For andre dag på rad valgte jeg å benytte kvelden til å ta en tur inn til hovedstaden for å se fotball, og jeg hadde raskt plukket meg ut kampen Bøler v Fire Lys i 6. divisjon Oslo avdeling 3. Etter å ha busset inn til Oslo Bussterminal gikk turen videre med T-banen fra Grønland til Bøler, og fra T-banestasjonen der spaserte jeg opp til Haraløkka idrettsplass. Jeg har en rekke gamle kompiser fra Bøler, men det var såpass kort varsel at ingen av de jeg tok kontakt med hadde anledning til å være med, så det var alene at jeg ankom med rundt tre kvarter til avspark.
Ved min ankomst var det allerede en kamp i gang på Haraløkka, og det var et lokaloppgjør mellom Bøler og Oppsal i en eller annen aldersbestemt klasse. Jeg ble stående å se litt på dette, og fikk se et og annet eksempel på godt spill. Hareløkka er i seg selv nokså spartansk, men ligger koselig til i et grøntområde i bakkant av blokkbebyggelsen. Et stykke bak det ene målet har man klubbhuset som også huser garderober og den slags, mens man på den ene langsiden har partier men noen heller som åpenbart har blitt anlagt som en slags terracing – for å bruke et ord fra den engelske fotballen. Der finner man også en kiosk, men den var ikke åpen ved mitt besøk.
Det var nok langt mer aktivitet i kiosken og rundt anlegget for øvrig for noen år siden, da Bøler vel kjempet i 3. divisjon (eller i hvert fall 4. divisjon), og så sent som i 2004 var de sekunder fra et sjokk da de i cupen ledet 2-1 over FFK med sekunder igjen av ordinær tid. Riktignok raknet de fullstendig de siste 90 sekundene og tapte 2-4, men jeg husker det fortsatt godt. Siden den gang har det skjedd saker og ting, og førstelaget så seg for noen år siden nødt til å trekke seg, og reservelaget ble sesongen etter det nye førstelaget, slik at de også tok over reservelagets plass i ligaen.
Kan Bøler sakte men sikkert reise seg igjen? Tja, de hadde sesongstartet med bortetap 1-4 for Furuset uken før, men nå er visst Furuset også den kanskje største favoritten til tittelen i følge flere av de som etter hvert møtte opp denne kvelden. Dagens bortelag var Fire Lys (for å sitere en kompis: ‘Hva i all verden er det for noe tulle-lag?’), og de hadde også startet med tap ? 2-6 hjemme for Nordstrand 2. Foreldre av guttene på de aldersbestemte lagene hadde nå i all hovedsak forsvunnet, og lagene entret banen mens det ankom flere mindre grupper med mennesker. I tillegg var det flere turgåere som i løpet av kampen tok noen meget lange pauser i hundeluftingen for å se kamp.
Allerede etter et par minutter var det klart at det var nivåforskjell mellom lagene, og det var egentlig mest overraskende at det tok Bøler nesten et kvarter å åpne scoringsballet, men da de først gjorde det puttet de på ytterligere ett mål sekunder senere. I følge NFFs hjemmesider var det Fredrik Ødemark Jacobsen som var mannen bak begge de to første, selv om jeg mistenkte en annen målscorer på det andre. Det var i det hele tatt vanskelig å orientere seg uten å kjenne spillerne, og på NFFs hjemmesider var kun hjemmelagets tropp lastet opp, i tillegg til at de var registrert med to spillere med samme draktnummer! Det fikk jeg etter hvert klarhet i ved hjelp av en kompisgjeng i tjueårene som åpenbart kjente Bøler-spillerne og bisto meg med målscorerne.
Bøler kunne puttet flere mål før Sebastian Høitømt satt inn 3-0 i det 38. minutt, og også denne gang scoret de ytterligere et mål nesten umiddelbart. Jan Patrick Kønye sørget for 4-0, og da Kennth Brataas satt inn 5-0 på overtid, var det pauseresultatet. Det kunne faktisk vært mer. Jeg lurer på om ikke Bøler også hadde minst ett (og muligens to) mål annullert for offside, i tillegg til at de hadde en rekke andre sjanser. Det kunne fort vært enda styggere sifre for bortelaget, og det ble det da også til en viss grad etter pause.
Selv om Bøler tok foten litt av gasspedalen og foretok sine bytter, hadde de fortsatt initiativet , selv om gjestene nå hang bedre med. Innbytter Henrik Solbakken Reimertz ville dog markere seg, og satt inn 6-0 og 7-0 før gjestene fikk et trøstemål med et kvarter igjen. Fire Lys hadde ikke en eneste norsk-ættet spiller, og besto av utelukkende ‘arabere’, slik at jeg mistenkte at det muligens var snakk om nok et kurdisk lag. En av de lokale mente å vite at det er snakk om tyrkere, selv om ikke navnene virket spesielt tyrkiskklingende for meg. Uansett fikk de nok et mål med ti minutter igjen, slik at det endte 7-2.
Fire Lys vil nok ganske sikkert være å finne helt i bunnen, men jeg er mer usikker på Bøler. Utfra det jeg så denne kvelden skulle jeg tro at de skulle hevde seg en god del høyere på tabellen, men det kan jo rett og slett være at Fire Lys ikke er noen målestokk overhodet. Idet sluttsignalet gikk, stresset jeg raskt gjennom skogholtet og ned mot Bøler T-banestasjon og banen mot sentrum for å rekke bussen fra Bussterminalen. Nå var det kun litt over seks døgn til avreise for min siste fotballtur til Storbritannia for sesongen, så nå var det bare å vende fokus mot UK igjen. Deilig!
Norwegian ground # 55:
Bøler v Fire Lys 7-2 (5-0)
6. divisjon Oslo avd. 3
Haraløkka, 20 April 2016
1-0 Fredrik Ødemark Jakobsen (14)
2-0 Fredrik Ødemark Jacobsen (15)
3-0 Sebastian Høitømt (38)
4-0 Jan Patrick Kønye (39)
5-0 Kenneth Brataas (45+1)
6-0 Henrik Solbakken Reimertz (65)
7-0 Henrik Solbakken Reimertz (73)
7-1 Star Jebar Mohammed (75)
7-2 Botan Zirak Abubaker (80)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 40
Jeg hadde nå bestemt for å likevel ta en aller siste fotballtur til Storbritannia denne sesongen, godt hjulpet av en gevinst i Vikinglotto, men jeg tenkte likevel å ta med meg et par kamper til her hjemme før avreise 27. april. Denne kvelden blinket heg meg tidlig ut lokaloppgjøret Vestli v Rommen, men det var med skuffelse at jeg oppdaget at kampen ikke ville bli spilt på Vestlis Jesperud Arena, men på det som vel var anlegget på Rommensletta. Jeg valgte derfor å spare Vestli-besøket til en kamp der de benytter sin egen faktiske hjemmebane, og vurderte i stedet både Kolbotn, Rustad og Fossum før jeg falt ned på Teisen v Romsås.
