vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Mandag 28.03.2016: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels

Da det på søndagen var tid for å forlate herlige Cornwall – eller Kernow, om man foretrekker den korniske varianten – hadde jeg vurdert et par kampalternativer den dagen. En ligakamp hos Boca Seniors i North Devon League sto på søndagsmenyen, i tillegg til to cupfinaler i Cornwall (ligacupfinaler i henholdsvis Cornwall Combination og East Cornwall League), og mest fristende var ligacupfinalen i Cornwall Combination som dog ble spilt helt nede i Porthleven, og da det ville by på en betydelig omvei og en meget sen ankomst til London, endte jeg til slutt opp med å vrake alle alternativer og i stedet ta en fotballfri dag mens jeg i stedet unnagjorde den lange transportetappen opp til London. På den lange togturen opp fra Truro hadde jeg virkelig begynt å merke at jeg var i ferd med å brygge på noe, og da jeg omsider ankom London var jeg i såpass slapp form at jeg ikke var videre klar for en rangel på byen slik en kompis hadde foreslått. I stedet holdt jeg meg på Travelodge-hotellet på North Circular Road i Wembley-området, der jeg hadde betalt £58 for to netters overnatting.

I løpet av søndagskvelden og natten hørte jeg hvordan stormen Katie herjet utenfor, og da jeg mandag morgen gikk ned for å benytte meg av hotellets frokostbuffe, var det lett å se sporene etter henne i form av store dammer på utsiden. Med det sagt så var det likevel overraskende hvilke problemer hun etter hvert førte med seg med tanke på at hun hadde rast fra seg i løpet av natten slik at det nå var opphold og solskinn. Man skal imidlertid ikke lenger la seg overraske av avlysninger i den engelske pyramiden, som jo har blitt lovlig pinglete når det er muligheter for å bli våt og/eller gjørmete. Etter hvert som flere kamper allerede var avlyst, fryktet jeg tidlig at min trippel ville bli redusert til en dobbel.

Da jeg startet planleggingen av turen, blinket jeg meg tidlig ut lokaloppgjøret Horsham YMCA v Horsham som første kamp i en mulig trippel, men som vanlig skulle det noen dager senere vise seg at Horsham-klubbene igjen valgte å vike fra normen med kampstart klokka 11.00 i Southern Combination på såkalte bank holiday Mondays, og hjemmelaget bekreftet via Twitter at kampen ville flyttes til 14.00, slik at den ikke lenger passet inn i mine planer. I stedet landet jeg på en plan med formiddagskampen Chertsey Town v Ashford Town (Mx) i Combined Counties League som første kamp, men også her valgte man noen dager før kamp å flytte kampen fra 11.30 til 12.30, og det vanskeliggjorde oppgaven med å komme seg til neste kamp hos Walton & Hersham før kampstart. Det eneste reelle alternativet var kamp hos Westfield (som også ble avlyst), så jeg valgte å satse på at jeg slapp å betale skjorta for taxi fra Chertsey til Walton, og det var utgangspunktet da jeg forlot hotellet klar for kamp.

Da formen ikke var all verden hadde jeg unnet meg en taxi den korte veien opp til Stonebridge Park tube-stasjon for derfra å ta Bakerloo Line sørover. Idet jeg hoppet ut av taxien kom det imidlertid ent forfjamset kvinnemenneske som kunne fortelle at alle tog på denne linjen var innstilt grunnet en mur som hadde rast ned ved Queens Park stasjon. Drosjekusken fikk med seg at noe var på ferde idet han snudde, og stoppet for å sjekke, slik at vi i samråd med en tube-ansatt fant ut at det beste var å sette kursen mot Willesden Junction, der jeg ville kunne ta et Overground-tog ned til Clapham Junction. Sjåføren kjørte meg dit uten å kreve mer betaling, og jeg kunne omsider ta fatt på turen mot Chertsey…trodde jeg. Idet jeg entret stasjonen fant jeg ut at kampen i Chertsey nå var avlyst, og få sekunder etter forsvant også kampen i Westfield. Det var bare å innse at jeg nå sto igjen med en dobbel.

Jeg hoppet likevel på toget, men steg av ved Shepherds Bush og tok Central Line noen stasjoner østover til Tottenham Court Road for å installere meg på en sentralt beliggende pub der jeg kunne snylte på deres WiFi og saumfare alternativene. Den eneste gjenværende av CCLs formiddagskamper var kampen på Guildford Citys trøstesløse friidrettsstadion, og deler av togtrafikken i det området var uansett midlertidig innstilt grunnet nedblåste trær på linjene. Det var bare å begynne å konsentrere seg om 15.00-kampene, der jeg mens jeg lesket strupen med en j2o snart fant ut at Walton & Hersham v Dorking Wanderers nå også føyde seg inn i rekken av avlyste kamper, slik at det ikke bli noen mulighet i denne omgang til å besøke et Stompond Lane som det ryktes skal ha begrenset med tid igjen. Jeg visste at APM Contrast hadde hjemmekamp, og sjekket status på denne, men den var også allerede avlyst.

Jeg sto til slutt igjen med alternativene Wingate & Finchley, Hampton & Richmond eller Dulwich Hamlet, og valgte meg omsider sistnevnte grunnet den enklere reiseveien derfra til kveldskampen hos Millwall, som jeg allerede hadde billett til. Jeg kunne koste på meg en j2o til før jeg lettere irritert pakket sammen og forlot puben The Montagu Pyke mens jeg forbannet stormen Katie og pinglete britiske dommere. Min venninne Katie fraskrev seg for øvrig alt ansvar der hun var på besøk hjemme i New Zeland og kjente lite til stormen som bar hennes navn. Turen gikk nå til London Bridge med tubens Northern Line og Jubilee Line, og der satt jeg meg på toget til East Croydon som skulle frakte meg så langt som til East Dulwich. Etter 12 minutter hoppet jeg av og kunne gå den korte veien opp til Dulwich Hamlets hjemmebane Champion Hill. Det var fortsatt over to timer til avspark, og jeg slo meg ned 20-30 minutters tid i en liten park ved siden av stadionet, der jeg leste litt i gårsdagens Non-League Paper.

Dulwich er et område i sør-London som hovedsakelig ligger innenfor bydelen Southwark. Dulwich består av East Dulwich, Dulwich Village, og West Dulwich. Noen vil sikkert protestere heftig, men jeg vil påstå at dette er langt fra Londons beste strøk, der det grenser til beryktede områder som Brixton og Peckham Rye. Et stykke lenger sør har man derimot Crystal Palace og Norwood. Uansett, jeg gikk etter hvert for å betale meg inn med £10, og for ytterligere £2 kunne jeg putte et program i veska. Når jeg kom innenfor var det egentlig ikke overraskende å umiddelbart registrere hvordan klubben har blitt fullstendig ‘kapret’ av venstreradikale fjotter som bruker denne arenaen som politisk talerstol, men det var likevel sjokkerende å se i hvilken grad det er tilfelle. Her kryr det av venstreradikale plakater, bannere, klistremerker og grafitti, og det er litt ironisk med tanke på at fotballforbundet (i likhet med her hjemme) i årevis pratet om at ‘politikk ikke hører hjemme i fotballen’, men det gjelder tydeligvis ikke så lenge man står på det som anses som ‘riktig’ side politisk.

Dulwich Hamlet er en tradisjonsrik klubb som ble stiftet i 1893, og som i 1907 tok plass i Isthmian League. Siden har de spilt i denne ligaen helt frem til i dag, og fem ganger har de vunnet ligatittelen i Isthmian League (i 1920, 1926, 1933, 1949 og 1978). Dulwich Hamlet var også en storhet i amatørfotballens glansdager, og vant hele fire ganger den gjeve FA Amateur League (i 1920, 1932, 1934 og 1937). I tillegg har de vunnet London Senior Cup med fem anledninger og Surrey Senior Cup ved hele 16 anledninger (noe som er rekord). Dulwich Hamlet var også klubben der Edgar Keil spilte hele sin karriere, samtidig som han ble den siste non-league spilleren til å representere det engelske landslaget. Om man skal tro plakatene, bannerne og sangene så hylles han tilsynelatende i dag dessverre først og fremst som en venstreradikal tullebukk, og ikke som den gode spilleren han var. Men klubben har da også oppkalt veistubben utenfor anlegget etter ham.

Etter årtusenskiftet tilbragte Hamlet en rekke år på Isthmians nivå to før de sikret retur til Premier Division våren 2013. I sesongene etter dette har de vært involvert i og rundt playoff-sjiktet, og det er også tilfelle denne sesongen. Tabellen viste at Hampton & Richmond Borough toppet tre poeng foran East Thurrock United og fire poeng ned til Tonbridge Angels, som var dagens bortelag på Champion Hill. På fjerde plass lå Bognor Regis Town som grunnet sin flotte innsats ikke minst i FA Trophy hadde fem kamper til gode på lagene foran, og ni poeng opp til teten, så de fremsto i aller høyeste grad som en skummel kandidat. Deretter fulgte Dulwich Hamlet på den siste playoff-plassen, men med Kingstonian og Leiston bak seg på kun målforskjell, og Kingstonian hadde i tillegg en kamp til gode på Hamlet. Det var duket for en interessant kamp i opprykks- og playoff-kampen.

1991 var et trist år for non-league fotballen i London, da byens største non-league stadion Champion Hill ble revet for å gi plass til en Sainsburys-sjappe. Her hadde Dulwich Hamlet spilt siden 1912, og flere ganger var det over 20 000 tilskuere her; som da FA Amateur Cup-finalen mellom Kingstonian og Stockton ble spilt her i 1933. Dette stadionet hadde en flott og klassisk hovedtribune i tre, og på slutten av 1980-årene hadde man selvsagt fått det for seg at dette var farlig, slik at den i likhet med noen av ståtribunene ble stengt. Da Sainsburys i 1991 kom med et tilbud klubben ikke kunne si nei til, var anleggets skjebne beseglet, og snart var det revet og erstattet med et supermarked. Til gjengjeld bygget supermarkedkjeden et nytt anlegg til klubben rett ved siden av, og hovedtribunen på det nye Champion Hill står der man fant en av langsidene til den gamle banen med samme navn. Med en offisiell kapasitet på 3 000 er det selvsagt langt mindre enn forgjengeren, og denne ble først testet da man under en kamp mot Maidstone United på tampen av forrige sesong fylte anlegget.

Dagens anlegg entres i det ene hjørnet, og på kortsiden her er det stort sett hard standing, i tillegg til et opphøyet parti med noen betongtrinn. Motsatt kortside er nokså identisk, og byr på det samme, mens man på bortre langside har et parti med ståtribune der man også har tak over hodet. Anleggets hovedtribune er å finne på den andre langsiden, og dette er en sittetribune som entres via trapper i forkant. Den er bygget opp mot en stor murbygning som huser både kontorer, garderober, klubbhusets bar, og visstnok også et treningssenter. Denne langsiden ga meg egentlig visse assosiasjoner til Staines Town og deres Wheatsheaf Park. Baren entres via trappene som leder til inngangen øverst på tribunen, og her var det allerede godt besøkt da jeg tok turen dit opp etter å ha slått av en prat med Hamlet-supporteren (og mannen bak bloggen ‘Grounds for concern’) Mishi. I baren måtte jeg punge ut £3,80 for en pint med Symonds, som jeg nippet til mens jeg kikket litt i programmet.

Dulwich Hamlet hadde lenge vært involvert i kampen om direkte opprykk, men en svak periode der de nå sto med 1-5-3 på de ni siste ligakampene gjorde at de nå hadde mer enn nok med å sikre en plass i playoff. Tonbridge Angels sto på sin side med 4-0-1 på de fem siste i ligaen. Dagens Næringsliv hadde for øvrig noen dager tidligere en artikkel som tok for seg tilfellet Dulwich Hamlet og deres tiltrekningskraft på londonere som hadde sett seg lei på den moderne fotballen. Selvsagt går de som vanlig i den typiske fella 99,9% synes å gå i når man skal ta for seg non-league, og for å gi artikkelen en interessant overskrift og ingress pøses det selvsagt på med den totalt feilaktige beskrivelsen amatørfotball. Nordmenn synes å tro at alt utenfor Premier League og Championship – eller i hvert fall utenfor Football League – automatisk er amatørklubber, mens sannheten er at amatørtiden er et for lengst avsluttet kapittel for den gamle amatør-storhet Dulwich Hamlet, som er en halvprofesjonell klubb.

Typisk sensasjons-journalistikk er det også å påstå at Dulwich Hamlet ‘trekker 3 000 tilskuere’ på sine kamper, når sannheten er at de kun to ganger så vidt har passert 2 000 denne sesongen; med 2 249 mot Enfield Town som bestenotering for sesongen på dette tidspunktet, med et snitt på drøyt 1 200. Det er likevel imponerende for dette nivået, og kun Darlington 1883 var i nærheten av å matche dette snittet på step 3. Etter mitt besøk har det også økt noe, men selv om klubbrepresentanter i artikkelen uttaler at de prøver å ikke bli en slags jippo som tiltrekker seg hipstere kun fordi det er ‘hipt’ og ‘kult’ å se Dulwich Hamlet, så fikk jeg selv inntrykk av at dette nettopp er tilfelle med deler av hjemmepublikummet, uten at det i seg selv skal brukes negativt mot klubben.

Nettopp det hadde tydeligvis også de livlige bortesupporterne fra Kent merket seg, der innimellom sine ablegøyer sendte periodevise stikk mot hjemmefansen under hele kampen. ‘‘Where were you when you were shit?‘, ville de vite, men fikk vel aldri noe svar. Noe måtte jo gjestenes supportere underholde seg med etter at deres helter leverte kamikaze-aktig forsvarsspill i innledningen som i realiteten ble avgjørende for kamputfallet. Allerede i kampens tredje minutt tok Roman Michael-Percil seg inn i feltet og la opp til Dipo Akinyemi som satt inn kampens første mål. Allerede sju minutter senere doblet vertene ledelsen etter at Nyren Clunis’ innlegg fant Akinyemi. Hans heading ble først reddet av Angels-keeper Anthony Di Bernardo, men returen headet Akinyemi i mål. 2-0, og gjestene hadde fått skikkelig bakoversveis.

Clunis skapte stadig problemer for Angels, og han hadde selv en avslutning som gikk like over. Gjestene kom gradvis mer med i kampen, og venstreback Jack Partner hadde et flott raid inn i feltet der han ble stoppet, men ballen havnet hos hans lagkamerat James Folkes på høyrebacken. Angels ropte på straffe da han ble lagt ned, men dommeren dømte frispark like utenfor, og forsøket fra Luke Allen ble reddet av Hamlet-keeper Preston Edwards. Like etter halvtimen Nicky Wheeler på farten, men hans forsøk ble også reddet av Edwards, slik at det sto 2-0 da dommeren etter hvert blåste for pause. Det var selvsagt Hamlet-manager Gavin Rose som hadde mest grunn til å være fornøyd med omgangen – langt mer enn sin motpart Steve McKimm, som hadde et og annet å rette på til andre omgang.

Jeg bestemte meg raskt for at jeg ikke gadd trengselen oppe i baren, og selv om de også har et system der man kan kjøpe drikkebonger til bruk i en mindre bar utenfor for raskere servering, hadde jeg ikke benyttet meg av dette tilbudet. I stedet testet jeg maten som Mishi hadde skrytt av, og han hadde forsvart de høye prisene i de to matutsalgene ved å hevde at de var en del uvanlige saker og skikkelige råvarer. Jeg valgte meg en bratwürst til £5, og den var i hvert fall god, uten at jeg skal svare på om den helt forsvarte prisen sammenlignet med matprisene i divisjonen for øvrig. Mens folk strømmet ut av baren etter å ha fått påfyll i sine plastglass, tok jeg oppstilling klar for andre omgang.

Der så jeg innledningsvis at Tonbridge Angels presset vertskapet bakover, men uten å skape noen klare sjanser, og det var i denne perioden faktisk Hamlet som var nærmest scoring da Nyren Clunis ble spilt fri av Akimyemi. Skuddet fra Clunis ble imidlertid reddet, og Akinyemi nådde ikke helt frem for å nå returen. Tjue minutter ut i omgangen fikk Angels-spiller Nathan Elder kjempetreff, men hans skudd smalt i tverrliggeren, og returen fra Charlie Webster ble reddet av av Hamlet-keeper Edwards. Noen minutter senere fikk Angels endelig uttelling etter et flott angrep, og da Luke Allen ble spilt gjennom sendte han ballen forbi Hamlet-keeperen og i mål til 2-1. Det var kamp igjen, og Angels presset på for utligning, men de kom dessverre ikke nærmere enn en heading fra Nathan Elder som gikk like utenfor.

Dermed endte det med 2-1 og hjemmeseier, og majoriteten av de 1 434 tilskuere var fornøyde med dagens dont. Det var jo selvsagt et imponerende tall i denne divisjonen, og var med å ytterligere heve Hamlets tilskuersnitt noe. Mishi hadde fristet meg med en omvisning i de avstenge delene av klubbhuset etter kamp for å se på bilder, troféer etc, men jeg valgte å foreta en rask retrett. Formen var ikke all verden, og jeg hadde nå rettet fokus mot neste kamp hos Millwall, så jeg gikk straks til togstasjonen for å komme meg dit og hente min billett.

