En ny uke og nye muligheter, men jeg skulle denne mandagen ende opp med å holde meg i lokalmiljøet, og i disse dager blir det da ikke så mye mer lokalt enn Østsiden (det må være Selbak da). Nede på Østsiden Stadion skulle Østsiden ta imot Moss 2, og jeg fikk også med meg Pål dit ned. Ikke bare det, men etter at vi ankom, meldte også vår kompis Geir sin ankomst, og snart kom også Jon Erik, samtidig som at Trond Sæterøy hadde tatt turen fra ‘den andre byen’. Dermed ble vi en fin gruppe som før avspark ble stående og slå av en prat med den gamle FFK-eren Åge Johansen som var kveldens kampdelegat.
Det dreide seg denne kvelden om en kamp i 4. divisjon Østfold, der det var klubber som Råde, Drøbak/Frogn og Askim Fotball som ikke helt overraskende ledet an foreløpig. Østsiden hadde hatt en litt tung start på sesongen, og sto med 1-1-4 og dermed fire poeng etter seks seriekamper. Bortelaget Moss 2 hadde startet bedre, og sto på sin side med 4-0-2 og tolv poeng, men nå vet man jo aldri helt hva disse andrelagene kommer med. Til stede på Østsiden Stadion denne dagen var også Filip Kristiansen, som kjenner både Moss og Øssia godt, og etter en kikk på lagoppstillingene kunne han bekrefte at bortelaget denne gang stilte uten de A-lagsspillerne som hadde vært med da jeg så MFK 2 holde godt følge med Drøbak/Frogn i en omgang i deres forrige kamp.
I forhold til det vi hadde sett av Øssia tidligere i år, fikk vi et positivt inntrykk av det de presterte denne kvelden. De spilte med høyere tempo, var mer variert og fremoverrettet og var rett og slett et hakk eller to for gode for det unge MFK-laget i det meste; spesielt i første omgang. Øssia hadde en heading i tverrliggeren etter et kvarters tid, og det var meget fortjent da Enal Hasurdzic sendte vertene i ledelsen 1-0 med ti minutter igjen til pause. Det var heller ingen verdens ting å si på at Muhamed Berisha doblet ledelsen i omgangens siste minutt, slik at det sto 2-0 halvveis.
Øssia hadde levert en første omgang de kunne være godt fornøyd med, og selv om tempoet nok ikke var fullt like høyt i andre omgang, var det Øssia som scoret igjen da Berisha scoret sitt andre og sørget for 3-0 i det 54. minutt. Fire minutter senere hadde hjemmelaget en heading i stolpen, og returen ble headet i mål av Petter Stedjeberg. Til tross for at Moss 2 hang noe bedre med etter hvilen, hadde de lite å stille opp med mot et Øssia som vant fullt fortjent 4-0. Med det sa vi oss fornøyde med dagens dont og kom oss hjemover, men det skulle selvsagt bli en ny kamp på meg igjen allerede dagen etter.
Revisit:
Østsiden v Moss 2 4-0 (2-0)
4. divisjon Østfold
Østsiden Stadion, 15 May 2023
1-0 Enal Hasurdzic (36)
2-0 Muhamed Berisha (45)
3-0 Muhamed Berisha (54)
4-0 Petter Stedjeberg (58)
Att: 47 (h/c)
Admission: 50 NOK
Etter et par dager i Stockholm, hadde jeg tatt nattbussen tilbake til Oslo, der jeg ankom tidlig søndag morgen. Derfra var det bare å komme seg med toget hjem til Fredrikstad, og dermed unne seg et par timers ekstra søvn etter en ikke altfor god natts søvn på bussen. Det ble imidlertid ikke altfor mange timer med hvile hjemme før jeg var på farten igjen, for Jon Erik hadde tenkt seg på FFK 2 sin bortekamp mot Sprint-Jeløy, og jeg var naturligvis ikke spesielt vanskelig å overtale, så turen gikk snart mot Moss og Jeløya.
For de som ikke var utestengt fra FFKs kamper kostet det visstnok 50 kroner for honnør eller student, mens den ene fremmøtte valgte å være ‘snill gutt’ mens kampen demonstrativt ble beskuet fra utsiden av nettinggjerdet, der man på Bellevue har fritt innsyn fra veien(e) utenfor – i hvert fall på den ene kortsiden og den ene langsiden. Man kan jo alltids håp at en eller flere av slangene fra ormebolet som er FFK-administrasjonen satt i vrangstrupen om de så kampen på TV, men så virker dessverre ikke å ha skjedd. Dette var for Sprint sin del kanskje også en aldri så liten test før de skulle møte førstelaget til nettopp FFK i cupens første ordinære runde kun ti dager senere.
Nå var det imidlertid 3. divisjon avdeling 4 det skulle dreie seg om, og før denne helgen hadde Pors ledet an med fem seire av fem mulige og dermed full pott. To poeng bak hadde duoen Eik Tønsberg og Vindbjart fulgt; med Mandalskameratene ytterligere ett poeng bak der igjen. Jeg tippet før sesongstart at det ville kunne stå mellom Pors og Eik Tønsberg, og det så ikke ut som noe veldig dårlig tips. Hverken Sprint-Jeløy eller FFK 2 vil være å finne i toppen, men før denne helgen hadde FFK 2 befunnet seg midt på tabellen med sju poeng på sine fem kamper, mens Sprint lå på nedre del med en fangst på fire poeng hittil.
Det var Sprint som tok ledelsen i det sjuende minutt med Abdul Abdulkadir, og et FFK 2 som denne gang stilte nesten uten spillere fra A-lagstroppen hadde lite å svare med. Det gikk sakte med gjestene når de hadde ball, og når det også ble en del feilpasninger, fikk de problemer med et Sprint-Jeløy som i det 25. minutt doblet ledelsen ved Gustav Skaug. 2-0 var også stillingen ved pause, og kort fortalt ble det ingen endring på det i løpet av den andre omgangen. Dermed ble det seier og tre poeng til hjemmelaget som kan komme godt med i deres kamp for fornyet kontrakt. Det må de for min del gjerne klare på bekostning av en av andrelagene…
Revisit:
Sprint-Jeløy v Fredrikstad 2 2-0 (2-0)
3. divisjon avd. 4
Bellevue, 14 May 2023
1-0 Abdul Abdulkadir (7)
2-0 Gustav Skaug (25)
Att: Ca. 150+ (est)
Admission: Free (otherwise 50 NOK concession)
Denne dagen hadde jeg allerede bak meg en kamp på ærverdige og fantastisk flotte Stockholms Stadion, der jeg sammen med engelske groundhopper-kompiser hadde sett en mildt sagt ikke like fantastisk fotballkamp. Nå skulle jeg sammen med Vinny og Marcus imidlertid forflytte meg sørover til Södermalm for å se min andre kamp for dagen – og den tredje på denne lille Stockholms-turen. Som tidligere nevnt i forrige ‘kapittel’ skulle engelskmennene bli til dagen etter og få med seg Stockholms-derbyet mellom Hammarby og Djurgården, mens jeg på min side skulle hjem med nattbussen allerede denne kvelden, så det var bare å ta med seg bagen og komme seg med T-banen fra stasjonen Stadion.
