Tirsdag 16.01.2018: Canvey Island v Heybridge Swifts

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er alltid greit å overnatte i London når man morgenen etter har tid til å ta turen ned til Westminster-området for å unne seg en frokost ved den kritikerroste Regency Café. Det er ikke helt uten grunn at den flere ganger har figurert på lister over Londons beste spisesteder, i selskap med langt mer fasjonable og jålete restauranter. Derfor foreslo jeg det som møtested da Steve Hall insisterte på å møtes over lunsj eller en sen frokost, og etter å ha sjekket ut fra Travelodge Wembley-hotellet gikk derfor turen med tube ned til Pimlico, før jeg slepte med meg bagasjen derfra og bort til det nevnte etablissementet. Jeg hadde ikke ventet lenge på utsiden før Steve ankom, og vi fikk kapret et bord like ved inngangen. For meg var det snakk om en litt sen frokost, og en full english ble bestilt med både black pudding og fried bread som tillegg.

Den herlige frokosten ble inntatt, og etter at han hadde fått tømt kaffekoppen sin, brøt vi opp da det var på tide for meg å sette kursen østover. Steve fulgte meg så langt som til tube-stasjonen St. James Park, der vi tok farvel før jeg lot Distict Line frakte meg østover. For andre gang på turen skulle jeg overnatte ved det nye Premier Inn Dagenham-hotellet som ligger ved Dagenham Dock, og denne gangen valgte jeg altså en litt annen rute da jeg lot District Line frakte meg helt til Becontree, der jeg steg av og tok buss 145 som slapp meg av like utenfor hotellet hvor jeg igjen hadde betalt £29 for overnatting. Kveldens kamp skulle finne sted på Canvey Island, og etter å ha sjekket reiseruta dit, var jeg snart på farten igjen.

Etter at bussen tilbake til Barking ble litt forsinket i trafikken, mistet jeg toget jeg hadde blinket meg ut med et lite minutt, men heldigvis er det nokså hyppige avganger her, så jeg satt snart på 16.16-toget mot Shoeburyness. Jeg skulle imidlertid bare til Benfleet, der jeg hadde avtalt å møte min Southend-kompis Scott, som nå driver for seg selv som drosjesjåfør. Han kunne bekrefte at puben Admiral Jellicoe nå var lagt ned, og da dette var stedet jeg hadde vurdert som åsted for en liten oppladning til kamp, måtte vi finne et nytt møtested. Han foreslo The Oysterfleet, og mente samtidig at det var enklere at han plukket meg opp utenfor Benfleet stasjon, så da ble det slik. Scott skulle ha datteren sin, og ville derfor likevel ikke være med på kamp, men det var trivelig å treffes igjen for første gang på en god stund.

Canvey Island er som navnet tilsier en øy som sorterer under Essex. Med sine 18 kvadratkilometer er den kun adskilt fra fastlandet på den nordlige siden av Themsens munning med det som mange steder kun er en liten vannstripe ikke stort bredere enn en liten elv og knapt nok det. Her på øya bor det i dag drøyt 38 000 mennesker, og til tross for at hele øya er drenert sjøbunn, har det vært beboelse her helt siden romernes inntog. På Canvey Island drev man lenge hovedsakelig med landbruk, men i perioder på første halvdel av 1900-tallet var dette også den raskest voksende britiske «badebyen», samtidig som den allerede før andre verdenskrig ble åsted for petrokjemisk industri som man på deler av øya fortsatt ser spor av i form av store havneanlegg med enorme oppbevaringstanker for gass og petroliums-produkter.

Mesteparten av boligbebyggelsen på Canvey Island ligger bare så vidt over havoverflaten, og deler av øya ligger også under denne, slik at den har vært spesielt utsatt for flom. Det er den katastrofale flommen i 1953 et bevis på, da 58 mennesker omkom og over 13 000 innbyggere måtte evakueres. Etter dette har man bygget over tre kilometer med moderne, solide flomvern som skal hindre lignende episoder i fremtiden. Jeg regnet derfor med at jeg var trygg da Scott fraktet oss over den lille brua like bortenfor Benfleet stasjon, og påpekte at vi nå forlot fastlandet. Det kan avslutningsvis også nevnes at det blant deler av befolkningen på øya faktisk drives kampanjevirksomhet for et uavhengig Canvey Island. Foreløpig var vi i hvert fall fremdeles i Essex da Scott parkerte foran The Oysterfleet Hotel, som ble vårt tilholdssted i en liten time inntil Scott skulle tilbake til datteren sin og tilbød å skysse meg til kveldens kamparena, Park Lane.

Det var imidlertid fortsatt en god stund til kampstart, så jeg takket høflig nei takk og unnet meg i stedet et påfyll i glasset for å heller ta en senere buss dit bort. Da jeg gikk for å vente på buss 27 eller 27X, fant jeg holdeplassen like rundt hjørnet, og snart kom bussen som brukte fem minutter på å frakte meg til stedet der jeg hoppet av, ved den ene enden av Park Lane, som ledet meg til stadionet med samme navn. For siste gang på denne turen betalte jeg meg inn på et fotballstadion med £10, og for ytterligere £2 fikk jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram. Det begynte allerede å bli temmelig kjølig med en kald vind som blåste inn fra sjøen, så etter et raskt blikk på den åpne ståtribunen ved kortsiden der jeg hadde kommet inn, søkte jeg meg inn i klubbhusets varme.

Canvey Island FC ble stiftet i 1926, og har siden den gang spilt i en hel rekke ligaer – inkludert flere som ikke lenger eksisterer. Fra starten i Southend & District gikk ferden videre via Thurrock Combination, Parthenon League, London League, Greater London League og Metropolitan-London League. Sistnevnte er en av flere forgjengere til dagens Spartan South Midlands League, og da den i 1975 gjennomgikk en av sine sammenslåinger, hoppet samtidig Canvey Island i stedet over til Essex Senior League, der de skulle oppholde seg en del år. Våren 1987 vant de for første gang denne ligaen, og rasket tre år senere med seg ligaens ligacup, men det var utover i 1990-årene at ting virkelig skulle begynne å skje på øya hva fotball gjelder.

Forretningsmann og tidligere Canvey Island-spiller Jeff King tok i 1992 over The Seagulls, som både eier og manager. Med hans pengesekk og under hans styre sikret klubben seg i 1992/93-sesongen både liga- og ligacup-tittelen, samtidig som de spilte seg frem til semifinalene i FA Vase. Det var imidlertid først året etter at de fikk rykke opp i Isthmian League, som på den tiden faktisk hadde hele fire divisjoner. På første forsøk sikret de seg opprykk fra Division Three, og året etter (1996) fulgte de opp med å vinne Division Two. Etter et lite feilskjær med nedrykk, fulgte deretter to strake divisjonstitler slik at klubben i 1999 kunne feire opprykk til Isthmian Premier Division. Det var på dette tidspunktet kun vinneren som fikk rykke opp fra sistnevnte, og etter en femteplass og tre strake andreplasser tok Canvey Island endelig tittelen våren 2004.

Det skal ellers nevnes at de i løpet av denne perioden også gjorde seg sterkt bemerket i diverse cuper, og ikke minst må man da trekke frem FA Trophy-triumfen i 2001, da de slo ut en rekke lag fra non-leagues toppdivisjon og finale-beseiret favoritt Forest Green Rovers for å bli den første Isthmian League-klubben på over tjue år til å vinne FA Trophy. Året etter tok de seg for første gang til tredje ordinære runde av FA Cupen, og slo ut FL-klubber som Wigan Athletic og Northampton Town før de omsider måtte gi tapt for Burnley. Lille Canvey Island debuterte i det som nå hadde blitt Conference Premier med en 18. plass i 2005, og fulgte opp med en 14. plass, men etter sesongavslutningen i 2006 besluttet Jeff King at det han anså som svake tilskuertall ikke lenger forsvarte hans investeringer. Han mente han hadde ført klubben så langt han kunne, og tok med seg pengesekken for å ta over Chelmsford City.

Canvey Island var i krise, og det var nok med tungt hjerte at de før 2006/07-sesongen besluttet å frivillig droppe tre divisjoner for å spille i Isthmian League Division One North. Våren 2008 tok de steget opp i Isthmian Premier da en femteplass ble fulgt opp med playoff-triumf etter finaleseier på straffespark over Redbridge. Forrige sesong måtte de imidlertid ta turen ned igjen til step 4 da våren 2017 endte med nedrykk, men selv om AFC Hornchurch nå så ut til å gå mot tittelen, lå The Seagulls fortsatt nokså godt an med tanke på den andre opprykksplassen som man denne sesongen vil operere med i forbindelse med at det før neste sesong vil bli en fjerde avdeling på step 3 (og for den saks skyld også en sjuende på step 4).

Park Lane har så vidt jeg vet vært klubbens hjemmebane siden 1962, men så sent som i 1980-årene var det et meget spartansk anlegg, der det eneste av tilskuerfasiliteter skal ha vært et gammelt busskur som ga tak over hodet til en håndfull personer. Det var først etter Jeff King sin ankomst at det begynte å skje ting ved Park Lane i forbindelse med klubbens voldsomme klatring i fotball-pyramiden, og i dag ser det helt annerledes ut der. På den ene langsiden har man nå en hovedtribune som strekker seg drøyt halve banens lengde, og ved siden av denne sittetribunen har man klubbhuset som strekker seg derfra og ned mot inngangspartiet der jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet. På motsatt langside er det to overbygg av nokså god størrelse som gir tak over hodet til stående tilskuere.

Begge kortsidene byr på ståtribuner i form av terracing – altså betongavsatser som gjør at man kan se kampen fra litt elevert posisjon. Ingen av disse byr på tak over hodet, men spesielt den tidligere nevnte ståtribunen på kortsiden ved inngangspartiet må være av de absolutt største av sitt slag på dette nivået, og er med sine gulmalte bølgebrytere et flott skue. Den byr også på det som utvilsomt er anleggets beste utsikt til det som skjer ute på gressmatta. Mye av anlegget er i det hele talt malt i klubbens gule og blå farger, og mon tro om ikke Park Lane også er det lavestliggende anlegget i fotball-England..? Det er i hvert fall en av få baner i landet som skal ligge under havoverflaten, og herfra kan man derfor se opp på de store båtene som kjører forbi. Jeg likte meg ved Park Lane, til tross for at vinden inn fra sjøen sørget for at det var temmelig friskt.

Jeg måtte selvsagt stikke hodet innom klubbsjappa for å sjekke, og med en pin i lomma slo jeg av en rask prat med klubbrepresentanten der, som naturlig nok hadde forhåpninger om en umiddelbar til step 3 og Isthmian League Premier Division. Han håpet også at de ville klare det ved å ta en av de automatiske opprykks-plassene og slippe usikkerheten ved et playoff, men ville selvsagt ta til takke med suksess også der, før han understreket at det selvsagt var lenge igjen av sesongen. Det dro seg etter hvert mot avspark, men først rakk jeg også en tur innom speaker-bua, der de 2-3 karene som okkuperte den mer enn gjerne hjalp meg med en stensil med lagoppstillingene. Det ble fulgt opp med spørsmål om jeg var groundhopperen som hadde kommet fra Norge, og jeg måtte innrømme at det var ganske riktig gjettet.

Isthmian League Division One North ble som nevnt toppet av AFC Hornchurch, som hadde tre poeng ned til (og to kamper til gode på) Bowers & Pitsea, og hele 15 poeng ned til Dereham Town. Ned til Canvey Island var det ytterligere to poeng, men The Seagulls hadde hele fire kamper til gode på Bowers, og to kamper til gode på de to andre, slik at de ville ta seg opp på tredjeplass med seier. Enda flere kamper til gode hadde kveldens gjester Heybridge Swifts, som blant annet grunnet gode innsatser i diverse cuper kun hadde spilt 17 ligakamper – sammenlignet med de 30 som for eksempel Bowers hadde spilt. Faktisk ville de med seier i samtlige hengekamper kunne ta seg helt opp på andreplass, men det er jo selvsagt forskjell på teori og praksis, og det er jo aldri så enkelt å ha et slikt antall hengekamper. Med så få kamper spilt i ligaen, lå de faktisk godt an der de befant seg på en 15. plass.

Siden mitt besøk hos Heybridge Swifts uken før, hadde Swifts dessverre omsider røket ut av FA Trophy borte på det hersens kunstgresset hos Maidstone United, men nå kunne de om ikke annet i hvert fall konsentrere seg om ligaspill, og det var gjestene som tidlig var frempå. Kreshnic Krasniqi fikk til og med en dobbeltsjanse da han først skar inn på et fint løp, men hans avslutning ble reddet av Seagulls-keeper Jack Giddens, som etter hvert ryddet opp etter å først ha gitt retur. I motsatt ende av banen endte en corner med at George Sykes så sin avslutning bli blokkert på streken før Frankie Merrifield sendte returen like over via ryggen til en motspiller. Canvey Island og hjemmefansen trengte imidlertid ikke å vente altfor lenge før de kunne juble.

Vi var i det tjuende minuttet da et innlegg fra Sam Collins ble headet tilbake i feltet av Merrifield, og Mitchell Gilbey kunne sette pannebrasken til og styre inn 1-0. Åtte minutter senere slo vertene til igjen, og igjen var det Collins som med en lang ball fant Gilbey, og sistnevnte la inn i feltet der George Sykes møtte ballen med en volley som sørget for nettsus og 2-0. Hjemmelaget virket nå å være i full kontroll, og burde kanskje økt ytterligere. Gilbey og Merrifield hadde de beste mulighetene før gjestene rett før pause plutselig fikk en god sjanse der de burde ha redusert. Ballen ble headet tilbake til Swifts’ venstreback Toby Stevenson som plutselig sto helt alene i Canvey-feltet, men dessverre for ham brukte han en ekstra touch som gjorde at keeper Giddens kom helt oppi ham, og han fikk også en fingertupp på avslutningen til Juan Luque.

Dermed kunne de 221 tilskuerne konstatere at det sto 2-0 halvveis, og jeg var ikke den eneste av de som søkte tilbake til klubbhusets varme. Andre omgang skulle vise seg å bli en enda kjøligere opplevelse, og vinden gikk gjennom marg og bein der jeg fra den store ståtribunen bak det ene målet kunne konstatere at andre omgang ble en langt mindre hendelsesrik affære. Canvey Island virket rett og slett tilfreds med tingenes tilstand og satset nå på kontringer mens de lot gjestene få spille mer med kula. Swifts var ikke minst nære på en redusering da et skudd med rundt ti minutter igjen snek seg forbi Canvey-keeperen, men vingen Ryan Melaugh kom seg tilbake og fikk klarert inne på streken.

Heybridge presset på og spilte seg frem til ytterligere et par halvsjanser, og ikke minst tvang Joe Gardner frem en god redning fra Canvey-keeperen. Det ville seg ikke for bortelaget, og i stedet satt vertene spikeren i kista på overtid. Til tross for at det var to Swifts-forsvarere som forsøkte å stoppe George Sykes, kjempet han seg inn i feltet og sendte ballen forbi Swifts-keeper Danny Sambridge og inn i bortre hjørnet. Vi befant oss i det andre tilleggsminuttet, og det sto 3-0. Ikke lenge etter blåste dommeren for full tid, og Canvey Island hadde tatt tre poeng som kan vise seg viktige i opprykkskampen, der de uten tvil vil være en klubb å se opp for. Hutrende takket jeg for meg og gikk snart for å rekke 21.52-bussen tilbake til Benfleet stasjon.

Der rakk jeg 22.17-toget, og ved Barking byttet jeg igjen til bussen som ville frakte meg helt til holdeplassen rett utenfor hotellet. Turens 19. og siste kamp var et faktum, og nå gjensto kun én siste overnatting før hjemturen dagen etter. Det ble et par kamper mindre enn planlagt, grunnet et par skuffelser, men det hadde vært en ny fin tur. Siden jeg ikke skulle fly hjem før onsdag ettermiddag, benyttet jeg den dagen til å reise opp til Stamford for å treffe en venninne. Der fikk jeg også stukket innom en tradisjonell slakter for å hamstre black pudding, pork scratchings og et par andre godsaker til en verdi av £40-50 som jeg skulle ha med meg hjem. Det var bare å belage seg på en uke eller to med black pudding til det aller meste av måltid. Ryanair-maskinen fraktet meg etter hvert fra Stansted til Gardermoen, og turen var dessverre ved veis ende. Nå er det bare å spare opp til neste tur. 

English ground # 458:
Canvey Island v Heybridge Swifts 3-0 (2-0)
Isthmian League Division One North
Park Lane, 16 January 2018
1-0 Mitchell Gilbey (20)
2-0 George Sykes (28)
3-0 George Sykes (90+2)
Att: 221
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £2,50

Next game: 24.02.2018: IK Oddevold v AIK
Next UK game: 17.03.2018: Crusaders v Dungannon Swifts
Previous game: 15.01.2018: Haringey Borough v AFC Hornchurch

More pics

Mandag 15.01.2018: Haringey Borough v AFC Hornchurch

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uten at det var det hadde vært det helt store, hadde jeg allerede benyttet anledningen til å se én kamp (U23-kampen mellom Spurs og Everton) denne dagen da Chesterfield-supporteren Chris og min groundhopper-kompis Neil Woolley nå slapp meg av utenfor togstasjonen Turkey Street like etter klokka to. Nå hadde jeg noen timer å slå i hjel før kveldens kamp som skulle være dagens «hovedrett», og jeg hadde for så vidt vurdert å ta turen inn til mer sentrale deler av London, men valgte etter hvert i stedet å holde meg i dens nordlige utkant mens jeg sakte beveget meg nedover mot Tottenham-traktene. Jeg hadde blinket meg ut mikropuben The Green Dragon Alehouse i Enfield-traktene som et fint sted å lade opp til kamp, men den viste seg dessverre å være stengt på mandager. Likevel tok jeg toget den ene stasjonen ned til Southbury og buss derfra til Enfield Town, der jeg steg av utenfor sistnevnte stasjon.

