En dag med tre planlagte kamper i Oslo var vel underveis, og jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg forlot idrettsforeningen Ready og Gressbanen med buss tilbake mot Majorstua. Der var det bare å vente på ny buss med nummer 25 i panna, og denne kom snart for å skysse meg nordover i hovedstaden. I dagens andre kamp var det Korsvoll som skulle være vertskap ved Korsvollbanen, og med en snau halvtime til kampstart klokka 15.45 steg jeg av ved Havnabakken der det er flott utsikt over Oslo. Derfra var det rundt fem minutters gange til Korsvollbanen, hvor jeg med rundt tjue minutter til kampstart ble møtt av en eldre kar som bemannet inngangspartiet (dvs porten) og avkrevde 100 kroner i inngangspenger.
Dette endte dermed opp med å være den eneste av dagens tre kamper der det ikke var gratis inngang, og selv om jeg nok synes 100 kroner er litt stivt på nivå fire av norsk fotball, har jeg få problemer med det. Det er jo identisk med det min lokale klubb Drøbak/Frogn krever, og jeg har lenge uttrykt det samme der. Det litt snodige i 3. divisjon er at noen klubber tar 100 kroner mens andre spiller på anlegg der man går rett inn uten å betale et øre. Om man kan ta en hundrings burde man også by tilskuerne på et slags program, men slikt er jo dessverre bortimot et fremmedord her til lands. Uansett, nok om det. Nå var det fotballen som hadde bragt meg til Korsvoll, som er et boligområde nord i Oslo, med Nordmarka som nærmeste nabo i nord.
Klubben har røtter tilbake til 1899, men navnet Korsvoldens Skiklub kan jo tyde på at man i starten kanskje var en ren skiklubb. Korsvoll Arbeideridrettslag ble stiftet i 1930, og i 1945 slo disse to seg sammen under navnet Korsvoll Idrettslag. Fotballmessig har Korsvoll IL vært en lokal breddeklubb uten de helt store meritter – i hvert fall frem til årtusenskiftet. I 2005 vant de imidlertid sin 3. divisjons-avdeling og rykket opp i 2. divisjon. Det ble fire sesonger på nivå tre, der de også fikk bryne seg jevnlig på bydels- og erkerival Kjelsås før de rykket ned igjen i 2009. I disse årene gjorde de seg også bemerket i cupen, som da de i 2007 slo ut Follo og tok seg til 3. runde. Der møtte de et Stabæk som den sesongen skulle ta sølv i Eliteserien, og var ikke snauere enn at de sikret ekstraomganger med scoring på overtid. At det endte 2-5 etter ekstraomgangene er en annen historie, men til den hører det også med at de selv skal ha hatt flere gode sjanser.
Denne sesongen har klubben spilt i 3. divisjon avdeling 6, og det er noe så sjeldent som en 3. divisjons-avdeling uten et eneste reservelag. I Østlands-klubbene i denne avdelingen er det selvsagt noen som ikke setter altfor stor pris på mange turer til Nord-Norge, men det må da være å foretrekke fremfor en haug med reservelag som ikke burde ha noe der å gjøre og som burde spilt i en egen liga. Her var det også spenning både i topp og bunn, og kampen på Korsvollbanen var viktig i så måte. Med tre runder igjen var det dagens bortelag Frigg som toppet tabellen på målforskjell foran Senja og med to poeng ned til Lyn som syntes å snuble på målstreken igjen. Korsvoll lå på 11. plass av de 14, og det betød at de befant seg rett under streken med tre poeng opp til Melbo på plassen foran.
Altså mye å spille for hos begge lag på Korsvollbanen, som ligger nokså koselig til inne i boligområde, omgitt av trær. Klubbhuset ligger tilbaketrukket bak den ene kortsiden, ut mot Åmotveien der jeg hadde passert gjennom grinda. Det var åpenbart kiosk og aktivitet oppe i andre etasje på klubbhuset, der det som fremsto som noen faste slitere hadde tatt plass på verandaen de åpenbart hadde tenkt å bruke som utkikkspunkt under kampen. Tribunefasilitetene ellers rundt banen består av hjemmesnekrede tribuner på den ene langsiden, og et parti av denne er tosidet slik at den også byr på utsikt mot en mindre bane ved siden av. Mellom disse banene står det noen furutrær inne på selve anlegget, og ikke bare sørget det for en litt koselig ramme, for den ga meg også ly da det i noen minutter dryppet fra oven.
Det var kanskje litt ironisk at dagens dommer representerte idrettslaget Ready som jeg akkurat hadde sett tape, men under hans ledelse kunne i hvert fall spillerne ta oppstilling utenfor garderobene i klubbhuset og deretter spasere bort til banen som i 2005 dessverre så naturgresset bli erstattet med kunstgress. Vertene hadde en tøff oppgave foran seg når de nå skulle opp mot et Frigg som kun hadde sluppet inn fire mål på bortebane så langt i sesongen, og jeg kom tilfeldigvis i prat med en kar som mente at Korsvoll var fornøyd med prestasjonen i fjor og har en rekke spillere med kontrakt-klausul som sier at de ikke trenger å bli med på borteturene til Nord-Norge. Da sier det seg selv at det kan bli tøft å holde plassen.
Det var da også den gamle storheten Frigg – for anledningen i rødt – som tok ledelsen da Lars-Petter Moss fikk ballen i mål i det 14. minutt mens jeg tok en liten fotorunde rundt banen. Etter 25 minutter så det enda vanskeligere ut for Korsvoll da Bo David Lundström satt ballen i eget mål slik at det sto 0-2. Det også stillingen halvveis, og det var en fortjent ledelse bortelaget hadde med seg inn i garderoben. Mens jeg sto og vurderte en tur opp i kiosken for å kjøpe en pølse, kom min samtalepartner fra tidligere bort og fortalte at han også hadde bestemt seg for å dra videre til landskamp på Ullevaal rett etter kampslutt, og tilbød meg skyss som jeg gladelig takket ja til vel vitende om at det ville bety langt mindre stress.
Etter pause virket det som om Frigg hadde en viss kontroll, og drøyt halvveis ut i andre omgang gikk det mot borteseier da Christian Mork økte til 0-3. Korsvoll prøvde men hadde lite å by på mot serieledernes solide forsvar og Frigg-ledelsen var aldri alvorlig truet. Foran det som skal ha vært 136 tilskuere endte det dermed med -0 og borteseier. Samtidig hadde Senja også vunnet, slik at de fortsatt var à poeng i toppen, og det lå an til å kunne bli en skikkelig thriller når Senja skulle ta imot Frigg i sesongavslutningen. I skrivende stund vet vi jo at det endte med hjemmeseier og opprykk for øyboerne fra det høye nord. Hallvar Thoresen og Drillos gamle klubb Frigg får i likhet med Lyn bare prøve igjen neste år.
For Korsvoll sin del betød dagens resultat at det ville bli særdeles vanskelig og overleve, og det endte jo til slutt med nedrykk til 4. divisjon. Så gjenstår det å se om det kan slå tilbake neste sesong. Idet dommeren fra Ready satt fløyta til munnen for å blåse av var jeg allerede på vei ut porten sammen med karen som så elskverdig hadde tilbudt meg skyss den ikke altfor lange veien ned til Ullevaal Stadion. To av tre kamper var unnagjort, og snart ble jeg sluppet av utenfor nasjonalarenaen for å hente billetten min mens sjåføren ga seg ut på jakt etter en ledig parkeringsplass.
Norwegian ground # 95: Korsvoll v Frigg 0-3 (0-2) 3. divisjon avd. 6 Korsvollbanen, 13 October 2018 0-1 Lars-Petter Moss (14) 0-2 Bo David Lundström (og, 26) 0-3 Christian Mork (69) Att: 136 Admission: 100 kroner
Jeg har aldri tidligere sett mer enn to kamper på én og samme dag her hjemme i Norge, men det skulle endre seg denne lørdagen. Jeg hadde altså en svært travel lørdag foran meg da jeg satt meg på bussen fra Drøbak med kurs for Oslo. Jeg hadde opprinnelig vurdert en dobbel, etter å ha registrert at Norges landskamp med sent avspark på Ullevaal Stadion enkelt lot seg kombinere med andre kamper med tidlig avspark. Etter å ha sett litt nærmere på mulighetene, mistenkte jeg også at det kunne la seg gjøre å inkludere Korsvoll med kampstart 15.45 og likevel rekke frem til Ullevaal på en snau halvtime. Det var bare å bestemme seg for hva dagens første kamp skulle bli, og det var allerede besluttet da jeg sto opp denne dagen.
Kanskje burde jeg dratt for å se min lokale klubb Drøbak/Frogn spille borte mot Lokomotiv Oslo, men Marienlyst kunstgress – der ‘Loket’ nå spiller – er en av mange Oslo-baner som ikke akkurat frister til noen ‘revisit’ for å si det mildt. Derfor fikk min nabo og kompis – DFI-kaptein Nichlas – lede DFI uten min støtte på tribunen. Jeg hadde nemlig valgt meg en kamp i samme divisjon og avdeling, men noe lenger vest i hovedstaden, og skulle se Ready v Træff. Et besøk til Ready betød også at det faktisk var en bane med en viktig plass i norsk fotballhistorie som skulle besøkes, for selv om det kanskje ikke ser helt slik ut i dag så er ikke Gressbanen en hvilken som helst sportsarena.
Frem til perioden da store deler av Europa var opptatt med første verdenskrig hadde norsk fotball – i motsetning til i nabolandene – blitt spilt utelukkende på grus, og mangelen på gressbaner var total. Det var medlemmer fra den daværende storheten Mercantile som tok initiativ til startet et selskap med mål om å få anlagt en gressbane, og blant investorene som etter hvert kom til var det flere rikfolk med tilknytning til idrettslaget Ready. En av disse var skipsreder Olaf Ditlev-Simonsen som ble en betydelig aksjonær, og han var eier av tomten som ble utpekt på Holmen i Oslo – mellom Slemdal og Hovseter, i Vestre Aker bydel. Han bekostet også personlig bygging av vei, samt vann- og kloakkledning. Anlegget ble åpnet for 100 år siden, i september 2018, da et sammensatt Kristiania-lag var vertskap for svenske AIK.
Etter å ha tatt T-banen til Majorstua og buss videre derfra til Gressbanen, kunne jeg selv sjekke ståa da jeg ankom med en drøy halvtime til avspark. Idrettsforeningen Ready ble i 1907 stiftet som fotballklubb, men driver også med andre idretter som håndball, skisport og friidrett. Det er imidlertid først og fremst som bandyklubb at de har gjort seg bemerket – og det til gangs. Ready skal være landets største bandyklubb, og ikke bare var de bandysportens første norgesmester i 1912. De fulgte nemlig opp med å vinne samtlige åtte første NM-titler og 13 av de 15 første! Senere er det jo klubber litt lenger vest – fra Bærum og Drammens-området – som gjerne har dominert bandysporten her hjemme, og da Ready i 2015 vant sin 14. og foreløpig siste NM-tittel var det første gang på 88 år.
Også innen andre idretter har Ready fostret store navn. Den første olympiske mester i skihopp, Jacob Tullin Thams, representerte Ready. Det samme gjorde alpinisten Stein Eriksen som vant OL-gull på hjemmebane i 1952.. Hva så med fotballen i Ready? Tja, de var i 1910- og 1920-årene blant landets beste klubber uten å vinne noen store titler, og de havnet senere i skyggen av blant annet Lyn. Den største stjernen de har fostret i moderne tid er nok Dan Eggen som startet i Ready og kun hadde med seg 4. divisjonserfaring herfra da han reiste til deilige København og BK Frem. Klubben har nå spilt på nivå fire siden opprykket høsten 2014. Sesongen etter var de innblandet i opprykkskampen, men etter at antall avdelinger ble halvert fra 12 til 6 har de fått det noe tøffere, og forrige sesong var det med nød og neppe at de overlevde.
Innen Gressbanen hadde blitt åpnet i september 1918 hadde man rukket å åpne Stavanger Stadion som landets første gressbane året før, men Gressbanen ble etter dette landslagets nye hjemmebane. Tilskuerrekorden skal være på 17 000 fra en landskamp mot Nederland i 1919, og Gressbanen var landslagets kamparena frem til Ullevaal overtok på slutten av 1920-årene. Anlegget fremstå selvsagt på en helt annen måte den gang enn hva tilfellet er i disse dager, og tilskuerfasilitetene er begrenset til noen betongtrinn med ståtribune på deler av den ene langsiden. Selv ikke Gressbanen har sluppet unna kunstgress-epidemien, for i 2001 var selv ikke historien nok til å redde gressmatta som da ble erstattet med plast (og kunstis vinterstid).
De som i likhet med meg synes det er både komisk, trist og ironisk når eksempelvis Godset-folket fortsatt gauler om «Gamle gress» når det dessverre ikke er et ekte gresstrå igjen på Marienlyst, kan jo smake litt på navnet «Gressbanen kunstgress» som er navnet banen nå går under hos NFF og som må overgå alt av stadionnavn hva gjelder ironi. Men det var altså her jeg skulle se den første av dagens tre kamper, og det er da artig å kunne besøke en såpass tradisjonsrik klubb. Også denne sesongen var Ready å finne et stykke ned på tabellen, og med tre runder igjen var de fortsatt ikke helt sikre selv om de fra sin 10. plass (av 14) hadde fire poeng ned til Rilindja under streken på plassen bak. Det var heller ingen enkel kamp som ventet, selv om Træff på 3. plass hadde sikret en topp 3-plassering men ikke hadde mulighet til å innhente et Oppsal som var i ferd med å innkassere tittelen.
