Onsdag 29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om jeg hadde hatt en lang reise dagen før, må det samme kunne sies om ferden jeg hadde foran meg denne onsdagen da jeg for andre dag på rad slepte meg opp av senga før klokka var seks. Rundt kvart over seks gikk jeg ned trappa på Vyvyan Arms i Camborne for å slenge fra meg nøkkelen på bardisken, og der ble jeg møtt av husfruen som hadde holdt ord og sto klar med varme smørbrød. Etter å ha sjekket ut og spasert til Camborne jernbanestasjon tok jeg plass på 06.46-toget som jeg skulle være med så langt som til Birmingham, og så snart frokosten hadde blitt satt til livs tok jeg sjansen på å unne meg litt mer søvn. Det var tross alt over fem timer opp til Birmingham New Street, og jeg sov helt til vi forlot Tiverton Parkway. Jeg våknet av at en kar som hadde kommet på der slo seg ned i nabosetet, og registrerte at toget nå var helt fullt.

Dette var starten på en trivelig samtale med det som viste seg å være en Exeter City-fan som hadde måttet avbryte en ferie i Ilfracombe for å toge til Birmingham New Street og møte sin sønn som hadde blitt syk og sendt hjem med tog fra en skoletur oppe i Cumbria. Med hyggelig selskap gikk den turen til Birmingham nokså raskt, og etter Bristol Parkway hadde også trengselen avtatt slik at det igjen virket som om Cross Country drev skyss av passasjerer og ikke kveg. På Birmingham New Street hadde jeg en halvtimes tid å vente på neste tog, men jeg brukte tiden godt til både røykepause og innkjøp av en lunsj. Dagens andre tog-etappe tok snaut halvannen time, og omtrent idet klokka slo to sto jeg på perrongen på Manchester Piccadilly. Jeg var imidlertid fortsatt ikke fremme ved min destinasjon.

Under planleggingen av turen registrerte jeg tidlig at Littletown sto oppført med hjemmekamp denne dagen, og siden jeg en stund har ønsket meg et besøk der, valgte jeg raskt å gå for den. Overnatting ble derfor booket i Dewsbury som syntes å være en ok base når både logistikk og pris ble vurdert. Men nok en gang skulle det bli stukket alvorlige kjepper i hjulene for mine planer om Littletown-besøk. Det er slett ikke første gang jeg har planlagt besøk ved deres Beck Lane for deretter å bli offer for avlysninger og omberamminger, og da alt endelig lå til rette på årets påsketur, ble jeg jaggu offer for voldsomme forsinkelser på tognettet som gjorde at jeg ikke ville rekke frem i tide. Noen vil kanskje (eller kanskje ikke) huske at jeg den gang måtte hoppe av i Doncaster og få gå for en god plan B med besøk hos Brodsworth Welfare.

Denne gang visste jeg god tid i forveien at heller ikke det fjerde (eller var det sågar det femte?) forsøket på å besøke Littletown skulle krones med suksess. Allerede før avreise fra Norge hadde jeg nemlig merket meg at kampen mot Wakefield City hadde forsvunnet fra terminlista på klubbens FA Fulltime-side. Jeg foretak meg da ingen i håp om at den skulle dukke opp igjen, men det hadde åpenbart blitt flyttet. Det var uansett et par gode alternativ i nærheten, ikke minst et par kamper i samme liga (West Riding County Amateur League), så også etter en vurdering noen dager i forkant valgte jeg å beholde basen i Dewsbury og gå for kamp hos Lower Hopton siden det ikke var annet som fristet nok til å anse pengene som tapt.

Derfor var det fortsatt med beryktede Dewsbury som destinasjon at jeg tok 14.17-toget videre fra Manchester Piccadilly, og etter en foreløpig siste etappe på drøyt 45 minutter kunne jeg noen minutter over tre stige av jernhesten i Dewsbury – etter bortimot åtte og en halv time på reisefot. Jeg orienterte meg raskt frem til Wellington Tavern der jeg hadde betalt £25 for kost og losji, og fikk raskt sjekket inn. Nå var det bare å komme seg av gårde igjen om jeg skulle få noe ut av dagen, og etter en tidlig middag med pizza på Wetherspoons-puben The Time Piece beveget jeg meg tilbake til stasjonen for å sjekke ut puben The West Riding som er tilknyttet Dewsbury stasjon. Den viste seg også å være vel verdt et besøk, og jeg ble sittende å kose meg der til jeg fant det for godt å komme meg til Mirfield med 16.39-toget.

Det var kun snakk om et par stasjoner og en tur på 6-7 minutter før jeg hoppet av i Mirfield. Dette er en by som skal ha et innbyggertall på rundt 19 000, og som altså ligger i grevskapet West Yorkshire – omtrent midt mellom Dewsbury i øst-nordøst og Huddersfield i sørvest. Mirfield er blant annet hjembyen til både skuespiller Sir Patrick Stewart og syklisten Brian Robinson som var første brite til å vinne en etappe i Tour de France. Utbyggingen av kanal-nettverket rundt Calder Canal bidro til gode vilkår for tekstilindustrien som en gang florerte i området. Lower Hopton er for øvrig nå en del av Mirfield som ligger på sørsiden av jernbanelinja, og inngår nok sammen med noen nærliggende grender i det nevnte innbyggertallet.

På vei til kamparenaen Woodend Road valgte jeg meg den koselige puben The Flowerpot som stoppested og åsted for en aldri så liten strupe-lesk. Etter å ha fulgt Calder Road langs elven Calder, dreide jeg etter hvert inn den Woodend Road, og om denne veien i starten var en smal og humpete vei, var det rett og slett en kjerrevei som snart tok av mot venstre der veien delte seg og et lite skilt på en stolpe pekte meg i riktig retning med klubbens navn. Like der oppe i enden av denne ‘krøtterstien’ så jeg noen av spillerne parkere sine biler på utsiden, og hjemmelaget hadde i hvert fall møtt frem da jeg ankom med en drøy halvtime til avspark klokka 18.00. Bortelaget DRAM Community fra Huddersfield hadde imidlertid fortsatt ikke vist seg, men jeg hadde ingen bange anelser da jeg slo meg ned klubbhuset med forfriskninger fra den noe spartanske baren.

Det er slett ikke mye jeg kan fortelle om Lower Hopton AFC. Faktisk kan jeg ikke engang berette når klubben ble stiftet eller hva de gjorde før de i 1968 tok plass i West Riding County Amateur League. Det jeg imidlertid kan fortelle er at de har spilt der siden den gang, og at de våren 2017 vant denne ligaen for første gang etter 49 års medlemskap. Denne ligaens fremtid har jo vært meget usikker, og så sent som etter forrige sesong var det snakk om en mulig sammenslåing med West Yorkshire League (begge disse har hatt sin toppdivisjon på step 7 – altså nivå 11) som mange hevder er bedre drevet, og også at West Riding County League ville miste sin step 7-status. Fusjonen ble ikke noe av i denne omgang, men WRCAL har jo også blitt betydelig redusert de siste årene, fra å ha fire divisjoner til fjorårets to og nå kun én etter at flere klubber i sommer hoppet over til nevnte West Yorkshire League.

Noen klubber vegret seg muligens for å gjøre dette fordi de da hadde måttet ta plass lavere ned i West Yorkshire League, men flere tok steget (slik som f.eks Salts), og West Riding County Amateur League har blant annet erstattet noen av disse med klubber (og reservelag) som tidligere spilte i dens lavere divisjoner. Derfor forventet mange at denne sesongen ville by på en veldig ujevn liga der noen av klubbene som har blitt flyttet opp vil gå på et og annet stortap. Jeg har jo selv tidligere blitt offer for flere episoder i denne ligaen der bortelag ikke har klart å stille lag, og det blir neppe bedre etter sommerens hendelser. Kanskje går det uansett mot slutten for West Riding County Amateur League? Skjønt det har jo egentlig ikke jeg noen forutsetning for å synse rundt, men jeg var nå i hvert fall klar for kamp.

Det manglet bare et bortelag, og gjestene fra Huddersfield hadde fortsatt ikke ankommet da klokka passerte 18.00 og kampen skulle vært i gang. Først noen minutter etter planlagt kampstart kom den første gruppen av bortespillere og -ledere, og dommeren som jeg hadde slått av en liten prat med hadde nå bestemt at ny kampstart var klokka 18.30 slik at gjestene skulle få varme opp litt. Da også bortelaget hadde fått orden på sysakene og skriblet ned sin lagoppstilling, fikk jeg tatt en kikk også på listen over deres utvalgte takket være en stresset DRAM-leder som nok ikke hadde hatt den mest optimale oppladningen. Man får kanskje nøye seg med å fastslå at det er mye rart man skal oppleve i denne ligaen. Nå var i hvert fall begge lagene tils stede og klare for kamp, slik at det skulle bli en fotballkamp denne kvelden også.

Jeg skal ikke engang forsøke å gjette meg frem til hvor lenge Woodend Road har vært hjemmebane for Lower Hopton AFC, men for de som er vant til PL/FL-stadioner vil den i hvert fall fremstå som en meget spartansk bane. Jeg likte meg dog her, og til tross for nærheten til Mirfield ligger den faktisk veldig landlig til – eller man får i hvert fall følelsen av det. Det er ikke noe inngangsparti man må forsere som sådan (det var gratis inngang, og ikke overraskende intet program), men man kommer inn i det ene hjørnet der klubbhuset ligger tilbaketrukket fra banen. Rundt hele banen står man på bar bakke, og alt av fasiliteter for tilskuere er å finne på bortre langside. Det består av et eneste overbygg som er bygget i en liten gress-skråning, og herfra har man god oversikt over det som skjer ute på gressmatta. Foran dette overbygget står en av laglederbenkene, mens den andre står på motsatt langside.

Kun et par minutter var spilt når vertene fikk en enorm dobbeltsjanse, og DRAM-keeper Craig Roberts måtte varte opp med flotte redninger. Roberts holdt like etter på å slå ballen i eget mål, og skulle virkelig få kjørt seg utover i kampen. Med tjue minutter passert begynte Lower Hopton virkelig å sette inn støtet, og sjanser ble produsert på løpende bånd. James Heeley sendte et frispark rett i tverrliggeren, og kort etter hadde Bobby Evans en dobbeltsjanse der DRAM-keeperen igjen leverte glimrende blokkeringer. Han ble overlistet da James Heeley var alene gjennom og sendte ballen forbi ham, men den gikk også hårfint til side for mål. På tampen av omgangen ble ballen lagt tilbake til Josh Cooper som fra god posisjon så sin avslutning bli stoppet av en beinparade fra Roberts.

Vertene burde ledet med flere mål og kunne vært halvveis til tosifret etter første omgang, men det utrolig nok var det fortsatt målløst til pause. Etter hvilen tok det imidlertid ikke mer enn et drøyt minutt før hjemmelaget fikk hull på byllen etter en corner. Den ble stusset videre, og Adam Stephenson headet inn 1-0. Oppgaven ble ikke enklere for gjestene da det rundt fem minutter ut i omgangen tok full fyr i teltet. Etter nok en situasjon inne i DRAM-feltet barket to av deres spillere sammen, og de to lagkameratene var snart i full slåsskamp. Her var det ikke bare dytting og knuffing, og det var nesten surrealistisk å se de to lange ut skikkelige slag mot hverandre. Da man omsider fikk skilt de to kamphanene ble begge belønnet med direkte rødt kort av dommeren, og met ett var bortelaget redusert til ni spillere.

Umiddelbart var Lower Hopton frempå ved Josh Cooper som styrte ballen like utenfor, men kun minutter senere ble ledelsen doblet da et frispark ble slått inn i feltet der Adam Salm styrte inn 2-0. Vertene stormet i angrep gang på gang, men fortsatte å brenne sjanser samtidig som DRAM-keeperen vartet opp med noen fenomenale redninger. Adam Stephenson kunne i denne perioden alene scoret hattrick, men banens beste var for meg DRAM-keeper Roberts. Med et kvarter igjen fikk også gjestene sin første sjanse da Nosie Ndlouv tvang frem en redning fra en hittil arbeidsledig Jeremy Travers i Lower Hopton-målet. Da vertene omsider fikk sitt tredje mål med fem minutter igjen, var det i form av et langskudd fra Alex Barnes. Rett fra avspark reduserte faktisk Nosie Ndlouv til 3-1, men på overtid mistet gjestene ballen i eget forsvar slik at Alex Barnes kunne servere innbytter Leigh Miller som hadde en enkel jobb med å sette inn 4-1.

Foran det jeg talte meg frem til å være 41 tilskuere endte det da også 4-1 – en seier som strengt tatt burde vært langt større. Jeg hadde uansett hatt en trivelig tidlig aften ved Woodend Road da jeg forlot åstedet og trasket ned kjerreveien tilbake mot stasjonen. Jeg valgte å stikke innom Navigation Tavern for en lynrask halv pint før jeg satt meg på 20.39-toget tilbake til Dewsbury, der jeg igjen måtte en tur innom The West Riding. Kanskje har det noe med demografien i Dewsbury å gjøre, men bortsett fra denne gode puben er pub-landskapet der noe begrenset. To av pubene jeg hadde planlagt å sjekke ut hadde vist seg å være stengt, selv om en lokal bekjent hevdet at en de fortsatt skulle være i drift, så jeg returnerte snart til min base ved Wellington Tavern da dette tross alt er en pub.

Mitt lokale bekjentskap hadde advart om at det var temmelig tvilsomt klientell her, og selv om jeg raskt så hva han mente, hindret ikke det meg i å kose meg med et par glass. Det var i hvert fall bedre enn hans tips om byens Wetherspoons-pub, og hans andre pub-tips ville kreve en spasertur gjennom det beryktede Savile Town! Jeg hadde ikke til hensikt å forsere en sharia-kontrollert «ikke-gå sone» og risikere steining som en ‘vantro’, så jeg ble på Wellington Tavern til de stengte serveringen. Deretter var det bare å bite i det sure eplet og innse at den siste pinten måtte inntas på Wetherspoons-puben The Time Piece siden de var eneste pub som nå var åpen. Det ble med det ene glasset der, før jeg litt før midnatt trakk meg tilbake etter en lang dag på farten.

English ground # 496:
Lower Hopton v DRAM Community 4-1 (0-0)
West Riding County Amateur League
Woodend Road, 29 August 2018
1-0 Adam Stephenson (47)
2-0 Andy Salm (55)
3-0 Alex Barnes (86)
3-1 Nosie Ndlouv (87)
4-1 Leigh Miller (90+1)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves
Previous game: 28.08.2018: St. Just v West Cornwall

More pics

This day on a map

Tirsdag 28.08.2018: St. Just v West Cornwall

Etter mandagens trippel hadde jeg heldigvis kommet meg i seng i noenlunde rimelig tid, før allerede et par minutter før 05.30 våknet jeg av alarmen og rakk et morgenstell før jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet og trasket til Romford stasjon for å sette meg på 06.21-toget. Jeg hadde en lang reise foran meg ned til Cornwall, og i den forbindelse hadde det ikke vært helt ideelt å våkne opp i den østlige utkanten av London når togene dit ned går fra London Paddington, men etter å ha tatt tuben fra Liverpool Street til Paddington ville jeg kunne sove mer når jeg satt meg på 07.30-toget. Noen smørbrød ble kjøpt inn før jeg tok plass på dette toget til Penzance, og etter at denne frokosten hadde litt satt til livs, sovnet jeg ganske raskt.

Jeg våknet sånn halvveis og registrerte så vidt at vi stoppet i Plymouth, og kort etter våknet jeg til skikkelig idet vi krysset Tamar Bridge som betød at vi var i ferd med å forlate Devon og ta oss inn i Cornwall på andre siden av elven Tamar. Jeg hadde fått rundt tre og en halv time med ekstra søvn, men fortsatt var det godt over halvannen time igjen ned til Camborne, der jeg hadde booket overnatting. Litt før klokka ett hadde jeg gått av i Camborne og var ved hjelp av apostlenes hester på vei til Vyvyan Arms der jeg hadde betalt £30 for kost og losji. Det var egentlig fortsatt litt tid igjen til innsjekking, så jeg slo meg ned med en pint mens jeg ventet. Jeg overnattet også her da jeg i mai besøkte Carharrack, og i likhet med den gang kom stedets landlady og annonserte at jeg kunne få sjekke inn før glasset var halvtomt.

Det var godt nytt, for det ga meg muligheten til å nå et tidligere tog videre, og jeg fikk etter hvert også tid til en svipptur innom Red Jackets Tavern på vei tilbake til togstasjonen. Derfra skulle jeg ha 14.21-toget videre helt ned til Penzance – den sørvestlige endestasjonen på det engelske tognettet. Noen vil kanskje huske at jeg i januar hadde en lang reise helt ned til St. Just som dessverre endte med bomtur da kampen der ble avlyst etter at jeg hadde ankommet St. Just og sjekket inn. Nå skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å se de i aksjon på Lafrowda Park, og det var blant annet prisnivået i St. Just denne dagen som gjorde at en base der ble valgt bort til fordel for Camborne. Slik er det vel på denne tiden av året der nede, men denne gang var været også langt bedre slik at jeg ikke fryktet en ny avlysning.

Toget ned til endestasjonen Penzance tok tjue minutter, og for å nå St. Just som ligger enda lenger vest, trenger man buss herfra. Jeg hadde nå imidlertid god tid til å sjekke ut et par puber i Penzance; noe jeg ikke hadde tid til ved forrige korsvei, som hittil var mitt eneste besøk i byen. Det hadde jeg derfor tenkt å bøte litt på nå, og jeg hadde blinket meg ut puben Lamp & Whistle, men det viste seg at den ikke åpnet før senere den ettermiddagen. Derfor fant jeg i stedet frem til The Longboat, og etter et glass Strongbow Cloudy Apple gikk turen videre til One and All. Ved The Crown fikk jeg til og med servert dagens første Rattler før jeg omsider gikk for å ta 16.20-bussen til St. Just. Atlantic Coaster-bussen med nummer A17 i panna tok sin tid med å dukke opp, men kom omsider slik at jeg fikk betalt £6,60 for en returbillett. Bussturen til St. Just tok rundt 25 minutter.