Ved stasjonen Gamla Stan byttet vi fra den røde linjen til den grønne, og ble med til Skanstull, der vi gikk av og spaserte de vel 6-7 minuttene derfra til Kanalplan (eller Hammarby IP om man vil), hvor vår neste kamp skulle finne sted. Det dreide seg om kampen mellom Hammarby Talang FF og Umeå FC i Division 1 Norra. Utfordringen her viste seg å være inngangspartiet, der de kun tok Swish, og hverken kort eller kontanter. Det har man jo ikke så lenge man ikke har svensk konto, og dermed fikk vi ikke betalt de 90 kronene det kostet, men etter å ha forklart at jeg var norsk og mine kamerater engelske, vinket den unge jenta oss smilende forbi og sa at «I så fall ønsker deg dere velkommen».
Kanalplan – eller Hammarby IP som den også heter – ble innviet i september 1915, da Hammarby IF og Johanneshofs IF møttes med selveste kong Gustav V til stede. Dette var fast hjemmebane for Hammarby mellom 1915 og 1939, og de spilte også noen senere kamper her, med den siste i 1947. Publikumsrekorden i forbindelse med Hammarbys fotballkamper her lyder visst på (kanskje overraskende lave) 4 025, og stammer fra en treningskamp i 1933. Hammarby sine bandy- og ishockey-lag fortsatte å bruke Kanalplan til litt ut i 1950-årene, og publikumsrekorden for ishockey er 6 700 betalende tilskuere som så seriefinalen mot Södertälje i 1950. På den tiden hadde det for øvrig også blitt lagt til rette for speedway.
I 1970 begynte Hammerbys fotballkvinner å spille her, og jeg nevner det fordi det var deres opprykk til Damallsvenskan i 2014 som tydeligvis gjorde at Kanalplan ble rustet opp, da den ikke oppfylte kravene for spill på øverste nivå. Den er selvsagt også hjemmebane for Hammarby Talang FF, som var klubben vi nå skulle se, og Kanalplan har i dag tribuner på begge de to langsidene. Bak det ene målet står en åpen og liten tribune av litt provisorisk karakter, og i hjørnet der har man et slags klubbhus der vi nå forsøkte å kjøpe oss en øl…uten suksess. Der tok de imidlertid kort (og vel også kontanter), så vi stusset litt på at man ikke hadde en løsning på det ved inngangen.
Man trenger vel ikke å være mesterdetektiv for å skjønne at Hammarby Talang FF har en kobling til Allsvenskan-klubben Hammarby, og dette er faktisk den tredje utgaven av denne klubben på to tiår. I 2002 mente Hammarby at de trengte et lag for de av deres spillere som var for gamle til å spille på utviklings- eller junior-laget men samtidig ikke klarte å ta en plass i A-troppen. Løsningen ble et samarbeid med Division 4-klubben Pröpa SK, som overlot sin plass i divisjonen til Hammarby U, som de først het. Første sesong ble spilt under navnet Pröpa/Hammarby U, før det i 2003 ble endret til Hammarby Talang FF. Det var forståelig nok ikke alle som var like fornøyd med å se Hammarbys reservelag dukke opp i serien, og flere lag leverte protest, men den ble dessverre avslått av det svenske fotballforbundet.
Denne klubben spilte seg opp i Division 1 Norra, der de i 2010 ble nummer fire. Etter den påfølgende sesongen ble klubben lagt ned, men i 2016 ble det blåst liv i HTFF igjen, som en forlengning av ungdomsvirksomheten. Før 2019-sesongen tok de over plassen til Enskededalen FC i Division 5, og de rykket opp på første forsøk, men etter én sesong i Division 4 ble klubben lagt ned igjen. Hammarby hadde på det tidspunktet en avtale med Täby-klubben Frej om at deres spillere som vaket rett utenfor A-lagstroppen skulle få spilletid der. Da denne klubben fikk store økonomiske problemer og risikerte konkurs, kom klubbene til enighet om at Hammarbys sponsorer skulle betale ut Frej sin gjeld mot at Hammarby tok over styringen. Resultatet ble at et nytt Hammarby Talang FF som tok over Frej sin plass i ligaen.
Ikke videre sjarmerende, må jeg si, og jeg skal overhodet ikke legge skjul på at mine sympatier lå hos bortelaget fra Umeå denne ettermiddagen. Oppe på hovedtribunen traff vi for øvrig på tidligere fotball-profil og nå banehopper Hans Eskilsson, som hadde avtalt å møte Vinny og Marcus da det var ham som hadde ordnet de billett til derbyet Hammarby v Djurgården dagen etter, som en gjengjeldt tjeneste for at AFC Bournemouth-supporter Vinny hadde ordnet ham en billett på Dean Court tidligere i sesongen. De to engelskmennene var heller ikke de eneste britene her på Kanalplan, for jeg traff etter hvert også på en skotsk kar som jeg tidligere har støtt på flere ganger i Skottland, og som nå var her med en kompis.
Det var 257 tilskuere til stede og så en jevnspilt første omgang, og om hjemmefansen ikke satt pris på det, hadde i hvert fall ikke undertegnede noe imot at Kefala Cissoko sendte gjestene fra nord i ledelsen etter en drøy halvtime. Det var også stillingen ved pause, men vertene utlignet ved Deniz Gül i andre omgangs tredje minutt, og allerede to minutter senere hadde samme mann snudd kampen og gitt hjemmelaget ledelsen 2-1 med sin andre scoring på kort tid. Med et snaut kvarter igjen kom utligningen til 2-2 ved Jonathan Lundbäck, men det var ikke lenge at vi var like langt, for to minutter senere satt Mamane Moustapha Amadou Sabo inn vinnermålet for Hammarby Talang FF, som dermed vant 3-2.
Det var fortsatt noen timer til jeg skulle ha nattbussen tilbake til Oslo, og det var derfor ingen grunn til å ikke forlyste seg litt sammen med den engelske duoen. Vi arbeidet oss sakte men sikkert oppover Götgatan, der vi første hadde vanningspause på The Central Bar, og deretter på Crazy Horse. Neste stopp ble Old Beefeater Inn, og der fikk vi også i oss litt fast føde før vi fartet videre til Oliver Twist. Det ble siste stoppested for min del, så der tok jeg etter hvert farvel med engelskmennene og kom meg med T-banen fra Slussen til T-Centralen. Jeg visste at jeg nå hadde en lang busstur foran meg, og selv om jeg endte opp med å sove mye av veien, sov jeg ikke spesielt godt. Det hadde uansett vært en fin tur til den svenske hovedstaden, med besøket som Stockholms Stadion som det åpenbare høydepunktet.
Swedish ground # 38:
Hammarby Talang FF v Umeå FC 3-2 (0-1)
Division 1 Norra
Kanalplan (aka Hammarby IP), 13 May 2023
0-1 Kerfala Cissoko (32)
1-1 Deniz Gül (48)
2-1 Deniz Gül (50)
2-2 Jonathan Lundbäck (77)
3-2 Mamane Moustapha Amadou Sabo (79)
Att: 257
Admission: Free (as we didn’t have Swish, otherwise would’ve been 90 SEK)
Det var lørdag morgen, og jeg våknet på Connect Hotel i Kista, nord i Stockholm. Her finner man hovedkontoret til Ericsson, samt Sverige-kontorene til firmaer som IBM, Samsung og Nokia, og stedet har siden 1980-tallet vært kjent som Sveriges største IT-sentrum, og omtales gjerne som Stockholms Silicon Valley. Det var her jeg hadde overnattet etter at jeg dagen før hadde busset over til Stockholm og dessuten sett en svært begivenhetsrik fredagskamp, men jeg hadde flere planer denne lørdagen. Først var det imidlertid på sin plass å starte dagen med en hotellfrokost, siden den tross alt var inkludert i prisen.
