Hungerford Town v Chesham United 19.10.2015

Mandag 19.10.2015: Hungerford Town v Chesham United

 

Med helgens Western League Ground Hop unnagjort, gikk turen min nå inn i en ny fase. Den nye uken startet med at jeg endelig hadde tid til å dra nytte av at frokost var inkludert i prisen ved Edelweiss Guest House. Det hadde jeg ikke hatt mulighet til hverken lørdag eller søndag, men ble denne morgenen servert en full english før jeg kunne pakke snippesken, takke for meg og spasere til togstasjonen. Det var på tide å forlate Weston-super-Mare, som hadde vært min base i tre døgn. Jeg skulle til gamle kjente trakter da jeg denne dagen hadde valgt meg base i Reading, men etter en halvtimes togtur inn til Bristol Temple Meads unnet jeg meg først en pause i Bristol for å slå i hjel litt tid sammen med en venninne.

 

Jeg fikk slengt fra meg bagen i hennes bil, og etter en times tid ved puben The Knights Templar spaserte vi litt rundt i Bristol sentrum før det etter hvert var på tide å bryte opp. Turen videre til Reading tok en drøy time, og siden det ikke var innsjekking før klokka 14.00, bevilget jeg meg en pint med Cornish Orchards på stasjonspuben The Three Guineas. Jeg skulle for første gang overnatte ved Elmhurst Hotel, der jeg hadde betalt £42 for et enkeltrom med delt bad på gangen. Det er naturlig å tenke seg at den kjente Reading Festival, som var rett rundt hjørnet, var grunnen til at Reading var enda dyrere enn normalt i denne perioden, og det var derfor jeg endte opp med en base utenfor sentrum, der det nevnte hotellet ligger et godt stykke utenfor sentrumskjernen – i nærheten av Earley.

 

Derfor valgte jeg å ta meg videre med et av somletogene som har Earley som første stopp, og derfra slet jeg meg 10-15 minutter langs den travle Wokingham Road, tilbake den retningen jeg hadde kommet fra. Jeg hadde lest noen skrekkhistorier fra tidligere gjester, men etter å ha sjekket inn, så jeg ingen mus, og uttalelsen «I’d rather sleep rough!» får stå for den ene misfornøyde gjestens egen regning. En kar med turban var i ferd med å vaske toalettene, og det var da litt betryggende i seg selv. Det var uansett ingen grunn til å bli altfor lenge på hotellet, så jeg krysset snart veien og tok oppstilling på bussholdeplassen der en av bussene fra Reading Buses skulle plukke opp på sin vei mot Reading sentrum. En voldsom rushtrafikk og marerittaktige køer i lyskryssene sørget for for at den var over 20(!) minutter forsinket, men jeg kunne snart stige av rett ved Reading stasjon og unne meg nok en pitstop på The Three Guineas.

 

Der kunne jeg innta en tidlig middag etter å ha blitt fristet av skiltene som annonserte for ‘sausage of the week’. Det viste seg å være ‘pork pumpkin & honey’, som ble skylt ned med en pint Cornish Orchards, og etter dette herremåltidet var det på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp. Jeg hadde valgt meg ut Hungerford Towns hjemmekamp mot Chesham United i Southern League Premier Division (etter også ha vurdert besøk hos Winsford United og Maine Road før jeg bestemte meg for å bli i sør), og blinket meg raskt ut 17.04-toget som var et raskt tog som brukte tjuefem minuttter mellom Reading og Hungerford.

 

Hungerford er en markedsby som ligger helt vest i grevskapet Berkshire, drøyt ti norske mil vest for London. Her ligger den innenfor det naturskjønne North Downs-området, og med grevskapsgrensen til Wiltshire rett vest for sentrumskjernen. Denne grensen utgjør også det offisielle skillet mellom det som omtales som sørøst-England og sørvest-England. Hungerford har omtrent 6 000 innbyggere, og vil nok for alltid være forbundet med den såkalte Hungerford Massacre i 1987. 19. august dette året gikk Michael Ryan amok med flere skytevåpen og drepte 16 personer inkludert sin egen mor. Ytterligere 15 ble alvorlig skadet før han også tok sitt eget liv.

 

Hungerford Towns hjemmebane Bulpit Lane ligger drøyt ti minutters gange fra togstasjonen, og utenfor står det et minnesmerke over denne tragedien. Det skal være usagt hvorfor det står akkurat her, og jeg ville heller ikke rippe opp i gamle sår ved å grave alt for mye rundt dette. Jeg hadde imidlertid blitt kontaktet av Marlow-supporteren Gordon, som varslet at han også ville bli å se på Bulpit Lane denne kvelden, og det skulle vise seg at han ikke var like blyg når det gjaldt å spørre ut lokalbefolkningen. Det var faktisk rundt to timer til kampstart da jeg ankom, men jeg hadde med hensikt kommet tidlig i håp om å få tatt en kikk mens det fortsatt var litt dagslys. Og som man skjønner var det ikke noe problem, for de var i ferd med å bemanne inngangspartiet da jeg kom spaserende samtidig som en del av spillerne meldte sin ankomst.

 

Jeg måtte imidlertid vente litt på at kveldens kampprogram, og benyttet ventetiden til å ta en runde rundt banen. Bulpit Lane har vært klubbens hjemmebane siden starten i 1886, men fremstår langt mer moderne enn alderen skulle tilsi. Man kommer inn i hjørnet på den ene kortsiden, der man finner klubbhuset. Av tribunefasiliteter er det intet her, da det er hard standing som gjelder. Når man kommer inn, får man den ene langsiden rett foran seg, og den har to tribuner. En av disse mistenker jeg er den gamle Grandstand som skal satt opp i 1950, og det er en nokså liten sittetribune med benkerader i tre og med fundament i mur. Den ser imidlertid noe nyere ut, og det skyldes nok i første rekke at den tilsynelatende har fått nytt tak/overbygg. Bortenfor denne står en langt mer nitrist ståtribune av den moderne og prefabrikerte sorten.

 

Bak mål på bortre kortside har man en nokså moderne tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere, men man også på den andre langsiden har to tribuner. Av disse er det den største som også tar seg best ut, der den står plassert midt på langsiden. Dette er en sittetribune med søyler i forkant og med klubbnavnet i «panna». Den skal stamme fra 1981, men plastsetene som tilskuerne nå kan hvile akterspeilet på er av langt nyere dato. Også her er det en liten ståtribune av det kjedelige og prefabrikerte slaget som er plassert lengder ned på denne langsiden, på banehalvdelen nærmest klubbhuset. Og det var klubbhuset og dets bar jeg nå omsider siktet meg inn på.

 

Hungerford Town ble som nevnt stiftet i 1886, og spilte i lokale ligaer før de ble med i Hellenic League i 1958. Tjue år senere tog de steget opp i Isthmian League, der de tok plass i Division Two (som denne ligaen den gang hadde). I løpet av 1970- og 1980-årene spilte de seg tre ganger frem til semifinalen i FA Vase, men i 2003 måtte de forlate Isthmian League og returnere til Hellenic League da Bulpit Lane ikke lenger oppfylte Isthmians krav. Etter å ha vunnet Hellenic-tittelen på målforskjell i 2009, fikk de innpass i Southern League, der de tok plass i Division One South & West. Etter en vanskelig første sesong der de ble trukket hele 12 poeng for bruk av ikke-spilleberettigede spillere, etablerte de seg raskt som en playoff-kandidat.

 

De nådde ikke helt opp i 2010/11-sesongen, men våren 2012 tok de den siste playoff-plassen. De måtte imidlertid se seg slått av Poole Town i semifinalen, men etter å ha sikret seg 2. plassen året etter (2013) var de tilbake i playoff med hjemmebanefordel, og tok seg denne gang av Paulton Rovers i semifinalen før Merthyr Town ble beseiret 3-1 i finalen. Dette er dermed Hungerford Towns tredje sesong i Southern League Premier Division, der de forrige sesong noterte seg for sin beste ligaplassering noensinne da de endte på 4. plass. Det betød deltakelse i playoff igjen, men i semifinalen måtte de seg slått da de gjestet Truro City. Håpet virker imidlertid å være at man igjen kan være med i kampen om en playoff-plass.

 

På vei inn i klubbhuset ble jeg gjort oppmerksom på at kveldens kampprogram nå hadde kommet, og for £2 ble jeg den stolte innehaver av et eksemplar som jeg kunne kikke litt i mens jeg lesket strupen med forfriskninger fra tappekranene. The Crusaders var ganske riktig med i playoff-kampen også hittil denne sesongen, og lurte i sjiktet rett under playoff-sonen. Bortetap mot Cambridge City to dager tidligere hadde imidlertid vært en strek i regningen, og det var nå ti poeng opp til serieleder Leamington (15 kamper, 31 poeng), som sammen med Poole Town (14 kamper, 30 poeng) hadde skaffer seg en ørliten luke ned til Weymouth og Chippenham Town, som igjen ble fulgt av Redditch United, Dorchester Town, Cirencester Town, og Biggleswade Town og Hungerford Town. Ikke overraskende var det tetduoen som raskt ble trukket frem når favoritter skulle utpekes, selv om hjemmefansen etter hvert hadde nevnt noe slikt som halve divisjonen når man skulle navngi utfordrerne.

 

Gjestene denne kvelden var Chesham United, som for få år siden var fast innslag i toppen av denne divisjonen, men som tre år på rad mislyktes i playoff. Med tanke på spillerne de mistet før forrige sesong, var det ikke spesielt overraskende å se at de falt tilbake til en tilværelse som middelhavsfarer, og foreløpig så det heller ikke ut som om de denne sesongen vil kunne hevde seg helt der oppe. Men de hadde imidlertid benyttet helgen til å beseire dumpekandidat Bideford, og lå nå tross alt kun to poeng bak sitt vertskap i det som kan vise seg å bli en nokså tett divisjon. Spesielt om foreløpige skuffelser(?) som St. Neots Town, Kettering Town og Merthyr Town skulle få et oppsving. Nå er jo riktignok de to sistnevnte nyopprykket, men det var nok likevel forventet litt mer.

 

Nå var det jo uansett to andre klubber som denne kvelden skulle kjempe om ligapoeng i det vestlige Berkshire, og snart fikk jeg selskap av den pratesjuke Gordon som hadde tatt turen fra Wycombe-traktene, og som umiddelbart tilbød meg skyss tilbake til Reading. Det takket jeg høflig ja til, og sammen så vi at det kanskje ikke var noen tilfeldighet at Cheshams borteform var langt svakere enn hjemmestatistikken. Vertene hadde allerede hatt en mulighet ved Matt Collins da Stefan Brown i det 8. minutt sendte ballen forbi Generals-keeper George Legg. 1-0. Gjestene hadde selv et par gode sjanser etter dette, og da Ryan Blakes innlegg ble styrt på mål av Sam Youngs, fikk hjemmekeeper Paul Stradley med nød og neppe slått ballen i stolpen og ut. Sam Youngs var igjen på farten da han fant Brad Wadkins på bakerste stolpe, men han sendte ballen over mål.

 

I stedet doblet hjemmelaget ledelsen etter en drøy halvtime, og det var en dose flaks (eller uflaks om man vil) med i bildet da keeper Lee reddet et skudd fra James Rusby og ballen traff Chesham-forsvarer Laurie Stewart og spratt inn i Chesham-målet. Etter dette skjedde det ikke stort av interesse før pause, men Sam Youngs sendte i vei et langskudd som Strudley fikk slått over like før dommeren blåste for pause med 2-0 i målprotokollen. Chesham United er en klubb jeg har litt sans for, og mitt hovedinntrykk er at de først og fremst virket sårbare defensivt, og kanskje savner de en bauta som Darren Purse var det i sin tid i klubben. Det ble uansett tid til en rask pint før det startet opp igjen, og jeg benyttet anledningen mens Gordon gikk for å kjøpe seg en kopp te.

 

Igjen så vi tidlig de utfordringene Chesham-manager Andy Leese har der bak, og Stefan Brown kunne økt ledelsen ytterligere med en heading som dog ble flott parert av keeper Legg. Men det gikk ikke lenge før vertene fikk straffespark etter at Toby Little dro i trøya til James Clarke, og Nathan Jarvis satt inn 3-0. Man følte at det var avgjørelsen som falt, men Chesham hevet seg faktisk og hadde nå sin beste periode i kampen. Laurie Stewart headet like over, før Ryan Blakes avslutning like etter ble blokkert på streken. Vi nærmet oss timen spilt da gjestene omsider fikk nettkjenning da Kelvin Bossman headet inn fra en corner og reduserte til 3-1. Man hadde imidlertid aldri følelsen av at hjemmelagets ledelse var alvorlig truet, til tross for sjanser til både Ryan Blake (som skjøt over) og Matt Taylor (som skjøt rett på keeper Strudley).

 

Dermed endte det med 3-1 til manager Bobby Wilkinsons gutter, som kunne juble foran 123 tilskuere. Vi foretok en rask retrett til Gordons Skoda som skulle frakte oss østover, men han skulle på død og liv først til bunns i grunnen til at det nevnte minnesmerket står akkurat der det gjør, uten at jeg skal påstå at han ble noe klokere i løpet av de par minuttene jeg ventet på ham. Jeg ble omsider sluppet av rett rundt hjørnet fra mitt hotell; rett utenfor puben The Three Tuns, som jeg hadde fått anbefalt av en mine mine Reading-kompiser som bor like i nærheten. Det viste seg å være et godt tips, og jeg unnet meg en siste pint før jeg trakk meg tilbake og fant senga.

English ground # 300:
Hungerford Town v Chesham United 3-1 (2-0)
Southern League Premier Division
Bulpit Lane, 19 October 2015
1-0 Stefan Brown (8)
2-0 Laurie Stewart (og, 32)
3-0 Nathan Jarvis (pen, 52)
3-1 Kelvin Bossman (59)
Att: 123
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 20.10.2015: Stansted v Bowers & Pitsea
Previous game: 18.10.2015: Melksham Town v Gillingham Town

 

More pics

 

 

 

Melksham Town v Gillingham Town 18.10.2015


Søndag 18.10.2015: Melksham Town v Gillingham Town

 

Etter å ha brukt formiddagen til å bevitne enveiskjøringen i Chipping Sodbury, gikk ferden videre mot Melksham, der dagens andre kamp skulle avslutte helgen Western League Ground Hop. Avspark var satt til klokka 14.30, og rundt tre kvarter tok turen fra Chipping Sodbury. Helgens siste kamp var nok for de fleste også ventet å bli helgens stadionmessige høydepunkt, og så også for undertegnede, selv om dette for meg var en ‘revisit’ da jeg tidligere hadde sett kamp ved herlige The Conigre. Der skjedde da jeg i februar 2013 så deres lokaloppgjør mot rivalen Bradford Town i kvartfinalen av Wiltshires grevskapscup. Men denne perlen av et anlegg var så absolutt verdt et (sannsynligvis siste) gjensyn.

