Mandag 29.08.2016: Redcar Athletic v Windscale

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha sett dagens andre kamp og tatt farvel med Katie og Lee for siste gang på denne turen, var det på tide å komme seg fra bryggeri-byen Tadcaster og sette kursen mot dagens tredje og siste kamp. Den skulle foregå i Redcar, og første etappe gikk med bussruta Coastliner 840 som plukket opp på hovedveien utenfor John Smith’s Brewery i Tadcaster. 23 minutter senere og £4,20 fattigere kunne jeg stige av utenfor togstasjonen i York, der jeg hadde drøyt ti minutter på meg til å hoppe på 17.32-toget som skulle ta meg nordover så langt som til Darlington. Like før klokka seks ankom jeg kvekerbyen der jeg også hadde våknet opp denne dagen og fortsatt skulle ha base ytterligere en natt, og jeg hadde rukket å stikke en svipptur innom mitt krypinn for natten mens jeg ventet en drøy halvtime på togforbindelsen videre fra Darlington til Redcar East, men valgte i stedet å fordrive tiden med en pint og en pasty ved kafeteriaen på platform 1.

Wearside League hadde denne dagen flere kamper med sent avspark, men kampen i Redcar hadde med avspark klokka 19.45 den seneste kampstarten, slik at det var det alternativet som ga meg best tid til å ta meg dit, samtidig som jeg uansett ville hatt problemer med å ta meg til flere av de andre kamparenaene. I tillegg var jeg nysgjerrig på Redcar Athletic som nå var favoritt til Wearside League-tittelen etter Stockton Towns opprykk, og jeg hadde fått et positivt inntrykk av folkene i klubben da jeg så de borte mot Boldon CA på tampen av forrige sesong, og der deres manager Steve Connolly blant annet hadde tatt seg tid til å skrive ned deres lagoppstilling for meg. 18.33-toget var nå heldigvis i rute, og det var det også da jeg kvart over sju kunne stige av på stasjonen Redcar East med et lite kvarters gange foran meg.

Redcar er en by som ligger helt oppe i det nordøstlige hjørnet av North Yorkshire; rett sørøst for munningen av elven Tees, og rundt 12 kilometer øst-nordøst før Middlesbrough. Dette var opprinnelig en fiskerlandsby, men etter jernbanens ankomst like før 1850 ble det også en badeby, der turistene ankom for å boltre seg på de lange sandstrendene ut mot den kalde Nordsjøen. På denne tiden fant man også store mengder jernmalm, og i senere tid har området blitt svært tungt industrialisert. Området mellom Middlesbrough og Redcar fremstår som et veritabelt “industri-helvete”; noe som også kan ses tydelig fra toget, og ved det enorme stålverket i Redcars vestlige utkant finner man blant annet Europas nest største smelteovn. Redcar har i dag rundt 35 000 innbyggere, og da jeg steg av ved stasjonen Redcar East, registrerte jeg at det også er mer enn bare industri her.

Etter å ha langet ut nedover ut gjennom et boligområde, kunne jeg snart dreie til høyre ned Green Lane, der jeg så klubbens fotballstadion med samme navn ligge åpent og forblåst til på venstre hånd foran meg. Jeg fikk betalt mine £3 i inngangspenger, og jeg registrerte at det ikke hadde vært nødvendig å sende Tweet til klubben med beskjed om å holde av et eksemplar av kveldens kampprogram til meg. Med snaut tjue minutter til avspark var de nemlig ikke utsolgt, og for ytterligere £1 ble jeg innehaver av et program som hadde fint og glossy utseende, og som jeg mistenker må være blant de beste i Wearside League. De fleste hadde fortsatt søkt tilflukt i klubbhusets bar, og jeg stakk innom der for å innta en lynrask forfriskning i form av en boks Strongbow til £2.

Redcar Athletic er en ung klubb, stiftet så sent som i 1993, men fotballen i Redcar har røtter mye lenger tilbake. En for øvrig ubeslektet Redcar-klubb spilte i Northern League for rundt et århundre siden, men gjorde seg nokså lite bemerket i de sesongene de spilte der før de forsvant i 1922. Da dagens klubb så dagens lys i 1993 var det først under navnet Teesside Athletic, og klubben tok opp arven etter en Middlesbrough-basert klubb med samme navn etter at denne hadde gått under med økonomiske problemer. De første årene ble det kun satset på aldersbestemte lag, og det var først etter årtusenskiftet at man startet opp seniorsatsing med spill i Teesside League. I 2005 fikk klubben innpass i Wearside League, og siden den gang har de for lengst etablert seg i toppen av denne ligaen. I 2007 vant de ligacupen, og de har også rasket med seg et par andre lokale cuper. I 2010 tok man dagens navn, og man har nå i flere år hatt uttalte ambisjoner om opprykk til Northern League, slik at Redcar-navnet igjen kan bli å finne i denne tradisjonsrike ligaen.

Det skjedde nesten i år, etter at Redcar Athletic kopierte andreplassen fra 2012, og dermed tangerte sin beste ligaplassering. Opprykket gikk til Stockton Town, som igjen var suveren ligamester, men klubben hadde likevel håp om å få ta steg topp i en av step 6-ligaene, selv om reglene i utgangspunktet tilsier kun en opprykker fra hver step 7-liga. Ryktene gikk imidlertid om at FA hadde spurt noen av step 7-ligaene om de var villige til å la to klubber rykke opp for å på den måten fylle opp noen ledige plasser på step 6. North West Counties League var en av ligaene som hadde ledige plasser, men også de ble etter hvert fylt opp, og Redcar Athletic fikk beskjed om at det ikke ville bli noe opprykk. Innen den tid hadde det gått rykter om at Redcar Athletic ville bli tilbudt en plass i NWCL, men at de forståelig nok ville takke nei til å spille i en liga hvis nedslagsfelt på ingen måte samsvarer med Redcars geografiske beliggenhet. Likevel valgte man å anke avgjørelsen, og det er naturlig å tenke seg at anken gikk ut på at de ville ha en plass i Northern League, men den ble uansett avvist.

Imidlertid var de nå storfavoritt til å sikre seg opprykket på egen hånd ved å vinne Wearside-tittelen denne sesongen. Forrige sesong var det kun to andre søkere – Stockton Town og Whitehaven, og begge disse er nå borte etter Stockton Towns opprykk og Whitehavens beslutning om å la seg flytte sidelengs til West Lancashire League. Det er få andre som er troende til å søke opprykk, og i følge lokale kjentfolk som kjenner Wearside League, er det kanskje enda færre som faktisk har anlegg som vil bli akseptert i Northern League. Jeg blir fortalt at Coxhoe Athletic skal være blant de sistnevnte, og at de har et sjarmerende anlegg som også oppfyller kravene, men jeg mistenker at de kanskje er tilfreds med tilværelsen i Wearside League.

Etter å ha blitt ønsket hjertelig velkommen av manager Steve Connolly og andre representanter for hjemmelaget, hadde jeg også rukket å bla litt i programmet. Tabellen der var ikke helt oppdatert, men faktum var at Redcar Athletic hadde en del å gjøre, for selv om statistikken 4-2-1 ikke er så verst, så er det neppe det de hadde sett for seg ved sesongstart, og Connolly bekreftet vel at han syntes det var et par poengtap for mye i det siste. Etter å ha innledet sesongen med tre strake ligaseire, hadde de nå nemlig 1-2-1 på de fire siste, og i likhet med meg forvantet Connolly at det skulle snu denne kvelden – ikke minst mot et Windscale som lå tredje sist med 1-1-5. Det var Jarrow som ledet med 19 poeng på sine åtte kamper, foran Richmond Town med 16 poeng på sju kamper. Deretter fulgte en håndfull lag med 15 poeng, og omsider Redcar Athletic med 14 poeng på sine sju kamper.

Fotballstadionet ved Green Lane entres via inngangspartiet i det ene hjørnet, og byr i all hovedsak kun på såkalt hard standing under åpen himmel rundt hele banen. Unntaket er “skuret” som er reist i denne enden av nærmeste langside; rett ved siden av inngangspartiet. Det gir tak over hodet til de som velger å stå der, og der inne står det også et par trebenker. Lenger ned langs denne langsiden står de nokså fjonge laglederbenkene i rød og blå mur. På motsatt langside er det ikke langt til Nordsjøen på utsiden, og en lokal skikkelse fortalte at kun en maisåker ligger mellom de to. Han prøvde seg med en morsomhet om at barn har blitt borte der i åkeren, men det er ikke det eneste merkelige som skjer ved Green Lane.

Ute på gressmatta var det nemlig et merkelig mønster med ringer av forskjellig størrelse her og der, og det var nesten så man kunne tenke seg at den hadde vært åsted for UFO-landinger e.l. En representant for hjemmelaget nikket lattermildt og hevdet at de faktisk hadde spurt seg det samme, før de hadde funnet ut at det imidlertid dreier seg om noe langt mindre mystisk, da det skal være en sopp som har angrepet gressmatta. Enkelte skumle ting har vel opp gjennom årene også skjedd ved det kjernefysiske anlegget i Sellafield, og det er faktisk der kveldens gjester har sitt opphav. Windscale AFC ble i 1950 nemlig stiftet av arbeiderne ved dette notoriske anlegget, og er nå tilbake i Wearside League etter noen år i Cumberland County League. De hadde altså tatt turen fra vestkysten av Cumbria, og må sies å ha vært underdogs.

Redcar hadde visstnok gjort flere endringer i startoppstillingen i håp om å snu trenden, men de som i likhet med undertegnede hadde regnet med å få se et hjemmelag som dominerte mot antatt svakere motstand, fikk seg i første omgang en voldsom overraskelse. Det var som å se et helt annet lag enn det jeg hadde sett i Boldon på tampen av forrige sesong, og ikke minst defensivt var det nærmest fullstendig kaos hos vertene, der gjestene gang på gang fikk bortimot fritt spillerom. Matthew Metcalf burde i det tiende minutt ha scoret for bortelaget da han kun skulle styre inn et innlegg fra 4-5 meter. I stedet forsøkte han seg på en “piruett” før han bommet fullstendig på ballen da han skulle avslutte. Windscale måtte imidlertid bare vente et drøyt minutt før de tok ledelsen på et langskudd fra Reece Fretwell. Hans skudd så ut til å gå over målet til Redcar-keeper Matthew Berry, men duppet i siste liten og gikk i mål til 0-1.

Vi nærmet oss halvspilt omgang da Jason Livingstone ble spilt gjennom, men Redcar-keeperen kom flott ut og reddet med brystet. Kun et par minutter senere var imidlertid Livingstone gjennom igjen, og denne gang sendte spissen ballen forbi Berry og i mål til 0-2. Hjemmelaget virket nærmest sjokkerte der de løp rundt som hodeløse kyllinger mens Windscale fortsatte å fosse i angrep. Redcar-forsvarer Chris Atkinson var kanskje noe heldig som kun fikk gult da han hindret Livingstone da sistnevnte igjen var på vei alene gjennom. Livingstone var et konstant uromoment, og da en hjemmespiller skle, var han ikke sen om å stjele ballen og avslutte på mål, men keeper Berry fikk parert og deretter reddet på streken mens ballen spant mot mål. Det var først med et par minutter til pause at vertene skapte en skikkelig sjanse, men til tross for at Andy Williams fikk to muligheter, var det Windscale-keeper James Dolan som gikk seirende ut av duellen.

Dermed sto det meget overraskende 0-2 til pause, og det var alt annet enn ufortjent. Windscale var faktisk uheldige som ikke gikk i garderoben med en større ledelse, og jeg kunne ikke annet enn å undre meg over hvorvidt det var snakk om en liten undervurdering fra hjemmelaget. En rasende Redcar-manager Connolly så ikke bort fra dette, men hevdet at spillerne burde være profesjonelle nok til å unngå noe slik, og der han mørk i blinket strenet mot garderoben, forsikret han at hans utvalgte nå virkelig skulle få høre hvor David kjøpte ølet. Selv hadde jeg som vanlig gått til innkjøp av lodd i diverse lotterier, slik jeg stort sett gjør i non-league, og jammen ble jeg ikke trukket ut som vinner av dagens 1. premie i deres half time draw. Premien som var en kasse øl av typen Fosters (det skulle tatt seg ut i Norge!) ble donert tilbake til klubben til bruk som premie i neste lotteri, da jeg ikke hadde tenkt å bære den rundt med meg resten av turen og likevel gjerne ville gi noe tilbake til klubben, og det ble satt stor pris på.

I og med at vertene hadde klart å begrense det til to baklengs før pause, hadde jeg fortsatt en mistanke om at Redcar kunne slå tilbake og snu kampen, men det første kvarteret varslet ingen umiddelbar bedring – i hvert fall ikke offensivt. Reduseringen kom dog etter en times spill, da innbytterne Lewis Wood og Bryan Stewart gjorde forarbeidet, og sistnevntes innlegg ble presset over streken (sammen med gjestenes keeper og en av forsvarsspillerne) av Andy Williams. 1-2, og det var tydeligvis det som skulle til, for nå hadde vertene blod på tann. Målscorer Williams ble et par minutter senere spilt gjennom av Anthony Jones, men avslutningen gikk like utenfor. I det 77 minutt var det Lewis Wood som fikk muligheten til å utligne, men hans heading smalt i tverrliggeren.

Redcar fortsatte imidlertid å presse på, og da det gjensto rundt ti minutter av ordinær tid fikk de frispark like utenfor 16-meteren. Bryan Stewart steg frem for å ta frisparket, og hans flotte skudd suste rett i mål til 2-2. Hjemmelaget hadde klart å komme seg tilbake til status quo, men maktet aldri å få seiersmålet mot et Windscale-lag som nå desperat forsvarte seg med nebb og klør. Etter det de presterte før pause var det heller ikke ufortjent at de til slutt fikk med seg et poeng hjem til Cumbria. Hjemmefolket hadde nok litt blandede følelser, der de tross alt hadde sikret seg et poeng etter å ha kommet bakfra, men det forventes mer i Redcar, og flere av de 58 tilskuerne og majoriteten av hjemmelagets trenerapparat virket fortsatt å være i harnisk over det de hadde prestert før pause.

Inne i klubbhusets bar var det snart gemyttlig stemning der den norske groundhopper ble vartet opp av hyggelig klubbrepresentanter. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få gratis matservering, og en porsjon curry falt godt i smak. Noen pin til min samling hadde jeg ikke klart å spore opp, men jeg ble fortalt at de hadde en bestilling inne, og at de skulle sende meg en til Norge. Betaling ble bryskt avfeid med beskjed om at det skulle bare mangle etter at jeg hadde donert min premie tilbake til klubben og kommet så langt for å se de. Connnolly & Co beklaget at jeg ikke hadde fått sett Redcar Athletic på sitt beste når jeg først hadde kommet meg til Green Lane, men jeg kunne som sant var forsikre om at jeg uansett hadde satt pris på mitt besøk og gjestfriheten. Etter en Strongbow eller to i klubbhuset var det på tide å takke for meg og ønske lykke til før jeg trasket tilbake til stasjonen for å ta plass på 22.49-toget fra Redcar East. Ved ankomst Darlington tre kvarter senere var det bare å trekke seg tilbake til The Dalesman Hotel, der de fortsatt serverte, slik at jeg for høflighets skyld tok en siste pint i den sjarmerende landlady sitt selskap før jeg fant senga etter en lang dag. 

English ground # 370:
Redcar Athletic v Windscale 2-2 (0-2)
Wearside League
Green Lane, 29 August 2016
0-1 Reece Fretwell (11)
0-2 Jason Livingstone (24)
1-2 Andy Jennings (61)
2-2 Bryan Stewart (80)
Att: 58
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a (but they had some ordered, and promised to send me one for free)

Next game: 30.08.2016: Gillingham Town v Bridport
Previous game: 29.08.2016: Tadcaster Albion v Farsley Celtic

More pics

Mandag 29.08.2016: Tadcaster Albion v Farsley Celtic

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde allerede sett den første av tre planlagte kamper denne mandagen, men takket være Northallerton Towns beslutning om å foreta en nokså sen flytting av kamptidspunktet for sin hjemmekamp, hadde jeg måttet gjøre om på planene for dagens første kamp og i stedet dra til Stockton Town. Da mine venner Katie og Lee var der og hadde tenkt seg videre til Bradford Park Avenue, tilbød de meg skyss et stykke nedover A1 slik at jeg slapp å stresse med taxi til Thornaby umiddelbart etter kampslutt for å omsider ankomme Tadcaster Albion med kun et par minutter til rådighet. Planen var nå å få bestilt en taxi som kunne plukke meg opp på avkjørselen fra A1 der A68 går østover mot Tadcaster. Det skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere enn antatt der jeg forsøkte å bestille taxi mens vi suste sørover på A1.

Jeg regnet med å være ved det nevnte knutepunktet rundt klokka to, og Google Maps anslo kjøretiden derfra til Tadcaster Albions hjemmebane til å være 8 minutter. Imidlertid var det snart klart at ingen av Tadcasters drosjefirmaer var spesielt lystne på denne turen, for de var enten “fullbooket” eller hadde tatt seg fri for dagen! Etter å ha forsøkt rubb og rake av firmaene i Tadcaster- og Bramham-området, var det ikke annet å gjøre enn å prøve firmaer i York. Et av firmaene der sa de kunne ta turen, men advarte om at de ville koste rundt £30 da jeg også måtte betale for deres lange tur fra York og ut til det som tydeligvis var utenfor deres normale område. Etter tegn fra Katie tok jeg betenkningstid, og mens jeg hadde sittet i telefonen hadde de diskutert hvorvidt de skulle droppe Bradford-turen for i stedet å bli med meg til Tadcaster slik at jeg slapp den dyre drosjeturen.

Da vi noen få kilometere senere støtte på varsler om kø på motorveien videre sørover, ble deres avgjørelse tatt da de nå fryktet å ikke rekke frem til Bradford Park Avenue og deres Horsfall Stadium i tide. Dermed ble det ikke bare kamp ved Ings Lane i Tadcaster på meg, men også på radarparet Katie og Lee. Jeg må bare takke så mye for skyss, selv om jeg til tross for at køen nok hadde større skyld i akkurat det, følte meg litt skyldig i at de hadde måttet endre sine planer. Etter å ha svingt av avkjørselen mot Tadcaster, kom vi oss raskt inn i bryggeri-byen og fant frem til klubbens hjemmebane som ligger rett bak John Smith’s bryggeri. Da vi fikk parkert og kommet oss ut av bilen, kjente vi da også straks den umiskjennelige lukten av humle som kom fra bryggeriet, der vi nå gikk for å betale oss inn på anlegget med en liten time til kampstart.

Tadcaster er en markedsby som ligger sør i grevskapet North Yorkshire; drøyt halvannen mil sørvest for York, og snaut to norske mil nordøst for Leeds. Byen har cirka 6 000 innbyggere, og er nok først og fremst kjent for sine bryggerier. Kun Burton upon Trent kan sies å være et viktigere sentrum i den engelske bryggeri-industrien enn den lille Yorkshire-byen Tadcaster, og i dag er det fortsatt tre bryggerier igjen i byen; The Tower Brewery (Coors), John Smith’s og Samuel Smith’s Old Brewery. Sistnevnte er det eldste bryggeriet i Yorkshire, og produserer en aldeles himmelsk cider som slik jeg ser det altfor sjelden er å finne i tappekraner rundt om i landet. Tadcaster ble for øvrig svært hardt rammet av storflommen i romjula 2015, som blant annet førte til at en bro fra 1700-tallet kollapset da elven Wharfe gikk over sine bredder. Det resulterte i at byen nærmest ble delt i to uten muligheter til å kunne ta seg fra den ene delen til den andre.

Inngang kostet £7 og programmet var priset til £1,50, og det minste jeg kunne gjøre var å spandere inngang og program på Katie og Lee. Sistnevnte kommenterte raskt at anlegget hadde forandret seg siden hans siste besøk, og at en revisit derfor ikke hadde vært så galt likevel. Også fotballklubben var nemlig hardt rammet av den nevnte flommen forrige sesong, da deres hjemmebane ble oversvømt av en blanding av vann og kloakk, og det forurensede vannet gjorde ikke minst stor skade på klubbhuset som måtte totalrenoveres og bygges om. Heldigvis fikk de økonomisk støtte fra et FA-fond, slik at de kunne utføre det nødvendige arbeidet etter en lang periode uten at de fikk arrangert hjemmekamper.

Tadcaster Albion ble i 1892 stiftet som John Smith’s FC, men mens det er naturlig å tenke seg at det var som et bedriftslag for bryggeriet med samme navn, mener kilder at navnevalget i stedet har bakgrunn i at man spilte på en bane rett bak bryggeriet. Klubben spilte tidlig i York Football League, der det også ser ut til at de hadde tilhold helt frem til første halvdel av 1970-årene. Den ligaen ble kun vunnet én gang – i 1947/48 – men da hadde de for lengst tatt dagens navn. Det skjedde første gang i 1923, men merkelig nok var de tilbake som John Smith’s FC noen få år senere, og det var tross alt kanskje ikke det merkeligste som skjedde før krigen. I 1930 ble det nemlig stiftet nok et lag under navnet Tadcaster Albion, og de to spilte på samme bane og i samme liga, der de til og med avanserte i ligaen sammen.

Man tror at dette var en snodig måte å gardere seg på, slik at dersom den ene klubben havnet i trøbbel, slik det hadde skjedd tidlig i 1920-årene, så kunne den andre klubben fortsette. Uansett sørget andre verdenskrig for at de snart slo seg sammen, og de har siden spilt under dagens navn. I 1973 tok klubben spranget over i Yorkshire League, der de fire år senere hadde spilt seg opp i ligaens toppdivisjon. Etter to strake nedrykk var de imidlertid enda raskere tilbake i Division Three, der de befant seg da denne ligaen i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League for å danne dagens Northern Counties East League. De måtte dog vente helt til 2010 før de omsider klarte å spille seg opp i NCELs toppdivisjon.

