For de som måtte være interessert kan jeg nå informere om at en ny og oppdatert versjon av min bok er ute i salg. Det vil si, denne sesongen er det to versjoner ute. Ikke minst er jo boka “Engelsk fotball” en oppdatert utgave av fjorårets bok, som tar for seg de fem øverste divisjonene i den engelske pyramiden.
Nytt av året er at det i tillegg blir gitt ut en mindre, mer kommersiell, “supermarked-utgave” med kun de to øverste divisjonene – altså Premier League og Championship. Denne heter “Fotballtur til England”, og har blitt trykket opp i 8 000 eksemplarer. Den vil såvidt jeg har forstått kun være tilgjengelig i en periode på rundt 6 uker. Jeg gjør oppmerksom på at materialet her er hentet direkte fra boka “Engelsk fotball”, og dermed inngår også her.
For de som er utelukkende opptatt av de øverste divisjonene kan dette være interessant, mens jeg for dere andre vil anbefale den mer omfattende “Engelsk fotball”. Løp og kjøp!
Nå er det med den nåværende status på lommeboka uaktuelt å i det hele tatt tenke på noen ny tur til England, men jeg går og venter i spenning på om det snart skal komme noen penger fra Aschehoug forlag. Om det skulle være tilfelle, har jeg hvertfall sett muligheter for en meget fristende tur som kan bli noe slikt som dette:
Fredag 4. oktober: Alternativ: Accrington Stanley – Dagenham & Redbridge Winchester City – Sholing
Lørdag 5. oktober: Dorking – Farleigh Rovers Alternativ: Altrincham – Guiseley Gainsborough Trinity – Harrogate Town Belper Town – Loughborough Dynamo
Søndag 6. oktober: Fotballfri? Alternativ: Aylesbury United – Faversham Town
Mandag 7. oktober: Hastings United – Folkestone Invivta
Tirsdag 8. oktober: Braintree Town – Welling United
Mandag 14. oktober: Harrogate Railway Athletic – Northwich Victoria
Tirsdag 15. oktober: Chesham United – Potters Bar Town Alternativ: Matlock Town – Barwell Halesowen Town – Gresley
Onsdag 16. oktober: Hjemreise? Alternativ: Bodmin Town – St. Blazey Colne – Silsden
Om dette blir noe av er det slett ikke sannsynlig at turen blir kuttet med en dag eller to i hver ende; med avreise f.eks 5.oktober. En langt mer økonomisk mulighet er å gjøre det til en 4-5 dagers tur, med avreise f.eks 12. oktober. Denne helgen gir en glimrende mulighet til å få med seg begge Harrogate-lagene samt York City (som snart skal flytte) på tre sammenhengende dager. Ved en forkortet tur kan f.eks også Harrogate RA byttes ut med Hastings, som er en ønsket detinasjon. Men først og fremst må jeg få fylt opp kontoen før jeg i det hele tatt tør begynne tenke på noen slik tur.
PS! Edit:Jeg hadde ikke før postet dette før jeg snakket med forlaget. Garantisummen jeg husket å ha fått på denne tiden i fjor vil ikke komme i år. Min kontakt kunne fortelle at dette kun gjelder ved første utgivelse, og at jeg denne gang dermed må vente på royalty-utbetalinger til neste år! Da kan jeg nok glemme oktober-tur dessverre..
Dag 9: Søndag 25.08.2013: Fotballfri i Ash Etter å ha inntatt en engelsk frokost på Lynford Guest House, tenkte jeg følge min venninne Gillian inn i sentrum der hun skulle ha bussen til Truro for å komme seg på jobb. Falmouth er bakkete og temmelig utstrakt, så min plan var å hoppe på skyttel-bussen som kjører rundt i sentrum. Da jeg dagen før hadde sett informasjon om denne tjenesten, hadde jeg imidlertid ikke observert at den ikke var operativ på søndager. Dermed måtte jeg slepe med meg bagen de 20-25 minuttene vi brukte på å spasere til bussholdeplassen inne i sentrum. Rett før kvart på ti takket jeg for hyggelig samvær og tok farvel med Gillian, som forsvant mot Truro. Selv gikk jeg på jakt etter et eksemplar av dagens nye Non League Paper. Omsider, etter rundt 20 minutter og 3-4 sjapper, fant jeg en som både var åpen og som hadde det jeg var ute etter.
Med en j2o slo jeg i hjel litt tid med å granske NLP på The Packet Station, men snart var tiden inne for å forlate deilige Falmouth og kaste seg på 11.12-toget til Truro. Der ble det togbytte, og den lange strekningen opp til Reading ble benyttet til vekselvis døsing og lesing i Non League Paper. Klokka viste 15.49 da jeg ankom Reading, med halvannen times venting på toget videre. Dette ble benyttet til å innta et pubmåltid i form av saugeses and mash på The Monk’s Retreat. Både puben og byen bar både på godt og vondt heftig preg av at det denne helgen var Reading Festival, men klokka 17.18 forlot Gatwick-toget omsider perrongen i Reading. 33 minutter senere hoppet jeg av på den lille stasjonen Ash.
Med nesa i utprintede kart tråkket jeg snart av gårde i riktig retning, og etter rundt 5 minutter så jeg The Lion Brewery foran meg på høyre hånd. Her hadde jeg betalt £32 for et rom for natten, strategisk valgt gunnet morgendagens kamper. En trivelig kar fikk sjekket meg inn og overrakt nøkkelen, men snart var jeg tilbake for å smake på pubens brygg. Jeg hadde vurdert en tur opp til Reading eller Wokingham for å ta noen glass, men de fleste Reading-gutta skeiet fortsatt ut i Blackpool, og de som var hjemme hadde planer eller var noe lunkne. Jeg gadd ikke dra hele den lange turen opp dit og tilbake bare for en snau times samvær, så jeg valgte bli hvor jeg var. The Lion Brewery viste seg å ha en riktig trivelig gjeng stamkunder, og en yppig og meget sjarmerende jente som snart tok over bak disken. Da jeg i tillegg oppdaget at jukeboksen hadde et utvalg av eldre Skrewdriver-låter var det gjort. Det ble langt mer enn en pint for høflighets skyld, og etter en hyggelig kveld med stedets stamkunder trakk jeg meg noe påseilet tilbake til mine gemakker like før 02.00, med fortsatt lystig lag inne i puben.
Dag 10: Mandag 26.08.2013: Ash United – Cove Det var bank holiday monday, og jeg følte meg temmelig groggy der jeg våknet med tilløp til hodepine og teppe på tunga. Det hadde gått litt hardere for seg enn planlagt i Ash kvelden i forveien, og det lystige laget ved The Lion Brewery hadde satt sine spor. Innehaveren Mike hadde dagen før gitt beskjed om at jeg kunne spise frokost når jeg ville, og like etter klokka ni var jeg tilbake på åstedet for gårsdagens slag. En dusj hadde gjort underverker, og engelsk frokost og en ekstra j2o bedret formen ytterligere, slik at jeg var fit for fight da jeg litt før klokka ti takket for meg og forlot The Lion Brewery.
Med bagen på slep langet jeg ut forbi stasjonen, gjennom Ash i retning dagens første av to kamper. Jeg hadde blitt tipset om en snarvei via en sti i enden av Longacre, og det viste seg å stemme der jeg snart krysset Shawfield Road og befant meg utenfor Shawfield Stadium. Jeg betalte meg inn med £6, pluss ytterligere £1 for et eksemplar av dagens program. Første bud var å få slengt fra meg bagen, og etter å ha satt den fra meg i et hjørne av klubbhusets bar kunne jeg ta den obligatoriske runden rundt banen.
På kortsiden der man kommer inn er det ved siden av klubbhuset en ganske fjong trekonstruksjon som strekker seg over halve banens bredde, og som gir ly til supportere som her står på bar bakke. Sett herfra byr langsiden til høyre på det eneste som er av ytterligere tribunefasiliteter, og stadionets eneste sittetribune er en typisk moderne sak av typen man gjerne ser ved non-leagues nyere anlegg. Likevel så den ikke malplassert ut her på Shawfield Stadium, som var ganske koselig rammet inn av hekker. Bortenfor sittetribunen står to klassiske laglederbenker i mur. På både bortre kortside og motsatt langside er det ingen fasiliteter for de som velger stå her under åpen himmel med hekken som nærmeste nabo.
På min runde rundt banen gikk det en kar noen titalls meter foran meg, og jeg mistenkte ham for også å være en groundhopper. På vei tilbake til klubbhuset ble jeg oppmerksom dets fasade, der det i tillegg til klubbens navn var gjort plass til navnet Ash Rangers. En boks cola ble bestilt og jeg satt meg ned med programmet, men snart var jeg i full samtale med denne andre karen som ganske riktig bekreftet min mistanke om at han var en groundhopper. Han viste seg å være en Norwich City-supporter som hadde tatt turen fra Norfolk, og han husket meg snart fra Kempster-forumet.
Praten gikk rundt de vante temaer, og han kom med en rekke anbefalinger for destinasjoner i Norfolk samtidig som han tipset meg om den meget fristende ‘Norfolk Hop‘ som vil bli arrangert i Eastern Counties League 15. mars neste år. Det vurderes allerede sterkt! Ellers hadde vi begge valgt Ash som destinasjon for dagens 11.30-kamp, men mens jeg skulle videre til Aldershot var hans andre kamp for dagen Godalming Town – Guildford City.
Det var duket for kamp om ligapoeng i Combined Counties League Premier Division, og Cove hadde tatt den korte turen fra Farnboroughs utkant. Forrige sesong endte de på en imponerende 3. plass, men hadde nå startet sesongen med 1-1-2 på de fire første i ligaen. Hjemmelaget på sin side kunne skilte med 2-1-2 på sine fem kamper, i en liga der Windsor muligens virker å være på vei tilbake etter en skuffende fjorårssesong. Foran denne dagens runde ledet de tabellen med 4-1-0. Rett bak lurte imidlertid Epsom & Ewell som har startet fantastisk og står uten poengtap.
Ash United inntok banen i sine nesten helgrønne drakter med rød trim, mens gjestende Cove stilte i gule overdeler og strømper og svarte shorts. Etter et minutts stillhet til minne om en gammel traver i Ash-systemet, startet kampen med Cove i førersetet. Jeg ble stående sammen med groundhopperen fra Norwich, og det var ingen stor forestilling som utspilte seg foran oss. Cove virket som nevnt ha styringen, men det var langt mellom sjansene. Etter 32 minutter fikk de imidlertid uttelling da Callum Eagles innlegg ble headet i mål av Daniel Akinwande, og det sto 0-1 i målprotokollen. Det ble nå litt mer fart over sakene, men begge forsvar virket ha kontroll med det som kom.
Pausen ble benyttet til mer prat med groundhopperen mens jeg lesket strupen med en cola. Han mente Cove så langt denne sesongen hadde virket noe svekket i forhold til laget som hevdet seg så godt forrige sesong, og en sidemann opplyste om at de visstnok har mistet et par sentrale spillere.
Andre omgang startet som den første hadde sluttet, og det var til tider ganske underholdende med spill som bølget frem og tilbake. Begge lag virket dog noe tannløse fremover. Cove hadde hatt initiativet, men etter halvspilt andre omgang ble de plutselig langt sløvere. En rekke feilpasninger og en plutselig nerve i forsvarsspillet slapp vertene til noe mer.
Med ti minutter igjen satt Harrison Bauer punktum for en 5 timers lang måltørke for hjemmelaget da han satt inn 1-1 fra rundt 10 meter. Dette ga manager Alan Reeds gutter nye krefter, og få minutter senere ble Jourdain Coleman lagt ned inne i feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og Ben Boukhobza satt ballen i mål til 2-1. 109 tilskuere hadde sett United fullføre en sen snuoperasjon etter at Cove lenge virket nokså trygge.
Dommeren blåste av og Cove-manager Antony Millerick var i harnisk over at hans Wasps hadde kastet bort ledelsen mot slutten. Han kjeftet og smalt og virket fullstendig rasende. Jeg ønsket god tur til Norwich-karen som satt kursen mot Godalming i sin bil. Selv ringte jeg etter taxi som skulle frakte meg til Aldershot. Det er ikke mer enn et par-tre kilometer mellom Ash og Aldershot, men mens Ash ligger i Surrey, tilhører Aldershot grevskapet Hampshire.
Mens jeg sto der og ventet på drosjen pratet jeg med en veteran som hadde en røykepause på klubbhusets utside. Han kunne fortelle at denne klubben Ash Rangers som det ble henvist til var en tidligere heftig rival som for noen år siden hadde gått konkurs. Han kunne imidlertid fortelle at de hadde startet opp igjen, men nå spilte i Aldershot & District Sunday League.
Da han hørte mine planer for neste kamp røpet han at han også var tilhenger av Aldershot Town. Han var selvsagt lettet over at klubben i sommer ble reddet, men uttrykte samtidig irritasjon over situasjonen i nærliggende Farnborough. Slik han så det hadde Aldershot Town og deres forgjenger aldri fått det minste hjelp eller sympati fra de lokale myndigheter, mens det han beskrev som en klubb som «har blitt drevet av den ene kjeltringen verre enn den andre» har hatt klippekort på hjelp og støtte fra de lokale myndighetene i Farnborough. Og som om jeg skulle sagt det selv hudflettet han det siste stuntet i Farnborough og mente det var en skam for fotballen. Hør hør! Og med forlot jeg Shawfield Stadium og beordret drosjen i retning Aldershot og Recreation Ground.
Ground # 127: Ash United – Cove 2-1 (0-1) Combined Counties League Premier Division Shawfield Stadium, 26 August 2013 0-1 Daniel Akinwande (32) 1-1 Harrison Baker (80) 2-1 Ben Boukhobza (pen, 84) Att: 109 Admission: £6 Programme: £1
Mandag 26.08.2013: Aldershot Town – Woking
Med 11.30-kampen i Ash unnagjort, slapp drosjekusken meg av i Aldershot; rett utenfor Recreation Ground. Det var en drøy time til kampstart, og det var allerede en del folk både utenfor og innenfor. Det var klart for kamp i Conference National og Woking var på besøk til det som lovet bli et heftig lokalderby. Drosjekusken fra tidligere mente det var skuffende om det ikke kom over 4 000. Jeg hadde vært noe usikker på om det ville iverksettes billettrestriksjoner ved denne kampen, men en email til klubben før avreise fra Norge avkreftet dette.
Der hadde jeg også blitt fortalt at det ikke ville by på noe problem å ha med bagen. Jeg skulle tross alt rett til Gatwick etter kamp, så den måtte nødvendigvis med. I motsetning til hos både Halifax og til og med Doncaster skulle det imidlertid vise seg at det var svært vanskelig å finne et sted å sette den fra seg. En representant på utsiden mente jeg kanskje kunne sette den på billettkontorene på utsiden, men den gang ei.
Jeg tok derfor med meg bagen innenfor telleapparatene etter å ha betalt mine £17. På innsiden sto det en rekke program-selgere, og jeg byttet bort stive £3 mot et eksemplar. I tillegg gikk jeg også til innkjøp av lodd for både the 50/50 draw og golden goal. Heller ikke på innsiden var det noen steder muligheter for å sette fra meg bagen, så jeg valgte å innse at jeg fikk ta den med meg. Jeg sa vel mot slutten av forrige sesong noe slikt som at Recreation Ground nok er den klart mest fristende av de Football League-stadioner jeg ikke hadde besøkt. Nå er de ikke lenger i Football League, men etter mitt besøk vil jeg uten å nøle fastslå følgende: uansett tidligere besøk eller ikke finnes det i Football League ikke lenger et herligere og mer klassisk stadion enn Recreation Ground.
Jeg var jo her en januar-dag i 2008 for å se hjemmelaget spille mot Notts County, men den gang kom jeg aldri så langt som å bevege meg innenfor portene. Mens jeg satt på puben Crimea Inn tvers over veien, kunne County-supporterne den gang skuffet fortelle at kampen var avlyst under timen før avspark grunnet frossen bane. Siden den gang har den eneste forandringen skjedd på den nærmeste kortsiden; den såkalte High Street End. Her var det tidligere kun en «sti» bak mål, men i år har man her satt opp en liten moderne sittetribuner med plass til 250 personer. Den strekker seg bare rundt halve banens bredde, og den resterende delen blir ikke benyttet av supportere.
Da jeg skuet utover resten av anlegget fikk jeg når sant skal sies virkelig godfølelsen. Det er deilig å konstatere at det er som om tiden har stått stille i noen tiår på Aldershot Towns hjemmebane. Bortsett fra den nevnte kortsiden har her nemlig ikke skjedd stort siden forgjengerens konkurs i 1992. Men unntak av noen flere sitteseksjoner er den rett og slett ganske lik det som var tilfelle ved utbruddet av andre verdenskrig, og den ligger da også fint til delvis inne i en offentlig park.
