Torsdag 15.09.2022: Liverpool v Penarol

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne torsdagen var det på tide å midlertidig forlate min base i Buenos Aires og Argentina for å ta en svipptur over til Uruguay. På en dag der kamputvalget i Buenos Aires var så som så, så jeg nemlig muligheten til å besøke og se fotball i et for meg nytt land. Et par dager tidligere hadde jeg punget ut for ferjebillett og booket overnatting i Uruguays hovedstad Montevideo, der det til og med ville være muligheter for en dobbel. Fra Buenos Aires går det altså ferjer over den brede munningen av Rio de La Plata; til Uruguay på den andre siden. Først og fremst til Colonia del Sacramento, der det går busser videre til Montevideo, men selskapet Buquebus har også noen avganger direkte til Montevideo. Denne overfarten er imidlertid såpass dyr at jeg undret meg over hvordan «folk flest» i denne delen av verden har råd til det.

Et noe rimeligere alternativ til Buquebus er Colonia Express, som ifølge det jeg ble fortalt gjerne kjøper gamle ferjer fra Buquebus og opererer mellom Buenos Aires og Colonia del Sacramento til en noe rimeligere penge. Ved denne anledningen passet det best for meg å reise med Buquebus, og for en sum som ville vært nokså typisk for en flybillett tur-retur Oslo – London bestilte jeg en returbillett med ferja til Sacramento del Colonia, som også inkluderte buss videre til Montevideo og tilbake. Etter å ha passert gjennom både argentinsk og uruguayansk grensekontroll på den argentinske siden, tok selve overfarten omtrent en time og et kvarter. Ved terminalen i Colonia del Sacramento (som jeg skulle stifte nærmere bekjentskap med senere) rakk jeg en røykepause før vi ble skysset om bord på bussen som skulle frakte oss videre til Montevideo.

Etter at vi hadde kommet oss ut av Colonia del Sacramento, fikk jeg snart bekreftet inntrykket av Uruguay som et land der en stor del av befolkningen bor i hovedstaden Montevideo mens landsbygda virker nokså øde og folketom. Kilometer etter kilometer kjørte vi på snorrette veier der det knapt var nødvendig for sjåføren å svinge på rattet, mens det var langt mellom husene og gårdene vi passerte. Bussturen tok vel rundt to og en halv time, om jeg ikke husker helt feil, før vi ankom endeholdeplassen ved terminalen eller senteret Tres Cruces i Montevideo. Rett ved siden av dette knutepunktet hadde jeg betalt rundt 650 kroner for én natts overnatting ved Hotel Ciudadano Suites, som skulle vise seg å være det muligens beste hotellet jeg hadde på turen, og jeg ble raskt sjekket inn.

Montevideo ligger ved den nordlige bredden av den store munningen til Rio de La Plata, og er på alle måter landets viktigste by; både som hovedstad, største havneby, og finansielt og kulturelt senter. Den har med sine forsteder et innbyggertall på rundt nærmere to millioner, og huser dermed en betydelig del av Uruguays befolkning på rundt 3,4 millioner mennesker. Når Uruguay nå skulle bli land nummer 20 der jeg har sett fotball, måtte jeg raskt ut i byen for å ordne billetter til dagens kamper, og det er ikke nødvendigvis bare enkelt for turister i dette landet. Noen av klubbene har online-salg, men det kreves uruguyansk bankkort, og dermed var det uaktuelt for meg. For andre klubber hadde jeg funnet ut at billetter kan kjøpes hos filialer av Redpagos eller Abitab. Jeg fant frem til en av disse rett i nærheten, men fant snart ut det skulle være enklere sagt enn gjort å kjøpe fotballbilletter her.

Jeg var ute etter billetter til kampen mellom Liverpool og storheten Penarol, i tillegg til kveldskampen mellom Defensor Sporting og Cerro Largo. Etter å ha sjekket på datamaskinen sin, fortalte karen bak disken at de ikke solgte de der, men ga meg adressen til en filial i nærheten som skulle kunne være behjelpelige. Adressen viste seg ikke spesielt enkel å finne, men da jeg spurte en tilfeldig forbipasserende men svært behjelpelig kar, slo han snart over på meget god engelsk og endte opp med å følge meg helt til den aktuelle sjappa. Frøkna bak disken der kunne fortelle at hun kun hadde lov til å selge meg en bortebillett til Liverpool v Penarol, og at de var 200 pesos dyrere, men jeg hadde ingen problem med å punge ut 800 uruguayanske pesos (ca 200 kroner; den er for øvrig mer verdt enn den argentinske).

Billett til Defensor Sporting v Cerro Largo kunne hun imidlertid ikke hjelpe meg med, men tok seg tid til å sjekke opp på nettet for meg og henviste meg deretter til den andre kjeden. Etter å ha vært innom en av deres filialer, hadde jeg nok en gang blitt sendt videre med beskjed om at de ikke solgte billetter til Defensor Sporting sine kamper, og etter at jeg deretter ble offer for ytterligere en bomtur, ga jeg rett og slett opp og valgte å konsentrere meg om den ene kampen jeg nå faktisk hadde billett til. Det var bare å kapre en taxi og beordre drosjekusken i retning av Estadio Belvedere, i Belvedere-området nordvest i byen. Selv om det viste seg at sjåføren var fan av Nacional, var det ingen sure miner fra ham selv om jeg skulle se kampen med fans fra Penarol som er deres erkerivaler.

Kanskje har det noe å gjøre med at Penarol denne sesongen lå midt på tabellen i den uruguayanske toppdivisjonen og således ikke ville utgjøre noen trussel mot hans Nacional denne gang, der de så ut til å gå mot sin tittel nummer 49 (Penarol har for øvrig 51, og de to har vært totalt dominerende i uruguayansk fotball). Vertskapet Liverpool derimot, var faktisk involvert oppe i toppkampen, men det var de gule og sorte fra Penarol som dominerte gatebildet totalt da jeg ble sluppet av ved en vei som ledet til inngangen for bortesupporterne. Det var et yrende liv, med gule og sorte fans som vrimlet rundt de diverse salgsbodene som var satt opp i området.

Liverpool Fútbol Club ble stiftet i 1915, og det er vel ikke vanskelig å forstå hvor de hentet inspirasjon til klubbnavn fra. Det er muligens også litt mindre unaturlig enn man skulle tro, for det var en viss link mellom Montevideo og Liverpool, da majoriteten av kullet som ankom Uruguay kom med båter som hadde lagt ut fra nettopp Liverpool. I tillegg vet vi jo at mange briter var involvert i både business og idrett i dette området av verden på denne tiden, og Liverpool Montevideo var da heller ikke alene om å ta et engelskinspirert navn, for det er jo som kjent en rekke av disse i Sør-Amerika. Det var uansett i 1919 at Liverpool for første gang rykket opp i Primera División.

Det virker som om det er først i senere år, etter seneste opprykk i 2015, at klubben har begynt å gjøre seg bemerket på alvor med tanke på tittelkamp på øverste nivå. I Uruguay har de et system som for oss kan virke noe snodig, der sesongen er delt inn i tre deler. Først har man ‘vårsesongen’ (i hvert fall for oss på den nordlige halvkule) Apertura, deretter en mellomrunde kalt Torneo Intermedia der lagene deles inn i to grupper, og til slutt den avsluttende Clausura før poengene legges sammen for å kåre en vinner. Liverpool vant i 2019 det nevnte ‘mellomspillet’, men kan ikke kalles seriemester av den grunn, siden den æren i Uruguay kun går til sammenlagtvinneren det året. Det kvalifiserte de i hvert fall for den påfølgende sesongens utgave av Supercopa Uruguaya, som er en slags variant av den engelske Charity Shield som man her har operert med siden 2018.

I 2020 vant Liverpool den tredje og avsluttende delen av seriespillet, Clausura, men endte sammenlagt på en andreplass og måtte se seg slått av Nacional. Nå i 2022 hadde de faktisk vunnet årets Apertura, så de hadde fortsatt muligheter til å hanke inn sin første nasjonale ligatittel. Det er lettere sagt en gjort for klubbene som konkurrerer med de langt større Montevideo-gigantene Penarol og Nacional, og det var da også sistnevnte som nok en gang skulle bli en vrien nøtt (og som jeg så vidt var inne på endte opp med å vinne tittelen). Ellers skal det for ordens skyld kanskje også nevnes at Montevideo-utgaven av Liverpool FC ikke spiller i rødt, men i mørkeblå drakter med svarte vertikale striper.

Estadio Belvedere ble åpnet i 1909, og var først hjemmebane for Montevideo Wanderers og en ikke lenger eksisterende klubb ved navn Platense. Disse klubbene måtte forlate stadionet da det skulle bygges nytt sykehus på tomten. Selv om grunnsteinen ble lagt, stoppet imidlertid det hele opp, og det ble aldri noe av sykehuset. Det åpnet for at Liverpool FC kunne flytte inn i 1938, siden Montevideo Wanderers i mellomtiden hadde fått seg ny hjemmebane. Dette er for øvrig også på dette stadionet at Uruguays landslag i 1910 for første gang brukte sine lyseblå drakter de har blitt kjent for. I dag har man åpne tribuner på alle fire sider, mens kapasiteten spriker fra 7 780 til 10 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til.

Som vanlig er i denne delen av Sør-Amerika, er det høye gjerder mellom banen og tribunene, og Penarol-fansen hadde hengt opp en enorm mengde med flagg og bannere på gjerdet langs langsiden de hadde til rådighet; noe som gjorde at mange hadde en utfordring med å få god utsikt over det som skjedde på banen. Selv om jeg hadde blitt vant til lukten av marihuana under kampene i Argentina, skulle det også nå nye høyder her blant Penarol-fansen, der det nærmest lå en konstant sky over hele deres langside og man til enhver tid kjente en sterk eim fra jointene som åpenlyst gikk på rundgang. De fikk se at det var vertene som var best i første omgang, og allerede fem minutter ut i kampen hadde de en stor trippel-sjanse der Penarol ble reddet av tre blokkeringer. Liverpool klarte kort forklart ikke å straffe et skuffende Penarol før hvilen, og derfor var det målløst halvveis.

Gjestene var mer med etter pause, men det var en utvisning til hjemmelagets Axel Prado halvveis ut i andre omgang som var medvirkende til å bikke kampen i deres favør. Fem minutter etter dette hadde innbytter Sergio Núnez en avslutning som ble reddet på streken. Det var dog helt på tampen at vi fikk dramaet. I det 87. minutt var hjemmelagets ti menn nære på å ta ledelsen med et frispark som smalt i tverrliggeren, men to minutter senere var det i stedet Penarol som kunne juble. På et hjørnespark stupte Brian Mansilla frem og headet inn 0-1, og utløste et enda større lurveleven på bortetribunen. I det tredje overtidsminutt hadde Penarol ballen i nettet igjen, men denne gang ble det avblåst for offside, og det endte dermed 0-1.

Jeg hadde vurdert å ta en taxi videre til Defensor Sporting sin hjemmebane for å prøve lykken og kanskje få kloa en billett, og det er jo slett ikke umulig at det hadde latt seg gjøre, men jeg hadde nå allerede slått det fra meg og sa meg egentlig fornøyd med dagens dont i Montevideo. Derfor forhastet jeg meg ikke, men stoppet for å kjøpe en chori og en grapefrukt-brus fra en vogn like bortenfor utgangen. Jeg tuslet sakte bortover og overvar det yrende folkelivet rundt meg før jeg satt kursen tilbake mot hotellet. Bussen jeg trodde jeg skulle med, viste seg å visstnok ikke gå dit jeg trodde, og det samme var tilfelle med neste buss jeg forsøkte meg på, så jeg vinket like gjerne på en passerende taxi og fikk den til å skysse meg tilbake til hotellet, der jeg unnet meg en øl eller to i hotellbaren. Dagen etter skulle jeg igjen returnere til Buenos Aires, men da med en fotballfri dag på menyen.

Uruguayan ground # 1:
Liverpool v Penarol 0-1 (0-0)
Primera División
Estadio Belvedere, 15 September 2022
0-1 Brian Mansilla (89)
Att: 5 000 (est)
Admission: 800 UYU

Next game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir
Next uruguayan game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Previous game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne dagen hadde jeg allerede sett Berazategui beseire sine gjester Excursionistas 2-0 da jeg trasket tilbake mot Berazategui jernbanestasjon. Jeg hadde dog ytterligere en kamp på menyen, men det hadde ikke vært noen selvfølge at jeg skulle få med meg kveldskampen mellom Lanús og gigantene Boca Juniors. Den andre kveldskampen i Buenos Aires-området denne dagen var oppgjøret mellom River Plate og Banfield, og det er ikke spesielt enkelt å få billett til River Plate sine hjemmekamper uten å betale skjorta og vel så det. Om ikke like håpløst som hjemmekampene til Boca, er det i hvert fall svært vanskelig, og kampen var nå uansett utsolgt. Det var uansett Lanús-kampen jeg hadde kikket på, og jeg hadde forhåpninger om å få en billett til den. Men så kom billettinformasjonen noen dager i forkant…

Det ble bestemt at man måtte være medlem (eller såkalt sosio) for å få komme inn på kampen; muligens et forsøk på å hindre Boca-fans i å kjøpe billetter (bortesupportere er jo som kjent fortsatt bannlyst i argentinsk fotball). Det stakk imidlertid også kjepper i hjulene for undertegnede, og min dobbel hang i en meget tynn tråd. Noen dager tidligere hadde jeg imidlertid gjestet Ferro Carril Oeste, og i den forbindelse truffet på klubbens tidligere og mangeårige president ‘Toto’ Evangelista da det viste seg at han rett og slett var eieren av etablissementet jeg da hadde ladet opp på. Jeg hadde fått hans nummer for å holde kontakten, og var etter hvert frekk nok til at jeg tirsdag formiddag sendte ham en melding og spurte om han tilfeldigvis hadde noen forbindelser i Lanús-systemet som eventuelt kunne hjelpe.

