Onsdag 11.05.2016: Skegness Town v Wyberton

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var klart for siste kampdag på min tur, og det hadde vært endringer i planene for denne dagen siden jeg forlot fedrelandet to uker tidligere. Jeg hadde opprinnelig planlagt å overnatte en tredje natt i Newcastle for å se Wearside League-oppgjøret Annfield Plain v Redcar Athletic, men mens jeg på turens første dag nøt mitt besøk ved fantastiske Athletic Ground i walisiske Treharris, var man mye lenger øst i ferd med å spille tittelavgjørende kamp i Lincolnshire League som skulle få innvirkning på mine planer. Kampen på Lincolnshire-kysten, der Skegness Town tok imot Wyberton, var ikke bare en kamp mellom to tittelkandidater, men også tidenes siste kamp på Burgh Road i Skegness. Men der hadde værgudene imidlertid satt en stopper for festen med styrtregn, kraftig vind og til og med snø, slik at kampen hadde blitt avbrutt etter 31 minutter, og dermed måtte omberammes.

Etter at jeg plutselig ble klar over dette, holdt jeg i løpet av turen et øye med utviklingen i Skegness, og så tidlig som 30. april registrerte jeg at liga-nettsiden til FA Full-time nå hadde omberammet til onsdag 11. mai. Det gjorde at jeg umiddelbart begynte å vurdere muligheten for å dra dit, til tross for at jeg hadde en bindende hotell-reservasjon i Newcastle for ytterligere en natt. Jeg hadde ved innsjekking likevel forhørt meg om mulighetene for å eventuelt få kreditt for denne siste natten. Det hadde som ventet ikke latt seg gjøre, men det var forsøket verdt, og jeg hadde registrert at overnatting i Skegness var såpass rimelig at det ikke ville være altfor kostbart å anse pengene som tapt. Jeg hadde blitt gitt en ekstra aller siste sjanse til å besøke Burgh Road, men bruke fortsatt mange dager på å endelig bestemme meg.

Min groundhopper-kompis Lee Stewart hadde vært blant groundhopperne som den siste tiden hadde benyttet anledningen til å besøke Burgh Road, og jeg tok kontakt meg ham for å spørre om det faktisk var verdt en visitt. Det mente han at det var, og han ga klart uttrykk for at han likte det og beskrev det som ‘quirky’ før han lovet å poste sine bilder derfra. Han holdt det han lovet, og det så da også koselig ut på Burgh Road, men det var likevel ikke før kvelden før at jeg tok den endelige beslutningen mens jeg satt på toget fra Doncaster til Newcastle på vei hjem fra kamp hos Askern. Til syvende og sist kom jeg til den konklusjonen at jeg nok ville angre i ettertid om jeg ikke benyttet denne siste muligheten til å besøke Burgh Road, og at Annfield Plain fortsatt forhåpentligvis i stedet kan besøkes på en kommende tur.

En dag tidligere enn opprinnelig planlagt sjekket jeg derfor ut fra Tune Hotel og trasket opp til Newcastle stasjon for å starte den nokså kronglete reisen ned til Skegness, men jeg hadde selvsagt satt av tid til å innta en full scottish breakfast (selvsagt med haggis inkludert) før jeg satt meg på 09.35-toget sørover. Det tegnet til å bli en ny herlig dag med flott vær i geordie-byen, men dagens første togbytte ble foretatt i Doncaster, der det også denne dagen var nitrist med regn og grå himmel. Etter en snau halvtimes ventetid kunne jeg ta fatt på neste etappe til Grantham, der det var nye 25 minutters venting i Margaret Thatchers fødeby før jeg startet dagens tredje og siste tog-etappe oppover igjen mot endestasjonen i Skegness, der jeg omsider ankom kun et par minutter før byens klokketårn markerte at klokka var to.

Skeg, Skeggy, Costa del Skeg, Skegvegas, ‘the Blackpool of the East Coast‘. Skegness har etter hvert fått mange økenavn som populær seaside resort på østkysten, men man har også en historie fra tiden før det ble et turistmål. Navnet skal stamme fra danske vikinger som i sin tid herjet denne delen av landet, mens Skegness i mange hundre år etter dette var en liten fiskerlandsby. Det var på siste del av 1880-tallet at man etter jernbanens ankomst i 1875 så mulighetene for at de fine strendene kunne tiltrekke seg ferierende fra industribyene i Midlands, og Thomas Cook (mannen som startet reiselivs-selskapet med samme navn) var en av de som så potensialet. I 1908 startet også daværende Great Northern Railway med spesialtog fra London Kings Cross til Skegness, og figuren ‘Jolly Fisherman’ som den gang prydet reklameplakaten har blitt et kjent symbol på byen – i slik grad at det faktisk står en statue av ham utenfor Skegness stasjon. Butlins er en kjede av feriekolonier, og i 1936 ble den første slike feriekolonien startet i nettopp Skegness, der turismen fortsatt står sentralt den dag i dag.

Skegness har i dag rundt 20 000 innbyggere, og ligger omtrent sju norske mil øst for Lincoln. Jeg hadde betalt £24,75 for kost og losji ved Charnwood Hotel, og etter den lange turen ned fra Newcastle unnet jeg meg en taxi til mitt krypinn, som en forundret drosjekusk mente hadde blitt nedlagt. Det er nok nye eiere, for det var da aktivitet der, og inngangspartiet og gangen bar preg av oppussing. I ettertid slår det meg at jeg aldri så noe til velkomstdrinken de på booking.com lovet meg som såkalt ‘Genius’, men jeg fikk raskt sjekket inn slik at jeg kunne ta beina fatt og utforske byen litt før kveldens kamp. Turen gikk ned mot Skegness Pier og et sentrumsområde som var litt vel turistifisert og ‘glorete’. Det krydde av «fish & chips»-sjapper i området rundt piren, og det ville nesten være uhøflig å ikke foreta en prøvesmaking, så jeg valgte meg en sjappe med uteservering og bestilte en large haddock.

Den ble bestilt med både chips og mushy peas, og med et halvt øye på glupske måker som så ut til å vurdere et angrep, fikk jeg stappet i meg mesteparten av den store porsjonen før det igjen var på tide å lette på liket. Fra andreetasje av bygningen innerst på piren kunne jeg tydelig høre at det ble spilt bingo, mens jeg passerte et etter hvert nokså stort antall amusement arcades (vi kaller det vel på godt norsk en spillehall) og sjapper som reklamerte for sin fish & chips. I området nede ved piren virket det som om det var disse to businessene som dominerte, i tillegg til noen sjapper som åpenbart spesialiserte seg på å selge strand-rekvisitter, nips og suvenirer til turistene. En tilsynelatende langt mer ‘vulgær’ (om man kan bruke det ordet) og usjarmerende turistfelle enn koselige Swanage, der jeg hadde befunnet meg en uke tidligere. Jeg søkte i stedet tilflukt på puben The Red Lion, der jeg slukket tørsten med en pint Strongbow mens jeg skrev to postkort som jeg fikk postet på vei til neste vannhull.

Jeg fulgte veien Roman Bank til den støtte på Burgh Road og jeg skulle dreie til venstre, men på andre siden av det krysset ligger kneipa The Ship, og der hadde jeg planlagt en pitstop siden jeg hadde nokså god tid. Med snaut to timer til kampstart bestilte jeg meg en pint cider som jeg koste meg med en liten halvtime, før jeg omsider gikk den siste biten opp Burgh Road (som for ordens skyld uttales ‘Borough’ Road). Der fikk jeg snart kveldens kamparena med samme navn på min venstre side, og med en drøy time til avspark var det aktivitet der allerede, slik at jeg fikk betalt inngangspengene på £2 og ytterligere £1 for et eksemplar av kampprogrammet som man allerede hadde klart. Deretter var det jo bare å stikke snuta innenfor for å ta en kikk på herligheten som for siste gang altså skulle være åsted for kamp.

Det første som møtte meg på utsiden var fasaden på klubbhuset, som har en inngang også ut mot hovedveien, og som fortalte tydelig hvem som holdt til der. Ved siden av fant jeg inngangspartiet, og da jeg kom meg innenfor, befant jeg meg i det ene hjørnet. Her så jeg at klubbhuset strakk seg bortover kortsiden, der det like bortenfor er et annet bygg som huser garderober og et matutsalg. Mellom disse byggene og banen er det en liten grusvei, og banen ble her rammet inn av en mur i (sånn cirka) hoftehøyde som var å finne rundt store deler av banen. Det var lite av tilskuerfasiliteter på tre av sidene, og det skulle etter hvert vise seg at mange sto både på utsiden og innsiden av den lille muren. Rundt stort sett hele banen var det nemlig nokså god plass mellom muren og sidelinjene.

Laglederbenkene var dog å finne på bortre langside, og også her sto eventuelle tilskuere rett på gresset (på utsiden eller innsiden) uten noen fasiliteter. På nærmeste langside, som jeg fikk på min umiddelbare høyre da jeg kom inn, fant jeg anleggets eneste tribune og det som ellers er av tilskuerfasiliteter. Midt på denne langsiden har man et parti bak muren der man har lagt heller, og her har man også laget noen provisoriske benkerader ved hjelp av noen steinblokker og planker. Lenger bort på dette partiet gir en artig tribune tak over hodet til de som sitter der, og bak benkeraden der er det faktisk installert en rad med noe som kun kan karakteriseres som ‘kinoseter’! Bortenfor dette er det flere heller å stå på, før det ytre gjerdet skjærer inn og ender denne tribuneseksjonen, slik at det på den bortre delen av denne langsiden ikke er noen mur, og det er langt smalere mellom gjerdet og sidelinjen der.

Jeg forsto hva Lee hadde ment med at Burgh Road var quirky (original, spesiell, og ukonvensjonell er kanskje beskrivende norske ord), og den hadde så definitivt masse karakter. Jeg likte meg umiddelbart der, og var glad for at jeg til slutt hadde valgt å komme. Samtidig var det vanskelig å ikke bli trist og nostalgisk ved tanken på at dette var siste kamp her og at de snart vil flytte til en mer moderne og sannsynligvis langt kjipere (men selvsagt langt mer funksjonell) hjemmebane. En av utfordringene ved Burgh Road er jo selvsagt mangelen på flomlys, som nok var medvirkende til at det denne kvelden var avspark klokka 19.00, og det slipper de så vidt jeg vet å bekymre seg over når de neste sesong flytter inn på Vertigo Stadium, som er sponsornavnet på deres nye hjemmebane på Wainfleet Road.

Stadionet på Burgh Road vil da bli til en handelspark som vil huse både supermarkedkjeden Aldi og flere andre forretninger, og selv om tanken på et nytt og moderne kompleks med (selvsagt) 3G-underlag ikke akkurat ga undertegnede vann i munnen, vil det sikkert hjelpe klubben på sikt, og noen veteraner som satt på tribunen ga da også uttrykk for at de så fremover, selv om de raskt innrømmet vemod også de. En av de pekte også over mot bortre langside (eller var det bortre kortside?) og fortalte at det tidligere hadde stått en tre-tribune der; noe som var ukjent for meg. Hans sidemann undret seg over hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle overnatte, og da jeg nevnte Charnwood Hotel, parerte han raskt ved å fastslå at de holder til i 29 Scarborough Road. Han så nok min noe overraskede mine, og før jeg i det hele tatt rakk å spørre, fortalte han at han hadde langt over 40 års fartstid som postbud i byen. Jeg hadde en interessant samtale med de eldre herrene, som kunne gi meg en innføring i diverse ting, slik som forholdet mellom Skegness Town og Skegness United, som jeg var litt nysgjerrig på.

Skegness Town ble stiftet i 1946, etter at byens to klubber – Skegness United (en tidligere versjon) og Skegness Blue Rovers – forsvant i løpet av krigsårene. Året etter flyttet de inn på Burgh Road, og var i 1948 med å stifte Lincolnshire League, som de vant i både 1952 og 1956. Sistnevnte sesong (1955/56) er også eneste gang de tok seg til FA Cupens ordinære runde (selv om de deltok regelmessig i denne turneringen frem til 1976/77), men etter å ha slått ut både Grantham og Gainsborough Trinity, måtte de den gang se seg slått av Worksop i første ordinære runde. Etter å ha hatt suksess med tre titler på fem sesonger i Central Alliance (South), var Skegness Town etter hvert å finne i en av de tidligere utgavene av Midland League, som i 1962 ble ‘reformert’ etter et års pause, og som i 1982 deretter slo seg sammen med Yorkshire League og dannet dagens Northern Counties East League. Der var The Lilywhites med i én sesong før de returnerte til Lincolnshire League i 1983.

Der vant de igjen ligaen i både 2007 og 2008, før de tok sin femte ligatittel i 2014. Og denne sesongen hadde de altså nylig innkassert sin Lincolnshire League-tittel nummer seks. Det hadde fortsatt vært kamp om tittelen da denne kampen opprinnelig ble spilt (og avbrutt), med gjestende Wyberton som det eneste laget som kunne innhente ledende Skegness Town. En uke før dagens omberammede kamp hadde derimot Wyberton gått på poengtap da de kun spilte uavgjort mot Lincoln Railway, og det betød at Skegness Town var ligamestre. Det betød også at dagens kamp hadde nokså liten betydning, selv om Wyberton med seier ville kunne ta andreplassen fra Hykeham Town. Med alle andre kamper i ligaen for lengst unnagjort; var det kanskje en mulighet for at klubbene og ligaen derfor ville tenke som så at vi avlyser kampen og lar 1-1-resultatet fra den avbrutte kampen stå?

Kanskje ikke spesielt trolig, siden Skegness Town nok ville sette pris på å få tildelt troféet foran sine fans, men det var merkelig liten informasjon å få, og kun den nevnte FA Full-time siden hadde kampen på sin terminliste. I dagene før kampen forsøkte jeg derfor flere ganger å forhøre meg med både klubb og liga, men selv om begge ble kontaktet 2 eller 3 ganger på Twitter, var det ingen tilbakemelding å få…før Skegness Town plutselig sendte meg melding to dager før kamp om at den ville bli spilt. Der jeg satt meg ned i det koselige klubbhuset med en pint Strongbow til £3, priset jeg meg nå lykkelig over at jeg var her. Kunne det bli bedre? Tja, det måtte kanskje vært om det var et lokaloppgjør mot Skegness United og det sto om tittelen…men nå skal man ikke være kresen. Der jeg satt og kikket i programmet, fikk jeg snart selskap av mannen som i første omgang hadde satt meg på sporet av denne omberammede kampen; nemlig Russell Cox (‘The Wycombe Wanderer‘), som ankom sammen med sin groundhopper-kompis Chris.

Det dro seg mot avspark, og jeg tok oppstilling på nærmeste langside og startet stoppeklokka. Wyberton hadde åpenbart kommet med skumle intensjoner om å sikre seg andreplassen og å spolere festen for sitt vertskap. Seriemesterne hadde holdt nullen i sine fire siste kamper, men allerede i det tiende minutt sprakk den statistikken da Curtis Revell sendte gjestene i føringen. Skeg-keeper James Lambley måtte deretter i aksjon på avslutninger fra Revell og tidligere Skeg-spiller Lee Orrey, og disse to gjorde at hjemmeforsvaret måtte holde seg på tå hev. På motsatt side sto Jordan Smith, McCauley Parker, Luke Rayner-Mistry og Wade Hurst foreløpig bak mye av det vertene skapte, og det var hele veien en artig kamp som bølget frem og tilbake med sjanser begge veier.

Etter drøyt halvspilt omgang fikk vertene sin utligning da en corner havnet hos kaptein Ben Davison som la opp til toppscorer Will Britton, og sistnevnte headet inn 1-1 med sitt 23. ligamål for sesongen (ett bak ligaens toppscorer Simon Mowbray fra Lincoln Railway). Skegness Town fikk blod på tann og tok noe mer over nå, og med drøyt sju minutter til pause slo Liam Parker et frispark som ble headet inn av kaptein Ben Davison. 2-1, og vertene hadde snudd kampen. De hvilte imidlertid ikke på laurbærene, og man fikk egentlig en følelse av at avgjørelsen falt da Luke Rayner-Mistry økte til 3-1 i omgangens nest siste ordinære minutt. Det var også stillingen da dommeren blåste for pause etter en spennende og underholdende omgang.

I pausen kom vi i prat med ligasekretæren som jeg dessverre ikke er i stand til å huske navnet på, og han fikk nærmest hakeslepp når han fikk vite at jeg hadde kommet fra Norge etter å ha spurt Russell hvor vi hadde reist fra. Han beklaget dessuten på det sterkeste at han hadde oversett Twitter-meldingene jeg hadde sendt angående kampen, og fremsto som en jovial og hyggelig kar. Lincolnshire League er jo som noen vil vite(?) ikke offisielt en del av den ordinære pyramiden, men klubber har likevel rykket opp herfra til ligaer som Northern Counties East League, United Counties League, eller Central Midlands League…om sistnevnte kan kalles et opprykk, siden mange ser på Lincolnshire League som en slags uoffisiell step 7-liga. Det har faktisk vært snakk om at ligaen i sommer vil få step 7-status og ta plass i pyramiden, men ikke overraskende kunne ikke ligasekretæren si noe særlig om akkurat dette.

Om vi hadde trodd at kampen var avgjort, hadde Wyberton andre planer da de kom ut i andre omgang på et vis som gjorde at de reduserte til 3-2 ved Lee Orrey, som altså scoret mot gamle lagkamerater. Gjestene viste nå en voldsom innsatsvilje, og Skegness hadde nå nok med å forsvare seg der majoriteten av spillet nå foregikk inne på deres halvdel. Med drøyt åtte minutter igjen av ordinær tid kunne de dog puste ut litt etter at innbytter Ben Drysdale hadde stormet ned høyrekanten og sendt inn et innlegg som ble headet i mål av Ben Davison, som dermed økte til 4-2 med sitt andre mål for kvelden. Wyberton skal ha ros for at de aldri ga opp, og i det neste siste ordinære minutt reduserte de igjen ved Ben Jacques. Det var imidlertid så nære de kom, og etter at Skegness hadde klart å holde på ledelsen de siste minuttene, endte det til slutt med hjemmeseier 4-3 til seriemesterne.

Det var kanskje passende at tidenes siste kamp på Burgh Road ble avsluttet ved at hjemmelaget fikk utdelt ligapokalen til stor jubel blant spillere, ledere, og mange av de 104 tilskuerne jeg hadde talt. Alle samlet seg ved muren på kortsiden foran klubbhuset, der ligarepresentanten tok mikrofonen for å presentere sesongens triumfatorer. Et noe ubekvemt lite øyeblikk fulgte da han under sin innledende tale plutselig annonserte besøk fra Norge og ba vedkommende om å stige frem og tilkjennegi seg. Heldigvis var søkelyset snart tilbake på ligavinnerne, og kaptein Ben Davison kunne løfte pokalen. Etter at jubelen hadde lagt seg ble jeg imidlertid også kontaktet av en journalist som kom bort og ville høre mer om min reise og hvorfor jeg hadde valgt å besøke Burgh Road. Heldigvis ikke de vanskeligste ting å svare på, selv om man selvsagt føler at man for slike uinnvidde personer nok fremstår som litt av en skrulling…eller i hvert fall temmelig spesiell.

Inne i klubbhuset var det da også både spillere og ledere fra begge lag som kom bort for å forhøre seg om det virkelig stemte at jeg kom fra Norge, og det var trivelige folk som også oppfordret meg til å forsyne meg av matfatene som hadde blitt satt frem. De bekreftet også at jeg hadde notert meg riktige målscorere, mens en samtale med en av lederne bragte på det rene at flytting til ny hjemmebane fort kan bety at de snart vil søke seg oppover i pyramiden. Jeg ble fortalt at det nye anlegget vil bli bygget for å kunne oppfylle kravene for spill på step 5, slik at opprykk til i første omgang step 6 kan bli aktuelt. Det i seg selv vil kunne starte en interessant debatt om hvilken liga som potensielt ville passet klubben best.

Skegness ligger nemlig nokså isolert til i et Lincolnshire-grevskap som ikke alltid er det mest praktiske å reise i. Veier og transport er i visse deler av grevskapet er ikke alltid like imponerende, og landeveiene fra Boston opp til Skegness skal for eksempel være litt av et mareritt. Skegness ligger jo geografisk omtrent mellom Boston Town i UCL og Louth Town som inntil forrige sesong spilte i NCEL, men dette får være et tema for diskusjon når og ikke minst dersom Skegness Town skulle ta steget opp. Etter å ha takket ja til en av spillernes tilbud om en siste pint, begynte jeg i likhet med resten av folket etter hvert å tenke på retretten. Den spandable spilleren forlot åstedet slik at jeg ikke fikk gjengjeldt gesten, så jeg takket i stedet for meg og spaserte ned til The Ship. Der unnet jeg meg en liten pitstop og et aller siste glass før jeg stabbet tilbake mot Charnwood Hotel. Turens og sesongens siste kamp hadde vært en verdig avslutning, med en trivelig klubb som vertskap og med en underholdende kamp. Nå gjensto dessverre bare returen til Norge dagen etter.

Det er alltid med en litt kjip følelse at man bryter opp med kurs for flyplassen, som denne gang var Stansted. Det betød togbytter i Grantham og Peterborough, og jeg hadde så god tid at jeg valgte å benytte togbyttet i Peterborough til å slå i hjel drøyt halvannen times tid med Beef Madras, j2o og lesing i en medbragt bok på Wetherspoons-puben Drapers Arms. Deretter var det bare å komme seg på toget igjen og gjøre unna den siste etappen, og omsider fly hjem til Rygge der min snille mor hentet meg. Det hadde igjen vært en fabelaktig tur, og jammen fikk jeg ved to anledninger sett siste hjemmekamp på de respektive anlegg (vel og merke om man legger til grunn at APM Contrast sin hjemmebane Cobdown ikke lenger blir det samme når det under navnet K Sports blir ‘oppgradert’ i sommer). Men i ettertid er det nok likevel besøkene i Treharris og Swanage som for meg vil stå som de største høydepunktene. 2015/16-sesongen er historie. Hele 115 britiske kamper ble det på meg – langt mer enn jeg hadde håpet å tro på! Nå er det bare å vente på seriestart for 2016/17-sesongen.

