Tirsdag 18.08.2015: Bromsgrove Sporting v Racing Club Warwick

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frokost var ikke inkludert i den tross alt svært rimelige prisen ved The Old Post Office, så jeg rasket i stedet med meg et par smørbrød far en sjappe på veien til Halifax stasjon, der jeg tok plass på 10.19-toget til Leeds. Vel fremme hadde jeg et kvarter på meg til å bytte til 11.11-toget som skulle ta meg til Birmingham New Street. Siste etappe gikk herfra den korte veien opp til Gravelly Hill, som enklest kanskje kan beskrives som en del av bydelen Erdington. Fra Gravelly Hill stasjon er det 15-20 minutters gange til Rollason Wood Hotel, der jeg ved flere anledninger har overnattet tidligere. Det er et rimelig alternativ i storbyen, og også denne gang hadde jeg kun betalt £26,95 for kost og losji. Jeg ble raskt sjekket inn av den alltid trivelige betjeningen, og ble liggende å lese litt på rommet før jeg spaserte tilbake til Gravelly Hill stasjon for å ta toget de ti minuttene til Birmingham New Street.

Et steinkast fra nevnte stasjon ligger Nicholson-puben The Shakespeare, og der inntok jeg et kjapt pub-måltid og unnet meg en pint Old Rosie tradisjonell cider, før det omsider var på tide å bevege seg igjen. Destinasjon denne dagen var Bromsgrove, og dit er det hyppige avganger store deler av dagen. Litt tidligere enn planlagt satt jeg meg på toget dit ned, og etter rundt tjue minutter kunne jeg stige av i Bromsgrove allerede litt over klokka 17. Jernbanestasjonen ligger her et stykke utenfor sentrum, og det er drøyt tjue minutters gange inn til gågata i sentrums indre, men det hadde jeg nå tid til å koste på meg, og jeg langet ut i retning Wetherspoons-puben The Golden Cross, som jeg hadde blinket meg ut som åsted for en pitstop.

Bromsgrove ligger i den nordlige delen av grevskapet Worcestershire, drøyt to norske mil sørvest for Birmingham og to og en halv mil nordøst for grevskapshovedstaden Worcester. I middelalderen var byen et senter for ullhandelen, før franske hugenotter bragte introduserte produksjon av spiker, og i likhet med naboen Redditch ble man et viktig senter for spikerproduksjon. I nyere tider var bilfabrikanten MG Rover er viktig arbeidsgiver inntil konkursen i 2005. Bromsgrove er nå i stor grad en pendlerby, og mange av de omtrent 30 000 innbyggerne jobber nå i Birmingham, Worcester eller Redditch.

Ved The Golden Cross fikk jeg snyltet litt på pubens WiFi mens jeg lesket strupen med en pint cider og bladde litt i Non-League Paper. Jeg hadde en stund ønsket å besøke Victoria Ground, som er hjemmebane for Bromsgrove Sporting, og nå hadde dagen kommet for mitt besøk. Jeg tømte snart glasset, strenet opp gågate og tok meg inn i Birmingham Road, der jeg snart så Victoria Ground på min venstre hånd. Foreløpig var ikke inngangspartiet bemannet, men det var i det minste litt aktivitet utenfor, så mens de åpnet sjappa tok jeg en liten kjapp rekognoserings-runde på utsiden av anlegget. Få minutter senere kunne jeg betale meg inn med £6 og sikre meg et kopi av kveldens kampprogram for ytterligere £1,50, før jeg endelig kunne ta en runde rundt banen for å se nærmere på herligheten.

Jeg kom inn i det ene hjørnet, helt nederst på den nærmeste langsiden, og tok meg over på kortsiden foran meg for å ta runden med klokka. Denne kortsiden byr på en ståtribune under åpen himmel, med røde bølgebrytere i forkant og klubbnavnet malt i store røde bokstaver på den hvite veggen i bakkant. Det er på bortre langside at man finner anleggets virkelige perle; nemlig hovedtribunen som rett etter andre verdenskrig erstattet en tidligere tribune fra 1924. Dette er en sittetribune som er spesiell i den forstand at innbytterbenkene er å finne tilknyttet tribunen i form av seter i forkant. For majoriteten av publikum som befinner seg på denne tribunen er det tre-seter på oppe på selve tribunen som gjelder, og den entres via trapper på endene av tribunen. Her kan rundt 350 tilskuere hvile akterspeilet, og det er en virkelig fjong sak. Denne tribunen strekker seg godt i underkant av halve banens lengde, og på begge sider er det hard standing.

På bortre kortside har man en stor grønnmalt ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde og også gir tak over hodet for tilskuerne. Den andre langsiden, der jeg hadde kommet inn, domineres av et langt murbygg som huser klubbhusets bar, kontorer, garderober og den slags, og i enden av dette bygget har man klubbens matutsalg. På denne langsiden er det stort sett hard standing, men dette murbygget har også et langt parti med overbygg slik at man kan stå her uten å bli våt dersom det regner. Videre nedover mot inngangspartiet sto det en stor bod som gjorde nytte som klubbsjappe, og der fikk jeg også sikret meg en pin til £3,50 før jeg satt kursen mot klubbhusets bar.

De fleste vil vite at Bromsgrove Sporting er en føniksklubb som ble stiftet etter at den gamle non-league storheten Bromsgrove Rovers gikk konkurs. Skjønt, det er ikke helt korrekt, for da Bromsgrove Sporting ble stiftet i 2009 var det som en gruppe med det for øye å kjøpe opp det fortsatt eksisterende men skakkjørte Bromsgrove Rovers for å ta de ut av administrasjon. Da Rovers i stedet ble kjøpt av andre, bestemte de seg for å starte opp som egen klubb, og ble tilbudt en leieavtale på Victoria Ground da de lovet Rovers en banedeling. I august 2010 ble imidlertid Bromsgrove Rovers kastet ut av Southern League og deretter slått konkurs, og det var nå opp til Bromsgrove Sporting å ta arven videre.

Noen vil kanskje huske Bromsgrove Rovers som en Conference-klubb som etter å ha spilt seg opp via Southern League debuterte med 2. plass på non-leagues ypperste nivå i 1992/93-sesongen. Sesongen etter gjorde de sin beste FA Cup-sesong da de tok seg til tredje ordinære runde, der de gikk på et knepent tap mot Barnsley. Nedrykket fra Conference tilbake til Southern League kom i 1997, og fire år senere rykket de også ned i Midland Alliance, før de igjen tok seg opp i Southern League. Men i 2010 var altså en epoke slutt, og fremtiden het Bromsgrove Sporting. 2010/11-sesongen ble den første der de stilte lag, og de fikk plass i Midland Combination, der de ble plassert i Division Two – helt nede på non-leagues step 8.

En 3. plass i debutsesongen var nok til å sikre opprykk til Division One, der historien gjentok seg. Ny 3.plass og nytt opprykk, og The Rouslers hadde på kortest mulig tid tatt seg opp i Midland Combination Premier Division. Dette var en av feederligaene til Midland Alliance, dit kun vinneren fikk rykke opp, og 2013/14-sesongen endte med andreplass. Den sommeren ble Midland Alliance og Midland Combination slått sammen for å danne den nye Midland Football League, og Bromsgrove Sporting fikk plass i Division One. Der endte det med ny sur andreplass bak Highgate United etter at man hang med i tittelkampen helt til sesongens siste runde, men Sporting vil uten tvil være blant favorittene til opprykk også denne gangen.

Bromsgrove Sporting har de siste sesongene vært den største publikumsmagneten på step 6, og flere jeg snakket med uttrykte håp om at dette var sesongen da man skulle ta seg opp i Midland League Premier Division. Det er imidlertid selvsagt andre som vil ha et ord med i laget, og føniksklubben Hinckley AFC ble nevnt. Samtidig var det en del usikkerhet rundt hva man kunne forvente seg av to nyopprykkede klubber som fort kan gå mot en god sesong. En av disse er Leicester Road, som i likhet med Hinckley AFC er arvtaker etter Hinckley United (disse to er åpenbart veldig lite glad i hverandre). En annen er forrige sesongs vinner av Division Two – Coventry United – som hadde en god start på sesongen, men i Bromsgrove var man fortsatt noe usikker på hvor den største trusselen vil komme fra.

Inne i baren betalte jeg £3,30 for en pint Thatchers Gold, og kunne sette meg ned for å granske kveldens kampprogram nærmere. Bromsgrove Sporting hadde kanskje startet sesongen noe skuffende med to poengdelinger i ligaen; først med 1-1 hjemme mot Southam United, og deretter 2-2 borte mot Pelsall Villa. En liten opptur hadde vært helgens FA Cup kamp, da de avanserte etter å ha beseiret Gornal Athletic 2-1 på bortebane, og Sporting-manager Paul Smith innrømmet i sin spalte i programmet at hans kampplan ikke hadde fungert som han hadde håpet i de to første ligakampene, da han hadde forsøkt en ny formasjon (som slik jeg tolket det ikke hadde inkludert ordinære vinger). Han slo fast at han er en ung manager som vil lære av sine feil, og at det fungerte langt bedre når han mot Gornal hadde gått tilbake til den «gamle» og vante formasjonen, men poengterte også at han hadde gjort det soleklart for spillerne at det tross alt ikke er formasjonen som vinner eller taper kamper.

Kveldens motstander var en klubb som kanskje er et ubeskrevet blad for mange her hjemme, men Racing Club Warwick var faktisk et fast innslag i Southern League i perioden 1989-2003, før de returnerte til Midland Combination via Midland Alliance. Denne kvelden skulle de altså være kamp om ligapoeng i Midland League Division One, og da de i motsetning til sitt vertskap ikke var kvalifisert for deltakelse i FA Cupen denne sesongen, hadde Racing Club Warwick spilt tre kamper mot vertenes to. Det hadde endt med tre poengdelinger, etter uavgjort hjemme mot både Pilkington XXX (0-0) og Coventry Copsewood (1-1), før man tok med seg ett poeng fra besøk hos Atherstone Town (2-2).

I nord-England blir man gjerne bortskjemt med at paier har mushy peas (altså ertestuing) som tilbehør, og etter å ha beveget meg sørover savnet jeg det også i Bromsgrove, men etter å ha betalt £3,50 en chicken balti pie med pommes frites som tilbehør, fikk jeg stillet sulten, og paien var meget god den. Med litt mat i skrotten rakk jeg også ytterligere en pint i baren før jeg gjorde meg klar for avspark. Jeg forsøkte å spore opp noen bortesupportere for å forhøre meg litt om deres tanker og ambisjoner, men om det allerede var noen der så hadde de skjult seg godt uten å gjøre stort ut av seg, og jeg ville ikke forstyrre klubbrepresentantene som stresset rundt og gjorde de siste forberedelser før avspark.

Hjemmemanager Paul Smith hadde også uttrykt bekymring når det gjaldt sjansesløsingen hans gutter hadde bedrevet i sesonginnledningen, og til tross for at hjemmelaget fra start tok iniatiativet ute på gressmatta, var det tidlig åpenbart at akkurat dette problemet fortsatte. Sporting satt umiddelbart sine gjester under press, og Warwick-keeper Conal Dowling måtte i aksjon med en rekke gode redninger, ikke minst fra Sean Brain og et skudd fra Josh McKenzie som endret retning. Da vertene ikke tok sine sjanser, kunne de fort blitt straffet på kontringer, og hjemmekeeper Brendon Bunn måtte i ilden for å stoppe avslutninger fra Stuart Hall og Jake Brown – begge tidligere Rouslers-spillere. Det var imidlertid Sporting som presset på, og det var etter hvert ganske utrolig at de ikke hadde klart å score, og at det således fortsatt var målløst da dommeren blåste for pause.

Jeg benyttet pausen til en kjapp pint og litt mer samtale med noen hjemmesupportere som var alt annet enn effektiviteten foran mål. Jeg vil i ettertid hevde at spissen Josh McKenzie eksempelvis alene burde ha scoret minst et hattrick i denne kampen, og fikk bekreftet at det var nettopp spissenes ineffektivitet som først og fremst hadde vært en kilde til frustrasjon for supporterne så langt denne sesongen. Lattermildt slo en av supporterne fast at det var lov til å håpe på at det endelig ville løsne allerede i andre omgang. Jeg var ikke helt overbevist, men håpet på hjemmelagets vegne at han hadde rett, og med det tømte jeg glasset og stakk igjen hodet ut i Worcestershire-kvelden for å ta oppstilling.

Og jammen fikk ikke vertene uttelling allerede i andre omgangs fjerde minutt. Reece Hewitt dro seg fri på venstrekanten, og innlegget fant John Pykett på bakerste stolpe. Med keeper Dowling for en gangs skyld i ingenmannsland hadde Pykett en enkel jobb med å nikke inn 1-0, og jubelen brøt løs blant majoriteten av de 258 betalende tilskuerne. Bromsgrove fortsatte å øse på, og spesielt ute på flankene gjorde de Warwick-forsvarerende svimle, men sjansene de skapte ble igjen ikke spesielt godt tatt vare på. Når jeg nevnte at spissen McKenzie burde tegnet seg for et hattrick, var det langt fra noen overdrivelse, for han fikk alene en rekke sjanser. Først nølte han for lenge slik at avslutningen ble blokkert, og han led samme skjebne kort etter (og med en medspiller langt bedre plassert), før han skjøt like over fra god posisjon, og til slutt så sin avslutning treffe tverrliggeren og bli blokkert på streken. Han skal i det minste kanskje ha for å komme seg til disse sjansene til tross for å bli tett markert, men her må det nok trenes avslutninger.

Sporting malte på, og der de stadig spilte seg frem til sjanser etter godt spill på kantene, var det etter hvert nærmest utrolig at de kun ledet med ett mål. Gjestene forsvarte seg med nebb og klør og satset på kontringer, og med litt flaks kunne de kanskje straffet vertenes sjansesløseri. Helt på tampen fikk de imidlertid midtbanespiller Chris Hayden utvist etter to gule kort på nokså kort tid, og med ti mann klarte de ikke å utgjøre noen trussel på overtid. Dermed var det en fullt fortjent 1-0-seier til hjemmelaget, som strengt tatt kunne ha scoret både fire, fem og seks. Bromsgrove Sportings største utfordring kan altså se ut til å bli effektiviteten, og jeg håper de får skikk på sakene slik at de kan kjempe om opprykket de ønsker seg.

Jeg takket for meg og forlot ganske snart meget flotte Victoria Ground, som på ingen måte hadde vært noen skuffelse. Jeg hadde bestilt taxi til klokka 22.00 for å være sikker på at jeg rakk 22.29-toget tilbake til Birmingham, men taxisjåføren var på pletten allerede fem minutters tid tidligere. Dermed ankom jeg stasjonen med rundt 25 minutter på meg, og jeg valgte å stikke innom puben The Ladybird Inn for å ta en pint der mens jeg ventet. Etter togbytte ved Birmingham New Street kom jeg meg omsider tilbake til Gravelly Hill, og et raskt trav tilbake til hotellet ble etterfulgt av en Strongbow i hotellbaren for høflighets skyld. Deretter var det bare å trekke seg tilbake og ta kvelden, for jeg hadde en meget lang reise dagen etter.

English ground # 277:
Bromsgrove Sporting v Racing Club Warwick 1-0 (0-0)
Midland Football League Division One
The Victoria Ground, 18 August 2015
1-0 John Pykett (49)
Att: 258
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50

Next game: 19.08.2015: Bodmin Town v Callington Town
Previous game: 17.08.2015: Brighouse Town v Ossett Town

More pics

Mandag 17.08.2015: Brighouse Town v Ossett Town

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis hadde jeg avsluttet søndagskvelden før det bar avsted på altfor ville veier, og derfor var heller ikke formen så verst da jeg i kom ned for å innta en full english breakfast en gang like etter klokka åtte. Med det unnagjort hadde jeg god tid til å unnagjøre morgenstellet og til og med lese litt på senga før jeg tok med meg snippesken og sjekket ut fra Bentleys. Det var på tide å forlate Newcastle, og siden jeg hadde min store bag på slep, gikk første etappe med buss nummer 10 inn til Newcastle sentrum, der jeg hoppet av rett ved stasjonen. Etter fire kamper i nordøst de siste fem dagene, var turen på vei over i en ny fase, og min destinasjon var West Yorkshire. 11.10-toget bragte meg til Leeds, der jeg hadde 12 minutter på meg til å bytte til 12.51-toget som skulle gi meg skyss så langt som til Halifax.

Omtrent to timer og et kvarter etter at jeg forlot Newcastle, steg jeg av i Halifax og kunne orientere meg frem til min base for dagen. Etter å først ha tatt en unødvendig omvei rundt i det faktisk nokså idylliske indre sentrum av Halifax, fant jeg frem til The Old Post Office, der jeg hadde betalt rimelige £25 for overnatting. Dette er en pub sentralt beliggende i Halifax, og som leier ut rom i overetasjen. Etter å ha sjekket inn og installert meg slo jeg meg ned i den koselige puben nede, og over en pint eller to fikk jeg sjekket ut noen ting på nettet og lest litt mer i Non-League Paper. Jeg gikk for å få få meg litt mat, men det var imidlertid lettere sagt enn gjort å finne en pub med matservering på denne tiden av døgnet, og omkvedet var stort sett at matserveringen startet opp igjen klokka 18.

Da det også var beskjeden på puben Cross Union, ga jeg opp og nøyde meg med en pint i selskap med fyllikene som allerede var godt i gang her. Etter å ha fått snappet opp en pasty fra en kiosk og svippet raskt tilbake innom The Old Post Office, spaserte jeg de få meterne til Halifax bussterminal for å ta bussen til Brighouse, der kveldens kamp skulle finne sted. Det vil si, Brighouse Town spiller sine hjemmekamper nærmere Hipperholme, en liten «drabant» nord-nordøst for Brighouse, og etter et snaut kvarter på buss 548 eller 549 kunne jeg stige av på holdeplassen Harley Head Farm. Der hevdet Google Maps at veien til Brighouse Towns hjemmebane St. Giles Road gikk opp det som så ut til å være en gårdsvei stengt med en grind, så jeg fortsatte uansett bortover Halifax Road for å oppsøke puben The Old Pond.