English ground # 335:
Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels 2-1 (2-0)
Isthmian League Premier Division
Champion Hill, 28 March 2016
1-0 Afolabi Akinyemi (3)
2-0 Afolabi Akinyemi (10)
2-1 Luke Allen (70)
Att: 1 434
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 28.03.2016: Millwall v Burton Albion
Previous game: 26.03.2016: Truro City v Sutton United

More pics

Lørdag 26.03.2016: Truro City v Sutton United

 

Etter formiddagskampen i Sticker var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot dagens andre kamp, og mens det offisielle Hop-arrangementet dro videre mot kamper i St. Dennis og Bude, hadde undertegnede andre planer. Jeg hadde blitt tilbudt skyss av tyskeren Jens og hans groundhopper-kompanjong Margaret, som hadde valgt seg samme dobbel som meg denne dagen, og snart suste vi av gårde i retning av Truro mens det verste drittværet heldigvis virket å avta. Da vi svingte inn på parkeringsplassen og parkerte utenfor Truro Citys hjemmebane Treyew Road, var det fortsatt rundt to timer til avspark. Det hadde nå i hvert fall sluttet å regne, og etter å ha tatt noen bilder av anleggets eksteriør (mitt bilde av skiltet utenfor som er tatt i solskinn ble for ordens skyld tatt på morgenen dagen før) valgte Jens å ta seg en liten time på øyet, mens Margaret ville spasere en liten tur inn i sentrum. Jeg tilbød Jens lån av hotellsengen min tvers over veien, men han var vel litt engstelig for at vertinnen skulle oppdage ham, og tok til takke med bilsetet.

 

Truro vokste frem som et handelssentrum i kraft av sin havn ved elven som deler navn med byen (og som har fått sitt navn etter byen, og ikke omvendt), og senere ble det et sentrum for områdets tinngruvedrift. Truro er kjent for sin katedral, som ble ferdigstilt så sent som i 1910, og som var medvirkende til at Truro er grevskapet Cornwalls eneste by med city-status. Byen heter Truru på kornisk, og har et nokså koselig sentrum der man fortsatt finner små uavhengige butikker blant kjede-sjappene. Truro har i dag et innbyggertall på snaut 19 000, og ligger for ordens skyld ganske langt nede i Cornwall; i det som kalles det sentrale vestlige Cornwall.

 

Til tross for at det var lenge til kampstart, var det faktisk allerede aktivitet ved inngangspartiet, og en kar der kunne fortelle at klubbhusets bar allerede var åpen og viste fotball på storskjerm. Jeg regnet med at det sannsynligvis var snakk om en PL-kamp av liten interesse for undertegnede, men valgte likevel å betale mine £12 for inngang og ytterligere £2,50 for et eksemplar av dagens kampprogram. Klubbhuset var ganske riktig åpent, og en liten positiv overraskelse var at den nevnte TV-kampen viste seg å være Conference-oppgjøret FC Halifax Town v Altrincham. Med en pint Cheddar Valley til £2,49 satt jeg meg ned og bladde litt i programmet mens jeg hadde et øye på det som var en viktig kamp i nedrykksstriden i Conference Premier.

 

Denne kampen var som tidligere nevnt hovedgrunnen til at jeg hadde valgt å kjøre mitt eget løp i løpet av helgen med SWPL Easter Hop, og det var selvsagt en ypperlig anledning til å endelig få besøkt Treyew Road før det er for sent. Det har jo vært mye oppstyr rundt Truro City og situasjonen med Treyew Road, som skulle forlates etter denne sesongen. For å i denne omgang gjøre en lang historie kort, har de i lengre tid hatt planer om å forlate Treyew Road, og fikk i fjor høst omsider byggetillatelse for sitt planlagte nye anlegg. Treyew Road oppfyller ikke Conference-kravene, og klubben fikk derfor beskjed om at de ikke ville kunne ta del i play-off om de ikke utførte oppgraderinger som til slutt viste seg å koste klubben omtrent £50 000 – og enda verre; de ville med stor sannsynlighet risikere å bli degradert. I mangel på gode alternativer inngikk de etter hvert en avtale med banedeling hos Torquay United (snakk om lang reise til hjemmekamper!) i 2016/17-sesongen mens det nye Silver Bow-anlegget blir bygget.

 

Men vent nå litt! Kun et par dager før mitt besøk kom beskjeden om at banedelings-avtalen med Torquay var kansellert etter at Truro City hadde klart å få i havn en avtale som sørget for at de kunne spille på Treyew Road også neste sesong, frem til deres nye hjemmebane antas ferdigstilt sommeren 2017. Det gjør jo at de som ønsker det vil ha ytterligere ett år på seg til å besøke Treyew Road før det blir fraflyttet og revet. Noen vil for øvrig også huske at det på et tidspunkt var grandiose planer om et nytt stadion med plass til 16 000 tilskuere, som skulle deles med rugby-klubben Cornish Pirates, men det fikk altså tommelen ned, og for det nye anlegget er det snakk om en langt mer moderat kapasitet på 4 000. Det nye anlegget vil ligge i et område kalt Silver Bow, ved landsbyen Threemilestone som ligger rundt en halv mil vest for Truro…så også Truro City har kommet til den konklusjonen at fremskritt er å flytte langt ut i gokk til et sted man helst skal ha bil for å kunne ta seg til.

 

Truro City ble stiftet i 1889, og samme år var de med å stifte Cornwalls regionale del av FA, før de i 1895 vant sin første av etter hvert 15 titler i Cornwall Senior Cup – noe som er rekord. Faktisk ble de en periode utestengt fra denne turneringen, da de i 1930-årene «forlot» Cornwall for å spille i Plymouth & District League. Truro City var i 1951 med å stifte South Western League (som i 2007 slo seg sammen med Devon County League for å stifte den nye South West Peninsula League), og denne ble vunnet fem ganger før de i 2006 startet en voldsom klatring i pyramiden ved å ta steget opp i Western League.

 

Western League Division One ble vunnet suverent på første forsøk, i en sesong som nok i større grad blir husket for trimfen i FA Vase. Som representant for step 6 spilte seg frem til Wembley-finalen, der AFC Totton ble slått 3-1 foran 36 232 tilskuere – noe som er tilskuerrekord i FA Vase. Nesten like overlegne var The White Tigers da de sesongen etter fulgte opp med å vinne også Premier Division på første forsøk, og siket opprykk til Southern League Division One South & West. Også denne divisjonen ble vunnet på første forsøk, slik at Truro stå med tre strake opprykk. I Southern League Premier Division måtte de ha en mellomsesong før de våren 2011 vant også denne divisjonen, og med Southern League-tittelen sikret de seg sitt fjerde opprykk på fem år!

 

Klubben debuterte med 14. plass i Conference South, men deres andre sesong på nivået endte med sisteplass og nedrykk tilbake til Southern League etter en sesong der klubben hadde blitt satt under administrasjon og trukket ti poeng. De hadde da et par år slitt med store økonomiske problemer, og så vidt overlevd flere konkursbegjæringer. Etter å ha vært en hårsbredd fra konkurs, ble klubben på tampen av 2012 reddet på overtid av den opprinnelige fristen, da to lokale forretningsfolk tok over som nye eiere. Etter en nokså tung sesong med 17. plass i Southern Premier, slo de tilbake i 2014/15-sesongen da 3. plass ble fulgt opp av playoff-suksess. Hungerford Town ble slått 1-0 i semifinalen, før playoff-finalen mot St. Neots Town ble vunnet med samme sifre, og Truro City var tilbake i Conference South.

 

Første sesong tilbake på dette nivået har da også gått over all forventning, og City går mot sin beste ligasesong noensinne. De la beslag på fjerdeplassen, og da de sammen med dagens motstander Sutton United hadde kamper til gode på alle lagene rundt seg, var de tilsynelatende i ferd med å sikre seg en plass i playoff. Kaptein Arran Pugh kommenterte dog i programmet hvordan han mente Sutton United var det beste laget de hadde spilt mot denne sesongen, så det var en tøff kamp de hadde i vente denne lørdagen. Sutton United var på sin side var i kanonform med 13-4-0 på de 17 siste i ligaen, og var kanskje i ferd med å innhente Ebbsfleet United (som lenge så ut til å cruise mot tittel og opprykk) og Maidstone United.

 

Status før dagens kamp var som følger: Ebbsfleet United hadde tapt overraskende i Weston-Super-Mare dagen før, men toppet fortsatt tabellen sju poeng foran Maidstone United, som hadde to kamper til gode. Sutton United på tredje hadde 11 poeng opp til Ebbsfleet, men hadde da også fire kamper til gode, og hadde derfor ingen grunn til å gi opp tittelkampen. Deretter var det en 11 poengs luke ned til Truro City, som til tross for kamper til gode hadde flere lag som pustet de i nakken i playoff-kampen. Det var duket for en spennende kamp i både tittel- og playoff-kampen, og Cheddar Valley ble byttet ut med en pint Rattler mens jeg fikk selskap av Jens og Margaret, samt den gamle grinebiteren Tony Morehead.

 

Sammen kunne vi se at et Halifax-lag med ti mann sikret seg en knepen seier over Altrincham, før jeg gikk ut for å ta en ny kikk på banen. Det hadde vært en del bekymring knyttet til denne kampen med tanke på de lite lystige værmeldingene og en bane som ikke virker å være den beste til å takle regn. Når man i tillegg vet hvor utrolig pysete britene har blitt på dette området, var det i seg selv grunn til bekymring, men det hadde i det minste sluttet å regne, og allerede ved vår ankomst hadde hjemmefolket hevdet at det ikke ville være noen problemer i dag. Man har jo hørt det før, for deretter å oppleve at en pinglete dommer velger å avlyse kort tid før avspark, men heldigvis viste hjemmefolkets forsikringer seg å holde stikk denne dagen.

 

Dagens stadion i Treyew Road har vært hjemmebane siden 1955, men de spilte tidlig på en bane som lå rett ved siden av, der 12 000 tilskuere så klubben møte Penzance i en kamp i Cornwall Senior Cup i 1933. På denne tiden var det ikke uvanlig med over 10 000 tilskuere når det var snakk om kamper i grevskapscupen. På Treyew Road måtte man senere flytte banen for å gjøre plass til en vei som skulle legges om. Treyew Road fremstår nokså spartansk for dette nivået, og bærer preg av at klubben en stund har hatt planer om nytt stadion, slik at man har nøyd seg med å installere midlertidige tribuner. På den ene langsiden står det to seksjoner med midlertidig sittetribune som sannsynligvis har blitt satt opp for å oppfylle minstekravene til antall seter. På motsatt langside er det to tribuner, hvorav en moderne sittetribune midt på langsiden, og en seksjon med ståplasser under tak.

 

Klubbhuset åpnet i 1978, og ble innviet med kamp mot Tottenham Hotspur. Det befinner seg på den ene kortsiden, der man også har inngangspartiet, og der er det dessuten et parti med enkle ståplasser på noen betongtrinn. Også på bortre kortside står det en liten midlertidig tribune. Anlegget fikk flomlys først i 1986, og disse ble innviet med kamp mot Oxford United. Jeg benyttet nå også anledningen til å stikke hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling, og her hadde man også en rekke programmer og fotball-relaterte bøker til salgs. Jeg betalte derfor også et par pund for 1992-utgaven av Non-League Directory, og når jeg bladde kjapt i den var det litt snodig – og litt sjokkerende – å se hvor mange klubber som bare siden den gang har opphørt å eksistere.

 

Truro City har vært solide hjemme på Treyew Road, og man måtte helt tilbake til august for å finne deres eneste hjemmetap så langt denne sesongen, men de ble umiddelbart satt under press av Sutton-manager Paul Doswells utvalgte. Det skal sies at gjestene spilte første omgang i en sterk medvind som de dro nytte av, og den satte uten tvil sitt preg på kampen. Tom Bolarinwa skjøt like utenfor, før Jamie Slabber tvang Truro-keeper Martin Rice til å gjøre en god benparade. Både Slabber, Craig Dundas og Dan Wishart hadde ytterligere sjanser før The U’s omsider fikk uttelling for sin dominans. Målet kom faktisk på en kontring etter en Truro-corner, der Tom Bolarinwa stormet i angrep og hans innlegg fant Nick Bailey. Sistnevntes avslutning smalt i tverrliggeren, men Ross Stearn headet inn returen. 0-1 i det 27. minutt. Først ti minutters tid etter dette hadde Truro sin første mulighet i form av et skudd som gikk over, og både Dundas og Slabber hadde i stedet muligheter til å øke, men Truro-keeper Rice sørget for at det sto 0-1 til pause.

 

Det var nok ikke hjemmemanager Steve Tully altfor misfornøyd meg, for det kunne vært mer. Vi hadde sett omgangen fra partiet foran klubbhuset, der vinden i det minste gjorde at det periodevis kraftige regnet kom piskende bakfra slik at klubbhuset ga oss litt ly. Nå søkte vi likevel tilflukt i klubbhusets bar, og etter å ha fått påfyll med Rattler fikk jeg slått av en prat meg et par supportere fra de to respektive lag. En Sutton-supporter kunne fortelle at laget faktisk hadde kommet nedover med tog, og han var ellers nå optimistisk med tanke på å innhente Maidstone og Ebbsfleet og ta tittelen. Han var dog ikke like negativt innstilt som undertegnede til at de nå har lagt kunstgress på Gander Green Lane, men innrømmet at han syntes det var trist.

 

Et par Truro-supportere hevdet på sin side at dette allerede hadde vært en sesong over all forventning, og at playoff i seg selv er en bonus, men at de selvsagt vil håpe på opprykk om de først kvalifiserer seg til playoff. Ikke minst var de fornøyd med at de nå slapp banedelingen i Torquay, og poengterte at det i forbindelse med «hjemmekamper» ville vært umulig å ta seg tilbake derfra etter kveldskamper om man ikke kjørte bil. Det var i seg selv et godt poeng som jeg for så vidt også hadde merket meg allerede, men nå spiller det jo liten rolle siden de kan slippe å bekymre seg over den lange reiseveien for å se hjemmekamper. Jeg er ganske sikker på at de ikke var de eneste Truro-supporterne som var begeistret over at de nå fortsatt blir å finne på Treyew Road frem til de er klare for å flytte.

 

Andre omgang var en helt annen historie, og nå var det hjemmelaget som dro nytte av vinden. Manager Steve Tully hadde satt innpå Cody Cooke og toppscorer Isaac Vassell, og sistnevnte (som for ordens skyld er fetteren til Darius Vassell) skapte en del hodebry for gjestene. Han var også mannen som avsluttet da Sutton-keeper Ross Worner. Matt Jay fikk to muligheter, som henholdsvis gikk over og ble reddet av Worner, og Cody Cooke hadde et innlegg som nesten blåste rett inn i mål. Truro presset på, men Sutton kom fortsatt på et og annet besøk i Truro-feltet, som da Jamie Slabber skjøt i nettveggen. Samme skjebne tilfalt Vassell, etter at hjemmelaget ropte på straffe, og fem minutters tid før slutt utnyttet gjestene rommet vertene etterlot seg i sin jakt på utligning. Tom Bolarinwa ble spilt gjennom av Bedsente Gomis, løp fra forsvarerne og sendte ballen forbi keeper Rice og i mål til 0-2.

 

Kampen var avgjort, og luften gikk ut av Truro-ballongen, der de virket å ha innsett at nederlaget var et faktum. 613 tilskuere hadde da i hvert fall fått se en spennende kamp der vinden altså var sterkt medvirkende til at det var to vidt forskjellige omganger. Truro var fortsatt godt plassert i playoff-sonen, mens Sutton United nå kun var åtte poeng bak kuwaitisk-eide Ebbsfleet United med tre kamper til gode. Mens Tony og tyskerne snart forlot Treyew Road, mens jeg slo meg ned igjen i klubbhusets flotte bar etter å ha fått stappet en jumbo hot dog i kjeften. Etter hvert som det nye glasset med Rattler begynte å tømmes, fikk jeg imidlertid plutselig et anfall av dårlig form. Det var som om dagens alkoholinntak virkelig hadde gjort susen, selv om jeg overhodet ikke fikk det til å stemme med kvantiteten i det hele tatt.

 

Det skulle imidlertid senere vise seg at den sannsynlige grunnen var at jeg hadde pådratt meg en kjip influensa, men det var jeg der og da lykkelig uvitende om. Jeg var i det minste klok nok til å stabbe over veien for å legge meg litt nedpå. Jeg hadde hatt planer om å oppsøke en pub i sentrum for å se landskampen Tyskland v England senere den kvelden, men jeg sovnet og våknet totalt groggy i 20.30-tiden, med både klær og sko fortsatt på. Til alt overmål hadde sistnevnte i likhet med genseren fått unngjelde meg en dose sennep, og tanken om å skifte og sette kursen mot en pub for å i hvert fall se andre omgang ble snart forkastet. I stedet krøp jeg godt under dyna med et tynt håp om at jeg skulle våkne i bedre form morgenen etter.

English ground # 334:
Truro City v Sutton United 0-2 (0-1)
Conference South
Treyew Road, 26 March 2016
0-1 Ross Stearn (27)
0-2 Tom Bolarinwa (85)
Att: 613
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £3

 

Next game: 28.03.2016: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels
Previous game: 26.03.2016: Sticker v Wadebridge Town

 

More pics

 

 

Lørdag 26.03.2016: Sticker v Wadebridge Town

 

Også denne dagen måtte jeg droppe frokosten ved Donnington Guest House, der de ikke startet servering før klokka 08.00, for allerede godt før den tid var jeg på vei ut døra for å spasere ned i sentrum av Truro. Det var grått og trist, og det hadde åpenbart kommet noe regn i løpet av natten, der det var antydninger til små dammer på veien utenfor mitt krypinn. Jeg sendte bekymrede blikk over til Truro Citys hjemmebane Treyew Road på andre side av veien, der jeg håpet å se kamp senere denne dagen. Det var da også hovedgrunnen til at jeg hadde valgt å kjøre mitt eget opplegg heller enn å følge det offisielle Easter Hop-programmet. Deres første kamp denne lørdagen var imidlertid Sticker v Wadebridge Town med avspark allerede klokka 10.30, og jeg hadde funnet ut at den lot seg kombinere med den senere kampen i Truro. Derfor hadde jeg blinket meg ut 08.35-bussen fra Truro, og spaserte nå tidlig ned mot bussholdeplassen i håp om at den nærliggende Wetherspoons-puben Try Dowr åpnet for frokostservering allerede klokka 08.00. Det hadde jeg glemt å sjekke dagen før, men det viste seg å holde stikk også på påskeaften, og de åpnet dørene idet jeg befant meg utenfor. God timing.

