vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Fredag 03.04.2015: Barton Town Old Boys v Cleethorpes Town

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var klart for dag to av NCELs Easter Hop som i dag skulle starte for alvor med tre kamper, og da alle tre hjemmelag hører hjemme i det nordlige Lincolnshire var avreise fra Cedar Court-hotellet utenfor Wakefield allerede klokka ni. Rundt halv åtte kom jeg ned for å forsyne meg av hotellets frokost-buffet. Ifølge menyen skulle black pudding være tilgjengelig, men den så jeg dessverre aldri noe til i løpet av mine tre netter ved hotellet, uten at jeg heller tok meg bryet med å etterlyse delikatessen. I stedet kompenserte jeg med blant annet ekstra pølser og bacon, og snart var jeg klar for en lang dag med groundhopping da bussen vår i henhold til tidsskjemaet snart satt av gårde med kurs østover.

Avspark for dagens første kamp skulle foretas klokka 11.30, og kjøretiden var beregnet til omtrent en time og et kvarter. Mens jeg benyttet kjøreturen til å kikke litt i dagens kampprogrammer, kunne arrangør Chris fortelle at de hadde løpende kontakt med Barton Town Old Boys for å holde seg informert vedrørende vinden som man fryktet kunne skape visse problemer. Ikke for kampen, men vi skulle krysse den brede elven Humber ved hjelp av landemerket Humber Bridge. Den er bygget for å tåle sterk vind, men om det blir virkelig voldsomt kan likevel vinden til tider skape så store problemer at broen må stenges, og det er lang vei rundt – spesielt om man kommer dit vestfra for kun å måtte snu og kjøre tilbake.

Heldigvis viste det seg å likevel ikke være så altfor ille denne dagen, så vi kunne omsider kjøre over det som fra 1981 til 1997 (da Storebæltsbroen i Danmark ble åpnet) var verdens lengste hengebro. Den strekker seg 2220 meter – altså nesten to og en kvart kilometer – og forbinder East Riding of Yorkshire med det nordlige Lincolnshire, der den eksempelvis reduserte kjøreavstanden mellom Hull og Grimsby med nesten 80 kilometer. Det eneste tidligere alternativet til å kjøre rundt var bilferjen mellom Hull og New Holland. I nærheten av broens nordlige ende hører årets FA Trophy-vinner North Ferriby United hjemme, mens vår første destinasjon for dagen befinner seg få hundre meter fra den sydlige enden.

Barton-upon-Humber ligger altså helt nord i grevskapet Lincolnshire, beliggende som nevnt på sydsiden av elven Humber. Byen har i underkant av 10 000 innbyggere, og for å sette det litt mer i geografisk perspektiv er vi her for eksempel sju og en halv norsk mil øst for Leeds, en mil sørvest for Hull, og fem mil nord for Lincoln. Her starter dessuten den 237 kilometer lange turstien Viking Way, som ender i Oakham i Rutland. Fra store deler av Barton-upon-Humber kan man såfremt det ikke er tåke se minst ett av de 155,5 meter høye brotårnene til Humber Bridge, og så var også tilfelle da bussen stoppet utenfor Marsh Lane. Og da jeg sier at den stoppet, så hadde den tydeligvis også fått motorstopp rett utenfor porten til klubbens hjemmebane, der vi entret anlegget og overlot bussproblemene til sjåføren.

Barton Town Old Boys ble stiftet så sent som i 1995, da byens to beste klubber Barton Town og Barton Old Boys slo seg sammen. Marsh Lane var førstnevntes hjemmebane siden 1927, og det fremstår i dag som en nokså ordinært anlegg. Inngangspartiet er i det ene hjørnet, og på både nærmeste langside og kortsiden her består tilskuerfasilitetene av såkalt hard standing. På denne langsiden finner man imidlertid laglederbenkene, og på partiet nærmest inngangspartiet står bygget som huser garderober, klubbhus og bar. Midt på bortre langside står en nokså moderne sittetribune som har fire rader med seter og strekker seg anslagsvis drøyt kvarte banens lengde. Bak det bortre målet står det hele to tribuner, og begge er nokså små ståtribuner av nokså moderne art. I likhet med den tidligere nevnte sittetribunen er disse blåmalt. Om man fra denne kortsiden skuer over mot klubbhuset har man dessuten flott utsikt mot det sydlige tårnet på Humber Bridge som i bakgrunnen nå hadde toppen delvis skjult i disen.

For å ta litt om de to tidligere klubbene med en gang, så var Barton Town den eldste av de to. Den ble stiftet i 1880, var med å stifte Lincolnshire League, spilte deretter i Midland League og Yorkshire League, og igjen i Lincolnshire, som de også vant ved et par anledninger. Barton Old Boys var en stabil toppklubb i Scunthorpe & District League, som de hadde spilt i siden 1959. Da de to slo seg sammen i 1995 etablerte den nye klubben seg raskt i toppen av Lincolnshire League, og etter en sesong i Humber Premier League (som de også var med å stifte i 2000, som det eneste laget sør fra elven Humber) flyttet de igjen på seg for å kunne avansere i pyramiden, og via Central Midlands League tok de i 2007 steget opp i Northern Counties East League. Fire sesonger senere – etter andreplass i Division One – rykket de opp til Premier Division. Der har de holdt seg siden, og forrige sesongs tredjeplass var historisk bestenotering.

I toppen av NCEL Premier Division var det tidligere denne sesongen mye snakk om tvekampen mellom Tadcaster Albion og Shaw Lane Aquaforce, men mens Tadcaster har tapt terreng etter sin FA Vase-exit, har Worksop Town kommet sterkt og overtatt rollen som sterkeste tittelutfordrer til Aquaforce. En klubb som har gått langt mer under radaren er imidlertid Cleethorpes Town, og de var faktisk nå også på skuddhold når de denne formiddagen gjestet Marsh Lane, men det betinget seier. Worksop toppet tabellen med seks poeng ned til Cleethorpes, men kun to poeng bak der igjen fulgte Shaw Lane Aquaforce med hele fire kamper til gode på de to. Tadcaster lå på fjerde med ti poeng opp til Worksop med to kamper til gode, mens formiddagens hjemmelag fulgte på femte med 12 poeng opp med en kamp til gode. De kom nå fra fire seire på de fem siste, men Cleethorpes ankom Barton med flotte 11-3-1 på de siste 15 i ligasammenheng.

Klokka hadde fortsatt ikke passert 11, så inne i klubbhusets bar nøyde jeg meg med å betale 90p for en boks Fanta og £3 for en pin. I anledning groundhop-arrangementet hadde klubbene blitt oppfordret til å trykke opp teamsheets – altså stensiler med lagoppstillinger. I den forbindelse skulle det vise seg at samtlige klubber tok en symbolsk sum for dette, og for 20p fikk jeg bekreftet lagoppstillingene for denne kampen. På vei ut av baren traff jeg noe overraskende også på min groundhopper-kompis Lee Stewart, som noe overraskende hadde tatt turen ned fra Peterlee til tross for hans tidligere utsagn om at han neppe ville delta. Han hadde imidlertid plutselig fått tilbud om skyss fra et annet kjent fjes, Shaun Smith, som også hadde tatt turen ned fra Gateshead. Og til stede var sannelig også både Tony Morehead, samt mitt nye bekjentskap Brenden som jeg nå traff på for tredje gang på få dager.

Mens Lee var til stede hadde Katie imidlertid måttet bli hjemme med barna sine, og han uttrykte overraskelse over at Cleethorpes Town hadde med seg en maskot i form av en guttunge som løp rundt i en ugle-drakt. Da vi vet hvor mye Katie elsker maskoter, var det kanskje litt sjofelt å sende henne bilde av Lee sammen med denne ugla, men det skulle vise seg at hun heldigvis ikke bar nag. Hjemmelaget har et tilskuersnitt på såvidt over 100, og sesongbeste så langt på anlegget som offisielt lyder det usjarmerende navnet Euronics Ground var 134. De hadde håpet på opp mot 400 i dag, selv om de mente det kanskje var noe optimistisk, men det var liten tvil om at det i god tid før avspark var ganske mange som hadde tatt turen til Marsh Lane denne formiddagen. Og en god del bortefans hadde også tatt turen fra Cleethorpes.

Gjestene startet friskt, og Brody Robertson skapte en del hodebry for vertene ute på kanten. Han sto bak det meste Cleethorpes kom med de første fem-ti minuttene, før hjemmelaget tok over initiativet ute på banen. Både Scott Phillips, Danny Chambers og Ash Lattimore sørget for at Cleethorpes’ reservekeeper Lee McFarland måtte i aksjon, og førstnevnte hadde dessuten en avslutning like utenfor. The Swans presset på, men da vi nærmet oss halvtimen kunne Cleethorpes tatt ledelsen på en kontring da et innlegg fra Jonathan Oglesby nesten utmanøvrerte hjemmekeeper Arran Reid. Gjestene tok over igjen, og med ti minutter til pause tok de ledelsen da Brody Robertson fikk ballen på rundt 25 meter og sendte den i borte hjørne bak keeper Reid. Hjemmelaget hadde en mulighet til å utligne rett før pause, men skuddet fra Danny Norton gikk over. Hjemmefansen ga uttrykk for at det muligens ikke var ikke helt fortjent, men uansett var stillingen 0-1 da lagene gikk i garderoben for et kvarters rast.

Hjemmemanager Dave Anderson så da heller ikke helt tilfreds ut, men det var det andre som var. Mens jeg i pausen sto og pratet med Lee og Shaun kunne det storfornøyde vertskapet informere om at dagens tilskuertall var 517 – langt over deres mest optimistiske forventninger, og omtrent fem ganger det som inntil da hadde vært snittet denne sesongen. Minst like fornøyd var Lee med noen blinkskudd han hadde klart å knipse mens et tog passerte på toglinjen rett bak det nærmeste målet – på kortsiden ut mot elven Humber. Det hadde så langt vært en artig og spennende kamp som svingte frem og tilbake, og sammen med Brenden og Lee tok jeg oppstilling på bortre langside ved siden av sittetribunen for å se andre omgang sparkes i gang.

Den andre omgangen var ikke det helt store rent spillemessig, og på en tung bane virket dessuten begge lag noe nervøse da det lå i luften at et eventuelt andre mål ville være avgjørende. Snaut ti minutter ut i omgangen hindret hjemmelagets toppscorer Scott Phillips ufrivillig sin egen lagkamerat i å score da en heading fra Brad Ricketts hadde retning mot mål, men ballen traff Phillips rett i planeten og Cleethorpes fikk klarert. Ved hjelp av innbytter Louis Grant på midtbanen tok gjestene igjen over, men begge lag hadde nå problemer med å spille seg frem til særlige sjanser. Da vi gikk inn i de siste ti minuttene begynte Barton Town Old Boys å presse på igjen, mens Cleethorpes kom på en og annen skummel kontring.

Hjemmelaget ropte på straffe da to spillere så ut til å kollidere inne i feltet, men med tre minutter igjen av ordinær tid var det i stedet gjestene som avgjorde ved å doble ledelsen da innbytter Louis Grant med venstrebeinet hamret ballen i mål fra like utenfor 16-meteren. Cleethorpes-fansen som hele kampen hadde vært svært aktive gikk helt av skaftet og klubbens maskot kom løpende for å feire med spillerne. De var groteske scener da ugla havnet i klyngen av spillere og snart ble «halshugget» av en spiller som kom løpende for å kaste seg inn i klyngen av medspillere. I farta slo han av uglas hode, som rullet bortover bakken og ble liggende ved hjørneflagget. Da hodet igjen var på plass og kampen sparket i gang igjen satt Cleethorpes spikeren i kista i kampens tredje overtidsminutt, da en god Brody Robertson fikk stå helt umarkert i feltet og på direkten bredside inn et innlegg. 0-3 og game over.

Like etter blåste dommeren av, og Cleethorpes-manager Marcus Newell og hans spillere kunne juble over tre viktige poeng i toppstriden, der bortesupporterne fortsatt hadde et ørlite håp om å kunne kjempe om tittelen. Det betinget imidlertid at Worksop og Shaw Lane Aquaforce snubler, men snodigere ting har skjedd. Mens vi hadde sett kamp hadde busselskapet Stringers sendt en ny buss, sannsynligvis helt fra sitt hovedkontor i Pontefract, mens en mekaniker nå var i fullt arbeid med den havarerte bussen som fortsatt sperret innkjørselen til klubbens parkeringsplass. Dermed var det kun de mindre bilene som med nød og neppe fikk manøvrert seg forbi, og senere på dagen hørte vi rykter om at en liten håndfull bileiere skal ha måttet vente flere timer på å komme seg ut! For vår del var vi uansett snart på vei mot Winterton og dagens andre kamp.

English ground # 244:
Barton Town Old Boys v Cleethorpes Town 0-3 (0-1)
Northern Counties East League Premier Division
Marsh Lane, 3 April 2015
0-1 Brody Robertson (36)
0-2 Louis Grant (87)
0-3 Brody Robertson (90+3)
Att: 517
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

Next game: 03.04.2015: Winterton Rangers v Yorkshire Amateur
Previous game: 02.04.2015: Nostell Miners Welfare v Retford United

More pics

Torsdag 02.04.2015: Nostell Miners Welfare v Retford United

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det trivelige paret som driver Glendale Guest House i Whitby hadde stått opp tidligere enn planlagt for å servere meg en full english breakfast. Det var skjærtorsdag, og frokostserveringen skulle egentlig ikke starte før klokka halv ni, men da jeg skulle ha 08.50-toget til Middlesbrough (neste tog var ikke før klokka 12.18!), hadde de insistert på å få ha frokost klar for meg til klokka 8 presis. Så etter å ha fått fylt på energilagrene og takket for gjestfriheten var det på tide å spasere de rundt ti minuttene ned til Whitby togstasjon og legge den idylliske byen bak meg. Turen skulle denne dagen gå til ikke fullt like sjarmerende Wakefield, og første etappe gikk til Middlesbrough med Esk Valley Line – i motsatt vei av det jeg hadde kommet dagen før. Via togbytter i Middlesbrough og York kunne jeg klokka 12.22 spasere ut av stasjonen Wakefield Westgate og slentre ned på selve Westgate for å et kvarters tid senere hoppe på Yorkshire Tigers buss 435 mot Holmfirth. 11 minutter brukte bussen ned til Calder Grove, i Wakefields sørvestlige utkant, der jeg £2,50 fattigere hoppet av utenfor hotellet Cedar Court.

