Groundhopping 15.08-25.08.2011 (Part 1/3)

Dag 1: Mandag 15.08.2011 New Mills AFC – Newcastle Town

Endelig var tiden kommet for å bruke skattepengene på nok en etterlengtet tur til balløya, og da flyet mitt landet på Heathrow mandag morgen, signaliserte det starten på en ambisiøs rundreise.
Heathrow var ingen geografisk ideell flyplass for hverken ankomst eller avreise. Men summen av pris, tilgjengelighet og ikke minst avganger gjorde valget enkelt, og etter en tur med Heathrow Express toget til Paddington og påfølgende tur med tuben, satt jeg snart på toget fra London St.Pancras til Sheffield.
Ved ankom stålbyen gikk jeg for å sjekke inn på Ibis hotellet jeg hadde booket for natten, og ettersom jeg bodde der ved forrige Sheffield-besøk husket jeg nå veien forholdsvis godt. Siden jeg hadde booket og forhåndsbetalt uten avbestillingsmuligheter, betalte jeg kun meget rimelige £24,50 pr natt. Etter en visitt fra en venninne, tok vi turen innom puben The Bankers Draft for en matbit og forfriskninger. Etter en lengre prat tok vi omsider avskjed da det var på tide for undertegnede å sette kursen mot reisens første kamp.

Toget sneglet seg stadig høyere opp i høylandet, og omgivelsene minnet mer og mer om den britiske TV-serien “Emmerdale”. Da jeg omsider steg av på New Mills Central i Derbyshires Peak District, var det i meget idylliske omgivelser jeg bega meg utpå den rundt 15 minutters gåturen opp til Church Lane. Der skulle de to siste sesongers mestre i North West Counties League gjøre opp om poeng i Northern Premier League Division One South. Newcastle Town hadde jo hatt en meget imponerende debutsesong på dette nivået forrige sesong, men etter en soleklar andreplass bak Barwell måtte de se seg slått i playoff. Jeg var derfor spent på om de kunne se like gode ut denne sesongen, samt om New Mills kunne være i stand til å kopiere gjestenes prestasjon fra forrige sesong.

Etter å ha slitt meg opp den siste bakken og svingt inn Church Lane, så det ganske forlatt ut. Et lite sekund lurte jeg bekymret på om kampen var utsatt uten min viten, men jeg så raskt et hode som stakk ut en åpning i gjerdet. Jeg betalte £6,50 for inngang og £1,50 for et program som viste seg å være overraskende velfylt og interessant. Deretter ble jeg stående og slå av en kort prat med vedkommende som betjente inngangen, og han lovet å prøve å lete frem et skjerf til meg hvis han husket hvor de hadde blitt lagt.

Jeg forsvant dermed inn i baren, hvor jeg satt meg ned med programmet og en pint cider. Der kom jeg raskt i snakk med noen lokale, og forhørte meg om deres forhåpninger for sesongen. Det syntes som om de ville være fornøyd med i første omgang å havne på midten av tabellen og godt unna nedrykk, samtidig som de kanskje håpet å kunne kikke oppver mot playoff-sonen. Jeg ble for øvrig fortalt at den tradisjonelle lokalrivalen er Glossop North End, «rett på andre siden av den åsen der». Det var da også noen tilreisende fra Newcastle Town blant de 164 fremmøtte, men jeg fikk egentlig aldri surret meg til en lengre samtale med noen av de. Men jeg fikk med meg at de siden i fjor har mistet både manager og en haug med spillere til Stafford Rangers, og at de ikke var spesielt optimistiske med tanke på noen reprise av fjorårssesongen. De hadde dog vunnet sin første kamp 2-0 hjemme mot Belper Town. Hjemmelaget på sin side hadde kastet bort en tomålsledelse borte mot Quorn i første kamp, etter at Leicestershire-laget hadde sikret uavgjort og 2-2 med to sene scoringer – og med kun 10 mann på banen.

Dagens kamp var kun 6 minutter gammel da gjestene fra Staffordshire tok ledelsen fra straffemerket. Clive Brown felte Nathan Sutton (etter at New Mills mente seg snytt for frispark i forkant), og Anthony Malbon satt straffen sikkert i mål. Millers gikk dog rett i angrep og holdt på å utligne da et frispark nesten ble stusset i mål. Etter 32 minutter fikk de dog uttelling etter et av Daniel Douglas-Pringles raid på høyre kant. Han fant Anthony Field som kom på løp og dundret ballen opp i krysset. Folk snakket i pausen allerede om et mulig “årets mål”! Men noen minutter før den tid var igjen bortelaget i føringen. En misforståelse mellom Millers-keeper Ben Proctor og en av forsvarerne førte til at ballen landet hos Anthony Malbon. Han scoret sitt og Newcastle Towns andre, og dermed 1-2 til pause etter en første omgang i overraskende høyt tempo. Ytterligere forfriskninger ble inntatt i baren bak det ene målet, og en av hjemmesupporterne tilbød seg å gi meg sitt skjerf mot en pint, dersom de ikke fant skjerfene sine. Dette ble overhørt av en annen som påpekte at de hadde skjerf bak bardisken, og dermed var det problemet løst. Det ble fort mørkt, og den flotte utsikten mot bebyggelsen i åsen bak det ene målet var snart erstattet av mørke og flomlys. Fra min nyintatte posisjon ved siden av målet ved klubbhuset, hadde jeg Church Lanes eneste overbygde stand langs langsiden til venstre for meg. Hjemmelaget var nære på å utligne ved målscorer Anthony Field umiddelbart etter oppstart, men Castle-keeper Dave Dyson ordnet opp. Etter 58 minutter kunne han imidlertid ikke gjøre noe for å forhindre ny utligning, da Dean Crowe scoret fra kort hold etter flott forarbeid av Kingsley Grandison og Luke Horrocks.

New Mills kamp var kun 6 minutter gammel da gjestene fra Staffordshire tok ledelsen fra straffemerket. Clive Brown felte Nathan Sutton (etter at New Mills mente seg snytt for frispark i forkant), og Anthony Malbon satt straffen sikkert i mål. Millers gikk dog rett i angrep og holdt på å utligne da et frispark nesten ble stusset i mål. Etter 32 minutter fikk de dog uttelling etter et av Daniel Douglas-Pringles raid på høyre kant. Han fant Anthony Field som kom på løp og dundret ballen opp i krysset. Folk snakket i pausen allerede om et mulig “årets mål”! Men noen minutter før den tid var igjen bortelaget i føringen. En misforståelse mellom Millers-keeper Ben Proctor og en av forsvarerne førte til at ballen landet hos Anthony Malbon. Han scoret sitt og Newcastle Towns andre, og dermed 1-2 til pause etter en første omgang i overraskende høyt tempo. Ytterligere forfriskninger ble inntatt i baren bak det ene målet, og en av hjemmesupporterne tilbød seg å gi meg sitt skjerf mot en pint, dersom de ikke fant skjerfene sine. Dette ble overhørt av en annen som påpekte at de hadde skjerf bak bardisken, og dermed var det problemet løst. Det ble fort mørkt, og den flotte utsikten mot bebyggelsen i åsen bak det ene målet var snart erstattet av mørke og flomlys. Fra min nyintatte posisjon ved siden av målet ved klubbhuset, hadde jeg Church Lanes eneste overbygde stand langs langsiden til venstre for meg. Hjemmelaget var nære på å utligne ved målscorer Anthony Field umiddelbart etter oppstart, men Castle-keeper Dave Dyson ordnet opp. Etter 58 minutter kunne han imidlertid ikke gjøre noe for å forhindre ny utligning, da Dean Crowe scoret fra kort hold etter flott forarbeid av Kingsley Grandison og Luke Horrocks.

 

Ground #44;
New Mills AFC – Newcastle Town 4-2 (1-2)
Northern Premier League Division One South
Church Lane, 15 August 2011
0-1 Anthony Malbon (pen, 6)
1-1 Antony Field (32)
1-2 Anthony Malbon (40)
2-2 Dean Crowe (58)
3-2 Daniel Douglas-Pringle (67)
4-2 Dean Crowe (91)
Att: 164
Admission: £6,50
Programme: £1,50



Dag 2: Tirsdag 16.08.2011 Boston United – Histon

Tidlig på formiddagen satt jeg meg på toget fra Sheffield, og etter et togbytte i Nottingham befant jeg meg rundt to og en halv time senere i Boston, sør i Lincolnshire. Ved hjelp av mitt medbragte kart printet ut fra Google Maps fant jeg snart frem til White Hart Hotel. Det ciste seg å være en meget flott bygning idyllisk beliggende ved bredden av elva Witham som renner gjennom byen.

Da rommet mitt ennå ikke var klart, satt jeg fra meg bagen og gikk over veien til Wetherspoons-puben Moon Under Water for å få i meg litt føde mens jeg ventet. Deretter tok jeg en spasertur rundt i sentrum, som før øyeblikket dessverre var preget av omfattende veiarbeid. Tilbake på hotellet fikk jeg endelig sjekket inn og tatt meg en dusj, før jeg gikk ut for å finne meg en internettcafe. Der ble dagens spill satt, blant annet med hjemmeseier i kveldens utvalgte kamp – noe som senere skulle vise seg å koste meg en heftig gevinst.

Jeg  satt ganske tidlig kursen mot Boston Uniteds stadion, som jeg til tross for det nye sponsornavnet Jakemans Stadium velger å fortsatt kalle York Street. Billett til £12 ble kjøpt fra billettluka, før jeg byttet ytterligere £3 mot et program av fullgod Football League standard. Baren Pilgrims Lounge på utsiden av stadion hadde nettopp åpnet, og som vanlig ble programmet studert nærmere over en pint med cider mens et og annet blikk ble kastet mot skjermene med Sky Sports.

Boston United var bookmakernes favoritt til tittelen før sesongstart i Conference North, og det var tydelig at også supporterne har høye forventninger til den gamle liga-klubben. De jeg snakket med ga hvertfall uttrykk for at de forventer minst playoff – og helst direkte opprykk. Etter påfyll av gyllen nektar stakk jeg hodet innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, før jeg fant min plass på Town End Terrace (nå om dagen kalt Jakemans Stand). Dette var en ståtribune etter min smak, og jeg fikk i det hele tatt raskt et positivt inntrykk av York Street. Det er et herlig, klassisk fotballstadion med beliggenhet i sentrum., og vi har de siste årene (ikke minst i Football League) dessverre sett altfor mange slike anlegg forsvinne til fordel for sjelløse og anonyme “plast-anlegg” med alt annet enn sentrumsnær beliggenhet. I så måte var York Street et virkelig forfriskende bekjentskap som kan anbefales på det varmeste.

