Jeg befant meg i Dundee i forbindelse med Dundee-derbyet som dagen før ble spilt uten min tilstedeværelse, etter at jeg til min store fortvilelse og frustrasjon ble stående fast i Newcastle grunnet togkluss, og dermed ikke ankom Dundee før kampen var ferdigspilt. Nå var det imidlertid ny dag og nye muligheter, og før jeg vendte oppmerksomheten mot dagens kamp, ville jeg benytte anledningen til å ta en kikk på hjemmebanene til de to store Dundee-klubbene. I et vanvittig drittvær spaserte jeg noen få minutter innover i sentrum og fant holdeplassen for buss nummer 22, og betalte £3,60 for en dagsbillett. Etter ti minutters tid kunne jeg stige av ved en holdeplass drøyt fem minutters gange fra de to fotballstadionene, med Dens Park som det jeg først av de to fikk fremfor meg.
For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park og Tannadice Park er det noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun få meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Det er egentlig temmelig vilt å se med egne øyne hvor nært de ligger hverandre, og det har jo ikke manglet på folk som har hevdet at de burde banedele. Heldigvis virker ikke dette spesielt aktuelt for tiden, men det var et tema mens Skottland håpet på å få tildelt EM i 2008, og kan nok blåses liv i igjen dersom en ny slik søknad skulle bli et tema. Dens Park er det mest klassiske av de to, men måtte på slutten av 1990-årene gjennom en oppgradering for å imøtekomme PL-krav.
Dundee FC ble stiftet i 1893, og fikk umiddelbart innpass i den skotske Football League som det året utvidet med en andredivisjon. Dundee ble imidlertid plassert rett i den øverste divisjonen, og har holdt seg der i store deler av sine historie. Klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1960-årene, da selveste Bill Shankley ledet klubben til deres første og hittil eneste ligatittel i 1962. Påfølgende sesong tok de seg helt til semifinalen i det som den gjeveste europacupen, som den gang (før Champions League-våset) var serievinnercupen. Både Köln, Sporting Lisboa og Anderlecht ble slått ut før man måtte gi tapt for AC Milan i semifinalene. Etter å ha tapt klart i Milano hjalp det lite at returkampen på Dens Park ble vunnet.
Dundee har også vunnet den skotske FA Cupen i 1910, og tre ganger den skotske ligacupen (i 1952, 1953 og 1974). Senere har de også to ganger vunnet Challenge Cup, som vel kan beskrives som en slags skotsk variant av engelskmennenes Football League Trophy. Dette har da også sammenheng med at klubben i de senere år i langt større grad enn tidligere har hatt visitter på nivå to. Fra 2005 tilbragte de til og med hele sju sesonger på det nivået, før de rykket opp til Premier League. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de slo denne gang tilbake på første forsøk da de sikret seg opprykk som divisjonsvinner i 2014.
Dens Park ble åpnet i 1899 da klubben flyttet fra sin tidligere hjemmebane Carolina Port, og har altså vært deres hjemmebane siden den gang. I dag er det først og fremst de to kortsidene, Bobby Cox Stand og Bill Shankley Stand, som fremstår som mer moderne enn resten av anlegget. Opprykket i 1999 gjorde at de tidligere ståtribunene her dessverre måtte erstattes av nye sittetribuner som kom på plass i løpet av kun 82 dager i forkant av sesongstarten i 1999. Disse to er nå temmelig like av utseende og har begge en tilskuerkapasitet på rundt 3 000.
Imidlertid er det på langsidene at man fortsatt kan finne mest spor av anleggets tidligere karakter, og på hovedtribunen Main Stand ser man tydelige bevis på at anlegget tidligere var noe ovalt da det også har vært åsted for greuhound racing. Midt på denne tribunen sitter man dermed lenger fra banen enn ute på flankene. Både innvendig ut fra utsiden bærer den fortsatt preg av å være en klassisk tribune, og den har støttepilarer som gjør det fin å se på men potensielt litt mindre fin å se ut fra. På motsatt langside har man den tidligere ståtribunen South Stand som kun strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og her ser har ser man straks at det er snakk om en klassisk tribune. Dessverre ble også den i 1990-årene sterilisert noe og omgjort til sittetribune, men om man ikke lenger kan se fotball stående på Dens Park, så tar i hvert fall også South Stand seg godt ut fortsatt; så lenge det varer.
Hva gjelder South Stand så offentliggjorde klubben i 2007 at man hadde planer om å selge deler av tomten bak denne tribunen og deretter erstatte den med en ny tribune. Våren 2008 annonserte klubben at man regnet med snarlige «positive nyheter» angående dette, men heldigvis ble det deretter helt stille. Jeg hadde uansett fått en rask kikk rundt utsiden av Dens Park, og hastet videre i drittværet bortover mot Dundee Uniteds Tannadice Park.
Jeg følte meg heldigvis en god del bedre da jeg våknet denne lørdagen og startet dagen med en taxitur fra Express Rooms inn til Newcastle stasjon og en eminent full scottish breakfast inne på stasjonen. Men så startet de virkelige problemene for første gang på turen! Jeg hadde denne dagen planlagt en skotsk dobbel der rosinen i pølsa skulle være Dundee-derbyet på Dens park med tidlig avspark klokka 12.30. Dette var en av grunnen til at jeg dagen før hadde valgt meg Newcastle som base, slik at med dagens første tog skulle klare og komme meg til Dundee tidsnok til å slenge fra meg bagasjen på hotellet og ta meg til Dens park. Dundee v Dundee United var også den eneste kampen på turen som jeg på forhånd hadde kjøpt billett til, og jeg så den faktisk som en av de forventede høydepunktene på turen, før planen var å sette kursen mot Alloa, der det var sent avspark. Men slik skulle det ikke gå, takket være tog-kluss.
07.43-toget til Edinburgh rullet inn på Newcastle stasjon som planlagt, men vi ble sittende uten at toget forlot perrongen, og når det begynte å nærme seg fem minutter over planlagt avgangstid begynte man å lure. Da kom etter hvert beskjeden over høyttaleranlegget om at Virgin-toget ikke lenger ville gå mot Skottland, men at det ville returnere til London da det hadde oppstått problemer på linjen nord for Newcastle. Frustrerte passasjerer måtte dermed gå av toget, men et Cross Country-tog sto fortsatt oppført med forsinket avgangstid klokka 07.58, og jeg var blant flere som gikk for å ta plass der. Men så var det samme historien også der, da de nå kunne fortelle at en kjøreledning hadde blitt revet ned mellom Morpeth og Berwick, og all togtrafikk nord for Newcastle ble innstilt mens personell fra Network Rail sjekket skadeomfanget.
Tog etter tog nordover ble kansellert, og det rådet fullstendig kaos på stasjonen, der ingen kunne fortelle hvor lang tid dette ville ta. Da også 08.42-toget mot Aberdeen også ble kansellert, betød det at min siste sjanse til å rekke kampen i Dundee gikk fløyten, og det var en blanding av fullstendig oppgitthet, frustrasjon og raseri som nå skyllet over meg ved tanken på at jeg nå ikke ville komme meg på kampen. Billettkjøpet viste seg dermed altså å penger rett i dass, og likeledes satt jeg nå med en bindende hotellreservasjon i Dundee, der jeg hadde betalt £64 for to netters overnatting ved byens Premier Inn. Uten Dundee-derbyet som del av en dobbel ville jeg valgt en annen destinasjon denne dagen, men jeg følte likevel ikke for å anse såpass mye penger som totalt tapt, og avventet derfor ytterligere mens kaoset rådet.
Der observerte jeg også en kar i Dundee-jakke som åpenbart også hadde tenkt seg på samme kamp og fått sine planer spolert. Han bekreftet at han hadde tenkt seg på kampen, men at han i hvert fall ikke hadde kastet bort penger på kampbillett da han jobbet for klubben. Selv om han var ganske ordknapp tok han senere på dagen kontakt via Twitter og beklaget at han hadde vært i noe bortimot en sjokktilstand. Samtidig skal man heller ikke glemme at det kunne vært langt verre, for på stasjonen var det en rekke frustrerte familier som fortalte at de mistet flyet sitt fra Edinburgh. Jeg sto og snakket med en slik familie som nå fikk sin tur til Milano ødelagt, og de hadde blitt fortalt at man kunne søke om erstatning, men at togselskapene kun dekker utgifter for togbillett og ikke andre utgifter, selv om det er de som er skyld i at man ikke rekker andre ting man har betalt for. Dette må visst gå på reiseforsikring, og jeg besluttet der og da at det i mitt tilfelle ikke engang var verdt å ta den kampen.
Først etter rundt to timers venting fikk man på plass busser som skulle frakte reisende til Edinburgh (og stasjoner på veien dit), og jeg tok plass på den første bussen som kjørte direkte mot den skotske hovedstaden. Sjåføren informerte om at turen ville ta omtrent to og en halv time (mot normalt rundt halvannen time med tog), og det var for lengst klart at dagens Dundee-derby på Dens Park ville gå av stabelen uten meg til stede. Jeg fikk meg om ikke annet litt søvn på bussen, og da vi ble sluppet av utenfor jernbanestasjonen i Edinburgh satt jeg meg snart på neste tog mot Dundee. På veien kunne jeg konstatere at vi passerte rett på utsiden av hjemmebane til Raith Rovers, som for øvrig så nokså fiffig ut. Men jeg var fortsatt svært lite lystig, og raseriet nærmest boblet innvendig da jeg omsider ankom Dundee rundt klokka halv tre – sannsynligvis få minutter etter at kampen der var ferdig.
Jeg ankom altså Dundee akkurat tidsnok til å spasere over til Premier Inn-hotellet tvers over veien for stasjonen, sjekke raskt inn og slenge fra meg bagasjen, før jeg returnerte til stasjonen for å egentlig reise tilbake samme vei jeg kom fra! Jeg måtte nemlig nå til Stirling for der å foreta et raskt togbytte for å komme meg til Alloa. Etter drøyt tre kvarter ankom jeg Stirling, og da gjensto kun rundt ti minutter til Alloa, som er en by i området Clackmannanshire. Den ligger på nordsiden av «fjorden» Firth of Forth og har snaut 20 000 innbyggere. Alloas økonomi var tidligere sterkt avhengig sin viktige havn og handel med fastlands-Europa, men dette avtok i konkurranse med mer moderne havner andre steder, og i 1970 ble den store havnen i Alloa lagt ned. Byens jernbanestasjon hadde blitt lagt ned to år tidligere, men ble 40 år senere gjenåpnet i 2008, og det passet meg ganske bra denne dagen.
Fra denne jernbanestasjonen er det rundt ti minutters gange langs Clackmannan Road før man ankommer Recreation Park, som har vært hjemmebane for Alloa Athletic siden 1895. Her ankom jeg med drøyt tre kvarter til avspark, som originalt nok var satt til klokka 17.15 for å bli vist på TV. Jeg avleverte mine £16 og tok meg inn på det som skulle vise seg å være borteseksjonen. Jeg hadde ikke sett noe skilting som signaliserte noe slikt, og fikk først inntrykk av at det ikke var segregert, men så snart at så var tilfelle, der jeg plutselig var avskåret fra både klubbsjappe og det som faktisk viste seg å være en liten bar i et bygg ved siden av hovedtribunen. Etter å ha byttet £2 mot et program og knipset noen bilder fra denne seksjonen, fikk jeg imidlertid forklart situasjonen for en av vaktene som lot meg hoppe elegant(?) over sperringene.
Alloa Athletic ble i 1878 stiftet under navnet Clackmannan County, og tok navnet Alloa året etter, før de i 1883 tok dagens navn. De måtte vente til 1921 før de fikk innpass i den skotske Football League, da ligaen igjen blåste liv i sin andredivisjon som hadde blitt lagt ned under første verdenskrig. Alloa Athletic debuterte ved å vinne denne divisjonen på første forsøk og rykke opp på øverste nivå, men oppholdet blant eliten varte kun en sesong før de rykket ned igjen som jumbo. Først våren 1939 var de tilbake etter å ha endt på 2. plass i andredivisjon, men påfølgende sesong ble tidlig avbrutt grunnet andre verdenskrig, og da man startet opp igjen etter krigen ble Alloa plassert i det som nå het Division B (nivå to), og har foreløpig aldri returnert til øverste nivå.
I 1999/00-sesongen vant de imidlertid den skotske Challenge Cup, som er en slags skotsk versjon av Football League Trophy, og der deltaker-klubbene kommer fra Championship, League One og League Two. Denne rangeres naturlig nok bak både FA Cupen og ligacupen, og det var Inverness Caldeonian Thistle som den gang ble slått 5-4 på straffer etter en finale som endte 4-4 etter ekstraomganger. Så sent som i 2011 befant de seg i den skotske ligaens kjellerdivisjon, men sikret opprykk etter å ha tatt divisjonstittelen i daværende Third Division (nå League Two) den våren, før de året etter besørget et andre strake opprykk da 2. plass ble fulgt opp med playoffsuksess etter å tatt seg av Brechin City og Dunfermline Athletic. Dermed er de nå å finne i det som også i Skottland nå heter Championship; så lenge det varer.