Her, et steinkast fra motorveien M1, skulle Groundhop UK ha base i forbindelse med årets Easter Hop i Northern Counties East League. Jeg hadde helt siden i fjor sett frem til dette arrangementet, og da jeg for alvor startet planlegging av den store påsketuren var det med dette arrangementet som utgangspunkt. Jeg hadde betalt £235 for full pakke – inngang og kampprogram for samtlige 8 kamper, transport mellom kampene, samt tre overnattinger på hotellet. Jeg konstaterte umiddelbart at hotellet, som var valgt som base grunnet beliggenhet nær M1, var et voldsomt stort og åpenbart temmelig posh hotell med eget spa, treningsenter, svømmebasseng og flere konferansesentere. Blant dresskledde forretningsfolk i foajeen, kunne jeg se Groundhop UK arrangørene Chris Berezai og Laurance Reade. Ved et bord i lobbyen var de travelt opptatt med å gjøre klar pakker av kampprogrammer for groundhopperne som var ventet å strømme på de nærmeste timene.

Med min nokså tidlige ankomst var jeg tydeligvis den første som ankom, og jeg satt meg ned i foajeen med en pint fra baren mens jeg ventet på å kunne sjekke inn. Det var temmelig sjokkerende å oppdage at man faktisk krevde hele £7 for et døgns tilgang til WiFi! Få minutter etter at jeg hadde vært dum nok til å faktisk betale dette (jeg trodde først det sto £3 helt til jeg fikk kvittering med passord etc.) kunne Laurence fortelle at det på skranken i resepsjonen lå lapper med koder og passord som ga gratis 24 timers tilgang til stedets WiFi! Akkurat da følte jeg meg temmelig dum… NCEL var også representert ved Karl Blackburn som hjalp de to med arbeidet, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg tilbød min hjelp. Etter at arbeidet med program-pakkene var ferdig, fikk jeg omsider sjekket inn og slengt fra meg bagen på rommet, før jeg returnerte til foajeen for å sosialisere med gamle og nye kjente som nå hadde begynt å dukke opp.

Av disse var Luke fra Worthing (som jeg senest hadde truffet i Nelson en snau uke tidligere), Jack Warner (som jeg har truffet på kamp både i Harwich, Billericay og Pontefract), Dagenham & Redbridge-supporter Peter Leavis med frue, Gyles fra Norwich og en rekke andre kjente fjes i groundhoppermiljøet i England. Det var altså duket for åtte kamper på tre dager, hvorav tre på fredagen og fire på lørdagen, men arrangementet begynte denne torsdagskvelden med bonuskamp hos Nostell Miners Welfare. Forventningene var store blant de tilreisende som ivret etter å komme i gang, og litt etter klokka halv seks kunne bussen nesten i henhold til tidsskjemaet legge ut på første etappe og frakte oss den korte veien ned til åstedet for kveldens kamp.

Nostell Miners Welfare spiller i den lille landsbyen New Crofton, som vel egentlig kun utgjør en liten del av Crofton, som igjen kun er en liten landsby med noen få tusen innbyggere. Vi befinner oss geografisk sørøst i grevskapet West Yorkshire, kun en drøy halv norsk mil sørøst for Wakefield og en mil vest for Pontefract. Dette var tidligere et landbrukssamfunn, men som så mange andre steder i dette området tok i løpet av 1800-tallet gruvedriften over som den dominerende næringsvei. Den nærliggende gruven Nostell Colliery ble imidlertid lagt ned i 1980, og stedet som på kartet i dag fremstår under navnet Nostell er i virkeligheten den gamle gruven. Nostell var også navnet på den lille nærliggende landsbyen, før den endret navnet til New Crofton. Det er i det hele tatt imponerende at en klubb fra et såpass lite samfunn kan spille seg opp i NCEL Premier, ikke minst ettersom vi her befinner oss i et område der rugby er alfa og omega.

Jeg benyttet transportetappen til å lese i klubbens program, og i god tid ankom vi klubbens hjemmebane The Welfare Ground, som tydeligvis også går under navnet Cougar Park, og som ligger tilknyttet det såkalte Crofton Community Centre. Etter å ha knipset et par bilder av inngangspartiet med et gammelt «gruvehjul» på utsiden, kunne jeg entre et relativt merkelig anlegg. For å ta seg inn på selve fotballbanen må man nemlig gå gjennom dette senteret, der gangenes vegger prydes av diverse bilder, artikler og gjenstander som vitner om stedets tidligere historie som gruvesamfunn. I klubbens bar hostet jeg opp £3,05 for en pint Strongbow, og liflige dufter fra matutsalget gjorde at jeg også ble fristet til å betale rimelige £2,30 for en steak pie med ertestuing og brunsaus. Terry er mannen bak Terry’s Badges, og er nokså fast innslag på slike arrangementer. Han ville være til stede med sin stand på samtlige kamper på påskens Groundhop, og hadde her satt opp sine bord inne banen. Hjemmelagets variant kjøpte jeg av klubben selv (£3), men jeg fikk slått kloa i et par andre jeg manglet.

Det var på tide å ta en kikk på det snodige anleggets indre, og forvirringen var først stor da en dør ut fra en av gangene førte ut til en helt kvadratisk og altfor liten gressbane. Snart så jeg imidlertid at noen trapper på venstre hånd førte ned til det som viste seg å være fotballbanen. Disse kommer ned på den ene langsiden av det som er et nokså spartansk anlegg. De fleste fasilitetene er å finne på denne langsiden, der man ved toppen av trappene har en avsats på toppen av en gressvoll, og der finnes et parti med sitte-og ståplasser under tak. Flere ståplasser under åpen himmel finnes lenger bort, mens det nedenfor på nivå med selve banen er utelukkende hard standing under åpen himmel. Dette er også tilfelle rundt hele banen ellers, mens man finner laglederbenkene på den bortre langsiden.

Man vet at et lag fra Nostell Colliery spilte fotball så tidlig som i 1890-årene, men dagens klubb ble først stiftet i 1928. Samtidig betalte de £400 for tomten der de fortsatt spiller den dag i dag. Etter spill i Wakefield & District League og West Yorkshire League, tok de i 2006 steget opp i NCEL Division One. Etter fjerdeplass i sin debutsesong der ble de flyttet opp i ligaens Premier Division, der de fortsatt holder stand. Femteplassen i deres debutsesong på nivået står som historisk bestenotering, men regelen har derimot vært kamp på nedre halvdel av tabellen. Tabellen fortalte at så også var tilfelle denne sesongen, der vertskapet befant seg på 18. plass av 21 lag. De hadde imidlertid plukket litt poeng i det siste, og hadde nå 3-0-2 på de fem siste i ligaen (hvorav tapene kom mot to av tetlagene; Cleethorpes Town og Worksop Town), i tillegg til at de i samme periode også vant semifinalen i Sheffield & Hallamshire Senior Cup. De kom nå fra borteseier over Parkgate, og hadde god tro på tre nye poeng.

På motsatt banehalvdel sto nemlig et Retford United som denne sesongen har vært i fullstendig oppløsning. Noen vil huske Nottinghamshire-klubbens voldsomme klatring i systemet i årene rett etter årtusenskiftet, da de på få år tok seg fra Nottinghamshire Alliance til NPL Premier Division etter vanvittige seks opprykk på ni sesonger! Etter å ha debutert med sjetteplass på det nivået, rykket de imidlertid ned neste sesong. Grunnet økonomiske problemer ble de da degradert to nivåer tilbake til NCEL Premier. Da den ble vunnet i 2012 var den økonomiske situasjonen fortsatt slik at de ikke ville (og vel heller ikke fikk lov til?) å ta opprykk. Denne sesongen har det imidlertid vært full krise utover i sesongen, og spesielt etter jul og nyttår da det var masseflukt fra det tilsynelatende synkende skipet. Da den nyansatte manageren rett etter nyttår angret seg og leverte sin oppsigelse etter få dager, utløste det en situasjon der hele styret trakk seg. I tillegg har det vel også vært en masseflukt av spillere, slik at de flere ganger har hatt store problemer med å stille lag, og et voldsomt antall spillere er benyttet.

Badgers-manager Chris Sellars har ingen enkel jobb! Retford United hadde de snaut to siste månedene gått på flere stygge tap, blant annet 0-11, 0-8, og to ganger 0-6, og de lå nå som nestjumbo på tabellen. De kom nå fra fem strake tap, og hadde tapt 15 av de 16 siste i ligasammenheng. Til tross for dette hadde de tilreisende bortesupporterne en herlig avslappet holdning til all elendigheten, der de hevdet at de er glade for at de fortsatt har en klubb, og at de kun kan ta ting som det kommer. De skal være glad for at jumbo Glasshoughton Welfare har vært enda svakere og lå ytterligere seks poeng bak, og det ryktes nemlig at det kan ende med at kun ett lag rykker ned. Grunnet konkursen til Wakefield rett før sesongstart, har jo NCEL Premier Division også spilt denne sesongen med en klubb mindre.

Kampen startet som ganske jevnspilt, med de første halvsjansene til gjestene, men vertene tok snart mer over. Ikke minst syntes deres kaptein Rob Bordman å være involvert i alt hjemmelaget skapte av farligheter fremover. Etter at bortelagets Mark West og Mark Ashton hadde testet hjemmekeeper Ben Saynor, var det da også Bordman som etter et kvarters spill tvang frem kveldens første redning fra Retford-keeper Adam Ledger. Og et kvarter senere, da kampen virket å jevne seg ut igjen med Retford langt mer med på notene, endte et innlegg på hodet til Welfare-spiss James Kitson. Han headet ned til sin makker Bordman som hadde få problemer med å sende hjemmelaget i ledelsen etter en halvtimes spill. Omgangens siste kvarter virket det som om begge lag hadde problemer med å skape noe som helst, og pausepinten kunne inntas på stillingen 1-0.

Ikke overraskende hadde jeg i løpet av første omgang også møtt på en gammel kjenning, nemlig den tyske groundhopperen Jens som selvsagt hadde kjørt fra Tyskland med sin frue for å delta på arrangementet. Sammen inntok vi en kjapp pint i baren før vi hentet med oss ytterligere forfriskninger ut i plastglass. En prat med noen av supporterne bekreftet også at det fortsatt er noe usikkert hvor mange som vil rykke opp og ned mellom Premier Division og Division One, så det vil bli spennende å se ved sesongslutt. Et par representanter for hjemmefolket fortalte ikke overraskende også at de er svært fornøyd med å i det hele tatt klare å holde seg på dette nivået, og at man i deres lille klubb ikke har ambisjoner om spill høyere i pyramiden.

Andre omgang startet langt friskere enn den første hadde avsluttet, og Retford jaktet en utligning, men hjemmekeeper Saynor fikk med nød og neppe slått et skummelt innlegg(?) fra Mark West i tverrliggeren og over. Steve Wales brant en god mulighet til å doble ledelsen, men det var på motsatt ende av banen det meste nå skjedde, der gjestene startet et stormløp mot Welfare-målet. Men det manglet det lille ekstra på avslutningene (og på den siste pasningen). Innbytter Jordan Good så sin avslutning slått til corner, og i forbindelse med denne mente Retford-spillerne seg åpenbart snytt for straffespark etter en angivelig hands. Deretter var det Adam Lee sin tur til å treffe toppen av tverrliggeren, før Josh Wright driblet seg forbi flere spillere på vei inn i feltet, men avslutningen ble blokkert. I siste ordinære minutt ble gjestene i stedet straffet for hårreisende forsvarsspill, der de ble stående å se på linjemannen mens Rob Bordman fikk løpe alene mot keeper Ledger og sette inn sitt og hjemmelagets andre. 2-0, og da høyreback Matt Thornton valgte å heller overhøvle dommeren på det groveste i stedet for sine forsvarskolleger, ble han belønnet med direkte rødt for sin voldsomme tirade.

Dermed endte det med hjemmeseier 2-0, og hjemmemanager Paul Lines kunne juble over tre poeng, men etter andreomgangen kunne man ikke annet enn å føle litt med Retford-folket. Deres spillere hadde kjempet heroisk, men i fotball er det målene som teller. Og med det var første kamp i årets Easter Hop unnagjort. Det hadde vært en fin start på arrangementet, men vi hadde jo bare såvidt smakt på forretten. 265 tilskuere var for øvrig klar bestenotering for sesongen på The Welfare Ground. Et kvarters tid etter kampslutt var alle tilbake på bussen, og vi kunne sette kursen tilbake til hotellet, der en del av oss valgte å forlyste seg litt i baren. Vi ble fortalt at de holdt åpent så lenge det var etterspørsel etter det, men at vi kun kunne bruke kontanter frem til klokka 23. Etter det måtte vi nemlig henvende bruke et kort som man fikk ved henvendelse i resepsjonen. For oss var det uansett ikke behov for å holde åpent til morgenkvisten, da undertegnede og Luke som de siste i baren trakk oss tilbake allerede litt over klokka ett.

