Fredag 17.11.2017: Stabæk U16 v Viking U16

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I løpet av de 3 sesongene Stabæk brukte Fornebu Arena som sin hjemmebane, kom jeg meg aldri dit på kamp. På den tiden fulgte jeg FFK trofast, og begge de to sesongene de to klubbene i denne perioden spilte i samme divisjon, kom det på et eller annet vis noe i veien. Da jeg nå skulle møte min far i Oslo denne fredagen, samtidig som arenaen skulle være vertskap for flere aldersbestemte cupfinaler, var det derfor en god mulighet til å ta turen. Det er riktignok ikke helt det samme selvsagt, men man kan ikke akkurat velge og vrake blant kamper lenger dersom man skal besøke Fornebu Arena. Etter en lunsj med faren min satt jeg meg derfor på bussen fra Rådhuset utover mot Fornebu, der jeg hadde blitt fortalt at det skulle være gratis inngang til de tre finalene som ble spilt der denne dagen.

Jeg er av de som fortsatt forbinder Fornebu med den gamle hovedflyplassen der ute, og det vel allerede året etter nedleggelsen av denne i 1998 at planene om et innendørs fotball-anlegg der ute for første gang kom på bordet. Det var Stabæk-folket som hadde store vyer for det de kalte ‘Blue Dream Arena’ som skulle bli en arena med 25 000 sitteplasser, blått kunstgress og skyvbart tak. De drømte om Champions League-spill der, og så for seg at Bruce Springsteen skulle varme opp før åpningskampen mot selveste Barcelona. De fikk ikke alt de ønsket seg, og det var også et betydelig antall hindringer i veien, men i 2009 sto Fornebu Arena ferdig. På det tidspunktet hadde man for øvrig solgt navnerettighetene allerede året før, slik at anlegget fikk et sponsornavn slik tiden tydeligvis dessverre krever.

I ettertid vet man at hallen aldri ga den økonomiske gevinsten man forventet, og investor Kjell Chr. Ulrichsen – som opprinnelig eide halvparten av anlegget – overtok etter hvert hele eierskapet. Stabæk Fotball hadde en avtale der klubben var sikret 40 års leie som de betalte 9 millioner kroner for i året, men denne avtalen ble forkastet, og eieren utarbeidet en ny leiekontrakt der leien ble økt med over 300% – til 30 millioner kroner i året. Det førte til at Stabæk sommeren 2011 annonserte at man ikke ville ha økonomi til dette, og at de således ville returnere til Nadderud Stadion etter 2011-sesongen. Etter dette har arenaen stort sett blitt brukt til messer og ikke minst konserter, og kunstgresset som tidligere lå fast der har også blitt fjernet til fordel for et asfaltdekke, slik at man nå må rulle ut kunstgress de ganger det arrangeres fotball.

Nå er det vel ikke så altfor ofte at så skjer i disse dager, men denne helgen skulle det altså spilles en rekke kamper der. Størst oppmerksomhet var tydeligvis viet lørdagens cupfinale for kvinner, og da skulle også G19-finalen avvikles. Denne fredagen var det imidlertid hele tre finaler på menyen, med to jentekamper og finalen i G16-klassen. Da jeg ankom med en drøy halvtime til avspark i sistnevnte, hadde allerede J16-finalen blitt spilt, men J19 skulle spilles etter kampen jeg skulle se. Jeg ville nemlig nøye meg med G16-finalen som skulle spilles mellom Stabæk og Viking, og etter at jeg og min plastpose hadde blitt omhyggelig ransaket og undersøkt, fikk jeg slippe inn. Jeg gikk for øvrig inn første og beste dør jeg så, og gadd aldri ta runden rundt senere for å forsøke å bytte langside, selv om jeg vurderte dette raskt da jeg hørte det ble delt ut lagoppstillinger og mistenkte at dette skjedde på motsatt side, der de offisielle aktørene befant seg.

Hva skal man så si om Fornebu Arena? Jeg er i utgangspunktet ikke noen spesiell fan av innendørs-fotball da jeg får følelsen av å se en hobbypreget kamp i en gymsal, men Fornebu Arena er vel i hvert fall det mest imponerende jeg hittil har sett av slike anlegg (der mine tidligere erfaringer begrenset seg til Østfoldhallen og Valhall Arena). Jeg hadde lest meg opp til at anlegget hadde en kapasitet på 15 000 ved fotballkamper, og det overrasket meg litt da det på en eller annen måte ikke virket så stort, men det stemmer sikkert, for så vidt meg bekjent har det vel ikke blitt bygget om med redusert kapasitet etter at Stabæk-folket returnerte til Bekkestua. Etter å ha punget ut for en Solo i kiosken, fant jeg en plass litt for meg selv på den ene langsiden, mens det stadig kom folk til for å ta plass på de grå plastsetene som er å finne på alle tribunene. De to kortsidene var for øvrig stengt av, uten at det skapte altfor stor trengsel.

Jeg var inne på at kunstgresset nå rulles ut når det spilles fotball, og det må sies at det ikke så spesielt fint ut. Det så mest av alt ut som om noen rett og slett hadde rullet ut et enormt gammelt vegg-til-vegg-teppe som flere steder fremsto temmelig slitt og flekkete, samtidig som det for hver halvannen meter var klare streker eller skiller på tvers av banen. Kampene denne dagen ble tydeligvis vist på NRK, og speakeren på motsatt langside og en reporter på «min» langside gjorde flere intervjuer der jeg mener det ble nevnt at Viking hadde vunnet siste møte, men jeg fikk inntrykk av at det til tross for dette var Stabæk som var favoritter før kamp. Det viste seg da også at det ikke bare var prat fra Stabæk-representanter som var i overtall på tribunen, for det var bæringene som snart tok kontroll over kampen.

Stabæk tok ledelsen i kampens tiende minutt, og kun tre minutter senere doblet de ledelsen. Man skulle tro at disse ungguttene var spreke nok til å spille 90 minutter, men i stedet spilles det i denne aldersklassen 2×40 minutter, og med fem minutter til pause virket det avgjort da de ‘blaa’ satt inn sitt tredje mål. Siddisene fikk imidlertid fornyet håp da Ivar Øidin reduserte til 3-1 på spektakulært vis med det som må kunne kalles et halvveis brassespark. Selv om keeper var ute i feltet og ballen gikk i bue over ham, var det et flott mål, og morsomt at unggutten i det hele tatt turte å prøve på noe slikt. Dermed sto det 3-1 til pause, og jeg kunne liste meg ut for å unne meg en aldri så liten røykepause før de siste 45…unnskyld, 40.

Det hadde underveis også blitt klart at det åpenbart var frie bytter, og det er en annen ting jeg har lite sans for, selv om jeg ikke lar meg opprøre av en slik praksis på dette nivået. Bare hold det vekk fra A-lagsfotballen! Uansett, vi fikk se flere sjanser og halvsjanser begge veier før Stabæk igjen scoret og sørget for å sette spikeren i kista med rundt ti minutter igjen. Vi fikk også vite at tilskuertallet var 715, og det var rundt det dobbelte av det som hadde vært mitt overslag. Stabæk har visstnok flere landslagsspillere i denne aldersklassen, og det største talentet av de alle skal være kaptein Herman Geelmuyden. Det var han som på overtid besørget 5-1, men det var fortsatt tid for nok en Viking-redusering, uten at det gjorde annet enn å pynte på resultatet.

Vikings A-lag har jo hatt en fryktelig sesong, og således er det nok godt å se at det gror nokså godt på de aldersbestemte lagene, men denne dagen møtte de rett og slett et bedre lag. Som gammel FFK-supporter vet jeg altfor godt hva det vil si å følge en klubb som blir vanstyrt av en ledelse fullt av surrehuer, og det var nok en medvirkende årsak til at jeg unnet Viking en opptur med seier i G16-finalen, men den gang ei altså. Mens Stabæk-guttene feiret ute på banen og ventet på å motta pokalen, og en gruppe fra Fortuna Ålesund klargjorde flagg og bannere før J19-finalen, forlot jeg åstedet og gikk mot bussholdeplassen. Jeg hadde tross alt en (meget viktig) kamp dagen etter også, og regnet med en lang dag i den forbindelse, så det var greit å komme seg hjem.

Norwegian ground # 83:
Stabæk U16 v Viking U16 5-2 (3-1)
NM Cupen 16, finale
Fornebu Arena, 17 november 2017
1-0 Christopher Georgiou Hurleen (10)
2-0 Oscar Aga (13)
3-0 Christopher Cheng (36)
3-1 Ivar Øidin (38)
4-1 Kasper Elias Strøm (70)
5-1 Herman Geelmuyden (80+2)
5-2 Adrian Amundsen Bergersen (80+4)
Att: 715
Admission: Free

Next game: 18.11.2017: Notodden v Fredrikstad
Previous game: 12.11.2017: Fredrikstad v Notodden

More pics

Søndag 12.11.2017: Fredrikstad v Notodden

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For en som pleide å være på alle FFKs hjemmekamper og mange av bortekampene, var det en stor overraskelse å finne ut hvor lenge det faktisk var siden sist jeg var på kamp på Fredrikstad Stadion. Da en bekjent spurte meg om dette et par dager før denne kampen, svarte jeg at det nok var minst tre-fire og sikkert også fem år siden, men det var egentlig litt sjokkerende å finne ut at det var hele sju og et halvt år siden sist! Da jeg så FFK spille uavgjort mot Mjøndalen i midten av april 2010 hadde jeg nok neppe noen anelse om at det skulle gå så lenge til neste gang. Hvorfor skulle det gå seg lang tid? Tja, det er jo ingen hemmelighet at jeg på det tidspunktet begynte å få litt avsmak for den moderne toppfotballen, og jeg følte uten tvil også at FFK-laget den gangen i stadig mindre grad representerte meg, men likevel var det kanskje minst like tungtveiende at min bror hadde sluttet å dra på kampene slik at det ble dyrt å dra kollektivt tur/retur Fredrikstad hver kamp.

