Mandag 09.01.2023: Merstham v Sutton Common Rovers

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg våknet for andre dag på rad i Birmingham, men skulle denne mandagen en tur sørover igjen for å se Merstham ta imot Sutton Common Rovers. Dagen skulle først startes med en frokost, men ved Wetherspoons-puben The Dragon Inn var det faktisk ingen matservering denne morgenen. Dermed falt i stedet valget på søster-puben The London & North Western som er tilknyttet Birmingham New Street togstasjon, og selv om pubkjedens app som vanlig kranglet her også denne gang, fikk jeg omsider bestilt meg en frokost før jeg kom meg med et tog som skulle ta meg så langt som til Reading. Der byttet jeg til tog mot Redhill, hvor jeg hoppet av og gikk for å sjekke inn ved Travelodge Redhill, der jeg hadde betalt £54,99 for overnatting. Jeg fikk imidlertid ikke sjekke inn riktig ennå, så jeg slo meg ned hos naboen Toby Carvery der jeg unnet meg en pint mens jeg slo i hjel ventetiden med å lese litt i en medbragt bok.

Snart hadde også klokka slått tre, slik at jeg kunne gå over igjen til Travelodge-resepsjonen for å bli sjekket inn. Jeg fikk installert meg på rommet, og gikk deretter en tur ut igjen i Redhill sentrum. Neste stopp ble The Junction, før det deretter var tid for en aldri så liten matbit som ble inntatt på Wetherspoons-puben The Sun. Det var etter hvert på tide å komme seg opp til Merstham, men nå hadde det oppstått problemer på toglinjen som igjen betød kansellerte avganger, så den korte turen opp til Merstham måtte nå gå med buss. Jeg steg av på en holdeplass like ved puben The Feathers, hvor jeg tok en siste oppladning før jeg gikk mot kveldens kamparena; Moatside.

Merstham er en liten by som har drøyt 8 000 innbyggere. Den ligger i Reigate and Banstead distriktet av grevskapet Surrey, omtrent fire mil sør for sentrale London, og ikke altfor langt nord for Gatwick Airport som også vil være kjent for mange. Området har lenge vært kjent for sine steinbrudd, og stein herfra ble brukt i byggingen av blant annet Westminster Abbey og Windsor Castle. Steinbruddene var også grunnen til at Surrey Iron Railway (som ble trukket av hester og skal ha vært verdens eldste av sitt slag) ble forlenget til Merstham under navnet Croydon, Merstham and Godstone Railway. Det var for øvrig også i et steinbrudd i dette området at Alfred Nobel i 1868 for første gang demonstrerte bruken av dynamitt offentlig.

Jeg brøt etter hvert opp, tømte glasset, takket for meg, og forlot The Feathers for å traske bort til Moatside, der jeg ankom med en drøy time til avspark og betalte meg inn med £10. Paul White hadde også meldt sin ankomst, og jeg visste at det i seg selv var en bekreftelse på at det var et kampprogram å få. Ganske riktig var det det, og jeg fisket frem ytterligere £2 for et eksemplar. Kveldens kamp var en omberammet kamp som skulle ha blitt spilt 17. desember, og programmet viste seg faktisk å være det originale programmet fra den gang, som dermed var noe utdatert, men jeg klager ikke på klubbene som fortsatt gidder å lage kampprogram, og i dette tilfellet var det en 32-siders affære.

Merstham Football Club ble stiftet i 1892, og var fem år senere med å stifte Redhill & District League. Etter at de i 1951 vant denne for femte gang, tok de steget opp i Surrey Intermediate League, som de vant på første forsøk. I 1965 fortsatte de ferden videre opp i Surrey Senior League, som de vant i 1972, før de i 1978 valgte å hoppe over til London Spartan League. I 1984 søkte de seg over til Combined Counties League for å redusere reisingen. Der hadde de fire ganger blitt nummer to (inkludert to år på rad i 2006 og 2007) da de i 2008 vant ligaen og rykket opp i Isthmian League Division One South.

Våren 2015 endte de på en fjerdeplass og tok seg med til til playoff. Faversham Town ble slått 5-4 i semifinalen, og noe overraskende beseiret de også Folkestone Invicta 3-0 i finalen på bortebane, og rykket dermed opp i Isthmian League Premier Division. I 2016/17-sesongen tok seg til første ordinære runde av FA Cupen for første gang i klubbens historie. 1 920 tilskuere så at Merstham fikk 0-5 i sekken av Oxford United, men det er fortsatt tilskuerrekord ved Moatside. Sesongen etter vant de Surrey Senior Cup for tredje og foreløpig siste gang. Femteplassen i Isthmian Premier våren 2019 er betød bestenotering i ligaen, men etter å ha slått ut Carshalton Athletic i semien, ble det tap for Tonbridge Angels i playoff-finalen, og i stedet endte de et år senere sist og rykket ned, slik at de nå spiller i Isthmian League Division One South Central.

Inne i klubbhuset satt ganske riktig Paul White og bladde i sitt program, og jeg slo meg ned sammen med ham. Moatside har vært hjemmebane for Merstham siden de flyttet inn her i begynnelsen av 1920-årene, men det var først i 1960 av man fikk på plass garderober, og en tribune med kapasitet til 90 tilskuere fulgte i 1974. Flomlysene kom på plass i løpet av 1990/91-sesongen. I dag har man en sittetribune midt på langsiden der man også finner klubbhuset. Bak det ene målet står en mindre sittetribune, mens det er et større overbygg for stående tilskuere på den andre kortsiden. Ellers er det åpen hard standing som gjelder. Etter kampen i Derby dagen før, var jeg glad for å være tilbake i non-league, og var derfor fornøyd med tingenes tilstand ved Moatside denne kvelden.

Det var to klubber som kjempet for å holde seg i divisjonen, så viktige poeng sto på spill. Det var hjemmelaget som startet friskest med en tidlig sjanse, før det jevnet seg litt ut med noen halvsjanser begge veier. Det var etter en drøy halvtime at vi først fikk nettsus, og det skjedde etter at Luke Read skjøt fra langt hold. SCR-keeper Endurance Johnson klarte ikke å holde ballen, og Adam Allen kunne sette inn 1-0 til Merstham mot gamle lagkamerater. Kun to minutters tid senere burde det stått 2-0 da bortelagets keeper bommet totalt i feltet, og Roman Charles-Cook måtte bare få ballen forbi et par forsvarere inne på streken, men skjøt over. Like før pause brant vertene en ny god mulighet, men på overtid fikk de igjen nettkjenning. Nok en gang var det en tidligere SCR-spiller som scoret mot gamle lagkamerater da Aaron Goode steg til værs på bakre stolpe og headet inn 2-0 fra et frispark.

Sutton Common Rovers startet andre omgang bedre enn den første, og var nå med fra start. De hadde også et par gode mulighet; ikke minst da hjemmekeeper Filip Chalupniczak måtte gi retur på et langskudd og ballen falt fint for SCR-spiller Daryl Cooper-Smith, men sisteskansen kom seg raskt opp og kom ut og blokkerte på mesterlig vis igjen. I stedet kom spikeren i kista i det 77. minutt, da Adam Adam (ja, det er riktig) dro seg løs, skar inn i feltet og plasserte ballen i det bortre hjørnet. 3-0, og nå gikk lufta ut av gjestene, slik at resten av kampen ble en transportetappe før hjemmelaget Merstham kunne feire tre viktige poeng som kan vise seg å komme svært godt med.

Jeg tok farvel med Paul og trasket tilbake til togstasjonen for å komme meg med toget tilbake til Redhill, som nå heldigvis gikk igjen. Det er ikke altfor mange meterne fra Redhill jernbanestasjon til Travelodge-hotellet jeg hadde som base, men på veien klarte jeg å finne puben Home Cottage, og unnet meg også en tur innom der før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg for øvrig nordover igjen og ha base i Leeds mens jeg skulle se oppgjøret Wakefield v Ollerton Town, men det endte opp på avlyst kamp og i stedet en omfattende pubrunde i Leeds. Det var jeg lykkelig uvitende om da jeg la meg for å få litt søvn, og fant da heller ikke ut av det før etter ankomst i Leeds dagen etter. Men turen skulle likevel by på mer fotball…

English ground # 557:
Merstham v Sutton Common Rovers 3-0 (2-0)
Isthmian League Division One South Central
Moatside, 9 January 2023
1-0 Adam Allen (32)
2-0 Aaron Goode (45+2)
3-0 Adam Adam (77)
Att: 222
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 11.01.2023: Hucknall Town v Bourne Town
Previous game: 08.01.2023: Derby County v Barnsley

More pics

This trip on a map

Søndag 08.01.2023: Derby County v Barnsley

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mine to dager i Nord-Irland var ikke i henhold til den opprinnelige planen jeg hadde lagt, men nå var jeg egentlig tilbake til det opprinnelige opplegget etter å ha flydd over igjen fra Belfast til Birmingham lørdag kveld. Dermed var det faktisk helt i henhold til planen jeg først hadde sett for meg at jeg nå våknet på et av Travelodge-hotellene i Birmingham. Jeg hadde nemlig nokså tidlig bestemt meg for å benytte denne søndagen til å se kamp hos Derby County når deres FA Cup-kamp mot Barnsley ble berammet til søndagskamp, og hadde derfor også tidlig betalt £10 for en billett på nettet når de ble lagt ut. Usikkerhetsmomentet var etter hvert om det ville gå tog tidlig nok når de denne søndagen skulle starte opp igjen etter noen (nye) dager med togstreik, men det fikk jeg bekreftet at det ville.

Dermed siktet jeg meg inn på 10.03-toget fra Birmingham New Street, men først var det på tide med en frokost på The London & North Western, som er den nye Wetherspoons-puben på Birmingham New Street stasjon. Dermed var det bare å komme seg med jernhesten som planlagt. Derby er en by som ligger sør i grevskapet Derbyshire, og som har et folketall på drøyt 260 000. Den sies å ha blitt grunnlagt av danske vikinger under navnet Deoraby, og vokste flere hundre år senere fra en liten markedsby til et industrielt senter under den industrielle revolusjon. Porselen- og tekstilindustri, og senere jernbaneverksteder og maskinindustri, har vært viktig her. Spesielt er nok Derby nå kjent for flymotorfabrikken Rolls-Royce.

Det var imidlertid fotballen jeg hadde kommet for å se denne dagen, men først ramlet jeg innom puben The Merry Widows, på andre siden av veien fra stasjonen. Deretter var det tid til å også besøke The Victoria Inn rett ved siden av, før det var på tide å bryte opp, krysse gjennom stasjonen for å komme seg ut på motsatt side av jernbanelinjene, og spasere bort til Pride Park som ligger inne på et industriområde med samme navn. Der forsøkte jeg forgjeves å spore opp et eksemplar av dagens kampprogram, men hverken en titt innom klubbsjappa eller en runde rundt hele stadionet på jakt etter en programselger bar frukter, og det var åpenbart at klubben ikke hadde tatt seg bryet med å trykke opp noe kampprogram til dagens kamp (jeg fikk senere bestilt et supporter-produsert program).