 

Etter å raskt ha inntatt min første varme frokost på fire døgn, trasket jeg etter hvert over til bussterminalen et steinkast unna. Tyskeren Jens hadde sammen med sin reisepartner Margaret planer om samme dobbel som meg denne dagen, og han hadde lovet meg skyss fra Sticker tilbake til Truro etter kamp, slik at jeg nøyde meg med å kjøpe en enkeltbillett til Sticker. Bussen mot St. Austell tok meg gjennom et par små sjarmerende, korniske landsbyer før jeg etter en snau halvtime kunne trykke på knappen for å signalisere at jeg ville av. Sticker – eller Steyker som den heter på kornisk – er en landsby som ligger fire-fem kilometer sørvest for St. Austell, og man har i dag omtrent 1 150 innbyggere. Som mange andre samfunn i denne delen av Cornwall, er dette et gammelt gruvesamfunn. Her utvant man først og fremst tinn, men også kobber, bly og sølv. Den siste gruven stengte dog i 1926. Sticker har i dag én pub og én kolonialbutikk, og det stemmer bra med beskrivelsen selv ligaformannen brukte da han beskrev Sticker AFC som et «one pub one shop village team». Bussene mellom Truro og St. Austell går altså gjennom landsbyen, men hjemmebanen Burngullow Park ligger utenfor landsbyen, og fra holdeplassen utenfor puben Hewas Inn hadde jeg en tjue minutters spasertur foran meg på en smal landevei som etter hvert førte nordover ut av landsbyen. Etter å ha krysset hovedveien A390 begynte jeg vel å nærme meg halvveis, og jeg kom meg til slutt til bestemmelsesstedet uten å bli meid ned.

 

Det hadde begynt å dryppe på meg da jeg nærmet meg målet, og da jeg betalte mine £3 i inngangspenger var regnet i ferd med å øke ganske kraftig, i tillegg til at vinden hadde vært frisk hele morgenen. Jeg søkte derfor ly i klubbhuset, etter å ha betalt ytterligere £1 for et kampprogram. Det viste seg å ha en glossy forside som jeg snart oppdaget kun var et hefte med forsiden pluss 15 sider reklame, og dette brukes nok til samtlige kamper, samtidig som det inne var stukket inn et mer informativt 20-siders hefte i svart-hvitt. Sistnevnte inneholdt det man måtte ønske av tabeller, statistikk, historikk, lagpresentasjon etc, og programmet fikk totalt sett derfor tommel opp. Sticker AFC ble stiftet i 1911, og spilte i Duchy League og Cornwall Combination, før de i 1974 flyttet sideveis fra sistnevnte over til East Cornwall Premier League. Der ble de værende i 37 sesonger (med to ligatitler i 1980-årene), inntil de i valgte å prøve lykken i South West Peninsula League. Deres søknad ble akseptert, og de tok i 2012 plass i SWPL Division One West, der de i sine tre første sesonger har registrert to fjerdeplasser og femteplassen forrige sesong.

 

Før påskehelgens kamper var Sticker å finne på fjerdeplass, kun ett poeng bak Plymouth Argyles reservelag og to poeng bak et Penryn Athletic som dog hadde spilt to kamper mer. Sticker har også søkt om opprykk, og siden den suverene lederen Mousehole som tidligere nevnt har valgt å ikke søke opprykk, er det kanskje å håpe at Sticker kan innhente Argyle-reservene så vi slipper et reservelag i Premier Division neste sesong. Dagens gjester var Wadebridge Town som slet adskillig tyngre i bunnen, der de kun hadde jumbo Vospers Oak Villa og Millbrook bak seg på tabellen. Til tross for at været ble stadig verre, våtere og villere, var det i hvert fall liten grunn til å engste seg – selv i et England som dessverre har blitt til de grader pysete. I Burngullow Park har Sticker nemlig en hjemmebane som er kjent i hele landsdelen for sin flotte gressmatte, og i programmet kunne vi da også lese en artikkel som omhandlet en avlysning tidlig i år som faktisk var den første avlysningen her på over et tiår!

 

Det var egentlig litt tidlig for en pint, men oppdagelsen av at de hadde Rattler på fat, samt at groundhopperen Luke fra Worthing klarte å friste meg med sin pint, gjorde at jeg likevel ombestemte meg og betalte £3 for en pint Rattler. ‘You’ll be rattled later!’, kommenterte en av de mange groundhopperne jeg kjente der, og om jeg hadde visst hvor rett han skulle få, så hadde jeg tatt meg mer i akt. Jeg traff snart også på den germanske duoen Jens og Margaret, og ble sittende og snakke litt med de og andre groundhoppere før jeg benyttet anledningen til å ta en liten kikk rundt banen. Det var skikkelig grisevær, og jeg nøyde meg med en halv runde rundt det nokså spartanske anlegget som har sin eneste tribune på bortre langside. Denne tribunen med navnet The Monty Donnithorne Stand gir tak over hodet til et lite antall tilskuere, og den var allerede populær blant groundhoppere og andre tilskuere som tidlig hadde sikret seg en plass i ly for det ufyselige været der regnet kom piskende sidelengs i den sterke vinden.

 

Det sier seg vel egentlig selv at de etter hvert 372 tilskuerne ikke alle ville få plass under taket der, og foreløpig valgte de aller fleste å oppholde seg inne i klubbhusets bar så lenge som mulig. Klubbrepresentanter kom etter hvert til for å skrive ned de to lagenes lagoppstillinger på et stort brett som ble satt opp til allmenn skue, og med så mange groundhoppere på et sted var det nå selvsagt stor aktivitet med mange hender som sirlig noterte seg lagoppstillingene i velbrukte notatbøker som ble dratt opp av ryggsekkene. Det var nå så lite trivelig utenfor at det var fristende å bli værende inne i klubbhuset, men jeg hadde ikke kommet så langt for å sitte i klubbhuset mens kampen ble spilt utenfor, og da spillerne entret banen og tok oppstilling for avspark var det bare å smyge seg ut i drittværet og ta oppstilling inntil en av klubbhusets vegger i håp om at det ville gi ørlite ly for vinden, som i stedet kom feiende rett mot oss og i løpet av formiddagen dumpet betydelige mengder vann på oss.

 

Sticker-manager Andrew Avery hadde i programmet uttrykt håp om at hans gutter kunne gjøre en god figur foran et etter forholdene stort publikum, og hans utvalgte brukte da heller ikke lang tid på å ta total kontroll over kampen Det var åpenbart at vinden ville prege kampen, og hjemmelaget spilte første omgang i en sterk medvind som de også var flinke til å utnytte. De var ikke redde for å løsne skudd, og allerede i det åttende minutt fikk de uttelling da Sam Kenny satt inn 1-0 etter en periode med Sticker-press. Kvarteret var spilt da Matt Lloyd ble felt, og dommeren pekte straffemerket. Liam Dingle steg frem og gikk for kraft da han sendte ballen i mål bak Wadebridge-keeper Jason Peters. Sticker stormet nå fremover i angrep etter angrep, og vi hadde såvidt passert halvspilt omgang da Sam Kenny scoret sitt andre.

 

Slik kampen hadde utviklet seg virket det allerede avgjort, og det var målene i seg selv som underholdt snarere enn spenningen som aldri egentlig var til stede. Det mest spennende var nok nå hvor stor seieren ville bli, og etter en drøy halvtime fikk Sam Kenny sitt hattrick da han avsluttet nok et godt angrep. Med ti minutter til pause tegnet også Mike Body seg på scoringslista da han med sitt skudd fant en liten luke mellom Wadebridge-keeper Peters og hans stolpe, og sørget for at pauseresultatet var hele 5-0. Publikum på Burngullow park hadde sett en oppvisning fra hjemmelagets side, og i tillegg til tremålsscorer Kenny hadde midtbaneduoen Martin Duff og Lewis Prince imponert. Nå hastet imidlertid folket inn i klubbhusets bar for å søke ly, og der sto allerede Jens klar med en pint Rattler til meg.

 

I pausen ble vi dessuten stående å snakke med det som viste seg å være ligaens formann, og han bekreftet at reservelaget til Plymouth Argyle vil kunne få rykke opp i Premier Division dersom de skulle kvalifisere seg sportslig. Om jeg skal dømme ut fra blikkene han sendte meg, tolket jeg ham slik at han ikke var enig i min kritikk av dette, og min personlige mening om at det er med på å ‘devaluere’ ligaen. Jeg er overbevist om at det er mange som ikke er spesielt interessert i å se kamper mot reservelag, og jeg husker godt min samtale med personer i Ipswich Wanderers-ledelsen rundt dette temaet, der de var soleklare i sine uttalelser om at de ville ha vurdert å trekke seg om ikke Wanderers fra en ECL Division One der det er mange reservelag. Deres poeng var først og fremst at publikum ikke gadd å møte opp for å se klubben spille mot reservelag, som heller ikke hadde med seg noen bortefans, og som ikke akkurat var voldsomt engasjert vertskap ved hjemmekamper. SWPLs formann parerte blant annet med å poengtere mangelen på andre interesserte klubber fra feeder-ligaene, men samtidig registrerer jeg at SWPL hadde 12 søknader fra klubber i fem forskjellige feeder-ligaer. Dette skal senere ha blitt redusert til åtte klubber fra fem ligaer, men det er mer enn nok til at jeg har problemer med å se akkurat det poenget.

 

Det er uansett ikke en avgjørelse jeg har noe å gjøre med, så de får selvsagt styre som de selv vil. Uansett var det snart på tide for å sparke i gang andre omgang, og det var spennende å se om Wadebridge Town i det minste kunne fremstå litt bedre når det nå var deres tur til å spille i medvind. Innledningsvis hadde de dog nok med å forsvare seg, og mange av deres lange håpefulle klareringer gikk helt inn til Sticker-keeper Kai Stone som kunne sette i gang igjen. En liten periode ble været så ufyselig at en gruppe av oss valgte å søke tilflukt inne i gangen på klubbhuset, der sikten ut gjennom vinduene ikke var den beste, og etter fem minutters tid våget jeg meg ut igjen akkurat tidsnok til å se at gjestene reduserte med et langskudd fra Tom Marks. Kun to minutter senere slo imidlertid Sticker tilbake og fastsatte sluttresultatet til 6-1. Godt forarbeid av Jason Rodgers og Jack Bowyer, og sistnevntes pasning ble omsatt i scoring av Mike Body. Wadebridge Town var nære ved å redusere igjen helt på tampen, men Sticker-keeper Stone reddet mesterlig. Dommerens siste fløytestøt utløste et stormløp der folk raskest mulig ville komme seg i ly av klubbhuset eller sine biler. For oss var det sistnevnte som gjaldt, og snart var jeg sammen med Jens og Margaret på vei tilbake til Truro – nok en gang fullstendig våt til skinnet.

English ground # 333:
Sticker v Wadebridge Town 6-1 (5-0)
South West Peninsula League Division One West
Burngullow Park, 26 March 2016
1-0 Sam Kenny (8)
2-0 Liam Dingle (pen, 16)
3-0 Sam Kenny (24)
4-0 Sam Kenny (33)
5-0 Mike Body (36)
5-1 Tom Marks (72)
6-1 Mike Body (74)
Att: 372
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 26.03.2016: Truro City v Sutton United
Previous game: 25.03.2016: Liskeard Athletic v Dobwalls

 

More pics

 

 

Fredag 25.03.2016: Liskeard Athletic v Dobwalls

 

Jeg hadde allerede sett en kamp denne dagen, men var nå på vei til dagens andre kamp sammen med min groundhopper-kollega Paul White, som hadde tilbudt meg skyss fra Plymouth Parkways hjemmebane Bolitho Park til Liskeard, der Liskeard Athletic skulle ta imot sin lokalrival Dobwalls til dyst i South West Peninsula League Division One West. Etter å ha krysset over Tamar Bridge, og dermed også grensen mellom Devon og Cornwall, gikk ferden stort sett langs korniske landeveier. Jeg har for øvrig krysset elven Tamar med på togbroen noen ganger, men aldri med bil, og Paul kunne nå fortelle at det på broen som ble åpnet i 1961 faktisk kun kreves bompenger i én av retningene.

 

Paul hadde vært usikker på om han ville prøve å ta seg til en tredje kamp, der dagens offisielle Hop-program ville avsluttes hos Helston Athletic, men jeg hadde oppmuntret ham ved å si at han ikke hadde noe å tape. Etter å ha sluppet av meg i Liskeard sentrum, kjørte han derfor ned til A38 for å se hvordan påskeutfarten påvirket trafikken, samtidig som han skulle en svipptur innom Premier Inn-hotellet han hadde booket der nede ved den nevnte motorveien. Selv gikk jeg de ti minuttene oppover mot Lux Park, men mon tro om jeg ikke gikk litt feil i bakkene dit opp, men etter rådslagning med en lokal frøken mente hun at jeg også kunne ta meg inn fra den andre siden slik at jeg slapp å snu, og i stedet svingte til venstre inn på St. Cleer Road og snart fikk idrettsanlegget Lux Park på min venstre hånd.

 

Det var tydelig at Lux Park består av mer enn fotballbanen, for gjennom gjerdet kunne jeg da først også se en mindre fotballbane med plastdekke, og deretter en cricketbane på andre siden av fotballbanen. Helt i hjørnet mot cricketbanen fant jeg dog porten lukket, men etter å ha stått der noen minutter merket jeg at den var åpen, så jeg gikk frekt og freidig inn sammen med en kar som nikket samtykkene da han kom i samme øyeblikk og fulgte etter hakk i hæl. For ordens skyld bør det kanskje nevnes at idrettssenteret også byr på utendørs tennisbaner, samt en innendørs hall med svømmebasseng og fasiliteter for både tennis, badmington, squash, og innendørs ‘bowls‘, i tillegg til å huse et generelt treningssenter. Dette merker man imidlertid lite til inne på fotballstadionet, der jeg raskt tok meg over til motsatte kortside, der det var litt aktivitet.

 

Det var fortsatt godt over en time til avspark, og der jeg hadde kurs mot en liten gruppe karer som sto ved det ene hjørnet, fikk jeg noen blikk som jeg unnskyldende svarte med å si at ‘jeg slapp meg selv inn over på andre siden der borte’. Før jeg kom særlig lenger, påpekte en av de at ‘du må likevel betale’ – noe jeg selvsagt hadde til hensikt å gjøre der jeg speidet etter et naturlig sted å gjøre dette. Høflig ble jeg pekt i retning av en eldre kar som jeg nå registrerte bemannet en liten ‘bu’ inntil en stor murbygning bak mål. £4 i inngangspenger og £1 for et kampprogram ble betalt til veteranen som tok imot med en senete neve, og deretter kunne jeg gjøre unna en liten foto-runde rundt anlegget.

 

Liskeard er en markedsby i det sørøstlige Cornwall; drøyt tre norske mil vest for Plymouth, og to mil øst for Bodmin. Det er en tidligere gruveby hvor man som mange andre steder i Cornwall drev utvinning av tinn. I dag har selve byen et innbyggertall på rett i underkant av 10 000, og den ligger ved elven Looe. Liskeard er for øvrig en av få byer i Cornwall der man fortsatt har et operativt marked med salg av levende dyr. Annenhver torsdag er det kveg, sauer og sikkert også griser og andre husdyr å få kjøpt, uten at jeg hadde planer om å gjøre slike investeringer. Ikke var det torsdag heller, men langfredag. Fotball har blitt spilt i Liskeard siden 1889, men dagens klubb ble først stiftet i 1946.

 

En tidligere klubb som bar byens navn la ned driften i 1933, og siden den gang hadde fotballbanene forfalt i løpet av krigen. Liskeard Athletic tok imidlertid kontakt med den lokale klubben Moorswater FC, som hadde benyttet Lux Park, og de fikk sikret seg en leieavtale for £6 i året. Jeg skal ikke synse rundt hva som skjedde med Moorswater, men Liskeard Athletic hadde visse problemer med å bestemme seg for hvilken liga man ville spille i. Man gikk visst først inn for spill i Liskeard & District League, men det ble raskt forkastet til fordel for en plass i Plymouth & District League Division Two, som man mente ville bringe fotball med en høyere standard til byen. I 1948 valgte man å delta i Cornwall Senior Cup, som merkelig nok på dette tidspunktet ble spilt som en liga med to puljer (East og West), og det umuliggjorde inntil videre spill i Plymouth & District League.

 

Det var først et par år senere at FA etter klager tok grep og bestemte at grevskapscupen måtte spilles etter den normale utslagsmetoden, og Liskeard Athletic kunne returnere til Plymouth & District League for en kort periode. Etter å ha vært innom også Cornwall Senior League (og igjen Plymouth & District League), tok de i 1966 plass i South Western League, som nå var tilholdssted for grevskapets beste klubber. På slutten av 1970-årene hadde klubben fire strake sesonger som endte med to ligatitler og to andreplasser, og etter å ha vunnet South Western League for andre gang våren 1979, tok klubben steget opp i Western League. Der debuterte de med tredjeplass og sikret seg opprykk på første forsøk, før de gikk løs på det som skulle bli 15 strake sesonger i Western League Premier Division.

 

I 1988 sikret Liskeard Athletic seg også Western League-tittelen, og jeg vet ikke hvorfor de ikke tok steget opp i Southern League, men tipper at den naturlige forklaringen er de økte utgiftene det ville medført med betraktelig lengre reisevei. Dette var ille nok som det var, og det er jo fortsatt den dag i dag hovedårsaken til at Cornwall-klubbene vegrer seg for å ta steget opp fra SWPL. Liskeard begynte da også å merke følgene av dette, og i likhet med en annen gammel Cornwall-storhet – Falmouth Town – valgte de i 1995 å trekke seg fra Western League og returnere til South Western League. De var naturlig nok også med å stifte dagens South West Peninsula League i 2007, og spilte i Premier Division frem til 2014, da de måtte ta turen ned i Division One West etter å ha endt som tabelljumbo.