Dagens motstander var Histon, fra den nordlige utkanten av Cambridge. The Stutes hadde den siste tiden vært gjenstand for en del usikkerhet, og de fleste regnet med at det ville bli tre poeng for hjemmelaget.
Men hovmod står for fall, og av de 1222 fremmøtte var det de 31 fra Cambridgeshire som etter 4 minutter kunne juble. Dan Holman sørget for 0-1 da han fra kort hold styrte inn et innlegg bak Pilgrims-keeper Paul Bastock. Hjemmelaget produserte en rekke cornere, men det ble med halvsjanser inntil 26 minutter var spilt. Laurie Dudfield headet ned til Marc Newsham som utlignet med et hardt skudd Stutes-keeper Jorg Stadelmann ikke hadde særlig mulighet til å gjøre noe med. Stadelmann sørget for at 1-1 sto seg til pause, med flotte redninger på skudd fra både Kevin Holsgrove og målscorer Newsham.

Pausen ble brukt til å nyte nikotin, da vaktene rett og slett sto ved utgangen og delte ut «røyke-pass» til de som ville ut i gatene for å røyke. Andre omgang startet som den første hadde sluttet, med hjemmelaget som styrte kampen. Og det virket som det kun var et tidsspørsmål før 2-1 målet ville komme. Men så var det denne Stadelmann da… Han hindret scoring tidlig i omgangen da Dudfield forsøkte seg, og litt senere var han igjen i veien da Ben Milnes’ skudd forandret retning og så ut til å gå inn. Hjemmelaget ropte på straffe da et skudd fra Holsgrove tilsynelatende ble blokkert av en Histon-arm, men dommeren var ikke enig, og Pilgrims måtte ta til takke med 1-1 og poengdeling.

Ett poeng mer enn mitt Reading fikk på besøk i Portsmouth, kunne jeg konstatere – og til alt overmål var det vår gamle spiss Dave Kitson som var eneste målscorer. Vel, etter en post-match pint i Pilgrims Lounge satt jeg kursen mot White Hart Hotel via et fortsatt åpent supermarked. Og elva Witham som ved min ankomst ikke hadde vært mye å skryte av, hadde nå en langt mer imponerende vannstand.



Ground #45:
Boston United – Histon 1-1 (1-1)
Conference North
York Street, 16 August 2011
0-1 Dan Holman (4)
1-1 Marc Newsham (26)
Att: 1,222
Admission: £12
Programme: £3



 Dag 3: Onsdag 17.08.2011 Worksop Town – Stafford Rangers

Etter en frokost på puben Moon Under Water, fortsatte dagen med en omvendt reise fra dagen i forveien. Med togbytte i Nottingham kom jeg tilbake igjen til Sheffield, hvor jeg nok en gang sjekket inn på Ibis Sheffield City Centre. Etter å ha surret rundt noen timer i Sheffield, satt jeg meg igjen på toget for å ta den snaue halvtimes turen over grensen til Nottinghamshire og ned til Worksop. Det var ikke helt enkelt å se ut fra kartet hvilken side av stasjonen jeg befant meg på, så jeg stakk innom puben The Mallard i stasjonsbygget. Der ble jeg pekt ut riktig retning, men ikke før jeg hadde lesket strupen med en pint Strongbow.

Jeg har en stund hatt lyst til å besøke Worksop Town, med de har siden 2008 spilt sine hjemmekamper utenfor Worksop. Først hos Hucknall Town, deretter hos Ilkeston Town, og sist hos nabo Retford United der de hadde avtale om å spille ut inneværende sesong. Men da det før sesongstart ble klart at de nå ville returnere til Worksop og Sandy Lane, blinket jeg meg fort ut denne kampen. Og etter en kort spasertur fra The Mallard og togstasjonen, ankom jeg Sandy Lane – eller Babbage Way for de som måtte foretrekke det. Etter å ha betalt meg inn og gått til anskaffelse av et program til £2, oppsøkte jeg klubbsjappa hvor jeg valgte meg ut et av de to skjerf-typene de hadde til salgs. Deretter satt jeg kursen mot baren, men ble i tvil og måtte spørre en vakt da inngangsdøren var merket «players and officials only». Inne i klubbhuset hadde var det en flott bar som møtte meg, og Sky Sports Soccer Special ble vist på storskjermer.
Ytterligere forfriskninger ble bestilt, før jeg kom i prat med et par av hjemmelagets supportere. De kunne by på en historie mer oppsiktsvekkende og frustrerende enn jeg hadde innbilt meg. Jeg har nemlig vært av den oppfatning at Sandy Lane har vært under oppussing. Men såvidt jeg forsto de riktig, er nemlig situasjonen denne:

Worksop Towns gamle eier og styreformann Howard Raymond kastet ut Worksop Town fra Sandy Lane så godt som uten noen forklaring, etter å ha solgt klubben men holdt på eierskapet i banen. Videre solgte han stadion til Peter Whitehead, eier (og manager!!) i klubben Sheffield Parramore (tidligere Parramore Sports FC). Whitehead flyttet så Parramore til Worksop under nytt navn – Worksop Parramore! Denne klubben befinner seg nå i Northern Counties East Division One, etter å ha vunnet Central Midlands League Supreme Division i fjorårssesongen. Uansett var det tydelig av interiør etc i klubbhuset at det nå tilhører Worksop Parramore, med bl.a inngravert klubbnavn og -logo på et kjempespeil bak bardisken. Og Worksop Town betaler visst nå en meget stiv pris for å få lov til å spille på Sandy Lane. Anlegget omtales forøvrig ikke offisielt omtales som Sandy Lane, men snarere som Windsor Food Service Stadium. Et hårreisende navn som ga meg vond smak i munnen, og navngitt etter firmaet Windsor Food Service, som eies av ingen ringere enn…Worksop Parramores eier og manager, Peter Whitehead. Tragisk! Dette er hvertfall slik jeg forsto situasjonen, og dersom jeg har oppfattet det riktig, er det jo egentlig bare enda et argument for min påstand om at klubber bør «eies» av lokalsamfunnet rundt klubben, og at personlig eierskap burde forbys. Imidlertid skal det nevnes at noen supportere jeg snakket med var takknemmelige ovenfor Whitehead for at klubben i det hele tatt kunne flytte tilbake til hjembyen.

Det ble også litt snakk om supporternes forhåpninger for sesongen. Og da jeg ymtet frempå at klubbens kanskje naturlige nivå kunne vært Conference North var de fleste enige om at de hadde forhåpninger om å hvertfall nå playoff, og kanskje kjempe om opprykk. «Why not?» som de sa. Det ble også tid til en prat med et par av de fremmøtte fra Staffordshire, som virket noe mer nøkterne. De påpekte at de hadde et totalt nytt lag sammenlignet med i fjor, og kanskje kunne trengte denne sesongen på å stabilisere seg først. Og ganske riktig kunne jeg i dagens program se at ikke mindre enn 13 (!!) av Stafford Rangers’ spillere hadde fulgt manager Greg Clowes fra Newcastle Town før sesongen.

Begge lagene hadde gått på tap i serieåpningen. Hjemmelaget tapte 0-3 borte for Kendal Town, mens gjestene tapte 0-2 hjemme for FC United of Manchester. Det tok ikke mer enn 6 minutter før tigrene sørget for hjemmejubel etter flott forarbeid av Jamie Jackson. Han kom seg fri på kanten, og slo inn fra dødlinja til Mark Hudson som bredsidet ballen i mål bak gjestenes keeper Danny Read. Stafford Rangers fikk sin første ordentlige sjanse etter drøye kvarteret, da en cross fra Luke George ble headet mot mål av Chris Budrys. Men Worksops keeper Jon Worsnop (ja, faktisk!) så ut til å gjøre en imponerende «flyvende» enhåndsredning. På motsatt side var hjemmelaget noe uheldige som ikke økte ledelsen da både Luke Shields og Jamie Jackson fikk sine forsøk blokkert på eller like utenfor streken. Og da Worsnop igjen hindret utligning fra Luke Chapman, gikk lagene til pause med nokså fortjent hjemmeledelse 1-0.

Etter forfriskninger og en kikk på Sky Sport, var det klart for andre omgang. Selv om hjemmelagets Luke Shields hadde den første skikkelige sjansen, som ble reddet mesterlig av Danny Read, var det nå gjestene som tok kontrollen. Og etter 58 minutter kom utligningen da Chris Budrys vendte og fintet vekk tigrenes unge forsvarer Marc Roberts før han plasserte ballen til side for keeper og i mål. Like etter rev gjestenes Liam Shotton seg fint fri, men skuddet gikk utenfor. Som i første omgang skapte Worksop noen farligheter på lange innkast fra Marc Roberts. Begge lagene kunne sikret tre poeng på slutten. Først hadde gjestene muligheten, men Neville Thompson valgte å skyte med innbytter Sean Kinsella langt bedre plassert – og skuddet ble reddet til en resultatløs corner. Og med kun et par minutter igjen av ordinær tid, fikk vertene en stor mulighet til å sørge for Tigers-jubel. Etter flott forarbeid igjen av Jamie Jackson, havnet ballen hos Mark Hudson som kunne avslutte fra 10 meter. Men Rangers-debutant Lee McAnulty forstyrret Hudson nok til at skuddet gikk over mål, og de 456 fremmøtte kunne konstatere at kampet ebbet ut med 1-1 og poengdeling.

Jeg hadde ikke noe bråhast med å komme meg avsted, så jeg tok både en og to pints i klubbhusets bar. Der slo jeg av en prat med noen supportere, ansatte og spillere før jeg gikk tilbake til jernbanestasjonen for å ta toget tilbake til Sheffield. På veien tilbake kunne jeg reflektere over en absolutt hyggelig opplevelse, men mest av alt følte jeg en voldsom frustrasjon over den situasjon en av verdens eldste klubber (Worksop Town er stiftet i 1861) har havnet i med tanke på eierskap og baneforhold.



Ground #46:
Worksop Town – Stafford Rangers 1-1 (1-0)
Northern Premier League Premier Division
Sandy Lane, 17 August 2011
1-0 Mark Hudson (6)
1-1 Chris Budrys (58)
Att: 456
Admission: £10
Programme: £2



Dag 4: Torsdag 18.08.2011 Fotballfri i Cambridge
Torsdag er ingen stor fotballdag på balløya, og uten noen kamper på programmet tillot jeg meg en formiddag i søvnens tegn før jeg etterhvert satt meg på toget sydover. Etter togbytter i Doncaster og Stevenage ankom jeg Cambridge, hvor jeg hadde avtalt å treffe en venninne. Etter en pitstop på The Anchor pub for å få litt føde, praiet jeg en taxi og satt kursen utover Newmarket Road. En hyggelig kveld ble tilbragt med min venninne Emma, før det til slutt ble litt søvn. Dagen etter sto en ny dag med tog og fotball på programmet.