Brighouse er en by i Calderdale-distriktet av West Yorkshire. Den har rundt 30 000 innbyggere og ligger drøyt seks kilometer øst for Halifax. Man kan vel også si at den ligger mellom Halifax i vest, Huddersfield i sør, Dewsbury i øst, og Bradford i nord. Brighouse ligger ved elven Calder, og den gamle romerveien mellom Wakefield og Manchester krysset elven på dette stedet. Jeg hadde ikke før satt meg ned og tatt en par slurker av min pint før jeg fikk selskap av min kjenning Brenden Theaker som lurte på om jeg hadde blitt overlegen på mine eldre dager. Helt i egne tanker hadde jeg satt meg ned nærmest på nabobordet uten å se min groundhopper-kollega som hadde tatt turen fra Preston slik han hadde varslet at han ville. Omtenksomt nok hadde han også kjøpt med det nye non-league magasinet for nordvest til meg, slik at jeg kunne ta en kikk på sakene før det kommer et intervju med meg i nummer 2.

Etter å ha tømt glassene brøt vi opp og spaserte de snaue ti minuttene til Brighouse Towns hjemmebane St. Giles Road, der vi betalte oss inn med £7 – nokså rimelig på dette nivået. Et program til £1 rasket jeg selvsagt også med meg, før vi kunne ta en rask kikk rundt banen. St. Giles Road er nokså spartansk for dette nivået, med tribunefasiliteter kun på den ene langsiden. Dette er langsiden som man ser på sin venstre hånd når man komme inn gjennom inngangspartiet som befinner seg på en av kortsidene. Tribunefasilitetene på denne langsiden består av en konstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere, før man kommer til hovedtribunen med sitteplasser. Bortenfor dette er det noen betongtrinn under åpen himmel. Rent bortsett fra dette er det hard standing som gjelder på resten av anlegget – også på bortre kortside, der man finner laglederbenkene.

Klubbhuset og dens bar er å finne på kortsiden rett innenfor inngangspartiet, og det var dit vi nå satt kursen, etter at jeg først hadde stukket hodet innom klubbsjappa for å bytte £3 mot en pin. Det var vel også der jeg traff en annen kjenning, nemlig groundhopperen Russell Cox – mannen bak bloggen ‘The Wycombe Wanderer‘, som tilsynelatende gikk enda grundigere til verks i sitt raid av klubbsjappa. Vi slo oss ned i klubbhusets bar, der jeg valgte meg en boks Strongbow til £2. Jeg hadde ikke før satt meg før jeg fikk vite at de nå solgte stensiler med lagoppstillingene for 20p, og jeg var den eneste av oss som benyttet anledningen. Å ta betalt for dette er ikke helt vanlig nedover i non-league, men noe man kan se høyere opp i pyramiden (der man skulle tro de hadde penger til å yte en slik service). Jeg kan ikke si jeg noen spesiell fan av å ta betalt for dette, men det er ikke store summen, og jeg har ikke noe imot å støtte de klubber på dette nivået.

Brighouse Town ble opprinnelig stiftet så sent som i 1963, som et bedriftslag for firmaet Blakeborough Valve Company, og de spilte først i bedriftsligaen Huddersfield Works League. Senere fikk de seg egen hjemmebane og tok steget opp i West Riding County Amateur League. Da det nevnte firmaet gikk konkurs i 1988, fikk klubben nytt navn, og dette var faktisk starten på en god periode der de spilte seg oppover og ble en dominerende kraft i den nevnte ligaen. I mellomtiden hadde de også flyttet til sin nåværende hjemmebane, og kanskje overraskende for mange var det faktisk så sent som i 2008 at de tok de steget opp i halvprofesjonell fotball ved å sikre seg innpass i Northern Counties East League.

Der tok de plass i ligaens Division One, men i sin andre sesong sikret de seg 2. plassen og opprykk til NCEL Premier Division. Etter en vaklende start og debutsesong på nedre halvdel, etablerte de seg snart som et topplag, og etter å ha måttet nøye seg med andreplassen bak Scarborough Athletic våren 2013, sikret de seg året etter ligatittelen, og med det opprykk til NPL Division One North. Der debuterte de forrige sesong med en 14. plass, og man håper nå å kunne bygge på dette. En av de jeg snakket med mente ikke uventet at det denne sesongen er en langt mer åpen divisjon enn sist, og selv om man ikke hadde noen direkte tittelambisjoner, håper de tydeligvis å kanskje kunne være med i kampen om en plass i playoff.

Mens de fleste andre ligaer var godt i gang med ligaspill, hadde Northern Premier League først startet sin sesong to dager tidligere, og Brighouse Town hadde benyttet lørdagen til å ta med seg ett poeng fra besøk hos Trafford, etter at de hentet opp underlege 0-2 til 2-2 med en sen utligning. Motstander denne kvelden var grevskapskollega Ossett Town, som på sin side hadde fått 0-4 i sekken av Northwich Victoria hjemme i Ossett. Nå vil nok kanskje Vics være å finne høyt oppe når vi gjør opp status, men det må ha gitt noen bekymringer i Ingfield-leiren. De hadde jo heller ikke noen kjempesesong sist akkurat. Da havnet de også bak erkerival Ossett Albion, og vi må vel tilbake til slutten av 1990-årene for å finne sist det skjedde. Men de virket i hvert fall å ha tro på at de skulle kunne holde nedrykksstriden på god avstand, og de jeg snakket med ga uttrykk for at de denne sesongen nok vil si seg fornøyd med en plass midt på tabellen. Jeg følte nesten at jeg også måtte betale £2,50 for å smake på en flaske med Desperados cider, og det ble også tid til litt mer samtale med noen av de lokale.

De spådde som sagt at det med Darlington og ManU-kopiene i Salford City borte, er en langt mer åpen divisjon der det er flere som kan være med i toppkampen. Ikke minst trakk de frem Bamber Bridge, Warrington Town og Spennymoor Town, men advarte også mot klubber som Scarborough Athletic og Northwich Victoria. Men de håpet som nevnt at deres gutter kunne være med å kjempe i playoff-sjiktet. Jeg må innrømme at NPL Division One North nok er min favoritt-divisjon på step 4 for tiden, og alt tyder på at det er en spennende sesong vi går er i gang med. Jeg fikk endelig også litt mat i skrotten da jeg gikk til innkjøp av en steak & kidney pie med mushy peas og brun saus. De £2,50 insisterte Brenden på å spandere siden jeg hadde gitt ham £5 for det tidligere nevnte magasinet som åpenbart kun hadde kostet £1. Og med det kunne vi omsider gjøre klar for kveldens lokaloppgjør.

Til tross for nesestyveren i ligapremieren, hadde Ossett Town-manager John Reed valgt å satse på samme lagoppstilling fra start, og hans gutter takket for tilliten ved å ta ledelsen allerede i kampens andre minutt. Et innlegg på bakerste stolpe ble headet tilbake av tidligere Brighouse-spiller Tyrone Gay, og en av sommerens nykommere, David Brown, satt kontant inn 0-1. Vertene lot seg tydeligvis ikke affisere, og startet et lite stormløp mot gjestenes mål. Bølge etter bølge av angrep presset Ossett Town bakover, og det foreløpig nærmeste vertene kom utligning var da Ryan Hall ladet kanonen og sendte i vei en suser som smalt i tverrliggeren og ned nesten på streken. Men plutselig virket det som om gjestene gjenvant kontrollen, og en periode jevnet det seg ut. Målscorer Brown kunne til og med doblet ledelsen med en frekk lobb, men hjemmekeeper Paul Hagreen fikk med nød og neppe avverget.

Ossett Town hadde kommet seg i den grad at da utligningen kom, var det faktisk litt mot spillets gang i denne perioden. Det var ti minutter til pause da vertene slo en lang ball opp mot Ernest Boafo som lurte offside-fella. Ossett-keeperTom Morgan reddet hans forsøk, men debutant Steve Hollingworth fulgte opp og skle inn returen. Dermed utligning til 1-1, og vertene avsluttet nå omgangen best, men det sto seg til pause. Det hadde vært en nokså underholdende omgang, der kampen hadde endret karakter en rekke ganger. Over en Strongbow i baren ga et par av hjemmesupporterne uttrykk for at manager Paul Quinns gutter burde ha utnyttet bedre det initiativet de i lange perioder hadde hatt, men de var uansett optimistiske med tanke på å fullføre snuoperasjonen i andre omgang.

Det var da også vertene som startet den best, og Ossett-klubben kunne takke keeper Morgan for at det fortsatt sto 1-1 etter at han vartet opp med meget gode redninger da han hindret James Pollard og Ryan Hall. Imidlertid ble det snart lenger mellom sjansene, der det i stedet utviklet seg til en stadig mer amper affære med mer duellspill enn sjanser. Begge lag var kanskje heldige som beholdt alle sine på banen så lenge som de gjorde, etter noen heftige taklinger. Mens klokka tikket mot full tid og uavgjort virket svært sannsynlig, var det Brighouse Town som delvis ødela for seg selv på overtid. Mot tidligere lagkamerater laget Chris Fisher et unødig frispark nede ved hjørneflagget, og Dave Merris’ presise avlevering ble stanget i mål av en umarkert Nathan Curtis. 1-2, og Ossett Town hadde igjen sørget for at undertegnede opplevde dramatikk på overtid.

Det var imidlertid ikke helt ferdig, for en rasende Fisher overhøvlet dommeren med diverse ufine ord på fire bokstaver og ble belønnet med å få rødt kort og marsjordre. Det ble spilt seks minutters tilleggstid, men gjestene hadde få problemer med å dra i land seieren, til tross for at hjemmekeeper Hagreen de siste par minuttene nesten var mer på motstanderens banehalvdel. De 269 tilskuerne kunne i hvert fall ikke klage på dramatikken, og hadde fått valuta for pengene, men hjemmefolket var selvsagt ikke spesielt fornøyd. For vår del ble det en nokså rask exit, og da kampen hadde sluttet så sent at jeg hadde få muligheter til å rekke bussen uten å gjøre en bragd, tilbød Brenden meg skyss tilbake til Halifax. Ved byens bussterminal takket jeg for skyss og bekreftet at vi nok ville ses igjen hos Harrogate Railway Athletic neste mandag. Og med det trakk jeg meg tilbake til The Old Post Office, der jeg unnet meg en pint nede i puben før jeg gikk før å finne senga.

English ground # 276:
Brighouse Town v Ossett Town 1-2 (1-1)
Northern Premier League Division One North
St. Giles Road, 17 August 2015
0-1 David Brown (2)
1-1 Steven Hollingworth (36)
1-2 Nathan Curtis (90+1)
Att: 269
Admission: £7
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 18.08.2015: Bromsgrove Sporting v Racing Club Warwick
Previous game: 16.08.2015: Whickham v Padiham

More pics

Søndag 16.08.2015: Whickham v Padiham

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne dagen våknet jeg i visshet om at jeg skulle ha base enda en dag ved Bentleys i Newcastle, og og at jeg derfor slapp å bruke morgenen og formiddagen til å unnagjøre en lengre reise. Etter at jeg i 8.30-tiden tuslet ned for å bli servert en full english breakfast, unnet jeg meg derfor en retur til senga for å ta ytterligere en times tid på øyet, før jeg omsider følte fant det for godt å unnagjøre morgenstellet, hoppe i klærne, og etter hvert spasere de 15-20 minuttene inn til sentrum. På veien stakk jeg hodet innom et par sjapper av typen newsagent, men klarte ikke å finne et eksemplar av dagens Non-League Paper før jeg fikk napp ved WHSmith på Newcastle stasjon. Det var fortsatt flere timer til kampstart i Whickham, så jeg satt meg ned på Centurion Bar med en j2o og gikk min nyinnkjøpte avis nærmere etter i sømmene.

Jeg hadde sittet der godt over en time da jeg like etter klokka ett gikk for å finne bussholdeplassen for buss 98 som skulle ta meg ned til Whickham, der jeg altså hadde valgt meg ut kampen Whickham v Padiham i FA Cupens Extra Preliminary Round. Jeg hadde blinket meg ut 13.15-avgangen, og betalte £3,90 for en returbillett. Etter et kvarter kunne jeg stige av i Rectory Lane, nærmest rett utenfor Glebe Sports Ground. Whickham er pendlerby 8 kilometer sørvest for Newcastle upon Tyne, og dermed på sørsiden av elven Tyne. Whickham har drøyt 15 000 innbyggere og er en av regionens mest velstående steder, og det er nok også derfor en rekke av regionens forretnings- og samfunns-topper har valgt å bosette seg her.

Selv var jeg mest opptatt av å finne inngangspartiet til anlegget som deles med cricketklubben – noe som selvsagt var årsaken til at kampen hadde blitt flyttet til søndag. Noen lokale unger som sparket fotball på utsiden kunne fortelle at de selv hadde tenkt seg på kampen, og at inngangspartiet var på den andre siden av klubbhuset som står på utsiden av selve anlegget. Inngangspartiet var med snaut halvannen time til kampstart ennå ikke bemannet, og det virket foreløpig ikke å være spesielt mye liv i klubbhuset heller, så jeg belaget meg på å vente litt på utsiden. Kun et minutt eller to senere kom imidlertid Ash Rook, som faktisk gjenkjente undertegnede fra forrige (og hittil eneste) gang jeg hadde sett Whickham; nemlig deres bortekamp mot Ryton & Crawcrook Albion i april 2014. Kampen var den gang i regi av Northern League som benyttet påsken til å arrangere groundhop i forbindelse med sitt 125 års jubileum, og tilfeldighetene ville det slik at jeg endte opp med å bli tatt med ut på byen i Newcastle av Whickhams spillere og lagledere.

Ash viste meg til inngangsdøra til klubbhuset, som likevel var åpent og allerede godt besøkt. Baren består av to deler, og i den ene satt hjemmespillerne fortsatt pyntet for anledningen med pen-bukser og hvite skjorter. Også blant disse var det overraskende flere som gjenkjente undertegnede, og manager Robin Falcus var tidlig bortom for å hilse på og «true» med ny bytur etter kamp. Mens jeg betalte £3 for en pint med Woodpecker, gikk spillerne for å skifte. Før Falcus gikk for å mane sine gutter til innsats nøyde han seg med å si at han håpet de kunne gi sin motstander Padiham kamp om avansement til neste runde. Ash hadde bemannet inngangspartiet, og jeg gikk snart for å betale meg inn med £6 og sikre meg et program til £1 før jeg returnerte til baren for ytterligere en forfriskende pint og et nærmere studie av kampprogrammet.

Whickham FC ble stiftet så sent som i 1944, under navnet Axwell Park Colliery Welfare, men hadde tatt dagens navn da de i 1974 fikk være med i Wearside League. Der hadde de snart suksess, etter at denne ble vunnet i 1978. Deres største dag var imidlertid i 1981, da de spilte seg frem til finalen i FA Vase. To år senere hadde de nådd semifinalene (noe som for øvrig ble kopiert i 1983), men i finalen på Wembley tok de seg helt til topps i denne gjeve turneringen. Willenhall Town ble slått 3-2 etter at Whickham hadde ligget under 0-2, og dette står fortsatt som deres stolteste øyeblikk. Etter en andre Wearside League-tittel i 1988, fikk de ta steget opp i Northern League, og deres første sesong der endte med nytt opprykk. I 1990-årene hadde man et par visitter på Northern Leagues øverste nivå, Division One, men har stort sett vært å finne i Division Two, der de nå også har befunnet seg siden 1997.

Whickham hadde startet sesongen med å vinne sine to første ligakamper – 2-0 borte mot Easington Colliery og 1-0 hjemme mot Chester-Le-Street. Ut fra kommentarene i programmet å dømme, kunne den første seieren vært langt større, og Ash fortalte under en samtale at han mente de savnet en skikkelig målfarlig spiss. Likevel mente han at Northern League Division Two denne sesongen vil kunne være mer åpen enn på en stund, bortsett fra at South Shields også blant Whickham-folket hadde et kraftig favorittstempel. Etter to strake 8. plasser, håpet imidlertid Ash på at de kanskje kunne være med å kjempe om de øvrige opprykksplassene i sjiktet bak, for mest av alt hevdet han at de trengte et opprykk for å få tilbake lokaloppgjørene mot Dunston UTS.

Denne søndagen dreide det seg derimot om FA Cupen og motstander var altså Padiham fra North West Counties League Premier Division – altså ett nivå høyere i pyramiden. Forrige sesong spilte det enda et nivå mellom de to, men Padiham rykket i våres ned fra NPL Division One North som tabelljumbo. Klubben fra det østlige Lancashire hadde startet sin ligasesong med uavgjort 1-1hjemme mot Bootle og seier 4-2 borte mot et Atherton Collieries som forrige sesong sikret opprykk som suveren vinner av NWCL Division One. Det var allerede klart at vinneren av dagens kamp ville bli belønnet med bortekamp mot Silsden, som dagen før hadde tatt seg videre på bekostning av West Allotment Celtic etter 2-1-seier.

Etter å ha tømt det andre glasset var det på tide å ta seg innenfor og spasere en runde rundt anlegget som entres på den ene kortsiden. Det er her man finner den eneste tribunen, som dominerer anlegget. Det dreier seg om en sittetribuner med benkerader i tre, og denne står litt til siden for det ene målet. Ellers består fasilitetene utelukkende av såkalt hard standing, bortsett fra på bortre langside, der cricketbanen sørger for at det ikke engang er noe slikt, men i stedet kun er sperret av med et tau. På motsatt langside finner man for øvrig laglederbenkene i mur. Der jeg gikk tilbake mot inngangspartiet traff jeg også på noen gamle kjenninger i form av noen groundhopper-venner. Min kompis Lee Stewart hadde tatt turen fra Peterlee sammen med Katie, og også den unge Connor Lamb hadde kommet for å se søndagskampen i Whickham.