English ground # 352:
Skegness Town v Wyberton 4-3 (3-1)
Lincolnshire League
Burgh Road, 11 May 2016
0-1 Curtis Revell (10)
1-1 Will Britton (24)
2-1 Ben Davison (38)
3-1 Luke Rayner-Mistry (44)
3-2 Lee Orrey (50)
4-2 Ben Davison (82)
4-3 Ben Jaques (89)
Att: 104 (h/c)
Admission: £2
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 26.05.2016: Aalborg BK v MC Midtjylland
Next UK game: 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen
Previous game: 10.05.2016: Askern v Glapwell

More pics

Tirsdag 10.05.2016: Askern v Glapwell

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Slik det ble med endringer i mine planer for siste dag av turen, så var det ikke like praktisk å ha base i Newcastle i tre netter, slik det var da jeg la de opprinnelige planene. Heller ikke da hadde Newcastle vært helt ideelt for denne tirsdagen, da jeg hadde tenkt meg til South Yorkshire og Doncaster-traktene, men siden jeg på det tidspunktet hadde kamper i nordøst på menyen for både mandagen og onsdagen, hadde jeg likevel valgt å bli værende i deilige Newcastle for å slippe å farte opp og ned med masse bagasje og bytte hoteller etc. Det betød en temmelig sen retur til Newcastle etter kveldskamp tirsdag kveld, men det fikk så være.

Ved mine (etter hvert nokså mange) opphold i Newcastle den siste tiden, har det nå nærmest blitt en vane at jeg inntar frokosten inne på Newcastle jernbanestasjon, der Centurion Bar har en kafé som åpner langt tidligere enn deres hovedbar. På menyen der har de en full scottish breakfast som om ønskelig inkluderer haggis, og ikke bare ønsket jeg den skotske delikatessen…det er selve hovedgrunnen til at det i løpet av sesongen har blitt en del frokoster her. I motsetning til forrige gang hadde de nå heldigvis også haggis i beholdningen, og etter denne strålende starten på dagen kunne jeg…ja, hva skulle jeg egentlig gjøre for å slå i hjel noen timer? Det er ikke det største problemet i Newcastle; spesielt ikke med så herlig vær som vi nå hadde.

Finværet hadde nærmest fulgt meg rundt i England, og nå var det på tide å nyte det med en rolig spasertur på måfå, der jeg endte opp med å krysse High Level Bridge over til Gateshead. En rekke busker og trær sto i full blomst, og Tyneside viste seg virkelig fra solsiden. Med et par innlagte pauser for å lese litt i Non League Paper på en parkbenk, nærmet jeg meg Swing Bridge, som tok meg tilbake til Newcastle-siden. Via trappene Dog Leap Steps tok jeg meg opp til Bridge Hotel, der jeg satt meg ned med en pint mens jeg leste litt og tok en siste sjekk for å forsikre meg om at kveldens kamp ikke hadde blitt avlyst, før jeg omsider gikk opp til Newcastle stasjon for å sette meg på toget sørover mot Doncaster.

Jeg hadde fått rapporter fra min groundhopper-kompis Neil Wolley fra Mansfield, som hadde bestemt seg for å se samme kamp som meg, og han var bekymret over at det han beskrev som et konstant regnvær som hadde ‘herjet’ der nede hele dagen ikke så ut til å avta. Litt uvirkelig der jeg i Newcastle hadde kost meg med sol fra skyfri himmel, men det var uansett ikke det eneste som ga meg litt grunn til bekymring. Mitt valg hadde falt på oppgjøret mellom Askern og Glapwell i Central Midlands League North Division, og saken var nemlig den at Askern ved et par anledninger den siste tiden hadde hatt et par av sine bortekamper avlyst da de ikke hadde klart å stille lag. Forhåpentligvis ville de klare det når det denne gang var hjemmekamp, men deres Twitter-konto hadde ikke blitt oppdatert på år og dag, så der var det ingen hjelp å få. Via Twitter-kontoen til bortelaget Glapwell så jeg imidlertid at de varslet om at det ville bli kamp.

I bakhånd hadde jeg også et par andre alternativer i Doncaster-området, i tilfelle det mot formodning skulle bli problemer, men vi skulle heldigvis ikke behøve hverken hjemmekampen til Yorkshire Main eller noen av de andre alternativene, og etter snaut halvannen time på toget kunne jeg stige av i Doncaster. Vi hadde møtt regnet et stykke sør for York, og i Doncaster var det mørk himmel og regn, men optimistisk tok jeg meg over til bussholdeplassen for å finne riktig avgangssted for buss 409. Den brukte 25 minutter fra Doncaster Interchange til stedet der jeg allerede i 1745-tiden takket sjåføren og hoppet av ved krysset Sutton Road/Alfred Road i den lille byen Askern.

Askern ligger nordøst i grevskapet South Yorkshire – om lag en norsk mil nord for Doncaster – og er nok mest kjent som en liten gruveby. Det var imidlertid som såkalt spa town at den først ble kjent på 1800-tallet, og de velstående kom for å ble ‘behandlet’ med det etter sigende helsebringende og helbredende vannet der. Tidlig på 1900-tallet fant man førsteklasses kull i området, og byen vokste ytterligere som kullgruveby, samtidig som dette raskt tok knekken på stedets spa-industri, da fiffen åpenbart følte at dette raserte deres idyll og snart uteble. Den siste gruven stengte for øvrig i 1990, og Askern har i dag drøyt 5 500 innbyggere. Tidligere hadde man egen jernbanestasjon her, men den ble nedlagt allerede i 1947, og det var grunnen til at jeg hadde reist med buss den siste etappen fra Doncaster.

Fotballklubben er nok for de fleste kjent som Askern Welfare, og for noen kanskje som Askern Villa. Det var under det førstnevnte navnet at de ble stiftet i 1924, og Askern Welfare har da også vært navnet i mesteparten av klubbens historie. De spilte sine første sesonger i lokale ligaer i Doncaster-regionen, og i 1967 vant de for første og eneste gang Doncaster & District League. Da de våren 1992 endte på andreplass for andre år på rad, tok de steget opp i Central Midlands League (heretter forkortet CML), der de tok plass i denne ligaens Premier Division. Man skulle kanskje tro at dette var ligaens øverste nivå, men noen vil kanskje huske at det tilsynelatende ikke var ‘storslagent’ nok for CML, som over der igjen hadde Supreme Division som sin øverste divisjon frem til 2011.

Askern Welfare rykket opp i nettopp CML Supreme Division i 2001, men rykket ned igjen etter fire sesonger. De returnerte imidlertid på første forsøk våren 2006, og to år senere vant de CML Supreme Division. Dermed sikret de seg opprykk til Northern Counties East League (NCEL) og byttet samtidig navn til Askern Villa. Tredjeplassen i debutsesongen i NCEL Division One er deres beste ligaplassering, men etter fem sesonger måtte de i 2013 igjen ta turen ned igjen i CML etter å ha endt som tabelljumbo i NCEL Division One og satt negativ ligarekord ved å slippe inn hele 173 mål! I mellomtiden hadde altså CML gjennomgått en strukturendring, og borte var nå Supreme Division og Premier Division. De to var i stedet erstattet med to likestilte step 7-divisjoner med navnene CML Division North og CML Division South. Klubben tok plass i førstnevnte og skiftet samtidig igjen navnet til Askern FC.

Der jeg noen få meter etter bussholdeplassen krysset veien og dreide til høyre ned den lille veien Manor Way, så jeg snart Askern Miners Welfare Club foran meg der veien gjorde en 90 graders venstresving. Dette med såkalte ‘Welfare Clubs’ er jo et erketypisk britisk fenomen som man gjerne ser i game gruvesamfunn, og dette har garantert vært et samlingspunkt for gruvearbeiderne i tillegg til lokalidretten. I ‘hagen’ foran bygget står et gammelt gruvehjul til minne om denne fortiden, og her gikk det en sti ned mot anlegget, forbi det jeg mistenkte var fasiliteter for lawn bowls. Stien ledet til en port som sto ulåst, og derfra gikk en liten provisorisk bro over en bekk. På andre siden av bekken befant jeg meg på utsiden av fotballstadionet, og ved siden av cricketbanen som ligger bak førstnevntes kortside. Det er på denne kortsiden at man finner inngangspartiet, og selv om det var en god stund til kampstart fikk jeg betalt meg inn med £3, og i tillegg hadde de trykket opp programmer som allerede var klare, slik at jeg betalte ytterligere £1 for et eksemplar.

Vel innenfor befant jeg meg i hjørnet på denne kortsiden, og bak målet der står et murbygg som jeg først trodde var klubbhuset. Slik jeg etter hvert forsto det er dette snarere klubbhuset til cricketklubben, men man benytter garderobene i første etasje der. Ellers er det kun hard standing bak mål, og det er også tilfelle på motsatt kortside. Midt på nærmeste langside har man en etter forholdene ganske stor tribune som er bygget i mur og kledd i bølgeblikk. Den har snaut 100 plastseter der man kan hvile akterspeilet om ønskelig, og den skal ha blitt reist i forbindelse med at de i sin tid søkte seg til NCEL. På motsatt langside er det en noe mindre parti midt på der stående tilskuere har tak over hodet og noen avsatser å stå på slik at de kan stå opphøyet og dermed se over laglederbenkene som også står der. Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder også på langsidene.

Nederst på nærmeste langside, nede ved inngangspartiet, står en stor container som gjør nytte som tea bar, og da jeg forhørte meg med karen som betjente inngangen, anbefalte han meg å tusle opp til Askern Miners Welfare Club, der de hadde en stor bar som var åpen for supportere. Det er tydeligvis den de bruker som ‘klubbhus’, og med lovnader om at han ville huske meg, gikk jeg de få meterne tilbake dit. Der var det virkelige flotte og overraskende store fasiliteter de hadde, og ikke bare hadde de et vanlig biljardbord, men også plass til to store snookerbord, i tillegg til sitteplasser i massevis. Jeg gikk til innkjøp av en pint cider og slo meg ned ved et av bordene for å bla litt nøyere i programmet, som i hvert fall hadde en oppdatert tabell og historikk for begge klubber. Jeg hadde samtidig sendt melding til Neil om hvor jeg befant meg, og han satt etter hvert kursen rett for ‘Welfare-klubben’ uten å betale seg inn først. Han kjøpte en runde til oss i baren, og etter å ha pratet litt om løst og fast, drakk vi opp og gikk mot inngangen.

Kveldens bortelag Glapwell hadde allerede sikret seg tittelen, og noen vil kanskje huske at de for noen år siden spilte helt oppe i Northern Premier League (NPL), etter at de spilte seg opp via CML og NCEL. Tre sesonger ble tilbragt i NPL Division One South, og så sent som våren 2010 var de tapende finalist i playoff-finalen (knepent 0-1-tap borte for Chasetown) der premien altså var spill i NPL Premier Division. Ett år senere måtte de i stedet motvillig trekke seg fra ligaen og la seg degraderes tre nivåer tilbake til CML North etter en sesong der de hadde blitt låst ute av sin egen hjemmebane grunnet en konflikt over lisensen der. De spilte derfor flere kamper på Mansfield Towns Mill Field den sesongen, men da de returnerte til egen hjemmebane var det visst også en del graderings-utfordringer der. Med tanke på hvilke nivåer de har spilt på, er det sannsynligvis overraskende for en del å høre at Glapwells hjemmebane ikke oppfyller kravene for step 6, og at de derfor ikke ville kunne rykke opp. Men saken er at de – uvisst av hvilken grunn – blant annet skal ha fjernet flomlysmastene siden den gang.

Dette gjorde at det fortsatt var spenning om opprykket, og andreplasserte Ollerton Town var favoritt til å få ta plass i NCEL. På tredje fulgte ferdigspilte Phoenix, som ikke hadde søkt, fulgt av et Appleby Frodingham som heller ikke hadde søkt. Det hadde ferdigspilte Harworth Colliery, mens Askern befant seg på en 7. plass og også overraskende nok fortsatt hadde forhåpninger om å få tildelt opprykket. De hadde riktignok søkt, men de var nå avhengig av at begge de to andre søkerklubbene fikk tommelen ned av FAs ‘banegraderere’. En lokal kar informerte oss om at Askern måtte ha 5. plassen og dermed måtte vinne sine tre siste kamper, men da jeg senere tok en enda nøyere kikk på tabellen, kan jeg ikke skjønne hvordan han fikk det til å stemme, for det syntes for meg som om 5. plassen allerede var utenfor rekkevidde da Askern hadde 11 poeng dit opp med tre kamper igjen å spille.

Reglementet er innviklet nok, men uansett er det kanskje greit at en klubb som Askern ikke rykker opp når de ved minst to anledninger denne sesongen ikke var i stand til å stille lag. Den lokale skikkelsen mente at alt dette ville bli bedre neste sesong dersom de skulle rykke opp, men jeg kan nå i ettertid røpe at det til slutt sto mellom Ollerton Town og Harworth Colliery (og at Ollerton Town i skrivende stund har fått opprykket for et par dager siden), så da får Askern prøve igjen neste sesong. Det var imidlertid et meget svekket Glapwell som gjestet Welfare Ground denne kvelden, og en klubbrepresentant fortalte oss at de stilte uten 8 spillere som normalt ville ha startet. På sin Twitter sendte de kanskje et lite stikk til Askern da de uttalte at de i mangel på spillere fort kunne valgt å melde forfall til kveldens kamp ‘slik andre nok ville gjort’, men at det ikke lå i deres natur. Det var jeg og Neil glade for at de ikke gjorde, for vi ville se kamp.

Tidlig i første omgang var det lite som vitnet om at denne omberammede kampen skulle ende slik den gjorde, for det var en stund nokså jevnt selv om Leigh Hutchinson ga vertene ledelsen i det niende spilleminutt. Vår lokale sidemann bekymret seg over at Askern nå la seg bakpå for å ri på ledelsen og således ville bli straffet i stedet for å satse på å avgjøre kampen med en ny scoring eller to. Glapwell hadde da også et par muligheter til å utligne, men etter en drøy halvtime fikk hjemmelaget roet nervene da Leigh Hutchinson satt inn sitt andre og doblet ledelsen. Kun to minutter senere sto det 3-0 da Shaun Mundy tegnet seg på scoringslista, og nå begynte Askern-folket virkelig å tro på tre poeng. 3-0 var da også stillingen ved pause, og kampen virket strengt tatt avgjort.

Om den ikke var det ved pause, så var den i hvert fall det i andre omgangs femte minutt, da Hutchinson fullførte sitt hattrick og sørget for 4-0. Timen var så vidt passert da Shaun Mundy besørget 5-0 med sitt andre for kvelden, og selv om det nå begynte å bli temmelig stygge sifre, hadde ikke Glapwell-keeper Ryan Hopkins plukket ballen ut av nettet for siste gang. Jeg begynte føle litt med seriemesterne da innbytter Michael Attard satt inn 6-0, og samme mann fastsatt sluttresultatet til 7-0 i det nest siste ordinære minutt. Man skal dog huske på at dette var et særs svekket Glapwell som heller ikke hadde noe å spille for, men det var likevel synd at vi ikke fikk se de fra en litt annen side. For Askern sin del var det først og fremst synd at kun et usselt antall tilskuere hadde tatt seg bryet med å møte opp. Etter å ha luket bort åpenbare klubbrepresentanter ved laglederbenkene, hadde jeg talt kun 18 tilskuere, og det er dårlige greier.

Vi hadde uansett kost oss ved Welfare Ground, der det i andre omgang hadde begynt så smått å dryppe litt fra oven igjen etter at regnet tidligere hadde stoppet omtrent idet jeg satt meg på bussen fra Doncaster. Jeg stakk snuta innom klubbens tea bar, der vedkommende hadde klart å lete frem en pin som jeg hadde blitt lovet da jeg i pausen kjøpte meg en 7Up. Nå hadde jeg en returbillett med bussen, men Neil tilbød meg skyss tilbake til Doncaster stasjon da han visstnok uansett måtte gjennom byens sentrum på sin vei. Det takket jeg ja til, og det ga oss også muligheten til å ta en siste glass i ‘Welfare-klubben’. Cider til meg, og denne gang alkoholfritt til sjåføren. Omkring ti på ti brøt vi opp, og jeg kunne snart takke for skyss og ønske Neil god tur hjem mens jeg selv gikk for å vente på kveldens siste tog tilbake til Newcastle.

Gudene vet hvorfor 22.46-toget var programfestet til å ta nesten tre hele timer fra Doncaster til Newcastle, men etter det som syntes som en lang ventetid på toget, fant jeg omsider ut at toget var nesten en hel halvtime foran skjema da det ankom Northallerton! Vi ble imidlertid informert om at de ikke hadde lov til å kjøre videre før tiden, så da satt vi også der og blomstret en halv evighet før vi fortsatte mot Newcastle og endelig ankom klokka 00.43. Snakker om unødvendig lang reisevei tilbake fra kamp! Jeg spaserte rett tilbake til hotellet og fant senga, der jeg kunne fordøye dagens inntrykk. Askern hadde vært et trivelig bekjentskap, og om jeg ved planlegging av turen hadde visst at kampen Thorne Colliery v Askern (som jeg opprinnelig hadde planlagt å se 30/4) ville bli flyttet til 12/5, ville jeg nok forlenget turen med ytterligere en dag for å få med meg den også. 

English ground # 351:
Askern v Glapwell 7-0 (3-0)
Central Midlands League Division North
Welfare Ground, 10 May 2016
1-0 Leigh Hutchinson (9)
2-0 Leigh Hutchinson (33)
3-0 Shaun Mundy (35)
4-0 Leigh Hutchinson (50)
5-0 Shaun Mundy (62)
6-0 Michael Attard (79)
7-0 Michael Attard (89)
Att: 18 (h/c)
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 11.05.2016: Skegness Town v Wyberton
Previous game: 09.05.2016: Boldon CA v Redcar Athletic

More pics

Mandag 09.05.2016: Boldon CA v Redcar Athletic

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Overnatting i Manchester har for meg blitt nokså ensbetydende med frokost på Home Sweet Home i Northern Quarter, kun et par minutters gange for Britannia Sachas Hotel, der jeg denne gang hadde overnattet. Siden mitt siste besøk hadde de tydeligvis endret sin full english breakfast noe, men den falt fortsatt meget godt i smak. Etter denne herlige starten på mandagen kunne jeg returnere til hotellet for å pakke sammen og starte ferden mot Newcastle, der jeg i utgangspunktet skulle ha base for turens tre siste netter. Nå oppdaget jeg imidlertid at direktetoget som skulle ta meg fra Manchester Victoria til Newcastle med avgang klokka 10.51 hadde blitt innstilt, og det samme var tilfelle med tilsvarende tog en time senere, slik at det var liten vits å gå til Victoria. Alternativet var tog fra Manchester Piccadilly med togbytte i York, og det var med et av disse TransPennine Express-togene at jeg klokka 11.26 forlot Manchester.

Oppslukt av Non League Paper gikk turen nokså fort, og kvart på to ankom jeg den herlige geordie-byen, der jeg kunne spasere ned den bratte bakken Side ned mot Quayside-området ved elven Tyne. Der nede i dette idylliske området av Newcastle hadde jeg betalt £116,10 for tre netters overnatting ved Tune Hotel, men jeg hadde nå – etter en god del grubling de siste dagene – nesten endelig bestemt meg for å droppe den siste dagen og min planlagte kamp hos Annfield Plain for i stedet å få med meg tidenes aller siste kamp på Skegness Towns hjemmebane Burgh Road. Selv om det i utgangspunktet var en bindende booking, spurte jeg derfor likevel om det eksempelvis var mulig å få kreditt for denne siste natten. Det var det ikke, men jeg forsøkte da i hvert fall. Den som intet våger, intet vinner, og alt det der.

Jeg fikk raskt sjekket inn på det som nok er det beste hotellet jeg bodde på i løpet av turen, men jeg var likevel nokså raskt ute igjen for å nyte noen timer i Newcastle før kveldens kamp. Jeg hadde tenkt meg til Boldon Colliery for å se Boldon CA spille hjemmekamp i Wearside League, og siden jeg var usikker på hva som ville tilbys av mat der, valgte jeg å innta en solid middag på puben The Akenside Traders, der jeg fra den fristende menyen valgte meg en tradisjonell rett i form av en Cumberland Sausage Ring. Etter å ha skylt ned denne herligheten med en pint cider, tuslet jeg litt rundt og nøt det fine været før jeg gikk for å gjøre unna det som etter hvert er en fast pitstop på Bridge Hotel. Turen dit opp gikk via et kjent ‘landemerke’ som jeg har benyttet nokså hyppig denne sesongen – nemlig trappene ‘Dog Leap Stairs’ som går fra Side opp til Newcastle Castle inntil jernbane-viadukten. Enhver geordie med respekt for seg selv kjenner Dog Leap Stairs, som til og med blir nevnt i teksten til Dire Straits’ «Down to the Waterline».

Etter en pint på Bridge Hotel, var det etter hvert på tide å sette kursen mot Boldon Colliery, og for første etappe trasket jeg tilbake til Newcastle Central for å ta metroen til Heworth. Der ventet jeg på at buss 35A skulle komme for å skysse meg videre, og etter å ha betalt for en returbillett ble jeg med de ni minuttene bussen brukte på å nå holdeplassen ved stedets ASDA-sjappe. Der takket jeg sjåføren for skyss og steg av med noen minutters gange foran meg. Boldon Colliery er en av tre landsbyer som sammen kalles The Boldons. De to andre er West Boldon og East Boldon, og om jeg ikke er kar om å fortelle hvor mange som bor i Boldon Colliery, så skal innbyggertallet kombinert for The Boldons være drøyt 13 000. Vi befinner oss her i grevskapet Tyne & Wear, og området mellom Newcastle og Sunderland. Som det går frem av navnet har gruvedriften stått sentralt i Boldon Colliery, i likhet med The Boldons og andre deler av dette området for øvrig.

