Onsdag 03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mitt opphold i Skottland ble denne gang av det nokså kortvarige slaget, for etter én natt i Glasgow var det på tide å igjen ta turen ned til det nordlige Wales. Jeg hadde egentlig satt meg fore å spore opp en full scottish som inkluderte både black pudding og haggis, men denne morgenen var jeg såpass ivrig med snooze-funksjonen at det som sannsynligvis var turens siste sjanse til å få servert litt haggis til frokost gikk fløyten til fordel for litt ekstra søvn. Synd, og da jeg sjekket ut og gikk til Glasgow Central for å rekke 08.40-toget, måtte jeg i stedet nøye meg med smørbrød fra Sainsburys som jeg tok med meg på toget. Jeg skulle ha seks minutter på meg til å bytte tog ved Warrington Bank Quay, men toget dit ned ble såpass forsinket at vi ankom Warrington noen minutter for sent.

Irriterende nok gjorde det at jeg nå hadde nesten en time å vente på neste tog til Llandudno, men med Patten Arms Hotel rett på utsiden av stasjonen, valgte jeg å slå meg ned med en pint der mens jeg ventet på 12.27-toget. Om ikke annet betød dette at jeg slapp ytterligere togbytte ved Llandudno Junction, men jeg ankom likevel Llandudno en times tid senere en planlagt, og fikk derfor litt mindre tid i byen denne dagen enn jeg hadde håpet på. Det skapte åpenbart også undring hos den asiatiske hotelleieren ved Broadway Hotel, der jeg hadde sendt en forespørsel om tidlig innsjekking. Opprinnelig hadde jeg også bestilt tre strake netters overnatting her, men da Spennymoor Town igjen måtte omberamme sin kamp mot Gainsborough Trinity i FA Trophy til torsdagen, hadde jeg valgt å kansellere og booke på nytt for kun onsdag og fredag – noe jeg for øvrig skulle komme til å angre litt på.

Jeg hadde betalt £33,75 for kost og losji, og etter å ha fått sjekket inn var jeg umiddelbart på farten igjen og på vei ut døra idet klokka begynte å nærme seg halv tre. Jeg hadde ønsket meg litt mer tid i den walisiske kyst- og feriebyen Llandudno, men da jeg gikk gjennom det koselige sentrum var det ikke vanskelig å se at det var lavsesong. Man kan nærmest se for seg hvordan det i viktoriatiden var fiffen som regjerte her, som på det storslåtte Grand Hotel i den vestlige enden av stranda og strandpromenaden og rett ved Llandudno Pier. Bak ruver den store kalksteinsodden Great Orme, men i lavsesongen går dessverre hverken kabelbanen eller de gamle trikkene på Great Orme Tramway. Det er nok bare å komme tilbake en gang på sommeren. Likevel var det åpenbart en del turister her også nå.

Første post på programmet var nå å få seg litt mat i skrotten, og gjerne så raskt som mulig, så da ble løsningen nok en gang byens Wetherspoons-pub. På The Palladium slukte jeg en porsjon faggots og en flaske j2o i de gamle kinolokalene før jeg fartet videre mot en pub jeg hadde sett frem til å besøke. Mikropuben TAPPS var da også et trivelig bekjentskap, og pinten med Jaspel Spiced Cider var det heller ikke stort å utsette på. Verre var den veldig masete jazz-musikken som etter hvert nesten jaget meg på dør før jeg hadde tømt glasset. Heldigvis ble den omsider dempet, men jeg var uansett snart på vei tilbake til togstasjonen for å ta den korte turen til Conwy. 16.07-toget fraktet meg kun til Llandudno Junction, men et raskt togbytte der sørget for at jeg etter noen få minutter befant meg i Conwy.

Conwy er en liten by som altså ligger på den nordlige kysten av Wales, rett ved stedet der elven med sammen navn renner ut i Irskesjøen. Selve byen har et innbyggertall på drøyt 4 000, og er et populært mål for turister som kommer for å nyte strandlivet eller å beskue den veldige Conwy Castle, som dominerer den lille byen. Denne borgen ble på ordre fra kong Edward I bygget mellom 1283 og 1289. De som bor innenfor bymurene til den gamle befestede byen kalles ofte Jackdaws etter kaiene som holder til i disse gamle bymurene. Conwy Suspension Bridge har også blitt en attraksjon i seg selv, og det samme kan vel kanskje sies om det som ifølge Guiness’ rekordbok er Storbritannias minste hus.

Jeg ankom Conwy akkurat tidsnok til å få tatt en kikk på den imponerende Conwy Castle før det ble for mørkt, og tuslet deretter en liten tur rundt i idylliske Conwy sentrum. Castle Hotel ble åstedet for en pitstop før det knirkende skiltet på utsiden av Ye Olde Mailcoach lokket meg inn også der. Jeg hadde fått anbefalt Bank of Conwy, og den puben fikk æren av å bli siste stopp på min lille pubrunde før jeg gikk for å ta bussen ut mot kveldens kamparena. Jeg undret meg litt over å bli avkrevd hele £3,80 for det som viste seg å være en tre minutters busstur(!), men snart var det glemt da jeg ankom Y Morfa og kunne betale meg inn med £5. Jeg ble fortalt at det dessverre ikke var trykket opp noe program til kveldens kamp da den ansvarlige enten var syk eller på ferie, men vedkommende lovet uoppfordret å finne frem et par gamle program til meg.

Conwy Borough ble så sent som i 1977 stiftet under navnet Conwy United, men byen hadde litt tidligere hatt klubben Borough United som i 1963 vant den walisiske cupen og deretter deltok i den europeiske cupvinnercupen før klubben gikk under i 1967. Den etterlot seg nok et tomrom, og det tok altså ti år før det skulle fylles av daværende Conwy United, som snart ble valgt inn i Welsh League (North) som senere ble til Welsh Alliance League. Denne ligaen vant de i både 1985 og 1986, før de i 1990 var med å stifte Cymru Alliance (som i dag opererer på nivå to av walisisk fotball). Da man i 1992 omsider fikk på plass League of Wales som en nasjonal walisisk toppdivisjon, var også Conwy United med fra starten, og tredjeplassen i 1996 står som deres bestenotering. Det betød også deltakelse i den europeiske Intertoto-turneringen, men økonomien ble snart anstrengt, og det endte med nedrykk i 2000.

Klubben bestemte seg da for å ikke ta sin plass i Cymru Alliance, men i stedet spille i Welsh Alliance, som opererer på nivå tre i den walisiske pyramiden. Der vekslet de mellom å kjempe på øvre del av tabellen og å kave i bunnen, men ligatittelen i 2011 sørget for opprykk til Cymru Alliance. Klubben endret i 2012 navnet til dagens Conwy Borough, og hadde et par gode sesonger i tetstriden før det igjen gikk tyngre. Våren 2017 endte de i nedrykkssonen og måtte igjen ta turen ned i Welsh Alliance. Det skal også nevnes at en tidligere toppkeeper spilte deler av sin ungdoms-karriere i klubben, og den Llandudno-fødte Neville Southall burde da også være et kjent navn for alle som er interessert i fotball.

Inne i klubbhuset traff jeg på groundhopperen Paul White som jeg hadde vært i kontakt meg forut for mine dager i nord-Wales, siden han også hadde latt seg friste opp fra London for å tilbringe noen dager her i området. Han insisterte på å spandere min første pint, og overrakte meg også et eksemplar av heftet han hvert år gir ut med en gjennomgang av alle hans kamper foregående sesong. Denne gang var det også undertegnede som var fotografen bak bildet på forsiden som avbildet ham idet han betalte seg inn hos Penrith. Bort til vårt bord kom snart klubbrepresentanten fra tidligere og ga meg et par program fra forrige sesong slik han hadde lovet. Etter å ha tømt glasset var det etter hvert på tide å ta en nærmere kikk på Y Morfa.

Det er et flott anlegg Conwy Borough har som sin hjemmebane, men jeg var litt nysgjerrig på hva navnet betyr. Med mitt besøk i Caernarfon friskt i minne antok jeg at også Conwy befant seg i et område der det walisiske språket slår sterkt, men en person fra klubbledelsen var åpenbart ikke altfor stødig i språket, så han måtte faktisk google seg frem til at det visstnok oversettes til engelsk med «the marsh». Uansett hadde jeg kommet inn på den ene kortsiden, der man finner klubbhuset og ellers kun hard standing. Bortre langside er imidlertid en fjong affære der en åpen ståtribune med klassisk terracing strekker seg hele banens lengde – med unntak av midtpartiet der en sittetribune er bygget inn i betongavsatsene og gir tak over hodet. Dette må kunne kalles hovedtribunen, selv om det er en enda større sittetribune som på bortre kortside strekker seg nesten hele banens bredde.

På den siste langsiden er det for det meste åpen hard standing i tillegg til at man også finner laglederbenkene her, men på banehalvdelen ned mot inngangspartiet og kortsiden med klubbhuset er det et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Med fare for å gjenta meg selv: jeg likte godt Y Morfa, der jeg umiddelbart fant meg til rette og så frem mot kveldens kamp som var et lokalderby. Hvem ved sine fulle fem ville finne på å velge seg Arsenal v Chelsea når man denne kvelden i stedet kunne se Conwy Borough v Llandudno Albion?? I hvert fall ikke undertegnede, og det kom etter hvert flere tilskuere for å benytte onsdagskvelden til å se en dose fotball ved trivelige Y Morfa.

Conwy Borough hadde så langt hatt en god sesong, for det må det vel være lov å si når klubben tross alt toppet tabellen og således lå godt an til å kunne kjempe om en umiddelbar retur til Cymru Alliance. På sine 13 ligakamper hittil sto de med 33 poeng og hadde fire poeng ned til toer Llangefni som ble fulgt av ytterligere en rekke «Llan-klubber» som Llanrwst, Llanberis og Llanrug. En annen klubb i denne kategorien som fulgte litt lenger bak var kveldens gjester, og Llandudno Albion var å finne på nedre halvdel av tabellen, men hadde samtidig kamper til gode på samtlige klubber i divisjonen bortsett fra én. Jeg ble fortalt at Albion er en ren amatørklubb som fordi de banedeler hos Welsh Premier League-klubben Llandudno FC heller ikke kunne rykket opp til Cymru Alliance om de hadde kvalifisert seg sportslig. Kanskje også visse andre nasjoner og ligaer burde bli strengere på akkurat dette punktet..?

Hjemmelaget var ubeseiret i ligaspill denne sesongen (10-3-0) og var nok i de flestes øyne store favoritter mot amatørene fra Llandudno Albion, men vi så tidlig signaler på at ikke alt gikk helt etter oppskriften. Gjestene hadde en merkbar vind i ryggen i første omgang, og like før vi passerte kvarteret spilt, tok de en overraskelse ledelse da en lang ball fra Carl Roberts gikk over Conwy-forsvaret. David Maddock fikk en touch som overrumplet Borough-keeperen og hans forsvar ytterligere, og Brendun Hogan var uheldig og satt ballen i eget mål. Conwy stormet rett i angrep og fikk et frispark ganske nøyaktig på 16-meterstreken, men etter at Corrig McGonigle kom seg på beina igjen og hamret ballen mot mål, spratt den i sikkerhet via muren.

De som forventet et comeback fra Conwy Borough, måtte overrasket registrere at det imidlertid var Albion som fortsatte å presse på og styre spillet, og i det 27. minutt doblet de ledelsen da et frispark ble slått inn i feltet og Callum Jones var raskest frempå og sørget for 0-2. Det var da også stillingen da jeg gikk for å unne meg en pause-pint, og en av klubbrepresentantene fra tidligere fortalte på dette tidspunktet at tilskuertallet var 150. Jeg mistenker sterkt at de i denne ligaen kun gjør et slags overslag, for det opereres veldig mye med runde tall. Det var vel også en av tingene jeg fikk bekreftet, men 150 var nok uansett et godt anslag. Samme kar uttrykte for øvrig skuffelse, og mente at dette tross alt var en motstander de egentlig burde slå greit, men minnet også på at gjestene hadde vært i voldsom form i det siste og var ubeseiret siden deres forrige møte i november, da Conwy vant det omvendte oppgjøret 6-2.

Det virket som om hjemmelaget hadde til hensikt å snu kampen da de etter pause gikk ut i hundre, og Corrig McGonigle fikk snart en stor sjanse da han fikk ballen i beina med målet bortimot åpent. Hans avslutning gikk imidlertid utenfor, og det skulle vise seg kostbart da gjestene i neste angrep i stedet økte ytterligere. Denne gang var det storscorer David Maddock som økte til 0-3 med sitt mål nummer 14 på sju kamper! Vertene gjorde noen bytter og kastet folk fremover, men til tross for at de nå presset på og skapte flere sjanser, var de ineffektive, og Albion var fortsatt skumle på sine kontringer. Det var på en av disse at Ricky Jones satt inn 0-4 i det 60. minutt, og om ikke kampen var avgjort før så var den det nå.

Conwy Borough fortsatte imidlertid å presse, men med fare for å gjenta meg selv så fortsatte de også sjansesløsingen. Det skal også sies at Albion-keeper Carl Roberts sto som en levende vegg, og selv da hjemmelaget fikk straffespark med snaut tjue minutter igjen av ordinær tid, sto han i veien for Corrig McGonigle og reddet glimrende. Nå fikk riktignok vertene omsider hull på byllen da Jamie Roberts reduserte til 1-4 i det 84. minutt, men det var selvsagt altfor sent for Gareth «Perry» Thomas sine gutter, som måtte innse at sesongens første liganederlag var et faktum. For hans motpart Paul Cheung var det ikke bare den sjuende strake kampen uten tap, men de hadde også vunnet seks av disse og scoret hele 34 mål i denne perioden – hvorav Maddock som nevnt hadde scoret 14 av de.

Gjestene hadde altså stjålet showet totalt denne kvelden, og klubben som for ikke altfor lenge siden hadde ligget nest sist på tabellen, klatret nå opp på en sjetteplass! Conwy Borough-folket innrømmet glatt at de gjennomgående hadde vært nest best denne kvelden og at de hadde tapt fortjent. Det var imidlertid bare å ønske de lykke til da jeg sammen med Paul White etter hvert forlot Y Morfa. Siden også han hadde hotell i Llandudno, hadde han tilbudt meg skyss tilbake dit, og det takket jeg selvsagt ja til. Siden jeg ble sluppet av utenfor puben The Kings Arms, passet det godt å ta seg en siste pint der før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Der hadde den joviale asiatiske innehaveren fortsatt åpent i baren, så en aller siste forfriskning ble det dog. Det hadde vært en lang men fin dag, og jeg må nok en gang komme tilbake til Llandudno og Conwy i sommerhalvåret. Med den tanken krøp jeg under dyna, lykkelig uvitende om at en bomtur skulle stå for døren dagen etter.

Welsh ground # 8:
Conwy Borough v Llandudno Albion 1-4 (0-2)
Welsh Alliance Division One
Y Morfa, 3 January 2018
0-1 Brendun Hogan (og, 15)
0-2 Callum Jones (29)
0-3 David Maddock (49)
0-4 Ricky Jones (60)
1-4 Jamie Roberts (84)
Att: 150
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints
Previous game: 02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston

More pics

Tirsdag 02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde allerede sett Albion Rovers sikre seg et hjemmepoeng på overtid i sin kamp mot lokalrivalen Airdrieonians, da jeg nå vendte oppmerksomheten mot dagens andre kamp. Takket være at andre nyttårsdag er såkalt bank holiday i Skottland, hadde nemlig ligakampene hatt avspark klokka 15.00 til tross for at det var tirsdag. Det er ikke alltid så enkelt å finne dobler ved hjelp av den herlige skotske junior-pyramiden, men denne dagen var det i hvert fall flere av dens klubber som hadde arrangert treningskamper, og de fleste av de hadde valgt kveldskamp. Dermed fikk jeg en bonus-kamp da jeg så muligheten for å enkelt ta meg til kampen Blackburn United v Pumpherston etter kampslutt ved Cliftonhill. Etter å ha tatt 17.16-toget fra Coatdyke til Bathgate, hadde jeg tid til å unne meg en pint ved Railway Tavern mens jeg ventet på buss 26A, som skulle frakte meg ned til Blackburn.

Dette er for ordens skyld altså ikke den mer kjente Blackburn i engelske Lancashire, men en liten skotsk by som ligger i det skotske grevskapet West Lothian, like sør for Bathgate, og rett vest for Livingston. Forklart på en annen måte ligger den drøyt tre mil vest for Edinburgh og fire mil øst for Glasgow, og den har drøyt 5 000 innbyggere. Blackburn vokste frem rundt bomulls- og tekstilindustrien, men ble senere på midten av 1800-tallet et senter for kullgruvedrift. Ellers er den i disse dager kanskje mer kjent som hjemstedet til Susan Boyle, og også John Brown, som var med å vinne ni strake ligatitler for Rangers, skal ifølge visse kilder ha sitt opphav her. Det som nå ga meg mest bekymring var at bussen som normalt nokså pålitelige Google Maps hadde fortalt om, ikke virket som den ville komme. Ti minutter etter at den skulle ha vært der, fikk jeg derfor praiet en taxi som tilfeldigvis kjørte forbi.

Ved ankomst New Murrayfield Park var det som annonsert åpne porter, men en innsamlings-bøtte ved inngangspartiet, slik at man kunne donere det man følte for. Anlegget er som navnet tilsier oppkalt etter klubbens tidligere hjemmebane Murrayfield Park, som ligger rett ved siden av, og herfra har man faktisk tatt med seg det som er det nye anleggets eneste tribune. Flyttingen skjedde i september 2013, og det nye anlegget er et typisk moderne kunstgress-anlegg som har den nevnte tribunen å takke for det lille som måtte være av karakter her. Der man kommer inn på den ene kortsiden, kan man se den midt på bortre langside, og den gir tak over hodet til et antall tilskuere som velger å stå her. Med det våte været var det nok greit å ha litt ly i tilfelle himmelen skulle åpne seg igjen.

Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om klubben Blackburn United, men den ble stiftet i 1978, og det var her spillere som Alan Irvine og Chris Innes startet sine karrierer – begge spillere som senere skulle hevde seg på øverste nivå i Skottland, og Irvine fikk sågar et par kamper for selveste Liverpool i 1986/87-sesongen. Jeg får vel igjen gjøre de som mot formodning ennå ikke har fått det med seg at den skotske Junior-pyramiden ikke har noe som helst med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en slags skotsk «non-league» – i mangel på en bedre forklaring. Denne er delt inn i tre regioner – East, West og North – og Blackburn United spilte i fjor i East Region South Division, som er en av to avdelinger på det tredje og nederste nivået i East Region. Med andreplass der sikret de seg imidlertid opprykk til East Region Premier League, som følgelig er regionens nivå to.

Motstanderne i kveldens treningskamp var Pumpherston, som forrige sesong endte på plassen bak Blackburn United, og som dermed måtte bli igjen i den divisjonen. De hører hjemme i den østlige utkanten av Livingstone, så det var også to nokså lokale rivaler som skulle måle krefter denne kvelden. Min groundhopper-kollega Scott Struthers er mannen å kjenne om man lurer på noe i skotsk fotball, og det var han jeg dagen før hadde henvendt meg til for å høre om han kunne bekrefte at denne kampen ville finne sted, siden jeg på det tidspunktet ikke hadde sett det bekreftet noe annet sted enn på en (glimrende) nettside som lister opp kamper i Skottland. Graeme McGinty var visst mannen å snakke med når det gjelder Blackburn United, og Scott kjente ham selvsagt, slik at han rask spurte og fikk det bekreftet.

