vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Torsdag 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic

 

Ved Blakewater Hotel i Blackburn er det tydeligvis kun halal-kost på menyen i og med at bacon ikke er en del av deres dermed nokså mindreverdige variant av full english breakfast. Det sier seg vel selv at det ikke er helt det samme uten, men jeg var uansett på farten noe tidligere enn planlagt for å spasere den korte veien bort til byens togstasjon. Dagens første togetappe gikk nemlig til Leeds, og en venninne der hadde spurt om jeg ikke kunne ta et tidligere tog dit ned slik at jeg hadde tid til å møte henne før jeg fortsatte min ferd mot Hull. Som sagt så gjort, og etter snaut halvannen time på toget steg jeg av i Leeds, der jeg droppet første Hull-tog til fordel for det neste en time senere. Vi hadde derfor omtrent en time og et kvarter til å sosialisere litt over er par flasker j2o på en av stasjonspubene. Etter å ha takket for en koselig prat og tatt farvel med henne satt jeg meg på toget som brukte i underkant av en time til Hull.

 

Jeg hadde betalt £37 for overnatting ved Ibis-hotellet som ligger like ved togstasjonen i Hull, der jeg hadde kommet for å se kamp med Hall Road Rangers som vertskap. Det skulle vel kanskje være unødvendig å presentere byen som offisielt heter Kingston upon Hull, men den ligger altså i grevskapet East Riding of Yorkshire – rett ved elven Humbers brede munning ut mot Nordsjøen. Hull-delen av navnet kommer fra en mindre elv som her renner ut i Humber, og som deler byen i en østlig og en vestlig del. Hull har et innbyggertall på godt over en kvart million, og er en stor havneby har vært viktig for import og eksport til og fra Yorkshire og deler av Midlands. En betydelig fiskeriflåte har også hatt tilhold i byen, mens en allsidig økonomi med bl.a. petroliumsforedling er viktigere for økonomien i disse dager. Om man ser bort fra London var Hull for øvrig den engelske byen som ble hardest rammet av tyske bomberaid under andre verdenskrig. Ellers er det nok få gjenlevende som kan huske det, men i flere tiår på siste halvdel av 1800-tallet og frem til helt på begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk en rekke rederier som hadde dampskip som gikk i fast rute mellom Hull og flere norske byer.

 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg så er gjerne ikke Hull det stedet man drar til om man ikke skal til nettopp Hull. Det er ikke så altfor mange destinasjoner som f.eks. betinger et togbytte i Hull; det må være mindre steder ute ved kysten mellom Humber og Bridlington. Men nå var det andre gang på noen få måneder at jeg befant meg i byen. Hall Road Rangers hørte for øvrig til i Dunswell i Hulls nordlige utkant, og da de før sesongen flyttet fra Dene Park gikk ferden kun en drøy kilometer sørover til Haworth Park, som følgelig også er helt nord i byen – omtrent en halv norsk mil nord for Hull sentrum. Før jeg gikk for å ta bussen dit opp valgte jeg imidlertid å slappe av litt med en bok på senga etter å ha fått sjekket inn, og deretter fikk jeg kastet innpå et kjapt måltid på Wetherspoons-puben Admiral of the Humber. Tvers over gata derfra ligger puben Ebenezer Morley, men heller ikke der var det mulig å unnslippe hordene av plastic paddies. Kalenderen viste at dagen i dag var selve St. Patrick’s Day, slik at det i det minste var lov å håpe at jippoet endelig var ferdig for i år etter denne dagen.

 

Det ble derfor med en pint før jeg spaserte den korte veien opp til Hull Interchange, der bussterminalen ligger rett ved siden av jernbanestasjonen. Det er en rekke busser som går oppover Beverley Road, og da buss nummer 7 sto klar til avgang hoppet jeg på denne og betalte £3,30 for en returbillett. Etter at bussen omsider svingte av den lange Beverley Road og svingte til høyre inn på Sutton Road, steg jeg snart av etter en busstur på i underkant av et kvarter. Jeg hadde også 10-15 minutters gange foran meg før jeg etter hvert ankom Haworth Park og kunne betale meg inn med £5. Et kampprogram pålydende £1,50 ble også handlet inn, før jeg tok turen opp i klubbhusets andre etasje der man har sin bar. Jeg hadde ikke før betalt £2,50 for en pint med Kingstone Press før jeg så et kjent skikkelse sitte innerst i lokalet. Northern League-entusiasten Harvey Harris hadde tatt turen ned fra Darlington og satt sammen med en annen kar som var ukjent for meg, og uten å spore av fullstendig så kan jeg nevne at da han vinket meg over gikk praten mellom de to om Darlington 1883 og nyheten om at de forventer å flytte inn på Blackwell Meadows i hjembyen før sesongstart neste sesong. Harvey var imidlertid ikke sikker på hvor realistisk dette er, og han mente at han først tror det når han ser det, siden man i følge ham ikke ennå har begynt på arbeidet med en rekke oppgraderinger han mener vil kreves for å bringe rugby-banen opp til godkjent standard for step 3 – for ikke å snakke om step 2.

 

Hall Road Rangers er i den store sammenheng en ung klubb, stiftet så sent som i 1959 – opprinnelig som en ungdomsklubb som spilte Sunday League fotball. I 1968 fikk fikk man såkalt ‘senior status’ og tok plass i Yorkshire league, som i 1982 ble til dagens Northern Counties East League etter en sammenslåing med tidligere Midland League. Rangers måtte vente til 2008 før de kunne rykke opp i NCELs Premier Division før første og hittil eneste gang, og oppholdet der varte i fem sesonger med 11. plassen i 2010 som beste plassering før de tre år senere rykket ned igjen som jumbo. Det kan vel også nevnes at de to ganger har vunnet grevskapscupen East Riding Senior Cup; i 1973 og 1994. Som sagt var det først i forkant av denne sesongen at Hall Road Rangers flyttet inn på den tidligere rugby-banen Haworth Park etter at de såvidt jeg vet hadde spilt på Dene Park helt siden sin beskjedne start. Men i 2014 ble Dene Park tatt over av den ambisiøse klubben Hull United, og etter en sesong med banedeling mellom de to, flyttet altså Rangers ut.

 

For øvrig har også Hull United senere blitt kastet ut av Dene Park, og det har denne sesongen vært en rekke problemer og tilsynelatende interne konflikter i Hull United, som har ført til at en av stifterne og mannen med pengepungen forsvant ut av styre og stell. Etter å ha spilt seks hjemmekamper på rugby-klubben Hull Kingston Rovers’ hjemmebane Craven Park, fant de ut at de ikke hadde råd til å spille der lenger heller, og resten av sesongen vil de spille også sine hjemmekamper på bortebane. Etter at NCEL avslo et forslag om banedeling med Brigg Town har det nå kommet frem at de ikke har klart å finne noen hjemmebane for neste sesong, og det spekuleres nå i at NCEL vil si at ‘nok er nok’ og at Hull United returnerer til Humber Premier League etter sesongslutt. Manager Curtis Woodhouse forlot i våres klubben som også har fått en poengstraff på 12 poeng for bruk av ikke-spilleberettigede spillere, men ble overtalt av sin assistent og formann (for en kombinasjon!) Ian Ashbee (de to er selvsagt gamle lagkamerater i Hull City) til å komme tilbake og lede klubben ut sesongen. Men som sagt, det kan lukte degradering for Hull United uavhengig av tabellplassering ved sesongslutt.

 

Det vil i så fall kunne være godt nytt for de to klubbene jeg skulle se denne kvelden, selv om Hall Road Rangers nok burde være sikre uansett, til tross for at de lå fjerde sist på tabellen. Det dreide seg altså om Northern Counties East League Division One, og vertene hadde før kamp ti poeng ned til kveldens gjester fra Worsbrough Bridge Athletic som lå nest sist og dermed under streken – så vil tiden vise om det blir noen benådninger fra denne ligaen der det ikke har vært helt uvanlig de siste årene. Men slik sett var det i det minste viktig å holde jumboen Lincoln Moorlands Railway bak seg, og fra gjestene var det ytterligere seks poeng ned til Lincoln-klubben. Både Rangers og Briggers hadde for øvrig kamper til gode på lagene rundt seg, og for vertene sin del ville en seier bety at man tok seg opp i ryggen på Grimsby Borough og også nærmet seg Winterton Rangers. For kriserammede Worsbrough Bridge Athletic handler det nok i enda større grad om å holde hodet over vannet og overleve.

 

Det var altså andre gang på kun tre dager at jeg skulle se Worsbrough Bridge Athletic, etter at jeg to dager tidligere var tilskuer ved deres Park Road. Det var trist å se og høre hvordan det sto til der, men siden tirsdagen hadde de i hvert fall klart å få på plass et nytt styre. Unggutten som sto frem som en ildsjel ved mitt besøk på tirsdagskvelden hadde også tatt turen til Hull, og på mitt spørsmål kunne han bekrefte at det gikk bra med Josh Wright som den sørget for dramatikk den kvelden da han ble kollapset og ble liggende på banen en god stund før han ble kjørt til sykehuset, men jeg ble fortalt at sesongen hans var over med en nokså heftig skade i kneet. I forbindelse med Briggers glemte jeg å fortelle at en rekke senere FL-spillere har vært innom klubben i startfasen av sine karrierer – slik som Mick Butler, Peter Graham, Richard Logan, John Schofield og senest Geoff Horsfield. Kanskje kunne de trengt noen av de nå for tiden, for deres innbytterbenk var et trist skue med kun én innbytter.

 

Før kampstart rakk jeg også å ta en liten kikk rundt banen, som er nokså spartansk. Jeg hadde kommet inn på den ene langsiden, der man finner det som er av fasiliteter. Det domineres av det store murbygget som fungerer som klubbhus, og litt bortenfor dette står anleggets eneste tribune omtrent midt på langsiden. Dette er en nokså fjong sittetribune der benkerader i tre gir muligheten til å hvile akterspeilet. Bortsett fra denne tribunen er det hard standing som gjelder rundt resten av banen; det vil si den delen av banen som er åpen for publikum. Bortre langside er nemlig sperret av, og det finnes en annen mindre bane på utsiden der, men det er på denne langsiden at man har laglederbenkene. Et skilt varsler om at også bortre kortside er sperret av for publikum, men bak mål på motsatt kortside er det i hvert fall hard standing i tillegg til en liten benk som virket noe snodig plassert. Da jeg ankom stadionet hadde det blitt såpass mørkt at det var umulig å få tatt noe som minnet om halvveis akseptable bilder, men da de litt senere skrudde på flomlysene gjorde ikke det fotoforholdene særlig bedre, så jeg få beklage de elendige bildene. Med det i tankene har jeg lånt to av bildene fra bloggen ‘Damage in the box!‘.

 

Gjestene hadde nok blinket seg ut dagens kamp som en av de gjenstående kampene der de hadde forhåpninger om å få med seg noe, all den tid motstanderen var blant lagene som lå rett for dem nede i ‘sumpa’, men de fikk en marerittaktig start da hjemmelaget Hall Road Rangers tok ledelsen allerede i kampens fjerde minutt. Et frispark fra Jordan Harrison virket å gå gjennom muren og gikk rett i mål bak Briggers-keeper Jon Davis. Sistnevnte har nok hatt bedre inngripener enn det han hadde ni minutter senere da Callum Harrison i likhet med sin bror tegnet seg på scoringslista med et skudd som keeperen strengt tatt burde stoppet i stedet for å slippe det mellom beina sine. Davis gjorde vel opp for seg med flere gode redninger senere, men resten av omgangen var en jevnspilt affære der bortelaget imidlertid syntes å lide av en total mangel på oppfinnsomhet og initiativ i angrepsspiller. Mens det gang på gang stoppet opp hver når Briggers kom til den offensive tredjedelen av banen, var heller ikke vertene veldig effektive frem mot pausen, og det som kom ryddet keeper Davis opp i.

 

Bortelagets midlertidige (spillende?) manager Ian Shirt satt innpå innbytteren Jim Whitehouse i pausen, og muligens var det grunnet til at gjestene startet mer lovende i andre omgang, der Whitehouse organiserte forsvaret og Jack Portland tok grep på midtbanen. De trengte en tidlig redusering, men klarte fortsatt ikke å skape stort offensivt, og i stedet tok etter hvert hjemmelaget mer over igjen. Jo lenger vi kom ut i omgangen, desto mer virket bortekeeper Davis’ mål å være under beleiring, og mot slutten var det totalsprekk for bortelaget. Et frekt hælspark fra Ben Kingsley fant med seks minutter igjen Tom Bennett som satt inn 3-0 og drepte det som var av spenning. Kun et par minutter senere tegnet Kingsley selv seg på scoringslista med 4-0, og nesten rett fra avspark vant Rangers ballen, stormet i angrep og satt inn 5-0 ved Martin Jones. Ydmykelsen var komplett da Jordan Harrison i kampens siste ordinære minutt fastsatt sluttresultatet til 6-0 foran 78 betalende tilskuere.

 

En god del av publikummerne var groundhoppere, og jeg dro kjensel på flere av disse. En av disse var den gamle grinebiteren Tony Morehead som tilbød meg skyss tilbake til Hull sentrum. Han forsikret om at det ikke var noen omvei på hans ferd tilbake til Manchester, så jeg takket ja selv om jeg fortsatt hadde min returbillett til bussen. Dermed ble det en nokså rask exit etter å ha sett Hall Road Rangers til slutt vinne komfortabelt over et bortelag som nærmest virker å være i full oppløsning. Fullt så ille er det forhåpentligvis ikke, og med et nytt styre på plass får man håpe at de kan få skuta på rett kjøl. Hjemmemanager Martin Thacker hadde langt større grunn til å være fornøyd denne kvelden, og hans gutter vil være klare for en ny sesong i divisjonen. Jeg ble sluppet av utenfor mitt hotell, og etter å ha takket Tony for skyss unnet jeg meg en pint i hotellbaren. Morgen etter skulle jeg helt opp til Skottland, så jeg trakk meg snart tilbake for å få litt søvn.

English ground # 326:
Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic 6-0 (2-0)
Northern Counties East League Division One
Haworth Park, 17 March 2016
1-0 Jordan Harrison (4)
2-0 Callum Harrison (13)
3-0 Tom Bennett (83)
4-0 Ben Kinsley (86)
5-0 Martin Jones (87)
6-0 Jordan Harrison (90)
Att: 78
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 18.03.2016: Falkirk v Rangers
Previous game: 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers

 

More pics

 

 

Onsdag 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers

 

Premier Inn-hotellene har som tidligere nevnt nå utvidet sin frokost-meny som nå inkluderer både black pudding og bubble & squeak, og det i seg selv var sterkt medvirkende til at jeg valgte å innta frokosten der før jeg sjekket ut. Jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og det var ingen grunn til å ankomme Blackburn før det var klart for innsjekking ved etablissementet jeg hadde booket der. Etter frokost returnerte jeg derfor til rommet og lå og leste litt på senga før jeg først litt etter klokka halv tolv sjekket ut og spaserte nedover mot Barnsley stasjon for å ta 12.12-toget. Første etappe gikk opp til Leeds, der jeg byttet til toget som skulle ta meg videre til Blackburn. Like før halv tre kunne jeg spasere ut av stasjonen i Blackburn og traske den korte veien til Blakewater Hotel, der jeg også overnattet da jeg gjestet Padiham tidligere i sesongen, og i likhet med den gang ble jeg stående en god stund utenfor uten at noen åpnet.

 

Etter å ha trykket på samtlige ringeklokker for tredje gang, kom det omsider en asiatisk kar for å åpne idet jeg også var i ferd med å forsøke å ringe for andre gang. Borte var mullaen som hadde betjent meg ved min forrige visitt, men jeg ble i stedet sjekket inn av en yngre kar som muligens var i familie. Til tross for navnet vil jeg nemlig absolutt karakterisere det som et sannsynligvis familiedrevet B&B snarere enn et hotell i den forstand. Uansett, jeg var raskt på farten igjen, og før jeg satt kursen mot Accrington unnet jeg meg en pint på puben Last Orders. Ikke vet jeg hva som skjedde der eller om det var noe spesielt på agendaen i Blackburn denne dagen, men litt snodig var det å finne puben såpass travel som det den var klokka 15.45 på en onsdag ettermiddag. Det tok i det hele tatt godt over fem minutter bare å køe for å få bestilt en pint, men ‘mysteriet’ forble uløst da jeg etter hvert tømte glasset og returnerte til jernbanestasjonen.

 

De raskeste togene bruker kun sju minutter mellom Blackburn og Accrington, og jeg hadde tatt et noe tidligere tog enn planlagt for å foreta en liten utflukt til historisk grunn. Fra togstasjonen i Accrington er det tjue minutters gange østover til Peel Park, der den tidligere Accrington Stanley-klubben spilte fra 1919 til deres undergang i 1966. På vei dit ut unnet jeg meg en pitstop ved Wetherspoons-puben The Commercial Hotel, der det av alle ting brøt ut slagsmål denne ettermiddagen. Også publandskapet i Accrington bar preg av irriterende gjenger med såkalte plastic paddies, og en liten gruppering med det som fremsto som ekte irer gå uttrykk for sin oppgitthet i en slik gard at det utartet til nevekamp og vill vest i noen minutter. Etter dette til dels fornøyelige opptrinnet fortsatte jeg spaserturen opp mot Peel Park, men det er dessverre ikke spesielt mye igjen å se i disse dager.

 

Jeg vurderte å lage et eget blogginnlegg om min lille kikk der, men det var så lite å se at jeg rett og slett ikke så helt vitsen. Noen bilder kan imidlertid ses her, og de viser blant annet en liten ‘murblokk’ som er det eneste som står igjen av selve fasilitetene. Denne skal ha huset garderober, og en plakett vitner om at den i 1937 ble reist av supporterklubben. Etter at klubben bukket under ble Peel Park senere kjøpt av lokalemyndigheter som anla en park der, og den siste gjenværende tribunen som overlevde bulldozerene ble senere totalskadet i en brann. Denne parken skal visst fortsatt benyttes til spill i lokale ligaer, men for øyeblikket var portene låst og jeg kunne ikke se noen annen vei inn, uten at jeg tok meg inn på skoleområdet ved siden av for å sjekke der. Ikke gadde jeg å gå helt rundt for å sjekke heller.

 

Jeg ble for øvrig overvåket av et kvinnemenneske som med en tilsynelatende morsk skepsis virket langt mer opptatt av å observere hva denne fremmedkaren reket rundt for enn å vanne plantene hun hadde kommet ut fra puben for å vanne. Det var naturlig å tenke seg at hun kanskje driver Peel Park Hotel som ligger rett på andre siden av veien, og denne puben skal i de tidligere dager ha blitt benyttet som garderobe av Stanley-spillerne og deres motstandere. Denne matronens morske mine ‘skremte’ ellers vekk en potensiell kunde da jeg i stedet startet en ny tjue minutters spasertur opp mot kveldens kamparena i et forsøk på å komme meg dit opp før det for alvor begynte å mørkne. Crown Ground ligger nord i byen, og etter å ha knipset noen bilder utvendig stakk jeg hodet innom klubbsjappa, før jeg valgte å slå i hjel litt tid ved puben The Crown. Den ligger kun et steinkast unna, og eies visst av klubben.

