vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Mandag 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg var godt i gang med en ny dobbel da jeg forlot Estadio Guillermo Laza etter å ha sett vertskapet Deportivo Riestra vinne 1-0 over Brown de Adrogué. I dette som ikke akkurat er Buenos Aires sitt mest fasjonable område, tuslet jeg mot bussholdeplassen der jeg kunne skue over mot en av byens største og verste slummer, på motsatt side av krysset rundt 100-200 meter foran meg. Bussen kom heldigvis nokså raskt slik at jeg ikke rakk å bli altfor nedstøvet av tungtrafikken som gikk til og fra det som så ut som et forbrenningsanlegg for søppel litt lenger bort i veien. Jeg hadde altså én kamp til på menyen denne dagen, men den skulle spilles såpass sent på kvelden at jeg valgte å dra tilbake til hotellet for å slappe av litt der og planlegge litt for de kommende dager.

Turen tilbake dit gikk med buss til Plaza de los Virreyes, som er den sørvestlige endestasjonen på metroens linje E, og sistnevnte fraktet meg tilbake til Bolívar og min base ved Hotel De Las Luces. Jeg hadde i det lengste håpet å kunne benytte mandagskvelden til å få huke av den legendariske La Bombonera med Boca Juniors sin hjemmekamp mot Huracán, men siden Boca ikke selger billetter til ikke-medlemmer, er det håpløst om man ikke går via agenter (til vanvittige priser) eller kjenner noen. Min nye venn Martín hadde ymtet frempå at han muligens kunne hjelpe, men klarte til slutt ikke det, så da ble det i stedet en plan B med besøk hos Argentinos Juniors, som skulle ta imot serieleder Atlético Tucumán. Ingen dårlig erstatning det heller.

Det var en dag der metroens linje E ble hyppig brukt, og det var igjen den jeg benyttet meg av da jeg satt kursen vestover. Jeg ble med så langt som til stasjonen Jose Maria Moreno, der jeg tok en buss opp til Villa General Mitre. Sistnevnte er et nabolag med drøyt 35 000 innbyggere, og en stor mengde italienske immigranter bosatte seg her fra siste halvdel av 1800-tallet. Vi befinner oss her også helt på grensen til nabolaget som kalles La Paternal, som har litt av den samme historien. Dette er et tidligere industriområde som i stor grad ble besatt av italienske immigranter og nå har blitt et utpreget boligområde. Jeg var nå heller ikke helt ukjent med stadionet jeg skulle se kamp på, for jeg hadde allerede vært en tur innom der på turens tredje dag (flere av bildene her er tatt den dagen).

Via Marina og Fernando, som er paret bak Twitter-kontoen Groundspotters, hadde jeg kommet i kontakt med Argentinos Juniors-supporteren Tomás som faktisk også arrangerer omvisninger på Argentinos Juniors hjemmebane Estadio Diego Armando Maradona, og jeg hadde benyttet meg av dette. Mer om akkurat det kan leses et annet sted, men etter en rundtur der Tomás øste av sin kunnskap om Argentinos Juniors og Maradona, og der jeg både fikk se Copa Libertadores-troféet og ‘kapellet’ og ‘alteret’ tilegnet Maradona, samt blitt avbildet på laglederbenken til hjemmelaget, hadde jeg latt meg imponere over hans entusiasme og kunnskap. Jeg hadde en følelse av at han til og med var en enda større fan av Maradona enn av Argentinos Juniors, og han har til og med en egen Instagram-konto der han daglig poster et bilde av et veggmaleri e.l. av Maradona.

Jeg hadde igjen vært i kontakt med Tomás, og han hadde bekreftet at det neppe ville bli noe problem å få billett, og at det med stor sikkerhet ville kunne kjøpes fra billettlukene før kampstart på kampdagen. Derfor tok jeg det med ro, og avventet hvorvidt jeg hadde suksess med Boca Juniors-kampen. Da jeg ikke hadde det, ble valget enkelt, og jeg befant meg altså nå igjen utenfor Estadio Diego Armando Maradona. Kampen skulle starte klokken 21.30, og med i overkant av halvannen time til kampstart hadde jeg fått betalt 5 000 pesos for en billett på hovedtribunen, og ble stående å betrakte folkelivet litt før jeg etter hvert lot meg visitere og tok meg innenfor.

Argentinos Juniors ble stiftet i 1904, og har en noe broket historie, for de ble stiftet av en gruppe anarkister, og valgte de røde og hvite fargene som en hyllest til Alfredo Palacios, som var den første kongressmannen valgt inn fra det argentinske sosialistpartiet. Det var i 1909 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet og begynte å spille i deres turneringer, og i 1921 sikret de seg opprykk til toppdivisjonen for første gang, før de i 1926 registrerte en andreplass i ligaen. I 1931 var klubben med da en utbrytergruppe stiftet Argentinas første profesjonelle liga, men som jeg tidligere har vært inne på, ble det samling igjen i 1934 da amatørligaen gikk inn i denne nye ligaen. Det var i det momentet at Argentinos Juniors slo seg sammen med CA Atlanta, men allerede noen måneder senere ble fusjonen reversert grunnet ‘økonomiske uregelmessigheter’ i Atlanta-regnskapet. Til tross for en elendig sesong, ble de benådet fra nedrykk, men i 1937 var det ingen nåde.

I 1940 vant de andredivisjon, men fikk ikke rykke opp fordi deres nye stadion fortsatt ikke tilfredsstilte kravene. Åtte år senere følte de seg igjen urettferdig behandlet da de hadde ledet kvalifiseringsspillet om opprykk til toppdivisjonen da en spillerstreik satt stopper for videre spill. Forbundet AFA svarte med å annullere hele kvalifiseringsspillet og benådet i stedet de som skulle ha rykket ned fra toppdivisjonen. I 1955 rykket de omsider opp igjen til Primera Division etter 18 års fravær. Argentinos Juniors har en høy status i argentinsk fotball, og en av grunnene til dette er at de har vært litt av en talentfabrikk. Men én spiller skiller seg klart ut fra alle andre; én som som liten gutt hadde blitt oppdaget og hentet fra slummen i Villa Fiorito, og som fra 1969 hadde spilt for klubbens juniorlag Los Cebollitos (de små løkene).

Det er selvsagt snakk om ingen ringere enn tidenes kanskje beste fotballspiller; Diego Armando Maradona. Torsdag 20. oktober 1976 debuterte han for klubbens A-lag som 15-åring (han var ligaens yngste spiller frem til Sergio Agüero debuterte for Independiente i 2003). Han ledet klubben til andreplass i 1980, før han ble solgt til Boca Juniors året etter, og selv om han aldri vant noen tittel med Argentinos Juniors, gjorde pengene de fikk for ham at de kunne bygge opp et slagkraftig lag. De vant sin første ligatittel i 1984, og deltok dermed også i Copa Libertadores året etter. Der spilte de seg frem til finalen, der colombianske América de Cali var motstander. Etter at begge møtene hadde endt med hjemmeseier 1-0, måtte det spilles en tredje kamp på nøytral bane i Paraguays hovedstad Asunción. Den endte 1-1, men Argentinos Juniors vant 5-4 på straffer, og sikret seg den gjeveste pokalen i søramerikansk fotball. Samme år vant de også serietittelen nok en gang.

Klubben klarte ikke å opprettholde dette nivået, og etter at Apertura- og Clausura-systemet ble innført i 1990, hadde de etter hvert flere sesonger der de slet i bunnen, og rykket etter hvert ned i 1996. De rykket opp igjen på første forsøk, men startet en tilværelse som heislag mellom de to øverste divisjonene i noen år, før de i 2004 returnerte til toppdivisjonen. I 2010 vant de Clausura- tittelen, og sikret seg med det sin tredje ligatittel, før de rykket ned igjen i 2016. På første forsøk returnerte de etter en imponerende sesong, og har senere igjen kvalifisert seg for Copa Libertadores. Denne dagen var det altså Primera Division det dreide seg om når de skulle få en tøff test ved å ta imot Atlético Tucumán.

Da Argentinos Juniors i 1937 ble kastet ut av sitt daværende stadion i La Paternal grunnet ubetalt leie til jernbaneselskapet som eide tomten, ble stadionet demontert og klubben måtte se seg om etter en ny hjemmebane.I 1940 ble Estadio Argentinos Juniors åpnet, og det var i stor grad bygget i tre. I 1983 ble det ansett å være for lite og rett og slett utrygt, og man flyttet ut for å banedele hos Ferro Carril Oeste mens man planla å bruke pengene man fikk for Maradona til å bygge et nytt stadion. Disse ble imidlertid brukt på andre ting; ikke minst et treningskompleks, og nytt stadion måtte vente litt. I 1995 ble det gamle stadionet revet, men først i 2003 – etter flere forsinkelser – sto dagens stadion ferdig på samme sted.

Det fikk da navnet Estadio Diego Armando Maradona, etter fotballguden som hadde startet sin karriere der. Dagens anlegg skal ha en kapasitet på 26 000, og domineres av tribunene på langsidene. Hovedtribunen har tre nivåer med sitteplasser, inkludert et noe mindre midtre nivå. Tribunen på den andre langsiden har ett stort nivå. På den ene kortsiden har man en mindre tribune, mens det ikke er noe bak mål på den andre kortsiden. Jeg lot meg begeistre av spillertunnelen, for spillerne kom etter hvert ut av en oppblåsbar spillertunnel som strakk seg et stykke inn på banen og endte i det som skal forestille overkroppen og hodet til selveste Diego Maradona. En meget artig og original vri.

Det var en underholdende kamp vi skulle bli vitne til, med to lag som spilte god og artig fotball. Vi måtte imidlertid vente til det 29. minutt før det var skjedde noe av voldsom betydning, og det var bortelaget fra nord som da tok ledelsen, Christian Menéndez dro av en forsvarer inne i feltet før han med venstrebenet fant en åpning mellom keeper og nærmeste stolpe. 0-1, og etter dette virket det i en periode som om hjemmelaget mistet litt fokus og ble litt slurvete. Det ble de straffet for da Menéndez var på farten igjen ni minutter senere. Denne gangen var det med høyreslegga at han dro til på halvspretten, og det sto 0-2. Det var også stillingen halvveis, og Argentinos Juniors hadde en jobb å gjøre.

Hjemmelaget fikk muligens en vitamininnsprøytning i pausen, for de var friskest i andre omgang. Først var de farlig frempå da et innlegg ble styrt like utenfor, og ikke lenge etter headet de i tverrliggeren. Tjue minutter ut i omgangen fikk de igjen muligheten etter et fint gjennomspill, men avslutningen traff ikke mål. Tucumán-spillerne hadde nå begynt å tilbringe mye tid på bakken, og jeg mistenkte at det ikke akkurat ville bli mindre av dette når tomålsscorer Menéndez fikk sitt andre gule kort i det 72. minutt. Et Argentinos Juniors som nå var i overtall presset på for redusering, og David Zalazar fikk omsider headet inn 1-2 fra et hjørnespark, men i og med at det skjedde i det sjette tilleggsminuttet, var jeg neppe alene om å føle at den kom altfor sent. Det viste seg å stemme, og kort tid etter blåste dommeren av.

Fotballavisen Olé anslo dagen etter tilskuertallet til ca 10 000, og de fikk altså se kampen ende med borteseier 1-2. Argentinos Juniors lå med det på en åttendeplass, mens Tucumán tok en seier igjen og holdt foreløpig på serieledelsen (den skulle de ikke klare å holde på). For min del sa jeg meg fornøyd med dagens dobbel da jeg forlot Estadio Diego Armando Maradona. Fra noen kvartaler unna skulle det gå en buss som jeg kunne ta helt til Bolívar og hotellet mitt, og det viste seg å stemme, så jeg kom meg tilbake til min base ved Hotel De Las Luces også denne kvelden. Nå var jeg også over halvveis i den argentinske delen av min store søramerikanske tur.

Argentine ground # 16:
Argentinos Juniors v Atlético Tucumán 1-2 (0-2)
Primera Division
Estadio Diego Armando Maradona, 19 September 2022
0-1 Christian Menéndez (29)
0-2 Christian Menéndez (38)
1-2 David Zalazar (90+6)
Att: 10 000 (est)
Admission: 5 000 ARS

Next game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo
Previous game: 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nye uke betyr nye muligheter, sies det, og denne mandagen så jeg i hvert fall muligheter for nok en dobbel. Planen min var å se Deportivo Riestra klokken 15.30 for deretter å få med meg en kveldskamp. Jeg hadde håpet å klare å sikre meg en billett til Boca Juniors v Huracán uten å måtte ty til agenter etc, men uten suksess, så kveldskampen ville i stedet bli oppgjøret til Argentinos Juniors klokken 21.30. Først var det uansett duket for et besøk hos Deportivo Riestra, så etter å ha slappet av på hotellet satt jeg kursen dit. Første etappe gikk med Subte (metroens) linje E fra Bolívar til Boedo, og derfra gikk ferden videre med buss. Rett etter at vi hadde passert gjennom det som omtales som en av de største og verste slummene i Buenos Aires, gikk jeg av bussen på Avenida Varela med Deportivo Riestra sin hjemmebane til høyre for meg og San Lorenzo sin mer kjente hjemmebane El Nuevo Gasómetro til venstre for meg på motsatt side av veien.