Det begynte nå igjen å regne såpass at jeg søkte tilflukt i puben The Kings Head, der jeg ble værende en stund mens jeg også fikk meg litt mat i skrotten. Da regnet ga seg, spaserte jeg raskt til stasjonen Enfield Chase for å la lokaltoget frakte meg tre stasjoner ned til Palmers Green, og etter at jeg hadde unnet meg en pint ved The Alfred Herring, fikk jeg etter å ha gått den korte veien tilbake til Palmers Green stasjon oppleve hvor kronglete det noen ganger kan være å reise med BritRail-passene på lokaltog som Londons Overground-tog. Her er man nok vant til at folk benytter Oyster-kort, og sperringene er ikke alltid bemannet, slik at man må oppsøke medlemmer av betjeningen som ofte er totalt ukjent med slike togpass.

Uansett kom jeg meg snart ytterligere to stasjoner sørover til Alexandra Palace, der en pint Orchard Pig Reveller ventet på meg ved The Starting Gate like ved. Nå begynte jeg å nærme meg området der kveldens kamp skulle spilles med Haringey Borough som vertskap, og etter en liten spasertur ble neste stoppested Jolly Anglers, rett ved tube-stasjonen Wood Green. Deretter viste Wetherspoons-puben Spouters Corner rett rundt hjørnet seg å ikke være altfor spennende, så det ble en lynvisitt før jeg valgte meg The Goose på andre siden av veien som siste stoppested, og deretter omsider satt kursen mot Coles Lane og kveldens kamp. Det skulle jeg angre litt på, for da jeg oppsøkte bussholdeplassen så varte det og rakk før buss W3 omsider kom over et kvarter forsinket – og etter at 2 avganger skulle ha passert i dette tidsrommet.

Tottenham er som de fleste nok vil vite et distrikt i nord-London som nå hører innunder bydelen Haringey. Her vokste det først frem en liten bebyggelse langs romerveien Ermine Street, som gikk fra London til Lincoln og York. Dette var lenge et landlig område som i middelalderen ble et populært rekreasjons-område for kongelige og rike London-beboere, og det var fortsatt nokså landlig og temmelig fasjonabelt frem til 1870-årene. Da kom jernbanen og endret det hele, og Tottenham ble åsted for utbygging av rimeligere boliger og billig pendling inn til sentrale London. Senere har deler av Tottenham blitt beryktet for store problemer med gjengkriminalitet, og det meget fremmedkulturelle området er av landets fattigste og en av de med høyest arbeidsledighet og kriminalitet.

At kveldens kamparena Coles Park ligger langs White Hart Lane vitner om at Haringey Borough hører hjemme ikke altfor langt fra storklubben Tottenham Hotspur, og det var på denne veien at jeg med en times tid til avspark steg av et steinkast fra inngangspartiet. Der betalte jeg mine £7 pluss ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram, før jeg satt kursen mot klubbhusets bar for å granske det litt nærmere over en pint. Der traff jeg imidlertid raskt på groundhopperen Paul White, som jeg jo visste ville være der, men også Scarborough-supporteren Rob, som nå bor i London, og som jeg ser rett som det er på baner rundt omkring. Han uttrykte begeistring over at hans klubb nå kan spille i hjembyen Scarborough, og det sa jeg meg enig i, men han satt åpenbart så liten pris på min misnøye med at de har valgt å legge kunstgress på sitt nye anlegg at han vendte om på hælen og strenet molefonken ut av baren.

Haringey Borough slik klubben fremstår i dag ble stiftet så sent som i 1973, men har røtter mye lenger tilbake. Nå er det virkelig bare å holde tunga rett i munnen, for dette er innviklet! La oss starte i 1907, med stiftelsen av klubben Tufnell Park, som snart markerte seg som en av landets beste amatørklubber – noe som understrekes ved at de i 1919/20 var tapende finalist i den prestisjetunge FA Amateur Cup. Allerede i 1911 hadde deres reservelag imidlertid brutt ut og stiftet en ny klubb under navnet Tufnell Spartans, og disse tidligere reservene tok i 1920 navnet Wood Green Town og flyttet i 1930 inn på Coles Park. Den opprinnelige Tufnell Park slo seg på sin side i 1950 sammen med klubben Edmonton Borough og tok navnet Tufnell Park Edmonton. De tok Tufnell Parks plass i Isthmian League, der de hadde endt som jumbo to år på rad, og ytterligere to jumboplasser fulgte før de etter en degradering spilte i Spartan League og Delphian League.

I 1960 endret denne klubben navnet til Edmonton, og da Delphian League gikk under, tok de plass i Athenian League. De spilte før øvrig sine hjemmekamper på den tradisjonsrike Henry Barrass Stadium, som jeg i fjor gjestet i forbindelse med en finale i Edmonton & District Sunday League, og som nok ser noe annerledes ut i dag. Uansett; i 1970 endrer Wood Green Town navn til Haringey Borough. Og tre år senere slår disse to klubbene seg sammen og stifter dagens klubb under navnet Edmonton & Haringey. For de som fortsatt henger med, kan man kanskje si at Tufnell Park og Tufnell Spartans på en måte (og via en rekke sammenslåinger) hadde funnet tilbake til hverandre igjen 62 år etter at reservene brøt ut?

Den nye klubben tok Edmontons plass i Athenian League Division One, der de slet i bunnen og byttet navn til Haringey Borough etter å ha endt sist i 1976. Da Athenian League ble lagt ned i 1984, var klubben en av mange som hoppet over til Isthmian League for å utgjøre deres nye regionale Division Two, men i 1988 trakk de seg fra ligaen, og etter et års pause tok de plass i Spartan League. Det skal også nevnes at klubben i 1991 vant London Senior Cup, før de i 1996 endret navn til Tufnell Park. Året etter returnerte de til dagens navn, før sammenslåingen av Spartan League og South Midlands League førte til at de nå spilte i Spartan South Midlands League. Rundt og etter årtusenskiftet slet de ofte i bunnen, og så sent som i 2008 var de nede i SSML Division One. I 2013 flyttet de sidelengs over til Essex Senior League, og min mistanke om at dette kan ha vært den svakeste av alle step 5-ligaer ble ikke minsket av at de umiddelbart hevdet seg i toppen og fulgte opp andreplassen i debutsesongen med tittel og opprykk i 2015.

I sin andre sesong i Isthmian League Division One North endte de forrige sesong på femteplass, men måtte i playoff-semien gi tapt etter 4-5 borte mot Maldon & Tiptree. Nå hadde de igjen fortsatt en mulighet på playoff, men det var en tøff test som ventet når selveste serielederen AFC Hornchurch kom på besøk denne kvelden. Jeg hadde forresten hørt flere nevne hvordan Haringey Borough faktisk skal dele ut gratis sesongkort til tilskuere som spør etter dette, og det er jo mildt sagt intet dårlig tilbud, men jeg hadde ikke slike hensikter, og forespurte derfor aldri om dette. Imidlertid tok jeg en grundig kikk i pappeskene med gamle programmer som var til salgs for en liten donasjon av en størrelse man selv følte passet. Noen pund i vekslepenger klirret i skåla mens en liten bunke programmer fant veien ned i veska mi, og jeg gikk deretter for å spore opp en stensil med lagoppstillingene før jeg tok en liten kikk på anlegget i påvente av kampstart.

Coles Park har vært klubbens hjemmebane siden starten, og var som nevnt også hjemmebane for en av forgjengerne – Wood Green Town – siden 1930. Den domineres i dag av den etter forholdene store hovedtribunen som er opphøyet fra bakken og ruver over resten av anlegget. Den entres via trapper på siden, er malt i grønt og gult, og byr der oppe på sitteplasser i form av grønne plastseter. Her skal visst 280 personer kunne hvile akterspeilet, men dette er også det eneste av tribunefasiliteter ved Coles Park. Skjønt like bortenfor er det på denne langsiden også et ørlite overbygg der stående tilskuere i bakkant kan få tak over hodet, men jeg er usikker hvor mye ly den smale stripen med bølgeblikk-tak gir når det regner. Foruten dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder rundt resten av banen.

Som jeg nevnte var det kveldens gjester AFC Hornchurch som toppet tabellen, og ikke bare hadde de tre poeng ned til toer Bowers & Pitsea, men også tre kamper til gode, mens de hadde én kamp og hele tolv poeng til gode på treer Dereham Town. For Haringey Borough sin del lå de på en sjuendeplass – á poeng med Potters Bar Town på plassen foran. Det er jo denne sesongen åpenbart to som skal direkte opp, i forbindelse med omstruktureringen etter sesongslutt, slik at også sjetteplassen vil gi playoff denne sesongen. Hjemmelaget hadde hatt en dårlig periode i desember, men var nå kanskje på riktig kurs etter to strake seire. Gjestende The Urchins kom på sin side fra tre strake seire – inkludert kampen jeg så hos Heybridge Swifts uken før – og sto med 11-2-2 på sine siste 15 i ligaen.

Det var bare å gjøre seg klar til kamp på det som nå dessverre er et kunstgress-dekke, men det så ikke ut til å stoppe serielederne som i det tiende minutt fikk et frispark like utenfor hjørnet av 16-meteren. Brad Warner hadde scoret begge målene da jeg som nevnt så de beseire Heybridge Swifts fem døgn tidligere, og det var han som nå slo frisparket som Theo Fairweather-Johnson headet i mål til 0-1. En annen gammel kjenning er George Purcell, som pøste inn mål for The Urchins før han ble skadet i 2016/17-sesongen. Nå ser han ut til å være på vei tilbake mot godt gammelt slag, og bare noen minutter senere kunne han doblet ledelsen med en volley som Borough-keeper Austin Byfield måtte slå over. På motsatt banehalvdel måtte Urchins-keeper Sam Mott gi retur på et langskudd fra Derek Asamoah, men fikk ordnet opp før Michael O’Donoghue kunne styre inn returen.

Etter et par halvsjanser begge veier sto det dermed fortsatt 0-1 halvveis, og jeg benyttet pausen til å slå av en prat med noen av supporterne. Representanter for hjemmefolket håpet selvsagt at de kunne snu det i andre omgang, og hadde ikke minst forhåpninger om å klare en playoff-plass til slutt. Hornchurch-fansen jeg snakket med var fornøyd med ledelsen, og uttrykte håp om et tidlig andre mål i andre omgang, samtidig som de slo fast at de nå selvsagt gikk for både automatisk opprykk og divisjonstittel. Jeg har jo for øvrig med selvsyn sett AFC Hornchurch bli slått ut i playoff de to siste sesongene – forrige sesong i semifinalen borte mot Thurrock, og sesongen før i finalen borte mot Harlow Town. Begge ganger led de altså nederlag mot laget som til slutt tok seg opp, men denne sesongen er det kanskje Urchins sin tur..?

Det var imidlertid vertene som presset på etter pause, og de spilte seg frem til flere nokså gode muligheter. Halvveis ut i andre omgangen burde de nok utlignet da et hardt innlegg fra Lawrence Yiga skapte problemer i Hornchurch-forsvarer, men innbytter Harrison Georgiou klarte kun å styre ballen like utenfor stolpen. Like etter var det den tidligere ghanesiske landslagsspiller Derek Asamoah som prøvde seg med et skudd som endret retning og gikk like utenfor, men Borough fortsatte å presse mens gjestene med nød og neppe fikk blokkert avslutninger fra Asamoah og O’Donoghue. Hornchurch hadde en skummel corner som nesten gikk rett i mål, men keeper Byfield fikk slått til nytt hjørnespark.

Det var likevel mot spillets gang at bortelaget økte ledelsen fra den påfølgende corneren fra Purcell. Målscorer Fairwather-Johnson hadde måttet hinke av banen midtveis i første omgang, og det var nok et tap for gjestene, men det var hans erstatter Leon McKenzie som nå headet inn 0-2 i det 87. minutt og sørget for at poengene tilsynelatende var sikre. Vel, fullt så sikre var de kanskje ikke riktig ennå, for Anthony McDonald sendte først i vei et susende langskudd som gikk i nettveggen, og sekunder etter at vi gikk over på tilleggstiden stupte Lawrence Yiga frem og headet et innoverskrudd innlegg i mål bak Urchins-keeper Mott. 1-2, og nå hadde vertene fått blod på tann der de fosset fremover. Et par ganger i tilleggstiden var det tilløp til kaos inne i Hornchurch-feltet, men de klarte til slutt å ri av stormen, ikke minst takket være en solid defensiv takling helt på tampen.

Dermed endte det 1-2 foran 216 tilskuere, og Hornchurch ser ut til å suse mot tittelen. Dessverre virket det ikke som om det går noen direktebuss fra denne delen av nord-London over til Wembley-området, så jeg gikk raskt for å ta bussen tilbake til Wood Lane. Derfra gikk turen med tubens Piccadilly Line ned til sentrale London, der jeg benyttet Knightsbridge til å bytte til et annet Piccadilly Line-tog. Jeg følte imidlertid for en siste pint, og i dette fasjonable strøket ble en forfriskning inntatt på Paxtons Head, før jeg fortsatte ferden til North Ealing. Derfra lot jeg buss 112 frakte meg til holdeplassen utenfor hotellet, der jeg etter hvert trakk meg tilbake for å hoppe i loppekassa etter nok en lang dag. Nå gikk turen virkelig mot slutten, og det var kun én kamp igjen på agendaen. 

English ground # 457:
Haringey Borough v AFC Hornchurch 1-2 (0-1)
Isthmian League Division One North
Coles Park, 15 January 2018
0-1 Theo Fairweather-Johnson (10)
0-2 Leon McKenzie (87)
1-2 Lawrence Yiga (90+1)
Att: 216
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 16.01.2018: Canvey Island v Heybridge Swifts
Previous game: 15.01.2018: Tottenham Hotspur U23 v Everton U23

More pics

Mandag 15.01.2018: Tottenham Hotspur U23 v Everton U23

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter lørdagens bomtur til tjukkeste Cornwall hadde jeg i det minste litt hell med meg da jeg søndag morgen sjekket ut fra The Wellington og forlot St. Just med dagens første buss til Penzance. Den skulle nemlig bruke 33 minutter og ankomme Penzance 09.45 – kun to minutter før et av togene mot London Paddington. Imidlertid kom bussen et par minutter tidligere, og ankom faktisk Penzance flere minutter før fastsatt tid, slik at jeg rakk 09.47-toget uten å måtte vente på neste tog klokka 11.00. Det ble likevel en lang tur opp til London, hvor jeg først rundt klokka 16.15 kunne sjekke inn på Travelodge Wembley-hotellet på North Circular Road, der jeg hadde betalt £51 for to netters overnatting. Turen gikk nå inn i avslutningsfasen, men når jeg våknet på mandag morgen hadde jeg ikke bare én men to kamper på menyen denne dagen.

Noe så sjeldent som en kamp med avspark klokka 12.00 på en ganske ordinær mandag sto på menyen, og uten at den i seg selv fikk blodet til å bruse av begeistring, var det en fin mulighet til å i hvert fall få med seg en ekstra kamp ikke altfor langt fra der jeg skulle besøke Haringey Borough senere på kvelden. Det ga meg også muligheten til å treffe min groundhopper-kompis Neil Woolley, som hadde meldt fra om at han hadde fri og ville ta turen fra Mansfield for å finne seg en dobbel. Den tidlige kampen var en kamp i Premier League 2, der man som kjent finner det som nå er U23-lagene til storklubbene, og det var Tottenham Hotspur U23 som ville ta imot Everton U23 på sitt treningssenter i Enfield.

Etter å ha spasert til Stonebridge Park, gikk turen med tube via Oxford Circus til Tottenham Hale, der jeg tok et av de nordgående Overground-togene til Waltham Cross. Her var det bare å åpne paraplyen mens jeg fant frem til bussholdeplassen for buss 217, som fraktet meg en god del av veien. Det var likevel et drøyt kvarter å gå fra holdeplassen der jeg steg av til treningssenteret på Hotspur Way, der man åpenbart må ha et helt team av heltidsansatte gartnere til å stelle områdets imponerende antall av upåklagelig stelte gressmatter, prydbusker, gress-skulpturer og til og med en liten minigolfbane. Omkring på anlegget ligger det som må være et tosifret antall baner, og i midten av det hele finner vi bygget som utgjør feltets hovedkvarter. Jeg følte meg nesten som om jeg var i ferd med å ta meg over grensen til det gamle DDR der jeg spaserte forbi en vaktpost mens bilene måtte stoppe en etter en for å få klarsignal til å passere og få bommen hevet for seg.