 

Fra klubbens hjemmebane leder en trapp direkte opp til puben, og på vei bort til den trappa stakk jeg bortom et bord der de solgte både billetter og programmer. £15 for en billett og £3 for et program ble betalt, og dermed hadde jeg også litt lektyre å bla litt i over en pint på The Crown. Jeg visste at min groundhopper-kjenning Russell Cox (mannen bak bloggen ‘The Wycombe Wanderer‘) også hadde meldt sin ankomst for å se sitt Wycombe, men han så jeg aldri noe til, og supporterbussen han reiste med hadde blitt kraftig forsinket. Jeg hørte senere at han likevel hadde løpt hele veien ned til Wetherspoons-puben jeg tidligere hadde vært innom i sentrum, selv om det hadde endt med at han ville gått glipp av kampstarten om han ikke hadde fått skyss av en annen supporter opp igjen til Crown Ground. Helt utrolig hva noen gjør for å få krysset av for en ny Wetherspoons-pub.

 

Byen de lokale helter gjerne kaller ‘Accy’ ligger i den østlige delen av grevskapet Lancashire – seks kilometer øst for Blackburn, ti kilometer vest for Burnley, og drøyt tre norske mil nord for sentrale Manchester. Som så mange andre av stedene i regionen har også Accrington lange tradisjoner innen bommuls- og tekstil-industri, i tillegg til kullgruvedrift. Byen har for øvrig også en flott beliggenhet for utflukter til det storslåtte omliggende høylandet. Også innen fotballen har man en stolt historie, for byens opprinnelig store klubb, Accrington FC, var en av de 12 klubbene som i 1888 stiftet Football League. Etter fem sesonger trakk de seg imidlertid fra ligaen og la deretter ned driften i 1896. Fem år tidligere hadde en klubb ved navn Stanley Villa sett dagens lys, og etter Accrington FCs endelikt tok de navnet Accrington Stanley. Denne klubben ble valgt inn i Football League i 1921, og spilte der frem til 1962 da de sa fra seg sin plass og ble erstattet av Oxford United. Stanley returnerte deretter til Lancashire Combination, men fire år senere gikk også de konkurs på nyåret 1966.

 

Først to år senere, i 1968, ble dagens klubb stiftet, og de gjør ingen direkte krav på sin forgjengers historie som sin egen, men ser åpenbart på seg selv som en ny klubb, selv om det selvsagt finnes en rekke koblinger og referanser. Som sin forgjenger startet også dagens Stanley opp i Lancashire Combination (som de vant to ganger), spilte deretter i Cheshire County League, og var i 1982 med fra starten da disse to slo seg sammen for å stifte den nye North West Counties League. I 1987 rykket de som tabelltoer opp i Northern Premier League Division One (sammen med vinneren Stalybridge Celtic), og i 1991 fulgte opprykk til NPL Premier Division. Den ble vunnet i 2003, og Stanley rykket opp i Conference. De brukte kun tre år på å vinne denne, og våren 2006 var de klare for Football League. Bortsett fra 2010/11-sesongen, da de tok seg til play-off (men tapte semien for Stevenage) har de imidlertid vært nokså fast innslag på nedre tabellhalvdel etter sitt opprykk fra Conference.

 

Denne sesongen går imidlertid Accrington Stanley mot en god sesong, og jeg skal ikke benekte at jeg personlig har blitt nokså overrasket over at de gjennom hele sesongen har hevdet seg helt oppe i playoff-sjiktet. Det var også tilfelle før kveldens kamp, og tabellen viste at Northampton Town så ut til å cruise mot en overlegen divisjonstittel med Oxford United og Plymouth Argyle som nærmeste konkurrenter, begge med 14 poeng bak. Ytterligere tre poeng bak lå Bristol Rovers, mens Accrington Stanley la beslag på 5. plassen og med seier i kveldens hengekamp faktisk ville passere Bristol Rovers med ett poeng og samtidig ta seg helt opp i ryggen på Oxford og Plymouth. Kveldens mostander var altså Wycombe Wanderers, og også de hadde playoff-ambisjoner der de befant seg på 8. plassen og altså plassen rett utenfor playoff-sonen. Mellom Stanley og Wycombe fant man Portsmouth og Leyton Orient, og en borteseier i kveld ville føre The Chairboys forbi sistnevnte.

 

Accrington Stanley hadde dog vunnet kun en av sine fem siste ligakamper (1-2-2). Wycombe hadde en nokså spesiell statistikk den siste tiden, der samtlige av deres seks siste ligakamper hadde endt med hjemmeseier 1-0. Og da Wycombe var hjemmelag i halvparten av de, sto det altså med 3-0-3 og målforskjell 3-3 på de siste seks. Jeg rakk også å registrere at Russell hadde blitt intervjuet i kveldens kampprogram (og spådde 1-1) før jeg tømte glasset og gikk for å ta meg inn på kortsiden som for tiden har et annet sponsornavn (i likhet med flere av de andre tribunene og anlegget for øvrig) men som jeg foretrekker å fortsatt kalle Clayton End. Denne tribunen er noe snodig i den forstand at den har sitteplasser i forkant med ståtribune lenger bak. Ståtribune er det også på Coppice Terrace på bortre kortside, der bortefolket huses, men dette er den eneste tribunen der man står under åpen himmel.

 

Til høyre for meg hadde jeg langsiden med hovedtribunen(e). Ved første øyekast ser det ut som om det er en enkelt tribune her, men det er faktisk to nokså identiske sittetribune som står ved siden av hverandre. På motsatt langside hadde man på Whinney Hill Side tidligere en ståtribune, men den har i de senere år blitt omgjort til sittetribune ved at man har boltet fast plastseter. Det kan nevnes at Crown Ground en stund var Football Leagues minste anlegg, inntil Crawley Towns Broadfield Stadium rykket opp og overtok den tittelen en kort periode. Stanleys hjemmebane har for øvrig nå blitt belemret med det fryktelige sponsornavnet Wham Stadium, men de holdt seg i det minste for gode for å spille «Wake Me Up Before You Go-Go» – om det da ikke bare gikk meg fullstendig hus forbi.

 

Det var nok første omgang som gikk noen hus forbi på Clayton End, for rett før avspark ble jeg oppmerksom på et voldsomt oppstyr på sitteplassene rett i forkant av der jeg sto. Det viste seg at Robbie Savage og Jermaine Jenas var til stede som del av et reklamestunt fra Heinz, og de tilbragte første omgang på tribunen mens de ble servert suppe av jenter som løp frem og tilbake for å komme med de forskjellige variantene av firmaets nye supper. Alt ble behørig dokumentert av noen fotografer som i løpet av første omgang må ha tatt titusenvis av bilder, og det er bare å konkludere med at også i League Two er det nå markedskreftene som rår. Det er heller tvilsomt hvor mye av første omgang supporterne på denne tribunen fikk med seg, for gjennom hele omgangen virket det som om en stor andel av de var langt mer opptatt av å ta selfies enn av det som skjedde på banen. Savage og Jenas forsvant etter pause, sammen med reklamefotografene, og det skal være usagt om de dro hjem i pausen eller trakk seg tilbake til en eller annen VIP-losje for å se kampen mer uforstyrret derfra.

 

Første omgang var en sjansefattig affære som innledningsvis bar preg av lite kvalitet og muligens litt høye skuldre. Etter et kvarters tid var hjemmekeeper Ross Etheridge ute på bærtur da han stormet ut for å klarere, men han tapte duellen med Rowan Liburd. Etheridge fikk imidlertid en hånd på avslutningen, og returen ble blokkert av Stanley-spillere som hadde kommet seg tilbake. Halvtimen var passert da Matt Bloomfield plukket opp en klarering etter et frispark inn i Stanley-feltet, og fra like utenfor 16-meteren sendte han i vei et skudd på volley som gikk like utenfor målet til Etheridge. Etter en periode med et lite overtak til gjestene, tok plutselig Stanley over og avsluttet omgangen best. De presset på, og helt på tampen fikk de uttelling i omgangens andre tilleggsminutt da en fantastisk pasning fra Billy Kee spilte fri Shay McCartan som lurte offside-fella. Nordiren skar inn i feltet vippet ballen elegant over Wycombe-keeper Ryan Allsop. 1-0, og ikke mange sekunder senere blåste dommeren for pause.

 

Med den sene scoringen var det selvsagt Stanley-manager John Coleman som hadde mest grunn til å være fornøyd, men hans gutter startet andre omgang på et vis som tydelig vitnet om at de ikke hadde til hensikt å legge seg bakpå og slå seg til ro med det ene målet. Til tross for at de vartet opp med godt pasningsspill og hadde et lite overtak, ble de imidlertid stadig stoppet av et godt Wycombe-forsvar, og etter en drøy times spill slo plutselig gjestene tilbake. Det var en dose flaks involvert i utligningsmålet, men innbytter Gozie Ugwu hadde gitt gjestene litt mer brodd fremover, og hans skudd endret retning beinet til en Stanley-forsvarer som forsøkte å blokkere. Ballen falt perfekt til rette for Garry Thompson som sendte ballen i mål til 1-1.

 

Hjemmelaget var aldri noen trussel etter dette, og det var bortemanager Gareth Ainsworths gutter som var nærmest seieren på tampen, men heller ikke de klarte å skape spesielt med farligheter, slik at både Coleman og Ainsworth måtte ta til takke med poengdeling. Vanskelig å se hvem som var mest fornøyd med det, men Wycombe hadde for Wycombe sin del betød det i hvert fall at passerte Leyton Orient på målforskjell og tok seg opp på den siste playoff-plassen. Jeg tror ganske sikkert vi vil få se Accrington Stanley i playoff, selv om de absolutt fortsatt også var med i kampen om en av de direkte opprykksplassene. Jeg var mer usikker på om Wycombe blir å se i playoff, for kampen om de siste plassene er heftig, og de ble pustet i nakken av en rekke klubber.

 

Kveldens tilskuertall på 1 403 fikk meg ellers til å tenke litt på at det kanskje er litt naturstridig at man med slike tilskuertall skal kunne hevde seg i Football League og til og med kjempe om opprykk til tredje nivå av engelsk fotball. Jeg vurderte en siste pint ved The Crown, men ombestemte meg rett på utsiden og valgte i stedet å sette kursen mot togstasjonen. Der var jeg akkurat for sen til å rekke 22.04-toget. 22.23-toget var i tillegg nesten ti minutter forsinket, men jeg kom meg da snart tilbake til Blackburn, der jeg umiddelbart trakk meg tilbake til mitt krypinn for natten.

English ground # 325:
Accrington Stanley v Wycombe Wanderers 1-1 (0-1)
League Two
Crown Ground, 16 March 2016
0-1 Shay McCartan (45+2)
1-1 Garry Thompson (62)
Att: 1 403 (142 away)
Admission: £15
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic
Previous game: 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare

 

More pics

 

 

Tirsdag 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare

 

Når jeg overnatter i Manchester, har det etter hvert blitt ganske ensbetydende med frokost på caféen Home Sweet Home i byens Northern Quarter, men denne gang valgte jeg å droppe turen inn dit til tross for at jeg hadde alt annet enn dårlig tid denne formiddagen. Da jeg omsider pakket ned boken min, fikk pakket snippesken og kommet meg til Manchester Piccadilly, snappet jeg i stedet opp smørbrød og juice fra en av stasjonens utsalg. Etter å ha satt dette til livs, kom jeg meg etter hvert også på 12.20-toget som skulle ta meg til Sheffield. Etter et togbytte i stålbyen, ankom jeg til slutt Barnsley like før kvart på to, og det var bare å slepe med seg bagen opp til byens Premier Inn-hotell for å sjekke inn.

 

Det hadde i det hele tatt vært litt usikkerhet med tanke på destinasjonen denne dagen, og opprinnelig var det ikke Barnsley-området jeg hadde blinket meg ut. Den opprinnelige planen var å dra ned til Northamptonshire for å besøke Desborough Town, men en uke eller to før avreise hadde plutselig deres kamp mot AFC Kempston Rovers forsvunnet fra terminlista, og det viste seg snart at den hadde blitt flyttet til en annen dato. Heldigvis kunne rommet jeg hadde booket i Desborough kanselleres uten kostnad, slik at jeg kunne se meg om etter en ny destinasjon. Worsbrough Bridge Athletic og deres Park Road har en stund stått på min ønskeliste, og skulle egentlig vært besøkt tidligere i sesongen, men den gang fikk jeg meg en plutselig negativ overraskelse da det hadde skjedd saker og ting mens jeg allerede var i god gang med min tur.

 

Uten at jeg hadde fått det med meg hadde Worsbrough Bridge Athletic den gang plutselig avlyst to eller tre kommende hjemmekamper på grunn av et akutt problem med flomlysene som man ikke var i stand til å fikse, og visse utfordringer i samarbeidet med organisasjonen som drifter banen. Dette fant jeg først ut da jeg den gang satt på toget oppover fra London på kampdagen, og jeg endte opp med et besøk hos Glasshoughton Welfare som lot meg bo på mitt reserverte hotell i Barnsley. Worsbrough Bridge Athletic endte etter dette opp med å spille sine hjemmekamper i Grimethorpe, men ryktene begynte snart å fortelle om en mulig snarlig retur til Park Road da banen i Grimethorpe heller ikke oppfylte NCELs stadionkrav, og i slutten av januar ble det bekreftet at man snart igjen ville spille sine hjemmekamper på Park Road.

 

Deres hjemmekamp mot Hemsworth Miners Welfare var da også et meget aktuelt alternativ helt fra starten, og da kampen i Desborough først ble flyttet, valgte jeg meg raskt dette oppgjøret i Northern Counties East League Division One som plan A. Etter å ha slappet av litt på hotellsenga stakk jeg allerede i 16-tiden ut døra igjen da jeg var både rastløs, nokså sulten og meget ivrig etter å få tatt en kikk på kveldens kamparena mens det fortsatt var lyst. Derfor spaserte jeg tilbake til Barnsley Interchange, der man finner både togstasjonen og byens bussterminal, og det var ved sistnevnte at jeg steg på buss nummer 265 og betalte for en returbillett ned til Worsbrough Bridge. Worsbrough er et område rett sør for Barnsley, og som omfatter både Worsbrough Bridge, Worsbrough Common, Worsbrough Dale, Worsbrough Village og Ward Green. Dette området har tilsammen rett i underkant av 10 000 innbyggere, og som Barnsley og omegn for øvrig har man også her en lang historie med kullgruvedrift.

 

Jeg steg av bussen rett utenfor idrettsanlegget på Park Road, som ligger nokså idyllisk til rett ved der en bro leder veien over elven Dove. Sistnevnte renner like bak den ene langsiden, på sin ferd mot (og omsider gjennom) vannmagasinet Worsbrough Reservoir som igjen ligger et heftig steinkast unna anleggets bortre kortside. Jeg skvatt imidlertid til da jeg så skiltet som på utsiden annonserte at neste hjemmekamp var 4. april, og instinktivt fryktet jeg et lite sekund at også kveldens kamp hadde blitt offer for omberamming. Jeg så imidlertid snart at den varslede april-kampen mot Knaresborough Town faktisk fant sted i april 2015 – altså nesten et år siden, så skiltet til å annonsere kamper blir tydeligvis ikke brukt altfor ofte i disse dager, og det i seg selv kan man jo si er litt snodig. Uansett tok jeg meg nå inn og foretok en liten runde rundt klubbens hjemmebane mens jeg knipset i vei.

 

Først og fremst skal det nevnes at Park Road deles med den lokale cricketklubben, og det er på bortre kortside at de to banene går over i hverandre. Men man kommer inn på motsatt kortside; den ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn. I det ene hjørnet der finner man et stort toetasjes murbygg som jeg trodde var klubbhuset, og dette ligger litt opphøyet fra banen oppe på en liten gressvoll. Utenfor klubbhuset har man en gangvei som nok også kan benyttes som hard standing, Lenger bort på denne kortsiden – mot elven Dove – er det heller ikke spesielt mye av tilskuerfasiliteter bortsett fra denne ‘gangveien’ som her er nede på nivå med banen, og en slak liten gressbanke som det muligens ikke er altfor populært å stå på. Tilskuerfasiliteter finnes imidlertid over på langsiden ut mot elven Dove, der man først har et parti med et betongtrinn eller to som strekker seg bort mot en tribune midt på langsiden. Dette er en konstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere, men dette er så langt man kommer på denne langsiden uten å bryte reglene. Ved enden av denne tribunen hang det nemlig skilt som varslet om at ingen tilskuere skulle ta seg videre ned mot bortre kortside.

 

Alene som jeg var på anlegget vurderte jeg å likevel spasere over via bortre kortside, men da eneste underlag var gress som fikk det til å surkle under føttene min, valgte jeg å spare mine joggesko og heller snu og gå tilbake. Det var på tide å ta seg over på langsiden der man finner anleggets flotte hovedtribune, og det er her man finner mye av anleggets karakter. Sett fra inngangen er dette høyre langside, og etter at man har rundet det store murbygget fortsetter den nevnte ‘gangveien’ derfra bortover mot hovedtribunen og det som etter hvert skulle vise seg å være det reelle klubbhuset. Denne gangveien går på toppen av en gressbanke som på denne langsiden gir finfint oversikt over banen, og hovedtribunen er også bygget inn i denne gressbanken. Det er en sittetribune bygget i mur, og innvendig har man nå byttet ut noen av de gamle benkeradene i tre med nye plastseter. Bortenfor tribunen ligger et mindre murbygg som altså senere viste seg å være klubbhuset. Jeg likte umiddelbart Park Road og så nå frem til kamp.

 

Først hadde jeg imidlertid et par timer å slå i hjel, men det hadde jeg selvsagt tatt høyde for. Rett oppe i svingen drøyt hundre meter forbi stadionet ligger nemlig ‘landsbypuben’ The Red Lion, og planen var å innta et herremåltid der. Det var en riktig koselig pub, og selv om de dessverre hadde fjernet sin black pudding & bacon stack fra sin likevel fristende meny, var en herlig porsjon liver & onions på ingen måte noen dårlig erstatning. Da jeg med en drøy time til kampstart brøt opp og gikk tilbake til kveldens kamparena hadde jeg gjort kål på to seidler med Strongbow og fått lest en god del mer i Non-League Paper. Inngangspartiet var betjent av en ung kar som tok imot mine £5 i inngangspenger og ytterligere 1 for et kampprogram som var av et stivere papir enn vanlig – jeg mistenker at det kanskje var resirkulert papir. Ingen verdens ting galt med det; jeg nevner det kun fordi det var litt spesielt.

 

Programmet for øvrig hadde den relevante informasjon rundt historikken til begge klubber og en kort introduksjon av en del av hjemmespillerne, men lite utover det. De kunne for eksempel med fordel trykket hele tabellen heller enn kun de to klubbenes statistikk. Jeg var dog fornøyd med at det i det hele tatt var et program, for klubben har hatt voldsomme problemer den siste tiden, men la oss komme tilbake til det. I stedet kan det først nevnes at hjemmelaget ble stiftet i 1923 under navnet Worsbrough Bridge St. James. Etter 2. verdenskrig ble navnet endret til Worsbrough Bridge Athletic, og i 1959 til Worsbrough Bridge Miners Welfare, men uavhengig av navn er faktum det at de etter spill i en lokal Barnsley-liga og daværende Sheffield Association League (som ble vunnet ved to anledninger), tok plass i Yorkshire League i 1971.

 

Da Yorkshire Leaugue i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League for å danne den nye Northern Counties East League, var Worsbrough-klubben en av de som var med fra starten i den nye ligaen. Bytte mellom de forskjellige divisjonene var en følge av ligaens stadige endringer av sitt divisjons-oppsett i 1980-årene, men de har nå spilt i NCEL Division One siden opprykket i 1991 – for øvrig det siste året NCEL opererte med det tredje nivået (Division Two) som klubben da rykket opp fra. I 2006 tok de igjen navnet Worsbrough Bridge Athletic, tre år etter at de sikret seg sin beste ligaplassering med 3. plass i NCEL Division One. Som regel har de vært å finne en god del lenger ned på tabellen, og i 2010 var det kun en benådning som reddet de fra nedrykk etter å ha endt sist i ligaen. Et lignende scenario er slett ikke en umulighet denne sesongen, for det er som nevnt store utfordringer de har i øyeblikket.

