Jeg befant meg i det nordlige Oldham, der jeg denne kvelden skulle se Royton Town spille hjemmekamp i Manchester League på sin nye hjemmebane Oldham Academy North, og i den forbindelse hadde jeg etter å ha hoppet av bussen slått meg ned på puben Carter’s Arms – en aldri så liten spasertur fra Oldham Athletics hjemmebane Boundary Park. Den ligger nemlig kun fem minutters ytterligere gange nedover Broadway i forhold til kveldens kamparena, så jeg var jo omtrent halvveis dit da jeg passerte innkjørselen til Oldham Academy North, og valgte derfor å ta en ny kikk.
Et par minutter senere svingte jeg til venstre inn Hilbre Avenue og så foran meg den nye tribunen som nå endelig har kommet på plass. Ved mitt besøk på Boundary Park i oktober 2011 hadde man fortsatt kun tribune på tre av sidene, etter at den gamle Lookers Stand hadde blitt jevnet med jorden. Nå er den nye og moderne North Stand på plass, og det var derfor jeg ville svippe innom for å ta en ny kikk. Jeg må innrømme at de gamle, slitne fasaden til hovedtribunen på motsatt langside fortsatt besørget langt mer attrå hos undertegnede, og jeg registrerte at Boundary Park også fortsatt har et sett med flotte, klassiske flomlys som jeg håper det ikke finnes planer om å erstatte. Og med det, etter fullført runde, forlot jeg Boundary Park og rettet oppmerksomheten mot kveldens kamp.
Jeg hadde en meget tidlig start denne morgenen, men kom meg opp slik at jeg rakk både dusj og øvrig morgenstell før jeg snek meg ut fra The George et par minutter før klokka slo 07.00. Jeg skulle forlate Desborough med 07.12-bussen til Market Harborough, og heldigvis åpnet Co-ops supermarked over veien allerede klokka sju, og der den lå rett ved siden av bussholdeplassen rakk jeg å stikke innom for å kjøpe inn frokost i form av smørbrød og juice. Etter å ha vurdert en rekke alternativer, hadde jeg omsider latt meg friste nok av et besøk hos Linlithgow Rose til at jeg følte den tidlige starten og lange reisen opp til Skottland var en liten pris å betale. Jeg hadde etter planen kun åtte minutter på meg til å bytte fra buss til tog i Market Harborough, så heldigvis kom buss X10 i rute, og kunne etter omtrent tjue minutter slippe meg av utenfor jernbanestasjonen der.
Uten problem kom jeg meg også på riktig tog og fikk unnagjort den snaut 40 minutter lange etappen opp til Derby. Der var det nesten en halvtime å vente før jeg kunne ta plass på toget som skulle frakte meg så langt som til Haymarket i Edinburgh, og på den fire og en halv time lange etappen kunne jeg også få meg litt mer søvn. Så får det heller være at jeg surret det til da jeg skulle bytte tog for den siste etappen til Falkirk, som jeg hadde valgt som base. De to Falkirk-stasjonene Falkirk High og Falkirk Grahamston betjenes blant annet av tog som går forskjellige ruter mellom Edinburgh og Glasgow, og til tross for at jeg burde husket det etter mitt forrige besøk i Falkirk, klarte jeg nå å blande de to.
Av en eller annen grunn fikk jeg det plutselig for meg at Falkirk High var nærmest min destinasjon, mens det i realiteten var Falkirk Grahamston jeg skulle til. Nå er jo ikke avstanden på noen måte fullstendig avskrekkende, men etter rundt sju timers reise og med drøye tre ukers bagasje å dra på, valgte jeg likevel å benytte meg av en drosjebil som sto rett på utsiden av Falkirk High. Drosjekusken fikk skysse meg til Antonine Hotel, der jeg hadde betalt £35 for overnatting, og jeg ble raskt sjekket inn slik at jeg kunne komme meg ut i byen og få litt mat i skrotten. Haggis sto nå selvsagt øverst på ønskelisten, og rett rundt hjørnet lå Wetherspoons-puben The Carron Works, der jeg valgte meg en porsjon haggis, neeps & tatties før jeg etter hvert satt meg på toget til Linlithgow for å få tid til å utforske et par av den byens puber.
Linlithgow er en by med snaut 20 000 innbyggere, og som ligger tre norske mil vest for Edinburgh. Den ligger nordvest i regionen West Lothian, og er for mange først og fremst kjent for Linlithgow Palace, som var fødested for både James V av Skottland og Mary, Queens of Scots. Her var det allerede på 1100-tallet et kongelig herskapshus som rundt år 1300 av engelske styrker ble erstattet av en festning kjent som The Peel, hvis oppgave var å sikre forsyningsrutene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle. Denne ble angrepet, rasert og erobret av Robert Bruce og hans skotske styrker. Senere ble den delvis ødelagt i en brann på 1400-tallet, før James I av Skottland bygget den opp igjen som bolig for de skotske kongelige. Slottet er i dag en ruin, men også en populær turistattraksjon.
Det er altså masser av historie i Linlithgow, og et lite stykke nord for byen hadde den antoninske mur sin vestlige ende i Bo’ness. Jeg tok vel for meg dette etter mitt besøk ved Falkirk Stadium tilbake i mars, men for ordens skyld så kan jeg gjenta at den antoninske mur var en romersk forsvarsmur som ble påbegynt i år 142 på ordre fra den romerske keiser Antoninus Pius, og som skulle erstatte den langt mer kjente Hadrians mur 160 kilometer lenger sør. ‘Muren’ var tre meter høy og fem meter bred, og strakte seg 63 kilometer over det skotske lavlandet (fra Firth of Clyde til Firth of Forth) som var under piktisk kontroll, og man fikk reist 19 små fort langs muren før den ble oppgitt. I motsetning til den mer kjente Hadrians mur som ble bygget i stein, er mesteparten av den antoniske mur i dag borte, da den var bygget av jord og tre. Jeg skulle gjerne tatt en utflukt til et av stedene man fortsatt kan se seksjoner av den, men nå hadde jeg annet fore.
Linlithgow skal nemlig ha en rekke gode puber, og jeg aktet å sjekke ut et par av disse etter å ha unnagjort den 12-13 minutter lange togturen østover fra Falkirk Grahamston. Første stopp i så måte var The Four Marys, før turen gikk videre til Crown Arms, og etter å ha tømt glasset var det på tide å fortsette mot kveldens kamparena, Prestonfield, der det skulle være avspark klokka 19.00. Det var fortsatt godt over en time til kampstart da jeg ankom, og det er ikke alltid vanlig at klubbene i den skotske junior-pyramiden har klubbhus med bar, men Linlithgow Rose har på utsiden av anlegget sin egen Social Club, som man kaller det nord for grensen, og der slo jeg meg ned med en pint Strongbow som vel kostet meg £3.
Linlithgow Rose ble stiftet i 1889, og er en av de største og mest kjente klubbene i den skotske junior-pyramiden, som jeg for n-te gang vil presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre. Før dagens system med tre regioner, besto den skotske junior-fotballen av seks regioner som hver styrte sitt eget ligasystem, og Linlithgow Rose tok i 1924 plass i West Lothian Junior League, som de vant på første forsøk. Om vi forflytter oss noen tiår frem i tid, var klubben å finne i Edinburgh & District League da de i 1965 vant sin første av fire strake ligatitler i denne ligaen. Snart var de å finne i East Region League, og også der skulle de bli en dominerende kraft, for tittelen i 1975 var den første av det som skulle vise seg å bli ni ligatitler.
Etter den nevnte reformen i junior-pyramiden, har Linlithgow Rose vært å finne i SJFA East Region Superleague, som er en av tre divisjoner på junior-pyramidens øverste nivå (de to andre er toppdivisjonene i SJFA West Region og SJFA North Region). Denne vant de i både 2004, 2007 og 2013. For klubbene i den skotske junior-pyramiden er det likevel Scottish Junior Cup som har vært den gjeveste av alle titler, og den har The Rose vunnet fire ganger (1965, 2002, 2006, 2010), i tillegg til at de har vært tapende finalist tre ganger (1974, 2003, 2013). Fra og med 2007/08-sesongen ble også den skotske FA Cupen åpnet for de tre junior-regionenes respektive tittelvinnere fra foregående sesong, og senere også forrige sesongs vinner av Scottish Junior Cup, og junior-klubbene har til tider slått bra fra seg.
Allerede i denne første sesongen var Linlithgow Rose en av representantene, og tok seg til fjerde runde før de måtte gi tapt for Queen of the South. Det skal i tillegg nevnes at også klubber med lisens både hos ‘junior-forbundet’ SJFA og det ‘ordinære’ skotske fotballforbundet SFA også fikk delta i skottenes FA Cup, men det begrenset seg kun til klubben Girvan, inntil Linlithgow Rose og Banks O’Dee også oppnådde en slik status for et par år siden, og nå altså får delta på fast basis. Det utnyttet The Rose til det fulle sist sesong da de skapte noe bortimot furore og blant annet slo ut ligaklubben Forfar Athletic på bortebane i sin ferd mot femte runde – tilsvarende åttendedelsfinalene. Det måtte en Premiership-klubb til for å slå de ut da de gikk ned med flagget til topps etter tap 2-4 borte mot Ross County etter 1-1 til pause. En heroisk cupinnsats var over, men Linlithgow Rose hadde virkelig satt junior-fotballen på kartet igjen.
I den skotske junior-pyramiden er det imidlertid ikke altfor vanlig med kampprogram, og selv om klubber som Linlithgow Rose trykker opp program til noen av sine større kamper, var det ikke noe slikt denne kvelden, slik at jeg ikke hadde noe program å bla i der jeg nøt min pint i deres godt besøkte social club. Jeg kunne imidlertid registrere at The Rose hadde åpnet sesongen med å tape sine to første kamper, og etter at de var ubeseiret hjemme på Prestonfield hele forrige sesong, var det nok et lite sjokk å tape 1-2 hjemme for Broughty Athletic i sesongpremieren. Det ble fulgt opp med bortetap mot Camelon Juniors, før sesongens første poeng kom med borteseieren over Penicuik Athletic. Det betød at Broxburn Athletic helst burde slås om de skulle holde følge med klubber som Kelty Harts og regjerende mester Bonnyrigg Rose.
De to sistnevnte er de to siste sesongers ligamestre og de to klubbene som endte forrige sesong foran Linlithgow Rose. Broxburn Athletic sto på sin side med 1-1-1 etter de tre første kampene, og selv om hjemmelaget var favoritter, forventet man en tøff kamp mot klubben som endte forrige sesong på 6. plass. Det nærmet seg sakte men sikkert avspark som plutselig hadde blitt fremskutt til klokka 18.45, og jeg gikk for å betale meg inn med de £6 som ble avkrevd for inngang til det som har vært klubbens hjemmebane siden 1949. Siden den gang har det blitt til det som etter manges mening er et av junior-pyramidens beste stadioner, og selv om jeg ved min ankomst hadde hatt et visst innsyn over gjerdet, kunne jeg nå endelig ta en ordentlig og nøyere kikk rundt anlegget.
Jeg kom inn på den ene flanken av den nærmeste kortsiden, og på den kortsiden er det klassisk ståtribune med betongavsatser under åpen himmel. Det er det også på langsiden man får foran seg på høyre side innenfor inngangspartiet, og her er det midt på langsiden også et flott overbygg som gir tak over hodet såfremt man ikke står helt foran. På bortre kortside er det kun en gressbanke bak mål, men et par familier hadde slått seg ned her som om de var på piknik. I hjørnet på denne kortsiden var det tydeligvis også et andre inngangsparti, og kanskje var det også i bruk denne kvelden, for det var åpenbart bemannet av en kar da jeg gikk forbi her.
Anlegget domineres av hovedtribunen på den andre langsiden, og dette er en toetasjes affære som kunne hørt hjemme i Football League. I underetasjen er det garderober, kontorer og den slags, og utenfor her er det hard standing, selv om man nok vil ha noe begrenset utsikt grunnet laglederbenkene rett foran. Andreetasjen entres via trapper på flankene, og byr på sitteplasser i form av 301 plastseter i klubbens rødbrune og hvite farger. Denne ruvende tribunen står midt på langsiden, med ytterligere hard standing på begge sider av denne. Jeg beveget meg igjen over mot den andre langsiden og tok oppstilling på ståtribunen der i påvente av den nå nært forestående kampstart.
Rose startet best, men det gikk et drøyt kvarter før Tommy Coyne hadde den første reelle muligheten med et skudd som ble flott blokkert av bortekeeper Connor Wallace. Etter at Ross Gray hadde på seg ryggsekken og skjøt over, var Coyne igjen på farten med en avslutning som gikk like utenfor stolpen da han nok burde ha scoret. Vi nærmet oss halvtimen da Rose fikk en aldri så liten advarsel i form av et Broxburn-frispark som Kieran Anderson sendte like utenfor, og ytterligere en advarsel kom da Alexander Miller stjal ballen i Rose-forsvaret. Med kun Rose-keeper Richie Barnard mellom seg og målet, forsøkte han å plassere ballen i det bortre hjørnet, men traff stolpen. Hjemmelaget tok kanskje ikke advarselen på alvor, og fire minutter senere fikk de unngjelde da gjestene tok ledelsen.
Kieran Anderson ble spilt gjennom, og Rose-forsvaret virket mer opptatt av å rope på offside enn å følge mannen som satt ballen mellom beina på Rose-keeper Barnard og i mål til 0-1. Ledelsen varte imidlertid ikke lenger enn to minutter, for da dommeren mente at et innlegg ble blokkert med armen av en Broxburn-forsvarer, pekte han resolutt på straffemerket. Tommy Coyne steg frem og utlignet til 1-1 med seks-sju minutter til pause. Nå hadde Rose våknet igjen, men til tross for at de presset på og hadde et par halvsjanser, sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for halv tid og en rekke supportere strømmet mot utgangen for å unne seg en rask pause-pint i klubbhuset.
En av de var undertegnede, som ble overraskende raskt servert, og etter å ha tømt glasset hadde jeg til og med tid til overs til å teste klubbens paier ved matutsalget øverst på ståtribunen på langsiden. Jeg betalte £1,50 for en scotch pie som var så god at jeg sporenstreks gikk til innkjøp av en til idet spillerne igjen inntok banen og gjorde seg klar for de siste 45 minuttene. De skotske paiene er ofte mye mer “fettete” enn de man blir servert sør for grensen, og jeg har hørt flere mistenke noen av de for å være frityrstekt, men de er stort sett alltid også meget gode. Men nok matblogg, og tilbake til fotballen og det som skjedde ute på Prestonfield-matta.
Hjemmelaget hadde allerede spilt seg frem til et par muligheter da Coyne og Blair Batchelor seks minutter ut i omgangen gjorde forarbeidet for Kevin Kelbie som bredsiden ballen i mål fra 16-meterstreken. Linlithgow Rose hadde snudd kampen og ledet 2-1, og kun en god redning fra Broxburn-keeper Wallace hindret ytterligere scoring da Jack Beaumont fyrte av litt senere. Det gikk mot hjemmeseier, men i kampens siste ordinære minutt ble det drama på Prestonfield. Det spørs om ikke dommertrioen overså en hands i forkant av et angrep som endte med at Broxburn Athletic fikk kriget ballen i mål, men kanskje skjedde rettferdigheten fyllest da linjemannen markerte for offside og målet ble annullert. På overtid ble et frispark fra Beaumont stoppet av Broxburn-keeper Wallace, og dermed endte det 2-1.
Linlithgow Rose tok altså sin andre strake seier, og det var som sagt viktig om de hadde intensjoner om å henge med tabelltoppende Kelty Harts, som også hadde vunnet denne kvelden og som nå sto med fire seire av fire mulige. Etter å nok en gang ha sjekket togavgangene tilbake til Falkirk, forkastet jeg tanken om å slå meg ned med en siste pint før jeg dro, og gikk i stedet tilbake mot stasjonen med håp om å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Det rakk jeg med et par minutters margin, og tilbake i Falkirk valgte jeg å sjekke ut sportsbaren Sportsters, uten at det skulle vise seg å være noen direkte glimrende avgjørelse.
Jeg forsto nemlig raskt at det denne kvelden hadde stått ‘Champions’ League kvalifisering på menyen, og her krydde det av utskudd med Celtic-sympatier som hadde møtt opp for å se de motbydelige grønn-hvite på TV. Jeg hadde jo selvsagt registrert med voldsom skadefryd at de til spott og spe hadde tapt det første oppgjøret mot lille Lincoln Red Imps fra Gibraltar, men det ble snart klart for meg at det ikke var håp om noen reprise denne kvelden, og etter å ha tømt glasset forlot jeg bermen for å trekke meg tilbake til hotellet. Der unnet jeg meg i stedet en siste forfriskning i hotellbaren før jeg fant senga etter en lang dag.
Scottish ground # 13:
Linlithgow Rose v Broxburn Athletic 2-1 (1-1)
SJFA East Region Superleague
Prestonfield, 17 August 2016
0-1 Kieran Anderson (37)
1-1 Tommy Coyne (pen, 39)
2-1 Kevin Kelbie (52)
Att: 282 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: n/a
Også i sør kan de når de vil, og det nøt jeg godt av da jeg etter å ha våknet i Gillingham gikk over veien for å innta en full english breakfast på Medway Cafe, der jeg valgte meg en herlig variant som inneholdt både black pudding og bubble and squeak. Etter en slik knallstart på dagen var jeg klar til å legge ut på dagens reise, og en gang mellom klokka ti og halv elleve forlot jeg Balmoral Guest House og krysset over til togstasjonen i Gillingham for å sette meg på toget til London St. Pancras. Den turen tok rett i overkant av tre kvarter og var første etappe på en dag som tidlig hadde sett frem til som et forventet høydepunkt – uavhengig av hvem jeg valgte meg av de to destinasjonene som det lenge sto mellom.
