Lørdag 29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary’s

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde en lang busstur foran meg da jeg forlot min base ved NosDa rundt kvart over sju og gikk for å handle inn frokost i en Sainsburys-sjappe i Cardiff sentrum før jeg trasket oppover mot bussholdeplassen utenfor Cardiff Castle, der buss T4 skulle ha avgang mot Newport klokka 08.07. Denne bussen skulle bruke nesten tre timer herfra opp til Llandrindod Wells, der jeg skulle av, så selv om jeg denne dagen ikke skulle benytte et eneste tog, hadde jeg en heftig busstur foran meg når jeg skulle på kamp hos Rhayader Town. Jeg hadde vært usikker på hvor mye denne bussturen ville koste, men mest overraskende av alt denne dagen var at bussjåføren kvitterte ut en billett og vinket meg på mens han fortalte at den faktisk er gratis i helgene!

Det er virkelig et godt tilbud, og det var tydelig at flere hadde benyttet seg av dette; blant annet et par som hadde valgt å bruke søndagen til en utflukt i koselige Brecon. Det er jo ikke akkurat motorveier som går fra nord-sør (eller i dette tilfellet, omvendt) i Wales, og en ytterligere grunn til at bussen brukte såpass lang tid var at den ble stående å vente 10-15 minutter i både Pontypridd, Merthyr Tydfil og nevnte Brecon. Rett etter at klokka hadde passert elleve kunne jeg stige av rett ved jernbanestasjonen i Llandrindod Wells, og jeg hadde snaut ti minutter på meg til å få slengt fra meg bagasjen ved Hampton Hotel, der jeg hadde betalt £34 for overnatting. Det viste seg å gå uten problem, siden min base lå kun et steinkast fra togstasjonen der jeg også skulle ha buss X47 videre fra klokka 11.12.

Derimot hadde jeg på veien opp fra Cardiff blitt oppmerksom på at Rhayader Town plutselig tvitret om det skulle holdes en andre baneinspeksjon klokka 11.00 (den første ble åpenbart aldri annonsert), så det ville være greit å vite utfallet av denne før jeg satt kursen mot Rhayader med 11.12-bussen. Der jeg sto og oppdaterte frenetisk måtte jeg til slutt satse alt på ett kort, stige på og betale £4,10 for en returbillett. Om det nå skulle bli avlysning, var vel de eneste reelle alternativene å komme seg tilbake med første buss for å besøke Newbridge-on-Wye eller gjennomføre en revisit hos Llandrindod Wells. Men det gikk ikke lang tid før Rhayader Town beroliget meg ved å ‘tagge’ meg i en post der de informerte om at det var ‘Game ON!’. Det var en lettelse, og etter en snau halvtimes busstur fra Llandrindod Wells kunne jeg takke sjåføren og stige av i Rhayader.

Rhayader er en liten markedsby som ligger i det man må kunne si virkelig er den walisiske landsbygda. Stedet tilhørte tidligere Radnorshire, men sorterer nå under det nye og større ‘grevskapet’ Powys. Rhayader har rett i overkant av 2 000 innbyggere og ligger ved bredden av elven Wye – jeg vil anslå omtrent to mil nordvest for Llandrindod Wells. Hovedveien A470, som går fra Llandudno i nord-Wales til Cardiff i sør, går gjennom byen som i lang tid har vært slags naturlig stoppested for reisende. Romerne hadde en leir i nærheten, og senere reiste munker forbi på vei til og fra klostre i regionen, mens bønder kom med kvegflokker på vei til kvegmarked. Den dokumenterte beretningen om Rhayader begynner imidlertid først med byggingen av Rhayader Castle i 1177, men av denne borgen er det i dag lite igjen annet enn restene av det som nå er en tørr vollgrav.

Det var i 1890-årene at ting virkelig begynte å skje i dette området, og det takket være den raskt voksende storbyen Birmingham 11-12 mil lenger øst. Man fant nemlig ut at Elan Valley-området rett ved Rhayader var en ideell kilde for rent vann til Birminghams befolkning. Tusenvis av arbeidere var involvert i byggingen og demninger og reservoarer., og en ny jernbanelinje ble lagt. Denne ble imidlertid stengt i 1962, og det var selvsagt grunnen til at jeg hadde måttet benytte meg av buss til Rhayader. Visse steder skrytes det tilsynelatende av busstilbudet, men jeg må vel si at jeg ikke var altfor imponert over en buss annenhver time og ikke minst siste buss tilbake til Llandrindod Wells allerede klokka 17.10. Rhayader viste seg uansett å være en koselig plass med et betydelig antall puber i forhold til innbyggertallet.

Første stopp i så måte ble The Crown Inn, som viste seg riktig koselig. Deretter gikk jeg rett over veien til The Castle, før det var på tide å finne en pub som viste Old Firm-kampen. Det gjorde de ved The Royal Oak, der jeg ble sittende å se første omgang av en kamp der Rangers tok seg av sine vemmelige uvaskede rivaler. Etter at pausesignalet hadde gått i TV-kampen var det på tide å tømme glasset og komme seg ned til The Weirglodd der Rhayader Town skulle være vertskap for Hay St. Mary’s i Mid-Wales Division Two. Der ble jeg møtt av et inngangsparti som var sperret av med bånd, og kanskje det forteller noe om at ikke alt er like bra stilt som det har vært hos Rhayader Town.

Rhayader Town har røtter tilbake til 1884, anslås det, men det er lite jeg kan fortelle om hva de bedrev i ‘gamle dager’. På et eller annet tidspunkt ble de med i Mid Wales League, der de i hvert fall var fast innslag i 1980-årene. I 1991 fikk de ta steget opp i Cymru Alliance, og etter at de vant ligatittelen der i 1997 sikret de seg opprykk til den walisiske toppdivisjonen League of Wales (i dag Welsh Premier League). Der tilbragte de fem sesonger med 11. plassen i 2001 som bestenotering, før de ble nedrykk året etter. Klubben var da dårlig stilt, og en spillerflukt førte til at de måtte takke nei til plass i Cymru Alliance og i stedet la seg degradere ytterligere tilbake til Mid Wales League. I 2006 var det så dårlig stilt at klubben som for ordens skyld også hadde vært kvartfinalist i den walisiske cupen fem år tidligere (knepent tap for dagens storheter TNS) dessverre så seg nødt til å legge ned driften.

Året etter – altså i 2007 – ble det igjen blåst liv i klubbnavnet, og Rhayader Town var igjen snart tilbake i Mid Wales League. Da de i 2010 sikret seg opprykk til Cymru Alliance, endte det med umiddelbart nedrykk, men på første forsøk returnerte de ved å ta Mid Wales League-tittelen. I 2016 måtte de igjen ta turen ned i Mid Wales League, men dette ble igjen fulgt opp med ny tittel i Mid Wales League. Imidlertid ble det ikke noe nytt eventyr i Cymru Alliance, for sommeren 2017 måtte Rhayader Town si fra seg plassen der etter at spillerne ikke var villige til å godta de lengre reisene som dette opprykket medførte. Dermed ble det intet spill i 2017/18-sesongen, og dette er følgelig også grunnen til at de nå er å finne i Mid-Wales League Division Two, som inntil videre er en av divisjonene på nivå fire av walisisk fotball (til sommeren begynner man som nevnt flere ganger tidligere skje en omstrukturering av den walisiske fotballen).

Jeg ble stående å kikke litt utover The Weirglodd, som virkelig sto til forventningene selv om de faktisk hadde vært meget høye etter å ha sett flotte bilder derfra. Jeg falt umiddelbart for det sjarmerende anlegget som har både grantrær og åser som bakteppe. På den ene langsiden, rett ved det for tiden avsperrede inngangspartiet, har man klubbhuset som strekker seg videre bort til den flotte hovedtribunen som står midt på denne langsiden og byr på sitteplasser. På kortsiden til høyre sett herfra er det en flott tribune som også har seter installert på de to-te betongtrinnene under overbygget. Denne tribunen ser noe vindskeiv ut, men formelig oser av karakter. På både bortre langside og bortre kortside er det utelukkende hard standing under åpen himmel som gjelder, men The Weirglodd er virkelig en perle.

Yr av begeistring inntok jeg klubbhusets bar for å få innta litt flytende forfriskninger før avspark klokka 14.30. Det var en time til da jeg ankom, og inne i klubbhuset fikk jeg også gitt de £3 i inngangspenger til en kar som kom og samlet de inn i et krus. Han fortalte at det dessverre ikke var noe kampprogram, men fra baren fikk jeg i tillegg til forfriskninger også sikret meg en pin til min samling før jeg kikket på bilder og memorabilia i lokalet og deretter kom i prat med noen av de lokale. Status i divisjonen var at Montgomery ledet tre poeng foran dagens bortelag Hay St. Mary’s (som dog hadde to kamper til gode) og fem poeng foran duoen Waterloo Rovers og Newbridge-on-Wye. Rhayader Town lå på femteplass, ni poeng bak lederen men med en kamp til gode.

De lokale hadde interessante ting å fortelle, men etter å ha hørt hvordan jeg satt pris på deres tribuner og kanskje spesielt den bak det ene målet, hevdet han at den snart kan komme til å bli revet. Det var lite lystig, men en annen kar skjøt inn og sa seg uenig i dette som han mente kun var rykter. Han mente den mest sannsynlig vil bli stående, og forvirringen var komplett da en tredje kar meldte seg på og mente den muligens vil bli oppgradert. Kanskje er det uansett på greit å kjenne sin besøkelsestid og ta turen til en skult perle noe utenfor allfarvei for den jevne groundhopper, for The Rhayader Town og The Weirglodd er vel verdt et besøk for de som liker trivelige kamparenaer og herlige anlegg som oser av karakter.

Også da jeg penset samtalen inn på hva som var ambisjonene fremover ble det tydeligvis uenighet, for vedkommende jeg opprinnelig hadde startet en samtale ytret raskt et ønske om å kunne returnere til Cymru Alliance i løpet av noen sesonger (nå skal jo forbundet FAW i første omgang overta driften av nivå to med to nye divisjoner – FAW Championship North og South, så Cymru Alliance vil nok eventuelt bli skjøvet nedover). Hans kumpan var imidlertid igjen uenig og så det som lite realistisk og minnet sin sidemann på hva som skjedde sist da spillerne ikke var lystne på spill på det nivået med reisingen det krever. Forhåpentligvis vil i hvert fall kunne enes om eventuelle ambisjoner innen den tid kommer, og jeg ønsker uansett Rhayader Town lykke til. Det er liten tvil om at det er en klubb som tradisjonelt sett burde vært høyere opp enn det de nivået de nå er på, men det gjelder vel også å finne sitt nivå og ikke gape over for mye.

Det var etter hvert på tide å gjøre klar for kamp, og da lagene inntok banen startet jeg på en liten runde rundt banen for å knipse noen blinkskudd mens jeg fikk se en jevn kamp utspille seg på det visstnok noe vanskelige underlaget (ifølge en spiller jeg vekslet noen raske ord med før han tok et hjørnespark). Det var noen herlige dueller og også flere ok sjanser begge veier, men scoringene lot vente på seg og det så lenge ut som om jeg ville være vitne til en målløs omgang. Med noen minutter igjen til pause slo imidlertid gjestene til, og Brendan Hackett var mannen som sendte Hay St. Mary’s i ledelsen. Dermed sto det 0-1 da spillerne gikk i garderoben og jeg igjen inntok klubbhusets bar. Det fristet også med både en Bovril og litt vomfyll, så på vei ut igjen stakk jeg også snuta innom matutsalget.