St. Just er en liten by som ligger omtrent kilometer vest for Penzance, med havet som nærmeste nabo i vest; i et område som har status som såkalt Area of Outstanding Natural Beauty (det gjelder jo for så vidt rundt 1/3 av hele Cornwall). Mange vil si at grevskapet Cornwall i seg selv er en utpost, men St. Just er en virkelig utpost i så måte, og det skal være fastlands-Storbritannias vestligste by. Den har nemlig status som town, men innbyggertallet i selve byen skal ikke være mer enn rundt 2 000. St. Just har i likhet med mange andre samfunn i Cornwall lange tradisjoner innen gruvedrift, der man har gravd etter kobber og ikke minst tinn. Til tross for skuffelsen over avlysning hadde mitt forrige besøk gitt inntrykk av en koselig liten by.

Den gang hadde jeg overnattet ved The Wellington, som er en av fire puber som ligger rundt byens torg, men første stopp var nå The Commercial siden det var den eneste St. Just-pub jeg ikke fikk avlagt en visitt den gang. Der ble det mer deilig Rattler, og det ble det sannelig også på The Wellington Hotel da jeg måtte inn for å se om den sjarmerende jenta som hadde servert meg på nyåret også var der nå. Det var hun ikke, men jeg merket uansett at Rattler raskt går til hodet på en stakkar, så det var greit å komme seg ned til Lafrowda Park der det tross alt skulle spilles en fotballkamp. Etter å ha fått litt frisk luft på den korte spaserturen ned til dagens kamparena, var jeg klar for kamp, og med en snau time til avspark så jeg snart at det nå var langt mer aktivitet enn hva tilfellet var sist gang jeg hadde befunnet meg her.

Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om St. Just AFC, men de er åpenbart stiftet i 1894, og de var i 1959 med å stifte Cornwall Combination. Der befinner de seg faktisk fortsatt, og de vant denne ligaen i 1962, før de senere har blitt nummer to ved seks anledninger (sist gang i 2005). Det ser rett og slett ut som om de er svært tilfreds med den trygge tilværelsen i Cornwall Combination, som nå befinner seg på step 8 i non-league pyramiden og er en av feederligaene til South West Peninsula League. Med klubbens geografiske plassering kan man jo godt forstå at en klatring i pyramiden vil kunne by på utfordringer som nok ikke frister voldsomt. Jeg tenker da selvsagt spesielt på økt reisevei og -utgifter. Slik er det her nede i det vestlige Cornwall, som er en virkelig utpost i fotball-England.

Jeg skal ikke begi meg ut på noen gjettekonkurranse om hvor lenge klubben har brukt Lafrowda Park som sin hjemmebane, men den ligger i hvert fall idyllisk til med Atlanterhavet som bakteppe. På en klar dag skal man herfra kunne være i stand til å se helt til Isles of Scilly. Det tilsynelatende nye klubbhuset ligger i hjørnet der man kommer inn, og det er på langsiden bortenfor dette at man finner det som er av tribunefasiliteter. Et nokså slitent overbygg lener seg inntil en minst like falleferdig murvegg og gir tak over hodet til de som ser kampen herfra. Foran dette har man laglederbenkene, og rundt anlegget for øvrig er man henvist til å stå rett på gresset uten tak over hodet. Jeg liker personlig Lafrowda Park og vil hevde at det slitne overbygget rett og slett oser av karakter, men dette er selvsagt arenaer for de spesielt interesserte, og sannsynligvis ikke for den jevne fotball-fan som synes dagens moderne PL/FL-stadioner er fantastiske greier.

Det ingen inngangspenger som ble avkrevd, og naturlig nok heller intet program trykket opp til dagens kamp, men i klubbhusets lille trivelige bar fikk jeg lesket strupen mens jeg samtalte litt med et par representanter for hjemmelaget. De to hadde liten tro på at The Tinners skal kunne kjempe i toppen, der de utropte klubber som Perranporth, St. Day og Penryn Athletic til favoritter. Selv hadde de startet med 2-1-2 på sine fem ligakamper hittil, men kom nå fra to strake storseire, og toppscorer Jack Willis hadde notert seg for ikke mindre enn åtte nettkjenninger på de tre siste kampene – inkludert hattrick i begge de to siste kampene. Jeg holdt de derfor som favoritter mot et West Cornwall som sto uten poeng etter sine fem første kamper, og som også hadde gått på til dels stygge tap.

Dette er en fin tid på året for å se midtukekamper også i ligaer som ikke ofte har det grunnet mangel på flomlys, og heldigvis skulle min tur til ‘verdens ende’ denne gang belønnes med kamp. Det hadde åpenbart ikke vært noen selvfølge, for jeg hørte nå at bortelaget West Cornwall – som faktisk hører hjemme rett ved Camborne, der jeg nå hadde base – en stund i forveien hadde forsøkt å få kampen utsatt grunnet vansker med å få spillerne helt ned til St. Just en tirsdagskveld. I de forbindelse får jeg bare takke West Cornwall for at de faktisk valgte å stille i stedet for å ta en ‘Taunton Town’ og utebli (i motsetning til Southern Leagues bruk av silkehansker med Taunton-klubben) ville nok uansett Cornwall Combination ha slått hardere ned på dette med bøter og poengtrekk, slik de har vist allerede denne sesongen.

Cornwall Combination er nok for tiden min favoritt-liga på step 8 av engelsk non-league, men jeg stusset over at Carharrack lå som jumbo uten poeng og med en horribel målforskjell. Dette er en klubb som de siste sesonger har kjempet i toppen, og som så sent som i 2017 vant denne ligaen. Da jeg for noen måneder siden hadde et herlig besøk ved deres Howard Beauchamp Recreation Ground på tampen av forrige sesong, var det lite som vitnet om en klubb i krise, og i stedet var det irritasjon over at de følte seg tvunget til å trekke sin søknad om opprykk til SWPL etter at FAs inspektør hadde påpekt at garderobene var en smule for små. St. Just-folket kunne redegjøre for hva som har skjedd siden dette, for manageren forlot i sommer klubben til fordel for Penryn Athletic og tok med seg bortimot rubb og rake av spillere.

Nå var det imidlertid St. Just og West Cornwall det dreide seg om, og under en tidligere røykepause hadde jeg kommet i prat med dommeren som tydeligvis ikke var ukjent med groundhoppere, for etter at jeg innrømmet å tilhøre den grupperingen, spurte han uoppfordret om jeg ville ha en kikk på lagoppstillingene før jeg i det hele tatt rakk å spørre. Da han deretter blåste i gang kampen var det vertskapet som snart tok kommandoen og skapte de fleste sjansene, men et West Cornwall som var kledd i nærmest selvlysende oransje drakter holdt foreløpig stand og hadde selv et par skumle kontringer. Jeg hadde hatt den imaginære lorgnetten spesielt rettet mot Jack Willis, og det var omsider han som etter 25 minutter fikk hull på byllen og sørget for at de grønnkledde vertene gikk til pause med 1-0.

Det var ikke ufortjent, men det hadde ikke vært noen maktforestilling av typen vi skulle få se etter hvilen. Gjestene kollapset nemlig i annenomgangen, og allerede i dens fjerde minutt doblet Callum George ledelsen til 2-0. Kun fire minutter senere måtte bortekeeper Ryan Barnes igjen plukke ballen ut av nettet, og det skulle mot slutten av kampen bli temmelig stygt for gjestene. Med tjue minutter igjen sto det 4-0 etter at Jack Willis hadde notert seg for hattrick for tredje kamp på rad. Ingen dårlig prestasjon! Bortelaget lekket ytterligere noen mål mot slutten, og det endte til slutt med overbevisende 7-0 etter at Jack Willis scoret fire av målene og også Stuart Nicholls og Tom Mannering tegnet seg på scoringslista. De tilreisende var nok glad for å høre sluttsignalet, men de skal som sagt ha ros for å ha møtt opp.

Min lange reise til St. Just hadde denne gang blitt belønnet med kamp, og som en av 35 tilskuere fikk jeg også se litt nettsus. Kampen hadde startet noe senere enn opprinnelig planlagt, så etter å ha måttet stresse tilbake til bussen idet man gikk over på tilleggstid, kom jeg meg med nød og neppe med bussen tilbake til Penzance. Siden sulten hadde begynt å melde seg, hoppet jeg av ved Wetherspoons-puben The Tremenheere der jeg fikk litt mat i skrotten. På vei til jernbanestasjonen fikk jeg også omsider stukket innom Lamp & Whistle som nå hadde åpnet (det hadde de gjort like etter at jeg satt kursen mot St. Just), lykkelig uvitende om kaoset som nå rådet ved Penzance jernbanestasjon.

Da jeg like etter gikk dit ned så jeg straks at ikke alt var som det skulle, for grupper av turister omkranset de stakkars ansatte som forsøkte å gi informasjon. Det var store problemer et eller annet sted lenger opp på den såkalte Cornish Riviera-linja, og alle tog var enten innstilt eller sterkt forsinket. De ansatte kunne ikke engang fortelle når man kunne regne med å komme seg herfra, og 21.45-toget befant seg fortsatt ikke på perrongen da klokka passerte ti. I det fjerne kunne man etter hvert skimte et tog på vei inn til Penzance, og dette ble etter hvert til en forsinket 22.10-avgang som jeg ble med tilbake til Camborne. Der skulle jeg igjen ha en grytidlig start dagen etter, men ved ankomst Vyvyan Arms unnet jeg meg likevel et siste glass i puben der, og gikk til sengs med løfter om at husfruen skulle stå opp tidlig og ordne en frokost jeg kunne ta med meg på toget.

English ground # 495:
St. Just v West Cornwall 7-0 (1-0)
Cornwall Combination
Lafrowda Park, 28 August 2018
1-0 Jack Willis (26)
2-0 Callum George (49)
3-0 Jack Willis (53)
4-0 Jack Willis (71)
5-0 Stuart Nicholls (81)
6-0 Jack Willis (86)
7-0 Tom Mannering (90+1)
Att: 35
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community
Previous game: 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor

More pics

This day on a map

Mandag 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor

Dagen hadde allerede bydd på to kamper da jeg forlot Slough Towns nye hjemmebane Arbour Park, men jeg hadde en tredje og siste kamp på programmet. Man må jo utnytte det faktum at Bank Holiday Monday byr på slike muligheter, og selv om jeg hadde vært litt avventende til hvorvidt jeg ville ta med denne tredje kampen som var en revisit til Barkingside (som banedeler hos Ilford), ble det når valget av base omsider falt på Romford naturlig å også få med seg Barkingside-kampen på vei ‘hjem’ siden det ikke var langt derfra. Nå var det bare å komme seg med 17.11-toget inn til London Paddington og krysse metropolen på min ferd østover. På tuben var det et skikkelig freakshow denne ettermiddagen, og jeg mistenker at årsaken var ‘sirkuset’ som er Notting Hill Carneval.

Mens en stor gruppe med utskudd var involvert i omfattende håndgemeng inne i vognene kunne jeg heldigvis hoppe av ved Liverpool Street og fortsette videre østover med toget som gikk noen minutter over seks. Etter et drøyt kvarter steg jeg av på stasjonen Seven Kings, en liten spasertur fra flerbruksanlegget Cricklefield Stadium. På veien dit hadde jeg planlagt en innlagt vanningspause ved puben The Cauliflower, men den virket ikke bare stengt men rett og slett nedlagt. Derfor fortsatte jeg ned til kveldens kamparena, der jeg med omtrent en time og et kvarter til avspark kunne betale meg inn med £5 som faktisk også inkluderte et eksemplar av kveldens kampprogram. Det er ingen dårlig deal!

Dette var som nevnt en revisit da jeg en desember-dag i 2015 så Barkingside v Haringey Borough her, og også den gang var det snakk om en kveldskamp som avsluttet en trippel. Allerede noen år før dette besøkte jeg imidlertid også Barkingsides tidligere hjemmebane Oakside. Det var i april 2011 at jeg første gang stiftet kjennskap med klubben og så de være vertskap for daværende Bethnal Green United (nå Tower Hamlets FC). Klubben hadde allerede på det tidspunktet solgt sin hjemmebane til Redbridge, og selv om slike som undertegnede vel egentlig fortsatt ser på det som banen til Barkingside, flyttet de i det herrens år 2014 ut for å banedele med Ilford her ved Cricklefield Stadium.

Ilford er en by som i løpet av årene har blitt spist opp av øst-London og som nå er administrasjonssenter for bydelen Redbridge i det nordøstlige London. Ilford-området hadde ved siste folketelling drøyt 165 000 innbyggere, og vi befinner oss her rundt halvannen mil nordøst for Charing Cross i sentrale London. Historisk sett var Ilford et landlig tettsted i Essex, beliggende langs den viktige ferdselsåren mellom London og Colchester. Byen vokste raskt etter jernbanens ankomst i 1839, og ble altså raskt spist opp av London. Ilford er fortsatt et viktig kommersielt senter i øst-London. En dose ubrukelig kuriosa får være at Ilford er det eneste stedet i Storbritannia der det er funnet en komplett mammut-skalle. For øvrig kan det legges til at Barkingside er et område like nord for Ilford, og som også tilhører bydelen Redbridge.

Jeg nevnte at Cricklefield Stadium er et flerbruksanlegg der Ilford FC nå er det egentlige hjemmelaget, og denne klubben har selv en svært komplisert historie som vi ikke skal gå altfor mye inn på denne gang. Det kan dog nevnes at dagens klubb, stiftet i 1987, kun er en etterkommer av en tidligere klubb med samme navn som var en storhet i amatør-fotballens glansdager. Denne klubben slo seg i 1979 sammen med Leytonstone og stiftet Leytonstone/Ilford som meget enkelt forklart (for den detaljerte versjonen er virkelig forvirrende) er en slags forgjenger til dagens Dagenham & Redbridge. Men nå var det uansett Barkingside som var hjemmelag denne kvelden, så vi lar Ilford-historikken ligger til en passende anledning, og konstaterer i stedet bare at Cricklefield ikke er så aller verst til tross for å være et friidrettsstadion.

Adkomsten til anlegget går gjennom et område med bygninger som tilhører et eller annet slags akademi. I enden av denne lille blindveien ligger Cricklefield Stadium, hvis inngangsparti er på den ene flanken av nærmeste langside – rett ved siden av bygget som huser diverse kontorer, garderober etc. På innsiden, foran dette bygget, er der klassisk åpen ståtribune (terracing) som strekker seg bortover til en flott og klassisk ståtribune som står midt på langsiden og byr på sitteplasser. Bortenfor denne er det mer terracing nedover mot bortre kortside, der det ikke er noen tilskuerfasiliteter. På motsatt kortside har man derimot mer terracing som her følger kurven rundt hele svingen og fortsetter over på bortre langside, der det midt på er et lite overbygg som gir tak over hodet til de stående tilskuerne. Litt synd med løpebanene, men sammenlignet med lignende anlegg er Cricklefield Stadion ikke blant de verste.

Barkingside FC ble stiftet i 1898 og spilte sine første år i lokale ligaer som Ilford League og Walthamstow League, før det etter krigen ble spill i London League og Greater London League. I 1987 tok de plass i Spartan League, og denne ble i 1997 vunnet i den siste sesongen før den ligaen slo seg sammen med South Midlands League for å stifte dagens Spartan South Midlands League. Sistnevnte ble også vunnet i 1999, men klubben hadde på denne tiden et ønske om å bytte over til Essex Senior League. Da det daværende reglementet visstnok ikke tillot slike sideveis forflytninger i pyramiden, løste klubben dette på temmelig drastisk vis med å trekke seg fra SSML og ta en sesongs pause fra fotball før de med suksess søkte seg til Essex Senior League.

Over de neste 13 sesongene var det ofte å finne på øvre del av tabellen, men det endte gjerne med en rekke tredje- og fjerdeplasser, før en 2. plass i 2013 viste seg godt nok til å få sjansen til opprykk til step 4. Den takket de ja til, men deres tre sesonger i Isthmian League Division One North kan nok ikke sies å ha vært noen gedigen suksess. 20. plassen (av 24) i debutsesongen ble bestenotering, for sesongen etter var de avhengige av benådning for å unngå nedrykk – et nedrykk som uansett fulgte et år senere, da de våren 2016 endte som nest-jumbo og måtte returnere til Essex Senior League. Foreløpig har de ikke vært i nærheten av å utfordre i kamp om opprykk og eventuell retur til step 4.

Det er nok ikke så mange jeg klubber jeg har besøkt der inntrykket av at én mann er så til de grader viktig for klubben har vært så sterkt som ved mine besøk hos Barkingside, og den imponerende mannen er Jimmy Flanagan. Han er både formann, klubbsekretær og rett og slett en altmuligmann som synes å ta seg av det aller meste i klubben. Første gang jeg så ham ved mitt besøk til Oakside var han i full sving med å pumpe opp baller før kamp, og ved mitt første besøk til Cricklefield løp han frem og tilbake mellom forskjellige arbeidsoppgaver som formenn i Premier League eller Football League sannsynligvis ikke engang er klar over at må gjøres. Likevel har Jimmy innimellom sine plikter ofte tid til å slå av en liten prat med de fremmøtte, og da jeg fikk noen ord med ham kunne han også bekrefte at klubben nå ser for seg banedelingen her som en langsiktig løsning.