Sammen med disse og mannen bak bloggen ‘Cumbrian Groundhopper‘ tok jeg oppstilling på den ene langsiden, og kunne se at Padiham startet best. Chappy Massamba hadde et par muligheter til å gi gjestene ledelsen, og hans lagkamerater Andrew Hill og Alex Ralph, men den foreløpig største sjansen kom på motsatt side av banen. Scott Swanston fyrte løs, og ballen fikk en ørliten retningsforandring før den gikk få centimetere utenfor målet til Sean Davis. Det var snaut fem minutter igjen til pause da gjestene fikk uttelling, og det første målet kom fra en corner. Andrew Hill steg til værs, og hjemmekeeper John Mordey måtte gi tapt. 0-1 sto seg også til pause, og det var på dette tidspunktet slett ikke ufortjent.

I pausen kom samtalen inn på den såkalte ‘Northern League Club’, der jeg en stund har vurdert å bli medlem, men det har alltid kokt litt bort i kålen. Nå kunne Lee peke ut to av personene bak denne klubben som faktisk hadde syklet til dagens kamp, og som med glede tok imot et nytt medlem fra Norge. De kunne fortelle at min kompis Joachim har vært medlem, men at han åpenbart ikke har fornyet sitt medlemskap (en forklaring, herr Aasan?). £12,50 ble avlevert, og jeg kunne forberede meg på andre omgang som medlem nummer 1146 i The Northern League Club. Var det håp om en snuoperasjon fra Northern League klubben i andre omgang??

Den oppgaven ble i hvert fall ikke enklere da gjestene i omgangens femte minutt doblet ledelsen i sitt første angrep etter pause. Christopher Turner ble spilt gjennom, og fra tjue meter kikket han opp og plasserte ballen over keeper Mordey. 0-2. Whickham resignerte ikke, men jaktet umiddelbart redusering, og de kunne fått den da Scott Swanston fant Steven Aiston, men keeper Sean Davis reddet. Ti minutter ut i omgangen kunne Padiham satt spikeren i kista i form av en ny heading fra målscorer Hill, men denne gang sto vingen Craig Rook plassert på streken og headet unna. Rook er sønn av min tidligere samtalepartner Ash Rook, og han var tidvis et friskt innslag på venstrevingen. Det var etter et av hans raid og påfølgende innlegg at innbytter Mark Fitzpatrick fyrte løs på volley etter å ha dempet på brystet, men skuddet gikk via en forsvarer og over mål.

Fitzpatrick skulle imidlertid snart tegne seg på scoringslista kun tre minutter etter at han kom innpå, og det skjedde fra straffemerket. Fitzpatrick ble lagt ned av Thomas Fowler på vei inn i feltet, og dommeren dømte straffespark. Innbytteren steg selv frem og plasserte ballen hardt og sikkert høyt i mål bak keeper Davis. 1-2 med en drøy halvtime igjen, og hjemmefansen fikk fornyet håp. Men deretter fulgte en rolig periode uten mye action, før Whickham begynte å presse på det siste kvarteret. Craig Rook snurret rundt med sin oppasser, men hans innlegg ble plassert like utenfor av Kallum Broadhead, og Fitzpatrick klarte ikke å styre en heading på mål. Rook fikk et av sine innlegg i retur og fyrte selv løs fra skrått hold etter å ha avansert inn i feltet, men Padihams keeper fikk slått det harde skuddet over. Aiston headet like over, og det var tydelig at Padiham nå forsøkte å drøye tiden så mye de kunne.

Det ble varslet om en fire minutters tilleggstid, og Whickham presset nå voldsomt på. Craig Rook fyrte igjen løs, men hans volley gikk like utenfor, og da han kort etter fant Scott Swanston med et innlegg, gikk hans brassespark få centimetere på feil side av stolpen. På overtid av overtiden fikk Whickham en corner, og selv keeper Mordey kom opp, men en heading landet oppe på nettaket, og dommeren blåste av med 1-2 som sluttresultat. Umiddelbart skuffende for Whickham som ut fra andre omgang hadde fortjent en utligning, men Ash Rook mente at det nok kanskje var like greit at man slapp omkamp og enda en kamp å presse inn i terminlisten. Jeg tok farvel med Lee, Katie og Connor, som alle satt kursen mot det østlige County Durham, og slo meg ned i klubbhuset med en pint Woodpecker.

Der kom snart Ash og bød meg komme inn i den andre delen, hvor spillere og klubbapparat nå var samlet. Han kunne fortelle at man til tross for 130 betalende tilskuere hadde gått £80 i minus denne dagen, og det begrunnet han med en regelendring fra FA som var helt ny for undertegnede. Nytt av sesongen er visst nemlig at bortelagets reiseutgifter nemlig skal betales av hjemmelaget! Forhåpentligvis har de inntekter fra baren, og for øvrig kreditt til Padiham, som hadde tilbudt seg å dele underskuddet med sitt vertskap. Jeg hadde jo forresten planlagt å besøke Padiham på turens siste dag, men det er en annen historie..og to og en halv uke til på dette tidspunkt. Jeg unnet meg nok en pint mens jeg sjekket returmulighetene med buss, men før jeg kom så langt som å bryte opp, ble jeg selvsagt «shanghaiet» og (selv om jeg sikkert ikke var voldsomt vold å be) overtalt til å bli med på en pub-til-pub-runde i Whickham.

Den startet ved puben Bay Horse, gikk videre til Wetherspoons-puben The Harry Clasper, deretter til The Crown, før den endte på The Bridle Path. Det er i hvert fall slik jeg husker det, og det er bare én ting å si om Whickham Football Club. De tar gjestfriheten til et helt nytt nivå, for maken til trivelig klubb skal man lete lenge etter! De slår meg også som en skikkelig sammensveiset gjeng som trives svært godt i hverandres selskap, og det kunne de da også bekrefte. Jeg ble fortalt at flere av spillerne har takket nei til spill både ett og to nivåer høyere da det «skal svært mye til for at de forlater «Whickham». Manager Falcus, som også han er en meget trivelig kar, virker først og fremst å være guttas kompis, og i tillegg til ham kom jeg denne gang tettest innpå keeper John Mordey og ikke minst Craig Rook. En herlig gjeng og en herlig klubb!

Da jeg forrige gang havnet på livet med denne gjengen, hadde Falcus vist meg en rekke bilder fra Gazzas bryllup, der han visstnok var en av forloverne, og han og Ash kunne fortelle at min største fotballhelt nå bor «rett nede i veien», og tittet innom et par av pubene ved jevne mellomrom, selv om nå heldigvis for øyeblikket har klart å legge alkoholen på hylla. Det var jo mandag dagen etter, og Whickham-folket trakk seg tilbake en etter en. Det var det også på tide at undertegnede gjorde om han skulle komme seg tilbake til Newcastle med buss, og det klarte jeg da omsider. Der jeg hoppet av i nærheten av togstasjonen, kom jeg plutselig på at jeg ikke hadde fått i meg mye mat denne dagen, og en pizza ble kjøpt med før jeg med få sekunder mistet buss 38 tilbake til Bentleys-hotellet. Dermed ble dagen avsluttet med en taxitur, og £6 fattigere kunne jeg ta med meg pizzaen opp på rommet og ta kvelden etter en begivenhetsrik dag. Det hadde vært en sann glede å igjen få stifte bekjentskap med Whickham; denne gang på deres hjemmebane. Jeg ønsker de oppriktig lykke til denne sesongen!

English ground # 275:
Whickham v Padiham 1-2 (0-1)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Glebe Sports Ground, 16 August 2015
0-1 Andrew Hill (41)
0-2 Christopher Turner (50)
1-2 Mark Fitzpatrick (pen, 59)
Att: 130
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 17.08.2015: Brighouse Town v Ossett Town
Previous game: 15.08.2015: Esh Winning v Billingham Town

More pics

Lørdag 15.08.2015: Esh Winning v Billingham Town

Frisk og opplagt våknet jeg klar for å igjen sette kursen nordøstover, og etter å ha tatt meg til Kings Cross med tubens Victoria Line, forkastet jeg denne gang tanken om frokost ved Station Café. I stedet kjøpte jeg med meg et par scotch pies fra matmarkedet utenfor Kings Cross stasjon og tok plass på 09.00-toget til Edinburgh. Jeg skulle imidlertid ikke fullt så langt, så to timer og 49 minutter senere steg jeg igjen av i Newcastle, der jeg hadde betalt £64 for to dager med kost og losji ved Bentleys. Dette etablissementet ligger ute på Westgate Road, i nærheten av Newcastle General Hospital for de som er lokalkjente i geordie-byen.

Jeg hadde valgt meg Newcastle som base mye på grunn av FA Cup kampen i Whickham dagen etter, og således ville jeg gjerne overnatte både lørdag og søndag i Newcastle. Ved valg av lørdagskamp sto det til slutt mellom besøk hos Esh Winning og Seaham Red Star, og valget falt til slutt på Esh Winnings hjemmekamp mot Billingham Town. Jeg hadde en stund også vurdert å se en kamp lenger sør for deretter å dra opp til Newcastle etter kamp, og FA Cup kamp hos Shepshed Dynamo var et hett alternativ i så måte, men det var kanskje like greit at det utgikk da jeg dagen før hadde oppdaget at den irriterende irske fjotten Colin Murray i sin spalte i gratisavisen Metro varslet sin tilstedeværelse i Butthole Lane.

Bentleys ble valgt som base grunnet en kombinasjon av god pris og innsjekking allerede fra klokka 12, og siden jeg var avhengig av en rask innsjekking og hurtig retur til stasjonen for å sette kursen mot Esh Winning, unnet jeg meg en taxi. Det er nemlig 20 minutters gange fra hotellet til togstasjonen, og sikkert fem minutter lenger motsatt vei grunnet oppoverbakke. Innsjekkingen ble raskt unnagjort, før jeg unnagjorde returen til stasjonen med buss nummer 38, som krevde £1,40 for å skysse meg tilbake til sentrum. Dermed rakk jeg uten problemer 12.43-toget som brukte ti minutter tilbake Durham, og slapp dermed å stresse ned til Durhams bussterminalen, der jeg skulle ha Arrivas rute nummer 43 mot Esh Winning med avgang klokka 13.15.

£6,50 fattigere men med en returbillett i lomma kunne jeg på ferden vestover i County Durham se en rekke Durham City-supportere i supporterutstyr som ventet på buss motsatt vei, og som tydeligvis skulle på deres hjemmekamp. Det var selvsagt utelukkende den eldre garde, for Sky Sports-generasjonen var nok travelt opptatt med å stryke Messi-trøya si eller ikle seg sesongens nye drakt fra en av de store plastklubbene fra en helt annen kant av landet. Etter tjue minutters tid steg jeg av ved Lymington Crossings i Esh Winning, som er en landsby omtrent 8 kilometer vest for Durham by. Det er et tidligere gruvesamfunn, men kullgruven stengte for godt i 1968. Selveste Bobby Robson vokste opp i nabolandsbyen Langley Park, og har en park oppkalt etter seg i området. Esh Winning ligger for øvrig i naturskjønne Deerness Valley.

Jeg var imidlertid ikke fremme riktig ennå, for fotballklubben spiller ikke i selve Esh Winning, men i Waterhouses – en liten husklynge et kvarters tid videre fra der jeg hoppet av bussen. Jeg kom til stedet der hovedveien foretok en 90 graders sving mot venstre, og fortsatte i stedet rett frem på grusveien som ledet meg til klubbens hjemmebane West Terrace. Snart så jeg anlegget foran meg, og betalte mine £5 i inngangspenger. Det var fortsatt godt over en time til avspark, så programmene hadde ikke ankommet ennå, så etter en kort prat med karen i inngangspartiet kunne jeg ta en liten runde rundt anlegget som har vært klubbens hjemmebane helt siden oppstarten i 1967, og som jeg en stund har ønsket meg til.

Jeg kom inn i det ene hjørnet der en trapp ledet meg opp til selve anlegget, og på kortsiden her var det såkalt hard standing, men også en merkelig sak i forma av et trekonstruksjon som strakk seg nesten hele banens bredde. Bakerst inntil gjerdet mot veien på utsiden har man nemlig stått på et underlag av treplanker med et tilsynelatende hjemmesnekret lite gjerde i forkant, eller i hvert fall ser det slik ut. Over på bortre langside har man majoriteten av anleggets fasiliteter, og først passerte jeg en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som står på et par betongtrinn som strekker seg forbi klubbhuset og bort til hovedtribunen. Også utenfor klubbhuset har man tak over hodet i form av et overbygg, og pilarene i forkant er i likhet med rekkverket/gjerdet rundt banen malt i klubbens grønne og gule farger.

Hovedtribunen byr på sitteplasser og er en original sak, først og fremst takket være sitt spesielle tak som peker oppover, og det kan minne litt om en av tribunene hos ligarival Crook Town. De to laglederbenkene står på hver sin side av hovedtribunen, og bortenfor sistnevnte er det igjen hard standing. Det er det også på bortre kortside, men der har man også en skikkelig gressbanke å boltre seg på, selv om hysterikerne i FA sikkert er svært lite fornøyd med dette. På toppen av denne står det til og med noen benker og til og med et par små skur med benker inni. Herfra kan man virkelig skjønne hvorfor West Terrace ofte får ros for sin naturskjønne beliggenhet, med finfin utsikt over åsene i Deerness Valley. Den andre langsiden byr igjen på hard standing, men også fire tidligere busskur som er spredt utover langsiden og originalt nok gir ly til stående tilskuere. For å komme meg rundt til denne langsiden måtte jeg imidlertid forsere en midlertidig sperring i hjørnet, rett ved der en av flomlysene rett og slett lå på bakken.

Da jeg gikk tilbake mot klubbhuset, stoppet jeg for å slå av en prat med en representant for hjemmelaget som kunne fortelle at denne flomlysmasten faktisk hadde blåst ned i et uvær et par uker tidligere! Det er ikke noe nytt at det kan være friskt oppe på heiene både her og ikke minst i nærliggende Tow Law, og da spesielt om vinteren, men det må ha vært temmelig heftig vind når flomlysmaster blåser over ende. Vedkommende som jeg dessverre ikke er kar om å huske navnet på kunne fortelle at han nå var tilbake i sin rolle i klubben etter et sykefravær (mon tro om det ikke var alvorlige hjerteproblemer han hadde slitt med), og kunne smilende fortelle at han kjente godt til min kompis Lee Stewart, som også har hatt verv i Esh Winning. Etter en trivelig prat lot jeg vedkommende fortsette med sine gjøremål og inntok i stedet baren, der jeg betalte £1,50 for en flaske Woodpecker.

Det ble spilt fotball i Esh Winning allerede i 1889, og man har en rekke forgjengere som alle har bukket under – blant annet klubben Esh Winning Rangers som i 1913 vant hele Northern League, men dagens klubb ble stiftet så sent som i 1967 under det merksnodige navnet Esh Winning Rangers. De var opprinnelig en Sunday League klubb som ved sin oppstart sikret tillatelse til å spille på en tomt tilknyttet en gammel gruve i Waterhouses. Den ble senere kjøpt, og er i dag klubbens hjemmebane West Terrace. Etter å ha spilt i Durham & District Sunday League, byttet de til den ordinære pyramiden så sent som i 1981, da de tok plass i Northern Alliance. Allerede året etter var de med å stifte Northern Leagues andredivisjon, og droppet samtidig det interessante suffikset i klubbnavnet. De har hatt et par kortvarige opphold i Division One, med 14. plassen i 2005 som historisk bestenotering, men har de siste sesongene igjen vært å finne i bunnstriden i Division Two, og har ved et par anledninger vært avhengige av benådninger.

Det overordnede målet for sesongen er igjen å unngå nedrykk, og det kan i seg selv bli tøft i en sesong der man synes å ha god tro på at det vil bli opprykkere fra både Wearside League og Northern Alliance, og dermed to klubber ned fra Northern League Division Two. De må nok i så fall først og fremst satse på å komme seg foran klubber som eksempelvis Stokesley Sports Club og Birtley Town. Selv om de ikke har noe som helst forutsetninger for eller forhåpninger om å kjempe i toppen, var også de enige om at South Shields var storfavoritt til tittelen, selv om de hadde startet overraskende nervøst med hjemmetap for Northallerton i første kamp for deretter å havne under 0-2 hjemme mot Billingham Town, før de snudde til seier 3-2. En representant fra Esh Winning hevdet at South Shields hadde et ukentlig lønnsbudsjett på £3500, og at Lee Scroggins alene skal tjene noe sånt som £6-800 i uka, men i hvert fall den siste påstanden skulle dagen etter bli kraftig avvist av Whickham-folket som hevdet det var voldsomt overdrevet.

Programmet hadde omsider ankommet, og jeg gikk for å sikre meg et eksemplar til en pris av £1. Det var ikke all verden, og manglet både terminliste og tabell, men hadde i det minste informasjon om klubbens historie, motstanderens historie, ligaens historie, juniorlagets historie, samt en bolk der ligaformann Mike Amos gjør seg noen tanker om West Terrace. Jeg har en følelse av at 90% av klubbens program er det samme hver gang, men det var da i hvert fall et program med noe å lese i. Mens mange klubber denne dagen kjempet om avansement i FA Cupen, var det kamp om ligapoeng i Northern League Division Two det dreide seg om på West Terrace denne lørdagen. Esh Winning var nemlig ikke kvalifisert for FA Cupen denne sesongen, og det samme var tilfelle med dagens motstander – nevnte Billingham Town.

Med stortap i begge sine to første kamper hadde Esh Winning igjen fått en fryktelig tung start på sesongen. Først fikk de hele 1-6 i sekken av Ryton & Crawcrook hjemme på West Terrace, før de tapte 1-4 på besøk oppe hos ligaens nordligste klubb, Alnwick Town. Billingham Town på sin side hadde hatt en mer positiv sesongstart, der de altså fulgte opp hjemmeseier 1-0 over Birtley Town med å gå opp i en 2-0-ledelse borte mot divisjonsfavoritt South Shields. Selv om sistnevnte snudde kampen, vil det ha vært en del positivt å ta med seg for Billy Town-manager Barry Oliver. Billingham Town har alltid slått meg som en usedvanlig trivelig klubb de gangene jeg har sett de både borte og hjemme, og denne dagen var intet unntak.