Drøyt ti minutter ut i annenomgangen kom kvitteringen til 1-1 i form av et kjempeskudd fra mannen med dagens tøffeste etternavn. Taylor Wozencraft sendte nemlig i vei en kanonkule som suste inn i nettet og sørget for balanse i regnskapet, og nå hadde Rhayader Town fått blod på tann og hadde en god perioden. Det som nok var vendepunktet kom imidlertid da Matt James ifølge gjestene og dommeren ble dratt ned i feltet, og Jack Biggs besørget 1-2 fra straffemerket. Rhayader-folket mente seg tydeligvis litt urettferdig behandlet, og det hjalp ikke på humøret deres at Adi Lawford økte til 1-3 med et kvarters tid igjen. Det ble også sluttresultatet foran det jeg talte meg frem til å være 48 tilskuere, og om det ikke var direkte ufortjent, hadde det lenge vært en jevn kamp som sto og vippet. Det var bare å gratulere Hay St. Mary’s.

Jeg takket snart for meg og ønsket mitt vertskap lykke til videre, for jeg ville teste ut ytterligere et par Rhayader-puber før jeg forlot stedet. The Elan Hotel hadde blitt anbefalt av klubbfolket (kanskje fordi de er en av klubbens sponsorer), og det ble neste stopp før den lille pub-til-pub-runden i Rhayader ble avsluttet ved The Flag & Lamb Inn – rett ved siden av The Crown Inn, der den hadde startet. Deretter var det bare å passe på at jeg kom meg med 17.10-bussen tilbake til Llandrindod Wells og ikke ble strandet i Rhayader. Ved mitt forrige oppholde i Llandrindod Wells hadde jeg hatt base ved Glen Usk Hotel, men denne gang var det altså Hampton Hotel som skulle gi meg tak over hodet, og jeg fikk nå raskt sjekket inn og installert meg før jeg fulgte noenlunde samme modus som forrige gang.

Det betød at jeg satt kursen mot mikropuben Arvon Ale House, som ikke uten grunn har vunnet en rekke priser som blant annet beste cider-pub i Wales. Det var et naturlig neste stoppested, og jeg tilbragte kvelden der inntil jeg trakk meg tilbake til Hampton Hotel. Der har de pub i underetasjen, og det passet godt å ta et siste glass der, skjønt jeg ble sittende noe lenger enn planlagt. Og det var fortsatt liv da jeg trakk meg tilbake til rommet mitt rundt klokka halv ett. Det hadde vært nok en fin dag i Wales, og jeg satt virkelig pris på besøket hos Rhayader Town som vil bli stående som en av turens virkelige høydepunkt. Det var kanskje også det stadionet jeg satt mest pris på av alle de besøkte på denne turen.

Welsh ground # 14:
Rhayader Town v Hay St. Mary’s 1-3 (0-1)
Mid-Wales League Division Two
The Weirglodd, 29 December 2018
0-1 Brendan Hackett (42)
1-1 Taylor Wozencraft (57)
1-2 Jack Biggs (pen, 61)
1-3 Adi Lawford (75)
Att: 48 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 30.12.2018: Newtown v Aberystwyth Town
Previous game: 28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County

More pics

This day on a map

Fredag 28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er heldigvis ikke altfor ofte jeg opplever slikt lenger, men formen var alt annet enn god da jeg våknet i Reading og merket at det ganske riktig hadde blitt altfor mye av det gode på The Alehouse kvelden før. Om jeg bare hadde klart å sporenstreks trekke meg tilbake til hotellet ved stengetid, men neida, jeg skulle selvsagt surre meg innom en nattklubb også! Nå betalte jeg prisen da jeg tok med meg bagasjen, sjekket ut og gikk ned til Wetherspoons-puben The Hope Tap. Planene om en full english breakfast måtte visst endres, for apetitten var totalt fraværende, og selv om jeg nøyde meg med å bestille en bacon roll som så ut som det minste på frokostmenyen, klarte jeg ikke å få ned mer enn halve, selv om det derimot gikk ned to flasker j2o på høykant. Det var bare å kaste inn håndkledet og komme seg mot Wales med 10.28-toget som planlagt.

Det var i denne perioden buss for tog mellom Bristol Parkway og, sannsynligvis grunnet vedlikeholdsarbeid i Severn-tunnelen – så etter en times tid var det bare å komme seg av og over på bussen som fraktet meg over grensen til Wales slik at jeg kunne toge videre derfra til Cardiff Central. Tilbake i ok form ankom jeg den walisiske hovedstaden med fortsatt over en time til innsjekking, men jeg gikk likevel opp til etablissementet NosDa der jeg hadde betalt £34 for overnatting. I underetasjen har de skjenkestedet Tafern Taf, og siden jeg ikke fikk sjekke inn ennå slo jeg meg like godt ned med en pint med utsikt over Millennium Stadium på motsatt side av elven, og så gjennom litt av reiseplanene videre mens jeg ventet på å få installere meg. Med det unnagjort kunne jeg også gå og innta et etterlengtet måltid ved The Gatekeeper for deretter å teste mikropuben Hop Bunker før jeg satt kursen mot Ton Pentre med 16.11-toget fra Cardiff Queen Street.

Toget brukte 50 minutter til Ton Pentre, som er en tidligere gruvelandsby som ligger i dalene i det walisiske ‘grevskapet’ Rhondda Cynon Taf. Her var kullgruvedrift virkelig alfa og omega, og arbeiderboligene som klynget seg til dalsidene oppover Rhondda-dalen huset i gruvenes storhetsperiode flere tusen innbyggere. For å skille den fra nabogrenda Tonypandy, fikk samfunnet her navnet Ton Pentre, men i dag har innbyggertallet blitt redusert til rett over ett tusen. Da gruvene etter hvert stengte, førte det naturlig nok til høy arbeidsledighet, fattigdom og fraflytting, og Ton Pentre er fortsatt en skygge av det samfunnet det en gang var. Det ser imidlertid ut til at man har klart å snu utviklingen noe, og de økonomiske oppgangstider i Cardiff har ført til at Ton Pentre og Rhondda-dalen blir stadig mer populært som bosted for folk som arbeider i først og fremst Cardiff men også Swansea.

Det virket nokså stille langs hovedgata i Ton Pentre, men det var da noen fremmøtte på The Windsor der jeg søkte tilflukt med en pint. Fra dette første stoppestedet gikk turen etter hvert videre til The New Inn, like ved stedets ‘chippy’ med det originale navnet A Fish Called Rhondda som de faktisk har høstet både ros og priser for. Siste stopp ble The Gelli Hotel, før jeg snudde og orienterte meg frem til kveldens kamparena, Ynys Park. Det skulle vise seg at byens beste utvalg av cider nok var å finne i klubbhuset der, og etter å ha ankommet med en snau time til avspark slo jeg meg snart ned der etter å ha hentet et kampprogram fra inngangspartiet. De viste seg å være inkludert i inngangspengene på £5, så jeg endte derfor opp med å allerede betale meg inn mot et løfta om at de ville huske meg.

Klubben jeg denne kvelden skulle se, har to forgjengere med samme navn. Allerede i 1896 fantes det klubb ved navn Ton Pentre FC, og som fotballklubb var de nærmest en ensom svale i en region der rugby union er den store sporten. En av disse forgjengerne spilte først i Welsh League (som de vant i 1908 og 1914) og senere i Southern League, og de klarte i 1922 å nå finalen av den walisiske cupen, der de måtte se seg slått av Cardiff City. Denne klubben måtte snart legge ned driften, og dagens klubb så dagens lys i 1935. Etter annen verdenskrig tok de plass i en omstrukturert Welsh League der ligaens nivå to var regionalisert i en østlig og vestlig divisjon. Ton Pentre ble plassert i den vestlige, og sikret på første forsøk opprykk ved å vinne avdelingen.

Ton Pentre vant Welsh League i både 1958, 1961, 1974 og 1982, og skulle i lang tid holde seg på øverste nivå. I 1986 ble det storkamp på deres Ynys Park da de trakk hjemmekamp mot selveste Cardiff City i første ordinære runde av FA Cupen (som mange walisiske klubber da fortsatt var med i). På det som skulle bli et stappfullt Ynys Park var også blant annet BBCs ‘Match of the Day’ til stede og laget den gang noen herlige reportasjer. Da Ton Pentre igjen vant Welsh League-tittelen i 1993 fikk de ta steget opp i den nye League of Wales som året før hadde blitt stiftet som den første nasjonale toppdivisjonen i walisisk fotball. Der markerte de seg med tredjeplasser i sine to første sesonger, og kvalifiserte seg med det for spill i Europa i form av Intertoto-cupen. Dessverre måtte hjemmekampene i denne turneringen spilles i Cardiff, og det europeiske eventyret holdt dessuten på å ta knekken på klubben økonomisk.

Det endte faktisk med at de ikke så annet valg enn å ta frivillig nedrykk i 1997, og selv om de umiddelbart vant Welsh League hele fem ganger på rad, returnerte de ikke til den nåværende toppdivisjonen. I 2005 sikret de seg sin Welsh League-tittel nummer tolv (inkludert titlene til den nevnte forgjengeren), men fortsatt ingen retur til eliten (kanskje var det også nå stadionkrav inne i bildet?). I stedet måtte de i forbindelse med en omstrukturering (til mindre divisjoner) i 2010 ta turen ned i Welsh League Division 2 da de for første gang i sin historie rykket ned på bakgrunn av sportslige prestasjoner. De returnerte umiddelbart ved å gå gjennom ligasesongen ubeseiret og sikre seg divisjonstittelen, og fortsatt er de å finne i Welsh League Division 1.

Kveldens kampprogram var 52 sider tjukt og bød på en god del interessant stoff som jeg fordypet meg i mens jeg nippet til et glass i den koselige baren. Ton Pentre skulle ta imot Haverfordwest County til kamp om ligapoeng i Welsh League Division One. Dette er den ligaens øverste divisjon, og det er snakk om nivå to av walisisk fotball, der Welsh League er den sørlige feederliga til Welsh Premier League mens Cymru Alliance har den rollen i nord-Wales. Tabellen fortalte at Penybont ledet an i Welsh League Division One, med nettopp Haverfordwest hakk i hel og deretter denne sesongens cup-askeladder Cambrian & Clydach Vale som ledet an i jakten blant de øvrige. Ton Pentre lå på sin side som tredje sist av de 16, og trengte således poeng. I utgangspunktet skal tre ned, men det er ikke alltid så enkelt som det i walisisk fotball.

Det er ikke sjelden at opp- og nedrykk blir på annet grunnlag enn det sportslige, ved at klubber mister relevante lisenser etc etter å ikke oppfylle forskjellige krav. Og ikke minst etter denne sesongen er det svært sannsynlig at tabellen ikke nødvendigvis vil avgjøre videre skjebne. Til sommeren er nemlig den walisiske pyramiden gjenstand for første del av en stor omstrukturering, og dagens nivå to skal erstattes av to nye divisjoner styrt av forbundet FAW – FAW Championship North og South. Også klubber som i dag er lavere enn dette i systemet er velkommen til å søke om medlemskap der, og noen av disse vil bli kunne flyttet opp dersom de oppfyller kravene og sportslig kvalifiserte klubber mislykkes med dette.

Det var på tide å komme seg innenfor portene på Ynys Park, og det er et flott anlegg klubben har her. Som mange andre klubber i de walisiske dalene ligger banen også fint til med høye åser som flott bakteppe, men det var det lite å se til i desember-mørket denne kvelden. Jeg hadde lurt på om jeg kanskje skulle spare besøket hit til en lysere årstid, men kom til at det kunne være flott også under flomlys, og Ynys Park skuffet ikke. Partiet jeg like best var å finne bak det ene målet, der en ståtribune med overbygg strekker seg hele banens bredde. På den ene langsiden har man en sittetribune nesten midt på, og på den ene banehalvdelen baksiden av et bygg der spillere originalt nok ankommer banen via en metalltrapp som leder ned fra garderobene oppe i andre etasje av dette klubbhuset. På den andre langsiden er det såkalt hard standing som gjelder, mens det på bortre kortside er enda mindre av fasiliteter, Jeg likte umiddelbart Ynys Park.