 

Ikke bare var de å finne nest sist på tabellen, men etter at klubben tapte 1-3 for Grimsby Borough tre dager tidligere hadde manager Mark Joyce og hans assistent Phil Jacobs valgt å fratre sine stillinger med umiddelbar virkning. I tillegg hadde de visst voldsomme skadeproblemer i en tropp som jeg ble fortalt allerede var tynn. Nesten samtlige styremedlemmer var visst også nå borte, og selv om de to dager senere varslet innsettelsen av et nytt styre, virket det ved mitt besøk som om den kriserammede klubben ble drevet av et par ildsjeler. Overraskende nok viste det seg at unggutten som hadde betjent inngangspartiet var en av disse, og i følge en lokal samtalepartner hadde denne 18-åringen nå tatt på seg en hel rekke verv i påvente av avløsning på noen av områdene.

 

Jeg tar av meg hatten og gleder meg over at det fortsatt finnes personer i den aldersgruppen som er villige til å faktisk gjøre en slik innsats mens hans jevnaldrende garantert er langt mer opptatt med avstandsforhold til storklubber på andre kanter av landet – eller sågar i utlandet. Og innsats er det virkelig å være involvert i en klubb på dette nivået; derom bør det ikke herske det minste tvil! Jeg kunne med selvsyn se hvordan unggutten hele kvelden løp konstant frem og tilbake som et pisket skinn der han sjonglerte et imponerende antall oppgaver. Han må alene ha utført arbeidsoppgaver som normalt besørges av både 3 og 4 personer denne kvelden, og jeg ble ikke overrasket da jeg gikk høre at han også var mannen bak kveldens kampprogram, så han skal ha megen ros!

 

Inne i klubbhuset (jeg forsto det for øvrig etter hvert som om det større bygget ved inngangen er cricketklubbens klubbhus, uten at jeg skal være altfor bombastisk) betalte jeg £2,50 for en boks Strongbow og satt meg ned for å lese litt nøyere i programmet. Kveldens kamp var altså et oppgjør i Northern Counties East League Division One, og hjemmelaget lå som nevnt nest sist med kun håpløse Lincoln Moorlands Railway bak seg. Med 11 kamper igjen for hjemmelaget hadde de seks poeng ned til Lincoln-klubben, men de var nesten like håpløse selv, der de også hadde sju poeng opp til Rossington Main på tredje siste (og trygg) plass. En liten trøst var det kanskje at de hadde henholdsvis seks og fem kamper til gode på de to, men Worsbrough-klubben kom da også fra fem strake tap, og enda verre var det nok at de sto med den fryktelige statistikken 0-2-12 på sine siste 14 kamper!

 

Det er i utgangspunktet to som skal ned, men NCEL har ikke alltid klart å finne velegnede klubber fra sine feeder-ligaer, og de siste årene har det derfor ikke vært helt uvanlig med benådninger her. The Briggers får kanskje håpe at det blir minst en benådning også denne sesongen, selv om jeg mistenker at man denne sesongen vil klare å finne to klubber fra feeder-ligaene på step 7. En klubb som Hucknall Town (nå i Central Midlands League) vil nok kanskje kunne plasseres i East Midlands Counties League, men det finnes flere ambisiøse søkere i ligaene som er naturlige feeder-ligaer til NCEL; slik som Campion (West Riding County Amateur League) og Swallownest (Sheffield & Hallamshire County Senior League). Det er bare å vente å se.

 

Det var vel uansett ikke altfor mange som forventet at hjemmelaget skulle ta tre poeng denne kvelden, for på motsatt banehalvdel sto tabelledende Hemsworth Miners Welfare, som var på god vei til å sikre seg opprykk. De hadde 11 poeng ned til toer AFC Mansfield, og 14 poeng ned til treer Bottesford Town. Det er to som rykker direkte opp, mens de fire neste på tabellen spiller play-off om den tredje og siste opprykks-plassen. Hemsworth hadde kun klart 2-2 hjemme mot Hallam tre dager tidligere, men hadde før det seks strake seire, og sto med imponerende 12-1-1 på sine 14 siste kamper. De to lagenes formstatistikk kunne altså ikke vært mye mer ulik, og de fleste innså vel at noe annet enn en borteseier ville være en stor overraskelse. Men det er sjelden nå som er 100% sikkert i fotball, og nå skulle kampen selvsagt spilles først.

 

Etter en litt rotete og nølende start på et humpete underlag, var det da også gjestene som tok ledelsen i kampens tiende minutt, og det var en perle av en frisparkscoring. De fikk tildelt et frispark bortimot 25 meter fra mål, og på utsøkt vis sendte Samuel Jones ballen i bue over muren og i mål uten at Briggers-keeper Josh Archer kunne lastes. 0-1, og nå ble det langt mer liv i kampen, der heftige taklinger suste inn til applaus fra undertegede og mange andre. Et par av de var imidlertid litt over grensen, og dommeren måtte snart frem med kortstokken, samtidig som han ga klar beskjed om at en høylytt Hemsworth-manager Wayne Benn burde tøyle seg selv og sin språkbruk noe. The Wells doblet ledelsen sin med ti minutter til pause, og Danny Critchlow var mannen med forarbeidet da Dominic Blair satt inn 0-2.

 

Drøyt fem minutter senere fikk omgangen en brå slutt noe tidligere enn planlagt da Briggers’ midtbanespiller Josh Wright kollapset tilsynelatende uten videre og uten en motspiller i nærheten. Han ble liggende på banen mens klokka passerte både 45 og 50 minutter, og man skjønte jo nå selvsagt at det dreide seg om noe alvorlig. Dommeren blåste til slutt av og sendte spillerne i garderoben. Hadde han avlyst kampen?? Neida, ikke riktig ennå. Han kom snart ut for å diskutere med borteledelsen hvor lenge de var villige til å forsøke å spille ferdig kampen, og der han sto rett ved siden av meg kunne jeg høre at han nå varslet at de ville prøve å starte andre omgang frem til klokka halv ti. Dommeren fortalte meg på spørsmål også at Wright ganske riktig hadde falt om tilsynelatende helt uten videre, og la til at han nok var den som var nærmest Wright når det skjedde. Han kunne i hvert fall avkrefte at det var snakk om noe hjertesvikt e.l, og røpet at det var kneet som skapte problemer.

 

Den stakkars Wright hadde nok tråkket galt på den humpete banen, og nå hadde han ligget ute på banen i over tjue minutter da en ambulanse kom kjørende forbi på Park Road, og vi lurte vel alle på om den hadde kjørt feil, før vi innså at den nok var ute på et annet oppdrag. En representant fra hjemmelaget hadde vært på telefon med medisinsk personell som nå rådet de til å la ham ligge samtidig som de lovet å prøve å komme innen en time(!!). Jeg håper jeg aldri får behov for akutt medisinsk hjelp i Barnsley.. I samråd med Wright selv ble det snart besluttet å i stedet bære ham av banen (til stående applaus) og legge ham i garderoben, og dermed kunne også kampen snart fortsette. Men til tross for at det egentlig var flere minutter igjen av første omgang, hadde de nå byttet side. Det hadde altså blitt besluttet å starte rett på andre omgang.

 

Mens spillerne gjorde seg klare igjen benyttet jeg også anledningen til å smake på den hjemmelagde paien de solgte, for til tross for at jeg egentlig ikke var altfor sulten, klarte jeg ikke helt å motstå en prøvesmak. Den var av typen meat & potato pie, ble selvsagt servert med mushy peas (ertestuing) og brun saus, og kostet £3. Det var en raus bit jeg fikk av den autentisk hjemmelagde paien de to damene i matutsalget hadde laget, og den var absolutt utsøkt. Mens kampen ble sparket i gang igjen ute på banen, kom Josh Wright hinkende ut av garderoben på krykker, og satt kursen for bilen til en klubbrepresentant som hadde bestemt seg for å kjøre ham til sykehuset selv. Han fikk med seg lykkeønskninger og ny runde med applaus fra samtlige som sto langs strekningen av gangveien han tilbakela.

 

Ute på gressmatta hadde dette dramaet kanskje satt sitt preg på spillerne, for det var en tam og treg start på omgangen der begge lag slet med å etablere noe særlig spill. Men snart fikk Hemsworth-spillerne stadig større rom å boltre seg i når de kom fremover, og etter flere sjanser og halvsjanser på kort tid fikk de igjen uttelling et kvarter ut i omgangen. Et innlegg ble ikke ordentlig klarert, og Nicholas Guest stakk frem mellom en forsvarer og den utrusende keeperen og satt elegant inn 0-3. med de tre poengene sikret foretok gjestene et dobbeltbytte, og en av innbytterne var Shane Kelsey som med friske bein var mannen bak da han etter flott samspill med Dominic Blair la opp til Nash Connolly. Sistnevnte hadde bortimot hele målet gapende foran seg da han fra fem-seks meter satt inn 0-4 via en forsvarsspiller som kastet seg frem i et desperat forsøk på å avverge.

 

Jobben var gjort, men Wells-laget ga seg ikke av den grunn, og fortsatte å spille seg frem til sjanser og halvsjanser. Briggers-keeper Archer måtte i aksjon med gode redninger på avslutninger fra både Connolly og Blair, men det endte 0-4, slik at gjestene kunne ta med seg nye tre poeng den ikke altfor lange veien hjem. Jeg syntes synd på hjemmelaget, men tenkte som så at det etter alle solemerker var sesongens vinner av divisjonen jeg hadde sett. Så får man for vertenes del håpe at de kan komme seg på rett kjøl. For å gi et nytt lite bidrag til klubbkassa valgte jeg å unne meg en siste boks Strongbow i klubbhuset før jeg takket for meg, ønsket lykke til og spaserte ut til bussholdeplassen der buss 265 skulle plukke opp klokka 22.37. Etter den drøyt ti minutters lange bussturen gjensto kun spaserturen tilbake til Premier Inn-hotellet der jeg umiddelbart trakk meg tilbake og fant senga.

English ground # 324:
Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare 0-4 (0-2)
Northern Counties East League Division One
Park Road, 15 March 2016
0-1 Samuel Jones (10)
0-2 Dominic Blair (35)
0-3 Nicholas Guest (60)
0-4 Nash Connolly (78)
Att: 79
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers
Previous game: 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey

 

More pics

 

 

Mandag 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey

 

Jeg kunne denne morgenen endelig forlate Wulfrun Hotel i Wolverhampton, der det ‘private’ toalettet for øvrig fortsatt var tettet av avføring og totalettpapir halvannet døgn etter at jeg sjekket inn. En frokost ble inntatt på Wetherspoons-puben Moon Under Water, der jeg slo i hjel litt tid med lesing i Non-League Paper. Turen skulle gå nordover til Manchester, og jeg lot et par tog gå for å ikke ankomme Manchester altfor tidlig, før jeg omsider spaserte ned til stasjonen for å ta plass på 11.49-toget. En time og ti minutter senere ankom jeg Manchester Piccadilly, og siden jeg skulle benytte meg av byens Metrolink senere den dagen, valgte jeg å like greit kjøpe et dagskort først som sist og ta en trikk den ene holdeplassen til New Islington. Et steinkast unna sistnevnte stasjon ligger Ibis budget-hotellet der jeg også ved flere tidligere anledninger har hatt base. Jeg hadde betalt £38 for en natts overnatting, men hadde av en eller annen merkelig grunn bestilt et twin room snarere enn et vanlig dobbeltrom. Ingen skade skjedd av den grunn, bortsett fra at jeg ikke kunne breie meg i like stor grad, og etter å ha måttet vente litt i lobbyen kunne jeg etter hvert få sjekket inn da klokka slo 14.00.

 

Etter å ha slappet av litt på hotellrommet tok jeg trikken opp til Piccadilly Gardens i Manchester sentrum, der jeg tuslet litt rundt og til og med fikk tid til å skrive et par postkort. I likhet med helgen i Wolverhampton var utfordringen også her å klare å styre unna hordene av det som mange briter nedlatende kaller plastic paddies – personer som hiver seg på jippoet rundt feiringen av Irland og St. Patrick’s Day uten å ha det minste snev av irsk eller katolsk i seg. Det må da finnes andre påskudd for litt begersvinging enn å måtte ty til feiring av andre lands og folkegruppers ‘nasjonaldager’ og helgener. Hadde bare en brøkdel av de britiske plast-irene som feirer 17. mars valgt å markere den engelske St. George’s Day halvparten så ivrig, kunne de kanskje også gjort sin egen ‘nasjonaldag’ til en fest. Mulig mange vil være uenige med meg, men jeg synes det blir like unaturlig som om jeg skulle ikle meg finsk, polsk, eller kongolesisk folkedrakt og feiret deres respektive nasjonaldager her i Norge.

 

For å slippe unna disse hordene og pubene som hadde overdrevet dekoreringen med trikolorer, leprechauns, grønne Guiness-hatter og andre lignende effekter, satt jeg meg like godt på trikken igjen noe tidligere enn planlagt. På vei til holdeplassen Market Street fikk jeg da også et kroneksempel på det jeg nevnte over; nemlig en gjeng med kinesiske turister som tydeligvis hadde kjøpt halve klubbsjappa på Old Trafford og som alle nå hadde kledd seg fra topp til tå i en blanding av ManU- og St. Patricks Day-effekter! Jeg visste rett og slett ikke om jeg skulle le eller gråte (og fortsatt var det flere dager igjen til selve St. Patrick’s Day!), men nøyde meg med hektisk innvendig hoderysting der jeg steg på trikken mot East Didsbury. Jeg ble med så langt som til holdeplassen Chorlton, der jeg steg av etter et kvarters tid. Jeg hadde planlagt et par innlagte pitstops på et par puber langs den 15-20 minutter lange spaserturen derfra til min destinasjon – West Didsbury & Chorlton og deres hjemmebane Brookburn Road – og trasket bedagelig langs gatene i Manchester-drabanten.

 

Chorlton heter offisielt Chorlton-cum-Hardy, og ligger 6-7 kilometer sørvest for sentrale Manchester. Den tidligere landsbyen har for lengst blitt en forstad til Manchester, og innbyggertallet i selve Chorlton skal i dag være i underkant av 15 000. Det man mente var en landlig karakter gjorde at Chorlton på 1800-tallet ble et populært område blant regionens middelklasse, og det var først og frem i perioden fra 1880 frem til århundreskiftet at folketallet økte. Chorlton har også vært bosted for personer som den geniale fotballspilleren George Best og bandet Bee Gees. Helt nede ved Chorltons sørlige grense renner elven Mersey forbi på sin ferd vestover mot blant annet Liverpool. For de som lurer på Didsbury-navnet så er Didsbury en annen tidligere landsby og nå drabantby som ligger rett sørøst for Chorlton. Nede ved det lille grøntarealet som kalles Chorlton Green ligger flere puber kun få meter fra hverandre, og jeg måtte nesten leske strupen litt på både The Beech Inn, The Trevor Arms, og til slutt på Horse and Jockey.

 

Da jeg omsider fortsatte min spasertur ned mot kveldens kamparena, hadde det raskt begynt å mørkne, og jeg klarte nesten å gå forbi den lille stikkveien som fører fra Brookburn Road ned til fotballstadionet med samme navn. Jeg fant da frem, og kunne snart betale meg inn med £5. I bytte mot et eksemplar av kveldens kampprogram bidro jeg også med ytterligere £2 til klubbkassa, før jeg kunne ta en kikk på anlegget som er hjemmebane for en klubb som har tatt store steg de senere år. Klubben har sine røtter i West Didsbury, der de i 1908 ble stiftet av en søndagsskolelærer under navnet Christ Church AFC. Frem til 1914 spilte de i Manchester Alliance League – en liga som er ukjent for meg, og som jeg antar for lengst har bukket under – før de i 1920 byttet navn til West Didsbury AFC og tok plass i Lancashire & Cheshire League.

 

Klubben spilte store deler av sin historie i denne ligaen, med to andreplasser som fasit. Hjemmebanen hadde vært Christie Playing Field i West Didsbury, men denne ble solgt, og i 1997 flyttet de inn på Brookburn Road i Chorlton. I 2003 tok de dagens navn (West Didsbury & Chorlton) for å reflektere dette, og tre år senere fikk de ta steget opp i Manchester League, der de tok plass i Division One. Våren 2011 vant de denne divisjonen og rykket opp i Premier Division, og til tross for 7. plass påfølgende sesong – en sesong der de også deltok i FA Vase for første gang – fikk de innvilget sin søknad om plass i North West Counties League. Debutsesongen i 2012/13 endte med at NWCL Division One ble vunnet på første forsøk, og man er nå inne i sin tredje sesong i NWCL, der de går mot sin beste ligasesong noensinne.

 

Brookburn Road er en temmelig spartansk affære som består av mye såkalt hard standing. Dette er blant annet tilfelle på begge langsidene, som ikke har noen tribunefasiliteter. På bortre kortsiden, der man kommer inn, står en liten moderne ståtribune bak målet. På motsatt kortside, der man finner klubbhuset (hvilket er grunnen til at jeg anser dette som nærmeste kortside til tross for at den er lengst fra inngangspartiet), har man en sittetribune av den moderne prefabrikerte typen, i tillegg til et overbygg over klubbhuset, som man for øvrig også er stolte av. Det er ingen tvil om at klubben har tatt lange steg, og man skal huske at de for kun ti år siden spilte helt nede i Lancashire & Cheshire League, og for kun fire år siden i Manchester League. En klubbrepresentant kunne også fortelle at man vurderer å gå til anskaffelse av ytterligere en ny tribune til en av langsidene.

 

Inne i klubbhusets koselige bar betalte jeg £3 for en flaske Bulmers og satt meg ned for å ta en nærmere kikk på programmet for kveldens kamp i North West Counties League Premier Division, og det viste som sagt at West ser ut til å gå mot sin beste plassering noensinne. Hittil er deres beste plassering 12. plassen i debutsesongen på dette nivået i 2013/14, men etter helgens kamp befant de seg nå på en oppsiktsvekkende god 4. plass. Det var en solid luke opp til trioen Runcorn Linnets, Atherton Collieries og Colne, og West hadde også spilt flere kamper enn alle disse. Enda viktigere var det nok at 1874 Northwich lurte like bak på 5. plass med flere kamper til gode, men West vil nok uansett si seg storfornøyd med sesongen om det skulle ende med femte- eller sjetteplass når status gjøres opp.

 

Kveldens motstander var Abbey Hey, som hadde tatt turen fra Gorton-området i forbindelse med kveldens lokaloppgjør, og det er mange likheter mellom de to klubbene. Bortsett fra å høre til i Manchester, har begge også en fortid i Manchester League, og da West Didsbury & Chorlton rykket opp til NWCL Premier våren 2013, var det nettopp Abbey Hey som slo følge med opp. Forskjellen er at Abbey Hey også tidligere hadde vært å finne på ligaens øverste nivå, men også de kan fort gå mot sin beste ligaplassering noensinne denne sesongen. Bestenotering så langt er nemlig 11. plassen de oppnådde våren 2006, og foran kveldens kamp la de beslag på 9. plassen – ni poeng bak kveldens vertskap men med to kamper til gode. Det var dog et kobbel av klubber like bak, men også Abbey Hey går mot en god sesong.

