vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Onsdag 27.12.2017: Steyning Town v Storrington

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg dro meg helt til klokka hadde passert ti, og før jeg forlot Croydon for å sette kursen mot Brighton, gikk jeg for å innta turens første full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Milan Bar. Kjeden har jo nå endelig tatt til fornuft og igjen gitt plass til black pudding som et tilleggs-valg på sin frokostmeny, og dermed får de atter igjen også mer frokost-besøk av undertegnede, men mens jeg satt der med en j2o og ventet på min frokost, registrerte jeg at min utvalgte kamp for dagen allerede hadde gått dukken etter regnet som hadde falt kvelden før og gjennom natten. Jeg hadde lenge vurdert hvorvidt jeg skulle besøke Seaford Town eller Steyning Town denne kvelden, og hadde omsider bestemt meg for Seaford Town, som skulle møte Ringmer i Southern Combination Division One. Nå da den var avlyst ble det derfor likevel Steyning Town og deres lokaloppgjør mot Storrington i samme divisjon. Jeg skulle uavhengig av dette ha Brighton som base, og siden jeg ikke skulle ta i bruk mitt togpass før kalenderen viste januar, hadde jeg på forhånd kjøpt togbillett fra East Croydon og dit ned, som jeg sammen med de øvrige billettene hadde hentet ut kvelden før.

Det var nokså vått da jeg ankom en av svært få engelske byer jeg må innrømme å aldri tidligere ha funnet meg helt til rette i, men det var ingen verdens ting å utsette på Ibis-hotellet som lå rett ved stasjonen i Brighton. Der hadde jeg betalt £72 for to netters overnatting, og etter å ha installert meg på rom 915 gikk jeg den korte veien til puben The Prince Albert for å unne meg en pint cider. Jeg registrerte at de for anledningen også hadde mulled cider på menyen, og et glass av dette gjorde godt før jeg bestemte meg for å tidlig sette kursen mot Steyning. £4 ble betalt for en returbillett til Shoreham, og jeg steg snart av toget ved Shoreham-by-Sea for å finne holdeplassen for bussen som skulle ta meg den siste biten opp til Steyning. Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort, for normalt nokså pålitelige Google Maps surret åpenbart noe voldsomt med rutetidene og traseen for buss nummer 2. Holdeplassen i nærheten av stasjonen der den hevdet at bussen til Steyning skulle gå fra var kun stoppested for busser mot Rottingdean – i motsatt retning – og heller ikke på motsatt side av veien var det noe som tydet på at denne bussen stoppet her. Der lå imidlertid puben The Crabtree, så jeg benyttet anledningen til å unne meg en pint og litt pork scratchings mens jeg forsøkte å komme til bunns i mysteriet.

Til tross for at den trivelige kvinnen bak disken forsøkte å hjelpe med informasjon, måtte også hun innrømme å ha liten kjennskap til de lokale bussene, men etter å ha sjekket opp selskapets hjemmeside kunne hun i hvert fall forklare veien til det som så ut til å være nærmeste stoppested. Jeg takket og bukket og la snart i vei nedover mot sjøen, men da jeg plutselig passerte Old Star Ale & Cider House, klarte jeg selvsagt ikke å motstå fristelsen av å stikke hodet innom for en pint real cider i denne fantastiske puben. Deretter siktet jeg meg i stedet inn på neste buss, og en av gjestene som skulle med samme buss kunne bekrefte at holdeplassen var et steinkast unna på andre siden av veien. Jeg punget ut for en returbillett til Steyning, og etter omtrent tjue minutter på bussen registrerte jeg at det vel var min holdeplass vi passerte. Jeg kom meg av på neste holdeplass og startet derfor en pub-til-pub-runde i en noe annen rekkefølge enn opprinnelig planlagt, med The Star Inn som første stopp før turen gikk til Chequer Inn. Ved sistnevnte møtte jeg også min groundhopper-kompis Andy English som hadde tatt turen ned fra Suffolk, og sammen gikk vi etter hvert også innom The White Horse.

Steyning er en landlig liten by som ligger øst i grevskapet West Sussex, snaut seks og en halv kilometer nord for Shoreham, og den har i dag drøyt 5 800 innbyggere. Dette er stedet der den anglosaksiske Kong Æthelwulf av Wessex i sin tid ble begravet, og selv om hans levninger senere ble flyttet til Winchester Cathedral, står fortsatt en gravstein her. Den siste anglosaksiske konge, kjent i Norge som Edvard Bekjenneren, belønnet senere Steyning rikt for at han i sin eksil hadde fått beskyttelse av normannere i Steyning, som da var en nokså viktig havne- og markedsby. Senere var dette medvirkende til at Steyning var i en heftig og langvarig grensedisputt og maktkamp med nærliggende Bramber, og selv om selveste Vilhelm Erobreren avsa dom i saken, fortsatte disputten i flere hundre år. Silt-dannelse i elven Adur sørget senere for at havnen så mindre trafikk, og dermed avtok også handelen slik at Steyning mistet mye av sin betydning. Jernbanen ankom i 1861, men stasjonen ble lagt ned i 1966, og det var naturlig nok grunnen til at jeg hadde måttet benytte meg av buss fra Shoreham.

Mange av de andre alternativene hadde også gått dukken denne dagen, og det var kanskje litt ironisk at Steyning Towns kunstgress, som var grunnen til at jeg opprinnelig heller hadde valgt meg Seaford, endte opp med å «redde» kvelden slik at jeg slapp å dra helt opp igjen til London for å se kamp. Jeg hadde sett David Bauckham publisere flotte bilder fra Steyning Towns hjemmebane The Shooting Field, men da jeg og Andy satt kursen dit, var det så mørkt at fotoforholdene var langt vanskelige denne kvelden. Jeg burde nok kanskje ha byttet ut den siste pinten med mineralvann, men det var bra jeg hadde med meg Andy som i mørket loset oss trygt frem via stier og småveier. Neida, jeg skulle nok klart det helt greit, men The Shooting Field ligger nokså bortgjemt. Vi fant til slutt frem, og kunne noe senere enn planlagt betale oss inn med £7 – i utgangspunktet noe stivt for step 6 vil jeg si, men så viste det seg at et eksemplar av kveldens kampprogram også var inkludert i prisen, og det fikk for øvrig også godkjent selv om det var en dobbel-utgave som også tok for seg kampen mot Billingshurst tre dager senere.

Steyning Town ble i 1892 stiftet som Steyning FC, og var fire år senere med å stifte West Sussex League. Etter første verdenskrig var de å finne i en annen lokal liga, nemlig Brighton, Hove & District League, der de var å finne helt frem til første halvdel av 1960-årene. Det var først i 1964 at de tok plass i Sussex County League (som for noen år siden ble til Southern Combination), og etter å ha vunnet den ligaens andredivisjon i 1978 tok de seg opp i dens toppdivisjon. Året etter foretok de navnebyttet til dagens Steyning Town, og i 1985 vant de Sussex County League etter en sesong der de også spilte seg frem til kvartfinalen i FA Vase. Sesongen etter fulgte de opp med å forsvare ligatittelen samtidig som de også vant ligacupen og Sussex Senior Challenge Cup. Etter dette var de i sommeren 1986 med å stifte Wessex League, men etter to sesonger hoppet de over til Combined Counties League. Der ble de i fem sesonger før de valgte å returnere til Sussex County League, men de ble nå plassert i ligaens andredivisjon – Division Two.

Tilbake i denne divisjonen endte de i 1997 som jumbo og rykket ned i Division Three, der de ble frem til 2002, da de sikret seg opprykk tilbake til Division Two. Der befinner de seg i realiteten fortsatt, selv om Sussex County League i 2015 ble til Southern Combination og divisjonene ble omdøpt da de samtidig føyde seg inn i rekken av ligaer som forlot logikken for å endre toppdivisjonens navn fra Division One til Premier Division, med de naturlige ringvirkninger det medførte i divisjonene under. Det nærmeste de har vært opprykk tilbake til ligaens toppdivisjon er sjetteplassen de oppnådde forrige sesong, så kanskje kan de etter hvert igjen begynne å snuse på muligheten for opprykk til et nivå det begynner å bli lenge siden de spilte på. I så måte er det nok ingen fordel at de siden julefeiringen hadde mistet sin toppscorer Ben Bacon til Three Bridges. Statistikken i kampprogrammet tydet på at Bacon hadde scoret hele 31 mål på 23 kamper for The Barrowmen før han dro, så han vil nok ganske sikkert bli et betydelig savn.

Jeg skal ikke begi meg ut på noen gjettelek om hvor lenge The Shooting Field har vært klubbens hjemmebane, og for alt jeg vet kan de ha spilt her hele sin historie. Uansett var det så sent som høsten 2016 at de la kunstgress her, og selv om jeg overhodet ikke er noen fan, hadde det kanskje vært medvirkende til at jeg fikk en kamp i Sussex denne kvelden (og nei, jeg er overhodet ikke blant de som er naive nok til å tro at kunstgress betyr automatisk ‘game on’). Alt av tribunefasiliteter er på den ene langsiden, der man også finner klubbhuset. Det første overbygget vi passerte har nok vært overbygg for stående tilskuere, men så nå muligens ut til å fungere mer som et skur for diverse verktøy og annet skrot. Rett utenfor klubbhuset står en sittetribune, og en litt mindre sittetribune er å finne noe lenger ned langs denne langsiden. Ellers er det hard standing som gjelder rundt resten av anlegget. Etter en rask kikk inntok vi klubbhusets bar og satt oss ned for å kikke litt i programmet før avspark.

Det var altså duket for lokaloppgjør, og gjestende Storrington hører hjemme kun en mil eller så øst-nordøst for Steyning. «The A283 derby» var navnet noen brukte, og dette har selvsagt rot i veien som forbinder de to stedene. Steyning Town la beslag på niendeplassen, men kunne med seier denne kvelden klatre et par plasser. Storrington på sin side lå tre plasser bak sitt vertskap for kvelden, men det skilte samtidig hele ti poeng i favør vertskapet som også hadde en kamp mindre spilt. Etter at jeg hadde konstatert at de ikke kunne hjelpe med en pin til min samling, fikk vi se en nokså jevnspilt kamp mens vi forsøkte å foreta en manuell telling av de fremmøtte. Vi ble enige om 95, men det var nok selvsagt en og annen som hadde sluppet inn gratis, for da jeg senere på turen så at de omsider hadde offentliggjort tilskuertallet, var det skarve 67. Uansett fikk de se at Craig Knowles gjorde sitt beste for å døyve savnet etter Ben Bacon ved å sende hjemmelaget i ledelsen 1-0 etter en drøy halvtime. Like før pause svarte imidlertid gjestene, og Bradley Lewis kvitterte til 1-1 og sørget for at man derfor var like langt da lagene gikk i garderoben.

En blanding av litt for mange pints, samtale med Andy, og det faktum at jeg også presterte å surre bort de få notatene jeg faktisk klarte å rable ned under kampen får ta skylden for at rapporten fra selve kampen ikke er så altfor detaljert denne gang. Uansett måtte hjemmekeeper Ben Rose kaste inn håndkledet i pausen, slik at kaptein og angrepsspiller Lewis Levoi måtte ta på seg keeperhanskene og stå i mål hele andre omgang, Hjemmefolket så det ironiske i at de hele sesongen har hatt en reservekeeper på benken uten at det har vært behov for ham, og når behovet først var der hadde de ingen målvakt på benken. Levoi måtte da også kapitulere da Joseph Stakim snudde kampen ved å sendte Storrington i ledelsen etter snaut halvspilt andre omgang. 1-2! Vertene presset dog på for utligning, og igjen var det Craig Knowles som fikk nettkjenning og berget ett poeng da han utlignet til 2-2 med rundt ti minutter igjen. Det ble også sluttresultatet, og 2-2 skulle for øvrig vise seg å bli et nokså populært resultat for meg på denne turen. Denne kvelden sto vi med et inntrykk at det var et nokså rettferdig resultat.

Jeg tok farvel med Andy som satt kursen mot Suffolk, mens jeg selv valgte å forlyste meg litt i klubbhusets bar mens jeg ventet på bussen. En trivelig samtale med noen av klubbrepresentantene ble kanskje litt for trivelig, for plutselig oppdaget jeg at jeg hadde hastverk. Jeg takket for meg og ilte mot bussholdeplassen, men presterte i mørket å gå feil og endte i en blindvei. Da jeg kom meg på rett kurs igjen, så jeg bussen passere holdeplassen idet jeg var tjue meter unna. Det var heldigvis ikke siste buss, men nå ville jeg måtte ta neste buss helt til Brighton i stedet for å ta den raskere ruta med å bytte til kveldens siste tog tilbake fra Shoreham til Brighton. Heller enn å stå ute og vente i det hustrige været gikk derfor turen tilbake til en av pubene fra tidligere. Men jeg kom meg da omsider tilbake til Brighton, og stabbet da umiddelbart tilbake til hotellet for å finne senga. 