Derby County ble stiftet i 1884, og fire år senere var de en av de tolv klubbene som var med å stifte Football League. Til tross for at de i perioden frem mot første verdenskrig hadde en notorisk målscorer i Steve Bloomer (som også scoret 28 på 22 kamper for det engelske landslaget), måtte de nøye seg med en andreplass i 1896 og tre tapte finaler i FA Cupen (på seks år). Det var først i 1946 at de kunne rydde plass til et av de store troféene i premieskapet, etter å ha slått Charlton Athletic 4-1 i den første FA Cup-finalen etter krigen. Men den virkelige storhetstiden skulle komme etter at Brian Clough og hans assistent Peter Taylor tok over. Det skjedde i 1967, da klubben befant seg på nivå to, men etter opprykk i 1969, kunne The Rams feire engelsk seriemesterskap i 1972. Året etter tok Derby seg til semifinalen i den europeiske serievinnercupen, der de tapte for et Juventus som etter kampen ble beskyldt for å ha bestukket dommerne. ‘Cheating bastards‘ var Cloughs ordvalg.

Med et grunnlag lagt av Clough (og hans assistent Taylor) kunne hans etterfølger (og tidligere kaptein) Dave Mackey lede klubben til ytterligere en ligatittel i 1975, som dessuten ble fulgt opp med å vinne den påfølgende utgaven av Charity Shield. Siden den gang har det imidlertid blitt færre troféer å rydde plass til, og i en dessverre stadig mer pengestyrt idrett er det vanskelig for en klubb som Derby å kunne leve opp til merittene fra den tiden. Så sent som i fjor måtte klubben ta turen ned på nivå tre etter en 2021/22-sesong der økonomiske problemer sørget for at klubben ble satt under administrasjon, og hvor de fikk 21 poengs poengtrekk. Når Derby County nå spiller på nivå tre, er det kun deres tredje periode der, og de to foregående gangene har de rykket opp igjen raskt. Så gjenstår det å se om de kan klare det nok en gang.

Da Derby County i 1997 flyttet inn på nybygde Pride Park, var det etter 102 år på gamle, ærverdige og sjarmerende (men temmelig nedslitte) Baseball Ground (som er en av anleggene jeg virkelig ergrer meg over å ikke ha fått besøkt). På deres nye stadion er den ene langsiden West Stand den største, der den med sine to nivåer er høyere enn de tre andre, som er nokså identiske. Pride Park er et typisk stadion fra tiden det ble bygget i, og oser ikke på noen måte av hverken sjarm eller karakter, men klubben har vel i hvert fall fått en mer moderne hjemmebane. Jeg satt nok personlig mest pris på statuen av Clough og Taylor på utsiden, mens jeg ikke fikk sett bysten av Steve Bloomer, som skal befinne seg inne på selve stadionet.

For meg og slike som meg har det allerede en stund vært slik at interessen rundt FA Cupen gjerne begrenser seg til kvalifiseringsrundene og de tidligste rundene, mens det blir mer og mer uinteressant etter hvert som turneringen skrider frem og mindre klubber blir erstattet av de større som ikke engang virker å ta turneringen på det alvor den fortjener. I en stadig mer pengestyrt idrett har det som var det gjeveste man kunne vinne blitt redusert til et forstyrrende element i jakten på den langt viktigere plassen i Europa, den fornyede kontrakten i divisjonen, eller opprykk. Kommentatorer og andre kan gjerne gnåle i det uendelige om FA Cupens magi som fortsatt er til stede, men det tyder jo på noe helt annet når man ser at en klubb som Derby County ikke engang gidder å trykke opp et kampprogram i anledning en tredjerundekamp, og at kun to av fire tribuner er åpne(!). Det er bare trist!

Det var et møte mellom to League One-klubber, og Barnsley-forsvarer Tom Edwards testet tidlig Rams-keeper Joe Wildsmith med en heading fra en corner. Deretter hadde vertenes Lewis Dobbin en heading som gikk via tverrliggeren og over. I en temmelig tam og sjansefattig første omgang måtte vi deretter vente en stund før det skjedde noe, men Derby hadde tatt mer over etter at Barnsley-forsvarer Tom Edwards måtte ut med en skade. Rett før pause fikk Derby straffe etter at Tom Barkhuizen gikk i bakken, og vi var på overtiden da James Collins sendte Barnsley-keeperen feil vei og sørget for 1-0 halvveis. Etter pause var Derby igjen i førersetet, og nølende forsvarsspill ble etter omtrent en times spill utnyttet av Barkhuizen som økte til 2-0. Derfra og ut var det ingen tvil, og i det 79. minutt fastsatt Jason Knight sluttresultatet til 3-0. Derby County kunne juble over avansement…eller eventuelt ergre seg over ytterligere distraksjoner.

Selv hadde jeg faktisk mer på agendaen denne dagen, for nede i Coventry skulle det spilles ishockey denne kvelden. Coventry Blaze skulle være vertskap for Glasgow Clan, og jeg hadde tenkt å innfinne meg der for å gjøre min debut i britisk ishockey. Jeg kom meg med 14.45-toget tilbake til Birmingham, og rakk akkurat også 15.23-toget videre derfra til Coventry. Jeg hadde betalt £19 for en billett i Coventry Skydome, og så der hjemmelaget slå gjestene fra Skottland med 4-1. Noen bilder derfra kan ses her, og så kan jeg legge til at det var en artig opplevelse, men at jeg synes det ble irriterende mye hoiing og skriking fra en speaker som åpenbart trodde at han var midtpunktet og at vi hadde kommet for å høre på ham. Tilbake i Birmingham ble kvelden avsluttet med et pubmåltid før jeg trakk meg tilbake.

English ground # 556:
Derby County v Barnsley 3-0 (1-0)
FA Cup
Pride Park, 8 January 2023
1-0 James Collins (pen, 45+1)
2-0 Tom Barkhuizen (60)
3-0 Jason Knight (79)
Att: 11 512
Admission: £10
Programme: None

Next game: 09.01.2023: Merstham v Sutton Common Rovers
Previous game: 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers

More pics

This trip on a map

Lørdag 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som nevnt i mitt forrige innlegg hadde jeg sett meg så lei på streik og togkaos at jeg tidligere i uken rett og slett hadde bestilt fly over til Nord-Irland for å se et par kamper der. Jeg hadde flydd over til Belfast på fredag formiddag, og benyttet fredagskvelden til å se Dundela v Cliftonville i femte runde av Irish Cup, som er den nordirske cupen. Men jeg hadde ytterligere en godbit i vente før jeg skulle forlate Ulster og returnere til det britiske ‘fastlandet’. En annen bane jeg nemlig har tittet på en stund er Clandeboye Park i Bangor, og en av dagens cupkamper skulle spilles der. Bangor skulle ta imot Tandragee Rovers, og det var den jeg tidlig blinket meg ut som min lørdagskamp etter å ha tatt avgjørelsen om å fly over.

Jeg gikk etter hvert bort til Wetherspoons-puben The Bridge House, der jeg startet dagen med en stor Ulster Fry. Deretter hadde jeg et ærend i Rangers-sjappa i Belfast sentrum. Jeg var nemlig på jakt etter en spesiell Rangers-jakke, men under mitt besøk i Glasgow var det ingen av sjappene der som hadde den på lager i min størrelse. De hadde imidlertid informert meg om at de eneste som hadde den på lager var filialen i Belfast, og da passet det jo bra at jeg bestemte meg for å legge turen dit. Jeg fant det jeg var ute etter, og kunne fornøyd gå innom hotellet igjen for å pakke sakene og slenge bagasjen i bagasjeoppbevaringen. Deretter trasket jeg igjen ned Sandy Row for å unne meg et glass på Royal Bar, som nå hadde åpnet.

Da jeg etter hvert takket for meg og brøt opp igjen, var det for å tusle bort til togstasjonen City Hostpital og komme meg med toget mot Bangor. Etter en halvtimes tid på jernhesten, hoppet jeg av på Bangor West, og hadde 15-20 minutters gange foran meg ned til Clandeboye Park, som altså var dagens kamparena. Der jeg kom gående med en time til avspark, begynte jeg å stusse et lite øyeblikk da jeg så aktivitet og spillere som stilte opp til avspark, men jeg så snart at det var på en tilstøtende bane på utsiden av anlegget der jeg skulle se kamp, så det var ingen grunn til stress. Med tilnærmet hvilepuls igjenkunne jeg runde hjørnet og betale de £7 som man ble avkrevd i inngangspenger.

Bangor er en by som ligger omtrent to og en kvart mil øst for Belfast. Den ligger nord i County Down; ved kysten ut mot fjorden Belfast Lough. Byen vokste frem rundt klosteret Bangor Abbey, som ble grunnlagt i år 558. Det var imidlertid først på 1600-tallet at stedet virkelig begynte å vokse, i forbindelse med den såkalte ‘Plantation of Ulster‘, da det kom mange tilflyttere fra nord-England og ikke minst Skottland. I dag bor det omtrent 65 000 mennesker i byen, som med det er Nord-Irlands tredje største, og med gode transportforbindelser til og fra Belfast, er det mange som pendler dit. Bangor er også administrasjonssenter for distriktet North Down, og har dessuten en marina som er blant Nord-Irlands største. Der holder blant annet Royal Ulster Yacht Club til med sitt hovedkvarter.

Jeg får kanskje også gjenta meg seg litt rundt det muligens noe kompliserte systemet i nordirsk fotball. Ikke bare har ligaen en litt innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en en divisjon på nivå tre (NIFL Premier Intermediate League), og klubbene som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status eller -lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Premier Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under dette har man de såkalte junior-ligaene, men de er uansett ikke relevante denne gang.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890, var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet én uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var den opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert totalt av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en helt annen historie, så la oss nå omsider kikke litt på Bangor Football Club.

Historien sier at idéen om å stifte Bangor FC kom på en rotur på Bangor Bay i 1914, men etter hvert som første verdenskrig raste, hadde en rekke av de involverte blitt sendt i krigen, og flertallet av de resterende klubbmedlemmene syntes ikke det var riktig å spille fotball mens folk døde i skyttergravene. Dermed la de ned driften, men det var andre som mente at livet tross alt måtte gå videre, og kort tid etter ble et ‘nytt’ Bangor FC stiftet i 1918, og dette er identisk med dagens klubb. De tok i 1927 plass i Irish League, men de levde i mellomkrigsårene fra hånd til munn og slet gjerne på nedre del av tabellen, men gjorde det godt i 1937/38-utgaven av den nordirske cupen, der de dog ble tapende finalist.