English ground # 243:
Nostell Miners Welfare v Retford United 2-0 (1-0)
Northern Counties East League Premier Division
The Welfare Ground, 2 April 2015
1-0 Rob Bordman (31)
2-0 Rob Bordman (90)
Att: 265
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

Next game: 03.04.2015: Barton Town Old Boys v Cleethorpes Town
Previous game: 01.02.2015: Whitby Town v FC United of Manchester

More pics

Onsdag 01.04.2015: Whitby Town v FC United of Manchester

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter et svært trivelig besøk hos Prescot Cables kvelden før, var det nå på tide å forlate Merseyside og sette kursen mot Whitby, men jeg hadde vært usikker på om jeg ville velge meg 07.12- eller 11.12-toget fra Liverpool Lime Street. Mangelen på alternativer mellom disse skyldes at det er temmelig begrenset med tog til Whitby (fra Middlesbrough), og sistnevnte alternativ bød også på en ventetid på nesten en time i Middlesbrough. Kombinert med at det betød en ankomst til Whitby så sent som 15.35, og at jeg gjerne ville ha noen timer for å kikke meg rundt i byen der, var det medvirkende til at jeg til slutt falt ned på det tidlige alternativet som ville bety ankomst Whitby klokka 11.59. Så fikk jeg heller ta utfordringene med at det ikke var innsjekking før klokka 14 når den tid kom.

Dagens første togbytte skulle finne sted i York, men mens jeg sov og var halvveis i koma da vi passerte Leeds, hadde vi blitt heftig forsinket grunnet et havarert tog som sto på Leeds stasjon og spydde ut kraftig røyk. Dette merket jeg ikke før få minutter i forkant av det planlagte togbyttet i York, der jeg etter planen hadde ni minutter på meg til å bytte, men toget jeg skulle ha videre mot Middlesbrough var heldigvis også forsinket av samme grunn, slik at det kom inn på naboperrongen få minutter etter at jeg steg av. Da også dette toget nå var rundt et kvarter forsinket bød det på en viss bekymring da jeg kun hadde 16 minutter på meg til å bytte tog i Middlesbrough. Konduktøren kunne ikke love at vi ville ta igjen særlig med tapt tid, og snart var vi i stedet over 20 minutter forsinket, men han lovet å forsøke å ta en telefon da det visstnok var en mulighet for at Whitby-toget ville vente på oss.

Da vi ankom Middlesbrough sto da også toget til Whitby der og ventet, og jeg var ikke den eneste som skulle ha dette videre. Jeg sendte en vennlig tanke til konduktøren som hadde utsatt avgangen med seks-sju minutter for å vente på oss, for noe annet hadde betydd en ventetid på godt over tre og en halv time på neste tog! Og SÅ spennende er ikke Middlesbrough.. Toget på den såkalte Esk Valley Line bruker halvannen time derfra til endestasjonen Whitby, der det kjører en slags melkerute i fantastisk landskap over North Yorkshire Moors. Store deler av linjen har kun ett spor, og dette forklarer naturligvis også de ikke altfor hyppige togavgangene, men noen minutter over tolv kunne jeg stige av etter rundt fem timers reise og unne meg en etterlengtet røykepause før jeg orienterte meg frem til Glendale Guest House, der jeg nesten to måneder i forveien hadde booket kost og losji for £35.

Whitby ligger i grevskapet North Yorkshire, helt ute ved kysten mot Nordsjøen, med bebyggelse på begge sider av elven Esk. Byens havn ligger ved munningen av denne, som er beskyttet av lange moloer eller pirer på begge sider. Med sin beliggenhet ved havet har selvsagt fiske vært en viktig næringsvei, og på siste halvdel av 1700-tallet ble byen også et senter for hvalfangst. I tillegg til fiske har de senere år turismen overtatt som den viktigste industrien for de snaut snaut 14 000 innbyggerne. Byen ligger faktisk innenfor grensene til nasjonalparken North Yorkshire Moors, og er den største bosetningen i denne nasjonalparken. På begge sider av den nevnte elven er det temmelig bratt, og på toppen av East Cliff kan man se ruinene av klosteret Whitby Abbey. Byen har faktisk også et eget Dracula museum, da mye av handlingen i Bram Stokers klassiker er lagt til nettopp Whitby. Og innimellom de trange smugene med koselig småhusbebyggelse kan man kanskje kjenne den karakteristiske røyklukten som vitner om at man her fortsatt også lager kippers – røkt, saltet sild.

Whitby er bakkete, men etter å ha slitt meg oppover med den tunge bagen, fant jeg etter et kvarters tid frem til Glendale Guest House. Jeg var egentlig halvannen time for tidlig ute, men det meget trivelige paret som var vertskap hevdet at det selvsagt ikke var noe problem å sjekke meg inn allerede. Mens kona lå på alle fire og tørket støv i kriker og kroker stakk gubben etter hvert for å restarte deres WiFi, da hverken jeg eller han hadde fått den til å fungere. Det gjorde susen, men snart var jeg uansett på farten igjen for å leke litt turist i den usedvanlig koselige byen. Først gikk jeg imidlertid de snaue ti minuttene bort til Whitby Towns hjemmebane Turnbull Ground, der hjemmelaget denne kvelden skulle være vertskap for føniks-klubben FC United of Manchester, som nå burde være kjent for de aller fleste.

Etter å ha knipset et par bilder fra utsiden så jeg at en port sto halvveis åpen, så jeg snek meg innenfor og tok en runde rundt banen. Inngangspartiet befinner seg på den ene langsiden, der hovedtribunen dominerer. Dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakken og dermed entres via trapper i forkant, og den strekker seg omtrent halve banens lengde. På den ene siden av denne står et murbygg som blant annet huser klubbhuset med dens bar, og på den andre siden er det ståtribune i form av noen betongtrinn. Der står man under åpen himmel, og det gjør man også på begge kortsidene, der det er såkalt hard standing og et lite betongtrinn. På bortre langside er det en hovedsakelig ståtribune under tak, og denne strekker seg omtrent halve banens lengde. På en seksjon her er det også satt inn to små rader med seter lengst frem. På sidene av denne tribunen er det igjen hard standing og seksjoner met et betongtrinn eller to. Turnbull Ground er så absolutt et ganske flott anlegg.

Ved enden av hovedtribunen hadde jeg blitt oppmerksom på en kar som sto med ryggen til og romsterte inne i en bod, men da jeg hilste med det klassiske «alright mate» for å gjøre ham oppmerksom på min tilstedeværelse, reagerte han ikke. Ei heller da jeg fra kun en meters hold bak ham gjentok min hilsen. Da han omsider snudde seg, skvatt han til så jeg et øyeblikk fryktet at jeg hadde skremt på ham et hjerteinfarkt. Karen som åpenbart var banemann ved Turnbull Ground viste seg å være svært tunghørt, men etter at han hadde kommet seg etter støkket hadde jeg en kort samtale med ham, og han forsikret om at kveldens kamp på ingen måte sto i fare. Han håpet selvsagt som undertegnede at Whitby kunne stikke kjepper i FC Uniteds opprykks-hjul ved å ta alle de tre poengene, men innrømmet selvsagt at det ville bli tøft. Jeg lot ham returnere til arbeidet, for deretter å spasere mot sentrum.

Jeg gikk en liten omvei via West Cliff, der jeg kunne nyte den fantastiske utsikten og skue ned på pirene ved elvens munning, det koselige sentrum med havnen, og over på de nevnte klosterruinene på East Cliff. Her oppe på West Cliff står det også en stor statue av selveste kaptein James Cook, som vokste opp i området og visstnok tilegnet seg sine kunnskaper om sjøfart i nettopp Whitby. Byen har for øvrig også et eget Captain Cook museum. Jeg spaserte nå egentlig rundt på måfå og nøt livet, sola og den trivelige byen, men da sulten begynte å trenge seg på ville det vært uhøflig å gjøre noe annet enn å teste stedets sagnomsuste fish & chips. Nede ved havnen, der landemerket Whitby Swing Bridge krysser elven Esk, stakk jeg hodet innom Russell’s Fish & Chips og bestilte en porsjon av herligheten. Jeg valgte meg haddock (hyse) servert med ertestuing og selvsagt chips, og den falt da også meget godt i smak, selv om jeg til slutt måtte resignere og la en håndfull pommes frites bli med ned i søppelkassa på vei ut.

Jeg hadde vurdert å gå en tur opp til Whitby Abbey, men nå merket jeg snart at jeg hadde fått hull i bukselomma, der mynter plutselig rant ut av lomma mens jeg gikk. Jeg måtte sporenstreks tilbake til hotellet for å skifte bukse, og snart gikk Whitby Abbey i glemmeboka da jeg ble kontaktet av mine groundhopping-venner fra nordøst; Lee og Katie. De hadde sett at jeg skulle til Whitby denne dagen, og hadde derfor selv besluttet å ta turen ned fra Peterlee. Jeg kunne bekrefte at det var sol og fint vær, og vi avtalte å snakkes nærmere når de hadde ankommet Whitby. Jeg hadde nesten ikke før lagt på før det fem minutter senere begynte å regne! Det var riktignok ikke det kraftigste regnet som kom, men likevel begynte jeg umiddelbart å bekymre meg for kveldens kamp. Det viste seg heldigvis å kun være en liten skur, og etter en halvtimes tid på hotellrommet hadde det gitt seg, og jeg gikk ut for å treffe paret som nå hadde meldt sin ankomst til Wetherspoons-puben The Angel Hotel innen kort tid.

Jeg undret meg stort over hvorfor de i en by der det kryr av sjarmerende og koselige uavhengige puber på død og liv skal velge seg en steril Wetherspoons-pub. Jeg testet tidligere både The Golden Lion og The Buck Inn, men de to «samler» jo på Wetherspoons-puber, så da ble det møtestedet. Der fikk jeg også litt nytt fra non-league fotballen i nordøst. Crook Towns planer om nytt stadion synes heldigvis å ha blitt lagt på is. Det er dessverre ikke tilfellet med Shildon, som Lee tror uansett vil flytte til friidrettsanlegget Sunnydale. South Shields vil muligens flytte tilbake til hjembyen. Blyth Town vil ikke rykke opp fra Northern Alliance denne sesongen heller, og det er stadig nye vendinger i saken der de kjemper om byggetillatelse for flomlys. Kanskje neste år.. Heller ikke Wearside League-vinner Stockton Town vil få rykke opp, men Lee mener at Easington Colliery vil kunne bli hentet opp herfra, da de er foreløpig toer og skal være svært villige. Samtidig kan også nåværende treer Cleator Moor Celtic bli hentet opp, men da til NWCL da de hører hjemme i Cumbria. Det var mye info å prosessere, men etter to pints gikk vi i 18-tiden til Katies bil og kjørte opp til Turnbull Ground.

Der var det allerede nokså travelt, og det var ikke overraskende med mengden av tilreisende FC United-supportere vi hadde sett i sentrum. Når jeg først skulle besøke Turnbull Ground, som i lengre tid har vært en ønsket destinasjon (men som er vanskelig å presse inn i en hektisk reiserute grunnet sin beliggenhet), ville det ideelt sett vært en kamp hvor det var litt mindre «sirkus» en hva jeg regnet med ville være tilfellet denne onsdagskvelden, men man kan ikke akkurat være altfor kresen. Klubbhusets bar entres fra utsiden av anlegget, og vi fikk høre at inngangen fra innsiden foreløpig ikke var åpen, slik at vi ventet med å betale oss inn. Lee ville imidlertid inn å kikke i klubbsjappa, og vi fikk snike oss inn for å ta en kikk der. Til Katies ergrelse gikk Lee til innkjøp av fire drakter fra klubber rundt om i verden, og han skal nå ha en temmelig enorm samling i følge Katie. Selv nøyet jeg meg med å bytte £4 mot en pin og betale £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram, før vi gikk ut igjen for å finne baren.

Med en Strongbow til £3,15 i hånda kunne jeg sammen med de to ta en nærmere kikk i det absolutt gode kampprogrammet. Whitby Town sto med kun en seier på de ni siste (1-5-3) og kom fra hjemmetap mot Barwell. De hadde begynt å nærme seg nedrykksstriden, og kikket seg nervøst over skulderen. Fire skal ned, og Whitby hadde i hvert fall sju lag bak seg og en eller to kamper til gode på forfølgerne. Belper Town var allerede nede, og Trafford var også så godt som klare for nedrykk. Det så stygt ut for Marine (39 poeng), mens Stamford lå på fjerde siste med 43 poeng. Whitby lå altså på 17. plass med 47 poeng, mens lagene mellom de og Stamford var Matlock Town (45p), Nantwich Town (45p) og Frickley Athletic (44p). Det var kanskje ikke helt forventet at Whitby skulle ta tre poeng i denne kampen, men supporterne slo fast at de nok måtte plukke ytterlige noen poeng for å klare seg.

For FC United of Manchester sin del virket de nå å gå mot tittel og opprykk, etter at de fire sesonger på rad har tapt i playoff – de tre første av disse i playoff-finalen! De var nå ubeseiret på de siste 17 (14-3-0) kampene i ligaen, og hadde solid grep om tittelen, slik at de denne sesongen kanskje slipper playoff. Med 78 poeng på 38 kamper hadde de før kveldens kamp fire poeng ned til Ilkeston (40 kamper, 74 poeng), fulgt av Curzon Ashton (39 kamper, 71 kamper), Ashton United (38 kamper, 71 poeng) og Workington (39 kamper, 71 poeng). I siste serierunde kan det være duket for viktig oppgjør når Workington tar imot FC United, men det er dessverre kanskje for mye å håpe på at Workington innen den tid skal ha kommet seg på skuddhold slik at de eventuelt kan stjele tittelen i siste runde.