Gjestene fra Molde brukte kun rundt halvannen minutt på å ta ledelsen ved Stian Samdal. Da jeg beveget meg over på bortre langside ut mot Holmenkollveien, kunne jeg med ovarennet på Holmenkollbakken i bakgrunnen se hvordan romsdalingene tilsynelatende hadde nokså god kontroll. Etter en halvtime sto det 0-2 etter at Alexander Jonassen doblet ledelsen, og kun fire minutter senere virket det avgjort da Stian Samdal satt sitt andre for dagen. 0-3 var også stillingen ved sidebytte, og i pausen fikk jeg av FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth oppdateringer fra Marienlyst kunstgress der DFI lå under, mens noen av hjemmesupporterne på tribunen benyttet anledningen til å forsøke å sjekke stillingen i kampene til lag som Rilindja og KFUM 2.
Til tross for en og annen Ready-sjanse var det moldenserne som var klart skarpest ute på kunstgressbanen på Gressbanen, og det var liten tvil om at de ville kunne ta med seg alle tre poengene på flyet tilbake til Årø. Med et kvarters tid igjen av ordinær tid reduserte imidlertid Tobias Gram-Caspersen for hjemmelaget. Det er kanskje å ta litt i å si at 1-3 besørget ny spenning, men Ready ga seg i hvert fall ikke, selv om det også endte med 1-3 og borteseier. Da dommeren blåste i fløyta for siste gang sto jeg allerede på bussholdeplassen rett på andre siden av Holmenkollveien der jeg hadde sett de siste par minuttene fra, og sekunder senere kunne jeg stige på buss nummer 46 og starte ferden mot dagens andre kamp.
For andre dag på rad klarte jeg å gi meg selv et veritabelt spark i baken slik at jeg kom meg ut med planer om å få med meg en fotballkamp. Og på andre dag på rad skulle jeg se kamp på en bane som var en kandidat til tittelen «nærmeste bane brukt for førstelagsfotball som jeg fortsatt ikke har sett kamp på». Etter at buss 510 hadde fraktet meg til Ski, bød det også på en mulighet til å innta en middag på Balkan for første gang på en god stund, for det hadde jeg satt av tid til før jeg beveget meg mot kveldens kamparena. For nå var det på tide å huke av for en ny kamparena. Eller ville det egentlig være det?? Kveldens kamp på Ski kunstgress hadde nemlig sørget for en aldri så liten dose hodebry.
Jeg har tidligere besøkt Ski Stadion ved flere anledninger; også for å se Ski IL da de var den store klubben her i tiden før satsingen Follo FK. Men hva så med Ski kunstgress? Jeg har lenge visst om de to kunstgressbanene som ligger ved siden av hverandre på andre siden av klubbhuset, men må innrømme at jeg har regnet de som en del av Ski idrettspark. Først nylig begynte jeg å tenke litt over dette, og den utløsende faktor var at Groundhopper-appen plutselig hadde lagt inn Ski kunstgress som egen bane. Dette har vært – og vil fortsatt være – et evig diskusjonstema blant groundhoppere, og selv om det sies at hobbyens eneste ‘regel’ er at hver enkelt bestemmer hvilke regler de velger å følge, er det stadig diskusjon hvorvidt baner er å regne som ‘ny’ bane eller ikke.
Her hjemme i norsk fotball er vi jo ikke helt uvant med at en rekke klubber spiller sine kamper på nærmest tilfeldige kunstgress-komplekser med flere baner eller selv disponerer to eller flere baner rett ved siden av hverandre som de bytter på å spille på. Når man gjør opp regnskap over besøkte baner/stadioner; regner man da disse som én eller flere kamparenaer? Det vil være en vurdering i hvert enkelt tilfelle, men i stor grad har jeg personlig ansett det som én og samme bane så fremt det har virket naturlig. Jeg ser imidlertid at Ski kunstgress kan oppfattes som separat fra Ski Stadion, spesielt siden det nå er en annen klubb som benytter kunstgressbanene enn hva tilfelle er ved hovedbanen. Heldigvis har den nevnte appen nøyd seg med å regne Ski kunstgress som én bane, snarere enn to, for de har satt markøren mellom de to banene som ligger rett ved siden av hverandre. Den dagen de eventuelt bestemmer seg for å regne de som to baner, vil det dog være litt vel drøyt for undertegnede.
For hvor går egentlig grensen? I England hadde kjente Hackney Marshes hele 120 baner på det meste, men ville det føles naturlig å regne det som at man har sett fotball på 120 baner? Personlig blir det for meg totalt unaturlig, selv om jeg kjenner noen som garantert ville gjort nettopp det…og det etter ett besøk (i tillegg til å muligens regne med ytterligere en ekstra bane om noen guttunger sparket en ball utenfor banene). Men da jeg tok meg inn på et nokså folketomt anlegg var det på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp mellom Ski IL og Fortuna Oslo i 4. divisjon Oslo avdeling 3. Det var den avsluttende serierunden og lite å spille for nå som hjemmelaget etter runden før hadde sikret plassen mens jumbo Fortuna Oslo var klare for nedrykk sammen med Oslo City. Dermed var det aldri noen fare for at det skulle bli noen folkefest denne kvelden, i motsetning til det overraskende livet som hadde møtt meg på Nordby i 7. divisjon kvelden før.
Ski IL er en klubb stiftet i 1919, men fotballavdelingen ble som kjent en del av Follo Fotball i 2000, samtidig som Ski IL fortsatte som feeder/bredde-klubb i de lavere divisjoner. Denne kvelden skulle de åpenbart bruke Ski kunstgress # 1 (som må kunne kalles den ‘øvre banen’), og denne har bedre tribunefasiliter enn Ski kunstgress # 2 som ligger få meter unna på nedsiden. Alt av slike fasiliteter er å finne på langsiden nærmest klubbhuset og Ski Stadion, og består av tre tilsynelatende hjemmesnekrede tribuner i tre. Den største av disse har også tak og står øverst av de tre – lengst bort fra den andre kunstgressbanen. Den var rett og slett ganske fjong, men det var tydelig at den ikke ville være gjenstand for trengsel denne kvelden.
Denne avdelingen ble toppet av Rommen som for lengst var oppe, så alt var allerede avgjort både i topp og bunn. Det var kun æren å spille for, men likevel hadde kretsen sendt en dommerobservatør til Ski. Idet kampen ble sparket i gang og jeg beveget meg rundt banen for å knipse noen bilder, kom jeg i prat med en kar som kom drassende på et stort nett med baller, og jeg ble stående og prate litt med denne klubb-representanten. Jeg hadde lagt merke til at deres forrige hjemmekamp hadde blitt spilt på kunstgress # 2, og denne karen kunne bekrefte at man har byttet litt på de to (et godt eksempel på ‘dilemmaet’ jeg nevner over), men fortalte at spillerne hadde uttrykt ønske om at sesongens siste kamp skulle spilles på kunstgress # 1 fordi den visstnok er ørlite mindre slik at de slapp å løpe mer enn nødvendig.
Mens Ski tok et lite spillemessig overtak fortsatte jeg på min lille runde og vekslet også noen ord med bortelagets eneste innbytter som periodevis fungerte som ballgutt der borte på bortre langside. Fortuna Oslo er jo en av Oslos mange nomadiske klubber som flytter rundt mellom nærmest vilkårlige baner i hovedstaden. Den siste tiden skal de ha slått seg ned ved Veitvetbanen, men kveldens innbytter visste åpenbart lite om deres tidligere omflakkende tilværelse da han var ny i klubben som altså for lengst var nede som jumbo. De hang sånn halvveis med til Ski fikk straffe etter en halvtime, men etter at Benjamin Dahl Haugen hadde omsatt straffesparket i scoring fikk gjestene raskt en ny i fleisen da Petter Hellerud-Riseld doblet ledelsen tre minutter senere. Det sto 2-0 til pause.
Tjue minutter ut i andre omgang reduserte Andreas Bakke til 2-1, men et eventuelt fornyet håp hos Oslo-laget var nok kortvarig, for fem minutter senere sørget Muhammad Zeesham Ilyas for 3-1 med det jeg mener å huske var et frispark som gikk gjennom hele feltet og inn i det bortre hjørnet. Ski hadde flere sjanser til å øke ytterligere, og var et par ganger alene med keeper. Ved en av disse tilfellene ble de avblåst for offside til tross for at spissen hadde startet minst en meter onside, og dommerobservatøren noterte flittig og betrodde meg lattermildt at han nøyde seg med å notere den som ‘meget tvilsom’. Ski fikk uansett sitt fjerde mål da Sander Wisløff Kristoffersen fastsatt sluttresultatet til 4-1 foran det jeg talte meg frem til å være 16 tilskuere. De to lagene kunne ta ferie etter endt sesong, og jeg kunne strene mot bussholdeplassen og vente på bussen tilbake til Drøbak i den sure høstkvelden.
Norwegian ground # 93: Ski v Fortuna Oslo 4-1 (2-0) 4. divisjon Oslo avd. 3 Ski kunstgress (# 1), 9 October 2018 1-0 Benjamin Dahl Hagen (pen, 31) 2-0 Petter Hellerud-Riseld (34) 2-1 Andreas Bakke (66) 3-1 Muhammad Zeesham Ilyas (71) 4-1 Sander Wisløff Kristoffersen (79) Att: 16 (h/c) Admission: Free
I perioder da jeg ikke er på reisefot er det slett ikke helt unormalt at jeg plukker meg ut noen kamper her hjemme som jeg finner interessante og aktuelle for et besøk til en ny bane. Ofte blir det imidlertid til at jeg blir sittende hjemme uten å finne den helt store motivasjonen til å få ut fingeren og komme meg av gårde. Det hadde også vært tilfelle ved minst 4-5 anledninger den halvannen uken eller så som hadde gått siden min forrige kamp. Utflukten til Göteborg hadde også endt opp med å gjøre et noe større innhogg i lommeboka enn det jeg strengt tatt hadde satt pris på. Også denne mandagen var det utover ettermiddagen en liten tvil som meldte seg, men denne gang kom jeg meg ut døra for å benytte sesongens siste mulighet til å besøke det som muligens er den banen med organisert førstelagsfotball som ligger nærmest min bopel men som hittil ikke hadde blitt besøkt.
Den ikke altfor lange turen gikk fra Drøbak til Nordby, der jeg denne kvelden skulle se 7. divisjons-fotball. Første etappe gikk med buss til Sjøskogen, der jeg hoppet av, krysset veien og kom meg med 520-bussen som skulle frakte meg et lite stykke opp i bakkene der Nordby IL spiller. Nordby er et område i Ås kommune, men jeg mistenker at beboerne på boligfeltene der i minst like stor grad føler seg tilknyttet Ski. Vinterbro-senteret er kanskje en av de lokale stedene som utenforstående vil kjenne til, og ikke langt derfra ligger enda mer kjente Tusenfryd. Der har man også det eneste strekket hvor E6 og E18 går fysisk på samme vei i noen hundre meter. E6 passerer for øvrig Nordby via Nordby-tunnelen som faktisk går rett under Nordbybanen der jeg denne kvelden altså skulle se kamp.
Så får det være en annen sak at jeg som vanlig når jeg befinner meg i dette området tenker tilbake til barndommen og turer vi hadde til Nordbytun ungdomsskole for å svømme i bassenget der. Nå var det nemlig fotball det skulle dreie seg om, og jeg var uansett ikke riktig så langt oppe i de lange bakkene, for litt lenger nede i bakken steg jeg av og gikk en sideveien som leder til Nordby ILs tilholdssted. Klubben ble stiftet i 1946, og som vanlig er her til lands driver de også med flere andre idretter. Interessant(?) nok er en av disse faktisk vannpolo, som det ikke er mange klubber som driver med her i landet. Da jeg ankom med rundt tre kvarter til kampstart var det overraskende mange der for å se en Jenter 14-kamp, og åpen kiosk var det også. Det er man ikke alltid bortskjemt med på arenaene i Oslo-fotballens 7. divisjoner.
Nordbybanen er ikke uventet en temmelig spartansk affære, der det eneste av tribunefasiliteter er en tross alt fjong og tilsynelatende hjemmesnekret tre-tribune midt på nærmeste langside. Der man kommer inn ved denne langsidens ene hjørne ligger dessuten kiosken tilbaketrukket oppe i gress-skråningen med en etter forholdene stor terrasse. Et steinkast eller to fra banen, bak det ene målet, står det en hall som så ut til å være av den oppblåsbare sorten, og denne brukes nok til håndball etc. Ellers er banen i stor grad omkranset av skog. Etter at småjentenes kamp ble avsluttet inntok snart herrenes A-lag kunstgressbanen for å varme opp litt, og jeg stusset over at det til tross for at noen av jentene og foreldrene forsvant ikke syntes å bli færre tilskuere. Snarere motsatt, og det begynte å demre for meg at jeg kanskje hadde undervurdert den lokale interessen for kveldens kamp som kunne sikre Nordby opprykk til 6. divisjon.
I 7. divisjon Oslo avdeling 3 var nemlig situasjonen den at Bækkelaget 3 allerede var oppe som vinner av avdelingen, men Nordstrand 2 la beslag på andreplassen. Sistnevnte var imidlertid ferdigspilt for sesongen og hadde kun to poeng ned til et Nordby som fra sin tredjeplass ville ta den andre opprykksplassen med seier i sesongavslutningen denne kvelden. Det var bare et Mercantile med kun æren å spille for som sto i veien, og så lenge hjemmeseier betød at Nordby ville stjele opprykket fra en av disse hersens reservelagene, var det liten tvil om hva jeg håpet på. For ordens skyld skal det nevnes at dagens Mercantile i utgangspunktet ikke har noen forbindelse med den opprinnelige klubben med samme navn som var en dominerende storhet i fotball-Norge i tiden før første verdenskrig, men herlig å se at det igjen har blitt blått liv i dette stolte navnet slik at det holdes i hevd.