Hjemmelaget med kallenavnet Rhondda Bulldogs fikk det hett om ørene allerede fra start, og både Dany Williams og Ben Fawcett testet hjemmekeeper Ryan Fleming, men også vertene hadde muligheter ved Robbie Thomas og en heading like utenfor fra Jordan Islip. Det var en frenetisk start på kampen, og alt dette skjedde før bortelaget tok ledelsen i det fjerde minutt. Det skjedde fra en corner, og det var en gammel kjenning som styrte inn 0-1; nemlig den gamle målsniken Lee Trundle som mange sikkert vil huske fra blant annet Swansea City, Bristol City og/eller Wrexham. Elliot Scotcher hadde to muligheter til å doble ledelsen; først i form av en volley som suste like over tverrliggeren, og deretter med et frispark som Fleming reddet. Da gjestene likevel fikk sitt andre mål i det 27. minutt, var det igjen etter en corner – en kort sådan – som endte opp med et innlegg til kaptein Sean Pemberton som vendte og plasserte ballen i hjørnet til 0-2.

Nå var det Haverfordwest som styrte showet totalt, og ti minutter senere sto det 0-3 etter at et passivt Bulldogs-forsvar lot gjestene boltre seg i feltet og Ben Fawcett kunne skli inn kampens tredje mål. Det virket egentlig avgjort, og det kunne blitt styggere før pause, for Lee Trundle hadde ytterligere en sjanse eller to til å øke. Ton Pentre burde kanskje også ha redusert ved Aiden Chappell-Smith som gikk på et imponerende raid, men bortekeeper Stephen Hall ryddet opp på flott vis. Dermed sto det 0-3 til pause, og det var egentlig ikke ufortjent, for Haverfordwest hadde virkelig vært gode. Det var vel akkurat tid til en rask forfriskning i klubbhusets bar, og der virket det som om hjemmefansen – kanskje ikke helt unaturlig – hadde gitt opp håpet om å berge poeng denne kvelden.

På banen virket det imidlertid ikke som om Ton Pentre hadde gitt opp, for de startet annenomgangen godt, selv om de ikke fikk uttelling. I stedet var det den nå 42 år gamle Lee Trundle som tolv minutter ut i omgangen igjen var på rett sted da et innlegg fant ham på bakre stolpe der han headet inn 0-4. Kun en god redning fra hjemmekeeper Fleming hindret Elliot Thomas i å score et femte, og helt på tampen kunne Trundle notert seg for hattrick, men hans avslutning gikk i nettveggen. Det siste jeg rakk å se før jeg på overtid snek meg ut for å rekke siste tog tilbake til Cardiff klokka 21.23 var at Lee Price ble spilt alene gjennom for vertene men måtte se Haverfordwest-keeper Hall vunne duellen. Og idet jeg forserte den smale lille brua som leder ut fra parkeringsplassen på utsiden, hørte jeg sluttsignalet gå mens jeg hastet mot jernbanestasjonen et steinkast unna.

Man opererer ikke med tilskuertall i denne ligaen, men jeg anslo det til å være drøyt 200 tilskuere. Uansett ingenting å si på resultatet, for det var til tider en maktdemonstrasjon av Haverfordwest som også reduserte ledelsen til to poeng opp til et Penybont som måtte nøye seg med uavgjort borte hos Briton Ferry Llansawal. Artig var det også å se Lee Trundle, men for å foregripe begivenhetene ørlite, var det et sjokk da jeg kun to dager senere fikk høre rykter om at han var på vei bort. De fleste virket å tro at han var på vei tilbake til Llanelli Town – som han hjalp til to strake opprykk med vanvittige 86 mål på 59 kamper – for å hjelpe de med å holde plassen i Welsh PL. Enda større var overraskelsen derfor da jeg senere på turen hørte at han hadde signert for Trefelin BGC i Welsh League Division Three.

Uansett kom jeg meg tilbake til Cardiff Central via et lynraskt togbytte ved Radyr. Jeg hadde ikke tenkt å trekke meg tilbake til hotellet umiddelbart, og valgte å sjekke ut puben The Cambrian Tap før jeg gjorde det samme med The Goat Major. Først etter dette spaserte jeg tilbake til min base ved NosDa der jeg også unnet meg et siste lite glass for høflighets skyld før jeg tok kvelden og fant veien opp trappa til mine gemakker. Det hadde vært en lang men fin dag med groundhopping i Wales, og det skulle bli mer av det samme dagen etter. Besøket til Ton Pentres Ynys Park hadde så absolutt svart til forventningene, og jeg håpet nå bare at det samme ville være tilfelle med Rhayader Town som var neste post på mitt kampprogram.

Welsh ground # 13:
Ton Pentre v Haverfordwest County 0-4 (0-3)
Welsh League Division One
Ynys Park, 28 December 2018
0-1 Lee Trundle (4)
0-2 Sean Pemberton (27)
0-3 Ben Fawcett (37)
0-4 Lee Trundle (59)
Att: ?? (est. 200-250)
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: £3

Next game: 29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary’s
Previous game: 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon

More pics

This day on a map

Onsdag 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Endelig hadde tiden kommet for den etter hvert så årvisse romjuls- og nyttårs-turen over til balløya, og det var ikke det spor for tidlig etter at jeg nå hadde ventet utålmodig helt siden den store august-turen. Jeg må si jeg fortsatt savnet Rygge da min snille mor kom for å plukke meg opp like etter klokka fire, etter å ha stått opp i otta for å skysse meg opp til Korsegården slik at jeg skulle komme meg med flybussen klokka 04.32. Etter en natt uten søvn fikk jeg denne gang i hvert fall en drøy halvtime på øyet før vi ankom Gardermoen, men jeg sov da også nesten hele veien på Norwegians morgenfly over til Gatwick. Det vil si jeg registrerte så vidt at det ble meldt om tåke ved sistnevnte flyplass før jeg våknet skikkelig få minutter før en noe forsinket landing. Bagen var denne gang en av de aller første til å komme på rullebåndet, så nå var det bare å sjekke status for togtrafikken inn mot London.

Et år tidligere hadde jeg hatt store problemer med å komme meg fra denne flyplassen til min base i East Croydon, grunnet vedlikeholdsarbeid og total mangel på togavganger, og det som skulle ha vært en togtur på et kvarters tid endte i stedet opp med en kronglete vei der jeg ved brukte rundt to timer på turen til Croydon ved hjelp av to busser (inkludert en som stampet en liten evighet i kø på motorveien) og en trikk. Igjen hadde jeg valgt samme base, og jeg hadde ant uråd da det utpå høsten igjen hadde blitt varslet om vedlikeholdsarbeid. Boxing Day er jo uansett ikke en dag da man er bortskjemt med togavganger i England, og det er hovedsakelig kun tog mellom London og dens flyplasser (det samme er vel tilfelle i Manchester) denne dagen. Etter hvert viste det seg at Gatwick Express likevel ville kjøre halvtimesruter, og det viste seg å holde stikk slik at jeg tok sikte på 09.38-toget.

Det var egentlig litt flaks at jeg kom meg med, for samtlige 12 vogner var fullpakket, slik de skulle være på alle deres tre tog jeg benyttet denne dagen. Faktisk så fullpakket av flere personer fikk beskjed om at de måtte stå igjen på perrongen og vente på neste tog! Så kan de som forsvarer mangelen på togavganger i romjula hevde så mye de vil at ‘britene uansett ikke reiser med tog på disse dagene’. Det var heldigvis ikke altfor lenge jeg måtte stå som sild i tønne før jeg kunne presse meg av på East Croydon stasjon og traske ned til Premier Inn-hotellet der for å slenge fra meg bagasjen. Jeg hadde vært tidlig ute med å booke overnatting her, og slapp derfor unna med rimelige £23, men fikk naturlig nok ikke sjekke inn såpass tidlig. Det hadde heller ikke vært en del av planen, for nå var det bare å sette kursen mot hjemmebanen til Harrow Borough og turens første kamp.

Det som derimot hadde vært en del av planen var å få med seg to kamper denne dagen, og valget falt på Fire United v Topes Lavares – et oppgjør i ECL 1 South mellom to klubber som begge benytter Terence McMillan Stadium i øst-London. Der var det avspark klokka 11.00, og planen var å ta seg derfra videre til Earlsmead Stadium for å se lokaloppgjøret Harrow Borough v Hendon klokka 15.00. Denne planen falt imidlertid i fisk da Harrow Borough i likhet med så godt som alle andre i Londons non-league-fotball noen uker i forkant valgte å flytte avspark fra 15.00 til 13.00. Det var vel til slutt ikke en eneste 15.00-kamp igjen i non-league i hele London, så jeg måtte til slutt innse at det ble med den ene kampen, og da ble det et besøk hos Harrow Borough. Igjen var det skikkelig sild i tønne da jeg ble med 10.25-toget videre inn til London Bridge, og det var til sammenligning faktisk en befrielse å komme seg på tuben.

Jeg ble med dens Jubilee Line til Finchley Road, der jeg byttet til et Metropolitan Line-tog som fraktet meg til Harrow-on-the-Hill. Derfra skulle jeg få skyss med buss H10, og lite visste jeg om problemene som ventet da jeg tok oppstilling på korrekt avgangssted ved Harrow busstasjon. Da gikk etter en ikke altfor lang busstur steg av på Eastcote Lane, få minutters gange fra Earlsmead Stadium, slo nemlig alarmklokkene inn for fullt få sekunder etter at bussen hadde kjørt videre. Jeg manglet mobiltelefonen!! Krisen var et faktum; ikke minst fordi også bankkortene også lå i telefonen, slik at jeg nå kun hadde det jeg bar av kontanter i lommeboka. Og så i London da, av alle steder!! Jeg var ikke videre optimist på egne vegne da jeg etter en kort betenkningstid strenet ned mot Earlsmead Stadium for å muligens kunne få lånt en telefon der.

Harrow Borough hører ikke helt overraskende hjemme i London-bydelen Harrow. Det er en av de nordvestlige ytre bydelene i metropolen, og den skal ha et innbyggertall på rundt en kvart million. Stedet der Harrow Borough spiller sine hjemmekamper på Earlsmead Stadium ligger helt sør i bydelen, et steinkast fra grensen mot bydelen Ealing. Beskrevet på en annen måte som for noen kanskje gjør det enklere å plassere Harrow Borough geografisk, ligger vel deres hjemmebane noe sånt som en halv mil eller deromkring vest for nasjonalanlegget Wembley Stadium. Det som nå er bydelen Harrow var tidligere en del av det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, inntil man i 1965 havnet under Greater London. Bydelen er for øvrig også svært flerkulturell, og skal eksempelvis huse Storbritannias største konsentrasjon av både Gujarati-hinduer og srilankiske tamiler.

Ved Earlsmead Stadium ligger nå klubbhuset med klubbens bar rett på utsiden av selve stadionet, og jeg gikk rett dit inn for å bestille meg turens første pint og samtidig forhøre meg om mulighetene for lån av en telefon og mulig informasjon fra lokalkjente om hvor man eventuelt skulle henvende seg. Jeg fikk til svar at de ikke hadde noen offentlig telefon i klubbhuset men at bartenderen skulle sjekke om jeg kanskje kunne få låne en. Mens ingenting skjedde sto jeg selv om innså at dette kunne bli en svært kort tur, for om ikke telefonen og kortene kom til rette, ville jeg mest sannsynlig måtte nøye meg med å heller bestille fly hjem igjen så raskt som mulig og anse en solid dose penger som tapt. Det gikk heldigvis ikke lenge før jeg så et kjent fjes da groundhopperen Rob entret klubbhuset. Scarborough-supporteren er bosatt i London og ser ofte sin lokale klubb Hendon, så jeg hadde halvveis håpet å se ham- Han jobber til og med for London Overground, så han måtte da kanskje vite et og annet som kunne være meg til hjelp?