Det var en rekke alternativ som ble sterkt vurdert, men det ble nokså tidlig klart at det sto mellom Halstead Town v Newmarket Town i ECL Division One og Desborough Town v Leicester Nirvana i UCL Premier, og jeg hadde lenge store problemer med å velge mellom de to. Jeg tenkte kanskje min venninne i Coggeshall hadde lyst på besøk, og hun har siden sist flyttet til Colne Engaine som ligger like utenfor Halstead, men hun ville denne uken være bortreist på ferie, og uten henne virket det nokså problematisk med overnatting i Halstead. Prisene i området var temmelig stive, og det var åpenbart også en utfordring å ta seg tilbake til rimeligere områder etter kamp. Da jeg kunne booke overnatting for rimelige £35 sentralt i Desborough, var det derfor medvirkende til at det til slutt ble tur til Northamptonshire.
St. Pancras kan som jeg tidligere har vært inne på være en litt forvirrende stasjon, der de forskjellige selskapene har avgang fra forskjellige deler av stasjonen, men en rutinert ringrev med mange års reising bak seg i Storbritannia visste nå selvsagt hvordan man skulle ta seg fra det nedre nivået brukt av Southeastern Trains til det øvre nivået som benyttes av East Midlands Trains. Mon tro om det ikke var toget mot Corby som klokka 12.01 forlot perrongen i henhold til ruteplanen, og 58 minutter senere kunne jeg stige av i Kettering og bevege meg mot busstasjonen. Med over tre ukers bagasje å slepe på, var jeg lite lysten på det som skulle være 12 minutters gange opp til holdeplassen der bussen til Desborough skulle plukke opp, og jeg valgte derfor å unnagjøre også denne lille etappen med buss – ikke minst siden jeg fant en passende buss fra samme selskap.
Bussen fra Stagecoach Northamptonshire kom snart, men sjåføren klarte tydeligvis ikke helt å finne ut av hvordan han skulle klare å gi meg en billett som med et bussbytte dekket meg helt opp til Desborough, og han endte opp med å bare vinke meg på med beskjed om at jeg kunne betale på neste buss. Som sagt så gjort, og etter noen få minutter takket jeg sjåføren og steg av litt lenger inne i sentrum ved byens knutepunkt for rutebiltrafikken. Etter å ha orientert meg frem til riktig holdeplass kom jeg meg også på buss nummer 19 og kjøpte en enkeltbillett til Desborough, der jeg altså hadde bestilt overnatting ved puben The George. Når holdeplassen har fått navn etter puben (noe som ikke er helt unormalt i UK), skjønner man at den er like på utsiden, og sånn sett var det beleilig for undertegnede da jeg etter en liten halvtime kunne stige av.
Desborough er en by med drøyt 10 000 innbyggere, og den ligger i det nordlige Northamptonshire, midt mellom Kettering og Market Harborough. Nærmere bestemt er man her åtte kilometer nordvest for Kettering og samme avstand sørøst for Market Harborough, og for øvrig er man også åtte kilometer sørvest for Corby. Desborough vokste frem rundt tekstilindustrien med sine spinnerier og veverier, og på 1800-tallet spesialiserte man seg her på silke. I 1857 kom jernbanen til byen, men stasjonen ble dessverre nedlagt i 1968, og det var derfor jeg nå altså var avhengig av buss. Ellers forbindes ofte byen med sine sterke forbindelser til Co-op bevegelsen, og i byens nordlige utkant finnes nå litt lett industri.
Da jeg hoppet av bussen var det fortsatt et lite kvarter til innsjekking klokka 14.00, så jeg hadde tid til å unne meg en aldri så liten røykepause (ja, jeg skal prøve å slutte igjen) før jeg raskt ble sjekket inn og kunne installere meg og slappe av litt på rommet. Jeg ivret imidlertid meget etter å spasere opp til kveldens kamparena for å ta en kikk på Desborough Towns hjemmebane Waterworks Field, og siden det for øyeblikket ikke virket å være matservering ved hverken The George eller The Oak Tree rett ved siden av, valgte jeg å la smørbrød fra Co-op-sjappa tvers over veien gjøre nytte som en slags middag som ble inntatt mens jeg trasket oppover Gold Street, som snart endret navn til Braybrooke Road før jeg skimtet de flotte flomlysene foran meg oppe i bakken.
Dessverre kom jeg meg ikke inn på anlegget, slik at jeg måtte nøye meg med en kikk gjennom gjerdet, men det jeg så sørget ikke for å dempe min iver i forkant av kveldens kamp – snarere tvert imot! Men jeg måtte altså smøre meg med tålmodighet der jeg returnerte til The George for å slå i hjel litt tid med en pint eller to og litt lesing i både Non-league Paper og en medbragt bok. Jeg hadde egentlig også vurdert en kjapp busstur tilbake til Rothwell, som bussen hadde kjørt gjennom tidligere, for å ta en kikk på Cecil Street, som var hjemmebane for den ikke lenger eksisterende klubben Rothwell Town, men etter å ha vært i kontakt med min groundhopper-kollega Jim McAlwane hadde jeg fått beskjed om at det ikke var verdt bryet fordi den nå dessverre har blitt jevnet med jorden.
Jim hadde også tenkt seg til Desborough denne kvelden sammen med sin bedre halvdel Sharon, og hadde gitt signal om at han ville ankomme tidlig, men ga nå beskjed om at vi i stedet ville treffes på stadionet. Etter hvert var det på tide å igjen spasere dit opp, og selv om det fortsatt var nesten halvannen time til avspark da jeg ankom, var det nå aktivitet der slik at jeg i hvert fall fikk entret klubbhusets bar utenfor inngangspartiet som fortsatt ikke var bemannet. Innenfor satt klubbrepresentanter opptatt med å stifte kveldens kampprogram, og jeg betalte £1 for et eksemplar der midtsidene falt ut idet jeg mottok det. Jeg fikk et nytt eksemplar med samme resultat, og ‘programselgeren’ ga en av sine kollegaer en humoristisk reprimande der han undret seg om kraften hadde forlatt armene hans med årene, hvorpå vedkommende svarte med et glis at det var fordi kveldens program var så tykt.
Fullt så tykt var det kanskje ikke at akkurat det skulle være noe problem, men de 28 sidene inneholdt en god del interessant lesning som jeg fordypet meg i mens jeg nippet til en pint Strongbow til £2,80. Det var litt rart å tenke på at klubbhuset jeg satt i var en branntomt for noen år siden, for det gamle klubbhuset blant dessverre ned i 2008. De har fått reist et nytt klubbhus, men en mengde troféer, bilder og memorabilia fra klubbens lange historie er tragisk nok tapt for alltid. Heldigvis klarte man i det minste å begrense brannen såpass at den ikke tok med seg de flotte tribuneseksjonene på Waterworks Field, og etter at en klubbrepresentant klarte å rote frem en pin til meg (£2,50), benyttet jeg en røykepause til å stikke hodet innenfor inngangspartiet som nå var i ferd med å åpne.
Desborough Town ble stiftet i 1896, og ble umiddelbart med i Northamptonshire League som hadde startet opp året før. Når man vet at denne ligaen i 1934 endret navn til dagens United Counties League, så skjønner man også at Desborough Town har meget lang fartstid i ligaen, og med unntak av 1945/46-sesongen har de deltatt i samtlige av denne ligaens sesonger siden den gang. I tillegg har de alltid vært å finne i dens toppdivisjon, som de har vunnet ved ni anledninger – 5 mens den het Northamptonshire League, og 4 etter navnebyttet til UCL. Kun Rushden Town har vunnet den flere ganger. Desborough Town har også et noe spesielt kallenavn med opphav i den lokale dialekten, og det er for øvrig ikke bare i fotballsammenheng at man ser “Ar Tarn” bli brukt. For de som fortsatt måtte lure, så er det altså den lokale varianten av ‘our town‘.
Northamptonshire League ble vunnet i 1901, 1902 og 1907, men det var nok 1920-årene som var klubbens virkelige gullalder, da ligaen igjen ble vunnet i 1921, 1924, 1925 og 1928. I 1926/27-sesongen tok de seg også for første og hittil eneste gang til FA Cupens ordinære runder, og borte mot Football League-klubben Doncaster Rovers var de åtte minutter fra å sikre seg omkamp hjemme i Desborough da tåka sørget for at kampen ble avbrutt. Da de senere returnerte til Belle Vue for å prøve igjen vant imidlertid Doncaster Rovers 3-0. Etter andre verdenskrig og det tidligere navnebyttet til United Counties League har de måttet nøye seg med ligatitler i 1949 og 1967, så det er nå en stund siden sist.
Det siste drøye tiåret har de i stedet vært nokså fast innslag på tabellens midtre og nedre del, mens unntaket var en god 2007/08-sesong der de endte på 3. plass samtidig som de triumferte i UCLs ligacup etter finaleseier over Daventry Town. Med klubbens mildt sagt lange historie i denne ligaen, virker det jo selvsagt som om Ar Tarn sier seg tilfreds med tilholdet der og ikke har store vyer om å ta steget videre oppover i pyramiden, og akkurat det fikk jeg vel på nokså kort og konsist vis bekreftet fra en klubbrepresentant som jeg vekslet noen ord med før jeg kikket innenfor inngangspartiet. Og du verden for en perle jeg fikk se da jeg endelig kunne speide utover Waterworks Field!
Anlegget entres på kortsiden der man har klubbhuset på utsiden, og her har man bak mål et flott tribunebygg som er kledd i blått bølgeblikk og gir tak over hodet til de som velger å stå på den såkalte hard standing som finnes her. Ved siden av har man ved inngangspartiet et mindre parti med et noe mer spinkelt overbygg, og når man tar turen over på den venstre langsiden er det også tilfelle her, der et tilsvarende parti strekker seg bortover mot det som altså er anleggets virkelige perle – nemlig hovedtribunen som står midt på langsiden. Jeg ble fortalt at denne herligheten av en hovedtribune skal være satt opp i 1927, og den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Den er ikke minst også herlig ‘vindskjev’ der taket ‘dupper’ merkbart og merkelig i den ene enden.
Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder, og på bortre langside ser man tydelig at man tidligere delte med den lokale cricketklubben. En av karene i inngangspartiet hevdet at det å bli kvitt cricketklubben var noe av det beste som hadde skjedd klubben, men jeg har intet grunnlag for å spekulere i om det skyldes gnisninger de to imellom eller om han kun fastslo at livet var enklere uten en slik banedeling og de begrensninger det kan innebære. Jeg benyttet uansett anledningen til å betale mine £5 i inngangspenger før jeg returnerte til baren for å unne meg ytterligere en pint før kampstart, og jeg fikk dermed litt mer tid til å lese i programmet og ta en ny kikk på divisjonens tabell.
Det var imidlertid i FA Cupen at begge lag hadde startet sin sesong ti dager tidligere, og mens Desborough Town hadde tatt seg videre med borteseier 1-0 over Tring Athletic, hadde Leicester Nirvana takket for seg og røket ved første hinder etter 1-2 hjemme mot Dunkirk. I ligaen hadde Ar Tarn startet med seier 2-0 over Kirby Muxloe og tap 1-3 for sterke Yaxley – begge på bortebane. Også kveldens gjester hadde startet med en seier og ett tap, og hjemmefolket var optimistiske med tanke på mulighetene for tre poeng denne kvelden, for en av de spådde også at hjemmelaget kan vise seg å gå mot en sesong som er bedre enn på mange år. Og for ordens skyld; Leicester Nirvana er identisk med klubben som frem til i fjor het Thurnby Nirvana, og som i 2008 var et resultat av en sammenslåing mellom de to klubbene Thurnby Rangers og…Leicester Nirvana. Så de har altså tatt navnet til en av de opprinnelige klubbene.
Det nærmet seg avspark, og Jim og Sharon hadde også ankommet da jeg tok meg ut på tribunen. Som Leicester-jente og Leicester City-fan var det tydeligvis naturlig for Sharon å holde med Leicester-klubben, som for meg imidlertid fremsto på en måte som gjorde at jeg mistenkte at de kan være en slags etnisk klubb. Det var Jim som først luftet denne idéen, for på lagoppstillingen var det vel kun ett eller to anglosaksiske navn, men nå er jo også Leicester en by der hvite briter nå utgjør en minoritet, så kanskje var det bare et naturlig bilde på Hamilton-området av Leicester, der de er fra..? Uansett var vi ikke like sikre på hjemmeseier som det min tidligere samtalepartner hadde vært, for selv om de skal ha fått helt nytt trenerteam i løpet av sommeren, var Nirvana klubben som i fjor endte på andreplass bak AFC Kempston Rovers.
Det var ikke akkurat noe fyrverkeri av en første omgang vi fikk se, for til tross for en del finspill og flere lovende angrep, skjedde det ikke stort foran målene, og det var heller ikke en eneste skikkelig sjanse å skrive hjem om. Spesielt hjemmekeeper Chris Jones kunne nesten like gjerne ha tilbragt første omgang med en pint i klubbhusets bar, for han var totalt arbeidsledig da gjestene aldri var i nærheten av å true målet hans. I motsatt ende skapte i hvert fall Ar Tarn et par halvsjanser, men etter en nokså kjedelig omgang gikk spillerne i garderoben på stillingen 0-0, og jeg benyttet anledningen til å hente meg en ny pint.
Det måtte nesten bare ta seg opp etter pausen, og Desborough-manager Chris Bradshaw hadde kanskje sagt noen velvalgte ord i garderoben, for hjemmelaget begynte snart å dominere og virket nok litt skarpere enn før hvilen. Det lå et mål i luften, og et kvarter ut i omgangen kom det etter et hjørnespark. Inne i feltet var ballen sist innom beinet til forsvareren Leo Adams før den fant veien til nettmaskene. 1-0, og vertene kunne fort doblet ledelsen, men Nirvana-keeper Tasiwa Nyambiya leverte et par gode redninger – ikke minst på et godt slått frispark fra Dan Grainger som han fikk slått i stolpen. Ar Tarn virket egentlig aldri truet, og rodde til slutt i land en fortjent 1-0-seier som kunne vært større.
Nå kunne nok Desborough Town se frem mot helgen og FA Cup-oppgjøret mot London Colney med selvtillit, og jeg tenkte som så at det forhåpentligvis ville dukke opp flere tilskuere enn de 64 betalende som hadde besøkt Waterworks Field denne kvelden. Det gjorde det kun marginalt (76), og dessverre fikk de også se Ar Tarn ryke ut av FA Cupen, men man får håpe at de kan få litt bedre grep om det lokale publikum om de leverer stabilt gode resultater, og således er det jo gledelig å se at de ser ut til å ha fått en finfin start på ligasesongen. Dessverre fikk jeg også inntrykk av at majoriteten av byens fotballinteresserte er av typen som heller støtter storklubber fra andre deler av landet (eller for den saks skyld kontinentet), om man skal dømme ut fra antallet nolduser jeg så sprade rundt i drakter fra Manchester- og London-klubber, og til og med spanske og tyske innslag…for ikke snakke om karen som hadde valgt seg en Argentina-drakt som for ikke altfor mange år siden antagelig ville kunne fått ham lynsjet på byens torg.
Kanskje hadde man i hvert fall den gang litt mer av det som kalles integritet (ja, det har kanskje blitt et fremmedord, men dagens ungdom får i så fall slå det opp). Uansett, jeg tok farvel med Jim og Sharon som straks satt seg i bilen, og etter et raskt glass takket også jeg for meg og ønsket oppriktig lykke til denne sesongen. Deretter var det bare å traske tilbake ned til The George, der jeg unnet meg det som skulle være en siste pint mens jeg så OL-sendinger sammen med en hyggelig gruppe av det som åpenbart var stamgjester. Jeg hadde en meget tidlig start dagen etter, men det var faktisk så hyggelig at jeg lot meg friste til påfyll i glasset. Etter å ha sett britene nok en gang herje fullstendig i den olympiske sykkelvelodromen var det dog på tide å si god natt og trekke meg tilbake for å få noen timer på øyet.
English ground # 357:
Desborough Town v Leicester Nirvana 1-0 (0-0)
United Counties League Premier Division
Waterworks Field, 16 August 2016
1-0 Leo Adams (61)
Att: 64
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £2,50
Ny uke og ny muligheter; noe som i mitt tilfelle var ensbetydende med en nye uke med kamp hver dag. Denne mandagen hadde jeg imidlertid alt annet enn hastverk, og etter å ha forsynt meg av Travelodge-hotellets frokostbuffet kunne jeg returnere til rommet for å slappe av litt på senga med en medbragt bok. Det var ikke før rundt klokka halv tolv at jeg sjekket ut og gikk de få meterne til Rugby stasjon for å ta plass på 11.53-toget til London Euston. Da jeg ankom metropolen traff jeg mot alle odds en kjenning utenfor Euston stasjon. Min gamle Reading-kompis Rob skulle i et møte rett ved Mornington Crescent tube-stasjon, og jeg takket ja til en rask pint i nærheten der, selv om det betød at jeg måtte slepe med meg bagasjen på en liten omvei. Etter et kort men trivelig treff var det på tide å fortsette min ferd mot Kent, og latsabben i meg fikk gehør for sitt forslag om å ta tuben den korte veien til Kings Cross St. Pancras.