Siden den gang har min befatning med FFK-kamper begrenset seg til en og annen bortekamp i ligaen, og gjerne bortekamper i de tidlige cuprundene. For mange var utrolig nok FFK i kraft av sitt navn (og sikkert også pga et av divisjonens største budsjetter) blant favorittene til å kjempe om opprykk, og det syntes jeg allerede før sesongen var merkelig all den tid de to sesonger på rad har leflet voldsomt med nedrykk til nivå tre – ikke minst da de i 2015 kun reddet seg takket være et meget sent overtidsmål i en annen kamp i siste runde. Nå hadde det før siste serierunde igjen sett meget stygt ut da italieneren omsider takket for seg (ikke et sekund for sent) og forlot trenerjobben med FFK på nedrykksplass, men den midlertidige(?) løsningen BP Ingebretsen som hadde ankommet fra Drammen, hadde i hvert fall klart å lede rødbuksene til seier over Sandnes Ulf samtidig som de fikk en hjelpende hånd av et Mjøndalen som slo Elverum, slik at FFK i det minste tok kvalik-plassen.

Det hadde da allerede vært en voldsom batalje i kampen om å få bli 2. divisjons-representanten i playoff, og det måtte straffespark til før Notodden etter hvert tok seg av Raufoss. Jeg hadde på dette tidspunktet allerede begynt å kikke på mulighetene for å dra på bortekampen i enten Notodden eller Raufoss dersom det ble kvalik på FFK, og det var egentlig kun bortekampen jeg opprinnelig vurderte å dra på for å få med meg en siste ny bane før jeg avsluttet min norske sesong og rettet alt fokus mot romjuls- og nyttårsturen til Storbritannia. Da jeg begynte å forhøre meg med kjente i plankebyen om mulig buss til Notodden, begynte jeg imidlertid snart å tenke på å muligens få med meg hjemmekampen også, og et par dager i forkant tok jeg den endelige beslutningen og bestilte bussbilletter til 149 kroner hver vei.

Etter først og ha busset opp til Korsegården, kunne jeg snart ta plass på bussen nedover til Fredrikstad, der jeg ankom litt før klokka halv tre og ble møtt av en FFK-kompis. Etter en svipptur hjemom ham dro vi snart til OMG for å lade opp med en brus og etter hvert også en flaske cider på undertegnede. Der var det allerede litt liv i leiren, og det strømmet på også med kjente fjes i form av gamle kjente jeg ikke hadde sett på en god stund. I forbindelse med denne kampen hadde flere av klubbens sponsorer kjøpt opp ståtribunen på hjemmefeltet og delt ut gratisbilletter dit, og siden vi fortsatt ikke hadde fått surret oss til å hente billetter, var det greit at en gutta hadde vært og hentet ut 30 billetter tidligere på dagen og nå delte ut disse til de som ennå ikke hadde sikret seg billett. Etter at mørket hadde senket seg, var det etter hvert også på tide å spasere over gangbrua og bort til stadion.

Etter å ha tatt plass på tribunen kunne jeg med selvsyn se visse endringer jeg tross alt var klar over at jeg ville finne på stadionet som har vært klubbens hjemmebane siden 2007. Siden sist jeg var her har ikke bare ståseksjonen for hjemmesupporterne (endelig) blitt flyttet til motsatt kortside, med dessverre har man også byttet ut det som gikk for å være en av landets beste gressmatter med kunstgress. Det virket uansett som om folk nå faktisk hadde god tro på at FFK skulle klare seg og følge opp seieren over Sandnes Ulf med å sikre eksistensen, men man skulle selvsagt ikke ta lett på et Notodden-lag som hadde vært gode da de sikret andreplassen bak Nest-Sotra i sin 2. divisjons-avdeling. Det var nå om å gjøre å få med seg et godt utgangspunkt før bortekampen i Telemark.

Jeg må innrømme at jeg tror FFK tross alt kanskje kunne hatt godt av en tur ned – vel og merke dersom det innebærer en solid opprydding i et styre av surrehuer som i flere år har gjort FFK til landets surreklubb nummer 1. Sett utenfra virker det for meg som om det viktigste for flere av styremedlemmene har vært personlig «prestisje» og å ikke tape ansikt, snarere enn å samarbeide til klubbens beste. Det sier også litt at man med en av divisjonens aller største budsjetter de siste årene har surret rundt nede i bunnstriden, og selv om jeg personlig synes det var en god nyhet at italieneren Loberto takket for seg, stikker tilsynelatende FFKs problemer dypere enn som så. Om (van)styret «overlever» et eventuelt nedrykk vil man uansett være like langt, og jeg minner om klubben ved sin forrige visitt på nivå tre brukte ti år på å komme tilbake.

Det var ikke altfor tillitvekkende det FFK leverte denne kvelden, og spesielt var førsteomgangen svake greier. Allerede etter fire minutter så jeg personlig nesten ballen i mål da gjestenes Erik Midtgarden avsluttet like utenfor. Notodden-trener Kenneth Dokken hadde åpenbart instruert sine gutter til å legge seg lavt og satse på kontringer. Det hadde de også en viss suksess med, for selv om FFK hadde nokså mye ball, var det ikke mye de skapte. Det manglet rett og slett både tempo i deres spill, og de virket ikke ha noen idéer eller initiativ der fremme, slik at deres angrepsspill ble akkurat slik Notodden ønsket det. Det tok tjue minutter og vel så det før Notodden-keeper Jonathan Johansson i det hele tatt ble testet av vertenes Rocky Lekaj, men gjestene virket skumlere når de kom fremover, selv om Erlend Hustad burde gjort bedre etter innlegg fra Midtgarden. Det burde også Shola Akinyemi da han fra en corner headet like utenfor gjestenes mål.

Dermed sto det fortsatt 0-0 til pause, og på det tidspunktet hadde også FFKs playmaker Joona Veteli måttet kaste inn håndkledet og byttes ut. Optimismen fra før kampstart var tilsynelatende i ferd med å bli til oppgitt skepsis blant en andel av hjemmefansen blant de 5 340 tilskuerne, og det må sies at spillernes innsats på ingen måte gjenspeilet innsatsen til klubbens syngende supportere. Foreløpig var det nok det tilreisende «Rallarberget» som hadde mest å juble for, og det virket som om det hadde kommet en god delegasjon fra Telemark. Min groundhopper-kollega Stig-André Lippert hadde for øvrig brukt pausen til å oppsøke kiosken, og hadde i den forbindelse tatt med seg et eksemplar av dagens kampprogram til meg. Dette var også nytt for meg at man har program som deles ut gratis i kiosk-utsalgene, og selv om det lille heftet ikke kan måle seg med det man blir bortskjemt med på kamper i Storbritannia, hadde det det mest vesentlige av innhold, og man er jo strengt tatt uansett ikke bortskjemt med slikt her hjemme.

FFK hevet seg noe etter hvert som andre omgang skred frem, og selv om Sanel Kapidzic headet Ludvig Begbys innlegg rett på keeper ti minutter minutter ut i omgangen, virket det en periode som om rødbuksene nærmet seg en forløsende scoring. Like etter hadde eksempelvis Begby selv en avslutning som endret retning og suste over mål. Notodden var slett ikke ufarlige, og de fikk snart kampens største sjanse da Erik Midtgarden dro seg inn i feltet og la inn til kaptein Borgar Velta som nærmest snublet ballen mot mål. På utrolig vis fikk også Henrik Bredeli klarert, og det var kanskje en liten dose flaks med i spillet da han fikk stukket frem et bein og endret retning på ballen kun en liten meter fra streken. Begge lag hadde etter dette et par halvsjanser, men til tross for at spesielt FFK trykket på mot slutten, ville det seg ikke for noen av lagene, og dermed endte det 0-0 slik at alt vil avgjøres på Notodden.

De tilreisende fra Telemark var nok klart mest fornøyd med akkurat det, for på bortetribunen veivet de voldsomt med blå flagg mens det var tilløp til forsiktig pipekonsert fra deler av FFK-tilhengerne. Jeg hadde over en time til bussen jeg hadde bestilt plass på, og sammen med et par kjente tok jeg turen tilbake til OMG for en ny flaske cider før det var på tide å vende snuta hjemover. Det var et skuffende FFK jeg hadde sett, uten at det i seg selv bør være overraskende slik klubben har holdt på de siste årene, men det var fortsatt spenning og alt står på spill når det skal avgjøres i Telemark. Det skjer førstkommende lørdag, og undertegnede har i den anledning allerede bestilt plass på en av supporterbussene. Der gjelder det!!

Revisit:
Fredrikstad v Notodden 0-0 (0-0)
1. divisjon playoff, 1st leg
Fredrikstad Stadion, 12 november 2017
Att: 5 340
Admission: Free (free entry to home terrace courtesy of club sponsors)
Programme: Free

Next game: 17.11.2017: Stabæk U16 v Viking U16 (@ Fornebu Arena)
Previous game: 21.10.2017: Østsiden v Drøbak/Frogn

More pics

Lørdag 21.10.2017: Østsiden v Drøbak/Frogn

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne lørdagen var det sesongavslutning i 3. divisjon, og dermed forventet drama rundt om på flere av arenaene i divisjonens seks avdelinger. I avdeling 1 hadde jo allerede Moss feiret divisjonstittel og opprykk, men i bunnen var det stor spenning knyttet til hvem som ville følge med Odd 3, Holmen og Spring/Jeløy ned i 4. divisjon. Min lokale klubb Drøbak/Frogn var blant de klubbene som kjempet mot nedrykk, og selv etter fire strake seire var de alt annet enn sikre før siste serierunde da de nå skulle til Fredrikstad for å avslutte sesongen med bortekamp mot Østsiden. Det at også Østsiden selv var i faresonen gjorde ikke spenningen mindre, og i løpet av uken ble det klart at jeg sammen med min nabo Pia ville ta turen.