Jeg har en kompis som har spilt på Teisens old-boys lag, og tenkte han kanskje var interessert i å være med, men han hadde ikke anledning på så kort varsel. Etter å ha busset inn til Oslo, var det derfor alene at jeg satt meg på T-banen til Helsfyr, der jeg byttet til buss nummer 66. Jeg hoppet av ved Bryn skole, som ligger rett ved siden av Brynbanen, som er Teisens hjemmebane. Dette er ikke overraskende en typisk bane på dette nivået i Oslo-området – en kunstgressbane uten noe som helst av tribunefasiliteter.
Imidlertid ligger banen fint til med en park på den ene siden, der en gressvoll går opp mot parken og gir publikum som står her flott oversikt over kampen. Der er det også et par parkbenker man kan slå seg ned, men de var for øyeblikket okkupert av en liten bande med romfolk som var i ferd med å pakke ut en voldsom mengde pikkpakk (eller kanskje dagens tjuvegods?) av et utall plastposer. Det er uansett denne beliggenheten nede i en ‘gryte’ inntil parken som er det mest interessante med anlegget, som har Ole Deviks vei som nærmeste nabo på den andre langsiden. Bak det ene målet har man dessuten et bygg som huser både garderober og en kiosk.
Disse lagene hadde faktisk spilt tre kamper hver i 4. divisjon Oslo avdeling 1, og Teisen hadde tapt samtlige kamper ? to av de med stygge sifre på bortebane, slik at de sto med null poeng og med en lite lystig målforskjell på 2-18. Dagens gjester fra Romsås var forventet å kjempe noe høyere på tabellen, og gjøre seg gjeldende på øvre halvdel, men hadde startet med ujevne 1-1-1, selv om de nå kom fra sesongens første seier etter 5-1 over Wam-Kam.
Bortelaget fikk da også en god start da Kenneth Lund Simonsen satt inn 0-1 allerede i kampens andre minutt, og de hadde muligheter nok til å både doble ledelsen og egentlig avgjøre kampen i første omgang, men i stedet slapp de Teisen inn igjen i kampen slik at vertene var skummelt frempå ved et par anledninger. Ved pause sto det fortsatt 0-1, og fem minutter ut i andre omgang ble Romsås straffet da Robel Yemane Gebrekida utlignet til 1-1. Ti minutter senere sørget imidlertid Robbin Isaksen for ny borteledelse.
Men nok en gang slapp gjestene sitt vertskap inn i kampen, og med et kvarter igjen av ordinær tid utlignet Gebrekida igjen med sitt andre for kvelden. Det første målet hadde han feiret med en vanvittig ‘stammedans’, men denne gang tok han helt av og løp rett og slett opp gressvollen og jublet rundt der oppe på toppen. Tilbake nede på banen fikk han korrekt gult kort av dommeren, og seks-sju minutter senere lå hans lag igjen under.
Denne gang var det Lars Kaldhussæter som sørget for 2-3, og denne gang ga ikke Romsås fra seg ledelsen. I stedet satt de på overtid spikeren i kista idet jeg var i ferd med å bevege meg sakte mot utgangen for å raskt kunne trave bort til bussholdeplassen. Det sluttet altså 2-4, men Romsås hadde større problemer enn jeg hadde regnet med, og jeg er usikker på om de vil kunne kjempe om noen avdelingsseier ut fra det jeg så. Teisen bør kunne finne noe positivt å ta med seg videre tross alt, men vil nok slite i år.
Norwegian ground # 54:
Teisen v Romsås 2-4 (0-1)
4. divisjon Oslo avd. 1
Brynbanen, 19 April 2016
0-1 Kenneth Lund Simonsen (2)
1-1 Robel Yemane Gebrekida (51)
1-2 Robbin Isaksen (61)
2-2 Robel Yemane Gebrekida (75)
2-3 Lars Kaldhussæter (82)
2-4 Deniz Yelkenci (90+1)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 44 (h/c)
Noe skal man gjøre også på en fredagskveld, og siden det ikke skjedde stort ellers, planla jeg å ta en tur til Vestby for å kikke på HSV v Torp i 5. divisjon Østfold avdeling 2. Noe overraskende tilbød min mor å kjøre meg ut og tilbringe litt tid på Norwegian Outlet i nærheten mens jeg var på kamp, og dermed slapp jeg buss og tog. Som sagt så gjort, og med en halvtimes tid til avspark ankom jeg Vestby Arena, som er en ganske nybygget affære rett ved Vestby skole og Vestby ungdomsskole.
Anlegget består av to sammenbygde haller med fasiliteter for en rekke idretter og aktiviteter, mens selve fotballbanen er en kunstgressbane der alt som er av tilskuerfasiliteter finnes på samme langside som de(n) nevnte hallen(e). Her er det benkerader i tre som byr på mulighet til å hvile akterspeilet, og man har en kafeteria som til og med var åpen. HSV er et samarbeid mellom Hølen, Son og Vestby, og denne kvelden skulle de være vertskap for et lag jeg har visse forbindelser til.
Da jeg gikk siste halvdel av barneskolen bodde jeg nemlig på Torp – mellom Fredrikstad og Sarpsborg – og spilte for den lokale klubben. Jeg kan tenke tilbake på lokaloppgjør vi spilte mot Selbak, Bebgy, Østsiden, Borgar etc, og på den tiden var jeg også å så på A-laget spille; sikkert langt flere ganger enn jeg husker. Jeg har sett de i aksjon ved et par anledninger også i voksen alder, men det begynte å bli en stund siden, og derfor gledet jeg meg litt til å se hva de nyopprykkede torpingene hadde å by på.
Dette var dagen da denne divisjonen skulle ha sin sesongstart, og Torp hadde ikke mindre enn fem blad Thorvaldsen i sitt lag – hvorav fire fra start. Det var en jevn og spennende kamp allerede fra start, der kvaliteten var noe vekslende, og et og annet eksempel på at forsvarene kanskje ennå ikke var fullt drillet var medvirkende til at det var flere gode sanser før hjemmelaget tok ledelsen etter en snau halvtime. Torp svarte imidlertid umiddelbart, og fem minutters tid før pause satt Ole Thorvaldsen inn sitt andre og sørget for 1-2 halvveis.
Ti minutter ut i andre omgang utlignet hjemmelaget, og for meg så det ut som om det var Torps Emil Thorvaldsen som var sist på ballen og satt den i eget mål. Men snaut tjue minutter igjen av ordinær tid tok torpingene igjen ledelsen ved en annen Thorvaldsen, og denne gang var det Michael Andre Thorvaldsen som sørget for jubel for de sortkledde. Ti minutter senere falt den endelige avgjørelsen, og denne gang var det andre enn Thorvaldsen-klanen som tegnet seg på scoringslista – nemlig Markus Granly.
Det hadde vært et artig gjensyn med Torp, og jeg må innrømme at jeg moret meg mer med å se de enn jeg har gjort med FFK på lange tider. Slett ikke umulig at jeg ser Torp igjen i en kamp eller to til denne sesongen, og på bakgrunn av det jeg så, tror jeg de kan gjøre en god figur denne sesongen. Min mor hadde også fått med seg de siste 20 minuttene, og sammen forlot vi Vestby Arena ganske umiddelbart for å vende snuta hjemover mot Drøbak.