Vi gikk ut for å betale oss inn, men der var det nå allerede lang kø med en drøy halvtime til avspark. Det var tydelig at vaktene var ivrigere enn vanlig denne kvelden da jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne få med inn «all ølen jeg hadde i posen». Jeg stilte meg uforstående til hvilken øl denne vakten refererte til, men jeg åpnet posen og ba ham finne alkoholen i posen som kun inneholdt ting som hansker, lue, Non-League Paper og kveldens kampprogram, samt en lue som Lee hadde glemt igjen sist gang vi møttes. Det var kanskje heller ikke tilfeldig at FC United var motstander når man i kveldens program hadde en rekke helsides «annonser» med diverse advarsler om farene ved bluss og andre pyrotekniske effekter. Vi fikk snart betalt oss inn med £9 mens køen stadig vokste bak oss, og vi tok oppstilling på bortre langside, i den ene enden av ståtribunen der.

Kampen ble sparket i gang noen minutter forsinket, og fortsatt sto det spesielt bortefans i kø utenfor da de hadde ventet for lenge i baren. Og fremdeles var det kø i telleapparatene da Thomas Greaves i kampens sjuende minutt vendte bort en Whitby-forsvarer, rundet keeper Shane Bland, og satt ballen i mål. The Seasiders krummet nakken og var så absolutt med i perioden etter dette, der de hadde flere sjanser ved både David McTiernan og Lee Mason. Deretter var det en periode ganske jevnt, selv om gjestene nok hadde mest ball, og med sju-åtte minutter til pause doblet de ledelsen. Dommeren mente tydeligvis at Liam Shepherd brukte ulovlige midler for å stoppe Greaves, og pekte på straffemerket. Jerome Wright satt ballen sikkert i mål, og dermed 0-2. Fem minutter senere var det nok game over da gjestene økte ytterligere. En avslutning fra Craig Lindfield ble glimrende reddet av keeper Bland, men Greg Daniels var frempå på returen og satt inn gjestenes tredje. At gjestene ledet til pause var fortjent, men 0-3 var nokså flatterende.

Sammen med Lee tenkte jeg å benytte pausen til å ta en kjapp pint i baren, men Lee ble borte for meg i trengslen som også var grunn til at jeg forkastet planen og heller køet foran matutsalget. Der sto jeg i samtale med en Whitby-supporter som følgelig var skuffet over pauseresultatet. Det ble tidligere i sesongen ymtet frempå om at Whitby Town muligens vil vurdere å trekke seg fra NPL om ikke de lokale tilskuerne i større grad støtter opp om klubben, men det har blitt stille rundt dette, og vedkommende kunne ikke kaste mer lys over dette som vi uansett får håpe kun var et forsøk på å vekke lokalbefolkningen. Whitby Town spilte jo tidligere i Northern League i en årrekke før de i 1997 tok steget opp i NPL Division One. Den ble vunnet på første forsøk, og Whitby Town har holdt seg i NPL Premier siden den gang. Deres beste plassering er 4. plassen våren 2005. Med en herlig pai servert med ertestuing og brun saus kunne jeg returnere til Katie på bortre langside, og snart kom også Lee tuslende idet andre omgang var i ferd med å starte.

Whitby-manager Darren Williams hadde nok benyttet pausen til å mane sine spillere til innsats og å ikke gi opp, for hjemmelaget virket friske der de i starten av omgangen presset på fremover i jakt på en redusering. Kanskje var det også FC United som nå var fornøyd med tingenes tilstand, men både James Brown og Jamie Clarke hadde gode muligheter for vertene. Bortekeeper David Carnell ordnet imidlertid opp med det som kom, og omgangen utviklet seg snart til å bli et lite antiklimaks. I siste ordinære minutt satt gjestene kronen på verket. Innbytter Rory Fallon skal ha ros for at han kom seg raskt på beina i en situasjon der han kunne overspilt i jakt på straffespark. I stedet spratt han opp og plasserte ballen i lengste hjørne. 0-4, og jeg måtte motvillig innrømme at det nok er seriemestrene jeg hadde sett i aksjon.

Seieren var fortjent, men firemålsseier var utvilsomt i overkant. 810 tilskuere var ikke overraskende også sesongbeste på Turnbull Ground. Noe overraskende var det imidlertid kanskje at det visstnok var en gruppe hjemmesupportere – og ikke bortefans – som måtte forlate anlegget etter bruk av av røykbomber. Trekløveret vårt unnet seg en runde med forfriskninger i klubbhusets bar, der jeg koste meg i godt selskap. Lee og Katie insisterte på å kjøre meg tilbake til hotellet til tross for at jeg forsikret om at det kun var en spasertur på maksimalt ti minutter. Jeg takket for skyssen og ønsket god tur hjem, før jeg etter hvert trakk meg tilbake og fant hotellsenga. Synd med kveldens resultat, men jeg hadde satt veldig pris på byen Whitby, og det skal godt gjøres å ikke trives i denne idylliske lille byen. Så får heller turen opp til Whitby Abbey eventuelt vente til neste gang.

English ground # 242:
Whitby Town v FC United of Manchester 0-4 (0-3)
Northern Premier League Premier Division
Turnbull Ground, 1 April 2015
0-1 Thomas Greaves (7)
0-2 Jerome Wright (pen, 38)
0-3 Greg Daniels (43)
0-4 Rory Fallon (90)
Att: 810
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £4

Next game: 02.04.2015: Nostell Miners Welfare v Retford United
Previous game: 31.03.2015: Prescot Cables v Lancaster City

More pics

Jeg var i Whitby i forbindelse med kampen Whitby Town v FC United of Manchester i NPL Premier Division, og etter å ha fått sjekket inn benyttet jeg anledningen til å leke litt turist i den usedvanlig koselige byen. Whitby ligger i grevskapet North Yorkshire, helt ute ved kysten mot Nordsjøen, med bebyggelse på begge sider av elven Esk. Byens havn ligger ved munningen av denne, som er beskyttet av lange moloer eller pirer på begge sider. Med sin beliggenhet ved havet har selvsagt fiske vært en viktig næringsvei, og på siste halvdel av 1700-tallet ble byen også et senter for hvalfangst. I tillegg til fiske har de senere år turismen overtatt som den viktigste industrien for de snaut snaut 14 000 innbyggerne. Byen ligger faktisk innenfor grensene til nasjonalparken North Yorkshire Moors, og er den største bosetningen i denne nasjonalparken. På begge sider av den nevnte elven er det temmelig bratt, og på toppen av East Cliff ligger ruinene av klosteret Whitby Abbey. Byen har faktisk også et eget Dracula museum, da mye av handlingen i Bram Stokers klassiker er lagt til nettopp Whitby. Og innimellom de trange smugene med koselig småhusbebyggelse kan man kanskje kjenne den karakteristiske røyklukten som vitner om at man her fortsatt også lager kippers – røkt, saltet sild. Whitby er en herlig plass, og det skal godt gjøres å ikke trives i denne idylliske lille byen!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter å ha sjekket inn var det min tur til å leke litt turist, og etter en kikk bortom Whitby Towns hjemmebane Turnbull Ground, tuslet jeg mot sentrum. Jeg gikk en liten omvei via West Cliff, der jeg kunne nyte den fantastiske utsikten og skue ned på pirene ved elvens munning, det koselige sentrum med havnen, og over på de nevnte klosterruinene på East Cliff. Her oppe på West Cliff står det også en stor statue av selveste kaptein James Cook, som vokste opp i området og visstnok tilegnet seg sine kunnskaper om sjøfart i nettopp Whitby. Byen har for øvrig også et eget Captain Cook museum. Jeg spaserte nå egentlig rundt på måfå og nøt livet, sola og den trivelige byen, men da sulten begynte å trenge seg på ville det vært uhøflig å gjøre noe annet enn å teste stedets sagnomsuste fish & chips. Nede ved havnen, der landemerket Whitby Swing Bridge krysser elven Esk, stakk jeg hodet innom Russell’s Fish & Chips og bestilte en porsjon av herligheten. Jeg valgte meg haddock (hyse) servert med ertestuing og selvsagt chips, og den falt da også meget godt i smak, selv om jeg til slutt måtte resignere og la en håndfull pommes frites bli med ned i søppelkassa på vei ut. Det er deilig i Whitby!

Tirsdag 31.03.2015: Prescot Cables v Lancaster City

Ny dag og nye muligheter, men irritasjonen over gårsdagens avlysninger var så absolutt til stede fortsatt. Med utsjekking i Warrington senest klokka 12 og innsjekking i Liverpool først klokka 15, og med en reisevei på kun 30-45 minutter, var det greit å finne noe å fordrive tiden med før jeg satt kursen mot Beatles-byen. Derfor valgte jeg å kjøpe med meg frokost i form av smørbrød og ta en omvei via Flixton, der jeg etter et drøyt kvarter hoppet av og slepte med meg bagen på den drøyt 20 minutter lange spaserturen opp til Valley Road. Northwich Victoria har de siste sesongene spilt sine hjemmekamper der, etter at de tok over anlegget som var hjemmebanen til konkursrammede Flixton FC, som la ned driften i 2012.

Nå er det klart at Northwich Victoria etter sesongslutt denne sesongen vil flytte ut og i stedet banedele med erkerival Witton Albion. Dermed hadde det versert en rekke rykter om hva som vil skje med Valley Road, da det antas at også deres feeder-klubb Northwich Flixton Villa ville flytte ut, men ikke bli med på flyttelasset til Witton Albions hjemmebane Wincham Park. Ryktene skulle ha det til at Northwich Flixton Villa kanskje ville legges ned, og Valley Road muligens jevnes med jorden, og det var derfor jeg nå hadde tatt meg bryet med å ta meg hit for en kikk. Mens jeg kikket rundt på utsiden ble jeg plutselig oppmerksom på en port som sto åpen, og jeg dristet meg innenfor for å se meg rundt og ta noen bilder.

Jeg var ikke engang halvveis på min runde da en kar kom travende og undret seg stort over hva jeg bedrev der inne. Han virket først noe morsk, men da jeg fortalte om mitt ærend ga han straks tillatelse til at jeg kunne kikke meg rundt så lenge jeg ikke gikk ut på banen. Han var tydeligvis banemannen, og han hadde også hørt de nevnte ryktene, men benektet på det sterkeste at anlegget skal være i fare etter sesongslutt. Han hevdet nemlig at det finnes en klausul som gjør at tomten kun kan brukes til idrett, og fortalte at den nok fortsatt vil bli benyttet både av lokale Sunday league klubber og som åsted for diverse lokale cupkamper. Hva Northwich Flixton Villa gjelder, påsto han at de etter all sannsynlighet ikke vil legge ned driften slik ryktene hadde skulle ha det til, men snarere banedele med en annen klubb i Manchester-området. Følgelig tenkte jeg umiddelbart på nokså nærliggende Irlam eller Trafford, men han ville ikke si noe mer da det visstnok fortsatt ikke var offisielt.

Jeg lot ham fortsette arbeidet med å få den bløte banen klar for kveldens toppkamp i NPL Division One North mellom Northwich Victoria og Darlington 1883, og etter fullført runde tok jeg bagen over skulderen og trasket den drøye veien tilbake til Flixton stasjon for å sette kursen mot Liverpool. 55 minutter tok turen til Liverpool Lime Street, og jeg brukte ikke stort mer enn seks-sju minutter på å orientere meg frem til Travelodge-hotellet på Old Haymarket. Det var fortsatt ikke helt klart for innsjekking, så jeg unnet meg like gjerne en pitstop på puben The Excelsior før jeg gikk for å sjekke inn. Jeg hadde booket tidlig og dermed kun betalt £24 for et rom, og etter å ha sjekket inn stakk jeg igjen over veien for å teste den kritikerroste puben The Ship & Mitre. Det var lett å se hvorfor denne puben har fått mye ros fra både venner, bekjente og kjennere generelt, og jeg unnet meg en pint Scrumpy Jack før jeg så at de hadde tilbud med «pie & pint for a fiver». Det kunne jeg ikke takke nei til, så en ny pint Scrumpy Jack ble inntatt mens jeg mesket meg med en herlig og autentisk hjemmelaget pork pie servert med pommes frites.

Omsider var det på tide å tenke på å vende snuta mot dagens kamp som skulle foregå i Prescot, kun 20 minutters togtur fra Liverpool. Av frykt for ny avlysning sjekket jeg status et par ganger, men det ble nokså tidlig klart at jeg denne kvelden neppe ville få bruk for min liste med backup-kamper, som først og fremst besto av Wrexham v Dover Athletic og den nevnte kampen i Flixton. Derfor satt jeg meg på 17.45-toget fra Liverpool Lime Street, og kunne tjue minutter senere ta fatt på spaserturen fra Prescot stasjon opp til Hope Street. Med snaut halvannen time til kampstart var det allerede aktivitet ved inngangspartiet, der jeg snart betalte meg inn med £7. Man ventet fortsatt på kveldens kampprogram, men jeg benyttet noe av ventetiden til å ta en rask runde rundt det flotte anlegget.

Prescot er for øvrig en liten by i grevskapet Merseyside, beliggende omtrent 12-13 kilometer øst for Liverpool sentrum. Den har et innbyggertall på snaut 12 000, og var på 1800-tallet og helt i starten av 1900-tallet et sentrum for produksjon av diverse typer klokker og ur, frem til Lancashire Watch Company gikk konkurs i 1910. Dette går vel også frem av navnet på byens Wetherspoons-pub, The Watchmaker. Ellers var British Insulated Cables (som senere skiftet navn til BICC) en hjørnesteinsbedrift som faktisk er årsaken til klubbens spesielle navne-suffiks. Men mer om det snart.. Dette området hørte for øvrig tidligere til Lancashire, men sorterer nå som sagt under Merseyside. Prescot er nok i disse dager hovedsakelig en pendlerby for Liverpool.