 

Hjemmelaget var i god form og kom fra fem strake seire i ligaen, mens gjestene kun hadde vunnet en av sine siste ni kamper (1-3-5). Jeg hadde imidlertid nå sett fire strake britiske kamper på rad uten et eneste hjemmemål, og det var kanskje ikke noe spesielt godt omen for West, men en klubbrepresentant avviste lattermildt at han ble nervøs av den grunn, selv om han sa han forventet en tøff kamp. Jeg fikk også sikret meg en pin til min samling før jeg tok en nærmere kikk på noen bokser med gamle programmer som sto i et hjørne. Der var det selvbetjening og man appellerte til publikums ærlighet ved å sette frem en bøsse der man anmodet om at man betalte 50p per program eller £1 for tre programmer. For min del ble det jaggu jackpot da jeg uten store forhåpninger bladde meg frem til et par Runcorn Town-programmer i den ene boksen.

 

Da jeg tidlig i januar så Runcorn Town v North Shields i FA Vase, var det blant mange – meg selv inkludert – stor irritasjon over at man med minst tre kvarter til avspark allerede var utsolgt for programmer allerede lenge før bortesupporterne entret, men dette programmet fant jeg nå utrolig nok hos West Didsbury & Chorlton! Det var for meg alene verdt det pundet jeg slang oppi bøssa. Jeg er selvsagt ikke den første nordmann som besøker West Didsbury & Chorlton, men på veggen i klubbhuset henger det også bevis på at man også på tiden da man spilte på Christie Playing Field under navnet West Didsbury var gjenstand for besøk fra Norge. I april 1981var man nemlig vertskap for to nord-norske klubber i form av Tromsdalen og Hardhaus som kom for å spille vennskapskamper.

 

En av klubbrepresentantene fortalte at han var involvert også den gang, i en rolle jeg ikke er kar om å huske, men da jeg kommenterte dette for ham, mente han at han fortsatt hadde en kopi av kampprogrammet fra de to kampene liggende. Før jeg i det hele tatt rakk å protestere hadde forsvunnet inn på bakrommet og kom snart for å overrekke meg det nevnte programmet, som faktisk har introduksjon og presentasjoner på både norsk og engelsk! Det fikk meg videre til å lure litt på hva som skjedde med Narvik-klubben Hardhaus, som jeg er usikker på om fortsatt lever i beste velgående. Det begynte nå uansett å dra seg mot avspark, og jeg tømte glasset for å komme meg ut i den etter hvert kjølige Manchester-kvelden.

 

Det var gjestene som fikk den første sjansen da en lang ball skapte hodebry for vertenes forsvar, men avslutningen fra Sam Hind fikk utenfor målet til West-keeper Hayden Buckley-Smith. Bortsett fra dette var det en nokså sjansefattig innledning på kampen, til tross for at den foregikk i et heseblesende tempo, men de to lagene nøytraliserte hverandre noe. I hvert fall frem til vi nærmet oss halvspilt omgang, da vertene vartet opp med godt angrepsspill. Et innlegg fra Benjamin Steer fant pannebrasken til Ash Woods som headet mot mål og Nic Evangelinos. Vertene viste nå prov på sin gode form, og fire minutter senere var Evangelinos igjen på pletten og styrte inn 2-0 på en corner etter at bortekeeper Jon McIlwane hadde slått over en heading fra Ash Wood. Kun to minutter senere scoret West nesten sitt tredje da Woods fikk sitt skudd reddet på streken med keeper McIlwane ute av spill. Vertene dominerte nå totalt, og Woods var igjen involvert med forarbeidet da Mark Rodgers skjøt like utenfor.

 

Den eneste skuffelsen for vertene i første omgang var at Benjamin Steer måtte ut med skade, men det var med en ledelse 2-0 at manager Steve Settle kunne ta med seg sine hjemmespillere inn i garderoben for en velfortjent hvil. Da hadde nok hans motpart Luke Gibson fått noe mer å tygge på i løpet av omgangens andre halvdel, men hans gutter startet igjen friskt i andre omgang. Allerede i omgangens andre minutt fikk de sin største sjanse så langt i kampen da Sam Hind rundet keeper, men hans avslutning ble reddet på streken av en forsvarer før returen ble headet over av Ashford Blake. Også i andre omgang brukte vertene et kvarters tid på å produsere sin første sjanse, og igjen var Woods mannen som la inn til Evangelinos. Han la tilbake til Matty Kay som på utsøkt vis lobbet over keeper, men en forsvarer kom seg tilbake på streken og fikk klarert.

 

Med tjue minutter igjen fikk plutselig Abbey Hey fornyet håp da Sam Hind ble lagt ned i feltet og dommeren pekte på straffemerket. Straffesparket ble reddet av Buckley-Smith, men returen ble satt i mål av James Moss. 2-1, og plutselig kunne de 91 tilskuerne kanskje få en nervøs og spennende avslutning. Fem minutter senere ble dog eventuelle nerver beroliget da Woods fant Matty Kay, og denne gang var det ingen som kunne stoppe hans utsøkte lobb over keeper og i mål til 3-1. Luften gikk litt ut av både gjestene og kampen etter dette, og hjemmelaget hadde få problemer med å ro i land de tre poengene og sin sjette strake seier. Selv unnet jeg meg en siste forfriskning fra baren og litt trivelig passiar med noen av de andre fremmøtte, før jeg trasket tilbake til trikkeholdeplassen for å ta 22.24-trikken, og etter et kjapt bytte ved Cornbrook var jeg snart tilbake på hotellet der jeg umiddelbart trakk meg tilbake.

English ground # 323:
West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey 3-1 (2-0)
North West Counties League Premier Division
Brookburn Road, 14 March 2016
1-0 Nic Evangelinos (22)
2-0 Nic Evangelinos (26)
2-1 James Moss (72)
3-1 Matty Kay (77)
Att: 91
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare
Previous game: 13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City

 

More pics

 

 

Søndag 13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City

 

Wulfrun Hotel i Wolverhampton var på ingen måte verdt de £65 jeg betalte for to netters overnattig, og da jeg våknet denne morgenen vurderte jeg faktisk å forlate stedet og finne meg et annet hotell for den gjenværende natten. Allerede kvelden før burde jeg ant ugler i mosen da jeg ble stående i nesten et kvarter utenfor det lugubre inngangspartiet uten at noen kom til døra da jeg ringte på x antall ganger. Heller ikke på telefon var det svar å få, og jeg skulle til å ringe igjen da døra åpnet seg. De to som kom ut hevdet imidlertid å være gjester som hadde opplevd det samme, og de hadde omsider fått tak i en kar på telefon og fått beskjed om å henvende seg i den lille kolonialsjappa rundt hjørnet, slik at de rådet meg til å gjøre det samme. Der ga asiaten bak disken meg om å gå tilbake til inngangspartiet, og han kom snart og åpnet så jeg omsider fikk sjekket inn. Det var ingenting ‘deluxe’ med det som hadde blitt beskrevet som et ‘deluxe double room’, som i stedet viste seg å være et temmelig enkelt rom i kjelleren, der man gjennom det lille vinduet høyt oppe på veggen kunne se føttene på de som gikk forbi på fortauet på utsiden.

 

Etter å ha funnet ut at nøkkelen til inngangsdøra ikke fungerte, spurte noldusen meg oppgitt om jeg hadde tenkt meg ut i løpet av mitt opphold – noe jeg selvsagt hadde. Jeg fikk dermed beskjed om å komme innom butikken igjen da jeg gikk ut, slik at han fikk byttet nøkkel, og det ble snart gjort. Da jeg kom tilbake fra et sent Wetherspoons-måltid lørdag kveld, falt jeg rett og slett gjennom den ødelagte senga da jeg skulle legge meg ned, og endte dermed opp på gulvet. I et forsøk på å selv fikse den, fant jeg en tom pizzakartong under senga, og man kan jo bare spørre seg hvor lenge den har ligget der! Det ‘private’ badet og toalettet viste seg å være ute på gangen, men selv om jeg ble forsikret om at dette kun var for mitt rom, fant jeg morgenen etter ut at noen må ha brukt det i løpet av natten. Kanskje var det de samme personer som tilsynelatende hadde fest i en tilstøtende korridor, men faktum var uansett at toalettet nå var fullstendig tett med det som så ut til å være både avføring og en mengde toalettpapir. Det var for øvrig fortsatt tilfellet mandag morgen, og dusjen viste seg ubrukelig da den åpenbart kun hadde en temperatur på sånn anslagsvis 188 grader! Virkelig et kupp!

 

Dermed ble det med en god gammeldags vask før jeg denne morgenen stakk over til Wetherspoons-puben Moon Under Water for å innta en frokost og snylte på deres WiFi (ikke overraskende var Wulfrun Hotels egen WiFi nokså ubrukelig, og når jeg først klarte å komme meg online gikk det gjerne ikke mange minutter før jeg var offline igjen). Rett i nærheten har Hungry Horse-kjeden åpnet sitt nye sted The Sunbeam, og det var der jeg hadde planlagt å innta min frokost, men personene der inne viste seg å være personale som gjorde klart til den store åpningen som fortsatt var en ukes tid unna. På kampmenyen denne dagen sto for øvrig lokaloppgjøret mellom Wolverhampton Wanderers og Birmingham City i Championship, og jeg hadde omsider valgt meg denne kampen da eneste alternativ i non-league var ytterligere en revisit til Bromley for å se Cray Wanderers. Det hadde ikke gjort meg noe å se Cray hjemme for tredje gang heller, men jeg tenkte som så at denne søndagen tross alt var en fin mulighet til å få avlagt et besøk ved Molineux Stadium.

 

Det var selvsagt billettrestriksjoner i forbindelse med dagens lokalderby, og Wolves krevde tidligere salgshistorikk. Heldigvis stilte min kompis Phil Miles opp. Han er mangeårig sesongkortinnehaver på Molineux, og lot meg ‘låne’ hans kundenummer og passord slik at jeg fikk bestilt meg en billett ved hjelp av hans brukerkonto. Jeg traff Phil for første gang da jeg i romjulen 2008 hadde sett Blackpool v Wolves og bedrev seidelsvinging ute på byen i Blackpool etter kamp. Vi har siden den gang holdt en viss kontakt, og jeg må igjen takke ham så mye for hjelpen med billett. Han har nå flyttet ned til Redditch med sin bedre halvdel, og fortalte at han for første gang på lenge ikke har fornyet sitt sesongkort denne sesongen. Han innrømmet å ha blitt litt lei, og fortalte at han har vurdert å i stedet se litt på Redditch United eller Alvechurch. Han er imidlertid fortsatt på en og annen kamp også denne sesongen, og hadde tenkt seg til Molineux også i dag, men skulle dit sammen med en klient i arbeidsøyemed. Dermed avtalte vi bare å ta kontakt etter kamp for å muligens møtes over en pint.

 

Søndag er også ensbetydende med jakt på Non-League Paper, og det var mitt hovedfokus tidlig denne formiddagen. Det viste seg imidlertid å være en frustrerende oppgave, der jeg i løpet av en snau time gikk halve Wolverhampton rundt uten hell. Etter først å ha sjekket WHSmith nede på togstasjonen, stakk jeg hodet innom minst 7-8 sjapper i Wolverhampton, men merkelig nok fortalte innehaverne ved flere av disse av de ikke hadde tatt inn aviser i det hele tatt denne dagen. En asiatisk innehaver begrunnet det på følgende måte: Big football game today. No newspapers! Man kan jo undrende spørre seg hva i all verden det har med distribusjon og salg av aviser å gjøre, men etter en times tid ga jeg imidlertid omsider opp og spaserte i stedet sakte oppover mot Molineux. Man får noen ganger inntrykk av at verden slett ikke er så stor, for midt på gata i en annen del av Wolverhampton hadde jeg plutselig tilfeldigvis støtt på en kjent groundhopper og blogger som gjenkjente meg der han var ute på en søndags-promenade med sitt kvinnelige følge.

 

Wolverhampton var historisk sett en del av Staffordshire, men tilhører i dag grevskapet West Midlands, der den ligger i grevskapets nordvestlige hjørne. Beliggende et par norske mil nordvest for Birmingham, har byen et innbyggertall på rundt en kvart million. Den vokste frem som et handelssentrum med ull som spesialitet, men etter den industrielle revolusjon var kullgruvedrift og diverse annen industri mer dominerende. I likhet med andre områder av West Midlands er byen i dag veldig multikulturell. Nord og vest for byen ligger landsbygda i Staffordshire og Shropshire. Jeg har tidligere tatt en kikk rundt Molineux, da jeg sommeren 2013 overnattet i Wolverhampton i forbindelse med kamp hos Bilston Town, og jeg konkluderte vel den gang med at anlegget ikke ser ut til å være av de kjipeste selv om det selvsagt har mistet så godt som all sin karakter som følge av stadige oppgraderinger – ikke på minst tidlig i 1990-årene.

 

Etter å ha spasert en runde rundt anlegget, tok jeg plass på tribunen som nå heter Sir Jack Hayward Stand, der jeg hadde betalt £24 for min billett, i tillegg til et gebyr på £1,50. Da denne tribunen åpnet i 1993 var det under navnet Jack Harris Stand, og navnebyttet skjedde før forrige sesong. Jeg skulle likevel ønske at det i stedet var den gamle ståtribunen South Bank jeg sto på, for det var den som sto her inntil den ble revet og erstattet med den nye sittetribunen med ett stort nivå. Tilsvarende skjebne hadde da allerede dessverre blitt både North Bank og Waterloo Road Stand til del, der de ble erstattet av henholdsvis Stan Cullis Stand og Billy Wright Stand. Stan Cullis Stand ble deretter revet og erstattet av en ny tribune med samme navn så åpnet i sin helhet så sent som i 2012. Fra min plass bak det ene målet kunne jeg se hvordan den på motsatt kortside ruver over resten av anlegget. Billy Wright Stand og Steve Bull Stand er langsidene, og sistnevnte er nå anleggets eldste tribune. Den sto ferdig i 1979, og det er her man hadde planer om å foreta de neste oppgraderingene, men dette har åpenbart blitt lagt på is. Statuer av Billy Wright og Stan Cullis står for øvrig utenfor de to respektive tribunene som bærer deres navn.

 

Det skulle være unødvendig å presentere en tradisjonsrik klubb som Wolverhampton Wanderers, som for alltid vil stå i historiebøkene som en av de opprinnelige 12 klubbene som stiftet Football League. Til tross for to FA Cup-titler før 1. verdenskrig, hadde klubben sin største gullalder i 1950-årene. Da fotballen startet opp igjen etter 2. verdenskrig, var Wolves et topplag, men tapte i 1946 seriegullet på sesongens siste dag i Stan Cullis’ siste kamp for klubben. Cullis tok et års tid senere over som manager for Wolves, og sto bak det som skulle bli deres virkelige storhetsperiode. Da man skrev 1960 hadde Wolves i denne perioden vunnet ligaen tre ganger (i tillegg til tre andreplasser) og FA Cupen to ganger på et drøyt tiår; ledet an av legenden Billy Wright som var kaptein både for Wolves og det engelske landslaget. Suksessen varte dog ikke evig, og det gikk nedover med den gamle storheten som etter hvert ble karakterisert som en sovende kjempe. I 1980-årene presterte de til og med å rykke ned tre år på rad! Men klubbens eneste opphold på nivå fire ble kortvarig takket være blant annet Steve Bull. Bull Scoret hele 306 mål for Wolves i løpet av en karriere som viste en lojalitet som dessverre nå har blitt en sjeldenhet – der han var trofast mot Wolves også i lavere divisjoner til tross for atskillige tilbud fra langt større klubber.

 

Da Wolves i 2003 rykket opp til Premier League var det etter 19 års fravær fra øverste nivå, og selv om det endte med umiddelbart nedrykk, var de tilbake i 2009. Dette siste oppholdet i PL varte i tre sesonger, før de rykket ned to år på rad. 2013/14-sesongen måtte dermed tilbringes på nivå tre, men de sikret seg en umiddelbar retur til Championship. Fra sin 10. plass før dagens kamp hadde de nok imidlertid ikke særlig stort håp om å kunne ta seg til playoff, der de hadde 13 poeng opp til sjetteplassen. Da så det noe bedre ut for Birmingham som fra sin 9. plass hadde kun fem poeng opp og både en og to kamper til gode på de fleste av lagene foran. Etter tre strake tap i siste halvdel av februar, hadde Wolves nå tatt seks poeng på sine tre siste kamper. De blå gjestene hadde på sin side også en nokså ustabil form, med 2-2-3 på de sju siste kampene, og de kom nå fra bortetap i Blackburn.

 

Jeg forventet ingen festforestilling i dette lokaloppgjøret, men jeg forventet i det minste litt innsats og temperatur. Min erfaring de siste årene tilsier dog at slike kamper på et såpass høyt nivå betyr langt mer for supporterne enn for spillerne som gjerne har alt annet enn en lokal tilknytning og dermed intet intensiv i seg selv for å få en ekstra tenning. For omreisende fotballspillere som i disse dager gjerne skifter klubber med voldsom hyppighet spiller de ingen rolle hvem som står på motsatt banehalvdel så lenge de får sin altfor generøse lønningspose, og det som supporterne vil oppfatte som et heftig og viktig lokalderby vil for dem kunne være kun en av mange kamper der seier fortsatt ikke gir mer enn tre poeng. Jeg husker jeg blant annet reagerte på dette da jeg så et slapt Ipswich Town ta imot sin erkerival Norwich City i et lokaloppgjør der det kun var innsatsen på tribunen som vitnet om at dette var et spesielt derby.

 

I dette tilfellet var nok innsatsen ute på Molineux-matta noe bedre enn kvaliteten på spillet, uten at det sier stort i det hele tatt. Det var i det hele tatt en håpløst elendig og kjedelig kamp de 21 464 tilskuerne hadde betalt i dyre dommer for å bli utsatt for – av de var for øvrig 2 502 tilreisende bortefans. Jeg må innrømme at denne kampen ikke var blant de jeg så mest frem mot på min tur, men jeg hadde likevel stilt med åpent sinn og et håp om å få se en god og underholdende kamp. I stedet ble jeg sittende å se frem mot morgendagen mens klokka virket å tikke saktere enn normalt. Det var Wolves som var nærmest før pause, men omgangens eneste skikkelige sjanse kom som følge av et skudd fra Conor Coady som endret retning i en Birmingham-spiller og satt Blues-keeper Tomasz Kuszczak på en prøve han besto. Coady hadde også en nokså en ufarlig heading rett på keeper, mens Geroge Saville rett før pause også headet rett i klypene til Kuszczak fra bakerste stolpe. På stillingen 0-0 gikk lagene i garderoben til pipekonsert fra begge supportergrupperinger som hadde vært mer underholdt med å håne hverandre – det vil si de som ikke for lengst hadde funnet ut at det var spennende å bruke sin smart-telefon til å surfe på internett; og de var det etter hvert ganske mange av.

 

Jeg brukte pausen til å bla raskt gjennom programmet jeg før kamp hadde betalt £3 for, og håpet på en bedre andre omgang. Wolves-manager Kenny Jacket hadde i pausen satt innpå polakken Michal Zyro, og i andre omgangs første angrep fyrte han av et skudd som endret retning i en forsvarer og gikk utenfor. Men det var nå snart gjestene fra Birmingham som tok noe over i en andre omgang som kun var marginalt bedre enn den første. The Blues skapte først og fremst sine muligheter på kontringer, og innbytter Jacques Maghoma burde gjort bedre da de kom tre mot to. Pasningen var imidlertid slik at han måtte stoppe opp, og Wolves-keeper Carl Ikeme kom såpass tett opp i ham at han måtte dra av keeperen, og da hadde plutselig flere Wolves-spillere kommet seg tilbake, og han ble fratatt ballen. Cameron Jerome var to ganger nære på å få foten på skumle innlegg, og ved et av tilfellene fikk han da også det, men ballen gikk til side for mål mens Jerome av en eller annen grunn ropte på straffe.