Hun ville jo selvsagt se sin kjæreste Nichlas (Furu) styre DFI-forsvaret i kampen for ny kontrakt, men var ikke lysten på å kjøre alene, så jeg meldte meg selvsagt som frivillig passasjer, og hun foreslo snart å kombinere dette med en tur ned til Strömstad for litt «harry-handel» før kamp. Som sagt så gjort, og med avspark klokka 14.00 satset vi på avreise i 10.30-tiden. Da jeg kom meg opp den dagen og fikk snakket med Pia fra verandaen, viste deg seg at hun også skulle plukke opp en venninne først, og dermed forsøkte vi å dra like etter at klokka slo ti. Nichlas skulle dra nedover sammen med resten av DFI-troppen litt senere, så det var med to fine jenter som selskap at jeg snart ble skysset nedover mot svenskegrensen.

Vårt trekløver kom seg greit ned til Strömstad, der jentene fikk hamstret litt av hvert på Systembolaget før øvrige varer etter hvert ble kjøpt inn mens vi støtte på hele Furu-klanen. Deretter kunne vi igjen ta oss over riksgrensen tilbake til Norge. Etter at vi tok av i Årumkrysset og kjørte over Torp, var det for min del en reise tilbake på gamle trakter. I 1980-årene bodde jeg noen år på nettopp Torp, der vi passerte vårt gamle hus på vei til Østsiden stadion, der jeg også spilte en rekke ganger for Torp IF. Det er en arena der jeg har vært spiller langt oftere enn tilskuer, og selv om jeg mener å huske å også ha sett ytterligere et par lokaloppgjør mot Torp sitt A-lag der, er det kun én A-lagskamp jeg i disse dager med 100% sikkerhet kan fastslå å ha overvært.

Det var en cupkamp i 2001, da Østsiden slo storebror FFK med 2-0 i første runde av cupen. Kanskje ikke fullt like ydmykende og pinlig som det den vanstyrte aristokraten FFK varter opp med i disse dager, men likevel sved det nok litt også den gang. Men nok om den falmede storheten på andre siden av brua i denne omgang, og videre til noe mer lystig. Vi fikk snart parkert utenfor dagens kamparena, og allerede før vi ved hjelp av Vipps betalte oss inn med 100 kroner per person, hadde vi kunnet konstatere at det var en god del Drøbaks-folk som hadde tatt turen til Østfold for å få med seg det forventede dramaet denne dagen.

Østsiden ligger som navnet tilsier på østsiden av Glomma, med Fredrikstad sentrum rett på andre siden av Fredrikstadbrua som ikke ligger altfor mange hundre meter fra Østsiden stadion. Østsiden er tradisjonelt et arbeiderklassestrøk i området, og de som er litt kjent her vet for øvrig at den flotte Gamlebyen heller ikke ligger altfor langt unna. Østsiden IL ble stiftet i 1935, og åpnet to år senere sin første grusbane, mens gressbanen først ble åpnet i 1948. De driver selvsagt også med flere idretter, men fotballen er nok det klubben naturlig nok er mest kjent for – ikke minst takket være en tidligere landslagssjef med fortid i klubben.

Egil «Drillo» Olsen er imidlertid ikke den eneste som bar Østsiden-drakta i sine unge år, for også Jørn Andersen var i «Øssia» før han ble hentet av FFK. Han debuterte for rødbuksene i 1982 og var to år senere med å vinne cupen før han etter et kort opphold i Vål**enga gjorde tysker av seg. Østsiden slo forresten ut blant annet storklubben Lyn da de i 1962 tok seg til kvartfinale i cupen, og i både 1960- og 1970-årene var de i perioder å finne på nest øverste nivå av norsk fotball, der de ved noen anledninger også var nære på opprykk til toppdivisjonen. Mon tro om ikke 1976 var sist gang de var å finne på nivå to, og senere ble det tyngre tider før de i 1996 var tilbake på nivå tre. Deres siste opphold på nivå tre var nå i 2012-2013, og nå har det jo med færre avdelinger blitt vanskeligere. Nå gjaldt det å overleve på nivå fire.

Nå er nok langtidshukommelsen ikke den beste, men anlegget var ved første øyekast slik jeg husker det fra både 1980-årene og den nevnte cupkampen mot FFK. I hvert fall frem til jeg så kunstgressbanen bortenfor borte langside, for den kan jeg ikke huske, og jeg tviler på at den var der den gang. Slike uhumskheter var vel fortsatt ukjent den gang, og når vi ikke spilte på gressbanene til A-lagene, trente og spilte vi rett og slett på grusbaner. Uansett; det er fortsatt lite eller intet av tribunefasiliteter Østsiden kan by tilskuerne på, og unntaket er en slags veranda foran klubbhuset, der flere hadde funnet seg sitteplasser. Fra inngangen ved siden av klubbhuset og ned mot den ene kortsiden er det en gressvoll som fortsetter bortover ned denne kortsiden, over mot langsiden ut mot kunstgressbanen. Der finner man laglederbenkene og lite annet, og bak det bortre målet er det boligbebyggelse.

Status før denne siste kampen var at Strømsgodset 2 lå på plassen rett under nedrykksstreken med sine 33 poeng. Samme poengsum hadde DFI som kun var over streken på målforskjell, og disse to hadde to poeng opp til duoen Østsiden og Sarpsborg 08 2. Det var disse fire som kjempet om å unngå den siste nedrykksplassen, og i tillegg til kampen på Østsiden, skulle Godset-reservene ta imot Oppsal mens Sarpsborg-reservene tok imot høstens store formlag Vestfossen. I kraft av at reservelagene som vanlig var ventet å forsterke med en rekke førstelagsspillere, syntes de fleste å forvente at en eventuell taper i kampen på Østsiden måtte ta turen ned. Det var nervøs stemning da lagene inntok banen med den karakteristiske Fredrikstad-brua som bakteppe.

Jeg liker slike kamper der mye står på spill for begge lag, og ikke minst når de utspiller seg på et slikt underlag som det Østsiden stadion bød på denne dagen. De siste årene har jeg dessverre ikke vært bortskjemt med fotball på ekte gress her hjemme hvor fotballen har blitt «infisert» av de hersens kunstgress-banene som har poppet opp som paddehatter, men nå var det heldigvis ordentlig gress man skulle spille på, og attpåtil en skikkelig tung gressmatte som visse steder truet med å bli litt gjørmete. Aldeles herlig! Snart registrerte jeg også at Oppsal hadde tatt en tidlig ledelse mot Godset-reservene, men de to lagene utpå banen her måtte tenke på seg selv, og det var tydelig at det sto mye på spill. Begge lag gikk helhjertet inn i duellene, og temperaturen var nokså høy allerede fra avspark.

Det var sjanser begge veier, men hjemmefolket trodde at Østsiden hadde tatt ledelsen da en av deres spillere satt ballen i mål. Det var imidlertid store protester fra DFI, for det virket som om dommeren først hadde stoppet spillet slik at mange av spillerne stoppet opp. For meg virket det deretter som om han etter et halvt sekund vinket spillet videre, så kanskje jeg hadde mistolket hans kroppsspråk. Til tross for at linjemannen var oppe med offside-flagget hadde jeg vel heller ikke hørt noe fløytesignal, men etter en diskusjon med sin linjemann valgte dommeren å annullere, og det var ifølge bedre plasserte personer (riktignok med DFI-sympatier) en korrekt avgjørelse. Begge lag hadde muligheter til å score, men det var målløst da lagene gikk til pause, og på det tidspunktet hadde også Godset-reservene snudd kampen slik at DFI i øyeblikket var nede.

DFI trengte nå mål, og ti minutter ut i omgangen fikk unggutten Magnus Fagernes kjempetreff fra rundt 18 meter. Ballen suste inn i mål bak Øssia-keeper, og jubelen brøt ut blant gjestene da deres toppscorer registrerte sitt mål nummer 15 for sesongen. Nå var det Østsiden som trengte mål, eller var det det? På Sarpsborg Stadion hadde nemlig Vestfossen få minutter tidligere tatt ledelsen slik at det nå var Sarpsborg-reservene som var nede, men med en utligning der ville alt endre seg igjen, så Østsiden jaktet utligning. Den jobben ble ikke enklere da Markus Ulstrup Engebretsen gikk litt for hardt inn i en takling og for andre gang på drøyt fem minutter fikk gult kort av dommeren fra Sprint/Jeløy. To gule blir som kjent rødt, og Østsiden måtte fullføre med ti mann.

Likevel var Østsiden skumle fremover, og DFI måtte kjempe med nebb og klør for å holde på ledelsen. Mens noen klaget på den vanskelige banen og mangel på «finspill», satt undertegnede pris på kampen til tross for at det var nokså nervøst. Østsiden fikk mot slutten et par store sjanser, og jeg var ikke den eneste som så en av de i mål da avslutningen trillet like utenfor stolpen til DFI-keeperen. Det ble likevel jubel også blant hjemmefolket da speaker omsider opplyste om at Vestfossen ledet i Sarpsborg. Vi begynte å lure på hvor mye dommeren egentlig hadde lagt til, men etter i overkant av sju minutter blåste han omsider av, og DFI-gutta kunne juble ekstatisk over fornyet kontrakt etter å ha avsluttet sesongen med fem strake seire. Det hadde sett så stygt ut noen uker tidligere, men nå var The Great Escape et faktum.

Med bekreftet sluttresultatet fra Sarpsborg var det også klart at Østsiden klarte seg, og da gikk det som jeg håpet – at begge klarte seg mens det i stedet var et av reservelagene (Sarpsborg 08 2) som måtte ned. Det sto for øvrig i sterk kontrast til det som skjedde i avdeling 2, der Lyn dessverre tapte opprykket til fordel for Stabæk 2. Enda et reservelag på nivå 3 er alt annet enn gode nyheter. Det er uansett en helt annen historie, for nå var det jubelscener som utspilte seg ute på gressmatta, og mange av de bortimot 100 tilreisende fra Drøbak ble værende en stund for å hylle laget. De utgjorde en stor del av det jeg vil anslå var bortimot 150 tilskuere. Nå var det bare å sette kursen hjemover og få varene i hus.

