Med litt tid til rådighet i London, besluttet jeg å bruke formiddagen og tidlig ettermiddag på en liten og spesiell oppdagelsesferd i metropolen. Jeg hadde nemlig en stund vært klar over at noen av storbyens gamle og fraflyttede non-league stadioner fortsatt sto der – eller i hvert fall deler av disse. Derfor satt jeg meg fore å snuse litt rundt et par av disse. Turen gikk først til Rotherhithe for å ta en kikk på Surrey Docks Stadium, tidligere hjemmebane for den nå nedlagte klubben Fisher Athletic. Porten var åpen, og jeg gikk inn for å ta en kikk, men der var det et meget trist syn som møtte meg. En gruppe arbeidere kunne avkrefte at de var i ferd med å rive restene av anlegget, men det huser nå tydelig et entreprenør-firma e.l. De må vel ha trodd jeg var smårar. Enorme anleggsmaskiner sto parkert her, i tillegg til et monster av en hjullaster som kjørte frem og tilbake der gressmatta en gang hadde vært. Nå var det i stedet et eneste gjørmebad der, og mine hvite joggesko satt nok svært liten pris på denne utflukten. Tribunen på den ene langsiden står der fortsatt, bak en haug med skrot, og vitner om tomtens tidligere bruk. Og der, i det ene hjørnet, står fortsatt den flotte paviljongen som utgjorde klubbhuset. Nærmest fullstendig rasert var den nå et trist syn, men man kunne fremdeles se dens fordums glans med “klokketårnet” fortsatt intakt. For de som måtte lure, har en ny føniksklubb blitt stiftet under navnet Fisher FC. De banedeler nå med Dulwich Hamlet, på deres Champion Hill, men har forhåpninger om å kunne flytte tilbake til nytt stadion i Rotherhite-området i løpet av et par år. Etter å ha gått ut igjen, og også tatt noen bilder gjennom et gjerde fra en sti bak den ene kortsiden, forlot jeg sørøst-London og vendte oppmerksomheten nordvestover.
Turen gikk med tubens Northern Line til stasjonen Brent Cross, der jeg krysset hovedveien A41 via undergangen og snart orienterte meg frem til Claremont Road, beliggende langs veien med samme navn. Dette var tidligere hjemmebane for en av hovedstadens mest tradisjonsrike non-league klubber; Hendon FC, fra 1926 til de omsider ble kastet ut i 2008/09-sesongen, etter at stadionet hadde blitt solgt til en eiendomsutvikler. Siden har det forfalt, og til tider vært gjenstand for okkupasjon av det alltid like velkomne romfolket – noe som har ført til ytterligere forfall. Hendon banedeler nå for øvrig med Harrow Borough på deres Earlsmead. Jeg var av den oppfatning at tribunen på den ene langsiden i det minste skulle stå der fortsatt, men også den må ha blitt revet nylig. Det var rart å tenke på at det her har blitt arrangert tre engelske amatørlandskamper, samt FA Cup-kamper med så mange som 9 000 tilskuere til stede. I motsetning til ved Surrey Docks Stadium var det derimot ikke mulig å ta seg inn på anlegget, og jeg fikk dermed kun tatt bilder utenfra. Jeg forsøkte ta en liten runde rundt anlegget som ligger inntil den offentlige parken Claremont Park, men de enorme nedbørsmengdene hadde ført til at gressplenen som går rundt de to kortsidene og den bortre langsiden hadde blitt redusert til noe bortimot et våtmarksområde. Jeg slo raskt fra meg tanken om å klatre opp i et tre for å kikke inn, men fikk tatt noen bilder på måfå over muren, mens jeg gjorde mitt ytterste for ikke å tråkke i menneskelig avføring og en solid mengde søppel som romfolket hadde etterlatt seg der. I tråd med det generelle været på denne turen åpnet himmelen seg fullstendig mens jeg befant meg der, og jeg returnerte derfor raskt til Brent Cross tube-stasjon. Planen hadde vært å ta Northern Line fire stasjoner videre nordover til denne grenens nordlige endestasjon i Edgware, for å ta en kikk også på nå nedlagte Edgware Towns gamle White Lion Ground. Men med regnet som sprutet ned fra oven valgte jeg heller å returnere til sentrale London og heller rette tankene mot kveldens kamp, så jeg avbrøt da denne spesielle turismen for denne gang.
Jeg bråvåknet og innså at jeg hadde forsovet meg. Jeg spratt opp og ringte etter en taxi mens jeg hoppet i klærne. Og få minutter etter at jeg våknet sto jeg utenfor og ventet på sjåføren fra Panther Taxis. Jeg stresset inn på Cambridge stasjon og rakk mot alle odds 09.20-toget til London Kings Cross. Derfra gikk turen i full fart med Northern Line til Elephant & Castle, hvor jeg fikk hoppet på buss nummer 172. Turen gikk nedover Old Kent Road, og jeg steg snart av ved New Cross Gate og fant raskt frem til Goddis Lodge, der jeg hadde booket rom. Nå var det ikke akkurat Lynet, den innfødte som satt bak disken med det jeg antok var skuddsikkert glass, og han dro lenge på det da jeg spurte om jeg i det minste kunne sette fra meg bagen. Omsider begynte han i stedet å sjekke meg inn, men han ble stadig avbrutt av en annen lokal helt som med en aksent som hørte ut som en overdreven parodi på Bob Marley krevde å vite hvor taxien hans ble av. Jeg visste at jeg hadde dårlig tid for å rekke bussen tilbake til Elephant & Castle, og ble stående å kikke på klokka. Det sier kanskje litt om området og etablissementet at et kvinnemenneske som sto i «resepsjonen» sammen med «taxikunden» plutselig henvendte seg til meg. «Are you checking in all alone baby? £200, and I’ll keep you company? I’ve got a nice big black arse and big tits, see??».
Jeg avslo høflig og fikk etter mye om og men slengt fra meg bagen på rommet og stormet ut idet bussen kom kjørende. En annen buss sto på bussholdeplassen og tok på passasjerer, men i stedet for å stoppe, kjørte noldusen bak rattet i buss 172 rett forbi. Jeg fikk praiet en taxi, og £12-13(!) fattigere ankom jeg Elephant & Castle og fikk kastet meg på et nordgående Bakerloo Line-tog. Etter å ha byttet til Victoria Line på Oxford Circus befant jeg meg snart på London Euston stasjon, der jeg hadde tid til en kjapp røyk før jeg satt meg på toget til Stoke-on-Trent.
Hastverket denne formiddagen hadde bakgrunn i at den planlagte kamp, Erith & Belvedere v Burnham Ramblers, hadde blitt avlyst. For øvrig min sjette avlysning på rad, og den sjuende av ni kamper så langt på turen. Hotellet i det dårlige området var booket med tanke på enkel reisevei til og fra Welling, der Erith & Belvedere har en likestilt banedeling med Welling United. Planen hadde vært å møte Joachim (som to dager led samme skjebne som meg da vi fikk vår kamp i Bishop Auckland avlyst) før kamp, da vi begge igjen hadde valgt oss samme kamp både denne dagen og dagen etter. Da kampen i Welling ble avlyst valgte jeg imidlertid å se på alternativene, men søndag er gjerne ikke dagen med best utvalg. Det var helgen for tredje runde i FA cupen, og i kjent stil hadde TV-selskapene som vanlig stort sett valgt ut de store kommersielle lagene til sine TV-kamper – blant annet denne søndagen. Forståelig; for vi ser jo selvsagt aldri de på TV ellers… Dermed var det svært lite som fristet, og heller ikke tanken på et besøk hos Port Vale ga videre vann i munnen. Men jeg tenkte som så at jeg fikk oppleve et anlegg jeg tidligere ikke har besøkt, og samtidig sett et Plymouth Argyle jeg har hatt litt sansen for. Etter en togtur på rundt halvannen time, kunne jeg snart praie en taxi og kommandere drosjekusken i retning Vale Park. Loppet for ytterligere £12 var jeg da i hvert fall fremme, og det med over halvannen time til kampstart. Men det ville bli en dyr dag om det skulle fortsette slik.
Jeg stakk hodet innom klubbsjappa, der jeg i tillegg til en pin også sikret meg dagens kampprogram pålydende £2. Deretter fant jeg etter hvert frem til riktig billettluke og betalte £18 for en billett på bortetribunen Hamil Road End – nå under det usjarmerende sponsornavnet Signal 1 Stand. Og endelig kunne jeg dukke inn på anleggets bar (ved navn Tommy Cheadle’s om jeg husker rett, og det skulle vel stemme godt med navnet på en gammel Vale-spiller) og unne meg en pint mens jeg bladde litt i programmet. Plymouth har jo de siste sesongene slitt voldsomt økonomisk, og sportslig kjempet mot nedrykk til Conference. Nå ser vel ting lysere ut enn på lenge, og de har til og med planer om å «oppgradere» Home Park med ny Grandstand i løpet av sesongen. Sportslig sett var de ubeseiret på de fire siste (3-1-0) i ligaen, men vertskapet Port Vale hører da også hjemme et nivå høyere etter sitt opprykk forrige sesong. Noen vil huske at Port Vale slo ut lille Shortwood United i første ordinære runde av årets FA cup, for deretter å ta seg av Salisbury City. Plymouth på sin side hadde overvunnet motstand fra Lincoln City (etter omkamp) og Welling United. Jeg ble stående å prate med en av de tilreisende som kunne fortelle at raseringen av den klassiske gamle Grandstand ennå ikke har begynt, selv om det etter planen skulle vært gjort allerede i høst. Jeg skulle gjerne avlagt en visitt før det skjer, men det spørs om ikke jeg er for sent ute. Nottingham Forest hadde knust West Ham 5-0 på TV-skjermene, og det var klart for trekningen av fjerde runde. De to lags supportere ventet i spenning på å se hvem som ble motstander for vinnerlaget, men en eventuell hjemmekamp mot Brighton høstet ikke den helt store entusiasmen hos hverken Vale- eller Pilgrims-fansen. Jeg ønsket min samtalepartner lykke til, tømte glasset, og entret Vale Park.
De hadde store vyer da Vale Park ble planlagt bygget under prosjektnavnet Wembley of the North med en planlagt kapasitet på 80 000. Da det sto ferdig i 1950 var imidlertid kapasiteten halvparten av dette, og i dag er den på rundt 19 000. Vale Park er i dag en all seater stadion som det egentlig ikke er stort å si om. Egentlig en ganske anonym og kjedelig affære – langt fra å invitere til entusiasme, men heller ikke av de aller verste i ligaen – på ingen måte. Fra min posisjon på Hamil Road End kunne jeg se over på Bycar Stand bak motsatt mål, og Railway Stand til venstre for meg. Jeg merket meg imidlertid at Lorne Street Stand på min høyre side ennå ikke var 100% ferdigstilt, etter å ha blitt reist i 1999. På enden nærmest bortetribunen er det nemlig fortsatt ikke satt inn seter, og denne delen er fortsatt ikke i bruk. Jeg vet at man håpet å gjøre dette i løpet av inneværende sesong, men det er altså fortsatt ikke gjort.