Sett fra den nye Community Stand på High Street End skuet jeg over til høyre på South Stand. Til å være bygget i 1929 ser den saktens betraktelig nyere ut, men partiet på midten med sittetribune under tak blir ut mot sidene flankert av små ståtribuner under åpen himmel. Jeg gikk under denne, men måtte omsider snu da stå-seksjonen nærmest East Bank var sperret av og forbeholdt Woking-fansen. På motsatt langside er hovedtribunen North (Main) Stand et flott skue, og også her er det et midtparti med sitteplasser mens det ut mot kantene er klassisk ståtribune. Bak denne står et bygg som huser klubbkontorer etc, mens jeg få meter tidligere hadde passert en klubbsjappe som overraskende nok viste seg å holde stengt.
Den virkelige rosinen i pølsa er East Bank, som sammen med hovedtribunen utgjør den flotteste og mest klassiske halvdelen av anlegget. Her bak det bortre målet er East Bank hjemmefolkets bastion, og det har her til rådighet en klassisk ståtribune som kan go en vann i munnen, komplett med bølgebrytere i klubbens røde og blå farger. Det var bakerst på denne tribunen at jeg installerte meg og slang fra meg bagen. På fiendtlig territorium ikledd en Reading-relatert trøye fikk jeg et og annet mistenksomt blikk, men den yngre garde har dessverre nok i langt større grad enn de eldre glemt den heftige rivaliseringen forgjengeren hadde med Reading.
Gjennom føniks-klubbens mange år i non-league har nok The Shots vært mer opptatt av lokale rivaler som Farnborough og Woking, og nettopp Woking var altså motstander i dag. Alderhot har jo hatt en traurig sommer etter vårens nedrykk fra Football League, og var i ferd med å nok en gang gå under. Heldigvis ble klubben reddet i tolvte time, men måtte som kjent starte sesongen med 10 minuspoeng etter å ha blitt satt under administrasjon. Det var derfor viktig for klubben å få sanket noen poeng i starten for raskest mulig begrense forspranget til lagene foran.
Ingen lett oppgave for en nokså ny tropp, og etter en overraskende positiv start med 4 poeng på de to første kampene (sterkt uavgjort i Grimsby og 3-0 hjemme mot Dartford) kom de nå imidlertid fra to strake tap. Tap for sterke Cambridge United var ingen overraskelse, men mange hadde nok håpet at de skulle gjøre bedre enn å tape 0-1 på besøk hos Salisbury City. To dager var gått siden kampen i Salisbury, og jeg følte vel at klubben burde få noe ut av dagens kamp.
Mens jeg sto og beundret anlegget, ble jeg plutselig oppmerksom på en detalj bak motsatt mål. En av reklameplakatene der reklamerte nemlig for en annen fotballklubb. Jeg var klar over at Chelsea i sommer kom med sårt tiltrengte midler da man inngikk en avtale om at 25 av gigantens U19- og U21-kamper skal spilles her de neste to sesongene. Videre forstår jeg godt at Aldershot har behov for pengene. Men å reklamere for en annen klubb på denne måten? Det synes jeg uansett er en uting!
Vel, spillerne var nå hvertfall stilt opp klare for avspark, og hjemmelaget fosset rett i angrep. Gjestenes forsvar ble tatt på senga da Southend-kjenningen Matt Paterson slapp alene gjennom og plasserte ballen bak keeper Aaron Howe. Kun 22 sekunder var spilt, og det sto allerede 1-0 på mål-tavla! East Bank eksploderte fullstendig, og holdt for øvrig kampen gjennom et imponerende lydnivå det er svært lenge siden jeg har opplevd. Det kom et par halvsjanser begge veier, men vertene virket klart friskest. Og etter fint spill doblet de ledelsen med 19 minutter på match-uret. Et innlegg hos Brett Williams på bakerste stolpe, og han straffet tidligere lagkamerater (han spilte forrige sesong i Woking på utlån fra Reading) ved å sette inn 2-0. Noen minutter senere kunne Williams blitt tomålsscorer, men etter å ha dratt seg forbi tre forsvarere ble hans avslutning blokkert.
Med 26 minutter spilt trodde hjemmesupporterne de hadde gått opp i 2-0 da Jake Goodman tydeligvis fikk pirket ballen inn etter mølje foran Woking-målet. Dommeren godkjente først, men etter en lang diskusjon på over et minutt med linjemannen valgte han annullere for det som angivelig var en offside. Wokings største sjanse kom i form av et skummelt skudd fra Gavin McCallum som keeper Glenn Morris dog hamlet greit opp med. Aldershot var best og Williams hadde både en og to ytterligere sjanser. Nærmest var det imidlertid Craig Stanley som kom med sin frekke lobb fra rundt 35 meter. Han hadde sett keeper Howe langt ute, men Howe rygget tidsnok til å med nød og neppe klare fakke ballen i fast grep på streken. Det var fullt fortjent at hjemmelaget ledet 2-0 til pause.
Andre omgang startet med et Woking som hevdet seg bedre og skapte sjanser ved McCallum og Joe McNerney i forbindelse med cornere. Keeper Morris måtte deretter gi retur på et skudd fra McCallum, før hjemmelagets Martin Rowlands sendte i vei et frispark som sneiet stolperota. Aaron Wickham burde nok økt ledelsen, men vinkelen ble litt for spiss. Og med drøye kvarteret igjen fikk gjestene muligheten fra 11-meteren etter at Gavin Williams ble lagt ned idet han var i ferd med å runde keeper Morris. Den tilreisende Cards-fansen var i harnisk, og innimellom en strøm av hets og obskøne gloser lot de dommeren få vite at Morris burde vært utvist. Gavin Williams tok selv straffen, og selv om Morris gikk riktig vei rakk han ikke riktig frem. 2-1, og det var duket for et spennende siste kvarter.
Aldershot skal ha kreditt for at de forsøkte gjenopprette tomålsledelsen i stedet for å legge seg bakpå, og Brett Williams var igjen frempå med en akrobatisk avslutning. Sakte men sikkert ble imidlertid The Shots liggende lavere og lavere etter hvert som klokka passerte 80 minutter. Med fem minutter igjen ropte Woking igjen på straffe da Kevin Betsy mente seg felt av en meget god Joe Oastler. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og Woking-fansen var igjen fra seg av raseri. Fire minutter ble lagt til, og Woking presset heftig på den siste minuttene. Men omsider kunne Shots-spillerne og et imponerende East Bank juble over tre nye viktige og alt i alt velfortjente poeng foran 3 138 tilskuere.
Jeg gikk snart mot Aldershot stasjon, der det var satt opp busser for tog. En gruppe Woking-tilhengere på bussen mot Guildford mente tydeligvis at de hadde tapt for en elendig dommer. Jeg forlot de og hoppet av på Ash stasjon, der jeg snart kunne stige på toget til Redhill. Etter et nytt raskt togbytte ankom jeg Gatwick Airport, og med en time og et kvarter til avgang kunne jeg sjekke inn på Norwegians avgang til Gardermoen klokka 20.00. En ny flott tur var over, og etter reise med flytoget og 541-bussen fra Oslo (takk til sjåføren som så meg komme løpende idet han var på vei til å kjøre) kunne jeg låse meg inn hjemme like etter klokka ett på natta. Jeg krysser fingrene for at det ikke blir altfor lenge til neste tur!
English ground # 128: Aldershot Town – Woking 2-1 (2-0) Conference National Recreation Ground, 26 August 2013 1-0 Matt Paterson (1 ? or 22 seconds) 2-0 Brett Williams (18) 2-1 Gavin Williams (pen, 74) Att: 3 138 Admission: £17 Programme: £3
Dag 7: Fredag 23.08.2013: Sholing – Blackfield & Langley Jeg var fortsatt ikke lei den klassiske engelske frokosten, og hvorfor skulle jeg egentlig være det? Med dagens variant i magen gikk jeg de få meterne fra Lord Nelson hotell til stasjonen Liverpool Lime Street, der jeg startet min lange tilbake til sørkysten. Etter togbytte i Wolverhampton begynte reisens virkelige prøvelse, med et stappfullt Bournemouth-tog, og med halve kupeen full av det som tilsynelatende var svært høylytte og irriterende grupper av jentespeidere på vei til helgeleir eller noe i den duren. Snart var jeg i tillegg omringet av kaklende franskmenn, og speiderne virket ikke lenger så slitsomme, der jeg lovet meg selv å investere i bedre øretelefoner. Men omsider kunne jeg hoppe av toget på Southampton Central, etter over fire og en halv time på reisefot.
The Polygon høres vel strengt tatt kanskje mer ut som en kino, men var gateadressen for Mayview Guest House; min base for dagen. Etter å ha satt fra meg bagasjen og frisket meg opp, kunne jeg spasere ned langs den lange Above Bar Street, forbi Bargate (den vernede bygningen som er en del av Southamptons bymurer som ble bygget mens normannerne herjet landet) og videre nedover High Street. Der valgte jeg innta et pubmåltid og slappe av litt på The Standing Order, før jeg gikk videre for å finne den aktuelle bussholdeplassen. Jeg kunne ikke se den på Briton Street, men skimtet den snart rundt hjørnet et lite stykke oppe på Queensway. Buss nummer X4 stoppet på mitt signal, og jeg lot den frakte meg over elva Itchin. Etter et drøyt kvarter kunne jeg hoppe av på korrekt holdeplass, rett utenfor inngangen til VT Sports Ground ? eller Silverlake Arena som nå for tiden er sponsornavnet.
Jeg tuslet opp oppkjørselen der flere spillere nå ankom i sine biler. Det var lite som vitnet om at man hadde åpnet for publikum, men i det jeg konstaterte at klokka noen minutter kun nærmet seg ti over seks, dukket det opp en kar som var i ferd med å sette ut et skilt som pekte publikum i retning telleapparatene. Jeg fikk avlevert mine £5 for inngang, og noe av det første som møtte meg innenfor portene var et bygg med logoen til Vosper Thornycroft Pigeon Club. Man driver tydeligvis med mye annet rart enn bare fotball her.
De fleste vil kanskje vite at Sholing ble startet opp under navnet Vosper Thornycroft, som et bedriftslag for firmaet med samme navn; en kjent leverandør av tjenester og utstyr til det britiske forsvaret. Dette ble senere forkortet til VT i 2003; året før de klatret opp fra Hampshire League til Wessex League. Etter at moderselskapet ble kjøpt opp i 2010, tok klubben navnet Sholing etter området de har tilhold i. Siden de ankom Southern League i 2009 har de vært fast innslag i toppen av Division One South & West, men valgte frivillig å ta turen tilbake ned i Wessex League før inneværende sesong.
På kortsiden der jeg entret fikk jeg klubbhuset til venstre for meg, men her var foreløpig ikke baren åpnet. På min høyre side sto derimot en bu der person i full gang med å henge opp drakter, trøyer, gensere, jakker og skjerf, og på bordet hadde han ytterligere supportereffekter av denne typen, i tillegg til både mansjettknapper, pins, programmer etc. Dagens kampprogram hadde han også, og for £2 sikret jeg meg et eksemplar. En pin gikk jeg også til innkjøp av, før jeg ble stående og slå av en prat. Sholing hadde startet sesongen med tre strake ligaseire og 10-0 i målforskjell, og noe overraskende sa vedkommende at de håpet å kunne kjempe om retur til step 4 etter sesongen.
Jeg tenkte som så at det må jo være en grunn til at de selv ba om degradering, og han fortalte at det hele tiden hadde vært tanken å ta en sesong tilbake i Wessex League for å spare litt penger da de er i ferd med å gjennomføre en ombygging av sitt anlegg. Planen er deretter å ta seg opp igjen, men han advarte mot Winchester City, som i våres tok turen ned sammen med Sholing, og som toppet tabellen ett poeng foran Sholing med en kamp mer spilt. Forvirret slo jeg fast at også Winchester City forrige sesong varslet at de ville søke frivillig degradering (nå endte de jo uansett sist), men han påsto at det var nokså sannsynlig at også de ville søke opprykk etter å ha «samlet seg» i Wessex League.
Jeg tok en runde rundt anlegget, som når sant skal sies ikke var altfor mye å skryte av. Et typisk på den nyere typen funksjonelle stadioner i non-league, omringet av et gjerde i blikk. På langsiden til høyre for meg sto to tribuner av typen vi kjenner fra disse arenaene; en med seter installert, og en mindre versjon for stående supporterne. Bortsett fra dette er det ingenting bortsett fra ståplasser på flat bakke rundt banen, og dette er tilfelle for hele både bortre kortside og den andre langsiden. Utenfor klubbhuset på nærmeste kortside strekker et stort tak seg godt ut fra bygningen og gir dog ly for de føler for å oppholde seg her. Baren hadde nå åpnet, så jeg entret i håp om en forfriskning.
Skuffet hørte jeg mannen bak baren fortelle at de kun hadde flaske-cider i form av Magners. Jeg bestilte heller en brus mens jeg vurderte heller smake på ølet, men da han trakk frem «Magners»-flasken som viste seg være Bulmers cranberry cider tok jeg med også en av disse. Jeg ble sittende og bla litt i programmet inntil blikket plutselig falt på noen innrammede plansjer på veggen. Dette viste seg å være illustrasjoner av hvordan ombyggingen av anlegget skal bli, uten at de enkle arkitekttegningene sa meg altfor mye. På spørsmål om når dette vil skje i praksis, svarte en kar at har begynt på treningsbanen på utsiden og at problemet nå var å få tid under sesongen.
Det var ventet at Sholing denne kvelden ville bli stilt på sesongens hittil største test med regjerende mester Blackfield & Langley på besøk. Gjestene gikk respektløst til verks ikledd drakter som ga ekle assosiasjoner til et vemmelig skotsk lag i grønt og hvitt, men jeg beroliget meg med at de tross alt minte mer om Yeovil Town. Uansett virket hjemmeforsvaret tidlig meget solid, og etter et par halvsjanser til gjestene ble Sholing tildelt frispark like utenfor 16-meteren. Frisparkspesialist Kevin Brewsters avslutning ble bare såvidt reddet på streken.
Det meste som var av sjanser og halvsjanser kom i det hele tatt som følge av dødballer. Halvtimen var passert med to minutter to gjestene fikk corner, og Sholings første baklengs i ligaen var et faktum da Nathan Lynch Craig Feeney headet inn 0-1. Vertskapet kastet seg fremover for å få en utligning før pause, men idet klokken var i ferd med å tikke over på tilleggstid kontret i stedet Blackfield & Langley. Craig Feeneys skudd fant gjorde ingen feil, plasserte ballen forbi keeper Matt Brown, og doblet ledelsen for The Watersiders.
Pausen ble brukt til å bestille en cheeseburger med bacon, men da min bovril var nådd drikkbar temperatur var burgeren allerede for lengst inntatt og lagene var klare for andre omgang. Sholing hadde en jobb å gjøre, men det var ikke spilt mange sekundene da Lee Wort i omgangens første minutt dro seg elegant fri og la inn til Ashley Jarvis som satt inn 1-2 fra kort hold. Hjemmelaget fikk blod på tann, men gjestene virket giftige på kontringer, og hadde en periode der de fikk en rekke cornere etter hverandre. Marvin McLean kom innpå for vertene og skapte umiddelbart hodebry for Blackfield & Langley, og han var mannen bak da en avslutning ble reddet på streken.
I det 73. minutt ble Sholing tildelt frispark i god posisjon. «Watch it! A Brewster special» erklærte min sidemann, og som på kommando limte Kevin Brewster ballen oppe i krysset fra rundt 20 meter. 2-2! Med ti minutter igjen av ordinær tid ble gjestene redusert til ti mann, og fire minutter senere ble et frispark slått inn i feltet. Peter Castle satt pannebrasken til og sørget for ellevill jubel blant majoriteten av de 193 tilskuerne, og ikke minst Sholing Ultras (ja, faktisk!) som befant seg på den lille ståtribunen på langsiden. Snuoperasjonen var et faktum, og det var kun i dette øyeblikket jeg skjønte at målscoreren var identisk med den Peter Castle jeg husket fra Readings academy og som i 2003 ble tidenes yngste Reading-spiller i en alder av 16 år og 49 dager.
Gjestene virket nå noe resignerte og hadde intet tilsvar. The Boatmen hadde spilt en imponerende andre omgang og sikret seg tre poeng som kan vise seg meget viktige. Manager Dave Diapers evenuelle «hårføner» i pausen må ha hatt den ønskede effekt. Jeg kan for øvrig ikke gjøre rede for om han er i familie med venstrebacken Marc Diaper, men med et såpass spesielt navn ser jeg ikke bort fra at de deler mer enn det jeg vil anta er en fortid med erting i de tidligere skoleår. Tilbake i den overraskende lille baren nøyde jeg meg med en j2o mens jeg forkastet tanken på å spasere de anslagsvis 20-25 minuttene til bussholdeplassen der bussen tilbake til Southampton ville plukke opp fra. Jeg hadde fortsatt såre og ømme føtter, og de lokale anslo at en taxi tilbake til min base ikke ville koste mer enn 10-12 pund. Da spillerne kom for å innta sitt måltid ringte jeg derfor en taxi, og og gikk snart ut for å møte denne etter å ha takket for meg. Tipsene fra de lokale var slett ikke verst, før da turen over Itchen bridge endte utenfor Mayview Guest House viste taksameteret £9,80. Jeg hadde en tidlige start dagen etter, og en meget lang reise, så jeg slukket umiddelbart lyset og krøp under dyna.