Norwegian ground # 53:
HSV v Torp 2-4 (1-2)
5. divisjon Østfold avd. 2
Vestby Arena, 15 April 2016
1-0 Ola Tørres Kjølberg (29)
1-1 Ola Thorvaldsen (31)
1-2 Ola Thorvaldsen (40)
2-2 Emil Thorvaldsen (og, 56)
2-3 Michael Andre Thorvaldsen (72)
2-4 Markus Granly (81)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 30
Denne tirsdagen valgte jeg å droppe Sky Sports Soccer Special og oppdateringer fra non-league, og bestemte meg i stedet for å få med meg en kamp her hjemme i Norge. Jeg kikket først på muligheten for å besøke Vestli, men da deres motstander var et reservelag (Korsvoll 2) dalte interessen noe. Jeg vurderte i stedet både Holmlia, Teisen og Rustad, før jeg til slutt blinket meg ut Heming v Grüner i 4. divisjon Oslo avdeling 2. Dermed ble det en utflukt til beste vestkant, og etter å ha busset inn til Oslo, gikk turen videre med T-bane til Gråkammen, der man finner Hemingbanen rett ved siden av T-banestasjonen.
Jeg må innrømme at jeg først og fremst forbinder Heming med langrenn, og det er jeg helt sikkert ikke alene om. Her på Gråkammen har de et anlegg som også byr på fasiliteter for en rekke andre idretter. I disse traktene er selvsagt tennis en av disse, i tillegg til at man har en stor hall der det ved mitt besøk ble spilt innebandy. I andre etasje er det tydeligvis et treningssenter, og man skal visst også ha en hoppbakke et eller annet sted rett i nærheten. Ellers er banen i seg selv en typisk Oslo-bane på dette nivået; en total uinteressant og anonym kunstgressbane med et par mindre kunstgressbaner rundt og uten tilskuerfasiliteter.
Hemingbanen ligger imidlertid litt interessant til innimellom bratte skrenter der T-banen slynger seg rundt banen oppe i skrenten på sin ferd oppover mot Holmenkollen og Frognersæteren (eller nedover mot Oslo sentrum). Kveldens artigste episode skjedde under oppvarmingen, da en av gjestenes muslimske spillere plutselig løp over på den tilstøtende kunstgressbanen der en rekke unger og ungdom spilte fotball. Der han lå med ræva i været vendt mot Mekka(?) fikk han plutselig en løpsk ball rett i akterspeilet.
Heming hadde uken før startet sin sesong med borteseier 4-3 over Korsvoll 2, mens gjestende Grüner hadde tapt 1-4 hjemme for nyopprykkede Majorstuen. Heming tok da også tidlig initiativet og virket rett og slett mye bedre. Det mest overraskende var etter hvert at det tok en halvtimes tid før de fikk nettkjenning, men da de fikk hull på byllen gjorde de det til gangs. Under et minutt senere sto det 2-0, og med fem minutter til pause var det 3-0 til hjemmelaget.
Det var også pauseresultatet, men en kar jeg hadde småpratet litt med – som viste seg å være faren til en av Heming-spillerne – ville ikke umiddelbart gå med på at Heming ville være å finne i toppkampen. Det var tross alt tidlig i sesongen, og i likhet med undertegnede var han derfor foreløpig noe usikker på hva de forskjellige lagene stor for, og også hva slags målestokk dette Grüner-laget var. Han mente i hvert fall at en plass på øvre halvdel var hans personlige målsetning, og det blir vel også på dette nivået ringvirkninger som følge av omrokkeringen av ligasystemet før neste sesong.
Heming var fortsatt det beste laget etter pause, selv om de etter hvert tok foten av gasspedalen i en langt mer tam andre omgang der Grüner omsider også kom mer med og fikk en og annen mulighet. Da Jurrece Mukendi satt inn sitt andre for kvelden og fastsatte sluttresultatet til 4-0 var det selvsagt også spikeren i kista. Vanskelig å dømme ut fra en enkelt kamp, men jeg blir ikke overrasket om Heming er å finne på øvre halvdel mens Grüner fort kan komme til å slite mer på nedre del av tabellen. Og med det var det på tide å komme seg hjemover mot Drøbak.
Denne søndagen hadde jeg tenkt å benytte til å besøke et nytt stadion mens jeg så mine gamle helter i Fredrikstad i aksjon. Det er vel ingen hemmelighet at mitt engasjement rundt FFK har dalt voldsomt i takt med engasjementet rundt toppfotballen for øvrig, og de siste par sesongene har det stort sett vært i forbindelse med bortekamper i de første cuprundene at jeg har sett de i aksjon. I forbindelse med denne kampen var det fra FFK-folkets side manet til innsats for å samle så mange bortefans som mulig, og et imponerende antall busser hadde satt kursen mot Romerike. Jeg var allerede inne i Oslo, og tok derfor en rutebuss derfra opp til Strømmen Stadion, der jeg ankom med en drøy time til avspark.
Nå har jeg ikke tidligere besøkte Strømmen Stadion, men jeg er ganske overbevist om at den store tribunen som på den ene langsiden nå dominerer anlegget totalt er en nokså ny affære. Det er da også anleggets eneste tribune, og det er en blanding av sittetribune og ståtribune. Seksjonene med ståtribune befinner seg på hver sin flanke av tribunen som strekker seg i hele banens lengde. Jeg betalte meg inn med 150 kroner, og fikk vite at det var den borterste delen som var satt av til FFKs stående supportere. Kampprogram er jo dessverre ikke hverdagskost her til lands, og det hadde de heller ikke her, men i stedet fikk jeg et gratis magasin som åpenbart var trykket til seriestarten, og som tok tempen på 1. divisjon. Jeg vil tro det er et magasin som blir utgitt et par ganger i året, om det i det hele tatt er flere nummer.
Etter å ha fått stappet en pølse i kjeften registrerte jeg at bussene fra Østfold begynte å ankomme, og det ble et artig gjensyn med flere gamle kompiser som av en eller annen grunn hadde tro på et FFK som hadde tapt åpningskampen hjemme mot Levanger. Noe mindre overraskende var det kanskje for de fleste at Strømmen hadde blitt grundig slått i Sandefjord, slik at det var to poengløse lag som nå møttes i andre serierunde. Ett eller begge lag ville selvsagt starte poengfangsten denne søndagen, og Fredrikstad-folket dominerte snart på tribunen etter hvert som det nærmet seg avspark.
De 1 038 tilskuerne ble vitne til en nokså nitrist forestilling, og spesielt var det med FFK-briller sørgelig å se hva som utspilte seg ute på det forhatte kunstgresset. FFK startet riktignok friskest rent spillemessig, men klarte ikke å spille seg frem til en eneste sjanse, og etter et kvarters tid kom vertene mer med i kampen og tok etter hvert over. Strømmen trillet og trillet ball uten at det skjedde stort, og det hadde vært søvndyssende kjedelig om jeg ikke hadde hatt venner og bekjente som skapte liv på borteseksjonen. Først noen minutter før pause kom kampens første sjanse da FFKs Magne Simonsen var rundingsbøye, men ble reddet av keeper Håvar G. Jenssen.