 

Lux Park er mye eldre enn klubben, og inntil tomten ble lagt ut på auksjon i 1912, ble den brukt av både cricketklubben og den tidligere Liskeard-klubben. Den ble solgt med betingelse om at tomten skulle brukes til sport, og i 1922 ble også nabotomten kjøpt slik at man kunne utvide. Jeg nevnte at dagens klubb først flyttet inn her ved oppstarten i 1946, og det har vært deres hjemmebane siden. Men mye har skjedd på Lux park siden den gang. Det er ingen tilskuerfasiliteter som sådan på noen av kortsidene, slik at man her står på bar bakke og under åpen himmel. Jeg hadde kommet inn på kortsiden ut mot St. Cleer Road, og jeg så etter hvert at det gikk noen for å betjene bua som står der, men hovedinngangen er på motsatt kortside, som domineres noe av det store murbygget bak. Det skulle for ordens skyld vise seg å huse anleggets bar.

 

I hjørnet mellom denne kortsiden, og langsiden sett til venstre herfra, står en mindre trebygning som gjør nytte som klubbhus og matutsalg. Lenger ned på denne langsiden har man en tilsynelatende nysnekret tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som velger å stå der, og foran denne finner man laglederbenkene. Dette nye overbygget skal visstnok stå på samme sted som et tidligere overbygg som skal ha blåst ned i en storm i 1990, og det er i hvert fall et friskt pust i en tid der klubber nedover i non-league i all hovedsak synes å velge mindre og langt mer kjedelige tribuner av den moderne og prefabrikerte sorten. På motsatt langside står en ganske fjong hovedtribune som overraskende nok er bygget så sent som i 1989. Det skulle man aldri tro når man ser den, for den virker eldre (og mer sjarmerende) enn som så. Dette er uansett en sittetribune der man kan hvile akterspeilet på benkerader i form av planker som er fastet oppå betongavsatsene.

 

Lux Park falt i smak hos undertegnede, og med min lille runde unnagjort, kunne jeg unne meg en tur i baren. Veteranen ved inngangspartiet fortalte at jeg da måtte ut porten som befant seg ved siden av der han sto, og deretter entre det nevnte murbygget fra utsiden og ta meg opp i andre etasje. Deretter ga han meg en passerseddel slik at jeg ikke skulle få problemer når jeg ville inn igjen. Der oppe i baren betalte jeg £3,10 for en pint Cornish Orchards, og kunne sporenstreks slå fast at klubben har en flott bar til rådighet. Skjønt, det er kanskje rimelig å anta at den ikke driftes direkte av fotballklubben, men av Lux Park som helhet (eller lokale myndigheter for den saks skyld). Men uansett var det en følelse av å være i en ordentlig pub, og slik fikk jeg da litt assosiasjoner til den flotte baren hos Littlehampton Town.

 

Mens jeg satt der benyttet jeg også anledningen til å kikke nærmere på dagens kampprogram, som inneholdt en god del reklame, og egentlig kun det mest vesentlige av tabeller og statistikk (pluss dog for tilskuer-statistikk), i tillegg til en fyldig gjennomgang av hjemmelagets historie. Bortelagets var imidlertid ikke viet mange ord, så jeg var egentlig like blank på Dobwalls som jeg var forut for min ankomst. Tabellen viste uansett at Mousehole går mot en suveren divisjonstittel der de sto med 20-0-1 og hadde 12 poeng ned til Plymouth Argyles reserver på andre. Liskeard Athletic la beslag på sjetteplassen, men hadde hele 24 poeng opp til lederne, og ble også pustet i nakken av et par klubber med kamper til gode. Dobwalls, som hører hjemme i en landsby fem kilometer vest for Liskeard, var å finne på 12. plass (av 17 lag), men hadde god margin ned til de to klubbene nederst på tabellen.

 

En kikk ut av vinduene – som for øvrig har flott utsikt over fotballbanen – vitnet om at spillerne ennå ikke hadde inntatt banen, men med et kvarters tid til avspark var det likevel på tide å tømme glasset og komme seg ned igjen. Paul hadde gitt sine varmeste anbefalinger til Liskeard Athletic sin pastie,som han mente var den beste i fotball-Cornwall. Det ville jo være uhøflig å ikke ta en smakebit, og den viste seg både fyldig og meget god. Straks etter kom da også Paul, og jeg kunne gi den klar tommel opp. En kvinne som hadde lest opp lagoppstillingene i rasende fart fant jeg inne i matutsalget, men hun måtte beklage at hun hadde gitt lagoppstillingene videre til klubbsekretæren som nå befant seg et eller annet sted. Jeg gadd ikke bry meg særlig mer om det da jeg uansett fikk hjelp med å identifisere hjemmelagets spillere av en lokal veteran som sto ved siden av meg idet spillerne kom på banen og kampen ble sparket i gang.

 

På en bane som heller merkbart var det vertene som etter en litt nølende åpning tok grep, og med bevegelse og initiativ på topp skapte de etter hvert problemer for sin lokale rival. Kampen ble avgjort i løpet av seks-sju minutter mot slutten av første omgang, og det var slett ikke ufortjent da Robert Cleveland sendte Liskeard i føringen i det 37. minutt. Han avsluttet et godt angrep med en heading som dalte inn i mål bak Dobwalls-keeper Josh Gilbert. Fire minutter senere doblet Harry Southcott ledelsen etter en corner, og deretter gikk det kun ytterligere to minutter før ballen igjen lå i Dobwalls-målet. Denne gangen hadde jeg visse problemer med å identifisere målscoreren, men i samråd med min tidligere sidemann som hjalp meg med lagoppstillingen, krediterte jeg James Lorenz.

 

Det var ikke helt ufortjent med 3-0 til pause, selv om det ble litt ketchup-effekt når hjemmelaget først fikk uttelling. Pausen benyttet jeg til å prate litt med en representant for vertene som bekreftet at klubben hadde et sterkt ønske om å returnere til SWPL Premier, samtidig som han mente det var uaktuelt å i det hele tatt tenke på en mulig retur til Western League. Det er igjen dette med reisevei og de tilhørende utgiftene, og kanskje kan pyramiden struktureres på en bedre måte som gjør det noe enklere å ta steget opp. Man har jo diskutert tilsvarende med tanke på en sammenlignbar situasjon i nordøst, der klubbene kvier seg for å forlate Northern League. Noen mener at en fjerde liga på step 3 og 4 vil kunne gjøre en forskjell der, da en ny «Midland Premier League» (for å gi den et tenkt navn) vil kunne fange opp de sørligste klubbene som nå spiller i NPL, og dermed skyve sistnevntes nedslagsområde lenger nordover. Skjønt her nede i Cornwall ville nok ikke det ha mye å si, så lenge Western League med et tyngdepunkt rundt Bristol-området fortsatt er ligaen som på step 5 skal fange opp Cornwall, i tillegg til at den har tentakler helt inn i Wiltshire.

 

Vel, den ‘gordiske knuten’ er det heldigvis uansett ikke undertegnede som skal løse. Dobwalls-manager Mark Jones hadde på sin side valgt å løse sine utfordringer ved å foreta alle sine tre spillerbytter i pausen. Det er vanskelig å si om det hadde noen effekt, for det ble en helt annen omgang, der Liskeard virket å ta foten av gasspedalen og var fornøyd med at klokka stadig tikket nærmere full tid. Det var rett og slett en nokså kjedelig omgang, men bortelagets Steve Tapper fikk i hvert fall bevist ved et par anledninger at han er en god spiller. Han var også mannen bak da Liskeard-keeper Jamie Blatchford ble satt på et par prøver. Men det ebbet altså ut med hjemmeseier 3-0 foran det som etter hvert viste seg å være 90 tilskuere (jeg ville tippet noe mer, og hadde vært skråsikker på at det var over 100 og kanskje bortimot 120 der).

 

Paul satt sporenstreks kursen mot Helston der han ville treffe på deltakerne på det offisielle Hop-programmet som allerede denne dagen hadde besøkt Illogan RBL og Wendron United. Dessverre skulle han visst ikke innom Truro på veien tilbake, og jeg hadde liten lyst til å bli strandet helt nede i Helston, der siste sjanse til å ta seg tilbake til Truro tydeligvis var en buss med avreise få minutter etter avspark. Det var bare å innse at jeg ikke fikk sett mine gamle venner i Falmouth Town der nede, og jeg ønsket derfor Paul god tur og returnerte i stedet til baren, der spillerne snart gjorde sitt inntog mens jeg unnet meg en ny pint.

 

Der kom jeg for øvrig i snakk med nok en kar fra hjemmelaget, og han kunne noe overraskende for meg fortelle at divisjonens suverene topplag Mousehole hadde valgt å ikke søke om opprykk da de ikke mente seg klare for det. Men kan Plymouth Argyle sitt reservelag, som lå på andreplass, rykke opp i SWPL Premier? Det mente han nå de kunne, etter at de hadde sikret seg en avtale som gjør at de kan spille sine hjemmekamper (som altså ikke har blitt spilt på Home Park) ved Devon FAs hovedkvarter. Jeg kan ikke si jeg er særlig fan av at reservelag får lov til å delta i disse ligaene, og personlig så reduserer det den aktuelle ligaens status i mine øyne. Spesielt reservelagene til FL-klubber burde da ha egne reserveligaer å spille i, skulle man tro. Og det er heller ikke mangel på søkerklubber fra feeder-ligaene til SWPL denne sesongen.

 

Men heldigvis er heller ikke dette noe jeg skal ta beslutninger om, og jeg takket snart for samtalen og ønsket lykke til før jeg la ut på spaserturen ned mot Liskeard jernbanestasjon. Det var faretruende mørke skyer på himmelen da jeg kom dit ned og konstaterte at 17.54-toget var noe forsinket. Jeg ble underholdt av en gjeng middelaldrende karer som tydeligvis hadde vært på fisketur med sine respektive fruer, og snart kom da også toget som brukte drøyt 50 minutter på å frakte meg tilbake til Truro. Jeg var litt sliten etter en lang og begivenhetsrik dag, men spaserte likevel ned til puben Try Dowr for å unne meg en middag før jeg tok en taxi tilbake til mitt krypinn og tok kvelden.

English ground # 332:
Liskeard Athletic v Dobwalls 3-0 (3-0)
South West Peninsula League Division One West
Lux Park, 25 March 2016
1-0 Robert Cleveland (37)
2-0 Harry Southcott (41)
3-0 James Lorenz (43)
Att: 90
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: £2

 

Next game: 26.03.2016: Sticker v Wadebridge Town
Previous game: 25.03.2016: Plymouth Parkway v Elburton Villa

 

More pics

 

 

Fredag 25.03.2016: Plymouth Parkway v Elburton Villa

 

Frokost var inkludert i prisen ved Donnington Guest House, men i anledning påskehelgen startet ikke frokostserveringen før klokka 08.00 denne fredagen, og da jeg hadde blinket med ut 08.25-toget fra Truro, sier det seg selv at jeg i stedet må ty til et annet alternativ. Da jeg nydusjet og fjong spaserte ut av gjestgiveriet rundt kvart på åtte, stakk jeg derfor snuta innom den store Sainsburys-sjappa et lite stykke nede i veien før jeg fortsatte min promenade mot Truro stasjon. Jeg hadde altså valgt å droppe den offisielle SWPL Easter Hop-trippelen til fordel for min egen dobbel denne dagen, og min innkjøpte frokost ble inntatt på toget som brukte en time og tjue minutter på å frakte meg opp til Plymouth, der jeg skulle se den første av mine to kamper denne dagen.

 

Herfra trengte jeg busstransport for å ta meg opp til Bolitho Park, der formiddagens hjemmelag Plymouth Parkway spiller sine hjemmekamper, og jeg orienterte meg frem til holdeplassen ved byens universitet, der buss nummer 62 etter planen skulle plukke opp klokka 10.03. Et lite minutt eller to forsinket kom den, og jeg klarte omsider å forklare sjåføren hvor jeg skulle, slik at jeg fikk betalt £3,50 for en returbillett. Avspark var klokka elleve presis, og med rundt en halv time til avspark steg jeg av og trasket over veien for å betale mine £5 for inngang på Bolitho Park. Det var dog en skuffelse å få høre at de ikke hadde trykket opp noe program i forbindelse med dagens kamp, men en hjelpsom sjel kom senere bort for å overrekke meg et program fra tidligere denne sesongen, og da jeg ble fortalt at man bruker samme forside hele sesongen og at den ikke har noen påskrift som forteller om dato eller motstander, kunne jeg i det minste uansett bruke dette eksemplaret på min blogg.

 

Plymouth ligger som kjent helt nede i det sørvestlige hjørnet av grevskapet Devon – er Plymouth ligger langt nede i sørvest, i grevskapet Devon – ca seks norske mil sørvest for Exeter og 20 mil sørvest for Bristol. Byen vokste frem rundt det som er en av verdens beste naturlige havner, og ble raskt en viktig base for Royal Navy. Stedet har en voldsom maritim tilknytning, og det var herfra Sir Francis Drake seilte ut for å kjempe med den spanske armada. Og i 1620 seilte «pilegrimsfedrene» til den nye verden med skuta Mayflower, som er avbildet på klubbens logo. Byen er fortsatt hjemsted for Vest-Europas største marinebase, og var derfor et viktig mål for tyske bomberaid under andre verdenskrig. Herfra er det for øvrig ferjeforbindelser til både Spania og Frankrike.

 

Med sine drøyt 260 000 innbyggere er vel Plymouth nå også den største engelske byen som ikke har vært representert på fotball-Englands øverste liganivå, men det har selvsagt Plymouth Parkway ingen forutsetninger for å gjøre noe med. Klubben ble stiftet så sent som i 1988, da utbrytere fra ungdomsklubben Plymouth Kolts startet opp sin egen klubb som tok plass i Plymouth & District League Division Four. Senere det året sikret man seg en sponsoravtale med Exeter Airport og tok navnet Ex-Air Flyers, samtidig som de tok de gule og blå fargene til flyplassens logo. Disse fargene har man fortsatt, selv om man i 1993 tok navnet Plymouth Parkway. Klubben spilte ved Parkway Sports Club, og klatret raskt i Plymouth & District League, slik at de ventet på å ta plass i Premier Division da den nye Devon County League ble stiftet i 1992. Da valgte man i stedet å søke om medlemskap der, og ble en av de opprinnelige medlemsklubbene. Der spilte de seks sesonger før de i 1998 valgte å hoppe over til South Western League.

 

Rett før 2000/01-sesongen startet opp mistet man sin nevnte hjemmebane etter uenighet om leieavtalen og vedlikeholdskostnader, og man fikk spesialtillatelse av ligaen til å spille alle sine kamper på bortebane inntil videre. Man offentliggjorde snart planer om å oppgradere en passende tomt i Manadon-området nord i byen, og banedelte en periode ved friidrettsanlegget Brickfields i Devonport, før de sommeren 2003 kunne de flytte inn på det som i dag heter Bolitho Park. Da South Western League i 2007 slo seg sammen med Devon County League og dannet den nye South West Peninsula League, var Plymouth Parkway selvsagt med, og de har holdt seg i SWPL Premier Division siden den gang. The Parkway har aldri vært dårligere enn nummer 6 i denne ligaen, og deres største triumf er nok å ha vunnet ligatittelen i 2014, etter å to ganger tidligere ha endt på andreplass.

 

Bolitho Park blir entret på den ene kortsiden, og innenfor portene får man klubbhuset på sin høyre hånd på den ene siden av denne kortsiden. Et partytelt var også satt opp ved siden av dette, med et koselig uteareal. Ingen av kortsidene har ellers annet enn hard standing, mens langsidene har en liten tribune hver seg. På venstre langside sett fra inngangen har man midt på en ståtribune som gir tak over hodet og byr på et par betongtrinn. Midt på den motsatte langsiden har man en noe mindre sittetribune. Selv om Bolitho Park i seg selv ikke sørget for den store wow-faktor hos undertegnede, var det likevel et koselig lite anlegg med en idyllisk beliggenhet omgitt av masse trær og et stort grøntområde. Kanskje var også det fine været med sol fra skyfri himmel medvirkende til at jeg tross alt trivdes ved Bolitho Park.

 

Etter at jeg hadde foretatt en kjapp runde rundt banen traff jeg på min gamle kjenning Paul White, som ga uttrykk for at det var undertegnede som hadde inspirert ham til å ta et lengre avbrekk fra det nordvestlige London og tilbringe et par ukers tid nede i sørvest. Han hadde selv overveid flere mulige kombinasjoner denne dagen, men hadde så sent som denne morgenen endret mening og valgt seg samme kamp som meg denne formiddagen, og vi bidro til et tilskuertall som jeg noen dager senere fant ut var 181. Det var litt tidlig for en pint, så jeg nøyde meg foreløpig med å betale £1 for en boks 7 Up, og når jeg først var i sørvest ville det også være uhøflig å ikke smake på deres pastie. Den korniske spesialiteten falt da også i smak her over grensen i Devon, og gjorde nytten som en tidlig lunsj mens vi så spillerne innta banen.

 

Plymouth Parkway hadde rundt tjue poeng opp til duoen Bodmin Town og AFC St. Austell, og til tross for at The Parkway hadde noen kamper til gode, var det nok bare å innse at det dreide seg om tredjeplassen. Hjemmelaget befant seg på en sjetteplass, men hadde kun ett poeng opp til Ivybridge Town (med hele 8 kamper til gode), to poeng opp til Godlphin Atlantic (med fem kamper til gode), og fire poeng opp til treer Tavistock (med fem kamper til gode). For motstander og lokalrival Elburton Villa sin del så det ikke like lyst ut, for de hadde kun St. Blazey bak seg på tabellen. De hadde en ett poengs ledelse på St. Blazey, og lå á poeng med Stoke Gabriel med dårligere målforskjell. Ellers var det fire poeng opp til Camelford og seks poeng opp til Newquay (som imidlertid hadde henholdsvis en og to kamper mindre spilt).