Vi befinner oss her i grenselandet mellom Villa Soldati-området og Nuevo Pompeya-området, der tangoen har spesielt sterke røtter. Dette området ble stadig mer urbant utover i forrige århundre, og huser som nevnt også en stor slum (som jeg var glad jeg kun så fra bussen) som har vokst mye grunnet tilflytting fra fattigere og landlige områder nord i landet, samt innvandrere fra ikke minst det nordlige nabolandet Bolivia. Dette er et området man gjerne blir rådet til å utvise stor forsiktighet i, og det er for øvrig ikke helt uten grunn at San Lorenzo nesten har sluttet med kveldskamper (etter at flere fans har opplevd å bli ranet etter kamp), men jeg hadde også denne gang få problemer.

Det mest bekymringsfulle var vel egentlig hvordan jeg ble støvet ned av vogntogene og lastebilene som kjørte forbi på den støvete veien på sin vei til eller fra det som så ut som et anlegg for søppelhåndtering rett bortenfor åstedet for min første kamp for dagen. Jeg hadde nemlig blitt stående å beundre (og fotografere) veggmaleriene av Diego Maradona som var å se også her, før jeg gikk mot inngangspartiet og betalte meg inn med 2 400 pesos. Deportivo Riestra er nok ikke den argentinske klubben som er mest vant med utenlandske turister som kommer for å se de spille, for jeg fikk noen snodige blikk, og en av klubbrepresentantene lurte lattermildt på om jeg hadde gått meg bort og endt opp på feil kamp. Jeg forsikret om at det hadde jeg overhodet ikke, og ble ønsket velkommen og fikk stige innenfor portene med tre kvarters tid til avspark.

Deportivo Riestra ble formelt stiftet i 1931, av en gruppe unge mennesker som da hadde holdt på med fotball et par år allerede. Det var først i 1946 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet og begynte å delta i deres turneringer. De tok plass i Primera C, men ble senere flyttet ned til Primera D da den ble introdusert i 1950. De vant Primera D i 1953, og tilbragte de neste to tiårene i Primera C uten å gjøre altfor mye ut av seg i de øvre deler av tabellen. Nedrykkskamp var mer vanlig, og i 1963 endte de på det som i utgangspunktet var en nedrykksplass, men ble kun reddet av at ingen rykket ned det året. I 1971 slo de seg sammen med Asociación de Fomento Barrio Colón, slik at klubbens offisielle navn nå faktisk er Deportivo Riestro Asociación de Fomento Barrio Colón.

I 1981 var intet godt år for klubben, for da kom omsider nedrykket, samtidig som militærjuntaen kastet ut klubben fra sin hjemmebane for å bygge en motorvei. I 1986 rykket de opp igjen, men rykket også rett ned igjen, og vaket nå noen år mellom Primera C og Primera D. Så sent som i 2014 spilte de i nettopp Primera D, men etter to strake opprykk i rask rekkefølge, kunne de det året feire opprykk til Primera B Metropolitana og nivå tre for første gang i sin historie. To opprykk i ett og samme år er ikke hverdagskost, og det kan forklares med at man etter 2013/14-sesongen la om systemet (igjen!) før neste sesong som ble en forkortet 2014-utgave. Men Riestra var ikke ferdige der…

2016/17-sesongen endte med Riestra på andreplass, og i kvalifiseringen spilte de seg frem til finale mot Comunicaciones. Typisk nok for Argentina ble den preget av kontroverser, med flere regelbrudd og en banestorming (visstnok initiert av en Riestra-spiller) med fem minutter igjen. Kampen måtte spilles ferdig senere på en nøytral bane, men Riestra vant 2-1 og sikret seg opprykk til nivå to for første gang, selv om de måtte tåle å få med seg en poengstraff på 20 minuspoeng til neste sesong (den ble senere redusert til 10 poeng). Takket være poengstraffen endte Riestra i nedrykkssonen og måtte ta turen ned igjen. De klarte imidlertid å beholde mesteparten av spillerne, og returnerte på første forsøk til Primera B Nacional, der de altså fortsatt er å finne.

Deportivo Riestra spilte først på en bane i Nueva Pompeya-nabolaget, før de bygget sitt eget stadion i Villa Soldati i 1950. Som nevnt ble de i 1981 kastet ut derfra av militærregimet som ville bygge en motorvei der, og klubben ble hjemløse de neste 12 årene. De klarte imidlertid å få tak i en tomt der de i 1993 omsider kunne åpne sin nåværende hjemmebane. Den heter Estadio Guillermo Laza, og er oppkalt etter en tidligere visepresident i klubben. Den domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, mens det er små og åpne ståtribuner bak målene. På den bortre langsiden er det omtrent intet annet enn laglederbenkene, og denne siden er også utilgjengelig for publikum, bortsett fra at man har tilgang til en liten tribune helt borterst på den ene flanken. Når man ser over dit fra hovedtribunen har man imidlertid San Lorenzo sin store hjemmebane El Nuevo Gasómetro som bakteppe.

Det virker egentlig litt naturstridig at en liten klubb som Deportivo Riestra skal kunne hevde seg på øvre del av nivå to og kjempe om opprykk til øverste nivå av argentinsk fotball, for de er ikke det man kan kalle en tradisjonsrik klubb med historie i toppfotballen, og de virker heller ikke å være noen publikumsmagnet (omtrent 600 dukket opp på denne kampen jeg overvar). Det bekreftet også et par av mine nye argentinske venner, og liret samtidig av seg noen konspirasjonsteorier om hvordan en del merkelige avgjørelser syntes å gå i favør av Riestra som nå skal ha en rik og innflytelsesrik person ved roret. Nå hadde jeg ingen holdepunkter for å si meg hverken enig eller uenig i dette, men nøyde meg med å ta en tur bort i kiosken for å få litt god mat og drikke mens jeg slo i hjel litt tid frem mot avspark.

Riestra la som jeg muligens var inne på beslag på en av kvalifiserings-plassene (som dog gikk helt ned til 13. plass), mens gjestene Brown de Adrogué fra det sørlige Buenos Aires lå noe lenger bak og befant seg på nedre halvdel. Dagens dommer la raskt lista da han allerede i kampens første minutt var oppe med det gule kortet, for kortstokken skulle etter hvert bli nokså flittig brukt med ni gule og to røde. Hjemmelaget fikk den første sjansen, men keeper slo til corner, og første omgang var ingen festforestilling. Nærmest kom bortelaget med et skudd i tverrliggeren, og ellers hadde keeperne og de to lagenes forsvar kontroll på det som kom. Det var 0-0 og målløst halvveis.

Gjestene fikk den første sjansen etter hvilen da de kom to mot én, men keeper reddet, og i neste angrep var det vertene som avsluttet centimetere utenfor stolpen. Riestra skulle ta stadig mer over, og ikke minst var det tilfelle etter at gjestenes Emiliano Mayola fikk sitt andre gule og ble utvist snaut tjue minutter ut i omgangen. Riestra hadde deretter en god mulighet da de lobbet keeper, men lobben gikk også over målet. Jeg begynte å ane at det gikk mot 0-0, men så fikk Riestra straffespark. Det så for meg noe snodig og billig ut, og konspirasjonsteoretikerne ville nok kanskje fått vann på mølla, men uansett gjorde Walter Acuna ingen feil da han med fem minutter igjen av ordinær tid satt straffesparket i mål til 1-0.

På overtid hadde Riestra en god mulighet til å doble ledelsen da de kom tre mot to, men avslutningen gikk utenfor. Det kunne de angret på da bortelaget sekunder senere fikk en siste mulighet, men skuddet gikk over, og det endte dermed med hjemmeseier 1-0. Jeg kom meg etter hvert av gårde og gikk igjen ut på den støvete veien utenfor for å tusle i retning den nevnte slummen. Jeg skulle heldigvis kun til bussholdeplassen, og jeg hadde jo ytterligere en kamp på menyen denne kvelden. Men det var faktisk såpass lenge til at jeg nå satt kursen tilbake mot hotellet for å lade opp litt der og planlegge litt for de kommende dagene.

Argentine ground # 15:
Deportivo Riestra v Brown de Adrogué 1-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Guillermo Laza, 19 September 2022
1-0 Walter Acuna (pen, 86)
Att: 600 (est)
Admission: 2 400 ARS

Next game: 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán
Previous game: 18.09.2022: Platense v Racing Club

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 18.09.2022: Platense v Racing Club

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter å ha sett Tigre beseire sine gjester Vélez Sarsfield, hadde jeg allerede én kamp på samvittigheten denne søndagen, men da jeg forlot El Coliseo de Victoria for å spasere tilbake til Victoria stasjon og komme meg med toget, hadde jeg ytterligere en kamp planlagt for dagen. Jeg ble med toget tilbake mot sentrale Buenos Aires i tjue minutters tid før jeg steg av ved stasjonen Rivadavia. Derfra gikk jeg i 15-20 minutter til jeg ankom Estadio Ciudad de Vicente López; hjemmebanen til Platense, som skulle spille kveldskamp mot Racing Club. Det var fortsatt flere timer til avspark, men billettlukene var åpne slik at jeg kunne få kjøpt en billett til kveldens kamp. Om jeg ikke husker helt feil, mener jeg at de skulle ha 8 000 pesos for en platea-billett for et ikke-medlem, og det var noe av grunnen til at jeg i stedet valgte å betale 1 800 pesos for en popular-billett sammen med den mest ihuga fansen.

Platense holder til i Florida-nabolaget, som ligger omtent halvannen mil nordvest for sentrale Buenos Aires, og hører til Vicente López Partido. Sistnevnte er med sine 33 kvadratkilometer det minste partido i Buenos Aires-provinsen, og det nest minste i hele Argentina, men det er hjemsted for anslagsvis rundt 270 000 mennesker. Rundt 48 000 av disse bor i Florida, som for alvor vokste mot slutten av 1800-tallet, etter jernbanens ankomst. En rekke italienske og engelske immigranter slo seg ned, og stedet ble stadig mer urbant. I dag er det et middelklasseområde som er av de mer velstående i Buenos Aires. Det var imidlertid noen timer til kampstart klokken 20.00, og lite å finne på i umiddelbar nærhet til stadionet, så jeg tok en aldri så liten avstikker.

Jeg hadde ankommet med Mitre-linjen til stasjonen Rivadavia, men enda nærmere Platenses hjemmebane ligger stasjonen Aristóbulo del Valle som opererer på Belgrano Norte-linjen. Etter å ha fått litt mat i skrotten, ble jeg derfra med den korte turen til stasjonen Ciudad Universitaria, som ligger rett ved siden av Estadio El Monumental; hjemmebane for River Plate. Det var greit å slå i hjel litt tid ved å kikke seg rundt der, men jeg falt ikke for fristelsen til å stille meg i køen sammen med turister som skulle ha omvisning og/eller besøke klubbens museum. I stedet tuslet jeg tilbake mot stasjonen og ble med et av togene tilbake dit jeg hadde kommet fra, og var tre kvarters tid før avspark tilbake ved Estadio Ciudad de Vicente López.

Club Atlético Platense ble i 1905 stiftet av en gruppe unge mennesker, men de trengte startkapital for å realisere sin drøm om å starte en idrettsklubb. De satset penger på et hesteveddeløp og vant pengene de trengte. Klubbnavnet falt på Platense til ære for hesten de hadde satset på, og klubbfargene ble etter hvert brunt og hvitt i likhet med antrekket hestens jockey hadde båret under løpet. Etter en restrukturering i 1912, ble Platense forfremmet til å spille i toppdivisjonen fra og med 1913, og der har de etter hvert spilt over 75 sesonger. De noterte seg for en andreplass i 1916, før de i 1931 var med da Argentina fikk sin første profesjonelle liga. I 1949 tok de en ny andreplass, men i 1955 rykket de for første gang ned etter 42 år i toppdivisjonen.

Platense rykket opp igjen i 1964, ned igjen i 1971, og opp igjen i 1976. Etter dette siste opprykket fikk de snart en slags kultstatus etter flere år med dramatiske sesongavslutninger der de på nærmest mirakuløst vis maktet å beholde plassen gang på gang, og de skulle nå holde seg i toppdivisjonen helt frem til 1999. Tre år senere rykket de også ned på nivå tre, og selv om de rykket opp igjen i 2006, måtte de i 2010 ta turen ned igjen. Så sent som i 2018 spilte de på nivå tre, men rykket da opp etter kvalifiseringsseier mot Estudiantes de Caseros, og i 2021 tok de igjen steget opp i toppdivisjonen på første gang på 22 år etter at Estudiantes de Rio Cuarto ble slått på straffesparkkonkurranse i kvalifiseringen. I nyere tid er klubbens for øvrig kjent for at det var her den franske landslagsspilleren David Trezeguet startet sin seniorkarriere.

Platense spilte først noen få år i Retiro-området, deretter en kort peiode i Belgrano-området, og deretter i Núnez-området fra 1917 og helt til 1971. Klubben hadde allerede i 1947 skaffet seg en tomt i Vicente López-området og sikret seg et lån for å bygge et stadion der. Planen var å et stadion med kapasitet til 60 000 tilskuere, bygget i betong, og etter inspirasjon fra det flotte stadionet til Huracán. Det skulle imidlertid ikke bli noe av, for det ble skrinlagt etter at at militærregimet kuppet makten i Argentina i 1955. Klubben måtte i stedet pusse opp sitt daværende stadion, men havnet etter hvert i dype økonomiske problemer, og måtte forlate Núnez.