Om pauseunderholdningen hadde vært å se maling tørke, hadde det nok muligens vært noe mer spennende enn det som hadde utspilt seg ute på matta, og da pausen ble benyttet til å ta en strekk på beina og samtale litt med andre entusiaster av engelsk fotball, var det høydepunktet så langt. Ingen god reklame om min kompis Jon Erik ville overtale meg til å bli med på borteturen til Kongsvinger i sommer, da det igjen satses på storinnrykk, men det vil nok uansett bli vurdert seriøst…det er tross alt altfor lenge siden mitt hittil eneste besøk til Gjemselund. Men nå var det bare å tømme Cola-begeret og belage seg på mer elendighet…selv om det måtte være lov å håpe på en bedring i andre omgang.
Noe mer underholdende var det da vel også, selv om det ikke sier mye, og dessverre var det Strømmen som sto for det som var av sjanser. Et skummelt frispark kunne gitt vertene ledelsen, og FFK-keeper Jenssen måtte to ganger varte opp da Markus Brændrød fikk gode muligheter. Alt dette skjedde i andre omgangs første fire-fem minutter, før det igjen roet seg. Etter en time fikk Strømmen en gigantsjanse daFFK-forsvaret ble rundlurt og ballen ble lagt tilbake til Ulwich Ønstigård Ness. Helt upresset skjøt han imidlertid både utenfor og himmelhøyt over fra seks meter. Strømmen drev egentlig nokså heftig sjansesløseri, og på overtid fikk de to ganger gå opp uhindret og heade på mål fra kort hold – en gang like over og andre gang rett på keeper Jenssen. Dermed 0-0 og poengdeling.
FFK hadde så vidt jeg registrerte ikke ett eneste skudd på mål! Som tidligere nevnt stiller jeg meg noe undrende til at FFK har blitt nevnt som en opprykkskandidat av mange såkalte eksperter. Det er tross alt snakk om et lag som kun unngikk nedrykk til 2. divisjon siste sesong som følge av et mål som på et helt annet sted i landet (Grimstad) ble scoret seks minutter på overtid i siste serierunde. Riktignok har man i Jan Halvor Halvorsen fått en manager som også jeg tror kan være en bra mann. Men det har i en årrekke vært altfor mye surr i klubben, som til tider har hatt en ledelse der den ene har vært mer inkompetent enn den neste.
Nå er jeg kanskje vel negativ, og jeg tror da også at klubben etter hvert vil reise seg igjen, men det kan ta litt tid. Kanskje FFK skal glemme rivalisering med særpingene for en stakket stund, for neste sesong kan den lokale rivalen hete Moss eller Kvik Halden…hvis ikke sistnevnte til og med bytter divisjon med rødbuksene. Men kanskje hadde FFK hatt godt av en tur ned i 2. divisjon?? De av oss som husker sist gang, og oppholdet som ble betraktelig lengre enn forventet, håper det ikke blir realiteten, men slik FFK fremsto på Strømmen så er jeg sannelig ikke sikker på om de vil klare seg. De var svært heldige som i det hele tatt fikk med seg ett poeng som de kan takke Strømmens sjansesløseri for.
Jeg ble tilbudt skyss med «Selbak-bussen», der mange av mine bekjente hadde plass, og bussjåføren bekreftet at han kunne slippe meg av på Korsegården. Det var i hvert fall en koselig hjemtur med bussen, og kanskje skal jeg takke ja til Kongsvinger-turen likevel. Fra Korsegården tok jeg buss 510 hjem etter en dag jeg først og fremst vil huske for et utrolig skuffende FFK-lag som jeg knapt kan huske å ha sett svakere og mer tafatt.
Det var kun noen dager siden jeg hadde kommet hjem fra min utvidede påsketur til Storbritannia, men allerede verket jeg etter mer, selv om jeg på det tidspunktet vel mistenkte at sesongen i UK var over for min del. Samtidig var den norske sesongen i ferd med å starte også for de lavere divisjonene, og jeg har også denne sesongen lovet meg selv å se litt mer fotball også her hjemme. Derfor valgte jeg denne dagen å ta den ikke altfor lange turen til Langhus for å se serieåpning i 4. divisjon Oslo avdeling 3 mellom Langhus og Rustad.
Buss 510 fraktet meg helt til Vevelstad stasjon, der jeg hoppet av og spaserte de få minuttene opp til Langhus Idrettspark. Det er flere baner her, og fasiliteter for en rekke idretter, men jeg har en bror som jobber i Ski kommune, og som kunne fortelle meg at det faktisk er han som ofte har ansvar for å klippe gress etc der. Han kunne videre fortelle at hovedbanen nå har kunstgress, mens det ligger en annen kunstgressbane i bakkant av Langhushallen, samt en gressbane som nå ligger noe bortgjemt inni et skogholt. Jeg husker Langhus som nokså koselig fra min barndom, da jeg hadde en grandtante som bodde der, men jeg hadde blitt fortalt at det ikke nødvendigvis er tilfelle lenger.
De andre klubbene i avdelingen hadde begynt sesongen allerede kvelden før, mens Langhus og Rustad altså hadde sin premiere denne onsdagen. Kampen skulle spilles på en bane der alt som er av tilskuerfasiliteter er å finne på den ene langsiden, der man har benkerader i tre opp mot Langhushallen. Øverst her går en gangvei langs hallen, og det skulle etter hvert vise seg å være en håpløs oppgave å fastslå et tilskuertall da det stadig var store grupper av mennesker som gikk forbi eller stoppet opp for å kikke litt på sin vei til og fra trening inne i hallen – i tillegg til at flere satt seg til inne i kafeteriaen der man kan se ut gjennom vinduene.
Det var i perioder en nokså jevnspilt kamp, men jeg sto den første halvtimen med en følelse av at Rustad absolutt hadde et initiativ og virket skumlere når de kom fremover, og det var da heller ikke ufortjent da de tok ledelsen etter et drøyt kvarter. Målet kom etter et hjørnespark, og Rustad hadde flere sjanser til å øke, før Langhus kom mer inn i kampen og hadde en god periode det siste kvarteret før pause. Noen minutter før pause fikk de utligningen i form av et mål fra Petter Sundaker Nordberg, og helt på tampen av omgangen hadde hjemmelaget også en vanvittig 100%-sjanse som de på nesten utrolig vis klarte å skusle bort.
Dermed 1-1 til pause, og andre omgang ble klart tøffere og enda jevnere. Tidlig i omgangen ble Rustad redusert til ti mann da Øyvind Vintermyr fikk sitt andre gule kort. De klarte likevel å skape en del sjanser, og det var lite som vitnet om at det ikke lenger var 11 mot 11. Kampen sto og vippet, og de tikket mot et uavgjortresultat da jeg med få minutter igjen måtte begynne å tusle langsomt mot utgangen for å rekke bussen. Heldigvis rakk jeg å få med meg at Thomas Eliassen skjøt Rustad til seier et par minutter før full tid. 1-2, og Rustad kunne ta med seg alle tre poengene hjem til Oslo og Østensjø bydel, mens jeg satt meg på buss 510 tilbake til Drøbak.