Spøkefullt uttrykte han håp om at jeg kunne bringe litt hell slik at det kunne løsne offensivt, og da jeg snart satt oppe i baren i det nevnte byggets 2. etasje og kikket i programmet, var det lett å se hvorfor. Klubben hadde nemlig startet med å spille uavgjort i samtlige tre ligakamper hittil, og sto utrolig nok fortsatt med målforskjellen 0-0! Til alt overmål hadde de også spilt 0-0 i FA Cup-oppgjøret mot Leyton Athletic, før omkampen på bortebane endte med tap 0-3 og exit for en klubb som nå altså fortsatt hadde tilgode å score etter fem kamper hittil i sesongen! Man kan vel trygt si at det ikke akkurat luktet noe målorgie. Bortelaget denne kvelden var Southend Manor som selv sto med 1-0-2 etter sine tre første ligakamper.

Som vanlig er når Barkingside har sine kveldskamper på slike dager, hadde det dukket opp en del groundhoppere, og det var flere kjente fjes innom baren der jeg nå var opptatt med å bla meg gjennom noen solide bunker med gamle programmer. Jeg klarte selvsagt ikke å motstå fristelsen, og det var med en pose på 15-20 programmer at jeg etter hvert gikk ned fra baren og inn igjen på banen. På vei dit stakk jeg hodet innom luka med matservering i enden av den nevnte bygget, rett ved inngangspartiet, og fikk meg således litt vomfyll mens jeg ventet på avspark i min tredje og siste kamp for dagen.

Barkingside har nok med sin måltørke savnet spissen Roddy Lemba som etter forrige sesong forsvant til Romford, og som jeg tilfeldigvis så score et sent vinnermål som sendte Romford videre i FA Cupen dagen før, men denne kvelden så det tidlig ut som om de klarte seg uten ham da de tok ledelsen allerede i kampens andre minutt. Euan Taylor-Reid vant ballen på midtbanen og sendte en lang ball opp mot Jerry Jairette som headet ned til Bobby Sears, og broren til tidligere West Ham-spiller Freddy Sears gjorde sendte vertene i føringen med sitt første mål for klubben. Enkelt og greit! Barkingside dominerte, og både Jairette, Mark Frostick og Callum Matthews hadde muligheter før Southend Manor plutselig slo tilbake med en heading fra Lee Delf som smalt i tverrliggeren.

Like etter doblet i stedet Barkingside ledelsen etter en skikkelig brøler av Manor-keeper Lewis Catling. Han bommet rett og slett på et tilbakespill, og hans sleivspark ble snappet opp av Mark Frostick som satt ballen i mål. Omgangen var så vidt over halvspilt, og det så lyst ut for The ‘Side som ledet 2-0, men gjestene kjempet seg stadig mer inn i kampen og tok mot slutten av omgangen over initiativet ute på banen. De spilte seg også frem til noen gode muligheter før pause, og den største kom da Charlie Bunns helt på tampen så sin avslutning reddet på streken av Side-forsvarer Aaron Hunwicks. Dermed sto det fortsatt 2-0 til pause, og hjemmefolket hadde nok troen på at man nå skulle kunne hanke inn sesongens første tre-poenger.

Etter at pause-forfriskninger var inntatt kunne vi se Southend Manor fortsette presset, og jeg ble noen minutter stående å småprate litt med en groundhopper som driver en video-blogg. Idet jeg beveget meg litt videre passerte jeg Flanagan som kunne fortelle at det offisielle tilskuertallet var 82, og et øyeblikk senere stønnet han oppgitt da et innlegg tolv minutter ut i omgangen endret retning og datt ned hos Rhys Fatt som reduserte til 2-1. Kort etter burde vertene gjenopprettet tomålsledelsen, og undertegnede var ikke den eneste som var overbevist om at Bobby Sears hadde fått ballen over streken, men dommeren var ikke enig. En tilsvarende situasjon på motsatt banehalvdel fulgte, og Rhys Fatt følte seg snytt, men han fikk likevel sitt andre for kvelden tjue minutter ut i omgangen da han lobbet inn 2-2 over Side-keeper Mikel Breckenridge.

Det var liten tvil om at det nå var gjestene fra Southend som hadde hatt initiativet etter pause, men nå jevnet det seg litt ut igjen og begge lag så ut til å gå for de tre poengene. Vertene hadde en kjempesjanse til nettopp det da innbytter Jacob Dingli nesten kronet sin debut med scoring, men hans avslutning traff tverrliggeren. Med rundt fem minutter igjen av ordinær tid var det i stedet de gule og svarte gjestene som slo til, og Mohamed Kargbo hadde marginer med seg da han slo tunnel på en hjemmespiller, dro av en annen og sendte ballen i bue rundt keeper Breckenridge og i mål i det bortre hjørnet. Man kunne ikke annet enn å applaudere, men for Barkingside sin del var det liten tid å gjøre det på, og det rant ut i sanden slik at de gikk på sesongens første tap da de endte med 2-3 som sluttresultat.

Flanagan & Co var naturligvis skuffet etter det som tross alt var en imponerende snuoperasjon av bortelaget, men jeg ønsket lykke til og takket for meg. Jeg valgte å spasere forbi Seven Kings stasjon og fortsette videre til fots til Goodmayes, der jeg nemlig planla en tur innom puben The Bridge House rett ved siden av sistnevnte stasjon. Dette var faktisk dagens første pub-besøk, men det skulle uansett ikke bli altfor langvarig, for jeg passet på å nokså raskt komme meg tilbake til Romford med et av togene. Det hadde vært en lang dag med hele tre kamper på menyen, og ikke minst hadde jeg en grytidlig start og meget lang reise foran meg morgenen etter, så det var greit å komme seg i seng og få seg litt søvn.

Revisit:
Barkingside v Southend Manor 2-3 (2-0)
Essex Senior League
Cricklefield Stadium, 27 August 2018
1-0 Bobby Sears (2)
2-0 Mark Frostick (24)
2-1 Rhys Fatt (57)
2-2 Rhys Fatt (66)
2-3 Mohamed Kargbo (85)
Att: 82
Admission: £5
Programme: Included

Next game: 28.08.2018: St. Just v West Cornwall
Previous game: 27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet

More pics

This day on a map

Mandag 27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg satt meg på 14.00-toget fra Hayes & Harlington for å la jernhesten frakte meg de ti minuttene vestover til Slough. Etter å ha sett AFC Hayes v CB Hounslow med tidlig avspark som min første av tre kamper denne dagen, skulle altså turen gå videre til kamp to, og jeg valgte kampen som bød på den enkleste og raskeste reiseveien – nemlig Slough Towns hjemmekamp i Conference Premier, der motstanderen Dulwich Hamlet nok ville sørge for en aldri så liten hipster-invasjon i Slough. Toget var i rute, og ti over to kunne jeg spankulere ut av Slough stasjon og lange ut langs Stoke Road i retning av klubbens nye stadion Arbour Park.

Slough er en by som ligger helt øst i grevskapet Berkshire, nesten helt inne ved stor-Londons vestligste bydeler. Vi befinner oss her drøyt tre mil vest for Charing Cross i sentrale London, en halv mil nord for fasjonable Windsor, og snaut tre og en halv mil øst-nordøst for Reading. Innbyggertallet i Slough skal faktisk ha passert 150 000, og byen er en av de mest flerkulturelle i hele Storbritannia. Mange av innbyggerne jobber i byer som London og Reading, men Slough er selv faktisk den britiske byen utenfor London der flest multinasjonale selskaper har etablert sitt UK-kontor. Næringsparken Slough Trading Estate skal også være Europas største næringspark med én privat eier, og den skal alene stå for over 17 000 arbeidsplasser. Slough har gjerne hatt et frynset rykte, men det har i hvert fall skjedd en storstilt oppgradering av sentrumsområdet de siste årene. Bortsett fra tidligere togbytter var dette faktisk min første visitt i byen.

Turen fra jernbanestasjonen til Arbour Park ble av Google Maps anslått til å ta et snaut kvarter til fots, men der jeg langet ut tilbakela jeg distansen på ti minutter og tok meg tid til å knipse noen bilder av anleggets ytre før jeg gikk for å betale meg inn. Med røykfri arena var det bare å ta noen siste trekk før jeg stilte meg i kø med en gruppe Dulwich-hipstere og punget ut £13 for å få passere gjennom telleapparatene. På innsiden var det bare å fiske frem ytterligere £2 for et eksemplar av dagens (meget gode) kampprogram. Deretter kunne jeg kikke meg raskt rundt på klubbens nye hjemmebane før jeg satt kursen for baren øverst på hovedtribunen. Fortsatt var det over en halvtime til avspark, så jeg hadde tid til å få meg litt føde – både fast og flytende.

Slough Town har en historie som strekker seg tilbake til 1890, da klubbene Swifts, Slough Albion og Young Men’s Friendly Society slo seg sammen for å stifte Slough FC. De spilte i ikke lenger eksisterende ligaer som Southern Alliance (sammen med blant annet Tottenham Hotspur) og Great Western Suburban League, og søkte seg senere til Isthmian League. Da Wycombe Wanderers i 1921 i stedet ble foretrukket, tok Slough i stedet plass i Spartan League. I årene før den annen verdenskrig ble de kastet ut av sin daværende hjemmebane The Dolphin Stadium som av eieren hadde blitt solgt, og etter en periode med banedeling hos Maidenhead United slo de seg sammen med klubben Slough Centre for å kunne returnere til hjembyen under navnet Slough United. Det skulle imidlertid ikke være siste gang i klubbens delvis kompliserte historie at de støtte på slike problemer.

Etter krigen var klubben ikke lystne på å fortsette i Spartan League, og de var i stedet en av drivkreftene som førte til at en gruppe utbrytere stiftet den nye Corinthian League – noe som ga klubben deres kallenavn ‘The Rebels’. Kort etter bestemte de to samarbeidsklubbene seg for å skulle lag igjen, og tidligere Slough FC fortsatte nå under dagens navn Slough Town. I 1951 vant de Corinthian League, men denne ligaen var historie da den i 1964 i realiteten ble ‘spist opp’ av sin feeder-liga Athenian League. Heller ikke denne ligaen eksisterer lenger, men Slough Town vant ligatittelen der i både 1968, 1972 og 1973, og den siste av disse titlene ble fulgt opp av opprykk til Isthmian League. I 1973 spilte de seg også frem til finalen av FA Amateur Cup, men i det som skulle bli nest siste utgave av den prestisjetunge turneringen tapte de Wembley-finalen med 0-1 for Walton & Hersham.

Det var også det året Slough Town flyttet inn på sin forrige hjemmebane Wexham Park, som nå dessverre ligger brakk og forfaller et annet sted i byen. Uansett spilte The Rebels seg raskt opp i Isthmian League sin toppdivisjon, og de vant Isthmian-tittelen i både 1981 og 1990, hvorav den siste av disse to titlene ble belønnet med opprykk til Conference (som på den tiden som kjent kun opererte med én divisjon). Femteplassen i 1993 står nok som klubbens bestenotering i ligaen, men etter fire sesonger rykket ned igjen. De returnerte umiddelbart med en andreplass, men etter tre nye sesonger fant eierne ut at de ikke lenger var villige til å finansiere spill i Conference, og til tross for en åttendeplass i 1998 ble de derfor flyttet ned igjen i Isthmian League, og dette var starten på en nedtur som endte med ytterligere nedrykk i en 2007/08-sesong der klubben etter å ha blitt flyttet over i Southern League endte nest sist i Southern League Division One South West.

Samtidig hadde klubben i 2002 sett seg nødt til å selge Wexham Park, og det nå var samling i bånn for en hjemløs klubb som banedelte hos Windsor & Eton (og senere hos Beaconsfield SYCOB), men flere ganger feilet de i playoff etter gode sesonger. De var først i 2015 at det løsnet med semifinaleseier over Rugby Town og finaleseier over Kettering Town – begge på bortebane – og mens arbeidet hadde startet på deres nye stadion hadde de sikret seg opprykk til step 4. Våren 2017 avsluttet de sin første sesong på Arbour Park ved å igjen ta seg til playoff, og selv om der der måtte se seg slått av Leamington i semifinalen, slo de tilbake et år senere. Forrige sesongs tredjeplass i Southern League Premier ble nemlig fulgt opp med hjemmeseier over Kettering Town i playoff-semifinalen, og finalen borte mot Kings Lynn Town ble vunnet 2-1 etter at Manny Williams scoret seiersmålet i det 89. minutt.

Opprykket til Conference South kronet en sesong der de også kopiere sin bestenotering i FA Cupen ved å ta seg til andre ordinære runde for åttende gang. Belønningen ble TV-kamp, og da var det tross alt kanskje ingen voldsom tragedie at Rochdale ble for sterke. Etter opprykket hadde de hittil startet Conference South-tilværelsen med 2-2-2 på sine første seks ligakamper, og skulle nå opp mot et Dulwich Hamlet som på sin side sto med 1-1-4 så langt. Dette var også et møte mellom de to klubbene som rykket opp via playoff fra henholdsvis Southern League Premier og Isthmian League Premier, for i våres lyktes det endelig også for Dulwich Hamlet etter tre strake sesonger med playoff-exit – inkludert to strake finaletap. Dulwich Hamlet har jo nå selv blitt hjemløse og spiller sine kamper på erkerival Tooting & Mitcham United sin hjemmebane Imperial Fields. Akkurat det er jo noe Slough Town vet et og annet om.

Som nevnt hadde jo allerede klubben opplevd dette tidligere da de i 2003 også måtte forlate Wexham Park som de året før hadde sett seg nødt til å selge. Da de sommeren 2016 kunne flytte tilbake til hjembyen og innta Arbour Park, var det altså etter 13 år i eksil. På det tidspunktet var fortsatt anlegget ikke helt ferdigstilt, men nå har klubben fått en praktisk og funksjonelt sett fin hjemmebane hjemme i Slough. Fra utsiden har langsiden med hovedtribunen en viss egenart, men som med de fleste nye og moderne anlegg oser det ikke akkurat av karakter på innsiden, og Arbour Park føltes for meg først og fremst sterilt og ga meg assosiasjoner til et slags ‘byggesett’. Det hjelper heller ikke at man selvsagt har valgt å gå for kunstgress, men som sagt er det naturligvis et glimrende og funksjonelt anlegg for en klubb som selvsagt er sjeleglade for å være tilbake i hjembyen.

Om Wexham Park selv i sin nåværende tilstand skaper mer begeistring hos undertegnede, ligger faktisk Arbour Park nærmere sentrum og jernbanestasjonen. Hovedtribunen er bygget opp mot midten av bygget som dominerer den ene langsiden, der man som nevnt har inngang til blant annet baren øverst på tribunen. Midt på bortre langside står ytterligere en sittetribune, mens det på de to kortsidene er ståtribuner som fremstår identiske. De strekker seg begge i hele banens bredde og har noen metalltrinn man kan stå på. Et av trekkene jeg faktisk likte ved anlegget var at man i enden av baren har en veranda der man kunne sette seg ut med sine forfriskninger og skue utover banen, men naturligvis skulle det vise seg at folk ble jaget inn herfra og verandaen stengt da det nærmet seg avspark. Typisk!

Ved siden av baren der oppe er det også et matutsalg, og mens jeg tygget på litt mat derfra gikk jeg ut og ned fra tribunen for å sjekke ut klubbsjappa som jeg nok syntes var noe av det bedre ved anlegget. Bortenfor den ene enden av det nevnte bygget som dominerer denne langsiden hadde mange av supporterne samlet seg i en sone der det var utendørs servering av mat og drikke – også alkohol, og mens jeg gikk forbi der traff jeg også på Dulwich-supporteren Mishi som vel også er en slags groundhopper selv om han gjerne benekter det selv. Da han hørte at jeg hadde tenkt meg videre til Ilford for å se Barkingside spille kveldskamp uttrykte også han interesse for dette, men først skulle hans egne helter i sving, og etter å ha hørt ham uttrykke håp om borteseier benyttet jeg anledningen til å smette utenfor for å ta en røyk før avspark. Man fikk nemlig i det minste gå ut og inn så lenge man fikk stempel, så det var da i hvert fall noe.

Da lagene inntok banen bet jeg meg merke i en noe spesiell detalj, for det viste seg at Dulwich-klubben ikke bare stilte med utelukkende ‘fargede’ aktører, men det inkluderte nemlig også både innbytterne og hele apparatet på laglederbenken. Jeg forsøkte i ettertid å tenke etter hvorvidt det også hadde vært tilfelle da jeg så Dulwich Hamlet borte mot Chelmsford City tidligere på denne turen, men dette er nok første gang jeg har sett dette. Uansett var det hjemmelaget som startet best, og både Lee Togwell, James Dobson og Louie Soares hadde tidlig muligheter mens gjestene slet med å komme seg inn i kampen. Lange innkast fra Guy Hallis skapte ved flere anledninger hodebry for de tilreisende, og et av disse ble ved knapt halvspilt omgang headet like over av Ben Harris. Hamlet måtte vente over en halvtime før de fikk sin første sjanse ved Nyren Clunis, og i stedet var det Slough som fortsatte å skape sjanser, men det var målløst halvveis.

Jeg benyttet pausen til å ta en ny tur opp i baren, og en prat med en Slough-supporter var nærmest som å høre en reprise av da Mishi hadde gitt uttrykk for at sesongens ambisjoner først og fremst er å etablere seg i divisjonen. Representantene fra de to klubbene virket også samstemt i synet på hvem som bør ha favorittstempelet, og begge pekte umiddelbart på et nyopprykket og knallhardt satsende Billericay Town som de siste sesongene har hatt et budsjett som kun kan beskrives som aldeles vanvittig for nivået de har spilt på (dette var jo få dager før Ricay-eier Glenn Tamplin bestemte seg for å legge ut klubben for salg). Woking ble også nevnt som en favoritt, mens ingen av de to altså ville gå ut med noe voldsomt ambisiøst mål for sine respektive klubber.