Sist jeg så Billy Town var Billingham-derbyet da de var vertskap for Billingham Synthonia og avsluttet en miserabel 2013/14-sesong der de hadde satt en rekke negative ligarekorder på sin vei mot jumboplass og nedrykk. Jeg hadde nå en lengre samtale med en usedvanlig hyggelig representant for bortelaget som fortalte at retur til Division One foreløpig ikke er noe tema, og at de denne sesongen vil si seg fornøyd med en plass midt på tabellen. Etter å ha tømt nok en flaske med Woodpecker var det på tide å komme seg ut og finne seg en passende utkikksplass, og etter at en hjelpsom representant for hjemmelaget hadde printet ut en ekstra stensil med lagoppstillinger for meg, kunne kampen starte.

Det var gjestende Billingham Town som startet best og tok initiativet fra start, men Esh Winning fikk likevel den første sjansen da Jamie Whitworth ble spilt gjennom, men Ian Bishop satt inn en glimrende takling i siste sekund. Det var spilt et kvarter da gjestenes Craig Lines dro av en Stags-spiller og spilte gjennom Jamie Bellamy, og sistnevnte satt inn 0-1 bak hjemmekeeper James Cleminson. Billy Town presset vertene bakover, og både Craig Lines, Ian Bishop og Callum Croker fyrte løs, men Esh Winnings bakre firer sto imot og vertskapet kom sakte men sikkert litt mer med i kampen. De hadde da også muligheten til å utligne da gjestenes keeper Shaun Scotter kom ut men feilbedømte spretten på en lang ball. Gavin Mudd lobbet ballen over keeper og mot mål, men Ian Bishop var reddende engel da han kom seg tilbake på streken og fikk klarert til corner. Corneren havnet hos Gavin Mudd, men Bishop var igjen korrekt plassert og blokkerte på streken. Vertene fortjente en utligning mot slutten av omgangen, men Daniel Hill ble stoppet av en benparade fra keeper Scotter, og da Luke Thompson sendte en kanonkule av en heading mot mål, var det utrolignok Ian Bishop som igjen sto på streken og fikk beinet unna!

Dermed sto det fortsatt 0-1 til pause, og det var ikke ufortjent ut fra den første halvtimen, men gjestene hadde vært slappe det siste kvarteret og sluppet til gjestene som var uheldige som ikke hadde fått sin utligning. Manager Chris Blakelock ville nok imidlertid oppfordre sine gutter til kun å fortsette, mens hans motpart hos gjestene nok følte for å stramme opp sine utvalgte. En periode av første omgang hadde jeg befunnet meg på motsatt langside, der jeg ved jevne mellomrom ble samtalepartner for den ene linjemannen – en jovial, eldre kar som gjerne benyttet stopp i spillet til en kjapp ordveksling. Ur fra bildematerialet kunne min kompis Lee Stewart fortelle meg at det dreide seg om en svært rutinert kar ved navn John, som har flere tiårs fartstid som dommer i Northern League, og som en gang hadde gitt Lee skyss hjem fra en kamp i Prudhoe. Der dommertrioen sto oppstilt og ventet på at gjestene skulle komme ut av garderoben så de igjen kunne entre banen, benyttet han igjen ventetiden til å slå av en prat med noen av tilskuerne, men snart kom gjestene slik at andre omgang kunne starte.

Helt innledningsvis startet den slik den første hadde sluttet, med et vertskap som tok initiativet og jaget utligning, og på en kontring løp Paul Basey fra gjestenes forsvar, men avslutning var for svak og rett på keeper Scotter. Sakte men sikkert tok imidlertid Billingham Town seg sammen, og snart var de igjen det førende laget. Joel Callender og Callum Croker fikk begge muligheten til å øke, og sistnevnte terroriserte til tider hjemmeforsvaret, men til tross for også en serie med hjørnespark slet de med å avgjøre kampen inn til det gjensto rundt tjue minutter. Da endte et sjeldent Esh Winning-angrep med at Ian Bishop klarerte til Joel Callender. Han løp mot dødlinjen og la tilbake til Callum Croker som satt inn 0-2.

Få minutter senere fikk Billy Town frispark omtrent 25 meter fra mål, og Jonothon Bolton tok sats. Han fyrte løs, og ballen suste inn i nettmaskene nede i hjørnet bak hjemmekeeper Cleminson. Det sto 0-3, og kampen var avgjort. Gjestene kunne økt ytterligere da Callender spilte fri Jamie Bellamy, men hans avslutning ble glimrende blokkert av en forsvarer som fikk kastet seg frem i siste sliten. Ian Bishop hadde vært en defensiv gigant for Billingham Town i denne kampen, men helt på tampen slurvet han og presenterte Gavin Mudd med en gavepakke. Han ble imidlertid reddet av sin keeper Shaun Scotter som umiddelbart så faren og stormet ut for å avverge med en god redning. Dermed endte det 0-3, og mens gjestene fortsatte sin gode sesongstart (som ikke skulle vare), sto jeg med en følelse av at Esh Winning går mot nok en tung sesong.

Det ble tid til en siste forfriskning fra baren og litt samtale med forskjellige representanter for de to klubbene før jeg etter hvert spaserte tilbake til Lymington Crossing for å ta 17.50-bussen tilbake til Durham. Etter tjue minutter hoppet jeg av på bussterminalen i Durham og krysset over veien for å unne meg en middag på Wetherspoons-puben The Water House. Da jeg omsider kom meg med toget tilbake til Newcastle, motsto jeg denne gang geordie-byens fristelser, og etter kun en pint på Centurion Bar, betalte jeg £1,55 for å la buss nummer 38 frakte meg utover Westgate Road. Jeg steg av rett utenfor mitt hotell for natten, og trakk meg umiddelbart tilbake til hotellrommet allerede i 20.30-tiden.

English ground # 274:
Esh Winning v Billingham Town 0-3 (0-1)
Northern League Division Two
West Terrace, 15 August 2015
0-1 Jamie Bellamy (16)
0-2 Callum Croker (70)
0-3 Jonothon Bolton (74)
Att: 41
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 16.08.2015: Whickham v Padiham
Previous game; 14.08.2015: Hoddesdon Town v Sawbridgeworth Town

More pics

Fredag 14.08.2015: Hoddesdon Town v Sawbridgeworth Town

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var på tide å midlertidig forlate Newcastle og flytte seg sørover, og jeg hadde etter hvert blinket meg ut 10.00-toget til London Kings Cross. Denne dagen hadde voldt meg litt hodebry da jeg lenge var usikker på valg av kamp. Et knippe av helgens kamper i FA Cupens Extra Preliminary Round hadde blitt flyttet til fredagen, men det var var først snakk om klubber som banedeler hos andre klubber, og i konkurranse med noen kamper i Anglian Combination lutet jeg tidlig mot Coleshill Town v Ellesmere Rangers. Den skulle spilles på Tamworths Lamb Ground mens Coleshill dessverre la kunstgress på sin hjemmebane Pack Meadow. Jeg hadde imidlertid mest lyst til å «spare» Lamb Ground til en Tamworth-kamp, og da Hoddesdon Town v Sawbridgeworth noe senere ble flyttet til denne fredagen var jeg ikke sen om å endre planene. Så var det heller være at jeg gikk glipp av en 11-0 seier til Coleshill Town!!

Da jeg ankom Newcastle stasjon registrerte jeg raskt at det rådet fullstendig togkaos, og togene sørover var opptil tre timer forsinket!! Jeg fikk uansett tatt plass på et av de forsinkede togene, og var snart på vei mot London, der jeg ankom rundt tre timer senere. Med Hoddesdons beliggenhet i Hertfordshire var det nokså gunstig å overnatte ved et nokså lugubert overnattingssted jeg tidligere har benyttet meg av. Tottenham Guest House er på ingen måte noe Ritz, men det er et billig alternativ i en generelt dyr verdensmetropol, og ikke minst ligger den i nærheten av både undergrunn og togstasjon ved Seven Sisters. Jeg hadde betalt £35 for et enkeltrom med delt bad på gangen, men oppdaget snart at stedets WiFi var langt mer samarbeidsvillig enn ved mitt forrige besøk. Etter at jeg hadde installert meg sjekket jeg derfor ut reiseruta til en liten utflukt jeg hadde planlagt, og strøk deretter på dør.

Et Overground-tog tok meg fra Seven Sisters til Walthamstow Queen Street, og derfra hadde jeg 20 minutters gangs til min destinasjon – nemlig Hare & Hounds Ground; tidligere hjemmebane for Leyton FC, som dessverre gikk konkurs i 2011. Deres stadion, som senere fikk navnet Leyton Stadium, står der fortsatt, men svært forfallent. Og ikke minst ligger det i bakgården til en indisk restaurant som åpenbart bruker tomten som parkeringsplass og lagringsplass. Jeg hadde såvidt kommet meg innenfor og begynt å knipse noen bilder da en rasende asiatisk fjott kom ilende og forlangte at jeg sporenstreks stoppet fotograferingen. Jeg forsøkte forgjeves å tale min sak, at jeg kun ville dokumentere det gamle stadionets tilstand før det ble revet – noe han hevdet er nært forestående, men omsider gikk han med på å gi meg et par minutter til å haste rundt herligheten. Det var svært trist å se anlegget i den forfatningen, men jeg var nå først og fremst irritert på denne idioten som fortsatt sto der som en vakt og nærmest kikket på klokka. Jeg fikk i det minste knipset en rekke bilder før jeg forlot åstedet og vendte oppmerksomheten mot kveldens kamp oppe i Hoddesdon.

Da det så smått begynte å regne, var jeg ikke videre lysten på en lengre spasertur, og ved hjelp av Google Maps fant jeg frem til en London-buss som plukket opp rett utenfor og fraktet meg til Hackney Downs, der jeg kunne sette meg på toget til Broxbourne. Også der var det i ferd med å begynne å regne, så jeg kostet på meg en taxi opp til Wetherspoons-puben The Star i Hoddesdon sentrum, der jeg foretok en liten pitstop for å lade opp med en pint Strongbow. Hoddesdon ligger altså i grevskapet Hertfordshire, og var tidligere en skysstasjon på veien mellom London og Cambridge. Byen ligger drøyt tre norske mil nord for London, og 6-7 kilometer sørøst for Hertford. I dag har den rundt 20 000 innbyggere, og har vokst sammen med den noe mindre naboen Broxbourne. Begge disse utgjør så absolutt en del av Londons pendlerbelte. Etter å ha snyltet litt på deres WiFi, ble det også tid til en kjapp pint på den mer klassiske The White Swan før jeg spaserte de 5-10 minuttene ned til Lowfield.

Det er hjemmebane for både Hoddesdon Town og stedets cricketklubb, og der jeg kom spaserende nedover Park View så jeg på min høyre hånd snart inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £8. Hoddesdon Town har i årevis hatt et kampprogram som det har gått gjetord om i blant – en virkelig solid mustein som har vært hjertebarnet til en eldre kvinne som nå dessverre har trukket seg tilbake. Dagens utgave var da uansett en 40 siders variant spekket med godt stoff, så det var vel verdt bidraget på £1. Hoddesdon Town skulle møte Sawbridgeworth Town, og selv om det begge klubbene hører hjemme i Hertfordshire og begge spiller på non-leagues step 5, spiller de i to forskjellige ligaer – Hoddesdon i Spartan South Midlands League, og «Sawbo» i Essex Senior League. Men nå dreide det seg altså om FA Cupen, som dessverre nå har solgt sin sjel i form av en sponsoravtale med et asiatisk selskap som nå får sitt navn nevnt enhver sammenheng forbundet med den tradisjonsrike cupen.

Der jeg entret Lowfield på den ene langsiden, finner man de to laglederbenkene i mur, og mellom disse står en tilsynelatende ny og hjemmesnekret tribunekonstruksjon i tre som gir tak over hodet til stående tilskuere. Ellers på denne langsiden er det hard standing, og det er også tilfelle på de to kortsidene. Bak målet til høyre (sett fra inngangspartiet) har man dessuten cricketbanen. På motsatt langside kunne jeg imidlertid se anleggets hovedtribune i mur, og nede i hjørnet mot «the cricket end» skimtet jeg klubbhuset man åpenbart deler med cricketklubben, som for øvrig ble gjenstand for stor takknemlighet fra fotballklubben for velviljen de hadde vist ved å tillate spill her denne helgen. De klubbene som banedeler med cricket er nemlig prisgitt cricketklubben de første ukene av fotballsesongen, inntil cricketsesongen avsluttes…og det i langt større grad enn jeg var klar over, skulle jeg finne ut på denne turen.

Jeg kunne da også lese i programmet at man mente dette var første gang man spilte cup-fotball på Lowfield i august måned, og man kjenner jo til at en rekke klubber hver sesong starter med flere bortekamper etter hverandre, inntil cricketen pakker sammen for sesongen (åpenbart i slutten av august eller tidlig i september). Men selv de helger hvor cricket har rangen, så spilles tydeligvis ikke denne uforståelige sporten både fredag, lørdag og søndag. Derfor får man altså noen av disse cupkampene tidlig i sesongen flyttet til fredag eller søndag. Men om man, slik jeg vel i all min naivitet gjorde, innbiller seg at dette er opp til fotballklubben selv å avgjøre, så tar man åpenbart feil. For slik jeg forstår det kan cricketklubben – så lenge deres sesong pågår – sette ned foten om de vil. Jeg er totalt blottet for kunnskap om cricket, men jeg lurer på om ikke noe av «problemet» kan være ekstraarbeid omstilling fra cricket til fotball og tilbake til cricke, selv om det for en utenforstående ikke virker som all verden, og man skulle tro at de var likegyldige så lenge fotballklubben tok denne jobben. Men kanskje er det også andre grunner som undertegnede ikke har fått med seg.

Jeg oppsøkte baren og betalte £3,50 for en pint Thatchers Gold som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg studerte noe av det som prydet veggene…og ikke minst var det viet FA Vase triumfen i 1975. Hoddesdon Town ble stiftet i 1879, og var i 1997 med å stifte Spartan South Midlands League, etter å tidligere ha spilt i flere av denne ligaens forgjengere (slik som South Midlands League, London Spartan League, og Spartan League). Det var som medlem i sistnevnte at de hadde sin største dag i rampelyset en vårdag i 1975. Året før hadde FA avviklet den meget prestisjetunge FA Amateur Cup og erstattet den med dagens FA Vase, og i første utgave spilte Hoddesdon Town seg frem til Wembley-finale mot Epsom & Ewell. Den ble vunnet 2-1, og Hoddesdon Town skrev seg altså inn i historiebøkene som tidenes første vinner av FA Vase.

Hjemmelaget hadde spilt to kamper så langt, og begge altså på bortebane. Etter tap 0-2 for Tring Athletic i seriepremieren, tapte de 1-2 i lokaloppgjøret borte mot FC Broxbourne Borough, og dermed sto The Lilywhites fortsatt uten poeng i Spartan South Midlands League Premier Division. Vertene hevdet imidlertid å ha vært spillemessig bra i de to kampene, men at problemet var å klare å omsette ballinnehav og sjanser i scoringer. I Essex Senior League hadde Sawbridgeworth Town startet sin ligasesong med uavgjort 2-2 hjemme mot Sporting Bengal United og deretter borteseier 3-2 over Greenhouse Sports, slik at de hadde fått en nokså god start. Men nå var det altså avansement i FA Cupen det skulle kjempes om, og vinneren ville få være vertskap for Romford i neste runde.

Mens jeg sto utenfor og tok en kikk på lagoppstillingene, fikk jeg uventet selskap i form av et norsk reisefølge. Skjønt helt uventet burde det kanskje ikke ha vært, for det var undertegnede som på et nettforum hadde tipset brødrene Hjartøy om denne kampen da de la ut sine turplaner for denne perioden. Jeg hadde imidlertid glemt det, men bergenserne hadde tatt tipset og var nå her sammen med en tredjemann jeg ikke er kar om å huske navnet på. Og jammen traff jeg ikke også på Laurance Reade – en av Groundhop UK arrangørene, og mannen bak bloggen Wherever it may be – i tillegg til groundhopperen bak den eminente bloggen ‘The Onion Bag‘. Etter en prat med disse var det fortsatt tid til en runde i baren sammen med bergenserne, før vi tok oppstilling for å se kampen sparkes i gang.

Hjemmemanager har visstnok brukt sommerferien til å raide sin gamle klubb St. Margaretsbury for et stort antall spillere, og vertene dominerte fra start. Ricky Light var et stadig uromement som skapte masse hodebry for gjestene, og både Jesse Waites og Mark Summers hadde to ganger misbrukt gode sjanser, samtidig som Ollie Sharman så sin avslutning reddet av Sawbo-keeper Elliott Cockerell. Da Josh Lillis først fikk ballen i mål for vertene, markerte linjemannen for offside, men man sto med et stadig sterkere inntrykk av at det var et tidsspørsmål før målet kom. Det kom i det 38. minutt, og det var Mark Summers som sendte vertene i føringen etter forarbeid av Ed Taylor og Josh Lillis. I omgangens nest siste minutt scoret Summers sitt andre da han headet inn en corner fra Ricky Light, og The Lilywhites gikk i garderoben med ledelse 2-0.

I pausen fikk jeg slått av en kort prat med en representant for hjemmelaget, og da man i programmet hadde uttrykt ambisjoner om å på sikt rykke opp til step 4, var jeg litt interessert i å høre litt mer om dette. Han bekreftet for så vidt kun det som sto i programmet at man først måtte få oppgradert anlegget for å tilfredsstille kravene, og ville ikke si mye mer enn at det vil komme mer informasjon om deres planer utover høsten, men han ga uttrykk for at det kanskje var litt tidlig å regne med noe slikt allerede denne sesongen. Han var også selvsagt fornøyd med at det tilsynelatende var i ferd med å løsne foran mål, men Sawbridgeworth hadde de siste minuttene før pause avsluttet godt og satt hjemmelaget under press slik at keeper Lee Robinson måtte i aksjon.