English ground # 447:
Steyning Town v Storrington 2-2 (1-1)
Southern Combination Division One
The Shooting Field, 27 December 2017
1-0 Craig Knowles (32)
1-1 Bradley Lewis (43)
1-2 Joseph Stakim (67)
2-2 Craig Knowles (80)
Att: 67
Admission: £7
Programme: Included
Pin badge: n/a

Next game: 28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal
Previous game: 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet

More pics

Tirsdag 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det snødde heftig da jeg grytidlig på morgenen andre juledag ble skysset opp til Korsegården av min snille mor, for der å ta plass på 04.32-bussen til Gardermoen, og vi passerte kolonner av brøytebiler på veien dit opp. Takket være «overgriperen» Trine Schei Grande & Co er det jo dessverre slutt på å kunne bruke Rygge, men jeg hadde i hvert fall vært tidlig ute da jeg allerede i juli bestilte fly over på en dag da prisene og kampen om billettene er enorm. Det jeg dog ikke visste om da jeg booket plass på Norwegian sitt 07.20-fly til London Gatwick, var problemene som skulle dukke opp etter landing. På en dag da togene i Storbritannia generelt står, går det likevel tog mellom London og dens store flyplasser (og tilsvarende i Manchester), men jeg ble utover høsten klar over at det denne dagen var planlagt vedlikeholdsarbeid på linja som betjener Gatwick Airport. Jeg valgte derfor å se an alternativene til jeg hadde beina trygt plantet på britisk jord.

Det skulle normalt sett gå greit ved at man setter opp buss for tog, men på en av årets travleste dager ved flyplassen var det kun et begrenset antall busser som alle så ut til å kun kjøre direkte til London Victoria uten å stoppe ved eksempelvis East Croydon, der jeg skulle ha base. Jeg hadde også fryktet voldsomme køer ved passkontroll etc, men alt gikk på skinner helt til jeg passerte tollen og etter hvert så køen av mennesker som ventet på disse bussene. Utrolig nok kunne ingen av de ansatte jeg snakket med der svare på om det faktisk var en av bussene som ville betjene ytterligere stasjoner, og en lokal bussrute jeg hadde sett på som et alternativ et par uker tidligere kunne jeg nå ikke finne igjen. Derfor gikk jeg ned til området hvor National Express-bussene plukker opp, da jeg så at de kjørte denne dagen, og de ville i hvert fall kunne ta meg et stykke av veien, men heller ikke dette skulle være så enkelt som man først skulle tro.

10.00-bussen var nemlig fullbooket, og det var EN ledig plass på 10.30-bussen! Jeg kjempet nå en frenetisk kamp med et lite samarbeidsvillig nett for å få betalt de £16 og bestille den, for både 11.00- og 11.30-avgangen var også allerede utsolgt. Heldigvis var det ingen andre som fikk kapret den, og jeg kunne omsider ta plass på bussen som begynte boarding av de øvrige passasjerene ti minutter etter den skulle hatt avgang. Når det i tillegg ble en øvelse i køkjøring på M23, helt til der den møter M25 rett ved Merstham, var det ikke før i 12-tiden at jeg steg av ved jernbanestasjonen i Sutton, men der kunne jeg klokka 12.12 hoppe på X26-bussen som skulle ta meg det siste stykke. Togturen fra Gatwick Airport til East Croydon tar normalt fra 14 minutter, men denne dagen hadde jeg brukt over tre timer fra jeg gikk gjennom tollen til jeg endelig kunne slenge fra meg bagasjen ved Premier Inn-hotellet!

Med en slik forsinkelse var det ikke noen grunn til å kaste bort mer tid før jeg satt kursen mot dagens kamp, og det var en skikkelig godbit jeg hadde valgt meg denne dagen. Tooting & Mitcham United skulle denne dagen ta imot Dulwich Hamlet til kamp i Isthmian League Premier Division, og disse to har en meget heftig rivalisering. På en tur der jeg skulle se en rekke heftige lokaloppgjør, startet jeg altså ballet med et av de heftigste lokaloppgjørene London har å by på, og etter at jeg hadde fått snappet opp Non-League Paper var det ganske nøyaktig klokka 13.00 at jeg tok plass på en av trikkene med kurs mot Mitcham. Det hadde i forkant blitt lagt ut billetter for forhåndssalg, men etter å ha forhørt meg med Dulwich-supporteren Mishi ble jeg forsikret om at dette kun var et tilbud for å hindre køer rett før kampstart og at det ikke ville være noe krav om kjøp av billett på forhånd eller by på problemer å ta seg inn i god tid før avspark.

Mitcham er et distrikt i sør-London, der det hører innunder bydelen Merton. Mitcham ligger 11-12 kilometer sørvest for Charing Cross i det sentrale London, og har i seg selv snaut 65 000 innbyggere. Tooting & Mitcham United spiller i disse dager sør i Mitcham, og Tooting er for ordens skyld et litt mindre sted like nord for Mitcham. Før London strakte seg ut hit og slukte opp området, var Mitcham et landlig område, og lenge ble her det dyrket mye lavendel som blant annet ble brukt til fremstilling av blant annet diverse toalettsaker og forskjellig godlukt. Denne veksten kan også ses på både fotballklubbens logo og visse andre lokale våpenskjold. Industrialiseringen gjorde sitt til at det senere også ble annen type industri, men i dag pendler nok de fleste inn til sentrale London. Mitcham er for øvrig også hjemsted for verdens eldste cricketklubb, og Mitcham Cricket Club har faktisk spilt på Mitcham Cricket Green siden 1685(!). Men la oss nå holde oss til fotball.

Da Tooting & Mitcham United ble stiftet i 1932, var det etter en sammenslåing av de to rivalene Tooting Town og Mitcham Wanderers, og det var nok ingen enkel avgjørelse, for det sies å ha vært sterke følelser i sving. Tooting Town hadde blitt startet i 1887 under navnet Tooting Graveney, og hadde suksess i lokale turneringer før første verdenskrig satt en stopper for fotballen. Det var da de startet opp igjen etter krigen at de tok navnet Tooting Town, og i 1922 kjøpte de Sandy Lane, der de spilte vegg i vegg med Mitcham Wanderers, som hadde blitt startet opp i 1912. Fra dette året spilte begge i London League, som Mitcham Wanderers for øvrig vant i 1929, og det var nok heftige møter mellom de to lokalrivalene. Imidlertid så tydeligvis begge at de hadde mer å tjene på å slå seg sammen, og Tooting & Mitcham United benyttet etter dette Sandy Lane som hjemmebane frem til 2002.

Den nye klubben fortsatte i London League frem til de i 1937 ble flyttet opp i den ikke lenger eksisterende Athenian League, som ble vunnet i både 1950 og 1955. I 1956 tok de steget opp i Isthmian League, og også der kunne de heve ligatroféet i både 1958 og i 1960 – for øvrig på et tidspunkt da Isthmian League var en av tre ligaer som hadde sin toppdivisjon på nivået rett under Football League. Klubben med kallenavnet ‘The Terrors’ har ved hele ti anledninger tatt seg til FA Cupens ordinære runder, og tilskuerrekorden på gamle Sandy Lane stammet fra en FA Cup kamp mot QPR i 1956 da 17 500 skal ha vært innenfor portene. Men mest berømt er nok deres cupinnsats i sesongen 1958/59, da de tok seg til FA Cupens tredje runde etter å ha slått ut blant annet Bournemouth og Northampton Town, og der møtte selveste Nottingham Forest fra toppdivisjonen.

På en frossen Sandy Lane ledet vertene 2-0 halvveis, og Forest var etter sigende noe heldig som klarte å sikre seg 2-2 og omkamp etter et selvmål og en kontroversiell straffeavgjørelse. Dette første møtet finnes det for øvrig herlige levende bilder fra, men det hører også med til historien av Forest vant omkampen 3-0 og endte opp med å vinne FA Cupen den sesongen. På denne tiden startet en lokal unggutt også karrieren sin i Tooting & Mitcham United, men den kommende storkeeperen Alex Stepney ble snart plukket opp av Millwall. Man skjønner for øvrig hvor godt rustet England på den tiden var på keeper-fronten når man vet at Stepney kun fikk én landskamp. For Tooting & Mitcham United må 1975/76-sesongen nevnes, for da overgikk de sin tidligere FA Cup-bragd ved å ta seg helt til fjerde ordinære runde ved å beseire Swindon Town etter omkamp. Bradford City ble imidlertid for sterke og vant 3-1 i Yorkshire.

Etter hvert gikk det imidlertid nedover med klubben, og i 1984 ble de kun reddet fra nedrykk av at Staines Towns hjemmebane ikke oppfylte kravene. Noen slik benådning var det ikke da de i 1989 rykket ned for første gang i sin historie, og ytterligere nedrykk i 1997 betød at de måtte ta turen ned i Isthmian League Division Two (som man da opererte med). Det var først i 2008 at de returnerte til ligaens Premier Division, og den gang ble det med fire sesonger. Da jeg tidlig i forrige sesong så Tooting & Mitcham United borte hos Chatham Town, mistenkte jeg at jeg så en tittelkandidat, og selv om Chatham ved den anledningen kanskje ikke var noen voldsom målestokk all den tid de endte sesongen på nedrykksplass, innfridde The Terrors med å vinne Isthmian League 1 South og igjen sikre seg opprykk til Premier Division.

Etter en kort spasertur fra trikkeholdeplassen valgte jeg å vente med å betale meg inn med £10, men stakk likevel innom inngangspartiet for å raske med meg et program før jeg unnet meg turens første pint i baren på utsiden. Karen foran meg fikk imidlertid beskjed om at de ikke hadde flere program igjen, men at de kunne fås i baren som ligger tilknyttet den store hovedtribunen, med adkomst fra utsiden. Der var det allerede en god del mennesker, og etter å ha fått meg en pint fikk jeg høre at de nå var utsolgt for program med halvannen time til avspark! Var det virkelig mulig?? Da jeg en liten stund senere hadde en røykepause på utsiden, så jeg imidlertid en kar komme tilbake fra inngangspartiet med et program, så det hadde nok kun vært at de gikk midlertidig tom i baren, og nye forsyninger hadde nå ankommet inngangspartiet slik at jeg gikk bort og betalte £2 for et eksemplar.

På utsiden traff jeg også på den nevnte Mishi mens jeg slo av en prat med en representant for hjemmeklubben som hadde solgt meg en lodd i 50/50-lotteriet. Sistnevnte mente at The Terrors hadde fått nokså dårlig betalt hittil i sesongen, og at de var bedre enn det tabellen gir inntrykk av. De lå før kampen på tredje siste plass, og i så måte er de nok glade for at det grunnet restruktureringen etter inneværende sesong kun vil være ett lag som går ned. For Dulwich Hamlet sin del lå de på andreplass – à poeng med ligaleder Billericay Town, som dog hadde fire kamper til gode. De to karene var begge enige om at de andre nok først og fremst må kjempe om andreplassen bak Billericay Town denne sesongen, for med sin voldsomme pengebruk er Essex-klubben i ferd med å kjøpe seg opprykk. Likevel hadde ikke Mishi helt gitt opp håpet, men det skal nok godt gjøres å kunne snyte Billericay Town.

Det var tid nok til å få påfyll i baren før jeg betalte de £10 og kunne kikke innenfor portene på Imperial Fields, som har vært klubbens hjemmebane siden 2002. Da de den gang dessverre forlot Sandy Lane, der de hadde hatt tilhold siden 1932, betød det også slutten på det mange beskrev som den siste store gamle amatør-arena i London. Der hadde det i storhetstiden ikke vært uvanlig med firesifrede tilskuertall, med 17 500 i et oppgjør mot QPR som den nevnte rekord, men den store hovedtribunen i tre (med trebenker) var dessverre ikke lenger politisk korrekt i dagens fotball, og det samme var kanskje tilfelle med de store ståtribunene ellers. Beklageligvis føyde den seg derfor etter hvert inn i rekken av flotte arenaer som nå er en saga blott, men selv om alt er relativt skal det også sies at deres nye Imperial Fields slett ikke er så aller verst til å være et nybygg.

Fra utsiden minner fasaden på hovedtribunen nesten om noe man forventer å se i Football League,, og denne huser både den nevnte baren i tillegg til garderober, kontorer og den slags. På innsiden er det kun på midtpartiet at dette bygget har en tribune, og dette er også anleggets eneste sittetribune. På flankene er det hard standing, og sistnevnte er også tilfelle på bortre langside, som dog også har et betongtrinn eller to helt i bakkant. Der står man under åpen himmel, men det slipper man kanskje dersom man får plass på midtpartiet av de to kortsidene. Begge kortsidene er nokså identiske, med klassiske ståtribuner, svartmalte bølgebrytere, og altså overbygg på midtpartiet. Disse overbyggene er imidlertid merkelig nok bygget uten bakvegg, slik at det blåser inn bakfra dersom vinden kommer fra «riktig» retning.

Rett før avspark benyttet jeg anledningen til å få litt mat i skrotten, og matutsalget The Shak bød på noe så spesielt som Jerk Chicken – ikke akkurat tradisjonell fotball-mat, men desto større grunn til å sjekke det ut når menyen i sør ellers gjerne består av burgers, chips, burgers & chips, chips & burgers, chips & chips, etc etc. Det var ingen enkel mat å spise mens man står på tribunen og ser fotball, men selv om det kanskje ikke var gjenstand for grenseløs begeistring, gjorde det susen og fikk godkjent. Det fikk for den saks skyld absolutt også programmet som jeg raskt hadde saumfart i baren og kikket litt mer i mens jeg sto i matkøen som ble dominerte av bortelagets hipster-supportere. De fikk meg til å slå fast at dagens mote tydeligvis var skjegg og «kunstneriske» briller og bekledning. Snart kom da også spillerne ut på banen, og mens jeg slukte siste rest av det noe originale fotball-måltidet ble kampen sparket i gang.