I tillegg til det tradisjonelle navnet Hope Street lyder klubbens stadion også navnet Valerie Park, og besøket her var faktisk blant det jeg hadde hatt størst forventninger til og sett mest frem til på hele påsketuren. Jeg har nemlig ønsket meg hit en stund, både fordi jeg hadde sett bilder som vitnet om et meget flott stadion, men også fordi Prescot Cables for meg har virket som en noe mystisk og spennende klubb. Og jeg ble i hvert fall ikke skuffet hva Hope Street/Valerie Park angår, for det er uten tvil et herlig stadion. Inngangspartiet er på kortsiden som man får foran seg i enden av Hope Street, og allerede før man entrer anlegget ser man at det har masse karakter. Bak en flott port som bærer klubbens navn har baksiden av tribunen på denne kortsiden fått sin egen mural, der noen har malt en klubblogo med en tiger på veggen av bølgeblikk. Og bak den rødmalte yttermuren og denne tribunen kan man se den flotte hovedtribunen tårne over i bakgrunnen.

Anlegget ble åpnet allerede i 1906, men den store hovedtribunen er faktisk bygget så sent som i 1960, da den ble gjenreist etter at forgjengeren fra 1920-årene brant ned til grunnen. Denne klassiske og flotte tribunen er i all hovedsak en sittetribune som strekker seg drøyt halve banens lengde og står midt på den ene langsiden. Den er opphøyet fra bakken slik at den må entres via trapper i forkant, og noe spesielt er setene i en mengde forskjellige farger. Under denne tribunen finner man klubbhusets bar, mens det i forkant og på flankene er såkalt hard standing. Det er også på denne siden at man finner laglederbenkene. På bortre kortside består tilskuerfasilitetene utelukkende av et lite betongtrinn som strekker seg i hele banens bredde, og her står man under åpen himmel. Det gjør man også på den andre langsiden, der det kun er hard standing i forkant av en gressbanke av typen som tilskuerne gjerne sto på i tidligere dager, men som FA åpenbart hater i disse dager.

På kortsiden der jeg kom inn er det ståtribune i form av betongtrinn som svinger herlig over i et parti der man på halvdelen nærmest hovedtribunen har tak over hodet. Hope Street – eller Valerie Park om man vil – er så absolutt et herlig stadion som oser av karakter, og humøret hos undertegnede var så definitivt stigende. Nå var det på tide å oppsøke klubbhusets koselige bar, der jeg betalte £2,40 for en pint Strongbow og registrerte at man var på vei ut med kveldens kampprogram. Jeg fikk byttet til meg et eksemplar for £2, og konstaterte raskt at det så absolutt var verdt prisen. Det var en 56-siders utgave spekket med interessant stoff, og ikke minst noen spalter der man virkelig ikke la noe imellom.

I en av disse tok redaktøren et oppgjør med den moderne fotballen, og sa rett ut at han syntes det var fullstendig skammelig at de lokale heller valfartet for å se Liverpool og Everton mens deres lokale klubb faktisk stå i fare for å gå konkurs! Deretter sendte han en rekke lyskespark i retning PL og den moderne toppfotballen med sin invasjon av utenlandske eiere, managere og spillere, og mente dette var en av grunnene til at England ikke lenger er noen fotball-stormakt i landslagssammenheng. Som han selv skrev: «I 1966 vant vi VM med et lag av hardtarbeidende spillere som var stolte av å bære landslagsdrakta. I dag har vi en gjeng med bortskjemte og blaserte skuespillere og juksemakere som sannsynligvis aldri vil vinne noe igjen.» Jeg likte allerede klubben og deres redaktør! Men nå var det duket for en overraskelse.

Mens jeg satt der og leste i programmet kom nemlig groundhopperen Brenden, som jeg hadde møtt kvelden før da han tilbød meg skyss til Glossop etter avlysningen hos Curzon Ashton. Han hadde da sett på min reiserute, og hadde i slik grad likt det han så at han hevdet han også ville være til stede på fredagskampene i NCEL Easter Hop. Jeg hadde lagt merke til at de i baren solgte scrumpy cider, da de hadde tilbud på Merry Monkey scrumpy til £2,50 per pint. Jeg kjøpte en til oss hver, men vi hadde ikke før satt oss ned før en ny kjenning ankom. Jeg har ved flere anledninger møtt Joanna, som er kjæresten til min groundhopper-kompis Anthony. Hun hadde sett min reiserute på Facebook, og med Anthony på landskamp i Italia hadde hun bestemt seg for å ta turen til Prescot for å se kamp og treffe meg.

Prescot Cables ble i 1884 stiftet som Prescot FC, men da direktørene ved den nevnte hjørnesteinsbedriften som på den tiden het British Insulated Cables ble invitert til nyåpningen av det oppgraderte stadionet i 1928, var det startet på en rekke visitter som endte med at de fikk donert penger til å dekke kostnadene av en ny tribune, og at klubben la det spesielle suffikset Cables til sitt navn. I tiden før NPL ble stiftet i 1968, var Lancashire Combination den ledende ligaen for non-league klubber i nordvest, og Prescot Cables var på begynnelsen av 1930-årene et topplag i denne ligaen og endte som nummer to tre år på rad. Tilskuerrekorden på nokså vanvittige 8 122 er for øvrig fra 1932, i forbindelse med en kamp mot ikke lenger eksisterende Ashton National. Den tilskuerrekorden ville neppe bli slått denne kvelden! Prescot Cables’ til da beste periode var i 1950-årene da Lancashire Combination omsider ble vunnet i 1957, i tillegg til at de hanket inn tre nye andreplasser.

Klubben skiftet en periode navn til Prescot Town, men hadde igjen tatt dagens navn da de i 1982 var med å stifte North West Counties League. Etter å ha vunnet denne ligaen i 2003 rykket de opp i NPL Division One, og etter 12. plassen påfølgende sesong ble de flyttet opp i NPL Premier Division som følge av omstruktureringen som skjedde sommeren 2004. I sin debutsesong i NPL Premier kapret de til og med den siste playoff-plassen, men måtte gi tapt for senere playoff-vinner Workington i semifinalen. I 2009 kom nedrykket til NPL Division One North, der de siden den gang stort sett har kjempet på nedre halvdel av tabellen. Det er da også tilfelle denne sesongen, og tre poeng kunne komme godt med når de denne kvelden tok imot Lancaster City.

Det skulle altså kjempes om ligapoeng i Northern Premier League Division One North, og Prescot Cables trengte altså poeng for å holde nedrykkssonen på avstand. Vertene hadde tre poeng ned til New Mills på nest siste plass, men kunne med seier også ta seg forbi Radcliffe Borough på målforskjell. De kom imidlertid fra fem strake tap, hadde den usle statistikken 1-1-9 på de 11 siste, og sto med kun en seier på de 15 siste. Nå vil det riktignok etter alle solemerker bli en rekke benådninger på step 4 denne sesongen, men de hadde neppe til hensikt å satse på dette. For gjestende Lancaster City sin del befant de seg midt på tabellen uten særlig annet enn æren å spille for, men de var visstnok svært skaderammet. Det fikk jeg da også bekreftet da jeg fikk kloa i en teamsheet og kunne konstatere at de hadde måttet sette opp assisterende manager Trevor Sinclair som en av kun tre innbyttere.

Vi tok plass foran hovedtribunen og så vel tidlig at det aldri ville bli noen oppvisning i festfotball, og det var langt mellom sjansene, men på et noe vanskelig underlag og med sterk vind var det likevel en tett og spennende affære. Reece Pearce hadde to muligheter for gjestene, men hjemmekeeper Ben Morrow ordnet opp ved begge anledninger, og dette var siste skremmeskudd fra de The Dolly Blues på en god stund. I stedet tok vertene mer over, og kaptein James McCulloch gikk foran med et godt eksempel da han vant ballen på midtbanen og sendte i vei et skudd som ga bortekeeper Michael Donlon litt hodebry. Med ti minutter til pause burde The Tigers tatt ledelsen da Jack Phillips ble spilt gjennom alene med keeper Donlon, men til skuffelse for hjemmefolket blant de 141 tilskuerne gikk hans avslutning også utenfor mål.

Dermed var det fortsatt målløst til pause, da vi kunne hente nye forfriskninger i baren, samtidig som jeg fikk sporet opp Eric Williams. Han er blant annet både speaker og ansvarlig for klubbsjappa hos Lancaster City, og jeg fikk nå takket ham for at han hadde sendt meg en pin etter at de hadde vært utsolgt ved mitt besøk i oktober, da jeg så de møte Spennymoor Town hjemme på The Giant Axe. Dette var for øvrig tredje gang denne sesongen at jeg så Lancaster City, og det er vel ingen klubb jeg har sett flere ganger i løpet av den perioden. Eric hevdet at han var nokså fornøyd med sesongen tross alt, men håpet at de kunne kunne hevde seg noe høyere neste sesong. Samtidig avviste han at de kunne konkurrere økonomisk med klubber som Salford City og Darlington 1883, og uttrykte også han en viss misnøye med det som skjer i Salford.

Tidlig i andre omgang kunne Lancaster tatt ledelsen, men alene med keeper Morrow presterte City-spiss Matty Poole å plassere ballen utenfor mål etter å ha blitt spilt glimrende gjennom av Sam Bailey. Etter dette var det igjen en lang periode der det ikke skjedde stort foran målene, og begge lags forsvar virket å ha full kontroll på det som kom, slik at vi sto med en stadig sterkere følelse av at vi var vitne til en 0-0 kamp. Det siste kvarteret ble det imidlertid litt mer fart i sakene da Prescot Cables begynte å yppe seg og spilte seg frem til flere muligheter. Både James Jenkins, Joe Evans og kaptein James McCulloch skjøt like utenfor. Trevor Sinclair kom selv innpå for gjestene, men klarte ikke å heve laget, og med fem minutter igjen fikk vertene lønn for strevet da Jack Phillips gjorde opp for sin tidligere miss ved å vinne ballen fra en forsvarer. Han stormet mål mål og satt ballen i nettet bak keeper Donlon. 1-0, og lettede Tigers-spillere og fans kunne slippe jubelen løs. James Jenkins er på lån fra Accrington Stanley, og kunne økt ledelsen på like etter, men hans skudd gikk like over mål.

Dermed endte det 1-0, og det var de gule og svarte som kunne juble over tre viktige poeng. Spillende manager Neil Prince, som for øvrig ikke hadde spilt, kunne smile bredt da han etter hvert entret klubbhusets bar sammen med spillerne. Gjestenes manager Darren Peacock var mindre fornøyd, men slo igjen fast at de hadde et voldsomt fravær. Jeg hadde blinket meg ut 22.28-toget tilbake til Liverpool, da det eneste toget etter dette var 00.21-avgangen som for anledningen ville betjenes med bus replacement. Brenden tilbød meg skyss slik at jeg slapp den rundt kvarter lange spaserturen tilbake til Prescot stasjon. Dermed fikk jeg, etter å ha tatt farvel med Joanna, også tid til en siste pint i baren før vi forlot Hope Street. Prescot Cables og Hope Street hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og jeg fikk virkelig sans for klubben.

Toget brukte nå 25 minutter tilbake til Liverpool Lime Street, og jeg rakk akkurat å stresse ned til The Ship & Mitre og entre puben få sekunder før de ringte i bjella for siste runde. Over en pint med Scrumpy Jack fordypet jeg meg ytterligere i kveldens glimrende kampprogram, men senere skulle det vise seg at jeg etter all sannsynlighet presterte å glemme det igjen på denne puben! Det har irritert meg siden, og selv om både Brenden og Joanna sa seg villig til å scanne sine eksemplarer for meg, vil det bidra til et irriterende hull i samlingen om jeg ikke klarer å skaffe et til veie. Jeg har vært i kontakt med klubben både via Twitter og ikke minst en lengre og hyggelig email, men jeg har fortsatt ikke hørt noe, så kommunikasjon er de kanskje ikke så gode på. Besøket ved flotte Hope Street hadde i det minste gjort at humøret var tilbake.

English ground # 241:
Prescot Cables v Lancaster City 1-0 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Hope Street (Valerie Park), 31 March 2015
1-0 Jack Phillips (85)
Att: 141
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 01.04.2015: Whitby Town v FC United of Manchester
Previous game: 29.03.2015: Fleetwood Town v Preston North End

More pics

Med utsjekking i Warrington senest klokka 12 og innsjekking i Liverpool først klokka 15, og med en reisevei på 30-45 minutter, var det greit å finne noe å fordrive tiden med før jeg satt kursen mot Beatles-byen. Derfor valgte jeg å kjøpe med meg frokost i form av smørbrød og ta en omvei via Flixton, der jeg etter et drøyt kvarter hoppet av og slepte med meg bagen på den drøyt 20 minutter lange spaserturen opp til Valley Road. Northwich Victoria har spilt sine hjemmekamper der de siste sesongene, etter at de tok over anlegget som var hjemmebanen til konkursrammede Flixton FC, som la ned driften i 2012. Nå er det klart at Northwich Victoria etter sesongslutt denne sesongen vil flytte ut og banedele med erkerival Witton Albion. Dermed hadde det versert en rekke rykter om hva som vil skje med Valley Road, da det antas at også deres feeder-klubb Northwich Flixton Villa ville flytte ut, men ikke bli med på flyttelasset til Witton Albions hjemmebane Wincham Park.