Den gang var det vestkantgutter som herjet for Mercantile, men dagens variant har røtter i Lambertseter-området og spiller på Langerudbanen. Uansett var det gjestene fra Oslo som noe overraskende kom best i gang etter at røyken fra et par bluss hadde lagt seg (jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle få se lagene entre banen til bluss og musikk og med en entusiastisk speaker som introduserte de to lag). I det niende minutt slo Mercantile til da Geir Søfteland Sandvei besørget 0-1, og dermed var rammen satt for det som skulle følge – et desperat Nordby som jaktet utligning og vinnermål. Mercantile hadde imidlertid ikke til hensikt å bare møte opp, og bød på skikkelig kamp. De kunne også doblet ledelsen før pause, og selv da de grønne og røde vertene våknet opp forsvarte de seg godt mens Nordby periodevis sløste.
Da 0-1 sto seg utover i andre omgang, begynte hjemmefolket for alvor å frykte at de var vitne til at opprykket svant hen mens klokka tikket. Nordby presset mer og mer på, men det måtte et selvmål til da utligningen kom med rundt ti minutter igjen av ordinær tid. Det var bare å kaste alle eggene i én kurv nå, og Nordby sendte også opp keeperen ved enhver anledning på tampen av kampen. På overtid kom den store sjansen Nordby hadde ventet på, men avslutningen smalt i stolpen til enorm frustrasjon for hjemmefolket som et par minutter etterpå så dommeren blåse av med 1-1 som sluttresultat. Dermed intet opprykk, og det er synd i den forstand at man heller burde hatt opp ‘skikkelige’ klubber som disse to. Men de får prøve igjen neste sesong.
Jeg hadde latt meg imponere voldsomt over fremmøtet, og da speaker i løpet av annenomgangen annonserte at det var hele 167 tilskuere til stede, var det ikke langt fra det jeg selv hadde talt meg frem til. Det er mer enn lokale storebrødre som Drøbak/Frogn og Follo har hatt på sine kamper, men så var det da også en Nordby-kar der som hadde fortalt meg at han tidligere i sesongen hadde vært en av fem tilskuere, uten at jeg kan bekrefte dette. Uansett var jeg imponert over en ramme jeg ikke kan huske å ha sett tidligere i norsk 7. divisjon. Bedre lykke neste gang for Nordby, og etter at den samme karen hadde bekreftet at gressbanen jeg tidligere selv har spilt på lå litt lenger bort, satt jeg kursen hjemover fornøyd med at jeg denne dagen hadde fått ut fingeren og kommet meg på kamp.
Norwegian ground # 92: Nordby v Mercantile 1-1 (0-1) 7. divisjon Oslo avd. 3 Nordbybanen, 8 October 2018 0-1 Geir Søfteland Sandvei (9) 1-1 Anders Nesbakken (og, 80) Att: 167 Admission: Free
I forbindelse med planleggingen av borteturen til Raufoss med FFK, hadde jeg omsider også meldt meg på Selbak-guttas planlagte busstur til den svenska storkampen IFK Göteborg v AIK. Mange av FFK-gutta har nemlig tydeligvis AIK-sympatier, og det var jo med disse at jeg også dro til min første kamp i Sverige da vi i februar så AIK spille borte mot Oddevold i den svenske cupen. Nå var det storkamp i Allsvenskan det dreide seg om, og selv om jeg ikke har spesielt mye til overs for noen av klubbene og det faktum at det ville gå med en god del kroner, hadde jeg meldt meg på og kunne da i hvert fall se frem mot en forhåpentligvis artig tur og en ny bane. I tillegg bød det på en anledning til å treffe igjen en kompis som var en av to engelskmenn som hadde tatt turen over og overnattet noen dager hos Jon Erik.
Hans bopel var også destinasjonen da jeg derfor tok lokalbussen opp til Korsegården denne torsdagen. Der har det vært mye surr med bussene i forbindelse med arbeidet ved Nordby-tunnelen, og jeg begynte å lure på om bussen hadde kjørt omkjøringen av Ås og allerede passert uten at jeg hadde sett den, men omsider kom den tjue minutter forsinket for å frakte meg til Fredrikstad. I plankebyen var det bare å komme seg med en av bussene som passerer Selbak (eller Sellebakk om man vil) på sin vei til Sarpsborg eller Moum. Jon Erik hadde lagt ut nøkkel til meg, men allerede få minutter at jeg hadde låst meg inn kom engelskmennene med følge tilbake etter en bytur, og et lite øyeblikk etter kom også Jon Erik hjem fra jobb slik at vi kunne gjøre oss klar for å ta plass på bussen som kort etter stoppet på veien utenfor.
Det var bare å sette kursen mot Göteborg, og ‘Fredrikstad-delegasjonen’ utgjorde vel et 30-talls personer. Utenfor Strömstad plukket vi arrangør Anders og en av hans søstre som hadde dratt i forveien for å hamstre inn drikkevarer på Systembolaget. I utkanten av Göteborg ble vi møtt av representanter for lovens lange arm som i form av to motorsyklister ga oss politieskorte den siste biten til Gamla Ullevi. Sjåfør Roy hadde fått oss trygt frem, og drøyt to og en halv time etter avreise fra Selbak kunne vi stige av og finne oss en pub. Göteborg-polisen syntes ikke det var noen god idé, og advarte om at det var flere grupper med hooligans i området. Det var sikkert heller ikke uten grunn at et politihelikopter konstant surret rundt i luften over oss, men så lenge ordensmakten bekreftet at vi sto fritt til å bevege oss der vi selv ville, valgte snaut halvparten av oss å ignorere deres anbefalinger og finne oss et vannhull i nærheten.
Alle her i Norge kjenner forhåpentligvis til Göteborg, men for ordens skyld er det Sveriges nest største by med et innbyggertall på i underkant av 600 000. Dette passerer en million om man inkluderer hele by-regionen stor-Göteborg, og man har mer å by på enn bare Liseberg. Byen ble i sin tid anlagt på ordre fra kong Gustav II Adolf, beliggende på vestkysten mellom det som da var danske Halland og norske Bohuslän. Et antall hollendere og skotter satt tidlig sitt preg på byen, og noen av disse var blant de som slo seg opp på skipsbygging, handel, fiske og andre industrier som man hadde gode vilkår for her ved kysten, der Göteborg snart ble en stor og viktig havneby. Senere har den selvsagt også vært kjent som hjemsted for industrigiganter som Volvo og SFK.
Nå hadde vi liten tid på oss til å utforske byen, og mens Jon Erik var ivrig etter å gå ned til Gothia Towers der noen av hans AIK-kompiser var samlet, var de tydeligvis klare for å bryte opp slik at jeg derfor ikke gadd å gå nesten helt ned til Liseberg. I stedet fikk jeg med meg gjengen til det som så ut til å være et skjenkested tilknyttet kino-senteret Filmstaden Bergakungen. Det viste seg å stemme, og kanskje var de ansatte ved restaurant-baren Danilo noe undrende over at en gruppe på 10-15 nordmenn og engelskmenn stormet inn på jakt etter øl, men det var med et smil at de serverte oss Tuborg fra tappekranene da vi tilbragte en liten halvtime der før det var på tide å returnere til kveldens kamparena.
IFK Göteborg ble stiftet i 1904 og er som kjent en av storklubbene i vårt naboland. Ikke bare har de rasket med seg 18 seriemesterskap og syv hjemlige cuptitler – de er også den eneste nordiske klubb som har vunnet en av de store europacupene. Det har de til alt overmål gjort ved to anledninger, i form av triumfer i UEFA Cupen i 1982 og 1987. I den første av disse var det selveste Hamburger SV som ble slått 4-0 over de to finalekampene som denne turneringen da opererte med, og spesielt var 3-0-seieren på bortebane i Hamburg imponerende. I 1987 var det skotske Dundee United som ble slått 2-1 sammenlagt i finalen. Dette var selvsagt en annen tid, men IFK Göteborg var en fotballstorhet, og i storhetstiden i 1980- og første halvdel av 1990-årene var de i tillegg to ganger semifinalist og tre ganger kvartfinalist i serievinnercupen / «Champions» League og i 1979/90 kvartfinalist i cupvinnercupen.
Hvem husker vel ikke navn som Torbjörn Nilsson, Glenn Hysén, Glenn Strömberg, Roland Nilsson, Håkan Mild og Thomas Ravelli? Mitt eget tydeligste minne fra IFK Göteborg i denne tiden er fra deres prestasjon i serievinnercupen 1985/86, og da de spilte seg frem til semifinale mot selveste Barcelona kan jeg huske at jeg så returoppgjøret på Camp Nou. Jeg er usikker på om kampen gikk på norsk TV, for da vi den gang bodde på Torp utenfor Fredrikstad fikk vi jo også inn svensk TV. Uansett hadde IFK vunnet 3-0 i Göteborg, men tapte med samme siffer i Catalonia slik at det omsider måtte straffer til. Der var det en nordmann som havnet i begivenhetenes sentrum, for minnet om Per Edmund Mordt som blåste sin straffe høyt over sitter fortsatt festet på netthinnen til undertegnede.
Kveldens kamparena var altså Gamla Ullevi, som forvirrende nok er nyere enn Nya Ullevi som ligger et steinkast unna. Saken er den at det opprinnelige Gamla Ullevi ble revet i 2007 og et nytt stadion med samme navn ble åpnet på samme sted i 2009. Kapasiteten skal være 18 416, og det er langt mindre enn den større naboen (Nya) Ullevi, men sistnevnte er langt mindre egnet til fotballkamper og brukes tydeligvis i disse dager først og fremst til friidrett, konserter og andre store jippoer og arrangementer. Faktisk var Nya Gamla Ullevi det første navnet man brukte da planene ble lagt frem, men det er kanskje nok forvirring som det er? Dagens Gamla Ullevi er uansett et nokså typisk moderne stadion, der vel samtlige fire sider har toetasjes tribuner. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hva, var det noe som gjorde at jeg likte anlegget bedre enn hva jeg hadde forventet av et såpass nytt moderne stadion. Kanskje var det det faktum at den føltes mer intim enn forventet, og kanskje også at kortsidene byr på en blanding av stå- og sittetribune.
Jon Erik hadde lagt ut 235 svenske kroner for min billett, og den hadde jeg fortsatt ikke klart å surre bort da vi gikk for å bli ransaket og ta oss gjennom inngangspartiet. Vel innenfor rakk vi å kjøpe med oss en øl før vi klatret opp på øvre nivå av kortsiden som huset bortefansen. På motsatt kortside var IFK-fansen i full gang med en oppvisning med tifo, røyk, bluss og blinkers, og det gikk ikke lang tid før også hele vår kortside var fullstendig røyklagt da de tilreisende fra Stockholm svarte med et imponerende antall bluss. Det var nå voldsom stemning, og selv undertegnede lot seg imponere. AIK-folket hadde tatt turen i et imponerende antall, men så toppet da også deres helter tabellen og så ut til å gå mot serietittel. ‘Blåvitt’ på sin side sto faktisk i fare for å havne nede i nedrykksstriden, så det var viktige poeng som det skulle kjempes om.
Det skulle vise seg å bli en aldri så liten maktdemonstrasjon av bortelaget, og de hadde tilsynelatende full kontroll hele kvelden. I hvert fall etter at Tarik Elyounoussi etter drøyt halvspilt første omgang enkelt styrte et innlegg i mål til 0-1 og en fullt fortjent AIK-ledelse. Gjestene dominerte i det hele tatt stort mot et totalt tannløst hjemmelag og kunne gått til pause med en større ledelse. Etter hvilen virket det som om de la seg lenger bakpå og lot Blåvitt låne ballen mer, men vertene hadde så vidt jeg husker ikke et eneste skudd på mål hele kvelden og var aldri i nærheten av å true AIK-målet. I stedet kom AIK på flere skumle angrep, og det var alt annet enn ufortjent da Henok Goitom headet inn 0-2 på tampen.
Det ble også sluttresultatet foran 12 104 tilskuere, og hjemmefansen gikk nok meget skuffet hjem med AIK-fansens rop om «Superettan, her kommer Blåvitt» ringende i ørene, mens bortefolket ble stående igjen en god stund å hedre sine utvalgte med sanger og rop. Selv en som i utgangspunktet har lite til overs for AIK måtte la seg imponere. Fredrikstad-delegasjonen var åpenbart tilfreds da vi kom oss tilbake på bussen. Vi kom oss etter hvert tilbake til Selbak, der jeg hoppet av sammen med Jon Erik og engelskmennene. Han skulle faktisk på jobb tidlig neste morgen, men da vi låste oss inn hos ham litt etter midnatt ble det likevel et par øl i stua hans før han sovnet i stolen. Både han og en av engelskmennene kom seg til sengs, mens undertegnede og Steve Moss (som jeg tidligere også har møtt på rundreiser i England) var de siste to som holdt stand. Omsider var det kvelden også for oss, og etter å ha hørt på Jon Erik snorke en stund sovnet også jeg. Jeg var glad det ikke var jeg som skulle tidlig opp og på jobb.
Swedish ground # 2: IFK Göteborg v AIK 0-2 (0-1) Allsvenskan Gamla Ullevi, 27 September 2018 0-1 Tarik Elyounoussi (24) 0-2 Henok Goitom (89) Att: 12 104 Admission: 235 SEK Programme: Didn’t see one
Det var nå tre uker siden sist jeg var på kamp, og følgelig nesten like lenge siden jeg kom hjem fra min store august-tur (som dog strakk seg et par dager inn i september). Abstinensene hadde begynt å melde seg, men uten at jeg foreløpig hadde latt meg friste såpass til å få ut fingeren og dra på noen av kampene jeg hadde vurdert her hjemme. Det var kanskje først og fremst en slags ‘depresjon’ over å ikke kunne få delta på høstens Western League Hop som gjorde seg gjeldende, men det var bare å innse at andre jeg ikke ville bli å finne ved Western League-banene når moroa startet omtrent halvannen uke frem i tid. Det var bare å finne noe å trøste seg med her hjemme, og jeg hadde tross alt vært lysten på turen til Raufoss med FFK helt siden terminlistene kom.