Utenfor hovedbygget sto et myndig kvinnemenneske og dirigerte bilene mens hun skjelte ut de som ikke umiddelbart forsto hennes signaler. En skikkelig overhøvling ble tildelt en stakkars nederlandsk fotballturist hvis forbrytelse var at han dristet seg til å ta et bilde av fasaden på hovedbygget. Heldigvis så hun ikke at jeg gjorde det samme, for det er fotoforbud på hele anlegget. Snart kom Neil sammen med Chesterfield-karen Chris, samtidig som en gruppe nordmenn passerte meg. Det skulle irritere meg en stund at jeg ikke var kar om å identifisere en av de som jeg var skråsikker på er eller har vært fotballtrener her hjemme, men det var uansett langt mer glamorøse gjester her denne dagen. Både David Pleat og Kenny Jackett var blant de fremmøtte, og sistnevnte hilste til og med på oss med et nikk og et «ok lads?». I tillegg så vi snart den gamle stor-keeperen Pat Jennings passere.

Det var ikke noe program, men i resepsjonen ble det snart delt ut gratis stensiler med lagoppstillingene. Deretter gikk vi for å ta oppstilling ved banen der kampen skulle spilles – en simpel bane uten noen verdens ting av tribunefasiliteter, men med hard standing på den ene langsiden som er den eneste tilgjengelige for publikum. Laglederbenkene er på motsatt langside slik at de kommende PL-divaene ikke skal kunne sjeneres av publikum. De regjerende mestre fra Everton hadde ti poeng opp til ledende Liverpool, men også to kamper til gode på sine naboer. Tottenhams unggutter var kun målforskjellen fra nedrykk forrige sesong, og lå nå på siste plass. Det var for øvrig litt artig å se Manchester United på den andre nedrykksplassen.

Jeg skal ikke dvele altfor mye ved denne kampen, og i løpet av en kjedelig første omgang var det faktisk perioder der jeg angret på at jeg kom – ikke minst fordi paraplyen hadde avgått med døden slik at jeg sto og hutret i regnet. Da pausesignalet gikk, var høydepunktet faktisk å komme inn i varmen i noen minutter – etter å først ha sneket meg litt unna for å bryte røykeforbudet man selvsagt også har på hele det store anlegget. Vi begynte å mistenke en målløs kamp da Shayon Harrison sendte vertene i føringen halvveis ut i andre omgang, og kanskje begynte Spurs å drømme om sin tredje seier for sesongen. Kun tre minutter senere utlignet imidlertid Anthony Evans, og med ti minutter hadde Everton snudd kampen etter at Evans også scoret det som skulle vise seg å bli vinnermålet. Dermed kunne Evertons U23-manager David Unsworth juble over tre nye poeng, mens et ukjent antall tilskuere snart forlot åstedet. Det gjorde også vi, og Chris tilbød meg skyss ned til Turkey Street togstasjon, der jeg takket for skyss og rettet oppmerksomheten mot dagens andre kamp.

English ground # 456:
Tottenham Hotspur U23 v Everton U23 1-2 (0-0)
Premier League 2
Hotspur Way, 15 January 2018
1-0 Jack Roles (68)
1-1 Anthony Evans (71)
1-2 Anthony Evans (80)
Att: ???
Admission: Free
Programme: None

Next game: 15.01.2018: Haringey Borough v AFC Hornchurch
Previous game: 12.01.2018: Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey

More pics

Fredag 12.01.2018: Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var kanskje greit at jeg i første omgang ikke forsynte meg altfor grådig fra Premier Inn-hotellets frokost-buffét ved Southampton Airport, for med speilegg som hadde en hard hinne og bacon som knapt kan kalles lunkent, var den alt annet enn imponerende. Det var bare å ta seg en ekstra pølse og la resten ligge igjen på tallerkenen før jeg gikk for å pakke snippesken og sjekke ut. Jeg hadde en stund hatt visse problemer med å bestemme meg for destinasjon denne fredagen, og det hadde først og fremst stått mellom to lokaloppgjør. Nede i Devon skulle Newton Abbot Spurs ta imot sine lokalrivaler Bovey Tracey, men hjemmelaget der skulle også være vertskap for torsdagskampen som innleder årets SWPL Easter Hop, og jeg vurderte å spare besøket der til det arrangementet. Samtidig var jeg nokså fristet av lokaloppgjøret Willington v Crook Town i County Durham, der jeg ikke ville hatt noe imot en revisit til flotte Hall Lane.

Det som til slutt gjorde utslaget var ikke bare at jeg var noe usikker på om jeg i det hele tatt ville få med meg Easter Hop-arrangementet denne sesongen, men ikke minst at jeg var svært fristet av en kamp og destinasjon i Cornwall dagen etter. Det siste skulle vise seg å bli en aldri så liten fiasko takket være lite samarbeidsvillige værguder, men uansett ble det altså Newton Abbot denne dagen, og etter den ikke spesielt imponerende frokosten satt jeg meg på toget fra Southampton Airport til Reading, der jeg fikk unnagjort et togbytte på min vei ned til Exeter. Da jeg steg av ved Exeter St. David’s rundt kvart på ett, var det fortsatt en drøy time til innsjekking, men jeg fikk slengt fra meg bagasjen og benyttet ventetiden til å unne meg en aldri så liten lunsj og en flaske j2o ved puben The Imperial.

Etter å ha fått sjekket inn, var det på tide med en tur inn i Exeter sentrum. Om jeg hadde fått sjekket inn tidligere, hadde jeg vurdert muligheten for en svipptur ned til Torquay for å forlyste meg et par timer der, men når jeg nå hadde litt mindre tid, var det greit å nøye seg med en pitstop ved mikropuben The Beer Cellar – rett utenfor Exeter Cathedral, der den første utgaven av oransjeordenen forresten skal ha blitt grunnlagt av King William III i 1688. Det måtte nesten markeres med en pint West Cornish Orchards før jeg brøt opp og trasket opp til togstasjonen Exeter Central for å la et mer lokalt tog mot Paignton frakte meg de snaue førti minuttene ned til Newton Abbot, der det skulle være avspark klokka 19.30.

Newton Abbot er en historisk markedsby i det sørlige Devon; omtrent to og en kvart norsk mil i luftlinje sør-sørvest for Exeter. Ullhandel og senere lær- og diverse tekstilindustri var viktige næringsveier her, men ved jernbanens ankomst i 1846 ble byen endret fra en landlig markedsby til en base for industrien, og her hadde man lenge viktige tog-depoter for vedlikehold av lokomotiver. Det var da også først og fremst takket være jernbanen at Newton Abbot vokste raskt under Viktoriatiden. Tog-depotene er for lengst stengt, men Newton Abbot har i dag drøyt 25 500 innbyggere, og er også kjent for Newton Abbot Racecourse, som ifølge flere kilder skal være den vestligste galoppbanen i Storbritannia. Britene liker jo slikt, men Newton Abbot er også hjemsted for det som for meg var en langt mer interessant «attraksjon».

Skjønt jeg vil personlig hevde at Ye Olde Cider Bar kan forsvare tittelen attraksjon uten gåseøyne, for ikke bare er dette et herlig etablissement. Det skal visstnok også være en av kun to gjenværende tradisjonelle cider houses i Storbritannia. Den tradisjonelle sagmuggen på gulvet og reglene om at kvinner og turister kun blir servert halve pints er imidlertid for lengst historie, og jeg fikk testet et par pints med lokal gyllen nektar mens jeg tilbragt litt mer tid enn planlagt der. Etter en samtale med en eldre stamkunde som fortalte om sin tid i handelsflåten og hyppige besøk til Norge, var det på tide å tømme det som vel var det tredje glasset, og jeg hadde nå brukt såpass med tid her at de øvrige pub-visittene jeg hadde planlagt måtte utgå. Dessverre betød det at jeg ikke heller fikk all verdens tid til å sjekke ut mikropuben som er tilknyttet bryggeriet Tuckers Maltings.

I stedet bar det rett mot Recreation Ground, som er hjemmebane for Newton Abbot Spurs, og som naturlig nok derfor var åsted for kveldens lokalderby. Jeg betalte meg snart inn med £4, og et 36-siders program var inkludert i prisen. Med gårsdagens visitt til Winchester City friskt i minne (der de tre nivåer høyere nå har droppet kampprogrammene som de påstår er et rent tapsprosjekt som truer klubbens økonomi), kommenterte jeg sarkastisk hvordan dette rent økonomisk måtte ta fullstendig knekken på en klubb tre nivåer lavere og med langt færre supportere. Veteranen i inngangspartiet blåste i barten og ristet oppgitt på hodet av påstandene fra Winchester-folket, før han han gjentok det jeg selv hadde sagt om at de faktisk er i en bransje der man (som i de fleste andre bransjer) har mye å tjene på å gjøre en liten innsats for at publikum skal være fornøyd og komme tilbake.

Med det oppsøkte jeg klubbhusets bar for å ta den siste oppladningen over en pint mens jeg fordypet meg litt i kveldens kampprogram, som for øvrig absolutt fikk tommelen opp. Det er ikke hverdagskost med et så godt program på non-leagues step 7, der man for den saks skyld ikke er altfor bortskjemt med program i det hele tatt. Tilbake på utsiden fikk jeg snart øye på ligasekretær Phil Hiscox, som også er mannen som arrangerer årets SWPL Easter Hop, og han er alltid en trivelig samtalepartner. Han introduserte meg for sin sidemann som viste seg å være en Western League-representant som jeg ikke er kar om å huske navnet på, og som uansett skal få lov til å være anonym grunnet noe av det han fortalte meg av forskjellige ting.

Ikke minst var han rystet men åpenbart ikke overrasket da han hørte om min fadese i Somerset to dager tidligere. Da han hevdet å ha vært involvert i nettopp Taunton Town tidligere, forventet jeg ikke den tiraden han deretter kom med. Han hevdet at dette var langt fra første gang de utviste en total mangel på respekt overfor andre, og la til at det var flere eksempler på lignende oppførsel som gjorde at han til slutt forlot klubben som han nå hadde lite godt å si om. Det var også han som fortalte om eksempler på at klubber har blitt kastet ut av FA Cupen for en sesong eller to for lignende ting som det Taunton Town hadde gjort meg til offer for på onsdagen, og det synes jeg når sant skal sies hadde vært til pass – i tillegg til poengtrekk i ligaen.

Men nok om den vitsen av en fotballklubb. Mer interessant var det å høre ham fortelle om hvem av Western League-klubbene som ville søke seg til step 4, samtidig som jeg allerede var klar over at Plymouth Parkway ville være den eneste søkeren fra SWPL Premier til Western League Premier. Både han og Phil syntes enige om at Plymouth Parkway fort kan komme til å suse gjennom Western League og ta seg opp til step 4 og Southern League på første forsøk, uten at det kanskje er altfor overraskende all den tid de har imponert i SWPL Premier de siste årene. Nå var det imidlertid en av divisjonene under det skulle dreie seg om da Newton Abbot Spurs tok imot Bovey Tracey til dyst i South West Peninsula League Division One East.

Newton Abbot Spurs ble stiftet såpass sent som i 1938, og var i 1951 med å stifte South Western League. Der ble det i første omgang med to sesonger, men i 1959 var de igjen tilbake før de nok en gang trakk seg i 1971 for å spille i South Devon League. I 1966 fikk de plass i Devon County League, der deres beste plassering var tredjeplassen våren 2000. I 2007 ble dagens South West Peninsula League stiftet ved at man slo sammen Devon County League og South Western League, og Newton Abbot Spurs fikk være med fra starten, og tok plass i den nye ligaens øverste divisjon. 12. plassen i Premier Division i den nye ligaens første sesong er deres beste plassering siden den gang, før de året etter endte sist og måtte ta turen ned i Division One East, der de fortsatt befinner seg.

Recreation Ground har vært klubbens hjemmebane siden 1947, og Phil hadde før kamp tipset meg om at det i klubbhusets korridorer henger minst ett bilde som viser hvordan man i tidligere dager også arrangerte speedway og hadde en stor og tilsynelatende flott tribune på den ene langsiden. Utfra dette bildet klarte jeg imidlertid ikke å skjønne hvor den må ha stått, om ikke fotballbanen har blitt flyttet, for mens man har cricketbanen på den ene siden, er det ikke langt bort til husene på utsiden på den andre siden. Klubbhuset ligger rett ved inngangspartiet, mellom fotballbanen og cricketbanen. Utenfor her er det et koselig inngjerdet område med et par «piknik-benker». På begge langsidene er det utelukkende hard standing under åpen himmel, mens det på bortre kortside er et lite tribunebygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. I motsett enda av banen, rett ved inngangspartiet, står det også en liten sittetribune på denne kortsidens ene flanke.

Det var ikke bare et lokalderby som sto på menyen denne kvelden; det var også et toppoppgjør der de to lagene øverst på tabellen barket sammen. Newton Abbot Spurs toppet tabellen med 12-1-5 og 40 poeng på sine 19 kamper, og hadde seks poeng ned til Bovey Tracey som imidlertid hadde hele fire kamper til gode. Deretter fulgte Budleigh Salterton, Crediton United, University of Exeter og St. Martins. Det var selvsagt en viktig kamp i tittel- og opprykksstriden, og med hjemmeseier ville vertene få en ganske stor luke, mens Bovey Tracey med borteseier ville krype helt opp i ryggen på Newton Abbot Spurs. Det var tydelig at folket også hadde latt seg friste av denne kampen, for ved et stadion der normalen er 50-80 tilskuere, var det åpenbart godt over 200 personer til stede da spillerne inntok banen.

En groundhopper hadde fått tak i lagoppstillingene, men hjemmelagets lag var skrevet med fornavn, kallenavn og den slags, så selv om jeg fikk knipset et bilde av de, var det en oppgave i seg selv å dekryptere hjemmelagets lagoppstilling. De to ligarepresentantene var gode å ha i så måte, men det var uansett liten tvil om at det var kaptein Adam Dyson som etter 25 minutter sendte hjemmelaget i en nokså fortjent ledelse. Etter to blokkerte avslutninger headet han inn en retur og sørget for 1-0. På dette tidspunktet hadde gjestene tidlig ropt på straffe etter det de mente var en hands, mens det for øvrig hadde vært mye kjemping på midtbanen. Gjestenes beste sjanse kom i form av et skudd fra Callum Livingstone, men hjemmekeeper Dom Aplin reddet. Vi var sekunder unna å ha spilt en halv time da hans lagkamerat Shaun Bowden doblet ledelsen ved å sette inn 2-0, og første omgangs maktdemonstrasjon ble fullført ved at Dyson økte til 3-0 i omgangens andre tilleggsminutt.

Det var egentlig lite å si på at hjemmelaget gikk i garderoben med ledelse til pause, og det føltes som om det tredje målet på overtid var den berømte spikeren i kista som sørget for at det allerede var avgjort. Det kunne faktisk vært enda styggere for gjestene om ikke Dyson hadde misset en stor sjanse da han på stillingen 2-0 stjal ballen fra George Buckmaster men avsluttet like utenfor fra god posisjon. Bovey Tracey-manager Cyril Gosling hadde virkelig en jobb å gjøre i garderoben. For egen del var min jobb å presse seg frem til bardisken og få bestilt en pint med gyllen nektar. Det var som nevnt godt besøkt denne kvelden, og vertene høstet fruktene av beslutningen om å flytte kampen til fredagskvelden. En klubbrepresentant fortalte om det jeg mener var 183 klikk på «telleren», men han bekreftet fornøyd at det reelle tallet på de tilstedeværende nok var bortimot 230-250 (senere har man omsider offentliggjort det offisielle tilskuertallet på 227).

I andre omgang fikk vi se en aldeles vanvittig miss fra hjemmelaget etter at Dyson hadde brukt Buckmaster som rundingsbøye og lagt inn til en av hjemmespillerne med etternavn Moseley. Om det var Scott eller Liam skal være usagt, men uansett gikk avslutningen fra to meters hold utrolig nok over det åpne målet. Gjestenes Jacob Scott prøvde seg to ganger, men Spurs-keeper Aplin ryddet opp ved begge anledninger. Med rundt ti minutter igjen måtte hans motpart Matt Bojar i Bovey Tracey-målet kapitulere for fjerde gang da stakkars Buckmaster skle og Spurs-kaptein Dyson stjal ballen og sikret seg et hat-trick ved å lobbe i mål fra rundt tjue meter. Helt på tampen kunne Liam Jones besørget et femte hjemmemål, men keeper Bojar reddet slik at det endte med en likevel overbevisende 4-0-seier til hjemmelaget.

En trivelig aften ved Recreation Ground gikk mot slutten, og jeg unnet meg en siste pint mens jeg varmet meg litt i klubbhuset. Deretter takket jeg for meg og gikk for å rekke 22.06-toget tilbake til Exeter. Det var på Exeter St. David’s klokka 22.40 i henhold til ruteplanen, og siden jeg hadde en tidlig start dagen etter, var det ikke snakk om noe siste pitstop. Nå var det bare å komme seg tilbake til hotellet tvers over veien for togstasjonen for å krype under dyna og få seg litt sårt tiltrengt søvn før den lange reisen som dagen etter skulle bringe meg helt ned til St. Just – nesten helt nede ved Lands End. Lite visste jeg om at det dessverre skulle vise seg å bli en bomtur. Uansett så hadde Newton Abbot Spurs vært et trivelig og interessant bekjentskap, og om de fortsetter slik de gjorde denne kvelden, spørs det om de ikke vil være tilbake i SWPLs toppdivisjon neste sesong.