Når jeg nå ankom, fikk jeg snart pekt ut Graeme, som ga meg en varm velkomst og uoppfordret spurte om jeg var interessert i en pin som han hadde rotet frem etter å ha hørt jeg skulle komme. Han nektet å ta betalt for den, men jeg takket og bukket og ble deretter stå og samtale med ham for å få litt mer innblikk i klubben. Da han i forbifarten nevnte en mulig delvis sammenslåing av Junior-pyramiden og den «ordinære» skotske pyramiden, ble jeg nærmest paff. Dette måtte jeg høre mer om, men Graeme hadde nå noen plikter å se til, så det fikk vente. Da spillerne snart inntok banen, fikk jeg i stedet knipset noen bilder før jeg tok oppstilling i den nevnte tribunen. Pumpherston kom best i gang på kunstgresset, og ble tildelt straffespark som Ally McRitchie omsatte i scoring i kampens niende minutt, og 0-1 var også stillingen da Scott Struthers like etter dette ankom etter en familiemiddag.

Han hadde imidlertid også sett en annen treningskamp tidligere på ettermiddagen før familiære plikter fikk prioritet, og sammen med ham ble jeg stående å se en første omgang som endte uten ytterligere scoringer. Han tilbød seg å skysse meg tilbake til Glasgow etter kamp, og det satt jeg virkelig pris på da arbeidet på toglinjene ville ha sørget for en usedvanlig kronglete og tidkrevende retur til storbyen. Scott jobber også for UEFA, der hans jobb slik jeg forstår det blant annet går ut på å inspisere og gradere baner, og det er usedvanlig interessant å høre anekdoter fra en som har besøkte alle skotske fotballbaner bortsett fra 2-3 stykker nord for Aberdeen.

Ikke minst måtte jeg riste lattermildt på hodet av hans beretning fra da Motherwell skulle være vertskap for et færøysk lag i europacupen for en del år siden, og i tråd med deres ansvar og plikter som vertskap hadde de forsøkt å ta kontakt med sine motstandere for å høre hvilken flyplass de ville plukkes opp på. De hadde imidlertid ikke fått svar på hverken telefon eller telefaks, før en klubbrepresentant plutselig ble ringt opp midt på natten og ble fortalt på gebrokkent engelsk at «vi er her, hvor er dere?». Det viste seg at det færøyske laget hadde reist med fiskerbåten til en av spillerne og hadde ankommet Scrabster – omtrent så langt nord det er fysisk mulig å komme på det skotske fastlandet! For å gjøre en lang historie kort, hadde Motherwell (som allerede hadde sendt ut busser til både Edinburgh Airport og Glasgow Airport i tilfelle) faktisk sendt en buss for å hente de, med flere sjåfører som måtte bytte på å kjøre den lange turen.

Scott kunne uansett fortelle mer om denne «sammenslåingen» jeg nevnte, og jeg ble i hvert litt mer beroliget da han mente det «kun» er snakk om et antall klubber som ser på muligheten for å hoppe over i den «ordinære» pyramiden ved å stifte en slags «West of Scotland League». Ute på kunstgresset startet det opp igjen, og det så etter hvert ut som om hjemmespiller Craig Young ble sendt av banen, men hverken jeg eller Scott hadde sett noe rødt kort. Nå var jo dette en treningskamp, og Graeme kunne senere fortelle at dommeren faktisk hadde «invitert» Young til å ta seg en liten hvil på sidelinjen. Uansett utlignet Blackburn United da Andy McQuillan med rundt tjue minutter igjen fant nettmaskene, men sju minutter senere sendte Jack Beaumont igjen Pumpherston i ledelsen, og det ebbet da til slutt også ut med 1-2 foran det jeg tallfestet til 49 tilskuere.

Scott holdt ord, og etter å ha takket for oss, var vi snart på vei mot Glasgow mens Scott hele veien pekte og fortalte om områdene vi passerte og hvilke fotballklubber som holder til der. Det er nesten så man skulle ønske at veien var lengre, for det er usedvanlig interessant å høre på en person med en slik kunnskap. Det var nok uansett langt nok for ham, som tross alt hadde kjørt litt av en omvei for å skysse meg til Glasgow Central før han returnerte til sin base et sted i Hamilton-området. Jeg kunne bare takke for skyss og slentre opp til The Horseshoe Bar, der jeg syntes jeg fortjente litt pork scratchings og en siste pint før jeg tok kvelden. Dette var en dag der værmeldingene hadde sørget for stor bekymring, men ikke bare hadde det vært en suksess med kamp på Cliftonhill; jeg hadde også fått en bonuskamp hos Blackburn United, så det hadde vært en fin dag. 

Scottish ground # 19:
Blackburn United v Pumpherston 1-2 (0-1)
Friendly
New Murrayfield Park, 2 January 2018
0-1 Ally McRitchie (pen, 9)
1-1 Andy McQuillan (70)
1-2 Jack Beaumont (77)
Att: 49 (h/c)
Admission: Donation on the gate
Programme: None
Pin badge: Free (gift from the club)

Next game: 03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion
Previous game: 02.01.2018: Albion Rovers v Airdrieonians

More pics

Tirsdag 02.01.2018: Albion Rovers v Airdrieonians

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når man har et 07.12-tog å rekke, gjelder det å komme seg opp i tide, og det klarte jeg uten problemer når jeg denne dagen våknet opp i Chester med tid nok til å unnagjøre morgenstellet før jeg sjekket ut og gikk de få meterne til Chester stasjon. Jeg hadde til og med tid nok til å gå til innkjøp av frokost i form av toast og juice før jeg satt meg på toget som skulle ta meg den første etappen til Warrington Bank Quay. Jeg hadde en nokså lang reise foran meg denne morgenen, for jeg hadde tenkt meg opp til Skottland, der værmeldingen allerede hadde bekymret meg i en uke eller to. Min plan A var å besøke Albion Rovers, og så sent som et par dager tidligere hadde jeg varsler om opp mot 30mm regn i løpet av natten og utover dagen, og selv om det nå så ørlite bedre ut, var det fortsatt nokså dystre spådommer.

Derfor var det ikke spesielt overraskende at man allerede kvelden i forveien annonserte baneinspeksjon klokka 11.00 på formiddagen, og det var med denne uvissheten at jeg forlot Chester. Jeg hadde heldigvis et par alternativer i bakhånd, og blant de mest praktiske var Clyde, fulgt av Stenhousemuir og Edinburgh City. Det var imidlertid Queen of the South som fristet mest som plan B, men på det som faktisk er en helligdag i Skottland, var kollektivtransporten ikke spesielt imponerende, slik at det ville by på en lang og kronglete reisevei til min base i Glasgow etter kamp. Samtidig ville jeg mest sannsynlig måtte hoppe av i Carlisle og dra med bagasjen på kamp, og der passerte vi på et tidspunkt da baneinspeksjonen ennå ikke var holdt.

Jeg hadde ti minutter på meg til å bytte ved Warrington Bank Quay, og kunne snart unne meg litt mer søvn på 07.49-toget til Glasgow Central. Jeg sovnet en gang etter at vi passerte Wigan, og våknet idet vi var på vei inn på endestasjonen i Skottlands største by. Der ankom vi i rute klokka 10.38, og i et dyvått Glasgow hastet jeg snart bort til Premier Inn-hotellet på Argyle Street mens jeg forsøkte å i mest mulig grad gå under overbygg som ga ly for regnet. Jeg hadde betalt £36 for overnatting her, og fikk i denne omgang nøye meg med å slenge fra meg bagasjen før jeg ilte tilbake for å oppsøke det som har blitt et fast vannhull. Over en pint på herlige The Horseshoe Bar kunne jeg etter hvert også registrere at baneinspeksjonen til min overraskelse og glede faktisk hadde gitt positivt utfall. Det var «Game ON» ved Albion Rovers’ hjemmebane Cliftonhill!

Dermed kunne jeg avslutte min søken etter reiseruter til mine alternative kamper, og i stedet feire med pork scratchings og et påfyll i glasset før jeg etter hvert satt kursen mot Coatbridge. I tillegg til at det var en skotsk bank holiday, benyttet åpenbart skottene også denne dagen til å utføre omfattende vedlikeholdsarbeid på diverse jernbanelinjer, og det førte til betydelige endringer og kanselleringer i tillegg til en allerede redusert ruteplan. Det gjorde at jeg valgte å ta 12.20-toget til Bellshill for deretter å la buss 201 frakte meg derfra opp til Coatbridge. Jeg hoppet av en stopp eller to før selve stadionet for å stikke innom stedets Wetherspoons-pub The Vulcan. Jeg følte nemlig for en porsjon haggis før kamp, og en deilig porsjon med haggis, neeps & tatties ble skylt ned med en flaske j2o før jeg trasket mot Cliftonhill

Coatbridge er en by med drøyt 40 000 innbyggere, og den ligger i det såkalte skotske sentralbeltet. Det er en utpreget arbeiderklasse-by som ligger 16 kilometer øst for Glasgow, og som må kunne sies å være en del av stor-Glasgow. En stor andel av befolkningen har irsk bakgrunn, mens byen vokste frem som en industriby under den industrielle revolusjon. Coatbridge var med sine smelteverk og sin kullutvinning et viktig industrisentrum i regionen – ikke minst grunnet Monklandkanalen (fra 1791) som gikk gjennom byen og ble brukt til å frakte kull og jern til Glasgow. Den delen av kanalen som gikk gjennom sentrum er nå lagt i rør. Industrien førte etter hvert også til at Coatbridge ble kjent for sine problemer med luftforurensing. I dag er Coatbridge skottenes viktigste transport- og containerbase, valgt ut grunnet nærheten til flere jernbanelinjer og motorveier.

Det var imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og snart kunne jeg se det flotte klassiske stadionet foran meg på venstre hånd. Albion Rovers har den siste tiden sammen med Arbroath og Queen of the South befunnet seg øverst på min ønskeliste hva gjelder baner i den skotske ligaen, og noen vil kanskje huske at jeg opprinnelig hadde planlagt et besøk her i april 2017. Den gang ble det til slutt i stedet kamp hos Cambuslang Rangers, som slett ikke var noe dårlig valg, men denne gangen skulle jeg endelig få se kamp ved Cliftonhill. Det eneste som kunne stoppe meg nå var en pysete kampleder med kalde føtter, men det var bare å slå fra seg slike negative tanker da jeg etter å ha knipset noen bilder av anleggets eksteriør betalte meg inn med £14 og også gikk til innkjøp av et kampprogram pålydende £2.

Albion Rovers ble i 1882 stiftet ved at to av byens klubber – Albion FC og Rovers FC – slo seg sammen, og da den skotske andredivisjon i 1903 ble utvidet med et par lag, fikk de sammen med daværende Ayr Parkhouse være med. The Wee Rovers gjorde seg slett ikke bort, men da den skotske ligaen i 1915 gjorde en omstrukturering til én enkelt divisjon, tok de i stedet plass i West of Scotland League. De var nære på en retur til den skotske ligaen i 1917, men måtte se seg slått av Clydebank, Vale of Leven og Stevenston United i avstemningen. I 1919 flyttet de fra Meadow Park til sin nybygde (og nåværende) hjemmebane Cliftonhill, og samme år fikk de de igjen innpass i den skotske ligaen som nå altså besto av kun én divisjon.

Selv om de endte sist i sin første sesong tilbake i ligaen, står denne sesongen likevel som en milepæl i klubbens historie, i og med at de spilte seg frem til finalen i den skotske FA Cupen. To omkamper måtte til før de omsider slo den sesongens ligamester Rangers 2-0 i semifinalen, men foran 95 000 tilskuere på Celtic Park led de knepent finaletap da de måtte gi tapt med 2-3 for Kilmarnock. En historie forteller at Rovers-keeper Joe Short måtte kausjoneres ut av fengselscella den morgenen, og at han i løpet av finalekampen bar preg av sin åpenbart heftige natterangel kvelden før. I 1921 ble igjen den skotske ligaen omstrukturert til to divisjoner, og Albion Rovers holdt seg i toppdivisjonen frem til 1923; med 11. plassen våren 1922 som sin historiske bestenotering. Det var for øvrig i denne perioden at John «Jock» White ble den hittil eneste spiller som representerte Skottland som Rovers-spiller.

Albion Rovers ble værende på nivå to frem til 1934, da de vant divisjonstittelen ett poeng foran Dunfermline Athletic, og fire av de fem siste sesongene før krigen ble tilbragt på øverste nivå. Da man startet opp igjen etter krigen, ville normalt en 16. plass i 1939 vært nok til fornyet kontrakt, men enda en omstrukturering gjorde at The Wee Rangers ble degradert til nivå to som nå fikk navnet B Division. Med blant annet den senere manager-legenden Jock Stein (‘he knew!’) sikret de seg i 1948 andreplassen og opprykk, men tilbake blant eliten endte det med jumboplass og umiddelbar retur, og 1948/49-sesongen er foreløpig siste gang Albion Rovers var å finne i øverste divisjon. B Division ble i 1956 igjen til ‘Second Division’, og uavhengig av navn ble Albion Rovers nå å finne som fast innslag på dette nivået helt frem til 1975.

Dette året hadde man igjen en omstrukturering der toppdivisjonen blant annet fikk navnet Premier Division samtidig som ligaen gikk fra to store til tre mindre divisjoner, og Albion Rovers endte i den forbindelse opp med å bli flyttet ned på nivå tre. I 1989 vant de divisjonstittelen, men påfølgende sesong endte med umiddelbart nedrykk og står som deres siste på nivå to. I stedet måtte de – i en periode der de var nokså fast ligajumbo – ta turen ned på nivå fire og den nye Division Three da ytterligere omstrukturering fulgte i 1994. De returnerte i 2011 til nivå tre med opprykk via playoff – etter å ha slått Queens Park i semifinalen og Annan Athletic i finalen – før de igjen rykket ned i 2013. Med divisjonstittel og opprykk i 2015 er de i hvert fall tilbake på nivå tre. Så gjenstår det å se om de denne gang kan etablere seg i det som nå heter League One.

Denne dagen var det et skikkelig lokalderby som satt en ekstra spiss på mitt besøk når Airdrieonians gjestet Cliftonhill, for det er kun et par kilometer som skiller de to klubbenes hjemmebaner. Ikke bare har Coatbridge og Airdrie vokst sammen, men de deler også lokalavisen Airdrie & Coatbridge Advertiser, og ikke minst har de en voldsom rivalisering seg imellom. Der Coatbridge med sin enorme befolkningsandel med irsk bakgrunn i all hovedsak er katolsk, er Airdrie tilsvarende protestantisk. En kompis hadde beskrevet Coatbridge som en «bitter, sekterisk ghetto», og innbyggerne der ville sikkert sagt noe lignende motsatt vei. Det ville nesten ligget til rette for et slags Old Firm i miniatyr, men jeg fikk høre at rivaliseringen mellom de to fotballklubbene ikke var like heftig.

De to har nemlig ofte spilt i forskjellige divisjoner med Airdrie-klubben som storebror, og sistnevnte er jo for øvrig også en føniks-klubb som under navnet Airdrie United ble stiftet etter den opprinnelige Airdrieonians-klubben gikk konkurs i 2002. Nå har de igjen tatt navnet Airdrieonians, og om de to kan bli å finne i samme divisjon en stund, kan man kanskje bygge opp det såkalte Monklands-derbyet til å bli litt heftigere. Det virket på meg som om man muligens kan være litt på vei dit, for det var segregering på Cliftonhill denne dagen, og det skulle etter hvert bli en atmosfære verdig et lokalderby. Nå var det først på tide å ta en kikk på anlegget, og etter å ha spurt en av vaktene, fikk jeg også tillatelse til å med ham som ledsager ta meg over på borteseksjonen for å få tatt litt bedre bilder av tribuneseksjonene.

Inngangspartiet der jeg hadde betalt meg inn ligger nede på Main Street, utenfor langsiden med hovedtribunen som er malt i klubbens røde og gule farger. Vel innenfor portene må man forsere noen trapper som fører en opp til banen, og man kommer opp rett ved siden av den nevnte hovedtribunen, som i seg selv er en virkelig perle. Det er en herlig og klassisk tribune som jeg antar kan stamme fra tiden da Albion Rovers først flyttet inn her i 1919, eller årene som fulgte. Den byr på sitteplasser i form av tre-seter øverst, og ståplasser med klassisk terracing nederst. Denne tribunen har senere (i 1994?) fått et karakteristisk utbygg med et tak som også gir tak over hodet til de stående tilskuerne og som gjør den lett gjenkjennelig.

Bortenfor hovedtribunen er det et bittelite overbygg som ikke virket å være i bruk der det står nede ved hjørnet mot kortsiden Airdrie End. Passende nok var det her på sistnevnte at Airdrie-folket nå ble plassert, på en ståtribune under åpen himmel som ble åpnet så sent som i 2015. Selv med den på plass er kapasiteten på Cliftonhill nå kun 1 572, og selv om man da hadde flere tribuner åpne, er det ganske vanvittig å tenke på at tilskuerrekorden her er på hele 27 381. Den ble satt i 1936, i en cupkamp mot Rangers, og den gang var ståtribunen Albion Street Terrace på bortre langside også åpen. Det er den dessverre ikke lenger, men likevel står den der fortsatt nærmest til spott. Dette er en klassisk ståtribune der overbygget dekker mesteparten av seksjonene med terracing, men den er nå dessverre kondemnert, og ifølge vakten som fulgte meg over på bortetribunen har den asbest i taket og vil sannsynligvis aldri bli brukt igjen.

Det er for meg noe usikkert om det noen gang har vært tribune på den siste kortsiden, men denne er i dag uansett ubenyttet og utilgjengelig for publikum, slik at Cliftonhill i realiteten i dag er et stadion med kun to sider i bruk. For øvrig har også Cliftonhill tidligere blitt benyttet til både speedway, hundeveddeløp og stock car racing, og om man vet hva man skal se etter, kan man fortsatt se visse spor som vitner om dette. Albion Rovers har en stund også hatt planer om å forlate Cliftonhill til fordel for et nytt stadion, og allerede i en periode i 1990-årene så det en stund ut til at det gikk mot banedeling med Airdrieonians, men det møtte så sterkt motstand fra fansen og lokalbefolkningen at disse planene heldigvis ble skrinlagt. Det virker imidlertid som om man har sett på flere aktuelle tomter i Coatbridge-området, og tanken er at salget av Cliftonhill vil finansiere et eventuelt nytt stadion, så bli ikke overrasket om slike planer plutselig skulle skyte fart.

Det skulle kanskje være unødvendig å understreke, men jeg likte virkelig Cliftonhill, som oser av karakter. Riktignok er det neppe noe for de som liker de komfortable men akk så sjelløse moderne anleggene som har poppet opp som paddehatter, men for feinschmeckerne med sans for klassiske stadioner er det en perle. Når man kommer opp de nevnte trappene fra inngangen, får man på sin venstre hånd klubbsjappa, og der stakk jeg snuta innom for å skaffe meg en pin samt en stensil med dagens lagoppstillinger. Deretter var det tid for å stikke innom matutsalget innunder hovedtribunen. Alkoholsalg er som kjent forbudt på skotske ligabaner, men jeg fikk meg både en Bovril og ikke minst en Scotch Pie som naturligvis er obligatorisk på kamp i Skottland.

