vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Tirsdag 07.04.2015: Haywards Heath Town v Mile Oak

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min store påsketur gikk inn i avslutningsfasen, og det gjensto nå kun tre kamper, hvorav den første skulle finne sted i Haywards Heath denne tirsdagskvelden. Da jeg våknet i Eastleigh hadde jeg imidlertid alt annet enn dårlig tid, så jeg tuslet en tur rundt i byens sentrum. Det var ikke helt tilfeldig at jeg stakk innom DJ’s Diner, for jeg hadde sjekket opp frokostalternativene på forhånd og til og med stukket bortom for å sjekke ut stedet under en aftenpromenade kvelden i forveien, så at jeg valgte å innta min frokost her var helt etter planen. Jeg valgte deres «Super breakfast» og la til black pudding ganger to. Jeg hadde imidlertid regnet med to skiver av delikatessen, og ikke fire! Men jeg fikk omsider trøkket ned herligheten før jeg returnerte til hotellet.

Jeg drøyde til nesten siste deadline for utsjekking før jeg forlot Travelodge-hotellet, og kunne få minutter før klokka tolv rusle over til togstasjonen på motsatt siden av veien. 12.14-toget til London Waterloo skulle frakte meg så langt som til Clapham Junction, der jeg etter et kjapt togbytte skulle ta meg videre ned til East Croydon. Etter drøyt halvannen time på reisefot kunne jeg igjen gå ut av East Croydon stasjon og spasere den korte veien til stedets easyHotel, der jeg hadde betalt £29 for et rom. Det var imidlertid ikke innsjekking før klokka tre, og da de var strikse på nettopp det, satt jeg meg i sola og slappet av en times tid mens jeg leste nøyere i Non-League Paper. Omsider passerte klokka 15.00 slik at jeg fikk sjekket inn, og jeg konstaterte at man i noen tilfeller faktisk får det man betaler for, for dette var ikke spesielt gjeve greier.

Etter å ha slappet av litt på senga med en bok, ble jeg såpass rastløs at jeg tok et tidligere tog enn planlagt ned til Haywards Heath. East Croydon er et viktig knutepunkt for både jernbanen og trikkene som under navnet Tramlink har betjent deler av sør-London siden rett etter årtusenskiftet, og er derfor hyppig betjent av tog både til London og sørover mot Sussex, dit jeg nå hadde tenkt meg. De raskeste togene mot Brighton bruker under halvtimen herfra ned til Haywards Heath, så jeg kunne snart spasere ut av sistnevnte stasjon og krysse over veien for å unne meg en pitstop på puben The Barrell Arms.

Haywards Heath er en pendlerby øst i grevskapet West Sussex, beliggende snaut seks norske mil sør for sentrale London, to mil nord for Brighton, og to og en halv mil sør for Gatwick Airport. Her bor det rundt 23 000 innbyggere, og da togstasjonen er et viktig stopp på linjen mellom London og Brighton, er det som nevnt en stor del av innbyggerne som jobber i disse to byene, i tillegg til Crawley eller ved Gatwick Airport. Det finnes langt færre arbeidsplasser i Haywards Heath, og de fleste av disse er innen landbruks- og service-sektoren. Der jeg kom av toget og tilbragte halvannen times tid ved puben på andre siden av veien, har jeg faktisk sjelden hatt en sterkere følelse av å befinne meg i en pendlerby, der pendlerne med voldsom hyppighet kom ut fra togstasjonen, og noen av de unnet seg også en pint på The Barrell Arms. For de med interesse for non-league fotball er det dessuten også denne byen klubben St. Francis Rangers kommer fra.

Dette var en dag som under planleggingen av turen hadde voldt meg litt hodebry. Jeg var lenge usikker på destinasjonen, og da jeg hadde bestilt et 15-dagers togpass var jeg i utgangspunktet også litt skeptisk til å booke destinasjoner altfor langt unna stor-London de siste dagene. Dette var tross alt dag 15 på turen, men nå viste det seg at jeg uansett slapp å tenke slik siden jeg klarte å unngå å aktivere togpasset helt til turens fjerde dag. Charlton Athletic v Fulham hadde lenge vært et alternativ, og ikke minst fristet Stansted v Southend Manor i Essex Senior League. Men jeg har en stund vært lysten på en visitt til Haywards Heath Towns hjemmebane Hanbury Park, og da deres hjemmekamp mot Mile Oak noen dager før avreise ble flyttet til denne tirsdagen var det egentlig ikke tvil om at det var der jeg ville ende.

Etter å tømt det andre (eller muligens det tredje) glasset gikk jeg over til taxiholdeplassen foran togstasjonen for å praie en drosjebil, og snart ble jeg sluppet av utenfor Hanbury Park – eller Hanbury Stadium om man vil. Idet taxien kjørte av gårde var det flaks at jeg skulle tenne meg en røyk, for jeg oppdaget da at både røykpakke og ikke minst nøkkelkortene til hotellet var borte. De måtte ha glidd ut av lomma i taxien som jeg nå så runde hjørnet, men heldigvis hadde drosjekusken gitt meg et kort med sitt telefonnummer, slik at jeg et minutt eller to senere fikk beordret ham tilbake og funnet de savnede artiklene som hadde sklidd ned innunder setet. Det gjelder å passe bedre på, men jeg var tross alt heldig denne gang! Og jeg kunne nå gå ned til stadionet som jeg så foran meg med sin klassiske og flotte hovedtribune.

Denne hovedtribunen var da også hovedgrunnen til at jeg en stund har ønsket meg hit, og selv om Haywards Heath Town de siste tiårene har hatt tilhold i de lavere divisjonene i Sussex County League, er denne tribunen også grunnen til at deres hjemmebane fortsatt anses som en av de flotteste i Sussex. Klubben har spilt her siden 1952, men har røtter tilbake til 1888 da de ble stiftet som Haywards Heath Excelsior. Sju år senere slo de deg sammen med Haywards Heath Juniors og tok navnet Haywards Heath FC. De dominerte i 1920-årene Mid-Sussex League og noen år senere Brighton & District League (der de i 1930/31-sesongen vant alle sine kamper). I 1932 tok de steget opp i Sussex County League, som ble vunnet to år på rad i 1951 og 1952. Deretter tok de steget videre opp i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League, der hele fire tusen mennesker var til stede da klubben møtte Sussex-rival Horsham i august 1952. Etter ni sesonger var klubben i 1961 tilbake i Sussex County League, som ble vunnet for tredje gang i 1970.

Det gikk etter hvert nedover med klubben som i 1989 skiftet navn til Haywards Heath Town, og nedturen endte med to strake nedrykk på begynnelsen av 1990-årene. Klubben slet også flere sesonger i bunnen av Sussex County League Division Three, der de med unntak av en sesong befant seg frem til våren 2013, da de igjen rykket opp til Division Two. Der endte de forrige sesong på en femteplass, mens det denne sesongen har gått litt tyngre for manager Ryan Andrews og hans gutter. De skulle denne kvelden spille sin siste ligakamp for sesongen, og befant seg midt på tabellen, på 8. plass av 15 klubber. Tre plasser og seks poeng foran kveldens verter lå bortelaget Mile Oak, som også hadde en kamp mindre spilt. De hadde tatt turen fra Brightons (eller rettere sagt Hoves) nordvestlige utkant, og ville sikkert ha tre poeng for å kunne passere Bexhill United, som lå ytterligere ett poeng foran.

Jeg betalte meg inn med £4, og et tynt program var til og med inkludert i prisen. Det var riktignok temmelig tynn suppe, med kun en velkomstspalte, hjemmelagets spillertropp, og en ikke helt oppdatert tabell, men det var da langt bedre enn ingenting. Jeg ivret etter en nærmere kikk på den klassiske hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. Den strekker seg drøyt 1/3 av banens lengde og byr på benkerader i tre for de som vil sitte her oppe. Den skal ha hatt en kapasitet på rundt 500, men den bakerste delen av den var nå dessverre sperret av. Nevnes bør kanskje også de sjarmerende gamle høyttalerne som er montert oppunder taket på denne herlige tribunen. Tilknyttet denne tribunen er også både garderober, kontorer og klubbhusets bar, og sistnevnte entres ved enden nærmest inngangspartiet.

På bortre kortside er det utelukkende hard standing, og det er også tilfelle på bortre langside, der man dessuten finner de enkle laglederbenkene. Der er det også en liten gressbanke som visstnok var en langt større gressvoll i de gode gamle dager. Også på nærmeste kortside er det hard standing, men på en liten seksjonen på flanken nærmest inngangspartiet står en åpenbart hjemmesnekret konstruksjon som gir tak over hodet til tilskuerne som velger å stå her. Hanbury Park og spesielt den store hovedtribunen vitner om langt bedre tider for klubben, og således var det litt trist å se, men samtidig er det fint at de etter beste evne har tatt vare på den flotte tribunen, og forhåpentligvis går de bedre tider i møte igjen.

I klubbhusets bar innunder hovedtribunen slo jeg meg ned med en boks Strongbow til £3, og benyttet dessuten anledningen til å gå til innkjøp av en pai. Tilbehør som ertestuing og brun saus var det dårlig med, og etter et par dager i sør begynte jeg å savne både fotball- og matkulturen lenger nord på balløya. Store deler av turen hadde jo blitt tilbragt i nord, og gjerne i tøffe byer og tettsteder med fortid som gruvesamfunn. Nå var jeg tilbake i sør, der også ungdommen dessverre i større grad synes å svinse rundt som metroseksuelle fjoller i de aldeles forferdelige skinny jeans. Vel, en representant for bortelaget ga uttrykk for at de ikke helt hadde gitt opp jakten på tredjeplassen som er den siste plassen som gir opprykk til Division One, og noe overrasket måtte jeg nå virkelig ta en kikk på tabellen.

Worthing United har reist seg mesterlig etter den katastrofale nedrykkssesongen sist, og hadde allerede sikret seg tittelen og retur til Division One. Ingen kunne imidlertid svare sikkert på om dette var fordi de hadde hevet seg, eller fordi nivåforskjellen faktisk var så stor mellom Sussex County Leagues to øverste divisjoner, men jeg mistenker at det er snakk om en blanding…og egentlig aller mest det første. Wick & Barnham United hadde med seier kvelden før sikret andreplassen, mens AFC Uckfield Town hadde godt grep om tredjeplassen. De hadde nå 50 poeng, mens Bexhill United lå på fjerde med 46 poeng. Mile Oak fulgte på femte med 45 poeng, men hadde en kamp til gode på Bexhill. Å stjele tredjeplassen skulle holde meget hardt for Mile Oak, som i likhet med Uckfield hadde to kamper igjen.

De hadde åpenbart ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og de gikk rett i strupen på hjemmelaget. Allerede i kampens fjerde minutt fikk de uttelling da hjemmekeeper George Hyde kun fikk slått avslutningen fra Karl Gillingham i tverrliggeren, og Eric Wedge-Bull headet returen i mål. Ti minutters tid senere sto det 0-2 etter at Dave Marsh’ innlegg fant kaptein Danny Curd, og han hadde få problemer med å heade ballen i mål. Mer apatisk forsvarsspill et drøyt minutt senere sørget for at vertene tilsynelatende var i ferd med å rakne fullstendig. Wedge-Bull spilte gjennom Curd, og han kunne sette inn sitt andre og gjestenes tredje. Vi hadde såvidt passert kvarteret spilt, Haywards Heath Town hadde fått fullstendig bakoversveis, og det sto 0-3. Det var tross alt vertenes siste kamp for sesongen, men hadde de tatt ferie allerede??

Hjemmelaget tok seg litt sammen, men var aldri i nærheten av å true bortekeeper Aaron Stenning i første omgang. Mile Oak hadde full kontroll, og deres forsvar kneblet Blues-angriperne i den grad at hjemmelaget ble tvunget til avslutninger fra distanse. Manager Anthony Whittington hadde all grunn til å være fornøyd med sitt bortelag da spillerne gikk i garderoben på stillingen 0-3 halvveis. Jeg så førsteomgang fra en posisjon rett ved siden av et par representanter for hjemmelaget, og de hadde allerede delvis resignert, og hevdet at de hadde tapt kampen allerede det første kvarteret. Nettopp det var det vanskelig å være uenig i.

En noe merkelig detalj jeg hadde stusset over ved gransking av tabellen var imidlertid statistikken til bunnlaget Seaford Town. De sto med hårreisende 0-1-27, men hadde samtidig langt fra like håpløs målforskjell som det man forventer med en slik statistikk. Med 16-82 på 28 kamper er det åpenbart at selv om de har gått på tap etter tap, så har de tydeligvis ikke vært noe direkte slaktoffer, og en kar fra hjemmelaget bekreftet da også at de stort sett har tapt med ett, to og tre mål. Om ikke annet litt pussig om man er så håpløse. Jeg fikk uansett benyttet hvilen til å hente meg en ny boks Strongbow og samtale litt med et par groundhoppere – det var flere av de til stede – som viste seg å være Wingate & Finchley-supportere.

Hjemmemanager Ryan Andrews hadde nok en tøff jobb med å motivere sine spillere i pausen, men de hevet seg i hvert fall i andre omgang, der de i langt større grad viste innsats og arbeidsmoral som kunne måle seg med bortelaget. Det var imidlertid ingen stor omgang, og selv om begge lag hadde halvsjanser, foregikk mesteparten av spillet på midtbanen. Gjestene virket da også fornøyd med tingenes tilstand, så de tok muligens foten litt av gasspedalen. Men tre minutter på overtid fikk de sitt fjerde mål da Asa Turley-George headet inn fra en corner. Dermed ble det ingen lykkelig slutt på sesongen for Haywards Heath Town da det endte 0-4, men det var på ingen måte ufortjent at de oransje og svarte tok med seg alle poengene hjem til Brighton-utkanten.

Med en boks Strongbow tilbragte jeg en liten halvtime i klubbhuset før jeg ringte drosjekusken fra tidligere og takket for meg etter nok et trivelig besøk. Haywards Heath Town og Hanbury Park hadde vært et koselig bekjentskap selv om hjemmelaget ikke hadde noen videre god dag, men nå var det på tide å returnere til hotellet i East Croydon. Med togturen unnagjort unnet jeg meg en stopp på puben The Porter and Sorter, som er en av svært få puber i umiddelbar nærhet til East Croydon stasjon – og en god sådan. Der ble det tid til et glass før jeg trakk meg tilbake til hotellet for å få litt søvn.

English ground # 251:
Haywards Heath Town v Mile Oak 0-4 (0-3)
Sussex County League Division Two
Hanbury Park, 7 April 2015
0-1 Eric Wedge-Bull (4)
0-2 Danny Curd (15)
0-3 Danny Curd (16)
0-4 Asa Turley-George (90+4)
Att: 67
Admission: £4
Programme: Included
Pin badge: n/a

Next game: 08.04.2015: Chatteris Town v Girton United
Previous game: 06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City

More pics

Mandag 06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var nesten synd å forlate usedvanlig idylliske Mill Road såpass fort etter å ha sett Arundel og Chichester City dele poengene da ingen klarte å score, men jeg hadde ytterligere en kamp til å rekke denne dagen, og de fleste hadde uansett allerede forlatt Mill Road da jeg ble hentet av taxien tjue minutters tid etter kampslutt. Turen gikk videre vestover med tog fra Arundel stasjon, og etter et meget kjapt togbytte i Barnham kunne jeg etter en 35 minutters reise stige av i Havant, der jeg hadde valgt meg ut oppgjøret Havant & Waterlooville v Bath City i Conference South. Med under en time til kampstart, og en spasertur opp til hjemmelagets Westleigh Park som ble anslått til 20-25 minutter, var jeg ikke videre lysten på å slite meg oppover med en stor bag på slep, så jeg unnet meg igjen en taxi opp til åstedet for dagens andre kamp.

Havant er en by i det sørøstlige hjørnet av grevskapet Hampshire, der den ligger omtrent halvveis mellom Portsmouth og Chichester. Det er rundt en norsk mil til begge disse. Selve byen har et innbyggertall på drøyt 45 000, og selv om det i sentrum finnes spor fra romertiden er store deler av bebyggelsen fra tiden etter andre verdenskrig, da det ble bygget masse boliger her etter at Portsmouth hadde blitt bombet delvis sønder og sammen under krigen. Mesteparten av den gamle bebyggelsen gikk tapt i en bybrann i 1760, og kun kirken og noen få hus er igjen fra tiden før dette. Klubben spiller altså i Havant, mens den noe mindre Waterlooville for ordens skyld ligger noen få kilometer nordvest for Havant.