English ground # 455:
Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey 4-0 (3-0)
South West Peninsula League Division One East
Recreation Ground, 12 January 2018
1-0 Adam Dyson (26)
2-0 Shaun Bowden (30)
3-0 Adam Dyson (45+2)
4-0 Adam Dyson (80)
Att: 227
Admission: £4
Programme: Included
Pin badge: £3

Next game: 15.01.2018: Tottenham Hotspur U23 v Everton U23
Previous game: 11.01.2018: Winchester City v Southampton

More pics

Torsdag 11.01.2018: Winchester City v Southampton

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Irritasjonen over gårsdagens parodiske fadese og Taunton Towns avskyelige oppførsel og totale mangel på respekt boblet fortsatt i meg da jeg etter en full english ved The Last Post forlot Southend for å sette kursen mot Hampshire. Etter å ha krysset London og foretatt et par bytter, ankom jeg Southampton Airport. Et steinkast fra togstasjonen der ligger Premier Inn-hotellet hvor jeg hadde betalt £34 for overnatting og snart fikk sjekket inn. Dette var valgt som en praktisk base grunnet sin nærhet til det dyrere Winchester, der jeg skulle se kamp denne kvelden. Ikke lenge etter var jeg igjen på farten, og tok toget dit opp for å lade opp og tilbringe litt tid i Englands gamle hovedstad før kamp.

Siden det tross alt var en torsdag, var dette naturlig nok en dag der jeg under planleggingen av turen lenge ventet på at det skulle dukke opp noen kamper, uten at jeg hadde altfor store forventninger til akkurat det. Det så lenge ut som om jeg måtte nøye meg med en aldersbestemt kamp, og jeg hadde egentlig halvveis avfunnet meg med at det ville bli en visitt til Tilbury for å se deres U21-lag. Det var inntil jeg kun et par dager før avreise plutselig ble oppmerksom på at Winchester City var satt opp med hjemmekamp mot Southampton i Southampton Senior Cup. Det førte til umiddelbare endringer i planene, som snart ble spikret. Med Taunton Towns hån mot Southern League, supportere og motstanderklubber dagen før friskt i minne var det greit å ta en ekstra sjekk for å forsikre seg om at ikke Southampton hadde valgt å gjøre noe tilsvarende.

Det var tydelig at det denne dagen ville bli kamp, og dermed var det bare å toge den korte veien opp til Winchester. Dette er virkelig en by med masse historie, og den ligger drøyt to mil nord-nordøst for Southampton og snaut ti mil sørvest for London. Selve Winchester by har i dag drøyt 45 000 innbyggere, og er kanskje mest kjent for sin katedral fra 1100-tallet, som er en av Europas største. I denne kan man se kong Arthurs runde bord – eller i hvert fall en kopi av dette. I byen har man også Winchester College fra 1382, som skal være Storbritannias eldste skoleinstitusjon som fortsatt holder hus i sine originale bygninger.

Man vet at det har vært bosetninger her allerede i jernalderen, og under romertiden var Winchester under den tidens navn Venta Belgarum en svært viktig by. Som jeg såvidt var inne på var Winchester senere også hovedstaden i kongedømmet Wessex, og deretter i det samlede England. Byens betydning som maktsentrum og kulturelt sentrum ble stadig bekreftet ved at kongelige kroninger, fødsler, begravelser og bryllup fant sted i Winchester, men utover 1100- og 1200-tallet ble maktsentrumet gradvis flyttet til det som ble den nye hovedstaden i London. Winchester var i middelalderen et viktig sentrum for ullhandelen, og senere et viktig sted for pilegrimer som benyttet den gamle pilegrimsleden derfra til Canterbury.

Til tross for at jeg de siste årene har passert Winchester en rekke ganger med toget, har jeg vel ikke vært i byen siden en ferie fra tiden da jeg gikk på barneskolen, og det husker jeg svært lite av. Etter å ha spasert fra togstasjonen og inn i sentrum, kunne jeg imidlertid slå fast at det er et trivelig bysentrum. Etter en kikk på katedralen, slo jeg meg ned med en pint på The Old Vine, før turen gikk videre til Royal Oak, som er en av flere puber som påberoper seg å være Englands eldste pub. Mon tro hva Ye Olde Trip to Jerusalem i Nottingham har å si til dette.. Uansett var det en koselig pub, men snart ble det i stedet et kjapt måltid og en j2o ved Wetherspoons-puben The Old Gaolhouse. Deretter fikk jeg stukket innom både The Hyde Tavern og The King Alfred på vei opp til kveldens kamparena The City Ground, der jeg betalte meg inn med £5.

Winchester City ble i 1891 stiftet under navnet Winchester Swallows FC, og tok dagens navn i 1907. De spilte en årrekke i den tidligere Hampshire League, men i 1971 prøvde de seg i Southern League, der de debuterte med en 12. plass i Division One South. Etter to sesonger var de i problemer og måtte returnere til Hampshire League, der de neste sesongene ble tilbragt i de lavere divisjoner av den ligaen. Det var først i 2003 at de vant Hampshire League Premier Division og kunne rykke opp i Wessex League. 2003/04-sesongen ble en stor opplevelse, for ikke bare vant de både Wessex League og dens ligacup, men med finaleseier 2-0 over AFC Sudbury sikret de seg til slutt også det gjeve FA Vase-troféet.

Grunnet stadionkravene fikk klubben ikke rykke opp i Southern League, men da Wessex League-tittelen igjen ble vunnet våren 2006 fikk de ta turen opp i Southern League Division One South & West. Tre år senere sørget en poengstraff for at klubben endte på nedrykksplass og måtte returnere til Wessex League, og da de igjen tok seg opp med en ny Wessex League-tittel i 2012, ble det umiddelbart nedrykk da de sesongen etter endte på sisteplass. Andreplassen i Wessex League i 2015 var nok til at de atter en gang fikk rykke opp i Southern League, der de fortsatt befinner seg i det som nå heter Southern League Division One West. Denne kvelden skulle det imidlertid dreie seg om Southampton Senior Cup, der selveste Southampton denne sesongen var med for å markere turneringens 100-årsjubileum.

Dessverre var det ikke noe program trykket opp til denne kampen, for Southern League har jo sammen med Isthmian League dessverre gått bort fra sitt krav om kampprogram på step 3/4, så lenge klubben produserer en online-versjon som kan lastes ned på nett, og Winchester City er blant klubbene som har valgt å benytte seg av dette. La oss dvele ørlite ved akkurat dette, for det var bakgrunnen for en diskusjon jeg hadde med flere denne kvelden og de kommende dagene. Når man vet at det selv i den norske Eliteserien sjelden eller aldri ser snurten av noe som minner om et kampprogram, skal man som nordmann kanskje være forsiktig med å kritisere, men jeg mener at det på dette nivået faktisk bør forventes at man byr på et skikkelig program. Mens det er lite som slår det å kunne fordype seg i et skikkelig program over en pint i klubbhuset før kamp, spør jeg meg hvem som gidder å sitte der og laste ned et online-program på telefonen sin.

Jeg har ikke noe problem med manglende program på lavere nivåer som step 7 etc, men forventer som sagt program så høyt opp i pyramiden, og det er grunnen til at jeg valgte å kjøre en aldri så liten boikott med å spise før kamp og foreta mesteparten av oppladningen i puber på vei til stadion, begrense pengebruken ved The City Ground og ikke kjøpe lodd i diverse lotterier de hadde. Flere groundhoppere jeg kjenner hadde da også valgt å holde seg borte grunnet nettopp dette, mens noen av klubbens ledere og supportere mente dette var egoistisk. Og jeg som i alle år har trodd at klubbene er i et marked der «kundene» er i sin fulle rett til å velge bort tilbud og varer man føler ikke lenger lever opp til deres forventninger!?

Noen hevdet at klubben tapte £50 per kamp på å trykke program, mens en annen påsto det var £2000 per sesong. Jeg vil påstå at dersom man havner i økonomiske problemer grunnet trykking av programmer, så betaler man kanskje sine spillere for mye. Til sammenligning kan det nevnes at jeg dagen etter var på besøk hos Newton Abbot Spurs tre nivåer lenger ned i pyramiden, og der var et 36-siders program til og med inkludert i inngangen. I tillegg kunne min groundhopper-kollega Paul Ferguson fortelle om klubber i den walisiske Gwent County League som ikke engang tar inngangspenger, men som produserer flotte programmer, så om ikke Winchester City og andre step 3/4-klubber ikke har økonomisk kapasitet til å lage et enkelt program, så er det noe fundamentalt feil et eller annet sted. Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til, og kanskje kunne de til og med fått en sponsor til å betale for programmene, slik flere klubber har gjort.

Uansett var jeg en rask tur innom klubbhuset, der jeg unnet meg kveldens eneste pint under min tid ved The City Ground, som har blitt oppgradert i løpet av de senere årene. På bortre langside står et overbygg som gir tak over hodet for anslagsvis rundt 200 tilskuere, og på denne langsiden har man også laglederbenkene. De øvrige tribunene er anonyme tribuner av den moderne, prefabrikerte sorten, og en av disse er en større sittetribune-variant på den andre langsiden, mens man på den ene kortsiden har en langt mindre versjon som byr på ståplasser til et mindre antall personer. Klubbhuset ved The City Ground ligger også på kortsiden bak det ene målet, og det var der jeg nå fikk tak i et stensil med lagoppstillingene før jeg gikk ut for å ta oppstilling klar for avspark.

Nå skal det sies at det ikke på noen måte var førstelaget til Southampton som kom på besøk denne kvelden, men snarere deres U23-lag, og det var da også et meget ungdommelig og reservepreget Winchester-lag som nå skulle forsvare klubbens farger. Hjemmelaget hadde slått ut AFC Stoneham og Nursling i tidligere runder, og nå var det klart for kvartfinale, men det ble tidlig klart at det ville bli en tøff kveld for hjemmelagets unggutter. Olufela Olomola – som har spilt nokså fast og scoret sju mål for Yeovil Town tidligere i sesongen – var nære på å sende gjestene i en tidlig ledelse, men The Saints trengte ikke å vente lenge før Nathan Tella sørget for 0-1 med et skudd som etter et kvarters tid snek seg inn nede i det ene hjørnet.

Olomola traff deretter tverrliggeren, og Winchester-forsvaret – som ble ledet av kaptein Kieran Winman – måtte flere ganger i aksjon for å hindre ytterligere baklengs. Det nærmeste de selv kom var et par halvsjanser for Josh McCormick som Saints-keeper Kingsley Latham ryddet greit opp i. Siph Mdalose skjøt like utenfor Winchester-målet helt på tampen av omgangen, før Tom O’Connor tvang hjemmekeeper Josh Toombs til å gjøre en god redning. Winchester City gjorde i det hele tatt en god innsats ved å holde 0-1 helt til dommeren blåste for pause og de to lagene gikk i garderoben etter halvspilt kamp.

Gjestene satt innpå Tyreke Johnson som med sin fart skapte masse hodebry for vertene, og han hadde et mål annullert før han deretter la opp til Callum Slattery som avsluttet over. Tjue minutters tid ut i omgangen var imidlertid kampen tilsynelatende avgjort etter to raske mål, og det var nettopp Tyreke Johnson som i det 64. minutt dukket opp på bakerste stolpe og omsatte innlegget til Mdalose i scoring. Kun et minutts tid senere sto det 0-3 da Mdalose selv stjal ballen og satt den i mål etter at en hjemme-forsvarer hadde sklidd inne i feltet. Det var nå bare snakk om å begrense nederlaget, og Southampton kunne økt ytterligere da Olomola nok en gang traff tverrliggeren, men hjemmelaget kjempet i hvert fall til siste slutt, og får satse på at de har dratt nyttig erfaring av kampen som også endte 0-3 foran 353 tilskuere.

Jeg forlot snart The City Ground og valgte i stedet å ta min post match pint ved puben The Albion, like ved togstasjonen. Tanken var at det var like greit da det ikke er særlig med puber rundt Southampton Airport, men da jeg omsider kom meg tilbake dit med et av togene, ble det likevel en tur innom hotellbaren. Der fikk jeg sett over planene for noen av de kommende dagene, og ikke minst helgen som jeg fortsatt bekymret meg for etter å ha sett lite lystige værmeldinger. Det hadde i hvert fall vært en bedre dag enn dagen før, uten noen Taunton Town til å stikke kjepper i hjulene. Det var etter hvert bare å ta seg en siste røyk og trekke seg tilbake til hotellrommet for å finne senga. 

English ground # 454:
Winchester City v Southampton 0-3 (0-1)
Southampton Senior Cup, Quarter Final
The City Ground, 11 January 2018
0-1 Nathan Tella (16)
0-2 Tyreke Johnson (64)
0-3 Siph Mdalose (65)
Att: 353
Admission: £5
Programme: Online version only
Pin badge: £3

Next game: 12.01.2018: Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey
Previous game: 09.01.2018: Heybridge Swifts v AFC Hornchurch

More pics

Tirsdag 09.01.2018: Heybridge Swifts v AFC Hornchurch

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var ikke akkurat den lengste reisen jeg hadde foran meg da jeg denne morgenen sjekket ut av Premier Inn-hotellet ved Dagenham Dock for å forflytte meg til en ny base i øst-London. Det var bare snakk om en liten busstur opp til Chadwell Heath for derfra å la toget frakte meg to stasjoner vestover til Seven Kings, rett ved Ilford. Da jeg gikk på bussen var det imidlertid noe som ikke stemte, for jeg fikk beskjed om at det plutselig ikke var dekning på Oyster-kortet. Det var bare å gå av igjen og gå til en butikk/kiosk rundt hjørnet, der de kunne fylle på kortet mitt. Butikkinnehaveren sveipet kortet og bekreftet at saldoen faktisk var i minus! Jeg var ikke engang klar over at det gikk an, og gudene vet hvordan det har skjedd, men jeg må på en eller annen måte ha glemt eller unngått å sveipe inn eller ut i forbindelse med den marerittaktige tube-turen dagen før.

Etter å ha fylt på litt penger, kunne jeg prøve på nytt, og denne gang var det med langt mer suksess at jeg gikk på bussen. Togstasjonene ligger tett i dette området, og togturen fra Chadwell Heath til Seven Kings tok ikke mange minuttene. Et lite minutt fra sistnevnte stasjon ligger etablissementet Seven Kings Road i gata med samme navn, og der hadde jeg betalt £25 for overnatting. Det var imidlertid ingen verdens ting som vitnet om at dette var noe annet enn en privatbolig, og jeg hadde vært litt skeptisk til dette stedet, men ikke minst muligheten for innsjekking allerede fra klokka 08.00(!) var medvirkende til at jeg tok sjansen. Nå var det imidlertid ingen som svarte da jeg ringte på ringeklokka. Var jeg låst ute og henvist til en tilværelse som uteligger??

Neida, etter å ha ringt nummeret som var oppgitt på bookingen, kom jeg i kontakt med et kvinnemenneske som fortalte at hun sporenstreks skulle sende sin sønn for å slippe meg inn. Mens jeg snakket med henne kom en ung kvinne som slapp meg inn og lot meg vente inne på kjøkkenet til den nevnte sønnen kom noen minutter senere. Asiaten fikk snart vist meg til rommet mitt, og ville samtidig imponere med noen norske gloser etter å ha fortalt at han hadde familie i Oslo – selvsagt i Groruddalen. Når jeg denne kvelden skulle besøke Heybridge Swifts, hadde jeg opprinnelig planlagt å bo i Maldon, men stedet jeg fant der beklaget at de var fullbooket, og derfor ble Seven Kings valgt som base grunnet togforbindelsen fra Chelmsford eller Witham, samt den tidlige innsjekkingen som ville la meg sette kursen mot Maldon nokså tidlig. Jeg hadde dog somlet litt mer enn planlagt denne formiddagen, men var snart på vei.

Etter et togbytte i Romford, kunne jeg stige av i Chelmsford og unne meg en pint Strongbow Cloudy Apple ved The Railway Tavern. Som navnet tilsier, ligger den rett ved siden av togstasjonen, og der var det så koselig at jeg rett og slett valgte meg et påfyll og faktisk glemte klokka litt. Da jeg plutselig oppdaget hvordan tiden faktisk hadde flydd, var det greit å tømme glasset og komme seg til bussterminalen for å kvittere ut en returbillett til Maldon. Bussen brukte rundt 35 minutter på turen gjennom Essex-landskapet og ut til Maldon, der jeg gjerne skulle hatt litt mer tid til å se meg rundt i dagslys, men nå var det vel uansett ikke akkurat årstiden for «høysesong» i salt-byen Maldon, som likevel virket som en trivelig plass. Det var også der jeg ville foreta en liten oppladning før jeg tok den korte turen opp til Heybridge.

Heybridge er en stor landsby ved den østlige Essex-kysten, og med sine drøyt 8 000 innbyggere, burde den i utgangspunktet være stor nok til å klassifiseres som en liten by, men den har altså ikke town-status. Heybridge har på mange måter vokst sammen med den større nabobyen Maldon, som noen kanskje vil vite er en verdenskjent produsent av havsalt, og de to skilles kun av elven Blackwater, som like øst for disse renner ut i en bukt ut mot Nordsjøen. Heybridge var i stor grad et landsbruks-samfunn frem til 1970- og 1980-årene, da mye av jordbruksområdene ble gjenstand for boligutbygging. Her hadde man også en hjørnesteinsbedrift i form av E.H. Bentall & Co, som produserte landsbruksutstyr og -maskiner fra 1805 frem til nedleggelsen i 1984. I dag har fabrikklokalene blitt erstattet med et kjøpesenter, og mange av innbyggerne jobber nok i dag andre steder.

