Hva feiler det engelsk fotball???

Dette er et lengre innlegg jeg skrev i januar 2011 (idet jeg nettopp for alvor hadde fått øynene opp for non league fotballen), som jeg tenkte dele med dere. En del ting her vil følgelig ikke lenger være 100% korrekt, men da vet man hvertfall det. Hva gjelder den omtalte klubben Windsor & Eton gikk den som fryktet dessverre konkurs, og en nystartet klubb med navnet Windsor FC spiller nå i Combined Counties League (nivå 9 totalt). AFC Wimbledon er “tilbake” i Football League, og både Chester og Halifax Town er i toppen av Conference North (nivå 6), mens den nystartede Scarborough Athletic kjemper om opprykk fra Northern Counties East League (nivå 9).
Siden dette ble skrevet har ting overhodet ikke bedret seg, og listen av lag som har gått konkurs har blitt stadig lengre. Croydon Athletic, Rushden & Diamonds, Ilkeston Town og en rekke andre har føyd seg til den etterhvert lange listen. Og i skrivende stund er det selvsagt en rekke som sliter – som f.eks Truro City og Kettering Town, der det er usikkert på om de i det hele tatt vil kunne fullføre sesongen.
Vel, her er hvertfall min lange tirade anno januar 2011:

Jeg elsker engelsk fotball!
De fleste som kjenner meg vil nok kanskje si at min interesse er temmelig ekstrem, og på grensen til en besettelse. Jeg er en såkalt groundhopper – en person som reiser rundt og ser kamper på så mange baner som mulig. I den forbindelse reiser jeg ofte over flere ganger i året og ser kamper hver dag i den grad det lar seg gjøre. Dette betyr ofte kamper i de lavere divisjoner; men de siste årene har mine valg av kamper tatt en ytterligere dreining videre nedover, utenfor ligasystemet og ned i non league. Nettopp lagene i non league har opplevd en markant økning i tilskuerantallet de siste årene, og det er ikke vanskelig å se årsakene til dette.

30. desember 2009 var (ifølge meg personlig, og mange med meg) en trist dag for engelsk fotball. Jeg var selv tilstede på Fratton Park for å se hjemmelaget Portsmouth ta imot fremmedlegionen til Arsenal, og kan fortelle at dette var første gang i historien at en kamp i engelsk fotball ble spilt uten en eneste engelskmann på banen!

Jeg elsker engelsk fotball. Hadde jeg vært interessert i å se franskmenn og andre individer med fransk pass spille fotball, hadde jeg heller reist til Frankrike! Men når startet egentlig denne triste utviklingen? Det er jo veldig lite igjen av den fantastiske engelske fotballen jeg forelsket meg i som barn.

Jeg kjøpte for en stund siden to DVD bokser med alle FA cup finalene fra 70- og 80-tallet. Jeg begynte å se de i kronologisk rekkefølge, med utgangspunkt i 1970-finalen mellom Chelsea og Leeds. Det gikk ikke lang tid før jeg ble sittende svært nostalgisk og nesten med tårer i øynene. To lag så godt som utelukkende bestående av britiske spillere – de eneste unntakene en ire på hvert lag. Chelsea hadde blivende legender som David Webb, keeperen Peter Bonetti, den beryktede kapteinen Ron «Chopper» Harris, samt spissen Peter Osgood, som til slutt scoret seiersmålet i omkampen. Leeds United på sin side hadde et stjernespekket lag – navn som Billy Bremner, Jack Charlton, Norman «Bites Yer Legs» Hunter, Peter Lorimer, Allan «Sniffer» Clarke og Eddie Gray var blant de som utgjorde stammen i det som var Englands beste lag tidlig på 1970-tallet. Denne finalen er berømt pga det knallharde spillet, og nåtidens dommer David Elleray gikk mange år senere gjennom kampen, og konstaterte at det i henhold til dagens regler ville vært delt ut 6 røde kort!

Langt fra alle kamper på denne tiden var like tøffe og harde som denne FA cup finalen, men likevel ikke noe for pyser. Mange vil kanskje huske tanngarden til spillere som f.eks Joe Jordan, i seg selv et tegn på at den engelske fotballen var kompromissløs og knallhard. Men den var fair! Mye mer fair enn i dag.. Filming hadde man vel knapt hørt om, for ikke å snakke om dette med å snakke på motstanderen kort etc. Dagens spillere – som f.eks. Christiano Ronaldo og maaange med ham, som ofte har blitt observert sprellende tilsynelatende i dødskramper ved den minste berøring av deres frisyre – spesielt innenfør 16 meteren – ville nok raskt forlatt banen gråtende med halen mellom beina..

De første utenlandske innslag jeg kan huske, er Tottenhams argentinske duo med Ricardo Villa og Osvaldo Ardiles. Til tross for tidvis voldsom hets fra motstandernes fans – grunnet Falklands-krigen, hvor britiske styrker slåss mot argentinske om noen forblåste klipper i Atlanterhavet – hadde duoen stor suksess på banen. Og deres suksess var med å åpne døren for andre importer. Men på denne tiden hadde man en maks kvote på 3 utlendinger pr lag. Det skulle dessverre ikke vare evig.
I 1995 behandlet EU-domstolen en sak som skulle få store og (mener jeg) tragiske følger for fotballen. Den belgiske middelmådigheten Jean-Marc Bosman ble etter dette kjent pga dommen som bærer hans navn – Bosman-dommen. Jeg skal ikke si at hele denne dommen var negativ, for det er den overhodet ikke. Men en av konsekvensene ved EU’s dom var et forbud mot kvoter på utenlandske spillere for EU/EØS-land. Det vil si at de eneste kvotene man etter dette kunne operere med, var kvote på spillere fra ikke-EU/EØS land. Så mye for ikke å blande fotball og politikk…

Følgende av dette var at engelsk fotball, og spesielt Premier League – som var dannet et par år i forveien, ble mål for en begynnende invasjon av utenlandske spillere. Ikke bare fra EU/EØS-området, men også fra andre deler av verden. For hva hjelper det med en restriksjon på ikke-EU/EØS spillere når f.eks «halve Afrika» tydeligvis har fransk pass??
Premier League ble selvsagt noen profiler rikere, og nivået ble sannsynligvis hevet…men til en pris – den lokale identitet. Det sier seg selv at for hver utenlandsk spiller som kommer inn, er det en ung engelsk spiller som ikke får spille. Hva gjør dette med rekrutteringen? Og hva gjør det med nivået til de engelske spillerne, og ikke minst det engelske landslaget? Og kanskje det viktigste av alt; hva gjør det med supporternes følelse av tilknytning til laget – den lokale tilhørigheten?

En ting var da lagene stort sett besto av britiske spillere, med noen få utenlandske innslag. Noe annet blir det når engelskmenn er bortimot totalt fraværende. Ingen forventer vel at Arsenal skal stille med et lag bestående så godt som utelukkende av gutter fra Nord-London, eller Manchester City med et lag av gutter fra Manchester og Lancashire – men man bør da i det minste kunne forlange en stamme av engelske spillere?? For å si det på denne måten: Det er godt med salt i maten, men en hel kilo salt i maten er ikke godt!

I dag er klubbene i toppfotballen totalt avhengige av rike onkler. Mange kritiserte Blackburn for å ha kjøpt seg Premier League-tittelen, da de på midten av 90-tallet ble seriemestre med en rekke store navn i troppen, kjøpt og betalt av klubbeier og stålmagnat Jack Walker. Denne Jack Walker var i det minste en lokal person, og supporter av Blackburn Rovers – som forøvrig et par år før sitt oppkjøp av klubben, ga bort gratis stål til bygging av en ny tribune på klubbens Ewood Park. Dette er langt fra det som er situasjonen i mange klubber i dag, der de havnet i klørne på utenlandske eiere. Jack Walker’s Blackburn er blant de siste av ofrene for dette, med nye indiske eiere. Det er forskjell på en lokal businessmann med tilknytning til klubben, og foretningsmenn i Russland, USA, India, den arabiske verden etc. som åpenbart kun er interessert i å tjene penger.

Jeg tviler sterkt på at Bjørn Rune Gjelsten var Wimbledon supporter før han kjøpte opp klubben – i hans tilfelle virker det vel mer som om han hadde noe imot klubben, slik han presterte å ta livet av klubben under sitt regime. De fleste fotball-supportere vil vel faktisk si at han gjorde seg skyldig i utilgivelige forbrytelser både mot Wimbledon og fotballen generelt. Men likeledes tviler jeg også på om denne sjeiken var blodsupporter av Manchester City. Da virker det hvertfall merkelig at det vel tok ham et år eller to før han kom for å se sin første (og hittil eneste??) City kamp. Og den amerikanske gnomen som eier Manchester United, og hans landsmenn som er forhenværende eiere av Liverpool – er det noen som idet hele tatt har den minste tro på at disse var supportere av klubbene de kjøpte? De har satt i gang en pengegalopp uten sidestykke.

For å ta Manchester United som eksempel er det ikke så altfor lenge siden at BBC programmet Panorama kunne dokumentere at de hadde en gjeld på over en milliard pund! Til sammenligning ble lille Ilkeston Town i Conference North (nivå 6) slått konkurs over en regning til skattemyndighetene på £47.000, og dermed opphørte å eksistere. De føyer seg inn i rekken av andre klubber som har lidd tilsvarende skjebne de siste årene – de mest kjente er vel Halifax Town A.F.C, Scarborough F.C. og Chester City F.C – sistnevnte moderklubben til legenden Ian Rush. Det setter ting litt i perpektiv; spesielt når man vet at det de siste sesonger har blitt delt ut poengstraffer med raus hånd til små lag som må inn under administrasjon. Hvor er likheten for loven her?

Når en klubb opphører å eksistere, er det det verste som kan skje en supporter. De skal aldri få se laget de elsker spille mer! I skrivende stund er det mange klubber nedover i systemet som sliter med samme problemer som Ilkeston Town. La meg ta den lille klubben Windsor & Eton som eksempel. De spiller visst på kongelig jord, rett ved det kongelige Windsor slott – og har Prince Phillip som sin «skytsengel». Men med en regning på £60.000 til skattemyndighetene, hjelper det lite å kunne skryte av slikt; og snart kan det være slutt for godt.

Disse nye lagene må starte temmelig langt nede i systemet, men flere av de har hatt suksess tidlig. Halifax’ nye klubb leder i øyeblikket Northern Premier League Premier Division (nivå 7) klart, og ser ut til å gå mot sitt andre strake opprykk. Chester på sin side leder divisjonen under, Northern Premier League Division One North. AFC Wimbledon selv kjemper i år helt i toppen av Conference National (nivå 5), og dermed om opprykk til Football League. Ikke verst etter å ha startet opp igjen på nivå 9 eller 10 for kun noen få år siden. Men i bunnen her ligger en økonomisk modell hvor klubben er eid av supporterne, og dette er også tilfelle hos de fleste andre av disse nye klubbene. Så vil tiden vise hvordan det vil gå dersom man skulle få suksess og klatre mot toppen av divisjonssystemet. Det er vel først og fremst i Wimbledons tilfelle det er aktuelt slik det ser ut..

Utenlandske eiere har gjerne kommet inn med masse penger og store løfter, og veldig ofte begynner de sin omveltning ved å gi manageren sparken. Og det er selvsagt store navn som er på blokka når ny manager skal hentes – og ofte utenlandske managere.. Disse igjen har en tendens til å hente mange utenlandske spillere, f.eks fra sitt eget hjemland eller fra klubber de har jobbet og har kjennskap til spillere ? slett ikke unaturlig akkurat det. I tillegg kan man ikke klandre de altfor mye, da prisnivået på engelske spillere er vanvittig høyt. Det er langt billigere å kjøpe spillere fra utlandet, og dette gjenspeiles også da det for hver stjernespiller kommer flere middelmådigheter. De som igjen faller gjennom, reiser ofte ikke ut igjen, men havner i divisjonen(e) under, og dette forplanter seg videre.

Jeg har ikke noe imot en og annen utlending i engelsk fotball, jeg vil bare ha et tak på det. Jeg sier heller ikke at alle utlendingene filmer og driver med tjuvtriks. Jeg var for eksempel en stor beundrer av Paolo Di Canio, og synes han var en fantastisk fotballspiller i tillegg til å være en stor person. Det viste han ikke minst i en kamp mot Everton i 2000. På stillingen 1-1, og på overtid, falt Everton keeper Paul Gerrard om med en skade som virket alvorlig. Spillet fortsatte, og West Ham’s Trevor Sinclair crosset inn til Di Canio, som kunne sikret 3 poeng – men som valgte å plukke opp ballen og stoppe spillet, slik at Gerrard (som det viste seg ikke var alvorlig skadet) skulle få legetilsyn. Altså, det stikk motsatte av det Peter Kovacs gjorde for Odd mot Brann..

