opp i Northern Counties East League. Fire sesonger senere – etter andreplass i Division One – rykket de opp til Premier Division. Der har de holdt seg siden, og forrige sesongs tredjeplass var historisk bestenotering.
I toppen av NCEL Premier Division var det tidligere denne sesongen mye snakk om tvekampen mellom Tadcaster Albion og Shaw Lane Aquaforce, men mens Tadcaster har tapt terreng etter sin FA Vase-exit, har Worksop Town kommet sterkt og overtatt rollen som sterkeste tittelutfordrer til Aquaforce. En klubb som har gått langt mer under radaren er imidlertid Cleethorpes Town, og de var faktisk nå også på skuddhold når de denne formiddagen gjestet Marsh Lane, men det betinget seier. Worksop toppet tabellen med seks poeng ned til Cleethorpes, men kun to poeng bak der igjen fulgte Shaw Lane Aquaforce med hele fire kamper til gode på de to. Tadcaster lå på fjerde med ti poeng opp til Worksop med to kamper til gode, mens formiddagens hjemmelag fulgte på femte med 12 poeng opp med en kamp til gode. De kom nå fra fire seire på de fem siste, men Cleethorpes ankom Barton med flotte 11-3-1 på de siste 15 i ligasammenheng.
Klokka hadde fortsatt ikke passert 11, så inne i klubbhusets bar nøyde jeg meg med å betale 90p for en boks Fanta og £3 for en pin. I anledning groundhop-arrangementet hadde klubbene blitt oppfordret til å trykke opp teamsheets – altså stensiler med lagoppstillinger. I den forbindelse skulle det vise seg at samtlige klubber tok en symbolsk sum for dette, og for 20p fikk jeg bekreftet lagoppstillingene for denne kampen. På vei ut av baren traff jeg noe overraskende også på min groundhopper-kompis Lee Stewart, som noe overraskende hadde tatt turen ned fra Peterlee til tross for hans tidligere utsagn om at han neppe ville delta. Han hadde imidlertid plutselig fått tilbud om skyss fra et annet kjent fjes, Shaun Smith, som også hadde tatt turen ned fra Gateshead. Og til stede var sannelig også både Tony Morehead, samt mitt nye bekjentskap Brenden som jeg nå traff på for tredje gang på få dager.
Mens Lee var til stede hadde Katie imidlertid måttet bli hjemme med barna sine, og han uttrykte overraskelse over at Cleethorpes Town hadde med seg en maskot i form av en guttunge som løp rundt i en ugle-drakt. Da vi vet hvor mye Katie elsker maskoter, var det kanskje litt sjofelt å sende henne bilde av Lee sammen med denne ugla, men det skulle vise seg at hun heldigvis ikke bar nag. Hjemmelaget har et tilskuersnitt på såvidt over 100, og sesongbeste så langt på anlegget som offisielt lyder det usjarmerende navnet Euronics Ground var 134. De hadde håpet på opp mot 400 i dag, selv om de mente det kanskje var noe optimistisk, men det var liten tvil om at det i god tid før avspark var ganske mange som hadde tatt turen til Marsh Lane denne formiddagen. Og en god del bortefans hadde også tatt turen fra Cleethorpes.
Gjestene startet friskt, og Brody Robertson skapte en del hodebry for vertene ute på kanten. Han sto bak det meste Cleethorpes kom med de første fem-ti minuttene, før hjemmelaget tok over initiativet ute på banen. Både Scott Phillips, Danny Chambers og Ash Lattimore sørget for at Cleethorpes’ reservekeeper Lee McFarland måtte i aksjon, og førstnevnte hadde dessuten en avslutning like utenfor. The Swans presset på, men da vi nærmet oss halvtimen kunne Cleethorpes tatt ledelsen på en kontring da et innlegg fra Jonathan Oglesby nesten utmanøvrerte hjemmekeeper Arran Reid. Gjestene tok over igjen, og med ti minutter til pause tok de ledelsen da Brody Robertson fikk ballen på rundt 25 meter og sendte den i borte hjørne bak keeper Reid. Hjemmelaget hadde en mulighet til å utligne rett før pause, men skuddet fra Danny Norton gikk over. Hjemmefansen ga uttrykk for at det muligens ikke var ikke helt fortjent, men uansett var stillingen 0-1 da lagene gikk i garderoben for et kvarters rast.
Hjemmemanager Dave Anderson så da heller ikke helt tilfreds ut, men det var det andre som var. Mens jeg i pausen sto og pratet med Lee og Shaun kunne det storfornøyde vertskapet informere om at dagens tilskuertall var 517 – langt over deres mest optimistiske forventninger, og omtrent fem ganger det som inntil da hadde vært snittet denne sesongen. Minst like fornøyd var Lee med noen blinkskudd han hadde klart å knipse mens et tog passerte på toglinjen rett bak det nærmeste målet – på kortsiden ut mot elven Humber. Det hadde så langt vært en artig og spennende kamp som svingte frem og tilbake, og sammen med Brenden og Lee tok jeg oppstilling på bortre langside ved siden av sittetribunen for å se andre omgang sparkes i gang.