Dagens klubb ble i 1998 stiftet da de to klubbene Havant Town og Waterlooville slo seg sammen. Begge de to befant seg på dette tidspunktet i det som da het Southern League Division One South (altså på non-leagues step 4). Havant Town var den eldste av de to med røtter tilbake til 1883, da Havant FC ble stiftet. Denne klubben slo seg i 1958 sammen med Leigh Park (som da nettopp hadde vunnet FA Sunday Cup) og tok navnet Havant & Leigh Park. Etter å ha spilt en årrekke i Portsmouth League, tok klubben i 1970 steget opp i Hampshire League, der de tok plass i Division Four. Etter flere opprykk spilte klubben seg i løpet av 1970-årene opp i denne ligaens øverste divisjon, og bestemte seg for å flytte på seg for å kunne klatre ytterligere i pyramiden. Dermed kjøpte de i 1980 tomten som dagens klubb spiller på, og flyttet inn i 1982, samtidig som de tok navnet Havant Town.

I 1986 var Havant Town en av klubbene som var med å stifte Wessex League, og etter at denne ligaen ble vunnet i 1991 rykket de opp i Southern League Division One South. Der holdt de seg frem til sammenslåingen med Waterlooville i 1998. Sistnevnte ble på sin side stiftet i 1905, og etter spill i Waterlooville and District League og Portsmouth League, tok de steget opp i Hampshire League i 1953. Neste store steg ble tatt i 1971, da klubben sikret opprykk til Southern League Division One South. Klubben hadde etter dette et par hyppige visitter i denne ligaens Premier Division, før de hadde seks strake sesonger der på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene. Men ved sammenslåingen i 1998 spilte som sagt altså begge klubbene i Southern League Division One South, og Waterlooville FC forlot sitt Jubilee Park (der det i ettertid er bygget boliger) da den nye Havant & Waterlooville valgte å bruke Westleigh Park som hjemmebane.

Det var litt om de to forgjengerne, men dagens klubb bør vel være mer kjent for de fotballinteresserte her hjemme, spesielt i etterkant av 2007/08-sesongen da de gjorde furore i FA Cupen. Bognor Regis Town, Fleet og Leighton Town ble slått i kvalifiseringsrundene før York City, Notts County og Swansea City i tur og orden ble beseiret i de ordinære rundene – sistnevnte etter omkamp, der The Hawks vant 4-2. I fjerde runde ventet selveste Liverpool på Anfield, og The Hawks tok faktisk to ganger ledelsen før vertene omsider vant 5-2, men Havant & Waterlooville hadde absolutt gjort seg bemerket! Lenge før den tid hadde imidlertid klubben startet opp med å vinne Southern League Division One i sin første sesong etter sammenslåingen. Deretter fulgte fem sesonger i Southern League Premier Division, før omstruktureringen sommeren 2004 gjorde at klubben ble flyttet opp i Conference South.

Der har de holdt seg siden, med fjerdeplassen våren 2007 som foreløpig bestenotering. Det skal også nevnes at de to ganger (i 2002/03 og 2013/14) har vært tapende semifinalist i FA Trophy. Ved første tilfelle var det Tamworth som over to kamper ble for sterke, mens man forrige sesong måtte gi tapt for lokalrival Gosport Borough. The Hawks er i ferd med å fullføre nok en imponerende sesong, og den nevnte fjerdeplassen i 2007 kan fort både kopieres og overgås. Klubben lå før dagens kamp på nettopp en fjerdeplass, og så ut til å gå mot en plass i playoff. Bromley (36 spilte kamper) ledet an tabellen, to poeng foran Boreham Wood (37 kamper), til tross for en kamp mindre spilt. Deretter fulgte Basingstoke Town (36 kamper) og altså Havant Waterlooville (37 kamper), begge fire poeng bak lederlaget. Gosport Borough (37 kamper) la beslag på den siste playoff-plassen, fem poeng bak The Hawks, men også Whitehawk og Concord Rangers (begge 36 kamper) jaget henholdvis seks og sju poeng bak The Hawks.

£5-6 fattigere kunne jeg stige av utenfor Westleigh Park, der det allerede var stor aktivitet ved puben The Westleigh, som ligger rett ved siden av. Denne holder til i klubbens gamle klubbhus, og det skal være usagt om klubben fortsatt har en finger med i driften av det som nå åpenbart er en helt normal pub. Der inne ville de ikke la meg slenge fra meg bagen, men jeg unnet meg likevel en pint Strongbow som jeg tok med meg ut for å nyte i sola der jeg satt meg ned ved et av bordene på utsiden. Da glasset snart var tømt fikk jeg bekreftet at jeg kunne ta med bagen innenfor og eventuelt høre med folket i klubbsjappa. Som sagt så gjort, og jeg betalte meg inn med £12 og fikk balet meg gjennom telleapparatene med bagen. På innsiden gikk jeg til innkjøp av et kampprogram pålydende £2, men før jeg fikk overlevert pengene stakk karen fra telleapparatene hodet ut av bua si og ropte at jeg som besøkende fra Norge skulle få programmet gratis.

Dette var et merkelig kampprogram av en størrelse jeg aldri tidligere har sett maken til – et slags minitatyr-program som i størrelse var omtrent halvparten av et «vanlig» program. «Pocket size» hevdet programselgeren med et glis, og det hadde da i det minste stort sett det man forventer av innhold og informasjon. Klubbsjappa befant seg umiddelbart på høyre hånd der jeg hadde kommet inn, og jeg stakk hodet inn der for å forhøre meg om mulighetene til å få sette fra meg bagen. En trivelig kar bak disken hevdet at det selvsagt ikke var noe problem, og etter en kort prat betalte jeg dessuten £3 for en pin før jeg omsider kunne gå ut igjen for å få tatt en ordentlig runde rundt Westleigh Park.

Anlegget ble altså åpnet i 1982, og fremstår ikke overraskende som temmelig moderne, men det var faktisk ikke tilfelle før en gradvis og total oppgradering i de senere år. Inngangspartiet der jeg kom inn befinner seg nederst på den ene langsiden. På denne langsiden er det i denne enden en liten ståtribune, men den domineres av den store hovedtribunen som for noen år siden erstattet en eldre tre-tribune. Denne hovedtribunen er en sittetribune med plass til 562 tilskuere, og den strekker seg snaut halve banens lengde, der den står nesten helt inne på den ene banehalvdelen. Bortenfor denne tribunen er eventuell hard standing.

Begge kortsidene byr på nokså like og moderne ståtribuner som strekker seg i hele banens bredde, og det samme er også tilfelle på bortre langside, der man også har både innbytterbenker og altså en ståtribune som strekker seg i hele banens lengde. Klubben har de siste årene arbeidet kontinuerlig med å oppgradere Westleigh Park til Conference-standard, og det er det nok liten tvil om at de nå har klart. Anlegget har riktignok ikke all verden med karakter, men det er på ingen måte noen versting på området, og Havant & Waterlooville har fått en flott hjemmebane. Mens jeg sto der ved det ene hjørnet og tok meg en blås fikk jeg imidlertid skjenn da anlegget tydeligvis er blant et fåtall nedenfor nasjonalt Conference-nivå der man faktisk har røykeforbud ved hele anlegget!

Vakten var imidlertid hyggelig han, og sa at det bare var å oppsøke ham om jeg i løpet av kampen ville ut et par minutter for å ta meg en røyk. Jeg hadde da strengt tatt ikke behov for akkurat det, og slo i stedet av en prat med noen bortesupportere som var i ferd med å installere seg ved å henge opp flagg og bannere på den ene kortsiden. Bath City har hatt en middelmådig sesong, og gikk mot en plass midt på tabellen, slik at de i praksis ikke hadde altfor mye å spille for, selv om det selvsagt vil ligge i de aller flestes natur å ville ende så høyt oppe som mulig. De tilreisende var ikke utelukkende fornøyd med tingenes tilstand i Bath, der man har hatt visse utfordringer de siste par årene, men håpet selvsagt på tre poeng.

Havant & Waterlooville var absolutt i godkjent form, der de kom fra fine 8-2-2 på de tolv siste. For gjestene sin del var det litt mer blandet drops, og 1-3-2 på de seks siste var selvsagt noe mindre imponerende. Westleigh Park har en ørliten helling, og hjemmelaget hadde i første omgang fordel av både denne og vinden. Om dette var årsaken skal være usagt, men vertene startet i hvert fall best og presset snart gjestene bakover til en slik grad at også Bath Citys toppscorer i perioder var mer nede i eget felt enn fremme i angrep. Høyrevingen Ben Swallow og spissen Harry Cornick var gode for vertene, og spesielt sistnevnte var involvert i det meste av det som skjedde offensivt. The Hawks kunne tatt ledelsen etter at de to kombinerte og Cornick avsluttet lite utenfor, og etter et kvarters tid var vertene igjen farlig frempå. The Hawks fikk et frispark 30 meter fra mål, og Scott Donnelly sendte i vei en suser som smalt i stolpen bak Bath-keeper Jason Mellor.

Gjestene fikk deretter en enorm sjanse da Naby Diallo fikk stå fullstendig umarkert og alene inne i feltet, og flere kommenterte hvordan han nesten hadde hatt tid til å hente seg en kopp te for så å komme tilbake og avslutte, men Diallo avsluttet i stedet rett på hjemmekeeper og kaptein Ryan Young. Den svake returen fra Frankie Artus ble enkelt håndtert av Young, og Bath City hadde misbrukt sin største sjanse i kampen, selv om Dave Pratt hadde en halvsjanse like etter. I stedet tok vertene ledelsen med snaue ni minutter til pause. Av en eller annen grunn hadde Bath-keeper Mellor hatt svært liten suksess med sine utspark, og da han nå i stedet kastet ballen ut til Chas Hemmings kom det nok brått på sistnevnte, der han også var delvis omringet av Hawks-spillere. Ballen havnet hos Scott Donnelly som igjen fyrte løs, og fra bortimot 30 meter fant hans susende langskudd veien til nettmaskene.

Etter forarbeid av Frankie Artus, kunne Andy Watkins utlignet rett før pause, men fra sin posisjon kun et par meter fra mål bommet han nærmest på ballen, som ble sleivsparket ut til utspill fra mål. Dermed 1-0 til pause, og jeg benyttet den til å gå utenfor og ta en røyk. Det var mange av de 770 tilskuerne som gikk ut for å både røyke og innta forfriskninger på The Westleigh, og jeg bevilget meg selv en halv pint før jeg igjen entret anlegget og betalte £3 for en hot dog. Og dermed var det snart klart for andre omgang, slik at jeg installerte meg på ståtribunen på bortre langsiden og også fikk bestilt taxi før kampen startet opp igjen.

City-manager Lee Howells hadde gjort grep i pausen ved å sette innpå Ross Stearn for Chas Hemmings, og det var bedring å spore de første ti minuttene av andre omgang. Innbytteren kom også ved to anledninger på fine raid som imidlertid endte med svake avslutninger. Det var fortsatt hjemmelaget som sto for de fleste sjansene, og Harry Cornick fikk mye rom å boltre seg i. Først var han frempå med et skudd som ble slått over av Bath-keeper Mellor, før han snaut tjue minutter ut i omgangen doblet ledelsen etter en flott prestasjon. Han fikk ballen rett utenfor 16-meterstreken, vendte bort en forsvarer og satt ballen i mål i det bortre hjørnet. 2-0.

Vertene tok muligens foten av gasspedalen mot slutten, for Bath City kom mer med og presset fremover, men likevel hadde hjemmekeeper Young knapt en eneste inngripen i andre omgang, og det var fullt fortjent da dommeren blåste av med 2-0 som sluttresultat og tre poeng til manager Lee Bradburys utvalgte hjemmespillere. Jeg gikk for å hente bagen fra klubbsjappa, og unnet meg deretter nok en pint i sola utenfor The Westleigh mens jeg ventet på at drosjebilen skulle hente meg klokka kvart over fem. Ventetiden ble dessuten benyttet til en liten prat med noen hjemmefans som nå allerede var i playoff-modus, samt en bortesupporter som kunne fortelle at den for meg ukjente logoen Bath City hadde spilt med kun var en midlertidig logo i anledning klubbens 125-års jubileum. Jeg hadde blinket meg ut 17.37-toget videre til Eastleigh, der jeg hadde booket hotell, og snart kom drosjekusken som skulle skysse meg ned til stasjonen.

Min groundhopper-kompis (og klubbsekretær i Fareham Town) «Splodge» hadde noen dager tidligere tipset meg om at det også var muligheter for en kveldskamp i nærområdet, da Coal Exchange skulle ta imot Real Milland i West Sussex League Division Three South med kampstart klokka seks. Dette tilsvarer non-leagues step 11 (nivå 15 totalt) og altså skikkelig grasrot-fotball. Det ble i det minste vurdert som et alternativ denne kvelden, men en sjekk dagen før kunne fortelle at kampen uansett hadde blitt utsatt. Dermed var det bare å likevel sette kursen mot hotellet i Eastleigh.

Toget vestover var også i rute, og etter litt over en halvtime kunne jeg stige av i Eastleigh og spasere over til Travelodge-hotellet rett over veien for byens togstasjon. Etter å ha sjekket inn ble noen timer tilbragt på Wetherspoons-puben The Wagon Works, vegg i vegg med hotellet. Her fikk jeg snyltet litt på deres WiFi mens jeg etter hvert inntok en sen middag og noen pints med Strongbow innimellom lesing i Non-League Paper. Og da det omsider var på tide å trekke seg tilbake, var det etter nok en lang og innholdsrik dag med to kamper på menyen.

English ground # 250:
Havant & Waterlooville v Bath City (2-0
Conference South
Westleigh Park, 6 April 2015
1-0 Scott Donnelly (37)
2-0 Harry Cornick (74)
Att: 770
Admission: £12
Programme: Free (otherwise £2)
Pin badge: £3

Next game: 07.04.2015: Haywards Heath Town v Mile Oak
Previous game: 06.04.2015: Arundel v Chichester City

More pics

Mandag 06.04.2015: Arundel v Chichester City

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uthvilt og klar for to nye kamper denne dagen forlot jeg Travelodge-hotellet og nøyde meg med å stikke hodet innom en butikk for å kjøpe frokost i form av smørbrød og juice før jeg tok plass på 08.18-toget fra East Croydon som skulle ta meg sørover til dagens første destinasjon. Det vil si turen gikk først sørover til Crawley, der toget dreide sørvestover, og etter omtrent en time og et kvarter kunne jeg stige av i Arundel. Jeg burde kanskje ikke vært direkte overrasket, for jeg visste at de også skulle dit, men på perrongen traff jeg på et norsk radarpar i form av Kjell og hans datter Jenny, som hadde kommet med samme tog.

De hadde sammen med et par andre familiemedlemmer noen dagers ferie med en kombinasjon av fotball, shopping og utflukter til fots og med sykkel. Jeg traff også på disse egersunderne tidligere i sesongen, da jeg i oktober så Hyde v Chorley, og jeg har holdt kontakten med Kjell slik at jeg var godt klar over at også han hadde blinket seg ut Arundels idyliske Mill Road som åsted for dagens første kamp denne mandags formiddagen. Og snart spaserte vi fra togstasjonen og inn mot Arundel sentrum, etter at jeg først hadde stukket hodet inn i taxi-bua ved siden av stasjonens inngang for å forhåndsbestille taxi tilbake fra Mill Road etter kamp.

Arundel er en liten markedsby sør i grevskapet West Sussex, i South Downs-området. Den koselige lille byen har et innbyggertall på rundt 3 500, og ligger snaut 8 norske mil sør-sørvest for London, snaut tre mil vest-nordvest for Brighton, og rundt halvannen mil øst for grevskapets administrasjonsby Chichester, og det var for øvrig nettopp Chichester City som denne dagen skulle gjestene Arundel FC. Byen ligger ved elven Arun, og nokså spesielt er det byen som her har gitt navn til elven (som tidligere het Tarrant) og ikke omvendt. Arundel er ikke minst kjent for sin fantastiske normanner-borg fra 1067. Denne ble ødelagt i den engelske borgerkrigen, men senere restaurert på 1700- og 1800-tallet.