Slough-supporteren også hadde påpekt at klubben etter hvilen måtte begynne å sette sjansene sine, og da jeg fra baren så at kampen igjen ble sparket i gang, gikk det kun 20-25 sekunder før ballen lå i Hamlet-nettet. Gjestene ble tatt på senga da Perry Coles spilt gjennom Louie Soares som sendte ballen forbi Hamlet-keeper Preston Edwards og i mål til 1-0. Ti minutter senere var vi like langt da Anthony Cook la inn og Afolabi Akinyemi fikk en altfor enkel jobb med å stange inn utligningen til 1-1. De 1 010 tilskuerne så at hjemmelaget deretter hadde en god periode der de kunne og nok burde ha avgjort kampen. James Dobson utnyttet en forsvarsfeil men klarte ikke å overliste keeper Edwards, og da The Rebels etter en times tid fikk ballen i nettet var linjemannen gledesdreper. Soares hadde stusset en lang ball videre til Perry Coles som skjøt i mål, men Hamlet ble altså reddet av en linjemann som sett fra min posisjon gjorde en klar feil i den situasjonen.

I stedet tok gjestene nesten ledelsen da Akinyemi få minutter senere skjøt i stolpen, men deretter var både Coles, Ben Harris og Dobson (to ganger) frempå for Slough. Det ville seg imidlertid ikke, og Dulwich Hamlet tok etter hvert over og avsluttet sterkt. Med rundt fem minutter igjen av ordinær tid falt avgjørelsen da gjestenes Ashley Carew i et forsøk på avslutning sleivsparket ballen slik at den falt perfekt til rette for lagkamerat Nyren Clunis som satt inn 1-2. En irritert Slough-keeper Jack Turner måtte for annen gang plukke ballen ut av nettet, og selv om hans lagkamerater presset på for en utligning mot slutten, endte det med borteseier 1-2 og dermed rosa hipster-jubel. Slough-folket vil nok på sin side ha irritert seg over misbrukte sjanser.

Etter det siste fløytestøtet gikk jeg temmelig raskt mot Slough stasjon for å komme meg med 17.11-toget inn til London Paddington. Jeg hadde nå sett to kamper så langt denne dagen, men skulle jo altså få med meg en tredje og siste kamp på motsatt side av den britiske hovedstaden, så det var bare å komme seg av gårde med kurs østover. Besøket hos Slough Town og ved Arbour Park hadde kanskje ikke besørget full og uhemmet begeistring hos en kresen kar som undertegnede, men det er i hvert fall utvilsomt fint å se at The Rebels er tilbake i hjembyen. Jeg skulle gjerne hatt tid til å stikke innom Wexham Park for å sjekke ståa ved deres gamle hjemmebane, men det får eventuelt bli en annen gang, for nå hadde jeg nok med å komme meg tilbake til jernbanestasjonen for å komme meg med toget jeg hadde blinket meg ut.

English ground # 494:
Slough Town v Dulwich Hamlet 1-2 (0-0)
Conference South
Arbour Park, 27 August 2018
1-0 Louis Soares (46)
1-1 Afolabi Akinyemi (56)
1-2 Nyren Clunis (86)
Att: 1 010
Admission: £13
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor
Previous game: 27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United

More pics

This day on a map

Mandag 27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United

Siste mandag i august er ensbetydende med Bank Holiday Monday, og det igjen betyr tidlig avspark i et par ligaer, slik at det åpnet for muligheter for dobler og noen ganger også en og annen trippel. Etter at jeg to sesonger på rad har brent meg på å satse på kamper i nordøst for deretter å bli offer for mange Northern League-klubbers åpenbare besettelse med å endre kamptidspunktet fra 11.00 til meningsløse 13.00 på kort varsel og med manglende informasjon, var jeg nå tilbake i London-området der man i hvert fall kan stole litt mer på at klubbene holder seg til det opprinnelige kamptidspunkt. Med avspark kl. 11.00 i Southern Combination og 11.30 i Combined Counties League, var det flere muligheter for å kombinere en av disse med en av 15.00-kampene høyere opp i pyramiden.

Jeg bestemte meg til slutt for å starte dagen med kamp hos AFC Hayes for deretter å besøke Slough Town, og en kveldskamp i Essex Senior League betød at jeg også kunne få med meg en revisit hos banedelende Barkingside. Siden jeg hadde base i Romford, var sistnevnte på veien ‘hjem’, så jeg bestemte meg for å gå for denne trippelen. Med smørbrød fra Tesco satt jeg meg på 08.53-toget fra Romford inn til London Liverpool Street, og jeg valgte derfra en rute hvor tubens Central Line fraktet meg til Northolt – via et bytte ved White City. Siste etappe før første kamp gikk med buss 90, og med en times tid til avspark ankom jeg kamparenaen der de ikke virket å være klare for besøkende riktig ennå.

AFC Hayes hører ikke overraskende hjemme i Hayes-området. Dette er en by som over årene har blitt spist opp av stor-London, og i dag er den som en drabantby helt vest i London – rundt to mil vest for Charing Cross. Hayes har i seg selv rett i underkant av 100 000 innbyggere, og er selv et resultat av fem mindre landsbyer som gjennom årene vokste sammen. Tradisjonelt hørte Hayes til det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, men har siden 1965 sortert under Great London, der den ligger i bydelen Hillingdon. Hayes er ellers kjent som tidligere hovedkvarter for plateselskapet EMI, og noen vil kanskje ha byttet ved stasjonen Hayes & Harlington på sin vei til eller fra Heathrow Airport som ikke ligger altfor langt unna.

Det var dog fotballen jeg hadde kommet for, og Farm Park ligger tilbaketrukket fra veien i et rolig område i den nordlige utkanten av selve Hayes-området. Da jeg ankom og stakk hodet innom klubbhuset som ligger på utsiden, var det jeg senere mistenkte var klubbformannen den eneste til stede der han var i full sving med støvsugeren. Han beroliget med at jeg ikke hadde gått feil, og la til at baren muligens ville være åpen til klokka 12 eller til pause. Med det gikk jeg videre opp til inngangspartiet på baksiden og fikk etter hvert betalt de £6 som ble avkrevd i inngangspenger. Snart kom også karen med kampprogrammene priset til £1, og snart kunne jeg bla litt i et eksemplar mens jeg ventet på at det skulle dra seg mot kamp. Det var fortsatt en stund til avspark, men jeg fikk også slått i hjel litt tid med en trivelig prat med en person fra hjemmeapparatet.

Det var først i 1974 at klubben ble stiftet som en Sunday League-klubb under navnet Brook House, og de startet opp helt nede i Hayes & District Sunday League Division Seven(!). I 1982 hoppet de over til ordinær ‘lørdagsfotball’, men etter to sesonger i South-West Middlesex League var de i 1984 med å stifte Middlesex County League. Ytterligere fire år frem i tid tok de plass i Spartan League, der de etter én sesong ble flyttet opp i ligaens Premier Division. Da Spartan League i 1997 slo seg sammen med South Midlands League og stiftet dagens Spartan South Midlands League, spilte Brook House der frem til 2004 da en andreplass var nok til å få rykke opp til Isthmian League. Etter to sesonger hoppet de i 2006 over til Southern League der de tok plass i Division One South & West, og i 2007 tok de dagens navn AFC Hayes.

9. plassen våren 2009 står fortsatt som deres bestenotering i ligaen, og da de fra sommeren 2010 ble flyttet sidelengs over til Southern League Division One Central, var de stort sett fast innslag på nedre tabellhalvdel frem til jumboplassen og det påfølgende nedrykket til step 5 i 2015. Siden den gang har de spilt i Combined Counties League Premier Division, og der har de hittil fortsatt med plasseringer på nedre halvdel av tabellen. Denne sesongen hadde de foreløpig også startet med 1-0-3, der den eneste seieren hadde kommet borte mot Spelthorne Sports, og de hadde også allerede blitt slått ut av FA Cupen med tap for Hellenic League-Lydney Town. Dagens motstander var CB Hounslow United, som noen har tippet som en mulig utfordrer til å kjempe i det øvre sjikt av tabellen, men som sto med 1-1-2 etter fire runder.

Det skal ha vært i 1982 at klubben flyttet inn på Farm Park, og flomlysene ble i hvert fall innviet i 1992 med vennskapskamp mot Chelsea. Dette var før storklubbene ble langt mer opptatt av å reise kloden rundt for å øke sin markedsverdi på andre kontinenter i forbindelse med treningskamper, men for de navngjetne gjestene den gang var en Neil Shipperley som noen kilder hevder selv skal ha spilt for Brook House. Hans far Dave var i hvert fall trener der i 1990-årene. Uansett er Farm Park i dag som fremstår noe slitent men ligger fint til i et grøntområde med bekken Yeading Brook som renner forbi på utsiden. Man kommer inn i det ene hjørnet, og kortsiden her har et overbygg som strekker seg store deler av kortsiden av gir tak over hodet til stående tilskuere – og en ansamling av vedlikeholds-utsyr og -maskiner, verktøy og skrot.

På langsiden sett til høyre herfra har man først en brakke som åpenbart huser klubbkontorer, garderober og en luke for matutsalg. Bortenfor har man et lite bygg med toaletter, før man kommer til anleggets største tribune. Dette er en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten som står midt på langsiden, og bortsett fra dette er det hard standing som gjelder ned mot bortre kortside, der det er mer (og utelukkende) hard standing. Det er det også mye av på bortre langside, der den eneste tribunen er en bitteliten ståtribune som også er av den prefabrikerte varianten. Under en rask ordveksling med en kar som tydeligvis også fungerte som banemann, gikk det tydelig frem at AFC Hayes også er plaget med ubudne gjester som bedriver vandalisme på banen deres, for han bannet og svertet over at plageåndene igjen hadde vært på ferde i løpet av natten. Det dreier seg om rever som graver opp deler av banen.

Angående dagens kamp ga han ellers uttrykk for at de hittil hadde hatt en del marginer mot seg og til dels vært uheldige, men han var samtidig klar på de ikke på noen måte hadde forventninger om å kjempe i toppen, og at en snarlig retur til step 4 heller ikke engang var noe tema. Manager Alan Galloway og hans team hadde i programmet tatt til orde for å forby ordet ‘unlucky‘ innad i spillergruppen og understreket at de måtte se seg selv i speilet og starte å omsette alle sjansene de visstnok hadde skapt. Jeg skulle i løpet av formiddagen få en viss forståelse for hva han mente. Min samtalepartner fortalte meg ellers at jeg skulle kunne skaffe meg en pin til min samling i klubbhusets bar i pausen, før han var behjelpelig med å skaffe til veie lagoppstillingene så jeg fikk tatt en kikk og avbildet de.

Det hjalp meg blant annet å identifisere Harry Carter som min tidligere samtalepartner hadde vært glad for å ha tilbake i aksjon etter at han tydeligvis hadde vært ute en stund, og han markerte seg tidlig som drivkraften i det meste AFC Hayes skapte offensivt. Det var også han som etter et drøyt kvarter spilte gjennom Sekani McCalmon som ble felt like utenfor gjestenes 16-meter. Carter la ballen til rette og sendte den deretter i mål helt borte i det ene hjørnet uten at Hounslow-keeper Rhys Forster kunne lastes. Dermed 1-0, og hjemmelaget fortsatte å styre kampen mens gjestene ble løpende mye mellom og ikke fikk til sitt spil når de fikk låne ballen. Carter var etter 25 minutter nære på med et skudd som sneiet stolpen, og fem minutters tid før pause spilte han gjennom McCalmon som avsluttet langt utenfor fra god posisjon.

Helt på tampen av omgangen ble nok et frispark løftet inn i Hounslow-feltet av Harry Bishop, men headingen Matt Kaczmarek gikk like utenfor. Dermed 1-0 til pause, og en fullt fortjent ledelse til hjemmelaget. Selv ilte jeg ned til klubbhuset for å unne meg dagens første glass og samtidig forhøre meg om en pin til min samling. Der hadde de nå åpnet, og det var et koselig lokale, men det hyggelige kvinnemennesket bak disken som mente at de var der et sted var tilsynelatende ikke i stand til å finne de, slik at jeg ble bedt om å returnere etter kamp. Jeg var påpasselig med å tømme glasset tidsnok til at jeg kom meg igjen på banen til spillerne var tilbake utpå gressmatte og dommer Fabio Roque på nytt kunne blåse i gang.

Etter pause var det gjestene som kom best i gang, og de skapte problemer for Hayes med gode løp på kantene. Et slikt angrep endte med et innlegg inn i feltet der en bortespiller gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Triantafilos Skapetis tok ansvar, og i omgangens fjerde minutt utlignet han til 1-1. Snuoperasjonen kunne vært et faktum da Mathew Riggs skjøt like over, men det vertene tok igjen grep og burde gjenopprettet ledelsen da Omar Hassan skjøt over mål fra god posisjon. Det var tydelig at AFC Hayes først og fremst manglet en målscorer, og det fikk vi nok et bevis på da McCalmon helt på tampen hadde en god sjanse men bortekeeper Forster fikk slått ballen utenfor stolpen slik at lokaloppgjøret endte med 1-1 og poengdeling foran det jeg hadde talt meg frem til å være 63 tilskuere men som senere ble bekreftet å være 56 (jeg må ha regnet med noen klubbrepresentanter).

Jeg hadde ikke all verdens tid om jeg skulle rekke 13.24-bussen videre ned til Hayes & Harlington stasjon, så jeg forlot nokså raskt åstedet og lot pin være pin da jeg droppet svippturen innom klubbhuset for i stedet å gå rett til bussholdeplassen noen få meter nede i veien. Der sto allerede en annen groundhopper og ventet på bussen, og det skulle vise seg at han hadde valgt seg de samme to kampene jeg skulle starte denne dagen med. De tidlige avsparkene i Combined Counties League (og for den saks skyld også Southern Combiantion) hadde igjen vist seg praktisk for oss groundhoppere, og da jeg snart gikk av bussen og steg på 14.00-toget som frakte meg til Slough, kunne jeg se konstatere at kampen hos AFC Hayes hadde vært en fin start på dagen.

English ground # 493:
AFC Hayes v CB Hounslow United 1-1 (1-0)
Combined Counties League Premier Division
Farm Park, 27 August 2018
1-0 Harry Carter (17)
1-1 Triantafilos Skapetis (pen, 49)
Att: 56
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet
Previous game: 26.08.2018: Romford v Baldock Town

More pics

This day on a map

Søndag 26.08.2018: Romford v Baldock Town

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg merket at dagen før hadde bydd på en omfattende pub-til-pub-runde da jeg forlot Homeleigh Hotel litt før klokka åtte, men jeg hadde ikke tatt helt av, og etter en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Sir Norman Rae var jeg tilbake i tilnærmet god(?) gammel form. Etter at siste bit av black pudding hadde blitt stappet i gapet kunne jeg fortsette ned til Shipley jernbanestasjon for å sette meg på toget til Leeds. Etter et kvarter kunne jeg der unnagjøre et togbytte for å komme meg på 09.40-toget og unne meg litt mer søvn på veien ned til London Kings Cross. På veien hadde vi møtt på det varslede regnværet, og da jeg like før klokka tolv stakk hodet ut av Kings Cross-stasjonen og vurderte en rask røykepause, formelig sprutregnet det i den engelske hovedstaden.

Det samme var tilfelle ved Liverpool Street, der jeg med nød og neppe kom meg med 12.23-toget som skulle frakte meg så langt som til Basildon. Faktisk hadde denne dagen sørget for en del hodebry, og jeg avventet i det lengste med å ta en avgjørelse. Vel og merke hadde jeg allerede bestemt meg for en base i London-området da jeg ville forsøke meg på en mulig trippel der dagen etter (klok av skade valgte jeg denne gang å ikke engang vurdere Northern League og muligheter i nordøst), men jeg var åpen for å ta en omvei for å se kamp og deretter reise ned til London-traktene. To helger tidligere hadde jeg håpet på avansement i FA Cupen for Pickering Town fordi de i så fall ville ha hjemmekamp i den påfølgende runden som skulle spilles denne helgen, og jeg visste at sjansen var til stede for at de i så fall ville ha søndagskamp grunnet cricket.

Pickering vant da også, men ved nærmere ettertanke stilte jeg meg tvilende til om søndagskamp virkelig kunne være aktuelt når man i utgangspunktet skulle ha full runde i NPL dagen etter. Jaggu offentliggjorde ikke Pickering Town at FA Cup-kampen mot Colne så visst skulle spilles på søndag, men min begeistring var kortvarig da deres tweet snart ble slettet og spørsmål om dette ble ignorert som om uttalelsen aldri hadde kommet. De hadde nok forregnet seg, for slikt hadde nok gått i NCEL der de har spilt inntil opprykket i sommer, men NPL er visst langt mindre åpne for å flytte ligakamper av denne grunnen. Det endte i stedet med at kampen ble spilt lørdag, på banen til Scarborough Athletic, og det var ikke lenger like interessant.

Jeg satt igjen med en liste der eneste reelle alternativet vel var Cardiff Met i den walisiske toppdivisjonen, men deres hjemmebane ser så utrøstelig kjedelig ut at det egentlig fristet mer med fotballfri. Jeg valgte til slutt å gjøre en revisit ved å se Romford v Baldock Town i FA Cupen, blant annet fordi det var få og usle bilder jeg tok ved min forrige visitt til Rookery Hill, der Romford banedeler hos East Thurrock United, og blant annet fordi det var litt mer praktisk med tanke på at jeg tilfeldigvis hadde bestilt overnatting i…nettopp Romford. Et minutt eller to etter at klokka hadde passert ett kunne jeg stige av i Basildon og haste over til bussterminalen på motsatt side av veien. Herfra skulle jeg ha buss nummer 100, og etter at jeg hadde betalt for en returbillett brukte den et kvarters tid på å skysse meg ned til Corringham, der jeg takket sjåføren for turen og dristet meg ut i regnet.