Gjestene startet også andre omgang friskt, og Mitchell Das skjøt like utenfor før samme mann fra spiss vinkel tvang keeper Robinson til å gjøre en god redning. Utover i omgangen gjenvant imidlertid Hoddesdon initiativet, og Mark Summers tvang frem en defensiv feil som endte med at Summers stjal ballen. Han rundet keeper Cockerell, økte til 3-0 ved å sette ballen i det tomme målet, og fullførte med det sitt hattrick. Med sin del av jobben unnagjort ble han tatt av banen og erstattet av debutant Tommy Wade. Sistnevnte utgjorde umiddelbart en offensiv trussel sammen med innbytter Brett O’Connor, og det lå et fjerde mål i luften. Det kom i kampens tredje tilleggsminutt, etter at både Charlie Edwards, Connor Scully og Wade selv hadde vært nære på, men da Wade kombinerte med O’Connor og satt inn 4-0, hadde Hoddesdon Town satt kronen på verket for en imponerende forestilling for deres del.

De 216 tilskuerne vil nok ha latt seg imponere av Hoddesdon Town, men samtidig føler jeg at dette nok er et tegn på hvor svak Essex Senior League er sammenlignet med de andre ligaene på samme nivå. Et topplag som f.eks Bowers & Pitsea holder vel riktignok en ok standard, men jevnt over føler jeg nok at Essex Senior League kanskje er den svakeste av ligaene på step 5. Det skal dog ikke ta noe av glansen av vertenes prestasjon., og etter det jeg så denne fredagskvelden var jeg overbevist om at de vil komme sterkere også i ligaen og klatre på tabellen utover. For min del ble jeg igjen for ytterligere en pint med bergenserne før vi ringte etter taxi tilbake til Broxbourne jernbanestasjon for å ta 22.17-toget tilbake mot London. Få minutter senere tok jeg farvel med trioen da jeg steg på Cheshunt stasjon for å bytte tog. Herfra gikk turen med London Overground til Seven Sisters, der jeg konstaterte at puben i underetasjen på min base for natten nå har blitt stengt siden sist. Jeg gikk uansett rett til sengs da jeg hadde en ny lang reise foran meg dagen etter.

English ground # 273:
Hoddesdon Town v Sawbridgeworth Town 4-0 (2-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Lowfield, 14 August 2015
1-0 Mark Summers (38)
2-0 Mark Summers (44)
3-0 Mark Summers (66)
4-0 Tommy Wade (90+3)
Att: 216
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 15.08.2015: Esh Winning v Billingham Town
Previous game: 13.08.2015: Easington Colliery v Crook Town

More pics

Torsdag 13.08.2015: Easington Colliery v Crook Town

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg våknet med kuppelhue og bondeanger. Newcastles natteliv hadde satt sine spor, og jeg er nok ikke altfor vant med slik rangling lenger. Jeg fikk veltet meg ut av senga og kreket meg i dusjen, før jeg etter hvert dristet meg ut blant folk. Jeg tviler på om jeg noen gang har fått servert en heftigere full english breakfast enn den store «Breakfast of Champions» varianten hos kaféen Butterfly Cabinet på Heaton Road, og den har tidligere kurert tilsvarende formsvikt hos undertegnede slik at det var resepten også denne gang. Mon tro om det ikke var buss 32A som krevde £1,95 for å ta meg dit ut, men etter å få servert en gedigen frokosttallerken kunne jeg igjen fastslå at det var vel verdt turen.

Faktisk var den såpass at jeg denne gang måtte kaste inn håndkledet med noen få munnfuller igjen på tallerkenen for ikke å brekke meg der jeg fortsatt slet med formen. Etter å ha presset ned i hvert fall 90% av kjempeporsjonen var det på sin plass med en spasertur, og apostlenes hester bragte meg ned til metro-stasjonen Chillingham Road, der jeg hoppet på et tog mot sentrum. For å få noe ut av dagen byttet jeg til metroen grønne linje mot flyplassen, og ble med til Kingston Park, der jeg kikket meg litt rundt utenfor stadionet med samme navn. Det var her den ikke lenger eksisterende klubben Newcastle Blue Star spilte sine siste år før de gikk konkurs i 2009. Her spiller fortsatt rugby union klubben Newcastle Falcons sine hjemmekamper, i tillegg til rugby league klubben Newcastle Thunder. Newcastle Uniteds reserver spiller vel såvidt jeg vet også majoriteten av sine hjemmekamper her. Det var ikke muligheter for å ta seg inn, men det var da litt innsyn. På veien tilbake var det på tide å få noen andre kulturelle inntrykk, så jeg stoppet innom museet Great Northern: Hancock. Imidlertid var formen såpass laber at det ble et nokså flyktig besøk før jeg returnerte til hotellsenga for å få en time eller to på øyet.

Jeg følte vel mest for å bli i senga resten av dagen, men etter litt ivrig bruk av snooze-funksjonen kom jeg meg omsider opp og satt meg snart igjen på metroens grønne linje – denne gang med kurs sørøstover mot Sunderland. Jeg valgte denne løsningen i stedet for tog nettopp for å benytte anledningen til å hoppe av på St. Peter’s (som faktisk er enda litt nærmere enn stasjonen Stadium of Light) for å ta en kjapp kikk på Sunderlands hjemmebane. Det mest interessante var i og for seg den fantastiske statuen av tidligere manager Bob Stokoe som jubler hemningsløst over FA Cup-triumfen i 1973. Jeg hadde ikke tatt høyde for at det tross alt var fem minutters gange fra St. Peter’s, og jeg rakk ikke helt å ta en full runde før jeg måtte snu og haste tilbake for å med nød og neppe rekke metroen som skulle korrespondere med buss 23. Jeg hastet opp rulletrappene på Park Lane stasjon og fant raskt frem til ‘stand B‘ på tilhørende Sunderland Interchange, slik at jeg få sekunder før avgang fikk hoppet på og betalt £4.90 for en returbillett til Easington Colliery.

Bussen brukte ganske nøyaktig en halvtime ned dit, og vel fremme steg jeg av og orienterte meg frem til Victory Club – en lokal kneipe med et temmelig røft klientell. I følge min lokale kjenning Lee Stewart er da også Easington Colliery en nokså tøff plass. Easington Colliery er i aller høyeste grad et gruvesamfunn i det østlige County Durham, og vokste frem rundt en stor kullgruve som så tusenvis av mennesker komme flyttende fra hele landet. Mest kjent er nok stedet for den store gruveulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet her, og det er i den forbindelse at det er plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven her stengte i 1993, betød det at 1400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og det stedet sliter vel fortsatt med problemene som følge av dette. Det bor i dag rundt 5000 personer i Easington Colliery (som altså er et separat sted i forhold til den noe mindre nabo-landsbyen Easington), og noen vil også vite at den fiktive gruvebyen i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

Jeg tømte glasset og forlot Victory Club, der drankerne nå hadde høynet innsatsen betraktelig i sin innbyrdes biljard-turnering, og spaserte i stedet mot Welfare Park. Etter å ha spasert gjennom den nevnte alléen og gransket det nevnte minnesmerket, kom jeg frem til min destinasjon, og ble tilsynelatende møtt av lukkede dører. Med en times tid til kampstart var telleapparatene ennå ikke åpnet, og utenfor en tilsynelatende lukket dør sto flere groundhoppere og ventet. Med torsdagskamp var det forresten ikke spesielt merksnodig at en rekke av disse hadde funnet veien til det østlige Durham. Etter å ha stått der i noen minutter kom det plutselig en fyr som åpenbart gikk rett inn denne døra, som førte inn til klubbhusets bar, og som tydeligvis hadde vært åpen hele tiden. De lokale må ha lurt på vi hva drev med. Vel innenfor betalte jeg 80 pence for en iskald boks med Cola i et forsøk på å bedre formen noe, og da venner i form av Lee, Katie og den unge Connor Lamb få minutter senere entret lokalet satt undertegnede i et hjørne med den andre Cola-boksen til panna. Omtrent samtidig fikk vi beskjed om at vi nå kunne betale oss inn, så jeg gikk for å yte min skjerv i form av rimelige £3.

Programmene var visstnok på vei, og da vi tok oss tilbake til baren fra anleggets indre kom det en kar med kveldens blekke. Jeg hadde fryktet det verste da unge Connor hadde varslet at man i stedet for å gi ut nytt program til hver kamp ville utgi månedsvise utgaver, og da han også hadde en spalte i klubbens program regnet jeg med han visste hva han snakket om. Men etter å ha betalt £1 for fornøyelsen, slo jeg fast at det nok er snakk om en variant der hoveddelen forblir den samme i en måneds tid, mens man for hver kamp bytter ut de fire midtsidene som i dette tilfellet omhandlet gjestene Crook Town, og således er det jo egentlig ikke noe ‘verre’ enn det man finner mange andre steder. Jeg tok i stedet en liten runde rundt anlegget, som domineres av nærmeste langside, der man finner hovedtribune og en klassisk ståtribune under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket midt på langsiden. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som har en blanding av ståplasser bakerst og ståplasser i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså en klassisk ståtribune med rundt seks betongtrinn. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte betongtrinn på den ene kortsidens flanke. Ellers på Welfare Park er det hard standing som gjelder.

Det jeg hadde merket meg, og som Lee hadde gjort meg oppmerksom på på forhånd, var den flotte utsikten nedover kysten mot Nordsjøen, der man uten problemer kunne se helt ned til Hartlepool. Easington Colliery ligger i det som gjerne kalles «East Durham triangelet», der en rekke tradisjonsrike klubber de siste tiårene har bukket under, og jeg har mer enn en gang hørt distriktet omtales som en fotballklubbers kirkegård og som «the area that fell out of love with football». Men når Sku Sport generasjonen er mer opptatt av å stryke Messi-trøya si og si sitt favorittlag fra andre siden av landet, så blir det kanskje slik. Easington Colliery er i hvert fall en av klubbene som fortsatt holder koken, og de er denne sesongen nyopprykket til Northern League Division Two etter å ha endt på 2. plass i Wearside League forrige sesong. Da vinner Stockton Towns anlegg ikke tilfredsstilte kravene, gikk derfor plassen til Easington Colliery.

Klubben forsøker seg for tredje gang i Northern League, etter at de første spilte seg opp fra Wearside League i 1986. Den gang sikret de seg direkte opprykk opp til Division One i sin første sesong, og hadde en 10. plass som beste bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur. Nå håper de å igjen kunne etablere seg, og deres uttalte mål var å overleve. Selv om Connor tidligere har hintet om at han tror de kan få det tøft, trodde han heller ikke at de ville rykke ned, og Lee mente de burde klare seg greit og kanskje havne et sted midt på tabellen.

Ligaformann Mike Amos var også til stede, og hans spådom var at det kan bli generelt sett noe tøffere å overleve denne sesongen, da han uttrykte stor tro på at vi vil få en opprykker både fra Wearside League og Northern Alliance ved sesongslutt, og dermed i utgangspunktet to klubber ned fra Northern League Division Two. I Northern Alliance er nemlig Blyth Town nok en gang stor favoritt, og i den endeløse sagaen om deres flomlys-søknad hadde Amos nå tro på at de skulle få anlegget sitt godkjent for spill i Northern League etter denne sesongen. Det samme mente han om Stockton Town som i fjor var suverene i Wearside League, men både Lee og Connor har advart kraftig mot et Horden Colliery Welfare som de åpenbart holdt som knepne favoritter denne sesongen. Det blir uansett spennende.

Motstander denne kvelden var meget tradisjonsrike Crook Town, som hadde en miserabel sesong sist. Flere omtalte faktisk nedrykkssesongen i fjor som klubbens verste sesong noensinne, men enda verre var det at klubben en periode sto i fare for å gå under. De uttrykte nå litt forsiktig optimisme og hevdet at de hadde fått inn gode fotballfaglige folk til å få skuta på rett kjøl. De har et ungt lag, men Lee spådde at også de ville kunne styre klar av den heftigste nedrykksstriden og kapre en plass midt på tabellen. Det var altså to nivåers forskjell mellom disse to klubbene forrige sesong, men nå skulle de møtes til kamp om ligapoeng i Northern League Division Two. Easington Colliery hadde tapt sin første kamp med 0-2 hjemme mot Whickham, mens Crook hadde startet med hjemmeseier 2-1 over Heaton Stannington.

Etter en tredje boks med Cola var fortsatt ikke formen akkurat super, så her måtte det sterkere lut til. Mot et bidrag på £1,50 fisket bartenderen frem en boks med Strongbow til meg, samtidig som han fant frem en pin til min samling. Der ved bardisken sto også noen klubbfunksjonærer og gjorde siste finpuss på listen over lagoppstillingene som de skulle levere til dommeren, men før de kom så langt fikk vi ta en kjapp kikk slik at vi kunne feste noen navn til spillerne ute på gressmatta. Det var som sagt en rekke groundhoppere og kjente fjes der, og jeg traff i tilleg på både Howard fra dagen før, Peter Sixsmith, John McClure, og grinebiteren Tony Morehead. Det var imidlertid med Lee, Katie og Connor at jeg tok oppstilling klar for kamp.

Det startet nokså jevnt med halvsjanser begge veier, men etter et kvarters tid føltes det som om hjemmelaget tok et lite initiativ. Slurv i Crook-forsvaret ga David Laight muligheten til å stjele ballen og storme mot målet, men hans avslutning ble reddet av Crook-keeper Ryan Graham. Etter et par halvsjanser for Crook var Laight nære på igjen, men denne gangen gikk avslutningen utenfor. Halvtimen var passert med et par minutter da vertene scoret sitt første Northern League etter returen i våres, og målscorer var Luke Page som ble spilt flott gjennom og iskaldt plasserte ballen i mål bak keeper Graham. To minutter senere doblet nemlig Laight ledelsen da hans volley suste centimetere utenfor, og like etter endte klabb og babb i Crook-forsvaret med at en grønn og hvit hjemmespiller fikk avsluttet, men ballen smalt traff innsiden av stolpen og Crook fikk klarert. Crooks beste muligheter i første omgang kom i form av skudd fra Thomas Watkinson og Alex Wilson, som ble henholdsvis blokkert og reddet av keeper Kyle Donaldson, og dermed gikk lagene i garderoben med 1-0 som pauseresultat.

Det siste snaue kvarteret av omgangen hadde vi lagt merke til en lyd som tydet på at man forsøkte febrilsk å få startet aggregatet til flomlysene, og det var også en eim på anlegget som vitnet om dette. Det hadde etter hvert skumret såpass at vi undret oss på om de ikke skulle skrus på, men det var åpenbart at de hadde en utfordring å hanskes med, uten at vi foreløpig uroet oss nevneverdig. Lee kunne imidlertid fortelle at det tydeligvis var en kjent lokal sak at klubben har hatt problemer med flomlysene, og da var det jo selvsagt naturlig å spørre seg om Northern League visste om dette da de hentet opp Easington Colliery. Formann Mike Amos kunne fortelle at klubbens flomlys i løpet av sommeren hadde blitt testet flere titalls ganger til alles tilfredshet, og mens vi sto det og snakket kom flomlysene gradvis på. Det vil si, flesteparten av de. Da lagene noen minutter senere kom på banen sa dommeren seg fornøyd og startet andre omgang mens jeg tømte min andre boks med Strongbow og konstaterte at formen endelig var litt stigende.

I omgangens femte minutt ble et innlegg slått inn i Collery-feltet, og Alex Wilson steg høyest og headet inn utligningen for Crook Town. Så begynte virkelig moroa.. Et minutt senere forsvant i rask rekkefølge plutselig flomlysene en etter en, og nå var det så mørkt at det ikke var aktuelt å fortsette. Dommeren ga de 15 minutter til å få lysene på igjen, og det var hektisk aktivitet der man forsøkte febrilsk å få liv i den gamle purka av et aggregat. Man begynte vel å ane at vi ikke ville få se mer fotball denne kvelden, men etter 12-13 minutters pause fikk de endelig lysene på igjen. I hvert fall noe sånt som 75% av de, og det var godt nok for dommeren, som skal ha ros for sin tålmodighet denne kvelden.

Crook kunne tatt ledelsen da fint forarbeid av Jason Brazaukas ble fulgt opp av et frekt hælspark fra Scott Duggan, men keeper Donaldson reagerte raskt. Kombinasjonen av begrenset lys og svarte nummer gjorde det nå til en utfordring å skille hjemmespillerne fra hverandre, men et innlegg inn i Crook-feltet ble møtt på volley av en hjemmespiller som måtte se ballen smelle i stolpen. Nå ble det plutselig litt Hawaii-fotball, med sjanser begge veier. Etter en liten rekke med Crook-cornere kontret vertene, og et skudd hadde god vei mot krysset da keeper Donaldson fikk slått ballen vekk. Deretter var det Richard Carr som fyrte løs i motsatt ende, men ballen suste over tverrliggeren. I følge klokka gikk vi inn i kampens siste par minutter av ordinær tid da et innlegg fant veien inn i Crook-feltet og en av hjemmespillerne (som senere viste seg å være David Knight) headet ballen i mål og gjenopprettet vertenes ledelse. Imidlertid var det kun kampens 77. minutt, så Crook hadde fortsatt tid til å svare.