Jeg traff etter hvert også på groundhopperen Craig som også hadde tatt turen, slik han da også hadde sagt at han skulle. Skjønt han hadde visst også hatt visse betenkeligheter da han hadde sett værmeldingene, men nå var han glad han hadde kommet. Vi slo dog fast at det sannelig ikke var sikkert at denne kampen ville blitt spilt om det hadde vært i England, for på sidelinjene var det temmelig vått. Heldigvis var det ikke en pysete kampleder som skulle dømme lokaloppgjøret denne ettermiddagen, da ligakampene altså startet klokka 15.00 til tross for at det var tirsdag. Ikke bare var det en kamp mellom to lokale rivaler som sto på menyen, men også et oppgjør mellom to tabellnaboer.

På toppen av den skotske League One var det foreløpig en tvekamp mellom Ayr United og Raith Rovers om divisjonstittelen og den direkte opprykksplassen, mens både Albion Rovers og Airdrieonians befant seg lenger ned på tabellen. Bortelaget var før kampen å finne på en 7. plass av de ti lagene i divisjonen, og hadde med sine 23 poeng på 18 kamper kun to poeng ned til Albion Rovers som også hadde en kamp til gode. Sistnevnte hadde for øvrig fem poeng ned til Queens Park på kvalik-plass og seks poeng ned til Forfar Athletic på nedrykksplassen, med henholdsvis tre og to kamper til gode på de to bunnlagene. Samtidig var det kun fire poeng opp til fjerdeplassen som vil gi playoff om opprykk til Championship, og for Airdrieonians kun ett poeng.

Bortelagets keeper Rohan Ferguson skapte problemer for seg selv da han tidlig i kampen skjøt ballen rett i motspiller Joao Victoria, men sistnevnte fikk ikke umiddelbart kontroll over ballen, og Ferguson kunne rette opp med en redning. Midtveis i første omgang suste Jake Hastie nedover langs kanten for Airdrieonians, og det som nok var ment som et innlegg så ut til å dale inn i mål, men smalt i stedet i tverrliggeren til Rovers-keeper Daniel Potts. Ellers var det langt mellom sjansene i en første omgang som bar preg av midtbanedueller og nok også ble preget litt av forholdene med en våt og tung bane. På et godt besøkt Cliftonhill kunne derfor de 1 032 tilskuerne se at det fortsatt var målløst ved pause. Det var da en kar kom bort for å uttrykke begeistring over min Union Jack-veske og samtidig mente jeg må være svært modig som hadde gått med den i Coatbridge.

Det første målet kom i andre omgangs tolvte minutt, da Joao Victoria avsluttet og Diamonds-keeper Ferguson kun klarte å parere ballen omtrent rett i beina til Alex Trouten, som enkelt kunne sette inn sitt mål nummer 24 for sesongen. 1-0, men gjestene svarte på tiltale, og med omtrent tjue minutter igjen kom utligningen på merkelig vis. Willis Furtado ble spilt gjennom, og selv om Rovers-keeper Potts parerte hans avslutning, rikosjetterte ballen tilbake i beinet til Furtado og inn i mål. Fem minutter senere hadde The Diamonds snudd kampen da et frispark ble slått inn i feltet og Dean Cairns stupte frem for å heade inn 1-2 til voldsom jubel fra bortefansen som fyrte av røykbomber og entret banen for å feire med sine helter.

Scott Stewart kunne deretter satt spikeren i kista da han utnyttet slapt forsvarsspill, men han ble så forstyrret av Alan Reid at han satt ballen utenfor Rovers-målet. I stedet ble det drama på overtid da bortelaget hadde problemer med å klarere et hjørnespark. Ballen ble headet inn igjen i feltet og fant omsider veien til venstreback Scott McLauglin, som i det andre overtidsminuttet utlignet til 2-2 og igjen utløste elleville jubelscener – denne gang fra hjemmefolket. Tilsvarende var det nok en stor skuffelse for Airdie-folket, som sannsynligvis følte at det var to tapte poeng da dommeren ikke lenge etter blåste for full tid. Dermed poengdeling, og jeg tok snart farvel med Craig som vendte snuta hjemover.

Selv hadde jeg andre planer som kanskje fikk ham til å angre litt på å ikke ha sjekket opp alternativene litt nøyere, for selv om det ikke var noen offisielle kamper med sent avspark i Skottland denne dagen, hadde jeg funnet noen treningskamper i juniorpyramiden. Det var med en av disse i tankene at jeg derfor spaserte til Coatdyke stasjon for å ta toget til Bathgate, men mer om det i rapporten fra Blackburn United, som skulle være vertskap for kveldskampen. På vei til togstasjonen passerte jeg også forbi en stikkvei opp til borteinngangen, og der kunne jeg via de åpne portene benytte anledningen til å også snike meg en tur over på den kondemnerte tribunen. Besøket ved Cliftonhill hadde så absolutt vært en suksess, med et herlig og klassisk stadion, en underholdende kamp og sent drama. Hva mer kan man ønske seg?

Scottish ground # 18:
Albion Rovers v Airdrieonians 2-2 (0-0)
Scottish League One
Cliftonhill, 2 January 2018
1-0 Alex Trouten (57)
1-1 Willis Furtado (70)
1-2 Dean Cairns (75)
2-2 Scott McLaughlin (90+2)
Att: 1 032
Admission: £14
Programme: £2
Pin badge: £2,50

Next game: 02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston
Previous game: 01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge

More pics

Mandag 01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge

Jeg hadde som tidligere nevnt allerede en stund vært klar over at det ville bli en fotballfri nyttårsaften, men når jeg nå våknet i Wrexham på den første dagen av det nye året, var det heldigvis på tide med litt fotball igjen. Det hadde blitt litt senere enn planlagt, og jeg var litt groggy da jeg våknet, så jeg unnet meg en ekstra time på øyet før jeg kastet meg i dusjen og etter hvert sjekket ut for å ta 10.02-toget til Chester. Der hadde jeg betalt £32 for overnatting ved Belgrave Hotel, et steinkast fra Chester stasjon, og rett før toget ankom Chester så jeg at baneinspeksjonen som klokka 10 hadde blitt holdt hos Colwyn Bay hadde gitt positivt resultat. Med denne gode nyheten kunne jeg slenge fra meg bagasjen ved hotellet og satse på min plan A, men det var nå drøyt tre kvarter til neste tog mot Colwyn Bay, så jeg valgte å benytte ventetiden til å innta en full english på puben The Town Crier.

Med litt mat i skrotten var jeg klar for å la 11.16-toget frakte meg vestover på en linje jeg skulle bli nokså godt kjent med i løpet av denne uken, og etter 37 minutter kunne jeg stige av i Colwyn Bay. Den ligger ved den walisiske nordkysten ut mot Irskesjøen, og er en såkalt seaside resort der turismen er en viktig næringsvei. Byen har et innbyggertall på omtrent 31 500, men det inkluderer tilsynelatende blant annet Old Colwyn, som i seg selv skal ha drøyt 8 000 innbyggere, og som er området der Colwyn Bay FC hører hjemme. Tidligere gikk det en trikkelinje fra Llandudno via Rhos-on-Sea til Colwyn Bay, men det opphørte dessverre i 1956. Colwyn Way heter på walisisk Bae Colwyn, og til tross for at det vel har vært en viss nedgang siden glansdagene, er turismen altså fortsatt viktig i denne delen av Wales, der turistene kommer blant annet på grunn av strendene. Jeg hadde imidlertid andre ting fore – spesielt i januar, da temperaturen i Irskesjøen neppe innbyr voldsomt til badeliv og den slags.

Det var da også tydelig at det ikke akkurat var høysesong, og det faktum at det var formiddagen første nyttårsdag spilte nok ganske sikkert også inn, for jeg ble møtt av nokså folketomme gater der de fleste butikkene var stengt. Det inkluderte dessverre også mikropuben The Bay Hop, der jeg hadde håpet å kunne lade opp med et par pints, og ikke bare var den stengt denne dagen, for et skilt på døra fortalte at de ikke ville åpne igjen før 11. januar. Så lenge hadde jeg ikke tenkt å vente, og da regnet kom søkte jeg i stedet tilflukt i Wetherspoons-puben The Picture House. Snart avtok regnet slik at jeg fikk flyttet meg til baren The Station, der jeg også fikk karen bak disken til å ringe en taxi for meg, siden de oppdaterte bussrutene vitnet om en ikke akkurat hyppig service denne dagen. Drosjebilen kom som bestilt, og sjåføren ga meg et visittkort da han slapp meg av utenfor dagens kamparena, slik at jeg kunne ringe ham for å bestille retur etter kampslutt.

Colwyn Bay FC – eller Clwb Pel-Droed Bae Colwyn, som klubben heter på walisisk – ble stiftet i 1881, og er altså en av de walisiske klubbene som fortsatt spiller i den engelske pyramiden, men slik har det ikke alltid vært. De spilte tidlig i den ikke lenger eksisterende North Wales Coast League, og deretter i Welsh National League, der de i sistnevnte vant to ligacuptitler før det ble spill i North Wales Football Combination. Deretter spilte de i den engelske Birmingham & District League (i dag West Midlands Regional League) før de var tilbake i walisisk fotball med spill i Welsh League (North). Nok en liga som ikke lenger eksisterer, men Colwyn Bay vant uansett ligatittelen i 1965, og igjen i både 1981, 1983 og 1984. Etter denne siste tittelen tok The Seagulls igjen spranget over til engelsk fotball, og denne gang for godt, da de tok plass i North West Counties League, der de snart spilte seg opp i den ligaens toppdivisjon.

Da de våren 1991 endte på andreplass, fikk de rykke opp i Northern Premier League for å fylle tomrommet etter at South Liverpool hadde gått under. På første forsøk vant de NPL Division One og rykket opp i NPL Premier. Men det var trøbbel i gjære, for i Wales hadde man dette året stiftet League of Wales som ny toppdivisjon for walisisk fotball, og Welsh FA beordret nå alle walisiske klubber i engelsk fotball (med unntak av Cardiff City, Swansea City og Wrexham som da spilte i engelske Football League) til å returnere til Wales for å ta del i dette. Denne historien har jeg vel for så vidt fortalt tidligere, men for å eventuelt gjenta meg selv, var det åtte klubber som nektet å adlyde denne ordren. De åtte som fikk tilnavnet «The Irate Eight» var for ordens skyld Bangor City, Barry Town, Caernarfon Town, Colwyn Bay, Merthyr Tydfil, Newport AFC, Newtown og Rhyl, og det walisiske forbundet svarte med å nekte de å spille hjemmekamper i Wales.

De to sistnevnte og Bangor City valgte å gi etter, mens Barry Town fulgte et år senere, slik at de åtte var blitt til fire. Colwyn Bay måtte i denne tiden spille sine kamper i England, og banedelte hos både Northwich Victoria og i Ellesmere Port før en rettskjennelse i 1994 sørget for at de igjen kunne spille hjemmekamper i Wales. Da de også seiret i den høyeste rettsinstansen året etter, fikk de fortsette med spill i den engelske pyramiden (selv om Caernarfon Town likevel valgte å returnere til walisisk fotball etter kjennelsen). Welsh FA svarte med å utestenge disse klubbene fra den walisiske cupen, der Colwyn Bay ved tre anledninger hadde vært semifinalist, og dette ble opprettholdt frem til 2011, for deretter å senere bli gjeninnført etter at UEFA vedtok at walisiske lag i engelsk fotball ikke kunne kvalifisere seg som walisisk representant til europacupene.

Uansett, Colwyn Bay holdt seg i NPL Premier frem til 2007, da de rykket ned. Etter at de et par ganger hadde feilet i playoff, var det nettopp via playoff at de returnerte i 2010, etter at Curzon Ashton (2-1) og Lancaster City (1-0) ble slått i henholdsvis semifinalen og finalen. Det ble fulgt opp med et andre strake opprykk etter at andreplassen ble til en ny playoff-triumf etter seire over North Ferriby United (2-1) i semifinalen og FC United of Manchester (1-0) i finalen. 12. plassen i deres debutsesong i Conference North (2011/12) står som deres bestenotering, og ble kopiert to sesonger senere, før det etter fire sesonger på nivået ble nedrykk både i 2016 og 2017. Etter disse to strake nedrykkene befinner klubben seg nå altså igjen i NPL 1 North, der de denne lørdagen skulle være vertskap for et godt gående Bamber Bridge.

Da jeg ankom med rundt halvannen time til kampstart, var også bortelagets buss i ferd med å slippe av spillere og supportere etter å ha kjørt ned fra utkanten av Preston, og jeg stilte meg snart i køen av supportere for å betale de £10 som ble avkrevd i inngangspenger. For ytterligere £2 kunne jeg også legge et eksemplar av dagens kampprogram i veska og ta meg innenfor. Der var dommertrioen ute og tok en kikk på banen mens jeg oppsøkte baren i klubbhuset bak mål på nærmeste kortside. Der fikk jeg meg en forfriskende pint som jeg nippet til mens jeg fordypet meg litt i programmet og slo av en liten prat med et par av de fremmøtte. Da jeg for et par år siden gjestet Bamber Bridge for å se de i playoff-semifinale, hadde jeg på veien dit blitt kontaktet av klubben hvis formann hadde valgt å betale for mitt besøk med plass i VIP-seksjonen med gratis mat og drikke etc, men jeg var nå dessverre ikke i stand til å dra kjensel på noen av de som var så gjestfrie den gang, og det har jo tross alt gått en viss tid siden april 2015.

Colwyn Bay spilte på en rekke forskjellige baner i området før de i 1930 tok i bruk Eiras Park, som ble deres hjemmebane frem til de flyttet inn på dagens Llanelian Road i 1982 – altså kort tid før de returnerte til den engelske pyramiden. Som tidligere nevnt ble da også dette snart starten på en periode der de på første halvdel av 1990-årene måtte banedele et par sesonger hos klubber i England. Da de endelig fikk returnere til sin egen hjemmebane, ble det feiret med tilskuerrekord da ca 2 000 tilskuere så The Seagulls ta imot Marine i den første kampen tilbake på Llanelian Road. Etter dette var man nok noe forsiktige med å gjøre de største oppgraderingene ved anlegget, for i bakhodet lå nok kanskje tankene om at det walisiske forbundet igjen ville skape problemer. Deres hjemmebane ligger idyllisk til, og nå var det på tide med en liten runde rundt banen.

Man kommer altså inn på den ene kortsiden, der det er hard standing under åpen himmel som gjelder, men hvor man også finner klubbhuset. Borterst på denne kortsiden, i hjørnet mot bortre langside, står en bitteliten tribune med noen få seter, og mon tro om ikke dette er ment som en slags handicap-tribune eller noe slikt. Regnet kom nå igjen blåsende sidelengs ned fra åsen eller gressbakken som skaper et idyllisk bakteppe bak bortre langside, men heldigvis var jeg derfor i le da jeg dukket under taket på et av overbyggene der. På denne langsiden har man ikke bare en, men to tribuner, og begge er ståtribuner. En nokså tilsvarende tribune er å finne på bortre kortside, mens man på nærmeste kortside har hovedtribunen som er den eneste som byr på sitteplasser. I tillegg til dette har den også et lite parti med terracing på begge flanker. Nederst mot inngangspartiet har man på denne langsiden også klubbsjappa, der jeg selvsagt måtte innom.

Etter å ha fått sikret meg en pin, måtte jeg naturligvis også romstere litt i baljene med gamle programmer, og en liten bunke ble med meg som tenkt lesestoff på noen av de kommende togturer. I klubbsjappa fikk jeg også snakket med en klubbrepresentant, og det var interessant å høre hans betraktninger rundt feiden med det walisiske FA og perioden med eksiltilværelse. Da jeg spurte om de senere har vurdert å returnere til walisisk fotball, ble jeg fortalt at det ikke er eller hadde vært spesielt aktuelt. På vei tilbake til baren fikk jeg nå visse bange anelser da jeg så at dommertrioen nok en gang var ute på gressmatte for å ta en ny kikk. Hvis det nå skulle bli avlysning, ville gode råd være dyre, og det eneste alternativet med en så sen avlysning ville nok være Bangor City som hadde hjemmekamp klokka 17.15. Spillerne fortsatte imidlertid oppvarmingen etter at dommerne forsvant inn igjen i garderobene, og det var da om ikke annet et godt tegn.

Frykten viste seg heldigvis ubegrunnet, og idet spillerne entret banen gikk jeg til innkjøp av en pai fra matutsalget – dessverre uten mushy peas, men med brun saus. Før dagens oppgjør befant Colwyn Bay seg midt på tabellen med ni poeng opp til playoff, som på step 4 denne sesongen går ned til sjetteplass da to skal direkte opp fra hver divisjon på dette nivået mot normal én. Det har selvsagt å gjøre med omstruktureringen av pyramiden neste sesong å gjøre, med en ny divisjon på både step 3 og step 4. I denne playoff-sonen befant Bamber Bridge seg i kraft av å inneha fjerdeplassen, og for bortelaget var nok en seier påkrevd for å holde følge med South Shields, Prescot Cables og Scarborough Athletic som var trioen foran, samtidig som de ble pustet i nakken av først og fremst Hyde United og Droylsden.

Det har en stund virket som om South Shields med sine finansielle muskler ikke overraskende skulle suse mot en ny divisjonstittel og et tredje strake opprykk etter å ha tatt også dette nivået med storm, men noen advarte mot først og fremst Scarborough Athletic og selvsagt det faktum at det var lenge igjen av sesongen. Bortefolket håpet imidlertid at dette skulle være sesongen da de endelig klarer å ta seg opp, etter at de for få år siden hadde to strake sesonger der de tapte playoff-finalen. Foreløpig hadde de også heng på lagene foran, og med seier over Colwyn Bay ville de kunne ta seg opp på andreplass. Også hjemmelaget kunne klatre en plass med seier, men selv hjemmesupporterne jeg snakket med innrømmet at playoff-mulighetene muligens var i ferd med å forsvinne om man ikke snart begynte å rade opp noen seire.

Gjestene startet friskt, og Alistair Waddecar tvang allerede i kampens første minutt frem en redning fra Bay-keeper Matt Cooper. Det utviklet seg raskt til å bli en kamp som skulle preges av dueller på midtbanen, og været gjorde kanskje sitt til at det ikke ble mye «finspill». Regnet kom susende sideveis slik at selv de oppe på hovedtribunen fikk den midt i fleisen, og derfor søkte jeg foreløpig ly under overbygget bak det bortre målet. Derfra kunne jeg se at det var langt mellom de store sjansene, men plutselig befant hjemmelagets Dan Bartle seg alene med Brig-keeper Lloyd Rigby. Sistnevnte vant den duellen med en fin redning, og noe senere vartet han igjen opp med en glimrende redning da han slang seg og fikk en fingertupp på skuddet fra Kyle Jacobs. I motsatt ende av banen hadde Danny Forbes en mulighet før Waddecar igjen var på farten og sendte ballen forbi keeper Cooper, bare for å se ballen klarert av en Bay-forsvarer nesten inne på streken. Dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderoben og jeg søkte tilflukt i klubbhusets bar sammen med mange andre av de 213 tilskuerne.