Da jeg vurderte alternativene for denne dagen, var Chatham Town tidlig en favoritt til å få besøk – i konkurranse med bl.a Curzon Ashton, Maine Road og Binfield. To-tre ganger har jeg blitt offer for avlysning hos Curzon Ashton, og Tameside Stadium virket tross alt ikke så flott at jeg ivret spesielt etter å prøve igjen. De har da også en rekke mandagskamper, slik at de ikke minst vil kunne besøkes enkelt senere, og det samme gjaldt for både Maine Road og Binfield. Til slutt var det nok Binfield som kanskje var den største utfordreren, men Hellenic League er ikke blant mine favorittligaer ettersom de har åpnet for det jeg anser som reservelag også i sin toppdivisjon, og bildemateriale røpet at Maidstone Road Sports Ground i Chatham så overraskende sprekt ut, slik at jeg lot meg friste dit.
Jeg hadde vært i kontakt med groundhopperen Mick, som ikke bor spesielt langt derfra, og han var interessert i møtes. Han hadde til alt overmål invitert meg på middag og tilbudt meg skyss til og fra kamp, og det kunne jeg jo ikke si nei til. Da jeg noe forsinket kom meg til St. Pancras og satt meg på et av snøggtogene nedover Kent-kysten, ga jeg beskjed, og da jeg snaut tre kvarter senere unnet meg en røykepause på utsiden av Gillingham stasjon, dukket plutselig Mick opp for å ønske meg velkommen til Kent. Jeg hadde nemlig valgt meg Gillingham som base, og rett rundt hjørnet for stasjonen i Gillingham ligger Balmoral Guest House, der jeg hadde betalt £43,50 for losji. Til tross for Micks protester ville jeg først sjekke inn og få slengt fra meg bagasjen før vi dro av gårde, og jeg tror nok han hadde et poeng når han kommenterte at jenta som sjekket meg inn må være noe av de sprekeste Medway-området har å by på.
Mick benyttet nå anledningen til å vise meg Star Meadow; hjemmebanen til Hollands & Blair, før vi forlot Gillingham og kjørte mot noe mer fasjonable Rochester. Vi slo oss ned på uteserveringen til puben Ye Arrow, med flott utsikt mot Rochester Castle, og koste oss der en halvtimes tid. Deretter gikk ferden hjem til Mick i den lille landsbyen Burham, der hans bedre halvdel Deb nesten hadde middagen klar. Også Micks kompis Brendan hadde kommet til middag, og både han og Mick skulle være med på kveldens kamp. Ute i hagen ble vi sittende og snakke fotball til Deb kom med det som var et herlig måltid, og jeg får bare benytte anledningen til å takke de for fantastisk gjestfrihet som ble satt stor pris på! Etter herremåltidet brøt vi opp og forlot Deb for å ta oss til Chatham og kveldens kamp.
Chatham ligger i det nordlige Kent, der den er en av de fem byene som har vokst sammen til det urbane området som gjerne kalles Medwaybyene, og som sammen har et innbyggertall på rundt 275 000. Rett i overkant av 75 000 av disse skal høre inn under Chatham, som er den midterste av de fem Medwaybyene (fra vest mot øst: Strood, Rochester, Chatham, Gillingham, og Rainham). Fellesnavnet kommer naturlig nok fra elven Medway, og Chatham ligger ved dennes sørlige bredd. Her hadde man allerede i lang tid drevet bygging av båter og krigsskip da det ble anlagt en marinebase som ble sentral i oppbyggingen av den britiske marine på 1500-tallet. Da Chatham Dockyard ble nedlagt i 1984, mistet hele 7 000 mennesker sine jobber og arbeidsledigheten skjøt til himmels, men en revitalisering av område har ført til jobber i andre sektorer, og en rekke av de gamle marinebyggene er i dag gjort om til museer etc.
Charles Dickens bodde i Chatham i sin barndom, fra han var 5 til 10 år gammel (da han flyttet til Rochester), og beskrev det senere som den kanskje lykkeligste perioden i hans barndom. Like ved Chatham Historic Dockyard kan man ved Dickens World foreta en reise i det viktorianske England, og jeg hadde vurdert en kikk innom der før kamp, men nå dukket det jo opp andre planer, og det var uansett ikke spesielt enkelt å finne ut om det faktisk var åpent. Derfor får det bli en annen gang, og nå var det jo uansett fotball jeg hovedsakelig hadde kommet for å se. Med rundt tre kvarter til avspark parkerte vi utenfor Chatham Towns hjemmebane og kunne betale oss inn med £9 hver, samtidig som jeg selvsagt sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram mot et bidrag på ytterligere £2.
Det virker å være en del forvirring knyttet til klubbens tidligste dager, for mens noen kilder oppgir stiftelsesåret å være 1894, operer andre med 1882, og det er på det rene at en Chatham FC startet opp på sistnevnte tidspunkt etter en sammenslåing av klubbene Rochester Invicta og Royal Engineers Band. Det er også et uomtvistelig faktum at denne klubben gjorde seg kraftig bemerket i FA Cupen i 1888/89-sesongen, og mye tyder på at dette er samme klubb som i dag heter Chatham Town, mens navnebyttet synes å ha skjedd like etter andre verdenskrig, da de igjen slo seg sammen med den lokale klubben Shorts FC. Det nevnte FA Cup-eventyret endte først i kvartfinalen (som den sesongen, grunnet en rekke kvalifiseringsrunder, faktisk bare var tredje ordinære runde), og deres vei til kvartfinalen tvang faktisk FA til å gjøre visse regelendringer.
Chatham spilte den gang på en stor, åpen plass kalt Great Lines, og denne var eid av det militære. Det var medvirkende til at man ikke kunne ta inngangspenger, og artikler fra datidens lokale aviser forteller om tilskuermasser på over 20 000 som kom for å se FA Cup-kampene mot Nottingham Forest og West Bromwich Albion. Etter to uavgjorte kamper mot Forest, ble den tredje kampen spilt på nøytral grunn på den kjente cricketarenaen The Oval i London, og der seiret Chatham 3-2. Til tross for hjemmebanefordel i kvartfinalen, fikk de imidlertid en skikkelig leksjon av WBA, og de fikk 1-10 i sekken av det som tross alt var et av de ypperste topplagene på den tiden.
Det var etter dette at FA bestemte at alle kamper i FA Cupen må spilles på inngjerdede arenaer, der man kunne ta inngangspenger som skulle deles med bortelaget, så man kan si at Chatham har vært med å forme reglementet. Denne erfaringen var da også bakgrunnen for at klubben valgte å flytte på seg, og i 1890 flyttet de inn på dagens Maidstone Road Sports Ground. Chatham Town var med å stifte både Kent League og Southern League, og vekslet mellom spill i de to. Det er kanskje naturlig at det ble best troféfangst i Kent League, som ble vunnet fem ganger i perioden frem til siste halvdel av 1920-årene. Denne utgaven av Kent League opphørte å eksistere i 1959, og Chatham Town var da med å stifte Aetolian League, der de våren 1964 ble den siste vinneren før denne ligaen slo seg sammen med London League og ble til Metropolitan League. Der ble Chatham Town i fire år til, før de de i 1968 tok plass i den nye Kent League, som hadde gjenoppstått to år tidligere.
De har etter hvert plusset på med ytterligere fem titler i denne versjonen av Kent League (som er identisk med det som i dag er Southern Counties East League), og en av disse kom i en periode midt på 1970-årene da de spilte noen sesonger under navnet Medway FC. Det skal ha vært etter et ‘forslag’ fra lokale myndigheter, men det var tydeligvis ingen suksess, og de var snart tilbake under navnet Chatham Town. De prøvde seg også igjen i Southern League i 1980-årene, men de merket raskt at tilskuertallene ble svekket med færre lokaloppgjør, og med tosifrede tilskuertall havnet de også snart i økonomiske vansker. Således var det på det tidspunktet kanskje ikke noen krise at de våren 1988 endte sist og måtte returnere til Kent League.
Der slet de igjen umiddelbart, men etter å ha få bygget fra bunnen igjen var de snart tilbake i toppen, og de tok et foreløpig siste farvel med Kent League (nå altså SCEL) ved å vinne tittelen i 2001 og igjen rykke opp i Southern League. Etter fem sesonger ble de flyttet over til Isthmian League, der de har blitt flyttet mellom Division One North og Division One South, men uansett hvilken av de divisjonene de har befunnet seg i, har de i samtlige sesonger hittil vært å finne midt på eller som oftest på nedre halvdel av tabellen. Siden opprykket i 2001, er faktisk 10. plassen i 2009 deres bestenotering. De er nå tilbake i den sørlige av Isthmian Leagues to divisjoner på dette nivået, og om man ser på Themsen som en naturlig grense, kan man vel si at det nok er der de hører hjemme.
Maidstone Road Sports Ground har som nevnt vært klubbens hjemmebane siden 1890, og til tross for at den har gjennomgått store forandringer siden den gang og på ingen måte fremstår som så gammel, var den en meget positiv overraskelse for undertegnede. Inngangspartiet er i det ene hjørnet, og på kortsiden rett foran oss så vi klubbhuset og dets tilhørende tribunefasiliteter som ble reist så sent som i 1996. Her fant vi inngangen til klubbhusets bar, der vi gikk for å innta forfriskninger, men jeg kunne snart se at man på utsiden har noen trinn med klassisk ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde; komplett med flotte rødmalte bølgebrytere. På høyre hånd sett herfra har man anleggets største tribune på langsiden ‘Bournville Avenue side’, og her hadde man tidligere både sittetribune og ståtribune, men det er nå en stor sittetribune med benkerader til å hvile akterspeilet på.
Motsatt langside kalles ‘Cemetery side’; ganske naturlig da man har en stor kirkegård som nærmeste nabo på denne siden. Begge langsidene hadde for øvrig tidligere tribuner i tre som ble erstattet i 1950-årene, og også på ‘Cemetery side’ er det nå sitteplasser som gjelder på en tribune som er noe mindre enn sin motpart på motsatt langside, men som har plastseter i stedet for benkerader. Ellers er det hard standing som gjelder rundt anlegget, og det er ikke minst tilfelle på bortre kortside, der det ikke finnes noe av tribunefasiliteter. Imidlertid var området bak mål åpenbart en populær dumpingplass for diverse avfall, og om argumentet fra forbund og ligaledelse er at man kan bruke det som ammunisjon, man kan jo bare undre seg over forbundet mot flasker og glass på tribunene når det ligger hauger av murstein, betongklumper og det som verre er kun noen få meter unna.
Isthmian League hadde startet opp først to dager tidligere, og Chatham Town hadde startet sin ligasesong i Division One South med 0-0 borte mot Three Bridges. Nå var det Tooting & Mitcham som skulle gjeste Maidstone Road Sports Ground, og de hadde også nøyd seg med ett poeng etter 1-1 hjemme mot Herne Bay. Man kan jo tenke seg at det vil kunne bli en langt mer åpen divisjon denne sesongen, etter at Folkestone Invicta vant en suveren tittel forrige sesong og omsider rykket opp igjen, og det vil være en rekke lag som har ambisjoner om å være med i kampen om tittel, opprykk eller playoff. Mick mente at kveldens gjester var blant de som vil kunne ha slike forhåpninger, og han er ikke den første jeg har hørt si akkurat det. Samtidig vil nok klubber som Dorking Wanderers og Hythe Town være sugne på å hevde seg igjen, og det samme tror jeg min egen lille ‘dark horse‘ Hastings United vil være.
Hva så med Chatham Town? Vel, mens vi koste oss med en pint, vekslet jeg noen ord med en hjemmesupporter, og mens man kanskje skulle tro at de igjen var fornøyd med å holde nedrykkssonen på betryggende avstand, håpet i hvert fall han at man denne sesongen også kunne ta seg opp på øvre halvdel av tabellen. Jeg fikk også sikret meg en pin til min samling, og etter å ha betalt de £3,50 stusset jeg dog litt over at det var en noe merkelig logo som i hvert fall ikke er identisk med den man nå benytter seg av. Uansett, det nærmet seg avspark, og vi tok en runde rundt anlegget. På min runde traff jeg den notoriske gjerrigknarken Howard, en groundhopper fra Nottingham som hadde tatt seg råd til en tur sørover. Det var selvsagt fordi han hadde gjort et kupp med Megabus, og han skulle også ha nattbussen fra London til Penzance etter kamp, da han hadde betalt utrolige £1 for en billett helt dit ned!
Gjestene hadde med seg en del supportere som skapte liv og røre, og også på banen var det The Terrors som startet best. Etter ni og et halvt minutt tok de ledelsen da den gode høyrekanten Jordan Roberts ble spilt fri og fant Danny Bassett som fra rundt 16-meteren på sin side fant nettmaskene nede i bortre hjørnet. 0-1, og The Terrors fortsatte å presse på. Jordan Roberts hadde allerede testet hjemmekeeper Henry Newcombe da han ti minutter etter scoringen doblet ledelsen med et fantastisk mål. Han mottok ballen på midtbanen, dro av en mann og avanserte noe før han upresset fikk legge an og sende i vei et herlig skudd som suste inn i det høyre krysset. Keeper Newcombe kunne nok ikke lastes, men Chatham-manager Tony Beckingham vil nok ha stilt spørsmålstegn ved hvor enkelt Roberts fikk boltre seg.
Det var først nå Chatham Town virket å våkne til liv, men de hadde nå en voksen oppgave foran seg. Ricky Gundry spilte gjennom Aaron Rhule, men hans skudd gikk rett på Terrors-keeper Matt Pierson. I motsatt ende forsøkte Danny Bassett seg på en reprise av sin tidligere scoring, men Newcombe ryddet opp, og med snaut to minutter til pause fikk The Chats sin redusering. Et flott innlegg ble stusset videre av Ricky Gundry, og Ade Yusuff fikk headet inn 1-2. Første omgang var en underholdende affære, og Chatham Town hadde nå fått blod på tann der de spilte seg frem til flere sjanser og halvsjanser. Hjemmefolket ropte også på straffe da Aaron Rhule gikk i bakken i duell med Terrors-keeperen seks-sju minutter før pause, men da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 1-2.
Det virket for øvrig som om Chatham Towns beslutning om å spille sine hjemmekamper i midtuken på mandag kveld denne sesongen kan vise seg å være en god idé som kan betale seg – i hvert fall om tilskuertallet denne kvelden legges til grunn. 241 ble senere korrigert til 239, men det må sies å være bra for en mandagskveld når vi vet at man ved kun fem anledninger trakk over 200 tilskuere forrige sesong. Noen ganger nytter det å tenke litt i nye baner, og det sier seg selv at man kanskje kan trekke en og annen ekstra tilskuer innenfor portene når hjemmekampene ikke kolliderer med hjemmekampene til lokale klubber som Gillingham og Maidstone United. Pausen ble for vår del ellers benyttet til å hente påfyll av forfriskninger fra baren før vi tok oppstilling i påvente av andre omgang.
Etter at de første 45 minuttene hadde bydd på god underholdning, var det etter pause mer tråkige saker som ble levert. Det ble med en halvsjanse til Chatham Town og Yusuff før det tok seg opp litt igjen det siste kvarteret. Vertene hadde nok frem til det vært det minst svake laget etter pause, og således var det sett ut fra andre omgang kanskje litt ufortjent da bortelaget økte til 1-3 i det 77. minutt. Det var en svak klarering fra midtstopper Abdul Lyoubi som førte til at Billy Dunn fikk kontrollert ballen og sendt i vei et skudd som endret retning i Chats-spiller Junior Kaffo. Med keeper utspilt gikk ballen i mål, det sto 1-3, og man sto med en følelse av at det var avgjørelsen som falt. Det skjedde deretter lite foran målene før Ricky Gundry på overtid headet inn reduseringen til 2-3 på et frispark fra Austin Edwards.
Det var fortsatt tid for The Terrors til å gjenopprette tomålsledelsen, men et skudd fra innbytter Leon Lalor-Dell ble reddet på streken av en Lyoubi som på en måte gjorde opp for sin tidligere feil. Gjestene fra sør-London virket nå uansett mest opptatt av å drøye ut tiden, og manager Frank Wilson og hans gutter kunne omsider juble over tre poeng da dommeren til slutt blåste av med 2-3 som sluttresultat. Gjerrigknarken Howard var selvsagt raskt frempå med forespørsel om å få skyss til Chatham stasjon, og Mick stilte villig opp da det vel uansett var på vei til Gillingham, der han skulle slippe meg av ved Balmoral Guest House. Siden kvelden fortsatt var nokså ung, oppsøkte jeg puben The Britannia, der jeg koste meg med en siste pint som ble til enda en pint mens jeg i selskap med en trivelig gruppe stamkunder så britene herje i den olympiske sykkelvelodromen. Den unge flotte frøkna fra tidligere var ikke å se da jeg omsider fikk returnert til mitt krypinn og låst meg inn, men likevel var jeg fornøyd med dagen da jeg fant senga mens jeg sendte en varm tanke til Mick & Co for herlig gjestfrihet.
