Torsdag 11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Visitten i Ayr hadde vært en flott start på min store august-tur, og jeg hadde selvsagt planer om å benytte anledningen til å starte torsdagen med en skotsk frokost før jeg fartet videre, men da jeg våknet var jeg fortsatt såpass trøtt at jeg i halvsøvne valgte å benytte snooze-funksjonen og droppe full scottish til fordel for ytterligere en times søvn før jeg gikk for å ta plass på 08.50-toget til Glasgow Central, der jeg skulle unnagjøre dagens første togbytte. Min innkjøpte frokost besto av smørbrød som ble inntatt på toget, og nå gikk den betydelig lengre andre etappen fra Glasgow til Crewe. Derfra gikk tredje og siste etappe med Arriva Wales sitt tog mot Milford Haven, og jeg ble med så langt som til Newport i den sørøstlige Wales.

Først ti på halv fire ankom jeg Newport, der jeg hadde betalt £36 for overnatting ved Wetherspoons-puben The Queens Hotel. Det var muligens et litt snodig valg av base da jeg tross alt skulle se Bristol Rovers, men igjen viste Bristol seg som vanlig såpass dyrt at jeg derfor valgte å sove i den walisiske byen. Typisk nok var det også et svært begrenset kamputvalg på torsdag, men jeg vurderte et fjerde gjensyn med Welfare Park i Easington Colliery, der noen andre gamle kjenninger i form av Heaton Stannington var på besøk. Da ligacupkampen hos Bristol Rovers ble flyttet til torsdagen var det imidlertid en god anledning til å ta en ny og sannsynligvis siste kikk på Memorial Stadium – spesielt ettersom jeg ikke var videre flink til å ta bilder på den tiden da jeg var på dette stadionet forrige gang.

Det skjedde noen år tilbake i tid; nærmere bestemt sommeren 2009, da hjemmelaget møtte et Liverpool XI. Den gang var Rickie Lambert fortsatt Rovers-spiller, og han scoret da også et av målene da piratene senket Liverpool-reservene med 4-3 den august-kvelden for så vidt over sju år siden. Minnene fra ‘The Mem’ var faktisk såpass positive at jeg altså uansett gjerne tok en ny kikk, og da Bristol Rovers var blant klubbene som stemte nei til sludderet som har resultert i at U23-lag nå får delta i Football League Trophy, så styrte de også klar av min foreløpige boikott. Da det et par dager før min avreise som forventet fortsatt ikke hadde dukket opp ytterligere alternativer, bestilte jeg billett på internett til den nette pris av £10 pluss 75p i booking-gebyr, og planen for torsdagskvelden var lagt.

Jeg ble raskt sjekket inn ved The Queens Hotel, og siden jeg først overnattet ved en Wetherspoons-pub, var det praktisk å spise der. Torsdag er jo også ‘curry night’ i kjedens puber, og en stor beef Madras ble min tidlige middag før jeg snart spaserte den korte veien tilbake til jernbanestasjonen for å igjen sette meg på toget. En snau halvtime senere steg jeg av på stasjonen Filton Abbey Wood, og rett oppe i veien fant jeg bussholdeplassen for buss 72. Jeg betalte £1,50 for å la den frakte meg nedover Filton Avenue, og hoppet av like i nærheten av Memorial Stadium, der jeg stakk innom for å plukke opp billetten jeg hadde bestilt. Etter å ha knipset noen eksteriøre bilder, valgte jeg å spasere opp til puben The Wellington, som ligger like oppi veien.

Bristol Rovers’ nåværende hjemmebane ligger i Horfield, som er et boligområde og en bydel i det nordlige Bristol. Dette var tidligere kjent som et lovløst område, da Horfield Wood huset en rekke tyver, banditter og det man kalte ‘løsgjengere’. Området forble nokså landlig frem til begynnelsen på 1800-tallet, da utbyggingen skjøt fart. Selve Bristol bør ikke behøve noen introduksjon, men det er altså en viktig havne- og industriby beliggende ved grenseelven Severn, ca 15 kilometer ovenfor dennes munning. Frem til 1700-tallet var det Englands viktigste havneby etter London, med store inntekter fra blant annet slavehandelen. Et av mange eksempler på byens maritime arv er “SS Great Britain” som ved sjøsetting i 1843 var verdens største skip, og som fortsatt er en populær turistattraksjon.

Nå hadde jeg imidlertid andre ting på tapetet denne kvelden enn sightseeing, og med en pint nektar fra Bath Ciders satt jeg meg ned og bladde i programmet jeg hadde snappet opp for £2 mens jeg hentet kampbilletten. Det var fortsatt to timer til kamp til kampstart, men allerede var det godt fremmøte ved The Wellington, der uteserveringen var full av folk i Rovers-farger som nøt det fine været. Jeg må innrømme at så lenge ikke Bristol Rovers surrer altfor mye med draktene sine, så er det etter min mening få om noen FL-klubber som har flottere hjemmedrakter, og det var naturlig nok et populært kostyme denne kvelden. Mens to frustrerte bileiere skrev skademelding i påsyn av en mengde skuelystne rett utenfor puben, tømte jeg snart det andre glasset og beveget meg tilbake mot Memorial Stadium.

Bristol Rovers ble i det herrens år 1883 stiftet under navnet Black Arabs, før de året etter byttet navn til Eastville Rovers i et forsøk på å øke den lokale oppslutningen. Dagens navn tok man i 1897, og Rovers var i 1920 med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon, der de holdt seg helt til 1953. Siden den gang har de stort sett tilbragt en tilværelse med bytter mellom nivå to og tre. Samtidig er de en av fire klubber som rakk å raske med seg Watney Cup-troféet, som de vant i 1972. Dette var en kortlevd cupturnering på første halvdel av 1970-årene, der deltakerne var den foregående sesongens to mestscorende lag i hver divisjon. Dette var for øvrig også den første engelske turnering der man benyttet seg av straffesparkkonkurranse, og da Rovers i 1972 sikret seg troféet var det nettopp på straffer etter at finalen mot Sheffield United hadde endt 0-0.

Våren 2001 rykket klubben for første gang ned på nivå fire, og fulgte neste sesong opp med å ende nest sist i hele ligaen – i den siste sesongen der kun ett lag rykket ned til Conference. The Pirates gjorde seg bemerket i 2007/08-utgaven av FA Cupen da de spilte seg frem til kvartfinale, der de imidlertid måtte gi tapt for West Bromwich Albion. Med det kopierte de sin beste FA Cup-innsats som også ble oppnådd to ganger i 1950-årene. På dette tidspunktet hadde de tatt seg tilbake til nivå tre, men i 2011 var de tilbake i ligaens kjellerdivisjon, og ytterligere tre år senere måtte de som kjent omsider ta turen ned i Conference da de igjen endte nest sist i ligaen etter et voldsomt drama på sesongens siste kampdag. Bristol Rovers hadde få dager tidligere slått nedrykksrival Wycombe Wanderers i en viktig sekspoengskamp, og ville klare seg med uavgjort i siste kamp hjemme mot Mansfield Town. Men samtidig som både Wycombe Wanderers og Northampton Town vant, tapte Rovers 0-1, og havnet bak Wycombe på målforskjell. Etter 94 i ligaen år var Bristol Rovers ikke lenger en Football League klubb.

I sin nye Conference-tilværelse fikk Rovers en litt treg start på sesongen, men radet snart opp en resultatrekke som endte med kun to tap på 39 kamper. Likevel måtte de se seg slått av Barnet i tittelkampen, men etter å ha tatt seg av Forest Green Rovers i semifinalene, var de klare for playoff-finale mot Grimsby Town. Det sto 1-1 etter både 90 minutter og ekstraomganger, og det var Rovers som seiret på straffer og kunne feire retur til Football League på første forsøk. Tilbake i ligaen sikret de seg et andre strake opprykk ved å ta den tredje og siste opprykksplassen, slik at de nå er tilbake på nivå tre. De hadde dog ikke fått den beste starten da de helgen før hadde sesongåpnet med tap borte mot Scunthorpe United, men nå var det ligacupen det dreide seg om, uten at det nødvendigvis var noe enklere med Championship-klubben Cardiff City på besøk – et Cardiff som for ordens skyld hadde startet sin ligasesong med 0-0 borte mot Birmingham City.

Det var noen interessante poeng med kveldens kamp, og et av disse var det faktum at Cardiff-manager Paul Trollope og hans assistent Lennie Lawrence tidligere hadde de samme jobbene hos dagens vertskap. Ikke bare var de på Rovers’ laglederbenk ved min forrige visitt til ‘The Mem’, men også da disse to klubbene noen få uker senere møttes for foreløpig siste gang i offisiell kamp. Også den gang, sent i august 2009, var det ligacup det dreide seg om, men den gang var det i Cardiff, der waliserne vant 3-1. Ved Memorial Stadium finner man på utsiden av kortsiden North Terrace en bar der man kan slukke tørsten, og det var mitt neste og siste pitstop før kamp. Der uttrykte en liten gruppe Rovers-supportere som jeg delte bord med ambisjoner om å i første rekke sikre plassen og etablere seg igjen på nivået, mens det åpenbart var noe mer usikkerhet som rådet rundt stadionsituasjonen.

Man har jo nå i noen år hatt planer om å forlate Memorial Stadium til fordel for et nytt stadion som var planlagt bygget ved UWE (University of West England) oppe ved Stoke Gifford. Salget av ‘The Mem’ til supermarkedkjeden Sainsburys var en viktig del av disse planene, men da Sainsburys plutselig ville kansellere salgskontrakten ble det rabalder og midlertidig stopp i byggeplanene. Rovers gikk rettens vei, men tapte, før de anket igjen, og saken gikk nye runder i rettsvesenet. Siden den gang har dessverre også Rovers havnet på utenlandske hender, og er nå eid av personer fra Jordan. Det virker som om de ikke helt har gitt opp planene om det nye stadionet, men det virker for meg som om det for tiden er noe usikkert hva som vil skje. Jeg tømte nå uansett min pint med Thatcher’s Haze (£2,60) og gikk for å ta plass på North Terrace, som jeg husket som en flott og klassisk ståtribune. Jeg husket ikke feil, og den er hovedgrunnen til at Memorial Stadium fortsatt er en interessant tumleplass.

Memorial Stadium har kun vært hjemmebane for Bristol Rovers siden 1986, men har en historie som strekker seg mye lenger tilbake. På dette området hadde faktisk Buffalo Bill sitt ‘Wild West Show’ i 1891, og to år senere begynte rugbyklubben Clifton RFC å spille kamper der. Under første verdenskrig ble den spartanske tomta som nå ble kalt Buffalo Bill’s Field gjort om til å huse kolonihager og grønnsakslapper, men etter krigen ble den kjøpt av den daværende Bristol-sheriffen og gitt til Bristol Rugby Club. I 1921 åpnet Memorial Stadium som hjemmebane for denne rugby union-klubben, som spilte sine hjemmekamper der helt frem til 2014 (da de flyttet inn på Ashton Gate). For Bristol Rovers sin del hadde de spilt på sin hjemmebane Eastville i 89 år da de i 1986 ble tvunget til å forlate den grunnet store økonomiske problemer. Deretter fulgte ti år i eksil på herlige Twerton Park i Bath før de i 1996 omsider kunne returnere til Bristol og flytte inn på Memorial Stadium.

Den klassiske ståtribunen North Stand er som sagt den tribuneseksjonen som undertegnede setter klart mest pris på der, og under taket på den kortsiden skulle jeg igjen altså få høre hjemmefansen fremføre sin hymne “Goodnight Irene” et antall ganger i løpet av kvelden. Ellers domineres anlegget av tribunene på langsidene, og det er et anlegg som har gjennomgått betydelige oppgraderinger og endringer opp gjennom årene. East Stand ruver i høyden midt på den ene langsiden, og dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakkenivå og entres via trapper på siden. Foran og til siden for denne tribunen er det ståtribuner under åpen himmel. På motsatt langside ser West Stand mer ut som noe som gir meg assosiasjoner til en cricket-tribune, og den har en rekke VIP-bokser øverst, og deretter sitteplasser. Også her er det ståplasser i forkant, og denne tribunen flankeres også av to mindre tribuner meg egne overbygg – en liten ståtribune på flanken mot North Terrace, og på den andre siden en merkelig liten sittetribune som ser mest ut som en midlertidig tribune med et teltlignende tak. Noe av det samme preget har sittetribunen South Stand på den bortre kortsiden.

Det nærmet seg etter hvert avspark, og speaker minnet om at trekningen for neste runde allerede hadde blitt foretatt, og informerte deretter om at motstanderen for kveldens seierherre ville avhenge av hvem seierherren var! FA og EFL (huff!) fortsetter tydeligvis sin innsats for å ødelegge cupturneringene som best de kan, og nå har det tydeligvis blitt innført et slags seeding-tøv som åpenbart hadde gått meg hus forbi, til tross for at en kjenning i løpet av kvelden kunne informere meg om at det nå begynner å bli noen år siden. Men så er det da også lenge siden sist jeg så kamp i denne turneringen. Da jeg begynte å tenke over det, var det nærmest sjokkerende at vi faktisk må helt tilbake til august 2001 og oppgjøret Reading v Luton Town! Bortekamp mot Chelsea ventet dersom Bristol Rovers nå skulle vinne, mens Cardiff ville møte Scunthorpe om de triumferte. Samtidig betød det at allerede kvalifiserte Bristol Citys motstander ville avgjøres av kveldens kamp. Langt fra ideelt, men de synes vel det er en liten pris å betale for å sikre seg at storlagene får en overkommelig mulig vei mot finalen.

Dersom Vincent Tan var til stede, satt han nok pris på at Cardiff City stilte i røde uniformer, men Cardiff-supporterne på ståtribunen bortenfor East Stand var nok ikke altfor imponert over det de denne kvelden skulle få se fra sine spillere. Riktignok hadde de innledningsvis en del ball, men det ble mye trilling frem og tilbake uten at de skapte noe særlig. Det som skjedde i begge ender av banen begrenset seg stort sett til skudd fra distanse som gikk utenfor, selv om hjemmelaget etter hvert tilrev seg et lite initiativ og virket skumlere offensivt. Omgangens største sjanse kom da et innlegg traff hodet til Matty Taylor, som nok mente å heade på mål, men det ble i stedet en heading tilbake i feltet, der Cardiff-forsvarer Sean Morrison med nød og neppe klarte å avverge nesten inne på streken i kamp med Stuart Sinclair. Da pausen ble benyttet til å betale £3,20 for en cornish pasty, var det nesten høydepunktet så langt.

Om den store underholdningen hadde manglet i første omgang, skulle det ikke bli bedre etter pause, og de som hadde forventet at waliserne nå ville heve seg, så snart at så ikke var tilfelle. I stedet var det Bristol Rovers som fortsatt virket å ha et overtak, og de kunne fort tatt ledelsen da en corner endte med at Bruno Manga sleivsparket ballen mot eget mål. Han overlistet nesten sin egen keeper Simon Moore, men i det som skulle vise seg å bli hans siste kamp for klubben (før han signerte for Sheffield United), ryddet Moore opp. Fortsatt hadde spillerne ikke fått fininnstilt sine sikter, for avslutningene fortsatte å gå over og utenfor. Således var det ikke helt overraskende at kampen gikk til ekstraomganger etter at det sto 0-0 også ved full tid, og jeg måtte nå sjekke mine returmuligheter.