 

 



Cambridge City v Cambridge United 23.07.2011


Lørdag 23.07.2011 Cambridge City v Cambridge United

Det var sommerferie, og jeg befant meg i England på 4-5 dagers ferie i Cambridge og London sammen med min mor og min nevø. Dette passet utmerket i forhold til at Cambridge City i løpet av vårt opphold skulle ta imot sine naboer i Cambridge United til treningskamp før den nye sesongen. Helt tilfeldig var det dog ikke, og jeg må innrømme å ha hatt denne kampen i tankene da vi skulle finne tidspunkt for oppholdet i Cambridge.

Derfor, etter å ha vært med på både punting på elven Cam og utflukt til den gamle RAF-basen i nærliggende Duxford (der Imperial War Museum nå har blant annet det som visstnok er landets største utstilling av fly – og spesielt militære sådan), benyttet jeg denne ettermiddagen anledningen til å besøke Milton Road (eller City Ground om du vil) for å få med meg dette byderbyet. Min nevø hadde blitt dårlig under museumsbesøket i Duxford, slik at mitt reisefølge valgte å bli igjen på hotellet – det fantastisk flotte og luksuriøse Doubletree by Hilton, idyllisk beliggende ved bredden av elven Cam. Derfor var jeg alene da jeg vendte oppmerksomheten og snuta mot kveldens kamp.

En taxi bragte meg til ønsket destinasjon, og jeg fant frem til baren hvor jeg unnet meg en pint med Strongbow mens jeg slo av en prat med noen av de etter hvert 650 fremmøtte. Siden City ble flyttet ned fra Conference South i 2008 (grunnet ikke oppfylte stadionkrav) har de vært å finne i og rundt playoff-kampen i Southern League Premier Division, og hjemmesupporterne håpet å også denne gang kjempe i toppen. Men samtidig pekte de ut et par andre klubber som favoritter. Først og fremst ble nevnt et Brackley Town som åpenbart satser hardt med frisk kapital sprøytet inn i klubben. Etter en skuffende 2010/11-sesong i Conference virket United-folket noe mer usikre på hva de ventet seg, men de uttrykte i hvert fall forhåpninger til det egenproduserte midtbanetalentet (og bysbarn) Luke Berry, som nettopp hadde fylt 19.

Gjestene fra to nivåer høyere var ikke overraskende det førende laget, og i første omgang ble City-forsvaret – og spesielt prøvespiller Ben Islam – terrorisert av Ashley Carew på høyrekanten. Både Adam Marriott, nevnte Luke Berry, og Ryan Charles kunne i tur og orden ha tegnet seg på scoringslista for gjestene da også Harrison Dunk meldte seg inn i den klubben. Dunk leverte en kjempemiss fra 5-6 meter etter flott forarbeid av Carew. På motsatt banehalvdel slet City med å komme til sjanser, og de måtte ha hjelp av United-keeper Simon Brown for å få sin første skikkelige mulighet. Hans elendige klarering gikk rett til prøvespiller Dubi Ogbonna, men sistnevntes lobb landet oppå målet. Etter halvspilt omgang kom City mer med, og Craig Hammond (som før avspark hadde mottatt en “golden boot award” for sine scoringer forrige sesong) begynte å se mer av ballen. Ironisk nok var det i denne perioden at gjestene tok ledelsen etter 32 minutter. Etter forarbeid av Marriott og Carew, sendte Luke Berry i vei et hardt og velplassert skudd som City-keeper Zac Barrett ikke hadde mulighet på. 0-1. Ogbonna fikk en sjanse til å utligne, men skjøt høyt over, og lagene gikk til pause med fortjent ledelse til United.

Det ble foretatt en rekke bytter i pausen; ikke minst fra hjemmelaget, som gjorde hele fem bytter foran andre omgang. Både Marriott og Charles misbrukte gode muligheter til å doble ledelsen, før Dunk etter 57 minutter tok seg gjennom City-forsvaret. Han spilte uegoistisk tilbake til Marriott, som enkelt kunne sette inn 0-2. United følte vel at jobben var gjort, og gjorde umiddelbart en rekke bytter, samtidig som de tilsynelatende la om til en merkelig formasjon med seks midtbanespillere og uten spisser. Åtte minutter senere sto det imidlertid 0-3, etter at innbytter Conal Platt spilte fri Marriott som sikkert satt inn sitt andre og Uniteds tredje. Etter dette kom igjen City mer inn i kampen, og med kvarteret igjen driblet innbytter Tony Burke av et par mann før han satt ballen i mål bak keeper Brown og reduserte til 1-3. Men det var kun et trøstemål, og Uniteds ledelse var aldri truet. I stedet kunne Luke Berry økt til 1-4. Hans vanvittige lobb fra langt hold seilet over keeper Barrett som snart lå sprellende på rygg, men den smalt også i tverrliggeren og ut. Dommeren blåste snart av med 1-3 som et ikke ufortjent sluttresultat.

Tilbake i baren ble det en lengre prat med City-manager Gary Roberts og formann Kevin Satchell. Roberts uttrykte noe bekymring over nivåforskjellen, men måtte samtidig etter hvert si seg enig i at Cambridge City nok er av lagene som skal kunne kjempe i toppen av Southern League. Men også han forsøkte legge favorittstempelet over på andre – som AFC Totton, Brackley Town og et par andre, i det som ser ut til å kunne bli en tøff divisjon. Men han var ikke overraskende glad for å i det minste slippe å måtte møte Hednesford Town som har byttet step 3-liga til Northern Premier League. For min del gikk omsider turen tilbake med taxi til Doubletree by HIlton. Dagen etter skulle turen gå videre til metropolen London.

English ground # 43:
Cambridge City v Cambridge United 1-3 (0-1)
Pre-season friendly
City Ground (Milton Road), 23 July 2011
0-1 Luke Berry (32)
0-2 Adam Marriott (57)
0-3 Adam Marriott (65)
1-3 Tony Burke (75)
Att: 650
Admission: ???
Programme: £1

Next game: 15.08.2011: New Mills v Newcastle Town
Previous game: 30.05.2011: Reading v Swansea City (Championship play-off final)



More pics

 

 

Reading v Swansea City (Championship play-off final) 30.05.2011


Mandag 30.05.2011: Reading v Swansea City (Championship play-off final)

 

Da mitt Reading feide Cardiff City av banen på bortebane i andre playoff-semifinale, betød det tur til Wembley for finale om opprykk til Premier League. En finale som blir omtalt som den kamp i fotballverden der det står mest penger på spill. Vinneren er med opprykk til Premier League sikret vanvittige inntekter bare gjennom opprykket alene. Jeg hadde for lengst begynt å få den moderne toppfotballen i vrangstrupen, der den har blitt redusert til en business hvor alt dreier seg om penger – og der man oversvømmes av utenlandske spillere (og eiere). Likevel var jeg aldri i tvil om at jeg skulle til Wembley denne maidagen.

Jeg ringte klubben, og som medlem i Reading FC fikk jeg kloa i en av de ettertraktede billettene, slik at jeg kunne begynne å booke fly og hotell. Det var drøye to uker til finalen, men det rykket allerede i reisefoten. Finalen skulle holdes på en mandag, og jeg dro over dagen i forveien. En god del av gutta var ute denne søndagen, men oppladningen til dagen etter var nokså rolig.

video:mov0019

 

Som avtalt var jeg nemlig oppe allerede i sju-tiden, og gikk den korte veien bort til puben The Monk’s Retreat. Da denne hadde begynte å åpne klokka 07.00, hadde noen tatt til orde for å møtes der. Og da jeg ankom et kvarters tid etter åpning, var det allerede en gruppe kompiser til stede. Begerføringen var allerede høy, og det strømmet stadig på med folk. Etter hvert spaserte vi ned til Reading stasjon, der toget til London Paddington ble fylt opp av høylytte Reading-supportere som nok var til stor sjenanse for vanlige reisende.
video:mov0021

 

Heller enn å dra til den offisielle puben vi hadde fått “tildelt” ved Wembley, spredte ordet seg at møtested var puben Allsop Arms – ikke langt fra stasjonen Marylebone med togforbindelse til Wembley. Her var det allerede kjempestemning da vår gruppe ankom, og det var mange gamle kjente å hilse på både inne i og utenfor puben som var stappfull til tross for et ganske imponerende areal. Og der jeg sto utenfor slo det meg dessuten plutselig at dette var det helt klart mest imponerende Reading-firma jeg noen gang har sett.
video:mov0023

 

Med en slik forsamling gikk det selvsagt ikke lang tid før lovens lange og klamme arm kom og tok oppstilling utenfor. Da de hadde blitt mannssterke nok, insisterte de snart på å eskortere oss den korte veien til Marylebone stasjon, hvor de på kort varsel hadde ordnet eget tog for oss opp til Wembley.

Utenfor nasjonalanlegget måtte jeg måtte selvsagt stoppe opp for å ta en kikk på statuen av Sir Bobby Moore – kaptein for de engelske verdensmestrene i 1966 – før jeg kunne ta meg inn og finne min plass. Hele 86 581 betalende tilskuere var på plass, og nye Wembley var et imponerende skue – først og fremst i kraft av sin størrelse. Et hav av blått og hvitt så ut til å dekke godt over halve anlegget, mens det var hvitt på motsatt side fra der jeg befant meg.

Kampen startet med Reading som det klart friskeste laget, og både Shane Long og en god Jimmy Kebe hadde tidlig muligheter. Swans-keeper Dorus de Vries imponerte ikke med sin håndtering av Longs skudd, men kan takke sin forsvarer Ashley Williams som fikk klarert hans unødvendige og farlige retur. Kebe på sin side terroriserte backen Alan Tate, og ved et av hans raid lot et paralysert Swansea-forsvar ham gå helt fra egen halvdel, men hans avslutning ble blokkert. Reading skulle muligens også hatt straffespark da Swansea-forsvarer Garry Monk så ut til å handse ballen inne i feltet.

I stedet kom straffesparket den andre veien. Zurab Khizanishvili var klønete da han felte Nathan Dyer, og Scott Sinclair sendte svanene i føringen fra 11-meteren. 0-1 etter 21 minutter. Og som om ikke det var nok – publikum hadde knapt rukket å summe seg før Stephen Dobbie regelrett løp fra vår venstreback Ian Harte. Han serverte en cross som keeper Adam Federici kun klarte å parere…rett i beina på Scott Sinclair som sto på 5-meteren og enkelt kunne sette inn sitt og Swanseas andre mål på et drøyt minutt. 0-2!

Kampen hadde på dette drøye minuttet skiftet totalt karakter, og nå var plutselig waliserne i førersetet. Og med i overkant av fem minutter til pause satt de det som så ut som spikeren i Reading-kista. Et innlegg fra Dyer ble av Khizanishvili kun klarert ut til Dobbie som kunne sette inn 0-3 fra snaue 16 meter. Det så ut som mission impossible for Reading. Og oppgaven ble i hvert fall ikke enklere av at det i pausen ble delt ut røde kort til både Readings innbytter Jay Tabb og assistent Nigel Gibbs.