Denne kampen markerte ettårsdagen for John Sheridans inntreden som manager for Plymouth, og det var klubben som er både ligaens sydligste og vestligste som startet best. Kaptein Conor Hourihane sendte av gårde et skremmeskudd som gikk like over målet til Vale-keeper Chris Neal. Et frispark fra Hourihane ble deretter svakt klarert rett til Neal Trorman, hvis volley gikk like utenfor stolpen. Argyle presset på, og etter et flott raid la Andres Gurrieri tilbake til låne-spiller Tope Obadeyi (på lån fra Bury). Hans avslutning smalt i stolperota, og returen fra Max Blanchard ble slått over av keeper Neal. Mot spillets gang tok Vale ledelsen etter et kvarter, da Gavin Tomlin fikk heade inn Jennison Myrie-Williams’ presise frispark. Argyle krummet nakket og hadde sjanser ved både Dominic Blizzard og Hourihane. Sistnevnte sendte av gårde et frispark som virket å ha god retning, og Plymouth-spillerne mente tydelig at ballen ble stoppet av en hånd i muren. Dommeren lot seg ikke påvirke, og det roet seg nå en periode. Plymouth var fortsatt det førende laget, men med ti minutter til pause scoret vertene sitt andre mål på sin andre avslutning på mål, og selvsagt var det Tom Pope som headet inn 2-0. Etter dette var det plutselig Vale som tok over, og Myrie-Williams kunne satt en mulig spiker i kista, men alene med Pilgrims-keeper Jake Cole var det keeperen som gikk seirende ut av duellen. Det føltes vel egentlig ganske urettferdig da dommeren blåste for pause, og jeg hadde vel når sant skal sies heller ikke særlig tro på noen snuoperasjon i andre omgang.
I motsetning til hos York City kan man fortsatt få slippe ut for å røyke på Vale Park, men vaktene måtte stadig gi streng beskjed om at representanter for et Plymouth-«firma» tellende flere titalls personer måtte gå helt ut i regnet, og ikke stå i døråpningen. En meat & potato pie ble en utfordring å spise uten noen plastgafler, slik man pleier å få. Men min Bovril var det ikke noe galt med…dvs da den først hadde fått drikkbar temperatur godt ute i andre omgang – en andre omgang hvor gjestene igjen skred til verket med friskt mot. Reuben Reid var umiddelbart nære på å redusere, men hans skudd gikk i nettveggen. Men etter kun fem minutter kom Lewis Alessandra stormende inn i feltet og la tilbake til Reid, som satt inn 2-1. Nå hadde vi kamp igjen! Obadeyi kunne utlignet kort etter, men misset alene med keeper. På motsatt side hadde Tomlin og Myrie-Williams muligheter til å gjenopprette tomålsledelsen, men keeper Cole ordnet opp. Hourihane sendte i vei et skummelt skudd som keeper Neal med nød og neppe fikk slått til corner.
Pilgrims var gode nå, og skapte stadig problemer for vertene. Og med et drøyt kvarter igjen var Alessandra nok en gang på farten. På bakre stolpe fant han uselvisk den 17 år gamle innbytteren Ben Purrington, og gutten som normalt er kaptein på Plymouths ungdomslag utlignet til 2-2 foran elleville Pilgrims-fans. De 591 bortesupporterne hadde sørget for et imponerende liv hele kampen, men nå eksploderte det fullstendig. Nå var det artig, og Vale hadde en god periode, men Plymouth-forsvaret med Ryan Nelson – tidligere læregutt i Stoke City – i spissen hadde ikke de største problemer. Manet frem av entusiastiske bortefans ble de siste minuttene i stedet dominert av Plymouth, og kun en flott redning fra Chris Neal hindret Nathan Thomas i å fullføre snuoperasjonen. På overtid leverte Alessandra igjen en fantastisk pasning; denne gang for Gurrieri. Keeper Neal kunne intet gjore, men igjen sto stolpen i veien. Og like etter det klokkerene stolpetreffet blåste dommeren av foran 5 511 tilskuere. 2-2 og altså duket for omkamp på Home Park langt der nede i sørvest.
Jeg må si at Plymouth fortjente mer enn kun uavgjort og omkamp, etter en meget god kamp mot motstand fra et høyere nivå. Men jeg hadde uansett sett en kamp som etter hvert ble meget underholdende. Jeg tok meg ut i Staffordshire-regnet og kjempet meg gjennom et betydelig antall politi. Med både hunder og diverse utstyr sto de også oppover langs Hamil Road, der jeg nå gikk for å finne stedet bussen angivelig skulle plukke opp fra. Det var visst ingen direktebuss til togstasjonen i Stoke akkurat nå, og jeg måtte derfor bytte buss ved Hanley Bus Station. Bussjåføren virket imidlertid totalt uforstående da jeg spurte om jeg kunne kjøpe en billett helt frem til Stoke-on-Trent jernbanestasjon. Sjåføren på neste buss anbefalte at jeg henvendte meg i skranken inne på bussterminalen, og ventet på neste buss om et kvarter. Men jeg aktet ikke bruke tid på det, og betalte i stedet nye £2. God beslutning, da jeg ankom kun fem minutter før avgang for et av de raske togene til London. Der gikk etter hvert turen tilbake i motsatt vei i forhold til tidligere – og med en innlagt pause ved Elephant & Castle, der jeg benyttet meg av Wetherspoons’ Sunday Club ved å innta en bedre middag.Etter en Sunday roast kunne jeg imidlertid omsider trekke meg tilbake til mitt lugubre krypinn og håpe at værgudene omsider ville være medgjørlige dagen etter.
English ground # 136: Port Vale v Plymouth Argyle 2-2 (2-0) FA Cup, 3rd Round Vale Park, 5 January 2014 1-0 Gavin Tomlin (15) 2-0 Tom Pope (36) 2-1 Reuben Reid (51) 2-2 Ben Purrington (74) Att: 5 511 Admission: £18 Programme: £2
Lørdag 04.01.2014: York City v Dagenham & Redbridge
Etter ny avlysning dagen før, sto jeg tidlig opp for å kunne sjekke ut dagens muligheter. Planen var i utgangspunktet å ta seg den lange veien ned til Saffron Walden – ikke langt fra Stansted – for å se Saffron Walden Town spille hjemmekamp mot Fakenham Town i Eastern Counties League Division One. Men allerede da jeg våknet var jeg klar over at det ble nok en dag med avlysning – den femte på rad, og sjette på åtte dager. Med en bindende hotellreservasjon i Cambridge måtte jeg nå finne et alternativ i Cambridge-området eller på vei dit ned. Mens de fleste alternativene i non-league ble avlyst en etter en, eller virket usikre i form av at baneinspeksjoner ble annonsert, ble min liste over aktuelle kamper stadig kortere. Jeg sto til slutt igjen med York City, Harrogate Town og Basford United. Sistnevnte holder til i utkanten av Nottingham, mens Harrogate har vært en klubb jeg en stund har ønsket meg til. Men den enkleste reiseveien ville jeg få med visitt i York, der jeg uansett måtte bytte tog. Da det også ville bety en mulighet til å få besøke Bootham Crescent – en av de stadig færre klassiske anleggene i Football League – før klubben sannsynligvis flytter, hellet jeg litt mot dette alternativet.
Jeg hadde vel mer eller mindre bestemt meg for dette da jeg valgte å utsette avreisen fra Bishop Auckland og unne meg en frokost ved Premier Inn-hotellet. Da en mektig full english breakfast var inntatt, gikk jeg over veien og tok bussen tilbake til Darlington, hvor jeg hoppet på første tog ned til York. Jeg hadde vært i kontakt med John McClure – York-supporter og en kjent skikkelse på diverse grupper og forum, men han hadde andre forpliktelser denne dagen og kunne derfor ikke møtes. På puben York Tap inne på York stasjon satt jeg meg med en pint og gjorde noen siste vurderinger av dagens alternativer, og bestemte meg snart for å gå for Bootham Crescent-alternativet.
Jeg praiet en taxi og beordret drosjekusken i retning av puben Burton Stone Inn, få minutters gange fra Bootham Crescent. Med rundt tre timer til avspark var det ikke mye liv her; kun 3-4 stamkunder som ikke virket som de hadde tenkt seg på kamp. Mens jeg samtalte løst med disse fant jeg plutselig ut at en av mine telefoner var borte. Jeg har en egen mobil med engelsk SIM til bruk på mine turer, og jeg skjønte at denne måtte ha sklidd ut av lomma i taxien. Jeg fikk ringt den opp, og heldigvis svarte en person i andre enden at han var taxisjåfør. Jeg forklarte raskt hvem jeg var, og han lovet å levere den på kontoret deres utenfor jernbanestasjonen, slik at jeg kunne plukke den opp etter kamp. Puh!
Etter en pint på Burton Stone Inn tok jeg med meg pikkpakket og gikk den korte veien til Bootham Crescent, hvis eksteriør raskt falt ganske godt i smak. Jeg fikk knipset noen blinkskudd og stakk ogsåhodet innom klubbsjappa, der jeg som forventet fikk vite at jeg ikke trengte billett, men bare kunne betale i telleapparatene. Supporterklubbens bar som nå lyder navnet Pitchside Bar var med rundt to timer til avspark tydeligvis ikke åpnet ennå, for da jeg gikk inn kom en vakt løpende etter. Mannen bak baren kunne imidlertid berolige med at det gikk greit da han var i ferd med å åpne, og etter å ha dratt litt på det sa han seg villig til å sette bagen min på bakrommet etter at jeg hadde forklart situasjonen.
Under en røykepause så jeg at programselgerne hadde tatt til gatene rundt anlegget, og jeg byttet bort £3 mot et eksemplar. Jeg ble sittende på Pitchside Bar og bla litt i dette mens både lokale og tilreisende supportere etter hvert begynte å strømme på. På TV-skjermene viste de høydepunkter fra York Citys kamper så langt denne sesongen, og en hjemmesupporter som slo seg ned ved siden av meg kunne fortelle et og annet fra de forskjellige kamper vi så bilder fra. Han håpet at klubben etter hvert kunne ta farvel med nedrykksstriden og muligens forbedre 17. plassen fra League Two forrige sesong – en sesong som de fleste vil vite var deres første tilbake i Fotball League etter åtte sesonger i Conference.
Mens jeg gikk for å bestille påfyll av fludium kom jeg også i prat med en bortesupporter som mente seg ganske fornøyd med sesongen så langt. Jeg innrømmet å være blant de som hadde tippet Dagenham & Redbridge i den absolutte nedrykksstriden, og han hevdet at det hadde vært et svært vanlig tips før sesongen. Sammen med Accrington Stanley var vel Daggers kanskje den klubben jeg trodde ville kunne få størst problemer, og han mente at nettopp det var noe han hadde hørt av veldig mange. Han begrunnet det med at de to ifølge ham hadde ligaens to minste budsjett, uten at det for min del hadde vært noen automatikk i at det var hovedgrunnen. Han innrømmet at deres ene sesong i League One viste klart og tydelig at det var et steg for høyt for klubben, og så ikke på opprykk tilbake dit som noe tema den nærmeste tiden.
Klokka nærmet seg raskt halv tre, og med £17 betalte jeg meg derfor inn på hjemmetribunen David Longhurst Stand bak det ene målet. Dette er en ståtribune under tak, og den tar seg godt ut med sine rødmalte bølgebrytere. Denne tribunen gikk tradisjonelt under navnet Shipton Street End, men ble døpt om til minne om en York-spiller som døde under en kamp mot Lincoln City i 1990. På motsatt kortside var de tilreisende prisgitt værgudene, der de sto under åpen himmel på Grosvenor Road Ends ståtribune, men de hadde heldigvis ikke tatt med seg drittværet sørfra. Til venstre fra der jeg nå sto hadde jeg Main Stand på min venstre side, en klassisk sittetribune som strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og som huser garderober, kontorer og den slags. Ved siden av denne, mot David Longhurst Stand, ligger bygget som rommer Pitchside Bar. Popular Side på motsatt langside er også all seater, og på taket av denne står en såkalt TV-gantry.