‘Toto’ svarte ganske raskt at han skulle forhøre seg og gi meg beskjed, og under en time senere dumpet det ned en melding på WhatsApp med to billetter vedlagt og beskjed om å ta med meg en venn og hygge meg. Det var bare å takke og bukke nok en gang, og jeg skulle jo for øvrig også treffe på ‘Toto’ igjen under mitt opphold i den aldeles fantastiske byen Buenos Aires. Hvem skulle så få være med på kamp på Estadio Ciudad de Lanús? Allerede før avreise fra Norge hadde jeg kommet i kontakt med Marina og Fernando, som jeg også traff da jeg så turens første kamp hos Independiente. I tillegg til å være Independiente-fans, er de også groundhoppere, og selv om de selvsagt hadde besøkt Lanús en rekke ganger allerede, spurte jeg om en av de hadde lyst til å være med.

De takket for tilbudet, og det ble til slutt Fernando som skulle være med. Han var for øvrig til hjelp i rollen som ‘rådgiver’ en rekke ganger i løpet av turen, så det var greit å kunne få gjengjelde tjenesten noe. Avtalt møtested ble et av kryssene ved Plaza Sarmiento i Lanús, og for å komme meg dit tok jeg nå toget fra Berazategui tilbake til ‘Dario Maxi’ (Avellaneda) og byttet til et tog sørover igjen på en annen linje der nest første stasjon var Lanús. Etter en liten spasertur var jeg rett ved møtestedet i god nok tid til at jeg unnet meg en aldri så liten rast på serveringsstedet El Bar de La Plaza. Jeg rakk å bevilge meg en øl der før jeg gikk de få meterne bort til krysset for å møte Fernando som hadde parkert et steinkast unna.

Lanús er en by som har blitt spist opp av storbyen Buenos Aires, og som i dag fremstår som en av de største av byens sørlige forsteder. Den hadde ved siste folketelling i 2010 et innbyggertall på drøyt 212 000, og er administrasjonssenter for Lanús partido, hvis innbyggertall på samme tid var drøyt 453 000. Lanús er et viktig industrielt sentrum, og for øvrig kan det også legges til at det var her tidenes sannsynligvis beste fotballspiller Diego Armando Maradona ble født i 1960. Lenge før den tid hadde imidlertid byen i 1888 blitt grunnlagt som Villa General Paz, oppkalt etter en general i den argentinske borgerkrigen. Det var i 1955 at byen ble omdøpt til dagens navn, etter Anacarcis Lanús, som var grunneieren som byen den gang hadde blitt grunnlagt på.

Tilbake i 2022 gikk jeg sammen med Fernando nå mot Estadio Ciudad de Lanús, som skulle være åsted for kveldens kamp. Han hadde flere besøk der fra tidligere, mens det naturlig nok ville være undertegnedes første visitt. Etter at vi hadde identifisert oss og blitt ransaket, fikk vi slippe gjennom, og i den forbindelse kan det nevnes at jeg nå hadde blitt såpass erfaren at jeg hadde fått med meg at de tilsynelatende sjelden sjekker eventuelle hetter. Derfor hadde det nå blitt det faste stedet å gjemme lighteren (etter at jeg fikk en konfiskert hos Banfield), og for sikkerhets skyld også nødladeren.

Club Atlético Lanús ble stiftet i 1915 ved at to lokale foreninger slo seg sammen, og de spilte først i División Intermedia, som på den tiden opererte på nivå to av argentinsk fotball. Det var i 1919 at de for første gang rykket opp i toppdivisjonen, men med unntak av en tredjeplass i 1927, gjorde de vel ikke altfor mye ut av seg der, og i 1934 ble de til og med truet til å spille sammen med den lokale rivalen Talleres de Remedios de Escalada under navnet Unión Talleres-Lanús. Det var faktisk forbundet som truet med degradering om de ikke adlød, men heldigvis ble det reversert året etter. Til tross for flere svake sesonger (særlig før dette), forble Lanús i toppdivisjonen frem til 1949, da de rykket ned på meget kontroversielt vis.

Lanús var involvert i bunnstriden sammen med Huracán og storheten Boca Juniors, men i siste runde hadde sistnevnte knust nettopp Lanús 5-1 og med det tatt seg opp fra jumboplassen og gått forbi Lanús og Huracán. Det ble bestemt at de to sistnevnte skulle spille kvalifisering om hvem som skulle rykke ned, og mans Huracán vant den første kampen 1-0, seiret Lanús 4-1 i returmøtet. Dette var imidlertid før man avgjorde slikt på sammenlagt målforskjell, så en tredje og avgjørende kamp ble arrangert. På stillingen 3-3 ble Lanús tildelt straffespark, men Huracán-spillerne var uenige i avgjørelsen og forlot banen og nektet å fullføre kampen. Ikke bare avsto forbundet fra å straffe Huracán, men besluttet også at kampen skulle spilles på nytt. I den ledet Huracán 3-2 da Lanús mente seg snytt for straffe og gikk av banen slik motstanderen hadde gjort forrige gang. Denne gang besluttet imidlertid forbundet at 3-2 skulle stå som sluttresultat, og degraderte Lanús.

Riktignok returnerte Lanús på første forsøk, og hadde også en rekke gode plasseringer i 1950-årene (som andreplassen i 1956), men ble etter hvert et lag som nokså hyppig vekslet mellom spill i de to øverste divisjonene. Flere av nedrykkene kom også på kontroversielt vis. På siste halvdel av 1970-årene rykket de også ned på nivå tre og hadde en stor gjeld. De klarte imidlertid å snu det, men den virkelige oppturen startet i 1990-årene. Tilbake blant eliten noterte de seg igjen for plasseringer som nå ga kvalifisering til de kontinentale cupturneringene. Under ledelse av Héctor Cúper vant de 1996-utgaven av (den ikke lenger eksisterende) Copa CONMEBOL (som var en slags søramerikansk utgave av vår UEFA Cup) etter å ha slått colombianske Independiente Santa Fé i finalen.

I 2007 vant Lanús det årets Apertura, og sikret seg dermed sin første ligatittel og nasjonale tittel. I 2013 hanket de også inn en ny kontinental tittel; nemlig den nye Copa Sudamericana (som kan sammenlignes med vår Europa League). Det var brasilianske Ponta Preta som ble slått i finalen. Tre år senere – i 2016 – ble også ligatittel nummer to vunnet, og året etter var de tapende finalist i den gjeveste av de søramerikanske kontinentale cupene, nemlig Copa Libertadores. De hadde imponert ved å slå ut selveste River Plate 4-3 sammenlagt i semifinalen, men tapte begge finalekampene mot brasilianske Gremio. Fernando gjorde meg oppmerksom på en José Sand, som nå var innbytter for Lanús, men som han fortalte var en klubblegende som hadde vært med på begge ligatitlene og også ble ligaens toppscorer da de vant den første.

Estadio Ciudad de Lanús sto ferdig i 1929 på land gitt av det britiskeide Buenos Aires Great Southern Railway (Ferrocaril del Sud), og har vært klubbens hjemmebane siden den gang. De første tribunene var bygget i tre, som var vanlig den gang, og året etter åpningen ble kapasiteten utvidet til 30 000. Den første betongtribunen ble bygget tidlig i 1960-årene, og i 1993 startet de jobben med å erstatte de gjenværende tretribunene med betong. Etter forsinkelser underveis ble dette ikke fullført før i 2003, og i 2010 startet arbeidet med å få tak over deler av tribunene. Det er vel i det hele tatt ikke spesielt mange argentinske stadioner som har mer overbygg, og dagens kapasitet er på rundt 47 000. Mellom selve banen og hovedtribunen vi befant oss på har man faktisk en vollgrav, komplett med både vann og små fisk!

Mens hjemmelaget Lanús befant seg helt nede i bunnsjiktet, kunne Boca Juniors overta en i hvert fall midlertidig tabelltopp med borteseier før serieleder Atlético Tucumán først skulle i aksjon dagen etter. Brian Blando kom til den første muligheten for Lanús, men skuddet ble greit reddet av Boca-keeper Agustín Rossi. I det 19. minutt hadde Boca et flott angrep der de dundret nedover høyrekanten, og innlegget fra Juan Ramírez havnet hos Óscar Romero, men han fikk ikke helt dreis på avslutningen, og fra god posisjon gikk den over mål. I en meget sjansefattig første omgang skulle det vise seg å bli den største sjansen de visstnok rundt 12 000 tilskuerne fikk se, og vi håpet på litt mer action etter pause da jeg benyttet hvilen til å oppsøke matutsalget.

Drøyt ti minutter ut i andre omgang kom Lanús til en god mulighet, men innlegget fra Brian Blando ble med nød og neppe slått vekk av Boca-keeperen slik at det ikke nådde frem til en Luciano Boggio som ville hatt bortimot åpent mål. For bortelaget prøvde innbytter Luca Langoni seg, men Lanús-keeperen reddet greit, og det var i det hele tatt en nokså sjansefattig affære som gikk mot 0-0 da avgjørelsen falt i kampens siste ordinære minutt. Et minutts tid etter at deler av Lanús-fansen mente at gjestenes Carlos Zambrano burde fått det røde kortet, stormet Frank Fabra ned på venstresiden og la inn til innbytter Darío Bernadetto som plasserte ballen opp i nettaket. 0-1, og etter noen overtidsminutter ble det også sluttresultatet. En viktig seier for Boca, som tok over tabelltoppen (og som vi nå vet til slutt også sikret seg nok en ligatittel).

Fernando hadde tilbudt meg skyss tilbake til hotellet, men da vi returnerte til hans bil, fikk han rett og slett ikke start på kjerra. Jeg mistenkte flatt batteri, men det var det tydeligvis ikke altfor enkelt å få rask hjelp med. Fernando ringte til slutt en argentinsk variant av NAF, som anslo en ventetid på bortimot halvannen time. Klokka hadde etter hvert passert midnatt, og jeg skulle tidlig opp for å ha ferja til Uruguay dagen etter, så Fernando forsikret om at han ville klare seg der alene og ba meg komme meg av gårde. Togene hadde dog sluttet å gå, og jeg måtte krysse jernbanelinja over til en hovedferdselsåre der jeg sto et kvarters tid før jeg fikk vinket ned en passerende taxi. Heldigvis er jo også taxi billig i Argentina, og drosjekusken fikk sluppet meg av rett foran inngangsdøra på hotellet, der jeg straks fant senga for å få noen timer på øyet.

Argentine ground # 10:
Lanús v Boca Juniors 0-1 (0-0)
Primera Division
Estadio Ciudad de Lanús, 14 September 2022
0-1 Dario Benedetto (90)
Att: 12 000 (est)
Admission: Free (complimentary)

Next game: 15.08.2022: Liverpool Montevideo v Penarol
Next argentine game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir
Previous game: 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Også denne onsdagen var det duket for en dobbel i Buenos Aires, selv om det ikke hadde vært noen selvfølge at jeg skulle kunne få til akkurat det. De to kveldskampene på menyen involverte storbyens to fotballgiganter, med River Plate i hjemmekamp mot Banfield og Boca Juniors borte mot Lanús. Om det kanskje ikke er fullt like håpløst å få tak i billetter til River Plates hjemmekamper som ved Boca Juniors’ hjemmekamper, er det i hvert fall gjerne svært vanskelig (og dyrt). Jeg satt min lit til at jeg skulle klare å få en billett til Lanús v Boca Juniors, men jeg fryktet at denne planen falt i fisk da Lanús et par dager i forkant hadde bestemt seg for at man kunne ville slippe inn såkalte sosios, altså medlemmer. Dobbelen hang i en tynn tråd!

Redningen kom i form av en ny bekjent jeg hadde fått kontakt med to dager før, og det kan lønne seg å ha visse forbindelser. På mandagen hadde jeg nemlig besøkt Ferro Carril Oeste og blitt kjent med deres tidligere mangeårige president ‘Toto’, så jeg var nå frekk nok til å spørre ham om han tilfeldigvis hadde noen kontakter i Lanús. Han leverte så til de grader, og ordnet biffen slik at dobbelen var sikret, men mer om det og Lanús-kampen i neste kapittel. Nå skal det nemlig først omhandle del 1 av onsdagens dobbel, og den skulle finne sted i Berazategui, i den sørøstlige utkanten av Buenos Aires. Det betød at jeg etter frokosten på hotellet også denne dagen satt kursen sørover med Subte (metro) fra Bolívar til Constitución via et bytte ved Independencia; en strekning jeg følte at jeg snart kunne gjøre unna i blinde.

Også togturen gikk deretter denne gangen langs en av linjene sørover eller sørøstover fra Plaza Constitución, men jeg skulle være med litt lenger enn tidligere. Etter rundt 35 minutter på toget, steg jeg av jernhesten ved Berazategui stasjon, og hadde derfra omtrent et kvarters gange foran meg. Berazategui var på 1800-tallet en liten og nokså landlig by, men det endret seg etter jernbanens ankomst i 1872. Ved siste folketelling var det rundt 167 000 innbyggere i byen som nå er hovedsete i et partido med samme navn og som også har et folketall på omtrent det dobbelte. Vi befinner oss her drøyt to og en halv mil sørøst for sentrale Buenos Aires, der Berazategui i dag fremstår som en av de ytre bydelene i ‘Greater Buenos Aires’. Stedet kalles gjerne også landets glasshovedstad, fordi det har vært og er et viktig senter for glassproduksjon.

Nå var det fotballen jeg hadde kommet hit ned for, og det hadde jeg også gjort med svært god tid til avspark. Etter at jeg dagen i forkant hadde fulgt med på billettinformasjonen, fikk jeg nemlig med meg at billettsalget på kampdagen ville stenge to timer før kampstart. Dermed var det bare å være tidlig ute for å sikre meg en billett fra billettlukene, og uten problemer fikk jeg byttet 1 500 pesos mot en platea-billett (langside). Deretter var det bare å slå i hjel drøyt to timer i et område der det ikke var altfor mye å gjøre, og med et litt suspekt blokkområde som nærmeste nabo på andre siden av veien. Det var om ikke annet en kiosk i nærheten slik at jeg fikk kjøpt meg noe å leske strupen med mens jeg ventet i den varme vårsola, beskuet de forskjellige veggmaleriene av Maradona som er å finne også her, og observerte de fremmøtte politistyrkene gjøre seg klare til kamp.