Etter at de sikret seg opprykket ved å vinne Division One, etablerte de seg umiddelbart på øvre del av tabellen i NCEL Premier Division, og etter å ha radet opp ligaplasseringene 4-8-6-3-3, kunne de våren 2016 omsider juble over ligatittel etter en heftig duell med Handsworth Parramore. Det betød at klubben også var klar for Northern Premier League, og i dette som er deres debutsesong, har de naturlig nok blitt plassert i NPL Division One North. Der hadde de etter tre kamper nå lagt beslag på en av playoff-plassene med to seire og ett tap. Taddy var et av fire lag på seks poeng, og foran lå Droylsden med sju poeng og serieleder Farsley Celtic med full pott og ni poeng. Sistnevnte var da også dagens bortelag her på Ings Lane, og de hadde fortsatt til gode å slippe inn mål i ligaen, så vi forventet et tett og spennende oppgjør.

Ings Lane var også navnet på klubbens tidligere hjemmebane, som lå rundt hundre meter lenger nede langs elven. Der spilte de frem til 1960, da de flyttet inn på dagens anlegg. Enda lenger tilbake i tid hadde man for øvrig spilt på en bane langs Station Road, mens man benyttet puben The Falcon som garderobe etc, slik at en prosesjon av spillere, dommere og funksjonærer som trasket gjennom byen bærende på målnett, cornerflagg, baller etc, ikke var uvanlig. Det er dog lenge siden på mer enn én måte, og tilbake til dagens anlegg så gjør man vel sitt beste for å kamuflere det tradisjonelle navnet med en utstrakt bruk av det til enhver tid eksisterende sponsornavnet, men The Park er vel det enkle opprinnelige navnet, samtidig som jeg velger å bruke Ings Lane som det som oftest er listet som en rekke steder.

Inngang skjer på den ene langsiden der man også finner klubbhuset med dets fasiliteter. Foran på dette bygget har man noen betingtrinn som gjør det til en liten ståtribune; litt av samme type som det man har hos for eksempel Margate. Ellers er det mye hard standing både her og på bortre langside. Bak det ene målet – sett til høyre fra langsiden med klubbhuset – står det en liten prefabrikert sittetribune med plastseter i de gamle klubbfargene rødt og blått (det røde er nå byttet ut med gult). Men den største endringen er nok at man nylig har installert en tribune også på den andre kortsiden. Dette er en større sittetribune som ble reist i sommer, så det var ikke rart at Lee ikke gjenkjente den. Katie insisterte på å spandere lunsj fra matutsalget, og vi rakk også en forfriskning i baren før avspark. Dessverre var det ingen Samuel Smith’s cider der, men det har nok med kontrakter med andre bryggerier å gjøre. En Strongbow falt uansett godt i smak.

Etter at Katie og Lee hadde gått til innkjøp av Tadcaster Albion-håndklær til £10 pr. stk. var det bare å ta oppstilling for kampstart. Farsley Celtic har nå altså tatt forgjengerens suffiks som gir visse ekle assosiasjoner, og hadde som nevnt hatt en imponerende sesongstart, men det var vertene som startet best. Connor Sellars fant venstreback Steven Jeff med en glimrende pasning, men avslutningen gikk like utenfor, og etter et kvarter fyrte Charlie Binns av et skudd på volley som suste over tverrliggeren til Farsleys nordirske keeper Graeme McKibbin. Da Tom Corner gikk i bakken etter å blitt brukt som klatrestativ av Farsley-spiller Aiden Savory, ropte hjemmelaget på straffe, men dommeren vinket spillet videre.

Til tross for at gjestene etter hvert tilbragte en del tid på vertenes halvdel, tok det 37 minutter før de skapte noe virkelig skummelt. Paul Walker spilte gjennom James Walshaw, og storscoreren satt ballen i mål, men linjemannen var oppe med flagget for å for markere offside. Dermed var det fortsatt 0-0 og målløst til pause da dagens dommer fant det for godt å signalisere for halv tid. Vi var enige om at vi var i ferd med å se to gode lag “kansellere hverandre ut”, og spesielt var det mye godt defensivt spill å se, der ingen av lagene slapp motstanderen til altfor mange sjanser. Kanskje var det duften av humle som lå over anlegget som fristet oss, men vi benyttet i hvert fall pausen til å hente påfyll i baren, og radarparet fra nordøst fikk også dobbeltsjekket sin reiserute til sin tredje kamp for dagen hos F1 Racing i York Football League.

Det var gjestene som nå startet best etter hvilen, og fem minutter ut i andre omgang burde kanskje Richard Marshall ha scoret med sin heading som imidlertid gikk rett på keeper Ingham, som i likhet med sin motpart er nordire. James Walsham hadde allerede notert seg for seks mål denne sesongen, og var nære på å plusse på kontoen med et skudd som etter 72 minutter gikk like utenfor. Igjen var det en omgang med solid forsvarsspill og lite sjanser, men Charlie Binns hadde en ny mulighet for vertene før Farsley presset på helt mot slutten. Da Nathan Turner sendte en av deres beste sjanser over, endte det imidlertid målløst, og etter sluttsignalet virket faktisk begge lagene nokså fornøyd med poengdeling.

For Farsley sin del betød det jo også at de fortsatt var ubeseiret og hadde til gode å slippe inn mål. Vi sto som sagt med en følelse av at vi hadde sett to gode lag, men ble noe overrasket over at tilskuertallet var så høyt som 510, og Lee hadde vel tippet mellom 300 og 350. Ved nærmere ettertanke var det nokså trangt om plassen i baren og en del steder rundt anlegget, og det er ikke alltid så enkelt å anslå tilskuertall på “fremmede” anlegg. Om 510 var det faktiske antallet betalende tilskuere så er det imponerende tall for Tadcaster-klubben, som tydeligvis har klart å skape lokal entusiasme. Kanskje de skulle få være med i den “nye” EFL Trophy, siden de trekker flere tilskuere enn PL-reservene som FA og “EFL” påstod skulle være et trekkplaster og en positiv tilvekst til turneringen. Nei; nok sarkastiske sleivspark nå..

Katie og Lee skulle altså videre mot den nordlige utkanten av York for å se F1 Racing i York Football League, som jeg for øvrig mistenker er av de aller svakeste ligaene på step 7, men insisterte på å svippe meg de få hundre meterne opp på hovedveien slik at jeg skulle rekke bussen. Jeg takket for skyss og ønsket god tur etter å ha truffet de for siste gang på denne turen (men for tredje dag på rad). Tadcaster Albion hadde vært et trivelig bekjentskap, men nå var det på tide å komme seg videre. Bussen Coastliner 840 var i rute på sin ferd mot Thornton-le-Dale, og jeg betalte £4,20 for å la meg frakte de snaue 25 minuttene inn til York og togstasjonen der, for deretter å starte ferden mot min Redcar og min tredje og siste kamp for dagen.

English ground # 369:
Tadcaster Albion v Farsley Celtic 0-0 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Ings Lane, 29 August 2016
Att: 510
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50

Next game: 29.08.2016: Redcar Athletic v Windscale
Previous game: 29.08.2016: Stockton Town v Easington Colliery

More pics

Mandag 29.08.2016: Stockton Town v Easington Colliery

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siste mandag i august er i England ensbetydende med Bank Holiday Monday og en rekke tidlige avspark i visse ligaer, som åpnet for å se både to og tre kamper. Overnatting ved The Dalesman Hotel i Darlington hadde derfor blitt booket slik at jeg allerede skulle være posisjonert for å kunne benytte dagen til en saftig trippel, der første stopp skulle være hos Northallerton Town, før turen skulle gå videre til Tadcaster Albion og til slutt Redcar Athletic – alt på samme dag. Men om Northern League er en fantastisk liga å følge, er den blant de som har en del utfordringer utenfor banen, og den er vitterlig blant de mest frustrerende å drive groundhopping i når det er snakk om slike spesielle kampdager. Ganske riktig skulle det også nå dukke opp endringer som satt en kraftig kjepp i hjulene for meg og mine planer for dagen, for igjen presterte man å endre kamptidspunktet i Northallerton på temmelig kort varsel.

Det må da nemlig slik jeg ser det kunne sies å være lovlig sent varsel når jeg først en uke i forkant hørte rykter om dette, og fortsatt viste da både ligaens hjemmeside og hjemmesiden til bortelaget Darlington Railway Athletic avspark klokka 11.00 og ikke 13.00, slik jeg nå hørte rykter om. Northallerton Town kan sikkert forsvare seg med at deres hjemmeside ikke viste 11.00, men det viste heller ikke 13.00, for på deres hjemmeside fant man fortsatt ikke annet kampoppsett enn treningskampene for sommeren 2014! Igjen særs imponerende informasjon fra klubben altså; og av en eller annen grunn hadde de heller ikke benyttet anledningen til å informere folk om dette via Twitter, der de i det minste virker noe mer aktive. Det var først etter at jeg en uke i forkant tok kontakt og spurte de direkte via Twitter at de bekreftet det nye kamptidspunktet, og først ytterligere en dag eller to etter kom Twitter-meldingen som informerte folk om dette etter at jeg hadde foreslått at det kanskje kunne være en god idé all den tid jeg visste at en rekke groundhoppere hadde blinket seg ut dette som dagens første kamp.

Min skotske groundhopper-kollega Scott Struthers var en av disse, og det var først etter at han tilfeldigvis så en av min statusoppdateringer på Facebook at han fikk med seg dette, der han hadde tenkt seg til Northallerton med en bil full av kompiser. I tillegg hørte jeg samtidig om en gruppe på 15-20 tyske og sveitsiske groundhoppere som hadde tenkt seg dit, men som endte opp med å i frustrasjon avbestille sine hotell og heller velge seg London-området som destinasjon den dagen. Kun en liten time etter at jeg postet på Facebook i frustrasjon, var jeg allerede oppe i rundt 25 personer som hadde blitt offer for dette, og når det garantert var andre jeg ikke kjente til, skal det ikke mye til å se for seg at Northallerton Town så ut til å gå glipp av en god del inntekter denne dagen.

De må gjerne omberamme sine kamper, men det må da for f… gå an å gjøre det litt tidligere og informere ordentlig i god tid!? Det er temmelig håpløst å planlegge tur for de langveisfarende når man skal holde på slik. Så får det heller være at jeg heller ikke skjønner tankegangen bak beslutningen, for avspark klokka 13.00 er håpløst idiotisk om man håper å trekke til seg mye folk på dager som dette. Med et slikt tidspunkt går man glipp av en god del folk, for ingen vil kunne rekke til Northallerton i tide etter å ha sett en av kampene som faktisk opprettholdt 11.00 som avspark, og heller ikke vil de rekke å ta seg fra Northallerton for å rekke en av kampene klokka 15.00. Med kampstart 11.00 ville det være en rekke personer som ville sett på det som en fin anledning til å lade opp til en kamp litt senere – også supportere og kanskje til og med spillere fra klubber som har kamp klokka 15.00. Og selv om jeg nå brukte Northallerton Town som eksempel, så gjelder dette selvsagt ikke bare de, men også flere av de øvrige klubbene i denne ligaen.

Etter å ha studert kampmenyen inngående i løpet av uka, hadde jeg til og med klart å få bekreftet hva status var for samtlige kamper i Northern League, slik at jeg kunne forsøke å klekke ut en plan B. Det var bare å håpe at surrehuene i denne ligaens klubber endelig hadde bestemt seg og ikke ville ombestemme seg igjen. Jeg kan uansett takke min venn Connor Lamb for at jeg i hele tatt ble klar over endringen av kamptidspunktet, slik at jeg ikke ble stående som et naut i Northallerton. Min plan B betød en enda tidligere start, slik at jeg ikke hadde tid til å vente på frokostservering, og derfor hadde det heller ikke blitt bestilt. I stedet kjøpte jeg meg smørbrød på Darlington stasjon og satt meg på toget til Saltburn. Jeg ble med så langt som til Thornaby, der jeg etter snaut tjue minutter steg av og snart byttet til toget som skulle ta meg videre de rundt fem minuttene opp til Stockton. Fra stasjonen der hadde jeg rundt tjue minutters gange foran meg før jeg ankom Stockton Townns nye hjemmebane langs Bishopton Road West.

Stockton-on-Tees er en markedsby som ligger sør i County Durham, der elven Tees skiller den fra Middlesbrough og North Yorkshire. Byen har i dag rett i underkant av 85 000 innbyggere, og er i likhet med mange av sine nabobyer en industriby. Skipsbygging var tidlig en viktig næringsvei her, og den vokste seg stor på 1600-tallet, samtidig som også andre industrier vokste frem, slik som jernindustrien. Stockton ble en viktig havn for regionen, og herfra eksporterte man ikke minst tau og lignende produkter produsert av byens mange repslagere. Byen er også kjent for sin for at Stockton and Darlington Railway åpnet som verdens første dampdrevne passasjertoglinje i 1825, og på denne gikk togene i rute mellom Shildon og Stockton. Slik fraktet man også kull fra gruvene lenger inn i County Durham og til utskipningshavner som Stockton. Stockton skal også ha verdens eldste stasjonsbygning, selv om det ikke er den man benytter i dag, da denne ligger på et annet sted i byen.

Fotballklubben Stockton Town ble stiftet så sent som i 1979 under navnet Hartburn Juniors, og var i mange år et rent junior-lag som først spilte i en 5-a-side liga i Middlesbrough. Det holdt seg tilsynelatende til aldersbestemt fotball helt frem til 2009, da de tok plass i Teesside League Division Two, der de endte på 4. plass samtidig som de søkte medlemskap i Wearside League. Den ble innvilget, men de fikk i 2010/11-sesongen en tung start på sitt nye nivå. En god siste halvdel av sesongen sørget imidlertid for at de endte på en 10. plass, og det skulle snart bli så mye bedre. Etter å ha fulgt opp med en tredjeplass sesongen etter, skulle de snart dominere denne ligaen totalt. Da de våren 2013 tok ligatittelen i sin tredje sesong i ligaen, var det bare starten på det som skulle bli fire strake ligatitler i Wearside League. I 2014/15-sesongen vant de fire titler, da de i tillegg til Wearside-tittelen vant denne ligaens ligacup, Monkwear Charity Cup og Shipowners Charity Cup. Med unntak av sistnevnte vant de igjen alle de nevnte titlene sist sesong, og denne gang hadde også fått seg en hjemmebane som gjorde at de fikk innpass i Northern League.

Klubben spilte inntil i våres på en temmelig spartansk bane på den andre siden av Stockton Sixth Form College, som også den nye hjemmebanen ligger tilknyttet. Der har de nå også fått opp flomlys, og etter at FAs utsendinger ga anlegget tommelen opp mot slutten av forrige sesong, valgte de å ikke vente til 2016/17-sesongen, men i stedet flytte inn umiddelbart helt på tampen av sesongen. Jeg visste ut fra rapporter og bildemateriale jeg har sett at det på ingen måte var et anlegg som ville besørge attrå hos undertegnede, men for klubbens del er dette helt fantastisk og har gitt de muligheten til å klatre i pyramiden. Jeg ankom med en time til kampstart, og valgte å stikke hodet innom baren i et av byggene på utsiden – på motsatt side av skolebygget. Siden det var tidlig, nøyde jeg meg med å betale £1,90 for en flaske j2o før jeg gikk for å betale meg inn med £5 pluss £1 for et program.

Bishopton Road West var også navnet på klubbens gamle hjemmebane, men da det virker som om det også benyttes på den nye, har jeg ingen innsigelser mot det. Det er uansett når sant skal sies en ganske nitrist affære slik mitt syn på slike stadioner er, og jeg tok meg umiddelbart i å vurdere om Consett sitt nye stadion har fått en utfordrer til tittelen Northern Leagues kjipeste anlegg – noe som skal en god del til. Anlegget omgis av et moderne og kjedelig grønt gjerde, og inngangspartiet er i en åpning i dette på den ene langsiden. Rett ved siden av så jeg anleggets foreløpig eneste tribune, og dette er en ståtribune av den prefabrikerte sorten. Ellers er det hard standing på betongunderlag rundt hele banen, som dessverre også har fått installert kunstgress. Jeg kunne imidlertid lese i programmet at de hadde planer om å snart få på plass ytterligere en tribune som de ventet på at skulle bli levert, og da var det snakk om en sittetribune.

I motsetning til Consett så har imidlertid ikke Stockton Town forlatt et flott, klassisk anlegg for å flytte inn på sin nye hjemmebane, og i deres tilfelle vil det nok uten tvil føles som et steg i riktig retning. Og selv om slike som meg finner det dørgende kjedelig, så er det nå en gang slik at det vil være ypperlig for klubbens behov. Det samme kan sikkert sies om kunstgresset, selv om man liker det eller ikke – og jeg hører utvilsomt til den siste gruppen. Det er greit med et besøk her og der, men jeg må samtidig innrømme at jeg er glad jeg slipper å se alle mine kamper i slike omgivelser. Da jeg hadde fullført min lille runde rundt banen, var vel konklusjonen den ytterligere bekreftelse på  at Consett ganske riktig hadde fått en heftig utfordrer i “kampen” om den lite gjeve tittelen.

Innen den tid hadde jeg truffet på en rekke kjente fjes, og jeg visste jo at mine venner Katie og Lee ville komme – denne gang uten noen av Katies barn, som hadde fått fotballfri siden paret i likhet med meg hadde en lang dag foran seg med planer om å se tre kamper. Det hadde også gamle groundhopper-kjenninger som John McClure og Paul Brockett, for å nevne noen av de kjente fjesene som hadde møtt frem. Scott Struthers hadde i stedet valgt seg Bedlington Terriers, men også blant de fremmøtte her var det flere enn undertegnede som i utgangspunktet hadde siktet seg inn på Northallerton Town. Takket være sistnevnte klubb hadde jeg nå også en utfordring med å ta meg videre til Tadcaster, og jeg var avhengig av å ha en taxi ventende idet fløytesignalet gikk for å i all hast svippe meg til Thornaby stasjon. I tillegg måtte jeg ha buss fra York, og jeg ville ankomme stadionet i Tadcaster med under fem minutter til avspark. Igjen takk, Northallerton Town! Katie og Lee hadde tenkt seg videre til Bradford Park Avenue (og deretter F1 Racing i York League), og da de nå tilbød meg skyss til et sted på veien der jeg kunne bestille en taxi fra utkanten av Tadcaster, takket jeg ja til det tilbudet.

Med det problemet foreløpig ute av verden kunne jeg rette oppmerksomheten mot kamp, og det dreide seg altså om ligapoeng i Northern League Division Two. Det var også en toppkamp i divisjonen, der nyopprykkede Stockton Town toppet tabellen med 5-2-0 og 17 poeng på sine 7 kamper. De hadde ett poeng ned til Team Northumbria som dog hadde en kamp til gode, og det samme hadde treer Easington Colliery som altså var dagens gjester, og som lå ytterligere ett poeng bak der igjen. Easington Colliery var jo klubben jeg så mer enn noen annen forrige sesong, og ved tre anledninger så jeg hjemmekamper på deres Welfare Park. Også de har altså hatt en overraskende sterk start på sesongen, så jeg forventet en spennende kamp. En og annen representant for gjestene kjente meg da også igjen og kom bortom for en kort prat slik at jeg fikk ønsket et oppriktig lykke til før kappestriden ute på banen kunne begynne.

Gjestene var nok ute etter å revansjere det skuffende hjemmetapet for Billingham Town to dager tidligere, og gjorde en god figur i en første omgang som var nokså tett og jevn. Det er nok ikke mange som ser flere kamper i denne ligaen enn Lee, og han mistenkte at Stockton Town ville være en tittelkandidat og i hvert fall en favoritt til å ta en av de tre opprykksplassene, mens han mente at Easington Colliery nok vil kunne få det litt tøffere etter hvert, men at de likevel skulle kunne være en kandidat for topp 6. Det var da også vertene som nok skapte de fleste farlighetene i første omgang, men det var de grønnkledde gjestene som sto for omgangens største sjanse da en ball ble lagt tilbake til Bryan Norton som avsluttet i innsiden av stolpen og ut. Selv om det var bortekeeper Kyle Donaldson som måtte oftere i aksjon, hadde han før pause stort sett grei kontroll på det som kom innenfor stolpene.

Andre omgang var innledningsvis mye av det samme, med få virkelig store sjanser, om man ser bort fra at vertenes Joe Carter avsluttet i stolpen. Etter dette var det flere halvsjanser til Stockton, og en og annen halvsjanse til gjestene. Jeg sto med en stadig sterkere følelse av at et eventuelt første mål ville være avgjørende, mens andre nå uttalte sin økende mistanke om at det gikk mot 0-0. Med tjue minutters tid igjen headet imidlertid hjemmelagets Kallum Hannah et innlegg i mål, og det sto 1-0. Det åpnet seg nå litt mer opp, og hjemmelaget hadde et par muligheter til å øke, samtidig som en god mulighet ble misset i motsatt ende før avgjørelsen falt. Det så for meg ut som om det var Kallum Hannah som ble dratt ned da han var på vei inn i feltet, og dommeren pekte på straffemerket og viste Chris Freeman hans andre gule kort. Dermed måtte han tusle av banen før Tom Coulthard med sju minutters tid igjen omsatte straffesparket i mål og fastsatt sluttresultatet til 2-0. Vertene klarte nemlig ikke å score på to gode muligheter på tampen, men var nok uansett fornøyd med tre poeng.

184 tilskuere kunne konstatere at Stockton Town fortsatt var på tabelltopp, og i ettertid var det interessant å registrere at tilskuertallet i Northallerton var nokså stakkarslige 91. Jeg er ikke i tvil om at de kunne doblet det om de hadde holdt seg til den opprinnelige kamptiden, men det får være deres valg når det tilsynelatende er viktigere å på død og liv spille med et håpløst 13.00-tidspunkt på disse dagene. Bortelaget jeg akkurat hadde sett, nemlig Easington Colliery, er jo i seg selv et eksempel på at man kan tjene noe på å tenke utradisjonelt, for deres torsdagskamper har vært en suksess. En rekke groundhoppere satt nå kursen mot nye destinasjoner, og jeg registrerte at flere hadde blinket seg ut Spennymoor Town klokka 15.00 etterfulgt av kveldskamp hos Coxhoe Athletic. Selv satt jeg meg i bilen sammen med Katie og Lee, som altså skulle slippe meg av ved en avkjørsel fra A1. Det skulle dog vise seg å være enklere sagt enn gjort å organisere skyss derfra.