Etter en kort spasertur ble jeg møtt av ikke bare én, men to fotballstadioner som ligger rett ved siden av hverandre på hver sin side av den lille parkeringsplassen, og denne kvelden skulle det attpåtil arrangeres kamp på begge to! Nå skal jeg prøve å ikke gjøre det altfor innviklet med alle Boldon-navnene, men det andre stadionet er hjemmebanen til Northern League-klubben Jarrow Roofing BCA, hvis fulle navn er Jarrow Roofing Boldon Community Association. Deres hjemmebane er Boldon Colliery Association Sports Ground (gjerne forkortet til Boldon CA Sports Ground), og der så jeg kamp på min forrige tur i mars. Rett ved siden av, på andre siden av innkjørselen og parkeringsplassen, holder Wearside League-klubben Boldon Colliery Association (eller Boldon CA) til på sin hjemmebane Boldon Colliery Welfare Ground, og denne gang var det der jeg skulle se fotball.

For de som fortsatt henger med, kan jeg fortelle at jeg allerede ved innkjørselen så prov på at det skulle spilles kamp også hos naboen Jarrow Roofing BCA, for ut av et par biler som nå parkerte kom det bortesupportere fra North Shields. Det var lettere surrealistisk å se de betale seg inn rett på andre siden i forhold til der jeg nå gikk for å betale meg inn med £2,50. Jeg fikk samtidig bekreftet at det dessverre ikke hadde blitt trykket noe kampprogram, men jeg hadde ikke til hensikt å la det legge noen demper på stemningen, og gikk innenfor for å ta en kikk på Boldon Colliery Welfare Ground. Jeg hadde jo allerede en viss peiling på hva som ventet meg, for da jeg i mars gjestet Jarrow Roofing BCA hadde jeg så vidt kikket innenfor porten her som den gang sto åpen. Den kvelden ble jeg imidlertid ‘avbrutt’ av Roofing-formannen som ville låse meg inn for å ta noen bilder der før det var for mørkt, og da jeg igjen var utenfor hadde Boldon CA-folket lokket porten i sitt inngangsparti.

Jeg hadde imidlertid sett nok til å kunne slå fast at Boldon CA byr på overraskende gode fasiliteter som jeg mistenker må være blant de bedre i Wearside League. Det er hard standing rundt hele banen, som entres øverst på den ene langsiden. Man kommer inn på et parti under tak, og dette strekker seg nedover mot høyre, med en tea bar rett ved siden av telleapparatene, og deretter en tribuneseksjon der man under taket også har satt opp en rekke stoler. Lenger ned på denne langsiden har man laglederbenkene. På motsatt langside har man en større tribuneseksjon der man også står under tak, og denne konstruksjonen har klubbnavnet på et skilt i «panna». På kortsiden oppe ved inngangspartiet står klubbhuset som i hvert fall huser garderober, men det skal være usagt hva annet som er inne i dette bygget, for det var i hvert fall ingen bar åpen ved mitt besøk.  

Boldon CA ble stiftet i 1892, som en av klubbene som i samme år var med å stifte Wearside League, der de fortsatt befinner seg den dag i dag. Den gang het de Boldon Swifts, men har siden den gang vært gjennom en rekke navneendringer. Både Boldon Star og ikke minst Boldon Villa ble benyttet før de i 1933 ble til Boldon Colliery Welfare, etter den lokale kullgruven som på den tiden blomstret voldsomt. Dagens navn tok de i 1976, da de ble knyttet opp mot det såkalte Community Association , men de lokale omtaler fortsatt helst klubben som Boldon Villa – eller bare The Villa, slik man kan se malt på en trekonstruksjon inntil pipa på klubbhusets tak. Klubben har ved fire anledninger vunnet Wearside League – i 1953, 1955, 1975, og sist gang i 1997.

Boldon CA var også moderklubben til Sam Bartam, som ble født i South Shields og vokste opp i Boldon, der han kombinerte fotball med morgenskift i den lokale kullgruven. Han spilte på den tiden spiss, og under et opphold i North Shields, der han hadde sin onkel som spissmakker, scoret han 33 mål på kun 25 kamper. Tilbake i daværende Boldon Villa meldte han seg frivillig til å stå i mål da deres ordinære keeper ble skadet, og i denne kampen i 1934 ble han observert av talentspeideren Angus Seed, som var bror av Charlton Athletic-manager Jimmy Seed. Resten er historie, og Bartram står i dag på sokkel utenfor Chaltons hjemmebane The Valley i sørøst-London. Han kunne kanskje dagens Villa-lag trengt, for sju av de åtte siste sesonger har de endt på nedre halvdel, men 11. plassen de la beslag på ville i hvert fall være en bedre plassering enn de siste tre sesonger.

Dagens kamp var vertenes siste ligakamp for sesongen, og de kunne knapt hatt tøffere motstand. På besøk var et Recar Athletic som jaktet andreplassen bak suverene Stockton Town. Sistnevnte hadde allerede vunnet Wearside League for fjerde sesong på rad, og med ny hjemmebane hadde de også fått klarsignal for opprykk til Northern League. Men FA hadde forhørt seg om flere av step 7-ligaene – blant de Wearside League – var villige til å la to klubber rykke opp, og etter at dette skal ha blitt akseptert, var det en rekke rykter rundt en eventuell andre opprykker fra Wearside League. Kun Stockton Town, Redcar Athletic og Whitehaven hadde søkt seg opp fra Wearside League, men Northern League ville også få opp Blyth Town fra sin andre feederliga, Northern Alliance. Dermed ville det ikke være plass til ytterligere opprykkere der, og det gikk nå rykter om at Redcar Athletic muligens ville bli tilbudt plass i North West Counties League (NWCL). De samme ryktene hevdet at de i så tilfelle ville takke nei; naturlig nok med tanke på beliggenhet som ikke på noen måte samsvarer med NWCL-spill.

Mens jeg sto der og blomstret så jeg en kar ved siden av meg som tydeligvis hadde lagoppstillingene, og jeg spurte ham om så var tilfelle slik at jeg kunne få en kikk. Han beklaget at hans papirer var lagoppstillingene fra deres forrige kamp, og dette viste seg å være ingen ringere enn Redcar Athletic-manager Steve Connolly. Han virket nærmest fullstendig sjokkert da han på spørsmål fikk vite at jeg hadde reist fra Norge for å drive groundhopping i non-league, og han ble ikke mindre overrasket etter å ha bedt om å få se mitt program for turen. Han insisterte nå på å ta pennen fatt for å skrive ned sitt lag for kvelden med fulle navn for meg. Videre kunne han også delvis bekrefte det ryktene fortalte, men poengterte at de ikke hadde blitt tilbudt noe som helst foreløpig…kun at også han har hørt NWCL-ryktene, og at de som ventet i så fall nok ville takke nei til et slikt tilbud.

Connolly fortalte at mange har nevnt for ham hvordan veien uansett vil ligge åpen neste sesong uten Stockton Town, men som han sa så er det jo langt fra gitt at det ikke er andre som da vil gi de knallhard kamp om tittelen og opprykk. Kveldens to motstandere skulle jo forresten opprinnelig møtes i finalen av Shipowners’ Charity Cup, som er en temmelig gjev cupturnering blant Wearside-klubbene. Denne skulle spilles 20 mai, og Boldon CA (som for øvrig hadde vunnet den også fire ganger tidligere) hadde på imponerende vis tatt seg til finalen ved å slå ut den regjerende mester Stockton Town i semifinalen. I den andre semifinalen hadde det dog blitt drama, og da kampen mellom Redcar Athletic og Gateshead Leam Rangers omsider kunne bli spilt etter flere omberamminger, hadde Redcar gjort en glipp som kostet de finaleplassen til tross for at de vant kampen. De benyttet en innbytter som ikke hadde blitt registrert som følge av en glipp, og de gjorde da også selv oppmerksom på dette da de fant det ut. Connolly kunne derfor bekrefte at de dessverre ikke ble å finne i finalen, som nå i stedet skulle spilles mellom Boldon CA og Gateshead Leam Rangers.

Jeg takket Connolly for hjelpen og samtalen, og tok oppstilling under taket på bortre langside noen få minutter før lagene entret banen. Jeg har en klar oppfatning av at det er en viss nivåforskjell innad i denne ligaen (Richmond Town skulle bevise dette ettertrykkelig ved å knuse stakkars Murton hele 19-0 denne kvelden!!), og Redcar Athletic er blant lagene som har radet opp noen storseire, slik at det egentlig ikke var noen overraskelse da det etter hvert utviklet seg til noe som i perioder nærmest virket som en treningsøkt for gjestene. Allerede i kampens andre minutt tok de ledelsen da Kristian Kamara spilte frem Joel Callender med en utsøkt ball over Villa-forsvaret. Hans innlegg ble møtt av James Swann, som gjorde akkurat nok til at ballen krysset linjen til tross for iherdige klareringsforsøk fra to forsvarere. For meg så det ut som et selvmål av Sean Gardner, men da jeg i ettertid ser at Swann har blitt kreditert, få jeg la tvilen komme ham til gode.

Ti minutter senere sto det 0-2 etter en flott prestasjon av James Swann. Han vippet ballen over en forsvarer og løp forbi ham før han avsluttet i venstre hjørne uten at Villa-keeper James Lone kunne gjøre stort. Jeg sto allerede med en følelse av at kampen var avgjort, og det virket da også som om Redcar Athletic nå tok foten ørlite av gasspedalen og gjorde akkurat så mye som de måtte. Likevel kunne de økt både en og to ganger, og ikke minst hadde Andy Jennings en god mulighet. Han var tilbake etter tre kamper ute, og kunne med scoring ta klubbrekorden for antall mål i en enkelt sesong. Da han stupte frem på en lang pasning inn i feltet for å styre inn, gikk imidlertid ballen like over, og dermed sto det 0-2 ved pause. Hjemmelaget hadde på sin side hatt lite å komme med, og jeg tror ærlig talt ikke at Redcar-keeper Will Lawrence måtte gjøre en eneste redning i løpet av hele kampen.

Andre omgang fortsatt som den første, med gjestene i førersetet, og det virket bare som et tidsspørsmål før de igjen ville få uttelling. Boldon CA hadde nok med å forsvare seg, men klarte det nå på på et eller annet vis til vi hadde spilt i 76 minutter. Da vant Joel Callender ballen med en glimrende takling, og fant Chris Atkinson som fra 25 meter sendte i vei en suser som fant veien til nettmaskene. Noen minutter senere kom Chris Bivens stormende og avsluttet på utsiden av krysstolpen, men Redcar var ikke ferdige. I det nest siste ordinære minutt spilte Chris Atkinson vegg med Andy Jennings, tok seg inn i feltet, og avsluttet forbi keeper Lone til 0-4. Og på overtid vant Atkinson ballen og spilte frem Joel Callender, som plasserte ballen under keeper Lone og fastsatt sluttresultatet til 0-5. En overbevisende seier som nok sier mer om Redcar Athletic enn om Boldon CA.

Etter kampen hadde jeg litt tid til overs før 21.51-bussen som jeg hadde blinket meg ut, og valgte derfor å unne meg en pint i baren hos naboen Jarrow Roofing BCA, der det for øvrig hadde endt 1-1. En klubbrepresentant for Boldon CA hadde før kampen gitt uttrykk for en viss irritasjon over at Jarrow Roofing hadde valgt å spille denne kvelden, og påpekte at deres ‘midtuke-kampdag’ er tirsdag. Jeg trodde først irritasjonen skyldes at Northern League-klubben ‘stjeler’ tilskuere, og jeg talte da også kun 19 tilskuere på Wearside League-kampen denne kvelden (etter å ha forsøkt å sortere ut de åpenbare klubbrepresentantene ved laglederbenkene), men slik jeg forsto ham var det snarere det faktum at parkeringsplassen ble så full en viktigere grunn til hans irritasjon. Forholdet de to naboklubbene imellom virker imidlertid å være godt, for jeg hadde ikke før satt meg ned med en flaske Woodpecker før spillere og ledere fra både Boldon CA og Redcar Athletic også inntok baren.

Der hadde jeg et par trivelige samtaler med representanter for flere av kveldens involverte klubber, men det var etter hvert på tide å sluke restene av den gylne nektaren og spasere mot bussholdeplassen. Jeg ønsket Boldon CA-folket lykke til i finalen av Shipowners’ Charity Cup (der de etter hvert sikret seg sin femte triumf i turneringen med seier 3-2 over Gateshead Leam Rangers), og før jeg rakk å gå rundt bordet før å ønske Steve Connolly og Redcar-delegasjonen lykke til neste sesong – uavhengig av liga – fór han opp av stolen og kom meg i møte for å ønske god reise videre. Jeg ble oppfordret til å besøke Redcar på en kommende reise, og han syntes det var litt synd at jeg til slutt hadde valgt bort deres bortekamp hos Annfield Plain (som faktisk endte 0-13!!) to dager senere til fordel for Skegness, men man kan ikke få med seg alt. Jeg hastet av sted mot bussholdeplassen og ankom like før buss 35A, som fraktet meg tilbake til Heworth. Derfra gjensto metro-turen inn til sentrale Newcastle og spaserturen tilbake til hotellet – selv om jeg unnet meg en siste pint på The Akenside Traders før jeg krysset over for å finne senga. 

English ground # 350:
Boldon CA v Redcar Athletic 0-5 (0-2)
Wearside League
Boldon Colliery Welfare Ground, 9 May 2016
0-1 Sean Gardner (og, 2)
0-2 James Swann (12)
0-3 Chris Atkinson (77)
0-4 Chris Atkinson (89)
0-5 Joel Callender (90+1)
Att: 19 (h/c)
Admission: £2,50
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 10.05.2016: Askern v Glapwell
Previous game: 08.05.2016: Bury v Southend United

More pics

Søndag 08.05.2016: Bury v Southend United

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Søndagens første tog fra Warrington Central til Manchester hadde avgang klokka 08.44, og jeg hadde til hensikt å være med for å slenge fra meg bagasjen på mitt hotell i Manchester før jeg satt kursen mot Bury og Gigg Lane, der det var ligaavslutning i League One. Jeg vet etter hvert av erfaring at det er liten vits å stresse rundt i jakten på Non League Paper i rugby-byen Warrington – i hvert fall i området rundt Warrington Central, så jeg ventet til vi etter 25 minutter ankom Manchester Piccadilly, der jeg plukket opp et eksemplar fra en av stasjonens WHSmith-sjapper. Etter å ha gått til innkjøp av en dagsbillett for alle soner på byens Metrolink, var det bare å ta trikken opp til Market Street og slenge fra seg bagasjen på Britannia Sachas Hotel, der jeg hadde betalt £39 for overnatting.

Med det unnagjort kunne jeg returnere til trikkeholdeplassen for å ta trikken nordover mot Bury, men først unnet jeg meg en kjapp frokost i form av en toastie fra en bod mens jeg gjorde en siste vurdering av alternativene. Dagens gjester i Bury var Southend United, der jeg hadde avtalt å treffe noen Southend-kompiser, men jeg hadde dagen før fått beskjed om at min kompis Scott av private og familiære årsaker for første gang på år og dag måtte gå glipp av en Southend-kamp. Jeg begynte så smått å vurdere å sette kursen mot Lancashire-kysten og den andre playoff-semifinalen mellom AFC Fylde og Harrogate Town. Etter en siste vurdering på en benk i sentrale Manchester, bestemte jeg meg til slutt for at reiseveien dit ville være unødvendig lang, samtidig som jeg var hypp på å få besøkt et for meg nytt stadion i form av Gigg Lane, og ikke minst var det jo fortsatt flere andre kompiser som regnet med at jeg skulle innfinne meg der.

Derfor satt jeg meg på trikken med Bury Interchange som endeholdeplass, og ble med helt dit. Da jeg steg av, kikket jeg innom puben The Art Picture House, men der var det så fullt at det var umulig å oppdrive et ledig bord. Derfor spaserte jeg i stedet de rundt 15 minuttene nedover Knowsley Street og Manchester Road. Puben Staff of Life så rett og slett nedlagt ut – i hvert fall var den godt stengt – men like etter at jeg passerte den svingte jeg til venstre opp Gigg Lane og gikk til billettlukene for å betale £18 for en billett til borteseksjonen. Jeg må innrømme at jeg ikke kikket spesielt nøye, men noen klubbsjappe så jeg vel ikke noe til. Derimot var det allerede flere programselgere ute i området foran stadionet, og for £3 fikk jeg en murstein av et kampprogram; 124 sider i et nokså snodig format.

Med kampbilletten sikret, spaserte jeg igjen nedover til Manchester Road for å følge denne videre ned mot puben Swan & Cemetary, men da jeg kom ned på Manchester Road, så jeg at det på et stort parkområde på motsatt side av denne hovedveien ble spilt ikke mindre enn to fotballkamper. Oppe på Manchester Road slo jeg meg ned på en provisorisk benk for å kikke litt på det som nok var kamper i en lokal Sunday League. Flere andre – tilsynelatende stort sett venner og kjente – hadde også møtt opp for å nyte det deilige været der de satt eller lå rett ut og badet i sol nede rundt banene, og i de drøye 20 minuttene jeg satt og så på ble jeg ved flere anledninger nokså imponert over nivået. Jeg burde nesten tatt bryet med å finne ut hvem som spilte, men det gjorde jeg imidlertid ikke.

Bury er en by med drøyt 55 000 innbyggere, som nå sorterer under grevskapet Greater Manchester, og som ligger snaut 13 kilometer nord-nordvest for Manchester sentrum (og 9 kilometer øst for Bolton). Det er i nettopp Manchester at en stor del av befolkningen jobber, men slik var det ikke alltid. Utviklingen i Bury skjøt for alvor fart med den industrielle revolusjon, og ikke minst med bomulls-industrien. Bury er også kjent for sitt åpne marked og ikke minst for sin kulinariske spesialitet black pudding, så sistnevnte burde jo gjøre det til et reisemål midt i blinken for undertegnede og andre elskere av denne herligheten. Man kan finne referanser til black pudding nesten overalt i byen, som også er åsted for verdensmesterskap i den noe spesielle øvelsen «black pudding-kasting»!

Det var uansett snart tid for å bryte opp og fortsette nedover mot Swan & Cemetary, der jeg hadde avtalt å møte min Southend-kompis Kieran Wiggins som skulle komme sammen med et par andre kompiser. Jeg slo meg ned der med et glass Strongbow og bladde litt i dagens Non League Paper. Kan man bedre ha det?? Jeg hadde nesten gjort kål på min pint da Kieran kom inn sammen med blant annet Mark og Matt, og jeg takket ja til påfyll. Det viste seg at de hadde Strongbows nye ‘Cloudy Apple’ variant i tappekranene, og det var virkelig herlige saker. Southend-gutta hadde kommet opp dagen før, og hadde i likhet med meg slitt med å finne billig overnatting i Manchester lørdag kveld, slik at de endte opp med et Travelodge-hotell i Oldham. Vi ble sittende på Swan & Cemetary til vi med en halvtime til avspark spaserte de 5-10 minuttene tilbake til Gigg Lane, og mine følgesvenner fikk raskt ordnet seg billetter slik at vi kunne gå inn på Manchester Road End, bak det ene målet.

Gigg Lane har vært Burys hjemmebane siden det ble bygget for klubben ved dens stiftelse i 1895. På 1990-tallet gjennomgikk anlegget en total ombygging, og den nyeste tribunen er nå Cemetary End Stand, som i 1999 erstattet en gammel ståtribune. Bak mål på motsatt kortside finner man altså Manchester Road End – også kalt West Stand – der jeg tok oppstilling sammen med Southend-fansen. Den største tribunen er Les Hart Stand, som ble omdøpt fra South Stand sommeren 2010 for å hedre den avdøde klubblegenden. Main Stand på motsatt langside har en merkelig boks-lignende konstruksjon i front, med vinduer ut mot banen. Man kan jo spørre seg hvor mye penger klubben årlig bruker på nye vinduer… Selv om Gigg Lane for lengst har blitt såkalt all seater og som sagt har blitt ‘oppgradert’, har man likevel en viss følelse av at man befinner seg på et klassisk britisk fotballstadion.

Bury er ikke det første laget de fleste vil tenke på når man snakker om gamle storheter, men klubben har en stolt historie i engelsk fotball. Ni år etter at klubben så dagens lys i 1885 ble Bury valgt inn i Football Leagues andredivisjon, som de vant allerede på første forsøk. The Shakers holdt seg i den øverste divisjonen til 1912, og i mellomtiden hadde de til og med sikret seg to FA cuptriumfer. Finaleseier 4-0 over Southampton i 1900 ble fulgt opp med hele 6-0 over Derby i 1903-finalen. Sistnevnte er fortsatt tidenes største seier i en FA cupfinale. I 1924 var Bury igjen tilbake i øverste divisjon, og 4. plassen i 1925/26 er klubbens beste ligaplassering noensinne. I 1929 rykket de imidlertid ned igjen etter det som er klubbens foreløpig siste sesong i det ypperste selskap.

I 1957 rykket Bury før første gang ned til nivå tre, og siden den gang har klubben vekslet mellom spill i ligaens tre nederste divisjoner. Foreløpig siste visitt på nest øverste nivå var på slutten av 1990-årene, etter to strake opprykk. Men etter kun to sesonger måtte de igjen ta turen nedover i systemet, da de våren 1999 ble offer for et besynderlig system som man opererte med i tre sesonger. Dette gikk ut på at antall scorede mål gikk foran total målforskjell ved poenglikhet. Bury hadde bedre total målforskjell enn Port Vale som klarte seg, men hadde scoret færre mål. Dermed endte det med et noe uheldig nedrykk. Noen tiår tidligere – i 1954/55 sesongen, skrev for øvrig Bury seg inn i historiebøkene på en annen måte. Deres maraton-møte med Stoke City i tredje runde av FA cupen ble først avgjort i siste spilleminutt av ekstraomgangene i den femte kampen; etter hele 9 timer og 22 minutters spill. Dette er rekord for de ordinære rundene.