Til tross for at de kun hadde Burgess Hill Town og Worthing bak seg på tabellen (med fem poeng ned til jumboen Worthing), hadde The Terrors tatt fire poeng på sine to siste, men Dulwich Hamlet hadde visst en sterk statistikk der de var ubeseiret i sine ni siste bortemøter med sine erkerivaler. Og det var da også de i rosa og blått som kunne juble allerede i kampens åttende minutt da Nathan Green fikk ballen på kanten, dro seg inn i feltet og sørget før 0-1 ved å plassere ballen i mål bak Terrors-keeper Matte Pierson. På dette tidspunktet var det faktisk hjemmelaget som hadde startet friskest, og noen minutter senere burde de ha utlignet da et innlegg fant Danny Bassett helt alene på bakerste stolpe, men Hamlet-keeper Preston Edwards reddet, og i stedet slo Hamlet til igjen i det 18. minutt. En feilpasning i Terrors-forsvaret ble snappet opp av Reise Allessani, og selv om hans avslutning først så ut til å bli reddet av keeper Pierson, snek ballen seg inn til 0-2.

Bortekeeper Edwards fikk problemer med et hardt innlegg, men to ganger ble påfølgende avslutninger blokkert nesten helt inne på streken. Deretter var det Bassett sin tur til å igjen ble hindret scoring av Hamlet-keeperen, mens også hjemmekeeperen og hans forsvar fikk et og annet å bryne seg på. Det føltes som om det hele var avgjort da gjestene økte ytterligere med rundt fem minutter igjen til pause, og igjen var Allessani involvert da hans raid og innlegg endte med at Nyren Clunis satt inn 0-3 fra kloss hold. De mange hipsterne blant de 636 tilskuerne kunne juble, og jeg kunne snart benytte pausen til å hente meg forfriskninger fra baren. Jeg hadde forresten kanskje forventet et enda høyere tilskuertall denne dagen, og muligens et firesifret sådan, men kanskje hadde jeg overvurdert noe den lokale interessen som så absolutt burde ha vært til stede, selv på en dag da kollektivtrafikken byr på redusert tilbud.

Selv om Hamlet åpenbart hadde vært noe skarpere, hadde det på ingen måte vært noen overkjøring, og Terrors-manager Frank Wilson hadde tydeligvis heller ikke gitt helt opp, for vertene tvang frem flere sjanser etter pause. Både Mike Dixon, Isaiah Jones og Chance O’Neill hadde avslutninger som Hamlet-keeperen måtte hamle opp med, men likevel virket det skumlere da Nyren Clunis to ganger fyrte løs for Hamlet, og på en av disse måtte keeper Pierson gi retur som Allessani forsøkte å heade inn. Det endte dog med at han skallet med en Terrors-forsvarer som desperat forsøkte å klarere, og Allessani måtte omsider byttes ut. Marc Weatherstone holdt på å gi vertene et hjelpende hånd med det som ville vært et spektakulært selvmål da han sleivsparket et vanvittig tilbakespill tilbake mot eget mål slik at keeper Edwards med nød og neppe fikk headet ballen over.

Etter en serie med cornere fikk omsider vertene uttelling da Sam Flegg headet inn reduseringen til 1-3 med et kvarter igjen. Til tross for at de fikk blod på tann og presset på i jakt på ytterligere redusering, var egentlig Hamlet aldri alvorlig truet, og etter å ha avgjort kampen i første omgang sikret de seg nok en seier over sin erkerival, samtidig som de (som eneste klubb) opprettholdt et visst press på Billericay – som for øvrig også hadde vunnet sin kamp med avspark tidligere på dagen. Så gjenstår det å se om de vil kunne by den pengesterke Essex-klubben på skikkelig kamp, eller om de vil måtte ta til takke med playoff. For The Terrors blir det i stedet en fortsatt kamp for å unngå nedrykk tilbake til Isthmian 1 South, men det jeg så av de denne dagen tydet egentlig på at de burde klare det.

For min egen del hadde jeg egentlig vurdert ytterligere en kamp denne dagen, for Brentford tok imot Aston Villa med sent avspark i Championship. Det ville by på et (sannsynligvis siste) gjensyn med Griffin Park, men mens jeg vurderte dette i ukene opp mot avreise, ble plutselig de resterende billettene gjort gjenstand for billettrestriksjoner. Det var kanskje like greit at jeg etter en våkenatt derfor i stedet satt meg på trikken for å vende tilbake til Croydon. Der fikk jeg omsider sjekket inn på rom 208, før jeg tok en liten tur bortom Porter & Sorter, som jo er et nokså obligatorisk stoppested når jeg har Croydon som base. Der hadde de imidlertid stengt kjøkkenet, så jaggu ble det ikke etter hvert også en tur innom Wetherspoons-puben The George for å få meg litt mat før jeg tok kvelden. På dette tidspunktet hadde det for lengst begynt å bøtte ned fra oven, og jeg fryktet allerede at min kamp dagen etter sto i fare da jeg krøp under dyna.

English ground # 446:
Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet 1-3 (0-3)
Isthmian League Premier Division
Imperial Fields, 26 December 2017
0-1 Nathan Green (8)
0-2 Reise Allassani (18)
0-3 Nyren Clunis (41)
1-3 Samuel Flegg (76)
Att: 636
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 27.12.2017: Steyning Town v Storrington
Previous game: 18.11.2017: Notodden v Fredrikstad
Previous UK game: 06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town

More pics

Da nærmer jula seg med stormskritt, og det betyr også at det går mot avreise for min årvisse romjuls- og nyttårstur, som også i år har bydd på utfordringer allerede. Noen av ligaene er lovlig trege med å offentliggjøre sine terminlister for januar, og visse ligaer har fortsatt ikke fikk ut fingeren. Enda verre er det når klubber igjen begynner å omberamme kamper på så kort varsel som det The New Saints denne gang har gjort når de på to ukers varsel(!) har flyttet en kamp som allerede var flyttet til nyttårsaften tilbake til lørdagen. Samtidig skal det også nevnes at det denne sesongen virker å være flere ligaer som har valgt å droppe Boxing Day-runden i år. Ligaer som Combined Counties League, Essex Senior  League og Southern Counties East League har ofte spilt med spesielle kamptidspunkt 26/27 desember, og har således ofte muliggjort både dobler og tripler disse dagene, men i år står de over, og Essex Senior League tar for øvrig ferie fra 23/12 helt til 6/1. Det er synd, og kanskje er dette noe vi vil se mer av i årene som kommer..? Uansett; selv om planene ikke er HELT 100% spikret ennå, har jeg i hvert fall en god idé om hvordan turprogrammet vil kunne se ut:

På et kart vil da kampprogrammet se SLIK ut. Og her følger en nøyere gjennomgang og noen tanker jeg gjør meg på det nåværende tidspunkt.

Tirsdag 26. desember:
Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet (Isthmian Premier)
muligens fulgt av en ‘revisit’ til
Brentford v Aston Villa (Championship)

Overnatting i Croydon, der jeg håper å få slengt fra meg bagasjen før kamp, etter å forhåpentligvis kommet meg fra det forventede kaoset ved Gatwick uten å måte vente i timesvis. Ingen tog og en varslet “very limited bus replacement service” kan by på utfordringer i så måte på en dag da mange turister flyr til London. “Hatoppgjøret” i Isthmian League vil by på en heftig duell mellom to arge rivaler, og man forventer såpass mange tilskuere at man for et par uker siden startet forhåndssalg av billetter på nettet for å unngå køer på kampdagen. Jeg teller fortsatt litt på knappene med tanke på hvorvidt jeg vil ta med meg et gjensyn med Griffin Park. Det vil by på en mulighet for meg til å ta en sannsynligvis siste kikk på Griffin Park, og kanskje vil det være greit å få med seg, selv om det blir en lang dag da jeg har en tidlig start med sannsynligvis lite søvn natten før.

Onsdag 27. desember:
Seaford Town v Ringmer (Southern Combination 1)

Overnatting i Brighton. Som plan B har jeg først og fremst oppgjøret Steyning Town v Storrington i samme liga.

Torsdag 28. desember:
Crystal Palace v Arsenal (Premier League)

Ingen andre kamper på menyen denne dagen, så da kan den like gjerne benyttes til å besøke Selhurst Park for å få med seg det stadionet før det steriliseres. Takket være en Groundhopper-kollega (og ihuga Palace-fan) er billett i boks for meget akseptable £10. Overnatting igjen i Brighton.

Fredag 29. desember:
Carrick Rangers v Ballinamallard United (NIFL Premiership)

Jeg vil fly over til Belfast med morgenflyet fra Gatwick, så jeg har en meget tidlig start der det gjelder å komme seg opp i otta. Overnatting i Belfast, der jeg vil slenge fra meg bagasjen før jeg drar opp til Carrickfergus.

Lørdag 30. desember:
Cliftonville v Coleraine (NIFL Premiership)

Dette er hovedgrunnen til at jeg vurderte en tur over til Nord-Irland denne dagen, for det varsles at flotte Solitude snart skal steriliseres ytterligere, og da ønsket jeg meg en tur dit. Utpå kvelden vil jeg ta plass på Stena Lines ferje til Liverpool/Birkenhead.

Søndag 31. desember:
The New Saints v Newtown (Welsh Premier League)

Ferja fra Belfast vil ankomme Liverpool…eller rettere sagt Birkenhead…omtrent 06.30 på morgenen. Den ble booket med kampen The New Saints v Newtown i tankene, og dette var også grunnen til at jeg booket hotell i Wrexham og forhåndsbetalte for togbilletter (jeg vil ikke benytte togpasset før dagen etter). På kun to ukers varsel presterte TNS å omberamme denne kampen i den walisiske toppdivisjonen, slik at jeg nå har blitt sittende med bindende hotellbooking og bortkastede togbilletter, i tillegg til at ferjeoverfarten heller ikke var gratis. Fullstendig håpløst! Men da får man vel bare belage seg på en fotballfri dag og surmuling på hotell i Wrexham, der jeg sikkert vil benytte anledningen til å teste noen flere av byens puber, uten at det vil bli noen heidundrande nyttårsfeiring.

Mandag 1. januar:
Colwyn Bay v Bamber Bridge (NPL 1 North)

Det blir kamp i Wales, men i den engelske pyramiden, når jeg besøker Llanellian Road og Colwyn Bay. Overnatting i Chester.

Tirsdag 2. januar:
Albion Rovers v Aidrieonians (Scottish League One)

Jeg tar turen opp til Skottland, og håper som ellers på turen at værgudene er på min side. Overnatting i Glasgow.

Onsdag 3. januar:
Conwy Borough v Llandudno Albion (Welsh Alliance 1)

Turen går tilbake til den nordlige kysten av Wales, der jeg etter alle solemerker vil tilbringe de neste dagene, og denne kvelden står det et lokaloppgjør på menyen. Overnatting i Llandudno.

Torsdag 4. januar:
Sannsynligvis fotballfri

Med unntak av en hjemmekamp for Tottenham og et utvalg av alderbestemte kamper, har jeg ikke funnet stort denne torsdagen. Jeg ble riktignok tilbudt hjelp med billett til den nevnte Spurs-kampen, men da spørs det om det ikke er minst like interessant for meg å ta en utflukt i nord-Wales. Kanskje jeg får tid til å ta en nærmere kikk på den imponerende Conwy Castle. Overnatting i Llandudno.

Fredag 5. januar:
Prestatyn Town v The New Saints (Welsh Premier League)

Min debut i den walisiske toppdivisjonen skulle funnet sted fem dager tidligere, men TNS bestemte seg altså å stikke voldsomme kjepper i hjulene for akkurat det. Denne dagen er det nettopp de som er gjester når denne debuten finner sted, og måtte Prestatyn Town straffe de hardt for pengene jeg nå har sløst bort pga de.

Lørdag 6. januar:
Robin Hood Athletic v Hartshead (West Yorkshire League Premier)

Lørdagene benytter jeg i disse dager gjerne til å besøke destinasjoner som frister meg et godt stykke nedover i pyramiden, og da gjerne i ligaer som sjelden spiller midtukekamper. Det er ganske utrolig å konstatere hvordan majoriteten av de aktuelle kandidatene denne helgen enten har fått bortekamp eller er vertskap for et reservelag! Jeg ventet i det lengste på terminlista til West Riding League i håp om at Littletown skulle ha hjemmekamp, men den gang ei. Jeg vil likevel befinne meg i West Yorkshire, men ser Robin Hood Athletic spille kamp i West Yorkshire League. Plan B vil også være i Leeds-området, og om jeg må ty til backup-planer, vil Yorkshire Amateur v AFC Emley være interessant også fordi storscoreren Ashley Flynn nå har meldt overgang fra AFC Emley til nettopp Yorkshire Amateur. Overnatting blir uansett i Leeds.

Søndag 7. januar:
Shrewsbury Town v West Ham United (FA Cup)

Jeg ventet også her en stund for å se hva mer som eventuelt ville flyttes i FA Cupen og ikke minst FA Vase, men besluttet omsider å gå får FA Cup-kampen i Shrewsbury, der en Shrewsbury-kompis har vært behjelpelig med billett. Overnatting i Shrewsbury.

Mandag 8. januar:
Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town (Essex Senior League)

Jeg vil fortsatt holde døren litt på gløtt for mulige tilskudd til kamputvalget denne dagen, men det begynner vel å bli såpass sent at det skal litt til…om det da ikke skulle være en omkamp i FA Vase. Men det er vel på tide å snart bestille hotell i London-området..