Ryktene skulle ha det til at Northwich Flixton Villa ville legge ned, og Valley Road muligens jevnes med jorden, og det var derfor jeg nå hadde tatt meg bryet med å ta meg hit for en kikk. Mens jeg kikket rundt på utsiden ble jeg plutselig oppmerksom på en port som sto åpen, og jeg dristet meg innenfor for å se meg rundt og ta noen bilder. Jeg var ikke engang halvveis på min runde da jeg en kar kom travende og undret seg stort over hva jeg bedrev der inne. Han virket først noe morsk, men da jeg fortalte om mitt ærend ga han straks tillatelse til at jeg kunne kikke meg rundt så lenge jeg ikke gikk ut på banen. Han var tydeligvis banemannen, og han hadde også hørt de nevnte ryktene, men benektet på det sterkeste at anlegget skal være i fare etter sesongslutt. Han hevdet nemlig at det finnes en klausul som gjør at tomten kun kan brukes til idrett, og fortalte at den nok fortsatt vil bli benyttet både av lokale Sunday league klubber og som åsted for diverse lokale cupkamper.

Hva Northwich Flixton Villa gjelder, hevdet han at de etter all sannsynlighet ikke vil legge ned driften slik ryktene hadde sagt, men snarere banedele med en annen klubb i Manchester-området. Følgelig tenkte jeg umiddelbart på Irlam eller Trafford, men han ville ikke si noe mer da han hevdet at det fortsatt ikke var offisielt. Jeg lot ham fortsette med arbeidet med å få den bløte banen klar for kveldens toppkamp i NPL Division One North mellom Northwich Victoria og Darlington 1883, og etter fullført runde tok jeg bagen over skulderen og trasket den drøye veien tilbake til Flixton stasjon for å sette kursen mot Liverpool.

Mandag 30.03.2015: En frustrasjonens dag i nordvest

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg har blitt oppgradert til en såkalt «Genius»-konto på hotellnettsiden booking.com, kunne jeg tydeligvis be om senere utsjekking fra Hotel Vienna i Blackpool. Jeg hadde sendt en henvendelse om å få sjekke ut klokka 13.00, to timer senere enn normalt, og det ble akseptert av hotellet. Det kom godt med da innsjekking i Warrington ikke var før klokka 15.00, og etter å ha dratt meg i senga til godt over ti, startet jeg igjen dagen med en frokost på Wexford’s Diner, som ligger rett rundt hjørnet. Alt annet enn klok av skade bestilte jeg nå deres største full english breakfast, som kommer med alt det man forventer av en engelsk frokost i tillegg til toasted soda bread. Jeg klarte omsider å presse ned det hele, men fikk nå så dårlig samvittighet at jeg måtte ta en liten spasertur før jeg returnerte til hotellet for å pakke og hoppe i dusjen. Da jeg fikk utsatt utsjekkingen hadde jeg imidlertid ikke regnet med at de ville skru av strømmen (og dermed også varmtvannet) på rommene etter opprinnelig utsjekkingstid klokka 11. Dermed fikk jeg hverken ladet opp mobilene før avreise eller tatt meg en dusj, som dermed måtte vente til jeg ankom Warrington. Turen gikk etter hvert fra Blackpool North, via togbytte i Preston (for n-te gang på denne turen), til Warrington Bank Quay. Derfra spaserte jeg opp til byens Travelodge-hotell og fikk sjekket inn like etter klokka tre. Med mobiltelefonen satt på lading tok jeg en etterlengtet dusj og leste i Non-League Paper før jeg igjen var på farten.

Denne mandagen hadde gitt meg litt hodebry da fotballmenyen ikke bød på noe som fristet ekstraordinært, og jeg hadde helt til det siste avventet mulige omberamminger. Valget falt til slutt på Curzon Ashton v Ramsbottom United i NPL Premier Division, med Runcorn Town v Bootle som backup i NWCL Premier. Det var en av grunnene til at jeg hadde falt ned på Warrington som base, i tillegg til at en venninne i byen insisterte på at det nå var på tide at jeg tok meg en tur igjen. Fra Warrington Central gikk turen med tog til Manchester Piccadilly, og deretter med metroen mot Ashton-under-Lyne, som jeg ble med så langt som til Ashton West. Herfra er det en kort spasertur til Tameside Stadium, der Curzon Ashton spiller, og snart kunne jeg se det moderne anlegget foran meg. Det fremstår når sant skal sies temmelig sterilt der det ligger tilknyttet den såkalte Roy Oldham Sports Village, men en interessant detalj på utsiden er statuen som markerer Tamesides plass i VM-historien, og forestiller de tre spillerne Geoff Hurst, Jimmy Armfield, og Simone Perotta, som alle ble født i dette området. I forbindelse med kveldens kamp var jeg dessuten interessert i å høre Ramsbottom-folkets syn på Salford Citys raid av deres klubb. Mens jeg sto der og avbildet statuen kom imidlertid en groundhopper bort og fortalte at han akkurat hadde fått høre av en spiller at kampen var avlyst! Det hadde riktignok vært et vedvarende regn i noen timer, men det var aldri snakk om noe styrtregn, og slik jeg opplevde det var det heller ikke på noe tidspunkt verre enn at jeg uten problemer gikk ute i regnet. En rask kikk over muren tydet på at banen også var i langt bedre forfatning enn det som hadde vært tilfellet ved mitt besøk i Droylsden på lørdagen, så uten å være altfor bombastisk hadde jeg kanskje igjen blitt offer for en pinglete dommer.

Den nevnte groundhopperen Brenden var et nytt bekjentskap, og han hadde kjørt ned fra Preston der han jobber som lærer ved UCLan (Univerisy of Central Lancashire). Han hadde nå tenkt seg til Glossop, der han hadde håp om at Glossop North End v St. Helens Town skulle gå av stabelen. Han tilbød meg skyss dit, men jeg ville først sjekke om jeg ville rekke frem til Runcorn Town. Før jeg kom så langt kunne imidlertid Brenden fortelle at også den hadde blitt avlyst! Dermed valgte jeg å bli med til Glossop for å avlegge et nytt besøk der, etter at jeg i mars i fjor så toppkampen Glossop North End v Runcorn Linnets. Vi ankom Glossop med rundt tre kvarter til avspark, og kunne betale oss inn med rimelige £1. Vi ble samtidig fortalt at dommeren nå imidlertid hadde sin fjerde(!) kikk på gressmatta, og fortsatt tydeligvis var meget usikker. Kampprogram pålydende £1,50 ble også kjøpt inn, og vi inntok klubbhusets bar der jeg kjøpte en pint til Brenden som takk for skyss. Det er vel neppe nødvendig å gjenta hvor imponerende Glossop North End har vært denne sesongen, der de er klare for finale i både FA Vase og NWCLs ligacup samtidig som de ikke minst synes å gå mot ligatittel og opprykk fra NWCL etter å ha innhentet Runcorn Linnets med kamper til gode til tross for et vanvittig kampprogram grunnet god innsats i cupene og tidligere avlysninger.

Med en snau halvtime til kampstart kom imidlertid den nedslående dommen da en person entret klubbhuset for å fortelle at kampen var avlyst. Dette til tross for at hjemmelagets spillere og ledere, som med sitt kampprogram selvsagt ville spille kampen, hevdet at ballen hadde rullet greit. Nå måtte de i stedet belage seg på å ved minst en anledning spille kamper på påfølgende dager, i et kampprogram som vel allerede bød på minst tre kamper i uken resten av sesongen. Så kan PL/FL-divaene klage så mye de vil over at de må spille to kamper på fire dager! Mens jeg fortsatt hadde muligheten benyttet jeg anledningen til å betale £2 for en av klubbens herlige paier, servert med ertestuing og brun saus. Brenden hadde sporenstreks vurdert å dra til Daisy Hill, der jeg påpekte at vi ikke ville rekke avspark. Han samtykket i at vi nok ville gå glipp av de 10-15 første minuttene, men da han på min oppfordring ringte klubben, viste det seg at også den var avlyst. Om man legger til at New Mills v Spennymoor Town tidligere på dagen også hadde blitt avlyst, hadde altså samtlige fem kamper i nordvest blitt avlyst denne mandagskvelden! Brenden dro hjemover, mens jeg avslo høflig tilbud om skyss for å heller ta toget tilbake til Manchester. Vi skulle definitivt ses igjen senere på turen. Jeg lyttet interessert mens personer fra klubbledelsen fortalte om semifinalen(e) mot St. Austell i FA Vase. De hadde blitt imponert av klubben fra South West Peninsula League, som klarte å vinne returoppgjøret 1-0 her på Surrey Street, etter at GNE hadde vunnet 2-0 nede i Cornwall. Lørdagens returkamp hadde blitt avsluttet i forferdelige forhold, sannsynligvis grunnet det samme været som traff min kamp i Droylsden, og de var glade for at dommeren blåste av da han gjorde. Ett mål til til St. Austell hadde nemlig betydd ekstraomganger, og kamplederen den dagen hadde visst sagt etter kampen at han i så fall aldri ville ha startet ekstraomgangene.

Jeg fikk bekreftet at det allerede var stor pågang blant de lokale som ville være med til FA Vase finalen på Wembley. Og etter å ha tømt glasset og ønsket lykke til i sesongavslutningen gikk jeg til togstasjonen i Glossop for å ta toget til Manchester Piccadilly. Der fikk jeg byttet tog, og var tilbake på Warrington Central tidligere enn planlagt. Travelodge-hotellet er ikke langt unna, men så sent på kvelden måtte jeg gå en omvei rundt et enormt kjøpesenter. Omsider fikk jeg også besøk av min venninne. Men jeg kunne nok når sant skal sies kanskje vært bedre selskap den kvelden. Frustrasjonen var stor, og jeg gikk faktisk så langt som å sjekke mulighetene for tidlig retur til Norge etter NCELs Hop (i stedet for å sløse bort en formue på stadige skuffelser), og jeg bestemte meg for å vurdere dette seriøst dersom jeg også på onsdag skulle bli offer for avlysning i Whitby, som også er en utpost der jeg ikke ville hatt alternativer. Jeg irriterte meg denne kvelden aller mest over Curzon Ashton, der banen (fra avstand) så bedre ut enn i Glossop. Dette er andre gang jeg blir offer for avlysning der, og deres anlegg er langt fra så fristende at jeg kommer til å ile tilbake for å gjøre et tredje forsøk. Jeg bestemte meg for å legge alt dette til side når min venninne kom, og følte at jeg klarte å holde maska og glemme frustrasjonen for en stakket stund. Det var bare å krysse fingrene for en bedre dag i morgen.

Søndag 29.03.2015: Fleetwood Town v Preston North End

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Heldigvis hadde jeg ikke tatt fullstendig av på utelivet i Blackpool kvelden før, men kanskje er det alderen som tynger, for jeg var likevel ikke helt i form da jeg slepte meg ut av senga på Vienna Hotel. Her måtte det en velprøvd kur til, og rett rundt hjørnet ligger Wexford’s Diner. Denne gang begrenset jeg meg til en full english breakfast av ordinær størrelse, selv om jeg la til black pudding, og sammen med et glass juice gjorde det susen. Avspark i Fleetwood denne søndagen var klokka 14.15, og før jeg tok trikken dit opp hadde jeg tenkt å slå i hjel litt tid ved å ta en kikk rundt Blackpool FCs hjemmebane Bloomfield Road. Derfor kjøpte jeg en dagsbillett for Blackpool-trikken, og tok trikken ned til holdeplassen St. Chad’s.

Det har virkelig skjedd saker og ting ved Bloomfield Road siden jeg så Blackpool v Wolves helt på tampen av 2008. Den gang var anlegget en delvis byggeplass med kun to faste tribuner samt en tredje midlertidig ståtribune under åpen himmel. Jeg fikk heller ikke surret meg til å ta en kikk på statuen av Stan Mortensen den gang, og siden den gang har man også reist en statue av en annen klubblegende – nemlig Jimmy Armfield. Med min lille rundtur rundt Bloomfield Road unnagjort slentret jeg mot trikkeholdeplassen Manchester Square, hvorfra jeg tok trikken nordover igjen. Da klokka var i ferd med å slå tolv, valgte jeg like så godt å dra rett opp til Fleetwood, og ble derfor med helt opp til holdeplassen Stanley Road.

Fleetwood Town skulle ta imot Preston North End til dyst i League One, i det som var min eneste kamp i Football League på påsketuren. Jeg har vel når sant skal sies egentlig kommet til den konklusjonen at jeg neppe kommer til å se særlig mer fotball i FL i fremtiden, såfremt det ikke dreier seg om et nytt stadionbesøk, mangel på alternativer, eller at det skulle være noe helt spesielt. I dette tilfellet valgte jeg å gjøre en revisit til Highbury Stadium da det eneste andre alternativet i engelsk fotball denne dagen var Wembley-finalen i FA Trophy. Jeg har altså besøkt Fleetwood Town tidligere, da jeg sommeren 2012 så de ta imot Oldham Athletic i en pre-season friendly kort etter at de hadde sikret opprykk til Football League. Men denne gang var det en fin mulighet til også å se en obligatorisk ligakamp der samtidig som jeg kunne bli oppe i nord.