 

Det var da også hjemmelaget som tok initiativet i knallværet, og ikke minst sto Jamie Bass og Callum Martindale bak mye av det vertene skapte der de stadig raidet oppover kantene og kom seg til innlegg. Elburton Villas forsvar slapp dog ikke til de aller største sjansene, selv om de ved et par anledninger hadde marginene med seg i innledningen. Det hadde de imidlertid ikke da de like før halvtimen måtte gi tapt for presset og havnet under etter at et skudd fra Ryan Richards endret retning og endte opp i mål. Å si at det var en retningsforandring er en liten underdrivelse, for skuddet som jeg ikke engang er sikkert på om ville gått innenfor stolpen, ble nærmest feid inn i eget mål av James Bradley i et forsøk på å klarere. Som spiss er det ikke direkte overraskende om Richards vil hevde at han bør krediteres, men for meg var dette et soleklart selvmål.

 

Uansett sto det 1-0, men gjestene kunne utlignet et lite minutt senere da de kom på en kontring. De hadde hatt et par halvsjanser tidligere i omgangen, men dette var den største der en av deres spillere avsluttet like utenfor stolpen. Hjemmelagets keeper Ben Elphick var stort sett passiv tilskuer i resten av omgangen, og han fikk se sine lagkamerater doble ledelsen ti minutter før pause. Det andre målet kom etter et raid av Jamie Bass som dro seg fri ute på kanten, stormet ned til dødlinja og la tilbake til kaptein Steven Colwell. Sistnevnte snublet nærmest ballen i mål ved hjelp av brystet, men alle mål teller, og det sto 2-0. Det var også resultatet da dommeren blåste for pause, og det var ikke helt ufortjent.

 

Paul White hadde også brukt første omgang til å vurdere sine muligheter for en andre kamp denne dagen, og endte opp med å bestemme seg for samme destinasjon som meg – nemlig Liskeard Athletic. Han tilbød meg nå også skyss dit, og jeg takket gladelig ja til tross for at jeg hadde returbillett til bussen, da det uansett ville spare meg for både en god del tid og en heftig spasertur i oppoverbakke fra Liskeard stasjon til Lux Park. I pausen pratet vi dessuten litt med en Woking-supporter og groundhopper som hadde tatt turen, og også et par representanter fra hjemmelaget som bekreftet at det nå selvsagt var snakk om å gå for tredjeplassen. På spørsmål om hva som skjedde i klubben etter ligatittelen i 2014, fikk jeg vel egentlig ikke noe klart svar, men de innrømmet vel at noen spillere hadde blitt borte, samtidig som klubber som AFC St. Austell og Bodmin Town ikke minst har styrket seg siden den sesongen.

 

Andre omgang ble et antiklimaks der tempoet var langt lavere og det var langt mellom noe som i det hele tatt minnet om sjanser. Elburton Villa-manager Kevin Yetton hadde i hvert fall fått prentet inn hos opp sine gutter hvordan de skulle stoppe hjemmelaget fra å stadig rulle opp på kanten og komme seg til innlegg i angrep etter angrep, men de skapte heller ikke mye selv. Unntakene var stort sett dødballer og avslutninger fra distanse, i tillegg til en eller to slurvete tilbakespill som vertene dog slapp unna med. Parkway hadde fortsatt mest ball og et spillemessig initiativ, men virket nokså tilfreds med tingenes tilstand, eller kanskje de bare ikke klarte å trenge gjennom Villa-forsvaret.

 

Mark Berry spilte for øvrig en god kamp på hjemmelagets midtbane, der han sto frem som både ballvinner og playmaker, men etter hvert som vi gikk inn i det siste kvarteret ble omgangen også voldsomt oppstykket av en antall bytter og stadige avbrekk i spillet, selv om en god dommer stort sett forsøkte å la spillet flyte i mest mulig grad. Det virket etter hvert som om majoriteten av spillerne først og fremst ventet på fløyta, og da signalet omsider kom for full tid var det med 2-0 som sluttresultat. Hjemmelaget hadde gjort jobben i første omgang, og sto vel nå med 13 seire på sine 15 siste.

 

Til tross for en tam andre omgang hadde det vært et trivelig besøk ved Bolitho Park; i et herlig være som sto i sterkt kontrast til drittværet som hadde herjet kvelden før. Det var bare å nyte mens man kunne, for det var meldt mer drittvær i de kommende dagene i forbindelse med stormen Katie. Den tid den sorg, og sammen med Paul forlot jeg snart Bolitho Park og etter hvert Plymouth og Devon, der vi krysset over Tamar Bridge inn i Cornwall på vår vei mot Liskeard og dagens andre kamp. Man kan da ikke ligge på latsiden heller…

English ground # 331:
Plymouth Parkway v Elburton Villa 2-0 (2-0)
South West Peninsula League Premier Division
Bolitho Park, 25 March 2016
1-0 James Bradley (og, 28)
2-0 Steve Colwell (35)
Att: 181
Admission: £5
Programme: n/a
Pin badge: n/a

 

Next game: 25.03.2016: Liskeard Athletic v Dobwalls
Previous game: 24.03.2016: AFC St. Austell v St. Blazey

 

More pics

 

 

Torsdag 24.03.2016: AFC St. Austell v St. Blazey

 

Det var på tide å rette oppmerksomheten mot årets Easter Hop som skulle finne sted i South West Peninsula League og ha fokus på Cornwall. Jeg hadde valgt å kjøre mitt eget opplegg, men skulle få med meg to av kampene på det offisielle programmet, inkludert torsdagskampen der AFC St. Austell skulle ta imot St. Blazey. Det var en lang vei dit ned, og jeg droppet hotellfrokost for å i stedet stikke innom sjappa ‘New Kwik Mart’ på vei til Fratton togstasjon. Etter å ha handlet inn smørbrød og juice satt jeg meg på 08.54-toget mot London, men jeg skulle i denne omgang kun bli med til Guildford, der jeg gjorde unna dagens første togbytte. Det neste togbyttet fant sted i Reading, der jeg startet den siste etappen på snaut fire timer ned til Truro. Like før klokka halv tre kunne jeg stige av i Truro og unne meg en drosjebil bort til Donnington Guest House, hvor jeg hadde betalt £105 for tre dagers overnatting med frokost inkludert.

 

Den offisielle Hop-delegasjonen hadde base i St. Austell, men jeg hadde altså valgt meg Truro og et gjestgiveri rett over veien for Truro Citys hjemmebane Treyew Road. En kommende kamp der var også grunnen til at jeg hadde valgt et eget opplegg under helgens arrangement, for jeg så det som en glimrende mulighet til å få sett en kamp på Treyew Road før det er for sent. Og da det ikke virket som om det gikk an å bestille for kun torsdag og fredag, valgte jeg å i stedet finne meg en egen dobbel på fredagen i stedet for den offisielle trippelen. Etter å ha sjekket inn var jeg på farten igjen ikke lenge etter, og jeg spaserte en tur ned i Truro sentrum. Det var nedoverbakke, og etter et drøyt kvarter sto jeg utenfor Wetherspoons-puben Try Dowr, der jeg slo meg ned for å innta en rask middag og skrive et par postkort jeg hadde rasket med meg i en kiosk et steinkast unna. De ble postlagt på veien mot togstasjonen da jeg etter hvert peset meg oppover bakkene mot stasjonen for å ta et av togene tilbake til St. Austell.

 

Togturen mellom de to to tar et kvarters tid, og allerede med to timer til avspark kunne jeg stige av i St. Austell, som er en av grevskapet Cornwalls største byer. Selve byen har rundt 20 000 innbyggere, mens man kan plusse på ytterligere omtrent 15 000 om man regner med de omkringliggende områdene. St. Austell ligger ved Cornwalls sørkyst, drøyt halvannen norsk mil før for Bodmin, og snaut fem mil vest for grensen mot Devon. Etter at det i dette området hadde blitt drevet litt gruvevirksomhet med utvinning av tinn og kobber, men etter at man på 1700-tallet oppdaget store forekomster av kaolinitt – også kjent som china clay; eller kinalaire på norsk – tok det over som viktigste næringsvei. Denne leiren brukes til produksjon av porselen, og dette hadde på begynnelsen av 1800-tallet blitt ‘big business’, slik at leirtakene i og rundt St. Austell hadde vokst frem som verdens største.

 

St. Austell er fortsatt senter for Cornwalls produksjon av ‘china clay’, som til tross for en nedgang sysselsetter over 2 000 personer i byen. Ellers er selvsagt turismen viktig i St. Austell, som i Cornwall for øvrig. En av de nedlagte gamle leirtakene huser i dag det såkalte Eden Project, som også har blitt en turistattraksjon. Jeg hadde imidlertid nok med å avansere den korte veien fra stasjonen og opp bakken mot Poltair Park, som er hjemmebane for AFC St. Austell. Dette er jo også en bryggeriby, og rett utenfor Poltair Park holder jo det annerkjente St. Austell Brewery til. Mens jeg hadde sittet på toget hadde imidlertid det varslede drittværet ankommet, og for første gang på turen fikk jeg regndråper i hodet. Det ble raskt ganske ufyselig med en sur vind som gjorde at regnet kom piskende sidelengs, og jeg gikk for å gjøre unna en rask fotorunde før jeg hadde planlagt å oppsøke en lokal pub for å søke ly.

 

Poltair Park domineres av den temmelig flotte hovedtribunen som står på langsiden der man kommer inn, og også klubbhuset er å finne her på denne langsiden; inntil baksiden av tribunen. Bortsett fra dette er det ingen tilskuerfasiliteter, og kun hard standing under åpen himmel rundt resten av banen. På bortre kortside sto også en muligens noe vaklevorent stillas som jeg mistenkte ble brukt som utkikkspunkt for eventuelle kameraer. Jeg har sett en god del bilder av den nevnte tribunen, men jeg må vel innrømme at jeg muligens likevel ble litt skuffet. For all del; det er en flott tribune, men jeg mistenker at man den siste tiden har flikket litt på den på en måte som gjorde at den har blitt ‘modernisert’ noe og fremsto litt mer ‘steril’ enn jeg hadde forventet..? Men kanskje er jeg vel streng nå (eller var forventningene lovlig høye?), og den tross alt flotte tribunen har et fint og sjarmerende indre med benkerader i tre.

 

På parkeringsplassen så jeg nå både Terry Hall fra Terry’s Badges (som selger pins og er fast innslag på groundhops på balløya) og Rob Hornby (mangeårig ansvarlig for Nottinghamshire Senior League Hop). De skulle ha hver sin stand under helgens arrangement, og mens jeg hilste på de kom en kar for å låse de inn i klubbhuset. Greit å komme seg innenfor i ly for regnet, så jeg tilbød meg å hjelpe til med å bære inn. Rob takket gladelig ja til å få hjelp med noen bord, men mens vi sto der og pratet litt så undret jeg meg litt over hvor det hadde blitt av groundhopperen Steve Shirley. Jeg hadde møtt på ham idet jeg avsluttet min fotorunde mens han var på vei ut på banen for å knipse noen blinkskudd av tribunen, og han ba meg vente så vi kunne oppsøke en pub sammen. Nå var Tranmere-supporteren som sunket i jorden, og da han senere kom skulle det vise seg at han også hadde undret seg over hvor jeg var, men at han hadde klart å smiske seg til en kjapp pint ved det nevnte bryggeriets egen pub tvers over veien, til tross for at de egentlig var på vei til å stenge. Siden været var som det var, og klubbhusets bar snart åpnet for servering, led jeg imidlertid ingen nød der i klubbhuset.

 

Jeg observerte også en kar som kom bærende på esker med kveldens kampprogram, og jeg byttet £1 mot et eksemplar. Det viste seg å være en 68 siders blekke, som til tross for at det selvsagt inneholdt litt reklame og en hel del statistikk om også klubbens andre lag, naturlig nok bød på kjempevaluta for pengene. Mens jeg satt der og leste litt i programmet og lesket strupen med en pint Healeys Gold, ble lokalet sakte men sikkert fylt opp av kjente fjes fra groundhopper-miljøet. Selv Harvey Harris hadde tatt turen fra nordøst, og han var en av mange jeg slo av en prat med mens klokka tikket mot avspark. Ærlig som jeg er gikk jeg også bort til det nå betjente inngangspartiet for å betale mine £7 i inngangspenger. Jeg må nok si jeg synes det er å synke ganske dypt å snike seg inn på dette nivået, så det kan man jo ikke ha noe av.

 

AFC St. Austell ble stiftet i 1890, og het vel da St. Austell FC. De var i 1951 med å stifte den tidligere South Western League, der de spilte helt frem til 2007. I løpet av den perioden vant The Liliwhites ligaen kun én gang – i 1969, men kom på andreplass ved fem anledninger. Da denne ligaen i 2007 slo seg sammen med Devon County League for å stifte den nye South West Peninsula League, hadde St. Austell en så svak sesong bak seg at de tok plass i den nye ligaens Division One West. Opprykk til Premier Division ble sikret med andreplass i 2010 – ett år etter at de hadde endret navn til dagens AFC St. Austell.Det var jo forrige sesong (2014/15) at klubben virkelig gjorde furore og fikk nasjonal oppmerksomhet gjennom spesielt sin innsats i FA Vase. Samtidig som de sikret sin første ligatittel i SWPL, spilte de seg også helt frem til semifinalene av FA Vase, der de etter å ha slått flere klubber fra nivået over omsider måtte gi tapt etter en knepen sammenlagtseier 2-1 til Glossop North End over to kamper. Det kan jo også nevnes at de samtidig sikret seg Cornwall Senior Cup (for fjortende gang).

 

Denne sesongen er imidlertid SWPL-storheten Bodmin Town tilbake i «godt gammelt slag», og har gitt St. Austell knallhard kamp om tittelen. Faktisk var situasjonen slik at kveldens hjemmelag hadde hatt sitt fulle hyre med å holde følge, men de to lå nå à poeng på tabelltoppen med en solid luke tilbake til klubbene bak. Bodmin Town hadde imidlertid en langt bedre målforskjell, i tillegg til å også ha spilt to kamper mindre. Derfor var det vesentlig for hjemmelaget at de vant kveldens kamp mot lokalrival St. Blazey, som hadde tatt turen noen kilometer vestover, og som historisk sett er mer merittert enn sitt vertskap for kvelden (med blant annet hele 13 titler og 10 andreplasser i South Western League, som de for øvrig også vant 7 av de siste 9 sesongene før den nevnte ligasammenslåingen i 2007). Gjestene har imidlertid slitt denne sesongen, og kan faktisk ende opp med å rykke ned for første gang siden de også var med å stifte South Western League i 1951. Før kveldens kamp lå de nemlig helt sist, med tre poeng opp til Elburton Villa og Stoke Gabriel, og fire poeng opp til Callington Town.

 

St. Blazey hadde imidlertid hatt en god periode etter at Alan Carey tok over som manager, og hadde tatt 13 poeng av 18 mulige i de seks første kampene under hans ledelse. Derfor var det en og annen hjemme-representant som advarte mot å ta tre hjemmepoeng for gitt, men allerede i kampens fjerde minutt roet Josh Grant eventuelle hjemme-nerver ved å sende vertene i føringen. Hele 451 tilskuere hadde trosset værgudene, og det var ensbetydende med ligaens nest største tilskuertall så langt denne sesongen, men det vil være feil å si at de ble vitne til en festforestilling. Der folk sto og hutret i det kjipe været var nemlig aldri hjemmelaget alvorlig truet, og de kunne ha ledet med både to og tre mål allerede da Grant tok på seg serveringsrollen og la inn til Liam Eddy som headet inn 2-0 etter 32 minutter. Vertene leverte en god kamp, og var rett og slett for gode til at det skulle bli spennende, men de nøyde seg med de to målene før pause.

 

Som så mange andre benyttet jeg pausen til å søke ly i klubbhuset, og med en ny pint Healeys Gold i hånden fikk jeg en av hjemmerepresentantene i tale. Han innrømmet at det kunne se ut som om Bodmin Town hadde et godt tak om det hele, men lovet at de ikke hadde gitt opp og ville kjempe til siste slutt. De to skal jo for øvrig også møtes en gang til (i Bodmin) før sesongslutt. Samtalen penset deretter over på dette evinnelige temaet om opprykk fra SWPL, og faktum er det siden stiftelsen i 2007 kun er Buckland Athletic som har tatt steget opp i Western League Premier Division, som SWPL Premier jo er en ‘feeder’ til. Problemet er selvsagt isolasjonen her nede i det sørvestlige hjørnet av England, og betydelig økte reiseutgifter i en Western League som byr på mange bortekamper i Bristol-området, det sørlige Gloucestershire, Somerset og til og med Wiltshire. Min samtalepartner spådde at det heller ikke neste sesong vil bli noen søknader om opprykk fra SWPL, men det gjenstår jo å se om han får rett.

 

St. Blazey trengte et tidlig mål i andre omgang om de skulle ha noe som helst håp, og de tro friskt til fra start, men kampen var i realiteten over da Josh Grant etter en time satt inn 3-0 etter at han var mål for en glimrende crossball fra Harry Evans. Hjemmelaget var på god vei mot sin seier nummer 22 på de 27 siste kampene, og på overtid satt de den siste spikeren i kista da Martin Watts fastsatte sluttresultatet til 5-0 etter godt forarbeid igjen fra den gode Harry Evans som hadde en fenomenal kamp i det trøstesløse været. De av oss som ikke hadde med oss paraply eller hadde sikret oss en plass på hovedtribunen var dyvåte til skinnet, og etter å ha stukket innom klubbhuset for å hente noen pins jeg hadde kjøpt av Terry, spaserte jeg raskt ned mot jernbanestasjonen for å komme meg i ly.