Dagens kamp i League One var et møte mellom to klubber som begge rykket opp fra League Two våren 2015. Bury sikret seg da den tredje og siste automatiske opprykksplassen, mens Southend United tok seg opp via playoff på uhyre dramatisk vis. Etter at de trengte ekstraomganger for å ta seg av Stevenage i semifinalene, gikk det også til ekstraomganger etter 0-0 ved full tid i Wembley-finalen mot Wycombe Wanderers, og etter å ha havnet under, utlignet Joe Pigott to minutter på overtid av ekstraomgangene før Southend triumferte på straffer. Nå var de tabellnaboer før siste serierunde, med to poengs luke i favør Southend på 14. plassen. Southend var vel en stund med å playoff-kampen, men hadde rast nedover tabellen utover året. Man kan si at dette var en ubetydelig kamp, men den var likevel litt spesiell for mange av hjemmesupporterne og minst en av deres helter. Ryan Lowe skulle nemlig spille sin siste kamp for The Shakers.

I det som skulle bli en livlig første omgang var det Southend United som slo til først, da Frank Moussa tidlig sendte The Shrimpers i føringen med et skudd fra like utenfor 16-meteren. Ikke det hardeste skuddet eller reneste treffet jeg har sett, men ballen snek seg inn nede ved stolpen til venstre for Bury-keeper Chris Neal. Det var sjanser og halvsjanser begge veier, og med tjue minutter på klokka var Ryan Lowe mannen bak et innlegg som ble styrt i eget mål av Adam Barrett. 1-1, og vi var like langt, men det varte ikke lenge. Kun to minutter senere tok Southend tilbake ledelsen da et langt innkast førte til klabb og babb i feltet, og David Mooney kunne sette inn 1-2 foran Southend-fansen som utgjorde 398 av de 3 575 tilskuerne, men som fra mitt ståsted dominerte tribunene og aldri stoppet å synge.

Etter å ha blitt spilt frem av Danny Mayor, satt Ryan Lowe ballen i nettet, men linjemannen hadde vinket. I en frenetisk periode måtte han imidlertid ikke vente lenge før han fikk sjansen igjen. Nok en gang var det Mayor som var tilrettelegger da han etter drøyt 28 minutter la tilbake til Ryan Lowe som utlignet til 2-2 ved å bredside ballen i mål fra like innenfor 16-meteren. Jeg var nok imidlertid ikke den eneste som mente at Shrimpers-keeper Daniel Bentley nok burde ha tatt den. Southend hadde sjanser til å igjen ta ledelsen før pause, men skuddet til David Worral smalt i stolpen, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 2-2.

Andre omgang ble en langt roligere og mer sjansefattig affære, men Southend-folket underholdt seg selv med en tilsynelatende uendelig conga akkompagnert av klassikeren ‘Twist and Shout’. De fikk se David Mooney treffe tverrliggeren med en volley, og helt på tampen holdt innbytter Sam McQueen på å tvinge inn vinnermålet for Southend, men i stedet gikk Bury i angrep, og headingen til Ryan Lowe traff armen til McQueen. Dommeren pekte på straffemerket, og hvem andre enn Ryan Lowe steg frem for å ta straffesparket i kampens fjerde tilleggsminutt. Med sitt siste spark på ballen som Bury-spiller satt han ballen nede i sitt venstre hjørnet, og ble dermed både tomålsscorer og matchvinner, i tillegg til at han ikke overraskende ble utnevnt til Man of the Match – ingen dårlig avslutning på Bury-karrieren. Drittungene som hadde invadert banen for å feire måtte ledsaget av pipekonsert jages opp igjen på tribunen slik at kampen kunne sparkes i gang igjen. Det gikk sånn cirka 4,88 sekunder før dommeren blåste av og lømlene igjen inntok banen.

Bury hadde med seieren gått forbi Southend på tabellen, uten at det nødvendigvis betød all verden på en dag da Burton Albion for øvrig tok divisjonens andre direkte opprykksplass og slo følge med allerede opprykksklare Wigan Athletic opp i Championship. I bunnen var det Blackpool og Doncaster Rovers som måtte slå følge med Crewe Alexandra og Colchester United ned i League One, og meningene var tydeligvis delte blant Southend-folk da jeg spurte et knippe av de hva de syntes om erkerival Colchesters nedrykk. Mens noen godter seg og ønsker de dit pepper’n gror, var det andre som ga uttrykk for at de setter pris på derby-kampene og derfor syntes det var litt synd. FL-fans er kanskje ikke det rette publikummet til å slå fast at de nå i hvert fall slipper borteturer til det som for meg fremstår som et av ligaens aller kjipeste nybygg (og det skal litt til!), men jeg tok uansett snart farvel med Kieran & Co, som etter å ha applaudert sine helter av banen skulle kjøre nedover mot Essex.

Selv spaserte jeg tilbake mot Bury Interchange, og jeg vurderte for så vidt å innta et måltid ved The Art Picture House, men der var det fortsatt såpass kamp om bordene at jeg i stedet tok første trikk mot Manchester. Der fikk jeg omsider sjekket inn ved Britannia Sachas Hotel før jeg gikk for å innta en bedre middag. Dagens kamp hadde hatt avspark allerede klokken 13.30, og det slo meg plutselig hvor tidlig det fortsatt var. Jeg hadde egentlig ingen store planer for kvelden, og vurderte å ta kontakt med noen av mine kjente i området, men jeg valgte i stedet til slutt å bare nyte mulighetene for å slappa av. Over en time ble tilbragt på en parkbenk ved Piccadilly, mens jeg leste i Non League Paper, og denne ble også lest enda nøyere etter at jeg etter en svipptur innom en pub trakk meg tilbake til hotellrommet for en rolig kveld med film på TV. Turens eneste FL-innslag hadde faktisk vært både morsomt og trivelig, men nå skulle jeg dager etter tilbake til non-league.

English ground # 349:
Bury v Southend United 3-2 (2-2)
League One
Gigg Lane, 8 May 2016
0-1 Frank Moussa (8)
1-1 Adam Barrett (og, 21)
1-2 David Mooney (23)
2-2 Ryan Lowe (29)
3-2 Ryan Lowe (pen, 90+4)
Att: 3 575
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 09.05.2016: Boldon CA v Redcar Athletic
Previous game: 07.05.2016: Barnoldswick Town v Atherton Collieries

More pics

Lørdag 07.05.2016: Barnoldswick Town v Atherton Collieries

Det er ikke hver dag at jeg spiser frokost i såpass jålete omgivelser, men jeg hadde etter litt detektivarbeid valgt å teste tilbudet ved Brown’s Brasserie & Bar i Leeds sentrum. Klaveret var for anledningen ubemannet i de fasjonable lokalene, men det var likevel akkompagnert av taffelmusikk at jeg inntok en herlig full english breakfast som fortjente litt ekstra drikkepenger. Deretter var det bare å returnere til Discovery Hotel og pakke sammen sakene for å forlate Leeds med 11.56-toget til Skipton. Turen langs Airedale Line tar snaut tre kvarter, og ved endestasjonen kunne jeg stige av med god tid på meg til å finne bussholdeplassen for min videre transport.

Under planleggingen av turen var dette en dag som voldte meg litt hodebry, og til tross for et stort utvalg av kamper, hadde jeg lenge store problemer med å bestemme meg for en destinasjon. Det hadde delvis bakgrunn i at jeg hadde bestemt meg for å ha base i Manchester dagen etter, for med tidlig avspark i Bury på søndagen, hadde det vært mest ideelt å også våkne opp der. Utfordringen var at hotellprisene i Manchester – uvisst av hvilken grunn – var skyhøye på lørdagen. Derfor begynte jeg tidlig å se på alternative overnattingssteder for fredagen i de nærliggende områdene, samtidig som jeg saumfarte kampprogrammet etter kamper som jeg kunne se på vei til et slikt overnattingssted. En venninne i Warrington ‘maste’ om at jeg skulle komme dit igjen, og det var for så vidt ingen dum beliggenhet i så måte, og der slapp jeg også langt billigere unna enn i Manchester.

Med hotellet der booket, gjensto det bare å bestemme seg for kamp, og jeg var nokså fristet av hjemmekampen til Malvern Town, men en nokså håpløs reisevei gjorde at jeg valgte den bort slik at jeg får ha et besøk der til gode. I stedet falt valget på Barnoldswick Town v Atherton Collieries i North West Counties League Premier Division, og selv om det var en kronglete reisevei også herfra ned til Warrington etter kamp, var den ikke verre enn at jeg fant ut at den var verdt det. Planen var lagt. Jeg lot bussen ‘The Witch Way’ passere for å i stedet vente på buss 180, som tilsynelatende var noe mer gunstig for meg, samtidig som det også var denne bussruten som skulle frakte meg videre fra Barnoldswick til Clitheroe etter kamp.

Det var kanskje litt flaks at jeg hadde tatt et tidligere tog enn strengt tatt nødvendig og dermed hadde litt ekstra tid på å orientere meg frem til holdeplassen før bussen skulle plukke opp klokka 13.17, for den eneste holdeplassen jeg så på riktig side av hovedveien utenfor Skipton stasjon hadde ingen informasjon som vitnet om at buss 180 stoppet der. I tillegg fikk jeg ikke holdeplassens plassering med å stemme i forhold til Google Maps, som hevdet at den skulle være på motsatt side av oppkjørselen til togstasjonen. En forbipasserende kar i tog-uniform fra selskapet Northern kunne heldigvis kaste lys over saken og bekrefte at jeg sto på riktig holdeplass, da holdeplassen nylig hadde blitt flyttet noen titalls meter i forbindelse med utbedring av krysset der. Noen minutter forsinket kom omsider bussen, og i samråd med sjåføren kjøpte jeg en dagsbillett før jeg kunne krysse over grevskapsgrensen fra North Yorkshire til Lancashire.

Barnoldswick – eller Barlick, som de lokale ynder å kalle stedet – er en by som ligger helt øst i det som i dag er grevskapet Lancashire. Her ligger den vel bortimot halvannen norsk mil nord for Burnley, og det er snaut fem norske mil til både Leeds, Manchester, og Preston. ‘Barlick’ var i århundrer en liten landsby, men da Leeds and Liverpool Canal og senere jernbanen (som ble stengt i 1965) ankom, skjøt den allerede eksisterende ull-industrien fart, samtidig som det ble et av regionens mange sentre for tekstilindustri. De skal på det meste ha hatt 13 spinnerier her i Barnoldswick, og Bancroft Mill var det siste som ble åpnet, rett etter første verdenskrig. Det har nå delvis blitt gjort om til museum, men jeg hadde selvsagt andre planer i byen med rundt 11 000 innbyggere.

Fra 1894 til 1974 tilhørte Barnoldswick grevskapet West Yorkshire, selv om både postadresser og telefonnummer allerede den gang knyttet de opp mot Lancashire. Da de i 1974 sammen med noen mindre omkringliggende landsbyer ble flyttet over til å sortere under Pendle-distriktet av Lancashire, var det et sårt punkt for mange av innbyggerne…og det er faktisk fortsatt til en viss grad tilfelle den dag i dag, der mange av de lokale vil kunne påstå ganske hardnakket at de ikke er noe som helst annet enn vaskeekte Yorkshiremen. Så kanskje skal jeg ikke si at jeg satt foten på ‘Lancashirsk’ jord etter et drøyt kvarter på bussen, men klokka var i hvert fall fem over halv to da jeg takket sjåføren og steg av i den nordlige utkanten av Barnoldswick og kunne traske de fem minuttene til dagens kamparena.

Jeg betalte £5 for inngang, og et eksemplar av dagens kampprogram gjorde meg ytterligere £1 fattigere, men nå var jeg først og fremst innstilt på å få slengt fra meg bagen. Derfor satt jeg kursen rett mot klubbhusets flotte bar, der jeg fikk sette fra meg pikkpakket i et hjørne etter å ha betalt £2,30 for en boks med Strongbow. Etter å ha tilbragt mesteparten av turen hittil nede i sør, hadde jeg etter hvert blitt ganske lei av en meny som på kampene stort sett besto av burger, chips, burger & chips, chips & burger, eller ‘chips with chips and more chips’, så nå når jeg var tilbake i nord-England som kulinarisk sett gjerne er litt mer interessant og tradisjonelt, ble jeg også fristet av paien som mannen på sidebordet nå fikk servert. Jeg ble fortalt at de foreløpig kun hadde chicken & mushroom pie, men det var godt nok for meg, og for rimelige £1,80 fikk jeg en stor pai med mushy peas og brun saus, servert på ordentlig tallerken. Og det var et herlig måltid!

Barnoldswick Towns hjemmebane har nå i årevis gått under sponsornavnet Silentnight Stadium som følge av en sponsoravtale med en tilsynelatende lojal tilhenger i den lokale senge- og madrass-produsenten Silentnight. De har etter hvert klart å gjemme anleggets opprinnelig navn ganske ettertrykkelig; faktisk så godt at jeg virkelig måtte grave for å finne det jeg mistenker er riktig svar. Jeg ser at det visse steder omtales som West Close Road (og i ettertid ser jeg også en variant med bare West Close), spesielt i eldre artikler, så derfor var det det jeg bestemte meg for å benytte meg av. Jeg burde også vurdert muligheten for at Victory Park kan ha vært det tidligere navnet, for det er navnet på et større grøntområde som omkranser stadionet og har en rekke andre baner og fasiliteter for andre idretter. Det som uansett er på det rene er at det er et nokså koselig stadion jeg gikk ut for å ta en nærmere kikk på.

Man kommer inn i hjørnet på kortsiden som kalles ‘Sewer End’ etter kloakkrenseanlegget et steinkast unna på utsiden her. Foreløpig kjente jeg ikke noe til ufine lukter, men på denne kortsiden har man mye av anleggets fasiliteter – inkludert det nevnte klubbhuset. Mellom inngangspartiet og klubbhuset er det en tribuneseksjon med to rader med blå plastseter. Disse er nummererte, men jeg la senere merke til at det tydeligvis har gått vedkommende hus forbi da de ble installert, for de står fullstendig hulter til bulter om man går ut fra numrene. På andre siden av klubbhuset har man to tilsvarende tribuneseksjoner, slik at alle sitteplassene er å finne på denne kortsiden. Sett fra denne enden av banen, byr venstre langside utelukkende på såkalt hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside. På den andre langsiden har man i tillegg det som må kunne kalles anleggets hovedtribune midt på langsiden. Denne gir tak over hodet til stående tilskuere, og er originalt nok bygget i stein; noe som gir en fin touch. Det er også på denne langsiden at man finner de to laglederbenkene.

Det var en klubb med samme navn som spilte i 1920- og 1930-årene, men dagens klubb ble stiftet så sent som i 2003, etter en sammenslåing av Barnoldswick United og Barnoldswick Park Rovers. Klubben selv synes dog å regne sin historie tilbake til 1972 og stiftelsen av nevnte Barnoldswick United. Denne fikk først navnet Barnoldswick United (1972), og ved å inkludere årstallet slapp de å overta gjelden til en tidligere Barnoldswick United som gikk konkurs. Som de selv sier i sitt program; slik er ikke av liten betydning for en Yorkshireman (Yorkshire-folket har litt av det samme ryktet som sunnmøringer, eller som bl.a. Donald Duck har gitt skottene, og her ser man for øvrig igjen denne Yorkshire-koblingen). Klubben spilte sine første år i Craven & District League og East Lancashire League før de tok skrittet opp i West Lancashire League. Der befant de seg også når de i 2003 altså slo seg sammen med Barnoldswick Park Rovers og tok dagens navn.

Barnoldswick Town fikk sommeren 2009 innpass i North West Counties League (NWCL) Division One, og deres målsetning foran debutsesongen i en ny liga var å ikke rykke ned. I stedet endte det med 2. plass og opprykk til Premier Division, der de har holdt seg siden. Igjen var målsetningen å ikke rykke ned, men de debuterte på 7. plass, som igjen ble fulgt opp med historisk bestenotering i form av 4. plassen våren 2012. Etter en 9. plass, gikk det deretter litt tyngre, med to sesonger der de har vært å finne på nedre halvdel av tabellen. Det var med nød og neppe at de klarte seg unna nedrykk forrige sesong, men denne gang var Barlick i ferd med å gjøre en bedre sesong igjen, og lå på øvre halvdel før siste serierunde.

Det var altså duket for den avsluttende serierunden i NWCL, og oppmerksomheten var først og fremst rettet mot tittelkamp mellom Colne og Runcorn Linnets (som begge seiret slik at Colne tok tittelen og opprykket til NPL), i tillegg til en dramatisk nedrykksstrid. For Barnoldswick Town sin del la de beslag på 10. plassen (av 22), og hadde ett poeng opp til Padiham som på plassen over hadde en råtøff sesongavslutning hjemme mot et Runcorn Linnets som måtte vinne for å ha noen sjanse for å rykke opp…og gjerne vinne stort. Det var da heller ingen walkover som ventet Barlick, for dagens gjester var Atherton Collieries, som til tross for å være nyopprykket har gjort en fantastisk sesong ved allerede å sikre seg 3. plassen, samtidig som de hadde spilt seg frem til NWCLs ligacupfinale. Denne skulle spilles på nøytral bane hos Fleetwood Town kun tre dager senere (og kun én dag etter at de hadde møtt Prestwich Heys i finalen av Boston Hospital Cup, om man vil legge til det), og det skulle etter hvert vise seg at gjestene valgte å hvile noen av sine spillere – ikke minst ligaens toppscorer Mark Battersby.

Da jeg gikk for å ta en runde rundt banen, kom jeg foreløpig ikke lenger enn like utenfor klubbhuset, der jeg støtte på kjentfolk i form av groundhopper-paret Lee og Katie. De hadde kjørt fra nordøst og hadde med seg Katies datter Jade, og jeg ble nå stående å snakke litt med de, før vi gikk for å se på lagoppstillingene som ble hengt opp utenfor klubbhuset. Jeg var ikke overrasket over å se de her i Barnoldswick, for Katie hadde gitt beskjed et par dager i forveien at de også hadde valgt seg Barlick som reisemål. Jeg var da kanskje mest overrasket over at det var her jeg ville se de, og ikke på en av mine kamper i nordøst, men nå mot slutten av sesongen var visst Katie lei av å besøke de samme banene om og om igjen i Northern League, Wearside League etc og ville reise lenger for å få oppleve noen nye steder og baner.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at også hjemmelaget hadde et par fravær, men i motsetning til gjestene hadde de ingen flere kamper å ta hensyn til denne sesongen. Vi så da også at det var en nokså jevnspilt innledning der Harry Thompson hadde den første sjansen for hjemmelaget. Hans skudd gikk over målet til Colls-keeper Kyle Haslam, men like etter tok vertene ledelsen i kampens sjuende minutt. Den storvokste Barlick-spissen Matthew Simpson så ut til å miste kontrollen over ballen, men den fant veien til Dalton Hutchinson som satt ballen i mål via stolpen. 1-0, og vertene fremsto nå på en måte som gjorde at et nytt hjemmemål virket noe mer sannsynlig enn en utligning. Simpson hadde en dupper som landet oppå mål, og Mark Threlfall brant en stor mulighet da han ble spilt gjennom alene med keeper. Jonathan Hurst, James Kirby og Kristian Holt hadde muligheter for gjestene, men i stedet var det Barlick som med drøye sju minutter til pause doblet sin ledelse. Denne gang gjorde hjemmelagets toppscorer Mark Threlfall ingen feil da han fra rundt 20 meter skrudde ballen i mål i det bortre krysset.

2-0 var også pauseresultatet, og jeg gikk for å ta noen flere bilder. Det var en dag med sol fra klar himmel, og det var så varmt at svetten silte i der vi sto i solsteken. Fotoforholdene var likevel ikke helt optimale, for på bildene kunne vi se en slags merkelig dis som vi ikke opplevde i virkeligheten. Selv Lee med sitt profesjonelle kamera bekreftet at han hadde de samme utfordringene, men vi fikk da etter hvert knipset noe som i hvert fall får dage sånn halvveis. Jeg har visst en stor fan i Jade, og tilbragte pausen med å være lekekamerat for henne – uvisst med hvilket hell, for jeg klarte ikke helt å finne 9-åringen i meg, men hun virket da fornøyd. Jeg tipper det ikke alltid er like morsomt for henne (og broren Daniel som denne gang ikke var med) å være med på alle disse kampene, men hun hadde nå faktisk selv begynt å notere i sin egen lille ‘fotball-bok’, så kanskje hun begynner å bli lettere ‘miljøskadet’.

Kristian Holt hadde tidlig i andre omgang en mulighet til å redusere, men hans flikk gikk utenfor. I stedet hadde vertene en formidabel trippel-sjanse da det var fullstendig kaos inne i feltet, og Colls-spillerne fikk blokkert på streken minst tre ganger i løpet av få sekunder før de fikk klarert. Threlfall avsluttet først via beina til keeper Haslam. Ballen havnet hos Ben Gorman som fyrte løs, men Josh Messer fikk blokkert før Dalton Hutchison sendte ballen på mål igjen. Haslam blokkerte skuddet, og da ballen spant i retning av krysset fikk Sulay Ahmed omsider headet unna. Et par minutter etter at timen var passert fikk likevel vertene sitt tredje mål, og det kom på en snodig måte etter at de hadde blitt tildelt et frispark så vidt inne på gjestenes banehalvdel. Fra rundt 35 meter sendte Harry Thompson ballen inn i feltet, og Colls-keeper Haslam kom ut for å plukke den i en klynge av spillere, men ballen gikk over alle og inn i mål mens Haslam ropte forgjeves på frispark. 3-0.