I stedet var det vertene som kun et minutts tid etter fikk tildelt straffespark da en god David Laight ble spilt gjennom og var på vei til å runde Ryan Graham da han ble felt av Crook-keeperen. Dommeren pekte sporenstreks på straffemerket og dro resolutt opp det røde kortet for Graham. Muligens noe strengt all den tid Laight virket å være på vei bort fra mål, men uansett måtte Crook Town nå gjøre et bytte, og mens de gjorde klar sin reservekeeper steg en Colliery-spiller frem til straffemerket for å gjøre seg klar. Den nye keeperen kom seg i mål, hjemmespilleren gjorde seg klar til å ta sats…og da slukket med ett alle flomlysene og etterlot seg banen i nærmest stummende mørke! Nå var det i ferd med å utvikle seg til en fullstendig parodi, men etter ytterligere ti minutters tid fikk de på flesteparten av flomlysene igjen. Før man i det hele tatt rakk å stille opp igjen for straffesparket, ble det imidlertid mørkt for tredje gang. Dommeren hadde sett nok, og blåste umiddelbart av kampen som dermed ble avbrutt i det 81. minutt.

Irriterende for de 175 fremmøtte, men først og fremst verst for klubben selv, som hadde en tydelig lite imponert ligaformann blant tilskuerne. I sin blogg senere den kvelden la han intet imellom og innledet med følgende tordentale: «In my 20 years as Northern League chairman, there’s not been a night as mortifying, as annoying, or as thouroughly embarrassing as this one»! Sterk kost, og jeg følger han muligens er litt vel hard, selv om han trekker frem nettopp undertegnede som en av de som hadde kommet langveisfra for å se denne kampen. På den annen side var det ikke tvil om at spørsmål vil – og må – bli stilt. Klubben har en rekke torsdagskamper denne sesongen, og på en av disse (22. oktober) skal man være vertskap for Alnwick Town, som har en meget lang reisevei fra der de holder til på god vei opp til den skotske grensen. Man kan jo tenke seg hva som vil skje om noe slikt skulle hende igjen da!

Klubben har blitt truet med bøter, og i ytterste konsekvens vil de kunne risikere exit fra Northern League om de ikke får skikk på flomlysene. I ettertid har man imidlertid forsikret om at man vil leie inn aggregat for kommende hjemmekamper denne sesongen, så vi får håpe de unngår en reprise. Ellers var det også flere som så ironien i at dette skjedde mot nettopp Crook Town, som for et par sesonger siden skal ha slått av sine flomlys ved overlegg under en kamp de var i ferd med å tape. Jeg hadde uansett fått sett en god dose fotball, og det hadde uansett blitt såpass sent at bussen jeg i utgangspunktet hadde blinket meg ut for lengst hadde gått. Etter å ha tatt farvel med Lee, Katie, Connor & Co, spaserte jeg opp til holdeplassen for å ta bussen tilbake til Sunderland, der jeg byttet til metroen som fraktet meg tilbake til Newcastle. Denne kvelden klarte jeg også å nøye meg med en pint ved Centurion Bar, en pint på Revolution, og en flaske Strongbow i hotellbaren. I motsetning til kvelden før hadde jeg da også en tidlig start dagen etter.

English ground # 272:
Easington Colliery v Crook Town (abandoned after 81 mins with the score 2-1)
Northern League Division Two
Welfare Park, 13 August 2015
1-0 Luke Page (33)
1-1 Alex Wilson (50)
2-1 David Knight (77)
Att: 175
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 14.08.2015: Hoddesdon Town v Swabridgeworth Town
Previous game: 12.08.2015: Willington v Brandon United

More pics

Onsdag 12.08.2015: Willington v Brandon United

Min voldsomme tur hadde fått en fin start i Kent, men nå var det på tide å sette kursen mot det nordøstlige England, og etter å ha handlet inn frokost i forma av smørbrød og juice fra Sainsburys gikk første etappe med tog fra Birchington-on-Sea til London St. Pancras. Der krysset jeg over veien til Kings Cross for å sette meg på toget til Newcastle, men ikke før jeg hadde blitt fristet til å benytte anledningen til å kjøpe inn lunsj i form av en scotch pie fra markedet utenfor sistnevnte stasjon. Da jeg omsider ankom Newcastle, hadde jeg vært på farten i over fem timer, og klokka nærmet seg to. Heldigvis var også Newcastle endestasjon, for da jeg våknet hadde toget tydeligvis stått på stasjonen i 12 minutter allerede.

Ved Surtees Hotel i sentrum av den fantastiske geordie-byen hadde jeg betalt £81 for to netters overnatting, og jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg. Jeg stortrives alltid i Newcastle, og det var grunnen til at jeg hadde valgt meg byen som base til tross for at eksempelvis Durham hadde vært gunstigere rent reisemessig. Jeg tuslet litt rundt og nøt livet før jeg oppsøkte Bridge Hotel, men der hadde de akkurat avsluttet matserveringen før et par timer, slik at jeg måtte nøye meg med en pint cider eller to mens jeg leste litt vekselsvis i Non League Paper og min medbragte bok. Etter hvert var det på tide å vende snuta sørover med toget til Durham, der jeg spaserte ned til bussterminalen og betalte £4,10 for en returbillett til Willington.

Etter tjue minutter på buss 46 kunne jeg stige av i den gamle gruvebyen Willington, som ligger i County Durham – mellom Crook i vest, Spennymoor i vest, og Bishop Auckland i sør…og altså et lite stykke sørvest for Durham by. Som så mange andre samfunn i dette området, var økonomien basert nærmest utelukkende på kullgruvedriften, og da den store gruven her stengte for godt i 1967 var det starten på en nedgangstid som Willington fortsatt sliter med. I disse dager har de sju-åtte tusen innbyggerne få jobber i selve Willington, som nå fungerer mer som en pendlerby for Bishop Auckland og Durham.

Fotballklubben har vært Willingtons stolthet, og etter å ha blitt stiftet i 1906 ble de med i Northern League fem år senere. De har også vunnet Northern League ved tre anledninger, men sist gang var så langt tilbake som i 1930. Den virkelige storhetstiden var på i 1940- og 1950-årene, da de gjorde seg bemerket i den svært prestisjetunge FA Amateur Cup. Etter å ha tapt finalen for Bishop Auckland i 1939, fikk de sin hevn i 1950, da samme motstander ble slått 4-0 foran 88 000 tilskuere på Wembley. Samtidig var de et nokså fast innslag i toppen av Northern League, men det skulle ikke vare.

Da Northern League før 1981/82-sesongen utvidet med en andredivisjon, hadde Willington endt helt sist de foregående sesongene, og med ny jumboplass påfølgende sesong ble det nedrykk og et foreløpig siste avskjed med Northern Leagues øverste divisjon. I 2005 måtte de også ta turen ned i Wearside League, der de ble værende i åtte sesonger før de i 2013 kunne returnere til Northern League Division Two. Det er lenge siden 10 000 tilskuere møtte opp for å se et FA Amateur Cup oppgjør mot Bromley i 1953, men deres hjemmebane Hall Lane hadde i hvert fall fristet undertegnede til besøk en stund. Først ble det imidlertid en liten pitstop ved puben Hogans, men snart trasket jeg mot kveldens kamparena.

£7 ble avlevert i inngangspartiet – £5 for entré og £2 for et kampprogram i svart/hvitt, og dermed kunne jeg gå innenfor og ta en kikk på herligheten. Om den følelsen kanskje ikke var fullt like heftig som det jeg hadde hos Crook Town, kunne jeg også her nærmest føle historiens sus da jeg skuet ut over anlegget som har vært klubbens hjemmebane siden 1911. Det skal ha vært temmelig spartansk frem til den flotte hovedtribunen på bortre langside ble bygget i midten av 1950-årene, og fortsatt har man disse gressbankene som folk den gang sto på, men som FA dessverre har lagt for hat i disse dager. Hovedtribunen står altså midt på bortre langside, er bygget i mur, og har benkerader i tre.

Senere har man også satt opp to mindre tribuner – en på hver kortside, som begge gir tak over hodet til stående tilskuere. På nærmeste langside har man blant annet klubbhuset, og et lite overbygg gir tak over hodet til et lite antall personer som velger å stå her. Det er mye hard standing, og selvsagt de nevnte gressbankene…selv om diverse skilt forteller om FAs forbud mot å stå på disse. Med min runde unnagjort oppsøkte jeg klubbhusets bar og betalte £3 for en pint med Strongbow. Bartenderen fisket også frem en pin til meg før jeg satt meg ned for å bla litt i et program som inneholdt det nest vesentlige av informasjon, men som med en pris på £2 muligens var en smule overpriset. Mens jeg satt der kom også groundhopperen Howard fra Nottingham, som jeg tidligere har støtt på ved et par anledninger, og vi ble sittende og prate litt.

En representant for hjemmelaget svarte på mitt spørsmål at man nok ville si seg fornøyd med en plass midt på tabellen, og at det ikke ville være realistisk å håpe å blande seg inn i toppkampen. Der regnet han i stedet med at det ville være andre klubber (Team Northumbria var den som første ble nevnt) som ville utgjøre den største trusselen mot den store opprykksfavoritten South Shields. Willington hadde startet sesongen med et knepent tap (0-1) borte mot Thornaby, og man håpet å kunne innkassere sesongens første poeng denne kvelden mot et lag som er et av de de nok skal slå om de vil holde nedrykksstriden på god avstand.

Brandon United hadde også startet sesongen med tap da de fikk 1-4 i sekken på besøk hos Team Northumbria, og de har de siste sesongene vært et fast innslag i bunnstriden. Etter forrige sesongs jumboplass måtte det da også benådning til (som følge av Celtic Nations sorti) for å hindre nedrykk til Wearside League. 2002/03-sesongen da de vant hele Northern League virker nå veldig lenge siden, og det var vel ikke helt overraskende å høre at deres mål for sesongen var å overleve. Da skal de ha noen bak seg, og jeg kunne ikke se altfor mange kandidater, men Stokesley Sports Club er en åpenbar kandidat, og to andre kan være Birtley Town og Esh Winning om man skal tro mine venner i nordøst.

Det nærmet seg avspark, og jeg oppsøkte matutsalget for å få meg litt mat siden jeg tross alt ikke hadde spist siden frokost. Jeg tenkte først at £1,20 var billig, men hot dog i Willington er tydeligvis ensbetydende med cocktail-pølse, slik at jeg ikke akkurat ble mettet til tross for at jeg fikk servitrisen til å lesse på med løk. Howard er åpenbart en notorisk gjerrigknark, og hadde i stedet vært innom en Tesco for å kjøpe med seg et smørbrød med nedsatt pris grunnet utgått dato. At han hevdet at han var tørst, men likevel ventet til etter kamp for å spare 30 pence på å kjøpe en boks Cola i en lokal sjappe, bekreftet bare denne iakttakelsen. Jeg fikk sneket meg til en kikk på klubbrepresentantenes lagoppstillinger, og snart kunne kampen omsider sparkes i gang mens jeg tok en ny kjapp fotorunde.

Det var nokså jevnspilt, med et lite initiativ til Willington. Spissen Dean Thexton virket å utgjøre deres største trussel der fremme, og det var da også han som sendte vertene i føringen etter et lite kvarters spill. Det var ikke helt ufortjent, men Brandon United hang godt med i en kamp som nå bølget frem og tilbake. Både Thexton og hans makker Connor Lowes kunne doblet ledelsen, mens Brandon-kaptein Kyle Wren så sin avslutning barbere tverrliggeren. Man forberedet seg på pause da Jack Marley på overtid av første omgang satt ballen i mål bak hjemmekeeper Peter Wakefield og utlignet til 1-1.

Det var et lite slag i trynet for manager Robert Lee og hans Willington-gutter, men supporterne hadde virket i pausen likevel å ha god tro på at deres helter ville kunne hale i land en seier i andre omgang. Jeg tenkte å også slå av en prat med noen Brandon-fans, men det var ikke mange å se, og over en pint Strongbow ble jeg uansett stående å lytte interessert til en veteran som gladelig berettet om lokaloppgjør mot Crook Town og Bishop Auckland i 1950-årene. Det var til de grader interessant at det nesten var synd pausen kun varte et kvarter, men det var på tide å la historie være historie og returnere til kveldens kamp.

Der jaget Willington tidlig i omgangen et ledermål, men Brandon kom igjen med og gjorde faktisk en solid figur. Jeg var noe usikker på hva slags målestokk Willington er, men det Brandon viste var nok til å overbevise meg om at de denne sesongen skal ha en svært god mulighet for å unngå jumboplassen. Både Reece Marshall og John Harrison hadde også muligheter til å gi gjestene ledelsen, mens Dean Thexton og James Seymour hadde tilsvarende sjanser i motsatt ende. Willington tilrev seg igjen et lite initiativ, og med ti minutter igjen var det Dean Thexton som igjen tegnet seg på scoringslista da han satt ballen bak Brandon-keeper Jack Wilson, og med sitt andre for kvelden gjenopprettet vertenes ledelse.

Etter et par halvsjanser begge veier i sluttminuttene blåste omsider dommeren av med 2-1 som sluttresultat, og de blå og hvite kunne juble over hjemmeseier. Brandon gjorde som sagt en god figur tross alt, og selv om det ikke var direkte ufortjent, vil de kanskje kunne føle seg litt skuffet over ikke å få med seg et poeng. Etter en kjapp pint takket jeg for meg og ønsket lykke til, før jeg sammen med Howard trasket opp mot Commercial Street, der buss 46 plukket opp på vei tilbake til Durham. Etter den kjappe togturen tilbake til Newcastle, avslo Howard tilbudet om en pint på Centurion Bar og satt heller kursen mot sitt B&B i Whitley Bay, men undertegnede lot seg ikke be to ganger.

Planen om en siste pint på Centurion Bar viste seg imidlertid å slå sprekker, for en ble til en til, og snart ble det ytterligere pitstop også på både Revolution, Flares, nattklubben Metro…og da jeg til slutt fikk surret meg tilbake til hotellet, klarte jeg selvsagt heller ikke motstå fristelsen da jeg oppdaget at hotellbaren fortsatt var åpen. Heldigvis hadde jeg ingen tidlig start dagen etter, men det var likevel ikke helt planlagt å snuble i seng etter klokka fire om morgenen. Men slik kan det fort bli i Newcastle, og det er ikke på alle området at man er like flink til å ta lærdom.

English ground # 271:
Willington v Brandon United 2-1 (1-1)
Northern League Division Two
Hall Lane, 12 August 2015
1-0 Dean Thexton (15)
1-1 Jack Marley (45+1)
2-1 Dean Thexton (80)
Att: 130
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 13.08.2015: Easington Colliery v Crook Town
Previous game: 11.08.2015: Whitstable Town v Folkestone Invicta

More pics

Tirsdag 11.08.2015: Whitstable Town v Folkestone Invicta

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter rundt tre uker hjemme, var det bare såvidt jeg klarte å gjøre ferdig turrapporterne fra forrige tur og oppdatere bloggen min før det var på tide å igjen sette kursen mot Storbritannia. Denne gang var det planlagt en kjempetur av voldsomme dimensjoner, og med hele 25 kamper på 23 dager ville det bli min største og mest ambisiøse tur til dags dato. Igjen hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg opp til E6, der jeg steg på flybussen til Gardermoen. Etter en våkenatt gjorde det godt med litt søvn på flyturen over Nordsjøen, og etter en noe forsinket landing på Gatwick kunne turen virkelig starte.

Turens første kamp skulle finne sted i Whitstable, nede i det nord-østlige Kent, og overnatting hadde blitt booket i Birchington-on-Sea. Jeg hadde uansett svært god tid, og hadde planlagt å slå ihjel litt tid ved å ta en omvei for å kikke på den flotte tribunen til Aylesford Paper Mills – eller APM Contrast som klubben er kjent som i disse dager. Det betinget imidlertid togbytte ved Redhill og Tonbridge, og da toget ankom Redhill snaut ti minutter forsinket var det akkurat nok til at jeg ikke rakk toget mot Tonbridge. Med en hel time å vente på neste tog, forkastet jeg hele planen, og hoppet snart i stedet på neste tog som hadde London Victoria som destinasjon. Der kostet jeg på meg en frokost før jeg tok plass på toget mot Ramsgate.

Jeg var ikke reddere for å våkne opp helt nede i Ramsgate enn at jeg dristet meg til litt mer søvn på veien ned gjennom Surrey og Kent. Da jeg våknet opp mens toget stoppet i Whitstable, visste jeg at jeg hadde rundt et kvarter igjen av togturen, og steg snart av i Birchington-on-Sea. Der hadde jeg betalt £30 for overnatting ved The Seaview Hotel, men det var fortsatt over en time til innsjekking, så jeg satt med ned på en benk og nøt solskinnet mens jeg leste litt i en medbragt bok. Min base for kvelden viste seg å være en pub med rom i overetasjen, og jeg gikk snart for å bli sjekket inn av den trivelige verten, som klaget sin nød over hvor stille det var. Han undret seg over hvorfor han egentlig hadde åpnet pub i en by der han hevdet pensjonister utgjør over 90% av innbyggertallet (jeg vil tro han overdrev en smule der), og befolkningen synes å heller foretrekke slarving på konditorier og kaféer.

Om ikke annet hadde han selskap av en papegøye som bar bud om at det tross alt fantes noen stamgjester der, for familien forsøkte visst forgjeves å vende den av med å bruke et stygt ord den hadde plukket opp. Jeg ble nysgjerrig, men fuglen holdt seg foreløpig taus mens jeg etter innsjekking unnet meg er par pints før jeg satt kursen tilbake mot Whitstable med toget. Whitsable er en by med rundt 30 000 innbyggere, og med en beliggenhet ved den nordlige kysten av Kent – ut mot Nordsjøen – har den først og fremst blitt kjent for østers. Delikatessen har blitt plukket her siden romertiden, og byen er også åsted for den årlige Whitstable Oyster Festival. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, men også fotballklubben bærer preg av dette i form av kallenavnet ‘The Oystermen’.

De holder til på The Belmont Ground, og dit er det rundt ti minutters gange fra togstasjonen i østers-byen Det har vært hjemmebane for Whitstable Town helt siden 1888 – to eller tre år etter klubbens stiftelse, og har en stund figurert nokså høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Årsaken til min iver har først og fremst vært klubbens svært flotte hovedtribune som ble bygget tidlig i 1920-årene. Whitstable Town har tilbragt mesteparten av sin tid i det som tidligere het Kent League, før de etter å ha vunnet denne i 2006/07 og tok steget opp i Isthmian League Division One South, der de siden den gang har vært fast innslag på nedre halvdel av tabellen. Unntaket er forrige sesongs fine 8.plass som jeg var interessert i å høre om man hadde ambisjoner og forhåpninger om å kopiere eller overgå.