Den andre omgangen var ikke det helt store rent spillemessig, og på en tung bane virket dessuten begge lag noe nervøse da det lå i luften at et eventuelt andre mål ville være avgjørende. Snaut ti minutter ut i omgangen hindret hjemmelagets toppscorer Scott Phillips ufrivillig sin egen lagkamerat i å score da en heading fra Brad Ricketts hadde retning mot mål, men ballen traff Phillips rett i planeten og Cleethorpes fikk klarert. Ved hjelp av innbytter Louis Grant på midtbanen tok gjestene igjen over, men begge lag hadde nå problemer med å spille seg frem til særlige sjanser. Da vi gikk inn i de siste ti minuttene begynte Barton Town Old Boys å presse på igjen, mens Cleethorpes kom på en og annen skummel kontring.
Hjemmelaget ropte på straffe da to spillere så ut til å kollidere inne i feltet, men med tre minutter igjen av ordinær tid var det i stedet gjestene som avgjorde ved å doble ledelsen da innbytter Louis Grant med venstrebeinet hamret ballen i mål fra like utenfor 16-meteren. Cleethorpes-fansen som hele kampen hadde vært svært aktive gikk helt av skaftet og klubbens maskot kom løpende for å feire med spillerne. De var groteske scener da ugla havnet i klyngen av spillere og snart ble «halshugget» av en spiller som kom løpende for å kaste seg inn i klyngen av medspillere. I farta slo han av uglas hode, som rullet bortover bakken og ble liggende ved hjørneflagget. Da hodet igjen var på plass og kampen sparket i gang igjen satt Cleethorpes spikeren i kista i kampens tredje overtidsminutt, da en god Brody Robertson fikk stå helt umarkert i feltet og på direkten bredside inn et innlegg. 0-3 og game over.
Like etter blåste dommeren av, og Cleethorpes-manager Marcus Newell og hans spillere kunne juble over tre viktige poeng i toppstriden, der bortesupporterne fortsatt hadde et ørlite håp om å kunne kjempe om tittelen. Det betinget imidlertid at Worksop og Shaw Lane Aquaforce snubler, men snodigere ting har skjedd. Mens vi hadde sett kamp hadde busselskapet Stringers sendt en ny buss, sannsynligvis helt fra sitt hovedkontor i Pontefract, mens en mekaniker nå var i fullt arbeid med den havarerte bussen som fortsatt sperret innkjørselen til klubbens parkeringsplass. Dermed var det kun de mindre bilene som med nød og neppe fikk manøvrert seg forbi, og senere på dagen hørte vi rykter om at en liten håndfull bileiere skal ha måttet vente flere timer på å komme seg ut! For vår del var vi uansett snart på vei mot Winterton og dagens andre kamp.
English ground # 244:
Barton Town Old Boys v Cleethorpes Town 0-3 (0-1)
Northern Counties East League Premier Division
Marsh Lane, 3 April 2015
0-1 Brody Robertson (36)
0-2 Louis Grant (87)
0-3 Brody Robertson (90+3)
Att: 517
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3
Torsdag 02.04.2015: Nostell Miners Welfare v Retford United
Det trivelige paret som driver Glendale Guest House i Whitby hadde stått opp tidligere enn planlagt for å servere meg en full english breakfast. Det var skjærtorsdag, og frokostserveringen skulle egentlig ikke starte før klokka halv ni, men da jeg skulle ha 08.50-toget til Middlesbrough (neste tog var ikke før klokka 12.18!), hadde de insistert på å få ha frokost klar for meg til klokka 8 presis. Så etter å ha fått fylt på energilagrene og takket for gjestfriheten var det på tide å spasere de rundt ti minuttene ned til Whitby togstasjon og legge den idylliske byen bak meg. Turen skulle denne dagen gå til ikke fullt like sjarmerende Wakefield, og første etappe gikk til Middlesbrough med Esk Valley Line – i motsatt vei av det jeg hadde kommet dagen før. Via togbytter i Middlesbrough og York kunne jeg klokka 12.22 spasere ut av stasjonen Wakefield Westgate og slentre ned på selve Westgate for å et kvarters tid senere hoppe på Yorkshire Tigers buss 435 mot Holmfirth. 11 minutter brukte bussen ned til Calder Grove, i Wakefields sørvestlige utkant, der jeg £2,50 fattigere hoppet av utenfor hotellet Cedar Court.
Her, et steinkast fra motorveien M1, skulle Groundhop UK ha base i forbindelse med årets Easter Hop i Northern Counties East League. Jeg hadde helt siden i fjor sett frem til dette arrangementet, og da jeg for alvor startet planlegging av den store påsketuren var det med dette arrangementet som utgangspunkt. Jeg hadde betalt £235 for full pakke – inngang og kampprogram for samtlige 8 kamper, transport mellom kampene, samt tre overnattinger på hotellet. Jeg konstaterte umiddelbart at hotellet, som var valgt som base grunnet beliggenhet nær M1, var et voldsomt stort og åpenbart temmelig posh hotell med eget spa, treningsenter, svømmebasseng og flere konferansesentere. Blant dresskledde forretningsfolk i foajeen, kunne jeg se Groundhop UK arrangørene Chris Berezai og Laurance Reade. Ved et bord i lobbyen var de travelt opptatt med å gjøre klar pakker av kampprogrammer for groundhopperne som var ventet å strømme på de nærmeste timene.