Ground # 125: Sholing – Blackfield & Langley 3-2 (0-2) Wessex League Premier Division VT Sports Ground, 23 August 2013 0-1 Nathan Lynch (32) 0-2 Craig Feeney (45) 1-2 Ashley Jarvis (46) 2-2 Kevin Brewster (73) 3-2 Peter Castle (84) Att: 193 Admission: £5 Programme: £2
Dag 8: Lørdag 24.08.2013: Falmouth Town – Saltash United Jeg hadde en meget lang reise ned til Cornwall foran meg, og etter en dusj forlot jeg i grålysningen mitt krypinn i Southampton. Klokka var rundt halv sju da jeg gikk den korte veien fra Mayview Guest House ned til Southampton Central på veier som bar preg av at det hadde kommet en liten nattlig skur; muligens et forvarsel på de voldsomme mengder regn som var meldt senere på dagen i de østlige områder av sør-England. Denne lørdagsmorgenen var det fortsatt meget stille på stasjonen, og jeg måtte innse at jeg her ikke ville få kjøpt meg noen frokost.
Jeg hoppet på 06.53-toget, og etter rundt 50 minutter kunne jeg under et togbytte i Reading konstatere at stasjonen her er totalt bygget om, og heller ikke her fikk jeg tid til å gå til innkjøp av frokost. På den lange etappen herfra ned til Truro var det imidlertid servering, og etter å ha oppsøkt vognen med utsalg fikk jeg omsider inntatt en frokost bestående av varm bacon baguette og juice. Mens toget rullet vestover og etter hvert sørvestover satt jeg og duppet av med jevne mellomrom. Og drøye fire timer etter avgang Reading kunne jeg unne meg en etterlengtet røykepause før jeg hoppet på et nytt tog for dagens siste etappe.
20 minutter tok toget fra Truro til stasjonen Falmouth Town, der jeg klokka 13.11 omsider kunne stige av nesten seks og en halv time etter jeg forlot Southampton. Jeg skulle møte en venninne fra Cornwall som skulle tilbringe dagen i Falmouth med meg, og hun hadde sagt seg villig til å være med på kamp. Men først ville jeg slenge fra meg bagasjen på Tudor Court Hotel. Jeg var i kontakt med min venninne som kunne opplyse om at hun var rett rundt hjørnet, og snart kom Gillian gående inn på parkeringsplassen foran stasjonen. Vi gikk snart opp bakken (noe det er MYE av i Falmouth!) de få hundre meterne opp til hotellet, men fikk der en overraskelse.
Min booking av et dobbeltrom hadde blitt registrert som et enkelt rom da jeg hadde booket det for en person. Ok, så hadde vi begge gjort en feil. Men ekteparet som drev stedet ordnet opp og fikk fikset oss et dobbeltrom på Lynford Guest House, som vi hadde passert rett etter vi gikk fra togstasjonen. En koselig landlady innlosjerte oss, og da jeg nå hadde kastet bort unødvendig tid fikk jeg henne til å ringe en taxi for å ta oss til Bickland Park. Det var uansett planen å rekvirere en drosjebil dit ut, da det er et meget drøyt stykke å gå.
Klokka var ikke langt fra å slå to glass da vi hoppet av utenfor Bickland Park, og vi entret klubbens bar (eller Social Club om man skal være korrekt) på utsiden. Det viste seg å være et meget koselig publignende lokale som helt tydelig også holder åpent utenom fotball og som leies ut til andre formål. Med henholdsvis en pint Strongbow og et glass Bacardi og Cola i hånden kunne vi til slutt sette oss ned og ha en uforstyrret samtale. For første gang på turen dreide pre-match samtalen seg ikke om fotball, men jeg advarte om at mitt fokus de kommende to timene nok ville være fotball, og at jeg ville gjøre det godt igjen etter kampen.
Falmouth Town skulle ta imot Saltash United til kamp om poeng i South West Peninsula League Premier Division, og hjemmelaget hadde tapt sine fire første ligakamper. Motstanderne kommer fra Saltash helt øst i Cornwall, der man ser over til Plymouth og Devon over elven Tamar. De sto med en seier og ett tap før dagens kamp. Jeg hadde en stund ønsket å overvære en kamp i Cornwall, og jeg hadde falt litt for bildene jeg tidligere hadde sett fra Bickland Park. Men så går den da også for å være av det ypperste Cornwall har å by på hva gjelder fotballstadioner.
Etter påfyll i glassene nærmet det seg avspark og vi betalte oss inn med £5 per snute, samt £1 for et kampprogram. Vel innenfor så jeg umiddelbart hvorfor Bickland Park høster lovord. I tillegg til en betydelig sum tilbød oljegiganten Shell å bygge et nytt stadion for klubben i bytte mot at de fikk overta klubbens gamle hjemmebane Ashfield. Dette nye anlegget er Bickland Park som sto ferdig i 1957, og det er tydelig at man på denne tiden fortsatt kunne det å bygge stadioner med karakter. Inngangspartiet med telleapparatene var for øvrig med på flyttelasset fra Ashfield den gang, og dermed har man også et minne om sitt forrige hjem.
Vi kom inn på kortsiden ut mot Bickland Hill, i hjørnet mellom denne og langsiden med hovedtribunen. Vi sto rett og slett høyt over banen og kikket ned på spillerne som varmet opp nede på matta. Langs hele denne langsiden er nemlig en eneste stor gressvoll der hovedtribunen er bygget inn i dennem og denne entres øverst på tribunen. Her finnes på hver side en trapp som tar deg ned til tribunens inngang. Hovedtribunen har sitteplasser i form av benker, og tar seg virkelig flott ut. Tilbake på nærmeste kortside er det ståplasser i så godt som hele banens bredde, delvis under tak og med trinn og avsatser her og der. Denne seksjonen har også flust av karakter og heller heftig nedover fra inngangspartiet til det gradvis flater ut.
Min runde rundt banen førte meg over på bortre langside, der to små trinn nesten var begravet i nedtråkket, vissent villniss. Midt på denne siden kan stående supportere kan søke ly under taket på det som best kan beskrives som et muligens noe vaklevorent bølgeblikk-skur. Tilsvarende kan supportere stå bak mål på bortre kortside, der man på det midtre partiet har tak over hodet og bølgeblikk i ryggen.
Det hadde ikke vært spilt mange minutter før jeg fikk en dårlig følelse på Falmouths vegne. Forsvarsspillet virket slett, og gjestene slapp flere ganger til altfor lett. Og etter 10 minutter sto det 0-1 etter Jon Hoyles fikk nok rom inne i Falmouth-feltet til å plassere ballen i bortre hjørne utenfor keeper Danny Burrows’ rekkevidde. The Ashes hadde flere muligheter til å doble ledelsen, men Falmouth ble reddet av gjestenes ineffektivitet i avslutningsfasen. Og to minutter før pause ble Saltash straffet da et svakt tilbakespill av Lewis Russell ble snappet opp av Paul Cox. Alene med keeper Tom Blackler gjorde han ingen feil, og noe ufortjent kunne Falmouth ta med seg 1-1 inn i garderoben.
Det ble selvsagt gitt tillatelse til å oppsøke baren i pausen, og en kar jeg snakket kort med hevdet at hjemmelaget i sesonginnledningen har slitt med en del fravær. Gillian på sin side hevdet at hun nok hadde lest alle reklameskilt på stadion, men jeg beroliget henne med at det kun var en omgang igjen. Jeg tømte glasset og gjorde klar for å returnere til kampen, men gentleman som jeg er ventet jeg utålmodig på at Gillian skulle gjøre kål på drinken sin.
Da vi omsider tok plass på hovedtribunen var det akkurat tidsnok til å se Saltash igjen gå i ledelsen etter 53 minutter. Et innlegg fra kanten ble av Aaron Cusack headet ned til Dimitri Kanaki som med venstrebeinet kontant satt inn 1-2. Saltash fortsatte å presse på, og spesielt Sam Hughes utmerket seg, men så var det dette med effektiviteten da. Etter 63 minutter klarte de imidlertid omsider å sette spikeren i kista. Hughes tok selv affære, spilte vegg med målscorer Hoyles, og fyrte av et flott skudd som suste inn i krysset.
Etter dette virket Saltash ta foten noe av gassen uten at det noen gang var noe som tydet på ny spenning. Mot slutten fikk dog Falmouth en stor sjanse til å pynte på resultatet da Paul Cox rundet keeper, men en forsvarer kom seg tilbake akkurat tidsnok til å redde hans avslutning på streken. Dermed endte det 1-3 i en kamp der Saltash strengt tatt burde vunnet klarere.
Jeg huket tak i en kar som bekreftet at han hadde tilknytning til hjemmelaget, og han oppga dagens tilskuertall til å være hele 76. Videre bekreftet han at de hittil hadde vært noe svekket med fravær, men at de håpet å snart kunne starte poengfangsten og avansere noe på tabellen. Jeg hadde ellers merket meg en noe rufsete sesonginnledning for Bodmin Town, som de siste sesongene har dominert denne ligaen. Han kunne fortelle at Bodmin i sommer har mistet noen av sine mest sentrale spillere, og spådde at et lag som Plymouth Parkway ville kunne utfordre deres hegemoni denne sesongen. Han advarte også om det nyopprykkede Godolphin Atlantic som i fjor vant ligaens Division One West, og som synes ha tatt nivået med storm. Om han ikke tippet Newquay-laget helt oppe i den ypperste tittelkamp spådde han de hvertfall som en mulig dark horse.
Jeg klarte til slutt å rive meg løs og ny runde ble bestilt i den koselige baren. Og mens vi satt her kom jeg plutselig på at jeg hadde lest om et tidligere norsk innslag i Falmouth Town. Da min samtalepartner fra tidligere kom inn bekreftet han dette, og senere research viser at Gunnar Garfors pilte for klubben i perioden 1995-98. Han er vel her hjemme kanskje mest kjent fra karrieren som måljeger i Førde.
Jammen klarte ikke Falmouth-karen også trylle frem en pin han kom med idet jeg bestilte det jeg lovet ble skulle bli siste runde. Ikke altfor lenge etter kom vår taxi, og vi forlot Bickland Park. Om det skulle være noen tvil: et deilig og idyllisk stadion i en herlig del av verden!
Turen gikk inn i sentrum, der jeg slo på stortromma med middag på The Packet Station. Mette og fornøyde satt vi en stund og snakket inntil vi tok trakk oss tilbake til hotellet. Falmouth – eller Aberfala om vi skal bruke det korniske (ja, det heter tydeligvis det på norsk) språket – og Cornwall (Kernow) er deilig, og den lange turen ned var virkelig verdt det.
Ground # 126: Falmouth Town – Saltash United 1-3 (1-1) South West Peninsula League Premier Division Bickland Park, 24 August 2013 0-1 Jon Hoyles (10) 1-1 Paul Cox (43) 1-2 Dimitri Kanaki (53) 1-3 Sam Hughes (65) Att: 76 Admission: £5 Programme: £1
Dag 5: 21.08.2013: Crook Town – Dunston UTS Med innsjekking i Durham fra klokka 14.00 var det ingen grunn til å stresse av gårde, og etter å ha kost meg med Waverley Hotels frokostbuffet (som inkluderte den beste black pudding jeg har smakt på år og dag) bestemte jeg meg for å ta livet med ro og droppe 09.20-toget fra Workington til fordel for neste tog klokka 10.46. Dette innebar 50 minutters venting i Carlisle, men ved ankomst Workington stasjon skjønte jeg raskt at det ikke ville bli så ille. Toget til Carlisle var nemlig over kvarteret forsinket, uten at det var grunn til sure miner.
Verre skulle det bli i Carlisle, der jeg etter en røykepause fant ut at toget videre til Newcastle plutselig hadde blitt kansellert. Årsaken var denne gang temmelig original: En stasjonsansatt fortalte at dette toget hadde blitt sent ut for å evakuere passasjerer fra et avsporet tog et sted ute i huttiheita oppe på heiene, noe som betød en times ekstra venting for min del. Etter en ekstra røykepause og litt hektisk tankevirksomhet besluttet jeg å slå i hjel tiden med en pint på puben The Griffin rett utenfor. Jeg hadde ikke før satt meg ned og begynt nippe til min Strongbow før jeg tenkte ta en kikk på National Rail Enquiries’ app for å se hva de der foreslo. Og med rundt ti minutter til avgang virket jammen som om 12.28-toget var tilbake på ruteplanen.
Mesteparten av glasset ble fort dømt, og jeg ilte de få meterne for å sjekke opp dette. Og ganske riktig; på skjermen sto det ikke lenger Cancelled, men On time. Karen fra tidligere beklaget og fortalte at han hadde forsøkt spore opp de han hadde snakket med om denne avgangen. Uansett kunne Northern Rail snart frakte meg over til Newcastle, gjennom milevis med heilandskap og et vanvittig antall sauer. Togbyttet i Newcastle gikk smertefritt, og etter en siste 12 minutters etappe ned til Durham kunne jeg vente på den såkalte Cathedral Bus. Denne kjører til og fra Durham Castle og jernbanestasjonen via sentrum og bussterminalen, og for £1 får man en dagsbillett.
Akkurat som ved mitt besøk hos Spennymoor Town i fjor høst, hadde jeg Durham som base, og bodde på selveste Durham Castle. Planen var å raskt ta meg til Crook for å møte Joachim (kjent som mikemodano på VGDs ‘Øvrig britisk’ forum), og etter å igjen ha kjempet meg opp de utallige trappene og slengt fra meg bagasjen på Durham Castle kunne jeg spasere ned gjennom gamle Durhams idylliske trange gater, over elven Wear og til bussterminalen. Klokka 16.10 hadde den avgang mot Crook, og en halvtime senere hoppet jeg av på endeholdeplassen på Market Place i Crook.
Jeg gikk de få meterne til The Crown, og så at forumets store sønn allerede var til stede og i ivrig passiar med et par gamle travere ved nabobordet. Han bestilte sporenstreks en runde til undertegnede, samtidig som jeg endelig fikk overlevert DVD-en han lenge hadde ønsket seg fra Stourbridge sitt oppgjør mot Plymouth i FA cupen. Han må ha vært snill i år, den godeste Joachim; for allerede i august hadde nissen også med til ham en av flaskene med Stamfords eget øl som jeg mente han hadde gjort seg fortjent til.
Samtalen gikk lystig rundt våre turopplevelser så langt, og jeg ble vist flotte bilder fra Tow Law Town. At tiden flyr i godt selskap skulle jeg få merke flere ganger denne dagen, men plutselig var klokka såpass at vi fant ut at det var på høy tid å lange ut den korte veien til (Sir Tom Cowie) Millfield.
Jeg hadde jo lest meg opp litt på Crook Town og deres stolte historie, der de blant annet er fem ganger vinner av den gjeve FA Amateur Cup – en forgjenger til FA Vase. Fire av disse triumfene kom i perioden 1954-1964, og klubben har fortsatt til gode å tape på Wembley. Som nevnt andre steder er finalen i 1954 berømt for å ha tiltrukket seg hele 200 000 tilskuere over de tre kampene de tok å kåre en vinner. 100 000 i den opprinnelige finalen på Wembley, 60 000 i den første omkampen på St. James’ Park i Newcastle, og til slutt 40 000 på Middlesbroughs gamle Ayresome Park da Bishop Auckland omsider ble slått. Utenkelige tall i dag, og i løpet av 1940- og 50-årene ble det ikke spilt en eneste kamp på Millfield med under 4 000 tilskuere!
Vi betalte våre £6 for inngang og ytterligere £1 for program, og da vi kikket over gressvollen og utover Millfield kunne jeg neste føle den gamle historien og se formelig se for meg de voldsomme tilskuermassene som løftet frem den gamle gruvebyens store helter. På kortsiden der vi kom inn er betongavsatser for ståplasser under åpen himmel, mens langsiden til høyre kun besto av en gressvoll som strakte seg hele banens lengde. Dette var også tilfelle bak motsatt mål, med noe triste rekkehus som nærmeste nabo i bakgrunnen.