 

Min beslutning om å se kampen fra den lille terrassen utenfor klubbhuset hadde som sagt ført til at jeg var dyvåt, og jeg mistenker at det var den sannsynlige årsaken til at jeg senere på turen pådro meg en forkjølelse som jeg slet med en stund. Etter å ha tatt toget tilbake til Truro – som for øvrig er Cornwalls eneste by med city-status – unnet jeg meg igjen en taxi i drittværet, og trakk meg umiddelbart tilbake til rommet mitt for å krype under dyna. Årets ‘Easter Hop’ var i gang, men dagen etter skulle jeg altså kjøre et eget opplegg.

English ground # 330:
AFC St. Austell v St. Blazey 4-0 (2-0)
South West Peninsula League Premier Division
Poltair Park, 24 March 2016
1-0 Josh Grant (4)
2-0 Liam Eddy (33)
3-0 Josh Grant (61)
4-0 Martin Watts (90+2)
Att: 451
Admission: £7
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 25.03.2016: Plymouth Parkway v Elburton Villa
Previous game: 23.03.2016: Petersfield Town v Northwood

 

More pics

 

 

Onsdag 23.03.2016: Petersfield Town v Northwood

 

Det var greit å for en gangs skyld velge en litt lettere frokost som jeg snappet med meg i en Sainsburys-sjappe på vei til Wolverhampton stasjon, der jeg skulle rekke 09.42-toget. Cross Country-toget kom fra Manchester og hadde endestasjon Bournemouth, men jeg skulle av før den tid for å gjøre unna et togbytte i Southampton. Da toget rullet inn på perrongen fant jeg den ‘ureserverte’ vognen og en ledig seterad, og jeg slo meg ned for å innta frokosten som besto av innkjøpte smørbrød og juice. Tre timer senere sto jeg på perrongen ved Southampton Central og ventet på min forbindelse videre, og etter drøyt tjue minutter kom toget til Portsmouth Harbour som skulle frakte meg så langt som til stasjonen Fratton. Der steg jeg av ganske nøyaktig fire timer etter at jeg forlot Wolverhampton, og jeg kunne spasere de sju-åtte minuttene til Ibis budget-hotellet som ligger rett ved siden av Fratton Park, og hvor jeg hadde betalt £45 for overnatting.

 

Etter å ha vurdert flere alternativer hadde jeg omsider blinket meg ut kampen Petersfield Town v Northwood denne dagen, men overnatting bød også på en utfordring, da de etablissementer som var å oppdrive i selve Petersfield krevde fra £75 og oppover denne dagen. Det sentrale Guildford var ikke overraskende minst like dyrt. Da den lange ferden ned mot Cornwall dagen etter uansett ville by på togbytte i Reading, kikket jeg litt på muligheten for overnatting i Reading, men til tross for at det var rimeligere overnatting å finne der, var i stedet problemet at returen etter kamp i Petersfield ville ta rundt to timer(!) og innebære togbytte og en god del venting i Guildford. Til sammenligning var det drøyt tjue minutter ned til Fratton, så jeg valgte meg Portsmouth-bydelen og hotellet der.

 

Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha installert meg måtte jeg selvsagt benytte muligheten til å ta en kikk på Fratton Park, når jeg først bodde nærmest på nabotomta og kikket rett i Fratton End-tribunen når jeg skottet ut av vinduet. Mitt hittil eneste besøk ved Fratton Park fant sted i romjula 2009 da Portsmouth tok imot Arsenal til en kamp som jeg nok i ettertid føler var medvirkende til at jeg ‘våknet opp’ og fikk den moderne toppfotballen i vrangstrupen. Mye har også endret seg for ‘Pompey’ siden den gang, og de spiller ikke lenger i Premier League, men i League Two. Jeg kom selvsagt ikke innenfor denne gang, men fikk kikket litt rundt og knipset noen nye bilder av blant annet den spesielle bindingsverks-fasaden på hjørnet av South Stand. Uten at det nødvendigvis sier så mye i disse dager, må det likevel innrømmes at Fratton Park er blant de engelske ligastadioner der man fortsatt finner en del karakter, til tross for visse ‘oppgraderinger’ og moderniseringer samt det faktum at det nå er all seater. Men nok om det i denne omgang, så mer omtale og bilder derfra kan ses her.

 

Etter å ha snoket litt rundt på utsiden av Fratton Park, oppsøkte jeg puben The Shepherds Crook, der jeg unnet meg en pint mens jeg fikk tillatelse til å lade telefonen noe. Jeg trodde jeg hadde ladet telefonen i løpet av natten, men da jeg skulle forlate Wolverhampton fant jeg ut at jeg hadde glemt å skru på bryteren for strømmen, slik at jeg måtte dra sørover med 8% batteri. Jeg fikk dog ladet en del på Cross Country-toget, men det var greit å fylle opp litt mer foran en kveld på kamp i Petersfield. Etter å ha tømt glasset måtte jeg dog si meg fornøyd med tingenes tilstand og spasere mot Fratton stasjon. Jeg hadde nemlig tenkt å dra opp til Petersfield nokså tidlig for å få tatt noen bilder i dagslys. Jeg kan ikke akkurat nekte på at jeg så frem til helgen da klokkene skulle stilles fremover og kveldene ville bli lysere. Jeg tok plass på 17.20-toget, og 23 minutter senere kunne jeg stige av i Petersfield.

 

Petersfield er en markedsby i det østlige Hampshire; 27 kilometer nord for Portsmouth. Den ligger ved de nordlige åsene av South Downs, og har omtrent 15 000 innbyggere. Dette området har lenge vært bebodd av mennesker, og man har her funnet gravplasser som antas å være over 4 000 år gamle. Byen ble på 1100-tallet grunnlagt av den andre jarlen av Gloucester, William Fitz Robert, og med sin beliggenhet ved en hyppig brukt reiserute, vokste den frem som et lokalt handelssentrum og markedsby. Byens velstand ble bygget på landsbruksrelaterte næringsveier inkludert lær og diverse tøy. Markedet var gjenstand for handel med sauer, hester og kveg. På byens torg står en statue av King William III (of Orange) – en av kun fem statuer av ham i Storbritannia utenfor Ulster (Nord-Irland).

 

Det var drøyt ti minutter å gå fra stasjonen til Love Lane, og da jeg ankom med en time og tre kvarter til avspark var det selvsagt ikke stor aktivitet der. Portene sto imidlertid åpne, så frekt og freidig entret jeg for å ta en titt. Jeg kom inn i hjørnet på den ene kortsiden, og på begge kortsidene er det kun hard standing. Langsiden til venstre for meg da jeg kom inn domineres av murbygget som husker klubbhuset med sine fasiliteter. Bortenfor dette er det et lite parti der en stillas-aktig konstruksjon gir tak over hodet på et parti mellom de to store laglederbenkene. Lenger ned var det tydelig at de jobber med å sette opp en ny liten sittetribune, for de eneste sitteplassene som var åpne ved mitt besøk var å finne på motsatt langside, der man finner anleggets perle i form av den flotte hovedtribunen. Denne skal ha blitt bygget av supporterklubbens medlemmer i 1962, og har nå fått røde plastseter montert på det som åpenbart har vært benkerader i tre. I midten separeres den delvis av et parti i mur som ‘rammer inn’ en seksjon som muligens har vært forbeholdt klubbrepresentanter og andre viktigperer.

 

Idet jeg svingte meg elegant over gjerdet etter å ha fått knipset et par blinkskudd av denne fra ute på banen, registrerte jeg aktivitet på over ved klubbhuset, og da jeg kom dit over kunne vedkommende svare bekreftende på at det selvsagt var greit at jeg tok meg en kikk, før han på spørsmål fra undertegnede anbefalte Wetherspoons-puben The Red Lion som et godt sted å slå i hjel ventetiden med en pint. Det viste seg vel også å være den nærmeste puben, eller i hvert fall den første jeg så der jeg spaserte de snaut ti minuttene ned mot sentrum, og jeg gjorde der kål på en flaske Orchard Pig mens jeg bladde litt i et stadig mer utdatert Non-League Paper. Da jeg fant ut at jeg var et lite steinkast unna byens torg, måtte jeg jo også ta turen bortom for å hilse på King William der han satt staut og fjong på sin hest. Det var fortsatt over en time til avspark da jeg snudde om på hælen og returnerte i retning av kveldens kamparena.

 

Love Lane er langt eldre enn dagens klubb, og fra anlegget ble åpnet i 1948 var det også hjemmebane for tidligere Petersfield United inntil den klubben la ned driften i 1993. Dette var et resultat av at klubben ble nektet å flytte fra Isthmian League til Wessex League, og klubbledelsen valgte i stedet å legge ned klubben som hadde eksistert siden 1889. Umiddelbart ble dog dagens klubb stiftet, og tok plass i nettopp Wessex League. Etter fire sesonger der måtte de i 1997 ta turen ned i Hampshire League, og ett år senere rykket de ned i den ligaens nivå to etter sitt andre strake nedrykk. Etter en omstrukturering i 1999 ble de i praksis flyttet opp to nivåer da de tok plass i Hampshire Leagues nye Premier Division, og i 2004 ble de hentet opp igjen til Wessex League som følge av at den ligaen ekspanderte.

 

Wessex League Division Two byttet snart navn til Division One, men Petersfield Town var der frem til 2014 da de vant nåværende Division One og sikret opprykk til Wessex League Premier Division. Det ble fulgt opp med en andre strake tittel, og siden de også hadde søkt om opprykk og fått sitt anlegg godkjent av FAs regelryttere, var de klare for spill på step 4. De ble opprinnelig plassert i Southern League Division One South & West, men en merkelig omrokkering som følge av Clevedon Towns degradering førte til at de i stedet ble flyttet over til Southern League Division One Central. Man vil jo huske de voldsomme dominoeffektene og følgene dette fikk for Flackwell Heath, som også var nyopprykket til step 4, men som etter å ha blitt flyttet over til South & West-avdelingen i stedet valgte å trekke seg og returnere til Hellenic League. Selv mente jeg fra starten at det kunne løses meget enkelt ved å bytte om på de to nevnte klubbene…og mer naturlig hadde det vært også.

 

Jeg betalte meg nå inn med £7 og plusset på med £2 for et kampprogram som jeg tok med meg inn i klubbhusets bar og satt meg ned i bladde i mens jeg lesket strupen med en pint Strongbow til £3. Jeg synes nok £2 for et program er noe stivt på dette nivået, men fant i hvert fall litt interessant lesning før en kjent skikkelse kom bort til sofagruppen i hjørnet der jeg hadde slått meg ned. Det var tyske Margaret, som igjen var over på tur sammen med sin groundhopper-kompanjong Jens. Sistnevnte var visst også på vei inn etter å ha tatt seg en halvtime på øyet i bilen utenfor, og det gikk ikke mange minutter før jeg så ham køe i baren i kjent stil. Radarparet hadde ikke overraskende kommet over hovedsakelig grunnet SWPL East Hop som skulle starte i St. Austell dagen etter. Ut fra kampene som var på onsdags-menyen var det egentlig ikke spesielt overraskende over at de hadde valgt seg samme kamp som undertegnede denne kvelden.

 

Det er kanskje noe urettferdig, og jeg har vel intet annet grunnlag for min teori enn en magefølelse, men jeg mistenker at Southern League Division One Central var noe sterkere for et par sesonger siden, og den fremstår for meg som noe mer ‘anonym’ nå. Det siste kommer selvsagt an på øyet som ser, men uansett virket det som om tittelkampen sto mellom nyopprykkede Kings Langley, Royston Town og Egham Town, med AFC Rushden & Diamonds og St. Ives Town jagende like bak. Petersfield Town, som altså også er nyopprykket, lå komfortabelt like under midten av tabellen, hadde tjue poeng opp til playoff-feltet, men også 12 poeng ned til nedrykkssonen. Hjemmefolket bekreftet da også at målsetningen denne sesongen hadde vært å konsolidere og etablere seg på nivået før de senere håper å kunne kjempe om nytt opprykk.

 

Dagens motstander var Northwood, som hadde tatt turen fra det nordlige traktene av vest-London, og med all respekt så er vel Northwood en av disse ‘anonyme’ klubbene i divisjonen som man sjelden hører noe særlig om. De hadde imidlertid fortsatt ikke helt gitt opp mulighetene for å tilrive seg en plass i playoff, men det betinget nok seier i kveld, da de hadde seks poeng opp til AFC Rushden & Diamonds på den siste playoff-plassen. De hadde dog en kamp til gode på den nevnte føniksklubben, men mellom de to lå også Aylesbury to poeng foran Northwood med ytterligere en kamp til gode. Northwood hadde også tapt tre av sine fire siste, og to av sine siste tre i ligaen, der de kom fra bortetap for playoff-rival St. Ives Town. Til tross for at Petersfield-folket forsøkte å overbevise meg om at de fortsatt trengte noen poeng for å være helt trygge, vil jeg si at de i utgangspunktet ikke hadde altfor mye å spille for, og de hadde da også vært et ‘enten/eller’-lag den siste tiden. De hadde for eksempel ikke spilt uavgjort siden november, og de hadde statistikken 9-0-8 siden den gang.

 

Northwood manglet tre spillere (James Budden, Joakim Ehui og Bayley Brown) som var utilgjengelige for denne midtukekampen i Hampshire, og det hadde muligens skapt litt hodebry for Northwood-manager Mark Burgess, som selv tok plass i forsvarsrekka. Det var likevel hans gutter som startet best, og både Niko Muir, Rob Hastings Myles Stephenson hadde muligheter som dog bedre kan beskrives som halvsjanser. De hadde i det minste et initiativ, og det gikk bortimot et kvarter før hjemmelaget våknet såpass at de klarte å komme seg til sin første halvsjanse i form av et innlegg som Joe Briggs forsøkte å stupheade på mål, men han nådde ikke helt frem. I stedet utviklet det seg etter hvert til å bli en midtbanekrig. Like før pause måtte hjemmekeeper Luke Eaton storme ut da Myles Stephenson ble spilt gjennom, og Northwood ropte på hands da de mente keeperen hadde brukt hendene til å redde ute på nesten 30 meter, men dommeren mente han hadde brukt brystet. Og da Rob Hastings avsluttet like utenfor etter at manager Burgess hadde stusset et innlegg videre, da sto det fortsatt 0-0 til pause.

 

I germansk selskap benyttet jeg pausen til å hente forfriskninger fra baren, der jeg også fikk sikret meg en pin til min samling, og vi fikk slått av en prat meg et par bortesupportere som bekreftet at de fortsatt hadde et lite håp om å ta seg til playoff. En hjemmesupporter bekreftet på sin side at han egentlig var fornøyd med sesongen allerede, og gjentok floskelen om at The Rams denne sesongen først og fremst hadde vært ute etter å etablere seg i divisjonen. Kanskje mer interessant var det å høre at han faktisk var enig i min konklusjon om at FAs ligakomité kunne ha håndtert den nevne kabalen før sesongstart på en langt bedre måte, og at det nok hadde vært en bedre løsning å la Petersfield Town bli i South & West-divisjonen (der man jo også har Hampshire-rivaler som Bashley, AFC Totton og Winchester City) og beholde Flackwell Heath i Central-divisjonen. Jeg hadde ventet at hjemmefansen ikke ville være spesielt enig i dette, men denne representanten så i hvert fall poenget og nikket samtykkende.

 

Andre omgangen startet noe tregere enn den første, og Northwoods initiativ var borte der man så en tett og jevn innledning hvor det ikke skjedde stort før Petersfield Town tok ledelsen i omgangens tolvte minutt. Andy Todd spilte fri Joe Briggs, som sendte et innlegg over på bakerste stolpe, og der klarte Oliver Bailey å heade inn ledermålet. Dette var hjemmelagets første virkelige sjanse, og det var vel strengt tatt litt ufortjent, uten at det sannsynligvis plaget hjemmemanager Ian Saunders altfor mye. Skjønt, det burde kanskje bekymre ham litt at man stort sett virket fryktelig tannløse fremover, og bortsett fra denne ene gangen de klarte å utmanøvrere gjestenes forsvar, så hadde Northwood-forsvaret bortimot stålkontroll.

 

Det skortet imidlertid også litt fremover for gjestene, men de spilte seg i hvert fall til en del sjanser og halvsjanser som de dog ikke klarte å omsette. Etter vertenes ledermål tok det ti minutters tid før Northwood fikk ristet av seg sjokket og begynte å skape noe igjen, og det siste kvarteret ble litt små-hektisk. Louis Stead fikk et skudd blokkert, Jermaine Heron skjøt like over, og Niko Muir fikk også to avslutninger blokkert av et solid Rans-forsvar. Helt på tampen ropte Northwood på straffe uten at jeg så noe galt, og da innbytter George Nicholas på overtid først fikk sitt skudd på mål, ble det reddet av keeper Eaton. Dermed ebbet det ut med hjemmeseier 1-0 foran kun 86 betalende tilskuere, og det var nok litt skuffende for et bortelag som sannsynligvis så playoff-toget forlate perrongen. Kanskje skulle de i stedet vært litt mer opptatt av seg selv enn å klage på så godt som samtlige dommeravgjørelser, for i perioder virket de minst like opptatt av å fotfølge dommeren for å klage på hans avgjørelser.

 

Det var øvrig også scenarioet på vei av banen ved kampslutt, da jeg tok en foreløpig avskjed med tyskerne som raskt forlot Love Lane for å sette kursen mot sitt hotell i Bournemouth-traktene. Undertegnede ble heller ikke altfor lenge, og jeg spaserte snart i retning av jernbanestasjonen i Petersfield for å rekke 22.06-toget tilbake til Fratton. Etter 22 minutter på jernhesten kunne jeg stige av og returnere til hotellet for å få litt søvn før jeg med en nokså tidlig start skulle gjøre unna en lang reise ned til Cornwall dagen etter.