Reading kom imidlertid ut i hundre, og allerede etter et par minutter av andre omgang ble en corner slått inn på nærmeste stolpe der Noel Hunt headet inn til 1-3 via Joe Allen. Dobbie kunne ha gjenopprettet tomålsledelsen etter å ha driblet av tre Reading-forsvarere inne i feltet, men fra en posisjon der han burde skutt med venstre satt han med høyrebeinet ballen utenfor fra glimrende posisjon. I stedet presset Reading fremover, og en viktig blokkering av Alan Tate på en avslutning fra Kebe førte til corner. Denne ble headet inn av Reading-kaptein Matt Mills, og med 57 minutter på klokka sto det nå 2-3!

Reading hadde virkelig fått blod på tann, og pøste på. Et skudd fra Jem Karacan forandret retning i en Swansea-forsvarer og traff stolpen! Returen falt til Noel Hunt, men en glimrende og uhyre viktig blokkering fra Garry Monk hindret utligning. Med ti minutter igjen avgjorde dog waliserne, og igjen var det fra straffemerket. Andy Griffin var noe klønete, og en Fabio Borini som var på vei bort fra mål gikk lett i bakken. Dermed pekte dommer Phil Dowd igjen på straffemerket. Denne gang gikk Federici riktig vei, men straffen fra Sinclair var godt plassert. Med sitt hattrick sørget han for at Swansea City ble første walisiske representant i den engelske Premier League.

Lufta gikk ut av ballongen, og kampen ebbet ut med 2-4. Og mens waliserne ble igjen for å feire, ble Reading-svingen raskt tømt. Vi hadde en liten pub-til-pub runde rundt i London før vi etter et par timer satt kursen mot Paddington. En siste pint på puben Pride of Paddington skulle inntas, men der befant det seg en gruppe Swansea casuals. Heldigvis hadde mitt stopp i en minibank gjort at jeg kom noe etter resten av gruppa vår, og da jeg åpnet døra for å gå inn var det første jeg så barkrakker og glass som fløy gjennom lufta. Det hele hadde vært over på et minutt eller to, og folk var på vei ut allerede da jeg kom til. Tiden var nok inne for å finne et tog tilbake til Reading. Men på vei over til stasjonen ble vi samlet sammen av snuten som hadde kommet løpende rundt hjørnet.

Min forklaring om at jeg var norsk turist ble akseptert og jeg fikk lov til å gå…helt til de da så et Reading-skjerf stikkende ut av lomma mi. Dermed ble også jeg stående med en stor gjeng (inkludert mange som ikke hadde vært mer involvert enn jeg hadde vært, samt noen som akkurat hadde kommet til) mens vi ble dratt foran kamera en etter en for å stadfeste personalia etc. Slik ble vi stående over en time før vi omsider fikk beskjed om at de var i ferd med å ordne et eget tog for oss tilbake til Reading. De som hadde togbillett til andre steder enn Reading (som f.eks. en Reading-kompis som nå bor i Maidstone) fikk da omsider lov til å gå, mens vi andre ble marsjert inn på Paddington og plassert på et tog som snart tok oss til Reading med London-snuten fortsatt ombord. På perrongen i Reading ventet Thames Valley-snuten som der tok over, og etter å ha holdt oss tilbake på stasjonen i en halvtimes tid begynte de å slippe folk to av gangen, med beskjed om at dersom vi samlet oss ville vi bli arrestert.

Da jeg var rundt hjørnet ringte jeg øyeblikkelig en kompis og fant ut at de befant seg på en bar ved navn The Rising Sun. Da jeg kom dit var det allerede 25-30 der, og mange flere kom i halvtimen som fulgte. Der ble det som måtte være av playoff-sorger slukket, og stemningen var faktisk ganske god. Ved en røykepause utenfor registrerte jeg en snutebil som stoppet, og tenkte kanskje det var på tide å ta kvelden. Men da bartenderen nektet for å ha sett noen av Readings glade gutter, tok snuten hans ord for det uten å kikke inn. Som dørvakta sa: Hvorfor i all verden skulle han si noe annet når de hadde en meget innbringende kveld med et stort antall fotballgutter på plass. Kvelden gikk etter hvert mot slutten, og ved stengetid trakk jeg meg tilbake på hotellet.

På vei hjem dagen etter kunne jeg reflektere litt over turen. Alltid skuffende å tape fotballkamper, og en kamp som denne vel mer enn andre, men merkelig nok var jeg ikke like skuffet som jeg for eksempel var da Reading tapte tilsvarende finale mot Bolton i 1995, eller til og med playoff-finalen (om opprykk fra nivå tre) mot Walsall i 2001. Begge i ekstraomganger forøvrig; og begge etter å ha ledet. Men at skuffelsen ikke nå var like stor, har nok mer med å gjøre at toppfotballen har forandret seg til å bli en business som jeg uansett ikke har like stor sans for lenger, slik at jeg dessverre på ingen måte blir er i stand til å la meg engasjere i like stor grad som tidligere.

English ground # 42:
Reading v Swansea City 2-4 (0-3)
Championship playoff final
(New) Wembley Stadium, 30 May 2011
0-1 Scott Sinclair (pen, 21)
0-2 Scott Sinclair (22)
0-3 Stephen Dobie (40)
1-3 Joe Allen (og, 49)
2-3 Matt Mills (57)
2-4 Scott Sinclair (pen, 80)
Att: 86 581
Admission: £36
Programme: £6


Next game: 23.07.2011: Cambridge City v Cambridge United

Previous game: 25.04.2011: Macclesfield Town v Southend United

More pics

Macclesfield Town v Southend United 25.04.2011


Mandag 25.04.2011 Macclesfield Town v Southend United

Jeg våknet uthvilt og klar for turens siste hele dag, og etter en frokost på Manchester Piccadilly satt jeg meg på toget til Macclesfield. Ved ankomst valgte jeg å ta en taxi til Golden Lion pub, hvor jeg satt meg ned med mine medkjøpte eksemplarer av Non League Paper og Football League Paper – og selvsagt en pint med Strongbow – mens jeg ventet på at kompiser fra Southend skulle ankomme.

Jeg hadde avtalt med Gareth å overraske Scott, skjønt jeg vet ikke hvor overrasket han var da han kom inn og fikk se meg. Oppdateringer på Facebook har nemlig en stygg tendens til å avsløre din tilstedeværelse. Men etter et hyggelig gjensyn og halvannen times tid med hygge med Southend-folket i pubens hage, gikk vi ned mot Macclesfield Towns hjemmebane Moss Rose.

De aller fleste virket å dele min skuffelse over at de valgte å ikke åpne ståtribunen Silkman End, som vanligvis huser bortefolket. I stedet plasserte man alle bortesupporterne på Alfred McAlpine Stand. Det skuffende fremmøte på kun 1 427 tilskuere fikk skylden, og de som holdt seg hjemme gikk vel når sant skal sies heller ikke glipp av noe særlig, selv om hjemmefansen selvsagt burde kjent sin besøkelsestid.

Mens Southend United ikke hadde stort å spille for, kjempet nemlig Macclesfield Town for tilværelsen i League Two, der de var involvert i nedrykksstriden. De to leverte imidlertid en slett forestilling. Gjennomgangsmelodien var balltap i midtbaneleddet fra begge lag, og objektivt sett var det stort sett en dørgende kjedelig forestilling vi var vitne til.

Vi moret oss en periode mer med å le av en lokal figur (bildet over) som foretrakk en alternativ måte å se kampen på – selv da vaktene ved pause spurte om han ville komme inn gratis. Men ved nærmere ettertanke var kanskje han den smarte? Han fikk i hvert fall lov til å både røyke og drikke sin Stella fra sin utkikkspost. Balltap i midtbaneleddet ble fulgt opp av håpløst forsvarsspill og gratissjanser som igjen ble misbrukt. Toppscorer Barry Corr hadde muligheter for Southend, mens publikumsfavoritten Bilel Moshni stoppet hjemmelagets Tyron Barnett i siste liten.

Jeg tror jeg nøyer meg med å si at Southend kanskje kanskje var best og hadde de fleste «farlighetene», mens Macclesfield kom absolutt nærmest da de traff toppen av tverrliggeren rett før slutt. En kjedelig kamp sluttet 0-0, og Macclesfield var fortsatt ikke helt sikre – selv om det skulle mye til for at de nå skulle rykke ned…noe de for øvrig heller ikke gjorde.

Southend-folket hadde lang vei hjem, og vi tok farvel da jeg gikk innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf før jeg gikk tilbake til Macclesfield stasjon. Tilbake ved Salford Central ble det takeaway, snop fra Waitrose, fotballaviser og ny episode av Football League Show på TV før jeg la meg for å få litt søvn før en tidlig retur til Norge dagen etter.



English ground # 41:
Macclesfield Town v Southend United 0-0 (0-0)
League Two
Moss Rose, 25 April 2011
Att: 1 427
Admission: £18
Programme: £2,50

Next game: 30.05.2011: Reading v Swansea City (Championship play-off final)
Previous game: 23.04.2011: FC Halifax Town v Mickleover Sports

More pics 

 



FC Halifax Town v Mickleover Sports 23.04.2011


Lørdag 23.04.2011 FC Halifax Town v Mickleover Sports

Etter en kjapp frokost satt jeg meg på toget fra Leeds til Halifax, og kom raskt i snakk med en Bradford City-supporter som var på vei til deres bortekamp i Accrington med sine to sønner. Ikke overraskende uttrykte han skuffelse over at “vi” (Reading) ikke hadde klart å slå Leeds dagen før. Men jeg ble snart sittende og lytte oppmerksomt, da han la ut som sin førstehånds opplevelse av det som utspilte seg på Valley Parade under kampen mot Lincoln City 11. mai 1985 – da feiringen av ligatittelen utviklet seg til å bli en katastrofe der 56 mennesker døde i et inferno av flammer. Jeg har sett bilder og lest en del om det tidligere, men det er noe ganske annet å høre det fra en som var der og opplevde det.

Jeg ønsket Bradford-folket lykke til og hoppet av i Halifax, der jeg snart befant meg på puben The Pump Room. Med en pint i hånden og en for meg ikke voldsom interessant toppkamp i Premier League på skjermen, ble fotballbilaget med kampreferater fra gårsdagen grundig lest. Jeg fikk også lurt ut av et par eldre Halifax-supportere noen av tankene de har rundt de siste årene og fremtiden til klubben. Med en drøy time til avspark gikk jeg den korte veien videre til The Shay, der jeg stoppet første vakt for å forhøre meg om mulighetene for oppbevaring av bagen. Han kalte opp en overordnet som kom og tok en kjapp kikk på bagen før hun foreslo at hun låste den inn i vaktenes eget rom. Med det unnagjort var det bare å betale seg inn, før et imponerende program ble innkjøpt. Det skulle vel også bare mangle, i og med at det var dyrere enn programmet til selveste Leeds United kvelden i forveien. Dessverre var de utsolgt for skjerf (same old story i non-league på denne turen virker det som), men jeg fikk meg en matbit utenfor South Stand mens jeg bladde litt i programmet. Jeg fant meg omsider en plass på den flotte ståtribunen South Stand bak det ene målet, der de mest høylytte Shaymen står. North Stand så totalt folketom ut, kun dekket av diverse Halifax-flagg etc, mens hovedtribunen var vel besatt. Den gamle West Stand så på sin side utrolig flott ut. Jeg ble rent nostalgisk der jeg sto og så på den, og forsøkte forestille meg hvordan stemningen var der da det fortsatt var en ståtribune. Dessverre har den sjelden vært i bruk de siste par sesongene med spill på såpass lave nivåer, og dessverre var den ikke overraskende ubenyttet også i forbindelse med denne kampen.