 

Merkelig nok virket det også som om det gjorde mye vondere å bli taklet eller skubbet til på Molineux denne søndagen enn hva tilfellet hadde vært i Stonehouse dagen før. Uansett, det var Birmingham som kom nærmest i andre omgang, der Jon Toral skjøt like utenfor fra god posisjon, før Wolves-keeper Ikeme reddet et skudd fra David Davis. Dermed endte det målløst, og jeg sto med kun ett mål på turens tre første kamper. For Birmingham Citys del kunne jeg registrere at Gary Rowetts gutter nå hadde spilt nesten åtte timer uten mål på bortemål. Siden jeg ikke hadde funnet noe slikt i klubbsjappa før kamp, gikk jeg etter kampen opp til en kar som hadde en stand utenfor fot-undergangen ved utsiden av Sir Jack Hayward Stand, for å sikre meg en pin til min samling. Ikke bare fikk jeg gjort dette, men der traff jeg også på en gammel kjenning.

 

I samtale med denne gründeren sto nemlig ‘Ulster Jim’, som vanligvis er å finne i klubbsjappa hos Stourbridge. Han har nå flyttet til Wolverhampton, og til tross for at han hadde lovet sin nye flamme å bruke ettermiddagen til å gjøre litt hagearbeid, insisterte han umiddelbart på å ta meg med på en runde blant byens skjenkesteder. Jeg måtte imidlertid vente på min svenske kompis Johan som hadde vært på kampen sammen med en kompis. De skulle tilbake til hotell i London, men hadde et par timer på seg, slik at første pint ble inntatt på Moon Under Water. Dagens første beger for min del, men svenskene hadde tydeligvis allerede fått i seg en del på toget opp fra London. Jeg hadde truffet de før kamp, og fikk etter hvert guidet de til billettkontoret slik at også de kunne hente ut sine billetter.

 

Etter å ha vært innom også både Hog’s Head og The Great Western, fulgte vi svenskene til toget der de holdt på å hoppe på Manchester-toget som var det første som kom inn på den nærmeste perrongen. Det var best å følge de til riktig perrong, og det var bra vi gjorde, for også der holdt de på å hoppe på første tog som skulle til Holyhead! Mens vi var på stasjonen fant jeg tilfeldigvis også et eksemplar av Non-League Paper på stasjonens Pumpkin Café – en kjede jeg ikke har til vane å finne denne publikasjonen, men gleden var likevel stor. Vi fikk omsider også svenskene på London-toget før jeg sammen med Jim tok en siste pint på The Goose, Deretter hoppet han på bussen hjemover, og jeg slo meg ned på Moon Under Water for å lese litt i Non-League Paper. Min kompis Phil hørte jeg aldri noe fra, men hadde likevel en artig ettermiddag i Wolverhampton sammen med Jim og svenskene. Det var ingen stor kamp jeg hadde vært vitne til, men nå er i hvert fall Molineux besøkt. Enda mer positivt var det at jeg kun hadde en natt igjen i ‘rottereiret’ Wulfrun Hotel, og at jeg heldigvis hadde booket et annet hotell ved kommende overnatting i Wolverhampton senere på turen. Og dagen etter var det igjen non-league fotball som sto på menyen.

English ground # 322:
Wolverhampton Wanderers v Birmingham City 0-0 (0-0)
Championship
Molineux, 13 March 2016
Att: 21 464 (2 502 away)
Admission: £25,50 (£24 + £1,50 booking fee)
Programme: £3
Pin badge: £3 (from stall outside)

 

Next game: 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey
Previous game: 12.03.2016: Stonehouse Town v Newent Town

More pics

 

 

Lørdag 12.03.2016: Stonehouse Town v Newent Town

 

Jeg hadde blinket meg ut 08.23-toget fra Kelvedon, og var derfor oppe allerede like før klokka sju. Det var nemlig arbeid på linjene inn mot London og dermed buss som erstatning for tog på lange strekninger, og derfor ville jeg sette av gårde nokså tidlig. Mens jeg tok meg en kattevask laget min venninne Catherine i stand en bacon sandwich til meg, og litt etter klokka åtte kjørte hun meg ned til togstasjonen i Kelvedon. Jeg takket inderlig for losji og hyggelig samvær, og tok farvel med Catherine for denne gang idet toget kom sigende inn på perrongen. Det skulle frakte meg så langt som til Ingatestone (et stykke forbi Chelmsford), der passasjerer mot London ble stuet ombord i busser som skulle frakte oss til Newbury Park og tube-stasjonen der.

 

Newbury Park ligger jo på tubens Central Line, og jeg valgte å la den skysse meg til Oxford Circus for der å bytte til Bakerloo Line til Paddington. Derfra kom jeg meg på 10.57-toget som tok meg til Swindon, der det var nytt togbytte på en stasjon som krydde av representanter fra lovens lange arm. Det i seg selv var ikke så overraskende da en kikk på dagens kampoppsett viste at Swindon Town var vertskap for Millwall. Dagens foreløpig siste etappe tok meg fra Swindon til Stonehouse, der jeg klokka ti på ett kunne spasere ut av stasjonen og sette kursen for en pub for en velfortjent pitstop med drøyt to timer til kampstart.

 

Stonehouse er en by med snaut 8 000 innbyggere som ligger midt i grevskapet Gloucestershire; omtrent halvannen norsk mil sør for Gloucester og en halv mil vest for sentrale Stroud – selv om utbygging i senere år har ført til at man Stroud etter hvert har vokst seg nærmere og nærmere Stonehouse. I Stonehouse var det tidligere både gruvedrift og utstrakt mursteinsproduksjon, men begge disse næringsveiene er nå en saga blott i byen. Under andre verdenskrig drev man hemmelige fabrikker her, langt vekk fra storbyene og tyske bomberaid. Det skal også nevnes at Stonehouse i 1838 skal ha hatt hele 33 puber! I 2016 er det kun tre, og av disse passerte jeg snart The Woolpack Inn. Etter å ha gjort unna et ærend på stedets postkontor rett over veien, stakk jeg innom for å unne leske strupen med en pint Rattler.

 

Nektaren fra Cornwall gjorde godt, og snart gjøv jeg løs på den rundt kvarter lange spaserturen opp til dagens kamparena. Slepende på en bag med bagasje for tre uker brukte jeg nok kanskje et par minutter mer enn som så, men etter å ha krysset en av jernbanelinjene to ganger via tunneler, kunne jeg snart se herligheten foran meg på høyre side av Oldends Lane, der jeg kom pesende. Der var allerede godt over en time til avspark, men allerede hadde man bemannet inngangspartiet, der en veteran hadde satt seg til i en stol og krevde betaling fra de besøkende. På skiltet som annonserte dagens kamp og ønsket velkommen til Newent Town og dagens dommertrio hadde de også gjort et poeng av å ønske velkommen til den norske groundhopperen som hadde varslet sin ankomst. Ikke verst!

 

Den nevnte veteranen var i passiar med en annen kar da jeg kom for å betale min skjerv på £1, som ble betalt med glede. Jeg kunne bekrefte at jeg var nordmannen, og ble overrakt en kopi av dagens kampprogram – noe som ikke alltid er hverdagskost på dette nivået. Jeg begynte å grave etter vekslepenger i pengepungen, men fikk beskjed om at programmet var inkludert i inngangspengene. Ikke dårlig det heller! Etter en ordveksling med de to karene var jeg ivrig etter å få satt fra meg bagen, men jeg var dog enda ivrigere etter å få tatt en ordentlig kikk på et anlegg som kanskje var det jeg hadde sett mest frem til å besøke på denne turen. Før jeg tok turen ut igjen til klubbhuset satt jeg derfor fra meg bagen og tok en aldri så liten fotorunde rundt Oldens Lane – eller Magpies Stadium om man foretrekker den varianten.

 

Dette har vært klubbens hjemmebane siden 1947, da herligheten ble offisielt åpnet av ingen ringere enn Wolves- og England-legenden Billy Wright før man spilte 2-2 mot Cheltenham Town. Det begynner å bli nokså lenge siden, men Oldends Lane tar seg fortsatt godt ut. Man kommer inn i hjørnet på den ene kortsiden, og umiddelbart foran seg ser man anleggets virkelige perle – den gamle hovedtribunen som ligger på venstre langside sett fra inngangspartiet. Den er kledd i mørk bølgeblikk og byr innvendig på avsatser i stein. Denne langsiden har ellers hard standing, mens man rundt mesteparten av banen ellers står rett på gresset, og det er naturlig å tenke seg at gressbankene nok var langt fremtredende i tidligere år enn det som nå er tilfelle. Bak mål på den nærmeste kortsiden er det også en annen artig tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som står her. Laglederbenkene står på bortre langside.

 

Jeg trivdes umiddelbart ved Oldends Lane, og jeg var rent yr der jeg omsider gikk for å slenge fra meg bagen i klubbhusets bar. Karen i porten pekte meg i retning av en dør i byggen rett på utsiden, og jeg kom inn i det som viste seg å være et overraskende stort og fint lokale med en fjong og stor bar. Karen bak disken ga klarsignal til at jeg både kunne slenge fra meg bagen i et hjørne og sette telefonen på lading. Etter å ha skjenket meg en pint Somersby hadde vi en trivelig samtale mens det ankom flere personer. Noen av de hadde tilsynelatende kun til hensikt å se TV-sendt rugby fra Six Nations i baren, mens andre åpenbart hadde kommet for å se Stonehouse Town og deres viktige toppkamp mot Newent Town.

 

Stonehouse Town ble stiftet i 1898, og jeg skal ikke påberope meg noen voldsom kunnskap om klubbens tidligste år, men jeg vet at de spilte i Stroud League tidlig i forrige århundre. I 1947 ble de med i Western League, og rykket i 1951 opp i den ligaens øverste nivå. Der tilbragte de tre sesonger med sjetteplassen i debutsesongen som bestenotering. Stonehouse Town var en av klubbene som i 1968 stiftet den nye Gloucestershire County League, og de ble sågar dens første ligamester. De klarte ikke å følge opp, og det gikk gradvis nedover i slik grad at de utover i 1970- og spesielt 1980-årene endte sist i ligaen ved en rekke anledninger. Slik ble de da også etter hvert degradert til Gloucestershire Northern Senior League, der de nå er å finne.

 

Dette er en av ligaene som fortsatt ser logikken i at Division One er den øverste divisjon, og denne ligaen er en feederliga til Gloucestershire County League. Følgelig befinner vi oss her på non-leagues step 8 (eller nivå 12 totalt om man vil), og både Stonehouse Town og gjestende Newent Town er visst ute etter opprykket. Stonehouse Town befant seg på andreplass, ett poeng bak ledende Sharpness, men med en kamp til gode. Newent Town lå ytterligere fem poeng bak, og hadde også spilt to kamper mer enn Stonehouse Town, så hjemmelaget kunne med seier ta et langt steg mot å riste av seg sine gjester. En representant for hjemmelaget hevdet for øvrig også at Sharpness sannsynligvis ikke vil få sitt anlegg godkjent for spill på nivået over, men jeg skal ikke være altfor bombastisk angående dette.

 

I 1950-årene og frem til 1970-årene var det helt vanlig med tilskuertall på over 2 000 ved Oldends Lane når Stonehouse Town spilte hjemmekamper i Western League, Wiltshire Premier League eller Gloucestershire County League…eller FA Cupen, som de for øvrig deltok i hver eneste sesong mellom 1947 og 1975. Tilskuerrekorden for en obligatorisk kamp for hjemmelaget ble satt da de tok imot Gloucester City i FA Cupen høsten 1951 foran 5 500 tilskuere! Helt umulig å forestille seg slike folkemasser inne på Oldends Lane i dag, og det må ha vært ganske surrealistisk. Likevel var det enda flere der da 6 000 tilskuere skal ha sett et Stonehouse Invitation XI spille mot et All Stars Showbiz XI i 1962. Det var ikke akkurat ventet slike mengder i dag, og det var vel mer naturlig å tenke seg omtrent 1% av dette.

 

Kun et par hundre meter nord for Oldends Lane deler en nokså traffikert jernbanelinje seg i to linjer, og klubbens hjemmebane ligger mellom disse. Bak langsiden med hovedtribunen og kortsiden med klubbhuset og den andre tribunen passerer togene mot Bristol (i hvert fall de sørgående togene), mens linjen utenfor motsatt side av banen benyttes av eksempelvis tog til og fra London. En eldre kvinne ved min side pekte og fortalte, og plutselig nevnte hun sånn i forbifarten at det diskuteres en mulig flytting! Jeg satt nesten cideren i vrangstrupen der jeg sto, og undret hva mer disse stygge ryktene fortalte. Jeg fikk høre at det har vært interesse for boligutbygging på tomten, men noe beroligende var det i det minste å høre at slike rykter allerede hadde versert et par år uten at det så langt har ført til noe særlig håndfast.

 

Hun sa seg enig i at et nytt anlegg neppe ville være det samme, og innrømmet selv å ha langt større sans for de eldre, klassiske anleggene. Og hun mente da også at det ikke er spesielt med flytting om man ikke får klekkelig betalt for tomten. Så det er bare å krysse fingrene for at man også blir å finne på Oldends Lane også i fremtiden. Den spreke dama fortalte også at hun fortsatt foretrekker å se seg fotball stående, og mens vi sto der og pratet kom snart lagene på banen – Magpies-manager Haydn Murrays utvalgte i svarte og hvite striper, og gjestende Newent Town i rødt. Jeg registrerte at man også i denne ligaen benytter klubbrepresentanter som linjemenn, men en kar fra Stonehouse-ledelsen forklarte litt rundt dette.

 

Jeg har tidligere sett kamp på samme nivå i blant annet West Cheshire League, der spillerne i kampen den gangen stadig byttet på å utøve jobben som linjemenn, og det ble litt hobbypreget da noen av de ikke virket helt kyndige med tanke på offside-regelen, og til og med virket minst like opptatt av å snakke med et par jenter på sidelinjen. Her i Gloucestershire Northern Senior League var det langt mer kustus, og jeg ble fortalt at ligareglementet tilsier at hvert lag kun kan bytte linjemann én gang – ellers vanker det bot. Han understreket at dette var regelen i denne ligaen og at andre ligaer nok vil ha noe forskjellig regelverk på dette området, men åkkesom så tok de to representantene på linja jobben seriøst og utførte den på en måte som gjorde at jeg heller aldri tenkte særlig over det.

 

Nivået var stort sett nokså godt; bedre enn forventet, og sannsynligvis langt bedre enn meningmann her hjemme ville kunnet forestille seg i sine villeste fantasier. De nordmenn som ikke har sett spesielt mye non-league har dessverre en oppfatning om at fotball på dette nivået av den engelske pyramiden er ensbetydende med en nærmest total mangel på ferdigheter og at den jevne utrente fotballsupporter på rundt 50 like gjerne kunne tatt med fotballsko og spilt selv. Det kan ikke tilskrives annet enn mangel på kunnskap. Jeg tviler faktisk ikke på at flere av spillerne denne ettermiddagen kunne spilt nokså høyt oppe i de norske breddefotballs-divisjonene. Men det blir selvsagt både håpløst og totalt irrelevant å sammenligne.

 

Uansett, det var smått med sjanser i innledningen, og første skumle angrep var det gjestene som sto for etter et snaut kvarter, da et innlegg gikk gjennom hele feltet uten at noen fikk tåa på ballen. Halvtimen var passert da hjemmelagets Lee Keveren dro seg fri og stormet inn i feltet. Han la tilbake til en lagkamerat som imidlertid skjøt over fra god posisjon. Et minutts tid før pause var gjestene igjen på farten, og en uidentifisert spiller fyrte av et skudd som smalt i stolpen bak Stonehouse-keeper William Pedrick. På overtid i første omgang hadde vertene en god mulighet etter at kaptein Alex Kibble dro seg fri og la inn, men Lee Keveren ble tatt fra ballen idet han skulle vende opp og avslutte.

 

Dermed målløst til pause da jeg gikk til baren for å få påfyll i glasset mitt. I tillegg til de 62 tilskuerne jeg hadde talt ute rundt banen, satt det anslagsvis 15-20 personer der inne og så på rugbykamp. Ved Oldends Lane får man ikke bare ta med pinten ut, men det også i ordentlig glass, så lenge man lover å returnere det til baren. Jeg byttet fra Somersby til Thatchers Gold, og fikk sannelig også en klubbrepresentant til å grave frem en pin til min samling. Den siste, hevdet han, der han mottok betalingen på £3 – og med det var det bare å ta oppstilling i påvente av andre omgang. Jeg stilte meg igjen opp langs sidelinjen litt til siden for den flotte hovedtribunen, og andre akt ble snart fløytet i gang av mannen i svart.

 

Tre minutters tid inn i omgangen var Lee Keveren igjen på farten for vertene, og han rundet Newent-keeper Alexander Allard, men han havnet helt nede ved dødlinja slik at vinkelen ble for skrå og avslutningen gikk i nettveggen. Kort etter ble det plutselig ampert da Newent-spillerne fyret seg voldsomt opp over en dommeravgjørelse de ikke var spesielt enige i. Normalt er det ingen voldsomt god idé å tiltale dommeren ‘you fucking prick’, men det gikk faktisk upåaktet hen, og etter en drøy time spilte gjestene seg frem til en kjempesjanse. Shaun Stanley la inn, og både Cosmin Micula og Hayden Rust hadde halvveis åpent mål da førstnevnte regelrett bommet på ballen og sistnevnte skjøt i nettveggen.

 

Dette innledet en god Newent-periode, og Shaun Stanley var igjen mannen bak innlegget da Scott Roberts skjøt like utenfor. En uidentifisert Newent-spiller headet deretter i tverrliggeren like etter, og under et minutt senere styrte Roberts igjen ballen utenfor etter innlegg fra Cosmin Micula. Det var vel omtrent på dette tidspunktet at jeg la merke til at hjemmelaget manglet en spiller. På uforklarlig vis må det ha skjedd noe uten at jeg fikk det med meg, for på et eller annet tidspunkt etter det 50. minutt pådro Lee Keveren seg sitt andre gule kort. Det kunne selvsagt forklare Newent Towns plutselige overtak. Magpies-keeper Pedrick var ute for å skjære av en lang pasning, og driblet kaldt av en motstander, men hans pasning ble deretter snappet opp av Scott Roberts som lobbet mot mål. Wayne Farrugia kom seg imidlertid tilbake på streken og fikk klarert.

 

Vi gikk inn i det siste kvarteret, og Hayden Rust styrte et innlegg rett på keeper Pedrick, men med ti minutter igjen av ordinær tid fikk Newent uttelling da Shaun Stanley dro seg innover fra høyrekanten og avsluttet i bortre hjørne uten at Pedrick kunne avverge. 0-1! Nå måtte vertene frem, og Newent virket nå mest opptatt av å ro i land de tre poengene. Nesten fire minutter på overtid ropte hjemmelaget på straffe, og det utviklet seg til håndgemeng ute på banen før dommeren dømte frispark like utenfor 16-meteren. De endte uten resultat, og Newent Town kunne juble over borteseier og spenning i toppkampen.

 

Jeg hadde storkost meg i Stonehouse, og ble igjen for å unne meg en siste pint i godt selskap i klubbhuset før jeg omsider takket for meg og slepte med meg bagasjen min tilbake mot Stonehouse jernbanestasjon for å ta 17.50-toget til Cheltenham Spa. Jeg hadde valgt meg Wolverhampton som base for natten siden jeg hadde kamp der med tidlig avspark dagen etter, og etter et togbytte i Cheltenham kunne jeg spasere ut av Wolverhampton stasjon rundt klokka ti på åtte. Nå gjensto det kun å sjekke inn på det lugubre «hotellet» jeg hadde booket, og stikke ut for å innta et kveldsmåltid på Wetherspoons-puben Moon Under Water. Stonehouse Town var et artig bekjentskap, og Gloucester Northern Senior League ga mersmak. Kanskje blir Harrow Hill neste klubb som må besøkes der..?