English ground # 368:
Stockton Town v Easington Colliery 2-0 (0-0)
Northern League Division Two
Bishopton Road West, 29 August 2016
1-0 Kallum Hannah (70)
2-0 Tom Coulthard (pen, 84)
Att: 184
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a (pins forgot at home, and didn’t wanna post to Norway)

Next game: 29.08.2016: Tadcaster Albion v Farsley Celtic
Previous game: 28.08.2016: Sunderland U23 v Southampton U23

More pics

Søndag 28.08.2016: Sunderland U23 v Southampton U23

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg våknet opp i Thorne denne søndagen, visst jeg allerede på forhånd at jeg ikke ville ha tid til å benytte meg av den inkluderte frokosten ved Thorne Central Guest House, siden søndags-serveringen startet først klokka 08.30, mens bussen jeg var avhengig av å rekke hadde avgang 08.42. I tillegg var jeg avhengig av at buss nummer 8 var i rute, slik at jeg kom meg raskt til Doncaster, der jeg skulle ha noen få minutter på meg til å bytte fra buss til tog. Dette var nemlig på et tidspunkt da søndagstogene ennå ikke hadde begynt å gå fra Thorne North, men bussen var heldigvis i rute slik at jeg £3 fattigere og med lettere antydning til skallebank kunne la den frakte meg de rundt 40 minuttene den brukte på melkeruta ned til Doncaster.

Denne dagen hadde rett og slett bydd på en aldri så liten utfordring når det gjaldt å velge seg ut en kamp, og spesielt var det tilfelle da jeg hadde booket overnatting i Darlington for å posisjonere meg der foran morgendagens trippel med tidlig avspark. En groundhopper-kompis forsøkte å lokke meg til Manchester, der damelaget til Manchester City skulle spille hjemmekamp på Citys Academy Stadium, og jeg kunne sikkert fått bistand av en City-kjenning til å også skaffe meg billett til PL-kampen Manchester City v West Ham United etterpå. Imidlertid må jeg innrømme at kvinnefotball aldri har vært helt min greie, og når sant skal sies fristet det vel om mulig enda mindre enn å se Man City spille i ‘Premiershite’. Da vekket faktisk noen kamper i walisisk Premier League langt større interesse, men samtlige alternativer der ville bety en svært sen ankomst til Darlington. Etter å også ha vurdert en fotballfri dag, falt jeg derfor omsider ned på et noe spesielt alternativ.

Jeg hadde nemlig nå tenkt meg til Hetton-le-Hole for å se Sunderlands U23-lag spille ligakamp på den tidligere hjemmebanen til en klubb som dessverre gikk under i 2005. Heldigvis viste det seg at Google Maps også hadde vært temmelig sjenerøse med gangtiden fra den relevante bussholdeplassen i Doncaster til byens togstasjon, og jeg brukte langt mindre tid enn den kronglete omveien appen foreslo for å krysse veien over til togstasjonen. Derfor fikk jeg til og med tid til å raske med meg dagens Non-League Paper fra en kiosk inne på stasjonen før jeg tok plass på 09.37-toget nordover. Jeg skulle være med så langt som til Durham, og kjøpte for en gangs skyld frokost på toget som jeg inntok mens jeg fordypet meg i min innkjøpte fotballavis.

Toget ankom klokka 10.45 Durham i henhold til ruteplanen, og jeg hadde rett i overkant av tjue minutter til å ta meg ned til busstasjonen i Durham. De som er kjent i byen vet at det er godt med tid, og inne på bussterminalen kom jeg i snakk med en Sunderland-fan som kledd i supporterutstyr åpenbart hadde samme destinasjon som undertegnede. Jeg ante noen sekunder litt uråd da han nevnte at klubben flere ganger har endret kamparena for sine U23-kamper på kort varsel, men en rask sjekk på Twitter røpet ikke noen slike skumle planer denne gang. Snart var jeg og bagasjen min på vei etter at jeg hadde betalt £6,30 for en dagsbillett for de relevante soner, og etter 25 minutter hoppet jeg av ved et kryss i Hetton-le-Hole, der jeg skulle bytte buss fra Prince Bishops 20 til Red Arrows X1, som fraktet meg de siste 4-5 minuttene ned til min destinasjon.

Hetton-le-Hole er en by som ligger rett sør for Houghton-le-Spring, omtrent halvveis mellom Durham og Sunderland. Vi befinner oss helt sør i grevskapet Tyne & Wear, og byen har omtrent 14 500 innbyggere. For de som kjenner regionen er det neppe spesielt overraskende at også dette er en by med lange tradisjoner for kullgruvedrift. Faktisk har man helt siden romertiden drevet kullgruvedrift her, selv om det selvsagt var på en helt annen måte og skala enn det som var tilfelle nærmere vår egen tid. I dag er det få spor etter gruvedriften i byen som også er kjent som fødested for to store fotballpersonligheter som ble født med et års mellomrom og dermed vokste opp her samtidig – nemlig legendene Bob Paisley og Harry Potts. Førstnevnte har for øvrig også en egen memorial utenfor det som for meg var dagens kamparena.

Det var også her i Hetton-le-Hole at fotballklubben Eppleton Colliery Welfare holdt til, og dagens kamparena var i sin tid deres hjemmebane, om enn i en litt annen form. Denne klubben ble stiftet i 1929, og spilte etter andre verdenskrig noen sesonger i den ikke lenger eksisterende North Eastern League, og ble senere et fast innslag i Wearside League, der de i 1980- og begynnelsen av 1990-årene hadde suksess. To andreplasser på rad ble fulgt opp av to strake ligatitler i 1991 og 1992, før de fikk innpass i Northern League. På første forsøk vant de Northern League Division Two og rykket opp i ligaens toppdivisjon, der de debuterte med en 16. plass som skulle bli deres beste ligaplassering.

Etter tre sesonger i Northern League Division One rykket de våren 1996 ned igjen til Division Two, og også der slet de i bunnen i de påfølgende sesonger. Da de våren 2003 rykket ned etter å ha endt sist i ligaen, var det fjerde gang på de fem siste sesongene at klubben hadde endt som jumbo i Northern League, og de tok nå tilhold i feeder-ligaen Northern Alliance. I dens Premier Division fortsatte de å slite og endte umiddelbart sist også der, slik at de nå var å finne i Northern Alliance Division One – ensbetydende med non-leagues step 8, eller nivå 12 om man vil. Sesongen der skulle dessverre også vise seg å bli deres siste, for etter å ha endt på 11. plass våren 2005 hadde man omsider nådd et punkt der man måtte gi etter for vandalisering og år med vanstyre. Det var kroken på døra, og regionen hadde mistet nok en fotballklubb.

Om man trekker en linje fra Hartlepool til Durham og videre derfra opp til Sunderland, har man et geografisk triangel som nærmest fremstår som et slags fotballens Bermudatriangel. I motsetning til sistnevnte er det i dette triangelet som hovedsakelig dekker det østlige County Durham ikke fartøy som fly og skip som forsvinner, men snarere fotballklubber. Området har rett og slett fått et uheldig rykte på seg for å være en gravplass for fotballklubber, og Eppleton Colliery Welfare føyer seg inn i rekken av klubber som Peterlee Newtown, Shotton Comrades, Wingate, Blackhall Colliery Welfare, Murton og en rekke andre som har bukket under. Og når jeg i etterkant skriver dette, har jeg nylig fått klare indikasjoner via kjentfolk på at også Horden Colliery Welfare dessverre vil forsvinne ved at de snart vil flytte til Darlington for å bli reservelaget til Darlington 1883.

Det er bare så trist det som skjer her, men hva kan være årsaken til dette? Tja, hvem vet. Men det som er på det rene er at mange av klubbene i regionen kjempet en årelang kamp mot vandalisme utført av lokal ungdom; akkurat som en rekke klubber fortsatt kjemper den samme desperate kampen. I mange av disse gamle gruvesamfunnene har arbeidsledigheten vært stor etter gruvenes endelikt, og det er til dels tøffe byer og områder man opererer i, men det er ingen unnskyldning for å vandalisere noe som faktisk som er der som et tilbud til dem. Det er kanskje på tide å finne frem igjen gapestokken som straff for slike håpløse ugjerninger, og sette krapylene der til spott og spe på torgene. Samtidig har apatien åpenbart tatt overhånd, og det virker som om den store majoriteten av lokalbefolkningen rett og slett ikke bryr seg lenger, samtidig som mange selvsagt sprader skamløst rundt i de nyeste Premier League-draktene til sine favorittklubber fra helt andre kanter av landet.

Etter å ha tatt en kikk på minnesmerket over Bob Paisley gikk jeg mot inngangspartiet, der jeg imidlertid fikk beskjed om at det ikke var noen bar på innsiden, men at jeg i stedet kunne oppsøke Bob Paisley Bar i bygget på utsiden, bak den ene kortsiden. Det gjorde jeg, og i andre etasje fant jeg baren og fikk lov til å sette fra meg bagasjen under et bord i hjørnet før jeg unnet meg en j2o. Dagens kamp var opprinnelig satt opp med kampstart klokka 12.00, men dagen i forveien hadde jeg registrert at den var flyttet til 13.00, og siden jeg ankom rundt fem minutter på tolv, var det greit for meg da det ga meg litt bedre tid. Selv om det fortsatt var tidlig, valgte jeg også å unne meg en pint Strongbow til £3, og tok den med meg ut på barens veranda som gir en aldeles strålende utsikt over banen.

Stadionet kalles fortsatt Eppleton Colliery Welfare Ground, som det eneste gjenværende bevis på den tidligere klubbens tilhold her, men anlegget går også under navnet The Hetton Centre, selv om det egentlig virker å være navnet på bygget som på utsiden huser en rekke fasiliteter. Stadionet er enkelt å beskrive, da tre av sidene kun byr på såkalt hard standing under åpen himmel. Unntaket er langsiden ut mot der man ankommer, og dit gikk jeg nå for å betale meg inn med £3. Ved siden av inngangspartiet har man midt på denne langsiden anleggets eneste tribune, og denne har sitteplass for ca 250 tilskuere som får hvile akterspeilet på blå plastseter. I tillegg har den også et parti med ståtribune lenger bak, og det anslås at rundt 350 stående tilskuere får plass der. Tidligere skal det også ha vært en tribune bak målet der man finner det nevnte Hetton Centre, som for øvrig står på stedet der det tidligere var en cricketbane.

Det var ikke trykket opp noe program til dagens kamp, men en klubbrepresentant for Sunderland bød meg vente litt da hans kollega hadde gått for å trykke opp noen flere stensiler med dagens lagoppstillinger. Etter å ha fått det i neven gikk det ikke lenge før mine venner Katie og Lee ankom, og selv om de dagen før ikke hadde vært 100% sikre på om de ville komme, var det alt annet enn uventet – spesielt ettersom Katie bor rett oppe i veien, og det faktum at det ikke var stort annet på fotball-menyen. Hennes datter Jade var også med denne dagen, og vi tok oppstilling sammen med et par Sunderland-fans og groundhoppere som de kjente fra tidligere. Kampen vi skulle se var i en liga som for meg var et nytt bekjentskap, og jeg må ærlig innrømme at jeg var temmelig likegyldig til utfallet av det som skjedde ute på banen, men da det ble som det ble og alternativet var fotballfri, var det greit å få med seg en søndagskamp i godt selskap.

Kampen var altså et møte mellom U23-lagene til Sunderland og Southampton i det som nå heter Premier League 2, etter at det i 2012 ble startet opp som en del av Professional Development League. Den har inntil nå vært forbeholdt U21-spillere, men før denne sesongen ble aldersgrensen endret slik at det nå er snakk om U23. Begge disse klubbene er å finne i den øverste divisjonen som altså er Premier League 2 Division 1. Der hadde Sunderland startet med å spille uavgjort 1-1 hjemme mot et Chelsea U23 som ut fra det jeg ble fortalt var en av tittelfavorittene, for deretter å vinne borte mot Leicester City U23. Southampton U23 hadde vunnet begge sine to kamper; først en overbevisende borteseier med 4-1 over Liverpool U23, og deretter en visstnok minst like imponerende 2-0-seier hjemme over et Manchester United U23 som jeg ble fortalt var regjerende mestre og den kanskje største favoritten.

Det er jo disse U23-lagene til først og fremst PL-klubbene at noldusene i FA og Football League har ivret etter å få inn i Football League Trophy, til store protester fra supportere som selvsagt har blitt ignorert. Fotballstyresmaktene trodde selvsagt folk skulle strømme til for å se sine klubber spille mot reservene og ungdommene til de store plastklubbene, men om så var tilfelle, hvorfor var det da så dårlig fremmøte her? De to lagene var jo begge eksempler på det FA mente skulle være “publikumsmagneter” for klubber i League One og League Two, men Lee kommenterte tidlig det svake publikumstallet som viste seg å være 179, og hevdet at selv Sunderlands damelag har et langt høyere snitt enn som så. Kanskje FA og EFL (som nå er Football Leagues nye idiotiske navn) vil invitere dameklubbene til EFL Trophy også?? Ut fra deres logikk ville vel det være en sikker publikumsvinner, og siden de ofte er svært opptatt av å være politisk korrekte, kunne det jo i tillegg vist at de tok likestilling på alvor.

Uansett; nok sarkasme. Ute på banen var vertene raskest ut av startblokkene og tok ledelsen allerede i kampens andre minutt da Josh Maja snappet opp et håpløst tilbakespill fra Will Wood, rundet keeper Adam Parkes og satt inn 1-0. Gjestene forsøkte å svare, og Thomas O’Connor avsluttet like utenfor, før Maja og George Honeyman to ganger var frempå for vertene. Saints-spiss Olufela Olomola testet hjemmekeeper Maksymilian Stryjek som nektet ham scoring med en god redning, og drøyt fem minutter før pause doblet i stedet Josh Maja hjemmelagets ledelse med sin andre scoring for dagen da han headet inn innlegget fra Joshua Robson. 2-0 var også stillingen da dommeren blåste for pause, og det må kunne sies å ha vært nokså fortjent.

Jeg valgte å benytte pausen til å returnere til baren på utsiden og unne meg en pint, og jeg så også de første fem minuttene av andre omgang fra verandaen der, før jeg gikk ned for å ta plass sammen med de andre på bortre langside. Store deler av andre omgang var en dørgende kjedelig affære der ingen av lagene virket interessert eller kapable til å skape noe som helst av interesse, og Lee hevdet da også at disse U23-kampene ofte daler voldsomt i kvalitet utover i kampene, uten at jeg har noe grunnlag for å kommentere ytterligere på akkurat det. Idet vi var i ferd med å passere timen satt imidlertid George Honeyman inn 3-0, og kampen virket avgjort. The Saints kunne redusert like etter, da klabb og babb i feltet førte til at Will Good fikk en god mulighet, men hans skudd traff lagkamerat Olomola som ufrivillig styrte ballen utenfor. Og da hjemmelagets Rees Greenwood avsluttet rett på keeper Parkes etter å ha blitt spilt gjennom, så sluttet det 3-0.

Mine venner forlot raskt åstedet mens jeg gikk for å hente bagasjen min i baren, og nå var det bare å i første omgang ta seg tilbake til Durham med de samme to bussene jeg hadde benyttet meg av tidligere – i motsatt retning, selvsagt. En times tid etter at jeg hadde forlatt busstasjonen i Hetton-le-Hole, hadde jeg rukket å spasere opp til togstasjonen i Durham for å ta plass på første tog sørover til Darlington, der jeg hadde betalt £50 for to netters overnatting ved The Dalesman Hotel. Det ligger rett nede i veien for Darlington stasjon, og etter et kvarters tid på toget kunne jeg gå dit ned og bli raskt sjekket inn. Nå var planen å få seg et måltid, og da en sjappe rett ved siden av hadde kjempetilbud på pizza, valgte jeg denne enkle løsningen før jeg tok en tur inn i sentrum for å unne meg en pint ved The Quakerhouse. Jeg hadde vurdert å ta en tur ut til Blackwell Meadows for å ta en kikk på hva de har gjort ved det som snart skal bli Darlington 1883s nye hjemmebane, men jeg droppet tanken og bestemte meg for å vente til jeg en gang kommer meg dit. I stedet returnerte jeg til The Dalesman og unnet meg en siste pint før jeg tok nokså tidlig kvelden med filmen The Conjuring på TV.

English ground # 367:
Sunderland U23 v Southampton U23 3-0 (2-0)
Premier League 2 Division 1
Eppleton Colliery Welfare Ground, 28 August 2016
1-0 Josh Maja (2)
2-0 Josh Maja (40)
3-0 George Honeyman (60)
Att: 179
Admission: £3
Programme: None

Next game: 29.08.2016: Stockton Town v Easington Colliery
Previous game: 27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery

More pics

Lørdag 27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med overnatting i Bury skulle det vel egentlig bare mangle om man ikke klarte å finne seg en full english breakfast som inkluderte black pudding, og det gjorde de også ved Premier Inn-hotellet. Jeg kunne sikkert funnet et uavhengig og kanskje litt mer spennende sted i nærheten, men latsabben i meg vant slik at jeg betalte ekstra for å innta frokost ved hotellet før jeg brøt opp og betalte £4,10 for en trikkebillett ned til Manchester. Der var togstasjonen Manchester Piccadilly tilsynelatende fortsatt delvis beleiret av forskjellige oppmerksomhetssyke avvikere, og jeg hoppet så snøggt som mulig på Cleethorpes-toget med avgang klokka 11.20. Dette skulle frakte meg så langt som til Doncaster, der jeg etter en time og et kvarter kunne stige av og raskt bytte til lokaltoget mot Hull.

Lørdag var selvsagt ensbetydende med fullt kampprogram og dermed hadde jeg et stort utvalg å velge fra under planleggingen av turen, men til tross for flere interessante muligheter ble det ganske raskt klart hvor jeg ville denne dagen. På min siste tur forrige sesong hadde jeg blinket meg ut kampen Thorne Colliery v Askern, men da den ble omberammet noen dager før min avreise var det andre gang jeg uten hell hadde planlagt et besøk hos Thorne Colliery, hvis hjemmebane en god stund har figurert ganske høyt på min ønskeliste. Derfor bestemte jeg meg egentlig nokså tidlig for å få til et lenge etterlengtet besøk der da jeg denne gang så at de denne lørdagen sto oppført med hjemmekamp mot Harworth Colliery.

Et par kompiser hadde forsøkt å lokke meg til London med gratisbillett til oppgjøret Tottenham Hotspur v Liverpool, men om de virkelig trodde at jeg ville velge bort Thorne Colliery og Welfare Ground for å i stedet benytte lørdagen til å gjøre en revisit til White Hart Lane for å se PL-fotball, så kjenner de meg nok langt dårligere enn de tror. Thorne Colliery var en av destinasjonene jeg virkelig hadde sett frem til på denne turen, og jeg ivret da jeg etter en kvarters tid hoppet av toget på stasjonen Thorne North og orienterte meg frem til Thorne Central Guest House, der jeg hadde betalt £35 for kost og losji. Ved mitt forrige forsøk på å besøke Thorne Colliery, hadde jeg fått kansellere bestillingen her, og således var det greit at det denne gang endelig ble kamp slik at jeg slapp å avbestille igjen.

Thorne er en markedsby i det nordøstlige hjørnet av grevskapet South Yorkshire, rundt halvannen mil nordøst for Doncaster. Byen har i dag rundt 17 000 innbyggere, og var tidligere en gruveby der kullgruven Thorne Colliery var en viktig hjørnesteinsbedrift. Dette til tross for at gruven hadde en til dels svært vanskelig historie med blant annet dødsulykker, oversvømmelser, tekniske utfordring og vedlikeholdsproblemer, og til slutt geologiske problemer som omsider satt en endelig stopper for produksjonen. Senere forslag om å starte opp igjen førte aldri frem, og mange av innbyggerne pendler nå i stedet til Doncaster eller Sheffield. Fotballklubben spiller sine hjemmekamper oppe i Moorends, som er en landsby i den nordlige utkanten av Thorne, og for øvrig også fødested for keeperen og Everton-legenden Ted Sagar.

Jeg hadde ankommet togstasjonen Thorne North et par små minutter før klokka viste 13.00, og det tok meg ti minutter å slepe med meg bagasjen til det nevnte etablissement som skulle være min base for natten. Siden det ble opplyst at innsjekking var fra klokka 15.00 hadde jeg på forhånd tatt kontakt med håp om å få slenge fra meg bagasjen før jeg dro på kamp, og ikke bare fikk jeg lov til det, for jeg fikk også sjekke inn allerede nå, slik at jeg snart kunne vende snuta mot Moorends og Welfare Ground. Jeg følte hvordan jeg også burde fått i meg litt mat først, og siden jeg visste at Thorne Colliery ikke har noe klubbhus og dermed var usikker på om det ville være noe matservering der, rasket jeg med meg et smørbrød fra en sjappe jeg passerte på vei til bussholdeplassen. Buss 8A var i rute, og jeg betalte £3 for å la den frakte meg de ni minuttene opp til den relevante holdeplassen i Moorends.

Derfra skulle det være ti minutters gange til klubbens hjemmebane, men jeg hadde ikke før dreid inn på Grange Road før jeg ble tutet på av en bil med noen kjente fjes. Det var ingen ringere enn radarparet fra nordøst; mine groundhopper-venner Katie og Lee, som kom kjørende i Katies bil som hun har gitt navnet Blossom. Med seg hadde de også en av Katies barn; den sjarmerende urokråka Jade. Jeg visste at også de hadde bestemt seg for å komme hit denne dagen etter å ha sett mitt kampprogram, men jeg skulle se mer av de enn forventet de kommende dagene. Jeg takket uansett nei takk til skyss den lille biten til anlegget, da jeg kun skulle rett frem på Grange Road og uansett følte at jeg hadde godt av å bevege litt på meg etter å ha tilbragt et par timer på toget.

Det er faktisk en stor dose usikkerhet knyttet til når fotballklubben Thorne Colliery ble stiftet, men det virker i hvert fall som om de først var i medias søkelys da de i 1927 debuterte i FA Cupen med å ta seg til tredje kvalifiseringsrunde – noe de for øvrig hittil aldri har klart å gjenta. I 1932 tok de plass i Yorkshire League. Klubben hadde der sin beste periode i årene umiddelbart etter andre verdenskrig, og i første ligasesong etter krigen endte de på andreplass. Sesongen etter forbedret de dette ved å våren 1947 vinne ligatittelen. Etter dette gikk det nedover med klubben, og etter hvert som Yorkshire League utvidet med flere divisjoner befant de seg på midten av 1970-årene i ligaens Division Three.