Klubben jeg skulle besøke var altså Asociación Deportivo Berazategui, for å bruke dens fulle navn. Den ble stiftet i 1975, og de oransje draktene og fargene som klubben assosieres med ble valgt etter inspirasjon fra det nederlandske landslaget som hadde skapt oppsikt med imponerende prestasjoner i VM i Vest-Tyskland året før. AD Berazategui ble medlem av det argentinske forbundet AFA i 1976, og debuterte samme år i Primera D, der de faktisk gjorde det så godt at de sikret opprykk på første forsøk. Etter ni sesonger i Primera C, ble de tildelt en av de seks ledige plassene i Primera B Metropolitana etter en restrukturering av divisjonssystemet, selv om Berazategui hadde endt 1985-sesongen på nedre halvdel og faktisk sikret plassen med et nødskrik.

Berazategui var snart tilbake i Primera C, men sikret seg i 1990 nytt opprykk etter en sesong der de gikk 44 kamper ubeseiret. For å gjøre en lang historie kort, er de nå igjen å finne i Primera C, der de denne dagen skulle ta imot et bortelag hvis hjemmebane jeg allerede hadde besøkt og sett kamp på i løpet av turen; nemlig Excursionistas, som hadde tatt turen fra de nordlige delene av Buenos Aires. Etter litt ventetid kunne jeg etter hvert la meg ransake og bli sluppet innenfor portene på stadionet som heter Estadio Norman Lee og er oppkalt etter en av personene som bidro med tomt til en hjemmebane for klubben.

Som vanlig er på argentinske anlegg var det ikke mulig å bevege seg rundt banen eller over på de øvrige seksjoner da de var omhyggelig atskilt med høye og solide gjerder. På langsiden der jeg befant meg har man en åpen tribune som er opphøyet fra bakken og entres ved hjelp av trapper i forkant. Det ble fortalt meg at denne konstruksjonen skulle stamme fra San Lorenzos gamle hjemmebane Gasómetro, og den dekker uansett kun en liten del av langsiden. Lenger bortenfor var det et matutsalg som jeg igjen måtte oppsøke for å få slukket tørsten. Bak det ene målet – sett til høyre herfra – er det en åpen betongtribune som er nokså typisk for det jeg skulle oppleve under mitt opphold i Argentina.

Det var på sistnevnte kortside at mange ivrige hjemmefans skulle skape liv, men det skulle de sannelig også gjøre på motsatt langside der det var færre fasiliteter. Uten å foregripe begivenhetenes gang, hadde de rett og slett én gruppering på hver side som begge sto på i løpet av kampen med sang og selvsagt instrumenter, og lydbildet skulle til tider bli litt ‘slitsomt’ for en som befant seg midt mellom de to grupperingene da de hadde forskjellig repertoar. Status var den at bortelaget Excursionistas kjempet helt i toppen og pustet lederlaget Deportivo Espanol i nakken. Berazategui befant seg litt lenger bak, men på øvre halvdel av tabellen, og hadde et godt håp om å sikre seg en plass i kvalifiseringen, så det var viktige poeng på spill.

Det var hjemmelaget som etter hvert tok en viss kontroll der ute på gressmatta, og etter halvspilt første omgang sendte Nahuel Pombo de oransje vertene i føringen med et frispark rett i mål fra drøyt tjue meter. 1-0, men fem minutter senere kunne det fort vært duket for en utligning. En av Excursionistas-angriperne ble spilt gjennom og rundet keeper, men avslutningen gikk like over. I det 34. minutt doblet i stedet Bera sin ledelse, og det skjedde etter at de vant ballen i offensiv sone. Innlegget ble styrt i mål av Ciro Campuzano, og det sto 2-0. Noen minutter før pause var gjestene nære på en redusering, men avslutningen traff innsiden av stolpen, og dermed sto det fortsatt 2-0 da lagene tok pause.

Etter at jeg hadde benyttet hvilen til å få meg en matbit, så jeg at Excursionistas forsøkte å komme seg inn igjen i kampen, men det lyktes de ikke helt med. Enklere ble det selvsagt ikke av at de etter rundt en times spill ble redusert til ti mann etter at bortelagets forsvarer Emilio Porro mistet hodet og slo etter en motstander, for deretter å bli belønnet med rødt kort. Likevel hadde Excursionistas en god mulighet da de etter halvspilt andre omgang skjøt like utenfor. Jeg satt med en følelse av at det for Berazategui sin del nå var litt transportetappe, og kampen ebbet da også ut uten ytterligere scoringer eller store målsjanser. Seier 2-0 til Berazategui altså, og med det registrerte de sin tredje strake seier.

Jeg hadde hygget meg på Estadio Norman Lee, som for øvrig også skulle vise seg å bli den østligste banen jeg så kamp på i Argentina på denne turen (og den nest sørligste, kun knepent slått av Claypole). Mens de oransje fortsatt feiret tre poeng, forlot jeg etter hvert åstedet og spaserte tilbake til Berazategui jernbanestasjon. Jeg hadde jo som nevnt nok en kamp på menyen, etter at ‘Toto’ hadde vært behjelpelig med billetter til kampen Lanús v Boca Juniors. Jeg hadde til og med fått to billetter, og hadde derfor invitert med meg en argentinsk kar som jeg allerede hadde rukket å bli kjent med der nede. Men mer om det i neste kapittel.

Argentine ground # 9:
Berazategui v Excursionistas 2-0 (2-0)
Primera C
Estadio Norman Lee, 14 September 2022
1-0 Nahuel Pombo (23)
2-0 Ciro Campuzano (34)
Att: ??
Admission: 1 500 ARS

Next game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors
Previous game: 13.09.2022: Racing Club v Patronato de Paraná

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 13.09.2022: Racing Club v Patronato de Paraná

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde allerede fått med meg én kamp denne dagen da jeg forlot Estadio Enrique de Roberts etter å ha sett hjemmelaget El Porvenir spille en målløs kamp mot Central Córdoba. Jeg hadde ytterligere én kamp på menyen, og den involverte et hjemmelag og et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å besøke; nemlig Racing Club og deres hjemmebane El Cilindro. Det betød at jeg etter å ha tuslet tilbake til Gerli togstasjon nå måtte bli med jernhesten tilbake én stasjon i retning sentrale Buenos Aires – til Avellaneda, der jeg nok en gang steg av på stasjonen som nå har det noe kompliserte navnet ‘Dario Santillán y Maximiliano Kosteki’. Denne het tidligere Avellaneda, men ble senere omdøpt til minne om to unge menn som ble drept her i 2002. Den omtales nå gjerne som det noe enklere ‘Dario Maxi’.

Ikke langt fra denne stasjonen holder to av de såkalte ‘Big 5‘ i argentinsk fotball til; nemlig de to rivalene Independiente og Racing Club, som også er svært nære naboer (stadionet til Independiente kan skimtes i bakgrunnen på det andre bildet). Det var førstnevnte som hadde fått æren av å bli den første argentinske klubben jeg besøkte, men nå var det erkerivalen sin tur til å celebert besøk av undertegnede. Etter å ha erfart visse startvansker på turen, hadde jeg i forbindelse med Racing Clubs kamp mot Patronato de Paraná denne gang funnet ut av tidspunktene for billettsalg, og hadde dagen før brukt mandag formiddag til å dra hit ned for å sikre meg en billett til denne kampen (de to første bildene er fra da). Den hadde kostet 4200 pesos for seksjonen jeg valgte meg i etasjen over klubbens barra brava gruppering La Guardia Imperial.

Det er vel ensbetydende med omtrent 250 norske kroner i henhold til den offisielle kursen, men så skal man også huske at jeg hadde vært smart nok til å ta med meg amerikanske dollar som jeg vekslet inn til bortimot dobbelt kurs på den ‘uoffisielle’ markedet. Som på så mange andre områder, kan det nemlig lønne seg å sette seg inn i visse saker og ting når man kommer som ‘førstereisgutt’ på ferie til Buenos Aires og Argentina. Første stopp med toget etter avgang fra Gerli var som nevnt nettopp ‘Dario Maxi’, og da jeg nå gikk av der hadde jeg faktisk flust med tid frem mot avspark, og hadde planlagt å benytte denne til å sjekke ut et par av vannhullene i nærheten og således slå i hjel litt tid med et par øl der.

Med fare for å gjenta meg selv: Avellaneda er for øvrig i utgangspunktet en egen by, men fremstår på alle måter som en bydel i Buenos Aires. Grensene til selve Buenos Aires by synes å gå ganske langt inn mot byen, slik at den har et beregnet folketall på rett i overkant av tre millioner, mens ‘Greater Buenos Aires’ har et sted mellom 15 og 16 millioner innbyggere, og dermed huser rundt en tredel av Argentinas befolkning. Storbyen er delt inn i flere partidos, eller bydeler, der Avellenada er administrasjonssenter for ‘bydelen’ med samme navn. Denne har rundt 350 000 innbyggere, og administrasjonsbyen ble grunnlagt under navnet Barracas al Sur, men fikk navnet Avellaneda i 1904. Det er en havneby, og har vært og er fortsatt også et viktig industrielt senter.

Første stopp på min lille pre match pubrunde i Avellaneda ble ølhallen Harlem, der jeg valgte meg en IPA fra Horniga Negra mikrobryggeri. Dette etablissementet er et av flere som ligger nokså tett langs gata Juan Bautista Palaá, og det var ikke mange meterne til neste stopp; bryggeripuben Pier 54. Der ble det en cider i form av deres 1953 Cidra, før jeg krysset diagonalt over veien og også stoppet innom bryggeripuben 1870 Cervecería. Uten at jeg er kar over å erindre hva jeg lesket strupen med der, var det i hvert fall noe godt fra deres utvalg av egne øl. Det var også temmelig travelt der da det tross alt dro seg sakte men sikkert mot avspark. Skjønt jeg var fortsatt tidlig ute da jeg med rundt en time til kampstart brøt opp og trasket bortover mot El Cilindro, der kampen skulle sparkes i gang klokka 21.30.

Racing Club de Avellaneda ble stiftet i 1903, og bedriver som mange andre argentinske klubber en rekke idretter, men det er fotballen de er mest kjent for og som det her skal dreie seg om, og innen den idretten er de en av gigantene i argentinsk fotball. Dette gjenspeiles blant annet i et av kallenavnene; El Primer Grande (den første store), som blant annet henspeiler på at de ble verdens første klubb til å vinne sju strake ligatitler. Det skjedde etter at de i 1910 sikret opprykk til toppdivisjonen, og i perioden 1913-1919 hanket de inn disse titlene i tillegg til flere cuptitler. Nye ligatitler fulgte i 1921 og 1925, og etter krigen vant de ligatittelen tre år på rad i perioden 1949-51 og deretter i 1958 og 1961. Det gjeve Copa Libertadores-troféet havnet deretter i pokalskapet i 1967.

Fra 1960 spilte man om den gjeve Intercontinental Cup, der vinneren av den gjeveste europacupen møtte vinneren av det søramerikanske motstykket Copa Libertadores. Slik var det frem til den i 2004 dessverre ble erstattet av VM for klubblag. I 1967 ble Racing Club den første argentinske vinner av denne turneringen, som på den tiden gjerne var preget av voldelige oppgjør som gjerne ble redusert til regelrette slag. På dette tidspunktet hadde brasilianske klubber allerede trukket seg ut av nettopp denne grunnen, og selv om det muligens skulle bli enda verre to år senere, ble også finalen i 1967 så voldelig at det startet en diskusjon om tiltak for å få en slutt på dette.

I 1967 var det Celtic som var finalemotstander for Racing Club, og på dette tidspunktet ble den fortsatt spilt over to kamper. Celtic vant 1-0 i Glasgow, mens Racing vant 2-1 foran 120 000 tilskuere i Avellaneda – visstnok argentinsk tilskuerrekord. Selv om bortemål hadde blitt tatt i bruk av UEFA to år tidligere, var det foreløpig ikke tilfelle i denne turneringen, så det ble arrangert en tredje og avgjørende kamp. Det ble bestemt at den skulle spilles i Urguguays hovedstad Montevideo, og det var denne som ble så voldelig at den skulle bli kalt ‘Slaget om Montevideo’. Det ble delt ut seks røde kort, og en rekke spillere slapp unna med ting som i dag ville gitt både soleklare røde kort og suspensjoner. Selv om Celtic fikk sitt fjerde røde helt på tampen, ble kampen faktisk fullført med den aktuelle Celtic-spilleren på banen, men Racing Club vant heldigvis kampen 1-0.

Argentinerne er åpenbart ekstremt overtroiske, og spesielt gjelder dette tydeligvis fotball. Det skal ikke nødvendigvis veldig mye til for å få ord på seg for å være mufa – et argentinsk ord som beskriver noe eller noen som bringer ulykke. Nå hadde det seg slik at mens Racing var i Montevideo for å spille denne nevnte tredje og avgjørende finalen mot Celtic, hadde fans av deres erkerival Independiente sneket seg på El Cilindro og begravet sju svarte katter under gressmatta! Etter dette ble det faktisk en lang trofé-tørke i Racing, og de rykket til og med ned i 1983 (etter at man endret nedrykksreglene i Racings disfavør; de ville beholdt plassen med det gamle systemet) og måtte tilbringe to år på nivå to.

Klubben som for øvrig også lyder kallenavnet La Academia hadde etter hvert bestemt seg for å grave opp banen for å fjerne kattene. De fant kun seks av de sju, og selv om de håpet det skulle hjelpe, fortsatte altså problemene og trofé-tørken. I 1998 utførte man til og med en eksorsisme uten at det heller hjalp. Det var først da man i 2001 drev utbedrende arbeid ved El Cilindro at de kom over og fikk fjernet levningene av den sjuende og siste katten, og de endte faktisk det året opp med å vinne ligatittelen for første gang på 35 år. Man kan sikkert glise litt av alt dette, men for mange argentinere er dette blodig alvor. Uansett vant de igjen ligatittelen i 2014, og tok sin attende og foreløpig siste ligatittel i 2019, men var nå igjen en av klubbene som kjempet helt der oppe i toppen av tabellen.

Etter at jeg hadde blitt ransaket og fått identifisert meg, fikk jeg stige innenfor portene på et stadion jeg hadde hatt høye forventninger til. Jeg ble ikke skuffet. Stadionet heter offisielt Estadio Presidente Juan Domingo Perón, etter den tidligere argentinske presidenten, men kalles altså El Cilindro grunnet sin runde form. Etter at man startet planleggingen av dette i 1944, var det først i 1950 at Racing Club kunne ta det i bruk som sin nye hjemmebane. Det har to etasjer med tribune rundt hele anlegget, og den gang var det åpne tribuner, for taket kom visst først i 1990-årene. Selv om kapasiteten kanskje ikke er helt det den var på det største, rommer El Cilindro 61 000 tilskuere; noe som gjør det til det nest største fotballstadionet i Argentina.