English ground # 329:
Petersfield Town v Northwood 1-0 (0-0)
Southern League Division One Central
Love Lane, 23 March 2016
1-0 Oliver Bailey (57)
Att: 86
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 24.03.2016: AFC St. Austell v St. Blazey
Previous game: 22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton

 

More pics

 

 

Onsdag 23.03.2016: Fratton Park (Portsmouth)

 

Jeg befant meg i Portsmouth, der jeg hadde base i forbindelse med kamp i Petersfield. Mer nøyaktig var det Fratton som var min base for natten, og etter å ha sjekket inn og installert meg på Ibis budget-hotellet måtte jeg selvsagt benytte muligheten til å ta en kikk på Fratton Park, når jeg først bodde nærmest på nabotomta og kikket rett i Fratton End-tribunen når jeg skottet ut av vinduet. Mitt hittil eneste besøk ved Fratton Park fant sted i romjula 2009 da Portsmouth tok imot Arsenal til en kamp som jeg nok i ettertid føler var medvirkende til at jeg ‘våknet opp’ og fikk den moderne toppfotballen i vrangstrupen. Mye har også endret seg for ‘Pompey’ siden den gang, og de spiller ikke lenger i Premier League, men i League Two.

 

Jeg kom selvsagt ikke innenfor denne gang, men fikk kikket litt rundt og knipset noen nye bilder av blant annet den spesielle bindingsverks-fasaden på hjørnet av South Stand. Uten at det nødvendigvis sier så mye i disse dager, må det likevel innrømmes at Fratton Park er blant de engelske ligastadioner der man fortsatt finner en del karakter, til tross for visse ‘oppgraderinger’ og moderniseringer samt det faktum at det nå er all seater. Rett bortenfor billettkontoret finner man dessuten en interessant detalj jeg ikke merket meg ved mitt forrige besøk. Det er snakk om et minnesmerke til de såkalte ‘Pompey Pals’; to bataljoner bestående av hovedsakelig unge menn fra Portsmouth – inkludert flere fotballspillere – som ga sitt liv i Frankrike under 1. verdenskrig. Og med det strenet jeg mot en lokal pub for en forfriskning før jeg vendte snuta mot kveldens kamp.

 

 

 

 

Tirsdag 22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton

 

Det var på tide å igjen forlate Newcastle for å vende snuta sørvestover, men før jeg satt meg på 10.35-toget som skulle ta meg til Birmingham, møtte jeg tidlig opp på Newcastle stasjon for å innta en full scottish breakfast ved Centurion Bar sin lille kafé på innsiden av stasjonen. Skuffelsen var imidlertid stor da den ble servert med en beklagelse om at de var tomme for haggis. Kanskje hadde det vært en idé å si fra om dette tidligere så jeg kunne vurdert å gjøre om på bestillingen? Jeg fikk uansett kastet i meg frokosten før jeg tok plass på toget, og etter snaut to timer kunne jeg gjøre unna et raskt togbytte på et Birmingham New Street som var totalt ugjenkjennelig siden sist. Stasjonen der har gjennomgått en voldsom ansiktsløftning – noe reisende de siste par årene vil ha merket seg ved at stasjonen i lengre tid har fremstått delvis som en byggeplass – og har nå blitt åpnet mer opp inn mot et tilknyttet kjøpesenter. Perrongene er imidlertid fortsatt så smale at det fort blir en voldsom trengsel, og der er det også en viss mangel på informasjonstavler om avganger, slik at man gjerne må opp i selve ‘hovedhallen’ for å orientere seg ved togbytter. Men hva gjør vel det så lenge man kan by på en forbedret ‘shopping-opplevelse’??

 

Av alle ting var toget nå forsinket grunnet det som ble beskrevet som ‘uregjerlige passasjerer’. Temmelig spesielt; ikke minst midt på dagen på en tirsdag. Jeg slapp heldigvis å vente lenge i trengselen på perrongen, og kunne snart gjøre unna den siste korte etappen opp til Wolverhampton, som igjen var valgt som base. Heldigvis skulle jeg ikke denne gang bo ved Wulfrun Hotel, men hadde i stedet betalt £38 for et dobbeltrom ved byens Britannia-hotell som ligger kun et par minutters gange fra jernbanestasjonen. Der fikk jeg raskt sjekket inn, og stakk snart over på puben Moon Under Water for å få i meg en tidlig middag før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Etter å ha unnet meg en stor mixed grill gikk jeg for å ta buss 89 mot Walsall. Den skulle frakte meg til Pelsall Villa, og jeg hadde betalt £4 for en dagsbillett som er gyldig på samtlige National Express-busser i West Midlands – marginalt mer enn jeg betaler for en lokalreise her hjemme. Etter rundt 50 minutter ombord på bussen som nok kjører en liten melkerute, kunne jeg takke sjåføren for turen og stige av.

 

Pelsall er en stor landsby som ligger omtrent en halv norsk mil nord for Walsall, og den har et innbyggertall på rett i overkant av 11 500. På 1700-tallet ble det oppdaget kullforekomster her, og det vokste snart frem et gruvesamfunn. I 1872 døde 22 gruvearbeidere i en ulykke da en av gruvene ble oversvømt, og dette var et problem som stadig rammet gruvene her i den grad at de til slutt ble ansett som ubrukelige og ble lagt ned. Senere har det også vært jernverksindustri her, og Pelsall hadde også sin egen jernbanestasjon inntil den ble nedlagt i 1965. Pelsall Villa holder til sør i Pelsall, rett nedenfor et parkområde kalt Pelsall Common, og jeg hoppet av bussen et lite steinkast fra The Bush Ground. Som navnet tilsier ligger den rett bak den gamle puben The Old Bush, som nå dessverre er nedlagt. Man kan forestille seg at den har blitt brukt flittig av både klubben og supporterne, som ved for eksempel puben Coach & Horses hos Sheffield FC, og i tidligere dager brukte ikke overraskende spillerne The Old Bush til å skifte før kamp.

 

Jeg ble imidlertid møtt av stengte dører, og det var vel heller ikke spesielt overraskende i seg, all den tid det fortsatt var nesten to timer til kampstart. Mens jeg sto der og kikket gjennom porten gikk det dog ikke mer enn et par minutter før det kom en kar som låste seg inn, og han ga meg gladelig tillatelse til å ta en kikk på innsiden slik at jeg fikk sett meg litt rundt og tatt noen bilder mens det fortsatt var nok dagslys. The Bush Ground hadde en stund fristet meg, og jeg ble overhodet ikke skuffet. Selv om noen av de som er vant til funksjonelle ligaarenaer der man kan sitte på sitt eget plastsete sikkert ville hevdet at The Bush Ground er en sliten og falleferdig dynge av et anlegg, falt jeg umiddelbart for sjarmen og karakteren til Pelsall Villas hjemmebane, som for øvrig heller ganske voldsomt fra en nærmeste kortsiden ned målet på motsatt ende av banen.

 

Man kommer inn på nærmeste kortside, der man har hovedtribunen. Dette er hovedsakelig en sittetribune hvis overbygg tidligere skal ha tilhørt Telford-klubben GKN Sankey, men da den klubben gikk under i 1988 ble det senere overtatt av Pelsall Villa. Setene skal stamme på John Ireland Stand på Molineux Stadium i Wolverhampton, men mange av disse setene lå nå av en eller annen grunn slitne og henslengt i et hjørne av tribunen. På det jeg velger å kalle nærmeste kortside (til venstre sett fra denne tribunen) står det først et par gamle brakker oppe i hjørnet og nedover denne langsiden, og jeg fant senere ut at en eller to av disse huser klubbkontor og et lite matutsalg. Nedenfor her igjen var et bygg som jeg umiddelbart trodde var klubbhuset med tilhørende bar, men det viste seg at man ikke hadde noe slikt for tiden. Det huset i stedet garderober, og utenfor her er det noen betongtrinn man kan stå på.

 

Ved siden av dette partiet står en fantastisk artig liten tribune som vel ikke er den enkleste å forklare, men det kan ikke være mange tilskuere som får plass under taket der. Den lille tribunen har noen få innvendige trappetrinn opp til der en håndfull personer kan se kampen fra opphøyd posisjon. Jeg mistenkte først at denne tribunen kanskje var forbeholdt klubbledelse eller lignende, men så ingen skilt som vitnet om noe slikt. Enklere enn å forsøke å beskrive denne tribunen er det nok uansett å henvise til bildematerialet. Nede på bortre kortside er det ingen tilskuerfasiliteter, og om man velger å stå her så er det på bar bakke. Det samme er tilfelle på bortre langside, der man imidlertid også finner laglederbenkene.

 

Jeg ble stående å prate litt med to karer som var i ferd med å klargjøre matutsalget og andre fasiliteter til kampstart, og de kunne fortelle et par saker og ting som nok forklarte blant annet hvorfor mange av de nevnte setene lå demontert og henslengt. Til tross for at jeg virkelig likte The Bush Ground, så er visst saken nemlig den at FA og deres graderings-ansvarlige ikke er helt tilfreds og har påpekt et og annet punkt som måtte utbedres før en deadline som vel lå et par uker frem i tid, slik at de nok var i ferd med å fikse litt på et og annet. Om man klarer å blidgjøre FAs regelryttere i slik at de får beholde plassen på step 6, kan det imidlertid likevel ende med nedrykk om de ikke tar seg litt sammen på banen, men mer om det senere. Jeg ble også fortalt at man vurderer å gjøre om en av brakkene som står oppe i det ene hjørnet til å huse en liten bar, men da man for tiden ikke har slikt her ble jeg anbefalt å heller slå i hjel litt tid ved å spasere opp til The Railway Inn, som jeg da også hadde sett fra bussen rett før jeg gikk av.

 

På den nevnte puben fikk jeg lesket strupen med en pint cider mens jeg etter hvert slo av en prat med de lokale gjestene, og en av de røpet faktisk at han var Pelsall Villas tidligere ‘banemann’. Pork scratchings – eller fleskesvor som det vel heter på norsk – anses ofte for å være spesielt populært i West Midlands, og man mener det var i denne regionen at man startet med dette. Jeg er glad i sterk mat og snacks, og da jeg oppdaget at puben solgte en variant med ghost chili måtte den selvsagt prøves. For en gangs skyld holdt produsenten også det man lovet, og det var virkelig hot. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke kjøpte med meg et par poser, men det gjorde i det minste sitt til at pinten fikk bein å gå på, og jeg tømte raskt glasset før jeg spaserte tilbake til The Bush Ground med snaut tre kvarter til avspark. Da jeg igjen gikk inn oppkjørselen ved The Old Bush tenkte jeg som så at ville vært flott om man fikk noen nye eiere som klarte å få denne puben til å gå rundt. Det er lov å håpe.

 

Jeg betalte meg nå inn med £5 og sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £1. Det bugnet ikke akkurat av artikler, men hadde i hvert fall fyldig historikk for både hjemmelaget og gjestende Littleton, i tillegg til tabeller og statistikk fra de to øverste divisjonene i Midland League samt den øverste divisjonen av West Midlands (Regional) League, slik at man hadde den mest vesentlige informasjonen. Jeg ble igjen stående å prate litt med et par av karene som hadde samlet seg rundt matutsalget, og da de plutselig oppdaget at de hadde besøk fra Norge var det igjen tydelig at det ikke var helt dagligdags. De lurte fælt på hvorfor jeg hadde valgt å komme for å se lille Pelsall Villa, og viste stor interesse for min tur og hvilke andre kamper jeg hadde på menyen. De kommenterte først og fremst den voldsomme geografiske spredningen på kampene jeg hadde valgt meg, i tillegg til turens avslutningskamp hos Walsall Wood, som vel må kunne sies å være av deres største lokale rivaler.

 

Pelsall Villa skal ha blitt stiftet i 1897, og i arkivet til den tidligere lokalavisen Walsall Observer har man i hvert fall funnet kampomtaler fra kamper året etter. Som flere andre klubber la man ned driften under verdenskrigene, og etter andre verdenskrig startet man ikke opp igjen før i 1961. The Villains tok etter hvert plass i Staffordshire County League, der de spilte frem til 1982, da de fikk innpass i West Midlands (Regional) League. Da hadde man fire år tidligere fått i stand en avtale med cricketklubben på nabotomta slik at man fikk sitt eget hovedkvarter og slapp å bruke puben utenfor som ‘garderobe’. Allerede i sin andre sesong i WMRL sikret de seg opprykk fra Division Two til Division One, men det var åpenbart at man måtte utbedre sin hjemmebane for å få den godkjent for Premier Division som tydeligvis da var målet. Det målet ble oppnådd i 1990, og året etter ble de nye flomlysene offisielt innviet med kamp mot Aston Villa foran et publikum som talte rundt 2 000 tilskuere.

 

Senere fikk man altså på plass en tribune på nærmeste kortside, og målet var nå opprykk til den nye Midland Alliance, men da de vant WMRL-tittelen i 1995 måtte de til slutt se langt etter det etterlengtede opprykket. De kom i stedet etter påfølgende sesong, da de endte på 2. plass fikk ta steget opp. Deres beste plassering på det nivået kom i form av en 11. plass i debutsesongen 1996/97, før de etter åtte sesonger måtte returnere til West Midlands (Regional) League i 2004. Der befant de seg helt frem til 2009, da de flyttet sidelengs over i Midland Combination, og da denne i 3025 slo seg sammen med Midland Alliance for å stifte den nye Midland League, ble Pelsall Villa plassert i Division One av den nye ligaen. I fjor endte de på nest siste plass, og plassen hang vel i en litt tynn tråd, men forhåpentligvis kan man beholde plassen igjen.

 

Selv om det forrige sesong kun var en nedrykker fra denne divisjonen, har jeg en formening om at det i utgangspunktet må påregnes at det er to som skal ned, uten at jeg skal satse hus og hjem på akkurat det. Men i så fall måtte Pelsall Villa begynne å sanke litt poeng, for tabellen for Midland League Division One viste før kveldens kamp at de riktignok hadde fire lag bak seg, men at det samtidig kun var tre poeng ned til nestjumbo Bolehall Swifts, og i tillegg var formen til Pelsall Villa litt urovekkende. De sto med nokså stygge 0-2-9 på de elleve siste kampene; hvorav 0-2-6 i ligaen i denne perioden. Dagens bortelag, Littleton, lå for øvrig trygt plassert midt på tabellen på en 9. plass, og med 45 poeng mot hjemmelagets 22. Likevel var det forhåpninger om at de røde og svarte vertene skulle klare å kjempe til seg tre sårt tiltrengte poeng.

 

Det dro seg etter hvert mot avspark uten at jeg så noe til min groundhopper-kollega Neil som hadde varslet at han ville ta turen fra Mansfield. Nå skal det også sies at jeg i ettertid ved et uhell klarte å slette noen av bildene jeg tok, og et av disse var et bilde av lagoppstillingen til gjestene, som med sitt fravær gjør det noe vanskeligere å levere en fullgod beretning. Det er imidlertid ingen tvil om at det var deres nr. 10 som allerede i kampens andre minutt fyrte av et skudd som Villains-keeper Tom Turner slo over. Få sekunder senere så jeg også Neil entre The Bush Ground, og jeg hadde fått selskap av ham da Dean Williams etter et kvarter stusset et innlegg på mål. Det var med nød og neppe at en Littleton-forsvarer fikk reddet på streken, og dette var egentlig det viktigste som skjedde ute på banen i en meget sjansefattig første omgang der lagene nøytraliserte hverandre totalt 0-0 til pause ga vel et nokså riktig bilde av omgangen.

 

Karen i matutsalget hadde tidligere beklaget at han ikke kunne bidra med en pin til min samling, men forsøkte i stedet å lokke meg til å kjøpe en Pelsall Villa-lue. Det begynte nå å bli temmelig kjølig, og siden jeg hadde glemt igjen min gamle Reading-lue, valgte jeg nå å likevel slå til – ikke minst siden den var såpass billig som £4 (nå har jeg ikke for vane å samle på luer, men jeg har likevel et inntrykk av at prisen normalt ligger på rundt det dobbelte eller mer), og fordi jeg uansett følte for å bidra med en beskjeden slant til klubbkassa. Den varmet da også godt, og nå savnet jeg egentlig bare elgskinnshanskene som jeg tidligere i sesongen sannsynligvis glemte igjen i en taxi i Morpeth, men jeg var klar for andre omgang og håpet på bedre underholdning.

 

Det var fortsatt ingen festforestilling de 72 tilskuerne var vitne til, men da vi nærmet oss en time spilt innledet hjemmelaget en periode der de hevet seg og skapte noen sjanser. Først presset de en Littleton-forsvarer til å styre et innlegg like over sitt eget mål, før Dean Williams like etter sendte i vei et skudd som gikk via keeper Haydn Whitcombe og i stolpen før ballen spratt tilbake til keeper. Et par minutter senere var det Callum Phillips som fikk muligheten på et langt innkast inn i feltet, men hans heading gikk like over. I stedet dalte kampen igjen i kvalitet, og gjestenes nr. 5 skjøt like over like etter at vi hadde gått inn i det siste kvarteret. De gikk mot 0-0, men i siste ordinære minutt kunne gjestene stjålet alle tre poengene da en uidentifisert spiller skjøt over fra god posisjon.

 

Dermed 0-0 og poengdeling etter det som må kunne karakteriseres som en nokså svak kamp, men der vertene var nærmest seieren. Neil stakk umiddelbart av gårde for å sørge for at han ikke sperret noen inne etter at han enkelt og greit hadde parkert på en måte som blokkerte flere av bilene på parkeringsplassen da han ankom noe forsinket etter trafikkork på veien til Pelsall. Selv valgte jeg å betale £2 for en siste boks med Strongbow, og ble stående igjen å prate litt med noen av de involverte mens jeg ventet på bussen tilbake til Wolverhampton. Mens gjestenes spillere og personell etter hvert kom ut og gjorde klart til avreise tilbake til Evesham-traktene av Worcestershire, gikk jeg for å ta bussen klokka 22.21.