English ground # 356:
Chatham Town v Tooting & Mitcham United 2-3 (1-2)
Isthmian League Division One South
Maidstone Road Sports Ground, 15 August 2016
0-1 Danny Bassett (10)
0-2 Tauren Roberts (20)
1-2 Ade Yusuff (29)
1-3 Junior Kaffo (og, 77)
2-3 Ricky Gundry (90+1)
Att: 239
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3,50
Søndag morgen betyr i England betyr at undertegnede er på desperat jakt etter dagens utgave av Non-league Paper, men etter et par bomturer innom innvandrersjappene langs Horn Lane i Acton, ga jeg midlertidig opp jakten og dumpet innom Acton Cafe for å innta en helt ok full english breakfast, i den grad en slik kan få god karakter når den mangler black pudding, slik den altfor ofte gjør nede i sør. Jeg hadde i hvert fall fått i meg litt frokost før jeg tuslet tilbake til mitt krypinn, A to Z Hotel, og sjekket ut i 09.30-tiden. Jeg hadde denne dagen tenkt meg til Irchester i Northamptonshire, og togene hadde fortsatt ikke begynt å gå fra Acton Main Line for dagen, så jeg tok buss 266 de drøye ti minuttene opp til Willesdon Junction, som er et knutepunkt for London-metropolens underground og overground. Derfra gikk turen med tubens Bakerloo Line nordover til Harrow & Wealdstone, der jeg sannelig også klarte å snappe opp dagens Non-league Paper i en kiosk før jeg skulle hoppe på 10.40-toget til Northampton. Etter én time og fem minutter steg jeg av og spaserte til byens busstasjonen, men siden jeg fortsatt hadde over en halvtime til rute X47 sin avgang, slo jeg i hjel litt tid med en aldri så liten kjapp pint på Wetherspoons-puben The Moon on the Square, som lå rett ved siden av.
Det var forventet at dagens kamp ville tiltrekke seg en rekke groundhoppere, for det er ikke så altfor ofte at man i non-league spiller ligakamper på søndager – i hvert fall ikke om man ikke banedeler med andre klubber. Derfor var det ikke overraskende at jeg tilbake på busstasjonen så et kjent fjes sitte og vente på den samme bussen som jeg skulle ha. Det er en kar jeg ikke kan si at jeg kjenner veldig godt, men jeg har en rekke ganger sett den eldre groundhopperen fra Shrewsbury rundt om på mine reiser; ikke minst i forbindelse med arrangerte groundhops. Mens jeg vekslet noen ord med ham, kom nok en kar jeg gjenkjente som groundhopper, men som jeg ikke kjenner. Sjåføren på buss X47 solgte meg en returbillett, og selv om jeg syntes £6,55 var i stiveste laget, var det bare å sette seg ned og lese litt mer i Non-league Paper mens vi unnagjorde bussturen på rundt en time ut til lille Irchester, der vi takket sjåføren for skyss og steg av med i underkant av halvannen time til kampstart.
Irchester er en landsby med omtrent 4 750 innbyggere, og den ligger kun rundt tre kilometer sørøst for Wellingborough og sørvest for Rushden. Vi befinner oss altså i grevskapet Northamptonshire, og for å plassere landsbyen ytterligere på kartet for de som ikke nødvendigvis er lokalkjent, ligger Irchester eksempelvis 18 kilometer nordøst for Northampton og drøyt ni mil (i luftlinje) nordvest for sentrale London. Landsbyens navn har opp gjennom årene blitt skrevet på en rekke forskjellige måter, og en teori er at navnet stammer fra det eldre anglosaksiske navnet for ‘Iron Fortess’ – eller ‘jernfestning’ om man foretrekker norsk. Dette kan ha bakgrunn i at romerne i sin tid hadde en befestning i den nordlige utkanten av dagens Irchester, og selv om det romerske navnet for lengst har gått i glemmeboken, har man da funnet en rekke bevis og spor etter den romerske ‘byen’. Det er nok liten tvil om at dette også har vært med på å gi klubben Irchester United sitt kallenavn ‘The Romans’, og det var denne klubben jeg nå hadde kommet for å se.
Innerst i den lille blindveien Alfred Street finner man klubbens hjemmebane med samme navn (selv om man også ser et eller to andre navn brukt), og her var det allerede hektisk aktivitet da jeg gikk opp til inngangspartiet for å betale meg inn med £3. Et program til ytterligere £1 ble også handlet inn før jeg krysset den lille parkeringsplassen og konstaterte at anlegget er like spartansk som jeg hadde fått inntrykk av på bilder jeg hadde sett. Deretter var det bare å dreie til venstre og finne frem til klubbhuset innerst på parkeringsplassen, og da dette var andre dag på rad der jeg måtte slepe med meg bagasjen på kamp, var det bare å få dumpet den under et bord i et hjørne. Groundhopperen Paul White hadde som ventet tatt turen fra nordvest-London, og satt nå på et bord sammen med noen kompiser. Han hadde med seg den nyeste utgaven av sin årlige utgivelse, der han i programform går gjennom alle sine kamper for foregående sesong. Dette gjør han til inntekt for en veldedig organisasjon, og etter å ha oppsøkt baren og kjøpt en pint Strongbow, byttet jeg £2 mot et eksemplar.
Dette var ikke de eneste groundhopperne der, for snart så jeg også kjente fjes på et annet bord. Grinebiteren Tony Morehead hadde nemlig tatt turen fra Manchester med sin kompis Des, og befant seg nå i passiar med garvede groundhoppere som John Main og Peter Ford. Mon tro om jeg ikke så den kjente groundhopperen Eddie McGeown tusle rundt på området der også. Dessverre kunne de heller ikke her hjelpe meg med en pin til min samling, og noe overraskende med tanke på det de må ha regnet med skulle bli et godt oppmøte av groundhoppere, var det særdeles overraskende å konstatere at det faktisk ikke var noe matservering denne dagen, men jeg fikk da i hvert fall betalt nye £3,10 for påfyll av Strongbow. Under en røykepause tok jeg dessuten en nærmere kikk på anlegget, hvis tribunefasiliteter utelukkende består av den lille prefabrikerte sittetribunen på nærmeste kortside. Ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder, og på den bortre langsiden (bortenfor klubbhuset igjen) går fotballbanen rett over i cricketbanen ved siden av. Dette er da også grunnen til at Irchester-klubben gjerne starter sesongen med en rekke bortekamper, og at dagens hjemmekamp hadde blitt flyttet til søndag.
Irchester United ble stiftet i 1893, og tok i 1896 plass i Northamptonshire League, som var navnet på denne ligaen frem til man i 1934 byttet navn til dagens United Counties League. Klubben trakk seg imidlertid etter én sesong, og det var først i 1930 at de igjen var å finne der. I 1936 takket de igjen for seg, men de var tilbake i 1969, og har siden den gang vært å finne i UCL. I 1980 tok klubben navnet Irchester Eastfield, men returnerte til dagens navn ti år senere. Irchester United tok sin første tittel da de våren 2011 vant UCL Division One og med det opprykk til ligaens Premier Division. Dette markerte første gang klubben spilte i ligaens øverste divisjon mens man har operert med flere divisjoner, og 10. plassen våren 2012 var deres beste før de fulgte opp med to sesonger i bunnen av tabellen og nedrykk som jumbo i 2013. I sesongene etter nedrykket har de heller ikke vist tegn på å kunne kjempe om en retur, og har i stedet vært å finne på nedre halvdel, men nå hadde de startet sesongen med to seire av to mulige.
UCL hadde jo tjuvstartet allerede i slutten av juli, som en del av groundhop-arrangementet i UCL og Peterborough & District League, og borteseire over Woodford United (1-0) og et Potton United (3-1) som assistentmanager Matty Freeman i programform hevdet vil være ‘der oppe’ markerte en god start for The Romans. Og når man denne søndagen skulle ta imot et Thrapston Town som hadde lidd nederlag i sin eneste kamp hittil (3-4 borte mot Wellingborough Whitworth), hadde nok vertskapet visse forhåpninger om en tredje strake seier. Tabellen i programmet hadde hjemmelaget på tredjeplass, men hadde ikke inkludert kampene som var spilt dagen før, og selv om det selvsagt var svært tidlig, hadde en klubb som Oakham United signalisert sine intensjoner ved å ta sin fjerde strake seier. Det var også litt merkelig å se Daventry Towns navn i denne ligaen og divisjonen igjen, og de hadde dagen før sesongåpnet med bortetap for nevnte Potton United.
Kampen fikk ingen lystig start for hjemmelaget, og deres keeper Dale Hamilton hadde allerede fomlet to ganger med ballen da det ved tredje anledning kostet vertene dyrt. Jedd Whiteman takket og bukket, og satt inn 0-1 allerede i kampens sjuende spilleminutt. Vertene slo imidlertid tilbake på flott vis da Ty Clark hamret ballen i mål på volley og utlignet til 1-1. Det var også stillingen da lagene gikk til pause foran det som offisielt var 89 tilskuere. Jeg talte for øvrig selv 104, men får vel stole på de offisielle tallene. Pausen ble benyttet til å hente meg en ny pint og å småprate litt med noen av de fremmøtte groundhopperne, som man nok forstår utgjorde en solid andel av de fremmøtte tilskuerne. Jeg mistenker at det også fantes en og annen i klubbhuset som heller ikke hadde betalt, for noen var tydeligvis kun der for å se TV-overføring fra søndagens kamper i Premier League. Virkelig bra å se at en gruppe lokale i Irchester støtter sin lokale klubb/business Manchester United ved å møte opp i full ManU-mundur og juble hemningsløst over scoring mot det som vel var AFC Bournemouth. Vel, det var dagens ironiske sleivspark. Nå var det på tide å se andre omgang i en for min del langt mer interessant affære.
Heller ikke starten av andre omgang gikk hjemmelagets vei i grevskapsderbyet, for kun drøyt tre minutter var spilt da The Thrapo igjen tok føringen. Denne gang var det Mason Thomas som besørget nettkjenning, og det sto 1-2. Samme mann var på ferde igjen kun fire minutter senere, men hjemmelaget kan virkelig takke seg selv da det var en vanvittig forsvarsblunder og misforståelse mellom keeper Hamilton og en forsvarer som gjorde at Mason Thomas kunne snappe til seg ballen, og han hadde en relativt enkel jobb med å sette den i mål til 1-3. Luften gikk litt ut av The Romans, og de skal kanskje være fornøyd med at det ikke ble enda styggere, for Thrapston Town kunne fort scoret både to og tre ganger til før dommeren omsider blåste for å signalisere full tid. 1-3 betød både sesongens første poengtap for vertene og sesongens første seier for gjestene, selv om det selvsagt kan virke nokså latterlig å gjøre slike poenger så tidlig.
Mens mange av groundhopperne brøt opp umiddelbart for å vende snuta hjemover, hadde jeg tid til en siste pint i klubbhusets bar før jeg gikk for å rekke 17.20-bussen fra holdeplassen rett oppi veien. Irchester-spillerne kom snart skuffet inn, men de satset på å slå tilbake i neste kamp. Selv hadde jeg selvsagt en ny kamp allerede neste dag, og det var snart på tide å komme seg av gårde. De to samme groundhopperne som hadde vært på min buss på vei til kamp, var igjen på bussen tilbake, der de skulle hjem til henholdsvis Shrewsbury og Birmingham. Selv hadde jeg booket hotell i Rugby, og vi kom oss alle tre på 18.55-toget fra Northampton til Birmingham New Street. Der ble vi “underholdt” av et aldeles udregelig kvinnemenneske som holdt en monolog for hele kupeen, slik at jeg fant frem hodetelefonene. Da jeg etter tjue minutters togtur kunne stige av i Rugby, var jeg mest av alt overrasket over at ingen ennå ikke hadde kastet henne av toget eller gitt henne en velfortjent overhøvling.
Jeg hadde betalt £32 for overnatting ved Travelodge Rugby Central, og fant straks hotellet som ligger rett på andre siden av veien for Rugby jernbanestasjon. Jeg fikk raskt sjekket inn, og i mangelen på matservering på kampen, var jeg nå så skrubbsulten at jeg umiddelbart unnet meg en middag nede i hotellets restaurant. Deretter var det på tide å treffe en venninne som jeg hadde avtalt å møtes for en pint eller tre. Det var en trivelig avslutning på en lang dag som jeg fikk benyttet til å besøke en destinasjon som nok ikke ville blitt prioritert altfor heftig om det ikke hadde vært åsted for søndagskamp. Nå hadde jeg heller ingen tidlig start dagen etter, slik at jeg kunne slå ut håret litt uten å måtte ta hensyn til akkurat det.
English ground # 355:
Irchester United v Thrapston Town 1-3 (1-1)
United Counties League Division One
Alfred Street, 14 August 2016
0-1 Jedd Whiteman (7)
1-1 Ty Clark (38)
1-2 Mason Thomas (49)
1-3 Mason Thomas (53)
Att: 89
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a
De faste lesere av mine skriverier – om det i det hele tatt finnes noen slike – vil nok nå kanskje vite at når jeg overnatter i Manchester, er det ofte ensbetydende med en utmerket full english breakfast hos kaféen Home Sweet Home, og ikke minst siden den denne gang lå kun noen få meter fra der jeg hadde overnattet, skulle man kanskje tro at så også var tilfelle denne gang. Jeg hadde imidlertid en så tidlig start at det fortsatt var en god stund til de åpnet da jeg klokka kvart over sju snek meg ut fra mitt krypinn ved The Millstone med kurs for trikkeholdeplassen Market Street. Etter at trikken hadde fraktet meg ned til togstasjonen Manchester Piccadilly, rakk jeg imidlertid å kjøpe inn noen smørbrød som ble min frokost etter at jeg hadde satt meg på 08.07-toget til Paignton.
Jeg skulle bli med så langt som til Taunton, og jeg hadde en nesten fire timers togreise på å få litt mer søvn. I Taunton hadde jeg rundt et kvarter på meg til buss 28 plukket opp utenfor stasjonen, og jeg betalte £6 for en returbillett til Minehead, som skulle være åstedet for min utvalgte fotballkamp for dagen. Bussen bruker omtrent en time og et kvarter på sin ferd nordvestover fra Taunton til Minehead, og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt litt bedre tid denne dagen. Ideelt sett skulle jeg gjerne ha overnattet i Minehead og hatt tid til å utforske den koselige byen litt, og ikke minst skulle jeg gjerne hatt tid til å ta meg dit ved hjelp av museumsjernbanen West Somerset Railway, som faktisk skal være landets lengste museumsjernbane.
Bussturen gjennom Somerset-landskapet hadde ikke vart så altfor lenge da vi stoppet ved stasjonen i Bishops Lydeard, der den nevnte museumsjernbanen stort sett starter sin ferd mot Watchet og Minehead. Et av togene sto nå på perrongen klar til avgang, men jeg fikk inntrykk av at de kanskje ikke korresponderer helt med bussene, for omtrent før avstigende passasjerer hadde kommet seg av bussen, fløytet damplokomotivet og satte av gårde med kurs nordover mot kysten. Det får bli en annen gang for undertegnedes del, og i stedet ble jeg med bussen videre på dens melkerute rundt i denne delen av Somerset. Klokka halv to steg av på det som skal være den nærmeste holdeplassen for Mineheads hjemmebane The Recreation Ground. Jeg takket sjåføren som vanlig er, og slepte med meg pikkpakket de få minuttene ned til stadionet.
Minehead er en kystby med i underkant av 12 000 innbyggere, som ligger på sørsiden av den store bukta Bristol Channel. Vi befinner oss i den vestlige delen av grevskapet Somerset, der Minehead ligger snaut tre og en halv mil nordvest for grevskapshovedstaden Taunton. Allerede på 1300-tallet hadde det blitt anlagt en liten havn i Minehead, og i løpet av middelalderen ble byen et viktig handelssentrum. På 1900-tallet begynte denne handelstrafikken til sjøs å benytte større havnebyer i landsdelen, men da hadde allerede turisme tatt over som byens viktigste næringsvei. Det var i viktoriatiden at turistene begynte å strømme til Minehead, og her i byen finner man fortsatt en av kun tre gjenværende Butlins ferieleire. I Minehead finner man også startstedet for South West Coast Path, som skal være landets lengste tursti. Den strekker seg hele 1 014 kilometer og ender i Poole Harbour i Dorset.
Minehead og The Recreation Ground har en stund figurert svært høyt oppe på min ønskeliste over fotballdestinasjoner, og det var i underkant av halvannen time til avspark da jeg sto på parkeringsplassen og beundret den flotte hovedtribunen fra utsiden. Inngangspartiet virket fortsatt å være ubemannet, men jeg gikk innenfor og fikk tatt en nærmere kikk på herligheten før jeg gikk for å sette fra meg bagasjen i klubbhusets flotte bar. Den befinner seg innunder tribunen, og der var en gruppe hjemmespillere samlet, men baren virket fortsatt å være stengt og ubemannet. En skjeggete kar syntes tydeligvis jeg så forvirret ut, for han kom for å spørre om jeg trengte assistanse. Dette var starten på en lengre samtale med John Burns, som virket å ha et eller annet verv i klubben, og som ga grønt lys til at jeg kunne slenge fra meg bagasjen under et bord i et hjørne.