Jeg fikk låne hans telefon for å ringe meg selv, men jeg tolket det som et dårlig tegn at jeg nå gang på gang fikk som svar at nummeret var utilgjengelig. Rob forsøkte å berolige meg med at sjåføren nok uansett ikke ville returnere til bussgarasjen før skiftet hans var over, og at jeg kunne prøve igjen i pausen. Samtidig fant han ut hvor det aktuelle selskapet hadde sin bussgarasje, og hevdet at jeg like gjerne kunne se kampen da jeg uansett ikke fikk gjort noe fra eller til før den tid. Det var fortsatt tre kvarters tid til avspark, men det var alt annet enn enkelt å fokusere på kamp og tenke på noe annet enn den kinkige situasjonen jeg nå hadde havnet i. Naturlig nok er mangelen på telefon også grunnen til at jeg ikke kan presentere noen egne bilder fra Earlsmead Stadium å dekorere bloggen med, slik at jeg i stedet har måttet låne bilder fra noen andre bloggere.

Harrow Borough ble stiftet i 1933 under navnet Roxonians FC, og allerede året etter flyttet de inn på nybygde Earlsmead Stadium. De spilte først i Spartan League Division Two, og hadde endret navn til Harrow Town da de i 1939 vant divisjonen og rykket opp i ligaens toppdivisjon. Krigens utbrudd satt en foreløpig stopper for deres spill i Spartan League, men etter krigens slutt var de tilbake og ble værende der til de i 1958 tok steget over i Delphian League. Sistnevnte liga ble som jeg har nevnt flere ganger tidligere oppløst i 1964 da den i realiteten egentlig ble ‘spist opp’ av Athenian League, og Harrow-klubben sikret seg på første forsøk opprykk til Athanian Leagues toppdivisjon.

1960-årene så klubben havne i økonomisk krise og tvunget til å selge flere av sine tilstøtende baner utenfor Earlsmead Stadium, men klubben som i 1967 tok dagens navn fikk skuta på rett kjøl og ble i 1975 valgt inn i Isthmian League. Fire år senere spilte de seg opp i Isthmian League Premier Division, og der har de faktisk befunnet seg inntil i sommer! Man skulle kanskje tro at de siste tiårene dermed har vært lite spektakulære, men klubben hadde i 1983/84 sin beste sesong. Sesongen før hadde de nådd semifinalene i FA Trophy (tap for Telford United), men denne gangen var det i FA Cupen de markerte seg ved å for første gang nå andre ordinære runde. Der måtte de imidlertid gi tapt for et Newport County som den gang spilte på nivå tre av engelsk fotball, men i ligaen var de uimotståelige. De vant Isthmian Premier suverent, med hele 17 poeng ned til Worthing på annenplassen.

Etter forrige sesong var Harrow Borough blant klubbene som ble flyttet sidelengs over fra Isthmian Premier til Southern League Division South. Utvidelsen fra tre til fire avdelinger/ligaer på step 3 skjedde altså som følge av at Southern League har to Premier Division-avdelinger – Central og South. Det var nok litt skepsis blant klubbene som ble flyttet, men Harrow Borough la nå beslag på den siste playoff-plassen. Foran seg hadde de Met Police (en av de andre som ble flyttet over), Salisbury, Weymouth og tabelledende Taunton Town. I siste kamp hadde de holdt toer Weymouth til 2-2 nede på Dorset-kysten. For gjestende Hendon sin del lå de to plasser og tre poeng bak Harrow, men hadde også to kamper mer spilt. Programmet jeg hadde betalt £2 i klubbhuset så flott ut, men der og da hadde jeg visse problemer med å fokusere på det jeg leste før vi etter hvert gikk for å betale oss inn med £10. Anlegget har på den ene langsiden en ståtribune mens hovedtribunen med sitteplasser er på motsatt side. På kortsidene står man under åpen himmel på noen betongtrinn.

Naturlig nok har jeg også hatt kamper der jeg har vært mer fokusert på kampen enn hva tilfellet var denne dagen, selv om jeg etter beste evne forsøkte å skyve problemene ut av tankene for en stakket stund. Jeg fikk i hvert fall med meg at Hendon tok en tidlig ledelse etter at Ricardo German lurte offside-fella og deretter ble revet av en forsvarer som desperat forsøkte å rydde opp. Fem minutter var spilt, og dommeren pekte på straffemerket. German tok selv straffen, utmanøvrerte Harrow-keeper Hafed Al-Doubri og sørget for 0-1. Ledelsen varte i kun åtte minutter, selv om Harrow ikke hadde hatt stort å by på før de fikk en corner. Den ble slått av tidligere Hendon-mann Michael Bryan og headet i mål av Ryan Moss, som en Hendon-kar mente alltid er en kilde til frustrasjon for hans helter.

Shaun Preddie kunne sendt Harrow i ledelsen med en avslutning som endret retning og traff stolpen, og på motsatt side reddet vertene på streken da Brendan Murphy-McVey raget høyest på en corner og headet på mål. Det var ellers flere brukbare muligheter begge veier, men det sto fortsatt 1-1 da dommeren blåste for pause og vi oppsøkte baren for litt rask strupelesk. Fortsatt var det intet hell da jeg forsøkte å ringe meg selv fra Robs telefon, så det begynte virkelig å se stygt ut. Det var bare å tømme glasset og komme seg ut for å heller forsøke å konsentrere seg litt om annenomgangen det nå var klart for. Begge lags supportere virket å ha tro på at deres utvalgte skulle kunne klare å ta poengene, men jeg mener at Rob og et par av hans Hendon-kompiser også ga uttrykk for at de ville si seg fornøyd med ett poeng i dette lokaloppgjøret.

Det var Hendon som startet best også etter pause, og Harrow-keeperen måtte to ganger i aksjon for å hindre scoring fra Shaquille Hippolyte-Patrick. Etter hvert tok imidlertid Harrow Borough mer over, og et kvarter ut i annenomgangen tok de ledelsen på muligens noe kontroversielt vis. I forbindelse med et frispark kalte dommeren til seg synderen, Hendon-forsvarer Murphy-McVey, og lot deretter Harrow ta frisparket raskt før han hadde mulighet til å komme seg tilbake i posisjon. Det endte med et innlegg til Jordan Ireland foran mål som kunne sette inn 2-1. Flere av Harrow-representantene virket faktisk overrasket, og protsetene fra Hendon-folket var til liten nytte. Det virket som om lufta gikk litt ut av Hendon etter dette, og tidligere Hendon-spiller Dylan Kearney og Lewis Cole hadde begge muligheter til å øke Harrow-ledelsen. Det ble Kearney som i det 78. minutt straffet svakt forsvarsspill og satt inn 3-1.

Deretter måtte Hendon-forsvarer Darren Locke ut med skade etter at Hendon hadde brukt alle sine bytter, og med i underkant av fem minutter igjen måtte Riccardo Alexander-Greenway kaste inn håndkledet slik at Hendon måtte avslutte med ni mann – uten av Harrow Borough klarte å øke ytterligere. Det endte 3-1 foran 248 tilskuere. Men mest gledelig for undertegnede; da Rob ga meg telefonen og ba meg prøve igjen, fikk jeg svar fra en kar som bekreftet at mobilen min var levert inn på bussgarasjen til Sovereign oppe på Pinner Road. Det var bare å komme seg dit, og jeg takket Rob for hjelp før han hastet av gårde etter å ha takket nei til en pint som takk for assistanse. En av hans ledsagere skulle med samme buss som meg tilbake til Harrow busstasjon, og vel fremme der pekte han ut hvilken retning jeg skulle og hvilken buss som kunne ta meg den korte veien dit opp. Hittegodset jeg søkte befant seg ganske riktig på oppgitt sted, og overlykkelig ga jeg karen på kontoret en £10-seddel som jeg ba ham overrekke sjåføren med beskjed om å ta seg en pint eller to på min regning.

Så endte det utrolig nok likevel godt. Med en enorm bør borte fra skuldrene trasket jeg lett til sinns ned til West Harrow tube-stasjon for å sette kursen tilbake til London Bridge, via et bytte ved Moorgate. Toget tilbake til East Croydon var igjen fullstendig stappfullt, men det plaget meg lite nå. Ved Premier Inn-hotellet fikk jeg installert meg på rom 234, før jeg fant ut at jeg måtte ut og feire med et par pints. The Porter & Sorter viste seg å være stengt, så jeg valgte å traske til The Ship, før turen gikk videre innom The Green Dragon, Market Tavern og til slutt The Spread Eagle Pie & Ale House. Dagen hadde ikke gått helt som forventet, men utrolig nok hadde det endt godt. Turen var i gang.

English ground # 499:
Harrow Borough v Hendon 3-1 (1-1)
Southern League Premier Division South
Earlsmead Stadium, 26 December 2018
0-1 Ricardo German (og, 6)
1-1 Ryan Moss (14)
2-1 Jordan Ireland (61)
3-1 Dylan Kearney (78)
Att: 248
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £4

Next game: 28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County
Previous game: 27.10.2018: Fredrikstad v Alta
Previous UK game: 01.09.2018: Tilbury v Basildon United

More pics

This day on a map

Lørdag 27.10.2018: Fredrikstad v Alta

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg var denne kvelden i Fredrikstad-området i forbindelse med et julebord på lørdagskvelden, og i den forbindelse overnattet jeg to netter hos min FFK-kompis Jon Erik på Selbak. Ikke bare hadde jeg benyttet anledningen til å på fredagskvelden ta en tur til gamle jaktmarker for å se Torp knuse Trosvik med hele 17-0(!!), for planen var også å få med seg FFKs kamp mot Alta i siste serierunde av 2. divisjon avdeling 1 tidlig på lørdagen. Vi hadde blitt sittende oppe en stund, og jeg misunnet ikke Jon Erik som skulle tidlig på jobb og allerede hadde dratt da jeg sto opp for å raide kjøleskapet hans og tilbedere en aldri så liten cowboy-frokost.

Med litt mat i skrotten var det bare å komme seg med bussen inn til Fredrikstad der jeg traff på en FFK-kjenning som foreslo å lade opp med en pils på Tæps som for meg var et ukjent skjenkested. Kanskje ikke så rart, all den tid det var et nytt etablissement som viste seg å holde til i bygget der jeg i barndommen ofte var innom lekebutikken Barda(?) sammen med min kjære farmor. Gode minner der altså, og jeg fikk da også umiddelbart et godt inntrykk av dette nye skjenkestedet som imponerte med sitt utvalg i de mange tappekranene. Det bør være et svært godt tilskudd til pub-livet i plankebyen, og snart kom det også flere kjente som slo seg ned ved bordet vårt.

Det var avspark klokka 13.00, og like før 12.30 gikk vi etter et glass eller to bortover mot dagens kamparena. Det var jo egentlig knyttet nokså lite spenning til denne kampen i seg selv, ettersom Raufoss allerede hadde sikret seg tittelen og opprykket, og FFK uansett ville ende på 2. plass og kvalifisering. Spenningen lå først og fremst i hvem som ville ta 2. plassen i den andre avdelingen og dermed bli FFKs motstander i kvalifiseringen. Det sto mellom Hødd, Egersund og KFUM Oslo, og selv om det ville være absolutt mest praktisk med KFUM, håpet eventyreren og groundhopperen i meg på en bortetur til Egersund eller Ulsteinvik.