Allerede ved inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £9, kom jeg i snakk med Andy Short som er både presseansvarlig og redaktør for klubbens program. Jeg byttet £2 mot en kopi av sistnevnte, og kunne konstatere at han hadde gjort en god jobb med et fyldig og interessant program der han til og med hadde sin egen groundhopper-spalte. Han stille seg tvilende til hvorvidt det var realistisk å kunne kopiere fjorårssesongen, og hevdet at han personlig ville si seg godt fornøyd med en plass midt på tabellen. Han bekreftet videre at de hadde hatt en skuffende ligapremiere med tap 1-4 borte mot Walton & Hersham, og fryktet at man igjen ville stå ovenfor en tøff test denne kvelden når de skulle være vertskap for en grevskapsrival og divisjonens kanskje største opprykksfavoritt denne sesongen.

Folkestone Invicta hadde nemlig tatt turen fra sørkysten av Kent, og de har jo vært et fast innslag i toppen etter deres nedrykk fra Isthmian Premier i 2011. Samtlige fire sesonger siden den gang har de tatt seg til playoff for deretter å ryke i playoff. Særlig bittert var det nok de to siste sesongene, da man på hjemmebane måtte gi tapt i finalen(e) etter å ha blitt nr. 2 i ligaen, men Andy delte undertegnedes oppfatning om at de nå er den største favoritten, og de hadde da også tatt seg tilsynelatende greit av nykommer Molesey i sin første ligakamp denne sesongen (hjemmeseier 3-1) Av andre tittelutfordrere virket Andy å ha tro på at Hastings United kan reise seg igjen da de visstnok skal ha fått nye eiere med frisk kapital.

Jeg takket foreløpig for praten og fikk tillatelse til å raskt sprette ut på gressmatta for å knipse noen blinkskudd av den herlige hovedtribunen som står midt på den ene langsiden, rett ved siden av inngangspartiet. Den er bygget i mur, og taket er kledd i bølgeblikk med klubbens navn påmalt i «panna». Sitteplassene her er i form av benkerader i tre, i tillegg til et parti med seter for funksjonærer etc. Bak nærmeste mål har man en litt tilbaketrukket tribune som gir tak over hodet til tilskuere som står på betongtrinnene her. Jeg passerte matutsalget i hjørnet mot bortre langside, der jeg kom til klubbhuset, men foreløpig motsto jeg fristelsen av å dukke inn i baren, og gikk i stedet videre nedover langsiden – forbi både laglederbenker og et annet bygg jeg mener huser garderober. På bortre kortside er det nok en liten ståtribune av mer nymotens art som før avspark skulle bli omdøpt til Bruce Smith Stand til ære for en av klubbens trofaste travere. Ellers er det selvsagt såkalt hard standing rundt om på anlegget.

Med min lille runde unnagjort oppsøkte jeg baren, der jeg betalte £3,20 for en pint Strongbow og satt meg ned for å granske programmet litt nærmere. Det begynte snart å strømme på med tilreisende fra Folkestone, og også de måtte innrømme at de nok var blant favorittene og hadde forhåpninger om opprykk (direkte eller via playoff), selv om de gjorde noen spede forsøk på å skyve det største favorittstempelet vekk fra seg selv. Mens jeg hentet en andre runde i baren fikk jeg også snappet opp en pin til min samling, og etter å ha fått kastet en kikk på lagoppstillingene var det etter hvert på tide å gå ut i sensommerkvelden og ta oppstilling i påvente av at dommeren skulle blåse i gang turens første kamp.

I kampens sjuende minutt ble Ian Draycott spilt gjennom av Jordan Wright, og en av forrige sesongs vinnere av divisjonens ‘Golden Boot’ sendte gjestene i føringen fra spiss vinkel. Hjemmelaget forsøkte å svare, men både Ira Jackson og Chris Seenan så sine forsøk stoppet av Invicta-keeper Tim Roberts, mens Joe Kennetts heading gikk like over. Det var nå jevnt, og gjestene virket fortsatt skumle når de kom fremover, men Jordan Wrights kanon gikk rett på hjemmekeeper Adam Highsted, og dermed sto det fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben og undertegnede returnerte til baren.

Der var hjemmefolket av den oppfatning av første omgang hadde vært spillemessig bedring i forhold til forrige kamp, mens bortefansen – inkludert en enorm hund ikledd Invictas lyseblå bortedrakt – mente at deres helter nok hadde noe mer å gå på. Kanskje hadde bortemanager Neil Cugley påpekt det samme i pausen, for med proviant i form av ny pint og en bacon stick kunne jeg konstatere at gjestene startet andre omgang best. Keeper Highsted sto imidlertid i veien for Carl Rook, mens Liam Friends volley suste over tverrliggeren, og snart var det vertene som hadde en god periode. Kane Rowland vendte opp og skjøt, men hans avslutning ble blokkert, og med tjue minutter igjen sendte Nick Treadwell i vei en heading som traff toppen av tverrliggeren. Det var spennende nå.

På motsatt side hadde Jon Philbeam og Ronnie Dolan muligheter til å sikre de tre poengene, men traff ikke mål, og de siste minuttene var det hjemmelaget som startet en intens jakt på utligning. Til tross for at de presset på og fikk en rekke hjørnespark, klarte de aldri å omsette noen av halvsjansene, og det ebbet derfor ut med 0-1 foran 267 tilskuere. Whitstable-manager Will Graham hadde fått en tøff start på sesongen (som skulle bli tøffere i løpet av min tur), men vil nok ha kunnet finne noen positive ting å ta med seg fra denne kampen, og ut fra det de viste fikk jeg personlig inntrykk av at de kan være gode nok til å unngå nedrykksstrid.

Jeg hadde tid til en siste pint i klubbhusets bar før jeg returnerte med toget til Birchington-on-Sea, og mens jeg sto der og slurpet i meg Strongbow og nøt utsikten mot den flotte hovedtribunen, slo jeg også av en ny part med Andy. Han var selvsagt litt skuffet over at de ikke hadde klart å få ett poeng, men mente kampen likevel bar bud om bedring. Han svarte bekreftende da jeg kommenterte hvor flott hovedtribunen er, men fulgte opp med å si at den nok dessverre må erstattes etter hvert. Det var det siste jeg ønsket å høre, men heldigvis er det i hvert fall intet tema riktig ennå. Det er likevel bare å kjenne sin besøkelsestid før også The Belmont Ground eventuelt blir offer for sterilisering.

Jeg takket for meg og ønsket lykke til, og slentret tilbake mot Whitstable stasjon. Da jeg ankom Birchington-on-Sea var det fortsatt liv i puben i underetasjen hos The Seaview Hotel, og jeg bestilte meg en pint med Strongbow. ‘Wanker! Wanker!’, lød det plutselig bak meg, og dermed hadde jeg omsider også funnet ut hva papegøyens nye favorittord var. Mens undertegende ikke kunne annet enn å trekke på smilebåndet, var matmor langt mindre imponert over fjærkreets vokabular, men etter en siste pint fant jeg frem til senga etter en flott første dag på min store tur. Det var bare å få seg litt søvn før den lange turen nordøstover neste morgen.

English ground # 270:
Whitstable Town v Folkestone Invicta 0-1 (0-1)
Isthmian League Division One South
The Belmont Ground, 11 August 2015
0-1 Ian Draycott (7)
Att: 267
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 12.08.2015: Willington v Brandon United
Previous game: 19.07.2015: Nantwich Town v Crewe Alexandra

More pics

Søndag 19.07.2015: Nantwich Town v Crewe Alexandra

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi hadde kommet frem til turens siste dag. Det var på tide å returnere til Norge, selv om jeg selvsagt skulle blitt noen dager til. Før jeg vendte snuta mot Manchester Airport hadde jeg imidlertid tenkt å få med meg en siste kamp denne søndagen; nemlig lokaloppgjøret mellom Nantwich Town og Crewe Alexandra. Dette var selvsagt nøye planlagt slik at jeg kunne reise rett derfra til flyplassen. Men dagen startet nede i Birmingham, der jeg ble servert en herlig full english breakfast ved Rollason Wood Hotel, før jeg unnet meg en taxi ned til togstasjonen Gravelly Hill. Etter den korte turen ned til Birmingham New Street, kunne jeg for alvor starte dagens ferd, der neste etappe gikk til Shrewsbury. 10.04-toget mot Aberystwyth var i rute, og en drøy time senere kunne jeg stige av i Shrewsbury, der jeg hadde i overkant av tjue minutter å vente på neste tog.

Nå som jeg har sluttet å røyke måtte jeg jo finne på noe annet innimellom, og siden jeg vel aldri har vært av toget i Shrewsbury tidligere, valgte jeg å ta en liten kjapp kikk utenfor. Jeg har hørt veldig mye fint om Shrewsbury, og byen ser da også meget koselig ut. Her skulle jeg kanskje foreta lengre besøk en gang. Bare så synd at Shrewsbury Town ikke lenger spiller på herlige Gay Meadow, men på et moderne sjelløst anlegg som må være noe av det minst fristende i hele det engelske ligasystemet. Vel, min ferd gikk videre, og omtrent kvart over tolv kom jeg spankulerende ut av Nantwich stasjon og strenet over til The Railway Hotel rett ved siden av.

Markedsbyen Nantwich ligger i grevskapet Cheshire, ikke mange kilometerne fra Crewe. Byen har et innbyggertall på rundt 17 000, og allerede i romertiden var den et senter for saltproduksjon. Saltet herfra ble har også blitt brukt i flere andre næringsveier som har stått sterkt lokalt, slik som meieriindustriens produksjon av Cheshire-ost og i områdets garverier. For ordens skyld: både salthusene og garveriene er for lengst borte. Mens jeg slukket tørsten med en pint Strongbow, kunne kroverten på Railway Hotel fortelle at det kun var et kvarts tid å gå opp til Weaver Stadium, og undret seg hvorfor jeg vurderte taxi. Men da han så den store bagen som jeg tross alt var nokså drittlei av å drasse rundt på, tilbød han seg plutselig å kjøre meg opp dit for £5! Driver pubvertene i Nantwich også som pirattaxier på fritiden? «Doing all sorts here, mate» var det lattermilde svaret mens jeg tømte glasset.

Jeg ble snart satt av utenfor Weaver Stadium, som har vært hjemmebane for Nantwich Town siden 2007, da de flyttet fra Jackson Avenue. Jeg skulle gjerne sett at dagens kamp var på sistnevnte, men den er nok for lengst jevnet med jorden. Weaver Stadium har fått navn etter elven som renner forbi et steinkast unna, og foreløpig har det i hvert fall ikke måttet vike til fordel for et usjarmerende sponsornavn. Det var fortsatt en time og et kvarter til avspark klokka 14.00. Noe av det første jeg så var at klubbsjappa var åpen, så jeg benyttet anledningen til å betale £3,50 for en pin. På disken lå også dagens kampprogram, så jeg byttet selvsagt også ytterligere £2 mot et eksemplar som viste seg å ikke bare omfatte dagens kamp, men samtlige av sommerens treningskamper. Med det unnagjort kunne jeg omsider betale meg inn med £8 og ta en nærmere kikk på anlegget.

Som nybygg flest er Weaver Stadium moderne og funksjonelt sett flott, men også temmelig anonymt og uinteressant. Det domineres totalt av hovedtribunen på den ene langsiden, og dette er en sittetribune. Den store klossen av et bygg huser også alt som er av kontorer, garderober og den slags, i tillegg til klubbens egen bar i andre etasje. På bortre langside har man det som må kunne kalles en nokså ordinær, moderne ståtribune. Rent bortsett fra dette er det såkalt hard standing som gjelder på weaver Stadium. Jeg stusset imidlertid litt på det enslige lille busskuret som står på den ene kortsiden. Klubbhusets bar kan entres fra innsiden på toppen av hovedtribunen, og det var dit jeg nå satt kursen. Selv om jeg nå syntes at dette var en praktisk løsning, skulle det vise seg å være langt mindre praktisk i trengselen ved pause og kampslutt.

Jeg hadde allerede vært oppe for å slenge fra meg bagen i et hjørne av den store baren, og kunne nå sette meg ned med en pint Strongbow til £3,50 som jeg nøt mens jeg bladde litt i programmet. Nantwich Town ble stiftet i 1884, under navnet Nantwich FC, og var i 1982 med å stifte North West Counties League. Det skjedde som kjent ved at Cheshire County League og Lancashire Combination slo seg sammen, og Nantwich Town hadde for ordens skyld vært medlem i førstnevnte. Nantwich Town vant i 2005/06-sesongen FA Vase etter finaleseier 3-1 over Hillingdon Borough. Neste sesong endte med tredjeplass i NWCL, men da NPL denne sommeren utvidet sin Division Two med en andre avdeling, var det nok til å få plass i NPL Division One South. Der debuterte de med en ny tredjeplass, før de vant playoff-finalen mot Sheffield FC etter straffespark, og de har vært å finne i NPL Premier Division siden.

Etter at deres første sesong på det nivået endte med nok en tredjeplass, var de nære på å sikre seg et tredje strake opprykk, men måtte omsider se seg slått av Ilkeston Town i playoff-finalen. Manager Steve Davis hadde tatt klubben fra NWCL til NPL Premier (og nesten til Conference North), og det var nok til at han tidlig i neste sesong ble hentet til Crewe Alexandra som assistent til Gudjon Thordarsson. Dette var jo i seg selv et litt interessant poeng ved dagens kamp, da Davis nå har vært manager i Crewe Alexndra siden legenden Dario Gradi kastet inn håndkledet for (foreløpig?) siste gang.

Siden den gang har klubben stort sett vært å finne på nedre halvdel av tabellen, og en supporter som slo seg ned ved bordet mitt forventet mer av det samme denne sesongen. Han var dog litt usikker på hva han burde kunne forvente, men hevdet at målet først og fremst er å holde nedrykksstriden på behørig avstand, samtidig som han mente han ville være svært fornøyd om man kunne befinne seg på øvre halvdel ved sesongslutt. Han fortalte at han (visstnok) i likhet med mange Nantwich-supportere også er supporter av Crewe Alexandra, og etter at jeg hadde fått slått kloa i en stensil med de to lagenes lagoppstillinger, tok han seg tid til å gå gjennom begge lag spiller for spiller. Etter at han hadde øst av sin kunnskap om de to klubbene, følte jeg meg langt bedre rustet før kampstart.

Denne karen mente at han også som Crewe-supporter ville måtte forvente en kamp for å overleve i League One kommende sesong, men håpet at de ville kunne overraske positivt og overleve igjen. Ved Weaver Stadium fikk jeg også se hvordan man kan gjøre det for å trekke folk også til treningskamper. Tidligere på turen hadde jeg jo reagert på at den manglende innsatsen fra klubbene, men Nantwich Town hadde slått på stortromma i anledningen FL-naboens besøk. Her var det trykket program, her var klubbsjappa åpen, og her var matutsalgene åpne og i stand til å servere alt som sto på menyen. Men i tillegg hadde de ikke minst et par andre stands der man serverte annen mat. Et sted bød man på flere chili-retter, men et par andre karer grillet en hel gris og serverte hog roast. For £4,50 fikk jeg tatt en smakebit på sistnevte, som selvsagt falt i smak. Jeg kunne si at noen og enhver hadde noe å lære, men i ettertid har jeg hørt av andre at dette kun var en engangstilfelle, og at det disse tilbudene var nærmest fraværende.

Mens jeg gomlet på de svinaktig gode godsakene fra grillen, traff jeg også på noen kjente fjes som hadde tatt turen til Cheshire, Natntwich og Weaver Stadium denne søndagen. Jeg visste for øvrig at den gamle grinebiteren Tony skulle ta turen fra Manchester-traktene, og det hadde han gjort sammen med en annen eldre Manchester City-supporter. Snart traff jeg også på en groundhopper fra Rugby, og selv om jeg ikke er i stand til å huske vedkommendes navn så har jeg truffet på ham ved en rekke anledninger; senest i forbindelse ved årets NCEL Easter Hop. Jeg valgte imidlertid å ta oppstilling for meg selv på bortre langside, og snart var det klart for avspark i den etter hvert årvisse treningskampen mellom de to.

Nantwich Town startet på en måte som tydet på at de ikke hadde overdreven respekt for sine gjester, men de skulle raskt få en i fleisen. Bortelagets første skikkelige angrep endte med en corner, og dødballen ble headet i stolpen av George Cooper. Dabbers-keeper Terry Smith måtte kapitulere da returen ble satt inn av Harrys Davis, som har en fortid som tidligere lånespiller i nettopp Nantwich. Få minutter senere kunne det stått 0-2, og George Cooper hadde nok også fortjent bedre, men hans frekke lobb fra bortimot 25 meter traff tverrliggeren. Etter dette stoppet det litt opp for The Alex, som snart virket å ha store problemer med å bryte ned et hjemmelag som nå var godt organisert, og The Dabbers kom nå selv også mer med i kampen.

Alex-keeper Ben Garatt hadde stort sett vært tilskuer i den første snaue halvtimen, men ble nå en periode en travel mann. I det 33. minutt ble han satt ut av egen spiller, da et frispark fra Matt Bell ble headet i eget mål av George Day. Det så noe snodig ut, og om det ikke hadde vært selvmål, ville man kunne sagt at det var en utsøkt scoring. The Dabbers fikk nå blod på tann, og de hadde en god sjanse til å ta ledelsen da Matty Kosylo headet Lewis Shorts innlegg på mål, men keeper Garatt reddet mesterlig. Det gjorde han også da Kosylo ble spilt gjennom like før pause, og heller ikke et skudd fra veteran og tidligere Crewe-spiller Steve Jones fant veien til nettmaskene, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 1-1.