Det meste av fasiliteter er å finne på den andre langsiden, der to tribuner står side ved side. Lengst vekk fra inngangen en gammel Grandstand som i 1925 erstattet den originale versjonen. Denne har sitteplasser i form av klassiske trebenker. På slutten av 1980-årene var den så forfallen at den ble vurdert revet, men restaureringen i 1989 ga den tilbake sin fordums glans. Senere fikk denne tribunen selskap av den overbygde ståtribunen som ble reist i 1960, og som nå står som nabo nærmest inngangen.
Etter en obligatorisk runde rundt anlegget for å ta noen bilder, fant vi frem til klubbhusets bar i hjørnet ved inngangspartiet. Men ikke før vi hadde fått oss en negativ overraskelse i form av en plansje vi oppdaget hengt opp på ståtribunen. Der ble et eventuelt nytt stadion presentert, og det er den gamle historien om ressurskrevende vedlikehold som gjør at klubben vurderer dette alternativet.
Mens jeg nippet til en pint Woodpecker i baren, kunne vi høre artige anekdoter fra fordums tider og den heftige rivaliseringen man hadde med Bishop Auckland. Crook Town var forrige sesongs vinner av Northern League Division Two, og hadde startet sesongen i Division One imponerende. Denne kveldens møte med Dunston UTS – vinneren av FA Vase i 2012 – var imidlertid ventet å kunne bli en virkelig lakmustest.
Vi tok plass på den nevnte ståtribune og ble tilskuere til et scenario der gjestene fra Gazzas fødested nok virket noe skarpere. Spesielt bakover virket de solide, uten at noen av forsvarene ble satt på de aller største prøver i innledningen. Det hadde vel likevel ligget litt i lufta da de siste sesongers toppscorer Andy Bulford sendte de tilreisende i føringen etter 22 minutter. Det virket som om det var vekkeren hjemmelaget trengte, for etter dette hevet de seg et hakk og begynte spille fjong fotball.
Adam Nicholls var av de jeg merket meg hadde brettet opp armene og ristet av seg respekten. Belønningen kom i form av Robbie Birds volley som sørget for 1-1 etter 37 minutter. Det var tilløp til en og annen sjanse begge veier, men ikke noe som satt keeperne på ytterligere prøve. Og de to nordmennene på tribunen ble en periode mer opptatt av at linjemannen som løp opp og ned på denne siden viste seg være et speilbilde av Harald Rønneberg – spesielt i profil.
Vi konstaterte at 1-1 nok var et ganske fair resultat til pause, og var vel enige i at Crook virket ha spilt på seg mer og mer selvtillit mot slutten av omgangen. Etter et glass Woodpecker i baren benyttet jeg sjansen til å innta litt snadderaktig svinekjøtt fra matutsalget mens andre omgang ble sparket i gang. Og Joachim fikk sikret seg et portrett sammen med sin gamle Hartlepool-helt Mark Tinkler.
De oransje og svarte hjemmeheltene hadde nå tydeligvis lagt igjen siste rest av eventuell respekt i garderoben, og presset Dunston bakover. Chris Swailes måtte på et tidspunkt trå til med en avgjørende inngripen på streken etter en periode der Crook-spillerne formelig sto i kø for å fyre løs mot Liam Connell i Dunston-målet. Warren Byrne hadde få minutter i forveien misbrukt en nokså stor sjanse da han ble spilt gjennom etter 59 minutter. Han plasserte ballen forbi en utrusende Connell og sendte hjemmelaget i ledelsen. Terrierne på Crooks midtbane skapte problemer for gjestene, men etter 70 minutter sto det 2-2, etter at Bulford fant Michael Dixon på bakerste stolpe.
Spillet bølget frem og tilbake i denne perioden, og det var en meget underholdende kamp. Crook ga seg ikke, og hadde umiddelbart gode sjanser ved Richard Hodgson og Bird. Og etter 75 minutter tok den gode Adam Nicholls seg inn i feltet etter flott veggspill, og sendte igjen vertene i føringen 3-2. Denne gangen måtte det da holde? Men neida, Dunston viste seg i andre omgang uhyre effektive, og en skummel cross fra innbytter Lee McAndrew ble styrt (eller var han borti den?) i mål av Lewis Teasdale fire minutter senere. 3-3 etter 79 minutters spill, og vi begynte føle med Crook, som vi kanskje ikke hadde helt tro på skulle kunne slå tilbake igjen.
Men med fem minutter igjen brøt jubelen løs da en corner på kontant og herlig vis ble stanget i mål av forsvarer Alex Marshall. Det beste eksemplet jeg har sett på denne typen mål siden Adrian Williams sørget for det som den gang var Readings beste ligaplassering med vinnermålet mot Charlton i sesongens siste kamp våren 1995. Teasdale og to ganger Dixon var farlig frempå i sluttminuttene, men Crook holdt ut og sikret seg tre velfortjente poeng og en gjev skalp.
Tilbake i baren rasket jeg med meg både pin, en rikt illustrert bok om klubbens historie, og en DVD – og de to sistnevnte havnet vel også i Joachims veske. Vi havnet i snakk med noen veteraner som hadde spennende historier å fortelle. Blant annet en lokal gammel krok som pekte på et bilde i den nevnte boken og fortalte at han var til stede den dagen julaften (!) 1952 da publikumsrekorden ble satt. Et sted mellom 17 500 og 20 000+ presset seg inn på Millfield for å se oppgjøret mot Walton & Hersham i FA Amateur Cup. Under en røykepause fikk jeg vite at de klubben (som mange andre i Northern League, tydeligvis) ikke opererer med offisielle tilskuertall, men vi anslo tilskuertallet denne kvelden til å være opp mot 200.
En gammel Spennymoor-supporter viste seg også være en interessant samtalepartner, og la ut om Spennymoor, Crook og Northern League generelt mens han spanderte et nytt glass Woodpecker på meg. Igjen fikk jeg merke at tiden flyr i lystig lag, og plutselig oppdaget jeg til min store overraskelse (og forskrekkelse) at det var 6 minutter til avgang for siste buss tilbake til Durham. Før jeg fikk vurdert tømme glasset og spole ut døra tilbød Joachim meg skyss i sin leiebil; noe jeg takket aller ærbødigst ja til.
En halvtimes tid senere takket vi for oss og ønsket folket lykke til før vi spaserte tilbake til Market Place der han hadde parkert. Turen langs County Durhams småveier gikk raskt, og snart kunne min privatsjåfør slippe meg av utenfor Durham Castle før jeg takket for turen og hyggelig samvær, og dermed forsvant han i retning Stanhope mens jeg selv gikk for å finne senga. Crook Town hadde vært et nytt høydepunkt, og hadde gjort inntrykk på meg i den grad at jeg vil holde et ekstra øye med deres kamper denne sesongen.
Ground # 123: Crook Town – Dunston UTS 4-3 (1-1) Northern League Division 1 Millfield, 21 August 2013 0-1 Andy Bulford (22) 1-1 Robbie Bird (37) 2-1 Warren Byrne (59) 2-2 Michael Dixon (70) 3-2 Adam Nicholls (75) 3-3 Lewis Teasdale (79) 4-3 Alex Marshall (85) Att: ?? Admission: £6 Programme: £1
Dag 6: Torsdag 22.08.2013: Bootle – AFC Liverpool I storslagne omgivelser i Durham Castles ‘Grand Hall’ gikk frokosten ned på høykant. Etter å ha slukt både egg, bacon, pølser, tomatbønner og mer bacon fra buffeten, var jeg snart klar til å la dagens første ‘Cathedral Bus’ klokka 10 frakte meg til byens jernbanestasjon. Snaue ti minutter senere ankom jeg i god tid til å kunne unne meg en siste sigg før 10.31 avgangen mot Manchester Airport. Etter togbytte på Manchester Piccadilly var jeg snart på vei mot Liverpool. Og litt før klokka to kunne jeg spasere ut av stasjonen Liverpool Lime Street for å sjekke inn på Nelson Hotel, rett bak stasjonen. Jeg ante uråd da karen i resepsjonen kommenterte den angivelige flommen av skandinaver som hadde ankommet hans hotell de siste dagene, og da jeg en stund senere tok en tur ut i Beatles-byen for å få meg noe vomfyll, forsto jeg hva han mente.
Jeg passerte flere grupper der norsk og svensk ble snakket, og jeg hadde ikke før bestilt min pubmiddag før en slik gruppe slo seg ned på nabobordet. Dollet opp fra topp til tå i de nyeste produktene fra klubbsjappa til deres foretrukne business-konsern (unnskyld, klubb) gikk diskusjonen høylytt av Luis Suarez’ fremtid i Liverpool og hvilke internasjonale storsigneringer som eventuelt kunne hentes inn. Etter å ha kastet innpå en porsjon checken balti flyktet jeg raskt og søkte tilflukt i en pub nærmest vegg i vegg. Plakater som lokket med happy hour og meget overkommelige priser gjorde at jeg testet stedets cider.
Jeg tenkte slå i hjel litt tid ved å ta en kikk på Goodison Park og Anfield, og lot Merseyrails tog frakte meg fra Liverpool Central til Kirkdale, som uansett var på veien dit jeg skulle. Etter en frisk spasertur ned til Goodison Park tok jeg runden rundt Evertons hjemmebane. Det beste jeg har å se om den fra utsiden er at jeg likte måten de rundt hele anlegget (dvs i hvert fall den delen av anlegget man kan gå rundt og som ikke befinner seg langt innenfor høye låste gjerder med lite innsyn) har dekorert deler av fasaden med bilder og historikk fra klubbens historie. Jeg følte nå ikke veldig for turen gjennom Stanley Park til Anfield, men tenkte jeg fikk fullføre når jeg først hadde startet.
Anfield bød imidlertid ikke på mindre avsperrede område enn Everton, men jeg fikk knipset et bilde av Shankley-statuen og Hillsborough-minnesmerket bak The Kop, uten at det faktisk gjorde det helt store inntrykk. Det hadde det tydeligvis gjort på andre nordmenn, da det blant annet hang et Kristiansund-skjerf der. Jeg registrerte et vanvittig antall fraflyttede og falleferdige boliger, og i et par av gatene var det ikke et eneste hus som ikke hadde fått lemmer spikret opp foran vinduene. Det slo meg plutselig noe senere at dette vel har noe med Liverpools planer for Anfield å gjøre, og jeg mener å ha hørt at de har kjøpt opp disse nærliggende boligene for å gjøre plass til en utvidelse. Besøk her er nok uansett mer spennende på kampdager når større deler av anleggene er tilgjengelige, og jeg følte turen hadde vært nokså bortkastet. Belønningen for min utflukt var først og fremst gnagsår og vannblemmer, men jeg fikk snart vinket over en passerende taxi slik at jeg slapp å gå tilbake til Kirkdale.
Herfra hoppet jeg igjen på Ormskirk-toget som jeg etter noen få stasjoner igjen hoppet av på stasjonen Aintree. Foran meg lå på motsatt side av veien Aintree Racecourse; et av verdens mest kjente sentre for hestesport, og arrangørsted for det gjeve Grand National. Jeg snudde ryggen til veddeløpsbanen og vandret mot kveldens destinasjon. Bootle FC holder til inne på et typisk industriområde, og i luftlinje er det ikke langt fra Aintree stasjon i det hele tatt. Aberet er at man må en omvei rundt hele det usjarmerende industriområdet. Spesielt sjarmerende virket heller ikke anlegget jeg nå nærmet meg på verkende føtter. Utenfor sto programselgere som solgte kveldens program, utgitt av Liverpool County FA. Jeg byttet bort £2 mot et eksemplar og betalte deretter £5 for å slippe gjennom telleapparatene.
Før vi går videre får jeg si litt om Bootle FC. Mange vil vite at dette var navnet på en klubb som har spilt i Football League. Denne klubben ble stiftet i 1880, og var det neste tiåret faktisk Evertons store rival. Da Football Alliance i 1892 ble slått seg sammen med Football League, var Bootle en av klubbene som var med å stifte sistnevntes nye andredivisjon. Der debuterte de med 8.plass, men takket likevel for seg etter kun en sesong. Dermed står de som den første klubben til å trekke seg fra Football League, samtidig som de sammen med Middlesbrough Ironopolis er den eneste med kun en enkelt sesong i verdens eldste liga. Den opprinnelige Bootle gikk snart konkurs, og har ingen ting å gjøre med dagens klubb som ble under navnet Langton FC ble stiftet så sent som i 1953. I 1973 tok de dagens navn, og selv om det ikke er noen forbindelse med deres mer kjente forgjenger er dagens klubb flinke til å nevne koblingen – blant annet i historikken-delen på deres egen hjemmeside.
Dagens Bootle var med å stifte North West Counties League i 1982, der de var medlemmer til de forlot sin gamle Bucks Park og ble degradert på tampen 1990-årene. Eksiltilværelsen var historie da de flyttet inn på New Bucks Park i 2005, og de er nå tilbake i North West Counties League der de de siste par årene har etablert seg i toppen. Anlegget går under det usjarmerende navnet Delta Taxis Stadium, og det som møtte meg på innsiden var vel heller ikke av det yndigste fotball-England har å by på.
Jeg kom inn på den nærmeste langsiden, der klubbhuset med dets fasiliteter er å finne. Lent inntil dette står ikke bare en, men tre små tribuner av typen man finner på moderne non-league anlegg. To av disse hadde seter for å hvile akterspeilet, mens den siste var en knøttliten ståtribune. På kortsiden til høyre var det som tross alt var anleggets mest sympatiske trekk; ståplasser i rundt 2/3 av banens bredde, med 2-3 betongavsatser og tak over hodet i form av et stilas-lignende skur med stolpene målt i klubbens blå og gule farger. På bortre langside finnes ikke stort, bortsett fra noen ballbinger som nærmeste nabo bak laglederbenkene. Tilsvarende finnes det ingenting bak mål på den andre kortsiden.
Inne i klubbhusets bar fikk jeg lesket strupen mens jeg bladde i programmet. Grunnen til at FA sto som utgiver var den simple grunn at dagens kamp var finalen i Liverpool Senior Cup, og Bootles motstander var AFC Liverpool. De to lagene spiller til daglig i samme divisjon – North West Counties League Premier Division, der begge hadde hatt en god start og sto med 3-0-1 på de fire første i ligaen. Dagene i forkant hadde jeg igjen lest på Bootles hjemmeside hvordan de brukte sin forgjengers historie, og de manet publikum til å møte opp og støtte klubben i å Bootle-navnet tilbake på trofeet for første gang siden 1889 (Bootle ble også den første vinner av trofeet da det først ble arrangert i 1883, samt ny suksess i 1888).
De ble raskt klart at dette ikke ville bli den beste av kampene på denne turen. Det var mye kamp på midtbanen, og få sjanser. AFC Liverpool skapte kun en sjanse i første omgang, men det var til gjengjeld alt de trengte på å ta ledelsen. Et høyt innlegg fra Paul Brown falt ned hos Ronnie Morgan på bakerste stolpe, og til tross for at han kun fikk halvveis treff var det nok til at ballen gikk via bakken og spratt over Dean Porter i Bootle-målet. Vertene hadde vært frempå med et par langskudd som ikke trøblet AFC-keeper Stephen Longrigg, og rett etter scoringen fikk de sin hittil største sjanse da Shaun Miller avsluttet i nettveggen.
Pause-pinten ble inntatt på 0-1 og jeg fikk spurt en av de mange representantene fra Liverpool County FA om hvorfor Bootle hadde hjemmekamp i denne finalen. Jeg trodde kanskje årsaken var, slik vi ser i mange andre turneringer, at det hadde blitt bestemt på forhånd. Det som viste seg å være lokalforbundets secretary kunne imidlertid opplyse om at det hadde kommet i stand kort tid i forkant, etter at det opprinnelige kampstedet hadde blitt utilgjengelig.
Andre omgang fortsatte omtrent som den første, det var tett og jevnt. Ti minutter ut i omgangen utlignet hjemmelaget bortimot ut av det blå. En corner ble kun klarert så langt som Shaun Miller som tok seg til dødlinja og slo inn. Hans innlegg ble stusset videre av Sean Coulton, før AFCs forsvarer Jack McDowell satt ballen i eget mål. Det var nå noe nervøst over lagene, og det skjedde ikke stort av betydning. Jeg begynte ane hvor dette bar, og fikk bekreftet av sidemannen at det skulle avgjøres i kveld, eventuelt med ekstraomganger og straffer. En FA-representant brøt inn og opplyste om at de eventuelt ville gå rett til straffesparkkonkurranser uten ekstraomganger. Mens vi diskuterte dette tok kampen seg inn i de siste minuttene, og det begynte faktisk skje noe. Shaun Miller ble spilt gjennom alene med keeper Longrigg, men avsluttet rett på målvakten. AFC Liverpool fosset rett i angrep på motsatt side, og ble muligens snytt for straffe da Ronnie Morgan virket ble klippet ned av en Bootle-forsvarer. Et imponerende antall røde hadde møtt frem, men deres rop på straffe falt for døve ører. Dommeren vinket i stedet spillet videre, og blåste for full tid ikke lenge etter.