Billetter til dagens kamp hadde blitt lagt ut for 50 kroner, og allerede ved ankomst Fredrikstad dagen før hadde jeg benyttet anledningen til å stikke innom Aristokraten og sikre meg en billett før jeg busset mot Selbak. På det tidspunktet hadde jeg ikke tenkt på at Jon Erik måtte jobbe til 15-tiden og at jeg kunne lånt hans sesongkort, men jeg fikk det likevel med i tilfelle noen vi kjente trengte det. Da vi kom inn på hjemmefansens ståtribune på den ene kortsiden så man imidlertid raskt at de hadde hatt rett de som spådde laber interesse og at mange nå nok ventet på kvalik-kampene. Selv om det igjen har blitt noen flere bortekamper med FFK denne sesongen, var dette mitt første besøk på nye Fredrikstad Stadion i år. Litt rart for en som pleide å være fast inventar, men slik har det altså blitt.

Inne på tribunen traff jeg raskt på flere kjente, som David og Elisabeth som jeg ble stående å prate med. Jeg tenkte også å stikke for å se om det fantes noe program, men deres kommentarer om at programmer er historie og byttet ut med et magasin som kun gis ut et par ganger i året viste seg dessverre å stemme. Det var dermed temmelig utdaterte greier, men klubben må vel ha råd til å lønne alle surrehuene i ledelsen samt Høgmos lille horde av assistenter og medhjelpere. Hos de mer naive som hadde trodd at FFK skulle suse gjennom divisjonen og nærmest i blinde ta et soleklart opprykk var skuffelsen tydeligvis stor over at de ikke hadde klart nettopp. Hos visse andre var det i likhet med hos undertegnede imidlertid intet voldsomt sjokk at Raufoss hadde blitt tøffe, selv om man selvsagt hadde håpet å vinne den tvekampen. Det er bare å stikke fingeren i jorda og innse at man ikke vinner heder og ære på gamle meritter og et stolt navn. Nå dreide det seg om å få en positiv inngang til kvalik-kampene, uansett motstander, og sikre opprykk den veien.

FFK hadde en tidlig mulighet til å ta ledelsen ved Anas Farah, men etter seks minutter var det i stedet finnmarkingene som kunne juble da det som ganske sikkert var ment som et innlegg gikk gjennom hele feltet og i mål i borte hjørnet bak FFK-keeper Håvar Jensen. Alta var divisjonens gjerrigste lag på bortebane og viste kanskje hvorfor der de lå lavt og kompakt og allerede hadde svært god tid med å sette i gang spillet mens FFK hadde store problemer med å bryte gjennom. Det ble derfor en nokså tam og sjansefattig affære i perioden som fulgte, og vi sto derfor i perioder og fulgte minst like bøye med på oppdateringene fra kampen om kvalik-plassen i den andre avdelingen. Alta var i ledelsen en halvtime før Filip Westgaard mottok ballen inne i feltet og markerte sin kamp nummer 150 i FFK-trøya med å sette ballen i krysset.

Joona Veteli hadde mulighet til å sørge for hjemmeledelse halvveis, men det sto 1-1 til pause foran det som ble annonsert å være 3 292 tilskuere. Noen utbrøt lattermildt at det sannsynligvis var en dobling av det reelle tilskuertallet, og kanskje var også speaker litt pinlig berørt, for han skyndte seg å legge til at tallet var basert på solgte billetter og vel kanskje også inkluderte sesongkort. I pausen ble det igjen diskutert hvem man ønsket seg fra avdeling 2, og det var forskjellige preferanser der, i og med at noen hadde vært hos Hødd men manglet Egersund og omvendt. KFUM var nok både det ‘kjedeligste’ og mest praktisk i så måte, og ble vel kanskje også sett på som det ‘enkleste’ (de ordene skulle man jo få bite i seg). Noen hadde til og med begynt å spekulere i om det skulle bli Florø, Notodden eller Åsane som ventet i den andre og siste kvalik-runden.

FFK fikk en glimrende start på annenomgangen da debutant Leonard Getz la inn og Veteli stanget inn 2-1 i omgangens fjerde minutt. Nå måtte et hittil defensivt Alta fremover på banen, og det skapte etter hvert rom for rødbuksene. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Kjell Rune Sellin og Anas Farah kom alene med keeper, og Sellin trillet ballen til Anas som igjen kunne trille ballen i åpent mål til 3-1. Med drøyt ti minutter igjen var det en flott scoring som sørget for å sette den siste spikeren i Alta-kista da Westgaard vippet ballen elegant til Anas Farah som satt inn 4-1. Alta hadde hatt lite å by på etter pause, men på tampen fikk de en kjempemulighet da ballen gikk via en FFK-forsvarer og havnet hos en Alta-spiss som imidlertid ikke klarte å overliste FFK-keeper Jensen. Dermed endte det 4-1.

Samtidig hadde KFUM til slutt tatt kvalikplassen til tross for at de vel startet dagen bak både Hødd og Egersund på tabellen. Igjen virket det som om optimismen var tilbake, og flere snakket om at man skulle feie over KFUM (i stedet fikk FFK så hatten passet i bortekampen, klarte aldri å true KFUM i returmøtet, og må belage seg på en ny sesong i 2. divisjon). For min del var det tid for å komme seg tilbake til Selbak og julebordet, og siden Elisabeth også skulle dit og ble skysset av sin bror, satt jeg på med de. Jeg hoppet av hos Jon Erik som kom hjem fra jobb omtrent samtidig, og snart var det klart for julebord. Det ble en livlig kveld, med det er vel greit at det som skjer på julebordet blir på julebordet… Dette ble forresten min siste norske kamp i 2018, og etter en fin helg på gamle trakter gjensto kun togturen hjemover fra Fredrikstad på søndag formiddag.

Revisit:
Fredrikstad v Alta 4-1 (1-1)
2. divisjon avd. 1
(Nye) Fredrikstad Stadion, 27 October 2018
0-1 Magnus Killingberg Nikolaisen (7)
1-1 Filip Johansen Westgaard (37)
2-1 Joona Veteli (49)
3-1 Anas Farah Ali (67)
4-1 Anas Farah Ali (80)
Att: 3 292
Admission: 50 kroner

Next game: 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon
Next Norwegian game: 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad
Previous game: 26.10.2018: Torp v Trosvik

More pics

Fredag 26.10.2018: Torp v Trosvik

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den siste helgen i oktober hadde jeg av FFK-kompiser blitt invitert med på julebord på Selbak. Det skulle finne sted på lørdagskvelden, og var egentlig et julebord for de mange Leeds United-supporterne i området. Uansett gikk samtidig den norske sesongen mot slutten, og siden jeg skulle overnatte hos min FFK-kompis Jon Erik, så jeg muligheten til å få med meg litt fotball og også ta et gjensyn med gamle trakter. Det begynner å bli lenge siden jeg bodde på Torp og briljerte på midtbanen i den svarte Torp-drakta, men på fredagskvelden skulle de spille hjemmekamp mot Trosvik i sesongavslutningen i 5. divisjon Østfold. Derfor ble det to netters overnatting hos Jon Erik, og fredag formiddag satt jeg kursen sørover med buss mot plankebyen.

Etter å ha tatt en lokalbuss videre fra Fredrikstad til Selbak, fikk jeg låst meg inn hos Jon Erik som ikke ville være hjemme fra jobb før på kvelden. Det var bare å slenge fra seg pikkpakket og puste ut før jeg tok bussen den korte veien videre til Torp for å kikke meg litt rundt på gamle jaktmarker. Jeg hoppet av rett ved vårt gamle hus i Kreutzgate og spaserte forbi der før jeg for første gang siden skoledagene gikk snarveien herfra gjennom Torpelund, passerte den gamle paviljongen og kom ut ved kroa Tommeliten der jeg tilbrakte mange timer på arkadespillene på midten av 1980-årene. Jeg måtte nesten bare ta turen innom og innta middagen der.

Torp er et tettsted på østsiden av Glomma, mellom Fredrikstad og Sarpsborg, like nord-nordøst for Selbak som var administrativt sentrum i Borge kommune. I dette området var fødestedet til nasjonalhelten Roald Amundsen, og Torp sorterte fortsatt under Borge kommune da jeg bodde der noen år i 1980-årene. Det var i 1994 at Borge ble del av den nye Fredrikstad storkommune, og i Borges nordlige del ble det i den forbindelse arrangert folkeavstemning om hvorvidt de ville slå seg sammen med Fredrikstad eller Sarpsborg. De valgte klokt. Etter å ha satt til livs min middag tenkte jeg å unne meg en øl, men fikk overraskende svar om at de kun hadde øl på sommeren! Det var fortsatt drøyt halvannen times tid til kampstart på idrettsplassen rett ved siden av, så jeg gikk i stedet en tur gjennom Torp for å kikke meg litt rundt.

Ifølge Google skulle det være en slags pub eller ølutsalg ved siden av det gamle meieriet, men jeg kunne ikke se at det var tilfelle, så det var bare å fortsette spaserturen og kikke meg litt rundt. Noen steder var det akkurat slik jeg husket det, men flere steder var det ikke overraskende også endringer å spore. Turen tok meg til Torp skole der det også var lett å kjenne seg igjen til tross for visse endringer. Nå var det uansett bare å rette oppmerksomheten mot kamp og returnere til Torp Idrettsplass i kulda som fikk meg til å angre på at jeg ikke hadde kledd meg enda bedre. Det må ha vært høstens kaldeste kveld så langt, og liten tvil at jeg gikk mot vinter der jeg sto hutrende og ventet på kampstart. Lite visste jeg og de andre fremmøtte om hva som skulle utspille seg der ute på det som nå er en kunstgressbane.

Torp Idrætsforening ble stiftet i 1915 og driver i tillegg til fotball med bryting og håndball. Spesielt innen bryting er det en tradisjonsrik klubb. Siden mitt forrige besøk har klubben fått et nytt bygg ved siden av det gamle klubbhuset, og det var dit bortelagets spillere ble henvist. Bortsett fra bortegarderober skal jeg dog ikke spekulere i hva ellers som er der inne. Borte er dessuten ikke bare den gamle grusbanen bak det bortre målet, men også den gamle hjørnesteinsbedriften Torp Brug som jeg husker som et ikke spesielt idyllisk bakteppe. Dessverre er også gressmatta historie og som nevnt erstattet av kunstgress slik tiden tydeligvis krever, men man har i det minste fått på plass en tribune på den ene langsiden. Dette er en tribune som er opphøyet fra bakken og har svarte plastseter festet i betongavsatsene.

Det var egentlig begrenset med spenning i toppen av 5. divisjon Østfold, som dessverre har blitt dominert av de hersens reservelagene. Kvik Halden 2 hadde for lengst tatt tittelen og opprykket, et ite hav foran Moss 2 og Drøbak/Frogn 2, som på sin side igjen var et lite hav foran HSV på fjerde og Torp på femte. I bunnen hadde jo Kambo trukket seg i løpet av sesongen, mens Navestad og Trosvik lå med ynkelige 13 poeng hver. Navestad hadde i tillegg en enda mer håpløs målforskjell enn Trosvik, og de to hadde igjen et hav opp til Tronvik. Men også her hadde tydeligvis disse hersens reservelagene en innvirkning, for ifølge en Torp-representant jeg snakket med ville de ha en direkte innvirkning på hvilke lag som rykket ned. Da han gikk inn på forutsetningene, virket det i det hele tatt såpass komplisert at fort ga opp hans tankerekke.