Jeg kunne nå fullføre min fotoseanse rundt Recreation Park, der jeg personlig likte best kortsiden Clackmannan Road End. Her har man en liten ståtribune som rett bak mål gir tak over hodet til de som står på den midterste delen av kortsiden. På motsatt kortside står bortesupporterne under åpen himmel, eller de gjorde i hvert fall denne dagen, men de hadde da også til sin rådighet den midlertidige sittetribunen Hilton Road Stand på den ene langsiden. Denne ble satt opp i 2008, har etter sigende 519 seter, og også ut som en midlertidig tribune. På den andre langsiden har man anleggets Main Stand, som er forhøyet fra bakken og entres i forkant. Den byr på sitteplasser og strekker seg omtrent halve banens lengde, men på begge sider av denne er det fasiliteter som klubbsjappa, matutsalg, og den nevnte lille baren.
Fortsatt var jeg i faretruende dårlig humør da jeg stakk hodet innom denne baren, men med Magners som eneste cider-variant valgte jeg å avstå og heller betale 70 pence for en boks Coca Cola. Der fant jeg i det minste stensiler med lagoppstillingene, og rasket til meg et av disse før jeg bladde litt i programmet. De var et program med flott utseende som fikk absolutt godkjent, men da det åpenbart hadde gått i trykken før man feiret jul var det ikke alt som nå var like relevant. Da tenker jeg kanskje spesielt på en tabell som hevdet å være fra 21 desember, og som dermed var totalt uinteressant. Det er forresten bare å håpe at klubbsjappa normalt sett er langt bedre enn det som var tilfelle ved mitt besøk, før det var virkelig triste greier. I hyllene lå det kun en håndfull gamle programmer, og en person som åpenbart bemannet den fortalte at det ikke var noen varer på lager for øyeblikket!
Som jeg var inne på så kan Alloa Athletics tilværelse i Championship gå mot slutten, for til tross for håpløst utdaterte tabeller i programmet, kan jeg fortelle at Alloa befant seg på jumboplassen med kun 8 poeng på sine 18 kamper. De hadde dermed sju poeng opp til Livingston og St. Mirren som var de to lagene foran dem. Dagens motstander kjempet i motsatt ende av tabellen, der de sammen med Hibernian var alene om å gi Rangers en viss kamp om tittelen. De tre har skilt seg ut til de grader, og Rangers ledet an tre poeng foran Hibs og Falkirk. Fra de to sistnevnte var det allerede hele 14 poeng ned til firer Raith Rovers, og denne trioen går dermed mot minst playoff-plass. Alloa-manager Jack Ross hadde en tøff og voksen oppgave foran seg med å igjen styre Alloa til sikker plass på tabellen.
Før jeg tok oppstilling på Clackmannan Road End betalte jeg £1,50 for en mince pie som var så fettete at jeg tok meg i å undres over om den faktisk var frityrstekt! Men slik skal de visst være i Skottland. Samtidig begynte det å regne igjen, og jeg søkte dermed ly under taket på Clackmannan Road End. Falkirk var i fin form med tre strake seire uten baklengsmål, og seier over selveste Rangers før det igjen. Det var derimot hjemmelaget som ute på kunstgresset fikk den første sjansen etter kun 20 sekunder, men Michael Duffy skjøt like over målet til Falkirk-keeper Danny Rogers. Blair Alston fikk deretter en lignende mulighet på motsatt side av banen, men med samme utfall. Sekundene tikket mot kvarteret spilt da Falkirk tok ledelsen etter en noe snodig corner fra Alston. Han sendte ballen helt over til Luke Teahy ute på rundt tjue meter på motsatt side av banen, og han la opp til Will Vaulks som løsnet skudd. Alloa-keeper Andrew McNeil måtte gi retur, og John Baird var å pletten og satt inn 0-1.
The Bairns dominerte i denne perioden totalt, og Baird var nære på å doble ledelsen da han vendte opp og sendte i vei et skudd med kurs for vinkelen. Han ble kun stoppet av en glimrende redning fra McNeil, og kort etter var det forsvarer Dougie Hill som var reddende engel for Alloa da han blokkerte Lee Millers skudd. Falkirk presset på for å avgjøre kampen, men The Wasps holdt stand slik at det sto 0-1 til pause. De siste minuttene før hvilen hadde de til og med en god periode der de med litt hell kunne utlignet, men Falkirk-keeper Rogers reddet flott på skuddet fra Robbie Crawford. Jeg hadde bestemt meg for å ikke la den skandaløse starten på dagen ødelegge opplevelsen, og klarte faktisk å glemme dette under kampen, før jeg i pausen kikket på resultatene og konstaterte at både Rangers og Hibs hadde vunnet sine kamper (førstnevnte med hele 6-0 borte mot Dumbarton) samtidig som jeg så at Dundee-derbyet hadde endt med hjemmeseier 2-1 til Dundee.
For hjemmelagets del var det nok ikke spesielt gunstig at St. Mirren også hadde vunnet, men de gule- og sort-stripede hadde etter pause en god periode uten at de klarte å true Falkirk-målet i nevneverdig grad. Andre omgang var i det hele tatt en nokså lite uspektakulær affære av typen britene gjerne kaller «scrappy». Falkirk ropte på straffe da Blair Alston fyrte av et skudd som traff armen på Robbie Crawford, men dommeren virket nok korrekt spillet videre. Falkirk-manager Peter Houston forsøkte å endre kampbildet igjen med et par bytter, og en av disse innbytterne var Kevin O’Hara, som kort etter sin inntreden så et skummelt skudd blokkert, mens Will Vaulks ikke klarte å følge opp til tross for et akrobatisk forsøk. Dermed endte det med borteseier 0-1 foran 1 176 tilskuere; hvorav 748 som kunne reise fornøyde hjem til Falkirk.
Noen av disse var i likhet med meg med 19.41-toget tilbake til Stirling, og sørget for at jeg fikk et flashback til fjortisfylla på det verste. Etter et drøyt kvarter på Stirling stasjon kunne jeg omsider sette meg på toget tilbake til Dundee, der jeg steg av omtrent i samme øyeblikk som byens kirkeklokker markerte at klokka var ni. Jeg hadde vurdert å ta en tur inn i Dundee sentrum for å unne meg en sen matbit ved en av pubene der, men været innbød ikke akkurat til dette, og uansett hadde det dårlige humøret returnert til en viss grad, slik at jeg i stedet gikk direkte tilbake til Premier Inn-hotellet for en tidlig kveld. Jeg hadde ved planlegging av turen vært mest bekymret for at det var det våte været som ville skape problemer, men da jeg for første gang på turen virkelig møtte motgang var det altså i stedet forårsaket av tog-kluss. Man kan jo selvsagt si at dette igjen sannsynligvis var en konsekvens av været, og regnet skulle uansett flere ganger skape problemer i form av avlyste kamper på resten av turen.
Scottish ground # 6:
Alloa Athletic v Falkirk 0-1 (0-1)
Championship
Recreation Park, 2 January 2016
0-1 John Baird (15)
Att: 1 176
Admission: £16
Programme: £2
Pin badge: n/a
Etter noen dager i Skottland hadde jeg dagen før tatt meg ned til Newcastle for å tilbringe nyttårsaften i den herlige geordie-byen, uten at jeg faktisk lot meg friste ut på det vanvittige utelivet av den grunn, selv om jeg et øyeblikk var inne på tanken. Jeg hadde imidlertid en nokså tidlig start dagen etter, og det var en av to grunner til at Newcastle ble valgt som base nyttårsaften og første nyttårsdag. På årets første dag var det nemlig kamp i Heanor i Derbyshire, og jeg måtte derfor komme meg sørover fra Skottland dagen før. Men da jeg 2. januar skulle nordover igjen til Skottland og Dundee, var jeg samtidig avhengig av å våkne opp langt nok nord til at jeg kunne rekke frem til tidlig avspark i Dundee. Det skulle vise seg å bli en fiasko, men det er en annen historie vi får komme tilbake til. Samtidig hadde jeg heller ikke tatt høyde for at bussruten fra sentrale Newcastle ut mot Benwell, der Express Rooms ligger, sluttet å gå utpå ettermiddagen på nyttårsaften og heller ikke ble kjørt første nyttårsdag.
Derfor måtte jeg starte nyttårsdagen med å ringe en taxi som tok meg inn til togstasjonen i Newcastle, der jeg også måtte konstatere at Centurion Bar sitt lille spiseri inne på stasjonen også holdt lukket foreløpig, slik at jeg måtte forkaste idéen om deres eminente full scottish breakfast for heller å ty til smørbrød fra Sainbury’s. Dermed ble det medbragt frokost som jeg tok med meg på 09.42-toget som skulle ta meg ned til Sheffield. Etter drøyt to timer på toget hadde jeg et kvarter på meg til å bytte tog i stålbyen, og 12.06-toget var i rute slik at vi ankom Langley Mill som planlagt klokka ti over halv ett. Under planleggingen av turen hadde jeg fått inntrykk av at det også denne dagen ville gå busser mellom Langley Mill til Heanor, men jeg fant senere ut at dette ikke stemte. Derfor benyttet jeg en tidligere utprøvd plan.
Da jeg sommeren 2011 besøkte Eastwood Town (før klubben gikk konkurs og senere «gjenoppsto» i ny drakt under navnet Eastwood Community FC) benyttet jeg også Langley Mill stasjonen, som ligger mellom Eastwood i øst og Heanor i vest, nesten nøyaktig der grensen går mellom Derbyshire og Nottinghamshire. Den gang stakk jeg innom Railway Tavern for en pint, og pubens landlord ringte etter hvert en taxi for meg. Denne puben ligger et steinkast fra Langley Mill stasjon, og var denne formiddagen tilsynelatende samlingssted for en gruppe eldre skinheads og scooter boys. Jeg mente å huske at det befant seg et taxifirma i gaten rett bak denne puben, men etter en pint kunne den trivelige vertinnen bak baren – etter å ha forhørt seg med en eldre lokal kar – fortelle at så ikke lenger var tilfelle. Hun tilbød seg imidlertid å tilkalle en drosjebil for meg, og dermed satt jeg kursen mot Heanor.
Heanor er altså en liten by som ligger i Derbyshire, 13 kilometer nordøst for Derby, og som sagt rett ved grevskapsgrensen østover mot Nottingham. Den har et innbyggertall på rundt 20 000, og er et av mange samfunn i denne regionen der gruvedrift sto sentralt. Kullgruvene var sammen med tekstilindustrien de absolutt viktigste næringsveiene, og store deler av befolkningen var ansatt i disse industriene. Begge er imidlertid nå historie i Heanor etter nedgangen på andre halvdel av forrige århundre. Etter en taxitur på sju-åtte minutter ble jeg sluppet av utenfor Town Ground, der det allerede var en del personer innenfor. Jeg betalte meg inn med £5, og for ytterligere £1 fikk jeg overrakt et eksemplar av dagens kampprogram før jeg kunne stikke snuta innenfor og ta en nærmere kikk på anlegget.
Town Ground er et anlegg der fotballklubben deler med cricket; noe som gjør at den ene langsiden er åpen. Her var det kun en rekke reklameskilt som skilte de to, og på bortre kortside består tilskuerfasilitetene kun av såkalt hard standing under åpen himmel. Man kommer inn på den andre kortsiden, og her er det imidlertid en tribune som gir tak over hodet til tilskuere som kan hvile akterspeilet på benkerader i tre. Her finner man også et bygg som jeg huser både garderober og diverse andre fasiliteter, mens selve klubbhuset (med sin bar) ligger lenger ned på andre siden av den nevnte tribunen, mellom fotballbanen og cricketbanen. På langsiden sett til venstre herfra står det en tribune som er til forveksling lik, men denne er noe større og gir tak over hodet til stående tilskuere. Foran denne finner man for øvrig laglederbenkene, og jeg likte meg umiddelbart ved Town Ground.
Selv om det hadde blitt spilt fotball under navnet Heanor Town allerede fem år tidligere, ble dagens klubb stiftet i 1883. De spilte i flere Midland-baserte ligaer, som de tidligere utgavene av Midland League, der de i perioder gikk ut og inn av ligaen med nokså stor hyppighet. De var i 1961 med å starte en reformert utgave av denne ligaen, som i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte Northern Counties East League. Etter fire år i sistnevnte liga trakk de seg og var i stedet med å stifte Central Midlands League, som de vant ved to anledninger før de i 2008 tok steget opp i East Midlands Counties League. Etter at den ble vunnet i 2011 tok de igjen steget opp i NCEL, før de ble flyttet sidelengs til den nye Midland Football League før inneværende sesong. Det skal også nevnes at Heanor Town ved seks anledninger har nådd FA Cupens første ordinære runde, selv om de fire første gangene var på 1800-tallet da det var færre runder. Men både i 1958/59 og 1963/64 gjentok de denne bragden. Det kan også nevnes at både Nigel Clough og Nigel Pearson spilte for Heanor Town i sin ungdom.
