vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Torsdag 29.01.2015: Bristol City v Gillingham

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et øyeblikks impulsivitet førte til at jeg booket en liten langhelg over til England allerede tre uker etter at jeg hadde kommet hjem fra min jule- og nyttårstur. Igjen hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg til Rygge, der jeg satt meg på 07.00-flyet over til Stansted. Etter en våkenatt hadde jeg håpet på litt søvn på flyet, og sovnet nesten umiddelbart etter å ha satt meg ned. Dessverre følte tydeligvis besetningen at det var på sin plass å vekke sovende passasjerer for at de skulle ta av seg hodetelefoner og få med seg gjennomgangen av sikkerhetsrutinene. Hadde jeg enda vært våken hadde jeg skjønt det.. Dermed fikk jeg ikke sove igjen før vi hadde vært i lufta i nesten en halvtime. Ved ankomst Stansted var det også fullstendig kaos. For de som har erfaringer med denne flyplassen, vil det kanskje ikke komme som noen overraskelse at ting til tider kan gå svært tregt, men denne gangen var det verre enn noen gang. Det var over et kvarters kø bare for å komme inn i hallen med passkontrollen, og der var det nye 45 minutters køing før jeg omsider kunne komme meg ut.

Heller ikke på flyplassens togstasjon var ting helt som de skulle, for 09.15-toget ble plutselig kansellert to minutter etter at det skulle vært der. Samtidig ble neste tog også kansellert, og problemene skyldtes et tog som hadde fått motorstopp et eller annet sted på linja. Dermed kom jeg meg først av gårde med 09.45-toget som også var ti minutter forsinket. Ingen god start, men jeg hadde da vitterlig ingen bråhast, og etter å ha tatt meg fra London Liverpool Street til London Paddington rakk jeg med nød og neppe å hoppe på 11.30-toget til Bristol Temple Meads. Ved en feiltakelse hadde jeg denne gang bestilt et togpass for reise på first class, og når jeg først hadde betalt for det kunne jeg like godt benytte meg av det, så jeg tok plass på første klasse. Der rakk jeg såvidt å la meg varte opp med gratis forfriskninger før jeg sovnet rett før Didcot.

I Bristol hadde jeg avtalt å møte min venninne Cat, som jeg bodde hos ved mitt nyttårsbesøk i Bristol for drøye to år siden, og som den gang var min sjåfør da jeg besøkte Clevedon Town og Keynsham Town. Møtested var Wetherspoons-puben The Robert Fitzharding i Bedminster, så jeg måtte videre med lokaltoget mot Weston-Super-Mare, og hadde 11 minutter på meg til å bytte ved Temple Meads. Da jeg våknet hadde vi imidlertid tilsynelatende stått på perrongen en stund allerede, og toget var i ferd med å ryddes. Jeg hadde nå kun to minutter på meg til å løpe fra plattform 13 til plattform 8, og jeg stormet ut av toget med lite håp om å rekke forbindelsen. Heldigvis var toget til Weston nesten fem minutter forsinket, slik at jeg likevel rakk det med god margin.

Etter kun få minutter steg jeg av på første stopp, Bedminster. Cat var imidlertid ikke å se, men jeg skjønte snart at hun i stedet hadde kjørt til neste stasjon, Parson Street, som er enda nærmere hotellet jeg hadde booket for kvelden. Men mens jeg gikk de fem minuttene til den nevnte puben, fikk hun manøvrert seg dit hun også, og fem minutter etter meg kom hun inn døra med både sitt nye mannebein og baby på slep. Vi ble sittende der og prate halvannen times tid før vi brøt opp og gikk hvert til vårt. Jeg hadde betalt £50 for losji ved The Malago Bed & Breakfast, og rundt klokka halv fire fikk jeg sjekket inn, installert meg og slappet av litt før jeg tok kontakt med min kompis Steve fra Portishead. Han er Bristol City-supporter, men får for tiden ikke lov til å se Citys kamper eller oppholde seg i nærheten av Ashton Gate på kampdager. Imidlertid insisterte han på å sette meg i kontakt med hans kompis Angus. Etter å ha ventet på at en kort og plutselig hagl- og sluddbyge skulle gi seg, spaserte jeg deretter de tjue minuttene opp til Ashton Gate.

Bristol City skulle ta imot Gillingham til andre kamp i det som kalles Southern Area Final i Football League Trophy – i realiteten turneringens semifinale(r). City var 90 minutter unna finalen på Wembley etter å ha vunnet 4-2 i det første møtet på bortebane, og jeg hadde en uke tidligere brukt noen timer på morgenen til å sikre meg billett. Det var lettere sagt enn gjort, da også billettene til FA Cup-møtet med West Ham United ble lagt ut for generelt salg denne dagen. Etterspørselen var såpass at nettsidene gikk ned for telling idet jeg endelig fikk lastet opp billetten og skulle til å gjennomføre kjøpet, og det virket fullstendig umulig å komme gjennom på telefon. Omsider fikk man imidlertid opp nettsiden igjen, slik at jeg fikk betalt £10 for en billett på Dolman Stand, og denne gikk jeg nå for å hente.

Ashton Gate – eller i hvert fall deler av den – fremstår i øyeblikket som en byggeplass, der Wedlock Stand på den ene kortsiden er jevnet med jorden for å erstattes med en ny tribune, som allerede er på god vei opp. Denne håper de skal stå ferdig til sommeren, før man også vil erstatte Dolman Stand og deretter Williams Stand. Avslutningsvis vil Ateyo Stand oppgraderes innvendig, og kapasiteten vil da etter planen bli 27 000. På hjørnet av Ateyo Stand og Williams Stand fant jeg klubbsjappa, der jeg fikk hentet ut billetten min, i tillegg til å betale £2,99 for en pin til min samling. Der ble også kveldens overraskende tynne kampprogram handlet inn for £1. Det hadde lite av innhold, men var i realiteten en enorm plakat med klubbens terminliste, med blant annet manager Steve Cotterills tanker (og en gjennomgang av Gillingham-spillerne) på baksiden, og denne var brettet et utall ganger.

Jeg hadde ikke før kommet ut av klubbsjappa før Angus ringte, og vi ble enige om å møtes klokka 18 på City-puben BS3 et steinkast unna. Jeg forsto ved ankomst raskt at denne igjen har byttet navn tilbake til The Rising Sun, og like etter klokka fem satt jeg meg ned med en pint Thatchers Gold mens jeg ventet på Angus. Han kom allerede rundt kvart på seks, omtrent samtidig som Steve ringte og fortalte at han var i ferd med å stoppe utenfor. Han var på vei hjem fra jobb, og ville kun stoppe kjapt og hilse på. Etter en pint på BS3/Rising Sun, fulgte jeg med Angus til en liten spansk bar rett rundt hjørnet, og på begge steder virket han på fornavn med de fleste fremmøtte. City-supporterne ved bordet vårt virket ikke overraskende svært optimistiske med tanke på Wembley-finale, samtidig som de selvsagt også hadde god tro på at de skal kunne sikre automatisk opprykk tilbake til Championship. Franchise-klubben MK Dons, Preston North End og Swindon Town virker som de tøffeste utfordrerne til divisjonstittelen, men forhåpentligvis vil City klare å holde de to bak seg.

Dagens motstander Gillingham spiller jo også i League One, men kjemper i motsatt side av tabellen, og vil nok i ligasammenheng være fornøyd med å beholde plassen denne sesongen. Supporter-fanziner er dessverre et utdøende fenomen i vår digitale tidsalder, men på denne spanske baren ble jeg tilbudt et eksemplar av City-fanzinen The Bountyhunter. £2 betalte jeg for den 48 siders tjukke blekka i A4-format. Da klokka passerte kvart over sju brøt vi opp og trasket tilbake til Ashton Gate, der vi avtalte å møtes på BS3/Rising Sun etter kamp, før jeg entret stadionet og tok plass på Dolman Stand. Man kan, ikke minst på utsiden, ser spor som vitner om at Ashton Gate har vært et stadion med masse karakter. I dag fremstår den imidlertid ikke overraskende som noe mer anonym i tråd med de tidsriktige «oppgraderingene» som har blitt gjort de siste tiårene.

Dolman Stand på den ene langsiden er anleggets største, og entres via trapper i forkant eller på siden. Litt spesielt er det at den nedre delen er brattere enn den øverste, og det var helt på toppen av sistnevnte jeg hadde sikret meg en plass i håp om å få se kampen stående. Sett herfra hadde jeg på min høyre side Ateyo Stand, som er anleggets nyeste tribune – bygget så sent som i 1994, og oppkalt etter klubblegenden John Ateyo. På den bortre delen av denne holdt en liten gruppe bortefans nå til, da bortetribunen Wedlock Stand bak motsatt mål altså var jevnet med jorden. På sistnevnte kortside kunne jeg se flere kraner og anleggsmaskiner, og hvordan skjelettet av den nye tribunen er på vei opp i det ene hjørnet. Rett overfor meg kunne jeg se Williams Stand, som for tiden er anleggets eldste tribune. Den ble bygget i 1958, og den fremre delen var tidligere en ståtribune. Bristol City har ellers vært en av pådriverne for såkalt safe standing, og i hjørnet mellom Williams Stand og Ateyo Stand er det en liten seksjon der man har installert slike fasiliteter, men den var vel kun ment som en demonstrasjon for gubber og andre nolduser i FA.

To dager tidligere hadde det blitt klart at finalemotstander ville bli Walsall, og Gillingham hadde ikke gitt opp håpet til tross for to måls underlege fra første kamp. Kent-klubben har noe så spesielt som et firehodet midlertidig manager-troll, der Andy Hessenthaler har med seg Steve Lovell, Mark Patterson og Darren Hare i et team som har tatt midlertidig ledelse etter at Peter Taylor fikk avskjed på nyttårsaften. Vertene hadde heller ikke til hensikt å ri på sin ledelse, og begge lag gikk offensivt ut. Matt Smith hadde scoret alle Citys fire mål i den første kampen, og allerede etter tre minutter var han på ferde igjen. Et langt innkast ble headet videre av Aden Flint, og Smith headet på mål, men Gills-keeper Stuart Nelson slang seg så lang han var og fikk avverget. Kort etter skjøt Matt Smith like over, og City hadde et overtak der de klarte å utnytte rommene som et offensivt Gillingham etterlot seg defensivt.

Kvarteret var passert da hjemmelaget fikk uttelling, og ikke overraskende var det igjen Matt Smith. Tidligere Gills-spiller Luke Freeman tok hjørnespark, og opp steg Matt Smith. Headingen smalt i tverrliggeren, men spissen som er på lån fra Fulham headet selv inn returen. 1-0, og nå kunne vel City-folket begynne planlegging av Wembley-tur. City fortsatte å presse på, men det var gjestene som snart utlignet mot spillets gang. Halvtimen hadde blitt passert da playmaker Bradley Deck spilte en glimrende pasning gjennom til Jermaine McGlashan, som løftet ballen over City-keeper Frank Fielding og i mål til 1-1. Dette virket å være en voldsom vitamininnsprøytning for gjestene, som ble manet frem av de 169 bortesupporterne. Nå var det de som styrte ute på banen, og de kunne snart tatt ledelsen da Doug Loft fyrte løs. Hjemmekeeper Fielding vartet imidlertid opp med en fantastisk redning, og City kan takke ham for at de ikke havnet under da han kort etter også stoppet et skudd fra McGlashan.

Noen vil hevde at City muligens var heldige som ikke måtte ta pause med ti mann, etter at Luke Freeham sendte McGlashan i bakken med en heftig takling, men dommeren nøyde seg med gult. Altså 1-1 ved pause, og etter å ha stukket hodet utenfor for å trekke ufrisk luft, valgte jeg å stille meg i køen for å få meg litt vomfyll. Selv om man i Football League og sør i landet ikke synes å ha forstått at paier er best servert med mushy peas og brun saus, betalte jeg £3,10 for en chicken balti pie og ytterligere alt annet enn rimelige £2,10 for en Bovril, Dette ble tatt med opp på tribunen, der jeg kunne se lagene komme tilbake ut på banen.

Gillingham hadde tydeligvis fått blod på tann, men kunne de virkelig snu dette mot alle odds?? De gikk i hvert fall offensivt til verks og tok kontroll mot et City som nå virket å være på gyngende grunn. Scott McGlashan ble spilt gjennom av Cody McDonald, og hans avslutning hadde retning mot målets bortre hjørne, men City-keeper Fielding fikk parert. Jake Hessenthaler (sønn av Andy) spilte et frispark kort til Josh Pritchard, og hans skudd suste centimetere over tverrliggeren. McGlashan var igjen på ferde da han stormet mot mål, men han skulle nok heller spilt en bedre plassert McDonald i stedet for å avslutte litt for tidlig. Et kvarter ut i omgangen jevnet det seg igjen ut, og etter flott forarbeid av Jay Emmanuel-Thomas og Greg Cunningham kunne Matt Smith fort scoret sitt åttende mål på tre kamper mot Gillingham så langt denne sesongen, men ble glimrende stoppet i siste liten av forsvarer Joe Martin.

Smith kolliderte i denne situasjonen med stolpen, men etter et par minutters pleie sto det ikke verre til enn at han headet like utenfor etter et innlegg fra debutant James Tavernier (på lån fra Wigan Athletic). Etter som klokka tikket ubønnhørlig mot full tid virket det som om Gillinghams håp gradvis svant hen, og Jay Emmanuel-Thomas kunne satt spikeren i kista da han fyrte av et skudd som traff utsiden av stolpen. I minuttene som fulgte hadde han et privat lite bombardement mot Stuart Nelson i Gills-målet, men tre-fire av skuddene gikk over eller utenfor, mens Nelson omsider klarte å holde avslutningen som traff mål. Med fem minutter igjen gikk Matt Smith av til stående applaus, og ble erstattet av Kieran Agard. Seks tilleggsminutter ble varslet, men City virket ikke alvorlig truet, og ikke klarte de å vinne kampen heller, for det sluttet 1-1. Men det viktigste var at de hadde sikret seg sammenlagtseieren med 5-3 og booket finaleplass på Wembley søndag 22. mars. Kun Walsall står da i veien for City, som med seier der vil bli den første klubb som vinner Football League Trophy tre ganger.