Torp hadde nok i hvert fall et lite håp om å innhente HSV som lå på fjerdeplassen ett poeng foran de, og i det sjuende minutt sørget Michael Thorvaldsen for hjemmejubel med 1-0. Det var bare starten på det som skulle bli en vanvittig fotballkveld på Torp, for selv om det var spilt et kvarters tid før Mathias Larsen doblet ledelsen, var det kun ett av tre mål på tre minutter. Halvveis ut i omgangen sto det 5-0, og målene fortsatte å renne inn bak den stakkars Trosvik-keeperen. Etter at Kenth Børresen scoret omgangens tre siste mål, gikk lagene i garderoben med utrolige 10-0 på resultattavla halvveis. De 31 fremmøtte (om jeg talte riktig) trodde knapt det de så, og det nærmeste Trosvik hadde vært noe som helst offensivt, var vel en corner de fikk i løpet av kampens første kvarter.

Vertenes Kenth Børresen kom helt sist ut av garderoben, og han sa seg lattermildt enig i at de nå måtte heve seg, før han mer alvorlig la til at de ikke hadde til hensikt å ta foten av gasspedalen i årets siste omgang. Det mest overraskende var kanskje at Trosvik holdt ut i snaut åtte minutter før andre omgangs første ball måtte hentes ut av nettet, og at annenomgangen var halvspilt før det sto 12-0. For i tillegg til målene som rant inn for Torp, hadde de også en rekke gode sjanser som ble brent. Trosvik var i total oppløsning, og det var fritt frem for torpingene som i en periode på nytt scoret tre mål på to-tre minutter. Med et snaut kvarter igjen sto det 16-0, og med fem minutters tid igjen fikk Kenth Børresen avslutte målfesten ved å sette inn 17-0. Børresen noterte seg for fire, men ble således slått av Mathias Larsen som scoret fem. Som vanlig var også Thorvaldsen-navnet godt representert på scoringslista.

‘Historisk’, utbasunerte klubbens Twitter-ansvarlige mens han ivrig fotograferte resultattavla som bevis innimellom den godlynte praten med de faste sliterne blant publikum. Samtidig måtte man nesten føle litt for Trosvik som tydeligvis hadde gått på sitt tredje strake nedrykk. Litt rart var det å tenke på at jeg under to og et halvt år tidligere hadde sett de i tredjedivisjonskamp mot Ås på Ås Stadion, men at det nå var sjettedivisjon som ventet det som lenge skal ha vært Fredrikstads-områdets største breddeklubb (den rollen er vel nå overtatt av Kråkerøy). Jeg hadde hutret meg gjennom de 90 minutter, og fant ingen grunn til å bli igjen lenger enn nødvendig, så da det snart nærmet seg avgang for en av bussene tilbake mot Selbak takket jeg for meg og ble ønsket velkommen tilbake til Torp IF ved en senere anledning. Siden Jon Erik jobbet sent, ble det til og med tid til en tur ned på Selbak-puben før han kom seg hjem.

Revisit:
Torp v Trosvik 17-0 (10-0)
5. divisjon Østfold
Torp Idrettsplass, 26 October 2018
1-0 Michael Thorvaldsen (7)
2-0 Mathias Larsen (15)
3-0 Thomas Thorvaldsen (17)
4-0 Mathias Larsen (18)
5-0 Thomas Thorvaldsen (24)
6-0 Mathias Larsen (32)
7-0 Thomas Thorvaldsen (36)
8-0 Kenth Børresen (38)
9-0 Kenth Børresen (44)
10-0 Kenth Børresen (45+1)
11-0 Mathias Larsen (53)
12-0 Mathias Larsen (66)
13-0 Andre Sahlin Johansen (72)
14-0 Michael Thorvaldsen (73)
15-0 Own goal (74)
16-0 Robin Nyberg (77)
17-0 Kenth Børresen (86)
Att: 31 (h/c)
Admission: Free

Next game: 27.10.2018: Fredrikstad v Alta
Previous game: 22.10.2018: Drøbak/Frogn 2 v Torp

More pics

Mandag 22.10.2018: Drøbak/Frogn 2 v Torp

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det triste høstværet fristet på ingen måte til å dra på fotballkamp, selv om det var en lokal kamp som ble vurdert. Spesielt ikke da det var et reservelag i aksjon som hjemmelag, men den fortsatt lille fristelsen besto denne gang i mulighetene for et gjensyn med (og sesongens første kikk på) noen gamle ‘kjenninger’. De som denne mandagskvelden skulle gjeste DFIs andrelag på Seiersten Stadion var nemlig en annen av mine gamle klubber – nærmere bestemt Torp IF. Og siden jeg uansett ikke hadde store planer for mandagskvelden, valgte jeg derfor til slutt å trosse det ufyselige været. Det var surt og kaldt med sporadisk regn og en vind som ville gjøre det til en kjølig opplevelse, men det var bare å kle seg etter forholdene.

Det var selvsagt gratis inngang, og inne på Seiersten Stadion så jeg også raskt Jens som skulle kjøpe en hel bunke med programmer som jeg hadde med; det hadde også vært en grunn til å ta turen denne kvelden. Med et reservelag som hjemmelag var det vel aldri noe fare for at det skulle bli storinnrykk på Seiersten, og da jeg talte meg frem til at 15 tilskuere hadde møtt frem, var det vel kanskje ikke flere enn jeg hadde forventet. Blant de som hadde møtt opp for å se DFI-reservene var førstelagstrener Teitur Thordarson og keepertrener Scott Sedgwick som vi slo av en prat med for avspark.

Det ville være en overdrivelse å si at det var spenning i toppen av 5. divisjon Østfold, som dessverre ble dominert av reservelag som etter min mening ikke burde ha noe der å gjøre. Suverene Kvik Halden 2 hadde for lengst sikret seg divisjonstittelen og opprykket, mens Moss 2 og Drøbak/Frogn 2 begge lå 14 poeng bak og kjempet en duell om annenplassen. Først deretter kom de ‘ordentlige’ lagene med HSV på fjerde og Torp på femte – henholdsvis 26 og 27 poeng bak Kvik Halden 2. Slik jeg tolket et par av DFI-lederne på tribunen hadde de for øvrig liten tro på å tukte Moss 2 i kamp om annenplassen og mulig opprykk, for mossingene hadde langt bedre målforskjell, og det ble snakket om at Moss 2 i sin forrige kamp hadde satt innpå førstelagsspillere for å gjøre de spilleberettiget i sesongavslutningen og deretter bytte de ut tidlig.

Er det rart jeg mener disse reservelagene burde ha egen liga i stedet for å få ødelegge og påvirke både opp- og nedrykkskamp i en rekke divisjoner og avdelinger år etter år? Uansett fikk DFI-reservene en god start da Kasper Huseby sørget for 1-0 i det 9. minutt, og Elias Edvardsen Fors doblet hjemmelagets ledelse etter halvspilt førsteomgang. Kun sekunder senere slo torpingene tilbake, og da Dino Vajevic kort etter gjenopprettet tomålsledelsen, gikk det ikke lang tid før de sortkledde fra Østfold igjen utlignet. Mathias Larsen sørget deretter for at lagene gikk til pause med 3-3 på resultattavla. Etter en god start for vertene var man nå like langt, og etter hvilen skulle det bli en helt annen historie.

DFI-reservene fikk i løpet av annenomgangen en leksjon i effektivitet, og fra å ha ledet 3-1 etter drøyt 25 minutter sørget ytterligere mål fra Thomas Thorvaldsen, Mathias Larsen, Jacob Eilif Rasmussen og Ola Thorvaldsen for at det endte 3-7. Torp la med det press på HSV i kampen om 4. plassen – bare så synd da med disse reservelagene foran. Selv fant jeg liten grunn til å bli værende lenger enn nødvendig, og dro straks hjemover. Så får jeg til slutt unnskylde at det tok så lang tid å få skrevet dette, men det har å gjøre med at jeg først hadde trøbbel med en pc som avgikk med døden, og deretter utfordringer som følge av at blogg.no har lagt om til en ny plattform som jeg foreløpig ikke skjønner stort av og hvor også de eldre innleggene har blitt fullstendig håpløse (med tekst som ikke passer i det nye systemet – det er tydeligvis også tilfelle med nyskrevne innlegg ser jeg nå!). Dette har vært medvirkende til at jeg har vært (og fortsatt er) inne på tanken om å muligens legge ned dette prosjektet eller i hvert fall legge det på is.

Revisit:
Drøbak/Frogn 2 v Torp 3-7 (3-3)
Seiersten Stadion, 22 October 2018
1-0 Kasper Huseby (9)
2-0 Elias Edvardsen Fors (23)
2-1 ?? (23)
3-1 Dino Vajevic (26)
3-2 ?? (32)
3-3 Mathias Larsen (36)
3-4 Thomas Thorvaldsen (55)
3-5 Mathias Larsen (71)
3-6 Jakob Eilif Rasmussen (79)
3-7 Ola Thorvaldsen (85)
Att: 15 (h/c)
Admission: Free

Next game: 26.10.2018: Torp v Trosvik
Previous game: 20.10.2018: Drøbak/Frogn v Rilindja

More pics

Lørdag 20.10.2018: Drøbak/Frogn v Rilindja

For min lokale klubb DFI gikk det mot slutten av en nokså spesiell sesong der man har gått fra å kjempe i toppen før sommerferien til å kjempe mot nedrykk etter samme ferie. Nå sto årets siste hjemmekamp for tur, og med avspark klokka 13.00 åpnet det for at jeg kunne dra ned og få med meg kampen mot Rilindja for deretter å rekke hjem for å få med meg det som skjedde i den britiske fotballen denne lørdagen. Jeg hadde nå faktisk ikke vært på DFI-kamp siden midten av juni, så det var vel også på tide at jeg igjen innfant meg på Seiersten Stadion for å sjekke hvordan det sto til med badebyens helter. I anledning sesongavslutningen var det også gratis inngang denne dagen, sponset av en av klubbens hovedsponsorer, og således hadde man nok forhåpninger om at lokalbefolkningen ville kjenne sin besøkelsestid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I inngangspartiet ble det som vanlig delt ut stensiler med de to lags lagoppstillinger, men kampprogrammet glimret dessverre fortsatt med sitt fravær og er nok tilsynelatende beklageligvis en saga blott på Seiersten Stadion. Det samme kan jo selvsagt sies om formen DFI viste på vårsesongen da de gjorde sin hjemmebane til et fort (selv om det krevde noen imponerende snuoperasjoner). Det var kanskje ikke helt uventet at bobla sprakk i løpet av sommeren, for min nabo og kompis – DFI-kaptein Nichlas Furu – hadde før den tid uttrykt bekymring over hvordan høstsesongen skulle utarte seg. Den gang hadde han nemlig fortalt om en rekke sentrale spillere som ville forlate klubben i løpet av sommeren; først og fremst for å studere.

Ikke minst har man visstnok savnet den forrige kapteinen Peder Mæhle som sjef på midtbanen, og flere har også nevnt problemer på back-plassene, uten at jeg selv har vært der for å se i denne perioden. Men etter at Follo ble slått 1-0 på Seiersten Stadion tidlig i juli, hadde faktisk DFI gått på åtte strake tap, og de gikk fra å kjempe i toppen bak suverene Oppsal til å måtte passe seg for nedrykk. Det var først i den første uka i oktober at de igjen vant, og med to seire på en uke sikret de plassen før de igjen hadde gått på en smell i sin forrige kamp mot Lokomotiv Oslo. Selv om de nå kunne rykke hverken opp eller ned, hadde de en ørliten mulighet for å sikre fjerdeplassen som visstnok ville bety at de ville slippe å spille cup-kvalifisering neste år. Det håpet hadde imidlertid fått seg en trøkk med tapet for Loket, men fra sin sjetteplass hadde DFI med to runder igjen to poeng opp til nettopp Lokomotiv Oslo på fjerde.