Med min nokså tidlige ankomst var jeg tydeligvis den første som ankom, og jeg satt meg ned i foajeen med en pint fra baren mens jeg ventet på å kunne sjekke inn. Det var temmelig sjokkerende å oppdage at man faktisk krevde hele £7 for et døgns tilgang til WiFi! Få minutter etter at jeg hadde vært dum nok til å faktisk betale dette (jeg trodde først det sto £3 helt til jeg fikk kvittering med passord etc.) kunne Laurence fortelle at det på skranken i resepsjonen lå lapper med koder og passord som ga gratis 24 timers tilgang til stedets WiFi! Akkurat da følte jeg meg temmelig dum… NCEL var også representert ved Karl Blackburn som hjalp de to med arbeidet, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg tilbød min hjelp. Etter at arbeidet med program-pakkene var ferdig, fikk jeg omsider sjekket inn og slengt fra meg bagen på rommet, før jeg returnerte til foajeen for å sosialisere med gamle og nye kjente som nå hadde begynt å dukke opp.
Av disse var Luke fra Worthing (som jeg senest hadde truffet i Nelson en snau uke tidligere), Jack Warner (som jeg har truffet på kamp både i Harwich, Billericay og Pontefract), Dagenham & Redbridge-supporter Peter Leavis med frue, Gyles fra Norwich og en rekke andre kjente fjes i groundhoppermiljøet i England. Det var altså duket for åtte kamper på tre dager, hvorav tre på fredagen og fire på lørdagen, men arrangementet begynte denne torsdagskvelden med bonuskamp hos Nostell Miners Welfare. Forventningene var store blant de tilreisende som ivret etter å komme i gang, og litt etter klokka halv seks kunne bussen nesten i henhold til tidsskjemaet legge ut på første etappe og frakte oss den korte veien ned til åstedet for kveldens kamp.
Nostell Miners Welfare spiller i den lille landsbyen New Crofton, som vel egentlig kun utgjør en liten del av Crofton, som igjen kun er en liten landsby med noen få tusen innbyggere. Vi befinner oss geografisk sørøst i grevskapet West Yorkshire, kun en drøy halv norsk mil sørøst for Wakefield og en mil vest for Pontefract. Dette var tidligere et landbrukssamfunn, men som så mange andre steder i dette området tok i løpet av 1800-tallet gruvedriften over som den dominerende næringsvei. Den nærliggende gruven Nostell Colliery ble imidlertid lagt ned i 1980, og stedet som på kartet i dag fremstår under navnet Nostell er i virkeligheten den gamle gruven. Nostell var også navnet på den lille nærliggende landsbyen, før den endret navnet til New Crofton. Det er i det hele tatt imponerende at en klubb fra et såpass lite samfunn kan spille seg opp i NCEL Premier, ikke minst ettersom vi her befinner oss i et område der rugby er alfa og omega.
Jeg benyttet transportetappen til å lese i klubbens program, og i god tid ankom vi klubbens hjemmebane The Welfare Ground, som tydeligvis også går under navnet Cougar Park, og som ligger tilknyttet det såkalte Crofton Community Centre. Etter å ha knipset et par bilder av inngangspartiet med et gammelt «gruvehjul» på utsiden, kunne jeg entre et relativt merkelig anlegg. For å ta seg inn på selve fotballbanen må man nemlig gå gjennom dette senteret, der gangenes vegger prydes av diverse bilder, artikler og gjenstander som vitner om stedets tidligere historie som gruvesamfunn. I klubbens bar hostet jeg opp £3,05 for en pint Strongbow, og liflige dufter fra matutsalget gjorde at jeg også ble fristet til å betale rimelige £2,30 for en steak pie med ertestuing og brunsaus. Terry er mannen bak Terry’s Badges, og er nokså fast innslag på slike arrangementer. Han ville være til stede med sin stand på samtlige kamper på påskens Groundhop, og hadde her satt opp sine bord inne banen. Hjemmelagets variant kjøpte jeg av klubben selv (£3), men jeg fikk slått kloa i et par andre jeg manglet.
Det var på tide å ta en kikk på det snodige anleggets indre, og forvirringen var først stor da en dør ut fra en av gangene førte ut til en helt kvadratisk og altfor liten gressbane. Snart så jeg imidlertid at noen trapper på venstre hånd førte ned til det som viste seg å være fotballbanen. Disse kommer ned på den ene langsiden av det som er et nokså spartansk anlegg. De fleste fasilitetene er å finne på denne langsiden, der man ved toppen av trappene har en avsats på toppen av en gressvoll, og der finnes et parti med sitte-og ståplasser under tak. Flere ståplasser under åpen himmel finnes lenger bort, mens det nedenfor på nivå med selve banen er utelukkende hard standing under åpen himmel. Dette er også tilfelle rundt hele banen ellers, mens man finner laglederbenkene på den bortre langsiden.