For DFI sin del hadde nok ikke sesongen svart helt til forventningene (det endte med en 8. plass), men en sterk sesongavslutning avverget en total fiasko, og nå kan man forhåpentligvis bygge litt videre på dette til neste år. DFI-gutta feiret senere denne kvelden sin sesongavslutning på Skipperstua i Drøbak, og det var artig å konstatere at den godeste Nichlas (Furu) fikk prisene som både årets spiller og spillernes spiller for 2017. Nå får han vel kreve en bedre kontrakt, og for DFI sin del får man – selv om jeg liker spenning – håpe at de gjør det litt mindre spennende neste sesong. Om det da ikke er i toppen av tabellen… Denne kampen markerte muligens også slutten på min 2017-sesong i Norge, så det er bare å se frem mot Boxing Day og ny tur.

Revisit:
Østsiden v Drøbak/Frogn 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Østsiden Stadion, 21 October 2017
0-1 Magnus Fagernes (56)
Att: 150-ish
Admission: 100 kroner

Next game: 12.11.2017: Fredrikstad v Notodden
Previous game: 14.10.2017: Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II

More pics

Lørdag 14.10.2017: Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 2

Min norske sesong gikk mot slutten, men The Great Escape var fortsatt mulig for min lokale klubb Drøbak/Frogn, og jeg måtte jo bare ta turen ned til Seiersten Stadion for å se på når de denne lørdagen skulle ta imot reservene til Sarpsborg 08 til livsviktig kamp i 3. divisjon avdeling 1. Dette var også sesongens siste hjemmekamp for DFI, og etter all sannsynlighet var kun seier godt nok om de skulle ha håp om å berge plassen. Denne dagen var også min kompis Morten tilbake på gamle trakter, og til tross for å være «barnevakt» denne dagen, hadde han varslet interesse for å bli med å se sin nevø Nichlas (Furu) styre DFIs forsvar. Derfor gikk jeg den korte veien bort til hans søster for å møte ham der, og snart kjørte vi ned til Seiersten og betalte oss inn. Vi voksne måtte som vanlig punge ut 100 kroner, men barna gikk tydeligvis gratis.

Badebyguttene hadde fortsatt en jobb å gjøre, men det så langt lysere ut enn det hadde gjort et par uker tidligere. DFI befant seg fortsatt fjerde sist på tabellen, og dermed på den siste nedrykksplassen, men etter tre strake seire hadde avstanden opp til sikker plass blitt redusert til to poeng. Siden mitt forrige besøk da DFI på dramatisk vis slo Godset 2 med 2-1 etter seiersmål på overtid, hadde de vært på besøk i Skien, der jumboen Odd 3 hadde blitt nedsablet med hele 8-1. Det var nettopp Godset 2 som nå befant seg to poeng foran, rett over streken, og to poeng foran der igjen lå Vestfossen og Østsiden, med Ullern og Sarpsborg 08 2 ytterligere ett poeng foran. Sistnevnte var altså på besøk i Drøbak denne dagen, og det er aldri lett å spille mot disse hersens reservelagene når de trenger poeng mot slutten av sesongen.

Det er jo ikke uvanlig at disse reservelagene stiller svært ujevne lag i løpet av sesongen, der de gjerne forsterker med spillere fra førstelags-troppen om de trenger poeng for å holde seg mot slutten av sesongen, og således har de flere ganger avgjort både opprykks- og nedrykkskamp. Reglene har vel blitt strammet inn ørlite på dette området(?), men med fare for å gjenta meg selv synes jeg ikke det er nok, og det er synd at de får være med å gi disse divisjonene et amatørmessig preg når de burde spilt i en egen liga for reservelag. Men nok om det, for det var ingenting vi fikk gjort noe med nå når det nærmet seg avspark på Seiersten Stadion.

Vi fikk se at hjemmelaget startet godt og spilte en god førsteomgang, og det var fortjent da Ibrahima Konate satt inn 1-0 etter tjue minutter. Nichlas Furu & Co i forsvaret hadde tilsynelatende full kontroll på Sarpsborg-angriperne, skjønt det var som vanlig en episode eller to der hjemmefansen satt med hjertet i halsen da DFI-keeperen fikk ballen i føttene. Heldigvis hadde også DFI denne gang marginer litt med seg, og de kunne gå til pause med ledelsen foran det speaker for en gangs skyld fortalte var 111 tilskuere (lokalavisen hevdet senere å ha talt 180 personer innenfor portene). Foreløpig gikk det veien for DFI-gutta, men det gjensto fortsatt én omgang, og sarpingene hadde selvsagt ikke resignert.

Etter pause ble DFI presset bakover, og tidvis var det en ganske kraftig press. Vi nærmet oss timen spilt da de blå fikk uttelling og Andreas Albech utlignet til 1-1. Et par minutter senere satt DFI-trener Teitur Thordarson innpå Atle Tronsmoen, som litt overraskende for meg hadde startet på benken, og han var et umiddelbart friskt pust. Han hadde kun vært på banen i noen få minutter da han driblet seg inn i feltet og satt inn 2-1. Et unisont lettelsens sukk kunne nærmest høres over Seiersten Stadion da jubelen hadde lagt seg, og DFI kunne deretter økt ledelsen, men også sarpingene hadde en god mulighet til å utligne. På overtid ble imidlertid seieren sikret da M’Bandy Camara fastsatt sluttresultatet til 3-1, og det var jubelscener i hjemmeleiren da dommeren blåste av til deres fjerde strake seier.

Samtidig fikk DFI en hjelpende hånd ved at Ullern hadde satt inn en sen utligning i sin hjemmekamp mot Godset 2 mens Kvik Halden hadde gjort det samme mot Østsiden. Dermed passerte DFI reservelaget fra Drammen på målforskjell mens det var to poeng opp til Østsiden. Det siste var viktig siden DFI i sin siste kamp skulle til Østsiden, og der ville de nå ha skjebnen i egne hender da en seier ville sikre plassen uansett. Jeg begynte umiddelbart å vurdere en tur ned til gamle trakter for å se kampen på Østsiden Stadion. Det som hadde sett nokså umulig ut for noen få uker siden, virket nå meget mulig, og en nervepirrende sesongavslutning ventet.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II 3-1 (1-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 14 October 2017
1-0 Ibrahima Konate (21)
1-1 Andreas Albech (60)
2-1 Atle Tronsmoen (67)
3-1 M’Bandy Camara (90+2)
Att: 111
Admission: 100 kroner
Programme: Included

Next game: 21.10.2017: Østsiden v Drøbak/Frogn
Previous game: 08.10.2017: Norway v Northern Ireland

More pics

Søndag 08.10.2017: Norge v Nord-Irland

Heldigvis hadde jeg vært fornuftig nok til å ikke la det bli altfor sent i det nordirske selskapet på The Scotsman dagen før, og derfor var jeg nokså frisk og rask da jeg omsider våknet og etter hvert kom meg på bussen inn mot Oslo igjen. Der skulle Norge møte Nord-Irland i siste runde i deres VM-kvalifiseringsgruppe, og i takt med at min interesse for det engelske landslaget har hatt en dalende kurve de siste årene, må jeg innrømme å virkelig ha fått sansen for Nord-Irland. I motsetning til Norge hadde nordirene fortsatt mulighet til å kvalifisere seg for Russland-VM neste år, så jeg hadde fått min Stourbridge-kompis Ulster Jim til å ordne meg en billett i borteseksjonen. Jim hadde selv dessverre måttet kansellere på grunn av et dødsfall i familien noen dager i forkant, men hadde sendt min billett med en kar som skulle fly over fra London denne søndagen, og første stopp for meg var å hente billetten ved Scandic Vulkan Hotel.

Det gikk greit, og Richard viste seg å være en kar bosatt i Maidenhead. Han kom ned i lobbyen med min billett, og ville deretter ha et par timer til på øyet, men mente han ville komme innom The Scotsman etter en høneblund. Selv busset jeg tilbake til sentrum og gikk fra holdeplassen ved Brugata til The Scotsman, der mine norske kompiser fortsatt ikke hadde møtt opp. Det hadde imidlertid deler av kontingenten med våre venner fra Royal Bar på Sandy Row i Belfast, og etter å ha punget ut 94 kroner for dagens første 0,4 med Somersby slo jeg meg ned sammen med de inntil de gikk for å sjekke ut «supporter-sonen» oppe ved Stortinget. Nordirene hadde virket invadert Oslo denne helgen, og hele Karl Johan var som kvelden før et menneskelig hav av grønt, mens det inne på The Scotsman var høy stemning og trengsel.

Etter hvert begynte også mine norske venner å ankomme (i tillegg til Richard), og de fleste av de hadde tenkt seg på kamp, mens et par hadde billetter til WASP-konserten. Den hadde jeg også vurdert, men det ble øyeblikkelig vraket da jeg så at de to dessverre kolliderte. I gruppe C hadde verdensmester Tyskland som ventet radet opp seire og tatt en enkel gruppeseier der de sto med 27 poeng og full poengpott etter ni av de ti rundene. Samtidig hadde Nord-Irland allerede sikret seg andreplassen, men spenningen i så måte var knyttet til hvorvidt de ville unngå å bli dårligste toer og dermed sikre seg en playoff-plass. Etter et par-tre timer på Scotsman gikk vi innom supporter-sonen, der en rekke nordirer ville by på Buckfast, før vi etter hvert fikk somlet oss ned på Tempest. Der kunne vi konstatere at skottene kun klarte uavgjort i sin siste kamp og dermed var ute. Trist, for selv om jeg har visse problemer med å holde med et skotsk lag hver gang jeg ser de vemmelige åsynene til Scott Brown eller Leigh Griffiths, skulle jeg samtidig gjerne hatt med Skottland. Men dette resultatet betød også at Nord-Irland nå allerede var sikret en plass i playoff!