Etter hvilen hadde Regan Linney allerede etter noen sekunder fyrt av et skudd som ble blokkert, da han noen minutter senere vendte opp i feltet og ble lagt i bakken. Dommeren pekte på straffemerket, og Jamie Milligan gjorde ingen feil da han sendte Bay-keeper Cooper feil vei og Bamber Bridge i ledelsen i det 50. minutt. Dette virket å blåse liv i kampen, og nå hadde også regnet så godt som stoppet opp da vi kunne registrere at det åpnet seg litt opp med sjanser og halvsjanser begge veier. Timen var passert da hjemmelaget slo tilbake, og jeg lurte først på om Elliot Rokka sto i offside da han scoret fra kort hold etter at et skudd fra en av hans lagkamerater hadde blitt halvveis blokkert, men det gjorde han åpenbart ikke, og dermed 1-1.

Hjemmelaget virket også å få litt vind i seilene i perioden etter dette, men det var bortelaget som igjen tok ledelsen drøyt ti minutter før slutt. Et frispark fra Matt Dudley ble headet videre av Alistair Waddecar, og ballen seilet inn i Colwyn Bay-målet. 1-2, og Dudley hadde like etter et susende langskudd som strøk over tverrliggeren. Det virket å gå mot borteseier, men i det siste ordinære minutt slo hjemmelaget tilbake for andre gang. Will Booth fikk ballen ute på kanten ved sidelinjen og sendte et virkelig ekkelt og høyt innlegg som skrudde inn mot bakerste stolpe. Da jeg så ballen ende opp i nettmaskene mistenkte jeg først at noen hadde fått en touch, men den spratt visst guffent rett foran Brig-keeper Rigby og inn i mål til 2-2. I tilleggstiden hadde hjemmelagets Kyle Jacobns en avslutning blokkert nesten inne på streken, mens gjestene deretter tvang frem et par cornere før dommeren blåste av.

Dermed poengdeling, og det var nok et rettferdig resultat kampen sett under ett, men med den sene utligningen er det også forståelig at bortesupporterne ikke var ekstatiske, og Brig-manager Neil Reynolds mente det selvsagt var skuffende der og da, men at han måtte vurdere om dette var ett vunnet poeng eller to tapte. For Colwyn Bay sin del tok de seg opp på 10. plassen, men det var altså fortsatt et stykke opp til playoff-sonen. Selv hadde jeg ringt etter en taxi med tanke på å rekke 17.43-toget, men da han ankom fem minutters tid tidligere enn avtalt var det bare å tømme glasset og takke for seg. Faktisk rakk jeg akkurat 17.21-toget, og kunne etter 50 minutter på jernhesten stige av og sjekke inn i Chester.

Kvelden var jo ennå ung, så jeg trasket en tur ut i Chester, der jeg valgte Wetherspoons-puben The Square Bottle som åsted for et måltid. Deretter gikk turen videre til The Cornerhouse, før kvelden ble avsluttet ved The Cellar. Sistnevnte har tidligere blitt kåret til årets pub av CAMRA, så det var ikke spesielt overraskende at jeg også likte meg der. Jeg trodde kanskje de ville vise kampen mellom Bromley og Ebbsfleet United, men det var denne kvelden dart for alle pengene, da legenden Phil Taylor var i sin siste pilkast-finale før han legger opp. For første gang var det faktisk tilløp til at jeg syntes det var spennende å følge med, så jeg valgte meg et siste glass mulled cider før jeg likevel tok kvelden før finalen var ferdigspilt. Jeg hadde tross alt en tidlig start dagen etter, så det var greit å komme seg i seng. 

English (pyramid) ground # 449 / Welsh ground # 7:
Colwyn Bay v Bamber Bridge 2-2 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Llanelian Road, 1 January 2018
0-1 Jamie Milligan (50)
1-1 Elliot Rokka (62)
1-2 Alistair Waddecar (80)
2-2 Will Booth (90)
Att: 213
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 02.01.2018: Albion Rovers v Airdieonians
Previous game: 30.12.2017: Cliftonville v Coleraine

More pics

Lørdag 30.12.2017: Cliftonville v Coleraine

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Man kan nesten ikke våkne opp i Belfast uten å starte dagen med en Ulster fry, og i tilknytning til etablissementet jeg hadde overnattet på ligger Causeway Cafe, som høster lovord for sin mat, så da var det på sin plass å innta frokosten der. Den var da også herlig, selv om jeg i etterpåklokskapens navn skulle forhørt meg om det gikk an å legge til et par ting. Etter en slik flott start på dagen tok jeg apostlenes hester fatt da jeg vandret en tur i Belfast sentrum, og jeg fant også tid til å stikke innom Wetherspoons-puben Bridge Hotel for å slukke tørsten med en kjapp j2o, og egentlig også kun for å irritere venner i fastlands-England som gjør seg stor umake med å «samle» på Wetherspoons-puber. Jeg hadde egentlig tenkt å igjen ta en rast på The Crown Liquor Saloon, som med sin fantastiske utsmykning både utvendig og innvendig er en attraksjon i seg selv, men etter å ha stukket hodet inn, gjorde mengden av turister sitt til at jeg droppet det denne gang.

I stedet vendte jeg snart oppmerksomheten mot dagens kamp, og jeg så frem mot å besøke Cliftonvilles hjemmebane Solitude og ta en kikk på den flotte hovedtribunen før man etter hvert går i gang med den planlagte raseringen som vil medføre at den rives og erstattes med en ny og moderne tribune slik som på de to kortsidene. Det var da også – ikke minst etter at Carrick Rangers sin hjemmekamp ble flyttet til fredag slik at jeg kunne gjøre en liten helgetur av det – hovedgrunnen til at jeg på et tidspunkt i det hele tatt begynte å vurdere en svipptur over til Ulster. Jeg hadde nå fått satt fra meg bagasjen til oppbevaring ved Belfast Internation Youth Hostel, der jeg hadde overnattet, med planer om å hente den etter kamp, og nå gikk jeg for å finne holdeplassen for buss 12 A, som skulle ta meg til et sted noen få minutters gange fra Solitude.

Cliftonville er et område i det nordlige Belfast som hører til bydelen Oldpark. Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om dette spesifikke området av byen, men Belfast generelt burde jo være kjent for de fleste. Det er Nord-Irlands største by og ‘hovedstad’, og selve byen skal ha et innbyggertall på rundt 335 000. Selv om man i området har funnet bosetninger fra bronsealderen, var det først tidlig på 1600-tallet at byen Belfast ble grunnlagt, og den spilte en viktig rolle under den industrielle revolusjon da den slo seg opp som verdens største senter for lin-produksjon. Dette var medvirkende til at byen fikk tilnavnet ‘Linenopolis’. Senere har de nok blitt enda mer kjent for blant annet skipsbygging, og byen er hjemsted for verdens største tørrdokk ved verftet Harland & Wolff, som blant annet sto for byggingen av RMS Titinic. I den forbindelse er det fantastiske Titinic-museet virkelig verdt en kikk for de som gjester Belfast.

Cliftonville Football & Athletic Club ble stiftet i 1879, og det gjør de til den eldste klubben på den irske øya. Da den første cupfinalen i the Irish Cup ble spilt våren 1881, var Cliftonville tapende finalist, og det gjentok seg året etter, før de i 1883 sikret seg sitt første av etter hvert åtte cuptroféer. Det skal imidlertid nevnes at sju av disse åtte cuptitlene ble hanket inn i perioden mellom 1883 og 1909, og det kan også legges til at klubben i tillegg har vært tapende cupfinalist ved elleve anledninger. Da Irish FA ble stiftet i 1880, var naturlig nok Cliftonville en av initiativtakerne, og det samme var tilfelle da the Irish League ble stiftet ti år senere. Siden den gang er Cliftonville en av klubbene som har spilt samtlige sesonger i toppdivisjonen.

Klubbens første ligatittel i 1906 ble delt med Distillery, men i 1910 slapp de å dele tittelen. Imidlertid ble det etter dette en lang trofétørke hva store titler gjelder, og da Cliftonville helt til første halvdel av 1970-årene forble en amatørklubb, var det naturligvis heller ikke bare enkelt å konkurrere sportslig med klubber som etter hvert omfavnet den profesjonelle fotballen og betalte sine spillere. Tørken fikk en slutt da Cliftonville i 1979 sikret seg et nytt (men foreløpig siste) Irish Cup-trofé med finaleseier 3-2 over Portadown, men senere falt de hen til nye sesonger der de oftere var involvert i bunnstriden enn toppkampen. Marty Quinn var en av cupvinnerne fra 1979, og det var med ham som manager at Cliftonville i 1998 vant sin første ligatittel på hele 88 år.

Da Cliftonville senere spilte i EUFA Cupen, ble de den første nord-irske klubb til å spille i alle europacupene. 2012/13-sesongen skulle vise seg å bli en av de mest suksessfulle i klubbens historie, da de ikke bare sikret seg ligatittelen men også sin andre ligacup-tittel. Kun finaletap for Linfield i den gjeveste cupen, the Irish Cup, hindret en trippel. Det ble fulgt opp med en sesong der de igjen vant både ligaen og altså ligacupen, og sistnevnte cup ble også vunnet i både 2015 og 2016, slik at de sto med fire strake triumfer i ligacupen. En artig detalj man kanskje skal ta med, er at Cliftonville i tre sesonger i 1880-årene også deltok i den engelske FA Cupen; dog uten spesiell suksess, men en andre omkamp mot Linfield er fortsatt den eneste kampen i denne turneringen som har blitt spilt på Christmas Day (altså første juledag).

Da jeg krysset over Cliftonville Road ved stedet der et par veggmalerier gjør ære på klubben, kunne jeg se deler av Solitudes flotte hovedtribune og et av inngangspartiene foran meg i enden av Cliftonville Street, og synet av den røde bølgeblikken fikk pulsen til å stige et hakk eller to. Dette er virkelig en klassisk tribune, og jeg fulgte smuget langs dens utside til jeg kom til et sted på motsatt flanke der portene sto åpne og jeg kunne kikke inn. En kar som sto rett innenfor bekreftet at klubbens social club vitterlig skulle være åpen, og pekte mot en av dørene på tribunens ytre nede i smuget, der det så alt annet enn åpent ut. Jeg gikk forbi den første døra som så stengt ut, men som det senere skulle vise seg at var den de lokale benyttet til å gå ut og inn, og ble i stedet buzzet inn da jeg ringte på ringeklokka på en dør et stykke lenger ned, slik at jeg måtte ta meg tilbake til baren via korridorene i tribunebyggets indre.

Der inne var det allerede en god del folk, og kanskje hadde det noe med at Old Firm akkurat hadde blitt sparket i gang på TV, men gufne Celtic-kostymer virket denne dagen å være minst like stor mote som Cliftonville-effekter, og jeg var nok ganske sikkert den eneste der inne som håpet på Rangers-seier. Ikke overraskende med tanke på hvilket område av byen vi befant oss i, og derfor hadde jeg da også latt min Union Jack-veske ligge igjen i bagasjen denne gang. Med Celtic-subben til stede er selvsagt «Blitz-elementene» med St. Pauli-effekter etc. heller aldri langt unna, og måten en av de hadde kledd opp sitt avkom på grenset nærmest til barnemishandling i mine øyne. Vel, jeg fikk meg uansett noe i glasset, og i bytte mot £2,50 klarte jeg etter hvert også å få kloa i et program, som for øvrig igjen var en dobbelt-utgave som også dekket kampen mot Ballymena United tre dager senere.

Mens jeg sto der og registrerte at Rangers faktisk hadde en god periode, kom jeg snart i prat med to Shelbourne-supportere som åpenbart savnet fotballen nå som sesongen for lengst var avsluttet nede i den irske republikken, og derfor hadde tatt turen opp for å bedrive litt groundhopping. Det var interessant å høre de fortelle om planene for deres nye stadion, og også om hvordan hjemmebanen til Cork City visstnok fortsatt bar preg av skadene den fikk i stormen for en stund siden. Vel, etter å ha sett Old Firm ende målløst, var det etter hvert på tide å forlate baren der innunder den flotte tribunen, og gå for å betale seg inn med de £11 som ble avkrevd i inngangspartiet. Vel innenfor portene kunne jeg omsider ta en nøyere kikk og beundre den flott hovedtribunen som for øvrig ikke bar noen tegn til at den visstnok venter på dødsdommen.

Solitude har vært klubbens hjemmebane siden den ble åpnet i 1890, og er med det det eldste fotballstadionet på den irske øya. Før den irske republikken ble selvstendig, ble Solitude i en periode brukt som hjemmebane for det som den gang var det irske landslaget, og det skal også ha vært her det første straffesparket i internasjonal fotball ble tatt. Anlegget domineres nå av den nevnte hovedtribunen, som ble bygget tidlig i 1950-årene som erstatning for en tidligere hovedtribune som i 1949 fikk store skader da en brann brøt ut under en cupkamp mellom Linfield og Glentoran. Dagens tribune har to nivåer, med sittetribune øverst og ståtribune med klassisk terracing på et mindre nivå i forkant nederst. Jeg mener jeg leste allerede for et år eller to siden at man den gang håpet arbeidet med å erstatte den med en ny tribune var nært forestående, men i likhet med planene for Glentorans fantastiske hjemmebane The Oval har så foreløpig ikke skjedd. Man sier det fortsatt vil skje, men ingen vet lenger riktig når.

Dessverre var jeg altfor sent ute til å få med meg en annen klassisk del av anlegget, og mange mener at Cage End Stand – på kortsiden til høyre sett fra Main Stand – var den mest berømte av anleggets tribuner. Dette var en fantastisk ståtribune som dessverre ble revet i 2007 og året etter erstattet av den moderne sittetribunen som i dag står der. I hjørnet mellom denne og Main Stand står det også en spesiell bygning som må nevnes, og «The Whitehouse» er litt som «The Cottage» på Fulhams Craven Cottage. Dette er uansett en hvit toetasjes murbygning som tidligere huset klubbens social club, men som nå (inntil videre) huser garderober og klubbkontorer. Den bortre langsiden er i dag ikke i bruk, bortsett fra at man har laglederbenkene her, men tidligere var det her en ståtribune med terracing inntil også den visstnok ble skadet i brann. Når man eventuelt får på plass en ny hovedtribune vil man kanskje vurdere også en ny tribune her? Skjønt tilskuertallene må nok ytterligere opp om det skal være behov for noe slikt.

På bortre kortside blir bortesupporterne plassert på det som ofte har blitt kalt The Bowling Green End, og denne fikk en ansiktsløftning i 2001. På denne noe mindre og ikke spesielt spennende tribunen var det denne ettermiddagen Coleraine-fansen som holdt hoff, og de hadde da også hatt mye å juble for så langt denne sesongen. Før dagens runde toppet de nemlig den nordirske toppdivisjonen ett poeng foran Crusaders. Disse to hadde henholdsvis ti og ni poeng ned til treer Glenavon som dog hadde to kamper til gode, mens Linfield og Cliftonville fulgte hele 15 poeng bak Coleraine – dog med henholdsvis to og en kamp til gode. Coleraine hadde kun tapt én kamp hittil i sesongen, så et Cliftonville som kom fra to tap forventet nok en tøff kamp, og det virket det som om supporterne også ga uttrykk for, om jeg skal dømme ut fra samtalene jeg overhørte før lagene entret banen.

På dette tidspunktet hadde jeg også rukket å ta en tur innom klubbsjappa bortenfor den nye sittetribunen, der jeg plukket med meg en pin til min samling. En tur innom matutsalget foran «The Whitehouse» ble det også tid til, i tillegg til at jeg fikk kikket meg litt rundt på de partiene som var tilgjengelig for meg – det vil si hovedtribunen og den nye sittetribunen. Jeg stusset for øvrig litt over at det virket å være få tilskuere oppe på øvre del av hovedtribunen, og de fleste sto på betongavsatsene nederst eller tok plass på den nye sittetribunen. Jeg undret nesten litt over hvorvidt den flotte Main Stand var delvis sperret av, men kom aldri helt til bunns i dette, og det virket uansett heller ikke som om dette egentlig var tilfelle. Nå var det uansett på tide å vende oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på kunstgressmatta (som dessverre erstattet gressmatta i det herrens år 2010).

Coleraine burde tatt ledelsen da de fikk kampens første store sjanse, men fra god posisjon satt Eoin Bradley ballen utenfor etter å ha blitt forstyrret av en Cliftonville-forsvarer. På motsatt banehalvdel hadde The Reds gode muligheter ved både Daniel Hughes og Rory Donnelly, og de to var igjen involvert da Donnelly la inn til Hughes som headet like over. Hjemmelaget imponerte mot ligalederne, men det var fortsatt målløst ved pause da lagene gikk i garderoben. Selv droppet jeg ved denne anledningen tanken om å returnere for en pint i baren, der det for øvrig hadde vært happy hour med £2,50 for alle pints mellom klokka 12 og 14. Nå som sola var i ferd med å forsvinne helt, ble det såpass kaldt at jeg i stedet dro på meg lue og hansker mens jeg ventet på andre omgang.

Vertene fortsatte å presse på, og bortekeeper Chris Johns måtte i aksjon på en god avslutning fra Rory Donnelly. Plutselig fikk Coleraine en kjempesjanse da Ian Parkhill stjal ballen etter Cliftonvilles-slurv på egen banehalvdel, og han spilte fri Eoin Bradley, men til tross for å ha fri bane ble han presset såpass at hans avslutning gikk utenfor. Med et snaut kvarter igjen ble en lang ball spilt opp mot Rory Donnelly som virket å kunne være på vei alene mot mål om han ikke hadde blitt revet ned av Coleraine-spiller Aaron Traynor, og sistnevnte fikk se det røde kortet slik at The Bannsiders måtte avslutte kampen med ti mann. Var det dette Cliftonville trengte for å få den avgjørende scoringen?

Hjemmelaget hadde i hvert fall noen store sjanser, og innbytter Jay Donnelly ble spilt gjennom av Jude Winchester, men alene med keeper plasserte han ballen like utenfor. Samme mann fikk en ny stor mulighet da han etter et innlegg fikk heade på blank goal fra god posisjon, men denne gang sto keeper Johns i veien med en refleksredning. Dermed endte det målløst, og det er liten tvil om at Coleraine-manager Oran Kearnsey hadde mest grunn til å være fornøyd med det ene poenget, selv om det skulle vise seg at de nå hadde blitt forbigått av et Crusaders som hadde benyttet ettermiddagen til å ta en borteseier mot selveste Linfield. Etter kampen uttrykte på sin side Cliftonville-manager Barry Gray skuffelse over å ikke ha vunnet, etter det han mente hadde vært deres beste forestilling denne sesongen.