Jeg likte Bootham Crescent, og jeg skjønner de som motsetter seg den planlagte flyttingen. I 2013 fikk klubben byggetillatelse for nytt stadion i et område kalt Monks Cross, som skal ligge godt over en halv mil fra York sentrum. Både på toalettene og andre steder rundt på anlegget kunne jeg se klistremerker og skriverier med tusj som tydet på at ikke alle var like fornøyde med hverken disse planene eller «utviklingen» i den moderne toppfotballen generelt. For egen regning må jeg si det er trist å se klubb etter klubb besegle skjebnene til sine gamle klassiske sentrumsnære anlegg for å bygge nye plastarenaer totalt blottet for egenart og sjarm – og gjerne da kilometervis fra folkeskikken.
Vel, kampen ble sparket i gang med et Daggers-lag som gikk rett i strupen på York. Londonernes kaptein Abu Ogogo hadde tidlig to store sjanser, men avslutningene gikk henholdsvis utenfor og over. Ogogo sløste i det hele tatt heftig med sjansene i en første omgang der gjestene var det beste laget. Etter å ha ridd av den innledende stormen kom vertene mer med i kampen, og Michael Coulson var frempå ved to anledninger. Først med et skudd utenfor, og deretter et skudd som testet Daggers-keeper Chris Lewington.
Gjestene kunne tatt ledelsen da York-keeper Michael Ingham presterte å bokse en corner mot eget mål. Han ble imidlertid reddet av at lagkamerat Lanre Oyebanjo sto på streken og fikk klarert. Femi Ilesanmi var et uromoment offensivt, og skapte en del problemer for York. Det var han som etter et raid la tilbake til Medy Elito, men hans avslutning gikk via en forsvarer og utenfor. Det nærmet seg pause da et innlegg fra Zavon Hines fant den umarkerte Ogogo, som fra god posisjon igjen headet utenfor. York var nok fornøyd med 0-0 til pause, mens et Daggers som burde ledet kunne takke seg selv for sjansesløseri.
I motsetning til hos Carlisle noen dager tidligere er Bootham Crescent et av anleggene der man ikke er villige til å slippe ut folk for å røyke i pausen. Dette førte til smugrøyking bakerst i hjørnet på David Longhurst Stand, og siden det allerede sto 5-6 stykker og smugrøyket der tok jeg meg en kjapp blås selv også. Der og da savnet jeg non-league, der man på majoriteten av anleggene slipper slikt. Det var på tide å få litt fast føde, og en baconburger ble bestilt sammen med en Bovril som ble satt til avkjøling.
Det er vel ikke engang nødvendig å si at Bovrilen ennå ikke var i nærheten av å nærme seg drikkbar temperatur da andre omgang startet. Men etter at de visstnok hadde fått en real skyllebøtte av manager Nigel Worthington, var det et helt annet York-lag som nå kom på banen. Delvis var det også Dagenham & Redbridge som slapp de inn i kampen med personlige feil og slurv, og etter et par halvsjanser til hjemmelaget, serverte keeper Lewington ballen til Michael Coulson med et dårlig utspark. Coulson fant Ryan Bowman, som igjen fant nettmaskene med en velplassert avslutning under Lewington. The Minstermen var i ledelsen seks minutter ut i omgangen, og på David Longhurst Stand eksploderte det fullstendig blant lettede York-fans.
Det virket som om det var det York trengte, for nå var det de i enda større grad det førende laget der de presset gjestene bakover. Og 13 minutter senere doblet de ledelsen da det jeg mistenker var ment som et innlegg fra Wes Fletcher forandret retning og utmanøvrerte keeper Lewington, og 2-0. Begge lag hadde en situasjon der de ropte på straffe, mens dommeren vinket spillet videre – og ga til og med kort for filming. Flott! 70 minutter var såvidt passert da Oyebanjo la tilbake til Fletcher som satt inn sitt andre og Yorks tredje.
Slurv i forsvaret av Ben Davies gjorde at Rhys Davies kunne snappe ballen og sørge for et trøstemål, og noen forventet nå muligens et stormløp mot York-målet. Men det uteble, og Lewington var keeperen med mest å gjøre de siste minuttene, før dommeren blåste av foran 3 207 tilskuere. Ingen ufortjent seier da York var gode i andre omgang, men Daggers-manager Wayne Burnett må irritere seg voldsomt over sjansesløsingen i første omgang.
Jeg fikk plukket opp bagen og bestilt en taxi tilbake til stasjonen, der jeg plukket opp mobilen min fra selskapets kontor utenfor. Sjåføren var imidlertid blant motstanderne til nytt stadion i Monks Cross, og hans vinkling var nokså interessant. Saken er den at byens rugby league klubb York City Knights allerede spiller ute i dette området, på et flerbruksanlegg kalt Huntingdon Stadium. Ifølge planen vil de imidlertid flytte ut herfra og dele det nye anlegget med York City. Denne rugbyklubben spilte tidligere langt mer sentrumsnært, og sjåføren påsto at tilskuertallene siden den gang har blitt halvert. Som han sa det; noen lærer ikke av feilen første gang…
Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Cambridge, der jeg fikk sjekket inn litt over klokka 20. Jeg fikk kastet fra meg bagen og la i vei bortover Chesterton Road. Jeg hadde en avtale om å møte min venninne Sally til en sen middag og en pint på Wetherspoons-puben The Tivoli, men der var det så fullt at vi endte opp på The Waterman rett bortenfor. Etter en hyggelig stund både der og på The Tivoli tok vi kvelden, og jeg kunne trekke meg tilbake til det knøttlille rommet mitt på Hamilton Lodge. Jeg hadde da allerede funnet ut at morgendagens kamp hos Erith & Belvedere var avlyst, så på den fronten fortsatte uflaksen..
English ground # 135:
York City v Dagenham & Redbridge 3-1 (0-0)
League Two
Bootham Crescent, 4 January 2014
1-0 Ryan Bowman (52)
2-0 Wes Fletcher (65)
3-0 Wes Fletcher (71)
3-1 Rhys Murphy (80)
Att: 3 207
Admission: £17
Programme: £3
Fredag 03.01.2014: Bishop Auckland v Newcastle Benfield (AVLYST) Frokost var ikke inkludert i de £58 jeg betalte for de to nettene på Britannia Hotel i Birmingham, men like før klokka 10 gikk jeg de få minuttene ned til Birmingham New Street stasjon med frokost i form av smørbrød of juice fra Tesco i posen. Vi skrur tiden tre timer frem, og undertegnede befinner seg på vei fra Darlington stasjon til Tubwell Row inne i Darlington sentrum. Har rakk jeg akkurat å hoppe på buss X1 klokka 13.30 og betale nokså stive £4 for en enkeltbillett.Etter en snau halvtime hoppet jeg av ved Tindale Crescent i utkanten av Bishop Auckland, rett utenfor Premier Inn, der jeg hadde booket dobbeltrom for £29.
Kun et par hundre meter unna ligger Bishop Aucklands nye stadion, Heritage Park. Her har de spilt siden 2010, da de flyttet hjem etter noen år i eksiltilværelse under byggingen. Før den tid spilte de på en av fotball-Englands eldste stadioner, Kingsway – et flott gammelt stadion som de delte med den lokale cricketklubben. Jeg skulle gitt mye for heller å se kveldens kamp der, men jeg var fornøyd med å i det hele tatt få se en kamp denne dagen…og utsiktene var vel egentlig gode. Riktignok hadde de to seneste kampene blitt avlyst grunnet frossen bane, men jeg hadde ikke fått med meg noen slike bekymringer, og været i nordøst var fint.
Planen var å møte Joachim, som i likhet med meg selv er reisende innen non-league, og hadde startet sin tur denne dagen. Jeg var i kontakt med ham og hørte at turen i leiebil opp fra Stansted hadde gått bra. Vi avtalte å møtes en stund før kampstart, men jeg hadde ikke før fått med meg en tidligere oppdatering om at man ville holde baneinspeksjon kl 14.00, før Joachim sendte melding om at kampen var avlyst! En dårlig start på turen hans. Og for min del betød det turens femte avlysning, og den fjerde på rad. I motsetning til de andre dagens var det denne dagen heller ingen mulighet for å finne noen alternativ i regionen.
Frustrert spratt jeg opp av senga og bestemte meg for å selv ta en kikk borte ved Heritage Park. Langs den usjarmerende handelsparken spaserte jeg på siden av hovedveien som ennå ikke hadde fått fortau eller gangvei, og det var temmelig gjørmete. Vel fremme konstaterte jeg at stadionet ser moderne og funksjonelt ut, men ikke voldsomt sjarmerende. Skiltet som fortalte om «match off!» bekreftet også den nedslående nyheten. Jeg tok et par bilder og kikket inn gjennom gitteret i en port, men det var ikke antydning til liv ved anlegget. Imidlertid synes jeg fra min posisjon – vel og merke rundt 15-20 meter unna – at matta ikke så så altfor gal ut, og på ingen måte verre enn det som var tilfelle både i Coleshill og Matlock de to siste dagene – snarere tvert om. Men jeg fikk som sagt ikke en kikk på nært hold. Nå har det derimot blitt spekulert i om Darlington 1883 – som banedeler her inntil videre – betaler så godt at Bishop Auckland velger å gi «avkall» på sine egne kamper og gi Darlo førsteretten om banen ikke er spesielt bra. Jeg mistenker dermed at man avlyste for å spare banedekket for Darlingtons hjemmekamp dagen etter – som ble klarert for spill. I så tilfelle er det direkte ufint, og noe som burde slås hardt ned på.
Vi avtalte likevel å møtes, og møtestedet ble puben March Hare på den nevnte handelsparken – skjønt det minnet kanskje mer om en blanding av veikro og restaurant. Her satt jeg uansett og slokket mine sorger i Strongbow mens jeg klok av skade nå allerede begynte å saumfare Non-League Papers terminlister og sjekke alternativer for morgendagen. Jeg var i ferd med å tømme mitt andre glass da Joachim kom kjørende i en liten Fiat. Han var selvsagt også irritert over avlysningen, men vi klarte da i hvert fall å kose oss på dette stedet i anslagsvis to timers tid. Samtalen gikk naturlig nok rundt turplaner og non-league fotball, mens vi inntok både mat og drikke. Før vi brøt opp ville også han ta en nærmere kikk på Heritage Park, så vi gikk igjen den korte turen dit bort så han fikk knipset noen blinkskudd. Nå var det imidlertid blitt såpass mørket at vi ikke lenger så stort gjennom porten, så vi trakk oss tilbake hver til vårt. Det føltes som en bortkastet dag der jeg ble liggende i senga og se på TV. Og sannelig begynte jeg ikke å få antydninger til sår hals også. Herfra kunne det vel kun bli bedre…eller??
Torsdag 02.01.2014: Coleshill Town v Boldmere St. Michaels
For eneste gang på turen hadde jeg base samme sted to dager på rad, og det var derfor ikke behov for å forflytte meg fra Birmingham denne formiddagen. Jeg unnet meg litt ekstra søvn før jeg gikk ut for å innta en sen frokost på en pub. Det våte været gjorde meg bekymret for nok en avlysning, og Alvechurch hadde allerede kvelden før signalisert lite lystige utsikter før dagens baneinspeksjon. Jeg hadde jo også tidligere erfaring med avlysning i Alvechurch, der jeg hadde blitt møtt av et mørklagt Lye Meadow en kveld sent i desember 2011.