Helt mot slutten av dette tiåret rykket klubben opp to år på rad og var igjen i ligaens toppdivisjon, men like raskt rykket de ned de to divisjonene igjen, og det siste nedrykket kom på et noe uheldig tidspunkt. Noen vil vite at Yorkshire League i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League og således stiftet den nye Northern Counties East League, og nedrykket den våren betød at Thorne Colliery ble plassert i NCEL Division Two North – en av to regionale avdelinger på ligaens tredjenivå, som man den gang opererte med. NCELs første sesonger ble preget av en del omstruktureringer, men Thorne Colliery sitt opphold i den nye ligaen tok uansett slutt allerede etter fire sesonger da de i 1986 tok den drastiske beslutningen om å trekke seg fra ligaen og ta samling i Doncaster & District League, som er en feeder-liga til Central Midlands League.

Etter fem strake ligatitler følte de seg i 1993 klare til å ta steget opp i nettopp Central Midlands League, der de i 1995 sikret seg opprykk til den ligaens Supreme Division. Dette var frem til 2011 det pretensiøse navnet på ligaens toppdivisjon, men Thorne Colliery måtte nøye seg med 7. plass i 1997 før det året etter ble nedrykk tilbake til Premier Division. Der var de fast innslag frem til den nevnte omstruktureringen i 2011, da man gikk over til et system der de to divisjonene ble gjort om til en nordlig (North Division) og en sørlig (South Division) divisjon som begge er likestilte på non-leagues step 7 (eller nivå 11 totalt om man vil). Thorne Colliery hører hjemme i North Division, og har en 3. plass våren 2014 som sin beste plassering siden den gang.

Idet jeg kom til punktet hvor Grange Road skifter navn til Goole Road, så jeg et stykke foran meg på høyre hånd hovedgrunnen til min iver etter å besøke denne klubben – nemlig den fantastiske hovedtribunen. Den blåmalte herligheten sto der fremme med utsiden mot meg, og jeg forserte grinda som tydet på at dette – til tross for navnet – nok ikke er den mest praktiske veien til Goole. Et steinkast lenger fremme var den da også sperret med nok en bom, og mens Goole Road fortsatte fremover mot det som tilsynelatende var et ingenmannsland, var det her en oppkjørsel opp til høyre som ledet til idrettsplassen. Der oppe så jeg hvordan Katie, som tydeligvis hadde klart å åpne den første grinda, nå var i ferd med å spole over en liten plen for å komme seg over til en slags parkeringsplass.

Her har fotballklubben naboer som tydelig vitner om at fotball ikke er den eneste sporten som bedrives her. Samme oppkjørsel benyttes også for å ta seg til cricketklubben som har egen bane vis-à-vis, og en sliten bygning eller to her kan mistenkes å tilhøre cricketklubben. Ved siden av disse er det også fasiliteter for lawn bowls, i tillegg til en liten asfaltert plass for diverse ballspill av mer hobby-preget art. Jeg møtte opp igjen med mine venner, og etter at de hadde oppsøkt det nevnte bygget som nå fremsto mer slitent enn først antatt, var det på tide å ta en kikk på fotball-anlegget som var gjerdet inn med et gjerde som gir fullt innsyn, men hvis port foreløpig virket lukket. Dagens dommertrio var imidlertid der inne i full gang med å inspisere banen, og da vi oppdaget at porten ikke var låst, dristet vi oss innenfor for å ta en kikk.

Anlegget virker å gå under en rekke navn, og omtales også som blant annet både Recreation Ground og Grange Road, men jeg har valgt å benytte Welfare Ground da det var det jeg først noterte meg. Det er naturlig å tenke seg at dette har vært et sted der arbeiderne ved den nevnte gruven i dens regi drev idrett som fysisk adspredelse, og når man kommer gående langs gangveien på utsiden ser man også at et gammel “gruvehjul” står der som et monument over stedets gruvehistorie med den flotte hovedtribunen i bakgrunnen. For tribunen er virkelig fantastisk flott der den som anleggets eneste tribune står midt på nærmeste langside. Den stammer fra før andre verdenskrig og er bygget i mur. Innvendig har den et lite antall seter mens det i hovedsak er avsatser der man kan hvile akterspeilet på treplanker som er montert fast.

Bortsett fra tribunen er det på denne langsiden såkalt hard standing under åpen himmel, mens man står rett på gress-underlaget om man ønsker å se kampen fra en av de andre sidene. Rett ved siden av tribunen står det et par brakker – malt i blått for å passe inn med omgivelsene – og i hvert fall en av disse gjør nytte som tea bar. Vi hadde nesten kommet oss bort til disse brakkene da vi fikk morske og mistenksomme blikk fra en kar som kom oss i møte og opplyste om at det kostet penger å komme inn. Vi hadde selvsagt til hensikt å betale, og han fikk mine £3 i neven samtidig som han bekreftet at det hadde blitt printet opp et kampprogram. Inne i den nevnte brakka traff vi på klubbsekretær Joy som ikke bare kunne by på kampprogram til £1, men hun fikk også fisket en boks Strongbow ut av kjøleskapet mot et bidrag til klubbkassa på £1,50.

Det eneste som manglet var en pin til min samling, men det måtte hun beklage at de ikke hadde siden etterspørselen ikke lenger var der. I så måte var det kanskje denne dagen litt overraskende da ikke bare vi spurte om pins, for snart ankom også min kompis Neil fra Mansfield, og også han var ute etter en slik memorabilia. Som et lite plaster på såret kunne Joy diske opp med bacon-smørbrød med nystekt bacon til hungrige banehoppere, selv om Jade ikke var helt fornøyd der hun fikk panikk av vepsene som viste voldsom interesse for hennes mat. Selv trivdes jeg allerede, og tribunen alene var grunn nok til å innfri de høye forventningene jeg hadde hatt til et anlegg som for øvrig heller ikke har flomlys – noe som gjør at mulighetene for å se midtukekamp her er temmelig begrenset. Men jeg hadde allerede kommet til den konklusjonen at det var vel verdt å bruke en lørdag på.

Thorne Colliery skulle altså ta imot Harworth Colliery fra det nordlige Nottinghamshire til kamp om poeng i Central Midlands League North Division, og nå nærmet det seg avspark. Det var tydeligvis et meget begrenset antall programmer de hadde trykket opp, for Neil hadde ved sin ankomst fått beskjed om at det var utsolgt, men ut fra et temmelig enkelt program kunne jeg i det minste se at hjemmelaget hadde startet sin sesong med 0-2-1 på sine første tre kamper. Deres hittil siste kamp en uke tidligere hadde endt 5-5 på besøk hos Retford FC (som i realiteten vel er reservelaget til Retford United, som de klarte å snike inn i ligaen ved å benytte et annet navn?), så det var kanskje et berettiget håp om en målrik affære.

Harworth Colliery hadde på sin side startet sesongen med å knuse Welbeck Lions hele 13-0, uten at man skal legge altfor mye i de sifrene da vi vet at Welbeck Lions forrige sesong var divisjonens prügelknabe med statistikken 1-1-26 og en målforskjell på skrekkelige -195(!!), og det ser ut som om de fortsetter i samme spor denne sesongen. Uansett hadde Harworth-klubben fulgt opp med å tape for Clay Cross Town, og dette var de eneste to kampene de hadde spilt hittil. Før avspark diskuterte vi forresten hva som nå var bortelagets nåværende korrekte navn, for klubben som har vært kjent som Harworth Colliery Institute synes nå å ha droppet Institute-suffikset. Det kan også nevnes at vi litt tidligere var i passiar med dommertrioen, og en av linjemennene kunne fortelle at han få dager tidligere hadde kommet hjem fra Norge etter å ha dømt en rekke kamper i årets Norway Cup. Man får velge å tro at dagens kamp ville bety et sprang opp i kvalitet.

For en gangs skyld valgte vi å sette oss på tribunen, der en kar bak oss kommenterte at banen virket litt humpete her og der, men slik skal det vel være når man er heldige nok til å kunne spille på naturgress, og jeg hadde nok uansett ikke bitt meg merke i det om han ikke hadde kommentert det. Kampen startet nokså jevnt, men vi satt snart med et inntrykk av at bortelaget virket litt skumlere når de kom fremover, og med 13 minutter passert tok de da også ledelsen ved Josh Davies. Hjemmelaget forsøkte å svare, men bortelaget hadde tilsynelatende heller ikke til hensikt å ri på ledelsen sin, og det kunne vært ytterligere scoringer begge veier før dommeren blåste i fløyta for å signalisere pause.

Det var likevel med en fortjent ledelse at gjestene også startet andre omgang best, og snaut fem minutter ut i omgangen doblet Michael Davies ledelsen ved å sette inn 0-2. Et lite kvarter senere var samme mann igjen på pletten og besørget 0-3, og da var jeg vel ikke den eneste som følte at det var spikeren i kista og at kampen var avgjort. Ytterligere fire minutter senere fikk imidlertid hjemmelaget tent et lite håp med reduseringen til Darren Fell, og de fikk nå en periode litt blod på tann, men med et kvarter igjen av ordinær tid sørget Callum Hudson for 1-4 og fastsatt med det sluttresultatet foran det vi gjennom en manuell telling fikk til å bli et tilskuertall på 34. I perioder av andre omgang hadde det vært litt klasseforskjell, og det var til slutt en fullt fortjent seier for bortelaget.

Til tross for hjemmetap hadde det vært en trivelig ettermiddag hos Thorne Colliery, og vi takket for oss og ønsket lykke til. Mine venner skulle straks sette kursen hjemover, og Katie og Lee tilbød meg skyss ned til sentrum av Thorne, der jeg oppsøkte puben The Red Bear for å få i meg en middag. Dette ble også mitt tilholdssted utover kvelden, og der ble det faktisk kjempestemning med lokalbefolkningen som virkelig var ute og svingte seg. Det ble litt mer begersvinging enn planlagt da jeg endte opp med å få være med en feststemt gruppe i deres festligheter, men etter at vi også hadde tatt en svipptur innom puben The Windmill, fikk jeg et anfall av fornuft og trakk meg tilbake en halvtimes tid etter midnatt. Besøket i Thorne og hos Thorne Colliery hadde vært en suksess, og kan anbefales for de som setter pris på klassiske tribuner som den man finner der, og som formelig skriker ut etter større tilskuertall.

English ground # 366:
Thorne Colliery v Harworth Colliery 1-4 (0-1)
Central Midlands League North Division
Welfare Ground, 27 August 2016
0-1 Josh Davies (14)
0-2 Michael Davies (50)
0-3 Michael Davies (64)
1-3 Darren Fell (68)
1-4 Callum Hudson (76)
Att: 34 (h/c)
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 28.08.2016: Sunderland U23 v Southampton U23
Previous game: 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough

More pics

Fredag 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frokost var ikke inkludert ved det lugubre York Hotel i Ilford, og selv om de ansatte hadde forsøkt å overtale meg til å benytte meg av et rimelig frokost-tilbud de tilbød ved en samarbeidende kafé like ved siden av, var jeg mest interessert i å komme meg raskest mulig vekk fra Ilford. Derfor sjekket jeg raskt ut og tok umiddelbart et tog inn til London Liverpool Street, for deretter å ta tuben til Euston. På Euston stasjon gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice som jeg tok med meg på Manchester-toget. Etter gårsdagens pliktløp hos West Ham United var dette en dag jeg hadde sett frem til helt siden Ramsbottom United flyttet sin hjemmekamp mot Burscough til fredag kveld, og i den anledning hadde jeg også lagt planer i forkant av kampen.

Ved planlegging av denne turen vurderte jeg en stund faktisk også en svipptur over til Nord-Irland denne dagen, med fredagskamp hos Carrick Rangers etterfulgt av hjemmekamp for Linfield dagen etter. Det viste seg selvsagt å være en økonomisk utskeielse som også skulle passe inn i det øvrige kampprogrammet, selv om jeg nok ville vært troende til å grave litt dypere i lommeboka om helgen hadde bydd på hjemmekamp for Glentoran, hvis særdeles flotte stadion The Oval for tiden står aller høyest på min ønskeliste da den tragisk nok etter sigende snart skal jevnes med jorden. Forhåpentligvis kommer jeg meg dit litt senere denne sesongen, for en retur til Ulster utgikk altså i denne omgang, men da den i seg selv fristende Ramsbottom-kampen ble et alternativ, følte jeg uansett på ingen måte at det var noen form for reserveløsning.

Etter en drøyt to timer lang togtur fra London ankom jeg Manchester Piccadilly, der jeg først og fremst lurte på om det var et kjempesirkus i byen som muligens savnet hele sitt freakshow som så ut til å være på rømmen. Der selv politiet åpenbart hadde lagt til side annet arbeid for å mannsterke møte opp med egne regnbuefargede stands der de delte ut et utvalg av pamfletter og løpesedler, slo det meg at jeg selvsagt noen dager tidligere hadde sett voldsom PR for helgens “Pride”-festival da jeg forlot byen. Det er vel i disse dager alt annet enn politisk korrekt å si at jeg nå var glad jeg hadde valgt Bury som dagens base i stedet for sentrale Manchester, for de skal få lov til å holde på for min del, men jeg må likevel spørre meg om hvor grensen går for hva man skal drive med i offentligheten. Det er jo ingen tvil om at dette for mange tilsynelatende handler mest om å strekke strikken og flytte grenser lengst mulig, men var det virkelig nødvendig for en liten gruppe jeg så å skremme barn til gråt ved å herje rundt på stasjonen iført kun gassmasker og lær-“truser”. Og må man i dagens samfunn virkelig måtte regne med å forklare for sine barn hvorfor to personer (igjen kun iført lær-“truser”) krøp på alle fire rundt på stasjonen mens de av lærkledde ledsagere ble ledet i hundebånd?!?

Jeg forlot uansett raskt Sodoma & Gomorra ved å sette meg på trikken til Bury, som bruker rundt en halvtime opp til endeholdeplassen. Jeg hadde faktisk ventet til dagen før med å bestille hotell, men endte opp med å betale £49,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet som ligger et steinkast unna buss- og trikketerminalen i Bury. Jeg fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket før jeg ganske snart stormet ut igjen, for jeg hadde som nevnt visse planer før kveldens kamp, og disse gikk ut på å forlyste meg med en tur med museumsjernbanen East Lancashire Railway. Selv om Bury i dag ikke har noen togstasjon på det ordinære tognettet, har det ikke alltid vært slik, og stasjonen Bury Bolton Street er et minne om dette. I dag er den første holdeplass de nordgående togene på den nevnte museumsjernbanen stopper ved på sin vei fra Heywood nordover til Rawtenstall, og det gjorde meg heller ikke noe at en av Burys beste puber, The Trackside, er å finne på en av perrongene på den fantastisk koselige stasjonen som har blitt bevart i sin klassiske stil.

Dagens siste tog til Rawtenstall gikk med damplokomotiv og hadde avgang klokka 15.45, og denne museumsjernbanen bød også på en unik mulighet til å ta seg til Ramsbottom på en koselig og spesiell måte. Etter Haywood og Bury Bolton Street stopper nemlig dens tog ved stasjonene Summerseat, Ramsbottom, Irwell Vale og til slutt Rawtenstall, og jeg betalte £8 for en returbillett da jeg planla å bli med helt opp til endestasjonen for deretter å bli med tilbake så langt som til Ramsbottom. Mens jeg ventet på toget, slo jeg meg ned på den nevnte puben The Trackside, der jeg koste meg med en flaske utsøkt Cornish Gold Cyder, og der kunne jeg saktens ha tilbragt flere timer mens jeg kikket på togene som gikk forbi. Det var nok imidlertid greit å komme seg med dagens siste tog da det tøffet inn på perrongen.

Britene er usedvanlig flinke til å ta vare på slike deler av sin historie, og det er da også grunnen til at de rundt om i landet har en rekke fantastiske museumsjernbaner som har blitt meget populære turistattraksjoner. East Lancashire Railway går gjennom flott landskap, og er som en reise tilbake i tiden der man sitter i tidsriktige vogner bemannet av personell i like tidsriktige uniformer. Selv billetten var autentisk gammeldags. Banens forgjenger ble i sin tid åpnet i 1846 for å betjene dette distriktet nord for Manchester, der en rekke byer under den industrielle revolusjon vokste frem som såkalte mill towns i en region som fikk økenavnet Cottonopolis. Linjens passasjertrafikk opphørte i 1972, før den ble besluttet stengt fullstendig i 1980, men siden den gang har altså entusiaster klart å gjenåpne den som en museumsjernbane som absolutt kan anbefales på det varmeste.

Jeg var altså ikke med helt fra den sørlige endestasjonen i Heywood, men turen fra Bury til Rawtenstall tar en halvtime, og på veien dit var det også trivelig å få et flyktig gjensyn med et fraflyttet fotballstadion som jeg besøkte i fjor høst – selv om det denne gang kun var i form av en rask kikk gjennom vinduene idet vi for forbi. Ewood Bridge var hjemmebane for Haslingden og senere for Stand Athletic, og måten jeg for et år siden fant den overgitt til naturen var både svært vakkert og usedvanlig trist på en gang. Mer om dette samt bilder det virkelig er anbefalt å ta en kikk på kan for øvrig finnes i mitt blogginnlegg fra mitt besøk til Ewood Bridge. Mens damplokomotivet snudde for å forberede returen, ble vi stående et kvarters tid på Rawtenstall stasjon, og det var vel akkurat nok tid til å teste stasjonspuben Buffer Stops som også den får meget gode skussmål. Turen herfra tilbake til Ramsbottom tok et kvarter, og klokka kvart på fem kunne jeg stige av der og rette fokus mot kveldens kamp.

Ramsbottom er en markedsby med rett i underkant av 18 000 innbyggere, og selv den tradisjonelt tilhører Lancashire, ligger den med dagens grevskapsinndeling helt nord i grevskapet Greater Manchester – drøyt seks kilometer nord-nordvest for Bury og snaut to norske mil nord-nordvest for sentrale Manchester. Ramsbottom ligger ved elven Irwell, og her var det tidligere landbruk man i alt hovedsak drev med, før den på første halvdel av 1800-tallet ble en mill town med bomullsspinnerier og veverier. I disse dager har den blitt en turistattraksjon i seg selv, ikke minst takket være East Lancashire Railway, og den ligger da også flott til omkranset av høylandet i Penninene. Jeg tippet at jeg kjenner i hvert fall én som har gått tur opp til toppen av Holcombe Hill, der Peel Tower tårner over byen.

En annen sak av interesse er selvsagt verdensmesterskapet i Black Pudding-kasting som årlig avholdes i Ramsbottom. Dette er jo som selve Mekka å regne for en elsker av black pudding, og man kan muligens si at dette ikke er noen måte å behandle den utsøkte lokale delikatessen på, men litt moro skal man jo ha det. Denne konkurransen har som mye annet i området røtter tilbake til århundrer med kjekling mellom Lancashire og Yorkshire. Selve konkurransen går ut på at man skal kaste black pudding på Yorkshire-puddinger som er hengt opp, og vinneren er den som slår ned flest Yorkshire-puddinger med sine kast. Konkurransen arrangeres i september måned, så da er det bare å kjenne sin besøkelsestid. I så måte var jeg da også litt tidlig ute med mitt besøk til trivelige Ramsbottom.

Da jeg steg av og så toget forsvinne i retning Bury mens damplokomotivet fløytet ivrig, var det fortsatt altså hele tre timer til kamp. Rett ved siden av den koselige stasjonen ligger imidlertid puben The Railway, og der var det ikke vanskelig å slå i hjel litt tid. Da jeg ikke hadde spist siden frokost, var det også en god mulighet til å stagge den etter hvert svært merkbare sulten ved å bestille meg en hjemmelaget pizza fra deres meny. Den falt godt i smak og ble skylt ned med en pint gyllen nektar, og etter å ha fått påfyll i glasset var det fortsatt godt av tid til å se seg litt rundt i byen. Etter en liten spasertur der jeg trasket litt rundt halvveis på måfå, rakk jeg også et lite glass på puben The Oaks før jeg satt kursen mot kveldens kamparena, som jeg fant ved å følge en vei som går ned langs toglinjen og leder til både fotballstadionet og cricketklubben som ligger rett ved siden av som nærmeste nabo.

Det var fortsatt halvannen time til avspark da jeg troppet opp ved inngangspartiet og betalte meg inn med £8, pluss ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram som absolutt var god lesning. Rett innenfor inngangspartiet står det en stor brakke som gjør nytte som matutsalg og såkalt tea bar, og her fikk jeg også byttet £3,50 mot en pin til min samling, men noen cider fikk jeg dog ikke. I stedet fikk jeg beskjed om at man benytter baren i cricketklubbens klubbhus, men at de muligens ikke hadde åpnet ennå. Derfor benyttet jeg foreløpig i stedet anledningen til å ta en liten runde rundt banen for å ta anlegget nærmere i øyesyn og (forhåpentligvis) knipse noen blinkskudd, i den grad det er mulig med et mobilkamera.

Dette har vært klubbens hjemmebane siden 1980, og det er egentlig litt overraskende at man på den tiden fortsatt var i stand til å kapre en så sentrumsnær tomt, men da klubben flyttet inn her var denne tomten ikke i bruk, og man beskriver den selv med ordet wasteland. Det er ikke lenger en passende beskrivelse på det klubben på imponerende vis sakte men sikkert har oppgradert til å bli et flott anlegg med en idyllisk beliggenhet der elven Irwell slanger seg rundt på to av sidene. Nettopp dette var dog også bakgrunnen for de voldsomme problemene klubben sto overfor da den vanvittige flommen i romjula 2015 sørget for at anlegget sto fullstendig under vann og at man til slutt gikk over to måneder uten å kunne spille hjemmekamp. I den nevnte brakka henger flere bilder som viser den dramatiske situasjonen, og da skal man jo også vite at dette heller ikke var første gang at man blir flomrammet her.

Harry Williams Riverside Stadium bærer navnet til grunnleggeren og formannen, og entres på den ene langsiden, der tilskuerfasilitetene er begrenset til hard standing under åpen himmel. I bakkant her finnes det imidlertid et bygg som ser ut som det kan huse klubbkontorer, VIP-område og garderober. Jeg beveget meg med klokka og vendte snuta mot bortre kortside, der man finner en ståtribune med noen betongtrinn og tak over hodet, og på utsiden her renner altså elven Irwell forbi. Det gjør den også på utsiden bak bortre langside, da den gjør en sving akkurat her. Denne langsiden har to tribuner av forskjellig størrelse, og begge er sittetribuner. Den minste av disse har blå treseter, mens den største har plastseter i samme farge, og disse gjorde tidligere nytte på Manchester Citys gamle hjemmebane Maine Road.