Det var etter hvert på tide å komme seg på T-banen og sette kursen mot Ullevål Stadion – eller «kjøpesenteret», som min engelske groundhopper-kompis Paul Ferguson kaller det, da han mener stadionet fra utsiden ser ut som et under gjennomsnitts sjarmerende kjøpesenter. Jeg vet for øvrig at han ikke er overbegeistret for det som er på innsiden heller, men det får være en annen sak. Nå synes jeg vel ikke Ullevål er den kjipeste arenaen vi har (det behøver dog ikke så altfor meget), og man har i hvert fall fortsatt naturgress på Ullevål. Jeg hadde plass ved siden av Richard, og selv om vi åpenbart kunne ha gått inn samme inngang som de andre, trodde vi at vi måtte gå inn en av inngangspartiene som sto trykket på billetten, men det viste seg at bortefansen kanskje ikke uventet så bort fra bagateller som seksjons- og setenummer.

Det var i hvert fall liten tvil om hvem som ville vinne tribunekampen, og uten at jeg skal påstå at det er noen fasit, hørte jeg det snakkes om at mellom 2 000 og 3 000 nordirer hadde tatt turen til Oslo denne helgen. Uansett hvor mange de var som fylte bortetribunen bak det ene målet, skapte de i hvert fall en voldsom stemning allerede før før nasjonalsangene ble spilt og det etter hvert var klart for avspark. Norge hadde kun æren å spille for etter nok en mislykket kvalik, men hvordan ville Michael O’Neill og ikke minst hans utvalgte opptre nå som de en times tid tidligere hadde fått vite at de uansett var klare for kvalik? Det var vel egentlig nå det store spørsmålet da den ukrainske dommeren blåste i gang kampen.

Svaret var at i hvert fall undertegnede satt tidlig med en følelse av å se et nordirsk lag der mange av spillerne først og fremst virket opptatt av å ikke pådra seg kort, og med seks spillere fra start som med gult kort ville måtte stå over i playoff, var det nå kanskje ikke spesielt overraskende tross alt. Sånn sett ble det noe forsiktig over det hele, og det var en usedvanlig sjansefattig kamp de 10 244 tilskuerne fikk se. Nordirenes suksess under O’Neill virker i stor grad å ha blitt bygget på solid organisering, og de hadde få problemer defensivt, men det de skapte offensivt vil heller ikke ha skremt playoff-motstanderen, og først og fremst sto Håvard Nordtveit frem defensivt for Norge. Det var ingenting å si på at det sto 0-0 til pause, og man kunne bare håpe på en litt mer fartsfylt andre omgang.

Det fikk vi ikke, og det var først med tjue minutter igjen at det skjedde noe. Et innlegg fra Stefan Johansen – som for øvrig fikk fortjente pipekonserter for sin fortid i Celtic – skapte problemer for NI-keeper Michael McGowern, og etter at han fikk noen fingre på ballen, landet den hos Chris Brunt, som på surrealistisk vis scoret selvmål ved å dundre ballen opp i nettaket da han prøvde å klarere. Det fikk til og med norske fans til å reise seg fra sin åpenbare dvale og applaudere noen sekunder – slett ikke verst! Gjestene syntes å ha blitt vekket litt av baklengsmålet, og Norges keeper Ørjan Nyland fikk så vidt fingrene på en volley fra Stuart Dallas, mens innbytter Kyle Lafferty headet like over, og Conor McLaughlin skjøt rett på Nyland. Dermed endte det 1-0, men mens seierherrene blir hjemme neste sommer, kan nordirene fortsatt sikre seg VM-deltakelse. Fingrene er krysset! Og med det var det bare å ta T-banen tilbake, med nordirer som hoppet og sang så man nesten begynte å lure på om vognene kunne spore av. Etter å ha tatt farvel med Richard på Jernbanetorget gjensto bare bussturen hjem.

Revisit:
Norway v Northern Ireland 1-0 (0-0)
World Cup Qualifying, Group C
Ullevål Stadion, 8 October 2017
1-0 Chris Brunt (og, 71)
Att: 10 244
Admission: 150 kroner
Programme: Free

Next game: 14.10.2017: Drøbak/Frogn v Sarpsborg 08 II
Previous game: 07.10.2017: Romsås v Rommen

More pics

Lørdag 07.10.2017: Romsås v Rommen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For min del dreide denne helgen seg mye om at Nord-Irland var på besøk i Oslo for å spille VM-kvalifiseringskamp på søndag kveld, og i den forbindelse hadde jeg også tenkt meg inn for å feste litt med nordirske venner og sympatisører på lørdagskvelden. Når jeg først hadde tenkt meg inn til Oslo, åpnet det selvsagt for å også få med seg en kamp og besøke en ny bane. Jeg hadde opprinnelig sett på muligheten for å dra opp til Lillestrøm for å se lokaloppgjøret LSK 2 v Skjetten i LSK-hallen klokka 13.00 for deretter å ta meg til Romsås og et nytt lokaloppgjør i form av Romsås v Rommen klokka 16.00. Det skulle la seg gjøre, men jeg endte opp med å sove såpass lenge at den første kampen måtte utgå.

Derfor var det med planer om å dra rett til Romsås og Bjøråsen kunstgress at jeg satt meg på buss 500, og noe forsinket grunnet en stengt Nordby-tunnel og økt trafikk om Nesset kunne jeg stige av ved Oslo bussterminal og ta T-banen fra Grønland til Grorud. Det er fint at Ruter har utvidet sine soner slik at billettene har blitt billigere, men samtidig har de ikke utvidet billettenes gyldighetstid, slik at min billett faktisk utløp et lite minutt før jeg kunne ta plass på buss 63. Slik mine planer var kunne jeg egentlig betalt én krone mer for en 24-timers billett, men gjort var gjort, og jeg tok sjansen på at jeg skulle unngå bot mens jeg ble busset opp til «toppen» av Romsås-bydelen av bussen som går i ring fra Grorud T-banestasjon og rundt Romsås.

De fleste vil vel vite at Romsås er drabantby nordøst i Oslo, og den preges av den spesielle og typiske drabantby-bebyggelsen som av OBOS ble oppført i løpet av 1960- og 1970-årene. Den såkalte Romsåsbyen består av seks borettslag med rundt 2 500 boenheter i form av blokker, der hvert borettslag er bygget rundt ett eller flere tun, og de er knyttet sammen med et nettverk av gangveier. Romsås var en stund å regne som en selvstendig bydel, men har siden en sammenslåing hørt innunder bydel Grorud. Helt oppe på toppen kunne jeg stige av rett utenfor Bjøråsen kunstgress, der oppvarmingen allerede var i gang da jeg ankom dagens kamparena med en halvtimes tid til avspark.

Det skulle kjempes om poeng i 4. divisjon Oslo avdeling 1, der det var siste serierunde, og i utgangspunktet skulle det vært litt spenning både i topp og bunn. Avdelingsvinneren skal opp i 3. divisjon, og der hadde Grei et to poengs forsprang på Holmlia. For Romsås sin del skulle de egentlig kjempet for tilværelsen og å unngå å følge med Røa ned i 5. divisjon, og de hadde en vanskelig jobb foran seg. Det eneste laget de hadde et ørlite teoretisk håp om å kunne innhente var Vollen, og Asker-klubben hadde et forsprang på tre poeng og elleve mål bedre målforskjell. Ikke et spesielt stort håp, men den lille muligheten for å få se en kamp der det sto noe på spill forsvant takket være at Vollens siste kamp var bortekamp mot et reservelag.

Den siste serierunden eller to burde jo foregå på en måte der samtlige kamper spilles samtidig, men denne dagen hadde Bærum 2 v Vollen allerede blitt spilt klokka 13.00, og med Vollen-seier var det allerede klart at Romsås var nede uansett utfall av lokaloppgjøret mot Rommen. Det er åpenbart at kampen på Kadettangen hadde måtte vike til fordel for 2. divisjons-kampen Bærum v Raufoss som skulle finne sted klokka 16.00, men dette føyer seg jo bare inn i rekken av argumenter for at reservelagene burde hatt en egen liga. Gang på gang har de påvirket både opp- og nedrykksstrid i diverse divisjoner og avdelinger, og det er medvirkende til at det hele slik jeg ser det får et latterlig og amatørmessig hobbypreg.

Om all spenning var borte, burde det i hvert fall være lokal prestisje å spille for, og jeg forventet naturligvis at Romsås var interessert i å gå ned med flagget til topps. I den forbindelse må jeg si at det for meg var overraskende å finne Romsås så langt nede på tabellen i år, for de imponerte meg i hvert fall én av de to gangene jeg så de i 2016-sesongen. Kanskje har de mistet noen spillere, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å spekulere i dette, men jeg savnet i hvert fall denne dagen Lars Kaldhussæter, som scoret hattrick da jeg forrige sesong så at de som eneste lag tok poengene borte mot divisjonsvinner Holmlia, og som jeg også hadde merket meg da jeg litt tidligere hadde sett de borte mot Teisen. Jeg håpet nå i hvert fall på en god kamp da det etter hvert nærmet seg klokka 16.00 og avspark på Bjøråsen kunstgress.

Dette er en nokså typisk bane for lavere divisjoner i Oslo, med en spartansk kunstgressbane uten noe av tribunefasiliteter. På den ene langsiden har de i hvert fall en kiosk der jeg fikk kjøpt meg en Solo for å slukke tørsten på en nokså varm dag. Det spesielle med banen her er for øvrig at det kun er 85 meter fra mål til mål. Romsås Idrettslag ble naturlig nok stiftet så sent som i 1972, og blant spillere som spilte aldersbestemt fotball for klubben kan nevnes Joshua King, Mike Kjølø og Jan Derek Sørensen. Så spørs det om det muligens var en fremtidig storspiller å se på Bjøråsen denne lørdagen..?