English ground # 321:
Stonehouse Town v Newent Town 0-1
Gloucestershire Northern Senior League Division One
Oldends Lane, 12 March 2016
0-1 Shaun Stanley (81)
Att: 62 (h/c) – plus a few in the bar watching rugby.
Admission: £1
Programme: Included
Pin badge: £3

 

Next game: 13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City
Previous game: 11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United

 

More pics

 

 

 

Fredag 11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United

 

Allerede ved hjemkomsten fra min jule- og nyttårs-tur startet planleggingen av en større ‘forlenget påsketur’ i mars måned, og det skulle etter hvert vise seg å være en nokså stor jobb med en rekke kamper som ble omberammet mens det sakte men sikkert dro seg mot avreise, slik at planen for flere av dagene ble endret en rekke ganger. Ryanairs morgenfly fra Rygge til London Stansted gikk nå enda litt tidligere enn før, men igjen hadde min snille mor stått opp i otta for å hente meg klokka fire og kjøre meg til Rygge. Da vi en smule forsinket landet på Stansted hadde jeg også fått meg ytterligere halvannen times søvn på flyet over Nordsjøen, og nokså opplagt satt jeg meg på toget ned til London Liverpool Street etter å ha aktivert mitt 22-dagers togpass. Planen var å innta en full english breakfast ved puben The Woodins Shades, rett rundt hjørnet fra togstasjonen på Liverpool Street, men av en eller grunn hadde de ikke åpnet til planlagt åpningstid, slik at en liten frokost i stedet ble inntatt på Wetherspoons-puben Hamilton Hall.

 

Opprinnelig hadde jeg denne dagen blinket meg ut en Championship-kamp på Falmer Stadium i Brighton, der mine gamle Reading-helter skulle gjeste Brighton & Hove Albion. Skjønt, det er vel strengt tatt ikke noen spillere igjen fra tiden da min entusiasme for klubben var langt større, og jeg må – ikke overraskende for de som kjenner meg – innrømme at det begynner å bli en stund siden min interesse begynte å kjølne noe i takt med at den moderne fotballen generelt gjorde meg stadig mer desillusjonert. Jeg hadde dog sett frem til et nytt gjensyn med en haug av Reading-kompiser, men det er kanskje dessverre et bevis på at jeg ikke følger riktig like lenge med lenger at jeg ikke engang hadde overveid at det også var FA Cup-helg og at kampen dermed ville bli flyttet dersom Reading tok seg videre (noe som selvsagt også forklarte hvorfor Reading ikke hadde lagt ut billetter til bortekampen i Brighton ennå). Og det var akkurat det som skjedde da de tok seg av West Bromwich, slik at det ikke bli noen fredagskamp i Brighton denne helgen. Dermed måtte jeg se meg om etter andre alternativer.

 

Jeg hadde en stund også vurdert å dra på Scottish Lowland League groundhop som gikk av stabelen den helgen, der arrangementet skulle starte med kamp i Gretna denne fredagen. Det var imidlertid kampvalget dagen etter som til slutt ble avgjørende, da jeg hadde tenkt meg til Stonehouse Town i Gloucestershire – en destinasjon som fristet meg mer enn hele helgens Lowland League Hop kombinert, slik at jeg valgte å holde meg i sør. Som ny fredagskamp valgte jeg meg derfor Long Melford v Hadleigh United i Eastern Counties League, som dermed skulle innlede min tre uker lange tur. En venninne fra Coggeshall ytret interesse for å bli med på kamp, og tilbød meg samtidig både losji og skyss til og fra kamp. Det sparte meg for både penger og en eventuell kronglete retur fra Long Melford, der siste bussen tilbake til ‘sivilisasjonen’ (i dette tilfelle togstasjonen i Sudbury) gikk allerede før kampstart.

 

Etter å ha inntatt min frokost satt jeg meg på Ipswich-toget, som skulle frakte meg så langt som til Kelvedon, og etter eksakt 49 minutter trillet toget inn på perrongen der i rute slik at jeg kunne stige av. Min venninne Catherine sto der og ventet som avtalt, og kjørte meg den korte veien hjem til henne. Etter et par timers hyggelig samvær og småprat, dro hun for å hente sine to jenter på skolen. Deretter skulle de sammen med hennes minstemann kjøres til Chelmsford der hennes eks skulle være barnevakt for kvelden, og mens hun unnagjorde sine ærend spaserte jeg litt rundt i den lille markedsbyen Coggeshall. Jeg slo meg ned på puben The Chapel Inn, der jeg inntok turens første pint før Catherine returnerte, og omsider kunne vi etter hvert sette kursen mot Long Melford og med det krysse over fra Essex til Suffolk.

 

Long Melford beskrives som en stor landsby, og har såvidt over 3 500 innbyggere, der den ligger helt sør i Suffolk, rett ved grevskapets grense mot Essex i Sør. Long Melford ligger eksempelvis to og en halv norske mil nord-nordvest for Colchester, og drøyt to mil sør for Bury St. Edmunds. Det var tidligere en markedsby der ullhandel og diverse tekstilproduksjon sto sentralt, og under andre verdenskrig var for øvrig Long Melford base for flyvåpen-personell fra de allierte styrkene. Vi ankom Long Melfords hjemmebane Stoneylands med drøyt en time og et kvarter til avspark, og betalte oss inn med £6 per snute. For ytterligere £1 fikk jeg også et kampprogram som foreløpig havnet i veska mens vi inntok klubbhuset og dets bar. Der ventet ikke overraskende groundhopperen Paul White som hadde gitt signal om at han ville være der og også besørge min første pint. Også der holdt han ord.

 

Long Melford FC er en gammel klubb. Riktig hvor gammel er man tydeligvis ikke helt sikre på, men den er i gamle arkiver nevnt i forbindelse med en kamp i 1868, da et ‘Ipswich Rangers’ ble slått 5-1 i det som kan ha vært Long Melfords første kamp. En av 1800-tallets største stjerner var William Cobbold – av mange trukket frem som den beste angrepsspilleren på 1800-tallet, og han ble i 1863 født i nettopp Long Melford og spilte for klubben i dens tidlige dager. Han var senere landslagsmann med 6 mål på 9 kamper for det engelske landslaget, hvorav de to første scoret på tre minutter i sin debut. Men tilbake til Long Melford, som i 1887/88 sesongen vant 13 av sine 15 kamper, før de utfordret Ipswich Town til kamp. Ipswich-klubben avslo imidlertid da de mente det ville skade deres anseelse å spille mot «ubetydelige små landsby-lag». Tilfeldighetene ville det slik at de to like etter kom opp mot hverandre i semifinalene av Suffolk Senior Cup, og Long Melford seiret 2-1! Deretter sikret de seg også troféet etter finaleseier over Woodbridge Town – det første av åtte triumfer i grevskapscupen.

 

Av disse cuptriumfene ble tre av de vunnet på rappen i 1950-årene, før det siste ble vunnet i 2003. Klubben spilte tidligere i Essex & Suffolk Border League, som de også har vunnet ved fem anledninger. Da man i 2002 oppgraderte Stoneylands fikk man også ta steget opp i Eastern Counties League Division One, men etter å ha debutert med en sjetteplass har de stort sett vært å finne på nedre halvdel når status har blitt gjort opp, før de i fjor tok divisjonstittelen og sikret seg opprykk til Premier Division. Denne sesongen er altså klubbens første på dette nivået, og de har på ingen måte gjort seg bort. Før kveldens kamp la de beslag på sjetteplassen, men ble pustet i nakken av et knippe klubber like bak. Gjestende Hadleigh United har kanskje hatt en noe skuffende sesong(?) der de var å finne på 11. plass med åtte poeng opp til kveldens vertskap, men en klubbrepresentant som dro kjensel på meg (fra deres bortekamp hos Brantham Athletic på min forrige tur) mente å ha berettiget tro på at de kunne avansere noen plasser før sesongslutt.

 

Der inne i klubbhuset ble vi snart også oppsøkt av flere representanter for hjemmelagets styre som hadde fått med seg at de hadde besøk langveis fra. Dermed skulle jeg foreviges med klubbpresident Richard Kemp, som mente at slike ‘nyhetssaker’ er gunstig å sende ut til lokale medier for å skape litt blest rundt klubben. Han var da også en trivelig kar, og det var en god sak, så jeg stilte gladelig opp, selv om jeg ikke er overvettes fornøyd med fotoet i ettertid. Med det unnagjort gikk jeg for å ta stadionet i nærmere øyesyn. Alt som er av tilskuerfasiliteter er å finne på nærmeste langside, der man også har både klubbhus, garderober, matutsalg etc. Bortenfor dette er det en moderne tribune av den prefabrikerte sorten som byr på sitteplasser til 106 tilskuere. Bortsett fra dette er det kun såkalt hard standing rundt hele banen, men bak det mål på bortre (nordlige) kortside kan man skimte spor av en tidligere konstruksjon som har gitt tak over hodet til stående tilskuere. Da taket nå er borte, står man nå også her under åpen himmel. På bortre langside rammes anlegget inn av en stor hekk, og det er på denne langsiden at man finner laglederbenkene.

 

Det var tid til påfyll fra baren og en kikk i programmet før det etter hvert dro seg mot avspark, og jeg rakk også å betale £3 for en cheeseburger før kampen ble sparket i gang. Det skulle vise seg å bli alt annet enn en festforestilling, men gjestene fra Hadleigh var i hvert fall frempå et par ganger i åpningsminuttene. Dan Knight sitt skudd ble reddet av hjemmekeeper Sam Mansfield, mens et hardt innlegg fra Danny Thrower suste gjennom feltet uten at noen fikk tåa på ballen. Kvarteret var spilt da hjemmelagets toppscorer Jamie Griffiths fant Scott Yarling som på volley skjøt like utenfor. For gjestene var Dan Wright frisk når Hadleigh gikk i angrep, men ingen av lagene klarte å spille seg frem til de helt store sjansene. Ben Garnham fikk et skudd blokkert før han på returen sendte ballen rett i klypene på keeper Mansfield, mens Anton Clarke skjøt over like etter. Kun tre spillere hadde scoret flere mål i denne divisjonen inneværende sesong enn Jamie Griffiths, og like før pause vekket han nesten hjemmesupporterne med et skudd som strøk stolpen.

 

Det var etter hvert en meget kjølig kveld i det sørlige Suffolk, og pausen ble tilbragt i klubbhuset for å få igjen litt varme i skrotten. Deretter var det ny søvnmedisin som ble servert de 107 tilskuerne. Jeg er snill når jeg nevner såpass mange ‘episoder’ fra første omgang, og bedre skulle det ikke bli etter pause, der mesteparten av en meget sjansefattig kamp igjen foregikk på midtbanen. Jeg hadde tidlig en følelse av at jeg var vitne til en 0-0-kamp, og ble mer og mer styrket i troen på dette. Jeg kunne rett og slett ikke se for meg at noen av lagene skulle være i stand til å score. Nærmest var nok nærmest helt på tampen, da Danny Thrower skjøt like utenfor. I kulda var det nærmest en befrielse da dommeren omsider blåste med 0-0 og poengdeling som resultat. Uvisst om hverken hjemmemanager Jules Mumford eller hans motpart Ian Brown var spesielt fornøyd med det de hadde sett.

 

Klubbpresident Richard Kemp kom uansett ilende til for å beklage den nitriste forestillingen jeg hadde vært vitne til ved mitt besøk. Jeg kunne berolige med at jeg selvsagt uansett hadde trivdes og hatt en trivelig (om enn temmelig kjølig) aften. Vi takket for oss og reiste snart tilbake mot Coggeshall. Jeg måtte beklage at jeg dro med min venninne på det som på ingen måte var noe fyrverkeri, men også hun tok det med godt humør og hevdet hun hadde hygget seg. Hun oppfordret allerede til at jeg kunne ta henne med på flere kamper i fremtiden, og hintet frempå om Coggeshall Town. Slett ikke umulig at det kan bli en realitet. Ellers er det jo overhodet ikke langt til Halstead Town, som er ytterligere en destinasjon jeg gjerne besøker. Min tur var i hvert fall i gang, og etter litt hygge man normalt ikke er forunt ved hoteller og B&Bs, ble det etter hvert også litt søvn. Jeg hadde tross alt en nokså tidlig start igjen morgenen etter.

English ground # 320:
Long Melford v Hadleigh United 0-0 (0-0)
Eastern Counties League Premier Division
Stoneylands, 11 March 2016
Att: 107
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 12.03.2016: Stonehouse Town v Newent Town
Previous game: 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury

 

More pics

 

 

 

Etter mye planlegging, nøye vurdering og en god del hodebry, ser det ut som om min reiseplan nå er klar. Det har i løpet av de siste ukene blitt gjort noen endringer her og der, og reiseruta vil nå se slik ut:

Fredag 11. mars:
Long Melford v Hadleigh United (Eastern Counties East League Premier Division)

Etter at Readings kamp i Brighton måtte omberammes grunnet nok en god sesong i FA Cupen, var det tidlig klart at Long Melford var det mest realistiske alternativet. Overnatting bød på litt hodebry da det ikke akkurat er flust med overnattingssteder i Long Melford, og mon tro om ikke siste buss tilbake til “sivilisasjonen” (i dette tilfellet Sudbury og togstasjonen der) hadde avgang rundt klokka 19.20! Etter å ha snakket med en venninne fra Coggeshall, vil hun nå være med på kamp slik at jeg også har skyss, og jeg overnatter hos henne.

Lørdag 12. mars:
Stonehouse Town v Newent Town (Gloucestershire Northern Senior League Division One)

Jeg ser virkelig frem til denne, selv om jeg vil måtte dra med meg bagasje på kamp. Overnatting i Wolverhampton, og jeg setter kursen dit etter kampslutt.

Søndag 13. mars:
Wolverhampton Wanderers v Birmingham City (Championship)

En søndag med mer enn kun PL-fotball vil bli benyttet til å besøke Molineux. Overnatting i Wolverhampton.

Mandag 14. mars:
West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey (North West Counties League Premier Division)

Turen går nordover til Manchester, og et nytt bekjentskap i NWCL. Overnatting i Manchester.

Tirsdag 15. mars:
Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare (Northern Counties East League Division One)

Jeg valgte meg opprinnelig kamp hos Desborough Town, og overnatting lokalt i Desborough, men kampen forsvant plutselig fra programmet, og har tydeligvis blitt flyttet til uken etter. Dermed måtte jeg se meg om etter andre alternativer, og heldigvis lot hotellbookingen seg kansellere. Etter nøye vurdering har jeg valgt meg et besøk hos Worsbrough Bridge Athletic, der jeg skulle vært allerede i begynnelsen av september. Den gang fikk man i løpet av min tur problemer med flomlysene som førte til utsettelse av flere hjemmekamper, og omsider flyttet klubben til Grimethorpe. Etter flere måneders eksil på den gamle hjemmebanen til ikke lenger eksisterende Grimethorpe Miners Welfare fikk man imidlertid fikset flomlysene ved hjelp av lokale myndigheter, og nokså plutselig og overraskende returnerte de til sin egen Park Road. Overnatting i Barnsley.

Onsdag 16. mars:
Accrington Stanley v Wycombe Wanderers (League Two)

Også her var jeg lenge usikker, og ventet på at en virkelig fodbit skulle dukke opp. Om ikke hotellprisene (nok en gang!) hadde vært så stive i Frome den dagen, kunne jeg nok sett for meg at Frome Town ble min destinasjon, men jeg benytter anledningen til å krysse av for nok et FL-stadion. Overnatting i Blackburn.

Torsdag 17. mars:
Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic (Northern Counties East League Division One)

Det dukket etter hvert også opp et par andre alternativ, men da det mest fristende alternativet var langt sør, valgte jeg å slå meg til ro med Hall Road Rangers – ikke minst da turen går nordover til Skottland dagen etter. Overnatting i Hull.

Fredag 18. mars:
Falkirk v Rangers (Scottish Championship)

Min groundhopper-kompis (og ivrig Rangers-supporter) Anthony skal ha klart å fikse meg billett i borteseksjonen. Overnatting i Glasgow.

Lørdag 19. mars:
Kamp 1: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose (SJFA East Region Super League)
Kamp 2: Kl. 17.15 Raith Rovers v Hibernian (Scottish Championship)

Jeg ventet lenge på offentliggjøringen av denne helgens kampprogram for den skotske Junior-pyramiden (som jeg nok en gang får understreke at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre), og jeg har valgt meg kampen i Hill of Beath, i den sørlige utkanten av Cowdenbeath. Den skal kunne la seg kombinere med dagens andre kamp, da det nok skal gå an å få en taxi til å skysse meg til Stark’s Park med i hvert fall en halvtime til gode til avspark. Overnatting i Glasgow.

Søndag 20. mars:
Dundee United v Dundee (Scottish Premier League)

Jeg gikk jo som kjent(?) glipp av Dundee-derbyet på Dens Park på min forrige tur, grunnet innstilte tog som følge av skade på kjøreledninger, og det er noe som har irritert meg siden. Selv om Tannadice Park nok ikke er like gjev som Dens Park, så er det en fin mulighet til å få med seg et Dundee-derby likevel. Det kan jo bli et av de siste på en god stund. Overnatting i Glasgow.

Mandag 21. mars:
Jarrow Roofing v Morpeth Town (Northern League Division One)

Jeg hadde allerede bestemt meg for Binfield v Flackwell Heath i Hellenic League, før jeg så den omberammede Northern League-kampen Marske United v Washington. Overnatting i Middlesbrough ble booket, men så sent som to dager før avreise så jeg at kampen i Marske nok en gang ble flyttet; denne gang da de skulle være vertskap for Jeff Stelling’s MEN United kampanje mot prostatakreft. Dermed var det bare å bite i det sure eplet og anse pengene for tapt, og se meg om etter andre alternativer. Valget falt på en annen kamp i samme liga; nemlig Jarrow Roofing v Morpeth Town. Overnatting i Newcastle.

Tirsdag 22. mars:
Pelsall Villa v Littleton (Midland League Division One)

Pelsall Villa er en av flere destinasjoner i West Midlands som jeg en stund har ønsket meg til, så gjenstår det å se om det vil svare til forventningene. Jeg var faktisk inne på tanken å kansellere min hotellreservasjon da jeg så at Swanage Town & Herston nå har blitt satt opp med hjemmekamp denne dagen, men reservasjonen var bindende…og uansett er det kanskje greit å spare Swanage-besøket til kveldene er enda lysere og fotoforholdene bedre. Overnatting i Wolverhampton.

Onsdag 23. mars:
Petersfield Town v Northwood (Southern League 1 Central)

Også denne dagen har voldt meg en god del hodebry; ikke minst med tanke på den lange reisen ned til Cornwall dagen etter. Slik sett ville kanskje Larkhall Athletic vært mer gunstig rent reisemessig, men jeg falt til for hovedtribunen til Petersfield….om den fortsatt fremstår som på bilder jeg har sett. Overnatting i Portsmouth.

Torsdag 24. mars:
St. Austell v St. Blazey (SWPL Premier Division)

Det er klart for årets ‘Easter Hop’, som vil foregå i South West Peninsula League (SWPL), og ha base i St. Austell. Selv har jeg booket tre netters overnatting i Truro. Årets ‘Hop’ innledes med hjemmekamp hos tittelforsvareren.

Fredag 25. mars:
Kamp 1: Kl. 11.00 Plymouth Parkway v Elburton Villa (SWPL Premier)
Kamp 2: Kl. 15.00 Liskeard Athletic v Dobwalls (SWPL 1 West)

Jeg har altså komponert en egen dobbel som alternativ til trippelen som den offisielle SWPL Easter Hop vil følge. Det kan bli endring i planene denne dagen om jeg skulle bli tilbudt skyss, men for å være helt ærlig så synes jeg nå at ovennevnte dobbel er minst like gjev og fristende som den offisielle trippelen. Overnatting i Truro.