På den siste kortsiden er det igjen hard standing som gjelder, men her har man på deler av langsiden et overbygg som gir tak over hodet. Selv om flere av tribuneseksjonene er nokså nye og ser temmelig moderne ut, er det ikke snakk om noen prefabrikerte tribuner. Jeg likte meg også umiddelbart på Riverside Stadium, som er nokså idyllisk plassert der den ligger innklemt mellom elven Irwell, cricketbanen og den nevnte toglinjen som jeg tidligere hadde vært passasjer på. Med min lille runde unnagjort fikk jeg klarsignal til å oppsøke baren, og fikk med meg på veien en billett som bevis på at jeg hadde betalt og vært innenfor. Da var det bare å gå de få meterne bort til cricketklubben, der jeg kunne beundre en særdeles flott cricket-paviljong mens jeg sammen med en håndfull andre ventet på at baren i nabobygget skulle åpne.

Ramsbottom United ble stiftet så sent som i 1966, av dagens formann Harry Williams, og spilte sine første år i lokale ligaer som Bolton Amateur League og Bolton Combination. Etter å ha spilt i sistnevnte siden 1969, tok de i 1989 plass i Manchester League Division One, på et tidspunkt da de et snaut tiår tidligere altså hadde flyttet inn på det som fortsatt er deres hjemmebane. I sin andre sesong i Manchester League vant de divisjonen (på målforskjell foran den nevnte tidligere rivalen Haslingden) og rykket opp i ligaens Premier Division, og i 1995 fikk de til tross for en 7. plass rykke opp i North West Counties League. Våren 1997 vant de NWCL Division Two, og rykket opp i toppdivisjonen som på det tidspunktet het Division One.

Det var først sommeren 2008 at NWCL Division One byttet navn til NWCL Premier Division slik trenden til tross for logiske brister tydeligvis krevde. Rammy hadde uansett holdt seg i toppdivisjonen i samtlige sesonger siden opprykket, og våren 2012 sikret de seg ligatittelen og opprykk til Northern Premier League. Debutsesongen i NPL Division One North endte med en imponerende sjetteplass, men enda mer imponerende var det de gjorde i den påfølgende 2013/14-sesongen da 5. plassen man sikret seg til tross for poengtrekk ble fulgt opp med playoff-suksess mot alle odds. I semifinalen ventet nemlig bortekamp mot storfavoritt Darlington 1883, men Rammy utløste en aldri så liten bombe ved å vinne 2-0 før de også vant finalekampen 3-2 over Bamber Bridge på bortebane. Lille Ramsbottom United var i NPL Premier!

Der debuterte de med en 17. plass som er klubbens beste ligainnsats, men halvveis inn i sesongen hadde det dessverre allerede begynt å slå sprekker da managerduoen Anthony Johnson og Bernard Morley forlot skuta etter å blitt lokket til den mørke siden, og de tok snart med seg en store deler av spillertroppen til de nye medieyndlingene i Salford City. Det var dermed klart at 2015/16-sesongen aldri ville bli enkel, og etter å ha endt som jumbo, opplevde klubben for første gang nedrykk da de måtte returnere til NPL Division One North. Det var i denne divisjonen at man denne kvelden skulle møte Burscough, og vi måtte heldigvis kun vente noen få minutter før vi nå ble sluppet inn i baren slik at jeg kunne betale £3,30 for en pint Kingstone Press og sette meg ned for å bla litt i programmet i fred og ro.

Jeg står ved min ros av programmet, men vil også mene at det kunne gjort seg med en tabell, selv om det var tidlig i sesongen. Faktum var uansett at Rammy hadde sesongåpnet med hjemmeseier over Goole, men nå kan man kanskje stille spørsmålstegn med hvorvidt Goole er noen målestokk denne sesongen, og siden den gang hadde da også Rammy tapt borte mot Kendal Town samtidig som de røyk ut av cupen med hjemmetap for verdens eldste fotballklubb Sheffield FC helgen før. For Burscough sin del hadde de innledet ligasesongen med å få 0-4 i sekken på besøk hos Trafford, før de spilte en målløs kamp hjemme mot Lancaster City, men de hadde i det minste tatt seg videre i FA Cupen der de i sin hittil siste kamp hadde tatt seg greit av Parkgate. Det var nok andre klubber som denne sesongen var forventet å kjempe helt i toppen, men noen hjemmesupportere ved nabobordet var i hvert fall optimistiske med tanke på seiersmulighetene denne kvelden.

Da jeg skulle tilbake inn på anlegget var jeg plutselig ikke kar om å finne igjen billetten der jeg ble stående og grave i lommene uten resultat, og jeg mistenkte at den lå igjen på bordet i baren, men før jeg kom så langt ble jeg heldigvis gjenkjent av en klubbrepresentant i inngangspartiet slik at jeg ble vinket innenfor. Der på innsiden traff jeg også på groundhopperen Tony Morehead, som jeg for så vidt var klar over at ville befinne seg her denne kvelden, men han sto nå og samtalte med et annet kjent fjes som jeg i ettertid plutselig ikke er i stand å huske hvem var. Det var uansett Tony, som Manchester City-supporter, som kunne fortelle meg om de nevnte setene fra Maine Road.. Etter en liten prat var det på tide å rette oppmerksomheten mot banen mens jeg gaflet i meg pork scratchings med jalapeno-smak.

Det var da også en underholdende innledning vi fikk se, og gjestene fikk en knallstart da de tok ledelsen i det sjuende spilleminutt. En ball inn i feltet ble av Dennis Sherriff lagt tilbake til Dean Shacklock som kom på et løp og hamret inn 0-1. Status quo var gjenopprettet kun tre minutter senere da en corner kun ble klarert ut til en Rammy-spiller som spilte ballen tilbake ut på kanten til Darren Green, og hans innlegg ble på glimrende vis headet i mål av Rammys nye kaptein Gareth Seddon. Ti minutter senere hadde vertene snudd kampen da Jason Hart sørget for 2-1, og samme mann kunne økt ledelsen da han ble spilt gjennom og avsluttet i stolpen. Gareth Seddon var også frempå igjen, men da hans heading gikk like over, sto det 2-1 på resultattavla da dommeren blåste for pause.

Det var litt synd at pizzaen tidligere hadde mettet meg såpass at jeg helt glemte å smake på klubbens paier med tilhørende mushy peas, men jeg rakk da i hvert fall å ile en tur bort til baren for å unne meg et raskt glass i pausen. Stemningen var nå god blant hjemmesupporterne, men etter å ha returnerte idet spillerne inntok banen, så jeg snart et hardtkjempende Burscough-lag som på ingen måte hadde gitt opp. Elliott Nevitt sendte i vei et skudd som virket å være på vei inn, men Rammy-keeper Jack Cookson fikk slått den utenfor med en feberredning. Det var hans mål som nå var mer truet enn hans motpart Xavier Parisi sitt, og Burscough-spiller Joel Douglas fikk like etter en avslutning blokkert slik at ballen endret retning og gikk over. Da utligningen kom med et drøyt kvarter igjen av ordinær tid var det ikke direkte ufortjent, og det var et flott mål der Elliott Nevitt dempet ballen på brystet og hamret ballen i krysset fra rett utenfor 16-meteren.

Etter dette fikk de 264 tilskuerne se et par sjanser begge veier, men nå virket det igjen som om det var hjemmelaget som hadde mest å by på, og den største sjansen kom da et innlegg fra Alex Meaney endret retning i en Burscough-spiller og nesten gikk i mål der den dalte i bue over keeper Parisi, men en Burscough-forsvarer kom seg tilbake på streken og fikk med nød og neppe headet unna, slik at det endte 2-2. Det virket nok umiddelbart som om gjestene var litt mer fornøyde med det enn vertskapet, og undertegnede var i hvert fall fornøyd med en strålende dag og besøket i Ramsbottom når jeg forlot åstedet og gikk for å ta buss 472 tilbake til Bury. Tjue minutter brukte den på etappen til Bury Interchange, og jeg trakk meg umiddelbart tilbake og fant senga med litt lesestoff før lyset ble slukket.

English ground # 365:
Ramsbottom United v Burscough 2-2 (2-1)
Northern Premier League Division One North
Riverside Stadium, 26 August 2016
0-1 Dean Shacklock (7)
1-1 Gareth Seddon (10)
2-1 Jason Hart (20)
2-2 Elliott Nevitt (73)
Att: 264
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery
Previous game: 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu

More pics

Torsdag 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med frokost inkludert i prisen ved Severn View Hotel i Worcester, var det ingen grunn til å ikke benytte seg av dette før jeg sjekket ut og igjen var på reisefot. Slik det utviklet seg må jeg innrømme at dette var dagen jeg minst så frem mot, selv om jeg selvsagt gjorde valgene selv, men om man ikke er interessert i å lese syting og mishagsytringer myntet på den moderne fotballen med sine turneringer og nybygg, kan det anbefales å avslutte her og finne på noe annet. Selv da jeg med blandede følelser sto på perrongen på Worcester Foregate Street og ventet på toget til London, gjorde jeg en aller siste vurdering og spurte meg selv for n’te gang om jeg hadde valgt riktig, og selv om jeg fortsatt var særdeles usikker, tok jeg plass på toget.

Helt siden UEFA Cupen ble til Europa League i 2009 har jeg ment at dette er en fullstendig tullete turnering som fremstår som en slags ‘trøstepremie’ for UEFA som gir storklubbene som blir slått ut av ‘Champions’ League en ny mulighet til å hevde seg økonomisk og sportslig. I likhet med ‘Champions’ League er uansett min interesse for turneringen bortimot totalt fraværende, og har hittil begrenset seg til å se FFK bli ydmyket av Lech Poznan. Men tro det eller ei; denne sommeren valgte jeg faktisk å se trekningen for den siste kvalifiseringsrunden og også holde et lite øye med resultatet til Aberdeen da jeg ante muligheten for at de med avansement ville få hjemmekamp denne torsdagen – noe som til tross for en kamp med for meg begrenset interesse ville bydd på en fin mulighet til å besøke Pittodrie. Laget fra den skotske oljebyen ble imidlertid slått ut, men derimot merket jeg meg at West Ham hadde tatt seg videre og ville ha hjemmekamp denne torsdagen, slik at det i hvert fall ville være et alternativ på en ukedag som ofte byr på svært lite fotball.

Det ville da også by på en fin mulighet til å se deres nye skandaleombruste hjemmebane, selv om det heller ikke akkurat fikk blodet til å bruse, men jeg kikket innom hjemmesidene og fant ut at billettene ville gå for £10. Som ventet var det ikke mange alternativer, men når sant skal sies virket en fjerde revisit til Welfare Park for å se Easington Colliery v Blyth Town i Northern League Division Two langt mer fristende og forlokkende. Om jeg ville til en bane jeg hittil ikke hadde besøkt denne dagen, var alternativene begrenset til to kamper i North Lancashire & District League Division Two (ensbetydende med step 12 – eller nivå 16 totalt). Tilsynelatende enkle “kamparenaer” i offentlige parker skremte meg ikke bort like mye som det faktum at begge bortelagene var reservelag, og dermed ble det raskt forkastet. Det var West Ham eller Easington Colliery.

Jeg kom til den konklusjon at det med en billettpris på £10 ikke ville være noen krise om jeg kjøpte billett til West Ham-kampen og senere ombestemte meg, og da billettene ble lagt ut for såkalt general sale mandag 15. august, benyttet jeg derfor anledningen. Med et ekstra pund i gebyr for å få lov til å gjøre deres jobb, endte jeg opp med å betale £11, og i tiden frem mot kampdagen fant jeg ut at en og annen kjenning også skulle på denne kampen. Jeg fikk snart en følelse av at jeg nå nesten måtte dit, og selv om jeg isolert sett visste at jeg i langt større grad ville trives hos gamle kjente i Easington Colliery, var det andre som påpekte at skribenten i meg nesten måtte benytte denne anledningen. Noen påpekte ganske riktig at man neppe vil slippe unna med £11 om man senere skal se ligakamp eller hjemlig cupkamp på Olympic Stadium, og litt mot bedre viten valgte jeg å gå på kompromiss med magefølelsen, slik at det likevel ble øst-London.

Ved Worcester Foregate Street innså jeg at jeg hadde blingset noe da jeg før frokost sjekket togtidene, men det var ikke et større problem enn at jeg kun ble med 11.03-toget et par minutter til Worcester Shrub Hill, for derfra å ta 11.22-toget til London Paddington. Drøyt to timer senere kunne jeg ta tuben til Liverpool Street, og derfra gjensto kun en liten tog-etappe på et kvarters tid ut til Ilford, der jeg hadde betalt £39 for overnatting ved York Hotel. Det ble umiddelbart klart for meg at dette etablissementet like ved togstasjonen i Ilford ikke var noe Ritz, men nå skulle jeg jo heldigvis bare overnatte der, og jeg fikk raskt sjekket inn uten at jeg vel brøt noen av punktene på reglementet som til forveksling kunne minne litt om Sharia-lover. Med tanke på demografien i området, kryr det vel ikke akkurat lenger av puber i Ilford, og i stedet for å lete rundt i det lite trivelige området valgte jeg å nøye meg med et måltid på Wetherspoons-puben The Great Spoon of Ilford før jeg returnerte til togstasjonen.

Etter å tatt toget tilbake til Stratford kunne jeg egentlig gått derfra, men jeg hadde fått anbefalt et skjenkested eller to i nærheten av Overground-stasjonen Hackney Wick, som også er i gangavstand til det olympiske stadion, og tok derfra Overground-tog videre ett stopp for å gå av der. Stadionet befinner seg i et våtlandsområde der jeg vil tro det er fort gjort å gå seg vill i mylderet av broer og stier som krysser og går langs de forskjellige grener av elven Lea og kanalene som er tilknyttet den. Dette er et grenseområde mellom London-bydelene Newham, Tower Hamlets og Hackney, og allerede for 200 år siden blomstret industrien langs elven Lea. En rekke av de gamle industritomtene er i dag omgjort til blant annet atelier og studioer for kunstnere, og mange vil således peke på bohempreget. For egen del synes jeg det fremsto mest som et delvis forslummet område med en rekke shabby småbedrifter, og som var bortimot totalt nedtagget av graffiti. The White Building hadde blitt anbefalt som et utmerket skjenkested for cider, men til tross for at man hadde en stor uteservering langs en av kanalene, var det så fullstappet der at jeg etter et kvarter i kø med svetten snart rennende nedover ryggen la det på is og i stedet gikk for å hente ut billetten jeg hadde bestilt.

Det skulle vel egentlig være ganske unødvendig å presentere klubben West Ham United, for selv om premieskapet ikke helt reflekterer klubbens stilling på balløya, så er det en av Englands mest populære og tradisjonsrike klubber. Det hele startet i 1895 under navnet Thames Ironworks FC, som bedriftslaget til firmaet med samme navn. I 1900 tok man dagens navn, og etter at The Hammers ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1919, har de siden den gang aldri vært utenfor de to øverste divisjoner. De har aldri vært engelsk ligamester, og kanskje noe overraskende er deres beste ligainnsats 3. plassen i 1985/86-sesongen. Da har de gjort det skarpere i cupturneringer, selv om det endte med tap i deres første FA Cup-finale – den herostratisk berømte ‘White Horse Final‘ i 1923, som var den første på Wembley, der de måtte gi tapt for Bolton Wanderers. De måtte vente en god stund på neste mulighet.

Det var i 1960-årene at West Ham under ledelse av manager Ron Greenwood hadde sin beste periode. FA Cupen ble omsider vunnet i 1964 etter finaleseier over Preston North End, og året etter fulgte de opp med suksess i den europeiske cupvinnercupen der 1860 München ble slått i finalen. At dette ble gjort med et lag nesten utelukkende bestående av London-gutter er et tankekors i dagens fotball, og de var sesongen etter nære på å forsvare cupvinnercup-tittelen, men tapte i semifinalene mot Borussia Dortmund. På denne tiden var da også flere av klubbens spillere sentrale i det engelske landslaget, og blant engelske VM-vinnere i 1966 var Hammers- og landslagskaptein Bobby Moore, Geoff Hurst som ble hattrick-helt i VM-finalen, og Martin Peters som også scoret i finaleseieren over Tyskland.

West Ham United vant igjen FA Cupen i 1975, da de med 2-0 i finalen beseiret et Fulham med Bobby Moore på laget, og igjen tok man seg påfølgende sesong til finalen i den europeiske cupvinnercupen, der man denne gang imidlertid måtte se seg slått av belgiske Anderlecht. Da en ny FA Cup-triumf fulgte i 1980 – med finaleseier 1-0 over Arsenal – var The Hammers i andredivisjon, og dette er fortsatt siste gang verdens gjeveste cupturnering ble vunnet av en klubb utenfor øverste divisjon. Sesongen etter rykket de også opp igjen, men har siden den gang vært på flere visitter på nivå to. Klubben fra Øst-London har alltid hatt profiler og enkeltspillere, men har nok blitt mer kjent for å fostre frem stjernespillere som deretter går til andre og større klubber. Det nærmeste klubben har kommet et trofé av betydning siden 1980 er den tapte FA Cup-finalen i 2006, da Liverpool på overtid sikret ekstraomganger og senere vant etter straffesparkkonkurranse. Men West Ham United forblir et stort navn i engelsk fotball; ikke minst takket være sine mange og trofaste supportere.

Trofaste har mange i hvert fall vært frem til nå, men det har i forkant av flyttingen fra Boleyn Ground vært knyttet en viss spenning til hvordan fansen ville reagere på at klubben flyttet ut av sitt tradisjonelle område og en hjemmebane med en lang historie og inn på et temmelig sjelløst anlegg som først og fremst er bygget som friidrettsarena i en annen del av byen. Samtidig er det vel lenge siden området rundt Boleyn Ground var noe kjerneområde for klubben, der befolkningen i dag i all hovedsak er asiatiske innvandrere med langt større interesse for cricket og bønn i moskeene. Det er dog ingen hemmelighet at mange har signalisert at dette ville bety slutten på deres tid som fast innslag på hjemmekamper, og blant de West Ham-supporterne jeg selv kjenner, har jeg vel fortsatt til gode å høre noen av de uttrykke begeistring med tanke på dette. Samtidig vet nok klubben godt hvordan den moderne fotballen fungerer og at man med et nytt “storslagent” anlegg vil kunne tiltrekke seg store navn på spillersiden som igjen vil føre til at horder av den nye generasjonen fotballsupportere vil komme stormende til fra både andre bydeler, andre deler av landet, og andre land og verdensdeler – i hvert fall så lenge man har en viss suksess på banen og kan kjempe i verdens mest oppskrytte liga. Og i sannhetens navn hadde de visstnok allerede solgt rundt 50 000 sesongkort!

Kanskje er det en av grunnene til at klubben har valgt å inkludere London-navnet i sin nye logo, som naturlig nok måtte endres ved flyttingen fra Boleyn Ground da den gamle inneholdt tårnene på fasaden til sistnevnte stadion, og dermed vil forsøke å markedsføre seg selv som en klubb for “hele London”. Det kan jo i seg selv slå begge veier, men de håper vel at gevinsten i form av nye supportere vil overgå antallet øst-londonere som føler seg støtt vekk. Olympic Stadium, som klubben nå også har omdøpt til London Stadium, ligger som kjent tilknyttet OL-parken Queen Elizabeth Olympic Park, og jeg ankom nå nordfra der jeg kom gående på en av de brede avenyene med kurs mot stadion og skulpturen og observasjonstårnet Orbit Tower som rett ved siden av ser mest ut som en berg-og-dalbane når man ser den fra avstand. Etter å ha gått rundt halve stadionets utside fant jeg billettkontoret og fikk der hentet ut min billett, før jeg raskt stakk snuta innom klubbens nye store Superstore for å betale £3 for en pin og £3,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram.

Det var fortsatt nesten to timer til kampstart, og jeg vurderte flyktig en retur til The White Building for å leske strupen med en pint på det som faktisk ble rapportert å være årets hittil varmeste dag i London. Jeg følte imidlertid at jeg de timene jeg svettet meg gjennom turen fra Worcester til Ilford, samt den i dobbelt forstand svette opplevelsen i trengselen ved nevnte skjenkested noe tidligere, var nok til at jeg forkastet denne tanken og i stedet gikk til innkjøp av en flaske Fanta fra en av de mange bodene som solgte mat på utsiden. £2,90 for en flaske Fanta er jo bortimot norsk pris, og det virket å være veiledende for samtlige utsalg på og rundt anlegget, da det også var prisen da jeg omsider kom meg innenfor. Men foreløpig gikk jeg for å slå meg ned på en benk nede ved kanalen, der jeg kikket litt i programmet som snart ble lagt bort til fordel for min medbragte bok som jeg nå var glad jeg hadde tatt med meg fra hotellet. Hodetelefonene hadde jeg heldigvis også tatt med, og jeg tilbragte en drøy halvtime der med å lese og lytte til et album hvis tittel tilfeldigvis var nokså beskrivende på det som ventet meg.

Ikke bare er Dystopia det beste Megadeth-album på år og dag, men tittelsporet hadde også passet svært godt som lydspor da jeg etter å ha blitt grundig ransaket kunne entre inngangsparti J og selv ta anleggets indre i nærmere øyesyn. Sjelden har uttrykket “bowl design” passet bedre på et stadion, og rundt hele det uinteressante og lite inspirerende indre er det to etasjer med tribuner, selv om man på West Stand (som selvsagt allerede har fått et annet sponsornavn) har et stort område med VIP-fasiliteter som kan gi inntrykk av et tredje nivå. Det er i og for seg noe merkelig at de har blitt plassert på denne langsiden, der man er lengst unna banen, for her er man såpass langt unna gressmatta at man kanskje likevel ikke skal le avvisende av spøkene om at man bør få med kikkert i billettprisen. Midt på denne langsiden vil man selv på de fremste seteradene være bortimot en halv banebredde unna banens sidelinje! Dette har nok en naturlig forklaring i at de nederste nivåene er seksjoner som kan skyves frem og tilbake ettersom anlegget også skal fortsette å være friidrettsarena, men det forklarer vel ikke helt hvorfor man er lenger unna på denne siden enn på de andre. Ellers er det også store gap mellom disse flyttbare nedre nivåene og ‘andreetasjene’, slik at man har laget ‘gangveier’ og installert en rekke storskjermer. Et karakterisk trekk er dog de triangulære klasene av flomlys oppunder taket rundt anlegget.