Det varte og rakk før duellantene omsider ble klare for straffesparkkonkurransen, og det var hjemmelaget som tok første straffe. Etter fire straffer hver seg sto det 3-3. Tom Peterson, Shaun Miller og Paul Byrne hadde scoret for vertene, mens Mark Kilroy brant den tredje straffen. For AFC Liverpool hadde Darren Torpey, Ronnie Morgan og Steve Jones scoret, mens Paul Brown misset på lagets andre straffe. Nå skulle det avgjøres. Jamie Hay gikk frem og sendte Bootle i føringen. Nå måtte Liam Loughlin score om AFC Liverpool skulle ha noen sjanse. Hans skudd gikk utenfor keepers rekkevidde…men slo i innside av stolpen og ut. Vinneren av Liverpool Senior Cup 2013 het Bootle FC!
Kveldens tilskuertall var imponerende 445, og i motsetning til hva tilfellet ville vært i Football League ble flesteparten av disse igjen for å beskue jubelscenene og overrekkelsen ute på banen foran hovedtribunen. Omsider forsvant spillerne inn i garderoben, og jeg dukket inn i baren for å kjøpe en siste pint. Jammen hadde ikke kvinnemennesket bak baren også klart å finne frem en pin til meg. Mens jeg betalte for denne kom en av hjemmespillerne inn og rekvirerte ut en kasse øl til garderoben.
Det lystige laget flyttet seg snart ut i baren etter som spillerne ankom, men for meg var det snart på tide å returnere til sentrale Liverpool. Og etter et drøyt kvarter på toget kunne jeg litt før klokka 23 låse meg inn på hotellrommet. Jeg stakk hull på en vannblemme og hvilte de stakkars føttene mine mens jeg la meg til å sove.
English ground 124: Bootle – AFC Liverpool 1-1 (0-1) 4-3 on pens Liverpool Senior Cup Final New Bucks Park, 22 August 2013 0-1 Ronnie Morgan (32) 1-1 Jack McDowell (56, og) Att: 445 Admission: £5 Programme: £2
Mitt utvalgte tog forlot ikke Bognor Regis før klokka 10.30, så etter å ha inntatt en full english breakfast ble det godt av tid til å fikse seg og slappe av før jeg spaserte rolig mot stasjonen for å legge sørkysten bak meg. Ferden nordover gikk via togbytter ved Three Bridges og London St. Pancras, og noen minutter på halv tre kunne jeg hoppe av i Derby. Jeg vurderte å ta turen til Amber Guest House ved hjelp av apostlenes hester, men utfra mine utprintede kart så det ut til å være en noe kronglete vei og en noe friskere promenade enn det jeg følte for med en stor bag og med sola som varmet. Om ruten drosjekusken kjørte ga en indikasjon var det intet dumt valg, men det var ikke mange minuttene senere at jeg ble ønsket velkommen av en blid og hyggelig frøken. Man har jo etter hvert blitt erfaren med B&Bs og guest houses, og overnatting til £24 med frokost inkludert gjorde at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk avventende til hva som skulle møte meg der i Burton Road. Men det var da riktig så trivelig, og på kommoden på rommet var det til og med satt frem fruktfat med ferske druer.
Etter å ha fjonget meg litt tok jeg beina fatt og langet ut ned Burton Road og inn i Derby sentrum. Jeg hadde godt med tid, og valgte fylle vommen med en stor porsjon gammon and eggs på puben Babington Arms, før jeg fant frem til byens busstasjon. Fortsatt var det bortimot tre kvarter til avgang for bussen jeg hadde sett meg ut, så jeg valgte helle nedpå en pint Strongbow på puben Noah’s Ark. Men snart kunne jeg stige på bussen ved navn Ilkeston Flyer, og betalte £3 for å la den frakte meg til Ilkeston. En snau halvtime senere kunne jeg stige av på Heanor Road i Ilkeston, og bekreftet ovenfor sjåføren at jeg visste hvor jeg skulle. Jeg stabbet oppover Awsworth Road, og da puben The Little Acorn dukket opp på min høyre hånd avslørte en kikk på klokken at den såvidt hadde passert 18.
Dermed innvilget jeg meg selv en vanningspause, og kom i snakk med en gruppe Ilkeston-supportere. De skulle denne kvelden være vertskap for Stamford, og var derfor interessert i høre mine betraktninger rundt målfesten i Stamford to dager tidligere. De hadde tro på seier, og det at jeg skamroste Ryan Robbins og fortalte om Jordan Smiths hurtighet lot ikke til å endre på dette. Nå var vel uansett ikke Smith helt ukjent for dem i og med at han spilte deler av forrige sesong i Ilkeston. Hva gjaldt forventninger for sesongen, var det flere som mente det ville være en naturlig målsetning å havne på øvre halvdel, mens andre mente de i burde kunne kjempe om plass i playoff. Ikke overraskende ble lag som AFC Fylde og FC United trukket frem som favoritter, men noen advarte for eksempelvis Chorley.
Jeg slo følge med en av mine yngre samtalepartnere på turen videre til New Manor Ground, som vi raskt så foran oss nede i veien. Klubbens stadion er jo av de nybygde, og erstattet i 1992 deres gamle Manor Ground. Derfor var jeg noe avventende, samtidig som jeg hadde sett bildebevis som tydet på alt annet enn et typisk moderne anlegg. Etter å ha avlevert £9 for inngang byttet jeg bort ytterligere £2 mot et program i et ikke altfor flatterende format. Deretter kunne jeg ta runden rundt banen (via klubbsjappa) og med selvsyn konstatere at New Manor Ground ganske riktig er et flott eksempel på at nybygde fotballstadioner ikke på død og liv må være kjedelige plastarenaer blottet for karakter.
På nærmeste kortside, der jeg kom inn, er det ståplasser under tak for de som vil stå på asfaltert flatmark. Herfra ser man til høyre over på langsiden der klubbhuset (og en av burger-barene) er det eneste av fasiliteter. Bak bål på bortre side er det en en ståtribune som strekker seg i hele banens bredde, komplett med avsatser og tre rader bølgebrytere. I hjørnet mellom denne og den andre langsiden er det originalt nok et klokketårn (komplett med værhane) som gir inntrykk av en slags paviljong, og som er med å gi anlegget en god dose egenart. Den nevnte langsiden har i denne enden sitteplasser på The Clocktower Stand i «andre etasje» på bygget jeg mener huser blant annet garderobene. Flere sitteplasser finnes her også i form av en ganske ordinær moderne tribune lenger ned langs denne siden.
I klubbhusets bar ble et glass sakte tømt mens jeg samtalte med min ledsager fra tidligere. Det var også en god del personer fra Stamford som hadde tatt turen, også flere jeg dro kjensel på fra to dager tidligere. De var selvsagt klar over at de nå sannsynligvis sto ovenfor en noe større test.
Det ble også tid til å bla litt i programmet; et program som var merkelig forvirrende all den tid Stamford tropp på baksiden var totalt ukjent. Som speaker etter hvert opplyste om, viste den seg nemlig å ha blitt erstattet med troppen til Marine, som var neste lag til å gjeste New Manor Ground. Darren Caskey har nå rollen som assisterende manager i Ilkeston, og han ledet nå oppvarmingen ute på matta. Da sjansen bød seg fikk jeg ropt ham over, og den gamle Reading-spilleren signerte gladelig mitt program samtidig som han spådde Reading en god sesong.
Selv var jeg slik ting har utviklet seg mer spent på dagens kamp enn på Readings sesong, og snart ble den blåst i gang med et Stamford som tok kontroll fra start. Akkurat som to dager tidligere var Ryan Robbins toneangivende, og jeg tok meg i å fundere over hvor lenge spilleren som i sommer ble hentet fra Coalville Town får bli i Stamford for man får henvendelser fra klubber et nivå eller to høyere opp i systemet. Ilkeston hadde allerede blitt reddet av en desperat takling fra Matt Baker da Robbins var nære på å gi gjestene ledelsen etter ti minutter. Kun en redning på streken av Derby-kjenning Rob Kozluk hindret scoring, og Ilkeston kom seg etter hvert til hektene. Deres rop om straffe ble imidlertid oversett av dommeren da Kane Richards mente seg ulovlig hindret.
At Stamford ikke tok ledelsen etter 21 minutter må kunne karakteriseres som noe bortimot et under. Igjen var det Robbins som var frempå, og keeper Russell Peet kunne intet gjøre. Derimot var det kanskje rutinen som gjorde at en godt plassert Kozluk igjen kunne tre inn i rollen som reddende engel. Ballen gikk på utrolig vis nemlig via hans skulder og i stolpen, videre opp i tverrliggeren før den spratt på bortover målstreken inntil Kozluk fikk beinet den unna. Fem minutter senere var det Jordan Smiths tur til å ha marginene mot seg. Hans skudd smalt i stolpens innside og suste langs mållinjen, der Kozluk igjen(!) var perfekt plassert.
Kun minuttet etter dette ble sannsynligvis Ilkeston snytt for straffe da dommeren valgte ikke blåse på det som så ut som en nokså klar hands fra en Stamford-forsvarer. Ilkeston var ikke ufarlige, men gjestenes forsvar og spesielt Joe Challinor virket ha langt bedre defensiv kontroll enn to dager tidligere. Jeg har sett flere mene det var en etter hvert jevnspilt første omgang, men jeg vil påstå at Ilkeston nok burde prise seg lykkelig over at det sto 0-0 da dommeren blåste for pause.
Inne i baren konstaterte hjemmefansen at de hadde hadd fru fortuna med seg ved et par anledninger, mens i hvert fall deler av Stamford-folket innrømmet at at Ilkeston muligens skulle hatt en straffe. Det ble for så vidt også gjort et poeng av at mens Stamford etter første runde toppet tabellen, ville Ilkeston med seier overta tabelltoppen inntil resten av runden skulle spilles påfølgende dag. Snart så vi at andre omgang hadde startet, og jeg tømte glasset.
Jeg rakk å se Jordan Smith heade like utenfor etter flott forarbeid av Robbins, før jeg tok plass med min kompis fra tidligere på ståtribunen bak det bortre målet. Robbins var selv frempå like etter, men hans skudd gikk over. Så fikk Ilkeston et frispark like utenfor 16-meteren. Chris Palmer snodde ballen rundt muren og inn i mål utenfor rekkevidde for keeper Alex Lynch. Matchuret viste 49 minutter, og på måltavla sto det 1-0. Kun tre minutter senere ble et frispark slått inn i feltet som en blanding av innlegg og skudd, og Stamford-kaptein Richard Jones geleidet ballen inn i eget mål.
Stamfords hittil gode innsats hadde fått et skudd for baugen i form av to frispark, og de fremsto etter dette som en blek og resignert kopi av seg selv. Ilkeston hadde derimot spilt på seg selvtillit og viste nå frem flott pasningsspill med frustrerte Stamford-spillere som ble løpende mellom og pådra seg noen nokså dumme gule kort. Og 537 tilskuere kunne se hjemmekaptein Laurie Wilson sette spikeren i kista etter 69 minutter. Han sendte i vei en kanonkule fra over 30 meter, og selv om keeper Lynch fikk fingrene på ballen, måtte han innse at den fant veien til nettmaskene nede i hjørnet.
Resten av kampen fremsto som en transportetappe, og da dommeren blåste av var det med 3-0 som sluttresultat og med Ilkeston på midlertidig tabelltopp med 4 poeng på to kamper. Selv valgte jeg å sporenstreks sette kursen tilbake mot bussholdeplassen på Heanor Road, da jeg hadde en tidlig start dagen etter, og bussene tilbake til Derby nå kjørte timesruter. Buss nummer 11 kjører noe mer melkerute enn Ilkeston Flyer på sin vei gjennom Derbyshire, men etter tre kvarter var jeg tilbake i Derby, og kunne gå de rundt 15 minuttene tilbake til Amber Guest House. Rett før klokka 23 kunne jeg legge meg i senga, men med The Two Towers på TV gikk det likevel en liten stund før det ble noe søvn.
Ground # 121: Ilkeston – Stamford 3-0 (0-0) Northern Premier League Premier Division New Manor Ground, 19 August 2013 1-0 Christopher Palmer (49) 2-0 Richard Jones (52, og) 3-0 Laurie Wilson (69) Att: 537 Admission: £9 Programme: £2
Dag 4: Tirsdag 20.08.2013: Workington – Stockport County Vertinnen ved Amber Guest House disket opp en full english breakfast for meg, og etter at jeg hadde fått dusjet og pakket «snippesken» bestilte hun taxi for meg. Jeg hadde igjen en lang reise foran meg, og klokka 09.28 trillet toget ut fra Derby stasjon. Jeg hadde opprinnelig planlagt å ta toget en time senere, men valgte en tidligere avgang da det ga meg muligheten til et kjapt men koselig møte med en gammel flamme mens jeg byttet tog i Sheffield. Etter en drøy time sammen med Kimberley rullet jeg videre mot nytt togbytte ved Manchester Piccadilly, og den påfølgende etappen derfra opp til Carlisle.
Sistnevnte strekning ble tilbakelagt i samtale med en hyggelig kar (som viste seg være en jernbanearbeider som daglig pendler helt fra Whitehaven til Manchester!) som pekte og fortalte etter hvert som vi forlot Lancashire og tok oss nordover i Cumbria. Det flotte Lake District ble tilbakelagt, og jeg hadde for lengst gitt opp å telle sauer da vi nærmet oss Carlisle, der jeg fulgte i hælene på min sidemann over til plattformen der toget mot Barrow allerede sto klart. Etter en drøyt tre kvarters tur nedover Cumbria-kysten takket jeg for hyggelig reisefølge og kunne ta meg en etterlengtet røykepause utenfor Workington stasjon. Jeg spaserte de drøye fem minuttene til Waverley Hotel, og kunne rett før klokka halv fire sjekke inn.
Snart kikket jeg igjen ut i Cumbria-ettermiddagen og spaserte en tur gjennom et nokså stille sentrum. Ved innfarten til Workington fikk jeg inntrykk av byen virket temmelig grå, og der den ligger forblåst til ble jeg møtt av rekkehus i mur der malingen var i ferd med å flasse av. Det kan nok være ganske værhardt her oppe vil jeg tro. Det var på tide å få litt vomfyll, og jeg oppsøkte Wetherspoons-puben The Henry Bessemer i den hensikt å nyte godt av tirsdagens Steak Club. Som det sunnhetens tempel jeg er falt valget på BBQ ribs servert med både løkringer og pommes frites. Mett og fornøyd satt jeg og bladde litt i Non League Paper mens jeg unnet meg et glass, før jeg til tross for at det var noe tidlig valgte spasere rolig opp mot Borough Park.
Workington har vært et ønsket destinasjon en god stund, og ikke uten grunn. Deres stadion Borough Park høster jo unisont lovord blant kjennere, og trekkes frem som en av de absolutt flotteste gjenværende klassiske anlegg i den engelske pyramiden. Problemet har vært beliggenheten, men nå skulle jeg altså endelig få min fotball-debut i Cumbria. Forventningene var enorme, og jeg merket sommerfuglene i magen da jeg skimtet flomlysene. Snart så jeg Borough Park ligge foran meg i all sin prakt, rett ved en rundkjøring, og jeg gikk forbi og opp på broen over elven Derwent (interessant nok andre dag på rad jeg krysset en engelsk elv ved navn Derwent, da en annen elv ved samme navn ble krysset i Derbyshire dagen før) hvorfra man har flott innsyn til anlegget.
Jeg tok meg ned foran hovedtribunen der en gruppe klubbrepresentanter sto i samtale. Jeg så kanskje noe forvirret ut, for en av disse spurte om jeg trengte hjelp. Jeg svarte som sant var at jeg kun tok en kikk på anlegget eksteriør, men til tross for at de ikke hadde åpnet riktig ennå lot ham meg slippe inn spillerinngangen mot et beløp på £12.
Da jeg dukket frem fra under hovedtribunen ble jeg møtt av et syn som ga meg godartede frysninger, og øyeblikkelig ble blikket dratt til høyre mot kortsiden «Town End», som muligens er det ypperste jeg har sett i fotball-England. En fantastisk ståtribune strekker seg hele banens bredde og bøyer i hjørnene rundt for å gå over i langsidene. På mesteparten av Town End står man på de øverste avsatsene i le under en herlig konstruksjon som også følger svingen rundt over til langsiden med hovedtribunen.
I dette hjørnet står restene av en av de gamle flotte flomlysmastene som et rustent minne om en bedre tid, og man kan fortsatt se hvordan denne har strukket seg opp gjennom tribunetaket. Alle de fire gamle mastene ble dessverre tatt ned og fjernet i sommer, men rester av de er å se i alle hjørnene i form av de nedre delene av mastene. I motsatt hjørne av Town End står man under åpen himmel, men også her følger ståtribunen svingen og går over i den andre langsiden. Midt på denne står Popular Stand som nå har fått seter installert.