Det jeg etter hvert fastsatte å være 53 tilskuere (det var ingen lett oppgave med masse folk som gikk forbi og med grupper av barn og ungdom som gikk til og fra) fikk i hvert fall se en første omgang der lagene byttet på å ha initiativ før bortelaget Rommen tok litt grep en periode. Vi fikk se flere muligheter som burde ha blitt utnyttet bedre, og målet lot vente på seg, men i omgangens nest siste minutt tok de grønne og hvite gjestene ledelsen. Det var ikke direkte ufortjent, men mens lagene gikk i garderoben brukte jeg et lite minutt av pausen til igjen å undre meg over en detalj. Jeg hadde igjen registrert at man spilte uten cornerflagg, og for en som er vant til å se sin fotball i England, er det snodig. Der vet jeg at man ikke får spille uten cornerflaggene på plass, og jeg har selv sett eksempler på at cornere har måttet tas på nytt etter at cornerflagget har vært ute av posisjon. Kanskje er det snakk om en særnorsk greie der man velger å se bort fra regelverket i de lavere divisjoner??

Uansett eksploderte det umiddelbart etter oppstart, og de gikk ikke mange sekundene før ballen lå i Rommen-målet etter utligning av Kevin Manosa Christensen i omgangens første angrep. Med tjue minutter igjen tok igjen Rommen ledelsen ved Justice Ace Amores Perez, og sju minutter senere økte de til 1-3 da Yazdani Unis Dalmacio Kamara scoret sitt andre for dagen. Romsås fikk straffe med seks-sju minutter igjen, men Mohammed Ali Essaidis redusering til 2-3 viste seg kun å bli et trøstemål. Romsås tok et foreløpig farvel med 4. divisjon med et tap, mens Grei hadde sikret seg divisjonstittelen med seier på Greibanen (som for øvrig må sies å være en av de mer trivelige banene i Oslo-fotballen).

Det var bare å tømme blæra og deretter ta seg opp på bussholdeplassen for å komme seg nedover mot Oslo sentrum, der jeg hadde avtalt å treffe en rekke personer på The Scotsman. Der var det allerede kjempestemning, og de grønnkledde fra Ulster hadde virkelig invadert hovedstaden denne helgen. Flere av min venner var allerede til stede, og for å gjøre en lang historie kort ble det en meget trivelig kveld og oppladning til søndagens kamp før jeg omsider var fornuftig nok til å komme meg på en av bussene hjem før det ble altfor sent. Like før midnatt kunne jeg låse meg inn og få litt søvn før jeg igjen skulle innta hovedstaden dagen etter.

Norwegian ground # 82:
Romsås v Rommen 2-3 (0-1)
4. divisjon Oslo avd. 1
Bjøråsen kunstgress, 7 October 2017
0-1 Yazdani Unis Dalmacio Kamara (44)
1-1 Kevin Manosa Christensen (46)
1-2 Justice Ace Amores Perez (71)
1-3 Yazdani Unis Dalmacio Kamara (78)
2-3 Mohammed Ali Essaidi (pen, 84)
Att: 53 (h/c)
Admission: Free

Next game: 08.10.2017: Norway v Northern Ireland
Previous game: 02.10.2017: Drøbak/Frogn v Strømsgodset II

More pics

Mandag 02.10.2017: Drøbak/Frogn v Strømsgodset 2

Det var drøyt to måneder siden sist jeg hadde sett min lokale klubb Drøbak/Frogn i aksjon, og mens jeg hadde vært på fotballtur rundt i Storbritannia, hadde DFI hatt en aldeles miserabel høstsesong. Etter at jeg så de slå Sprint/Jeløy i slutten av juli hadde de spilt uavgjort mot Ørn Horten – som for så vidt ikke er noe svakt resultat – for deretter å gå på seks strake nederlag som hadde bragt de helt ned i nedrykkssonen. De sto nå faktisk med nedrykksgjørme opp til ørene, og var i realiteten fullstendig avhengig av å vinne mandagskampen mot Strømsgodset 2. En sårt etterlengtet seier borte mot Holmen helgen før hadde i hvert fall sørget for et lite håp, og til tross for den overhengende faren for regn valgte jeg å spasere ned for å ta en kikk.

Etter å ha betalt de 100 kronene som kreves for å komme inn på Seiersten Stadion, kunne jeg konstatere at også byggearbeidet hadde gått litt fremover siden sist, før jeg slo av en prat med Jens som som vanlig hadde kommet for å se «svigersønn» Nichlas bryne seg på Godset-angriperne. Odd 3, Holmen og Sprint/Jeløy var nå allerede nede, og nå var det en kamp om å unngå den siste nedrykksplassen og sikre en plass i 3. divisjon også neste år. Det så ikke spesielt lyst ut for et DFI som hadde sju poeng opp til Vestfossen og Østsiden på sikker plass, men de hadde i det minste denne hengekampen til gode.

Det hadde også Strømsgodset 2, og kveldens gjester fra Drammen lå ett poeng foran Vestfossen og Østsiden igjen, slik at de hadde åtte poeng til DFI og nedrykkssonen. De var selv derfor ikke sikre, og for begge kveldens duellanter for det heller ikke fordelaktig at Vestfossen hadde vært høstens store formlag. For DFI var det nærmest vinn eller forsvinn denne kvelden, og det innrømmet også den engelske keeper-treneren Scott lettere nervøst før kamp. Det varte ikke lenge før det begynte å regne, men heldigvis hadde jeg tatt med paraply, i motsetning til Jens som til tross for at han kun bor et par hundre meter unna ikke gadd å gå hjemom. I stedet søkte han ly under det lille taket på kiosken, mens jeg gikk bort i «skammekroken» for å ta meg en røyk i påvente av avspark.

DFI fikk den verst tenkelige starten da Andreas Hoven satt inn 0-1 allerede etter et drøyt minutt, etter at DFI-keeperen igjen var på bærtur, og det var noen lange Drøbak-fjes å se på tribunen i regnværet. Hoven var mannen med kapteinsbindet for Godset denne mandagen, og en av flere spillere som hadde blitt hentet fra fra A-stallen. Også Christian Rubio Sivodedov, Mathias Gjerstrøm og ikke minst Pontus Engblom var med å forsterke laget. Hoven hadde i det minste spilt en rekke kamper for reservelaget denne sesongen, og også noen av de andre hadde vært innom B-laget i det siste, men jeg har som vanlig et problem med at disse reservelagene år etter år får være med så høyt oppe i ligasystemet og påvirke både opp- og nedrykkskamp ved å stille ujevne lag slik de gjerne gjør. Ja; det har vel blitt strammet inn noe på reglementet, men det er ikke nok for meg, og de burde spilt i en egen liga med kun andre reservelag!

Uansett; det virket som om DFI var litt stresset og ikke hang helt med i innledningen, og etter det første målet så det ut til at Godset hadde en viss kontroll de første 10-15 minuttene. Da våknet DFI og kom seg inn i kampen med høyt press, og etter at det først jevnet seg ut litt, tok de røde deretter over mer av banespillet. Fremover skortet det imidlertid på presisjon, og gang på gang rant angrepene ut i sanden. Det gjorde også sitt til at Godset kom på flere skumle kontringer, men DFIs bakre firer var nå svært solid, ledet an av den godeste Nichlas (Furu). DFI burde ha fått en utligning for pause, men til tross for at de hadde hevet seg, måtte de likevel gå i garderoben med 0-1 halvveis.

Hver gang det så ut som jeg kunne senke og slå sammen paraplyen, gikk det ikke mange mange sekundene før den måtte opp igjen, og det var også tilfelle da andre omgang ble sparket i gang. DFI måtte nå ha uttelling i form av mål, og etter et par sjanser tidlig i omgangen kom utligningen i dens femte minutt da M’Bandy Camara satt inn 1-1. Man følte imidlertid at badeby-guttene trengte ett til, men til tross for flere lovende angrep ville det seg ikke. Det rant ut i sanden, eller avslutningene gikk utenfor eller ble stoppet av Godset-keeper Jørgen Johnsen, som for øvrig hadde kommet inn som reserve da målvakten Pål Vestly Heigre måtte ut med skade før tjue minutter var spilt av kampen.

Heldigvis virket forsvaret fortsatt å ha god kontroll da Godset kom på kontringer, og ved en av disse leverte Nichlas en glimrende og uhyre viktig blokkering da en av Godset-spissene trakk seg inn i feltet og avsluttet. DFI presset på, og fikk flere gode muligheter, men det befriende vinnermålet lot vente på seg. Minst én gang så jeg og mange med meg ballen i Godset-målet, men da klokka tikket over på overtid gikk det mot poengdeling – spesielt da en kjempesjanse endte opp med at ballen gikk centimetere utenfor stolpen. Med et drøyt kvarter igjen hadde veteranen Trygve Velten kommet innpå, og kun et par sekunder før vi hadde spilt de tre tilleggsminuttene endte ballen hos ham etter en blokkert mulighet inne i Godset-feltet. De gamle er eldst, og Velten dunket ballen i mål til til voldsom jubel på Seiersten Stadion, der jeg anslår at det hadde møtt frem rundt 120 tilskuere.

Man rakk så vidt å sparke i gang kampen igjen før dommeren fra Varteig blåste for full tid, og flere begeistrede DFI-folk løp inn på banen for å feire med de ekstatiske spillerne. Jeg hadde blitt tilbudt skyss hjem av Nichlas’ mor Bente, og etter at jubelen omsider hadde lagt seg og Nichlas kom ut av garderoben rakk vi også å hente pizzaen jeg hadde bestilt. Nå så det litt lysere ut med fire poeng opp til sikker plass med tre runder igjen, og neste kamp var bortekampen mot den desiderte jumboen Odd 3. Nå gjaldt det i første omgang å ikke skli på et bananskall nede i Grenland, så var det kanskje håp tross alt..