Norwegian ground # 50:
Langhus v Rustad 1-2 (1-1)
4. divisjon Oslo avd. 3
Langhus Idrettspark, 6 April 2016
0-1 Delshad Moradi (17)
1-1 Petter Sundaker Nordberg (43)
1-2 Thomas Eliassen (87)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 60 (h/c)
Til tross for at jeg på sist tur nådde 100 britiske kamper denne sesongen, har jeg ikke slått meg til ro med det. Etter voldsomme mengder planlegging, et par stygge overraskelser (omberamminger etc), og et par kompromisser, har jeg omsider landet på et (forhåpentligvis) endelig kampoppsett for sesongens siste tur. Nå er det bare å håpe jeg unngår flere omberamminger, drittvær, pysete dommere og avlysninger. Programmet er som følger:
Onsdag 27 April:
Treharris Athletic Western v Panteg (Welsh League Division 3) Jeg hadde opprinnelig tenkt meg til Ilfracombe i den nordlige kysten av Devon for å se Ilfracombe Town, men den kampen ble plutselig omberammet til 21. april kun et par dager før avreise, slik at jeg ble sittende igjen med en bindende hotellbooking i Ilfracombe. Nå er det ikke stort annet å få med seg av kamper i nærheten av denne utposten, så jeg måtte bare bite i det sure eplet, anse pengene som tapt og finne noe annet å gjøre. Jeg vil i stedet se min første kamp i den walisiske pyramiden, der den fantastiske tribunen til Treharris ble utslagsgivende. Overnatting i Merthyr Tydfil.
Torsdag 28 April:
Cowes Sports v Newport (IoW) (Wessex League Premier Division) Dette blir det andre forsøket på å se denne kampen, som er tilsvarende oppgjør som jeg skulle se på forrige tur da jeg ble ‘strandet’ på Isle of Wight etter en sen avlysning takker være en pysete dommer. Det er også tredje forsøk på å se en kamp hos Cowes Sports siden nyttår! Forhåpentligvis er alle gode ting tre. Overnatting i Southampton.
Fredag 29 April:
Fleet Spurs v Downton (Wessex League Division One) En dag der jeg har hatt problemer med å bestemme meg, og der utvalget ikke var all verden. Jeg ville nok gått for Framlingham Town, om det ikke var for at det ligger så til de grader ute på den ‘Suffolkske’ landsbygda at siste buss tilbake til ‘sivilisasjonen’ går allerede i 18-tiden. I stedet blir det en visitt til Fleet Spurs, et lite stykke utenfor Farnborough. Overnatting i Reading.
Lørdag 30 April:
Chertsey Town v Knaphill (Combined Counties League Premier Division) Denne dagen hadde jeg opprinnelig tenkt meg til Thorne i South Yorkshire, for å se Thorne Colliery, men også denne kampen ble dessverre omberammet noen få dager før min avreise. Her fikk jeg i det minste kansellert hotellbookingen, og vil nå i stedet finne meg en kamp på vei inn til London-området for å posisjonere meg der før dagen etter. Det ser ut til å bli en stopp i Surrey for å se Chertsey Town. Overnatting i East Croydon.
Søndag 1 Mai:
Isthmian League Division One North playoff-finale Denne dagen vil jeg etter all sannsynlighet overvære playoff-finalen i Isthmian League Division One North, og først i morgen (27. april) blir det klart hvilke lag som møtes. Jeg håper på Thurrock-seier der, slik at de får hjemmebanefordel i finalen, og dermed gir meg muligheten til et besøk. Ellers tar jeg til takke med finale hos Harlow Town også.. Overnatting i East Croydon
Mandag 2 Mai:
APM Contrast v Sutton Athletic (Kent Invicta League) Jeg benytter denne dagen til å besøke et destinasjon jeg lenge har hatt på min radar, og ser frem til å dra til Aylesford i Kent. Der har de en fantastisk gammel hovedtribune som etter sigende kan bli revet denne sommeren. Overnatting i East Croydon.
Tirsdag 3 Mai:
Shepton Mallet v Cadbury Heath (Western League Premier Division) Turen går til Somerset og Shepton Mallet, der det er på tide med en visitt. Overnatting i Shepton Mallet.
Wednesday 4 Mai:
Swanage Town & Herston v Cranborne (Dorset Premier League) Turen går videre ned til Dorset-kysten og til Swanage, der Swanage Town & Herston i løpet av denne sesongen har figurert svært høyt på listen over mine ønske-destinasjoner. Jeg prøvde meg også i januar, men den gang ble det avlysning. Det skjer forhåpentligvis ikke denne gang. Overnatting i Swanage.
Torsdag 5 Mai:
Marske United v Newton Aycliffe (Northern League Division 1) En lang tur opp til Teesside-kysten, der jeg forhåpentligvis endelig skal få se kamp hos Marske United. Sist gang jeg planla besøk der ble kampen omberammet. Overnatting i Middlesbrough.
Fredag 6 Mai:
Campion v Huddersfield YMCA (West Riding County Amateur League Premier Division) Enda en liga jeg stifter bekjentskap med for første gang, og dette er en kamp mellom to av ligaens topplag. Overnatting i Leeds.
Lørdag 7 Mai:
Barnoldswick Town v Atherton Collieries (North West Counties League Premier Division) Jeg har forsøkt å finne en kamp som gjorde det mulig å ta seg ned til Manchester-området innen rimelig tid etter kamp, for å posisjonere meg der for tidlig kamp dagen etter. Etter hvert falt valget på Barnoldswick i det østlige Lancashire, men Manchester viste seg så dyrt at jeg i stedet overnatter i Warrington og møter en venninne der.
Søndag 8 Mai:
Bury v Southend United (League One) Gjensyn med kompiser fra Southend når jeg gjester Gigg Lane i Bury. Overnatting i Manchester, der jeg først stikker innom på morgenen for å slenge fra meg bagasjen før jeg tar trikken opp til Bury.
Mandag 9 Mai:
Boldon CA v Redcar Athletic (Wearside League) På forrige tur så jeg Jarrow Roofing BCA spille kamp på sin Boldon C.A. Sports Ground, og denne gang er jeg tilbake for å se naboen Boldon CA spille kamp på nabotomta (Boldon Colliery Welfare Ground). Overnatting i Newcastle.
Tirsdag 10 Mai:
Askern v Glapwell (Central Midlands League Division North) Jeg tar en dagstur sørover til Doncaster-området, og av tre aktuelle kamper der har jeg etter mye om og men blinket meg ut kampen i Askern som førstevalget. Overnatting i Newcastle er ikke helt ideelt, og byr på en meget sen retur til Newcastle først like før klokka ett på natten, men det får man tåle.
Onsdag 11 Mai:
Annfield Plain v Redcar Athletic (Wearside League) I de nordlige traktene av grevskapet Durham ligger Annfield Plain, og deres Derwent Park virker som en spennende og idyllisk destinasjon. Overnatting i Newcastle.
Torsdag 12 Mai:
Hjemreise, og jeg flyr hjem fra Stansted.
Siste kamp på min voldsomme mars-tur var nå historie, men før jeg forlot Wolverhampton og satt kursen mot Stansted Airport, hadde jeg tenkt å benytte formiddagen til å ta en kikk på et par av områdets fotballstadioner. Etter et lite gjensyn med Queen Street i Bilston, fant jeg frem til en bussholdeplass rett i nærheten, der jeg kunne ta en buss som fraktet meg til Darlaston. Der hadde jeg planlagt å kikke på den forlatte City Ground, som tidligere var hjemmebane for tradisjonsrike Darlaston Town.