Det kom også en kar for å betjene baren slik at jeg fikk slukket tørsten med en boks Cola til £1 før jeg byttet ut brus med cider og betalte £2,50 for en boks Thatcher’s Gold. John gikk for å hente dagens kampprogram, og jeg byttet £1 mot et eksemplar før jeg forsøkte å fritte ham ut om hans syn på saker og ting og lure ut av ham en og annen anekdote fra hans fartstid i en klubb med en interessant historie. Ikke minst var det interessant å høre ham si at klubben faktisk ivret etter å forhåpentligvis kunne returnere til Western League, og han både håpet og hadde tilsynelatende god tro på at dette kan være sesongen der man tar første steg på veien tilbake dit. Deretter unnskyldte han seg da han hadde noen plikter før kampstart, og han forsvant ut døra mens jeg ble sittende å bla i programmet med en eller annen for meg uinteressant kamp fra Premier League på TV i bakgrunnen.
Minehead AFC ble stiftet så langt tilbake som i 1889, og spilte i lokale ligaer frem til 1923, da de ble med i Western League. Etter å ha endt sist i ligaen to sesonger på rad, trakk de seg i 1928, men var tilbake i Western League i 1949, der de nå tok plass i det som da var Division Three. Sakte men sikkert klatret de i denne ligaens divisjoner, og i 1957 var de tilbake i dens toppdivisjon, som da het Division One. I 1970/71 tok klubben seg for første gang til de ordinære rundene av FA Cupen, der de tapte knepent 1-2 for Shrewsbury Town i første runde, og 1970-årene skulle vise seg å bli klubbens storhetsperiode, som på mange måter startet med at de våren 1972 rykket opp i Southern League.
I Southern League Division One South kjempet de umiddelbart i øvre del av tabellen, og 5. plass i debutsesongen ble fulgt opp med 4. plass og 3. plass før de vant divisjonen i 1975/76 og rykket opp til Southern League Premier Division. Sesongen som fulgte står som deres beste noensinne, og vi skal huske at dette på det tidspunktet var en av tre ligaer hvis toppdivisjon sto for nivået rett under Football League. Av disse ble Southern League vunnet av Wimbledon, som etter sesongslutt ble valgt inn i Football League som erstatning for Workington, men lille Minehead sikret seg en vanvittig imponerende andreplass bak Wimbledon. Samme sesong tok de seg også til andre runde i FA Cupen, etter å ha slått ut FL-klubben Swansea City med 1-0-seier på Vetch Field, men de måtte gi tapt for Portsmouth med 1-2 på Fratton Park.
I 1977/78-sesongen klarte de ikke å følge opp den sterke ligainnsatsen, og det endte med nedrykk etter at de manglet ett poeng på å beholde plassen. I FA Cupen fortsette de derimot å imponere, og denne gang slo de ut både Salisbury og Wycombe Wanderers før eventyret igjen endte i andre runde med bortetap for FL-klubben Exeter City. Samtidig som de også tok seg til FA Cupens første runde i tre av de fire neste sesongene, kjempet de også om retur til Southern League Premier Division de første par årene etter nedrykket. Deretter gikk det imidlertid nedover, og det endte med nedrykk tilbake til Western League i 1983. I løpet av sine mange år i Western League har Minehead faktisk aldri vunnet denne ligaens toppdivisjon, som nå hadde blitt omdøpt til Premier Division, og etter nedrykket var de nå nærmest fast innslag midt på og snart i bunnen av tabellen.
Etter to strake sisteplasser kom nedrykket til Division One, og en retur til Premier Division i 1991 ble nokså kortvarig og endte med nytt nedrykk etter tre sesonger. Etter et navnebytte til Minehead Town vant de igjen Division One og rykket opp i 1999, men denne gang endte det med to strake sesonger som jumbo før de rykket ned nok en gang. Fem av de ni neste sesongene endte faktisk klubben sist i hele Western League, og våren 2010 var det ingen nåde da de ble degradert til Somerset County League. To år senere droppet de igjen Town-suffikset, men 2. plassen i 2012/13-sesongen var et fjernt minne da de våren 2015 endte nest sist og rykket ned i Division One West. Enda fjernere er nok minnene om glansdagene da de ville feid av banen førstelagene til de klubbene hvis reservelag man nå kjemper om ligapoeng mot.
Det er rett og slett litt trist å se klubben så langt nede som i Somerset County Division One West, som er ensbetydende med non-leagues step 8, men forhåpentligvis kan de denne sesongen i hvert fall ta første steg på veien tilbake etter at forrige sesongs tredjeplass betød at man var tre poeng og én plass fra opprykk. Jeg hadde i programmet sett at man kunne sponse en spiller for den nette sum av £25 ved å snakke med John, og da jeg nå følte for å støtte klubben litt, oppsøkte jeg ham på utsiden. Jeg hadde også gjort ham oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt for entré, og han fortalte at de nå ikke tar inngangspenger, så jeg følte for å gi noe tilbake. Jeg hadde ingen kjennskap til spillerne, men blant de ledige spillerne foreslo han Luke Bloys, som han beskrev som en spiller med en kompromissløs spillestil som gjorde at han ofte pådrar seg et og annet gult kort. Det hørtes bra ut, og for £25 var jeg nå 2016/17-sesongens stolte sponsor av Mr. Bloys.
The Recreation Ground kalles ofte også Irnham Road, og tribunefasilitetene består ene og alene av sitteplassene oppe på den flotte hovedtribunen, som er opphøyd fra bakken og byr på benkerader i tre. Men du verden for en herlig tribune! Den er temmelig original der den nærmest titter opp fra taksteinen på klubbhuset, og den entres via en trapp som for meg først virket utilgjengelig. I bygget som huser klubbhusets bar har man nemlig litt lenger bort en dør som nå var stengt, og det er gjennom denne at man finner trappa opp til tribunen. Da det nærmet seg kampstart skulle det dog vise seg at den ble låst opp, slik at de som ville se kampen derfra kunne gjøre det. Bortsett fra denne tribunen er det såkalt hard standing som gjelder, og knapt nok det, der man de fleste steder står rett på gresset.
Jeg likte meg umiddelbart ved dette sjarmerende anlegget, men også her skulle det også vise seg å være en mulig malurt i begeret. Ut av intet fortalte nemlig John plutselig om planer som går ut på at man vil rive tribunen og klubbhuset for å bygge nytt klubbhus lenger bort på denne langsiden, for å gi plass til et Premier Inn-hotell som man vil bygge på deler av tomta. Det vil i seg selv være tragisk å miste den flotte tribunen ved anlegget, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Imidlertid virket det temmelig uklart når dette eventuelt vil skje, og mens John mente at dette kan være siste sesong før så skjer, virket det som om han hadde mer tro på at det kunne ta ytterligere et års tid, og man vet jo av erfaring at slikt gjerne drar ut litt i tid i forhold til planene. Kanskje er det også lov å krysse fingrene for at planene vil strande..
Det nærmet seg kampstart da jeg også ble oppsøkt av en dame som tydeligvis også var involvert i klubbens styre og stell. Det var Val Newbold som gjerne ville ønske meg velkommen til Minehead, og etter en kort prat forsvant hun, bare for å returnere med en usedvanlig flott gave. Hun overrakte meg nemlig en Minehead-drakt som takk for og til minne om mitt besøk. Dessverre var den litt i snaueste laget, men det får kanskje være en motivasjon til å slanke seg, for den var meget flott, og jeg kan love at både drakten og den flotte gesten ble satt særdeles stor pris på! Slikt sier mye om klubben og personene som er involvert, og det er dette som er så herlig med non-league, at man stort sett blir satt pris på som tilskuer og ikke bare blir sett på som en kunde man kan melke for mest mulig penger.
Jeg fikk hjelp av Val til å notere ned riktig lagoppstilling, og en kar fra bortelaget var behjelpelig med Uphill Castle sin startellever. Gjestene fra Weston-Super-Mare var nyopprykket fra Division Two West, og spilte tidligere under navnet Westland United. I min naivitet hadde jeg tro på en nokså grei skuring for hjemmelaget, men det skulle vise seg å ikke være tilfelle. Etter en jevn innledning på kampen, så man snart tegn til at gjestene virket fornøyd med å holde Minehead fra livet, men det var likevel Uphill Castle som fikk kampens første virkelige sjanse. En lobb fra Dan Thomas sørget nok for et øyeblikks bekymring hos Minehead-keeper Sam Tarr, som riktignok fikk rygget raskt tilbake, men han var nok likevel lettet da ballen traff toppen av tverrliggeren og spratt i sikkerhet.
Minehead slo tilbake da et innlegg fra Harry Scatchard fant Chris Newbold, men midtstopperens heading tilbake i feltet traff igjen toppen av tverrliggeren med bortekeeper Luke Bryant bortimot utspilt. Minehead hadde tilrevet seg et initiativ og avsluttet omgangen godt, men det manglet noe offensivt, og det stoppet opp når man kom til gjestenes 16-meter. Dermed var det fortsatt målløst ved pause, og jeg gikk for å hente en ny boks med Thatcher’s Gold og litt vomfyll fra kjøkkenet. Minehead-folket måtte ellers beklage at de ikke hadde noen pin til min samling, og etter å ha benyttet anledningen til å sjekke noen pauseresultater på Sky Sports Soccer Saturday på fjernsynet, var det på tide å ta oppstilling for andre omgang.
Minehead gikk offensivt til verks etter pause, men etter at en volley fra Max Smith gikk like utenfor gjestenes mål, var det Uphill Castle som åtte minutter ut i omgangen tok ledelsen mot spillets gang. Dan Thomas var deres uromoment der fremme, og hadde allerede skapt visse problemer for Minehead-forsvaret da han ble spilt fri og lobbet ballen i mål fra rundt 25 meter mens vertene forgjeves ropte på offside. Det sto 0-1, men Val minnet om at Minehead visstnok hadde vunnet alle sine oppkjøringskamper med sifrene 2-1, og hun hadde fortsatt tro på seier. Minehead presset da også på, og spilte seg nå frem til flere gode sjanser – ikke minst da innbytter Guy Burns gikk på et flott løp og forserte flere forsvarere før han la opp til Max Smith, men sistnevntes avslutning ble flott reddet av bortekeeper Bryant.
Med ti minutter igjen av ordinær tid kom omsider utligningen da Bryant måtte gi en retur, og Chris Newbold var først frempå og fikk satt inn en fortjent utligning til 1-1. Lettelsen var tydelig å se på hjemmefolket, og den ble fem-seks minutter senere til begeistring da en rekke angrep endte med at Minehead-kaptein Mike Mullen headet ballen mot mål, og Guy Burns satt pannebrasken til og styrte inn 2-1 og det som skulle vise seg å være vinnermålet. Val fikk altså rett i sin spådom, og det var en hjemmeseier som sørget for tre kjærkomne hjemmepoeng i sesongstarten. Jeg hadde talt 78 tilskuere, og majoriteten av de kunne etter hvert dra fornøyde hjem. Selv hadde jeg siktet meg inn på å rekke 17.00-bussen tilbake til Taunton – noe som også var grunnen til at jeg hadde ankommet tidlig for å få litt tid hos klubben, så jeg takket for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte opp til bussholdeplassen.
Jeg hadde faktisk valgt å bestille hotell i London denne dagen, for selv om jeg gjerne skulle overnattet i Minehead, ville jeg ikke hatt noen som helst mulighet for å rekke frem til avspark i søndagskampen i Irchester dagen etter. Jeg kunne kanskje med nød og neppe klart det fra Taunton med en tidlig start og lang reisevei, men når jeg først måtte velge meg base vekk fra Minehead, kunne jeg like gjerne gjøre unna mest mulig av reiseveien denne ettermiddagen og kvelden. Tilbake i Taunton var 18.32-toget til London Paddington i rute, og jeg kom meg til Paddington akkurat for sent til å rekke lokaltoget som skulle ta meg til stasjonen Acton Main Line, der jeg like i nærheten hadde betalt £25 for overnatting ved A to Z Hotel. Dermed var det bare å belage seg på en halvtimes venting på neste tog, men jeg ville i hvert fall rekke innsjekkingsfristen klokka 22.00 med god margin – noe som også var medvirkende til min nokså raske exit fra Minehead.
Hvis denne kvelden var representativ for normalen, kan man ikke annet enn å undre seg over hvordan de som er dårlige til beins kommer seg til riktig plattform for lokaltogene til Greenford. Man må nemlig vente ved informasjonstavlene på at riktig plattform annonseres, og i dette tilfellet skjedde det med kun 3-4 minutter til avgang. Da det i tillegg tok meg to og et halvt minutt å beinfly til plattform 13 med bagasjen på slep, og at 21.15-toget kort etter forlot plattformen, kan man jo begynne å lure. Jeg rakk innsjekkingen med en drøy halvtime til deadline, men var raskt på farten igjen da jeg følte at jeg nå fortjente en pint. En ti minutters gange videre nedover Horn Lane finner man noen av pubene i Acton, og på The Six Bells ble det to pints før jeg trakk meg tilbake etter en lang men meget trivelig dag. Minehead hadde vært et fantastisk fint bekjentskap, og kanskje kan jeg også en dag returnere med West Somerset Railway.
English ground # 354:
Minehead v Uphill Castle 2-1 (0-0)
Somerset County League Division One West
The Recreation Ground, 13 August 2016
0-1 Daniel Thomas (54)
1-1 Chris Newbold (79)
2-1 Guy Burns (85)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free
Programme: £1
Pin badge: n/a
Siden jeg først overnattet i en Wetherspoons-pub, var det jo tross alt nokså praktisk å ta til takke med en frokost der før jeg omsider sjekket ut fra Queens Hotel. Det var på tide å forlate Newport og det sørøstlige Wales, og dagens reise gikk langs samme rute jeg dagen før hadde kommet motsatt vei. Jeg skulle dog ikke fullt like langt denne dagen, og jeg hadde blinket meg ut 11.04-toget som i utgangspunktet var et direktetog til Manchester Piccadilly. Det viste seg imidlertid at dette toget nå kun ville gå så langt som til Crewe, der jeg igjen måtte bytte for å ta meg videre til Manchester. Jeg kom meg uansett snart frem, tok trikken opp til Market Street, og fant frem til puben The Millstone. Den ligger midt i byens Northern Quarter, og under navnet The Little Northern Hotel at The Millstone tilbyr de også overnatting med rimelige priser, slik at jeg hadde sluppet unna med kun £25 for losji.
Det var først i ettertid at jeg så mailen de hadde sendt meg dagen før, der de etterlyste tidspunkt for min ankomst, så jeg kan egentlig takke meg selv for at vedkommende med ansvar for hotelldriften ikke var til stede da jeg ankom. Riktig person ble imidlertid ringt etter, og jeg ble fortalt at det ikke ville ta altfor lang tid. Mens jeg ventet, unnet jeg meg en pint Strongbow, og etter et drøyt kvarter kom kvinnemennesket som nå raskt fikk sjekket meg inn. Deretter var det bare å slenge fra seg pikkpakket og få installert seg før jeg igjen var på farten. Det var forresten ingen selvfølge at jeg endte opp i Manchester denne dagen, og jeg kan takke en groundhopper-kollega og kjenning for at så ble tilfelle.
Da FC United of Manchester v Stockport County ble flyttet til fredagen, bestemte jeg meg raskt for å få med meg denne kampen, men det skulle vise seg å by på en virkelig utfordring å sikre seg billett. Hjemmelaget hadde blitt underlagt restriksjoner som gjorde at de valgte å kun selge til medlemmer. Dog informerte de om at man ved å bli medlem før en gitt frist, ville man kunne få kjøpe billetter når neste “ladning” billetter ble lagt ut for salg. Men hvorfor i all verden skulle jeg betale £12 for å bli medlem bare for å få kjøpt en kampbillett til denne ene kampen – en kampbillett som var 25% billigere enn medlemskapet?? Det strider mot det meste av mine prinsipper, og jeg følte heller ikke for noe medlemskap i nevnte klubb, så jeg begynte i stedet å kikke annensteds.
Jeg kikket først på Swaffham Town v Thetford, men da Pickering Towns hjemmekamp mot Worksop Town i NCEL Premier Division ble flyttet til fredagen, var jeg mer fristet så i lende. Problemet var at det ikke var mulig å ta seg tilbake til en mer sentral base etter kampslutt, og det var i det hele tatt så som så med engelske alternativer som lot seg kombinere med mitt spikrede og lenge etterlengtede besøk i Minehead dagen etter. Derfor begynte jeg å skule til fredagskampene i den walisiske fotballen, og falt til slutt ned på Prestatyn Town. Jeg bestilte til og med hotell i Crewe med dette – og turen ned til Minehead dagen etter – i tankene, men så ble jeg via Kempster-forumet kontaktet av groundhopperen Jim Brunt.
Jeg har tidligere møtt Jim ved flere anledninger, og ikke bare er han groundhopper, supporter og medlem av FC United of Manchester. Han sitter også i styret i denne klubben, og han tok nå kontakt for å meddele at han gjerne ville hjelpe til med å skaffe meg en billett. Han fortalte at styret om et par dager ville behandle et forslag om at medlemmene nå kunne få kjøpe flere billetter til denne kampen, og da det ble vedtatt, ga han beskjed om at billett nå var i boks. Planen ble endret, hotellet i Crewe ble avbestilt, og nytt overnattingssted ble altså booket i Manchester. Det kan tydeligvis lønne seg å ha bekjentskaper rundt om i fotball-England, og fredagen bød tross alt på en finfin mulighet til å besøke Broadhurst Park.