 

Melksham er en by som ligger vest i grevskapet Wiltshire, ved elven Avon (som ofte kalles ‘Bristol Avon’ for å skille den fra flere andre engelske elver med samme navn). Her ligger den snaut to norske mil øst for Bath og en drøy mil sør for Chippenham. Byen vokste frem rundt et vadested over den nevnte elven, og har i dag et innbyggertall på rundt 20 000. På 1800-tallet forsøkte man med vekslende hell å promotere Melksham som en spa town, men måtte til slutt innse at det var vanskelig å konkurrere så nære Bath, som var spa-byen fremfor noen. I dag har Melksham en del blandet industri som skaper arbeidsplasser lokalt.

 

Fotballklubben ble stiftet som Melksham FC i 1876, og la til Town-suffikset i 1951. Det var først i 1974 at de ble med i Western League, der de har vekslet mellom spill i dens to divisjoner. Etter å ha endt sist i Division One rykket de i 1993 ned til Wiltshire County League, men returnerte umiddelbart etter å ha vunnet ligatittelen der. Våren 1997 rykket de igjen opp i Western League Premier Division etter å ha vunnet Division One, og de holdt seg der frem til 2011. Nå har de vært tilbake i Premier Division siden opprykket i 2013, og i våres satt de kronen på verket da de avsluttet 2014/15-sesongen med å vinne Western League-tittelen for første gang.

 

Ligatittelen skulle krones med opprykk til step 4 og det som sannsynligvis ville blitt Southern League Division One South & West, og i den forbindelse hadde planen i lengre tid vært vært å flytte inn på et nytt stadion som skulle stå klart til 2015/16-sesongen. Det vil si at forrige sesong altså var ment å bli deres siste på The Conigre, der de har holdt til siden 1926, men allerede lenge før tittelen ble sikret var man klar over et noe spesielt problem som hadde satt kjepper i hjulene og forsinket byggearbeidet ved deres nye hjemmebane. Der hadde man nemlig funnet en gruppe utrydningstruede salamandere som sørget for kraftige forsinkelser, og det ble etter hvert klart at man ville måtte tilbringe også 2015/16-sesongen på The Conigre.

 

Det var ikke groundhopperne lei seg for, for det betød at de som ikke ennå hadde besøkt avlagt et besøk ville få ytterligere muligheter til å besøke et herlig stadion som omtales som Western Leagues flotteste anlegg – en uttalelse jeg fortsatt ikke har funnet grunn til å argumentere mot, for The Conigre er et herlig anlegg som oser av karakter. Selv de som i likhet med undertegnede hadde vært her før var tilfredse med dette, for det er et anlegg som utvilsomt fristet mange til en siste revisit. Da er nok klubbledelsen langt mer misfornøyd, for The Conigre oppfylte ikke kravene til Southern League, slik at forsinkelsen sørget for at opprykket til syvende og sist glapp og i stedet gikk til tredjeplasserte Slimbridge.

 

Ved mitt forrige besøk ved The Conigre var det en tid på året da det hadde blitt fort mørkt, og det hadde gitt seg utslag på kvaliteten på bildene jeg hadde tatt. Det var jo nok en grunn til at det kunne være greit med et gjensyn, og denne gangen var også avspark tidlig nok til at mulighetene for å få tatt noen gode bilder burde være til stede. Sammen med andre groundhoppere gikk jeg gjennom smijernsportene og entret det flotte anlegget, der ligasekretær Mark Edmonds sto oppstilt og passet på Western league-troféet som var utstilt rett innenfor inngangspartiet. Flere av groundhopperne som nå avla sin første visitt ved The Conigre satt opp sine hittil bredeste glis i løpet av helgen da de kikket ut over herligheten.

 

The Conigre har sin hovedtribune på nærmeste langside, og jeg mistenker at dette er den klart mest moderne delen av anlegget. Det er en sittetribune som jeg vil anslå har plass til rundt 150 tilskuere. Lenger nede langs denne langsiden har man klubbhuset, og utenfor her er det et overbygg som gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Ellers er det stort sett hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på den ene kortsiden, der man står under åpen himmel. Det er ikke minst motsatt kortside som sammen med bortre langside gir The Conigre mye av sin karakter, og på begge disse sidene har man overbygg som strekker seg i henholdsvis hele banens lengde og bredde.

 

Herlige konstruksjoner med bakvegger i ekte bølgeblikk i klubbens gule og sorte farger, og på den nevnte kortsiden har bakveggen også påmalt klubbnavnet på en måte som kan gi litt assosiasjoner til Ipswich Wanderers. På bortre langside har man nøyet seg med initialene MTFC midt på langsiden, der man også har resultattavla. Det skal også nevnes at det i hjørnet mellom disse to sidene har vokst frem en veritabel jungel, der villnisset har tatt fullstendig overhånd. Jeg husker fra mitt forrige besøk at klubbsekretær Dave Wiltshire hadde gått rundt med en hagesaks og klippet av greiner fra tornebusker etc som hang ned fra tak og vegger, men når man kommer stadig nærmere flytting, har man kanskje blitt litt slappere med akkurat denne typen vedlikehold.

 

En liten skuffelse var det imidlertid å se at det jeg husket som et godt utvalg i klubbhusets bar nå hadde blitt redusert kraftig. Jeg minnes med skrekkblandet fryd hvordan de ved mitt forrige besøk hadde flere typer lokal cider Black Rat cider i tappekranene (både ‘vanlig’ og den langt sterkere pære-varianten jeg hellet i meg flere pints av uten å tenke på at den faktisk var sterkere), men sammen med de andre tappekranene var de for lengst fjernet i forbindelse med at man trodde forrige sesong skulle bli den siste på The Conigre. Dermed måtte vi nøye oss med varer på boks, og jeg valgte meg en boks Thatchers Gold. Overraskende nok fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte plastglass for å få ta den med ut så lenge jeg lovet å komme tilbake med glasset.

 

Jeg hadde på forhånd fått kikket litt i det gode kampprogrammet, og konstaterte igjen at det også i Western League Premier Division fremdeles virket nokså åpent. Melksham-manager Darren Perrin hadde da også uttalt at han mente det var så mange som 7-8 klubber som ville kunne kjempe om tittelen denne sesongen, og at det ville ta tid før tabellen for alvor begynte å ta form. Tittelforsvarerne befant seg før helgen på en 4. plass, men hadde i løpet av lørdagen blitt passert av Barnstaple Town, slik at de nå lå på 5. plass med fem poeng opp til serieleder Bristol Manor Farm og to kamper til gode. Mellom der lå også Buckland Athletic og Odd Down (Bath) som også de hadde kamper til gode.

 

Gjestene denne søndagen var Gillingham Town som hadde tatt turen fra Dorset, og de fleste vet vel kanskje nå at de i motsetning til FL-varianten fra Kent så uttales denne klubben (og byen) med en «norsk» G (som i f.eks. Geir). De befant seg midt på tabellen, åtte poeng bak sitt vertskap, men med ytterligere to kamper til gode. Melksham Town kom fra seks strake kamper uten tap (5-1-0), hvorav en var en seier i grevskapscupen. Til sammenligning hadde Gillingham Town kun vunnet en av sine fire siste i ligaen (1-1-2), så de fleste hadde hjemmelaget som klar favoritt når kampen omsider ble sparket i gang.

 

Hjemmelaget var uten spissen Dan Kovacs, men hadde i hvert fall venstrebacken Ian Jeffery tilbake etter skadefravær. Første omgang var en nokså jevn og underholdende affære som delvis foregikk i et meget høyt tempo, som imidlertid kunne bli litt ‘stakkato’. Det var imidlertid vertene som virket farligst når de kom fremover, og etter et lite kvarter tok de ledelsen da et innlegg fra Sean Benison ble stusset inn av Gary Higdon. Ut fra det som gjerne er dagens linje blant dommerne var de imidlertid litt heldige da både Dean Flockton og Lee Fielding slapp unna med gule kort for taklinger som fort kunne blitt slått hardere ned på. Gjestene hevet seg etter hvert som omgangen skred frem, men deres beste sjanse var en heading fra Steve Smith som ble blokkert av en forsvarer, og det var fortjent at Melksham ledet 1-0 halvveis.

 

Pausen ble benyttet til å hente nye forfriskninger, samtidig som sulten hadde begynt så smått å gnage, slik at jeg byttet £2 mot en solid porsjon med chili og ris. Mens jeg sto og snakket med tyskeren Jens, som var storfornøyd over å endelig få besøke et skikkelig klassisk anlegg denne helgen, kom klubbsekretær Dave Wiltshire forbi. Han kjente meg igjen fra mitt forrige besøk, og i løpet av den meget kjappe ordvekslingen kunne han bekrefte at de brysomme salamanderne nå hadde litt omplassert slik at det nå ikke skal være flere hindringer for arbeidet med det nye stadionet.

 

Plantegninger for den nye hjemmebanen henger i klubbhusets bar, og det hadde Jens og hans kvinnelige ledsager ikke sett. Etter å ha fortalt de om dette, satt de kursen mot klubbhuset for å se, og de kom ut med et langt mindre glis. Selv om jeg poengterte at det kunne vært enda verre, er det liten tvil om at klubben vil flytte fra et klassisk og svært karakterfylt anlegg til en langt mer nitrist men funksjonell moderne arena. Oppfordringen får være å benytte sjansen denne sesongen, før det er for sent. Gillingham Town er jo selv en klubb som en stund har hatt flytteplaner, og det blir tilsynelatende heller ikke lenge før også de flytter inn på nytt stadion.

 

Hjemmelaget burde doblet ledelsen tidlig i andre omgang, da Ricky Hulbert la inn etter et flott raid. Hans crosser fant Sean Benison som avsluttet på mål, men Gills-keeper Sam Filkins vartet opp med en fantastisk redning. Hulbert hadde selv en mulighet noen minutter senere, men headet like utenfor, og gjestene virket mer og mer styrket i troen på at de kunne få med seg noe etter hvert som andre omgang skred frem og de tok litt over. Deres kaptein Jon Vance var nå dominerende på midtbanen, og Gills virket å trives når de fikk trille litt ball. Snart kom også sjansene til å sette inn utligningen de jaktet på.

 

Med snaut tjue minutter igjen måtte hjemmekeeper Rob Brown i aksjon på en avslutning fra Phil Ormerod, og drøyt fem minutter senere brant Ashley Clarke en gyllen mulighet da han sendte ballen over mål fra 6, 88 meter. I stedet slo Melksham tilbake, og etter at Gills-keeper Flockton hadde reddet et par forsøk, headet Higdon inn sitt andre for dagen. Denne gang kom innlegget fra Ben Thomson, og målet var for øvrig spissen Higdons tiende for sesongen. Om de trodde at poengene var sikret, måtte de imidlertid tro om igjen, for med to-tre minutter igjen styrte Steve Smith inn reduseringen til 2-1. Intet mindre enn gjestene fortjente i andre omgang, men det kom litt for sent. Til tross for at de sendte en rekke lange baller inn i Melksham-feltet klarte de aldri å få ballen i nettet for andre gang, og dermed endte det med hjemmeseier 2-1.

 

Det var i og for seg ikke helt ufortjent kampen sett under ett, og kampen i Melksham skulle også vise seg å bli gjenstand for det høyeste publikumstallet i løpet av helgens arrangement. 357 tilskuere måtte frem ved The Conigre, og de hadde vært vitne til en spennende kamp. Årets Western League Ground Hop var over, og det var såvidt tid til noen raske avskjeder før vår minibuss satt kursen mot Bristol Parkway. Det var endestasjon for minibussen, som denne gang ikke skulle helt tilbake til Weston-super-Mare. Det skulle imidlertid undertegnede, og etter å ha sovnet på turen tilbake, ble jeg vekket da vi ankom Bristol Parkway.

 

Jeg hadde ikke dårlig tid, og ble stående å snakke litt med Groundhop UK-arrangørene på parkeringsplassen der, hvor en av groundhopperne også hadde problemer med å få start på bilen sin. Dave West, kjent som UKPunk på Kempster-forumet, hadde klart å gå fra bilen med lysene på da han parkerte den morgenen, og måtte nå ringe etter hjelp. Dermed ble det nok en forsinket retur hjem til Clacton-on-Sea for ham og hans passasjer, og jeg forlot de etter hvert da de hadde ringt veihjelp. Selv valgte jeg å ta en pitstop inne i Bristol, men da ingen av de to vennene jeg kontaktet hadde mulighet til å møtes for en pint på kort varsel, var jeg mitt eget selskap der jeg også inntok en middag på Wetherspoons-puben The Knights Templar like ved Bristol Temple Meads mens jeg humret over irene som deppet over sitt exit fra rugby-VM. Omsider kom jeg meg på et tog tilbake til Weston-Super-Mare, der jeg bevilget meg en siste pint på The Bear Inn før jeg trakk meg umiddelbart tilbake til hotellet.


Revisit:
Melksham Town v Gillingham Town 2-1 (1-0)
Western League Premier Division
The Conigre, 18 October 2015
1-0 Gary Higdon (15)
2-0 Gary Higdon (82)
2-1 Steve Smith (88)
Att: 357
Admission: Included in Ground hop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Ground hop Ticket (otherwise £1)

 

Next game: 19.10.2015: Hungerford Town v Chesham United
Previous game: 18.10.2015: Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton

 

More pics

 

 

 

Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton 18.10.2015


Søndag 18.10.2015: Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton

 

Det var duket for en ny dag i regi av GroundhopUK og deres Western League Ground Hop – denne dagen med to kamper på menyen. Avreise fra Weston-super-Mare var satt til klokka 09.00, og det betød at jeg heller ikke denne søndagsmorgenen hadde tid til å dra nytte av at frokosten var inkludert i prisen ved Edelweiss Guest House. I stedet listet jeg meg ut døra litt før klokka halv åtte, og spaserte igjen opp langs byens seafront til Wetherspoons-puben Cabot Court Hotel, som ligger rett ved siden av hotellet GroundhopUK hadde valgt seg som base. Søndag betyr imidlertid også at jeg på veien jaktet på en newsagent som hadde åpnet og som solgte dagens Non-League Paper. Ved å ta en ørliten omvei fant jeg det jeg lette etter i en McColls-sjappe, og søndagen var foreløpig reddet.

 

Etter en frokost på den nevnte Wetherspoons-puben hadde jeg tid til å bla litt i NLP før det snart var tid for avreise. I henhold til tidsskjemaet rullet vi snart av gårde mot Bristol Parkway med mange ledige seter. En rekke av deltakerne valgte nemlig å selv kjøre til Bristol Parkway for å parkere der, slik at de etter dagens kamper ville ha kortere vei å kjøre hjem. Derfra gikk turen den ikke altfor lange veien til Chipping Sodbury, der Chipping Sodbury Town skulle være vertskap for dagens første kamp med avspark klokka 11.00. Med en snau time til avspark ble vi møtt av klubbens president Jeff Harper, som personlig ønsket velkommen ved å håndhilse på alle groundhopperne som strømmet ut av minibussen.