Den farligste Cardiff-sjansen hadde kommet i andre omgang da Anthony Pilkington ble spilt gjennom og avsluttet i nettveggen, og det tok hele 104 minutter før samme mann sto for walisernes første avslutning på mål! Gas-keeper Steve Mildenhall reddet imidlertid, og på motsatt side måtte hans motpart i Cardiff-målet hanskes med en god avslutning fra Matty Taylor etter at vi hadde beveget oss over i andre ekstraomgang. Med drøyt fem minutter igjen ble det endelig nettsus, og avgjørelsen falt med en herlig scoring fra Chris Lines. Han plukket opp ballen på rundt 30 meter og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene oppe i hjørnet for Simon Moore som måtte kapitulere. 1-0! Innbytter Frederic Gounongbe trodde nok at han hadde utlignet like etter, men hans avslutning traff innsiden av stolpen og trillet ut i fanget på keeper Mildenhall. Cardiff klarte ikke å tvinge frem den nødvendige utligningen, og dommeren blåste omsider av til ekstatisk jubel blant Gas-folket.

Det hadde da også vært en fortjent seier for hjemmelaget, og nå ventet altså Chelsea på Stamford Bridge i neste runde, da man må kunne forvente større fremmøte enn de 4 851 tilskuerne som hadde betalt seg inn på Memorial Stadium denne kvelden. Bussene som går oppover Filton Avenue hadde nå åpenbart blitt parkert for kvelden, og jeg hadde egentlig ikke noe annet valg enn å legge ut på en spasertur som på Google Maps blir anslått til å ta 35 minutter. Et stykke på veien kan man velge å krysse jernbanelinja og gå langs en gang- og sykkelvei som følger denne jernbanelinja. Google Maps anbefalte dette som den raskeste veien, men en lokal kar som jeg ble gående sammen med et lite stykke rådet meg til å heller følge Filton Avenue. Jeg skulle selvsagt lyttet til de lokale og fulgt hans råd, som jeg senere så kun var to minutter tregere…for jeg oppdaget snart at denne gang- og sykkelveien snart skar ut i et ingenmannsland på et enormt ‘jorde’ der jeg gikk i et så stummende mørke at jeg nesten ikke så hvor jeg gikk!

Flere ganger var jeg på vei ut i villnisset i grøfta, men heldigvis kom jeg etter hvert til et parti der man hadde satt ned belysning i bakken, før det omsider igjen svingte inn mot jernbanelinja som den fulgte opp til stasjonen. Kveldens siste tog tilbake til Newport var forsinket, og forsinkelsen fortsatte å øke i antall minutter der toget åpenbart hadde visse utfordringer et sted mellom Bristol Temple Meads og Filton Abbey Wood. Drøyt ti minutter forsinket kom 23.01-toget, og jeg var til slutt tilbake på Queens Hotel kun noen få minutter før siste servering ved midnatt. Gjensynet med Memorial Stadium (og Irene) hadde tross alt vært trivelig. For det som nå heter EFL Cup sin del, kan det kanskje fort bli like lenge til neste gang, for seeding-systemet de har innført siden min siste ligacup-erfaring er ikke noe som gjør at jeg ivrer etter å se mer fra denne turneringen. Etter en rask siste pint var det ikke bare “good night” for Irene, men også for meg. 

Revisit:
Bristol Rovers v Cardiff City 1-0 AET (0-0, 0-0)
League Cup, 1^st round
Memorial Ground, 11 August 2016
1-0 Chris Lines (115)
Att: 4 851
Admission: £10 (+75p booking fee)
Programme: £2

Next game: 12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County
Previous game: 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen

More pics

Onsdag 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen

Til tross for at media forsøkte å fortelle oss at så ikke var tilfelle riktig ennå, all den tid Premier League ennå ikke hadde startet opp, var 2016/17-sesongen faktisk allerede godt i gang, og jeg var gira på å komme meg av gårde på sesongens første tur. Jeg skulle gjerne reist over noen dager tidligere for å få med meg sesongens første FA Cup-weekend, der Halstead Town (som definitivt er å finne på min ønskeliste) hadde fredagskamp som fristet spesielt, men visse forpliktelser gjorde at tidligste mulige avreise var onsdag 10. august. Terminlistene hadde blitt gransket grundig, og plass på morgenflyet fra Rygge til Stansted ble bestilt for denne dagen. Men da det var tid for avreise, gikk ikke alt like smertefritt helt i starten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg presterte nemlig å forsove meg, men ble heldigvis reddet av min snille mor som igjen hadde tilbudt seg å sto opp i otta for å skysse meg til Rygge. Vi hadde avtalt å ringes klokka 04.00, men telefonen hadde tydeligvis blitt satt på lydløs, slik at jeg ikke hørte hverken alarm eller innkommende anrop. Dermed våknet jeg ikke som planlagt, og forfjamset og søvndrukken våknet jeg av at hun låste seg inn i min leilighet drøyt tjue minutter senere. Heldigvis hadde jeg pakket det aller meste klart kvelden før, og ytterligere et lite kvarter senere satt vi i bilen på vei mot flyplassen…et kvarters tid senere enn planlagt, men det viste seg å holde i massevis, og jeg kunne snart lukke øynene litt igjen på flyet. Jeg våknet da vi landet på Stansted; en flyplass som når sant skal sies ikke var helt ideell for den destinasjon jeg omsider endte opp med å velge meg denne onsdagen, men flyet hadde da også blitt booket på et tidspunkt da mitt kampprogram fortsatt ikke var helt klart.

Det så lenge ut som om turen ville starte med kamp hos Brandon United i Northern League, men etter hvert ble det klart at jeg i stedet lot meg friste av et par kamper i Skottland, og jeg hadde vel egentlig bestemt meg sånn halvveis for kamp med Camelon Juniors som hjemmelag (i sterk konkurranse med Vale of Leven) da trekningen i den skotske ligacupen resulterte i onsdagskamp på flotte Somerset Park i Ayr, der hjemmelaget Ayr United skulle ta imot selveste Aberdeen. Dermed valgte jeg å i stedet benytte anledningen til å besøke Somerset Park mens jeg fortsatt kan. Det medførte selvsagt en betydelig reisevei fra Stansted Airport, men det var selvsagt ingen hinder. Da var det en større utfordring at vi landet noe forsinket, og ikke minst at jeg måtte via London, der en voldsom mengde turister skapte såpass kaos på undergrunnen at min ferd fra Tottenham Hale til Euston tok noe lenger tid enn strengt tatt nødvendig.

Kanskje kan jeg likevel først og fremst takke meg selv og den kjappe røykepausen jeg bevilget meg ved Tottenham Hale (ja, røykeslutten gitt på en liten midlertidig sprekk gitt), for det var med et lite minutt at jeg mistet Glasgow-toget jeg hadde blinket meg ut, slik at jeg nå ville ankomme Ayr en time senere enn planlagt. Det var bare å riste av seg irritasjonen og komme seg på neste tog. Igjen benyttet jeg anledningen til å få meg litt søvn, og minst tre og en halv av de fire og en halv timene toget brukte til Glasgow Central tilbragte jeg i bevisstløs tilstand. Derfra gjensto kun etappen på drøyt tre kvarter til Ayr, og i overkant av fem timer og tre kvarter etter at jeg hadde forlatt London, kunne jeg spasere ut av jernbanestasjonen i Ayr med kurs for overnattingsstedet jeg hadde booket. Ayrshire & Galloway ligger rett rundt hjørnet fra togstasjonen, fungerer som både pub/bar og hotell, og jeg hadde betalt den nette sum av £35 for overnatting der.

Ayr er en by med drøyt 45 000 innbyggere, og 55 kilometer sørvest for Glasgow ligger den ved kysten i det sørvestlige Skottland, i regionen South Ayrshire. Der ligger byen Ayr ved munningen av elven med samme navn, og som ga gode vilkår for skipsbyggingen som tidligere var en viktig industri. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble Ayr også et populært utfartssted for turister, og det er fortsatt en viktig næring i byen. Det samme kan ikke sies om tekstilindustrien, som også var en viktig næringsvei, for i løpet av 1970-årene var det kroken på døra for denne produksjonen i Ayr. Den skotske nasjonaldikteren Robert Burns ble født i det som i dag er den sørlige bydelen Galloway, og en statue av ham sto på torget rett foran mitt hotell. Fotballklubben Ayr Uniteds i utgangspunktet noe besynderlige kallenavn ‘The Honest Men’ stammer da også fra en linje i hans verk “Tam o’ Shanter”.

Ayr har også et koselig sentrum som sies å huse en rekke gode puber, og jeg hadde håpet å utforske noen av disse, men etter å først ha sjekket inn like før halv fem, var det begrenset med tid, og først på agendaen sto en kjapp middag. På Wetherspoons-puben The West Kirk fikk jeg helt nedpå turens første pint og mesket meg med en scotty dog (en slags ‘chili dog’ med haggis i stedet for chili), før jeg krysset en av broene over elven Ayr. Like på andre siden lå byens eldste pub, The Black Bull, beleilig på min rute mot Somerset Park. Der foretok jeg en liten rast med godt drikke før jeg utålmodig ivret videre mot kveldens kamparena for å ta en kikk. Værmeldingene hadde gitt litt grunn til bekymring, for man hadde varslet om at det vestlige Skottland kunne få over 100 mm nedbør i løpet av onsdagen og torsdagen! Heldigvis skulle det heftigste regnet denne gang styre klar av Ayr og falle noe lenger nord, og foreløpig hadde ikke en eneste dråpe falt på meg.

Somerset Park åpenbarte seg snart foran meg, og inngangspartiet i det ene hjørnet ved krysset på utsiden var som en herlig flashback til en tid da ligafotball var morsommere og ennå ennå hadde blitt ‘big business’ – en tid da dens fotballstadioner også hadde karakter og ‘all seater’ fortsatt var et ukjent begrep. Herfra strekker den flotte hovedtribunen seg bortover langsiden mot toglinja som går forbi hjørnet på motsatt side av denne, og jeg hadde da også fått et flott glimt av hovedtribunen fra togvinduet rett før min ankomst i Ayr litt tidligere. Jeg var tidlig ute, og selv om noen vakter og funksjonærer allerede hadde møtt frem, var det en stund til man ville åpne, men klubbsjappa på utsiden var åpen, og jeg stakk hodet innom der for en kikk. En pin til min samling ble kjøpt inn for £2,99, og på utsiden hadde nå programselgerne begynt å vise seg med kveldens rykende ferske kampprogram, slik at jeg bladde opp ytterligere £2 for et eksemplar.

Ayr United ble stiftet i 1910 etter en sammenslåing av klubbene Ayr Parkhouse og Ayr FC, hvorav sistnevnte igjen hadde blitt dannet i 1879 etter en sammenslåing av Ayr Thistle og Ayr Academicals. Sistnevnte var igjen et resultat av en sammenslåing, så fotballen har lange tradisjoner i Ayr. Ayr United tok umiddelbart plass i den skotske ligaens andredivisjon, og debuterte med en 2. plass før divisjonen ble vunnet året etter. Den gang var ikke det i seg selv nok for opprykk, men etter å ha vunnet divisjonen for andre år på rad i 1913 ble de valgt inn i den øverste divisjonen. Deres beste ligaplassering er 4. plassen i 1916, og over de neste 70 årene skulle de et antall ganger rykke opp og ned mellom de to øverste divisjonene.

Nevnes skal også Jimmy Smith, som i 1927/28-sesongen (samme sesong som Dixie Dean sør for grensen scoret sine langt mer berømte 60 ligamål for Everton) scoret vanvittige 66 ligamål på 38 kamper for Ayr United – noe som faktisk er britisk ligarekord. Det sikret ham en overgang til Liverpool, der han igjen ble toppscorer før han sjokkerende nok meldte overgang til non-league og Tunbridge Wells Rangers (i dag Tunbridge Wells FC). Helt utenkelig i dag, men faktisk meget spesielt også den gang, selv om han deretter returnerte til ligafotball. For Ayr sin del markerte nedrykket i 1986 første gang klubben befant seg på nivå tre, og siden den gang har det i stedet vært nivå to og tre man har vekslet mellom å spille i, for siste sesong på øverste nivå er nå så lenge siden som 1977/78. Ayr United har heller aldri vunnet noen av de store skotske cupene, men var tapende finalist i ligacupen i 2001/02; noe de også to ganger tidligere (1990/91 og 1991/92) har vært i Challenge Cup (en slags skotsk variant av Football League Trophy).

The Honest Men er nå i hvert fall tilbake på nivå to etter at 2. plassen forrige sesong ble fulgt opp med playoff-triumf, men hadde nå startet ligasesongen i Championship med hjemmetap 0-2 for Raith Rovers. Da hadde det gått bedre i ligacupen, som har gjennomgått en omveltning undertegnede ikke nødvendigvis er udelt positiv til, med gruppespill, seedinger etc. Uansett hadde de slått godt fra seg i gruppe med Hamilton Academical, St. Mirren, Livingston og Edinburgh City, der de hadde gått videre som en av de 4 beste toerne. Nå var det på tide med cupspill i det som realiteten kan kalles åttendedelsfinaler, og gjester var altså Premiership-klubben Aberdeen, som først kom inn på dette stadiet. De hadde startet sin ligasesong med et kanskje noe skuffende 0-0 borte mot St. Johnstone, men enda mer skuffet var det kanskje da de en snau uke tidligere hadde blitt slått ut av Europa League av slovenske Maribor.

Ut fra programmet kunne jeg lese at Aberdeen har et godt tak på Ayr United i ligacupsammenheng, der ni tidligere møter i denne turneringen viste 6-3-0 i The Dons’ favør, og ved halvparten av Aberdeens 6 ligacuptriumfer har de slått ut nettopp Ayr United på veien. Ayr-kaptein Nicky Devlin kunne dessuten i sin spalte fortelle at kveldskamper under flomlysene på Somerset Park gir en helt spesiell atmosfære, og jeg tvilte overhodet ikke, selv om jeg selvsagt raskt hadde registrert at de klassiske flotte flomlysmastene nå dessverre har blitt erstattet med nye og langt kjipere master som ikke på noen måte sørget for like stor attrå hos undertegnede. Det hadde nå begynt å regne, og jeg håpet å kunne få søke ly med en pint i supporterbaren Ally MacLeod Suite, men der viste det seg å være krav om medlemskap. Heldigvis åpnet man snart portene, samtidig som regnet stoppet, og jeg kunne betale meg inn med £17.

Endelig kunne jeg skue utover Somerset Parks indre, og til tross for de nye moderne flomlysmastene hersker det liten tvil om at det er en virkelig perle av et anlegg. Somerset Park ble i 1888 åpnet som hjemmebane for nevnte Ayr FC, og er dermed altså eldre enn dagens Ayr United. Kanskje var det den gang en tilfeldighet som var bakgrunnen for Ayr FCs beslutning om å flytte fra Beresford Park, som var åsted for et kvegshow(!) da Ayr FC skulle møte Aston Villa til vennskapskamp. Resten er historie, og Ayr United kjøpte omsider Somerset Park for £2500 i 1920. Hoveddelen av dagens hovedtribune ble bygget fire år senere, og denne flotte tribunen er anleggets eneste sittetribune. Den er opphøyet fra bakkenivå og entres via innvendige trapper. I 1989 ble denne tribunen forlenget, men det ble heldigvis gjort på en sympatisk måte.

