I forbindelse med kamp hos Boston Town dagen før befant jeg meg i Boston, Lincolnshire. Det var nesten på dagen fire år siden jeg besøkte York Street for å se Boston United v Histon, men jeg var da ikke like flink til å ta bilder. Den opprinnelige planen hadde vært å ta en ny og muligens siste kikk på York Street før jeg så Bostons «lillebror» spille kamp, men siden min «syvsoving» hadde gjort at jeg ikke hadde fått tid dagen før, ville jeg nå nemlig benytte anledningen til å heller gjøre det før jeg denne morgenen forlot byen for å sette kursen mot nordøst og Newcastle.
Klubbens tid på York Street går nå dessverre mot slutten, og man har i lengre tid hatt planer om nytt stadion. Etter et par forsinkelser håper man nå på byggestart i løpet av 2016, og man antar at det vil ta rundt 18 måneder å bygge. Det passer vel ganske bra, i og med at klubbens leieavtale ved York Street går ut i 2018. Det spørs om ikke dette derfor kan ha vært min siste lille kikk på herligheten, og etter å ha knipset noen bilder slentret jeg mot togstasjonen.
Tirsdag 13.10.2015: Boston Town v Peterborough Northern Star
Jeg hadde sett frem mot min oktober-tur, og nå sto avreisen for døren da jeg grytidlig denne tirsdags morgenen ble plukket opp av min snille mor som hadde stått opp i otta for å skysse meg til Rygge. Jeg fikk meg litt søvn på flyet over til Stansted, der det som vanlig var lange køer ved passkontrollen. Heldigvis var de på langt nær så ille som sist gang, da jeg brukte nesten like lang tid i køen der som det hadde tatt meg å fly over, og etter en drøy halvtimes køing slapp jeg omsider inn i Storbritannia og kunne etter hvert sette meg på 09.21-toget mot Birmingham. Jeg ble med så langt som til Peterborough, der jeg byttet tog, og etter et nytt togbytte i Grantham, ankom jeg til slutt Boston rundt tre timer etter at jeg forlot Stansted.
Boston er en havneby i det sørøstlige Lincolnshire, der elven Witham renner gjennom byen. Boston vokste på 1000- og 1100-tallet, da byen ble en viktig havn for handel med kontinentet. Ikke minst gjaldt det handel med ull (i tillegg til blant annet salt, kron og bly), og man sier gjerne at Boston ble «bygget på ull». På 1400-tallet gikk det nedover med ullhandelen, og dermed forsvant mye av grunnlaget for byens rikdom. Boston var lenge kjent som et arnested for religiøse opprørere, og i 1607 forsøkte en gruppe pilegrimer å forlate med byen med kurs for Nederland. Det var på denne tiden ulovlig å emigrere, og de ble arrestert og fengslet. Etter å ha blitt løslatt satt de året etter igjen kurs mot Nederland, der de slo seg ned i Leiden, men etter å ha blitt bekymret over (u)moralen i Nederland, var de blant pilegrimsfedrene som i 1620 reiste mot «den nye verden» i USA med skuta Mayflower.
Boston er en av byene som har gitt opphav til en rekke andre byer av samme navn, og av disse er selvsagt den mest kjente den amerikanske storbyen Boston i Massachusetts. I dag bor det i Boston, Lincolnshire omtrent 42 000 innbyggere, og drøyt 55 000 om man inkluderer byens drabantbyer og omland. Mye av dette omlandet begynte man på slutten av 1700-tallet å drenere for å dyrke korn, og det ble områdets nye salgsvare i handel med London. Landbruksindustrien har i nyere tid tiltrukket seg en rekke fremmedarbeidere fra først og fremst Øst-Europa og Portugal, og dette har ført til en til tider noe anspent situasjon, som da det brøt ut opptøyer i byen under fotball-EM i 2004. Det var her i Boston at min oktober-tur virkelig skulle starte.