Der vi kom gående inn i sentrum var det enkelt å se at byen også ellers har en rekke verneverdige hus med flott arkitektur, og det er heldigvis strenge regler for alt som skal bygges i sentrum av denne byen. Det var fortsatt over en time og et kvarter til avspark klokka 11.00, så Kjell og Jenny bestemte seg for å først gå rundt i sentrum og kikke litt. Det skulle jeg gjerne også gjort, men jeg gadd rett og slett ikke å slepe rundt på en stor og tung bag pakket for en nesten tre uker lang reise. Derfor nøyde jeg meg med å stikke snuta innom en sjappe for å kjøpe postkort fra den pittoreske byen som jeg tenkte å sende til min kjære mor. Deretter dreide jeg inn på Mill Road, og så snart fotballklubbens stadion med samme navn dukke opp på min høyre side omtrent samtidig med at jeg fikk det voldsomme inngangspartiet til den fantastiske borgen på venstre hånd.

Med en drøy time til kampstart kunne jeg avlevere mine £5 for inngang, men den eldre karen som betjente inngangspartiet måtte beklage at det ikke hadde blitt trykket noe ordentlig program denne dagen. Både formannen, den program-ansvarlige og en rekke andre medlemmer av styret hadde nemlig tydeligvis avsluttet sesongen vel tidlig for å dra på ferie til Florida. Han rakte meg imidlertid et tynt hefte som i realiteten var et A4-ark brettet i to, og som tydeligvis ble delt ut gratis til tilskuerne denne dagen. Jeg har da når sant skal sies besøkt klubber som har utgitt noe lignende og kalt det et kampprogram og også tatt seg betalt for det, så de skal i det minste ha litt ros for at de i det hele tatt trykket opp noe som helst dersom det nå nærmest var slik at mann og mus var fraværende.

Nå hadde vel uansett heller ikke Arundel spesielt mye å spille for. Med fire kamper igjen av sesongen lå de nå midt på tabellen i Sussex County League Division One, som nummer ni av tjue lag. Dette er en av ligaene som fortsatt bruker logiske navn på sine divisjoner, slik at Division One er dens øverste nivå, og altså step 5 i non-league pyramiden. Klubben, som ble stiftet i 1889, har spilt i denne ligaen helt siden 1949, etter tidligere spill i West Sussex League. Sussex County League er siden den gang vunnet tre ganger, senest i 1986/87-sesongen (i tillegg til to strake titler på slutten av 1950-årene), men klubben virker å trives godt der og har få eller ingen ambisjoner om å ta seg videre oppover i pyramiden. Dette ble da også bekreftet av karen som betjente inngangspartiet, og senere også en kar jeg snakket med inne i klubbhuset, og som åpenbart tilhørte klubbledelsen.

Dagens gjester har faktisk en til dels ganske lik historie, og etter å ha blitt stiftet i 1873 som Chichester FC, var klubben med å starte opp Sussex County League i 1920. Der har de under flere navn spilt all sin ligafotball siden. I 1948 tok de navnet Chichester City, og var spesielt i 1960-årene en dominerende kraft da de vant ligaen tre ganger dette tiåret, i tillegg til tre andreplasser. Nye ligatitler ble hanket inn i 1973 og 1980 før man tilbragte store deler av 1990-årene i Division Two. Klubben slet både sportslig og med å tiltrekke seg publikum, og i 2000 slo de seg sammen med Portfield og skiftet navn til Chichester City United. Fire år senere ble den sjette og foreløpig siste ligatittelen vunnet, og i 2009 byttet de tilbake til dagens navn. De befant seg før dagens kamp fem plasser og åtte poeng bak sitt vertskap for dagen, men om Arundel hadde håp om å kunne klatre en plass eller to så var vel det også tilfelle for Chichester, som med seier kunne hoppe to-tre plasser på tabellen denne dagen dersom andre resultater gikk deres vei.

Også i de to klubbenes formutvikling og resultater den siste tiden var det likheter å finne. Arundel var nå ubeseiret på de siste fire (2-2-0), men hadde to tap på de tre kampene før det igjen. Gjestene på sin side var nå ubeseiret på tre kamper (2-1-0), men hadde før det gått på tre strake tap (og 0-1-4 for den saks skyld). Dermed var det kanskje duket for en jevn batalje på pittoreske Mill Road, der jeg umiddelbart likte meg – og det skal godt gjøres å ikke trives her. Jeg ivret etter en runde rundt banen, men gikk først for å slenge fra meg bagen i klubbhuset, der det foreløpig kun var en kar som ga klarsignal til at jeg selvsagt kunne sette den fra meg i et hjørne. Han beklaget igjen mangelen på skikkelig kampprogram da han etter hvert forsto at han hadde besøk langveis fra, men gikk inn på kontoret for å rote frem noen gamle programmer fra tidligere i sesongen som han forærte meg før jeg betalte £3,50 for en pint Thatchers Gold som jeg tok med meg på en runde rundt flotte Mill Road.

For flott er det virkelig her, med en usedvanlig koselig bane med en idyllisk beliggenhet og storslåtte omgivelser. Inngangspartiet er på nærmeste kortside, der en liten gangvei leder fra parkeringsplassen på utsiden. På denne kortsiden, på høyre hånd når man kommer inn, ligger klubbhuset med sin koselige bar. På motsatt flanke av kortsiden ligger bygget der man finner blant annet garderobene. Ellers består tilskuerfasilitetene både her og på motsatt kortside utelukkende av såkalt hard standing. Jeg gikk med klokka, og tok meg derfor først over på langsiden til venstre for meg, der jeg passerte det lille bygget i tre som fungerer som klubbens tea bar, og fikk snart foran meg anleggets hovedtribune.

Dette er en fjong liten sittetribune i mur som står midt på langsiden, og som med hvit skrift har påmalt klubbnavnet i «panna» på det grønne taket. På begge sider av denne er det igjen hard standing. Det er det også på store deler av motsatt langside, der man også finner laglederbenkene, men på den nederste delen nærmest klubbhuset har man også en liten ståtribune med noen betongtrinn og tak over hodet. Der på den bortre langsiden ble jeg rett og slett bare stående en stund, nesten nede ved hjørnet mot bortre kortside, mens jeg beundret den fantastiske utsikten med den storslagne Arundel Castle som tårnet over i bakgrunnen bak hovedtribunen og sørget for et usedvanlig pittoresk bakteppe.

Det skal godt gjøres å finne en fotballbane i flottere omgivelser, og muligens overgikk omgivelsene til og med også det man finner hos Richmond Town. Jeg ble rent våryr der jeg sto, og sannelig hadde vi ikke vært heldig med været også. Selv om klokka altså ennå ikke hadde slått 11, følte jeg derfor ikke at jeg hadde grunn til å ha dårlig samvittighet der jeg sto i solskinnet og koste meg med min pint med cider. Selv uten Arundel Castle i bakgrunnen ville Mill Road vært et svært idyllisk anlegg, men den bidrar med sin rolle som bakteppe til at det blir nærmest fullkomment. Akkurat nå var livet rett og slett bare herlig.

Tilbake på kortsiden ved inngangspartiet så jeg snart at duoen fra Egersund kom til etter sin lille runde i sentrum, og også de satt selvsagt pris på idyllen ved Mill Road og dets omgivelser. Jeg vil tippe at det var langt mer sjarmerende enn ved Brighton & Hove Albions hjemmebane som jeg fortsatt velger å kalle Falmer Stadium, der Kjell hadde vært på fredagen, før han besøkte flotte Hayes Lane i Bromley på lørdagen. For Jenny var det kanskje litt mer kjedelig her etter hvert, da det ikke var så mye liv som det nok var på kampen i (eller rettere sagt utenfor) Brighton, men heldigvis fant hun en ball og sparke på samtidig som deler av ståtribunen her tydeligvis også kunne brukes som turn-apparat. Etter at jeg hadde fått hentet meg en ny pint med Thatchers Gold, kunne vi snart se dagens West Sussex-derby sparkes i gang.

Vi hadde selvsagt tatt oppstilling på bortre langside slik at vi kunne se kampen med hovedtribunen og den flotte borgen i bakgrunnen. Men hva skal man egentlig si om denne kampen? Det syntes i hvert fall ganske tydelig at det ikke sto så mye på spill, for det var hovedsakelig nokså slappe saker, og det meste av spillet foregikk alle andre steder enn foran målene. Jeg lurte på om det var flere enn hjemmelagets styremedlemmer som hadde tatt tidlig ferie, for det virket rett og slett som om også flere av spillerne var i feriemodus. De to lags forsvar hadde tilsynelatende full kontroll, men nå ble de da såvidt jeg husker heller ikke satt på alvorlige prøver i løpet av første omgang. Dermed 0-0 til pause etter en usedvanlig tam forestilling.

Det la imidlertid ingen demper på humøret, og jeg unnet meg nok et påfyll fra baren før jeg fikk høre Kjells interessante teori rundt kampen han hadde sett i Bromley – nemlig toppoppgjøret Bromley v Boreham Wood i Conference South (som for øvrig ble vunnet av hjemmelaget). Det blir jo stadig diskutert nivåforskjellen mellom de forskjellige engelske ligaer og divisjoner sammenlignet med Norge, og det er en vanskelig vurdering. Men når en person som jeg har inntrykk av at er en slags primus motor i et norsk 2. divisjonslag (Egersund) har en teori om at et lag som Bromley holdt et nivå som han mistenkte var på høyde med klubber i nedre del av selveste Tippeligaen – ja, da er det interessant.

Det forsterker også det inntrykket jeg selv har hatt av at mange av klubbene på step 2 uten problemer ville ha kunne hevdet seg godt i norsk 1. divisjon. Faktisk tror jeg de fleste klubber i norsk 1. divisjon ville fått problemer med slitasje mot slutten av en så lang sesong som det mange engelske klubber har. Nå var dagens kamp ingen god målestokk på noe som helst, og nivåforskjellen på de forskjellige step 5-ligaene er jo velkjent, men vi ble vel til slutt sånn delvis enige om at det vi så utpå matta på Mill Road tross alt nok var sammenlignbart med nedre halvdel av 2. divisjon eller toppen av 3. divisjon her hjemme. I Norge utgjør jo nivåforskjellen mellom de forskjellige ligaer en svært bratt kurve, mens den i England er betraktelig slakere med stort sett langt mindre forskjeller mellom de forskjellige nivåer.

Diskusjonen ellers gikk rundt non-league relaterte temaer, om våre respektive turer, og andre forventede temaer. Men etter nettopp å ha avsluttet NCELs Easter Hop og lekt litt en stund med tanken om en groundhop i Norge, var det interessant å høre at Kjell også hadde tenkt i disse baner. Det kunne blitt en artig sak. Vel, andre omgang startet snart igjen, men det var ingen tegn til mer action før en Arundel-spiller (mon tro om det ikke var spiss og kaptein Scott Tipper) avsluttet i stolpen. Og etter en ny dødperiode var det gjestende Chichester City som var frempå (ved Lewis Edwards muligens?) med en avslutning som sneiet stolpen. Og deretter ble det igjen tamt og sjansefattig.

På langsiden der vi sto renner det en liten bekk sildrende forbi, få meter fra banen. Litt lenger bort var det laget en provisorisk liten overgang i form av en tjukk planke som man kunne balansere over bekken på. Kampens høydepunkt – i hvert fall for Jenny – var imidlertid da ballen havnet nede i selve bekken, og man måtte frem med et merkelig instrument for å få fisket den opp. Jeg har tidligere sett en og annen avart av en håv brukt til lignende formål; for eksempel den man i Yaxley bruker til å plukke baller ned fra den store hekken de har rundt store deler av banen der. Denne Arundel-varianten var temmelig lik, men hadde tydeligvis et annet bruksområde. Only in Non-league…

Den tamme forestillingen endte ikke overraskende 0-0, og Kjell og Jenny fartet av gårde for å rekke toget til Portsmouth, der de skulle se det såkalte ‘dockyard derby’ mellom Portsmouth og Plymouth Argyle. Kjell skulle vel dessuten videre til en tredje kamp på kvelden, i form av Crystal Palace v Manchester City. Selv skulle jeg videre til Havant, men valgte å ta det mer med ro og nøyde meg med å rekke 13.29-toget. Jeg gikk etter hvert for å hente bagen, og kunne konstatere at den koselige fyren i baren hadde funnet frem ytterligere noen suvenirer til meg som han hadde lagt oppå bagen min. Da jeg spurte ham om tilskuertallet anslo han det til 52 (det kan nok stemme bra), men opplyste at de ikke hadde registrert noe offisielt tilskuertall. Den eldre karen som hadde betjent inngangspartiet mente imidlertid da jeg spurte ham på vei ut at det hadde vært et sted mellom 150 og 200. Bra de var enige…men jeg tror nok at sistnevnte må ha hatt på briller som gjorde at han så dobbelt eller tredobbelt.

Klokka ti over ett sto taxien som avtalt ute på parkeringsplassen på utsiden, og få minutter senere kunne jeg £3,50 fattigere takke den hyggelige sjåføren for skyss og ta oppstilling på riktig perrong. Arundel hadde vært et usedvanlig trivelig – og ikke minst idyllisk – bekjentskap, men nå var det på tide å forlate den koselige lille byen og i stedet sette kursen mot Hampshire og Havant, der dagens andre kamp skulle finne sted. Men jeg kommer gjerne tilbake til Arundel ved en senere anledning.

English ground # 249:
Arundel v Chichester City 0-0
Sussex County League Division One
Mill Road, 6 April 2015
Att: 52 (estimate)
Admission: £5
Programme: None (free leaflet)
Pin badge: n/a

Next game: 06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City
Previous game: 04.04.2015: Penistone Church v Pontefract Collieries

More pics

Søndag 05.04.2015: Hviledag, transportetappe, og rugby-besøk

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

NCEL Easter Hop anno 2015 var over, og det var nesten litt vemodig å komme ned til frokost og vite at vi ikke ville kjøres av gårde med flere kamper i vente denne dagen. Mange av groundhopperne hadde som undertegnede valgt å bli over også fra lørdag til søndag, og etter at jeg hadde forsynt meg fra hotellets frokostbuffet kunne jeg snart se små grupper som sjekket ut for å starte hjemturen. Etter hvert var det min tur til å sjekke ut, men hjemturen skulle jeg ikke starte på ennå. Derimot skulle jeg benytte dagen til å forflytte meg sørover, og med tidlig kampstart i Arundel i West Sussex dagen etter, hadde jeg valgt meg East Croydon som overnattingssted.

Dette var også eneste dag på turen der det ikke sto noen fotballkamp på mitt program. Det var heller ingenting av interesse på menyen, kun et par kamper i Premier League. Selv om interessen for ligaen nå er temmelig laber for å si det mildt, hadde det sikkert vært ok å oppleve derbyet Sunderland v Newcastle, men det var uansett uaktuelt når jeg skulle sørover, og det hadde sikkert ikke vært enkelt å få billett heller. Jeg hadde blinket meg ut en av av bussene til Yorkshire Tiger, som plukket opp rett utenfor Cedar Court hotellet, der jeg ble stående på holdeplassen sammen med to par med groundhoppere – et av dem var Peter Leavis og hans kone Karen som jeg kjente fra før, og sammen med de hoppet jeg på bussen inn til Wakefield sentrum.

Det var groundhopperen Gyles fra Norwich som først hadde nevnt for meg at det skulle spilles rugby-kamp på Belle Vue i Wakefield denne søndagen, med kampstart allerede klokka 12.30. Det dreide seg om en vennskapskamp mellom U19-lagene til Wakefield Trinity Wildcats og Catalan Dragons, og om ikke annet bød det på en mulighet til å få tatt en kikk innenfor stadionportene, slik jeg ikke fikk gjort da jeg under et tidligere opphold i Wakefield i fjor sommer måtte nøye meg med en kikk på utsiden. Jeg hadde ikke dårlig tid denne dagen, så jeg hadde vurdert seriøst å slå i hjel litt tid ved å gjøre nettopp dette. Peter Leavis, som er bedre kjent med rugby league enn det jeg er, sjekket også opp en rugby-nettside for meg og bekreftet at det var kamp klokka 12.30, så ved Wakefield busstasjon skiftet jeg til en lokalbuss dit ned.