Begge kortsidene er klassiske ståtribuner hvis største forskjell er takene. Railway End fikk sitt tak i 1933, og den gang hadde faktisk denne tribunen en egen seksjon der kvinnelige tilskuere ble plassert, mens den i disse dager blir gitt bortesupporterne. På Somerset Road End var det først i 1971 at man bygget tak over tribunen, og dette ble i 2011 så skadet i stormer sent på året at man måtte legge nytt tak (man fulgte deretter opp med å gjøre det samme på Railway End). I hjørnet mellom Somerset Road End og den bortre langsiden North Terrace følger avsatsene med ståtribune svingen flott rundt, og det er som kjent(?) et trekk jeg er meget svak for. North Terrace er meget spesiell i den forstand at det skal være den eneste ‘åpne’ ståtribunen på en langside i skotsk ligafotball. Det vil si at den ikke har tak, og at man her dermed er utsatt for vær og vind i hele banens lengde. Øverst bak denne tribunen har man den nevnte Ally MacLeod Suite og dens lille parkeringsplass som jeg hadde skuet ut fra etter å ha blitt nektet inngang der.

Jeg nevnte flomlysene og at jeg savnet de klassiske mastene som var Somerset Parks opprinnelige flomlysmaster. Her fikk man nemlig flomlys temmelig sent på grunn av at man befinner seg i innflygningen til nærliggende Glasgow Prestwick Airport. Først i 1970 var de på plass, men i 2011 ble de dessverre erstattet av de nåværende flomlysene. Likevel, la meg gjenta meg selv, dersom det skulle være noe som helst tvil: Somerset Park er en perle av et anlegg, og det har en karakter som overgår alt man f.eks finner i de fire øverste engelske divisjonene for øyeblikket. Mange sier da også at det sammen med Greenock Mortons Cappielow Park er det flotteste skotsk ligafotball har å by på (nå synes jeg Albion Rovers’ hjemmebane Cliftonhill også ser meget sprek ut). Muligens holder jeg en ørliten knapp på Cappielow, men du verden så herlig Somerset Park er!

Siden midten av 1990-årene har det med jevne mellomrom blitt offentliggjort skumle planer om å forlate Somerset Park til fordel for et nybygget stadion – sist gang for snaut to år siden da en forretningsmann hadde store planer for Ayr United, som han var i forhandlinger om å overta. Heldigvis har så fortsatt ikke skjedd, men det var en medvirkende årsak til at jeg ville komme meg hit så fort som mulig før de valgte å erstatte eller “oppgradere” sitt flotte stadion. Jeg kunne bevege meg fritt på hjemmetribunene, men valgte å ikke betale ekstra for å gå opp på selve hovedtribunen. Derfor beveget jeg meg mellom North Terrace og Somerset Road End da jeg knipset mine bilder mens det dro seg mot avspark. Aberdeen-fansen hadde også kjent sin besøkelsestid denne onsdagskvelden, og 984 av dem hadde tatt den lange turen. De utgjorde en imponerende andel av det som etter hvert viste seg å være 2 653 tilskuere på Somerset Park denne kvelden.

Jeg tok oppstilling øverst på North Terrace, og derfra fikk jeg se at vertene fikk en lite lystig start på kampen. Allerede i kampens andre minutt tok Aberdeen ledelsen da Daryll Meggatt styrte Wes Burns’ innlegg i eget mål. 0-1, men allerede noen få minutter senere burde nok Ayr ha utlignet da Alan Forrest ble spilt gjennom. Han forsøkte å lobbe over Aberdeen-keeper Joe Lewis som sto langt ute, men sistnevnte fikk rygget hurtig og langt nok til at han avverget. Det var et lite lyspunkt for Ayr-supporterne før Aberdeen tok et solid grep om kampen og dominerte stort. Det mest overraskende var etter hvert at de rødkledte måtte vente helt til det 30. minutt før de doblet ledelsen, men da det skjedde var det etter et flott angrep der Shay Logan på høyrekanten crosset over på bakerste stolpe, der Niall McGinn kom på løp og satt inn 0-2.

Kun et par minutter senere var det nesten tre da en heading fra Adam Rooney traff stolpen. Deretter misbrukte Wes Burns to gode muligheter; først ved å avslutte utenfor fra god posisjon, og så ved å skyte fra spiss vinkel mens Ryan Jack var helt alene og umarkert på nærmest blank goal. Det var ingen tegn til at Ayr hadde noe å komme med, men med fem minutter til pause slo de plutselig til og reduserte etter en trippelsjanse. Dons-keeper Lewis kunne bare parere et skudd fra Jamie Thomas, før Jamie Adams satt returen i tverrliggeren, men alle gode ting var tre da Alan Forrest omsider klarte å krongle inn 1-2. Det sto seg til pause, og Ayr var med i kampen igjen.

Pausen ble brukt til å prøvesmake paiene på Somerset Park. Jeg valgte å betale £2 for en steak pie, men hva skulle den skylles ned med? Alkohol er som kjent ikke å få kjøpt på skotske ligabaner, og heller ikke brusflasker hadde man å tilby her. Jeg følte meg derfor nesten som et barn igjen da paien ble inntatt sammen med en liten ‘boks’ Capri-Sonne. Samtidig fikk vi nå en liten forsmak på regnet som utover i andre omgang skulle komme til å hølje ned over det flotte anlegget, og mens paraplyene kom opp på North Terrace, beveget jeg meg over på Somerton Road End for å søke ly under taket der. Der hadde jeg også en kjapp prat med en hjemmesupporter som hevdet at målet for sesongen først og fremst er å sikre plassen og etablere seg i Championship.

Bortelaget tok raskt kontrollen også etter pause, men til tross for å dominere banespillet, slet de med å få den tredje scoringen. Det var en god del marginer involvert i akkurat det, for to ganger sendte Wes Burns i vei susende skudd som smalt i tverrliggeren, mens samme mann også tvang frem en flott redning fra hjemmekeeper Greg Fleming. Aberdeen burde på dette tidspunktet ha avgjort kampen for lengst, men i stedet slapp de Ayr inn igjen i kamper. Vertene ropte på straffe da Jamie Adams ble dratt ned inne i Dons-feltet, men dommeren var ikke enig. Etter hvert som klokka tikket mot full tid presset Ayr på, og fikk et par gode muligheter – ikke minst da en corner havnet hos en Jamie Adams som fikk stå merkelig alene, men han nærmest kneet ballen over mål. Kaptein Nicky Devlin stjal på overtid ballen fra en Dons-forsvarer etter en svak pasning fra keeper Lewis, men da også hans skudd gikk over mål, endte det med 1-2 og borteseier. Aberdeen var videre i ligacupen mens Ayr United var ute.

Somerset Park hadde vært et meget flott bekjentskap, men nå var det ikke stort annet å gjøre enn å traske tilbake mot hotellet. Heldigvis hadde regnet nå avtatt igjen, og stoppet snart fullstendig, slik at den medbragte paraplyen kunne legges sammen og puttes tilbake i veska mens jeg igjen krysset en av broene over elven Ayr. Jeg gikk denne gang forbi både The Black Bull og andre puber, da planen var å komme meg under dyna nokså raskt. Da jeg returnerte til mitt krypinn, ombestemte jeg meg og valgte å likevel unne meg en siste pint før jeg fant senga, men det ble dog med den ene. Det hadde vært en flott start på turen, og dagen etter skulle by på nok en lang reisevei.

Scottish ground # 12:
Ayr United v Aberdeen 1-2 (1-2)
Scottish League Cup, Round of 16
Somerset Park, 10 August 2016
0-1 Darryl Meggatt (og, 3)
0-2 Niall McGinn (30)
1-2 Alan Forrest (41)
Att: 2 653
Admission: £17
Programme: £2
Pin badge: £2,99

Next game: 11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City
Previous game: 28.06.2016: Vestli v Grüner
Previous UK game: 11.05.2016: Skegness Town v Wyberton

More pics

Tirsdag 28.06.2016: Vestli v Grüner

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så ble altså likevel ikke kampen på Kongsvinger den siste før min ferie i Storbritannia. Etter at jeg dagen før hadde måttet lide meg gjennom det som må være det engelske landslagets flaueste og mest ydmykende ‘prestasjon’ i min levetid (må man kanskje tilbake til ‘katastrofen’ i 1950-VM for å finne tilsvarende, da et England som tidligere nærmest hadde sett på seg selv som for gode til å være med i VM gikk på et sjokkartet tap mot et USA som knappest spilte fotball?), følte jeg behov for å se en kamp med to lag som faktisk spilte med glød, stolthet og passion (noe islendingene på sin side hadde gjort da de fullt fortjent hadde vunnet etter å ha vært nærmere 3-1 enn de overbetalte engelske «stjernene» var utligning).

Det var denne dagen dessuten spillefri i et EM jeg på dette tidspunktet uansett begynte å føle meg litt ferdig med, og derfor tok jeg en kikk på terminlistene for å sondere kamputvalget denne tirsdagen. Det var et par andre alternativer som jeg også kikket på, men det var kampen Vestli v Grüner som tidlig tiltrakk seg min interesse. Det var ikke minst en kamp mellom to førstelag, og bød på en god mulighet til å gjeste og ta en nærmere kikk på Jesperud Arena, som er det muligens noe grandiose navnet på Vestlis hjemmebane.

Av bitter erfaring har jeg jo etter hvert lært meg at det kan være en meget slitsom opplevelse å ta ettermiddags-bussene inn til Oslo i helgene i sommerhalvåret, og det skyldes hordene som stiger på ved Tusenfryd og som ikke alltid har lært seg folkeskikk. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke tenkt på at skoleferien nå hadde begynt, slik at det nå også på hverdager kan være en enerverende tur inn til hovedstaden. Allerede da jeg steg på var bussen fra Drøbak overraskende full, men bussturen gikk på skinner inntil vi kom til Tusenfryd. Der ble vi stående i 5-10 minutter mens hordene kranglet om hvem som skulle på og hvem som skulle få på sine barnevogner etc. Herfra og inn til Oslo ble det en enda mer svett opplevelse, men jeg kom da omsider frem og kunne lettet stige av utenfor Bussterminalen.

Jeg satt meg snart på T-banen mot Vestli, med nesa i en medbragt bok. Vestli IL spiller kun et par hundre meter bak Stovner senter, og derfor gikk jeg av på linjens nest siste holdeplass; Stovner. Denne bydelen i det nordøstlige Oslo var i middelalderen en jordbruksbygd, og selv om det ble bygget ut litt helt på begynnelsen av 1900-tallet, var det først etter at Oslo kommune i 1965 vedtok ytterligere utbygging at det for alvor eksploderte. I dag domineres området av blokkbebyggelse, og jordbrukerne fra tidligere tider hadde nok aldri i verden kjent seg igjen.

Selv undertegnede lurte et lite øyeblikk på om T-banen hadde fraktet meg til Mogadishu der jeg spaserte den korte veien fra stasjonen til Jesperud Arena, for til tross for at det krydde av barn og ungdom på gangveiene og ikke minst i barnehagene rett ved banen, så jeg ikke en eneste etnisk nordmann fra jeg forlot Stovner Senter til jeg tok meg helt rundt på bortre langside av Jesperud Arena, da en av Vestli-lederne kom ut fra klubbhuset, og da hadde jeg ganske sikkert passert et tresifret antall mennesker. Temmelig uvant for en som bor et godt stykke unna Groruddalen.

Vel, Jesperud Arena er et nokså typisk anlegg for dette nivået, der det eneste som finnes av tribunefasiliteter er en liten seksjon med benkerader i tre på bortre langside. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, der et omfattende gravearbeid gjorde at denne siden for tiden var utilgjengelig for tilskuere. Det var også tilfelle bak mål på bortre kortside, mens man utenfor banen på nærmeste kortside fant det nevnte klubbhuset tilbaketrukket på den andre siden av gangveien som går forbi her. Blokkbebyggelsen sørger på sin side for et interessant(?) bakteppe på nesten alle kanter.

Vestli Idrettslag ble stiftet i 1972, og er kanskje mest kjent for sine håndballherrer som i mange år spilte i Eliteserien. De har også flere norgesmestre i tennis, men det er begrenset hva jeg kan fortelle om klubbens fotballgren. De hadde imidlertid spilt en rekke sesonger i 3. divisjon da de i 2012 rykket ned i 4. divisjon. Der har de holdt seg siden, og har siden den gang stort sett vært å finne på nedre del av tabellen.

Det var også tilfelle så langt denne sesongen i 4. divisjon Oslo avdeling 2, der tittelkampen i første omgang syntes å stå mellom Fagerborg og Heming, mens både Vestli og kveldens gjester fra Grüner hadde mer enn nok med å holde seg over streken. De to hadde kun Korsvoll 2 og Abildsø bak seg, og Grüner på 10. plass hadde tre poeng ned til Abildsø rett under streken. På plassen foran Grüner lå Vestli, med tre poeng som skilte de to, og hjemmelaget hadde med seier muligheten til å komme seg á poeng med Oslo City og Fossum.

Jeg så Grüner tidligere denne sesongen da jeg besøkte Heming, og ble ikke akkurat overbevist over det jeg så, men nå viser det seg jo at Heming kjemper i toppen, så kanskje de lilla fra ‘løkka’ kunne by kveldens motstander på mer kamp….og også mer kamp enn det engelskmennene hadde gitt Island. Men for Grüners del kunne man håpe at man hadde mer fornuft enn Roy Hodgson viste da han blant annet igjen valgte å gi håpløse Raheem Sterling tillit. Og når sant skal sies hadde de to lags offensive spillere allerede i løpet av de første par minuttene vist mer initiativ enn Sterling og Daniel Sturridge gjorde kombinert i løpet av Island-kampen.

Jeg talte 59 tilskuere, og de fikk de første ti minuttene se et par halvsjanser begge veier, men i motsetning til Joe Hart hadde keeperne få problemer med å fange det som kom deres vei. Jeg sto dog med en følelse av at Vestli virket noe skumlere når de kom i angrep, og i det tolvte spilleminutt tok de ledelsen ved Rajanan Ratneshan. Hjemmelaget hadde en god periode etter dette, og det var ikke ufortjent da Mohamed Hirsi doblet ledelsen etter snaut 25 minutter. Deretter fulgte et par halvsjanser til begge lag, men til tross for at spillerne tilsynelatende hadde siktet noe bedre innstilt enn det Harry Kane hadde hatt kvelden før, sto det fortsatt 2-0 til pause.

Mens Roy Hodgson kvelden før på uforståelig vis hadde benyttet pausen til å bytte ut den spilleren som kanskje var minst svak i første omgang for å erstatte ham med en som knapt har spilt fotball det siste året og som bar preg av nettopp det, må Grüner-ledelsen ha gjort en bedre jobb denne kvelden, for bortelaget startet andre omgang langt bedre. Det manglet imidlertid noe der fremme, og fortsatt kom også Vestli på en og annen skummel visitt, men tjue minutter ut i omgangen fikk gjestene uttelling da Keinan Ahmed kriget inn reduseringen.

I likhet med kampen kvelden før sto det nå 2-1, men i motsetning til det tafatte engelske laget hadde Grüner i det minste fortsatt noe å by på i denne situasjonen, og de jaktet utligning der de åpenbart hadde fått blod på tann. Vestli kom fortsatt på et og annet angrep, men de ble stadig mer sporadiske, og etter hvert som det tikket mot slutt og over på overtiden, hadde de lilla nærmest beleiret Vestli-feltet. De klarte dog aldri å presse frem noen utligning, og dermed endte det 2-1 til hjemmelaget, og kampen sett under ett var det kanskje ikke noe å si på akkurat det.