Halifax var allerede seriemestre i NPL Premier, og det ble x antall steder i programmet, samt gjentatte ganger over høyttaleranlegget, opplyst om at overrekkelsen av trofeet ikke ville skje foran publikum dersom de invaderte banen ved kampslutt. Med tittel og opprykk sikret hadde hjemmelaget som uttalt mål å komme opp i 100 poeng for sesongen. De var da avhengig av 4 poeng på de to siste kampene, med dette som siste hjemmekamp før sesongavslutningen borte mot Ossett Town. Det var kanskje litt betegnende på Halifax sin dominans i divisjonen denne sesongen at Mickleover Sports rett og slett gjorde honnør da Halifax-spillerne entret banen! Disse klubbene vant hver sin NPL Division One avdeling sesongen før, men det er likevel håpløst å sammenligne de to – det er David og Goliat og vel så det.

Personlig var jeg glad for at Jamie Vardy var tilbake i hjemmelagets startoppstilling, da jeg hadde gledet meg til å ta den ettertraktede spilleren i nærmere øyesyn. Men etter en livlig start med sjanser både til hjemmelagets Liam Hogan og gjestenes Karl Ashton og Alex Steadman, var det ikke Vardy som utmerket seg mest tidlig i kampen. Scott Hogan på den andre kanten stjal derimot mye av showet med flotte raid og innlegg, men gjestene fra utkanten av Derby hang sånn noenlunde med og skapte flere halvsjanser også de. Halifax manager-Neil Aspin liker tydeligvis å bytte kantspillerne fra side til side, og Mickleover-backene fikk til tider kjørt seg. Rett før pause kunne hjemmelaget fort tatt ledelsen da Vardy kom i rakettfart gjennom, og en retur fra keeper Damian Clarke havnet hos Simon Garner. Han burde kanskje ha avsluttet selv, men passet i stedet til Danny Holland som sendte ballen over mål.

I pausen annonserte de vinnernummeret for dagens «lucky program number», trukket av en av spillerne i pausen. “7…3…8…”. Dette hørtes da kjent ut tenkte jeg, og kastet et blikk på mitt program som bar nummeret 7381. «One» lød stemmen over høyttaleranlegget. «Please come to the tunnel to claim your prize». Jeg fikk oppsøkt en av vaktene som pekte meg i riktig retning, men vedkommende ansvarlige var ikke der, og jeg ble henvist til kontoret mellom South Stand og West Stand for å hente gevinsten. Der var det en ansatt som igjen kalte opp vedkommende slik at hun kom over til kontoret, der jeg nå sto og konstaterte at andre omgangen ble sparket igang. Etter å ha signert for premien fikk jeg en konvolutt inneholdende £100. Ikke verst! Og ikke minst dekket det inn en del av pengesløseriet på lugubre klubber de siste to nettene.

Tilbake på South Stand kunne jeg observere at Jamie Vardy nå var i ferd med å våkne til for alvor også han. Ikke at han hadde vært usynlig i første omgang – tvert imot. Men jeg skulle i andre omgang bli vitne til et imponerende show. Jeg lot meg imponere over hans fart, akselerasjon og den imponerende jobben han la ned der ute på kanten. Men så skjedde det som gjerne skjer… Gjestene kom på et sjeldent angrep, og Keiran O’Connell satt ballen i mål bak keeper Jonathan Hedge. Dommeren hadde imidlertid allerede blåst for en hands fra Halifax-forsvarer Mark Bower, men Colin Hoyle tok fart og sendte straffesparket knallhardt i mål bak Hodge som gikk feil vei. Halifax forsøkte å svare umiddelbart, og Jamie Vardy startet et vanvittig raid som etterlot halve Mickleover-forsvaret og deres keeper liggende svimle i hans kjølevann. Helt vanvittig imponerende, og der og da ble jeg overbevist om at denne mannen må være bra nok for Football League! Men hans påfølgende pasning til Danny Baker endte dessverre med at sistnevnte sendte ballen over mål fra rundt 10 meter. Scott Hogan hadde etter hvert havnet litt i skyggen av Vardy, men etter et fint raid ned høyre kant crosset han inn til Holland som headet i tverrliggeren. Og rett etter, etter 74 minutter, var de samme involvert igjen da Hogans pasning fant Holland som skrudde ballen glimrende i mål fra utenfor 16-meteren. Gjestene fra Derbyshire var åpenbart slitne og meget fornøyde med ett poeng, og brukte nå enhver anledning til å drøye tiden. De siste 10-15 minuttene var ballen mer ute av spill enn i spill, til tross for Halifax-spillernes vilje til å løpe for å hente baller, plassere de på 5-meter for keeper etc. Men bortekeeperen var selvsagt aldri helt fornøyd med plasseringen av ballen og måtte selvfølgelig frem for å bruke et minutts tid for å flytte den en centimeter eller to. På overtid holdt Vardy på å avgjøre da han kvittet seg med sin oppasser og plasserte et lavt skudd nede ved stolpen, men keeper Clarke klarte å få en fingertupp på ballen – nok til å få slått den til corner.

Dermed gikk sluttsignalet med 1-1, og mange av de 2 404 fremmøtte stormet ut på banen til tross for tidligere hyppige advarsler. 5-10 minutter etter at spillerne hadde gått i garderoben, var oppfordringen over høyttaleranlegget forandret til at «dersom dere blir der dere er vil spillerne komme ut og motta trofeet». De rundt 1000 personene på banen laget en passasje rundt spillertunnelen og snart kom spillerne ut til kraftig jubel. Jeg skulle ikke bli overrasket om de er med å kjempe i den absolutte toppen også neste sesong på nivået over. For min egen del ventet jeg til det verste styret hadde lagt seg og den kvinnelige vakten kunne komme og låse ut bagen min. Og dermed forlot jeg et sjarmerende Shay og gikk mot Halifax stasjon.

Da toget kom inn på Manchester Victoria, ble det tid til en matbit før den korte ti minutters turen til Ashton-under-Lyne. Vel fremme der tok jeg taxi til Barton Villa, som var mitt hotell for natten. Den kvinnelige innehaveren hadde ringt meg mens jeg var på vei fra Halifax til Manchester, og da hun skulle på et ball lurte hun på om hun kunne legge ut nøkkelen min – noe jeg ikke hadde noe imot. “Mr. Johansen” sto det på konvolutten som var dyttet inn i brevsprekken, og jeg låste meg inn og fikk slengt fra meg bagasje og tatt en dusj. Så gikk turen ned mot sentrum av Ashton-under-Lyne. Det var St. George’s Day, og jeg var invitert på konsert på den relativt kjente klubben The Witchwood, der både Oasis og en haug andre storheter har spilt i startfasen av sine karrierer. Min venn Matt fra Oxford hadde tatt turen opp sammen med flere andre som skulle sove over hos bekjente i Oldham, og da jeg ankom hadde de foreløpig inntatt en annen pub et steinkast oppi veien. Etter et par pints der gikk vi ned til Witchwood, hvor vi hadde en meget hyggelig kveld med god musikk – ikke minst fra våre Oldham-kompiser i bandet Pressure 28 – og gode samtaler med gamle og nye bekjentskaper.

English ground # 40:
F.C. Halifax Town v Mickleover Sports 1-1 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
The Shay, 23 April 2011
0-1 Colin Hoyle (pen, 57)
1-1 Danny Holland (74)
Att: 2 404
Admission: £11
Programme: £3,50

Next game: 25.04.2011: Macclesfield Town v Southend United
Previous game: 22.04.2011: Leeds United v Reading



More pics

 

 

Leeds United v Reading 22.04.2011


Fredag 22.04.2011: Leeds United v Reading


Jeg kom stressende ut av Leeds stasjon da klokka viste 19.08, etter å ha sett den første av dagens to kamper i Doncaster. Og med kampstart klokka 19.45 på Elland Road begynte jeg virkelig å få dårlig tid – spesielt ettersom jeg skulle sjekke inn på hotellet først. Heldigvis lå Discovery Inn rett ovenfor stasjonen, og etter å ha foretatt tidenes raskeste innsjekking og dumpet bagasjen, satt jeg snart i en taxi med retning Elland Road.

Etter å ha stoppet et raskt øyeblikk for å forevige statuen av Billy Bremner, satt jeg meg fore å finne billettkontoret. Jeg endte opp med å ta nesten hele runden rundt stadionet før jeg fant utsalgsstedet for bortebilletter. Det krydde av snut – både til fots, til hest, med hunder, og i diverse kjøretøyer – så jeg forsøkte å holde så lav profil som mulig på vei til og inn på South East Corner’s nedre seksjon. Lagene var allerede på banen og det var skikkelig stemning.

Reading hadde 8 strake seire i serien, mens Leeds for første gang på over 6 måneder var utenfor playoff-sonen etter Forest-seier over Leicester tidligere på dagen. Og det var Reading som hadde den første sjansen da Kasper Schmeichel reddet fra Jobi McAnuff. Men det var småtterier mot den fantastiske reaksjonsredningen vår glimrende unge keeper Alex McCarthy vartet opp med for å hindre den gode Robert Snodgrass scoring på heading. Jeg har siden McCarthy fikk sjansen tidligere i sesongen vært av den oppfatning at det kanskje er på tide å gi Englands U21-landslagsmålvakt keeperplassen permanent, da han har vært tidvis fenomenal. Reading hadde ballen mest den første drøye halvtimen, men de virkelige sjansene uteble og spillet foregikk hovedsakelig på midtbanen. På tampen av omgangen skapte Leeds et par farligheter, og den ellers glimrende McCarthy holdt på å gjøre en litt mildere versjon av Jørn Jamtfalls uforglemmelige og vanvittige tabbemål mot Legia Warszawa, men Max Gradels avslutning endte til slutt over og utenfor tverrliggeren. Og McCarthy gjorde det uansett godt igjen da han kort tid etter enkelt håndterte headingen fra Jonny Howson før dommeren blåste for pause.