Før jeg dro dit var det først og fremst på tide å få i seg et kjapt lite måltid, og kanskje litt forutsigbart ble det gjort ved Wetherspoons-puben The Rose & Crown, før det var på tide å finne en skikkelig pub som jeg hadde sett frem til å besøke. Mikropuben Farmers Yard skuffet på ingen måte, og det viste seg ikke overraskende å være et fantastisk sted for meg å lade opp med en pint eller to og nok en pose pork scratchings. Herren ved nabobordet var etter hvert opptatt med å hjelpe stedets landlady med hennes kryssord, og da jeg tilfeldigvis spurte henne om det var en taxiholdeplass i nærheten, spurte han umiddelbart hvor jeg skulle og tilbød meg deretter skyss da han skulle forbi hjemmebanen til Heybridge Swifts. Da vi rundt klokka halv sju brøt opp fra denne herlige mikropuben, ble jeg skysset helt til inngangspartiet i hans Mini Morris, og jeg takket så mye for skyss før jeg gikk for å betale meg inn.

£10 fattigere (£8 for inngang og £2 for program) tok jeg meg innenfor og skuet raskt utover anlegget før jeg satt kursen mot klubbhuset med klubbens koselige bar, der jeg satt meg ned med en pint og leste litt i det gode og flott utseende programmet. På vei dit inn ble jeg forresten gjenkjent av en kar som tilbød meg skyss til Witham stasjon etter kamp. Returen til øst-London hadde en stund sett nokså umulig ut, men jeg hadde til slutt funnet ut at det fra Maldon sentrum gikk en buss tilbake til Chelmsford klokka 22, slik at planen hadde vært å bestille en taxi ned dit etter kampen. Med vedkommendes tilbud kunne jeg imidlertid droppe dette, så jeg takket gladelig ja takk til skyss, og vi avtalte å møtes ved utgangen rett etter kampslutt.

Heybridge Swifts ble stiftet i 1880 som Heybridge Football Club, og etter at de omsider tok plass i Essex & Suffolk Border League, ble de – med unntak av et svært flyktig opphold i South Essex League – værende der i lang tid. Faktisk var de å finne der frem til 1971, da de var en av de ni klubbene som var med å stifte Essex Senior League. Antallet økte gradvis, men Heybridge slet de første sesongene i bunnen, og endte sågar som jumbo i 1974. De skulle imidlertid slå kraftig tilbake, og etter andreplassen i 1981, vant de Essex Senior League-tittelen i både 1982, 1983 og 1984. Etter den tredje strake tittelen tok de steget opp i Isthmian League, der de tok plass i det som den gang var Division Two North. Den divisjonen ble vunnet i 1990, og ytterligere seks år senere betød en andreplass i Division One at de var klare for Isthmian League Premier Division.

Utover i 1990-årene begynte de også å gjøre seg bemerket i FAs cupturneringer, og i 1994/95 spilte de seg for første gang frem til FA Cupens ordinære runder. Deres hjemmekamp i første runde ble flyttet til Colchester Uniteds gamle Layer Road, og der måtte de gi tapt 0-2 for ligaklubben Gillingham. Dette ble for øvrig senere kopiert i både 1997/98 og 2002/03, med henholdsvis AFC Bournemouth og Bristol City i rollen som overmenn. I den forbindelse skal det selvsagt også nevnes at de i 1997/98 spilte seg helt frem til kvartfinalen i FA Trophy, men etter å ha feid over Kidderminster Harriers i runden før, måtte de se seg knepent slått av et Woking-lag som endte opp med å vinne hele turneringen det året.

I Isthmian Leagues toppdivisjon hevdet de seg i perioder godt, og den beste ligainnsatsen kom i 2005/06-sesongen, da de endte på andreplass bak Braintree Town – men for eksempel to plasser foran en klubb som AFC Wimbledon. Andreplassen betød også hjemmebanefordel i playoff, men etter at semifinalen mot Hampton & Richmond Borough endte 1-1, måtte Swifts se seg slått på straffer. Tre år senere – i 2009 – måtte de i stedet ta turen ned igjen i Isthmian 1 North etter 13 sesonger, og der befinner de seg fortsatt. Siden nedrykket har de vekslet mellom å kvalifisere seg for playoff og å kave på nedre halvdel av tabellen, og de siste par sesongene har de vært skummelt nær nedrykkssonen.

Det virket som om de denne sesongen hadde fått litt mer vind i seilene, for de har gjort det bra i flere cupturneringer. Ikke bare kopierte de sin beste innsats i FA Cupen ved å ta seg til første ordinære runde (der de til slutt måtte gi tapt borte mot Exeter City), men de var også med i FA Trophy, der de har slått ut en rekke lag fra ett og to nivåer over. Dette har vært sterkt medvirkende til at klubben hadde en rekke hengekamper, og på et tidspunkt da klubben kun hadde spilt ti kamper i ligaen, hadde vel samtlige andre klubber i divisjonen spilt minst tjue! Til tross for dette var det bare så vidt at de nå befant seg på nedre halvdel av tabellen, men det ville bli en tøff test når tabelltopp AFC Hornchurch kom på besøk til Scraley Road denne kvelden.

Heybridge Swifts spilte tidligere i en årrekke (fra 1890) på Bentall’s Sports Ground, tilknyttet den tidligere nevnte hjørnesteinsbedriften, men da denne på første halvdel av 1960-årene ble solgt for å etter hvert bli kjøpesenter, ble klubben sammen med den lokale cricketklubben kastet ut uten forvarsel, og de fant også ut av mye av deres utstyr hadde blitt enten kastet eller ødelagt. Klubben var på nippet til å legge ned driften, men etter et par sesonger med banedeling hos Sadd’s Athletic, ble den reddet av at man i 1966 kom over og sikret seg tomten som den gang var en gulrot-åker, men som i dag fortsatt er deres hjemmebane, selv om den naturligvis har blitt grundig oppgradert siden den gang.

Scraley Road er naturligvis oppkalt etter veien som går forbi på utsiden, og entres på den ene kortsiden, der man får klubbhuset på sin venstre hånd. Her har man også et matutsalg, og utenfor her står det dessuten flere bord der det nok er triveligere å nyte utepils og kamp når det er langt varmere i været. Sett til høyre herfra har man på den vestlige langsiden en tribune som byr på sitteplasser i form av trebenker. På bortre kortside har man en ståtribune som i 1995 fikk et overbygg som senere blåste av i en storm og sørget for at Scraley Road en periode ble stengt av lokale myndigheter før den ble gjenreist. På den østlige langsiden finner man nok en stittetribune, og denne skal være fra 1996. Jeg må si at jeg likte meg godt på Scraley Road, og så nå frem til kamp.

Som nevnt var det AFC Hornchurch som ledet an i Isthmian League Division One North, og til tross for å ha spilt henholdsvis tre og to kamper mindre, hadde de tre og sju poeng ned til toer Bowers & Pitsea og treer Dereham Town. De to sistnevnte ble pustet i nakken av Maldon & Tiptree, Canvey Island og Potters Bar Town, som foreløpig la beslag på de øvrige playoff-plassene. Heybridge Swifts lå som nevnt på en 14. plass av de 24 klubbene i divisjonen, men mens de hadde spilt kun 16 seriekamper, var det ingen av de andre som hadde spilt færre enn 23. Når avstanden opp til playoff var 12 poeng, var det selvsagt heller ingen grunn til å gi opp det håpet, selv om det nå var serielederen som var motstander akkurat denne kvelden.

Hjemmelaget vil nok ha savnet sin toppscorer Sam Bantick, som på dette tidspunktet hadde signert for Tonbridge Angels, og i tillegg hadde de et par skadefravær, men fikk likevel en tidlig sjanse som dog endte med at Harrison Chatting på volley sendte ballen over mål. I stedet var det gjestene fra Upminster-traktene som tok ledelsen i det åttende minutt. Swifts-forsvaret var ikke helt heldige da en lang ball fant Brad Warner, og mannen med en fortid i Bowers & Pitsea dro seg inn i banen og avsluttet i mål forbi Swifts-keeper Danny Sambridge. Det meste av spillet foregikk på midtbanen, men Warner var etter snaut halvspilt omgang igjen frempå med et frispark som endret retning og gikk like utenfor til et hjørnespark.

Hjemmelaget hadde deretter et par halvsjanser, men i omgangens siste ordinære minutt var kanskje tankene allerede i garderoben i Swifts-forsvaret, da Brad Warner fikk gå fra egen banehalvdel og etter hvert sette inn sitt og gjestenes andre mål. Dermed 0-2, og det var også stillingen da lagene gikk i garderoben mens undertegnede oppsøkte baren for å bytte ut Bovril med en ny pint i klubbhusets varme. Et par hjemmesupportere jeg snakket med mente at det egentlig hadde vært nokså jevnt men at to glipp i forsvaret var forskjellen på lagene, selv om det selvsagt er en del av gamet. Flere av hjemmesupporterne blant de 196 tilskuerne uttrykte for øvrig i løpet av kvelden nokså stor misnøye med dommeren, uten at han slik jeg så det utmerket seg altfor mye i negativ retning.

Swifts forsøkte å kjempe seg inn i kampen igjen etter pause, og etter et frispark som gikk i muren, ble returen sendt like over tverrliggeren til Urchins-keeper Sam Mott. Gjestenes stopper-par med Kenzer Lee og Nathan Cooper var imponerende hele kampen, og gjorde det svært vanskelig for hjemmelaget. Med tjue minutter igjen var det imidlertid tilløp til kaos i Hornchurch-feltet etter et langt innkast fra Kreshnic Krasniqi, men ballen ble omsider klarert. Swifts presset imidlertid på, og Juan Luque var en stadig trussel på venstrekanten, men klokka arbeidet for gjestene, som også hadde en mulighet til å øke ledelsen. Warner fikk imidlertid ikke sitt hattrick da han sendte skuddet over mål, men etter noen minutters tilleggstid kunne han og hans lagkamerater i hvert fall juble over tre poeng.

AFC Hornchurch tok dermed ytterligere et lite skritt mot divisjonstittelen og opprykk, men det var selvsagt lenge igjen av sesongen. For min del hadde jeg allerede tatt oppstilling ved inngangspartiet for å se de siste minuttene derfra mens jeg ventet på karen som skulle gi meg skyss. Der ble jeg stående og vente…og vente…og vente, og da flomlysene etter hvert ble slått av, skjønte jeg at idioten hadde dratt allerede. Nå hadde jeg latt siste buss gå på grunn av denne stuten, så jeg innså at det ville bli taxi helt til Chelmsford. Jeg fikk frøkna bak baren i klubbhuset til å tilkalle en drosjebil for meg mens jeg benyttet ventetiden til en rask siste pint – i tillegg til å sende vedkommende en alt annet en vennlig tanke der jeg håpet han hadde fått motorhavari eller kjørt i grøfta.

Taxien kom for å skysse meg tilbake til Chelmsford, og drosjekusken var enig i at jeg hadde blitt offer for en sjofel oppførsel. Han var da også en trivelig kar som ga meg beskjed om at £20 var greit for taxituren som visstnok ellers ville kommet på noe mer, og han slapp meg av utenfor Chelmsford stasjon noen minutter før avgang for et av togene jeg kunne benytte meg av. Etter et raskt togbytte ved Shenfield, var jeg snart tilbake i mitt krypinn ved Seven Kings, der jeg forferdet registrerte at rommet mitt ikke hadde et eneste strømuttak, slik at jeg måtte ned og låne kjøkkenet for å la telefonen få litt sårt tiltrengt strøm før jeg la meg – lykkelig uvitende om parodien jeg skulle bli offer for dagen etter.

English ground # 453:
Heybridge Swifts v AFC Hornchurch 0-2 (0-1)
Isthmian League Division One North
Scraley Road, 9 January 2018
0-1 Brad Warner (8)
0-2 Brad Warner (45)
Att: 196
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 11.01.2018: Winchester City v Southampton
Previous game: 08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town

More pics

Mandag 08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var på tide å forlate Shrewsbury og Shropshire, og igjen valgte jeg å droppe en full english ved hotellet til fordel for smørbrød som jeg rasket med meg før jeg satt meg på 10.00-toget. Destinasjonen var øst-London, og veien dit ned gikk via et togbytte i knutepunktet Crewe. Like etter klokka halv ett kunne jeg unne meg en røykepause mens jeg spaserte fra London Euston til tube-stasjonen Euston Square, der jeg fikk trykket meg inn på et Circle Line-tog som skulle ta meg til Tower Hill. Et steinkast derfra ligger togstasjonen Fenchurch Street, som er startsted for c2c sine tog østover mot blant annet Southend. Jeg kom meg på en av disse, og etter i underkant av tjue minutter steg jeg av ved Dagenham Dock. Her hadde jeg betalt £29 for overnatting ved det nye Premier Inn Dagenham, og etter en liten spasertur gjennom et nitrist industriområde, kom jeg meg opp på hovedveien A1306, der hotellet ligger.

Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha gitt telefonen en aldri så liten dose med strøm, var jeg på farten igjen. Dette var en dag der jeg lenge ventet på ytterligere alternativer før jeg omsider innså at de ikke ville komme. Jeg kunne også valgt meg Haringey Borough, men de ville bli besøkt neste mandag, og om jeg dro dit denne dagen, ville jeg stå uten «nye» stadioner å besøke uken etter. Dermed ble det til slutt Tower Hamlets som skulle få besøk denne kvelden, og jeg tok en av de lokale bussene opp til Dagenham Heathway tube-stasjon, der jeg valgte å få i meg et raskt måltid ved Wetherspoons-puben The Lord Denman, som ligger rett ved. Deretter var det bare å komme seg på tuben og vende snuta vestover, og planen var å lade opp med en liten pub-til-pub-runde i området mellom stasjonene Stepney Green og Mile End.

Lite visste jeg imidlertid om problemene som skulle sørge for en marerittaktig ferd vestover, for vi hadde nesten ikke før forlatt perrongen ved Dagenham Heathway før vi stoppet og ble stående en liten evighet mens vi ble fortalt om en signalfeil ved Whitechapel, som skapte voldsomme problemer og forsinkelser på blant annet hele District Line. Det tok bortimot en halvtime bare å komme seg det ene stoppet til Becontree, og jeg skjønte at dette ville ta tid. Da vi omsider kom oss til Barking, ble alle oppfordret på det sterkeste til å bytte og finne alternative ruter, men det virket ikke som om det var noen slik som var spesielt praktisk for min del, så det var bare å bite i det sure eplet og bli med videre mens vi sneglet oss vestover med stadige stopp.

Da vi etter en liten evighet til slutt kom oss til Mile End, valgte jeg å gå av der i stedet for å bli stående fast igjen på vei til Stepney Green som var neste stasjon. District Line-toget hadde faktisk prestert å bruke hele én time og 50 minutter på å ta seg de ti stoppene fra Dagenham Heathway til Mile End, og det betød selvsagt at jeg plutselig hadde fått langt mindre tid til min lille pub-runde. Nesten utslitt etter reisen, forkastet jeg derfor planene og slo meg ned på første og beste sted, og karen bak disken ved The New Globe lot meg også få lade telefonen litt mens jeg slappet av med en pint og håpet at ting ville gå mer på skinner når det etter hvert ble tid for å ta seg ned til Mile End Stadium for å se kamp.

Klubben jeg denne dagen skulle besøke har sitt opphav i Bethnal Green, som er et distrikt i øst-London. Utover på 1700-tallet sto silkeindustrien sterkt her, og mange hugenotter og irer kom for å jobbe som vevere. På slutten av 1800-tallet var Bethnal Green en av de verste og fattigste slummene i London, og Jack the Ripper var jo for øvrig aktiv i disse traktene. Under andre verdenskrig var Bethnal Green tube-stasjon i 1943 åsted for en tragedie da store folkemengder søkte tilflukt etter at flyalarmen gikk. Det brøt ut panikk, og 173 mennesker ble klemt til døde. Mile End, der klubben i dag spiller, er slett ikke langt unna. Det ligger 5-6 kilometer øst-nordøst for Charing Cross i London sentrum, og skal være en av Londons første forsteder.

Både Bethnal Green og Mile End er i dag en del av bydelen Tower Hamlets, som på sin side ble opprettet da man i 1965 slo sammen bydelene Stepney, Poplar og Bethnal Green. Dette er i det hele tatt et ekstremt fremmedkulturelt område, og er en av de områdene i Storbritannia der hvite briter utgjør den minste prosentandelen av innbyggerne. Bydelen har i overkant 300 000 innbyggere, og helt sør i bydelen har man ute på Isle of Dogs noen av Londons høyeste bygninger tilknyttet finanssenteret Canary Wharf, som man for øvrig kan se lyse opp i bakgrunnen fra deler av Mile End Stadium, der jeg altså skulle se kamp i Essex Senior League denne mandagskvelden. Det var etter hvert bare å tømme glasset og komme seg av gårde.