Jeg ble stående og lytte observant til en gammel klubbveteran som kunne fortelle historier fra klubbens tid i Football League og anleggets glansdager. Han pekte over til motsatt kortside, der man finner en tilsvarende ståtribune. Her er det imidlertid intet overbygg, og det virket dermed litt mer anonymt, men veteranen fortalte at det der tidligere hadde vært et overbygg identisk med det man finner på motsatt side. Fra innsiden drar muligens hovedtribunen ned ørlite, men du verden for et anlegg. Jeg har muligens funnet et nytt favorittstadion, og vi snakker om et stadion som er på høyde med både St. George’s Lane og Stonebridge Road. Videre ble jeg imidlertid fortalt at hovedtribunen i kjølevannet av Bradford-brannen hadde erstattet den gamle Grandstand, som da ikke oppfylte de sikkerhetsmessige krav i kraft å være bygget i tre.
Jeg fikk omsider fullført min runde rundt banen akkurat tidsnok til at baren var i ferd med å åpne. En halvliter Thatcher’s Gold ble nytt mens jeg beskuet de utstilte trofeer og kleniodier. Og jammen hang det ikke her et gammelt maleri av den gamle Grandstand. Der og da tenkte jeg som så at med den og det andre overbygget fortsatt på plass, ville det nok ikke vært et nåværende stadion i England som kunne målt seg med Borough Park! En person var på vei ut med dagens programmer, og jeg fikk byttet til meg et eksemplar mot £2,50.
Snart ble lokalet gradvis fylt opp, og jeg kom i prat med noen hjemmefans som anslo en plass midt på tabellen som realistisk for Workington denne sesongen. Dagens kamp sto om poeng i Conference North, og Stockport County var motstander. De røde så ikke overraskende på gjestene som divisjonens store fisk denne sesongen, og til tross for at County gikk på en stjernesmell med 1-4 hjemme for Boston United i første kamp virket de å være fornøyd om de kunne ta ett poeng.
De tilreisende på sin side var selvsagt langt fra fornøyd med seriepremieren, men håpet de ville slå sterkere tilbake. De var jo jevnt over tippet å kjempe om tittelen sammen med Telford, men supporterne ga også uttrykk for at det tross alt er en ganske ny tropp. Jeg ble påspandert ytterligere et glass, og samtalen gikk til det var på tide å ta plass på Town End, som jeg valgte meg som utkikkspunkt. Hjemmelaget viste allerede fra start tydelig at de ikke hadde til hensikt å la Stockport trille ball, og satt inn et par susende taklinger. Og det var faktisk hjemmelaget som hadde et lite initiativ da de etter 12 minutter fikk frispark ute på kanten. Ben McKenna servet, og stopperkjempen Kyle May stusset ballen, som seilte i bue over keeper Ian Ormson og i mål til 1-0. En fin måte å markere starten på sin tiende sesong med klubben!
Stockport kunne slått tilbake nesten umiddelbart, men Ian Craneys avslutning bød ikke på de største problemer for hjemmekeeper Jonathan Mitchell. I stedet fortsatte begynte hjemmelaget å dominere, hjulpet av en kraftig medvind. Stephen Hindmarch kunne doblet ledelsen, men hans heading ble reddet på streken. Og samme mann var farlig frempå igjen kort etter, men redning kom i form av Aman Verma og hans desperate blokkering av skuddet fra Hindmarch.
Et nytt frispark fra McKenna ble headet på mål av Dan Wordsworth og hadde skummel retning, men ble klarert via hodet til en forsvarer. Countys beste sjanse i første omgang kom i form av et kjapt skudd fra Kristina Dennis, men keeper Mitchell fikk slått over før han hamlet opp med Jordan Fagbolas heading på den påfølgende corneren.
Pausen benyttet jeg til å ta en kikk i klubbsjappa, som ikke hadde åpnet ved min ankomst. Etter å ha sikret meg en pin ble det likevel tid til et halvt glass i samtale med tilreisende supportere som var i harnisk etter en førsteomgang der hjemmeledelsen kunne vært større enn 1-0.
Stockport tok kommandoen fra start i andre omgang, og allerede to minutter etter oppstart sto det 1-1. Flott forarbeid av talentet Kristian Dennis på venstrekanten, og hans innlegg fant Iain Howard. Hans avslutning virket først å ha blitt blokkert, men han fikk pirket ballen under keeper Mitchell og i mål. Den gamle traveren Phil Jevons kunne gitt gjestene ledelsen, men headet upresset over målet til Mitchell.
Stockport presset på, og det gjorde ikke saken bedre for vertene at høyreback Lee Andrews med timen spilt måtte kaste inn håndkledet med skade. Dette samme hadde venstreback Anthony Wright gjort allerede snaue ti minutter før pause, så det begynte gå hardt utover den nye forsvarsfireren manager Darren Edmondson hadde snekret sammen. Og nye omrokkeringer hjalp vel ikke akkurat på saken, men de klarte seg faktisk godt.
Kyle May og spesielt Dan Wordsworth sto frem som bautaer i midtforsvaret, og ryddet bestemt opp i det som kom deres vei. Det var imidlertid ikke all verden Workington hadde å by på offensivt i andre omgang, og Stockport kunne fort tatt alle poengene mot slutten. Men Mitchell vartet opp med en spektakulær redning på skuddet fra Kieran Charnock, og dermed endte det 1-1 foran 562 skuelystne på Borough Park.
Jeg fant plass i baren der supporterne konstaterte at uavgjort tross alt var et greit resultat i en kamp som trygt kan omtales med det engelske uttrykket a game of two halves. På tekst tv kunne vi se resultatene komme inn fra de andre kampene i Conference North. Det begynte snart å tynnes ut i rekkene, og da jeg tømte mitt andre glass etter kampen var det to-tre gamle travere igjen. Jeg vurderte et siste glass, men merket under en røykepause at det begynte å duskregne, så jeg takket for meg og ønsket Workington-folket lykke til før jeg stabbet i retning Waverley Hotel. Jeg fant en snarvei der en gangvei skar rett under en boligblokk, og var snart ved hotellet. Jeg valgte heller ta det siste glasset her, og var snart i samtale med far og sønn som tydeligvis hadde vært på samme kamp.
De viste seg være Stockport-fans, og faren likte å ta med seg sønnen på slike borteturer og gjerne overnatte for å se litt av stedet. Ikke alle som er så heldige å ha en slik far! Jeg takket høflig nei takk til hans tilbud om en ny pint da min Strongbow såvidt var drukket av, men vi hadde en hyggelig samtale frem til det var på tide å tømme glasset og finne frem til hotellrommet. Turens forventede stadionmessige høydepunkt var unnagjort, men jeg hadde et nytt høydepunkt i vente dagen etter.
Ground # 122: Workington – Stockport County 1-1 (1-0) Conference North Borough Park, 20 August 2013 1-0 Kyle May (12) 1-1 Iain Howard (47) Att: 562 Admission: £12 Programme: £2,50
Dag 1: Lørdag 17.08.2013: Stamford – Frickley Athletic Endelig hadde 2013/14-sesongen startet, og under tre uker etter jeg kom hjem fra forrige ekskursjon til England, tok jeg allerede turen over igjen. Min snille mor hadde stått opp i otta før å kjøre meg til Rygge, og snart kunne jeg plukke opp bagasjen min på Stansted og gjøre unna den rundt halvtimen lange togturen til Cambridge. Der hadde min venninne Sally tilbudt meg losji for hele turen, men det var kun denne turens første dag det passet med Cambridge som base. Etter litt sosialisering var det på tide å ta turen tilbake til Cambridge stasjon for å sette kursen mot Stamford, der turens første kamp skulle finne sted. Jeg fikk til og med låne Sallys busskort slik at jeg fritt kunne ta meg gratis rundt i Cambridge med buss.
Togturen til Stamford tar drøye timen, og man har vel ikke omtrent før krysset grensen til Lincolnshire før man ankommer den idylliske gamle markedsbyen. Stasjonen ligger rett bak klubbens stadion Wothorpe Road. Med rundt to timer til kampstart valgte jeg imidlertid å først ta en spasertur i sentrum, der man kan få inntrykk av at tiden har stått stille en god stund. Ikke vanskelig å forstå at det er en populær destinasjon for turister. Sulten begynte å gnage, og i puben The Golden Fleece inntok jeg en porsjon snadderaktig liver and bacon casserole with mash, før jeg igjen strenet mot Wothorpe Road. Skjønt, da man flyttet inngangspartiet for noen år siden forandret man stadionets navn til Kettering Road, som da ble mer korrekt. Men som den tradisjonalisten jeg er, velger jeg bruke det originale navnet.
Det har jo i flere år vært snakk om flytting for Stamford, men denne gang virker det temmelig sikkert at dette blir siste sesong på Wothorpe Road. Derfor var det en prioritert destinasjon for meg, og jeg ville gjøre unna besøket så raskt som mulig for å ikke miste muligheten, slik jeg holdt på å gjøre med Worcester City forrige sesong. Grunnet det dårlige været ble da min kamp der i slutten av desember avlyst, men heldigvis ble en påsketur redningen. Jeg hadde sett flatterende bilder og lest rosende omtale av anlegget, og etter å ha betalt mine £9 kunne jeg med selvsyn konstatere at det er et helt klart flott anlegg.
Langsidene er ganske fjonge, spesielt hovedtribunen ut mot Kettering Road. Her byr tre-tribunen på sitteplasser til rundt 250 personer, mens klubbhuset med dens tilhørende bar befinner seg ved siden av. På motsatt langside er det ståplasser på bar bakke, og i underkant av halve banens lengde strekker seg en konstruksjon gir tak over hodet. For meg var det likevel noe som manglet, og kanskje var det kortsidene som først og fremst var «skyld» i dette..? I banens ene hjørne nedenfor klubbhuset hadde klubbsjappa åpnet, og etter en runde rundt banen kunne jeg stikke inn der for å sikre meg en pin, samtidig som jeg konstaterte et betydelig antall baljer med programmer til salgs.
Neste stopp var klubbhusets bar, der jeg nøt en Strongbow mens jeg bladde i et kampprogram pålydende £2. Allerede i sin spalte som ønsket velkommen slo klubbformannen fast at det var siste sesong på Wothorpe Road man nå tok fatt på, så da bør det vel ikke lenger være noen tvil. Spesielt ettersom de i våres fikk byggetillatelse for sitt nye anlegg et annet sted i byen. Klubben har jo for øvrig et noe merkelig kallenavn, The Daniels. Dette spiller rett og slett på navnet til det som den gang var Englands feteste mann, Daniel Lambert, som ved sin død i 1809 veide hele 335 kilo.
Motstandere i dagens seriepremiere i NPL Premier Division var Frickley Athletic, som jeg anså som en overkommelig oppgave for de nyopprykkede vertene. Som mange vil huske sikret Stamford seg opprykk som playoff-vinner i NPL Division One South i våres. Den gang slo man formlaget Belper Town etter ekstraomganger i semifinalen, før Chasetown ble finaleslått 2-1. Hjemmefolket var temmelig unisone i å uttrykke tilfredshet med å unngå nedrykk denne sesongen, og det virker være sesongens store mål. Selv hadde jeg på forhånd et inntrykk av at de bør være gode nok til å klare dette, men det vil tiden vise. En representant for klubben informerte imidlertid om at det kun er 3-4 spillere igjen fra fjorårets stall.
Det tok snart oppstilling utenfor, og så NPL-sesongen sparkes i gang. Og kun tre minutter var spilt da årets første mål i NPL Premier var et faktum. Jeg fikk et forsmak på kveldens tafatte forsvarsspill da Ryan Robbins passerte tre forsvarere og satt ballen under en utrusende Frickley-keeper Tom Woodhead. Ti minutter var det hjemmekeeper Alex Lynch som ruset ut og måtte gi tapt da Stamford-forsvaret sovnet og slapp Gavin Allott alene gjennom. Lynch hadde få minutter tidligere reddet fra nettopp Allott, men denne gang sendte Allott ballen forbi Lynch til 1-1. Kampen svingte nå frem og tilbake, og muligens virket gjestende Blues noe giftigere, frem til hjemmelaget fikk straffe med etter 28 minutter.
Et langt innkast fra Ash Robinson skapte problemer for gjestene ved det første målet, og igjen var dette tilfellet. Det endte med at målscorer Robbins ble feid i bakken, og spissen Jordan Smith sendte vertene tilbake i føringen fra 11 meter. Ryan Robbins sto i det hele tatt bak mye av det Stamford skapte, og terroriserte tidvis Frickley-forsvaret. Stamfords tredje mål kom ti minutter før pause, da et innkast ble stusset videre av en forsvarer, og Jordan Smith stakk frem foten og scoret sitt andre. Til tross for at Stamford dominerte stort de siste 15-20 minuttene, fikk gjestene en vitamininnsprøytning da de igjen reduserte rett før pause. Målscorer Allott fyrte løs, og returen fra keeper Lynch havnet hos Mark Gray som med 43 minutter på klokken satt inn 3-2.
På denne stillingen ble pause-pinten inntatt, og en prat med et par av de tilreisende avslørte at også deres mål for sesongen er overlevelse. Ikke overraskende var det det defensive som bekymret dem mest; en bekymring de hadde hatt forrige sesong, og som ikke hadde minsket etter de første 45 minuttene. Etter et par historier om deres rivalisering med Stocksbridge Park Steels, var det på tide å tømme glasset og gjøre klart for andre omgang.
Frickley gikk ut i hundre for å få en utligning, men Grays heading rett på keeper var det nærmeste de kom før hjemmelaget våknet og igjen økte ledelsen på noe heldig vis. Liam Richardsons corner ble sleivsparket lavt på nærmeste stolpe, rett mot keeper. Han var selv i ferd med å snu seg oppgitt bort da keeper Woodhead upresset presterte å fomle ballen inn i eget mål! Men Frickley ga seg ikke, og Stamfords offside-felle feilet igjen da Allott spilte fri Joe Fox, som etter 72 minutter reduserte til 4-3. Frickley presset på, og både Allott, Luke Hinsley og Jake Picton hadde muligheter til å utligne.
Men de fleste trodde vel kampen var avgjort da Stamford gjenopprettet sin tomålsledelse etter 82 minutter. Flott samspill mellom Liam Richardson og Jordan Smith, som la tilbake Richardson. Hans skudd smalt i tverrliggeren, men ballen landet hos Dan Lawlor som dro av en forsvarer og satt inn 5-3. Gjestene nektet imidlertid å gi seg, og kun en flott redning fra Lynch hindret Fox i å redusere.
I siste ordinære spilleminutt kom et utspill fra Lynch raskt i retur, og han nådde ikke ut tidsnok til å hindre Luke Hinsley i å heade ballen, som seilte over ham og inn i mål til 5-4. Frickley satset nå alt fremover for å få en utligning, og på overtid sendte de opp mann og mus på en corner. Imidlertid ble ballen plukket opp av Jordan Smith som stormet i angrep med Ryan Robbins. Alene mot en forsvarer spilte de vegg før Jordan Smith enkelt satt inn 6-4 og fikk sitt hattrick.
Kort etter blåste dommeren av dagens mest målrike kamp i engelsk fotballs åtte øverste nivåer, og over en pint i klubbens bar kunne det reflekteres og synses. Forsvarsspillet var langt fra imponerende, men de 227 betalende tilskuerne fikk se en underholdende kamp. Jeg påpekte at Stamford nok ville få en bedre test på hvordan de står seg på dette nivået når de to dager senere skulle gjeste Ilkeston – med undertegnede på plass. Dette fikk jeg straks medhold i fra hjemmefolket, som også nikket til min påstand om at Frickley Athletic fort vil bli å finne i bunnen og er et lag man således burde slå hjemme om man vil klare seg. Jeg hadde observert at klubben solgte sitt eget øl, kalt Hanson’s Field. Før jeg forlot åstedet rasket jeg med meg de tre siste flaskene.
Jeg gikk omsider de få minuttene tilbake til stasjonen, og retur til Cambridge med tog. Jeg hadde avtalt å møte min vertinne på puben Carlton Arms, og da jeg hoppet av bussen rett utenfor puben befant hun seg allerede der. Jeg inntok en velsmakende porsjon gammon and eggs, og etter et par glass trakk vi oss tilbake i halv ti-tiden. Etter å ha hatt en våkenatt med søvn kun på flyet, kom snart Jon Blund. Like greit, for jeg hadde dagen etter en lang tur foran meg – skjønt langt fra den lengste på en tur med et meget ambisiøst program.