Tirsdag 9. januar:
Heybridge Swifts v AFC Hornchurch (Isthmian 1 North)

Jeg blinket meg tidlig ut denne kampen, men utfordringen har vært overnatting. Et etablissement med overkommelig priser ble kontaktet, men hadde dessverre ikke ledige rom, og det er dårlig med kollektiv-transport tilbake til togforbindelse i f.eks Chelmsford etter kamp. Jeg fant imidlertid ut at det går busser tilbake nede fra Maldon sentrum, så dersom jeg tar en taxi ned dit, vil jeg kunne rekke buss tilbake til Chelmsford. Derfor har jeg nå booket overnatting ved det jeg mistenker kan vise seg å være et noe lugubert etablissement i Seven Kings-området nær Ilford.

Onsdag 10. januar:
Frome Town v Taunton Town (Southern League Cup)

Frome har ofte blitt vurdert som alternativ på tidligere turer, men det har ofte vært svært stive priser, samtidig som man gjerne har svært få alternativer i tilfelle avlysning. Denne gangen har jeg fått booket rimelig overnatting ved byens Premier Inn, og satser igjen (som ellers) på at værgudene spiller på lag.

Torsdag 11. januar:
Winchester City v Southampton (Southampton Senior Cup)

Det så lenge ut som om jeg måtte nøye meg med aldersbestemt fotball denne dagen, og jeg belaget meg på Tilbury U21 v Haringey Borough U21, men så kom jeg plutselig over denne cupkampen i Hampshire, slik at jeg blir å finne der snarere enn i Essex. Overnatting er booket ved Premier Inn-hotellet ved Southampton Airport Parkway.

Fredag 12. januar:
Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey (South West Peninsula League 1 East)???

Jeg vurderte en stund en ‘revisit’ for å se lokaloppgjøret Willington v Crook Town i Northern League, men når jeg på lørdagen lar meg friste til ‘dypeste’ Cornwall, vil det selvsagt være langt mer praktisk med en kamp i sørvest. Jeg var på nippet til å booke hotell i Exeter med kampen i Newton Abbot i tankene før jeg oppdaget et problem. Det er uansett en lang vei ned til St. Just dagen etter, og den vanskeliggjøres nå ikke minst av vedlikeholdsarbeid og dermed ‘bus replacement’ på strekningen Exeter – Plymouth på lørdagen. Dermed var det aktuelt å heller forsere denne strekningen dagen før for å se fredagskamp nede hos Helston Athletic. Men akkurat som jeg ikke er spesielt lysten på bussturen Exeter – Plymouth og den lange veien ned til St. Just (som for øvrig må nås med buss fra endestasjonen Penzance), er jeg heller ikke altfor lysten på å se Helston være vertskap for et reservelag i form av Plymouth Argyle Reserves (i SWPL Premier). Hmmm, etter å nå ha sovet litt på det, var blant annet reservelag som bortelag utslagsgivende, og jeg valgte meg likevel Newton Abbot Spurs. Hotell booket i Exeter.

Lørdag 13. januar:
St. Just v S. Day (Cornwall Combination)

Dette var en kamp som opprinnelig fristet meg i påsken, men jeg så at den hadde blitt flyttet, og det var litt overraskende å se at den ble flyttet til 13/1. Den frister meg uansett ned til St. Just, som ligger nesten så langt vest i Cornwall som det er fysisk mulig å komme. Overnatting er booket i St. Just.

Søndag 14. januar:
Sannsynligvis fotballfri

Med kamp i Cornwall på lørdagen, spørs det om jeg ikke må se langt etter noen søndagskamp og heller benytte dagen til å ta meg opp til London for å installere meg der i forkant av en ny uke. Overnatting booket i nordvest-London.

Mandag 15. januar:
Kl. 12.00: Tottenham Hotspur U23 v Everton U23 (PL2)
Kl. 19.45: Haringey Borough v AFC Hornchurch (Isthmian 1 North)

Jeg ser muligheten for en London-dobbel, der ungguttene til Spurs av en eller annen grunn har tidlig avspark på en mandag, og kampen spilles på deres treningssenter i Enfield. Egentlig bare en bonuskamp jeg rasker med meg fordi jeg kan, før hovedretten serveres senere på mandagskvelden – en ukedag der utvalget ofte er nokså begrenset. Overnatting igjen i nordvest-London.

Tirsdag 16. januar:
Canvey Island v Heybridge Swifts (Isthmian 1 North)

Jeg kikket tidlig på kampen hos Canvey Island, og til tross for at det har dukket opp flere fristende alternativer, heller jeg foreløpig noe mot denne; også fordi det byr på en nokså enkel reisevei når jeg dagen etter reiser hjem fra Gatwick.

Lørdag 18.11.2017: Notodden v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sett med FFK-øyne burde kanskje dette kapittelet fått navnet ‘Skandalen i Telemark’, men lite ante de tilreisende fra plankebyen om hvilken ydmykende opplevelse som ventet da de denne lørdagen satt kursen mot Notodden. Selv hadde jeg sett muligheten for et nytt stadionbesøk allerede da Notodden møtte Raufoss i de første kvalifiseringskampene mellom toerne i de to andredivisjons-avdelingene, og selv om det en stund så ut som om et håpløst FFK skulle rykke rett ned, klarte de å karre seg til kvalikplassen og sørge for et falskt håp blant tilhengerne. Det måtte straffespark til da Notodden etter to kamper beseiret Raufoss, og da bortekampen ble flyttet fra søndag til lørdag, hadde jeg også muligheten til å dra. Etter det første møtet i Fredrikstad tok jeg derfor imot tilbudet om en plass på Gladbussen, og får takke Anders Amundsen-Askedal for at han sponset en plass til meg og lovet å plukke meg opp på Korsegården.

Litt forsinket ble jeg rundt halv tre plukket opp av en feststemt gjeng, og med et par innlagte røyke- og toalettpauser kom vi oss etter hvert til Notodden, som selvsagt ligger i Telemark, omtrent 120 kilometer sørvest for Oslo. Notodden var så sent som for 150 år siden en liten grend med noen få hundre innbyggere, men de fleste kjenner vel til industrieventyret med Sam Eyde, Kristian Birkeland, Norsk Hydro og Tinfos, og de to sistnevnte bedriftene må få æren for at Notodden vokste frem som en industriby. Selv om begge i dag er borte fra byen, har den siden den gang etablert seg som en handels- og serviceby for regionen, samtidig som noe annen industri har kommet til, og Notodden har i dag i overkant av 9 000 innbyggere. Det var med rundt en time og et kvarter til avspark at vi ankom ganske samtidig med flere andre busser fra plankebyen.

Dermed var det tid til å ta en kjapp tur innom Bellman pub, der FFK-folket hadde tatt totalt over, og i all sin naivitet virket det som om de aller fleste av de hadde god tro på at deres vanstyrte klubb skulle klare brasene i returoppgjøret etter 0-0 i første kamp i Fredrikstad. Jeg må innrømme å ha tilhørt de som av en eller annen grunn trodde dette skulle gå greit til slutt, selv etter å ha sett den tamme forestillingen da Notodden hadde vært nærmest seier en uke tidligere. Fra plassen utenfor puben kunne vi se ned på Idrettsparken, der kveldens kamparena lå flott til langs Tinnelva, og med en drøy halvtime til avspark spaserte jeg sammen med flere andre over gangbrua som krysser den nevnte elva. Inngangsbillett til 100 kroner hadde blitt ordnet på bussen, der Anders igjen nektet å ta imot betaling for billetten, og etter litt køing og ransaking kunne jeg snart entre Idrettsparken.

Notodden FK er en forholdsvis ung klubb som ble stiftet så sent som november 1999, men det skjedde som et samarbeidsprosjekt ved at klubbene Snøgg og Heddal slo seg sammen med et mål om å ha en førstedivisjonsklubb innen 2005. Således lå de nok litt etter skjema da de i 2004 rykket opp til 2. divisjon, men fra 2005 har klubben årlig blitt sponset med millionbeløp av sin rike onkel Kjetil Holta. I 2006 fulgte de opp med å vinne sin andredivisjons-avdeling, slik at de to år etter det opprinnelige skjema var klar for spill på nest øverste nivå. Der debuterte de med en 9. plass før de fulgte opp med å gjøre sin hittil beste ligasesong i form av et sjetteplass i 2008. Dessverre for klubben endte den påfølgende sesongen i nedrykk, og da de returnerte ved å i 2011 vinne sin andredivisjons-avdeling suverent, ble det umiddelbart nedrykk tilbake til 2. divisjon, der de har hatt tilhold siden.

Hva gjelder klubbens hjemmebane, så er også den ny, og klubben spilte tidligere på Notodden stadion, som var deres hjemmebane frem til 2008. Idrettsparken ble tatt i bruk til sesongåpningen dette året, og tilskuerrekorden på 2 723 stammer også fra denne sesongen og et Telemarks-derby mot Odd, mens hovedtribunen med 2 257 seter under tak ble åpnet først året etter. Dette er også anleggets eneste tribunebygg, og undertegnede tok sammen med bortefolket oppstilling på motsatt langside, der det på den ene banehalvdelen er en seksjon med ståtribune under åpen himmel. Som nevnt ligger også Idrettsparken flott og sannsynligvis idyllisk til langs Tinnelva kun få meter unna, selv om det ikke var lett å se særlig av omgivelsene i november-mørket. Jeg så for øvrig heller aldri noe til et eventuelt kampprogram, og regner derfor med at det ikke var trykket noe slik. Man er jo ikke bortskjemt med slikt i dette fotballens u-land.

Nå skulle de to klubbenes skjebne avgjøres, og det skulle bli en aldeles katastrofal første omgang for et FFK som havnet under allerede i kampens sjuende minutt etter scoring av Erlend Hustad. En marerittaktig periode fulgte midt i omgangen, da Notodden scoret ytterligere tre ganger på seks minutter. Steffen Jensen og Martin Soleim Holmen sørget for 3-0 etter henholdsvis 22 og 24 minutter. Jeg har problemer med å finne ord for å beskrive det som skjedde, for pinlig er ikke engang forbokstaven når man skal skildre det FFK leverte. Det var selvsagt fantastisk for et Notodden som imponerte, og FFK-spillerne måtte til og med ta en teamtalk ute på banen etter det tredje baklengsmålet. Det hjalp ikke stort, for fire minutter senere sto det 4-0 etter snaut 28 minutter, og et ynkelig FFK var i ferd med å bli ydmyket totalt.

Noen lot det gå ut over anlegget ved å sparke i stykker reklameskilt etc, som om det var Idrettsparken sin feil at et vanstyrt FFK blir gjort til latter av “småklubber fra distrikts-Norge”. Andre gikk rett og slett tilbake til bussene, men mange av de anslagsvis 7-800 tilreisende fra Østfold var fortsatt der for å få med seg at Sanel Kapidzic reduserte slik at det sto 4-1 til pause. Hjemmefolket blant de 2 105 tilskuere var på sin side forståelig nok i ekstase, og i frustrasjonen over FFK skal man ikke ta noe bort fra det faktum at Notodden spilte en god kamp og ledet fullt fortjent etter å ha rundspilt FFK. Det begynte også å bli temmelig kaldt, og bussen fristet, men jeg hadde ikke kommet hit for å se noe mindre enn hele kampen, selv om pausen ble brukt til å holde seg i bevegelse i minusgradene.

Det var fortsatt en hel omgang igjen til å ydmyke FFK ytterligere, og Erik Midtgarden gjorde sitt ved å sette inn 5-1 et snaut kvarter etter pause. FFKs vikartrener Bjørn Petter Ingebretsen flyttet opp stopper Mislav Leko som spiss, og han reduserte to ganger med hodestøt, slik at det sto 5-3 med drøyt sju minutter igjen av ordinær tid. Noen av de rødhvite begynte å håpe på et mirakel, men det var bare å innse at FFK rykker ned i 2. divisjon mens Notodden fortjent kunne feire opprykk til 1. divisjon etter å vunnet både kampen og sammenlagt 5-3. Mens de såkalte spillerne i FFK gråt over nedrykk, var det fyrverkeri langs elvebredden da telemarkingene slapp jubelen løs, og ledsaget av fyrverkeriet strenet jeg tilbake mot bussen i kulda.

Selv om det tok ti år å returnere sist gang FFK rykket ned på nivå tre, føler jeg fortsatt at klubben kanskje kan ha godt av en tur ned igjen nå, men det betinger at det ryddes opp en gang for alle. Nå må det bygges fra scratch med en stamme av sultne, lokale spillere i stedet for lykkejegere, og ikke minst tror jeg det er på tide at flere (van)styremedlemmer får et solid tupp i ræva. Med en av divisjonens største budsjett vanstyrte de FFK til nedrykk, og i alle årene jeg har sett FFK, sliter jeg faktisk med å minnes noe mer pinlig enn det jeg var vitne til den første halvtimen på Notodden. FFK har fått som fortjent, varen er levert, og den «heter» 2. divisjon og spill mot klubber som Stabæk 2 i 2018!! De skal sannsynligvis også møte Moss, og da har nok i så fall mossingene seks poeng i banken.