Revisit:
Drøbak/Frogn v Strømsgodset II 2-1 (0-1)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 2 October 2017
0-1 Andreas Hoven (2)
1-1 M’Bandy Camara (50)
2-1 Trygve Velten (90+3)
Att: 120-ish
Admission: 100 kroner
Programme: Included

Next game: 07.10.2017: Romsås v Rommen
Previous game: 14.09.2017: Furuset v Jusstudentenes IK

More pics

Torsdag 14.09.2017: Furuset v Jusstudentenes IK

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kanskje var det savnet etter fotballen etter den store august- og september-turen som gjorde det, men for andre dag på rad valgte jeg uansett å ta turen inn til Oslo for å besøke et nytt «stadion» og se en kamp. Hjemmekampene til både Abildsø, Høybråten/Stovner og Veitvet hadde blitt vurdert, og om det hadde blitt Veitvet ville jeg kombinert det med å treffe en kompis som har bosatt seg der, men da han hadde andre planer denne kvelden, ble det uansett til at jeg bestemte meg for det som tidlig var min favoritt til å få besøk – nemlig Furuset Stadion og kampen mellom Furuset og Jusstudentenes IK. Derfor var det med med Groruddalen som destinasjon at jeg satt meg på buss 500 med kurs for Oslo, mens en av bussene mot Romerike deretter tok jeg meg fra bussterminalen til Furuset stadion.

Jeg husker kanskje feil, men jeg mener å huske at det lå et større stadion som også inkluderte løpebaner her da jeg daglig passerte forbi på vei til og fra jobb da jeg en periode i andre halvdel 1990-årene jobbet ved CCB Stål rett oppi veien. IKEA Furuset åpnet vel her i 1998, og med risiko for at jeg er helt på jordet mener jeg at det etter dette har skjedd endringer her. For noen år siden var det også snakk om store planer i forbindelse med at IKEA ville utvide, og disse planene inkluderte at de i bytte mot tomt ville besørge nye fasiliteter for Furuset IF. Ny fotballhall, nytt fotballstadion og ny tennishall skulle IKEA stå for mot å få utvide utover der dagens tennishall står, og dette ville ikke vært første gang IKEA kjøpslår med idretten på Furuset, for da de først åpnet så var vel det etter at de blant annet bygde ny ishockeyhall til Furuset i form av Furuset Forum. De nye planene ble uansett tydeligvis lagt på is på et eller annet tidspunkt.

Gamle Furuset ishall lå jo der IKEA nå ligger, og når man først er inne på ishockey så er det nok først og fremst som ishockeyklubb at jeg og sikkert mange med meg kjenner Furuset, men fra starten i 1914 har man selvsagt også en lang historie også med blant annet fotball. Mer om det kan leses her, og som man der kan se var det lenge vanlig å kombinere de to nevnte idrettene. Ishockeyklubben etablerte seg som et topplag, men i disse dager er de en skygge av seg selv. Det kan jo selvsagt ha mye å gjøre med at lokalbefolkningen i dag er meget fremmedkulturell og at mange vil ha langt større interesse for eksempelvis cricket enn vintersport. Fotballklubben må imidlertid kunne sies å gjøre det nokså godt for tiden, for selv om det var tre runder igjen i 5. divisjon Oslo avdeling 1, hadde de allerede sikret seg et andre strake opprykk.

Furuset toppet nemlig med 37 poeng på sine 15 kamper, og hadde tre poeng ned til Øvrevoll Hosle. Det er to som skal opp fra hver 5. divisjonsavdeling, og fra Furuset og ned til trioen OSI, Jusstudentenes IK, og Fagerborg 2 var det elleve poeng, så opprykket var som nevnt klart. Furuset var imidlertid lystne på også å ta tittelen foran et Øvrevoll Hosle som ikke virket spesielt populære her på Furuset stadion. Jeg var jo faktisk selv til stede da Øvrevoll Hosle v Furuset endte med borteseier 2-4 i sommer, men Bærumsklubben la visst senere inn protest etter at Furuset skal ha brukt en ikke-spilleberettiget spiller, og resultatet i den kampen ble til slutt i stedet satt til 3-0 med poengene tildelt Øvrevoll Hosle.

Nå skal jeg ikke spekulere i om man fortsatt må være student ved det Juridiske Fakultet for å få spille for Jusstudentenes IK, men det er uansett nærliggende å tro at det i all hovedsak er studenter der som utgjør spillertroppen, og jusstudentene var altså en av tre klubber som fortsatt hadde et ørlite teoretisk håp om å hente inn Øvrevoll Hosle og ta den andre og siste opprykksplassen. Da måtte de i så fall ha full pott i alle sine tre kamper, og først av alt mot et Furuset som har radet opp storseire denne sesongen. Furuset har ofte vært involvert i skikkelige målfester med masse mål begge veier; og først og fremst i deres favør. Jeg hadde derfor tro på en underholdende affære da jeg ankom kveldens kamparena, som er en nokså typisk og spartansk kunstgressbane. På den ene langsiden har man imidlertid en tilsynelatende hjemmesnekret tribune.

Det mest overraskende var at det var målløst ved pause, men det hadde vært flere sjanser i begge ender av banen da lagene gikk til pause med 0-0. Det skulle endre seg med fem mål i løpet av et snaut kvarter i andre omgang, og det var Adrian Kastrati som først sendte Furuset i føringen med 1-0 i det 58. minutt. Kun tre minutter senere var det status quo da Sam Joakim Kristiansen utlignet, og tjue minutter ut i omgangen hadde jusstudentene snudd kampen da Martin Svendal Aase satt inn 1-2. Ledelsen varte i kun to minutter før Nahom Haile Jonas sørget for 2-2, og noen få minutter senere var igjen Furuset i ledelsen da Dionysius Ferdinand Tason satt inn 3-2. Begge lag hadde sjanser etter dette, og ikke minst hadde hjemmelaget et par gode muligheter til å øke ytterligere, men det endte med 3-2 og ny seier for et Furuset som stormet mot divisjonstittelen. Idet fløyta gikk for full tid var jeg allerede på vei mot utgangen og kunne ile mot bussholdeplassen på den andre siden av veien for å komme meg hjemover.

Norwegian ground # 81:
Furuset v Jusstudentenens IK 3-2 (0-0)
5. divisjon Oslo avd. 1
Furuset Stadion, 14 September 2017
1-0 Adrian Kastrati (58)
1-1 Sam Joakim Kristiansen (61)
1-2 Martin Svendal Aase (66)
2-2 Nahom Haile Jonas (68)
3-2 Dionysius Ferdinand Tason (72)
Att: 34 (h/c)
Admission: Free

Next game: 02.10.2017: Drøbak/Frogn v Strømsgodset II
Previous game: 13.09.2017: Hasle/Løren v Heming

More pics

Onsdag 13.09.2017: Hasle/Løren v Viking

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter min store august- og september-tur var jeg nå i ferd med å komme meg litt inn i den gamle tralten. Savnet etter non-league fotballen var imidlertid fortsatt der, slik at jeg denne dagen bestemte meg for å se en kamp i et noe tafatt forsøk på å i det minste døyve abstinensene noe. Det måtte bli en tur inn til Oslo, der både Klemetsrud og Ellingsrud ble vurdert før jeg endte opp å bestemme meg for Hasle/Løren v Heming i 4. divisjon Oslo avdeling 2. Det var bare å sette seg på buss 500 inn til storbyen og ta T-banen opp til Økern for å gå derfra til Lørenbanen. Som forventet viste den seg å være en nokså typisk kunstgress-bane i Oslo-fotballens lavere divisjoner. Altså ikke noe særlig å hoppe i taket av begeistring over, men det får så være.

Denne kampen skulle fullføre den 17. av 22 serierunder i 4. divisjon Oslo avdeling 2, og med ti poeng opp til trygg plass var det vel trygt å anta at jumboplasserte Hasle/Løren var på full fart ned i 5. divisjon. Kveldens bortelag Heming var derimot de som best hadde heng på ledende Rilindja, men selv med seier ville de fortsatt ligge sju poeng bak tetlaget med fem runder igjen. Man skal jo imidlertid ikke gi opp, og det hadde kanskje ikke gjestene fra vestkanten gjort, selv om de nok selv innså at det skulle en del til å hente inn albaner-klubben og ta divisjonstittelen og den eneste opprykksplassen.

Lørenbanen er som sagt et nokså typisk eksempel på en fotballbane i de lavere divisjoner i hovedstaden, og det er en enkel inngjerdet kunstgressbane. Midt på den bortre langsiden står det imidlertid et artig lite tribunebygg som jeg ved første øyekast trodde var en av laglederbenkene. Det er en tretribune som må entres fra baksiden og som man kan stå inne i. Tribune er kanskje en raus beskrivelse, men det gir i hvert fall tak over hodet. Uten at jeg vet om det er lov for tilskuerne, virket det også som at det var mulig å ta seg opp på taket av dette lille bygget, som i så måte kan fungere som en plattform, men den er kanskje først og fremst et mulig utkikkspunkt hvorfra man eventuelt kan filme kampene. Laglederbenkene står på hver sin side av dette lille bygget, mens man ved adkomsten på nærmeste kortside også har en kiosk der jeg fikk kjøpt meg en brus og en pølse.

Da kampen etter hvert kom i gang tok Heming kontrollen fra start, og burde tatt ledelsen etter et kvarters tid da Birger Rasmussen fikk tåa på et innlegg og styrte den like utenfor. Det mest overraskende var at det tok såpass lang tid før gjestene fikk nettkjenning, for til tross for stor dominans var det først med ti minutter til pause at Severin Torp Brørby dundret inn 0-1. Samme mann var sist på ballen da et frispark ble tatt raskt og han kunne bredside inn 0-2 et par minutter før pause. I pausen ble jeg oppsøkt av groundhopperen Marius Helgå, og vi ble stående og prate slik at vi sammen kunne se at andre omgang fortsatte med Heming-dominans.