Men likevel er faktumet det at det i dag er filming i enhver kamp. Hvorfor var det ikke slik tidligere. Noen mener at noe av grunnen er at spillet går så mye fortere i dagens fotball enn det gjorde tidligere, men hva har det med saken å gjøre? Jeg vil påsta at dette er noe som i stor grad skyldes påvirkningen av utlendinger. Ja, man ser filming fra britiske spillere også, men…den ble innført til England av utlendinger. Og når man ser at det lønner seg å jukse – ja, da er det flere som prøver seg. Ikke noe unaturlig ved det. Men det er en uting, og har ingenting i fotballen å gjøre. Jeg elsker engelsk fotball ? ikke filming og juks!

En annen ting jeg mener de må ta «skylden» for, er mangelen på klubbfølelse. Alle klubber har hatt tro tjenere som nesten har vært synonyme med klubbnavnet. Tidligere var det ganske vanlig – som f.eks den nylig avdøde Bolton-legenden Nat Lofthouse, men i dag er det laaangt mellom disse spillerne der de glimrer med sitt fravær. Greit nok at en spiller som Ryan Giggs har spilt hele sin karriere i Manchester United, men hvor mange tror egentlig at han ville gjort det hvis de var en klubb midt på treet?
Jeg forventer ikke at alle spillere skal spille hele sin karriere for den samme klubben, men et lite snev av klubbfølelse må da kunne forventes? I dag virker det jo som flesteparten av toppspillerne er en gjeng sytepaver som «bare vil spille for klubber i Champions League» osv. Hva med å heller være med å sørge for at klubben du nå er i kan kjempe om en plass der??
Et av de merkeligste utspillene i så måte kom fra Manchester United’s Bebe da han ble vist frem for pressen for første gang etter signeringen. Ifølge Bebe hadde han nemlig «alltid ønsket å spille for Manchester United eller Chelsea». Manchester United ELLER Chelsea??? Her har vi tydeligvis med en spiller med virkelig klubbfølelse å gjøre..

Jeg har de siste månedene vært på kamper i så som lokaloppgjøret Kingstonian – Sutton United og Farnborough – Lewes. Min siste lang-weekend bød på League 2 oppgjøret Southend – Chesterfield, den fantastiske tredje runde kampen i FA cupen hvor hjemmelaget Crawley Town fra Conference National slo ut selveste Derby County fra Championship (tre divisjoner over) på overtid, den avlyste Conference South kampen Maidenhead United – Havant & Waterlooville, og til slutt Southern Premier League kampen Swindon Supermarine – Halesowen. Sistnevnte kamp ble spilt foran 101 tilskuere i øsende regnvær, og jeg må innrømme at jeg tilbragte deler av kampen inne i klubbhusets bar – med en Strongbow i hånden, og kikkende gjennom vinduet.

På slike kamper treffer man mennesker som opplever en helt annen versjon av fotballen enn det mange er vant til – det er to helt forskjellige verdener. Frivillige ildsjeler hadde kjempet hele dagen med gressmatta for å få den klar til kamp, og etter kampen kom spillerne inn i klubbhuset der de spiste og drakk litt med supporterne før de dro hjem. På Farnborough – Lewes snakket jeg med noen bortesupportere fra Lewes, som kunne fortelle at de ofte tar samme buss som spillerne til bortekamper, og at de ofte også går ut for fish & chips og en pint eller to med spillerne etter kamp. Dersom man i det hele tatt skulle klare å komme seg så nær en av divaene i Premier League, er det vel ikke umulig at man ville blitt slept bort av vakter eller politi og anmeldt. Supportere er jo greie i den forstand at de teknisk sett betaler lønna, men man kan da ikke omgås slikt avskum??

Jeg har møtt et utall mennesker på slike kamper, og også ellers, som har sett seg lei på den moderne toppfotballen og har begynt å holde med sitt lokale lag istedet. Og det er dette som faktisk er i ferd med å skje i England nå. Man skal også huske at det i England faktisk er flere supportere av non league klubber enn supportere av Premier League lagene tilsammen. Og de har de siste årene opplevd en økning av tilskuertallene. Dette kan forklares veldig enkelt. De store klubbene (som nå har solgt sin sjel og blitt plastikk-klubber) har skjøvet fra seg grasrota, som var deres lokale identitet. Mange fotballturister, bl.a fra Norge, drar over for å oppleve stemningen – men de som faktisk lagde stemningen er ikke der lenger. De har blitt erstattet av knipsende japanere og nordmenn i Solskjær-drakt.
Det skal imidlertid også nevnes at mye av den totale økningen i publikumstall i visse nivåer av non league også skyldes noen av disse lagene som har gått konkurs og startet opp på nytt, med større publikumstekke enn vanlig er på nivåene de har spilt på etter oppstarten. Men uansett..

Taylor-rapporten og påfølgende krav om all-seater stadia drepte mye av atmosfæren. Og mye av det som var igjen forsvant da klubbene begynte å prise ut sine lojale tilhengere fra arbeiderklassen, som ikke har råd til å dra lenger. Ikke vanskelig å skjønne når en dag på Old Trafford eller Emirates med familien koster bortimot en ukeslønn. Det er bare så synd at i disse klubbenes tilfelle finnes det en tilsynelatende endeløs rekke med «nyttige idioter» som er villige til å ta deres plass og betale vanvittige priser for det – ellers hadde kanskje den aktuelle klubben fått smake de velfortjente konsekvensene.. Men det er her roten til alt det onde i den moderne fotballen ligger…i grådighet og penger.

Alt handler i dag om penger. Man kan faktisk gå så langt som å si at Premier League av i dag er mer en konkurranse hvor den som har mest penger vinner. Det er ikke lenger mulig for midre lag å komme opp og kjempe om titler uten å bruke en formue. Den legendariske Brian Clough gjorde på slutten av 70-tallet Nottingham Forest om fra å være en middelmådighet på nivå 2 til å bli Europas beste lag, med ligatittel i 1978 og to påfølgende seire i europacupen for serievinnere. Noe tilsvarende kommer neppe til å skje igjen – vi har siden midten av 90-tallet hatt en situasjon hvor 3 lag har byttet på å vinne, ikke veldig spennende. Med hånda på hjertet, hvor mange syntes det var spennende når Rosenborg vant hvert eneste år i Norge? Bortsett fra RBK supportere selvsagt..
Og det er dette mange nå har sett seg lei på!

Og både i England og her hjemme er noe av grunnen til at forskjellene mellom de store og de små øker, den samme. Champions League. Denne turneringen med det vanvittig misvisende navnet, tok over etter europacupen for serievinnere. Her er det ikke lenger snakk om kun serievinnerne og regjerende mester, som navnet «Champions League» skulle tilsi. Neida, her har pampene klart å finne en melkeku og pengemaskin som gir uante inntekter sålenge gjennomsnitts-noldusen sitter klistret til skjermen. En turnering som overhodet ikke har noe med «Champions» å gjøre lenger, og som de til alt overmål har gjort til et gruppespill.
For det første, ta f.eks Liverpool…de var jo ikke «champions» da de vant «Champions League» og skulle dermed heller ikke vært med, dersom det hadde vært den gamle serievinnercupen. UEFA med Sepp Blatter i spissen er kun ute etter å få inn mest mulig penger – derfor må de som faktisk ER serievinnere i andre land gjennom bøttevis med kvalisiseringskamper, mens det holder å bli nummer 4 i de store landene – de har gått helt bort fra turneringens konsept slik det var ment da den startet opp som serievinnercupen. Ved i tillegg å gjøre det til gruppespill, får de flere store kamper og dermed mer inntekter. Personlig tror jeg kun «Champions» League er et skritt på veien til det som faktisk er UEFA pampenes våte drøm – og de fleste supporteres skrekk-scenario: En europeisk liga, hvor bare toppklubbene får være med. Jeg tror derimot at de forregner seg hvis de seriøst tror at engelskmenn generelt vil følge med et lag som ikke lenger spiller i engelsk liga – hvertfall håper jeg det.

Uansett, «Champions» League er nok vel og bra for de store klubbene som håver inn, men ikke så bra for alle de andre som får en enda større utfordring hver gang ved å ta igjen de store. Det er ikke vanskelig å tenke seg til når klubbene får over 20 millioner pund – bare for å kvalifisere seg! I tillegg kommer vanvittige pengesummer for hvert poeng, hver TV kamp etc.. Tror nok folk har lurt på om jeg er en skrulling når jeg har sittet og streamet oppgjøret Luton – Grimsby i Conference istedet for å se «Champions» League på TV..

FC United of Manchester ble stiftet i 2005, da supportere brøt ut i protest mot Malcolm Glazier’s overtakelse av Macnchester United. De startet på nivå 10 og de tre første sesongene endte alle med opprykk. Denne sesongen har de gjort seg bemerket med å slå ut langt større klubber i FA cupen. I Dougie Brimson’s bok «Rebellion» (som handler om noen utvalgte klubber, og supporternes heroiske kamp for å redde klubben, i kamp mot politikere, eiere etc) forteller noen FC United supportere om sine erfaringer.
De kan fortelle om en glede ved å gå på fotballkamp, som de ikke har følt siden 80-tallet. Glede over å igjen kunne gå inn på en stadion og stå ved siden av sine kamerater, akkurat der man vil – uten vakter som maser at man må sette seg ned og alt mulig annet. Glede over å kunne kjøpe sesongkort for samme pris som de pleide å betale for en kamp på Old Trafford. Glede over å føle at de er en del av klubben, og ikke bare en melkeku. Gleder over igjen å kunne komme nær spillere slik de husket det fra noen tiår tilbake, før divaenes og pengenes era. Og glede over å se unge lokale og engelske spillere ikle seg drakta deres. Tusenvis av supportere har strømmet til kampene deres, og de har satt tilskuerrekorder på de fleste baner de har besøkt. De som så den TV-sendte FA cup kampen deres mot Rochdale, kunne bevitne en nesten sydlansk atmosfære som eksploderte med bluss og invasjon av banen etter seiersmål på overtid. En stemning man ikke er i nærheten av på Old Trafford, som i dag dessverre fremstår som et bibliotek i forhold. Og her har Manchester United mistet tusenvis på tusenvis av lojale supportere som faktisk kan det å skape atmosfære – og de vender nok neppe tilbake. Til det har smaken på non league fotball vært for god.

Og jeg må si jeg forstår de godt – jeg selv har fått smaken på non league fotball. Og misforstå meg nå rett; Jeg ønsker selvsagt å se mitt lag, Reading, gjøre det godt i Premier League og kjempe om titeler. MEN…jeg må helt ærlig si at de to sesongene vi var i Premier League for noen få år siden….vel, jeg må med hånden på hjertet si at det er MYE morsommere å følge Reading i lavere divisjoner det er vanligere å møte lag som faktisk stiller med engelske spillere!

Et annet problem de små klubbene har, er selvsagt konkurranse fra større klubber. En ting er når det er lokale klubber som tar disse tilskuerene, som f.eks Gateshead mister mister supportere til Newcastle, eller Lewes til Brighton for å kun ta to av utallige eksempler. Men det blir noe annet når folk valfarter med fulle busser fra Devon i det sørvestlige hjørnet av England for å se «sitt kjære» Manchester United spille hjemmekamp, flere timers kjøring nordover. Det er dessverre en annen av konsekvensene av den moderne fotballen; suksess tiltrekker seg masse supportere, og mange vil holde med de beste – dette «problemet» ble ikke akkurat mindre da TV-kamper ble spredt utover hele uka. Selvsagt med hovedvekt på de 3-4 beste lagene, som de viser ALLE kampene til.. Resultatet sier selvsagt seg selv..

Jeg synes det er trist, når jeg er i steder som f.eks Darlington, og ser hvordan det kryr av Manchester United-, Liverpool-, Chelsea- eller Arsenal drakter, mens det skal godt gjøres å finne en lokal unggutt i Darlington drakt. Hvor er fremtidsgrunnlaget til lag som dette dersom de lokale kreftene vender ryggen til sitt eget lokale lag til fordel for et storlag på den andre siden av landet?? Det skal her nevnes at dette ikke har vært noe angrep på supportere av spesifikke klubber, kun et meget kritisk blikk på toppfotballens skrøpelige tilstand og synkende status i England.

Hva er så løsningene på dette? Forby TV-overføringer av kamper? Nei. Jeg skulle gjerne sett at det var some før i tiden da kampene gikk lørdag kl 15 engelsk tid. Men det skjer ikke.
Lønnstak? Kanskje ? og det har jo vært diskutert. Men vil dette forandre så mye egentlig?

Jeg skulle likt å se en gjeninnføring av kvoter på utlendinger, uansett EU/EØS – men det skjer neppe pga EU’s bestemmelser om fri flyt av arbeidskraft og alt det der. Man har forsøkt seg med denne regelen om «homegrown players». Det tror jeg er av minimal betydning da klubbene uansett da vil kjøpe de utenlandske talentene så unge at de uansett regnes som «homegrown» da de er klare for spill, eller et utlån til en annen klubb som ser ut til å være løsningen for tiden..