Lørdag 26. mars:
Kamp 1: Kl. 10.30 Sticker v Wadebridge Town (SWPL 1 West)
Kamp 2: Kl. 15.00 Truro City v Sutton United (Conference South)

Siste dag av SWPL Easter Hop, men jeg har lyst til å besøke Truro Citys hjemmebane Treyew Road før den jevnes med jorden ved sesongslutt, og velger derfor en egen vri. Det skal imidlertid la seg gjøre å kombinere den med dagens første kamp i arrangementet, før jeg busser tilbake mot Truro. Overnatting også i Truro.

Søndag 27. mars:
Fotballfri

Jeg vil nok har mer enn nok med å ta meg den lange veien opp fra Truro til London, der jeg vil posisjonere meg foran mandagens kamper.

Mandag 28. mars:
Kamp 1: Kl. 11.30 Chertsey Town v Ashford Town (Mx) (CCL Premier)
Kamp 2: Kl. 15.00 Walton & Hersham v Dorking Wanderers (Isthmian League 1 South)
Kamp 3: Kl. 19.45 Millwall v Burton Albion (League One)

Påskemandag er en av dagene som gjerne er ensbetydende med at man kan finne seg både to og tre kamper i blant annet hovedstadsregionen, og så også denne gang. Jeg sjekket og dobbeltsjekket diverse kombinasjoner for å se om mine forslag lot seg gjøre med kollektivtransport, men så bestemte man seg etter hvert for at Horsham-derbyet (Horsham YMCA v Horsham, som var mitt opprinnelige valg som første kamp) skulle flyttes fra klokka 11.00 til klokka 14.00. Det er ikke første gang Horsham YMCA gjør slikt på disse dagene der resten av deres liga har tidlig avspark, og man kan jo undre seg hvorfor. Uansett måtte jeg gjøre om på planene, og det var tydelig at toppkampen hos Dulwich Hamlet ikke lot seg kombinere med noen av de øvrige alternativene, slik at også den måtte byttes ut. Jeg endte til slutt opp med ovennevnte trippel, der Chertsey har et klassisk stadion, og hvor Walton & Hersham igjen omgis av rykter om snarlig forestående flytting fra Stompond Lane. Så det er vel greit å besøke mens man kan. Overnatting i London.

Tirsdag 29. mars:
Cowes Sports v Newport (IoW) (Wessex League Premier Division)

Jeg hadde opprinnelig blinket meg inn på Worsbrough Bridge Athletic (som nå uansett blir besøkt tidligere på turen) samtidig som noen av Division Two-oppgjørene i Northern League fristet, men fristelsen av derbyet på Isle of Wight ble etter hvert for stor. Overnatting i Southampton.

Onsdag 30. mars:
Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery (Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division)

Jeg hadde vel slått meg til ro med at jeg denne dagen skulle besøke Brandon United. Men senest nå på mandag så jeg at Oughtibridge-klubben hadde blitt satt opp med hjemmekamp denne dagen. En spennende destinasjon, og nok en ny liga å stikke stortåa uti. Jeg har hatt et par dager der jeg virkelig har hatt problemer med å bestemme meg, men endte til syvende og sist opp med at Brandon United tross alt vil være enklere å besøke på et senere tidspunkt…spesielt med tanke på antall midtukekamper. Overnatting i Sheffield.

Torsdag 31. mars:
Walsall Wood v Rocester (Midland League Premier Division)

Turens siste kampdag vil finne sted i West Midlands, der jeg endelig skal få besøke Walsall Wood. Overnatting skjer igjen i Wolverhampton, og hjemreisen foregår fredag kveld. Puh!!

 

 

Søndag 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury

 

Turens siste dag hadde en stund voldt meg litt hodebry, og base i Bournemouth fra lørdag til mandag var ikke ideelt slik tingene utviklet seg, men den hadde blitt valgt med tanke på at jeg dagen før hadde håp om å besøke Swanage Town & Herston, før deres kamp ble avlyst og jeg altså ble sittende med en bindende reservasjon i Bournemouth. Det skal også nevnes at jeg denne helgen hadde kikket på mulighetene for en dobbel i Skottland, der Hearts v Aberdeen hadde sent avspark på lørdagen, i tillegg til at jeg kanskje kunne gjøre meg forhåpninger om å få billett til Stranraer v Celtic på søndagen, men så lenge den skotske junior-pyramiden er så trege med å legge ut kampprogrammet sitt så var det begrenset hvor lenge jeg kunne vente. Linlithgow Rose er en klubb jeg gjerne skulle besøkt, og mine mistanker om at de med hjemmekamp ville få tidlig avspark for å vises på TV viste seg å stemme, men etter en lang rekke avlysninger av deres kamp visste jeg ikke om de faktisk ville ta seg videre før det var for sent og Hearts-kampen allerede var utsolgt.

 

En annen mulighet for en dobbel fantes i Manchester og Cheshire, der jeg kunne sett Knutsford med tidlig avspark for deretter å faktisk besøke Old Trafford som et pliktløp og for å heie på Sheffield United i FA Cupen, men med det dårlige været som hadde vært var jeg redd for avlysning i Knutsford og at jeg ville bli sittende igjen med et lite fristende besøk til Old Trafford som eneste kamp denne dagen. Det var jeg ikke interessert i å risikere, og jeg valgte meg derfor den langt mer fristende destinasjonen Swanage. Den ble da også avlyst, men jeg fikk i hvert fall med meg en trivelig visitt til Berkhamsted før jeg dro ned til sørkysten lørdag ettermiddag, med ankomst på kvelden.

 

Som sagt hadde også denne dagen bydd på visse utfordringer, da jeg i det lengste håpet at det skulle dukke opp noe av interesse; først og fremst i FA Vase. Men da det kun var kampen til AFC Dunstable som i den turneringen ble flyttet til søndag, betød det at den eneste nye destinasjonen for meg i den engelske pyramiden denne søndagen ville være Stamford Bridge, der Chelsea tok imot Scunthorpe i FA Cupen. Jeg begynte til og med å vurdere dette alternativet for å i hvert fall få unnagjort et besøk der uten å måtte se kamp Premier League, men som ventet var bortebillettene dessverre revet bort. Etter å ha avventet til det siste, bestemte jeg meg til slutt for å bestille en billett i hjemmeseksjonen, men da jeg helgen før forsøkte å gjøre dette på min telefon, nektet den å fullføre kjøpet, og billettkontoret var visst stengt til mandag. Og da mandag morgen kom, var det selvsagt utsolgt, slik at jeg tidlig bestemte meg for å i stedet unne meg et gjensyn med Creasey Park i Dunstable.

 

Jeg har jo tidligere besøkt Creasey Park for å se Dunstable Town, som har en lengre historie der, men de to klubbene har nå en delt banedelings-ordning på anlegget som nå eies av de lokale myndigheter. Så da var det kanskje på sin plass å også ta en tur for å se deres «lillebror» i aksjon, selv om det bød på en lang reise tur/retur. Dagen startet ikke overraskende med en jakt på dagens Non-League Paper, som jeg fant på første forsøk i en sjappe et steinkast fra hotellet. Det hjelper å ha overnattet der før! Rett ved togstasjonen i Bournemouth ligger Chiquitas Café, der det tilbys både engelsk mat og retter fra Middelhavs-området, og denne gang valgte jeg meg faktisk en omelett-variant og lot den engelske frokosten vente til dagen etter. Og med denne fine starten på dagen var det med godt humør og masse pågangsmot at jeg starten ferden oppover mot Bedfordshire.

 

Første etappe gikk med tog opp til Clapham Junction, der jeg byttet til Overground-toget mot Stratford, som tok meg de ni stoppene til West Hampstead. Rett ved siden av sistnevnte stasjon ligger togstasjonen West Hampstead Thameslink, og derfra hoppet jeg på toget mot Bedford, som jeg skulle være med så langt som til Luton. Siste etappe gikk med buss til Dunstable, og jeg bet meg merke i at man siden mitt siste besøk i Dunstable sommeren 2013 har oppgradert busstraseen som mellom Luton og Dunstable kjører store deler av strekningen i en egen liten fil som var adskilt fra den øvrige trafikken. Den var ganske smal, men sjåføren som tydeligvis var under opplæring og kyndig veiledning klarte å unngå å treffe kantene som på begge sider virket skummelt nærme. Vel inne i Dunstable trykket jeg omsider på knappen og kunne stige av utenfor Wetherspoons-puben Gary Cooper, som er oppkalt etter Hollywood-skuespilleren og byens store sønn, og der unnet jeg meg nå en kjapp rast for å nyte en forfriskende pint.

 

Dunstable er en markedsby som ligger i den sørlige delen av grevskapet Bedfordshire, fem mil nord for London og rett vest for Luton, som den delvis har vokst sammen med. Den er nok i dag langt triveligere enn store deler av sentrale Luton, og i romertiden gikk Dunstable under navnet Durocobrivis. Det var følgelig også på denne tiden at romerne rustet opp oldtidsveien Watling Street som går gjennom byen, og også Icknield Way som er en annen oldtidsvei som krysser Watling Street rett ved Dunstable. Lutons vekst som følge av ikke minst hatteindustrien ankomst der på 1800-tallet førte til tilsvarende nedgangstider i Dunstable, der dette senere ble erstattet av blant annet bilindustri. Dunstable har i dag rundt 35 000 innbyggere, og Hollywood-skuespilleren Gary Cooper er som nevnt byens store sønn.

 

Etter å ha tømt glasset spaserte jeg det siste kvarteret eller så opp til Creasey Park, der det denne dagen altså skulle kjempes om avansement i FA Vase. Da jeg ankom med en drøy time til avspark, måtte jeg spørre meg selv om det var verdt det, for anlegget så like nitrist ut som jeg tross alt husket det, der det er funksjonelt sett helt sikkert tipp topp, men totalt blottet for karakter. Men jeg skjøv eventuelle negative tanker unna og sa meg fornøyd med å få sett en kamp denne søndagen, og betalte meg inn med £6. For ytterligere £1,50 fikk jeg også et eksemplar av dagens kampprogram som for øvrig var helt ok og hadde det man kan forvente av informasjon. Jeg satt kursen mot klubbhuset, der jeg i hvertfall kunne konstatere bedring siden mitt forrige besøk. Den gang hadde den fremstått som delt i to med en egen avdeling for «fiffen», men nå var den mer åpen og mer romslig, i tillegg til at det også var langt flere sitteplasser der inne. Og jammen har de ikke også fått gratis WiFi.

 

AFC Dunstable ble i 1881 stiftet under navnet Old Dunstablians, men dette navnet var tidligere brukt av en gruppe tilknyttet Dunstable Grammar School, der nevnte Gary Cooper for øvrig var en av elevene. Da denne skolen ble lagt ned og ble overtatt av Manshead School, ble rektoren spurt om man ikke kunne blåse liv i dette gamle navnet, og dagens klubb var født. Etter å ha spilt sine første år i lokale ligaer som Dunstable Alliance og Luton District & South Bedfordshire League, fikk de i 1995 innvilget sin søknad om å få bli med i South Midlands League, som to år senere slo seg sammen med Spartan League og stiftet Spartan South Midlands League. Denne ligaens Division Two ble vunnet i 2004, samme år som de tok dagens navn (på en tid da AFC-prefikset ikke var like vanlig som nå, og fortsatt bruker de for øvrig The OD’s som kallenavn), men deres spartanske hjemmebane hindret videre opprykk inn til de i 2008 ble kontaktet av lokale myndigheter og Bedforshire FA som tilbød klubben å bli partner i det nye Creasey Park-anlegget som man jo har gitt en totaloverhaling. Dermed kunne de flytte inn på ny hjemmebane og starte 2009/10-sesongen i SSML Division One.

 

Opprykket til Premier Division ble sikret med andreplassen i 2012, og AFC Dunstable har etablert seg på øvre halvdel. Tredjeplassen fra deres debutsesong ble kopiert i fjor, og denne sesongen kan det kanskje også overgås. Tabellen viste nemlig på de på dette tidspunktet befant seg på andreplass, sju poeng bak ledende London Colney, men med en kamp mer spilt. De ble imidlertid også pustet i nakken av klubber som Hoddesdon Town (fire poeng bak AFC Dunstable med to kamper til gode), Hertford Town og Berkhamsted, som alle har søkt opprykk til step 4, i likhet med AFC Dunstable. Det blir nok tøff kamp om tittelen og opprykket i SSML Premier denne sesongen, men denne dagen skulle det altså dreie seg om fjerde runde i FA Vase, der motstander var ingen ringere enn føniksklubben Salisbury FC, som leder an i Wessex League og av mange ble regnet som en av favorittene til FA Vase-tittelen.

 

AFC Dunstable hadde i den tidligere rundene tatt seg av Clacton, Stotfold og Basildon United, mens Salisbury i tur og orden hadde slått ut Wincanton Town, Folland Sports, Calne Town, St. Austell og til sist Highworth Town, etter at de som ny og umerittert klubb måtte starte allerede i første kvalifiseringsrunde. Mens jeg med en pint Strongbow til £3 sto og betraktet lagoppstillingene traff jeg på et par kjente fjes. Etter en prat med groundhopper John McClure, traff jeg snart på en groundhopperen Dave Higgins da jeg kort etter beveget meg ut. Creasey Park entres i hjørnet på den ene kortsiden, nærmest langsiden der man også finner det moderne klubbhuset. På denne langsiden er det kun såkalt hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside. På bortre langside har man imidlertid en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten, og på kortsiden ved inngangen står en tilsvarende variant som er en del mindre og som dessuten er beregnet på stående tilskuere.

 

Salisbury-manager Steve Claridge bør være et kjent navn for de fleste, og han hadde valgt å gi debut til keeper Charlie Searle, som etter seks-sju minutter leverte en flott redning da han fikk fingertuppene på et skudd fra hjemmelagets Nathan Frater og fikk slått ballen over tverrliggeren. Hjemmemanager Steve Heath og hans utvalgte satset på en taktikk med lange baller, og dette tok innledningsvis gjestene litt på senga. De hvitkledde fant imidlertid snart ut av dette og etter ti minutters tid begynte de sakte men sikkert å ta over. De hadde allerede presset frem et par halvsjanser da Thomas Whelan etter 16 minutter sendte en lang ball frem til Branden Mundy som forsøkte å løfte ballen forbi hjemmekeeper Ricky Perks. Sistnevnte fikk en hånd på ballen, som imidlertid havnet hos Sam Wilson, og han kunne enkelt dra av en mann og sette inn 0-1. Merkelig nok gikk det upåaktet hen at forsvarer Jason Beck, som sto plassert på streken, forsøkte å leke keeper og tydelig forsøkte å redde med hånda. Han klarte dog kun å slå ballen videre inn i mål, og kanskje mente dommeren at baklengsmålet var straff nok i seg selv.

 

Første omgang var halvspilt da bortelaget doblet ledelsen, og det kom som følge av at Daniel Demkiv klarte å holde ballen inne nede ved dødlinja og fikk slått inn i feltet. En forsvarer som burde ha hatt kontroll på ballen misset fullstendig, og den ble stjålet av Wilson som kunne sette inn sitt andre for dagen og sørge for 0-2. Etter dette virket det som Salisbury hadde full kontroll i den grad at tempoet falt, og etter hvert ga de vertene mer rom slik at de tross alt fikk litt ny giv en periode. BJ Christe sitt skudd fra distanse var imidlertid en av få avslutninger de hadde på mål, og kampen virket avgjort da Stephen Walker headet inn bortelagets tredje på en corner slått av Thomas Whelan drøyt to minutter før pause. Dermed sto det 0-3 da lagene gikk i garderoben og jeg kunne utfordre køen for å få påfyll i baren.

 

I pausen snakket jeg dessuten med både tidligere kjente av typen som i utgangspunktet var nøytrale groundhoppere og noen tilfeldige personer fra begge supporterleire. Gjengs oppfatning syntes å være at det var en av de største favorittene til FA Vase-tittelen vi nå hadde sett imponere i første omgang, og mine samtalepartnere trakk frem Salisbury som den største utfordreren til en annen føniksklubb som de fleste hadde som tittelfavoritt; nemlig Hereford FC. Det er liten tvil om at disse to føniksklubbene er hete kandidater til tittelen, men jeg tillot meg å minne om at Morpeth Town og South Shields fortsatt hadde til gode å spille sin kamp i tredje runde, og at vinneren der (det ble Morpeth etter straffer) kanskje ville være min aller største favoritt. Men i en cup kan mye rart skje, og som sagt vil både Salisbury og Hereford være av de største favorittene frem til de eventuelt skulle bli slått ut.

 

Salisbury skal denne sesongen ha hatt for vane å score mange mål i andre omgang, og mange forventet nå flere mål til de hvite, men bortelaget virket fornøyd med tingenes tilstand, og spilte først og fremst en rotete omgang der de med slurv og personlige feil i midtbane og forsvar fort kunne straffet seg med med en mindre ledelse. Hjemmelaget hadde selvsagt intet annet valg enn å satse kjøre på offensivt om de skulle gjøre seg den minste forhåpning om å kjempe seg inn igjen i kampen, og Nathan Frater skjøt like utenfor før Salisbury-keeper Searle fikk fingertuppene på et skummelt innlegg fra BJ Christie rett foran luskende Dunstable-spillere. Etter en snau time burde kanskje en umarkert Jermaine Hall gjort bedre da han var mål for et innlegg inn i feltet, men han bommet på ballen.

 

Bortekeeperen måtte igjen i aksjon da Brandon Carney ble spilt gjennom alene med Searle, men debutanten i målet imponerte ved å vinne den duellen. Det ble etter hvert litt ampert, og etter en for meg litt uoversiktlig episode som utartet seg til en nokså dytting og knuffing, ble begge lag redusert til ti mann. Hjemmelagets Jason Beck var identisk med mannen som tidligere hadde forsøkt å leke keeper, mens gjestenes Taurean Roverts nettopp hadde kommet innpå som innbytter, og nå måtte de uansett begge forlate banen med rødt kort. Salisbury-folket klaget da også gjennom store deler av kampen over det de mente var altfor fysisk spill fra hjemmelaget. Det siste desperate forsøket fra vertene kom i form av et skudd fra Charlie Gorman som skjøt like over fra rundt 20 meter, og dermed ebbet det ut med avansement for Salisbury etter borteseier 0-3.

 

Jeg vil påstå at godt over halvparten av de 512 tilskuerne var tilreisende fra Wiltshire; noen påsto opp mot 75%. Uansett kunne de smilende ta fatt på veien hjemover, mens jeg selv hadde en enda lengre reise tilbake til Bournemouth. Returen startet med buss 70 som tok meg de 25 minuttene til Leighton Buzzard og togstasjonen der, hvor jeg kunne stige på toget som skulle ta meg til Watford Junction. Derfra skulle jeg ha tog videre til Clapham Junction, men det var nå stans i togtrafikken på denne linjen, slik at denne planen falt i fisk. Dette fant jeg ut ved en tilfeldighet ved å spørre en ansatt på perrongen da jeg ikke kunne se mitt neste tog på noen av skjermene. Vedkommende ba meg hoppe på toget igjen og bli med til Harrow & Wealdstone for derfra å ta tuben til Willesden Junction og videre med Overground-tog til Clapham Junction. Etter å akkurat ha mistet forbindelsen ved både Harrow & Wealdstone og Willesden Junction fryktet jeg at det ville bli en sen kveld før jeg kom tilbake til Bournemouth sterkt forsinket, men som ved et lite under viste det seg da jeg ankom Clapham Junction at toget til Bournemouth var et kvarter forsinket, slik at jeg likevel rakk det som opprinnelig var 20.12-toget.