Det hadde i utgangspunktet bydd på visse utfordringer å få billett, da kampen var såkalt all-ticket med krav om tidligere historikk som kunde hos hjemmelaget. Dette har selvsagt bakgrunn i at det er et lokaloppgjør, og at man fryktet bråk – ikke bare mellom de to lags supportere, men kanskje spesielt mellom Preston- og Blackpool-fans, som de fleste vil vite ikke kan fordra hverandre. Da min tidligere visitt var i forbindelse med en treningskamp hadde jeg ingen slik historikk, men min groundhopper-kompis Anthony fra Preston hadde en kjenning som var Fleetwood-fan, og lovet å forhøre seg. Da han ikke hadde gitt lyd fra seg da det visstnok var i ferd med å bli utsolgt, tok jeg saken i egne hender og ringte klubbens billettkontor. Jeg forklarte situasjonen, og karen på telefonen sa seg villig til å aktivere kontoen jeg hadde opprettet før jeg ringte, slik at jeg fikk betalt £20 for en billett på Memorial Stand som er hjemmebastionen bak det ene målet.

Fleetwood ligger ved Irskesjøen, på den nordlige spissen av Fylde-halvøya i grevskapet Lancashire, 13 kilometer nord for Blackpool. Det som opprinnelig var en liten fiskerlandsby vokste frem til å bli en viktig havn for flåten av trålerne som fisket torsk i Nord-Atlanteren. Etter torskekrigen med Island på 1970-tallet ble disse rammet hardt og er nå borte fra byen, der fiskeforedling imidlertid fortsatt er en betydelig industri. Fleetwood har drøyt 25 000 innbyggere og er også kjent som et feriested; et slags rolig alternativ til Blackpool, som de delvis har vokst sammen med etter hvert. I tillegg til de fantastiske førstegenerasjons trikkene som går mellom Blackpool og Fleetwood, er nok piren og fyrtårnene byens største attraksjoner. Jeg ble imidlertid ikke med trikken helt inn i selve Fleetwood sentrum, men hoppet av på holdeplassen Stanley Road og gikk de få minuttene derfra til Highbury Stadium.

Etter å ha fått hentet min billett i luka, gikk jeg en liten runde på utsiden bort til inngangspartiet for Memorial Stand. Vaktene her tok meg for å være en bortesupporter idet jeg avbildet dets ytre, og insisterte på å fotografere meg foran dette inngangspartiet. «You’re at a real football ground now, pal» hevdet fotografen mens jeg smilte tilbake og unnlot å kommentere. Det var fortsatt over en time til avspark, så jeg inntok Jim’s Bar, der det allerede var sild i tønne og skikkelig trengsel. Jeg har tidligere slått fast at man nærmest ikke kan forestille seg at klubben kun for ti år siden spilte i North West Counties League når man ser denne baren, som har fancy sittegrupper med egne flatskjermer på veggen, i tillegg til de større skjermene ellers i lokalet. Etter å ha betalt £2,90 for en pint med Somersby gjorde imidlertid mangelen på sitteplasser og en konstant trengsel sitt til at jeg etter hvert nøyde meg med den ene pinten og gikk inn på stadionet for å ta en kikk med en drøy halvtime til avspark.

Man kan vanskelig forestille seg hvordan Highbury Stadium så ut før man startet den voldsomme klatringen i pyramiden. Det har vært hjemmebane for Fleetwood-klubben(e) siden 1939, men siden 2007 har den blitt totalt ombygget med nye tribuner. Først av disse var Percy Ronson Stand, som normalt er bortetribune bak mål på motsatt kortside. Memorial Stand er som sagt der hjemmefolket lager mest liv, og denne tribunen har fått navn til minne om Fleetwood-folk som mistet livet på sjøen eller i krig. På den ene langsiden strekker Highbury Stand seg kun halve banens lengde. Dette er en sittetribune med kun seks seterader, og den har plass til omtrent 500 tilskuere. Rundt fire ganger så mange får plass på Parkside Stand, som er anleggets nyeste tilskudd på motsatt langside. Denne sto ferdig i 2011, og med sitt buede tak gir den anlegget et moderne preg.

Et kampprogram pålydende £3 hadde blitt handlet inn før jeg entret, og det var faktisk en og annen interessant artikkel å finne der. Ikke minst gjaldt dette en lengre reportasje om Nathan Pond, som har spilt for klubben siden 2003, da de befant seg i North West Counties League. Da Fleetwood Town våren 2014 sikret seg opprykk til League One ved å vinne playoff-finalen over Burton Albion, betød det som kjent klubbens sjette opprykk på ti år! Helt vanvittig, men enda mer imponerende er det kanskje at Pond har vært med på alle! Han har spilt nå spilt for klubben i sju forskjellige divisjoner, noe som har blitt anerkjent av Guiness som verdensrekord – en rekord som mange hevder sannsynligvis aldri vil bli slått. Og da han også er fra Preston var det nok en spesiell kamp for Pond, som kunne fortelle at han aldri hadde trodd at han skulle få møte Preston da han kom til Fleetwood Town, hvis lokaloppgjør på den tiden besto av kamper mot klubber som Burscough, Squires Gate, og Blackpool Mechanics.

Utrolig nok for dette nivået hadde faktisk ikke kampprogrammet noen tabell(!), men Fleetwood befant seg midt på tabellen, og synes å ha etablert seg greit på dette nivået. Preston North End på sin side hadde grep om den andre direkte opprykksplassen, men jaktet ledende Bristol City. De hadde 11 poeng opp til Bristol-klubben, men også to kamper til gode. Dog ble de også jaktet av først og fremst Swindon Town og franchise-klubben MK Dons, som befant seg henholdsvis tre og fire poeng bak, så manager Simone Grayson og hans gutter kunne trenge tre poeng i dagens lokaloppgjør. Etter å ha tatt noen bilder rundt på anlegget, så langt bevegelsesfriheten tillot det, tok jeg plass bakerst på Memorial Stand og kunne se Lancashire-derbyet sparkes i gang.

Preston North End startet klart best, og i kampens niende minutt fikk de et frispark som ble løftet inn i feltet. Nevnte Nathan Pond headet unna, men kun til Daniel Johnson, som fra rett utenfor 16-meteren og på utsøkt vis plasserte ballen i nettet bak Fleetwood-keeper Chris Maxwell. Etter drøye halvtimen kunne de økt ledelsen da en crossball fant Scott Laird bå bakerste stolpe, men hans skumle avslutning gikk via Nathan Pond og over mål. Fleetwood virket tamme, og det nærmeste de kom i første omgang var et skudd fra Nick Haughton som gikk over målet til PNE-keeper Sam Johnstone. I stedet kunne – og burde – Jermaine Beckford doblet ledelsen da han på overtid i første omgang fikk servert ballen på sølvfat av målscorer Johnson, men fra to-tre meter leverte han en utrolig svak avslutning rett i fanget til hjemmekeeper Maxwell. Dermed sto det 0-1 da dommeren blåste for pause og vi fikk slippe ut (via Jim’s Bar) for å røyke.

Det virket først ikke som om en eventuell tordentale fra Fleetwood-manager Graham Alexander hadde hatt den ønskede virkning, for vertene virket fortsatt tannløse, mens gjestene igjen kunne økt da et frispark fra Paul Gallagher skjøt fart i vinden, og Maxwell holdt på å kløne det til før han fikk klarert til corner. Det ble drama da PNE-forsvarer Paul Huntingdon kolliderte med sin egen keeper og ble liggende livløs før de etter nesten ti minutter omsider fikk båret ham av banen på en båre. Etter dette stoppet i spillet kom endelig Fleetwood mer med, og begynte nå å skape noe. Og med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid utlignet David Ball med et vanvittig flott mål. Fra 17-18 meter sendte han i vei det som først så ut som et innlegg på bakerste stolpe, men den delikate lobben fant veien til nettmaskene via stolpen helt oppe i krysset. En skikkelig perle som keeper Johnstone overhodet ikke kunne lastes for.

Grunnet Huntingdons skade ble det lagt til hele 12 minutter, og hjemmelaget virket nå ikke tilfreds med 1-1 der de tydeligvis gikk for alle poengene. Både målscorer Ball og innbytter Ashley Hunter hadde muligheter til å sørge for hjemmeseier, men en viktig blokkering fra Scott Laird sørget for at det endte med poengdeling og 1-1 foran 5 110 tilskuere. Overraskende mange av disse valgte å bli igjen for en pint i Jim’s Bar, slik jeg også hadde planlagt, men da det også etter kamp var nokså fullt der nøyde jeg meg med en kjapp pint før jeg faktisk bestemte meg for å ta trikken videre opp til Fleetwood sentrum for å ta en kikk siden jeg aldri tidligere har vært der oppe.

Ved holdeplassen London Street hoppet jeg av og oppsøkte Wetherspoons-puben The Thomas Drummond, der det var travelt. Jeg fikk snyltet litt på deres WiFi mens jeg inntok en tradisjonell engelsk søndagsmiddag og en pint Strongbow, før jeg ruslet litt rundt i sentrum. Det var nokså stille i gatene, men jeg fikk tatt en kikk på byens fyrtårn der oppe ved den forblåste tuppen av Fylde-halvøya, før jeg tok trikken tilbake fra den nordlige endestasjonen Fleetwood Ferry de rundt 40 minuttene tilbake til Blackpool og holdeplassen North Pier, der jeg hoppet av. Turen gikk deretter innom The Litten Tree hvor jeg ble sittende et par timer og surre i langt mindre hektiske omgivelser enn hva tilfellet hadde vært kvelden før. Like før klokka ti trakk jeg meg tilbake til Hotel Vienna etter nok en lang dag som fotballturist i fotballens hjemland.

Revisit:
Fleetwood Town v Preston North End 1-1 (0-1)
League One
Highbury Stadium, 29 March 2015
0-1 Daniel Johnson (9)
1-1 David Ball (85)
Att: 5 110
Admission: £20
Programme: £3

Next game: 31.03.2015: Prescot Cables v Lancaster City
Previous game: 28.03.2015: Droylsden v Bamber Bridge

More pics

Jeg befant meg i Blackpool, der jeg hadde base i forbindelse med søndagskamp i Fleetwood. Før jeg tok trikken opp til Fleetwood, benyttet jeg imidlertid anledningen til å ta en liten kikk rundt Blackpool FCs hjemmebane Bloomfield Road. Etter å ha tatt trikken ned til holdeplassen St. Chad’s og spasert den korte veien opp til stadionet, kunne jeg med selvsyn registrere at det virkelig har virkelig skjedd saker og ting her siden jeg så Blackpool v Wolves helt på tampen av 2008.

Den gang var anlegget en delvis byggeplass med kun to faste tribuner samt en tredje midlertidig ståtribune under åpen himmel. Jeg fikk heller ikke surret meg til å ta en kikk på statuen av Stan Mortensen den gang, og siden den gang har man også reist en statue av en annen klubblegende – nemlig Jimmy Armfield. Med min lille rundtur rundt Bloomfield Road unnagjort slentret jeg mot trikkeholdeplassen Manchester Square, hvorfra jeg tok trikken nordover igjen.

Lørdag 28.03.2015: Droylsden v Bamber Bridge

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg bar noe preg av at det kvelden i forveien hadde blitt litt vel fuktig i Nelson da jeg sto opp litt før klokka ni, men en dusj hjalp litt på formen, og en planlagt full english breakfast på restauranten Kennanks utenfor Travelodge-hotellet var forventet å gjøre ytterligere mirakler med skrotten før jeg forlot Burnley. Det var da også tilfelle, og igjen var både black pudding og fried bread inkludert. Planen for dagen var å dra med meg bagasjen opp til Cumbria for å se Kendal Town v Northwich Victoria for deretter å dra ned til Blackpool for å installere meg der før søndagskampen i Fleetwood. Men mens jeg satt og mesket meg med frokosten ble jeg oppmerksom på at det hadde blitt annonsert pitch inspection på Parkside Road i Kendal. Den skulle finne sted klokka 10.00, og få minutter etter dette tidspunktet var turens første avlysning dessverre et faktum.

Trist at jeg heller ikke denne gang fikk besøkt et anlegg som i lengre tid har figurert på min ønskeliste, men det var bare å bite i det sure eplet og kikke etter alternativer. Jeg hadde pakket klart for å ha avreise med 10.38-toget, men valgte nå å vente til neste tog en time senere mens jeg fant frem lista over alternative kamper og kikket i kampprogrammet i Non-League Paper. En interessant mulighet i så måte var Northwich Flixton Villa v Atherton Laburnum Rovers, der det spekuleres i at Valley Road i Flixton snart vil kunne være historie etter sesongslutt, når Northwich Victoria flytter inn hos rival Witton Albion mens det er usikkert hva som skjer med deres «reservelag» Northwich Flixton Villa. Det skulle vise seg å bli avlysning også der, og mest fristende i nordvest denne dagen var nå uansett Droylsden v Bamber Bridge.

Kompiser fra Southend som var på vei til deres bortekamp i Bury oppfordret meg til å komme dit, og både denne og Rochdale v Yeovil Town ble vurdert som alternativ dersom regnet også skulle skape problemer i Droylsden. Jeg var i tillegg avhengig av at det var mulig å ta seg relativt raskt til Blackpool etter kamp, da hotellet der tydeligvis krevde innsjekking før klokka 20. Jeg hadde bestemt meg for Droylsden, men fortsatte å følge utviklingen med jevne mellomrom på veien ned til Manchester via togbytte i Blackburn. Klubben var ikke spesielt flinke til å svare på henvendelser, og var sikkert opptatt med helt andre ting, men da jeg ankom Manchester Victoria kunne jeg se at de i det minste hadde publisert et «før og etter»-bilde på Twitter der de opplyste Bamber Bridge om at banen nå så langt bedre ut og at det virket lovende. Det var godt nok for meg, og da Metro-stasjonen tilknyttet Manchester Victoria nå er oppe og går igjen etter oppussingen, satt jeg meg på trikken til Piccadilly og byttet der til trikk mot Ashton-under-Lyne.