Jeg hadde booket et rom ved Park Lea Guest House, der £32 skulle sikre meg et enkeltrom. Etter å ha trasket fra byens togstasjon og over elven Witham (med flott utsikt mot landemerket som er kirken Boston Stump, som kan ses fra flere kilometer unna), fant jeg frem til det nevnte etablissementet, og fant ut at de trivelige vertene Richard og Elaine hadde gitt meg et dobbeltrom. Jeg hadde overhodet ikke sovet natten før, bortsett fra på flyturen, og falt for fristelsen til å ta meg en time på øye før jeg gikk ut for å spasere en tur rundt i Boston. Jeg hadde planlagt en kikk på vindmølla Maud Foster Mill samt en siste kikk på Boston Uniteds hjemmebane York Street (som dessverre snart blir historie) og et par andre ting inne i sentrum. Men så langt kom jeg aldri, for jeg var litt ivrig med snooze-funksjonen, og bråvåknet fullstendig forvirret med kun en time til avspark!!
Det var bare å kaste seg i klærne og stresse de rundt tjue minuttene opp mot Boston Towns hjemmebane Tattershall Road, som ligger langs veien med samme navn. Der betalte jeg meg inn med £5, og kveldens kampprogram havnet i veske mot et bidrag på £1, før jeg kunne kikke meg litt rundt på anlegget. Det var da jeg oppdaget at jeg i min hast hadde prestert å glemme igjen begge telefonene på hotellrommet. Snakker om surrete start på turen, og det skulle ikke ende der, men det forklarer i hvert fall den noe suspekte bildekvaliteten da jeg måtte returnere grytidlig før soloppgang dagen etter for å ta noen bilder. Når jeg legger til at jeg presterte å glemme igjen kampprogrammet på toget dagen etter, så manglet det bare at kampen hadde blitt avlyst, men det var i hvert fall ikke tilfelle.
Jeg har ikke besøkt altfor mange av stadionene som nå er kamparenaer i United Counties League, men jeg mistenker at Tattershall Road må være blant ligaens bedre, og jeg har vel også hørt andre hevde det samme. Ikke minst er det her tribunefasiliteter på alle fire sider, selv om den beskrivelsen kanskje er å strekke det litt langt hva gjelder nærmeste kortside, der man kommer inn, og hvor man også finner klubbhuset med dets bar. Her består nemlig tilskuerfasilitetene av hard standing og et lite overbygg midt på klubbhuset. På den ene langsiden er det en fjong tribune som byr på både stå- og sitteplasser. Denne fremstår nokså sliten og delvis falleferdig, men har masse karakter. I samme stil er ståtribunen bak det bortre målet, også denne kledd i blått bølgeblikk. Nye mer moderne fremstår ståtribunen på den andre langsiden, der man også finner de moderne laglederbenkene som for noen år siden erstattet de gamle.
Boston Town ble i 1964 stiftet av tidligere Boston United-ledere som var bekymret for at Uniteds voldsomme økonomiske problemer på den tiden skulle føre til at klubben gikk konkurs. Boston Town het opprinnelig Boston FC, og spilte først sine kamper på Mayflower Sports Ground før de etter noen måneder flyttet inn på sin nåværende hjemmebane. De startet opp med spill i Lincolnshire League, som de vant på første forsøk og fikk rykke opp i Central Alliance. Også den ble vunnet på første forsøk, uten at de tapte en eneste ligakamp hele sesongen, og de tok steget opp i Eastern Counties League. I sin andre sesong i den ligaen endte de nest sist og måtte søke om fornyet medlemsskap. Da de uansett befant seg i ligaens et grenseområde helt nord i ligaens nedslagsfelt, trakk de seg og byttet over til Midland League.