Jade fikk en skjennepreken av Lee for å ha forstyrret ham slik at han for tredje gang i kampen gikk glipp av målet, og hun hadde vel bare så vidt sluttet å furte da borte-keeper Haslam måtte plukke ballen ut av nettet for fjerde gang. Igjen var det Threlfall som var frempå med sitt ligamål nummer 18 for sesongen. ‘How the hell are you third in the league?’ undret en hjemmesupporter seg, og for gjestene skulle det bli enda verre, for etter at Matthew Simpson hadde truffet tverrliggeren, ble også Harry Thompson tomålsscorer da han satt inn 5-0 fra kort hold. Dette begynte å bli nærmest surrealistisk, men med seks minutter igjen fikk Colls i hvert fall et trøstemål da James Kirby fastsatte sluttresultatet til 5-1 fra 25 meter. Han rakk også å brenne en enklere sjanse som ble reddet av hjemmekeeper Jordan Gidley før dommeren blåste av til jubel blant Barlick-folket og lettelse for Colls-folket.

Mens hjemmemanager Stewart Airdrie hadde ledet sitt lag for siste gang denne sesongen, hadde dog hans Colls-motpart Michael Clegg to kommende cupfinaler å se frem mot, og ikke minst ligacupfinalen i Fleetwood hadde supporterne forventninger til (de vant da omsider også finalen 5-1 over ligavinner Colne). Jeg tok snart farvel med Lee, Katie og Jade som satt kursen mot County Durham, mens jeg trakk meg tilbake til klubbhusets bar for å unne meg en boks Strongbow mens jeg ventet på bussen. Der rullet resultatene fra dagens FL-kamper over TV-skjermen, og det slo meg at vi ikke hadde sett vår groundhopper-kollega Joseph Gibbons som er Colls-fan og synes å være på de fleste av deres kamper. Dette hadde da også Lee kommentert, men han hadde vel en god grunn til å befinne seg annensteds. Jeg hadde uansett noen trivelige samtaler med representanter for både borte- og hjemmefolk, før det var på tide å ta bagen på skulderen og slepe med seg pikkpakket ned til bussholdeplassen.

Jeg trasket nå ned til en annen holdeplass enn tidligere, og Barnoldswick sentrum virket nokså trivelig, selv om mange av butikkene nå var stengt, men det virker å ha en stor andel av uavhengige sjapper av diverse slag, og nærmest ingen store kjede-forretninger. Da buss nummer 180 kom, var det med samme bussjåfør som tidligere, og han brukte rundt 25 minutter på turen til Clitheroe, der jeg hoppet av rett utenfor togstasjonen. Herfra hadde jeg siktet meg inn på 18.45-toget, og etter en snau halvtimes ventetid kunne jeg ta fatt på ferden videre. Den skulle by på togbytter ved både Blackburn og Preston, før jeg omsider ankom Warrington Bank Quay like før klokka halv ni. Der var ikke været like fint som lenger nord, og det begynte å regne mens jeg spaserte mot hotellet. Jeg fikk sjekket inn før min venninne snart kom for å møte meg, og vi hadde en trivelig kveld før jeg falt i søvn etter en lang dag.

English ground # 348:
Barnoldswick Town v Atherton Collieries 5-1 (2-0)
North West Counties League Premier Division
West Close Road, 7 May 2016
1-0 Dalton Hutchison (7)
2-0 Mark Threlfall (38)
3-0 Harry Thompson (63)
4-0 Mark Threlfall (66)
5-0 Harry Thompson (79)
5-1 James Kirby (84)
Att: 105
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 08.05.2016: Bury v Southend United
Previous game: 06.05.2016: Campion v Huddersfield YMCA

More pics

Fredag 06.05.2016: Campion v Huddersfield YMCA

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagen startet med jakten på en skikkelig frokost i Middlesbrough, og takket være litt møysommelig detektivarbeid klarte jeg å spore opp Roy’s Café, der jeg satt til livs en herlig full english breakfast som selvsagt også inkluderte black pudding. Etter denne gode starten på dagen var det bare å returnere til The Abingdon for å pakke sammen og forberede seg på avreise. Jeg vurderte å ringe en taxi, men valgte til slutt å spasere gjennom sentrum opp til stasjonen for å etter hvert sette meg på 11.28-toget mot Manchester Airport. Jeg skulle dog bare være med så langt som til Leeds, som jeg hadde valgt som base for dagen, og etter rett i overkant av en time og tjue minutter kunne jeg stige av i det som er den kulturelle, økonomiske og kommersielle ‘hovedstaden’ i West Yorkshire.

Jeg hadde betalt £50 for overnatting ved Discovery Inn, som ligger rett over veien for Leeds stasjon, og mens jeg ventet på at klokka skulle nærme seg tid for innsjekking, valgte jeg å slå meg ned på den gode puben The Scarborough Hotel (aka Scarborough Taps) vegg i vegg for å unne meg en fortreffelig pint med Mortimer’s Orchard. Litt før tiden fikk jeg sjekket inn, og returnerte snart til Scarborough Taps for å få meg en ny pint og et lite mellommåltid, siden jeg var meget usikker på hva som var å få av matservering på kveldens kamp. En god beslutning skulle det vise seg, og med avspark allerede klokka 18.00 var det bare å vende snuta mot Bradford, der kampen skulle finne sted.

Dette var en av de dagene der jeg lenge vurderte alternativene, og menyen ble delvis dominert av diverse ligacupfinaler som skulle spilles på nøytral grunn. Jeg kikket lenge og vel på Orpingtons hjemmekamp i Kent Invicta League, helt til jeg fant ut at den hadde blitt flyttet fra deres hjemmebane. Det var da jeg kom over en interessant omberammet toppkamp i West Riding County Amateur League Premier Division, som for ordens skyld er ensbetydende med non-league step 7 (eller nivå 11 totalt). Der skulle Campion ta imot et Huddersfield YMCA som allerede var ligamestre, samtidig som de selv ble nevnt hyppig i forbindelse med opprykk til step 6 og Northern Counties East League. Bildemateriale jeg fant tydet da også på at deres hjemmebane kanskje var verdt et besøk, så jeg tok etter hvert 15.51-toget som brukte tjue minutter på turen til Bradford Forster Square med Northerns nye moderne togsett.

Bradford ligger i grevskapet West Yorkshire, snaue halvannen mil vest for Leeds. Byen har en lang historie som senter for ullindustrien, som strekker seg tilbake til 1300-tallet. Det var på denne tiden at man også startet å utvinne kull, mens det noen hundre år frem i tid var tekstilindustrien som tok over og førte til en eksplosjonsartet vekst på 1800-tallet. Ellers er Bradford kjent for å være en av landets mest multikulturelle byer, og det er ikke minst tilfelle i Manningham-området der Campion hører hjemme. Da alvorlige raseopptøyer herjet England sommeren 2001, var Manningham sentrum for det som fikk navnet Bradford Riots, i tillegg til at man også i 1995 hadde de såkalte Manningham Riots. Dette var også tidligere den ‘jødiske bydelen’ av Bradford, men det er kanskje ikke direkte overraskende at denne befolkningen har sett en sterk nedgang i det som er område som har nå fått rykte på seg som et vekstområde for radikal islamisering.

Jeg vil nok utfra min opplevelse av bydelen hevde at den snarere er mer fremmedkulturell enn ‘multikulturell’, for det var vel så godt som kjemisk fritt for briter av kaukasisk ætt etter hvert som buss 680 nærmet seg min holdeplass. Jeg hadde steget på utenfor Bradford Forster Square og betalt £4 for en dagsbillett til First-bussene i Bradford., og da jeg etter 11 minutter kunne hoppe av, gjensto en liten spasertur gjennom noen kvartaler som ga inntrykk av at jeg befant meg i Karachi snarere enn Storbritannia. Det er nok lenge siden Manningham var hjemsted for store tekstilspinnerier og herskapshus for regionens velstående kjøpmenn. Den enorme Lister Mills går også under navnet Manningham Mills og var i sin tid verdens største produsent av silke. Fortsatt står de enorme bygningene som landemerker i Bradfords skyline – ikke minst gjelder det den høye pipa som ses fra store deler av byen. I dag har deler av det enorme anlegget allerede blitt omgjort til leiligheter.

Faktisk så har vel Campions hjemmebane vært en del av rekreasjonstilbudet til enorme Manningham Mills, der bortimot 7 000 av de ansatte var med på spleiselaget som sørget for fasiliteter for en rekke aktiviteter som fotball, cricket, tennis, bordtennis, snooker, bowls, og til og med ballroom dancing! Her er det mye historie, men det spørs om personene som i 1865 grunnla denne sportsdelen ville gjenkjent dagens anlegg, som jeg har sett omtales med en rekke navn – blant annet Scotchman Road etter veien som går forbi på utsiden. Det var denne veien jeg kom gående på før jeg fikk inngangen til anlegget på min høyre hånd og tok meg inn på det som er fotballbanens ene kortside. Med en time og et kvarter til kampstart var det ikke voldsom aktivitet der, bortsett fra en gruppe spillere og klubbledere som slo av en prat på den lille parkeringsplassen utenfor inngangspartiet.

På denne kortsiden har man et stort bygg som huser garderober og den slags, og sannsynligvis også en bar som jeg fikk beskjed om at ikke ville åpne før noe senere. Av tilskuerfasiliteter er det kun hard standing under åpen himmel, og det er tilfelle på begge kortsidene i tillegg til den ene langsiden. Alt som er av skikkelige tilskuerfasiliteter og karakter er å finne på venstre langside sett fra inngangspartiet. Her finner man en temmelig fjong liten ståtribune i mur som strekker seg rundt halve banens lengde. Drøyt halvparten av denne har en stillas-lignende konstruksjon i forkant som holder oppe et bølgeblikk-tak, og tilskuerne står på noen betongavsatser. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, der et enkelt tau skiller fotballbanen fra cricket-fasilitetene ved siden av – og ikke overraskende med tanke på områdets demografi var det der minst like stor aktivitet blant unge asiater som det som etter hvert var tilfelle ved fotballbanen.

Dagens klubb ble opprinnelig stiftet i 1963 under navnet St. Edmund Campion, og tok dagens forkortede navn i 1976. De spilte sine første år i lokale ligaer i Bradford, før de i 1981 tok plass i West Riding County Amateur League. I 1985 hadde klubben store økonomiske problemer som medførte at Campion AFC måtte ‘reformeres’, men i 1993 hadde de spilt seg opp i denne ligaens Premier Division. I perioden 2006-2008 vant de denne ligaens ligacup for Premier Division-klubber tre år på rad, og i denne turneringen var de også tapende finalist både i 2014 og 2015. Det gikk nå sterke rykter om at dette ville bli deres siste sesong i WRCAL og at de ville få innpass i Northern Counties East League ved sesongslutt.

Etter å ha fullført min runde rundt anlegget, fikk jeg slått av en liten prat med en i utgangspunktet nokså ordknapp representant for hjemmelaget, som i hvert fall bekreftet at det var gratis entré og at det ikke hadde blitt trykket opp noe program. Jeg tok i stedet en kjapp kikk på tabellen på internett, og dette er jo en liga som de siste årene har blitt dominert av Huddersfield-klubben Bay Athletic. Da de forrige sesong (2014/15) vant ligatittelen så var det for sjuende gang på ti sesonger, og det var derfor et sjokk da de noen uker etter valgte å legge ned driften kort etter at de hadde sikret seg The Double ved også å vinne Huddersfield FA Challenge Cup. Nå er det en ny Huddersfield-klubb som umiddelbart har tatt over tronen med en rekke Bay Athletic-folk involvert, for Huddersfield YMCA hadde allerede sikret seg tittelen et par dager i forveien, og hadde allerede også vunnet Huddersfield District Cup, samtidig som de hadde spilt seg frem til finalen i den nevnte ligacupen i WRCAL Premier Division (som de til slutt vant). Så det var ingen enkel motstander Campion hadde i sin sesongavslutning.

Takket være en behjelpelig klubbrepresentant fikk jeg tatt en kikk på lagoppstillingene rett før lagene inntok banen. Gjestene skulle få utdelt ligatroféet etter kamp, og hjemmelaget stilte opp på to rekker for å applaudere ligamestrene inn på banen. Men vent nå litt, for dette var litt forvirrende. Hvorfor stilte hjemmelaget i hel-blått kostyme mens gjestene bar de røde og svarte fargene som også er Campions hovedfarger? Der jeg tok oppstilling på tribunen på den ene langsiden, fikk jeg svar fra en klubbrepresentant, og det viste seg at Huddersfield-laget hadde glemt å pakke med seg sine bortedrakter slik at det nå var hjemmelaget som for anledningen stilte i sine bortedrakter. Så fikk jeg i hvert fall klarhet i det før kampen ble sparket i gang noe forsinket.

Campion ønsket nok å bli det eneste laget som beseiret Huddersfield YMCA i begge ligamøter denne sesongen, og etter en tett og jevnspilt innledning fikk vertene en god start, for da vi passerte tolv minutter spilt satt Andrew Tasker inn kampens første mål. Dermed 1-0, men det var en spennende kamp som utover i omgangen bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Ikke minst ble det skapt en del ute på kantene, og man kom seg således frem til en og annen farlighet. Kanskje ville det med noe mer effektivitet vært flere mål i første omgang, men det sto fortsatt 1-0 da dommeren blåste for halv tid og lagene gikk i garderoben. Det vil si ett av lagene, for det andre valgte å bli igjen ute på gressmatta.

Heller ikke undertegnede hadde noe å gjøre inne i klubbhuset, for baren som muligens befinner seg der inne var visst fortsatt ikke åpen, så jeg tok i stedet en liten prat med klubbrepresentanten som hadde hjulpet meg med lagoppstillingene. Han kunne bekrefte at det var sannhet i ryktene om opprykk til NCEL for hjemmelaget, men understreket at den endelige avgjørelsen ikke ville falle før neste torsdag (der opprykket ble bekreftet). I tillegg fortalte han om noen av de planlagte utbedringene som dermed må gjøres i sommer, og ikke minst gjelder det installasjon av flomlys. Med foreløpig forbehold ga han uttrykk for at han gledet seg til å starte et eventuelt NCEL-eventyr, og slo fast at man da selvsagt også vil ha kampprogram til sine kamper, i tillegg til noen effekter som f.eks pins som han måtte beklage at de ikke hadde.

Andre omgang fortsatte som den første, med spill som bølget frem og tilbake, men gjestene virket muligens noe giftigere nå, og fikk uttelling like før timen var spilt. Brighton Mugadza var mannen som utlignet til 1-1, og fire minutter senere hadde YMCA snudd kampen da Craig Burns satt inn 1-2 og sørget for ledelse til bortelaget. Andre omgang ble for øvrig etter hvert skjemmet av en krangel innad i bortelagets rekker, der to av spillerne var i stadig munnhuggeri med hverandre. Her var det ikke snakk om å skvære opp og legge saken død, før hver gang de var i nærheten av hverandre var det nå drittslenging og tilløp til knuffing, og til slutt måtte medspillerne gå mellom samtidig som dommeren rett og slett blåste av og sa tydelig fra at nok var nok.

Dette stoppet tilsynelatende kranglefantene, som dog fortsatt ikke virket spesielt tilfreds med hverandre. De skulle uansett få andre ting å tenke på, og kanskje burde de konsentrert seg mer om selve kampen, for i det 77. minutt utlignet hjemmelagets Fabian Evans til 2-2, som skulle vise seg å bli sluttresultatet til tross for et par gode sjanser begge veier i sluttminuttene. Ikke minst hadde gjestene en gyllen mulighet til å score seiersmålet på overtid, men uavgjort var vel et greit resultat sett under ett. Det tok seg uansett ikke ut å starte opp kranglingen igjen riktig ennå, for ligaledelsen sto nå klar med ligatroféet som skulle deles ut, så nå fikk man være venner til pokalen var delt ut og alle bildene hadde blitt tatt.

Etter at champagne-spruten hadde lagt seg, kunne jeg gratulere en av YMCA-lederne på min vei ut, og han sa seg selvsagt storfornøyd med å vinne tittelen (drøyt to uker senere sørget de altså for The Treble ved å vinne den nevnte ligacupen). På spørsmål om de i likhet med Campion kunne se for seg mulig avansement i pyramiden om noen år, var han tvilende til dette, og hevdet at det først og fremst ville by på voldsomme og dyre oppgraderinger ved deres hjemmebane. Saken er imidlertid slik at YMCA denne sesongen søkte om opprykk, men deres hjemmebane er meget spartansk uten det minste av tilskuerfasiliteter. Denne er dog tilknyttet samme komplekset som banen til rugby-klubben med samme navn, og denne ville bestått stadionkravene med glans. Men forholdet mellom de to skal visst ikke være det beste, og rugby-klubben skal ha vist liten interesse for å banedele. Dermed trakk YMCA sin søknad, og kanskje var det bakgrunnen for at han var såpass ‘negativ’. Jeg takket uansett for praten og ønsket også min tidligere samtalepartner fra Campion lykke til i NCEL før jeg forlot Manningham Mills Sports Ground.

Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å ta buss tilbake til Bradford Forster Square, og hadde jo allerede betalt for en dagsbillett, men følte nå for en spasertur. Derfor valgte jeg å bruke apostlenes hester og gå de angivelige 25 minuttene nordøstover til stasjonen Frizinghall. Det var stort sett nedoverbakke hele veien, og da jeg etter hvert krysset den koselige parken Lister Park (alias Manningham Park) så jeg også første lille spor av innfødte briter for første gang siden jeg forlot fotballbanen. 20.41-toget var i rute, men allerede ved neste stopp måtte jeg hoppe av i Shipley for å gjøre et raskt togbytte. Shipley er også en av disse stasjonene der det er fort gjort å tabbe seg ut da noen av sporene ligger et stykke unna de andre, men heldigvis oppdaget jeg dette nokså umiddelbart og fikk krysset over til riktig spor slik at jeg kom meg tilbake til Leeds litt etter klokka ni.

Der valgte jeg å tilbringe litt tid på Scarborough Taps med et par pints Mortimer’s Orchard før jeg gikk for å ta med meg en ørliten takeaway-pizza tilbake til hotellrommet. Jeg klarte aldri å overtale en venninne i byen til å komme ut og holde meg med selskap, da hun ikke så min melding på Facebook før dagen etter, men jeg fikk da stiftet bekjentskap med Campion denne dagen, og det skal bli interessant å se hva de kan ha å by på i NCEL Division One neste sesong, der de er en av to nye klubber som vil erstatte Hull United (som blir degradert da de har mistet sin hjemmebane) og Lincoln Moorlands Railway.

English ground # 347:
Campion v Huddersfield YMCA 2-2 (1-0)
West Riding County Amateur League Premier Division
Manningham Mills Sports Ground, 6 May 2016
1-0 Andrew Tasker (13)
1-1 Brighton Mugadza (59)
1-2 Craig Burns (63)
2-2 Fabian Evans (77)
Att: 42 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 07.05.2016: Barnoldswick Town v Atherton Collieries
Previous game: 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe

More pics

Torsdag 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg skulle gjerne blitt lenger i herlige Swanage, men jeg hadde det som vel var turens lengste reise foran meg, og hadde derfor en tidlig start, så det var bare å komme seg av gårde. Frokost hadde vært inkludert i prisen ved The White Swan, men med en såpass tidlig start måtte jeg dessverre låse meg ut før frokostserveringen startet. Planen var å ta 07.45-bussen fra Swanage til Bournemouth, og bussen med rutenavnet 50 Breezer sto allerede klar på holdeplassen da jeg ankom. Jeg betalte £6,50 for en enkeltbillett til Bournemouth, og gikk opp i andreetasjen for å sette meg utendørs i den åpne bakre delen. Der var imidlertid setene våte, og vitnet om at det hadde vært en liten skur i løpet av natten, og jeg satt meg derfor i den fremre delen under tak.

Fra Swanage og halvøya Isle of Purbeck benytter denne bussen seg av Sandbanks Ferry; en ferje som blir trukket frem og tilbake av kjettinger der den krysser den trange munningen til den grunne bukta Poole Harbour. Denne ferjeturen gjør at man slipper en fire mils omvei rundt på veien mellom Isle of Purbeck på den ene siden og Poole og Bournemouth på den andre siden. Etter å kjørt en stund rundt på kryss og tvers i Bournemouth, kunne jeg etter en times tid takke sjåføren og stige av utenfor Bournemouth jernbanestasjon, der jeg raskt skulle bytte til London-toget med avgang klokka 08.59. Det skulle imidlertid snart vise seg at min lange reise denne dagen skulle bli unødvendig kronglete grunnet visse problemer som dukket opp.

Denne morgenen hadde det nemlig brutt ut en større brann ved Vauxhall stasjon i det sørlige London, og noen vil kanskje vite at det er et område som er blant de aller travleste på det britiske tognettet. Med en rekke av linjene stengt betød dette kanselleringer og kraftige forsinkelser, og da vi nærmet oss Basingstoke opplyste konduktøren om at det var uvisst hvor stor forsinkelsen ville bli, men at han regnet med å ankomme London Waterloo minst en time forsinket. Derfor var rådet til de som ikke nødvendigvis skulle til nettopp Waterloo å hoppe av i Basingstoke, ta toget derfra til Reading, og deretter ta en av de mange togene derfra inn til London Paddington. Det var akkurat dette jeg noe oppgitt bestemte meg for å gjøre, og etter å ha krysset over fra Paddington til Kings Cross, kunne jeg legge togkluss bak meg og på alvor starte turen nordover.