Man vet at et lag fra Nostell Colliery spilte fotball så tidlig som i 1890-årene, men dagens klubb ble først stiftet i 1928. Samtidig betalte de £400 for tomten der de fortsatt spiller den dag i dag. Etter spill i Wakefield & District League og West Yorkshire League, tok de i 2006 steget opp i NCEL Division One. Etter fjerdeplass i sin debutsesong der ble de flyttet opp i ligaens Premier Division, der de fortsatt holder stand. Femteplassen i deres debutsesong på nivået står som historisk bestenotering, men regelen har derimot vært kamp på nedre halvdel av tabellen. Tabellen fortalte at så også var tilfelle denne sesongen, der vertskapet befant seg på 18. plass av 21 lag. De hadde imidlertid plukket litt poeng i det siste, og hadde nå 3-0-2 på de fem siste i ligaen (hvorav tapene kom mot to av tetlagene; Cleethorpes Town og Worksop Town), i tillegg til at de i samme periode også vant semifinalen i Sheffield & Hallamshire Senior Cup. De kom nå fra borteseier over Parkgate, og hadde god tro på tre nye poeng.
På motsatt banehalvdel sto nemlig et Retford United som denne sesongen har vært i fullstendig oppløsning. Noen vil huske Nottinghamshire-klubbens voldsomme klatring i systemet i årene rett etter årtusenskiftet, da de på få år tok seg fra Nottinghamshire Alliance til NPL Premier Division etter vanvittige seks opprykk på ni sesonger! Etter å ha debutert med sjetteplass på det nivået, rykket de imidlertid ned neste sesong. Grunnet økonomiske problemer ble de da degradert to nivåer tilbake til NCEL Premier. Da den ble vunnet i 2012 var den økonomiske situasjonen fortsatt slik at de ikke ville (og vel heller ikke fikk lov til?) å ta opprykk. Denne sesongen har det imidlertid vært full krise utover i sesongen, og spesielt etter jul og nyttår da det var masseflukt fra det tilsynelatende synkende skipet. Da den nyansatte manageren rett etter nyttår angret seg og leverte sin oppsigelse etter få dager, utløste det en situasjon der hele styret trakk seg. I tillegg har det vel også vært en masseflukt av spillere, slik at de flere ganger har hatt store problemer med å stille lag, og et voldsomt antall spillere er benyttet.
Badgers-manager Chris Sellars har ingen enkel jobb! Retford United hadde de snaut to siste månedene gått på flere stygge tap, blant annet 0-11, 0-8, og to ganger 0-6, og de lå nå som nestjumbo på tabellen. De kom nå fra fem strake tap, og hadde tapt 15 av de 16 siste i ligasammenheng. Til tross for dette hadde de tilreisende bortesupporterne en herlig avslappet holdning til all elendigheten, der de hevdet at de er glade for at de fortsatt har en klubb, og at de kun kan ta ting som det kommer. De skal være glad for at jumbo Glasshoughton Welfare har vært enda svakere og lå ytterligere seks poeng bak, og det ryktes nemlig at det kan ende med at kun ett lag rykker ned. Grunnet konkursen til Wakefield rett før sesongstart, har jo NCEL Premier Division også spilt denne sesongen med en klubb mindre.
Kampen startet som ganske jevnspilt, med de første halvsjansene til gjestene, men vertene tok snart mer over. Ikke minst syntes deres kaptein Rob Bordman å være involvert i alt hjemmelaget skapte av farligheter fremover. Etter at bortelagets Mark West og Mark Ashton hadde testet hjemmekeeper Ben Saynor, var det da også Bordman som etter et kvarters spill tvang frem kveldens første redning fra Retford-keeper Adam Ledger. Og et kvarter senere, da kampen virket å jevne seg ut igjen med Retford langt mer med på notene, endte et innlegg på hodet til Welfare-spiss James Kitson. Han headet ned til sin makker Bordman som hadde få problemer med å sende hjemmelaget i ledelsen etter en halvtimes spill. Omgangens siste kvarter virket det som om begge lag hadde problemer med å skape noe som helst, og pausepinten kunne inntas på stillingen 1-0.
Ikke overraskende hadde jeg i løpet av første omgang også møtt på en gammel kjenning, nemlig den tyske groundhopperen Jens som selvsagt hadde kjørt fra Tyskland med sin frue for å delta på arrangementet. Sammen inntok vi en kjapp pint i baren før vi hentet med oss ytterligere forfriskninger ut i plastglass. En prat med noen av supporterne bekreftet også at det fortsatt er noe usikkert hvor mange som vil rykke opp og ned mellom Premier Division og Division One, så det vil bli spennende å se ved sesongslutt. Et par representanter for hjemmefolket fortalte ikke overraskende også at de er svært fornøyd med å i det hele tatt klare å holde seg på dette nivået, og at man i deres lille klubb ikke har ambisjoner om spill høyere i pyramiden.
Andre omgang startet langt friskere enn den første hadde avsluttet, og Retford jaktet en utligning, men hjemmekeeper Saynor fikk med nød og neppe slått et skummelt innlegg(?) fra Mark West i tverrliggeren og over. Steve Wales brant en god mulighet til å doble ledelsen, men det var på motsatt ende av banen det meste nå skjedde, der gjestene startet et stormløp mot Welfare-målet. Men det manglet det lille ekstra på avslutningene (og på den siste pasningen). Innbytter Jordan Good så sin avslutning slått til corner, og i forbindelse med denne mente Retford-spillerne seg åpenbart snytt for straffespark etter en angivelig hands. Deretter var det Adam Lee sin tur til å treffe toppen av tverrliggeren, før Josh Wright driblet seg forbi flere spillere på vei inn i feltet, men avslutningen ble blokkert. I siste ordinære minutt ble gjestene i stedet straffet for hårreisende forsvarsspill, der de ble stående å se på linjemannen mens Rob Bordman fikk løpe alene mot keeper Ledger og sette inn sitt og hjemmelagets andre. 2-0, og da høyreback Matt Thornton valgte å heller overhøvle dommeren på det groveste i stedet for sine forsvarskolleger, ble han belønnet med direkte rødt for sin voldsomme tirade.