Klubben hadde sin store periode tidlig i 1990-årene, og andreplassen i ligaen som de oppnådde våren 1991 er fortsatt deres beste ligainnsats. Med det kvalifiserte de seg også for Europa for første gang. Dette ble fulgt opp med suksess i 1992/93-sesongen, da de spilte seg frem til finale i den hjemlige cupen. På motsatt banehalvdel sto ingen ringere enn deres lokale erkerival Ards, og det måtte to omkamper til før Bangor kunne heve troféet som cupmestere i en sesong da de også vant ligacupen. Året etter var de tapende finalist i deres foreløpig siste finale i den nordirske cupen, men i 1996 rykket de ned. De returnerte i 2008, da de til tross for en tredjeplass i Championship fikk rykke opp, men måtte ta turen ned igjen umiddelbart.

Bangor var i både 2013/14 og 2014/15 involvert i tetstriden og kjempet om retur til toppdivisjonen, og i sistnevnte sesong endte det med kvalifiseringskamp mot Warrenpoint Town, der Bangor tapte på straffesparkkonkurranse. I stedet skulle det snart gå i motsatt retning, og i løpet av den påfølgende sesongen ble det sendt inn konkursbegjæring mot klubben fra selskapet som da nylig hadde lagt kunstgress på Clandeboye Park. Den overlevde de, men i den prosessen hadde de avstått fra å sende inn lisens innen fristen, og ble degradert til Premier Intermediate League. The Seasiders var i fritt fall, og et andre strake nedrykk fulgte; denne gang til Ballymena & Provincial Intermediate League, som altså opererer på nivå fire. Den vant de imidlertid svært så overbevisende på første forsøk, etter én uavgjort som det eneste poengtapet, og kunne returnere til Premier Intermediate League i forkant av 2019/20-sesongen.

Selv om de har kjempet på øvre del av tabellen i sesongene som har blitt spilt siden den gang, befinner de seg fortsatt der, men denne sesongen så det virkelig lovende ut, for Bangor toppet tabellen og hadde en luke ned til forfølgerne, så det kan fort bli en retur til Championship neste sesong. Denne dagen var det imidlertid som nevnt cupens femte runde det dreide seg om, og motstander var Tandragee Rovers fra Mid-Ulster League Intermediate A, som er en av disse divisjonene som jeg var inne på som opererer på nivå fire; rett under NIFL Premier Intermediate League. Det var altså én divisjon i nivå forskjell i fordel hjemmelaget Bangor, som i tillegg så ut til å suse mot divisjonstittel.

Da Bangor i 1923 flyttet fra Castle Street og inn på Ballyholme Showgrounds i 1923, var det deres tredje hjemmebane siden oppstarten, men i 1934 fikk de beskjed om å flytte ut fra anlegget som skulle rives for å gjøre plass for boliger. Etter en sesong der de måtte spille alle sine kamper på bortebane, og som nesten tok knekken på klubben, kunne de i 1935 flytte inn på sin nåværende hjemmebane Clandeboye Road, som de ble tildelt av lokale myndigheter. Der har de holdt seg siden, og selv om gressmatta nå dessverre har blitt erstattet med kunstgress, er det et så herlig sted å se fotball at akkurat det nesten ble glemt. Her har man flotte tribuneseksjoner, selv om en herlig tribune på deler av den bortre langsiden nå har blitt stengt av.

Bangor var store favoritter til å ta seg videre i cupen en sesong som markerer 30 år siden deres cuptittel, mens bortelaget fra County Antrim aldri hadde tatt seg så langt som dette i cupen. Vertene fikk sin første sjanse etter ti minutter, da Jordan Hughes var nære på med et skudd i stolpen. Noen minutter senere var det gjestenes Ethan Copes som avsluttet like over. I det 19. minutt smalt det igjen i stolpen da Dylan O’Kane steg til værs på en corner og headet ballen i tverrliggeren. Til tross for dette hadde det egentlig vært jevnere enn forventet den første halvtimen, og Neil Allen hadde en ny god mulighet for Tandragee da han avsluttet like utenfor. I det 36. minutt sprakk nullen, og det var Ben Arthurs som sendte Bangor i ledelsen 1-0. I omgangens nest siste ordinære minutt var Bangor nære på igjen, og for tredje gang smalt ballen i aluminiumen da Ryley D’Sena sendte i vei et langskudd fra 30 meter som traff tverrliggeren.

Bangor gikk ut i hundre etter pausen, og i det 49. minutt fikk de betalt da et innlegg fant Ben Arthurs som lurte som gjedda i sivet inne i feltet og satt inn 2-0. Jordan Hughes var nære på å øke ytterligere bare sekunder etter avspark, men gjestene fikk reddet på streken. Deretter fulgte en periode uten at det skjedde stort foran de to målene. Da det igjen ble nettsus i det 79. minutt, var det igjen Ben Arthurs som var på farten, og med en heading som dalte over bortekeeperen og inn i mål, noterte han seg for hattrick og økte til 3-0. I det 86. minutt var det innbytternes tur til å markere seg for Bangor, for etter at Michael Halliday fikk sitt skudd reddet, ble returen satt inn av Scott McArthur, som fastsatt sluttresultatet til 4-0.

Jeg hadde storkost meg på Clandeboye Park, og etter å ha fått med meg litt av jubelscenene til hjemmelaget, tok jeg oppstilling på bussholdeplassen på utsiden. Noen minutter forsinket kom der snart bussen mot Belfast, som jeg ble med tilbake dit. Nå var det bare å fa hentet bagasjen på Premier Inn-hotellet og komme seg til flyplassen. Jeg hadde på fredagen flydd til Belfast International, men skulle nå forlate Nord-Irland fra flyplassen Belfast City, der jeg skulle ha FlyBe sitt fly til Birmingham International med avgang klokken 20.30. Jeg hastet mot bussholdeplassen for flybussen, og kom meg med, men det skulle vise seg at jeg ikke hadde behøvd å stresse. Flyet var nemlig en time forsinket. Dermed måtte jeg noe senere enn planlagt ha ta buss fra flyplassen og inn til Birmingham sentrum etter landing. Jeg hadde betalt £79,98 for to netters overnatting ved Travelodge Central Bull Ring, og fant ganske raskt senga etter å ha sjekket inn.

Northern Irish ground # 8:
Bangor v Tandragee Rovers 4-0 (1-0)
Irish Cup
Clandeboye Park, 7 January 2023
1-0 Ben Arthurs (36)
2-0 Ben Arhurs (49)
3-0 Ben Arthurs (79)
4-0 Scott McArthur (86)
Att: ??
Admission: £7
Programme: None

Next game: 08.01.2023: Derby County v Barnsley
Previous game: 06.01.2023: Dundela v Cliftonville

More pics

This trip on a map

Fredag 06.01.2023: Dundela v Cliftonville

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tidligere i uken hadde jeg rett og slett blitt så lei togstreik og tull at jeg rett og besluttet å bestille meg fly over til Belfast på fredagen. I Nord-Irland skulle det denne helgen nemlig være kamper i Irish Cup, så der kunne jeg få med meg et par godbiter. Før den tid var det imidlertid tid for å komme seg ned til Warrington-området for å treffe min datter, og det var jo også lettere sagt en gjort takket være togstreiken. Derfor hadde jeg torsdag morgen måttet sto opp i otta for å komme meg med Megabus sin 07.00-bus fra Edinburgh til Manchester og videre derfra til Warrington. Etter en fin ettermiddag med min datter, var det altså der jeg våknet opp denne fredagen, og jeg måtte igjen opp tidlig for å sette kursen mot Manchester Airport.

Takket være togstreiken var det heller ingen tog mellom Warrington og Manchester denne morgenen, men ved å busse opp til Newton-le-Willows kunne jeg komme meg med et tog derfra til Manchester Airport. Jeg skulle med EasyJet sitt fly til Belfast International klokken 11.45, og det gikk som planlagt, slik at jeg en kort flytur senere sto på nordirsk jord. Da gjensto det bare å komme seg med bussen derfra og ned til Belfast, hvor jeg hadde betalt £57,80 for å overnatte ved Premier Inn-hotellet i sentrum. Etter å ha sjekket inn, spaserte jeg mot det som er mitt faste vannhull fremfor noen ved mine Belfast-besøk, og det er ingen premie for å gjette at det er snakk om Royal Bar på Sandy Row. Der ble jeg etter hvert sittende i trivelig passiar med noen gamle kjente inntil det var å tide å komme seg mot kveldens kamparena.

Av helgens cupkamper, hadde oppgjøret mellom Dundela og Cliftonville blitt flyttet til fredagskvelden, og siden Dundela og deres Wilgar Park har vært en bane jeg har tittet litt på og vurdert med noen anledninger, passet jo det godt for meg denne gang. Ved hjelp av apostlenes hester gikk jeg den korte veien bort til jernbanestasjonen City Hospital og ble med de to stoppene opp til Belfast Lanyon Place, der jeg hoppet av og byttet til buss. Nå skulle jeg for første gang benytte meg av de nye Glider-bussene, som kanskje ser mest ut som en trikk. Jeg ble med østover så langt som til bydelen Strandtown i det østlige Belfast, der jeg gikk av ved holdeplassen Oakland Avenue, spaserte opp veien med samme navn, og snart så Wilgar Park foran meg.

Før jeg tar for meg temaet Dundela Football Club, tror jeg det nok en gang kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det kanskje noe kompliserte systemet i nordirsk fotball. Ikke bare har ligaen her en litt innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en en divisjon på nivå tre (NIFL Premier Intermediate League), og klubbene som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status eller -lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Premier Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under dette har man junior-ligaer, men det tar jeg ikke for meg nå.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890, var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet én uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var den opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert totalt av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en helt annen historie, så la oss nå omsider kikke litt på Dundela Football Club.

Klubben jeg denne kvelden skulle se som hjemmelag ble stiftet i 1895 av arbeidere ved et lokalt meieri. Det er liten tvil om hva som er den største dagen i Dundela sin historie, for i 1954/55-utgaven av Irish Cup spilte de seg ikke bare frem til finalen ved å slå ut blant annet Cliftonville og Crusaders, men i selve finalen sørget de for en kjempeskrell ved å også beseire Glenavon med overbevisende 3-0. Dette regnes fortsatt som et av de aller største sjokkene i turneringens lange historie, og det var første gang en klubb fra Irish Allilance (som Dundela da spilte i) vant den gjeveste nasjonale cupen. Selvsagt et stolt øyeblikk i klubbens historie.

Etter at NIFL Division Two ble til NIFL Premier Intermediate League i 2016, vant Dundela denne i 2018, og rykket deretter opp til NIFL Championship, hvor de fortsatt befinner seg. Denne kvelden var det imidlertid altså cupens femte runde det dreide seg om, og Dundela sto overfor en knalltøff oppgave når toppklubben Cliftonville skulle komme på besøk. Som tidligere nevnt var Cliftonville en av ‘ofrene’ da Dundela vant sin cuptittel i 1955, og kanskje var det lov å håpe på et aldri så lite mirakel, men det virket ikke som om det var mange som hadde spesielt stor tro på at historien skulle gjenta seg 68 år senere. Jeg betalte meg inn med £12, og etter at jeg hadde konstatert at det dessverre ikke var noe kampprogram, slo jeg meg ned i klubbhusets bar for å leske strupen før kamp.