 

Chipping Sodbury er en liten markedsby som ligger i den sørlige delen av grevskapet Gloucestershire – en mil eller halvannen nordøst for Bristol. Den lille byen med drøyt 5 000 innbyggere er kjent for det som skal være Englands nest bredeste High Street, som med hensikt ble anlagt slik for å legge til rett for de store landsbruksmarkedene som fant sted i byen. På vår ferd gjennom byen virket det som et meget koselig sentrum, men man har etter hvert vokst sammen med den større naboen Yate, som på ingen måte er like sjarmerende. Chipping Sodbury er for øvrig fødested for Harry Potter-forfatter J.K. Rowling, men nå var det altså fotballen vi hadde kommet for.

 

Chipping Sodbury Town antas å ha blitt stiftet i 1885, og vil være et nytt bekjentskap for noen og enhver, selv om de også for mange år siden spilte semiprofesjonell fotball i Western League frem til de la ned driften i 1954. Et par år senere startet de opp igjen på et langt lavere nivå, og så sent som i 2006 spilte de i Division 1 av Bristol Premier Combination – noe som tilsvarer non-leagues step 9, eller nivå 13 totalt. To år senere vant de denne ligaens Premier Division og sikret seg opprykk til Gloucestershire County League.. Våren 2015 fikk de innpass i Western League, der de nå har tatt plass i Division One.

 

Med tanke på at de for mange er et nytt bekjentskap, hadde med-arrangør Laurence Reade hos GroundhopUK ment at de ville tiltrekke seg mange groundhoppere som allerede hadde besøkt de andre klubbene på helgens arrangement, og hans tips var at man her ville få se arrangementets største tilskuertall. Samtidig hadde noen ytret skepsis vedrørende hvorvidt klubben med sitt nokså enkle anlegg ville klare å håndtere et såpass stort publikum. The Ridings er som sagt et enkelt anlegg som i realiteten kun byr på to sider å boltre seg på, og klubbhusets bar er ikke spesielt stor. Så godt som alt av fasiliteter er å finne på den ene langsiden, der man finner det nevnte klubbhuset. Tilskuerfasilitetene består av hard standing, og lenger ned på denne langsiden har man et lite overbygg som gir tak over hodet til noen av tilskuerne.

 

Klubben har siden forrige sesong åpenbart stått på hardt for å sørge for at anlegget ble oppgradert for å oppfylle Western League-kravene. Ut fra bilder fra før sommeren ser det ut som om noe av det de har gjort er å gjerde inn anlegget, som fremdeles tillater nærmest fullt innsyn fra utsiden. Bak det bortre målet står dette gjerdet så tett innpå det lille gjerdet/gelenderet som omkranser banen at man skal være slankere enn undertegnede for å presse seg gjennom her. Det skulle omsider vise seg at det ikke ble rekord for helgens arrangement, men 261 tilskuere er likevel mange flere enn det klubben er vant med å være vertskap for. Bekymringene viste seg imidlertid ubegrunnet, og klubben klarte sin rolle som vertskap med glans…og en god dose sjarm.

 

En nærmere kikk på dagens kampprogram vitnet om at hjemmelaget før helgen befant seg på en 6. plass. Etter kampene som allerede hadde blitt spilt denne kampen, hadde de imidlertid blitt forbigått av ytterligere tre lag, men hadde naturligvis nå muligheten til å avansere igjen. I løpet av helgen hadde Hengrove Athletic overtatt tabelltoppen på målforskjell foran Corsham Town, og Chipping Sodbury Town hadde eksempelvis ni poeng opp til den nye serielederen med tre kamper til gode. Western League Division One fremstår i år som en temmelig åpen divisjon der det virker som om alle slår alle.

 

Unntaket er stakkars Bishop Sutton som befant seg helt sist med kun ett poeng. Ganske utrolig med tanke på at de så sent som for to år siden (våren 2013) vant helt Western League. De hadde imidlertid ikke søkt om noe opprykk, og det skal også være usagt om deres anlegg ville ha oppfylt kravene, men jeg ble fortalt at så godt som rubb og rake av spillere og trenerapparat forlot klubben etter dette. Manageren stakk til tydeligvis mer ambisiøse Bristol Manor Farm, og noen av spillerne fulgte ham dit, mens andre søkte nye jaktmarker. Klubben har siden den gang vært i sportslig forfall, og i våres rykket de ned fra Premier Division som jumbo. De virker nå i fullstendig oppløsning, og det var derfor få som levnet de spesielt store sjanser foran dagen kamp.

 

Vi hadde ikke engang spilt et minutt da Justin Bishop sendte vertene i føringen etter drøyt 50 sekunder. Og det var bare starten, for Bishops-keeper George Dempsey skulle få god trening i å hente ballen ut fra nettet. Det hjalp kanskje heller ikke på familieidyllen at Jack Dempsey hos vertene ifølge en lokal sidemann var hans bror. Et drøyt kvarter senere satt Liam Barrett inn 2-0 fra straffemerket, og det tredje kom etter halvspilt første omgang da Sam Downes satt ballen i eget mål Det var total enveiskjøring, og etter en halvtime besørget Mike Beecham 4-0. Og det man kunne ikke annet enn å føle litt med Bishop Sutton da James Mackie sørget for at det sto hele 5-0 da lagene gikk til pause.

 

I pausen ble jeg oppsøkt av en av groundhopperne som kunne fortelle om at jeg hadde blitt etterlyst av arrangørene. De ba meg igjen om å oppsøke klubbhuset, der klubbledelsen hadde uttrykt interesse for å møte denne «gale nordmannen» som hadde tatt turen til The Ridings. De er kanskje ikke altfor godt vant med besøk langveisfra, og ville gjerne forsikre seg om at jeg trivdes. Det gjorde jeg da også absolutt, men jeg fikk spørsmål om hva jeg syntes om deres anlegg. Jeg sa som sant var at det er jo strengt tatt ikke noe dårligere enn det man eksempelvis ser hos Cadbury Heath i divisjonen over, og det var for så vidt ment som et kompliment, men det var tydelig at det kanskje ikke ble oppfattet som det. «Ikke noe dårligere?» spurte en av de dresskledde herrene tilsynelatende nokså indignert, og jeg kunne bare følge opp med å forklare utsagnet og forsikre om at jeg trivdes godt.

 

De er jo tross alt en klubb som de senere år har klatret ganske kraftig i pyramiden, og det er naturlig at ting tar tid når man gradvis skal oppgradere sitt anlegg til den relevante standard. I så måte er det liten tvil om at de har gjort en god jobb, der de har et funksjonelt godt anlegg som nok på utmerket vis dekker klubbens nåværende behov. Jeg unnet meg ellers dagens første flytende forfriskning, og på vei tilbake til stedet jeg hadde tatt oppstilling klarte jeg heldigvis også å med nød og neppe sno meg unna Tony Morehead før han rakk å ta kontakt og starte noen samtale. Andre omgang kunne starte, og det ble mer av det samme.

 

Vertene hadde scoret i kampens første spilleminutt, og de gjentok bedriften etter pause, da Sam Taylor satt inn 6-0 i omgangens første minutt. Tolv minutter senere sto det 7-0 da innbytter Dave Sims også noterte seg i målprotokollen, og samme mann satt inn 8-0 kun to minutter senere. Med 8-0 og en time spilt følte vel vertene at de hadde gjort nok og giret tilsynelatende ned i krabbegir. Eller var det kanskje gjestene som hevet seg noe? Etter halvspilt andre omgang fikk de i hvert fall sitt trøstemål, selv om det nok ikke var særlig til trøst. Det måtte da også et selvmål til, og Sam Keet var mannen som var uheldig da han satt ballen i eget mål bak keeper Glenn Murray.

 

De siste 15-20 minuttene minnet mest om en transportetappe der begge lagene ventet på at dommeren skulle blåse i fløyta for siste gang. Dermed endte det med kalasseier 8-1 til hjemmelaget, som tok seg opp på femteplass på tabellen. De hadde grunn til å være fornøyd med dagen både på og utenfor banen, og hadde vært et artig bekjentskap. Mens vi snart tok plass i bussen for å reise mot Melksham, måtte jeg imidlertid sende en tanke til stakkars Bishop Sutton, der manager Steve Laker har en tilsynelatende svært vanskelig jobb. Før jeg gikk ut porten hadde jeg imidlertid rukket en kort ordveksling med et par representanter for bortelaget, og de hevdet at dagens kamp i hvert fall ikke var representativt på hvordan de har spilt, da de mente at de ofte har hengt langt bedre med og sjelden blitt feid regelrett av banen med slike sifre. Vi tok avskjed med Chipping Sodbury Town og satt kursen mot Wiltshire.

English ground # 299:
Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton 8-1 (5-0)
Western League Division One
The Ridings, 18 October 2015
1-0 Justin Bishop (1)
2-0 Liam Barrett (pen, 17)
3-0 Sam Downes (og, 23)
4-0 Mike Beecham (30)
5-0 James Mackie (39)
6-0 Sam Taylor (46)
7-0 Dave Sims (58)
8-0 Dave Sims (60)
8-1 Sean Keet (og, 68)
Att: 261
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise £1)
Pin badge: £3

 

Next game: 18.10.2015: Melksham Town v Gillingham Town
Previous game: 17.10.2015: Keynsham Town v Westbury United

 

More pics

 

 

 

Keynsham Town v Westbury United 17.10.2015


Lørdag 17.10.2015: Keynsham Town v Westbury United

 

Som en del av helgens Western League Ground Hop-arrangement hadde vi denne dagen sett tre kamper, men begynte folk å bli trøtte etter den nitriste forestillingen vi hadde vært vitne til hos det trivelige vertskapet i Cadbury Heath? Noen begynte kanskje å merke at det hadde vært en lang dag, men jeg tror majoriteten av groundhopperne i likhet med undertegnede så frem mot dagens fjerde og siste kamp. Den skulle foregå i Keynsham, så det var nok en gang en kort transportetappe på noen få kilometer fra Cadbury Heath, og etter en kort busstur kunne vi stige av utenfor Keynsham Town hjemmebane Crown Field.

 

Keynsham er en liten by i grevskapet Somerset, beliggende helt oppe i den nordlige delen av grevskapet, ved grensen mot både Bristol og Gloucestershire. Forklart på en annen måte ligger Keynsham mellom Bristol og Bath, og har omtrent 16 000 innbyggere. Det har vært bosetning her helt siden i hvert fall romertiden, og man mistenker at Keynsham var romernes Trajectus. Dette skal ha vært en bosetning rundt et romersk fort som ble bygget over elven Avon. I nyere tid hadde Cadbury’s sjokolade-fabrikk filial med produksjon i byen, og dette var en hjørnesteinsbedrift frem til fabrikken i Keynsham ble lagt ned i 2011. Ellers jobber nok mange av innbyggerne i først og fremst Bristol.

 

Crown Field er et stadion jeg tidligere har besøkt, og det skjedde da værgudene stakk kjepper i hjulene for mine planer for første nyttårsdag 2013. Den gang hadde jeg hatt planer om en trippel bestående av Clevedon Town, Weston-super-Mare og Hallen, men allerede i pausen av første kamp i Clevedon fikk vi vite at de andre kampene allerede hadde blitt avlyst. Dermed ble min trippel redusert til en dobbel, etter at jeg såvidt kom meg til Keynsham Town tidsnok til å få med meg mesteparten av oppgjøret mot Calne Town. Den gang ble kampen ganske sikkert reddet av at Crown Field har kunstgress, men til tross for dette er jeg på ingen måte i nærheten av å være noen fan av dette, og det var da også hovedgrunnen til at jeg nok ikke ville returnert for en ‘revisit’ om det ikke var for det faktum at det ikke var andre alternativ denne kvelden.

 

Keynsham Town ble stiftet i 1895, og spilte i Bristol & District League, før de sakte avanserte via Bristol Premier Combination og Somerset Senior League. I 1973 fikk de være med i Western League, og har siden den gang holdt seg i den ligaen, der man har vekslet mellom spill i Premier Division og Division One. Deres beste plassering er 10. plassen i Premier Division i 2003, men de har nå spilt i Western League Division One siden 2007. Det var også ligapoeng i denne divisjonen det skulle kjempes om når de denne lørdagskvelden skulle være vertskap for Westbury United far det vestlige Wiltshire, og jeg passerte snart den ytre smijernsporten og entret Crown Field for andre gang.

 

Det har ikke skjedd stort av forandringer på Crown Field siden min forrige visitt, og det første jeg bet meg merke i i så måte var at F-en i klubbens initaler foran i «panna» på hovedtribunen har falt ned siden sist, slik at KTFC nå har blitt til KT:C. Denne hovedtribunen er tilknyttet klubbhuset, og er byr på en blanding av ståplasser og sitteplasser under et overbygg fra det nevnte klubbhuset. Ellers er det hard standing som gjelder rundt resten av anlegget. Bak det nærmeste målet står tilskuerne på en avsats som er opphøyet i forhold til banen. Laglederbenkene befinner seg på bortre langside.

 

Klubben hadde tydeligvis hatt planer om å slå på stortromma i forbindelse med helgens arrangement, og stukket inn i kampprogrammene var det et ark der man hadde tegnet opp et kart over anlegget med forskjellige fasiliteter markert av. Et artig innslag, men skuffelsen var stor da jeg fant ut at det likevel ikke var klargjort for noen hog roast nederst på nærmeste langside, bortenfor klubbhuset. Det hadde tydeligvis gått meg hus forbi, men andre groundhoppere hadde fått med seg at det hadde blitt avlyst da utstyret man skulle bruke ikke hadde vært samrabeidsvillig, slik at grisen ikke hadde rotert. Det var nok først og fremst enda mer skuffende for klubben, men som plaster på såret serverte de hamburgere for rimelige £1. Det kan man ikke klage på!

 

Mens jeg nippet til en pint Stowford Press kunne jeg bla litt mer i kveldens program, som fikk absolutt godkjent. Før denne helgen lå Keynsham Town på en 12. plass på tabellen med 17 poeng, men til tross for at det var svært tett foran de på tabellen, hadde de også spilt flere kamper enn de fleste andre av lagene rett foran. I likhet med sitt vertskap hadde også Westbury United spilt 12 kamper, men en 18. plass med 9 poeng betød at de kun hadde tre lag bak seg på tabellen. Westbury United endte for øvrig som jumbo i fjor, men unngikk nedrykk. Det er da også noen år siden noen rykket ned fra Western League (det har i stedet vært konkurser, degraderinger og klubber som har trukket seg), og i og med at man spiller med 21 klubber også denne sesongen, er det også denne gang tvilsomt om så vil skje. Og uansett virker Bishop Sutton så håpløse at de andre burde være trygge åkkesom.