Der vil ikke Matt Smith være en del av City-laget, selv om han stjal alt som var av overskrifter i semifinalen(e) mot Gillingham. Låneavtalen med Fulham vil da nemlig være gått ut, og kan visst ikke fornyes. Jeg skal ikke begi meg ut på en ny diskusjon rundt det faktum at jeg synes det er altfor mange låneavtaler i dagens fotball, men det var ikke overraskende Matt Smith og hans fravær på Wembley som var et av de populære samtaleemner på BS3/Rising Sun etter kamp. Der møtte jeg snart Angus, men etter en post-match pint takket han for seg da han hadde en tidlig start dagen etter. Dermed gikk jeg snart de tjue minuttene ned til puben The Three Lions; enda en av de virkelige City-bastionene.

Her kom jeg i snakk med flere interessante samtalepartnere, og dermed ble den planlagte ene pinten til en til og enda en, da jeg ble påspandert påfyll hver gang jeg skulle til å takke for meg. Omsider fikk jeg like etter midnatt satt kurs mot Malago B&B noen få minutters gange unna. Turens første dag var unnagjort, og jeg fant snart senga for å få meg litt sårt tiltrengt søvn. Gamle og nye bekjente sørget for en meget trivelig dag og kveld i Bristol, og selv om jeg gjerne skulle besøkt Ashton Gate i tidligere dager, er jeg fornøyd med at fikk avlagt et besøk før Bristol Citys hjemmebane snart blir totalt forvandlet.

English ground # 232:
Bristol City v Gillingham 1-1 (1-1) – Bristol City win 5-3 on aggregate
Football League Trophy, Southern Area Final, 2^nd game
Ashton Gate, 29 January 2015
1-0 Matt Smith (17)
1-1 Jermaine McGlashan (32)
Att: 8 469
Admission: £10
Programme: £1
Pin badge: £2,99

Next game: 30.01.2015: AFC Bournemouth v Watford
Previous game: 07.01.2015: Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway

More pics

Det er ikke så lenge siden jeg kom hjem fra min romjuls/nyttårstur, men om en snau uke setter jeg igjen kursen mot England. Denne gang blir det en mindre tur i form av en langhelg (torsdag-mandag). Planen var opprinnelig å reise hjem søndag, men flyprisene den dagen gjorde at jeg valgte bli en ekstra dag; som vil bli brukt til å sjekke ut Southamptons nye og tilsynelatende meget lite spennende St. Mary’s Stadium. Det var først og frem en utfordring å ordne billett til Ashton Gate, der Bristol City møter Gillingham til andre semifinale i Football League Trophy. Billettene var nemlig ikke på “general sale” før torsdag 22/1 – en uke før kamp…og altså på samme dag som man også slapp de enda mer ettertraktede billettene til FA Cup møtet mot West Ham. Dette førte til så stor pågang at deres online booking-system fikk store problemer, og det var tydeligvis nærmest umulig å komme gjennom på telefon. Etter fire timer fikk jeg imidlertid sikret meg en billett. Ellers blir nok høydepunktet for meg Wessex League Premier Division oppgjøret Brockenhurst v Fareham Town, på en reise som til meg å være byr på unormalt mye PL/FL-fotball. Reiseplanen er som følger:

Torsdag 29. januar:
Bristol City v Gillingham (Football League Trophy, 2. semifinale)

Fredag 30. januar:
AFC Bournemouth v Watford (Championship)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lørdag 31. januar:
Brockenhurst v Fareham Town (Wessex League Premier Division)

Søndag 1. februar:
Southampton v Swansea City (Premier League)

Etter tolv kamper på tolv dager var det tid for hjemreisen, men etter det som viste seg å kun være en skuffende kontinental frokost med frokostblandinger på Wheldale Hotel, hadde jeg masse tid å slå ihjel på veien fra Castleford ned til Stansted, der jeg skulle ha 19.55-flyet hjem. Derfor valgte jeg å ta en omvei via Rotherham for å ta en kikk på Rotherham Uniteds gamle hjemmebane Millmoor, som fortsatt står der nærmest urørt. Gudene må vite hvorfor jeg ikke benyttet anledningen til å ta en kikk her når jeg besøkte deres nye New York Stadium forrige sesong, men jeg hadde uansett hørt at det var fullt mulig å ta seg inn på Millmoor. Det viste seg dessverre å ikke være tilfelle, så etter en kikk på utsiden av det gamle anlegget måtte jeg reise videre med uforrettet sak.

Onsdag 07.01.2015: Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Frokost var ikke inkludert ved Restover Lodge i Doncaster, men jeg hadde på forhånd sett meg ut et sted med tanke på dette, og etter at resepsjonisten hadde tilkalt en drosjebil kunne jeg snart bestille meg en heftig frokost ved Tuck-in Café, ikke langt fra togstasjonen. Der kunne de sakene sine, og jeg hadde valgt meg ut en av deres heftigste varianter av full english der jeg la til black pudding. Herligheten ble servert med alt det man er vant til, i tillegg til herlig fried bread og til og med løkringer(!) på toppen av det hele. Akkurat det med løkringer var litt drøyt for å være del av en frokost; selv til meg å være. Mett og fornøyd kunne jeg krysse over til Doncaster togstasjon, der jeg hadde planlagt en liten utflukt før jeg satt kursen mot Castleford, som skulle være min base for dagen.

Rett utenfor Doncaster ligger det gamle gruvesamfunnet Mexborough, og til tross for at byens fotballklubb(er) har bukket under, står hjemmebanen Hampden Road der og blir fortsatt vedlikeholdt. Jeg fikk for øvrig i etterkant av mitt besøk nyss i at dette er fordi anlegget nå fungerer som hjemmebane for Swinton Athletic i Sheffield & Hallamshire County Senior League. Etter en drøyt ti minutter lang togtur hoppet jeg derfor av i Mexborough og tok meg snart opp bakken der Hampden Road ligger langs veien med samme navn. Det virket inngjerdet og låst, men fra denne veien har man fritt innsyn til anlegget, der øynene raskt gikk i retning av sittetribunen på den ene langsiden. Ved siden av denne var det ståtribuner under åpen himmel som fulgte hjørnet over på kortsiden der jeg kikket inn. For ordens skyld: ingen av bildene på dette innlegget er derfra, men mine bilder fra Hampden Road kan ses her.

Jeg fikk først inntrykk av at jeg sto på den ene langsiden, for på den andre langsiden er det masse gress, men så snart at det jeg oppfattet som fortsettelsen av gressmatta sannsynligvis var en cricketbane. Da jeg gikk rundt fant jeg en innkjørsel som på motsatt side førte inn til det som nok er inngangspartiet. Herfra kunne jeg se det som minnet mest om en slags cricket-paviljong; noe som forsterket min mistanke. Etter å ha passert det som så ut som et klubbhus, var imidlertid portene stengt og låst ved dette paviljong-lignende bygget, og jeg måtte nøye meg med å kikke gjennom sprinklene i gjerdet. Da langsiden mot denne siden gikk over i det som eventuelt er en cricketbane, vil det nok ganske sikkert være slik at man ved kamp må «markere» sidelinjen med tau eller andre sperringer, slik jeg tidligere vært vitne til hos blant annet Lye Town og Littlehampton Town.

Historien om Mexborough-klubben(e) er innviklet, men startet med stiftelsen av Mexborough FC tidlig i 1880-årene. Denne vant to ganger (1898 og 1926) daværende Midland League, som vel var verdens nest eldste profesjonelle liga, og som på den tiden hadde en rekke klubber som senere har blitt faste innslag i Football League. Senere har det vært en rekke navneskifter, konkurser og gjenoppstandelser, men den mest kjente utgaven av Mexborough-klubben(e) er for noen kanskje likevel den versjonen av Mexborough Town som i 1982 var med å stifte dagens Northern Counties East League. Den foreløpig siste Mexborough Town gikk konkurs for et par år siden, slik at byen i øyeblikket er uten en fotballklubb som bærer byens navn.

Jeg unnet meg en j2o på Wetherspoons-puben The Old Market Hall mens jeg ventet på 11.51-toget tilbake til Doncaster, der jeg hadde tjue minutters ventetid før jeg tok plass på Grand Centrals tog fra London Kings Cross til Bradford Interchange, slik at jeg kunne bli med de drøye tjue minuttene til dens første stopp; Pontefract Monkhill. Det var i Pontefract at jeg denne kvelden skulle se turens siste kamp, og jeg hadde bestemt meg for å ta en omvei for å ta en kikk på Pontefract Collieries’ hjemmebane Skinner Lane i dagslys før jeg dro til Castleford for å sjekke inn. Fra Pontefract Monkhill var det omtrent et kvarters gange, og snart kunne jeg svinge inn på den gjørmete gangveien som gikk fra Skinner Lane langs den ene langsiden på stadionet med samme navn.

Pontefract er en historisk markedsby som ligger i grevskapet West Yorkshire, en drøy norsk mil øst for Wakefield, og drøyt to mil sørøst for Leeds. De snaut 30 000 innbyggerne omtaler gjerne byen som Ponty eller Ponte, og de observante vil kunne i blant annet gatenavn og stedsnavn se spor etter en tid da skandinaviske vikinger holdt til i området. I dag er det kun ruinene igjen av Pontefract Castle, men det var her kong Richard II av England ble drept i år 1400, og borgen her spilte også en viktig rolle under den engelske borgerkrigen, da Pontefract var en bastion for rojalistene. Pontefract-området er også en av de få stedene i Storbritannia der man kan dyrke lakris, og dette var tidligere stor industri i likhet med kullgruvedriften som i likhet med mange andre steder i området også var viktig her. Begge disse industriene er nå historie i Pontefract. Ellers kan det som en kuriositet nevnes at sykehuset i Pontefract var det første stedet seriemorderen Harold Shipman begynte å drepe sine pasienter.

Jeg nikket høflig tilbake til en eldre kar som luftet hunden sin idet jeg dreide inn på parkeringsplassen og fant portene til klubbens stadion åpne. Jeg gikk derfor innenfor, satt fra meg bagen og tok en runde rundt banen for å ta noen bilder. Da jeg befant meg på bortre langside så jeg plutselig aktivitet ved hovedtribunen på andre siden, og da jeg kom rundt her ble jeg møtt av det som skulle vise seg å være Trevor Waddington. Han er både klubbsekretær og viseformann, og tydeligvis primus motor i klubben. Han viste seg å være en svært trivelig kar, som ønsket meg hjertelig velkommen og inviterte meg inn for å ta en kikk på garderobene og andre fasiliteter. Han innrømmet at de hadde benyttet det gamle trikset om å fortsatt ikke skru på varmen i bortegarderoben, som virket langt mindre koselig enn hjemmegarderoben.

Vi hadde en lengre samtale, og til tross for at gressmatta så temmelig gjørmete ut i visse deler av banen – spesielt områdene foran de to målene – hevdet han at det ikke burde være bekymring for noen eventuell avlysning. Jeg hadde jo tidligere også på denne turen blitt offer for pysete dommere, men kveldens kampleder var visst ikke kjent for å være av de mest pinglete. Trevor innrømmet imidlertid at det fantes flere av disse, og kunne fortelle om en kamp noen uker tidligere, da dommeren hadde avlyst til tross for at samtlige spillere og lagledere fra begge lag hadde påpekt at det kun var en liten flekk på en kvadratmeter eller to som var frossen ved det ene cornerflagget, og at det raskt ville tø opp når kampen begynte.

Pontefract Collieries ble stiftet i 1958, og om jeg har forstått den noe komplekse historien om Pontefract-fotballen riktig, var det etter at en tidligere klubb med samme navn bukket under. Det antas at klubben Pontefract Garrison spilte fotball med hovedsakelig soldater som spillere i 1890-årene, mens man også vet at en Pontefract Borough spilte i Yorkshire League i 1920-årene. Sistnevnte forsvant i løpet av 1929/30-sesongen, men fem år senere byttet klubben Tanshelf Gems navn til Pontefract United, og var den dominerende klubben i byen i årene før andre verdenskrig. Merkelig nok er det i såpass nyere tid visse huller i historien, men en kilde kan fortelle at en ny rival Pontefract Collieries tok over hegemoniet i etterkrigsårene da både de og United spilte i West Yorkshire League. Ifølge denne kilden gikk denne Collieries-klubben konkurs, mens United et par år senere slo seg sammen med en mindre ungdomsklubb og tok navnet Pontefract Collieries. En annen kilde hevder imidlertid at det rett og slett var United som gikk konkurs og at et nytt Collieries nærmest tok over United. Hmmm…

Uansett var dagens Pontefract Collieries en av klubbene som i 1982 var med å stifte dagens Northern Counties East League, som i sine første sesonger hadde tre divisjoner, og Collieries tok plass i Division Two North. De to første sesongene endte begge med opprykk, og klubben holdt seg deretter i Premier Division frem til nedrykket våren 1995. Etter å ha returnert på første forsøk fulgte nye tre sesonger i Premier Division, men klubben har nå befunnet seg i Division One siden 1999. Før forrige sesong hadde de faktisk fire strake femteplasser, og Trevor hevdet noe overraskende at han ikke bare ønsket opprykk, men at han faktisk var desperat etter å få klubben opp i Northern Premier League.