Wilgar Park har vært hjemmebane for Dundela siden 1900, og går også under kallenavnet ‘The Hen Run’. Den ligger inneklemt mellom veier på tre av sidene og en skole bak den ene kortsiden. På den ene langsiden har man en seksjon med overbygd terracing utenfor klubbhuset. Dundela har tilsynelatende slitt litt med å oppfylle visse krav, men det bør nå i så fall være fikset ved at man for få år siden fikk på plass to tribuner på den bortre langsiden. Wilgar Park er så absolutt et trivelig sted å se fotball. Jeg hadde ikke noe program å bla i mens jeg ventet på avspark, men ble i stedet sittende å snakke litt med et par hjemmesupportere som innrømmet at det realistisk sett ville bli tøft for deres gutter.

I en sur og godt merkbar vind startet kampen på Wilgar Park noe forsiktig, men idet jeg begynte å få et forsterket håp om at hjemmelaget faktisk skulle kunne klare å stille i stand en aldri så liten bragd, slo Cliftonville til. Det var den kun 17 år gamle Sean Moore som løp gjennom, skar inn i feltet og satt ballen forbi debutant Sam Johnston i Duns-målet. 0-1, og når nullen nå sprakk for hjemmelaget, gikk det dessverre ikke lang tid før gjestene doblet sin ledelse. Rory Hale var mannen som fant rommet mellom keeper Johnston og stolpen kun to minutter senere, og dermed sto det 2-0. Dundela sin største sjanse kom på overtid av første omgang, men Willie Faulkner klarte ikke å omsette sjansen i scoring, og det var fortsatt 0-2 ved pause.

Etter hvilen satt Cliftonville inn støtet allerede fra start, og kun et drøyt minutt var spilt da unggutten Moore ble felt og dommeren pekte på straffemerket. Joe Wormley var eksekutør, og gjorde ingen feil da han økte til 0-3. Det virket nå avgjort, og drøyt ti minutter senere gikk det fra vondt til verre da Rory Hale økte til 0-4 med sitt andre for kvelden. Med et drøyt kvarter igjen fullførte samme mann sitt hattrick ved å styre inn ballen i nettet fra kort hold etter at et hjørnespark hadde blitt headet mot mål. 0-5 ble også sluttresultatet, og dermed ble det ingen reprise fra møtet i 1955, uten at Dundela-folket hang voldsomt med nebbet av den grunn. Dundela var ute av cupen, Cliftonville tok seg videre.

For min del var det bare å tusle mot holdeplassen North Road, der jeg hoppet på Glider-bussen og ble med inn til Donegall Square i Belfast sentrum. Etter en svipptur innom Wetherspoons-puben The Bridge House, spaserte jeg nok en gang ned Sandy Row for å avslutte kvelden med et glass eller to på Royal Bar. Jeg var fornøyd med min beslutning om å forlate streik og togkaos for å heller ta turen til Nord-Irland, og jeg følte at det hadde vært et godt valg. Jeg hadde også en lørdagskamp på menyen i Nord-Irland før jeg skulle returnere til det britiske ‘fastlandet’, men før den tid måtte jeg også ha meg litt søvn, så ved stengetid gikk jeg tilbake til hotellet og fant senga.

Northern Irish ground # 7:
Dundela v Cliftonville 0-5 (0-2)
Irish Cup
Wilgar Park, 6 January 2023
0-1 Sean Moore (26)
0-2 Rory Hale (28)
0-3 Joe Gormley (pen, 48)
0-4 Rory Hale (59)
0-5 Rory Hale (74)
Att: ??
Admission: £12
Programme: None

Next game: 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers
Previous game: 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs (@ Peffermill pitches)

More pics

This trip on a map

Onsdag 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg våknet i Edinburgh, var jeg vel vitende om at det ville være en ny dag der jeg måtte vri hodet litt og legge nye planer sammenlignet med hva den opprinnelige planen hadde vært. Det hadde i utgangspunktet vært en noe sparsommelig meny, og det gjorde slett ikke ting enklere av at det også denne dagen var togstreik som medførte at jeg ville være nokså ‘fanget’ i Edinburgh-området. Jeg hadde likevel hatt et par alternativer da jeg booket hotellet i Edinburgh, men min plan A med kamp hos Civil Servive Strollers hadde siden den gang blitt flyttet, slik at det nå bli litt mer kronglete. Min plan B var kamp hos Cumbernauld Colts, men der registrerte jeg at returen derfra etter kamp nå ville bli langt mer kronglete enn først antatt. Det ble litt og slett ganske håpløst uten tog.

Jeg vurderte til og med å ta Megabus tur/retur Dundee, der et Dundee United XI skulle spille treningskamp mot Lochee United på treningsbanen Gussie Park kunne vært en fin mulighet til å huke av en bane som vel ellers kun benyttes til kvinnefotball, men det ble til slutt en litt for strabasiøs tur og ikke minst sen retur når jeg tross alt skulle grytidlig opp dagen etter. Redningen ble igjen det skotske fotball-orakelet Scott Struthers, som kunne tipse meg om en amatør-kamp i Edinburgh. Edinburgh Caledonian skulle møte Lochend Amateurs til treningskamp på en av kunstgressbanene på Peffermill-feltet, og om det kanskje ikke var noe som ga direkte vann i munnen, var det i hvert fall et kampalternativ på ny bane i nærområdet.

Dermed fikk jeg også dagen til rådighet i den skotske hovedstaden, og etter en sen frokost på Wetherspoons-puben The Booking Office, tuslet jeg i ro og mak oppover mot Edinburgh Castle. Jeg slo meg etter hvert ned på Ensign Ewart, og kort fortalt ble det i tur og orden besøk på pubene The Jolly Judge, Deacon Brodie’s Tavern, The Last Drop, The White Hart Inn og The Beehive Inn før jeg kom meg med en buss mot Prestonfield-området og Peffermill-banene sør i byen. Der har byens universitet et felt med en rekke fotballbaner, og på hovedbanen der spiller Edinburgh University FC, som hører hjemme i Lowland League. Det var imidlertid på en av de mindre kunstgressbanene at det nå skulle være kamp.

Jeg fant frem til riktig bane, og jeg skal denne gang gjøre det veldig kort og greit, men Edinburgh Caledonian ser ut til å ha blitt stiftet i 2007, og har nå vunnet Lothian & Edinburgh Amateur Sunday Morning League sin toppdivisjon fire sesonger på rad. Motstander Lochend Amateurs befinner seg i samme liga, men i divisjonen under, der de er nyopprykket. Det er kanskje heller ikke noen grunn til å gå voldsomt i detalj rundt selve kampen, men det så i hvert fall ikke ut til at lokalbefolkningen hadde latt seg lokke. Jeg vet ikke hvor mange som vanligvis er og ser på kampene i ligaen der disse klubbene spiller, men i tillegg til meg var det kun to andre karer som tittet på (og de forlot vel åstedet halvveis ut i andre omgang).

Edinburgh Caledonian var rett og slett for gode for bortelaget fra divisjonen under, og ledet 3-0 til pause. Til slutt sto det 6-0, og forhåpentligvis fikk i det minste begge lag noe ut av denne treningskampen. Selv tok jeg bussen tilbake til sentrum av Edinburgh, der jeg stoppet innom The Advocate, The Mitre og til slutt The Royal Mile før jeg trakk meg tilbake. Jeg skulle tross alt tidlig opp, selv om torsdagen ville bli en fotballfri dag for meg, men jeg skulle ned til Warrington for å treffe min datter, og grunnet togstreiken måtte jeg derfor ha buss fra Edinburgh til Manchester med avgang allerede klokken 07.00. Jeg hadde nå også blitt så lei av streik og togkluss at jeg rett og slett hadde bestemt meg for å fly over til Belfast på fredagen, men det er en annen historie.

Scottish ground # 63:
Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs 6-0 (3-0)
Friendly
Peffermill pitches, 4 January 2023
Att: 3 (!!)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 06.01.2023: Dundela v Cliftonville
Previous game: 03.01.2023: The Spartans v Rangers B

More pics

This trip on a map

Tirsdag 03.01.2023: The Spartans v Rangers B

Etter en snau uke med Glasgow som base, var det nå på tide å forlate en av mine absolutte favorittbyer og forflytte seg til den skotske hovedstaden Edinburgh, men først var det tid for en full scottish breakfast på Wetherspoons-puben The Counting House. Det var nå togstreik, men jeg kom meg heldigvis med et av togene som faktisk gikk mellom Glasgow og Edinburgh. Jeg hadde valgt meg Edinburgh som base fordi det hadde vært muligheter for en dobbel denne dagen. Det var mulig fordi Edinburgh United skulle ha en tidlig kamp, men allerede få dager etter at jeg forlot Norge, hadde den kampen blitt flyttet, og den var nå allerede spilt. Derfor var det behov for å legge nye planer, eller rettere sagt finne ut hva de opprinnelige planene for dagen skulle begrenses til.

Det var litt for tidlig til å få sjekke inn, så jeg slo meg ned med en pint på puben The World’s End, og stakk også innom The Waverley før jeg gikk for å sjekke inn ved Travelodge Edinburgh Central, der jeg hadde betalt £69,98 for to netters overnatting; noe som absolutt ikke er galt i en by som gjerne ikke er blant de billigste. Min opprinnelige plan hadde vært kampen hos Edinburgh United fulgt av Lowland League-kampen mellom The Spartans og Rangers B (som er Rangers sitt reservelag). Det ble tidlig klart at det ikke ville bli noen dobbel, og togstreiken begrenset også mulighetene på kvelden merkbart. Gala Fairydean var et alternativ, men jeg ville ikke komme meg tilbake derfra, og jeg endte til slutt med å gå for det nevnte oppgjøret hos The Spartans.

Først var det imidlertid på tide å hygge seg litt i den skotske hovedstaden, og neste stoppested ble Bannermans Bar før jeg gikk videre til Grayfriars Bobby Bar. Det var etter hvert også på tide med et måltid, og da passet det særdeles godt at George IV Bar hadde haggis, neeps & tatties in whisky sauce på sin meny. Mett og fornøyd etter dette herremåltidet ble mitt neste stoppested Bow Bar, før jeg kom meg med en buss opp mot Ainslie Park lenger nord i byen. Jeg hoppet av en kort spasertur fra nevnte stadion, og kunne snart betale meg inn med £9. For £2 sikret jeg meg også et eksemplar av kveldens kampprogram som hadde 28 sider og også dekket hjemmekampen mot Civil Service Strollers som hadde blitt spilt tre dager tidligere.