Selv strenet jeg raskt tilbake mot Stovner T-banestasjon, og etter å ha klart å svinge utenom en heftig krangel mellom de mange utenlandske narkoselgerne utenfor Grønland T-banestasjon, kom jeg meg etter hvert også helskinnet på bussen tilbake til Drøbak (selv om det var en svett affære da bussens varmeapparater tydeligvis sto på fullt kun få dager før kalenderen viste juli!). Avslutningsvis får jeg beklage de stadige referansene til Islands ydmykelse av England, men det føltes naturlig, og fungerte også som et nødvendig utløp for litt frustrasjon. Nå håper jeg å slippe å se Sterling i England-drakt igjen, og at Island kan gjenta mirakelet mot vemmelige Frankrike på en dag da jeg starter min ferie i Storbritannia med min mor og nevø. På gjensyn etter ferien. Heia Island!

Norwegian ground # 62:
Vestli v Grüner 2-1 (2-0)
4. divisjon Oslo avd. 2
Jesperud Arena, 28 June 2016
1-0 Rajanan Ratneshan (12)
2-0 Mohamed Hirsi (25)
2-1 Keinan Ahmed (65)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free

Next game: 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen
Next Norwegian game: 06.09.2016: Rommen v Grüner
Previous game: 19.06.2016: Kongsvinger v Fredrikstad

More pics

Søndag 19.06.2016: Kongsvinger v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den eneste pausen jeg opprinnelig hadde planlagt fra EM-fotballen – vel, bortsett fra en ferie i England og Nord-Irland i perioden 3-13 juli – var Iron Maiden konserten i Oslo 15. juni, men jeg hadde samtidig i lengre tid vurdert å bli med på FFKs bortetur til Kongsvinger denne søndagen. Det var lenge siden jeg hadde vært på Gjemselund, og i Kongsvinger hadde byens næringsliv gått sammen om å by på gratis inngang til samtlige fremmøtte og i tillegg sponse med x antall kroner pr. tilskuer. Samtidig hadde min FFK-kompis Jon Erik varslet besøk fra England, og nærmest lovet at jeg skulle komme, så jeg endte opp med å overføre 200 kroner for å få sitte på tur/retur med ‘Selbak-bussen’ han satt opp.

Jon Erik hadde lovet at det ikke var noe problem å plukke meg opp ved Korsegården oppe på E6, og etter å ha spist en sen frokost tok jeg meg dit opp med bussen mot Ski. Jeg hadde vært usikker på om jeg ville være der før de, men da jeg ankom viste det seg at de ikke hadde kommet lenger enn til Rygge og knapt nok det, så det ble en liten ventetid før bussen omsider kom for å plukke meg opp. Jeg hadde knapt kommet på før jeg fikk trykket en boksøl i neven, og stemningen var allerede god der bussen fortsatte sin ferd nordover mot Hedmark og Finnskogen.

Jeg fikk plass ved siden av en av engelskmennene som hadde tatt turen, og vi ble sittende å samtale mens bussen tok seg forbi Oslo og etter hvert krysset Vorma. Deretter fulgte vi Glomma, inntil også Norges lengste elv ble krysset både en og to ganger idet vi kjørte inn i Kongsvinger. Selve byen ligger jo på begge sider av Glomma, og har omtrent 12 000 innbyggere. Det skulle vel være unødvendig å ta med at Kongsvinger ligger helt sørøst i Hedmark fylke, ikke langt fra svenskegrensen. Både svenskehandel og en kikk på Kongsvinger festning måtte imidlertid utgå da vi hadde andre ting på agendaen.

Med i overkant av to timer til kampstart ankom vi byen, og fant frem til serveringsstedet Telegrafen, der vi hadde planlagt å ta oppladningen. Der forlystet vi oss med god mat og drikke mens antallet steg i takt med at de andre supporterbussene ankom og klokka sakte men sikkert tikket mot avspark klokka 18.00. Med en halvtimes tid til avspark var det omsider på tide å tømme glassene og komme seg på bussen igjen for å kjøre den korte veien opp til Gjemselund Stadion, som ligger fint til langs Glommas bredd. Vi fikk snart parkert bussen, og det var som nevnt gratis inngang, slik at vi entret stadionet uten å bli noe fattigere.

Gjemselund Stadion sto ferdig sommeren 1953, og har vært KILs hjemmebane siden. Det domineres av hovedtribunen med sitteplasser, som ble bygget på midten av 1980-årene. Denne ligger på langsiden ut mot Glomma, og ruver over resten av anlegget. På motsatt langside har man en sittetribune som kan se litt ut som en typisk midlertidig tribune, mens det på begge kortsidene er ståtribuner under åpen himmel. Det er kun på hovedtribunen at man befinner seg under tak, men denne dagen var det deilig sommervær og lite å bekymre seg for.

Kongsvinger Idrettslag ble stiftet i 1892, og førstelaget på fotballsiden går nå under navnet Kongsvinger IL Toppfotball. Klubben gjorde lenge lite ut av seg og var gjerne et ‘heislag’ i datidens 3. og 4. divisjon i landsserien, før de i stedet ble et heislag mellom 2. og 3. divisjon. Det var først i 1980-årene at de havnet i det virkelige søkelyset, og 1980- og 1990-årene står som klubbens storhetstid. Den startet vel med opprykket til øverste nivå i 1982, og det skulle bli starten på en periode med 17 strake sesonger på øverste nivå, der høydepunktet nok var ligasølv i 1992, i tillegg til to bronsemedaljer og fire semifinaler i cupen.

Jeg forbinder jo personlig KIL med spillere som Øyvind Tomteberget, Even Pellerud og Olav Nysæter, og senere karer som Dag Riisnæs og Kjell Roar Kaasa. De to siste var vel i hvert fall med på ‘sølvlaget’, og jeg vil mene at i hvert fall Riisnæs fortsatt var med da de møtte selveste Juventus i 1993/94-utgaven av UEFA Cupen. Deres hjemmekamp ble den gangen dessverre flyttet til Ullevål, og etter uavgjort der, gikk italienerne videre med hjemmeseier i Torino. Men etter hvert som vi nærmet oss årtusenskiftet kom også nedturen for gutta fra skauen.

Etter å ha måttet ut i kvalik-kamper mot Kjelsås sesongen før, endte 1999-sesongen med nedrykk fra Eliteserien, og to år senere rykket de også ned i 2. divisjon. Mitt forrige (og første) besøk på Gjemselund Stadion var i 2002-sesongen, da FFK hadde sin store opprykkssesong og startet klatringen tilbake mot toppen etter sitt tiår i ørkenen. For KIL sin del har de siden den gang tatt seg tilbake til øverste nivå, og ned igjen til 2. divisjon, der de dog vant sin avdeling i fjor, slik at de nå er tilbake i 1. divisjon som nyopprykkede.

Kongsvinger har denne sesongen også tatt seg til kvartfinalene i cupen, men nå var det ligaspill i 1. divisjon det dreide seg om. Der befant KIL seg på en 7. plass før dagens kamper; og med 18 poeng på deres 12 kamper hadde de et stykke opp til lederduoen Kristiansund og Sandefjord, men var kun målforskjellen bak den siste playoff-plassen. De hadde sju poeng ned til gjestene fra Fredrikstad, og for rødbuksene så det noe styggere ut der de befant seg under streken med kun to lag bak seg. Igjen var det heldigvis kun bare målforskjellen som skilte de fra Bryne over streken.

Sist jeg så Fredrikstad (borte mot Strømmen helt i starten av sesongen) mistenkte jeg at jeg kanskje aldri tidligere hadde sett et FFK-lag fremstå så tafatt og tannløst. Jeg har sett noen kamper der et håpløst FFK har blitt feid av banen, men det var i hvert fall lenge siden sist jeg hadde sett noe som på Strømmen, der de vel ikke engang hadde en eneste avslutning på mål! Selv om de i Jan Halvor Halvorsen fikk inn en trener jeg hadde tro på, er min oppfatning at det har vært altfor mange inkompetente surrebukker i klubbledelsen, og jeg stilte meg tidlig tvilende til tipsene om FFK som en opprykkskandidat denne sesongen. Men nå hadde de vunnet to av de siste tre kampene, og kom fra hjemmeseier over Bryne, så kanskje var de nå på rett kurs?

Det var en jevnspilt liten halvtime med få sjanser før FFK radet opp et flott angrep på venstrekanten, der Kristian Brix spilte fri Ludvig Begby som fosset ned langs kanten. Hans innlegg fant Sanel Kapidzic foran mål, og det sto 0-1. Det utløste det som må være en kandidat til tittelen ‘årets mest patetiske baneinvasjon’, der medlemmer av FFKs ultras-gruppering ‘Supras’ hadde ‘lovet’ å storme banen ved scoring, men endte opp med en situasjon der alle ventet på at noen andre skulle være den første på banen. Den eneste personen som så vidt kom seg en liten meter innpå kunstgresset ble nesten kastet ut av vaktene som allerede hadde satt liten pris på at de overså henstillingene om å ikke rive og slite i noen meget vaklevorne ‘bølgebrytere’ oppe på bortetribunen.

FFK forvaltet sin ledelse på en nokså god måte frem mot pause, og KIL fremsto ikke som noen stor trussel på dette tidspunktet. Det betyr overhodet ikke at man følte seg seierssikre på bortetribunen, men de kunne i hvert fall ta pause på stillingen 0-1 og Jon Erik kunne via ‘live-tabellen’ konstatere at FFK nå i øyeblikket befant seg over nedrykksstreken. De to gjestende Leeds-supporterne var først og fremst forbauset over mangelen på politioppbud på stadion, slik de også hadde vært på serveringsstedet i sentrum før kamp, og at ingen hadde blitt kastet ut eller til og med arrestert etter den nevnte ‘baneinvasjonen’.

I andre omgang ble det litt mer fart over sakene, og KIL fikk nå mye mer rom som de visste å utnytte. Drøyt ti minutter ut i omgangen bet hjemmelaget seg fast etter en corner, og Martin Ellingsen fikk stå merkelig alene og umarkert. Han tok med seg ballen og banket den opp i nettaket bak FFK-keeper Håvar Jensen. 1-1, og nå var det KIL som hadde initiativet. Ikke minst fikk Moustapha N’Diaye nok en gang FFK-fansen til å rive seg i håret med sine feilpasninger og balltap, og Adem Güven var nære på å sende KIL i ledelsen med et skudd fra 16 meter. Men så, med ti minutter igjen, falt avgjørelsen.

Innbytter Filip Westgaard sendte i vei et skudd fra drøyt tjue meter, og ballen seilte inn i krysset . Et skikkelig kremmerhus! Etter dette gikk piffen ut av hjemmelaget, og FFK var nærmere 1-3 enn KIL var utligning. Ikke minst hadde Sanel Kapidzic en god sjanse til å punktere kampen, men det endte til slutt med 1-2 og borteseier foran 2 852 tilskuere. Et godt tilskuertall for KIL, som også fikk solide inntekter til klubbkassa. Som nevnt hadde regionens næringsliv forpliktet seg til å betale det som etter hvert ble 219 kroner pr. tilskuer, og dermed fikk KIL inn rett i underkant av 625 000 kroner som kanskje var en liten trøst etter tapet.

Vi tok ganske snart fatt på turen hjemover, og jeg ble på bussen blant annet sittende og snakke med engelskmennene som for øvrig skulle fly hjem dagen etter. De ga uttrykk for at de hadde storkost seg, og det hadde for så vidt også jeg. Slike borteturer er alltid festlig, og det var lenge siden sist nå. Jeg ble sluppet av igjen på Korsegården, slik at jeg kunne ta bussen hjem derfra og få med meg den siste snaue halvtimen av Romanias oppgjør mot Albania. Var kampen på Kongsvinger den siste jeg får med meg live før jeg drar på en ferie til England og Nord-Irland i begynnelsen av juli? Mye kan tyde på det.

Revisit:
Kongsvinger v Fredrikstad 1-2 (0-1)
1. divisjon
Gjemselund Stadion, 19 June 2016
0-1 Sanel Kapidzic (28)
1-1 Martin Ellingsen (58)
1-2 Filip Johansen Westgaard (81)
Att: 2 852
Admission: Free

Next game: 28.06.2016: Vestli v Grüner
Previous game: 09.06.2016: Rygge v Torp

More pics

Torsdag 09.06.2016: Rygge v Torp

Det var den siste kvelden før EM-sirkuset begynte, så hvorfor ikke få med seg en kamp denne torsdagen? Det var slik jeg tenkte, og på kampmenyen denne kvelden så jeg tidlig muligheten for å se min gamle klubb Torp når de skulle gjeste Rygge i 5. divisjon Østfold avdeling 2. Det bød på en litt kronglete reise, men da jeg tidligere i sesongen så Torp spille mot HSV i Vestby, lot jeg meg underholde mer enn jeg har gjort på veldig lenge på fotball her til lands, og det fristet meg til en tur over Østfold-grensen.

Første etappe gikk med buss til Ski, da jeg måtte helt dit opp for å sette meg på Gøteborg-toget, som også viste seg å være kraftig forsinket. Dette førte åpenbart til problemer med NSBs billett-app, som ikke lenger ville la meg kjøpe billett til dette toget etter den opprinnelige avgangstiden. Man blir jo snart tvunget til å laste ned en jævla app for alt mulig, uansett hva man skal gjøre, men det er kanskje en annen sak. Uansett hadde forsinkelsen gjort at jeg ble mer opptatt av å sjekke om jeg faktisk ville rekke kampen, og da jeg igjen kom på at jeg måtte ha billett, var det tydeligvis altså for sent.

Derfor steg jeg på uten billett og med planer om å forhøre meg med togpersonalet om dette, men der jeg ble sittende med nesa i en bok så jeg aldri noe til vedkommende før jeg steg av på Rygge stasjon, og da kunne det være det samme. Jeg hadde da nemlig kun et par minutter på meg til å krysse sporene via undergangen og løpe den korte veien opp til Rygge Stadion før kampen ble sparket i gang. Heldigvis ligger Rygge Stadion kun et ‘steinkast’ unna stasjonen, og selv om jeg nå måtte krysse jernbanesporet via en undergang, rakk jeg akkurat frem tidsnok og kunne høre fløyta idet jeg rundt hjørnet på klubbhuset og kikket utover kunstgressmatta.

Rygge Idrettslag ble stiftet i 1932, og det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om deres fotballklubb, som jeg husker å ha spilt mot noen ganger i mine yngre dager. De spilte dog i 4. divisjon frem til de tilsynelatende rykket ned i 2014, men lå foreløpig i en klynge midt på tabellen som ble toppet av nettopp Torp. De nyopprykkede gjestene hadde hatt en god sesongstart, og sto med 19 poeng på sine 8 kamper. Med det hadde de fire poeng ned til toer Trosvik 2, seks poeng ned til duoen Begby og Sprint/Jeløy 2, og sju poeng ned til HSV på femteplass.

Deretter fulgte fire lag på 10 poeng, og Rygge var å finne på 7. plass med foreløpig nest best målforskjell av disse. Det var imidlertid også bare tre små poeng ned til Tistedalen 2 under nedrykksstreken, så en seier kunne komme godt med for begge lag. Rygge Stadion er et nokså typisk anlegg for lavere divisjoner på dette nivået, og også her har man etter hvert selvsagt fått på plass dette evinnelige kunstgresset som snart er å finne på hver eneste fotballbane her til lands.