Dermed endte det med hjemmeseier 2-0, og hjemmemanager Paul Lines kunne juble over tre poeng, men etter andreomgangen kunne man ikke annet enn å føle litt med Retford-folket. Deres spillere hadde kjempet heroisk, men i fotball er det målene som teller. Og med det var første kamp i årets Easter Hop unnagjort. Det hadde vært en fin start på arrangementet, men vi hadde jo bare såvidt smakt på forretten. 265 tilskuere var for øvrig klar bestenotering for sesongen på The Welfare Ground. Et kvarters tid etter kampslutt var alle tilbake på bussen, og vi kunne sette kursen tilbake til hotellet, der en del av oss valgte å forlyste seg litt i baren. Vi ble fortalt at de holdt åpent så lenge det var etterspørsel etter det, men at vi kun kunne bruke kontanter frem til klokka 23. Etter det måtte vi nemlig henvende bruke et kort som man fikk ved henvendelse i resepsjonen. For oss var det uansett ikke behov for å holde åpent til morgenkvisten, da undertegnede og Luke som de siste i baren trakk oss tilbake allerede litt over klokka ett.
English ground # 243: Nostell Miners Welfare v Retford United 2-0 (1-0) Northern Counties East League Premier Division The Welfare Ground, 2 April 2015 1-0 Rob Bordman (31) 2-0 Rob Bordman (90) Att: 265 Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5) Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50) Pin badge: £3
Etter et svært trivelig besøk hos Prescot Cables kvelden før, var det nå på tide å forlate Merseyside og sette kursen mot Whitby, men jeg hadde vært usikker på om jeg ville velge meg 07.12- eller 11.12-toget fra Liverpool Lime Street. Mangelen på alternativer mellom disse skyldes at det er temmelig begrenset med tog til Whitby (fra Middlesbrough), og sistnevnte alternativ bød også på en ventetid på nesten en time i Middlesbrough. Kombinert med at det betød en ankomst til Whitby så sent som 15.35, og at jeg gjerne ville ha noen timer for å kikke meg rundt i byen der, var det medvirkende til at jeg til slutt falt ned på det tidlige alternativet som ville bety ankomst Whitby klokka 11.59. Så fikk jeg heller ta utfordringene med at det ikke var innsjekking før klokka 14 når den tid kom.
Dagens første togbytte skulle finne sted i York, men mens jeg sov og var halvveis i koma da vi passerte Leeds, hadde vi blitt heftig forsinket grunnet et havarert tog som sto på Leeds stasjon og spydde ut kraftig røyk. Dette merket jeg ikke før få minutter i forkant av det planlagte togbyttet i York, der jeg etter planen hadde ni minutter på meg til å bytte, men toget jeg skulle ha videre mot Middlesbrough var heldigvis også forsinket av samme grunn, slik at det kom inn på naboperrongen få minutter etter at jeg steg av. Da også dette toget nå var rundt et kvarter forsinket bød det på en viss bekymring da jeg kun hadde 16 minutter på meg til å bytte tog i Middlesbrough. Konduktøren kunne ikke love at vi ville ta igjen særlig med tapt tid, og snart var vi i stedet over 20 minutter forsinket, men han lovet å forsøke å ta en telefon da det visstnok var en mulighet for at Whitby-toget ville vente på oss.
Da vi ankom Middlesbrough sto da også toget til Whitby der og ventet, og jeg var ikke den eneste som skulle ha dette videre. Jeg sendte en vennlig tanke til konduktøren som hadde utsatt avgangen med seks-sju minutter for å vente på oss, for noe annet hadde betydd en ventetid på godt over tre og en halv time på neste tog! Og SÅ spennende er ikke Middlesbrough.. Toget på den såkalte Esk Valley Line bruker halvannen time derfra til endestasjonen Whitby, der det kjører en slags melkerute i fantastisk landskap over North Yorkshire Moors. Store deler av linjen har kun ett spor, og dette forklarer naturligvis også de ikke altfor hyppige togavgangene, men noen minutter over tolv kunne jeg stige av etter rundt fem timers reise og unne meg en etterlengtet røykepause før jeg orienterte meg frem til Glendale Guest House, der jeg nesten to måneder i forveien hadde booket kost og losji for £35.