Ut fra bildebevis var jeg nokså forberedt på at jeg ville mislike anlegget, men da jeg først befant meg på Bobby Moore Stand så mislikte jeg det ikke. Jeg hatet det, og etter hvert som kvelden skred frem så kom jeg til den konklusjon at jeg hatet det temmelig intenst. Jeg synes først og fremst synd på West Ham-fansen som etter 112 år på Boleyn Ground blir flyttet til dette dystopiske anlegget. Alle kjenner vel til hvordan dette anlegget ble bygget til London-OL i 2012, og likeledes er vel prosessen som førte til at det ble West Ham Uniteds hjemmebane godt kjent. Både Tottenham Hotspur og mer lokale Leyton Orient var jo også interessert, men til slutt ble det altså The Hammers som fikk tilslaget med en 99 år lang leieavtale. Ikke minst er det jo mange som har reagert på at klubben i realiteten fikk en voldsom fordel ved at det er skattebetalerne som i hovedsak har betalt majoriteten av de voldsomme kostnadene dette medførte. West Ham har kun stått for £15 millioner av de £272 millionene det kostet å bygge om stadionet som nå totalt skal ha kostet britiske skattebetalere nesten en milliard pund.

Med en leie på £2,5 millioner i året kunne man jo tenkt seg at klubben eventuelt vil kunne slite om de skulle rykke ned, men leia vil halveres om de skulle rykke ned i Championship, samtidig som den vil øke om man skulle kvalifisere seg for ‘Champions’ League. I tillegg slipper klubben å bekoste vakthold, politi, vedlikehold av banen etc. Til tross for såpeboblene som nå fosset ut av såpeboble-kanonene og klubbhymnen “I’m Forever Blowing Bubbles” strømmende ut av høyttalerne slo det meg at jeg likevel ikke hadde en følelse av å være på West Hams hjemmebane. I stedet sto jeg med en følelse av at jeg kunne vært på et hvilket som helst stadion som en nøytral kamparena. Dette vil da også være en utfordring ved et anlegg der man hvert år etter sigende vil måtte fjerne alle skilt etc som bærer klubbens navn for så å installere det igjen ved sesongstart. Jeg fant uansett frem til riktig rad og setenummer der jeg hadde fått et sete på fremste rad på ‘andreetasjen’.

Det var rett og slett tilfeldig, for da jeg bestilte fikk jeg kun velge tribuneseksjon og ikke rad/sete, selv om jeg snakket med andre som mener de fikk dette valget. I etterkant av klubbens første PL-kamp her hadde det blitt masse skriverier om at et antall bortesupportere fra Bournemouth hadde måttet stå da de fikk tildelt plasser der setene fortsatt ikke var installert, samtidig som klubben var mest opptatt av å kaste ut hjemmesupportere som ville se kampen stående. Det var selvsagt for mye å håpe på at jeg skulle få tildelt en plass uten sete, og allerede før kampstart hadde vi så mange ganger hørt formaningene om hvor farlig det var å stå (og at det derfor var strengt ulovlig og førte til utkastelse og mulig utestenging fra fremtidige kamper) at selv de rumenske bortesupporterne nok etter hvert kunne de på rams. Merkelig hvordan jeg har overlevd i alle disse årene.. Det var uansett på tide å snu oppmerksomheten mot kveldens kamp, og det var først nå jeg ved hjelp av en rask ny kikk i programmet fant ut at dette var andre sesong på rad at West Ham United møtte nettopp rumenske Astra Giurgiu på dette stadiet av denne turneringen – den siste kvalifiseringsrunden før gruppespillet, og jeg leste meg frem til at det forrige sesong var rumenerne som trakk det lengste strået.

Første kamp i Romania hadde endt 1-1, og mitt håp for kvelden var først og fremst at det ikke skulle gå til ekstraomganger. Hjemmelaget var da også favoritter, og derfor forventet jeg at de skulle klare brasene i løpet av 90 minutter, selv om noen uttrykte bekymring over at de manglet Dimitri Payet. Kanskje var det en medvirkende årsak til at de syntes å mangle kreativitet i løpet av det som skulle bli en frustrerende kveld for The Hammers, og selv da linjemannen ga de en gavepakke ved å ikke gjøre jobben sin, klarte ikke en offside-plassert Jonathan Calleri å utnytte det da han kom alene med Astra-keeper Silviu Lung Jr. Sistnevnte er sønn av keeperen Silviu Lung som spilte 77 landskamper for Romania og som voktet deres mål i både EM 1984 og VM 1990, og junior skulle etter hvert stå frem som banens gigant denne kvelden. I løpet av første omgang må han ha nærmet seg et tosifret antall redninger – ikke minst på langskudd fra Pedro Obang og Winston Reid. Den tidligere Reading-spilleren Mikhail Antonio hadde dessuten et skudd som endret retning og gikk utenfor, men et bortelag som visste de måtte score for å avansere ble litt modigere mot slutten av omgangen, og i dens siste minutt ble et tafatt Hammers-forsvar utmanøvrert da Filipe Teixeira ble spilt gjennom og sendte ballen i mål bak keeper Darren Randolph. Det er ni år siden Teixeira scoret tre mål på tre kamper for West Bromwich Albion, og han har nok siden den gang gått i glemselen hos mange engelske fotballfans, men Hammers-fansen vil kanskje huske ham etter dette.

Etter denne kalddusjen startet West Ham jakten på utligning etter pause, men det var fortsatt noe som manglet. Calleri brant igjen en stor sjanse da han fikk heade på nesten blank goal, men endte opp med å ‘skuldre’ ballen på mål, der keeper Lung i sannhetens navn leverte en kjemperedning. Mikhail Antonio stupte like etter frem for å heade inn, men han ble snarere skutt i senk slik at ballen gikk via ham og utenfor. Et lite lyspunkt for vertene sto Ashley Fletcher for da han kom innpå som et frisk pust og løftet laget noe. Inne i boksen føyde han seg imidlertid inn i rekken av spillere som misbrukte gode muligheter da han fra fem meter skjøt rett på keeper Lung som fortsatte å imponere. Enner Valencia var en annen innbytter som prøvde seg, men han var svært anonym bortsett fra da han sendte i vei et frispark som Lung slo utenfor med en ny glimrende redning. Jeg ble stadig mer urolig for en utligning, men Lung ordnet også opp med et par siste desperate forsøk, og dommeren blåste av til rumensk jubel etter 0-1 og dermed 1-2 sammenlagt.

West Ham United hadde for andre år på rad blitt slått ut av det rumenske laget som hadde kommet fra tap 1-5 for CFR Cluj i hjemlig serie, og som hadde fått sin manager Marius Sumudica suspendert i hjemlig liga for brudd på gambling-reglementet. Man kan jo også legge til at Astra-manageren opplyste at de operer med et lønnsbudsjett som tilsvarer £110 000 i måneden, og når man sammenligner det med West Hams lønnsbudsjett på rundt £80 millioner i løpet av inneværende sesong, så er det kanskje ikke rart at hjemmefansen nok syntes det var litt flaut, der de som de ikke allerede hadde forlatt arenaen responderte med pipekonsert. Der og da leverte de vel muligens kveldens høyeste desibelnivå siden Astra-målet hadde sørget for tystnad på et anlegg der atmosfæren blant de 56 932 tilskuerne heller ikke var elektrisk før dette. Om ikke annet var undertegnede fornøyd med at jeg slapp ekstraomganger, da 90 minutter var mer enn nok for meg på et anlegg som sikkert er supert for friidrett, men ikke for fotball (og det har med langt mer enn løpebaner å gjøre).

Jeg hadde avtalt å møte min groundhopper-kompis Brenden, som nå tok kontakt for å avtale møtested. Han hadde tatt turen ned fra Preston, og skulle om noen få dager flytte til Kina(!) for å jobbe der i tre år. Derfor var det en fin anledning til å treffes – noe som også hadde vært en medvirkende årsak til mitt valg denne dagen, og mens jeg ventet på ham traff jeg på en annen groundhopper-kjenning som før han jogget av gårde rakk å bekrefte at stadionet heller ikke falt i smak hos ham. Kort etter kom også Brenden, og vi spaserte opp til The White Building, der det imidlertid var så fullt at vi valgte å ta Overground-toget to stasjoner videre til Hackney Central og heller ta en pint i roligere omgivelser ved puben The Cock Tavern. Det ble to pints med Equinox cider på begge to før vi brøt opp, og etter å ha ønsket Brenden lykke til i Kina, tok jeg Overground-toget tilbake til Stratford og tog videre til Ilford, der jeg kunne krype til køys i visshet om at morgendagen var en dag jeg så frem til og som heldigvis ville by på en retur til non-league.

English ground # 364:
West Ham United v Astra Giurgiu 0-1 (0-1)
Europa League, Play-off Round
Olympic Stadium, 25 August 2016
0-1 Filipe Teixeira (45)
Att: 56 932
Admission: £10 (+ £1 booking fee)
Programme: £3,50
Pin badge: £3

Next game: 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough
Previous game: 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town

More pics

Onsdag 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town

Når man har overnattet i Blackpool, er det når sant skal sies ingen selvfølge at man våknet opp frisk og rask og uten antydning til kuppelhue, men denne gang hadde jeg klart å motstå fristelsen av å kaste meg ut i byens herostratisk berømte uteliv som det går gjetord om langt utenfor landegrensene, og det var jeg glad for da jeg tuslet ned for å få servert en full english breakfast. Den kunne kanskje ikke måle seg med varianten jeg ved de siste par besøkene i byen hadde blitt vant til ved Wexford’s Diner et steinkast unna, og som jeg også hadde vurdert denne gang, men all den tid frokosten var inkludert i prisen ved etablissementet Newbury, kunne jeg like gjerne spare noen pund, og det var da egentlig heller ingenting å utsette på deres variant. Da klokka slo ti hadde jeg nettopp sjekket ut og var på vei opp til togstasjonen Blackpool North.

Derfra startet ferden som denne dagen skulle ta meg ned til West Midlands og Worcestershire, og første etappe gikk med 10.40-toget til Preston, der jeg byttet til toget som skulle ta meg ned til Birmingham New Street. Det foreløpig siste strekket gikk derfra til Worcester Foregate Street, der jeg rundt klokka halv tre kunne stige av etter nesten fire timer på farten. Jeg hadde betalt £39 for kost og losji ved Severn View Hotel, og siden det ikke er første gang det var min base, fant jeg raskt frem til dette etablissementet som slik navnet tilsier ligger nede ved Severn-elven som renner gjennom byen. Jeg fikk sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, og deretter var det på tide å få seg et skikkelig måltid i skrotten.

Allerede på spaserturen fra togstasjonen hadde jeg merket meg at restauranten Poppins fristet med det som viste seg å være en voksen porsjon liver & onions, og når man for £5,99 også inkluderte hjemmelaget is til dessert, var jeg ikke vond å be. Et herlig tradisjonelt måltid falt svært godt i smak hos undertegnede, som snart slentret videre bort til togstasjonen, men fant ut at det var tid til en kjapp pitstop på Wetherspoons-puben The Postal Order rett ved siden av. Etter å ha lesket strupen med en flaske Orchard Pig Reveller var det på tide å sette seg på et av togene som skulle videre mot Malvern, der jeg denne kvelden hadde blinket meg ut West Midlands (Regional) League-kampen mellom Malvern Town og Bewdley Town på Langland Stadium.

Under planleggingen av denne turen var jeg dog klar over at jeg var nødt til å holde et lite øye med Malvern Towns innsats i FA Cupen, for dersom de hadde tatt seg til cupens preliminary round og der spilt uavgjort, ville ligakampen mot Bewdley Town etter alle solemerker ble omberammet. Det viste seg å være lite å “bekymre” seg for da Malvern-klubben røyk ut ved første hinder da de i extra preliminary round tapte hjemme 1-2 for Rocester. Kamp hos Corby Town vært et av de mest aktuelle alternativene som jeg først vurderte, men nå slapp jeg å bekymre meg over slikt. Togturen mellom Worcester og Malvern tar kun drøyt ti minutter, og jeg hoppet av på stasjonen Malvern Link for å lade opp med en pint Strongbow Cloudy Apple på puben The Bakery Inn.

Malvern ligger i det vestlige Worcestershire, ikke langt fra grevskaps-grensen mot Herefordshire, og har omtrent 30 000 innbyggere. Dette inkluderer både det tradisjonelle og kommersielle sentrum Great Malvern ved den østlige foten av Malvern Hills, og det mindre Malvern Link som nord for sentrum har gått fra å være en egen landsby til å vokse sammen med Great Malvern som en slags forstad. Det nevnte høydedraget Malvern Hills har fått utmerkelsen ‘Area of Outstanding Natural Beauty’, og omtales gjerne som West Midlands’ mest populære turistattraksjon som ikke koster penger. Her finner man også vannkilden som på 1800-tallet førte til at Malvern vokste frem som en såkalt spa town, med velstående turister som kom for å besøke deres kurbad. Denne industrien hadde selvsagt en nedgangstid mot slutten av Viktoriatiden, men i Malvern var man tidlig ute med å gjøre om mange av de gamle villaene og hotellene til private skoler og andre utdanningsinstitusjoner.

Nå hadde ikke jeg kommet for å få hverken spa-behandling eller utdanning (og ei heller en date med Cher Lloyd som noen morsomme kompiser antydet), og omsider tømte jeg glasset da det var på tide å oppsøke kveldens kamparena. Jeg valgte å la buss 44D frakte meg dit ned, og £1,50 fattigere kunne jeg etter fem minutter stige av ved en holdeplass et par minutters gange fra Langland Stadium. Der kunne jeg betalte meg inn med £4 og sikre meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £1. Det var i overkant av en time til avspark, og første stopp var nå klubbhusets bar der jeg betalte £2,90 for en pint Aspall som jeg nippet til mens jeg bladde i det nokså enkle programmet.

Man blir tydeligvis ikke helt enige om hvorvidt Malvern Town ble stiftet i 1946 eller 1947, men de ble uansett startet opp under navnet Barnards Green FC, og spilte sine første sesonger i Worcestershire League. Man ser også ut til å ganske snart ha endret sitt navn til dagens Malvern Town FC, for det var navnet også da de i 1955 tok plass i Worcestershire Combination (som senere ble til Midland Combination) og vant denne ligaen på første forsøk. Da de i 1979 hoppet over til West Midlands (Regional) League hadde de i så godt som samtlige sesonger vært å finne på tabellens øvre del, uten å klare å kopiere debutsesongens ligatittel. I 1990-årene måtte de tilbringe to sesonger nede i WMRL Division One, men var snart tilbake i ligaens Premier Division som omsider ble vunnet våren 2004.

Dermed sikret Malvern Town opprykk til Midland Alliance, og to sesonger senere var tredjeplassen der godt nok til de også fikk rykke opp i Southern League for å ta plass i divisjonen som den sommeren (2006) ble omdøpt til Division One Midlands. Etter å ha debutert med 17. plass, gikk det snart tyngre, og etter å ha endt nest sist sesongen etter ble man kun reddet av at Berkhamsted Town gikk konkurs. Kanskje var benådningen en bjørnetjeneste, for påfølgende sesong gikk Malvern Town på en rekke sviende stortap, endte helt sist og måtte returnere til Midland Alliance. Der fortsatte The Hillsiders å slite, og to sesonger senere endte det våren 2011 med nytt nedrykk tilbake til WMRL Premier Division. Etter at man for noen få sesonger siden var på konkursens rand med voldsomme økonomiske problemer, virker det nå som om det ser lysere ut enn på lenge for Malvern Town.

Malvern Town endte forrige sesong på en oppløftende 3. plass, og selv om de som nevnt hadde blitt slått ut av FA Cupen, hadde de starten ligasesongen 2016/17 med å vinne samtlige av sine tre kamper så langt. Enda mer imponerende var det at det hadde blitt gjort uten å slippe inn mål, slik at de nå sto med statistikken 3-0-0 og en imponerende målforskjell på 13-0. En klubbrepresentant mente at det ikke hadde vært ham imot om klubben skulle sikre seg opprykk, men dette er en vanskelig liga å ta seg ut av da det normalt kun er én opprykksplass, og i toppen virket når sant skal sies Wolverhampton Sporting Community usedvanlig sterke der de sto med 5-0-0 og full poengpott så langt. Kveldens gjester Bewdley Town sto med 0-2-3 og jaktet sin første seier for sesongen, og således var hjemmelaget på papiret nokså stor favoritt.

Flotte bilder fra Langland Stadium hadde vært medvirkende til at jeg endte opp her denne kvelden, og nå gikk jeg for å ta en kikk. Og la det være sagt med en gang; her dreier det seg i stor grad om hovedtribunen og et flott bakteppe. Den nente hovedtribunen står midt på den ene langsiden, rett ved siden av inngangspartiet. Sitteplassene den byr på er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant, og foran disse er det også en slags paddock der man kan se kampen stående. Laglederbenkene i mur er også på denne langsiden, men på hver sin side for hovedtribunen; lenger ut på flankene. Bortsett fra denne fjonge tribunen er det stort sett kun hard standing rundt hele banen, med unntak av et lite parti midt på motsatt langside, der et lite og provisorisk overbygg gir tak over hodet til de som står på en liten betongplatting her.

For noen få år siden var det nærmest opplest og vedtatt at klubbens tid ved Langland Stadium gikk mot slutten og at man ville se seg om etter et nytt sted å spille siden man så seg nødt til å selge sin hjemmebane for å ikke gå konkurs. Etter at klubben ble reddet av at to lokale forretningsmenn tok over, har man åpenbart gått bort fra dette, og gikk i stedet inn for å ruste opp Langland Stadium, samtidig som noe så sjeldent som samarbeidsvillige lokalpolitikere tilsynelatende har lagt visse ting til rette. Planene skal for øvrig innebære et nytt og større klubbhus med bedre fasiliteter, mens de dessverre også vil bety at gress-underlaget blir byttet ut med kunstgress. Om jeg ikke nevnte det vedrørende klubbhuset og dets bar, så er de for øvrig å finne i bygget i bakkant av hovedtribunen, og jeg hadde tenkt meg tilbake dit for å unne meg påfyll i glasset…etter at jeg hadde nytt utsikten fra bortre langside litt.

Når man står på bortre langside og skuer over mot hovedtribunen på motsatt side, kan man nemlig ikke unngå å legge merke til det flotte bakteppet i form av Malvern Hills som i bakgrunnen tårner over anlegget. Der oppe på høydedragets høyeste punkt, Worcestershire Beacon (425 m.o.h.), skal man ha en panoramautsikt som gjør at man skal kunne se deler av 13 grevskaper, i tillegg til Bristol-kanalen og katedralene i både Worcester, Gloucester og Hereford. Det sies jo ofte at fastboende gjerne kan ta lokal natur og forskjellige attraksjoner for gitt, og man kan spørre seg om det er tilfelle når man på Langland Stadium valgte å bygge hovedtribunen slik at den gir utsikt mot et nokså trist boligfelt heller enn den flotte utsikten man ville hatt mot Malvern Hills om den hadde stått på motsatt side.

Tilbake i baren kom jeg i prat med et par karer på nabobordet, som lot meg ta en kikk på lagoppstillingene der nå satt med. Dette viste seg å være representanter for bortelaget Bewdley Town, og det var starten på en lengre samtale med noen meget trivelige karer som mente at jeg snart måtte legge turen til Bewdley Town og deres Ribbesford Meadow, der jeg ville ønskes hjertelig velkommen. Det ville da også vært en spennende destinasjon, og siden jeg for noen år siden hadde en aldri så liten affære med en frøken fra nettopp Bewdley, burde jeg kanskje ha benyttet anledningen tidligere. Uansett; bortefolket mente at de nok var bedre enn det tabellen foreløpig vitnet om, men at de forventet en beintøff kamp denne kvelden.

Det var da også tydelig at gjestene virket å ha kommet til Langland Stadium med håp om å krige seg til uavgjort og ta med seg ett poeng nordover. Det var da noe de også gjorde på imponerende vis og i slik grad at selv om Malvern hadde mest ball og et spillemessig initiativ, så slet de tidlig med å skape noe særlig med sjanser, og Bewdley hadde faktisk selv også et par skumle kontringer som dog heller ikke førte til noe av betydning. Den første halvdelen av første omgang var langt fra noen festforestilling, og da vi passerte halvspilt omgang, var vel det mest dramatiske som hadde skjedd for undertegnedes del at en løpsk ball plutselig kom farende og slo overende mitt knapt halvfulle pint-glass (som heldigvis var i plast) slik at jeg med nød og neppe unngikk en cider-dusj. Jeg oppfattet faren akkurat tidsnok der en duell førte til at pinten virket utsatt der den sto på toppen av gjerdet, men jeg ble likevel gjenstand for latter fra noen sidemenn som sto like ved meg under overbygget på bortre langside.

De 107 tilskuerne fikk i hvert fall se at det hevet seg noe da vi nærmet oss halvtimen, og ikke minst hjemmelaget begynte å nærme seg målet. Både Dave Reynolds og Luke Corbett hadde scoret i samtlige av vertenes ligakamper så langt denne sesongen, og det var en statistikk de nok var ivrige etter å opprettholde. Reynolds hadde allerede vært frempå med en avslutning like utenfor da han sendte Malvern Town i føringen med det som ganske sikkert egentlig var ment som et innlegg. Ballen gikk imidlertid gjennom hele feltet og utmanøvrerte keeper Darren Steadman før den gikk i mål via innsiden av bortre stolpe. Vi hadde passert 33 minutter, og det sto 1-0 etter at Malvern omsider klarte å bryte gjennom – dog med en liten dose tur involvert. Ledelsen sto seg imidlertid kun i drøyt fem minutter, og utligningen var nesten direkte komisk.