I 1974 startet arbeidet med å bygge et nytt stadion, og det ble omsider innviet i 1979. Der spiller Platense fortsatt, og anlegget ble for øvrig også renovert i 1994. Det er et nokså typisk søramerikansk stadion, bygget i betong, og med fire åpne tribuner. Som så mange andre stadioner i argentinsk fotball, har man også her en rekke veggmalerier av Diego Maradona på og rundt stadionet. Han er rett og slett overalt her i Argentina! Etter å ha blitt kroppsvisitert tok jeg meg innenfor med en drøy halvtimes tid til avspark, og tok plass på tribunen bak det ene målet, der stoffremser i klubbens brune og hvite farger var hengt opp. Her skulle det etter hvert bli solid stemning når klubbens barra bravas gjorde sitt inntog og kampen kunne starte.

Platense lå på en niendeplass, men tok imot et Racing Club som nå lå i sjiktet rett bak tabellederne og jaktet en mulig serietittel, så ‘blekksprutene’ ville få tøff motstand. Det var likevel hjemmelaget som fikk den første muligheten etter to-tre minutters spill, men skuddet fra Jorge Benítez gikk rett på keeper, og det skulle bli langt mellom de store høydepunktene, for det virket allerede tidlig som at det var to lag som slet med å finne ut av ting offensivt og skape muligheter foran målene. Det mest interessante før pause var muligens at det en periode var tilløp til tumulter på tribunen jeg befant meg på. Flere stormet mot en av utgangene der sinnene var i kok og det virket å være håndgemeng, men det roet seg nokså raskt, før spillerne også tok pause på stillingen 0-0 etter en nokså kjedelig første omgang.

Heller ikke etter pause ble det noen direkte festforestilling, men det skjedde i hvert fall litt mer av interesse ute på banen. Et snaut kvarter ut i andre omgang tok gjestene ledelsen. Et skuddforsøk ble blokkert, og ballen falt til rette for Maxi Romero som vippet ballen elegant over Calamares-keeperen og i mål. 0-1. Etter dette ble Racing enda mer fornøyd med å trille ball, mens det noe mer direkte Platense slet med å skape det helt store. Det ble litt drama på slutten da gjestenes chilenske back Eugenio Mena fikk sitt andre gule og dermed ble utvist. Selv om Racing klarte å ro i land seieren, skulle han ikke bli den eneste chilenske Racing-spilleren med rødt, før etter at sluttsignalet hadde gått var sinnene i kok igjen.

Racing-keeper Gabriel Arias feiret seieren med obskøne gester mot hjemmefansen og fikk etter hvert det røde kortet. I tumultene som fulgte så også Platense-innbytter Carlo Lattanzio rødt. Det endte altså med 0-1 og borteseier, og man hadde tilsynelatende også klart å roe gemyttene noe da jeg forlot stedet, selv om det faktisk endte med politietterforskning der keeper Arias i ettertid visstnok måtte forklare seg på politistasjonen. For min del sa jeg meg fornøyd med dagens dont, og trasket snart tilbake mot stasjonen Aristóbulo del Valle for å komme meg med et av togene tilbake mot Retiro-stasjonen og sentrale Buenos Aires. Tilbake i sentrum hadde Subte-togene (metroen) nå nettopp sluttet å gå for kvelden, men jeg benyttet meg av en buss for å komme meg fra Retiro tilbake til en holdeplass ved Bolívar-stasjonen og hotellet.

Argentine ground # 14:
Platense v Racing Club 0-1 (0-0)
Primera Division
Estadio Ciudad de Vicente López, 18 September 2022
0-1 Maximiliano Romero (60)
Att: ??
Admission: 1 800 ARS

Next game: 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué
Previous game: 18.09.2022: Tigre v Vélez Sarsfield

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 18.09.2022: Tigre v Vélez Sarsfield

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var duket for en ny innholdsrik dag med base i Buenos Aires, og denne søndagen hadde jeg nok en gang blinket meg ut en dobbel. Etter en frokost på hotellet la jeg etter hvert derfor av sted, og lot metroen frakte meg fra Bolívar til Retiro, der jeg kunne bytte til tog mot Tigre. Sistnevnte er en by som ligger snaut tre mil nord for sentrale Buenos Aires og er et populært reisemål. Med flotte kanaler og en idyllisk beliggenhet ved Paraná-deltaet er det mange som velger å ta en utflukt hit. Jeg skulle imidlertid ikke bli med helt til endestasjonen Tigre, men hoppet opp av noen få stasjoner og noen kilometer før; i Victoria, der jeg skulle se Tigre ta imot Vélez Sarsfield i det som skulle være min første kamp denne søndagen.

I likhet med Tigre, hører også Victoria inn under Greater Buenos Aires, som er inndelt i såkalte partidos, og Victoria er å finne i San Fernando Partido. Byen har i seg selv rundt 40 000 innbyggere og vokste frem rundt en jernbanestasjon som hadde blitt oppkalt etter den britiske dronning Victoria. Jeg hadde jo allerede på min andre dag i Buenos Aires tatt turen hit opp i håp om å se Tigre i aksjon på deres hjemmebane El Coliseo de Victoria, men måtte den gang tusle slukøret tilbake mot stasjonen og finne meg en annen kamp, siden billettsalget hadde stengt dagen før. Jeg følte vel imidlertid at jeg nå hadde blitt litt mer garvet og bevandret i argentinsk fotball på de ti dagene som hadde gått siden den gang.

Denne gang hadde jeg vært påpasselig med å sjekke informasjon om billettsalg, og hadde et par dager i forkant kjøpt en billett på internett for den nette sum av 5 000 pesos, slik at jeg denne gang var klar til kamp. Det var kampstart klokka 13.00, og det var fortsatt halvannen times tid til da jeg gikk av toget og spaserte de rundt ti minuttene derfra langs gater som bar stadig mer preg av at det var kamp. Jeg unnet meg å nok en gang kikke innom supporter-sjappa uten å kjøpe noe, før jeg lot meg visitere og legitimerte meg for å få komme forbi politisperringene og bort til inngangspartiet der jeg tok meg innenfor med rundt tre kvarter til avspark.

Club Atlético Tigre ble i 1902 stiftet av tolv unge menn som møttes med det for øye å starte en sportsklubb, og den ble som navnet sier startet i Tigre. Klubben ble i 1911 medlem av det argentinske forbundet (AFA), men da det i 1912 skjedde en splittelse i argentinsk fotball med stiftelsen av Ferecación Argentina de Football (FAF), hoppet de over dit , og vant samme år División Intermedia som var deres nivå to, slik at de rykket opp i toppdivisjonen. Splittelsen var for øvrig kortvarig, og FAF fusjonerte med forbundet i 1914. Det kom imidlertid i 1919 en ny splittelse med opprettelsen av Asociación Amateurs de Football, og igjen var Tigre med der, men igjen var den kortvarig og ble igjen en del av forbundet i 1927.

Historien gjentok seg da Argentinas første profesjonelle liga startet opp i 1931, under navnet Liga Argentina de Football. Den var historie i 1934, da det igjen ble fusjon, men samme år rykket Tigre ned etter 21 år i de argentinske toppdivisjoner. I 1936 flyttet de til Victoria og sin nåværende hjemmebane, men mer om akkurat det litt senere. De neste tiårene rykket Tigre uansett med jevne mellomrom opp og ned mellom de to øverste divisjonene. Da de i 1979 rykket opp i toppdivisjonen, virket de dog som om de hadde noe stort på gang, og de solgte eksempelvis flere billetter enn klubber som Racing Club, Independiente og San Lorenzo i en sesong. Det endte likevel med nedrykk i 1980, men til tross for det satt Tigre sammen med San Lorenzo tilskuerrekord for nivå to da de i 1982 møttes i serien. Stor etterspørsel gjorde at kampen ble spilt på El Monumental, og mer enn 70 000 billetter ble solgt.

I begynnelsen av 1990-årene rykket Tigre ned til nivå tre, og da de først kom seg opp derfra i 1995, bar det rett ned igjen sesongen etter. Etter å ha rykket opp og ned noen ganger, var de tilbake på nivå to da de i 2006/07-sesongen kvalifiserte seg for play-off til toppdivisjonen. Der slo de Platense 2-0 og Nuevo Chicago 3-1 over to kamper, og var tilbake i toppdivisjonen for første gang på over to tiår. Som nykommer endte de som nummer to i Apertura-utgaven, mens de i 2008 Apertura var ett fattig mål fra å vinne mesterskapet. Det hadde heller ikke vært Argentina om det skjedde uten dramatikk og kontroverser, for Tigre endte på samme poengsum som San Lorenzo og Boca Juniors, og det sies at det på forhånd hadde blitt bestemt at det da skulle avgjøres på innbyrdes oppgjør (som ville gitt Tigre tittelen), men at man deretter ombestemte seg og heller arrangerte et omspill mellom de tre. Alle vant én og tapte én, slik at alle ble stående med tre poeng, men Boca Juniors hadde ett måls bedre målforskjell enn Tigre.

I 2012 Clausura ble de igjen nummer to etter en overraskende god sesong, og samme år spilte de seg frem til sin første internasjonale finale i form av Copa Sudamericana finalen, der Sao Paulo imidlertid ble for sterke. Til tross for nedrykk i 2019, bød dette året likevel på en viss suksess for Tigre, for de sikret seg Copa de Superliga etter å slått Boca Juniors 2-0 i finalen. Tigre var derfor representert i 2020-utgaven av Copa Libertadores, til tross for at de spilte på nivå to i Argentina. I 2021 vant de Primera Nacional og sikret med det opprykk, slik at de nå igjen er å finne i toppdivisjonen Primera Division. Det var tydelig at de fortsatt også har publikumstekke, for det var folksomt i gatene på utsiden, og det strømmet stadig på med folk inn portene.

Som jeg var inne på, flyttet Tigre hit til Victoria og stadionet med kallenavnet El Coliseo de Victoria i 1936, og det skjedde visst ikke helt uten oppstyr den gang. Stadionets offisielle navn er Estadio Jose Dellagiovanna; oppkalt etter mannen som ikke bare var klubbens første president, men også kasserer, manager og spiller. Anlegget har i dag en overbygd sittetribune på den ene langsiden, og det var der jeg hadde sikret meg en billett. Den andre langsiden og begge kortsidene er åpne tribuner med betongtrinn, og spesielt den ene kortsiden likte jeg veldig godt. Betongtribunen bak det ene målet er tilholdssted for de mest ivrige Tigre-tilhengerne, og er en buet affære som også er noe høyere enn de andre.

Jeg likte meg svært godt også her hos Tigre, og dette var muligens også den kampen på turen min der det var færrest ledige plasser; noe som igjen sørget for en veldig stemning som jeg lot meg imponere av. Tigre befant seg på øvre halvdel, og gikk mot en god sesong, mens det siste ikke akkurat kunne sies om bortelaget Vélez Sarsfield; i hvert fall ikke når det gjelder den hjemlige ligaen. Vélez Sarsfield hadde faktisk vært den eneste ikke-brasilianske representant i semifinalene av årets Copa Libertadores (flere av mine nye argentinske venner hadde slått fast at argentinske lag ikke lenger hadde mulighet til å konkurrere med pengestrømmen som nå finnes i brasiliansk fotball), der de hadde blitt slått ut av Flamengo. Kanskje har den turneringen tatt mye fokus for Vélez, for i hjemlig serie hadde de samtidig vært usle, og befant seg helt nede i bunnsjiktet.

Allerede fem minutter ut i kampen fikk vi se denne trenden fortsette, da Vélez var noe uheldige i egen sone. En støttepasning gikk ikke helt som planlagt da mottakeren skle og gikk over ende, og en glimrende Mateo Retegui snappet ballen for Tigre. Han spilte videre til Blas Armoa, og den unge paraguayaneren satt ballen i mål til 1-0 og voldsom jubel blant de fremmøtte på tribunene.Vélez prøvde å svare ved å flytte laget høyere opp, og kom seg til en god sjanse etter et fint gjennomspill, men avslutningen var altfor svak. I den nordlige Buenos Aires-forstaden var det i stedet hjemmelaget som like etter doblet ledelsen. Etter et innlegg fra Armoa var det en duell inne i feltet, og ballen havnet ute hos Facundo Colidio som fra 14-15 meter hamret ballen i mål. 2-0 i det 22. minutt.

I det 37. minutt var Tigre nære på å øke ytterligere. Et frispark fant hodet til Retegui inne i feltet, og hans heading smalt i stolpen før Vélez fikk klarert. Gjestene hadde deretter en heading rett på keeper, før hjemmelaget igjen hadde to store muligheter helt på tampen av første omgang. Begge endte med avslutning like utenfor fra god posisjon, og det sto 2-0 til pause. Det hadde bortelaget mest grunn til å være fornøyd med, for ledelsen kunne og burde nok vært større. Nå hadde Vélez Sarsfield en jobb å gjøre i andre omgang, og jeg hadde problemer med å se hvordan de skulle klare å snu dette. Hjemmefansen virket også som om de var i gang med å feire tre poeng, men der hadde det jo vært feststemning allerede fra før kampstart.

Oppgaven ble ikke enklere for bortelaget da Emanuel Insúa snaut ti minutter ut i andre omgang måtte ty til ulovligheter for å stoppe Retegui og ble utvist etter å ha fått sitt andre gule. På det påfølgende frisparket sendte en av Tigre-spillerne ballen rett i tverrliggeren. Slapt forsvarsspill førte deretter til at Tigre stjal ballen og kom to mot én uten å klare å overliste Vélez-keeperen igjen. Senere fikk en bortespiller blokkert et skudd fra Colidio som hadde skummel retning mot målet. Mot slutten virket det som om Tigre sa seg fornøyd, og det ebbet ut uten ytterligere mål. 2-0 som sluttresultat. Tigre kunne juble, mens den elendige ligasesongen fortsatte for Vélez.