Det er mange om beinet i NCEL Division One, og tabelleder AFC Emley hadde kvelden før måttet ta til takke med poengdeling hjemme mot Selby Town. De hadde nå fem poeng ned til Clipstone, som imidlertid hadde to kamper til gode. Deretter fulgte Hemsworth Miners Welfare, Bottesford Town og Shirebrook Town, før Pontefract Collieries var å finne på sjette plass – med ni poeng opp til AFC Emley, men med to kamper til gode. Selv om jeg har hatt tro på Emley, var Trevor overbevist om at de ville sprekke, og hevdet at de selv gikk for tittelen. Noe overraskende pekte han på AFC Mansfield (som lå på niende, tre poeng bak Collieries og med to kamper mer spilt) som de han regnet med ville utgjøre den største trusselen.

Etter en lengre prat var det etter hvert på tide å takke for praten for å komme seg tilbake til Pontefract Monkhill tidsnok til å rekke 14.17-toget, og etter at Trevor hadde gitt meg tillatelse til å spasere ut på den våte banen for å ta noen bedre bilder av bl.a. hovedtribunen, trasket jeg tilbake samme vei jeg hadde kommet. Togturen opp til Castleford tar herfra kun ni minutter, og snart kunne jeg stige av i rugby-byen for å ta meg til Wheldale Hotel, der jeg hadde betalt £22 for kost og losji. Det er drøyt halvannen kilometer å gå ut til dette etablissementet som ligger tvers ovenfor veien for The Jungle – hjemmebanen til den kjente rugby union klubben Castleford Tigers. En taxi kostet imidlertid kun £2,50, og snart kunne jeg sjekke inn ved stedet som viste seg å være en pub med rom i andre etasje.

Her ble jeg oppgradert til et dobbeltrom, og i puben som åpenbart er en bastion for Castleford Tigers-fansen unnet jeg meg en pint, etter å ha tatt en dusj og slappet av litt på rommet med en medbragt bok. Jeg bestemte meg etter hvert for å spasere tilbake til togstasjonen i Castleford, der jeg satt meg på 17.35-toget til Goole, og snart kunne jeg hoppe av på Pontefract Monkhill og igjen spasere de rundt 15 minuttene tilbake til Skinner Lane. Trevor hadde sagt at det var bare å komme da han skulle være der hele ettermiddagen, men selv om klokka fortsatt var et minutt eller to fra å slå seks, var telleapparatene allerede bemannet, slik at jeg fikk betalt meg inn med £5. Et program til £1,20 fikk jeg også med meg på vei til klubbhusets bar inne innunder hovedtribunen.

Skinner Lane er et nokså simpelt anlegg, men tar seg slett ikke verst ut, og man kommer inn ved den ene enden av langsiden som huser hovedtribunen. Her får man matutsalget umiddelbart på høyre hånd, med den nevnte tribunen på venstre. Dette er en sittetribune som står midt på langsiden og strekker seg drøyt 1/3 av banens lengde. På sidene av denne er det såkalt hard standing, og det er også tilfellet på bortre kortside. Bakteppet her er ikke spesielt vakkert, men desto mer interessant, der de store kjøletårnene til kullkraftverket Ferrybridge Power Station er godt synlige til tross for at de ligger lenger borte enn man skulle tro. Også på bortre langside er publikum henvist til å stå på bar bakke, der det ikke finnes noe av fasiliteter bortsett fra laglederbenkene. På nærmeste kortside gir et overbygg tak over hodet til de som velger å stå her.

Inne i klubbhusets bar kikket Trevor opp og hilste smilende, og tross regnskuren jeg hadde møtt på toget ned fra Castleford var han fortsatt overbevist om at det ville bli kamp. Kveldens motstander var Lincoln Moorlands Railway, som etter en flott sesongstart med fire strake seire hadde havnet langt nede i sumpa, og de sto faktisk med kun ett usselt poeng (altså 0-1-13) på sine 14 siste ligakamper! Som nummer fire fra bunnen hadde de kanskje grunn til å se seg over skulderen, der de hadde kun ett poeng ned til Winterton Rangers (som hadde to kamper til gode) og fire poeng ned til Dronfield Town (som hadde fire kamper til gode). Kanskje The Moors skal være glad for at jumbo Grimsby Borough sliter så til de grader (kun 6 poeng, og 14 poeng opp til Moors). Trevor hadde tidligere på dagen fortalt at Moors dessuten hadde vært ute av stand til å stille lag (mon tro om det ikke også var andre gang denne sesongen?) til en bortekamp mot Selby i romjula. Det var heldigvis ikke tilfelle nå.

Bartenderen Charlie fisket frem en boks Strongbow som jeg betalte £2 for, og mens jeg satt der og bladde i programmet kom et kjent fjes inn i baren. Jeg har tidligere møtt Jack Warner både hos Harwich & Parkeston, AFC Emley og Billericay Town, og nå hadde vi igjen altså valgt oss samme kamp. Jack er født i England, men bodde godt over tjue år i Australia etter at foreldrene flyttet dit mens han var svært ung, og han har følgelig fortsatt australsk aksent. Da karen ved inngangen hadde uttrykt overraskelse over at de hadde besøk både fra Norge og Australia blant det som etter hvert skulle vise seg å være 72 tilskuere, hevdet han at han umiddelbart skjønte at det var meg. Charlie ordnet påfyll av Strongbow, og jeg ble sittende en stund i samtale med Jack, som jeg etter hvert så kampen sammen med.

Før avspark rakk jeg å betale £3,50 for en utsøkt pork pie servert med mushy peas og brun saus, og mens jeg nøt dette herremåltidet blåste dommeren i gang kampen. Lite ante jeg om hva som ventet og hvor glad jeg i ettertid skulle bli for at jeg startet stoppeklokka på kamplederens første fløytesignal. Det var lite trivelig med regn og vind, og spillerne virket innledningsvis som om de slet litt med det myke og tunge underlaget. Ponte hadde medvind og dominerte, men uten å skape spesielt med sjanser….inntil det trettende minutt. Et innlegg fra venstrekanten fant Aaron Moxam på nærmeste stolpe, og med utsiden av foten flikket han ballen i mål til 1-0. Det virket umiddelbart som om gjestene våknet til liv, men kun drøye tre minutter senere doblet Liam Radford ledelsen. Kampen var i realiteten avgjort allerede etter snaut halvspilt første omgang, da Aaron Moxam besørget 3-0 med sitt andre for kvelden.

Fire minutter senere var det Andrew Catton sin tur til å tegne seg på scoringslista, og med 4-0 allerede mistenkte jeg at dette ville bli tosifret, selv om et par karer ved siden av oss tvilte på akkurat da og slo fast at hjemmelaget tross alt skulle spille i motvind i andre omgang. Muligens endret de snart oppfatning, for nå ble det fullstendig lekestue på Skinner Lane. Aaron Joseph økte til 5-0 med drøye ti minutter til pause, og kun to minutter etter sørget Mark Whitehouse for at det sto 6-0. Luke Forgione satt inn 7-0 ytterligere tre minutter senere, og rett fra avspark vant Ponte ballen og Aaron Moxam fullførte sitt hattrick ved å sette inn 8-0! Man kunne ikke annet enn å synes synd på Moors-keeper Jack Drury.

Det var god stemning blant hjemmefolket i baren da vi inntok pause-forfriskningene, og i likhet med meg måtte Jack hoderystende innrømme at det var en utfordring i seg selv å holde kontroll på målscorere og den slags – spesielt da ett av målene kom idet han var opptatt med å ta bilde av banen med et passasjertog som passerte på linjen rett bak anlegget. Heldigvis kunne vi hjelpe hverandre, slik at Trevor og hjemmefolket fortløpende ga oss navn på målscorerne mens vi hjalp ham med tidspunktet for scoringene. Gjestene fra Lincoln har jo slitt et par sesonger nå, men det var trist å se dem så til de grader i rollen som kasteball. Både Jack og undertegnede mente å huske at de for en stund tilbake satset på en horde afrikanske spillere, og at de hadde utfordringer med tolker etc. Det var det imidlertid ingen tegn til denne kvelden, og det var så vidt vi så ingen bortefans som kunne svare oss på hva som skjedde med dette.

Andre omgang startet som den første hadde sluttet, med Ponte som stormet fremover og virket farlige nesten hver gang de kom i angrep. I omgangens femte minutt scoret Moxam sitt fjerde, da han løp halve banens lengde og satt ballen bak Drury, og det sto 9-0. Ponte så ut til å roe ned ørlite, og drøye fem minutter senere fikk faktisk gjestene et trøstemål da Jamie Lee Charlton reduserte til 9-1, men nesten umiddelbart satt Craig Rouse inn 10-1. Man begynte å snakke om ligarekorden til Tadcaster Albion fra 1997/98-sesongen, da de slo Blidworth 13-0, men så fulgte faktisk en periode på nesten tjue minutter uten mål. Da jeg derfor dristet meg kjapt inn for å tømme blæra, skjedde det selvsagt idet jeg kom ut.

Aaron Moxam var igjen mannen, og med sitt femte for kvelden økte han til 11-1 med et kvarter igjen. Jack hevdet ekstatisk at han kun var ett mål fra ny rekord i antall mål i en kamp han har sett, og tre minutter senere fikk han sin rekord da Stuart King satt ballen forbi hjemmekeeper Craig Parry og reduserte til 11-2. Men Andrew Catton var ikke ferdig, og med sitt andre for dagen fastsatte han tre minutter senere sluttresultatet til vanvittige 12-2. Trevor fastslo at jeg med dette som turens siste kamp tydeligvis sparte det beste til slutt, og mente jeg måtte komme tilbake om jeg bragte slik hell med meg. Ponte tok muligens foten litt av gasspedalen mot slutten, og kampen ebbet ut med en overbevisende hjemmeseier. Gjestene var nok når sant skal sies ikke den beste målestokken, men 12-2 er likevel imponerende, og Collieries kan fort bli å regne med helt i toppen.

Jack forlot ganske umiddelbart åstedet mens jeg hadde blinket meg ut 22.22-toget og ble igjen for en Strongbow i baren. Et par minutter etter at klokka passerte ti takket jeg for meg og ønsket Trevor og de andre lykke til, før jeg på vei ut av porten slo av en meget kort prat med noen ikke spesielt snakkesalige bortespillere som lyste av skuffelse og som slo fast at de nok skal ha mer enn nok med å beholde plassen i ligaen. Tilbake i Castleford unnet jeg meg en taxi tilbake til Wheldale Hotel, samt en siste pint i puben (som tydeligvis også går under navnet The Boot Room). Turens siste kamp var unnagjort, og for en maktdemonstrasjon det var! Jeg trivdes også svært godt ved Skinner Lane, og som vanlig ved turens slutt skulle jeg ønske jeg kunne bli noen dager til. Men etter å ha tømt glasset var det bare å finne senga og lese litt, før jeg slukket lyset og fikk meg litt søvn før turen ned til Stansted dagen etter.

English ground # 231:
Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway 12-2 (8-0)
Northern Counties East League Division One
Skinner Lane, 7 January 2015
1-0 Aaron Moxam (13)
2-0 Liam Radford (16)
3-0 Aaron Moxam (22)
4-0 Andrew Catton (26)
5-0 Aaron Joseph (34)
6-0 Mark Whitehouse (36)
7-0 Luke Forgione (39)
8-0 Aaron Moxam (40)
9-0 Aaron Moxam (50)
9-1 Jamie Lee Charlton (56)
10-1 Craig Rouse (58)
11-1 Aaron Moxam (76)
11-2 Stuart King (79)
12-2 Andrew Catton (82)
Att: 72
Admission: £5
Programme: £1,20
Pin badge: £3

Next game: 29.01.2015: Bristol City v Gillingham
Previous game: 06.01.2015: Frickley Athletic v Blyth Spartans

More pics

Jeg hadde overnattet i Doncaster i forbindelse med kampen Frickley Athletic v Blyth Spartans, og hadde tid til en liten utflukt før jeg satt kursen mot dagens base i Castleford. Rett utenfor Doncaster ligger nemlig det gamle gruvesamfunnet Mexborough, og til tross for at byens fotballklubb(er) har bukket under, står nemlig hjemmebanen Hampden Road der og blir fortsatt vedlikeholdt. Jeg fikk for øvrig i etterkant av mitt besøk nyss i at dette er fordi anlegget nå fungerer som hjemmebane for Swinton Athletic i Sheffield & Hallamshire County Senior League. Etter en drøyt ti minutter lang togtur hoppet jeg derfor av i Mexborough og tok meg snart opp bakken der Hampden Road ligger langs veien med samme navn. Det virket inngjerdet og låst, men fra denne veien har man fritt innsyn til anlegget, der øynene raskt gikk i retning av sittetribunen på den ene langsiden. Ved siden av denne var det ståtribuner under åpen himmel som fulgte hjørnet over på kortsiden der jeg kikket inn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg fikk først inntrykk av at jeg sto ved den ene langsiden, men så snart at det jeg oppfattet som fortsettelsen av gressmatta sannsynligvis var en cricketbane. Da jeg gikk rundt fant jeg en innkjørsel som på motsatt side førte inn til det som nok er inngangspartiet. Herfra kunne jeg se det som minnet mest om en slags cricket-paviljong; noe som forsterket min mistanke. Etter å ha passert det som så ut som et klubbhus, var imidlertid portene stengt og låst ved dette paviljong-lignende bygget, og jeg måtte nøye meg med å kikke gjennom sprinklene i gjerdet. Da langsiden mot denne siden gikk over i det som eventuelt er en cricketbane, vil det nok ganske sikkert være slik at man ved kamp må «markere» sidelinjen med tau eller andre sperringer, slik jeg tidligere vært vitne til hos blant annet Lye Town og Littlehampton Town.