Det ble tidlig klart at dagen kunne komme til å by på store utfordringer med å finne en kamp, og jeg slo meg derfor ned på en internettcafe. Dette skulle de kommende par timene være åsted for min stadig økende frustrasjon der kamp etter kamp ble avlyst. Midland Football Alliance var eneste liga i pyramiden med kamper denne dagen, med de ti kampene ble stadig redusert. Alvechurch ble avlyst, og det samme var tilfellet med backup-kampene hos Stourport Swifts og Gornal Athletic. I rask rekkefølge fulgte Heath Hayes, Highgate United, Kirby Muxloe, Westfields og til slutt Continental Star. Jeg sto igjen med Coleshill Town og Heather St. Johns, men det var ikke særlig lystige spådommer som kom fra Coleshill i forkant av baneinspeksjonen. Heather St. Johns på sin side hadde tidlig gitt grønt lys, men ligger så grisgrendt til i Leicestershire at retur til Birmingham etter kamp var umulig. Jeg var i ferd med å gi opp, og i meget dårlig humør gikk jeg tilbake til hotellet. Hadde jeg vært en tegneseriefigur, ville jeg hatt en meget mørk sky over hodet – skjønt, himmelen i seg selv var et eneste stort skylag med regn som fortsatte å velte ned.
Resignert lå jeg på senga og furtet da jeg til min store glede (og overraskelse) fant ut at baneinspeksjonen i Coleshill klokka 16 hadde gitt foreløpig klarsignal for kamp. Jeg kastet meg på toget til Birmingham International og fant frem til bussterminalens holdsplass for buss nummer 777. Jeg betalte £2,50 for en billett til Coleshill og fulgte med på kartet på mobilen mens vi tok oss inn i Warwickshire. Sjåføren foreslo at jeg ble med en holdeplass lenger enn der reiseplanleggeren hadde anbefalt at jeg gikk av, og jeg stolte såpass på hans lokalkunnskap at jeg lot ham slippe meg av utenfor puben George & Dragon – et klokt valg skulle det vise seg. Jeg valgte å ta en pitstop med en pint cider på den koselige puben, der noen få eldre stamkunder satt i samtale mens de halvveis fulgte med på spørreprogrammet Pointless. De undret seg stort over at jeg skulle se Coleshill Town, og stilte seg tvilende til om det i det hele tatt var kamp, men bekreftet ruten jeg hadde sett meg ut – rett ned Packington Lane. Regnet hadde i hvert fall tatt en liten pause, og etter en 10 minutters spasertur langs en relativt mørklagt landevei ankom jeg innkjørselen til Coleshill Towns hjemmebane.
Innkjørselen til Pack Meadow kommer opp bak mål på den nærmeste kortsiden. Den ender utenfor klubbhuset, som befinner seg i hjørnet mellom denne kortsiden og bortre langside. Midt på denne langsiden står en ganske snerten ståtribune som er anleggets største. Det eneste som finnes av andre tribuner er en liten og mer moderne sittetribune med plass til rundt 70 personer, som for noen år siden ble installert for å oppfylle stadionkravene for Midland Alliance. Denne står på motsatt langside, mellom de to klassiske laglederbenkene i mur. På bortre kortside finnes ikke stort, bortsett fra en enorm hekk. Pack Meadow har vært Coleshill Towns hjemmebane siden 1974, og er vel som man ofte kan forvente på dette nivået. Matta bar tydelig preg av det våte været, og det var svært gjørmete på sidelinjene, men det var ikke verre enn at jeg uten større bekymringer ville klarert for kamp. Men nå er jo jeg av den gamle skolen. Jeg fikk til slutt levert fra meg mine £5 for inngang, og sikret meg et kampprogram pålydende £1,50 før jeg inntok klubbhusets bar. Der satt jeg meg ned med en pint mens jeg bladde i programmet.
Coleshill Town har spilt i denne ligaen siden de for første gang rykket opp på dette nivå i 2008. Den gang innhentet de et forsprang på 22 poeng og vant Midland Combination-tittelen på målforskjell foran Highgate United på sesongens siste dag. Ellers er klubben for noen kanskje best kjent for at det var herfra Aston Villa i 1978 hentet klassespissen Gary Shaw som 16-åring, i en tid der storklubbene fortsatt hentet spillere fra andre lokale klubber snarere enn fra andre land og verdensdeler. Shaw var med på Villa-laget som på begynnelsen av 1980-årene vant både ligatittelen og den gjeveste europacupen. Dagens kamp i Midland Allliance var møte mellom nummer fire og fem på tabellen, med gjestende Boldmere St. Michaels på plassen foran vertene. Da skulle man jo tro at hjemmelaget ville kunne ha en sjanse til å forbedre sin beste ligaplassering noensinne – 8. plassen i 2009/10-sesongen. En Coleshill-representant mente også at dette kunne være et mål for sesongen. Hva tittelkampen gjelder, syntes oppfatningen å være at det skal godt gjøres å slå Tividale, som på dette tidspunkt lå fire poeng bak ledende Highgate United, men med hele seks kamper til gode. Det var litt uenighet om hvorvidt toer Quorn kunne utgjøre en reell trussel, mens noen hevdet at Highgate United i hvert fall hadde ressurser til å kunne kjempe i toppen. Deres lønnsutbetaling på £180 i uka til en av spillerne ble ansett som voldsomt, og det setter litt i perspektiv forholdene mellom en liga som Northern League og flere av de andre «mindre» step 5-ligaene.
Kampen svingte tidlig frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier, og borte-keeper James Beeson måtte allerede i kampens første minutt storme ut for å med nød og neppe avverge et skummelt gjennomspill. Ryan Edmunds fikk gjestenes første sjanse da han trakk seg fri og stormet mot mål, men med hjemmekeeper Paul Hathaway på vei ut i full fart ble han presset til å avslutte tidlig før han ble meid ned av Hathaway. Avslutningen gikk over, og dommeren mente tydeligvis at siden avslutningen allerede hadde gått, kunne han ikke blåse for straffe til The Mikes. Det måtte en god redning til fra Beeson for å hindre scoring da Chris Gummery vendte opp og skjøt. Simeon Maye skapte en del hodebry for Coleshill, og både forsvaret og keeper Hathaway måtte flere anledninger i aksjon for å stoppe ham. Det var en jevn kamp, men etter en drøy halvtime var Coleshill i angrep og et innlegg ble klarert ut til en god Dean Rathbone. Han fikk fulltreff fra rett utenfor 16-meteren, og Mikes-keeper Beeson måtte konstatere at ballen gikk inn via tverrliggeren. Kampen fortsatte med en rekke halvsjanser begge veier, og mens Danny Douglas kunne doblet ledelsen med en heading, var gjestenes Kirk Smith nære på med et skudd som gikk like utenfor via en forsvarer. Helt på tampen av omgangen ble Coleshill muligens snytt for straffe da Danny Tymon ble felt, men dommeren vinket spillet videre og blåste kort etter for pause.
Mens jeg ble betjent i baren ble jeg gjenkjent av en person jeg hadde møtt da jeg så Bilston Town v Boldmere St. Michaels i treningskamp i juli. Jeg dro snart kjensel på ham og husket ham som en far som fulgte sin sønns kamper for The Mikes. Den som hadde hatt en slik far.. Han fortalte at han bodde rett i nærheten og at Coleshill Town faktisk var den nærmeste klubben for ham. Der i klubbhuset la jeg også plutselig merke til at det blant de 86 betalende også var en liten gjeng med det som tydeligvis var tyskere, og en av disse inviterte meg til å ta plass ved deres bord. De viste seg være en gjeng groundhoppere, og en av de ivrigste – identisk med personen bak nicket Jens på Kempster-forumet – fortalte at han nå hadde besøkt rundt 500 stadioner i England. Han spurte og gravde om forskjellige stadioner også i Norge, der han også hadde besøkt et imponerende antall anlegg. Han hadde også med dama si, og bekreftet at han ganske riktig var en av de som også hadde vært til stede på Hadleigh United v Brantham Athletic en snau uke tidligere. Han fortalte at han i likhet med meg nå foretrekker non-league, i motsetning til mange av de andre tyskerne som hadde vært der i Hadleigh.
Andre omgang startet roligere, og Boldmere hadde mye ball uten å skape stort. Hjemmelaget hadde god kontroll på gjestene, og skuddmuligheter for Ross Clarke og William Calkeld ble blokkert. Danny Tymon startet en Coleshill-kontring som endte med at Matt Brown traff tverrliggeren fra drøye 16 meter. Gjestenes beste mulighet kom da Ricky Baker med et kvarter igjen ble spilt gjennom, men en litt dårlig touch gjorde at keeper Hathaway rakk å stupe frem og gripe ballen rett foran føttene på Baker. Boldmere presset på i denne perioden, men etter 82 minutter følte nok de fleste at det var game over da hjemmelaget etter flott pasningsspill doblet ledelsen med et skudd fra Danny Tymon. Og med kun et par minutter igjen måtte Beeson gi retur på en heading fra Matt Brown, og Ryan Nash kunne sette inn 3-0. Et noe flatterende resultat, men alt i alt en ikke ufortjent fortjent seier, da Coleshill var langt skarpere fremover.
Tilbake i klubbhuset sørget Boldmere-faren for å introdusere meg for en rekke personer i de to klubbenes apparat, og hjemme-formannen beklaget at de i øyeblikket ikke hadde noen pins, men lovet å sende meg en gratis når ordren ble levert. Snart kom også spillerne ut, og Boldmere-sønnen uttrykte skuffelse over å ha vært ubenyttet innbytter. Jeg ble invitert til å forsyne meg av maten som ble satt frem, og da jeg ikke hadde spist siden frokost lot jeg meg ikke be to ganger. Det var flere personer til stede i Birmingham City-effekter, og en av disse viste interesse for min hobby. Imidlertid forsto jeg snart at vi ikke var helt på bølgelengde da han trakk frem Coventry Citys nå fraflyttede Ricoh Arena som eksempel på et flott stadion. Blant hjemmefolket penset samtalen stadig inn på FA Vase, der de 18. januar skal nordøstover for å møte selveste Dunston UTS i denne turneringens fjerde ordinære runde. De gledet seg stort til dette, og hadde planlagt en heftig langhelg i Newcastle med buss opp på fredag og retur på søndag. De innså imidlertid at sjansene for avansement var minimale og at de på ingen måte kan konkurrere med klubbene i Northern League, til tross for at de er på samme nivå i pyramiden. Jeg ble invitert til å bli med til Newcastle, men måtte høflig avslå da jeg på dette tidspunkt ville være tilbake i Norge.
Direktebussene tilbake til Birmingham International hadde sluttet å gå, så i stedet for å surre med bussbytter tenkte jeg å ta en taxi til Birmingham International eller Coleshill Parkway, for der å hoppe på toget inn til sentrale Birmingham. Som sagt så gjort, og i 22.45-tiden takket jeg for meg og steg inn i drosjebilen som var tilkalt. Rundt £6-7 fattigere kunne jeg snart takke for skyss og sette meg på toget til Englands nest største by, og snart lå jeg igjen under dyna og håpet at morgendagen endelig ville by på en dag uten avlysninger. Det var da i hvert fall lov å håpe..