 

Manager Chris Kings utvalgte hjemmehelter startet friskt, men Ben Harris skjøt over fra god posisjon, og i stedet var det gjestene som med sin første sjanse satt ballen i mål etter seks minutter. Ben Forester gjorde fint forarbeid da Grant Gunning sendte et innlegg inn i feltet, og Jordon Matthews headet ballen i bue over K’s-keeper Ashley Wintle. Et av gjestenes kallenavn er det nokså spesielle ‘The White Horse Men’, og på deres midtbane styrte James Hounsell og Matty Mantay showet mens Josh Ferguson to ganger kunne doblet ledelsen. For hjemmelaget var imidlertid Ben Harris en konstant trussel når de kom fremover, men han viste at siktet ikke var helt riktig innstilt da han flere ganger avsluttet utenfor.

 

Keynsham Town avsluttet omgangen best, og gjestene kan takke sin keeper Charlie Heydon for at de gikk til pause med ledelse. Først parerte han avslutningen fra Sam Duggan, før han like etter reddet strålende da Jason Adams på nærmest blank goal fikk headet et frispark på mål. Dermed gikk lagene i garderoben på stillingen 0-1, og de grønnes manager James Goodard hadde naturlig nok mest grunn til å være fornøyd. Jeg må igjen si at fotball på kunstgress for meg ofte ikke blir helt det samme. Jeg kjenner personer i England som til og med nekter å akseptere at det i det hele tatt er fotball. Så langt skal jeg overhodet ikke gå, men det er en kjensgjerning at det ofte blir en helt annen type kamp. Men dessverre vil det bare bli mer og mer av dette i tiden fremover, og jeg har overhodet ikke noe problem med å se at det er gunstig (ikke minst økonomisk) sett fra klubbenes ståsted.

 

Det skal også innrømmes at de i hvert fall var en spennende kamp, og etter pause tok hjemmelaget initiativet og presset på for en tidlig utligning. Det var etter hvert helt utrolig at Westbury klarte å stå imot så lenge som de gjorde, for først traff vertene stolpen da et skudd fra Sam Harris endret retning. Deretter skjøt Tom Johnson over fra god posisjon etter at et frispark inn i feltet ikke ble klarert, og like etter var keeper Heydon igjen i ilden med en flott redning da han vippet skuddet fra Sam Duggan over tverrliggeren. I stedet kunne både Jordon Matthews og Ben Forester doblet ledelsen på kontringer. Spesielt sistnevnte hadde en god sjanse, men hjemmekeeper Wintle holdt vertskapet inne i kampen med en glimrende redning.

 

Initiativet lå nå imidlertid fortsatt hos vertene, som trodde de hadde utlignet da Rob Sheriton headet i mål, men dommeren hadde vinket for offside. Da utligningen omsider kom, var det i form av en scoring som var verdt ventetiden. Innbytter Bertrand Abang sendte i vei et fantastisk langskudd som fant veien til nettmaskene oppe i krysset, utakbart for keeper Heydon. Keynsham fikk blod på tann og giret opp ytterligere et hakk. Tom Harris skjøt like utenfor, Tom Johnson headet like over, og Ben Harris presterte å avslutte utenfor da han ble spilt gjennom alene med keeper. Det var en defensiv feil som til slutt ga vertene ledermålet med snaut fem minutter igjen av ordinær tid. Nathan Hallett-Youngs forsøk på å klarere endte med at ballen havnet hos Tom Harris, og denne gang gjorde han ingen feil da han satt inn 2-1.

 

Kanskje trodde Keynsham at jobben nå var gjort, men Westbury nektet å gi seg, og sendte frem mye folk i håp om en sen utligning. Etter en liten periode med Westbury-press gjorde de et siste desperat forsøk ved å sende ballen inn i Keynsham-feltet. Tony McElhone avsluttet på mål, men keeper Wintle reddet glimrende. Returen havnet hos James Hounsell, men hans avslutning ble blokkert, og ballen trillet ut på mot sidelinjen. Der kom Dan Moore og sendte igjen ballen inn i feltet, der den uheldige Jason Adams headet ballen i eget mål med sekunder igjen av ordinær tid. 2-2 og poengdeling etter en dramatisk avslutning på Crown Field.

 

Før vi forlater Crown Field skal det nevnes at jeg har sett eldre bilder der hovedtribunen var malt i svarte og gule striper, og jeg må innrømme at jeg synes den fremsto fjongere slik. Vel, etter dagens fjerde kamp var det uansett på tide å forlate Crown Field og Keynsham og sette kursen tilbake mot Weston-super-Mare – via et stopp for å plukke opp noen personer ved Bristol Parkway som hadde benyttet resten av dagen annerledes etter dagens første kamp. Det hadde vært en lang dag, og jeg unnet meg en times tid på øyet på veien tilbake til Weston, der jeg ble overtalt av Peter Sixsmith og Tranmere-supporteren Steve fra Wirral til å ta en pint ved en av byens puber før jeg returnerte til hotellet. Det var imidlertid bare å komme seg i seng nokså raskt, for morgendagen ville by på nok en tidlig start og mer av det samme.

Revisit:
Keynsham Town v Westbury United 2-2 (0-1)
Western League Division One
Crown Field, 17 October 2015
0-1 Jordon Matthews (7)
1-1 Bertrand Abang (71)
2-1 Tom Harris (86)
2-2 Jason Adams (og, 90)
Att: 224
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise (£1)

 

Next game: 18.10.2015: Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton
Previous game: 17.10.2015: Cadbury Heath v Cribbs

 

More pics

 

 

 

Cadbury Heath v Cribbs 17.10.2015


Lørdag 17.10.2015: Cadbury Heath v Cribbs

 

Etter vårt besøk hos Oldland Abbotonians, der dagens andre kamp igjen hadde vært et målkalas, var det bare å returnere til minibussen for å ta plass slik at vi kunne ta oss til dagens tredje av fire kamper. Igjen var det kun drøyt halvannen kilometer vi skulle fraktes når vi nå skulle til Cadbury Heath, og som ved transportetappen mellom dagens to første kamper, passerte vi igjen et par personer som åpenbart var i ferd med å tilbakelegge strekningen til fots. Igjen var det altså få minutter vi befant oss i minibussen før vi kunne stige ut utenfor Cadbury Heaths hjemmebane Springfield, etter at vi omsider hadde klart å manøvrere oss en temmelig trang innkjørsel som kan by på en utfordring for noen og enhver.

 

Cadbury Heath hører til Gloucestershire, der det ligger helt nede i det sørvestlige hjørnet av grevskapet, men i realiteten er det et boligområde i Bristols østlige utkant. Selve Cadbury Heath har drøyt 3 000 innbyggere, og majoriteten jobber selvsagt inne i de mer sentrale deler av Bristol. Noen av groundhopperne på minibussen valgte å trave bort til puben King William IV, som har høstet mange lovord, og for en cider-drikker skal de ha et stort utvalg av gyllen nektar. Likevel valgte jeg å stå over og i stedet ta meg inn på Springfield-anlegget.

 

Igjen er det et nokså spartansk og enkelt anlegg, og duoen Harvey Harris og Peter Sixsmith kommenterte nærmest i kor at man aldri ville fått innpass i Northern League, og i hvert fall ikke på step 5. Dette skyldes nok ikke minst at anlegget er gjerdet inn med et metallgjerde som gir fullt innsyn fra utsiden. Alt av tribunefasiliteter er å finne på den ene langsiden, der man finner en moderne prefabrikert sittetribune på den ene banehalvdelen, mens man nærmere midtbanen har et parti som i hvert fall har litt mer karakter der et overbygg gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Der under overbygget finner man også en tea bar. Rundt resten av anlegget er det hard standing som gjelder, og på kortsiden bak det bortre målet (som for øvrig var stengt av) var det ikke engang det, men kun gress.

 

Det er ikke noe klubbhus inne på selve anlegget, men det finner man i en brakkelignende bygning på utsiden av gjerdene. Der betalte jeg såvidt jeg husker £2 for en boks Thatchers Gold som jeg nippet til mens jeg kikket litt nøyere på kampprogrammet. Det skal nevnes at jeg da under planlegging av denne turen vurderte å droppe denne kampen (og den forrige kampen hos Oldland Abbotonians) og heller ta turen rett fra Bitton til Mangotsfield, der Mangotsfield United skulle ta imot Wantage Town i Southern League Division One South & West. Til syvende og sist var det flere faktorer som gjorde at jeg gikk bort fra dette og i stedet valgte å følge hele det offisielle Ground Hop-arrangementet – ikke minst at jeg allerede hadde betalt for hele moroa.

 

Fotballklubben Cadbury Heath ble stiftet i 1894, på et tidspunkt da Cadbury Heath var en liten landsby langt ute «på landet» utenfor Bristols bygrenser. Etter spill i andre lokale ligaer var de i 1968 med å stifte Gloucestershire Senior Leaguem, der de snart ble en dominerende kraft. Da det i 1974 vant ligatittelen var det fjerde sesong på rad, men ønsket om opprykk til Western League ble ikke oppfylt da anlegget ikke oppfylte kravene. Ikke minst var det på bakgrunn av at man da mente at garderobene var for langt unna banen. Sesongen etter endte med 2. plass, og de fikk etter dette i stedet innpass i Midland Combination.

 

I denne perioden spilte man seg blant annet frem til kvartfinalen i FA Vase, der de måtte gi tapt for Billericay Town, men verre var det at klubbens manager tok med seg nesten samtlige spillere da han plutselig stakk til Cinderford Town. Etter to sesonger i Midland Combination endte klubben på siste plass, rykket ned og var i store problemer. De valgte å bygge opp fra bunnen av og fikk innpass i den nye Avon Premier Combination (i dag Bristol Premier Combination), som i dag er en av tre feeder-ligaer til Gloucestershire County League. I 1980 var de igjen tilbake i sistnevnte, og i 1990-årene var de også tilbake som et topplag. I løpet av dette tiåret vant de ligaen ytterligere tre ganger, slik at de nå har sju titler i denne ligaen, og endte fire ganger på 2. plass. Våren 2000 fikk de innpass i Western League.

 

Etter å ha tilbragt de første sesongene på nedre halvdel av Division One-tabellen, fulgte noen bedre sesonger før de i 2012 vant divisjonen og sikret opprykk til Premier Division. Der debuterte de med 4. plass, som fortsatt er deres bestenotering, og det virket vel ikke som om man truer den rekorden denne sesongen. Før dagens kamper lå Cadbury Heath på 17. plass av 21 lag i Western League Premier Division, men hadde i hvert fall kamper til gode på nesten alle klubbene bak seg. De håpet imidlertid å kunne avansere noe. Motstander denne dagen var Cribbs, som hadde tatt den korte turen fra Bristols nordlige omland, og de lå to ytterligere to plasser bak sitt vertskap. Begge sto med 6 poeng, men Cribbs hadde to kamper mer spilt. Med andre ord ville en trepoenger komme godt med for begge klubber.

 

Etter to målrike og underholdende kamper tidligere på dagen håpet groundhopperne på mer av det samme, men det ble tidlig klart at så ikke ville skje på Springfield. Det var vel et tidsspørsmål før man igjen fikk en slik kamp, men spillemessig var dette rett og slett noe av det mest søvndyssende jeg noen gang har sett på en britisk fotballbane. Det virket rett og slett som om de to lagene nøytraliserte hverandre totalt, og heller ikke hva gjelder halvsjanser var det noe å notere seg før dommeren blåste for pause etter det noen av de fremmøtte karakteriserte som noe bortimot en lidelse av en første omgang.

 

Pausen ble for min del benyttet til å prate litt med mer med tyskeren Jens og noen andre kjente, og de var heller ikke spesielt imponert over det de hadde sett i løpet av første omgangen, der ingen kunne huske å ha sett en eneste episode der en av keeperne måtte i ilden med noe som minnet om en redning. Kanskje var det passende at 185 tilskuere viste seg å bli helgens laveste tilskuertall, selv om det selvsagt er langt mer enn man vanligvis har på Springfield. Klubben hadde da også gjort sitt ytterste for at folk skulle trives der, og på oppslagstavla i klubbhuset vitnet et skriv fra Groundhop UK som de hadde skriblet notater på om at de hadde fulgt deres råd om hvordan de skulle få mest ut av arrangementet.

 

Det skal også skal også sies at det var noen flere til stede, for det var en håndfull personer som frekt og freidig tok oppstilling på utsiden av gjerdet for å se kampen gratis med drikkevarer kjøpt i klubbhuset. Groundhop UK-arrangør Chris Berezai var ikke videre imponert over dette og lot frekkasene få høre hva han syntes om denne oppførselen og hvor dypt de hadde sunket. Mange av de fremmøtte lot seg friste til å smake på en stuing som man hadde disket opp med, i tillegg til den mer tradisjonelle fotball-maten, men selv om jeg en stund vurderte dette selv, valgte jeg til slutt å vente med «middagen» til dagens fjerde kamp i Keynsham, der det var varslet at man ville varte opp med hog roast.

 

Vi hadde håpet på en langt bedre andre omgang, og det var virkelig ikke for mye å be om, men utrolig nok fortsatte det i samme stilen også etter pause. Jeg kunne faktisk forbigått hele kampen i stillhet, for det var helt oppriktig talt ikke en eneste sjanse å fortelle om i løpet av de 90 minuttene. Det nærmeste man kom noe som minnet om en halvsjanse var et skudd fra hjemmelagets Joe Guest som Cribbs-keeper Matthew Turner virket å ha full kontroll på da det gikk utenfor målet hans. Og den eneste gangen en av keeperne gjorde en redning, var da hjemmekeeper Thomas Drewitt et stykke ut i andre omgang hadde få problemer med å fange et skudd fra George King.

 

Dermed endte det målløst med 0-0 og poengdeling, og det var kanskje ingen av lagene fornøyd med. Enda mindre fornøyd var de nøytrale tilskuerne, og mange av de var utover i andre omgang mer opptatt av å samtale med hverandre. Men det hadde tross alt vært en trivelig stund ved Springfield, selv om kampen var begredelig. Med tre av kampene unnagjort, gjensto det nå kun en kamp denne dagen, og selv om det var dagens lengste etappe (bortsett fra turen til og fra basen i Weston-super-Mare) bød turen til Keynsham Town på nok en raskt unnagjort etappe.

English ground # 298:
Cadbury Heath v Cribbs 0-0 (0-0)
Western League Premier Division
Springfield, 17 October 2015
Att: 185
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise £1)
Pin badge: £3

 

Next game: 17.10.2015: Keynsham Town v Westbury United
Previous game: 17.10.2015: Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United

 

More pics

 

 

 

Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United 17.10.2015

Lørdag 17.10.2015: Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United

Etter å ha sett en spennende kamp hos Bitton, skulle vi ta den meget korte turen til Oldland Abbotonians, og den kunne man egentlig unnagjort til fots. Det er kun rundt halvannen kilometer mellom de to klubbene, så det var ikke mange minuttene vi satt i bussen. Oldland Abbotonians hører hjemme i Oldland Common, som i likhet med Bitton er en liten landsby helt sør i Gloucestershire – mellom Bristol og Bath. Oldland Common består i all hovedsak av boliger der de fleste innbyggerne nok jobber i Bristol. Det er imidlertid noen lokale sjapper, og sannelig har man ikke også tre puber.