Denne klubben ble stiftet allerede i 1874, og hadde spilt på City Ground siden 1899 da de dessverre gikk konkurs i 2013. Riktignok er føniksklubben Darlaston Town (1874) stiftet etter Darlos triste endelikt, men de spiller ikke lenger på The City Ground, som for øvrig også ble fullstendig ramponert av pøbler som i 2009 ødela flomlysene og banedekket. Jeg kunne se gjennom et gjerde ut mot Slater Street, men så ingen måte å ta meg inn på anlegget som er inneklemt blant rekker av bolighus…inntil jeg helt i hjørnet på denne kortsiden så en glippe i gjerdet nesten helt inntil nabohuset. Etter å ha sett at kysten var klar, fikk jeg klatret opp på muren her og sneket meg innenfor, og jeg konstaterte at City Ground må ha vært en liten perle.
Darlaston benyttet ikke Town-suffikset før i 1996, men er altså en av de aller eldste klubbene i West Midlands. Etter å ha vunnet Birmingham Combination i 1911, fikk de innpass i den sterke Birmingham & District League (senere West Midlands (Regional) League). Andreplassen i debutsesongen, som også er deres beste ligaplassering, forteller ikke hele historien. Selv om de ble slått av reservelaget til Aston Villa, inneholdt denne ligaen den gang storheter som Stoke City (som sesongen etter returnerte til Football League), Crewe Alexandra, Shrewsbury Town og Wrexham. I 1962 ble altså denne ligaen til West Midlands (Regional) League, og Darlo spilte i Premier Division frem til 1982, da de rykket ned i Division One.
Etter åtte sesonger var de tilbake, men fortsatte å veksle mellom spill i de to øverste divisjonene av WMRL. Etter det siste opprykket i 2008, spilte de i Premier Division frem til de dessverre gikk konkurs og måtte legge ned driften i 2013. Den nevnte føniksklubben startet opp i WMRL Division Two i 2014, og sikret seg opprykk etter tredjeplass i sin første sesong. De ser denne sesongen ut til å ha tatt nivået greit i Division Two, og det hadde vært vært fint å ha de tilbake i toppdivisjonen. Enda finere hadde det vært å ha de tilbake på The City Ground, for foreløpig spiller de sine kamper ved Bentley Road South (eller Bentley Leisure Pavilion), der de banedeler med WMRL Division Two-klubben Red Alma.
The City Ground er som nevnt en historisk arena som det ville være tragisk å miste. Den ligger flott og sentrumsnært til inneklemt mellom rekker av boliger, og den virkelig perlen er anleggets flotte hovedtribune fra 1893. Den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Ellers er det mye hard standing, men anlegget er nå selvsagt gjengrodd. Laglederbenkene står fortsatt der på motsatt langside, og bygget som nok har vært klubbhuset er å finne bak det ene målet. Det er liten tvil om at The City Ground har vært et meget flott og koselig stadion.
Det er alltid trist med anlegg som forfaller og gror igjen, men jeg håper inderlig at den nye Darlaston Town-klubben en dag i nær fremtid kan flytte inn her. Det diskuteres vel fortsatt blant politikere i Walsall Council. Det som i hvert fall er sikkert er at banen har en vanvittig helling fra den ene kortsiden til den andre – sannsynligvis den heftigste jeg har sett bortsett fra Chard Town. Den heller nedover fra klubbhuset bak det ene målet og ned mot kortsiden der jeg hadde sneket meg inn. Etter å ha tuslet rundt inne på anlegget i 10 minutters tid, var det på tide å komme seg tilbake og plukke opp bagasjen slik at jeg kunne sette kursen mot Stansted og flyet hjem til Norge. Forhåpentligvis vil jeg en gang i fremtiden kunne se kamp på The City Ground.
Siste kamp på min voldsomme mars-tur var nå historie, men før jeg forlot Wolverhampton og satt kursen mot Stansted Airport, hadde jeg tenkt å benytte formiddagen til å ta en kikk på et par av områdets fotballstadioner. Den første av disse var Bilston Towns hjemmebane, Queen Street, og jeg ved Wolverhampton St. George’s satt jeg meg på Midland Metro-trikken som går mellom Wolverhampton og Birmingham. Jeg betalte £4,40 for en dagsbillett for både trikk og buss, og ble med noen få holdeplasser ned til Bilston Central.
Fra trikkeholdeplassen der gikk jeg mot Queen Street, der man finner Bilston Towns hjemmebane med samme navn. Jeg så jo kamp her sommeren 2013, men følte vel kanskje at jeg burde ha tatt noen flere bilder den gang. Derfor tenkte jeg å ta en ny kikk, uten at jeg fikk tatt noen flere bilder denne gang – snarere tvert imot. Hos en klubb som jeg under mitt tidligere besøk ble fortalt at slet voldsomt med en vanvittig mengde tilfeller av vandalisme, var det vel ikke direkte overraskende å finne portene låst. Derfor måtte jeg ta til takke med noen utvendige bilder og å knipse litt gjennom porten…i tillegg til å klatre som en idiot opp i en liten eng som rett bak den ene kortsiden tydeligvis blir brukt som en søppeldynge, for derfra å kikke litt over muren.
Bilston Town ble stiftet i 1894, da de to klubbene Bilston Rovers og Bilston Wanderers slo seg sammen, og de har spilt på Queen Street siden 1919. Senere har de spilt under navnene Bilston United, Bilston Borough, Bilston FC (fra 1946), og igjen Bilston Town (fra 1983). Da de startet opp igjen etter andre verdenskrig, tok de omsider plass i Birmingham & District League (senere West Midlands (Regional) League) i 1954, og denne ligaen vant de to ganger – i 1961 og 1973. I 1985 tok de steget opp i Southern League, der de tilbragte 17 sesonger i ligaens Midland Division, som senere skiftet navn til Division One West. Tredjeplassen i 2001 var deres beste ligaplassering, men to år senere returnerte de frivillig til West Midlands (Regional) League.
I 2007 trakk klubben seg fra ligaen og ga beskjed om at de ville legge ned driften, men ble kort etter reddet i trettende time av et konsortium som avblåste nedleggelsen og blåste liv i klubben under navnet Bilston Town (2007). Da jeg sommeren 2013 besøkte klubben, hadde de nylig sikret seg opprykk til WMRL Premier Division etter å ha endt på andreplass i Division One, men ble opprinnelig nektet opprykket, og det var først et par dager etter mitt besøk at det ble bekreftet at de likevel fikk opprykket etter en anke.
Queen Street er et flott stadion som naturlig nok domineres av den eneste tribunen i form av hovedtribunen på den ene langsiden. Ellers er den spesiell i den forstand at den har noen temmelig originale ‘gjerder’ som er å finne på motsatt langside og deler av den ene kortsiden. Disse er malt i klubbens oransje farger og er satt opp for å hindre løpske baller ned på den travle hovedveien Black Country Route som går forbi rett på utsiden. Jeg fikk altså ikke tatt en like nøye kikk som jeg gjerne skulle, men det var likevel et koselig gjensyn med et stadion jeg gjerne besøker igjen, og hvor jeg hadde en trivelig aften for snart tre år siden. Men nå hadde jeg allerede rettet oppmerksomheten mot en svipptur opp til Darlaston, og gikk for å ta oppstilling på bussholdeplassen.