Det hadde vært noen artige timer i Victoria, der jeg omsider hadde fått sett kamp og latt meg begeistre. I gatene utenfor stadionet var det nå skikkelig liv og høy stemning. Som nevnt var jeg imidlertid ikke helt ferdig med dagens fotball riktig ennå, for jeg hadde altså ytterligere en kamp på søndags-menyen. Fornøyd tuslet jeg tilbake mot Victoria stasjon for å komme meg med toget og rette oppmerksomheten mot neste kamp. For ordens skyld; Tigre og El Coliseo de Victoria er (i likhet med mange andre klubber og stadioner her) vel verdt en visitt om man skulle befinne seg i fantastiske Buenos Aires og dens omegn.

Argentine ground # 13:
Tigre v Vélez Sarsfield 2-0 (2-0)
Primera Division
El Coliseo de Victoria, 18 September 2022
1-0 Blas Armoa (6)
2-0 Facundo Colidio (22)
Att: ??
Admission: 5 000 ARS

Next game: 18.09.2022: Platense v Racing Club
Previous game: 17.09.2022: All Boys v Guillermo Brown

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 17.09.2022: All Boys v Guillermo Brown

Jeg var allerede godt i gang med dagens dont da jeg forlot Estadio Nueva Espana etter å ha sett vertene Deportivo Espanol beseire El Porvenir med 3-1, men jeg hadde ytterligere en kamp på agendaen denne lørdagen. Etter å ha funnet frem til holdeplassen for buss 114, kom den snart kjørende, og jeg ble med tjue minutter nordover. I det som må være de nordlige delene av Floresta-området steg jeg av og hadde et par kvartalers gange til Estadio Islas Malvinas, der jeg drøyt halvannen time senere skulle se All Boys ta imot Guillermo Brown. Det er ikke alltid så lett å se om billettlukene er bemannet før man er helt borte ved vinduet, men ved det første vinduet jeg prøvde, satt det en person delvis bortgjemt der inne bak gitrene, klar til å betjene meg.

For 2 100 pesos ble jeg innehaver av en billett til kveldens kamp, og det tilsvarer i utgangspunktet omtrent 120 norske kroner. Men i den forbindelse får jeg kanskje gjenta litt rundt dette med pesos og kurs, for i likhet med slikt jeg hadde blitt anbefalt, hadde jeg som tidligere nevnt hatt med meg US dollar som jeg hadde vekslet inn til bortimot dobbel kurs på det uoffisielle markedet. Således kommer man enda bedre ut av det, så det gjelder å følge med på slike ting om man skulle ha planer om å besøke og tilbringe litt tid i Argentina. Uansett hadde jeg nå fått sikret meg en billett, og ventetiden frem til inngangene ble åpnet benyttet jeg til å suge inn atmosfæren i de omkringliggende gatene, der flere bød på godsaker fra grillen og grupper av supportere som hovedsakelig så ut til å lade opp med fernet og cola hadde samlet seg.

Det var i mars 1913 at en gruppe venner i Floresta-området av Buenos Aires stiftet Club Atlético All Boys, og navnet var ment å reflektere kameratenes unge alder. Engelskklingende navn var for øvrig heller ikke spesielt uvanlig i Sør-Amerika på denne tiden. Klubben ble uansett tilknyttet det argentinske forbundet AFA i 1914, og begynte å spille i daværende División Intermedia, som var nivå to av argentinsk fotball. De sikret seg i 1922 opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang, og fjerdeplassen i 1924 står fortsatt som en av deres bestenoteringer i ligasammenheng. All Boys forsvant etter hvert fra toppdivisjonen, men var tilbake i 1973, og holdt seg der frem til 1980. To år senere var de kun en vunnet kvalik-kamp unna ytterligere nedrykk, men det kom uansett ved omstruktureringen i 1986, da klubben ikke var blant de som klarte å kvalifisere seg for den nye Primera B Nacional som kom til på nivå to.

I 1993 rykket de opp igjen, og det skal ha vært 25 000 All Boys-fans på den avgjørende kampen borte mot Defensores de Belgrano. Det sies at det i den kampen også ble satt tilskuerrekord for de lavere argentinske divisjoner. Selv om de igjen rykket ned i 2001, fulgte opprykk i 2008, og i 2010 rykket de igjen opp via kvalifisering. All Boys var tilbake i toppdivisjonen etter 30 års fravær! I 2012 Clausura registrerte de en tredjeplass og ny bestenotering, og var laget som slapp inn færrest mål. I 2014 kom imidlertid nedrykket, og nytt nedrykk fulgte i 2018, men et år senere rykket El Albo opp ett hakk igjen, slik at de nå er å finne på nivå to; i Primera B Nacional. All Boys er for øvrig også klubben der Carlos Tevez startet sin ungdomskarriere , og også Néstor Fabbri er blant spillerne som startet her.

All Boys hadde allerede hatt et par hjemmebaner i Floresta-området da myndighetene i 1959 ga de en tomt til et nytt stadion. Samme år begynte byggingen, og i 1963 kunne Estadio Islas Malvinas åpnes. Jeg er usikker på om det var navnet allerede den gang, men det vitner uansett om hvor opptatt mange argentinere er av det som vi kaller Falklandsøyene, og det kan ses på en rekke steder og områder i det argentinske samfunnet. Uansett hadde stadionet først tribuner kun på langsidene, men det har gjennomgått flere renoveringer siden den gang, og i dag har man tribuner på alle fire sidene, og en kapasitet som oppgis å være alt fra 12 199 til 25 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til. Personlig vil jeg nok tro at det ligger et sted mellom der, og kanskje en del nærmere det siste.

Det er uansett et typisk argentinsk stadion, med åpne betongtribuner, og min billett var til seksjonen ‘platea alta‘. Det vil si at jeg hadde plass på den øvre seksjonen av hovedtribunen på den ene langsiden, som for øvrig er den eneste som har to nivåer. Det fortelles at denne øvre seksjonen i mange år var stengt av sikkerhetsgrunner, men ble åpnet igjen i 2008 etter en renovering. På motsatt side har man en åpen ståtribune som av utseende er temmelig lik den jeg etter hvert kunne se på kortsiden til høyre for meg. På den siste kortsiden har det kommet til en mye mindre ståtribune som ikke så ut til å være i bruk denne dagen, annet enn at det hadde blitt hengt opp en del flagg der. Med en snau time til avspark hadde de begynt å slippe inn folk, og etter å ha legitimert meg og blitt ransaket, kunne jeg entre stadionet og kikke meg rundt mens jeg ventet på avspark.

Av rivaler for All Boys har man klubber som Argentinos Juniors og Atlanta, men det er Nueva Chicago som er den mest forhatte rivalen. Når de møtes, kalles derbyet for Superclasico del Ascenso, og mange mener at det er det mest intense derbyet utenfor toppdivisjonen. Jeg skulle gjerne sett at det var dagens kamp, men måtte nøye meg med Guillermo Brown som bortelag. Nueva Chicago var for øvrig også en av klubbene jeg hadde håpet å besøke i løpet av mitt opphold i Argentina, men til tross for forbudet mot bortesupportere hadde det nylig vært store opptøyer i forbindelse med en kamp der, slik at de nå måtte spille sine neste kamper uten tilskuere. Det siste var for øvrig også tilfelle med Los Andes, som var en annen klubb jeg hadde håpet å besøke i Buenos Aires. Det får bli en annen gang, om jeg skulle være så heldig å noen gang få muligheten til det igjen.

All Boys var uansett å finne på en femteplass og var blant klubbene som befant seg i gruppa bak ledende Belgrano som hadde fått en solid luke. For gjestene fra Patagonia sin del, var Guillermo Brown å finne rundt en 20. plass, men det var hele 37 lag i årets Primera B Nacional, og klubbene helt ned til og med 13. plass(!!) ville få mulighet til opprykk gjennom kvalifisering. Som tidligere nevnt, en argentiner sa til meg helt i starten av turen at hans råd til meg var å bare nyte fotballen i Argentina og ikke nødvendigvis forsøke å forstå den. Det er nok ikke nødvendigvis noe dårlig råd, for her er det en del ting som vi i vår del av verden nok vil kunne reagere på som litt snodig. Og ikke minst med det som synes å være stadige endringer, gjerne på kort varsel.

Bortelaget fikk den første muligheten da de kom to mot én etter fem minutter, men valget om å sentre til sin motspiller var kanskje ikke det rette, eller rettere sagt pasningen ble for hard. Det var imidlertid All Boys som snart tok et lite initiativ, og de var nære på med et frispark som ble slått til corner, og deretter da en spiller var akkurat for sent ute til å styre inn på bakre stolpe. Vertene kjørte på, men de fikk foreløpig ikke uttelling, og da en ny god mulighet endte med skudd rett på keeper, var det målløst da lagene gikk i garderobene til pause. Selv gikk jeg for å oppsøke matutsalget og kjøpe meg noe mat.

Allerede før to minutter var spilt av andre omgang, hadde All Boys hatt to gode muligheter, men den første endte med et skudd like utenfor, mens bortekeeperen reddet flott på den andre. Ti minutter senere yppet gjestene seg, og litt mot spillets gang hadde de en mulighet der de testet hjemmekeeperen som måtte varte opp med en kjemperedning. Med et kvarters tid igjen fikk All Boys betalt, men målet kom på litt snodig vis. Det var fullstendig kaos og sjansebonanza inne i feltet før svakt forsvarsspill førte til at ballen havnet hos Fernando Brandán som kunne pirke inn 1-0 til jubel på tribunene. Det var målet de trengte, og for å si det enkelt og greit, så hadde de egentlig få problemer med å ri det i land, slik at 1-0 også ble sluttresultatet. At det i ettertid anslås et tilskuertall på rundt 10 000 til tross for flere folketomme seksjoner, vitner forresten om at kapasiteten nok er mye nærmere 25 000 enn det halve, slik jeg var inne på litt tidligere, selv om noen av disse anslagene muligens også skal tas med en ørliten klype salt.

Uansett var nå også dagens andre og siste kamp historie, og fornøyd forlot jeg Estadio Islas Malvinas for å komme meg med bussen. Den fraktet meg til Jujuy, der jeg byttet til Subte (metro) og ble med til Independencia. Derfra var det noen få minutters gange til puben The Gibraltar, der jeg nå hadde avtalt å møte mine nye venner Martín, Hernán & Co. Det skulle feires bursdag, og stamkunder som de er hadde de fått et eget rom i andre etasje til disposisjon, og jeg hadde blitt invitert. Kort fortalt var det en trivelig kveld, og det var først i 2-tiden at jeg omsider takket for meg og spaserte tilbake til min base ved Hotel De Las Luces etter nok en fin dag i Buenos Aires.

Argentine ground # 12:
All Boys v Guillermo Brown 1-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Islas Malvinas, 17 September 2022
1-0 Fernando Brandán (75)
Att: 10 000 (est)
Admission: 2 100 ARS

Next game: 18.09.2022: Tigre v Vélez Sarsfield
Previous game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter torsdagskampen i Uruguays hovedstad, Montevideo, hadde jeg fredag morgen dratt tilbake igjen til Buenos Aires. Turen gikk med buss tilbake til Colonia del Sacramento, og videre med ferje derfra tilbake til den argentinske hovedstaden. Der var det ingen fredagskamper på menyen, så det ble faktisk en fotballfri dag, men etter en svipptur innom min base ved Hotel De Las Luces hadde jeg brukt ettermiddagen til å ta en tur på det nasjonale jernbanemuseet. Kvelden ble deretter tilbragt på puben The Gibraltar, der jeg fikk selskap av mine nye venner jeg hadde møtt noen dager tidligere – Boca-supporter Martín, River-supporter Hernán og flere av deres venner. Kort fortalt var det en lystig kveld inntil jeg trakk meg tilbake og fikk litt søvn før en lørdag som igjen ville by på dobbel-muligheter.

Min første kamp for dagen var Primera C-oppgjøret mellom Deportivo Espanol og El Porvenir, og etter en sen frokost på hotellet og litt avslapning med en bok, gikk ferden først med Subte (metro) fra Bolívar til Plaza de los Virreyes, som er vestlig endestasjon på linje E og for øvrig sies å være verdens sørligste metro-stasjon. Derfra hadde jeg en kort busstur foran meg inntil jeg steg av noen kvartaler fra Estadio Nueva Espana, der kampen skulle finne sted. Martín hadde kvelden før advart meg om at dette ikke var blant byens beste områder, og det var det muligens heller ikke, men jeg opplevde heller ikke denne gang noe som minnet om problemer hverken på vei til stadionet eller i løpet av mitt opphold der.

Jeg ankom med i underkant av halvannen time til avspark, og gikk rett på billettlukene ut mot veien. Der fikk jeg snart ordnet meg en billett, og jeg valgte denne gang å betale 1 500 pesos for en ‘general‘ billett snarere enn en dyrere ‘platea‘. Det vil si at jeg ville bli stående på tribunen sammen med den harde kjerne. Selve stadionet ligger ikke langs den nevnte veien, så vi måtte følge en gangvei derfra og inn til stadionet og dets innganger. Da portene ble åpnet med drøyt tre kvarters tid til avspark, kom billettselgeren og en annen klubbfunksjonær jeg hadde slått av en rask prat med etter meg og oppfordret meg til å gå på hovedtribunen og å gi vaktene i inngangen beskjed om at de hadde tillatt det. Jeg valgte å likevel gjøre som planlagt denne gang, og tok meg inn på den ene kortsiden der jeg hadde billett.