The Spartans Football Club ble i 1951 stiftet av tidligere spillere fra Edinburgh University, og tanken var at det skulle være en klubb for de som tidligere hadde studert der. Senere har de for ordens skyld også åpnet for andre spillere. Klubben spilte lenge i East of Scotland League, og ble etter hvert en av de mestvinnende klubbene i den ligaen; ikke minst takket være merittene seks ligatitler etter årtusenskiftet. Den første ligatittelen ble vunnet i 1972, mens da de vant sin niende og siste i 2011, var det også den tredje på rad. Da Lowland League ble stiftet i 2013, ble The Spartans flyttet opp dit, og vant våren 2014 dens første utgave.

Da de neste gang vant Lowland League i 2018, hadde man fått på plass en mulighet for klubbene på nivå fem av skotsk fotball (Highland League og Lowland League) til å kvalifisere seg til opprykk til Scottish Football League. Det vil si, vinnerne av henholdsvis Highland League og Lowland League spilte mot hverandre om retten til å møte jumboen i den skotske League Two til avgjørende kvalifiseringskamper. For Spartans sin del ble ikke helt overraskende Highland League-klubben Cove Rangers for sterke, og Spartans befinner seg også fortsatt i Lowland League, der de denne kvelden altså skulle møte reservene til Glasgow-giganten Rangers.

For å si litt om Lowland League, har den for meg personlig lenge vært langt mindre interessant enn eksempelvis Highland League, som opererer på samme nivå, og noe av grunnen har vært at det har vært litt mye rart av klubber der, og en rekke banedelende klubber uten egne anlegg. Etter at en strøm av Junior-klubber søkte seg til over til den ‘ordinære’ pyramiden i form av først og fremst East of Scotland League og den nye West of Scotland League, med opp- og nedrykk mellom de og ligaene over, fikk man jo muligheten for at man over tid vil få byttet ut visse klubber med noen mer interessante klubber. Men så gjorde Lowland League et merkelig grep.

Før 2021/22-sesongen valgte de rett og slett å gjøre plass til reservelagene til de to Glasgow-gigantene Rangers og Celtic, og selv med mine Rangers-sympatier synes jeg ikke at det er noen god idé, men hadde snarere sett at de holdt seg til en egen reserveliga. Dette skulle visstnok være et prøveprosjekt, men i forkant av inneværende sesong, videreførte de sannelig dette tullete opplegget ytterligere ved å også inkludere reservelaget til Edinburgh-klubben Heart of Midlothian. For å gjøre det enda mer tullete, er ikke bare disse reservelagene forhindret fra å rykke videre opp i League Two (noe jeg er helt enig i), men også forhindret fra å rykke ned fra Lowland League!

Ainslie Park har vært klubbens hjemmebane siden 2008, og noe vil huske at også Edinburgh City spilte noen år her mens deres Meadowbank Stadium gjennomgikk en ombygging. Ainslie Park entres på den ene kortsiden, der man også har et klubbhus med bar. Midt på den ene langsiden er det ene sittetribune som strekker seg bortimot halve banens lengde, mens det på motsatt langside er en mindre tribune på den ene banehalvdelen, bortenfor laglederbenkene. På de to kortsidene er det ingen tribunefasiliteter. Ainslie Park har også plastsavanne (kunstgress) som spilleunderlag, men jeg prøvde å ikke la det legge noen demper på tingene.

Det var Rangers B som toppet tabellen, men The Spartans befant seg i sjiktet som jaktet bak. Det virket faktisk som om flertallet av de fremmøtte var Rangers-fans som hadde kommet for å se sitt reservelag, og det var de som fikk den første sjansen da Robbie Ure tvang frem en refleksredning fra Spartans-keeper Blair Carswell. I det 17. minutt var det imidlertid hjemmelaget som tok ledelsen ved Cammy Russell som skar inn og avsluttet i mål. 1-0, men Rangers var nære på en nokså umiddelbar utligning et drøyt minutt senere. Jack Harkness traff imidlertid ikke mål med sitt skudd, og litt senere fikk Ross McCausland sin avslutning blokkert. Det var nordirske McCausland som til slutt fant nettmaskene og utlignet til 1-1 etter en drøy halvtime. Til tross for sjanser begge veier, ble det ikke flere mål før pause, og det sto 1-1 halvveis.

Det hadde vært lovende takter fra ungguttene til Rangers før pause, og det var det også tidlig i andre omgang, da Charlie Lindsay skjøt centimetere over tverrliggeren etter at James Graham hadde danset seg nedover på kanten. Det var imidlertid Spartans som ti minutter ut i omgangen tok ledelsen for andre gang, da Jordan Tapping raget høyest og headet inn 2-1 fra en corner. Rangers skapte flere gode muligheter, og fortjente nok etter hvert en ny utligning, men det ville seg ikke for hverken Bailey Rice, Robbie Fraser eller Tyler Pasnik. Helt på tampen kontret i stedet vertene inn nok et mål, og det var Rhys Armstrong som fikk æren av å sette spikeren i kista og fastsette sluttresultatet til 3-1 i det 89. minutt. Nokså raskt etter kampslutt gikk jeg for å ta bussen tilbake til sentrum, og trakk meg tilbake til hotellet.

Scottish ground # 62:
The Spartans v Rangers B 3-1 (1-1)
Lowland League
Ainslie Park, 3 January 2023
1-0 Cammy Russell (17)
1-1 Ross McCausland (32)
2-1 Jordan Tapping (56)
3-1 Rhys Armstrong (89)
Att: Ca 250 (est)
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs (@ Peffermill pitches)
Previous game: 02.01.2023: Rangers v Celtic

More pics

This trip on a map

Mandag 02.01.2023: Rangers v Celtic

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Andre nyttårsdag er helligdag i Skottland, og den skulle også by på en fotball-godbit av dimensjoner. Det var nemlig klart for ‘Old Firm’-derbyet mellom Rangers og Celtic, og Ibrox var kamparenaen. Semifinalen i cupen på Hampden Park i 2022, da Rangers slo erkerivalen etter ekstraomganger, vil bli stående som en av mine største fotballopplevelser, men ville jeg denne gang klare å få billetter til ligamøtet mellom de to. Jeg kunne satset på å igjen oppsøke ‘The Unit’ i Glasgow med håp om å sikre meg en billett der, men det var sannelig ikke sikkert at de ville la seg gjøre, og jeg hadde vurdert å benytte dagen til å få med meg en ny bane i Skottland. Heldigvis kjenner jeg godt noen danske AGF Aarhus-fans som faktisk nå også sitter på sesongkort på Ibrox. Jeg fikk høre av Magnus at de ikke hadde tenkt seg over til Old Firm-kampen, og at jeg kunne låne hans sesongkort, og dermed var det i boks.

Jeg hadde fått sendt over noen kroner til ham som kan gå til fornyelse av hans sesongkort, og fått beskjed om å møte deres nordirske kompis ‘Davie the Dug’ som skulle fly over fra Belfast og hadde sesongkortene. Jeg var i kontakt med Davie, og vi avtalte å møtes på Wetherspoons-puben The Counting House, der jeg inntok en full scottish breakfast – selvsagt med ekstra haggis. Han kom snart som avtalt, og etter at jeg hadde satt til livs maten, brøt vi opp og tok undergrunnen fra Buchanan Street til Ibrox, der vi ladet opp med et glass eller to på The Louden Tavern, som naturligvis var stappfull av Rangers-fans. Selv ute i bakgården var det tett om plassen, så vi gikk etter hvert de få meterne bort til stadionet, der jeg på utsiden fikk betalt £3,50 for et eksemplar av dagens kampprogram. Etter at vi også hadde tittet innom klubbsjappa, tok vi oss innenfor og fant plassene våre på Copland Road Stand, bak det ene målet.

Rangers Football Club trenger neppe noen nærmere presentasjon, men for ordens skyld så ble klubben stiftet i 1872, og har siden den gang radet opp titler. De står med 55 ligatitler (rekord), 34 titler i den skotske FA cupen, og 27 skotske ligacuptitler (rekord). Rangers ble i 1961 den første britiske klubb som nådde en europacup-finale. Det var i UEFA Cupen, og selv om de tapte både da og igjen i 1967, skulle triumfen i Europa komme. Den kom i 1972, da Dynamo Moskva ble slått i finalen av cupvinnercupen. Disse turneringene ble erstattet av Europa League, og der var igjen Rangers tapende finalist i både 2008 og senest i 2022. Siste hjemlige ligatittel kom i 2021, mens de i fjor fulgte opp den nevnte semifinale-triumfen jeg så ved å beseire Hearts i finalen av den skotske FA cupen.

Rangers er jo også kjent for sitt store antall supportere, og skal ha bortimot 700 supporterklubber i mer enn 35 land rundt om i verden. De har også satt flere rekorder i forbindelse med bortekamper, og en av disse knytter seg til Europa League-finalen i Manchester i 2008, da bortimot en kvart million(!!) Rangers-fans invaderte Manchester. Så sent som i fjor var det også rundt 100 000 Rangers-fans som dro til Sevilla i forbindelse med Europa League-finalen der. Det er lange ventetider på å få kjøpt sesongkort på Ibrox, og det er liten tvil om at Rangers er en gigant i skotsk fotball, som de i flere tiår har dominert totalt sammen med erkerivalen Celtic. Derbyet mellom de to er et av de aller heftigste i verden, men deres dominans har når sant skal sies heller ikke bare vært positiv for den skotske fotballen.

For meg er det nok kun Superclasico-oppgjørene mellom Boca Juniors og River Plate i Argentina som kan måle seg med Old Firm-derbyene. Det er rett og slett noe av det aller heftigste fotballverden har å by på, og derbyene har en historie og en rekke ingredienser som gjør det til noe helt unikt. Det var nå duket for det som visstnok var Old Firm-derby nummer 432 i rekken, og Rangers hadde vunnet 168 av disse mot Celtics 162. I ligaen skulle det visst være møte nummer 329, men foreløpig 126 seire til Rangers og 113 til Celtic. Dessverre har Old Firm-klubbene de siste årene redusert antallet billetter man gir sine rivaler, så Celtic-fansen hadde måttet ta til takke med en liten seksjon i det ene hjørnet. Fordelen var kanskje at stanken derfra ikke ble så voldsom som den kunne ha blitt…?

Det var bortelaget som startet best, og igjen var det deres lille horde av japanere som skulle skape en del problemer. Allerede i kampens femte minutt var det Daizen Maeda som snappet opp et hårreisende tversoverpasning fra Alfredo Morelos, satt fart mot mål, og satt inn 0-1 bak Gers-keeper Allan McGregor. Det virket skuffende nok ikke som om Rangers helt hadde våknet, for Celtic styrte mye de første 25 minuttene. Det første frustrerende å se på, men så kom det første tegnet på at noe var i ferd med å skje. Morelos holdt på å gjøre opp for seg ved å presse Celtic-keeper Joe Hart til et dårlig utspill rett i Morelos, og situasjonen endte med at Ryan Kent skjøt i stolpen. Morelos hadde deretter selv et skudd like utenfor, før samme mann headet en corner like til side for stolpen. Rangers hadde avsluttet omgangen godt og tatt over banespillet, men det sto fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause.