Heldigvis var formen nesten tilbake til normalen da jeg våknet, bortsett fra kennelhosten. Denne dagen skulle by på turens siste kamp, men før jeg forlot Sheffield og satt kursen mot West Midlands, startet jeg dagen med å forsyne meg av hotellets varme frokostbuffe. Deretter valgte jeg å unne meg en taxi til stasjonen, og resepsjonisten ringte inn bestillingen for meg. Den asiatiske noldusen kjørte først feil, og måtte ta en ekstra sløyfe for å komme seg tilbake til stasjonen, der han var i ferd med å kjøre av gårde med bagasjen min i bagasjerommet. Jeg fikk heldigvis stoppet ham i siste liten, og han bråbremset i full forfjamselse og unnskyldte seg voldsomt før han stakk av gårde. Jeg hadde ligget litt ekstra denne morgenen, og også slappet av litt på rommet etter frokost, for toget jeg hadde blinket meg ut gikk ikke før 11.54.
Toget hadde Plymouth som endelig destinasjon, men jeg skulle kun være med så langt som til Birmingham New Street, der jeg byttet til tog mot Wolverhamton som igjen var min base for dagen. Like før kvart på tre ankom jeg Wolverhampton, og kunne spasere den korte veien opp til Britannia Hotel, der jeg hadde betalt £38 for et dobbeltrom. Jeg fikk raskt sjekket inn, og satt meg snart ned med en j2o på puben Moon Under Water mens jeg planla en liten utflukt på veien til kveldens kamp i Walsall Wood. Jeg steg derfor igjen på buss nummer 89, betalte £4 for en dagsbillett for West Midlands, og ble i denne omgang med så langt som til Bloxwich, der jeg hadde planlagt å kikke litt på et fotballstadion som har huset en rekke klubber.
Bloxwich United er dessverre en saga blott, i likhet med andre tidligere Bloxwich-klubber, men The Old Red Lion Ground er i disse dager hjemmebane for Rostance Edwards FC, som spiller i Midland League Division Two. Fra bussholdeplassen spaserte jeg dit ned for å ta en kikk, men hadde nok ikke helt hellet med meg. Idet jeg ankom så jeg foran meg en kar som kom ut av anlegget, låste porten bak seg, satt seg i bilen sin og kjørte av gårde. Dermed måtte jeg nøye meg med en kikk gjennom porten, samt en rask kikk over muren på bortre kortside. Men mer om det kan finnes her, og jeg trasket snart tilbake mot bussholdeplassen ved Bloxwich Park. Skjønt, jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og unnet meg en pitstop innom puben The Prince of Wales på veien dit. Snart satt jeg imidlertid på buss nummer 10, som skulle frakte meg den siste etappen.
Walsall Wood er en bosetning som ligger anslagsvis rundt 6 kilometer nordøst for Walsall – mellom Aldridge og Brownhills. Vi befinner oss altså i et område som tidligere har tilhørt Staffordshire, men som nå sorterer under grevskapet West Midlands. Allerede sent på 1700-tallet var mange av stedets innbyggere involvert i gruvedrift med utvinning av kalkstein, og dette skjøt fart da den store gruven Walsall Wood Colliery ble åpnet i 1864. Den stengte for øvrig etter hundre års drift. Walsall Wood har nå et innbyggertall på drøyt 13 000, og det var her jeg steg av med såpass god tid at jeg gikk for å finne et vannhull. De som dagen hadde ledd av navnet på mitt pub-valg da jeg gjestet The Cock Inn i Oughtibridge, må ha fått totalt anfall da jeg denne dagen valgte å innta en pint på…The Black Cock!!
Etter å ha sjekket inn på Facebook, gikk det ikke lang tid før kommentarene kom mens jeg nøt en pint, og noen ville sågar vite om ryktene om dens betydelige størrelse var sanne. Etter å ha tømt glasset, forlot jeg den sorte hane og trasket den korte veien mot Oak Park. Her hjemme har vi blant annet på Vestlandet noen veistrekninger der det ikke er uvanlig med så smale og svingete veier at man gjerne må tute før krappe svinger for å varsle sin ankomst. Her hadde man en variant i form av en liten bro som gikk over en kanal, og den var så smal at det kun akkurat var plass til én bil. Den var likevel hyppig brukt med masse trafikk, og da den i tillegg var utformet slik at man ikke så over toppen av den lille broen før man var nesten helt på toppen – ja, da måtte man tute for å varsle motgående trafikk om at man var i løypa.
Bilistene som tutet for harde livet ble gradvis distansert der jeg nærmet meg Oak Park fra ‘baksiden’, der det står en installasjon som er et minnesmerke over stedets gruvedrifts-historie. Her er det også en annen helt spartansk fotballbane der det faktisk foregikk en kamp i øyeblikket, og der jeg dro kjensel på en kar som sto og betraktet det som skjedde ute på gress-sletta. Det var tidenes gjerrigknark, groundhopperen Howard, som hadde tatt turen fra Nottingham. Han kunne fortelle at kampen var en kamp i Lichfield & Walsall District League, som vel er i Sunday League-pyramiden. Han fortalte videre at de akkurat hadde startet, og at det var Anchor og Oak Park Rangers som spilte. Jeg ble stående og se på et kvarters tid, og ble faktisk litt imponert over nivået. Etter å ha sett ett mål til hvert lag (Anchor vant til slutt 4-1), valgte jeg å i stedet gå rundt for å betale meg inn på Oak Park.
Det er usikkert hvor lenge fotballklubben Walsall Wood har eksistert, men de tidligste sporene er fra 1915. Klubben ble uansett stiftet under det fantastiske navnet Walsall Wood Ebenezer Primitive Methodists, og hadde selvsagt en tilknytning til den lokale metodistkirken. I mellomkrigsårene ble klubben regnet for å være en av regionens beste non-league klubber, og i 1951 tok de plass i Worcestershire Combination (senere Midland Combination). De hadde da for lengst tatt dagens kortere navn, og de vant denne ligaen på første forsøk. I løpet av de neste åtte sesongene endte de deretter på andreplass ved hele fem anledninger. I 1982 slo de seg sammen med klubben Walsall Sportco og tok navnet Walsall Borough, men fire år senere tok man igjen Walsall Wood-navnet som man bruker i dag.
Etter en sesong nede i Staffordshire Senior League tidlig i 1990-årene, spilte de i West Midlands (Regional) League frem til 2007, da de igjen var å finne i Midland Combination. Ved å sikre seg ligatittelen i 2013, ble de den ligaens nest siste mester, og sikret seg opprykk til Midland Alliance. Disse to ligaene slo seg som kjent sammen for å stifte den nye Midland League i 2014, og Walsall Wood virket å ha etablert seg på øvre halvdel av ligaens Premier Division, selv om det kanskje skulle godt gjøres å kopiere fjorårets fjerdeplass. Det også nevnes at Walsall Wood gjorde seg bemerket i 2012/13-utgaven av FA Vase, da de tok seg helt til kvartfinalen, der de måtte omkamp til før de måtte gi tapt for hardt satsende Guernsey.