Samtidig kunne de denne lørdagen sende albaner-klubben Rilindja ned i 4. divisjon, for sistnevnte lå som nummer fire fra bunnen, og la dermed beslag på den siste nedrykksplassen. De hadde fire poeng opp til Ready som lå på trygg plass på plassen foran. For en som er motstander av at reservelagene år etter år får ødelegge og sørge for kaos og et tilnærmet kvasi-preg over de relevante divisjoner/avdeling (sterke ord der altså) var det dessuten befriende å se at tre av avdelingens fire reservelag lå på de tre nederste plassene. Både Hødd 2, KFUM 2 og Kristiansund 2 ville måtte ta turen ned (de blir dessverre erstattet av et og annet nytt reservelag), og nå kunne de altså få med seg Rilindja. I toppen hadde som jeg var inne på Oppsal for lengst sikret tittel og opprykk tilbake til 2. divisjon.

Man kom etter hvert i gang på Seiersten Stadion, og med ti minutter spilt hadde bortelaget en corner. Da den ble slått, gikk en Rilindja-spiller i bakken inne i feltet, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Bardh Shala gjorde ingen feil og trillet ballen i mål til 0-1. Drøyt ti minutter senere var vi like langt etter at DFI-spiss Magnus Fagernes tok seg inn i feltet, passerte en forsvarer og la inn til Adrian Nyland Ørsahl som kunne styre inn utligningen til 1-1. Det var også stillingen til pause, og da var det trekning av fine premier i loddsalget samtidig som jeg slo av en prat med en gammel kompis som ikke akkurat er fast innslag på Seiersten Stadion men som altså hadde tatt turen denne dagen.

På vårsesongen ble det nesten et varemerke for DFI å snu underlege til seier med voldsomme snuoperasjoner i annenomgangene, men det var et helt annet DFI-lag, og åtte minutter etter hvilen var Rilindja på farten igjen da de spilte seg gjennom DFI-forsvaret med en stikkball til Bardh Shala som scoret sitt andre for dagen. Vondt skulle bli til verre for de rødkledde etter en drøy time, for da skiftet et Rilindja-frispark retning i DFI-muren og satt ut et tafatt forsvar som sto og så på at ballen ble pirket til Beslan Kadri som igjen pirket ballen forbi keeper og i mål til 1-3. Med et snaut kvarter igjen ble vertenes målscorer lagt i bakken på vei gjennom, og DFI ble tildelt straffe som kaptein Nichlas Furu satt sikkert.

DFI jaktet utligning, men Rilindja hadde nå selvsagt svært god tid og fikk brukt både filming og andre albaner-triks til å hale ut tiden. På overtid toppet det seg da en frustrert Mats Lien Vågan sparket ballen i Flatron Malsori som svarte med å dytte DFI-forsvareren i ansiktet. Begge måtte av banen; DFI-spilleren med sitt andre gule og Rilindja-mannen med direkte rødt, og det var vel nokså greit. Dette var noe av det siste som skjedde, og dermed sluttet det med skuffende 2-3 i årets siste hjemmekamp. Seieren betød også lite for et Rilindja, som på grunn av at også Ready hadde vunnet rykket ned. Nå spørs det hva slags DFI-lag vi får se neste sesong, for det har åpenbart ulmet i klubben i høst, og jeg må innrømme å ikke være altfor optimistisk på deres vegne på det nåværende tidspunkt.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Rilindja 2-3 (1-1)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 20 October 2018
0-1 Bardh Shala (pen, 11)
1-1 Adrian Nyland Ørsahl (22)
1-2 Bardh Shala (54)
1-3 Besian Kadri (62)
2-3 Nichlas Furu (pen, 75)
Att: 171
Admission: Free

Next game: 22.10.2018: Drøbak/Frogn 2 v Torp
Previous game: 18.10.2018: Mysen/HIL v NMBUI

More pics

Torsdag 18.10.2018: Mysen/HIL v NMBUI

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg tre dager tidligere hadde vært på Ås Stadion med Elisabeth og Stig-André som selskap, hadde vi diskutert mulighetene for å benytte torsdagen til å se kamp i Mysen, og det var ikke en hvilken som helst kamp. Det var nemlig duket var direkte avgjørende kamp om annenplassen og mulig opprykk fra 6. divisjon Østfold avdeling 1, og i tillegg ville det være en meget spesiell ramme rundt kampen som hadde blitt utsatt da det skulle vært sesongavslutning noen dager tidligere. De andre kampene i divisjonen ble spilt som planlagt, men kampen mellom Mysen – eller Mysen/HIL som de nå tydeligvis heter – og NMBUI hadde blitt utsatt grunnet drapet på Heikki Bjørklund Paltto på Majorstua. Han var tydeligvis sentral i fotballmiljøet i Mysen, og det var som nevnt derfor forventet en noe spesiell ramme rundt den avgjørende kampen.

Jeg hadde vært usikker på om jeg var lysten på å ta turen dit ut for en ‘revisit’, men da Elisabeth tilbød seg å skysse meg hjem etter kamp, endte jeg opp med å ta turen. Det skjedde med buss til Ski og (et selvsagt forsinket) tog derfra til Mysen. Men var det egentlig en ‘revisit’ eller en ny bane? Det begynte jeg å lure litt på da jeg tok en kikk i Google Maps sin Street View og ikke var i stand til å dra kjensel på stadionet der jeg i 2008 hadde sett FFK slå Mysen i cupen. FFK-supporter Marius, som også hadde meldt sin ankomst, er imidlertid bosatt i Mysen og kunne bekrefte at det tross alt var samme bane som bare fremstår litt mer spartansk i disse dager. Jeg begynte nesten å angre på at jeg ikke hadde tatt et tidligere tog da jeg på vei fra togstasjonen passerte Gulating ølutsalg, men det var greit å bare komme seg til kamp.

Med et drøyt kvarter til avspark ankom jeg Mysen Stadion, der det åpenbart ikke var snakk om noen inngangspenger. Det hadde allerede møtt opp en del folk, og det hadde selvsagt sammenheng med den spesielle rammen rundt kampen. I tillegg var det som nevnt en kamp som ville ha direkte betydning på opprykk fra en divisjon som Trøgstad/Båstad allerede hadde vunnet. Alle de andre klubbene var ferdigspilt bortsett fra Mysen/HIL (Mysen har etter sigende slått seg sammen med- eller spist opp – Hærland) og NMBUI som kjempet om annenplassen som ville gi kvalifisering om opprykk til 5. divisjon. Før kampen var gjestende NMBUI som la beslag på denne, der de hadde fire poeng opp til Trø/Bå og ett fattig poeng ned til kveldens vertskap som dermed måtte vinne for å ta kvalik-plassen og få møte Fredrikstad-laget Skogstrand fra Østfold-fotballens andre 6. divisjons-avdeling.

Mysen Stadion synes som nevnt å ha endret seg kraftig siden mitt forrige besøk. Det kan selvsagt være hukommelsen som ikke helt strekker til da det tross alt er over ti år siden cup-kampen mot FFK, men også bilder fra den gang kan tyde på at det har skjedd endringer. Ikke bare er jeg nokså sikker på at kampen den gang ble spilt på naturgress som dessverre har blitt byttet med plastikk-variant slik norsk fotball tydelig ‘krever’ i disse dager. Også tribunefasilitetene på bortre langside husket jeg som noe mer omfattende, og Marius kunne vel delvis bekrefte at det nok stemmer at man for noen år siden gjorde noe her, slik at det nå er to mindre seksjoner med åpen tribune i tre. Kiosken bak det ene målet husket jeg heller ikke, uten at det betyr at den ikke var der den gang, men det har åpenbart vært endringer.

Mens speaker ønsket velkommen traff jeg sågar på en kjent skikkelse i form av den kjente groundhopperen Ray Tørnkvist som faktisk også hadde tatt turen denne kvelden. Jeg ble stående å snakke litt med ham, og da han er like glad i å prate groundhopping som undertegnede var kampen godt i gang (vi hadde dog respekt nok til å klappe igjen under markeringen med et minutts stillhet) da jeg omsider surret meg bortover til ventende groundhopper-kollegaer på bortre langside…med Ray på slep. Groundhopper Stig-André Lippert lurte tydeligvis på hvor jeg hadde blitt av, men ventet der sammen med Elisabeth og Marius. Praten gikk i løpet av hele kampen, men vi fikk likevel med oss noe av det som skjedde der ute på det som nå dessverre har blitt til kunstgress-underlag.

Hjemmelaget tok ledelsen drøyt tjue minutter ut i kampen ved Odd Sigurd Ulfsby, men et drøyt kvarter senere utlignet Rasmus Svebestad til 1-1 slik at studentlaget fra Ås igjen hadde en liten fot i kvaliken. 1-1 sto seg til pause da vi oppsøkte kiosken for å få oss litt forfriskninger før det skulle avgjøres i annenomgangen. Det var igjen jubel blant hjemmefolket da Kasper Støen Nerbøvik satt inn 2-1 et snaut kvarter etter hvilen, og man begynte kanskje å drømme om 2019-oppgjør mot lokalrival Askim som hadde rykket ned fra 4. divisjon? Ledelsen holdt imidlertid kun i rundt fire minutter før Magnus Aasbø utlignet til 2-2. Mysen hadde en eller to kjempesjanser på tampen, men det endte uavgjort, og NMBUI kunne juble over å ha sikret kvalik-plassen (der de tapte for Skogstrand). Etter en noe spesiell kveld på Mysen Stadion brøt vi opp, og jeg får igjen takke Elisabeth som svippet meg hjem på sin vei tilbake til Oslo.

Revisit:
Mysen/HIL v NMBUI 2-2 (1-1)
6. divisjon Østfold avd. 1
Mysen Stadion, 18 October 2018
1-0 Odd Sigurd Ulfsby (22)
1-1 Rasmus Svebestad (38)
2-1 Kasper Støen Nerbøvik (60)
2-2 Magnus Aasbø (64)
Att: 133 (h/c)
Admission: Free

Next game: 20.10.2018: Drøbak/Frogn v Rilindja
Previous game: 15.10.2018: Ås v Fredrikstad 2

More pics

Mandag 15.10.2018: Ås v Fredrikstad 2

Det var to dager siden trippelen i hovedstaden, men denne mandagen hadde jeg ingen planer overhodet, og kunne like gjerne benytte kvelden til å se fotball lokalt i form av et besøk til Ås Stadion. Det har blitt noen besøk der tidligere, men foreløpig hadde jeg ikke vært der denne sesongen. Ytterligere en ‘revisit’ fristet litt også fordi det selvsagt ville la seg kombinere med en tur innom Babylon Pizza, for det virket som om det var litt for lenge siden jeg hadde mesket meg med en av deres gyros-pizzaer nå. Planen ble å innta middagen der for så å traske opp til Ås Stadion for å se Ås ta imot Fredrikstad 2 til dyst i 4.divisjon Østfold, og som sagt så gjort. Jeg har som kjent lite til overs for reservelag til stadighet får ‘ødelegge’ (i både topp og bunn) i vårt divisjonssystem, og jeg mener de burde hatt en egen reserveliga, men uansett var det i denne avdelingen nå en situasjon der tittel- og opprykkskampen i realiteten sto mellom to reservelag – nemlig reservelagene til Sarpsborg 08 og Fredrikstad.