Etter et nytt togbytte i Darlington, ankom jeg omsider Middlesbrough etter over 8 timer på farten…og en time senere enn planlagt. Jeg vil påstå at Middlesbrough etter mitt skjønn må være en av landets billigste byer hva gjelder taxipriser, og derfor unnet jeg meg en drosjebil til The Abingdon, der jeg hadde betalt £22,50 for overnatting. Drosjekusken fant frem til 11 Abingdon Road, der det ikke var noen verdens ting som tydet på at det var noe slags overnattings-etablissement i det typiske rekkehuset. Døren sto imidlertid halvåpen, og det som åpenbart var en håndverker bekreftet at jeg hadde kommet til rett sted, og ringte for å tilkalle eieren. Det viste seg å være et guest house der de nettopp hadde åpnet med drift i to boliger vegg i vegg, og en yngre kar kom snart og fikk sjekket meg inn og vist meg fasilitetene.

Siden klokka nå hadde passert fire, var jeg snart på farten for å sette kursen mot Marske og kveldens kamp der, men først foretok jeg en pitstop for å innta en middag. Ikke langt fra Middlesbrough jernbanestasjon ligger Wetherspoons-puben The Isaac Wilson, som ironisk nok er oppkalt etter en innbitt avholdsmann og alkoholmotstander, og siden det var torsdag, benyttet jeg meg selvsagt av kjedens Curry Club ved å bestille en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en flaske j2o. Deretter var det bare å traske opp til stasjonen for å unnagjøre den tjue minutter lange togturen videre østover til Marske. Tungt industrialiserte Middlesbrough er når sant skal sies ikke øyrikets mest sjarmerende by (til tross for et par trivelige gågate-områder i sentrum), men det er på ingen måte noe triveligere det området toget passerer på sin ferd mot Redcar, med områdets enorme stålverk og annen industri som bakteppe. En sterk kontrast til idyllen jeg hadde opplevd i Swanage dagen før.

Det skal være langt koseligere inne i selve Redcar, og ikke minst nede ved byens fine sandstrender. Også når man når Marske er det noe triveligere, og landsbyen som offisielt heter Marske-by-the-Sea ligger helt nordøst i grevskapet North Yorkshire – helt ute ved Nordsjø-kysten, mellom Redcar i nord og Saltburn-by-the-Sea i sør. De to sistnevnte er såkalte seaside resort, mens Marske til tross for en beliggenhet rett ved kysten ikke anses for å være det. Majoriteten av innbyggerne her jobber i industrien i Middlesbrough og Redcar, og derfor har mange vært fortvilet over at så mange som 2 200 arbeidsplasser kan ha gått tapt etter at store deler av stålverket i Redcar ble lagt ned i fjor. Under de to verdenskrigene hadde det britiske luftvåpenet en base her i området, men den ble etter andre verdenskrig tatt over av den kjemiske bedriften ICI og ble senere åsted for utbygging av et boligområde. Forhåpentligvis ville det gå bedre med meg enn det gjorde med et norsk skip som i 1180 ble plyndret av lokale nettopp her; noe som for øvrig førte til at byen ble bøtelagt med 20 mark.

Jeg hadde fra flere hold blitt informert om at Marske United for tiden ikke hadde lisens for alkoholservering i sitt klubbhus, og foretok derfor i stedet oppladningen på puben The Zetland Hotel, et steinkast fra Marske jernbanestasjon. Mens jeg lesket strupen med en pint Carling cider, ble jeg etter hvert oppsøkt av en kar som kom bort til mitt bord for å spørre om jeg var den norske groundhopperen som han via Twitter hadde sett ville gjeste Mount Pleasant denne dagen. Det måtte jeg svare bekreftende på, og denne karen viste seg å være en del av supportergrupperingen som går under navnet Tin Shed Titans. Han hadde lagt merke til min ambisiøse reiserute, og kikket storøyd og lett hoderystende på mitt kampprogram for denne sesongens siste tur.

Man vet at fotball har blitt spilt i Marske siden tidlig i 1880-årene, men dagens Marske United ble stiftet så sent som i 1956. Siden den gang kan man utvilsomt si at klubben har klatret sakte men sikkert i pyramiden, for etter å ha startet opp i lokale ligaer som Cleveland League og South Bank League, fikk de i 1976 endelig ta plass i Teesside League på sjette forsøk. Tidlig i 1980-årene hadde de blitt et topplag i denne ligaen, og da de vant Teesside League for andre gang i 1985, sikret de seg samtidig opprykk til Wearside League. Etter at et poengtrekk på tre poeng gjorde at de mistet Wearside League-tittelen i 1994, fulgte de opp med ny 2. plass før man endelig tok tittelen i 1996. Etter at dette ble fulgt opp med ny 2. plass, fikk de rykke opp i Northern League Division Two, der debutsesongen endte med 3. plass og nytt opprykk våren 1998.

De har holdt seg i Northern League siden den gang, selv om de våren 2004 måtte returnere til League Two. Sju sesonger brukte de på å returnere til Division One i 2011, men de færreste hadde vel den gang sett for seg suksessen de snart skulle oppleve. De hadde gjort det godt i flere cupturneringer, og tok seg blant annet til kvartfinale i FA Vase i både 2000/01 og 2008/09, så kanskje var det et lite tegn om hva som skulle komme da de i 2013/14-sesongen ble vinner av Northern Leagues ligacup. Men etter at de samme sesong endte på 16. plass i ligaen var det nok ikke mange som forventet det som skjedde den påfølgende sesongen (altså forrige sesong). Det ble etter hvert klart at de var i ferd med overgå sin tidligere bestenotering (3. plass i 2001), og de endte til slutt opp med å vinne den gjeve Northern League-tittelen da storfavoritt Shildon med undertegnede som tilskuer ikke klarte å hente de tre poengene de trengte i sesongavslutningen, og et Marske United som allerede var ferdigspilt kunne nærmest vantro slippe jubelen løs.

Det var vel heller ingen som forventet at ‘lille’ Marske United skulle gjenta denne bedriften for andre sesong på rad, men igjen har de utover i sesongen kommet snikende og klatret slik at de nok en gang var i ferd med å gjøre en svært god sesong. Etter at ikke minst et umenneskelig tøft kampprogram og god cupinnsats gjorde kål på Morpeth Towns tittelmuligheter, var det omsider Marske United som igjen sto frem som den kraftigste utfordrer til Shildon. Men tre dager tidligere hadde Shildon fått oppreisning for forrige sesong da de sikret seg tittelen med en overbevisende borteseier 4-0 over Bishop Auckland mens Marske United tapte 0-2 hjemme for sin lokale erkerival Guisborough Town. De var imidlertid i en svært god posisjon med tanke på sikre å seg 2. plassen som i seg selv vil bety nok en imponerende sesong av The Seasiders.

Etter en rask og trivelig samtale med et par av Tin Shed Titans-gjengen, vendte de oppmerksomheten mot sin bestilte middag, mens jeg tømte glasset for å spasere den korte veien til Marske Uniteds hjemmebane Mount Pleasant. Med en drøy halvtime til avspark betalte jeg meg inn med £6, og betalte ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Jeg har tidligere hørt flere rose Marske-programmet, og ble derfor litt overrasket over hvor enkelt og ‘hjemmelaget’ kveldens variant fremsto. Et 16-siders hefte i svart/hvitt som hvem som helst kunne printet hjemmefra, men det inneholdt da likevel den nødvendige info og litt interessant stoff, samtidig som det ikke inneholdt noe som helst reklame.

Mount Pleasant skulle vært besøkt allerede på min forrige tur, da jeg endret planene for å få med meg den omberammede kampen mellom Marske United og Washington, men jeg hadde den gang knapt endret planene før kampen igjen ble flyttet for å kunne huse Jeff Stelling og hans Men United-arrangement, slik at jeg i stedet endte opp med å besøke Jarrow Roofing BCA. Men denne gang ble det besøk på anlegget som offisielt går under navnet GER Stadium, og jeg må innrømme at jeg ved første øyekast kanskje ble ørlite skuffet – uvisst av hvilken grunn, men kanskje er det bildemateriale jeg har sett som ga inntrykk av et noe mindre spartansk anlegg og litt mer karakter? Men nå hadde jeg jo blitt temmelig bortskjemt med noen fantastiske stadioner på denne turen, og når jeg fikk fordøyd inntrykkene litt så skal det sies at Mount Pleasant tross alt er et koselig lite anlegg i en liga som de siste årene har mistet flere av sine flotteste anlegg.

Jeg kom inn på den ene langsiden, der jeg måtte ta meg opp en trapp for å komme opp til banen som ligger opphøyet i forhold til klubbhus, garderober, vogna som gjorde nytte som matutsalg, og brakka som man åpenbart brukte til hospitality. På toppen av denne lille trappa får man det som må kunne kalles hovedtribunen umiddelbart på sin venstre hånd. Det slo meg etter hvert at det kanskje er her jeg savnet litt karakter i forhold til tidligere bilder jeg hadde sett, for denne sittetribunen har enten blitt ‘oppgradert’ eller mest sannsynlig erstattet med en ny og moderne variant av den prefabrikerte typen. Borte var tribunen som var malt i klubbens gule og blå farger og med matchende seter, og der sto nå i stedet en langt tristere variant med tre rader med plastseter. Lenger bort på denne langsiden har man det såkalte Tin Shed som gir tak over hodet til de tilskuerne som velger å stå her.

Ellers er det hard standing under åpen himmel, slik det også utelukkende er på både bortre kortside og bortre langside. På sistnevnte har man for øvrig laglederbenkene. Over på den andre kortsiden er det også hard standing som gjelder, men i hjørnet nærmest inngangspartiet har man en liten seksjon med tak over hodet. Etter å ha fullført min lille fotorunde rundt banen, overhørte jeg tilfeldigvis en samtale ved inngangspartiet, der tidligere klubbformann Peter Collinson ga beskjed om å holde utkikk etter en kar med norsk aksent da de ventet besøk fra Norge. Dette er vel karen som etter forrige sesong trappet ned for å bli commercial manager og overlot ‘formannsklubba’ til Steve Jones, og jeg følte nesten at jeg måtte stige frem og introdusere meg selv. Han virket noe overrasket, men det var da meg han hadde jaktet på, og han ønsket meg hjertelig velkommen før han ba meg vente og stakk av gårde for å hente noe.

Han returnerte snart med en Marske United spillerdrakt som han gjerne ville overrekke meg som takk for mitt besøk, og jeg kunne jo bare takke for gjestfriheten som karakteriserer så mange av klubbene i Northern League. At drakten i størrelse XL viste seg å være altfor snau for en tjukkas som undertegnede er jo en annen sak, og ikke deres feil. Etter at overrekkelsen av drakta hadde blitt behørig fotografert som om jeg var en nysignering, hadde jeg en trivelig samtale med Collinson og et par andre klubbrepresentanter mens det dro seg mot avspark. Jeg fikk pekt ut tavla med lagoppstillingene som nå hadde blitt satt opp ved den nye(?) tribunens side ved toppen av trappa, og var nå klar for kamp. Marske kjempet altså for en andreplass de lå svært godt an til å kapre, men de skulle denne kvelden opp mot et Newton Aycliffe som uten tvil har hevet seg under manager Peter Dixon, og som så ut til å gå mot sin beste ligaplassering noensinne (9. plass i 2012). De lå før kampen på en 6. plass, og en borteseier denne kvelden ville med tre kamper igjen bety ny bestenotering.

Vertene hadde allerede hatt en god mulighet ved Dan Newby da en heading fra en Newton Aycliffe-corner landet oppå tverrliggeren til Marske-keeper Robert Dean. Sistnevnte måtte i aksjon med en god redning da John Campbell ble spilt gjennom, før hjemmelaget etter en tett og jevn innledning hadde en periode med press. Aycliffe-keeper James Winter fomlet med et innlegg og mistet ballen, og avslutningen fra Reece Kelly ble reddet på streken. Like etter hadde Marske igjen en avslutning blokkert inne på streken, før det jevnet seg litt ut igjen med sjanser begge veier. Rett før pause hadde Marske en ny god periode der Kelly hadde to muligheter på kort tid, før kaptein Adam Wheatley så sin heading fra en corner bli headet unna inne på streken. James Owens jaktet deretter en lang ball og avsluttet knallhardt i nettveggen, før han fikk uttelling med et drøyt minutt igjen til pause. Owens ble spilt frem av Glen Butterworth, og gjorde ingen feil da han satt ballen i mål til 1-0.

Det hadde vært en underholdende omgang med spill som bølget frem og tilbake, men det var ikke helt ufortjent at Marske hadde en knapp ledelse til pause. Det var ikke måte for hvor grådig jeg var ved mitt besøk til Mount Pleasant denne dagen. En av de tre Golden Goal-loddene jeg hadde kjøpt viste nemlig 44 minutter, og da jeg gikk for å hente premien i brakka på nedsiden, hadde en av damene i ledelsen ikke bare klart å rote frem en pin til min samling. I tillegg ble jeg også overrakt et par andre effekter som nøkkelring, penn etc, uten at de gikk med på å motta betaling for noe som helst…men sannelig kom jeg også for å innkassere Golden Goal-gevinsten som jeg mener var på et sted mellom £20 og £30.

Newton Aycliffe presset på for utligning etter pause, og de hadde et par gode muligheter – ikke minst ved den tidligere Hartlepool United-spilleren Zak Boagey. Hjemmelagets muligheter virket nå først og fremst å komme i form av kontringer, og det var kanskje ikke helt ufortjent da gjestene fikk sin utligning med rundt 20 minutter igjen. Vertene ropte på offside da John Campbell ble spilt gjennom, men linjemannen holdt flagget nede, og Campbell sendte ballen forbi keeper Dean og i mål til 1-1. Gjestene fikk deretter et frispark i skummel posisjon, og Dennis Knight skrudde ballen rundt muren, men keeper Dean lot seg ikke utmanøvrere. Marske hadde også selv muligheter til å score vinnermålet, men Reece Kelly headet like utenfor fra kort hold og god posisjon, og i stedet slo Newton Aycliffe tilbake idet vi gikk over på tilleggstiden.

Det var faktisk fra et Marske-frispark at Newton Aycliffe kontret etter at ballen hadde gått i muren, og etter en flott kontring var det igjen John Campbell som satt ballen i nettet og som med et sent vinnermål sørget for at det endte 1-2 foran 138 tilskuere. Hjemmemanager Carl Jarrett og hans gutter var synlig skuffet, men de hadde fortsatt et godt grep om andreplassen da de vel kun trengte én seier på sine tre siste kamper, selv om det dreide seg om vanskelige bortekamper mot Morpeth og Guisborough samt hjemmekamp mot Consett. Newton Aycliffe hadde allerede gjort sin beste sesong noensinne. Jeg valgte å la 21.35-toget kjøre uten meg, og i stedet takke ja til invitasjonen om en ‘post match pint’ på The Zetland Hotel sammen med Marske-troppen, for deretter å ta 22.43-toget.

Spillere og trenere ankom puben ganske raskt, ikke lenge etter meg, og innehaveren bød på chips til alle gjestene. Det var en trivelig time eller så i godt selskap, der flere av spillerne kom for å høre mer om mine rundreiser i den engelske fotballpyramiden. Men etter hvert var det på tide å tømme glasset og takke for meg, og både Collinson og manager Jarrett kom bort for å takke for oppmøte og ønske meg god reise videre. Deretter snek jeg meg ut og trasket de få meterne opp til stasjonen som betjenes av tog mellom Saltburn og Darlington. Klokka hadde så vidt passert 23 da jeg ankom Middlesbrough, men puben Last Orders var åpen like ved stasjonen. Derfor unnet jeg meg en siste pint der før jeg etter en lang dag spaserte tilbake til The Abingdon for å finne senga. 

English ground # 346:
Marske United v Newton Aycliffe 1-2 (1-0)
Northern League Division One
Mount Pleasant, 5 May 2016
1-0 James Owens (44)
1-1 John Campbell (70)
1-2 John Campbell (90+1)
Att: 138
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: Free (given to me by club officials – along with a Marske shirt and some other merchandise)

Next game: 06.05.2015: Campion v Huddersfield YMCA
Previous game: 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne

More pics

Onsdag 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Frokost var ikke inkludert ved The Horseshoe Inn i Shepton Mallet, og det var da heller ingen i puben da jeg låste meg ut like før kvart på ti for å ta bussen som hadde avgang mot Castle Cary klokka 10.06. Etter å ha slept med meg bagen et lite kvarter på vei til holdeplassen litt lenger inn mot sentrum, kom South West Buses sin buss nummer 1 med Yeovil ‘i panna’ sånn noenlunde i rute. Jeg betalte £4,30 for en enkeltbillett ned til Castle Cary, og klokka hadde så vidt passert 10.30 da jeg kunne takke sjåføren og stige av på riktig holdeplass rett utenfor Castle Cary jernbanestasjon. Der hadde jeg nå en halvtimes tid på meg til å bytte til Weymouth-toget med avgang 11.04, og som planlagt benyttet jeg anledningen til å innta en frokost servert av en kar som har en serveringsvogn rett ved stasjonens inngangsparti.

Det var flaks at jeg husket fra sist gang jeg byttet tog ved dette knutepunktet at man hadde dette matutsalget der, og jeg valgte meg en ‘bacon & cheese toasted sandwich’. Etter å ha beklaget at han hadde gått tom for ‘burger-ost’ foreslo han å lage en egenkomponert variant til meg, og jeg angret ikke på at jeg ga tommelen opp til hans forslag om bacon & brie, for det var en fortreffelig frokost. Det var nesten så jeg følte for å bestille en til, men jeg hadde et tog å ta plass på, og det var snart på vei inn på perrongen. Jeg ble med så langt som til Upwey, der jeg steg av etter rett i underkant av en time. Her ble jeg stående å samtale med en koselig kar som var i ferd med å henge opp nye reklameplakater på stasjonen, og som undret seg stort over min tilstedeværelse i Upwey, hvor han mente det ikke er mange fremmede som går av.

Jeg hadde rett i overkant av tjue minutters ventetid på toget mot London Waterloo, som jeg kun skulle være med til Wareham, og jeg kunne strengt tatt byttet allerede i Dorchester, men jeg hadde vel uansett kommet på samme tog, og dette sparte meg for slitet med å slepe bagasjen til fots fra Dorchester West til Dorchester South. Denne siste togetappen tok rett i underkant av en halvtime, og etter å ha stoppet ved metropoler som Moreton og Wool, kunne jeg stige av i Wareham. Her hadde jeg 12 minutter på meg til å finne holdeplassen for buss 40 mot Swanage, som var min endelige destinasjon denne dagen.

Jeg skulle gjerne tatt museumsjernbanen Swanage Railway, men den har foreløpig sin nordlige endeholdeplass i Norden, og er ennå ikke helt tilknyttet jernbanens hovedlinjer igjen. Dette håper man å ha fått gjort tidlig i 2017, så det får forhåpentligvis bli en annen gang. Denne gang gadd jeg ikke styre mer enn nødvendig for å komme meg til Swanage, så jeg betalte mine £5 for busstransporten dit ned.

Det var da også fint nok, for fra orkesterplass i andre etasje registrerte jeg at vi etter hvert kjørte gjennom en rekke utrolig idylliske landsbyer. Flottest av de alle var Corfe Castle, som nesten fikk meg til å vurdere å hoppe av for å tilbringe litt tid der. Den pittoreske landsbyen ligger ved borgen med samme navn; en borg som etter sigende skal være en av de aller eldste eksisterende borger i England. Den skal ha vært åsted for drapet på den engelske kongen Edward the Martyr i 978, og ble noen tiår senere bygget ut av Vilhelm 1 Erobreren.

Jeg ble uansett med videre, men det spørs om jeg ikke en gang i fremtiden må sette av litt tid til besøk i Corfe Castle. Skjønt da jeg ankom Swanage etter 35 minutter på bussen, så jeg jo raskt at også dette var et usedvanlig koselig sted, til tross for at det er en nokså populær turist-destinasjon. Et besøk hos fotballklubben Swanage Town & Herston har jo lenge vært et sterkt ønske, og noen vil kanskje huske at jeg planla en visitt her på min jule- og nyttårstur, da jeg dessverre fikk beskjed et par dager i forveien om at kampen ville bli avlyst grunnet alt regnet. Flott gjort å gi meg beskjed såpass tidlig uansett, og da jeg under planleggingen av denne turen så at de hadde en ny avlysning mot bunnlaget Cranborne, forhørte jeg meg raskt om ny dato for deres siste hjemmekamp for sesongen, og bestemte meg umiddelbart for å innfinne meg da jeg fikk til svar at den skulle spilles onsdag 4. mai.

Swanage ligger helt nede på Dorset-kysten, ytterst på halvøya Isle of Purbeck, én drøy norsk mil sør for Poole (selv om de to har bukta Poole Harbour mellom seg). Det som opprinnelig var en liten fiskerlandsby, så at økonomien på 1800-tallet skjøt fart som utskipningshavn for lokale steinbrudd. Allerede i romertiden drev man utvinning av marmor i dette området, men i Viktoriatiden begynte turismen å ta over som en viktig næringsvei. Den gang var Swanage først og fremst en seaside resort som tiltrakk seg turister fra den velstående overklassen som kom for å nyte livet ved de flotte strendene. Også i dag er det disse strendene og den idylliske byen som tiltrekker seg turister, og dette har blitt den klart viktigste næringsveien i en by som med sitt umiddelbare omland har i underkant av 10 000 innbyggere.

Jeg steg av på holdeplassen rett utenfor Swanage jernbanestasjon, som for ordens skyld ble stengt for ordinær trafikk i 1972, men som altså åpnet som en del av museumsjernbanen Swanage Railway ti år senere. Jeg spaserte den korte veien til puben The White Swan, der jeg hadde betalt £40 for et dobbeltrom. Jeg ble raskt sjekket inn av det trivelige personalet, men etter å ha installert meg i overetasjen, returnerte jeg snart til puben da jeg registrerte at de hadde sin egen cider-festival med 14 forskjellige gjeste-cidere. I tillegg hadde de en fristende meny som gjorde at jeg etter en liten spasertur rundt i sentrum valgte å innta middagen der.