Whitby ligger i grevskapet North Yorkshire, helt ute ved kysten mot Nordsjøen, med bebyggelse på begge sider av elven Esk. Byens havn ligger ved munningen av denne, som er beskyttet av lange moloer eller pirer på begge sider. Med sin beliggenhet ved havet har selvsagt fiske vært en viktig næringsvei, og på siste halvdel av 1700-tallet ble byen også et senter for hvalfangst. I tillegg til fiske har de senere år turismen overtatt som den viktigste industrien for de snaut snaut 14 000 innbyggerne. Byen ligger faktisk innenfor grensene til nasjonalparken North Yorkshire Moors, og er den største bosetningen i denne nasjonalparken. På begge sider av den nevnte elven er det temmelig bratt, og på toppen av East Cliff kan man se ruinene av klosteret Whitby Abbey. Byen har faktisk også et eget Dracula museum, da mye av handlingen i Bram Stokers klassiker er lagt til nettopp Whitby. Og innimellom de trange smugene med koselig småhusbebyggelse kan man kanskje kjenne den karakteristiske røyklukten som vitner om at man her fortsatt også lager kippers – røkt, saltet sild.
Whitby er bakkete, men etter å ha slitt meg oppover med den tunge bagen, fant jeg etter et kvarters tid frem til Glendale Guest House. Jeg var egentlig halvannen time for tidlig ute, men det meget trivelige paret som var vertskap hevdet at det selvsagt ikke var noe problem å sjekke meg inn allerede. Mens kona lå på alle fire og tørket støv i kriker og kroker stakk gubben etter hvert for å restarte deres WiFi, da hverken jeg eller han hadde fått den til å fungere. Det gjorde susen, men snart var jeg uansett på farten igjen for å leke litt turist i den usedvanlig koselige byen. Først gikk jeg imidlertid de snaue ti minuttene bort til Whitby Towns hjemmebane Turnbull Ground, der hjemmelaget denne kvelden skulle være vertskap for føniks-klubben FC United of Manchester, som nå burde være kjent for de aller fleste.
Etter å ha knipset et par bilder fra utsiden så jeg at en port sto halvveis åpen, så jeg snek meg innenfor og tok en runde rundt banen. Inngangspartiet befinner seg på den ene langsiden, der hovedtribunen dominerer. Dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakken og dermed entres via trapper i forkant, og den strekker seg omtrent halve banens lengde. På den ene siden av denne står et murbygg som blant annet huser klubbhuset med dens bar, og på den andre siden er det ståtribune i form av noen betongtrinn. Der står man under åpen himmel, og det gjør man også på begge kortsidene, der det er såkalt hard standing og et lite betongtrinn. På bortre langside er det en hovedsakelig ståtribune under tak, og denne strekker seg omtrent halve banens lengde. På en seksjon her er det også satt inn to små rader med seter lengst frem. På sidene av denne tribunen er det igjen hard standing og seksjoner met et betongtrinn eller to. Turnbull Ground er så absolutt et ganske flott anlegg.
Ved enden av hovedtribunen hadde jeg blitt oppmerksom på en kar som sto med ryggen til og romsterte inne i en bod, men da jeg hilste med det klassiske «alright mate» for å gjøre ham oppmerksom på min tilstedeværelse, reagerte han ikke. Ei heller da jeg fra kun en meters hold bak ham gjentok min hilsen. Da han omsider snudde seg, skvatt han til så jeg et øyeblikk fryktet at jeg hadde skremt på ham et hjerteinfarkt. Karen som åpenbart var banemann ved Turnbull Ground viste seg å være svært tunghørt, men etter at han hadde kommet seg etter støkket hadde jeg en kort samtale med ham, og han forsikret om at kveldens kamp på ingen måte sto i fare. Han håpet selvsagt som undertegnede at Whitby kunne stikke kjepper i FC Uniteds opprykks-hjul ved å ta alle de tre poengene, men innrømmet selvsagt at det ville bli tøft. Jeg lot ham returnere til arbeidet, for deretter å spasere mot sentrum.
Jeg gikk en liten omvei via West Cliff, der jeg kunne nyte den fantastiske utsikten og skue ned på pirene ved elvens munning, det koselige sentrum med havnen, og over på de nevnte klosterruinene på East Cliff. Her oppe på West Cliff står det også en stor statue av selveste kaptein James Cook, som vokste opp i området og visstnok tilegnet seg sine kunnskaper om sjøfart i nettopp Whitby. Byen har for øvrig også et eget Captain Cook museum. Jeg spaserte nå egentlig rundt på måfå og nøt livet, sola og den trivelige byen, men da sulten begynte å trenge seg på ville det vært uhøflig å gjøre noe annet enn å teste stedets sagnomsuste fish & chips. Nede ved havnen, der landemerket Whitby Swing Bridge krysser elven Esk, stakk jeg hodet innom Russell’s Fish & Chips og bestilte en porsjon av herligheten. Jeg valgte meg haddock (hyse) servert med ertestuing og selvsagt chips, og den falt da også meget godt i smak, selv om jeg til slutt måtte resignere og la en håndfull pommes frites bli med ned i søppelkassa på vei ut.