Historien om Mexborough-klubben(e) er innviklet, men startet med stiftelsen av Mexborough FC tidlig i 1880-årene. Denne klubben vant våren 1897 daværende Midland League (som vel var verdens nest eldste profesjonelle liga, og som hadde en rekke klubber som senere har blitt del av Football League) samtidig som de samme sesong også ble nummer to i Yorkshire Leaugue. Midland League ble igjen vunnet i 1926, før klubben byttet navn til Mexborough Athletic. Ti år senere la de ned driften. Den kanskje mest kjente utgaven (for folk i dag) av Mexborough-klubben er Mexborough Town, som ble stiftet i 1962, tok plass i Yorkshire League, og i sin første sesong rykket opp til denne ligaens øverste divisjon.

Yorkshire League ble vunnet i 1973, før de to år senere tok navnet Mexborough Town Athletic. Da Yorkshire League i 1982 slo seg sammen med Midland League og dannet dagens Northern Counties East League, var klubben en av de som fikk plass i den nye ligaens øverste divisjon. 15. plass i ligaens andre sesong ble imidlertid bestenotering før de rykket ned året etter. I 1987 tok de igjen navnet Mexborough Town, men da de våren 1991 endte sist i NCEL Division One (som nå hadde blitt ligaens andre nivå) for andre år på rad valgte de å ta steget helt ned i Central Midlands League, og to år senere la de inn årene. Siden dette er det andre Mexborough-lag som igjen har brukt både Athletic- og Town-navnet, og den foreløpig siste Mexborough Town gikk konkurs for et par år siden, slik at byen i øyeblikket er uten en fotballklubb som bærer byens navn.

Tirsdag 06.01.2015: Frickley Athletic v Blyth Spartans

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det siste jeg hadde gjort før jeg trakk meg tilbake kvelden før var å få innehaveren Marco til å bestille en taxi for meg til morgenen etter. Det sparte meg i følge ham for en bortimot tjue minutters spasertur med min store bag, og som avtalt kom taxien utenfor idet jeg klokka kvart på ti låste meg ut av Talbot Hotel. Etter noen få minutter ble jeg sluppet av utenfor togstasjonen Burnley Manchester Road, og kunne betale sjåføren de to-tre pundene. Jeg skulle forlate Burnley med 10.12-toget til York, som jeg ble med så langt som til Leeds, der jeg etter en time og ti minutter kunne stige av.

Dagens kamp skulle for min del finne sted i South Elmsall, mens jeg skulle ha base i Doncaster, og jeg kunne raskt byttet til første tog mot Doncaster. Imidlertid hadde jeg bestemt meg for å gjøre et stopp i nettopp South Elmsall for å ta en kikk på Frickley Athletics hjemmebane Westfield Lane mens det fortsatt var dagslys. Dermed måtte jeg ha lokaltoget som går mellom Leeds og Doncaster, og da det betød en ventetid på en time og ett minutt, benyttet jeg ventetiden til å innta en sen frokost på puben The White Rose inne på Leeds stasjon.

12.21-toget mot Doncaster fraktet meg de 28 minuttene til South Elmsall, der jeg krysset over jernbanebrua og Doncaster Road før jeg svingte inn i Westfield Lane. Sistnevnte er en lang og slak oppoverbakke, og med bagen på slep slet jeg meg oppover til det flatet ut like før der jeg etter et kvarters tid svingte ned til venstre mot Frickley Athletic stadion. Her var det for tiden et gjørmebad uten like, der grusveien og parkeringsplassen var fullstendig oppkjørt av anleggsmaskiner og andre kjøretøy som var i aktivitet på det som tegner til å bli et stort boligfelt på nabotomta. Klubbens stadion var dessverre lukket og låst, men jeg fikk da en utvendig kikk på den flotte hovedtribunen, og det var også mulig å kikke inn over muren lenger ned på denne langsiden.

Med det unnagjort returnerte jeg til South Elmsall stasjon, der 13.50-toget omsider tok meg de siste 19 minuttene ned til Doncaster, der jeg hadde betalt £22 for et rom på Restover Lodge. Dette etablissementet ligger litt sør for sentrum, på vei ut mot Doncaster Rovers’ nye Keepmoat Stadium. Det var imidlertid denne klubbens gamle stadion Belle Vue jeg hadde til hensikt å ta en liten kikk på for å slå i hjel litt tid. Jeg konstaterte først at man gjerne får det man betaler for, da TV-en på rommet ikke virket, og det felles toalettet var ikke spesielt innbydende. Uten sete og med urin over hele kanten var jeg glad jeg kun skulle tømme blæra, og syntes først og fremst synd på de kvinnelige gjestene som måtte sitte der. Uansett; jeg hadde hørt at deler av de gamle ståtribunene på Belle Vue fortsatt er synlige, og en Doncaster-kompis bosatt i Norge (og som tidligere jobbet som bartender på Belfry, for de som frekventerte den eminente Oslo-puben) bekreftet at det fortsatt skal være mulig å ta seg inn på det gamle anlegget.

Derfor la jeg snart ut på den rundt 25 minutter lange spaserturen langs Carr House Road ut mot stedet der det sjarmerende gamle stadionet en gang var Rovers’ hjemmebane. Jeg registrerte raskt at påstanden om at anlegget ikke var gjerdet inn viste seg å ikke holde stikk, og jeg ble først tvunget til å forsere tornekratt og annet buskas uten å finne noen åpning i gjerdet. Da jeg tok meg over på langsiden ut mot Bawtry Road (med byens kjente veddeløpsbane på andre siden av veien) så jeg imidlertid at en stor seksjon av gjerdet her var revet ned, slik at jeg enkelt og greit likevel kunne spasere inn for å ta en ordentlig kikk.

Selv om jeg var klar over at noen tribuneseksjoner fortsatt sto igjen, var det overraskende hvor mye av de gamle ståtribunene som faktisk fortsatt var der. Selve tribunebyggene er selvsagt fjernet, men på alle fire sidene ser man fortsatt betongtrinnene som har opp gjennom årene har huset tusenvis av fotballsupportere. Noen steder var de temmelig rasert, og enda flere steder var de totalt overgrodd av et villniss av buskas og trær. Jeg fikk dessverre aldri besøkt Belle Vue mens man fremdeles spilte fotball her, og det var nå et trist skue – og bildene vil sannsynligvis være sterk kost for de som var så heldige å få oppleve Belle Vue.

Klokka hadde passert fire, og det var på tide å spasere inn mot sentrum. Det er omtrent en halvtimes gange herfra og inn til togstasjonen i sentrum, og med sterke inntrykk på netthinnen trasket jeg innover langs Bennethorpe, som bytter navn til South Parade og deretter til Hall Gate, og til slutt High Street. På oppfordring fra min Doncaster-kompis John stakk jeg innom sentrums-puben The Paris Gates på St. Sepulchre Gate, et par minutter fra stasjonen. Den drives av en av hans kompiser, og han omtalte den som «the roughest pub in Donny». Det var ikke akkurat fiffen som var samlet der, og hans kompis var heller ikke til stede, men jeg slo i hjel litt tid ved å unne meg en pint Strongbow før jeg gikk den korte turen ned til togstasjonen for å sette kursen mot kveldens kamp i South Elmsall.

Snart satt jeg meg på 17.26-toget, og tretten minutter etter avgang kunne jeg igjen stige av i South Elmsall. Denne lille byen har drøyt 6 000 innbyggere og ligger helt nede i det sørøstlige hjørnet av grevskapet West Yorkshire. Stedet har lange tradisjoner med gruvedrift, som har vært alfa og omega i området, og den store kullgruven Frickley Colliery var blant Storbritannias aller største. Det var også denne gruven som ga sitt navn til klubben Frickley Athletic, som i 1910 ble stiftet under navnet Frickley Colliery. Under de store gruvestreikene på midten av 1980-årene var det en rekke uroligheter her, og det var også en av de siste gruvene som startet opp igjen driften etter streikens slutt. Denne store gruven stengte for godt i 1993, og det tidligere nevnte boligfeltet som nå bygges rett ved fotballklubbens stadion blir bygget på deler av den gamle gruvetomten, der det snart vil stå mange hundre boliger.

Etter å ha forsert den slake motbakken nok en gang, ankom jeg klubbens hjemmebane med nesten en time og tre kvarter til avspark. Det er ikke noen puber på veien fra stasjonen og opp til stadionet, og jeg hadde planlagt å ta et glass ved en working men’s club som jeg hadde passert ved min visitt tidligere på dagen. Disse etablissementene er jo et erketypisk britisk fenomen som man først og fremst finner i industrisamfunn nord i landet, og den opprinnelige tanken var å sørge for rekreasjon og utdanning for arbeiderne. Stedet jeg tidligere hadde passert viste seg imidlertid nå å være stengt, og dermed var det bare å fortsette til fotballklubbens stadion for å vente på at de skulle åpne telleapparatene.

Etter et drøyt kvart ble jeg fortalt at jeg bare kunne gå inn, og at baren var i ferd med å åpne. Jeg betalte derfor mine £9 og entret et foreløpig nokså folketomt anlegg for å først ta en liten runde rundt banen. Man kommer inn på den ene langsiden, ved siden av den etter forholdene store hovedtribunen som dominerer anlegget. Dette er en sittetribune der man kan hvile akterspeilet på trebenker, og det er en flott og klassisk sak. Westfield Lane har vært klubbens hjemmebane siden 1925, og den store hovedtribunen ble året etter bygget av streikende gruvearbeidere. Den har ikke endret seg stort siden, og den største forandringen skjedde vel i 1991, da den da 75 år gamle tribunen fikk nytt tak. På begge sider for denne er det små ståseksjoner med et par betongtrinn. Der jeg kom inn hadde jeg denne store tribunen på min høyre hånd, mens bygget som huser klubbhusets bar var å finne på min venstre side.

Jeg passerte baren i denne omgang, og tok meg heller over på den ene kortsiden, der tilskuerfasilitetene består av ståplasser på bar bakke. Skjønt i hjørnet nærmest den nevnte baren står et bittelite hjemmesnekret overbygg som kan gi tak over hodet til en håndfull personer. På bortre langside er det noen betongtrinn som strekker seg hele banens lengde, og på mesteparten av denne langsiden har de stående tilskuerne tak over hodet i form av et overbygg som stammer fra årene rett etter andre verdenskrig. Den andre kortsiden byr utelukkende på såkalt hard standing og intet av tribunefasiliteter. Og da jeg igjen dreide over på langsiden med hovedtribunen, var min lille runde bortimot fullført. Det var på tide å innta klubbhusets bar.

Som sagt så gjort, og snart satt jeg £2 fattigere med en boks Strongbow. Mitt besøk hadde imidlertid ikke gått upåaktet hen, og jeg ble snart oppfordret til å ta plass ved bordet der representanter for hjemmelaget syntes det var stor stas med besøkende langveisfra. Frickley Athletic spilte store deler av 1980-årene på non-leagues øverste nivå, i det vi i dag kaller Conference Premier, med 2. plassen våren 1986 som bestenotering før de året etter rykket ned. Siden den gang har klubben befunnet seg i Northern Premier League Premier Division, der de i senere år ofte har vært å finne på nedre halvdel av tabellen. Nok en gang slo hjemmefolket fast at det igjen ville bli en kamp mot nedrykk, og at sesongens mål først og fremst er å beholde plassen.

Frickley Athletic befant seg før kveldens kamp på femte siste plass; plassen over nedrykkssonen. De kikket seg følgelig over skulderen, der avstanden ned til nedrykkssonen var tre poeng, samtidig som de hadde henholdsvis en og to kamper til gode på samtlige fire lag bak seg. Når det nå skulle kjempes om poeng i NPL Premier var kveldens motstander en klubb som de siste dagene hadde fått mye oppmerksomhet nasjonalt, etter nok en heroisk innsats i FA Cupen. Under mitt besøk hos Blackpool Wren Rovers tre dager i forveien hadde jeg hørt at Blyth Spartans ledet 2-0 over Championship-klubben Birmingham City, men dessverre holdt det ikke helt inn. Nå var det tilbake til hverdagen for et Spartans-lag som rykket ned fra Conference North i 2012, og som nå befant seg kun to plasser og tre poeng foran kveldens vertskap.

Gjestene fra nordøst hadde imidlertid (grunnet blant annet sin cupinnsats) kamper til gode på samtlige andre lag. De hadde på dette tidspunktet spilt kun 20 ligakamper – fem færre enn Frickley, og hele 12(!) færre enn ledende Skelmersdale United, som dog hadde spilt langt flere kamper enn noen annen klubb. Blyth-folket inntok snart baren, og noen av deres ledere hevdet at de hadde kommet over tapet i FA Cupen, selv om de fortsatt irriterte seg over de seks minuttene hvor det de kalte en kollektiv kollaps sørget for at 2-0 ble snudd til 2-3. Til tross for at de i kraft av sine mange hengekamper garantert vil klatre kraftig på tabellen, nektet de for øvrig på at playoff var noe som helst tema denne sesongen.

Mens jeg sto der og samtalte med Blyth-lederne fikk jeg øye på et kjent ansikt som tittet inn døra. Min groundhopper-kompis Lee Stewart hadde overraskende tatt turen ned fra Peterlee sammen med sin Katie. De fortalte at de hadde sett på min planlagte reiserute og planlagt å overraske meg, og jeg kan ikke annet enn å innrømme at de lyktes godt med akkurat det. Lee er jo spesielt glad i Northern League, men slo bombastisk fast at han ser det som enda gjevere å besøke nye stadioner. Det er alltid interessant å høre hans tanker om fotballrelaterte saker i nordøst, og ikke minst i Northern League. Denne kvelden var det imidlertid altså Northern Premier League det skulle dreie seg om, og tross Blyth-folkets tidligere benektelse, hadde Lee en teori om at Blyth Spartans nok hadde gått løs på inneværende sesong med tanke på å stablisere seg, men at også de nok har merket seg at veien opp til playoff ikke er så avskrekkende om de plutselig skulle begynne å vinne de mange hengekampene.