Vi beveget oss samtidig over på den andre langsiden mens vi forsøkte å knipse noen bilder. For min del ble det noen usedvanlig dårlige bilder som jeg bare får beklage, for det var ikke bare merkelige og elendige lysforhold for dette, men kanskje var det også på tide å oppgradere mobilen (noe som senere har blitt gjort). Uansett regnet vi oss frem til at vi var to av 16 tilskuere, og konstaterte også at gjestene økte ytterligere sju-åtte minutter ut i andre omgang. Deres tredje kom etter en corner, og vi var enige om at det fra vår posisjon så ut som et klart selvmål med Henrik Norlander som den hovedmistenkte, men Vital Curbis Kaba har blitt kreditert, så jeg får forholde meg til det. Det som egentlig var en enveiskjøring kunne endt med en større seier, men Heming nøyde seg med tre, og deres mål var egentlig uansett aldri voldsomt truet, så med 0-3 som sluttresultat kunne jeg etter hvert strene nedover mot T-banestasjonen og vende snuta hjemover.

Norwegian ground # 80:
Hasle/Løren v Heming  0-3 (0-2)
4. divisjon Oslo avd. 2
Lørenbanen, 13 September 2017
0-1 Severin Torp Brørby (36)
0-2 Severin Torp Brødby (43)
0-3 Vital Curtis Kaba (54)
Att: 16 (h/c)
Admission: Free

Next game: 14.09.2017: Furuset v Jusstudentenes IK
Previous game: 10.09.2017: Vålerenga v Sarpsborg 08

More pics

Søndag 10.09.2017: Vålerenga v Sarpsborg 08

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens jeg var på sesongens første store fotball-tur til Storbritannia, ble billettene til den første kampen på Vålerengas nye stadion lagt ut for offentlig salg, og selv om jeg ikke liker å gi penger til den klubben, er det ikke altfor ofte at det åpnes nye fotballstadioner her hjemme, så jeg bestemte meg nokså tidlig for at jeg ville forsøke å overvære åpningskampen mot Sarpsborg 08. Onsdag 16. august skulle eventuelle billetter som ikke var kjøpt av medlemmer av klubb og supporterklubb etc legges ut for salg, og det viste seg at det ikke var noen grunn til å stresse da det var mer enn nok av billetter igjen, men jeg fikk ordnet det på togturen fra Birmingham til Newcastle.

Da kampdagen kom og jeg våknet denne søndagen, var det faktisk bare i underkant av halvannet døgn siden jeg hadde kommet hjem fra England, og jeg følte nå egentlig ikke for å dra på kamp i det hele tatt. Jeg vurderte en liten stund å bli hjemme, men klarte omsider å motivere meg selv til å trosse regnværet og komme meg på bussen mot Oslo-ghettoen siden det tross alt var åpningskamp og jeg heller ikke likte tanken på å la de 220 kronene jeg hadde betalt for billetten gå til spille. Ved bussterminalen rakk jeg å kjøpe meg en pølse før jeg busset videre til Teisenkrysset og gikk den korte veien derfra til nye Vålerenga Stadion.

På dette tidspunktet hadde man fortsatt ikke solgt deler av sjela si for et usjarmerende sponsornavn, og klubben har gjort gode penger på det mange ser på som Oslo kommunes favorisering av klubben i forbindelse med det nye stadionet. Klubben fikk først denne tomten av Oslo kommune for kun 1 krone, og solgte deretter deler av tomten videre for 300 millioner kroner for å finansiere stadionprosjektet som totalt kom på 700 millioner. Et lån på 400 millioner kroner må nå også betales ned, og derfor har man også bygget skolelokaler som leies ut til Oslo kommune. Da utbyggingsavtalen også krevde at klubben utbedret Grenseveien, endte kommunen også opp med å ta denne regningen på ytterligere 25 millioner kroner.

Man forsvarer alt dette med at klubben gjør en viktig jobb i lokalsamfunnet, men det er det mange klubber som gjør, og ofte med ubetalte ildsjeler. Uansett skulle jeg nå forsøke å holde et så åpent sinn som mulig når jeg ankom anlegget jeg tidligere kun har sett på vei forbi på E6 under byggefasen – senest snaut to dager tidligere fra flybussen på vei hjem fra min store tur til balløya. Arbeidet med Vålerenga Stadion hadde startet sommeren 2015, etter at bystyret året før hadde godkjent byggeplanene og leieavtalen om en videregående skole i stadionbygget. Det var kvinnelaget til Vålerenga som hadde fått æren av å åpne anlegget offisielt med kamp dagen før, men for meg og mange andre var det dagens kamp mot Sarpsborg 08 som var å anse som den store åpningen, og det var ventet fullt hus.

I Vålerenga Stadion har klubben endelig fått en egen hjemmebane etter 104 år, og den fremstår som funksjonelt sett flott for klubben. På utsiden har den det som kan bli et fint supporterområde ved den ene kortsiden, der jeg snart køet for å komme meg innenfor på anleggets eneste ståtribune. Stadionet tar seg fint ut, men fremstår for meg også som kanskje litt sterilt og kjedelig. Nå skal man ikke være altfor kravstor her hjemme i fotball-Norge, og i hvert fall ikke i Oslo-området, men det er synd at man ikke har funnet råd til å i hvert fall tette hjørnene. Av kapasiteten på 17 834 får rundt 6 000 plass på den nevnte ståtribunen, og den er av en den nye safe standing varianten med nedslagbare seter. Selv om jeg personlig ikke synes de er i nærheten av å være så flotte som en klassisk ståtribune, satt jeg pris på at man i hvert fall har en ståtribune.

Det er selvsagt her det vil koke mest blant hjemmefansen, og det var allerede stor trengsel på denne tribunen da jeg tok plass helt øverst. De tre øvrige tribunene er temmelig identiske av utseende, og til venstre for meg hadde jeg langsiden med det som må kunne kalles hovedtribunen og VIP-seksjon øverst. Det er også i tilknytning til denne at man finner nye Valle Hovin videregående skole. På bortre kortside hadde tilreisende sarpinger fått tildelt deler av tribunen og sørget for at deres seksjon også var fylt til randen. Dessverre har man også ved dette anlegget valgt å legge kunstgress som underlag, og det skal ha vært et krav som hyklerne i Oslo kommune stilte for at VIF skulle få tomten – noe snodig med et bystyre der MDG vel er involvert.

Ute på den hersens kunstgressmatta var det markeringer, og etter at slimålen Raymond Johansen hadde holdt tale, ble det omsider klart for kamp. Jeg må innrømme at Vålerenga i hvert fall har det som er en god kandidat til tittelen Norges beste fotball-sang, og det var nesten gåsehud-faktor selv hos undertegnede da «Vålerenga kjerke» runget over anlegget med en ståtribune som stemte i av full hals. Jeg har vel aldri noen gang tidligere vært på en fotballkamp der jeg håpet på seier til Sarpsborg, men jeg må også erkjenne at jeg håpet smurfene fra Særp skulle ødelegge festen – spesielt siden det fortsatt også var et lite håp om at Vålerenga skulle kunne rykke ned. Og det var da også særpingene som startet klart best.

Laget fra “Pæddekummen” jaktet medalje, og jeg registrerer at mange mener de er Norges beste lag på plast-underlag. De hadde vært klart best og skapt flere farligheter da de tjue minutter ut i kampen tok ledelsen helt fortjent. Et innlegg havnet hos Ole Jørgen Halvorsen som ladet kanonen og sendte ballen i mål nede i hjørnet. 0-1, og stillheten senket seg over Valle. Den ettertraktede Krepin Diatta var et konstant uromoment så lenge han var på banen, og han hadde like etter en god mulighet til å øke til 2-0, men hans volley ble reddet av Adam Larsen Kwarasay før Tobias Heintz skjøt over på returen. Vertene hang ikke med på sin egen fest den første halvtimen, men de hevet seg litt inn mot pause. En halvsjanse til Henrik Kjelsrud Johansen var likevel det nærmeste de kom før pause, og i stedet kunne Diatta igjen doblet ledelsen da han kom alene med keeper som reddet.

Det sto imidlertid 0-1 ved pause, og hjemmelaget ble avblåst for offside da de tidlig i andre omgang hadde en god mulighet i forbindelse med en corner. I stedet ble de kontret i senk, og Kwarasay måtte i aksjon da han fikk slått en kanon fra Joachim Thomassen i stolpen. Han måtte imidlertid gi tapt da Patrick Mortensen og Diatta kom alene med Vålerenga-keeperen, og alle gode ting var tre for Diatta da han satt inn 0-2. Luften gikk åpenbart ut av Vålerenga – og av kampen, med sarpinger som nå var fornøyd med tingenes tilstand. Det var først helt på slutten at vertene samlet seg til en liten sluttspurt, og på overtid fikk de i hvert fall et trøstemål da Magnus Lekven sendte i vei et prosjektil som duppet inn via stolpen til 1-2.

De 17 011 tilskuerne som ble oppgitt å ha vært til stede fikk dermed se dommeren blåse av med 1-2 som sluttresultat. Det var flere steder et stort antall av ledige seter, så jeg tror personlig at det reelle tilskuertallet var enda mindre, men i en kamp som ble omtalt som utsolgt kan man jo spørre seg hvor de øvrige var. Men verre var det at under halvparten så mange møtte opp da de to samme klubbene møttes på samme sted for å spille semifinale i cupen ti dager senere. Jeg hadde uansett fått se åpningskampen og hadde ingen grunn til å bli lenger enn nødvendig, så jeg kunne snart strene ned mot Helsfyr T-banestasjon for å starte hjemreisen.

Norwegian ground # 79:
Vålerenga v Sarpsborg 08 1-2 (0-1)
Eliteserien
Vålerenga Stadion, 10 September 2017
0-1 Ole Jørgen Halvorsen (21)
0-2 Krepin Diatta (57)
1-2 Magnus Lekven (90+2)
Att: 17 011
Admission: 230 kroner
Programme: n/a

Next game: 13.09.2017: Hasle/Løren v Heming
Previous game: 06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town
Previous norwegian game: 29.07.2017: Drøbak/Frogn v Sprint/Jeløy

More pics