 

Like før klokka halv ti var jeg tilbake i Bournemouth, og på veien tilbake til hotellet unnet jeg meg en pitstop innom Wetherspoons-puben The Christopher Creeke. Her var det masser av Chelsea-fans som nettopp hadde kommet tilbake fra Stamford Bridge etter å ha sett sitt «lokale» favoritt-lag. Merkelig det der, for kvelden før hadde jeg inntrykk av at Arsenal-drakter var den lokale moten. Uansett, siden det vil bli en stund til neste gang unnet jeg meg et siste påfyll før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg jo returnere til Norge og en langt mer nøktern tilværelse der det er mye lengre mellom pintene. Det hadde vært en fin tur, selv om ikke alt gikk etter planen. Jeg hadde tidlig på turen en solid dose flaks med tanke på valg av kamper, men etter at jeg for første gang støtte på problemer på vei til Dundee 2. januar, hadde hellet i større grad forlatt meg, slik at 2016 ikke kan sies å ha startet optimalt, med flere avlyste kamper. Men jeg fant da stort sett alternativer, og dette kunne vært langt verre. Nå er det bare å se frem mot neste tur…kanskje i påsken?

Revisit:
AFC Dunstable v Salisbury 0-3 (0-3)
FA Vase, 4^th Round
Creasey Park, 10 January 2016
0-1 Sam Wilson (17)
0-2 Sam Wilson (23)
0-3 Stephen Walker (43)
Att: 512
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United
Previous game: 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports

 

More pics

 

 

Lørdag 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports

 

Da jeg våknet i Ipswich denne lørdagsmorgenen, visste jeg fremdeles ikke hva dagen ville bringe og hvor jeg ville se kamp. Jeg hadde opprinnelig valgt meg ut en spennende destinasjon i form av Swanage Town & Herston og deres hjemmekamp mot Cranborne i Dorset Premier League, og det var ene og alene grunnen til at jeg hadde booket hotell i Bournemouth, men allerede på torsdagen fikk jeg vite at de til tross for stor innsats hadde måttet innse at værgudene hadde gjort med ugagn at det ikke ville bli kamp på deres sjarmerende Day’s Park. Jeg hadde derfor bestemt meg for å stå opp tidlig og starte ferden innover mot London mens jeg sjekket ut og vurderte alternativene. Det burde være nok av kamper å velge mellom, selv om jeg ideelt sett måtte prøve å finne noe på veien ned til Bournemouth.

 

Som en plan B hadde jeg kikket litt på Bashley, og det kunne jo vært interessant å se kamp hos de i det som kan bli klubbens siste sesong i nåværende form, men også de hadde meldt om små muligheter for kamp ved å på Twitter hevde at de var 99% sikker på at det ville bli avlysning. AFC Totton var et annet alternativ i Hampshire, men de annonserte at baneinspeksjon ville skje senere på formiddagen, på et tidspunkt jeg allerede burde ha tatt en avgjørelse om jeg skulle dra nedover mot sørkysten i jakt på dagens dose fotball. Jeg bet meg imidlertid merke i at Berkhamsted var optimistiske med tanke på sin hjemmekamp i FA Vase, som også er turnering jeg liker godt, og denne begynte nå å friste. Jeg hadde i så fall masser av tid å slå i hjel, og i nærheten av London Liverpool Street stasjon, benyttet jeg anledningen til å innta en utsøkt full english breakfast på puben The Woodin’s Shades mens jeg forsøkte å ta en endelig beslutning.

 

Berkhamsteds motstander for dagen var Essex-klubben Hullbridge Sports, og en av mine Southend-kompiser tok kontakt for å fortelle at en felles bekjent nå var involvert der. Det viste seg ganske riktig at min kompis Simon Kingdon nå er trener for reservelaget til Hullbridge Sports, og da spillende manager Rob Hodgson selv ville ikle seg drakta og spille kampen, var det opp til Simon å lede laget fra sidelinjen. Dette var enda en grunn til å velge meg dagens kamp i Berkhamsted, der jeg selvsagt også hadde lagt merke til at de hadde et tilsynelatende koselig lite stadion. Muligheten til å se en kompis lede bortelaget i en FA Vase-kamp var såpass fristende at jeg der og da bestemte meg for å dra til Berkhamsted, selv om dette ville bety at reisen ned til Bournemouth etter kamp strengt tatt ville bli noe lenger enn hva som var ideelt.

 

Jeg hadde nå meget god tid, og jeg unnet meg en pint til av Mortimer Orchard, som var en nytt cider-bekjentskap for meg, mens jeg tok en siste sjekk av kampoppsettet i Non-League Paper. Jeg tømte omsider glasset og forlot det jeg mistenker var et Wolves-firma som ladet opp til kamp, og returnerte til Liverpool Street stasjon for å sette meg på toget til Milton Keynes Central. Jeg skulle imidlertid ikke så langt, og kom meg etter en halvtimes tid av i Berkhamsted, slik at jeg denne gang slapp å bli med helt opp til den kjipe og sjarmløse byen som var togets endestasjon. Da var den lille byen Berkhamsted langt å foretrekke.

 

Berkhamsted er en markedsby som ligger ved i grevskapet Hertfordshire, drøyt fire norske mil nord for London. Man har funnet bevis for at det har bodd folk i området i over 5 000 år, og i dag har Berkhamsted drøyt 18 000 innbyggere. Byen har en sentral plass i historien da det var her det anglosaksiske lederskapet overga seg til normannerne i kjølevannet av Vilhelm Erobrerens seier i slaget ved Hastings. Berkhamsted ligger i de såkalte Chiltern Hills, og er også hjemsted for det britiske filminstituttets nasjonalarkiv, som er et av verdens største film- og TV-arkiver. Nærheten til Hemel Hempstead sørget for øvrig for at jeg også hadde hjemmekampen til Hemel Hempstead Town som backup dersom det mot formodning skulle være problemer med banedekket i Berkhamsted, men det viste seg raskt å ikke være tilfellet.

 

Etter å ha gått den korte veien fra togstasjonen, og på veien fått en demonstrasjon i bruken av sluser der to kanalbåter manøvrerte seg nedover elven Bulbourne og Grand Union kanalen, ankom jeg nemlig Broadwater med nesten to timer til avspark. Anlegget deler navn med veien som går forbi på utsiden, og den første personen jeg så der jeg kom slepende på min bagasje var faktisk min kompis Simon som hoppet ut av Hullbridge-bussen og ønsket meg velkommen. Foreløpig var naturlig nok ikke inngangspartiet bemannet, og første bud var uansett å få slengt fra seg bagen, som jeg fikk satt fra meg i et hjørne etter å ha kjøpt meg en brus.

 

Berkhamsted ble stiftet så sent som i 2009, etter at Berkhamsted Town gikk konkurs. Sistnevnte klubb hadde blitt stiftet i 1919 under navnet Berkhamsted Comrades, etter at krigsveteraner startet opp igjen etter at den opprinnelige Berkhamsted Town (stiftet i 1895) la ned driften etter kun 11 år. Noen vil kanskje huske Berkhamsted Town som fast innslag i Isthmian League i 1980- og 1990-årene, og senere i Southern League, men etter flere tunge sesonger og med etter forholdene stor gjeld måtte de omsider ta turen ned i Spartan South Midlands League i 2008, før de i løpet av den påfølgende sesongen ble slått konkurs. Det skal for øvrig nevnes at denne klubben var tapende finalist i FA Vase i 2001, da de måtte gi tapt for Taunton Town.

 

Den nye klubben startet opp i Spartan South Midlands League Division Two, som ble vunnet på første forsøk. Det ble også Division One sesongen etter, slik at de i 2011 kunne ta plass i ligaens Premier Division etter to titler og opprykk på to år. Femteplassen våren 2012 er foreløpig deres beste ligaplassering, men det kan bli forbedret denne sesongen – og de har også søkt om opprykk til step 4. Det blir imidlertid tøff kamp om beinet i denne ligaen, der London Colney på dette tidspunktet ledet tabellen med 50 poeng på sine 23 kamper. AFC Dunstable lå sju poeng bak, men hadde en kamp mindre spilt. Deretter fulgte Hoddesdon Town og Hertford Town med 11 og 12 poeng opp til teten, men med henholdsvis tre og to kamper til gode. Tre kamper til gode hadde også Berkhamsted på sjuende, som hadde 14 poeng opp til London Colney, uten at de hadde gitt opp håpet av den grunn.

 

Denne dagen var det imidlertid FA Vase det dreide seg om, og Hullbridge Sports var dagens motstander slik de også hadde vært det i samme turnering for to sesonger siden. Den gang var det Essex-klubben som vant, og de hadde allerede stått for en av de virkelige bombene i denne sesongens utgave. Essex Senior League anses jo gjerne som en av de svakeste step 5-ligaene, og det var nok få som levnet Hullbridge Sports særlig store sjanser da trekningen av andre runde ga de en bortekamp mot Norwich United – en klubb som er suveren i Eastern Counties League, og som av mange ble ansett å tilhøre gruppen av favoritter til FA Vase-tittelen. Det var imidlertid Hullbridge som scoret kampens eneste mål i ekstraomgangene og sørget for en skikkelig bragd. Derfor var det ikke gitt at det skulle bli hjemmeseier i dag, selv om Berkhamsted nok må sies å ha vært en liten favoritt.

 

Hittil i denne sesongens turnering hadde Berkhamsted tatt seg av Woodford United, Northampton ON Chenecks, Northampton Spencer, AFC Kempston Rovers, og Saffron Walden Town. Hullbridge Sports hadde på sin side fulgt opp bragden mot Norwich United med å beseire Stanway Rovers. Det våte været hadde selvsagt skapt visse problemer også i FA Vase, og mens flere av kampene i tredje runde fortsatt ikke var spilt, skulle dagens duellanter spille kamp i fjerde runde. Og dommertrioen som var i full gang med sin obligatoriske inspeksjon av banedekket virket å være meget tilfreds med det de så, da de smilende ga tommelen opp på sin vei av banen. Jeg så en kar komme med dagens kampprogram og benyttet anledningen til å sikre meg et eksemplar med en gang. £1,50 kostet det, og jeg tok det med inn i baren der jeg konstaterte at det fikk absolutt godkjent.

 

Ved baren der inne i klubbhuset kom jeg tilfeldigvis også i snakk med to karer som heller ikke hørte til noen av de to lagene, men snarere var en liten delegasjon fra Ipswich Wanderers som hadde vært på vei ned til Somerset for å se FA Fase-oppgjøret Welton Rovers v Bodmin Town. De skulle møte vinneren av den kampen i fjerde runde, men hadde ikke kommet særlig langt før de fant ut at kampen var avlyst, og de hadde dermed endret kursen og i stedet dratt til Berkhamsted. Jeg hadde jo en meget trivelig stund da jeg besøkte Ipswich Wanderers i august 2014, og de kunne fortelle litt om tingenes tilstand siden den gang. De har jo denne sesongen også søkt opprykk til step 4, men understreket at dette ikke er i håp om å rykke opp allerede denne sesong. Den tittelen har Norwich United allerede langt nede i lomma, og de fortalte at det var mer med tanke på å få litt innsikt i hva som trengtes stadionmessig.

 

Men nå var det ikke Ipswich Wanderers og Eastern Counties League det skulle dreie seg om, men snarere Berkhamsted,, Hullbridge Sports og FA Vase-kampen som skulle spilles på Broadwater, der dagens anlegg faktisk kun har vært fotballstadion siden 1983. Det er temmelig overraskende med tanke på den karakteren det har, men faktum er at klubbens forgjenger Berkhamsted Town spilte i Lower Kings Road et steinkast unna, før denne tomten ble solgt til eiendomsutviklere. Klubbhuset ligger på utsiden, rett ved inngangspartiet som er å finne på den ene langsiden, og etter et lite ståtribune-parti under åpen himmel har man her anleggets hovedtribune. Denne er bygget i mur og hadde tidligere benkerader i tre, men de har nå blitt erstattet med mer tidsriktige plastseter. Bak det bortre målet er det en liten tribune som gir tak over hodet til de som står her med togene susende forbi på den såkalte West Coast Main Line kun noen få meter unna på utsiden.

 

En tilsvarende tribune har man på nærmeste kortside, men denne muligens noe større, og i motsetning til sin motpart på motsatt ende av banen har den også en vegg i bakkant. Bortsatt fra dette er det hard standing som gjelder rundt banen, og spesielt på bortre langside der man har flere bygninger tett innpå seg på utsiden. Etter å ha betalt meg inn med £6 kunne jeg da også konstatere at Broadwater er et trivelig lite stadion. Laglederbenkene står i forkant av hovedtribunen, og etter å ha tatt en kjapp foto-runde rundt banen, fant jeg Simon bak hovedtribunens hjørne ved bortelagets laglederbenk, der han han tok seg en siste blås i smug før det var på tide å vende oppmerksomheten mot kampen.

Der jeg nå sto og ventet kom jeg i prat med en eldre kar ved siden av meg som kommenterte hvordan det bare skulle mangle at man ikke kunne spille på dagens banedekke, og dette førte ved en tilfeldighet til at samtalen dreide inn på klassiske kamper som har vært de reneste gjørmebad, og han tok ordene ut av munnen min da han trakk frem et av mine favoritt-øyeblikk (selv om det var før min tid). Jeg simpelthen elsker bildene av de vanvittige scenene som utspilte seg på Edgar Street da lille Hereford United en februardag i 1972 slo ut giganten Newcastle United av FA Cupen, og da jeg ga uttrykk for dette svarte han simpelthen: «I played in that game». Jeg trodde et lite øyeblikk nesten at han drev gjøn, men min samtalepartner viste seg faktisk å være Hereford-spissen Billy Meadows som bar drakt nummer 9 den dagen. Jeg har sjelden lyttet mer oppmerksomt og interessert enn da han på oppfordring nå beskrev dramaet slik han husket det. Det var nesten synd at det dro seg mot avspark, men heldigvis fikk jeg høre mer om dette da jan oppsøkte meg igjen i pausen.

 

De første minuttene var det nesten som om deler av Hullbridge-laget fortsatt var bak tribunen for å smugrøyke, for Berkhamsted gjorde nærmest som de ville det første kvarteret. Allerede etter to minutter tok de ledelsen da Bradley O’Donovan mottok et innlegg og fikk vende altfor enkelt opp og sette inn 1-0. Hjemmelaget dominerte kraftig i starten, men gjestene hadde klart å unngå ytterligere baklengs og de største sjansene mot da de selv fikk en mulighet ved Luke Horsley, men hans volley gikk like utenfor. I stedet fortsatte vertene å presse på, og Adam Mead fikk heade nokså upresset fra kort hold, men hans heading gikk rett i klypene til Hullbridge-keeper Jamie Merralls. Midtveis i omgangen burde O’Donovan scoret sitt andre og doblet ledelsen da han var temmelig alene på bakre stolpe og fikk ballen flott servert av Josh Chamberlain, men headingen sto ikke i stil og gikk over mål.

 

Alessandro ‘Alex’ Campana hadde også muligheten til å øke da han løp fra spillende Hullbridge-manager Rob Hodgson, men en utrusende keeper Merralls reddet denne gang flott. Campana slo imidlertid tilbake få minutter senere da fikk dra av en mann og løpe mot mål, og med flere bortespillere rundt seg satt han inn 2-0 fra rett innenfor 16-meterstreken. Tre minutter senere trodde hjemmelaget at de hadde scoret igjen da et skudd fra Steve Hawks gikk gjennom en stor gruppe spillere i feltet og endte i mål, men linjemannen hadde hevet flagget for å markere for en offside-plassert spiller som sto rett foran keeperen. Det så ikke spesielt lyst ut for gjestene fra Essex, men etter dette virket de plutselig å kvikne til, og med sju minutter til pause slo de tilbake nærmest ut av det blå. Luke Hornsley fikk ned i duell med James Baldry, og dommeren pekte på straffemerket. Hornsley tok selv straffen, og via stolpen reduserte han og sørget for at det sto 2-1 til pause, slik at det plutselig hadde blitt en helt annen kamp.

 

De tilreisende var i pausen fornøyd med at de hadde kjempet seg inn igjen i kampen og hadde fått fornyet håp, men hjemmefolket mente at deres utvalgte burde ha avgjort kampen allerede. Det var da også vertene som fikk andre omgangs første mulighet da målscorer Campano igjen kom på et skummelt raid som minnet om situasjonen der han scoret kampens andre mål, men avslutningen gikk denne gang rett på keeper Merralls. Like etter var Luke Hornsley frempå, men to taklinger satt en midlertidig stopper for ham. Da vi nærmet oss en times spill fikk imidlertid Hornsley servert en scoring på sølvfat, og Berko-keeper Carl Tasker hadde et øyeblikk han nok vil glemme fortest mulig. Et sleivspark fra en lagkamerat gjorde at ballen gikk inn til Tasker, men på uforklarlig vis glapp han ballen slik at en observant Hornsley kunne snappe den og plassere den i mål til 2-2. Vi var like langt.

 

Hullbridge Sports hadde nå fått blod på tann, og Charlie Little skjøt like utenfor. Sion og hans kollegaer på benken hadde nå tro på at de skulle klare å sikre seieren, og formidlet dette overfor spillerne som også virket å få fått troen på det samme. Mens himmelen åpnet seg totalt over det vestlige Hertfordshire, presset gjestene frem en rekke cornere, og virket i denne perioden friskest. Hornsley var igjen frempå, men ble nektet hattrick av keeper Tasker. Berkhamsted kjempet seg inn igjen i kampen, og det bølget frem og tilbake inntil en god sjanse for vertene endte med at innbytter Frank Jowle måtte se sitt skudd reddet, men fra den påfølgende corneren headet Bradley O’Donovan i stolpen, og Alessandro Campana var på pletten for å sette returen i mål til 3-2. Hullbridge skal ha ros for at de fortsatt ikke ga opp, men kastet frem folk i jakten på en ny utligning. Men dermed etterlot de seg også rom bakover, og i siste ordinære minutt kunne Campana besørge sitt hatrrick og fastsette sluttresultatet til 4-2 etter flott forarbeid av Jordan Gilbert.

 

Skuffelse for Simon som måtte gratulere sin motpart for dagen, Berko-manager Mick Vipond, med avansement til femte runde, som er identisk med åttendedelsfinalene. De 256 betalende tilskuerne (noen kilder oppgir 246) hadde sett en underholdende kamp, og sett under ett var det fortjent at Berkhamsted tok seieren., men Simon og Hullbridge-folket hadde grunn til å være fornøyd med måten de slo tilbake på, selv om det umiddelbart nok føltes litt bittert. Etter å ha unnet meg et glass i baren, takket jeg for meg og ønsket lykke til. Utenfor traff jeg på Simon, og ønsket de god tur tilbake til Essex, før jeg tok med meg bagen tilbake til togstasjonen og satt meg på toget mot London. Det var som sagt en lang reise ned til Bournemouth, der jeg hadde betalt £52 for to netters overnatting ved Burley Court Hotel, og først litt etter klokka halv ni kunne jeg omsider sjekke inn etter en lang dag.

English ground # 319:
Berkhamsted v Hullbridge Sports 4-2 (2-1)
FA Vase, 4^th Round
Broadwater, 9 January 2016
1-0 Bradley O’Donovan (3)
2-0 Alessandro Campana (32)
2-1 Luke Hornsley (pen, 38)
2-2 Luke Hornsley (59)
3-2 Alessandro Campana (79)
4-2 Alessandro Campana (90)
Att: 256
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury
Previous game: 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United

 

More pics