Midland Football League og dens forgjengere har de siste årene hatt tradisjon for å arrangere flere kamper på første nyttårsdag nokså uavhengig av ukedag. Dette året var det imidlertid slik at dagen etter var en lørdag, og etter hvert bestemte flere av hjemmelagene seg i rask rekkefølge for å flytte sin kamp til lørdagen. Det gjaldt flere av kampene jeg opprinnelig vurderte, som kampene hos blant annet både Walsall Wood og tittelutfordrer Alvechurch. Av kampene i denne ligaen gjensto til slutt kun Heanor Town og Bromsgrove Sporting i divisjonen under, og da jeg allerede har besøk det herlige stadionet til sistnevnte valgte jeg meg Heanor Town og deres viktige hjemmekamp mot Shepshed Dynamo.
Inne i baren så jeg straks et kjent ansikt som satt der og slappet av med en pint, og etter å ha betalt £3,05 for en pint Strongbow slo jeg meg ned sammen med den tyske groundhopperen Jens. Vi fikk snart selskap av en annen groundhopper, Luke fra Worthing-området, som hadde fått skyss med ‘The Wycombe Wanderer’, Russell Cox. En kikk i programmet avslørte at det fikk absolutt godkjent, og det hadde flere interessante saker og artikler. Store deler av det viste seg også å være forfattet av Groundhop UK-arrangør Chris Berezai, som jeg traff på der noe senere, og han kunne fortelle at man nå jobber med å få til en groundhop i North West Counties League. Som sagt var det ventet en rekke groundhoppere, men de hadde ankommet i et antall som var nokså overraskende. Av andre fjes traff jeg på både Peter Miles, Eddie McGowen, Tony Morehead med barnebarn og en kompis fra Manchester, samt flere jeg ikke er i stand til å sette navn på.
Tabellen talte sitt tydelige språk, der tittelkampen foreløpig så ut til å stå først og fremst mellom føniksklubben Hereford og Alvechurch. Hereford ledet tabellen med 19-1-3 og 58 poeng på sine 23 kamper, men selv om Alvechurch lå tolv poeng bak hadde de hele fem kamper til gode etter en rekke frustrerende avlysninger. Heanor befant seg på tredjeplass á poeng med Alvechurch, men med kun en kamp til gode på Hereford. Både Sporting Khalsa på fjerde og Shepshed Dynamo på femte hadde i likhet med Alvechurch kun spilt 18 kamper, og med fire kamper til gode på Heanor hadde de henholdsvis fem og elleve poeng opp til dagens vertskap.
Heanor Town hadde vunnet sin siste kamp fire dager tidligere, men hadde gått på to tap før det (hvorav et i ligacupen), og det virket faktisk som om hverken de eller Shepshed Dynamo helt hadde gitt opp håpet om ligatittelen. Det var nok altfor langt frem, og i motsetning til Heanor har heller ikke Shepshed Dynamo søkt om opprykk denne sesong…kanskje noe overraskende? Leicestershire-klubben kom uansett fra to strake seire, men hadde nå ikke spilt kamp siden 28 november(!) etter å ha fått samtlige av sine desember-kamper avlyst. Før avspark traff jeg også på den alltid blide groundhopperen Rob Waite, som er mannen bak den glimrende bloggen The 66POW, og han fortalte at han nå har trukket seg fra sine verv i Staveley Miners Welfare for å ta seg jobb i Mansfield Town. Og siden jeg nevner Mansfield; min groundhopper-kompis Neil fra Mansfield hadde tilbudt meg skyss tilbake til Langley Mill etter kamp, men han var vel omtrent den eneste groundhopperen der som jeg hittil ikke hadde støtt på.
Det var ikke akkurat voldsomt med målsjanser i innledningen av kampen, uten at det på noen måte var kjedelig av den grunn. Det var en heftig, intens og til tider amper batalje som utspilte seg foran det som skulle vise seg å være 403 betalende tilskuere. De fikk se at den første reelle sjansen tilfalt gjestene da et innlegg fra Michael Reeve ikke ble skikkelig håndtert av Heanor-keeper Joe McCormack, som imidlertid fikk tak i ballen på andre forsøk foran flere luskende Dynamo-spillere. Etter 24 minutter tok Dynamo imidlertid ledelsen, men hvem var det egentlig som scoret?? Lee Miveld sendte ballen mot mål, men etter mølja som fulgte ble Neil Prenderville senere kreditert (noe som også ble stående på FAs Full-Time sider), selv om Heanor-forsvarer Jordan Simpson nok var sist på ballen der den gikk via hans fot og inn via tverrliggeren da han forsøkte å klarere inne på streken. Det sto uansett 0-1.
Fem minutter senere kunne gjestene doblet ledelsen da Matt Langham headet innlegget til Michael Reeve i mål, men linjemannen hadde markert for offside. Heanor svarte, men Joe Naylor skjøt like utenfor, og da skuddet fra Jamie Clarke gikk forbi en sjanseløs Dynamo-keeper Jack Hartopp sto stolpen i veien, og ballen smalt i aluminiumet. Like før pause var også Chris Bettney nære da hans skumle frispark var akkurat for høyt og landet oppå nettaket. Dermed sto det fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause og undertegnede gikk for å unne seg en pint. I matutsalget gjorde de nok god butikk denne agen, for køen virket aldri å bli mindre enn rundt 20 personer, og heldigvis hadde jeg allerede før kampstart betalt £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus, slik at jeg nå slapp å bruke pausen til dette. Imidlertid stakk jeg raskt hodet innom den nye flotte klubbsjappa som har en imponerende utvalg for en klubb på dette nivået, og etter å ha sikret meg en pin til min samling oppdaget jeg også at germaneren Jens allerede hadde gått til innkjøp av min pausepint som han sto og ventet med på utsiden av baren.
Hva nå enn Heanor-manager Glen Clarence sa i pausen, så det ut til å virke tidlig i omgangen, for etter fem minutter av andre omgang utlignet de da gjestene ikke klarte å klarere skikkelig. Ballen havnet hos Jamie Clarke som igjen fant Jay Cooper med en stikker, og han rundet enkelt keeper og satt ballen i det tomme målet. Om første omgang var underholdende, så var andre omgang et lite fyrverkeri, og Heanor var uheldige som ikke tok ledelsen da et skudd fra Kieran Debrouwer smalt i stolpen. Like etter var Dynamo-forsvarer Daniel Chapman reddende engel med en fantastisk takling som hindret en uidentifisert Heanor-spiller i å komme alene med keeper. Men selv om det nå var Heanor som presset på, var det gjestene som igjen tok ledelsen etter 63 minutter. Igjen var det Michael Reeve som la innlegg, og det ble møtt av Liam Read som sendte ballen forbi keeper McCormack og opp i nettaket til 1-2.
Snaut fem minutter senere økte gjestene sin ledelse da Dom Brennan spilte ballen over hjemmeforsvaret og fant Matt Langham som fikk kontroll og fintet bort en mann før han plasserte ballen i mål til 1-3. Ytterligere fem minutter senere fikk hjemmelaget igjen nytt håp etter denne kalddusjen, da en Dynamo-forsvarer i muren brukte hånda til å stoppe et frispark fra Debrouwer og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Keeper Hartopp gikk rett vei, men klarte ikke å stoppe straffesparket fra Jamie Clarke, som reduserte til 2-3. Men så startet det virkelige dramaet! I et forsøk på å komme fort i gang igjen fortsatte Clarke sitt løp mot mål for å hente ballen, men da han skulle forsere keeper Hartopp var sistnevnte akkurat i ferd med å reise seg, og i et forsøk på å unngå kollisjon med keeperen hoppet Clarke nærmest bukk over Hartopp, som ble liggende igjen og måtte ha flere minutter med behandling.
Dette førte til en lang pause der det var både dytting, knuffing og peking, før dommeren etter sikkert fem minutter dro opp det røde kortet for Clarke, og Heanor var dermed redusert til ti mann. Det virket lovlig strengt for det som må kunne kalles et uhell, og mitt førsteinntrykk var da også at keeperen gjorde svært mye ut av det i «beste» PL-stil. Hvor vondt gjør det egentlig å få skrittet til en mann i bakhodet? Etter å ha sett video av situasjonen igjen skal jeg imidlertid ikke beskylde Hartopp for regelrett filming, men noe merkelig syntes det fortsatt for meg, og jeg fastholder at jeg synes det røde kortet var svært strengt. Russell Cox festet episoden på video, selv om hans klipp slutter noe brått, men man kan jo gjøre opp en mening selv, eller se høydepunktene som Heanor Town selv har lagt ut.
Uansett gjorde dette jobben svært vanskelig for hjemmelaget, som ikke var spesielt med dommerens innsats. Manager Clarence ville ikke uttale seg altfor kraftig i frykt for reaksjoner fra ligaen og/eller FA, og i forbindelse med denne kampen ville det i disse dager heller ikke overraske stort om en slik kritikk ville blitt karakterisert som «rasisme». Denne dommeren hadde da også flere noe merkelige avgjørelser. På et tidspunkt da bortelaget drev uthaling av tid blåste han av Dynamo-keeperen for dette inne på 5-meteren, men valgte deretter å droppe ballen rett utenfor 16-meterstreken. Og til stor ergrelse og misnøye fra hjemmefolket blåste han av kampen etter kun rundt fire minutters tilleggstid, da det nok ville vært mer riktig med bortimot det dobbelte. Dermed var det manager John Stocking og hans Shepshed Dynamo som kunne ta med seg alle tre poengene hjem til Leicestershire og Butthole Lane.
Mens de fleste kjente fjesene forlot Town Ground ganske umiddelbart, hadde jeg omsider funnet Neil som gikk med på å ta et glass i baren og vente på at trafikken avtok noe før vi dro. Da vi etter hvert satt kursen mot Langley Mill klarte Neil å kjøre feil slik at vi plutselig fikk dårlig tid, og da vi passerte jernbanestasjonen kunne jeg se at toget mitt allerede var i ferd med å forlate perrongen. Heldigvis var det kun en halvtime til neste tog, slik at jeg igjen stakk snuta innom Railway Tavern for en rask pint mens jeg søkte ly for regnet som hadde startet i løpet av andre omgang. Et togbytte ble igjen foretatt i Sheffield, men på turen derfra og opp mot Newcastle ble jeg plutselig ganske dårlig. Jeg var kvalm og frossen, og måtte til slutt oppsøke toalettet for å kaste opp. Det var nesten som om inntaket av cider hadde blitt litt for heftig, men med kun 6 pints eller så i løpet av en lang dag rimer ikke det helt heller. Jeg begynte å bekymre meg for at jeg var i ferd med å bli syk. Jeg stakk i Newcastle innom Wetherspoons-puben Union Rooms, der en sen middag bestående av Doom Bar ale pie med potetmos, ertestuing og brun saus hjalp litt på formen, men jeg var fortsatt ikke i kanonform da jeg etter en taxitur tilbake til Express Rooms krøp tidlig til køys.
English ground # 313: Heanor Town v Shepshed Dynamo 2-3 (0-1) Midland Fotball League Premier Division Town Ground, 1 January 2016 0-1 Niall Prenderville (25) 1-1 Jay Cooper (51) 1-2 Liam Read (64) 1-3 Matt Langham (69) 2-3 Jamie Clarke (pen, 76) Att: 403 Admission: £5 Programme: £1 Pin badge: £3
Nyttårsaften er ofte en dag da det er usedvanlig vanskelig å finne fotballkamper såfremt det ikke tilfeldigvis er en lørdag, og denne gangen var det i tillegg på en torsdag, som som kjent også er en vrien ukedag. Via en skotsk nettside hadde jeg imidlertid klart å finne det jeg trodde var dagens eneste fotballkamp i Storbritannia. Det dreide seg om en treningskamp der den skotske Junior-klubben St. Roch’s skulle benytte anledningen til å teste formen mot amatørklubben Blochairn Star. Disse klubbene er nære naboer i den østlige delen av Glasgow, og kampen skulle opprinnelig spilles på Provanmill Park, hjemmebanen til St. Roch’s, selv om de tidlig advarte mot at den avhengig av blant annet været kunne flyttes til Blochairn Stars hjemmebane Glenconner Park. Dette passet uansett ganske bra med mine planer, som den dagen gikk ut på å forflytte seg fra Glasgow ned til Newcastle, og jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å få med meg denne kampen før jeg midlertidig forlot Skottland.
Etter frokost var det tid til å lese litt i en medbragt bok før jeg sjekket ut og slet meg opp til en bussholdeplass i en av sidegatene til Buchanan Street, ikke langt fra Glasgow Queen Street stasjon. Derfra var det vel buss nummer 19A som fraktet meg østover mens jeg fulgte med på kartet, og etter et drøyt kvarter kunne jeg stige av nesten rett utenfor Provanmill Park – eller James McGrory Park, som er det nye navnet på hjemmebanen til St. Roch’s. Den ble i 2013 omdøpt til ære for mannen som også ble en legende i Celtic og skal inneha den britiske scoringsrekorden med 550 mål – hvorav 485 i den skotske toppdivisjonen (og 408 av disse igjen i ligaen) samt flere andre lignende rekorder. Klubben hadde bedt meg møte opp ved deres hjemmebane, til tross for at det etter hvert ble klart at kampen ville spilles hos Blochairn Star.