Helt siden sammensetningen av 2. divisjons-avdelingene ble kjent hadde jeg mistenkt at det ikke ville bli noen plankekjøring for FFK, og mitt tips var at Raufoss ville bli den hardeste nøtta å knekke i så måte. Det har vist seg å stemme svært godt, og før bortekampen på Raufoss virket det i stadig større grad som om om det var disse to det sto mellom i kampen om avdelings-tittelen og det direkte opprykket. FFK hadde en knapp ledelse på ett poeng til toer Raufoss, så dette var en avgjørende kamp. I den forbindelse forventet man storinnrykk på Toten, og FFK-folket var tidlig ute med ambisjoner om å fylle hele tjue busser. Det viste seg å være noe vel ambisiøst, spesielt ettersom de måtte nøye seg med 900 bortebilletter, hvorav 400 i første omgang var øremerket supportere som på egen maskin skulle ta seg til Raufoss.
Ved hjelp av mine Selbak-kompiser Jon Erik og Anders fikk jeg sikret meg plass på en av bussene som skulle plukke meg opp på Korsegården langs E6. Som sagt så gjort, og etter å ha tatt en lokal buss dit opp kom de omsider slik at jeg kunne ta plass på bussen med kurs for Toten. Noen ble også plukket opp i Oslo før vi fortsatte oppover riksvei 4 med et par ‘pissepauser’ og et innlagt stopp på Lygnasæter. Der ble det selvsagt fullstendig kaos når kolonnen med et tosifret antall busser stoppet for at folk skulle få seg en rask matbit, og med kø langt ut av døra forsvant pølser og burgere så raskt at det tidlig ble klart at dette var fåfengt. Det var bare å fortsette mot Raufoss og heller raide pølsebua på kamparenaen, og rundt tre timer etter at jeg hadde steget på parkerte vi i Raufoss sentrum.
De fleste vil forhåpentligvis vite at Raufoss ligger i Oppland fylke, og at det er administrasjonssenter i Vestre Toten kommune. Tettstedet har rundt 7 500 innbyggere, og forbindes selvsagt gjerne med våpen- og ammunisjon-industrien. Raufoss var nemlig åstedet for en av landets store industrieventyr, men nå var det fotballen vi hadde kommet før. Majoriteten av bussene hadde åpenbart kjørt rett til kamparenaen, men vår buss var en av to eller tre busser som valgte å Likevel ble det tid til en aldri så liten dose med beger-svinging på puben Retro Bar. De som ikke var tilbake på bussen etter drøyt tre kvarter måtte gå til stadion, men vi var vel i hvert fall på vår buss alle mann alle, og selv om det var søndag virket det som om de fleste hadde klart å gjøre kål på et par glass av både det ene og det andre.
Det var ikke lange veien opp til stedet der dagens fotball-slag skulle stå, og det var bare å finne frem billetter og spasere de siste meterne fra parkeringsplassen nede ved gamle Raufoss Stadion og opp den lille bakken opp til inngangspartiet. Billettene vitnet om at den opprinnelige prisen hadde vært 150 kroner, men bortebillettene hadde blitt solgt for 175 kroner. Imidlertid var det lite å klage på når bussturen hadde kommet på 200 kroner – med kampbillett inkludert! Det var takket være næringslivet i Fredrikstad som hadde stilt opp og sponset busser. Etter å ha blitt grundig ransaket fikk vi nå med et kvarters tid til avspark slippe innenfor for å ta plass sammen med FFK-fansen som allerede befant seg inne på anlegget.
Raufoss Fotball er en del av Raufoss Idrettslag, som på typisk norsk vis også driver en rekke andre idretter. Organisert fotball skal ha blitt spilt allerede før Raufoss IL ble stiftet i 1918, og fotballklubben har til og med tre sesonger bak seg på øverste nivå (1964, 1973 og 1974). I nyere tid vil nok mange huske at de rundt og like etter årtusenskiftet i flere sesonger hevdet seg høyt opp på nivå to. Det endte med nedrykk i 2004, og etter at de returnerte med opprykk to år senere, ble det med én eneste sesong da de som visstnok første norske klubb ble degradert med tvang. Etter denne degraderingen har klubbet flere ganger vært svært nær en retur, men det har alltid vært minst ett lag foran de på tabellen. Forrige sesongs andreplass ble som kjent fulgt opp med kvalik-kamp mot Notodden, og der måtte det straffespark til før Raufoss måtte se seg slått. Således gjorde de i hvert fall en langt bedre figur enn det FFK gjorde da de senere i kvalifiseringen ble ydmyket og sendt hjem fra Notodden som slakt.
Som kjent har Raufoss-klubben i perioder hatt store økonomiske problemer, og også på stadion-siden har man tilsynelatende hatt visse utfordringer. De tilbragte en mannsalder på Raufoss Stadion før man i 2008 fant ut at den plutselig ikke var bra nok lenger. Av alle ting spilte de etter dette innendørs i Raufoss Storhall, før man omsider fikk støtte for bygging av et nytt anlegg på Persveløkka like ved siden av. Denne skal på folkemunne være kjent som ‘øvre bane’, og i disse dager går anlegget selvsagt under et sponsornavn slik tiden åpenbart krever, men med min ‘skepsis’ mot sponsornavn klarte jeg selvsagt å grave meg frem til navnet Persveløkka som jeg således velger å benytte. Uansett ble den nye hjemmebanen åpnet i 2015, og i en fotball-nasjon som er infisert med kunstgress er det vel ingen overraskelse at det dessverre også er underlaget her.
Det var ikke lagt opp til at vi på borteseksjonen kunne ta oss rundt på banen, så jeg fikk ikke utforsket skikkelig, men det er tribunefasiliteter på begge langsider og ikke noe slikt bak noen av målene. Etter å ha kastet innpå noen pølser tok vi plass på enden av den ene tribunen, og herfra fikk vi se at Raufoss allerede i kampens fjerde minutt tok ledelsen ved Oskar Løken. Totningene var det førende laget, og det må innrømmes at det var klart mot spillets gang da FFK utlignet et drøyt kvarter senere. Thomas Rekdal skal være et skikkelig stortalent, og han viste i hvert fall frem skuddfoten da han plukket opp en retur på rundt tjue meter og sendte i vei et fantastisk skudd som suste inn i krysset. Etter dette tok FFK noe over og var faktisk det førende laget frem mot pause, men til tross for et par nokså gode muligheter klarte de ikke å omsette i scoringer. Dermed 1-1 halvveis.
Det var nærmest en slags deja vu etter hvilen, da Raufoss igjen fikk en tidlig scoring. Bare drøyt fire minutter ut i omgangen sørget nemlig Mikkel Maigaard Jakobsen for 2-1 med et utsøkt frispark, og det virket etter dette som om hjemmeseieren aldri var alvorlig truet. Jeg sto med en følelse at det virket langt mer sannsynlig med ytterligere Raufoss-mål da de gule og svarte fikk legge seg litt mer bakpå og komme på en rekke farlige kontringer. Spikeren i FFK-kista kom da også med et drøyt kvarter igjen da deres toppscorer Anton Henningson steg til være og headet inn 3-1. Noen av de tilreisende hadde sett nok og gikk i bussen, mens jeg benyttet anledningen til å snike meg forbi de mobile toalettene (som står på utsiden) og opp skrenten i hjørnet på den andre langsiden der hjemmefolket holdt til.
Der fikk jeg tatt et bilde fra ny vinkel, men ble avbrutt av en eldre Raufoss-fan jeg ble stående å prate litt med. Han hevdet at de har vært best i samtlige hjemmekamper denne sesongen, og at de således fortjener opprykket utfra kampene han hadde sett. Det var i hvert fall vanskelig å være uenig med ham i at Raufoss fortjente de tre poengene denne dagen og således overtok tabelltoppen. Jeg mistenkte at dette kunne være avgjørelsen som falt og at det ville bli vanskelig å hente inn de to poengene på totningene. Denne karen ga meg for øvrig sitt eksemplar av det som med litt godvilje må kunne kalles et program, og jeg undret dog litt over hvorfor disse (så vidt jeg så) ikke hadde blitt delt ut på borteseksjonen. Det er da ikke vel bare hjemmefolket som har interesse av den slags lektyre?
Tilskuerrekord ble det sannelig også denne dagen, og den nye rekorden lyder på 2 104 tilskuere – godt hjulpet av at FFK solgte ut alle de 900 billettene de ble tildelt. Poengene ble dog altså igjen på Toten, og det som i 2018 var Opplands eneste representant i de tre øverste divisjonene så nå ut som favoritt til å ta opprykket. For oss var det bare å komme seg på bussen og bli med hjemover så vi ikke ble strandet i Raufoss. Etter x antall ‘pissepauser’ kunne jeg omsider stige av igjen på Korsegården og ønske resten av reisefølget god tur videre tilbake til Fredrikstad før jeg småjogget bort til bussholdeplassen for å komme meg tilbake til Drøbak. I ettertid vet vi også at FFK heller ikke klarte å utnytte sjansen da Raufoss snublet, og mens Raufoss er klare for opprykk må i skrivende stund Fredrikstad forberede seg på kvalifisering mot fortsatt ikke fastsatt motstander(e).
Norwegian ground # 91: Raufoss v Fredrikstad 3-1 (1-1) 2. divisjon avd. 1 Persveløkka, 23 September 2018 1-0 Oskar Løken (4) 1-1 Thomas Rekdal (20) 2-1 Mikkel Maigaard Jakobsen (50) 3-1 Anton Henningson (74) Att: 2 104 Admission: 150 kroner / 175 kroner
Da jeg våknet i det ‘dystopiske marerittet’ som er Brussel, var første bud å komme seg vekk fra byen så fort som mulig. Jeg kan ikke huske å noen gang ha fått et mer negativt førsteinntrykk av noe reisemål, og jeg hadde heller ikke til hensikt å undersøke om byen fremsto i et bedre lys denne morgenen. På vei ned til den store jernbanestasjonen Midi / Zuid registrerte jeg dog at deler av det som dagen før hadde fremstått som en forslummet blanding av teltleir og flyktningleir nå virket å være åsted for et enormt arabisk marked , men fortsatt virket overhodet ikke som noe trivelig sted. Det var bare å komme seg så raskt som rå til Antwerpen, som var målet for min Belgia-tur på vei hjem fra min store august-tur. Det var den sene ankomsten med Eurostar-toget i Brussel kvelden før som gjorde at jeg overnattet i den belgiske hovedstaden, men nå var det på tide å sette kurs mot landets nest største by.
Jeg hadde blinket meg en av avgangene til det privateide Thalys-selskapet med endestasjon Amsterdam, men da jeg gikk for å kjøpe billett ble jeg av frøkna i skranken overtalt til å heller gå for en noe mer tidkrevende men langt billigere billett til et av det nasjonale belgiske togselskapet NMBS sine tog til Antwerpen. Jeg fulgte dette forslaget, og selv om det ikke var det beste toget jeg har vært på, fikk det meg i hvert fall vekk fra Brussel mens jeg tygget på en innkjøpt og noe seig baguette. En times tid senere sto jeg på Antwerpen-Centraal togstasjon og kikket meg imponert rundt i det storslåtte stasjonsbygget som nærmest er en attraksjon i seg selv. Også da jeg kikket ut av stasjonen fikk jeg umiddelbart et langt bedre inntrykk av den flamske provins-hovedstaden enn hva tilfellet hadde vært i Brussel, uten at det dessverre sier stort.
Jeg så straks Radisson Blu Astrid-hotellet på motsatt side av den store plassen på utsiden, og gikk dit for å slenge fra meg bagasjen. Det var nemlig fortsatt et tre timer til innsjekking da jeg ankom byen som nok først og fremst er kjent som senter for diamanthandel. Innbyggertallet her har passert en halv million, og jeg hadde valgt byen som base fordi jeg hadde blinket meg ut kamp på en bane som en stund har stått øverst på min liste over baner der jeg gjerne debuterte i belgisk fotball. Det dreier seg om Berchem Sport og deres aldeles fantastiske Ludo Coeckstadion i bydelen Berchem, sør i byen. Slik skulle det imidlertid ikke gå, for allerede da jeg på planleggingsstadiet av turen booket Belgia-delen av turen gikk det dessverre ikke mange timene før min groundhopper-kompis Splodge tipset meg om at man var i ferd med å ‘renovere’ (les: rasere) det flotte stadionet til det ugjenkjennelige.
Jeg kom således i kontakt med Stéphane Lievens som sannsynligvis er Belgias mest meritterte groundhopper, og til tross for at han ikke hadde sett det med selvsyn kunne han konstatere at de horrible og illevarslende ryktene viste seg å stemme. Ikke lenge etter hadde han klart å spore opp en video som han sendte meg, og det var bare trist å se hvordan de hadde revet tribunene på tre av de fire sidene. Kun hovedtribunen sto igjen, og foran den ble jeg fortalt at de skulle sette opp en heslig midlertidig tribune. Dette hadde ene og alene vært hovedgrunnen til at omveien hjem via Belgia i det hele tatt hadde blitt vurdert til å begynne med, men det var åpenbart bare å innse nederlaget og kikke seg rundt etter andre alternativer, for dette fristet ikke spesielt lenger, og på togturen opp fra Brussel hadde jeg da også skimtet banen som nå fremsto som et temmelig trist skue.