Deportivo Espanol ble stiftet først i 1956, og har offisielt et langt navn. «Club Social, Deportivo y Cultural Espanol de la República Argentina» er nemlig det fulle navnet, så det er kanskje ikke fullt så rart at det ikke benyttes i dagligtale. Stiftelsesdatoen 12. oktober ble valgt for å markere årsdagen for Columbus’ ankomst til det amerikanske kontinentet. Allerede to år etter stiftelsen hadde klubben over 2 000 medlemmer, og mange av de var argentinere med spanske røtter. Klubben ble i 1957 tilknyttet tet argentinske forbundet og tok plass på nivå fire av argentinsk fotball, før de allerede året etter vant divisjonen og sikret seg sitt første opprykk. Tre år senere rykket de opp igjen, og i 1967 – kun ti år etter stiftelsen – rykket de opp i toppdivisjonen Primera Division.

Klubben med kallenavnet Gallegos ble den mest populære spanske klubben i Argentina, men etter nedrykk flere år på rad var de i 1972 tilbake i Primera C. De rykket imidlertid opp igjen som mestre i 1979, og ytterligere divisjonstittel og opprykk i 1984 betød en retur til toppdivisjonen. I 1985/86-sesongen noterte de seg for foreløpig bestenotering i form av en tredjeplass kun slått av toer Newells Old Boys på målforskjell. Nye gode plasseringer fulgte i form av en tredjeplass i 1998/99 og en andreplass i 1992 Clausura. Etter 14 år sammenhengende i toppdivisjonen rykket Deportivo Espanol ned i 1998, og påfølgende nedrykk betød at glansdagene var over for klubben som i disse dager spiller i Primera C, som nå altså er det fjerde nivå.

Klubben hadde på et tidspunkt fått 16 hektar å boltre seg på av de lokale myndigheter, og sammen med medlemmene selv bygget de opp et senter med diverse sportsfasiliteter. Det var imidlertid først i 1981 at Estadio Nueva Espana ble åpnet; skjønt det het da kun Estadio Espana og hadde en kapasitet på 18 000. Det ble innviet med vennskapskamp mot spanske Deportivo La Coruna, som Gallegos for øvrig vant 1-0. Det var i forbindelse med klubbens 40-års jubileum i 1996 at anlegget ble oppgradert. Moderne belysning ble installert, og stadionet utvidet slik at kapasiteten ble nesten doblet.

Den lyder nå på 32 500, og av disse byr hovedtribunen på ca 3 000 sitteplasser, mens de tre øvrige tribunene er store og flotte åpne (hovedsakelig) ståtribuner i betong som nå er malt i de spanske farger. Det skjedde etter en dugnad i 2007, da det ble tatt grep og ordnet opp etter at anlegget hadde vært stengt siden 2003 i forbindelse med at klubben nesten hadde gått konkurs. Jeg likte svært godt Estadio Nueva Espana og dets store ståtribuner, selv om de nå for tiden er altfor store for klubbens behov. Det var ikke akkurat trangt om plassen, selv ikke etter at vi nærmet oss kampstart og de mest ihuga supporterne hadde inntatt tribunen i de spanske farger.

Hjemmelaget Deportivo Espanol kjempet i toppen av tabellen og var vel derfor favoritter mot gjestene El Porvenir som på sin side befant seg helt i bunnen av tabellen. El Porvenir var jo for så vidt en av klubbene jeg allerede hadde besøkt, da jeg fire dager tidligere hadde sett at de som vertskap spilte en målløs 0-0 kamp mot Central Córdoba. Nå var det altså de som skulle være bortelag, mens vertene Deportivo Espanol var et nytt bekjentskap for meg, men ytterligere et artig sådan. Et par av hjemmesupporterne jeg snakket med var optimistiske da lagene inntok banen og ble introdusert, og vi var snart klare for avspark.

Til tross for at hjemmelaget i kraft av lagenes respektive tabellposisjoner måtte finne seg i å ha et favorittstempel, var det bortelaget El Porvenir som sjokkerte sine verter og tok ledelsen allerede etter halvannet minutt. Slurv i forsvaret straffet seg da en feilpasning endte opp hos Blas Sosa som satt inn 0-1. Til tross for dette tidlige sjokket tok Deportivo Espanol deretter et visst grep om kampen og slo tilbake etter halvspilt første omgang. En lang ball opp mot Ivo Alexis Constantino endte med at han fikk kjempet seg forbi en forsvarer og fra rundt 20 meter lobbet ballen elegant over en keeper som var på vei ut og havnet på halvdistanse. Ballen dalte inn i mål, og Deportivo Espanol hadde utlignet til 1-1; noe som fortsatt også var stillingen ved pause.

Etter hvilen fortsatte kampen i samme spor, med et hjemmelag som jaktet ledermålet mens El Porvenir forsvarte seg med nebb og klør og kom stadig nærmere ett poeng. Det virket stadig mer sannsynlig med poengdeling, men i det 84. minutt hadde Deportivo Espanol blitt tildelt et frispark ved hjørnet av 16-meteren. Leandro Luszko tok fart og sendte rett og slett ballen på nydelig vis rett opp i det bortre krysset. 2-1! Det skulle også bli tid til ett mål til, for på overtid brøt vertene et angrep og sendte ballen nærmest på måfå opp til spissen Sebastian Vivas som vant en duell og avanserte mot mål. Keeper kom ut, men bommet og satt seg selv fullstendig ut av spill, og Vivas kunne runde en forsvarer og sette ballen i mål. Med det fastsatte han også sluttresultatet til 3-1.

Alt i alt en fortjent hjemmeseier for Deportivo Espanol, som feiret tre nye poeng og fortsatt var med i kampen om opprykk. Etter å ha blitt igjen og fått med meg litt av feiringen og den gode stemningen blant supporterne, forlot jeg Estadio Nueva Espana, men hadde jo ytterligere en kamp på menyen denne lørdagen. Etter beste evne forsøkte jeg å finne frem til holdeplassen for bussen som skulle frakte meg mot neste destinasjon og kamp, og selv om det ikke bar preg av å være noen holdeplass der Google Maps hevdet den skulle være, måtte jeg ty til en forbipasserende kar som også kom fra kampen og bekreftet at bussen ganske riktig ville stoppe der. Det viste seg også å stemme, og snart var jeg på vei mot neste kamp etter at Estadio Nueva Espanol hadde svart til mine forventninger.

Argentine ground # 11:
Deportivo Espanol v El Porvenir 3-1 (1-1)
Primera C
Estadio Nueva Espana, 17 September 2022
0-1 Blas Sosa (2)
1-1 Ivo Alexis Constantino (23)
2-1 Leandro Kuszko (84)
3-1 Sebastian Vivas (90+5)
Att: ??
Admission: 1 500 ARS

Next game: 17.09.2022: All Boys v Guillermo Brown
Previous game: 15.09.2022: Liverpool v Penarol
Previous argentine game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Torsdag 15.09.2022: Liverpool v Penarol

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne torsdagen var det på tide å midlertidig forlate min base i Buenos Aires og Argentina for å ta en svipptur over til Uruguay. På en dag der kamputvalget i Buenos Aires var så som så, så jeg nemlig muligheten til å besøke og se fotball i et for meg nytt land. Et par dager tidligere hadde jeg punget ut for ferjebillett og booket overnatting i Uruguays hovedstad Montevideo, der det til og med ville være muligheter for en dobbel. Fra Buenos Aires går det altså ferjer over den brede munningen av Rio de La Plata; til Uruguay på den andre siden. Først og fremst til Colonia del Sacramento, der det går busser videre til Montevideo, men selskapet Buquebus har også noen avganger direkte til Montevideo. Denne overfarten er imidlertid såpass dyr at jeg undret meg over hvordan «folk flest» i denne delen av verden har råd til det.

Et noe rimeligere alternativ til Buquebus er Colonia Express, som ifølge det jeg ble fortalt gjerne kjøper gamle ferjer fra Buquebus og opererer mellom Buenos Aires og Colonia del Sacramento til en noe rimeligere penge. Ved denne anledningen passet det best for meg å reise med Buquebus, og for en sum som ville vært nokså typisk for en flybillett tur-retur Oslo – London bestilte jeg en returbillett med ferja til Sacramento del Colonia, som også inkluderte buss videre til Montevideo og tilbake. Etter å ha passert gjennom både argentinsk og uruguayansk grensekontroll på den argentinske siden, tok selve overfarten omtrent en time og et kvarter. Ved terminalen i Colonia del Sacramento (som jeg skulle stifte nærmere bekjentskap med senere) rakk jeg en røykepause før vi ble skysset om bord på bussen som skulle frakte oss videre til Montevideo.

Etter at vi hadde kommet oss ut av Colonia del Sacramento, fikk jeg snart bekreftet inntrykket av Uruguay som et land der en stor del av befolkningen bor i hovedstaden Montevideo mens landsbygda virker nokså øde og folketom. Kilometer etter kilometer kjørte vi på snorrette veier der det knapt var nødvendig for sjåføren å svinge på rattet, mens det var langt mellom husene og gårdene vi passerte. Bussturen tok vel rundt to og en halv time, om jeg ikke husker helt feil, før vi ankom endeholdeplassen ved terminalen eller senteret Tres Cruces i Montevideo. Rett ved siden av dette knutepunktet hadde jeg betalt rundt 650 kroner for én natts overnatting ved Hotel Ciudadano Suites, som skulle vise seg å være det muligens beste hotellet jeg hadde på turen, og jeg ble raskt sjekket inn.

Montevideo ligger ved den nordlige bredden av den store munningen til Rio de La Plata, og er på alle måter landets viktigste by; både som hovedstad, største havneby, og finansielt og kulturelt senter. Den har med sine forsteder et innbyggertall på rundt nærmere to millioner, og huser dermed en betydelig del av Uruguays befolkning på rundt 3,4 millioner mennesker. Når Uruguay nå skulle bli land nummer 20 der jeg har sett fotball, måtte jeg raskt ut i byen for å ordne billetter til dagens kamper, og det er ikke nødvendigvis bare enkelt for turister i dette landet. Noen av klubbene har online-salg, men det kreves uruguyansk bankkort, og dermed var det uaktuelt for meg. For andre klubber hadde jeg funnet ut at billetter kan kjøpes hos filialer av Redpagos eller Abitab. Jeg fant frem til en av disse rett i nærheten, men fant snart ut det skulle være enklere sagt enn gjort å kjøpe fotballbilletter her.

Jeg var ute etter billetter til kampen mellom Liverpool og storheten Penarol, i tillegg til kveldskampen mellom Defensor Sporting og Cerro Largo. Etter å ha sjekket på datamaskinen sin, fortalte karen bak disken at de ikke solgte de der, men ga meg adressen til en filial i nærheten som skulle kunne være behjelpelige. Adressen viste seg ikke spesielt enkel å finne, men da jeg spurte en tilfeldig forbipasserende men svært behjelpelig kar, slo han snart over på meget god engelsk og endte opp med å følge meg helt til den aktuelle sjappa. Frøkna bak disken der kunne fortelle at hun kun hadde lov til å selge meg en bortebillett til Liverpool v Penarol, og at de var 200 pesos dyrere, men jeg hadde ingen problem med å punge ut 800 uruguayanske pesos (ca 200 kroner; den er for øvrig mer verdt enn den argentinske).

Billett til Defensor Sporting v Cerro Largo kunne hun imidlertid ikke hjelpe meg med, men tok seg tid til å sjekke opp på nettet for meg og henviste meg deretter til den andre kjeden. Etter å ha vært innom en av deres filialer, hadde jeg nok en gang blitt sendt videre med beskjed om at de ikke solgte billetter til Defensor Sporting sine kamper, og etter at jeg deretter ble offer for ytterligere en bomtur, ga jeg rett og slett opp og valgte å konsentrere meg om den ene kampen jeg nå faktisk hadde billett til. Det var bare å kapre en taxi og beordre drosjekusken i retning av Estadio Belvedere, i Belvedere-området nordvest i byen. Selv om det viste seg at sjåføren var fan av Nacional, var det ingen sure miner fra ham selv om jeg skulle se kampen med fans fra Penarol som er deres erkerivaler.

Kanskje har det noe å gjøre med at Penarol denne sesongen lå midt på tabellen i den uruguayanske toppdivisjonen og således ikke ville utgjøre noen trussel mot hans Nacional denne gang, der de så ut til å gå mot sin tittel nummer 49 (Penarol har for øvrig 51, og de to har vært totalt dominerende i uruguayansk fotball). Vertskapet Liverpool derimot, var faktisk involvert oppe i toppkampen, men det var de gule og sorte fra Penarol som dominerte gatebildet totalt da jeg ble sluppet av ved en vei som ledet til inngangen for bortesupporterne. Det var et yrende liv, med gule og sorte fans som vrimlet rundt de diverse salgsbodene som var satt opp i området.

Liverpool Fútbol Club ble stiftet i 1915, og det er vel ikke vanskelig å forstå hvor de hentet inspirasjon til klubbnavn fra. Det er muligens også litt mindre unaturlig enn man skulle tro, for det var en viss link mellom Montevideo og Liverpool, da majoriteten av kullet som ankom Uruguay kom med båter som hadde lagt ut fra nettopp Liverpool. I tillegg vet vi jo at mange briter var involvert i både business og idrett i dette området av verden på denne tiden, og Liverpool Montevideo var da heller ikke alene om å ta et engelskinspirert navn, for det er jo som kjent en rekke av disse i Sør-Amerika. Det var uansett i 1919 at Liverpool for første gang rykket opp i Primera División.