Derimot tror jeg man er nødt til å sette ned foten hva gjelder økonomien, og ikke minst hva gjelder eierskapet av klubbene. Jeg skulle like å se et forbud mot at engelske klubber kommer på utenlandske investorers hender. Så ville det være opp til klubbenes eiere å forvalte det som faktisk er noe som betyr vanvittig mye for store deler av lokalsamfunnet. Jeg skulle likt å se en «gentlemans agreement» hva angår utenlandske spillere etc, men det er nok å tro på julenissen. Så får vi hvertfall håpe dommerne er sitt ansvar bevisst, og slår ned på noe de DE kan gjøre noe med ? den evinnelige filmingen som i dag dessverre gjennomsyrer fotballen!

Og for de små klubbene, er jo det eneste de kan gjøre å forsøke å være aktive for å få med seg barn og ungdom i nærmiljøet, slike at de forhåpentligvis ikke mister sine potensielle supportere til de store plastikk-klubbene. De fleste gjør nok allerede en fantastisk innsats her i forhold til ressurser ? for å ta nevnte Darlington som eksempel, vet jeg at de f.eks reiser rundt på lokale treninger for barne- og ungdomslag for å sosialisere og trene med de unge håpefulle, og å dele ut gratisbilletter til kamper. Men det er ingen tvil om at det er en vanskelig kamp, motstanderen tatt i betraktning. De kjemper hele tiden med ryggen mot veggen, mot motstandere som har TV-tid hver eneste dag, og som for de unge virker veldig glamourøse og forlokkende. Men de kan jo ikke gi opp ? den dagen de gir opp er fotballen død.

Imens får jeg kose meg med gamle FA cupfinaler på DVD, selv om det ikke er like morsomt når man har sett de flere ganger før og vet hvem som vinner. Men hei – det er jo ikke så forskjellig fra Premier League, det er jo de samme lagene som vinner hver gang der også.
For min del…så er nok non league fremtiden. Takk for meg – og Up the Royals!

Swindon Supermarine v Halesowen Town 12.01.2011


Onsdag 12.01.2011 Swindon Supermarine v Halesowen Town

Etter å ha ligget i senga til bortimot kloka 12, gikk jeg turen ned til sentrum av Reading. Snaue to timer på internetcafe, en bacon melt og en j2o senere, inntok jeg en stor gourmetburger og en eller to Strongbow på Wetherspoons-puben The Monk’s Retreat, før jeg gikk ned til stasjonen og gikk til innkjøp av returbilletter til Swindon. Ytterligere en liten togtur senere entret jeg puben Queens Tap vis-à-vis Swindon jernbanestasjon, hvor jeg tok meg tid til to pints Strongbow før jeg gikk den korte veien ned til bussterminalen. Buss nummer 7 til Highworth kom kort tid etter, og en pen jente tilbød seg å si fra når jeg skulle gå av. Hun holdt sitt ord, og en overraskende lang busstur senere (etter det jeg antar er en melkerute rundt i Swindon) takket jeg for hjelpen og ble pekt videre i retning Hunts Copse.

Da jeg fant frem, endte jeg først opp i baren til den lokale rugby-klubben. En noldus på parkeringsplassen fortalte meg nemlig at det ikke var noen bar inne på stadion. Etter kun en pint, valgte jeg gå inn å uansett – og etter å ha gått til innkjøp av både program og skjerf, fant jeg ut at joda…visst var det bar her. Jeg fant meg til rette i nevnte bar, hvor jeg bladde litt i et helt ok program mens jeg lesket strupen ytterligere. Jeg ble litt overrasket over å se vår gamle Reading-spiller Matt Robinson i hjemmelaget Supermarines rekker, da jeg faktisk trodde han hadde lagt opp. En lokal gammel traver med obligatorisk six pence kunne fortelle at Robinson nå jobbet halv stilling som politimann (fysj da) og hadde måttet stå over forrige kamp fordi han ikke klarte å skifte vakt!

Kampen var bare sekunder gammel da hjemmelagets man of the match Steve Cook misset etter å ha blitt spilt gjennom. Og allerede i det fjerde minutt tok Marine ledelsen ved Sam Morris etter forarbeid av Cook og Nick Stanley. Kvarteret senere var det Yeltz-keeper Simon Flower som hindret ny baklengs da han fanget Jamie Goslings skudd etter flott forarbeid av Cook. Halesowen kom etter hvert mer med i kampen, og hadde sjanser ved både kaptein Marlon Walters, Rory Curtis og Lee Chilton, mens hjemmelaget hadde et par farlige skuddmuligheter blokkert gjennom oppofrende forsvarsspill. Men etter 41 minutter doblet Marine ledelsen da Cook og Morris kombinerte flott før en umarkert Nick Stanley kunne sette inn 2-0, som også sto seg til pause.

Mot slutten av første omgang hadde det dessuten begynt å regne noe aldeles fryktelig, og deler av andre omgang ble tilbragt i klubbhuset bar, der jeg ved å kikke gjennom vinduene fikk  med meg det meste – ikke minst da jeg i tillegg tok hyppige røykepauser, og til og med en burger-pause. 101 tilskuere kunne se at Halesowen kom friskt ut etter pause og skapte en kjempesjanse etter 52 minutter. Chilton fant Izquierdo med en flott langpasning, men hjemmekeeper Will Puddy fikk nok kontakt til å få skiftet retning på spanjolens skudd. Etter en times spill sørget imidlertid Sam Morris for å sette den siste spikeren i kista med en avslutning fra spiss vinkel. Både Stanley og Daniel Allen hadde sjanser til å øke ytterligere, før Anthony Bruce kunne pyntet på resultatet for gjestene. Bruce fikk i stedet marsjordre med drøye ti minutter igjen, etter at taklingen av Gary Horgan resulterte i hans andre gule.

Kampen ebbet ut med 3-0 seier til hjemmelaget, mens jeg plutselig kom på at jeg skulle knipse noen bilder. Resultatet ble dessverre noen aldeles håpløse bilder, og drittværet gjorde ikke akkurat forholdene noe bedre. Jeg søkte i stedet tilflukt i klubbhusets bar, der spillerne etter hvert kom inn for å spise. Der fikk jeg således også vekslet et par ord med bl.a Matt Robinson, som dog ikke var all verdens snakkesalig. Det var uansett snart på tide å returnere til Reading.

Jeg fikk omsider kontaktet min venninne Jackie som bor i nærheten, og ikke lenge etter kom hun kjørende for å frakte meg til togstasjonen slik hun hadde tilbudt seg. Dessverre ble omveien litt for lang og “hyggelig”, og da jeg endelig ankom stasjonen hadde kveldens siste tog tilbake til Reading gått for 4 minutter siden. Det endte med at Jackie måtte kjøre meg tilbake til Reading, og jeg må si jeg sendte henne en varm tanke da jeg dagen etter hørte at hun hadde kjørt seg vill i området rundt Theale, og brukt nesten tre timer hjem!! For min del var reisen kommet til en ende, og kun den triste avreisedagen gjensto. Og Gardermoen er fortsatt trist å komme hjem til – selv om det ikke er like trist på ettermiddagen som sent på kvelden.. Jeg tenkte allerede som så at en lotterigevinst hadde gjort seg, slik at neste tur kunne planlegges. En tur i påsken hadde passet flott!

English ground # 32:
Swindon Supermarine v Halesowen Town 3-0 (1-0)
Southern League Premier Division
Hunts Copse, 12 January 2011
1-0 Sam Morris (4)
2-0 Nick Stanley (41)
3-0 Sam Morris (60)
Att: 101
Admission: £9
Programme: £1,50

 

Next game: 17.04.2011: Cray Wanderers v Bury Town
Previous game: 10.01.2011: Crawley Town v Derby County



 

More pics

 

 

 





Crawley Town v Derby County 10.01.2011


Mandag 10.01.2011 Crawley Town v Derby County

Etter en herlig engelsk frokost på The Camelia Hotel, fikk jeg bestilt en taxi til Southend Central. En kikk på klokken viste at jeg hadde tid til å unne meg både en j2o og en Strongbow på The Last Post, før jeg satt meg på toget mot London. Etter å ha hoppet av på West Ham stasjon og tatt tuben videre derfra til London Bridge, hadde jeg fortsatt ikke klart å oppdrive en utgave av Non League Paper. Men da toget fra London Bridge rullet inn på Crawley stasjon, var det ikke lenge før jeg fant det jeg var ute etter. Det var ikke all verden jeg rakk å se av Crawley sentrum før jeg fant ut at jeg var særs lite lysten på å slepe rundt på en tung bag. Derfor fikk jeg en drosjekusk til å svippe meg i retning stadion. Han slapp meg av foran The Half Moon – en pub like oppe i veien fra Broadfield Stadium.

Det var flere timer til kampstart, og foreløpig var det kun lokale stamkunder der – og det som tydeligvis var arbeidere som hadde stukket innom på vei hjem fra jobb. En vennlig landlord sa seg mer enn villig til å sette bagen min på kjøkkenet. Jeg skulle videre med buss fra Gatwick til Oxford etter kampen, og etter en prat med noen lokale skikkelser, fant jeg ut at jeg ville få temmelig dårlig tid dersom jeg skulle slippe å vente en ny time på neste buss. Pubeieren tilbød seg derfor å bestille taxi som kunne ta meg til Gatwick så fort kampen var slutt. Etter hvert ble puben også inntatt av både lokale supportere og ikke minst seierssikre gjester fra Derby. Det var siste kamp i tredje runde av FA Cupen, og det var allerede klart at vinneren ville ta turen til Torquays Plainmoor i neste runde.

Da det nærmet seg avspark, gikk jeg de to-tre minuttene til stadion og henvendte meg i resepsjonen, der jeg over telefon hadde blitt lovet at det ville ligge en billett og vente på meg. Det var blitt opplyst om at det ikke ble solgt billetter på kampdagen, men da det viste seg at de overraskende nok ikke hadde mulighet til å ta betaling med kort over telefon (og jeg selvsagt ikke kunne hente billetten tidligere) sa vedkommende jeg snakket med at de skulle gjøre et unntak da jeg kom så langveis fra. Jeg fant meg til rette bak mål på South Terrace blant den ivrigste hjemmefansen, og den ble raskt fylt opp samtidig som stemningen steg.

Etter bare ti minutter så det ut som om eventyret skulle få en brå slutt. Derby County ble tildelt et noe tvilsomt straffespark etter at dommeren oppfattet det som at Crawley-keeper Michel Kuipers felte Chris Porter. Men Kris Commons skjøt straffen rett på Kuipers, og muligens var det et snev av rettferdighet i det. Man kunne merke at hjemmefansen faktisk hadde oppriktig tro på at Crawley skulle klare brasene, og det lå også litt i luften slik de faktisk skapte de største sjansene. Det blåste kraftig denne kvelden, og etter en halvtime ble Kuipers utspill “tatt av vinden” – noe som førte til at Derby-forsvaret tydeligvis ble litt satt ut. Det ble ikke Craig McAllister, som satt inn 1-0 til enorm jubel fra majoriteten av de 4 145 tilskuerne. McAllister holdt på å sette inn sitt og Crawleys andre, men Ben Pringle fikk blokkert for Derby. Likevel kunne vertene ta med seg en fortjent 1-0 ledelse i garderoben.

Etter pause måtte Derby-keeper Stephen Bywater i aksjon for å hindre både Matt Tubbs og Scott Neilson i å score, etter at nettopp Neilson hadde en heading i tverrliggeren. Men midtveis i andre omgang fikk Derby frispark på høyresiden av Crawleys banehalvdel, og fra Kris Commons sin fot fant ballen veien til nettmaskene via Miles Addisons hode. Nå ble det veldig nervøst, og det så ut til å dra seg mot uavgjort og omkamp på Pride Park. Klokken passerte 90 minutter, og jeg begynte å gå mot utgangen for å forte meg opp til Half Moon og taxien min. Men idet jeg vurderte å snu meg og forlate stadion, skjedde det. Dean Howell tok corner for hjemmelaget, og spilte den langs bakken ut foran 16-meteren. Der sto argentineren Sergio Torres, som nærmest plasserte ballen i mål bak Bywater og forsvarende Rams-spillere. Broadfield Stadium eksploderte fullstendig! Elleville spillere lå i en klynge ute på banen, og noen av tilskuerne forsøkte å joine de. Selv manager Steve Evans “løp” rundt i ekstase som best han kunne. Crawley Town hadde gjort det helt store, og nådd fjerde runde av FA cupen for første gang i klubbens historie.