En noe spesiell og artig detalj er at man her ikke bare har nøyd seg med de høye gjerdene mellom tribunene og banen, men i tillegg har hatt en vollgrav! Den kunne jeg ikke se, så muligens er den nå fjernet(?), men jeg skulle se andre eksempler på dette i Argentina. Til tross for anleggets ovale form, kommer man meget tett på banen på kortsidene og ikke minst i svingene, mens det på langsidene er mer rom mellom banen og tribunene. I løpet av kampen skulle jeg da også få se at politiet måtte i aksjon ved hjørnespark til bortelaget, da et par av de rett og slett gikk frem og holdt sine skjold over spilleren som tok corneren. Neppe særlig ideelt for den aktuelle spilleren, men igjen litt spesielt, og det er selvsagt ikke helt uten grunn at dette blir gjort.

Manet frem av meget entusiastiske supportere fra La Guardia Imperial var det Racing som tok tak i kampen allerede fra start, og allerede etter 4-5 minutter hadde de hatt to store sjanser til å ta ledelsen, med blant annet en heading som strøk utsiden av stolpen. Noen minutter senere var de igjen centimetere unna ved Maximiliano Romero, og i det 19. minutt var Gabriel Hauche nære på å styre inn et innlegg på bakre stolpe. Etter halvspilt omgang måtte Patronato-keeperen igjen i aksjon for å hindre baklengs, og det begynte å bli ganske utrolig at ikke vertene var i ledelsen. Gjestene fra Entre Ríos-provinsen holdt foreløpig unna, og hadde med ti minutters tid til pause selv sin beste sjanse hittil, men Racing-keeperen vartet opp med en glimrende redning for å hindre scoring mot spillets gang. Det var dermed fortsatt målløst ved pause da jeg oppsøkte et av matutsalgene for å få meg litt mat og en brus.

Gjestene hadde kommet mer med mot slutten av første omgang, og det var de som produserte den første skikkelige sjansen etter hvilen. Et skudd mot bortre hjørne ble imidlertid reddet av Racing-keeper Gabriel Arias som var nede som en puma og fikk slått unna. Tjue minutter etter pause tok Racing omsider ledelsen, og det var etter flott pasningsspill inne i feltet at Gabriel Hauche kunne juble med lagkameratene etter å ha satt inn 1-0. Hjemmelaget virket etter dette mer komfortable igjen, og så ut til å ha en viss kontroll, men helt på tampen holdt det på å gå galt da Patronato var nære på med en avslutning som så ut til å treffe utsiden av stolpen. I fotballavisen Olé anslo de dagen etter at rundt 20 000 tilskuere hadde vært tilstede på denne kampen, og de kunne til slutt feire tre poeng etter at dommeren blåste av med 1-0 som sluttresultat. Jeg hadde i hvert fall ikke vært mufa!

Igjen kunne jeg konstatere at dersom man i Argentina forlater stadionet rett etter sluttsignalet, vil man være blant de aller første ut portene. Her er det i aller høyeste grad en uskreven regel at man ikke forlater arenaen før kampslutt, for da vil man virkelig bli uglesett og latterliggjort av andre klubbers fans, ifølge en argentinsk kompis. La Guardia Imperial holdt det fortsatt gående for fullt da jeg noen minutter etter kampslutt gikk for å rekke siste tog tilbake til sentrale Buenos Aires. Jeg møtte imidlertid en stengt stasjon, så Google Maps hadde åpenbart spilt meg et puss ved denne anledningen. Reserveløsningen med buss viste seg å heller ikke fungere optimalt denne kvelden, for det var ingen buss med nummer 24 eller 74 blant de mange som passerte den drøye halvtimen jeg ventet før jeg bestemte meg for å vinke på en taxi. Mange av bussene hadde for øvrig vært fulle av jublende Racing-fans som hang ut av dørene. Noe senere enn planlagt kom jeg meg uansett tilbake til hotellet etter mitt besøk på et ikonisk stadion som i stor grad hadde svart til forventningene.

Argentine ground # 8:
Racing Club v Patronato de Paraná 1-0 (0-0)
Primera Division
El Cilindro, 13 September 2022
1-0 Gabriel Hauche (65)
Att: 20 000 (est)
Admission: 4 200 ARS

Next game: 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas
Previous game: 13.09.2022: El Porvenir v Central Córdoba

Next game

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 13.09.2022: El Porvenir v Central Córdoba

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var duket for en ny dobbel, og etter en frokost på hotellet satt jeg igjen kursen sørover med metroen fra Bolívar til Constitución via Independencia. Denne dagen skulle jeg gjeste El Cilindro og se Racing Club i aksjon, men først skulle jeg se Primera C-fotball i Gerli. Jeg fikk også sikret meg dagens utgave av fotballavisen Olé før jeg deretter satt meg på toget ved Plaza Constitución, og jeg ble altså med jernhesten sørover så langt som til Gerli, der jeg gikk av etter en 11 minutter lang togtur, og hvor El Porvenir skulle være vertskap for det som altså skulle være min første av to kamper denne tirsdagen.

Gerli hadde ved siste folketelling rundt 65 000 innbyggere, og etter at man i 1964 opprett Lanús partido har deler av byen sortert under denne mens andre deler hører til Avellaneda partido. Byen fremstår uansett på alle måter som en del av Buenos Aires. Jeg hadde nå 10-15 minutters gange foran meg fra togstasjonen og til Estadio Enrique de Roberts, der El Porvenir altså skulle ta imot Central Córdoba til dyst i Primera C. Før mitt besøk hos Ferro Carril Oeste dagen før, hadde jeg som tidligere nevnt truffet på tidligere Ferro-president ‘Toto’ Evangelista, som var svært så hjelpsom, og i forbindelse med denne dagens kamp i Gerli hadde han også sørget for å sette meg i kontakt med en bekjent som visstnok var involvert i saker og ting der.

Om Guillermo Penisse var involvert i selve klubben – slik jeg mistenkte – eller om han hadde en bredere rolle i fotballen generelt, står fortsatt noe uklart for meg, men ‘Toto’ hadde uansett ringt ham opp dagen før og fortalt ham om meg og mine kampplaner. Jeg hadde fått beskjed om å ringe Guillermo før kampen i Gerli, og ble fortalt at hans bedre halvdel til og med snakket godt engelsk. Jeg var tidlig ute da jeg ankom El Porvenirs hjemmebane med i overkant av halvannen time til kampstart, og personene som bemannet inngangspartiet skjønte åpenbart ikke helt hva jeg ville, men fortalte at Guillermo ikke hadde kommet ennå. Da jeg ringte ham opp, fikk jeg snakke med hans kone som ganske riktig snakket godt engelsk, og hun bekreftet at de fortsatt ikke hadde reist hjemmefra og ba meg vente på utsiden.

El Porvenir ble stiftet i 1915, og hadde faktisk først sitt hovedfokus på gresk-romersk bryting. Klubbens fotballag debuterte i offisielle turneringer i 1918, og spilte seg raskt opp i den argentinske toppdivisjonen, der de i 1921 ble nummer 5. Etter at profesjonalismen inntok den argentinske fotballen i 1931, valgte El Porvenir å forbli i amatørenes rekker frem til landets fotball igjen ble forent tre år senere, men har etter dette stort sett vært å finne i lavere divisjoner. Deres siste visitt på nivå to av argentinsk fotball tok slutt med et nedrykk i 2006, og de er nå å finne i Primera C, som for tiden er ensbetydende med nivå fire av den argentinske fotballen.

Noen vil kjenne til yerba mate, som er en variant av te som er uhyre populær i deler av Sør-Amerika. Ikke minst i Argentina og Uruguay kan man nærmest overalt se personer som nyter denne drikken og stadig fyller på med vann fra termosen. Kanskje noe forvirrende kommer bortelaget Central Córdoba ikke fra byen Córdoba, men snarere fra Rosario, og deres buss hadde ankommet samtidig som meg. Jeg ble stående og prate litt med bussjåføren som fortalte at de hadde en fire-fem timers tur bak seg, og han ble så interessert i denne norske fotball-turisten og hans tur at vi ble sittende å prate som best vi kunne til tross for visse språklige utfordringer. Det var han som hentet sitt yerba mate utstyr og insisterte på at jeg skulle smake, etter at jeg hadde svart avkreftende på hans spørsmål om jeg hadde prøvd det. Om jeg skal dømme ut fra de slurkene jeg tok, var det vel ikke helt min greie, selv om jeg i hvert fall ville foretrukket det fremfor eksempelvis kaffe, men vi hadde en hyggelig samtale frem til Guillermo og hans kone ankom.

De to kom ut og hentet meg og eskorterte meg inn på Estadio Enrique de Roberts, som nå er navnet på hjemmebanen til El Porvenir. Klubben hadde spilt sine første år på diverse baner de leide i området, før de i 1942 flyttet inn på sitt eget stadion i Gerli. Det ble deres hjemmebane frem til 1968, mens dagens stadion ble åpnet i 1971, på en tomt de fikk av myndighetene. Den har åpne tribuner på begge langsidene og på den ene kortsiden. Det var på en av langsidene at vi befant oss, og jeg skulle der introduseres for noen klubbrepresentanter som syntes det var gjevt med besøk fra Norge. Det var kanskje det eneste de visste om Norge, eller man kan se på det som et bevis på at Haaland har blitt et kjent navn også i denne delen av verden, men det var i hvert fall Erling Braut Haaland de fleste trakk frem for å vise sitt kjennskap til Norge.

Gjennom Fernando, som jeg hadde blitt kjent med der i Buenos Aires, hadde jeg fått høre at El Porvenir utmerket seg med et særdeles godt matutsalg, men jeg bestemte meg for å vente til pausen med å sjekke det ut, og holdt meg foreløpig sammen med Guillermo og hans frue inntil jeg gikk for å kikke meg litt rundt på denne langsiden som var tilgjengelig for meg. De fremmøtte håpet at El Porvenir skulle ta en viktig trepoenger i kampen mot nedrykk, og der de befant seg nederst på tabellen kunne det virkelig komme godt med mot en bortelag som befant seg i midtsjiktet. Etter hvert som det nærmet seg avspark, gjorde også en gruppe av den entusiastiske harde kjerne av hjemmefans sitt inntog på tribunen bak det ene målet akkompagnert av sitt eget ‘orkester’, og vi var klare for kamp.

Det var da også hjemmelaget som etter hvert tok kontroll der ute på gressmatta, ledet an av en god Agustín Wallasch som var involvert i mye av det de skapte fremover. Som for eksempel midtveis i omgangen, da El Porvenir hadde tre store sjanser i løpet av et minutts tid, men gjestenes keeper sto i veien med noen vanvittige redninger. Det ble ikke enklere for bortelaget at de fikk Gonzalo Ríos utvist med rett i overkant av ti minutter til pause, men hjemmelaget klarte ikke å dra nytte av overtallet selv om de var nære på igjen noen minutter før pause. Bortekeeperen var nok en gang på pletten med en flott redning, og returen ble blokkert og deretter blokkert igjen. Dermed ventet vi fortsatt på nettkjenning da dommeren blåste for halv tid etter en målløs første omgang.

Jeg benyttet nå anledningen til å oppsøke matutsalget for å se om Fernando hadde sine ord i behold, og måtte innrømme at det absolutt var tilfelle. I et bygg lenger nede langs langsiden vi befant oss på har man nærmest en kafeteria der jeg fikk meg noe godt å bite i. Brusflaska var imidlertid ikke tillatt å ta med seg ut igjen på tribunen, som for øvrig ble voktet av en gruppe godt bevæpnede politifolk, så to av de kvinnelige politifolkene ba meg drikke opp eller gå tilbake for å hente et plastglass. Det var bare å adlyde for ikke å pådra meg deres vrede og få rettet batonger – eller enda verre; skytevåpen – mot meg.

Jeg var tilbake på tribunen da andre omgang ble sparket i gang, og kunne se at kampen fortsatte i samme spor som før pause. Det var El Porvenir som presset på, mens bortelagets ti mann forsvarte seg med nebb og klør og lå lavt i påvente av eventuelle kontringsmuligheter. De var imidlertid sjeldent frempå, og jeg følte at det kun var et tidsspørsmål før vertene omsider ville få hull på byllen. En oppofrende blokkering i gjestenes forsvar hindret scoring halvveis ut i andre omgang, og det var etter hvert ganske utrolig at El Porvenir ikke hadde fått uttelling. Med et kvarter igjen hadde de også en heading med kurs mot krysset, men keeperen fikk igjen ryddet opp. Mot slutten av kampen fikk jeg selskap av min kamerat fra tidligere; nemlig bortelagets bussjåfør, men noen minutter senere kunne vi se at dommeren blåste av med 0-0 som sluttresultat.

Det var det uten tvil El Porvenir som hadde mest grunn til å være misfornøyd med, og nå begynte det også å se virkelig stygt ut med tanke på å beholde plassen i divisjonen. Jeg takket Guillermo og hans bedre halvdel for gjestfriheten, og fikk et par reale argentinske besos med meg på min vei ut portene. Besøket hos El Porvenir hadde absolutt vært en fin start på fotball-dagen. Når jeg nå tuslet tilbake mot togstasjonen i Gerli, kunne jeg etter hvert rette fokus mot neste kamp på en arena jeg virkelig hadde sett frem til å besøke. Men mer om akkurat det kommer naturlig nok i neste kapittel i sagaen om min store tur til Sør-Amerika.