Under en røykepause fikk jeg byttet £1,50 mot et eksemplar av kveldens gode (og flotte) kampprogram som man nå solgte rett innenfor inngangspartiet. I hjørnet bortenfor inngangen til baren hadde også klubbsjappa åpnet, og blant flere interessante produkter klarte jeg å motstå fristelsen til å kjøpe meg med en av deres fine kopper, og nøyde meg med å betale £2 for en pin til min samling. Tilbake i baren ble det tid til en Strongbow til, samtidig som jeg fikk rasket til meg en stensil med lagoppstillingene fra kvinnemennesket som nå delte ut disse i baren. De to lags representanter der syntes for øvrig å være enige i at årets NPL Premier Division er mer åpen og uoversiktelig enn på mange år, så det går mot en morsom sesongavslutning her. Skelmersdale leder som nevnt med flere kamper spilt enn alle andre, mens mange advarte mot klubber som Ilkeston, Curzon Ashton og FC United of Manchester.

Det var på tide å drikke opp og ta oppstilling før kampstart, og vi valgte oss den bortre langsiden. Mens Lee og Katie gikk over dit tok jeg en omvei via matutsalget Big Fellas Snack Bar for å få litt mat i skrotten. Ikke bare er man i nord generelt sett flinkere til å dele ut teamsheets i non-league eller til å servere black pudding med frokosten. De vet også at en pai ikke er helt det samme uten mushy peas – eller ertestuing om du vil. Og for rimelige £2,90 fikk jeg en servert en pai med nettopp mushy peas og brun saus…et kulinarisk høydepunkt. Om jeg noen gang har blitt servert bedre mat på fotballkamp, kan jeg i så fall ikke huske det. Mens jeg tok plass ved siden av Lee og Katie og så kampen bli sparket i gang, kunne jeg uten tvil fastslå at paien der og da ble kåret til en virkelig vinner. Rett og slett utsøkt!

Jeg vurderte faktisk gå tilbake for å kjøpe en til, men man må vel tenke litt på formene.. Jeg moret meg i stedet over Blyth-fansens gauling, der «There’s only two Stevie Turnbulls» selvsagt henviste til at Stephen Turnbull (som er i sin tredje periode med klubben) nå har fått selskap av nysigneringen fra Brandon United; Steven Turnbull…og forvirringen blir ikke mindre av at begge spiller på den sentrale midtbanen. Det var innledningsvis få sjanser, og mesteparten av spillet foregikk på midtbanen. Gjestene var uten den influensa-syke spissen Dan Maguire, men Michael Richardson (med en fortid i Newcastle United) sendte etter snaue kvarteret Spartans i føringen med et skudd fra rett utenfor 16-meterstreken, med hjemmekeeper Sam Leigh henvist til rollen som tilskuer.

The Blues forsøkte å svare, men innlegget fra Jake Stannard ble headet like utenfor av Reece Thompson, og like etter kunne Robbie Dale doblet ledelsen da han var centimetere fra å styre en corner i mål. Reece Thompson var Frickleys største offensive trussel, og igjen var det Stannard som fant ham inne i boksen, men han hadde på seg ryggsekk da han skulle avslutte. Et lite minutt før pause var Thompson igjen på farten da han ble spilt fri av Luke Jeffs og stormet nedover venstrekanten. På vei inn i feltet ble han meid ned av Nathan Buddle, men skjedde forseelsen innenfor eller utenfor 16-meterstreken?? Dommeren presterte å dømme frispark nøyaktig på streken, og som Lee ganske riktig påpekte: om han mente forseelsen skjedde PÅ streken, skal det jo dømmes straffespark, i og med at streken i følge reglementet er en del av feltet. Frisparket fra Jeffs ble for øvrig headet unna, og lagene tok pause på stillingen 0-1.

Mens Lee og Katie valgte å benytte pausen til litt fotografering gikk jeg for å innta en forfriskende Strongbow i baren, der diskusjonen gikk rundt denne situasjonen sent i første omgang. Tilbake på bortre langside kunne vi se at vertene hadde brukt pausen til å sette innpå Gavin Allott for Brad Riley, og flyttet Luke Hinsley ut på vingen. Det virket som om dette var et positivt trekk for Frickley, som nå var langt friskere. Allerede i omgangens første minutt avsluttet Allott like over etter klabb og babb i feltet, og få minutter senere måtte Spartans-keeper Peter Jeffreys varte opp med en flott redning for å stoppe avslutningen fra Reece Thompson. The Blues var imidlertid svært heldige da målscorer Richardson noen minutter senere sendte av gårde en suser som smalt i stolpen bak keeper Leigh. Returen havnet hos Arran Wearmouth, men også hans avslutning gikk i den samme stolpen.

Med tomålsledelse kunne kampen kanskje vært avgjort der og da, men i stedet benyttet Frickley anledningen til å slå tilbake kort etter. Et svakt tilbakespill fra Nathan Buddle ble snappet opp av Reece Thompson som rundet keeper Jeffries og satt ballen i mål til tross for Buddles desperate forsøk på å komme seg tilbake for å klarere. I omgangens tiende minutt hadde Frickley Athletic utlignet til 1-1. Etter en times spill kunne hjemmelaget snudd kampen da Thompson skar inn i feltet og la tilbake til Luke Hinsley, men sistnevntes avslutning gikk over mål. Drøyt sju minutter senere var rollene byttet om da Hinsley fant Thompson på bakerste stolpe, men hans avslutning ble reddet av Blyth-keeper Jeffries. Blyth hadde på ingen måte tenkt å la poengene bli igjen i West Yorkshire, og Robbie Dale stormet snart inn i feltet, men hans skudd ble blokkert av keeper Leigh. Det var en artig kamp, og like etter ble Reece Thompson spilt fri alene med keeper, men kom for tett oppi en våken Jeffries som kom stormende ut og fikk blokkert.

Klokka viste 72 minutter da innbytter Gavin Allot tok seg inn i feltet og ble lagt i bakken. Dommeren pekte på straffemerket, og vertene hadde en gyllen mulighet. Allot tok selv straffesparket, men hans nokså svake straffe ble blokkert av Blyth-keeper Jeffries, som var lynraskt oppe for å redde også returen fra samme mann. Noen minutter senere tok hjemmekeeper Sam Leigh tilsynelatende ballen med hendene utenfor feltet, men frisparket strøk like over tverrliggeren. Det gikk mot 1-1 og poengdeling da vertenes Matt Young sendte et frispark inn i feltet fire minutter på overtid. Det ble kun halvveis klarert, og Allotts påfølgende volley ble på vanvittig vis reddet på streken av en Blyth-spiller som nærmest kastet seg frem og stupheadet ballen unna. Den påfølgende corneren så ut til å seile rett i mål, men igjen sto en Blyth-spiller på streken og fikk headet unna. Vi nærmet oss fem tilleggsminutter da Luke Jeffs sendte ballen tilbake inn i feltet, og Reece Thompson vendte opp og skjøt i mål via tverrliggeren.

Det var vanvittige scener som utspilte seg på Westfield Lane, der vi fikk oppleve en spontan baneinvasjon med mange av de 253 tilskuerne ute på banen – deriblant faktisk en gjeng med tenåringsjenter! Man skulle nesten tro at Frickley Athletic hadde vunnet cupen! Da man hadde fått alle tilskuerne av gressmatta var det ikke tid til stort mer enn å ta avspark før dommeren blåste av med seier 2-1 til hjemmelaget. Vi hadde sett en meget underholdende kamp, der spesielt andre omgang var veldig morsom…for ikke å snakke om den høydramatiske avslutningen. I tillegg til en noe forsinket start på andre omgang, hadde baneinvasjonen og all tilleggstiden imidlertid ført til at det så dårlig ut med tanke på å rekke 21.49-toget, da jeg nå hadde godt under ti minutter på meg. Lee og Katie tilbød meg skyss ned til South Elmsall stasjon, men det tok også flere minutter å komme seg ut av gjørmebadet som var parkeringsplassen. Og idet jeg skulle til å hoppe ut ved stasjonen for å løpe ned trappa til perrongen, så jeg toget forlate stasjonen..

Neste tog kom ikke før 23.08, så de to tilbød seg å finne en pub for å ta en pint med meg mens jeg ventet på neste tog. Det førte oss til puben The Barnsley Oak, der gjestene var travelt opptatt med en quiz. Vi hadde til slutt en hyggelig rast der som varte en times tid, og diskusjonen gikk rundt fotball-relaterte temaer. Ikke minst var det interessant å høre Lee hevde at han ikke var i tvil om at North Shields var det beste laget han hadde sett i Northern League denne sesongen. Greit å få bekreftet mitt inntrykk da jeg lot meg imponere av North Shields sterke borteseier i Guisborough tidlig i sesongen, selv om jeg enn så lenge fortsatt holder en liten knapp på Shildon, i likhet med Lee. Han kunne ellers fortelle at Thornaby er i ferd med å ytterligere oppgradere sitt anlegg, slik at det kanskje er en destinasjon som snart må vurderes. Etter to pints (og kun en mineralvann for sjåfør Katie) brøt vi opp, og jeg kunne snart takke for skyss og trippe ned på perrongen. Idet paret satt kursen nordøstover så jeg noe som lå på bakken, og fant ut at Lee hadde mistet lua si, så den får jeg ta med over neste gang muligheten er til stede for å møtes. Like før klokka halv tolv var jeg tilbake i Doncaster, og unnet meg en taxi ut til Restover Lodge, der jeg snart fant senga.

English ground # 230:
Frickley Athletic v Blyth Spartans 2-1 (0-1)
Northern Premier League Premier Division
Westfield Lane, 6 January 2015
0-1 Michael Richardson (14)
1-1 Reece Thompson (55)
2-1 Reece Thompson (90+5)
Att: 253
Admission: £9
Programme: £1,50
Pin badge: £2

Next game: 07.01.2015: Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway
Previous game: 05.01.2015: Burnley v Tottenham Hotspur

More pics

Jeg befant meg i Doncaster, der jeg skulle ha base i forbindelse med mitt besøk hos Frickley Athletic, og da jeg var vel vitende om at delere av Doncaster Rovers’ gamle Belle Vue fortsatt sto der og forfalt, ville jeg ta en kikk. En Doncaster-kompis bosatt i Norge (og som tidligere jobbet som bartender på Belfry, for de som frekventerte den eminente Oslo-puben) bekreftet at det fortsatt skal være mulig å ta seg inn på det gamle anlegget.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Derfor la jeg snart ut på den rundt 25 minutter lange spaserturen fra Restover Lodge, langs Carr House Road ut mot stedet der det sjarmerende gamle stadionet en gang var Rovers’ hjemmebane. Jeg registrerte raskt at påstanden om at anlegget ikke var gjerdet inn viste seg å ikke holde stikk, og jeg ble først tvunget til å forsere tornekratt og annet buskas uten å finne noen åpning i gjerdet. Da jeg tok meg over på langsiden ut mot Bawtry Road (med byens kjente veddeløpsbane på andre siden av veien) så jeg imidlertid at en stor seksjon av gjerdet her var revet ned, slik at jeg enkelt og greit likevel kunne spasere inn for å ta en ordentlig kikk.

Selv om jeg var klar over at noen tribuneseksjoner fortsatt sto igjen, var det overraskende hvor mye av de gamle ståtribunene som faktisk fortsatt var der. Selve tribunebyggene er selvsagt fjernet, men på alle fire sidene ser man fortsatt betongtrinnene som har opp gjennom årene har huset tusenvis av fotballsupportere. Noen steder var de temmelig rasert, og enda flere steder var de totalt overgrodd av et villniss av buskas og trær. Jeg fikk dessverre aldri besøkt Belle Vue mens man fremdeles spilte fotball her, og det var nå et trist skue – og bildene vil sannsynligvis være sterk kost for de som var så heldige å få oppleve Belle Vue.

Bigger pics here / Større bilder kan ses her

Mandag 05.01.2015: Burnley v Tottenham Hotspur

Etter å ha forsynt meg fra Ibis-hotellets frokost-buffet var det på tide å forlate Coventry og West Midlands for igjen å sette kursen nordover. Hverken på den lille spaserturen til togstasjonen eller inne på stasjonen var jeg i stand til å finne et eksemplar av Non League Paper, som for andre uke på rad kom ut på mandag i stedet for søndag. Derfor var det med en liten skuffelse at jeg satt meg på 10.42-toget som skulle frakte meg så langt som til Preston. Drøyt to timer senere hoppet jeg av på sistnevnte stasjon, der jeg hadde større hell slik at jeg rakk å raske med meg dagens Non League Paper før jeg stresset over til riktig perrong for 13.00-toget til Colne. Mens jeg satt med nesa i den nyinnkjøpte avisen stoppet toget i byer som Accrington og Blackburn, før jeg etter 55 minutter kunne stige av på Burnley Central.

Via email hadde jeg hatt kontakt med Talbot Hotel som hadde bekreftet min booking for denne dagen med ankomst rundt klokka to. Jeg orienterte meg derfor raskt frem den ikke altfor lange veien til denne puben med beliggenhet på hjørnet mellom Church Street og Ormerod Road. Der var det tydeligvis ettermiddags-stengt, og jeg satt meg ned på en benk på utsiden for å finne frem papirene med telefonnummeret mens jeg tok meg en røyk. Idet jeg ringte ble imidlertid døren åpen, og sammen med en kar som i samme øyeblikk rundet hjørnet, ble jeg sluppet inn. Kvinnemennesket som sjekket oss inn lurte på om vi var her i anledning kveldens fotballkamp, og fikk bekreftende svar fra begge, før jeg ble vist til rommet i andre etasje over puben slik at jeg fikk slengt fra meg bagen.