Innkjørselen til klubbens hjemmebane Castle Road var for trang for vår minibuss, og vi ble derfor dirigert videre ned til en busslomme hvor klubbformann Martin McConachie ventet på oss. Der ble vi sluppet av mens formannen håndhilste på alle og ønsket hjertelig velkommen etter hvert som de kom av bussen. Han pekte deretter ut en sti som førte oss tilbake til anlegget, før han ble igjen for å guide sjåføren til en større parkeringsplass i nærheten. Allerede under planleggingen av helgens Ground Hop hadde Martin ifølge arrangørene vært svært ivrig på å få arrangementet til Castle Road, og skal i løpet av prosessen ha vært hjelpsomheten selv og vist voldsom interesse for hvordan hans klubb kunne være best mulig vertskap. Det ble da også satt stor pris på av ikke minst arrangørene, men selvsagt også groundhopperne som skulle tilbringe det som viste seg å bli et par koselige timer hos klubben.

Castle Road – eller Aitchison Playing Field om man vil – er en nokså spartansk og enkel affære som også er temmelig åpen. Anleggets hovedtribune er også den eneste tribune, og denne står midt på bortre langside og er en blanding og sitte- og ståtribune. På motsatt side har man klubbhuset oppe i det ene hjørnet, nær inngangspartiet, og laglederbenkene. På utsiden her er det et stort åpent grøntområde, og jeg mistenkte at det muligens var en cricketbane, men glemte å spørre om dette. Anlegget har et landlig preg, og fremstår nokså koselig, og i et av hjørnene på bortre kortside kom jeg over en enkel grind der man tydeligvis kunne gå rett inn. Heldigvis virket det ikke som om noen benyttet seg av den muligheten denne dagen.

Oldland Abbotonians har røtter tilbake til 1910 og stiftelsen av St. Annes (Oldland), men dagens variant av klubben ble til i 1998, etter en sammenslåing med Longwell Green Abbotonians. St. Annes (Oldland) hadde spilt i Gloucestershire County League, mens Longwell Green Abbotonians hørte hjemme i Somerset County League. Den nye klubben tok plass i sistnevnte, og sikret seg våren 2007 opprykk til Western League, der de siden har vært fast innslag i Division One. Deres beste plassering er 2. plassen de oppnådde i 2011, men den gang fikk de ikke rykke opp da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene.

Vi hadde jo fått samtlige sju kampprogrammer for helgens Ground Hop allerede på fredag, og jeg hadde smugkikket litt i programmet for denne kampen. Det var et godt program, og mens jeg nippet til en pint Thatchers Gold til £3,20, tok jeg det igjen frem for å konstatere at vertskapet var plassert på en 7. plass, men med kun 9 spilte kamper hadde de kamper til gode på samtlige andre lag. Man hadde eksempelvis 9 poeng opp til ledende Corsham Town som imidlertid hadde spilt flere kamper enn noen andre. Hele seks kamper hadde Oldland Abbotonians til gode på Corsham, og kunne avansere med en seier mot Ashton & Backwell United, som på sin side befant seg nede på 17. plass. Der lå de med statistikken 3-4-3, men hadde åpenbart blitt trukket tre poeng grunnet det som kan være bruk av en ikke-spilleberettiget spiller.

Oldland Abbotonians hadde også disket opp med beef chili, og for £2,50 fikk jeg en solid porsjon som gjorde nytte som lunsj. Frem til kampstart ble det også tid til litt samtale med kjente fjes som ikke hadde vært til stede på torsdagskampen. Av disse var tyskeren Jens, som sammen med sin bedre halvdel Margaret hadde kjørt over fra Tyskland i løpet av natten, og sammen med germanerne tømte jeg dagens første glass og bestilte påfyll for å ta med ut. Etter en festforestilling i dagens første kamp, var det kanskje mye å håpe på mer av samme sorten, men groundhopperne og de andre fremmøtte håpet selvsagt likevel på en ny god kamp.

Optimismen rådet blant hjemmefolket da Connor Davies og Gary Shorney begge var nære på med hver sin volley tidlig i kampen, men det var gjestene som tok ledelsen i kampens tolvte minutt. Conor Biggins var mannen som på volley sendte ballen i mål bak vertenes keeper og kaptein Josh Dempsey. Samme man var på farten da gjestene doblet ledelsen etter en halvtime, og etter å ha skutt i mål fra spiss vinkel ble Biggins igjen kreditert, selv om noen mente å se at ballen var innom Sam Skidmore. Etter noen lovende åpningsminutter var vertene nest best gjennom store deler av første omgang, og helt på tampen av omgangen gjorde de det enda vanskeligere for seg selv da keeper Dempsey nærmest ga bort et straffespark. Conor Biggins steg frem, og med et minutt til pause sikret han seg matchballen ved å sette inn sitt tredje mål fra straffemerket og sørge for at det dermed sto 0-3 halvveis.

Kampen virket avgjort da jeg benyttet pausen til å ta ytterligere en runde rundt anlegget og snakke med noen gamle kjente. Det var fortsatt nokså tidlig på dagen, så jeg hoppet med hensikt over pause-pinten, da vi tross alt hadde ytterligere to kamper på agendaen denne lørdagen. Oldland Abbotonians’ formann Martin McConachie hadde for øvrig vært svært opptatt av å slå publikumsrekorden på 170 tilskuere, og arrangørene klarte ikke å dy seg da de fortalte ham at dagens tilskuertall var «an excellent 168». Da han visstnok ble litt lang i maska, hadde de imidlertid raskt fulgt opp med å fortelle at det riktige antallet var 201, og altså ny publikumsrekord på Castle Road.

Hjemmemanager Dale Dempsey hadde i pausen manet sine gutter til ikke å gi opp, og i hvert fall gå ned med flagget til topps foran rekord-publikummet. De fikk en god start da deres toppscorer Tom Morgan headet inn reduseringen til 1-3 i omgangens femte minutt. Var det likevel håp om et comeback? Det var i hvert fall et helt nytt hjemmelag vi nå så, og Gary Shorney sendte i vei et frispark som Stags-keeper Lewis Coombes med nød og neppe fikk slått over. Hjemmelaget presset på, men klokka var ikke på deres side, og på en kontring gikk økte gjestene ledelsen da Sam Skidmore headet inn et innlegg fra venstrekanten. 1-4 i det 73. minutt.

Lufta gikk litt ut av vertene, men de skal ha for at de ikke ga opp. Hjemmelagets bestemann var Dave Stone, og han skjøt like over. Med snaut to minutter igjen fant han imidlertid nettmaskene med et skudd i bortre hjørnet. 2-4, men det var vel for sent? Vel, kanskje ikke, for vertene var snart på ferde igjen inne i gjestenes felt, der dommeren pekte på straffemerket etter å ha sett en hands. Frem steg Dave Stone, og reduserte på overtid til 3-4. Vertene sendte frem alt som var av spillere i et desperat forsøk på å sikre seg ett poeng, og det var faktisk keeper Josh Dempsey som kom nærmest da hans heading ble blokkert.

Dermed endte det 3-4, og nok en gang konstaterte groundhopperne at de hadde fått se en meget underholdende kamp. Oldland Abbotonians tapte selvsagt denne kampen i en første omgang der de var svake, og de klarte ikke helt å innhente gjestenes forsprang i andre omgang. Ashton & Backwell United kunne således ta med seg tre poeng hjem til Bristols sørvestlige omland, men undertegnede og de andre groundhopperne forlot Castle Road før de, da vi skulle den korte veien videre til Cadbury Heath og dagens tredje kamp.

English ground # 297:
Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United 3-4(0-3)
Western League Division One
Castle Road, 17 October 2015
0-1 Conor Biggins (12)
0-2 Conor Biggins (31)
0-3 Conor Biggins (pen, 45)
1-3 Tom Morgan (50)
1-4 Sam Skidmore (73)
2-4 Dave Stone (89)
3-4 Dave Stone (pen, 90+1)
Att: 201
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise (£5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise £1)
Pin badge: £3

Next game: 17.10.2015: Cadbury Heath v Cribbs
Previous game: 17.10.2015: Bitton v Street

More pics

Bitton v Street 17.10.2015


Lørdag 17.10.2015: Bitton v Street

 

Lørdag morgen betød at helgens Western League Ground Hop etter den lille «tjuvstarten» kvelden før for alvor skulle starte med hele fire kamper i løpet av dagen. Vi skulle ha avreise fra Weston-super-Mare klokka 08.30, og da frokostserveringen ved Edelweiss Guest House ikke startet før klokka 8.00, sier det seg selv at det ble dårlig med frokost for undertegnede. Litt etter klokka sju listet jeg meg i stedet ut døra og spaserte de tjue minuttene opp til Wetherspoons-puben Cabot Court Hotel, og tok til takke med en full english breakfast der. Den ligger vegg i vegg med hotellet som ble brukt som rendevouz, og i god tid for avreise hadde jeg allerede tatt oppstilling utenfor hotellet, der groundhopperne snart strømmet ut.

 

Dagens fire kamper skulle spilles i et lite område som betød svært korte etapper mellom kampene, men først måtte vi komme oss til Bitton, som (etter å igjen ha plukket opp ved Bristol Parkway) var første stopp. Bitton er en landsby som ligger i det noen nok vil omtale som Bristols østlige utkant, men som realiteten ligger helt nederst i det sørlige Gloucestershire – mellom Bristol og Bath. Jeg skal ikke begi meg ut på noen synsing om hvor mange innbyggere som bor i selve Bitton, men det er også navnet på et kirkegjeld som skal ha i underkant av 10 000 innbyggere, og dette inkluderer da også andre landsbyer som Swineford, Upton Cheyney, Beach, Oldland Common og North Common. En av konene til Henry VIII holdt en gang til i Bitton, som ellers ikke er et sted man hører mest om.

 

I Bitton finner man imidlertid hovedkvarteret til museumsjernbanen Avon Valley Railway, og Bitton stasjon viste seg å ligge kun et par hundre meter fra Bittons hjemmebane, The Recreation Ground. Derfor var jeg langt fra den eneste som valgte å spasere oppom der for en kikk da vi ankom med en drøy time til kampstart. Ved Bitton stasjon var det stor ståhei, og det viste seg at det var et spesielt arrangement der denne dagen som var tilsynelatende godt besøkt. Kanskje utenkelig i Norge, men her var det mange småbarnsfamilier som koste seg med damplokomotivene samtidig som det faktisk var mulig for far (eller mor) å ta seg en øl mens de inntok en matbit i party-teltet som var satt ut ved parkeringsplassen. Og vi så sannelig ingen fylle-skandaler heller. Jeg var en tur innom stasjonens butikk for å kjøpe et par postkort å sende hjem til Norge, og ble betjent av personell kledd i gammeldagse, tradisjonelle uniformer.

 

Britene har vært særs flinke til å ta være på disse gamle toglinjene og holde liv i en del av historien ved å holde en del av de ved like som museumsjernbaner. Etter denne trivelige visitten innom Bitton stasjon, var det imidlertid på tide å igjen rette oppmerksomheten mot dagens første kamp, og jeg spaserte de snaue minuttene tilbake til The Recreation Ground, der jeg igjen passerte gjennom inngangspartiet ved å vise min Ground Hop-billett i stedet for å stoppe for å betale de £7 man ellers krevde. Også programmet hadde jeg fått på forhånd, og hadde på bussen kikket litt i dette og konstatert at selv om det ikke kunne måle seg med eksempelvis Corsham Town kvelden før, hadde man fått med det mest essensielle, med både tabeller og terminliste, samt historikk for begge klubber.

 

Bitton AFC ble stiftet så langt tilbake som i 1892, men man kjenner faktisk lite til klubbens historie fra før andre verdenskrig. Etter krigen spilte de i hvert fall i Bristol & District League, uten å gjøre seg spesielt bemerket før man på 1980-årene begynte å avansere sakte men sikkert i pyramiden. Via Bristol Combination og Gloucestershire County League spilte de seg opp i Western League, der de i 1997 tok plass i Division One. Andreplassen våren 2004 var nok til at de fikk rykke opp i Western League Premier Division, og der har de holdt seg siden som fast innslag på øvre halvdel av tabellen. I 2009 vant de til og med hele Western League, men ble nektet opprykk til Southern League da deres Recreation Ground ikke oppfylte den ligaens krav.

 

Siden den gang har man fortsatt oppgraderingen av The Recreation Ground for å forsikre seg om at man vil være i stand til å ta steget opp om de skulle klare å kvalifisere seg sportslig igjen. Ikke minst gjelder dette investeringene formann John Langdon gjorde i 2011, da man rev det gamle klubbhuset i tre og erstattet det med en ny utgave med moderne fasiliteter, samtidig som man også fikk satt inn telleapparater. Disse er montert på den ene langsiden, ut mot parkeringsplassen, og rett til høyre for disse står det nye klubbhuset. På samme langside, på motsatt side av inngangspartiet, har man et overbygg som er beregnet å gi tak over hodet for inntil 150 stående tilskuere, og det er mye hard standing rundt anlegget. Unntaket er den lille hovedtribunen med sitteplasser på motsatt langside, der man for øvrig også finner laglederbenkene. Selve banen har for øvrig en merkbar helling i lengderetningen.

 

Selve gressmatta på The Recreation Ground har øvrig en merkbar helling i lengderetningen, og dette gi gjerne en liten dose karakter. Anlegget er kanskje ellers ikke det mest spennende, men den har en landlig beliggenhet omgitt av masse grønt, og dette er kanskje var dette medvirkende til at det likevel var nokså koselig der. Og bak det bortre målet går ikke minst jernbanelinjen for museumsjernbanen Avon Valley Railway, slik at vi hadde god utsikt mot togene som med overraskende hyppighet ble trukket forbi av damplokomotiver som flere ganger i løpet av vårt opphold tutet tilsynelatende til ære for fotballfolket.

 

Det var ikke måte på hvilken oppmerksomhet helgens Ground Hop hadde tiltrukket seg, og også en lokal TV-stasjon var til stede for å dekke begivenheten. I så måte klarte selvsagt med-arrangør Laurence Reade å lure meg bort til TV-kameraene, der de utsendte var ivrige etter å få noen ord fra den personen som hadde reist lengst for å delta på moroa. Jeg forsto ikke først hva jeg ble lurt med på, men etter å ha blitt stilt foran TV-kameraene hadde jeg ikke annet valg enn å riste av meg eventuell kameraskrekk og levere en ordentlig opptreden der jeg forklarte hvorfor følte at helgens arrangement var verdt en tur fra Norge. En smule flaut, men det var heldigvis raskt overstått, og forhåpentligvis vil det ikke finne veien til nettet.

 

Bitton sto før kampen med 5-1-3 på 9 kamper, og lå med det på en 8. plass; 12 poeng bak ledende Corsham Town, men med hele fem kamper til gode. Av lagene over var det kun Barnstaple Town som hadde spilt like få kamper, og man hadde kamper til gode på de øvrige. Gjestene denne formiddagen var Street, som hadde tatt turen fra Glastonbury-traktene av Somerset, og de lå på sin side på en 6. plass før kamp, med 6-1-5 på 12 kamper. Bitton kunne altså passere sine gjester med seier, og de fleste virket å ha mest tro på et slikt utfall, selv om hjemmefolket var svært skeptiske til om de allerede denne sesongen kan kjempe om ny Western League-tittel og eventuelt opprykk til step 4.