Stemningen var naturlig nok noe mer laber på bussen hjem, men tross alt ikke verre enn at noen dro i gang sanger og så frem mot nye arenaer å besøke i 2018, samtidig som majoriteten så det som en mulighet til en ny start. Det er jo en hel rekke av spillere som står uten kontrakt etter sesongen, og forhåpentligvis vil det skje ting også i ledelsen. Det var en lang tur hjem, og like etter 22.30 ble jeg sluppet av på Korsegården, der jeg så Drøbak-bussen kjøre idet jeg gikk av. Det var bare å belage seg på en halvtimes venting, og noen minutter fikk jeg slått i hjel ved å unne meg en enorm pølse inne på Shell-stasjonen. I kulda var det godt å omsider komme seg på bussen, og til tross for å være noe forsinket, rakk jeg med nød og neppe også å bytte buss slik at jeg kom meg hjem en gang rundt halv tolv. Det er bare å gratulere Notodden, og i ettertid tror jeg faktisk de skal være glad for at de møtte FFK snarere enn Elverum.

Norwegian ground # 84:
Notodden v Fredrikstad 5-3 (4-1) – 5-3 to Notodden on aggregate
1/2 divisjon playoff, 2nd leg
Idrettsparken Notodden, 18 november 2017
1-0 Erlend Hustad (7)
2-0 Steffen Jensen (22)
3-0 Martin Soleim Holmen (24)
4-0 Amani Dickson Mbedule (28)
4-1 Sanel Kapidzic (38)
5-1 Erik Midtgarden (69)
5-2 Mislav Leko (76)
5-3 Mislav Leko (83)
Att: 2 105
Admission: 100 kroner

Next game: 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet
Next norwegian game: 21.03.2018: Manglerud Star v Drøbak/Frogn (@ Drøbak/Frogn)
Previous game: 17.11.2017: Stabæk U16 v Viking U16 (cup final @Fornebu Arena)

More pics

Fredag 17.11.2017: Stabæk U16 v Viking U16

I løpet av de 3 sesongene Stabæk brukte Fornebu Arena som sin hjemmebane, kom jeg meg aldri dit på kamp. På den tiden fulgte jeg FFK trofast, og begge de to sesongene de to klubbene i denne perioden spilte i samme divisjon, kom det på et eller annet vis noe i veien. Da jeg nå skulle møte min far i Oslo denne fredagen, samtidig som arenaen skulle være vertskap for flere aldersbestemte cupfinaler, var det derfor en god mulighet til å ta turen. Det er riktignok ikke helt det samme selvsagt, men man kan ikke akkurat velge og vrake blant kamper lenger dersom man skal besøke Fornebu Arena. Etter en lunsj med faren min satt jeg meg derfor på bussen fra Rådhuset utover mot Fornebu, der jeg hadde blitt fortalt at det skulle være gratis inngang til de tre finalene som ble spilt der denne dagen.

Jeg er av de som fortsatt forbinder Fornebu med den gamle hovedflyplassen der ute, og det vel allerede året etter nedleggelsen av denne i 1998 at planene om et innendørs fotball-anlegg der ute for første gang kom på bordet. Det var Stabæk-folket som hadde store vyer for det de kalte ‘Blue Dream Arena’ som skulle bli en arena med 25 000 sitteplasser, blått kunstgress og skyvbart tak. De drømte om Champions League-spill der, og så for seg at Bruce Springsteen skulle varme opp før åpningskampen mot selveste Barcelona. De fikk ikke alt de ønsket seg, og det var også et betydelig antall hindringer i veien, men i 2009 sto Fornebu Arena ferdig. På det tidspunktet hadde man for øvrig solgt navnerettighetene allerede året før, slik at anlegget fikk et sponsornavn slik tiden tydeligvis dessverre krever.

I ettertid vet man at hallen aldri ga den økonomiske gevinsten man forventet, og investor Kjell Chr. Ulrichsen – som opprinnelig eide halvparten av anlegget – overtok etter hvert hele eierskapet. Stabæk Fotball hadde en avtale der klubben var sikret 40 års leie som de betalte 9 millioner kroner for i året, men denne avtalen ble forkastet, og eieren utarbeidet en ny leiekontrakt der leien ble økt med over 300% – til 30 millioner kroner i året. Det førte til at Stabæk sommeren 2011 annonserte at man ikke ville ha økonomi til dette, og at de således ville returnere til Nadderud Stadion etter 2011-sesongen. Etter dette har arenaen stort sett blitt brukt til messer og ikke minst konserter, og kunstgresset som tidligere lå fast der har også blitt fjernet til fordel for et asfaltdekke, slik at man nå må rulle ut kunstgress de ganger det arrangeres fotball.

Nå er det vel ikke så altfor ofte at så skjer i disse dager, men denne helgen skulle det altså spilles en rekke kamper der. Størst oppmerksomhet var tydeligvis viet lørdagens cupfinale for kvinner, og da skulle også G19-finalen avvikles. Denne fredagen var det imidlertid hele tre finaler på menyen, med to jentekamper og finalen i G16-klassen. Da jeg ankom med en drøy halvtime til avspark i sistnevnte, hadde allerede J16-finalen blitt spilt, men J19 skulle spilles etter kampen jeg skulle se. Jeg ville nemlig nøye meg med G16-finalen som skulle spilles mellom Stabæk og Viking, og etter at jeg og min plastpose hadde blitt omhyggelig ransaket og undersøkt, fikk jeg slippe inn. Jeg gikk for øvrig inn første og beste dør jeg så, og gadd aldri ta runden rundt senere for å forsøke å bytte langside, selv om jeg vurderte dette raskt da jeg hørte det ble delt ut lagoppstillinger og mistenkte at dette skjedde på motsatt side, der de offisielle aktørene befant seg.

Hva skal man så si om Fornebu Arena? Jeg er i utgangspunktet ikke noen spesiell fan av innendørs-fotball da jeg får følelsen av å se en hobbypreget kamp i en gymsal, men Fornebu Arena er vel i hvert fall det mest imponerende jeg hittil har sett av slike anlegg (der mine tidligere erfaringer begrenset seg til Østfoldhallen og Valhall Arena). Jeg hadde lest meg opp til at anlegget hadde en kapasitet på 15 000 ved fotballkamper, og det overrasket meg litt da det på en eller annen måte ikke virket så stort, men det stemmer sikkert, for så vidt meg bekjent har det vel ikke blitt bygget om med redusert kapasitet etter at Stabæk-folket returnerte til Bekkestua. Etter å ha punget ut for en Solo i kiosken, fant jeg en plass litt for meg selv på den ene langsiden, mens det stadig kom folk til for å ta plass på de grå plastsetene som er å finne på alle tribunene. De to kortsidene var for øvrig stengt av, uten at det skapte altfor stor trengsel.

Jeg var inne på at kunstgresset nå rulles ut når det spilles fotball, og det må sies at det ikke så spesielt fint ut. Det så mest av alt ut som om noen rett og slett hadde rullet ut et enormt gammelt vegg-til-vegg-teppe som flere steder fremsto temmelig slitt og flekkete, samtidig som det for hver halvannen meter var klare streker eller skiller på tvers av banen. Kampene denne dagen ble tydeligvis vist på NRK, og speakeren på motsatt langside og en reporter på «min» langside gjorde flere intervjuer der jeg mener det ble nevnt at Viking hadde vunnet siste møte, men jeg fikk inntrykk av at det til tross for dette var Stabæk som var favoritter før kamp. Det viste seg da også at det ikke bare var prat fra Stabæk-representanter som var i overtall på tribunen, for det var bæringene som snart tok kontroll over kampen.

Stabæk tok ledelsen i kampens tiende minutt, og kun tre minutter senere doblet de ledelsen. Man skulle tro at disse ungguttene var spreke nok til å spille 90 minutter, men i stedet spilles det i denne aldersklassen 2×40 minutter, og med fem minutter til pause virket det avgjort da de ‘blaa’ satt inn sitt tredje mål. Siddisene fikk imidlertid fornyet håp da Ivar Øidin reduserte til 3-1 på spektakulært vis med det som må kunne kalles et halvveis brassespark. Selv om keeper var ute i feltet og ballen gikk i bue over ham, var det et flott mål, og morsomt at unggutten i det hele tatt turte å prøve på noe slikt. Dermed sto det 3-1 til pause, og jeg kunne liste meg ut for å unne meg en aldri så liten røykepause før de siste 45…unnskyld, 40.

Det hadde underveis også blitt klart at det åpenbart var frie bytter, og det er en annen ting jeg har lite sans for, selv om jeg ikke lar meg opprøre av en slik praksis på dette nivået. Bare hold det vekk fra A-lagsfotballen! Uansett, vi fikk se flere sjanser og halvsjanser begge veier før Stabæk igjen scoret og sørget for å sette spikeren i kista med rundt ti minutter igjen. Vi fikk også vite at tilskuertallet var 715, og det var rundt det dobbelte av det som hadde vært mitt overslag. Stabæk har visstnok flere landslagsspillere i denne aldersklassen, og det største talentet av de alle skal være kaptein Herman Geelmuyden. Det var han som på overtid besørget 5-1, men det var fortsatt tid for nok en Viking-redusering, uten at det gjorde annet enn å pynte på resultatet.

Vikings A-lag har jo hatt en fryktelig sesong, og således er det nok godt å se at det gror nokså godt på de aldersbestemte lagene, men denne dagen møtte de rett og slett et bedre lag. Som gammel FFK-supporter vet jeg altfor godt hva det vil si å følge en klubb som blir vanstyrt av en ledelse fullt av surrehuer, og det var nok en medvirkende årsak til at jeg unnet Viking en opptur med seier i G16-finalen, men den gang ei altså. Mens Stabæk-guttene feiret ute på banen og ventet på å motta pokalen, og en gruppe fra Fortuna Ålesund klargjorde flagg og bannere før J19-finalen, forlot jeg åstedet og gikk mot bussholdeplassen. Jeg hadde tross alt en (meget viktig) kamp dagen etter også, og regnet med en lang dag i den forbindelse, så det var greit å komme seg hjem.

Norwegian ground # 83:
Stabæk U16 v Viking U16 5-2 (3-1)
NM Cupen 16, finale
Fornebu Arena, 17 november 2017
1-0 Christopher Georgiou Hurleen (10)
2-0 Oscar Aga (13)
3-0 Christopher Cheng (36)
3-1 Ivar Øidin (38)
4-1 Kasper Elias Strøm (70)
5-1 Herman Geelmuyden (80+2)
5-2 Adrian Amundsen Bergersen (80+4)
Att: 715
Admission: Free

Next game: 18.11.2017: Notodden v Fredrikstad
Previous game: 12.11.2017: Fredrikstad v Notodden

More pics

Søndag 12.11.2017: Fredrikstad v Notodden

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For en som pleide å være på alle FFKs hjemmekamper og mange av bortekampene, var det en stor overraskelse å finne ut hvor lenge det faktisk var siden sist jeg var på kamp på Fredrikstad Stadion. Da en bekjent spurte meg om dette et par dager før denne kampen, svarte jeg at det nok var minst tre-fire og sikkert også fem år siden, men det var egentlig litt sjokkerende å finne ut at det var hele sju og et halvt år siden sist! Da jeg så FFK spille uavgjort mot Mjøndalen i midten av april 2010 hadde jeg nok neppe noen anelse om at det skulle gå så lenge til neste gang. Hvorfor skulle det gå seg lang tid? Tja, det er jo ingen hemmelighet at jeg på det tidspunktet begynte å få litt avsmak for den moderne toppfotballen, og jeg følte uten tvil også at FFK-laget den gangen i stadig mindre grad representerte meg, men likevel var det kanskje minst like tungtveiende at min bror hadde sluttet å dra på kampene slik at det ble dyrt å dra kollektivt tur/retur Fredrikstad hver kamp.

Siden den gang har min befatning med FFK-kamper begrenset seg til en og annen bortekamp i ligaen, og gjerne bortekamper i de tidlige cuprundene. For mange var utrolig nok FFK i kraft av sitt navn (og sikkert også pga et av divisjonens største budsjetter) blant favorittene til å kjempe om opprykk, og det syntes jeg allerede før sesongen var merkelig all den tid de to sesonger på rad har leflet voldsomt med nedrykk til nivå tre – ikke minst da de i 2015 kun reddet seg takket være et meget sent overtidsmål i en annen kamp i siste runde. Nå hadde det før siste serierunde igjen sett meget stygt ut da italieneren omsider takket for seg (ikke et sekund for sent) og forlot trenerjobben med FFK på nedrykksplass, men den midlertidige(?) løsningen BP Ingebretsen som hadde ankommet fra Drammen, hadde i hvert fall klart å lede rødbuksene til seier over Sandnes Ulf samtidig som de fikk en hjelpende hånd av et Mjøndalen som slo Elverum, slik at FFK i det minste tok kvalik-plassen.

Det hadde da allerede vært en voldsom batalje i kampen om å få bli 2. divisjons-representanten i playoff, og det måtte straffespark til før Notodden etter hvert tok seg av Raufoss. Jeg hadde på dette tidspunktet allerede begynt å kikke på mulighetene for å dra på bortekampen i enten Notodden eller Raufoss dersom det ble kvalik på FFK, og det var egentlig kun bortekampen jeg opprinnelig vurderte å dra på for å få med meg en siste ny bane før jeg avsluttet min norske sesong og rettet alt fokus mot romjuls- og nyttårsturen til Storbritannia. Da jeg begynte å forhøre meg med kjente i plankebyen om mulig buss til Notodden, begynte jeg imidlertid snart å tenke på å muligens få med meg hjemmekampen også, og et par dager i forkant tok jeg den endelige beslutningen og bestilte bussbilletter til 149 kroner hver vei.