Jeg skulle gjerne blitt igjen for å observere de voldsomme gledesscenene som utspilte seg, men jeg hadde dessverre en buss å rekke. Derfor forlot jeg nokså raskt Broadfield Stadium og hastet tilbake til Half Moon, der en ekstatisk pubeier allerede hadde fisket frem bagen min og holdt igjen taxien. Turen gikk så mot den nordre terminalen ved Gatwick Airport, og det viste seg etter hvert at denne drosjekusken ikke hadde peiling hvor jeg kunne finne “Bay 4” og bussen til Oxford. Det skulle imidlertid snart vise seg at han hadde rett i at stedet han slapp meg av på måtte være rett i nærheten. Og med litt lettere trav og direksjoner fra noen bygningsarbeidere, befant jeg meg da også på rett sted da bussen kom.

Etter å ha forsøkt å bidra på gentleman-aktig vis med £10 (som sjåføren omsider nektet å ta imot) ovenfor en vakker kvinnelig student som hadde glemt sitt studentbevis, fikk jeg til og med hyggelig kvinnelig selskap på bussturen. Og tydeligvis “overveldet av min raushet” insisterte sjåføren til og med på å la meg reise for halv pris. Da jeg gikk av på Thornhill Park & Ride i utkanten av Oxford, var min kompis Matthew ennå ikke kommet, men det var ikke mange minuttene før han kom kjørende for å plukke meg opp. Han hadde fri fra både «kjerring» og unger, og etter to timers nostalgisk samtale kunne jeg telle sauer i sengen til en av ungene.



English ground # 31:
Crawley Town v Derby County 2-1 (1-0)
FA cup, 3rd round
The Broadfield Stadium, 10 January 2011
1-0 Craig McAllister (30)
1-1 Miles Addison (63)
2-1 Sergio Torres (90+1)
Att: 4,145
Admission: £22
Programme: £3

 

Next game: 12.01.2011: Swindon Supermarine v Halesowen Town
Previous game: 08.01.2011: Southend United v Chesterfield



 

More pics

 

 



Southend United v Chesterfield 08.01.2011


Lørdag 08.01.2011 Southend United v Chesterfield

Etter å ha gått glipp av min årvisse romjuls/nyttårs-tur til England grunnet den økonomiske tilstand, var jeg desperat etter å få tatt en tur over til balløya så fort som mulig. Da min Southend-venn Scott tilbød seg å sørge for overnatting, og min venn Matt i Oxford kom med samme tilbud, følte jeg en plikt til å finne ut hva jeg kunne klare å skrape sammen. Og da Scott og Gareth til og med tilbød seg og hente meg på Gatwick, var den siste brikken i puslespillet på plass.

Etter kun drøye to timers søvn i løpet av natten (eller rettere sagt morgenen), var ikke formen så aller verst da den norske groundhopper omsider landet på Gatwick. Scott og Gareth hadde holdt ord, og ventet i ankomsthallen etter å ha kjørt ned fra Essex. Men så var det det å finne tilbake til bilen i parkeringshuset da.. 10 minutter og tre etasjer senere fant vi omsider bilen, og kunne sette kursen mot Southend. Og ikke lenge etter kjørte vi ned i tunnelen som utgjør den nordgående delen av Dartford Crossing (den store brua tar seg av den sørgående trafikken) for å komme opp på det mine venner omtalte som den riktige siden – “away from the pikeys”.

En herlig engelsk frokost ble inntatt på en cafe i Southend, før vi beveget oss mot puben. Siden mitt forrige besøk i Southend, hadde visst The Nelson vært gjennom eierskifter og diverse, og The Spread Eagle er nå deres stamsted nummer en. Klokken var rundt halv elleve da vi entret puben til varm velkomst fra de som allerede hadde møtt frem. Øl og cider ble bestilt og jeg startet en runde for å hilse på gamle kjente blant Shrimpers-folket som hadde begynt å strømme på, samt noen nye bekjentskaper. Strupen ble lesket til gangs og stemningen steg frem mot kampstart, da vi gikk den korte turen ned til Roots Hall og tok oss tid til enda en forfriskning fra baren før vi installerte oss på West Stands Block W.

Dagens motstandere var serieleder Chesterfield, og de tok kommandoen fra første spark. Allerede etter et drøyt halvminutt ble Spireites-kaptein Dwayne Mattis spilt gjennom av Danny Whitaker, men skuddet hans ble parert av Southend-keeper Glenn Morris. Etter 12 minutter ble imidlertid Morris sendt feil vei da Whitaker trillet ballen i mål fra straffemerket, etter at Craig Easton hadde tatt i bruk ufine metoder da han la ned Jems Hunt innenfor 16-meteren. Kun 7 minutter senere tok Whitaker på seg rollen som tilrettelegger, da han spilte gjennom Dean Smalley. Smalley sendte ballen i mål bak den utrusende Morris, og 2-0 til gjestene. Hjemmelaget var som i sjokk, og en volley rett på Chesterfield-keeper Tommy Lee var deres første avslutning for ettermiddagen. Southend byttet tydeligvis til en mer offensiv formasjon, men klarte ikke å skape sjanser, og det nærmeste de kom i første omgang var Anthony Grants volley som gikk utenfor den venstre stolpen til keeper Lee.

Det var et litt friskere hjemmelag som kom ut etter hvilen, og Grant hadde nesten umiddelbart en mulighet, men fra Eastons innlegg skjøt han rett på keeper. Etter 58 minutter kunne 4 922 tilskuere se Easton gi Shrimpers fornyet håp med et flott skudd fra over 20 meter som gikk inn via stolpen. Men allerede tre minutter senere sluknet vel håpet, da Danny Whitakers skudd ble blokkert ved stolpen, og påfølgende klabb og babb i Southend-forsvaret endte med at Ryan Hall felte gjestenes Drew Talbot inne i feltet. Whitaker trådte igjen frem og sente sin andre straffe for dagen ned i venstre hjørne, utenfor rekkevidde for Morris. Hall holdt på å gjøre det godt igjen umiddelbart, men Spireites-keeper Lee parerte glimrende.

Med sju minutter igjen av ordinær tid ble Southend-spiss Barry Corr revet over ende av Derek Niven, og kampens tredje straffespark var et faktum. Iren tok selv straffen; en glimrende straffe oppe i venstre hjørne. 2-3, og hans 11. for sesongen og tredje på like mange kamper. Og Shrimpers med blod på tann klarte nesten å utligne da Corr var millimetre fra å treffe Grants skumle innlegg som suste gjennom målgården. Men det var for sent for Southend United, som måtte se Chesterfield ta med seg alle tre poengene hjem til Derbyshire

For oss gikk turen tilbake til The Spread Eagle, der hjemmefolket slukket sorgene i varer fra tappekranene. Tapet hadde ikke lagt noen nevneverdig demper på stemningen, og det ble en hyggelig kveld, slik det ofte blir når man møter gamle kjente. Den ene etter den andre trakk seg tilbake, og vår stadig mindre gruppe beveget seg frem og tilbake mellom Spread Eagle og to andre puber jeg i ettertid ikke kan sette navn på eller plassere geografisk av åpenbare grunner. Heldigvis fikk jeg endel frisk luft før jeg fant frem til Camelia Hotel, langs den fortsatt tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade. Der følte jeg meg temmelig dum da jeg måtte vekke betjeningen for å få sjekket inn – litt bedre planlegging kunne gjort seg, men sånt skjer når man morer seg..

Re-visit:
Southend v Chesterfield 2-3 (0-2)
League Two
Roots Hall, 8 January 2011
0-1 Danny Whitaker (pen, 12)
0-2 Dean Smalley (19)
1-2 Craig Easton (58)
1-3 Danny Whitaker (pen, 62)
2-3 Barry Corr (pen, 83)
Att: 4, 922
Admission: £18
Programme: –

 

Next game: 10.01.2011: Crawley Town v Derby County
Previous game: 05.10.2010: Barnet v Southend United

 

More pics





 

 



 



Groundhopping 08.01-13.01.2011

Dag 1: 08.01.2011 Southend United – Chesterfield

Etter å ha gått glipp av min årvisse romjul/nyttårs-tur til England grunnet den økonomiske tilstand, var jeg desperat etter å få tatt en tur over til balløya så fort som mulig. Og da min Southend-venn Scott tilbød seg å sørge for overnatting, og min venn Matt i Oxford kom med samme tilbud, følte jeg en plikt til å finne ut hva jeg kunne klare å skrape sammen. Og da Scott og Gareth til og med tilbød seg og hente meg på Gatwick, var den siste brikken i puslespillet på plass.

Etter kun drøye to timers søvn i løpet av natten (eller rettere sagt morgenen), var ikke formen så aller verst da den norske groundhopper omsider landet på Gatwick. Scott og Gareth hadde holdt ord, og ventet i ankomsthallen etter å ha kjørt ned fra Essex. Men så var det det å finne tilbake til bilen i parkeringshuset da.. 10 minutter og tre etasjer senere fant vi omsider bilen, og kunne sette kursen mot Southend. Og ikke lenge etter kjørte vi ned i tunnelen som utgjør den nordgående delen av Dartford Crossing (den store brua tar seg av den sørgående trafikken) for å komme opp på det mine venner omtalte som den riktige siden – “away from the pikeys”.

En herlig engelsk frokost ble inntatt på en cafe i Southend, før vi beveget oss mot puben. Siden mitt forrige besøk i Southend, hadde visst The Nelson vært gjennom eierskifter og diverse, og The Spread Eagle er nå deres stamsted nummer en. Klokken var rundt halv elleve da vi entret puben til varm velkomst fra de som allerede var møtt frem. Øl og cider ble bestilt og jeg startet en runde for å hilse på gamle kjente blant Shrimpers-folket som hadde begynt å strømme på, samt noen nye bekjentskaper. Strupen ble lesket til gangs og stemningen steg frem mot kampstart, da vi gikk den korte turen ned til Roots Hall og tok oss tid til enda en forfriskning fra baren før vi installerte oss på West Stands Block W.

Dagens motstandere var serieleder Chesterfield, og de tok kommandoen fra første spark. Allerede etter et drøyt halvt minutt ble Spireites-kaptein Dwayne Mattis spilt gjennom av Danny Whitaker, men skuddet hans ble parert av Southend-keeper Glenn Morris. Etter 12 minutter ble imidlertid Morris sendt feil vei da Whitaker trillet ballen i mål fra straffemerket, etter at Craig Easton hadde tatt i bruk ufine metoder da han la ned Jems Hunt innenfor 16-meteren. Kun 7 minutter senere tok Whitaker på seg rollen som tilrettelegger, da han spilte gjennom Dean Smalley. Smalley sendte ballen i mål bak den utrusende Morris, og 2-0 til gjestene. Hjemmelaget var som i sjokk, og en volley rett på Chesterfield-keeper Tommy Lee var deres første avslutning for ettermiddagen. Southend byttet tydeligvis til en mer offensiv formasjon, men klarte ikke skape sjanser, og det nærmeste de kom i første omgang var Anthony Grants volley som gikk utenfor den venstre stolpen til keeper Lee.

Det var et litt friskere hjemmelag som kom ut etter hvilen, og Grant hadde nesten umiddelbart en mulighet, men fra Eastons innlegg skjøt han rett på keeper. Etter 58 minutter kunne 4922 tilskuere se Easton gi Shrimpers fornyet håp med et flott skudd fra over 20 meter som gikk inn via stolpen. Men allerede tre minutter senere sluknet vel håpet, da Danny Whitakers skudd ble blokkert ved stolpen, og påfølgende klabb og babb i Southend-forsvaret endte med at Ryan Hall felte gjestenes Drew Talbot inne i feltet. Whitaker trådte frem igjen og sente sin andre straffe for dagen ned i venstre hjørne, utenfor rekkevidde for Morris. Hall holdt på å gjøre det godt igjen umiddelbart, men Spireites-keeper Lee parerte glimrende.

Med sju minutter igjen av ordinær tid ble Southend-spiss Barry Corr revet over ende av Derek Niven, og kampens tredje straffespark var et faktum. Iren tok selv straffen; en glimrende straffe oppe i venstre hjørne. 2-3, og hans 11. for sesongen og tredje på like mange kamper. Og Shrimpers med blod på tann klarte nesten å utligne da Corr var millimetre fra å treffe Grants skumle innlegg som suste gjennom målgården. Men det var for sent for Southend United, som måtte se Chesterfield ta med seg alle tre poengene hjem til Derbyshire.

For oss gikk turen tilbake til The Spread Eagle, der hjemmefolket sluknet sorgene i varer fra tappekranene. Tapet hadde ikke lagt noen nevneverdig demper på stemningen, og det ble en hyggelig kveld, slik det ofte blir når man møter gamle kjente. Den ene etter den andre trakk seg tilbake, og vår stadig mindre gruppe beveget seg frem og tilbake mellom Spread Eagle og to andre puber jeg i ettertid ikke kan sette nevn på eller plassere geografisk av åpenbare grunner. Heldigvis fikk jeg endel frisk luft før jeg fant frem til Camelia Hotel, langs den fortsatt tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade, der jeg måtte vekke betjeningen – litt bedre planlegging kunne gjort seg, men sånt skjer når man morer seg..