Jeg hadde to kamper planlagt denne dagen, og den første av disse var rett og slett også grunnen til at det i det hele tatt ble tur, for uten den ville jeg ikke ha begynt å titte på mulighetene. Det dreide seg om en kamp på selveste Stockholms Stadion, og for en som ikke hverken ser kvinnefotball eller regner det med i sine statistikker, er det ikke lenger en arena der man er bortskjemt med kampmuligheter. Etter at Djurgårdens herrelag flyttet til ny hjemmebane, arrangerte de noen år én kamp i året her, som en event, men det ble det åpenbart slutt på. I fjor kom derimot muligheten da klubben FC Stockholm Internazionale spilte sine hjemmekamper her mens man rustet opp Kristinebergs IP. Jeg var da flere ganger inne på tanken om å få til en tur, men kom aldri så langt, og trodde dermed at jeg hadde gått glipp av den muligheten.
Denne klubben offentliggjorde nemlig at man i 2023 vil spille sine hjemmekamper på Kanalplan (også kjent som Hammarby IP). Men så registrerte jeg at to av hjemmekampene sannelig ble satt opp med Stockholms Stadion som hjemmebane likevel. Det var snakk om denne helgens hjemmekamp mot Dalkurd FF, samt en hjemmekamp i august. Da kunne jeg nesten ikke være dårligere enn at jeg kikket på mulighetene for å omsider få huket av for kamp på dette sagnomsuste og flotte stadionet. Kampen hadde opprinnelig blitt satt opp med avspark klokken 16.00, slik at jeg hadde tenkt å først få med meg Division 4-oppgjøret mellom Djursholm og Bele Barkarby FF klokken 12.00.
Jeg hadde til og med betalt 75 svenske kroner for en såkalt ‘early bird‘ billett til kampen på Stockholms Stadion, men så ble det endringer i planene, for den ble flyttet fra klokken 16.00 til 13.00, og det betød at jeg måtte finne meg en ny dobbel. Jeg fant en kamp mellom Hammarby Talang FF og Umeå FC i Division 1 Norra som skulle ha avspark kl. 16.00, og planen var lagt. Kampen på Stockholms Stadion ville nå i stedet ble første del av min lørdags-dobbel, uten at det gjorde meg noe som helst. Kanskje var det til og med til det bedre, og jeg var forresten heller ikke den eneste som endte opp med å velge meg akkurat denne dobbel-varianten.
En uke eller to i forkant hadde jeg blitt kontaktet av min engelske groundhopper-kompis (og AFC Bournemouth fan) Vinny, som lurte på om planen min fortsatt var å dra til Stockholm i forbindelse med kampen på Stockholms Stadion. Det kunne jeg svare bekreftende på, og han fortalte at han hadde luften idéen om en Stockholms-tur for flere bekjente. Marcus Greenway hadde bitt på og blitt med, og jeg hadde avtalt å møte denne duoen. De hadde flydd over denne lørdagsmorgen, og skulle innom hotellet før de dro på kamp, så vi avtalte nå å bare møtes utenfor inngangspartiet. De skulle også få med seg søndagens derby mellom Hammarby og Djurgården før de fløy tilbake søndag kveld, mens jeg skulle ha nattbussen tilbake til Oslo allerede denne kvelden.
Jeg hadde for så vidt vurdert muligheten for å få med meg det Stockholms-derbyet jeg også, men da jeg en ukes tid tidligere hadde tittet, var det allerede utsolgt, og det var uansett ingen tvil om at den soleklart største attraksjonen for meg denne helgen var Stockholms Stadion. Da jeg i tillegg slapp en ekstra natt på hotell, var det overhodet ingen krise for min del at søndagens storkamp i Stockholm ville gå av stabelen uten meg. Jeg tok derfor nå med meg bagen som jeg dermed måtte dra med meg på dagens to kamper, og gikk til Kista T-banestasjon, som for øvrig er den eneste på den blå linjen som ligger over bakken (på en viadukt).
Derfra var det bare å komme seg med et sørgående tog som tok meg til T-Centralen, der jeg byttet til den røde linjen. To stopp senere gikk jeg av på stasjonen Stadion, få minutter fra stedet der jeg nå ivret etter å se kamp. Men en time og et kvarter til kampstart var jeg tidlig ute, og rakk derfor også en runde rundt utsiden av anlegget før jeg skulle møte den engelske duoen. De ankom ikke så lenge etter at klokken hadde slått tolv, og med tre kvarters tid til avspark tok vi oss omsider innenfor. Et kampprogram var kun tilgjengelig online, men britene var langt mer bestyrtet over at det ikke var mulighet for å få kjøpt seg en øl.
Stockholms Stadion ble bygget til sommer-OL i 1912, som de fleste vil vite ble avholdt i nettopp Stockholm. Stadionet kalles av noen derfor også for Stockholms Olympiastadion (eller i dagligtale kun Stadion), og ble anlagt på samme sted som den tidligere arenaen Idrottsparken lå. Stadionet ble tegnet av arkitekten Torben Grut, og skal være det eldste olympiske stadionet som fortsatt er i aktivt bruk. Heldigvis ble det i 1990 også fredet. Men hvordan skal man i det hele tatt beskrive denne herligheten av et stadion? Man må nesten bare besøke det selv, men det er bygget i nasjonromantisk stil med inspirasjon fra middelalderen. Det sies at Grut blant annet hentet inspirasjon fra Visbys ringmur.
I dag er det kanskje noen som først og fremst forbinder stadionet med friidrettsstevnene som inngår i det som nå heter Diamond League, og Stockholms Stadion er en av de arenaer der det er satt flest verdensrekorder i friidrett. Her har man også spilt 50 utgaver av den svenske bandy-finalen, og også ishockey har blitt spilt her. Da Melbourne arrangerte sommer-OL i 1956, gikk samtlige hestesport-øvelser her grunnet karantenebestemmelse i Australia. I tillegg har det vært en hel rekke med andre arrangement, konserter og tilstelning som har blitt avholdt her opp gjennom årene. Nå er det vel fotball vi er aller mest glad i, og det er også en rekke fotballklubber som i kortere eller lengre perioder har hatt Stockholms Stadion som hjemmebane.
Den første fotballklubben som spilte sine hjemmekamper her var AIK, og de hadde også spilt på Idrottsparken, som den erstattet. Da stadionet ble for lite for AIK, flyttet de i 1937 inn på nybygde Råsunda (som nå som kjent er revet), men da hadde rivalen Djurgården flyttet inn året før. De hadde allerede i 1912 spilt (og vunnet) SM-finale her mot Örgryte, men det var fra 1936 at de tok i bruk Stockholms Stadion som sin hjemmebane. Tilskuerrekorden for fotball stammer også fra en Djurgården-kamp, og lyder på 21 995. Det er mer enn dagens kapasitet, som er rundt 14 500. Også Hammarby IF brukte dette som hjemmebane i mange år, og i kortere perioder har også klubber som Westermalms IF, Spårvägens FF, FC Café Opera og IF Brommapojkarna spilt sine hjemmekamper her.