Hovedinngangen var ikke åpen, og da det også var tilfelle ved flere andre innganger begynte jeg å tvile på om det virkelig var kamp eller om den i det hele tatt var åpen for publikum. Men en av dørene i hovedtribunen var åpen, og det viste seg at det ganske riktig var kamp, og etter å ha kastet £3 i en bøtte fikk jeg komme innenfor med en snau halvtime til kampstart. Når sant skal sies var jeg nå langt mer interessert i å ta en kikk på anleggets indre enn det som skulle foregå på banen. Jeg rakk dessverre aldri å se Wakefield FC når de spilte her, og selv om det nok var temmelig trist å se de spille foran et typisk publikum på 40-70 tilskuere, har det likevel irritert meg litt. Jeg kunne nå i det minste konstatere det jeg allerede visste. Belle Vue er et fantastisk flott stadion som formelig oser av karakter.

Hovedtribunen East Stand er der man finner anleggets sitteplasser, og også den har en del karakter, men Belle Vues virkelige perle er ståtribunen North Terrace bak det ene målet. Dette er rett og slett en fantastisk tribune av typen som FA, den moderne fotballen og sikkerhetshysteriet dessverre har gjort sitt ytterste for å fjerne fra fotballen. Den flotte ståtribunen svinger på herlig vis over til langsidene i begge hjørner, og der oppe blant de rødmalte bølgebryterne ble jeg rett og slett bare stående en stund og suge inn inntrykkene. I ettertid har jeg funnet ut at det tydeligvis ikke er altfor mange år siden denne tribunen fikk tak. Jeg satt fra meg bagen bakerst på denne tribunen mens jeg vandret over på bortre langside, som også er meget flott. Her er det hovedsakelig ståtribune under åpen himmel, men tidligere sto det her en tribunekonstruksjon i tre som ble fjernet etter Bradford-brannen. Nederst på denne langsiden er det imidlertid et parti der man har tak over hodet. Ellers har den midt på noen brakker som muligens tidligere har gjort nytte som VIP-bokser, og med en såkalt TV-gantry på taket.

Den sydlige kortsiden domineres i dag av en voldsom bygning av VIP-bokser som tårnet over anlegget i fire etasjer. Tilbake på North Terrace bestemte jeg meg for at jeg i det minste kunne bli for å se første omgang av rugby-kampen, som ble dominert av et hjemmelag som gikk opp i en 18-0 ledelse, før de gikk til pause med 18-4 (og senere vant 34-14). Det har jo en stund vært spekulert i om Wakefield vil måtte forlate Belle Vue til fordel for en moderne bane om de skal kunne kjempe i Super League, og av sikkerhetsgrunner er nå kapasiteten redusert betraktelig i forhold til det som var tilfelle – ikke minst sammenlignet med tilskuerrekorden på 28 254 som ble satt i 1962. Det er nemlig ikke bare fotballen som kan komme opp med til tider ganske håpløse krav og regler. Blant annet krever Super League 5 000 sitteplasser under tak, mens Belle Vue kun har 1 382 på East Stand. Det hevdes at North Terrace alene krever rundt 30 timers vedlikehold i uka, men personlig vil jeg hevde at det er en tragedie om også dette fantastiske anlegget forsvinner.

Ved pause snek jeg meg ut og tok bussen tilbake til Wakefield busstasjon, og derfra trasket jeg til togstasjonen Wakefield Westgate for å hoppe på toget til London. Ved ankomst Kings Cross krysset jeg over til St. Pancras og steg på et av Thameslink-togene som går gjennom London ned mot Sussex, slik at jeg slapp å bruke penger på tuben. Og omsider kunne jeg stige av i East Croydon og finne frem til Travelodge-hotellet et par minutter unna. Dagens transportetappe var unnagjort, og jeg hadde installert meg strategisk med tanke på programmet mandag formiddag.

Lørdag 04.04.2015: Penistone Church v Pontefract Collieries

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å sett dagens tredje kamp hos Shaw Lane Aquaforce i Barnsley, var det snart på tide å forlate åstedet for å tilbakelegge den ikke altfor lange veien opp til Penistone, der dagens fjerde og siste kamp skulle gå av stabelen med avspark klokka 19.30. Groundhop-arrangementets offisielle buss brukte kun rundt tjue minutter til Penistone mens jeg kikket litt i programmet for den forestående kampen, og med drøyt tjue minutter til avspark kunne vi stige av foran Church View Road – hjemmebane for fotballklubben Penistone Church, som nok vil være et nytt bekjentskap for de fleste her hjemme. Penistone er en liten markedsby som i disse dager hører inn under grevskapet South Yorkshire, der den ligger 13 kilometer vest for Barnsley, 23 kilometer nordvest for Sheffield, og 47 kilometer øst for Manchester.

Penistone skal være Englands høyestliggende markedsby, med sentrum beliggende 747 fot (ca 230 meter) over havet. Markedsbyen med omtrent 10 000 innbyggere var tidligere åsted for et viktig kvegmarked, der levende kveg ble auksjonert, men dette ble det slutt på en gang etter årtusenskiftet. Markedet for øvrig har imidlertid fortsatt en sterk posisjon, selv om et stort Tesco supermarked de senere år har stjålet en del av businessen. Penistone er også hjemsted for et årlig landbruks-show som finner sted andre søndag i september, og som tiltrekker seg folk fra hele landet. Byen ligger forresten rett vest for Penninene, med mange turstier som går opp i dette høylandet. Landsbygda i området byr også på flott natur, kilometervis med de klassiske steingjerdene, og en rekke idylliske småsteder som knapt kan kalles landsbyer.

Fotballklubben Penistone Church har tatt navnet fra kirken som nå er byens eldste bygg, og mens jeg er usikker på om de har ytterligere tilknytning til kirken og menigheten, så kan det jo tyde på det når vi vet at klubben i 1906 ble stiftet etter en sammenslåing av de to klubbene Penistone Choirboys og Penistone Juniors – hvorav førstnevnte vitterlig høres ut som om det kan ha vært en klubb tilknyttet kirken. Penistone Church spilte i lokale ligaer som Sheffield Amateur League og Penistone League før de etter andre verdenskrig tok plass i The Hatchard League. Denne slo seg i 1983 sammen med Sheffield Association League for å danne den nye Sheffield & Hallamshire County Senior League, og Penistone Church var en av klubbene som der fikk være med fra starten, da de tok plass i Division Two. Etter årtusenskiftet klarte de omsider å etablere seg i denne ligaens Premier Division, og etter å ha vunnet denne forrige sesong, er de nå nyopprykket i NCEL Division One.

Der virker det som om de har etablert seg greit i sin første sesong på nivået, og ved starten av dagen la de beslag på 9. plassen. Nå var de dessuten ubeseiret på de sju siste ligakampene (4-3-0), og hadde kun ett tap på de elleve siste. De sto nå imidlertid overfor en tøff test når ledende Pontefract Collieries kom på besøk, og The Colls kom fra seks strake seire og kun ett poengtap på de ni siste (8-1-0). De toppet ved starten på dagen tabellen på målforskjell foran AFC Emley, som vi imidlertid hadde sett tape tidligere denne dagen. Deretter fulgte Shirebrook Town fem poeng bak, men med to kamper mer spilt, mens en større trussel virket å komme fra Clipstone, som lå fem poeng bak The Colls med to kamper til gode. Ved mitt besøk hos Pontefract Collieries i januar fikk jeg jo høre klubbsekretær Trevor Waddington fortelle hvordan han var nærmest desperat etter å få klubben opp i NPL, men det betinger at man først rykker opp i NCEL Premier Division etter 16 års fravær. Det er vel heller tvilsomt om Lincoln Moorlands Railway den gang utgjorde noen god målestokk, men likevel ble jeg imponert av et Ponte Colls som jeg fikk se vinne hele 12-2!

Hjemmelagets stadion Church View Road entres i det ene hjørnet, der man ser klubbhuset rett foran seg på kortsiden her. Tilskuerfasilitetene består både her og på motsatt kortside utelukkende av såkalt hard standing under åpen himmel. Det er også tilfelle på bortre langside, mens anleggets eneste tribune er å finne på den nærmeste langsiden, rett ved der vi kom inn. Dette er en flott tribune i mur, som strekker seg omtrent halve banens lengde, og som står helt inne på banehalvdelen nærmest inngangspartiet. På seksjonen nærmest inngangspartiet er det ståplasser med et par betongtrinn, mens det lenger bort er installert seter. Som sagt er dette en absolutt flott tribune, som for øvrig også har klubbens navn i «panna», og Church View Road er totalt sett et svært koselig sted å se fotballkamp.

Etter en liten kikk inne på anlegget inntok jeg baren, der jeg kunne betale £2,70 for en pint Strongbow og slå av en prat med noen av de mange fremmøtte. Et par hjemmesupportere uttrykte tilfredshet med det klubben har gjort så langt i sin første sesong i Northern Counties East League Division One, mens representanter for gjestene var både nervøse og forventningsfulle i forkant av kveldens kamp der en seier ville bringe de nok et lite skritt nærmere opprykk og retur til NCEL Premier Division. Dagens vertskap hadde tross alt i løpet av mars måned slått andre topplag som Clipstone og Hemsworth Miners Welfare. I motsetning til ved forrige kamp denne dagen, slapp jeg nå også å være «barnepike» for Katies flotte barn, som nå i stedet igjen var i ferd med å drive henne til vanvidd etter det som sikkert hadde vært en ekstremt lang dag for de to. På utsiden av klubbhuset hadde hjemmelaget satt opp bord med salg av en rekke effekter, og etter å ha nøyd meg med å betale £3 for en pin (i motsetning til bl.a. Russell som tydeligvis gikk til langt større innkjøp), rakk jeg akkurat å hente en ny boks Strongbow før det var tid for avspark.

Den siste kampen i årets NCEL Easter Hop ble sparket i gang, og det var tidlig nokså jevnspilt før gjestene snart fikk et synlig overtak. Vertskapets manager-duo Ian og Duncan Richards hadde en utfordring i form av rekke fravær, ikke minst fremover på banen der også reservespissen var i bryllup. Og etter et kvarter havnet de bakpå etter en corner fra Josh Corbett som ble headet i mål av gjestenes nykommer, midtstopperen Luke Danville. Det sto 0-1, og gjestene tok nå stadig mer over. Det virket som om baklengsmålet førte til at Penistone falt helt sammen, og med to mål i løpet av like mange minutter avgjorde Colls i praksis kampen allerede etter en drøy halvtime.

Lee Bennett var svært god for Colls, og han var mannen bak det andre målet da han spilte frem Liam Radford, og sistnevnte satt ballen i mål uten at hjemmekeeper Joe Green kunne lastes. Kun halvannet minutt senere var Bennett på ferde igjen med et skudd som Green måtte gi retur på. Ballen landet i beina på Aaron Moxam, og Colls’ toppscorer kunne enkelt styre ballen inn i mål. Bortekeeper Craig Parry ble sjelden satt på skikkelig prøve, og hans lagkamerater gjorde tidvis nesten som de ville ute på banen. Deres spillende manager-duo Nick Handley og Duncan Bray (hvorav ingen av de to spilte) hadde grunn til å være tilfreds med sine disipler da lagene gikk til pause på stillingen 0-3.

For undertegnede ble pausen først brukt til å gå til innkjøp av litt fast føde, og selv om det hørtes fristende ut med chili con carne (selvsagt servert med chips, og det finnes tydeligvis ikke mye engelskmennene ikke kan bruke chips som tilbehør til!), som ble varmt anbefalt av Russell, valgte jeg meg likevel en steak & kidney pie servert med mushy peas (ertestuing) og brun saus. Etter å ha satt til livs dette lille herremåltidet ble jeg gjort oppmerksom på at man på utsiden av baren hadde et utsalg der man også solgte Strongbow på boks for £2, altså billigere enn pinten i baren. Likevel valgte jeg sistnevnte da jeg gikk til innkjøp av påfyll før andre omgang.

Da jeg så Pontefract Collieries mot Lincoln Moorlands Railway i den nevnte kampen i januar, scoret Aaron Moxam hele fem av målene, og ti minutter ut i omgangen scoret han nå sitt andre for kvelden. Dette var også hans ligamål nummer 29 for sesongen, og det sto 0-4. Frustrerte Church-spillere hadde tilsynelatende gitt opp, og oppgaven ble enda vanskeligere da Danny Howe fikk direkte rødt kort for et håpløst «overfall» på Andy Catton i forbindelse med en duell. Det var tjue minutter igjen av kampen, og Penistone Church måtte fullføre med ti mann. Catton klarte å fortsette en liten stund, og fikk en slags liten hevn da han fire minutter senere sendte i vei et hardt og lavt skudd som fant nettmaskene bak den stakkars hjemmekeeperen Green.

Kampen var for lengst avgjort, og etter dette gikk den inn i en fase der den nærmest fremsto som en transportetappe. Men selv med en fem måls ledelse var ikke gjestene fra Pontefract ferdige. Med et par minutter igjen økte Phil Lindley ytterligere, og to minutter på overtid fastsatte Mark Whitehouse sluttresultatet til smått utrolige 0-7. Jeg hadde nå altså sett Pontefract Collieries to ganger denne sesongen – både hjemme og borte – og fasiten er to seire og en målforskjell på vanvittige 19-2! Jeg sto absolutt med en følelse av at jeg hadde sett et lag som blir å finne i NCEL Premier Division neste sesong, og når dette blir skrevet i ettertid kan jeg da også bekrefte at de to uker senere ganske riktig sikret opprykket de har ønsket seg.

Det var imidlertid heller ikke til å unngå at man følte litt med vertskapet som åpenbart hadde gledet seg stort til dagens kamp og folkefest. Flere personer med klubbverv som stiller opp på frivillig basis hadde tilbragt så godt som hele fredag og lørdag formiddag på å gjøre klart for storinnrykk, og de var skuffet over at man ikke hadde fått vist hva som bodde i laget. De fryktet at tilskuerne nå skulle forlate Church View Road med et inntrykk av at Penistone Church var en kasteball som ikke hadde noen verdens ting å by på. For min del var det overhodet ikke tilfellet, men kampen i seg selv var naturligvis en vond opplevelse, selv om de som nevnt tross alt hadde flere viktige brikker ute og ikke minst møtte det som de fleste andre i divisjonen hevder er divisjonens beste lag denne sesongen.

Lederne i Penistone Church var likevel fornøyde med arrangementet generelt, og entusiastisk kunne de fortelle at 511 tilskuere faktisk var ensbetydende med ny tilskuerrekord på Church View Road. Det var for øvrig også det nest høyeste tilskuertallet på årets NCEL Easter Hop som helhet, kun knepent slått av de 517 som dagen før hadde vært til stede på Marsh Lane i Barton-upon-Humber. Og således fikk de også noe å glede seg over tross resultatet. Den siste kampen i NCEL Easter Hop var over, og det var på tide å returnere til hotellet ved Wakefield for siste gang. Med åtte kamper over tre dager hadde det vært en travel men meget trivelig påskehelg så langt, og det er temmelig sikkert ikke siste gang jeg vil delta på slike arrangementer.

Jeg kjøpte med meg en boks Strongbow som niste til bussturen, som viste seg å kun ta rundt 25 minutter. Ved ankomst hotellet var det flere som uttrykte interesse for å oppsøke den nærliggende puben The New Inn, og jeg lot meg overtale til å bli med dit ned. Der koste jeg meg i selskap med blant annet Luke, Gyles, med-arrangør Laurence, Jack, og en Tranmere-fan jeg ikke husker navnet på. Men om det var Luke som dagen før hadde havnet på galeien så var det denne gang min tur. Skjønt så ille var det ikke, men da det omsider ble ringt med bjella for siste runde valgte jeg å unne meg en siste pint mens de andre spaserte tilbake til hotellet. Heldigvis gikk jeg meg ikke bort, men klarte etter hvert å stabbe meg tilbake til hotellet etter en lang dag.

English ground # 248:
Penistone Church v Pontefract Colleries 0-7 (0-3)
Northern Counties East League Division One
Church View Road, 4 April 2015
0-1 Luke Danville (15)
0-2 Liam Radford (32)
0-3 Aaron Moxam (33)
0-4 Aaron Moxam (55)
0-5 Andrew Catton (74)
0-6 Phil Lindley (88)
0-7 Mark Whitehouse (90+2)
Att: 511
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £?)
Pin badge: £3

Next game: 06.04.2015: Arundel v Chichester City
Previous game: 04.04.2015: Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town

More pics

Lørdag 04.04.2015: Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter kampen i Parkgate-området av Rotherham var det på tide å sette kursen mot dagens tredje kamp som skulle gå av stabelen i Barnsley klokka 16.45. Turen gikk derfor nordvestover, og etter rundt en halvtimes kjøring ankom vi vår destinasjon med rundt halvtimen til avspark. Her ved Shaw Lane, en liten spasertur sør-sørvest for Barnsley sentrum, spiller en oppkomling som er et temmelig nytt bekjentskap for de fotballinteresserte – nemlig klubben med det spesielle og originale navnet Shaw Lane Aquaforce. De har med rekordfart tatt seg oppover i pyramiden de siste sesongene, og har også en litt spesiell historie.