Argentine ground # 7:
El Porvenir v Central Córdoba 0-0 (0-0)
Primera C
Estadio Enrique de Roberts, 13 September 2022
Att: ??
Admission: Free (courtesy of club official Guillermo Penisse)

Next game: 13.09.2022: Racing Club v Patronato de Paraná
Previous game: 12.09.2022: Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 12.09.2022: Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De foreløpige erfaringene fra argentinsk fotball etter mine første dager i Buenos Aires gjorde at jeg følte jeg nå hadde tatt litt lærdom, og derfor sjekket jeg grundig ut informasjonen om billettsalg og salgstidspunkter for dette. I den forbindelse hadde jeg funnet ut at mandag var siste dag for salg av billetter til tirsdagens kamp mellom Racing Club og Patronato de Paraná, så etter en frokost på hotellet var det bare å ta turen ned til Avellaneda for å sikre meg en billett. Turen gikk med Subte (metro) fra Bolívar til Constitutición via Independencia, og jeg kjøpte på veien med meg et eksemplar av dagens utgave av fotball-avisen Olé (som denne dagen hadde et enormt ekstra-bilag i forbindelse med gårsdagens Superclásico) før jeg deretter fortsatte med tog fra Plaza Constitución til stasjonen ‘Dario Maxi’ i Avellaneda.

Derfra gikk jeg til fots bort til Racing Club sin hjemmebane, El Cilindro, og stilte meg i det jeg trodde var billettkøen. Kvinnen foran meg kunne imidlertid fortelle at så ikke var tilfelle, og forklarte at billettsalget foregikk noen titalls meter bortenfor. En kar som sto ved innkjørselen og solgte supporter-effekter bekreftet dette, og snart kunne jeg traske tilbake mot stasjonen med en billett til morgendagens kamp i lomma. Dermed kunne jeg etter hvert nå rette oppmerksomheten mot dagens kamp, da jeg tok toget tilbake til Plaza Constitución. Turen videre gikk nå med Subte og linje A fra Constitución til Avenida de Mayo, og derfra med linje C fra Peru til Plaza Miserere. Et steinkast fra sistnevnte stasjon ligger togstasjonen Once, og derfra tok jeg toget til Caballito, der dagens kamp skulle finne sted denne kvelden.

Caballito er et nabolag som ligger i det geografiske sentrum av området som defineres som selve Buenos Aires by, og skal med sine rundt 180 000 innbyggere være et av storbyens tettest befolkede områder. Det er også i dette området at ‘museums-trikken’ Tramway Histórico de Buenos Aires opererer, og det var selvsagt noe jeg hadde sett på mulighetene for å sjekke ut, men det viste seg at de kun kjørte i helgene og på helligdager, og da skulle jeg i løpet av oppholdet i Buenos Aires være temmelig opptatt med et nokså tett kampprogram. Caballito har i det hele tatt en lang historie knyttet opp mot kollektivtrafikken, med depoter for både metro og tog. Da metroens linje A åpnet og ankom områdets sørlige del i 1913, var det for øvrig som den første undergrunnsbanen på den sørlige halvkule.

Det var her i Caballito at jeg denne kvelden skulle se Ferro Carril Oeste i aksjon på deres hjemmebane, og klok av skade hadde jeg på forhånd forsøkt å finne informasjon om billettsalget. Det skulle visst være billettsalg frem til kampstart, men jeg så ingenting om når billettlukene ville åpne denne dagen, så jeg satt nå kursen mot Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri og billettlukene for å sjekke statusen der. De viste seg foreløpig å være stengt, men en av vaktene ved anlegget anslo at de nok ville åpne i 17-tiden. Jeg takket for hjelpen og gikk for å slå i hjel litt tid med en øl og et måltid, men puben jeg satt kursen for viste seg også å være foreløpig stengt. Litt lenger oppe i veien så jeg at det skulle ligge en restaurant eller kneipe ved navn El Viejo Buzón, og det var dit jeg nå satt kursen. Det skulle vise seg å være et lykketreff av dimensjoner…

Min ikke altfor imponerende spansk gjorde sitt til at betjeningen og en gruppe stamkunder nokså umiddelbart skjønte at jeg var turist og lurte på hvor jeg var fra og hva jeg gjorde der. Da de fikk høre at jeg var fotball-turist som skulle se Ferro i aksjon denne kvelden, reiste en herremann seg opp og introduserte seg selv som ikke bare etablissementets eier, men også fotballklubbens tidligere klubbpresident, ‘Toto’ Evangelista. Til tross for visse språklige utfordringer innimellom, klarte vi ved litt periodevis bistand fra Google Translate å føre en noenlunde vettug samtale, og da jeg svarte avkreftende på spørsmålet om jeg hadde kjøpt billett ennå, insisterte han på at jeg skulle dra på kampen som hans gjest. Jeg måtte selvsagt også benytte anledningen til å teste en vaskeekte argentinsk biff, for det finnes jo simpelthen ikke bedre kjøtt enn det argentinske.

‘Toto’ og hans gruppe kamerater og/eller stamkunder viste seg som trivelig selskap som også var behjelpelig med å tyde menyen, komme med anbefalinger og få bestilt meg et herremåltid mens jeg allerede nippet til en Quilmes. ‘Toto’ viste seg rett og slett å være til stor hjelp på denne turen, og etter å ha vist interesse for mitt videre kampprogram, insisterte han igjen på å få hjelpe meg litt i forbindelse med den første av mine to mandagskamper, med El Porvenir som hjemmelag. Han hadde selvsagt en kontakt der, og ringte nå denne Guillermo Penisse for å fortelle at en nordmann ville komme for å se deres kamp. Han ga meg deretter nummeret til Guillermo og ba meg ringe ham før den aktuelle kampen. Jeg hadde spist opp da ‘Toto’ ba meg følge med, og sammen gikk vi ned til dagens kamparena, der han gikk innom kontoret og hentet ut billetter til oss.

Ferro Carril Oeste ble under navnet Club Atlético del Ferrocarril Oeste de Buenos Aires stiftet i 1904, og her er det liten tvil om klubbens tilknytning til jernbanen. Som navnet tilsier, ble den stiftet av arbeidere ved Ferrocarril Oeste de Buenos Aires, hvis engelske navn var Buenos Aires Western Railway. Klubben driver en hel rekke idretter, og har vært en nasjonal maktfaktor i blant annet både basketball og volleyball, men er selvsagt mest kjent som fotballklubb. Den første offisielle fotballkampen ble spilt i 1907, og i 1912 vant Ferro División Intermedia, som var den daværende andredivisjon, og sikret opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang. Mot slutten av 1930-årene kuttet de båndene til det nevnte jernbaneselskapet og tok dagens noe mer forenklede navn.

Klubben hadde en skikkelig gullalder i 1980-årene, for ikke bare radet de opp titler i både basketball og volleyball (for begge kjønn) på denne tiden. Nå gjorde de det skarpt også innen fotball, og Ferro ble argentinsk seriemester i både 1982 og 1984 under ledelse av treneren Carlos Griguol. Seriemesterskapet i 1982 ble vunnet etter at de hadde gått ubeseiret gjennom ligasesongen. På denne tiden hadde klubben 50 000 medlemmer. Griguol forsvant i 1987 til River Plate, og selv om han returnerte året etter, var Ferros storhetstid over – i hvert fall for denne gang. I 2001 rykket de til og med ned på nivå tre, men er nå for tiden å finne i Primera B Nacional, som nå er det nest øverste nivå i argentinsk fotball. Det hadde jo vært artig om de kunne komme seg opp igjen, slik at man nok en gang kunne få lokaloppgjørene mot rivalen Vélez Sarsfield.

For de engelsktalende kan man kanskje humre litt av navnet Deportivo Morón, men det var uansett de som denne kvelden var bortelag ved Estadio Arquitetco Ricardo Etcheverri, som ble åpnet i 1905. Det skal gjøre det til det eldste fotballstadionet som fungerer som hjemmebane for en klubb tilknyttet det argentinske forbundet AFA. Med sitt sentrale beliggenhet i Buenos Aires har det opp gjennom årene også vært brukt som hjemmebane for andre klubber som ikke har hatt en egen bane. En av disse var Alumni, som var enormt dominerende i argentinsk fotball helt på begynnelsen av 1900-tallet. Det har imidlertid skjedd mye her siden den gang.

En tidlig hovedtribune brant ned i 1931, men ble bygget opp igjen. På denne tiden gjorde amatørismen sitt til at klubben måtte bytte bort spillere for materialer, og for en av disse spillerne fikk Ferro en hel Grandstand i tre fra Boca Juniors sitt tidligere stadion. Ferros hjemmebane fikk blant annet det engelske kallenavnet ‘The Temple of Wood‘, da anlegget var dominert av store tretribuner. Det ble etter hvert besluttet å oppgradere og modernisere anlegget, som i dag domineres av den store og flotte hovedtribunen med treseter. På kortsiden sett til høyre herfra er det nå en åpen ståtribune i betong, som er nokså typisk for Argentina. På motsatt kortside ser man at den nevnte oppgraderingen stoppet opp, og to seksjoner med betongtribune her er fortsatt ikke ferdigstilt. På bortre langside er det for tiden ingen tribunefasiliteter, men kanskje får man etter hvert på plass noe her også.

Det betyr at flere av de nærliggende boligblokkene har en glimrende utsikt fra sine vinduer og ikke minst balkonger når Ferro Carril Oeste spiller hjemmekamper, og på flere av disse hadde det samlet seg noen mennesker for å se. Jeg likte meg godt ved Estadio Arquitecto Ricardo Etchverri, der jeg fikk kikket meg litt rundt på hovedtribunen før avspark. Om man synes det er mye med 28 lag i toppdivisjonen, er det ingenting mot det man opererer med i Primera B Nacional, der det nå er hele 37 lag! Selv om både Ferro og deres gjester befant seg på rundt midten av tabellen, ville det denne sesongen faktisk holde med en 13. plass for å få spille kvalik om den andre opprykksplassen til toppdivisjonen, og det var fortsatt en mulighet for begge lag.

Vertene fikk en stor sjanse allerede i kampens fjerde minutt, da Lautaro Gordillo ble spilt gjennom alene med Morón-keeper Juan Martín Rojas, men sistnevnte vant den duellen. Bortsett fra en heading utenfor fra hjemmelaget, skjedde det etter dette nokså lite av betydning før Ferro tok ledelsen med snaut fem minutter til pause. Hernán Grana ble spilt fri på kanten, gikk ned til dødlinjen, dro av en mann, og la inn foran mål, der Enzo Díaz styrte inn 1-0 og med det sørget for at hjemmelaget Ferro hadde en knapp men ikke ufortjent ledelse til pause. Mens spillerne fikk seg en hvil, benyttet jeg selv anledningen til å kjøpe meg noe å drikke mens det som i ettertid ble anslått til å være omtrent 5 000 tilskuere ventet på andre akt.

Deportivo Morón gikk ut i hundre etter pause og fikk en utligning i andre omgangs femte minutt. En corner ble kun klarert ut til en Morón-spiller som fikk slått inn i feltet igjen, og en heading ble kun parert av Ferro-keeper Marcelo Mino, før forsvareren Damián Adin var frempå og pirket inn utligningen til 1-1. Morón fortsatte å kjøre på, og Adin hadde en stor mulighet til å snu kampen med nok en scoring, men avslutningen gikk over. Etter et glimrende angrep hadde gjestene deretter en avslutning like utenfor. Kampen var snudd i det 79. minutt, da Leonardo Ramos styrte inn en corner og sørget for at det sto 1-2. Da våknet plutselig Ferro igjen, og noen minutter senere hadde de to gode muligheter på like mange minutter. Med et par minutter igjen av ordinær tid hadde Ferro igjen en mulighet der et susende skudd ble reddet av Morón-keeperen, men til tross for et visst press i sluttminuttene og på overtid, ble det ikke flere mål.

Dermed endte det med 1-2 og tre poeng til bortelaget som kunne ta med seg tre poeng vestover på veien hjem til Morón. På vei ut gikk jeg forbi ‘Toto’ og fikk raskt takket ham nok en gang før jeg gikk for å ta toget tilbake til Once. Derfra gikk ferden med Subte (metro) fra Plaza de Miserere til Peru, som ligger et par steinkast fra min base ved Hotel De Las Luces. Det hadde igjen vært en finfin dag med fotball i Buenos Aires, og både Ferro og ikke minst ‘Toto’ & co hadde vært meget trivelige bekjentskaper. Det skulle vise seg at jeg i løpet av min tid med base i Buenos Aires skulle få besøke de igjen.

Argentine ground # 6:
Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón 1-2 (1-0)
Primera B Nacional
Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri, 12 September 2022
1-0 Enzo Díaz (41)
1-1 Damián Adín (50)
1-2 Leonardo Ramos (79)
Att: 5 000 (est)
Admission: Free (courtesy of the former club president ‘Toto’ Evangelista, whose restaurant I happened to pop into before the game; what a guy!)

Next game: 13.09.2022: El Porvenir v Central Córdoba
Previous game: 11.09.2022: Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 11.09.2022: Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helt siden jeg hadde ankommet Buenos Aires tidlig torsdag morgen hadde det vært umulig å ikke få med seg at helgen skulle by på det mange kaller det største derbyet i fotball-verden. Søndagen var det nemlig duket for Superclásico. Boca Juniors skulle ta imot erkerivalen River Plate på selveste La Bombonera. Muligens derbyet fremfor noe annet i sportsverden, og jeg ville befinne meg i Buenos Aires når det gikk av stabelen. Media var allerede godt i gang med å bygge opp til søndagens storkamp da jeg ankom på torsdagen, og det meste i dagene før og etter dreide seg om nettopp Superclásico, som også var samtaleemne stort sett overalt. Men ville jeg kunne klare å sikre meg en billett til denne kampen?

Boca Juniors selger ikke billetter til ikke-medlemmer, så om man ikke kjenner noen, er eneste reelle mulighet her å gå via agentselskaper som selger til vanvittige priser. Naturlig nok er det ikke minst ville priser i forbindelse med Superclásico-kampene, og denne gang var det også varslet spesielt stor interesse i og med at det var det første Superclásico på La Bombonera siden Covid-restriksjonene ble opphevet. Jeg hadde et par måneder i forveien registrert min interesse, og noen dager før kampen hadde jeg fått tilbud der billettene startet på 545 US dollar(!). Var det virkelig verdt å betale nesten 6 000 norske kroner for? Det var det jeg nå måtte tenke over.