Ground # 119: Stamford – Frickley Athletic 6-4 (3-2) Northern Premier League Premier Division Wothorpe Road, 17 August 2013 1-0 Ryan Robbins (3) 1-1 Gavin Allott (12) 2-1 Jordan Smith (pen, 28) 3-1 Jordan Smith (36) 3-2 Mark Gray (43) 4-2 Thomas Woodhead (63, og) 4-3 Joseph Fox (72) 5-3 Daniel Lawler (82) 5-4 Luke Hinsley (90) 6-4 Jordan Smith (90+1) Att: 227 Admission: £9 Programme: £2
Dag 2: Søndag 18.08.2013: Littlehampton Town – St. Francis Rangers
Min Cambridge-vertinne Sally skulle ikke på jobb før klokka 14, men jeg tok takket for gjestfriheten og stresset av sted for å rekke 10.28-toget til London. Etter drøye 50 minutter hoppet jeg av på Finsbury Park, og lot tubens Victoria line frakte meg til Victoria Station. Der var det bare å passe på å plassere seg i riktig vogn, da 12.17-toget skulle dele seg i Worthing. Fire av vognene skulle derfra fortsette mot Portsmouth Harbour, mens de fire andre skulle mot Littlehampton, som var mitt reisemål.
Jeg hadde i over halvannen uke forsøkt booke et rom ved Happy Dolphin i Littlehampton, men de virket ikke være særlig interessert i kunder. En forespørsel via email ble ikke besvart, og telefonoppringninger det samme. Da jeg omsider fikk telefonisk kontakt ble jeg lovet at en som hadde med reservasjoner å gjøre skulle ringe meg tilbake. Etter ytterligere to dager uten å høre noe, fikk jeg igjen den samme beskjeden. Jeg bestemte meg for å heller overnatte et annet sted, og med et ikke alt for imponerende utvalg i Littlehampton falt valget på Bognor Regis, et kvarters togtur unna. Planen var opprinnelig å først dra dit for å dumpe bagasjen, men jeg valgte til slutt å heller dra rett på kamp med bagasjen.
Etter å ha tøffet gjennom West Sussex en stund, kunne jeg like før klokka to stige av i Littlehampton. Fra stasjonen var det en smal sak å følge veien rett frem gjennom sentrum, og snart dukket The Sportsfield opp på min venstre hånd der St. Flora’s Road møtte Church Street. Ved inngangspartiet var det mulighet for å entre klubbhusets bar via en dør og trapp opp til andre etasje, og jeg undret på om det betød at forfriskninger måtte nytes før man betalte seg inn. En funksjonær kunne imidlertid avkrefte dette, og jeg betalte mine £6 for entre samt £1 for dagens kampprogram. Innenfor så jeg raskt at det gikk en utvendig trapp opp til baren, og siden jeg hadde en stor bag med meg valgte jeg først å opp dit for å sette den fra meg.
Det som møtte meg var en overraskende fjong bar som i realiteten var mer som en koselig pub – og jeg forsto det da også slik at den også fungerer som en vanlig pub som holder åpent til hverdags. Mange klubber langt høyere i pyramiden ville nok vært grønne av misunnelse, og jeg likte meg øyeblikkelig. En Strongbow ble bestilt, og jeg ble pekt i retning av styrerommet hvor jeg fikk sette fra meg bagen. Jeg så en person i Scarborough Athletic drakt, og han bekreftet at han ganske riktig var Scarborough-supporteren fra Non League Matters forumet (også kjent som «Kempster-forumet»), der en rekke av medlemmene hadde varslet sin tilstedeværelse i Littlehampton. Jeg slo meg ned sammen med denne karen, som nå bor i nord-London, og sammen tok vi etter hvert runden rundt anlegget.
Klubbhuset med dets fasiliteter befinner seg bak nærmeste kortside, med en flott cricketpaviljong som nærmeste nabo. Langsiden til venstre sett fra denne deles med cricketbanen. Det spilles for øvrig en rekke idretter ved anlegget, og denne delingen med cricketfolket er grunnen til at de i sesongstarten spiller hjemmekamper på søndager. Langs denne langsiden er et gjerde, og noen publikummere sto på gresset her. På bortre kortside var det kun et lite stykke gressplen som skilte banen og nabohusene på andre siden av muren. Alt som er av tribunefasiliteter finnes dermed på den andre langsiden, der hele tre tribuner står på rad og rekke. Personlig likte jeg den midterste av disse, som også er den eldste. Jeg forsto det som om man vurderer å bygge en ny tribune på denne siden, men en person jeg snakket med senere mente det var på siden ut mot cricketbanen dette eventuelt vil skje.
Sola skinte i Littlehampton og vi traff på stadig flere fra Kempster-forumet på vår runde rundt banen. På den ene siden av cricketbanen var det noen som spilte krokket (som også er en av idrettene som har en klubb med tilhold her). Men idyllen skulle snart bli brutt. Det var nemlig på tide å sparke i gang FA Cup oppgjøret Littlehampton Town – St. Francis Rangers. Det dreide seg om cupens extra preliminary round, mellom to lag fra Sussex County Leagues Division One (dens øverste nivå). Vertene vant forrige sesong Division Two, og som nyopprykket var det kanskje flere enn undertegnede som var litt spent på hvordan de ville stå seg mot et lag fra Division One.
Kampen hadde ikke før blitt sparket i gang før det utviklet seg til å bli en voldsom batalje der stygge taklinger suste inn fra alle kanter. Spesielt brutal var duellen mellom en av hjemmelagets spisser og hans oppasser i gjestenes forsvar, og jeg vil påstå at de i 9 av 10 tilfeller begge ville vært sendt i garderoben før pause. Vertenes spiss lå spesielt tynt an i så måte, men dommeren syntes å la det meste passere uten særlig mer enn litt tilsnakk. Mange tilskuere reagerte også på en språkbruk både på banen og på laglederbenkene som fort ville gitt direkte rødt kort med en annen og strengere dommer (vanligvis er det ikke videre klokt å kalle dommeren en f*cking c*nt).
For min del var det greit nok så lenge det dømmes likt begge veier, men heller ikke jeg satt voldsomt pris på en første omgang som ble meget oppstykket og minnet lite om en fotballkamp. Uansett var det gjestene fra Haywards Heath som tok ledelsen da Jamie Weston var frempå på en retur etter 35 minutter. Kampen fortsatte som før frem til pause, og spesielt vertenes nummer 9 og gjestenes nummer 5 forsøkte stadig å sparke livskiten ut av hverandre. Dommeren trakk omsider frem det gule kortet, men han hadde nok latt det gå for langt til å kunne gjøre seg forhåpninger om å gjenvinne kontrollen nå.
Tilbake i baren på The Sportsman Bar kunne jeg over en pint Strongbow konstatere at rekken av groundhoppere fra Kempster-forumet og Shaun Smiths Facebook-gruppe ikke var mindre forundret over at det fortsatt var 22 spillere på banen. Av de nevnte groundhopperne kan nevnes spesielt en Paul White; en Wealdstone-supporter som i programform har utgitt memoarer fra sine 172(!) besøkte kamper forrige sesong. Jeg tenkte dette måtte være bra lektyre for den kommende ukes mange timer på tog, og byttet £2 for et eksemplar.
Jeg ble oppmerksom på en rekke personer i Chelsea-drakter som tydelig ikke hadde til hensikt å se dagens oppgjør i FA cupen. Chelsea – Hull var nemlig i ferd med å starte på TV, og de fleste rundt meg virket noe sjokkerte da jeg fortalte at jeg hadde takket nei til gratis billett til Jose Mourinhos første ligakamp tilbake i Chelsea. Jeg hørte senere at billetter hadde gått for £250, men aldri ville det vært aktuelt for meg å velge bort Littlehampton til fordel for den kampen.
Fra balkongen utenfor baren ble jeg stående å se andre omgang sparkes i gang. Muligens var hjemmelaget bekymret for at de raskt kunne bli redusert til 10 mann, for deres nummer 9 hadde blitt erstattet. Hans «motstander» i gjestenes forsvar fortsatte imidlertid med en voldsom oppvisning i konstant sutring og klaging, mens Littlehampton virket ta grep om kampen. Og drøye ti minutter ut i omgangen sørget et dårlig utspill fra gjestenes keeper for at Scott Packer ble spilt gjennom og satt inn utligningen for The Marigolds. Med drøye timen spilt hadde de snudd kampen, da det som tilsynelatende var et innlegg fra David O’Callaghan ble feilberegnet av Rangers’ keeper og gikk inn via stolpen i bortre kryss.
Hjemmelaget hadde både publikum og en ganske frisk vind i ryggen, og Rangers virket oe resignerte. Og da Jason Jarvis lurte offside-fellen og trillet inn 3-1 med 81 minutter på klokka var det avgjort. Littlehampton Town hadde sikret seg avansement til neste runder, der de skulle møte vinneren av oppgjøret mellom Greenwich Borough og Ringmer. Det offisielle tilskuertallet ble oppgitt til 147; noe lavt i forhold til det en samlet felt av garvede groundhoppere hadde anslått til opp mot 200. Som noen påpekte er det imidlertid ingen umulighet at noen har sneket seg inn ved å gå gjennom baren.
Tilbake i denne baren ble det tid til en ny pint før jeg sammen med Scraborough-supporteren spaserte inn i sentrum for å ta en pint eller to på en av pubene. Han var svært ivrig etter å høre mer om mine rundreiser og hvordan jeg planlegger dette fra Norge, og samtalen gikk ellers om de samme gamle temaene. Han kunne dessuten fortelle at han håpet noe vil skje i løpet av neste år hva gjelder Scarboroughs stadionsituasjon. Og forsikret meg at formannen, min gamle kjenning David Holland, gjør sitt ytterste for å få klubben hjem. Etter et par pints var det på tide å sette kursen mot hotellet i Bognor Regis, og jeg tok farvel med min ledsager som hoppet av samme toget på Ford stasjon. Ikke lenge etter ankom jeg min destinasjon, og etter en ti minutters spasertur kunne jeg sjekke inn på Royal Hotel helt nede ved vannet. Deretter ble det en svipptur ut for å innta en pubmiddag bestående før jeg returnerte til hotellsenga.
Ground # 120: Littlehampton Town – St. Francis Rangers 3-1 (0-1) FA Cup Extra Preliminary Round The Sportsfield, 18 August 2013 0-1 Jamie Weston (35) 1-1 Scott Packer (57) 2-1 David O’Callaghan (62) 3-1 Jason Jarvis (81) Att: 147 Admission: £6 Programme: £1
Selv ikke non-league slipper unna markedskreftene i den moderne fotballen; det har vi dessverre sett stadig nye eksempler på. Men mens fotballlederne i FA og ligaene ofte får mye pepper, gjør de seg innimellom fortjent til en solid dose skryt. Og jeg vil benytte anledningen til å virkelig rose ledelsen i Conference.
Det vil vel ha gått mange hus forbi, men blant oss som følger med i non-league så vil nok flere huske det usmakelige stuntet som skapte et midlertidig sirkus rundt Wembley FC forrige sesong. FA cupens sponsor Budweiser sørget den gang for å gjøre verdens eldste cupturnering og non-league fotballen til latter i forbindelse med deres TV-overføring av Wembleys kamper, der en rekke gamle avdankede stjerner var hentet inn for å skape blest. Dette var ment å være et stunt der manskulle følge Wembley FC i sin «ferd mot Wembley», og disse stjernene ble selvsagt hentet inn for å skape blest rundt dette. Dette gjalt bare i Wembleys FA cupkamper, der managerlegenden Terry Venables skulle lede et lag med bl.a Claudio Cannigia, Martin Keown, Graham Le Saux, Ray Parlour og Brian McBride og David Seaman i troppen. TV-sendt kamp og sannsynligvis den største «happening» i klubbens historie, men flere av spillerne som til vanlig representerte klubben på banen skulle altså ikke få være med. Prosjektet endte heldigvis raskt da Wembley tapte 0-5 i omkamp mot Uxbridge i cupens preliminary round (førkvalifiserende runde); en omkamp som Venables ikke engang gadd å møte opp til. Men det hadde vist hvor kynisk markedskreftene utnytter den minste mulighet til å skaffe PR på bekostning av klubbens integritet.
Man har jo blitt vant med slikt lenger oppe i divisjoner som allerede har blitt “ødelagt”, men både jeg og mange med meg trodde vel vi med tilfellet Wembley hadde sett det absolutte lavmål i non-league. Vi tok feil! Sommeren 2013 sto den kriserammede Conference North-klubben Farnborough igjen (klubben ble stiftet etter at forgjengeren Farnborough Town gikk konkurs så sent som i 2007) i fare for å gå konkurs. Og der klubber er i økonomisk trøbbel, venter gjerne kyniske haier i kulissene. Inn kom den irske bookmakeren Paddy Power som sto klare med sjekkheftet. Men de skulle selvsagt ha sin dose PR i bytte, og planen de kom opp med sjokkerte et samlet engelsk non-league publikum. Deres tanke var nemlig at Farnboroughs spillere i 2013/14-sesongen skulle spille med navnene til internasjonale stjernespillere på ryggen. Navn som Kevin Scriven, Alan Inns og Dave Tarpey var ikke lenger gode nok, og de fikk nye navn som Gordon Banks, Cafu, Roberto Carlos, Franz Beckenbauer, Bobby Moore, Alan Hansen, David Beckham, Paul Gascoigne, Pele, Diego Maradona, Lionel Messi og Gary Lineker.
Et artig påfunn, syntes Boro-spillerne når offentligheten spurte. Det er mer usikkert hva de egentlig mente etter at reporterne hadde forlatt Cherrywood Road (som nå har fått det grusomme navnet Paddy Power Park). Supporterne av Farnborough og andre non-league klubber var derimot ikke nådig, og ikke minst var ligaledelsen i Conference langt fra imponert. Dette er siste eksempel i rekken på usmakelige stunt der PR-kåte selskaper tror de kan kjøpe seg oppmerksomhet ved å pisse på fotballen. Om de tror de kan ta seg til rette og behandle non-league klubber som dritt de kan ydmyke for egen vinning tar de forhåpentligvis feil. Heldigvis tok Conference affære da de skulle vurdere Farnboroughs medlemsskap i ligaen. Klubben gikk glipp av de fem første serierundene mens ligaen vurderte om de hadde oppfylt kravene og var økonomisk skikket til i det hele tatt å få være med. Farnborough sto altså i fare for å bli kastet ut av Conference; noe som ganske sikkert ville ført til kroken på døra. Ligaen kom igjen med nye krav, og høyt oppe på listen sto kravet om at dette nevnte våset måtte opphøre umiddelbart dersom de skulle gjøre seg forhåpninger om å ikke bli sparket ut i kulda. Hatten av for Conference som satt en stopper for dette vanvittige sludderet! Så får vi håpe vi har sett slikt nonsens for siste gang i non-league. Skjønt, jeg tviler dessverre…
Jeg gjør oppmerksom på at den nevnte bookmakeren først skal ha forhørt seg hos en annen klubb som i sommer var kriserammet, og som skal være en klubb som spiller i Conference Premier. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette dreier seg om Aldershot Town, som også ble reddet i tolvte time. Respekt til The Shots som takket nei til dette tullballet. Men det er jo ikke usannsynlig at man her har blitt tipset om Farnboroughs krise rett nede i veien. Bookmakeren burde imidlertid være klar over at non-league publikummet er langt fra like medgjørlige som sine motparter i de øverste divisjoner, der den nye rasen supportere gladelig svelger slikt pølsevev. Kanskje burde de heller dratt hjem til Irland der de hører hjemme, og heller drive denne formen for «sponsing» der. Dessverre har denne saken allerede uansett gitt de den publisitet de var ute etter. Ved å nevne de med navn håper jeg ikke være med på dette, men snarere å plassere de i en imaginær gapestokk.
Med 11.30-kampen i Ash unnagjort, slapp drosjekusken meg av i Aldershot; rett utenfor Recreation Ground. Det var en drøy time til kampstart, og det var allerede en del folk både utenfor og innenfor. Det var klart for kamp i Conference National, og Woking var på besøk til det som lovet bli et heftig lokalderby. Drosjekusken fra tidligere mente det var skuffende om det ikke kom over 4 000. Jeg hadde vært noe usikker på om det ville iverksettes billettrestriksjoner ved denne kampen, men en email til klubben før avreise fra Norge avkreftet dette.
Der hadde jeg også blitt fortalt at det ikke ville by på noe problem å ha med bagen. Jeg skulle tross alt rett til Gatwick etter kamp, så den måtte nødvendigvis med. I motsetning til hos både Halifax og til og med Doncaster skulle det imidlertid vise seg at det var svært vanskelig å finne et sted å sette den fra seg. En representant på utsiden mente jeg kanskje kunne sette den på billettkontorene på utsiden, men den gang ei.