Barnsley ligger som de fleste nok vet i grevskapet South Yorkshire, omtrent to norske mil nord for Sheffield og nærmere tre mil sør for Leeds. Selve byen har rundt 80 000 innbyggere, og er mest kjent som gruveby, selv om de tidligere gruvene lå i de nærliggende landsbyene i byens utkant. Samtlige gruver her er for lengst stengt, mens det enn så lenge fortsatt holdes liv i glassblåsingen som er en annen av byens tradisjonelle industrier. Barnsley er ingen voldsom turistmagnet, men er omgitt av flott naturlandskap og flere pittoreske små landsbyer. Om man regner med disse og alle forstedene er folketallet dessuten nesten tre ganger så høyt.

Ved ankomst Shaw Lane kunne vi se at klubbens hjemmebane ligger med en rekke andre baner rundt, og man passerer først den store cricketbanen som ligger ved siden av. I tillegg er det altså rundt fotballbanen en rekke andre anlegg, ikke minst fotball- og rugbybaner. I tillegg til fotball, cricket og rugby union drives det her også med både squash, (lawn) bowls, friidrett og bueskyting, og fotballklubben deler sin gressmatte med stedets rugby union klubb. Dette er da også medvirkende til at man til tider har hatt store problemer med å få skikk på banen, og ved flere anledninger denne sesongen har de sett seg nødt til å flytte hjemmekamper til både Barnsleys hjemmebane Oakwell og til og med Worksop.

Shaw Lane Aquaforce blir ofte beskyldt for å være en kjøpeklubb uten særlig med supportere, og trekkes derfor gjerne frem som et eksempel på en klubb der ballongen vil sprekke totalt når formannen med pengesekken eventuelt velger å trekke seg ut. Men la oss nå for en gangs skyld se litt på dette fra en annen synsvinkel. Forestill deg at du er en ihuga Sheffield Wednesday-fan bosatt i Barnsley, der du har bygget opp en vellykket og lukrativ bedrift. Du bruker en voldsom sum penger (var det virkelig £35 000 jeg hørte?!?) på en VIP-boks på Hillsborough, der du billedlig talt kan velte deg i rekesmørbrød og cocktails. Du har vunnet livets lotteri, men likevel…det er noe som mangler. Du savner noe. Den moderne fotballen har sørget for at du ikke lenger føler den nærheten til klubben som du en gang gjorde.

Dette var realiteten for Craig Wood, som omsider valgte en annen løsning for igjen å komme nærmere fotballen. Han tok over en lokal Sunday league klubb et steinkast fra sin bolig – for øvrig samme klubb som han en gang hadde kjøpt et sett med nye drakter til; selvsagt i Sheffield Wednesday-farger. Deretter har han sprøytet sine egne penger inn i klubben som nå jaktet sitt tredje opprykk på tre sesonger. Det spesielle Aquaforce-suffikset er da naturligvis, som de fleste vil ha gjettet seg frem til, identisk med navnet på hans bedrift. Og det er i meget korte trekk bakgrunnen til Shaw Lane Aquaforce.

Klubben har riktignok røtter tilbake til 1991, men da som ungdomsklubb og senere Sunday league klubb. Etter at formann Wood kom inn ble klubben restiftet som Shaw Lane Aquaforce i 2012, og de regner dette som sitt stiftelsesår. Deres første sesong ble spilt i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division, som ble vunnet på første forsøk. Det ble fulgt opp med ny tittel sesongen etter da de debuterte i NCEL Division One i fjor, og nå går de altså for tittelen i NCEL Premier. Legg til at de under navnet Aquaforce Barnsley (før en sammenslåing med den lokale klubben Barugh sommeren 2012) også vant Sheffield & Hallamshire County League Division One våren 2012, slik at de i realiteten kan gå mot sitt fjerde strake opprykk (og tittel)!

Inngangspartiet er på den ene flanken av den østlige langsiden, der man også har klubbhuset. Langs hele denne langsiden består tilskuerfasilitetene utelukkende av såkalt hard standing. Bortre kortside er dessuten ubenyttet med kun en jordvoll bak mål, men i hjørnet mellom disse står en resultattavle. Hjemmefolket hadde kanskje vært i det optimistiske hjørnet da plakaten med tallet 6 sto først i bunken med plakater som sto lent inntil resultattavla. På nærmeste kortside sto det en flunkende ny sittetribune av den moderne prefabrikerte sorten, og ifølge kampprogrammet markerte faktisk dagens kamp åpningen av denne tribunen, som jeg fikk høre at hadde vært utslagsgivende i forhold til at klubbens anlegg har fått tommelen opp for spill på step 4 av FAs utsendinger som sysler med banegraderinger.

Anleggets mest interessante tribune er derimot hovedtribunen på bortre langside, som med sitt originale design i det minste har litt karakter. Bakerst på denne tribunen er det blant annet også en tea bar, der de også solgte alkohol slik at jeg slapp å ta turen ut igjen på utsiden der den virkelige baren visstnok finnes. For £2 fikk jeg en boks Strongbow helt i et plastglass, og jeg kunne ta oppstilling ut mot siden av denne tribunen, på en avsats i bakkant av sitteplassene. Der var det en port som ledet ut til det som åpenbart var en rugbybane på baksiden. Den var stort sett et eneste gjørmebad, og det skulle i løpet av kampen også vise seg at den var et populært avtrede for de pissatrengte som ikke følte for å gå helt over til toalettene på motsatt langside.

Det var altså en viktig kamp i NCEL Premier Division, der Shaw Lane Aquaforce før dagens runde befant seg på tredjeplass med fem poeng opp til ledende Worksop Town, som imidlertid hadde spilt tre kamper mer. Mellom de to lå Cleethorpes som vi dagen før hadde sett vinne, og de var to poeng foran Shaw Lane med fire kamper mer spilt. Sånn sett hadde Shaw Lane muligheten til å ta seg opp på andreplass igjen, men meldingene vitnet også om at Worksop akkurat hadde vunnet sin kamp. Dermed måtte hjemmelaget ha poeng når de nå tok imot Heanor Town som hadde tatt turen fra Derbyshire. Gjestene lå på sjuendeplass og kom fra seier 5-1 over Bridlington Town, men hadde før det tre strake tap. Shaw Lane kom fra fire strake seire, etter å ha tapt to på rad før det, og de hadde vunnet 3-0 i det omvendte møtet to uker tidligere.

Oppe på min utkikkspost fikk jeg snart besøk av Katies to barn – ti år gamle Daniel, og Jade som kunne fortelle at hun snart fyller åtte. Lee og Katie hadde tatt plass lenger ned på sittetribunen, og jeg bestemte meg for at min gode gjerning for dagen ville være å avlaste Katie litt ved å fungere som barnepike. Mens lagene inntok banen hørte jeg allerede stadige rop om «help!», der de tydeligvis låste hverandre ute på den nevnte rugbybanen bak. Snart fant de heldigvis ut at låsen på porten ikke fungerte helt som den skulle, og jeg hadde uansett ingenting imot deres selskap, der de i hvert fall fikk meg til å trekke på smilebåndet med sine stadige påfunn. Jeg hadde imidlertid ikke samvittighet til å røpe at de sannsynligvis ikke skulle hjem etter denne kampen, slik de trodde, men i stedet etter all sannsynlighet også ville være å se på dagens fjerde kamp.

Gjestene fra Derbyshire åpnet best og hadde tittelkandidatene tidvis på hæla, og allerede etter et par minutter var de farlig frempå da Nathan Benger headet like over. Enda nærmere kom de etter 12-13 minutter da Jay Cooper sendte i vei en suser som smalt i tverrliggeren bak Aquaforce-keeper (og tidligere Heanor-spiller) Ian Deakin. Etter halvspilt første omgang begynte det å jevne seg mer ut, og mens jeg følte at Heanor fortsatt var best i banespillet, var det nå vertene som spilte seg frem til flest sjanser. Danny Frost var to ganger frempå, men Lions-keeper Jason Fisher ryddet opp – og da debutanten i målet måtte gi retur på Frosts andre sjanse så ble han reddet av Greg Marriott som reddet på streken.

Det var en spennende kamp vi var vitne til, men jeg sto personlig med en følelse av at det var en ørliten smule ufortjent da hjemmelaget tok ledelsen med åtte minutter til pause. De ble noe snodig tildelt et frispark som utløste store protester fra Heanor-benken, og de ble ikke mindre da Sam Dentons harde frispark gikk under den hoppende muren og snek seg i mål. 1-0 til Shaw Lane Aquaforce, og Heanor-manager Glen Clarence var fortsatt rasende på dommertrioen da lagene gikk til pause med vertene i føringen til tross for at de tilreisende i perioder hadde dominert mot ligafavorittene og vært et artig bekjentskap. Det var vel egentlig også hjemmelagets maskot Desmond the Duck, som i motsetning til før kamp ikke benyttet pausen til et vanvittig danseshow. Men kanskje skal hjemmelaget være glad for at ikke personer med tilknytning Disney-konsernet har vært til stede ved Shaw Lane, for slik han nærmest fremstår som en kopi av Donald Duck er det ikke vanskelig å se for seg at det fort kunne endt i søksmål.

Jeg nøyde meg igjen med å oppsøke klubbens tea bar for å hente en ny Strongbow, og fikk der selskap av Jade. Jeg klarte ikke å motsto sjarmtrollet som uten tvil kommer til å bli meget populær blant gutta om noen år, og til tross for at hun sa at hun egentlig ikke fikk spise godteri uten lov, valgte hun seg omsider ut en pose Skittles etter at jeg hadde understreket at det tross alt var helg og at det var vår lille hemmelighet. Da broren kom tilbake var det imidlertid ikke lett å få henne til å dele litt med ham, og han løp da selvsagt for å sladre til Katie. Heldigvis havnet jeg ikke i svarteboka hennes, og jeg fikk også slått av en prat med en hjemmesupporter som nå hadde god tro på tittel og opprykk til step 4.

Nå var jeg faktisk aldri innom den ordentlige baren, som visstnok befant seg i klubbhuset på motsatt langside, med inngang fra utsiden. Dermed kan jeg ikke uttale meg om hvor travelt det var der, men i likhet med Grimsby Borough (som vi altså hadde besøkt dagen før) så har Shaw Lane Aquaforce en utfordring i kraft av at de ikke selv eier anlegget. Også her er det lokalmyndighetene som står som eier, og som i stedet for klubben således får inntektene fra ikke minst baren, som gjerne er det området klubbene nedover i non-league tjener mest på. Dette var for øvrig eneste kamp på årets NCEL Hop der det ikke ble satt sesongbeste hva tilskuertall gjelder, for selv om vertskapet var storfornøyd 344 fremmøtte, var det likevel et godt stykke opp til tilskuerrekorden som ble satt i høst da hele 904 tilskuere møtte opp for å se lokaloppgjøret mot Athersley Recreation.

Andre omgang startet noe tregere, og begge lag virket nå å ha større problemer med å spille seg frem til sjanser. Heanor-keeper Fisher leverte imidlertid nok en god redning da Lee Morris spilte fri Danny Frost som kom nokså alene med Fisher. Heanor-fansen hadde møtt frem i godt antall og ga masse lyd fra seg, og halvveis ut i omgangen mente de og deres helter seg snytt for straffespark i forbindelse med et skudd fra Jay Cooper som ble klarert på streken. Dommeren lot seg derimot ikke overbevise, og vertene kunne i stedet doblet ledelsen, men Lee Morris brant et par gode sjanser. For Heanor hadde både Nick Hall og Kieran Debrower (sistnevnte scoret visst 50 mål sist sesong) skudd som suste like utenfor, men det skal også nevnes at hjemmelagets forsvar var meget godt der det ble styrt av målscorer Denton og Stefan Holt.

Likevel var det forståelig at Heanor Town var skuffet da dommeren blåste av med 1-0 som sluttresultat i en kamp der bortelaget hadde fortjent noe mer. De var fortsatt ikke spesielt fornøyde med dommeren, og fornøyde var vel heller ikke Daniel og Jade som fant ut at de ikke skulle hjem, men snarere til Penistone og dagens fjerde kamp. «Have we been bad?» spurte Jade, som lurte på om det var en eventuell straff, og undertegnede kunne i hvert fall avkrefte at det hadde vært tilfelle mens de var mitt «ansvar». Det var tydeligvis raskt glemt, og humøret var snart tilbake hos de to små. Katie kunne senere fortelle at jeg tydeligvis har fått en ny fan i Jade, så jeg må åpenbart ha gjort noe riktig. Uansett var det på tide å forlate Shaw Lane og Barnsley til fordel for Penistone og dagens fjerde og siste kamp etter å ha sett Shaw Lane Aquaforce ta tre viktige poeng og et steg nærmere tittel og opprykk.

English ground # 247:
Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town 1-0 (1-0)
Northern Counties East League Premier Division
Shaw Lane, 4 April 2015
1-0 Sam Denton (38)
Att: 344
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

Next game: 04.04.2015: Penistone Church v Pontefract Collieries
Previous game: 04.04.2015: Parkgate v Staveley Miners Welfare

More pics

Lørdag 04.04.2015: Parkgate v Staveley Miners Welfare

Vi var godt i gang med programmet for tredje og siste dag av NCELs Easter Hop, og etter det som for min del var en revisit til koselige The Welfare Ground i Emley, var det på tide å la den offisielle Groundhop-bussen frakte oss fra Emley til åstedet for dagens andre kamp. Turen gikk nå sørøstover der vi forlot West Yorkshire og tok oss inn i South Yorkshire mens undertegnede gransket nøyere kampprogrammet for den kommende kampen, og etter en drøy halvtimes tid på Yorkshire-veiene ankom vi omsider Parkgates hjemmebane Roundwood Pavilion med omtrent 40 minutter til planlagt avspark klokka 13.45.

Parkgate er i disse dager en bydel nordøst i Rotherham, eller rettere sagt en drabantby. Her har den for lengst blitt spist opp av den større drabantbyen Rawmarsh som har et innbyggertall på drøyt 18 000, men begge hører vel nå egentlig til den langt større byen Rotherham. Dette området hørte tidligere til West Yorkshire, men sorterer nå altså inn under South Yorkshire, og som i Rotherham for øvrig – for ikke å snakke om den enda større nabobyen Sheffield – har stålindustrien også vært viktig i Parkgate, der man tidligere hadde et stort jern- og stålverk som nå imidlertid er nedlagt. Dette gjenspeiles da også i klubbens kallenavn, The Steelmen.

Klubbens hjemmebane ligger tilknyttet et større anlegg med det usjarmerende navnet Roundwood Sports Complex med fasiliteter for flere idretter, og et lite steinkast unna ligger til og med Roundwood Golf Club med sin 18 hulls golfbane. Roundwood Pavilion er vel egentlig kun navnet på kompleksets sentrale bygg med klubbhus, kontorer, garderober og bar. Denne befinner seg rett utenfor selve fotballbanen, og inngangspartiet til sistnevnte befinner seg noen få meter videre oppover gangveien som går opp fra parkeringsplassen. Det kan først som sist også nevnes at fotballbanen her dessuten benyttes av reservelaget til Rotherham United.

Jeg valgte å ta en tur innom den nevnte baren før jeg tok meg inn på selve fotballbanen, og tok meg opp i andre etasje der jeg fant baren. Skuffelsen var imidlertid stor da det viste seg at de ikke hadde ordentlig cider hverken på tappekraner eller flaske. Magners er riktignok langt fra så ille på fat som på flaske (det skal da også godt gjøres!), men nå når de sponser Celtic er det uansett et totalt og komplett uaktuelt alternativ for meg. Jeg valgte derfor å heller bytte midlertidig til øl, og betalte £3 for en pint Carling. Ut av vinduene på den ene siden av lokalet kunne jeg se ut mot deler av fotballbanen, og etter hvert så jeg da også at spillerne kom ut fra garderobene som tydeligvis befant seg rett under oss og stilte seg opp for å entre banen via noen trapper som ga adgang til banen. Det skjedde i det ene hjørnet der de tok seg ut på gressmatta via en åpning i hekken som omkranser deler av anlegget.