 

Kampen startet med gjestene i førersetet, og etter ti minutter tok de en fortjent ledelse da et frispark fra Mark Randall skapte forvirring i Bitton-forsvaret. Mens tre forsvarere forgjeves forsøkte å klarere, headet Steve Murray inn 0-1 på andre forsøk etter at Bitton-keeper James Powell først parerte. Fem minutter senere ga de imidlertid Luke Bryan fri ferdsel mot sitt mål, og etter at Bryan hadde danset seg forbi fire halvhjertede taklingsforsøk, sendte han i vei et skudd som snek seg inn i nettmaskene bak Street-keeper Tom Punchard. Street lot seg dog ikke affisere, og fortsatte å angripe. Kampuret passerte tjue minutter da Craig Herrod sendte en lang pasning opp til Steve Murray, og med en herlig volley sendte han ballen i bue over keeper Powell, som sto hjelpesløs på sin 5-meter, og i mål til 1-2.

 

Og Street var ikke ferdig der, for et drøyt minutt senere hadde de satt inn sitt tredje. Denne gang var Murray tilrettelegger da han la inn til Dale Hunt, og sistnevnte fant nettmaskene. Vi var ikke engang halvveis i første omgang, og det sto 1-3. Street var meget gode den første halvtimen, men en skade på venstreback Mark Randall gjorde at manager Dan Badman måtte foreta en omrokkering som medførte at den gode midtbanespilleren Keith Emerson måtte trekkes ned på venstrebacken. Bitton kom etter dette inn i kampen og tok snart over, og de avsluttet første omgang bra. Street-keeper Punchard måtte før pause varte opp med en god redning for å hindre Eugene Keaby. Det sto 1-3 halvveis.

 

Bitton-manager Paul Britton hadde nok brukt pausen til å mane til innsats for å få en tidlig redusering i andre omgang, og det var akkurat det vertene fikk da Luke Bryan etter et drøyt minutt scoret sitt andre for dagen. Street kunne gjenopprettet sin tomålesledelse, men Murray brant en mulighet til å få sitt hattrick etter å ha blitt spilt frem av Herrod, og det var fortsatt Bitton som nå hadde initiativet der de presset på for utligning. Både Luke Bryan og Sacha Tong så sine avslutninger reddet av bortekeeper Punchard, men sistnevnte måtte omsider gi tapt i det 72. minutt. Aysa Corrick avanserte mot et ryggende Street-forsvar, og kunne enkelt spille frem Sacha Tong som utlignet til 3-3.

 

Det hadde ligget litt i kortene, og det gjorde det nå også at Bitton ville snu kampen til seier, der de fortsatte å presse sine gjester bakover i jakten på ledermålet. Det kom imidlertid aldri, og Street klarte å forsvare det ene poenget. Kanskje vil de føle seg skuffet over at de rotet bort en tomålsledelse, men samtidig vil kanskje hjemmefolket på sin side uttrykke skuffelse over den noe dårlige starten og at de ikke klarte å få et sent vinner mål etter en god andre omgang. Det hadde uansett vært en meget artig og spennende kamp som skapte entusiasme blant et publikum som talte 217. For groundhoppernes del var det tid for en rask retrett til bussen, som skulle frakte oss den korte turen til Oldland Common og dagens andre kamp.

English ground # 296:
Bitton v Street 3-3 (1-3)
Western League Premier Division
The Recreation Ground, 17 October 2015
0-1 Steve Murray (10)
1-1 Luke Bryan (15)
1-2 Steve Murray (21)
1-3 Dale Hunt (22)
2-3 Luke Bryan (47)
3-3 Sacha Tong (72)
Att: 217
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise (£1)
Pin badge: £3

 

Next game: 17.10.2015: Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United
Previous game: 16.10.2015: Corsham Town v Calne Town

 

More pics

 

 

 

Corsham Town v Calne Town 16.10.2015


Fredag 16.10.2015: Corsham Town v Calne Town

 

Det var på tide å forlate Newcastle og starte den lange reisen ned til Weston-super-Mare, helt nede ved Somerset-kysten ut mot Bristol-kanalen. Men etter at jeg hadde forlatt Manhattans og temmelig røffe Wallsend med metro inn til sentrale Newcastle, hadde jeg tid til å unne meg en skikkelig frokost. Ikke på Butterfly Cabinet denne gang, men på Newcastle stasjon har Centurion Bar også tidlig matservering fra et lite utsalg inne på selve stasjonen, og jeg hadde lagt merke til at de hadde full scottish breakfast på menyen. Etter denne herlige kulinariske starten på dagen, kunne jeg sette meg på 08.43-toget mot Plymouth, som jeg ble med så langt som til Bristol Temple Meads. Derfra gikk siste etappe til Weston-super-Mare, og en halvtimes tid senere kunne jeg etter nesten fem timer og tre kvarter på reisefot stige av i badebyen.

 

Denne fredagen markerte starten på høstens Western League Ground Hop, der vi skulle gjennom sju kamper på tre dager, og det hele skulle starte med kamp i Corsham denne kvelden. Weston-super-Mare hadde blitt valgt som base da prisene i Bristol denne helgen hadde vært temmelig stive (nå har jeg inntrykk av at Bristol uansett ikke er landets billigste sted i så måte, men nå var det enda dyrere enn vanlig; muligens grunnet rugby-VM der Cardiff var en av arrangørbyene), men da problemer med mailing-listen til Groundhop UK sørget for at jeg var en av de som ikke fikk informasjons-mailen før jeg lenge etter etterlyste den, var allerede enkeltrommene utsolgt da jeg etter hvert tok kontakt.

 

Arrangørene var lenge merkelig lite hjelpsomme med opplysninger om deres valg av base slik at jeg selv kunne booke noe i nærheten, men oppfordret kun om at jeg skulle booke via dem og at de kanskje kunne fikse et enkeltrom. Kanskje holder ikke, og jeg føler meg ferdig med å dele rom med ukjente folk, så jeg endte opp med å i stedet betale £105 for tre netters kost og losji ved Edelweiss Guest House. Det ligger ikke i Alpene, slik det kan høres ut, men rett ved Weston-super-Mares seafront. Jeg hadde blitt fortalt at bussen skulle kjøre fra GroundhopUKs utvalgte hotell også denne fredagen, i stedet for å starte fra Bristol Parkway som tidligere planlagt, og etter å ha sjekket inn spaserte jeg opp mot Royal Grosvenor Hotel. De lå selvsagt i motsatt ende av byens seafront, men etter tjue minutter ankom jeg med tid nok til å unne meg en pint på Wetherspoons-puben Cabot Court Hotel som ligger vegg i vegg med det nevnte hotellet.

 

Avreise var satt til 16.30, og en halvtime før sto jeg på utsiden av hotellet og kunne hilse på første kjente groundhopper-fjes, som det etter hvert ble mange av denne helgen. Mest overraskende var det å se to kjenninger fra en helt annen kant av landet, for Harvey Harris og Peter Sixsmith er normalt å finne i Northern League-kretser, der de er kjente fjes. De skulle i løpet av helgen være gode samtalepartnere der de på bussen tok seteraden rett foran meg. Det var mange som ville spørre Harvey om Darlingtons eventuelle retur til egen by, som han ikke har tro på vil skje på lang tid ennå, og tilsvarende fikk Peter flere ganger svart på hvorfor han mener Shildons flytteplaner heldigvis nå synes å være urealistiske.

 

Bussen plukket opp ytterligere groundhoppere ved Bristol Parkway før vi omsider satt kursen vestover mot Corsham, lastet med fotball-hungrige passasjerer. Corsham er en liten markedsby i det vestlige Wiltshire, som i middelalderen slo seg opp takket være grevskapets ullhandel. Senere har man i området drevet utstrakt utvinning av såkalt Bath Stone; en type kalkstein som opp gjennom årene har vært svært populært bygningsmateriale i det sørlige England. Denne virksomheten driver man fortsatt med, men byen og dens omegn huser også en rekke militære fasiliteter, og noen av disse er å finne i gamle underjordiske ganger fra steinbruddene som ble brukt av forsvarsministeriet helt tilbake under andre verdenskrig. Corsham har i dag rundt 13 000 innbyggere, og skulle altså være åsted før første kamp på helgens Ground Hop.

 

Da vi ankom Corsham Towns hjemmebane Southbank med rundt en time og tjue minutter til kampstart, hadde hjemmefolket forberedt seg på storinnrykk, og med full Ground Hop-billett for hele helgen, var jeg blant de kun viste frem billetten på vei gjennom inngangspartiet. For en pakke som innehold skyss hele helgen (£42) pluss inngang og programmer for samtlige 7 kamper (£40) hadde jeg betalt £82. Jeg hadde brukt bussturen til å kikke litt i kveldens kampprogram, og det var et godt program som både så flott ut og var interessant med all nødvendig info. Nå var det bare å ta en nærmere kikk på deres hjemmebane.

 

Southbank ligger noe avsides til utenfor byen, og entres via innkjørselen i hjørnet på den ene kortsiden. Sett herfra er det på den høyre langsiden at man finner det meste av anleggets fasiliteter. Her er klubbhuset med sin bar etc, og bortenfor dette står midt på langsiden anleggets eneste tribune – en sittetribune som bærer navnet Southbank Stand, og som er av den moderne, prefabrikerte sorten. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder rundt resten av anlegget, som har vært klubbens hjem siden like etter andre verdenskrig, da man bygget leiligheter på deres tidligere hjemmebane. Utenfor klubbhuset hadde for øvrig Terry fra Terry’s Badges satt opp stand med stort utvalg av pin badges, og jeg hadde før avreise fra Norge lagt inn en ordre på noen av de jeg manglet i min samling. Han hadde lagt de til side i en liten pose jeg nå fikk overrakt, og etter en kort og hyggelig prat takket jeg for handelen.

 

Neste stopp var baren, der jeg betalte £3 for en pint Thatchers Gold, som jeg nippet til mens jeg samtalte med en rekke gamle kjente. Corsham Town ble stiftet i 1884, men ble ikke tilknyttet FA før i 1893 (hvilket muligens forklarer sistnevnte årstall på deres logo). De spilte i lokale ligaer før de i 1976 var med å stifte Wiltshire Football League, og i den påfølgende sesongen vant de Wiltshire Senior Cup for første gang samtidig som de sikret opprykk til ligaens øverste nivå. I 1997 vant de igjen grevskapscupen, før de året etter vant Wiltshire Football League og sikret seg opprykk til Western League. Etter omstruktureringen sommeren 2004 ble The Reds (eller The Peacocks om du vil) flyttet opp i denne ligaens Premier Division, der de umiddelbart markerte seg.

 

Under ledelse av tidligere spiller Colin ‘Nobby’ Bush sto klubben fremfor sine beste år, og både i 2005 og 2006 endte de på andreplass i Western League, samtidig som de begge sesonger igjen vant grevskapscupen. I 2006 rasket de også med seg Western Leagues ligacup, men året etter var nok enda bedre. Da vant man omsider hele Western League, samtidig som man for tredje år på rad vant grevskapscupen. Dette var femte og foreløpig siste gang Corsham har vunnet Wiltshire Senior Cup, og da manager Bush forlot skuta for å søke nye utfordringer, gikk det snart nedover med klubben. Nedrykket kom våren 2012, og Corsham Town har siden den gang spilt i Western League Division One.

 

Det var også der det skulle kjempes om ligapoeng da Calne Town denne kvelden gjestet Southbank. Vi skulle altså være vitne til et lokaloppgjør mellom to Wiltshire-klubber, og det ble tidlig klart at publikumstallet ville være langt høyere enn normalt. Corsham Town var faktisk serielder, og sto med 8-3-3 og 27 poeng på sine 14 kamper, men kun Chippenham Town hadde spilt like mange kamper som The Reds. De hadde før helgen tre poeng ned til Hengrove Athletic som hadde spilt en kamp mindre, og henholdsvis fire og fem poeng ned til treer Cheddar og firer Wells City – begge med to kamper til gode. Calne Town befant seg nede på 15. plass (av 21 lag) med 13 poeng, men hadde kun spilt ti kamper, og hadde dermed kamper til gode på de fleste av lagene foran seg på tabellen.

 

Det var gjestene fra Calne som startet best og virket klart mest sultne. Hjemmelaget virket i store deler av kampen nokså stasjonære, og ikke minst skapte Calne Towns venstreside en god del problemer for vertskapet. I det tolvte minutt fikk The Lilywhites uttelling da Stuart Windsor headet inn 0-1, og kort etter kunne samme mann doblet ledelsen, men denne gang gikk skuddet utenfor. Også Glenn Armstrong og Mark Dolman hadde gode muligheter for gjestene, som hadde et klart overtak, og ledelsen burde vært større da lagene gikk i garderoben halvveis. Like før pause kunne imidlertid hjemmelaget fått en høyst ufortjent utligning, men Calne-keeper Steve Allison vartet opp med en god redning på langskuddet fra Dan Lardner.

 

Om Corsham-manager Jeff Roberts hadde manet til innsats i pausen, hjalp det lite, for kampen fortsatte i samme sporet etter pause, og ti minutter ut i andre omgang doblet Kris Beasley gjestenes ledelse da han ble spilt frem av Glenn Armstrong og sendte balen under hjemme-keeper Mark Billingsley. Det var først da vertene våknet litt til liv, men de lange ballene bød stort sett på få problemer for et hurtig og godt organisert Calne-forsvar. Likevel kom de seg til en god sjanse ved MattJenkins som headet like utenfor, men det kunne også kommet flere motsatt vei, for både Tom Boakes og innbytter Lee Himsworth var nære for gjestene. Med fem minutter igjen av ordinær tid fikk hjemmelaget sin redusering da en sjelden feil i Calne-forsvaret ga Dan Lardner muligheten til å smelle inn 1-2. Da fikk vi i det minste noen spennende minutter i avslutningsfasen, men Corsham klarte aldri å true Calne-målet nevneverdig etter dette, og det endte 1-2.

 

293 tilskuere var man svært godt fornøyd med, men selv om flere mente å ha sett en nokså underholdende kamp, var hjemmefansen ikke spesielt imponert over det deres gutter hadde prestert ute på banen. En kar ved min side hevdet at de hadde vært nest best hele kampen, og la hoderystende til at keeper Billingsley muligens hadde vært en av de Corsham-spillerne som løp mest denne kvelden! Manager Neurin Jones og hans Calne-gutter hadde sikret seg de lokale skryterettighetene frem til neste møte, og med det tok vi snart plass på bussen for å skysses tilbake til Weston-super-Mare via Bristol Parkway.