Tilskuerfasilitetene er å finne på nærmeste langside, der en åpen liten tribune er å finne på den ene siden av klubbhuset, med laglederbenkene på motsatt langside. Det som er noe spesielt med kunstgressbanen her er at hele midtsirkelen er dekket av det jeg antar er logoen til en eller annen sponsor – noe jeg faktisk trodde var forbudt i henhold til reglementet. Klubbhuset har garderober i underetasjen nede på nivå med banen, mens man i etasjen over har en liten kiosk eller kafeteria med inngang rett ved siden av den nevnte tribunen, der en gjeng med ‘torpingær’ hadde slått seg ned.

Jeg måtte overfor en engelsk kompis forklare at det slett ikke var et ‘airport derby‘ slik han trodde det var, men at det snarere var snakk om Torp fra Fredrikstad-distriktet (mellom Fredrikstad og Sarpsborg, for de uinnvidde) og at de ikke hadde noe med flyplassen nær Sandefjord å gjøre. Dermed ødela jeg også hans gode poeng. Ute på banen var det uansett svake greier som ble vist frem, og det var liten tvil om at dette var et klart steg ned i forhold det jeg hadde sett i 4. divisjon dagen før. Kvaliteten var så som så, og det virket nokså planløst det begge lag foretok seg der de slet med å ta grep om en tett men kvalitetsmessig svak kamp.

Det mest interessante som skjedde i første omgang var egentlig at jeg syntes det var noe meget kjent med dommeren, og jeg så etter hvert at det var ingen ringere enn en gammel FFK-kompis. Zoran Puvatcha var forsangeren fremfor noen hos FFK-supporterne, og det ble aldri det samme etter at han trappet ned pga det jeg fortsatt mener var en heller dårlig behandling av klubben og ikke minst supporterklubben Plankehaugen. Han dømmer for Kråkerøy, og etter å ha blåst til pause på stillingen 0-0 kom han bort for å hilse på. Han undret seg også på hva i all verden jeg gjorde i Rygge, og det var kanskje et betimelig spørsmål.

Dette gjorde at jeg også kom i snakk med noen av torpingene som hadde tatt turen, og de lurte nå på hvor på Torp jeg hadde bodd, når jeg spilte der og hvem jeg hadde spilt sammen med. Tiden flyr, og det er nå lenge siden jeg flyttet fra «Basberg-huset» og Torp, men jeg fikk da vite og annet om hva noen av mine tidligere klassekamerater og lagkamerater nå drev med. Og i andre omgang fikk vi da også noen mål, selv om torpingene ved min side hevdet at det muligens var hittil sesongverste fra gutta i sorte trøyer. De tok dog ikke engang to minutter for Joachim Hansen sørget for 0-1 og altså borteledelse.

Knapt ti minutter senere sto det 0-2 da Thomas Thorvaldsen tegnet seg på scoringslista – en av mange blad Thorvaldsen hos Torp, og et drøyt kvarter ut i andre omgang var kampen avgjort da Joachim Hansen scoret sitt andre og fastsatt sluttresultatet til 0-3. Fortsatt var ikke veteranene på tribunen tilfreds med spillet, men om de ikke imponerte voldsomt spillemessig akkurat denne dagen, så var i hvert fall Torp effektive. Det var ikke Rygge, som virket tannløse og fikk til lite offensivt, og Torp hadde til slutt få problemer med å ro i land seieren.

Da det med fem minutters tid igjen begynte å regne, takket gjengen med bortesupporterne for seg og kjørte hjem mot Torp, og sannelig hadde ikke også jeg fått tilbud om skyss fra min kjære mor som hadde ringt meg i første omgang og tilbudt seg å komme og hente meg. Det sluttet altså 0-3 foran et publikum som jeg på egen hånd tallfestet til 39, og etter å først ha slitt litt med enveiskjørte gater i Rygge, kom min trofaste mor snart for å plukke meg opp etter at jeg hadde slått av en rask prat med Zoran. Siste kamp før EM, og artig å se Torp igjen….ikke minst at de gjør det godt og topper tabellen.

Norwegian ground # 61:
Rygge v Torp 0-3 (0-0)
5. divisjon Østfold avd. 2
Rygge Stadion, 9 June 2016
0-1 Joachim Hansen (47)
0-2 Thomas Thorvaldsen (56)
0-3 Joachim Hansen (62)
Att: 39 (h/c)
Admission: Free

Next game: 19.06.2016: Kongsvinger v Fredrikstad
Previous game: 07.06.2016: Holmlia v Romsås

More pics

Tirsdag 07.06.2016: Holmlia v Romsås

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For tredje dag på rad vurderte jeg en tur inn til Oslo for å se fotball, og for tredje dag på rad hadde jeg visse problemer med å bestemme meg om jeg skulle dra helt til jeg gikk mot bussholdeplassen og satt meg på bussen. Ingen vei tilbake, men det var bare å utnytte de siste dagene før EM startet. Jeg hadde vurdert noen forskjellige alternativer, men sto raskt igjen med Vestli, Rustad eller Holmlia. Da Vestlis kamp var mot et reservelag, utgikk den likevel ganske raskt, og som jeg mistenkte helt fra starten var det Holmlias hjemmekamp mot Romsås som til slutt ble mest fristende.

Derfor ble jeg denne gangen ikke med bussen helt inn til bussterminalen i Oslo, men hoppet i stedet av ved Katten (på Mosseveien) og gikk opp den bratte og svingete ‘stien’ med navn Siksakveien, som leder opp til Ljabruveien. Herfra gikk ferden videre med buss til Hauketo stasjon, der jeg igjen byttet til bussen som skulle ta meg den siste korte etappen til Holmlia og Lusetjern kunstgress. Da jeg kom ned gangveien mot anlegget, så jeg at det allerede var en god del aktivitet på banen der, med aldersbestemt kamp og deler av storfamilier på tribunen.

Lusetjern er egentlig et nokså typisk anlegg for lavere divisjoner i denne regionen; en delvis inngjerdet kunstgressbane med tribune under åpen himmel på den ene langsiden. Men først fikk jeg foran meg klubbhuset på den andre langsiden; ned til høyre for gangveien jeg kom gående på og som fortsetter fremover bak den ene kortsiden. Det er kanskje vel overdrevent å kalle det et skogholt, men bak mål på motsatt kortside er det i hvert fall en del trær mellom banen og nok en gangvei som leder ned mot et åpent grøntområde bortenfor langsiden med klubbhuset. Tribunen på den andre langsiden hadde allerede blitt tatt i bruk av en del fremmøtte.

Det virket foreløpig å være en blanding av foreldre og bekjente som så fotball, supportere som nå ankom for å se kveldens seniorkamp, og lokale ‘gjenger’ som bare ‘hang’ ved tribunen og lekeapparatene på utearealet ved Lusetjern skole som ligger ut mot banen. Jeg var omringet av et voldsomt antall personer som gjorde sitt ytterste for å radbrekke det norske språket med det man åpenbart kaller ‘kebab-norsk’, og selv åpenbart etniske nordmenn snakket mest gebrokkent av alle der de skrøt til sine kompiser om hvordan de hadde konvertert. Det er kanskje slik de ‘må’ gjøre for å få innpass i disse traktene, som jo har et noe frynsete rykte (selvsagt avhengig av hvem man snakker med).

Men nå så jeg uansett frem til kamp, og det var da også duket for en spennende kamp i toppen av 4. divisjon Oslo avdeling 1, der Holmlia toppet med 28 poeng på sine ti kamper. En imponerende start der en uavgjort (1-1 borte mot KFUM 2) var deres eneste poengtap. Der hadde de tre poeng ned til nettopp KFUMs reserver på 2. plass, og ytterligere to poeng ned til tredjeplasserte Nesodden. Kveldens gjester, Romsås, var tippet som en tittelutfordrer denne sesongen, men hadde nå en jobb å gjøre der de fra sin 4. plass hadde 10 poeng opp til Holmlia.

Holmlia Sportsklubb ble stiftet så sent som i 1983, og mest suksess er det vel deres innebandy-avdeling som har hatt; ikke minst på kvinnesiden. Fotballklubben tilbragte lenge en anonym tilværelse langt nede i divisjonene, inntil de i 2008 sikret seg opprykk til 3. divisjon etter at de skal ha rykket opp fire divisjoner på fire sesonger! Etter å ha debutert med 3. plass på dette nivået, overlevde de den påfølgende sesongens restrukturering der halvparten av lagene i divisjonen rykket ned da man gikk fra 24 til 12 avdelinger. 5. plassen er deres beste ligaplassering noensinne, og ble kopiert i 2011, før de to år senere rykket ned.

Det endte med et andre strake nedrykk, før de i fjor (2015) rykket opp igjen i 4. divisjon, og slik de har startet 2016-sesongen ser det jo ikke ut som om de har til hensikt å stoppe der. Holmlia har jo også fostret flere kjente fotballspillere, og blant de er Mohammed Fellah, Adama Diomande, og ikke minst Jonathan Parr. For Romsås sin del, er vel også de interessert i å ta seg ut igjen av 4. divisjon, etter nedrykket for to år siden. Men nå skal det jo også skje en omveltning i divisjonssystemet etter denne sesongen. Da jeg i våres så Romsås borte mot bunnlaget Teisen, var de uansett ikke altfor overbevisende, selv om de til slutt vant greit, men de har åpenbart vært litt ustabile og kastet bort en del poeng denne sesongen.

Allerede fra start var det åpenbart for meg at Holmlia hadde et lag med gode tekniske spillere som skapte problemer for Romsås. De sto for en rekke gode prestasjoner, og jeg mistenker at jeg nok så to lag som kanskje var minst like gode som de jeg dagen før hadde sett i divisjonen over. Det var ikke ufortjent at Mohammed Aouragh sendte Holmlia i ledelsen med 1-0 i kampens tiende minutt. Det virket som om Romsås sin mulighet først og fremst var dødballer, og å kjempe Holmlia ut av stilen. Gjestene var farligst på sine lange innkast, og det var etter et av disse at Lars Kaldhussæter utlignet kun et par minutter senere. I det 19. spilleminutt scoret imidlertid Ayyub Boullala målet som sørget for at hjemmelaget gikk til pause med en ikke ufortjent ledelse.

Det virket i andre omgang som om Romsås fikk kampen litt mer inn i sitt spor, men de måtte vente til det var drøyt 20 minutter igjen før de igjen fikk uttelling. I den nevnte bortekampen mot Teisen hadde jeg merket meg Lars Kaldshussæter, som også da hadde tegnet seg på scoringslista, og det var han som nå kjempet inn utligningen til 2-2. Fortsatt var dog Holmlias fotrappe teknikere en trussel, og de skal ha ros for offensiv satsing ved å legge igjen tre spillere på topp ved defensive dødballer. Begge lag hadde sjanser til å avgjøre, men det var omsider gjestene fra Romsås som fikk belønning for en god andre omgang da Kaldhussæter fullførte sitt hattrick med kun et par minutter igjen, og sørget for jubel blant bortesupporterne.

Hvor ofte ser man en spiller med nr 3 score hattrick?? Ikke så altfor ofte, men Kaldhussæter er en åpenbar trussel fremover på banen, ikke minst i forbindelse med de lange innkastene. I ettertid har man operert med et langt lavere offisielt tilskuertall, og på dette nivået er det gjerne estimater av svært varierende kvalitet man benytter seg av, men jeg talte i løpet av første omgang hele 147 tilskuere etter å ha luket ut åpenbare lagledere etc. En solid seier for Romsås, men Holmlia vil fortsatt være min tittelfavoritt, da Romsås nok allerede har surret bort for mange poeng. Jeg forlot raskt Lusetjern og spaserte opp til bussholdeplassen for å starte hjemturen. Det hadde vært en artig og underholdende fotballkamp, men nå var det greit å komme seg hjem. Wollah.

Norwegian ground # 60:
Holmlia v Romsås 2-3 (2-1)
4. divisjon Oslo avd. 1
Lusetjern, 7 June 2016
1-0 Mohammed Aouragh (10)
1-1 Lars Kaldhussæter (13)
2-1 Ayyub Boullala (19)
2-2 Lars Kaldhussæter (69)
2-3 Lars Kaldhussæter (87)
Att: 147 (h/c)
Admission: Free

Next game: 09.06.2016: Rygge v Torp
Previous game: 06.06.2016: Manglerud Star v Skjetten

More pics

Mandag 06.06.2016: Manglerud Star v Skjetten

For andre dag på rad vurderte jeg en tur inn til Oslo for å se fotball, og for andre dag på rad hadde jeg visse problemer med å bestemme meg helt til jeg gikk mot bussholdeplassen og satt meg på bussen. Ingen vei tilbake, men det var bare å utnytte dagene før EM startet. Jeg hadde vurdert et par forskjellige kamper; ikke minst et besøk hos Røa som skulle ta imot FFK 2. Selv med mine FFK-sympatier valgte jeg til slutt imidlertid en kamp der jeg i stedet kunne se to førstelag, og Manglerud Star skulle ta imot Skjetten til en kamp med avspark halvannen time tidligere, slik at det også betød en noe tidligere hjemkomst denne kvelden.

T-banen fraktet meg til Manglerud, der jeg hadde tid til å stikke en kjapp tur innom Manglerud-senteret før jeg spaserte mot Manglerud Idrettspark og kunstgressbanen der kveldens kamp skulle spilles. Med rundt 20 minutter til avspark var jeg likevel blant de første ankomne, om man ser bort fra en del fremmøtte foreldre som så sine håpefulle spille aldersbestemt kamp på en liten bane bak det ene målet. Anlegget ligger overraskende koselig til med et skogsområde på flere kanter. Det eneste som finnes av tribunefasiliteter er en liten tribuneseksjon på den ene langsiden. Den byr på 8-10 betongtrinn der man kan stå eller sitte alt etter som hva man ønsker.

Bortsett fra dette er det altså ikke stort av tilskuerfasiliteter, men de veldig grønnmalte (og temmelig glorete) laglederbenkene står på motsatt langside. I nærmeste hjørne på sistnevnte langside har man dessuten en egen café med navnet Stjerna Café, men da jeg aldri entret dette bygget i løpet av mitt besøk, kan jeg ikke kommentere på hva som befant seg der inne. Ikke helt unormalt for dette nivået var det fritt frem for tilskuere uten at man ble avkrevd inngangspenger, så jeg tok meg inn og satt meg ned på tribunen for å kikke litt på tabellen mens jeg ventet på avspark.

For de fleste vil kanskje navnet Manglerud Star være ensbetydende med ishockey, der de i en årrekke har vært et nokså fast innslag i Eliteserien. De er jo til og med to ganger Norgesmestre, med to strake triumfer i 1977 og 1978. Men noen vil vite at klubbnavnet også har vært representert på nest øverste nivå av norsk fotball. Men før den tid hadde Manglerud Star allerede et lag i 2. divisjon da fem lokale klubber i 2000 slo sammen toppsatsingen og stiftet klubben Oslo Øst. De fem var Oppsal, Abildsø, Manglerud Star, Nordstrand og Rustad (senere kom Hauketo til mens Nordstrand trakk seg ut). Med store vyer fikk de til og med i stand en samarbeidsavtale med selveste Manchester United, og i den forbindelse kom Alex Ferguson selv på besøk.