Corringham har for lengst vokst sammen med og blitt en del av den større naboen Stanford-le-Hope, som har rundt 30 000 innbyggere. Vi befinner oss her uansett i den sørøstlige delen av grevskapet Essex – snaut fire norske mil øst for Charing Cross i den sentrale London, og omtrent to mil vest for Southend-on-Sea. Dette er jo en del av landet der store mengder londonere slo seg ned etter annen verdenskrig; ikke minst folk som flyttet ut fra Londons East End. I dag er det da også i stor grad en soveby der majoriteten arbeider i London. Ikke minst er det tilfellet etter at de to nærliggende oljeraffineriene ble lagt ned. Et av dem er imidlertid bygget om til en stor containerhavn. Dette er et stykke fra Romford, men det er altså her at Romford FC denne sesongen nå banedeler med East Thurrock United.

Heldigvis hadde regnet avtatt noe, men det var fortsatt heftig nok til at jeg var temmelig våt da jeg etter en fem minutters spasertur fra bussholdeplassen ankom Rookery Hill og kunne søke ly i klubbhuset på utsiden. I baren der fikk jeg meg en pint og tillatelse til å sette fra meg bagen i et hjørne, før jeg kunne henge opp jakka og tørke litt. Det var fortsatt over en time til avspark og dermed foreløpig ingen grunn til å gå innenfor riktig ennå, men jeg benyttet en røykepause til å gå bort til inngangspartiet for å bytte £2 mot et eksemplar av dagens kampprogram. Jeg tilbød samtidig å betale meg inn mot et løfte om at karene der husket meg, og ytterligere £8 fattigere kunne jeg deretter returnere til min pint og bla litt i programmet.

Romford FC har en broket historie, og dagens klubb er faktisk den tredje i rekken av klubber som bruker dette navnet. Den originale klubben ble stiftet i 1876, og spilte i 1880/81-sesongen faktisk kvartfinale i FA Cupen (det var litt færre runder den gangen), men tapte der hele 0-15 for Darwen. Denne klubben ble i 1896 med i South Essex League, men interne stridigheter førte i 1909 til en splittelse og stiftelsen av den konkurrerende Romford United som til alt overmål ble en rival i South Essex League. Begge disse klubbene gikk imidlertid under nokså raskt, og en ny utgave av Romford FC ble stiftet i 1929. Denne utgaven flyttet inn på Brooklands Stadium og spilte seg opp i Isthmian League via London League og Athenian League. I 1948/49-sesongen var de foran 100 000 tilskuere tapende finalist i den prestisjetunge FA Amateur Cup da Bromley seiret 1-0 i den første Wembley-finalen av denne tradisjonsrike (men ikke lenger eksisterende) turneringen.

Etter at de i 1959 hoppet over til Southern League, vant de i 1967 denne ligaens toppdivisjon (som da var en av tre divisjoner som opererte på nivået rett under Football League). Klubben satset i det hele tatt mye på opprykk til Football League og gjorde betydelige investeringer i sitt stadion for å få innpass, men på en tid der dette skjedde via stemmegivning fra FL-klubbene (som gjerne vernet om sine egne) ble de stadig oversett. De hadde derfor havnet i stor gjeld som gjorde at de i 1975 måtte selge sin hjemmebane, og etter et par sesonger med banedeling gikk de konkurs i 1978 mens arbeidet på et nytt stadion så vidt hadde begynt. Det var først i 1992 at man blåste liv i klubbnavnet ved å stifte dagens klubb, og de tok plass i Essex Senior League.

Etter å ha banedelt hos Hornchurch og Ford United, flyttet de i 1996 inn hos Collier Row, og den sommeren slo de to seg sammen og tok navnet Collier Row & Romford. De spilte på Collier Row sin hjemmebane Sungate og tok deres plass i Isthmian League, men etter kun ett år endret de navnet tilbake til Romford FC. I 2002 rykket de ned fra Isthmian League til Essex Senior League, og brukte sju sesonger på å returnere ved å vinne sistnevnte liga i 2009. På det tidspunktet hadde de året før forlatt Sungate-anlegget (der de hadde hatt en rekke problemer) for å banedele med Aveley. Deretter ble det fra 2012 banedeling hos Thurrock, men da det tidligere i år ble annonsert at Thurrock vil legges ned og Ship Lane selges, ble de igjen nødt til å flytte på seg. De har altså nå fått til en avtale med East Thurrock United.

Siden opprykket tilbake til step 4 i 2009 har klubben vært å finne i Isthmian League Division One North, der de med et par unntak har vært fast innslag på nedre halvdel av tabellen. Den beste plasseringen for den ‘nye’ klubben er 8. plassen i 2013, men så sent som i våres var de kun ett poeng fra jumboplassen og nedrykk. De hadde imidlertid fått en fin start på denne sesongen med en hjemmeseier 3-0 over Great Wakering Rovers som ble fulgt opp med poengdeling 1-1 borte mot Bury Town. Nå var det dog FA Cupen det dreide seg om, og gjestene var Baldock Town fra ett nivå under – nemlig Spartan South Midlands League Premier Division, der de er nyopprykket. Etter en tøff start med to tap hadde de tatt seg videre i FA Cupen ved å høvle over Ipswich Wanderers med 5-0 på bortebane, og nå kom de fra sin første trepoenger i SSML Premier etter hjemmeseier over Wembley.

Dagens kamp var faktisk et møte mellom to banedelere, for Baldock Town banedeler selv hos Arlesey Town. Jeg ble sittende å prate litt med et par av representantene som var ikledd klær med den tøffe Baldock Town-logoen, og en av disse ga uttrykk for at man forhåpentligvis kan flytte inn på nytt stadion i egen hjemby innen et år eller to. Lignende planer har jo også Boro (som Romford kalles) hatt en stund, og nå ser det endelig ut som om det kan skje noe også på den fronten. I den forbindelse må jeg si at jeg skulle gitt mye for å se dagens kamp på Romfords game hjemmebane Brooklands, som sies å ha gjort flere FL-klubber misunnelige (noen flere bilder her, her, her og her) og skal ha hatt en eventyrlig atmosfære når den var godt besatt, men det er nå lenge siden den siste kamp ble spilt der i april 1977.

Jeg har som nevnt tidligere besøkt Rookery Hill, men heller ikke den gang var det det ‘ordentlige’ hjemmelaget East Thurrock United jeg så i aksjon. Den oktober-dagen i 2011 var det nemlig det heftige Essex-derbyet Grays Athletic v Tilbury som sto på menyen, for Grays Athletic banedelte her på den tiden. Det hadde vært en heftig affære der det for øvrig var et massivt politioppbud man sjelden ser på dette nivået – grunnet voldsomme masseslagsmål i begge møter sesongen før, men som sagt var jeg alt for dårlig til å ta bilder (og de jeg tok var temmelig håpløse). Mens Romford akkurat har flyttet inn her, har East Thurrock United holdt til her siden anlegget sto ferdig i 1985, og til tross for nærheten til et tungt industrialisert område har faktisk Rookery Hill et nokså landlig preg. Nå var det etter hvert på tide å igjen stikke hodet innenfor og forberede seg på avspark, og på vei ut av klubbhuset traff jeg også på groundhopperen Ian Beadle som hadde tatt turen fra Hull. I den forbindelse kan det også nevnes at jeg i løpet av kampen også støtte på en annen norsk groundhopper.

Hovedtribunen på Rookery Hill har en hovedtribune som står midt på den ene langsiden og har sitteplass for 160 tilskuere. Ellers er det hard standing som gjelder på resten av denne langsiden, der man for øvrig også har plassert flere brakker som brukes til forskjellige ting som matutsalg, kontorer, klubbsjappe etc. To av dem er til og med stablet oppå hverandre. På motsatt side virket det som om det hadde skjedd ting siden mitt forrige besøk, og East Thurrock United har jo også klatret litt i systemet siden den gang. Nå har man her to sittetribuner – en på hver banehalvdel. Her har man også laglederbenkene, og det gjør at innbyttere og lagledere må krysse banen for å ta plass der. På kortsiden Manorway End er det kun hard standing, mens Church End har to små og litt snodige ståtribuner som gir tak over hodet for et lite antall tilskuere.

Om man ser mot sistnevnte kortside kan man se hvor den har sitt navn fra, for i bakgrunnen kan se den lokale kirken St. Mary the Virgin som flott bakteppe. Det er på denne langsiden at Romford har satt opp en liten klubbsjappe, og der betalte jeg ågerprisen £5 for en pin til min samling (jeg følte meg temmelig snytt når Ian senere fortalte at han hadde blitt avkrevd £3, til tross for at det var en noe annen design). Det visste jeg dog foreløpig intet om da jeg tok en kikk på lagoppstillingene og så lagene komme ut i regnværet og gjøre seg klare til avspark. Romford startet friskt, og allerede i kampens fjerde minutt hadde kaptein Danny Cossington en heading som smalt i tverrliggeren, før de beleiret Baldock-feltet og hadde et par skumle dødballer. Var det divisjonsforskjellen som viste seg?

Neida, gjestene kom snart mer med, men det var mot spillets gang at de tok ledelsen i det 13. minutt. Det startet med en glimrende takling på midtbanen av Lewis Barker, og endte med at Kim Forsyth ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Romford-keeper Rhys Hughes og i mål via den bortre stolpen. Forsyth kunne like etter doblet ledelsen med en heading fra kloss hold, men keeper fikk med nød og neppe reddet. I det 19. minutt hadde Romford fått et frispark, og det jeg allerede hadde sett av Kurt Smiths venstrefot gjorde at jeg skjerpet oppmerksomheten da han la ballen til rette. Godt valg, for han sendte ballen rundt muren og inn i bortre hjørne til 1-1. Romford tok igjen kommandoen, men hverken Roddy Lemba, Kurt Smith eller Ernest Okoh traff mål fra gode posisjoner. I stedet gjenopprettet Baldock nesten sin ledelse da Kim Forysth steg til værs og vant hodeduellen med Romford-keeperen, men Boro-forsvarer Nick Reynolds kom seg tilbake og klarerte inne på streken.

Drøyt fem minutter før pause fikk hjemmelaget straffespark da dommeren mente at Greg Akpele ble lagt i bakken med ufine midler. Kurt Smith druset ballen i det ene hjørne mens Baldock-keeper Adam Harpur gikk motsatt vei, og lagene gikk til pause på stillingen 2-1. I de to første minuttene etter pause hadde Romford to kjempesjanser til å øke ledelsen, men etter dette skjedde det noe med vertene som lot gjestene ta over. Harry Holland headet utenfor fra god posisjon, men et drøyt kvarter ut i omgangen sørget Liam Kenna for 2-2 ved å styre inn et innlegg. Etter dette var det rett og slett en forestilling som så ut til å gå mot uavgjort og dermed omkamp, men i det nest siste ordinære minutt pekte dommeren igjen på straffemerket da Akpele gikk i bakken. Det virket nokså billig fra min posisjon og Baldock-folket var i harnisk, men Roddy Lemba tok uansett ansvar nå når Kurt Smith hadde blitt byttet ut, og sørget for at Romford vant 3-2 på dramatisk vis foran det som skal ha vært 98 tilskuere.

Det hadde heldigvis sluttet å regne, og etter å ha hentet bagasjen traff jeg igjen på Ian Beadle på bussholdeplassen da han skulle ha samme buss. Etter returen til Basildon tok jeg farvel med ham da han gikk for å ta toget mens jeg valgte å unne meg en pint på The Beehive. Det ble også til et måltid på The Moon on the Square før jeg omsider kom meg til Romford med toget – via et togbytte i Upminster. Jeg hadde betalt £50 for to netters overnatting ved Travelodge Romford Central; noe de to sjarmerende jentene i resepsjonen påpekte var et kupp. De fikk snart sjekket meg inn, og etter å ha installert meg dro jeg en tur for å sjekke ut en pub jeg ikke fikk tid til å teste ved mitt opphold i Romford to ukers tid tidligere. Etter en kort busstur ble det med det ene glasset ved Gidea Park Micropub, og etter å også ha vært innom The Ship tok jeg toget den ene stasjonen tilbake fra Gidea Park til Romford, der jeg tok kvelden tidlig etter en svipptur innom The Bull. Det var tross alt en ny lang dag som ventet dagen derpå – og den skulle by på hele tre kamper.

Revisit:
Romford v Baldock Town 3-2 (2-1)
FA Cup, Preliminary Round
Rookery Hill, 26 August 2018
0-1 Kim Forsyth (13)
1-1 Kurt Smith (19)
2-1 Kurt Smith (pen, 40)
2-2 Liam Kenna (62)
3-2 Roddy Lemba (pen, 89)
Att: 98
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £5

Next game: 27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United
Previous game: 25.08.2018: Steeton v Atherton LR

More pics

This day on a map

Lørdag 25.08.2018: Steeton v Atherton LR

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var igjen lørdag, og det betød selvsagt at det var en fyldig fotballmeny å velge fra denne dagen. Jeg hadde imidlertid for lengst tatt beslutningen, og stadionet jeg hadde valgt meg som dagens kamparena var sterkt medvirkende til at dette var en dag jeg virkelig hadde sett frem mot. Steeton hadde nemlig brukt sommeren til å flytte inn på flotte og klassiske Cougar Park i Keighley, og det hadde gitt meg såpass med vann i munnen at jeg lot meg friste til West Yorkshire til tross for at det denne dagen også var full runde i FA Cupen. Først startet jeg imidlertid dagen med å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Thomas Leaper, men da siste bit av black pudding hadde blitt satt til livs ble jeg snart fraktet til Derby stasjon av drosjebilen som karen bak disken hadde tilkalt for meg.

Grunnet det omfattende arbeidet ved Derby jernbanestasjon måtte første etappe gå med buss for tog på strekningen mellom Derby og Chesterfield, og etter å ha gått gjennom stasjonen og ut på motsatt side, fant jeg raskt riktig buss. Jeg hadde siktet meg inn på 09.00-avgangen, men kom meg til og med en buss som gikk et kvarter tidligere, og bussen brukte igjen rundt 50 minutter på strekningen – denne gang i motsatt retning i forhold til dagen før. Jeg hadde sett frem til å bytte fra buss til tog, men etter å ha kommet meg med 10.05-toget fra Chesterfield, lurte jeg snart på om det kanskje hadde vært bedre med buss helt til Leeds, for det var igjen fullstendig stappfullt med passasjerer som måtte stå i ‘vestibylene’ og bortover midtgangene i hele vognenes lengde. Det virker til tider å være Cross Country sitt varemerke.

Heldigvis var det ikke mer enn en snau time til Leeds, og selv om jeg der hadde blitt advart mot Northern Rail sin streik denne dagen (og sju påfølgende lørdager), merket jeg heldigvis (foreløpig) lite til dette da jeg byttet i Leeds og kom meg videre med 11.12-toget. Det var en langt mer behagelig etappe, og etter kun ti minutter kunne jeg stige av i Shipley, der jeg hadde booket overnatting. Jeg hadde betalt £35 for losji ved Homeleigh Hotel, og innsjekking allerede fra klokka 13.00 hadde også vært medvirkende til at det ble valgt som base. Etter å omsider ha brukt god tid på det som i utgangspunktet skulle være rundt et kvarters gange fra stasjonen, fikk jeg til alt overmål også sjekke inn tidlig slik at jeg kom meg videre til Keighley med et tidligere tog enn jeg hadde turt å håpe på.

På vei tilbake til stasjonen måtte jeg imidlertid sjekke ut mikropuben The Triangle, men det beste seg å være hakket for ‘kunstnerisk’ og ‘hipster’-aktig for min smak, så jeg raste raskt videre for å orientere meg frem til riktig perrong på en Shipley-stasjon som muligens kan virke litt forvirrende på en som ikke har brukt den før. Også etappen til Keighley tok kun rundt ti minutter, og jeg hadde mer enn nok tid til å koste på meg en pint og litt kos på den herlige puben Boltmakers Arms. Mens jeg hygget meg der, fikk jeg melding fra dagens hjemmelag som ønsket meg velkommen og hevdet de så frem til å endelig ha meg som gjest. Planen hadde vært å besøke Steeton tilbake i mai, for å se de spille sin siste hjemmekamp på Summerhill Lane (deres reservelag spiller dog fortsatt der) hjemme i Steeton før de flyttet til Keighley og tok steget opp i NWCL. Den gang klarte ikke bortelaget å stille lag, og jeg endte i stedet opp med et trivelig besøk hos Knutsford.

Keighley (uttales omtrent slik man på engelsk ville uttalt Keith-lee) er en by som ligger 18 kilometer nordvest for Bradford, og som ved folketellingen i 2011 hadde drøyt 56 000 innbyggere. Den ligger der elvene Aire og Worth renner sammen, og som mange andre byer i regionen har den en fortid der tekstilindustrien var helt sentral. Som de andre gamle tekstilbyene er Keighley i dag meget multikulturell, og det skulle jeg få et eksempel på da jeg etter kamp gikk tilbake til sentrum fra Cougar Park og på veien passerte nesten et tresifret antall personer før jeg så en etnisk brite. Keighley er for øvrig også startpunkt for museumsjernbanen Worth Valley Railway som går herfra til Oxenhope. Da jeg ankom Keighley stasjon og så den koselige delen av stasjonen som blir brukt av denne museumsjernbanen, angret jeg sporenstreks litt på at jeg ikke hadde planlagt litt bedre og prioritert en tur med denne. Det får bli en annen gang..