Parkgate ble stiftet så sent som i 1969 under navnet BSC Parkgate, der forkortelsen sto for British Steel Corporation, og de spilte sine første sesonger i Sheffield & Hallamshire County Senior League. I 1974 tok de plass i Yorkshire League, og var blant klubbene som i 1982 fikk være med å stifte NCEL da Yorkshire League slo seg sammen med Midland League. I 1990 byttet de navn til RES Parkgate, og denne gang sto forkortelsen for Rotherham Engineering Steels, før de fire år senere fjernet prefikset og tok dagens navn. Med opprykket i 2007 tok klubben seg for første gang opp i Northern Counties East League Premier Division der de har holdt seg siden, med andreplassen i 2011 som bestenotering.

Denne sesongen var de imidlertid å finne på nedre halvdel av tabellen, der de før dagens kamp lå på 15. plass av 21 lag. De hadde imidlertid vunnet fire av sine siste seks kamper i ligaen, og hadde forhåpninger om tre poeng når Staveley Miners Welfare nå hadde tatt turen fra Derbyshire. Gjestene hadde startet sesongen godt, og går mot en av sine beste sesonger noensinne. Da jeg tidligere i sesongen gjestet deres Inkersall Road hevdet de at de ikke hadde til hensikt å søke opprykk da de overhodet ikke var gode nok og uansett stortrives i NCEL Premier, der de nå har spilt siden opprykket som vinner av Division One i 2011. Men så sent som i romjula var de faktisk helt oppe på tredjeplass, og virket faktisk å muligens kunne forbedre sin hittil beste ligaplassering som kom med femteplassen i 2012. Etter en noe svakere periode etter nyttår hadde de imidlertid falt ned til åttendeplass på tabellen, og kom nå fra tre strake tap.

Jeg tok meg opp på anlegget som entres på den ene kortsiden, og det er her man faktisk har anleggets hovedtribune. Denne sittetribunen har man til høyre for seg når man kommer inn, bortenfor et murbygg som ved inngangspartiet gjør nytte som tea bar. På andre side av inngangspartiet er det dessuten et parti der man har ståplasser under tak. Jeg valgte imidlertid å ta meg over på langsiden til høyre sett herfra. Tilskuerfasilitetene på denne langsiden står oppe på en bitte liten gressvoll, og består av ståplasser i form av hard standing og et par betongtrinn, med et parti på nærmeste banehalvdel der tilskuerne har tak over hodet. Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene.

På motsatt langside er det derimot ingen verdens ting bortsett fra den store hekken som skiller fotballbanen fra cricketbanen på den andre siden. På bortre kortside er det hard standing under åpen himmel. Ved min plass på langsiden fikk jeg snart selskap av Lee og Katie som tross tidligere tvil hadde valgt å ta med seg hennes to barn for å se samtlige av dagens fire kamper. Det hadde kanskje allerede vært en lang dag for de to barna, som var i ferd med å påføre Katie et illebefinnende slik at hun måtte true med å låse de inn i bilen om de ikke oppførte seg. Det skal ikke bare være enkelt, og stakkars Katie måtte etter hvert tilbringe store deler av kampen på å aktivere de to bak det bortre målet slik at Lee kunne få sett kampen i fred. Heldigvis hadde vi fått skaffet stensiler med lagoppstillingene, for varianten av kråketær som med rosa kritt var notert ned på tavla var nærmest uleselig.

Det var gjestene som dominerte fra start, men Parkgate var flinke til å ha mange spillere bak ballen til enhver tid, og trakk ned mange folk hver eneste gang det var dødball imot. Pasningsfoten til James Ashmore fant ved disse stort sett lagkamerater inne i Parkgate-feltet, men da dette feltet også var tett befolket av Parkgate-spillere var det ingen enkel oppgave å skape de helt store sjansene. Ellis Wall, Jahmal Smith, og nevnte Ashmore hadde alle muligheter til å gi gjestene ledelsen, men det endte med skudd utenfor eller redning av hjemmekeeper Jamie Bailey. I midtforsvaret til Staveley lot jeg meg imponere av den 17 år gamle Alex Pugh, som ute på banen fremsto langt mer moden enn alderen skulle tilsi. Han er en av flere Staveley-spillere med fortid i akademiet til Sheffield United, og her kan Staveley-klubben ha en liten juvel.

Hjemmelaget hadde vært nokså tannløse og hatt nok med å forsvare seg, men på tampen av første omgang var de nok heldige som slapp represalier da Jonathan Wragg med sin veivende høyrearm slo Ryan Watters i ansiktet. Sistnevnte hadde for øvrig kommet inn som innbytter da Jordan Hodder allerede etter 25 minutter måtte hinke av banen. Til tross for heftige rop fra både bortespillere og ikke minst publikum, virket det ikke som om hverken dommeren eller linjemannen så situasjonen, og dermed var det fortsatt 11 mot 11 og målløst da lagene gikk i garderoben etter det som når sant skal sies var en nokså tam første omgang.

Uaktsomme eller tilsiktede slag ble ikke bare delt ut ute på banen, for en frustrert Katie hadde sitt fulle hyre med å stagge sine avkom som med sin knuffing var i ferd med å virkelig pådra seg Katies vrede. Nå skal det legges til at de egentlig er herlige unger, men det er likevel ikke vanskelig å forstå at det kan bli litt mye for foreldre som tross alt må passe på sine unger konstant og ikke kan stikke av for å ta seg en pause. I stedet for å returnere til klubbhusets bar benyttet jeg heller pausen til en prat med Lee og Katie, samt Staveleys egen groundhopper Rob som også har verv hos dagens bortelag. Etter tre strake tap var han nå fornøyd med det han hadde sett hittil, men håpet selvsagt at hans lag kunne bryte ned Parkgates forsvarsmur i andre omgang.

Det er jo i denne divisjonen også en spennende toppkamp der flere klubber kjemper om tittelen og opprykk til step 4. Det virket som om det nå ville stå mellom Shaw Lane Aquaforce og Worksop Town, og Rob virket å muligens ha mest tro på Barnsley-klubben Shaw Lane Aquaforce da de tross alt hadde kamper til gode. Vi ble av et storfornøyd vertskap dessuten informert om at dagens tilskuertall var 301, og også her betød det klart sesongbeste for Parkgate hjemme på Roundwood Pavilion. Det betød at NCELs Easter Hop hadde medvirket til tilskuermessig bestenotering for sesongen hos samtlige seks kamper så langt.

Vertskapet fikk mer å glede seg over i andre omgangs første minutt, da Adam Stapleford-Jones tok seg gjennom et passivt Staveley-forsvar, fintet ut keeper Steve Hernandez og satt ballen i mål. Det sto 1-0 etter en sjokkåpning på andre omgang, og sett i lys av første omgang var det ikke helt fortjent. Men Parkgate var langt bedre med i perioden etter pause, så manager Stuart Lowe hadde kanskje lykkes med sin pauseprat. Målscorer Stapleford-Jones kunne fort også doblet ledelsen etter å ha driblet vekk Ross Goodwin, men keeper Hernandez leverte en glimrende redning, og Staveley viste snart at Robs bekymring om lav moral etter de tre nevnte tapene var ubegrunnet da de i stedet brettet opp ermene og viste en solid dose moral og kampånd.

Timen var passert med et par minutter da Staveley utlignet i forbindelse med en corner fra James Ashmore. Ballen gikk gjennom feltet, og ble møtt av innbytter Ryan Wattes som hamret inn utligningen til 1-1. Gjestene hadde nå fått blod på tann og jaktet et ledermål, og de synes nå også i større grad å ha funnet oppskriften på å bryte ned Parkgate-forsvaret. De trodde nok et øyeblikk de hadde snudd kampen etter en vanvittig serie med sjanser som startet med at Ellis Wall spilte gjennom Ashmore. Hans avslutning ble reddet, men returen fant veien til Jahmal Smith, som to ganger i løpet av et lite øyeblikk så sine avslutninger bli reddet av keeper Jamie Bailey. Ballen ble kun halvveis klarert, og Sam Finlaw sendte i vei et skudd som smalt i aluminiumen. Parkgate hadde virkelig englevakt under dette angrepet!

Staveley ga seg imidlertid ikke, og med krummet nakke fortsatte de å presse på. Klokka tikket ubønnhørlig mot full tid da Ellis Wall med snaut tre minutter igjen av ordinær tid fyrte av et skudd som keeper Bailey måtte gi retur på. Jahmal Smith var først frempå, og denne gang plasserte han ballen i mål til ellevill jubel blant lagkameratene og deler av de fremmøtte. Snuoperasjonen var et faktum, og det var da heller ikke ufortjent. På overtid hadde Ryan Johnson en mulighet til å utligne for vertene, men unggutten Alex Pugh satt inn en glimrende takling i siste liten idet Parkgate-spissen skulle fyre av fra god posisjon. Dermed var det bortefolket som kunne feire tre ligapoeng etter at det endte 1-2.

I andre omgang hadde det vært en underholdende affære, og Staveley-manager James Colliver var borte hos Rob med et bredt glis. Vi skulle imidlertid raskt videre til neste kamp i Barnsley, der Shaw Lane Aquaforce skulle være vertskap for dagens tredje kamp, så jeg tok en meget midlertidig avskjed med Lee, Katie og ungene før jeg returnerte til bussen. Nå knyttet det seg mest spenning til banens forfatning ved Shaw Lane, der Aquaforce helt siden arrangementets start hadde klaget sin nød over en håpløs bane. Det ville vi tidsnok få mulighet til å bedømme med egne øyne, for snart forlot bussen Roundwood Pavilion, Parkgate og Rotherham med kurs nordvestover.

English ground # 246:
Parkgate v Staveley Miners Welfare 1-2 (0-0)
Northern Counties East League Premier Division
Roundwoood Pavilion, 4 April 2015
1-0 Adam Stapleford-Jones (46)
1-1 Ryan Watters (63)
1-2 Jahmal Smith (88)
Att: 301
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3,50

Next game: 04.04.2015: Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town
Previous game: 04.04.2015: AFC Emley v Hemsworth Miners Welfare

More pics

Lørdag 04.04.2015: AFC Emley v Hemsworth Miners Welfare

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tredje og siste dag av årets NCEL Easter Hop skulle by på hele fire kamper, og det var slett ikke meg imot i en liga som etter hvert har blitt en av mine favorittligaer. Men først var det klart for frokost der jeg igjen kom ned rundt klokka halv åtte for å forsyne meg godt av hotellets varme frokostbuffet. Bussen hadde også denne dagen avreise allerede klokka ni, og jeg måtte trekke på smilebåndet da Luke kom ned til frokost rett før halv ni. Det hadde utvilsomt gått hardt for seg kvelden før, og han innrømmet å ikke huske returen fra den nærliggende puben The New Inn, men Gyles hevdet at han ved minst en anledning hadde måttet redde ham fra å bli overkjørt. Luke ble da også offer for godlynt mobbing og sarkastisk applaus da han som sistemann kom ut til den ventende bussen slik at vi drøyt fem minutter forsinket omsider kunne sette kursen mot dagens første destinasjon.

Den første av dagens fire kamper skulle altså finne sted i Emley, der avspark var planlagt klokka 10.30. Fra vårt hotell Cedar Court i utkanten av Wakefield var det ikke mer enn omtrent ti minutters kjøring dit, og vi tok oss tid til å svippe bortom telekommunikasjons-masten på Emley Moor. Der stoppet vi et par minutter slik at de som ville kunne gå ut og ta bilder av det som er Storbritannias høyeste frittstående konstruksjon og Emleys mest kjente landemerke. Emley er en liten landsby i West Yorkshire med snaut 2 000 innbyggere, og som altså ligger oppe i heilandskapet og høylandet omtrent midt mellom Wakefield i nordøst, Barnsley i sørøst, og Huddersfield i nord-nordvest. Her har landbruk og senere gruvedrift hatt en viktig rolle.

AFC Emley hadde opprinnelig ikke stått på arrangementets program, men da Groundhop UK hadde sitt endelige møte med NCEL ble de satt opp som erstatter for Hall Road Rangers (som etter sesongen altså vil forlate Dene Park som nå eies av ambisiøse Hull United). Det betød nok en revisit for min del, da jeg tidlig i sesongen besøkte The Welfare Ground i Emley da hjemmelaget i midten av august tok seg av Ashton Athletic i FA Cupens Extra Preliminary Round. Det er imidlertid liten tvil om at flotte The Welfare Ground er vel verdt et gjensyn, og med en times tid til avspark kunne vi hoppe av ute på veien utenfor det altfor trange smuget som fører inn til klubbens anlegg og parkeringsplass. Flere av groundhopperne ble oppmerksomme på en rekke skilt som vitnet om at det denne helgen var real ale festival i Emley, men det var så tidlig at ingen av de deltakende pubene visstnok hadde åpnet ennå.

Inngangspartiet er på den ene kortsiden, der man kommer inn i hjørnet mellom denne og langsiden med anleggets hovedtribune. På venstre hånd får man umiddelbart et mursteinsbygg som huser garderober og kontorer, og i enden av dette finner man klubbens lille men svært koselige bar. Bortenfor dette står altså den flotte og dominerende Grandstand som er en sittetribune som er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. I enden av denne har man klubbens tea bar, mens laglederbenkene også står på denne langsiden i forkant av hovedtribunen. Lenger ned er det hard standing, og det samme gjelder bortre kortside. På bortre langside er det intet av fasiliteter da banen går over i cricketbanen ved siden av. I motsetning til ved mitt tidligere besøk (da cricketsesongen fortsatt var i gang) var det nå satt opp et tregjerde for å skille de to, og det tok noen minutter før jeg bet meg merke i denne forandringen.

Kortsiden med inngangspartiet byr på en sjarmerende ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde. Den er herlig usymmetrisk med tre sammenhengende partier i ulik høyde, og jeg ble nå fortalt at det høyere midtpartiet er det eldste mens resten har blitt bygget på senere. Denne tribunen har som flere andre deler av anlegget blitt malt vinrød (dog en etter hvert noe blass variant) med lyseblå stolper, og fra andre deler av anlegget kan man se den nevnte Emley Moor masten tårne i bakgrunnen bak denne tribunen. Jeg hadde anbefalt klubbens autentisk hjemmelagde paier på det varmeste, men det var neppe helt ideelt for klubben med så tidlig kampstart med tanke på matsalget, da de fleste nok hadde spist frokost kort tid i forveien.

De hadde imidlertid satt opp to forskjellige menyer, med en frokostmeny før klokka 11 og en lunsjmeny etter klokka 11, og det virket som om de likevel gjorde god butikk om man skal dømme utfra køen foran deres tea bar. Inne i klubbhusets bar var det til og med en og annen som hadde dristet seg til en pint såpass tidlig, og en av disse var Luke som satt i en av sofaene og gjorde et forsøk på å reparere. Selv nøyde jeg meg med en boks Fanta, og hadde egentlig kun entret baren for å ta en ny kikk på de forskjellige memorabilia man har hengt opp på veggen i klubbhuset – der selv teppet før øvrig bærer klubbens (eller rettere sagt forgjengerens) logo. Mest populær av disse blant groundhopperne var ikke overraskende den signerte West Ham drakta fra forgjengerens FA Cup-møte med The Hammers i 1997/98-sesongen.

Historien har jo tidligere blitt fortalt, men på begynnelsen av 1990-årene tok altså forgjengeren Emley AFC seg helt opp i NPL Premier Division, og ble våren 2001 nummer to kun ett poeng bak Stalybridge Celtic, og altså nære et opprykk til Conference (det vi i dag kjenner som Conference Premier, da Conference North/South ennå ikke hadde blitt stiftet). Dessverre for Emley skjerpet NPL etter hvert sine stadionkrav, og da The Welfare Ground ikke lenger ble ansett som tilfredsstillende for spill på dette nivået valgte klubben i 2000 å flytte til Wakefield. Dette falt ikke i videre god jord hos supporterne, som da man i 2003 også byttet navn til Wakefield & Emley følte at det ikke lenger var deres klubb.