Det virker som om det er først i senere år, etter seneste opprykk i 2015, at klubben har begynt å gjøre seg bemerket på alvor med tanke på tittelkamp på øverste nivå. I Uruguay har de et system som for oss kan virke noe snodig, der sesongen er delt inn i tre deler. Først har man ‘vårsesongen’ (i hvert fall for oss på den nordlige halvkule) Apertura, deretter en mellomrunde kalt Torneo Intermedia der lagene deles inn i to grupper, og til slutt den avsluttende Clausura før poengene legges sammen for å kåre en vinner. Liverpool vant i 2019 det nevnte ‘mellomspillet’, men kan ikke kalles seriemester av den grunn, siden den æren i Uruguay kun går til sammenlagtvinneren det året. Det kvalifiserte de i hvert fall for den påfølgende sesongens utgave av Supercopa Uruguaya, som er en slags variant av den engelske Charity Shield som man her har operert med siden 2018.

I 2020 vant Liverpool den tredje og avsluttende delen av seriespillet, Clausura, men endte sammenlagt på en andreplass og måtte se seg slått av Nacional. Nå i 2022 hadde de faktisk vunnet årets Apertura, så de hadde fortsatt muligheter til å hanke inn sin første nasjonale ligatittel. Det er lettere sagt en gjort for klubbene som konkurrerer med de langt større Montevideo-gigantene Penarol og Nacional, og det var da også sistnevnte som nok en gang skulle bli en vrien nøtt (og som jeg så vidt var inne på endte opp med å vinne tittelen). Ellers skal det for ordens skyld kanskje også nevnes at Montevideo-utgaven av Liverpool FC ikke spiller i rødt, men i mørkeblå drakter med svarte vertikale striper.

Estadio Belvedere ble åpnet i 1909, og var først hjemmebane for Montevideo Wanderers og en ikke lenger eksisterende klubb ved navn Platense. Disse klubbene måtte forlate stadionet da det skulle bygges nytt sykehus på tomten. Selv om grunnsteinen ble lagt, stoppet imidlertid det hele opp, og det ble aldri noe av sykehuset. Det åpnet for at Liverpool FC kunne flytte inn i 1938, siden Montevideo Wanderers i mellomtiden hadde fått seg ny hjemmebane. Dette er for øvrig også på dette stadionet at Uruguays landslag i 1910 for første gang brukte sine lyseblå drakter de har blitt kjent for. I dag har man åpne tribuner på alle fire sider, mens kapasiteten spriker fra 7 780 til 10 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til.

Som vanlig er i denne delen av Sør-Amerika, er det høye gjerder mellom banen og tribunene, og Penarol-fansen hadde hengt opp en enorm mengde med flagg og bannere på gjerdet langs langsiden de hadde til rådighet; noe som gjorde at mange hadde en utfordring med å få god utsikt over det som skjedde på banen. Selv om jeg hadde blitt vant til lukten av marihuana under kampene i Argentina, skulle det også nå nye høyder her blant Penarol-fansen, der det nærmest lå en konstant sky over hele deres langside og man til enhver tid kjente en sterk eim fra jointene som åpenlyst gikk på rundgang. De fikk se at det var vertene som var best i første omgang, og allerede fem minutter ut i kampen hadde de en stor trippel-sjanse der Penarol ble reddet av tre blokkeringer. Liverpool klarte kort forklart ikke å straffe et skuffende Penarol før hvilen, og derfor var det målløst halvveis.

Gjestene var mer med etter pause, men det var en utvisning til hjemmelagets Axel Prado halvveis ut i andre omgang som var medvirkende til å bikke kampen i deres favør. Fem minutter etter dette hadde innbytter Sergio Núnez en avslutning som ble reddet på streken. Det var dog helt på tampen at vi fikk dramaet. I det 87. minutt var hjemmelagets ti menn nære på å ta ledelsen med et frispark som smalt i tverrliggeren, men to minutter senere var det i stedet Penarol som kunne juble. På et hjørnespark stupte Brian Mansilla frem og headet inn 0-1, og utløste et enda større lurveleven på bortetribunen. I det tredje overtidsminutt hadde Penarol ballen i nettet igjen, men denne gang ble det avblåst for offside, og det endte dermed 0-1.

Jeg hadde vurdert å ta en taxi videre til Defensor Sporting sin hjemmebane for å prøve lykken og kanskje få kloa en billett, og det er jo slett ikke umulig at det hadde latt seg gjøre, men jeg hadde nå allerede slått det fra meg og sa meg egentlig fornøyd med dagens dont i Montevideo. Derfor forhastet jeg meg ikke, men stoppet for å kjøpe en chori og en grapefrukt-brus fra en vogn like bortenfor utgangen. Jeg tuslet sakte bortover og overvar det yrende folkelivet rundt meg før jeg satt kursen tilbake mot hotellet. Bussen jeg trodde jeg skulle med, viste seg å visstnok ikke gå dit jeg trodde, og det samme var tilfelle med neste buss jeg forsøkte meg på, så jeg vinket like gjerne på en passerende taxi og fikk den til å skysse meg tilbake til hotellet, der jeg unnet meg en øl eller to i hotellbaren. Dagen etter skulle jeg igjen returnere til Buenos Aires, men da med en fotballfri dag på menyen.

Uruguayan ground # 1:
Liverpool v Penarol 0-1 (0-0)
Primera División
Estadio Belvedere, 15 September 2022
0-1 Brian Mansilla (89)
Att: 5 000 (est)
Admission: 800 UYU

Next game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir
Next uruguayan game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Previous game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne dagen hadde jeg allerede sett Berazategui beseire sine gjester Excursionistas 2-0 da jeg trasket tilbake mot Berazategui jernbanestasjon. Jeg hadde dog ytterligere en kamp på menyen, men det hadde ikke vært noen selvfølge at jeg skulle få med meg kveldskampen mellom Lanús og gigantene Boca Juniors. Den andre kveldskampen i Buenos Aires-området denne dagen var oppgjøret mellom River Plate og Banfield, og det er ikke spesielt enkelt å få billett til River Plate sine hjemmekamper uten å betale skjorta og vel så det. Om ikke like håpløst som hjemmekampene til Boca, er det i hvert fall svært vanskelig, og kampen var nå uansett utsolgt. Det var uansett Lanús-kampen jeg hadde kikket på, og jeg hadde forhåpninger om å få en billett til den. Men så kom billettinformasjonen noen dager i forkant…

Det ble bestemt at man måtte være medlem (eller såkalt sosio) for å få komme inn på kampen; muligens et forsøk på å hindre Boca-fans i å kjøpe billetter (bortesupportere er jo som kjent fortsatt bannlyst i argentinsk fotball). Det stakk imidlertid også kjepper i hjulene for undertegnede, og min dobbel hang i en meget tynn tråd. Noen dager tidligere hadde jeg imidlertid gjestet Ferro Carril Oeste, og i den forbindelse truffet på klubbens tidligere og mangeårige president ‘Toto’ Evangelista da det viste seg at han rett og slett var eieren av etablissementet jeg da hadde ladet opp på. Jeg hadde fått hans nummer for å holde kontakten, og var etter hvert frekk nok til at jeg tirsdag formiddag sendte ham en melding og spurte om han tilfeldigvis hadde noen forbindelser i Lanús-systemet som eventuelt kunne hjelpe.

‘Toto’ svarte ganske raskt at han skulle forhøre seg og gi meg beskjed, og under en time senere dumpet det ned en melding på WhatsApp med to billetter vedlagt og beskjed om å ta med meg en venn og hygge meg. Det var bare å takke og bukke nok en gang, og jeg skulle jo for øvrig også treffe på ‘Toto’ igjen under mitt opphold i den aldeles fantastiske byen Buenos Aires. Hvem skulle så få være med på kamp på Estadio Ciudad de Lanús? Allerede før avreise fra Norge hadde jeg kommet i kontakt med Marina og Fernando, som jeg også traff da jeg så turens første kamp hos Independiente. I tillegg til å være Independiente-fans, er de også groundhoppere, og selv om de selvsagt hadde besøkt Lanús en rekke ganger allerede, spurte jeg om en av de hadde lyst til å være med.

De takket for tilbudet, og det ble til slutt Fernando som skulle være med. Han var for øvrig til hjelp i rollen som ‘rådgiver’ en rekke ganger i løpet av turen, så det var greit å kunne få gjengjelde tjenesten noe. Avtalt møtested ble et av kryssene ved Plaza Sarmiento i Lanús, og for å komme meg dit tok jeg nå toget fra Berazategui tilbake til ‘Dario Maxi’ (Avellaneda) og byttet til et tog sørover igjen på en annen linje der nest første stasjon var Lanús. Etter en liten spasertur var jeg rett ved møtestedet i god nok tid til at jeg unnet meg en aldri så liten rast på serveringsstedet El Bar de La Plaza. Jeg rakk å bevilge meg en øl der før jeg gikk de få meterne bort til krysset for å møte Fernando som hadde parkert et steinkast unna.

Lanús er en by som har blitt spist opp av storbyen Buenos Aires, og som i dag fremstår som en av de største av byens sørlige forsteder. Den hadde ved siste folketelling i 2010 et innbyggertall på drøyt 212 000, og er administrasjonssenter for Lanús partido, hvis innbyggertall på samme tid var drøyt 453 000. Lanús er et viktig industrielt sentrum, og for øvrig kan det også legges til at det var her tidenes sannsynligvis beste fotballspiller Diego Armando Maradona ble født i 1960. Lenge før den tid hadde imidlertid byen i 1888 blitt grunnlagt som Villa General Paz, oppkalt etter en general i den argentinske borgerkrigen. Det var i 1955 at byen ble omdøpt til dagens navn, etter Anacarcis Lanús, som var grunneieren som byen den gang hadde blitt grunnlagt på.

Tilbake i 2022 gikk jeg sammen med Fernando nå mot Estadio Ciudad de Lanús, som skulle være åsted for kveldens kamp. Han hadde flere besøk der fra tidligere, mens det naturlig nok ville være undertegnedes første visitt. Etter at vi hadde identifisert oss og blitt ransaket, fikk vi slippe gjennom, og i den forbindelse kan det nevnes at jeg nå hadde blitt såpass erfaren at jeg hadde fått med meg at de tilsynelatende sjelden sjekker eventuelle hetter. Derfor hadde det nå blitt det faste stedet å gjemme lighteren (etter at jeg fikk en konfiskert hos Banfield), og for sikkerhets skyld også nødladeren.

Club Atlético Lanús ble stiftet i 1915 ved at to lokale foreninger slo seg sammen, og de spilte først i División Intermedia, som på den tiden opererte på nivå to av argentinsk fotball. Det var i 1919 at de for første gang rykket opp i toppdivisjonen, men med unntak av en tredjeplass i 1927, gjorde de vel ikke altfor mye ut av seg der, og i 1934 ble de til og med truet til å spille sammen med den lokale rivalen Talleres de Remedios de Escalada under navnet Unión Talleres-Lanús. Det var faktisk forbundet som truet med degradering om de ikke adlød, men heldigvis ble det reversert året etter. Til tross for flere svake sesonger (særlig før dette), forble Lanús i toppdivisjonen frem til 1949, da de rykket ned på meget kontroversielt vis.

Lanús var involvert i bunnstriden sammen med Huracán og storheten Boca Juniors, men i siste runde hadde sistnevnte knust nettopp Lanús 5-1 og med det tatt seg opp fra jumboplassen og gått forbi Lanús og Huracán. Det ble bestemt at de to sistnevnte skulle spille kvalifisering om hvem som skulle rykke ned, og mans Huracán vant den første kampen 1-0, seiret Lanús 4-1 i returmøtet. Dette var imidlertid før man avgjorde slikt på sammenlagt målforskjell, så en tredje og avgjørende kamp ble arrangert. På stillingen 3-3 ble Lanús tildelt straffespark, men Huracán-spillerne var uenige i avgjørelsen og forlot banen og nektet å fullføre kampen. Ikke bare avsto forbundet fra å straffe Huracán, men besluttet også at kampen skulle spilles på nytt. I den ledet Huracán 3-2 da Lanús mente seg snytt for straffe og gikk av banen slik motstanderen hadde gjort forrige gang. Denne gang besluttet imidlertid forbundet at 3-2 skulle stå som sluttresultat, og degraderte Lanús.

Riktignok returnerte Lanús på første forsøk, og hadde også en rekke gode plasseringer i 1950-årene (som andreplassen i 1956), men ble etter hvert et lag som nokså hyppig vekslet mellom spill i de to øverste divisjonene. Flere av nedrykkene kom også på kontroversielt vis. På siste halvdel av 1970-årene rykket de også ned på nivå tre og hadde en stor gjeld. De klarte imidlertid å snu det, men den virkelige oppturen startet i 1990-årene. Tilbake blant eliten noterte de seg igjen for plasseringer som nå ga kvalifisering til de kontinentale cupturneringene. Under ledelse av Héctor Cúper vant de 1996-utgaven av (den ikke lenger eksisterende) Copa CONMEBOL (som var en slags søramerikansk utgave av vår UEFA Cup) etter å ha slått colombianske Independiente Santa Fé i finalen.

I 2007 vant Lanús det årets Apertura, og sikret seg dermed sin første ligatittel og nasjonale tittel. I 2013 hanket de også inn en ny kontinental tittel; nemlig den nye Copa Sudamericana (som kan sammenlignes med vår Europa League). Det var brasilianske Ponta Preta som ble slått i finalen. Tre år senere – i 2016 – ble også ligatittel nummer to vunnet, og året etter var de tapende finalist i den gjeveste av de søramerikanske kontinentale cupene, nemlig Copa Libertadores. De hadde imponert ved å slå ut selveste River Plate 4-3 sammenlagt i semifinalen, men tapte begge finalekampene mot brasilianske Gremio. Fernando gjorde meg oppmerksom på en José Sand, som nå var innbytter for Lanús, men som han fortalte var en klubblegende som hadde vært med på begge ligatitlene og også ble ligaens toppscorer da de vant den første.