Re-visit:
Southend Chesterfield 2-3 (0-2)
League Two
Roots Hall, 8 January 2011
0-1 Danny Whitaker (pen, 12)
0-2 Dean Smalley (19)
1-2 Craig Easton (58)
1-3 Danny Whitaker (pen, 62)
2-3 Barry Corr (pen, 83)
Att: 4, 922
Admission: £18
Programme: –

 

Dag 2: 09.01.2011 Fotballfri i Southend

Nå var den opprinnelige planen for søndagen å se min kompis Gareth spille Sunday League fotball. Han er keeper for Elmsleigh Rangers, som spiller sine hjemmekamper i Leigh-on-Sea i utkanten av Southend, og de skulle møte sine erkerivaler med det merkelig malplasserte navnet South Bermondsey (åpenbart stiftet av en Millwall-fan eller lokalpatriot fra det sørøstlige London). De siste to møtene hadde visst til alt overmål endt i masseslagsmål! Men da jeg våknet, hadde Gareth allerede dratt – og det samme hadde den vakre April. Scott lå i koma med hangover, og det ble fort klart at det ikke ble noe Elmsleigh Rangers på meg. Men det var raskt glemt da en sjekk av TV-kanalene avslørte at reprise av gårsdagens “FA Cup Show” var i ferd med å starte, med høydepunkter fra FA cupen. Fin timing, og liggende i sengen kunne jeg se blant annet hvordan mitt Reading avanserte med seier over West Bromwich Albion. Og da Manchester United – Liverpool sto for tur rett etter, ble faktisk senga mitt tilholdssted til godt utpå dagen, i mangel av noe bedre å gjøre. Jeg var når sant skal sies mer engasjert av boka mi enn av kampen mellom de to plastikklubbene, men da Manchester-utgaven desverre hadde avansert, fant jeg tiden moden for å stikke hodet ut i sola mens den fortsatt var oppe.

En spasertur langs Eastern Esplanade inn mot sentrum hjalp litt på formen, og jeg vurderte til og med spankulere ut på Southend Pier da jeg passerte. Dette er forøvrig verdens lengste fornøyelsespir, og strekker seg hele 2158 meter ut i Themsens brede munning. Istedet endte jeg opp med å handle inn Football League Paper (Non League Paper var merkelig nok tilsynelatende håpløst å få tak i i byen) og et par j2o apple/mango og slo meg ned på en benk en halvtimes tid. Men stussen ble fort kald selv i januarsola, og snart hadde jeg orientert meg frem til den enorme Wetherspoons-puben The Last Post, beliggende vis-à-vis Southend Central stasjon. Noen timer ble tilbragt der i selskap av min fotball-avis, H.P. Bulmers beste brygg (altså Strongbow) og med håp om en giantkilling da Leicester City spilte FA cupkamp mot Manchester City på TV-skjermene. Da jeg kom tilbake til Camelia Hotel, satt en meget attraktiv vertinne i hotellets lille bar og så på «Dancing on ice» (av alle ting) sammen med det som muligens var hennes mann, så jeg valgte å gjøre en pitstop her. Tre flasker Bulmers og en meget hyggelig samtale senere trakk jeg meg tilbake, pakket klart til morgendagen og la meg på senga med boka mi.

 

Dag 3: 10.01.2011 Crawley Town – Derby County

Etter en herlig engelsk frokost på The Camelia Hotel, fikk jeg bestilt en taxi til Southend Central – og etter en kikk på klokken, unnet jeg meg en j2o og en Strongbow på The Last Post før jeg satt meg på toget mot London. Etter å ha hoppet av på West Ham stasjon, og tatt tuben videre derfra til London Bridge, hadde jeg fortsatt ikke klart å oppdrive en utgave av NLP. Men da toget fra London Bridge rullet inn på Crawley stasjon, var det ikke lenge før jeg fant det jeg var ute etter. Det var ikke all verden jeg rakk å se av Crawley sentrum før jeg fant ut at jeg var særs lite lysten på å slepe rundt på en tung bag. Derfor fikk jeg en drosjekusk til å svippe meg i retning stadion, og slippe meg av foran The Half Moon – en pub like oppi veien fra Broadfield Stadium.

Det var flere timer til kampstart, og foreløpig var det kun lokale stamkunder der – og det som tydeligvis var arbeidere som hadde stukket innom på vei hjem fra jobb. En vennlig landlord sa seg mer enn villig til å sette bagen min på kjøkkenet. Jeg skulle videre med buss fra Gatwick til Oxford etter kampen, og etter en prat med noen lokale skikkelser, fant jeg ut at jeg ville få temmelig dårlig tid dersom jeg skulle slippe å vente en ny time på neste buss. Så pubeieren tilbød seg å bestille taxi som tok meg til Gatwick så fort kampen var slutt. Etterhvert ble puben også inntatt av både lokale supportere og ikke minst seierssikre gjester fra Derby. Det var siste kamp i tredje runde av FA cupen, og det var allerede klart at vinneren ville ta turen til Torquays Plainmoor i neste runde.

Da det nærmet seg avspark, gikk jeg de to-tre minuttene til stadion og henvendte meg i resepsjonen, der jeg over telefon hadde blitt lovet det ville ligge en billett og vente på meg. Det var blitt opplyst om at det ikke ble solgt billetter på kampdagen, men da det viste seg at de overraskende nok ikke hadde mulighet til å ta betaling med kort over telefon (og jeg selvsagt ikke kunne hente billetten tidligere) sa vedkommende jeg snakket med at de skulle gjøre et unntak da jeg kom så langveis fra. Jeg fant meg til rette bak mål på South Terrace blant den ivrigste hjemmefansen, og den ble raskt fylt opp samtidig som stemningen steg.

Etter bare ti minutter så det ut som om eventyret skulle få en brå slutt. Derby ble tildelt et noe tvilsomt straffespark etter at dommeren oppfattet det som at Crawley-keeper Michel Kuipers felte Chris Porter. Men Kris Commons skjøt straffen rett på Kuipers, og muligens var det et snev av rettferdighet i det. Man kunne merke at hjemmefansen faktisk hadde oppriktig tro på at Crawley skulle klare brasene, og det lå også litt i luften slik de skapte de største sjansene. Det blåste kraftig denne kvelden, og etter en halvtime ble Kuipers utspill “tatt av vinden” – noe som førte til at Derby forsvaret tydeligvis ble litt satt ut. Det ble ikke Craig McAllister, som satt inn 1-0 til enorm jubel fra flesteparten av de 4145 tilskuerne. McAllister holdt på å sette inn sitt og Crawleys andre, men Ben Pringle fikk blokkert for Derby. Likevel kunne vertene ta med seg en fortjent 1-0 ledelse i garderoben.

Etter pause måtte Derby keeper Stephen Bywater i aksjon for å hindre både Matt Tubbs og Scott Neilson i å score, etter at nettopp Neilson hadde en heading i tverrliggeren. Men midtveis i andre omgang, fikk Derby frispark på høyresiden av Crawleys banehalvdel, og fra Kris Commons sin fot fant ballen veien til nettmaskene via Miles Addisons hode. Nå ble det veldig nervøst, og det så ut til å dra seg mot uavgjort og omkamp på Pride Park. Klokken passerte 90 minutter, og jeg begynte å gå mot utgangen for å forte meg opp til Half Moon og taxien min. Men idet jeg vurderte å snu meg og forlate stadion, skjedde det. Dean Howell tok corner for hjemmelaget, spilte den langs bakken ut foran 16-meteren. Der sto argentineren Sergio Torres, som nærmest plasserte ballen i mål bak Bywater og forsvarende Rams-spillere, og Broadfield Stadium eksploderte fullstendig! Elleville spillere lå i en klynge utpå banen, og noen av tilskuerne forsøkte å joine de. Manager Steve Evans løp rundt i ekstase. Crawley Town hadde gjort det helt store, og nådd fjerde runde av FA cupen for første gang i klubbens historie.

 

Jeg forlot raskt Broadfield Stadium og hastet tilbake til Half Moon der en ekstatisk pubeier allerede hadde fisket frem bagen min og holdt igjen taxien. Turen gikk så mot Gatwick flyplass sin nordre terminal, og det viste seg etterhvert at denne drosjekusken ikke hadde peiling hvor jeg kunne finne “Bay 4” og bussen til Oxford, men han slapp meg hvertfall av rett i nærheten fant jeg ut. Og med litt lettere trav og direksjoner fra noen bygningsarbeidere befant jeg meg da også på rett sted da bussen kom. Etter å ha forsøkt bidra på gentleman-aktig vis med £10 (som sjåføren omsider nektet ta imot) ovenfor en vakker kvinnelig student som hadde glemt sitt studentbevis, fikk jeg til og med hyggelig kvinnelig selskap på bussturen.

Da jeg gikk av på Thornhill Park & Ride i utkanten av Oxford, var min kompis Matthew ennå ikke kommet, men det var ikke mange minuttene før han kom kjørende for å plukke meg opp. Han hadde fri fra både «kjerring» og unger, og etter to timers nostalgisk samtale kunne jeg telle sauer i sengen til en av ungene.

Ground #30:
Crawley Town – Derby County 2-1 (1-0)
FA cup, 3rd round
The Broadfield Stadium, 10 January 2011
1-0 Craig McAllister (30)
1-1 Miles Addison (63)
2-1 Sergio Torres (90+1)
Att: 4,145
Admission: £22
Programme: £3

 

Dag 4: 11.01.2011 Ufrivillig fotballfri (Maidenhead United – Havant & Waterlooville UTSATT)

Matt hadde tatt seg fri for dagen, og tidlig på formiddagen kjørte vi en tur til Kassam Stadium, hvor Matt overtalte meg til å posere for et bilde sammen med “The Oxford Ox” – okse-statuen utenfor stadion. Ikke bare bare for en Reading supporter.. Jeg har tidligere vært på Kassam Stadium i forbindelse med kamp, men det er merkelig å se hvor åpen den er med kun tre tribuner. Interessant var det også å se Court Place Farm, hjemmebanen til Oxford City – der mistenksomme blikk fra en banemann e.l. hindret meg i å ta en tur utpå gressmatta. Matt hadde lovet meg en guidet mini-tur i Oxford, så bil ble byttet ut med buss inn til sentrum. Han pekte og fortalte om diverse universiteter, og ikke minst puber. Og det var også innen sistnevnte kategori at vi besøkte noen utmerkede varianter av arten – noen så lave under take at man nesten måtte gå bøyd.

Da tiden nærmet seg min avreise til Reading, hadde tydeligvis Matt fått i seg såpass at han nå følte for å bli med, og med en cornish pastie hver som niste hoppet vi på toget. Bagasjen ble anbragt på Belle Vue House i Reading, og etter en prat med den meget myndige landlady Bobbi Stenning, spaserte vi tilbake til stasjonen for å ta toget videre den korte turen til Maidenhead. Der skule vi møte et par av Reading-gutta, og den strategisk plasserte puben The Bell ble møtested. Vi installerte oss der mens vi ventet på at Nick skulle bli ferdig på jobb i nærheten, og en halvtime senere var han på pletten. Men Maidenhead-supportere og tilreisende fans av Havant & Waterlooville glimret med sitt fravær. Da det nærmet seg avspark og vi gikk den korte veien fra The Bell til York Road, ble vi møtt av en stadion forlatt i mørke, og det var åpenbart at her skulle det ikke spilles kamp. Uten at noen av oss hadde fått det med seg, hadde kampen blitt utsatt grunnet Hawks spill i Hampshire County Cup. Jeg benyttet anledningen til å ta York Road i øyesyn og ta en tur ut på matta, før vi vendte skuffet tilbake til The Bell for trøstende forfriskninger. To timers tid senere forvant Matt tilbake til Oxford, og ytterligere en time senere tok også jeg toget den korte turen tilbake til Reading og en dør jeg trodde hadde gått i vranglås på Belle Vue. En tydelig irritert Bobbi Stenning som åpenbart måtte stå opp fra sengen var særs lite imponert da hun fikk den opp på første forsøk.

 

Dag 5: 12.01.2011 Swindon Supermarine – Halesowen Town

Etter å ha ligget i senga til bortimot 12, gikk jeg turen ned til sentrum av Reading. Snaue to timer på internetcafe, en bacon melt og en j2o senere, inntok jeg en stor gourmetburger og en eller to Strongbow på Wetherspoons-puben The Monk’s Retreat, før jeg gikk ned til stasjonen og gikk til innkjøp av returbilletter til Swindon. En liten togtur senere entret jeg puben Queens Tap vis-à-vis Swindon jernbanestasjon, hvor jeg tok meg tid til to halvlitre Strongbow før jeg gikk den korte veien ned bussterminalen. Buss nr 7 til Highworth kom kort tid etter, og en pen jente tilbød seg å si fra når jeg skulle gå av. Hun holdt sitt ord, og en overraskende lang busstur senere (etter det jeg antar er en melkerute rundt i Swindon) takket jeg for hjelpen og ble pekt videre i retning; eller Webb’s Wood Stadium om man vil.