Flere her hjemme i Norge mente at jeg burde slå til, og påpekte at det fort kan være den eneste sjansen jeg får til å se dette derbyet. Andre, og da først og fremst argentinere jeg ble kjent med der nede, mente at det var en fullstendig latterlig pris som ikke engang var verdt å vurdere. Independiente-supporteren Fernando påpekte ganske riktig også at det fort kunne vise seg å være en høyere pris enn det jeg ville komme til å betale for alle andre kamper på turen kombinert. I tillegg har man selvsagt det faktum at det fortsatte forbudet mot bortefans i argentinsk fotball sannsynligvis ville bety en noe annen ramme enn det man ville hatt med bortefans til stede. Dette var argumenter som gjorde at jeg til slutt valgte å avstå og i stedet nøye meg med oppgjøret Arsenal de Sarandi v Vélez Sarsfield denne dagen.

Allerede da jeg tidlig gikk ned for å innta min søndagsfrokost, var TV-kanalene i gang med voldsomme direktesendinger med gjester og eksperter i studio, en horde med utegående reportere etc. Tilbake på hotellrommet konstaterte jeg at dette var ståa på minst 3-4 av kanalene jeg hadde der, men jeg hadde nå altså andre planer for søndagen. Da jeg etter hvert forlot hotellet, gikk turen igjen med Subte (metro) fra Bolívar til Constitución via et bytte ved Independencia, og deretter med toget sørover. Sarandí var altså destinasjonen, og da jeg steg av toget der, kunne jeg allerede fra perrongen se Estadio Julio Humberto Grondona, som er stadionet der Arsenal de Sarandí spiller sine hjemmekamper.

Sarandí regnes som en egen by, men sorterer under Avellaneda partido, som igjen er en del del av ‘Greater Buenos Aires’. Sarandí hadde i 2001 drøyt 60 000 innbyggere, og produksjon av lærprodukter har vært en viktig næringsvei. Garveriene her har også fått kritikk for forurensning av elva. Sarandí var i et par år også hjemsted for fotball-storheten River Plate, som faktisk ble stiftet i La Boca. I 1907 flyttet de imidlertid tilbake dit, og senere til de mer nordlige delene av Buenos Aires der de fortsatt har sin base. Jeg hadde nå en kort spasertur foran meg gjennom Sarandís gater fra jernbanestasjonen til Estadio Julio Humberto Grondona, der jeg med drøyt tre kvarter til avspark ankom og fant frem til billettlukene. For 2 800 pesos ble jeg innehaver av en billett til platea-seksjonen, som igjen ble revet i to da jeg tok meg innenfor.

Arsenal de Sarandí ble stiftet i 1957, da brødrene Héctor og Julio Humberto Grondona møttes sammen med en gruppe venner og bestemte seg for å starte en klubb. Navnet er selvsagt inspirert av den engelske klubben med samme navn, mens drakten er inspirert av Avellanedas to storklubber; Racing Club og Independiente. Her har man rett og slett tatt Racing sin lyseblå farge, og Independiente sin røde i et diagonalt bånd. Arsenal spilte seg etter hvert oppover i divisjonene, og var i 2002 klar for spill i den øverste divisjonen. Den mest kjente spilleren de har fostret er nok Jorge Burruchaga, som nok først og fremst blir husket for å ha scoret seiersmålet i VM-finalen i 1986, og det var med ham som trener at Arsenal kvalifiserte seg for Copa Sudamericana i 2004. Der ble de slått ut i kvartfinalen, men de skulle komme sterkere tilbake i det som må sies å være Sør-Amerikas svar på vår Europa League.

I 2007 var de nemlig tilbake igjen, og da endte de opp med å vinne hele greia. Det som var spesielt med denne tittelen var at de vant den uten å vinne en eneste hjemmekamp, samtidig som de ikke tapte en eneste bortekamp! I 2012 vant de også Clausura-tittelen, og tok dermed sin første og hittil eneste argentinske ligatittel. De skal med det ha vært den første til å vinne den argentinske ligatittelen etter å spilt på alle fem nivåer av landets ligasystem. De fulgte opp med å vinne Supercopa Argentina, som er deres svar på engelskmennenes Charity Shield, og vant deretter også den påfølgende utgaven av Copa Argentina. Arsenal rykket imidlertid ned i 2017, men rykket opp igjen til toppdivisjonen i 2019.

Estadio Julio Humberto Grondona åpnet i 1964, og har kallenavnet El Viaducto. Da Arsenal vant opprykk til toppdivisjonen i 2002, oppfylte anlegget ikke kravene til spill der, og klubben måtte spille sine hjemmekamper andre steder mens det ble oppgradert. De åpnet igjen i 2004, og fikk dagens navn etter en av de tidligere stifterne som senere var argentinsk fotballpresident fra 1979 og frem til sin død i 2014. Stadionet er det jeg vil karakterisere som et nokså typisk argentinsk stadion, med åpne betongtribuner på alle fire sider. Tribunen på bortre langside strekker seg ikke fullt hele banens lengde, og der kan man se togene som til stadighet suser forbi i bakgrunnen. Anleggets kapasitet varierer ut fra hvilken kilde man sjekker, men flere av de synes å være enige om 18 300. Så mange var det overhodet ikke ventet denne dagen.

Det var duket for en kamp mellom to lag som begge befant seg på nedre halvdel av tabellen for Primera Division, og spesielt bortelaget Vélez Sarsfield hadde hatt en overraskende ussel sesong hittil. For et lag som tok seg til semifinalene av årets utgave av selveste Copa Libertadores (for øvrig som den eneste ikke-brasilianske representant), er det jo selvsagt uhørt å samtidig ligge som nest-jumbo i den hjemlige ligaen. Kanskje har nettopp fokuset på Copa Libertadores gått ut over innsatsen i hjemlig liga og vært en forstyrrende faktor i så måte? Uansett var det flere som mente at Vélez Sarsfield var et langt bedre lag enn tabellen foreløpig vitnet om, og at det ikke ville være unaturlig om de klatret litt på den tross alt nokså jevne tabellen utover høsten.

Etter en noe avventende innledning, var det da også gjestene som etter en halvtime tok ledelsen på et litt merkelig vis. Arsenal-keeperen glapp ballen da han fanget et innlegg og samtidig kolliderte med en medspiller. Ballen gikk via denne medspilleren og inn i mål, slik at det sto 0-1. Med fem minutter til pause var hjemmelaget på farten. Et flott innlegg ble headet kontant rett på Vélez-keeperen, men headingen fra Francisco Apaolaza var såpass hard og fra såpass kort hold at keeperen ikke fikk tak på den, og returen ble pirket i mål av Christian Chimino. Utligningen var et faktum, og målscoreren feiret med å klatre flere meter opp i gjerdet mellom målet og tribunen. 1-1 var stillingen til pause, da jeg oppsøkte matutsalget for å få litt mat i skrotten.

Det var til tider litt ampert, og spesielt utover i andre omgang skulle det bli fyr i teltet. Da Arsenal ble tildelt en straffe etter at Apaolaza ble sparket i ansiktet mens han forsøkte å stupheade, var det selvsagt protester som gjorde at det gikk noen minutter før Alexander Dias sendte vertene i ledelsen 2-1 fra straffemerket. Det virkelige dramaet skulle imidlertid utspille seg helt på tampen. Med kun et par minutter igjen av ordinær tid oppsto en situasjon som endte med at Miguel Brizuela hamret ballen i Arsenal-nettet. Jubelen over å ha utlignet stilnet fort da han så linjemannen med flagget oppe, og dommeren annullerte for offside, men ble deretter sendt ut for å sjekke TV-skjermen sin. VAR-sjekken tok mange minutter, og det var først etter seks-sju minutter at han markerte for scoring etter å ha ombestemt seg.

Det medførte nye minutter med kaos der en rekke personer fra laglederbenkene invaderte banen for å ta en prat med dommeren, og det endte med at en av Arsenal-lederne fikk det røde kortet før man fikk ryddet banen slik at kampen igjen kunne fortsette. I det tiende overtidsminuttet fikk Arsenal en stor sjanse, men da den ikke ble omsatt, endte det 2-2 da dommeren omsider blåste av etter et kvarters tillegg. Umiddelbart ble han igjen omringet av 30-40 personer som ville ta en prat med ham. Man kan i hvert fall ikke beskylde argentinerne for å ikke være entusiastiske. Da jeg etter hvert forlot Estadio Julio Humberto Grondona, var det for min del bare å tusle tilbake til Sarandí jernbanestasjon og komme seg tilbake mot det sentrale Buenos Aires og hotellet.

Om jeg nå hadde valgt å punge ut for billett til Superclásico, kunne jeg kanskje dratt rett til La Bombonera, men samtidig hadde det vel også betinget et tidligere oppmøte. Uansett var det hotellet jeg nå dro tilbake til, og der konstaterte jeg at de samme TV-kanalene som tidligere fortsatt holdt på med sine direktesendinger i forbindelse med dagens storkamp, selv om ingen av de hadde rettigheter til å vise selve kampen. Likevel fortsatte de sine direktesendinger under kampen, som for øvrig ble vist nede i hotellets restaurant/bar og lobby. Etter kampen gikk jeg en tur til puben The Gibraltar, og traff der på en gruppe argentinske fotball-fans som jeg skulle holde kontakten med i løpet av mitt opphold i byen. Da jeg den kvelden returnerte til hotellet og gikk til sengs over fem timer etter at storkampen var slutt, holdt TV-kanalene det faktisk fortsatt gående med direktesendinger i forbindelse med kampen!

Argentine ground # 5:
Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield 2-2 (1-1)
Primera Division
Estadio Julio Humberto Grondona, 11 September 2022
0-1 Ignacio Cariglio (og, 31)
1-1 Christian Chimino (41)
2-1 Alexander Dias (pen, 59)
2-2 Miguel Brizuela (87)
Att: ??
Admission: 2 800 ARS

Next game: 12.09.2022: Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón
Previous game: 10.09.2022: Banfield v Colón de Santa Fe

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 10.09.2022: Banfield v Colón de Santa Fe

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne lørdagen var min tredje dag med base i Buenos Aires, og jeg hadde bestemt meg for å prøve meg på turens første dobbel. Jeg hadde derfor allerede sett én kamp denne dagen da jeg forlot Estadio Rodolfo Vicente Capocosa etter å ha sett bortelaget Deportivo Laferrere slå vertene Claypole. Jeg takket for meg, ønsket Claypole-folket jeg hadde hatt kontakt med lykke til, og spaserte tilbake mot Claypole stasjon for å komme meg videre til dagens andre kamp. Den skulle finne sted i Banfield, og dit var det en kort og enkel togtur, siden jeg tross alt hadde passert Banfield stasjon på veien ned til Claypole og nå kunne bli med toget fem stopp på ferden tilbake mot sentrale Buenos Aires.

Banfield ligger snaut halvannen mil sør for sentrum av Buenos Aires, i et av storbyens distrikt (partido) ved navn Lomas de Zamora. I likhet med Claypole vokste Banfield frem rundt jernbanestasjonen med samme navn. Den hadde på sin side blitt oppkalt etter jernbaneingeniøren Edward Banfield, som kjørte det første lokomotivet gjennom Buenos Aires. Banfield er den mest folkerike byen i Lomas de Zamora partido, og ved folketellingen i 2001 hadde Banfield omtrent 224 000 innbyggere. Den er nå altså for lengst spist opp av storbyen Buenos Aires. Under tiden med militærdiktatur hadde juntaen for øvrig et hemmelig interneringssenter her i Banfield. På den tiden kunne det være et skummelt varsel når man så en argentinsk Ford Falcon, som gjerne ble brukt av juntaens hemmelige politi, og jeg passerte faktisk en slik like ved stasjonen, men unngikk heldigvis å bli ‘forsvunnet’, slik mange ble på den tiden.

Etter å ha fått noen nyttige lærepenger dagen før, hadde jeg forhåpentligvis fått en noe bedre forståelse av hvordan ting fungerer (og eventuelt ikke fungerer) i argentinsk fotball, og hadde derfor gått grundig til verks for å på forhånd sjekke eventuell informasjonen på klubbens hjemmeside og sosiale medier. I Banfield sitt tilfelle var det åpenbart ikke noe problem med billettsalg, som det ble varslet om at ville være åpent helt frem til kampstart, og etter rundt et kvarters gange så jeg Estadio Florencio Sola ruve foran meg. Med rett i underkant av to timer til avspark oppsøkte jeg billettlukene og fikk betalt 2 900 pesos for en platea-billett (på hovedtribunen på den ene langsiden). Her fikk jeg faktisk ikke bare én billett, men hele tre. Jeg resonnerte meg etter hvert frem til at der man får to billetter, er det én for generell inngang og én for adgang til platea-seksjonene, men hva den tredje her var til vet jeg ikke. De ble uansett også her revet i to av vakta som slapp meg innenfor.

I Banfield var det i siste halvdel av 1880-årene mange britiske familier som slo seg ned i det som da var en liten landsby, og stedet fikk en distinkt britisk profil. Ikke overraskende var det også noen av disse britene som i 1896 var drivkraften bak stiftelsen av klubben. Club Atlético Banfield driver i likhet med mange andre argentinske klubber også med en rekke andre idretter, men er naturligvis mest kjent for fotball. De første årene var det imidlertid cricket som var idretten de først og fremst satset på, men det endret seg da fotball-entusiasten Alfredo Goode ble valgt til klubbpresident i 1899. Det året vant Banfield andredivisjon med et lag som bortsett fra kapteinen besto av utelukkende britiskfødte spillere, og de er den eneste klubben fortsatt tilknyttet forbundet AFA som vant en tittel på 1800-tallet.

Det var fortsatt ikke noe opprykk den gang, men klubben forsvarte tittelen i andredivisjon året etter, da de gikk ubeseiret gjennom sesongen. I 1920 spilte dog Banfield i øverste divisjon da de ble den siste vinneren av Copa de Honor Municipalidad de Buenos Aires. I første halvdel av 1930-årene opplevde man igjen en splittelse innen argentinsk fotball, der den nye og profesjonelle Liga Argentina de Football ble stiftet i 1931, ledet av de store klubbene. AFA opererte fortsatt med amatørstatus (selv om det ble betalt ut penger i skjul), og selv om Banfield ble invitert til å bli med i LFA, valgte ledelsen å bli værende i AFA. Det førte til en spillerflukt der deres spillere ble lokket til LFA. I 1935 hadde for øvrig LFA og AFA slått seg sammen, og etter noen tunge år, rykket Banfield opp igjen i toppdivisjonen i 1938 etter en kvalifiseringsturnering, til tross for at det ble avdekket at de hadde bestukket spillere på minst ett av motstanderlagene.