Estadio Ciudad de Lanús sto ferdig i 1929 på land gitt av det britiskeide Buenos Aires Great Southern Railway (Ferrocaril del Sud), og har vært klubbens hjemmebane siden den gang. De første tribunene var bygget i tre, som var vanlig den gang, og året etter åpningen ble kapasiteten utvidet til 30 000. Den første betongtribunen ble bygget tidlig i 1960-årene, og i 1993 startet de jobben med å erstatte de gjenværende tretribunene med betong. Etter forsinkelser underveis ble dette ikke fullført før i 2003, og i 2010 startet arbeidet med å få tak over deler av tribunene. Det er vel i det hele tatt ikke spesielt mange argentinske stadioner som har mer overbygg, og dagens kapasitet er på rundt 47 000. Mellom selve banen og hovedtribunen vi befant oss på har man faktisk en vollgrav, komplett med både vann og små fisk!

Mens hjemmelaget Lanús befant seg helt nede i bunnsjiktet, kunne Boca Juniors overta en i hvert fall midlertidig tabelltopp med borteseier før serieleder Atlético Tucumán først skulle i aksjon dagen etter. Brian Blando kom til den første muligheten for Lanús, men skuddet ble greit reddet av Boca-keeper Agustín Rossi. I det 19. minutt hadde Boca et flott angrep der de dundret nedover høyrekanten, og innlegget fra Juan Ramírez havnet hos Óscar Romero, men han fikk ikke helt dreis på avslutningen, og fra god posisjon gikk den over mål. I en meget sjansefattig første omgang skulle det vise seg å bli den største sjansen de visstnok rundt 12 000 tilskuerne fikk se, og vi håpet på litt mer action etter pause da jeg benyttet hvilen til å oppsøke matutsalget.

Drøyt ti minutter ut i andre omgang kom Lanús til en god mulighet, men innlegget fra Brian Blando ble med nød og neppe slått vekk av Boca-keeperen slik at det ikke nådde frem til en Luciano Boggio som ville hatt bortimot åpent mål. For bortelaget prøvde innbytter Luca Langoni seg, men Lanús-keeperen reddet greit, og det var i det hele tatt en nokså sjansefattig affære som gikk mot 0-0 da avgjørelsen falt i kampens siste ordinære minutt. Et minutts tid etter at deler av Lanús-fansen mente at gjestenes Carlos Zambrano burde fått det røde kortet, stormet Frank Fabra ned på venstresiden og la inn til innbytter Darío Bernadetto som plasserte ballen opp i nettaket. 0-1, og etter noen overtidsminutter ble det også sluttresultatet. En viktig seier for Boca, som tok over tabelltoppen (og som vi nå vet til slutt også sikret seg nok en ligatittel).

Fernando hadde tilbudt meg skyss tilbake til hotellet, men da vi returnerte til hans bil, fikk han rett og slett ikke start på kjerra. Jeg mistenkte flatt batteri, men det var det tydeligvis ikke altfor enkelt å få rask hjelp med. Fernando ringte til slutt en argentinsk variant av NAF, som anslo en ventetid på bortimot halvannen time. Klokka hadde etter hvert passert midnatt, og jeg skulle tidlig opp for å ha ferja til Uruguay dagen etter, så Fernando forsikret om at han ville klare seg der alene og ba meg komme meg av gårde. Togene hadde dog sluttet å gå, og jeg måtte krysse jernbanelinja over til en hovedferdselsåre der jeg sto et kvarters tid før jeg fikk vinket ned en passerende taxi. Heldigvis er jo også taxi billig i Argentina, og drosjekusken fikk sluppet meg av rett foran inngangsdøra på hotellet, der jeg straks fant senga for å få noen timer på øyet.

Argentine ground # 10:
Lanús v Boca Juniors 0-1 (0-0)
Primera Division
Estadio Ciudad de Lanús, 14 September 2022
0-1 Dario Benedetto (90)
Att: 12 000 (est)
Admission: Free (complimentary)

Next game: 15.08.2022: Liverpool Montevideo v Penarol
Next argentine game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir
Previous game: 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Også denne onsdagen var det duket for en dobbel i Buenos Aires, selv om det ikke hadde vært noen selvfølge at jeg skulle kunne få til akkurat det. De to kveldskampene på menyen involverte storbyens to fotballgiganter, med River Plate i hjemmekamp mot Banfield og Boca Juniors borte mot Lanús. Om det kanskje ikke er fullt like håpløst å få tak i billetter til River Plates hjemmekamper som ved Boca Juniors’ hjemmekamper, er det i hvert fall gjerne svært vanskelig (og dyrt). Jeg satt min lit til at jeg skulle klare å få en billett til Lanús v Boca Juniors, men jeg fryktet at denne planen falt i fisk da Lanús et par dager i forkant hadde bestemt seg for at man kunne ville slippe inn såkalte sosios, altså medlemmer. Dobbelen hang i en tynn tråd!

Redningen kom i form av en ny bekjent jeg hadde fått kontakt med to dager før, og det kan lønne seg å ha visse forbindelser. På mandagen hadde jeg nemlig besøkt Ferro Carril Oeste og blitt kjent med deres tidligere mangeårige president ‘Toto’, så jeg var nå frekk nok til å spørre ham om han tilfeldigvis hadde noen kontakter i Lanús. Han leverte så til de grader, og ordnet biffen slik at dobbelen var sikret, men mer om det og Lanús-kampen i neste kapittel. Nå skal det nemlig først omhandle del 1 av onsdagens dobbel, og den skulle finne sted i Berazategui, i den sørøstlige utkanten av Buenos Aires. Det betød at jeg etter frokosten på hotellet også denne dagen satt kursen sørover med Subte (metro) fra Bolívar til Constitución via et bytte ved Independencia; en strekning jeg følte at jeg snart kunne gjøre unna i blinde.

Også togturen gikk deretter denne gangen langs en av linjene sørover eller sørøstover fra Plaza Constitución, men jeg skulle være med litt lenger enn tidligere. Etter rundt 35 minutter på toget, steg jeg av jernhesten ved Berazategui stasjon, og hadde derfra omtrent et kvarters gange foran meg. Berazategui var på 1800-tallet en liten og nokså landlig by, men det endret seg etter jernbanens ankomst i 1872. Ved siste folketelling var det rundt 167 000 innbyggere i byen som nå er hovedsete i et partido med samme navn og som også har et folketall på omtrent det dobbelte. Vi befinner oss her drøyt to og en halv mil sørøst for sentrale Buenos Aires, der Berazategui i dag fremstår som en av de ytre bydelene i ‘Greater Buenos Aires’. Stedet kalles gjerne også landets glasshovedstad, fordi det har vært og er et viktig senter for glassproduksjon.

Nå var det fotballen jeg hadde kommet hit ned for, og det hadde jeg også gjort med svært god tid til avspark. Etter at jeg dagen i forkant hadde fulgt med på billettinformasjonen, fikk jeg nemlig med meg at billettsalget på kampdagen ville stenge to timer før kampstart. Dermed var det bare å være tidlig ute for å sikre meg en billett fra billettlukene, og uten problemer fikk jeg byttet 1 500 pesos mot en platea-billett (langside). Deretter var det bare å slå i hjel drøyt to timer i et område der det ikke var altfor mye å gjøre, og med et litt suspekt blokkområde som nærmeste nabo på andre siden av veien. Det var om ikke annet en kiosk i nærheten slik at jeg fikk kjøpt meg noe å leske strupen med mens jeg ventet i den varme vårsola, beskuet de forskjellige veggmaleriene av Maradona som er å finne også her, og observerte de fremmøtte politistyrkene gjøre seg klare til kamp.

Klubben jeg skulle besøke var altså Asociación Deportivo Berazategui, for å bruke dens fulle navn. Den ble stiftet i 1975, og de oransje draktene og fargene som klubben assosieres med ble valgt etter inspirasjon fra det nederlandske landslaget som hadde skapt oppsikt med imponerende prestasjoner i VM i Vest-Tyskland året før. AD Berazategui ble medlem av det argentinske forbundet AFA i 1976, og debuterte samme år i Primera D, der de faktisk gjorde det så godt at de sikret opprykk på første forsøk. Etter ni sesonger i Primera C, ble de tildelt en av de seks ledige plassene i Primera B Metropolitana etter en restrukturering av divisjonssystemet, selv om Berazategui hadde endt 1985-sesongen på nedre halvdel og faktisk sikret plassen med et nødskrik.

Berazategui var snart tilbake i Primera C, men sikret seg i 1990 nytt opprykk etter en sesong der de gikk 44 kamper ubeseiret. For å gjøre en lang historie kort, er de nå igjen å finne i Primera C, der de denne dagen skulle ta imot et bortelag hvis hjemmebane jeg allerede hadde besøkt og sett kamp på i løpet av turen; nemlig Excursionistas, som hadde tatt turen fra de nordlige delene av Buenos Aires. Etter litt ventetid kunne jeg etter hvert la meg ransake og bli sluppet innenfor portene på stadionet som heter Estadio Norman Lee og er oppkalt etter en av personene som bidro med tomt til en hjemmebane for klubben.

Som vanlig er på argentinske anlegg var det ikke mulig å bevege seg rundt banen eller over på de øvrige seksjoner da de var omhyggelig atskilt med høye og solide gjerder. På langsiden der jeg befant meg har man en åpen tribune som er opphøyet fra bakken og entres ved hjelp av trapper i forkant. Det ble fortalt meg at denne konstruksjonen skulle stamme fra San Lorenzos gamle hjemmebane Gasómetro, og den dekker uansett kun en liten del av langsiden. Lenger bortenfor var det et matutsalg som jeg igjen måtte oppsøke for å få slukket tørsten. Bak det ene målet – sett til høyre herfra – er det en åpen betongtribune som er nokså typisk for det jeg skulle oppleve under mitt opphold i Argentina.

Det var på sistnevnte kortside at mange ivrige hjemmefans skulle skape liv, men det skulle de sannelig også gjøre på motsatt langside der det var færre fasiliteter. Uten å foregripe begivenhetenes gang, hadde de rett og slett én gruppering på hver side som begge sto på i løpet av kampen med sang og selvsagt instrumenter, og lydbildet skulle til tider bli litt ‘slitsomt’ for en som befant seg midt mellom de to grupperingene da de hadde forskjellig repertoar. Status var den at bortelaget Excursionistas kjempet helt i toppen og pustet lederlaget Deportivo Espanol i nakken. Berazategui befant seg litt lenger bak, men på øvre halvdel av tabellen, og hadde et godt håp om å sikre seg en plass i kvalifiseringen, så det var viktige poeng på spill.

Det var hjemmelaget som etter hvert tok en viss kontroll der ute på gressmatta, og etter halvspilt første omgang sendte Nahuel Pombo de oransje vertene i føringen med et frispark rett i mål fra drøyt tjue meter. 1-0, men fem minutter senere kunne det fort vært duket for en utligning. En av Excursionistas-angriperne ble spilt gjennom og rundet keeper, men avslutningen gikk like over. I det 34. minutt doblet i stedet Bera sin ledelse, og det skjedde etter at de vant ballen i offensiv sone. Innlegget ble styrt i mål av Ciro Campuzano, og det sto 2-0. Noen minutter før pause var gjestene nære på en redusering, men avslutningen traff innsiden av stolpen, og dermed sto det fortsatt 2-0 da lagene tok pause.

Etter at jeg hadde benyttet hvilen til å få meg en matbit, så jeg at Excursionistas forsøkte å komme seg inn igjen i kampen, men det lyktes de ikke helt med. Enklere ble det selvsagt ikke av at de etter rundt en times spill ble redusert til ti mann etter at bortelagets forsvarer Emilio Porro mistet hodet og slo etter en motstander, for deretter å bli belønnet med rødt kort. Likevel hadde Excursionistas en god mulighet da de etter halvspilt andre omgang skjøt like utenfor. Jeg satt med en følelse av at det for Berazategui sin del nå var litt transportetappe, og kampen ebbet da også ut uten ytterligere scoringer eller store målsjanser. Seier 2-0 til Berazategui altså, og med det registrerte de sin tredje strake seier.

Jeg hadde hygget meg på Estadio Norman Lee, som for øvrig også skulle vise seg å bli den østligste banen jeg så kamp på i Argentina på denne turen (og den nest sørligste, kun knepent slått av Claypole). Mens de oransje fortsatt feiret tre poeng, forlot jeg etter hvert åstedet og spaserte tilbake til Berazategui jernbanestasjon. Jeg hadde jo som nevnt nok en kamp på menyen, etter at ‘Toto’ hadde vært behjelpelig med billetter til kampen Lanús v Boca Juniors. Jeg hadde til og med fått to billetter, og hadde derfor invitert med meg en argentinsk kar som jeg allerede hadde rukket å bli kjent med der nede. Men mer om det i neste kapittel.