Etter å ha vurdert nøye de interessante alternativene som lot meg beholde basen i Antwerpen, endte jeg til syvende og sist opp med Rupel Boom og deres Gemeentelijk Parkstadion. Det var altså dit jeg nå hadde tenkt meg, men det tok en stund før jeg skjønte at metroen/trikken jeg ventet på ikke stoppet på holdeplassen der jeg sto. Det hadde vært deilig å komme vekk fra alle de fransktalende i Brussel og opp til et område dominert av flamsk (nederlandsk), men nivået på engelskkunnskapene var ikke alltid spesielt imponerende her heller. En kvinne i 50-årene klarte imidlertid omsider å signalisere at avgangen jeg søkte gikk fra den underjordiske stasjonen rett under oss. Jeg følte meg nesten pinlig berørt da jeg oppdaget at jeg hadde stått der 5-10 minutter uten å engang registrere den egentlig godt skiltede nedgangen til metroen få meter unna.
Jeg fikk etter gjentatte forsøk en av automatene til å samarbeide såpass at jeg fikk betalt 8 euro for et dagskort gyldig på all kollektiv i Antwerpen og omegn. Deretter hoppet jeg på en noe senere trikk enn planlagt, men oppdaget ved første stopp at jeg nå var i ferd med å reise i feil retning! Snakk om kløne, og jeg følte meg som en skikkelig grønnskolling da jeg måtte hoppe av og vente på neste tog tilbake med kurs sørover. Det ble ikke bedre av at jeg presterte å bli med forbi holdeplassen Antwerpen Station Zuid og i stedet måtte hoppe av på Silvertop som er holdeplassen etter. Dette begynte å bli helt flaut, men det var heldigvis ikke mange meterne mellom de to holdeplassene, og jeg travet raskt tilbake til Antwerpen Zuid i god tid til å komme meg med buss 500 herfra ned til den nordlige utkanten av Boom.
Bussen brukte rundt tjue minutter fra Antwerpen Zuid ned til holdeplassen Herenbaan, der jeg hoppet av og hadde en fem minutters spasertur foran meg til dagens kamparena. Boom er altså en by som ligger i Antwerpen-provinsen; et lite stykke sør for selve Antwerpen. Der ligger den ved den nordlige bredden av elven Rupel, som like nordvest for Boom renner ut i den større elven Schelde (som igjen renner gjennom Antwerpen). Boom har rundt 17 000 innbyggere, og er i likhet med området rundt kjent for leiren som har blitt utvunnet her. Bortsett fra dette er det ikke altfor mye jeg kan fortelle om Boom, men jeg så nå frem til å besøke Gemeentelijk Parkstadion og gjøre min belgiske fotball-debut ved å se byens fotballstorhet i aksjon mot Heist.
Jeg så snart utsiden av den flotte hovedtribunen ruve bak en rekke trær der jeg kom gående gjennom et boligområde, og noen strakser senere oppsøkte jeg billettluken der. I bytte mot 10 euro fikk jeg det som jeg mistenker å være den største billetten jeg noen gang har sett – større enn selv billettene den engelske FA har benyttet til sine kamper på Wembley. Det ene hjørnet av denne forvokste billetten ble revet av da jeg tok meg innenfor, der jeg raskt fant baren under hovedtribunen via inngangen i den ene enden rett ved der jeg kom inn. Der inne oppdaget jeg raskt at visse ting gjerne gjøres på en litt annen måte her i Belgia, og selv om karen bak bardisken ikke var noen kløpper i engelsk, forsto jeg snart at han pekte på en automat borte ved vinduene. Det viste seg at denne veksler penger til sjetonger som man deretter bruker som betalingsmiddel, og etter å ha skaffet meg noen slike fikk jeg meg også et glass Hoegaarden.
Klubbens fulle offisielle navn er Koninklijke Rupel Boom, men det forkortes gjerne til K. Rupel Boom. Det formelig kryr av slike klubber som i Belgia på et eller annet vis tilsynelatende har fått en slags kongelig status å smykke seg med som et prefiks, men vi nøyer oss med å kalle klubben Rupel Boom. Den ble stiftet så sent som i 1998 og var da et resultat av en fusjon mellom de to klubbene K. Boom FC (som for å gjøre forvirringen tilnærmet komplett opprinnelig ble stiftet i 1908 under navnet Rupel FC Boom) og SK Rupel, og måtte startet opp i tredje nivå av de belgisk provins-ligaer – noe som på den tiden betød nivå sju av belgisk fotball. Der debuterte de opprykk i sin første sesong, og to år senere ble det divisjonstittel og ytterligere opprykk. Nok et opprykk i 2004 betød at klubben var å finne i de nasjonale divisjonene ved å rykke opp i fjerdedivisjon.
2010/11-sesongen ble tilbragt på det nest øverste nivå, men det ble med den ene sesongen før de rykket ned igjen til tredjedivisjon. Sesongen etter markerte Rupel Boom seg imidlertid i den belgiske cupen, der de tok seg helt frem til kvartfinalene etter å ha slått ut blant annet selveste Anderlecht – den belgiske fotballstorheten fremfor noen. Etter 2015/16-sesongen ble det gjennomført en omstrukturering av det belgiske ligasystemet som så antallet profesjonelle klubber redusert til 24. Disse utgjør nå de to øverste divisjonene, mens det under dette nå er tre nivåer med amatørligaer – noe som for øvrig betyr at de regionale ‘provins-ligaene’ har blitt presset ytterligere et hakk ned. Rupel Boom vant så sent som i våres sin avdeling på nivå fire, og er derfor denne sesongen nyopprykket på det som heter Eerste Klasse Amateurs.
Gemeentelijk Parkstadion er en virkelig perle, og her skal det ha blitt spilt fotball siden tidlig i 1940-årene. Det sies dog at det den første tiden var et nokså spartansk anlegg med kun noen små seksjoner med enkel ståtribune under åpen himmel. Det ble endret i 1970 da den store hovedtribunen ble åpnet. Den har som nevnt en bar i første etasje, og tribunefasilitetene er opphevet fra baken og entres via trapper på sidene. Der oppe er det med for øvrig usedvanlig bratt, med 43 grader, og man har god utsikt over det som skjer ute på banen. Den er også fantastisk flott og er medvirkende til anlegget har en klassisk fremtoning som umiddelbart hadde fått det til å bruse i blodet hos undertegnede.
Det er også ståtribunene som fra inngangspartiet rett ved siden av hovedtribunen strekker seg bortover mot den ene kortsiden og følger svingen rundt akkurat slik jeg liker. Den fortsetter altså over i det som blir en åpen ståtribune med såkalt terracing på den kortsiden, videre rundt til bortre langside. Der borte er det ytterligere et overbygg som strekker seg omtrent hele banens lengde. På den siste kortsiden er det også en åpen ståtribune. Anlegget er i det hele tatt usedvanlig flott, og av typen som man eksempelvis i den engelske fotball-pyramiden dessverre har vært mye ‘flinkere’ til å radere ut, men som ‘dinosaurer’ som undertegnede fortsatt vet å sette pris på. Det burde være unødvendig å konstatere at den absolutt falt i smak, men for ordens skyld ble et rent stadion-messig stående som et høydepunkt sammen med besøket hos Steeton.
Denne dagen var det sesongåpning i Eerste Klasse Amateurs, og det nyopprykkede hjemmelaget skulle altså opp til eksamen. Man opererer åpenbart ikke med tilskuertall i Belgia, men i ettertid vil jeg tippe at 4-500 tilskuere hadde tatt turen. De fikk se at Dries Ventose tidlig var skummelt frempå for gjestene, men hans avslutning ble reddet av hjemmekeeper Yanni De Vriendt. I stedet var det vertene som snart tok en viss kontroll, men de måtte vente en halvtime før det ble nettsus. Da sendte Yannis Augustynen i vei en suser som via tverrliggeren fant veien til mål helt oppe i krysset. Utakbart for Heist-keeper Fré Van Aerschot, og det sto 1-0. Heist forsøkte å svare, og like før pause var det igjen Ventose som prøvde seg, men Boom-keeperen vartet opp med en flott redning slik at det fortsatt sto 1-0 halvveis.
Det var i og for seg greit nok, men mens lagene gikk i garderoben for å ta pausepraten, benyttet undertegnede pausen til å først tømme blæra i det åpne og enkle pissoaret ute på ståtribunen før jeg returnerte til baren for å få litt påfyll av forfriskninger. Jeg kan fortsatt ikke fortelle hvor mye en øl kostet, for bartenderen syntes igjen bare å svare ‘ok’ når jeg spurte og uansett hvor mange sjetonger jeg tok opp. Han endte med å få to sjetonger og syntes happy med det, men da jeg få minutter senere også rasket med meg en burger i burger-vogna på utsiden var det tilbake til god gammeldags betaling i cash. I køen der kom jeg også i prat med noen hjemmefans som insisterte på å gi meg et Rupel Boom-skjerf etter å ha fortalt at deres forhåpninger i første omgangen denne sesongen var å etablere seg i divisjonen.
Det var dårlig nytt for gjestene at Stig Engelen måtte bli igjen i garderoben etter å ha pådratt seg en håndleddskade før pause, men bortelaget var uansett nære på en utligning tidlig i annen omgang. Jason Adesanya fikk delvis åpent mål å avslutte på, men en Boom-forsvarer kom seg tilbake og fikk med nød og neppe reddet inne på streken. I stedet slo vertene til igjen etter en drøy times spill, og det var Lucas Damblon som doblet ledelsen til 2-0. Vertene ble deretter redusert til ti mann da Jens De Paepe fikk sitt andre gule, men det hindret ikke hjemmelaget i å sette spikeren i kista med tjue minutter igjen. Lennard Hens var denne gang mannen som sendte et frispark direkte i mål helt oppe i krysset. 3-0, og ingen vei tilbake for gjestene, for det ble også sluttresultatet etter at dommeren hadde blåst i fløyta for siste gang denne ettermiddagen.
For min del var det bare å komme seg tilbake til sentrale Antwerpen med buss og trikk, for så å sjekke inn ved Radisson Blu-hotellet der jeg hadde booket overnatting ved hjelp av bonuspoeng. Etter å ha pustet ut og slappet av litt på det fine rommet, var det selvsagt på sin plass å sjekke ut Antwerpen litt nærmere. På dette tidspunktet på en lørdag var selvsagt majoriteten av attraksjoner stengt, så da var det greit å ha et par puber å ty til. Bier Central var nok en ørliten skuffelse, og det samme var absolutt The Duke of Wellington som jeg hadde sett omtalt som en engelsk pub men som fremsto mer som en nokså stiv restaurant. Paters Vaetje falt langt bedre i smak, og hadde en flott beliggenhet rett ved den fine katedralen. Der ble jeg faktisk sittende å prate litt med en britisk utflytter fra Halesowen (av alle steder) som nå hadde dette som sin stampub.
Antwerpen har faktisk et red light district som i seg selv har blitt en attraksjon, så det måtte jeg ta en kikk på. Dessverre hadde et museum jeg hadde blitt tipset om et steinkast eller to unna for lengst stengt, så i stedet ble det heller pitstop på The Skipper, Cafe Falcon og til slutt Cafe Pelikaan før jeg satt kursen tilbake mot hotellet noe senere enn opprinnelig planlagt. Heldigvis hadde jeg alt annet enn dårlig tid dagen etter, men turens siste fotballkamp var nå altså historie, og etter 26 kamper på 24 dager var det omsider på tide å reise hjem til gamlelandet. Selv om det en stund føltes som om omveien via Belgia hadde vært en fiasko etter raseringen av stadionet til Berchem Sport og en belgisk hovedstad som viste seg å være en meget utrivelig opplevelse, så jeg litt annerledes på det etter at Rupel Boom viste seg som en glimrende plan B mens Antwerpen var langt koseligere enn Brussel.
Etter at jeg morgenen etter hadde forsynt meg av frokost-buffeten som var inkludert, returnerte jeg til rommet og unnet meg litt mer søvn før jeg like før klokka 12 gikk ned for å sjekke ut og la de passe på bagasjen en liten stund mens jeg slo i hjel litt tid. Jeg hadde planlagt å benytte søndags formiddag til å sjekke ut Antwerpen Zoo som ligger svært sentralt på motsatt side av plassen; rett ved siden av togstasjonen. Prisnivået gjorde til slutt at jeg droppet de planene, men da jeg returnerte for å hente bagasjen ble jeg plutselig forelagt en regning for hotellrommet som allerede var betalt med poeng. De to frøknene nektet å gå med på at dette var betalt, og heller ikke den mannlige sjefen de tilkalte ga meg medhold. Da de til slutt, etter nesten en halvtime, motvillig gikk med på å ringe hovedkontoret ble de lange i maska og kom med en temmelig halvhjertet unnskyldning før jeg fikk hente bagen min og ta plass på toget til Brussel-flyplassen. Turen var ved veis ende!
Belgian ground # 1: Rupel Boom v Heist 3-0 (1-0) Eerste Klasse Amateurs Gemeentelijk Parkstadion, 2 September 2018 1-0 Yannis Augustynen (31) 2-0 Lucas Damblon (62) 3-0 Lennard Hens (71) Att: ?? Admission: 10 euro Programme: None
Da jeg våknet noe groggy i Newport denne lørdagsmorgenen var det i visshet om at det var siste dag på balløya før turen skulle avsluttes med en dag eller to på det europeiske fastlandet. Jeg hadde bestilt plass på Eurostar-toget sin 19.34-avgang til Brussel, og hadde derfor vært avhengig av den kampen jeg valgte meg denne dagen ble spilt på et sted som lot meg komme meg inn til London St. Pancras tidsnok til å komme meg med. Av de aktuelle alternativene pekte Tilbury v Basildon United seg tidlig ut, og etter å ha sjekket at det faktisk lot seg gjøre, var det egentlig aldri noen tvil om at det skulle bli min kamp for dagen. Etter å ha drasset med meg bagasjen gjennom Newport og plukket med meg et par smørbrød fra en Tesco-sjappe på veien, tok jeg derfor plass på 08.40-toget til London Paddington.