En lang ball ble spilt opp i Malvern-feltet, og hjemmekeeper Charlie Weaver hadde ikke den beste inntreden da en bortespiller fikk avsluttet på mål. Ballen traff stolpen, og da Malvern-forsvarer Dene Whittal-Williams tilsynelatende skulle klarere til corner, headet han i stedet nærmest på uforklarlig vis ballen i eget mål. Hjemmelagets første baklengsmål i ligaen denne sesongen var et faktum, og det kom altså i form av selvmål som sørget for at det nå sto 1-1. Det var også stillingen da dommeren blåste for pause, og det var nok liten tvil om at hjemmefolket var noe skuffet over pauseresultatet og at de ikke hadde klart å holde på ledelsen. Selv benyttet jeg anledningen til å erstatte den skadeskutte pinten med en Bovril til £1 samtidig som jeg lot en chicken & mushroom pie til £2 døyve antydningen til rumling i magen.

Bewdley Town gikk respektløst til verks i andre omgang, og var tidlig frempå med en skummel avslutning som suste like over, men snart var det igjen Malvern Town som presset for igjen å ta ledelsen. Ti minutter ut i omgangen hadde Luke Corbett en gyllen mulighet da han ble spilt gjennom alene med keeper Steadman, men gjestenes sisteskanse rykket ut og gikk seirende ut av duellen. Ti minutter senere var det Nathan Hayward sin tur til å prøve seg, men hans skudd gikk igjen like over mål. Gjestene holdt deretter på å ta ledelsen mot spillets gang etter at en god kontring endte med en avslutning som gikk like utenfor. Med et kvarter igjen begynte det virkelig å dra seg til, og Malvern hev stadig flere folk fremover i jakten på seiersmålet, mens Bewdley forsvarte seg godt med nebb og klør.

Det brøt nesten ut fullt basketak etter en episode der en Bewdley-spiller kolliderte med representanter for vertenes trenerapparat på sidelinjen, men dommeren fikk omsider ordnet opp, og når vi nå dro oss mot full tid var det lange perioder med det som må kunne kalles power play der Malvern nærmest beleiret Bewdley-feltet. Bewdley virket nå fornøyd med å måke ballen unna og la klokka gå, men helt på tampen var hjemmelaget utrolig nærme da Luke Corbett fyrte av et skudd som smalt i stolpen etter godt forarbeid av innbytter Matthew Turner. Et meget hardt kjempende Bewdley Town fikk omsider et tross alt velfortjent poeng da dommeren blåste av med 1-1 som sluttresultat. Malvern Town var jo på sin side fortsatt ubeseiret, men jeg var likevel ikke i tvil om at dette nok føltes som et nederlag for dem.

Da var det selvsagt tvert om for min Bewdley-kjenning og hans kollegaer, og jeg slo meg ned for å unne meg en siste pint i baren, siden jeg ikke hadde store forhåpninger om å kunne rekke 21.56-toget. 22.22-toget skulle imidlertid la seg gjøre, og da buss 44D skulle plukke opp like nede i veien klokka 22.09, var det planen jeg falt ned på. Etter å ha drukket opp, takket for meg og forlatt Langland Stadium med de beste lykkeønskninger, gikk imidlertid ikke alt som smurt. Jeg begynte å lure på om Google Maps for første gang hadde surret det til for meg med rutetidene, og snart innså jeg at jeg ikke ville rekke toget. Rundt ti minutter forsinket kom dog omsider bussen, og jeg betalte de £1,80 til sjåføren som hevdet at forsinkelsen skyldtes et ødelagt speedometer som måtte fikses før han kunne fortsette.

Sjåføren fikk likevel sin takk da jeg etter seks minutter steg av et steinkast fra Great Malvern jernbanestasjon 4-5 minutter etter at toget mot Worcester skulle ha forlatt stasjonen. Jeg hadde jo opplevd en god del forsinkelser den siste tiden, og raste derfor inn på plattformen for å sjekke, men da jeg for en gangs skyld hadde satt pris på en aldri så liten forsinkelse mellom Hereford og Malvern, var toget selvsagt i rute og allerede på god vei mot Worcester. Det betød at jeg hadde en drøy time å slå i hjel før neste tog, og jeg fant frem til puben The Morgan en liten spasertur unna, der jeg slo meg ned med en pint og tok nok en kikk på kveldens kampprogram. 23.27-toget var kveldens siste, og heldigvis i rute, slik at jeg ikke ble strandet. Etter den 12 minutter lange togturen spaserte jeg sporenstreks tilbake til Severn View Hotel og fant senga.

English ground # 363:
Malvern Town v Bewdley Town 1-1 (1-1)
West Midlands (Regional) League Premier Division
Langland Stadium, 24 August 2016
1-0 Dave Reynolds (34)
1-1 Dene Whittal-Williams (og, 40)
Att: 107
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu
Previous game: 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City

More pics

Tirsdag 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg valgte å betale ekstra for en full english breakfast ved Premier Inn-hotellet i Walsall før jeg sjekket ut og gikk for å ta 10.15-toget til Birmingham, som var første etappe på en reise som denne dagen ville ta meg til Blackpool. Toget som skulle frakte meg fra Storbritannias nest største by og nordover til Preston ble imidlertid så forsinket på veien at jeg mistet forbindelsen i Preston, selv om jeg skulle hatt over 20 minutter på meg til å bytte tog. Det var faktisk femte gang på de seks siste dagene at jeg opplevde forsinkelser på tognettet, men heldigvis er det nokså hyppige avganger fra Preston mot Blackpool North, og jeg hadde jo også fortsatt både søndagens Non-League Paper og medbragt bok å lese i. Jeg kom meg snart til Blackpool, der jeg spaserte ut av stasjonen Blackpool North noen minutter etter at mitt valgte krypinn Newbury hadde åpnet for innsjekking klokka 14.00. Jeg hadde betalt £20 for kost og losji ved etablissementet som ligger kun et par kvartaler fra nevnte stasjon, og selv om man her befinner seg midt i Blackpools bøg-område, hadde jeg vel et berettiget håp om å slippe å måtte gå til sengs med kyskhetsbelte siden min utvalgte base faktisk annonserte med at man foretrakk tradisjonelle kjernefamilier som gjester.

Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig på hvem ‘Vodka Ken’ var og hvorfor han hadde fått en minneplakett på en av benkene på utearealet til et noe lugubert Blackpool-etablissement. Det er da også en måte å bli husket på. Jeg fikk uansett raskt sjekket inn, og deretter gikk turen snart til puben The Litten Tree, som jeg etter hvert har fått for vane å stikke innom når jeg er i Blackpool. Jeg hadde avtalt å treffe min kompis Steve, som tidligere i år var en av flere Leeds-supportere som tok turen over for å bli med på Fredrikstads bortekamp mot Kongsvinger. Da han bor i Poulton-området hadde han vist interesse for å møtes og bli med på det som kun var AFC Fyldes andre hjemmekamp på deres nye stadion, og det var grunnen til at jeg til slutt valgte meg denne kampen etter at også Shepshed Dynamo hadde blitt meget sterkt vurdert. Han hadde sluttet tidlig på jobb denne dagen, og ga nå beskjed om at han var på vei, så jeg benyttet anledningen til å innta en tidlig middag. En porsjon bangers & mash med ekstra pølser hadde akkurat blitt slukt og skylt ned med j2o da Steve sendte melding om at han sto utenfor.

Etter en rask rådslagning fant vi ut at første post på programmet burde være å oppsøke klubbens nye stadion Mill Farm for å sikre oss billetter til kveldens kamp mot Salford City. Jeg hadde på forhånd bestilt billett på nettet, der jeg etter en del utfordringer som førte at jeg til og med måtte ringe klubben, fant ut at det var en feil med nettsiden deres som snart ble fikset, slik at jeg fikk betalt de £12 som ble avkrevd for en plass på ståtribunene. “So you’re the viking then? You’ve made us international now“, spøkte de to personene i luka ved billettkontoret der de raskt fikk fisket frem riktig billett og også betjent Steve. Han mente dog at vi måtte spille mer på dette, og før jeg rakk å protestere hadde han spurt en klubbrepresentant som sto like ved om det var muligheter for at en langveisfarende groundhopper fra Norge kunne få en smugkikk innenfor. Karen svarte at det kunne selvsagt ordnes, og han tok selv på seg rollen som guide der han ba oss følge etter ham.

AFC Fylde har jo hatt voldsomme vyer der et nytt stadion har vært en viktig brikke i disse planene, og da vi kom kjørende og så det nye stadionet fra veien, så vi jo også umiddelbart at det ikke er snakk om noe typisk anlegg for non-leagues step 2. Kveldens kamp mot Salford City var vel opprinnelig terminfestet som den første hjemmekampen, men da man så at man ikke ville bli helt ferdig med arbeidet i tide, ble denne utsatt slik at hjemmedebuten skjedde mot Brackley Town ti dager tidligere. Da vi fulgte veloppdragent etter vår guide inn på anlegget, var det da også tydelig at en og annen ting ennå ikke var på plass. Ikke minst merket jeg meg at gjerdet som skal omkranse selve banen fortsatt ikke var reist, og i løpet av kvelden skulle vi også merke at flere av toalettblokkene fortsatt ikke var åpnet, men det er ting som jeg regner med at man raskt ville få på plass.

Man har altså flyttet inn på Mill Farm etter kun fire år på Kellamergh Park, og når alt er klart skal deres nye hjemmebane ha en kapasitet på 6 000. Fotballstadionet er også midtpunktet i det som er en liten ‘sportslandsby’ som også inkluderer et supermarked (Aldi) rett ved siden av, i tillegg til blant annet hotell og restaurant. Men la oss holde oss til selve fotballstadionet, hvis hovedtribune West Stand er nokså dominerende på den ene langsiden. Dette er foreløpig anleggets eneste sittetribune (men det gjenstår å se hva man eventuelt vil kunne velge å gjøre senere på den uutbyggede nordlige kortsiden), og byr på sitteplass til 2 000 tilskuere. Fra motsatt langside kan man få visse assosiasjoner til hovedtribunen hos Fleetwood Town, og det er jo også samme arkitektfirma som står bak. Det er nokså langt opp fra setene og opp til det buede taket som høyt der oppe gir det jeg i de ‘rette’ værforhold vil anta kan være nokså begrenset ly, og bak eller over sitteplassene har tribunen en rekke vinduer som gir utsyn fra en rekke fjonge VIP-områder vi fikk en kjapp kikk inn i. Jo nærmere man kommer disse, jo mer polstring syntes det å være på tribunens komfortable seter.

Den nordlige kortsiden er som nevnt fortsatt ganske spartansk der den kun byr på såkalt hard standing under åpen himmel, men om klubben fortsetter sin fenomenale fremgang vil det kanskje med tiden ble aktuelt å få opp en tribune også her. På borte langside er East Terrace som navnet sier en ståtribune som strekker seg hele banens lengde, med unntak av plassen som opptas av tribunens toalettblokker som fortsatt ikke var klare for bruk ved mitt besøk. South Stand er en naturlig nok mindre ståtribune, all den tid den befinner seg på den ene kortsiden, men den er uansett temmelig lik East Terrace i stil og utforming. Mitt generelle totalinntrykk var at Mill Farm nesten allerede fremsto som et Football League-anlegg, og da det også er klubbens uttalte og hårete mål, er det liten tvil om at AFC Fylde har fått en hjemmebane som står i stil med deres ambisjoner. Det skal også sies at selv om det ikke er all verden av den karakteren man finner i de eldre klassiske anleggene, så er Mill Farm på ingen måte noen versting i nybygg-klassen, selv om det ikke nødvendigvis sier så mye.

Vi takket for den kjappe omvisningen og dro for å lade opp med en pint. Pub-landskapet er alt annet enn imponerende her ute i Weshams nordlige utkant, men jeg mente å huske fra mitt besøk ved Kellamergh Park at det var en pub et steinkast unna togstasjonen Kirkham & Wesham, som betjener de to småbyene der klubben har sine røtter. Det var nok noen hundre meter lenger unna enn jeg husket, og puben jeg ikke lenger er kar om å huske navnet på var nå uansett stengt. Steve manøvrerte seg derfor frem til en annen pub der vi ble møtt av håndverkere som fortalte at også denne puben nå var stengt for oppussing under nytt eierskap. Det begynte å virke som om det for tiden var harde tider for områdets pubgjengere, men Steve kjørte nordover ut av Wesham til The Villa, som var et etablissement som fremsto mer som en italiensk restaurant enn en pub, men vi slo oss ned der for å innta forfriskninger.

De to småbyene Kirkham og Wesham tilhører hvert sitt lokale distrikt, men har vokst sammen og ligger på hver sin side av jernbanelinjen der de altså deler stasjon. Vi befinner oss i Fylde-delen av Lancashire, omtrent halvveis mellom Preston og Blackpool, der Kirkham med sine drøyt 7 000 innbyggere er den største av de to. Den ligger på sørsiden av jernbanelinjen og er en gammel markedsby og tidligere åsted for et romersk fort. På nordsiden er Wesham en god del mindre, og det er for øvrig nord for Wesham igjen at AFC Fylde har bygget sitt nye stadion, halvveis mellom byen og motorveien M55. Etter å ha tømt glassene foreslo Steve å finne et annet sted, og han skysset oss til puben The Grapes i landsbyen Wrea Green, der vi tok den siste oppladnings-pinten. Det føltes som om vi hadde kjørt på kryss og tvers gjennom en rekke landsbyer som er blant landsdelens mest velstående, men nå var det snart på tide å returnere til Mill Farm for å se kamp.

Da vi med rett i overkant av en time til kampstart skulle ta av i rundkjøringen og svinge inn på anlegget, sto det funksjonærer der og vinket oss videre da parkeringsplassen allerede visstnok var full. Om ikke annet lovet det godt for kveldens tilskuertall, men nå måtte vi finne en parkeringsplass i en av sidegatene. Det fant vi heldigvis raskt, slik at vi snart kunne spasere tilbake til anlegget og sjekke ut deres bar med navnet Bradleys Sports Bar. Den var nokså fullpakket og så meget fjong ut, og men £4,95 for en flaske Old Mout cider kan kanskje ikke sies å være spesielt rimelig. Etter denne kjappe forfriskningen var vi klare for å igjen entre anlegget, og på veien betalte jeg £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram før vi gikk rett forbi de lange køene ved billettkontoret og tok oss inn. Det skal også nevnes at klubben har installert et helt nytt system der man kan kjøpe både hjemme- og bortebilletter på nettet, printe de ut hjemme, eller til og med laste de ned på telefonen for å scanne den i inngangspartiet.

Dagens klubb ble stiftet i 1998 som Kirkham & Wesham FC etter at Kirkham Town og Wesham FC slo seg sammen, og de tok plass i West Lancashire League. Da de vant denne ligaens Premier Division våren 2000, var det starten på en voldsom dominans som endte med sju ligatitler på åtte sesonger før de etter siste triumf i 2007 tok steget opp i North West Counties League. Samtidig som de tok den nye ligaen med storm, hevdet de seg umiddelbart også i FA Vase, der de deltok for første gang, og det endte med at de tok seg helt til finalen. Lowestoft Town var motstander, og etter å ha ligget under store deler av kampen snudde Kirkham & Wesham til seier 2-1 med to mål de siste seks minuttene. Den 17 år gamle innbytteren Mat Walwyn ble den store helten da han scoret begge målene, og Lancashire-klubben kunne denne mai-dagen i 2008 løfte sin første nasjonale tittel foran nesten 20 000 tilskuere på Wembley. Denne sesongen endte også med jubel i ligaen etter at 2. plass betød opprykk til NWCL Premier Division. Sommeren 2008 endret de navnet til AFC Fylde i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt.

Under nytt navn fortsatte de klatringen, og ligatittel i 2009 betød det tredje opprykket på tre sesonger når de nå var klare for Northern Premier League. Etter at debutsesongen i NPL Division One North endte med 5. plass og finaletap for Chorley i playoff, slo de tilbake ved å vinne divisjonen og sikre nytt opprykk året etter (2012). Også i NPL Premier ble det 5. plass og playoff-exit i debutsesongen, men historien gjentok seg da de våren 2014 fulgte opp en 3. plass med å vinne playoff-finalen mot Ashton United etter straffesparkkonkurranse. Etter fem opprykk på åtte sesonger var AFC Fylde klare for Conference North. Klubben har heller ikke tenkt å gi seg der, for man har hele tiden uttalt at målet er spill i Football League innen 2022. De to sesongene etter siste opprykk har endt med henholdsvis 2. plass og 3. plass, men ved begge anledninger har man røket ut i playoff – senest i forrige sesongs playoff-finale da North Ferriby United seiret etter ekstraomganger, uten at det har lagt noen demper på ambisjonene.

Som jeg tidligere har vært inne på, så er denne sesongens Conference North vanvittig tøff, der den er fylt til randen av gamle storheter som ønsker seg tilbake og ambisiøse oppkomlinger som AFC Fylde er et godt eksempel på. Det er ikke mange klubber der som ikke før sesongen vil ha hatt som målsetning å i hvert fall kjempe om en plass i playoff, og det vil bli et vanvittig race om både tittel og playoff-plasser. Finnes det i det hele tatt noen divisjon som denne sesongen er tøffere på papiret enn Conference North? Selv svarer jeg et soleklart nei, men AFC Fylde hadde med en flott sesongstart uansett gitt signal om at de vil være å regne med. En liten malurt var det at hjemmedebuten på Mill Farm endte med at Brackley Town ødela festen da The Coasters måtte nøye seg med 1-1 og poengdeling, men det var da også eneste poengtap etter at de andre tre kampene alle var vunnet – samtlige på bortebane, og spesielt 6-0 over Altrincham en uke tidligere hadde vært imponerende.

En av utfordrerne er forventet å bli en annen ‘oppkomling’ – nemlig de nyopprykkede medieyndlingene i Salford City, og det var de som gjestet Mill Farm denne kvelden. Mens vertene lå ett poeng bak tetduoen FC Halifax Town og Harrogate Town, var det kun målforskjellen som gjorde at de toppet en gruppe av fire klubber som alle hadde 10 poeng, og en av disse var BBC-favorittene Salford City. Mellom de to lå Kidderminster Harriers, mens Darlington 1883 fulgte bak Salford-klubben. I likhet med Darlo hadde begge kveldens duellanter dog én kamp til gode på de øvrige nevnte, og en eventuell seierherre ville dermed overta tabelltoppen mens hjemmelaget i kraft av sin målforskjell også ville gjøre det ved uavgjort. AFC Fylde hadde scoret 14 mål på sine tre siste kamper, og jeg håpet å se de sende et antall baller i nettmaskene til bortelaget også denne kvelden. På East Terrace støtte jeg på flere groundhoppere; først Jack Warner, og dermed min Preston-baserte venninne Joanna som var her sammen med sin partner Anthony som foreløpig hadde gjemt seg. Men nå kunne kampen starte.

Sam Finley startet sin første kamp for sesongen etter å ha vært suspendert, og i kampens tiende minutt var det han som sørget for at jeg fikk starten jeg hadde ønsket meg da han tråklet seg gjennom og satt ballen i nettaket til 1-0. På motsatt enda av banen vikarierte Tony Thompson for en skadet Rhys Taylor i Fylde-målet, og selv om stedfortrederen virket noe nølende og usikker ved et par anledninger, var det en god redning han leverte da han var raskt nede og parerte frisparket fra Matthew Warburton. Samtidig kom det fortsatt folk inn inngangspartiet, og et kvarter ut i omgangen skimtet vi fortsatt deler av en liten kø utenfor ved billettlukene. Noe å jobbe med for vertskapet, men det går seg nok til. Ute på banen var Danny Rowe tydeligvis ivrig etter å doble ledelsen, men hans skudd suste over tverrliggeren til Salford-keeper Jay Lynch. En av episodene jeg siktet til med keeper-vikaren var i forbindelse med en Salford-corner som skapte panikk i Fylde-forsvaret etter at Thompson hadde bommet på ballen. Både Jordan Hulme og Billy Priestly stupte frem for å presse ballen i mål, men et Fylde-bein fikk klarert.

Dessverre kom likevel utligningen i det 27. minutt, og det var et unødvendig balltap som sørget for at James Poole fikk spille gjennom Jordan Hulme, og sistnevnte plasserte ballen i mål. Det virket rett og slett litt for enkelt, men vertene kunne igjen tatt ledelsen da godt forarbeid og innlegg fra av Rowe ble fulgt opp med en altfor svak avslutning av James Hardy som ikke var helt heldig med sin heading. Nytt og enda mer håpløst balltap i eget forsvar første til at Mike Phenix fikk storme inn i feltet og legge tilbake til James Poole, men hans avslutning ble heldigvis reddet av Thompson. Et kontroversielt øyeblikk fulgte da James Hardy ble spilt gjennom, og på vei inn i feltet ble han tilsynelatende regelrett meid ned av keeper Lynch, men dommeren vinket spillet videre. Muligens gjorde Hardy et byks der han flakset gjennom luftet i håp om å ikke bli fullstendig maltraktert eller lide samme skjebne som franske Patrick Battiston. Jeg sier ikke at Lynch sin inngripen var like voldsom som den til Harald Schumacher i VM-semien 1982, men i likhet med det eksempelet dømte dommeren utspill fra mål. Jeg var ikke alene om å føle at dette skulle vært straffespark, og i motsatt fall burde kanskje Hardy fått gult kort for filming. Vertene presset på mot slutten av omgangen, men da Danny Holmes hamret ballen over sto det 1-1 til pause.

Det hadde vært en underholdende kamp så langt, og det fortsatte etter pause, selv om vi det første kvarteret ikke så de største sjansene. Men sekunder før timen var spilt tok gjestene ledelsen fra et frispark som ble slått inn i feltet, og høyreback Michael Nottingham knuste Fylde-keeper Thompson i duellen. Salford-supporterne jublet og sang nå nidviser om Blackpool, da de åpenbart mente hjemmefansen besto av frustrerte Blackpool-fans. Det er sikkert en og annen av de, men bortefolket burde kanskje først og fremst sett seg selv i speilet, for det var ikke akkurat mange som bar klubbens tradisjonelle oransje og svarte farger. I stedet var flertallet av oransje trøyer åpenbart hjemmelagets bortedrakter, mens majoriteten av de drakt-kledde bortesupportere bar de nye røde fargene som de gamle ManU-spillerne som eier klubben (det er noe feil når dagens spillere tjener så mye at de kan kjøpe andre klubber!) har prakket på den etter å ha rasert og pisset på dens identitet og historie ved å vise seg som intet annet enn et femhodet Vincent Tan-aktig troll. En rekke supportere har vendt klubben ryggen da de følte at det ikke lenger var deres klubb, men suksessen og BBC-oppmerksomheten har selvsagt ført til at flere “supportere” også har kommet stormende til for å være med på suksessen, og der majoriteten av de nå sto i sine nye røde drakter og harselerte med Fylde-fansen, fremsto de vel selv bare som litt patetiske.