Veien dit ned gikk via parken Mile End Park, der den nevnte kamparenaen ligger helt sør i parken. Nå var det bare å orientere seg frem til inngangspartiet, som jeg snart skjønte var tilknyttet bygget på anleggets ene langside. Her måtte man inn i bygget for deretter å betale i skranken for å få slippe gjennom telleapparatene som står der i resepsjonen. Ved siden av disse sto allerede et stativ med et stort ark, der man hadde skrevet ned kveldens lagoppstillinger, og jeg fikk snart passere gjennom etter å ha betalt mine £6. Her er det ingen klubbhus med bar, men i en tea bar rett på innsiden fikk jeg byttet ytterligere £1,50 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, som var en nokså tynn lefse – ikke minst til å være et dobbelt-program som også tok for seg kampen mot Enfield 1893 to dager tidligere.

Da jeg for første gang stiftet kjennskap med kveldens hjemmelag – en april-dag i 2011, da jeg som nokså grønn i non-league så de som bortelag på det tidligere anlegget til Barkingside – het de faktisk Bethnal Green United. Denne klubben ble så sent som i 2000 stiftet med det formålet å være et rekreasjonstilbud for lokal ungdom og således gjøre en jobb i det ofte nokså trøblete lokalsamfunnet. Klubben spilte i flere lokale, mindre ligaer, men tok snart plass i Middlesex County League, og da de i 2009 vant denne ligaen, fikk de rykke opp i Essex Senior League. I sin debutsesong endte de på en 5. plass, samtidig som de vant begge cupene som Essex Senior League opererer med – både ligacupen og den såkalte Gordon Brasted Trophy.

Dette ble fulgt opp med en ny sesong der de kjempet høyt oppe, og fjerdeplassen i 2011 står fortsatt som deres bestenotering. Den påfølgende sesongen tok de seg helt til femte ordinære runde av FA Vase, der de omsider måtte gi tapt for sterke Dunston UTS. Klubben hadde helt siden 2007 planlagt å bytte navn til Tower Hamlets FC så snart man oppnådde såkalt seniorstatus, men det var først i 2013 at man gjennomgikk dette navnebyttet, som var ment å gi klubben et større nedslagsfelt ved å representere hele bydelen. Under det nye navnet ble den tidligere nevnte fjerdeplassen kopiert i 2014, men i sesongene deretter har det gått tyngre, og man har i stedet slitt på nedre halvdel av Essex Senior League-tabellen.

Jeg hadde avtalt å møte Millwall-supporter og groundhopper Steve Allison, som nå også er med i teamet til den glimrende hjemmesiden FootballGroundMap, og snart ankom han med sine to sønner. Det ble tid til en interessant prat, og med turen fra Dagenham fortsatt friskt i minne, var jeg ikke sen om å aksepterte hans tilbud om skyss tilbake etter kamp, siden han uansett skulle forbi der på sin vei hjem. Han fortalte også at han ser kamp ved Mile End Stadium rett som det er, i og med at Tower Hamlets har en god del mandagskamper, da de har valgt dette som sin midtuke-kampdag. Det kan være en god idé i et område av landet der det kryr av klubber, men det var ikke akkurat trengsel for å komme seg inn på Mile End Stadium denne mandagen heller.

Mile End Stadium er et flerbruks-stadion med løpebaner og nokså stor avstand mellom banen og den eneste tribunen, og det var mye av grunnen til at jeg lenge avventet ytterligere alternativer, men når jeg først befant meg der og kunne ta en nærmere kikk, slo jeg fast at tribunen i hvert fall gir god utsikt over banen der den er opphevet fra bakken. Denne er altså å finne på den ene langsiden, og herfra ser man rett over i det som skal være en stor svømmehall utenfor på bortre langside, med laglederbenkene foran seg. Rundt resten av anlegget er man henvist til hard standing under åpen himmel, og det er åpenbart at tanken er at publikum skal befinne seg på tribunen. Om man ser til høyre fra tribunen, har man den sørlige kortsiden som i det minste har interessant bakteppe med lysene og skyskraperne ved Canary Wharf i bakgrunnen.

Det var Redbridge som toppet tabellen i Essex Senior League, med fire poeng ned til FC Romania, sju poeng ned til treer Basildon United, og åtte poeng ned til Takeley. De to siste hadde dog en kamp til gode, og nevnes skal kanskje også Great Wakering Rovers, som hadde ti poeng opp til ledende Redbridge, men også to kamper til gode. Mer relevant for dagens kamp var det at Tower Hamlets befant seg på en åttendeplass med hele 25 poeng opp til Redbridge, mens gjestende Sawbridgeworth Town lå som nummer 15 av de 21 klubbene i ligaen – ni poeng bak sitt vertskap, men med to kamper mindre spilt. Det var for øvrig interessant å høre Steve fortelle at han har hørt rykter om at FC Romania kan velge å legge ned om de ikke omsider skulle klare å rykke opp denne sesongen.

Mens spillerne inntok banen og speaker leste opp lagoppstillingene, la jeg ut på en runde rundt banen for å knipse noen bilder, men jeg fikk med meg at Montel Williams tidlig hadde en god sjanse for vertene. Hans lobb over Sawbo-keeper Matt Ponter gikk imidlertid også millimetere utenfor stolpen, og i det 19. minutt var det gjestene fra Hertfordshire som tok ledelsen da Aaron Thomas fikk stå helt alene og heade et innlegg i mål til 0-1. Bortelaget hadde etter dette et par halvsjanser, men avslutningene var ikke i nærheten av å treffe innenfor stolpene til hjemmekeeper James Pellin, og dermed sto det fortsatt 0-1 da spillerne tok pause. Vi benyttet anledningen til å varme oss litt i lobbyen, uten at jeg lot meg friste til å bruke penger på automatene som er eneste alternativ hos en klubb som heller ikke har matservering.

Andre omgang var kun et par minutter gammel da Montel Williams vant ballen og danset seg langs dødlinjen før han sendte ballen via en medspiller, og det var nærmest utrolig at ballen ikke gikk i mål da også Kane Wilson forsøkte å sende den over streken. En liggende Wilson lyktes imidlertid bedre på returen og utlignet til 1-1 fra kloss hold. Kun fem minutter senere hadde hjemmelaget snudd kampen da Montel Williams ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Sawbo-keeper Ponter og i mål til 2-1. Toby Cleaver hadde allerede vært nære på utligning med et skudd i nettveggen da et hjørnespark endte hos navnebror (og kanskje bror?) Oliver Cleaver, som fra rundt straffemerket sendte ballen i mål og besørget 2-2 etter en snau times spill.

Samme mann kunne fort sørget for ny borte-ledelse da det noe senere var en vanvittig sjansebonanza foran hjemmemålet. Hamlets-keeper Pellin hadde i forbindelse med en corner bokset to ganger i løpet av et lite sekund, og etter et blokkert skudd ble ballen løftet inn igjen i feltet, der to Sawbo-spillere sto helt alene mens hjemmelaget ropte på offside. Sawbo-kaptein Lewis Deamer kom altfor tett oppi keeperen, og Oliver Cleaver som først hadde åpent mål, brukte såpass med tid at en forsvarer kom seg tilbake og med nød og neppe fikk reddet på streken. Keeper Pellin måtte på tampen igjen i aksjon for å avverge da en Sawbo-spiller sendte i vei et susende skudd som endret retning i en spiller. Likevel skulle de 52 betalende tilskuerne få god valuta for pengene med en skikkelig dose overtids-drama.

Etter at en hjemmespiller ble meid overende, pekte nemlig dommeren på straffemerket, og vi beveget oss over på tilleggstiden da Igor Furtado gjorde seg klar. Straffesparket sendte han imidlertid via tverrliggeren og over, men det var ikke slutt riktig ennå. I det tredje tilleggsminuttet var det nemlig klart for nytt straffespark til hjemmelaget. Nå var det Antonio Montiero sin tur til å prøve seg, men utrolig nok misset også han da Sawbo-keeperen kastet seg riktig vei og reddet en nokså svak straffe i keeper-høyde. Dermed endte det med 2-2 og poengdeling, og det er naturlig å tenke seg at hjemmelaget var mest skuffet etter å ha brent to sene straffespark, men Sawbridgeworth Town hadde da også hatt en periode med nokså heftig press, så kanskje var det et greit resultat tross alt.

På vei ut pekte Steve på plakaten med lagoppstillingene der han fortalte at de pleier å notere tilskuertallet, men det var ikke gjort dette gang, så vi fikk bekreftet det av en klubbrepresentant som Steve kjente. Imidlertid oppdaget jeg først nå det som sto der om totalt røykeforbud på hele anlegget, men det var litt sent for en som hadde tatt seg flere røykepauser under kampen. Snart var vi uansett på vei østover mot Dagenham, der jeg kunne takke for skyss og unne meg en siste pint i Brewers Fayre-restauranten rett ved siden av hotellet før de stengte for kvelden. Deretter var det bare å trekke seg tilbake og finne senga for å lade opp til en ny dag med fotball og groundhopping.

English ground # 452:
Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town 2-2 (0-1)
Essex Senior League
Mile End Stadium, 8 January 2018
0-1 Aaron Thomas (19)
1-1 Kane Wilson (48)
2-1 Montel Williams (53)
2-2 Ollie Cleaver (60)
Att: 52
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

Next game: 09.01.2018: Heybridge Swifts v AFC Hornchurch
Previous game: 07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United

More pics

Søndag 07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det gjelder å kanskje tenke ørlite på kostholdet en gang i blant; det er i hvert fall det jeg til stadighet blir fortalt når jeg er på mine rundreiser. Jeg mistenker at det først og fremst er snakk om personer som bare er sjalu der de sitter med sine kjipe havregryn og ser bilder av mine full english breakfasts. Uansett valgte jeg denne dagen å igjen droppe den varme frokosten ved Premier Inn-hotellet til fordel for smørbrød som jeg rasket med meg på vei til Leeds stasjon. Da Shrewsbury Town ble trukket opp av hatten med hjemmekamp mot West Ham United i tredje runde av FA Cupen, var det en kamp jeg umiddelbart så på som en soleklar kandidat til å bli flyttet for å bli TV-kamp, og det viste seg å stemme, for den ble ganske riktig snart flyttet til søndagen. Jeg tok kontakt med min groundhopper-kompis Lee Vaughan, som er Shrewsbury-supporter og bor i byen, og han kunne ganske riktig hjelpe til med billett. Jeg ville imidlertid se an litt først i tilfelle det skulle dukke opp noe interessant i Sunday League, men da billettene etter hvert ble lagt ut for salg, ga jeg ham likevel klarsignal, og bestemte meg for at turen ville gå til Shrewsbury.

Tidligste mulighet til å ta seg dit ned med tog denne søndagen var med 09.16-toget som tok meg så langt som til Manchester Piccadilly, og der kunne jeg foreta dagens første og eneste togbytte. Vi ankom Shrewsbury i rute klokka 10.41, og jeg fikk raskt slengt fra meg bagasjen ved Premier Inn-hotellet i sentrum, der jeg hadde betalt £29 for overnatting. Med det gjort kunne jeg oppsøke puben The Salopian, noen få meter lenger nede i veien, og der ventet som avtalt Lee. Markedsbyen Shrewsbury ligger i grevskapet Shropshire, snaue 15 kilometer fra den walisiske grensen, og 60 kilometer nordvest for Birmingham. Byen slo seg i middelalderen opp som sentrum for først og fremst ull-handel, og har en betydelig historie. Med sin beliggenhet har den opp gjennom årene også hatt en viktig rolle i de utallige konfliktene mellom England og Wales, og har til og med et walisisk navn – Amwythig. Det pittoreske og historiske sentrum skal ha over 600 verneverdige hus. Fra Bridgnorth stasjon, like sørøst for Shrewsbury, kan man for øvrig ta museumsjernbanen Severn Valley Railway, som er en av grevskapets største turistattraksjoner.

Nå var det selvsagt andre ting vi hadde fore, og Lee hadde allerede forhåndsbestilt taxi for å ta oss ut til klubbens nye stadion, men vi rakk en pint før det var på tide å bryte opp og gå på utsiden for å vente på drosjebilen. Jeg skulle selvsagt ønske at dagens kamp ble spilt på klubbens gamle, sjarmerende hjemmebane Gay Meadow, som jeg dessverre aldri fikk besøkt, men det nytter lite å irritere seg over slike ting. Nå sant skal sies var nok deres nye hjemmebane New Meadow sammen med Colchester Uniteds nye stadion de to som fristet meg minst av de resterende FL-anlegg jeg hittil ikke hadde besøkt, men dette var om ikke annet en god mulighet til å få huket av for The New Meadow – med både søndagskamp og en motstander som nok ville sørge for at det i det minste ble godt besøkt og forhåpentligvis god stemning. Vi kom oss etter hvert til det nye anlegget, som selvsagt ligger et godt stykke utenfor byen, slik nybyggene ofte synes å kreve, og der var det på utsiden satt opp telt og boder med servering av mat og drikke, slik at tok den siste oppladningen der.

Selv om de ble stiftet så langt tilbake som i 1886, er Shrewsbury Town en relativt ung klubb i Football League-sammenheng. Etter å ha spilt i Birmingham & District League og Midland League, var det først i 1950 at de ble valgt inn i Football League da den utvidet fra 88 til 90 klubber. De tok plass i tredjedivisjonens nordlige avdeling, og det er også på nivå tre at de har tilbragt flest sesonger siden den gang. Da ligacupen i 1960/61 ble arrangert for første gang, spilte Salop seg frem til semifinale, der de imidlertid måtte gi tapt for Rotherham United med 3-4 over to kamper. I den enda gjevere FA Cupen nådde de kvartfinalen i 1978/79-sesongen – klubbens beste FA Cup-innsats noensinne. Først etter omkamp måtte de se seg slått av Wolverhampton Wanderers, men den våren var samtidig starten på klubbens beste periode i ligaen. Våren 1979 vant Shrewsbury nemlig tredjedivisjon og rykket opp til nivå to for første gang. Klubbens hittil eneste periode på det nivået varte i ti år, med to 8. plasser som historisk bestenotering. I tillegg kopierte de våren 1982 bragden fra tre sesonger tidligere med nok en kvartfinale i FA Cupen. Denne gang var det Leicester City som hadde rollene som overmenn.

Etter at de tok farvel med nivå to i 1989, har hverdagen vært hardere for Shropshire-klubben, og lavmålet ble vel nådd da de etter en horribel sesongavslutning våren 2003 rykket ut av ligaen og ned i Conference. Ganske utrolig av et lag som samme sesong hadde slått ut selveste Everton av FA Cupen! En snarlig retur ble spådd, men det måtte playoff til, og finalemotstander i 2004 var Aldershot Town. 1-1 etter full tid og ekstraomganger betød straffer, og keeper Scott Howe ble den store helten da han reddet tre strake Shots-straffer og sørget for at The Shrews kunne juble over umiddelbar retur til Football League. I årene etter vekslet klubben mellom å flørte med nedrykk og å kjempe om opprykk – inkludert to tapte playoff-finaler. I 2007 ble Shrewsbury første FL-klubb som scoret på nye Wembley, men tapte til slutt playoff-finalen 1-3 for Bristol Rovers, og to år senere var det Gillingham som vant finalen 1-0. Våren 2012 kunne imidlertid Salop slippe jubelen løs da den hjemvendte helten Graham Turner ledet klubben til opprykk, og dermed retur til nivå tre for første gang etter årtusenskiftet.

Selv om de to år senere måtte en tur ned igjen, returnerte de våren 2015 på første forsøk, men det var overraskende å se hvordan de under ledelse av manager Paul Hurst startet denne sesongen på vanvittig vis og sto ubeseiret etter de 15 første ligakampene (11-4-0). Etter dette fulgte en liten downperiode, men Salop var fortsatt å finne på en av de direkte opprykksplassene der de la beslag på andreplassen bak Wigan Athletic og foran Blackburn Rovers. Salop-fansen hadde begynt å drømme om en retur til nivå to, men jeg hadde selv en følelse av at Wigan og Blackburn kan bli for sterke til slutt, og at det dermed fort kan bli en tredjeplass som betyr at man må ut i playoff. Lee var tilbøyelig til å være enig, men håpet naturligvis at vi tok feil, og la også til at det selvsagt uansett ville være en god sesong for hans klubb. Nå var det imidlertid FA Cupen det skulle dreie seg om denne dagen, og med en godt gående League One-klubb hjemme mot en PL-klubb på skråplanet (West Ham United) var jeg nok ikke den eneste som så mulighetene for en aldri så liten skrell denne søndagen.

Jeg hadde allerede fått både kikket innom klubbsjappa og rasket med med et program til £3 fra en av programselgerne, og nå var det etter hvert på tide å ta seg inn på langsiden West Stand, der Lee hadde betalt £20 per billett. Siden det herrens år 1910 hadde Salop spilt på Gay Meadow, og i store deler av denne perioden hadde Fred Davies ligget ute på elven Severn i sin coracle – en liten jolle – klar til å fiske opp løpske baller på en måte kun han klarte i elvens strømninger. Stadige oversvømmelser var nok dessverre en sterkt medvirkende årsak til at klubben etter hvert valgte å flytte på seg, og New Meadow ble sommeren 2007 åpnet i den sørlige utkanten av Shrewsbury. Det er egentlig ikke så vanskelig å beskrive det nye anlegget innvendig, for de fire frittstående tribunene er nærmest identiske. Slik tiden tydeligvis krever har de naturlig nok også noen stadig skiftende sponsornavn, men heldigvis går det fortsatt an å bruke kompassretningene, og Roland Wycherley (East) Stand er den eneste som skiller seg ørlite fra de andre. Det gjør den både fordi den er oppkalt etter klubbens formann, og fordi den har et parti for pressen midt på og en rekke VIP-bokser bakerst. Shrewsbury Town har for øvrig søkt om å få installere safe standing på en seksjon på South Stand, men nå når man plutselig snuser på et mulig opprykk til et nivå der det anleggene dessverre må være all seater, skal det bli spennende å se om de får kalde føtter.