Jeg tuslet etter hvert ned mot Manchester Victoria for å la meg frakte nordøstover i byen. Både trikk og tog kunne benyttes, men jeg valgte sistnevnte siden jeg uansett hadde togpasset mitt på innerlomma. Da jeg overhodet ikke hadde hastverk, gjorde det ikke stort at 16.54-toget var ørlite forsinket, og etter sju minutter kunne jeg hoppe av på første stopp; nemlig Moston. Et steinkast fra sistnevnte stasjon ligger puben The Gardiners Arms, og der slo jeg meg ned en drøy times tid for å lade opp til kamp. Moston er hovedsakelig et boligområde som ligger rundt en halv mil nordøst for sentrale Manchester. Dette var tidligere en landsby som etter hvert ble spist opp av Manchester og i likhet med mange andre steder i regionen ble åsted for tekstilindustri.
Dette er ikke langt fra stedet der Manchester United i 1878 ble stiftet som Newton Heath LYR av arbeidere ved Lancashire and Yorkshire Railway, og selv om det til tider kan virke som om det som nå er et multinasjonalt selskap har større forankring i andre land og på andre kontinenter, har klubben fortsatt sterke forbindelser til dette området av Manchester. Det burde være kjent for de fleste, men FC United of Manchester ble altså stiftet i 2005 av supportere som var utilfreds med hvordan klubben stadig utviklet seg til å bli mer business enn fotballklubb. Den utløsende faktoren i så måte var amerikaneren Malcom Glazers overtakelse av klubben, og idéen om å stifte en ‘protestklubb’ ble først trykket i ManU-fanzinen Red Issue. Det er kanskje ikke like kjent at dette faktisk ikke var første gang slike drastiske planer ble luftet, for også da BskyB forsøkte å overta klubben i 1998 ble dette vurdert.
FC United of Manchester tok plass i North West Counties League, og i debutsesongen 2005/06 feide de gjennom det som da het NWCL Division Two mens de sørget før en rekke tilskuerrekorder rundt i ligaen. Det var også tilfelle sesongen etter da de fulgte opp med en andre strake tittel og opprykk fra NWCL til Northern Premier League, samtidig som de også vant NWCLs ligacup. Debutsesongen i NPL Division One North endte med 2. plass, men det ble for tredje sesong på rad opprykksjubel etter at de triumferte i play-off. Etter å ha tatt seg av Bamber Bridge i semifinalen, ble Skelmersdale United beseiret 4-1 i finalen. I NPL Premier Division skulle det vise seg langt vanskeligere, og de skulle til slutt bruke sju sesonger på å forsere dette hinderet. Playoff-systemet var kanskje ikke lenger spesielt populært blant United-folket da de tre ganger på fire sesonger i perioden 2011-2014 ble slått ut i playoff – inkludert to ganger som tapende finalist.
Våren 2011 måtte de gi tapt for Colwyn Bay i finalen, før det to år senere var Hednesford Town som ble for sterke i finalen. Ytterligere ett år frem i tid røk de ut i semifinalen mot Ashton United, men våren 2015 kunne de omsider ferie opprykk til Conference North da de slapp playoff ved å sikre seg NPL-tittelen og automatisk opprykk. FC United of Manchester har så vidt jeg vet omtrent 5 000 medlemmer som alle er medeiere i klubben, og med én stemme for hvert medlem, men spørsmålet er kanskje om de nå har nådd et nivå der det er vanskelig – for ikke å si umulig på en del områder – å unngå å måtte gå på akkord med sine egne prinsipper og vedtekter.
Når man klatrer såpass i pyramiden vil man nødvendigvis omsider komme til et punkt der man enten man vil eller ikke blir en del av den moderne fotballen og alt det innebærer, og her er det en rekke ting som strider mot det FC United har vedtatt som sine prinsipper og vedtekter. Dette har da også allerede resultert i flere protestaksjoner fra supportere som har vært utilfreds med et og annet. Billettsituasjonen rundt kveldens kamp mot Stockport, der man krevde at man først betalte for å bli medlem, er jo en typisk slik sak jeg vil si strider mot klubbens opprinnelige idé. I dette fikk jeg støtte av groundhopperen Tony Morehead som jeg traff utenfor stadionet sammen med Jim Brunt. For en gangs skyld var jeg enig med raddisen Morehead i noe, selv om han som Manchester City-supporter kanskje har noen ekstra grunner til å mislike oppkomlingene i FC United.
Jeg hadde altså forlatt The Gardeners Arms og spasert ned langs Lightbowne Road for å møte Jim Brunt utenfor Broadhurst Park. Han hadde tekstet meg for å beklage at han ikke ville være der før etter ti på sju, og det var derfor jeg hadde unnet meg et ekstra glass på puben før jeg dro ned til klubbens nye stadion, der jeg uansett ikke ville komme inn for å benytte meg av barfasilitetene før jeg hadde mottatt billetten. Jeg ankom et lite kvarter før Jim, og fikk tatt en kikk på det nye anleggets ytre, som skiller seg litt fra de typiske nye plastanleggene som de siste årene har dukket opp nærmest som blåkopier av hverandre – ikke minst er tre-fasaden et originalt trekk. Jeg rakk også å betale £2 til en programselger som leverte ut et eksemplar av kveldens program, og jeg fikk bladd litt i det før Jim altså kom og fikk gitt meg billetten. Han måtte stresse av gårde da han hadde noen plikter som fulgte med hans styreverv, men med seg fikk han både sine £9 og min oppriktige takk for hjelpen.
Noe forsinket ble Broadhurst Park omsider ferdigstilt og åpnet i mai 2015, etter at klubben i bortimot ti år hadde banedelt hos flere klubber i Greater Manchester – ikke minst på Gigg Lane i Bury. Innvendig viste deres nye stadion seg også å være av de bedre og mer interessant nybyggene, og inntar nok muligens en foreløpig andreplass på en eventuell liste over mine nybygg-favoritter blant mine besøkte baner; bak foreløpig suverene Weymouth. Det er først og fremst ståtribunen på kortsiden St. Mary’s Road End som er fjong, og denne har da også en interessant historie. Northwich Victorias tidligere hjemmebane Drill Field var en av verdens aller eldste fotballstadioner da det dessverre ble revet i 2002, men den langt nyere ståtribunen Dene Bank Stand ble demontert og flyttet til The Vics nye Victoria Stadium. Etter at også sistnevnte ble stengt i 2012 og senere jevnet med jorden, ble denne tribunen resirkulert for andre gang, og deler av den ble altså brukt her på St. Mary’s Road End.
Sett til venstre herfra hadde jeg hovedtribunen Main Stand, og det er her man finner anleggets eneste sitteplasser. På den andre langsiden byr North Terrace på såkalt hard standing under tak, og den er nokså lik kortsiden Lighbowne Road End, der bortefolket blir plassert når supporterne segregeres. Man har jo nå nådd et nivå der dette stadig oftere blir et tema, og det var også tilfelle når Stockport County nå kom på besøk for å kappes om poeng i Conference North. Og for en divisjon det er denne sesongen! Når vi ser på klubbene som denne sesongen spiller i Conference North, er det min påstand er at det i 2016/17-sesongen er den klart tøffeste divisjonen i hele den engelske fotballpyramiden.
Det vil være naturlig å tenke seg at de aller fleste av divisjonens klubber vil ha målsetning om å kjempe om opprykk eller i hvert fall en plass i playoff. Tidligere Football League-klubber som Stockport County, Kidderminster Harriers og Boston Town møter konkurranse fra hardt satsende oppkomlinger som AFC Fylde, Salford City og til en viss grad Harrogate Town (kanskje kan FC United også nevnes i den sammenheng). Samtidig har man føniksklubber som FC Halifax Town og Darlington 1883, hvis forgjengere har en lang historie i Football League bak seg, og som begge vil være å regne med. Og om man ser på de andre lagene som for ikke altfor lenge siden har vært å finne i non-leagues øverste divisjon, har man både AFC Telford United, Alfreton Town, Altrincham, Chorley, Nuneaton Town og Tamworth, for å nevne noen. Det vil bli et aldeles vanvittig race om opprykk og playoff.
Hjemmelaget hadde startet sin ligasesong med to uavgjorte kamper; borte mot Chorley og hjemme mot AFC Telford United. Gjestene fra Stockport toppet på sin side tabellen med to seire av to mulige (selv om bl.a. AFC Fylde kun hadde spilt én kamp), og jeg må innrømme at jeg ved sesongstart hadde en følelse av at det fort kunne stå mellom nettopp Stockport County og AFC Fylde denne sesongen. Men det er som sagt en vanvittig divisjon som det virker nokså håpløst å spå riktig ennå. Under ståtribunen på St. Mary’s Road End har man en bar, og der betalte jeg £3 for en flaske Bulmers som ble drukket mens jeg bladde litt mer i programmet. FCUM skal ha ros for originalitet også på matfronten, for mens man som omreisende ‘fotballturist’ (spesielt i sør) kan bli nokså raskt lei burgere og pommes frites, bød man her også på en rekke forskjellige pølser som lå og godgjorde seg på grillen og som fikk tankene til å gå til Tyskland og andre europeiske land. £5 er ikke altfor billig, men det var deres Boardwalk Sausage verdt – en eikerøkt svine- og storfe-pølse toppet med bacon, Monterey Jack-ost og løk.
Kampen var innledningsvis en sjansefattig affære der ingen av lagene klarte å skape de helt store sjansene eller å tilrive seg et initiativ. Da kvarteret ble passert, var det fortsatt ikke stort å fortelle, og det mest interessante som da hadde skjedd var kanskje at bortefansen hadde revet ned en del av de store FCUM-bannerne som hang på det som var kveldens bortetribune. Det var stort sett halvsjanser de 3 030 tilskuerne hadde vært vitne til da vertene tok ledelsen etter en drøy halvtime. Ute på venstrekanten fikk Chris Chantler tid til å sikte, og hans innlegg fant Matthew Wolfenden som kom løpende inn bakerst i feltet. Han bredsidet ballen i mål bak County-keeper Ben Hinchcliffe, og det sto 1-0, til stor glede for de jublene hjemmesupporterne på St. Mary’s Road End der vi sto.
“Two club twats”, kommenterte grinebiteren Tony, og sangrepertoaret virket da også å bestå av en stor andel Manchester United-hymner og nidviser om Premier League-klubbens rivaler, så det var unektelig vanskelig å argumentere med ham på akkurat det punktet. John Marsden kunne utlignet like etter, men hans skudd gikk i nettveggen, og i stedet var det hjemmelaget som avsluttet omgangen sterkt og kunne økt ledelsen. Da Sam Sheridan spilte fri Scott Kay nærmest alene med keeper, mistet imidlertid sistnevnte kontrollen over ballen, slik at det sto 1-0 til pause. Jeg vurderte en tur i baren, men slo det fra meg og gikk i stedet for å tømme blæra og ta en blås i røykehjørnet. På de nye anleggene er det jo ingen selvfølge at man tillater røykeområder, men her har man i hvert fall tatt et visst hensyn også til de nikotinavhengige.
Stockport-manager Jim Gannon hadde tatt grep i pausen, og en for anledningen svak og ineffektiv Courtney Meppen-Walter ble erstattet av Scott Spencer. Allerede tidlig i omgangen så det ut til å ha hjulpet, da Spencer var mannen som hev seg frem for å avslutte…men han måtte dessverre se sin avslutning gå i stolpen, og Dale Tongue fikk klarert for vertene. Ti minutter ut i omgangen så det ut som om vertene doblet ledelsen da Tom Greaves’ innlegg ble styrt på mål av tidligere County-spiller Sam Sheridan, men ballen gikk via foten til Stockports Mike Clarke, traff undersiden av tverrliggeren og spratt ned på streken der den ble fanget av keeper Hinchcliffe. Etter dette hadde gjestene igjen en del spill på vertenes banehalvdel, men det endte stort sett med avslutninger som gikk enten i FCUM-blokka eller utenfor målet til keeper Dave Carnell.
I stedet kom de største sjansene den andre veien, og Stockport hadde keeper Hinchcliffe å takke da avslutningen til Jerome Wright ble reddet på glimrende vis. Dessverre klarte han ikke å hindre at målet likevel kom med 4-5 minutter igjen av ordinær tid. Et innkast inn i feltet ble headet frem og tilbake før ballen havnet hos Nathan Lowe, som fra like utenfor 16-meteren sendte i vei et skudd som muligens endret retning i lagkamerat og innbytter Dale Johnson før det fant veien til nettmaskene. På overtid kunne John Marsden redusert for gjestene, men hans skudd traff stolpen (hvis FCUM-keeper Carnell fikk fingrene på den, var det en glimrende redning!), og dermed endte det med 2-0 og hjemmeseier, slik at det var FCUM-manager Karl Marginson som kunne juble over tre poeng.
På dette tidspunktet var allerede mange av Stockport-supporterne på vei ut av stadionet – med det som var igjen av FCUM-bannere som ble revet ned på bortetribunen, mens de trøstet seg med at de fortsatt var ‘top of the league…i hvert fall enn så lenge, før runden skulle fullføres dagen etter. Det hører også til sjeldenhetene på step 2 med et såpass heftig politioppbud som det man så denne kvelden, men til tross for dette ble jeg vitne til historiens mest patetiske basketak mellom to grupper med ungdom mens jeg spaserte nedover mot trikkeholdeplassen Newton Heath and Moston. Som ventet var det en fullstappet trikk som fraktet meg tilbake til Victoria, og etter å ha spasert opp til mitt krypinn (der det faktisk var imponerende liv), nøyde jeg meg med en siste pint før høflighets skyld før jeg overlot festlighetene til de mange partyløvene som hadde fylt lokalet, og trakk meg deretter tilbake til andre etasje for å få litt søvn før den tidlige starten og lange reisen dagen etter.
English ground # 353:
FC United of Manchester v Stockport County 2-0 (1-0)
Conference North
Broadhurst Park, 12 August 2016
1-0 Matthew Wolfenden (32)
2-0 Nathan Lowe (86)
Att: 3 030
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3
Visitten i Ayr hadde vært en flott start på min store august-tur, og jeg hadde selvsagt planer om å benytte anledningen til å starte torsdagen med en skotsk frokost før jeg fartet videre, men da jeg våknet var jeg fortsatt såpass trøtt at jeg i halvsøvne valgte å benytte snooze-funksjonen og droppe full scottish til fordel for ytterligere en times søvn før jeg gikk for å ta plass på 08.50-toget til Glasgow Central, der jeg skulle unnagjøre dagens første togbytte. Min innkjøpte frokost besto av smørbrød som ble inntatt på toget, og nå gikk den betydelig lengre andre etappen fra Glasgow til Crewe. Derfra gikk tredje og siste etappe med Arriva Wales sitt tog mot Milford Haven, og jeg ble med så langt som til Newport i den sørøstlige Wales.
Først ti på halv fire ankom jeg Newport, der jeg hadde betalt £36 for overnatting ved Wetherspoons-puben The Queens Hotel. Det var muligens et litt snodig valg av base da jeg tross alt skulle se Bristol Rovers, men igjen viste Bristol seg som vanlig såpass dyrt at jeg derfor valgte å sove i den walisiske byen. Typisk nok var det også et svært begrenset kamputvalg på torsdag, men jeg vurderte et fjerde gjensyn med Welfare Park i Easington Colliery, der noen andre gamle kjenninger i form av Heaton Stannington var på besøk. Da ligacupkampen hos Bristol Rovers ble flyttet til torsdagen var det imidlertid en god anledning til å ta en ny og sannsynligvis siste kikk på Memorial Stadium – spesielt ettersom jeg ikke var videre flink til å ta bilder på den tiden da jeg var på dette stadionet forrige gang.
Det skjedde noen år tilbake i tid; nærmere bestemt sommeren 2009, da hjemmelaget møtte et Liverpool XI. Den gang var Rickie Lambert fortsatt Rovers-spiller, og han scoret da også et av målene da piratene senket Liverpool-reservene med 4-3 den august-kvelden for så vidt over sju år siden. Minnene fra ‘The Mem’ var faktisk såpass positive at jeg altså uansett gjerne tok en ny kikk, og da Bristol Rovers var blant klubbene som stemte nei til sludderet som har resultert i at U23-lag nå får delta i Football League Trophy, så styrte de også klar av min foreløpige boikott. Da det et par dager før min avreise som forventet fortsatt ikke hadde dukket opp ytterligere alternativer, bestilte jeg billett på internett til den nette pris av £10 pluss 75p i booking-gebyr, og planen for torsdagskvelden var lagt.
Jeg ble raskt sjekket inn ved The Queens Hotel, og siden jeg først overnattet ved en Wetherspoons-pub, var det praktisk å spise der. Torsdag er jo også ‘curry night’ i kjedens puber, og en stor beef Madras ble min tidlige middag før jeg snart spaserte den korte veien tilbake til jernbanestasjonen for å igjen sette meg på toget. En snau halvtime senere steg jeg av på stasjonen Filton Abbey Wood, og rett oppe i veien fant jeg bussholdeplassen for buss 72. Jeg betalte £1,50 for å la den frakte meg nedover Filton Avenue, og hoppet av like i nærheten av Memorial Stadium, der jeg stakk innom for å plukke opp billetten jeg hadde bestilt. Etter å ha knipset noen eksteriøre bilder, valgte jeg å spasere opp til puben The Wellington, som ligger like oppi veien.