 

Buss nummer 89 kom i henhold til rutetiden, og det virket nå som om den returnerte via en noe kjappere rute, siden jeg var tilbake i Wolverhampton et lite minutt før det kimet i byens klokketårn som markerte av klokken var elleve. Jeg unnet meg en snarvisitt innom Moon Under Water for en siste pint mens jeg snyltet litt på deres WiFi, men trakk meg snart tilbake til hotellsenga. Det etterlengtede besøket hos Pelsall Villa hadde ikke skuffet, og det vil stå som en av turens høydepunkter til tross for at det ikke var den mest underholdende kampen jeg ble vitne til. Jeg falt litt for The Bush Ground, og likte Pelsall Villa, og jeg håper de vil klare å beholde plassen og at de vil klare å tilfredsstille regelrytterne i FA uten at det vil gå på anleggets karakter løs. Morgendagen skulle by på en lang reise ned til sørkysten, så det var bare å komme seg i senga og vente på Jon Blund.

English ground # 328:
Pelsall Villa v Littleton 0-0 (0-0)
Midland League Division One
The Bush Ground, 22 March 2016
Att: 72
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 23.03.2016: Petersfield Town v Northwood
Previous game: 21.03.2016: Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town

 

More pics

 

 

Mandag 21.03.2016: Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town

 

Jeg kan ikke akkurat si at jeg fikk noen glimrende start å mandagen, og det skyldtes ikke først og fremst at det nok ble en pint for mye kvelden før, selv om det ikke er direkte urealistisk å tenke seg at det i seg selv kan ha hatt en sammenheng med at jeg hadde mistet lommeboka! Jeg hadde for så vidt merket det allerede kvelden før da jeg returnerte til hotellet, men jeg hadde ikke noen forutsetning for å vite om den lå igjen på Louden Tavern eller på bussen jeg hadde tatt derfra tilbake til hotellet. Dette var i hvert fall de eneste to stedene jeg kunne tenke meg, for jeg hadde hatt den da jeg forlot Bristol Bar. Nå var det i og for seg ikke noen fullstendig katastrofe da den ikke inneholdt noen bankkort etc. Det var stort sett britisk småmynt i den, i tillegg til 150 euro som jeg hadde tatt med som backup i tilfelle en krise skulle oppstå. Likevel var det greit å i hvert fall gjøre et forsøk på å finne den før jeg forlot Glasgow.

 

Jeg fant ut at Louden Tavern heldigvis ikke åpnet altfor sent, selv om åpningstiden klokka 11.00 var samtidig som avgangen for direktetoget jeg hadde blinket meg ut. Jeg tok lokaltoget til Duke Street stasjon, der den originale Louden Tavern ligger vis-à-vis, og med et lite kvarter til åpning sto det allerede en tørst kar utenfor og kikket på klokken. Et minutt eller to etter at klokken slo 11 ble dørene åpnet av en jente som snart kunne bekrefte at de ganske riktig hadde funnet min lommebok, så da endte jo også det lykkelig. Av høflighets skyld måtte jeg nesten av ren takknemlighet kjøpe en boks Strongbow, selv om det egentlig var litt for tidlig på dagen etter min smak. Mesteparten skle dog raskt ned slik at jeg snart kunne smette over veien for å starte min ferd mot Newcastle via en noe annerledes rute enn planlagt.

 

Første etappe gikk med 11.28-toget som tok meg den korte veien til Bellgrove, hvor jeg byttet til tog mot Edinburgh, og i den skotske hovedstaden kunne jeg omsider hoppe på toget som skulle frakte meg til Newcastle. Da jeg ankom geordie-byen nå få minutter etter halv tre, var det da også bare en snau time senere enn opprinnelig planlagt. Det kan være tilfeldig, men også i WHSmith-sjapper virker det for meg som om det har blitt vanskelige å finne Non-League Paper den siste tiden. Jeg hadde virkelig savnet den dagen før, for den er visst ikke å få tak i i Skottland, men heller ikke ved hverken WHSmith eller andre utsalgssteder hadde jeg heller med meg når det nå var det første som sto i hodet på meg etter å ha steget av toget. Jeg hadde betalt den noe snodige prisen £41,47 for overnatting ved Surtees Hotel, og etter å ha sjekket inn fortsatte jeg jakten på gårsdagens Non-League paper med en kjapp spasertur ned i det koselige Side-området.

 

Der traff jeg blink, og kunne kose meg med interessant lesestoff mens jeg foretok et pitstop på et nokså fast vannhull i Newcastle – nemlig Bridge Hotel rett ved siden av den såkalte ‘high level bridge‘. Opprinnelig hadde ikke planen vært å komme til Newcastle denne dagen i det hele tatt, for jeg hadde i utgangspunktet valgt meg ut Marske United v Washington, men den ble etter hvert flyttet fra mandag til tirsdag for å hindre kollisjon med Jeff Stellings MEN United-arrangement som skulle gjeste Marske United på mandagen. Overnatting hadde til og med blitt booket i Middlesbrough i den anledning, men selv om den i utgangspunktet var bindende, gikk de med på å la meg kansellere da jeg i stedet valgte meg kampen Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town. Etter å ha slått i hjel litt tid på Bridge Hotel gikk jeg den korte veien til holdeplassen for buss X36, som jeg skulle tilbringe en halvtimes tid på mens den skysset meg sørøstover.

 

Jarrow Roofing spiller ikke i Jarrow, men i Boldon Colliery, som er en av tre landsbyer som sammen kalles The Boldons. De to andre er West Boldon og East Boldon, og om jeg ikke er kar om å fortelle hvor mange som bor i Boldon Colliery, så skal innbyggertallet kombinert for The Boldons være drøyt 13 000. Vi befinner oss her i grevskapet Tyne & Wear, og området mellom Newcastle og Sunderland. Som det går frem av navnet har gruvedriften stått sentralt i Boldon Colliery, i likhet med The Boldons og andre deler av dette området for øvrig. Fra der jeg gikk av bussen hadde jeg en omtrent fem minutters spasertur foran meg før jeg med en time og tre kvarter til avspark ble møtt av ikke bare én, men to fotballstadioner. Nå skal jeg ikke gjøre det altfor innviklet med alle Boldon-navnene, men det fulle navnet til Northern League-klubben jeg skulle se er Jarrow Roofing Boldon Community Association, og deres hjemmebane er Boldon Colliery Association Sports Ground (gjerne forkortet til Boldon CA Sports Ground). Rett ved siden av, på andre siden av innkjørselen og parkeringsplassen, holder Wearside League-klubben Boldon Colliery Association (eller Boldon CA) til på sin hjemmebane Boldon Colliery Welfare.

 

Det var ikke uventet nokså folketomt da jeg ankom, men kun et par minutter etter meg ankom en kar som viste seg å være en groundhopper fra Chatham (i Kent), og mens jeg gikk og kikket på lappeteppet av bølgeblikk og plank som utgjør anleggets ytre, hadde han fått kloa i en kar som gikk med på å slippe oss inn for å kikke oss litt rundt og ta noen bilder. Jeg hadde akkurat registrert at inngangspartiet til nabobanen nå sto åpen, og var på vei til å stikke snuta innenfor da jeg registrerte dette og gikk heller over for å ta en kikk på kveldens kamparena. Den bærer preg av å være ‘hjemmesnekret’, og det er fordi det er akkurat det den er. Her er det kanskje en passende anledning å fortelle litt mer om klubben som i 1987 ble stiftet av Richie McLoughlin. Han er identisk med mannen som slapp oss inn, og han er faktisk både grunnlegger, formann, manager, og ‘banemann’. Rett og slett en altmuligmann som også gjør små oppgaver som å sørge for te til besøkende. Han driver for øvrig firmaet Jarrow Roofing, som har gitt klubben sitt navn, og med en fortid som fotballspiller hadde han et ønske om å drive en egen klubb.

 

De tok først plass i South Tyne Senior League, som ble vunnet på første forsøk før de flyttet over til Tyneside Amateur League. Der ble det også umiddelbar suksess, og etter tre strake ligaseire av tre mulige, fikk de i 1991 plass i Wearside League, som den gang hadde to divisjoner. Debuten endte med 2. plass og opprykk til ligaens toppdivisjon, der de i 1996 kun tapte tittelen (til Marske United) grunnet et poengtrekk. Det var godt nok til å få ta plass i Northern League, og 3. plassen i Division Two i derbutsesongen 1996/97 var godt nok til å få rykke opp igjen. Deres beste ligaplassering er 6. plassen i 2004 – året før de tok seg helt til semifinalen i FA Vase (der de måtte gi tapt for senere Didcot Town). Siden den gang harThe Roofers rykket ned til Division Two to ganger, men ved begge anledninger har de returnert til Northern Leagues øverste nivå, Division One, i løpet av to sesonger.

 

McLoughlin har selv bygget opp fotballstadionet ved hjelp av materialet fra blant annet områdets gamle gruver og også fra sin egen business. Inngangen er på langsiden som har klubbhuset på utsiden av seg, og innenfor her er det hard standing med tak over hodet på den ene banehalvdelen. Senere skulle noen kjente fjes uttrykke forvirring og fortelle at det også på den andre halvdelen av langsiden har vært tak over hodet, men McLoughlin kunne etter hvert fortelle at dette taket hadde blitt blåst av i en storm tidligere i år. På bortre kortside er det ingenting bortsett fra hard standing, og det er det mer av på bortre langside, der man imidlertid har anleggets hovedtribune stående midt på med laglederbenkene på hvor sin sine. Dette er en sittetribune som er kledd i blått bølgeblikk. På nærmeste kortside er det en temmelig original tribunekonstruksjon der et overbygg gir tak over hodet til en enkelt rad med noen seter rett bak mål. På taket av dette overbygget har man satt opp gule bokstaver som staver oppildningen «HOWAY THE ROOFERS». Til tross for at min venninne Katie hadde jeg uttrykk for at hun virkelig mislikte dette stadionet, var det noe med som jeg personlig likte. Det er ikke vanskelig å sette fingeren på hva det er, og det heter…karakter. For om det kan fremsto noe shabby, så oser det uten tvil karakter!

 

Idet jeg gikk for å oppsøke klubbhusets bar på utsiden, kom en kar med kveldens program, og jeg byttet £1 mot et eksemplar. Normalt koster det £1,50, men jeg ble fortalt at de hadde slått av prisen fordi det var originalprogrammet som ble trykket til den opprinnelige kampdatoen lørdag 5. mars. Det gjorde jo ting litt mindre aktuelt, men jeg tok det med meg inn i klubbhuset og bladde litt i det mens jeg lesket strupen med en boks Woodpecker til £1,60. Kveldens kamp var altså en ligakamp i Northern Leagues øverste divisjon, som fortsatt har det logiske navnet Division One, og tabellsituasjonen var egentlig svært uoversiktlig grunnet voldsom forskjell i antall spilte kamper. Faktum var uansett at hjemmelaget kun hadde tre poeng ned til nedrykkssonen, og selv om de hadde en og to kamper til gode på disse lagene, var de avhengig av å plukke noen flere poeng. Det skulle imidlertid ikke bli lett denne kvelden mot et Morpeth Town som har hatt en fenomenal sesong. I høst imponerte de så voldsomt at jeg var villig til si meg enig med de som mente de var i ferd med å bli en tittelfavoritt.

 

En rekke avlysninger og suksess i diverse cuper – ikke minst i FA Vase – har ført til at de etter hvert fikk et voldsomt antall hengekamper og et tett kampprogram, og samtidig som Shildon virkelig fant formen utover i sesongen, var nå ikke lenger ligatittel særlig aktuelt. Vi var altså i siste halvdel av mars, og Morpeth Town hadde faktisk kun spilt halvparten av sine 42 ligakamper! Opp til ledende Shildon var det 23 poeng, men de hadde da også ni kamper til gode. Med et så voldsomt program som de nå har, vil de dog kanskje få nok med å sikre en plass blant topp 3 – som uansett vil være deres beste sesong noensinne. Og ikke minst; de var klare for Wembley-finalen i FA Vase, der de søndag 22. mai vil møte føniksklubben Hereford FC. Dette ble også høflig markert av kveldens hjemmelag som tok oppstilling for å applaudere ut sine motstandere som to dager tidligere hadde blitt finaleklare etter et sent vinnermål i den andre semifinalekampen mot Bowers & Pitsea. Men før den tid hadde jeg truffet på flere kjente fjes, etter å ha betalt med inn med £6. Først mine gamle kjente Lee Stewart og Connor Lamb, og deretter Harvey Harris. Mens vi sto og pratet dro jeg også kjensel på to karer ved siden av oss, og det viste seg ganske riktig å være Keith og Steve som i påsken for to år siden ga meg skyss fra Billingham til Hartlepool og tilbake til Newton Aycliffe.

 

The Roofers startet positivt og hadde stort sett kontroll på sine Wembley-klare gjester, og med deres offensive rekke er det kanskje litt snodig at de lå så langt nede på tabellen. Med en trio som Michael Mackay, James Fairley og Paul Chow følte jeg vel at de burde ha nok kvalitet til å holde nedrykkssonen på avstand, og både storscorer Chow og Callum Patton hadde sjanser til å gi hjemmelaget ledelsen, før Morpeths Sean Taylor ble spilt gjennom og Roofing-keeper Daniel Regan var reddende engel med en benparade. I det 18. minutt tok imidlertid gjestene ledelsen etter at Sean Taylor stormet nedover kanten, skar inn i feltet og spilte tilbake til Luke Carr, og helten fra helgens semifinale i FA Vase satt inn 0-1. Litt senere ble tidligere Roofing-spiller Patton spilt gjennom, men keeper Regan kom stormende ut og fikk avverget med nød og neppe. På motsatt side av banen lobbet Paul Chow over Morpeth-keeper Karl Dryden, men ballen gikk også på feil side av stolpen. Til tross for at de lå under med ett mål, hadde The Roofers ikke spilt noen dårlig omgang, der de stort sett klarte å temme sine gjester, og det er ikke minst godt gjort ettersom de allerede skaderammede vertene av en eller annen grunn ventet merkelig lenge med å erstatte Kerry Hedley som da så ut til å ha hinket rundt et kvarters tid.

 

Etter at jeg i pausen hadde betalt £1,50 for en mince pie, innledet vertene andre omgang med å jakte på utligning, og hadde uflaks da Michael Mackay ble vinket off for offside da han var på vei gjennom alene med keeper. Vi sto helt på linje med situasjonen, og jeg er ikke i særlig tvil om at det var en feil avgjørelse. I stedet var det gjestene som doblet ledelsen etter en liten keepertabbe tolv minutter ut i omgangen. Målvakt Regan var oppe og plukket en ball, men så ut til å miste den rett i beina på Sean Taylor som satt inn 0-2. Michael Mackay kunne redusert like etter, men avslutningen gikk utenfor. Roofers måtte dog ikke vente altfor lenge før reduseringen kom fra en corner tjue minutter ut i omgangen. Etter flipperspill i feltet og et par blokkerte avslutninger, endte ballen hos Michael Laws som sendte ballen i mål. Noen mente Paul Chow fikk en touch, men ballen traff veteranspissen etter at den krysset streken, så det var definitivt Laws’ mål. Viktigere for hjemmelaget var at de var tilbake i kampen.

 

En god Sean Taylor kunne like etter sørget for ny tomålsledelse, men etter et flott raid smalt hans skudd i stolpen. Vi var inne i det siste kvarteret da Dale Pearson kom innpå for gjestene, og kun et minutts tid senere var han mål for et innlegg som han dempet og deretter omsatte i scoring. 1-3, og det virket som om det var avgjørelsen som falt. Ikke minst ettersom Paul Chow skjøt like utenfor da han noen minutter senere. I andre tilleggsminutt reduserte dog hjemmelaget igjen, da et Robbie Williamson skle og hans skudd endte opp med å bli mer en pasning til Paul Chow som fra rundt 12 meter fyrte løs. Hans skudd endret retning og fant veien til nettmaskene, men det var for sent, for ikke mange sekundene etter avspark, blåste dommeren av med 1-3 som sluttresultat foran 114 tilskuere.

 

Både Connor, Harvey og Hartlepool-duoen tok sporenstreks fatt på hjemveien, men Lee ble med inn i klubbhuset for å holde meg med selskap mens jeg ventet på bussen. En Woodpecker ble fort til en til, og vi kunne heller ikke takke nei når vi ble invitert til å forsyne oss fra de fristende smørbrød-fatene. Jeg vant da også £15 på et av deres skrapelodd som i hvert fall dekket noen av utgiftene til fotball denne kvelden. Siden jeg samtykket i Lee sitt forslag om en andre Woodpecker, lot jeg bussen gå, og blinket meg i stedet ut en annen buss. Rute nummer 35 skulle imidlertid ikke helt tilbake til Newcastle, men jeg kunne ta den til Heworth og bytte til metro der. Det var tydelig at Lee har blitt godt vant med å bli skysset rundt av Katie, men nå som hun var på besøk hjemme i New Zealand hadde han måttet ty til kollektivtransport. Han skulle også ha buss nummer 35, og påsto det var samme buss som jeg skulle ha, men han syntes å ville gå mot en annen holdeplass enn det jeg ville. Det viste seg at han skulle ha samme rute, men i motsatt retning, så det var bra jeg ikke hørte på ham…og jeg tror det er bra han har Katie som kjører, ellers ser jeg ikke bort fra at han hadde surret seg bort nå og da. Ved retur til Newcastle trakk jeg meg umiddelbart tilbake til hotellet og tok kvelden etter nok en spennende dag i Northern League.

English ground # 327:
Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town 2-3 (0-1)
Northern League Division One
Boldon C.A. Sports Ground, 21 March 2016
0-1 Luke Carr (18)
0-2 Sean Taylor (57)
1-2 Michael Laws (65)
1-3 Dale Pearson (77)
2-3 Paul Chow (90+2)
Att: 114
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £4

 

Next game: 22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton
Previous game: 20.03.2016: Dundee United v Dundee

 

More pics