Etter først og ha busset opp til Korsegården, kunne jeg snart ta plass på bussen nedover til Fredrikstad, der jeg ankom litt før klokka halv tre og ble møtt av en FFK-kompis. Etter en svipptur hjemom ham dro vi snart til OMG for å lade opp med en brus og etter hvert også en flaske cider på undertegnede. Der var det allerede litt liv i leiren, og det strømmet på også med kjente fjes i form av gamle kjente jeg ikke hadde sett på en god stund. I forbindelse med denne kampen hadde flere av klubbens sponsorer kjøpt opp ståtribunen på hjemmefeltet og delt ut gratisbilletter dit, og siden vi fortsatt ikke hadde fått surret oss til å hente billetter, var det greit at en gutta hadde vært og hentet ut 30 billetter tidligere på dagen og nå delte ut disse til de som ennå ikke hadde sikret seg billett. Etter at mørket hadde senket seg, var det etter hvert også på tide å spasere over gangbrua og bort til stadion.

Etter å ha tatt plass på tribunen kunne jeg med selvsyn se visse endringer jeg tross alt var klar over at jeg ville finne på stadionet som har vært klubbens hjemmebane siden 2007. Siden sist jeg var her har ikke bare ståseksjonen for hjemmesupporterne (endelig) blitt flyttet til motsatt kortside, med dessverre har man også byttet ut det som gikk for å være en av landets beste gressmatter med kunstgress. Det virket uansett som om folk nå faktisk hadde god tro på at FFK skulle klare seg og følge opp seieren over Sandnes Ulf med å sikre eksistensen, men man skulle selvsagt ikke ta lett på et Notodden-lag som hadde vært gode da de sikret andreplassen bak Nest-Sotra i sin 2. divisjons-avdeling. Det var nå om å gjøre å få med seg et godt utgangspunkt før bortekampen i Telemark.

Jeg må innrømme at jeg tror FFK tross alt kanskje kunne hatt godt av en tur ned – vel og merke dersom det innebærer en solid opprydding i et styre av surrehuer som i flere år har gjort FFK til landets surreklubb nummer 1. Sett utenfra virker det for meg som om det viktigste for flere av styremedlemmene har vært personlig «prestisje» og å ikke tape ansikt, snarere enn å samarbeide til klubbens beste. Det sier også litt at man med en av divisjonens aller største budsjetter de siste årene har surret rundt nede i bunnstriden, og selv om jeg personlig synes det var en god nyhet at italieneren Loberto takket for seg, stikker tilsynelatende FFKs problemer dypere enn som så. Om (van)styret «overlever» et eventuelt nedrykk vil man uansett være like langt, og jeg minner om klubben ved sin forrige visitt på nivå tre brukte ti år på å komme tilbake.

Det var ikke altfor tillitvekkende det FFK leverte denne kvelden, og spesielt var førsteomgangen svake greier. Allerede etter fire minutter så jeg personlig nesten ballen i mål da gjestenes Erik Midtgarden avsluttet like utenfor. Notodden-trener Kenneth Dokken hadde åpenbart instruert sine gutter til å legge seg lavt og satse på kontringer. Det hadde de også en viss suksess med, for selv om FFK hadde nokså mye ball, var det ikke mye de skapte. Det manglet rett og slett både tempo i deres spill, og de virket ikke ha noen idéer eller initiativ der fremme, slik at deres angrepsspill ble akkurat slik Notodden ønsket det. Det tok tjue minutter og vel så det før Notodden-keeper Jonathan Johansson i det hele tatt ble testet av vertenes Rocky Lekaj, men gjestene virket skumlere når de kom fremover, selv om Erlend Hustad burde gjort bedre etter innlegg fra Midtgarden. Det burde også Shola Akinyemi da han fra en corner headet like utenfor gjestenes mål.

Dermed sto det fortsatt 0-0 til pause, og på det tidspunktet hadde også FFKs playmaker Joona Veteli måttet kaste inn håndkledet og byttes ut. Optimismen fra før kampstart var tilsynelatende i ferd med å bli til oppgitt skepsis blant en andel av hjemmefansen blant de 5 340 tilskuerne, og det må sies at spillernes innsats på ingen måte gjenspeilet innsatsen til klubbens syngende supportere. Foreløpig var det nok det tilreisende «Rallarberget» som hadde mest å juble for, og det virket som om det hadde kommet en god delegasjon fra Telemark. Min groundhopper-kollega Stig-André Lippert hadde for øvrig brukt pausen til å oppsøke kiosken, og hadde i den forbindelse tatt med seg et eksemplar av dagens kampprogram til meg. Dette var også nytt for meg at man har program som deles ut gratis i kiosk-utsalgene, og selv om det lille heftet ikke kan måle seg med det man blir bortskjemt med på kamper i Storbritannia, hadde det det mest vesentlige av innhold, og man er jo strengt tatt uansett ikke bortskjemt med slikt her hjemme.

FFK hevet seg noe etter hvert som andre omgang skred frem, og selv om Sanel Kapidzic headet Ludvig Begbys innlegg rett på keeper ti minutter minutter ut i omgangen, virket det en periode som om rødbuksene nærmet seg en forløsende scoring. Like etter hadde eksempelvis Begby selv en avslutning som endret retning og suste over mål. Notodden var slett ikke ufarlige, og de fikk snart kampens største sjanse da Erik Midtgarden dro seg inn i feltet og la inn til kaptein Borgar Velta som nærmest snublet ballen mot mål. På utrolig vis fikk også Henrik Bredeli klarert, og det var kanskje en liten dose flaks med i spillet da han fikk stukket frem et bein og endret retning på ballen kun en liten meter fra streken. Begge lag hadde etter dette et par halvsjanser, men til tross for at spesielt FFK trykket på mot slutten, ville det seg ikke for noen av lagene, og dermed endte det 0-0 slik at alt vil avgjøres på Notodden.

De tilreisende fra Telemark var nok klart mest fornøyd med akkurat det, for på bortetribunen veivet de voldsomt med blå flagg mens det var tilløp til forsiktig pipekonsert fra deler av FFK-tilhengerne. Jeg hadde over en time til bussen jeg hadde bestilt plass på, og sammen med et par kjente tok jeg turen tilbake til OMG for en ny flaske cider før det var på tide å vende snuta hjemover. Det var et skuffende FFK jeg hadde sett, uten at det i seg selv bør være overraskende slik klubben har holdt på de siste årene, men det var fortsatt spenning og alt står på spill når det skal avgjøres i Telemark. Det skjer førstkommende lørdag, og undertegnede har i den anledning allerede bestilt plass på en av supporterbussene. Der gjelder det!!

Revisit:
Fredrikstad v Notodden 0-0 (0-0)
1. divisjon playoff, 1st leg
Fredrikstad Stadion, 12 november 2017
Att: 5 340
Admission: Free (free entry to home terrace courtesy of club sponsors)
Programme: Free

Next game: 17.11.2017: Stabæk U16 v Viking U16 (@ Fornebu Arena)
Previous game: 21.10.2017: Østsiden v Drøbak/Frogn

More pics

Lørdag 21.10.2017: Østsiden v Drøbak/Frogn

Denne lørdagen var det sesongavslutning i 3. divisjon, og dermed forventet drama rundt om på flere av arenaene i divisjonens seks avdelinger. I avdeling 1 hadde jo allerede Moss feiret divisjonstittel og opprykk, men i bunnen var det stor spenning knyttet til hvem som ville følge med Odd 3, Holmen og Spring/Jeløy ned i 4. divisjon. Min lokale klubb Drøbak/Frogn var blant de klubbene som kjempet mot nedrykk, og selv etter fire strake seire var de alt annet enn sikre før siste serierunde da de nå skulle til Fredrikstad for å avslutte sesongen med bortekamp mot Østsiden. Det at også Østsiden selv var i faresonen gjorde ikke spenningen mindre, og i løpet av uken ble det klart at jeg sammen med min nabo Pia ville ta turen.

Hun ville jo selvsagt se sin kjæreste Nichlas (Furu) styre DFI-forsvaret i kampen for ny kontrakt, men var ikke lysten på å kjøre alene, så jeg meldte meg selvsagt som frivillig passasjer, og hun foreslo snart å kombinere dette med en tur ned til Strömstad for litt «harry-handel» før kamp. Som sagt så gjort, og med avspark klokka 14.00 satset vi på avreise i 10.30-tiden. Da jeg kom meg opp den dagen og fikk snakket med Pia fra verandaen, viste deg seg at hun også skulle plukke opp en venninne først, og dermed forsøkte vi å dra like etter at klokka slo ti. Nichlas skulle dra nedover sammen med resten av DFI-troppen litt senere, så det var med to fine jenter som selskap at jeg snart ble skysset nedover mot svenskegrensen.

Vårt trekløver kom seg greit ned til Strömstad, der jentene fikk hamstret litt av hvert på Systembolaget før øvrige varer etter hvert ble kjøpt inn mens vi støtte på hele Furu-klanen. Deretter kunne vi igjen ta oss over riksgrensen tilbake til Norge. Etter at vi tok av i Årumkrysset og kjørte over Torp, var det for min del en reise tilbake på gamle trakter. I 1980-årene bodde jeg noen år på nettopp Torp, der vi passerte vårt gamle hus på vei til Østsiden stadion, der jeg også spilte en rekke ganger for Torp IF. Det er en arena der jeg har vært spiller langt oftere enn tilskuer, og selv om jeg mener å huske å også ha sett ytterligere et par lokaloppgjør mot Torp sitt A-lag der, er det kun én A-lagskamp jeg i disse dager med 100% sikkerhet kan fastslå å ha overvært.

Det var en cupkamp i 2001, da Østsiden slo storebror FFK med 2-0 i første runde av cupen. Kanskje ikke fullt like ydmykende og pinlig som det den vanstyrte aristokraten FFK varter opp med i disse dager, men likevel sved det nok litt også den gang. Men nok om den falmede storheten på andre siden av brua i denne omgang, og videre til noe mer lystig. Vi fikk snart parkert utenfor dagens kamparena, og allerede før vi ved hjelp av Vipps betalte oss inn med 100 kroner per person, hadde vi kunnet konstatere at det var en god del Drøbaks-folk som hadde tatt turen til Østfold for å få med seg det forventede dramaet denne dagen.

Østsiden ligger som navnet tilsier på østsiden av Glomma, med Fredrikstad sentrum rett på andre siden av Fredrikstadbrua som ikke ligger altfor mange hundre meter fra Østsiden stadion. Østsiden er tradisjonelt et arbeiderklassestrøk i området, og de som er litt kjent her vet for øvrig at den flotte Gamlebyen heller ikke ligger altfor langt unna. Østsiden IL ble stiftet i 1935, og åpnet to år senere sin første grusbane, mens gressbanen først ble åpnet i 1948. De driver selvsagt også med flere idretter, men fotballen er nok det klubben naturlig nok er mest kjent for – ikke minst takket være en tidligere landslagssjef med fortid i klubben.

Egil «Drillo» Olsen er imidlertid ikke den eneste som bar Østsiden-drakta i sine unge år, for også Jørn Andersen var i «Øssia» før han ble hentet av FFK. Han debuterte for rødbuksene i 1982 og var to år senere med å vinne cupen før han etter et kort opphold i Vål**enga gjorde tysker av seg. Østsiden slo forresten ut blant annet storklubben Lyn da de i 1962 tok seg til kvartfinale i cupen, og i både 1960- og 1970-årene var de i perioder å finne på nest øverste nivå av norsk fotball, der de ved noen anledninger også var nære på opprykk til toppdivisjonen. Mon tro om ikke 1976 var sist gang de var å finne på nivå to, og senere ble det tyngre tider før de i 1996 var tilbake på nivå tre. Deres siste opphold på nivå tre var nå i 2012-2013, og nå har det jo med færre avdelinger blitt vanskeligere. Nå gjaldt det å overleve på nivå fire.

Nå er nok langtidshukommelsen ikke den beste, men anlegget var ved første øyekast slik jeg husker det fra både 1980-årene og den nevnte cupkampen mot FFK. I hvert fall frem til jeg så kunstgressbanen bortenfor borte langside, for den kan jeg ikke huske, og jeg tviler på at den var der den gang. Slike uhumskheter var vel fortsatt ukjent den gang, og når vi ikke spilte på gressbanene til A-lagene, trente og spilte vi rett og slett på grusbaner. Uansett; det er fortsatt lite eller intet av tribunefasiliteter Østsiden kan by tilskuerne på, og unntaket er en slags veranda foran klubbhuset, der flere hadde funnet seg sitteplasser. Fra inngangen ved siden av klubbhuset og ned mot den ene kortsiden er det en gressvoll som fortsetter bortover ned denne kortsiden, over mot langsiden ut mot kunstgressbanen. Der finner man laglederbenkene og lite annet, og bak det bortre målet er det boligbebyggelse.

Status før denne siste kampen var at Strømsgodset 2 lå på plassen rett under nedrykksstreken med sine 33 poeng. Samme poengsum hadde DFI som kun var over streken på målforskjell, og disse to hadde to poeng opp til duoen Østsiden og Sarpsborg 08 2. Det var disse fire som kjempet om å unngå den siste nedrykksplassen, og i tillegg til kampen på Østsiden, skulle Godset-reservene ta imot Oppsal mens Sarpsborg-reservene tok imot høstens store formlag Vestfossen. I kraft av at reservelagene som vanlig var ventet å forsterke med en rekke førstelagsspillere, syntes de fleste å forvente at en eventuell taper i kampen på Østsiden måtte ta turen ned. Det var nervøs stemning da lagene inntok banen med den karakteristiske Fredrikstad-brua som bakteppe.