Da jeg fant frem, endte jeg først opp i baren til den lokale rugby-klubben. En noldus på parkeringsplassen fortalte meg nemlig at det ikke var noen bar inne på stadion. Men etter kun en halvliter, valgte jeg gå inn uansett. Og etter å ha gått til innkjøp av både program og skjerf, fant jeg ut at joda…visst var det bar her. Jeg fant meg til rette i nevnte bar, hvor jeg bladde litt i et helt ok program mens jeg lesket strupen ytterligere. Jeg ble litt overrasket over å se vår gamle Reading-spiller Matt Robinson i hjemmelaget Supermarines rekker, da jeg trodde han hadde lagt opp. En lokal gammel traver med obligatorisk six pence kunne fortelle at Robinson nå jobbet halv stilling som politimann (fysj da) og hadde måttet stå over forrige kamp fordi han ikke klarte å skifte vakt!

Kampen var bare sekunder gammel da hjemmelagets man of the match Steve Cook misset etter å ha blitt spilt gjennom. Og allerede i det fjerde minutt tok Marine ledelsen ved Sam Morris etter forarbeid av Cook og Nick Stanley. Kvarteret senere var det Yeltz-keeper Simon Flower som hindret ny baklengs da han fanget Jamie Goslings skudd etter flott forarbeid av Cook. Halesowen kom mer med, og hadde sjanser ved både kaptein Marlon Walters, Rory Curtis og Lee Chilton, mens hjemmelaget hadde et par farlige skuddmuligheter blokkert gjennom oppofrende forsvarsspill. Men etter 41 minutter doblet Marine ledelsen da Cook og Morris kombinerte flott før en umarkert Nick Stanley kunne sette inn 2-0 til pause.

Det begynte etterhvert å regne noe aldeles fryktelig, og fra pause og inn ble mesteparten av tiden min tilbragt i klubbhuset/baren. Men ved å kikke gjennom vinduene fikk jeg da med meg det meste – ikke minst da jeg i tillegg tok hyppige røykepauser, og til og med en burger-pause. 101 tilskuere kunne se at Halesowen kom friskt ut etter pause og skapte en kjempesjanse etter 52 minutter. Chilton fant Izquierdo med en flott langpasning, men hjemmekeeper Will Puddy fikk nok kontakt til å få skiftet retning på spanjolens skudd. Etter en times spill sørget imidlertid Sam Morris for å sette den siste spikeren i kista med en avslutning fra spiss vinkel. Både Stanley og Daniel Allen hadde sjanser til å øke ytterligere, før Anthony Bruce kunne pyntet på resultatet for gjestene. Bruce fikk istedet marsjordre med drøye ti minutter igjen, etter at talkingen av Gary Horgan resulterte i hans andre gule.

Kampen ebbet ut med 3-0 seier til hjemmelaget, og spillerne kom etterhvert inn i klubbhuset for å spise. Jeg fikk således vekslet et par ord med bl.a Matt Robinson, som dog ikke var all verdens snakkesalig.

Jeg fikk omsider kontaktet min venninne Jackie som bor i nærheten, og ikke lenge etter kom hun kjørende for å frakte meg til togstasjonen slik hun hadde tilbudt seg. Dessverre ble omveien litt for lang og “hyggelig”, og da jeg endelig ankom stasjonen hadde kveldens siste tog tilbake til Reading gått for 4 minutter siden. Det endte meg at Jackie måtte kjøre meg tilbake til Reading, og jeg må si jeg sendte henne en varm tanke da jeg dagen etter hørte at hun hadde kjørt seg vill i området rundt Theale, og brukt nesten tre timer hjem! For min del var reisen kommet til en ende, og kun den triste avreisedagen gjensto. Og Gardermoen er fortsatt trist å komme hjem til – selv om det ikke er like trist på ettermiddagen som sent på kvelden.. Jeg tenkte allerede som så at en lotterigevinst hadde gjort seg, slik at neste tur kunne planlegges. En tur i påsken hadde passet flott!

Ground #32:
Swindon Supermarine – Halesowen Town 3-0 (1-0)
Southern League Premier Division
The Webb’s Wood Stadium, 12 January 2011
1-0 Sam Morris (4)
2-0 Nick Stanley (41)
3-0 Sam Morris (60)
Att: 101
Admission: £9
Programme: £1,50





Barnet v Southend United 05.10.2010


Tirsdag 05.10.2011: Barnet v Southend United

Jeg hadde avtalt med min kompis Scott å ta turen til Barnet for å se hans Southend United kjempe om avansement i Football League Trophy (eller Johnstone’s Paint Trophy om du vil). Og etter å ha tatt toget inn til London, tok jeg tubens Northern Line til den nordlige endestasjonen High Barnet. Etter å ha gått opp gangveien, så jeg raskt vårt avtalte møtested lenger ned på den andre siden av hovedveien – nemlig puben The Old Red Lion.

Etter en halvtimes tid med venting på puben, kom Scott kjørende. Og ytterligere en times tid senere kom bussene med de øvrige Southend-supporterne – inkludert en rekke gamle kjente. Stemningen var god, og da det dro seg mot avspark fant vi veien inn på East Terrace, som i sin helhet var gitt gjestene fra Essex. Det tynneste programmet jeg har sett fra en Football League-klubb i forbindelse med ordinær kamp, hadde blitt kjøpt inn for £3. Noe stivt all den tid det nesten var lest ferdig allerede før avspark; det tok ikke mange minuttene.

Det var andre runde i den såkalte sørlige avdelingen av turneringen, og The Shrimpers kom best i gang på bortebane da Matt Paterson styrte inn Harry Crawfords innlegg etter snaut halvspilt første omgang. Kort etter var gjestene centimetre fra å doble ledelsen da et frispark fra Louie Soares traff stolpen etter å ha forandret retning i muren. Et publikum bestående av 1 356 betalende så at 0-1 sto seg til pause – blant dem over 500 tilreisende.

Kort etter oppstart fikk Southend sin viktige Bilel Moshni utvist etter håndgemeng, uten at et håpløst tannløst Barnet klarte å utnytte fordelen av en ekstra mann. Kun fem minutter senere kunne derimot gjestene slå til igjen etter en lang ball fremover mot Paterson. Barnets keeper Jake Cole nådde ikke ut i tide, og Paterson kunne vippe ballen over Cole til 0-2.

Josh Simpson holdt på å øke ytterligere med et langskudd som suste like over, før Mauro Vilhete etter 79 minutter ga hjemmelaget håp ved å heade inn reduseringen til 1-2 fra en corner. Man forventet nå kanskje et stormløp mot Southend-målet, men i stedet sikret Louie Soares etter 85 minutter avansement med sitt første mål for klubben. Hans langskudd skiftet retning og gikk inn via tverrliggeren til 1-3.

Det ble også sluttresultatet, og for Southend ventet nå i neste runde Charlton Athletic, som hadde vunnet 2-1 borte i «Twilight zone» Milton Keynes. For min del gjaldt retur til Reading, og Scott hadde tilbudt seg å kjøre meg tilbake – noe jeg selvsagt takket ja til. Nok en hyggelig fotballkveld med Southend-gutta ble avsluttet med litt junk food i Reading, før jeg takket Scott for turen og unnet meg en Strongbow på Monk’s Retreat før jeg trakk meg tilbake for kvelden.

English ground # 30:
Barnet v Southend 1-3 (0-1)
Football League Trophy, Second Round, Southern Section
Underhill Stadium, 5 October 2010
0-1 Matt Paterson (22)
0-2 Matt Paterson (55)
1-2 Mark Marshall (79)
1-3 Louie Soares (85)
Att: 1,356
Admission: £8
Programme: £3

Next game: 08.01.2011: Southend United v Chesterfield
Previous game: 04.10.2010: Kingstonian v Sutton United

More pics

Kingstonian v Sutton United 04.10.2010


Mandag 04.10.2010: Kingstonian v Sutton United

Dagens planer var lagt, og jeg skulle se en kamp i Isthmian League Premier Division som jeg virkelig hadde sett frem til. Etter å først ha kommet meg tilbake fra Gillingham til Reading for å sjekke inn, og forgjeves forsøkt å overtale et par av Reading-gutta til å være med, satt jeg meg på somletoget fra Reading til London Waterloo. Mitt mål var Norbiton – med togbytte i Twickenham, men da jeg ankom sistnevnte stasjon viste det seg at toget videre den korte veien til Norbiton var forsinket såpass at jeg valgte å forhøre meg om taxi. Ti minutters tid senere kunne drosjekusken svinge inn foran Kingsmeadow Stadium, som var åsted for kveldens kamp. Snart kunne jeg snart ta plass i baren for litt passiar med de lokale supporterne som kunne fortelle om rivaliseringen med dagens motstander og opprykksfavoritt Sutton United.

Hovedtribunen Paul Strank Stand har to barer, og jeg klarte omsider også å finne den lille klubbsjappa som holder til i gangen her. Der byttet jeg £1,50 mot et kampprogram som jeg satt meg ned og bladde litt i, og dette viste seg svært godt og fullspekket med interessant statistiskk og info. Deretter var det på tide å betale seg inn. Det noe originale beløpet £9,50 ble betalt i inngangspenger, og jeg kunne ta meg inn på tribunene til Kingsmeadow-anlegget. Dette er bygget så sent som i 1989, etter at Kingstonian solgte sin tradisjonelle Richmond Road. Som de fleste nok vet har Kingsmeadow også vært hjemmebane for AFC Wimbledon siden 2002. Kingsmeadow er når sant skal ikke pyramidens mest interessante anlegg, men byr i hvert fall på en god del ståtribuner. På tidspunktet for dette besøket var faktisk hovedtribunen Paul Strank Stand den eneste sittetribunen.

Noen vil sikkert huske at Kingstonian i årene rundt årtusenskiftet tilbragte tre sesonger i Conference, med femteplass som beste resultat, før turen gikk ned igjen i Isthmian League i 2001. Supporterne var på dette tidspunktet frustrert over de asiatiske eierne, Rajesh Khosla og hans sønn Anup, som de følte var langt mer interessert i businessdelen enn av selve fotballklubben. Dette var nok sterkt medvirkende til at tilskuertallene falt kraftig. Sportslig sett stoppet nedturen i Isthmian League Division One South, og i 2009 rykket de opp igjen i Premier Division. Kingstonian virker som en klubb på vei oppover, og foregående sesongs playoff-deltakelse kan fort bli kopiert. Da ble nettopp Sutton United slått i playoff-semien, mens K’s måtte se seg slått av Boreham Wood i finalen. Nå jaktet de igjen playoff og opprykk, der de lå på tredjeplass på tabellen. Det var imidlertid ingen enkel oppgave som ventet, siden denne tabellen ble toppet av nettopp kveldens gjester, Sutton United. Sistnevnte hadde ett poeng ned til toer Lowestoft Town og ytterligere to poeng ned til Kingstonian, og i tillegg hadde de en kamp til gode på alle forfølgerne i playoff-sonen.

750 tilskuere så en første omgang der gjestene var det helt klart førende laget, og Kingstonian hadde nok med å forsvare seg – til tross for å ha den første sjansen da Max Hustwick headet like over etter bare et par minutter. En blanding av sjansesløsing fra Sutton og oppofrende forsvarsspill av hjemmelaget sørget for at det sto 0-0 til pause, etter at gjestenes Richard Jolly hadde hatt to-tre store sjanser. Først traff The U’s stolpen, og da returen havnet hos Jolly skjøt han over for bortimot åpent mål. Deretter ble han spilt gjennom, og hele Kingsmeadow var sikker på mål da Hustwick satt inn en desperat, men glimrende takling. Og rett før pause vartet Kingstonians keeper Rob Tolfrey opp med en kjemperedning som nok en gang hindret scoring fra den tidligere Carshalton-spilleren.

Etter hvilen startet K’s mer positivt, med gode skuddforsøk fra både Matt Gray og Bobby Traynor som satt Sutton-keeper Kevin Scriven på prøve. Traynor hadde så en farlig heading han kanskje burde scoret på – og det burde så definitivt gjestenes Richard Jolly kort etter, da han på nesten mirakuløst vis headet over fra innenfor 5-meteren da det virket langt enklere å score. Hjemmelaget ropte på straffe da innbytter Dean Lodge gikk i bakken, mens U’s muligens hadde en enda bedre sak da ballen så ut til å treffe hånden til K’s forsvarer Adam Thompson innenfor 16-meteren – men dommeren lot seg ikke imponere i noen av tilfellene. Det så ut til å gå mot 0-0 da Kingstonian’s Tobi Jinadu med drøye tre minutter igjen vant en hodeduell som sendte Bashiru Alimu gjennom. Alimu lobbet over en nølende Kevin Scriven, og sendte hjemmefolket til himmels med 1-0. Til tross for at gjestene presset de gjenværende minuttene, klarte vertene å holde ut. En strålende seier for hjemmelaget, som nøt godt av både defensiv dyktighet og en liten porsjon flaks.