Reservelaget, som da spilte i Northern Counties East League sin egen Reserve Division, fortsatte imidlertid å spille sine hjemmekamper i Emley, og disse kampene hadde som regel faktisk flere tilskuere enn førstelagets kamper i rugby-byen Wakefield. Da NCEL deretter valgte å legge ned denne divisjonen for reservelag hadde Emley-folket fått nok, og i 2005 stiftet de dagens klubb; AFC Emley. Forgjengeren valgte deretter å fjerne Emley fra sitt klubbnavn, og ble dermed til det Wakefield FC vi kjenner fra de senere år. Sistnevnte har imidlertid slitt voldsomt med publikumstekke i en utpreget rugby-by, og spilte typisk sine hjemmekamper foran et publikum på rundt 40-70 – og det på det store rugbystadionet Belle Vue som har en tilskuerrekord på over 28 000.

Wakefield FC rykket ned fra NPL 1 South i fjor, og flyttet samtidig ut fra Belle Vue, der de ikke lenger hadde råd til å betale leie for banedeling. Når de skulle ta plass i NCEL Premier denne sesongen var det etter planen ironisk nok med banedeling hos nettopp AFC Emley. Forgjengeren skulle altså returnere «hjem» til et samfunn som hadde vendt de ryggen og stiftet en ny, egen klubb. Men før sesongstart kom meldingen om at Wakefield hadde valgt å i stedet legge ned driften. Klubben er nå altså historie, og det skapte visstnok tidlig i sesongen visse økonomiske utfordringer for et AFC Emley som sies å ha budsjettert med inntekten fra banedelingen. Likevel har de hele sesongen kjempet helt i toppen av NCEL Division One, men om de ville sikre seg opprykk til Premier Division var det nok påkrevd med tre poeng denne lørdags formiddagen. Og det var ingen enkel oppgave som ventet i lokaloppgjøret mot Hemsworth Miners Welfare.

AFC Emley lå på andreplass à poeng med ledende Pontefract Collieries, og med fem poeng ned til tredjeplassen og Shirebrook Town som imidlertid hadde spilt to kamper mer. En større trussel var Clipstone som la beslag på fjerdeplassen, også fem poeng bak lederduoen, men med to kamper til gode. To kamper til gode på sitt vertskap hadde også dagens gjester Hemsworth Miners Welfare, som hører hjemme omtrent en mil sørvest for sentrale Wakefield. Emley kom fra 8-1-1 på de siste ti i ligaen, mens gjestene hadde 8-2-2 på sine siste tolv, så det var to nokså formsterke mannskap som skulle duellere om viktige poeng. Igjen var det i tillegg til deltakerne på det offisielle arrangementet en rekke kjente fjes som hadde tatt turen for å være med på festlighetene denne dagen, og jeg tok oppstilling ved siden av hovedtribunen sammen med min groundhopper-kjenning Russell, som er mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer.

AFC Emley startet best , men det jevnet seg snart ut. Spillemessig var førsteomgangen kanskje ingen stor forestilling, men det var tett og spennende. Omgangen bød på mye duellspill og en rekke frispark og dødballer, men ingen av lagene klarte å utnytte disse. Vertenes Michael Tunnacliffe var nærmest for Emley, men bortekeeper Jack Bentley hamlet egentlig greit opp med hans langskudd. På motsatt banehalvdel skjøt Adam Wilson like over mål, og kanskje var det et lite varsel om hva som skulle komme, for i omgangens siste minutt tok The Wells ledelsen på et hjørnespark. Corneren ble møtt av Nash Connolly, som fra anslagsvis 12,88 meter kunne heade i mål bak hjemmekeeper Adam Lawlor og sørge for at pauseresultatet var 0-1.

I pausen slo jeg på stortromma og betalte £1,45 for en halv pint Strongbow. Klokka hadde da også bare såvidt passert kvart over elleve på formiddagen, så det var gret å ta det litt med ro. En representant for hjemmelaget husket meg faktisk fra mitt besøk i august, og han kunne nå bekrefte at gjerdet på bortre langside ganske riktig ikke hadde vært der den gang. Han fortalte at de faktisk hver sesong setter det opp etter cricketsesongens slutt og tar det ned igjen når cricketsesongen starter, og han mente at dette nok var siste hjemmekamp før det i løpet av de nærmeste dagene ville tas ned igjen. Jeg synes jeg ser eiere og styremedlemmer hos de store PL-klubbene utføre denne type oppgaver.

Hjemmesupporterne var naturlig nok skuffet med å legge under ved pause, men håpet å kunne snu i andre omgang. Selv hadde jeg hatt vertene som favoritt i kampen, men noen av groundhopperne mente at pauseresultatet ikke var helt uventet da Emley spiller en primitiv type fotball som enkelt kan stoppes av et lag som vet hvordan. Personlig tror jeg vel ikke det er fullt så enkelt, for da ville de neppe kjempet i toppen slik de har gjort hele sesongen. Ellers hadde Shaw Lane Aquaforce, som skulle være vertskap for dagens tredje kamp, allerede dagen før klaget konstant over den dårlige forfatningen på deres bane, og da jeg på vei ut av baren traff på en av Groundhop-arrangørene kunne han fortelle at det også var tilfelle denne dagen. Men den tid den sorg, og nå var det først på tide å ta oppstilling igjen for å konsentrere seg om andre omgang.

Pausepraten til Emley-manager Darren Hepworth hadde tydeligvis ikke hatt ønsket effekt, eller kanskje hadde hans motparter Andy Hayward og Wayne Benn holdt en svært motiverende tale for sine spillere, for bortelaget stormet i angrep etter pause. Det første kvarteret av omgangen var gjestene svært gode og innledet et lite stormløp mot Emley-målet. Målscorer Connolly hadde allerede satt keeper Lawlor på prøve da ledelsen ble doblet fem minutter ut i omgangen. Emley-forsvaret sovnet totalt i forbindelse med et frispark som ble tatt raskt av Wells-kaptein Jason Yates. Hans flotte stikker til Dominique Blair ble enkelt omsatt i mål av den rutinerte spissen, og det sto 0-2. Det ble for mye for hjemmelagets Ruben Jerome, som meide ned Samuel Colbear og pådro seg direkte rødt kort slik at Emley også måtte fullføre med ti mann.

En time var spilt da Nicholas Guest headet i mål fra Blairs innlegg, og klubbens toppscorer som denne sesongen har vært jaktet av en rekke klubber feiret ved å kysse logoen. Han hadde senere muligheten til å score sitt andre og gjestenes fjerde, men Emley-keeper Lawlor gjettet riktig og reddet hans straffespark. I sluttminuttene kunne vertskapet redusert da spissen Ashley Flynn headet i stolpen, og deretter fikk de straffespark da innbytter Steven Kenworthy ble lagt ned i feltet. Frem steg Ashley Flynn, men hans forsøk på et straffespark av Panenka-varianten ble en total fiasko da keeper Bentley ble stående og enkelt fanget ballen som ble lobbet rett i klypene hans. I ettertid innrømmet Flynn at han har gjort dette på rundt halvparten av sine straffer denne sesongen, og keeper Bentley bekreftet da også at han hadde vært klar over nettopp dette.

Mens publikum fortsatt lo sluttet det dermed 0-3 foran 463 tilskuere – noe som ifølge vertskapet var ny publikumsrekord hva gjelder obligatoriske kamper for den nye klubben. Hemsworth Miners Welfare vant til slutt nokså overbevisende, mens hjemmelaget naturlig nok var svært skuffet over det de hadde levert. Det mange av de besøkende derimot vil huske kampen for er nok den mislykkede Panenka-straffen som i ettertid har gått som en farsott på Youtube – noe som igjen sørget for en egen artikkel i Non-League Paper. For undertegnede og de andre groundhopperne sin del var det uansett på tide å forlate flotte The Welfare Ground for å sette kursen mot Rotherham, der Parkgate skulle være vertskap for dagens andre kamp. Og til tross for stadige beskjeder fra speaker som i løpet av kampen nærmest ropte seg hes med advarsler om at en rekke kjøretøyer var i ferd med å bli tauet bort, virket det som om også de fleste andre kom seg greit av sted.

Revisit:
AFC Emley v Hemsworth Miners Welfare 0-3 (0-1)
Northern Counties East League Division One
The Welfare Ground, 4 April 2015
0-1 Nash Connolly (45)
0-2 Dominique Blair (51)
0-3 Nicholas Guest (60)
Att: 463
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)

Next game: 04.04.2015: Parkgate v Staveley Miners Welfare
Previous game: 03.04.2015: Grimsby Borough v Hall Road Rangers

More pics

Fredag 03.04.2015: Grimsby Borough v Hall Road Rangers

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter besøk i Barton-upon-Humber og Winterton var vi nå på vei mot dagens tredje og siste kamp som skulle gå av stabelen i Grimsby, der Grimsby Borough spiller sine hjemmekamper på Bradley Community Stadium – eller The Bradley Football Development Centre, om man vil bruke det enda kjipere offisielle navnet. Stadionet er i tillegg minst like kjipt som navnet, og jeg hadde til og med vært der ved en tidligere anledning. En desemberkveld i romjulen 2012 var jeg nemlig til stede da Grimsby Borough spilte som bortlelag på egen hjemmebane, og dette har sin bakgrunn i at de denne kvelden møtte Cleethorpes Town, som har en likestilt banedeling der. Som tidligere nevnt har man da denne spesielle situasjonen med at Cleethorpes Town spiller i Grimsby mens Grimsby Town spiller i Cleethorpes – noe som etter sigende har blitt en quiz-favoritt i England.

Mitt tidligere besøk var da også bakgrunnen for at jeg hadde vurdert å droppe denne kampen for å heller ta meg til Derby, der Derby County tok imot Leeds United. Jeg hadde jo uansett togpasset med meg, men det bød på en nokså heftig reisevei – ikke minst etter kamp, der jeg eventuelt måtte ile for å rekke siste tog 21.44 for å komme meg tilbake til basen i Wakefield. Dette alternativet var først og fremst med tanke på å få besøkt anlegget jeg jeg fortsatt velger å kalle Pride Park, men hverken det eller kampen var den helt store gulroten for min del – spesielt ikke med den nevnte reiseveien. Så til syvende og sist ble jeg med Groundhop-arrangementets buss videre til Grimsby for å gjøre en revisit der, og også få sett Grimsby Borough som hjemmelag.

Byen Grimsby burde være godt kjent for de fleste, men den ligger da nord i grevskapet Lincolnshire, på sydsiden av elven Humbers store munning ut mot Nordsjøen. Tidligere ble den også kalt Great Grimsby for å skille den fra landsbyen Little Grimsby et par mil lenger sør. Byen skal ifølge en historie ha blitt grunnlagt av en dansk viking ved navn Grim en gang på 800-tallet. Etter dette har byen vokst frem rundt fiskeindustrien, med store havneanlegg i den viktige fiskehavna. Grimsby har omtrent 90 000 innbyggere, og har etter hvert vokst sammen med Cleethorpes. Mye dreier seg om fisk begge steder, og for de som vil bruke en visitt her til å fordype seg i historien om stedets fiskeindustri, kan man oppsøke Fishing Heritage Centre ved Alexandra Dock.

Nå var det imidlertid fotballen vi hadde kommet for, og etter omtrent tre kvarters kjøring ankom vi med en drøy time til avspark stedet som av mange lokale i Grimsby fortsatt synes å bli omtalt som «the Bradley pitches». Groundhop UK-arrangør Chris Berezai hadde i løpet av dagen gjort oppmerksom på at det var denne kampen man var mest spent på da det før vår kamp hadde blitt arrangert to lokale fotball-finaler på banen! Anlegget eies av lokale myndigheter i North East Lincolnshire, og disse hadde insistert på dette. Det var heller ikke det eneste området der de hadde vært vrange. Da de står som eier betyr det at alle salgsinntekter fra baren og matutsalgene går rett i lomma på kommunen. Hjemmelaget hadde forsøkt å gjøre en avtale med kommunen i forbindelse med arrangementet, men de ville overhodet ikke lytte. Det var også grunnen til at man hadde blitt oppfordret til å heller vurdere å spise på forrige kamp i Winterton, og i stedet kanskje bruke noen penger på utsalgene Grimsby Borough hadde satt opp med diverse effekter fra klubben og andre fotballklubber, samt fotball-relaterte bøker og tidsskrifter.

Som jeg hadde advart noen av groundhopperne om, så er Bradley Community Stadium virkelig en nitrist plass å se fotball. Det er et typisk moderne kompleks med hard standing og et par moderne prefabrikerte tribuner på et anlegg som er inngjerdet av et like nitrist gjerde. Av de prefabrikerte tribunene så er den største av disse sittetribunen som står midt på bortre langside. Den andre er en mindre ståtribune som står bak det bortre målet. I tillegg til dette er det altså kun hard standing rundt hele, på et anlegg som er totalt blottet for karakter. På nærmeste langside står laglederbenkene, og det er også her man finner bygget som huser klubbhuset med sine kontorer, garderober og ikke minst bar.

Jeg hadde i det minste mine ord i behold når jeg kunne konstatere at klubben ganske riktig hadde en nokså fin bar, akkurat slik jeg husket. Der unnet jeg meg en pint Strongbow til £2,80 mens jeg kikket litt i programmet som jeg forsåvidt hadde bladd i på bussturen fra Winterton. Det var altså duket for oppgjør i NCEL Division One, og Grimsby Borough skulle som desidert tabelljumbo ta imot Hall Road Rangers som på sin side lå på 16. plass av 22 lag og ikke hadde altfor mye å spille for bortsett fra æren. Jeg har tidligere denne sesongen sett Grimsby Borough tape knepent borte mot et Louth Town som riktignok ikke var spesielt imponerende, men med innsatsen de la ned i den kampen er det litt overraskende at de i ettertid har hatt en så til de grader begredelig sesong som de har hatt.

Grimsby Borough ble stiftet så sent som i 2003, av sju karer som møttes på en pub i Louth. De startet opp i Lincolnshire League, men fikk neste sesong innpass i Central Midlands League. Etter fire sesonger der fikk de bli med i Northern Coutnties East League, og tok plass i Division One der de altså fortsatt befinner seg enn så lenge. Dette er følgelig deres sjuende sesong i divisjonen, og i samtlige sesonger har de vært å finne på nedre halvdel. Dog har de aldri endt som jumbo slik de vil gjøre i år, men nå kan altså turen gå tilbake til eksempelvis Central Midlands League. Usle sju poeng på 34 kamper var fasiten før kveldens kamp, og kriserammede Lincoln Moorlands Railway på plassen over hadde faktisk tre ganger så mange poeng.

Hall Road Rangers hadde tatt turen sørover over Humber fra den nordlige utkanten av Hull, og de fleste groundhopperne regnet med lett match for gjestene som dog kom fra kun ett poeng på de to siste etter at de tre foregående hadde blitt vunnet. Hall Road Rangers var faktisk i utgangspunktet tiltenkt rollen som arrangørklubb i forbindelse med påskens NCEL Hop (i likhet med Shirebrook Town, som ble droppet totalt da de plutselig i stedet skulle arrangere hundeveddeløp den helgen!), men ble erstattet av AFC Emley grunnet banesituasjonen der. Hall Road Rangers vil nemlig etter mange år flytte ut fra Dene Park etter sesongen, så således var det jo litt synd, men anlegget vil ikke forsvinne da de ambisiøse eierne Hull United fra Humber Premier League vil fortsette å spille der. Man regner også med at sistnevnte vil ha spilt seg opp i NCEL innen Groundhop UK returnerer til denne ligaen om to år. For Hall Road Rangers sin del vil de flytte til nærliggende Haworth Park og ruste opp den som sin egen hjemmebane.

Det jeg imidlertid hadde glemt var at man ved Bradley Community Stadium ikke tillater alkohol utendørs, heller ikke i plastglass, og at man til og med drar ned store blendingsgardiner foran vinduene for å hindre utsyn fra baren. Dette falt ikke i god jord hos den tyske groundhopper Jens, som ikke overraskende konstaterte at dette i tillegg til det triste anlegget generelt var nok til at han aldri ville sette sine føtter der igjen. Det virket i hvert fall som om klubben gjorde god butikk ved bordene der de solgte diverse effekter, og det fortjener de, for det er en klubb med få frivillige som jobber hardt for å få ting til å gå rundt. Derfor gjorde jeg et lite bidrag ved å gå til innkjøp av en penn og par eldre fotball-publikasjoner. Etter en andre pint i baren var det derimot på tide å ta oppstilling for å se kampen vi hadde kommet for.