Nå var det altså FC Stockholm Internazionale vi skulle se, og det er en klubb som nok behøver en aldri så liten introduksjon. Den ble stiftet så sent som i oktober 2010, og tok raskt det ambisiøse slagordet ‘FC mot Europa’. De startet 2011-sesongen i Division 7 (som er nivå 9 av svensk fotball), men sikret seg opprykk i samtlige av sine tre første sesonger, og satt samtidig rekord for det svenske ligasystemet med 54 strake kamper uten tap. I 2014 kom den første motgangen, da de på første gang på nesten tre år tapte en kamp; kun deres andre tap noensinne i seriespill. De sluttet til slutt sesongen på en tredjeplass i Division 4, og mistet opprykket, men året etter slo de tilbake under ledelse av en Norges-kjenning. Daniel Nannskog ledet i 2015 klubben til tittel i Division 4 Stockholm Mellersta, og det fjerde opprykk av fem mulige, før han igjen forlot klubben.
I 2016 debuterte de i Division 3 med en andreplass, og slo Enköpings SK i første kvalik-kamp, men tapte deretter for Södertälje FK i det avgjørende dobbelt-møtet. Året etter ble det tredjeplass, før de i 2018 igjen tok andreplassen etter en tittelduell med Tyresö FF og sikret seg en ny sjanse i kvalifiseringen. Der ble først IFK Ölme slått, før de tok seg av IK Sleipner, og Stockhlm Internazionale var klare for Division 2. De to første sesongene på det nivået ble de ledet av den tidligere landslagsmannen Johan Mjällby, som noterte seg for en femte- og en åttendeplass. Det var imidlertid i 2021 at de igjen kunne feire opprykk etter å ha gått gjennom sesongen ubeseiret. Stockholm Internazionale hadde tatt seg fra Division 7 (nivå 9) til Division 1 (nivå 3) på elleve sesonger, og det er rett og slett ganske vilt!
Klubben har etter opprykket blitt plassert i Division 1 Norra, der de i fjor debuterte med en niendeplass. De går nok garantert for å forbedre den plasseringen i år, og skulle nå altså ta imot Dalkurd FF, som også er et litt spesielt lag, om man kan si det slik. I langt større grad enn i Norge gjør det man vel kan kalle ‘innvandrerklubber’ seg bemerket i Sverige, og Dalkurd FF hadde blitt startet som et sosialt prosjekt i Borlänge, med støtte fra IK Brage som de senere endte opp med å passere i seriesystemet. Klubben rykket opp i samtlige av sine fem første sesonger, og spilte 2018-sesongen i Allsvenskan. Da hadde imidlertid klubben allerede flyttet fra Borlänge til Uppsala, og også Gävla har de vært en tur innom. Klubben har satt rekorder for laveste tilskuertall og -snitt i både Allsvenskan og Superettan, og det er et par ting jeg har stusset på en denne og lignende klubber.
Både i Borlänge, Gävle og Uppsala har man allerede etablerte klubber som sannsynligvis er de lokalbefolkningen i stor grad holder med. Når man da i tillegg lever en omflakkende tilværelse og flytter fra sted til sted, hvor henter man da supportere fra? I Dalkurd sitt tilfelle er det jo liten tvil om at de garantert er et populært innslag i det kurdiske miljøet nasjonalt (og sikkert også internasjonalt; Dalkurd var før året i Allsvenskan 2018 visstnok den svenske klubben med flest følgere på Facebook, godt foran AIK på andreplass), men er det nok til å kunne operere på et høyt nivå uten særlig med tilskuere. Og vi lurte også litt på som får en etnisk svenske som rett bortenfor kongetribunen sto midt i delegasjonen med Dalkurd-fans til å velge denne nomadiske og kurdiske klubben som sitt lag? Vel, jeg har ikke svarene, men det er mye man kan lure på.
FC Stockholm Internazionale sto med 3-1-2 og ti poeng etter sine første seks kamper i årets nordlige avdeling av Ettan. Bortelaget Dalkurd, som rykket ned fra Superettan i fjor høst, sto på sin side med sterke 5-0-1 og kom fra fire strake seire uten baklengsmål. Tapet borte mot FC Umeå var faktisk den eneste av de seks kampene de hadde sluppet inn mål i, så vertene hadde en tøff oppgave foran seg denne dagen, men jeg skal ikke legge skjul på at våre sympatier denne gang lå hos hjemmelaget. Om Stockholms Stadion var turens store attraksjon og høydepunkt, kan man ikke akkurat si det samme om kampen vi ble vitne til, for den var ingen voldsom ‘höjdare‘. Det mest spennende var faktisk å gå en runde og titte seg rundt inne på herlige Stockholms Stadion.
Av det som skjedde ute på selve gressmatta var lenge det mest interessante de spektakulære salto-innkastene til en av Dalkurd-spillerne som ved et par anledninger skapte tilløp til litt problemer hos vertene. Det var en tett og jevnspilt kamp uten spesielt mange sjanser. De begrenset seg gjerne til halvsjanser, og de to lagenes forsvar virket å få nokså god kontroll på det som kom, og de kansellerte hverandre rett og slett ut litt. Hjemmelaget hadde noen muligheter til å ta ledelsen, men vi begynte å ane at det gikk mot en 0-0. Da dukket Rasmus Niklasson Johansson opp sent men godt og scoret vinnermålet for Dalkurd i det 88. minutt. Dermed tok gjestene sin femte strake seier uten baklengsmål.
Til tross for at kampen kunne vært mer underholdende, hadde det vært en finfin opplevelse å se kamp på ærverdige Stockholms Stadion, som tross alt er en av de arenaene det (ikke uten grunn) går gjetord om i deler av groundhopper-miljøet. Sammen med den engelske duoen skulle jeg nå videre til en ny kamp, så vi hang ikke igjen altfor lenge. Vinny hadde foreslått en taxi herfra til Kanalplan nede på Södermalm, men hadde noen utfordringer med appen han brukte, og siden jeg visste at det uansett ville være grei skuring å ta seg dit med T-banen, gjorde vi i stedet det. Turens store mål med kamp på Stockholms Stadion var oppnådd, og nå skulle jeg bare ha med meg nok en bonuskamp før jeg skulle hjemover igjen.
Swedish ground # 37:
FC Stockholm Internazionale v Dalkurd FF 0-1 (0-0)
Division 1 Norra
Stockholms Stadion, 13 May 2023
0-1 Rasmus Niklasson Johansson (88)
Att: 945
Admission: 75 SEK (early bird)
Programme: Online only
Det var tid for en ørliten helgetur til Stockholm, og jeg hadde i den forbindelse overnattet hos min mor i Drøbak, der jeg våknet og tok en tidlig buss inn til Oslo. Fra Oslo bussterminal skulle Flixbus ha avgang mot Stockholm klokken 08.00, og jeg visste at jeg hadde en bortimot sju og en halv timers busstur foran meg. Derfor hadde jeg også benyttet sjansen til å betale ekstra for å slippe sidemann, men det kan jeg i ettertid si til det som vurderer det at det er fullstendig bortkastet. Om bussen begynner å fylles opp, kansellerer nemlig selskapet rett og slett bare bestillingen og booker deg om til et nytt sete, og det hadde de allerede flere dager før min avreise gjort med min bestilling – begge veier.