Til tross for at det ikke ble noen mål, hadde det vært en nokså underholdende affære for de 1 522 tilskuerne, og selv forlot jeg snart flotte Solitude for å finne bussholdeplassen for bussen tilbake til sentrale Belfast. Jeg var akkurat noen sekunder for sent ute til å rekke en av bussene, og det som skulle være den neste bussen hadde åpenbart bestemt seg for å ikke komme, men etter en ørliten spasertur til en annen holdeplass klarte jeg omsider å komme meg med en buss tilbake til sentrum. Jeg trasket raskt tilbake til Royal Bar og forlystet meg i godt selskap et par timer. Under en røykepause hadde jeg gått til en taxisentral noen meter nede i veien for å forhåndsbestille en taxi til senere, og etter å også ha fått hentet bagasjen min, takket jeg folket i Royal Bar for denne gang og gikk i 20.15-tiden for å la drosjekusken skysse meg til ferja.

For å få kabalen til å gå opp best mulig, hadde jeg nemlig bestilt plass på Stena Line sin natt-ferje fra Belfast til Liverpool…eller rettere sagt Birkenhead. Det hadde kostet £28,50 for overfarten og ytterligere £55 for en lugar som jeg følte jeg måtte unne meg, men stuten av en drosjekusk – som for øvrig var en trivelig kar – presterte å kjøre meg til feil terminal. Jeg syntes det virket overraskende folketomt da jeg gikk for å sjekke inn, og ble da også snart gjort oppmerksom på at dette var terminalen for selskapets ferjer til skotske Cairnryan. Jeg ble pekt i riktig retning, og selv om det i luftlinje ikke var spesielt langt, brukte jeg over 20 minutter på å slepe med meg bagasjen til riktig terminal via veien som slynget seg rundt på kaiområdet.

Heldigvis hadde jeg beregnet godt med tid, slik at jeg likevel ankom i god tid før innsjekkingen stengte klokka 21.30 – en time før avgang. Etter å ha blitt skysset fra terminalen og bort til ferja, fikk jeg raskt installert meg på lugar 510, og gikk deretter for å få litt mat i skrotten. I båtens bar og restaurant ble en porsjon chili skylt ned med en pint cider før jeg trakk meg tilbake til lugaren for å få litt søvn. Med ankomst klokka 06.30 morgenen etter ville det nemlig være en tidlig start. Svippturen over til Ulster hadde vært en suksess, og nok en gang hadde jeg stortrivdes i Belfast og Nord-Irland. De to dagene der ville på flere måter stå som et høydepunkt på turen, men nå var det på tide å returnere til det britiske «fastlandet».

Northern Irish ground # 4:
Cliftonville v Coleraine 0-0 (0-0)
NIFL Premiership
Solitude, 30 December 2017
Att: 1 522
Admission: £11
Programme: £2,50
Pin badge: £3

Next game: 01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge
Previous game: 29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United

More pics

Fredag 29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var nok bra at jeg hadde bestilt vekking klokka 05.30, for da telefonen ringte hadde jeg tydeligvis sovet meg gjennom min første alarm, og det ville vært krise om jeg forsov meg denne morgenen da jeg tross alt hadde et fly å rekke. Jeg sjekket ut av Ibis-hotellet og gikk de få meterne over til Brighton jernbanestasjon, der jeg tok plass på 06.05-toget som skulle bruke en drøy halvtime på å frakte meg opp til Gatwick Airport. Under planlegging av turen hadde det lenge sett ut som om jeg denne dagen ville besøke Morecambe, men det var før helgens hjemmekamp for Carrick Rangers ble flyttet til fredagen, slik at forholdene plutselig lå til rette for en svipptur til Nord-Irland med både fredags- og lørdagskamp.

Det ga meg ikke bare en mulighet til å få besøkt Carrick Rangers, som i seg selv hadde fristet meg en stund, men også å få med meg en kamp i Belfast på lørdagen, da Cliftonville sto oppført med hjemmekamp, og deres klassiske hjemmebane Solitude var det greit å få besøkt før den snart dessverre vil moderniseres og steriliseres ytterligere (i hvert fall er det det man sier). Derfor begynte jeg å se på muligheten for et par dagers utflukt til Ulster, og selv om det i seg selv bød på en solid mengde hodebry, klarte jeg omsider å få trykket inn en slik svipptur i reiseruta. Det betinget altså tidlig start denne fredagen med EasyJet sitt morgenfly fra Gatwick til Belfast International klokka 08.30, og det er også forklaringen på hvorfor jeg returnerte til Gatwick Airport denne morgenen.

Etter å ha sjekket inn hadde jeg tid til å innta en full english på Wetherspoons-puben Red Lion inne på den nordlige terminalen, der det var såpass folksomt at jeg måtte slå meg ned ved bordet til en eldre herremann. Han var i ferd med å sluke sin andre av det han hevdet var en fast mengde på fire pints som han alltid inntok før han fløy til Thailand. Det mente han besørget litt skikkelig søvn på flyturen, og han var da også en trivelig kar og hyggelig samtalepartner mens jeg inntok min frokost. Med siste rest av black pudding satt til livs var det på tide å takke for praten, ønske god tur til Thailand og finne frem til gaten. Snart satt jeg på flyet og registrerte vel bare så vidt meldingen om at vi nok ville ta av ørlite forsinket før jeg falt i søvn allerede før så skjedde.

Flyvningen var beregnet til en time og 35 minutter, og da jeg våknet ved landing hadde jeg fått litt ekstra søvn. Det var bare å vente på bagasjen og deretter gå for å vente på neste avgang for buss 300A ned til Belfast. Siden jeg uansett skulle ha tog senere på dagen, gikk jeg etter ankomst i sentral Belfast til innkjøp av en billett som lot meg både toge ned det ene stoppet fra Great Victoria Street til Botanic og senere tur/retur derfra til Carrickfergus. Noen få minutter fra Botanic stasjon ligger Belfast International Youth Hostel rett over veien for Royal Bar, som er et naturlig vannhull ved mine Belfast-visitter. Overnattingsstedets navn hadde gjort meg litt skeptisk, men for £44 hadde jeg i hvert fall fått et privat dobbeltrom, og selv om det var litt tidlig for innsjekking, fikk jeg i hvert fall slengt fra meg bagasjen og krysset veien for å slå i hjel litt tid ved Royal Bar.

Der traff jeg igjen på nordirske bekjente; inkludert noen av de som for øvrig også hadde vært i Oslo for å se VM-kvalifiseringskampen mellom Norge og Nord-Irland i oktober. Mens den gamle snooker-stjernen Alex «Hurricane» Higgins fulgte med – i hvert fall portrettet av ham på veggmaleriet innerst i puben – unnet jeg meg en pint der mens jeg ventet på at klokka skulle passere 13.00 slik at jeg kunne sjekke inn. En liten stund etter at så skjedde, tømte jeg glasset og krysset veien for å sjekke inn og installere meg, for deretter å svippe raskt innom Royal Bar igjen, før jeg omsider gikk for å ta 14.49-toget opp til Carrickfergus. Jeg ville nemlig komme meg opp dit nokså tidlig, og etter en halvtime kunne jeg stige av.

Carrickfergus ligger på østkysten av det nord-irske grevskapet Antrim, omtrent 18 kilometer nord for Belfast. Med en beliggenhet ut mot ‘bukta’ Belfast Lough, er det Antrims eldste by og også en av de eldste byene på den irske øya. Byen blir på folkemunne ofte bare kalt Carrick, og her finner man borgen Carrickfergus Castle som ble bygget i 1177. Den har i seg selv en lang historie der den opp gjennom årene har spilt en viktig rolle i diverse konflikter. Det var også her i Carrickfergus at King William III, daværende Prince of Orange, steg i land 14 juni 1690 etter å ha befridd engelskmennene fra den katolske James II og hans tyranni, før han noen uker senere knuste James II for godt i Battle of the Boyne. I nyere tid ble Carrick i 1970-årene et senter for tekstilindustri, og det var også en by som under ‘The Troubles’ bar preg av paramilitær aktivitet.

King Williams seier i det nevnte slaget ved Boyne er jo det Oransjeordenen årlig feirer med sine store parader den 12. juli, og sommeren 2016 var jeg igjen over for å overvære dette. I forbindelse med den turen hadde jeg og mitt reisefølge noen flotte utflukter, og den flotteste av de gikk oppover Antrim-kysten, forbi Carrickfergus og helt opp til fantastiske og spektakulære Giant’s Causeway med sine rundt 40 000 basalt-søyler. Det var vel først og fremst strekningen mellom Carrickfergus og underverket Giant’s Causeway som imponerte med et fantastisk landskap, og jeg har vel knapt vært noe vakrere sted, selv om jeg mistenker at det kan være langt dystrere i de kalde og forblåste vintermånedene. Likevel skulle jeg den gang gjerne utforsket Carrick litt nøyere, men det fikk jeg ikke tid til, så nå hadde jeg et par timer på meg til å bøte litt på akkurat det.

Det var derfor jeg ilte fra togstasjonen og ned til Carrickfergus Castle for å ta en kikk, men siden det skulle stenge klokka 16.00 var det liten vits å ta seg inn, slik at jeg nøyde meg med en utvendig kikk på den imponerende borgen, samt å hilse på statuen av King William III. I likhet med ham hadde jeg nå altså landet i Carrickfergus, men det var 2017 og ikke 1690, og snarere enn å befri folket fra James’ tyranni ville jeg heller sjekke ut byen og et par av dens puber. Dobbins Inn hadde blitt varmt anbefalt av både min Stourbridge-kompis Jim McComish, som er nettopp herfra, og flere andre. Derfor var det et naturlig første stopp, og den svarte så absolutt til forventningene. «We’re doing an all day Ulster fry as well», sa kvinnen bak bardisken da hun så meg kikke på menyen, og hvordan i all verden kunne jeg motstå noe slikt??

Mett og fornøyd tømte jeg omsider også det andre glasset og forlot Dobbins Inn for å teste et par andre steder. The Central Bar er en av få Wetherspoons-puber i Nord-Irland, og viste seg å være nettopp det – en nokså typisk Wetherspoons-pub, og selv om jeg følte litt for å returnere til Dobbins Inn, spaserte jeg deretter mot kveldens kamparena. Skjønt jeg hadde ytterligere en planlagt pitsop på vei dit, og jeg stakk innom Ownies Bar, før jeg også lot meg friste til å prøve ut Royal Oak, selv om den lå noen titalls meter etter der jeg skulle dreiet av. Det ble imidlertid siste stopp før jeg benyttet gangbrua over jernbanelinja snarere enn å følge veien som går i bue rundt via en bro. Fra gangbrua hadde jeg fin utsikt over kveldens kamparena, Taylors Avenue, som har sitt navn etter den nevnte veien på utsiden, og der kunne jeg betale meg inn med £11.

Før jeg går inn på temaet Carrick Rangers, tror jeg det kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det nokså kompliserte systemet i nord-irsk fotball. Ikke bare har den nord-irske ligaen en innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse tre er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik så har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en NIFL Premier Intermediate League som er nivå tre i pyramiden, og de som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status/lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under der igjen har man junior-ligaer, men det skal vi ikke bevege oss inn på i denne omgang.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890 var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet en uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var den opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en annen historie, så la oss omsider se litt på Carrick Rangers, og de ble på sin side stiftet så sent som i 1939. Med den tilsynelatende nokså innviklede historien til den nord-irske fotballen med ligaer som ikke lenger eksisterer på lavere nivå, får jeg prøve å gjøre dette så enkelt som mulig ved å ikke gå altfor mye i detalj rundt de første tiårene til klubben, men de spilte seg i 1957 opp til det som den gang het Irish League B Division, som vel er en forgjenger til dagens NIFL Intermediate League.

1970-årene var en slags storhetstid for klubben, og i perioden 1972-1977 vant de denne ligaen ved tre anledninger, men det stolteste øyeblikket i klubbens historie kom i 1976, da de spilte seg frem til finalen i the Irish Cup – det nord-irske svaret på FA Cupen. Som intermediate-klubb var de ikke levnet noen sjanse i finalen mot storheten Linfield, men Carrick Rangers sto for et av tidenes cupsjokk da de beseiret Nord-Irlands beste klubb med 2-1 og sikret seg cup-troféet. Sensasjonen var et faktum! Dette var for øvrig en tid da det man ikke opererte med automatisk opp- og nedrykk, så man var i tillegg avhengig av å bli stemt inn i «det gode selskap». Carrick Rangers håpet dog at deres suksess nå ville åpne muligheter i så måte, for nå hadde de virkelig gjort seg bemerket. Uvisst av hvilken grunn skjedde så ikke, og klubben måtte vente helt til 1983 og en utvidelse av toppdivisjonen fra 12 til 14 lag før de endelig kunne juble over senior-status og medlemskap i toppdivisjonen.

Klubbens første sesong på det øverste nivået startet lovende da de etter fire kamper fortsatt var ubeseiret, men til slutt endte de som jumbo, og det var en plassering de skulle bli nokså vant med de kommende årene. I debutsesongen spilte de seg imidlertid også frem til ny finale i den gjeveste cupen, men måtte der gi tapt 1-4 for Ballymena United. Ytterligere to jumboplasser i ligaen fulgte, mens de i 1989 oppnådde sin beste plassering i form av en 8. plass. Da toppdivisjonen i 1995 ble delt i en ny Premier Division og en First Division, var Carrick Rangers blant klubbene som måtte ta turen ned i sistnevnte, men samtidig spilte de seg igjen frem til ny cupfinale mot Linfield. Denne gang fikk dog Linfield revansje for tapet i 1976 og seiret med 3-1, mens Carrick Rangers deretter så sine spillere bli spredd for alle vinder.

Etter dette tok det klubben lang tid å slå tilbake, og i 2003 mistet de også sin senior-status slik at de forsvant enda lenger ned. Det var først i 2011 at de igjen var tilbake i toppdivisjonen etter 16 års fravær, og da endte det med umiddelbart nedrykk. I 2015 sikret de igjen opprykk til øverste nivå, og har foreløpig klart å holde plassen, til tross for lefling med nedrykk. Senest i fjor måtte de gjennom kvalifiseringskamper mot Institute for å beholde plassen, og igjen blir det nok en kamp for å overleve. Kveldens kamp ville være et viktig oppgjør i så måte, mellom de to klubbene nederst på tabellen, der vertene lå på nest siste plass med skarve 10 poeng på sine 20 kamper så langt. Enda verre var det for gjestende Ballinamallard United som kun hadde 5 poeng og også en kamp mer spilt. For ordens skyld lå Warrenpoint Town tredje sist med 17 poeng, mens Coleraine og Crusaders så ut til å utkjempe en tvekamp om tittelen.

Etter å også ha betalt £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram – som for øvrig var et dobbeltprogram som også skulle dekke hjemmekampen mot Dungannon Swifts tre dager senere – fikk jeg en varm velkomst av trivelige klubbrepresentanter som etter hvert kunne peke meg i retning av klubbhusets bar som entres fra utsiden. Der inne kunne jeg sette meg ned og i ro og mak studere kampprogrammet nærmere. Når det er snakk om et dobbeltprogram er det alltid en fordel når man ser den første av kampene det dekker, men her var det uansett ingen tabell som ville være noe utdatert. Bortsett fra det var det ingenting å utsette på programmet som jeg fordypet meg i en stund før jeg tok en nærmere kikk på noen klenodier fra klubbens historie som henger på veggene der inne.

Taylors Avenue har så vidt meg bekjent vært klubbens hjemmebane siden starten, og ligger inneklemt mellom jernbanelinjen mellom Belfast og Larne, et sykehus, og et sportskompleks med flere kunstgressbaner. Inngangspartiet er på den ene kortsiden ut mot veien på utsiden, der det for øvrig er et par veggmalerier på utsiden. På innsiden er det kun hard standing her bak mål på denne kortsiden, men også på innsiden har man svingt malerkosten på et parti av muren der «Spirit of ’76» står å lese i klubbens farger med oransje skrift på svart bakgrunn. Anlegget domineres av den meget flotte hovedtribunen som naturlig nok står på den ene langsiden – på høyre hånd sett fra inngangspartiet. Dette er en sittetribune som er noe opphøyet fra bakken og som dermed entres via trapper i forkant. På begge sider av denne er det ute på flankene små seksjoner med terracing under åpen himmel.

På motsatt langside er det igjen kun hard standing, men det er her man finner laglederbenkene. Med tanke på hvor tett man her er innpå veien på utsiden – og også den nevnte jernbanelinjen – vil det ikke være enkelt å bygge ut noe voldsomt her. Det er det nok uansett ikke noe enormt behov for foreløpig, når man på bortre kortside har en ståtribune som strekker seg omtrent hele banens bredde. Dette er en nyere og mer moderne sak enn den flotte hovedtribunen, og gir tak over hodet til et større antall personer som står på betongavsatsene her. Det er selvsagt først og fremst takket være den herlige hovedtribunen, men jeg falt umiddelbart for Taylors Avenue, og besøket der skulle bli stående som et høydepunkt på min store romjuls- og nyttårstur. Jeg følte at dette uten tvil  var verdt den tidlige starten og flyturen til Belfast.

Trivelige folk er det også, og en av klubbrepresentantene hadde etter hvert klart å finne frem en pin til min samling som han nektet å motta betaling før. Jeg lot ham i stedet avbilde meg sammen med klubbens maskot – Taylor the Tiger – før jeg lot meg fascinere av deres anekdoter rundt rivaliseringen med Larne, et stykke videre nordover langs den fantastiske Antrim-kysten. Kampene mellom disse to får navnet «The East Antrim Derby», og er nok heftige saker. Ikke overraskende mente de videre at det denne sesongen igjen nå dreier seg om å først og fremst overleve i toppdivisjonen, og at kveldens kamp kunne vise seg viktig i så måte. The Gers sto nemlig med 0-1-9 og kun ett poeng på sine siste ti ligakamper, så nå var håpet at de igjen kunne hanke inn en etterlengtet trepoenger og at jeg kanskje kunne bringe de litt hell.

Carrick startet friskest, og Chris Morrow skjøt like over før Mikel Suarez så sin avslutning bli reddet på streken. Etter dette var det langt mellom sjansene før bortelaget fra Fermanagh tok ledelsen etter en snau halvtime. Det skjedde etter et hjørnespark der ballen endte hos James McKenna som la tilbake til Matthew Smyth, og etter at hans avslutning ble blokkert, satt McKenna inn 0-1. Deretter skjedde ikke altfor mye av interesse før pause, men gemyttene var uansett i kok da lagene gikk av banen. Carrick-manager David McAlinden var åpenbart utilfreds med McKenna, og flere personer måtte gå mellom da også Mallards-manager Gavin Dykes involverte seg og det var i ferd med å utarte. Det endte med at dommeren valgte å sende begge managerne på tribunen.

Tidlig i andre omgang ble hjemmekeeper Harry Doherty testet av Hary Armstrong, mens Mallards-keeper Richard Bush måtte i aksjon i motsatt ende av banen da Eamon McAllister fyrte løs. Carrick syntes å våkne til liv igjen nå, og i omgangens sjuende minutt ble et innlegg fra Lee Chapman headet i mål av Michael Smith. Dermed 1-1, og Smith kunne kort etter fått sitt andre for kvelden, men keeper Brush hindret ytterligere scoring. Det klarte han imidlertid ikke da Denver Gage headet inn 2-1 fra en corner, og vertene hadde snudd kampen på sju minutter. Gjestene slet lenge med å finne et svar på dette, og det var først i det 83. minutt at et smart innlegg ble styrt i mål av innbytter Joshua McIlwaine som utlignet til 2-2. Plutselig var det gjestene som virket sterkest, og de kunne fått et sent vinnermål da Shane McGinty avsluttet fra kort hold, men hjemmekeeper Doherty reddet og sørget for at det endte uavgjort.