En porsjon lever servert med sprøstekt bacon, potetmos, erter og brun saus gikk ned på høykant, skylt ned med en lokal cider. Det er synd at en tradisjonell rett som lever har blitt så til de grader vanskelig å få tak i her i Norge (det forsvant vel med de skikkelige slakterbutikkene), men dette var den beste varianten jeg har smakt på år og dag – i hvert fall siden min kjære mormor gikk bort. En ny spasertur rundt i den usedvanlig koselige byen fikk meg til å angre på at jeg ikke hadde pakket shorts så jeg kunne ha tatt en dukkert i den engelske kanal, men jeg priset meg i hvert fall lykkelig over at jeg hadde valgt en lokal base i anledning kveldens kamp snarere enn å gå for en mer praktisk reisevei dagen etter ved å overnatte i eksempelvis Bournemouth. Jeg må innrømme at jeg kikket på nettopp det alternativet, men jeg fant vel ut at direktebussene til Bournemouth sluttet å gå før kampslutt, og det var jeg nå glad for.

Jeg bestemte meg for å returnere til området for et par dager en annen gang; kanskje i forbindelse med en sommerferie i England sammen med min mor og nevø, som de siste årene har blitt en slags tradisjon. Jeg returnerte uansett igjen til The White Swan, der jeg fikk testet ytterligere to av ciderne mens jeg skrev et par postkort som jeg fikk postet mens jeg etter hvert spaserte nordover langs stranden på vei til Day’s Park og kveldens kamp som jeg hadde sett sånn frem til. Kveldens hjemmekamp mot Cranborne var faktisk den kampen jeg skulle se da jeg ble offer for den nevnte avlysningen i januar, og i stedet endte opp med å se Berkhamsted i FA Vase. Siden den gang hadde kampen igjen blitt avlyst, og det var vel nå minst tredje forsøk på å få arrangert den.

Med en times tid til avspark ankom jeg Day’s Park, der fotballstadionet ligger tilknyttet en park med samme navn – oppkalt etter mannen som i 1925 fikk i stand fotballstadionet der, og som ti år senere donerte det til byen da han var ordfører. Flotte bilder som vitnet om en fantastisk anlegg som oste av karakter hadde gjort det til et reisemål helt i toppsjiktet på min ønskeliste, og da jeg ankom kunne jeg umiddelbart slå fast at det ikke skuffet. En kar som var i ferd med å bemanne inngangspartiet i det ene hjørnet ønsket meg hjertelig velkommen og mottok mine £3 i inngangspenger før han fulgte opp med å svare at han ikke var sikker på om det hadde blitt trykket noe kampprogram.

Mens vi sto der og samtalte kom det imidlertid snart en annen klubbrepresentant som hadde med seg kveldens kampprogram, og for 50 pence sikret jeg meg et eksemplar. Han fortalte at han hadde vurdert et større ‘bumper issue‘ i anledning sesongens siste hjemmekamp, men hadde åpenbart endt opp med et noe mer beskjedent 8-siders hefte. Etter en kort samtale med disse to var jeg såpass giret på å ta en nærmere kikk på herligheten at jeg unnskyldte meg og gikk for å ta en runde rundt anlegget som om mulig er enda mer sjarmerende enn byen det ligger i.

Day’s Park entres som sagt i det ene hjørnet, og herfra gikk jeg med klokka der jeg tok meg over kortsiden her, som utelukkende byr på hard standing. Herfra beveget jeg meg mot bortre langside, der man finner anleggets hovedtribune oppe på en liten gressvoll. Etter å ha gått opp en liten steintrapp sto jeg oppe i hjørnet på langsiden, som herfra heller nedover mot tribunen som sammen med murbyggene som flankerer den strekker seg rundt 2/3 av banens lengde. Selve tribunepartiet i midten byr på sitteplasser i form av en salig blanding av benkerader i tre, klassiske tre-stoler i svart og hvitt, og nyere grønne plastseter. Denne tribunen er i seg selv en perle, og i forkant av denne har man laglederbenkene i mur.

Etter å ha passert en tea bar i enden av tribunen kommer man etter hvert ned mot hjørnet der jeg tok meg over på bortre kortside. Der er det igjen kun hard standing, men oppe på en gressvoll sto et par små benker i mur, med inskripsjon til minne om det som sikkert har vært en trofast supporter. Over på den andre langsiden har man i denne enden en flott og klassisk tribuneseksjon som byr på terracing (altså betongavsatser for stående tilskuere) under åpen himmel. Denne strekker seg helt bort til sideveggen på et stort bygg som dominerer denne langsiden totalt, og som er med å gjøre Day’s Park til noe for seg selv.

Den nederste delen av dette store bygget er nok ikke det vakreste jeg har sett, der det med sitt bølgeblikk-kledde ytre minner mest om et slitent gammelt lagerbygg. Partiet nærmere inngangspartiet er imidlertid av hvit mur, og huser blant annet klubbhuset med sin bar (som foreløpig var stengt). Garderobene ligger oppe i andre etasje, og før kamp må spillerne derfor ta seg ned en utvendig trapp – noe som unektelig også er temmelig originalt. For å ta meg forbi dette bygget måtte jeg forsere en seksjon der jeg faktisk måtte ta meg ut på banen for deretter å gå inn igjen i en ‘tunnel’ som gikk under denne nevnte trappa, men slik kom jeg meg tilbake til inngangspartiet.

Klubben ble i 1898 stiftet under navnet Swanage Albion, og spilte under dette navnet frem til de i 1920-årene markerte at de flyttet inn på Day’s park ved å ta navnet Swanage Town. Etter å ha spilt i Dorset Senior League var de i 1957 med å stifte Dorset Combination (som i dag er Dorset Premier League). Der ble de denne ligaens første mester, og etter å ha fulgt opp med en andreplass, vant de tre nye ligatitler på rad, slik at de sto med fire titler og en 2. plass i ligaens fem første sesonger. Dette ble også fulgt opp med en ny andreplass, så det er trygt å si at de var en dominerende kraft i denne ligaens første år. I 1966 slo Swanage Town seg sammen med den lokale liga-rivalen Herston Rovers, og dagens Swanage Town & Herston var en realitet.

I 1976 var klubben en av de som ble valgt ut til å være med i Western Leagues nye Division One, og etter et par tunge sesonger begynte de snart å hevde seg på øvre halvdel. I 1987 vant de Division One og rykket dermed opp i Western League Premier Division, men etter tre sesonger i den divisjonen ble de flyttet sidelengs over til Wessex League, etter å ha tatt avskjed med Western League ved å vinne Dorset Senior Cup for første (og hittil eneste) gang i 1990. I Wessex League debuterte de med å ta andreplassen våren 1991, og det er da også deres beste ligainnsats. Utover i 1990-årene gikk det imidlertid tyngre, og i 1996 rykket de ned igjen i Dorset Combination. Etter fire sesonger returnerte de til Wessex League, men ble kun to sesonger før det i 2003 igjen ble sisteplass og nedrykk tilbake til ligaen som nå var i ferd med å bytte navn til Dorset Premier League.

Der spiller de fortsatt, og tabellen bekreftet at Shaftesbury Town allerede hadde vunnet ligaen, og de var i ferd med å tilbys opprykk til Wessex League Division One. Kveldens hjemmelag la før kampen beslag på 7. plassen, mens gjestende Cranborne var desidert tabelljumbo med den håpløse statistikken 1-0-30 og altså kun tre poeng hele sesongen. Siden jeg først var inne på opprykk til Wessex League, vil jeg absolutt mene at også Swanage Town & Herston ville være et klart tilskudd til den ligaen (i stedet for å måtte ty til å hente opp disse hersens reservelagene, slik nå også Wessex League denne sommeren tydeligvis vil gjøre med Weymouth-reservene), men da jeg igjen startet en lengre samtale med karen ved inngangspartiet, hevdet han at de er svært tilfreds med tilværelsen i Dorset Premier League, og ikke har noen planer om å på nytt ta steget opp.

Det var åpenbart at denne klubbrepresentanten var like oppgitt over den moderne toppfotballen som undertegnede, og siden klubbhusets bar foreløpig ikke var åpen, ble jeg stående der og samtale med ham nesten frem til avspark. Innen den tid hadde han også klart å rote frem en pin til min samling, som han nektet å motta betaling for. En annen interessant ting med denne kampen var at jeg så frem til å ta en kikk på hjemmelagets spiss Graeme Rose, som var i medias søkelys da jeg planla et besøk her i januar. Før jul hadde han nemlig faktisk tangert en Guiness-rekord (fra japansk J League) ved å score hat-trick i fire kamper på rad. Etter en avlysning var det nettopp i hjemmekampen mot Cranborne at han kunne ta rekorden alene den 9. juni, men den ble altså avlyst, og det ble ikke noe femte strake hat-trick og verdensrekord.

Man kan jo spørre seg om det kunne sett noe annerledes ut dersom bunnlaget Cranborne hadde vært motstander i den femte kampen, for etter at spillerne hadde tatt seg ned trappene fra garderoben og jeg hadde tatt oppstilling på bortre langside, var det nettopp Graeme Rose som åpnet scoringsballet i kampens 12. minutt. 25 minutter var spilt da kaptein Sam Beale doblet ledelsen og sørget for at det sto 2-0 til pause. Det kunne vært mer, men Cranborne holdt i perioder overraskende god stand for et lag som til de grader har vært kasteball denne sesongen. De skapte til og med et par sjanser, men hadde stort sett nok med å forsvare seg.

Ti minutter ut i andre omgang sto det 3-0 da Sam Beale satt inn sitt andre mål for kvelden, men snaut ti minutter senere fikk Cranborne også nettkjenning da Graham Antell fant nettmaskene til stor jubel for de gule og svarte. Med et kvarter igjen av ordinær tid syntes det klart at gjestene begynte å gå tom for krefter, og Sam Beale fullførte snart sitt hat-trick da han satt inn 4-1. Ti minutter før slutt slo også Rose til igjen og scoret sitt andre, og det gikk ikke lang tid før også han fikk sitt hat-trick da han fastsatte sluttresultatet til 6-1. Dermed endte det til slutt med en overbevisende seier for hjemmelaget. Det var bare litt synd at jeg kun talte 32 tilskuere (i tillegg til de åpenbare klubbrepresentantene), for jeg skulle gjerne sett Swanage-folket sette mer pris på sin lokale fotballklubb og deres fantastiske hjemmebane.

Noen av de fremmøtte tok i likhet med undertegnede nå turen innom klubbhusets bar, som var overraskende stor og koselig. Jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med en av Cranborne-lederne, og ut fra det jeg så av de i første omgang der de tross alt hang sånn noenlunde med, kunne jeg vanskelig se for meg at de hadde blitt smadret med stygge sifre hver eneste uke, men mistenkte at de må ha hatt noen kamper der de har gått på knepne tap. Han måtte dog innrømme at de stort sett har vært offer for stortap, og pekte bare på målforskjellen som etter kveldens kamp var lite lystige -134. I og med at de er soleklar tabelljumbo sto de også i fare for nedrykk til Dorset Senior League, men han satt sin litt til at de denne sesongen vil bli benådet, slik det har versert rykter om.

Mens spillerne fikk slå seg løs med flytende føde fra baren, var det tydelig at ryktene om en langveisfarende groundhopper fra Norge hadde nådd de, for flere kom bort for å forsikre seg om at jeg hadde trivdes på mitt besøk og for å forhøre seg om hva jeg syntes om kampen og kvaliteten på spillet. De oppfordret meg også til forsyne meg med godsaker fra matfatene som var satt frem for spillerne, og jeg koste meg en stund i godt selskap før det var på tide å tømme glasset og spasere tilbake til The White Swan. Noen ganger opplever man å besøke en fotballklubb som man faller litt ekstra for, og Swanage Town & Herston var for meg en av disse.

Jeg hadde storkost meg både i Swanage generelt og ved Day’s Park, og etter å ha takket for meg var jeg snart tilbake på The White Swan. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, men unnet meg et par glass før jeg trakk meg tilbake og fant senga med mange inntrykk å fordøye. Jeg hadde funnet nok en favoritt-destinasjon i England, og jeg slo fast at da jeg trodde Weymouth var Dorset-kystens perle, var det før jeg besøkte Swanage og Isle of Purbeck. En visitt til Swanage og Day’s Park kan anbefales på det sterkeste, og for meg var det i konkurranse med walisiske Treharris kanskje denne turens absolutte høydepunkt.

English ground # 345:
Swanage Town & Herston v Cranborne 6-1 (2-0)
Dorset Premier League
Day’s Park, 4 May 2016
1-0 Graeme Rose (12)
2-0 Sam Beale (26)
3-0 Sam Beale (56)
3-1 Graham Antell (65)
4-1 Sam Beale (77)
5-1 Graeme Rose (81)
6-1 Graeme Rose (83)
Att: 32 (h/c)
Admission: £3
Programme: 50p
Pin badge: Free (given to me by club official)

Next game: 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe
Previous game: 03.05.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath

More pics

Tirsdag 03.05.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha hatt East Croydon som base i tre netter, var det på tide å bryte opp og starte den nokså lange reisen vestover mot Somerset og Shepton Mallet. Jeg valgte å ta tog via Redhill og Reading, da det ikke bare var raskere, men også betød at jeg slapp å bruke tid og penger på å krysse London. Jeg forlot East Croydon med 10.57-toget, og etter en kort første etappe ned til Redhill kunne jeg unnagjøre et raskt togbytte der før den drøyt times lange andre etappen opp til Reading. Der foretok jeg et nytt raskt togbytte og hoppet på et av GWR-togene på vei vestover. Jeg ble med så langt som til Bath, der jeg steg av ved jernbanestasjonen Bath Spa og tok meg over til bussterminalen et steinkast unna. Siste etappe skulle nemlig foregå med buss.

Buss 174 går i rute mellom Bath og Wells, og det var denne som skulle frakte meg ned til Shepton Mallet. Jeg hadde siktet meg inn på bussen med avgang klokka 13.45, og betalte £5,50 for turen ned til Shepton Mallet, som tar en times tid. Like etter at vi hadde sveipet nedom sentrum av Shepton Mallet, steg jeg av like ved puben The Horseshoe Inn i byens nordvestlige utkant. Klokka viste ti på to, og jeg gikk for å sjekke inn ved puben der jeg hadde betalt £37 for overnatting, men det var liten aktivitet å spore. Etter å ha forsøkt å ringe det oppgitte telefonnummeret uten suksess, ble jeg oppringt av en kar som sa at han skulle sende noen for å åpne for meg. Mens jeg hadde ham på tråden kom det en kar kjørende som kunne få låst meg inn etter å ha beklaget at jeg hadde måttet vente.

Da jeg først var innenfor, forklarte han at de ikke åpner puben før klokka 17.30 fordi ‘det er få som går ut her i byen’, men jeg fikk raskt sjekket inn, og ble gitt en innføring i kodelåsene på de forskjellige dørene før jeg snart spaserte en tur inn i sentrum. Shepton Mallet er en by med drøyt 10 000 innbyggere som ligger i grevskapet Somerset – snaut tre norske mil sør for Bristol. Elven Sheppey renner gjennom den lille byen som ligger ved åsene sør i de såkalte Mendip Hills. Her var ullhandelen tidligere den viktigste næringsveien, men dette avtok utover 1700-tallet og ble etter hvert erstattet av bryggerinæringen. Ikke minst er Shepton Mallet fortsatt et senter for cider-produksjon, og jeg hadde nå planer om å smake på noen av de lokale godsakene. Derfor tuslet jeg i det noe bakkete terrenget inn mot sentrum for å finne en åpen pub hvor jeg kunne innta en tidlig middag.

Midt i det koselige lille sentrum fant jeg The Swan Inn, og der ble jeg fristet til å bestille en porsjon faggots. Kroverten måtte beklage at han ikke hadde mer mushy peas, men retten ble i stedet servert med vanlige erter og pommes frites, og falt godt i smak der den ble skylt ned med en pint av en lokal cider jeg dessverre ikke er i stand til å huske navnet på. Etter å ha satt til livs disse herlighetene, tuslet jeg litt rundt og kikket i sentrum før jeg sakte beveget meg utover mot kveldens kamparena vest i byen. Jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og da jeg kom til puben King William Inn unnet jeg meg en pitstop der. Ikke bare hadde den et flott navn, men det er så vidt jeg kunne skjønne også den nærmeste puben til The Playing Fields, og etter at vertinnen hadde tilbudt meg passordet til deres WiFi slo jeg meg ned der for å gjøre kål på en pint med Thatchers Gold før jeg tok fatt på de siste par hundre meterne.

Med rundt halvannen time til avspark ankom jeg The Playing Fields, som noen av de lokale tydeligvis bare kaller ‘West Shepton’, da et skilt på utsiden vitner om at det fulle navnet er West Shepton Playing Fields. Da karen i inngangspartiet ikke var helt klar ennå, bød han meg ta en kikk rundt banen mens han gjorde seg klar til å åpne. Jeg lot meg selvsagt ikke be to ganger, og konstaterte sporenstreks at har skjedd saker og ting her de siste årene, der jeg beveget meg mot klokka. I hvert fall sammenlignet med bilder jeg hadde sett. Man kommer inn på den ene kortsiden, der et tidligere steingjerde nå har blitt erstattet av et noe mindre sjarmerende men langt mer praktisk og moderne metallgjerde, og bak mål på denne kortsiden har man også fått satt opp en liten moderne prefabrikert tribune som byr på sitteplass til 40-50 tilskuere.

Jeg er nok heller ikke den eneste som husker bilder av de svært originale ‘tribunene’ man for få år siden hadde på bortre langside, der man rett og slett hadde et par ‘trailer-vogner’ som hadde blitt delt i to og ga tak over hodet til stående tilskuere. Disse er nå borte, og har blitt erstattet av en ny tribune i mur, som står midt på langsiden og har noen få seter i tillegg til ståplasser. ‘The Tony Wolff Pavilion’ er navnet om man skal tro skiltet oppe i tribunens forkant, og den er langt triveligere enn en anonym prefabrikert variant som man tross alt kunne ha gått for. Utenom tribunene er det selvsagt såkalt hard standing, og det er det også på bortre kortside, der man dog har en enorm hekk som rammer inn anlegget i denne enden.

Anleggets virkelige perle er dog hovedtribunen som står midt på nærmeste langside, med laglederbenkene på hver sin side i forkant. Denne gamle tre-tribunen har nå fått et nytt ytre lag med blikk-plater, og benkeradene i tre har de siste årene blitt byttet ut med plastseter i klubbens svarte og hvite farger. Likevel tar den seg svært godt ut til tross for disse ‘utbedringene’, og den er nok medvirkende til at anlegget muligens virker noe eldre enn det faktisk er. Tribunen i seg selv er da opprinnelig også en god del eldre, for daværende Shepton Mallet Town begynte ikke å spille på The Playing Fields før i 1956, og tribunen gjorde da nytte på Victoria Park; den tidligere hjemmebanen til den lokale rivalen Street. Da sistnevnte flyttet til Tannery Field i siste halvdel av 1960-årene, valgte folket her å overta tribunen og flytte den til Shepton Mallet. Det var også en andre tre-tribune der som man vurderte å overta, men den var dessverre for skjør til å la seg flytte.

The Playing Fields er et idyllisk stadion, av typen man kanskje må være non league entusiast for å sette pris på, og undertegnede likte seg i hvert fall umiddelbart der. Og det til tross for de nevnte ‘utbedringene’, som ofte blir gjort på en måte som totalt raderer ut anleggets sjel og karakter i moderniseringsprosessen, men her har det blitt gjort på en svært sympatisk måte som gjør at anlegget likevel har beholdt mye av sin karakter. Med fullført runde gikk jeg nå for å betale mine £6 for entré og ytterligere £1 for et kampprogram som viste seg å ha en god del interessant stoff. Deretter var det bare å innta klubbhuset, som ligger øverst på nærmeste langside, nesten helt oppe ved inngangspartiet – eller mellom dette og hovedtribunen, om man vil. Med en pint Thatchers Gold til £3,30 satt jeg meg ned og gransket kampprogrammet.

Da forgjengeren Shepton Mallet Town i 1986 så seg nødt til å legge ned driften, var det etter ti sesonger i Western League; hvorav seks av de i Premier Division. De hadde vært et av lagene som i 1976 fikk være med i Western Leagues nye Division One, og det var for øvrig i forbindelse med dette at man fikk installert flomlys. De debuterte med en 2. plass, som var nok til å rykke opp i Premier Division i sin første sesong. Etter to sesonger rykket de ned, men var tilbake igjen etter tre nye år i Division One, og ble deretter i Premier Division frem til det var kroken på døra i 1986. Den nye klubben ble raskt stiftet som Shepton Mallet AFC, og tok det tidligere reservelagets plass i Somerset Senior League Division Two.

Allerede i 1989 hadde klubben spilt seg opp i denne ligaens Premier Division, men måtte vente til 2001 før de kunne rykke opp i Western League Division One etter å ha vunnet ligatittelen. De slet i mange sesonger tungt i bunnen av ligaen, og var ved minst en anledning avhengig av benådning for å unngå nedrykk. Men plutselig kom noen sesonger med bedring, og 2. plassen våren 2014 var nok til å rykke opp i Western League Premier Division. Der debuterte de forrige sesong med en 9. plass, og det er også bedre enn forgjengerens bestenotering (to ganger 11. plass) da de befant seg i denne ligaen. Det var de nå i ferd med å kopiere, for til tross for å ha fått et poengtrekk på 9 poeng, var det allerede klart at Shepton Mallet ville ende på 9. eller 10. plass, så de virker i ferd med å etablere seg i divisjonen.