Oslo Øst tok plassen til Manglerud Star, og rykket opp i 1. divisjon i høsten 2001, der de debuterte med en 10. plass før de rykket ned igjen i 2003. Den pengelense klubben lå med brukket rygg, men klarte å få i stand en samarbeidsavtale med FC Lyn, og utover i 2004 begynte man å snakke om bedre tider igjen. Året etter rykket de igjen opp, men de slet fortsatt voldsomt økonomisk, og da de tok løs på 2006-sesongen var det under navnet Manglerud Star Toppfotball, etter en ny sammenslåing. Den sesongen endte med umiddelbart nedrykk, og de var deretter å finne i 2. divisjon frem til de gikk konkurs i april 2011.

Har så dagens klubb noen relasjon til den ‘gamle’ klubben? Det får kanskje være opp til hver enkelt å vurdere, for mens noen kilder hevder at dagens klubb ble ‘reformert’ i 2013, mener andre at et M/S-lag allerede spilte i 5. divisjon i 2012 (noe som bekreftes av tabellene fra 2012, og jeg kan lese et annet sted at det fortelles om en klubb som også i Oslo Øst-tiden fortsatte å spille under M/S-navnet). Uansett rykket M/S opp til 4. divisjon i 2013 etter å ha gått gjennom sesongen ubeseiret. Og i fjor (2015) vant de sin 4. divisjonsavdeling og rykket opp i 3. divisjon. Dagens oppgjør mot Skjetten dreide seg da også om ligapoeng i 3. divisjon avdeling 2.

Det skal jo skje store omveltninger i ligastrukturen etter denne sesongen, og ingen vil i den forstand rykke opp fra 3. divisjon, men topplagene vil få være med i den ‘nye’ 3. divisjon som fra neste sesong vil ha kun 6 avdelinger (mens 2. divisjon halvert til 2 avdelinger). Det gjelder så vidt jeg har forstått å bli blant de fire fremste i sin 3. divisjonsavdeling for å få bli med der, mens resten vil rykke ned og ta plass i en ny 4. divisjon med 24 avdelinger. Det ser ut som også 5.plassen skal holde for å få spille playoff om å få bli med i den nye 3.divisjon, men for en som er vant til å følge engelsk fotball på lavere nivåer, er det nærmest utrolig å se hvor lite som faktisk er skrevet rundt akkurat dette.

I toppen av denne avdelingen hadde uansett Lyn (19 poeng) skaffet seg en liten luke med tre poeng ned til Lokomotiv Oslo, men mellom sistnevnte og Lørenskog 2 på 8. plass skilte det kun ytterligere tre poeng, så det var temmelig jevnt. Dagens bortelag, Skjetten, befant seg på 5. plassen, med ett poeng opp til duoen Kjelsås 2 og Korsvoll (sistnevnte med en kamp mer spilt). Vertskapet Manglerud Star lå helt i bunnen med kun fire poeng, sammen med Grorud 2, og trengte således virkelig en seier, men Skjetten var nokså store favoritter ut fra tabellen, og ikke minst om kan skulle gå ut fra bookmakernes odds på kampen.

Da kampen omsider ble sparket i gang var det imidlertid hjemmelaget som snart tok initiativet, og man skulle nesten tro at det var de som kjempet i toppen mens gjestene var bunnlaget. Skjetten har når sant skal sies hatt en ujevn start på sesongen, og en av deres folk innrømmet at de har svingt voldsomt i prestasjonene, så absolutt sjokkerende var det kanskje ikke. M/S hadde mye ball i første omgang, men det manglet noe helt der fremme. De stanget mot en kompakt Skjetten-mur og slet muligens litt med oppfinnsomheten der det virket som om de på død og liv skulle tre ballen gjennom midten der det var som trangest.

De kom seg dog til flere halvsjanser, men samtidig måtte de være oppmerksom på Skjettens kaptein og storscorer Andreas Eriksen, som skapte litt hodebry når gjestene kom fremover. Jeg sto med en liten følelse av at hjemmelaget kunne ha ledet ved pause om de hadde vært litt mindre redde for å løsne skudd, men som nevnt virket det til tider som om de nærmest skulle forsøke å fremstå som Spania og passe ballen helt inn i motstanderens mål. Dermed sto det fortsatt 0-0 da dommeren blåste for halv tid.

Skjetten hadde på sin side satset på et kompakt forsvar og liten risiko ved å ha til enhver tid å ha mange folk bak ballen, og offensivt forsøkte de til stadighet å spille baller i bakrom. Det var slik de tok ledelsen i andre omgangs første minutt, da de rett fra avspark spilte ballen i bakrom og M/S-forsvaret fomlet det til for seg selv. Kommunikasjonen uteble, og det endte med et selvmål av Morten Granan. Skjetten skapte etter dette en rekke sjanser, og burde økt ledelsen, men Timan Taagholi i MS-målet gjør blant annet noen gode redninger. M/S skaper ikke mye nå, og det ser ut til å gå mot en komfortabel borteseier tross alt.

Andre omgang ble etter hvert også preget av en rekke stopp og bytter, og ikke minst var det flere M/S-spillere som måtte gi seg. Så, i kampens tredje overtidsminutt, slo de ballen opp i Skjetten-feltet. Marius Arnesen headet videre til Bendik Larsen som kom inn på løp bak i feltet og satt ballen i mål i motsatt hjørne. 1-1, og det var knapt tid til å ta avspark før dommeren blåste av med poengdeling som endelig resultat. For egen del spaserte jeg straks tilbake til Manglerud T-banestasjon for å starte hjemreisen til Drøbak, vel vitende om at jeg igjen måtte forsere horden av utlendinger som tydeligvis har fritt leide til å drive pågående salg av narkotika utenfor Grønland T-banestasjon.

Norwegian ground # 59:
Manglerud Star v Skjetten 1-1 (0-0)
3. divisjon avd. 2
Manglerud Idrettspark, 6 June 2016
0-1 Morten Granan (og, 46)
1-1 Bendik Larsen (90+3)
Att: 49 (h/c)
Admission: Free

Next game: 07.06.2016: Holmlia v Romsås
Previous game: 05.06.2016: Oppsal v Alta

More pics

Søndag 05.06.2016: Oppsal v Alta

Den engelske sesongen var nå en gang for alle avsluttet for min del etter at jeg 12. mai hadde kommet hjem fra min aller siste tur for sesongen, og jeg hadde også rukket en liten svipptur til Danmark etter den tid. Nå hadde jeg tenkt å benytte de siste dagene før EM til å også få med meg noen norske kamper, og denne søndagen hadde jeg vurdert å ta turen inn til Oslo for å se Oppsal v Alta. Etter å ha dratt meg opp av senga, var jeg imidlertid lenge i tvil om jeg virkelig skulle gidde, men etter noen timer der jeg en rekke ganger ombestemte meg, valgte jeg til slutt å spasere til bussholdeplassen for å ta buss 500 til Oslo.

Derfra tok jeg T-banen fra Grønland til Tveita, som jeg hadde funnet ut var den mest praktiske stasjonen med tanke på Trasop Idrettspark, der Oppsal spiller sine kamper. Etter å ha trasket dit opp, fikk jeg etter hvert betalt meg inn etter å ha forsert det som fremsto som et forvirrende mylder av avsperringer. Kampprogram er ikke dagligdags i Norge, men Oppsal hadde i hvert fall trått til med et 4-siders hefte. Jeg vil tro at de dog hadde surret det til litt, for de hadde åpenbart måttet ta sprittusjen fatt for å endre motstander fra Skeid til Alta på forsiden. De slo virkelig på stortromma til norsk breddefotball å være, og hadde til og med egne kampbilletter som man fikk utdelt etter å ha betalt de 100 kronene man ble avkrevd.

Oppsal Idrettsforening ble stiftet i 1912, og er nok for de fleste kjent som håndballklubb; ikke minst for sitt herrelag som dominerte norsk håndball i 1970-årene. For de som i likhet med undertegnede ser på håndball som hands, er kanskje Espen Bredesen den mest kjente idrettsutøveren som representerte klubben. Klubben har også fostret en og annen fotballspiller som senere har spilt på øverste nivå, og for å holde oss til fotballen så vant de forrige sesong sin avdeling i 3. divisjon etter en tøff duell med Kråkerøy. Det betød opprykk til 2. divisjon, og denne sesongen er første gang klubben spiller på dette nivået.

Fotballstadionet på Trasop ligger tilknyttet et større anlegg, og ved ankomsten får man foran seg først en annen kunstgressbane som ligger på ‘nedsiden’, og herfra går det noen trapper opp til hovedbanens ene langside. Det er kun på denne langsiden at det finnes tilskuerfasiliteter i form av noen betongtrinn som utgjør en ståtribune som strekker seg nedover denne langsiden. Midt på denne ståtribunen har man også snekret sammen et bittelite overbygg over en seksjon med sitteplasser til en håndfull personer. Banen omkranses av løpebaner for friidrett, og har selvsagt kunstgress slik tiden tydeligvis dessverre krever. Ellers ligger den fint til, innrammet av et lite skogsområde på et par av sidene. De har en kiosk på den nevnte langsiden, i enden nærmest inngangspartiet, og der fikk jeg omsider byttet noen mynter mot en 7Up av det som må være områdets tregeste betjening.

Det skal jo gjøres store omveltninger i norsk fotball etter inneværende sesong, og det er ikke alt som er like enkelt å rede ut, men for 2. divisjon betyr det at de fire avdelingene skal bli til to avdelinger. Derfor må man bli blant de sju beste i avdelingene for å få beholde plassen, mens resten vil rykke ned i det som så vidt jeg forstår skal bli seks nye avdelinger av 3. divisjon. Dagens gjester på Trasop var Alta, og disse to klubbene var blant de som håpet å kjempe om fornyet kontrakt. De to tabellnaboene sto begge med 9 poeng på 8 kamper (Alta foran på målforskjell), og la beslag på 9. og 10. plassen, og de hadde fire poeng opp til Follo på den viktige 7. plassen. I toppen hadde for øvrig Tromsdalen 24 poeng, og kun et Finnsnes ett poeng bak (men også med en kamp mer spilt) holdt litt følge der de ble fulgt av en trio på 15 poeng.

Det var altså en viktig kamp der uavgjort nok ikke var bra nok for noen av lagene om de ville henge med i kampen om fornyet kontrakt i divisjonen, og det var Alta som takket være kombinasjonen Magnus Killingberg Nikolaisen og Vegard Braaten skapte de beste sjansene tidlig i kampen. Alta hadde faktisk en god del supportere til stede, men jeg tipper nokså mange av disse bor i Oslo-området. Alta fikk en hjelpende hånd av Oppsal-keeper Mathias Eriksen Ranmark som kastet ballen rett i ryggen på Vegard Braaten, men etter at han spilte frem Nikolaisen, endte det med en svak avslutning utenfor. Oppsal hevet seg noe utover i omgangen, og Kristian Bjørseth hadde et par gode muligheter. Først avsluttet han fra spiss vinkel, men Alta-keeper Kjetil Thomassen reddet. Deretter fikk Bjørseth et overlegg fra Mats Winsnes, og selv om han var i bedre posisjon, endte avslutningen oppe i et av trærne som omkranser anlegget. Det var målløst til pause.

Hjemmelaget startet andre omgang friskest, og hadde et mål annullert for offside før de med timen passert fikk uttelling. Ryan Doghman hadde den siste tiden fått prøve seg i et par kamper som innbytter etter å ha blitt hentet opp fra juniorlaget, og han spilte nå sin første kamp fra start for Oppsals førstelag. Hans press førte til at Alta-forsvarer Øyvind Veseth Olsen klønet det til, mistet balansen og falt, og Doghman gjorde ingen feil da han utnyttet situasjonen og kom alene med keeper. Iskaldt lobbet han over Alta-keeperen, og dermed 1-0. Oppsal gjorde snart et par bytter, og jeg trodde de nå ville styrke det defensive og forsøke og ri på ledelsen. I stedet satset de friskt med offensive bytter for å sette spikeren i Alta-kista.

Med friske bein i angrepet viste Oppsal ingen tegn til å legge seg bakpå, og da Alta nå måtte fremover på banen, fikk de også nå og da litt rom å boltre seg i. Etter en defensiv feilpasning av Alta, kom de to mot en, og innbytter Adrian Fritzøe Østman trillet ballen til Doghman, men han satt ballen i tverrliggeren. En annen innbytter, Chimaobi Ifejilika, headet returen utenfor. Helt på tampen kom Alta til et par gode muligheter der de presset på for utligning, men Oppsal leverte oppofrende forsvarsspill. I tillegg headet El Hadji Sega Ngom den største Alta-sjansen over da han fikk muligheten fra kloss hold. Dermed kunne Oppsal juble over sesongens første hjemmeseier, mens jeg kunne spasere tilbake til T-banen og vende snuta hjemover.

Norwegian ground # 58:
Oppsal v Alta 1-0 (0-0)
2. divisjon avd. 1
Trasop Idrettspark, 5 June 2016
1-0 Ryan Doghman (63)
Att: 139
Admission: 100 kr
Programme: Free 4-page leaflet

Next game: 06.06.2016: Manglerud Star v Skjetten
Previous game: 27.05.2016: Frederikshavn fI v Aalborg BK II
Previous Norwegian game: 20.04.2016: Bøler v Fire Lys

More pics

Fredag 27.05.2016: Frederikshavn fI v Aalborg BK III

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde en stund sett på mulighetene for å ta en svipptur ned til Danmark for å ta en kikk på Frederikshavn Stadion, som ut fra billedmateriale jeg hadde kommet over så aldeles fantastisk ut, og derfor befant jeg meg nå i Aalborg, der jeg dagen før hadde sett AaB i aksjon etter å ha reist ned med Stena Saga onsdag kveld. Denne fredagen var det imidlertid duket for det som for meg var turens høydepunkt og årsaken til at jeg i det hele tatt dro. Det var på tide å forlate herlige Aalborg og sette kursen nordover på Jylland, over til Vendsyssel og til Frederikshavn. Stedet der jeg hadde overnattet lå i likhet med hjemmebanen til AaB i Vestbyen, som man av navnet forstår er vest i byen, og derfor spaserte jeg nå til jernbanestasjonen Aalborg Vestby.

På denne ubetjente stasjonen fikk jeg ved hjelp av en automat betalt 100 kroner for en billett tilbake til Frederikshavn. 12.04-toget var i rute, og jeg tilbragte reisen på en time og et kvarter med å lese litt. Ved Hjørring forsøkte jeg igjen å få øye på Hjørring Stadion, hjemmebanen til Vendsyssel FF (tidligere FC Hjørring), men jeg skal ikke påstå med 100% sikkerhet at flomlysene jeg så gjennom togvinduet tilhørte dette stadionet. Frokost var ikke inkludert der jeg hadde overnattet i Aalborg, og jeg hadde fortsatt ikke spist frokost, slik at magen rumlet da jeg fikk av toget vel fremme i Frederikshavn. Med fare for endetarms-svie lot jeg meg friste av en «Ghost chili»-pølse i kiosken på stasjonen, og det gjorde susen slik at jeg med fornyet energi kunne spasere gjennom sentrum og opp mot Bellami B&B, der jeg hadde booket overnatting.