Bestikkelser ble for øvrig også avdekket i 1941-sesongen, da de fikk fikk 16 minuspoeng i straff for dette. Banfield har etter hvert spilt 73 sesonger på øverste nivå, men har også vært flere ganger nede på nivå to, og har 10 divisjonstitler derfra. Ligatittelen på øverste nivå lot imidlertid vente på seg, men i 2009 skulle de endelig sikre seg den da de vant det årets Apertura og ble argentinsk seriemester for første og hittil eneste gang. I 2012 rykket de ned igjen, men returnerte i 2014, og har holdt seg i Primera Division siden. I 2018 ble Banfield for øvrig den første klubben i den argentinske toppdivisjonen til å velge en kvinne som klubbpresident. Ellers hadde det nok vært artig om dagens motstander var den lokale rivalen Lanús, som de møter i det såkalte Clásico del Sur, men dagens bortelag var i stedet Colón de Santa Fe, som hadde hatt en betydelig lenger reisevei ned fra Santa Fe.

Estadio Florencio Sola hadde som nevnt plutselig ruvet foran meg som en betong-koloss der jeg hadde kommet gående i en av de brosteinsbelagte gatene gjennom boligområdet. Det har vært klubbens hjemmebane siden 1940, etter at man tidligere hadde spilt på et stadion på den andre siden av jernbanelinjen. Ved åpningen i 1940 ble dette ansett for å være et av landets mest moderne anlegg, og kun det fjerde i Argentina bygget utelukkende av betong. Dagens navn fikk det noe senere, etter en tidligere klubbpresident. I 2006 ble det også utført en viss oppgradering her, men tilsynelatende uten at det gikk voldsomt ut over stadionets karakter, for det er ikke noe sterilisert anlegg jeg nå befant meg på. Ikke minst på utsiden ser man at dette ser ut som det det faktisk er; nemlig et skikkelig fotballstadion, og ikke som et kjøpesenter, kontorbygg eller den slags.

Jeg hadde billett på ‘Platea Alta Sur’, som vil si den øvre seksjonen på den sørlige langsiden, som må kunne kalles hovedtribunen. Her er det som man skjønner to nivåer med sittetribune, og det øvre nivået er det største av de to. Dette er også den eneste tribunen der man har tak over hodet; i hvert fall om man har plass et stykke opp på tribunen. På motsatt langside er det en åpen sittetribune. På den ene kortsiden har man to etasjer der den øvre delen er sittetribune mens den større nedre delen er en ståtribune med bølgebrytere. På motsatt kortside er det ett stort nivå med ståtribune. Hjørnene er til dels fylt inn med ståtribuner, og i typisk argentinsk stil har man også på dette anlegget svingt malerkosten flittig med samtlige seksjoner malt i klubbens grønne og hvite farger.

Det var Banfield som startet best og bygget opp flere lovende angrep, men det sviktet da de nærmet seg målet til gjestene fra nord, med et godt langskudd som den foreløpige beste sjansen. De ble straffet etter et kvarter, da Colón de Santa Fe kontret inn 0-1 med Facundo Hernán Farías som målscorer. Pasningsspillet satt ikke hos Banfield, og mishagsytringene begynte allerede å spre seg på tribunen da vi nærmet oss halvtimen. Hjemmelaget fikk imidlertid snart to gode sjanser på kort tid, da gjestene først klarerte nesten helt inne på streken, før ballen sekunder senere så ut til å smelle i stolpen etter et godt skudd. Med fem minutter til pause var det gjestenes tur til å få en avslutning klarert omtrent helt inne på streken. Det sto 0-1 halvveis, og på sin vei inn i garderoben hørte nok hjemmelaget godt at supporterne ikke var helt tilfreds.

Banfield fikk utligningen sin i andre omgangs andre minutt, men det var nok også en liten dose flaks involvert da et skudd endret retning i en Colón-spiller og falt perfekt for Aaron Quiroz som kunne pirke inn 1-1. Få minutter senere hadde gjestenes spiss Ramón Ábila en heading like utenfor, men det var etter dette Banfield som styrte showet. De hadde flere avslutninger som enten ble reddet av Colón-keeperen eller gikk like utenfor. I det 80. minutt løsnet det, og et flott innlegg ble fulgt opp med en stupheading fra Cristian Bernardi. Colón-keeper Ignacio Chicco reddet dog mesterlig, men returen ble headet inn av Juan Cruz. 2-1, og på overtid hadde Banfield en stor sjanse til å sette spikeren i kista, men det ble ikke flere mål. Colón-spiss Ramón Ábila rakk imidlertid å bli utvist før dommeren blåste av med 2-1 som sluttresultat og hjemmeseier som fasit.

Dette hadde vært en lang dag i fotballens tegn, med både en stadionomvisning og deretter to kamper i de sørlige deler av storbyen Buenos Aires. Denne dagen hadde ting også gått på skinner, slik at jeg hadde fått med meg alt det jeg hadde planlagt. Buenos Aires er en aldeles fantastisk fotball-by, og nå så jeg frem mot mye mer av det samme de kommende par ukene mens jeg spaserte tilbake til Banfield togstasjon. Derfra kom jeg meg med toget tilbake til Plaza Constitución, hvor jeg byttet til Subte (metroen) tilbake til Bolívar via et bytte ved Independencia. Tilbake på Hotel De Las Luces var det bare å hoppe i loppekassa og lade opp til mer fotball dagen etter, og søndagen skulle by på et virkelig gigant-oppgjør, men jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg 100% ennå da jeg sovnet.

Argentine ground # 4:
Banfield v Colón de Santa Fe 2-1 (0-1)
Primera Division
Estadio Florencio Sola, 10 September 2022
0-1 Facundo Hernán Farías (16)
1-1 Aaron Quiroz (47)
2-1 Juan Cruz (80)
Att: ??
Admission: 2 900 ARS

Next game: 11.09.2022: Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield
Previous game: 10.09.2022: Claypole v Deportivo Laferrere

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 10.09.2022: Claypole v Deportivo Laferrere

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne lørdagen hadde jeg blinket meg ut en dobbel, men det skulle bli anledning til å foreta en fotballrelatert utflukt også før den tid. Via Marina og Fernando, som er paret bak Twitter-kontoen Groundspotters, hadde jeg kommet i kontakt med Argentinos Juniors-supporteren Tomás som faktisk også arrangerer omvisninger på Argentinos Juniors’ hjemmebane Estadio Diego Armando Maradona, og han hadde kvelden før fortalt meg at han lørdag morgen eller formiddag skulle ha en utflyttet brite på omvisning og lurte på om jeg ville være med. Jeg var i kontakt med ham da jeg våknet, og bestemte meg for å bli med, så etter en frokost på hotellet og litt morgenstell var det bare å komme seg av gårde. Turen gikk med Subte (metro) fra Peru til Carabobo og buss derfra opp til en holdeplass et kvartal eller to fra stadionet.

Jeg mistet nettet totalt da jeg kom ut av metroen, men husket hvilken buss jeg skulle ha. Jeg måtte imidlertid spørre andre passasjerer på bussen om bistand til å komme meg av på riktig sted, og ankom etter hvert avtalt møtested 5-10 minutter forsinket. Møtestedet var ved en av de utallige veggmaleriene av Diego Maradona som er å se i området, og vi skulle få være med på en omvisning både utenfor og inne på stadionet, mens Tomás øste av sin voldsomme kunnskap om temaene Maradona og Argentinos Juniors. Han har for øvrig også en egen Instagram-konto der han legger ut daglige bilder av Maradona-veggmalerier fra rundt om i Argentina (for han er virkelig overalt!), og jeg begynte underveis å få en sterk mistanke om at han kanskje var en enda større fan av Maradona enn sin klubb Argentinos Juniors.

Inne i stadionets indre fikk vi også se selveste Copa Libertadores-troféet, og etter en kikk innom garderobene, fikk vi ikke minst gå en tur ut på banen, der jeg blant annet fikk latt meg avbilde på laglederbenken. Turen ble avsluttet med en tur innom det som faktisk er et slags tempel for Maradona; komplett med et alter(!) med portrettet av en ung Maradona hengene over seg som en messias. Dette er ikke åpent i forbindelse med kamper, men ellers kan fans komme innom her og legge fra seg offergaver, og det hadde åpenbart blitt gjort til gangs, med massevis av diverse saker av alle slag. Det som vel var gudsønnen til Maradona selv hadde ansvaret for dette rommet, og bekreftet at han hver morgen plukker opp en rekke offergaver som i løpet av kvelden og natten har blitt ‘kastet’ inn gjennom smijernsporten som blir låst på kveldstid.

Jeg takket Tomás for en flott omvisning, og ble pekt i retning av riktig bussholdeplass for å komme meg tilbake og mot dagens første kamp. Etter lærepengene dagen før hadde jeg nå sjekket ut den informasjonen jeg kunne om de to kampene jeg hadde valgt meg, og det virket ikke som om det skulle være noe stort problem å få kjøpt seg en billett til hverken Primera C-kampen hos Claypole eller kveldskampen der Banfield skulle være vertskap for kamp i toppdivisjonen. Etter å ha busset tilbake til Carabobo, tok jeg metroens linje A til Lima, hvor jeg byttet til linje C fra Avenida de Mayo til Constitución, og kom meg derfra med et av den såkalte Roca-linjens tog sørover fra Plaza Constitución. Toget mot Bosques brukte omtrent en halvtime til Claypole, der jeg steg av. Nå befant jeg meg ikke bare lenger sør enn jeg noen gang hadde gjort tidligere, men også lenger sør i Argentina enn jeg ville befinne meg senere på turen (og kun slått knepent under da jeg tok en tur over til Uruguat hovedstad, Montevideo, noen dager senere).

‘Greater Buenos Aires’ er delt inn i 24 bydeler – eller partidos (storbyen er også i ferd med å spise opp flere andre), og Claypole er en by i Almirante Brown partido. Den ligger omtrent to og en halv mil sørøst for sentrum av Buenos Aires, og hadde ved folketellingen i 2001 et innbyggertall på 47 176. Dette var i sin tid land som ble kjøpt av fransiskanerordenen for å anlegge en gård og produsere mat til deres kloster i Buenos Aires. Det var som man skjønner et landlig område den gang. Etter hvert ble det uansett solgt til Obligado-familien, og Julia Obligado donerte i 1876 land til en togstasjon da det skulle bygges en jernbane sørover fra hovedstaden. Den fikk navn etter hennes mann, Pedro Claypole, og byen vokste frem rundt denne togstasjonen, slik at også den fikk hans navn.

Dette var faktisk et av områdene noen hadde advart meg mot å oppsøke, eller i det minste å utvise forsiktighet i, men det så ikke spesielt suspekt ut da jeg tuslet ut av togstasjonen og gikk mot Estadio Rodolfo Vicente Capocosa. Etter et par kvartaler langs en stadig mer ‘shabby’ gate merket jeg imidlertid at jeg skilte meg voldsomt ut som gringo blant gjengene med heftig tatoverte barra bravas som ladet opp med gatefester, grilling, øl og fernet & cola før kamp, og følte nærmest hvordan flere gransket meg med blikket. Jeg mente å huske at Fernando hadde tipset meg om at billettsalget til Claypole foregår et kvartal eller så unna selve stadion, så jeg spurte et par av deres barra bravas om veien til billettkontoret. De svarte med å peke meg videre, men før jeg i det hele tatt rakk å takke for hjelpen, tilbød de å selge meg en billett som de skulle ha 500 pesos for. Det var da også den billigste billetten jeg kjøpte på hele turen, så jeg slo rett og slett bare til.

Kanskje hadde jeg bare hellet med meg, for jeg har i ettertid hørt om tilreisende som har litt mindre trivelige opplevelser her, men i likhet med resten av stedene jeg besøkte under mitt opphold i Buenos Aires, traff jeg stort sett kun på hyggelige og hjelpsomme mennesker, og opplevde aldri å havne i noe trøbbel. Et par av de eldre ‘gutta’ hadde nå uansett fått med seg opptrinnet, og da jeg gikk videre kom de bort og spurte om jeg hadde fått tak i billett. Jeg var litt mistenksom til hva de ville, men de fortalte at billetten var til den såkalte popular-tribunen der den harde kjernen samles, og foreslo at jeg heller ble med de inn på platea-seksjonen (hovedtribunen) da de mente det nok var litt tryggere for meg. De mente de ville passe på meg, og det var da heller ikke noe problem å gå inn på hovedtribunen som egentlig krevde en dyrere billett. De fortalte rett og slett bare både politiet og vaktene at jeg skulle inn sammen med de, og de vinket oss deretter gjennom uten å sjekke hverken billett eller noe som helst annet. Jeg begynte å ane hvem det var som bestemte her.

På innsiden hadde de en venninne som snakket godt engelsk, og en av de hentet henne mens den andre pekte ut matutsalget for meg. Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet for min umiddelbare lille skepsis, for dette var virkelig trivelige folk som bare syntes det var artig at en fotballturist fra Norge kom for å besøke deres klubb, og nå skulle jeg introduseres for flere aktører før jeg ble sittende å prate med den engelsktalende frøkna som jeg også endte opp med å se deler av kampen sammen med. Før avspark rakk jeg også å prøve en chori (forkortelse for choripán) for å få litt mat i skrotten, og det skulle bli en skikkelig favoritt under min tid i Buenos Aires. Jeg var fristet til å kjøpe en til, men fant ut at jeg skulle vente til pause.

CA Claypole ble stiftet i 1923, og lyder kallenavnet El Tambero. Det var faktisk først i 1978 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet AFA, og de tok da plass i Primera D. Etter å ha gått ubeseiret gjennom sesongen, rykket de i 1986 opp til Primera C. Det er disse to divisjonene klubben har oppholdt seg i siden, med flere opp- og nedrykk mellom de to. Siste opprykk til Primera C, der de nå befinner seg, var i 2020. Det kan for så vidt også nevnes at Claypole i 2011 var involvert i en kamp mot Victoriano Arenas som tydeligvis er å finne i rekordbøkene. Den endte nemlig med at det ble delt ut hele 36 røde kort! Samtlige 22 spillere ble utvist, i tillegg til 14 innbyttere og lagledere. Det er godt gjort, og det skal visst være rekord for antall røde kort delt ut noen gang i en kamp på seniornivå.