For de som har fulgt med litt, er det ikke spesielt overraskende at tabellen vitnet om at Odd Down (Bath) allerede hadde vunnet Western League. Imidlertid hadde de mistet opprykket da deres hjemmebane ikke hadde oppfylt kravene for step 4, og opprykket gikk derfor i stedet til Barnstaple Town som allerede var ferdigspilt i ligaen og hadde endt på 2. plassen. Shepton Mallett lå på en 10. plass etter sitt poengtrekk; ett poeng bak Gillingham Town, og de to skulle møtes til sesongavslutning senere denne uken. Kveldens gjester var Cadbury Heath, som spilte sin siste kamp for sesongen, og ville ende på 12. plass uavhengig av kamputfallet denne kvelden. Det er tilsvarende som forrige sesong, og inne i baren snakket jeg litt med en representant for bortelaget som sa seg nokså fornøyd med sesongen.

Det var også tilfelle for hjemmelaget, hvis representanter i baren uttrykte tilfredshet over at de virker å ha etablert seg i divisjonen, og var behjelpelige med å bistå en langveisfarende fotball-turist med å spore opp de to lags lagoppstillinger, siden de ikke blir hengt opp til allmenn skue her. De virket også fornøyde med at jeg ga uttrykk for å like deres lille stadion og måten de på sympatisk vis har foretatt oppgraderinger. På direkte spørsmål om hvorvidt det vil kunne være aktuelt å søke seg opp til step 4 i de kommende sesonger, trakk de litt på det før de ikke overraskende hevdet at de egentlig er fornøyd med tingenes tilstand der de nå befinner seg, og at det for øyeblikket ikke er noe tema, men at de vil vurdere det dersom det skulle bli aktuelt og føles naturlig. Men en av de la til at han anså det som lite sannsynlig, og det var ikke minst godt å høre at de i hvert fall ikke har til hensikt å satse hals over hode.

Shepton Mallet sto med sju strake kamper uten tap (5-2-0), men hadde nå hatt en ti dagers spillepause siden de spilte 0-0 borte i lokalderbyet mot Street. På de siste fem kampene hadde de kun sluppet inn ett eneste mål, og det hadde kommet fra straffemerket, så det virket som om vertene hadde kontroll på det defensive for tiden. Gjestene fra Cadbury Heath hadde noe mindre imponerende 2-1-5 på sine siste åtte kamper, men kom fra en imponerende 4-1-seier hjemme mot topplaget Brislington. Det var vel ikke all verden som sto på spill denne kvelden, men jeg gledet meg likevel der klokka tikket mot avspark klokka 19.30, og hjemmemanager Andy Jones’ utvalgte inntok banen i sine svarte og hvite striper sammen med gjestene i sine røde kostymer.

Allerede tidlig så man signaler på at dette ikke ville bli noen sjanse-bonanza, og gjestenes George Boon sitt skudd utenfor var det nærmeste man hadde kommet en målsjanse da hjemmelagets Ben Lacey stjal ballen fra en Cadbury Heath-spiller i det 25. minutt. Lacey avanserte inn i feltet og klarte å plassere ballen mellom keeper Tom Drewitt og den nærmeste stolpen. 1-0! Drewitt var på pletten like etter da han hamlet opp med en corner som nesten seilet rett inn i mål oppunder tverrliggeren. Det skal være usagt om det var to defensive enheter som hadde god kontroll på saker og ting, eller om det var de offensive som manglet kvalitetene for å finne ut av og skape problemer for de nevnte forsvarerne, men det var i det hele tatt sjansefattig, uten at det av den grunn var kjedelig. Like før pause ble Kailin Gould glimrende spilt gjennom av Tyson Pollard, men da han først fikk denne sjansen, misbrukte han den ved å avslutte utenfor. En sjelden misforståelse i hjemmeforsvaret ga Craig Parson muligheten, men Dave Thorne kom til unnsetning med en utsøkt takling.

Dermed sto det 1-0 ved pause, og noen av de 75 tilskuerne valgte som meg å oppsøke baren for å benytte pausen til å få påfyll i glasset og en liten prat med noen andre fremmøtte. Noen av de uttrykte håp om mer underholdning og sjanser i andre omgang, men majoriteten var uansett fornøyd med ledelse for hjemmelaget. Et unntak var Cadbury Heath-karen jeg tidligere hadde vekslet noen ord med, og jeg samtalte litt mer med ham. Samtalen dreide av en eller annen grunn inn på Chard Town, som var med i tittelkampen i divisjonen under, og som kunne sikre seg Division One-tittelen noen dager senere, men som har fått beskjed om at de uansett ikke vil kunne rykke opp på grunn av den vanvittige hellingen på deres hjemmebane. Han kunne i det minste bekrefte det jeg allerede hadde hørt, at FA etter å i lengre tid har truet med å kaste Chard ut av Western League grunnet dette, nå har besluttet å gi de enda en sesongs utsettelse slik at de heldigvis også får spille Western League-fotball på Zembard Lane i 2016/17.

Kanskje hadde Heath-manager Andy Black tordnet i garderoben, for hans gutter hevet seg litt etter pausen og skapte på kort tid mer enn de hadde gjort i hele første omgang. Kristian Lee skjøt like utenfor, mens Matt Huxley headet like utenfor krysset. Gould og Lacey kunne dog doblet ledelsen for vertene, men ble stoppet av keeper Drewitt. Jeg sto likevel med en liten følelse av at vertene gikk mot sin åttende kamp på rad uten tap da Cadbury Heath plutselig slo tilbake. Timen var passert da Mallet-keeper Jamie Rothwell måtte i aksjon på en avslutning fra Matt Huxley, men hans gode redning var nesten bortkastet da et svakt utspill gikk rett til Kristian Lee som burde gjort bedre enn å sette ballen utenfor. Huxley fikk dog omsider sin scoring, etter godt forarbeid av den gode Jamie Horgan på høyrekanten. Hans innlegg inn i feltet ble ekspedert i mål av Huxley, som med det utlignet til 1-1.

Hjemmelaget kjempet for å gjeninnta ledelsen, og Kailin Gould hadde to gode muligheter – den ene av de noe bortimot en 100%-sjanse som ble brent på uforklarlig vis før han tvang frem en god redning fra keeper Drewitt. Fra den påfølgende corneren headet Dale Peckham på mål, og gjestene ble kun reddet av at en forsvarer sto inne på streken og fikk blokkert. Både Gould og Lacey hadde en mulighet til å avgjøre helt på tampen, men da dommeren omsider blåste av var det med 1-1 og poengdeling som resultat. Det var det kanskje ikke alle verden å si på, selv om Shepton Mallet lenge virket å ha et lite initiativ og nok var bedre sett under ett. Mens noen av de fremmøtte sporenstreks forlot åstedet, unnet jeg meg en siste pint i klubbhusets bar.

Der ventet mer koselig samtale med representanter for begge lag, og etter at spillerne hadde raidet matfatene som ble satt frem til de, fikk jeg beskjed om at det bare var å forsyne seg. Karen som sto bak baren måtte beklage at de ennå ikke hadde pins i sitt sortiment av suvenirer og effekter, men spådde at det kanskje ville bli en realitet neste sesong. Etter en prat med ham og flere andre var det etter hvert på tide å tømme glasset og takke for meg, og jeg spaserte snart oppover mot mitt krypinn for natten. Der var det fortsatt servering da jeg ankom, og for høflighets skyld stakk jeg snuta innom for en aller siste pint før jeg tok kvelden og trakk meg tilbake til mitt rom ovenpå.

English ground # 344:
Shepton Mallet v Cadbury Heath 1-1 (1-0)
Western League Premier Division
West Shepton Playing Fields, 3 May 2016
1-0 Ben Lacey (25)
1-1 Matt Huxley (62)
Att: 75
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne
Previous game: 02.05.2016: APM Contrast v Sutton Athletic

More pics

Mandag 02.05.2016: APM Contrast v Sutton Athletic

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Siden det var Bank Holiday Monday, åpnet heller ikke Porter & Sorter denne dagen for matservering før jeg måtte av sted med toget, og derfor måtte jeg igjen nøye meg med smørbrød fra WHSmith-sjappa på East Croydon stasjon før jeg satt meg på 11.46-toget som skulle frakte meg den første etappen ned til Redhill. Der foretok jeg dagens første togbytte, og etter å ha krysset grensen over til Kent, sto et nytt togbytte for tur i Tonbridge. Derfra gikk siste etappe gjennom Kent-landskapet til Aylesford, og ti over halv to kunne jeg stige av der etter snaut to timer på reisefot.

Jeg hadde aldri vært i tvil om hvor jeg skulle denne dagen, etter at jeg tidlig blinket meg ut det som skulle vise seg å bli tidenes siste hjemmekamp for APM Contrast. Jeg har i lengre tid ønsket meg til deres hjemmebane, Cobdown, med sin fantastiske gamle hovedtribune i tre, og ryktene hevdet at den nå sto i umiddelbar fare. Det eneste man syntes å være enige om, var at det ville skje store ting ved Cobdown i sommer, men mens noen hevdet at tribunen ville bevares men at klubben ville flytte til en bane ved siden av, var det andre som mente at tribunen ville bygges om eller erstattes fullstendig, mens andre igjen påsto at alt skulle jevnes med jorden for å bygge et nytt og moderne kompleks helt fra bunnen. Uansett var det bare å kjenne sin besøkelsestid og innfinne seg for å selv finne ut av dette.

Aylesford er en landsby som altså ligger i Kent; 6-7 kilometer nordvest for Maidstone. Den har rundt 5 000 innbyggere, og mistet så sent som i fjor sin hjørnesteinsbedrift som hadde en forbindelse med klubben jeg nå skulle besøke. APM står for Aylesford Paper Mills, og det var på folkemunne navnet på bedriften Aylesford Newsprint, som var Europas største gjenvinningsanlegg for papir og produsent av papir til avisindustrien. Landsbyen ligger idyllisk til ved elven Medway, men jeg gikk aldri inn i dens etter sigende koselige sentrum der man også finner det gamle klosteret Aylesford Priory. I stedet gikk jeg i motsatt retning fra stasjonen og krysset over motorveien M20, og fra broen over motorveien kunne jeg se det store anlegget til Aylesford Paper Mills, før jeg fikk Cobdown på min høyre hånd. Jeg måtte imidlertid gå litt lenger for å komme til inngangspartiet som foreløpig ikke var bemannet.

Cobdown er da også så åpen at det ikke er enkelt å ha et inngangsparti ved inngangen fordi det er så mange veier inn, og derfor nøyde man seg etter hvert med å sette opp et bord nede ved ‘hovedbanen’ der kampen skulle spilles. Men det er å foregripe begivenhetenes gang, for først måtte jeg selvsagt ta en rask kikk på den flotte tribunen, som er det eneste som finnes av tilskuerfasiliteter her. Men du verden for en herlig tribune! Anlegget skal ha vært åpnet i 1919, samtidig som klubben ble stiftet, og kanskje er det naturlig å tenke seg at det den gang var som et slags bedriftslag for Aylesford Paper Mills, siden det også var det opprinnelige navnet på klubben. Tribunen står på den ene langsiden, byr på benkerader i tre, og entres via trapper på sidene. Eller rundt banen står tilskuerne på bar bakke, rett på gresset, men denne tribunen er så flott at jeg likevel likte meg her fra første sekund.

Der jeg hadde kommet inn fra hovedveien på utsiden, bet jeg meg først merke i et skilt som vitnet om at Ebbsfleet United har en treningsbane på en tilstøtende bane på utsiden av Cobdown-anlegget, hvis fulle navn (så lenge det varer) er Cobdown Sports & Social Club. Deretter kom jeg inn mellom to bygg, hvorav det til venstre for meg viste seg å huse anleggets ‘social club’. Dette driftes uavhengig av klubben, og i baren der inne hadde de for øvrig en skikkelig meny som jeg snart skulle benytte meg av. Bygget til høyre for meg huset garderober og den slags, og det var nedover forbi dette bygget at selve hovedbanen lå. I anleggets sørlige del, foran stedets ‘social club’, var det flere mindre baner, men nå satt jeg kursen mot baren der for å unne meg en pint.

Der fikk jeg snart selskap av groundhopper Stephen Jackson, og mens han bestilte seg mat, gikk jeg for å hente et eksemplar av dagens kampprogram da jeg registrerte at man hadde åpnet ‘sjappa’ nede ved hovedbanen. Fra fyren som satt ved bordet der fikk jeg byttet £1 mot et program, og valgte samtidig å betale for et eksemplar til Stephen. Da han lovet å huske meg, lot jeg meg i tillegg overtale til å betale meg inn med £4 før jeg returnerte til baren for å selv bestille meg noe mat. Jeg betalte £8,95 for en Gourmet Chili Cheese Burger, men det var da også en skikkelig burger av typen som man får servert på puber og restauranter, servert med ekstra salat og pommes frites. Det dro seg raskt mot avspark, så det var bare å gafle i seg.

Hjemmelaget ble som nevnt stiftet i 1919 under navnet Aylesford Paper Mills, og spilte i Kent League i perioden 1928-1951, og senere i London League. Mot slutten av 1960-årene hadde klubben havnet i så store problemer at man så seg tvunget til å legge ned driften, før man i 1974 startet opp igjen i Kent County League. På midten av 1980-årene ble man tatt over av et selskap som endret klubbnavnet til Reeds International, og selv om det heldigvis var en kortvarig affære, skulle det dessverre ikke være siste gang man endret navn til diverse sponsornavn. I 2003 tok de navnet APM Mears, før de etter en enkelt sesong som ‘kun’ APM tok dagens navn i 2011. Programmet vitnet om at de sponses av et entreprenørfirma med navnet Contrast, og det er vel dette som har vært opphavet til klubbens nåværende navn. Det var også under dette navnet at de våren 2015 sikret seg opprykk til Kent Invicta League.

Kent Invicta League blir før neste sesong slått sammen med (eller ‘spist opp’ av) Southern Counties East League og vil i tiden fremover utgjøre sistnevntes Division One, men det er ikke det eneste som endres for Cobdown og APM Contrast. Jeg hadde utenfor sett skilt med navnet ‘K Sports’, og programmet bekreftet også at dette etter sesongslutt vil bli det nye navnet på Cobdown, mens fotballklubben samtidig vil få navnet K Sports FC. Jeg kan bare gjette på at bokstaven K i dette usjarmerende navnet står for ‘Kent’, men det kan være jeg tar feil. Det var flere andre groundhoppere som også hadde tatt turen for å benytte siste mulighet til å besøke Cobdown før sommerens endringer, og samtlige vi snakket med måtte hoderystende innrømme at de hadde lite til over for det nye navnet som klubbledelsen åpenbart var svært stolte av og som de i programform skrøt av og hevdet det var det eneste riktige i deres fremtidsplaner for klubben.

Bearstead hadde allerede sikret seg tittelen som tidenes siste vinner av Kent Invicta League, og Sheppey United hadde tatt andreplassen. Også Glebe på tredjeplass var ferdigspilt, men dagens gjester på Cobdown var Sutton Athletic (fra Sutton-at-Hone nær Dartford), og de kunne med seier ta tredjeplassen. APM Contrast kunne i beste fall kjempe om femteplassen, som tross alt vil være en god sesong for dem, med da måtte de vinne. De lå to poeng bak ferdigspilte Lydd Town som før dagens kamper la beslag på den femteplassen; og ett poeng bak Bridon Ropes som også var i sving denne dagen. Jeg fikk kastet i meg resten av burgeren og lot de resterende frityr-potetene ligge igjen da jeg så at lagene entret banen, og ilte ned for å ta oppstilling på bortre langside med flott utsikt mot den fantastiske tribunen.

Sutton Athletic hadde mye ball i innledningen, og ropte snart på straffespark, men dommeren lot seg ikke imponere da fallet nok ble litt for teatralsk, og i stedet kontret hjemmelaget. Det var starten på en liten periode med intenst press fra vertene, men Sutton-forsvaret fikk omsider headet unna og klarert. Etter ti minutter tok likevel APM ledelsen da Gabriel Blaise stormet nedover høyrekanten og sendte ballen i bue over keeperen og i mål i det bortre krysset. 1-0, men man kan jo undre seg over hvorvidt det var ment som et innlegg eller om det var en fantastisk avslutning. Blaise selv vil nok kanskje helst hevde det siste.

Det sa min sidemann seg enig i, og han viste seg faktisk å være målscorerens far. Vertene hadde uansett initiativet og kom til flere farligheter, der spesielt vinden holdt på å utmanøvrere Sutton-keeper Dean James ved et par anledninger. Sutton kunne og burde ha utlignet rett før pause, men headingen gikk rett på APM-keeper Ryan Chandler. APM fikk omgangens siste sjanse da et skummelt frispark inn i feltet ble styrt like utenfor målet, og dermed var det på stillingen 1-0 at de to lagene gikk i garderoben for en velfortjent pause. Selv valgte jeg i likhet med majoriteten av de andre groundhopperne å ikke ta bryet med å spasere tilbake til ‘klubbhuset’ for en pint, men oppsøkte i stedet en klubbrepresentant for å forhøre meg litt om tingenes tilstand og kanskje få et klarere svar på hva som faktisk skal skje her i sommer.

Han beklaget at han akkurat hadde solgt sin siste pin til en groundhopper, men opplyste meg gladelig om de forestående ‘utbedringene’. Først og fremst kunne han i det minste fastslå at den flotte tribunen ikke skal rives, og han bekreftet at den faktisk er fredet. Dessverre hindrer ikke denne fredningen dem i å rive ut innmaten og erstatte den med metall, og som Stephen Jackson som nå kom til i samtalen senere poengterte ganske så korrekt: ‘Det blir vel egentlig bare som en moderne, prefabrikert tribune inne i rammeverket til den klassiske tre-tribunen?’. Klubbrepresentanten fortsatte dog med å fortelle at banen for øvrig også skal heves to fot for å få bukt med flomproblemer som man til tider har slitt med, og at den skal gjerdes inn. Banen mellom hovedbanen og ‘klubbhuset’ skal bli landhockey-bane, og man vil få bedre kontroll med folk som nå kan komme og gå fritt ved å ta seg inn via et utall steder langs det store omkringliggende grøntområdet.

Temmelig tilbaketrukket på bortre langside ligger et eldre lite trebygg som jeg sammen med en liten gruppe groundhoppere hadde diskutert hva hadde blitt brukt til. Noen tippet at det var tidligere garderober, mens andre av oss satset på en gammel cricket-paviljong, til tross for at det ikke lenger var spor å se etter noen cricketbane. Det viste seg likevel å være sistnevnte, men det er nå en stund siden cricketklubben flyttet herfra. Jeg ble mer og mer glad for at jeg fikk denne aller siste muligheten til å besøke Cobdown denne dagen, for K Sports vil nok virkelig ikke bli det samme når 2016/17-sesongen starter.

Bortekeeper James forærte hjemmelaget en gyllen mulighet til å øke ledelsen da han tidlig i andre omgang mistet et innlegg inn i feltet, men han ble ikke straffet. Og da APM var farlig frempå igjen med en heading fra et hjørnespark, ble han reddet av en forsvarer som sto på streken. Sutton hadde på sin side en god mulighet etter et langt innkast, men etter å ha vendt bort en forsvarer fikk angriperen ikke ordentlig klem på avslutningen som ble greit reddet av APM-keeperen. Hjemmelaget hadde også muligheter i form av et frispark i skummel posisjon og et flott raid av målscorer Blaise på høyrevingen, men frisparket gikk like over, mens ingen nådde frem på innlegget fra Blaise. APM slapp imidlertid å angre, for til tross for et par siste Sutton-muligheter klarte de å ri i land 1-0-seieren.

I og med at det var siste kamp på Cobdown før de store omveltningene, var det ikke overraskende en del groundhoppere til stede, som imidlertid forlot åstedet nokså umiddelbart etter kampslutt. En av disse er en kar fra Leicester som hadde foretatt en manuell telling av de fremmøtte i første omgang. Da jeg gjorde tilsvarende i løpet av andre omgang hadde antallet skuelystne økt betraktelig, slik at jeg talte 88 personer (og to hunder). Til syvende og sist opererte man til slutt med et tilskuertall på 66, og det var mye nærmere Leicester-karens resultat. Og som en poengterte; det er vel egentlig uinteressant hvor mange som kommer snikende for å se gratis i andre omgang og som dermed ikke har sett hele kampen.

Selv hadde jeg siktet meg inn på 17.20-toget fra Aylesford, og takket snart for meg og ønsket lykke til med sommerens arbeid – med (muligens en smule naive) forhåpninger om at de tross alt vil bli foretatt på et noenlunde sympatisk vis. De som fortsatt ikke har fått besøkt Cobdown vil ha gått glipp av noe, for anlegget som neste sesong vil gå under navnet K Sports vil nok som sagt være noe ganske annet. Da vil de i det minste også få flomlys, samtidig som de øvrige oppdateringene vil kunne bety at de kan avansere til step 5 (og kanskje også høyere) om de skulle ønske det…og en av klubbrepresentantene lot det skinne litt gjennom at dette var noe av tanken bak og at det kan bli aktuelt i en ikke altfor fjern fremtid.

Toget mitt var i rute, og etter å igjen ha byttet i Tonbridge, måtte jeg denne gang bli med helt inn til London Bridge for å ta meg derfra ned til East Croydon igjen. Nok en gang oppsøkte jeg igjen puben Porter & Sorter for å tilbringe et par kveldstimer der. Denne gang var jeg imidlertid klar over at matserveringen ville være stengt ved min retur dit, så jeg benyttet nå anledningen til et kjapt måltid ved London Bridge. Det hadde vært nok en fin dag der jeg endelig fikk besøkt en fotball-destinasjon som en god stund har figurert høyt oppe på min ønskeliste. Det var riktignok i grevens tid, og det var med litt blandede følelser at jeg kunne fordøye inntrykkene fra mitt besøk ved Cobdown.

English ground # 343:
APM Contrast v Sutton Athletic 1-0 (1-0)
Kent Invicta League
Cobdown, 2 May 2016
1-0 Gabriel Blaise (11)
Att: 66
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: Sold out

Next game: 03.05.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath
Previous game: 01.05.2016: Harlow Town v AFC Hornchurch

More pics