Jeg tok derfor med meg bagen innenfor telleapparatene etter å ha betalt mine £17. På innsiden sto det en rekke program-selgere, og jeg byttet bort stive £3 mot et eksemplar. I tillegg gikk jeg også til innkjøp av lodd for både the 50/50 draw og golden goal. Heller ikke på innsiden var det noen steder muligheter for å sette fra meg bagen, så jeg valgte å innse at jeg fikk ta den med meg på tribunen. Jeg sa vel mot slutten av forrige sesong noe slikt som at Recreation Ground nok er den klart mest fristende av de Football League-stadioner jeg ikke hadde besøkt. Nå er de ikke lenger i Football League, men etter mitt besøk vil jeg uten å nøle fastslå følgende: uansett tidligere besøk eller ikke finnes det i Football League ikke lenger et herligere og mer klassisk stadion enn Recreation Ground.
Jeg var jo her en januar-dag i 2008 for å se hjemmelaget spille mot Notts County, men den gang kom jeg aldri så langt som å bevege meg innenfor portene. Mens jeg satt på puben Crimea Inn tvers over veien, kunne County-supporterne den gang skuffet fortelle at kampen grunnet frossen bane hadde blitt avlyst med under en time til avspark. Siden den gang har den eneste forandringen skjedd på den nærmeste kortsiden; den såkalte High Street End. Her var det tidligere kun en «sti» bak mål, men i år har man her satt opp en liten moderne sittetribune med plass til 250 personer. Den strekker seg bare rundt halve banens bredde, og den resterende delen blir ikke benyttet av supportere.
Da jeg skuet utover resten av anlegget fikk jeg når sant skal sies virkelig godfølelsen. Det er deilig å konstatere at det er som om tiden har stått stille i noen tiår på Aldershot Towns hjemmebane. Bortsett fra den nevnte kortsiden har her nemlig ikke skjedd stort siden forgjengerens konkurs i 1992. Men unntak av noen flere sitteseksjoner er den rett og slett ganske lik det som var tilfelle ved utbruddet av andre verdenskrig, og den ligger da også fint til delvis inne i en offentlig park.
Sett fra den nye Community Stand på High Street End skuet jeg over til høyre på South Stand. Til å være bygget i 1929 ser den saktens betraktelig nyere ut, men partiet på midten med sittetribune under tak blir ut mot sidene flankert av små ståtribuner under åpen himmel. Jeg gikk under denne, men måtte omsider snu da stå-seksjonen nærmest East Bank var sperret av og forbeholdt Woking-fansen. På motsatt langside er hovedtribunen North (Main) Stand et flott skue, og også her er det et midtparti med sitteplasser mens det ut mot kantene er klassisk ståtribune. Bak denne står et bygg som huser klubbkontorer etc, mens jeg få meter tidligere hadde passert en klubbsjappe som overraskende nok viste seg å holde stengt.
Den virkelige rosinen i pølsa er East Bank, som sammen med hovedtribunen utgjør den flotteste og mest klassiske halvdelen av anlegget. Her bak det bortre målet er East Bank hjemmefolkets bastion, og de har her til rådighet en klassisk ståtribune som kan gi en vann i munnen, komplett med bølgebrytere i klubbens røde og blå farger. Det var bakerst på denne tribunen at jeg installerte meg og slang fra meg bagen. På fiendtlig territorium ikledd en Reading-relatert trøye fikk jeg et og annet mistenksomt blikk, men den yngre garde har nok dessverre i langt større grad enn de eldre glemt den heftige rivaliseringen forgjengeren hadde med Reading.
Gjennom føniks-klubbens mange år i non-league har nok The Shots vært mer opptatt av lokale rivaler som Farnborough og Woking, og nettopp Woking var altså motstander i dag. Alderhot har jo hatt en traurig sommer etter vårens nedrykk fra Football League, og var i ferd med å nok en gang gå under. Heldigvis ble klubben reddet i tolvte time, men måtte som kjent starte sesongen med 10 minuspoeng etter å ha blitt satt under administrasjon. Det var derfor viktig for klubben å få sanket noen poeng i starten for raskest mulig å begrense forspranget til lagene foran.
Ingen lett oppgave for en nokså ny tropp, og etter en overraskende positiv start med 4 poeng på de to første kampene (sterkt uavgjort i Grimsby og 3-0 hjemme mot Dartford) kom de nå imidlertid fra to strake tap. Tap for sterke Cambridge United var ingen overraskelse, men mange hadde nok håpet at de skulle gjøre bedre enn å tape på besøk hos Salisbury City. To dager var nå gått siden kampen i Salisbury, og jeg hadde vel en følelse av at hjemmelaget burde kunne få noe ut av dagens kamp.
Mens jeg sto og beundret anlegget, ble jeg plutselig oppmerksom på en detalj bak motsatt mål. En av reklameplakatene der reklamerte nemlig for en annen fotballklubb. Jeg var klar over at Chelsea i sommer kom med sårt tiltrengte midler da man inngikk en avtale om at 25 av gigantens U19- og U21-kamper skal spilles her de neste to sesongene. Videre forstår jeg godt at Aldershot har behov for pengene. Men å reklamere for en annen klubb på denne måten? Det synes jeg uansett er en uting!
Vel, spillerne var nå i hvert fall stilt opp klare for avspark, og hjemmelaget fosset rett i angrep. Gjestenes forsvar ble tatt på senga da Southend-kjenningen Matt Paterson slapp alene gjennom og plasserte ballen bak keeper Aaron Howe. Kun 22 sekunder var spilt, og det sto allerede 1-0! East Bank eksploderte fullstendig, og holdt for øvrig kampen gjennom et imponerende lydnivå det er svært lenge siden jeg har opplevd. Det kom et par halvsjanser begge veier, men vertene virket klart friskest. Og etter fint spill doblet de ledelsen med 19 minutter på kampuret. Et innlegg til Brett Williams på bakerste stolpe, og han straffet tidligere lagkamerater (han spilte forrige sesong i Woking på utlån fra Reading) ved å sette inn 2-0. Noen minutter senere kunne Williams blitt tomålsscorer, men etter å ha dratt seg forbi tre forsvarere ble hans avslutning blokkert.
Med 26 minutter spilt trodde hjemmesupporterne de hadde gått opp i 3-0 da Jake Goodman tydeligvis fikk pirket ballen inn etter mølje foran Woking-målet. Dommeren godkjente først, men etter en lang diskusjon på over et minutt med linjemannen valgte han å annullere for det som angivelig var en offside. Wokings største sjanse kom i form av et skummelt skudd fra Gavin McCallum som keeper Glenn Morris dog hamlet greit opp med. Aldershot var best og Williams hadde både en og to ytterligere sjanser. Nærmest var det imidlertid Craig Stanley som kom med sin frekke lobb fra rundt 35 meter. Han hadde sett keeper Howe langt ute, men Howe rygget tidsnok til at han med nød og neppe klarte å fakke ballen i fast grep på streken. Det var fullt fortjent at hjemmelaget ledet 2-0 til pause.
Andre omgang startet med et Woking som hevdet seg bedre og skapte sjanser ved McCallum og Joe McNerney i forbindelse med cornere. Keeper Morris måtte deretter gi retur på et skudd fra McCallum, før hjemmelagets Martin Rowlands sendte i vei et frispark som sneiet stolperota. Aaron Wickham burde nok økt ledelsen, men vinkelen ble litt for spiss. Og med drøye kvarteret igjen fikk gjestene muligheten fra 11-meteren etter at Gavin Williams ble lagt ned idet han var i ferd med å runde keeper Morris. Den tilreisende Cards-fansen var i harnisk, og innimellom en strøm av hets og obskøne gloser lot de dommeren få vite at Morris burde vært utvist. Gavin Williams tok selv straffen, og selv om Morris gikk riktig vei rakk han ikke helt frem. 2-1, og det var duket for et spennende siste kvarter.
Aldershot skal ha kreditt for at de forsøkte å gjenopprette tomålsledelsen i stedet for å legge seg bakpå, og Brett Williams var igjen frempå med en akrobatisk avslutning. Sakte men sikkert ble imidlertid The Shots liggende lavere og lavere etter hvert som klokka passerte 80 minutter. Med fem minutter igjen ropte Woking igjen på straffe da Kevin Betsy mente seg felt av en meget god Joe Oastler. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og Woking-fansen var igjen fra seg av raseri. Fire minutter ble lagt til, og Woking presset heftig på de siste minuttene. Men omsider kunne Shots-spillerne og en imponerende East Bank juble over tre nye viktige – og alt i alt velfortjente – poeng foran 3 138 tilskuere.
Jeg gikk snart mot Aldershot stasjon, der det var satt opp busser for tog. En gruppe Woking-tilhengere på bussen mot Guildford mente tydeligvis at de hadde tapt for en elendig dommer. Jeg forlot de og hoppet av på Ash stasjon, der jeg snart kunne stige på toget til Redhill. Etter et nytt raskt togbytte ankom jeg Gatwick Airport, og med en time og et kvarter til avgang kunne jeg sjekke inn på Norwegians avgang til Gardermoen klokka 20.00. En ny flott tur var over, og etter reise med flytoget og 541-bussen fra Oslo (takk til sjåføren som så meg komme løpende idet han var på vei til å kjøre) kunne jeg låse meg inn hjemme like etter klokka ett på natta. Jeg krysser fingrene for at det ikke blir altfor lenge til neste tur!
English ground # 128: Aldershot Town v Woking 2-1 (2-0) Conference Premier Recreation Ground, 26 August 2013 1-0 Matt Paterson (1 – or 22 seconds) 2-0 Brett Williams (18) 2-1 Gavin Williams (pen, 74) Att: 3 138 Admission: £17 Programme: £3
Det var bank holiday monday, og jeg følte meg temmelig groggy der jeg våknet med tilløp til hodepine og teppe på tunga. Det hadde gått litt hardere for seg enn planlagt i Ash kvelden i forveien, og det lystige laget ved The Lion Brewery hadde satt sine spor. Innehaveren Mike hadde dagen før gitt beskjed om at jeg kunne spise frokost når jeg ville, og like etter klokka ni var jeg tilbake på åstedet for gårsdagens slag. En dusj hadde gjort underverker, og engelsk frokost og en ekstra j2o bedret formen ytterligere, slik at jeg var fit for fight da jeg litt før klokka ti takket for meg og forlot The Lion Brewery.
Med bagen på slep langet jeg ut forbi stasjonen, gjennom Ash i retning dagens første av to kamper. Jeg hadde blitt tipset om en snarvei via en sti i enden av Longacre, og det viste seg å stemme der jeg snart krysset Shawfield Road og befant meg utenfor Shawfield Stadium. Jeg betalte meg inn med £6, pluss ytterligere £1 for et eksemplar av dagens program. Første bud var å få slengt fra meg bagen, og etter å ha satt den fra meg i et hjørne av klubbhusets bar kunne jeg ta den obligatoriske runden rundt banen.
På kortsiden der man kommer inn er det ved siden av klubbhuset en ganske fjong trekonstruksjon som strekker seg over halve banens bredde, og som gir ly til supportere som her står på bar bakke. Sett herfra byr langsiden til høyre på det eneste som er av ytterligere tribunefasiliteter, og stadionets eneste sittetribune er en typisk moderne sak av typen man gjerne ser ved non-leagues nyere anlegg. Likevel så den ikke malplassert ut her på Shawfield Stadium, som var ganske koselig rammet inn av hekker. Bortenfor sittetribunen står to klassiske laglederbenker i mur. På både bortre kortside og motsatt langside er det ingen fasiliteter for de som velger stå her under åpen himmel med hekken som nærmeste nabo.
På min runde rundt banen gikk det en kar noen titalls meter foran meg, og jeg mistenkte ham for også å være en groundhopper. På vei tilbake til klubbhuset ble jeg oppmerksom på dets fasade, der det i tillegg til klubbens navn også var gjort plass til navnet Ash Rangers. En boks cola ble bestilt og jeg satt meg ned med programmet, men snart var jeg i full samtale med denne andre karen som ganske riktig bekreftet min mistanke om at han var en groundhopper. Han viste seg å være en Norwich City-supporter som hadde tatt turen fra Norfolk, og han husket meg snart fra Kempster-forumet.
Praten gikk rundt de vante temaer, og han kom med en rekke anbefalinger for destinasjoner i Norfolk samtidig som han tipset meg om den meget fristende ‘Norfolk Hop‘ som vil bli arrangert i Eastern Counties League 15. mars neste år. Det vurderes allerede sterkt! Ellers hadde vi begge valgt Ash som destinasjon for dagens 11.30-kamp, men mens jeg skulle videre til Aldershot var hans andre kamp for dagen Godalming Town v Guildford City.
Det var duket for kamp om ligapoeng i Combined Counties League Premier Division, og Cove hadde tatt den korte turen fra Farnboroughs utkant. Forrige sesong endte de på en imponerende 3. plass, men hadde nå startet sesongen med 1-1-2 på de fire første i ligaen. Hjemmelaget på sin side kunne skilte med 2-1-2 på sine fem kamper, i en liga der Windsor muligens virker å være på vei tilbake etter en skuffende fjorårssesong. Foran denne runden ledet de tabellen med 4-1-0 og 13 poeng. Rett bak lurte imidlertid Epsom & Ewell som hadde startet fantastisk og sto uten poengtap.
Ash United inntok banen i sine nesten helgrønne drakter med rød trim, mens gjestende Cove stilte i gule overdeler og strømper og svarte shorts. Etter et minutts stillhet til minne om en avdødd gammel traver i Ash-systemet, startet kampen med Cove i førersetet. Jeg ble stående sammen med groundhopperen fra Norwich, og det var ingen stor forestilling som utspilte seg foran oss. Cove virket som nevnt å ha styringen, men det var langt mellom sjansene. Etter 32 minutter fikk de imidlertid uttelling da Callum Eagles innlegg ble headet i mål av Daniel Akinwande, og det sto 0-1 i målprotokollen. Det ble nå litt mer fart over sakene, men begge forsvar virket å ha kontroll med det som kom.
Pausen ble benyttet til mer prat med groundhopperen mens jeg lesket strupen med en cola. Han reflekterte over at Cove så langt denne sesongen hadde virket noe svekket i forhold til laget som hevdet seg så godt forrige sesong, og en sidemann opplyste om at de ganske riktig har mistet et par sentrale spillere i løpet av sommeren.
Andre omgang startet som den første hadde sluttet, og det var til tider ganske underholdende med spill som bølget frem og tilbake. Begge lag virket dog noe tannløse fremover. Cove hadde hatt initiativet, men etter halvspilt andre omgang ble de plutselig langt sløvere. En rekke feilpasninger og en plutselig nerve i forsvarsspillet slapp vertene til noe mer.
Med ti minutter igjen satt Harrison Bauer punktum for en 5 timers lang måltørke for hjemmelaget da han satt inn 1-1 fra rundt 10 meter. Dette ga manager Alan Reeds gutter nye krefter, og få minutter senere ble Jourdain Coleman lagt ned inne i feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og Ben Boukhobza satt ballen i mål til 2-1. 109 tilskuere hadde sett United fullføre en sen snuoperasjon etter at Cove lenge virket nokså trygge.
Dommeren blåste av og Cove-manager Antony Millerick var i harnisk over at hans Wasps hadde kastet bort ledelsen mot slutten. Han kjeftet og smalt og virket fullstendig rasende. Jeg ønsket god tur til Norwich-karen som satt kursen mot Godalming i sin bil. Selv ringte jeg etter taxi som skulle frakte meg til Aldershot. Det er ikke mer enn et par-tre kilometer mellom Ash og Aldershot, men mens Ash ligger i Surrey, tilhører Aldershot grevskapet Hampshire.
Mens jeg sto der og ventet på drosjen pratet jeg med en veteran som hadde en røykepause på klubbhusets utside. Han kunne fortelle at denne klubben Ash Rangers som det ble henvist til var en tidligere heftig rival som for noen år siden hadde gått konkurs. Han kunne imidlertid fortelle at de hadde startet opp igjen, men nå spilte i Aldershot & District Sunday League.
Da han hørte mine planer for neste kamp røpet han at han også var tilhenger av Aldershot Town. Han var selvsagt lettet over at klubben i sommer ble reddet, men uttrykte samtidig irritasjon over situasjonen i nærliggende Farnborough. Slik han så det hadde Aldershot Town og deres forgjenger aldri fått det minste hjelp eller sympati fra de lokale myndigheter, mens det han beskrev som en klubb som «har blitt drevet av den ene kjeltringen verre enn den andre» har hatt klippekort på hjelp og støtte fra de lokale myndighetene i Farnborough. Og som om jeg skulle sagt det selv hudflettet han det siste stuntet i Farnborough og mente det var en skam for fotballen (mine tanker trundt dette kan leses her). Hør hør! Og med det forlot jeg Shawfield Stadium og beordret drosjen i retning Aldershot og Recreation Ground.
English ground # 127: Ash United v Cove 2-1 (0-1) Combined Counties League Premier Division Shawfield Stadium, 26 August 2013 0-1 Daniel Akinwande (32) 1-1 Harrison Baker (80) 2-1 Ben Boukhobza (pen, 84) Att: 109 Admission: £6 Programme: £1