Jeg hadde tatt med en bok jeg kunne fordype meg litt i, men etter at vi passerte Karlskoga fikk jeg meg faktisk også litt ekstra søvn inntil jeg våknet da vi befant oss stampende i kø i utkanten av Stockholm. Vi ankom til slutt Cityterminalen rundt en halvtime forsinket, og etter en etterlengtet røykepause kom jeg meg nokså raskt på T-banen og ble med den blå linjen nordover til Kista, der jeg hadde betalt 546 kroner for kost og losji ved Connect Hotel Kista. Etter å ha sjekket inn, var jeg snart på farten med den blå linjen sørover mot sentrum igjen. Det ble foretatt et bytte ved T-Centralen før jeg kunne stige av på stasjonen Zinkensdamm.
Bakgrunnen til at jeg i det hele tatt begynte å titte på en mulig Stockholms-tur var mitt ønske om å se en fotballkamp på gamle, ærverdige Stockholms Stadion. Én av to hjemmekamper som FC Stockholm Internazionale skulle spille der i år, var satt opp denne lørdagen, og derfor begynte jeg å titte på mulighetene. Det endte opp med en lørdags-dobbel, men også på fredagen hadde jeg alternativer i Stockholm. Den første fredagskampen jeg hadde bitt meg merke i var oppgjøret mellom Vasalund og IFK Stocksund i Division 1 Norra, og med tanke på hvor jeg hadde booket hotell, ville nok en kamp på Skytteholms IP kanskje vært enda mer praktisk. Täby skulle dessuten ta imot Sollentuna i samme divisjon, men jeg endte opp med å velge meg en kamp på Södermalm og Zinkensdamms IP.
Jeg kan garantere at det på ingen måte var på grunn av – men snarere til tross for – kunstgresset der, og det så ut til å være noen fine tribuner. I tillegg oppdaget jeg at det ikke minst var duket for et lokalderby i Division 3 Södra Svealand når Reymersholms IK skulle være vertskap for IFK Aspudden-Tellus, og derfor lot jeg meg friste dit. Jeg kom nå på at jeg behøvde litt påfyll av svenske kontanter i forbindelse med kveldens kamp, og la derfor ut på jakt etter en minibank der jeg fikk tatt ut noen hundrelapper. På vei tilbake derfra ‘datt’ jeg innom vannhullet Beer n’ Play, og slo meg ned litt der med en øl. Denne gang ble det ingen tur innom Thailänska Tigern, som ligger like bortenfor, men i stedet ble det også litt lesking av strupen på Zinkens Krog.
Da jeg med rundt tjue minutter til avspark tømte glasset for å gå over veien til kveldens kamparena, hadde også ‘polisen’ meldt sin ankomst der de nå sto parkert utenfor inngangspartiet. Skulle det virkelig være grunn til at de fryktet trøbbel i forbindelse med en kamp på nivå fem av svensk fotball?? Tja, uten å røpe for mye, kan jeg si at de i hvert fall skulle få litt å stri med i løpet av kampen mellom de to lokalrivalene Reymersholms IK og IFK Aspudden-Tellus. Inngangspartiet var for øvrig ubemannet, så det var faktisk bare å gå ut og inn som man ville, og dermed viste det seg at det kanskje hadde vært litt bortkastet med den ekstra spaserturen til minibanken.
Reymersholms IK ble stiftet i 1899, og navnet tok de etter Reimersholme, som ligger like i nærheten. Klubben kalles populært bare for Reymers, og i tillegg til fotball hevdet de seg også i blant annet både ishockey og bandy. I 1930- og 1940-årene spilte både bandylaget og ishockeylaget på øverste nivå. I dag er det imidlertid kun fotball som står på programmet her, og om vi holder oss til det, gjorde klubbens fotballag også den bra i den nevnte perioden. I årene mellom 1924 og 1950 spilte klubben i Division 2, som på den tiden også var det navnet tilsier – nemlig nivå to av svensk fotball. Ikke nok med det, men i 1941 sikret de seg opprykk til Allsvenskan, der 1941/42-sesongen imidlertid ble deres første og eneste på øverste nivå.
I nyere tid har klubben slitt tyngre, og så sent som i 2015 spilte de i Division 5 (nivå 7), en etter opprykk i både 2015 og 2020 hører de nå altså til i Division 3 Södra Svealand. Klubbens store profil var Hilding «Moggli» Gustafsson, som representerte Reymersholms IK i både fotball, bandy og ishockey, og til og med spilte på det svenske landslaget i samtlige tre idretter! Det er sannelig godt gjort! Ellers er Reymershols IK i dag en av Södermalms største idrettsforeninger for ungdomsidrett, men over 1 400 aktive medlemmer og 50 ungdomslag. Kanskje var det noen av de som hadde møtt frem for å se kampen, for det var mye ungdommelig innslag på tribunen denne kvelden.
Zinkensdamms IP ble bygget i 1936 og innviet med brask og bram den 18. mai året etter; med blant annet kamp mellom Reymersholms IK og Djurgårdens IF. Den ble tegnet av arkitekten Paul Hedquist, som allerede hadde stått bak andre Stockholms-arenaer som Stadshagens IP, Stora Mossens IP og Kristinebergs IP. Publikumsrekorden lyder på 11 543, og stammer fra kvalik-kampen mellom Reymers og IFK Eskilstuna i 1941, da Reymers som nevnt sikret opprykk til Allsvenskan. Noen har imidlertid hevdet at det uoffisielt var rundt 17 000 til stede. Den sesongen Reymers spilte i Allsvenskan, spilte de for ordens skyld ikke sine kamper her, men på Råsunda.
I dag er ‘Zinken’ kanskje mest kjent som hjemmebane for Hammarby Bandy, men i tillegg til det og fotball med Reymersholms IK, er det også andre ting som skjer her. Blant er det også hjemmebane for Stockholm Mean Machines, som spiller amerikansk fotball, og det bærer dessverre også kunstgresset preg av. Ille nok i seg selv med kunstgress, men her er det også markeringer for amerikansk fotball ute på plastikken. På begge langsider er det imidlertid nokså fine tribuner, med den største av de på langsiden lengst bort fra inngangspartiet Ringvägen der jeg kom inn. Innenfor portene var ungdommen allerede i gang med å skape stemning på tribunene.
De to lagenes supportergrupperinger hadde tatt oppstilling på hver sin tribune, og ved min ankomst hørtes det ut som om de var skjønt enige, for ropet ‘Hatar snuten!‘ runget frem og tilbake over banen. Det gikk imidlertid ikke lang tid før det gikk over til henholdsvis ‘Hatar Tellus!‘ og ‘Hatar Reymers!‘. Det var faktisk Reymersholms IK som ledet tabellen med full pott på sine fem kamper hittil, to poeng foran Segeltorps IF, og tre foran FC Brandbergen og Vendelsö IK. IFK Aspudden-Tellus lå nede på en åttendeplass med kun fire poeng (1-1-3) på sine fem første kamper. I så måte holdt jeg derfor en liten knapp på hjemmelaget som favoritt denne kvelden, selv om lokaloppgjør gjerne kan leve sine egne liv.