I andre omgang var heldigvis Rangers påskrudd allerede fra start, og det var kun spilt rundt halvannet minutt da Ryan Kent utløste jubelscener på Ibrox ved å sende ballen i mål i det bortre hjørnet. Fem minutter senere gikk Fasion Sakala i bakken med Carl Starfelt som synderen, og dommeren pekte på straffemerket. Dommeren pekte på straffemerket, og kaptein James Tavernier var sikker som banken da han dunket ballen i mål. 2-1, og nå kokte det på Ibrox. Det var Rangers som nå var i førersetet, og Celtic måtte gjøre noe. Det gjorde de også, med offensive bytter, men det skapte samtidig som for Rangers, og Malik Tillman kom gjennom på en skummel kontring som kun ble stoppet av en enorm blokkering fra Cameron Carter-Vickers. Det gikk mot en seier for det gode, men mot slutten var det igjen Celtic som presset på, og frustrerende nok falt ballen litt tilfeldig til rette for Kyogo Furuhashi som i det 88. minutt banket inn utligningen til 2-2. Det virket som om lufta gikk litt ut av noen og enhver der og da, og det ble også sluttresultatet.

Dette var uten tvil to tapte poeng for Rangers, og med det forsvant nok siste lille sjanse til å ta igjen Celtic som opprettholdt sin ledelse på ni poeng på toppen av tabellen. I stedet for å stå i voldsomme køer ved Ibrox Subway-stasjon, spaserte vi til Park Bar for å ta en pint der mens det roet seg litt ned. Der traff vi et par andre kjente, og en liten gruppe av oss dra etter hvert videre med undergrunnen fra Cessnock, og mitt forslag om en tur innom ‘The Unit’ fikk gehør, slik at vi gikk av Bridge Street stasjon og unnet oss en stopp der. Etter å ha tatt undergrunnen videre tilbake til Buchanan Street, ble dagen avsluttet på The Auctioneer, inntil vi gikk hver til vårt. Selv satt jeg kursen mot mitt hotell ved å ta undergrunnen til Cowcaddens, men valgte å unne meg en siste pitstop ved Jackson’s.

Nå hadde jeg hatt Glasgow som base i nesten en uke, og dagen etter var det omsider på tide å forflytte seg igjen, selv om jeg alltid stortrives i Skottlands største by. Om ikke resultatet denne gang var helt som jeg hadde håpet på, hadde det uansett vært en fin opplevelse, slik Old Firm-derbyene gjerne er. Og så får jeg naturligvis også huske å igjen takke min danske kamerat Magnus med hjelp i form av utlån av sitt sesongkort. Han skulle selv få benyttet det igjen noen uker senere, da han og et par kompiser skulle over igjen. Det er som nevnt lite – om noe – som overgår Old Firm-kampene, så om man skulle være så heldig å ha mulighet til å få met seg et slikt derby, anbefales det på det sterkeste.

Revisit:
Rangers v Celtic 2-2 (0-1)
Scottish Premiership
Ibrox, 2 January 2023
0-1 Daizen Maeda (5)
1-1 Ryan Kent (47)
2-1 James Tavernier (pen, 53)
2-2 Kyogo Furuhashi (88)
Att: 50 066
Admission: Season ticket
Programme: £3,50

Next game: 03.01.2023: The Spartans v Rangers B
Previous game: 01.01.2023: Spennymoor Town v Blyth Spartans

More pics

This trip on a map

Søndag 01.01.2023: Spennymoor Town v Blyth Spartans

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nytt år og nye muligheter når 2022 nå hadde blitt til 2023, men det var mildt sagt ikke flust med muligheter i nærheten min base i Glasgow. Faktisk klarte jeg ikke å oppdrive en eneste kamp i hele Skottland denne dagen, så det måtte i så fall bli en dagstur ned til England, der første nyttårsdag er en større fotballdag (i hvert fall i visse ligaer i non-league) enn i Skottland, hvor det er andre nyttårsdag som gjelder. Jeg hadde kikket på Morecambe sin hjemmekamp, men det ble etter hvert klart at man benyttet blant annet denne dagen til å utføre vedlikeholdsarbeid på den såkalte West Coast Main Line, og at det derfor ikke ville gå tog fra Glasgow. Med et begrenset tilbud om buss for tog ville det ta så lang tid at jeg ikke ville kommet meg tilbake, så det måtte utgå.

Da sto jeg egentlig kun igjen med muligheten for en revisit til Spennymoor Town, som skulle ta imot Blyth Spartans i Conference North, men heller ikke det skulle være noen veldig enkel løsning denne dagen. Også på toglinjene mellom Glasgow og Edinburgh var det full stopp i togtrafikken denne dagen, så jeg hadde til slutt måttet bestille meg plass på en av bussene som kjører mellom de to byene. Man kan kanskje spørre seg om jeg er helt vel bevart når jeg står opp i otta på første nyttårsdag for å reise timesvis for å besøke Spennymoor Town for tredje gang, men jeg trasket uansett ned til Buchanan Street bussterminal og kom meg med 07.00-bussen. Vel fremme i Edinburgh kunne jeg bytte til tog fra Edinburgh Waverley, og lukke øynene litt på veien ned til Durham, der jeg steg av.

I Durham ble jeg stående å vente på en buss som lot vente på seg, og en forbipasserende dame tipset meg om at det ikke gikk busser i dag, til tross for at Google Maps hevdet det. Hun hadde åpenbart rett, så dette var nok en strek i regningen, men jeg fant snart en taxi som jeg beordret i retning Spennymoor. Det er en by som ligger i grevskapet County Durham, en drøy norsk mil sør for grevskapshovedstaden Durham. Frem til 1800-tallet hadde dette vært et temmelig landlig sted oppe på heiene, men Spennymoor vokste etter dette frem rundt gruvedriften som også her har hatt en svært sentral posisjon, i likhet med andre samfunn i regionen. Denne industrien er imidlertid nå en saga blott, men Spennymoor har i dag rett i underkant av 20 000 innbyggere.

Drosjekusken slapp meg av rett utenfor Spennymoor Towns hjemmebane, Brewery Field, der det fortsatt var ganske stille. En vakt bekreftet at det ikke var noen bekymringer med tanke på banedekket, og at det uten tvil ville bli kamp, og med tuslet jeg de få meterne bort til The Moors Tavern. Med drøyt to og en halv time til kampstart var det også der temmelig stille, for jeg var tydeligvis den første kunden, men det kom til en del mennesker mens jeg unnet meg et glass eller to og deretter gikk tilbake til Brewery Field for å betale meg inn med rundt en time og tre kvarter til avspark. Jeg har som sagt gjestet Brewery Field to ganger tidligere. Først i september 2012, da klubben spilte i Norhern League, og deretter i april 2017, da de spilte play-off om opprykk til Conference North.

For å fortelle historien om Spennymoor Town, må man også ta med forgjengeren Spennymoor United, som ble stiftet i 1904. Den klubben vant fire ganger den halvprofesjonelle (og ikke lenger eksisterende) North Eastern League og seks ganger Northern League (inkludert fem titler og tre strake i 1970-årene), i tillegg til en tittel i Northern Counties East League. De spilte seg opp i Northern Premier League Premier Division før klubben gikk under i 2005. På dette tidspunktet slet Northern League-klubben Evenwood Town (som hadde spilte i Northern League siden 1931 og vunnet dens ligatittel i 1949). Spennymoor-folket hadde startet opp en gruppe med formål å starte opp igjen med fotball, og så sitt snitt til å tilby seg å ta over driften av Evenwood. Noen kaller det en sammenslåing, men i realiteten var det nok snarere en ren overtakelse av klubben som ble flyttet til Spennymoor og fikk navnet Spennymoor Town.

Dermed anses gjerne 2005 som stiftelsesåret til Spennymoor Town, og jeg vil nok si med rette. I 2007 vant de Northern League Division Two, og tre år senere vant de sin første av tre strake ligatitler i Northern League. Da man den påfølgende sesongen omsider bestemte seg for å søke opprykk, fikk de imidlertid knallhard konkurranse av den nye føniks-klubben Darlington 1883 (som de da het) som etter en voldsom duell tok tittel og opprykk og henviste Spenny til andreplassen. Likevel var der en stor 2012/13-sesong, for Spennymoor sikret seg det gjeve FA Vase-troféet etter seier 2-1 over Tunbridge Wells i Wembley-finalen. Sesongen etter var det hardt satsende Celtic Nation som ga de tøff konkurranse, men heldigvis klarte de å holde unna slik at de våren 2014 kunne feire ligatittel og opprykk. I 2016 fulgte et nytt opprykk via play-off, og i 2017 gjentok de bedriften med et andre strake opprykk via play-off. Semien jeg den gang så mot Nantwich Town ble fulgt opp med finaleseier over Stourbridge, og Spenny befant seg i Conference North. De var i 2019 i play-off etter å ha endt på fjerdeplass, men klarte ikke å rykke opp til non-leagues øverste nivå, og spiller dermed fortsatt i Conference North.

Jeg betalte meg inn med £15, og for ytterligere £2,50 fikk jeg ert eksemplar av dagens kampprogram. Jeg konstaterte fort at det har skjedd store ting her siden mitt forrige besøk; ikke minst på den ene kortsiden. Der hadde man ikke bare fått på plass en ny tribune, men også et nytt og moderne klubbhus med en større bar enn det man tidligere hadde oppe i hovedtribunen på den ene langsiden. Der tok jeg den siste oppladningen til kampen som dreide seg om viktige poeng i nedrykksstriden. Spennymoor Town lå som nummer fem fra bunnen, mens Blyth Spartans lå nest sist. Før avspark traff jeg også på min unge venn Connor Lamb, og endte opp med å bli stående og se hele kampen sammen med ham.

Kun seks dager tidligere – på Boxing Day – hadde det omvendte møtet blitt spilt på Croft Park i Blyth, og i en kamp som endte 1-3 hadde Isaac Walker scoret trøstemålet for Blyth Spartans. Det var han som nå fikk en enorm gavepakke i form av et svakt tilbakespill fra Spenny-kaptein James Curtis, og Walker snappet ballen og satt enkelt og greit inn 0-1 i kampens sjuende minutt. Hjemmelagets første sjanse kom i det 18. minutt, da Glen Taylor headet på mål, og kun en glimrende reaksjonsredning av Blyth-keeper Alex Mitchell hindret utligning. Den kom uansett tre minutter senere da Reece Kendall headet inn en corner og utlignet til 1-1. Det var en nokså jevnspilt førsteomgang, men noe overraskende var det Spenny-keeper Gio Bellagambi som et par ganger måtte i aksjon for å hindre forsøk fra Isaac Walker. Det sto fortsatt 1-1 halvveis.