Inne i klubbhuset var det allerede noen fremmøtte, og selv om det var meget tidlig takket jeg nei til en kopp te og valgte meg heller en boks Strongbow fra kjøleskapet. Klokka var i ferd med å passere tolv, og dette hadde vært opprinnelig klokkeslett for avspark for dagens kamp, men det ble senere utsatt til 13.45 da det passet folket bedre. Jeg hadde allerede tatt en liten kikk rundt Provanmill Park, hvis gressmatte bar preg av de store nedbørsmengdene den siste tiden, og jeg forsto godt at de ikke ville risikere den ytterligere med å spille en ubetydelig kamp her mens Junior-pyramiden hadde jule- og nyttårs-pause. Jeg hadde heldigvis droppet joggesko for medbragte vintersko for anledningen, men de fikk unngjelde nokså heftig i det som noen steder var et lite gjørmebad. Provanmill Park er er koselig lite anlegg, som visse steder fremstår som temmelig forsømt og falleferdig, men med en solid dose karakter. En nøyere beskrivelse får imidlertid leses et annet sted. Etter dette forklarte noen av klubbrepresentantene at de hadde noen frivillige som ville gjøre visse utbedringer og oppgraderinger, og de pekte og forklarte hva de hadde i tankene, før jeg ble vist rundt i klubbhusets indre.
Selv om kampen nå ikke skulle spilles her, møttes man for å skifte her for deretter å kjøre den korte turen ned til det langt mer spartanske anlegget ved Glenconner Park. St. Roch’s-manager Andy Cameron var også involvert i klubbens styre, og virket som en virkelig ildsjel med et utall jern i ilden i driften av klubben. Han var også identisk med karen som jeg hadde vært i dialog med på Twitter, og mannen som hadde gitt meg en liten omvisning, og nå fortalte han at jeg ville få skyss av Tam(?). Dette viste seg å være nok en trivelig kar som jobbet som taxisjåfør i Glasgow, og jeg kastet omsider bagen min inn i hans drosje før vi kjørte de få minuttene ned til Glenconner Park. Dette er et meget spartansk anlegg av typen som etter sigende blir mer og mer vanlig i spesielt amatørfotball, og som i Storbritannia gjerne kalles caged ground. Det er kort fortalt en nitrist kunstgressbane som er rammet inn av et høyt gjerde, og totalt uten tilskuerfasiliteter slik at publikum rett og slett står langs sidelinjen. Således var det også vanskelig å skille klubbrepresentanter fra ordinære tilskuere når man skulle telle de fremmøtte, men jeg falt til slutt ned på 44, og det var for øvrig gratis inngang.
Siden kampen nå ble spilt på hjemmebanen til Blochairn Star, velger jeg å anse de som hjemmelag, og det lille jeg kan fortelle om den klubben er at de spiller i amatørligaen Strathclyde Saturday Morning League, og man forventet ikke at de skulle kunne gi voldsom motstand til et St. Roch’s som spiller sin Junior-fotball i West Region Central District First Division, der de er nyopprykket etter tredjeplassen i Division Two forrige sesong. Da amatørlaget tydeligvis hadde hatt visse utfordringer med å stille fullt lag, var det en håndfull St. Roch’s-spillere som for anledningen spilte for motstanderen, og det gjorde jo sitt til at kampen i seg selv nok fikk ytterligere begrenset interesse. Jordan Logan sendte St. Roch’s i føringen i det 18. minutt, og ti minutter senere doblet Martin Shiels ledelsen slik at Junior-klubben ledet 2-0 til pause. I løpet av første omgang hadde jeg blitt kontaktet av Scott Struthers via Twitter, da han hadde fått meg seg at jeg var der. Han er delegat for skotske FA og UEFA, og jobber blant annet med å gradere stadioner, i tillegg til å være groundhopper.
Han kom i pausen over for en prat, og kunne til og med låne meg en ekstra paraply når det begynte å regne. Han kunne fortelle at man her tidligere hadde en av mange såkalte «black ash pitches» som var vanlige i Glasgow, og spesielt øst i byen var dette underlaget fra 1920-tallet meget utbredt, til tider langt mer enn gress. En slags variant kan ses her eller her. Dette var nytt for meg, og det var interessant å høre mer om dette. Mon tro om han ikke fortalte at selv Celtic Park lenge hadde slikt underlag. Han kunne også fortelle at man noe tidligere denne dagen hadde spilte en treningskamp også hos Petershill, som ikke er langt unna. Tilbake til nåtiden startet andre omgang ute på kunstgresset på Glenconner Park økte St. Roch’s til 3-0 ved Chris McFadyen, før amatørklubben fikk et trøstemål ved St. Roch’s spiller Darryl Naismith som reduserte mot egne lagkamerater. Kampen hadde som sagt begrenset interesse, men jeg fikk i hvert fall med meg en kamp for jeg forlot Glasgow. Det gjorde jeg ved at Tam tilbud seg å skysse meg til Glasgow Queen Street i taxien sin, og jeg takket for meg etter et møte med mange en rekke trivelige mennesker. Etter et togbytte i Edinburgh kom jeg meg til Newcastle sent på ettermiddagen, og til tross for at det var litt fristende å feire nyttårsaften ute på byens vanvittige uteliv, valgte jeg en stille og rolig kveld på Express Rooms, der jeg hadde betalt £52 for to natters overnatting.
Scottish ground # 5:
Blochairn Star v St. Roch’s 1-3 (0-2)
Friendly
Glenconner Park, 31 December 2015
0-1 Jordan Logan (18)
0-2 Martin Shiels (28)
0-3 Chris McFadyen (53)
1-3 Darryl Naismith (69)
Att: 44 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a
Det var nyttårsaften morgen, og jeg befant meg i Glasgow der jeg hadde hatt base i forbindelse med en skotsk PL-dobbel dagen før. Før jeg midlertidig forlot Skottland for å sette kursen mot England og Newcastle, hadde jeg imidlertid tenkt å få med meg en treningskamp i det østlige Glasgow. Dette var den eneste kampen jeg hadde vært kar om å finne denne dagen, og den skulle opprinnelig spilles på Provanmill Park; hjemmebanen til St. Roch’s som er en klubb i den skotske Junior-pyramiden. Etter frokost var det tid til å lese litt i en medbragt bok før jeg sjekket ut og slet meg opp til en bussholdeplass i en av sidegatene til Buchanan Street, ikke langt fra Glasgow Queen Street stasjon. Derfra var det vel buss nummer 19A som fraktet meg østover mens jeg fulgte med på kartet, og etter et drøyt kvarter kunne jeg stige av nesten rett utenfor Provanmill Park – eller James McGrory Park, som er det nye navnet på hjemmebanen til St. Roch’s.
Den ble i 2013 omdøpt til ære for mannen som også ble en legende i Celtic og skal inneha den britiske scoringsrekorden med 550 mål – hvorav 485 i den skotske toppdivisjonen (og 408 av disse igjen i ligaen) samt flere andre lignende rekorder. Klubben hadde bedt meg møte opp ved deres hjemmebane, til tross for at det etter hvert ble klart at kampen ville spilles hos dagens motstander Blochairn Star. Inne i klubbhuset var det allerede noen fremmøtte, og selv om det var meget tidlig takket jeg nei til en kopp te og valgte meg heller en boks Strongbow fra kjøleskapet. Klokka var i ferd med å passere tolv, og dette hadde vært opprinnelig klokkeslett for avspark for dagens kamp, men det ble senere utsatt til 13.45 da det passet folket bedre. Jeg hadde allerede tatt en liten kikk rundt Provanmill Park, hvis gressmatte bar preg av de store nedbørsmengdene den siste tiden, og jeg forsto godt at de ikke ville risikere den ytterligere med å spille en ubetydelig kamp her mens Junior-pyramiden hadde jule- og nyttårs-pause.
Jeg hadde heldigvis droppet joggesko for medbragte vintersko for anledningen, men de fikk unngjelde nokså heftig i det som noen steder var et lite gjørmebad. Provanmill Park er er koselig lite anlegg, som visse steder fremstår som temmelig forsømt og falleferdig, men med en solid dose karakter. Inngangen er på den ene kortsiden, der man på venstre hånd får et bygg som huser toalettene, men som for tiden var stengt og fremsto som totalt forfallent med noe bortimo en søppeldynge foran seg. På høyre hånd har man klubbhuset som i forkant har et et utbygg, og dette er det eneste stedet på anlegget der tilskuerne har tak over hodet. Begge langsidene har man klassisk terracing under åpen himmel, mens det kun er gress bak det bortre målet. I tillegg til at supportereffekter tilhørende klubbens ultras-gruppering som ble oppbevart i klubbhuset var «prydet» med blant annet klistremerker fra venstreekstreme grupperinger, hadde muren på den ene langsiden grafitti der det sto «Refugees Welcome», og ikke overraskende er det nok stor politisk avstand mellom undertegnede og mange i denne delen av Glasgow.
St. Roch’s er altså en klubb som spiller i den skotske Junior-pyramiden (som igjen IKKE har noen verdens ting å gjøre med det vi i Norge tenker på som junior-fotball, men snarere er en egen pyramide som opererer parallelt med den ‘ordinære’ pyramiden), og de befinner seg nå i West Region Central District First Division, som tilsvarer nivå tre i den vestlige regionen (som igjen er en av tre regioner). De er nå nyopprykket, men hadde nok sin storhetstid så langt tilbake som i 1920-årene, lenge før man man innførte dagens system. De vant to år på rad Glasgow League, som de den gang spilte i, og ikke minst vant de i 1921/22-sesongen den gjeve Scottish Junior Cup, godt hjulpet av en ung James McGrory som etter den sesongen forsvant til Celtic, der han ble en legene av dimensjoner.
Etter min rundtur (mens jeg forgjeves forsøkte å tørke den verste gjørmen av skoene) forklarte noen av klubbrepresentantene at de hadde noen frivillige som ville gjøre visse utbedringer og oppgraderinger, og de pekte og forklarte hva de hadde i tankene, før jeg ble vist rundt i klubbhusets indre. Jeg hadde lest at klubbens bar kan sammenlignes med å entre en tøff East End pub av typen der man kommer inn og føler samtalen stoppe opp mens alle de lokale stirrer på den fremmede nyankomne, men det var trivelige folk her og jeg følte meg velkommen. Jeg har jo en stund ønsket å stifte nærmere bekjentskap med Junior-fotballen i Skottland, men denne hadde nå jule- og nyttårs-pause, slik at dagens kamp var en treningskamp. En annen utfordring med Junior-fotballen er at man offentliggjør kampprogrammet for kun en uke eller to av gangen, slik at det er vanskelig å planlegge for oss som bor utenlands.
Selv om kampen nå ikke skulle spilles her, møttes man for å skifte her for deretter å kjøre den korte turen ned til det langt mer spartanske anlegget ved Glenconner Park. St. Roch’s-manager Andy Cameron var også involvert i klubbens styre, og virket som en virkelig ildsjel med et utall jern i ilden i driften av klubben. Han var også identisk med karen som jeg hadde vært i dialog med på Twitter, og mannen som hadde gitt meg en liten omvisning, og nå fortalte han at jeg ville få skyss av Tam(?). Dette viste seg å være nok en trivelig kar som jobbet som taxisjåfør i Glasgow, og jeg kastet omsider bagen min inn i hans drosje før vi kjørte de få minuttene ned til Glenconner Park. Dermed forlot jeg Provanmill Park, men kanskje jeg en gang i fremtiden kan se en obligatorisk kamp her.
Etter å allerede ha sett en kamp i Hamilton, hadde jeg ytterligere en kamp på menyen denne dagen, og turen gikk nå med tog fra Hamilton West til stasjonen Airbles, som er den nærmeste stasjonen til Motherwells hjemmebane Fir Park. Etter den åtte minutter lange togturen var det fortsatt drøyt to og en halv time til avspark i Motherwell, så jeg spaserte de fem minuttene opp til JD’s Sports Bar (JD står for Jack Daniels’), der jeg slo meg ned og oppdaterte meg på situasjonen ved Fir Park. Der var det nå nemlig skepsis knyttet til hvorvidt kampen ville kunne spilles etter det voldsomme regnværet som heldigvis hadde gitt seg. Merkelig nok hadde det hittil på turen vært svært lite regn som falt på meg mens jeg var ute og gikk, men derimot var det vært til gjengjeld betydelige mengder som hadde blitt dumpet ned fra oven mens jeg sov min skjønnhetssøvn i hotellsenger, satt på tog, eller så kamp mens jeg sto i ly på en tribune.
Dette regnet hadde nå skapt store utfordringer ved Fir Park, der klubben på sin Twitter også advarte mot at det var ventet en ny snarlig voldsom skur, slik at man etter hvert valgte å tilkalle en dommer til å ta en kikk på gressmatta. Det skal også sies at Motherwell var usedvanlig flinke til å oppdatere folk om står via Twitter, og der er det mange klubber som virkelig har noe å lære. De kom med hyppige oppdateringer (sikkert minst hvert kvarter) om hvordan gressmatta så ut og hvordan utsiktene til kamp var, og slik fortalte de også at dommeren hadde blitt forsinket, men at man begynte å bli håpefulle da den mest heftige delen av den nevnte regnskuren syntes å akkurat styre unna Fir Park. Og da dommeren omsider ankom, kunne de dele den gledelige nyheten om at der ville bli kamp.