Argentine ground # 9:
Berazategui v Excursionistas 2-0 (2-0)
Primera C
Estadio Norman Lee, 14 September 2022
1-0 Nahuel Pombo (23)
2-0 Ciro Campuzano (34)
Att: ??
Admission: 1 500 ARS

Next game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors
Previous game: 13.09.2022: Racing Club v Patronato de Paraná

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 13.09.2022: Racing Club v Patronato de Paraná

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde allerede fått med meg én kamp denne dagen da jeg forlot Estadio Enrique de Roberts etter å ha sett hjemmelaget El Porvenir spille en målløs kamp mot Central Córdoba. Jeg hadde ytterligere én kamp på menyen, og den involverte et hjemmelag og et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å besøke; nemlig Racing Club og deres hjemmebane El Cilindro. Det betød at jeg etter å ha tuslet tilbake til Gerli togstasjon nå måtte bli med jernhesten tilbake én stasjon i retning sentrale Buenos Aires – til Avellaneda, der jeg nok en gang steg av på stasjonen som nå har det noe kompliserte navnet ‘Dario Santillán y Maximiliano Kosteki’. Denne het tidligere Avellaneda, men ble senere omdøpt til minne om to unge menn som ble drept her i 2002. Den omtales nå gjerne som det noe enklere ‘Dario Maxi’.

Ikke langt fra denne stasjonen holder to av de såkalte ‘Big 5‘ i argentinsk fotball til; nemlig de to rivalene Independiente og Racing Club, som også er svært nære naboer (stadionet til Independiente kan skimtes i bakgrunnen på det andre bildet). Det var førstnevnte som hadde fått æren av å bli den første argentinske klubben jeg besøkte, men nå var det erkerivalen sin tur til å celebert besøk av undertegnede. Etter å ha erfart visse startvansker på turen, hadde jeg i forbindelse med Racing Clubs kamp mot Patronato de Paraná denne gang funnet ut av tidspunktene for billettsalg, og hadde dagen før brukt mandag formiddag til å dra hit ned for å sikre meg en billett til denne kampen (de to første bildene er fra da). Den hadde kostet 4200 pesos for seksjonen jeg valgte meg i etasjen over klubbens barra brava gruppering La Guardia Imperial.

Det er vel ensbetydende med omtrent 250 norske kroner i henhold til den offisielle kursen, men så skal man også huske at jeg hadde vært smart nok til å ta med meg amerikanske dollar som jeg vekslet inn til bortimot dobbelt kurs på den ‘uoffisielle’ markedet. Som på så mange andre områder, kan det nemlig lønne seg å sette seg inn i visse saker og ting når man kommer som ‘førstereisgutt’ på ferie til Buenos Aires og Argentina. Første stopp med toget etter avgang fra Gerli var som nevnt nettopp ‘Dario Maxi’, og da jeg nå gikk av der hadde jeg faktisk flust med tid frem mot avspark, og hadde planlagt å benytte denne til å sjekke ut et par av vannhullene i nærheten og således slå i hjel litt tid med et par øl der.

Med fare for å gjenta meg selv: Avellaneda er for øvrig i utgangspunktet en egen by, men fremstår på alle måter som en bydel i Buenos Aires. Grensene til selve Buenos Aires by synes å gå ganske langt inn mot byen, slik at den har et beregnet folketall på rett i overkant av tre millioner, mens ‘Greater Buenos Aires’ har et sted mellom 15 og 16 millioner innbyggere, og dermed huser rundt en tredel av Argentinas befolkning. Storbyen er delt inn i flere partidos, eller bydeler, der Avellenada er administrasjonssenter for ‘bydelen’ med samme navn. Denne har rundt 350 000 innbyggere, og administrasjonsbyen ble grunnlagt under navnet Barracas al Sur, men fikk navnet Avellaneda i 1904. Det er en havneby, og har vært og er fortsatt også et viktig industrielt senter.

Første stopp på min lille pre match pubrunde i Avellaneda ble ølhallen Harlem, der jeg valgte meg en IPA fra Horniga Negra mikrobryggeri. Dette etablissementet er et av flere som ligger nokså tett langs gata Juan Bautista Palaá, og det var ikke mange meterne til neste stopp; bryggeripuben Pier 54. Der ble det en cider i form av deres 1953 Cidra, før jeg krysset diagonalt over veien og også stoppet innom bryggeripuben 1870 Cervecería. Uten at jeg er kar over å erindre hva jeg lesket strupen med der, var det i hvert fall noe godt fra deres utvalg av egne øl. Det var også temmelig travelt der da det tross alt dro seg sakte men sikkert mot avspark. Skjønt jeg var fortsatt tidlig ute da jeg med rundt en time til kampstart brøt opp og trasket bortover mot El Cilindro, der kampen skulle sparkes i gang klokka 21.30.

Racing Club de Avellaneda ble stiftet i 1903, og bedriver som mange andre argentinske klubber en rekke idretter, men det er fotballen de er mest kjent for og som det her skal dreie seg om, og innen den idretten er de en av gigantene i argentinsk fotball. Dette gjenspeiles blant annet i et av kallenavnene; El Primer Grande (den første store), som blant annet henspeiler på at de ble verdens første klubb til å vinne sju strake ligatitler. Det skjedde etter at de i 1910 sikret opprykk til toppdivisjonen, og i perioden 1913-1919 hanket de inn disse titlene i tillegg til flere cuptitler. Nye ligatitler fulgte i 1921 og 1925, og etter krigen vant de ligatittelen tre år på rad i perioden 1949-51 og deretter i 1958 og 1961. Det gjeve Copa Libertadores-troféet havnet deretter i pokalskapet i 1967.

Fra 1960 spilte man om den gjeve Intercontinental Cup, der vinneren av den gjeveste europacupen møtte vinneren av det søramerikanske motstykket Copa Libertadores. Slik var det frem til den i 2004 dessverre ble erstattet av VM for klubblag. I 1967 ble Racing Club den første argentinske vinner av denne turneringen, som på den tiden gjerne var preget av voldelige oppgjør som gjerne ble redusert til regelrette slag. På dette tidspunktet hadde brasilianske klubber allerede trukket seg ut av nettopp denne grunnen, og selv om det muligens skulle bli enda verre to år senere, ble også finalen i 1967 så voldelig at det startet en diskusjon om tiltak for å få en slutt på dette.

I 1967 var det Celtic som var finalemotstander for Racing Club, og på dette tidspunktet ble den fortsatt spilt over to kamper. Celtic vant 1-0 i Glasgow, mens Racing vant 2-1 foran 120 000 tilskuere i Avellaneda – visstnok argentinsk tilskuerrekord. Selv om bortemål hadde blitt tatt i bruk av UEFA to år tidligere, var det foreløpig ikke tilfelle i denne turneringen, så det ble arrangert en tredje og avgjørende kamp. Det ble bestemt at den skulle spilles i Urguguays hovedstad Montevideo, og det var denne som ble så voldelig at den skulle bli kalt ‘Slaget om Montevideo’. Det ble delt ut seks røde kort, og en rekke spillere slapp unna med ting som i dag ville gitt både soleklare røde kort og suspensjoner. Selv om Celtic fikk sitt fjerde røde helt på tampen, ble kampen faktisk fullført med den aktuelle Celtic-spilleren på banen, men Racing Club vant heldigvis kampen 1-0.

Argentinerne er åpenbart ekstremt overtroiske, og spesielt gjelder dette tydeligvis fotball. Det skal ikke nødvendigvis veldig mye til for å få ord på seg for å være mufa – et argentinsk ord som beskriver noe eller noen som bringer ulykke. Nå hadde det seg slik at mens Racing var i Montevideo for å spille denne nevnte tredje og avgjørende finalen mot Celtic, hadde fans av deres erkerival Independiente sneket seg på El Cilindro og begravet sju svarte katter under gressmatta! Etter dette ble det faktisk en lang trofé-tørke i Racing, og de rykket til og med ned i 1983 (etter at man endret nedrykksreglene i Racings disfavør; de ville beholdt plassen med det gamle systemet) og måtte tilbringe to år på nivå to.

Klubben som for øvrig også lyder kallenavnet La Academia hadde etter hvert bestemt seg for å grave opp banen for å fjerne kattene. De fant kun seks av de sju, og selv om de håpet det skulle hjelpe, fortsatte altså problemene og trofé-tørken. I 1998 utførte man til og med en eksorsisme uten at det heller hjalp. Det var først da man i 2001 drev utbedrende arbeid ved El Cilindro at de kom over og fikk fjernet levningene av den sjuende og siste katten, og de endte faktisk det året opp med å vinne ligatittelen for første gang på 35 år. Man kan sikkert glise litt av alt dette, men for mange argentinere er dette blodig alvor. Uansett vant de igjen ligatittelen i 2014, og tok sin attende og foreløpig siste ligatittel i 2019, men var nå igjen en av klubbene som kjempet helt der oppe i toppen av tabellen.

Etter at jeg hadde blitt ransaket og fått identifisert meg, fikk jeg stige innenfor portene på et stadion jeg hadde hatt høye forventninger til. Jeg ble ikke skuffet. Stadionet heter offisielt Estadio Presidente Juan Domingo Perón, etter den tidligere argentinske presidenten, men kalles altså El Cilindro grunnet sin runde form. Etter at man startet planleggingen av dette i 1944, var det først i 1950 at Racing Club kunne ta det i bruk som sin nye hjemmebane. Det har to etasjer med tribune rundt hele anlegget, og den gang var det åpne tribuner, for taket kom visst først i 1990-årene. Selv om kapasiteten kanskje ikke er helt det den var på det største, rommer El Cilindro 61 000 tilskuere; noe som gjør det til det nest største fotballstadionet i Argentina.

En noe spesiell og artig detalj er at man her ikke bare har nøyd seg med de høye gjerdene mellom tribunene og banen, men i tillegg har hatt en vollgrav! Den kunne jeg ikke se, så muligens er den nå fjernet(?), men jeg skulle se andre eksempler på dette i Argentina. Til tross for anleggets ovale form, kommer man meget tett på banen på kortsidene og ikke minst i svingene, mens det på langsidene er mer rom mellom banen og tribunene. I løpet av kampen skulle jeg da også få se at politiet måtte i aksjon ved hjørnespark til bortelaget, da et par av de rett og slett gikk frem og holdt sine skjold over spilleren som tok corneren. Neppe særlig ideelt for den aktuelle spilleren, men igjen litt spesielt, og det er selvsagt ikke helt uten grunn at dette blir gjort.

Manet frem av meget entusiastiske supportere fra La Guardia Imperial var det Racing som tok tak i kampen allerede fra start, og allerede etter 4-5 minutter hadde de hatt to store sjanser til å ta ledelsen, med blant annet en heading som strøk utsiden av stolpen. Noen minutter senere var de igjen centimetere unna ved Maximiliano Romero, og i det 19. minutt var Gabriel Hauche nære på å styre inn et innlegg på bakre stolpe. Etter halvspilt omgang måtte Patronato-keeperen igjen i aksjon for å hindre baklengs, og det begynte å bli ganske utrolig at ikke vertene var i ledelsen. Gjestene fra Entre Ríos-provinsen holdt foreløpig unna, og hadde med ti minutters tid til pause selv sin beste sjanse hittil, men Racing-keeperen vartet opp med en glimrende redning for å hindre scoring mot spillets gang. Det var dermed fortsatt målløst ved pause da jeg oppsøkte et av matutsalgene for å få meg litt mat og en brus.

Gjestene hadde kommet mer med mot slutten av første omgang, og det var de som produserte den første skikkelige sjansen etter hvilen. Et skudd mot bortre hjørne ble imidlertid reddet av Racing-keeper Gabriel Arias som var nede som en puma og fikk slått unna. Tjue minutter etter pause tok Racing omsider ledelsen, og det var etter flott pasningsspill inne i feltet at Gabriel Hauche kunne juble med lagkameratene etter å ha satt inn 1-0. Hjemmelaget virket etter dette mer komfortable igjen, og så ut til å ha en viss kontroll, men helt på tampen holdt det på å gå galt da Patronato var nære på med en avslutning som så ut til å treffe utsiden av stolpen. I fotballavisen Olé anslo de dagen etter at rundt 20 000 tilskuere hadde vært tilstede på denne kampen, og de kunne til slutt feire tre poeng etter at dommeren blåste av med 1-0 som sluttresultat. Jeg hadde i hvert fall ikke vært mufa!

Igjen kunne jeg konstatere at dersom man i Argentina forlater stadionet rett etter sluttsignalet, vil man være blant de aller første ut portene. Her er det i aller høyeste grad en uskreven regel at man ikke forlater arenaen før kampslutt, for da vil man virkelig bli uglesett og latterliggjort av andre klubbers fans, ifølge en argentinsk kompis. La Guardia Imperial holdt det fortsatt gående for fullt da jeg noen minutter etter kampslutt gikk for å rekke siste tog tilbake til sentrale Buenos Aires. Jeg møtte imidlertid en stengt stasjon, så Google Maps hadde åpenbart spilt meg et puss ved denne anledningen. Reserveløsningen med buss viste seg å heller ikke fungere optimalt denne kvelden, for det var ingen buss med nummer 24 eller 74 blant de mange som passerte den drøye halvtimen jeg ventet før jeg bestemte meg for å vinke på en taxi. Mange av bussene hadde for øvrig vært fulle av jublende Racing-fans som hang ut av dørene. Noe senere enn planlagt kom jeg meg uansett tilbake til hotellet etter mitt besøk på et ikonisk stadion som i stor grad hadde svart til forventningene.

Argentine ground # 8:
Racing Club v Patronato de Paraná 1-0 (0-0)
Primera Division
El Cilindro, 13 September 2022
1-0 Gabriel Hauche (65)
Att: 20 000 (est)
Admission: 4 200 ARS

Next game: 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas
Previous game: 13.09.2022: El Porvenir v Central Córdoba

Next game

This day on a map / This whole trip on a map