Etter å ha fått litt mer søvn på veien, kunne jeg snaut tre timer senere stige av da vi ankom endestasjonen i halv tolv-tiden. Nå hadde jeg godt av tid til å krysse den engelske hovedstaden ved å ta tuben til Tower Hill og spasere de få minuttene derfra til London Fenchurch Street jernbanestasjon der togene til selskapet c2c starter sin ferd østover mot Essex. Idet jeg skulle passere billettsperringene på Tower Hill-stasjonen med min bagasje, hektet jeg meg imidlertid fast og revnet halve fronten på trøya. Det var bare å komme seg rundt hjørnet, vekk fra den verste flommen av turister på vei til Tower of London. Det var neppe attrå noen av turistene hadde i blikket da jeg noen øyeblikk senere fikk flerret av meg trøye foran Fenchurch Street-stasjonen og erstattet den med en ny trøye fra bagen.
Herfra rakk jeg til og med et tidligere tog enn opprinnelig planlagt, og siden jeg hadde mer enn nok av tid, valgte jeg som planlagt en vanningspause på en pub. De er det mildt sagt få av i området rundt Tilbury Town stasjon, så jeg hoppet av én stasjon tidligere i nabobyen Grays, og fant frem til den gode puben The White Hart. Der kunne jeg puste ut med et glass før jeg returnerte til stasjonen og ble med videre det ene stoppet til Tilbury Town. Etter over tre uker på rundreise var jeg nå temmelig drittlei av å dra rundt på den store og stadig tyngre bagen, så jeg valgte å oppsøke et taxi-firma tvers over veien av stasjonen. Der fikk jeg også avtalt henting etter kampen før en av deres sjåfører skysset meg opp til Tilbury FCs hjemmebane Chadfields.
Tilbury er en havneby i Essex med en beliggenhet ved Themsens nordlige bredd, omtrent tre og en halv mil øst for sentrale London. Den ligger ved et punkt der Themsen smalner og gjør en sving, og dypvannshavnen Port of Tilbury er en av Storbritannias tre største containerhavner. Den strategiske beliggenheten har også sørget for at flere fort ble bygget her; det eldste ble på første halvdel av 1500-tallet anlagt på ordre fra kong Henry VIII. I uminnelige tider har det også vært en viktig ferjeforbindelse mellom Tilbury og Kent-byen Gravesend på andre siden av Themsen. Man har funnet kart fra 1500-tallet som vitner om en ferjerute her. Det var først og fremst etter byggingen av Tilbury Docks på siste halvdel av 1800-tallet at Tilbury virkelig vokste til et sted av betydning, og byen hadde ved siste folketelling omtrent 12 500 tilskuere.
Etter å ha takket drosjekusken for skyss, satt jeg kursen rett mot klubbhuset på utsiden av anlegget. Klubben hadde via Twitter tilbudt meg å slenge fra meg bagasjen i styrerommet, men etter å ha kjøpt meg en pint tok jeg til takke med å spørre frøkna bak disken om å få sette den fra meg i et hjørne der inne. Det var intet problem, og med en drøy time til avspark satt jeg meg igjen ned for å puste ut i klubbhusets koselige bar som allerede var nokså godt besøkt. Under en røykepause ute i det fine været kunne jeg også benytte anledningen til å gå opp til inngangspartiet som nå hadde åpnet, for der å bytte til meg et eksemplar av kveldens program. Det viste seg at de var inkludert i inngangspengene på £9, og derfor betalte jeg meg like godt inn etter at karen der forsikret meg om at han skulle huske meg til jeg kom tilbake.
Tilbury FC ble i 1889 stiftet av arbeidere ved Tilbury Docks og spilte først i Gravesend League, før det ble spill i ligaer som Grays & District League, Romford & District League, South Essex League og Kent League. I et par av disse – ikke minst Grays & District League – vant de en rekke trofeer. Etter annen verdenskrig var de å finne i London League, der de tre ganger på fire år ble nummer to. I den siste av disse sesongene (1949/50) tok de seg for første gang også til FA Cupens ordinære runde etter å ha spilt hele ni kvalifiseringskamper, og det var nok likevel med hevet hode at de røyk ut av cupen med bortetap 0-4 for Notts County i første runde. I perioden 1959-1962 hanket de inn fire strake ligatitler i London League, og i tre av disse fire sesongene vant de også den ligaens ligacup.
Etter den fjerde strake ligatittelen forlot de London League til fordel for Delphian League foran 1962/63-sesongen, men en sesong som endte med at den ligaen annullerte hele sesongen grunnet ekstremt vær, skulle også vise seg å bli Delphian League sin siste, og i 1963 var den historie mens majoriteten av dens klubber var med å stifte Athenian League sin nye Division Two. Den vant Tilbury på første forsøk, og med nytt opprykk i 1969 var de i toppdivisjonen til det som for de uinnvidde var en feederliga for Isthmian League. Etter en tredjeplass i 1973 fikk The Dockers være med å stifte den nye andredivisjonen til nettopp Isthmian League, og det er i den ligaen de har spilt de aller fleste av sine sesonger siden. Nevnes må for øvrig også FA Cup-innsatsen i 1977/78, da de slo ut klubber som Kettering Town og Nuneaton Borough før de først i tredje runde måtte se seg slått på bortebane hos sterke Stoke City.
Tilbury spilte på det tidspunktet sin andre sesong etter opprykk til Isthmian League sin toppdivisjon, og selv om pyramiden i dag ser litt annerledes ut, kan man nok si at 5. plassen i debutsesongen 1976/77 er deres beste ligainnsats. Nedrykket fra den ligaens toppdivisjon kom i 1980, og klubben har hittil ikke klart å returnere dit. I stedet måtte de i 2005 ta turen ned i Essex Senior League etter å året før ha blitt flyttet sidelengs over til Southern League Division One East, der de endte som jumbo. Oppholdet i Essex Senior League var kortvarig, for de returnerte på første forsøk etter tredjeplassen i 2006. Siden den gang har de vært fast innslag i Isthmian League Division One North, der de med ett unntak har vært å finne på nedre tabellhalvdel. Det hindret de ikke i å vinne sin andre ligacup-triumf i denne ligaen i 2009.
Tilbake i nåtiden returnerte jeg til klubbhusets bar der jeg satt meg ned og leste litt i det som viste seg å være et godt kampprogram. En kikk på tabellen vitnet om at Tilbury heller ikke denne sesongen hadde hatt noen strålende start, der de sto med 0-1-2 og altså ett eneste poeng etter tre kamper. Det betød at de kun hadde poengløse Barking bak seg, og hadde dårligere målforskjell enn Soham Town Rangers – som for øvrig var klubben de hadde tatt sitt hittil eneste poeng mot. I tillegg hadde The Dockers blitt sendt ut av FA Cupen med tap for Hertford Town. Nå skulle de altså opp mot Essex-rivalen Basildon United, og det nyopprykkede bortelaget var sammen med Aveley en av kun to klubber som sto med full pott. De to hadde kun spilt to ligakamper, vunnet begge, og lå kun ett poeng bak duoen Romford og Maldon & Tiptree som i likhet med de fleste andre hadde spilt en kamp mer.
Det dro seg mot avspark, og det var dermed tid for å gå gjennom inngangspartiet og ta en kikk på stadionet som har vært Tilburys hjemmebane siden 1945. Før dette spilte de på flere baner i området, men siden etter første verdenskrig hadde de hatt fast tilhold på Orient Field som fikk sitt navn fordi eieren var en av direktørene i det som i dag er Leyton Orient. Under den annen verdenskrig tok forsvaret over banen og installerte luftvernskyts for å beskytte byens havn. Da freden etter hvert kom var klubben innstilt på å flytte inn igjen på Orient Field, men fikk nå beskjed om at det kun ville skje dersom de gikk med på å bli feederklubb for Orient. Det var de ikke spesielt interessert i, og fikk i stedet mulighet til å flytte inn på en tomt rett ved. Der har de blitt siden, og da skjønner man at denne tomten har blitt til dagens Chadfields.
Den nevnte FA Cup-innsatsen i 1949/50-sesongen var medvirkende til at klubben nok penger i klubbkassa til at de kunne kjøpt denne tomta, og i løpet av 1950- og 1960-årene ble Chadfields gradvis oppgradert. På den ene langsiden har man i dag en hovedtribune som i 1970 erstattet en tidligere mindre utgave. Dagens variant er en nokså spesiell affære som er bygget i mur, og selv om den ikke kan sies å være direkte vakker, har den i hvert fall en solid dose karakter, og jeg likte den personlig. I første etasje har den garderober, mens selve tribunen er over dette og entres via trapper på sidene. Der oppe har man benkerader i tre, og under en periode med oppgraderinger på siste halvdel av 1990-årene fikk man nytt tak på plass. I denne perioden var det dog på motsatt langside at de største endringene skjedde.
Der ble det nemlig reist en ny sittetribune av murstein, og den har et par rader med benkerader i tre. Denne utgjør midtpartiet av bortre langside og flankeres av to større partier med ståtribune med overbygg. Dermed er det tribunefasiliteter langs omtrent hele denne langsiden. Bak målene er det hard standing som gjelder, og noen store ‘metall-nett’ rett bak målene reduserer utsikten herfra såpass at de ikke virket som spesielt populære utkikkspunkt. På nærmeste kortside er det dessuten et matutsalg i en luke inn til det store klubbhus-bygget som dominerer denne kortsiden. Jeg har hørt flere beskrive det som direkte stygt, og kunne i hvert fall konstatere at klubbhuset er koseligere på innsiden enn det ser ut til fra utsiden (eller innsiden av anlegget for å si det på den måten). Jeg likte meg personlig godt ved Chadfields.
Hjemmelaget var uten sin førstekeeper Ashlee Jones som hadde fått det røde kortet i FA Cup-oppgjøret mot Hertford Town, og derfor debuterte Harry Aldridge i Dockers-målet. Hans lagkamerater startet kampen godt, men det var gjestene fra Basildon som etter et drøyt kvarter tok ledelsen. Typisk nok var det også tidligere Tilbury-spiller Eljay Worrell som sendte bortelaget i føringen med en volley fra like utenfor 16-meteren. Tilbury kjempet seg tilbake, og åtte minutter senere var vi like langt etter at Harry Norman spilte gjennom James Walker som utlignet til 1-1. Det var en del rusk i begge lags defensiv, men til tross for dette hadde de ikke de to målvaktene altfor mye å gjøre herfra og frem mot pause. Det sto dermed fortsatt 1-1 da de to lagene tuslet i garderoben.
Undertegnede var en av de som benyttet pausen til en svipptur ut i klubbhusets bar, og der pratet jeg litt mer med noen representanter for de to lags supportere. Begge uttrykte ikke overraskende håp om å kunne få et seiersmål i andre omgang, og for Tilbury-fansen sin del var det også et håp å ‘snu kjerringa’ etter en svak sesonginnledning. De la til at det hadde vært morsomt å hevde seg på øvre halvdel av tabellen, men var – selv om det selvsagt var helt i starten av sesongen – i ferd med å innse at det kunne bli nok en sesong der først og frem blir viktig å holde nedrykkssonen på trygg avstand. Ikke minst var det selvsagt spennende å også høre hva bortefansen gjorde seg av tanker nå etter at de hadde fått en så god start etter opprykket fra Essex Senior League i våres, og to karer som køet ved siden av meg i baren hevdet at de var strålende fornøyd med sesonginnledningen men at de likevel ville avvente litt til de virkelig hadde funnet fotfeste i divisjonen.
Det var vertskapet som nesten fikk en drømmestart på annenomgangen da et frispark fra kaptein Jack Carlile ble headet like utenfor av Simon Peddie. I stedet var det igjen Basildon United som slo til og tok ledelsen på nytt da et skudd fra Marcus Bowers fant veien til nettmaskene åtte minutter etter hvilen. Tilbury forsøkte å svare, og den beste muligheten til ny utligning tilfalt Harry Norman, men Basildon-keeper Connor Wheatley vartet opp med en flott redning. I stedet ble gjestenes Jack Adlington-Pile spilt gjennom på tampen og kunne satt spikeren i Tilbury-kista, men avslutningen gikk utenfor. Det endte likevel med borteseier, for ikke lenge etter blåste dommeren av kampen med 1-2 som sluttresultat foran 149 tilskuere.
Selv skulle jeg jo raskt videre, så jeg hentet bagasjen i klubbhusets bar, takket for meg og ønsket lykke til denne sesongen før jeg gikk ut for å møte drosjebilen som et lite minutt senere kom for å skysse meg tilbake til Tilbury Town jernbanestasjon. Jeg hadde få problemer med å rekke 17.27-toget som jeg ble med så langt som til West Ham, og derfra gikk turen videre med DLR (Dockland Lights Railway) til Stratford International før jeg der hoppet på et tog inn til St. Pancras. Jeg ankom sistnevnte stasjon omtrent en time før avgang for Eurostar sitt 19.34-tog til Brussel som jeg hadde betalt 50,50 euro for å få bli med. Innsjekkingen minnet mest av alt om det som skjer på en flyplass, og snart kom jeg meg gjennom både sikkerhetskontrollen og den franske passkontrollen der en arrogant fransk konstabel vinket meg videre med et surt og alt annet enn imøtekommende uttrykk. Jeg var på vei til det europeiske fastlandet.
Toget brukte omtrent to timer til den belgiske hovedstaden, der jeg rett og slett fikk meg et enormt sjokk. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg nesten trodd at jeg gikk ut av stasjonen og befant meg midt i en forslummet flyktningleir et sted i Afrika. Dette var imidlertid Brussel; stedet hvor EU-diktatorene styrer Europa fra. Jeg tipper lederne der bor i flotte herskapshus i langt mer fasjonable områder i utkanten av byen, for den belgiske hovedstaden fremsto så til de grader møkkete, utrygg og forslummet at den fikk selv Londons mindre trivelige områder til å virke nokså koselige. Jeg kan ikke huske at jeg i voksen alder har vært på tur til noe sted der jeg har følt meg såpass utrygg som det jeg gjorde da jeg forserte bander av afrikanske migranter som vekslet mellom aggressiv tigging og forsøk på å selge meg narkotika.