Det var da også hjemmelaget Reymers som kom best i gang, og etter et lite kvarter kunne og burde de tatt ledelsen da en av deres spillere var alene gjennom. Han rundet keeper, men surret seg så bort mens forsvarsspillere kom seg tilbake, og det hele ebbet ut i så godt som ingenting. I det 18. minutt tok vertene likevel ledelsen, og det var et skudd fra Jakob Isaksson som snek seg inn i mål slik at det sto 1-0. Det jeg deretter vil huske første omgang for er at kampen ble midlertidig stoppet med drøyt ti minutter igjen til pause grunnet fyrverkeri som ble kastet på banen. Det kom flere meldinger over høyttaleranlegget om at dette ikke ville bli akseptert, og at det ville resultere i at kampen ble stoppet, men etter noen minutters pause kom vi i gang igjen. Det ble ikke ytterligere scoringer før sidebyttet, så det sto fortsatt 1-0 halvveis.
Selv benyttet jeg pausen til å ta en tur i kiosken for å kjøpe meg en pølse, så da var det kanskje ikke så dumt at jeg tok ut noen kroner likevel. Karen i kiosken undret for øvrig på hvorfor det var så mange nordmenn her, og lurte på om det var en fotballturnering av noe slag. Det var i så fall ukjent for meg, men han hevdet i hvert fall at jeg var hans åttende norske kunder i løpet av kampen. Andre hadde benyttet pausen til litt andre ting, som å stjele flagg og bannere fra hverandre. Det var tilsynelatende ungdommer i ungdomsskolealder som løp frem og tilbake på tokt på motstanderfansens tribune, og idet spillerne kom tilbake på banen ble et av disse påtent. Kampen rakk bare så vidt å starte igjen før ytterligere ett sto i lys lue på tribunen på motsatt side, akkompagnert av nye knallskudd inn på banen, og igjen ble kampen stoppet.
Denne gang tok dommeren rett og slett spillerne med seg tilbake i garderoben, og etter hvert som minuttene gikk begynte man å lure på om kampen ikke ville bli ferdigspilt. Det var dårlig stemning, og det utartet til noen tilfeller av flaskekasting mot vakter og politi, som nå måtte tilkalle forsterkninger, og en av de spreke politidamene som på dette tidspunktet sto rett foran meg ble truffet i armen av en plastflaske. Flere av bråkmakerne var nå delvis eller helt maskert. Det roet seg etter hvert litt ned igjen; i hvert fall nok til at man etter et kvarters tid tok sjansen på å sende spillerne ut på banen igjen i et forsøk på å fullføre kampen, men med nye advarsler om at fyrverkeri og kasting av gjenstander ville resultere i at kampen ble stoppet.
Vi hadde passert en times spill da Reymers prøvde seg med en lobb som landet oppå tverrliggeren. I det 64. minutt doblet de likevel ledelsen da David Hultfeldt sendte i vei et skudd som gikk inn i det bortre hjørnet. 2-0. Få minutter etter fikk gjestene et straffespark, og da det omsider ble tatt av Jacob Hammarström Axén, satt han ballen i nota og reduserte til 2-1. I det 75. minutt ble imidlertid hjemmelagets tomålsledelse gjenopprettet, og det var Erik Nordström som kranglet inn 3-1 etter en corner. Tre minutter senere satt Alexander Hellgren Sundgren spikeren i Tellus-kista da han styrte inn et innlegg på bakre stolpe og fastsatt sluttresultatet til 4-1. Vi fikk til slutt fullført kampen, og Reymers tok tre nye fortjente poeng og toppet fortsatt med full pott.
Selv hadde jeg blinket meg ut den skotske puben Half Way Inn, og spaserte dit bort for å innta en øl etter kamp. Deretter fant jeg rett og slett ut at tiden kanskje var moden for å tusle bort til Mariatorget stasjon for å komme meg med T-banen nordover mot Kista. Vel fremme i Kista ble det også litt nattmat på en Burger King før jeg tok kvelden. Det hadde vært en artig opplevelse å se kampen på Zinken denne aftenen. Jeg forventet heller ikke slike tilstander i forbindelse med en kamp i Division 3, og det hadde også gjort det enda heftigere enn forventet. Nå var det bare å komme seg i seng og få seg litt søvn før jeg dagen etter skulle få med meg to kamper i den svenske hovedstaden.
Swedish ground # 36:
Reymersholms IK v IFK Aspudden-Tellus 4-1 (1-0)
Division 3 Södra Svealand
Zinkensdamms IP, 12 May 2023
1-0 Jakob Isaksson (18)
2-0 David Hultfeldt (64)
2-1 Jacob Hammarström Axén (pen, 69)
3-1 Erik Nordström (76)
4-1 Alexander Hellgren Sundgren (78)
Att: 411
Admission: Free
I forbindelse med at jeg skulle en ørliten helgetur til Stockholm, hadde jeg planlagt å overnatte hos min mor i Drøbak før avreise fredag morgen, og da passet det jo egentlig nokså godt at Drøbak/Frogn 2 skulle ta imot Idd til kamp på Seiersten Stadion denne torsdagskvelden. Etter å ha toget til Ski og busset derfra, låste jeg meg inn hos min mor nede i Drøbak sentrum litt utpå ettermiddagen. Der traff jeg snart min bror, som ikke virket veldig interessert i å være med på kampen. Snart kom også min mor, som minnet meg på at hun som sponsor av DFI har flere sesongkort til rådighet, men det var jo ikke nødvendig på kveldens kamp med andrelaget. Etter en tur hjem til min bror, delte vi en pizza på Pizza Baron, og jeg gikk på kamp mens han gikk en tur hjemom for å hente bikkja si igjen.
Drøbak/Frogn 2 kan jo som andrelag flest være litt vriene å vite hvor man har, men så sent som i 2021 vant de 5. divisjon. Det ble jo ikke noe opprykk all den tid A-laget spiller i 4. divisjon, men DFI 2 kan fortsatt skape problemer for de andre lagene i divisjonen, og hadde startet med fire seire. Idd var for meg et av de store overraskelseslagene i fjor, og var nære på å ta den ene opprykksplassen, men sammenlignet med det, hadde de hatt en skuffende start denne gang. To poeng på fire kamper var deres foreløpige status etter to bortetap og to uavgjort-kamper på hjemmebane hittil.
Etter en start der lagene virket å føle litt på hverandre, så man snart tegn til at dette ikke var hjemmelagets dag. De satt ikke helt som det skulle for de, og de var nære på å havne under da Idd i det 17. minutt hadde en heading i stolpen. 25 minutter var akkurat passert da gjestene fra Halden likevel tok ledelsen, og det var Sondre Kirkeng Rørmyr som besørget 0-1. Fem minutter senere ble den ledelsen doblet da Jonas Kaurin fant nettmaskene, og i det 40. minutt noterte Rørmyr seg for sitt andre dagen da han økte til 0-3. Det var egentlig ikke noen verdens ting å si på at Idd ledet da dommeren blåste for pause. Jeg hadde da hatt selskap av min bror i en liten halvtime, men han fant da tiden moden for å gå hjem igjen.