English ground # 134: Coleshill Town v Boldmere St Michaels 3-0 (1-0) Midland Football Alliance Pack Meadow, 2 January 2014 1-0 Dean Rathbone (33) 2-0 Danny Tymon (82) 3-0 Ryan Nash (88) Att: 86 Admission: £5 Programme: £1
Da jeg våknet av alarmen var jeg glad jeg hadde vært fornuftig nok til å begrense utskeielsene noe ved nyttårsfeiringen kvelden før. Og da jeg fikk min bestilte wake up call hadde jeg vært våken i et kvarters tid og var allerede ferdig dusjet. George Hotel bød på frokostbuffet, og jeg kastet innpå en selvkomponert full english før jeg vendte nesa mot Reading stasjon. Snart la jeg Reading bak meg, og allerede kvart over elleve ankom jeg Birmingham New Street. Igjen oppsøkte jeg Britannia Hotel, som skulle bli min base de kommende to nettene, og fikk der slengt fra meg bagasjen. Nå var det snart på tide å sette kursen mot dagens kamp.
Bortsett fra noen kortere skurer fikk jeg nå for første gang på turen merke syndefloden som den siste tiden hadde herjet Storbritannia. Himmelen åpnet seg, og en voldsom vind førte til at enorme mengder vann kom nærmest sidelengs. Men selv om en lite lystig værmelding hadde gjort meg skeptisk, var Halesowen Town optimistiske med tanke på at deres kamp mot Chasetown skulle kunne gå av stabelen. Ingen svarte på klubbens telefon, men jeg fikk tak i deres club secretary som kunne fortelle at han ikke hadde hørt noe som skulle tilsi avlysning. Den skrøpelige paraplyen jeg hadde med gjorde nytten i nøyaktig 1,88 sekunder før den rett og slett brakk i vinden. Den endte sitt liv i en søppelkasse på New Street, mens jeg gikk for å finne buss nummer 9 fra nærliggende Colmore Row.
Mens jeg sto der og ventet på bussen, gjorde jeg heldigvis en siste sjekk på nettet. Og sannelig kom det ikke i det øyeblikk en Twitter-oppdatering fra Halesowen Town om at de hadde måttet gi tapt og at kampen dessverre var avlyst. Nå raste tankene rundt i hodet mitt. Klok av skade lager jeg nå ofte en liste over alternative kamper, men den hadde jeg prestert å glemme å printe ut før avreise. Jeg husket imidlertid at Matlock Town hadde vært et av alternativene, i tillegg til å være en destinasjon som har stått på min ønskeliste en stund. En rask sjekk fortalte at de allerede hadde klarert banen for kamp, og jeg fant ut at det lot seg gjøre å ta seg dit tidsnok med tog. Hadde jeg funnet ut om Halesowen Towns avlysning 5 minutter før ville jeg muligens ha rukket 12.03-toget fra Birmingham, men måtte nå vente på 13.03-toget. Det medførte ankomst i Matlock kun 35 minutter før kampstart, men jeg bestemte meg for at det nå ville bli dagens reisemål.
Etter et kjapt togbytte i Derby, befant jeg meg snart på lokaltoget med Matlock som endestasjon. Utålmodig hoppet jeg omsider av i den idylliske Derbyshire-byen og travet av gårde de få hundre meterne til Matlock Towns stadion, Causeway Lane. Jeg forsto raskt de som påstår av den ligger i idylliske omgivelser her i utkanten av Peak District. Med en halvtime til avspark kunne jeg betale mine £9 for inngang og snappe til meg et kampprogram pålydende £2. En kjent skikkelse fra noen av non league- og groundhopper-gruppene på nettet er Matlocks speaker John Lawton (alias Pieman), men da jeg på vei fra Birmingham hadde varslet min ankomst, beklaget han at han dessverre ikke ville være til stede i dag. Han ønsket meg derimot et trivelig opphold.
Og akkurat det er det ikke vanskelig å ha på flotte Causeway Lane. Dette har vært klubbens hjem siden 1895, og tross en ørliten oppgradering de siste årene tar den seg svært godt ut. Man kommer inn i et av hjørnene, og ser øyeblikkelig Town Ends ståtribune bak det nærmeste målet. På nærmeste langside er Cyril Harrison Stand oppkalt etter en tidligere formann, og byr på både sitteplasser og ståplasser. Jeg forsto det slik at denne for få år siden var gjenstand for planer som innebar at den skulle erstattes med en ny tribune. Men såvidt jeg kan se er det den samme tribunen som har fått et nytt strøk maling og blitt pusset litt på. På motsatt langside har derimot den gamle hovedtribunen med treseter blitt erstattet av en mer moderne tribune. Det samme er tilfellet med det slitne gamle klubbhuset i tre som sto ved siden av. Her har man nå et moderne klubbhus i mur. På bortre kortside er det intet av fasiliteter; kun et lite tregjerde som skiller anlegget fra cricketbanen. Bak dette kan man skue opp på Riber Castle, som fra toppen av åssiden gjør sitt for å skape en idyllisk ramme.
Til tross for sen ankomst til meg å være ble det etter en svipptur innom den lille klubbsjappa tid til en halv pint i klubbhusets bar mens jeg bladde kjapt i programmet. Det var duket for kamp i NPL Premier Division, og mens hjemmelaget sto med kun en seier på de ni siste i ligaen, var gjestende Worksop Town ubeseiret på 12 ligakamper. Tigrene fra Nottinghamshire hadde med det blandet seg inn i den absolutte tittelkampen, til manges store overraskelse. For egen del var jeg ikke like overrasket, da jeg allerede i sommer utropte de som en mulig dark horse. Men mens jeg så for meg at de ville kjempe om en plass i playoff, er nok tittelkamp noe mer enn også jeg forventet.
Worksop sto med målforskjellen 80-57 på 26 ligakamper, og jeg forventet en ny målrik affære. Det var imidlertid en skuffelse å finne ut at Worksops storscorer Leon Mettam var uten med en ankelskade han hadde pådratt seg da Skelmersdale United ble beseiret få dager tidligere. Mettam er divisjonens suverene toppscorer, og jeg hadde sett frem til å ta en kikk på mannen som allerede før utgangen av 2013 sto med vanvittig imponerende 31 mål så langt denne sesongen. Den lange spissen Tom Denton var i hans fravær gitt kapteinsbindet av manager Mark Shaw, som på sin side har en fortid som midtbanespiller i nettopp Matlock Town. Vertene på sin side hadde spissen Lewis McMahon tilbake i laget etter et låneopphold hos Gainsborough Trinity, der han fra midtbaneposisjon hadde scoret fem mål på fire kamper.
På et tydelig vanskelig underlag (banen måtte gjennom to baneinspeksjoner) var det nettopp McMahon som var først frempå. Worksop-keeper Jonathan Stewart måtte gi retur på hans skudd, men fikk stupt frem og avverget foran føttene på McMahons spisspartner Daryl Thomas. Kort etter lobbet McMahon over Stewart, men Alex Pursehouse kom seg tilbake tidsnok til å få klarert nesten på streken. McMahon var involvert i mye av det som skjedde, og etter et snaut kvarter headet han like utenfor etter at David Haggerty hadde headet et frispark tilbake til ham. Worksops første sjanse kom like etter, da Conor Higginson sendte et frispark like over målet til hjemme-keeper – og tidligere Worksop-spiller – Jon Kennedy.
Det begynte å bli noe ampert, og dommeren begynte snart å dele ut gule kort fra kortstokken etter et par heftige taklinger og påfølgende knuffing. Et frispark ble løftet inn i feltet, og Cecil Nyoni headet inn en fortjent ledelse for hjemmelaget idet vi nærmet oss halvspilt omgang. Gjestenes venstreback Phil Roe har også han en fortid i Matlock, og han var til tider et uromoment med sine offensive raid. Det siste kvarteret før pause var en god periode for Worksop, men et skudd fra Alex Pursehouse ble slått utenfor av keeper Kennedy, og på den påfølgende corneren ble Chris Salts heading reddet på streken av James Ashmore. Dermed gikk hjemmelaget i garderoben med ledelse 1-0.
Gyllen nektar ble inntatt i pausen mens jeg samtalte kort med noen av supporterne. Et par representanter for hjemmefansen mente de ikke hadde spilt spesielt dårlig i det siste, men at de hadde hatt en del marginer mot seg. De håpet nå å sikre seg en etterlengtet trepoenger og snu en litt dårlig trend. Et par bortesupportere sa seg ikke overraskende meget tilfreds med sesongen så langt, og ga inntrykk av at de på forhånd ville være storfornøyd med en plass i playoff. De sa seg ellers enig i min iakttakelse om at de nok savnet Leon Mettam. Jeg forsvant ut i Derbyshire-regnet og gikk til innkjøp av en porsjon pie & mash før jeg tok oppstilling på Town End.
Worksop-keeper Stewart hadde måttet kaste inn håndkleet i pausen og ble erstattet med Ben Gathercole. Han måtte nesten plukke ballen ut av nettet tidlig i andre omgang, men skuddet fra Joe Leesley strøk utsiden av stolpen. Etter en times spill burde Matlock doblet ledelsen da Liam Needham la an til skudd, men sleivsparket. Ballen landet imidlertid hos lagkamerat David Haggerty som plutselig var alene med keeper, men innbytter Gathercole leverte en flott parade på forsvarerens avslutning.
Haggerty viste deretter solid forsvarsspill da Worksop begynte å yppe seg. Matlock-forsvaret og Haggerty spesielt hadde stort sett full kontroll på den storvokste spissen Tom Denton – akkurat slik manager Mark Atkins hadde planlagt det. Og selv om Worksop begynte å presse på for utligning, skapte de relativt lite. Jack Muldoons frispark gikk like over, mens backen Roe avsluttet utenfor. Og da The Gladiators red av stormen i form av et par påfølgende cornere på overtid, blåste dommeren av til stor jubel fra hjemmefolket blant de 351 fremmøtte. Og Matlock ble med det faktisk det første laget til å holde nullen mot Worksop i ligaen denne sesongen.
Inne i klubbhusets bar var det trivelig, og etter en prat med noen personer fra Matlock-apparatet var jeg interessert i å høre med gjestenes ledelse hva som nå skjer i Worksop. Det er jo som noen vil vite snakk om at klubben Worksop Parramore (tidligere Sheffield Parramore, som flyttet til Worksop og byttet til dagens navn) – som står som eier av Worksop Towns Sandy Lane – etter sesongen vil slå seg sammen med Northern Counties East League-klubben Handsworth og flytte tilbake til Sheffield-området. Det åpenbare spørsmålet er jo da hva som vil skje med Sandy Lane, og om Worksop Town igjen må ut i en eksiltilværelse. De har jo tidligere erfaring med dette, med banedeling hos både Gainsborough Trinity, Hucknall Town, Ilkeston Town og Retford United. Dette kunne de ikke svare på, men de antydet at de ikke ville være i stand til å kjøpe ut Parramore-eier Pete Whitehead.
Jeg ønsket lykke til og forsynte meg fra koldtbordet med smørbrød og annet godt etter oppfordring fra en Matlock-representant. Jeg så ingen grunn til å stresse av gårde for å rekke 17.37-toget tilbake til Derby, og koste meg med påfyll i glasset og ytterligere lesing i dagens program mens jeg ventet på avgangen en time senere. Jeg kom også i prat med en Matlock-representant som skulle med samme toget, og vi tok følge ned til stasjonen. Han skulle med toget helt til Derby da han bodde i Ilkeston, og mens vi pratet på toget ga han meg en kopi av hans offisielle kamprapport.