Walker var frempå igjen for gjestene tidlig i andre omgang, men en viktig blokkering hindret scoring. I motsatt ende av banen prøvde både Rob Ramshaw og John Lufudu seg foreløpig uten hell. Ramshaw var en av spillerne som scoret i det omvendte oppgjøret på Boxing Day, da han puttet to ganger, og han skulle tegne seg på scoringslista igjen. Det skjedde i det 73. minutt, da en corner ble stusset videre, og Ramshaw headet i tverrliggeren. Han fikk deretter headet inn sin egen retur, og Spennymoor Town hadde snudd kampen og ledet 2-1. Både Tom Allan og Reece Kendall var nære på å øke ytterligere, men det endte med hjemmeseier 2-1. Connor skulle bli hentet av faren, og de skysset meg tilbake til Durham stasjon, der jeg kom meg med et tidligere tog tilbake til Edinburgh. Jeg hadde tid til å unne meg en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Booking Office i Edinburgh før jeg også kom meg med bussen tilbake til Glasgow. Det var en virkelig godbit som ventet dagen etter, så jeg trakk meg tidlig tilbake til hotellsenga.

Revisit:
Spennymoor Town v Blyth Spartans 2-1 (1-1)
Conference North
Brewery Field, 1 January 2023
0-1 Isaac Walker (7)
1-1 Reece Kendall (21)
2-1 Rob Ramshaw (73)
Att: 1 556 (114 away)
Admission: £15
Programme: £2,50

Next game: 02.01.2023: Rangers v Celtic
Previous game: 31.12.2022: Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle

More pics

This trip on a map

Lørdag 31.12.2022: Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var duket for Hogmanay-feiring, som skottene kaller nyttårs-feiringen, og det skulle for min del skje i Glasgow. Jeg skulle etter planen ha våknet opp i Aberdeen og returnert til Glasgow med et tidlig tog denne morgenen, men etter at oversvømmelser hadde sørget for kansellering av alle fredagens tog mot Aberdeen, hadde jeg altså blitt ‘fanget’ i Glasgow ytterligere en dag. Det er når sant skal sies absolutt ikke det verste stedet å bli ‘fanget’, og jeg hadde da også til slutt klart å finne meg en fredagskamp der. Nå håpet jeg at jeg igjen kunne returnere til den opprinnelige planen, og for denne dagen innebar det et besøk for å se kamp på en bane jeg hadde ønsket meg til en stund. Men ville det bli kamp der? Og ville været og togene spille på lag med meg igjen?

Min plan var å ta toget til Alexandria for å se Vale of Leven spille kamp, og etter å ha sjekket ut fra Premier Inn-hotellet ved George Square, stakk jeg nesa innom jernbanestasjonen Glasgow Queen Street for å sjekke ståa. Det viste seg at de påståtte oversvømmelsene fortsatt skapte problemer, og alle togene mot Balloch de neste par timene sto som kansellert. Dette lovet ikke godt, så over en full scottish breakfast (som selvsagt inkluderte haggis) på The Counting House måtte jeg sjekke opp litt rundt de forskjellige alternativene jeg hadde. Deretter tok jeg uansett undergrunnen den korte veien opp til Cowcaddens for å slenge fra meg bagasjen på Travelodge Glasgow Central. Der hadde jeg betalt £142,97 for tre netters losji. Nå var det bare å returnere til Queen Street-stasjonen for å forhåpentligvis komme meg med et tog, eller eventuelt legge ut på en noe mer kronglete og langt mer tidkrevende bussreise dersom togene fortsatt ikke gikk.

Nå hadde jeg ved denne anledningen heldigvis hellet meg meg, for det kom nå meldinger om at Balloch-togene skulle begynne å gå igjen fra stasjonens nedre nivå (Glasgow Queen Street Low Level), og med 10.43-toget som det første. Det virket først å være litt uenighet om hvorvidt dette faktisk var tilfelle, men jeg tok meg ned på korrekt plattform, og der kom snart ganske riktig toget til Balloch. Nå var jeg endelig på vei, og etter en togtur på tre kvarters tid kunne jeg stige av i Alexandria med omtrent to timer til kampstart i oppgjøret mellom Vale of Leven og Lugar Boswell Thistle i West of Scotland League Division Three.

Alexandria er – sammen med Balloch, Bonhill, Jamestown og Renton – én av fem byer i området som kalles Vale of Leven. Disse har tilsammen drøyt 22 000 innbyggere, og Alexandria er med sine rundt 6 750 innbyggere den største av disse. Byen har en fortid der blant annet tekstilindustrien var viktig. Vi befinner oss her i West Dunbartonshire, der Alexandria ligger langs elven Leven; kun en halv mil nord for Dumbarton, og snaut to og en halv mil nordvest for storbyen Glasgow. Som navnet tilsier ligger The Station Bar rett ved siden av jernbanestasjonen, og det var nå mitt første stopp. Deretter gikk turen innom The Laughing Fox, før jeg trasket ned til kamparenaen Millburn Park, der jeg ankom med en halvtimes tid til avspark.

Vale of Leven er et kjent, gammelt navn i skotsk fotball, men klubben som gjorde seg sterkt bemerket på siste halvdel av 1800-tallet må sies å være en forgjenger til dagens klubb. Den hadde blitt stiftet i 1872, og snart fulgte en periode der områdets klubber som Vale of Leven og Renton dominerte skotsk fotball sammen med Glasgow-klubben Queen’s Park. Vale of Leven vant den skotske cupen i både 1877, 1878 og 1879, og etter triumfen i 1878 dro de for øvrig sørover til England for å møte den engelske FA Cup-vinner The Wanderers. Til tross for at kampen ble spilt med ‘engelske regler’ (det var jo fortsatt litt forskjellige regler i bruk på denne tiden), var det tydelig at den skotske stilen med pasningsspill var bedre enn den engelske stilen med individuell dribling, og Vale of Leven vant 3-1. The Vale var for øvrig også tapende finalist i den skotske cupen i både 1883, 1884, 1885 og 1890.

Vale of Leven var også med å starte Scottish Football League i 1890, men hadde på dette tidspunktet blitt forbigått av Glasgow-klubber som trakk mye folk, samt lokalrivalen Dumbarton. I sin andre sesong i ligaen, registrerte ikke Vale of Leven en eneste seier, og det var noe man ikke så igjen i den skotske ligaen før Brechin City presterte det samme i 2017/18-sesongen. Heller enn å søke gjenvalg, trakk The Vale seg fra ligaen, og meldte overgang til Scottish Alliance, som var en kortlevd rivaliserende liga til Scottish Football League. De returnerte til Scottish Football League i 1905, som da utvidet sin andredivisjon. Selv om de ble nummer to i både 1907 og 1909, fikk de ikke stemmer nok til å rykke opp, og ble snart fast innslag på nedre del av tabellen. Kort fortalt endte det med at det var den store depresjonen som til slutt var nådestøtet og sørget for klubbens nedleggelse i 1929.

I 1930 hadde det blitt stiftet en ny lokal amatørklubb ved navn Vale of Leven Old Church Old Boys Association (forkortet Vale Ocoba). Det var i 1939 at denne klubben ble invitert med i en ny utgave av Scottish Football Alliance, samtidig som de tok navnet Vale of Leven Football & Athletic Club. 1939/40-sesongen ble selvsagt avbrutt av krigen, og ligaen ble suspendert. Vale of Leven valgte nå å i stedet ble med i den skotske Junior-fotballen (som jeg igjen får påpeke ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre). Deres stolteste øyeblikk som Junior-klubb er utvilsomt finaleseieren over Annbank United i den prestisjetunge Scottish Junior Cup i 1953. I 2020 var Vale of Leven blant de veldig mange Junior-klubbene som valgte å hoppe over til det ‘ordinære’ forbundet og være med i den nye West of Scotland League, der de nå altså spiller i den ligaens Division Three.

Jeg betalte med inn med £6 og fikk bekreftet at det som ventet ikke var noe kampprogram i anledning dagens kamp da jeg fikk entre Millburn Park. Jeg lot meg nokså umiddelbart friste til å gå til innkjøp av et par herlige scotch pies og en Bovril som jeg koste meg med mens jeg kikket utover litt historisk grunn. Millburn Park har nemlig vært hjemmebane for de forskjellige Vale of Leven-klubbene siden åpningen i 1888, og var altså åsted for skotsk ligafotball mellom 1890 og 1926. Det er nok ingen drømme-destinasjon for de som foretrekker de nye og moderne elite-arenaene, men for slike som meg er Millburn Park en herlig destinasjon. Det er unektelig en noe sliten arena, men også en som oser av karakter, slik jeg liker det.

Jeg hadde kommet inn på den ene langsiden, der man har en lengre seksjon med overgrodd terracing, og i enden av denne et klubbhus som på et forum for skotsk fotball har blitt sammenlignet med ‘en bunker i Kosovo’. Fra et vindu i denne mur-klossen driver man kiosk-salg, og det var der jeg hadde fått sikret meg noen godsaker før kamp. På motsatt langside har man på den ene banehalvdelen et overbygg i form av en klassisk tribune med buet tak som gir tak over hodet til tilskuerne som står der. Både under dette og videre bortover er det terracing. Det samme er det på den ene kortsiden, der det følger anleggets ovale form, mens det bak det andre målet ikke er noe som helst av fasiliteter.

Både Vale of Leven og bortelaget Lugar Boswell Thistle befant seg midt på tabellen av West of Scotland League Division Three, og det skilte kun fire poeng mellom de to, så jeg forventet egentlig et tett og jevnt oppgjør. Det skulle det også bli, men tilskuerne (som jeg talte 93 av) skulle ikke på noen måte bli vitne til noen voldsom festforestilling denne gang; såpass tror jeg alle vil være enige om. Hjemmelaget satt en ekstrem høy linje som flere ganger truet med å slå sprekker og kun ble reddet av noen snodige offside-avgjørelser fra dommeren som virket å blåse for offside hver gang – inkludert i en situasjon der det for meg så ut som om spilleren var minst 2-3 meter onside. Det var ganske tidlig klart at de måtte ta grep, og det gjorde de også. Vertene skapte etter hvert flere muligheter én mot én ute på kanten, men innleggene endte sjelden til noen voldsomme farligheter, og det var mye ‘nesten’.

Likevel hadde Vale of Leven hatt et ørlite overtak ute på banen da dommeren blåste for pause, og nærmest hadde de kommet da Andy Campbell spilte gjennom Lewis King alene med Lugar-keeperen som stormet ut og presset frem en litt forhastet avslutning som gikk utenfor. Dommeren fikk en skyllebøtte fra Lugar-benken, som mente det var offside, men dette var en av avgjørelsene som så riktig ut. Ellers var det noen som også mente at hjemmelagets Joe May kanskje var noe heldig som ikke så rødt etter en temmelig uvøren takling, men gutter som har spilt skotsk Junior-fotball er vel vant til å både gi og tåle en trøkk. Det var ikke noe å si på at det sto 0-0 halvveis, etter at jeg også hadde benyttet omgangen til å bevege meg rundt banen for å knipse noen bilder.