Jeg liker slike kamper der mye står på spill for begge lag, og ikke minst når de utspiller seg på et slikt underlag som det Østsiden stadion bød på denne dagen. De siste årene har jeg dessverre ikke vært bortskjemt med fotball på ekte gress her hjemme hvor fotballen har blitt «infisert» av de hersens kunstgress-banene som har poppet opp som paddehatter, men nå var det heldigvis ordentlig gress man skulle spille på, og attpåtil en skikkelig tung gressmatte som visse steder truet med å bli litt gjørmete. Aldeles herlig! Snart registrerte jeg også at Oppsal hadde tatt en tidlig ledelse mot Godset-reservene, men de to lagene utpå banen her måtte tenke på seg selv, og det var tydelig at det sto mye på spill. Begge lag gikk helhjertet inn i duellene, og temperaturen var nokså høy allerede fra avspark.

Det var sjanser begge veier, men hjemmefolket trodde at Østsiden hadde tatt ledelsen da en av deres spillere satt ballen i mål. Det var imidlertid store protester fra DFI, for det virket som om dommeren først hadde stoppet spillet slik at mange av spillerne stoppet opp. For meg virket det deretter som om han etter et halvt sekund vinket spillet videre, så kanskje jeg hadde mistolket hans kroppsspråk. Til tross for at linjemannen var oppe med offside-flagget hadde jeg vel heller ikke hørt noe fløytesignal, men etter en diskusjon med sin linjemann valgte dommeren å annullere, og det var ifølge bedre plasserte personer (riktignok med DFI-sympatier) en korrekt avgjørelse. Begge lag hadde muligheter til å score, men det var målløst da lagene gikk til pause, og på det tidspunktet hadde også Godset-reservene snudd kampen slik at DFI i øyeblikket var nede.

DFI trengte nå mål, og ti minutter ut i omgangen fikk unggutten Magnus Fagernes kjempetreff fra rundt 18 meter. Ballen suste inn i mål bak Øssia-keeper, og jubelen brøt ut blant gjestene da deres toppscorer registrerte sitt mål nummer 15 for sesongen. Nå var det Østsiden som trengte mål, eller var det det? På Sarpsborg Stadion hadde nemlig Vestfossen få minutter tidligere tatt ledelsen slik at det nå var Sarpsborg-reservene som var nede, men med en utligning der ville alt endre seg igjen, så Østsiden jaktet utligning. Den jobben ble ikke enklere da Markus Ulstrup Engebretsen gikk litt for hardt inn i en takling og for andre gang på drøyt fem minutter fikk gult kort av dommeren fra Sprint/Jeløy. To gule blir som kjent rødt, og Østsiden måtte fullføre med ti mann.

Likevel var Østsiden skumle fremover, og DFI måtte kjempe med nebb og klør for å holde på ledelsen. Mens noen klaget på den vanskelige banen og mangel på «finspill», satt undertegnede pris på kampen til tross for at det var nokså nervøst. Østsiden fikk mot slutten et par store sjanser, og jeg var ikke den eneste som så en av de i mål da avslutningen trillet like utenfor stolpen til DFI-keeperen. Det ble likevel jubel også blant hjemmefolket da speaker omsider opplyste om at Vestfossen ledet i Sarpsborg. Vi begynte å lure på hvor mye dommeren egentlig hadde lagt til, men etter i overkant av sju minutter blåste han omsider av, og DFI-gutta kunne juble ekstatisk over fornyet kontrakt etter å ha avsluttet sesongen med fem strake seire. Det hadde sett så stygt ut noen uker tidligere, men nå var The Great Escape et faktum.

Med bekreftet sluttresultatet fra Sarpsborg var det også klart at Østsiden klarte seg, og da gikk det som jeg håpet – at begge klarte seg mens det i stedet var et av reservelagene (Sarpsborg 08 2) som måtte ned. Det sto for øvrig i sterk kontrast til det som skjedde i avdeling 2, der Lyn dessverre tapte opprykket til fordel for Stabæk 2. Enda et reservelag på nivå 3 er alt annet enn gode nyheter. Det er uansett en helt annen historie, for nå var det jubelscener som utspilte seg ute på gressmatta, og mange av de bortimot 100 tilreisende fra Drøbak ble værende en stund for å hylle laget. De utgjorde en stor del av det jeg vil anslå var bortimot 150 tilskuere. Nå var det bare å sette kursen hjemover og få varene i hus.

For DFI sin del hadde nok ikke sesongen svart helt til forventningene (det endte med en 8. plass), men en sterk sesongavslutning avverget en total fiasko, og nå kan man forhåpentligvis bygge litt videre på dette til neste år. DFI-gutta feiret senere denne kvelden sin sesongavslutning på Skipperstua i Drøbak, og det var artig å konstatere at den godeste Nichlas (Furu) fikk prisene som både årets spiller og spillernes spiller for 2017. Nå får han vel kreve en bedre kontrakt, og for DFI sin del får man – selv om jeg liker spenning – håpe at de gjør det litt mindre spennende neste sesong. Om det da ikke er i toppen av tabellen… Denne kampen markerte muligens også slutten på min 2017-sesong i Norge, så det er bare å se frem mot Boxing Day og ny tur.

Revisit:
Østsiden v Drøbak/Frogn 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Østsiden Stadion, 21 October 2017
0-1 Magnus Fagernes (56)
Att: 150-ish
Admission: 100 kroner

Next game: 12.11.2017: Fredrikstad v Notodden
Previous game: 14.10.2017: Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II

More pics

Lørdag 14.10.2017: Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 2

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min norske sesong gikk mot slutten, men The Great Escape var fortsatt mulig for min lokale klubb Drøbak/Frogn, og jeg måtte jo bare ta turen ned til Seiersten Stadion for å se på når de denne lørdagen skulle ta imot reservene til Sarpsborg 08 til livsviktig kamp i 3. divisjon avdeling 1. Dette var også sesongens siste hjemmekamp for DFI, og etter all sannsynlighet var kun seier godt nok om de skulle ha håp om å berge plassen. Denne dagen var også min kompis Morten tilbake på gamle trakter, og til tross for å være «barnevakt» denne dagen, hadde han varslet interesse for å bli med å se sin nevø Nichlas (Furu) styre DFIs forsvar. Derfor gikk jeg den korte veien bort til hans søster for å møte ham der, og snart kjørte vi ned til Seiersten og betalte oss inn. Vi voksne måtte som vanlig punge ut 100 kroner, men barna gikk tydeligvis gratis.

Badebyguttene hadde fortsatt en jobb å gjøre, men det så langt lysere ut enn det hadde gjort et par uker tidligere. DFI befant seg fortsatt fjerde sist på tabellen, og dermed på den siste nedrykksplassen, men etter tre strake seire hadde avstanden opp til sikker plass blitt redusert til to poeng. Siden mitt forrige besøk da DFI på dramatisk vis slo Godset 2 med 2-1 etter seiersmål på overtid, hadde de vært på besøk i Skien, der jumboen Odd 3 hadde blitt nedsablet med hele 8-1. Det var nettopp Godset 2 som nå befant seg to poeng foran, rett over streken, og to poeng foran der igjen lå Vestfossen og Østsiden, med Ullern og Sarpsborg 08 2 ytterligere ett poeng foran. Sistnevnte var altså på besøk i Drøbak denne dagen, og det er aldri lett å spille mot disse hersens reservelagene når de trenger poeng mot slutten av sesongen.

Det er jo ikke uvanlig at disse reservelagene stiller svært ujevne lag i løpet av sesongen, der de gjerne forsterker med spillere fra førstelags-troppen om de trenger poeng for å holde seg mot slutten av sesongen, og således har de flere ganger avgjort både opprykks- og nedrykkskamp. Reglene har vel blitt strammet inn ørlite på dette området(?), men med fare for å gjenta meg selv synes jeg ikke det er nok, og det er synd at de får være med å gi disse divisjonene et amatørmessig preg når de burde spilt i en egen liga for reservelag. Men nok om det, for det var ingenting vi fikk gjort noe med nå når det nærmet seg avspark på Seiersten Stadion.

Vi fikk se at hjemmelaget startet godt og spilte en god førsteomgang, og det var fortjent da Ibrahima Konate satt inn 1-0 etter tjue minutter. Nichlas Furu & Co i forsvaret hadde tilsynelatende full kontroll på Sarpsborg-angriperne, skjønt det var som vanlig en episode eller to der hjemmefansen satt med hjertet i halsen da DFI-keeperen fikk ballen i føttene. Heldigvis hadde også DFI denne gang marginer litt med seg, og de kunne gå til pause med ledelsen foran det speaker for en gangs skyld fortalte var 111 tilskuere (lokalavisen hevdet senere å ha talt 180 personer innenfor portene). Foreløpig gikk det veien for DFI-gutta, men det gjensto fortsatt én omgang, og sarpingene hadde selvsagt ikke resignert.

Etter pause ble DFI presset bakover, og tidvis var det en ganske kraftig press. Vi nærmet oss timen spilt da de blå fikk uttelling og Andreas Albech utlignet til 1-1. Et par minutter senere satt DFI-trener Teitur Thordarson innpå Atle Tronsmoen, som litt overraskende for meg hadde startet på benken, og han var et umiddelbart friskt pust. Han hadde kun vært på banen i noen få minutter da han driblet seg inn i feltet og satt inn 2-1. Et unisont lettelsens sukk kunne nærmest høres over Seiersten Stadion da jubelen hadde lagt seg, og DFI kunne deretter økt ledelsen, men også sarpingene hadde en god mulighet til å utligne. På overtid ble imidlertid seieren sikret da M’Bandy Camara fastsatt sluttresultatet til 3-1, og det var jubelscener i hjemmeleiren da dommeren blåste av til deres fjerde strake seier.

Samtidig fikk DFI en hjelpende hånd ved at Ullern hadde satt inn en sen utligning i sin hjemmekamp mot Godset 2 mens Kvik Halden hadde gjort det samme mot Østsiden. Dermed passerte DFI reservelaget fra Drammen på målforskjell mens det var to poeng opp til Østsiden. Det siste var viktig siden DFI i sin siste kamp skulle til Østsiden, og der ville de nå ha skjebnen i egne hender da en seier ville sikre plassen uansett. Jeg begynte umiddelbart å vurdere en tur ned til gamle trakter for å se kampen på Østsiden Stadion. Det som hadde sett nokså umulig ut for noen få uker siden, virket nå meget mulig, og en nervepirrende sesongavslutning ventet.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II 3-1 (1-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 14 October 2017
1-0 Ibrahima Konate (21)
1-1 Andreas Albech (60)
2-1 Atle Tronsmoen (67)
3-1 M’Bandy Camara (90+2)
Att: 111
Admission: 100 kroner
Programme: Included

Next game: 21.10.2017: Østsiden v Drøbak/Frogn
Previous game: 08.10.2017: Norway v Northern Ireland

More pics

Søndag 08.10.2017: Norge v Nord-Irland

Heldigvis hadde jeg vært fornuftig nok til å ikke la det bli altfor sent i det nordirske selskapet på The Scotsman dagen før, og derfor var jeg nokså frisk og rask da jeg omsider våknet og etter hvert kom meg på bussen inn mot Oslo igjen. Der skulle Norge møte Nord-Irland i siste runde i deres VM-kvalifiseringsgruppe, og i takt med at min interesse for det engelske landslaget har hatt en dalende kurve de siste årene, må jeg innrømme å virkelig ha fått sansen for Nord-Irland. I motsetning til Norge hadde nordirene fortsatt mulighet til å kvalifisere seg for Russland-VM neste år, så jeg hadde fått min Stourbridge-kompis Ulster Jim til å ordne meg en billett i borteseksjonen. Jim hadde selv dessverre måttet kansellere på grunn av et dødsfall i familien noen dager i forkant, men hadde sendt min billett med en kar som skulle fly over fra London denne søndagen, og første stopp for meg var å hente billetten ved Scandic Vulkan Hotel.

Det gikk greit, og Richard viste seg å være en kar bosatt i Maidenhead. Han kom ned i lobbyen med min billett, og ville deretter ha et par timer til på øyet, men mente han ville komme innom The Scotsman etter en høneblund. Selv busset jeg tilbake til sentrum og gikk fra holdeplassen ved Brugata til The Scotsman, der mine norske kompiser fortsatt ikke hadde møtt opp. Det hadde imidlertid deler av kontingenten med våre venner fra Royal Bar på Sandy Row i Belfast, og etter å ha punget ut 94 kroner for dagens første 0,4 med Somersby slo jeg meg ned sammen med de inntil de gikk for å sjekke ut «supporter-sonen» oppe ved Stortinget. Nordirene hadde virket invadert Oslo denne helgen, og hele Karl Johan var som kvelden før et menneskelig hav av grønt, mens det inne på The Scotsman var høy stemning og trengsel.

Etter hvert begynte også mine norske venner å ankomme (i tillegg til Richard), og de fleste av de hadde tenkt seg på kamp, mens et par hadde billetter til WASP-konserten. Den hadde jeg også vurdert, men det ble øyeblikkelig vraket da jeg så at de to dessverre kolliderte. I gruppe C hadde verdensmester Tyskland som ventet radet opp seire og tatt en enkel gruppeseier der de sto med 27 poeng og full poengpott etter ni av de ti rundene. Samtidig hadde Nord-Irland allerede sikret seg andreplassen, men spenningen i så måte var knyttet til hvorvidt de ville unngå å bli dårligste toer og dermed sikre seg en playoff-plass. Etter et par-tre timer på Scotsman gikk vi innom supporter-sonen, der en rekke nordirer ville by på Buckfast, før vi etter hvert fikk somlet oss ned på Tempest. Der kunne vi konstatere at skottene kun klarte uavgjort i sin siste kamp og dermed var ute. Trist, for selv om jeg har visse problemer med å holde med et skotsk lag hver gang jeg ser de vemmelige åsynene til Scott Brown eller Leigh Griffiths, skulle jeg samtidig gjerne hatt med Skottland. Men dette resultatet betød også at Nord-Irland nå allerede var sikret en plass i playoff!