Jeg betalte inngangspengene på £6 pluss ytterligere £1 for et program, og entret et Oak Park som domineres av hovedtribunen som er hovedgrunnen til at dette en stund har vært en ønsket destinasjon for meg…og også grunnen til at jeg hadde forlenget turen med én dag etter at dagens kamp ble omberammet. Denne hovedtribunen midt på bortre langside, og skal være en av kun to gjenværende tribuner av denne typen i England. Jeg kan dessverre ikke si akkurat hva som er så spesielt med den, men den er uansett et flott skue. Den har et fundament i murstein, og byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Bortsett fra dette er det kun såkalt hard standing og flere steder knapt nok det. På nærmeste langside finner man klubbhuset, der jeg etter fullført runde tittet innom for å unne meg en pint.
Jeg måtte nesten smake på klubbens egen real ale mens jeg kikket litt i programmet og konstaterte at Walsall Wood igjen var i ferd med å gjøre en god sesong. Dette var før kampen Alvechurch v Hereford omsider ble spilt, og på dette tidspunktet var det fortsatt stor spenning i tittelkampen, der Alvechurch hadde fem poengs luke ned til Hereford, men også to kamper mer spilt. Deretter fulgte Sporting Khalsa, Shepshed Dynamo og Heanor Town, før jeg fant Walsall Wood på sjette. Der hadde de fire poeng opp til Heanor, men også kun tre poeng til et Highgate United som hadde tre kamper til gode. Rocester var kveldens bortelag, og der de lå trygt plassert på 11. plass hadde de heng på først og fremst AFC Wulfrunians og Lye Town på plassene foran.
Min Birmingham-kompis Dean hadde vist interesse for å bli med på en av West Midlands-kampene på denne turen, og da han hadde andre planer da jeg besøkte Walsall Woods lokalrival Pelsall Villa tidligere på turen, var dette selvsagt siste sjanse. Mens jeg var i ferd med å bytte ut ølen med en ny pint cider, kom han sammen med sin sønn, og slo seg ned i den lille salongen jeg hadde okkupert. Det burde vel heller ikke vært noen stor overraskelse da jeg så groundhopperen Jack Warner komme inn. Jeg kunne fortelle at jeg hadde sikret meg klubbens siste pin, men jaggu hadde ikke fyren bak baren enda en, og Jack fikk i likhet med meg beskjed om at det var ‘den siste’. Et mer originalt innkjøp fra min side var en bok jeg så var til salgs i baren. ‘Who’s putting the nets up?’ er en beretning om en lokal veteran og hans involvering i lokal ungdoms- og senere non-league fotball gjennom en mannsalder, og for £6 ble jeg innehaver av et eksemplar.
Det nærmet seg kampstart, og da vi gikk utenfor fikk vi også selskap av en kompis av Dean som bor lokalt og som åpenbart ser The Wood rett som det er. Vi var blant de 67 betalende tilskuerne som fikk se at vertene tok initiativet fra start, og Rocester-keeper Richard Froggatt måtte tidlig i sving med en glimrende redning. Både Lewis Taylor-Boyce og Joey Butlin hadde et par sjanser, men deres avslutninger ble enten reddet, blokkert eller gikk utenfor. Reddet ble også skuddet fra Corey Carruthers, og i stedet fikk vertene en i trynet da Rocester kontret inn kampens eneste målet drøyt halvveis ut i omgangen. Et Wood-frispark inn i feltet ble klarert, og Callum Riddell spilte en genialt pasning som utmanøvrerte hele det uoppmerksomme Wood-forsvaret og havnet hos Troy Carty. Han gjorde ingen feil, og mot spillets gang satt han inn 0-1.
Walsall Wood startet umiddelbart jakten på en utligning, men flott samspill mellom Harry Harris og Louis Harris endte kun i en corner, og kort etter skjøt Corey Carruthers like over. Rocester kunne økt ledelsen kort for pause, men et frispark fra Liam Sowter gikk over, og da Liam Shaw løp gjennom Wood-forsvaret klarte han ikke å følge opp med en avslutning som gikk utenfor målet til Wood-keeper Adam Jenkins. Dermed kunne vi ta pause-pinten på stillingen 0-1, mens hjemmemanager Mark Swann manet sine disipler til fortsatt innsats. Det gjorde selvsagt også hans Rocester-motpart Mark Wilson, men det var vertene som startet andre omgang med å gå rett i angrep. Nesten rett fra avspark leverte The Wood et flott angrep som involverte Louis Harris og Ricardo Ricketts. Førstnevnte fikk igjen ballen og ble felt, slik at dommeren dømte frispark i farlig posisjon. Etter et lite avbrekk der en spiller fikk behandling, tok Joey Butlin tilløp og sendte frisparket rett i mål via stolpen. 1-1!
Harry Harris kunne fullført snuoperasjonen, men hans skudd gikk like over. På motsatt side ble en Rocester-corner headet på mål slik at Wood-keeper Jenkins måtte varte opp med en dobbelredning da han også måtte stoppe returen. Louis Harris sendte i vei to skudd som henholdsvis ble reddet og gikk over Rocester-målet, og det ble litt hawaii-takter der begge lag mot slutten forsøkte å finne et vinnermål. Helt på slutten var det også temmelig ampert, og et minutt eller to etter at dommeren blåste for full tid brøt det ut håndgemeng ute på banen. Dean & sønn hadde straks forlatt Oak Park sammen med sin kompis, men i klubbhuset fikk jeg høre at en hjemmespiller etter kampslutt hadde fått se det røde kortet etter å ha langet ut mot en medspiller(!). Dette fikk jeg imidlertid ikke med meg, da jeg sto langt unna og kun så at det var dytting og knuffing.
Mens jeg satt meg ned med en siste pint i klubbhusets bar, kunne jeg dog snart høre høylytt krangling ute i gangen ved garderobene. Der var det roping og dytting, og det var tydelig at det ikke var alle som gikk overens. Forhåpentligvis får de skværet opp og lagt dette bak seg, og det hadde i det minste roet seg da jeg tømte glasset og spaserte til bussholdeplassen for å ta buss nummer 10 til Walsall. Den kom i henhold til ruteplanen klokka 22.06, og etter et raskt bussbytte i Walsall, kunne jeg hoppe på buss 529 til Wolverhampton. På veien tilbake spurte jeg meg hvorfor det alltid er personer som hører på noe rap- eller hip hop-møl som føler for å ‘underholde’ sine medpassasjerer med sin ‘musikk’. Det må ha noe med folkeskikk å gjøre, men man hører jo sjelden country-, opera-, eller metal-fans gjøre dette. Etter en busstur som føltes som noe lenger enn den var, steg jeg av i Wolverhampton noen få minutter over elleve, og stakk raskt snuta innom Moon Under Water for et glass j2o før jeg tok kvelden etter å ha sett turens siste kamp.
English ground # 338:
Walsall Wood v Rocester 1-1 (0-1)
Midland League Premier Division
Oak Park, 31 March 2016
0-1 Troy Carty (24)
1-1 Joey Butlin (49)
Att: 67
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £2,50