Jeg takket for hyggelig reisefølge og ønsket lykke til før jeg etter en røykepause hoppet på toget videre ned til Birmingham. Der fikk jeg omsider sjekket inn en gang etter klokka åtte. Etter en liten svipptur ut for å få litt kveldsmat, fant jeg snart senga etter nok en lang – men meget trivelig – dag.
English ground # 133: Matlock Town v Worksop Town 1-0 (1-0) Northern Premier League Premier Division Causeway Lane, 1 January 2014 1-0 Cecil Nyoni (22) Att: 351 Admission: £9 Programme: £2
Tirsdag 31.12.2013: Nyttårsfeiring i Reading Det var nyttårsaften, og jeg hadde tenkt meg ned til Reading. Uten noen kamper på menyen denne dagen, var jeg lenge usikker på hvor jeg ville befinne meg, men bestemte meg til slutt for å feire i kjente omgivelser i Reading. Jeg kjøpte med meg en frokost i form av smørbrød fra et supermarked på vei ned til Manchester Piccadilly, og satt meg på toget sørover til Reading. Vel fremme kunne jeg slå ihjel litt tid ved å fikse noen nødvendige ærend på en internettcafe, før jeg spaserte gjennom sentrum for å sjekke inn på Comfort Hotel. Der ble jeg møtt av et skilt som henviste gjester til George Hotel rett rundt hjørnet. Der fikk jeg omtider sjekket inn i det stilige gamle bindingsverks-hotellet før jeg inntok en pubmiddag på Monks Retreat.
Turen gikk tilbake til hotellet hvor jeg fikk tatt en dusj og hvilt ut litt før jeg tok kontakt med et par av Reading-gutta. Planen var ikke uventet å samles på utestedet Cape sentralt beliggende på Friar Street. Siden mitt siste besøk hadde stedet dog skiftet navn til Wild Lime. De fleste av gutta hadde ingen planer om å komme ut da de valgte spare seg til dagen etter, da Nottingham Forest skulle komme på besøk til Reading. Men da jeg ankom i 18-tiden var i hvert fall rundt 15 av gutta til stede. I den kommende timen steg dette jevnt og trutt, og til slutt var vi vel en gjeng på 25-30 personer i lystig lag.
Det var et hyggelig gjensyn med flere gamle kompiser, og flere viste stor interesse for min rundtur og spurte og gravde om hvor jeg skulle. 2013 ble til 2014, og da klokka passerte ett beveget gruppa seg etter hvert over til et annet utested. Dette var en fin anledning for meg til å takke for hyggelig samvær og ta kvelden, da fornuften seiret. Jeg hadde tross alt en relativt tidlig start med togtur opp til Birmingham dagen etter.
Mandag 30.12.2013: Atherton Collieries v Bacup & Rossendale Borough
Jeg hadde allerede kvelden før funnet ut at Saltash United v Plymouth Parkway var avlyst, og bestemte meg derfor for å droppe den nesten 7 timer lange togturen fra Carlisle ned til Plymouth. Dermed slapp jeg å stresse av gårde med 07.02- eller 08.06-toget, men sto likevel nokså tidlig opp for å sjekke opp litt rundt alternativene. Winchester City v Romsey Town sto på Wessex League-menyen nede i Hampshire, men med været der nede den siste tiden var jeg meget usikker da deres håp om kamp var bygget på forhåpninger om tørt vær i løpet av dagen. Etter å ha fått i meg en frokost fant jeg ut at Atherton Collieries uttrykte berettiget håp om at deres kamp ville kunne spilles, og jeg bestemte meg for å booke et hotell i Manchester.
Jeg skulle kanskje beveget meg ned til Carlisle stasjon litt tidligere, for det ble plutselig voldsomme forsinkelser skapt av toget jeg hadde blinket meg ut. Det hadde rett og slett fått slått løs et panel i Lockerbie-området, og etter å ha utført midlertidige reparasjoner på stedet hadde det sneglet seg ned til Carlisle, der de ble møtt av kyndige mekanikere. Da vi endelig fikk boardet måtte vi nå vente mens det ble ordentlig reparert på Carlisle stasjon, men heldigvis hadde jeg husket å plukke opp et eksemplar av Non-League Paper på vei fra hotellet. Omsider beveget vi oss sydover, over en time forsinket, og som følge av tidligere kanselleringer var det et fullpakket tog som også la inn et par ekstra stopp. Etter et togbytte i Preston kunne jeg hoppe av på Manchester Piccadilly stasjon rundt tre og en halv time etter at jeg ankom Carlisle stasjon.
Merchants Hotel er ikke noe Ritz, men for £22,50 kan man ikke klage. Jeg hadde to ganger tidligere overnattet der, og visste også derfor hva jeg fikk. Med innsjekkingen unnagjort gikk jeg for å innta litt fast føde på en pub ved Piccadilly. Mens jeg sto der og ventet på å få bestille dro jeg plutselig kjensel på to personer som kom inn. Da jeg i oktober 2012 så Scarborough Athletic spille «hjemmekamp» i Bridlington, hadde jeg losji på lojalist-puben Golden Last i Scarborough. Den skotske innehaveren Ian og hans norske kone Liv var nå i Manchester da de skulle fly til Benidorm, der de har en søster-pub. Small world!
Etter et hyggelig gjensyn takket jeg for meg etter en drøy time, ønsket god tur til Benidorm, og strøk på dør for å ta toget til Atherton. En telefon til klubben bekreftet at kampen ville bli spilt, selv om vedkommende hevdet at matta var i en slik forstand at de egentlig kanskje burde avlyst. Men flere groundhoppere hadde meldt sin ankomst, og personen i andre enden fortalte at han var i ferd med å trykke opp dagens kampprogram. Etter et kjapt togbytte på Salford Crescent ankom jeg snart den gamle gruvebyen beliggende mellom Manchester, Wigan og Bolton. Etter en spasertur langs Bolton Road og Old Bolton Road kunne jeg dreie til venstre og finne Alder Streets inngangsparti ut mot gaten med samme navn. Det var foreløpig ingen som betjente telleapparatene, så jeg ble stående å slå av en prat med en annen tidlig ankommet mens jeg skuet utover anlegget.
Det er et nokså slitent anlegg som likevel har en viss sjarm. Man kommer inn i et av hjørnene, og på den nærmeste langsiden står en sittetribune som tydelig er bygget på en gammel ståtribune. Ved siden av denne sto tidligere en enda eldre og litt mindre tribune som nå er borte. På motsatt langside finner man klubbhuset, og bortenfor dette er det både sitteplasser og ståplasser under tak. Ellers er det ståplasser under åpen himmel. Bak målet på nærmeste kortside står et bygg som huser garderober; bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter på kortsidene. En person kom for å betjene telleapparatene, og jeg fikk avlevert mine £5 i inngangspenger. Jeg byttet bort ytterligere £1 for et program og oppsøkte klubbhusets bar. Med en pint cider i hånden satt jeg meg ned for å bla litt i programmet.
Dagens gjester var Bacup & Rossendale Borough fra North West Counties League Premier Division – nivået over vertskapet. Men de to kan fort komme til å bytte divisjon etter sesongen, da gjestene kjemper i bunnen mens Colls kjemper om opprykk fra ligaens Division One. Denne kampen i andre runde av NWCLs ligacup skulle vært spilt i slutten av oktober, men den gang hadde kampen blitt stoppet av dommeren (på stillingen 2-1 til Colls) da det brøt ut slagsmål mellom spillerne på vei inn til garderoben i pausen. Hjemmelaget hadde hatt en uheldig formutvikling de siste kampene, og håpet at en seier her ville kunne være med å snu tingene igjen. Siden nedrykket i 2009 har de jo vært fast innslag i øvre sjikt av tabellen, men hittil uten å sikre seg retur til ligaens Premier Division. Hva Bacup & Rossendale Borough angår er de identisk med klubben som inntil i fjor lød navnet Bacup Borough, og geografisk hører de hjemme helt øst i Lancashire nær grensen til West Yorkshire – eller i området mellom Rochdale og Burnley om man vil. Ligaen hadde krevd at lagene kun stilte med spillere som var spilleberettiget til det opprinnelige oppgjøret drøye to måneder tidligere, noe som skapte visse utfordringer for de to lags managere.
Gjestene startet med å angripe i «oppoverbakke» på den skrånende og tunge matta, og holdt på å ta ledelsen da en blanding av skudd og innlegg fra Adrian Bellamy holdt på å snike seg inn i bortre hjørne. Men etter 4 minutter tok hjemmelaget ledelsen da en Bacup-forsvarer solgte seg og Josh Peet kunne skyte sikkert i mål fra rett utenfor 16-meteren. Få minutter senere ble Jake Patton spilt gjennom, men en flott redning av Bacup-keeper Jon Ogden hindret dobling av ledelsen. Gjestene kunne utlignet da kaptein Daniel Cocks lobbet over Colls-keeper Matthew Ince, men Kieran Halliwell sto på streken og fikk ryddet unna. Et sleivete utspark fra Bacup-keeperen sørget deretter for at ballen havnet hos Jake Patton. Ogden kom farende ut for å rydde opp, men skle slik at Patton enkelt kunne runde ham og sette inn 2-0 idet 20 minutter ble passert. Gjestene presset en periode på, men skapte ikke all verden, og keeper Ince ryddet opp i det som kom. I stedet ble vertene tildelt straffespark for det dommeren mente var en viljehands i forbindelse med et frispark som ble stoppet av en spiller i muren. Med seks minutter til pause sendte Daryl Patton straffesparket i mål, og lagene tok pause på stillingen 3-0.
Jeg hadde sett deler av første omgang sammen med en lokal skikkelse, og han sa seg enig i at Colls-spillerne fra siden gikk litt i ett med dommeren. Slik sett lurte jeg flere ganger på hvorfor «Colls-spilleren» ikke skjøt eller tok ballen, for deretter å innse et millisekund senere at det faktisk var dommeren. Han fortalte at noen hadde nevnt muligheten for å få inn litt rødfarge i drakten, men at motstanden mot noe som helst rødt var stor i en Bolton Wanderers-bastion som Atherton, der hatet til Manchester United er intenst. I klubbhuset var det for øvrig en stor samling av Bolton-relatert memorabilia og bilder av Nat Lofthouse og andre gamle helter. En supporter jeg snakket med over en pause-pint uttrykte håp om at dette kan være sesongen da Colls rykker opp. Hardest konkurranse virker de få av Nelson, 1874 Northwich, og Formby. Sistnevnte var divisjonsvinner forrige sesong, men mistet opprykket da banen ikke oppfylte kravene. De banedeler nå med Burscough, men har allerede tapt nesten like mange poeng som gjennom hele den imponerende fjorårssesongen. Det forklarte vedkommende med at de har mistet noen spillere – ikke minst spissen Jason Carey, som forrige sesong scoret 49 mål. Dagens trekning av the 50/50 draw var det undertegnede som fikk æren av å utføre, uten av jeg klarte å trekke ut mitt eget nummer – men det ville kanskje uansett vært i overkant ufint. Det var nå tomt for paier, men jeg bestilte en hot dog av en hyggelig dame, før jeg i kulden tok på meg elgskinnshanskene og gjorde klar til andre omgang.