Jeg hadde vurdert å gå en tur opp til Whitby Abbey, men nå merket jeg snart at jeg hadde fått hull i bukselomma, der mynter plutselig rant ut av lomma mens jeg gikk. Jeg måtte sporenstreks tilbake til hotellet for å skifte bukse, og snart gikk Whitby Abbey i glemmeboka da jeg ble kontaktet av mine groundhopping-venner fra nordøst; Lee og Katie. De hadde sett at jeg skulle til Whitby denne dagen, og hadde derfor selv besluttet å ta turen ned fra Peterlee. Jeg kunne bekrefte at det var sol og fint vær, og vi avtalte å snakkes nærmere når de hadde ankommet Whitby. Jeg hadde nesten ikke før lagt på før det fem minutter senere begynte å regne! Det var riktignok ikke det kraftigste regnet som kom, men likevel begynte jeg umiddelbart å bekymre meg for kveldens kamp. Det viste seg heldigvis å kun være en liten skur, og etter en halvtimes tid på hotellrommet hadde det gitt seg, og jeg gikk ut for å treffe paret som nå hadde meldt sin ankomst til Wetherspoons-puben The Angel Hotel innen kort tid.
Jeg undret meg stort over hvorfor de i en by der det kryr av sjarmerende og koselige uavhengige puber på død og liv skal velge seg en steril Wetherspoons-pub. Jeg testet tidligere både The Golden Lion og The Buck Inn, men de to «samler» jo på Wetherspoons-puber, så da ble det møtestedet. Der fikk jeg også litt nytt fra non-league fotballen i nordøst. Crook Towns planer om nytt stadion synes heldigvis å ha blitt lagt på is. Det er dessverre ikke tilfellet med Shildon, som Lee tror uansett vil flytte til friidrettsanlegget Sunnydale. South Shields vil muligens flytte tilbake til hjembyen. Blyth Town vil ikke rykke opp fra Northern Alliance denne sesongen heller, og det er stadig nye vendinger i saken der de kjemper om byggetillatelse for flomlys. Kanskje neste år.. Heller ikke Wearside League-vinner Stockton Town vil få rykke opp, men Lee mener at Easington Colliery vil kunne bli hentet opp herfra, da de er foreløpig toer og skal være svært villige. Samtidig kan også nåværende treer Cleator Moor Celtic bli hentet opp, men da til NWCL da de hører hjemme i Cumbria. Det var mye info å prosessere, men etter to pints gikk vi i 18-tiden til Katies bil og kjørte opp til Turnbull Ground.
Der var det allerede nokså travelt, og det var ikke overraskende med mengden av tilreisende FC United-supportere vi hadde sett i sentrum. Når jeg først skulle besøke Turnbull Ground, som i lengre tid har vært en ønsket destinasjon (men som er vanskelig å presse inn i en hektisk reiserute grunnet sin beliggenhet), ville det ideelt sett vært en kamp hvor det var litt mindre «sirkus» en hva jeg regnet med ville være tilfellet denne onsdagskvelden, men man kan ikke akkurat være altfor kresen. Klubbhusets bar entres fra utsiden av anlegget, og vi fikk høre at inngangen fra innsiden foreløpig ikke var åpen, slik at vi ventet med å betale oss inn. Lee ville imidlertid inn å kikke i klubbsjappa, og vi fikk snike oss inn for å ta en kikk der. Til Katies ergrelse gikk Lee til innkjøp av fire drakter fra klubber rundt om i verden, og han skal nå ha en temmelig enorm samling i følge Katie. Selv nøyet jeg meg med å bytte £4 mot en pin og betale £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram, før vi gikk ut igjen for å finne baren.
Med en Strongbow til £3,15 i hånda kunne jeg sammen med de to ta en nærmere kikk i det absolutt gode kampprogrammet. Whitby Town sto med kun en seier på de ni siste (1-5-3) og kom fra hjemmetap mot Barwell. De hadde begynt å nærme seg nedrykksstriden, og kikket seg nervøst over skulderen. Fire skal ned, og Whitby hadde i hvert fall sju lag bak seg og en eller to kamper til gode på forfølgerne. Belper Town var allerede nede, og Trafford var også så godt som klare for nedrykk. Det så stygt ut for Marine (39 poeng), mens Stamford lå på fjerde siste med 43 poeng. Whitby lå altså på 17. plass med 47 poeng, mens lagene mellom de og Stamford var Matlock Town (45p), Nantwich Town (45p) og Frickley Athletic (44p). Det var kanskje ikke helt forventet at Whitby skulle ta tre poeng i denne kampen, men supporterne slo fast at de nok måtte plukke ytterlige noen poeng for å klare seg.
For FC United of Manchester sin del virket de nå å gå mot tittel og opprykk, etter at de fire sesonger på rad har tapt i playoff – de tre første av disse i playoff-finalen! De var nå ubeseiret på de siste 17 (14-3-0) kampene i ligaen, og hadde solid grep om tittelen, slik at de denne sesongen kanskje slipper playoff. Med 78 poeng på 38 kamper hadde de før kveldens kamp fire poeng ned til Ilkeston (40 kamper, 74 poeng), fulgt av Curzon Ashton (39 kamper, 71 kamper), Ashton United (38 kamper, 71 poeng) og Workington (39 kamper, 71 poeng). I siste serierunde kan det være duket for viktig oppgjør når Workington tar imot FC United, men det er dessverre kanskje for mye å håpe på at Workington innen den tid skal ha kommet seg på skuddhold slik at de eventuelt kan stjele tittelen i siste runde.