Sutton United på sin side ble offer for sjansesløseri, men det var tydelig at de var et godt lag som ikke gjorde skam på tipset som opprykksfavoritt. I følge flere hjemmesupportere jeg snakket med var de helt klart det beste laget som hadde gjestet Kingsmeadow opp til dette punktet av sesongen.Jeg spaserte de rundt ti minuttene opp til Norbiton stasjon, og etter en del venting og bytte ved Twickenham kom jeg meg etter hvert tilbake til Reading sent på kvelden. Etter en kort tur innom Blagrave Arms og Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Crescent Hotel med litt takeaway.

English ground # 29:
Kingstonian v Sutton United 1-0 (0-0)
Isthmian League Premier Division
Kingsmeadow, 4 October 2010
1-0 Bashiru Alimi (87)
Att: 750
Admission: £9,50
Programme: £1,50

Next game: 05.10.2010: Barnet v Southend United
Previous game: 02.10.2010: Farnborough v Lewes

More pics

Farnborough v Lewes 02.10.2010


Lørdag 02.10.2010: Farnborough v Lewes

Jeg hadde kvelden før ankommet Reading etter en ufrivillig lang pause fra fotballen. Stort sett alt som var av kompiser hadde nå dratt nordover for å følge Reading oppe i Preston, så jeg dro alene med den såkalte North Downs Line ned til Farnborough North, hvor jeg hoppet av toget. Derfra spaserte jeg gjennom det som virket som å være et landlig og koselig boligområde, før jeg hadde tid til å unne meg et par forfriskende glass fra tappekranene i puben The Ship mens jeg kunne kaste noen blikk på den pågående kampen mellom Wigan og Wolves som gikk på TV. Herfra ble jeg etter hvert pekt i riktig retning, og kunne snart se Cherrywood Road (eller Rushmoor Stadium om man vil) foran meg nede i veien med samme navn.

Etter å ha betalt meg inn kunne jeg nyte ytterligere edle dråper fra Hereford i selskap av både hjemmesupportere og tilreisende Lewes-supportere som hadde tatt turen opp fra East Sussex for å se oppgjøret i Conference South. De hadde kommet sammen med Lewes-laget på spillerbussen – noe som ikke er unormalt, kunne de fortelle. De ga videre uttrykk for at deres forhåpninger for sesongen var å unngå nedrykk. Denne kampen var for øvrig temmelig spesiell, da Farnboroughs manager Steve King var mannen som førte nettopp Lewes fra gamle Isthmian League Division Three til Conference National på syv år, før det kom inn nye eiere som sendte ham på dør – og jeg skjønte fort at han fortsatt har en høy stjerne hos Rooks-supporterne.

Gjestene hadde fortsatt til gode å ta poeng på bortebane på dette tidspunkt av sesongen, og det var ikke mye som tydet på at de skulle bryte trenden – til tross for å ha de største av de få sjansene tidlig i kampen. Lewes hadde åpenbart kommet for å forsvare seg till ett poeng, og med fem mann på midtbanen klarte de å drepe rytmen til Farnborough, som stanget og stanget i en mur av for anledningen borte-grønne Lewes-spillere. Men i første omgangs siste spilleminutt vant Kezie Ibe en duell med Lewes-forsvarer Marc Pullen og sendte ballen i mål bak keeper Chris Winterton.

Etter pause ble det litt mer rom da Lewes måtte lenger frem for å jakte utligning, og Boro kom til flere store sjanser. Paul Booth kludret det til da han fikk en kjempesjanse servert på sølvfat av Nic Cardini, mens innbytter Dean McDonalds skudd som traff innsiden av stolpen ikke sto i stil med hans flotte forarbeid da han driblet av oppasseren sin inne i feltet. For øvrig kan man si at man skjønner at man er langt fra toppfotballens glamour og divaer når man overhører bortelagets innbyttere under uttøying langs sidelinjen diskutere med supporterne om man skal dra på byen i kveld. Eller når en av de roper på suppporterne sine for å høre om noen av de har en paracet mot hodepine! Farnborough slapp å angre på sine brente sjanser, og 886 tilskuere så dommeren blåse av med 1-0 til hjemmelaget.

For Lewes betød det tabellbunn, mens det for min egen del handlet om retur til Reading – vel og merke etter en pint i klubbhusets bar. Pub til pub skoene var på, og både Blagrave Arms, Monk’s Retreat, The Bugle og Three Guineas ble besøkt før Readings glade gutter begynte å komme hjem fra Lancashire utpå kvelden. Og siden det var lørdag følte vi oss forpliktet til en kveld/natt på byen, hvor Reflex og After Dark ble siste stopp.

English ground # 28:
Farnborough v Lewes 1-0 (1-0)
Conference South
Cherrywood Road, 2 October 2010
1-0 Kezie Ibe (45)
Att: 886
Admission: £10
Programme: £2,50

 

Next game: 04.10.2010: Kingstonian v Sutton United
Previous game: 03.05.2010: Luton Town v York City

 

More pics

 

 

 





Groundhopping 01.10-06.10.2010

Dag 1: 01.10.2010: Oppladning i Reading

Etter en ufrivillig lang pause fra fotballen var det igjen klart for nye eventyr. Reading et naturlig første mål, med ankomst tidlig på ettermiddagen. Etter en kveld ute på byen med et par kompiser, gikk turen til Crescent Hotel for litt søvn før sesongens førte kamp for min del dagen etter.

 

Dag 2: 02.10.2010: Farnborough – Lewes

Stort sett alt som var av kompiser hadde dratt nordover for å se følge Reading oppe i Preston, så jeg dro alene med den såkalte North Downs Line ned til Farnborough North, hvor jeg hoppet av toget. Derfra spaserte jeg gjennom det som virket som å være et landlig og koselig boligområde, før jeg hadde tid til å unne meg et par forfriskende glass fra tappekranene i puben The Ship mens jeg kunne kaste noen blikk på den pågående Wigan – Wolves kampen på TV. Herfra ble jeg etterhvert pekt i riktig retning, og kunne snart se Cherrywood Road (eller Rushmoor Stadium om man vil) foran meg nede i veien med samme navn.

Etter å ha betalt meg inn kunne jeg nyte ytterligere edle dråper fra Hereford i selskap av både hjemmesupportere og tilreisende Lewes-supportere som hadde tatt turen opp fra East Sussex for å se oppgjøret i Conference South. De hadde kommet sammen med Lewes-laget på spillerbussen – noe som ikke er unormalt, kunne de fortelle. De ga videre uttrykk for at deres forhåpninger for sesongen var å unngå nedrykk. Denne kampen var forøvrig temmelig spesiell, da Farnboroughs manager Steve King var mannen som førte Lewes fra gamle Isthmian League Division Three til Conference National på syv år, før det kom inn nye eiere som sendte ham på dør – og jeg skjønte fort at han fortsatt har en høy stjerne hos Rooks-supporterne.

Gjestene hadde fortsatt til gode å ta poeng på bortebane på dette tidspunkt av sesongen, og det var ikke mye som tydet på at de skulle bryte trenden – til tross for å ha de største av de få sjansene tidlig i kampen. Lewes hadde åpenbart kommet for å forsvare seg till ett poeng, og med fem mann på midtbanen klarte de å drepe rytmen til Farnborough, som stanget og stanget i en mur av for anledningen borte-grønne Lewes spillere. Men i første omgangs siste spilleminutt vant Kezie Ibe en duell med Lewes-forsvarer Marc Pullen og sendte ballen i mål bak keeper Chris Winterton.

Etter pause ble det litt mer rom da Lewes måtte lenger frem for å jakte utligning, og Boro kom til flere store sjanser. Paul Booth kludret det til da han fikk en kjempesjanse servert på sølvfat av Nic Cardini, mens innbytter Dean McDonalds skudd som traff innsiden av stolpen ikke sto i stil med hans flotte forarbeid da han driblet av oppasseren sin inne i feltet. For øvrig kan man si at man skjønner at man er langt fra toppfotballens glamour og divaer når man overhører bortelagets innbyttere under uttøying langs sidelinjen diskutere med supporterne om man skal dra på byen i kveld. Eller når en av de de roper på suppporterne sine for å høre om noen av de har en paracet mot hodepine! Farnborough slapp å angre på sine brente sjanser, og 886 tilskuere så dommeren blåse av med 1-0 til hjemmelaget.

For Lewes betød det tabellbunn; for min egen del derimot handlet det om retur til Reading. Pub til pub skoene var på og både Blagrave Arms, Monk’s Retreat, The Bugle og Three Guineas ble besøkt før Reading gutter begynte å komme hjem fra Lancashire utpå kvelden. Og siden det var lørdag følte vi oss forpliktet til en kveld/natt på byen, hvor Reflex og After Dark ble siste stopp.

 
Ground 28:
Farnborough – Lewes 1-0 (1-0)
Conference South
Cherrywood Road (Rushmoor Stadium), 2 October 2010
1-0 Kezie Ibe (45)
Att: 886
Admission: £10
Programme: £2,50

 

Dag 3: 03.10.2010: Fotballfri i Gillingham

Etter å omsider ha fått vekket zombien i meg og fått i meg en frokost på Monk’s Retreat, plukket jeg opp nye utgaver av Non League Paper og Football League Paper fra WHSmith og satt meg på toget østover til London. Og etter en tur med Circle Line fra Paddington til St. Pancras og tog videre derfra, kunne jeg nok en gang stige av i Gillingham (Kent, ikke Dorset). Kvelden ble tilbragt i godt selskap av min venninne, på Southern Belle pub og det fortsatt flotte King Charles Hotel.

 

Dag 4: 04.10.2010: Kingstonian – Sutton United

Dagens planer var lagt, og i dag skulle jeg se en kamp i Isthmian League Premier Division som jeg virkelig hadde sett frem til. Etter å først ha kommet meg tilbake til Reading for å sjekke inn, og forgjeves forsøkt å overtale et par av Reading-gutta til å være med, satt jeg meg på somletoget fra Reading til London Waterloo. Mitt mål var Norbiton – etter bytte i Twickenham, men da jeg ankom sistnevnte stasjon viste det seg at toget videre til Norbiton var forsinket såpass at jeg valgte å forhøre meg om taxi. Ti minutters tid senere kunne drosjekusken svinge inn foran Kingsmeadow Stadium, og jeg kunne snart ta plass i baren for litt passiar med de lokale supporterne som kunne fortelle om rivaliseringen med dagens motstander og opprykksfavoritt Sutton United. En kikke i programmet ble det også tid til.

750 tilskuere så en første omgang der gjestene var det helt klart førende laget, og Kingstonian hadde nok med å forsvare seg – til tross for å ha den første sjansen da Max Hustwick headet like over etter bare et par minutter. En blanding av sjansesløsing fra Sutton og oppofrende forsvarsspill av hjemmelaget sørget for at det sto 0-0 til pause, etter at gjestenes Richard Jolly hadde hatt to-tre store sjanser. Først traff The U’s stolpen, og da returen havnet hos Jolly skjøt han over for bortimot åpent mål. Deretter ble han spilt gjennom og hele Kingsmeadow var sikker på mål da Hustwick satt inn en desperat, men glimrende takling. Og rett før pause vartet Kingstonians keeper Rob Tolfrey opp med en kjemperedning som nok en gang hindret scoring fra den tidligere Carshalton-spilleren.

Etter hvilen startet K’s mer positivt, med gode skuddforsøk fra både Matt Gray og Bobby Traynor som satt Sutton-keeper Kevin Scriven på prøve. Traynor hadde så en farlig heading han kanskje burde scoret på – og det burde så definitivt gjestenes Richard Jolly kort etter, da han på nesten mirakuløst vis headet over fra innenfor 5-meteren da det virket langt enklere å score. Hjemmelaget ropte på straffe da innbytter Dean Lodge gikk i bakken, mens U’s hadde muligens en enda bedre sak da ballen så ut til å treffe hånden til K’s forsvarer Adam Thompson innenfor 16-meteren – men dommeren lot seg ikke imponere i noen av tilfellene. Det så ut til å gå mot 0-0 da Kingstonian’s Tobi Jinadu vant en hodeduell som sendte Bashiru Alimu gjennom. Alimu lobbet over en nølende Kevin Scriven, og sendte hjemmefolket til himmels med 1-0. En strålende seier for hjemmelaget, som nøt godt av både defensiv dyktighet og en liten porsjon flaks. Sutton på sin side ble offer for sjansesløseri, men det var tydelig at de var et godt lag som ikke gjorde skam på tipset som opprykksfavoritt. Ifølge flere hjemmesupportere jeg snakket med var de helt klart det beste laget som hadde gjestet Kingsmeadow opp til dette punktet av sesongen.