Klubbens hjemmebane ble innviet i 1979, under navnet Estadio César Luis Menotti, til ære for treneren som året før hadde ledet Argentina til VM-tittelen på hjemmebane. Senere har det blitt omdøpt til dagens navn, Estadio Rodolfo Vicente Capocosa, etter en avdød tidligere president. Kildene spriker hva gjelder kapasiteten, men om man skal velge å stole på en argentinsk kilde, er den på rundt 3 500. Det er på langsidene at man finner tribunefasilitetene i form av seksjoner med åpne betongtribuner; mer på den ene siden enn den andre. På kortsidene er det intet slikt, men bak det ene målet (og de høye gjerdene som man er normal kost i argentinsk fotball) hadde det likevel samlet seg en mengde mennesker. Supportergrupperingene her har egne ‘band’ eller ‘orkester’, og disse holde det gjerne gående i området lenge før kamp, før de som oftest kommer marsjerende inn på tribunen sammen med den harde kjerne av barra bravas idet kampen starter.

Dagen før hadde Deportivo Espanol tapt, mens Excursionistas og Argentino Mérlo spilte uavgjort med undertegnede på tribunen, og det betød at Claypole for alvor hadde muligheten til å melde seg på i den absolutte tetkampen i Primera C, men da måtte de slå et Deportivo Laferrere som startet helgen fem plasser og seks poeng bak dagens vertskap. Det var imidlertid gjestene som hadde de fleste halvsjansene – om de kan kalles det – i en førsteomgang som var temmelig sjansefattig og bød på relativt lite underholdning for de fremmøtte, selv om jeg koste meg uansett. Det sto altså 0-0 til pause, og da klarte jeg som jeg så vidt var inne på heller ikke å motstå fristelsen av å kjøpe meg en ny herlig chori.

Kampen fortsatte i samme spor etter hvilen, og det var først sent i kampen at det virkelig skjedde ting, men da gikk det til gjengjeld unna i noen minutter, så la oss bare hoppe frem til det 83. minutt. Da hadde gjestene fått tildelt et straffespark, og Javier Rossi gjorde ingen feil da han sendte Deportivo Laferrere i føringen. 0-1, men Claypole svarte umiddelbart, for et minutt senere sto det 1-1 etter at Guillermo Peralta utlignet med et flott skudd som skrudde inn i målet og fant nettmaskene. Det virket nå som om det var hjemmelaget som hadde blod på tann og gikk for seieren, men i stedet var det gjestene som på nytt tok ledelsen i det 88. minutt, da Gonzalo Parisi hadde en enkel jobb med å styre inn 1-2 etter slett keeperspill. Til tross for et sent press fra vertene, ble det også sluttresultatet, og jeg kunne takke for meg, ønske lykke til, og tusle tilbake til stasjonen for å sette kursen mot dagens andre kamp.

Argentine ground # 3:
Claypole v Deportivo Laferrere 1-2 (0-0)
Primera C
Estadio Rodolfo Vicente Capocosa, 10 September 2022
0-1 Javier Rossi (pen, 83)
1-1 Guillermo Peralta (84)
1-2 Gonzalo Parisi (88)
Att: ??
Admission: 500 ARS (from a couple of barra bravas outside, when asking directions to the ticket office)

Next game: 10.09.2022: Banfield v Colón de Santa Fe
Previous game: 09.09.2022: Excursionistas v Argentino de Mérlo

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Fredag 09.09.2022: Excursionistas v Argentino de Mérlo

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg våknet for første gang opp i dobbeltsenga på rom 201 på Hotel De Las Luces i Buenos Aires, som skulle være min base i drøyt tre uker, og gikk ned for å få meg litt frokost. Etter å satt til livs både et par medialunas, litt frukt og en brødskive eller to, returnerte jeg til rommet for å gå gjennom planen for dagen. Da jeg snart var på farten, gikk jeg den korte veien til Subte-stasjonen Catedral og tok metroens linje D noen få stopp til Tribunales, der jeg fikk tatt en kikk på Teatro Colón. Rett i nærheten går forresten også hovedfartsåren Avenida 9 de Julio forbi Plaza República og den kjente Obelisco; den 67,5 meter høye hvite obelisken som står her som et landemerke for byen. Her slo jeg meg ned en liten stund og nøt den argentinske våren, men det var etter hvert på tide å rette oppmerksomheten mot dagens fotball.

Jeg skulle finne ut at det i argentinsk fotball ikke alltid er så enkelt som man kanskje skulle tro, og denne dagen skulle vise seg et godt eksempel på dette. Det skulle i det minste bli en dag der jeg lærte et og annet; ikke minst om at det her i Argentina gjelder å følge med på den informasjonen som måtte komme. Barracas Central er klubben til den mektige argentinske fotballpresidenten Claudio Tapia, og de spiller av en eller annen grunn mange av sine hjemmekamper kl. 15.30 uavhengig av ukedag (muligens har det, slik tilfellet også er med San Lorenzo, noe å gjøre med at anlegget ligger i et strøk som ikke akkurat er blant byens beste). De skulle denne dagen ta imot Lanús, og det ble nå min neste destinasjon.

Fra Subte-stasjonen Lavalle tok jeg meg til Constitución, der jeg kom opp fra undergrunnen, fant riktig perrong for buss 59 og ble med den ned til området Barracas Central spiller i. Grunnet kampen var flere gater i området sperret av, så bussen endte opp med å kjøre en annen rute, men jeg kom meg av et passende sted der jeg kunne gå til kamparenaen. Det viste seg imidlertid helt umulig å få kjøpt billett, for karen i billettluka sa bare at det ikke var billettsalg i dag, uten at jeg fikk noen ytterligere begrunnelse. Jeg kunne kanskje ha funnet noen på utsiden som var villig til å selge meg en billett, men valgte etter hvert å i stedet dra til Victoria for å forsøke å sikre meg en billett til kveldskampen mellom Tigre og Huracán.

Da jeg gikk for å ta bussen tilbake mot sentrum, var det faktisk fra en bussholdeplass rett utenfor nettopp Huracáns flotte stadion, som jeg virkelig håpet å få besøkt i løpet av turen. Tilbake ved Constitución tok jeg metroens linje C til den nordlige endestasjonen Retiro, der det også er togterminal for togene nordover (eller rettere sagt nordvestover). Den såkalte Mitre-linjen brukte 40 minutter til Victoria, og derfra var det rundt ti minutter å gå til El Coliseo de Victoria, som er hjemmebanen til Tigre. Her var imidlertid billettlukene stengt, så jeg prøvde meg i klubbsjappa. Der var det til og med en ung frøken som snakket godt engelsk, og jeg ble forklart at billettsalget hadde stengt dagen før. Hun foreslo at jeg spurte i klubbens sekretariat, men politiet som allerede var merkbart til stede nektet meg tilgang dit.

Jeg lærte i det minste noe viktig denne dagen, og det er som sagt at man må følge med og få med seg klubbenes eventuelle informasjon om blant annet tidspunkt for billettsalg (i Barracas Central sitt tilfelle er det dog lettere sagt enn gjort, da de er svært dårlig på akkurat det, og flere argentinere jeg møtte på turen mistenkte at dette kan være noe de av en eller annen grunn faktisk gjør med overlegg). Jeg måtte foreløpig innse at dagen hadde vært en fiasko, og gikk for å ta toget tilbake mot sentrale Buenos Aires, men kom plutselig på at det denne kvelden var ytterligere et alternativ lenger ned i divisjonene. I Primera C (som er nivå 4) skulle Excursionistas være vertskap for Argentino de Mérlo, og de hadde til og med tilhold i et område jeg nå uansett ville passere på min vei tilbake med toget, så det var ikke noe særlig å lure på.

Jeg steg av igjen på stasjonen Belgrano C, og som navnet tilsier, betjener den nabolaget Belgrano i den nordvestlige delen av Buenos Aires by. I disse områdene har man noen av byens mer fasjonable nabolag, og på togturen opp dit fra Retiro ser man at sentrumsområdene viker plass til fordel for flere trivelige grønne lunger, tennisklubber etc. Belgrano er i stor grad et boligområde for den øvre middelklassen, og er oppkalt etter en politiker og militær leder ved navn Manuel Belgrano, som for øvrig er identisk med mannen som designet det argentinske flagget. Belgrano ble grunnlagt i 1855, fikk fort bystatus, og var til og med argentinsk hovedstad en kort periode i 1880 (grunnet en uoverenstemmelse rundt statusen til Buenos Aires). Få år senere ble den spist opp av Buenos Aires og ble i 1887 en bydel i storbyen.

Her i Bajo Belgrano (nedre Belgrano) hører Excursionistas hjemme. Denne klubben ble stiftet i 1910, og sikret seg i 1924 opprykk til den argentinske toppdivisjonen. Tidlig i 1930-årene var det en rivaliserende liga eller forbund som het Liga Argentina de Football, som startet opp i 1931. I 1934 slo denne seg sammen med AFA (det argentinske forbundet), og det medførte en restrukturering som sendte Excursionistas ned igjen på nivå to sammen med mange av de andre klubbene som bestemte seg for å fortsette som amatører. Siden den gang har Excursionistas forblitt i de lavere divisjoner, og må vel sies å være en klubb det sannsynligvis kun er de spesielt interesserte som har hørt om her hjemme.

Excursionistas var å finne i Primera C da de rundt årtusenskiftet hadde to strake sesonger med suksess uten at de fikk belønning for det. I 2000 vant de divisjonen, men ble trukket hele 21 poeng som straff for voldsomme opptøyer i kjølevannet av at supportere hadde invadert banen og angrepet motstanderlagets spillere under en kamp mot Club Comunicaciones, og det førte til at opprykket glapp. Da de året etter vant Clausura-utgaven, fikk de utrolig nok heller ikke rykke direkte opp, for da skulle det gjennomføres en restrukturering av ligasystemet. De fikk imidlertid muligheten via kvalifiseringskamper mot Deportivo Lafererre, men de tapte da sammenlagt 3-4 over to kamper. Siste gang Excursionistas rykket opp til Primera B Metropolitana var i 2016, men det ble med én sesong før de rykket ned tilbake til Primera C.

Til tross for bomturene tidligere på dagen, hadde jeg fortsatt god tid da jeg ankom klubbes hjemmebane som kalles Coliseo de Bajo Belgrano. Der ble jeg først stående å se på veggmaleriet av Diego Maradona og René Houseman. Sistnevnte startet jo sin karriere her, med spill i ungdomslagene til Excursionistas. Her var det i motsetning til tidligere på dagen intet problem å få kjøpt en billett. Jeg valgte meg platea, altså en plass på hovedtribunen på den ene langsiden, og som ikke-medlem måtte jeg ut med 1 500 pesos for billetten som de rett og slett rev i to da jeg brukte den til å ta meg innenfor etter å ha blitt ransaket og kontrollert av politiet og vakter. Siden matutsalget snart åpnet, benyttet jeg noe av ventetiden til å også få meg litt mat i skrotten og noe å drikke, mens spillerne på sin side var i gang med oppvarmingen.

Stadionet til Excursionistas har visstnok ikke noe offisielt navn, og kalles gjerne bare Estadio de Excursionistas, eller ved kallenavnet jeg har benyttet. Likevel skal Excursionistas faktisk være den eneste klubben tilknyttet forbundet AFA som aldri har byttet hjemmebane. Deres anlegg ble bygget i 1911, og ble offisielt åpnet 14 april 1912 . Et hundre og tre år senere – i 2015 – ble det imidlertid gjennomført en ‘oppgradering’. Tribunefasilitetene er i all hovedsak på den ene langsiden, der den åpne hovedtribunen er. På kortsiden nærmest inngangspartiet er det en åpen ståtribune, og det samme er det på motsatt kortside. På bortre langside har man på den ene banehalvdelen ytterligere en betongtribune. Dessverre har kunstgresset også funnet veien til Sør-Amerika og Argentina, og her ble det installert i forbindelse med det nevnte arbeidet i 2015. Den ble da den første kunstgressbanen godkjent av forbundet AFA. Det ble det første og heldigvis også det eneste kunstgresset jeg så kamp på i løpet av turen.

Excursionistas kjempet i toppen, og lå før kampen på en andreplass kun ett poeng bak ledende Deportivo Espanol, men det var tett på tabellen. Bortelaget Argentino de Mérlo lå foreløpig på en 10. plass. Det var lenge en førsteomgang som i stor grad utspilte seg på midtbanen, og med nokså hyppige stopp i spillet som gjorde at det ikke ble noe særlig flyt. Det meste av drama skjedde helt på tampen av – og på overtid av – første omgang, og da tok det til gjengjeld skikkelig fyr i noen minutter. Franco Benítez sendte vertene i føringen i omgangens siste ordinære minutt, men kun to minutter senere ble de redusert til ti mann da Leonel Barrios fikk se det røde kortet, og i det fjerde overtidsminuttet utlignet Jonathan Maciel til 1-1 for bortelaget fra straffemerket.

Utvisningen satt muligens et visst preg på det som skjedde i andre omgang, for selv om man ikke kan si at hjemmelaget la seg med alle mann i forsvar, var de nok i hvert fall noe mer forsiktige. Det var dog noen sjanser begge veier, men det ble ikke flere mål, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling. Det hadde vært en lærerik dag for meg i argentinsk fotball, med et par nyttige lærepenger som jeg tok med meg videre på turen. Til tross for at det var andre steder jeg opprinnelig hadde tenkt meg, hadde jeg hatt en trivelig kveld på Colieso del Bajo Belgrano da jeg etter kampslutt tuslet tilbake mot togstasjonen for å komme meg tilbake til de enda mer sentrale delene av Buenos Aires og til hotellet. Dagen etter ville jeg prøve meg på en dobbel.
PS! Det siste bildet er, som man kanskje skjønner, ikke mitt.

Argentine ground # 2:
Excursionistas v Argentino de Mérlo 1-1 (1-1)
Primera C
Coliseo del Bajo Belgrano, 9 September 2022
1-0 Franco Benítez (45)
1-1 Jonathan Maciel (pen, 45+4)
Att: ??
Admission: 1 500 ARS

Next game: 10.09.2022: Claypole v Deportivo Laferrere
Previous game: 08.09.2022: Independiente v Aldosivi

More pics

This day on a map / This whole trip on a map