Dermed slapp jeg å stresse mot Edinburgh i et forsøk på å rekke hjemmekamp hos Hearts, og selv om togtrafikken nå var oppe og gikk igjen mellom Glasgow og Edinburgh (det var full stans i disse da jeg hadde dratt opp fra Newcastle om morgenen, og toget til Glasgow Central endte i Edinburgh, der man kort før min ankomst hadde fått opp linjen mot Glasgow Queen Street, mens det gikk ytterligere mange timer før man fikk opp linjen mot Glasgow Central) ville det vært på hengende håret om jeg ville nådd det. Nå slapp jeg altså å tenke mer på dette, og kunne i stedet unne meg nok en pint ved JD’s Sports Bar, der jeg menget meg en liten gruppe meget trivelige Motherwell-supportere.
Så sent som på begynnelsen av 1800-tallet var Motherwell en liten landlig landsby med rundt 600 innbyggere, men vokste første og fremst etter jernbanens ankomst i 1848, med etablering av industri. Dette var medvirkende til at Motherwell vokste frem til å bli Skottlands stål-hovedstad, med en betydelig stålindustri som ga byen tilnavnet Steelopolis. I 1970-årene var det mer enn 13 000 personer ansatt bare i byens stålindustri, men etter nedgangstider på 1980-tallet la Ravencraig i 1992 ned sitt store anlegg, og Motherwells rolle som stålgigant var historie. Dette førte til stor arbeidsledighet, men ting synes å være ha snudd noe etter årtusenskiftet, med nye næringsveiers inntog. Motherwell ligger i området North Lanarkshire, og dens bykjerne har drøyt 30 000 innbyggere, men en del mer om man regner med forstedene.
Motherwell Football Club ble i 1886 stiftet da to lokale klubber slo seg sammen, og den nye klubben fikk i 1893 innpass i den skotske ligaens nye andredivisjon. Siden den gang har vel klubben så vidt jeg vet aldri befunnet seg lavere enn på nivå to, og våren 1932 vant de for første og hittil eneste gang den skotske ligatittelen. I 1951 vant de ligacupen, mens de året etter vant sin første av to titler i den skotske FA Cupen da Dundee ble slått 4-0 foran over 136 000 tilskuere på Hampden Park. Motherwell har nå befunnet seg på øverste nivå siden 1985, men den eneste tittelen siden den gang er deres andre FA Cup-tittel. Den kom i 1991, og igjen var det en Dundee-klubb som ble slått da Dundee United ble slått 4-3 etter ekstraomganger. Men samtidig har klubben gjennom historien hele sju andreplass og åtte tredjeplasser i ligaen, og vært tapende finalist i FA Cupen fem gangen og i ligacupen to ganger.
Da det var på tide å spasere ned til Fir Park med rundt tre kvarter til avspark, var det såpass mørkt at det var temmelig umulig å få tatt noen tilfredsstillende bilder, men jeg fikk tatt en kjapp kikk rundt Fir Park, som domineres av den store South Stand på den ene kortsiden. Den ble åpnet i 1993, og med sine to etasjer rager den over resten av anlegget. På motsatt kortside er Dave Cooper (North) Stand av nokså likt design, men altså med kun ett nivå, og denne ble åpnet i 1995. East Stand var tidligere en ståtribune som under navnet East Enclosure befant seg under åpen himmel inntil den fikk tak i 1954, og ble omgjort til sittetribune tidlig i 1990-årene etter den ulykksalige Taylor-rapporten. På motsatt langside sto tidligere anleggets hovedtribune, som med to nivåer lenge var anleggets eneste skikkelige tribune. I 1962 begynte man arbeidet med å erstatte denne med dagen Phil O’Donnell Stand, som er litt snodig i den forstand at man her har deler av rammeverket som strekker seg i hele banens lengde mens selve tribunen ikke gjør det samme. Dette har bakgrunn i at en beboer fikk rettens medhold i at en ny tribune ville hindre solskinn på hans hage, og da vedkommende senere la ut huset sitt for salg hadde klubben ikke lenger midler til å fullføre den. Imidlertid kjøpte de i stedet selv huset for å bruke det til kontorer.
Etter en tur innom klubbsjappa fikk jeg nesten bakoversveis da jeg ble avkrevd £4 for et program, og selgeren begrunnet prisen med at det var en dobbeltutgave som også dekket derby-kampen mot Hamilton Academical tre dager senere. De må gjerne bruke en slik begrunnelse til å skru opp prisen, men jeg stiller meg tvilende til hvorvidt de som kjøper et flere dager gammelt program til den siste av de to kampene vil føle at det er verdt prisen når man blir servert gammelt nytt og utdaterte tabeller etc. Etter å ha betalt £19 for adgang til East Stand kunne jeg konstatere at programmet i form og innhold var noe tilsvarende det man finner i engelsk Football League. Jeg bet meg imidlertid merke i en interessant artikkel om den gamle målsniken Willie Pettigrew, før jeg for å sikre meg en scotch pie. Magen rumlet nå slik at jeg unnet meg to stykker, og £4 fattigere kunne jeg igjen konstatere at denne pai-varianten er svært smakfull, og at man paiene i Skottland generelt sett er langt mer «fettete» enn det man blir servert sør for grensen.
Motherwell befant seg før kamp på tredje siste plass, og kunne trenge poengene for å holde Kilmarnock på kvalik-plassen på avstand. Det var imidlertid tett der kun to poeng skilte Kilmarnock på 11. og nest siste plass og Dundee på 6. plass før dagens kamper. Kveldens gjester var St. Johnstone som hadde tatt turen ned fra Perth, og de la på sin side beslag på fjerdeplassen, med med hele 12 poeng opp til de ufyselige serielederne fra Celtic. Øverst på tribunen på West Stand er det en bred gangvei der man har blant annet matutsalg og toaletter, og her fikk jeg faktisk hele kampen stå fritt og lene meg på det bølgebryter-lignende gelenderet bak bakerste seterad, slik at jeg fikk se kampen stående. For øvrig fremsto gressmatta på en måte som fikk meg til å lure på hvorfor avlysning i det hele tatt hadde vært et tema. Den så helt flott ut, men det ble da også sagt at æren for dette skulle tilfalle banemannskapet.
Det var underholdningsmessig ingen stor forestilling som utspilte seg i første omgang, og da vi passerte halvtimen hadde vel nesten det mest interessante vært minuttet med applaus som i det tiende spilleminutt hyllet den avdøde Motherwell-spilleren Phil O’Donnell som døde under en kamp i 2007. Dette ble markert fordi det dagen før hadde vært på dagen åtte år siden. Mark McGhee er kanskje fortsatt en forhatt mann blant mange i Reading, men han har uansett manager-jobben i Motherwell, og skal ha rokkert litt på midtbanen til denne kampen, og det så etter hvert ut til å bære frukter. Men at de etter hvert tok et grep om kampen kan kanskje også delvis skyldes at St. Johnstone etter kun tjue minutter mistet sin viktige talisman Michael O’Halloran som måtte ut med skade. Dermed ble det tamt fremover for gjestene, og det hjalp nok heller ikke at også midtbanespiller Murray Davidson måtte hinke av et kvarter senere.
Beskrivelsen var kanskje noe streng, for Motherwell hadde et knippe halvsjanser som endte med avslutninger over eller utenfor, mens Well-keeper Connor Ripley måtte i aksjon med en god redning for å stoppe et skudd fra Steven MacLean. Hjemmelaget fikk uttelling med omtrent åtte minutter til pause, da midtstopperen Ben Hall headet i mål fra en corner. Gjestene kunne og burde svart kort etter da de på en kontring kom to mot en, men da Chris Kane fikk ballen var han så tett oppi keeper Ripley at han burde skutt på første touch i stedet for å forsøke og runde keeperen som vant duellen. I stedet var det vertene som like etter kontret i omgangens siste ordinære minutt, og Scott McDonald spilte gjennom Stephen Pearson som trakk seg fri og avsluttet. Hans første skudd ble mesterlig blokkert av høyreback Darnell Fisher, men returen sendte Pearson i mål i bortre hjørne, og dermed 2-0 til pause.
Andre omgangs første sjanse tilfalt gjestene, og det var en fenomenal redning fra keeper Ripley som hindret at Liam Craig reduserte med en heading. De tilreisende hadde nå en periode hvor de etter dette kom seg til et par-tre halvsjanser i rask rekkefølge, men avslutningene traff ikke mål. Hjemmelaget var heller ikke videre opptatt av å legge seg bakpå og ri på ledelsen, og Scott McDonald kunne økt ytterligere med en heading som gikk like utenfor, mens innbytterne David Clarkson og Lionel Ainsworth også kom nære for vertskapet som etter hvert hadde få problemer med å sikre seieren foran 4 055 tilskuere. For min del ble det en rask exit for å raskt marsjere tilbake til Airbles stasjon, der jeg akkurat rakk 21.48-toget tilbake til Glasgow Central. Der ble det tid til en siste pint på Wetherspoons-puben The Sir John Moore, rett ved togstasjonen og hotellet, før jeg trakk meg tilbake etter nok en lang dag.
Scottish ground # 4:
Motherwell v St. Johnstone 2-0 (2-0)
Scottish Premier League
Fir Park, 30 December 2015
1-0 Ben Hall (38)
2-0 Stephen Pearson (45)
Att: 4 055
Admission: £19
Programme: £4
Pin badge: £3,50
Turen gikk nå inn i en fase der det var på tide å dra nordover til Skottland, hvor jeg denne dagen hadde funnet en dobbel i skotsk Premier League. Med tidlig avspark klokka 15.00 i Hamilton, så jeg raskt muligheten for en dobbel der først og fremst Motherwell var en åpenbar kandidat blant de øvrige kampene med avspark 19.45. Jeg hadde også planer om å forhåpentligvis kunne ta en liten avstikker på vei dit etter innsjekking i Glasgow, som jeg hadde valgt meg som base siden det var både mer sentralt og billigere enn alternativer i Hamilton og/eller Motherwell. Derfor var jeg allerede rundt halv ni på plass på Newcastle stasjon for å innta en herlig full scottish breakfast komplett med et deilig stykke haggis, før jeg satt meg på 09.35-toget mot Glasgow Central, der jeg ankom snaut to og en halv time senere.
Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Premier Inn-hotellet på Argyle Street, et steinkast fra stasjonen Glasgow Central, men med innsjekking fra klokka 14 var jeg litt spent på om jeg fikk sjekke inn over halvannen time tidligere. Det viste seg å gå uten det minste problem, og etter å ha slengt fra meg pikkpakket returnerte jeg til stasjonen for å sette meg på toget som skulle ta meg til Hamilton. Før vi kom så langt hoppet jeg imidlertid av i Cambuslang for å ta en kikk på hjemmebanen til Junior-klubben (og igjen, den skotske Junior-pyramiden har ingen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men er en egen pyramide som operer parallelt med den «ordinære» pyramiden) Cambuslang Rangers.
Det er nå en stund siden jeg fattet interesse for Junior-pyramiden etter å ha merket meg flere sterke resultater av Junior-klubber i den skotske FA Cupen (der et lite antall Junior-klubber får delta, uten at jeg her skal gå inn på disse kriteriene), og ikke minst å ha oppdaget at det i denne pyramiden skjuler seg en rekke tilsynelatende herlige stadion-skatter. Forrige sesong ble mye oppmerksomhet i groundhopper-miljøet viet Junior-klubben Benburb da de flyttet fra sin slitne Tinto Park som ble ansett som det aller ypperste hva gjelder karakter, og dessverre gikk jeg glipp av denne, men det er fortsatt mange andre flotte og sjarmerende anlegg. Et av disse er Somervell Park i Cambuslang, og der tok jeg nå en kikk.
En mer detaljert skildring av dette kan finnes et annet sted, men Somervell Park er et klassisk anlegg som skal være typisk for de tidligere eldre anleggene i Junior-pyramiden. Mange av disse har gressvoller eller ståtribuner under åpen himmel med en stor hovedtribune på en av langsidene som eneste ordentlige tribunekonstruksjon. Ved Somervell Park er det utelukkende ståplasser i form av klassisk terracing på alle fire sider, og på den ene langsiden gir ganske riktig en hovedtribune tak over hodet på store deler av langsiden. Somervell Park fremsto for meg som koselig, selv om omgivelsene synes å være et noe slitent industriområde, og nede på en delvis gjengrodd eng bak den bortre langsiden ligger av en eller annen grunn det som må være mange hundre bildekk som ligger og slenger.
Etter denne lille avstikkeren var det bare å gå den korte veien tilbake til Cambuslang stasjon, som for øvrig uansett var på veien mellom Glasgow og Hamilton, og dermed var det bare å sette seg på et av togene igjen for å fortsette ferden som tok meg til Hamilton West. Dette er den nærmeste stasjonen til Hamilton Academicals hjemmebane New Douglas Park, og herfra går det en gangvei langs jernbanelingen, og denne fører til det nevnte fotballstadionet. Hamilton skal med sine snaut 55 000 innbyggere være Skottlands åttende største by, og er administrasjonssenter for South Lanarkshire. Byen ligger snaut to norske mil sørøst for Glasgow og drøyt fem og en halv mil sørvest for Edinburgh. Den gikk tidligere under navnet Cadzow, før den på 1400-tallet ble ømdøpt under James, Lord of Hamilton (1st Lord Hamilton).