Det var etter hvert på tide å komme seg på T-banen og sette kursen mot Ullevål Stadion – eller «kjøpesenteret», som min engelske groundhopper-kompis Paul Ferguson kaller det, da han mener stadionet fra utsiden ser ut som et under gjennomsnitts sjarmerende kjøpesenter. Jeg vet for øvrig at han ikke er overbegeistret for det som er på innsiden heller, men det får være en annen sak. Nå synes jeg vel ikke Ullevål er den kjipeste arenaen vi har (det behøver dog ikke så altfor meget), og man har i hvert fall fortsatt naturgress på Ullevål. Jeg hadde plass ved siden av Richard, og selv om vi åpenbart kunne ha gått inn samme inngang som de andre, trodde vi at vi måtte gå inn en av inngangspartiene som sto trykket på billetten, men det viste seg at bortefansen kanskje ikke uventet så bort fra bagateller som seksjons- og setenummer.

Det var i hvert fall liten tvil om hvem som ville vinne tribunekampen, og uten at jeg skal påstå at det er noen fasit, hørte jeg det snakkes om at mellom 2 000 og 3 000 nordirer hadde tatt turen til Oslo denne helgen. Uansett hvor mange de var som fylte bortetribunen bak det ene målet, skapte de i hvert fall en voldsom stemning allerede før før nasjonalsangene ble spilt og det etter hvert var klart for avspark. Norge hadde kun æren å spille for etter nok en mislykket kvalik, men hvordan ville Michael O’Neill og ikke minst hans utvalgte opptre nå som de en times tid tidligere hadde fått vite at de uansett var klare for kvalik? Det var vel egentlig nå det store spørsmålet da den ukrainske dommeren blåste i gang kampen.

Svaret var at i hvert fall undertegnede satt tidlig med en følelse av å se et nordirsk lag der mange av spillerne først og fremst virket opptatt av å ikke pådra seg kort, og med seks spillere fra start som med gult kort ville måtte stå over i playoff, var det nå kanskje ikke spesielt overraskende tross alt. Sånn sett ble det noe forsiktig over det hele, og det var en usedvanlig sjansefattig kamp de 10 244 tilskuerne fikk se. Nordirenes suksess under O’Neill virker i stor grad å ha blitt bygget på solid organisering, og de hadde få problemer defensivt, men det de skapte offensivt vil heller ikke ha skremt playoff-motstanderen, og først og fremst sto Håvard Nordtveit frem defensivt for Norge. Det var ingenting å si på at det sto 0-0 til pause, og man kunne bare håpe på en litt mer fartsfylt andre omgang.

Det fikk vi ikke, og det var først med tjue minutter igjen at det skjedde noe. Et innlegg fra Stefan Johansen – som for øvrig fikk fortjente pipekonserter for sin fortid i Celtic – skapte problemer for NI-keeper Michael McGowern, og etter at han fikk noen fingre på ballen, landet den hos Chris Brunt, som på surrealistisk vis scoret selvmål ved å dundre ballen opp i nettaket da han prøvde å klarere. Det fikk til og med norske fans til å reise seg fra sin åpenbare dvale og applaudere noen sekunder – slett ikke verst! Gjestene syntes å ha blitt vekket litt av baklengsmålet, og Norges keeper Ørjan Nyland fikk så vidt fingrene på en volley fra Stuart Dallas, mens innbytter Kyle Lafferty headet like over, og Conor McLaughlin skjøt rett på Nyland. Dermed endte det 1-0, men mens seierherrene blir hjemme neste sommer, kan nordirene fortsatt sikre seg VM-deltakelse. Fingrene er krysset! Og med det var det bare å ta T-banen tilbake, med nordirer som hoppet og sang så man nesten begynte å lure på om vognene kunne spore av. Etter å ha tatt farvel med Richard på Jernbanetorget gjensto bare bussturen hjem.

Revisit:
Norway v Northern Ireland 1-0 (0-0)
World Cup Qualifying, Group C
Ullevål Stadion, 8 October 2017
1-0 Chris Brunt (og, 71)
Att: 10 244
Admission: 150 kroner
Programme: Free

Next game: 14.10.2017: Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II
Previous game: 07.10.2017: Romsås v Rommen

More pics

Lørdag 07.10.2017: Romsås v Rommen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For min del dreide denne helgen seg mye om at Nord-Irland var på besøk i Oslo for å spille VM-kvalifiseringskamp på søndag kveld, og i den forbindelse hadde jeg også tenkt meg inn for å feste litt med nordirske venner og sympatisører på lørdagskvelden. Når jeg først hadde tenkt meg inn til Oslo, åpnet det selvsagt for å også få med seg en kamp og besøke en ny bane. Jeg hadde opprinnelig sett på muligheten for å dra opp til Lillestrøm for å se lokaloppgjøret LSK 2 v Skjetten i LSK-hallen klokka 13.00 for deretter å ta meg til Romsås og et nytt lokaloppgjør i form av Romsås v Rommen klokka 16.00. Det skulle la seg gjøre, men jeg endte opp med å sove såpass lenge at den første kampen måtte utgå.

Derfor var det med planer om å dra rett til Romsås og Bjøråsen kunstgress at jeg satt meg på buss 500, og noe forsinket grunnet en stengt Nordby-tunnel og økt trafikk om Nesset kunne jeg stige av ved Oslo bussterminal og ta T-banen fra Grønland til Grorud. Det er fint at Ruter har utvidet sine soner slik at billettene har blitt billigere, men samtidig har de ikke utvidet billettenes gyldighetstid, slik at min billett faktisk utløp et lite minutt før jeg kunne ta plass på buss 63. Slik mine planer var kunne jeg egentlig betalt én krone mer for en 24-timers billett, men gjort var gjort, og jeg tok sjansen på at jeg skulle unngå bot mens jeg ble busset opp til «toppen» av Romsås-bydelen av bussen som går i ring fra Grorud T-banestasjon og rundt Romsås.

De fleste vil vel vite at Romsås er drabantby nordøst i Oslo, og den preges av den spesielle og typiske drabantby-bebyggelsen som av OBOS ble oppført i løpet av 1960- og 1970-årene. Den såkalte Romsåsbyen består av seks borettslag med rundt 2 500 boenheter i form av blokker, der hvert borettslag er bygget rundt ett eller flere tun, og de er knyttet sammen med et nettverk av gangveier. Romsås var en stund å regne som en selvstendig bydel, men har siden en sammenslåing hørt innunder bydel Grorud. Helt oppe på toppen kunne jeg stige av rett utenfor Bjøråsen kunstgress, der oppvarmingen allerede var i gang da jeg ankom dagens kamparena med en halvtimes tid til avspark.

Det skulle kjempes om poeng i 4. divisjon Oslo avdeling 1, der det var siste serierunde, og i utgangspunktet skulle det vært litt spenning både i topp og bunn. Avdelingsvinneren skal opp i 3. divisjon, og der hadde Grei et to poengs forsprang på Holmlia. For Romsås sin del skulle de egentlig kjempet for tilværelsen og å unngå å følge med Røa ned i 5. divisjon, og de hadde en vanskelig jobb foran seg. Det eneste laget de hadde et ørlite teoretisk håp om å kunne innhente var Vollen, og Asker-klubben hadde et forsprang på tre poeng og elleve mål bedre målforskjell. Ikke et spesielt stort håp, men den lille muligheten for å få se en kamp der det sto noe på spill forsvant takket være at Vollens siste kamp var bortekamp mot et reservelag.

Den siste serierunden eller to burde jo foregå på en måte der samtlige kamper spilles samtidig, men denne dagen hadde Bærum 2 v Vollen allerede blitt spilt klokka 13.00, og med Vollen-seier var det allerede klart at Romsås var nede uansett utfall av lokaloppgjøret mot Rommen. Det er åpenbart at kampen på Kadettangen hadde måtte vike til fordel for 2. divisjons-kampen Bærum v Raufoss som skulle finne sted klokka 16.00, men dette føyer seg jo bare inn i rekken av argumenter for at reservelagene burde hatt en egen liga. Gang på gang har de påvirket både opp- og nedrykksstrid i diverse divisjoner og avdelinger, og det er medvirkende til at det hele slik jeg ser det får et latterlig og amatørmessig hobbypreg.

Om all spenning var borte, burde det i hvert fall være lokal prestisje å spille for, og jeg forventet naturligvis at Romsås var interessert i å gå ned med flagget til topps. I den forbindelse må jeg si at det for meg var overraskende å finne Romsås så langt nede på tabellen i år, for de imponerte meg i hvert fall én av de to gangene jeg så de i 2016-sesongen. Kanskje har de mistet noen spillere, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å spekulere i dette, men jeg savnet i hvert fall denne dagen Lars Kaldhussæter, som scoret hattrick da jeg forrige sesong så at de som eneste lag tok poengene borte mot divisjonsvinner Holmlia, og som jeg også hadde merket meg da jeg litt tidligere hadde sett de borte mot Teisen. Jeg håpet nå i hvert fall på en god kamp da det etter hvert nærmet seg klokka 16.00 og avspark på Bjøråsen kunstgress.

Dette er en nokså typisk bane for lavere divisjoner i Oslo, med en spartansk kunstgressbane uten noe av tribunefasiliteter. På den ene langsiden har de i hvert fall en kiosk der jeg fikk kjøpt meg en Solo for å slukke tørsten på en nokså varm dag. Det spesielle med banen her er for øvrig at det kun er 85 meter fra mål til mål. Romsås Idrettslag ble naturlig nok stiftet så sent som i 1972, og blant spillere som spilte aldersbestemt fotball for klubben kan nevnes Joshua King, Mike Kjølø og Jan Derek Sørensen. Så spørs det om det muligens var en fremtidig storspiller å se på Bjøråsen denne lørdagen..?

Det jeg etter hvert fastsatte å være 53 tilskuere (det var ingen lett oppgave med masse folk som gikk forbi og med grupper av barn og ungdom som gikk til og fra) fikk i hvert fall se en første omgang der lagene byttet på å ha initiativ før bortelaget Rommen tok litt grep en periode. Vi fikk se flere muligheter som burde ha blitt utnyttet bedre, og målet lot vente på seg, men i omgangens nest siste minutt tok de grønne og hvite gjestene ledelsen. Det var ikke direkte ufortjent, men mens lagene gikk i garderoben brukte jeg et lite minutt av pausen til igjen å undre meg over en detalj. Jeg hadde igjen registrert at man spilte uten cornerflagg, og for en som er vant til å se sin fotball i England, er det snodig. Der vet jeg at man ikke får spille uten cornerflaggene på plass, og jeg har selv sett eksempler på at cornere har måttet tas på nytt etter at cornerflagget har vært ute av posisjon. Kanskje er det snakk om en særnorsk greie der man velger å se bort fra regelverket i de lavere divisjoner??

Uansett eksploderte det umiddelbart etter oppstart, og de gikk ikke mange sekundene før ballen lå i Rommen-målet etter utligning av Kevin Manosa Christensen i omgangens første angrep. Med tjue minutter igjen tok igjen Rommen ledelsen ved Justice Ace Amores Perez, og sju minutter senere økte de til 1-3 da Yazdani Unis Dalmacio Kamara scoret sitt andre for dagen. Romsås fikk straffe med seks-sju minutter igjen, men Mohammed Ali Essaidis redusering til 2-3 viste seg kun å bli et trøstemål. Romsås tok et foreløpig farvel med 4. divisjon med et tap, mens Grei hadde sikret seg divisjonstittelen med seier på Greibanen (som for øvrig må sies å være en av de mer trivelige banene i Oslo-fotballen).

Det var bare å tømme blæra og deretter ta seg opp på bussholdeplassen for å komme seg nedover mot Oslo sentrum, der jeg hadde avtalt å treffe en rekke personer på The Scotsman. Der var det allerede kjempestemning, og de grønnkledde fra Ulster hadde virkelig invadert hovedstaden denne helgen. Flere av min venner var allerede til stede, og for å gjøre en lang historie kort ble det en meget trivelig kveld og oppladning til søndagens kamp før jeg omsider var fornuftig nok til å komme meg på en av bussene hjem før det ble altfor sent. Like før midnatt kunne jeg låse meg inn og få litt søvn før jeg igjen skulle innta hovedstaden dagen etter.

Norwegian ground # 82:
Romsås v Rommen 2-3 (0-1)
4. divisjon Oslo avd. 1
Bjøråsen kunstgress, 7 October 2017
0-1 Yazdani Unis Dalmacio Kamara (44)
1-1 Kevin Manosa Christensen (46)
1-2 Justice Ace Amores Perez (71)
1-3 Yazdani Unis Dalmacio Kamara (78)
2-3 Mohammed Ali Essaidi (pen, 84)
Att: 53 (h/c)
Admission: Free

Next game: 08.10.2017: Norway v Northern Ireland
Previous game: 02.10.2017: Drøbak/Frogn v Strømsgodset II

More pics