Poengdelingen syntes ikke å legge noen demper på stemningen hos den yngre garde blant de 307 tilskuerne, som kampen gjennom hadde vært høylytte og meget flittige brukere av lufthornene som hadde blitt delt før kamp. For egen del travet jeg snart mot Downshire jernbanestasjon for å ta 21.51-toget tilbake til Belfast, og på perrongen kom jeg i prat med en sveitsisk groundhopper som sammen med en noe mer lokal Carrick-fan holdt meg med selskap på mesteparten av togturen. Carrick Rangers og Taylors Avenue hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og jeg håper virkelig at de nok en gang klarer seg i divisjonen. Etter litt over en halvtime steg jeg igjen av på Botanic og trasket raskt tilbake til Royal Bar, der jeg unnet meg en siste pint eller to i godt selskap før jeg tok kvelden og krysset over veien for å finne senga.

Northern Irish ground # 3:
Carrick Rangers v Ballinamallard United 2-2 (0-1)
NIFL Premiership
Taylors Avenue, 29 December 2017
0-1 James McKenna (30)
1-1 Michael Smith (52)
2-1 Denver Gage (59)
2-2 Joshua McIlwaine (83)
Att: 307
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: Free (gift from the club)

Next game: 30.12.2017: Cliftonville v Coleraine
Previous game: 28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal

More pics

Torsdag 28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg våknet litt groggy denne morgenen og innså at det kanskje hadde blitt en pint eller to for mye kvelden før. Nå høres det nok ut som om det hadde gått fullstendig over styr, men fullt så ille var det nok ikke. Kanskje var jeg bare litt ute av trening etter å knapt ha rørt alkohol siden forrige tur, men uansett var det ikke verre enn at jeg etter en dusj og spasertur ned til Wetherspoons-puben The Post & Telegraph var i godt(?) gammelt slag. Ikke minst hjalp en full english som selvsagt inkluderte black pudding, og jeg var klar for nye krumspring. Jeg hadde noen timer til rådighet, og etter å ha slappet av litt med en medbragt bok, valgte jeg å ta en rask svipptur for å sjekke ut en pub jeg hadde ønsket å teste ut. En returbillett til Hove ble kvittert ut på togstasjonen, og jeg foretok den svært korte togturen med 12.53-toget for å sjekke ut mikropuben The Watchmaker’s Arms før den klokka to skulle stenge for et par timer.

Dermed fikk jeg en times tid i den herlige puben, og etter to halve pints med godt drikke og snacks i form av pork scratchings brøt jeg opp da den koselige landlady annonserte at hun snart ville stenge. Jeg vurderte å ta turen ned til Wetherspoons-puben i Hove, men valgte i stedet å la 14.08-toget frakte meg tilbake til Brighton for å slappe av litt på hotellrommet før jeg noe senere gjorde meg klar til å dra mot åstedet for kveldens kamp. Jeg hadde opprinnelig belaget meg på en fotballfri torsdag, og selv da Crystal Palace v Arsenal ble omberammet til denne dagen grunnet TV, hadde jeg vel ikke spesielt stor tro på at det skulle være mulig å få billett til denne. Det var imidlertid før jeg tok kontakt med Palace-fan og groundhopper Carl Davies, som ikke har mistet en Palace-kamp på år og dag, og som for lengst har passert tusen kamper på Selhurst Park.

Sammen med en gruppe kompiser disponerer han flere sesongkort, og han fortalte at de – dersom noen ikke kan gå – låner ut sesongkortene mot et bidrag på £10 til fornyelse av disse sesongkortene. Det er god butikk for en kamp som ellers ville kostet meg langt mer (ikke minst ville en norsk operatør ha 2770 kroner for kampbilletten alene – noe som selvsagt ville vært fullstendig uaktuelt), og således var det en akseptabel pris for å få huket av en Premier League-arena. Heldigvis var jeg førstemann til mølla, og første etappe gikk nå med 15.58-toget, og jeg hadde på forhånd betalt £18,20 for en returbillett til East Croydon. Planen var å derfra bruke mitt Oyster-kort til Thornton Heath, siden jeg skulle benytte en annen stasjon på vei tilbake etter kamp, og jeg hadde planlagt et pubbesøk eller to før jeg møtte Carl. Ved The Railway Telegraph slapp jeg imidlertid ikke inn uten kampbillett, så da stakk jeg i stedet innom Wetherspoons-puben The Flora Sandes for å gjennomføre torsdags-ritualet ved å benytte meg av kjedens Curry Club og innta en stor Beef Madras.

Jeg ga deretter Carl beskjed om at jeg ville stoppe innom The Prince George og vente der til han tok kontakt, og jeg hadde kun kommet halvveis ned i pinten da han entret sammen med sin sønn. Noe overraskende fortalte han at han i alle sine år som Palace-supporter aldri tidligere hadde vært innom denne puben, men vi ble værende for ytterligere et glass før vi gikk den korte veien opp til Selhurst Park, der jeg en februardag i 2014 tok en kikk på anleggets ytre. Det jeg så den gang var medvirkende til at jeg nå så på Selhurst Park som den klart mest fristende PL-arenaene jeg fortsatt hadde til gode å besøke, og til tross for at det nok ikke i like stor grad gjaldt det som skulle utspille seg ute på banen, så jeg faktisk frem mot å få besøkt Selhurst Park. Ikke minst fra utsiden er den gamle klassiske Main Stand et nokså flott skue, og det er da også den ruvende Holmesdale Road End på den ene kortsiden.

Det var på sistnevnte at vi hadde våre plasser, og jeg likte faktisk også innsiden av denne, der man har en supporter-bar som fremsto langt triveligere enn det som ofte er normen når man på dette nivået ofte er henvist til triste «korridorer» under tribunene. Jaggu hadde man ikke også tilrettelagt for røykerne som fritt kunne gå ut og inn mellom baren/tribunen og et røykeområde, og det er sannelig ikke hverdagskost i PL – og heller ikke alltid i FL for den saks skyld. Det har kanskje noe å gjøre med at man her i Londons sørligste og mest folkerike bydel fortsatt har et klassisk anlegg, for det er Selhurst Park virkelig fortsatt, selv om ståtribunene selvsagt nå dessverre for lengst er borte. Med nylig publiserte planer om en utbygging og modernisering av Selhurst Park, var det jo også greit å få avlagt en visitt før så skjer.

Klubbnavnet kan forklares med at en del av dette området fikk navn etter det storslagne ‘krystallpalasset’ som var en attraksjon i området frem til det brant ned i 1936, og det var arbeiderne ved dette som stiftet Crystal Palace FC i 1905 – totalt uavhengig av en tidligere klubb med samme navn, som hadde blitt stiftet allerede i 1861. Etter å ha spilt i Southern League, var Palace i 1920 med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon, og de rykket umiddelbart opp ved å bli denne divisjonens første vinner, men var fire år senere tilbake på nivå tre. Der befant de seg helt frem til omstruktureringen i 1958, da de ble flyttet ned i den nye fjerdedivisjon. Det var på dette nivået at de startet 1960-årene, men da de våren 1969 rykket opp for tredje gang dette tiåret, kunne Palace for første gang feire spill på øverste nivå.

The Eagles opplevde noe senere sin beste periode under ledelse av manager Steve Coppell, og våren 1990 spilte de seg frem til sin hittil eneste FA Cupfinale. Etter 3-3 måtte de imidlertid dessverre gi tapt for Manchester United i omkampen. Året etter seiret de i den kortlevde Full Members Cup med 4-1 over Everton i finalen, samtidig som de med 3. plass i serien leverte sin beste ligaplassering noensinne. Men i årene som fulgte forsvant stjernespillerne en etter en, og det gikk igjen nedover med klubben som siden også har slitt økonomisk ved flere anledninger – og som i perioder har levd litt av en jojo-tilværelse. Nå har de vært tilbake i Premier League siden 2013, men jeg registrerer at de hadde en aldeles horribel start på inneværende sesong. Ikke bare tapte de alle de sju første ligakampene, men de gjorde det også uten å score et eneste mål!

Roy Hodgson har åpenbart klart å snu trenden noe etter at han tok over jobben til sparkede Frank De Boer, og de var nå ubeseiret på de siste åtte kampene (3-5-0) samtidig som de hadde klatret ut av nedrykkssonen. Det var dog en vanskelig kamp som ventet når fremmedlegionen til Arsenal gjestet sør-London denne kvelden, og en kikk på tabellen bekreftet at de selvsagt var en del av det vanlige femkløveret på toppen, men at de lå sist av de fem. Carl mente at det for Palace sin del fortsatt dreier seg om å overleve i divisjonen denne sesongen, slik det gjerne er for nesten samtlige av de øvrige 15 klubbene i toppdivisjonen. I likhet med meg håpet han dog naturligvis å kunne se ørnene stjele poeng fra Arsenal denne kvelden – skjønt hans motivasjon bunnet selvsagt mer i Palace sitt behov for poeng enn et ønske om å se Arsenal tape. Med en ørliten forhåpning om å kopiere forrige sesongs 3-0-seier tok Carl & sønn seg opp på Holmesdale Road End med meg på slep.

Crystal Palace forlot i 1924 sin gamle hjemmebane The Nest til fordel for nybygde Selhurst Park, der de har holdt til siden, og til å være en klubb så høyt oppe i pyramiden, er deres hjemmebane fortsatt absolutt et sjarmerende stadion med en karakter som man gjerne ikke finner i de moderniserte anleggene og nybyggene som de siste årene har dykket opp som paddehatter. Holmesdale Road End ruver som sagt med sine to nivåer bak det ene målet, og fra utsiden av denne tribunen ser man for øvrig tydelig hvordan Selhurst Park ligger i en bakke. Det er også her den harde kjerne av hjemmesupporterne samles, og på det nedre nivået skapte allerede klubbens ultras stemning ved å sørge for et voldsomt leven. Bak motsatt mål er Whitehorse Lane Stand litt spesiell,med ett stort nivå og to rader med VIP-bokser øverst, samt en stor TV-skjerm som muligens ser noe malplassert ut foran på taket.

Begge de to langsidene har også ett nivå, og til venstre for meg kunne jeg skue over på den flotte Archibald Leitch-tegnede hovedtribunen Main Stand. Den begynner å bli litt umoderne med sine treseter og støttepillarer, og dermed er vel dessverre faren stor for at denne blir første offer om planene om modernisering blir iverksatt. I så fall kan samtlige tribuner erstattes eller oppgraderes når man ser for seg en fremtidig kapasitet på rundt 40 000. Vel, den siste langsiden er uansett Arthur Wait Stand, hvis bortre del huset kveldens bortesupportere, som denne kvelden kunne se sin manager Arsene Wenger tangere Sir Alex Ferguson ved å lede sin kamp nummer 810 i Premier League, for de som måtte bry seg om slikt. Før kampstart rakk jeg til og med å bla lynraskt gjennom kveldens kampprogram som jeg hadde betalt £3,50 for, og det var som man kan forvente av et PL-program.

Jeg syntes Palace hang greit med innledningsvis, men i det 25. minutt tok gjestenes fremmedlegion ledelsen da Palace-keeper Julian Speroni kun klarte å bokse et innlegg (eller var det muligens et skudd?) rett i beina på Shkodran Mustafi, og spilleren som undertegnede ærlig må innrømme å aldri ha hørt om kunne bredside inn 0-1. Det var halvsjanser begge veier, og Arsenal burde ha økt ledelsen da Mesut Özil ble spilt gjennom av Alexis Sánchez, men keeper Speroni kom stormende ut og fikk en hånd på avslutningen. Da Wilfried Zaha også avsluttet utenfor, gikk lagene til pause på stillingen 0-1 mens en Zaha som tilsynelatende følte seg urettferdig behandlet så ut til å gi dommeren en skikkelig overhøvling på vei av banen. For egen del benyttet jeg muligheten til å ta meg en blås i pausen, før køene i utsalgene for mat og drikke «skremte» meg rett opp igjen på tribunen.

Arsenal hadde når sant skal sies vært klart bedre før pause, men allerede noen minutter ut i andre omgang utlignet Palace nokså ufortjent. Zaha – som visstnok hadde fått det gule kortet for sin utskjelling av dommeren i pausen, da han måtte dras bort av Scott Dann – konsentrerte seg tydeligvis nå om fornuftigere ting, og la inn til Andros Townsend som fra like utenfor straffemerket sendte ballen i mål bak Petr Cech. Palace hadde omsider våknet, og skapte nå et par halvsjanser som fikk hjemmefansen til å virkelig tro, samtidig som selv undertegnede lot seg engasjere litt mer. Men etter at timen var passert slo Alexis Sánchez til med to mål på fire minutter – det siste etter at en herlig langpasning fra Jack Wilshire fant chileneren. Dermed 1-3, og kampen virket avgjort. På tampen satt imidlertid Palace inn en sluttspurt, og Zaha burde ha redusert da hans forsøk på å heade endte med at ballen traff ham i skulderen.

Reduseringen til 2-3 kom omsider likevel, men det var nok noe i seneste laget da et hjørnespark ble headet i mål av James Tomkins i det nest siste ordinære minutt. Til tross for at Palace presset på, så klarte Arsenal å ro i land seieren foran 25 762 tilskuere. I ettertid var det dog flere – selvsagt spesielt i media – som hang seg mest opp i det man mente var visse signaler på splid i Gunners-laget. Selv hadde jeg først og fremst latt jeg meg imponere over stemningen Palace-fansen skapte, og jeg er heller ikke i tvil om at Selhurst Park slik den inntil videre fortsatt fremstår er en solid kandidat til å frata Goodison Park tittelen som min favoritt blant de nåværende PL-anleggene. Det i seg selv behøver ikke nødvendigvis å bety all verden, men sagt på en annen måte så likte jeg faktisk Selhurst Park, og jeg er glad for at jeg denne torsdagen fikk muligheten til å avlegge en visitt på en ukedag da utvalget ellers uansett gjerne er svært skrint.

Jeg tok farvel med Carl og hans sønn med en takk for hjelpen, og deretter trasket jeg mot Norwood Junction stasjon for å vente på 22.24-toget tilbake til East Croydon. Der ble det igjen togbytte, og jeg var tilbake på hotellet i Brighton like før klokka halv tolv. Jeg hadde en grytidlig start dagen etter, så etter at jeg for sikkerhets skyld bestilte vekking, var jeg tidlig i seng for å få litt sårt tiltrengt søvn før turen skulle gå inn i en ny fase med fly over til Belfast og Nord-Irland neste morgen. Det er bare å igjen takke Carl Davies for hjelpen denne dagen, og han og sønnen var et trivelig bekjentskap. Ikke minst var det interessant å høre ham fortelle anekdoter og komme med betraktninger fra sine mange år som Palace-fan.

English ground # 448:
Crystal Palace v Arsenal 2-3 (0-1)
Premier League
Selhurst Park, 28 December 2017
0-1 Shkodran Mustafi (25)
1-1 Andros Townsend (49)
1-2 Alexis Sánchez (62)
1-3 Alexis Sánchez (66)
2-3 James Tomkins (89)
Att: 25 762
Admission: With borrowed season ticket
Programme: £3,50
Pin badge: £2,99

Next game: 29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United
Previous game: 27.12.2017: Steyning Town v Storrington

More pics

Onsdag 27.12.2017: Steyning Town v Storrington

Jeg dro meg helt til klokka hadde passert ti, og før jeg forlot Croydon for å sette kursen mot Brighton, gikk jeg for å innta turens første full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Milan Bar. Kjeden har jo nå endelig tatt til fornuft og igjen gitt plass til black pudding som et tilleggs-valg på sin frokostmeny, og dermed får de atter igjen også mer frokost-besøk av undertegnede, men mens jeg satt der med en j2o og ventet på min frokost, registrerte jeg at min utvalgte kamp for dagen allerede hadde gått dukken etter regnet som hadde falt kvelden før og gjennom natten. Jeg hadde lenge vurdert hvorvidt jeg skulle besøke Seaford Town eller Steyning Town denne kvelden, og hadde omsider bestemt meg for Seaford Town, som skulle møte Ringmer i Southern Combination Division One. Nå da den var avlyst ble det derfor likevel Steyning Town og deres lokaloppgjør mot Storrington i samme divisjon. Jeg skulle uavhengig av dette ha Brighton som base, og siden jeg ikke skulle ta i bruk mitt togpass før kalenderen viste januar, hadde jeg på forhånd kjøpt togbillett fra East Croydon og dit ned, som jeg sammen med de øvrige billettene hadde hentet ut kvelden før.

Det var nokså vått da jeg ankom en av svært få engelske byer jeg må innrømme å aldri tidligere ha funnet meg helt til rette i, men det var ingen verdens ting å utsette på Ibis-hotellet som lå rett ved stasjonen i Brighton. Der hadde jeg betalt £72 for to netters overnatting, og etter å ha installert meg på rom 915 gikk jeg den korte veien til puben The Prince Albert for å unne meg en pint cider. Jeg registrerte at de for anledningen også hadde mulled cider på menyen, og et glass av dette gjorde godt før jeg bestemte meg for å tidlig sette kursen mot Steyning. £4 ble betalt for en returbillett til Shoreham, og jeg steg snart av toget ved Shoreham-by-Sea for å finne holdeplassen for bussen som skulle ta meg den siste biten opp til Steyning. Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort, for normalt nokså pålitelige Google Maps surret åpenbart noe voldsomt med rutetidene og traseen for buss nummer 2. Holdeplassen i nærheten av stasjonen der den hevdet at bussen til Steyning skulle gå fra var kun stoppested for busser mot Rottingdean – i motsatt retning – og heller ikke på motsatt side av veien var det noe som tydet på at denne bussen stoppet her. Der lå imidlertid puben The Crabtree, så jeg benyttet anledningen til å unne meg en pint og litt pork scratchings mens jeg forsøkte å komme til bunns i mysteriet.

Til tross for at den trivelige kvinnen bak disken forsøkte å hjelpe med informasjon, måtte også hun innrømme å ha liten kjennskap til de lokale bussene, men etter å ha sjekket opp selskapets hjemmeside kunne hun i hvert fall forklare veien til det som så ut til å være nærmeste stoppested. Jeg takket og bukket og la snart i vei nedover mot sjøen, men da jeg plutselig passerte Old Star Ale & Cider House, klarte jeg selvsagt ikke å motstå fristelsen av å stikke hodet innom for en pint real cider i denne fantastiske puben. Deretter siktet jeg meg i stedet inn på neste buss, og en av gjestene som skulle med samme buss kunne bekrefte at holdeplassen var et steinkast unna på andre siden av veien. Jeg punget ut for en returbillett til Steyning, og etter omtrent tjue minutter på bussen registrerte jeg at det vel var min holdeplass vi passerte. Jeg kom meg av på neste holdeplass og startet derfor en pub-til-pub-runde i en noe annen rekkefølge enn opprinnelig planlagt, med The Star Inn som første stopp før turen gikk til Chequer Inn. Ved sistnevnte møtte jeg også min groundhopper-kompis Andy English som hadde tatt turen ned fra Suffolk, og sammen gikk vi etter hvert også innom The White Horse.