Jeg kom meg i hvert fall hel og uskadd frem til Hotel Stalingrad, der jeg hadde betalt 49 euro for losji. Karen i resepsjonen gjettet ganske riktig at jeg hadde kommet med kveldstoget fra London, og fikk raskt sjekket meg inn. Med mitt førsteinntrykk av Brussel friskt i minne burde jeg kanskje holdt meg på rommet og tatt kvelden, men jeg dro ut en tur for å sjekke livet. Hele sentrum kunne da ikke være like ille som området rundt den store jernbanestasjonen Midi (eller Zuid)? Tja, kanskje var det ekstra ille fordi det var lørdag kveld, men det var i hvert fall ikke mye bedre hverken før eller etter at jeg tok metroen fra Lemonnier opp til De Brouckere for å teste den engelske puben Churchill’s. Den viste seg å være stengt, så det ble heller en tur innom vannhullene L’ecuyer og Roosters før jeg returnerte til hotellet. Jeg var nå egentlig bare klar for å komme meg vekk fra Brussel raskest mulig.
English ground # 498: Tilbury v Basildon United 1-2 (1-1) Isthmian League Division One North Chadfields, 1 September 2018 0-1 Eljay Worrell (17) 1-1 James Walker (25) 1-2 Marcus Bowers (54) Att: 149 Admission: £9 Programme: Included Pin badge: £3
Selv om den store august-turen skulle strekke seg noen dager inn i september, gikk den nå dessverre fort mot slutten. Jeg hadde dog fortsatt et knippe kamper på menyen, men denne dagen hadde jeg lenge vært fryktelig usikker på hvor jeg skulle dra. Jeg var fristet av hjemmekampen til Aberystwyth Town denne kvelden, men langt mindre fristet av den enorme reiseveien og grytidlige starten det ville medføre dagen etter. Jeg valgte å avvente i det lengste for å se hva annet som eventuelt ville dukke opp, og tok ikke noen beslutning et par dager i forveien. Det hadde et par uker i forveien dukket opp en kamp i den walisiske cupen der Newport City skulle ta imot Brecon Northcote i første kvalifiseringsrunde, og etter en stund med tankevirksomhet rundt dette valgte jeg til slutt den varianten.
Derfor ble det nok en gang tur til Newport, men først startet jeg dagen med å spasere forbi Old Trafford, der ivrig selfie-knipsende turister allerede var i full sving, bort til puben The Bishop Blaize for å få i meg en full english breakfast. Etter at siste bit med black pudding hadde blitt satt til livs var det bare å returnere til min base ved Victoria Warehouse for å pakke snippesken å komme meg med trikken til Piccadilly. Fra Manchesters største togstasjon hadde jeg valgt meg 10.31-toget som skulle helt til Milford Haven. Så langt skulle ikke jeg, og etter rett i underkant av tre timer hoppet jeg igjen av i Newport, som tilfeldigvis ble svært hyppig besøkt på denne turen. Dette ville være tredje dag med base i byen, og det på tre forskjellige overnattingssteder. Jeg hadde vært skeptisk til Newport Student Village der jeg hadde betalt den noe spesielle summen £23.52, men det var i hvert fall et privat rom, og jeg skulle også bare sove der.
Det var fint vær, så jeg valgte å gå dit ned, gjennom sentrum og langs elven Usk ned til George Bridge som krysser elven rett ved siden av stedet jeg hadde valgt som base. Etter å ha sjekket inn var det på tide med en pubmiddag, men for fjerde gang av fire mulige forsøk på å få meg en porsjon Flaming Dragon Curry registrerte jeg at de walisiske Wetherspoons-pubene tydeligvis ikke har det som står deres meny. Dermed kunne jeg like gjerne ta min business til en annen skikkelig pub, og på The Pen & Wig ble etter hvert j2o også byttet ut med cider etter at middagen var inntatt. Jeg beveget meg snart videre, og ikke vet jeg hvordan jeg under mine tidligere opphold i Newport har klart å overse Ye Olde Murenger House, men med tilhold i en verneverdig bygning skal dette være byens eldste pub – og etter å nå ha vært innom en god del av byens vannhull, vil jeg si muligens også den beste.
Der hadde de til og med Samuel Smith’s cider i tappekranene, og det ga naturligvis ekstra stjerne i boka hos undertegnede. Jeg fikk på dette tidspunktet melding fra min groundhopper-kompis Paul Fergusson som etter hvert ville være på vei tilbake fra cricket i London og dermed gjøre et stopp i Newport, og siden denne puben ble avtalt som møtested benyttet jeg nå snart anledningen til å forflytte meg over veien og også sjekke ut McCann’s Rock ‘n’ Ale Bar og deretter Carpenters. Da jeg bestemte meg for at det var på tide å komme seg mot kveldens kamparena, datt jeg jaggu også innom Potters før jeg bestemte meg for å ta en drosje. Det var et godt valg, for det er en tre kvarters spasertur fra sentrum og ut til Newport Stadium der Newport City nå spiller sine hjemmekamper. Der ankom jeg med mellom en halvtime og tre kvarter til avspark.
Newport rundt 150 000 innbyggere i selve byen, og det gjør den til Wales’ tredje største by. Det fulle walisiske navnet på byen er Casnewydd-ar-Wysg, som betyr noe slikt som ‘den nye borgen ved Usk’ og henviser til borgen fra 1100-tallet som i dag er bevart som ruin. Newport har vært og er fortsatt en viktig havn, og med sine dokkanlegg ligger den ved elven Usks utløp i Bristolkanalen. Den vokste voldsomt som utskipningshavn for kull fra gruvene i de walisiske dalene, og var frem til 1850-årene større enn Cardiff. På denne tiden var byens også sentrum for chartist-bevegelsen som kjempet for sosiale og politiske reformer.
Klubben som denne kvelden hadde hjemmekamp ble i 1963 stiftet under navnet Spencer Works, og det var ganske sikkert arbeidere ved stålverket med samme navn som var medvirkende til dette. Dette stålverket var en hjørnesteinsbedrift som lå rett ved landsbyen Llanwern like i utkanten av Newport. Klubben spilte i Newport & District League og deretter i Gwent County League. Etter to strake ligatitler i sistnevnte liga tok de i 1972 steget opp i Welsh Football League, og denne ligaen har de spilt i siden. De var en periode oppe i denne ligaens toppdivisjon, men de tilbragte vel mest tid i den midterste av ligaens tre divisjoner frem til de i 1988 endret navn til Llanwern AFC etter at stålverket hadde blitt til Llanwern Steelworks. Klubbens beste ligainnsats er tydeligvis 4. plassen de våren 1991 noterte i Welsh League sin toppdivisjon.
Senere ble det tøffere, men selv om de måtte helt ned i Division Three som er denne ligaens tredje og nederste divisjon, hindret det de ikke i å hanke inn ligacup-trofeet i 2008. De kom seg etter hvert opp en divisjon igjen også, men etter nedrykket i 2017 har de vært tilbake i Welsh League Division Three . som enn så lenge opererer på fjerde nivå av walisisk fotball (det skal skje enn omstrukturering etter denne sesongen, men det går vi ikke inn på i denne omgang). Dagens navn har de for øvrig kun spilt under siden 2016, da FAW (det walisiske forbundet) gikk med på navnebyttet som man nok håpet ville utvide deres nedslagsfelt noe hva gjelder å trekke til seg tilskuere, sponsorer og interessenter for øvrig. Sommeren 2016 holdt det dog på å gå virkelig galt da klubben nesten ble tvunget til å legge ned driften etter at viktige lederskikkelser og en rekke spillere forlot klubben, men med nytt mannskap klarte de seg.
Jeg betalte meg inn med £3 og var i ferd med å fiske frem ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram da karen i inngangspartiet plutselig kom på at de faktisk var utsolgt. Utsolgt allerede?? Det var fortsatt over en halvtime til avspark, og det skulle vise seg at ikke flere enn 10-15 tilskuere foreløpig hadde ankommet, så det kan ikke ha vært mange de hadde trykket opp. Han tipset meg om å sjekke om de hadde et eksemplar liggende inne i matutsalget under hovedtribunen, og da karen bak disken der oppdaget at de hadde en norsk groundhopper på besøk, forbarmet han seg såpass over meg at jeg fikk hans program mot å refundere hans utlegg £1. Nå skjønte jeg hva Paul Fergusson har ment når han har nevnt walisiske klubber i lavere divisjoner som kun trykker en håndfull programmer..
Newport Stadium er nok for mange bedre kjent som Spytty Park, og da byens fotballstorhet Newport County i 1994 returnerte til hjembyen etter fem år i engelsk eksil (de fleste vil vel etter hvert nå kjenne til historien med FAW som i denne perioden første å presse walisiske klubber i den engelske pyramiden til å returnere til walisisk fotball ved å nekte de å spille på walisisk jord om de ikke adlød). County har som kjent nå flyttet til Rodney Parade, men Newport City spiller fortsatt her, slik de har gjort siden 2003. Newport Stadium ble åpnet i 1994 og er et flerbruksanlegg som også er hjemsted for en friidrettsklubb, slik at man derfor har løpebaner rundt banen. Det er to tribuner – en på hver langside. En sittetribune på langsiden der jeg hadde kommet inn, og en ståtribune på motsatt langside. Som nevnt var det et matutsalg under den førstnevnte tribune, men altså ingen bar å oppdrive her. Tilbaketrukket bak det ene målet er det også en liten ståtribune der man står under åpen himmel.
Jeg skulle nå faktisk gjøre min debut i den walisiske FA Cupen, og gjestene var Brecon Northcote fra Mid Wales League Division Two, som vil si nivå fire av den walisiske fotballpyramiden. Dermed var det to klubber fra nivå fire som skulle møtes, men gjestene hadde etter en spillerflukt hatt en grusom start på sesongen slik at de fortsatt sto uten poeng i ligaen, og det var noe av grunnen til at hjemmelaget Newport City var favoritt foran denne cupkampen. Det til tross for at de selv hadde hatt en nokså ussel sesonginnledning, for etter å sesongåpnet med hjemmeseier over Tredegar Town, hadde de gått på fire strake tap. Kanskje en av klubbene med seier og avansement her kunne snu den negative trenden?
Med en brus fra matutsalget i hånden gikk jeg ut for å ta kikk, og ved ‘indre bane’ fikk jeg tilfeldigvis også tatt en kikk på lagoppstillingene ved hjelp av en representant som gikk forbi med de i hånden. Jeg er ikke kar om å huske hvorvidt dette var dommeren eller en klubbrepresentant, men uansett dro det seg nå mot avspark, og etter at lagene et øyeblikk senere inntok banen, la jeg ut på en runde rundt banen mens jeg så kampen bli sparket i gang. Det ble nokså tidlig klart at det unge bortelaget hadde mer enn nok med å forsvare seg, men i mål hadde de keeper Tom Cutts som i løpet av kvelden leverte en rekke fantastiske redninger og absolutt var en av kampens store spillere. I tillegg var vertene alt annet enn effektive før pause, men likevel scoret de omgangens eneste mål. Det kom fra straffemerket etter at dommeren muligens noe strengt dømte straffe etter drøyt tjue minutter. Den omsatte Paddy Pope altså i scoring, og det sto 1-0 halvveis.
Etter hvilen var kampbildet stort sett det samme en god stund; med Newport City som presset på men fikk lite ut av sitt spillemessige overtak. Det ble en del brente sjanser eller avslutninger som ble mesterlig reddet av Northcote-keeper Cutts. Men så skulle det løsne skikkelig for vertene mot slutten. Kanskje begynte gjestene etter hvert å bli slitne, eller muligens ble de straffet for å forsøke å stå litt høyere i jakt på en utligning. I hvert fall doblet Kareem Leigh ledelsen til 2-0 i det 78. minutt, og kun fire minutter senere sørget James Hill for 3-0. Ytterligere to minutter senere var Leigh igjen mannen bak 4-0, og i det sjette overtidsminutt fikk han sitt hattrick da han fastsatt sluttresultatet til 5-0. Dermed ble det til slutt et greit avansement, men min manuelle telling vitnet om at kun 49 tilskuere hadde sett forestillingen.
Jeg hadde forhåndsbestilt taxi, men måtte snart ringe og purre på den. De hadde åpenbart problemer med å finne frem i egen by, for jeg endte opp med å måtte ringe de hele fire ganger før en av de to drosjene (de måtte sende ut ytterligere en drosje siden den første ikke fant frem!) omsider fant meg. Da hadde jeg stått der i bortimot en halvtime, og var svært lite imponert over det lokale selskapets lokalkunnskaper. Drosjekusken hadde nå imidlertid ingen problemer med å skysse meg tilbake til Ye Olde Murenger House i sentrum, der Paul Fergusson ventet på meg med en pint Samuel Smith’s cider. Fro å gjøre en lang historie kort, ble vi sittende der helt til Paul gikk for å ta siste tog tilbake til Chepstow. Selv stakk jeg innom The Lamb for å ta et glass Rattler på vei tilbake til mitt krypinn. Avslutningsvis kan det legges til at dette dessverre ble en av bortelagets siste kamper, for et par uker senere så jeg at de hadde lagt ned sitt førstelag.