Bacup gjorde to bytter i pausen, men Jake Patton hadde snart en mulighet til å øke ytterligere. Gjestene hadde deretter en god periode, men igjen uten å komme til de største farlighetene. Nærmest kom de da Lee Oldham manglet en centimeter på å treffe et innlegg, og hans påfølgende cross holdt på å settes i eget mål av en Colls-forsvarer. I stedet ble de straffet på motsatt banehalvdel. Josh Peet skjøt like utenfor etter halvspilt omgang, men med 73 minutter spilt scoret han sitt andre etter å ha vendt opp i feltet og avsluttet nede i hjørnet. 4-0 og game over. Resignerte Bacup-spillere kunne kun konstatere at innbytteren med det passende navnet Paul Atherton enkelt kunne styre inn 5-0 med snaue ti minutter igjen av ordinær tid. Og fem minutter senere kunne 76 fremmøtte (og to hunder) se samme mann sende av gårde et prosjektil fra bortimot 30 meter. Ballen suste inn oppe i krysset uten at keeper Ogden var å bebreide. Med en imponerende seier over motstand fra nivået over hadde Colls sikret seg retten til å møte Rochdale Town borte i neste runde, mens Bacup & Rossendale Borough nå kan konsentrere seg om ligaspill.
Tilbake i klubbhuset kom jeg i snakk med club secretary Emil Anderson, som viste seg å være vedkommende jeg hadde vært i kontakt med på telefon og Twitter. Han fisket frem en pin til min samling, før han forsvant for å finne frem en kopi av programmet fra den opprinnelige kampen i oktober som han forærte meg. Det ble plutselig masse oppstyr der, og han ville ha meg til å posere for bilde med deres klubbskjerf – noe jeg selvsagt sa meg villig til. Uwdi Krugg, mannen bak den glimrende bloggen ‘Where’s the Tea Hut‘ hadde via Twitter varslet sin tilstedeværelse, men han så jeg aldri noe til, selv om jeg i ettertid fant ut at han hadde vært der. I 22.30-tiden ønsket jeg Emil og Colls-folket lykke til, takket for meg, og peset av gårde for å rekke 22.45-toget tilbake til Manchester. Forrige sesong hadde jeg en trivelig visitt i Atherton da jeg så det såkalte «Flat cap derby» mellom de to Atherton-klubbene – den gang på Laburnum Rovers’ Crilly Park. Jeg hadde det ikke mindre trivelig denne gang. Herlig!
English ground # 132: Atherton Collieries v Bacup & Rossendale Borough 6-0 (3-0) North West Counties League Challenge Cup, 2nd Round Alder Street, 30 December 2013 1-0 Josh Peet (4) 2-0 Jake Patton (21) 3-0 Daryl Patton (pen, 39) 4-0 Josh Peet (73) 5-0 Paul Atherton (81) 6-0 Paul Atherton (87) Att: 76 Admission: £5 Programme: £1
Etter en god natts søvn gikk de få minuttene ned til Birmingham New Street stasjon, hvor jeg rasket med meg en sandwich og hoppet på 09.20-toget til Glasgow. Turen gikk nordvestover, og rett før klokka slo 12 spaserte jeg ut av Carlisle stasjon. Jeg gikk den korte veien bortover Botchergate til Ibis Hotel, men til tross for at mine papirer sa innsjekking fra klokka 12.00, hevdet kvinnemennesket bak disken hardnakket at jeg måtte komme tilbake etter 12.30. Da jeg ikke hadde spist stort siden jeg forlot Birmingham, satt jeg igjen bagasjen og strenet over veien til puben Woodrow Wilson for å innta en all day brunch mens jeg ventet på å kunne sjekke inn.
Da det var unnagjort gikk jeg de ti minuttene opp til Brunton Park for å ta en kikk på noe så sjeldent som et Football League stadion som fremdeles fristet til besøk. Utenfor på Warwick Road står statuen av Hugh McIlmoyle, en skotte som spilte tre perioder i Carlisle United i 1960- og 1970-årene. Her vokter han inngangen til klubbsjappa, der jeg stakk hodet innom før jeg tok en kikk på Main Stands eksteriør. Jeg sikret meg billett til Warwick Road End, og stakk deretter over på puben The Beehive for en pre-match pint.
Der var det allerede fullpakket halvannen time før avspark, og det var ikke en eneste sitteplass å oppdrive. Jeg var tydeligvis ikke eneste nordmann til stede, da jeg observerte en gruppe på 2-3 personer hvorav en var ikledd en jakke fra Nordland fotballkrets. Jeg slo i stedet av en prat med et par hjemmesupportere ved siden av meg. De håpet å kunne holde god avstand til nedrykksstriden, men snakket minst like mye om den kommende FA Cup-kampen i Sunderland som dagens kamp mot Peterborough United. Jeg ønsket de lykke til i begge kamper, tømte mitt andre glass, og gikk tilbake til Brunton Park med en drøy halvtime til kampstart.
Jeg gikk gjennom telleapparatene og inn på Warwick Road End. Idet jeg kom opp inn på selve tribunen likte jeg den umiddelbart. En herlig klassisk ståtribune med et karakteristisk tak. Til venstre for meg tok også Main Stand seg meget godt ut med sitteplasser under tak øverst, og paddock med ståtribuner i front. Disse to tribunene er sammen hovedgrunnen til at jeg vil karakterisere Brunton Park som det i øyeblikket (2013/14-sesongen) kanskje flotteste stadion i Football League.
På bortre kortside er Petterill Stand en liten ståtribune under åpen himmel. Den blir som oftest kun brukt for større kamper, og det ble denne gang kun benyttet til å henge opp supporterflagg. Bortesupporterne fikk i stedet plass på den bortre delen av East Stand, som er anleggets nyeste. Denne er noe spesiell i den forstand at den ene enden starter bak dødlinja ved Petterill End, mens den ikke strekker seg hele veien til dødlinja ved Warwick Road End. Dette stammer fra perioden da Michael Knighton satt som eier, og har bakgrunn i at da den sto ferdig i 1996 var planen å flytte matta noen meter nordover. Dette skulle gjøres for å gi plass til en ny tribune som skulle erstatte Warwick Road End, men heldigvis ble ikke det sistnevnte prosjektet noe av.
Jeg tenkte å ta meg over på Main Stand for å knipse noen blinkskudd av Warwick Road End, men porten mellom de to ble voktet av en vakt som mente han ikke kunne slippe folk gjennom ennå. Mitt skryt av anlegget var imidlertid starten på en samtale der han fortalte at han tidligere hadde hatt denne jobben på Middlesbroughs gamle Ayresome Park, som han også hadde mye fint å si om. Det samme var ikke tilfellet med det nye Riverside. Videre kunne han fortelle at han ved et par anledninger hadde vært for å se byens Northern League-klubb Celtic Nation denne sesongen, og han uttrykte begeistring over at de ved en bortetur hadde delt buss med spillerne, og at manager Willie McStay hadde takket hver enkelt for fremmøtet. Han kunne også berette at selveste Sir Alex Ferguson i dag var på plass i dag for å se sønnen Darren lede sitt Peterborough United, og med de ordene tok jeg oppstilling oppe på Warwick Road End.
Kampen startet i høyt tempo, og den første sjansen gikk til hjemmelaget. Tom Lawrence er hentet på lån fra Manchester United, og etter 13 minutter var han nære på å sende Carlisle i føringen etter et flott raid inn i feltet. Hans avslutning så ut til å gå i mål, men Posh-keeper Bobby Olejnik leverte en klasseredning. Lawrence var i det hele tatt involvert i mye av det vertskapet skapte av farligheter fremover. Få minutter senere var han frempå igjen, men Olejnik fikk slått til corner. På motsatt side ble et frispark fra Lee Tomlin stusset videre av Shaun Brisley, men Britt Assombalonga fikk ikke rent treff med sin stupheading. Brisley var en offensiv trussel på dødballer, og headet like utenfor etter en snau halvtime. Det utviklet seg snart til å bli en heftig batalje med flere herlige susende taklinger, og et par gule kort ble snart delt ut da det begynte å bli ampert. Lawrence var igjen på farten, men på overtid avsluttet han over, og lagene gikk i garderoben på stillingen 0-0.
Den tidligere nevnte vakten hadde av en eller annen grunn åpnet porten mot slutten av første omgang, og jeg strenet raskt over på Main Stand for å ta noen bilder av herligheten Warwick Road End herfra. Deretter kunne samme vakt fortelle meg at man kunne røyke oppe i hjørnet der jeg hadde kommet inn. Der var en av portene åpnet ut mot veien utenfor slik at man kunne stikke hodet utenfor og ta seg en blås i et avsperret område. Med det unnagjort gikk jeg for å tømme blæra på et herlig klassisk toalett med en renne i betonggulvet og kun hønsenetting over hodet.
Jeg tok igjen plass på «The Warwick» med en Bovril som jeg satt til kjøling. Den var fortsatt gloheit da gjestenes lånespiller fra QPR, Hogan Ephraim, etter 52 minutter fikk direkte rødt kort for en takling på Mark Noble. Sistnevnte skjøt kort etter rett på keeper Olejnik fra god posisjon, før Danny Swanson skjøt like utenfor for Posh. Det føltes som om Carlisle hadde et grep om kampen. Men det var Peterborough som tok ledelsen etter en times spill. De tilreisende ble tildelt et frispark på rundt 20 meter, og Lee Tomlin sendte ballen i nydelig bue over muren og inn via undersiden av tverrliggeren, uten at hjemme-keeper Ben Amos kunne gjøre stort. 0-1!
Carlisle hang imidlertid ikke med hodet, og presset kraftig etter dette. 72 minutter var spilt da Tom Lawrence trakk seg fri på kanten og sendte en presis pasning inn i feltet, der hjemmelagets toppscorer David Amoo fikk tid til å ta en touch før han sendte ballen i mål. Og The Cumbrians var ikke fornøyd med det, for rett fra avspark vant Matt Robson ballen og stormet oppover. Hans innlegg kunne enkelt sklis i mål av Amoo, og med hans tiende mål for sesongen hadde Carlisle i løpet av et drøyt minutt snudd kampen til 2-1.
Et voldsomt skudd forandret deretter retning i James Berrett og holdt på å seile inn i Carlisle-målet, og etter 86 minutter ble det virkelig drama på Brunton Park. Dommeren pekte på straffemerket etter at vertenes Courtney Meppen-Walter hadde forbrutt seg i feltet, og den normalt sikre Grant McCann fikk oppgaven med å utligne. Imidlertid fikk hjemme-keeper Amos på imponerende vis fingertuppene på ballen, og det var nok til at ballen smalt i stolpen og ut i feltet, der Carlisle-bein klarerte frenetisk. Vertene kunne økt ledelsen ved Tom Lawrence, men da hans gode skudd ble reddet, så 3 904 tilskuere at dommeren blåste av med 2-1 som sluttresultat. Jubelen sto i taket, bortsett fra hos de 288 tilreisende.
Snart travet jeg bort til The Beehive for en post-match pint, og her var det om mulig enda mer sild i tønne enn før kamp. Et par Posh-fans konstaterte slukøret at kamp om direkte opprykk nå er redusert til håp om playoff. Jeg kom i prat med en liten gjeng Carlisle-fans som naturlig nok var svært fornøyd med resultatet, men mens en sidemann begynte snakke om playoff, avfeide de andre kontant at dette var realistisk. Forfriskende nok hevdet de at de heller ikke var særlig lystne på opprykk da det sannsynligvis ville bety snarlig farvel med de herlige ståtribunene man fortsatt har på Brunton Park.