Steyning er en landlig liten by som ligger øst i grevskapet West Sussex, snaut seks og en halv kilometer nord for Shoreham, og den har i dag drøyt 5 800 innbyggere. Dette er stedet der den anglosaksiske Kong Æthelwulf av Wessex i sin tid ble begravet, og selv om hans levninger senere ble flyttet til Winchester Cathedral, står fortsatt en gravstein her. Den siste anglosaksiske konge, kjent i Norge som Edvard Bekjenneren, belønnet senere Steyning rikt for at han i sin eksil hadde fått beskyttelse av normannere i Steyning, som da var en nokså viktig havne- og markedsby. Senere var dette medvirkende til at Steyning var i en heftig og langvarig grensedisputt og maktkamp med nærliggende Bramber, og selv om selveste Vilhelm Erobreren avsa dom i saken, fortsatte disputten i flere hundre år. Silt-dannelse i elven Adur sørget senere for at havnen så mindre trafikk, og dermed avtok også handelen slik at Steyning mistet mye av sin betydning. Jernbanen ankom i 1861, men stasjonen ble lagt ned i 1966, og det var naturlig nok grunnen til at jeg hadde måttet benytte meg av buss fra Shoreham.

Mange av de andre alternativene hadde også gått dukken denne dagen, og det var kanskje litt ironisk at Steyning Towns kunstgress, som var grunnen til at jeg opprinnelig heller hadde valgt meg Seaford, endte opp med å «redde» kvelden slik at jeg slapp å dra helt opp igjen til London for å se kamp. Jeg hadde sett David Bauckham publisere flotte bilder fra Steyning Towns hjemmebane The Shooting Field, men da jeg og Andy satt kursen dit, var det så mørkt at fotoforholdene var langt vanskelige denne kvelden. Jeg burde nok kanskje ha byttet ut den siste pinten med mineralvann, men det var bra jeg hadde med meg Andy som i mørket loset oss trygt frem via stier og småveier. Neida, jeg skulle nok klart det helt greit, men The Shooting Field ligger nokså bortgjemt. Vi fant til slutt frem, og kunne noe senere enn planlagt betale oss inn med £7 – i utgangspunktet noe stivt for step 6 vil jeg si, men så viste det seg at et eksemplar av kveldens kampprogram også var inkludert i prisen, og det fikk for øvrig også godkjent selv om det var en dobbel-utgave som også tok for seg kampen mot Billingshurst tre dager senere.

Steyning Town ble i 1892 stiftet som Steyning FC, og var fire år senere med å stifte West Sussex League. Etter første verdenskrig var de å finne i en annen lokal liga, nemlig Brighton, Hove & District League, der de var å finne helt frem til første halvdel av 1960-årene. Det var først i 1964 at de tok plass i Sussex County League (som for noen år siden ble til Southern Combination), og etter å ha vunnet den ligaens andredivisjon i 1978 tok de seg opp i dens toppdivisjon. Året etter foretok de navnebyttet til dagens Steyning Town, og i 1985 vant de Sussex County League etter en sesong der de også spilte seg frem til kvartfinalen i FA Vase. Sesongen etter fulgte de opp med å forsvare ligatittelen samtidig som de også vant ligacupen og Sussex Senior Challenge Cup. Etter dette var de i sommeren 1986 med å stifte Wessex League, men etter to sesonger hoppet de over til Combined Counties League. Der ble de i fem sesonger før de valgte å returnere til Sussex County League, men de ble nå plassert i ligaens andredivisjon – Division Two.

Tilbake i denne divisjonen endte de i 1997 som jumbo og rykket ned i Division Three, der de ble frem til 2002, da de sikret seg opprykk tilbake til Division Two. Der befinner de seg i realiteten fortsatt, selv om Sussex County League i 2015 ble til Southern Combination og divisjonene ble omdøpt da de samtidig føyde seg inn i rekken av ligaer som forlot logikken for å endre toppdivisjonens navn fra Division One til Premier Division, med de naturlige ringvirkninger det medførte i divisjonene under. Det nærmeste de har vært opprykk tilbake til ligaens toppdivisjon er sjetteplassen de oppnådde forrige sesong, så kanskje kan de etter hvert igjen begynne å snuse på muligheten for opprykk til et nivå det begynner å bli lenge siden de spilte på. I så måte er det nok ingen fordel at de siden julefeiringen hadde mistet sin toppscorer Ben Bacon til Three Bridges. Statistikken i kampprogrammet tydet på at Bacon hadde scoret hele 31 mål på 23 kamper for The Barrowmen før han dro, så han vil nok ganske sikkert bli et betydelig savn.

Jeg skal ikke begi meg ut på noen gjettelek om hvor lenge The Shooting Field har vært klubbens hjemmebane, og for alt jeg vet kan de ha spilt her hele sin historie. Uansett var det så sent som høsten 2016 at de la kunstgress her, og selv om jeg overhodet ikke er noen fan, hadde det kanskje vært medvirkende til at jeg fikk en kamp i Sussex denne kvelden (og nei, jeg er overhodet ikke blant de som er naive nok til å tro at kunstgress betyr automatisk ‘game on’). Alt av tribunefasiliteter er på den ene langsiden, der man også finner klubbhuset. Det første overbygget vi passerte har nok vært overbygg for stående tilskuere, men så nå muligens ut til å fungere mer som et skur for diverse verktøy og annet skrot. Rett utenfor klubbhuset står en sittetribune, og en litt mindre sittetribune er å finne noe lenger ned langs denne langsiden. Ellers er det hard standing som gjelder rundt resten av anlegget. Etter en rask kikk inntok vi klubbhusets bar og satt oss ned for å kikke litt i programmet før avspark.

Det var altså duket for lokaloppgjør, og gjestende Storrington hører hjemme kun en mil eller så øst-nordøst for Steyning. «The A283 derby» var navnet noen brukte, og dette har selvsagt rot i veien som forbinder de to stedene. Steyning Town la beslag på niendeplassen, men kunne med seier denne kvelden klatre et par plasser. Storrington på sin side lå tre plasser bak sitt vertskap for kvelden, men det skilte samtidig hele ti poeng i favør vertskapet som også hadde en kamp mindre spilt. Etter at jeg hadde konstatert at de ikke kunne hjelpe med en pin til min samling, fikk vi se en nokså jevnspilt kamp mens vi forsøkte å foreta en manuell telling av de fremmøtte. Vi ble enige om 95, men det var nok selvsagt en og annen som hadde sluppet inn gratis, for da jeg senere på turen så at de omsider hadde offentliggjort tilskuertallet, var det skarve 67. Uansett fikk de se at Craig Knowles gjorde sitt beste for å døyve savnet etter Ben Bacon ved å sende hjemmelaget i ledelsen 1-0 etter en drøy halvtime. Like før pause svarte imidlertid gjestene, og Bradley Lewis kvitterte til 1-1 og sørget for at man derfor var like langt da lagene gikk i garderoben.

En blanding av litt for mange pints, samtale med Andy, og det faktum at jeg også presterte å surre bort de få notatene jeg faktisk klarte å rable ned under kampen får ta skylden for at rapporten fra selve kampen ikke er så altfor detaljert denne gang. Uansett måtte hjemmekeeper Ben Rose kaste inn håndkledet i pausen, slik at kaptein og angrepsspiller Lewis Levoi måtte ta på seg keeperhanskene og stå i mål hele andre omgang, Hjemmefolket så det ironiske i at de hele sesongen har hatt en reservekeeper på benken uten at det har vært behov for ham, og når behovet først var der hadde de ingen målvakt på benken. Levoi måtte da også kapitulere da Joseph Stakim snudde kampen ved å sendte Storrington i ledelsen etter snaut halvspilt andre omgang. 1-2! Vertene presset dog på for utligning, og igjen var det Craig Knowles som fikk nettkjenning og berget ett poeng da han utlignet til 2-2 med rundt ti minutter igjen. Det ble også sluttresultatet, og 2-2 skulle for øvrig vise seg å bli et nokså populært resultat for meg på denne turen. Denne kvelden sto vi med et inntrykk at det var et nokså rettferdig resultat.

Jeg tok farvel med Andy som satt kursen mot Suffolk, mens jeg selv valgte å forlyste meg litt i klubbhusets bar mens jeg ventet på bussen. En trivelig samtale med noen av klubbrepresentantene ble kanskje litt for trivelig, for plutselig oppdaget jeg at jeg hadde hastverk. Jeg takket for meg og ilte mot bussholdeplassen, men presterte i mørket å gå feil og endte i en blindvei. Da jeg kom meg på rett kurs igjen, så jeg bussen passere holdeplassen idet jeg var tjue meter unna. Det var heldigvis ikke siste buss, men nå ville jeg måtte ta neste buss helt til Brighton i stedet for å ta den raskere ruta med å bytte til kveldens siste tog tilbake fra Shoreham til Brighton. Heller enn å stå ute og vente i det hustrige været gikk derfor turen tilbake til en av pubene fra tidligere. Men jeg kom meg da omsider tilbake til Brighton, og stabbet da umiddelbart tilbake til hotellet for å finne senga. 

English ground # 447:
Steyning Town v Storrington 2-2 (1-1)
Southern Combination Division One
The Shooting Field, 27 December 2017
1-0 Craig Knowles (32)
1-1 Bradley Lewis (43)
1-2 Joseph Stakim (67)
2-2 Craig Knowles (80)
Att: 67
Admission: £7
Programme: Included
Pin badge: n/a

Next game: 28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal
Previous game: 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet

More pics

Tirsdag 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det snødde heftig da jeg grytidlig på morgenen andre juledag ble skysset opp til Korsegården av min snille mor, for der å ta plass på 04.32-bussen til Gardermoen, og vi passerte kolonner av brøytebiler på veien dit opp. Takket være «overgriperen» Trine Schei Grande & Co er det jo dessverre slutt på å kunne bruke Rygge, men jeg hadde i hvert fall vært tidlig ute da jeg allerede i juli bestilte fly over på en dag da prisene og kampen om billettene er enorm. Det jeg dog ikke visste om da jeg booket plass på Norwegian sitt 07.20-fly til London Gatwick, var problemene som skulle dukke opp etter landing. På en dag da togene i Storbritannia generelt står, går det likevel tog mellom London og dens store flyplasser (og tilsvarende i Manchester), men jeg ble utover høsten klar over at det denne dagen var planlagt vedlikeholdsarbeid på linja som betjener Gatwick Airport. Jeg valgte derfor å se an alternativene til jeg hadde beina trygt plantet på britisk jord.

Det skulle normalt sett gå greit ved at man setter opp buss for tog, men på en av årets travleste dager ved flyplassen var det kun et begrenset antall busser som alle så ut til å kun kjøre direkte til London Victoria uten å stoppe ved eksempelvis East Croydon, der jeg skulle ha base. Jeg hadde også fryktet voldsomme køer ved passkontroll etc, men alt gikk på skinner helt til jeg passerte tollen og etter hvert så køen av mennesker som ventet på disse bussene. Utrolig nok kunne ingen av de ansatte jeg snakket med der svare på om det faktisk var en av bussene som ville betjene ytterligere stasjoner, og en lokal bussrute jeg hadde sett på som et alternativ et par uker tidligere kunne jeg nå ikke finne igjen. Derfor gikk jeg ned til området hvor National Express-bussene plukker opp, da jeg så at de kjørte denne dagen, og de ville i hvert fall kunne ta meg et stykke av veien, men heller ikke dette skulle være så enkelt som man først skulle tro.

10.00-bussen var nemlig fullbooket, og det var EN ledig plass på 10.30-bussen! Jeg kjempet nå en frenetisk kamp med et lite samarbeidsvillig nett for å få betalt de £16 og bestille den, for både 11.00- og 11.30-avgangen var også allerede utsolgt. Heldigvis var det ingen andre som fikk kapret den, og jeg kunne omsider ta plass på bussen som begynte boarding av de øvrige passasjerene ti minutter etter den skulle hatt avgang. Når det i tillegg ble en øvelse i køkjøring på M23, helt til der den møter M25 rett ved Merstham, var det ikke før i 12-tiden at jeg steg av ved jernbanestasjonen i Sutton, men der kunne jeg klokka 12.12 hoppe på X26-bussen som skulle ta meg det siste stykke. Togturen fra Gatwick Airport til East Croydon tar normalt fra 14 minutter, men denne dagen hadde jeg brukt over tre timer fra jeg gikk gjennom tollen til jeg endelig kunne slenge fra meg bagasjen ved Premier Inn-hotellet!

Med en slik forsinkelse var det ikke noen grunn til å kaste bort mer tid før jeg satt kursen mot dagens kamp, og det var en skikkelig godbit jeg hadde valgt meg denne dagen. Tooting & Mitcham United skulle denne dagen ta imot Dulwich Hamlet til kamp i Isthmian League Premier Division, og disse to har en meget heftig rivalisering. På en tur der jeg skulle se en rekke heftige lokaloppgjør, startet jeg altså ballet med et av de heftigste lokaloppgjørene London har å by på, og etter at jeg hadde fått snappet opp Non-League Paper var det ganske nøyaktig klokka 13.00 at jeg tok plass på en av trikkene med kurs mot Mitcham. Det hadde i forkant blitt lagt ut billetter for forhåndssalg, men etter å ha forhørt meg med Dulwich-supporteren Mishi ble jeg forsikret om at dette kun var et tilbud for å hindre køer rett før kampstart og at det ikke ville være noe krav om kjøp av billett på forhånd eller by på problemer å ta seg inn i god tid før avspark.

Mitcham er et distrikt i sør-London, der det hører innunder bydelen Merton. Mitcham ligger 11-12 kilometer sørvest for Charing Cross i det sentrale London, og har i seg selv snaut 65 000 innbyggere. Tooting & Mitcham United spiller i disse dager sør i Mitcham, og Tooting er for ordens skyld et litt mindre sted like nord for Mitcham. Før London strakte seg ut hit og slukte opp området, var Mitcham et landlig område, og lenge ble her det dyrket mye lavendel som blant annet ble brukt til fremstilling av blant annet diverse toalettsaker og forskjellig godlukt. Denne veksten kan også ses på både fotballklubbens logo og visse andre lokale våpenskjold. Industrialiseringen gjorde sitt til at det senere også ble annen type industri, men i dag pendler nok de fleste inn til sentrale London. Mitcham er for øvrig også hjemsted for verdens eldste cricketklubb, og Mitcham Cricket Club har faktisk spilt på Mitcham Cricket Green siden 1685(!). Men la oss nå holde oss til fotball.

Da Tooting & Mitcham United ble stiftet i 1932, var det etter en sammenslåing av de to rivalene Tooting Town og Mitcham Wanderers, og det var nok ingen enkel avgjørelse, for det sies å ha vært sterke følelser i sving. Tooting Town hadde blitt startet i 1887 under navnet Tooting Graveney, og hadde suksess i lokale turneringer før første verdenskrig satt en stopper for fotballen. Det var da de startet opp igjen etter krigen at de tok navnet Tooting Town, og i 1922 kjøpte de Sandy Lane, der de spilte vegg i vegg med Mitcham Wanderers, som hadde blitt startet opp i 1912. Fra dette året spilte begge i London League, som Mitcham Wanderers for øvrig vant i 1929, og det var nok heftige møter mellom de to lokalrivalene. Imidlertid så tydeligvis begge at de hadde mer å tjene på å slå seg sammen, og Tooting & Mitcham United benyttet etter dette Sandy Lane som hjemmebane frem til 2002.

Den nye klubben fortsatte i London League frem til de i 1937 ble flyttet opp i den ikke lenger eksisterende Athenian League, som ble vunnet i både 1950 og 1955. I 1956 tok de steget opp i Isthmian League, og også der kunne de heve ligatroféet i både 1958 og i 1960 – for øvrig på et tidspunkt da Isthmian League var en av tre ligaer som hadde sin toppdivisjon på nivået rett under Football League. Klubben med kallenavnet ‘The Terrors’ har ved hele ti anledninger tatt seg til FA Cupens ordinære runder, og tilskuerrekorden på gamle Sandy Lane stammet fra en FA Cup kamp mot QPR i 1956 da 17 500 skal ha vært innenfor portene. Men mest berømt er nok deres cupinnsats i sesongen 1958/59, da de tok seg til FA Cupens tredje runde etter å ha slått ut blant annet Bournemouth og Northampton Town, og der møtte selveste Nottingham Forest fra toppdivisjonen.

På en frossen Sandy Lane ledet vertene 2-0 halvveis, og Forest var etter sigende noe heldig som klarte å sikre seg 2-2 og omkamp etter et selvmål og en kontroversiell straffeavgjørelse. Dette første møtet finnes det for øvrig herlige levende bilder fra, men det hører også med til historien av Forest vant omkampen 3-0 og endte opp med å vinne FA Cupen den sesongen. På denne tiden startet en lokal unggutt også karrieren sin i Tooting & Mitcham United, men den kommende storkeeperen Alex Stepney ble snart plukket opp av Millwall. Man skjønner for øvrig hvor godt rustet England på den tiden var på keeper-fronten når man vet at Stepney kun fikk én landskamp. For Tooting & Mitcham United må 1975/76-sesongen nevnes, for da overgikk de sin tidligere FA Cup-bragd ved å ta seg helt til fjerde ordinære runde ved å beseire Swindon Town etter omkamp. Bradford City ble imidlertid for sterke og vant 3-1 i Yorkshire.

Etter hvert gikk det imidlertid nedover med klubben, og i 1984 ble de kun reddet fra nedrykk av at Staines Towns hjemmebane ikke oppfylte kravene. Noen slik benådning var det ikke da de i 1989 rykket ned for første gang i sin historie, og ytterligere nedrykk i 1997 betød at de måtte ta turen ned i Isthmian League Division Two (som man da opererte med). Det var først i 2008 at de returnerte til ligaens Premier Division, og den gang ble det med fire sesonger. Da jeg tidlig i forrige sesong så Tooting & Mitcham United borte hos Chatham Town, mistenkte jeg at jeg så en tittelkandidat, og selv om Chatham ved den anledningen kanskje ikke var noen voldsom målestokk all den tid de endte sesongen på nedrykksplass, innfridde The Terrors med å vinne Isthmian League 1 South og igjen sikre seg opprykk til Premier Division.

Etter en kort spasertur fra trikkeholdeplassen valgte jeg å vente med å betale meg inn med £10, men stakk likevel innom inngangspartiet for å raske med meg et program før jeg unnet meg turens første pint i baren på utsiden. Karen foran meg fikk imidlertid beskjed om at de ikke hadde flere program igjen, men at de kunne fås i baren som ligger tilknyttet den store hovedtribunen, med adkomst fra utsiden. Der var det allerede en god del mennesker, og etter å ha fått meg en pint fikk jeg høre at de nå var utsolgt for program med halvannen time til avspark! Var det virkelig mulig?? Da jeg en liten stund senere hadde en røykepause på utsiden, så jeg imidlertid en kar komme tilbake fra inngangspartiet med et program, så det hadde nok kun vært at de gikk midlertidig tom i baren, og nye forsyninger hadde nå ankommet inngangspartiet slik at jeg gikk bort og betalte £2 for et eksemplar.