Welsh ground # 12: Newport City v Brecon Northcote 5-0 (1-0) Welsh Cup, 1st Qualifying Round Newport Stadium, 31 August 2018 1-0 Paddy Pope (pen, 22) 2-0 Kareem Leigh (78) 3-0 James Hill (82) 4-0 Kareem Leigh (84) 5-0 Kareem Leigh (90+6) Att: 49 (h/c) Admission: £3 Programme: £1 Pin badge: n/a
Torsdag 30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves
For første gang på en stund hadde jeg intet tidlig tog å rekke, og jeg hadde derfor ingen hastverk med å forlate Dewsbury. Med frokost inkludert i prisen ved Wellington Tavern var det likevel greit å komme seg ned før de visstnok skulle avslutte serveringen klokka 09.00, og etter å ha benyttet snooze-knappen til rundt kvart på ni, kastet jeg meg i klærne og kom meg ned trappa. Der nede serverte verten med en full english breakfast som til min glede også inkluderte black pudding. Dessverre var tomatene av den hermetiserte og skrellede sorten, og de fikk dermed ligge igjen på tallerkenen da jeg returnerte til rommet for å ta en halvtime til på øyet. Det var først i 11-tiden at jeg sjekket ut og mot Dewsbury jernbanestasjon, der jeg etter hvert tok plass på 11.29-toget til Manchester.
Dette toget hadde Manchester Airport som endestasjon, men jeg hoppet av på Manchester Oxford Road, og siden jeg hadde masser av tid unnet jeg meg en pint på den glimrende puben The Salisbury som ligger et steinkast fra sistnevnte stasjon. Det var fortsatt over to og en halv time til jeg kunne sjekke inn på min base for kvelden, så jeg hadde alt annet enn hastverk og bestemte meg derfor for å ta en liten omvei til overnattingsstedet. Jeg ble således med et tog videre fra Manchester Oxford Road opp til Eccles, der jeg selv om det fortsatt var tidlig på dagen valgte å innta dagens store porsjon Beef Madras. Det var jo tross alt torsdag.. Da jeg omsider bestemte meg for å dra og forsøke å sjekke inn, gikk ferden med en av byens trikker – eller Metrolink – ned til Exchange Quay. Den holdeplassen ligger få minutters gange fra Victoria Warehouse, der jeg hadde betalt hele £20 for overnatting.
Jeg hadde vært litt skeptisk til dette overnattingsstedet, som er en ombygget gammel lagerbygning, og jeg måtte da også vente et lite kvarter til klokka slo 15.00 før jeg fikk sjekke inn. Da det var unnagjort viste det seg imidlertid at det hadde vært liten grunn til bekymring. Riktignok var det intet vindu på rommet, men det var ellers et helt godkjent privat rom med tilknyttet dusj og toalett, så det må sies å ha vært god valuta for pengene. Kanskje var det greit at det ikke fantes vinduer, for ellers ville jeg nok sett Old Trafford som ligger få minutters gange borti veien. Det var heldigvis ikke der jeg skulle se fotball denne gang heller, for jeg hadde i stedet tenkt meg til Irlam for å dykke ned i Manchester League Division Two, som opererer på step 9 av non-league pyramiden. Jeg var derfor raskt på farten igjen, og jeg hadde allerede tidligere betalt £5,40 for et dagskort gyldig for hele Manchester Metrolink-nettverket, slik at jeg nå lot en trikk frakte meg til Deansgate.
Der var det bare å bytte til tog slik at jeg kom meg med 15.48-toget som skulle ta meg til Irlam, og det brukte temmelig nøyaktig tretten minutter på turen dit. Der kunne jeg stige av å selv se forvandlingene som har skjedd ved Irlam stasjon siden jeg sist sto på perrongen der. Da jeg en sommerdag i 2014 var her for å besøke Irlam FC, hadde stasjonsområdet tilsynelatende blitt overlatt til naturen. Villnisset hadde overtatt den slitne og nitriste stasjonsområdet, og stasjonsbygget selv sto forfallent med barrikaderte vinduer. Forvandlingen siden den gang er total, for området og stasjonsbygget har blitt restaurert til sin fordums glans og huser i dag en flott café/pub i tillegg til å fungere som et slags jernbanemuseum. Når jeg med en pint i hånden ruslet rundt og kikket på utstillingene, måtte jeg bare ta av meg den imaginære hatten og bøye meg i støvet for hva de har fått til her.
En kar jeg snart kom i snakk med på et av bordene på uteserveringen på perrongen pekte bort mot et bord litt lenger bort, og fortalte at karen som der var i ferd med å bli intervjuet av et lokalt TV-team var mannen bak det hele. Det skal være snakk om en lokal milliardær som har gjennomført en rekke slike prosjekter i Irlam og omegn, og visstnok er det denne karen som også kan takkes for mye av fasilitetene til Irlam Steel som jeg denne dagen skulle se i fotballkamp. Igjen; hatten av! Irlam er for øvrig en by med snaut 20 000 innbyggere, og den sorterer under City of Salford, som igjen tilhører Greater Manchester. Vi befinner oss rundt 12 kilometer sørvest for sentrale Manchester, og Irlam ligger ved elven Irwell som ga den dens tidligere navn Irwellham.
Irlam var en liten landsby også etter jernbanens ankomst i 1873, men åpningen av Manchester Ship Canal drøyt tjue år senere skulle endre dette. Det la til rette for industri, og Irlam ble etter hvert et senter for stålindustri. Det tiltrakk seg arbeidere fra nær og fjern, og stålindustrien her ble etter hvert også tatt over av British Steel. I 1979 var det imidlertid slutt, og lokalsamfunnet her i Irlam har nok i perioden etter dette slitt en del med arbeidsledighet og effekten av dette. Irlam ligger på nordsiden av jernbanelinja med naboen Cadishead sør for denne, og disse to har nå vokst helt sammen. Jeg hadde også tenkt meg en tur innom en mikropub nede i Cadishead, men samtalen med min lokale samtalepartner var såpass trivelig at tiden fløy litt fra meg, og da han bekreftet at det nok ville ta meg 15-20 minutter å gå dit ned (i motsatt retning av det jeg egentlig skulle) bestemte jeg meg for å droppe den planen.
I stedet forlot jeg The Station med kurs for Irlam Steel Recreation Ground og planer om å heller stoppe innom en annen lokal pub på veien. Valget falt på The White Horse som var godt besøkt, men jeg var nok kanskje den eneste som ikke hadde veldig interesse for trekningen i europacupene som her ble vist direkte på TV-skjermene. Mens FIFA-pampene fortsatt var i gang med sin trekning tømte jeg glasset og tok meg videre den korte veien opp til kveldens kamparena. Det gjensto bare å finne veien inn, for den ligger så til de grader bortgjemt at mange lokale som har bodd her i årevis visstnok er uvitende om at det ligger en fotballbane der. Jeg hadde jo selv passert her da jeg så Irlam FC på Silver Street, men det falt meg aldri inn at det kunne være slike fasiliteter der bak, selv om Irlam Steel Recreation & Social Club har fasade ut mot hovedgata (og byens livsnerve) Liverpool Road.
Utenfor inngangen der sto det to karer om åpenbart var lokale og muligens til og med kunne være spillere, og de pekte med ned innkjørselen til siden for denne klubben og inn på en parkeringsplass på baksiden. Der inne ligger ikke bare en fotballbane, men et imponerende knippe sports-fasiliteter. For å komme seg til fotballbanen må man nemlig først forsere to baner for lawn bowls og deretter en hel cricketbane (der en klubbrepresentant bød meg passere via spillerinngangen til cricket-paviljongen for å komme inn på denne) før man kommer bort til selve fotballbanen som egentlig går i ett med cricketbanen. Det skal godt gjøres å finne en mer bortgjemt bane i tettbygd strøk, men Irlam Steel Recreation Ground ville – om jeg ikke via min sedvanlige grundige research visste om det på forhånd – bydd på en liten overraskelse.
På step 9 er man nemlig ikke altfor bortskjemt med tilskuerfasiliteter, men her har man ikke bare et lite overbygg, men et overbygg som på bortre langside faktisk strekker seg i hele banens lengde. Man står imidlertid rett på bakken, og det er ellers rundt banen ingenting. Sannsynligvis er det heller ikke meningen at publikum skal oppholde seg andre steder enn innunder overbygget. Banen var for øvrig en historie i seg selv, for jeg har sett baner som heller voldsomt på langs eller tvers, men her var det flere steder der man hadde små ‘pukler’ og ujevnheter i alle retninger. Spesielt var det tilfelle ved hjørnene, og nede ved det ene hjørneflagget var det rett og slett nesten en liten bakke! Det bidrar jo slik jeg ser det bare til litt sjarm, og Irlam Steel Recreation Ground har utvilsomt en god dose av nettopp det.
Det er lite jeg kan fortelle om Irlam Steel AFC, men sportsforeningen ble i 1920-årene stiftet som rekreasjon for arbeiderne ved stedets stålverk. Det som i hvert fall er på det rene er at klubben spilte i Lancashire & Cheshire League, før de i 2012 tok plass i Manchester League. Der spilte de i ligaens Division One frem til våren 2017, da et sesong der de håpet om opprykk til Premier Division i stedet endte med nedrykk til Division Two etter et poengtrekk på ni poeng. Forrige sesong kavet de de i bunnen også der, men en av klubbrepresentantene fortalte at de håpet å kunne klatre til toppdivisjonen og i første omgang returnere til Division One med opprykk denne sesongen. Denne karen viste seg å være klubbformann Martin Ivison, og jeg hadde en hyggelig samtale med ham borte ved cricketpaviljongen.
Ivison spilte i sin tid selv fotball, og var en del av Conwy United-laget som i 1990-årene spilte i den walisiske toppdivisjonen. Etter å raskt ha identifisert meg som en groundhopper, tilbød han seg uoppfordret å skaffe til veie lagoppstillingene som han sendte meg på Twitter. Han viste ellers stor interesse for min store tur og spurte og grov rundt de forskjellige destinasjonene da han så listen over mitt kampprogram. En liten gruppe lokale som passerte med pints fra deres social club som de var i ferd med å ta med seg over på fotballbanen var signalet om at det var greit å komme seg dit bort. Etter å ha forsert cricketbanen der banemannen var i full sving, tok jeg plass under det store overbygget og ventet på at dommeren skulle blåse i gang kampen. Vertene sto med 3-1-0, og motstander som dessverre var et reservelag i form av Walshaw Sports reserves hadde notert seg for to seire og to tap så langt.
Det var innledningsvis nokså jevnt, men det var gjestene som skapte farligheter og i det tiende minutt headet James Ainsworth i mål, men det var allerede blåst. Like etter serverte imidlertid Irlam-keeper Chris Petrou ballen til gjestenes spiss Sam Woods, men ryddet opp i egen feil med en god inngripen. Omgangen var nesten halvspilt da han måtte kapitulere, og det var Kyle Hill som satt inn 0-1 med et skudd som gikk i mål via stolpen. Etter rundt halvtimen spilt begynte vertene omsider å ta over banespillet, og skapte noen flere halvsjanser før Connor McGuire styrte et hjørnespark i mål like før pause. Et fint tidspunkt å score på, og lagene tok pause ute på banen med 1-1 i protokollen. Jeg vurderte selv å følge noen andres eksempel og stikke bort i klubbens social club for å hente meg en pint, men slo det fra meg da jeg mistenkte at kampen fort kunne være i gang igjen før jeg ville være tilbake.
Igjen var det innledningsvis jevnt i annen omgang, og det tok 12-13 minutter for det ble skapt noe virkelig skummelt foran målene. Da tvang Kyle Bennett frem en god redning fra hjemmekeeper Petrou. Knapt tjue minutter ut i omgangen var gjestene igjen på farten da Kyle Hill skjøt like over fra god posisjon. Fem minutter senere var det vertenes Nick Petrou ble spilt gjennom, og alene med keeper satt han ballen i mål, men dommeren dømte en noe tvilsom offside. Nå var hjemmelaget i støtet, og med et kvarter igjen skjøt Dan Prescott i tverrliggeren, før innbytter Scott Mills sekunder senere gjorde flott forarbeid og la inn i feltet. Der ble kun klarert til Dan Prescott som driblet seg fri og satt inn 2-1. I det 79. minutt ble deretter Nick Petrou felt av Walshaw-keeper Stephen Ritchie, og Rob Cooke satt omsider inn straffesparket til 3-1.
Hjemmelaget kunne økt ytterligere mot slutten, for en corner gikk i kneet på en Walshaw-forsvarer og i tverrligger og ned på streken før ballen med nød og neppe ble klarert. På overtid hadde innbytter Salim Yasser to muligheter til å pynte på resultatet, men det endte 3-1 foran det jeg talte meg frem til å være 18 tilskuere. Jeg hadde hatt en trivelig tidlig aften her, og det var fint å få presset inn en torsdagskamp også denne uka. Jeg ble igjen for en pint borte i den koselige Irlam Steel Recreation & Social Club, før jeg via en rask stopp ved The Ship gikk for å rekke 21.14-toget som jeg ble med så langt som til Urmston. Også der har man en svært trivelig pub tilknyttet stasjonen, og kanskje tilbragte jeg et par minutter for lenge ved The Steamhouse.
Da jeg etter å ha gått herfra og ankom mikropuben Prarie Schooner Taphouse samtidig som en gruppe på 5-6 andre, fikk vi nemlig beskjed om at de hadde stengt serveringen for to minutter siden, til tross for at klokka viste 22.12 mens åpningstiden fortalte om at de skulle holdt åpent til 23.00. Slikt blir det ikke gode kritikker av, og jeg måtte i stedet nøye meg med svippturer innom Champs og The Tim Bobbin før jeg igjen hoppet på 22.58-toget som fraktet meg tilbake til Deansgate. Derfra gjensto det bare å komme seg med en av de siste trikkene og deretter spasere tilbake til Victoria Warehouse, der jeg omsider valgte å unne meg en siste forfriskning i baren før jeg tok kvelden.
English ground # 497: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves 3-1 (1-1) Manchester League Division Two Irlam Steel Recreation Ground, 30 August 2018 0-1 Kyle Hill (22) 1-1 Connor McGuire (41) 2-1 Dan Prescott (76) 3-1 Rob Cooke (pen, 81) Att: 18 (h/c) Admission: Free Programme: None Pin badge: n/a