Elland Road er heldigvis en av de Football League anleggene hvor man fortsatt har mulighet (og vilje) til å åpne opp slik at folk kan få ta seg en røyk. Og mens jeg sto og trakk ufrisk luft, kom plutselig en kompis fra Reading bort for å hilse på. Overraskende, siden de fleste merkelig nok hadde valgt å prioritere bursdagsfest i Wokingham. Jeg kunne ikke se noe galt i køen ved baren, men det var høy stemning og endel av Reading folket hoppet og sang «Let’s go fu*kin’ mental». Det var tydeligvis nok for West Yorkshires uniformerte nolduser, som besluttsomt travet rett inn i folkemengden med hevede køller og begynte å arrestere personer tilsynelatende til høyre og venstre. Jeg valgte klokelig å holde meg på god avstand, og et par minutter og 6-7 arrestasjoner senere roet det seg litt ned igjen da de uniformerte tydeligvis hadde fått sin dose powertrip for kvelden.

Andre omgang begynte som den forrige hadde sluttet, som en jevn kamp hvor Reading hadde en del ball mens Leeds virket farlige. To ganger måtte McCarthy slå frispark fra Snodgrass til corner, mens bortelagets Andy Griffin kanskje burde ha scoret da hans raid inn i feltet ble fulgt opp av skudd som strøk bortre stolpe. Ved halvspilt andre omgang kom Bradley Johnson på løp for Leeds og skjøt i tverrligger og over, mens Shane Long burde ha gjort bedre i andre enden da han skjøt over fra kort hold. Leeds begynte å presse på de siste ti minuttene, og McCarthy måtte igjen i aksjon for å hindre scoring fra innbytterne Davide Somma og Sanchez Watt. Readings Mikele Leigertwood sendte i vei et susende skudd som gikk like utenfor, mens hjemme-forsøk fra både Snodgrass og Gradel på glimrende vis ble håndtert av McCarthy, som ble utnevnt til kampens beste. På overtid rundet innbytter Watt McCarthy, men vinkelen ble for spiss og avslutningen endte i nettveggen. Dermed endte det 0-0 også her, foran 24 564 tilskuere. I og for seg et greit resultat vil jeg si.

Etter kampen gikk jeg over veien og inn på puben Old Peacock for å innta en pint mens jeg ventet på at trafikken skulle roe seg. Etter en kort tur med pirattaxi befant jeg meg på puben Scarborough Taps vegg i vegg med hotellet, hvor jeg av alle ting støtte på en gjeng med norske groundhoppere med Brann-supporter Kjell Morten Hjartøy og hans bror Bjarte (ref. «Groundhopping» dokumentar på TV2) i spissen. Etter en lengre samtale med bergenserne, valgte jeg å sette kursen mot et annet utested der Palace-gjengen fra tidligere forsøkte å lokke meg. Jeg fant omsider frem til stedet hvor vi oppholdt oss til det stengte.

Nattklubbene var neste stoppested, men dessverre ser det ikke ut som Stone Island er stor mote blant dørvaktene i Leeds, da jeg ved tre forskjellige steder ble nektet inngang grunnet min jakke. Irritert og slukøret gikk jeg mot hotellet. Men da jeg passerte en strippeklubb, tenkte jeg som så at her vil de vel i hvert fall servere meg om ikke annet. Og ganske riktig.. Så etter ytterligere to pints med Strongbow og en lap dance for høflighets skyld, satt jeg kursen mot Discovery Inn for å få litt søvn. Nok en gang hadde jeg dog havnet litt mer utpå galeien enn jeg hadde planlagt.

English ground # 39:
Leeds United v Reading 0-0 (0-0)
Championship
Elland Road, 22 April 2011
Att: 24 564
Admission: £25
Programme: £3

Next game: 23.04.2011: FC Halifax Town v Mickleover Sports
Previous game: 22.04.2011: Doncaster Rovers v Crystal Palace



More pics

 

 





Doncaster Rovers v Crystal Palace 22.04.2011


Fredag 22.04.2011 Doncaster Rovers v Crystal Palace

Med skallebank og fylleangst var det ikke den beste start på dagen, men jeg bråvåknet da jeg så at klokka viste 09.47. Så mye for å rekke 09.02-toget fra Reading! Etter å ha gjort meg presentabel på noe tilnærmet rekordtid, sa jeg farvel til Bobbie, som bestilte taxi for meg. Turen inn til London Paddington og videre med tuben til Kings Cross/St. Pancras har jeg nå gjort unna så mange ganger at jeg snart kan gjøre den i blinde. Men mens jeg sto utenfor Kings Cross og rotet i lommene etter lighteren, fant jeg romnøkkelen til Belle Vue House i lommen! Jeg kommer nok til å få en alvorlig skjennepreken av myndige Bobbie neste gang!

Det lønner seg å ha bekjente rundt om, og en kompis som i årevis har jobbet som bartender på den nå nedlagte engelske Oslo-puben Belfry er fra nettopp Doncaster. Han hadde vært behjelpelig med å sette meg i kontakt med en Doncaster-kompis ved navn Keith. Det viste seg at Doncaster delte ut gratisbilletter til denne kampen, og heldigvis sa Keith seg villig til å plukke opp en også for meg før det ble «utsolgt». Jeg fikk ringt opp Keith og fortalt at jeg ville ankomme Doncaster rundt kl 13. Men da de satt på en pub utenfor sentrum og skulle ta taxier til Keepmoat ved 14-tiden, fant vi ut at det greieste var å møtes på stadion.

Ved ankomst Doncaster praiet jeg derfor en taxi til Keepmoat Stadium, men å få satt fra seg bagen skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg spurte en vakt som henviste meg til sin overordnede, som hoderystende sendte meg videre i retning resepsjonen, som igjen kunne fortelle at de ikke kunne være behjelpelige. Jeg bestemte meg derfor for å gå inn i baren for å leske strupen mens jeg ventet på Keith og de andre. Det var en stekende sol, og ikledd jakke og slepende på en bag var det en mildt sagt svett opplevelse så langt. Da jeg ble servert spurte jeg for sikkerhets skyld bartenderen om han hadde mulighet til å sette bagen bak disken. Han pekte i retning en dresskledd herre han identifiserte som sikkerhetssjefen, og nå ble det fortgang i sakene. Etter å ha forklart min situasjon, sa han at han selvsagt kunne ordne det. Og etter å ha åpnet bagen slik at han fikk forvisset seg om jeg ikke hadde noen bombe i den, fikk han stuet den vekk og ga meg beskjed om at han ble å finne her etter kampslutt.

Ikke lenge etter ankom Keith sammen med rundt 10 kompiser – det viste seg at tre av de i dag var på sin første kamp etter å ha vært utestengt. Jeg mottok billetten min og kjøpte en runde til de som takk. Det nærmet seg etter hvert avspark, og vi gikk for å finne plassene våre på West Stand. Heldigvis lå denne i skyggen, men det var likevel meget varmt. Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som slet med varmen. Kampen startet i et meget bedagelig tempo, og det virket for meg umiddelbart som om begge lagene var livredde for å tape – noe de for så vidt også hadde grunn til på dette tidspunktet. For å si det rett ut; første omgang var skikkelig sovemedisin, og det var faktisk langt festligere å følge med på Palace-fansen som lagde et vanvittig liv rett til venstre for oss. Det mest interessante som skjedde på banen var noen cornere til hjemmelaget som endte i halvsjanser, etter at Palace nesten hadde vært alene gjennom. Den gamle Grimsby- og Everton-stjernen John Oster fikk dessuten blokkert et skudd i feltet, men ropene om straffe ble avfeid av dommeren.

Ved pause sto jeg og kikket på resultatene fra Soccer Saturday da Keith kom bort og ba meg følge med. Ved den ene heisen sto flere av de andre, og de hadde funnet ut at de skulle ta seg ned i «Players Lounge». Ifølge Keith skulle det ikke by på problemer hvis vi så ut som vi visste hvor vi skulle, og han forklarte veien. Vi kom ut av heisen og gikk rett forbi noen vakter som nikkende hilset på oss, mens bartenderen ønsket oss velkommen og sto klar til å motta bestilling. Da vi fant det for godt å returnere var det allerede spilt nesten kvarteret av 2 omgang, uten at vi hadde gått glipp av noe (vi hadde da også kunnet følge med på TV-skjermer der nede i baren). Men idet vi satt oss måtte Doncasters keeper Gary Woods i aksjon med en glimrende redning på Darren Ambroses heading fra kort hold. Doncaster hadde ballen mest og prøvde å presse på, men Palace så ut som de kunne være skumle på kontringer. Og etter et par hjemme-cornere som igjen produserte brente halvsjanser, kontret Palace. Det som først så ut som et sleivspark fra Neil Danns endte med å seile gjennom feltet før den gikk i den bortre stolpen og ut. Like etter skjøt Steffen Iversen over fra anslagsvis 6-7 meter, og da hjemmelagets Jason Euell ved et par anledninger ble presset ut til siden og leverte avslutninger i nettveggen, kunne 14 312 tilskuere konstatere at det ebbet ut med 0-0.

Jeg forlot Keith og de andre for å hente bagen min og sette kursen mot togstasjonen. Jeg fant omsider frem til stedet hvor skyttelbussene gikk fra, men etter å ha kjørt under 100 meter på bortimot et kvarter, ble det fort klart at jeg måtte se langt etter å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Jeg kunne kommet meg fortere tilbake til fots, og da vi endelig ankom togstasjonen var neste tog til Leeds kvarteret forsinket! Da toget omsider rullet mot Leeds, kom jeg i snakk med en gruppe Crystal Palace-supportere som kombinerte Doncaster-turen med uteliv og overnatting i Leeds, og de ga meg nummeret til en av de og ba meg komme ut på byen sammen med de etter kampen jeg skulle på. Jeg skulle nemlig først få med meg dagens andre kamp, med mitt Reading i viktig bortekamp mot Leeds United.

English ground # 38:
Doncaster Rovers v Crystal Palace 0-0 (0-0)
Championship
Lakeside
Stadium, 22 April 2011
Att: 14 312
Admission: Free
Programme: £3

Next game: 22.04.2011: Leeds United v Reading
Previous game: 21.04.2011: Reading Town v Thame United

 

More pics

 

Reading Town v Thame United 21.04.2011


Torsdag 21.04.2011 Reading Town v Thame United

Da jeg kom opp til frokost, kunne Bobbie meddele at hun i dag dessverre kun kunne tilby kontinental frokost siden gassen hadde tatt kvelden og hun ventet på servicemann. Hun skal roses for å etter dette ha slått av £10 på regningen for mine to netter – fra £70 til £60. En liten bolle corn flakes var imidlertid ikke nok for en stor mann, så en full english breakfast ble bestilt på internettcafeen der jeg igjen slo ihjel en time eller to. Etter å ha gjort unna noen nødvendigheter på nettet, gikk jeg til Blagrave Arms der jeg ble sittende å snakke litt med et par av Reading-gutta. Ingen av de var særlig interessert i å være med å se Reading Town, så etter noen pints Scrumpy Jack (som er noe sterkere enn Strongbow, og det skulle jeg få merke utover kvelden) bestemte jeg meg for å ta en taxi ut til Scours Lane heller enn å ta buss nr 17 den lange veien ut langs Oxford Road.