I disse nokså kjedelige og sterile omgivelsene virket det i hvert fall som om det ville bli et godt fremmøte, og selv om FA Cupen nå hadde nådd et stadium der jeg normalt anser moroa som over for denne gang og kun ser frem mot neste sesongs kvalifiseringsrunder, så jeg nå faktisk frem mot kampstart. Media var naturligvis også opptatt av at Joe Hart var tilbake i Shrewsbury for å spille mot moderklubben, og det var den engelske landslagskeeperen som skulle få klart mest å gjøre. Han skal nok være glad for at Ben Godfrey fikk en dårlig touch da han ble mål for et skummelt innlegg, og likeledes at en susende volley fra Omar Beckles gikk like over. Nærmest scoring i første omgang kom Mat Sadler da han utnyttet svakt forsvarsspill og skar inn i feltet alene mot Hart. Vinkelen var imidlertid noe spiss, og Hart fikk reddet, slik han også gjorde på et skudd fra Alex Rodman. Vertene hadde kunnet sluppet inn fire mål på hjemmebane hittil denne sesongen, og de har garantert blitt satt på langt større tester enn det PL-klubben bød de på. Salop-keeper Dean Henderson var nærmest arbeidsledig, og The Hammers var heldige som ikke lå under med både ett og to mål til pause.

Andre omgang fortsatte som den første hadde endt; med hjemmelaget som kjørte på fremover og et West Ham som i stadig større grad faktisk virket å spille for et uavgjort-resultat. Salop spilte seg frem til flere sjanser, men på et eller annet vis slapp The Hammers med skrekken hver gang – ikke minst da de etter et frispark leverte hårreisende forsvarsspill mens oppofrende Salop-spillere gjenvant ballen og la den tilbake til Joe Nolan som fra god posisjon skjøt over. En ypperlig overgangsmulighet surret de også bort da de hadde mulighet til å komme to mot én. West Ham-spillerne virket nå mest interessert i å drøye tiden, og deres fremmedlegion syntes å benytte enhver anledning til å falle om og rulle rundt på gressmatta. Jeg håper noen til slutt klarte å fakke snikskytteren som må ha befunnet seg et sted på tribunen. Det sier vel sitt at den eneste West Ham-sjansen – om det kan kalles det – som ble vist på BBCs høydepunkter senere på dagen var et skudd fra Pedro Obiang som gikk 6-7 meter utenfor Salop-målet. Shrewsbury Town hadde til tider rundspilt PL-klubben, men da dommeren omsider blåste for full tid, kunne de 9 535 tilskuere konstatere at det ble 0-0 og dermed omkamp.

Den bestemte Lee seg raskt for at han skulle på, og jeg syntes nesten synd på ham som måtte se kamp ved West Hams nye horrible anlegg. En annen ting var spørsmålet om hvorvidt dette var en misbrukt sjanse for Shrewsbury, og Lee var også redd for at så var tilfelle. Ikke overraskende valgte deler av media å fokusere på at de stakkars PL-divaene tross alt spilte sin tredje kamp på seks dager, men West Ham var forferdelige denne dagen, og fortjente på ingen måte omkamp. Lee foreslo at vi spaserte tilbake til sentrum for også å stikke innom en pub eller to på veien, og jeg istemte uten å vite hvor langt det egentlig var. Vi stoppet etter hvert innom en pub jeg ikke er kar om å huske navnet på, men der var det mange bekjente av Lee, og vi ble værende der en stund før vi tuslet videre og også stakk innom The Prince of Wales. Deretter gikk vi omsider inn i sentrum slik at jeg fikk sjekket inn før kvelden ble avsluttet med et par pints på The Salopian, der jeg igjen lot meg friste av at de hadde Rattler cider i tappekranene. Det hadde vært en fin anledningen til å se Shrewsbury Town på deres nye hjemmebane, det var hyggelig treffe Lee igjen, og jeg husket til slutt også å stikke innom minibanken slik at jeg fikk gitt ham pengene han hadde lagt ut. Jeg ønsket lykke til i omkampen da han ble hentet av sin bedre halvdel, og gikk deretter tilbake til hotellet for å ta kvelden.

English ground # 451:
Shrewsbury Town v West Ham United 0-0 (0-0)
FA Cup, 3rd Round
The New Meadow, 7 January 2018
Att: 9 535
Admission: £20
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town
Previous game: 06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead

More pics

Lørdag 06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Før jeg forlot Llandudno for siste gang på denne turen, var det greit å få i seg litt næring. Jeg hadde blinket meg ut 08.45-toget, og da passet det godt å innta en full english på Molly’s Café rett ved siden av togstasjonen. Jeg kan styre min begeistring for hermetiserte, skrellede tomater, men bortsett fra det var frokosten meget god. Mett og fornøyd kunne jeg derfor sette meg på toget med kurs for Manchester, der jeg etter rett i overkant av to timer kunne unnagjøre dagens første og eneste togbytte ved Manchester Oxford Road. Jeg hadde ytterligere en times tid med tog foran meg, og klokka hadde passert tolv med et lite kvarter da jeg spaserte ut av Leeds stasjon. Jeg hadde betalt £29 for overnatting ved det nye Premier Inn-hotellet på Whitehall Road, og selv om det fortsatt var en god stund til innsjekking, fikk jeg raskt sjekke inn allerede.

Nå måtte jeg ta en rask avgjørelse, for jeg hadde kommet til Leeds med først og fremst en plan A og en plan B, men også en rekke andre alternativer som imidlertid krevde ytterligere reisevei og derfor en snøgg avreise fra Yorkshires største by. Min plan A var en visitt til Robin Hood Athletic, som spiller i toppdivisjonen i West Yorkshire League. Problemet var imidlertid at de ikke syntes å være altfor aktive på Twitter, slik at jeg ikke hadde sett noen bekreftelse på at kampen faktisk ville spilles og ikke var avlyst. Derfor hadde jeg også sett på min plan B, der Yorkshire Amateur skulle ta imot AFC Emley til dyst i Northern Counties East League Division One, og den kampen hadde et ekstra spenningsmoment da Emleys tidligere storscorer Ashley Flynn nå spiller for nettopp Yorkshire Amateur.

Sistnevnte kamp var allerede bekreftet ‘ON’, så nå måtte jeg raskt bestemme meg for om jeg dro dit eller om jeg satt kursen mot Robin Hood uten å ha fått bekreftet om det var tilfelle også der. De hadde fortsatt ikke kommet med noen oppdatering på Twitter, men etter en rask sjekk fant jeg en annen kar – muligens en spiller – som kort tid i forveien hadde postet en statusoppdatering som omhandlet dagens kamp. Dermed så det absolutt ut som om det ble kamp, og planen var lagt. Jeg strøk på dør for å gå gjennom Leeds sentrum mot byens bussterminal. Der fant jeg snart frem til riktig avgangssted for bussen med navn Sapphire 110, og kvitterte etter hvert ut en returbillett til Robin Hood.

Klubben jeg denne lørdagen skulle besøke hører altså ikke hjemme i Nottingham, slik noen kanskje kan tro. Robin Hood er nemlig også navnet på en landsby rett sør for Leeds – eller mellom Leeds og Wakefield om man vil; like ved motorveien M1 og rett vest for Rothwell. Robin Hood er et tidligere gruvesamfunn, der den lokale kullgruven i glansdagene sysselsatte flere hundre arbeidere. Det begynner dog å bli en stund siden det var kroken på døra der i gården. Med landsbyens navn er det selvsagt naturlig å tenke seg at det er en forbindelse med sagnhelten med samme navn, og man mistenker at så også kan være tilfelle, siden mange av de opprinnelige historiene beskriver hvordan han åpenbart drev hyppig aktivitet i navngitte områder som antas å være identisk med steder i dagens Wakefield-område.

Bussen brukte 15-20 minutter til stedet der jeg steg av like ved puben The Coach & Horses, som har gitt navn til det som var dagens kamparena. Da Robin Hood Athletic ikke har skjenkeløyve ved sin Coach & Horses Ground, benytter klubben gjerne denne puben før og etter kamper. Dette er vitterlig ikke første gang jeg besøker en klubb som utenfor sitt stadion har en Coach & Horses pub som de benytter på denne måten, og det fikk meg da også til å tenke tilbake til mitt besøk hos Sheffield FC for en del år siden – på et tidspunkt da jeg var langt grønnere i non-league. Her ved Robin Hood Athletic sin variant av Coach & Horses Ground går adkomsten til banen via en liten og humpete stikkvei som leder fra pubens parkeringsplass og inn til banen bak det ene målet.

Jeg hadde vurdert en tur innom denne puben, men var ivrig etter å først få tatt en kikk på dagens kamparena, og var uansett på dette tidspunktet også uvitende om at det ikke var noen bar inne på anlegget. I tillegg var det nå også bare snaut tre kvarter til avspark klokka 14.00, så det var greit å komme seg innenfor. Her var det gratis inngang, så det var bare å spasere rett inn og konstatere at oppvarmingen tydeligvis var i gang. En av spillerne jeg passerte bekreftet at det ville bli kamp, og gressmatta så da også fin ut. Dermed slapp jeg å haste tilbake, og kunne i stedet ta meg over på den bortre langsiden for å knipse noen bilder av den flotte tribunen og deretter stikke innom klubbhuset ved siden av for å slukke tørsten med en brus.

Det er tilsynelatende ikke altfor enkelt å finne en virkelig detaljert beskrivelse av historien til Robin Hood Athletic, men det er på det rene at de ble stiftet i 1952. Videre fortelles det om hvordan de først spilte i Leeds Combination før de raskt spilte seg opp West Yorkshire League, der de fortsatt befinner seg. Det er også på det rene at klubben aldri har vunnet denne ligaen, men de har da rasket med seg en og annen cuptittel, som den øverste divisjonens ligacup i 1976 og 1986, og ikke minst Leeds & District FA Senior Challenge Cup ved fire anledninger (senest i 1987). Roy Ellam var en spiller som i 1960- og 1970-årene spilte i Football League for både Bradford City og Huddersfield Town, og han skal ha startet sin karriere hos Robin Hood Athletic. Det var for øvrig i 1968 at de flyttet inn på sin nåværende hjemmebane, hvis flotte tribune selvsagt var sterkt medvirkende til at jeg nå befant meg her.

Denne lille tribunen skal stamme fra siste halvdel av 1970-årene, og er en fjong affære som er bygget nærmest som en del av klubbhuset. Den byr på rundt ti trinn med betongavsatser og et par rødmalte små benker helt øverst. Den står midt på det som er den bortre langsiden når man entrer anlegget, og det også her man finner det øvrige av fasiliteter. Det nevnte klubbhuset i mur har en liten tea bar, i tillegg til garderober som faktisk er på hver sin side av tribunen, slik at lagene før kamp faktisk tar oppstilling på hver sin side av denne. Mens den ene laglederbenken også er å finne her, er bortelagets laglederbenk faktisk på motsatt langside. På partiet fra det ene hjørnet og forbi klubbhuset og tribunen og ned til hjemmelagets laglederbenk, er det for øvrig lagt hard standing, mens man rundt resten av banen står rett på gresset uten noen form for tribunefasiliteter.

Utenfor hjemmegarderoben kom jeg i prat med et par representanter for Robin Hood Athletic, og jeg benyttet anledningen til å spørre om bunken med heller som lå stablet inntil laglederbenken der faktisk skulle benyttes til å legge ytterligere hard standing, men en av lederne avviste dette og fastslo lattermildt at de hadde ligget der så lenge han hadde vært involvert i klubben. De siste årene har jeg også flere ganger sett debattanter nevne klubben som en mulig søker når temaet om opprykk fra step 7 kommer på banen, men foreløpig har ikke dette skjedd, og jeg fikk også inntrykk av at de foreløpig er tilfreds med fortsatt spill i West Yorkshire League, der de denne ettermiddagen skulle spille om poeng når de tok imot Hartshead – en klubb som inntil denne turen faktisk var helt ukjent for meg.

For ordens skyld kan det nevnes at West Yorkshire League er en av ligaene som har sin toppdivisjon, Premier Division, på non-leagues step 7 – eller nivå 11 totalt, for de som ikke skulle forstå denne «sjargongen». Ligaen ble toppet av Beeston St. Anthony’s, som hadde en luke på seks poeng ned til toer Ilkley Town. Deretter fulgte Shelley og Leeds City, mens man måtte ned på tabellens nedre halvdel for å finne dagens to duellanter, som faktisk også var tabellnaboer. Robin Hood Athletic befant seg på 12. plass av de 16 klubbene i divisjonen, mens Hartshead på plassen foran hadde to poeng og to kamper til gode på sitt vertskap for dagen. Derfor så jeg for meg et tett og jevnt oppgjør, og jeg hadde i god tid før avspark benyttet anledningen til å huke tak i dommertrioen idet de gikk mot garderoben etter sin oppvarming.

De kunne som forventet hjelpe til med lagoppstillingene, og mens jeg fikk fotografere de, mente dagens kampleder at han nå forventet gode kritikker om en eminent dommer på min blogg. Det var også tid til å hente seg en brus til, og da jeg forhørte meg om hvorvidt de hadde noen pins til salgs, hadde de da også det. Kvinnen bak disken beklaget at de var utsolgt for den røde varianten, men den grønne hun fikk rotet frem av en boks var helt grei for meg, og det er lenge siden jeg har betalt så lite som £2 for en slik suvenir. Etter dette var det bare å vente på at lagene skulle ta oppstilling utenfor hver sin garderobeinngang for så å innta banen på kampledernes signal. Jeg så kamp i denne ligaen da jeg forrige sesong besøkte Ripon City, men det var i ligaens Division Two, så nå var det klart for min debut i West Yorkshire League Premier Division.

Innledningen på kampen virket noe avventende, og det må innrømmes at kvaliteten ikke alltid var altfor imponerende – spesielt hva gjelder overblikk og det å se gode pasnings-muligheter, men begge lag var nok noe rustne i og med at ingen av de hadde spilt kamper siden tidlig i desember. Nathan Foster hadde allerede testet hjemmekeeper Lee Wood med et langskudd da han headet like utenfor, og like etter halvspilt omgang kunne det fort endt med scoring da gjestenes Nick Lambert sendte en aldeles vill klarering – eller et forsøk på sådan – like over eget mål. Det var kaos i Hartshead-forsvaret da Paul Mitchell la inn drøyt ti minutter senere, men hjemmelaget fikk omsider klarert etter litt heftig flipperspill i feltet. Vertene virket stadig skumlere, og i omgangens siste minutt fikk de uttelling da Corey Eaton ble spilt fri på høyrekanten, trakk seg innover og avsluttet i bortre hjørne til 1-0.

Kort etter blåste dommeren for pause, slik at det også var stillingen halvveis. Danny Bridges lurte tidlig i andre omgang offside-fella, og vertene kunne doblet ledelsen da han la inn til Jamie Lister, men sistnevnte styrte ballen like utenfor stolpen til Hartshead-keeper Frazer Robinson. Bridges måtte uansett snart ut med strekkskade, og da vi nærmet oss en times spill var det i stedet hjemmekeeper Wood som fikk problemer da han måtte gi retur på et skudd, og på pletten var Nick Lambert for å sette inn utligningen i det 59. minutt. 1-1. Den godeste Lambert var langt fra like heldig 5-6 minutter senere, da det så ut som om det var han som styrte innlegget fra James Finlayson inn i eget mål til 2-1. Etter dette måtte også Chris Brown ut med strekkskade for vertene, men de forsvarte seg bra mot et Hartshead som nå spilte langt mer direkte i sin jakt på ny utligning.

Med rundt ti minutter igjen virket det avgjort da Jamie Lister ble spilt gjennom og passet til Declan Parker som satt inn 3-1. Men Hartshead hadde ikke gikk seg, og med fire minutter igjen fikk gjestene fra Liversedge-traktene straffespark da en hjemmespiller blokkerte et skudd med hendene. Ikke bare pekte dommeren på straffemerket, men han trakk også opp det røde kortet til Harold Djeukam. Var det likevel duket for ny spenning? Neida, keeper Lee Wood reddet straffesparket, og da Liam Fox like etter satt ballen utenfor da han kom alene gjennom, endte det med hjemmeseier 3-1 foran det jeg tallfestet til 37 tilskuere. Det var litt vanskelig å beregne med flere som kom og gikk, men det får være en annen sak.

Etter kampen gikk jeg snart til puben på utsiden, der jeg etter hvert fikk selskap av spillere og klubbledere. Jeg hadde egentlig kun tenkt å unne meg en kjapp pint mens jeg ventet på bussen, men Coach & Horses viste seg å være en så koselig pub at jeg ble værende mye lenger enn planlagt. Jeg fikk inntrykk av at det var en landsbypub som virkelig viste seg å være et samlingspunkt i lokalsamfunnet, og det var så trivelig der at jeg ble værende til klokka for lengst hadde passert 19.00. Da tenkte jeg som så at det omsider var på tide å bryte opp og komme seg tilbake til Leeds, der jeg tok en tur innom puben West Riding og deretter Scarborough Hotel før jeg omsider trakk meg stille og rolig tilbake til hotellrommet.