Burnley ligger der elvene Calder og Brun møtes øst i grevskapet Lancashire, snaut tre og en halv mil nord for sentrale Manchester, og med omtrent samme avstand vestover til Preston. Burnley vokste voldsomt under den industrielle revolusjon, da de snart etablerte seg som et av de aller viktigste sentrum for tekstilindustrien. Som med mange av de andre byene i området, var denne industrien alfa og omega, men også utbyggingen av kanalen mellom Liverpool og Leeds var viktig for byens utvikling, der også kullgruvedrift var en viktig næringsvei. Ved nedgangen i disse tradisjonelle industriene, spesielt etter andre verdenskrig, økte arbeidsledigheten voldsomt i Burnley, og byen har ved flere anledninger blitt kåret til et av landets «verste» steder å bo. Etter årtusenskiftet var det voldsomme raseopptøyer her, med regelrette gatekamper mellom briter og den asiatiske befolkningen. Byen har i dag snaut 75 000 innbyggere, og om noen er interessert i å bosette seg i England, sies det at boligprisene her er blant landets rimeligste.

Selv om min interesse for FA Cupen på dette tidspunktet av sesongen gjerne er i ferd med å gradvis forsvinne som dugg for solen, var Burnley en av de få nåværende klubbene i Premier League som faktisk fristet litt til besøk, og da passet det bra når det ikke var andre kamper i den engelske pyramiden denne mandagen, bortsett fra AFC Wimbledon v Liverpool. Jeg hadde faktisk først vurdert en tur til Skottland og Kilmarnock, men da Burnleys kamp mot Tottenham etter hvert ble flyttet til denne dagen, var det en fin anledning til å få besøkt Turf Moor. Så fikk det heller være at helgens exit for Blyth Spartans og Dover Athletic (og ikke minst alle de store plast-klubbenes avansement) gjorde sitt til at det neste FA Cup-øyeblikk jeg nå gledet meg mest til var neste sommers trekning av cupens extra preliminary round for neste sesong.

Etter en halvtimes tid på rommet strøk jeg på dør og tok fatt på den ti minutter lange spaserturen til Turf Moor. Turen gikk nedover Church Street og til venstre inn i Yorkshire Street, over den nevnte Liverpool-Leeds kanalen. Omtrent der Yorkshire Street skifter navn til Harry Potts Way (oppkalt etter Burnley-legenden som var en tro tjener som både spiller, manager og styreformann for klubben) ser man cricketbanen som ligger bak Turf Moors ene kortside, og bortenfor denne ligger langsiden Bob Lord Stand parallelt med Harry Potts Way. Her stakk jeg innom billettkontoret for å hente billetten jeg hadde betalt £20 for, og samtidig benyttet jeg anledningen til å ta en kikk i klubbsjappa. Jeg var på jakt etter en pin til min samling, men til tross for flere varianter fant jeg ingen jeg likte. Jeg ville ha en enkel pin med kun klubbens logo, men selv om jeg umiddelbart angret noe på det endte jeg likevel opp med å betale £3 for en variant med en liten logo som nærmest druknet i teksten «We are Premier League».

Dagens kampprogram var også til salgs, og for £2 skal jeg ikke klage på prisen. De skal også ha ros for det artige coveret som var en slags kopi av forsiden på finaleprogrammet fra 1962, da det var nettopp disse to som møttes på Wembley. Den gang var det de to siste sesongers seriemestre som møttes, og Tottenham seiret til slutt 3-1 og vant cupen for andre år på rad. I stedet for bildet av Wembley hadde dagens programforside et svarthvitt-bilde av et moderne Turf Moor, men ellers var designet det samme. Med det unnagjort fullførte jeg en liten fotorunde rundt Turf Moors utside, før jeg like godt bestemte meg for å få meg en pre-match pint. Imidlertid syntes det som om dette med å stenge et par timer tidlig på ettermiddagen var en gjenganger i Burnley, og tross en rekke puber i nærheten av Turf Moor virket de fleste å ha stengt dørene og hengt opp skilt som varslet om at de ville åpne igjen klokka 17.

Det var bortimot en time til, så jeg gikk i stedet den korte veien ned til Burnley-bastionen The Foresters Arms. Burnley er blant stedene man gjerne oppfordres til å utøve forsiktighet, og dette er blant pubene fremmedfolk gjerne advares mot å oppsøke, men jeg har aldri vært skvetten på dette området, og det er gjerne også på disse pubene man finner den gode stemningen. At jeg umiddelbart ble gjort oppmerksom på at puben kun var for hjemmefans, var vel en bekreftelse på at dette er en typisk local der alle kjenner oppsynet på hverandre, men da jeg viste frem min billett til hjemmeseksjonen fikk jeg da bestilt meg en pint. Det var dårlig fremmøte hittil, men på et tidspunkt da mange ikke hadde kommet hjem fra jobb ennå var det kanskje ikke så rart.

En pint ble til en til, og enda en til, men selv om det etter hvert begynte å komme flere kunder, var det foreløpig et skuffende oppmøte. Men halvannen time til kampstart hadde jeg nok regnet med mer trøkk, men et par hjemmesupportere jeg kom i snakk med hevdet at det nok ikke ville bli særlig imponerende fremmøte i dag. Ganske overraskende når man har hjemmekamp mot det som må kunne kalles et storlag i cupen, men som jeg igjen ble fortalt virker det som om cupen nå dessverre også for klubber som Burnley delvis ses på som et forstyrrende element og at alt dreier seg om å prestere i den fordømte Premier League.

Med rundt tre kvarter til kampstart gikk jeg tilbake til Turf Moor og entret North Stand (som nå bærer navnet James Hargreaves Stand etter at sponsorinntektene ble for fristende) der jeg i håp om å få stå hadde bestilt plass helt bakerst på øverste nivå. Dette er tribunen på bortre langside, og med en kapasitet på drøyt 8 000 er den nå anleggets største, etter at den i 1996 erstattet den herlige gamle ståtribunen Longside. Den nye toetasjes tribunen har på ingen måten sjarmen til sin forgjenger, og det samme kan vel sies om Jimmy McIlroy Stand som jeg nå hadde til venstre for meg. Etter at Longside var erstattet med tribunen jeg nå sto på, var det senere samme år Bee Hole End sin tur da denne ståtribunen under åpen himmel ble byttet ut med dagens Jimmy McIlroy Stand, som de fleste vil vite er oppkalt etter den nordirske landslagsmannen som ble en klubblegende under sitt opphold i perioden 1950-1962. Sistnevnte tribune står altså på den ene kortsiden, og er egentlig en mindre kopi av North (James Hargreaves) Stand. Noe skuffende er det at de ikke i det minste tettet hjørnet mellom de to nybygde tribunene.

På motsatt kortside er den såkalte Cricket Field Stand nå anleggets eldste, og også denne har blitt offer for et sponsornavn. Den er likevel ikke eldre enn at den sto ferdig i 1969, og når man tenker på at Burnley har spilt på Turf Moor helt siden 1883 er ikke det altfor gammelt tross alt. Denne tribunen huser faktisk også garderobene, og Turf  Moor er en av etter hvert stadig færre stadioner der disse ligger på en av kortsidene. Når laglederbenkene står i forkant av langsiden Bob Lord Stand fører dette dermed til en prosesjon av spillere og lagledere før kamp, ved pause, og etter kamp. Bob Lord Stand sto ferdig i 1974, og ble bekostet med blant annet salget av midtbanespiller Martin Dobson til Everton. Tribunen er oppkalt etter mannen (en tidligere slakter, i motsetning til dagens utenlandske oljemilliardærer) som var klubbens formann i perioden 1955-1981.

Burnley er jo en virkelig klassisk fotballklubb, og mange vil selvsagt vite at de var en av de tolv utvalgte klubbene som i 1888 var med å stifte Football League. De er to ganger seriemester (1921 og 1960), i tillegg til å ha vunnet FA Cupen i 1914. Klubbens virkelige storhetstid var på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene, da de var et stabilt topplag som var i tillegg nære på ved flere anledninger. De sikret seg omsider altså sin andre ligatittel i 1960, og tok seg året etter til kvartfinalen i europacupen. Da de ble slått av nettopp dagens motstander Tottenham i den nevnte FA Cup-finalen i 1962, betød det at Burnley ble nummer to i både cup og serie den sesongen, og nærmere har de ikke kommet siden.

I stedet gikk det nedover med den gamle storheten, og etter at de i 1976 rykket ned fra øverste divisjon startet en nedtur som endte med sju sesonger i Football Leagues kjellerdivisjon. Bunnen var nådd i 1986/87-sesongen, da de først på sesongens siste dag unngikk å bli første lag som rykket automatisk ned fra Football League til Conference. Sakte men sikkert har klubben siden den gang klatret i pyramiden, og da de våren 2009 rykket opp til Premier League ved å slå Sheffield United i playoff-finalen, betød det retur til øverste nivå for første gang på 33 år. Det endte som kjent med umiddelbart nedrykk, men i fjor tok de seg igjen opp med andreplass under ledelse av Sean Dyche – en manager jeg nok ikke er alene om å ha sans for. Så får det heller være Watfords (eller Udineses reservelag om man vil) tap at han tydeligvis ble ansett som «for engelsk» for de italienske eierne der.

Burnley-supporterne rundt meg innrømmet selvsagt at et cupeventyr ikke var å forakte, men slo fast at klubbens store mål er å beholde plassen i den hersens Premier League. Da kampen ble omberammet hadde jeg vært rask på labben for å booke en billett til denne kampen, og jeg hadde regnet med stor pågang og kjempestemning. Tydeligvis er sjarmen med FA Cupen en saga blott på dette nivået, og jeg har kanskje blitt bortskjemt med herlige FA Cup-kamper i de tidlige kvalifiseringsrunder, der den fortsatt er en stor greie. For sannelig var ikke interessen så laber at man faktisk hadde stengt av hele den toetasjes tribunen Jimmy McIlroy Stand på den ene langsiden! Da fortjener man kanskje ikke noe cupeventyr tross alt..? Likevel håpet jeg å se Burnley ta seg videre, og den følelsen ble ikke mindre når hjemmelaget faktisk stilte med en hel-britisk ellever fra start, og der den eneste ikke-brite i troppen var iren Steven Reid som satt på benken. Til sammenligning stilte Spurs uten en eneste engelskmann fra start, der deres eneste britiske innslag var waliseren Ben Davies på venstrebacken. Det var jo i seg selv grunn god nok til å holde med Burnley i kveld.

Jeg vet imidlertid ikke engang hva jeg skal si om det som utspilte seg da kampen startet der nede på gressmatta. Første omgang var nemlig så til de grader søvndyssende kjedelig at det knapt finnes ord som er beskrivende nok. Jeg kan imidlertid fortelle at ingen av keeperne måtte i aksjon en eneste gang i løpet av første omgang, og at det heller ikke var et eneste skudd på mål fra noen av lagene. Også stemningen på tribunen var skuffende, og etter hvert var det så kjedelig at jeg faktisk tok meg i å ta frem mobilen for å surfe på nettet for å fordrive tiden! Jeg var langt fra den eneste, og mange hadde satt seg til med telefonen, bladde i programmet, eller samtalte med sidemannen om helt andre ting. Jeg kan faktisk med hånden på hjertet ikke huske å ha sett en så ufattelig kjedelig omgang noen gang, og det sier vel det meste at min sidemann hoderystende hevdet at han nok hadde valgt feil da han hadde rømt på kamp for å slippe å være med sin kone for å handle nye gardiner!

Heldigvis ble det ikke lagt til all verden, og jeg var også glad for å se at Turf Moor faktisk også er blant arenaene der man fortsatt kan få slippe ut i pausen for å ta seg en røyk. Da jeg reiste meg opp så jeg snart at den eldre karen foran meg faktisk hadde sovnet! Mens vi sto utenfor og røyket var det også et par mindre grupper som fant ut at det måtte være morsommere å stikke på puben for en pint enn å utsette seg for en nok en omgang av denne kampen. Selv hadde jeg ingen slike planer, og jeg tok heller oppstilling i matkøen for å få litt føde. £4 ble betalt for en meny som besto av en cheese & onion pie og en Bovril, og disse bar jeg med meg tilbake til plassen min i håp om en bedre andre omgang.

Den eneste endringen i pausen var at Tottenham satt innpå Harry Kane som erstattet Benjamin Stambouli, og han skapte i hvert fall litt mer fart i Spurs-laget etter at omgangens første fem minutter bar bud om en ny sovepille av en omgang, selv om gjestenes Federico Fazio hadde kampens første avslutning på mål etter 47 minutter. Kane fikk til tider selv Roberto Soldado til å virke frisk på topp, og Soldado avsluttet to ganger utenfor mål. Ti minutter av omgangen var spilt da Ben Davies dro seg fri på venstrekanten, og hans innlegg fant Nacer Chadli som kunne koste på seg en ekstra touch før han satt ballen i mål bak Burnley-keeper Tom Heaton. Kane kunne like etter doblet ledelsen, men Kanes skudd traff kneet til keeper Heaton og spratt i sikkerhet. Det hadde ikke vært et eneste tegn på at vertene skulle kunne true Spurs-målet, men etter en time kom Sam Vokes innpå for Ashley Barnes.