Manager Phil Parkinson (for ordens skyld ikke identisk med min gamle Reading-helt som for tiden er manager i Bradford City) hadde grunn til å være fornøyd med det hans grønnkledde gutter hadde levert i avslutningen av første omgang. George Cooper kunne gjenopprettet gjestenes ledelse tidlig i omgangen, men skjøt like utenfor. Ti minutter ut i omgangen sto det imidlertid 1-2, da Lauri Dalla Valle bredsidet ballen i mål etter forarbeid av Brad Inman. Vertene ga seg imidlertid ikke, og i perioder dominerte de banespillet mot sine høyere rangerte gjester. Matty Kosylo var meget god på den ene kanten, og han kunne straffet keeper Garatt som surret etter en times spill. Det var flere enn undertegnede som trodde Kosylo traff mål, men hans avslutning gikk millimetere på utsiden av målet, før han kort etter ble byttet ut.

Etter at en rekke bytter satt et visst preg på andreomgangen, var det som om Crewe Alexandra med et kvarter igjen skrudde opp et ekstra hakk. Innbytter Chris Atkinson tilførte en ekstra brodd, og hans spilte gjennom George Cooper som satt inn 1-3 og omsider altså fikk sitt mål. Atkinson kunne kort etter scoret selv, men ble stoppet Krystian Burzynski, som hadde kommet inn i Dabbers-målet. Innbytter-keeperen klønet det imidlertid til sekunder senere, og Callum Saunders kunne stjele ballen og sette spikeren i kista få minutter etter at han selv hadde kommet innpå som innbytter. 1-4 ble da også sluttresultatet foran hele 1 067 tilskuere som hadde sett en underholdende kamp. Det var klasseforskjell tross alt, og ikke ufortjent at Crewe Alexandra vant, men Nantwich Town hadde gjort en god figur, og resultatet ble kanskje ørlite styggere enn nødvendig.

Selv hadde jeg på forhånd ringt taxi som skulle hente meg klokka 16.00. Det ville forhåpentligvis gi publikum 10-15 minutter på å komme seg ut slik at «kaoset» kunne avta, samtidig som jeg slapp å stresse opp for å hente bagen min. Jeg forkastet tanken på en rask halv pint, og det var like godt, for da jeg kom ut fem på fire sto allerede taxien der og ventet. Etter at sjåføren innledningsvis var skeptisk til om vi ville nå frem til Nantwich jernbanestasjon tidsnok til å rekke 16.18-toget, fikk vi snart kreket oss forbi både ett og to av lyskryssene som var med å skape kø, og jeg kunne hoppe av med nesten ti minutter til gode, slik at jeg slapp å dra frem plan B (omdirigering av taxien til Crewe, og neste tog derfra). Etter et kjapt togbytte i Wilmslow, ankom jeg da også Manchester Airport, der Ryanairs avgang til Rygge klokka 20.05 markerte slutten på min tur.

Det hadde vært en flott tur; en tur som startet med en ferie med familie, og som endte i en lengre fotball-del med 13 kamper på 12 dager. Det har vært tid for både glede, begeistring og ergrelse, og det er vel slik det skal være. Muligens vil dette være siste året jeg drar på en tur av denne størrelsen for å se fotball i feriemånedene, men vi får se. Det som er helt sikkert er at det ikke blir lenge til neste tur, for jeg setter meg snart igjen på flyet over for å se enda flere kamper og besøke nye destinasjoner. Avslutningsvis får jeg bare takke min kjøre mor som igjen stilte opp for å hente meg på Rygge, og etter en fin tur er det alltid hyggelig å komme hjem til slik service.

English ground # 269:
Nantwich Town v Crewe Alexandra 1-4 (1-1)
Pre season friendly
Weaver Stadium, 19 July 2015
0-1 Harry Davis (7)
1-1 George Ray (og, 33)
1-2 Lauri Dalla Valle (55)
1-3 George Cooper (76)
1-4 Callum Saunders (79)
Att: 1 067
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 11.08.2015: Whitstable Town v Folkestone Invicta
Previous game: 18.07.2015: Redditch United v Stourbridge

More pics

Lørdag 18.07.2015: Redditch United v Stourbridge

Etter å ha sett Coventry Sphinx banke Worcester City, forlot jeg i hui og hast Sphinx Drive for å sette kursen mot det som jeg hadde forventet skulle bli dagens «hovedrett» i Redditch. Taxisjåføren fikk meg nokså raskt frem til Coventry stasjon, der et forsinket tog ble meldt akkurat idet jeg ankom. Dette ble jeg med til Birmingham New Street, der jeg igjen hadde flaks da 13.22-toget til Redditch var forsinket med to små minutter. Det var akkurat nok til at jeg rakk å komme meg over til riktig plattform og kastet meg på. For en gangs skyld hadde forsinkelser vært av det gode for undertegnedes del.

Dermed hadde jeg noe bedre tid på meg enn antatt og fryktet da jeg rundt fem over to ankom endestasjonen Redditch, i det nordøstlige delen av grevskapet Worcestershire. I middelalderen etablerte byen seg som et senter for produksjon av nåler, og på et tidspunkt skal 90% av verdens nåler ha blitt produsert i og rundt Redditch. Noe senere var man også et senter for produksjon av fiskekroker og annet fiskeutstyr, men i dag er dette erstattet med mer moderne industri. I 1964 fikk byen status som såkalt new town, og innbyggertallet økte raskt fra 32 000 til over 75 000. I dag anslås det til drøyt 80 000, og mange av de som flyttet inn i de mange nybygde boligfeltene kom flyttende fra Birmingham. Det er da også mange av innbyggerne som daglig pendler nettopp til Birmingham for å jobbe.

Det er under ti minutters gange fra Redditch jernbanestasjon til Redditch Uniteds hjemmebane Valley Stadium, der hjemmelaget skulle ta imot Stourbridge til kamp i Worcestershire Senior Cup. Worcestershire FA hadde bestemt at man denne sesongen skulle arrangere sin grevskapscup som en sommerturnering, og dette var dermed sesongens første obligatoriske kamp for begge klubber. Det var sterkt medvirkende til at jeg også hadde valgt meg ut denne kampen, samtidig som Valley Stadium en stund har pirret nysgjerrigheten min. Selv om dette var første kamp i den nevnte cupen, var det også med rette at de kalte de en kvartfinale, og det var allerede klart at vinnerne ville møte Kidderminster Harriers.

Der jeg svingte ned Holmwood Drive og nærmet meg inngangspartiet, så vitterlig Valley Stadium flott ut. Jeg fikk kastet bagen gjennom telleapparatene før jeg selv fulgte etter, £10 fattigere og skuffet over at en step 3-klubb ikke engang hadde tatt seg bryet verdt med å trykke opp program. Jeg føler det er et skikkelig paradoks at klubben på en siden tilsynelatende mener at en kamp i grevskapscupen som spilles nærmest som en treningskamp midt i sommerferien er verdt £10, som vel er det samme som deres ligakamper, samtidig som de ikke anså kampen som å være viktig nok til å trykke opp et program. Og det skulle ikke ende der.. Men først gikk jeg for å slenge fra meg bagen i klubbhusets bar.

Det trivelige folket bak baren oppe i andre etasje ga ikke bare klarsignal til at jeg kunne sette fra meg bagen i et hjørne, men tilbød også å oppbevare den bak baren. Jeg kjøpte samtidig med meg en pint med Somersby til £3, som jeg fikk ta med meg på en liten runde rundt banen på anlegget som har vært Uniteds hjemmebane siden 1948. Klubben kjøpte tomten her billig etter krigen, og gradvis bygget opp det som har blitt et interessant og nokså spesielt stadion. Inngangspartiet befinner seg nede i det ene hjørnet, og vel innenfor har man langsiden med anleggets hovedtribune rett foran seg. Denne ble reist i 1979, da klubben var med å stifte det som nå er kjent som Conference, og er temmelig spesiell med det dominerende klubbhuset som nærmest gir inntrykk av å lene seg fremover over sittetribunen i forkant.

På samme tidspunkt fant man det for godt å endelig erstatte et tidligere overbygg som på motsatt langside hadde blåst ned i en storm mange år tidligere. Her er det nå ståtribune ståtribune der et overbygg i hvert fall gir tak over hodet til de som står bakerst/øverst. På denne langsiden står også laglederbenkene. Nede på bortre langside sto det tidligere en midlertidig tribune, men den er nå borte, slik at det kun er hard standing her. Men i hjørnet mellom denne kortsiden og bortre langside så jeg dessuten nok et inngangsparti som tydeligvis ikke har blitt brukt på lang tid. På motsatt side er kortsiden ved hovedinngangen langt mer sjarmerende, der den byr på en flott klassisk ståtribune med røde bølgebrytere, og i bakkant har den i overbygg nokså likt det man finner på ståtribunen på bortre langside.

Under navnet Redditch Town ble klubben stiftet så langt tilbake som i 1891, og vekslet mellom spill i Birmingham Combination og Birmingham & District League. Sistnevnte ble jo senere – i 1962 – til West Midlands (Regional) League, og det var mens de spilte i denne at man i 1971 tok dagens navn, etter at de en stund kun het Redditch. Det var også på denne tiden at man startet klatringen i pyramiden, og 1972/73-sesongens var deres debut i Southern League, før de i 1979 som nevnt altså fikk være med å stifte den nye Alliance Premier League – dagens Conference Premier. Der endte de på sisteplass og rykket ned etter en sesong, men etter omstruktureringen i 2004 var de tilbake i den nye Conference North, der de holdt seg til nedrykket i 2011. Siden den gang har de spilt i Southern League Premier Division, og det er først forrige sesong at de for alvor kjempet om en retur, men med en 6. plass havnet de utenfor playoff og må prøve igjen.

Jeg likte i det hele tatt Valley Stadium godt, men var når sant skal sies mindre imponert over hva klubben hadde stelt til i forbindelse med sesongens første obligatoriske kamp. Tilbake i baren ble jeg servert nok en pint av den hyggelige betjeningen, som imidlertid måtte beklage at de ikke solgte hverken pins eller andre supporterartikler, og at klubbsjappa ikke var åpen denne dagen. Med min Kidsgrove-visitt friskt i minnet gadd jeg ikke engang å forhøre meg med representanter for klubbledelsen, og gikk i stedet for å spore opp en stensil med lagoppstillingene som jeg overhørte at en annen groundhopper få beskjed om at de nå var i ferd med å trykke opp på et av kontorene i første etasje. Der fikk vi jeg imidlertid vite at de hadde gått tom for papir, og at det derfor ikke ville bli delt ut lagoppstillinger!

Jeg konkluderte at dette rett og slett er dårlig planlegging, men fikk i det minste tatt en kikk på (og avbildet) eksemplaret som ble hengt opp ved inngangen til klubbhuset. Der sto jeg rett ved matutsalget, og en sulten nordmann bestemte seg for å bestille en pai med ertestuing og saus. Men neida, betjeningen måtte beklage at de ikke hadde noen paier…før de fortsatte å ramse opp hva annet fra menyen de ikke kunne tilby. Det viste seg at man kun hadde en eller to av tingene som sto på den mye lengre menyen, og jeg kan ikke engang huske om det var en burger eller pølse jeg tok til takke med. Det gjorde i det minste midlertidig nytte ved å ta knekken på den akutte sulten, men jeg var nok dessverre ikke spesielt imponert.

Hvis tanken bak Worcestershire FAs beslutning om å gjøre sin grevskapscup til en sommerturnering var å øke dens status og/eller oppslutning, virker det dessverre temmelig nyttesløst – i hvert fall om man skal dømme ut fra min visitt til Valley Stadium. Når man virker til de grader uforberedt og pakken som tilbys er såpass redusert, må man tolke det dithen at man ikke anser kampen som verdig noe mer. Spørsmålet blir jo da hvordan de samtidig kan mene at inngangspengene bør være det samme som ved en ligakamp!? Jeg har denne sommeren irritert meg over både uhøflige og uinteresserte klubbledere, men også (og i større grad) det jeg tolker som en likegyldighet ved treningskampene, og sistnevnte er grunnen til at jeg mistenker at dette blir siste år jeg gjennomfører en slik sommer-tur som dette.

En ting er å operere med redusert tilbud i en «irrelevant» treningskamp der man forventer at svært få tilskuere gidder å møte opp, og jeg har ingen problemer med å forstå at mange klubber føler at det ikke er verdt å kaste bort tid, penger og ressurser på å holde alt åpent for slike kamper. Men når det er snakk om lokal oppgjør eller kamper mot storklubber der man forventer gode tilskuertall er saken en ganske annen, og da må klubben spørre seg følgende før de maner publikum om å komme og vise sin støtte: Hvorfor skal publikum gidde å komme og gjøre en innsats hvis ikke vi som klubb gjør det samme? Enda verre er det når denne ‘likegyldigheten’ synes å innta også obligatoriske kamper – selv om det er grevskapscup aldri så mye – og klubber som til daglig spiller i ligaer der man faktisk får bøter for f.eks å ikke ha kampprogram til sine ligakamper. Eller er alt dette bare undertegnedes røykeslutt som har gjort meg til en irritabel grinebiter??

Andre får gjerne mene at jeg har blitt kravstor, men nok om det…jeg hadde uansett ikke til hensikt å la vertskapets manglende innsats legge ytterligere demper på fotballopplevelsen jeg tross alt hadde kommet for. Jeg hadde i forkant av kampen tatt kontakt med min Stourbridge-kjenning ‘Ulster Jim’, som kunne berette at han imidlertid hadde forpliktelser andre steder denne dagen. Han fortalte også at min gamle busse, Stourbridge-formann Andy Poutney, var i Irland på det som hørtes ut som en blanding av heisatur og bursdagsfest. Dermed ville ingen av de to være å se i Redditch denne dagen. Man kan gå gjennom klubbhusets bar i andre etasje, og jeg kjøpte meg meg en pint Somersby som jeg tok med meg ut for å ta oppstilling ved siden av klubbhuset og hovedtribunen; ved en tenkt 20-meterslinje fra målet på bortre kortside.

Vertene kunne tatt en tidlig ledelse, men skuddet fra Jordan Cullinane-Liburd traff utsiden av stolpen. Bortsett fra dette var det Stourbridge som startet best, og etter et snaut kvarter tok de ledelsen. Lee Chilton spilte frem Drew Canavan med en frekk pasning, og hans innlegg ble enkelt headet i mål av nysigneringen Jamie Insall, som de siste par sesongene har vært en målgarantist for både Littleton og senest Bromyard Town. Ledelsen varte imidlertid kun i tre minutter, og Redditch slo tilbake med en nykommer. Jamey Osborne sendte i vei et frispark som smalt i tverrliggeren, men returen ble omsatt i scoring av Jordan Archer.

Junior Smikle hadde umiddelbart en god mulighet til å gi gjenopprette gjestenes ledelse, men hans avslutning gikk utenfor målet til Reds-keeper Keiron Preston, og det var nå hjemmelaget som snart hadde initiativet ute på banen. Stourbridge-keeper Charlie Price vartet opp med flotte redninger på avslutninger fra både George Carline og Redditch-kaptein Daniel Dubidat, og holdt The Glassboys inne i kampen. Etter en lovende start var det kanskje Stourbridge-manager Gary Hackett som hadde mest grunn til å være fornøyd med at det sto 1-1 til pause. En Stourbridge-supporter jeg traff på i baren i pausen var veldig usikker på hva han skulle forvente av årets sesong, etter at de har mistet en rekke spillere. Han hadde dog håp om at målscorer Insall kunne fylle noe av tomrommet og bøtte inn mål også for The Glassboys. Her skal det imidlertid legges til at Insall etter min hjemkomst plutselig ble tilbudt prøvespill hos skotske Hibs!

Andre omgang startet noe bedagelig, men tok seg snart opp, og Leon Broadhurst var reddende engel for gjestene da han med nød og neppe kom seg tilbake på streken for å blokkere avslutningen fra Jordan Archer. Deretter måtte Price i aksjon på nok et frispark fra Jamey Osborne, før det var Stourbridge sin tur til å treffe tverrliggeren i form av Junior Smikles avslutning. Det virket som om kampen gikk mot ekstraomganger, skjønt noen informerte meg om at man eventuelt ville gå rett til straffesparkkonkurranse…det virket å være litt forvirring rundt dette. Men i kampens nest siste ordinære minutt dukket uansett innbytter Luke Shearer opp og satt inn vinnemålet. Vertene hadde vunnet 2-1 og ville nå møte Kidderminster Harriers i semifinale.

Etter en pint i baren tok jeg med meg bagen min og tuslet mot togstasjonen. Det hadde allerede vært en lang dag, og på toget duppet jeg av allerede før vi passerte Alvechurch. Heldigvis våknet jeg idet vi trillet inn på Birmingham New Street, slik at jeg slapp å bli med ufrivillig til Lichfield City. Men da slo det meg at at dette jo var det samme toget som betjener stasjonen Gravelly Hill, som er den nærmeste stasjonen til Rollason Wood Hotel, der jeg hadde betalt £27 for kost og losji. Derfor ble jeg like godt med dit med en gang, og etter et kvarters spasertur fra stasjonen fikk jeg sjekket inn. Jeg returnerte snart til baren i første etasje for å teste deres hjemmelagde smørbrød og smake litt på varene i baren. Turen gikk mot slutten og dette var den siste overnatting for denne gang. Det hadde vært nok en fin dag med to kamper på menyen, og til tross for en liten skuffelse i Redditch, hadde jeg satt pris på besøket også der.

English ground # 268:
Redditch United v Stourbridge 2-1 (1-1)
Worcestershire Senior Cup, Quarter Final
Valley Stadium, 18 July 2015
0-1 Jamie Insall (15)
1-1 Jordan Archer(18)
2-1 Luke Shearer (89)
Att: 224
Admission: £10
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 19.07.2015: Nantwich Town v Crewe Alexandra
Previous game: 18.07.2015: Coventry Sphinx v Worcester City XI

More pics