New Douglas Park har vært hjemmebane for Hamilton Academical siden 2001, da man etter sju år i eksil kunne flytte inn på sitt nybygde anlegg. Deres gamle – og tilsynelatende langt mer sjarmerende – Douglas Park ble solgt til supermarkedkjeden Sainsbury’s og revet i 1994, og dette supermarkedet passerer man rett før man kommer til dagens anlegg, da det ligger på nabotomta. Men mens man ventet på at det nye anlegget skulle bli ferdig, måtte The Accies finne seg i å banedele med både Albion Rovers og Partick Thistle. Deres nye stadion er ikke voldsomt spennende, og noe av grunnen til dette er også at de lenge kun var tribuner på to av sidene. Hovedtribunen står på den ene langsiden, mens en annen sittetribune står på kortsiden til venstre sett fra hovedtribunen. I tillegg satt man i 2008 opp en midlertidig sittetribune på den andre langsiden for å oppfylle PL-kravene om et all seater anlegg med kapasitet på minst 6 000.
Hamilton Academical ble stiftet i 1874 for å representere skolen Hamilton Academy, og skal være den eneste profesjonelle klubben i Storbritannia som ble startet opp som en del av slik institusjon. De fikk i 1897 være med i den skotske Football League som erstatning for Renton etter at sistnevnte trakk seg fra ligaen, og de tok plass i ligaens andredivisjon. Ligaen besto da den gang også kun av to divisjoner som imidlertid var mye større enn i dag, og Hamilton spilte seg for første gang opp i eliten med opprykk i 1906. I 1911 var de tapende finalist i den skotske FA Cupen, og det var tilfellet også i 1935 da de for andre og foreløpig siste gang tok seg til denne finalen. Samme år gjorde de såvidt jeg kan se også sin beste ligainnsats, da de endte på 4. plass i toppdivisjonen. Rundt årtusenskiftet var klubben en svipptur nede på nivå fire, men de har nå vært tilbake i Premier League siden opprykket i 2014.
Det var en drøy time til avspark ved min ankomst, og jeg benyttet noe av ventetiden ved å ta en kikk rundt utsiden av anlegget, og å stikke hodet innom klubbsjappa for å ta en kikk. Der hadde de ingen pin til min samling, men jeg fikk i det minste byttet £2,50 mot et eksemplar av dagens kampprogram. Det viste seg å være en dobbelutgave for både dagens kamp mot Inverness Caledonian Thistle og kampen mot Kilmarnock på Boxing Day – fire dager tidligere. Dermed var det strengt tatt mest interessante stoffet som tabeller etc noe utdatert, men det er vel ingen overraskelse at de ufyselige grønne- og hvitstripede fra det østlige Glasgow ledet an foran Aberdeen. Viktigere for dagens kamp var det at Hamilton befant seg på 8. plass, eller fjerde sist om man vil, med to poeng ned til Kilmarnock på nest siste plass som betyr kvalifisering mot Championship-motstand. Med like mange poeng lå dagens motstander Inverness CT på plassen bak, så man si at det var en viktig kamp i så måte.
Jeg betalte £22 for inngang og fant meg en plass høyt oppe på hovedtribunen der jeg satt meg ned og bladde raskt gjennom programmet mens lagene varmet opp. Det skal også nevnes at New Douglas Park dessverre har kunstgress, og med det varslede regnet kunne det selvsagt være en fordel, men jeg er fortsatt ingen fan. Opprinnelig var det gressmatte her da anlegget ble åpnet i 2001, men tre år senere ble det lagt kunstgress som måtte fjernes igjen da man i 2008 rykket opp i Premier League. Etter nye fem år med gress kunne de igjen legge nytt kunstgress i 2013. Hjemmelaget kom fra tre strake tap etter at man også hadde tapt den nevnte hjemmekampen mot Kilmarnock fire dager tidligere, og sto nå med kun en seier på de ti siste i ligaen (1-3-6). Inverness kom på sin side fra to strake uavgjorte og var ubeseiret på sine tre siste.
Da kampen startet regnet det lett og blåste friskt, og det var ikke noe festforestilling, selv om Miles Storey kom alene med Hamilton-keeper og -kaptein Michael McGovern etter ti minutter, men tapte duellen ved å skyte rett på keeper. Greg Tansey sendte deretter i vei et frispark som i det 18. minutt ble assistert av vinden og blåste rett i mål bak Hamilton-keeper og -kaptein Michael McGovern til ledelse for bortelaget. Det førte selvsagt til stor jubel fra de 154 tilreisende supporterne fra Inverness som befant seg på tribunen bak mål, og som for øvrig var den del av 1 555 tilskuere totalt. Etter dette økte regnet stadig på til å bli et voldsomt skybrudd der det buldret noe aldeles voldsomt da regndråpene hamret ned på tribunetaket. Storey kunne doblet ledelsen, men det sto 0-1 da dommeren blåste for pause. Pausen ble for min del benyttet til å betale £1,90 for å teste klubbens paier, og valget falt på en god mince pie.
Mens stormen Frank herjet over store deler av Storbritannia, og spesielt deler av Skottland og det nordlige England, sank humøret ytterligere et hakk hos hjemmefansen fem minutter ut i andre omgang da Liam Polworth fikk legge an og skyte fra utenfor 16-meteren, og ballen gikk i mål til 0-2. Av meldingene deler av de lokale nå hadde spillende manager Martin Canning var det ikke alle som egner seg nå på trykk, men da vi nærmet oss halvspilt andre omgang fikk plutselig vertene fornyet håp nærmest ut av det blå. Inverness-keeper Owain Fon Williams hadde nettopp levert en god redning på avslutning fra Ali Crawford da en ball fant innbytter Carlton Morris inne i feltet, og han reduserte til 1-2 fem minutter etter at han hadde kommet innpå. Med snaut ti minutter igjen kom også utligningen til 2-2 da et frispark inn i feltet ble headet i mål av Ziggy Gordon. Men dette var bare starten på dramaet som utspilte seg i sluttminuttene.
Med snaut to minutter igjen av ordinær tid trodde nemlig gjestene at de hadde sikret seieren da Greg Tansey scoret sitt andre frisparkmål for dagen med en perle som fra rundt 20 meter snek seg inn helt oppe i krysset. Med hjemmelaget gikk rett i angrep, og en corner i kampens siste ordinære minutt fant veien til Christian Nade som på bakerste stolpe headet inn utligningen til 3-3. Regnet pøste ned, og hjemmefolket jublet over det de trodde var en scoringen som sikret ett poeng, men nesten tre minutter på overtid smalt det igjen. Liam Polworth skjøt fra drøyt 20 meter, og ballen virket å bli delvis tatt av vinden der den suste i mål oppe i krysset. Etter noen vanvittige sluttminutter endte det altså med borteseier 3-4. For min del var det tid for å trosse værgudene og regnet som nå heldigvis hadde avtatt en god del (god timing!) og returnere til Hamilton West togstasjon og toget videre mot dagens andre kamp i Motherwell.
Scottish ground # 3: Hamilton Academical v Inverness Caledonian Thistle 3-4 (0-1) Scottish Premier League New Douglas Park, 30 December 2015 0-1 Greg Tansey (18) 0-2 Liam Polworth (51) 1-2 Carlton Morris (66) 2-2 Ziggy Gordon (81) 2-3 Greg Tansey (88) 3-3 Christian Nade (90) 3-4 Liam Polworth (90+3) Att: 1 555 Admission: £22 Programme: £2,50 Pin badge: n/a
Jeg befant meg i Skottland for å få med meg en dobbel i den skotske Premier League, der første kamp skulle finne sted i Hamilton. Etter å ha sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket returnerte jeg til stasjonen Glasgow Central for å sette meg på toget som skulle ta meg til Hamilton. Men før vi kom så langt hoppet jeg imidlertid av i Cambuslang for å ta en kikk på hjemmebanen til Junior-klubben (og igjen, den skotske Junior-pyramiden har ingen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men er en egen pyramide som operer parallelt med den «ordinære» pyramiden) Cambuslang Rangers.
Det er nå en stund siden jeg fattet interesse for Junior-pyramiden etter å ha merket meg flere sterke resultater av Junior-klubber i den skotske FA Cupen (der et lite antall Junior-klubber får delta, uten at jeg her skal gå inn på disse kriteriene), og ikke minst å ha oppdaget at det i denne pyramiden skjuler seg en rekke tilsynelatende herlige stadion-skatter. Forrige sesong ble mye oppmerksomhet i groundhopper-miljøet viet Junior-klubben Benburb da de flyttet fra sin slitne Tinto Park som ble ansett som det aller ypperste hva gjelder karakter, og dessverre gikk jeg glipp av denne, men det er fortsatt mange andre flotte og sjarmerende anlegg. Et av disse er Somervell Park i Cambuslang, og der tok jeg nå en kikk.
Cambuslang Rangers spiller i dag i West Region Central District Second Division, som er det fjerde og laveste nivået i West Region (som er en av tre regionale «ligaer», i et system som for øvrig er av nyere dato), men var tidligere en storhet i Junior-fotballen. Spesielt deres triumfer i 1970-årene var medvirkende til at klubben fikk utmerkelsen «Junior team of the 20th century», og på første halvdel av dette tiåret vant de rubb og rake i den daværende Central League, samtidig som de hanket inn flere av sine fem titler i den gjeve Scottish Junior Cup. Sistnevnte ble for første gang vunnet i 1938, før man igjen kunne heve troféet i 1969. Denne cupen ble også vunnet i både 1971 og 1972, og med det ble de den første klubben siden 1800-tallet til å vinne den to år på rad. Da man fulgte opp med ny triumf i denne turneringen i 1974, hadde de altså vunnet den fire ganger på seks sesonger. I senere år har klubben slitt med å leve opp til denne tidens meritter.
Somervell Park er et klassisk anlegg som skal være typisk for de tidligere eldre anleggene i Junior-pyramiden. Mange av disse har gressvoller eller ståtribuner under åpen himmel med en stor hovedtribune på en av langsidene som eneste ordentlige tribunekonstruksjon. Ved Somervell Park er det utelukkende ståplasser i form av klassisk terracing på alle fire sider, og på den ene langsiden gir ganske riktig en hovedtribune tak over hodet på store deler av langsiden. Somervell Park fremsto for meg som koselig, selv om omgivelsene synes å være et noe slitent industriområde, og nede på en delvis gjengrodd eng bak den bortre langsiden ligger av en eller annen grunn det som må være mange hundre bildekk som ligger og slenger.
Somervell Park la på ingen måte noen demper på mitt ønske om å stifte nærmere bekjentskap med Junior-pyramiden – snarere tvert imot – og det spørs om jeg ikke må returnere for å se ‘The Lang’ spille kamp her en gang i fremtiden. Det hadde vært artig, og kanskje vil jeg ved en retur til dette flotte anlegget (som har vært klubbens hjemmebane siden 1904) også kunne få en nærmere innføring i deres åpenbare tilknytning til den store Glasgow-klubben Rangers. Selv logoen er til forveksling svært lik, og for en person med Rangers-sympatier er jo heller ikke det noe negativt. Utfordringen med å planlegge kamper i Junior-pyramiden fra Norge, er at de generelt er nokså håpløse med offentliggjøring av kampprogrammene sine, der de som regel kun offentliggjør kampprogram for en eller kanskje to uker frem i tid. Men jeg får vel satse på å returnere til flotte Somervell Park ved en passende anledning.
Det var på tide å forlate London-området og sette kursen nordover, men jeg unnet meg først en frokost ved Premier Inn (selvsagt komplett med tre skiver black pudding) før jeg gikk den korte veien til East Croydon stasjon og satt meg på toget. For å slippe å bytte til tuben gjennom London, valgte jeg meg et av togene som normalt går i rute mellom Brighton og Bedford, og som går gjennom London, og etter snaut 40 minutter kunne jeg hopper av på St. Pancras og spasere de få meterne til Kings Cross for å ta fatt på neste etappe. Det var adskillig lenger, og skulle frakte meg opp til Newcastle, der jeg hadde valgt meg base for dagen. Det er ingen tilfeldighet, for Newcastle er en by jeg har voldsom sans for, og jeg hadde betalt den nette sum av £25,92 for overnatting ved Surtees Hotel i sentrum.
Bekymringene denne dagen var knyttet til været, og de fleste her hjemme vil nok ha fått med seg hvordan store deler av Storbritannia sto under vann i løpet av min tur. Flomkatastrofe preget nyhetsbildet både på TV og i avisene, og selv om akkurat det skulle bli enda verre, hadde det ikke vært positive signaler jeg fikk da jeg kvelden før hadde forhørt meg om utsiktene til kamp oppe i nordøst. Mitt førstevalg denne gang var kampen oppe hos Alnwick Town i det høye nord, mens Darlington Railway Athletic, Chester-Le-Street Town, og Ryhope Colliery Welfare var blant alternativene. Alnwick Town hadde kvelden før tatt kontakt via Twitter for å fortelle at utsiktene for kamp ikke var spesielt lystige, så jeg hadde ikke de aller største forhåpninger da Chester-Le-Street ble avlyst kvelden før mens Ryhope CW vel ble avlyst mens jeg var på vei nordover.