 

Det hadde vært en fin start på helgens Western League Ground Hop, og etter ankomst Royal Grosvenor var jeg en av de som valgte å unne seg en siste pint på Cabor Court Hotel rett ved siden av. Med avreise allerede klokka 08.45 neste morgen var det imidlertid greit å begrense seg til denne ene pinten før jeg spaserte tilbake mot mitt krypinn. Jeg hadde duppet av litt også på bussturen tilbake til Weston-super-Mare etter kamp, og etter en lang dag kom nå Jon Blund temmelig raskt etter at jeg hadde krøpet under dyna og slukket lyset.

English ground # 295:
Corsham Town v Calne Town 1-2 (0-1)
Western League Division One
Southbank, 16 October 2015
0-1 Stuart Windsor (12)
0-2 Kris Beasley (56)
1-2 Dan Lardner (85)
Att: 293
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise £1)
Pin badge: £3

 

Next game: 17.10.2015: Bitton v Street
Previous game: 15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street Town

 

More pics

 

 

 

Easington Colliery v Chester-le-Street Town 15.10.2015

Torsdag 15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street Town

 

Jeg våknet vel vitende om at jeg denne morgenen og formiddagen ikke trengte å forflytte meg, for Manhattans i Wallsend skulle være min base for ytterligere en natt. Det har blitt litt av en vane at jeg ved mine besøk i Newcastle oppsøker Butterfly Cabinet på Heaton Road, der de serverer en frokost som jeg knapt har funnet sidestykke til. Min svakhet er imidlertid at jeg aldri klarer å motstå fristelsen av deres enorme ‘The Business’ full english breakfast, og etter en kort metro-tur til Chillingham Road var det selvsagt tilfellet også denne gang. Jeg måtte selvsagt for alt i verden presse ned det hele, og etter å ha forspist meg lovet jeg meg selv nok en gang at jeg neste gang skal begrense meg.

 

Etter å ha tilbragt en times tid på en parkbenk med en bok, hadde jeg kommet meg såpass til hektene at jeg spaserte tilbake til metro-stasjonen Chillingham Road. Jeg tenkte å benytte anledningen til å ta en kikk på et par av områdets fotball-anlegg, og tok derfor den korte metro-turen til Walkergate, hvor jeg spaserte opp til Sam Smith’s Park – hjemmebane for Newcastle Benfield. Der var det imidlertid fullstendig gjerdet inn, og det var så lite å se at det i og for seg var fullstendig bortkastet tid. Derfor dro jeg videre med metroen til Meadow Well, og spaserte derfra til Ralph Gardner Park. Det er hjemmebane for North Shields, og jeg tenkte ta en kikk på hva man eventuelt har gjort siden jeg var der i påsken 2013. Den gang tok jeg heller ingen bilder av anleggets ytre, og det var lett å skjønne hvorfor, for også her var det fullstendig inngjerdet uten noe som helst spennende å ta bilde av.

 

Etter denne lille bomturen foretok jeg en kjapp svipptur innom Manhattans på veien inn til sentrale Newcastle, der jeg snart kunne vandre en time eller to rundt nærmest på måfå i den herlige geordie-byen. Men det var omsider tid for å begynne å tenke på å ta turen nedover til det østlige County Durham, der jeg igjen skulle se kamp hos Easington Colliery, og turen startet med å ta metroen ned til stasjonen Park Lane i Sunderland. Den er tilknyttet byens bussterminal, hvor jeg snart kunne sette meg på Arrivas buss nummer 23 – £4,90 fattigere etter å ha kjøpt en dagsbillett for områdets sone 2 (Sunderland- og Peterlee-traktene). Etter en halvtime på bussen kunne jeg stige av i Easington Colliery, og da klokka ikke engang var 17, hadde jeg kun tenkt å sveipe innom Welfare Park for å ta noen bilder, for deretter å oppsøke den lokale kneipa Victory Club mens jeg ventet på at det skulle bli aktivitet ved anlegget.

 

Easington Colliery er i aller høyeste grad et gruvesamfunn i det østlige County Durham, og vokste frem rundt en stor kullgruve som så tusenvis av mennesker komme flyttende fra hele landet. Mest kjent er nok stedet for den store gruveulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet her, og det er i den forbindelse at det er plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven her stengte i 1993, betød det at hele 1400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man sliter vel fortsatt noe med problemene som følge av dette. Det bor i dag rundt 5000 personer i Easington Colliery (som altså er et separat sted i forhold til den noe mindre nabo-landsbyen Easington), og noen vil også vite at det fiktive gruvesamfunnet i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

 

Fotballklubben Easington Collery ble stiftet i 1913, og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Klubben forsøker seg for tredje gang i Northern League, etter at de første gang spilte seg opp fra Wearside League i 1986. Den gang sikret de seg direkte opprykk opp til Division One i sin første sesong, og hadde en 10. plass som beste bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur. Nå håper de å igjen kunne etablere seg, og deres uttalte mål har vært å overleve.

 

Da jeg ankom Welfare Park var det imidlertid allerede aktivitet ved fotballstadionet, og jeg ble stående og slå av en prat med en kar som snart satt seg i bilen, men han mente at klubbsekretær Billy Banks allerede befant seg inne i klubbhuset, og at jeg sikkert kunne ta ‘oppladningen’ inne i dens bar. Det viste seg å stemme, og med to og en halv time til kampstart ble jeg sluppet inn av Billy, som mot et bidrag på £1,50 fisket frem en boks Strongbow fra kjøleskapet. Han husket meg også fra mitt besøk i midten av august, da jeg var til stede for å se den famøse kampen mot Crook Town som endte med at flomlysene tok kvelden og at kampen dermed ble avbrutt etter 82 minutter på stillingen 2-1 til hjemmelaget, som på det tidspunktet også ventet på å ta et straffespark de hadde blitt tildelt.

 

Mens Billy svinset rundt for å klargjøre til kamp, tok jeg en ny kikk på anleggets indre. Det domineres av nærmeste langside, der man finner hovedtribune og en klassisk ståtribune under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket midt på langsiden. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som har en blanding av ståplasser bakerst og ståplasser i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså en klassisk ståtribune med rundt seks betongtrinn. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte betongtrinn på den ene kortsidens flanke, og der var Billy av en eller annen grunn nå i ferd med å sperre av dette området. Ellers på Welfare Park er det hard standing som gjelder.

 

Da Crook-kampen måtte spilles på nytt (8. oktober) måtte typisk nok Easington Colliery gi tapt med 2-3, men det som irriterte hjemmelaget enda mer var den harde medfarten de hadde fått av ligaens formann Mike Amos, som i sin blogg gikk meget hardt ut da han blant annet beskrev flomlyssvikten i august som det klart mest pinlige øyeblikket i hans 20 år lange periode som ligaformann. Da jeg spurte Billy om denne tribuneseksjonen han hadde sperret av, svarte han tydelig irritert at det er ligaledelsen som igjen har vært på ferde og krevd seksjonen sperret av pga sikkerhetshensyn, og han la ikke skjul på at han og andre i klubben for tiden følgte seg delvis forfulgt av ledelsen i Northern League.

 

Mens jeg sto der og snakket med Billy, kom en bil kjørende med et mobilt aggregat hengende bakpå. Etter flomlys-fadesen har klubben nemlig sikret seg ved å leie inn et ekstra aggregat i anledning kveldskamper, og det er selvsagt en ekstra utgiftspost som ikke er optimal for en klubb som Easington Colliery. Samtidig ble jeg fortalt at en gjennomgang av flomlysene hadde avslørt at de har blitt lurt for flerfoldige tusen pund av firmaet som forrige gang skulle oppgradere de, da de har gjort svært slurvete arbeid og ødelagt en rekke deler. Jeg spurte Billy om det var noe han trengte hjelp til, men det meste av det klubbfolket ikke måtte gjøre selv var nå gjort. Han tilbød meg i stedet å ta en kikk inne i garderoben om jeg ville ta noen bilder der draktene var hengt opp og alt var klargjort til kamp.

 

Det takket jeg selvsagt ja til, og tilbake i klubbhusets bar kom også formann Paul Adamson med kveldens program. Jeg betalte £1 for et eksemplar av programmet som gis ut i månedlige utgaver der man til hver kamp kun bytter ut de fire midtsidene som omhandler den aktuelle motstander. Noe overraskende kunne Billy og Paul også fortelle at de vil rive klubbhuset og deler av tribunefasilitetene på denne langsiden for å bygge nytt og mer moderne klubbhus, og de håpet at dette ville kunne skje etter inneværende sesong. I den anledning kan det selvsagt ble aktuelt med en periode der man banedeler, og av de naturlige alternativene er Peterlee Towns gamle hjemmebane Eden Park og Horden Colliery Welfares hjemmebane Welfare Park.

 

Det kom etter hvert flere folk, og jeg må si at jeg trives hos Easington Colliery, som er en meget ujålete klubb. Mens jeg satt der og bladde i programmet og drakk Strongbow, kom også min kompis Connor Lamb med en halvtimes tid til kampstart. Han hadde fått med seg at jeg senere på turen skulle gjøre et nytt forsøk på å besøke Horden Colliery Welfare – noe som jeg forventet ville bli turens kanskje største høydepunkt – og han fortalte at de ikke nå ikke gir ut kampprogram etter at manager Keith Brown trakk seg, da han tydeligvis også var ansvarlig for dette. Jeg foreslo for den unge Connor at han tilbød seg å lage programmet for klubben han tross alt følger tettest, og at det ville være god trening for en person som ønsker seg en karriere innen sports-journalistikk. Noen dager etter kunne han da også fortelle at han nå er Hordens nye «program-redaktør».

 

Kveldens kamp dreide seg ikke om ligapoeng i Northern League Division Two, men snarere om avansement i Ernest Armstrong Memorial Cup. Dette er en cup for klubbene som spiller nettopp i Northern League Division Two, og som er oppkalt etter en mann som var både spiller, supporter og dommer i Northern League – og senere parlamentsmedlem som døde i 1997. Da han i sine yngre dager spilte for Stanley United, ble han i kirken fortalt at han ville ende i helvete fordi han spilte fotball på langfredag – hvorpå Armstrong kom med følgende fantastiske svar: «I don’t know about going to hell, but we were well beaten by Sacriston». Dagens motstander for The Colliery var Chester-le-Street Town, som hadde hatt en svært god sesonginnledning i ligaen, der de foreløpig virker å være en av de sterkeste utfordrerne til South Shields.

 

Sammen med Connor kunne jeg se at gjestenes Craig Mickle etter 7-8 minutter lurte vertenes offside-felle, men skjøt like utenfor målet til hjemmekeeper Kyle Donaldson. Hverken jeg eller Connor hadde fått med oss at Lee Stewart og hans bedre halvdel Katie hadde ankommet, men sistnevntes herlige datter Jade kom snart løpende for å fortelle oss at de var kommet og at vi måtte bli med henns og broren Daniel bort til de. Utpå banen var kampen det engelskmennene kaller «scrappy», og de to lagene hadde åpenbart store problemer med å få i gang noe spill. De ble stort sett med 2-3 vellykkede pasninger før det endte med balltap, men Easington Colliery skapte nå det som var av halvsjanser.

 

I forbindelse med et hjørnespark headet David Paul på mål, men Cestrians-keeper Aidan Ames leverte en flott redning da han fikk slått til corner. Etter en halvtime var det Joe Kerridge sin tur, og han skar inn fra høyrekanten og avsluttet. Ballen gikk forbi keeper Ames, men strøk også på utsiden av bortre stolpe. Det var ingen stor forestilling vi var vitne til, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste for halv tid. Easington Colliery er som sagt ikke så fine på det, og da det ikke var ligarepresentanter til stede, hadde jeg av formann Adamson fått tillatelse til å ta med meg Strongbow ut dersom jeg var litt diskret.

 

Etter å ha hentet en ny boks, forhørte jeg meg litt med Lee om hans mål om å besøke samtlige 44 Northern League-klubber før jul. For denne bragden har man faktisk troféet Dave List Trophy, og Lee mente han nå kun hadde 9 av de enkleste igjen, og regnet med at han faktisk ville klare det før midten av november. Det er jo litt av en bragd, men det er kanskje ikke spesielt overraskende når det tross alt er snakk om en mann som så nesten 300 kamper forrige sesong. Han kjenner svært godt fotballen i nordøst, der han også har vært klubbsekretær for tre klubber, og han uttrykte litt overraskelse over at Easington Colliery har hevdet seg nokså høyt oppe på tabellen i sin første sesong tilbake i Northern League. Han hadde spådd at de skulle styre greit klar av nedrykksfaren og kanskje klare en plass midt på tabellen, men foreløpig ser det ut som om de kan hevde seg på øvre halvdel.

 

Vi håpet på en noe bedre andre omgang, men det fortsatte egentlig i samme stil. Vertene hadde dog fortsatt et lite initiativ, og fem minutter ut i omgangen var igjen David Paul på ferde, men bortekeeper Ames leverte nok en gang en god redning på hans avslutning. Chester-le-Street kontret raskt, og Craig Mickle løp gjennom Colliery-forsvaret, men hans skudd gikk like utenfor. Jeg begynte å bekymre meg for at det skulle ende målløst og gå til ekstraomganger slik at jeg måtte forlate kampen for å rekke bussen, men med rundt et kvarter igjen scoret gjestene med sin første avslutning på mål. Det var igjen Mickle som ble spilt fri, og han passet til bedre plasserte Aaron Reynolds som satt inn 0-1.

 

Vertene klarte aldri å svare på en måte som vitnet om at de ville kunne true gjestenes mål, og dermed endte det med avansement for Chester-le-Street Town foran det som etter hvert viste seg å være et publikum som talte 119. Jeg tok avskjed med Connor, og etter en prat med noen representanter for hjemmelaget tok jeg følge med Lee, Katie og barna så langt som til parkeringsplassen i ved parkens inngang. Der ønsket jeg de god tur hjem og spaserte den korte veien til bussholdeplassen for å la buss nummer 22 frakte meg tilbake til Park Lane. Derfra foregikk returen til Newcastle med metroens grønne linje, og etter å ha byttet metro og tatt meg til Wallsend, unnet jeg meg igjen en siste pint på nattklubben Manhattans før jeg gikk opp i etasjen over for å finne senga. Jeg hadde tross alt en lang reise dagen etter.


Revisit:
Easington Colliery v Chester-le-Street Town 0-1 (0-0)
Ernest Armstrong Cup, 1st Round
Welfare Park, 15 October 2015
0-1 Aaron Reynolds (75)
Att: 119
Admission: £5
Programme: £1

 

Next game: 16.10.2015: Corsham Town v Calne Town
Previous game: 14.10.2015: Morpeth Town v Dunston UTS

 

More pics

 

 

 

Morpeth Town v Dunston UTS 14.10.2015

Onsdag 14.10.2015: Morpeth Town v Dunston UTS

Jeg var «oppe og vekket hanen» denne morgenen, da jeg like etter klokka 6 listet meg ut fra Park Lea Guest House og spaserte de rundt tjue minuttene tilbake til Tattershall Road for å ta noen bilder, siden jeg hadde prestert å glemme kameraet dagen før. Heldigvis var en av portene åpen da jeg kjente etter, og mens jeg foretok en runde der inne var sola sakte men sikkert på vei opp. Da jeg kom tilbake få minutter før klokka slo halv åtte, uttrykte jeg ønske om å få servert frokost klokka åtte heller enn halv ni, slik jeg hadde bestilt kvelden før. Det lot seg gjøre, og etter en rask dusj kunne jeg kaste i meg turens første full english før jeg pakket snippesken, takket for meg og strøk på dør.