Hjemmelaget var litt mer med etter pause, og skapte i det 58. minutt sin hittil største sjanse da et godt raid og innlegg av Magnus Hart endte med en heading like over fra Bendik Kvinge. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Idd i stedet økte til 0-4 på en herlig kontring, og det var Jonas Kaurin som også han ble tomålsscorer. I det 73. minutt gikk det fra vondt til verre for vertene, for fra straffemerket økte Sondre Kirkeng Rørmyr da til 0-5 og noterte seg samtidig for hattrick. På overtid fikk de røde et trøstemål da et skudd i tverrliggeren ble fulgt opp av at Bendik Kvinge kranglet inn 1-5. Fortjent borteseier, og nå var det bare for meg å komme meg ned til min mors adresse, finne gjestesenga og få litt søvn før avreisen mot Stockholm morgenen etter.
Det er i disse dager ikke hverdagskost at jeg kan se kamp på og huke for meg nye baner i Østfold-kretsen. Det skulle jeg imidlertid gjøre denne onsdagskvelden, og Jon Erik hadde også bestemt seg for å være med når turen denne gang skulle gå til Moss. Ved siden av Melløs Stadion ligger det flere baner. Utenfor den sørvestlige kortsiden ligger gressbanen som kalles Løkenfeltet. Utenfor den motsatte kortsiden ligger Melløs kunstgress, og bortenfor der igjen en gresslette som går under navnet Melløs treningsfelt. To baner ved siden av hverandre er det plass til der, og de blir da Melløs treningsfelt A og B.
På Løkenfeltet spilte visst Moss-reservene en kamp eller to i fjor(?), men det var sannelig ikke lett å planlegge noe der, for de var umulig å få svar fra de om hvor kampene skulle spilles, og det har kanskje sammenheng med at de ikke engang visste det selv?! En av de som var på kamp der, fortalte nemlig i ettertid om full forvirring der ikke engang de involverte visste hvilken bane de skulle spille på før 5-10 minutter før kampstart. Det nevnte treningsfeltet på sin side ble visst brukt litt av Rapid-klubben som vi nå ikke har sett stort til siden 2019, men nå hadde Moss-trener Thomas Myhre visstnok bestemt at reservelaget skulle spille der for å få kamper på naturgress, slik fotball skal spilles på. Derfor hadde jeg blinket meg ut denne mandagens oppgjør i 4. divisjon mot Drøbak/Frogn.
Etter å ha parkert utenfor Melløs Stadion og tatt oss forbi kunstgresset og bort på treningsfeltet, så vi heldigvis at det ganske riktig var krittet opp til kamp der. Det var også svært hyggelig å se igjen min kamerat og gamle nabo Nichlas Furu som var tilbake i DFI-trøya etter skade. Med min tilknytning til Drøbak, er det ingen hemmelighet at min sympati lå hos de rødkledde gjestene denne kvelden, og jeg tror heller ikke det er subjektiviteten som har gjort at jeg anser Drøbak som den største utfordreren til Råde i årets 4. divisjon Østfold. De hadde spilt uavgjort i Råde og hjemme mot Askim Fotball, men vunnet sine tre andre kamper hittil. Moss 2, derimot, sto med fire seier og ett tap.
Det var gjestene som holdt på å ta ledelsen allerede etter et halvt minutt med et skudd som smalt i stolpen, men deretter var det en jevnspilt første omgang vi ble vitne til. MFK-rekruttene klarte å frustrere sine gjester som slet med å bryte gjennom og fikk noe å bryne seg på, men i kampens 40. minutt måtte mossingene kapitulere. Ballen ble spilt opp mot Niclas Semmen, som rett og slett vippet ballen over mosse-keeperen og i mål til 0-1. Det sto seg til pause, og min kompis i DFI-drakta var glad for få det målet før hvilen, og innrømmet at han hadde begynt å frykte en slitekamp der det forløsende målet aldri kom. Det skulle bli noe helt annet etter pause.
Drøbak kjørte rett og slett over sitt vertskap det første kvarterer av andre omgang, og scoret ytterligere fire mål i løpet av omgangens første 12-13 minutter. I omgangens tredje minutt traff de stolpen, men returen ble hamret inn av Olav Bergstrøm Andersen, og fire minutter senere økte Niclas Semmen til 0-3 ved å vippe ballen over en forsvarer og skyte i mål via keeperen som ikke helt klarte å avverge. Tre minutter senere var Semmen på farten igjen da han stjal ballen etter en forsvarstabbe, og selv om keeper reddet hans skudd, satt han selv returen i mål og sørget med sitt hattrick for 0-4. Ytterligere tre minutter frem i tid var han tilrettelegger da hans innlegg ble satt i mål av Qerim Mazrekaj. 0-5, og DFI hadde etter dette også et skudd i stolpen, men hadde nå gjort jobben. Kort fortalt endte det også 0-5, og etter en kort men trivelig samtale med Nichlas Furu etter kampen, satt vi igjen kursen hjemover.
Også denne kvelden skulle jeg holde meg i lokalområdet, og igjen var det Sportsplassen på Torp som var destinasjonen. Med meg fikk jeg Pål, som jeg dro opp sammen med for å se om Torp kunne fortsette sin fine sesongstart når de skulle ta imot NMBUI. Denne kampen skulle egentlig vært spilt i Ås, med NMBUI som hjemmelag, men banen der var åpenbart ikke klar, og hadde derfor blitt reversert og flyttet til Torp. Slik jeg forsto Torp-trener Terje var det snakk om å bytte de to kampene slik at NMBUI får sin hjemmekamp til høsten, men på sidene til NFF ser det ut som om også den fortsatt er satt opp på Torp, slik at Torp (og også Hafslund) vil kunne få en fordel av to hjemmekamper mot de, dersom det stemmer. Men det får kanskje tiden vise.
Torp hadde startet sesongen i 6. divisjon avdeling 1 på en måte som styrket meg i troen på at de er en opprykksfavoritt, for de sto fortsatt uten poengtap etter fire kamper. Dagens gjester, NMBUI, var imidlertid et av lagene torpingene hadde advart mot, og de hadde startet godt. Studentlaget fra Ås sto med tre seire, i tillegg til en sterk uavgjort borte mot et Trøgstad/Båstad som jeg også forventet å se kjempe helt i toppen. Nå vil det jo med slike studentlag gjerne være et spørsmål om hva som skjer med stallen til sommeren, men også det vil jo tiden vise. Det var i hvert fall tydelig at Torp ikke tok lett på denne oppgaven, og forventet en tøff kamp.
Det var Torp som tok ledelsen i det 13. minutt, da kaptein Andreas Jonassen sendte i vei et skudd som åpenbart fikk en retningsendring og endte opp i nettet til NMBUI-keeperen. 1-0, men bortelaget svarte tolv minutter senere, da Adrien Vachaud utlignet etter flott spill, og bekreftet at det slett ikke ville bli noen plankekjøring for vertene. Ytterligere tolv minutter senere var imidlertid Torp tilbake i ledelsen, og Andreas Jonassen noterte seg for sitt andre for dagen. Kampen sto etter dette og vippet, også etter pause, og man følte at det neste målet ville bli avgjørende. Det var det Torp som fikk, og det var Robin Nyberg som i det 74. minutt headet inn 3-1. For å oppsummere raskt, var det nok til å sikre de tre poengene, og Torp tronet fortsatt på toppen av tabellen uten poengtap.