Da jeg igjen tok kontakt med Alnwick Town for å forhøre meg, fortalte de at deres baneansvarlig hadde gitt tommelen opp, men at det til syvende og sist ville være opp til dommeren ved hans ankomst. Det er ikke alltid i seg selv en spesielt betryggende tanke når man vet hvor pysete deler av dommerstanden tilsynelatende har blitt (eller kanskje rettere sagt reglene de må følge?), så nå var spørsmålet om jeg skulle gamble på å reise opp til Alnwick, eller om jeg skulle ta sjansen på at det ble kamp hos Darlington RA (som ikke svarte på Twitter). Jeg funderte på dette mens jeg spaserte tilbake mot Newcastle jernbanestasjon, men tok ikke beslutningen før jeg kom inn på stasjonen og valgte å hoppe på et av togene nordover til Alnmouth.
Det tok nøyaktig 23 minutter med toget dit opp, og derfra gikk turen med buss X20 som brukte ytterligere ti minutter på å frakte meg inn til Alnwick sentrum. Alnwick ligger fem og en halv norsk mil nord for Newcastle, i grevskapet Northumberland, og er en markedsby med drøyt 8 000 innbyggere. Det er faktisk nærmere til den skotske grensen, og det gjør Alnwick Town til den nordligste klubben så høyt oppe i den engelske pyramiden. Byen har i lange tider vært et senter for områdets jordbruk, og den mest kjente turistattraksjonen er Alnwick Castle, som var hjem til de mektige jarlene av Northumberland. Den ligger rett ved sentrum og har i senere år vært åsted for en rekke TV- og filminnspillinger. Den populære TV-serien Downton Abbey er blant annet filmet ved Alnwick Castle.
Alnwick skal være en pittoresk og idyllisk liten by, men dessverre var det såpass mørkt at jeg ikke fikk et skikkelig inntrykk av dette. Imidlertid var nettopp dette medvirkende til at jeg fikk oppleve et annet lokalt fenomen kalt Alnwick lights. Både offentlige og mange private bygg blir utsmykket med en vanvittig mengde julebelysning i forskjellige farger og former. Rett ved byens torg ligger puben The Queens Head Hotel, og der unnet jeg meg nå en pint Woodpecker før jeg omsider spaserte det drøye kvarteret ned til St. James’ Park, som er Alnwick Towns hjemmebane. Der var det åpent, men foreløpig ikke all verden med aktivitet da jeg ankom med rundt halvannen time til avspark, men gressmatta så da grei ut, og en morsk ‘banemann’ bekreftet at så var tilfelle, og at det var hans fortjeneste etter hektisk og møysommelig arbeid.
St. James’ Park er selvsagt langt fra like storslagen som sin Newcastle Uniteds mer kjente stadion med samme navn, men er et absolutt koselig lite anlegg som entres på den ene kortsiden. Her har man også en parkeringsplass, mens det rett bak mål er en liten gressvoll, og de som velger å se kamper der fra opphøyet posisjon kan lene seg på et lite tre-gjerde. Sett herfra var beveget jeg meg til venstre over mot bortre langside, der man igjen har en gressvoll. På et punkt står det oppe i denne gressvollen en benk med en inskripsjon, mens man midt på langsiden finner det man må kunne kalle anleggets hovedtribune. Dette er en temmelig spesiell sak som ved første øyekast fremstår som et nokså shabby og vaklevoren sammensurium av tre, bølgeblikk og metall. Den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre – svarte benkerader med hvitmalte numre påmalt – som rammes inn av tak og vegger i slitent bølgeblikk holdt oppe av et skjellet av metallstolper.
Etter å ha gransket den nærmere slo jeg fast at det var en herlig tribune som oste av karakter, og karakter finner man også på bortre kortside, der man på store deler av kortsiden har tak over hodet i form av en konstruksjon av trevirke og bølgeblikk. Den andre langsiden domineres av klubbhuset, som har lite av tilskuerfasiliteter selv om det er små overbygg ved to inngangspartier. Da telleapparatene fortsatt ikke var bemannet, oppsøkte jeg klubbhusets bar for å korte ned ventetiden med en boks Strongbow til £2. På min runde rundt anlegget hadde jeg også støtt på dommertrioen som holdt på med sin inspeksjon av banen, og de ga tommelen opp og svarte smilende at de var fornøyd med det de så.
Alnwick Town ble stiftet i 1879, under navnet Alnwick United Services, og var på den tiden den eneste fotballklubben mellom Newcastle og skotske Dunbar! Klubben gjennomgikk en rekke navnebytter i tiden frem mot første verdenskrig, og spilte i North Nortumberland League og senere East Northumberland League, før de i i 1936 slo seg til ro med dagens navn og tok steget opp i Northern Alliance. Med unntak av en sesong i Dirham Central League, ble de værende der frem til de i 1982 fikk være med i Northern Leagues nye andredivisjon. Deres storhetstid i Northern Alliance var 1960 og 1970-årene, da de vant den ligaen ved sju anledninger, hvorav fem av de som en del av en liga og cup double. I Northern League har de stort sett vært å finne i Division Two, med unntak av to sesonger på øverste nivå etter opprykk i 1989. Etter å ha debutert med 8. plass, måtte de ta turen ned igjen sesongen etter, og i 2007 måtte de også ta turen ned igjen i Northern Alliance etter å ha endt sist i ligaen. I 2011 rykket de igjen opp i Northern League Division Two, og har holdt seg der siden.
Denne kvelden var det duket for hjemmekamp mot Heaton Stannington, i en divisjon der ingen av de er med i toppkampen denne sesongen. Det er for lengst opplest og vedtatt at hardt satsende South Shields vil vinne den, mens Ryhope Colliery Welfare og Chester-Le-Street Town lå best an til å slå følge opp, selv om de to sistnevnte får konkurranse av en håndfull klubber som jaget like bak opprykksplassene. For Alnwick Town sin del lå de før kamp på 17. plass av 22 lag, med ni poeng ned til nest siste plassen som i utgangspunktet betyr nedrykk, selv om det gjerne ikke har vært realiteten de siste årene. Heaton Stannington befant seg på 12. plass og hadde ni poeng ned til sine motstandere for kvelden, samtidig som de også hadde en kamp mindre spilt.
Twitter-ansvarlig hadde sendt meg melding om det ville ligge et program å vente på meg i inngangspartiet, samtidig som jeg ble oppfordret til å introdusere meg selv for formann Tom McKie. Sistnevnte var foreløpig ikke så enkel å spore opp, men jeg kunne i det minste gå for å betale meg inn med £5. Der lå det riktig nok et program og ventet på meg, i en brun konvolutt med navnet mitt på. En fin gest av klubben, og programmet som ellers kostet £1 fikk de nok uansett igjen for gjennom mine innkjøp i blant annet klubbens bar og matutsalg. En ny boks med forfriskende leske ble inntatt mens jeg gikk programmet nærmere etter i sømmene, og etter at det hadde fått godkjent var det på ta turen ut i vinden for å ta oppstilling for kampstart.
Etter ett minutts stillhet for Pavel Srnicek ble det tydelig klart at en svært kraftig vind hadde innvirkning på kampbildet. Hjemmelaget hadde vinden i ryggen i første omgang, men klarte ikke å utnytte dette, selv om de hadde et par gode muligheter i kampens første ti minutter. Først holdt et hjørnespark på å blåse rett inn i mål, men landet på nettaket til Stan-keeper Matthew Smith. Deretter sendte Tony Brown i vei et skudd som så ut til å muligens gå via en forsvarer for det traff tverrliggeren. Stan på sin side hadde sin beste sjanse for omgangen etter et snaut kvarter, da Lewis Burns avsluttet i nettveggen fra god posisjon. Alnwick hadde som sagt god hjelp av vinden, men utnyttet det dårlig, og gjestene forsvarte seg også godt, der spesielt Alistair Stoddart utmerket seg i forsvaret. Dermed målløst til pause.
På min oktobertur hadde jeg et usedvanlig trivelig besøk hos Heaton Stannington, og i pausen kom jeg i snakk med flere av deres representanter mens vi varmet oss inne i baren. Jeg hadde også tenkt til å benytte pausen til å bestille en taxi til å ta meg tilbake til Alnmouth etter kampslutt, men den norsktalende(!) Jim tilbød meg skyss tilbake til Newcastle, og etter å ha blitt forsikret om at dette ikke ville være til altfor stor bry, takket jeg ja til dette tilbudet. Mens vi sto der og snakket fikk jeg også pekt ut hjemmelagets formann Tom McKie, og han inviterte meg opp i «VIP-avdelingen» i andre etasje av klubbhuset. Han bød meg se andre omgang derfra, men jeg fant raskt ut at det ikke var det samme å sitte på en stol og lene seg fremover for å kikke ut av vinduene, så etter fem minutters tid gikk jeg igjen ut.
Nå var det Heaton Stannington som hadde vinden i ryggen, og i motsetning til hva hjemmemanager Adam Laidlaws utvalgte hadde gjort i første omgang, var hans motpart Derek Thompsons utvalgte langt flinkere til å utnytte denne vinden som gjorde at cornerflaggene til tider lå nesten langflate. De løsnet nemlig skudd titt og ofte, og med skikkelig medvind er det slett ikke dumt da kula plutselig kan bli tatt av vinden og blåse inn i krysset. Det var nesten akkurat dette som skjedde da bortelaget tok ledelsen ti minutter ut i omgangen, noen få minutter etter at Andrew Johnson hadde skudd like over. Forsvarsspiller Alistair Stoddart var involvert etter et raid på venstrekanten, og etter at det første innleggsforsøket ble blokkert fant han Andrew Johnston som fra utenfor 16-meteren sendte av gårde et skudd som suste inn i nettmaskene.
Tre minutter senere, etter at de hadde vært nære på å øke med et frispark som gikk like over, doblet the Stan ledelsen sin på spektakulært vis. Jeg mistenker at Matthew Hayton planla et innlegg fra der han befant seg ute på kanten, men ballen ble tatt av vinden og blåste rett i mål over hodet på Alnwick-keeper Luc Glasper . 0-2! Alnwick hadde to sjanser i rask rekkefølge til å redusere ved Danny Lowes og innbytter Darren Riddell, men det var Heaton Stannington som dominerte stort i andre omgang, og de var nære på igjen med da Brian Dodsworth tok frispark fra nesten midtbanen og ballen ble igjen tatt av vinden og blåste over alle før keeperen fikk bokset over. Fra den påfølgende corneren havnet ballen ute hos Peter Scott som fyrte løs og sendte ballen opp i nettaket. 0-3 i det 73. minutt, og fem minutter senere begynte det virkelig å bli stygt da Hayton gikk på løp ned venstrekanten, sentret inn til Stoddart som på løp inne i feltet og styrte inn 0-4.
Det var for lengst avgjort, men Heaton kunne faktisk økt både en og to og tre ganger til på tampen, og på overtid skjøt inbbytter (og fysioterapeut) Peter Ward like utenfor før dagens første målscorer Johnson sendte et frispark rett på keeper. Andre omgangen var virkelig en maktdemonstrasjon, og jeg mistenker at dette først og fremst skyldes at bortelaget visste utnyttet vinden bedre denne kvelden, og antakelig gikk lufta litt ut av vertskapet da det tredje målet gikk inn. Uansett ingen verdens ting å si på resultatet denne kvelden, og Jim og Stan-formann Ken var storfornøyde der de advarte om at de ikke ville reise med en gang. Det var ok for meg, og jeg unnet meg en boks Strongbow og litt småprat med diverse fremmøtte mens det jublende Heaton-folket sakte men sikkert gjorde seg klare for avreise. Ken fant samtidig ut at tilskuertallet var 130.
Jeg hadde før kamp betalt £1 for en scotch pie som viste seg å være et røverkjøp. Den var aldeles utsøkt, og så smakfull at jeg også betalte £1 for å smake på deres steak pie. Selv om også den var god, var den første min klare favoritt, og akkurat der og da føltes det som noe av det ypperste jeg har fått servert på kamp. Til tross for dette klarte jeg ikke helt å holde fingrene av fatet da jeg fikk beskjed om at det bare var å forsyne seg av matfatene som ble satt frem. Da det omsider var tid for retur til Newcastle, satt jeg på med Jim, som hadde med seg formann Ken og det jeg mistenker kanskje var Jims barnebarn som allerede var entusiastisk med tanke på neste Heaton-kamp. Etter å ha sluppet av de to i Heaton, kjørte Jim meg ned til puben The Bridge Hotel, der jeg takket så mye for skyss og entret for å unne meg en siste pint før jeg tok kvelden. Alnwick hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og det var synd at de skulle få slik bakoversveis når jeg kom på besøk, men sånn er fotballen.