Bristol Rovers’ nåværende hjemmebane ligger i Horfield, som er et boligområde og en bydel i det nordlige Bristol. Dette var tidligere kjent som et lovløst område, da Horfield Wood huset en rekke tyver, banditter og det man kalte ‘løsgjengere’. Området forble nokså landlig frem til begynnelsen på 1800-tallet, da utbyggingen skjøt fart. Selve Bristol bør ikke behøve noen introduksjon, men det er altså en viktig havne- og industriby beliggende ved grenseelven Severn, ca 15 kilometer ovenfor dennes munning. Frem til 1700-tallet var det Englands viktigste havneby etter London, med store inntekter fra blant annet slavehandelen. Et av mange eksempler på byens maritime arv er “SS Great Britain” som ved sjøsetting i 1843 var verdens største skip, og som fortsatt er en populær turistattraksjon.
Nå hadde jeg imidlertid andre ting på tapetet denne kvelden enn sightseeing, og med en pint nektar fra Bath Ciders satt jeg meg ned og bladde i programmet jeg hadde snappet opp for £2 mens jeg hentet kampbilletten. Det var fortsatt to timer til kamp til kampstart, men allerede var det godt fremmøte ved The Wellington, der uteserveringen var full av folk i Rovers-farger som nøt det fine været. Jeg må innrømme at så lenge ikke Bristol Rovers surrer altfor mye med draktene sine, så er det etter min mening få om noen FL-klubber som har flottere hjemmedrakter, og det var naturlig nok et populært kostyme denne kvelden. Mens to frustrerte bileiere skrev skademelding i påsyn av en mengde skuelystne rett utenfor puben, tømte jeg snart det andre glasset og beveget meg tilbake mot Memorial Stadium.
Bristol Rovers ble i det herrens år 1883 stiftet under navnet Black Arabs, før de året etter byttet navn til Eastville Rovers i et forsøk på å øke den lokale oppslutningen. Dagens navn tok man i 1897, og Rovers var i 1920 med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon, der de holdt seg helt til 1953. Siden den gang har de stort sett tilbragt en tilværelse med bytter mellom nivå to og tre. Samtidig er de en av fire klubber som rakk å raske med seg Watney Cup-troféet, som de vant i 1972. Dette var en kortlevd cupturnering på første halvdel av 1970-årene, der deltakerne var den foregående sesongens to mestscorende lag i hver divisjon. Dette var for øvrig også den første engelske turnering der man benyttet seg av straffesparkkonkurranse, og da Rovers i 1972 sikret seg troféet var det nettopp på straffer etter at finalen mot Sheffield United hadde endt 0-0.
Våren 2001 rykket klubben for første gang ned på nivå fire, og fulgte neste sesong opp med å ende nest sist i hele ligaen – i den siste sesongen der kun ett lag rykket ned til Conference. The Pirates gjorde seg bemerket i 2007/08-utgaven av FA Cupen da de spilte seg frem til kvartfinale, der de imidlertid måtte gi tapt for West Bromwich Albion. Med det kopierte de sin beste FA Cup-innsats som også ble oppnådd to ganger i 1950-årene. På dette tidspunktet hadde de tatt seg tilbake til nivå tre, men i 2011 var de tilbake i ligaens kjellerdivisjon, og ytterligere tre år senere måtte de som kjent omsider ta turen ned i Conference da de igjen endte nest sist i ligaen etter et voldsomt drama på sesongens siste kampdag. Bristol Rovers hadde få dager tidligere slått nedrykksrival Wycombe Wanderers i en viktig sekspoengskamp, og ville klare seg med uavgjort i siste kamp hjemme mot Mansfield Town. Men samtidig som både Wycombe Wanderers og Northampton Town vant, tapte Rovers 0-1, og havnet bak Wycombe på målforskjell. Etter 94 i ligaen år var Bristol Rovers ikke lenger en Football League klubb.
I sin nye Conference-tilværelse fikk Rovers en litt treg start på sesongen, men radet snart opp en resultatrekke som endte med kun to tap på 39 kamper. Likevel måtte de se seg slått av Barnet i tittelkampen, men etter å ha tatt seg av Forest Green Rovers i semifinalene, var de klare for playoff-finale mot Grimsby Town. Det sto 1-1 etter både 90 minutter og ekstraomganger, og det var Rovers som seiret på straffer og kunne feire retur til Football League på første forsøk. Tilbake i ligaen sikret de seg et andre strake opprykk ved å ta den tredje og siste opprykksplassen, slik at de nå er tilbake på nivå tre. De hadde dog ikke fått den beste starten da de helgen før hadde sesongåpnet med tap borte mot Scunthorpe United, men nå var det ligacupen det dreide seg om, uten at det nødvendigvis var noe enklere med Championship-klubben Cardiff City på besøk – et Cardiff som for ordens skyld hadde startet sin ligasesong med 0-0 borte mot Birmingham City.
Det var noen interessante poeng med kveldens kamp, og et av disse var det faktum at Cardiff-manager Paul Trollope og hans assistent Lennie Lawrence tidligere hadde de samme jobbene hos dagens vertskap. Ikke bare var de på Rovers’ laglederbenk ved min forrige visitt til ‘The Mem’, men også da disse to klubbene noen få uker senere møttes for foreløpig siste gang i offisiell kamp. Også den gang, sent i august 2009, var det ligacup det dreide seg om, men den gang var det i Cardiff, der waliserne vant 3-1. Ved Memorial Stadium finner man på utsiden av kortsiden North Terrace en bar der man kan slukke tørsten, og det var mitt neste og siste pitstop før kamp. Der uttrykte en liten gruppe Rovers-supportere som jeg delte bord med ambisjoner om å i første rekke sikre plassen og etablere seg igjen på nivået, mens det åpenbart var noe mer usikkerhet som rådet rundt stadionsituasjonen.
Man har jo nå i noen år hatt planer om å forlate Memorial Stadium til fordel for et nytt stadion som var planlagt bygget ved UWE (University of West England) oppe ved Stoke Gifford. Salget av ‘The Mem’ til supermarkedkjeden Sainsburys var en viktig del av disse planene, men da Sainsburys plutselig ville kansellere salgskontrakten ble det rabalder og midlertidig stopp i byggeplanene. Rovers gikk rettens vei, men tapte, før de anket igjen, og saken gikk nye runder i rettsvesenet. Siden den gang har dessverre også Rovers havnet på utenlandske hender, og er nå eid av personer fra Jordan. Det virker som om de ikke helt har gitt opp planene om det nye stadionet, men det virker for meg som om det for tiden er noe usikkert hva som vil skje. Jeg tømte nå uansett min pint med Thatcher’s Haze (£2,60) og gikk for å ta plass på North Terrace, som jeg husket som en flott og klassisk ståtribune. Jeg husket ikke feil, og den er hovedgrunnen til at Memorial Stadium fortsatt er en interessant tumleplass.
Memorial Stadium har kun vært hjemmebane for Bristol Rovers siden 1986, men har en historie som strekker seg mye lenger tilbake. På dette området hadde faktisk Buffalo Bill sitt ‘Wild West Show’ i 1891, og to år senere begynte rugbyklubben Clifton RFC å spille kamper der. Under første verdenskrig ble den spartanske tomta som nå ble kalt Buffalo Bill’s Field gjort om til å huse kolonihager og grønnsakslapper, men etter krigen ble den kjøpt av den daværende Bristol-sheriffen og gitt til Bristol Rugby Club. I 1921 åpnet Memorial Stadium som hjemmebane for denne rugby union-klubben, som spilte sine hjemmekamper der helt frem til 2014 (da de flyttet inn på Ashton Gate). For Bristol Rovers sin del hadde de spilt på sin hjemmebane Eastville i 89 år da de i 1986 ble tvunget til å forlate den grunnet store økonomiske problemer. Deretter fulgte ti år i eksil på herlige Twerton Park i Bath før de i 1996 omsider kunne returnere til Bristol og flytte inn på Memorial Stadium.
Den klassiske ståtribunen North Stand er som sagt den tribuneseksjonen som undertegnede setter klart mest pris på der, og under taket på den kortsiden skulle jeg igjen altså få høre hjemmefansen fremføre sin hymne “Goodnight Irene” et antall ganger i løpet av kvelden. Ellers domineres anlegget av tribunene på langsidene, og det er et anlegg som har gjennomgått betydelige oppgraderinger og endringer opp gjennom årene. East Stand ruver i høyden midt på den ene langsiden, og dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakkenivå og entres via trapper på siden. Foran og til siden for denne tribunen er det ståtribuner under åpen himmel. På motsatt langside ser West Stand mer ut som noe som gir meg assosiasjoner til en cricket-tribune, og den har en rekke VIP-bokser øverst, og deretter sitteplasser. Også her er det ståplasser i forkant, og denne tribunen flankeres også av to mindre tribuner meg egne overbygg – en liten ståtribune på flanken mot North Terrace, og på den andre siden en merkelig liten sittetribune som ser mest ut som en midlertidig tribune med et teltlignende tak. Noe av det samme preget har sittetribunen South Stand på den bortre kortsiden.
Det nærmet seg etter hvert avspark, og speaker minnet om at trekningen for neste runde allerede hadde blitt foretatt, og informerte deretter om at motstanderen for kveldens seierherre ville avhenge av hvem seierherren var! FA og EFL (huff!) fortsetter tydeligvis sin innsats for å ødelegge cupturneringene som best de kan, og nå har det tydeligvis blitt innført et slags seeding-tøv som åpenbart hadde gått meg hus forbi, til tross for at en kjenning i løpet av kvelden kunne informere meg om at det nå begynner å bli noen år siden. Men så er det da også lenge siden sist jeg så kamp i denne turneringen. Da jeg begynte å tenke over det, var det nærmest sjokkerende at vi faktisk må helt tilbake til august 2001 og oppgjøret Reading v Luton Town! Bortekamp mot Chelsea ventet dersom Bristol Rovers nå skulle vinne, mens Cardiff ville møte Scunthorpe om de triumferte. Samtidig betød det at allerede kvalifiserte Bristol Citys motstander ville avgjøres av kveldens kamp. Langt fra ideelt, men de synes vel det er en liten pris å betale for å sikre seg at storlagene får en overkommelig mulig vei mot finalen.
Dersom Vincent Tan var til stede, satt han nok pris på at Cardiff City stilte i røde uniformer, men Cardiff-supporterne på ståtribunen bortenfor East Stand var nok ikke altfor imponert over det de denne kvelden skulle få se fra sine spillere. Riktignok hadde de innledningsvis en del ball, men det ble mye trilling frem og tilbake uten at de skapte noe særlig. Det som skjedde i begge ender av banen begrenset seg stort sett til skudd fra distanse som gikk utenfor, selv om hjemmelaget etter hvert tilrev seg et lite initiativ og virket skumlere offensivt. Omgangens største sjanse kom da et innlegg traff hodet til Matty Taylor, som nok mente å heade på mål, men det ble i stedet en heading tilbake i feltet, der Cardiff-forsvarer Sean Morrison med nød og neppe klarte å avverge nesten inne på streken i kamp med Stuart Sinclair. Da pausen ble benyttet til å betale £3,20 for en cornish pasty, var det nesten høydepunktet så langt.
Om den store underholdningen hadde manglet i første omgang, skulle det ikke bli bedre etter pause, og de som hadde forventet at waliserne nå ville heve seg, så snart at så ikke var tilfelle. I stedet var det Bristol Rovers som fortsatt virket å ha et overtak, og de kunne fort tatt ledelsen da en corner endte med at Bruno Manga sleivsparket ballen mot eget mål. Han overlistet nesten sin egen keeper Simon Moore, men i det som skulle vise seg å bli hans siste kamp for klubben (før han signerte for Sheffield United), ryddet Moore opp. Fortsatt hadde spillerne ikke fått fininnstilt sine sikter, for avslutningene fortsatte å gå over og utenfor. Således var det ikke helt overraskende at kampen gikk til ekstraomganger etter at det sto 0-0 også ved full tid, og jeg måtte nå sjekke mine returmuligheter.
Den farligste Cardiff-sjansen hadde kommet i andre omgang da Anthony Pilkington ble spilt gjennom og avsluttet i nettveggen, og det tok hele 104 minutter før samme mann sto for walisernes første avslutning på mål! Gas-keeper Steve Mildenhall reddet imidlertid, og på motsatt side måtte hans motpart i Cardiff-målet hanskes med en god avslutning fra Matty Taylor etter at vi hadde beveget oss over i andre ekstraomgang. Med drøyt fem minutter igjen ble det endelig nettsus, og avgjørelsen falt med en herlig scoring fra Chris Lines. Han plukket opp ballen på rundt 30 meter og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene oppe i hjørnet for Simon Moore som måtte kapitulere. 1-0! Innbytter Frederic Gounongbe trodde nok at han hadde utlignet like etter, men hans avslutning traff innsiden av stolpen og trillet ut i fanget på keeper Mildenhall. Cardiff klarte ikke å tvinge frem den nødvendige utligningen, og dommeren blåste omsider av til ekstatisk jubel blant Gas-folket.
Det hadde da også vært en fortjent seier for hjemmelaget, og nå ventet altså Chelsea på Stamford Bridge i neste runde, da man må kunne forvente større fremmøte enn de 4 851 tilskuerne som hadde betalt seg inn på Memorial Stadium denne kvelden. Bussene som går oppover Filton Avenue hadde nå åpenbart blitt parkert for kvelden, og jeg hadde egentlig ikke noe annet valg enn å legge ut på en spasertur som på Google Maps blir anslått til å ta 35 minutter. Et stykke på veien kan man velge å krysse jernbanelinja og gå langs en gang- og sykkelvei som følger denne jernbanelinja. Google Maps anbefalte dette som den raskeste veien, men en lokal kar som jeg ble gående sammen med et lite stykke rådet meg til å heller følge Filton Avenue. Jeg skulle selvsagt lyttet til de lokale og fulgt hans råd, som jeg senere så kun var to minutter tregere…for jeg oppdaget snart at denne gang- og sykkelveien snart skar ut i et ingenmannsland på et enormt ‘jorde’ der jeg gikk i et så stummende mørke at jeg nesten ikke så hvor jeg gikk!
Flere ganger var jeg på vei ut i villnisset i grøfta, men heldigvis kom jeg etter hvert til et parti der man hadde satt ned belysning i bakken, før det omsider igjen svingte inn mot jernbanelinja som den fulgte opp til stasjonen. Kveldens siste tog tilbake til Newport var forsinket, og forsinkelsen fortsatte å øke i antall minutter der toget åpenbart hadde visse utfordringer et sted mellom Bristol Temple Meads og Filton Abbey Wood. Drøyt ti minutter forsinket kom 23.01-toget, og jeg var til slutt tilbake på Queens Hotel kun noen få minutter før siste servering ved midnatt. Gjensynet med Memorial Stadium (og Irene) hadde tross alt vært trivelig. For det som nå heter EFL Cup sin del, kan det kanskje fort bli like lenge til neste gang, for seeding-systemet de har innført siden min siste ligacup-erfaring er ikke noe som gjør at jeg ivrer etter å se mer fra denne turneringen. Etter en rask siste pint var det ikke bare “good night” for Irene, men også for meg.
Revisit:
Bristol Rovers v Cardiff City 1-0 AET (0-0, 0-0)
League Cup, 1st round
Memorial Ground, 11 August 2016
1-0 Chris Lines (115)
Att: 4 851
Admission: £10 (+75p booking fee)
Programme: £2
Til tross for at media forsøkte å fortelle oss at så ikke var tilfelle riktig ennå, all den tid Premier League ennå ikke hadde startet opp, var 2016/17-sesongen faktisk allerede godt i gang, og jeg var gira på å komme meg av gårde på sesongens første tur. Jeg skulle gjerne reist over noen dager tidligere for å få med meg sesongens første FA Cup-weekend, der Halstead Town (som definitivt er å finne på min ønskeliste) hadde fredagskamp som fristet spesielt, men visse forpliktelser gjorde at tidligste mulige avreise var onsdag 10. august. Terminlistene hadde blitt gransket grundig, og plass på morgenflyet fra Rygge til Stansted ble bestilt for denne dagen. Men da det var tid for avreise, gikk ikke alt like smertefritt helt i starten.
Jeg presterte nemlig å forsove meg, men ble heldigvis reddet av min snille mor som igjen hadde tilbudt seg å sto opp i otta for å skysse meg til Rygge. Vi hadde avtalt å ringes klokka 04.00, men telefonen hadde tydeligvis blitt satt på lydløs, slik at jeg ikke hørte hverken alarm eller innkommende anrop. Dermed våknet jeg ikke som planlagt, og forfjamset og søvndrukken våknet jeg av at hun låste seg inn i min leilighet drøyt tjue minutter senere. Heldigvis hadde jeg pakket det aller meste klart kvelden før, og ytterligere et lite kvarter senere satt vi i bilen på vei mot flyplassen…et kvarters tid senere enn planlagt, men det viste seg å holde i massevis, og jeg kunne snart lukke øynene litt igjen på flyet. Jeg våknet da vi landet på Stansted; en flyplass som når sant skal sies ikke var helt ideell for den destinasjon jeg omsider endte opp med å velge meg denne onsdagen, men flyet hadde da også blitt booket på et tidspunkt da mitt kampprogram fortsatt ikke var helt klart.