Det var etter hvert på tide å tømme glasset og traske mot Cougar Park, beliggende ved et industriområde der jeg ved ble møtt av synet av et herlig klassisk stadion som ga meg tilløp til kribling i magen til tross for at jeg hele tiden visste at jeg hadde en godbit i vente – ikke minst etter at mine groundhopper-venner fra nordøst, Katie & Lee, i tillegg til flere andre groundhoppere hadde lagt ut godt med fotografisk bevis etter sitt besøk helgen før. Jeg gikk nå opp til inngangspartiet og fisket frem £5 i inngangspenger pluss £2 for et godt program av imponerende utseende, og jeg hadde så vidt fått kastet et par blikk på herligheten innenfor da jeg ble stående å prate litt med karen i inngangspartiet.

Det virker å være mye usikkerhet rundt den tidlige historien til Steeton AFC, og mens logoen vitner om at klubben skal ha blitt stiftet i 1905, forteller en annen kilde om at klubben muligens allerede var i sving i 1890-årene, samtidig som klubben i sitt program selv skriver at det var først i 1908/09-sesongen at man for første gang hadde et lag som spilte fotball i organisert form under navnet Steeton Church Lads Brigade. På denne tiden skal det ha vært flere klubber som spilte under navn som inkluderte Steeton-navnet, men i 1910/11-sesongen sto man igjen med klubben som da het Steeton FC, og man mistenker at det har vært snakk om en sammenslåing av minst tre klubber for å samles om én slagkraftig klubb i landsbyen.

Klubben spilte i Keighley & District League, og i årene frem mot den annen verdenskrig vant de denne ligaen tre ganger – inkludert to strake titler i 1937 og 1938. Etter krigen tok de plass i Craven League, og hadde i 1950-årene en svak periode der de gikk på en rekke stygge tap og ofte hadde problemer med å stille lag. De klarte å snu dette og klatret igjen opp i Craven Leagues toppdivisjon, der de sikret seg flere andreplasser før de i 1985 ble med i West Riding County Amateur League. Der hadde de deretter tilhold helt frem til i våres, men så sent som rundt årtusenskiftet slet de helt i bunn av denne ligaens tredje nivå og måtte reddes av en restrukturering av ligaen. Med det snudde de trenden og klatret raskt opp til toppdivisjonen.

Dagens manager Roy Mason tok så vidt jeg kan se over i 2006, og i 2013 registrerte de sin til nå beste ligaplassering med en 2. plass i West Riding County Amateur League Premier Division (det vil selvsagt forbedres inneværende sesong). Man tok i sommer avskjed med denne ligaen etter to strake tredjeplasser i 2017 og 2018, og fikk som kjent deretter godkjent sin søknad om opprykk til step 6 og North West Counties League, som jo har utvidet sin andredivisjon (Division One) med en andre avdeling. NWCL er en av to ligaer på step 5/6 som har gjort dette i sommer (i tillegg til Eastern Counties League), og Steeton ble med sin geografiske beliggenhet som ventet plassert i NWCL Division One North.

I forbindelse med at man har tatt steget opp, har jo også Steeton som nevnt flyttet fra Steeton og Summerhill Lane til Keighley og Cougar Park. Jeg skal ikke uttale meg om hvordan dette er i tråd med reglene om at man ikke skal ‘banedele seg til opprykk’, men det var uansett en mulighet som Steeton-folket ikke hadde til hensikt å la gå fra seg. Steeton er en landsby med drøyt 4 000 innbyggere, en halv mil nordvest for Keighley, og de har i utgangspunktet sikret seg en leieavtale på tre år, men personen jeg nå snakket med understreket at de ser for seg at klubbens fremtid nå er her på Cougar Park. Keighley har med sine forsteder og omkringliggende landsbyer et innbyggertall på over 70 000, og har ingen fotballklubb høyere opp i pyramiden, så de ser det som et potensial for å sikre seg mange nye tilhengere her.

Cougar Park har blitt benyttet til idrett siden 1876 da rugby league-klubben Keighley RLFC ble stiftet, og jeg burde vel egentlig omtalt den som Lawkholme Lane, for det er navnet banen gikk under helt frem til 1995 (Keighley RLFC byttet tidlig i 1990-årene navn til Keighley Cougars og omdøpte i samme periode sin hjemmebane). Mye av tribunefasilitetene stammer fra 1930-årene, for inntil dette hadde de bestått av åpen terracing og en åpen tribune på den ene siden. Dagens flotte hovedtribune ble åpnet i 1933, samtidig som banen ble utvidet og også andre deler av anlegget ble oppgradert. Når Steeton nå har flyttet inn, er det for øvrig ikke første gang det spilles fotball her, for deres lokalrival Silsden spilte her i perioden 2003-2010. Steeton på sin side hadde spilt på The Oaks i Steeton fra 1908 til 1969, da de flyttet inn på Summerhill Lane – eller Dorin Wells Memorial Field om man vil. Nå skal altså reservelaget fortsette å spille der mens førstelaget prøver lykken i Keighley.

Anleggets virkelige perle er den herlige hovedtribunen som allerede er nevnt, og den byr på benkerader i tre. Det er tribuner av denne typen man dessverre i stor grad har klart å utradere fra den engelske fotballpyramiden, og som gjør at tankene går tilbake til en tid da fotballen også høyere opp i systemet var langt morsommere. De tre andre tribunene er i utgangspunktet nokså like, i form av å være ståtribuner med klassisk terracing og røde bølgebrytere. Av disse tre er det kun på den ene kortsiden at man har tak over hodet, og både den andre kortsiden og bortre langside virket å være sperret av og utilgjengelige for publikum. Da kampen senere startet fikk jeg tillatelse til å ta meg rundt av en vakt som fortalte at ikke disse seksjonene var avsperret som sådan men at fotballklubben kun gjorde det fordi ligaen i motsatt fall ville kreve flere vakter.

Om det skulle være noe som helst tvil; Cougar Park / Lawkholme Lane falt virkelig i smak i en slik grad at den nok umiddelbart tok plass høyt oppe på en tenkt liste over mine favoritt-stadioner – sannsynligvis rett inn på en topp 5-liste av de jeg har besøkt på mine turer rundt i England. Etter å ha tatt en rask kikk hadde jeg oppsøkt baren innunder den flotte hovedtribunen, og med flytende forfriskninger i hånda kunne jeg ta en nærmere kikk og også ta en tur opp på tribunen for å speide utover. Jeg hadde ankommet med over en time til avspark, og så nå at manager Roy Mason hadde tatt en pause fra oppvarmingen, så jeg gikk bort for å introdusere meg selv og slå av en prat. Jeg har hatt kontakt med Roy en stund, men aldri tidligere møtt ham, så det var hyggelig. Han gjentok også det jeg tidligere hadde fortalt om at klubben nå satser på å slå rot i Keighley.

Steeton hadde hatt en fin start på sin NWCL-tilværelse, for selv om de hadde startet med tre bortekamper hadde de tatt med seg tre poeng hjem fra både Holker Old Boys og Avro, og selv om det hadde blitt tap i Garstang, slo The Chevrons tilbake med å hjemmedebutere på Cougar Park med seier over AFC Blackpool forrige helg slik at de nå sto med 3-0-1 på sine fire første. Noe mer trøblete hadde det vært for dagens bortelag Atherton LR, for Laburnum Rovers sto med kun ett poeng på sine fire første hittil. Etter tre strake tap kom de nå fra uavgjort hjemme mot Chadderton, og tilbake i baren snakket jeg litt med en LR-representant som innrømmet at det har vært en tung start og at det nok kan bli en tøff sesong. På hans spørsmål om jeg hadde besøkt deres Crilly Park, kunne jeg bekrefte dette og at det til og med var for å se det såkalte ‘Flat Cap-derbyet’ mot Atherton Collieries.

Jeg fikk også høre litt mer om en tredje Atherton-klubb, Atherton Town, som få dager tidligere hadde vært i media da de måtte avlyse sin hjemmekamp i Manchester League fordi noen lokale pøbler faktisk hadde stjålet deres nett!! Min samtalepartner bekreftet at de heller ikke er den eneste non-league klubben i området som plages med vandalisme. Det er slikt som får en til å ønske at man fortsatt kunne sette slike idioter i gapestokk til spott og spe, men i disse dager er det garantert noen som ville blitt støtt av slikt (som med alt annet). Roy kom til og spanderte påfyll fra baren før han gikk for å oppildne sine utvalgte, og det dro seg etter hvert mot avspark slik at jeg tok med meg forfriskningene ut for å ta oppstilling i påvente av at spillerne skulle entre banen.

Det var vertene som startet best, og Liam Blades – som visstnok gjorde sin Steeton-debut – hadde allerede markert seg ved å skape problemer for gjestene da han i det 15. minutt var nære på å markere sin debut med scoring. Kun en flott redning fra bortekeeper Louis Murray hindret scoring, men Ben Clarkson var først frempå returen og satt inn 1-0. Atherton LR hadde deretter en heading like utenfor Steeton-målet, men i det 27. minutt kom utligningen da ballen falt fint til rette for Henoc Mukendi som plasserte ballen forbi Steeton-keeper Alfie Stevens-Neale og inn i hjørnet av målet. Under tre minutter senere var Mukendi på farten igjen og headet inn 1-2. Drøyt fem minutter før pause var vi igjen like langt da Aaron Hollindrake ble spilt gjennom med en glimrende pasning, og han gjorde ingen feil.

Det var fortsatt tid til mer drama før pause, for da Ben Clarkson ble spilt gjennom helt på tampen av omgangen, mistet kanskje en utrusende bortekeeper Murray hodet litt og handset utenfor 16-meteren i et panikkartet forsøk på å hindre Clarkson fri ferdsel mot mål. Dommeren hadde egentlig intet annet valg enn å vise ut Murray, og det var krise for et bortelag som ikke hadde noen reservekeeper på benken og dermed måtte sende en utespiller i mål. Siden vi allerede var på overtid ble han ikke satt på noen alvorlig prøve før dommeren blåste for pause på stillingen 2-2. De 102 tilskuerne hadde fått valuta for pengene så langt, og siden jeg først er inne på tilskuertallet, hadde jeg registrert at Steeton i ukene før hadde jobbet hardt for å trekke til seg supportere i Keighley. Blant annet har de hatt stand på et lokalt kjøpesenter der de også delte ut gratis sesongkort til barn, så man kan jo håpe at lokalbefolkningen etter hvert vil støtte mer opp om klubben.

De som hadde møtt frem ble i hvert fall underholdt også etter pause, og det gikk ikke lang tid før gjestene var farlig frempå. En fantastisk takling fra stopper-debutant Macauley Haley måtte til for å hindre mulig baklengs, og i stedet var det hans debutant-kollega Blades som i omgangens tolvte minutt sendte Steeton i føringen etter at han var mål for et frispark som han omsatte i scoring. Drøyt ti minutter senere ble et innlegg stusset mot mål, og selv om gjestenes ‘stand in keeper’ fikk slått i stolpen, var Ben Clarkson på pletten og satt inn returen til 4-2. Et kvarters tid før slutt var det nok avgjørelsen som falt da Andy Briggs ble spilt gjennom og økte til 5-2. Drøyt fem minutter før slutt sikret i hvert fall Henoc Mukendi seg ‘matchballen’ da han noterte seg for hattrick ved å sette inn en retur etter at Steeton-keeperen hadde levert en kjemperedning. Det var nok fattig trøst, og gjestene virket innforstått med at det kun var et trøstemål.

En svært underholdende kamp endte da også 5-3, og snart satt jeg i baren og hørte Roy Mason & Co kommentere utvalgte resultater i FA Cupen. Jeg takket etter hvert for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte tilbake til Keighley sentrum via en annen vei enn tidligere. På vei til Keighley tidligere på dagen hadde konduktøren fortalt meg at den nevnte streiken betød at siste tog tilbake til Shipley denne dagen var klokka 19.00, men jeg rakk både et måltid på The Livery Rooms og en tur innom The Cavendish før den tid. Jeg bestemte meg dessuten for å ikke bli med helt tilbake til Shipley, men å hoppe av i Bingley for å sjekke ut noen puber der. Etter å ha vært innom både The Myrtle Grove, The Library Tap og Bingley Tavern & Ale House, lot jeg i stedet en lokalbuss frakte meg videre til Saltaire.

Det bragte frem noen minner fra mitt besøk hos Salts nesten nøyaktig et år tidligere, og siden jeg aldri kom så langt den gang, benyttet jeg nå anledningen til å sjekke ut mikropuben Cap and Collar. Videre liker jeg både fanny, ale og cider, så et herlig gjensyn med koselige Fanny’s Ale & Cider House var på sin plass før jeg beveget meg videre til The Salt Cellar. Etter å ha spasert tilbake til Shipley lot jeg meg sannelig også friste til et glass på The Sun Hotel før jeg omsider fant ut at jeg hadde fått nok og at det var på tide å trekke seg tilbake. Riktignok var det lørdagskvelden, men det kom en dag etter også denne gang, og den skulle i tillegg (kanskje ikke spesielt overraskende) igjen by på en god del reising.

English ground # 492:
Steeton v Atherton LR 5-3 (2-2)
North West Counties Division One North
Cougar Park, 25 August 2018
1-0 Ben Clarkson (15)
1-1 Henoc Mukendi (27)
1-2 Henoc Mukendi (30)
2-2 Aaron Hollindrake (40)
3-2 Liam Blades (57)
4-2 Ben Clarkson (68)
5-2 Andrew Briggs (75)
5-3 Henoc Mukendi (85)
Att: 102
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 26.08.2018: Romford v Baldock Town
Previous game: 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United

More pics

This day on a map

Fredag 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United

Det gror ikke mose på rullende stein, og selv om et lengre opphold i Newcastle ikke hadde vært meg imot, var det igjen på tide å flytte på seg. Jeg hadde tidlig valgt meg fredagskampen Mickleover Sports v North Ferriby United i NPL Premier, og selv om det dukket opp et par interessante kamper i FA Cupen, var jeg aldri inne på tanken om å endre planene da jeg også hadde en bindende hotellreservasjon i Derby. Jeg hadde ikke dårlig tid, men valgte å nøye meg med å raske med meg noen smørbrød fra Sainsburys-sjappa inne på Newcastle stasjon før jeg satt meg på 10.35-toget for å unnagjøre første etappe på veien ned til Derby. Normalt sette skulle dette toget betjent også Derby stasjon, men slik var det ikke i denne perioden.

Omfattende arbeid ved Derby stasjon betød at stasjonen hadde blitt ‘stengt’ i siste halvdel av juli og ikke ville betjenes av tog igjen før en drøy uke ut i oktober. Derfor måtte jeg benytte meg av tog for buss fra Chesterfield, der jeg steg av etter to timer på jernhesten. Jeg fant snart frem til riktig buss, som etter hvert brukte rundt 50 minutter på sin tur sørover i Derbyshire til grevskapets største by, der himmelen åpnet seg et par minutter etter at vi ankom. Heldigvis ga det verste styrtregnet seg etter 5-10 minutter, men jeg valgte å unne meg en taxi til Premier Inn-hotellet ved Cathedral Quarter der jeg hadde betalt £31,50 for overnatting. Der fikk jeg raskt sjekket meg inn, og nå var det et midlertidig opphold da jeg gikk for å innta en tidlig middag ved puben The Standing Order. Deretter var jeg klar for å sjekke ut et par gode Derby-puber.

Neste stopp var The Old Silk Mill (Ale & Cider House), som var et naturlig valg for å smake litt gyllen nektar. Dette skal også være en av mange Derby-puber som påstås å være hjemsøkt, men jeg ble ikke plaget av noe spøkelse mens jeg hygget meg med en god pint. I mellomtiden returnerte styrtregnet, men jeg tok sjansen på å løpe raskt over veien til Ye Olde Dolphin Inne, som noen hevder er Derbys eldste pub med pubdrift fra ca 1530. Denne puben skal hjemsøkes av ikke mindre enn fire gjenferd, men igjen merket jeg lite til dette. Derby kalles av noen den engelske ‘spøkelses-hovedstaden’, og noen av de hjemsøkte stedene arrangerer til og med ghost tours. Jeg rakk ikke engang å besøke noen av de som troner helt øverst på en liste over byens mest hjemsøkte puber, men Jorrocks var ikke en av disse. Etter at regnet hadde stoppet ble det uansett siste stoppested på vei til bussholdeplassen der jeg skulle ta bussen mot Mickleover.

Bussene ut mot Derby-forstaden opererer med et system der bussene Mickleover Green og Mickleover Blue kjører bortimot samme rute med en runde rundt i Mickleover og inn igjen til sentrale Derby, men kjører denne runden i forskjellige retninger. Det var den blå jeg nå skulle ha, og 18.00-bussen brukte drøyt tjue minutter på ferden ut til Mickleover. De fleste vil kanskje kjenne til Derby, dens plassering sør i grevskapet Derbyshire, dens innbyggertall på rundt 250 000, og industrien tilknyttet blant annet bil- og fly-produksjon og jernbaneindustrien. Færre vil nok kjenne til Mickleover, som er en bydel vest for Derby sentrum. Den skal være en av Derbys største bydeler, og forstaden skal ha omtrent 18 000 innbyggere.

Her hoppet jeg av rett før vi kom til Station Road, der bussen skulle dreie sørover mens jeg skulle begi meg ut på en ti minutters gange nordover til kveldens kamparena som har fått sitt navn etter denne veien. På dette tidspunktet får jeg passe på å sende en alt annet enn vennlig tanke til idioten av en bilist som sprøytet meg ned ved å kjøre oppi en stor vanndam som hadde dannet seg slik at jeg ble klissvåt. Jeg måtte rett og slett svinge innom puben The Great Northern for å tørke opp og la raseriet avta over en halv pint før jeg fortsatte opp til Mickleover Sports’ hjemmebane og betalte meg inn med £10. For £2 fikk jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram som jeg tok med meg inn i klubbhusets bar for å bla litt i.