English ground # 450:
Robin Hood Athletic v Hartshead 3-1 (1-0)
West Yorkshire League Premier Division
Coach & Horses Ground, 6 January 2018
1-0 Corey Eaton (45)
1-1 Nick Lambert (59)
2-1 Nick Lambert (og, 65)
3-1 Declan Parker (80)
Att: 37 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £2

Next game: 07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United
Previous game: 05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints

More pics

Fredag 05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Frem og tilbake er like langt, og etter torsdagens bomtur var det bare å forlate Darlington med uforrettet sak for å returnere til Llandudno – om enn via en noe annen rute. Jeg droppet denne dagen en full english til fordel for smørbrød som på den korte veien til Darlington stasjon ble plukket opp fa Sainsburys-sjappa like rundt hjørnet. Der jeg dagen før hadde måttet gjennomføre fire togbytter, holdt det denne gang med ett eneste togbytte ved Manchester Piccadilly. Vel fremme i Llandudno kunne jeg igjen bli sjekket inn av asiaten ved Broadway Hotel, der jeg denne dagen hadde betalt £30 for kost og losji. Jeg var raskt ute av døra igjen, og jeg hadde egentlig ønsket meg en ny tur til koselige Conwy, men en sjekk av togtidene vitnet om at det passet såpass dårlig med en retur til Prestatyn at jeg droppet det.

Dermed ble det heller en mulighet til å igjen stikke innom mikropuben TAPPS for å nyte ytterligere et par glass med Jaspel Spiced Cider. Denne gang var det heller ingen noen gnålende jazz-musikk, og jeg koste meg inntil jeg valgte å oppsøke Llandudno stasjon for å sette kursen østover mot Prestatyn. Etter en drøy halvtime kunne jeg stige av og stikke snuta innom puben The William Morgan, der jeg overrasket konstaterte at jeg åpenbart hadde entret en Wetherspoons-pub. Det var først etter 5-10 minutter der at jeg tilfeldigvis oppdaget at så ikke var tilfelle, men enten har det tidligere vært en slik med nye eiere, eller så har eierne gjort sitt beste for å imitere en. Uansett gikk turen nokså raskt videre til The Royal Victoria på andre siden av jernbanelinja, men det ble med et kort pitstop da det var på tide å komme seg til kveldens kamparena.

Prestatyn ligger altså på den walisiske nordkysten, ut mot Irskesjøen, og byens romerske bad er blant de få gjenværende bevisene på at romerne hadde det som antas å ha vært et fort her langs den romerske veien mellom Chester og Caernarfon. Mye av den nye bebyggelsen er imidlertid bygget på land der man i etterpåklokskapens navn nok gjerne skulle ha foretatt utgravninger. Prestatyn var et lite samfunn med under tusen innbyggere frem til jernbanens ankomst, men med den kom snart den viktorianske fiffen da «Sunny Prestatyn» ble kjent for sine flotte strender, det rene vannet og diverse underholdnings-artister lands strandpromenaden. Slike ferier var jo ansett som helsebringende på den tiden, og i likhet med øvrige kystbyer i dette området, ble Prestatyn en såkalt seaside resort. Turismen har fortsatt en vesentlig plass i lokaløkonomien, men som i området for øvrig, har man jo sett nedgangstider. I dag har byen omtrent 19 000 innbyggere.

Det var her i Prestatyn at jeg denne kvelden skulle debutere i den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League, selv om den egentlig skulle ha funnet sted fem dager tidligere – på nyttårsaften. Som tidligere nevnt ble jo kampen mellom The New Saints og Newtown den dagen merkelig nok flyttet tilbake til lørdagen (etter å allerede ha blitt flyttet til søndagen) slik at jeg ble stående uten kamp. Det var – muligens noe smålig – ytterligere en grunn til at jeg håpet på hjemmeseier da jeg denne kvelden betalte meg inn med £7 og fisket frem ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram, for ironisk nok var det The New Saints som nå var på besøk i Prestatyn. For de som i likhet med undertegnede har latt seg frustrere av Rosenborg-dominansen her i Norge, kan man se til Wales, der TNS visstnok er den walisiske pyramidens eneste helprofesjonelle klubb og går mot en sjuende strake ligatittel – og sin ellevte totalt; alle siden år 2000.

Innenfor portene på Bastion Gardens satt jeg straks kursen mot klubbhusets bar på den nærmeste kortsiden, og der traff jeg igjen som forventet på groundhopperen Paul White. Mer overraskende var det at også et par andre groundhopper-kompiser hadde møtt frem, for både Gyles og Andy English hadde tatt turen fra East Anglia og skulle overnatte i Prestatyn. Vi ble sittende å prate litt rundt et av bordene, inntil en klubbrepresentant som tidligere hadde fortalt om problemer med printeren nå berettet om at den nå var fikset men at de måtte få tak i en av de få stensilene med lagoppstillinger som allerede var printet ut for å kopiere den. Det fikk Gyles til å umiddelbart ta affære, og etter å ha sporet opp en av de, oppsøkte han klubbkontorene og returnerte snart med en liten bunke som han delte ut.

Bastion Gardens har vært klubbens hjemmebane siden 1969, og den skal lenge etter dette ha vært en temmelig spartansk og simpel affære med et garderobebygg som eneste bygning og intet av tilskuerfasiliteter. Et enkelt lite overbygg som ble reist på slutten av 1970-årene var det eneste frem til 1993, da klubben ble valgt inn i Welsh Alliance. Da begynte det å skje ting ved anlegget som inntil dette kun hadde hatt en bane som kun hadde blitt «gjerdet inn» med tau. Av de lokale myndigheter fikk klubben noen gamle busskur som senere har blitt fjernet, og man fikk samtidig utvidet klubbhuset som omsider fikk en egen bar. Dette ble markert med kamp mot et Manchester United XI, da 3 200 møtte opp, men det var i årene etter årtusenskiftet at det virkelig begynte å skje saker og ting.

Ikke minst måtte det gjøres oppgraderinger da de i 2008 sikret seg opprykk til Welsh Premier League og plutselig hadde åtte dager på seg til å utføre en rekke ‘utbedringer’. Heldigvis for klubben ble denne fristen forlenget, men det var imponerende arbeid som på rekordtid ble utført på dugnad. Senere har enda strengere krav ført til ytterligere oppgraderinger, men Bastion Gardens har fortsatt sin hovedinngang på den ene kortsiden, der man også har klubbhuset. Her er tilskuerfasilitetene begrenset til hard standing, men helt nederst i det ene hjørnet står et bittelite overbygg. Det er over på bortre langside at man finner omtrent det som er av tribuner, og det er der nå flere sittetribuner som står ved siden av hverandre og til sammen utgjør et parti med tribuner som strekker seg nesten hele banens lengde. På bortre kortside er det kun åpen hard standing, og det er det nå også på den siste langsiden ut mot husene på Bastion Road.

Prestatyn Town opererer med 1910 som året for sin stiftelse, men det er åpenbart et noe uoversiktlig bilde hva fotball i Pretatyn gjelder i de tidligere dager. Mens man har funnet bevis for fotballspill i Prestatyn allerede i 1890-årene, er det nemlig visse kilder som hevder at klubben slik vi kjenner den i dag ikke så dagens lys før i 1930-årene, da de tok i bruk en bane like ved det som i dag er deres stadion. Sponsornavn på fotballklubber er en fryktelig uting, og heldigvis varte det kun en kort periode for Prestatyn Town sin del da de i 1990 tok sponsornavnet Prestatyn Town Nova. På denne tiden spilte de i Welsh Alliance, og på midten av 1990-årene tok de to strake andreplasser, før det i 1998 brygget opp til bråk og intriger. Det endte med en splittelse der noen brøt ut av klubben og stiftet en ny klubb ved navn Prestatyn Nova, og Prestatyn Town sa fra seg plassen i Welsh Alliance for å regruppere i Clwyd League, der de for øvrig også tidligere hadde spilt.

Etter å ha vunnet den ligaen i 1999 returnerte de til Welsh Alliance, og da de i 2006 sikret seg også den ligatittelen, betød det opprykk til Cymru Alliance. I 2008 ble også den vunnet, og Prestatyn Town var dermed klar for spill i Welsh Premier League for første gang. To ganger (2011 og 2013) sikret de seg femteplasser som fortsatt står som klubbens bestenotering, før de i 2015 endte som jumbo og rykket ned. Så sent som i fjor (2017) slo de tilbake med å vinne en suveren tittel i Cymru Alliance (26-2-2 taler for seg!) og returnerte til toppdivisjonen etter to sesongers fravær. Det skal også nevnes at klubben i 2013 vant den walisiske cupen med finaleseier over Bangor City, som ble slått 3-1 etter ekstraomganger.

Nå var det altså ligaspill det dreide seg om, og jeg hadde tidlig blinket meg ut kampen i Prestatyn, selv om jeg nok ville latt meg friste til Bangor dersom Bangor City fortsatt spilte på sin gamle hjemmebane Farrar Road. Det gjør de ikke, og derfor ble det i stedet Bastion Gardens. Det nærmet seg nå den latterlige splitten i den walisiske toppdivisjonen, og ikke overraskende ledet TNS med ni poeng ned til toer Connah’s Quay Nomads. Det var to runder til ligatabellen skulle deles i to og de seks øverste skulle til det som kalles Championship Group, og med to kamper igjen før så skulle skje, var selvsagt TNS for lengst klare for dette. Prestatyn Town lå på sin side nest sist og vil måtte ta plass i gruppa med de siste seks som spiller om å unngå det som i utgangspunktet er to nedrykksplasser.

Takke meg til et skikkelig ligaspill uten slikt fjollete og kompliserende fiksfakseri, men i Wales mener de at det faktisk har vært en suksess med økt interesse og større tilskuertall. Dette ble jo også gjort fordi mange etterlyste kamper med betydning, og det er jo dessverre en konsekvens av den moderne toppfotballen som man ser i stadig flere land; at de samme klubbene år etter år dominerer, godt hjulpet av at de ved å kvalifisere seg til turneringer som «Champions» League får enda mer penger slik at avstanden mellom de og de øvrige i den hjemlige ligaen gjerne øker ytterligere for hver gang så skjer. Selv uten at TNS noen gang har vært i nærheten av å kvalifisere seg til gruppespillet i de nye håpløse europacupene, har de de siste årene altså vært en versting hva gjelder manglende spenning, med én helprofesjonell klubb som konkurrerer mot halvprofesjonelle, men vi håpet på et lite sjokk denne kvelden.

Prestatyn Town startet da også godt, og skapte problemer for ligalederne der de allerede i løpet av kampens første fem minutter skapte flere sjanser og halvsjanser, men dessverre var det The New Saints – eller Y Seintiau Newydd, som de tydeligvis heter på walisisk (skjønt jeg tviler på at mange i klubben snakker det språket, da de faktisk har sin base like utenfor engelske Oswestry og har hovedsakelig engelske spillere og ledere) – som mot spillets gang tok ledelsen i det åttende minutt. Aeron Edwards fyrte løs, og Seasiders-keeper Carl Jones klarte ikke å holde ballen som rullet videre mot mål. Greg Draper hadde tilsynelatende en enkel oppgave med å dytte den over streken, men ble åpenbart så forstyrret av en forsvarer at han endte opp med å sende ballen sidelengs. Der kom imidlertid Wes Fletcher og satt inn 0-1.

Overraskende nok var det hjemmelaget som fortsatt var det førende laget utpå gressmatta, og spesielt Jack Kenny skapte hodebry for Shropshire-klubben i en første omgang der Prestatyn hadde de fleste sjansene – dessverre uten å få uttelling. Av de som var nære på var Kenny selv, som med en avslutning tvang TNS-keeper Paul Harrison til å gjøre en god redning. Det måtte han også gjøre da Kenny spilte gjennom Noah Edwards, mens Carl Draper fikk TNS sin beste sjanse til å øke ledelsen før pause, men hjemmeforsvaret og keeper Jones fikk omsider ryddet opp. Dermed sto det 0-1 i protokollen da spillerne gikk i garderoben og vi gikk til baren for å få litt forfriskninger inne i varmen.

Like før avspark hadde jeg blitt kontaktet av en kar som undret seg over hvem jeg jobbet for, og det må ha vært mitt uttrykk der jeg nok så ut som et spørsmålstegn som fikk ham til å følge opp med at han regnet med at jeg jobbet for media siden jeg tok bilder. Jeg svarte som sant var at jeg kun var en groundhopper, og da hans oppfølgingsspørsmål førte til at jeg måtte ut med at jeg var fra Norge, ledet det igjen selvsagt til en lengre samtale med det som viste seg å være ligaens formann – eller var det mon tro ligasekretæren? Uansett hadde jeg en høne å plukke med ham angående den tidligere nevnte omberammingen av TNS sin kamp på nyttårsaften, og han beklaget det samtidig som kom med en forklaring som oppklarte det hele, før han la til at de normalt sett ikke ville godtatt dette på så kort varsel.

Det hele var grunnet en avlysning på TNS sitt kunstgress (legg merke til det, alle dere som synes å tro at kunstgress automatisk betyr garantert kamp!) uken i forveien, som sørget for at de ville fått tre kamper på fem dager. Derfor ville de ha ytterligere en hviledag mellom to av disse, og svaret på hvorfor denne kampen ikke kunne omberammes til et senere tidspunkt er selvsagt igjen den nevnte splitten som skulle skje etter kampene lørdag 13. januar, og det faktum at den måtte spilles før den tid. Da fikk jeg i hvert fall en forklaring. Uansett kom nå denne karen bort til meg igjen i pausen for å spørre om han kunne få intervjue meg til ligaens egen podcast som postes på deres hjemmeside. Til tross for å ha blitt tatt litt på sparket og å ikke føle meg helt komfortabel, kunne jeg nesten ikke si nei til dette.

De av oss som hadde fått forhåpninger av hjemmelagets gode første omgang, kom raskt ned på jorden da TNS gikk ut i hundre etter pausen, og håpet føltes allerede knust i omgangens andre minutt da Jon Routledge skjøt i mål fra like utenfor 16-meteren. Og etter en times spill var det avgjort da en corner ble headet ned av Connell Rawlinson og innbytter Alex Darlington vendte opp og plasserte ballen i nettaket til 0-3. I det 73. minutt var det 0-4 etter at et innlegg fant Aeron Edwards som headet i mål på bakerste stolpe, og kvelden som hadde startet så lovende for Prestatyn Town var i ferd med å bli til et mareritt. Det kunne blitt enda verre da Ryan Brobbel ble spilt gjennom nærmest alene med keeper, men hans chip gikk utenfor stolpen.

Prestatyn Town fikk omsider sitt trøstemål, og det var om ikke annet kveldens flotteste. Innbytter Oliver Buckley gjorde sin debut etter overgangen fra lokalrival Rhyl, og etter flott spill trakk han seg i kampens siste ordinære minutt inn i banen og sendte i vei et skudd som fra like utenfor 16-meteren suste inn i nettmaskene. Det utløste applaus fra de 196 tilskuerne, men det var selvsagt kun et trøstemål, og snart blåste dommeren i fløyta for siste gang med 1-4 som sluttresultat. Det var min andre kamp på rad i Wales med dette resultatet, og det betød at TNS tok ytterligere kjempesteg mot nok en ligatittel. Mon tro om de danset i gatene i The New Saints denne kvelden (ref. Jeff Stelling)?? Uansett betød det også at Prestatyn Town fortsatt var heftig involvert i nedrykksstriden.

Paul White hadde igjen tilbudt meg skyss tilbake til Llandudno, der også han fortsatt overnattet på hotell, men først ble vi stående og prate litt med et par klubbrepresentanter og ligarepresentanten. Jeg hadde før kamp undret meg litt over hvorvidt en klubb som Colwyn Bay kunne klart seg i Welsh Premier League, men hadde i løpet av kampen blitt litt mer skeptisk til dette, og ligarepresentanten mente at de hadde hatt mer enn nok med spill i eksempelvis Cymru Alliance. Han la til at Colwyn Bay for noen år siden ble invitert til å delta i en av det walisiske forbundets turneringer, men at de takket nei. Det var uansett en avsporing, men nå takket vi snart for oss og ønsket Prestatyn-folket lykke til.

Vi tok også avskjed med Gyles og Andy, som altså skulle bli over i Prestatyn, og med Paul bak rattet var jeg snart på vei tilbake til Llandudno. Nok en gang valgte jeg å unne meg en siste pint på The Kings Arms, der Paul slapp meg av rett på utsiden. Da både glasset og posen med pork scratchings var tømt, var det på tide å trekke seg tilbake til min base ved The Broadway Hotel for å ta kvelden etter en lang men trivelig dag. Jeg hadde omsider også fått debutert i den walisiske toppdivisjonen, og dagen etter var det igjen på tide å returnere til England og den engelske pyramiden, der jeg ville nå ville holde meg resten av turen. 

Welsh ground # 9:
Prestatyn Town v The New Saints 1-4 (0-1)
Welsh Premier League
Bastion Gardens, 5 January 2018
0-1 Wes Fletcher (8)
0-2 Jon Routledge (47)
0-3 Alex Darlington (61)
0-4 Aeron Edwards (73)
1-4 Oliver Buckley (90)
Att: 196
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead
Previous game: 03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion

More pics