Droylsden er en drabantby drøyt seks kilometer øst for Manchester sentrum, med et innbyggertall på i underkant av 25 000. Den sorterer under Tameside-området av Greater Manchester. Med sin geografiske beliggenhet er det kanskje ikke overraskende at også Droylsden var en såkalt mill town og et senter for bomullsindustri. I dag er den mer en pendlerby for Manchester, som nærmest har spist opp Droylsden. Stedets togstasjon ble lagt ned i 1968, men tidlig i 2013 ble Droylsden metro-stasjon åpnet som endestasjon på linjen som senere samme år ble forlenget ut til Ashton-under-Lyne. Ifølge ryktene er Droylsden langt fra det beste strøket av Manchester, og kanskje er det et signal om det at den enøyde desperadoen, gangsteren og morderen Dale Cregan er fra nettopp Droylsden. Jeg hadde uansett ingen planer om å legge meg ut med gangstere i Manchesters gangland, og hadde da i hvert fall en trivelig liten stopp der da jeg i fjor sommer faktisk tok en tur ut til Droylsden for å slå i hjel litt tid ved å ta en kikk på deres hjemmebane.

Det var kanskje et nytt signal om området at en liten gutt i 11-12 års alderen benyttet det drøye kvarteret på metroen ut til Droylsden til å «underholde» passasjerene med battlerapping (eller hva nå enn faenskapet heter) om hvordan han skulle skyte og knivstikke de, mens hans sannsynligvis enda yngre søster presterte å spørre hoderystende passasjerer om grunnen til at de stirret sånn var at de ville knulle henne! Foreldrene i midten av tjueårene var derimot mer opptatt av å planlegge kveldens fest over telefon. Temmelig sjokkerende, og det oser vel ikke akkurat fremtidig Oxbridge-utdannelse og sosietetsliv. Det er bare å konstatere nok en gang at klasseskillet i Storbritannia er helt enormt. Vel, jeg kom meg av metroen i Droylsden og gikk de få minuttene ned til stadionet med det tøffe navnet Butcher’s Arms.

Droylsden har spilt her siden starten i 1892, da de ble stiftet av eieren av puben Butcher’s Arms. Denne lå tidligere rett utenfor inngangspartiet, men ble for et par år siden revet. Imidlertid ligger puben Kings Head på andre siden av inngangspartiet, rett før man kommer til dette, men jeg motsto fristelsen og gikk i stedet for å betale meg inn med £8 og konstatere at det fortsatt var planlagt kamp her. Det var enda godt, for med kun en drøy time til kampstart var det nå tvilsomt om jeg ville rukket opp til Bury, slik at det eneste reelle alternativet om det nå skulle bli en sen avlysning ville være en revisit på flotte Hurst Cross (der Ashton United tok imot Witton Albion) eller hos Hyde (som møtte Stockport County). Et kampprogram pålydende £2 ble også handlet inn før jeg inntok klubbhusets bar. Denne er både stor og koselig, med en slags delvis pub-følelse, og for £3 fikk jeg servert en pint Strongbow. Den koselige damen bak disken sa seg villig til å sette bagen min på bakrommet, og ble svært interessert i min voldsomme påsketur. Etter en samtale med henne satt jeg meg ned og studerte det gode kampprogrammet.

Det var en 48-siders blekke som vel inneholdt alt man måtte ønske av informasjon. Dagens kamp dreide seg altså om poeng i Northern Premier League Division One North, og gjestene var Bamber Bridge som hadde tatt turen ned fra Lancashire. De hører hjemme omtrent en halv norsk mil sør-sørøst for Preston, og hadde fått skikkelig bakoversveis da de to klubbene møttes der på sesongens første dag. Droylsden hadde en katastrofal fjorårssesong da de rykket ned fra NPL Premier som soleklar jumbo, men de slo til med hele 7-1 i Bamber Bridge på denne sesongens første dag, før de kom ned på jorden igjen med 0-1 hjemme for New Mills i neste kamp. Dette har da også vært deres problem denne sesongen, der manager Dave Pace pekte på den manglende stabiliteten som den største utfordringen. De hadde tapt sin siste kamp borte mot Burscough, og manageren fastslo i sin spalte at det tapet nok tok livet av siste lille rest av playoff-håp for klubben som nå lå på 9. plass med 11 poeng opp til Spennymoor Town på 5. plass og altså siste playoff-plass (og i tillegg med to kamper mer spilt).

For Bamber Bridge sin del hadde de virkelig reist seg siden smellen i seriepremieren, og la nå beslag på fjerdeplassen på tabellen. De hadde vist solid form den siste tiden, og kom fra fire strake ligaseire, 5-1-0 på de siste seks, og 9-2-1 på de siste tolv (der tapet kom borte mot tittelkandidat Darlington 1883). De tilreisende var imidlertid ikke sikre ennå på at de hadde playoff-billetten i lomma, og mente de burde ha en trepoenger for å holde bak seg både Spennymoor og ikke minst Mossley og Scarborough Athletic som jaget bak playoff-sjiktet. Jeg har som nevnt vært på Butcher’s Arms tidligere, da jeg sommeren 2014 tok en liten tur ut for å ta en kikk på anlegget, men under en røykepause benyttet jeg anledningen til å ta en ny runde rundt banen.

Man kommer inn på den ene langsiden der det store klubbhuset i mur står ved siden av hovedtribunen. Sistnevnte er en sittetribune som står midt på langsiden, er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Det er også på denne langsiden at man finne laglederbenkene. Kortsiden sett til venstre herfra byr på en ståtribune under tak som strekker seg hele banens bredde. Det er vel trygt å anta at stadionets eldste del er den bortre langsiden, der en sjarmerende og noe mer sliten konstruksjon strekker seg omtrent halve banens lengde og gir tak over hodet til de som står her. Bortre kortside byr utelukkende på såkalt hard standing under åpen himmel. Butcher’s Arms er absolutt et anlegg med karakter, og til tross for at jeg fortsatt irriterte meg over avlysningen i Kendal, var jeg likevel glad for at jeg endelig skulle få sett kamp her. Det var tydelig at banemannskapet hadde gjort en formidabel innsats med gressmatta, men likevel var den i en tilstand som tilsa at det nok ville spøkt heftig for kamp med en mer pysete dommer, og da gikk tankene ikke minst til Isthmian League som virker å ha blitt usedvanlig pinglete.

Ved min tidligere nevnte visitt hadde jeg hatt en lengre samtale med det jeg mistenker er klubbpresident Nigel Corry, og samme mann slo jeg av en ny liten prat med etter at jeg hadde gått til innkjøp av en ny pint og han kom for å dele ut stensiler med lagoppstillingene. Han var i det minste langt mer lystig nå enn hva tilfellet hadde vært i fjor sommer, da man nylig hadde avsluttet den hårreisende sesongen i NPL Premier. For ordens skyld kan det jo nevnes at Droylsden så sent som i 2008 spilte i Conference Premier, etter å ha vunnet Conference North året før. Droylsden var jo i sin tid med å stifte North West Counties League, men har merkelig nok aldri spilt i den ligaens øverste divisjon. Da de vant denne ligaens Division Two (nåværende Division One) i 1987, var dette nemlig på et tidspunkt da Northern Premier League utvidet med en Division One, og Droylsden fikk innvilget sin søknad om å få delta der. Det nevnte oppholdet på non-leagues øverste nivå i 2007/08-sesongen endte for øvrig også med sisteplass og umiddelbar retur til Conference North. Der holdt de seg til 2013, og fjorårets nedrykk fra NPL Premier var altså det andre på rad. Det ser i hvert fall lysere ut enn på lenge nå.

Mens jeg gikk til innkjøp av en steak & kidney pie (£1,50) og tok oppstilling under tak på bortre langside, ble kampen startet på et noe vanskelig underlag. Droylsden hadde scoret flest mål i divisjonen, og de slipper også inn nokså mange mål, slik at deres kamper gjerne er en garanti for mål. Man måtte vente et lite kvarter på det første målet denne kvelden, og det kom fra straffemerket. Sean Myler felte Brig-kaptein Matty Kay, og selv om sistnevnte så ut til å falle enkelt og noe «forsinket» i forhold til taklingen, var det nok likevel en forseelse. Daniel Mahoney steg frem og satt straffesparket sikkert i mål bak Bloods-keeper Craig Ellison. 0-1. Kun et minutt senere satt dog gjestenes supportere sangen i halsen da Paul Alexander serverte en horribel tversoverpasning i eget forsvar. Den ble snappet opp av Fernando Moke som satt ballen i mål bak Brig-keeper Lee Dovey og utlignet til 1-1.

Drøyt ti minutter senere tok hjemmelaget ledelsen etter at debutant Sam Hillhouse (på lån fra FC Halifax Town) trakk seg flott fri på kanten og fant Michael Monaghan som satt inn 2-1. Og det gikk ikke lenge før The Bloods økte igjen, men denne gang i form av et av de merkeligste målene jeg med selvsyn har sett på en engelsk fotballbane. Gjestene hadde et innkast inne på egen banehalvdel, og Daniel Mahoney spilte fra rundt 30 meter ballen tilbake til egen keeper, men målvakt Dovey skle og måtte se ballen trille inn i det tomme målet. Mens halvparten av de 224 tilskuerne hånlo, forsøkte de resterende å forstå hva som hadde skjedd, og det var tydelig at også speaker måtte konsultere videobildene, for informasjonen over høyttaleranlegget uteble.

3-1 sto seg til pause, og den ble tilbragt i baren der jeg nippet til en Strongbow mens jeg betraktet resultatene på Sky Sports Soccer Saturday som ble vist på lokalets TV-skjermer. Der kunne jeg konstatere at jeg hadde gjort klokt i å velge Droylsden og Butcher’s Arms fremfor å la meg lokke til Bury, for kampen på Gigg Lane hadde faktisk ble avbrutt etter kun sju minutter!Senere skulle det forresten også vise seg at kampene hos Ashton United og Hyde begge hadde blitt avbrutt etter henholdsvis 60 og 87(!) minutter, så denne gang hadde jeg flaks. Man skal jo ha litt av det en gang i blant også.. Jeg tømte glasset og tok igjen oppstilling idet spillerne kom tilbake på banen klare for å sparke i gang andre omgang.

I omgangens sjuende minutt reduserte gjestene ved Alistair Waddecar som headet inn et innlegg fra Darren Green, og nå presset Bamber Bridge på for utligning. Nå kom det imidlertid et aldeles ufyselig vær der kraftig regn ble blåst sidelengs av en sur vind. På få øyeblikk gikk gressmatta fra å være «vanskelig» til å bli aldeles håpløs, og jeg begynte seriøst å frykte at dommeren ville blåse av. Det var som en reise i tiden, tilbake til en herlig tid da spillerne og dommerne overhodet ikke var redd for hverken vann eller gjørme. Selv elsker jeg gjensyn med slike kamper, og kanskje har det også noe med å gjøre med at det minner meg om en tid da toppfotballen var langt artigere, men selv om jeg nå koste meg i ly av tribunetaket var jeg stadig mer engstelig for at kamplederen skulle si at nok var nok. I den forbindelse må jeg takke dommeren, som ikke var av bransjens eldste, for at han hadde baller nok til å fullføre i det som i senere kamprapporter blir beskrevet som «appalling conditions». For denne kampen ville i 9 av 10 tilfeller garantert blitt avbrutt (se bildene mot slutten av dette klippet og døm selv).

Bamber Bridge var nære på utligning da Wadecarr traff stolpen, mens debutant Hillhouse kunne satt spikeren i kista på motsatt banehalvdel da han kom alene med keeper, men hans lobb gikk over. Da det var Ciaran Kilheeney sin tur til å komme alene med Brig-keeperen i siste ordinære minutt, sto det uansett 4-2 og kampen virket avgjort. I det tredje overtidsminuttet var det en gammel kjenning som kjempet inn ny redusering fra en corner. 37 år gamle Jon Macken, med en fortid i blant annet Preston og Manchester City, var sist på ballen. Droylsden surret det umiddelbart til med et klønete avspark, og sannelig fikk ikke Bamber Bridge muligheten til å utligne. Macken spilte frem Matty Kay som rundt keeper, men han mistet balansen, og det virket uansett som om det var forsvarsspillere på vei tilbake på streken. Dermed endte det 4-3 til Droylsden etter en svært underholdende fotballkamp.

Etter en kjapp pint i baren fikk jeg hentet bagen fra bakrommet og takket for et hyggelig besøk før jeg strøk på dør. Turen gikk med trikken tilbake til Manchester Piccadilly, der jeg hoppet på toget til Blackpool North. Fra endestasjonen var det kun noen få minutters gange til Vienna Hotel, som jeg for øvrig også bodde på da jeg så Blackpool Wren Rovers tidlig i januar. Jeg fikk raskt sjekket inn, og det er vel ingen overraskelse hva som deretter skjedde. Det var lørdag kveld, og jeg var i Blackpool. Selvsagt endte det med at jeg havnet ute på byens fantastiske uteliv. Denne gang ble det faktisk litt vel masete etter hvert, så jeg forlot The Litten Tree like etter klokka ett og trakk meg tilbake til hotellsenga.

English ground # 240:
Droylsden v Bamber Bridge 4-3 (3-1)
Northern Premier League Division One North
Butcher’s Arms, 28 March 2015
0-1 Daniel Mahoney (pen, 15)
1-1 Fernando Moke (16)
2-1 Michael Monaghan (28)
3-1 Daniel Mahoney (og, 30)
3-2 Alistair Waddecar (52)
4-2 Ciaran Kilheeney (90)
4-3 Jon Macken (90+3)
Att: 224
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 29.03.2015: Fleetwood Town v Preston North End
Previous game: 27.03.2015: Nelson v Colne

More pics