Dette penset samtalen inn på klubbens stadionplaner, der planene om nytt 12 000-seters stadion i Kingmoor Park-området nå virker forkastet. De skal dog visstnok snuse på andre tomter i området, men mine samtalepartnere var skeptiske til om det vil realiseres med det første. Jeg håper i hvert fall som de at så ikke vil skje, for Brunton Park er en sjelden perle i Football League. Jeg ønsket omsider lykke til mot Sunderland og resten av sesongen, og beveget meg ned Aglionby Road til Botchergate, der jeg hadde planer om å sjekke ut puben Caledonian Inn. Som tidligere på dagen var den imidlertid stengt, og muligens nedlagt, så jeg inntok i stedet en middag på Woodrow Wilson før jeg dannet trakk meg tilbake til hotellsenga.
Mens jeg lå der og ventet på at The Football League Show skulle starte, sjekket jeg ståa for morgendagens kamp helt nede i Saltash, Cornwall. Og sannelig var den ikke allerede avlyst! Jeg sjekket raskt hotellreservasjonen i Plymouth og fant ut at den var bindende. Skulle jeg virkelig gidde å dra nesten 7 timer med tog ned dit for en kamp som var avlyst? Jeg sjekket morgendagens alternativer, og vurderte snart å anse de 35 pundene som tapt og heller reise et annet sted. Atherton Collieries skulle spille hjemme, og det var også langt nærmere. Etter at Football League Show var ferdig og lyset slukket, ble jeg liggende å vurdere dette, selv om jeg vel egentlig hadde bestemt meg lenge før jeg sovnet.
English ground # 131: Carlisle United v Peterborough United 2-1 (0-0) League One Brunton Park, 29 December 2013 0-1 Lee Tomlin (61) 1-1 David Amoo (72) 2-1 David Amoo (73) Att: 3 904 Admission: £19 Programme: £2
I frykt for ny avlysning hadde jeg stått opp tidlig for å sjekke ståa, for således å eventuelt kunne ta meg ned til Surrey, der Dorking var førstevalg av eventuelle backup-kamper. Men etter å ha pakket bagen fikk jeg omsider bekreftet at kampen i Braintree ikke var i overhengende fare. Etter å ha inntatt frokost på et etablissement ved stasjonen, forlot jeg kystbyen Clacton-on-Sea for å toge 40 minutter innover i Essex til Witham. Her hadde jeg drøye tre kvarter å slå i hjel mens jeg ventet på toget videre, men slo raskt fra meg tanken om å oppsøke Witham Towns hjemmebane som jeg dagen før hadde sett fra toget. Omsider kunne jeg hoppe på toget det siste kvarteret opp til Braintree, og siden jeg igjen måtte ta med bagasjen på kamp hoppet jeg i en taxi til puben The Orange Tree på Cressing Road – rett i nærheten av klubbens stadion med samme navn.
Det var fortsatt rundt to timer til avspark, og dørvakten dro litt på det før han sa seg villig til å slenge bagen min på bakrommet. Noen av de fremmøtte fulgte West Ham v West Bromwich på TV-skjermene, men jeg var nok ikke av de som var mest interessert. Jeg tømte i stedet glasset og beveget meg den korte veien ned til et stadion jeg en stund hadde ønsket å besøke. Cressing Road skal jo etter planen erstattes med et nytt stadion i løpet av få år, så jeg ville avlegge et besøk mens jeg kunne. Jeg avleverte mine £15 i inngangspenger og betalte £2 for et kampprogram, før jeg kunne ta en runde rundt et fjongt anlegg.
På kortsiden Clubhouse End finner man som navnet sier klubbhuset, og utenfor denne er det klassisk ståtribune under åpen himmel bortover mot langsiden der sittetribunen Main Stand strekker seg rundt halve banens lengde med ståplasser på begge sider. Quag End på bortre kortside er bortetribune i de kamper der supporterne blir segregert, og dette er også en klassisk ståtribune under åpen himmel. Ståtribunen Cressing Road Stand gir tak over hodet for flesteparten av tilskuerne på den andre langsiden. Alt i alt likte jeg Cressing Road svært godt, og et besøk før den sannsynligvis forsvinner kan anbefales. Via en kjapp visitt innom klubbsjappa gikk jeg tilbake til klubbhuset og dets bar. Med en pint Strongbow kunne jeg i ro og mak bla litt i dagens kampprogram.
Jeg fikk selskap ved bordet av et par hjemmefans som ikke overraskende sa seg fornøyd med sesongen så langt. Braintree Town omtaler noen ganger seg selv humoristisk som «The pub team from Essex», og det er jo egentlig noe naturstridig at denne lille halvprofesjonelle klubben skal slå så bra fra seg i konkurranse med helprofesjonelle klubber med langt større budsjetter. Eksempelvis er det ganske utrolig at de ligger godt foran klubber som Wrexham og Forest Green Rovers på tabellen. Etter å ha debutert med en 12. plass på nivået for to sesonger siden, ble dette forbedret med 9. plass forrige sesong. De to forsikret imidlertid at de ikke var i ferd med å bli kravstore, og hevdet de ville være fornøyd med nok en gang å holde nedrykksstriden på avstand. I programmet leste jeg at manager Alan Devonshire hadde 50 poeng som sitt hittil eneste mål for ligasesongen, og at han først ville revurdere målsetningene når dette eventuelt blir nådd.
Tamworth på sin side hadde så store problemer med skader og suspensjoner at manager Dale Belford måtte gjøre fem endringer i laget som hadde spilt uavgjort mot Nuneaton Town to dager tidligere. I tillegg viste det seg at han måtte sette opp både seg selv og sin assistent Scott Lindsey som innbyttere! Klokka tikket mot avspark, og jeg tømte glasset og gikk ut i solskinnet. Jeg tok oppstilling på Cressing Road Stand, og snart ble kampen sparket i gang på en våt og tung bane som bar noe preg av den siste tidens regn.
Hjemmelaget tok kontroll fra start, men Dan Sparkes headet den første sjansen rett på Lambs-keeper Cameron Belford (sønn av manageren). Kun åtte minutter var spilt da Tamworth-kaptein Duane Courtney haltet av banen og føyde sitt navn til Tamworths lange skadeliste. Braintree begynte å dominere og kunne tatt ledelsen etter et kvarters tid, men Jordan Cox skjøt like over mens bedre plasserte lagkamerater forgjeves ropte etter ballen. Kort etter headet Sean Marks like utenfor Lambs-målet. Da de traff mål sto Cameron Belford i veien, og ikke minst presterte han en imponerende dobbeltredning på avslutninger fra Ryan Peters og Jordan Cox.
Klokka hadde såvidt passert halvtimen spilt da gjestenes Lee Hildreth fikk se det gule kortet for å ha sparket bort ballen. Kun to minutter senere fikk han sitt andre gule da han stoppet en kontring ved å takle James Mulley bakfra, og måtte dermed forlate banen. Nick Chadwick testet vertenes keeper Nick Hamann med et snedig skudd, men det var nå et betydelig spillemessig overtak for Braintree. Gjestenes ti mann forsvarte seg imidlertid tappert, og da keeper Belford stoppet avslutningen fra Dan Sparkes på overtid i første omgang, gikk lagene til pause med 0-0.
I pausen kom jeg i prat med en Tamworth-supporter som hadde tatt samme tog som meg fra Witham. Det viste seg at han nå bodde i Ipswich, og at dagens kamp dermed var hans korteste reise til en ligakamp med Tamworth denne sesongen. Han var klar på at han ville være fornøyd med sesongen om Tamworth havnet på 20. plass og unngikk nedrykk. «Det er målet hver sesong på dette nivået» sa han, og hevdet at klubben ikke har budsjett til å konkurrere med divisjonens tungvektere. Videre fortalte han at laget har hatt en egen evne til å ødelegge for seg selv med unødvendige og idiotiske gule kort og suspensjoner for ting som å sparke bort ballen etc. Det var jo for så vidt første omgang et bevis på, og det var sikkert ikke uten grunn at Tamworth også var jumbo på divisjonens «fair play»-tabell.
Han likte godt turene til Cressing Road, sa han, og fortalte at han delte min utilfredshet med de nye plastarenaene som skyter opp som paddehatter, og raseringen av gamle klassiske stadioner. Han kunne for øvrig fortelle at han et par uker tidligere hadde blitt bedt med på kamp i Colchester, der selv flere Colchester United-fans hadde unnskyldt seg for den nitriste og usjarmerende plastarenaen de nå spiller på.
Sammen med Tamworth-karen tok jeg igjen oppstilling på Cressing Road Stand og bivånet en andre omgang som startet som den første – med Braintree i førersetet, mens gjestene hadde mer enn nok med å forsvare seg. Sju minutter ut i omgangen ble Jordan Cox spilt gjennom, og han fant bedre plasserte Ryan Peters. Høyrebacken med fem år i klubben satt inn sitt første mål for The Iron, og det sto 1-0. Både Cox og Matt Paine kunne doblet ledelsen på hjørnespark, men begge headet like utenfor. Braintree-spillerne fyrte nå løs fra alle hold og vinkler i håp om å doble ledelsen. De måtte imidlertid vente til det gjensto kvarteret av ordinær tid.
James Mulley raidet oppover høyrekanten, og mot et ryggende Tamworth-forsvar skar han inn i feltet. Han fyrte løs, og ballen fant nettmaskene i bortre hjørne. 2-0, og min sidemann fastslo at det var avgjørelsen som falt. Det nærmeste Tamworth kom var et frispark fra rett utenfor 16-meteren, men det gikk rett i klypene til keeper Hamann. Omsider blåste dommeren av, og en fornøyd Alan Devonshire i karakteristisk sixpence jublet på sidelinjen og applauderte supporterne. Ikke overraskende virker han å ha en høy stjerne i denne delen av Essex.
Jeg hadde ikke hatt håp om å rekke 17.00-toget, og med timesruter fra Braintree hadde jeg ikke hastverk. Men jeg tok meg snart opp til The Orange Tree, hvor jeg tok en pint for høflighets skyld før jeg tok med meg bagen min og ringte en taxi. Med ti minutter til avgang ankom jeg Braintree stasjon, der min Tamworth-bekjente snart kom for å ta samme tog. Vi ble sittende å samtale til han gikk av i Witham. Selv ble jeg med helt til London Liverpool Street. Med Carlisle på menyen dagen etter hadde jeg nemlig valgt Birmingham som åsted for søvndyrking denne kvelden, for således å komme meg noe tidligere opp til Cumbria.
Jeg stresset meg fra Liverpool Street til Euston, men kom inn på stasjonen 2 minutter for sent til å rekke toget jeg hadde håpet på. Igjen forbannet jeg franskmenn og andre som ikke forstår skiltingen om «Keep left!» som pryder tube-stasjonene, men det var for så vidt ingen krise. I stedet kunne jeg unne meg en røykepause og hoppe på toget 20 minutter senere. Klokka viste 21.15 da jeg tuslet ut av Birmingham New Street stasjon og gikk den korte veien opp på New Street for å sjekke inn på Britannia Hotel. Da jeg ikke hadde spist siden frokosten i Clacton tok jeg en kveldspromenade og fikk i meg en sen middag før jeg trakk meg tilbake etter nok en lang dag.
English ground # 130: Braintree Town v Tamworth 2-0 (0-0) Conference Premier Cressing Road, 28 December 2013 1-0 Ryan Peters (52) 2-0 James Mulley (76) Att: 811 Admission: £15 Programme: £2