Det hadde etter hvert begynt å regne litt, så store deler av andre omgang ble tilbragt innunder tribunen, men jeg fikk erfare at dens buede tak også var full av hull. Etter pause var det gjestende Lugar Boswell Thistle som tilrev seg initiativet. De virket sterkere, vant majoriteten av duellene, og presset på for et vinnermål. En av deres spillere gikk på et soloraid som endte med at han løsnet skudd på mål, men Kyle Baird i Vale-målet fikk slått ballen over til hjørnespark. For å gjøre en lang historie kort, endte det målløst og 0-0, og det var kanskje ikke altfor mye å utsette på kampen sett under ett. Jeg skulle selvsagt gjerne sett noen mål, men jeg hadde uansett satt pris på mitt besøk ved Millburn Park, selv om jeg kampen i seg selv ikke var noen ‘höjdare’.

Min siste kamp i 2022 var historie, og jeg spaserte etter hvert nedover langs elven Leven, med kurs mot nabobyen Renton, som Alexandria i stor grad har vokst sammen med. Planen var å ta en pint på The Central Bar rett ved Renton jernbanestasjon, men den viste seg å være stengt, så jeg ventet i stedet bare på første tog tilbake til Glasgow, der jeg sporenstreks dro for å få sjekket inn. En annen som befant seg i Glasgow var min groundhopper-kompis Luke Williams fra Worthing, og han hadde vært og sett fotball i Skottland med base hos sin nye frøken i Dunfermline. Han skulle nå ha Megabus sin nattbuss sørover fra Glasgow, og ga beskjed om at han befant seg på Walkabout og så på Brighton-kampen mens han ventet på bussen. Jeg dro for å møte ham, og sammen dro vi videre for å få oss en middag på Curry Cottage. Det ble også tid til en pint på Atholl Arms før han gikk for å ta bussen.

Jeg hadde selv lagt planer for dagen etter, og siden de betinget en tidlig start, ble jeg heller ikke ute voldsomt sent. Da 2022 ble til 2023, var jeg allerede i hotellsenga. 2022 må sies å ha vært et flott fotball-år for meg, med 216 kamper i 16 forskjellige land. Det hadde vært noen åpenbare høydepunkter, og da tenker jeg umiddelbart på min store tur til Sør-Amerika, med fotball i både Argentina, Uruguay, Paraguay og Brasil (og der spesielt ukene med base i Buenos Aires er fantastiske minner), men også et par flotte turer til Balkan, og jeg vil også ta med Rangers sin Old Firm-seier i semifinalen på Hampden Park tilbake i april. Måtte 2023 by på mer av det samme…

Scottish ground # 61:
Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle 0-0 (0-0)
West of Scotland League Division Three
Millburn Park, 31 December 2022
Att: 93 (h/c)
Admission: £6
Programme: None

Next game: 01.01.2023: Spennymoor Town v Blyth Spartans
Previous game: 30.12.2022: St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord (@ Benburb)

More pics

This trip on a map

Fredag 30.12.2022: St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ante fred og ingen fare da jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet på Queen Street i Glasgow og tok med meg bagasjen opp til Wetherspoons-puben The Counting House for å innta en frokost. Jeg hadde dog hørt skumle rykter om ‘pitch inspection‘ på Kynoch Park i Keith, der Keith v Huntly var min plan A for dagen. I den forbindelse hadde jeg booket overnatting i Aberdeen, og det var dit jeg skulle sette kursen etter at siste rest med haggis var satt til livs. Ved Glasgow Queen Street stasjon rådet det imidlertid nå kaos, og 10.41-toget til Aberdeen var kansellert. Det samme skjedde etter hvert med 11.41-toget, og jeg begynte å sjekke ut muligheten for å reise med buss, men første buss med ledige plasser var Megabus sin 16.30-avgang. Da også 12.40-toget ble kansellert, skjønte jeg at jeg kom til å bli ‘fanget’ i Glasgow.

Alt av avganger fra øvre nivå av Glasgow Queen Street ble etter hvert kansellert, og forklaringen var oversvømmelse på en rekke linjer i Skottland. I 13.30-tiden hadde jeg resignert og innsett at hotellbookingen i Aberdeen var £35 tapt, og booket i stedet ny overnatting i Glasgow. Det var bare å punge ut med nye £54,40 for en overnatting ved Premier Inn-hotellet ved George Square. Men ville jeg kunne få med meg en kamp? Kampen i Keith hadde på dette tidspunktet for øvrig uansett bukket under, og min plan B med Banks O’ Dee ville jeg ikke komme meg til. Jeg blinket meg fort ut Glenafton Athletic som stedet å dra da deres kamp også overlevde en ‘baneinspeksjon’, men det viste seg at alle togene dit også ble innstilt. Likeledes ville jeg ikke komme meg tilbake fra kampen hos Cumnock Juniors. Nå begynte gode råd å bli dyre.

Litt for sent begynte jeg å vurdere Celtic B v Rangers B på Celtic Park, for fristen for å kjøpe billetter til den reservelagskampen gikk ut en halvtimes tid før jeg kom på de tanker. Da sto jeg rett og slett igjen med en siste mulighet i form oppgjøret St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord i West of Scotland League Division One, som i hvert fall ikke være noe problem å ta seg til eller fra. Det hadde etter hvert blitt på tide med et måltid igjen, men The Counting House var nå som vanlig så travel at jeg ga opp og heller tuslet til søster-puben The Society Rooms for å få meg en matbit der. Mer haggis ble kastet innpå, og deretter valget jeg å ta undergrunnen til Partick for å lade opp på et par puber der. Både Windsor Tavern og Victoria Bar ble besøkt før jeg ble med undergrunnen tilbake én stasjon til Govan og spaserte derfra til New Tinto Park, som skulle være åsted for kveldens kamp.

St. Cadoc’s Youth Club ble stiftet i 1987, og har sitt opphav i Newton Mearns, en drøy mil sør-sørvest for sentrale Glasgow. Der ligger St. Cadoc’s Primary School, og det var skolens vaktmester som stiftet klubben som siden den gang har vokst seg større og konkurrerer i fotball og nettball. Da de fikk på plass en ‘voksen-avdeling’ i fotball, ble den en del av den skotske Junior-fotballen (som igjen ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre), men var i 2020 en av veldig mange Junior-klubber som meldte overgang til den nye West of Scotland League og det ‘ordinære’ forbundet. 2020/21-sesongen ble jo avbrutt og kansellert, men forrige sesong endte de høyt nok på tabellen til å få være med i den ligaens Division One når man (allerede) gjennomførte en omstrukturering.

St. Cadoc’s har inntil nå banedelt med St. Anthony’s, men har nå i flyttet på seg og i stedet inngått en avtale om banedeling med Benburb på sistnevntes nye hjemmebane New Tinto Park. Vi befinner oss her i hjertet av bydelen Govan, og for øvrig ikke altfor langt fra Ibrox. Det er ingen hemmelighet at jeg gjerne skulle ha besøkt Benburb sin gamle hjemmebane Tinto Park, men der var jeg dessverre for sent ute. Jeg sto kun med ett besøk stadion i Skottland (Ibrox) på det tidspunktet da Benburb i 2014 spilte sin siste kamp på et herlig Tinto Park som dessverre hadde forfalt og ble sagt å utgjøre en sikkerhetsrisiko. Bulldozerne ble sendt inn for å gjøre klar til boligbygging, og mens Benburb tilbragte en sesong med banedeling hos Neilston Juniors, ble New Tinto Park anlagt ved siden av, og åpnet sommeren 2015.

Her betalte jeg meg nå inn med £6, og kunne se at man siden den gang ganske riktig i hvert fall har fått på plass en liten tribune – eller rettere sagt et overbygg – midt på den ene langsiden. Man kommer inn på den ene kortsiden, der man også har klubbhuset som huser både garderober og en bar. Ellers er nok ikke New Tinto Park – i motsetning til sin forgjenger – det mest spennende stedet å se fotball, og slik det dessverre har blitt altfor vanlig i disse dager, er også underlaget kunstig. Noe program var det som ventet heller ikke å se, men en sjekk på nettet viste at St. Cadoc’s faktisk toppet tabellen ett poeng foran Gartcairn, mens bortelaget Shotts Bon Accord befant seg på en åttendeplass.

Det var imidlertid gjestene fra North Lanarkshire som tok en tidlig ledelse da spissen Paul McGeough satt inn 0-1 allerede i kampens femte minutt, og det var da også bortelaget som styrte mye i første omgang. De kunne fort doblet ledelsen, og levnet ingen tvil om at ledelsen var fortjent, men det sto fortsatt 0-1 ved pause. Serielederne hadde en jobb å gjøre i andre omgang. I pausen kunne jeg varme meg litt i klubbhuset, og se oppdateringer fra min tyske groundhopper-kollega Jens som i motsetning til meg hadde kommet seg til Glenafton Athletic sin kamp. Det var snart bare å komme seg ut igjen i kulda for å gå løs på de siste 45 minuttene.

Det så ikke lysere ut for St. Cadoc’s da Ryan Thomson fikk sitt andre gule kort og dermed ble sendt tidlig i dusjen snaut tjue minutter ut i andre omgang. Det gikk imidlertid ikke mer enn rundt halvannen minutt før hjemmelagets ti mann kjempet inn utligningen til 1-1 da Grant Anderson sendte ballen forbi Shotts-keeperen og i mål. Da var vi like langt, og begge lag ville ha de tre poengene, men jeg mistenkte at det gikk mot poengdeling. Shotts-treneren satset med flere offensive bytter, men det slo denne gang ikke til til tross for at de hadde én spiller mer, for da avgjørelsen falt i det 85. minutt, var det St. Cadoc’s som kunne juble. Smart Osadolor sendte ballen i mål via tverrliggeren, og dermed sto det 2-1; noe som også ble sluttresultatet.

Det var ingen grunn til å bli igjen for å henge ved New Tinto Park lenger enn nødvendig, så jeg gikk nokså raskt etter kampslutt mot Ibrox for å komme meg med undergrunnen derfra. Etter å ha passert den flotte fasaden på Rangers sin hjemmebane, kunne jeg få minutter etter forsvinne ned i Subway-stasjonen med samme navn og bli med tilbake til Buchanan Street. Kvelden ble avsluttet med en pint på Piper Bar før jeg trakk meg tilbake. Når det ikke var togstreiken som skapte problemer og kanselleringer, hadde det vært været, men selv om dagen ikke kan sies å ha gått helt som planlagt, hadde jeg i det minste tross alt fått med meg en kamp likevel.

Scottish ground # 60:
St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord 2-1 (0-1)
West of Scotland League Division One
New Tinto Park (at Benburb), 30 December 2022
0-1 Paul McGeough (5)
1-1 Grant Anderson (66)
2-1 Smart Osadolor (85)
Att: 127 (h/c)
Admission: £6
Programme: None

Next game: 31.12.2022: Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle
Previous game: 29.12.2022: Kilwinning Rangers v Irvine Meadow XI

More pics

This trip on a map