Det så lenge ut som om turen ville starte med kamp hos Brandon United i Northern League, men etter hvert ble det klart at jeg i stedet lot meg friste av et par kamper i Skottland, og jeg hadde vel egentlig bestemt meg sånn halvveis for kamp med Camelon Juniors som hjemmelag (i sterk konkurranse med Vale of Leven) da trekningen i den skotske ligacupen resulterte i onsdagskamp på flotte Somerset Park i Ayr, der hjemmelaget Ayr United skulle ta imot selveste Aberdeen. Dermed valgte jeg å i stedet benytte anledningen til å besøke Somerset Park mens jeg fortsatt kan. Det medførte selvsagt en betydelig reisevei fra Stansted Airport, men det var selvsagt ingen hinder. Da var det en større utfordring at vi landet noe forsinket, og ikke minst at jeg måtte via London, der en voldsom mengde turister skapte såpass kaos på undergrunnen at min ferd fra Tottenham Hale til Euston tok noe lenger tid enn strengt tatt nødvendig.
Kanskje kan jeg likevel først og fremst takke meg selv og den kjappe røykepausen jeg bevilget meg ved Tottenham Hale (ja, røykeslutten gitt på en liten midlertidig sprekk gitt), for det var med et lite minutt at jeg mistet Glasgow-toget jeg hadde blinket meg ut, slik at jeg nå ville ankomme Ayr en time senere enn planlagt. Det var bare å riste av seg irritasjonen og komme seg på neste tog. Igjen benyttet jeg anledningen til å få meg litt søvn, og minst tre og en halv av de fire og en halv timene toget brukte til Glasgow Central tilbragte jeg i bevisstløs tilstand. Derfra gjensto kun etappen på drøyt tre kvarter til Ayr, og i overkant av fem timer og tre kvarter etter at jeg hadde forlatt London, kunne jeg spasere ut av jernbanestasjonen i Ayr med kurs for overnattingsstedet jeg hadde booket. Ayrshire & Galloway ligger rett rundt hjørnet fra togstasjonen, fungerer som både pub/bar og hotell, og jeg hadde betalt den nette sum av £35 for overnatting der.
Ayr er en by med drøyt 45 000 innbyggere, og 55 kilometer sørvest for Glasgow ligger den ved kysten i det sørvestlige Skottland, i regionen South Ayrshire. Der ligger byen Ayr ved munningen av elven med samme navn, og som ga gode vilkår for skipsbyggingen som tidligere var en viktig industri. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble Ayr også et populært utfartssted for turister, og det er fortsatt en viktig næring i byen. Det samme kan ikke sies om tekstilindustrien, som også var en viktig næringsvei, for i løpet av 1970-årene var det kroken på døra for denne produksjonen i Ayr. Den skotske nasjonaldikteren Robert Burns ble født i det som i dag er den sørlige bydelen Galloway, og en statue av ham sto på torget rett foran mitt hotell. Fotballklubben Ayr Uniteds i utgangspunktet noe besynderlige kallenavn ‘The Honest Men’ stammer da også fra en linje i hans verk “Tam o’ Shanter”.
Ayr har også et koselig sentrum som sies å huse en rekke gode puber, og jeg hadde håpet å utforske noen av disse, men etter å først ha sjekket inn like før halv fem, var det begrenset med tid, og først på agendaen sto en kjapp middag. På Wetherspoons-puben The West Kirk fikk jeg helt nedpå turens første pint og mesket meg med en scotty dog (en slags ‘chili dog’ med haggis i stedet for chili), før jeg krysset en av broene over elven Ayr. Like på andre siden lå byens eldste pub, The Black Bull, beleilig på min rute mot Somerset Park. Der foretok jeg en liten rast med godt drikke før jeg utålmodig ivret videre mot kveldens kamparena for å ta en kikk. Værmeldingene hadde gitt litt grunn til bekymring, for man hadde varslet om at det vestlige Skottland kunne få over 100 mm nedbør i løpet av onsdagen og torsdagen! Heldigvis skulle det heftigste regnet denne gang styre klar av Ayr og falle noe lenger nord, og foreløpig hadde ikke en eneste dråpe falt på meg.
Somerset Park åpenbarte seg snart foran meg, og inngangspartiet i det ene hjørnet ved krysset på utsiden var som en herlig flashback til en tid da ligafotball var morsommere og ennå ennå hadde blitt ‘big business’ – en tid da dens fotballstadioner også hadde karakter og ‘all seater’ fortsatt var et ukjent begrep. Herfra strekker den flotte hovedtribunen seg bortover langsiden mot toglinja som går forbi hjørnet på motsatt side av denne, og jeg hadde da også fått et flott glimt av hovedtribunen fra togvinduet rett før min ankomst i Ayr litt tidligere. Jeg var tidlig ute, og selv om noen vakter og funksjonærer allerede hadde møtt frem, var det en stund til man ville åpne, men klubbsjappa på utsiden var åpen, og jeg stakk hodet innom der for en kikk. En pin til min samling ble kjøpt inn for £2,99, og på utsiden hadde nå programselgerne begynt å vise seg med kveldens rykende ferske kampprogram, slik at jeg bladde opp ytterligere £2 for et eksemplar.
Ayr United ble stiftet i 1910 etter en sammenslåing av klubbene Ayr Parkhouse og Ayr FC, hvorav sistnevnte igjen hadde blitt dannet i 1879 etter en sammenslåing av Ayr Thistle og Ayr Academicals. Sistnevnte var igjen et resultat av en sammenslåing, så fotballen har lange tradisjoner i Ayr. Ayr United tok umiddelbart plass i den skotske ligaens andredivisjon, og debuterte med en 2. plass før divisjonen ble vunnet året etter. Den gang var ikke det i seg selv nok for opprykk, men etter å ha vunnet divisjonen for andre år på rad i 1913 ble de valgt inn i den øverste divisjonen. Deres beste ligaplassering er 4. plassen i 1916, og over de neste 70 årene skulle de et antall ganger rykke opp og ned mellom de to øverste divisjonene.
Nevnes skal også Jimmy Smith, som i 1927/28-sesongen (samme sesong som Dixie Dean sør for grensen scoret sine langt mer berømte 60 ligamål for Everton) scoret vanvittige 66 ligamål på 38 kamper for Ayr United – noe som faktisk er britisk ligarekord. Det sikret ham en overgang til Liverpool, der han igjen ble toppscorer før han sjokkerende nok meldte overgang til non-league og Tunbridge Wells Rangers (i dag Tunbridge Wells FC). Helt utenkelig i dag, men faktisk meget spesielt også den gang, selv om han deretter returnerte til ligafotball. For Ayr sin del markerte nedrykket i 1986 første gang klubben befant seg på nivå tre, og siden den gang har det i stedet vært nivå to og tre man har vekslet mellom å spille i, for siste sesong på øverste nivå er nå så lenge siden som 1977/78. Ayr United har heller aldri vunnet noen av de store skotske cupene, men var tapende finalist i ligacupen i 2001/02; noe de også to ganger tidligere (1990/91 og 1991/92) har vært i Challenge Cup (en slags skotsk variant av Football League Trophy).
The Honest Men er nå i hvert fall tilbake på nivå to etter at 2. plassen forrige sesong ble fulgt opp med playoff-triumf, men hadde nå startet ligasesongen i Championship med hjemmetap 0-2 for Raith Rovers. Da hadde det gått bedre i ligacupen, som har gjennomgått en omveltning undertegnede ikke nødvendigvis er udelt positiv til, med gruppespill, seedinger etc. Uansett hadde de slått godt fra seg i gruppe med Hamilton Academical, St. Mirren, Livingston og Edinburgh City, der de hadde gått videre som en av de 4 beste toerne. Nå var det på tide med cupspill i det som realiteten kan kalles åttendedelsfinaler, og gjester var altså Premiership-klubben Aberdeen, som først kom inn på dette stadiet. De hadde startet sin ligasesong med et kanskje noe skuffende 0-0 borte mot St. Johnstone, men enda mer skuffet var det kanskje da de en snau uke tidligere hadde blitt slått ut av Europa League av slovenske Maribor.
Ut fra programmet kunne jeg lese at Aberdeen har et godt tak på Ayr United i ligacupsammenheng, der ni tidligere møter i denne turneringen viste 6-3-0 i The Dons’ favør, og ved halvparten av Aberdeens 6 ligacuptriumfer har de slått ut nettopp Ayr United på veien. Ayr-kaptein Nicky Devlin kunne dessuten i sin spalte fortelle at kveldskamper under flomlysene på Somerset Park gir en helt spesiell atmosfære, og jeg tvilte overhodet ikke, selv om jeg selvsagt raskt hadde registrert at de klassiske flotte flomlysmastene nå dessverre har blitt erstattet med nye og langt kjipere master som ikke på noen måte sørget for like stor attrå hos undertegnede. Det hadde nå begynt å regne, og jeg håpet å kunne få søke ly med en pint i supporterbaren Ally MacLeod Suite, men der viste det seg å være krav om medlemskap. Heldigvis åpnet man snart portene, samtidig som regnet stoppet, og jeg kunne betale meg inn med £17.
Endelig kunne jeg skue utover Somerset Parks indre, og til tross for de nye moderne flomlysmastene hersker det liten tvil om at det er en virkelig perle av et anlegg. Somerset Park ble i 1888 åpnet som hjemmebane for nevnte Ayr FC, og er dermed altså eldre enn dagens Ayr United. Kanskje var det den gang en tilfeldighet som var bakgrunnen for Ayr FCs beslutning om å flytte fra Beresford Park, som var åsted for et kvegshow(!) da Ayr FC skulle møte Aston Villa til vennskapskamp. Resten er historie, og Ayr United kjøpte omsider Somerset Park for £2500 i 1920. Hoveddelen av dagens hovedtribune ble bygget fire år senere, og denne flotte tribunen er anleggets eneste sittetribune. Den er opphøyet fra bakkenivå og entres via innvendige trapper. I 1989 ble denne tribunen forlenget, men det ble heldigvis gjort på en sympatisk måte.
Begge kortsidene er klassiske ståtribuner hvis største forskjell er takene. Railway End fikk sitt tak i 1933, og den gang hadde faktisk denne tribunen en egen seksjon der kvinnelige tilskuere ble plassert, mens den i disse dager blir gitt bortesupporterne. På Somerset Road End var det først i 1971 at man bygget tak over tribunen, og dette ble i 2011 så skadet i stormer sent på året at man måtte legge nytt tak (man fulgte deretter opp med å gjøre det samme på Railway End). I hjørnet mellom Somerset Road End og den bortre langsiden North Terrace følger avsatsene med ståtribune svingen flott rundt, og det er som kjent(?) et trekk jeg er meget svak for. North Terrace er meget spesiell i den forstand at det skal være den eneste ‘åpne’ ståtribunen på en langside i skotsk ligafotball. Det vil si at den ikke har tak, og at man her dermed er utsatt for vær og vind i hele banens lengde. Øverst bak denne tribunen har man den nevnte Ally MacLeod Suite og dens lille parkeringsplass som jeg hadde skuet ut fra etter å ha blitt nektet inngang der.
Jeg nevnte flomlysene og at jeg savnet de klassiske mastene som var Somerset Parks opprinnelige flomlysmaster. Her fikk man nemlig flomlys temmelig sent på grunn av at man befinner seg i innflygningen til nærliggende Glasgow Prestwick Airport. Først i 1970 var de på plass, men i 2011 ble de dessverre erstattet av de nåværende flomlysene. Likevel, la meg gjenta meg selv, dersom det skulle være noe som helst tvil: Somerset Park er en perle av et anlegg, og det har en karakter som overgår alt man f.eks finner i de fire øverste engelske divisjonene for øyeblikket. Mange sier da også at det sammen med Greenock Mortons Cappielow Park er det flotteste skotsk ligafotball har å by på (nå synes jeg Albion Rovers’ hjemmebane Cliftonhill også ser meget sprek ut). Muligens holder jeg en ørliten knapp på Cappielow, men du verden så herlig Somerset Park er!
Siden midten av 1990-årene har det med jevne mellomrom blitt offentliggjort skumle planer om å forlate Somerset Park til fordel for et nybygget stadion – sist gang for snaut to år siden da en forretningsmann hadde store planer for Ayr United, som han var i forhandlinger om å overta. Heldigvis har så fortsatt ikke skjedd, men det var en medvirkende årsak til at jeg ville komme meg hit så fort som mulig før de valgte å erstatte eller “oppgradere” sitt flotte stadion. Jeg kunne bevege meg fritt på hjemmetribunene, men valgte å ikke betale ekstra for å gå opp på selve hovedtribunen. Derfor beveget jeg meg mellom North Terrace og Somerset Road End da jeg knipset mine bilder mens det dro seg mot avspark. Aberdeen-fansen hadde også kjent sin besøkelsestid denne onsdagskvelden, og 984 av dem hadde tatt den lange turen. De utgjorde en imponerende andel av det som etter hvert viste seg å være 2 653 tilskuere på Somerset Park denne kvelden.
Jeg tok oppstilling øverst på North Terrace, og derfra fikk jeg se at vertene fikk en lite lystig start på kampen. Allerede i kampens andre minutt tok Aberdeen ledelsen da Daryll Meggatt styrte Wes Burns’ innlegg i eget mål. 0-1, men allerede noen få minutter senere burde nok Ayr ha utlignet da Alan Forrest ble spilt gjennom. Han forsøkte å lobbe over Aberdeen-keeper Joe Lewis som sto langt ute, men sistnevnte fikk rygget hurtig og langt nok til at han avverget. Det var et lite lyspunkt for Ayr-supporterne før Aberdeen tok et solid grep om kampen og dominerte stort. Det mest overraskende var etter hvert at de rødkledte måtte vente helt til det 30. minutt før de doblet ledelsen, men da det skjedde var det etter et flott angrep der Shay Logan på høyrekanten crosset over på bakerste stolpe, der Niall McGinn kom på løp og satt inn 0-2.
Kun et par minutter senere var det nesten tre da en heading fra Adam Rooney traff stolpen. Deretter misbrukte Wes Burns to gode muligheter; først ved å avslutte utenfor fra god posisjon, og så ved å skyte fra spiss vinkel mens Ryan Jack var helt alene og umarkert på nærmest blank goal. Det var ingen tegn til at Ayr hadde noe å komme med, men med fem minutter til pause slo de plutselig til og reduserte etter en trippelsjanse. Dons-keeper Lewis kunne bare parere et skudd fra Jamie Thomas, før Jamie Adams satt returen i tverrliggeren, men alle gode ting var tre da Alan Forrest omsider klarte å krongle inn 1-2. Det sto seg til pause, og Ayr var med i kampen igjen.
Pausen ble brukt til å prøvesmake paiene på Somerset Park. Jeg valgte å betale £2 for en steak pie, men hva skulle den skylles ned med? Alkohol er som kjent ikke å få kjøpt på skotske ligabaner, og heller ikke brusflasker hadde man å tilby her. Jeg følte meg derfor nesten som et barn igjen da paien ble inntatt sammen med en liten ‘boks’ Capri-Sonne. Samtidig fikk vi nå en liten forsmak på regnet som utover i andre omgang skulle komme til å hølje ned over det flotte anlegget, og mens paraplyene kom opp på North Terrace, beveget jeg meg over på Somerton Road End for å søke ly under taket der. Der hadde jeg også en kjapp prat med en hjemmesupporter som hevdet at målet for sesongen først og fremst er å sikre plassen og etablere seg i Championship.
Bortelaget tok raskt kontrollen også etter pause, men til tross for å dominere banespillet, slet de med å få den tredje scoringen. Det var en god del marginer involvert i akkurat det, for to ganger sendte Wes Burns i vei susende skudd som smalt i tverrliggeren, mens samme mann også tvang frem en flott redning fra hjemmekeeper Greg Fleming. Aberdeen burde på dette tidspunktet ha avgjort kampen for lengst, men i stedet slapp de Ayr inn igjen i kamper. Vertene ropte på straffe da Jamie Adams ble dratt ned inne i Dons-feltet, men dommeren var ikke enig. Etter hvert som klokka tikket mot full tid presset Ayr på, og fikk et par gode muligheter – ikke minst da en corner havnet hos en Jamie Adams som fikk stå merkelig alene, men han nærmest kneet ballen over mål. Kaptein Nicky Devlin stjal på overtid ballen fra en Dons-forsvarer etter en svak pasning fra keeper Lewis, men da også hans skudd gikk over mål, endte det med 1-2 og borteseier. Aberdeen var videre i ligacupen mens Ayr United var ute.
Somerset Park hadde vært et meget flott bekjentskap, men nå var det ikke stort annet å gjøre enn å traske tilbake mot hotellet. Heldigvis hadde regnet nå avtatt igjen, og stoppet snart fullstendig, slik at den medbragte paraplyen kunne legges sammen og puttes tilbake i veska mens jeg igjen krysset en av broene over elven Ayr. Jeg gikk denne gang forbi både The Black Bull og andre puber, da planen var å komme meg under dyna nokså raskt. Da jeg returnerte til mitt krypinn, ombestemte jeg meg og valgte å likevel unne meg en siste pint før jeg fant senga, men det ble dog med den ene. Det hadde vært en flott start på turen, og dagen etter skulle by på nok en lang reisevei.
Scottish ground # 12:
Ayr United v Aberdeen 1-2 (1-2)
Scottish League Cup, Round of 16
Somerset Park, 10 August 2016
0-1 Darryl Meggatt (og, 3)
0-2 Niall McGinn (30)
1-2 Alan Forrest (41)
Att: 2 653
Admission: £17
Programme: £2
Pin badge: £2,99