Mickleover Sports ble stiftet i 1948, under sitt opprinnelige navn Mickleover Old Boys, og de tok plass i Derby & District Senior League. Der hadde de tilhold helt frem til de i 1993 flyttet inn på sin nåværende hjemmebane, tok dagens navn og fikk innpass i Central Midlands League. Etter to sesonger i CML rykket de opp fra Premier Division til den daværende toppdivisjonen med den grandiose navnet Supreme Division. Da denne ble vunnet i 1999 betød det opprykk til Northern Counties East League, og etter å umiddelbart ha etablert seg i toppen av NCEL 1, vant de i 2003 denne og sikret opprykk til NCEL Premier Division. Fire år senere vant de denne ligaens ligacup etter å ha slått Garforth Town på straffer i finalen, og i 2009 tok de ligatittelen og sikret dermed opprykk til step 4.

De ble plassert i NPL Division One South, og den ble vunnet på første forsøk, men etter to sesonger i NPL Premier Division rykket de ned igjen etter at et poengtrekk på tre poeng utgjorde forskjellen på nedrykk og sikker plass. De brukte tre sesonger på å returnere ved å vinne sin andre divisjonstittel i NPL 1 South våren 2015, og 13. plassen forrige sesong er deres foreløpig bestenotering i ligasammenheng. I kveld skulle de altså møte et North Ferriby United som de siste par sesongene har vært i fritt fall og har to strake nedrykk bak seg, og jeg mistenkte at jeg skulle se to lag som vil bli å finne på nedre halvdel av tabellen når status skal gjøres opp. Hjemmelaget hadde startet sesongen med uavgjort borte mot Stalybridge Celtic og tap borte mot Gainsborough Trinity, mens gjestene hadde sesongåpnet med uavgjort borte mot Marine og hjemmetap mot Whitby Town, så begge sto med ett poeng etter to kamper.

Mickleover Sports har altså spilt på sin nåværende hjemmebane siden 1993, da de omsider kunne flytte inn rundt ti år etter at man la planer for den nye banen. Den bærer kanskje litt preg av at klubben på et tidspunkt klatret relativt hurtig i ligasystemet, men i det jeg vil tro har vært en gradvis oppgradering, har de heldigvis motstått fristelsen av å installere de kjipeste utgavene av dagens moderne prefabrikerte tribuner som de siste årene har dukket opp som paddehatter. På nærmeste kortside er det ingen tribunefasiliteter, men her har man klubbhuset og et område for uteservering etc utenfor dette. På nærmeste kortside er det ikke én, men tre tribuneseksjoner. To av disse er enkle overbygg som gir tak over hodet for stående tilskuere og står på hver sin side av en større sittetribune som står midt på langsiden. Også på bortre kortside er det et overbygg (jeg mistenker av nyere dato) som langs store deler av kortsiden gir tak over hodet til stående tilskuere.

Mesteparten av bortre langside er utilgjengelig for tilskuere, og det har å gjøre med at cricketbanen ved siden av faktisk overlapper fotballbanen. Det er derfor man også har sperret av hjørnet på nærmeste kortside, bortenfor inngangen til klubbhuset. Man kan jo også tenke seg at denne situasjonen med en overlappende cricketbane er grunnen til at de to første ligakampene hadde blitt spilt på bortebane mens man denne helgen altså hadde fredagskamp. Slik er det jo flere klubber som har det så lenge cricketsesongen fortsatt pågår, men nå så Mickleover-folket frem til sin første hjemmekamp for sesongen.. Et par hjemmesupportere jeg slo av noen ord med mente at de skulle være fornøyd om deres helter kunne kopiere forrige sesongs 13. plass, men uttrykte et lite håp om at de også kunne forbedre dette, samtidig som påpekte at de er av de mindre klubbene i det som er en tøff liga og divisjon.

Allerede i kampens andre minutt fikk gjestene fra Humberside en stor sjanse da Jordan Harrison ble spilt gjennom alene med keeper, men stresset av en jagende forsvarsspiller ble hans avslutning reddet av hjemmekeeper Lewis King. For vertene hadde Oliver Roberts en volley som gikk like utenfor, før de fikk en serie med hjørnespark der den gamle Derby County-stopperen Pablo Mills raget høyest og fikk hodet på et par av de uten å klare å styre headingene på mål. Veteranen Mills skulle imidlertid få sin tid i rampelyset denne kvelden, for da halvtimen var passert med noen minutter fikk han ballen på det som må ha vært rundt 35 meter. Derfra sendte han i vei et skudd som suste inn i krysset bak bortekeeper Lewis Exall. Et fantastisk mål fra den gamle sliteren, og hjemmelaget hadde snart muligheter til å øke ledelsen.

I minuttene etter traff nemlig både Evan Garnett og Nathan Jarman stolpen for vertene. Et par minutter før pause var Pablo Mills på rett sted da et frispark falt ned hos ham, og han hamret inn 2-0 til Mickleover Sports. Gjestenes Dan Norton rakk å heade like utenfor før dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var tid for en pause, og hjemmelaget kunne gå i garderoben med en ledelse som tross alt var fortjent. Jeg benyttet pausen til å få meg en burger fra en av de to matutsalgene, og en bortesupporter som sto foran meg i køen irriterte seg tydeligvis over at tidligere North Ferriby-spiller Mason Warren hadde styrt midtbanen og skapt mye problemer for de tilreisende. Selv hadde jeg også tid til å hente meg en boks Strongbow fra baren før lagene igjen entret banen.

Om bortefolket følte at det allerede så vanskelig ut, skulle det ble enda verre ni minutter etter pause, da Evan Garnett på muligens litt heldig vis styrte inn 3-0 etter et innlegg. North Ferriby la om taktikken noe, og det så som om det umiddelbart bar frukter da The Villagers plutselig skapte langt mer problemer for vertskapet. Etter drøyt halvspilt omgang fikk de en corner, og Dan Norton stupte frem og headet inn det de fleste antok var et trøstemål. Jeg var blant de som tenkte det, men med blod på tann var det plutselig gjestene fra East Riding som plutselig presset på, og Mickleover Sports hadde mer enn nok med å forsvare seg. I det 82. minutt styrte James Williamson inn et hardt innlegg fra Charlie Dunkerley, og sørget med det for 3-2 og en spennende avslutning. De kom imidlertid ikke nærmere, og på overtid var det i stedet Mickleover Sports som hadde en stor mulighet til å øke ledelsen, men foran 208 tilskuere endte det 3-2.

Dermed kunne hjemme-manager Jon McGrath puste lettet ut og feire tre poeng og årets første seier, mens undertegnede travet raskt av sted mot bussholdeplassen der 21.54-bussen skulle plukke opp for å skysse meg tilbake til Derby. Pustende og pesende rakk jeg frem akkurat i tide til å komme meg med den nevnte bussen, og inne i Derbysentrum hadde jeg opprinnelig planlagt en tur innom The Tap for å sjekke ut også denne puben, men det ble i stedet til at jeg gikk rett tilbake til hotellet. Allerede klokka halv tolv befant jeg meg i senga på rom 317. Og det på en fredagskveld! Var det alderen som omsider hadde begynt å tynge??

English ground # 491:
Mickleover Sports v North Ferriby United 3-2 (2-0)
Northern Premier League Premier Division
Station Road, 24 August 2018
1-0 Pablo Mills (34)
2-0 Pablo Mills (43)
3-0 Evan Garnett (54)
3-1 Daniel Norton (69)
3-2 James Williamson (82)
Att: 208
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3,70

Next game: 25.08.2018: Steeton v Atherton LR
Previous game: 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City

More pics

This day on a map

Torsdag 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så var det torsdag igjen da, og i motsetning til foregående torsdag hadde det under planleggingen av turen ikke vært en spesiell kamp som pekte seg ut. Det var i det hele tatt svært få kamper på menyen, og derfor vurderte jeg tidlig nok en revisit til Easington Colliery som har hatt suksess med sine torsdagskamper og denne kvelden skulle være vertskap for Durham City. Imidlertid fulgte jeg med i tilfelle det skulle dukke opp ytterligere kamper og muligheter for å besøke en ny kamparena. Det gjorde det da sannelig også, i form av en kamp i gruppespillet til Wigan Cup(!) der den tidligere NWCL-klubben Garswood United ifølge Cheshire League sin FA Full-time side skulle ha hjemmekamp. Derfor ble etter hvert overnatting i Liverpool booket (siden min venninne i St. Helens/Thatto Heath ville være bortreist).

Det var da også planen inntil jeg helgen før hadde registrert at de nå hadde Garswood som bortelag, mens en annen kilde fortsatt hadde de som hjemmelag. Før avreise hadde jeg registrert at en ringrev på Kempster-forumet kom med råd om å dobbeltsjekke kamper i Cheshire League da det visstnok var et salig rot av feilinformasjon, endringer og omberamminger med manglende informasjon om dette. Nå var riktignok ikke kampen i regi av Cheshire League, men jeg tok i løpet av de neste dagene kontakt med både de og Garswood United for å få bekreftet riktig kampsted og -tidspunkt. Cheshire League svarte raskt, men informerte kun om det var infoen de hadde og at kampen ikke var i deres regi. Etter tre meldinger til Garswood United uten å få svar, begynte jeg å lure på om de ikke ville ha tilskuere på sin kamp, og tiden nærmet seg et tidspunkt da jeg måtte ta en avgjørelse.

Jeg fant omsider Twitter-kontoen til det opprinnelige bortelaget Newburgh Harrock United, som er en klubb i Wigan Amateur League, og de bekreftet raskt at kamptidspunktet stemte men at kampen nå i stedet skulle spilles på deres hjemmebane. Kanskje litt urettferdig, men jeg fryktet etter en lynrask sjekk at det nå ville dreie seg om en slags typisk kunstgressbane i et bur eller tilsvarende kjipe greier tilknyttet en skole e.l. Derfor gjorde jeg nok en gang helomvending og bestemte meg likevel for å gjøre et fjerde besøk hos Easington Colliery og treffe gamle venner der. Bookingen i Liverpool ble kansellert, og ny overnatting ble reservert i Newcastle. Det var altså med geordie-byen som destinasjon at jeg denne morgenen sjekket ut fra Abbey Guest House i Norwich etter å ha satt til livs deres frokost.

Jeg ble med 08.57-toget så langt som til Peterborough, der jeg hadde 50 minutter å vente på toget som skulle ta meg videre til Newcastle, og først litt etter at klokka hadde passert halv to kunne jeg stige av der. Jeg hadde betalt £20,25 for overnatting ved Euro Hostel Newcastle, men siden det ikke var innsjekking før klokka tre benyttet jeg først anledningen til å innta en stor porsjon Beef Madras på The Mile Castle. Det var jo tross alt torsdag og curry club hos Wetherspoons-kjeden, og tradisjonene skal vel holdes i hevd. Da jeg ankom Euro Hostel med en snau halvtime til innsjekking fikk jeg ikke helt uventet beskjed om å vente til klokka 15.00, men slo i hjel den tiden med et glass på The Ware Rooms som ligger tilknyttet overnattingsstedet. Jeg hadde vært litt skeptisk til Euro Hostel-etablissementet, men jeg hadde booket et privat rom, og etter å ha fått sjekke inn, konstaterte jeg at det ikke hadde vært noen som helst grunn til bekymring.

I et tidligere ‘kapittel’ på denne turen sa jeg vel noe slikt som at Manchester ikke akkurat er min engelske favoritt-by, men av de store byene er det liten tvil om at Newcastle er en meget klar kandidat til en slik tittel. Med endringen i dagens planer hadde jeg fått et opphold i byen også denne gang, og det måtte jo markeres ved å sjekke ut ytterligere et par av byens utallige gode puber. Lady Greys ble første stopp før turen gikk videre til The Old George og The Duke of Wellington. Alle meget gode puber, men det var etter hvert på tide å komme seg ned til Easington Colliery, og det var metroen som fraktet meg ned til Sunderland-stasjonen Park Lane som er tilknyttet Sunderland Interchange med bussterminalen der jeg kunne stige på buss nummer 22. £5 ble betalt for en dagsbillett, og bussen satt av gårde i rute klokka 18.05. En snau halvtime senere kunne jeg igjen stige av i Easington Colliery.

Easington Colliery ligger i den østlige delen av County Durham, og er i aller høyeste grad et gruvesamfunn – eller har vært. Den lille byen vokste frem rundt en stor kullgruve som tiltrakk seg tusenvis av mennesker fra hele landet. Gruvedriften skjøt for alvor fart i 1899, og gruven er nok mest kjent for den store ulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet. Det var i den forbindelse at det ble plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til fotballklubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven stengte i 1993 betød det at hele 1 400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man bør ikke tvile på at akkurat det merkes i en liten by som har rundt 5 000 innbyggere. Man sliter vel fortsatt noe med ettervirkningene av dette. Easington Colliery er for øvrig ikke identisk med landsbyen Easington (som man har vokst sammen med), men noen vil nok også vite at det fiktive gruvesamfunnet i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

Det var ingen tid til en pint ved The Victory denne gangen, for min unge venn og groundhopper-kollega Connor Lamb ventet på meg oppe ved inngangspartiet, og da jeg kom gjennom parken med rett i underkant av en time til avspark, så jeg ham der oppe i svingen. Siden mitt forrige besøk hos Easington Colliery har unge Connor blitt en del av klubbens styre og stell, og han ledet an opp til inngangspartiet der han ga beskjed om at jeg ikke skulle betale. Han rasket også med seg et eksemplar av kveldens kampprogram, som han for øvrig er mannen bak, og forærte meg dette vederlagsfritt før vi entret klubbhuset som sannelig hadde fått en liten ansiktsløftning siden mitt forrige besøk. Der man tidligere kunne gå rett inn fra utsiden står nå bardisken som er flyttet utover i rommet.

Fotballklubben Easington Colliery ble stiftet i 1913 og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Klubben er nå imidlertid tilbake i Northern League, der de nå forsøker seg for tredje gang. Det var i 1986 at de første gang spilte seg opp fra Wearside League. Den gangen endte debutsesongen med et andre strake opprykk til Northern Leagues toppdivisjon Division One, der de hadde en 10. plass som bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur.

Etter andreplassen i Wearside League våren 2015 synes de nå å ha etablert seg i Northern League Division Two med tre strake sesonger på øvre halvdel, og Connor mente at hans håp om at de denne sesongen skal kunne kjempe om en av de tre opprykksplassene også bør være nokså realistisk. De hadde da også vunnet alle sine fire ligakamper hittil, og fra deres tredjeplass skilte kun målforskjellen opp til ledende Billingham Town og toer Chester-Le-Street Town som begge også hadde full pott. Easington Colliery kunne altså overta tabelltoppen denne kvelden, og de skulle være vertskap for et Durham City som sto med 1-1-2 og som Connor mente var vesentlig svekket denne sesongen.

Mens jeg fikk tatt en kikk på lagoppstillingene som Connor satt ved bordet og skriblet ned (han hadde åpenbart tatt midlertidig over flere av pliktene til klubbsekretær Billy Banks som var på ferie i Bournemouth), fikk vi også selskap av våre groundhopper-venner Katie og Lee, og sistnevnte virket enda sikrere i sitt tips om at Durham City sågar vil kunne komme til å slite helt i bunnen. Alle nevnte de først Billingham Town når en divisjonsfavoritt skulle utropes, og Lee mente at et lag som Thornaby vil kunne utfordre; muligens sammen med Chester-Le-Street og denne kveldens hjemmelag. De fleste virket i hvert fall nokså sikre på at Easington Colliery ville ha en god mulighet til å overta tabelltoppen denne kvelden, og det skulle vi snart få en pekepinn på.

Welfare Park er et trivelig sted å se fotball, og domineres av nærmeste langside, der man finner det aller meste av anleggets tribunefasiliteter. Her har man både klubbhuset, hovedtribunen og en seksjon med klassisk terracing under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket på denne langsiden. På den ene siden av dette står hovedtribunen som er det eneste sted man har tak over hodet, og denne har en blanding av ståplasser bakerst og sitteplasser i form av trebenker i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså et parti med terracing – klassiske betongavsatser for en ståtribune. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte/høye betongtrinn på den ene kortsidens flanke. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing som gjelder. Fra Welfare Park har man for øvrig flott utsikt over kysten nedover mot Hartlepool og videre sørover.

Bilder fra sosiale medier hadde vitnet om at det før min ankomst hadde vært en regnbue over Welfare Park denne dagen, men i en kamp som for øvrig ble direktesendt på Northern League sin egen YouTube-kanal var det i hvert fall ikke gjestene fra grevskaps-hovedstaden som fant gull i enden av denne! De grønnkledde vertene hadde allerede hatt et par skremmeskudd da Jack Pounder i kampens sjuende minutt kunne utnytte slapt forsvarsspill ved å sette inn 1-0. Kun fire minutter senere doblet samme mann ledelsen da han totalt upresset og med nærmeste forsvarsspiller flere meter unna fikk stå fullstendig alene på et par meter og enkelt heade inn 2-0 fra et innlegg. Dette skulle vise seg å være et godt eksempel på gjestenes horrible forsvarsspill denne kvelden, for det var i perioder en sjokkerende oppvisning i håpløs defensiv, og det er aldri noen fordel i Northern League.