Målet kom da også litt mot spillets gang i denne perioden, men vertene lot seg ikke knekke, og Bohan Dixon tvang Salford-keeper Lynch til å gjøre en god redning før vertenes virkelige målmaskin viste seg frem etter bortimot halvspilt omgang. Danny Rowe hadde scoret seks mål på de fire første kampene, hvorav fire i siste kamp mot Alfreton Town, og etter å ha dratt av et par mann sendte han nå fra drøyt 25 meter i vei et skudd som suste inn i krysset mens Salford-keeperen var redusert til en tilskuer. Ti minutter senere hadde vertene fått frispark fra nesten samme hold, og de for anledningen blåkledde gjestene var nok litt nervøse når Rowe gjorde seg klar, men et fantastisk frispark traff innsiden av stolpen helt oppe i krysset og gikk på utrolig vis ikke inn, og ballen kom for brått på Caspar Hughes til at han klarte å sette inn returen. Man sto nå med en følelse av at et eventuelt seiersmål ville komme hjemmelagets vei, men Mike Phoenix ville det annerledes, og skjøt først like utenfor etter en kontring før han kort etter var mål for en lang ball. Han vant duellen og endte opp med å skru ballen opp i krysset. 2-3, og med fem minutter igjen av ordinær tid lurte man på om dette var avgjørelsen som falt.

Klokka passerte 90 minutter, og vi hadde vel innsett at muligheten nå var stor for at ‘det onde’ ville seire, men dette var en kamp som hadde nerve til det aller siste, og på overtid ble vertenes Adam Bond spilt fri på høyrekanten. Han tok seg til dødlinja og la inn en crosser som fant midtstopper Steve Williams helt umarkert, og sistnevnte headet kontant inn utligningen til 3-3. Det var ikke mer enn AFC Fylde fortjente etter en tross alt jevn kamp, og representanter for begge klubber kommenterte i ettertid at dette var til da deres tøffeste motstandere denne sesongen. Jeg forventer da også at begge disse klubbene vil være med i toppkampen. Avslutningsvis kan det nevnes at 1 832 tilskuere betød det høyeste tilskuertall noensinne for en hjemmekamp for AFC Fylde (selv om rekorden ble slått på nytt ikke lenge etter), og de gode tilskuertallene man har hatt så langt denne sesongen må være herlig å se for ledelsen som har jobbet i mange år for dette. Steve ville komme seg hjemover, så etter å ha tatt farvel med de kjenninger jeg hadde støtt på, returnerte vi snart til Blackpool, der han slapp meg av utenfor mitt krypinn for natten. Jeg takket for skyss og selskap, og valgte deretter å unne meg en siste pint på The Duke of York, et steinkast unna. Blackpools vanvittige uteliv fristet selvsagt litt, men jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle ut på galeien denne kvelden, og etter denne ene pinten gikk jeg i stedet for å finne senga.

English ground # 362:
AFC Fylde v Salford City 3-3 (1-1)
Conference North
Mill Farm, 23 August 2016
1-0 Sam Finley (10)
1-1 Jordan Hulme (27)
1-2 Michael Nottingham (60)
2-2 Danny Rowe (67)
2-3 Mike Phenix (85)
3-3 Steve Williams (90+1)
Att: 1 832
Admission: £12
Programme: £3

Next game: 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town
Previous game: 22.08.2016: Hednesford Town v Marine

More pics

Mandag 22.08.2016: Hednesford Town v Marine

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg må innrømme at jeg ikke er altfor overbegeistret for pommes frites til frokost, da jeg føler det er mer passende senere på dagen. Da jeg inntok en full english breakfast på kaféen Munchees i Reading, var det likevel inkludert på varianten jeg først og fremst valgte meg fordi den inkluderte fried bread (men dessverre ingen black pudding). Mandag morgen betyr nye uke og nye muligheter, og for meg var det ensbetydende med sju nye kamper. Etter å ha lest litt i Non-League Paper før og etter frokosten, var det etter hvert på tide å sjekke ut fra Mercure George Hotel og forlate Reading med kurs mot Walsall og etter hvert Hednesford, og ikke overraskende var første etappe fra Reading til Birmingham ensbetydende med fulle Cross Country-tog, i tillegg til at det også var nye forsinkelser.

Jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid, og jeg var da også såpass heldig at jeg raskt fant et ledig sete i den ureserverte vogna. Det er vanligvis strekningen mellom Reading og Birmingham som er den travleste på denne linja – ikke minst rundt turistfella Oxford – men jeg kom meg denne gang til Birmingham New Street uten altfor mye irritasjon. Jeg fikk imidlertid snart noe annet å irriterte meg langt mer over, for min unge venn Connor Lamb kunne fortelle at han oppe i nordøst hadde hørt stygge rykter om at Northallerton Town nå hadde bestemt seg for å flytte sin mandagskamp uken etter fra klokka 11.00 til klokka 13.00 og dermed ødelegge trippelen både undertegnede og flere andre groundhoppere hadde blinket seg ut. Jeg ante uråd og spurte klubben direkte om dette via Twitter mens jeg gjennomførte togbyttet i Birmingham og startet den snaut halvtimes lange etappen opp til Walsall.

Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Walsall sentrum, og orienterte meg frem dit slik at jeg fikk sjekket inn og installert meg. Deretter var det bare å finne en pub for å slå i hjel litt tid med en pint før jeg satt kursen mot Hednesford, der Hednesford Town skulle være vertskap for Marine. Jeg kunne sikkert gjort bedre research, men det virket ikke som om utvalget var spesielt imponerende rundt byens jernbanestasjon, og Red Lion virket som en tradisjonell pub der den også lå kjekt til like ved stasjonen. Jeg fikk imidlertid snart en mistanke som viste seg å bli bekreftet; nemlig at dette også skal være Walsalls fremste ‘gay pub‘. Min Strongbow ble raskt svelget unna i et tempo som jeg knapt har prestert siden ungdomsårene da stikkord var drikkespill og remedier som trakt og hageslange. Det var nok greit å bare komme seg til Hednesford sporenstreks og heller ta oppladningen der.

Toget opp til Hednesford tok tjue minutter, og på veien krysset vi grevskapsgrensen mellom West Midlands og Staffordshire. Kort etter at jeg steg av toget begynte det å dryppe, og jeg hadde ikke kommet langt da regnet økte merkbart, slik at jeg valgte å søke ly med en pint på Wetherspoons-puben Hedgeford Lodge. Til tross for at jeg også begynte å bli sulten og ikke hadde spist siden frokost, slo jeg fra meg tanken om å også bestille mat, og etter den ene pinten hadde regnet forsvunnet slik at jeg kunne fortsette min spasertur til Keys Park. Men det var fortsatt en god stund til avspark, og planen hadde hele tiden vært å gjøre ytterligere en pitstop ved puben The Cross Keys, som har en særdeles viktig plass i Hednesford Towns historie.

Men først er kanskje på sin plass å fortelle at Hednesford er en liten by med drøyt 17 000 innbyggere, og at den ligger sør i grevskapet Staffordshire, der den nærmest har vokst sammen med sine naboer Heath Hayes og den noe større Cannock. Hednesford var et viktig senter for regionens kullgruveindustri, og om ikke fotballklubbens kallenavn ‘The Pitmen’ skulle være bevis nok for dette, så vitner også et stort minnesmerke i sentrum om denne industriens storhetstid i området. Under første verdenskrig ble det dessuten etablert to store militære treningsleire her, og over en kvart million britiske og allierte soldater var innom her før de ble sendt til Vestfronten. Etter nedgangen i gruveindustrien har Hednesford i større grad blitt en pendlerby for blant annet Birmingham og de andre større byene i området.

Tilbake på Cross Keys Hotel hadde jeg fått meg en pint med gyllen nektar, og jeg befant meg nærmest på hellig grunn hva den lokale fotballklubben gjelder. Etter å ha spilt sine første år på en bane kjent som ‘The Tins’, var det nemlig hit man i 1903 flyttet for å slå seg ned på det som skulle bli deres hjemmebane de neste 92 årene. Denne hjemmebanen var selvsagt Cross Keys, som lå rett bak vertshuset som den naturlig nok fikk sitt navn etter. Dessverre er det nå få spor av den der det i dag er et boligområde, mens Cross Keys Hotel drives av ingen ringere enn klubblegenden Chris Brindley, som blant annet var en viktig del av laget som i 2004 vant FA Trophy. Som spillende assistent-manager var det han som scoret vinnermålet i finalen, og rundt i hans pub er det en rekke memorabilia å se fra blant annet denne triumfen.

Hednesford Town ble stiftet i 1880, og tok snart plass i Birmingham & District League, som senere ble til dagens West Midlands (Regional) League. De gjorde seg tilsynelatende ikke spesielt bemerket i sine første tiår, og de var også et par turer nede i Birmingham Combination (som ble vunnet to ganger). De vant omsider WMRL Premier Division våren 1978, og hadde etablert seg som et topplag i den ligaen da de i 1984 fikk rykke opp i Southern League og tok plass i det som da het Division One Midland. I 1992 rykket de opp i Southern League Premier Division, og ytterligere tre år senere vant de Southern League-tittelen og opprykk til Conference. Tredjeplassen i debutsesongen (1995/96) på non-leagues øverste nivå står fortsatt som klubbens bestenotering i ligasammenheng, og den ble fulgt opp med flere plasseringer på øvre halvdel av tabellen før nedrykket omsider kom etter sisteplassen våren 2001.

Tilbake i Southern League slet de igjen på nedre halvdel, og det var skuffelse over at man i 2004 ikke klarte å kvalifisere seg til å få bli med i de nye regionale Conference-divisjonene (Conference North/South), men sesongen blir likevel husket for den nevnte FA Trophy-triumfen, der Canvey Island ble slått 3-2 i finalen etter Chris Brindleys sene vinnermål. Brindley tok da over som manager før påfølgende sesong, og førte klubben til opprykk via playoff. Det måtte straffer til for å slå Merthyr Tydfil i semifinalen, og bortekamp også i finalen var ingen hindring da de scoret kampens eneste mål i finalen mot Chippenham Town. Opprykket til Conference North ble imidlertid fulgt opp av jumboplass og nytt nedrykk – denne gang til Northern Premier League. Det var først da de etter tre sesonger ble flyttet tilbake til Southern League at de igjen kjempet om opprykk for alvor, og selv om de våren 2010 måtte gi tapt i playoff-semien da Chippenham Town fikk sin revansj, var de tilbake året etter. I 2011 var det imidlertid Salisbury City som ble for sterke i finalen, og da man igjen ble flyttet tilbake til NPL, var det i 2012 Bradford Park Avenue som feide The Pitmen av banen i semien.

Man fryktet vel det verste igjen da 2012/13-sesongen endte med andreplass på målforskjell bak North Ferriby United, men i playoff-semien ble AFC Fylde slått etter straffesparkkonkurranse. I finalen på Keys Park ventet et FC United of Manchester som selv hadde sine playoff-spøkelser å stri med, og 4 412 tilskuere så The Pitmen returnere til Conference North med seier 2-1. Mange lot seg overraske over at de der noterte seg for en 4. plass og igjen sikret seg playoff-deltakelse, men de hadde et godt lag der undertegnede ikke minst lot seg imponere av Elliott Durrell. Han hadde dog allerede for lengst forlatt klubben til fordel for Wrexham da klubben måtte gi tapt for Altrincham med 3-4 sammenlagt i semifinalene. Påfølgende sesong lå klubben lenge an til igjen å kapre en plass i playoff, men en svak sesongavslutning gjorde at man havnet utenfor, og det var kanskje et varsel om hva som skulle komme forrige sesong, da de endte nest sist og igjen rykket ned i NPL Premier.

Som et apropos kan jeg jo også nevne at nettopp Elliott Durrell faktisk hadde vært i søkelyset kun to dager tidligere da han scoret et mål fra midtbanen for sin nåværende klubb Chester, og som mange beskrev som ‘bedre enn Beckhams’. Det får folk selv bedømme, men det var uansett en avsporing. Det var nå på tide å tømme glasset og spasere den siste biten opp mot Keys Park, som altså har vært klubbens hjemmebane siden 1995, og der betalte jeg meg inn med £11. Innenfor fikk en programselger ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens program som for øvrig var meget godt, og jeg valgte å også ta en liten runde rundt banen før jeg oppsøkte klubbhusets bar i hovedtribunens andre etasje.

Keys Park har ikke karakteren til gamle Cross Keys, og fremstår langt mer anonymt, men det byr på gode fasiliteter med tribuner på samtlige fire sider av banen – to sittetribuner og to ståtribuner. En av sittetribunene er hovedtribunen Main Stand som strekker seg omtrent halve banens lengde der den står midt på den ene langsiden. Den andre sittetribunen står på kortsiden Hednesford End, som visstnok gis bortesupporterne dersom det skulle være behov for segregering, og denne strekker seg ikke helt banens fulle bredde. Det gjør derimot ståtribunen på kortsiden Heath Hayes End, som er ganske identisk i stil med Wimblebury Terrace, med den forskjell at sistnevnte naturlig nok er noe større da den befinner seg på den ene langsiden og strekker seg hele banens lengde. Til tross for en viss mangel på karakter, likte jeg meg umiddelbart nokså godt på Keys Park, som slett ikke er så verst sammenlignet med mange andre anlegg som er bygget de siste tiårene.

På min lille runde benyttet jeg også anledningen til å oppsøke en av burger-vognene for å få i meg litt mat i form av en jumbo cheese dog til £3, og deretter var det bare å entre anleggets bar via trappene i enden på hovedtribunen. Det var da også en trivelig bar, hvis vinduer dessuten byr på flott utsikt over banen, og med en pint Kingstone Press til £3 satt jeg meg ned for å bla litt i det gode programmet. Da jeg studerte tabellen for NPL Premier la jeg først og fremst merke til at ingen av klubbene hadde full poengpott etter tre runder, men at kveldens vertskap hadde sanket 6 poeng etter at hjemmeseier over Spennymoor Town og borteseier over Stourbridge hadde blitt fulgt opp med tap borte mot Ashton United. Sistnevnte var en av to klubber på 7 poeng, og toppet på målforskjell foran Marine, som altså var kveldens bortelag.

Det er en vanskelig divisjon å spå, men det var åpenbart at undertegnede ikke var den eneste som på forhånd så på Blyth Spartans som den kanskje største favoritten, selv om mange også nevnte klubber som Workington, Spennymoor Town, Ashton United og en håndfull andre som outsidere – inkludert nyopprykkede klubber som Warrington Town og kanskje også Stafford Rangers. Og Hednesford Town håper selvsagt at også de vil kunne være med i toppen og kjempe om en umiddelbar retur til Conference North. Ellers var det i denne divisjonen en del snakk om Ilkeston, som hadde fått ‘startnekt’ inntil de hadde klart å betale en gjeld som plutselig hadde dukket opp, og som fortsatt hadde til gode å spille kamp denne sesongen.

Jeg fikk ved mitt bord selskap av et par bortesupportere som hadde tatt turen fra Merseyside, og jeg var litt interessert i å høre hva slags tanker de gjorde seg. De sa seg naturlig nok fornøyd med sesongstarten, og mente at de nok hadde et bedre lag enn på flere sesonger, slik at de uttrykte det de mente var berettiget håp om å ta seg opp på øvre halvdel og kanskje til og med også kunne kjempe om en plass i playoff om ting gikk deres vei. De hevdet også at de nok ville være ganske fornøyd om de fikk med seg ett poeng hjem fra Staffordshire denne kvelden, men at de selvsagt håpet på alle tre. Da fikk jeg inntrykk av at de to Hednesford-supporterne som snart slo seg ned var noe mer storforlangende hva gjaldt poengfangst denne kvelden. Avspark hadde for øvrig blitt utsatt ti minutter da bortelaget hadde blitt forsinket i trafikken og ankommet sent, og da jeg gikk for å ta oppstilling på en av ståtribunene benyttet jeg anledningen til å stikke innom klubbsjappa for å betale £3,50 for en pin til min samling.

Da vi omsider kom i gang, var det hjemmelaget som tidlig hadde et lite spillemessig overtak, men uten å skape noen skikkelige farligheter. Et vådeskudd fra tidligere Stourbridge-spiller Sean Geddes som gikk over mål var det nærmeste de hadde kommet da Marine begynte å skape visse problemer, og ikke minst var Craig Lindfield et uromoment der fremme for gjestene. Han burde også ha gitt Marine ledelsen på deres første skikkelige sjanse, men han fikk ikke ordentlig treff og sleivsparket ballen utenfor. En periode fulgte der begge lag vekslet mellom å vise frem pasningsspill uten at det førte til stort av muligheter. Vertenes George Carline fikk etter en halvtimes tid sitt skudd blokkert, og noen minutter senere leverte Hednesford-keeper Dan Crane en god redning på avslutningen fra Marine-spiss Lindford, før sistnevnte muligens burde gjort bedre da han nokså upresset headet rett på keeper fra rundt fem meter.

Dermed var det målløst til pause, og jeg begynte å mistenke at jeg ikke ville være vitne til noen mål denne kvelden. Pausen tillot uansett en svipptur bortom matserveringen for å kjøpe en Bovril, og mens den ble satt til avkjøling registrerte jeg at Northallerton Town hadde besvart min tidligere nevnte forespørsel ved å bekrefte at man ganske riktig hadde flyttet sin Bank Holiday Monday kamp til et meningsløst 13.00-tidspunkt, slik at de gikk glipp av inntektene fra alle groundhopperne som nå måtte finne et annet reisemål. Northern League er en glimrende liga på banen, men kan samtidig fremstå marerittaktig amatørmessig på visse området utenfor. Det er dessverre ikke noe nytt med full forvirring rundt tidspunktene for avspark på slike spesielle dager i denne ligaen, og selv noen dager etterpå var endringen fortsatt ikke annonsert før jeg påpekte dette med kun 4-5 dager til kamp. Håpløst!

Men den tid, den sorg, og tilbake på ståtribunen med min Bovril kunne jeg se at The Mariners startet andre omgang friskt. Min ‘frykt’ for et målløst oppgjør viste seg ubegrunnet da en lang klarering fra Marine-keeper Calvin Hare kun tre minutter ut i omgangen ble jaktet av Joe Mwasile, som utnyttet nøling i Hednesford-forsvaret, ventet ut keeper Crane og satt inn 0-1 fra skrått hold. Målscorer Mwasile fulgte deretter opp med dobbel salto og noen gymnastiske elementer som kanskje fikk Marine-manager Sean Hessey til å holde pusten, men det gikk bra denne gang. For Hednesford-manager Liam McDonald sin del betød det at hans gutter igjen måtte komme bakfra og snu kampen om de ønsket seier, men det var nettopp det de hadde gjort i sine seire så langt denne sesongen.

The Pitmen slo da også tilbake i det 73. minutt, etter at både Ashley Sammons og Sean Geddes hadde avsluttet utenfor, og det var kaptein Tom Thorley som var målscorer da han fra rundt 16-meteren hamret ballen i mål bak Marine-keeper Calvin Hare. 1-1, og hjemmelaget fikk nå blod på tann, der de kanskje burde ha fullført snuoperasjonen drøyt ti minutter senere. Høyreback Rhys Thompson ble spilt gjennom, men hans avslutning gikk centimetere utenfor stolpen. For andre kamp på rad måtte imidlertid Hednesford Town avslutte med ti mann etter at Tristian Dunkley fikk sitt andre gule kort med fem minutter igjen av ordinær tid, og det hadde åpenbart den effekten at det lille initiativet de nå hadde raskt forsvant som dugg for solen, slik at det ebbet ut med 1-1 og poengdeling – noe som sett under ett egentlig var et nokså greit og rettferdig resultat.

De 424 tilskuerne hadde kanskje ikke sett noen voldsom festforestilling, men det hadde likevel vært spennende. Siden toget tilbake til Walsall nå ikke gikk før klokka 22.48, og med en anslått gangtid på snaut 25 minutter tilbake til Hednesford stasjon, hadde jeg tid til en siste pint, men den valgte jeg å innta på Cross Keys Hotel. Der kom jeg i snakk med et par hjemmesupportere som muligens ikke virket helt overbevisende da de etter å ha tygd litt på det hevdet å være sånn passelig fornøyd med ett poeng. Klokka hadde passert 23 med et lite kvarter da jeg hadde unnagjort togturen tilbake til Walsall og omsider fant veien ut av stasjonen. Til tross for at en feststemt jentegjeng på toget vitnet om det motsatte, fremsto Walsall sentrum for meg nå temmelig dødt, men ved siden av hotellet hadde utestedet The Wharf tilsynelatende fortsatt åpent, og jeg bestemte meg for å unne meg en siste pint der. Men..

Først og fremst er det vel naturlig å spørre seg hvor langt forfallet har kommet i Walsall, for jeg må innrømme at dette kanskje ikke var stedet der jeg forventet at de to dørvaktene i skudd- og stikksikre vester skulle beordre meg å tømme lommene utover bordet for deretter å ransake meg grundig og til slutt sjekke meg med metalldetektor. Mye styr for å komme inn på en nattklubb, og i ettertid mistenker jeg også at det var der min nyinnkjøpte Hednesford Town-pin forsvant uten at jeg engang fikk lesket strupen. For på innsiden ble jeg nemlig vitne til et surrealistisk og komisk opptrinn der anslagsvis rundt 50 personer sto i bar-kø mens etablissementets ansatte forsøke å bryte opp det datastyrte kassaapparatet som faktisk hadde gått i vranglås. Både brekkjern og hammer og meisel ble forsøkt, men hadde fortsatt ikke gjort susen da jeg etter fem minutters tid ga opp og i stedet trakk meg tilbake til hotellsenga.

English ground # 361:
Hednesford Town v Marine 1-1 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Keys Park, 22 August 2016
0-1 Joe Mwasile (49)
1-1 Thomas Thorley (73)
Att: 424
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City
Previous game: 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United

More pics