Jeg spaserte de rundt ti minuttene opp til Norbiton stasjon, og med en del venting og bytte i Twickenham kom jeg meg etterhvert tilbake til Reading sent på kvelden. Etter en kort tur innom Blagrave Arms og Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Crescent Hotel med litt takeaway.


Ground #29:
Kingstonian – Sutton United 1-0 (0-0)
Isthmian (Ryman) League Premier Division
Kingsmeadow Stadium, 4 October 2010
1-0 Bashiru Alimi (87)
Att: 750
Admission: £9,50
Programme: £1,50

 

Dag 5: 05.10.2011: Barnet – Southend United

Jeg hadde avtalt med min kompis Scott å ta turen til Barnet for å se hans Southend United kjempe om avansement i Football League Trophy (eller Johnstone’s Paint Trophy om du vil). Og etter å ha tatt toget inn til London, tok jeg tubens Northern Line til den nordlige endestasjonen High Barnet. Etter å ha gått opp gangveien så jeg raskt avtalt møtested lenger ned på andre siden av hovedveien, nemlig puben The Old Red Lion.

Etter en halvtimes tid venting på puben, kom Scott kjørende. Og ytterligere en times tid senere kom bussene med de øvrige Southend-supporterne – inkludert en rekke gamle kjente. Stemningen var god, og da det dro seg mot avspark fant vi veien inn på East Terrace, som i sin helhet var gitt gjestene fra Essex. Og det tynneste programmet jeg har sett fra en Football League klubb i forbindelse med ordinær kamp var nesten lest ferdig allerede før avspark; det tok ikke mange minuttene.

Det var andre runde i den såkalte sørlige avdelingen av turneringen, og The Shrimpers kom best igang på bortebane da Matt Paterson styrte inn Harry Crawfords innlegg etter snau halvspilt første omgang. Kort etter var gjestene centimetre fra å doble ledelsen da et frispark fra Louie Soares traff stolpen etter å ha forandret retning i muren. Et publikum bestående av 1 356 betalende så at 0-1 sto seg til pause – blant dem over 500 tilreisende.

Kort etter oppstart fikk Southend sin viktige Bilel Moshni utvist etter håndgemeng, uten at et håpløst tannløst Barnet klarte å utnytte fordelen av en ekstra mann. Kun fem minutter senere kunne derimot gjestene slå til igjen etter en lang ball fremover mot Paterson. Barnets keeper Jake Cole nådde ikke ut i tide, og Paterson kunne vippe ballen over Cole til 0-2.

Josh Simpson holdt på å øke ytterligere med et langskudd like over, før Mauro Vilhete ga hjemmelaget håp ved å heade inn en redusering etter en corner etter 79 minutter. Man forventet nå et stormløp mot Southend-målet, men istedet sikret Louie Soares avansementet etter 85 minutter med sitt første mål for klubben; 1-3 etter at hans langskudd skiftet retning og gikk inn via tverrliggeren.

I neste runde ventet nå Charlton som hadde vunnet 2-1 borte i «Twilight zone» Milton Keynes. For min del gjalt retur til Reading, og Scott tilbud seg å kjøre meg tilbake – noe jeg selvsagt takket ja til. Nok en hyggelig fotballkveld med Southend-gutta ble avsluttet med litt junk food i Reading, før jeg takket Scott for turen og unnet meg en Strongbow på Monk’s Retreat for jeg trakk meg tilbake for kvelden.

 

Ground #30:
Barnet – Southend 1-3 (0-1)
Johnstones Paints Trophy, Second Round, Southern Section
Underhill Stadium, 5 October 2010
0-1 Matt Paterson (22)
0-2 Matt Paterson (55)
1-2 Mark Marshall (79)
1-3 Louie Soares (85)
Att: 1,356
Admission: £8
Programme: £3

 

Dag 6: 06.10.2010: Hjemreise

Med en ny tur med North Downs Line – denne gang helt ned til Gatwick Airport – kunne jeg reflektere over min dag i Farnborough da vi passerte stedet. Men høydepunktet for meg, bortsett fra å treffe gamle kompiser, var lokaloppgjøret i Kingston upon Thames. Og snart var jeg tilbake på Gardermoen, som jeg fortsatt synes er veldig trist å komme hjem til på kvelden. Jeg hadde ikke de største forhåpninger om å få til jule/nyttårsturen som de siste årene hadde blitt en vane. Der hadde jeg dessverre rett, men det skulle likevel ikke gå så altfor lenge…

Luton Town v York City 03.05.2010


Mandag 03.05.2010: Luton Town v York City

Jeg befant meg tilbake på St. Pancras stasjon, hvor jeg nå husket hvor jeg på vei til Gillingham to dager tidligere hadde observert togene jeg nå var ute etter. Rulletrappene tok meg ned under bakken og til plattformen der toget til Luton snart kom inn på platformen. Ved hjelp av nyinnkjøpte Non League Paper og Football League Paper fra WHSmith på Reading stasjon, fikk jeg slått ihjel litt tid mens jeg beveget meg mot Bedfordshire. Med drosje ankom jeg Stockwood Hotel, som virket litt lugubert. Men jeg skulle uansett bare slenge fra meg bagasjen, så jeg tok kartet fatt og fant frem til Arndale Centre og senere The White House Pub, hvor det allerede var fullt av Luton-fans. Min nye Reading-tatovering fikk for øvrig flere kommentarer fra skeptiske Luton-fans som fortsatt husker at vi slo de 4-1 i Full Members (den gang Simod) cupfinalen i 88, men jeg virket ikke på noe tidspunkt å være i umiddelbar fare.

Hjemmelaget skulle spille andre semifinale i playoff, og kun York City sto mellom Luton Town og en Wembley-finale mot vinneren av Oxford United og Rushden & Diamond i den andre semifinalen, med plass i League Two som ettertraktet premie. York City hadde vunnet den første kampen 1-0 oppe i North Yorkshire etter et meget sent mål av Richard Brodie, noe som var hardt å svelge for Luton. Men Hatters-fansen virket stinne av selvtillit etter å ha avsluttet den ordinære ligasesongen med 10-4-0 siden nyttår.

Kenilworth Road har lenge vært omtalt som det verste stadion i Football League (før nedrykket til Conference), men da jeg hadde hentet min billett og entret Main Stand via et originalt trappe/rampe-system som nok har vært umoderne i en mannsalder, ble jeg positivt overrasket. Jeg ble møtt av et sjarmerende anlegg, og falt for dets karakter. Unntaket er motsatt langside, der en rekke usjarmerende executive boxes i 1986 erstattet gamle Bobbers Stand, som året tidligere hadde blitt fullstendig rasert og smadret av Millwall-fansen. På området av Main Stand der jeg sto, nærmest bortesupporternes Oak Road Stand, var stemningen elektrisk og aggresiv – 9 781 tilskuere på stadion skapte en fantastisk atmosfære.

Luton måtte jo frem og score, så det var ingen overraskelse å se de gå offensivt ut, selv om man nesten kunne merke nervøsiteten i laget. Tom Craddock skjøt rett utenfor etter snaue kvarteret, og like etter burde veteranen Kevin Gallen gitt Luton ledelsen og sørget for balanse sammenlagt, men en glimrende redning av Michael Ingham i York-målet hindret hjemmejubel. Richard Brodie var frempå og minnet på at York ikke ville gi seg uten motstand, mens Luton hadde sjanser i form av en heading fra Claude Gnapka og en skummel cross fra Jake Howells som skapte kaos i City-forsvaret. Jeg fikk for øvrig oppdatering på mobil fra Oxford United v Rushden & Diamonds av min Oxford-kompis Matt, som kunne fortelle at Oxford var på vei til å leke seg til Wembley, og desperate Rushden-fans hadde utløst brannalarmen på Kassam Stadium i forsøk på å få kampen avbrutt.

To minutter etter hvilen ble oppgaven langt verre for hjemmelaget da York ble tildelt frispark på 16-meteren. Michael Rankine skjøt gjennom muren og traff Lutons keeper Mark Tyler. Den som reagerte raskest var Yorks Chris Carruthers som satt inn 0-1. Nå var oppoverbakken blitt enda brattere for Luton. Town-manager Ricgard Money foretok offensive bytter, men selv om Luton hadde spillemessig overtak skapte de få virkelige farligheter da de stanget mot en mur av røde og blå. De farligste sjansene kom til York på kontringer, og de kunne fort doblet ledelsen, men en umarkert Alex Lawless klarte ikke å treffe mål.

Frustrasjonen begynte å bre seg i Luton, både på banen og tribunen. På banen fortsatte de å stange i muren til York, som var skumle på kontringer, og når de først kom til sjanser ble avslutningene for slappe. På tribunen derimot, ble entusiasmen vendt til pur aggresjon – det haglet med ukvemsord og hatefulle sanger mot York-folket og northeners generelt, og snart var det også mynter, lightere og andre rekvisitter som haglet mot bortetribunen Oak Road Stand. Luton kom muligens litt ut av det da dommeren ble skadet og brukte 7 minutter på å få byttet, og så aldri ut til å utgjøre noen alvorlig trussel etter dette. Og da sluttsignalet gikk, eksploderte det fullstendig.

Hundrevis av mennesker strømmet ut på gressmatta, mange av de allerede maskert. Da politiet kom utpå banen med køller og skjold for å hindre Luton-fans å gå mot bortefolket, var det nettopp det de gjorde. Backet opp med høylytte oppmuntringer fra Main Stand (og faktisk også noen av boksene på motsatt side) forsøkte man å presse seg gjennom muren av politifolk.

Imens hadde York-spillerne som hadde feiret foran sine supportere nå blitt fanget, da spillertunnelen befant seg på den andre siden av den rasende mobben. Det endte med at York-spillerne rett og slett måtte flykte opp på bortetribunen og evakueres gjennom et legerom. Det haglet med mynter, flasker, lightere, mobiltelefoner (!!) etc både fra folket på gressmatta, og fra personer på Main Stand der man i tillegg hadde begynt å rive opp seter for å kaste mot York-spillerne (og supporterne) der de ble evakuert ut i hjørnet mellom Main Stand og Oak Road Stand.

Etter hvert roet det seg ned og folk begynte å trekke ut. Veien til og fra Kenilworth Road fremsto for meg noe kronglete, så jeg valgte å følge folkemassen slik jeg hadde gjort før kampen. Imidlertid viste det seg at massen jeg fulgte slett ikke var på vei tilbake til sentrum eller White House pub, men til borteexiten. Nederst ved krysset i Dunstable Road hadde politiet sperret av veien, og begynte å slå løs med batonger på personer som nærmet seg. Disse svarte med å tømme alt som var av varer utenfor en butikk på hjørnet, og bruke det som missiler – inkludert en vanvittig mengde med potteplanter, frukt, toalettpapir, koster og mopper. 

Kenilworth Road har en meget spesiell borteinngang, som går under noens soverom i et rekkehus, og i min naivitet for dagen tenkte jeg at dette kan jeg sikkert gå opp og ta et bilde av. De hadde jo sluppet forbi en asiatisk kvinne med barnevogn rett foran meg. Men før jeg kommer sålangt som å i det hele tatt å forklare min intensjon, får jeg smake batongene fra 2 av de uniformerte. Jeg forsøkte å forklare min sak, men med samme resultat…pluss den klare beskjeden “F*ck off, scum!”. Kanskje manglet jeg turban og burka som trengs for å skli inn i det meget etniske Bury Park-området, som er bortimot kjemisk renset for personer av kaukasisk ætt.

Jeg satt omsider uansett kursen tilbake langs Dunstable Road (hvor trafikken nå hadde stoppet, og det var full kork) tilbake mot sentrum, og fant frem til White House. Etter kun et kvarters tid kommer hele mobben tilbake til denne puben, og etter de en skokk av lovens lange arm som beleirer puben med opprørspolti. Etter en halvtimes tid, kommer de inn med køller og skjold, men må trekke seg ut igjen da de blir møtt med en kanonade og tomme og halvtomme glass. En gang til kommer de inn, men med samme resultat – og det opprettes status quo med beleiring. Og da jeg forlot stedet var det fortsatt situasjonen.



English ground # 27:
Luton Town v York City 0-1 (0-0) – York City win 2-0 on aggregate
Conference Premier, playoff semifinal 2nd leg
Kenilworth Road, 3 May 2010
0-1 Chris Carruthers (47)
Att: 9 781
Admission: £18
Programme: £3

Next game: 02.10.2010: Farnborough v Lewes
Previous game: 02.05.2010: Reading v Preston North End



More pics