English ground # 312: Alnwick Town v Heaton Stannington 0-4 (0-0) Northern League Division Two St. James’ Park, 29 December 2015 0-1 Lee Johnson (56) 0-2 Matthew Hayton (59) 0-3 Peter Scott (73) 0-4 Alistair Stoddart (78) Att: 130 Admission: £5 Programme: Free (given to me by club; otherwise £1) Pin badge: £3,50
Med to kamper allerede unnagjort denne dagen, forlot jeg Chalk Lane i Cockfosters like før klokka viste ti på halv seks. Turen skulle nå gå sørøstover mot Ilford, og selv om det i utgangspunktet ikke er altfor langt, sto jeg foran nesten halvannen time med kollektiv transport. Første etappe gikk med Piccadilly Line fra Cockfosters ned til Holborn, der jeg byttet til Central Line østover. Ved Gants Hill steg jeg av og fant holdeplassen for buss nummer 128, som omsider kunne slippe meg av rett utenfor Cricklefield Stadium i Ilford med en snau time til avspark. Men hvor var nå egentlig denne inngangen??
Det var i hvert fall ikke lett å finne noen inngang fra hovedveien Green Lane, og et par lokale jeg traff på snakket ikke et ord engelsk. Jeg ble deretter oppsøkt av en som spurte meg om det samme, og med hans aksent var det ingen tvil om at han var en av de tyske groundhopperne som tilbragte romjulen i England. Han hadde funnet inngangen nederst på den ene langsiden, men dette er kun en sideinngang som nå ikke var åpen. Etter at nok en av de lokale hadde trukket på skuldrene og lirt av seg noe på fullstendig labbelensk gikk vi for å spørre på en bensinstasjon rett ved bussholdeplassen, og på vei dit traff vi på min tyske groundhopper-kjenning Jens som akkurat hadde parkert bilen sin. Sammen fikk vi svar fra et britisk par som var i ferd med å fylle bensin, og det viste seg at vi måtte gå en solid omvei opp en meget lang vei som førte opp til Green Lans parallell-gate High Road. Det er lang avstand mellom de to da man mellom disse ikke bare har Cricklefield Stadium, men også en kirkegård og en rekke andre bygninger.
Ilford er et område av det nordøstlige London, men var historisk sett et landlig lite tettsted i Essex som lå langs den viktige veien mellom London og Colchester. Stedet vokste etter jernbanes ankomst i 1839, og det gikk ikke altfor lenge før det var spist opp av London. En dose ubrukelig kuriosa får være at Ilford er det eneste stedet i Storbritannia der det er funnet en komplett mammut-skalle. Det er her i Ilford at Barkingside nå spiller sine kamper, og Barkingside er for øvrig igjen en del av Ilford, der de begge hører under bydelen Redbridge. Jeg har jo tidligere sett Barkingside på sin tradisjonelle hjemmebane Oakside Stadium. Det var i påsken 2011, men siden den gang har de flyttet ut for å banedele hos Ilford. De solgte jo i sin tid Oakside til naboen Redbridge, som de for så vidt banedelte med da jeg var der, men man tenker gjerne på Oakside som Barkingsides hjemmebane.
Etter omveien opp den lange Highbury Gardens kom vi omsider rundt til inngangspartiet som var overraskende anonymt og temmelig dårlig skiltet. I hvert fall fremsto det slik i mørket der vi fikk inntrykk av å spasere inn på et område med bygninger tilhørende et slags akademi. Men snart så vi foran oss noen skilt som vitnet om at vi gikk riktig, og bygget som står på den ene langsiden og som huser en rekke fasiliteter i tillegg til de tilknyttet fotballklubbene. Cricklefield er nemlig et flerbruksanlegg som dermed også har løpebaner og annet utstyr for friidrett. Vi betalte oss inn med £9, og med på kjøpet fikk vi da et kampprogram inkludert som viste seg å være godt og inneholde flere interessante saker. Det ble imidlertid foreløpig lagt i veska mens jeg la ut på en runde rundt anlegget.
Jeg nevnte både at Cricklefield Stadium er et flerbruksanlegg og egentlig er hjemmebanen til Ilford, som selv har en komplisert historie som vi ikke skal gå altfor mye inn på denne gang. Men dagens klubb som ble stiftet i 1987 er kun en etterkommer av en tidligere klubb med samme navn som var en storhet i amatør-fotballens storhetstid. Denne klubben slo seg i 1979 sammen med Leytonstone og stiftet Leytonstone/Ilford, som enkelt sagt (for dette er virkelig forvirrende) er en slags forgjenger til Dagenham & Redbridge. Men nå var det uansett Barkingside som var hjemmelag, så vi lar Ilford-historikken ligge, og konstaterer at Cricklefield til å være et friidrettsstadion slett ikke er så ille i det hele tatt.
Vi kom inn på den ene langsiden, til siden for det nevnte bygget som huser diverse kontorer, garderober etc. Foran dette er det klassisk ståtribune som strekker seg bortover til hovedtribunen som står midt på denne langsiden. Og det er virkelig en flott klassisk tribune som byr på sitteplasser, før ståtribunen fortsetter nedover mot bortre kortside, der det såvidt jeg husker ikke er noe særlig med fasiliteter. På motsatt kortside derimot har man en klassisk ståtribune som følger kurven rundt hele svingen og fortsetter over til bortre langside, der det midt på er en liten tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere. Som sagt, man kan si at det er litt synd med løpebanene, men Cricklefield er likevel flott sammenlignet med de fleste slike anlegg.
Dette er som sagt nå også hjemmebanen til Barkingside, som var kveldens hjemmelag, og de ble stiftet i 1898. De spilte sine første år i såpass lokale ligaer som Ilford League og Walthamstow League, før det etter krigen ble spill i London League og Greater London League. I 1987 tok de plass i Spartan League, og denne ble i 1997 vunnet i den siste sesongen før ligaen slo seg sammen med South Midlands League for å stifte Spartan South Midlands League. Sistnevnte ble også vunnet i 1999, før de i 2000 flyttet over til Essex Senior League. Klubben hadde på denne tiden ønske om å bytte over til Essex Senior League, men det daværende reglementet skal ikke ha tillatt slike sideveis forflytninger i pyramiden. Dermed løste klubben dette på temmelig drastisk vis med å trekke seg fra SSML og ta en sesongs pause fra fotball før de med suksess søkte seg til Essex Senior League.
Over de neste 13 sesongene i Essex Senior League var de ofte å finne på øvre del av tabellen, men det endte gjerne med en rekke tredje- og fjerdeplasser, før de i 2013 valgte å rykke opp til Isthmian League (Division One North) etter å ha endt på andreplass bak Burnham Ramblers. De to første sesongene på step 4 kan ikke sies å ha vært noen gedigen suksess, der de etter å ha debutert med en 20. plass, fulgte opp med å være avhengig av en benådning da de forrige sesong endte på 22. plass (av 24). Også denne sesongen ser det ut til å bli en kamp mot nedrykk, der de før kveldens kamp var å finne på 21. plass. De hadde dermed de tre nødvendige (i utgangspunktet) lagene bak seg, men noe bekymringsfullt hadde Barkingside også spilt flere kamper enn noen annen i divisjonen. Kveldens motstander var Haringey Borough, som lå på plassen foran sitt vertskap, ett poeng foran men med to kamper til gode.
Noen vil kanskje huske hvordan Haringey Borough imponerte stort i forrige sesongs utgave av Essex Senior League, der det kun var Bowers & Pitsea som holdt sånn halvveis følge i tittelkampen. Også de ble jo til slutt hektet av, og man kunne feire tittel mange runder før sesongslutt. Likevel har også Haringey Borough slitt noe på nivået over, og er altså foreløpig involvert i nedrykksstriden også de. Kanskje er det et signal om at Essex Senior League, som vi tidligere har vært inne på, nok er av de aller svakeste step 5-ligaene for tiden, og at nivåforskjellen er meget merkbar. Vi ser jo innimellom at klubber fra Essex Senior League kan gjøre seg bemerket i eksempelvis FA Vase, men det er nok likevel et poeng.
Så vidt jeg vet, var den eneste andre kampen med sent avspark denne dagen oppe hos Dinnington Town i Central Midlands League, og dermed var det ikke overraskende at kampen hadde tiltrukket seg en rekke groundhoppere. Gruppen med tyskere hadde også fått selskap av to sveitsere, samtidig som jeg i tillegg til de tidligere nevnte også traff på kjente fjes som Peter Miles, Laurence Reade (medarrangør i Groundhop UK og mannen bak bloggen Whereever It May Be), den gamle grinebiteren Tony Morehead som hadde kjørt fra Manchester, samt en rekke andre jeg dro kjensel på fra tidligere groundhops og kamper. Og selvsagt gjerrigknarken Howard fra Nottingham, som også hadde vært på samme kamper som meg tidligere på dagen. Det skulle vise seg at det offisielle tilskuertallet denne kvelden var 114, og det skulle ikke overraske meg om rundt halvparten av disse var groundhoppere.
Baren var å finne oppe i andre etasje på det nevnte bygget, og der betalte jeg £3,50 for en pint Stella cider som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg gransket kampprogrammet. Som sagt inneholdt det flere interessante saker, men hovedårsaken til min begeistring var først og fremst en fantastisk artikkel skrevet av David Bauckham (groundhopper, fotball-fotograf, og mannen bak nettsiden Pyramid Passion). Den gikk over fire sider, og omhandlet Barkingsides historie og spesielt forholdet til nabo Redbridge (som altså kjøpte deres Oakside Stadium) og utfordringene de to klubbene har. Han har også intervjuet Barkingside-formann Jimmy Flanagan, som innrømmer at Essex Senior League nok hadde vært et mer naturlig og riktigere nivå for begge klubber. En utrolig interessant artikkel som man kunne sagt var verdt prisen alene, om programmet ikke hadde vært inkludert i inngangspengene.
Nevnte Jimmy Flanagan er for øvrig en imponerende kar. Ikke bare er han klubbens formann, men også klubbsekretær, og han fremstår rett og slett som en altmuligmann som nærmest alene styrer klubben. Likevel har han mellom alle sine plikter tid til å slå av en liten prat med de fremmøtte, og jeg fikk noen ord med ham før kampstart. Det jeg lurte mest på var egentlig hvor lenge man så for seg en tilværelse med banedeling på Cricklefield Stadium, og hvorvidt man hadde håp om en retur til selve Barkingside. Han så ikke for seg noe slikt scenario, og hevdet at rollen som leietakere hos Ilford kan bli langvarig, men slo fast at leien i hvert fall er mindre enn ved Oakside Stadium, etter at Redbridge økte leien voldsomt der.
Men nå var det altså duket for kamp om poeng i Isthmian League Division One North, og et Haringey Borough som noen uker tidligere hadde ligger på 23. og nest siste plass, hadde vunnet to av sine tre siste, mens Barkingside sto uten seier på sine ni siste i ligaen (0-2-7). Det var da også gjestene som startet best og hjemmekeeper Darren Michet måtte i aksjon for å stoppe skudd fra Dean Fenton og Anthony McDonald. Ishmail Kamara hadde deretter to gode sjanser, men først mistet han kontrollen over ballen i god posisjon, før han avsluttet like over i forbindelse med en corner. Barkingsides eneste reelle sjanse kom i form av et skudd fra Ryan Hervel som keeper Mikhel Kharshiladze reddet flott, og det var uten tvil vertene som hadde mest grunn til å være fornøyd med at det sto 0-0 til pause.
Etter en ny runde med forfriskninger i baren, kunne vi se at Haringey Borough tok ledelsen drøyt ti minutter inn i andre omgang. Et innlegg fant Ishmail Kamara inne i feltet, og han satt ballen i nettet til 0-1. Etter dette dominerte bortelaget ganske kraftig, der de hadde mye ball og spilte seg frem til en rekke sjanser. Da de igjen fikk ballen i nettet vinket linjemannen for offside, og hjemmekeeper og kaptein Darren Michet storspilte da han stoppet avslutninger fra både Kamara og Dean Fenton da de med få minutters mellomrom begge kom alene med keeper. På overtid kunne Barkingside stjålet ett poeng da ballen ble spilt fra dødlinja tilbake til Luke With som imidlertid skjøt utenfor fra god posisjon. Dermed endte det med 0-1, borteseier, og en viktig seier for Haringey Borough, hvis manager Tom Loizou nok vil være enig i at seieren kunne vært større.
Jeg gikk etter kampslutt for å ta buss 128 tilbake til Gants Hill for der å sette meg på Central Line vestover mot London sentrum. Planen hadde opprinnelig vært å dra rett tilbake til hotellet, men min London-kompis Wes hadde uttrykt interesse for å møtes over en pint eller to, og siden jeg ikke hadde sett ham på et par år valgte jeg å si ja til dette. Avtalt møtested var en Wetherspoons-pub ved Marble Arch, og ytterligere en pub og tre pints senere var det på tide å komme seg i seng etter en lang dag. Med en kompis som er bussjåfør i London var det en smal sak å finne en buss som tok meg rett til Victoria, der jeg omsider satt meg på 00.32-toget til East Croydon. Det ble noe senere enn jeg hadde planlagt, men trivelig var det lell.
English ground # 311:
Barkingside v Haringey Borough 0-1 (0-0)
Isthmian League Division One North
Cricklefield Stadium, 28 December 2015
0-1 Ishmail Kamara (57)
Att: 114
Admission: £9
Programme: Included