Den trivelige vertinnen var hjemme og fikk sjekket meg inn og mottatt sine 400 kroner, før hun bød meg på en flaske vann fra kjøleskapet og overlot meg til meg selv. Frederikshavn bør være kjent for de fleste nordmenn, men det er kanskje ikke mange som vet at byen opprinnelig het ‘Fladstrand’, før den ble døpt om til ære for Kong Frederik 6. Frederikshavn ligger som kjent på østkysten av Vendsyssel (som er den nordligste delen av Jylland, nord for Limfjorden), ut mot Kattegat, og tradisjonelt har de viktigste næringsveiene vært fiske og verftsindustri. I tillegg er nok byen for oss nordmenn (og sikkert også svensker) kjent som ferjehavn. Frederikshavn oppgis å ha 23 402 innbyggere i det herrens år 2016.

Jeg ivret etter en kikk på kveldens kamparena, der det var avspark klokka 19.00, og derfor gikk jeg allerede nå en tur dit opp for å ta en titt. I det ene hjørnet sto en port åpen, og en håndverker var i ferd med å gjøre en eller annen jobb der inne, men da jeg tok meg inn og gikk bort til ham, mente han at han kun hadde blitt låst inn og at jeg nok burde vente til de åpnet før kamp. Jeg fikk i hvert fall en liten kikk på det som ventet meg, og uten å foregripe begivenhetene, kan jeg si at jeg ble alt annet enn skuffet. Jeg fulgte uansett hans råd og gikk i stedet for å slå i hjel et par timer i sentrum av byen.

Nede på Søndergade ligger den brune puben Lygten, og det var et godt sted å slå seg ned for en stakket stund. En broket forsamling slukket tørsten med (i all hovedsak) diverse flaskeøl som kroverten trakk opp fra bak disken, og også her var det tillatt med røyking innendørs – noe som fortsatt virket uvant for en som har blitt vant til den norske (og britiske) røykeloven. Jeg holdt meg til Grøn Tuborg, og 16 kroner flasken på et utested er noe annet enn det nordmenn er vant til. Avbrutt av en svipptur for å hente meg en ny herlig pølse fra en pølsevogn i nærheten, tilbragte jeg et par timer ved Lygten, der jeg også hadde en trivelig samtale med et par av de lokale. På veggen hang en gammel karikaturtegning fra en lokal avis som feiret den lokale fotballklubbens opprykk til Danmarks øverste divisjon, og den detaljerte tegningen ble studert med stor interesse.

Frederikshavn fI står for Frederikshavn forenede Idrætsklubber, og forkortes også FfI. Klubben ble stiftet i 1931, og driver også flere andre idretter, men la oss holde oss til fotballen. Det virker veldig lenge siden nå, men i årene 1960-62 og 1977-78 spilte klubben faktisk i danskenes øverste divisjon; den første av disse periodene godt hjulpet av en av Danmarks største fotballspillere gjennom tidene – nemlig Harald Nielsen. Spilleren som også fikk tilnavnet «Guld-Harald» var født nettopp her i Frederikshavn, og debuterte som 16-åring for sin lokale klubb i mars 1959. Der skulle han etter hvert score 44 mål på 50 kamper før han i 1961 dro til suksess i italiensk Serie A.

Harald Nielsen ble ligaens toppscorer i sin debutsesong, og han debuterte snart også på det danske landslaget, der han vel fortsatt er den yngste debutant (17 år og 332 dager). I klubbens debutsesong på øverste nivå ble FfI nummer 5, og Nielsen ble igjen ligaens toppscorer. Den sommeren (1960) tok det danske landslaget sølvmedaljene i OL i Roma, og Nielsens tilnavn «Guld-Harald» kom for øvrig av at han selvsikkert hadde spådd gull i forkant av denne turneringen. Da Harald Nielsen i 1961 forlot FfI, toppet de den danske toppdivisjonen, men klarte ikke å holde på den posisjonen etter at han dro til Italia og Bologna.

Da det danske fotballforbundet DBU helt frem til 1971 hadde en holdning som betød at kun amatører kunne spille for landslaget, betød det også slutten på Nielsens imponerende landslagskarriere, der han til tross for å fortsatt være kun 19 år, ble stående med vanvittige 15 mål på 14 landskamper. Nielsen på sin side fortsatte å imponere i Italia, der han ble ligamester for Bologna i 1964, og toppscorer i Serie A i både 1963 og 1964. Overgangen til Inter i 1967 gjorde ham den gang til tidenes dyreste fotballspiller – den eneste skandinav til å inneha denne tittelen. Der vant han den uoffisielle VM-tittelen for klubblag etter å ha beseiret et Santos med Pelé på laget, men en ryggskade satt snart en stopper for hans karriere.

Det er nå lenge siden Harald Nielsens og FfIs glansdager. Legenden døde dessverre i fjor (august 2015), og Frederikshavn-klubben er en skygge av seg selv der den befinner seg på et historisk bunnivå. Den danske fotballpyramiden kan virke noe innviklet, men kort forklart så er den vel foreløpig noe slik som dette (det skal vel skje visse endringer før neste sesong): Under det som kalles Danmarksturneringen (Superligaen, 1. divisjon, og 2. divisjon), har man Danmarksserien. Disse divisjonene er i regi av DBU sentralt. Under dette har man regionale ligaer som Jyllandserien, Fynserien, etc, og disse arrangeres av DBU sine lokallag, som f.eks. DBU Jylland. Herfra blir det litt komplisert, så for enkelthets skyld, la oss holde oss til DBU Jylland denne gang. Under Jyllandserien har man forskjellige divisjoner som går under navnene ‘Serie 1’, ‘Serie 2’ osv, og disse har alle flere regionale avdelinger.

Etter at Frederikshavn fI lenge var fast innslag i 2. divisjon, Danmarksserien, eller det som tidligere het kvalifikationsrækken, har klubben ikke bare rast ned i Jyllandserien, men også ned i dens Serie 1, der de til alt overmål lå an til å rykke ned til Serie 2 (som er ensbetydende med nivå 7 av dansk fotball)! Det virker som om det er fullstendig krise i klubben, men på nettet hadde jeg i forkant kommet over noen artikler fra i fjor som fortalte om en plan der målsetningen var at FfI i 2020 skal spille i 2. divisjon med tilskuertall på 1 500 til 2 000. Det virket ikke spesielt realistisk for øyeblikket, der FfI i stedet var på vei i motsatt retning.

I Danmark operer man for øvrig med et latterlig system der klubbene spiller på lisenser som kan overtas av og overføres til andre klubber et helt annet sted, og i 2004 var det snakk om å flytte den konkursrammede 1. divisjonsklubben FC Nordjylland til Frederikshavn. Denne klubben spilte på lisensen til Aalborg Chang, som ikke så seg kapable til å drifte en klubb på det nivået, og Frederikshavn var blant byene som ble nevnt som favoritt til å ta over dette laget. Det manglet bare et «godkjent-stempel» fra DBU, som imidlertid endte opp med å si nei. Mange frederikshavnere synes kanskje det var synd, men vi tradisjonalister klarer vel ikke helt å se logikken i et slikt system, slik at det kanskje var like greit.

I stedet var FfI involvert som samarbeidsklubb da Vendsyssel FF i 2013 ble startet opp som en toppsatsing som spilte på lisensen til FC Hjørring. Diverse Hjørring-klubber har vel opp gjennom historien vært rivaler for FfI, og således virker det litt merkelig at man plutselig skulle gå inn som en samarbeidsklubb her, men så vidt jeg forstår trakk FfI seg raskt ut igjen av dette(?). Tradisjonene lenge leve, og man trenger nå bare litt entusiasme igjen i Frederikshavn, der jeg mistenker at de nok mister mange supportere til AaB, da klubbtilhørighet og lojalitet taper for mulighetene for å reise ned til Aalborg for å se en suksessrik klubb i Superligaen…eller til Hjørring for den saks skyld. Ingen skal beskylde den nye generasjonen av supportere for å ha voldsom lojalitet til sine lokale klubber, og Danmark er sannsynligvis intet unntak.

Det var etter hvert på tide å tømme den fjerde Tuborg-flasken og spasere opp igjen til Frederikshavn Stadion, som fortsatt skal ha en imponerende kapasitet på 15 000. Man kan jo tenke seg hvordan stemningen var her i glansdagene, men det er som sagt lenge siden. Det var faktisk med antydning til sommerfugler i magen at jeg nærmet meg inngangspartiet, der jeg snart betalte 20 kroner for entré. Her var det også trykket et 16-siders program i anledning dagens kamp, og det var attpåtil inkludert i prisen. Karen i inngangspartiet fortalte at de i disse dager gjerne har rundt 100 tilskuere, men det virket ikke som om han trodde det minste på meg da jeg hevdet at dette faktisk var den lille turens høydepunkt og selve grunnen til at jeg i det hele tatt hadde valgt å reise, snarere enn AaB-kampen dagen før.

Jeg kan imidlertid love at det var alt annet enn løgn, og den største grunnen til dette var det fantastisk flotte stadionet jeg nå tok en nærmere kikk på. Det domineres selvsagt av den voldsomme og klassiske perlen av en hovedtribune som på den ene langsiden ruver over resten av anlegget, og der jeg kom inn på den ene kortsiden hadde jeg den nå foran meg på min venstre side. Den fantastisk flotte tribunen har to etasjer, der man har ståplasser i form av såkalt terracing i forkant, mens sitteplassene oppe i andreetasje er i form av fjonge benkerader i tre. Det skal være plass til 1 000 sittende tilskuere, og for å komme seg opp hit må man benytte seg av noen innendørs trapper som entres via en inngang på tribunens bakside.

Til side for den store hovedtribunen er det et parti med mer åpen terracing – altså avsatser med åpen ståtribune, og øverst her finner man et overbygg der man allerede hadde fyrt opp en stor grill. ‘Pølsehuset’ sto det på et skilt oppe på overbygget, og med rundt tre kvarter til avspark var man allerede i gang med å klargjøre de fristende pølsene som synes å være obligatorisk på fotballkamp i Danmark. På bortre kortside er det kun såkalt hard standing inntil man kommer bort i hjørnet mot bortre langside. Der står et stort stadionur og viser stillingen, og i forkant av dette har man mer klassisk ståtribune med avsatser som akkurat her følger svingen rundt over på bortre langside på en herlig måte. Det er lite undertegnede liker bedre enn akkurat dette (bortsett fra kanskje en fantastisk tribune), og disse trinnene med ståtribune strekker seg i hele banens lengde før de også svinger rundt over på nærmeste kortside.

Slik strekker også de åpne ståtribunene seg nedover mot inngangspartiet, der de ender og går over i en liten plass med noen benker foran klubbhuset. I sistnevntes første etasje er det en café, men der var jeg aldri innom da jeg i løpet av mitt opphold fikk alt jeg trengte i ‘Pølsehuset’. Der hadde tydeligvis en innvandrer lettere for å forstå min norsk enn den innfødte dansken som trakterte grillen, og det var førstnevnte som måtte trå til for å dra opp en øl fra bak disken. De hadde minst tre sorter, og jeg valgte meg igjen Grøn Tuborg. Grillmesteren kom seg da også etter det som nok var en liten tilvenningsfase, og kunne snart servere meg en herlig og stor pølse som var så god at jeg snart måtte returnere for å få en til. Om det skulle være nødvendig å slå det fast: Frederikshavn Stadion svarte virkelig til forventningene, og av mine besøkte arenaer tar det nok foreløpig soleklart tittelen som mitt favoritt-stadion utenfor Storbritannia.

Forutsetningene for dagens kamp var at FfI nærmest måtte vinne for å ha håp om å unngå nedrykk, og i programmet slo man under den noe western-aktige overskriften «Last Chance Saloon!» fast at de gikk til de fire siste kampene med innstillingen om at alle fire måtte vinnes, før de fulgte opp med å innrømme at selv ikke det nødvendigvis er nok i seg selv. FfI befant seg på 8. og sisteplass med 1-1-6 og kun 4 poeng. De hadde 6 poeng opp til Skagen IK og ytterligere ett opp til Sulsted. Dagens gjester var AaB III; altså Aalborg BKs tredjelag, som befant seg på plassen over Sulsted, med 8 poeng ned til FfI. At et reservelag, og til og med et tredjelag, var gjester denne kvelden var selvsagt ikke helt optimalt da jeg helst ser førstelagene i sving, men man kan ikke alltid være for kresen, og det var slik det ble denne gang.

FfI har et meget ungt lag, og en av karene som sto på ståtribunen ved ‘Pølsehuset’ bekreftet at talentene gjerne blir snappet opp av Vendsyssel FF eller AaB så fort de ‘slår gjennom’ eller viser seg frem. Det var gjestene fra Aalborg som startet best, der de tok initiativet med fysisk styrke og giftighet på først og fremst dødballer. Dette var slik de innledningsvis voldte sitt vertskap en god del hodebry, og FfI-keeper Kenneth Isaksen måtte levere flere gode inngripener for å holde det unge hjemmelaget inne i kampen. Men FfI kom seg etter hvert mer med i kampen, og Jeppe Birklykke ble spilt gjennom alene med keeper, men fikk en litt for heftig touch. I stedet tok AaB ledelsen drøyt fem minutter før pause, og det var innbytter Niels Greth som litt for enkelt ble spilt fri i bakrommet og kunne sette inn 0-1. Dermed kunne de og deres trener Jens Peter Hansen gå i garderoben men ledelse, mens hjemmelagets trener Jakob Borup igjen hadde litt å ordne på.

Angående innbyttene så var det tydelig klart at man her hadde muligheten til å bytte spillere ut og inn som man ville, og slik jeg forsto min sidemann var det ikke lenger noen begrensning på dette. Jeg er usikker på om dette kun er et prøveprosjekt eller ikke, men et annet prøveprosjekt skapte i hvert fall en smule forvirring hos undertegnede. Uten å foregripe begivenhetenes gang, så oppdaget jeg nemlig i andre omgang at gjestene plutselig kun hadde ni mann på banen, og kunne ikke forstå at jeg skulle ha oversett to røde kort. Det hadde jeg da heller ikke, og det viste seg at dette snarere hadde bakgrunn i to gule kort som jeg imidlertid registrerte i rask rekkefølge. Og dette prøveprosjektet går altså ut på at man med gult kort blir utvist i 10 minutter. Jeg må innrømme at det mildt sagt ikke falt helt i smak hos undertegnede, som fikk en liten følelse av å se en lilleputtkamp. Det blir litt vel «hobby-preget». Men det syntes da som om de øvrige tilskuerne hadde blitt vant til denne snodige ordningen.

De røde- og svartstripete vertene hadde til tross for baklengsmålet avsluttet første omgang mer positivt, og allerede i andre omgangs andre minutt fikk de uttelling da et frispark havnet hos Mads Møller som la opp til Jesper Gasberg. Sistnevnte gjorde ingen feil, og utlignet til 1-1. Like etter hadde Jeppe Birkelykke en kjempesjanse til å sende vertene i føringen da han ble spilt alene gjennom, men dette startet en vanvittig rekke av kjempesjanser som FfI skuslet vekk på nærmest utrolig vis. AaB-forsvaret var virkelig på gyngende grunn, og jeg mistet nærmest tellingen på hvor mange ganger Birkelykke og de andre FfI-spillerne kom alene gjennom uten å klare å score. Avslutningene gikk enten utenfor, over, eller rett på målvakten, eller de kom for tett oppi AaB-keeperen.