Sarpsborg 08-reservene hadde to poeng ned til FFK 2, mens Spring/Jeløy fulgte på tredjeplass ytterligere to poeng bak uten dessverre å ha voldsomt realistisk håp om å innhente et Sarpsborg 08 2 som hadde radet opp storseire og ikke bare sto med statistikken 21-1-2 men også en vanvittig målforskjell på 133-18!! Det var også problemet for et Fredrikstad 2, for i tillegg til de to poengene hadde de også godt over femti(!) mål å hente inn på 08-reservene. De var derfor avhengig av at særpingene snublet, og det var lite som tydet på at så ville skje. Det gikk dessverre uansett mot opprykk for et reservelag, men når så først skulle skje, hadde selvsagt FFK-patrioten i meg et lite håp om at det i hvert fall skulle være FFK 2 heller enn alternativet. Sprint/Jeløy hadde for øvrig også kun to kamper igjen av sesongen mot de to reservelagenes tre. For Ås var vel sesongen allerede ferdigspilt takket være at Askim hadde vært så svake at de allerede hadde endt som jumbo, og med Ås-poeng ville heller ikke nest-jumbo Tistedalen kunne hente de.

Jeg hadde beregnet litt vel god tid, og da den herlige pizzaen hadde blitt satt til livs var det fortsatt over en time til avspark klokka 19.30. I tillegg hadde det begynt å regne, så jeg ble temmelig våt på min spasertur opp mot stadion. Når man forsøker seg på røykeslutt ved hjelp av e-sigarett, kan det for øvrig være en fordel å huske å lade, og også dette hadde jeg fått erfare på veien, slik at det svake mennesket måtte innom en butikk for å kjøpe røyk på veien (i tillegg til å søke ly noen minutter). Med røyk, men uten paraply, var jeg allerede nesten våt til skinnet der jeg snart sto ved Ås Stadion med tre kvarter til avspark. Det var imidlertid aktivitet ute på kunstgresset, for G16-laget til Ås var i ferd med å få 0-8 i sekken av Askim (som tydeligvis har et langt bedre G16-lag enn A-lag). Ås Stadion er fortsatt en bane med løpebaner og der tribunefasiliteter er et fremmedord, men hvor man har en kiosk bak det ene målet. Jeg undret dog litt over hva som skjedde bortenfor bortre langsiden, der den gamle grusbanen nå huset en haug med anleggsbrakker.

Det nærmet seg omsider avspark, og jeg hadde fått selskap av min FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth da det kom en kar og samlet inn 50 kroner i inngangspenger. Nokså freidig å ta inngangspenger fra tilskuere som ser kampen fra den offentlige veien som går forbi (det er der de fleste ser kampen fra på Ås Stadion), men jeg har få problemer med å støtte lokalfotballen. Da groundhopperen Stig-André Lippert kom like etterpå slapp han å betale denne gang da denne karen aldri returnerte. Heldigvis hadde regnet også avtatt da kampen startet, og selv om vi ble stående å skravle fikk vi med oss at FFK-reservene i løpet av første omgang traff tverrliggeren ved to eller tre anledninger uten å få uttelling. Da gikk det som det kanskje måtte gå ved at Anders Tronbøl sendte Ås i ledelsen etter pause. Ytterligere to raske Ås-mål signert Sivert Lie og Anderes Overen besørget hjemmeseier med 3-0. Ås spiller i 4.divisjon også neste år, mens løpet var kjørt for FFK 2…og Sarpsborg 08-reservene slo uansett Rakkestad med hele 9-1 og sikret tittel og opprykk. Sukk. Stig-André tilbød meg til og med skyss hjem, og det takket jeg gladelig ja takk til.

Revisit:
Ås v Fredrikstad 2 3-0 (0-0)
4. divisjon Østfold
Ås Stadion, 15 October 2018
1-0 Anders Tronbøl (63)
2-0 Sivert Lie (70)
3-0 Anders Overen (75)
Att: 38 (h/c)
Admission: 50 kroner

Next game: 18.10.2018: Mysen/HIL v NMBUI
Previous game: 13.10.2018: Norway v Slovenia

More pics

Lørdag 13.10.2018: Norge v Slovenia

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For første gang skulle jeg se tre kamper på én og samme dag her hjemme i Norge, og to av de var nå historie. Jeg hadde besøkt både Ready og Korsvoll når jeg nå hadde fått skyss fra Korsvollbanen ned til Ullevaal Stadion der det norske landslaget skulle i aksjon mot Slovenia i Nations League. Denne nyvinningen er ment å erstatte det de dresskledde herrer omtalte som ‘betydningsløse treningskamper’, og vil også by på en ekstra mulighet for å kvalifisere seg til mesterskap. Landslagene har blitt delt inn i fire divisjoner etter FIFA-rankingen, og disse har igjen blitt delt inn i fire avdelinger. Gruppevinnerne vil rykke opp en divisjon og også gå videre til senere playoff-kamper der de kan sikre seg en plass i EM-sluttspillet 2020 – dersom de ikke kvalifiserer seg via den ordinære kvalifiseringen.

Norge ble plassert i C-ligaen og trakk Slovenia, Bulgaria og Kypros som sine motstandere i gruppen. De hadde på dette tidspunktet spilt to kamper – en hjemmeseier mot Kypros, fulgt opp av et surt bortetap i Bulgaria. Nå skulle de reise seg etter nederlaget i Sofia, og motstander denne gang var Slovenia. Etter den nevnte kampen mot Kypros hadde det for øvrig vært et voldsomt oppstyr med søkelys på billettprisene som hadde fått skylden for at kun drøyt 5 000 tilskuere tok turen. Man måtte faktisk tilbake til 1987 og en EM-kvalifiseringskamp mot Island for å finne et lavere tilskuertall for en ‘obligatorisk’ landskamp for det norske landslaget. Det var nok til at selv NFF reagerte og tok tak ved å sette ned billettprisene.

Priser på 500 kroner på langsidene mot Kypros ble mer enn halvert før oktober-kampene mot Slovenia og Bulgaria, og også de andre billettene ble redusert tilsvarende. Det gjaldt også de rimeligere billettene som går til supportergruppene som Norsk Supporterallianse, og disse ville nå koste kun en 50-lapp. Derfor tok jeg kontakt med min groundhopper-kompis Stig-André Lippert som virker å være nokså fast innslag på Norges hjemmekamper. Det skulle vise seg at han ikke selv skulle på kampen denne gang, men han sa seg mer enn villig til å bruke sitt medlemskap i Godsetunionen til å sikre meg en billett. Da han sjekket opp dette skulle det vise seg at det i forbindelse med Slovenia-kampen til og med var en del gratisbilletter som hadde tilfalt NSA, så jeg får sende ham en hjertelig takk for hjelpen med å ordne meg en av disse.

Utfra hans beskrivelse fant jeg frem til både riktig sted og person som satt ved en liten stand og delte ut disse billettene. Det var tydelig at han kjente Mr. Lippert, for da jeg nevnte navnet hans gikk det åpenbart raskt opp et lys for karen som rakte meg min kampbillett. Det var bare å raske med seg et eksemplar av programmene som ble delt ut og komme seg innenfor portene på Ullevaal Stadion der det nærmet seg avspark for min tredje kamp for dagen. Inne på øvre seksjon i det ene hjørnet traff jeg snart på min groundhopper- og FFK-venninne Elisabeth som jeg hadde avtalt å møte, og hun hadde selskap av en annen groundhopper(?) og FFK’er i form av Marius. De – eller i hvert fall Elisabeth – hadde tidligere denne dagen vært og sett Lokomotiv Oslo slå min lokale klubb Drøbak/Frogn, og jeg fikk nå et referat derfra.

Ullevaal Stadion ble åpnet i 1926 som hjemmebane for Lyn og noen andre lokale lag. Klubber som Ullevål, Tåsen, Nydalen og Heming hadde nemlig alle eierinteresser i A/S Ullevaal Stadion, som den gang også hadde løpebaner. Det var først etter åpningen av Sognsvannbanen i 1934 at stadionet ble tilknyttet T-banenettet i hovedstaden, og selv om tre cupfinaler ble arrangert her før krigen (den første allerede i 1926) var det fra 1948 at det ble fast arena for den norske cupfinalen. Tilskuerrekorden på 37 096 stammer fra en kamp mot Danmark i 1949, og selv om det er langt mer enn det som får plass innenfor i disse dager med kapasitet på 27 200, er Ullevaal Stadion fortsatt Norges største fotballstadion.

I 1980-årene startet en ombygging som førte til en total forvandling, men dessverre gjorde nye FIFA-regler om forbud mot ståplasser i internasjonale kvalifiseringskamper til at planene måtte endres noe. Samtidig ble man kvitt løpebanene, slik at Ullevaal Stadion plutselig var et rent fotballstadion. Det ble også gjort nye oppgraderinger på siste halvdel av 1990-årene. Anlegget inkluderer i dag også kontorer for en rekke idrettsforbund, samt konferansesenter, hotell og diverse næringsvirksomhet, og den ikke spesielt sjarmerende fasaden ser da også mer ut som et kjøpesenter. Heldigvis har planer om bytte til kunstgress foreløpig ikke materialisert seg, slike at man enn så lenge i hvert fall spiller på naturgress ved nasjonalanlegget.

Etter at nasjonalhymnene var unnagjort ble kampen sparket i gang, men de 14 712 tilskuerne ble vitne til et søvndyssende kjedelig affære. Jeg tok meg i å tenke at det var lenge siden jeg hadde sett en kjedeligere kamp, og vi var glade for at vi hadde selskap slik at vi snart var mer opptatt av diskusjoner om groundhopping og andre ting samtidig som vi moret oss litt over en temmelig påseilet liten gjeng som noen rader foran oss hadde mer enn nok med å holde seg på beina (de forsvant i pausen). I tillegg var det egentlig mer spennende å sjekke det norske landslagets maratontabell mot alle øvrige landslag som var trykket i programmet enn å følge med på det som skjedde utpå banen der ballen beveget seg mellom de to 16-meterstrekene uten at noen verdens ting av interesse skjedde.

Det var lagt til en del tid i første omgang etter en duell der en slovener måtte ut på båre med hodeskade mens Markus Henriksen måtte sys og bandasjeres før han fikk komme innpå med en provisorisk turban. I løpet av denne tilleggstiden vartet nordmennene opp med det som vel var kampens eneste øyeblikk verdt å vise i et eventuelt sammendrag. Ballen falt nemlig ned hos Ole Selnæs like utenfor 16-meteren, og han sendte i det femte overtidsminuttet i vei et skudd som fant veien til nettmaskene bak Slovenias keeper. Dermed kunne Norge gå til pause med ledelse 1-0, og den ledelsen var aldri alvorlig truet etter pause. Norge virket faktisk å ha enda bedre kontroll etter pause mot et fullstendig tafatt slovensk lag; dog uten å skape all verden selv.

Slovenia hadde så vidt jeg husker ikke en eneste avslutning på eller mot mål, men ikke uventet hadde likevel det norske laget problemer med å bryte ned deres defensiv. Det mest spennende som skjedde etter pause var vel en halvsjanse som endte med at Joshua King skjøt i nettveggen. Bakover var Norge solide, men fremover lugget det som vanlig. De tok i hvert fall tre poeng slik at de fortsatt var med i kampen om gruppeseier – en gruppe vi nå i ettertid (det har tatt meg en god stund å komme à jour med bloggen) vet at Norge vant etter en duell med Bulgaria. Denne kvelden var det for min del ingen grunn til å ikke straks vende snuta hjemover, så jeg tok raskt farvel med Elisabeth og Marius og kom meg med T-banen etter en lang dag med tre kamper i hovedstaden.

Revisit:
Norway v Slovenia 1-0 (1-0)
UEFA Nations League C, group 3
Ullevaal Stadion, 13 October 2018
1-0 Ole Sælnes (45+5)
Att: 14 712
Admission: Free
Programme: Free

Next game: 15.10.2018: Ås v Fredrikstad 2
Previous game: 13.10.2018: Korsvoll v Frigg

More pics