Med Vokes’ inntreden skjedde den noe med Burnley-laget, som plutselig hevet seg voldsomt. Danny Ings hadde allerede testet Spurs-keeper Michael Vorm med en suser da Vokes orkestrerte et angrep der han etter flott samspill med George Boyd spilte fri Dean Marney som var nære på å utligne mot sin moderklubb. Avslutningen gikk imidlertid like over, men det gjorde den ikke kort etter, da Michael Kightly tok seg til dødlinjen og la tilbake til Sam Vokes. Innbytteren kom stormende inn i feltet og plasserte ballen kontant i mål bak keeper Vorm. 1-1 etter 73 minutter. Nå var det faktisk en langt mer underholdende kamp, der begge presset på for et vinnermål som ville bety retten til å møte Leicester City i neste runde.

Både Ings og Vokes hadde muligheter for vertene, mens Harry Kane brant en stor mulighet for Spurs helt på tampen, da han fra god posisjon sleivsparket ballen langt utenfor. Dermed endte det 1-1; noe som betød omkamp i nord-London. Etter det som sannsynligvis er den kjedeligste førsteomgangen jeg noen gang har sett live, tok kampen seg opp etter Spurs’ ledermål, og den siste halvtimen var nokså underholdende. Det siste Burnley-fansen ville ha var tydeligvis omkamp, da det selvsagt betød nok en kamp. Jeg vil nå si at det er bedre med omkamp enn å bli slått ut, men det er nå meg.. Etter at en av journalistene sjekket opp og fortalte meg at kveldens tilskuertall var skuffende 9 348 – langt under halvfullt – forlot jeg raskt Turf Moor for å returnere til Talbot Hotel, men stoppet først hos en kar som solgte supportereffekter fra en stand utenfor.

Denne karen solgte en rekke supportereffekter, og her fant jeg til og med en pin jeg likte. £2,50 ville han ha for den, og jeg skulle til og betale da jeg plutselig kom på å spørre om han heller ville bytte med den jeg tidligere hadde kjøpt i klubbsjappa. Det ville han gjerne, og da var begge fornøyde. Tilbake på Talbot Hotel var det fortsatt liv i baren, der en liten gruppe stamkunder holdt hoff sammen med en barmfager bartender og innehaveren Marco i sin Burnley-drakt. For å gjøre en lang historie kort ble jeg sittende der helt til stengetid, før jeg stabbet opp trappa for å finne mine gemakker.

English ground # 229:
Burnley v Tottenham Hotspur 1-1 (0-0)
FA Cup, 3^rd Round
Turf Moor, 5 January 2015
0-1 Nacer Chadli (56)
1-1 Sam Vokes (73)
Att: 9 348
Admission: £20
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 06.01.2015: Frickley Athletic v Blyth Spartans
Previous game: 04.01.2015: Nuneaton Town v Bristol Rovers

More pics

Søndag 04.01.2015: Nuneaton Town v Bristol Rovers

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ingen ulempe at man nord i England i langt større grad enn lenger sør vet at black pudding kan være en naturlig del av en full english breakfast, og rett rundt hjørnet fra mitt hotell kunne virkelig Wexfords’ Diner sakene sine. Jeg bestilte den store varianten som bar etablissementets navn, og fikk servert en stor og utmerket variant av den engelske frokosten. Det skulle godt gjøres å få en bedre start på dagen, etter at jeg kvelden før igjen hadde latt meg lokke ut på Blackpools sagnomsuste uteliv. Jeg hadde til og med forkastet planene om å ta 08.10-toget for å unne meg en frokost her, og jeg angret ikke!

Mett og fornøyd returnerte jeg til hotellet for å pakke snippesken, og like før klokka halv ti forlot jeg Hotel Vienna for å spasere den korte veien opp til togstasjonen Blackpool North. 09.42-toget brukte snaue 25 minutter på å frakte meg til Preston, der jeg kunne unnagjøre dagens første togbytte. Nytt togbytte fant sted i Wolverhampton, der jeg etter to timer på farten kunne sette meg på 11.42-toget, og drøyt fem minutter på halv ett kunne jeg slentre ut av Coventry stasjon og unne meg en røykepause før jeg orienterte meg frem til Ibis-hotellet som ligger drøyt fem minutters gange fra stasjonen.

Jeg fikk raskt sjekket inn, og unnet meg å slappe av litt før jeg skulle vende snuta mot dagens kamp i Nuneaton. I og med at første avgang bød på nesten en times reisevei og togbytte i Rugby, tok jeg heller livet med ro mens jeg blinket meg ut det langt raskere direktetoget klokka 13.46. Som sagt så gjort, og jeg returnerte omsider tilbake til Coventry stasjon for å hoppe på dette toget, som brukte nøyaktig 18 minutter til Nuneaton. Der var jeg langt fra den eneste som forsøkte å få tak i en taxi, og med storinnrykk av Bristol Rovers-supportere var det nok travlere enn normalt. Veien ut til Liberty Way er jo også ganske drøy, og ikke minst kronglete. Jeg fikk imidlertid snart delt en taxi med noen som skulle samme vei.

Nuneaton ligger nokså langt nord i grevskapet Warwickshire; ikke langt fra grensen til Leicestershire. Sagt på en annen måte befinner vis oss snaut halvannen norsk mil nord for Coventry, og drøye tre mil øst for Birmingham. Elven Anker, som blant annet er populær blant gjeddefiskere, renner gjennom byen som har et innbyggertall på rundt 80 000. Nuneatons tradisjonelle tekstilindustri så ikke overraskende en drastisk nedgang etter andre verdenskrig, og man er nå i stor grad en pendlerby for Coventry og Birmingham, selv om elektronikkindustrien fortsatt holder stand i byen. Men nå var det fotball jeg hadde kommet for å se.

Nuneaton Town må vel egentlig ses på som samme klubb som Nuneaton Borough, som i 1979 var med å stifte det vi i dag kjenner som Conference Premier. To andreplasser på midten av 1980-årene står fortsatt som historisk bestenotering, før man i 1987 måtte ta turen ned. Returen i 1999 endte med fire sesonger tilbake i non-leagues gjeveste selskap, før klubben som medlem av Conference North ble slått konkurs i 2008. Man startet snart opp igjen som Nuneaton Town (et navn man også hadde benyttet før andre verdenskrig), men ble som mange sikkert vil vite flyttet ned to divisjoner til Southern League og divisjonen som på den tiden het Division One Midlands.

I sine to første sesonger sikret de seg opprykk via playoff, og var tilbake i Conference North, før de ytterligere to sesonger senere nok en gang hadde suksess i playoff da de våren 2012 vant playoff-finalen borte mot Gainsborough Trinity. Dermed returnerte Nuneaton-klubben til Conference Premier, der de har holdt seg siden. De skal imidlertid gjøre det skarpt i løpet av vårsesongen om de skal klare seg denne gang, for i forkant av dagens kamp mot Bristol Rovers lå de som nestjumbo med kun AFC Telford United bak seg, og med åtte poeng opp til sikker plass. Hjemmefansen bruker for øvrig fortsatt det gamle kallenavnet Boro på sitt lag.

Hva gjelder dagens motstander fra Bristol er de selvsagt en langt større klubb, og deres nedrykk fra Football League til Conference i fjor sendte jo nærmest sjokkbølger gjennom fotball-England. Mange vil hevde at Rovers i alt annet enn navnet er en FL-klubb, og de var ventet å kjempe om umiddelbar retur. Men de har fått tøff konkurranse – spesielt etter en litt keitete sesonginnledning – og selv om de nå var å finne på en andreplass på tabellen, hadde de sju poeng opp til ledende Barnet. Rovers var nå imidlertid ubeseiret på tolv kamper i ligaen (6-6-0), men bortesupporterne i taxien fryktet at de ble litt mange poengdelinger. De hadde imidlertid håp om at Barnet kunne innhentes, men advarte samtidig også blant annet mot et Grimsby Town som de ennå ikke ville avskrive.

Vi ble sluppet av utenfor inngangen til Liberty Way, der Nuneaton (den gang som Borough) har spilt siden 2007. Nye Nuneaton Town «arvet» en betydelig gjeld til tross for salget av deres gamle Manor Park, men har jevnt og trutt oppgradert sitt nye stadion der man for øvrig også har byens rugby union klubb som leietaker. Jeg registrerte umiddelbart at anlegget nok en gang hadde skiftet sponsornavn uten at jeg hadde fått det med meg, men hos mange klubber skjer jo dette nå med så voldsom hyppighet at det er en utfordring i seg selv å holde følge. Og når det samme ofte er tilfellet med de forskjellige tribunene som gjerne har enda hyppigere navnebytter, da er det nødt til å bli forvirring innimellom.

I og med at jeg bar på en blå Reading-lue, ble jeg først pekt i retning av borteinngangen, men etter å raskt ha oppklart den lille misforståelsen, fikk jeg snart betalt meg inn på inngangspartiet nederst på langsiden South Terrace. £14 fattigere kom jeg dermed inn i hjørnet mellom den nevnte langsiden og kortsiden som har anleggets største tribune som jeg velger å kalle East Stand. Dette er en ståtribune med kapasitet på 1 800, og som er hjemmefolkets bastion. Noe spesielt er ikke avsatsene/trinnene her i betong, men i metall. I hjørnet mellom denne tribunen og den nordlige langsiden finner man også klubbsjappa, der jeg gikk inn for å bytte £2,50 mot en pin til min samling. Program til £3 ble også lagt i posen før jeg kunne fortsette min lille rundtur på Liberty Way.

Over på den nordlige langsiden har anlegget fremstått som et lappeteppe av tribuner, kontorer, VIP-fasiliteter etc, men for et par år siden ble en midlertidig tribune med nærmest teltlignende tak erstattet av en ny hovedtribune. På halvdelen nærmest East Stand er det imidlertid flere bygg som blant annet huser kontorer og den slags, og på oppfordring fra karen i klubbsjappa stakk jeg freidig hodet inn på kontorene for å forhøre meg om mulighetene for å få kloa i en stensil med lagoppstillingene. En presserepresentant som akkurat hadde fått en liten bunke var på vei til å gi meg en av sine da en klubbrepresentant fortalte at de ikke ble delt ut til supportere. Etter at jeg slang et pund på disken rakk han meg imidlertid en kopi. Bortenfor disse kontorene står den nye Main Stand originalt nok ikke midt på langsiden, men helt inne på den ene banehalvdelen, der den strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde.

Her måtte jeg imidlertid snu, men jeg kunne se ned på kortsiden der de tilreisende fra the West Country hadde møtt mannsterkt opp. Tribunen her virket nokså lik East Stand på motsatt kortside, med med en kapasitet på ca 1 000 er den noe mindre. Siden jeg ikke kom meg rundt måtte jeg vende om og gå tilbake samme vei jeg hadde kommet for å ta en kikk nedover South Terrace. Denne kalles også Rugby Club Terrace da rugby-klubben har kontorer i bakkant, og langsiden er igjen et lite lappeteppe av tribuneseksjoner for stående supportere. Her har man heller ikke tak over hodet, i motsetning til hva tilfellet er på de andre tribunene. Nederst hadde en del blitt gitt bortesupporterne, slik at jeg igjen måtte snu om. Jeg forkastet ideen om en rask pint i baren som hadde inngang i det ene hjørnet ved siden av klubbsjappa, og betalte heller £3 for en jumbo cheese dog fra et av matutsalgene før jeg gikk for å ta meg en røyk i hjørnet ved klubbsjappa, der man har røykeområde.

Jeg vekslet mellom å se kampen herfra og oppe fra East Stand, men det var fra sistnevnte posisjon at jeg så Rovers ta et ikke uventet initiativ fra start. Boro hadde midtstopper og kaptein Gareth Dean å takke for at man ikke havnet under da han oppofrende blokkerte avslutninger fra både Matty Taylor og Nathan Blissett. De to (og spesielt Taylor) skapte trøbbel for manager Liam Daish sine gutter, og Blissett var igjen frempå da han headet like utenfor. Hjemmekeeper Christian Dibble reddet flott en avslutning fra Taylor, men det virket som et tidsspørsmål før målet kom. Mens Rovers presset på virket hjemmelaget planløse og så ut til å satse på lange håpefulle baller som stort sett ble plukket opp av Rovers-forsvaret. Med fem minutter til pause kunne Rovers-manager Darrell Clarke omsider juble da keeper Dibble måtte gi retur på en avslutning fra Blissett, og Matty Taylor var frempå for å pirke ballen i mål til 0-1.

Det var da heller ikke på noen måte ufortjent at Rovers gikk til pause med en ledelse som fort kunne vært større, men jeg var mest spent på om jeg hadde vunnet på en av mine to «Goalden Goal»-lodd. Jeg hadde 41 minutter på ett av de, men jeg fryktet at jeg var noen sekunder fra da jeg på min stoppeklokke hadde omtrent 39.45 da målet ble scoret. Mens jeg ventet på å høre den offisielle dommen, oppsøkte jeg baren der jeg betalte £3,30 for en pint Thatchers Gold. Der var ikke overraskende hjemmefansen skuffet over egen innsats, selv om det var en av opprykksfavorittene de møtte. Nuneaton var faktisk ubeseiret på tre ligakamper før dette, med borteseier i Altrincham samt to uavgjorte mot Telford (hvor de i hjemmemøtet hadde rotet bort en tomålsledelse på overtid), men et par supportere jeg snakket med etterlyste nå innsats og en offensiv plan.

På Twitter kunne jeg se at jeg ganske riktig hadde vært noen sekunder unna gevinsten på £85, som selvsagt hadde kommet godt med, men nå var på tide å glemme det og heller ta oppstilling for andre omgang. Det var nå også så surt at jeg måtte ta på Reading-lua og trekke den godt nedover ørene. Om Nuneaton hadde håp om et comeback ble det snart knust da en corner endte med at Blissett fikk gå opp upresset og heade inn 0-2. Hjemmefansen så nå mest håp i å heie på tåka som var i ferd med å sige innover Liberty Way, og det kunne vært enda styggere for Liam Daish sine gutter. Midtveis i omgangen la nemlig Andy Monkhouse et glimrende innlegg som Blissett på merkelig vis klarte å styre utenfor på nærmest blank goal.