I tillegg hadde Marcus Grønning en heading som traff tverrliggeren, men det ville seg ikke til tross for svært gavmildt forsvarsspill. Kanskje så jeg her prov på hvor skoen mest av alt trykket for FfI. Aalborg-reservene hadde da også et par gode sjanser der FfI-keeper Isaksen var reddende engel, men det var tross alt hjemmelaget som nå fremsto farligst i jakt på et vinnermål. Om det på dette tidspunktet hadde stått for eksempel 8-3, ville nok ikke det gitt noe veldig galt bilde av kampen, men det var som sagt et sjansesløseri av en annen verden. I det 82. minutt kom Marcus Grønning på et godt raid og la inn i feltet, der hans innlegg fant Mads Møller, og denne gang kunne han ikke bomme. Det gjorde han heller ikke, og da han satt inn 2-1 utløste det en ellevill jubeldans fra trener Jakob Borup på sidelinjen.

Det var imidlertid ikke helt over riktig ennå, og AaB hadde snart ballen i nettet, men linjemannen hadde markert for offside. Helt på tampen hadde også gjestene en kjempesjanse som endte med en avslutning med kurs mot krysset, men keeper Isaksen leverte en fantastisk redning da han med nød og neppe fikk slått ballen over. Det holdt hardt, men da dommeren blåste for full tid kunne FfI juble over tre livsviktige poeng som ga fortsatt håp. Jeg talte vel noe slik som 70-75 tilskuere, så de har åpenbart tatt i litt når de oppgir det offisielle tilskuertallet til 150, men uansett var det god stemning blant de fremmøtte som applauderte sine gutter av banen. Etter en kort passiar med et par av de ‘røde bavianer’ kunne jeg ønske lykke til og spasere tilbake til mitt krypinn.

Jeg vurderte å traske ned til Lygten for å ta en svipptur innom for en siste forfriskning, men valgte i stedet å trekke meg tilbake for å ta en tidlig kveld med lesing på senga. Jeg hadde tross alt en tidlig start dagen etter, da jeg skulle ha ferjen tilbake til Norge. Det hadde vært en vellykket tur, der besøket ved Frederikshavn Stadion som ventet ble det store høydepunktet for min del. En visitt kan anbefales på det varmeste, men vær oppmerksom på at de tidligere nevnte ambisjoner (om de fortsatt står ved lag) også synes å inkludere en mulig ny hjemmebane, slik jeg tolker denne artikkelen fra i fjor. I ettertid kan jeg også fortelle at FfI dessverre likevel rykket ned. Kom så, de røde bavianer!!!

Danish ground # 5:
Frederikshavn fI v Aalborg BK III 2-1 (0-1)
DBU Jylland Serie 1, pool 5
Frederikshavn Stadion, 27 May 2016
0-1 Niels Greth (40)
1-1 Jesper Gasberg (47)
2-1 Mads Møller (82)
Att: 150
Admission: 20 DKK
Programme: Included

Next game: 05.06.2016: Oppsal v Alta
Next Danish game: 22.11.2019: FC Nordsjælland v Randers FC
Previous game: 26.05.2016: Aalborg BK v FC Midtjylland

More pics

Torsdag 26.05.2016: Aalborg BK v FC Midtjylland

Danmark er deilig, men nå var det altfor lenge siden sist jeg hadde vært på besøk hos våre gamle ‘koloniherrer’. Derfor hadde jeg en stund sett på mulighetene for en liten svipptur dit ned, og ikke minst hadde jeg bitt meg merke i at man i Frederikshavn har et fantastisk flott og klassisk stadion som jeg gjerne ville ta en nærmere kikk på. Jeg kikket derfor på deres kampoppsett og vurderte noen forskjellige helger, og kom etter hvert til at det måtte bli denne uken, så jeg bestilte meg billett med Stena Line og la ut fra Oslo onsdag kveld.

Jeg har vel aldri hatt en roligere tur med Stena Line, som ikke lenger virket å ha helt den partystemningen som jeg husket fra mine yngre dager. Nå var det jo riktignok også onsdag, og ikke helg, men likevel var snittalderen temmelig høy, og det samme med ‘dansband-faktoren’. Kun tre-fire øl ble det på meg i baren før jeg var i seng en gang rundt midnatt. Ved ankomst Frederikshavn tidlig neste morgen, var det bare å traske mot togstasjonen, for jeg hadde denne dagen tenkt meg ned til Aalborg. Stasjonen i Frederikshavn var ubetjent, men jeg fikk kjøpt en billett på automaten der. Den kostet meg 100 danske kroner, pluss 30 kroner for det de kaller en ‘pladsbillet’ – altså en setereservasjon.

Det kunne jeg kanskje spart meg, men det ble likevel såpass travelt at jeg var glad for at jeg gjorde det, der jeg tilbragte mesteparten av togturen på rundt en time og et kvarter med nesa begravet i en medbragt bok. Da jeg ankom Aalborg, var ikke klokka mer enn kvart på ti, og innsjekking ved mitt B&B var ikke før klokka 16.00. Jeg hadde heldigvis en plan for hvordan jeg skulle slå i hjel litt tid, og jeg tok derfor en taxi ut til Aalborg Zoo for å tilbringe et par timer der. Etter å ha betalt den trivelige drosjekusken ganske nøyaktig 100 kroner, kunne jeg betale meg inn og beskue noen snodige (og noen ikke fullt så snodige) dyr.

Tiden fløy der jeg koste meg i byens zoo, og da jeg omsider hadde fullført hele runden, hadde det faktisk gått nesten tre timer. Utenfor sto det ingen drosjebiler, så jeg bestemte meg rett og slett for å spasere inn til sentrum med bistand fra Google Maps. Aalborg er en herlig by der jeg husker spesielt godt at jeg for noen år siden koste meg i en ukes tid med en kompisgjeng. Den gangen ble det festet hardt på party-gaten Jomfru Ane gade, og det var dit jeg nå satt kursen. Jeg fant etter hvert frem, men fant ut at den engelske London Pub holdt til et par kvartaler unna, så jeg gikk dit og satt meg ned med en pint (ja, faktisk en ordentlig pint) med Stowford Press til 55 kroner.

Her slo det meg plutselig at røyking åpenbart var tillatt inne i lokalet, og det er jo også litt uvant for en del av oss i disse dager. Danskenes røykelov åpner nemlig for røyking på serveringssteder under 50(?) kvadratmeter, og det har ført til at flere har bygget om for å akkurat komme innenfor, samtidig som mange visstnok også fortsatt ignorerer hele røykeloven. Danskene er et herlig folk med en mye mer avslappet holdning til ting enn det vi er vant til med vårt overformynderi her i Norge, der den moralske pekefingeren aldri er langt unna. En pint ble til en til mens jeg skrev et par postkort og leste litt i min bok, før jeg tuslet nedover igjen mot Jomfru Ane gade og også tok en øl på et av stedene der.

Aalborg er blant Danmarks eldste byer, og skal ha vært bebodd allerede på 600-tallet. Omtrent tusen år senere vokste byen frem da den fikk et oppsving på grunn av det rike sildefisket rundt Jylland, og på 1800-tallet var det tobakkhandelen med USA som la grunnlaget for byens industrielle utvikling, og sigarfabrikken C.W. Obel var på et tidspunkt Europas nest største tobakksfabrikk. I dag er Aalborg også kjent for sin snaps. Geografisk ligger den på sørsiden av Limfjorden, som skiller resten av Jylland fra den nordre delen Vendsyssel på nordsiden. Selve Aalborg by har snaut 115 000 innbyggere (drøyt 200 000 i kommunen), og det gjør den også til Danmarks fjerde største by. I tillegg er den heldig nok til å ha Fredrikstad som sin vennskapsby (og med min tilknytning til Storbritannia, får jeg for ordens skyld også nevne at vennskapsbyen der er Lancaster).

Etter at jeg også hadde fått dyttet en skikkelig frankfurter i kjeften, dro klokka seg etter hvert mot et tidspunkt da jeg kunne begynne å spasere utover mot Friis Bed & Bath, der jeg hadde betalt 450 kroner for overnatting et steinkast fra kveldens kamparena. For det var fotballen som denne gang hadde lokket meg til Aalborg, der byens helter i AaB skulle ta imot et FC Midtjylland som kjempet om andreplassen i den danske Superligaen. Mitt krypinn for natten viste seg å være en privatbolig i enden av en rolig liten sidegate, og det var fortsatt ingen hjemme da jeg ringte på for å sjekke inn. Heller ikke på det oppgitte telefonnummeret fikk jeg svar, men en hyggelig dame ringte meg umiddelbart opp igjen og fortalte at hun hadde lagt ut nøkkel slik at jeg kunne låse meg inn i underetasjen.

Etter at husfruen hadde kommet seg hjem fra arbeid og jeg hadde fått gjort opp regningen, spaserte jeg etter hvert den korte veien ned til Nordjyske Arena. Jeg hadde allerede i forkant betalt 135 kroner for en billett på ståtribunen på den vestlige kortsiden, der den mest ivrige hjemmefansen samles. Den opprinnelige Aalborg Stadion lå på samme sted, og ble åpnet for første gang i 1920. I 1927 fikk den sin første skikkelige tribune, og ti år senere en stor flott hovedtribune i tre. Dette stadionet brant ned i 1960, og man bygget straks et nytt stadion som åpnet i 1962, og som imidlertid hadde gressmatta snudd 90 grader i forhold til forgjengeren. Anlegget ble i 2002 totalt ombygget slik vi i dag kjenner det.

Aalborg BK ble stiftet i 1885, og det er etter at Superligaen ble stiftet i 1991 at de har sine største triumfer. Fire ganger er de danske ligamestre (1994/95, 1998/99, 2007/08 og 2013/14), mens de tre ganger har vunnet den danske cupen (som de også har vært tapende finalist i hele 8 ganger) – sist gang i 2013/14-sesongen da de altså tok the double. Det var nå klart for nest siste serierunde, og AaB lå på en 6. plass med to poeng opp til Brøndby på 5. plassen, og med seks poeng ned til duoen Randers og OB. Tittelen hadde allerede FCK sikret seg, men det var kamp om andreplassen. Den var det SønderjyskE som lå best an til å kapre, der de hadde tre poeng ned til FC Midtjylland som var kveldens gjester i Aalborg.

Nordmenn er jo ikke så vant til at det er liv og røre ved et stadion med halvannen time til avspark, og det er jo ingen hemmelighet at mangelen på ramme rundt kampen har noe å gjøre med at man må gi folk et insentiv til å møte opp. I engelsk non-league utgjør jo overskuddet fra klubbhusenes egne barer gjerne majoriteten av deres inntekter, men da man i Norge har bestemt seg for at muligheten for å møtes på kamparenaen for en pils før kamp gjør at alle og enhver automatisk blir en «voldsbølle», har man jo ikke denne muligheten. På utsiden av stadionet i Aalborg hadde også danskene fyret opp store griller med variert utvalg av skikkelige og store pølser som får den norske menyen med vaffel og ‘pølse i lompe’ til å fremstå som en langt tristere meny.

De meget fristende pølsene måtte selvsagt prøvesmakes, og smakte like godt som de så ut. De fikk da også bein å gå på, men enda travlere enn pølse-grilleren var jentene som fortløpende tappet øl til tørste fans. Underholdningen sto en musiker for, der han fremførte en rekke danske klassiskere som ikke minst inkluderte en hel rekke av Kim Larsen-perler. Det overrasket meg litt at jeg aldri så noe til noe kampprogram, men da jeg omsider entret stadionet så jeg at de også inne på denne kortsiden hadde ikke bare én, men tre serveringssteder. I hver ende av kortsiden var det en stor kiosk som med skiltet «Pause = Pølse» fristet med flere gode pølser, i tillegg til at de også her hadde flere tappekraner med øl. Også midt på kortsiden, helt bakerst på tribunen, hadde de et eget ølutsalg, der supporterne allerede var i ferd med å benytte seg av tilbudene om 5 øl for prisen av 4 – og selvsagt har man egne spesiallagde papp-redskaper for å bære alle disse.

NFF ville selvsagt ristet trist og febrilsk på hodet, men det var en voldsom stemning, og for ordens skyld så det heller ikke ut til at noen av de mange barna fikk traumer for livet. Nå kan det ha vært andre takter på det som på motsatt side er familietribunen (som deles med bortefolket som har sin ståtribune på den andre halvdelen), men også på fotballstadionet klarer danskene å nyte livet uten moraliserende pekefingre og overformynderi. Røykeforbudet ble helt åpenbart heller ikke håndhevet spesielt drakonisk her, med vakter som gikk centimetere unna uten å bry seg, i hvert fall da de foregikk sånn halvveis diskret. Kampen var for øvrig blitt profilert som klubbveteranen Thomas Augustinussens siste hjemmekamp etter 20 år i klubben, og han ble hyllet før avspark.

Kampen startet nokså tregt, men gjestene tilrev seg snart et lite initiativ, og i forbindelse med et hjørnespark stanget Martin Pusic ballen i mål. Dommeren annullerte imidlertid, og det virket for meg noe mystisk, men linjemannen hadde vært oppe med flagget for å signalisere for offside. Det utløste en og annen spekulasjon på Twitter om at dommertrioen kanskje gjerne ville se sølvet havne nede i Haderslev, men AaB hevet seg uansett og hadde nå en god periode. Det var imidlertid i denne perioden at Midtjylland igjen var frempå, men Kristoffer Olsson traff stolpen. Hjemmelaget avsluttet omgangen godt, men Midtjyllands keeper ble aldri alvorlig truet, slik at det var målløst ved pause.

Tidlig i andre omgang testet Mikkel Duelund AaB-keeper Nicolai Larsen, men det var likevel AB som hadde startet omgangen friskest. Det virket dog som om det manglet noe offensivt, men Jannik Pohl var likevel nære på å overliste bortekeeper Mikkel Andersen. AaB tok etter hvert et lite grep om kampen, og både innbytter Paul Onuachu og Nicolaj Thomsen hadde muligheter før Jannik Pohl igjen tvang frem en god redning, og da Rasmus Jönsson omsider fikk ballen i mål for AaB, var linjemannen igjen oppe med flagget. Helt på tampen hadde gjestene en sjanse til å avgjøre, men innbytterne Pione Sisto og Nikolay Bodurov gikk vel litt i veien for hverandre der en eller begge headet ballen over.

Dermed endte det målløst, med 0-0 og poengdeling foran 7 403 tilskuere som kunne gå sånn passelig halvfornøyde hjem. Før den tid hadde også Thomas Augustinussen kommet innpå for å gjøre sin kamp nummer 419 for klubben, og sin siste hjemmekamp før han gir seg. Han fikk selvsagt stående applaus da han kom innpå, og det samme etter kampslutt. Jeg ble stående igjen noen minutter for å lodde stemningen før jeg omsider valgte å gå mot utgangen og vende snuta mot etablissementet der jeg hadde et rom for natten. Min lille dansketur hadde fått en fin og koselig start, men det forventede høydepunktet skulle komme dagen etter. Selv om jeg var litt fristet til å dra inn til Jomfru Ane gade, forkastet jeg fort den tanken og fant i stedet senga.

Danish ground # 4:
Aalborg BK v FC Midtjylland  0-0 (0-0)
Superligaen
Nordjyske Arena, 26 May 2016
Att: 7 403
Admission: 125 DKK
Programme: –

Next game: 27.05.2016: Frederikshavn fI v Aalborg BK III
Previous game: 11.05.2016: Skegness Town v Wyberton
Previous danish game: 18.06.2005: Køge BK v BK Frem

More pics