Revisit:
Torp v NMBUI 3-1 (2-1)
6. divisjon Østfold avd. 1
Sportsplassen, 9 May 2023
1-0 Andreas Jonassen (13)
1-1 Adrien Vachaud (25)
2-1 Andreas Jonassen (37)
3-1 Robin Nyberg (74)
Att: 38 (h/c)
Admission: Free
For andre dag på rad endte jeg opp med å velge meg en kamp på Lisleby, men denne mandagen var det Lislebys førstelag som skulle i aksjon. Både Pål og Jon Erik bestemte seg for å bli med, og vi besluttet å ta ferga over fra Sellebakk til Lisleby og spasere opp fra fergeleiet. Også Lisleby-entusiasten Erik hadde uttrykt interesse for å være med, så vi avtalte å møte ham på den andre siden, etter at vi hadde tatt den korte turen over Glomma. Her skulle Lisleby denne kvelden ta imot Kvik Halden 2 til kamp om poeng i Østfold-kretsens 5. divisjon, og det var duket for hjemmelagets første kamp for året på naturgresset på Sentralidrettsanlegget.
Det var nok derfor Lisleby 2 dagen før hadde spilt på kunstgressbanen ved siden av, for å spare matta til denne kvelden, og det er jo noe eget med kamp på ekte, deilig naturgress. Vi registrerte at skiltet ved inngangen som oppfordrer til å vippse inngangsbillett ikke var å se denne kvelden, men vi så at det i hvert fall hadde dukket opp noen kjente allerede. Trond Sæterøy hadde latt seg friste hit fra ‘den andre byen’, og satt allerede oppe på tribunen sammen med blant annet Filip Kristiansen, som også er ofte å se på breddekamper i disse traktene.
Lisleby hadde vunnet tre av sine fire første seriekamper, og kom nå fra tre strake bortekamper etter å ha startet med en hjemmekamp som ble spilt inne i Østfoldhallen. Kvik Halden 2 sto med sin side uten poeng etter fire kamper, og det hjalp heller ikke på målforskjellen at de hadde tapt de to bortekampene med henholdsvis 0-8 og 0-9. Den siste av disse var borte mot Kråkerøy, der jeg selv var til stede. Jeg var derfor ikke veldig overrasket da Zakka sendte Lisleby i føringen 1-0 i det 9. minutt, og mistenkte da at det fort kunne bli stygge sifre igjen. Det skulle det ikke bli, selv om vertene var det beste laget, men det stoppet gjerne opp for de når de nærmet seg målet, og det ble i det hele tatt heller ingen stor kamp.
Bortelaget kom seg også litt mer mer i kampen etter hvert, og med tjue minutter igjen fikk de også en utligning da Øystein Lundblad Næsheim fant nettmaskene og sørget for balanse i det berømte regnskapet. Seks minutter senere var Lisleby ikke helt ufortjent tilbake i ledelsen, og det var Martin Kjønigsen som satt inn 2-1. Med sju-åtte minutter igjen ble også haldenserne redusert til ti mann etter at Mohammed Jatta fikk sitt andre gule kort og dermed måtte forlate banen. Lisleby hadde det med å spille jevne kamper i sesonginnledningen, for samtlige av deres kamper hadde hittil endt med ettmålsseier til et av lagene, og det gjorde det også denne gang, i og med at det endte 2-1. Som sagt, ikke akkurat noen festforestilling, men Lisleby fikk uansett poengene, og kunne feire i garderoben mens vi gikk mot ferga.
Revisit:
Lisleby v Kvik Halden 2 2-1 (1-0)
4. divisjon Østfold
Sentralidrettsanlegget, 8 May 2023
1-0 Jonas Zakariassen (9)
1-1 Øystein Lundblad Næsheim (70)
2-1 Martin Kjønigsen (76)
Att: 88 (h/c)
Admission: Free
Etter en fotballfri lørdag passet det bra å benytte søndagen til å få med seg en kamp, og turen gikk denne gang over elva og til Lisleby, der Lisleby 2 skulle ta imot Kråkerøy 2 til kamp i 5. divisjon Østfold, og den skulle spilles på kunstgresset. Planen hadde vært å ta ferga over, men etter at Pål også ytret interesse for å være med, gikk turen over til Lisleby i stedet med bil. Etter at vi hadde parkert, så jeg snart en kjent skikkelig på den temmelig fulle parkeringsplassen på utsiden, for Marius Helgå hadde også tatt turen siden han åpenbart manglet kamp på kunstgresset her. Vi stusset over den fulle parkeringen når det var to reservelag som skulle i aksjon, men det skyldtes kort og godt en konfirmasjon i Lislebys klubbhus.
Ved inngangen til siden for klubbhuset viste porten seg faktisk å være låst med en stor kjettinglås, og vi begynte å lure på om vi måtte ta oss inn ved å gå gjennom klubbhuset. Vi snudde for å gjøre nettopp det, men det gikk ikke mange sekundene før noen unge jenter i overtrekksvester ropte at vi skulle komme tilbake, før de fikk dyttet porten opp akkurat nok til at det med nød og neppe lot seg gjøre å klemme seg gjennom. Selv om det var noen som holdt på å sette seg fast, gikk det heldigvis bra, og vi var klare for kamp. I Østfold-kretsens 5. divisjon hadde Lisleby 2 startet med seier hjemme mot Råde 2, men hadde deretter gått på tre tap, og sto med tre poeng etter fire kamper. Kråkerøy 2 på sin side hadde vunnet to og tapt to, og hadde dermed dobbelt så mange poeng.
Lisleby 2 gikk ut i hundre, og allerede med rett i overkant av to minutter spilt tok hjemmelaget ledelsen med en scoring signert Rajan Sahrab Abdulrahman. Som om ikke det var nok, var det samme mann som fire minutter senere sendte et frispark rett i mål og doblet ledelsen til 2-0. Vi lurte litt på hvordan dette skulle ende, for Lisleby-reservene styrte fullstendig den første halvdel av første omgang, men så kom Kråkerøy 2 gradvis mer med i kampen og hadde en ball i nettet som ble annullert for offside. Vertene hadde imidlertid også et skudd i stolpen drøyt ti minutter før pause, men derfra og ut var det gjestene som avsluttet omgangen sterkest og fikk en redusering i omgangens siste minutt, da Isac Jonsson sørget for at det sto 2-1 til pause.
Kampen hadde endret fullstendig karakter, og etter pause var det Kråkerøy sin tur til å gå ut i hundre og fortsette slik de avsluttet første omgang. I andre omgangs andre minutt headet Sondre Johansen Odden inn 2-2, og vi var like langt. Snaut tjue minutter senere hadde Kråkerøy fått straffespark, men det var svakt plassert, og keeper reddet. Kampen sto og vippet, men det var Kråkerøy 2 som med tjue minutter igjen av ordinær tid scoret vinnermålet. Isac Jonsson fullførte snuoperasjonen med sin andre scoring for kvelden, og dermed 2-3. Det kunne fort blitt enda flere mål, men det ble sløst litt i begge ender av banen, og da endte det 2-3 Nå var det bare å håpe at man klarte å komme ut gjennom porten igjen uten å bli sittende fast.