Matty Taylor hadde også mulighet til å øke, men igjen var det en god inngripen og takling av Gareth Dean som hindret ytterligere baklengs for vertene. Nuneaton skapte så godt som ingenting, og deres eneste sjanse av betydning kom i kampens siste minutt, da spissen Michael Gash avsluttet på mål, men Rovers-keeper Will Puddy hadde få problemer, og dermed endte det 0-2. De 926 bortesupporterne utgjorde mer enn halvparten av de 1 661 tilskuerne, og Rovers-folket kunne også juble da meldingene kom fra Sincil Bank, der Lincoln City hadde slått Barnet 4-1. For egen del hadde jeg planlagt å forlate Liberty Way nokså raskt for å rekke et direktetog tilbake til Coventry, og dermed slippe lang ventetid på neste direktetog.

Med den lite hyggelige erfaringen i Yeovil friskt i minne hadde jeg forhåndsbestilt taxi. Ved ankomst Liberty Way så jeg nemlig at det ligger et taxifirma på nabotomta, og jeg hadde før kampen fått bekreftet at de ville ha en bil klar når jeg kom etter kampslutt. God beslutning, for en kar som nå sto der fikk beskjed om at det var minst en halvtimes ventetid, men jeg tilbud ham å dele min taxi, slik at vi sammen satt kursen mot Nuneaton togstasjon. Tilbake i Coventry ventet jeg på tilbakemelding fra en Reading-kompis fra Banbury som hadde vurdert å ta turen opp for å treffes over noen pints. Det ble aldri noe av, så etter et måltid og et par pints på puben The Litten Tree, trakk jeg meg tilbake til hotellet for å legge meg på senga med boka mi.

English ground # 228:
Nuneaton Town v Bristol Rovers 0-2 (0-1)
Conference Premier
Liberty Way, 4 January 2015
0-1 Matty Taylor (40)
0-2 Nathan Blissett (49)
Att: 1 661
Admission: £14
Programme: £3
Pin badge: £2,50

Next game: 05.01.2015: Burnley v Tottenham Hotspur
Previous game: 03.01.2014: AFC Blackpool v AFC Liverpool

More pics

Lørdag 03.01.2015: AFC Blackpool v AFC Liverpool

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter å ha latt meg imponere av Blackpool Wren Rovers og Bruce Park, som bød på et av turens virkelige høydepunkt, gikk jeg den korte veien ned til AFC Blackpools hjemmebane The Mechanics Ground, som ligger i enden av blindveien Jepson Way. Det tok ikke stort mer enn tre minutter, og der hadde lagene som forventet akkurat gått i garderoben etter første omgang. Inngangspartiet var nå åpent og ubemannet, men en kar i nærheten bekreftet som ventet at jeg ikke skulle betale for å se andre omgang. Han kunne dessuten fortelle at det sto 0-1 og at gjestende AFC Liverpool dermed ledet, og med det inntok jeg klubbhusets bar.

Jeg har jo tidligere besøkt The Mechanics Ground, da jeg sent i mars 2013 så at hjemmelaget måtte gi tapt for Maine Road i kvartfinalen av NWCLs ligacup. Noe av det jeg husker best fra mitt tidligere besøk var hvor vanvittig kaldt det var, og heldigvis var det noe mildere denne ettermiddagen. Denne gang var det ligapoeng i North West Counties League Premier Division det ble kjempet om, og hjemmelaget hadde ikke hatt noen spesielt lystig sesong hittil. De hadde kun Stockport Sports og jumbo Bacup & Rossendale Borough bak seg, og kunne virkelig trenge et poeng eller tre.

Klubben ble i 1947 stiftet som Blackpool Metal Mechanics, men forkortet snart navnet til Blackpool Mechanics. De gikk fra West Lancashire League til spill i Lancashire Combination, og da sistnevnte liga i 1982 slo seg sammen med Cheshire County League for å stifte North West Counties League (heretter kalt NWCL), var The Mechanics med å stifte denne ligaen. 1992/93 ble deres første sesong i den ligaens øverste divisjon, men det endte med umiddelbart nedrykk. De måtte vente til våren 2011 før de igjen rykket opp i ligaens Premier Division. Der har de holdt seg siden, med 9. plassen våren 2012 som bestenotering.

Hva AFC Liverpool angår er jo dette en klubb som burde være nokså kjent for mange også her hjemme, og i motsetning til hva mange tror, er ikke dette en protestklubb i den forstand, i motsetning til eksempelvis divisjonskollega 1874 Northwich og enda mer kjente FC United of Manchester. Der de nevnte klubber ble stiftet av frustrerte supportere i protest mot moderklubbens eiere, var AFC Liverpool snarere ment som et tilskudd og tilbud for Liverpool-supportere som hadde blitt priset ut av Premier League fotballen.

Grunnlegger Alun Perry forklarte ved stiftelsen i 2008 at han hadde vært fast tilskuer på Anfield siden 1970-årene, og at sesongkortet som i 1985 kostet £45 plutselig kostet minst £650 i 2008. Og det til tross for at Liverpool ikke er den aller verste i klassen. Før noen hevder at det er normalt med prisstigning over tid; om man med utgangspunkt i sesongkortet fra 1985 kalkulerer med inflasjonen i samfunnet generelt, burde sesongkortet kun kostet £98 i 2008. Og det var altså grunnen til at Perry og mange med ham ikke hadde råd til å gå lenger, der den lokale arbeiderklassen som hadde stått for stemningen på Anfield nå ble priset ut i en idrett som hadde utviklet seg til å bli fullstendig styrt av penger.

For ordens skyld ville jeg for øvrig ikke regnet dette som et nytt stadionbesøk dersom det var en ny destinasjon for meg, i og med at jeg kun så andre omgang, men det var jo uansett en revisit. Angående The Mechanics Ground så er det et anlegg med tribunefasiliteter på alle fire sidene, og inngangen er nederst på den nærmeste langsiden der man også finner klubbhuset lenger bort. I forkant av sistnevnte er det et par rader med sittetribune under et overbygg som gir tak over hodet. Ellers er det på denne langsiden såkalt hard standing. Det er det også på den bortre kortsiden, i tillegg til ståtribunen midt på kortsiden. Som ved mitt tidligere besøk var det i løpet av andre omgang en håndfull veteraner av den eldre grade som samlet seg her med stoler tydeligvis tatt med fra klubbhuset.

På bortre langside finner vi anleggets største sittetribune, og de to laglederbenkene står på hver sin side av denne. Ståtribunen bak det andre målet er nokså lik den som befinner seg på motsatt ende, men her er den kledd i grønt blikk. På tribunene ellers har både støttepilarene og eventuelle seter klubbens oransje farge. The Mechanics Ground er slett intet dårlig stadion for en klubb på step 5, og jeg hadde en fin kveld der ved mitt forrige besøk. Dessverre hadde de imidlertid ikke lenger Thatchers Gold eller annen cider i tappekranene, og siden jeg ikke var videre lysten på å blande øl og cider, måtte jeg nøye meg med å betale £3 for en flaske Kopparbergs. Bartenderen kunne dessuten fortelle at alle dagens kampprogram dessverre hadde blitt solgt, men han fisket i det minste frem en stensil med lagoppstillingene til meg.

Han kunne videre fortelle at AFC Liverpool hadde dominert kraftig i første omgang, og at de ledet fullt fortjent. Målet hadde blitt scoret av Ryan Cox allerede etter drøye fem minutter, og jeg fikk høre at ledelsen kunne vært langt større. I baren gjorde bortesupporterne seg bemerket, og et par av disse kunne bekrefte dette. De mente at vertene knapt hadde hatt en eneste avslutning på mål, og at deres gutter burde ha avgjort kampen allerede om det ikke hadde vært for sjansesløseri og en dose heroisk forsvarsspill. AFC Liverpool er for øvrig en av klubbene i NWCL som har søkt om opprykk, men det er vel ingen tvil om at det vil stå mellom Runcorn Linnets, Glossop North End og muligens 1874 Northwich, og bortesupporterne innrømmet at det toget sannsynligvis hadde forlatt perrongen for lengst.

Om man skal dømme ut fra det jeg hadde hørt om første omgang, var det et helt annet hjemmelag som kom ut etter pause, og mens jeg tok en kjapp fotorunde rundt banen var det The Mechanics som startet best. De presset høyt og skapte problemer for sine gjester, og en tidlig corner resulterte i en rekke innlegg, svake klareringer, nye innlegg og halvsjanser inne i feltet. The Little Reds var etter hvert under et voldsomt press, og da vi passerte timen stormet Daniel Green i angrep. Bortekeeper Stewart Thomas måtte hente frem en flott redning for å slå hans avslutning til corner, og på en ny rekke av cornere var vertene uheldige som ikke fikk styrt innleggene på mål. Innbytter Kurt Willougby hadde skapt mye hodebry for Liverpool-laget, og med tjue minutter igjen fikk han belønning for sin innsats da han headet inn utligningen til 1-1.

Kun et par minutter senere kunne hjemmelaget tatt ledelsen da en av deres spillere lurte seg inn bak gjestenes forsvarsrekke, men avslutningen gikk over mål. Vertene malte på, og det var nærmest panikk i Liverpool-forsvaret da Stephen Betteridge stupheadet like over mål. Gjestenes sjanser var nå begrenset til kontringer, men innbytter Tom Williams virket hurtig, slik at Blackpool måtte være på vakt. Han var da også på ferde da han løp fra sin oppasser og spilte gjennom Liam Loughlin. Hans avslutning forandret retning og virket være på vei mot Ryan Cox, men hjemmekeeper Adam Caunce fikk kastet seg frem og avverget. Med ti minutter igjen fanget Cox opp et svakt tilbakespill og kom alene mot keeper Caunce, men sistnevnte gjorde en fin figur ved å komme seg raskt ut slik at Cox kom for nærme keeperen, som fikk parert.

Gjestene var nå på vei inn i kampen igjen, og Tom Williams hadde en susende avslutning som Caunce med nød og neppe fikk slått over tverrliggeren. Med drøye to minutter igjen av ordinær tid fikk Liverpool-laget et frispark i god posisjon, og Steven Jones sendte ballen i mål til 1-2. De noe eldre blant supporterne i rødt feiret som besatt med såkalte rattles og slitte tilrop som Håndballens Venner ville vært stolte av, mens frustrerte hjemmefans konstaterte at de tross deres gode andre omgang gikk mot nederlag. Men kun et drøyt minutt senere var det kaos i Liverpool-forsvaret, og innbytter Chris Thomas sørget for en dramatisk avslutning ved å smelle inn utligningen til 2-2, sekunder før vi gikk over på tillagt tid.

2-2 ble også sluttresultatet, og hjemmefolket mente at andreomgangen var klart sesongbeste for deres del. Samtidig hadde Bacup & Rossendale Borough tapt igjen, mens Stockport Sports hadde fått sin hjemmekamp utsatt grunnet en uoverensstemmelse med baneeieren som medførte at deres hjemmebane var utilgjengelig. Kanskje enda viktigere var det at laget foran AFC Blackpool – nemlig Barnoldswick Town – hadde tapt hjemme for Abbey Hey. Representanter for hjemmelaget bekreftet da også at sesongens mål først og fremst er å beholde plassen. Etter at spillerne hadde forsynt seg, var det en mengde smørbrød til overs, og da jeg ble bedt om å forsyne meg, lot jeg meg ikke be to ganger.

En drøy time etter kampslutt bestilte jeg taxi, og et kvarter senere takket jeg for meg og gikk ut for å møte drosjekusken, som ble beordret i retning av puben The Litten Tree inne i sentrum. Ved overnatting i Blackpool er det en utfordring i seg selv å styre unna det sagnomsuste utelivet; spesielt da det var lørdag kveld. Jeg tenkte opprinnelig å ta turen innom Rangers-baren The Gallant Pioneer nede ved South Pier for å ta noen pints i herlig lojalistisk selskap før jeg planla å trekke meg tilbake i god tid før midnatt. Der var det imidlertid stengt, og jeg ble i stedet værende på The Litten Tree litt lenger enn planlagt, før jeg til og med ble lokket meg videre på et annet utested av en liten gruppe lokale jenter.

Selv om det er lavsesong og de lokale vil hevde at utelivet var dødt, ville denne lørdagskvelden vært å regne som et heftig uteliv de fleste andre steder. Litt senere enn planlagt kom jeg meg imidlertid til slutt tilbake til Hotel Vienna en gang like før klokka to. Det hadde vært en lang dag, men som vanlig hadde jeg hatt et flott opphold i Blackpool. En og en halv kamp hadde jeg fått med meg denne dagen, og ikke minst hadde jeg fått virkelig sans for Blackpool Wren Rovers. Men nå var det på tide å komme seg i seng og vente på at Jon Blund skulle komme.

Revisit:
AFC Blackpool v AFC Liverpool 2-2 (0-1)
North West Counties League Premier Division
The Mechanics Ground (Jepson Way), 3 January 2015
0-1 Ryan Cox (6)
1-1 Kurt Willoughby (70)
1-2 Steven Jones (87)
2-2 Chris Thomas (89)
Att: 76
Admission: Free (as only watched 2^nd half)
Programme: Sold out

Next game: 04.01.2015: Nuneaton Town v Bristol Rovers
Previous game: 03.01.2015: Blackpool Wren Rovers v Lostock St. Gerards

More pics