Siden min «syvsoving» hadde gjort at jeg ikke hadde fått tid dagen før, ville jeg nå nemlig benytte anledningen til å ta en mulig siste kikk på Boston Uniteds flotte hjemmebane York Street før jeg forlot byen. Det var nesten på dagen fire år siden jeg besøkte York Street for å se Boston United v Histon, men jeg var da ikke like flink til å ta bilder. Klubbens tid på York Street går nå dessverre mot slutten, og man har i lengre tid hatt planer om nytt stadion. Etter et par forsinkelser håper man nå på byggestart i løpet av 2016, og man antar at det vil ta rundt 18 måneder å bygge. Det passer vel ganske bra, i og med at klubbens leieavtale ved York Street går ut i 2018. Det spørs om ikke dette derfor kan ha vært min siste lille kikk på herligheten, og etter å ha knipset noen bilder slentret jeg mot togstasjonen.

Jeg satt meg på 09.41.toget som tok meg tilbake til Grantham, og etter et nytt togbytte i Doncaster, ankom jeg Newcastle omtrent kvart på ett. Jeg hadde betalt £59,50 for to netters overnatting ved Manhattans i Wallsend, men da det ikke var innsjekking før klokka 14, unnet jeg meg en pint med Somersby mens jeg slappet av en times tid på Centurion Bar som er tilknyttet togstasjonen i Newcastle. Da jeg omsider tok metroen østover til Wallsend, fant jeg snart etablissementet få minutters gange fra stedets metro-stasjon, og kunne registrere at det faktisk var snakk om en nattklubb med rom i overetasjen. Rett ved siden av ligger også den nye Wetherspoons-puben The Ritz, som er en gammel ombygget kino. Der ble det tid til en pint mens jeg igjen gikk gjennom reiseruta opp til kveldens kamp i Morpeth.

Valget av kamp denne dagen hadde for øvrig stått mellom kampen i Morpeth og et besøk hos Ramsgate, og jeg valgte omsider å sette kursen mot nordøst. Når det nå etter hvert var på tide å bevege på seg, ble jeg kun med metroen til stasjonen Manors, der jeg hoppet på toget nordover til Morpeth. Det er en liten markedsby som ligger i grevskapet Northumberland, ved elven Wansbeck. Den vokste frem rundt et av denne elvens krysningspunkt, og var på 1800-tallet åsted for en av nord-Europas største marked for levende kveg. I dag er den en nokså fasjonabel pendlerby der mange av de rundt 14 000 innbyggerne jobber i Newcastle. Ved Morpeth har man for øvrig en av de krappeste svingene på det britiske jernbanenettet, og dette har ført til at Morpeth har vært åsted for en rekke avsporinger og ulykker. Men jeg kom meg trygt frem, og etter et kvarters tid på toget kunne jeg spasere innover mot sentrum.

Jeg hadde nemlig med hensikt valgt å dra opp tidlig, slik at jeg nå fortsatt hadde nesten tre timer til kampstart. Det var mer enn nok tid til å tusle litt rundt i byens koselige sentrum og ikke minst teste et par puber jeg hadde fått varmt anbefalt. Dette gjaldt først og fremst puben Tap and Spile, som flere ganger har fått CAMRAs pris som årets pub i Northumberland. Det ble også tid til en tur innom White Swan før jeg valgte å sette kursen mot Craik Park. Morpeth Towns hjemmebane ligger en utenfor byen, og det ble anslått bortimot 40 minutters spasertur fra der jeg befant meg på White Swan. Store deler av veien er dessuten beryktet for å være en nokså smal landevei med hverken belysning eller skulder, så i høstmørket ville det kanskje – spesielt etter kamp – være en lek med livet. Det var medvirkende til at jeg valgte å benytte meg av en drosjebil, og på veien dit ut så jeg også at drosjekusken hadde rett da han også la til at store deler av veien ut til Craik Park også byr på oppoverbakke.

Jeg ankom Craik Park med drøyt halvannen time til kampstart, og der var fortsatt ikke inngangspartiet bemannet, slik at jeg benyttet anledningen til å ta en kikk rundt banen mens det fortsatt var lyst nok til å knipse noen bilder. Craik Park har vært klubbens hjemmebane siden 1994, og ligger altså temmelig landlig av avsides til. Man kommer inn på den ene langsiden, der man finner klubbhuset noe tilbaketrukket fra banen. Herfra går en liten gangvei ned mot banen, der man på denne siden finner anleggets sittetribune. Bortsett fra denne er det hard standing som gjelder på Craik Park – også på bortre langside, der man dog har et lite overbygg som gir tak over hodet på en seksjon midt på. Her finner man også laglederbenkene, og det skal også nevnes at de primitive «løpebanene» som tidligere var her nå er borte. Til tross for at Craik Park ved første øyekast ikke er voldsomt spennende, så trivdes jeg absolutt der, og med fullført runde gikk jeg for å teste varene i klubbhusets bar.

På veien dit så jeg at man nå var i ferd med å bemanne inngangspartiet, og jeg gikk for å betale meg inn med £6. Det var god timing, for samtidig kom en funksjonær bærende på kveldens kampprogram, og for £1 sikret jeg meg et eksemplar, før jeg kunne entre klubbhusets bar for å bla litt i dette over en pint Strongbow til £3,50. Og her snakker vi om et virkelig sabla godt program! Jeg lot meg til de grader imponere av både utseende, design og innhold, og det var en fryd å fordype seg i mens jeg nippet til gyllen nektar. Mens jeg satt der fikk jeg også melding fra min groundhopper-kjenning, den unge Connor Lamb, som hadde ønsket seg til Morpeth denne kvelden, men som måtte beklage at han som forventet at han ikke kom seg dit.

Morpeth Town ble i 1894 stiftet som følge av at Morpeth United og Morpeth FC slo seg sammen, og de spilte i sine tidligste dager på cricketbanen Stobhill Cricket Field, før de i 1954 flyttet inn på Storey Park. Fra og med 1936 var klubben i årevis et fast innslag i Northern Alliance, som ble vunnet i 1984 og 1994. Sistnevnte tittel var en fin måte å markere klubbens 100-års jubileum, som ble enda finere ved at de med å flytte inn på nye Craik Park samtidig fikk rykke opp i Northern League. I sin andre sesong der vant de Division Two, og holdt seg i øverste divisjon (Division One) helt frem til de rykket ned igjen i 2010.

Dette nedrykket ble sesongen etter fulgt opp av sisteplass i Division Two, og klubben var nærmest i fullstendig oppløsning. Det blir faktisk hevdet at de var et par uker unna konkurs, men sakte men sikkert har de reist seg. Sportslig sett begynte gjenoppbyggingen med ansettelsen av manager Nick Gray, som tok med seg en rekke spillere fra Seaton Delaval. Våren 2013 returnerte de til Division One, der deres historiske bestenotering er 6. plassen de har oppnådd to ganger – i 1997 og 2006. Det ser det ut som om de kan overgå denne sesongen, for de har hatt intet mindre enn en knallstart på Northern League-sesongen 2015/16.

Før kveldens kamp sto de med 9-2-1 i Northern League Division One, og med det la de beslag på andreplassen ? fem poeng bak favorittene Shildon, men med tre kamper til gode. Var de virkelig en seriøs tittelkandidat?? «Ja, hvorfor ikke?» mente hjemmefolket selv, og selv min kompis Lee Stewart mente med sin innsikt i fotballen i nordøst at de så absolutt er det. Da jeg utvekslet noen meldinger med ham senere den kvelden mente han at Morpeth Town sågar var hans favoritt til tittelen da Shildon ifølge ham virker å rote bort for mange «tullete» poeng. Denne kvelden skulle The Highwaymen opp mot Dunston UTS, som dog lå ti poeng bak sitt vertskap med like mange kamper spilt, men likevel var ventet å by på en tøff utfordring.

Det skal også nevnes at tredjeplasserte Washington sto med imponerende 7-3-0, men forståsegpåerne jeg har snakket med i nordøst mener at selv om de har en imponerende offensiv, så stiller de spørsmålstegn ved hvorvidt de vil ha bred nok stall til å holde følge når det drar seg til. Det blir nok uansett en spennende sesong nok en gang i Northern League, der Morpeth Town sto med 9 seire på de 10 siste totalt (hvorav 7 seire på de 8 siste i ligaen). De eneste som har klart å klå Morpeth i ligaen denne sesongen er de regjerende FA Vase-mestrene North Shields. Dunston UTS kom på sin side fra fire strake kamper uten seier (0-2-2). Kampen hadde blitt annonsert med avspark klokka 19.30, men da jeg tok oppstilling på den ene langsiden ble det raskt klart at det nok ikke var avspark før 19.45.

Det var faktisk gjestene som startet friskest, og hjemmekeeper Karl Dryden fomlet både en og to ganger da Dale Pearson avsluttet, men fikk omsider tak i ballen. Og da Alex Francis fyrte løs, kom redningen i form av en Morpeth-forsvarer som stupte frem og blokkerte skuddet. Det var derfor ikke helt fortjent da vertene tok ledelsen på en kontring som startet med at Michael Hall vant ballen etter en susende takling på Malcolm Morien. Linjemannen vinket for frispark, men den bedre plasserte dommeren vinket spillet videre, og Lee McAndrew serverte til James Novak, som la inn i feltet. Der headet Sean Taylor rett i sin egen lagkamerat Michael Chilton, men ballen falt til rette for sistnevnte, som satt inn sitt 11. mål for sesongen. 1-0 til The Highwaymen i kampens 19. spilleminutt.

Det var som om dette var en ekstra vitamininnsprøytning for Morpeth, som tok over initiativet og få minutter senere kunne doblet ledelsen da et frispark fra James Novak strøk panneluggen til Michael Hall inne i feltet. Like etter ble Dunston reddet av sin keeper Liam Connell da Chilton vant ballen og spilte gjennom Sean Taylor, men Connell fikk slått avslutningen til corner. Et kvarter etter ledermålet fikk vertene sitt andre mål, og igjen var det Chilton som tegnet seg på scoringslista da en corner fra Luke Carr ble headet på mål av Ben Sayer. Keeper Connell kunne bare parere rett til Chilton, som hadde en enkel oppgave med å styre inn sitt sjette mål på fire kamper. Kun to minutters tid etter virket det som om kampen var avgjort da et imponerende Morpeth-lag satt inn sitt tredje i form av et frispark fra rundt 25 meter. Med venstreslegga sendte James Novak ballen i mål nede i det ene hjørnet, og Connell kunne ikke annet enn å ditt ballen inn i innsiden av nettveggen. 3-0 med ti minutter til pause.

Det skal sies at Dunston responderte bra, og før pause hadde de et par gode muligheter til å redusere, men Steven Richardson skjøt rett på keeper Dryden, mens Dale Pearson sendte ballen utenfor fra god posisjon i duell med den utrusende Dryden. 3-0 sto seg til pause, og jeg kunne unne meg en pause-pint mens jeg snakket med tilfredse hjemmesupportere som nok en gang hadde latt seg imponere av sine helters effektivitet. For Dunston hadde jeg savnet spissen Andrew Bulford, og det var kun etter SMS-korrespondanse med en kompis at jeg kom på at han hadde signert for ambisiøse South Shields. Jeg vil tro han er savnet på Federation Park. Vel, jeg tømte uansett glasset og betalte £1,50 for en mince pie som jeg nøt mens spillerne kom ut igjen i den etter hvert nokså sure Northumbria-aftenen.

Gjestenes manager Billy Irwin hadde nok benyttet pausen til å mane sine gutter til innsats, for det tok FA Vase-vinnerne fra 2012 kun 15 sekunders tid å spille seg frem til en mulighet de absolutt burde omsatt i redusering. Innbytter Liam Thear fikk ballen umarkert inne i feltet, men hadde på seg ryggsekken og sendte ballen over da det var langt enklere å treffe mål. I stedet gikk kampen inn i en fase der det var status quo og spillet foregikk mye på midtbanen. Etter en times spill fikk vertene muligheten til å øke etter at en klarering havnet hos Lee McAndrew som trakk seg inn i feltet og avsluttet, men hans skudd endret to ganger retning i andre spillere før den strøk like utenfor stolpen til keeper Connell.

Morpeth Town fortsatte å presse på for ytterligere mål, og McAndrew var igjen arkitekten da Sean Taylor fikk sin avslutning reddet på streken av en Dunston-forsvarer. De siste 20-25 minuttene dreide seg egentlig kun om at Morpeth kontrollerte inn, og det nærmeste Dunston kom en redusering etter dette var en svak avslutning fra Dale Pearson. Hans lagkamerat og navnebror, høyrebacken Michael Pearson ble imidlertid utvist etter en tilsynelatende uskyldig takling på McAndrew. Dommeren stoppet spillet med ballen hos Morpeth i god posisjon, løp over for å snakke med sin linjemann, og trakk deretter frem Pearsons andre gule kort for kvelden. Meget strengt, mente selv Morpeth-folket som snart kunne feire tre nye poeng etter at dommeren blåste for full tid med 3-0 som sluttresultat foran imponerende 286 tilskuere.

Det siste er vel et tegn på at Morpeth Town også begynner å få mer publikumstekke, og det er de vel fortjent. Jeg lot meg på mer enn en måte imponere av Morpeth Town denne kvelden, og må innrømme at selv om jeg nok muligens har Shildon som en liten favoritt til tittelen, så er det så absolutt en seriøs utfordrer, og sannsynligvis den farligste sådan. Toget tilbake mot Newcastle gikk ikke før 22.46, men jeg hadde i løpet av andre omgang bestilt taxi som etter at jeg hadde rukket en pint kom som avtalt rundt kvart over ti. Mens jeg satt i taxien ble jeg oppringt av en kompis, og det var nok medvirkende til at jeg presterte å glemme igjen mine hansker i drosjebilen, slik at nå muligens kjører en taxisjåfør rundt i Northumberland med norske elgskinnshansker. Det hadde uansett vært en fin kveld, og Morpeth Town var et trivelig bekjentskap. Etter å ha returnert til Wallsend med tog og metro, unnet jeg meg en pint eller to inne på nattklubben Manhattans før jeg trakk meg tilbake til mitt rom ovenpå.

English ground # 294:
Morpeth Town v Dunston UTS 3-0 (3-0)
Northern League Division One
Craik Park, 14 October 2015
1-0 Michael Chilton (19)
2-0 Michael Chilton (34)
3-0 James Novak (36)
Att: 286
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street Town
Previous game: 13.10.2015: Boston Town v Peterborough Northern Star

More pics