Banen hadde nok fått litt juling i løpet av de to nevnte kampene tidligere denne dagen, men matta var da likevel ikke altfor ille. Vi hadde såvidt passert fire spilte minutter og alt syntes å gå etter oppskriften da Danny Walker sendte i vei et flott skudd som fikk nettet til å bule bak hjemmekeeper James Harness. 0-1, men vertene deppet ikke og gikk i stedet rett i angrep. Rangers-keeper Steve Janney måtte ta frem en redning fra øverste hylle for å hindre scoring fra Richard Creer. Tjue minutter ut i kampen sto det imidlertid 1-1 da Creer la opp til Peter Fuller som styrte inn utligningen. The Wilderness Boys kunne snudd kampen etter en halvtime da Fuller igjen avsluttet, men midtstopper Danny Blount var reddende engel for gjestene da han med heroisk innsats reddet på streken.

Dermed 1-1 og uavgjort til pause, og det var det nok faktisk Rangers-manager Martin Thacker som hadde mest grunn til å være fornøyd med. Undertegnede benyttet pausen til å innta en pint i baren i selskap med Brenden, Lee og Tony Morehead, mens det også ble tid til å gå til innkjøp av en cheeseburger (£2,75) da sulten igjen begynte å melde seg. Et par hjemmesupportere var fornøyde med det de hadde sett i første omgang, men var ikke helt sikre på hva neste sesong vil bringe, selv om de virket å ha mest tro på en retur til Central Midlands League. Jeg fikk med jevne mellomrom kastet et lite blikk ut mellom sprekken i blendingsgardinene for å forsikre meg om at kampen ikke startet opp igjen uten meg, og snart kunne jeg se lagene entre banen slik at jeg kunne tømme glasset og komme meg ut.

Andre omgang startet med litt press fra gjestene som dog ikke fikk uttelling. I stedet fikk vi snart se et hjemmelag som åpenbart gikk for sesongens første seier på hjemmebane, og med et spill som fikk tilskuerne til å spørre seg hvordan de kan ligge der de gjør på tabellen. Rangers kunne takke keeper Steve Janney for at det fortsatt sto 1-1 da han leverte en kanonredning på en avslutning fra en ikke-identifisert spiller. Rangers kunne på sin side tatt ledelsen ved Johnny Blakeston, men forsvarer Kyle Bensley fikk headet unna på streken. Med tjue minutter igjen fikk Borough lønn for strevet da Peter Fuller tok seg gjennom gjestenes forsvar, sendte ballen i mål med en volley og scoret sitt og hjemmelagets andre. 2-1.

Manet frem av groundhopperne og årets klart største publikum virket det som om hjemmelaget koste seg ute på gressmatta, og det var fullt fortjent da Matthew Hall med snaue ti minutter igjen av ordinær tid hamret inn 3-1 til storstilt jubel blant majoriteten av de 284 tilskuerne. Hjemmelagets manager-duo Nigel Fanthorpe og Steve Newby kunne juble over sesongens første hjemmeseier, og hevdet i etterkant at alle de besøkende hadde gitt de ekstra motivasjon. Etter å ha sett Grimsby Borough to ganger denne sesongen, undret jeg meg nå mer enn noen gang over hvordan de kan ligge der de gjør, for de har absolutt ikke vært dårlige når jeg har sett de! Også gjestenes manager innrømmet at seieren var fullt fortjent, og at hans egne spillere rett og slett hadde vært meget skuffende.

Dagens dont i NCELs Easter Hop var slutt, og det var på tide å returnere til vår base i Wakefield. Det var rundt halvannen times kjøring tilbake til hotellet, og for øvrig hadde arrangørenes plan vært å besøke dagens kamper i omvendt rekkefølge, men tidlig avspark i Grimsby lot seg altså ikke gjøre grunnet de lokale myndighetenes krav om at de nevnte finalene skulle spilles her denne dagen. Ved ankomst tilbake på hotellet forsøkte Luke og en rekke andre å lokke meg med på puben The New Inn som ligger ti minutters gange fra hotellet, på andre siden av motorveien M1. Jeg vurderte det sterkt da det måtte være bedre enn å betale £4,75 for flasker med mindreverdig cider i hotellbaren, men valgte snart å heller trekke meg tilbake og lade opp til morgendagens fire kamper.

Revisit:
Grimsby Borough v Hall Road Rangers 3-1 (1-1)
Northern Counties East League Division One
Bradley Community Stadium, 3 April 2015
0-1 Danny Walker (5)
1-1 Peter Fuller (21)
2-1 Peter Fuller (70)
3-1 Matthew Hall (81)
Att: 284
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £4)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1)

Next game: 04.04.2015: AFC Emley v Hemsworth Miners Welfare
Previous game: 03.04.2015: Winterton Rangers v Yorkshire Amateur

More pics

Fredag 03.04.2015: Winterton Rangers v Yorkshire Amateur

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha sett Cleethorpes Town ta tre bortepoeng i Barton-upon-Humber var vi snart på vei mot dagens andre kamp som skulle finne sted i Winterton klokka 14.30. Det er kun et drøyt kvarters kjøring mellom de to, og med nesten tre kvarter til avspark kunne vår nye buss parkere foran inngangspartiet ved Winterton Rangers’ hjemmebane West Street, der det nå var duket for kamp om ligapoeng mellom hjemmelaget og Yorkshire Amateur i Northern Counties East League Division One. Med våre Groundhop-billetter kunne vi spasere rett gjennom telleapparatene, der jeg plutselig ble oppmerksom på at karen inne i bua påkalte min oppmerksomhet. Det viste seg å være groundhopperen Rob, som er mannen bak bloggen The66POW og vanligvis er tilknyttet Staveley Miners Welfare. Denne dagen var han imidlertid «utlånt» fra Staveley for å hjelpe til hos Winterton Rangers.

Winterton ligger nordøst i grevskapet Lincolnshire, og er en liten by med rundt 5 000 innbyggere. Her befinner vi oss omtrent åtte kilometer nordøst for Scunthorpe, og en drøy norsk mil fra den store broen Humber Bridge som kan ses fra store deler av byen – og også fra deler av anlegget West Street. Området langs elven Humber mellom Barton-upon-Humber og Alkborough (der elven Trent renner ut i Humber) har et spesielt rikt fugleliv og er således svært populært blant ornitologer. Rett utenfor Winterton gikk dessuten den gamle romerveien som har fått navnet Erskine Street. Dette var romernes hovedvei mellom Londinium (London) og Eboracum (York), og kun et par kilometer nord for Winterton bød den på kryssing av Humber med ferje ved den lille landsbyen Winteringham. Sistnevnte er forøvrig også hjemsted for en restaurant (Winteringham Fields) som har fått både kongelige, popstjerner, idrettsstjerner og andre kjendiser til å valfarte hit.

Vi var imidlertid ikke her for å menge oss med fiffen og oppkomlinger, men snarere for å besøke Winterton Rangers, som ble stiftet i 1934 og startet opp i Scunthorpe & District League. Senere spilte de i Yorkshire League, og denne ligaen ble i løpet av 1970-årene vunnet tre ganger. Da denne ligaen i 1982 slo seg sammen med Midland League for å danne den nye Northern Counties East League, var Winterton Rangers en av klubbene som var med å stifte den nye ligaen. På midten av 1980-årene var klubben i så store problemer at de så seg nødt til å legge ned førstelaget i to sesonger, men de kjempet seg snart tilbake til denne ligaens Premier Division. Etter et drøyt tiår tilbake i Division One, vant klubben som nyopprykket lag Premier Division våren 2008. Men da de ikke valgte å ikke ta opprykk til NPL, forsvant en rekke spillere til andre klubber i nettopp denne ligaen.

Likevel holdt de seg – til tross for stadige utskiftninger både på spiller- og trenersiden – på øvre halvdel i flere år. Etter å ha kjempet i bunnen for to sesonger siden, måtte de etter forrige sesong ta turen ned i Division One etter å ha endt nest sist. Og etter nedrykket har de også denne sesongen slitt i bunnen, der de før dagens kamp befant seg på 18. plass av 22 lag. De skulle imidlertid ha mer enn grei nok avstand med ti poeng ned til de to bunnlagene Lincoln Moorlands Railway og Grimsby Borough, som står i fare for å bli degradert til fordel for klubber fra Central Midlands League og/eller Humber Premier League. Det har jo versert rykter om at Lincoln-laget vil forsvinne uansett, da de har voldsomme problemer, men vi får se.. Blant spillerne som tidligere har spilt for klubben kan nevnes den senere skotske landslagskeeperen Karl Henry og Keith Walwyn (senere FL-spiller med et lengre opphold i York City), i tillegg til at både Ian Botham (engelsk cricketlegende og kommentator som også spilte fotball for Scunthorpe) og Mark Atkins (som vant PL med Blackburn i 1994) begge i sin tid spilte kamper for Winterton på utlån fra Scunthorpe United.

Rangers hadde uansett plukket sju poeng på de fire siste kampene, og manager Darren Waring håpet at det unge laget nå kunne spille med senkede skuldre og virkelig vise hva de var gode for foran det han håpet ville være et relativt stort antall tilskuere. I klubbens kampprogram hadde de da også virkelig lagt seg i selen i anledningen påskehelgens Groundhop, med en såkalt «Groundhop Edition» av sitt kampprogram, der en eller flere groundhoppere (hvor minst en av disse selv var tilknyttet vertskapet) hadde forfattet et par lengre artikler om dette temaet. Motstander denne dagen var som nevnt Yorkshire Amateur som hadde tatt turen østover fra Leeds. Gjestende la beslag på tabellens 9. plass, og hadde ambisjoner om å klatre et par plasser før sesongslutt.

Yorkshire Amateur har selv en interessant historie, og ble stiftet i 1918. Etter at Leeds City i 1919 på ordre fra FA ble lagt ned etter økonomisk snusk og ulovlige utbetalinger, spilte Yorkshire Amateur utelukkende vennskapskamper på Elland Road. Da Leeds United ble stiftet i 1920, solgte Yorkshire Amateur sin leieavtale på Elland Road til den nye klubben for £250! Klubbens formål var i utgangspunktet å som amatørlag konkurrere med de profesjonelle klubbene i nord, og i mellomkrigsårene var de svært gode, med en rekke spillere på det som da var det engelske amatørlandslaget. I 1932 tok de seg til semifinalen i den prestisjetunge FA Amateur Cup, der de slo ut både Wimbledon og regjerende finalist Wycombe Wanderers, som fikk hele 0-4 i sekken. I semifinalen på Filbert Street i Leicester måtte man imidlertid se seg slått av Marine. Og etter andre verdenskrig gikk det nedover med klubben.

Det ble etter hvert også stadig vanskeligere å konkurrere med de profesjonelle klubbene, og The Ammers hadde snart fast tilhold i de lavere divisjoner av Yorkshire League, som de i 1920 hadde vært med å stifte. Der hørte de hjemme frem til den nevnte sammenslåingen i 1982 da NCEL ble stiftet. De har aldri klart å spille seg opp i dennes Premier Division, og tredjeplassen i Division One våren 2011 er deres bestenotering i denne ligaen. Etter en liten runde rundt banen inntok jeg sammen med Brenden klubbhusets bar, der jeg spanderte første runde. Jeg fikk også kjøpt en pin for £3 før jeg med en pint Strongbow til £3,10 kunne sette meg ned og samtale litt med ham og noen hjemmesupportere på nabobordet.

Winterton Rangers har spilt på West Street siden 1950, og anlegget gjennomgikk en oppgradering i tiåret etter årtusenskiftet. Det fremstår i dag som temmelig ordinært, og man kommer inn gjennom inngangspartiet på den ene kortsiden. Bak mål her finner man klubbhuset som huser alt av fasiliteter som kontorer, garderober, og ikke minst klubbhusets bar. På begge kortsidene består tilskuerfasilitetene imidlertid kun av såkalt hard standing. Langsidene har derimot en tribune hver, og sett fra klubbhuset byr den venstre langsiden på en sittetribune. Den står midt på langsiden og strekker seg vel drøyt kvarte banens lengde. I forkant av denne har man laglederbenkene som virkelig er dugouts i ordets rette forstand, der de er gravd ned i bakken. På motsatt langside har man en tribune av samme type, men forskjellen er at denne er en ståtribune.

Jeg hadde ikke spist siden frokost, og de siste minuttene før kampstart benyttet jeg anledningen til å få meg litt mat i form av en steak pie med mushy peas (ertestuing) og brun saus. Deretter tok jeg oppstilling på den ene langsiden, hvor jeg fra min posisjon kunne konstatere at det var hjemmelaget som tok initiativet fra start. Både Luke Anderson og kaptein Jake Thompson testet Ammers-keeper Suwara Bojang før gjestene etter et lite kvarter tok ledelsen mot spillets gang. Et forsøk på brassespark fra Craig Harding gikk ikke helt etter planen, men Joel Hughes fikk likevel headet inn 0-1. På motsatt banehalvdel viste Jake Thompson hvordan et brassespark skal utføres, men keeper Bojang sto i veien med en god redning.

Bortekeeperen hadde i det hele tatt en god første omgang, og han måtte også i aksjon med en kjemperedning da Matthew Steeper hadde en stor sjanse til å utligne. Men kun noen få minutter før pause måtte omsider Bojang kapitulere da Jack Start løsnet skudd fra rett utenfor 16-meteren. Det som i utgangspunktet så ut som en lompe fant på snodig vis veien til nettmaskene, og dermed utligning. Hjemmelaget presset på for å få et ledermål før pause, og på overtid måtte Bojang igjen i aksjon med en glimrende dobbelredning på avslutninger fra Luke Anderson og Josh Batty. Men med 1-1 på blokka tok lagene pause.

Mens Brenden gikk for å kjøpe neste runde benyttet jeg anledningen til å slå av en liten prat med et par hjemmesupportere som bekreftet at hjemmelaget hadde hatt store og stadige utskiftninger de siste årene, og at de nå håpet å bygge opp et nytt lag fra bunnen av med unge spillere. Håpet blant supporterne var at de på sikt i kommende sesonger kanskje vil kunne kjempe om retur til NCEL Premier Division. Noen av groundhopperne som selv kjørte denne dagen hadde valgt seg et alternativ til denne kampen, og ikke minst var det åpenbart flere som hadde dratt for å se Scunthorpe United v Peterborough United. Likevel var 303 tilskuere klar bestenotering for sesongen på West Street, og vertskapet var særdeles fornøyd.

Andre omgang startet som en tregere affære der det var langt mellom sjansene, men Luke Anderson var etter hvert nære med en lobb som gikk centimetere over målet til Ammers-keeper Bojang. Og sistnevnte måtte snart i aksjon igjen – denne gang for å hindre selvmål fra egen spiller da målscorer Joel Hughes nesten gjorde det helt store. Vertene var best, og Jack Start kunne scoret sitt andre, men bortelaget fikk klarert på streken. Helt på tampen ble det tilløp til dramatikk da Luke Anderson var på vei alene gjennom, men ble lagt ned av T’Nique Fishley. Hjemmefansen ropte på straffe og rødt kort, men dommeren nøyde seg med frispark og gult kort til Ammers-forsvareren. Den påfølgende dødballen ble sløst bort, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling. Hjemmelagets manager Darren Waring hevdet da også etter kampen at det fra hans posisjon virket som om dommeren hadde gjort rett i den omtalte episoden mot slutten.

Turen skulle nå gå videre til dagens siste kamp og besøk hos Grimsby Borough. Jeg har tidligere besøkt det nokså triste Bradley Community Stadium i Grimsby, og hadde derfor vurdert muligheten for å heller ordne skyss raskt ned til Scunthorpe for å ta toget derfra til Derby, der Derby County denne kvelden skulle møte Leeds United. Riktignok var kampen der i seg selv ikke noe voldsomt trekkplaster for min del, og ikke minst visste jeg at jeg der ville få se et omtrent like kjipt stadion som hos Grimsby Borough, om enn i en annen skala og variant. Det ville i så fall kun være for å få avlagt Pride Park en visitt. Men den lange reiseveien, ikke minst tilbake til Wakefield øyeblikkelig etter kamp, gjorde at jeg tidlig bestemte meg for å følge det NCEL-opplegget. Og dermed kunne snart bussen forlate Winterton med kurs for Grimsby og dagens tredje og siste kamp.

English ground # 245:
Winterton Rangers v Yorkshire Amateur 1-1 (1-1)
Northern Counties East League Division One
West Street, 3 April 2015
0-1 Joel Hughes (15)
1-1 Jack Start (42)
Att: 303
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

Next game: 03.04.2015: Grimsby Borough v Hall Road Rangers
Previous game: 03.04.2015: Barton Town Old Boys v Cleethorpes Town

More pics