Scours Lane er vel kanskje ikke av de mest idylliske, med piggtråd rundt inngangsparti og porter, og det som muligens er en skraphandler på nabotomta – det står til og med et gammelt pariserhjul der! Men de har et fint klubbhus med egen bar, hvor jeg kunne ta programmet i nærmere øyesyn. Thame Uniteds lagoppstilling var ikke engang med, og en person satt snart og skrev opp denne på en tavle. Her hadde de heller ingen skjerf, selv om bartenderen forsøkte lete frem et bak baren. Men som plaster på såret ga en av de fremmøtte meg en Reading Town pin. Etter en prat med noen av de lokale helter, ble jeg snart meget klokere hva gjelder Reading Towns skuffende sesong målt opp mot fjorårssesongen. Daværende manager Gary Ackling forsvant tidlig denne sesongen til tilsvarende jobb i Thatcham Town, og har tatt med seg omtrent rubb og rake av spillere fra Reading Town. Klubben har faktisk bare to spillere i dagens stall som var med også i fjorårssesongen!!

Jeg stilte meg bak det ene målet, nærmest inngangspartiet, sammen med gruppen av de mest vokale hjemmesupporterne. Denne grupperingen talte for anledningen hele fire personer, og den mest vokale av dem var en mann i 50-årene. De manglet visst et par av sine mest ihuga supportere – blant dem den normalt ansvarlige for filmingen, som var på en lengre ferie i Australia. De hadde muligens tatt sesongen tidlig, for selv klubbens formann var på ferie. Men det var i hvert fall 48 fremmøtte tilskuere, og blant disse besto Thame Uniteds supportere for dagen av tre gutter i ungdomsskole-alder som slo seg ned litt lenger bort på denne kortsiden.

Reading Town hadde tatt et endelig farvel med nedrykksstriden, og gikk friskt til verks. Raymond Spence gjorde forarbeidet med et flott raid på venstre kant, der han driblet av tre mann før hans innlegg fant Marcus Richardson som sendte hjemmelaget i føringen. Town-folket bak målet gaulet og bar seg: «Only one team in Reading» fikk når sant skal sies frem latteren hos undertegnede på samme måte som andre gullkorn som «We’ve got a ferriswheel»! De skal i hvert fall ha for innsatsen. Et ungt Thame United (vel, det samme kan vel sies om hjemmelaget) løftet seg noe, men ved pause sto det fortsatt 1-0.

Etter ytterligere pause-forfriskninger i baren, kan vel ikke andre omgang sies å ha vært den mest imponerende. Jeg lot meg dog tidvis imponere over hjemmelagets unge forsvarer Ben Spence. Ingen av lagene klarte å komme til de aller største sjansene før Aaron Baker nesten økte til 2-0 med 10 minutter igjen. Hans skudd strøk imidlertid tverrliggeren, og kampen ebbet ut med seier 1-0 til Reading Town. I baren var det høy stemning, og spillerene kom raskt ut for å menge seg med supporterne. Etter ytterligere et par pints med gyllen nektar fant jeg tiden inne til å sette kursen mot sentrum ved hjelp av buss nummer 17. En pint ble fort til en til, og en til…og snart var mine omgivelser på baren Purple Turtle ganske uklare (i hvert fall i ettertid). Av alle ting presterte jeg å havne på strippeklubben Diamonds, der jeg vagt kan erindre å ha mottatt lap dance av en naken og vanvittig sexy jente…mens jeg av alle ting konsentrerte meg om å ikke kaste opp. Sånn kan det gå! Jeg var i hvert fall omsider fornuftig nok til å sette kursen mot hotellet, og spaserturen hjalp såpass på formen at jeg stoppet og kjøpte med meg en pizza på Oxford Road. Denne ble spist på veien tilbake til hotellet, hvor jeg kollapset i det jeg mener var rundt 4-tiden.

English ground # 37:
Reading Town v Thame United 1-0 (1-0)
Hellenic League Premier Division
Scours Lane, 21 April 2011
1-0 Marcus Richardson (??)
Att: 48
Admission: ???
Programme: ???

Next game: 22.04.2011: Doncaster Rovers v Crystal Palace
Previous game: 20.04.2011: Guildford City v Colliers Wood United



More pics 

 

 

Guildford City v Colliers Wood United 20.04.2011


Onsdag 20.04.2011 Guildford City v Colliers Wood United

Kontinental frokost kommer aldri til å kunne måle seg med den engelske varianten, og med kun førstnevnte tilgjengelig på hotellet, brukte jeg heller ventetiden ved Sheffield stasjon til å innta en full english breakfast på et etablissement der. Noen timer senere ankom jeg Reading, og det er som vanlig nesten som å komme hjem! Men med over en time til check in, tok jeg meg tid til en pint på Wetherspoons-puben Monk’s Retreat før jeg praiet en taxikusk og beordret ham i retning Belle Vue House Hotel i Tilehurst Road. Vel fremme skulle jeg imidlertid få meg en overraskelse. Døren var låst, og ingen svarte ved gjentatte ring på ringeklokken. Heller ikke på telefon var det svar å få. Etter å ha ventet i rundt 20 minutter, kom en dame fra nabohuset ut, og jeg spurte henne om hun hadde sett den meget myndige damen Bobbie Stenning som driver Belle Vue House. Det hadde hun ikke på et par dager, og hun var nå bekymret for henne. Så den eldre nabodamen satt i gang et sirkus ved å ringe alt som var av kontakter og hotelleiere. Men det ble raskt klart at Bobbie hadde måttet stikke av for å løpe et ærend, og snart etter kom hun marsjerende rundt hjørnet og kunne bryskt avfeie bekymringer om illebefinnende etc. Hun som gammel RAF’er var da for sprek til slikt! Hun har huset mange av Readings spillere opp gjennom årene – da de først har kommet til klubben, og det er alltid interessant å slå av en samtale med den meget bestemte damen. Men min neste destinasjon var Guildford, og jeg spaserte ned i Reading sentrum for å slå ihjel en times tid på internettcafe før jeg tog toget nedover til Surrey-traktene.

Jeg hadde funnet ut at Guildford Citys merkelige stadion (Spectrum Leisure Centre) lå et godt stykke fra sentrum, og at det var totalt uaktuelt å gå. Så etter en pint eller to på stedets Wetherspoon, fant jeg veien til Friary Bus Station hvor buss nr 100 skulle gå hvert tolvte minutt. Det er tydelig at Guildford ikke er noen fotballby, for sjåføren virket totalt uvitende om at det fantes et fotballstadion på hans rute. Det viste seg imidlertid også å være endeholdeplassen (dvs den snur vel og kjører rett tilbake igjen), og en slags Park & Ride som man ser så mange andre steder. «Parkeringshuset» er også en del av den merkelige konstruksjonen som dominerer på den ene langsiden av Guildford Citys anlegg, og man kan se rett ned på banen herfra. På denne konstruksjonen finnes (dog inne på anlegget) de eneste sitteplassene, som nås via trapper i front. Jeg så det nymurte inngangspartiet og satt kursen mot dette, og da det var ubemannet gikk jeg simpelthen bare inn. Nederst i en inngang som slanget seg nedover på merkelig vis, traff jeg på personen som tydeligvis skulle voktet inngangspartiet, og nå var han på vei opp dit med en eske med programmer. Jeg betalte ham £6 i inngang og fikk program på kjøpet; for øvrig et overraskende godt utseende og glossy program, men det kunne muligens inneholdt litt mer info. Det viste seg raskt at klubben ikke hadde noen bar, og et kioskutsalg (med salg av pølser, burgere etc) var tilsynelatende eneste tilbud. Men jeg kom raskt i snakk med det som viste seg å være viseformann (og fungerende formann) Chris Pegman, som fikset meg en boks med Strongbow som måtte drikkes inne i et lite brakke-lignende lokale som tydeligvis fungerte som både kontor og møtelokaler. Han kunne fortelle at de ikke hadde flere skjerf igjen, og etter å ha romstert rundt i noen pappesker i et forsøk på å finne frem ett, ba han meg ta kontakt på mail slik at han kunne ordne det for meg når de hadde trykket opp nye. Hmmm, jeg begynte å få en følelse av deju vu.

Jeg helte i meg resten av min Strongbow, og gikk for å ta en nærmere kikk rundt på anlegget som må sies å være mer passende til tikamp enn til fotball. Til og med bur for sleggekast bak begge målene hadde de; ikke overraskende når de fleste diplomer inne på «brakka» hadde vært av typen friidrett. Jeg kom i snakk med en skjeggete og bebrillet person som viste seg å være «club treasurer» Eddie Russell, og han kunne informere om at mesteparten av gjerdene rundt området var satt opp for kun et par uker siden, og at de hadde planer om å bygge en ståtribune for 400 personer på motsatt langside (absolutt ALT er på kun EN side i Guildford – nemlig kjempekonstruksjonen med tribunen og «brakka» på den ene langsiden). Derimot var han ikke likevel fornøyd med folkene fra FA som hadde vært der for å godkjenne anlegget for eventuelt spill på step 4 neste sesong. Ifølge Russell hadde FAs representant virket fornøyd og huket av det meste på sitt skjema. Men så fikk de altså beskjed om at anlegget likevel ikke ville bli godkjent. På spørsmål om hva de hadde å utsette, fortalte Russell at det var inngangspartiet (eller «the turnstile block») som de hadde reagert på – og dermed fikk jeg også forklaring på hvorfor det hadde stått nymurt. De har anket avgjørelsen, og er håpefulle – men samtidig minnet de på at FA ofte kan være sta og gjerne står ved sine opprinnelige beslutninger uavhengig av kvaliteten på anken. Chris Pegman kom også til, og jeg dreide diskusjonen inn på Guildford Council – de lokale styresmakter som i årevis tilsynelatende har gjort alt de kan for å hindre fotball i byen. Gang på gang har de stoppet og avslått planer fra klubben om nye anlegg.

Videre ville jeg høre litt om mangelen på fotballinteresse i en by av Guildfords størrelse. Og jeg fikk bekreftet mine antagelser om det er en blanding av flere ting: 1. En mangel på fotballkultur etter at den opprinnelige og populære Guildford-klubben gikk under i 1970-årene. I følge Russell forsvant mange av denne klubbens tilhengere til klubber som Aldershot og spesielt Woking. 2. De fotballinteresserte i Guildford er i stor grad dessverre av typen “fotball-nolduser” som er mer interessert i store Premier League-klubber langt unna hjembyen. 3. Guildford er til en viss grad såpass posh at mange foretrekker cricket og hestesport fremfor den vulgære fotballen. Dette har jo lokalpolitikerne i alle fall vært eksempel på. Det var også tid til å slå av en prat med et par fremmøtte bortesupportere, som ga uttrykk for at de hatet Spectrum Leisure Centre som anlegg, og av den grunn ikke syntes Guildford fortjente noe opprykk til Step 4. Det var nok andre boller da Guildford-klubben spilte sine kamper på gamle Joseph’s Road.