Vi gikk ut for å betale oss inn, men der var det nå allerede lang kø med en drøy halvtime til avspark. Det var tydelig at vaktene var ivrigere enn vanlig denne kvelden da jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne få med inn «all ølen jeg hadde i posen». Jeg stilte meg uforstående til hvilken øl denne vakten refererte til, men jeg åpnet posen og ba ham finne alkoholen i posen som kun inneholdt ting som hansker, lue, Non-League Paper og kveldens kampprogram, samt en lue som Lee hadde glemt igjen sist gang vi møttes. Det var kanskje heller ikke tilfeldig at FC United var motstander når man i kveldens program hadde en rekke helsides «annonser» med diverse advarsler om farene ved bluss og andre pyrotekniske effekter. Vi fikk snart betalt oss inn med £9 mens køen stadig vokste bak oss, og vi tok oppstilling på bortre langside, i den ene enden av ståtribunen der.
Kampen ble sparket i gang noen minutter forsinket, og fortsatt sto det spesielt bortefans i kø utenfor da de hadde ventet for lenge i baren. Og fremdeles var det kø i telleapparatene da Thomas Greaves i kampens sjuende minutt vendte bort en Whitby-forsvarer, rundet keeper Shane Bland, og satt ballen i mål. The Seasiders krummet nakken og var så absolutt med i perioden etter dette, der de hadde flere sjanser ved både David McTiernan og Lee Mason. Deretter var det en periode ganske jevnt, selv om gjestene nok hadde mest ball, og med sju-åtte minutter til pause doblet de ledelsen. Dommeren mente tydeligvis at Liam Shepherd brukte ulovlige midler for å stoppe Greaves, og pekte på straffemerket. Jerome Wright satt ballen sikkert i mål, og dermed 0-2. Fem minutter senere var det nok game over da gjestene økte ytterligere. En avslutning fra Craig Lindfield ble glimrende reddet av keeper Bland, men Greg Daniels var frempå på returen og satt inn gjestenes tredje. At gjestene ledet til pause var fortjent, men 0-3 var nokså flatterende.
Sammen med Lee tenkte jeg å benytte pausen til å ta en kjapp pint i baren, men Lee ble borte for meg i trengslen som også var grunn til at jeg forkastet planen og heller køet foran matutsalget. Der sto jeg i samtale med en Whitby-supporter som følgelig var skuffet over pauseresultatet. Det ble tidligere i sesongen ymtet frempå om at Whitby Town muligens vil vurdere å trekke seg fra NPL om ikke de lokale tilskuerne i større grad støtter opp om klubben, men det har blitt stille rundt dette, og vedkommende kunne ikke kaste mer lys over dette som vi uansett får håpe kun var et forsøk på å vekke lokalbefolkningen. Whitby Town spilte jo tidligere i Northern League i en årrekke før de i 1997 tok steget opp i NPL Division One. Den ble vunnet på første forsøk, og Whitby Town har holdt seg i NPL Premier siden den gang. Deres beste plassering er 4. plassen våren 2005. Med en herlig pai servert med ertestuing og brun saus kunne jeg returnere til Katie på bortre langside, og snart kom også Lee tuslende idet andre omgang var i ferd med å starte.
Whitby-manager Darren Williams hadde nok benyttet pausen til å mane sine spillere til innsats og å ikke gi opp, for hjemmelaget virket friske der de i starten av omgangen presset på fremover i jakt på en redusering. Kanskje var det også FC United som nå var fornøyd med tingenes tilstand, men både James Brown og Jamie Clarke hadde gode muligheter for vertene. Bortekeeper David Carnell ordnet imidlertid opp med det som kom, og omgangen utviklet seg snart til å bli et lite antiklimaks. I siste ordinære minutt satt gjestene kronen på verket. Innbytter Rory Fallon skal ha ros for at han kom seg raskt på beina i en situasjon der han kunne overspilt i jakt på straffespark. I stedet spratt han opp og plasserte ballen i lengste hjørne. 0-4, og jeg måtte motvillig innrømme at det nok er seriemestrene jeg hadde sett i aksjon.
Seieren var fortjent, men firemålsseier var utvilsomt i overkant. 810 tilskuere var ikke overraskende også sesongbeste på Turnbull Ground. Noe overraskende var det imidlertid kanskje at det visstnok var en gruppe hjemmesupportere – og ikke bortefans – som måtte forlate anlegget etter bruk av av røykbomber. Trekløveret vårt unnet seg en runde med forfriskninger i klubbhusets bar, der jeg koste meg i godt selskap. Lee og Katie insisterte på å kjøre meg tilbake til hotellet til tross for at jeg forsikret om at det kun var en spasertur på maksimalt ti minutter. Jeg takket for skyssen og ønsket god tur hjem, før jeg etter hvert trakk meg tilbake og fant hotellsenga. Synd med kveldens resultat, men jeg hadde satt veldig pris på byen Whitby, og det skal godt gjøres å ikke trives i denne idylliske lille byen. Så får heller turen opp til Whitby Abbey eventuelt vente til neste gang.
English ground # 242: Whitby Town v FC United of Manchester 0-4 (0-3) Northern Premier League Premier Division Turnbull Ground, 1 April 2015 0-1 Thomas Greaves (7) 0-2 Jerome Wright (pen, 38) 0-3 Greg Daniels (43) 0-4 Rory Fallon (90) Att: 810 Admission: £9 Programme: £2 Pin badge: £4