Utrolig nok kom det ikke flere mål før vi så vidt hadde passert 25 minutter, men da Ethan Wood ble spilt fint fri og hans innlegg fant Jack Pounder inne i feltet, kunne tafatte Durham-forsvarere se på at han så enkelt som helst trillet inn 3-0 og noterte seg for hattrick. Med sjansene som vertene skapte – og ikke minst fikk lov til å skape – var det mest av alt et under at det kun sto 3-0 til pause. Durham City (som faktisk hadde en god periode før pause) var imidlertid ikke like håpløse offensivt, og de hadde flere skumle tilløp, men det manglet litt i avslutningene, og vertenes keeper-debutant Chris Rookes leverte også et par solide inngripener – først og fremst på to avslutninger fra Glenn Anderson samt en heading fra Liam Butler som han fikk styrt like utenfor stolpen. Det er dog liten tvil om at det var Durham-keeper Joe Wilson som var den desidert travleste av de to burvokterne, og Durham kan delvis takke ham for at det ikke så styggere ut i målprotokollen.

Andreomgangen var kun noen få minutter gammel da Jack Pounder scoret sitt og hjemmelagets fjerde for kvelden, og denne gang var i hvert fall forsvarsspillere i nærheten av ham da han fra litt skrått ute i feltet plasserte ballen i mål til 4-0. I omgangens tiende minutt var det liten tvil om hjem som ville overta tabelltoppen da Liam Cook fyrte løs og ballen endte i mål. Ballen ble dog helt klart styrt inn av en uheldig Tom Langan som omsider ble kreditert selvmålet, og 5-0. Ti minutter senere lå ballen på straffemerket etter at David Gibson hadde felt Shane O’Brien. Jack Pounder gjorde ingen feil da han satt inn sitt femte(!) for kvelden, og det var i ferd med å bli total ydmykelse for Durham City. Det skulle bli enda verre, og med snaut fem minutter igjen av ordinær tid førte en misforståelse i Durham-forsvaret til at Liam Adamson – som før kampen var divisjonens toppscorer og som allerede nok kunne ha scoret minst et hattrick – fikk løpe alene mot keeper og elegant vippe ballen over ham og i mål.

Helt på tampen ble det også et humoristisk innslag da Carl Pottinger ropte på frispark, for deretter å oppdage at det var en av hans lagkamerater som hadde dyttet ham i ryggen. Han tok det med et smil, og det var vel det eneste Durham City hadde å smile for denne kvelden. Foran 131 tilskuere hadde de blitt feid av banen med 7-0 av et Easington Colliery som kunne ha scoret dobbelt så mange. Durham burde for ordens skyld hatt et par mål selv, men det er uten tvil defensivt at skoen trykker, og om jeg hadde vært Durham City-supporter hadde jeg faktisk begynt å bekymre meg for nedrykk til Wearside League! Skjønt man skal jo aldri dømme ut fra en enkelt kamp, men Durham City var fryktelig svake der bak, og selv om vertene var gode så fremsto de nok også som bedre enn de kanskje er takket være et forsvar som i perioder nærmest var fraværende.

Jeg tipper dette vil være to lag som ender opp i hver sin ende av tabellen, men det er jo lenge igjen og mye kan skje. Uansett takket jeg nå for meg og gikk for å ta 21.42-bussen tilbake til Sunderland Interchange og metroen videre derfra tilbake til Newcastle. Jeg unnet meg en liten svipptur innom A Head of Steam før jeg trasket tilbake til mitt krypinn. Jeg var alt annet enn lei meg for at det tross alt hadde blitt et fjerde besøk til Easington Colliery og Welfare Park. Faktisk er det vel nå slik at det kun er to ikke-norske baner jeg har besøkt flere ganger enn Welfare Park. Det er sannelig ikke sikkert at dette var siste besøk heller, for jeg liker deres torsdagskamper som ofte gir mulighet til å få med seg en kamp på en ukedag det til tider er vanskelig å finne noe på.

Revisit:
Easington Colliery v Durham City 7-0 (3-0)
Northern League Division Two
Welfare Park, 23 August 2018
1-0 Jack Pounder (7)
2-0 Jack Pounder (11)
3-0 Jack Pounder (26)
4-0 Jack Pounder (48)
5-0 Tom Langan (og, 55)
6-0 Jack Pounder (pen, 65)
7-0 Liam Adamson (86)
Att: 131
Admission: Let in for free (normally £5)
Programme: Free (normally £1,50)

Next game: 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United
Previous game: 22.08.2018: Cromer Town v Buxton

More pics

This day on a map

Onsdag 22.08.2018: Cromer Town v Buxton

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter to dager med Travelodge Oldham som base, var det på tide å forflytte seg igjen, og dagen startet med en busstur inn til sentrale Manchester. Jeg kjøpte med meg frokost i form av smørbrød fra Sainsburys-sjappa inne på Manchester Piccadilly, og satt meg deretter på 09.43-toget som jeg skulle være med helt til endestasjonen Norwich. Jeg fikk meg også en ekstra dose søvn på den fire og en halv times lange togturen til East Anglia og Norfolk, og rundt kvart over ett spradet jeg ut av Norwich stasjon. Turen gikk rakt til Abbey Guest House, der jeg for andre gang på få dager skulle overnatte. Min mistanke om at det ville by på få problemer å ankomme en times tid før det egentlig var tid for innsjekking viste seg å stemme, for den kinesiske(?) husfruen var igjen utrolig imøtekommende som vanlig.

Denne onsdagen skulle jeg gjeste en klubb som jeg en god stund har ønsket å besøke, og Cromer Town og deres bane har en interessant nyere historie som faktisk også knyttes til Norge. Det har imidlertid ikke vært bare enkelt å få unnagjort dette besøket, for da jeg første gang hadde planer om å dra dit ble kampen omberammet et par uker i forkant, mens mitt forrige besøk var på min store påsketur forrige sesong (påsken 2018), da jeg kvelden i forveien fikk vite at kampen ville bli utsatt grunnet en søkkvåt bane. Ingen slike hindringer denne gang, men jeg hadde ikke gjort meg noen forhåpninger om å rekke 13.45-toget, så jeg stakk likegodt innom Coach & Horses for en pint og en pose pork scratchings før jeg ble med 14.34-toget nordover.

Toglinjen fra Norwich opp til den nordlige Norfolk-kysten kalles Bittern Line, og har sin endestasjon i Sheringham. Dette er nå den eneste gjenværende toglinjen som betjener blant annet Cromer, og jeg hadde benyttet denne linjen både da jeg noen dager tidligere hadde besøkt Wroxham og ikke minst da jeg i august 2017 gjestet Sheringham, men nå var det altså endelig Cromer sin tur. Toget brukte tre kvarter opp til Cromer, som altså ligger på Norfolks nordlige kyst ut mot Nordsjøen – mellom tre og en halv og fire norske mil nord-nordøst for Norwich. Ubeskjedent nok varsler flere av områdets skilter om at man er i eller på vei til ‘Norfolk-kystens perle’, men så er da også Cromer en svært koselig liten by.

Cromer har i overkant av 7 500 innbyggere, og er i dag en populær turist-destinasjon, men tradisjonelt er det fiskeri som har vært alfa og omega her. På sommeren drev man fiske etter hummer og krabber, mens man på vinteren dro lenger ut på jakt etter sild, torsk etc. Her er man først og fremst kjent for sitt fiske av taskekrabbe, og det i en slik grad at den i dette området faktisk kalles Cromer crab. Det var også her i Cromer at Norfolks første livbåtstasjon åpnet i 1804, med lokale fiskere som frivillige, og den lokale Henry Blogg er den mest dekorerte av alle RNLIs (Royal National Lifeboat Institution) redningsmenn. Det var på 1800-tallet at Cromer ble et feriested for fiffen i Norfolk, og etter jernbanens ankomst kom velstående også fra andre deler av landet – blant annet skal den fremtidige kong Edward VII visstnok ha satt stor pris på å ha golf-ferie i Cromer.

Uten sammenligning for øvrig var det nå jeg som skulle forlyste meg med sport i Cromer, men jeg skulle nøye meg med å være tilskuer, og sporten var fotball snarere enn golf. Jeg hadde imidlertid noen timer på meg til å først utforske og kose meg i Cromer, og første stopp ble The White Horse, før jeg fortsatte innover i sentrum og ned mot sjøen. Rett ved der man går ned til Cromer Pier via gangveiene og trappene som hjelper enn ned klippene, ligger puben The Wellington, og under neste stopp der rakk jeg også å skrive et par postkort. Da jeg deretter tuslet en liten tur rundt i byen, hadde jeg bestemt meg for at jeg måtte teste den lokale spesialiteten Cromer Crab, men det burde jeg nok tenkt på tidligere, for ved samtlige utsalgssteder jeg passerte hang det lapper som vitnet om at de var utsolgt for sin lokale delikatesse.

Jeg innså etter hvert nederlaget og bestemte meg derfor for å ta til takke med en pizza fra en pizzasjappe rett ved piren, og den tok jeg med meg bort til en benk på toppen av klippene, der jeg kunne innta den med flott utsikt over piren og stranda som strakk seg bortover under klippene. Det var en herlig dag i Cromer, så det ble til og med fulgt opp med en is. Man må da kose seg litt når man tross alt er på ferie! Jeg rakk til og med en aldri så liten tur innom The Kings Head før jeg spaserte opp til Cabbell Park; hjemmebane for fotballklubben Cromer Town som jeg altså har ønsket å besøke en stund. Her sto det foreløpig ingen og samlet inn inngangspenger, så jeg spaserte rett inn på anlegget for å ta en aldri så liten kikk før jeg entret klubbhuset for å legge igjen noen pund i klubbens egen bar.

Cromer Town er i dagens form et resultat av en fusjon i 1997, men har røtter mye lenger tilbake i tid. Cromer FC skal ha vært stiftet i 1884, mens det er i 1898/99-sesongen at man i dag finner omtale av Cromer FC for første gang, da de var tapende finalist i Norfolk Junior Cup. Denne turneringen vant de for øvrig i 1903; samme året som de ble med i Norfolk & Suffolk League. Den ligaen vant de i 1909, og i perioden frem til første verdenskrig var de nummer to ved ytterligere tre anledninger. Før den nevnte krigen vant de to år på rad Norfolk Senior Cup (1913 og 1914), og en tredje og siste triumf i denne cupturneringen kom i 1921. Etter nok en andreplass i Norfolk & Suffolk League valgte klubben i 1937 å ta plass i Eastern Counties League, men oppholdet der skulle ikke være av altfor lang varighet.

Da fotballen startet opp igjen etter annen verdenskrig, valgte klubben å returnere til Norfolk & Suffolk League, og ble der inntil de i 1964 tok navnet Cromer Town samtidig som de var med å stifte Anglian Combination – en liga de fortsatt spiller i. Den nevnte fusjonen i 1997 skjedde ved at de slo seg sammen med Madra United – en klubb som under sitt tidligere navn Overstrand FC hadde vunnet Anglian Combinations toppdivisjon i 1992. Ved sammenslåingen tok man navnet Cromer United, men det ble igjen endret til dagens Cromer Town i 2003. Kanskje markerte det starten på det som skulle bli en svært god periode for klubben som vant Anglian Combination hele fire ganger i perioden 2004-2012. I tillegg vant de flere av dens cuper, men alt dette virker nå lenge siden. Cromer Town rykket i 2017 ned fra toppdivisjonen etter å ha tapt 29 av sine 30 ligakamper (og med en målforskjell på -131), og fulgte opp med et andre strake nedrykk i våres.

Siden mitt siste forsøk på å besøke klubben, hadde de altså rykket ned i Anglian Combination Division Two, som er ensbetydende med step 9 (eller nivå 13 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Det har heller ikke bare vært på banen at klubben har hatt utfordringer de siste årene. For noen år siden oppdaget man nemlig en klausul i testamentet til Evelyn Bond-Cabbell, som etter første verdenskrig donerte tomta som klubben(e) har spilt på siden 1922. Der står det nemlig at avtalen opphører 21 år etter at King Edward VIIs siste arving døde. Her kommer den norske forbindelsen inn, for det var nemlig Kong Olav V av Norge, som døde i 1991. Siden denne klausulen ble kjent, har det vært full forvirring i Cromer rundt klubbens fremtid ved Cabbell Park.

Noen eksperter som klubben har rådført seg med har hevdet at klausulen må medregne en Lord Harewood som fortsatt ikke var født på tidspunktet da testamentet var skrevet (eller da klubben flyttet inn), og han døde først i 2011. Inne i klubbhuset så jeg imidlertid plansjer som vitnet om at klubben uansett har flytteplaner, og det dreier seg til og med om to forskjellige planer – tydeligvis avhengig av hvilken som får gehør hos lokale myndigheter. Cabbell Park hadde for øvrig tidligere en flott Grandstand i tre, men tidlig i 1990-årene ble den dessverre revet da den hadde forfalt slik at den ikke ble ansett som sikker. Av tribunefasiliteter står man nå dermed igjen med et lite overbygg som på den ene langsiden står på banehalvdelen nærmest inngangen og klubbhuset.

En representant for hjemmelaget var behjelpelig med å skaffe til veie lagoppstillingene slik at jeg fikk avbildet de, og samtidig bekreftet han at de dessverre ikke hadde noe kampprogram å by på da printeren hadde problemer. Jeg overhørte imidlertid den spreke klubbformannen Jenna fortelle en som tydeligvis var fast gjest om disse problemene, men lovet å printe ut et program til ham når printeren var fikset ‘siden hun visste at han likte dette’. Jeg forhørte meg om mulighetene for å få sendt et til Norge, og det ville de gjerne, så jeg ga de noen pund og min adresse mot løfter om at jeg ville få et program i posten. Jenna var for øvrig sikker på at de skulle klare å stanse forfallet og unngå et tredje strake nedrykk, og håpet i stedet at The Crabs vil kunne kjempe om en snarlig retur til Division One.

Cromer Town skulle spille sin første kamp for sesongen, mens bortelaget Buxton (som selvsagt ikke er identisk med NPL-klubben fra høylandet i Derbyshire) allerede hadde unnagjort sin sesongdebut i ligaen med hjemmetap 0-2 for Sprowston Athletic. Etter at en kar som gikk og samlet inn inngangspenger også hadde fått mine £2, kunne jeg se at det ikke startet spesielt godt for Cromer Town. Allerede i kampens femte minutt lå de under etter at en lang ball opp mot William Callow endte med at Buxton-spissen sendte ballen i mål på volley. Kun noen få minutter senere gikk det fra vondt til verre da en Cromer-forsvarer på klønete vis sparket ballen opp i sin egen hånd i et forsøk på å klarere. Dommeren pekte på straffemerket, og Ashley Henderson utmanøvrerte Crabs-keeper Lewis Amos og doblet ledelsen.

0-2 etter kun drøyt åtte minutter var naturligvis ingen heldig åpning for vertene, som imidlertid tok seg litt sammen. Tjue minutter ut i omgangen var de nære på i form av en heading som dalte over bortekeeperen, men en forsvarer fikk klarert inne på streken. Rundt fem minutter senere var det nok en gang skummelt i Buxton-feltet da et innlegg ble headet i egen tverrligger av en Buxton-spiller, som dermed sto for det som nok var hjemmelagets største sjanse i en omgang som må sies å ha vært skuffende saker sett fra deres ståsted. Nå var de avhengige av å heve seg til andreomgangen om de skulle få noe som helst ut av denne kampen. Selv benyttet jeg den korte pausen til å hente nye forsyninger fra klubbhusets bar.

Kanskje hadde også hjemmelaget fått litt styrkedrikk i pausen, for allerede i andreomgangens to første minutter viste de mer initiativ fremover enn de hadde gjort hele første omgang sett under ett. De eventuelle styrkedråpene var dog ikke spesielt potente, for noen få minutter ut i omgangen klønet de det til i forsvar slik at gjestene fikk fritt leide mot mål. De ble imidlertid reddet av keeper Amos som ryddet opp med en god redning. Like etter ble Cromer-spiller Glen Marquis spilt gjennom, men nå var det Buxton-keeperen sin tur til å komme ut og avverge. Vi nærmet oss en times spill da Cromer fikk en (fra mitt ståsted muligens litt billig) straffe, men Julio Pinto skjøt rett på keeper. Sekunder senere er det Jack Crane som er i en duell med Buxton-keeperen der sistnevnte er heldig som får tak i ballen. Det fikk han også da Marquis igjen ble spilt gjennom i en situasjon som endte med en svak heading rett på keeper.

Dermed endte det 0-2 foran det jeg talte meg frem til å være 81 tilskuere, og en skuffende sesongdebut for Cromer Town, men Jenna var overbevist om at The Crabs ville heve seg og snart begynne poengfangsten. Selv om det i skrivende stund ikke ser ut til å ha slått til ennå, kan man jo håpe at så vil skje. Jeg hadde hatt en trivelig kveld som gjest hos Cromer Town, og ser gjerne at de kan komme seg opp en divisjon eller to igjen. Spennende skal det også bli å se hva som vil skje med Cabbell Park og en eventuell ny hjemmebane. Jeg takket uansett etter hvert for meg og tuslet av gårde for å komme meg tilbake til Norwich med 22.25-toget; via en liten pitstop på The Albion. Tilbake i Norwich bar det rett til køys, for det var jo en ny dag med fotball som ventet – en dag der jeg lenge var i tvil om hvor jeg ville ende opp.

English ground # 490:
Cromer Town v Buxton 0-2 (0-2)
Anglian Combination Division Two
Cabbell Park, 22 August 2018
0-1 William Callow (5)
0-2 Ashley Henderson (pen, 9)
Att: 81 (h/c)
Admission: £2
Programme: None (printer problems, but they promised to print some and send me one (which they never did))
Pin badge: £3

Next game: 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City
Previous game: 21.08.2018: Rochdale v Barnsley

More pics

This day on a map