På utsiden traff jeg også på den nevnte Mishi mens jeg slo av en prat med en representant for hjemmeklubben som hadde solgt meg en lodd i 50/50-lotteriet. Sistnevnte mente at The Terrors hadde fått nokså dårlig betalt hittil i sesongen, og at de var bedre enn det tabellen gir inntrykk av. De lå før kampen på tredje siste plass, og i så måte er de nok glade for at det grunnet restruktureringen etter inneværende sesong kun vil være ett lag som går ned. For Dulwich Hamlet sin del lå de på andreplass – à poeng med ligaleder Billericay Town, som dog hadde fire kamper til gode. De to karene var begge enige om at de andre nok først og fremst må kjempe om andreplassen bak Billericay Town denne sesongen, for med sin voldsomme pengebruk er Essex-klubben i ferd med å kjøpe seg opprykk. Likevel hadde ikke Mishi helt gitt opp håpet, men det skal nok godt gjøres å kunne snyte Billericay Town.

Det var tid nok til å få påfyll i baren før jeg betalte de £10 og kunne kikke innenfor portene på Imperial Fields, som har vært klubbens hjemmebane siden 2002. Da de den gang dessverre forlot Sandy Lane, der de hadde hatt tilhold siden 1932, betød det også slutten på det mange beskrev som den siste store gamle amatør-arena i London. Der hadde det i storhetstiden ikke vært uvanlig med firesifrede tilskuertall, med 17 500 i et oppgjør mot QPR som den nevnte rekord, men den store hovedtribunen i tre (med trebenker) var dessverre ikke lenger politisk korrekt i dagens fotball, og det samme var kanskje tilfelle med de store ståtribunene ellers. Beklageligvis føyde den seg derfor etter hvert inn i rekken av flotte arenaer som nå er en saga blott, men selv om alt er relativt skal det også sies at deres nye Imperial Fields slett ikke er så aller verst til å være et nybygg.

Fra utsiden minner fasaden på hovedtribunen nesten om noe man forventer å se i Football League,, og denne huser både den nevnte baren i tillegg til garderober, kontorer og den slags. På innsiden er det kun på midtpartiet at dette bygget har en tribune, og dette er også anleggets eneste sittetribune. På flankene er det hard standing, og sistnevnte er også tilfelle på bortre langside, som dog også har et betongtrinn eller to helt i bakkant. Der står man under åpen himmel, men det slipper man kanskje dersom man får plass på midtpartiet av de to kortsidene. Begge kortsidene er nokså identiske, med klassiske ståtribuner, svartmalte bølgebrytere, og altså overbygg på midtpartiet. Disse overbyggene er imidlertid merkelig nok bygget uten bakvegg, slik at det blåser inn bakfra dersom vinden kommer fra «riktig» retning.

Rett før avspark benyttet jeg anledningen til å få litt mat i skrotten, og matutsalget The Shak bød på noe så spesielt som Jerk Chicken – ikke akkurat tradisjonell fotball-mat, men desto større grunn til å sjekke det ut når menyen i sør ellers gjerne består av burgers, chips, burgers & chips, chips & burgers, chips & chips, etc etc. Det var ingen enkel mat å spise mens man står på tribunen og ser fotball, men selv om det kanskje ikke var gjenstand for grenseløs begeistring, gjorde det susen og fikk godkjent. Det fikk for den saks skyld absolutt også programmet som jeg raskt hadde saumfart i baren og kikket litt mer i mens jeg sto i matkøen som ble dominerte av bortelagets hipster-supportere. De fikk meg til å slå fast at dagens mote tydeligvis var skjegg og «kunstneriske» briller og bekledning. Snart kom da også spillerne ut på banen, og mens jeg slukte siste rest av det noe originale fotball-måltidet ble kampen sparket i gang.

Til tross for at de kun hadde Burgess Hill Town og Worthing bak seg på tabellen (med fem poeng ned til jumboen Worthing), hadde The Terrors tatt fire poeng på sine to siste, men Dulwich Hamlet hadde visst en sterk statistikk der de var ubeseiret i sine ni siste bortemøter med sine erkerivaler. Og det var da også de i rosa og blått som kunne juble allerede i kampens åttende minutt da Nathan Green fikk ballen på kanten, dro seg inn i feltet og sørget før 0-1 ved å plassere ballen i mål bak Terrors-keeper Matte Pierson. På dette tidspunktet var det faktisk hjemmelaget som hadde startet friskest, og noen minutter senere burde de ha utlignet da et innlegg fant Danny Bassett helt alene på bakerste stolpe, men Hamlet-keeper Preston Edwards reddet, og i stedet slo Hamlet til igjen i det 18. minutt. En feilpasning i Terrors-forsvaret ble snappet opp av Reise Allessani, og selv om hans avslutning først så ut til å bli reddet av keeper Pierson, snek ballen seg inn til 0-2.

Bortekeeper Edwards fikk problemer med et hardt innlegg, men to ganger ble påfølgende avslutninger blokkert nesten helt inne på streken. Deretter var det Bassett sin tur til å igjen ble hindret scoring av Hamlet-keeperen, mens også hjemmekeeperen og hans forsvar fikk et og annet å bryne seg på. Det føltes som om det hele var avgjort da gjestene økte ytterligere med rundt fem minutter igjen til pause, og igjen var Allessani involvert da hans raid og innlegg endte med at Nyren Clunis satt inn 0-3 fra kloss hold. De mange hipsterne blant de 636 tilskuerne kunne juble, og jeg kunne snart benytte pausen til å hente meg forfriskninger fra baren. Jeg hadde forresten kanskje forventet et enda høyere tilskuertall denne dagen, og muligens et firesifret sådan, men kanskje hadde jeg overvurdert noe den lokale interessen som så absolutt burde ha vært til stede, selv på en dag da kollektivtrafikken byr på redusert tilbud.

Selv om Hamlet åpenbart hadde vært noe skarpere, hadde det på ingen måte vært noen overkjøring, og Terrors-manager Frank Wilson hadde tydeligvis heller ikke gitt helt opp, for vertene tvang frem flere sjanser etter pause. Både Mike Dixon, Isaiah Jones og Chance O’Neill hadde avslutninger som Hamlet-keeperen måtte hamle opp med, men likevel virket det skumlere da Nyren Clunis to ganger fyrte løs for Hamlet, og på en av disse måtte keeper Pierson gi retur som Allessani forsøkte å heade inn. Det endte dog med at han skallet med en Terrors-forsvarer som desperat forsøkte å klarere, og Allessani måtte omsider byttes ut. Marc Weatherstone holdt på å gi vertene et hjelpende hånd med det som ville vært et spektakulært selvmål da han sleivsparket et vanvittig tilbakespill tilbake mot eget mål slik at keeper Edwards med nød og neppe fikk headet ballen over.

Etter en serie med cornere fikk omsider vertene uttelling da Sam Flegg headet inn reduseringen til 1-3 med et kvarter igjen. Til tross for at de fikk blod på tann og presset på i jakt på ytterligere redusering, var egentlig Hamlet aldri alvorlig truet, og etter å ha avgjort kampen i første omgang sikret de seg nok en seier over sin erkerival, samtidig som de (som eneste klubb) opprettholdt et visst press på Billericay – som for øvrig også hadde vunnet sin kamp med avspark tidligere på dagen. Så gjenstår det å se om de vil kunne by den pengesterke Essex-klubben på skikkelig kamp, eller om de vil måtte ta til takke med playoff. For The Terrors blir det i stedet en fortsatt kamp for å unngå nedrykk tilbake til Isthmian 1 South, men det jeg så av de denne dagen tydet egentlig på at de burde klare det.

For min egen del hadde jeg egentlig vurdert ytterligere en kamp denne dagen, for Brentford tok imot Aston Villa med sent avspark i Championship. Det ville by på et (sannsynligvis siste) gjensyn med Griffin Park, men mens jeg vurderte dette i ukene opp mot avreise, ble plutselig de resterende billettene gjort gjenstand for billettrestriksjoner. Det var kanskje like greit at jeg etter en våkenatt derfor i stedet satt meg på trikken for å vende tilbake til Croydon. Der fikk jeg omsider sjekket inn på rom 208, før jeg tok en liten tur bortom Porter & Sorter, som jo er et nokså obligatorisk stoppested når jeg har Croydon som base. Der hadde de imidlertid stengt kjøkkenet, så jaggu ble det ikke etter hvert også en tur innom Wetherspoons-puben The George for å få meg litt mat før jeg tok kvelden. På dette tidspunktet hadde det for lengst begynt å bøtte ned fra oven, og jeg fryktet allerede at min kamp dagen etter sto i fare da jeg krøp under dyna.

English ground # 446:
Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet 1-3 (0-3)
Isthmian League Premier Division
Imperial Fields, 26 December 2017
0-1 Nathan Green (8)
0-2 Reise Allassani (18)
0-3 Nyren Clunis (41)
1-3 Samuel Flegg (76)
Att: 636
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 27.12.2017: Steyning Town v Storrington
Previous game: 18.11.2017: Notodden v Fredrikstad
Previous UK game: 06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town

More pics

Lørdag 18.11.2017: Notodden v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sett med FFK-øyne burde kanskje dette kapittelet fått navnet ‘Skandalen i Telemark’, men lite ante de tilreisende fra plankebyen om hvilken ydmykende opplevelse som ventet da de denne lørdagen satt kursen mot Notodden. Selv hadde jeg sett muligheten for et nytt stadionbesøk allerede da Notodden møtte Raufoss i de første kvalifiseringskampene mellom toerne i de to andredivisjons-avdelingene, og selv om det en stund så ut som om et håpløst FFK skulle rykke rett ned, klarte de å karre seg til kvalikplassen og sørge for et falskt håp blant tilhengerne. Det måtte straffespark til da Notodden etter to kamper beseiret Raufoss, og da bortekampen ble flyttet fra søndag til lørdag, hadde jeg også muligheten til å dra. Etter det første møtet i Fredrikstad tok jeg derfor imot tilbudet om en plass på Gladbussen, og får takke Anders Amundsen-Askedal for at han sponset en plass til meg og lovet å plukke meg opp på Korsegården.

Litt forsinket ble jeg rundt halv tre plukket opp av en feststemt gjeng, og med et par innlagte røyke- og toalettpauser kom vi oss etter hvert til Notodden, som selvsagt ligger i Telemark, omtrent 120 kilometer sørvest for Oslo. Notodden var så sent som for 150 år siden en liten grend med noen få hundre innbyggere, men de fleste kjenner vel til industrieventyret med Sam Eyde, Kristian Birkeland, Norsk Hydro og Tinfos, og de to sistnevnte bedriftene må få æren for at Notodden vokste frem som en industriby. Selv om begge i dag er borte fra byen, har den siden den gang etablert seg som en handels- og serviceby for regionen, samtidig som noe annen industri har kommet til, og Notodden har i dag i overkant av 9 000 innbyggere. Det var med rundt en time og et kvarter til avspark at vi ankom ganske samtidig med flere andre busser fra plankebyen.

Dermed var det tid til å ta en kjapp tur innom Bellman pub, der FFK-folket hadde tatt totalt over, og i all sin naivitet virket det som om de aller fleste av de hadde god tro på at deres vanstyrte klubb skulle klare brasene i returoppgjøret etter 0-0 i første kamp i Fredrikstad. Jeg må innrømme å ha tilhørt de som av en eller annen grunn trodde dette skulle gå greit til slutt, selv etter å ha sett den tamme forestillingen da Notodden hadde vært nærmest seier en uke tidligere. Fra plassen utenfor puben kunne vi se ned på Idrettsparken, der kveldens kamparena lå flott til langs Tinnelva, og med en drøy halvtime til avspark spaserte jeg sammen med flere andre over gangbrua som krysser den nevnte elva. Inngangsbillett til 100 kroner hadde blitt ordnet på bussen, der Anders igjen nektet å ta imot betaling for billetten, og etter litt køing og ransaking kunne jeg snart entre Idrettsparken.

Notodden FK er en forholdsvis ung klubb som ble stiftet så sent som november 1999, men det skjedde som et samarbeidsprosjekt ved at klubbene Snøgg og Heddal slo seg sammen med et mål om å ha en førstedivisjonsklubb innen 2005. Således lå de nok litt etter skjema da de i 2004 rykket opp til 2. divisjon, men fra 2005 har klubben årlig blitt sponset med millionbeløp av sin rike onkel Kjetil Holta. I 2006 fulgte de opp med å vinne sin andredivisjons-avdeling, slik at de to år etter det opprinnelige skjema var klar for spill på nest øverste nivå. Der debuterte de med en 9. plass før de fulgte opp med å gjøre sin hittil beste ligasesong i form av et sjetteplass i 2008. Dessverre for klubben endte den påfølgende sesongen i nedrykk, og da de returnerte ved å i 2011 vinne sin andredivisjons-avdeling suverent, ble det umiddelbart nedrykk tilbake til 2. divisjon, der de har hatt tilhold siden.

Hva gjelder klubbens hjemmebane, så er også den ny, og klubben spilte tidligere på Notodden stadion, som var deres hjemmebane frem til 2008. Idrettsparken ble tatt i bruk til sesongåpningen dette året, og tilskuerrekorden på 2 723 stammer også fra denne sesongen og et Telemarks-derby mot Odd, mens hovedtribunen med 2 257 seter under tak ble åpnet først året etter. Dette er også anleggets eneste tribunebygg, og undertegnede tok sammen med bortefolket oppstilling på motsatt langside, der det på den ene banehalvdelen er en seksjon med ståtribune under åpen himmel. Som nevnt ligger også Idrettsparken flott og sannsynligvis idyllisk til langs Tinnelva kun få meter unna, selv om det ikke var lett å se særlig av omgivelsene i november-mørket. Jeg så for øvrig heller aldri noe til et eventuelt kampprogram, og regner derfor med at det ikke var trykket noe slik. Man er jo ikke bortskjemt med slikt i dette fotballens u-land.

Nå skulle de to klubbenes skjebne avgjøres, og det skulle bli en aldeles katastrofal første omgang for et FFK som havnet under allerede i kampens sjuende minutt etter scoring av Erlend Hustad. En marerittaktig periode fulgte midt i omgangen, da Notodden scoret ytterligere tre ganger på seks minutter. Steffen Jensen og Martin Soleim Holmen sørget for 3-0 etter henholdsvis 22 og 24 minutter. Jeg har problemer med å finne ord for å beskrive det som skjedde, for pinlig er ikke engang forbokstaven når man skal skildre det FFK leverte. Det var selvsagt fantastisk for et Notodden som imponerte, og FFK-spillerne måtte til og med ta en teamtalk ute på banen etter det tredje baklengsmålet. Det hjalp ikke stort, for fire minutter senere sto det 4-0 etter snaut 28 minutter, og et ynkelig FFK var i ferd med å bli ydmyket totalt.

Noen lot det gå ut over anlegget ved å sparke i stykker reklameskilt etc, som om det var Idrettsparken sin feil at et vanstyrt FFK blir gjort til latter av “småklubber fra distrikts-Norge”. Andre gikk rett og slett tilbake til bussene, men mange av de anslagsvis 7-800 tilreisende fra Østfold var fortsatt der for å få med seg at Sanel Kapidzic reduserte slik at det sto 4-1 til pause. Hjemmefolket blant de 2 105 tilskuere var på sin side forståelig nok i ekstase, og i frustrasjonen over FFK skal man ikke ta noe bort fra det faktum at Notodden spilte en god kamp og ledet fullt fortjent etter å ha rundspilt FFK. Det begynte også å bli temmelig kaldt, og bussen fristet, men jeg hadde ikke kommet hit for å se noe mindre enn hele kampen, selv om pausen ble brukt til å holde seg i bevegelse i minusgradene.

Det var fortsatt en hel omgang igjen til å ydmyke FFK ytterligere, og Erik Midtgarden gjorde sitt ved å sette inn 5-1 et snaut kvarter etter pause. FFKs vikartrener Bjørn Petter Ingebretsen flyttet opp stopper Mislav Leko som spiss, og han reduserte to ganger med hodestøt, slik at det sto 5-3 med drøyt sju minutter igjen av ordinær tid. Noen av de rødhvite begynte å håpe på et mirakel, men det var bare å innse at FFK rykker ned i 2. divisjon mens Notodden fortjent kunne feire opprykk til 1. divisjon etter å vunnet både kampen og sammenlagt 5-3. Mens de såkalte spillerne i FFK gråt over nedrykk, var det fyrverkeri langs elvebredden da telemarkingene slapp jubelen løs, og ledsaget av fyrverkeriet strenet jeg tilbake mot bussen i kulda.

Selv om det tok ti år å returnere sist gang FFK rykket ned på nivå tre, føler jeg fortsatt at klubben kanskje kan ha godt av en tur ned igjen nå, men det betinger at det ryddes opp en gang for alle. Nå må det bygges fra scratch med en stamme av sultne, lokale spillere i stedet for lykkejegere, og ikke minst tror jeg det er på tide at flere (van)styremedlemmer får et solid tupp i ræva. Med en av divisjonens største budsjett vanstyrte de FFK til nedrykk, og i alle årene jeg har sett FFK, sliter jeg faktisk med å minnes noe mer pinlig enn det jeg var vitne til den første halvtimen på Notodden. FFK har fått som fortjent, varen er levert, og den «heter» 2. divisjon og spill mot klubber som Stabæk 2 i 2018!! De skal sannsynligvis også møte Moss, og da har nok i så fall mossingene seks poeng i banken.

Stemningen var naturlig nok noe mer laber på bussen hjem, men tross alt ikke verre enn at noen dro i gang sanger og så frem mot nye arenaer å besøke i 2018, samtidig som majoriteten så det som en mulighet til en ny start. Det er jo en hel rekke av spillere som står uten kontrakt etter sesongen, og forhåpentligvis vil det skje ting også i ledelsen. Det var en lang tur hjem, og like etter 22.30 ble jeg sluppet av på Korsegården, der jeg så Drøbak-bussen kjøre idet jeg gikk av. Det var bare å belage seg på en halvtimes venting, og noen minutter fikk jeg slått i hjel ved å unne meg en enorm pølse inne på Shell-stasjonen. I kulda var det godt å omsider komme seg på bussen, og til tross for å være noe forsinket, rakk jeg med nød og neppe også å bytte buss slik at jeg kom meg hjem en gang rundt halv tolv. Det er bare å gratulere Notodden, og i ettertid tror jeg faktisk de skal være glad for at de møtte FFK snarere enn Elverum.

Norwegian ground # 84:
Notodden v Fredrikstad 5-3 (4-1) – 5-3 to Notodden on aggregate
1/2 divisjon playoff, 2nd leg
Idrettsparken Notodden, 18 november 2017
1-0 Erlend Hustad (7)
2-0 Steffen Jensen (22)
3-0 Martin Soleim Holmen (24)
4-0 Amani Dickson Mbedule (28)
4-1 Sanel Kapidzic (38)
5-1 Erik Midtgarden (69)
5-2 Mislav Leko (76)
5-3 Mislav Leko (83)
Att: 2 105
Admission: 100 kroner

Next game: 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet
Next norwegian game: 21.03.2018: Manglerud Star v Drøbak/Frogn (@ Drøbak/Frogn)
Previous game: 17.11.2017: Stabæk U16 v Viking U16 (cup final @Fornebu Arena)

More pics