Kampen startet som forventet med hjemmelaget som det førende laget, og Joel Greaves burde gitt Guildford ledelsen tidlig. Etter 25 minutter kom imidlertid scoringen, da et frispark fra bortimont 25 meter ble slått inn i feltet. Paralyserte Colliers Wood-spillere klarte ikke å hindre Auston Gacheru i å styre inn 1-0 via stolpen. Ledelsen varte imidlertid ikke så altfor lenge, for etter 32 minutter stanget Emmanuel Quarshie inn en corner og utlignet for gjestene fra Merton-området av sør-London. Bortelaget tok nå mer over, men 1-1 sto seg til pause, og jeg måtte pent spørre Pegman om han kunne fiske opp en ny Strongbow av kjølebagen (!) til nytelse på «brakka». Jeg kom i prat med en temmelig interessant fyr som viste seg å være Sandhurst Town-supporter, og ble stående å snakke med ham mens vi bivånet en andre omgang som startet som den første hadde sluttet – med Colliers Wood mer og mer i førersetet og nå farlig frempå flere ganger. Etter 51 minutter var Quarshie frempå igjen og ga gjestene ledelsen etter slapt forsvarsspill. Etter hvert begynte alvoret å gå opp for Guildford, som tok stadig mer over igjen. Men Colliers Wood-forsvaret hadde ikke de største problemer, og da Tom Penson først fikk sjansen til å utligne blåste han ballen over tverrliggeren.

Tiden begynte å renne ut for hjemmelaget, men med 7 minutter igjen datt ballen ned til Joel Hughes inne i feltet. Han fikk snudd seg, og satt inn den etterlengtede utligningen. Nå virket det som om begge lagene gikk for seier, skjønt Guildford var nærmest da et frispark i siste ordinære spilleminutt gikk tvers gjennom feltet og traff stolpen. Flere minutter på overtid ropte også hjemmelaget på straffe, men alt i alt må de nok innrømme at sluttresultatet 2-2 var relativt rettferdig. For min egen del gikk jeg opp til bussholdeplassen sammen med Sandhurst-supporteren. Vi rakk å prate litt mer non-league på vei inn til Friary Bus Station, og på den korte gåturen derfra til stasjonen. Der stoppet mitt tog til Reading idet jeg kom opp på perrongen, så timingen var jeg for en gangs skyld heldig med. Etter en stopp innom Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Belle Vue.

English ground # 36:
Guildford City v Colliers Wood United 2-2 (1-1)
Combined Counties League Premier Division
Spectrum Leisure Centre, 20 April 2011
1-0 Austin Gacheru (25)
1-1 Emmanuel Quarshie (32)
1-2 Emmanuel Quarshie (51)
2-2 Joel Hughes (83)
Att: 110
Admission: £6
Programme: Included

Next game: 21.04.2011: Reading Town v Thame United
Previous game: 19.04.2011: Sheffield FC v Brigg Town

 

More pics

Sheffield FC v Brigg Town 19.04.2011


Tirsdag 19.04.2011 Sheffield F.C. v Brigg Town

Heldigvis har jeg etter hvert blitt såpass kjent på St. Pancras (som kan være noe forvirrende avhengig av hvor man kommer inn) at jeg nå visste hvor togene til East Midlands og Sheffield går fra. Og etter en kort spasertur fra Goodwood Hotel til nevnte stasjon – og en mye lengre togreise,  kunne jeg etter hvert stige av i stålbyen Sheffield. Mitt hotell lå i samme området som hotellet jeg hadde forrige gang, og med kart i hånd fant jeg omsider frem – dog etter å ha tatt en noe lenger vei enn nødvendig. Etter en dusj gikk jeg ut før å møte en venninne fra Sheffield, hvorpå vi slo oss ned på Wetherspoons-puben Bankers Draft. En stor porsjon nachos og herlig j2o apple & mango ble snart byttet ut med et par Strongbow, før vi etter hvert gikk hvert til vårt. For min del gikk ferden videre, en ni minutters togtur sørover til Dronfield. Jeg må si jeg fikk litt «Emmerdale»-følelse da jeg kom opp fra stasjonen og så omgivelsene her rett over Derbyshire-siden av grevskapsgrensen. Det virket å være et greit stykke landevei å spasere langs, og jeg hadde meget god tid, så jeg benyttet anledningen til å raste i det første etablissementet jeg passerte. Bortsett fra en hyggelig samtale med en eldre herre, skjedde det ikke stort her. De få lokale stamgjestene var langt mer opptatt med å se på et TV-program om haifiske!! Jeg stabbet dermed videre langs landeveien til jeg kom til puben Coach and Horses. Sheffield FCs bane ligger rett bak, og er også oppkalt etter puben. Bartenderen reagerte med vantro over hvordan en nordmann kunne rote seg ut i Dronfield for å se fotball, men han serverte noen gode pints med cider. Etter hvert kom jeg i prat med en Sheffield United-supporter og hans kompis som var Ipswich-supporter (og som ikke skulle på kampen). Vi ble sittende utenfor i det fine været og diskutere Sheffield FC, de andre Sheffield-lagene, innspurten i Championship, Neil Warnock, og ikke minst alt som nå er galt med den moderne toppfotballen..for å nevne noe. Litt humoristisk var historien om Sheffield FC-supporteren som etter en cupkamp i fjor ble utestengt fra klubben på livstid (!!) etter å ha tømt en søppelbøtte over en Woodley Sports-spiller etter munnhuggeri!

Det ble etter hvert tid for å tylle i seg resten av de dyrebare dråpene og betale seg inn. Jeg mener det var £6 jeg betalte for entréen. Jeg ble mer enn bare litt overrasket da jeg fikk høre at de var utsolgt for program!! Heldigvis ble det overhørt av en person ved siden av, og etter at han hadde bladd gjennom sitt program fikk jeg overta det i bytte mot de £1,50 han hadde gitt for det. Et godt og informativt program var det også. En ny negativ overraskelse var det at klubbsjappa faktisk var stengt. Min Blades-kompanjong dro meg imidlertid med over for å hilse på den meget trivelige formannen Richard Tims, som lovet å personlig ordne meg et skjerf når de fikk trykket opp flere. Han takket også hjertelig for mine hilsener fra Cray Wanderers.

Den lokale eks-Blades helten Kyle Naughton var hjemme på gamle trakter for å bivåne kampen, men virket for å være helt ærlig ikke som den skarpeste kniven i skuffen. Blant de 237 tilskuerne var også den nyansatte Scunthorpe-manageren Alan Knill, som etter sigende var til stede for å kikke nærmere på en av Brigg-spillerne. Det skulle altså spilles om ligapoeng i Northern Premier League Division One South. Bortelaget Brigg Town håpet å kunne befeste posisjonen i playoff-sjiktet, mens hjemmelaget – også simpelthen bare kalt Club – vel kun hadde æren å spille for.

Kampen startet i et høyt tempo, der Briggs høye bakre firer gjentatte ganger satt hjemmelaget i offside. Men etter snaue kvarteret så hjemmelaget ut til å ha knekt koden, og både Matt Roney, Andy Gascoigne og Jonah Gosling kom seg gjennom på dype løp. Men det var Chris Adam som ga Club ledelsen med 16 minutters spill, etter å ha spilt vegg og kommet seg alene gjennom. Briggs eneste farlighet i første omgang kom fra spissen Ryan Paczkowski, men Club-keeper Dan Whatsize ordnet opp, og Paczkowski ble til alt overmål skadet. Brigg hadde store problemer med hjemmelagets hurtige angrepsspill, og både Jack Smith og Andy Gascoigne skjøt like utenfor – sistnevnte etter en lekker piruett. 1-0 sto det da dommeren blåste for pause, og i mangel på egen bar gikk folk rett og slett ut porten og inn på puben Coach and Horses, som rett og slett fungerer som klubbens bar. Selv formann Tims var der inne i pausen. En utmerket løsning!

Det var et helt annet Brigg Town som kom på banen i andre omgang. Gjestene fra de nordre deler av Lincolnshire hadde nok kanskje fått en skikkelig skyllebøtte, for nå var det de som gikk offensivt til verks og satt hjemmelaget under et heftig press. Umiddelbart fikk de et indirekte frispark fra ca 6 meter, og keeper Whatsize blokkerte nok noe ufrivillig det harde skuddet med ansiktet slik at han måtte få behandling. Brigg kom nå til en rekke farlige situasjoner, og Anthony Bowsley burde muligens utlignet, men hans susende avslutning gikk like over. I stedet var det hjemmelaget som gikk opp i 2-0 etter 69 minutter, da Chris Adam profitterte på en misforståelse mellom Briggs keeper Andrew Pettinger og hans medspiller Lee-Roy Cochrane som begge forsøkte å klarere. Ballen falt dermed fint for Adam som hadde tatt sjansen, og som gjorde sitt og Sheffields andre for dagen. Noe av lufta gikk nå ut av Brigg, og vertenes Steve Woolley kunne øke ytterligere etter 74 minutter – et imponerende løp og veggspill på venstre kant før han lobbet elegant over Pettinger. Nå var det lekestue, og Club kom i bølge etter bølge mens Brigg var i tilsynelatende total oppløsning. På overtid sendte Gascoinge i vei et skudd mot mål som Chris Adam styrte inn – 4-0 og Adams hattrick. Og sannelig var det ikke tid til et femte også, da Ryan Ruddiforth sprintet ned på kanten og crosset til Darren Norman som bredsidet den i mål på halv volley.

Brigg var nok glade for å høre dommerens fløyte gå for full tid, og publikum belønnet Club-spillerne med stående ovasjoner. En underholdende kamp, hvor hjemmelaget tidvis leverte en oppvisning i angrepsfotball. Coach and Horses Ground må sies å være ganske idyllisk – jeg likte meg i hvert fall der. Turen gikk nokså raskt tilbake til Dronfield stasjon for å rekke siste tog tilbake til Sheffield klokka 22.09. Ved siden av Sheffield stasjon ligger puben The Sheffield Tap, som skryter av distriktets største utvalg av øl. Og etter en liten rast der gikk turen tilbake til Ibis Hotel – med enda en pitstop på en relativt luguber pub rett ved hotellet.



English ground # 35:
Sheffield F.C. v Brigg Town 5-0 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Coach and Horses Ground, 19 April 2011
1-0 Chris Adam (16)
2-0 Chris Adam (69)
3-0 Steve Woodley (74)
4-0 Chris Adam (90+1)
5-0 Darren Norman (90+3)
Att: 237
Admission: £6
Programme: £1,50

Next game: 20.04.2011: Guildford City v Colliers Wood United
Previous game: 18.04.2011: Barkingside v Bethnal Green United



 More pics