Dette er ikke den samme ligaen som i dag heter Midland League, men snarere en liga som i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte Northern Counties East League. Før så skjedde hadde Boston Town vunnet ligatittelen tre ganger, men etter at NCEL ble en realitet slet The Poachers i den nye ligaen, og i 1987 droppet de ned til Central Midlands League. Den ble vunnet i 1989, men det tok ytterligere to år før de igjen tok steget opp – denne gang til United Counties League. I 1994 la de til Town-suffikset, og i sin første sesong som Boston Town vant de UCL-tittelen. Den ble også vunnet både i 2001 og 2007, og klubben har nå siden 1991 hatt tilhold i UCL Premier, der de har vært et fast innslag på tabellens øvre halvdel.
De siste sesongene har man de imidlertid vært å finne rundt og under midten av tabellen, og selv om det var tidlig i sesongen, vitnet tabellen om at de igjen nok kunne bli en middelhavsfarer, men de befant seg i hvert fall på øvre halvdel – litt foran kveldens motstander Peterborough Northern Star. Det virket imidlertid ikke som om opprykk til step 4 var noe tema for noen av klubbene, og blant et skuffende antall fremmøtte snakket jeg med noen som mente at tittelkampen vil stå mellom Leicester Nirvana, Kirby Muxloe, Holbeach United og Newport Pagnell Town. Disse klubbene ble av flere trukket frem, og det ser da heller ikke ut som noe dårlig tips om man skuer til ligatabellen for UCL Premier.
Etter en kjapp pint i klubbhusets bar, var det på tide å ta oppstilling for å se kampen sparkes i gang. Jeg irriterte meg fortsatt over å ha glemt igjen telefonene, men klarte likevel å rette oppmerksomheten mot det som foregikk ute på banen. Og der var det hjemmelaget som startet best og snart tilrev seg et initiativ. Kvarteret var passert med et par minutter da de fikk uttelling og Alex Beck satt inn 1-0, og Star hadde sin keeper Dan George og et par flotte redninger å takke for at de ikke havnet ytterligere bakpå. The Poachers hadde virket å være i full kontroll, men helt på tampen av omgangen slapp de gjestene inn i kampen.
Med et drøyt minutt til pause utlignet først Craig Smith etter å ha dempet ballen på brystet og skutt i mål, og deretter snudde Peterborough-laget kampen på overtid. Vi hadde nesten spilt to minutter over da Christian Le sendte gjestene i føringen med det som vel var omgangens nest siste spark på ballen. Et skikkelig antiklimaks for et vertskap som hadde ført store deler av omgangen, og jeg fikk i pausen høre at deres keeper Richard Ford normalt kun er reservekeeper for utilgjengelige James Doughty, uten at han kunne lastes direkte for noen av målene. Fra baren kunne jeg etter hvert se at lagene var på vei ut igjen på banen, så jeg tømte glasset og gikk ut igjen etter å ha fått sikret meg en pin til min samling.
Reservekeeper Ford holdt vertene inne i kampen da han tidlig i omgangen leverte en god redning på avslutningen fra Declan Rogers. På sidelinjen ble hjemmelaget manet fremover av manager Mark Angel, men det var nå en jevn affære som utspilte seg foran usle 35 tilskuere. Det var spennende, og kampen sto og vippet frem det gjensto omtrent fem minutter. Mens Boston Town jaktet utligning, ble da gjestenes Jacob Joyce spilt fri, og han fastsatte sluttresultatet til 1-3. Jeg følte rett og slett litt med Boston Town, som på en måte tapte denne kampen i løpet av et par minutter helt på tampen av første omgang.
Jeg hadde vurdert en rask retur til hotellet, men siden jeg nå burde ha fått nok søvn denne ettermiddagen, valgte jeg å bli igjen for en siste pint før jeg trasket tilbake til Park Lea Guest House. Boston Town hadde vært et trivelig bekjentskap og en sørget for en fin start på turen, til tross for at jeg holdt på å virkelig surre det til med å forsove meg. Skumle greier! Bortsett fra dette hadde den største skuffelsen vært det svake tilskuertallet – sesongens svakeste, og langt under snittet – og Boston Town fortjener bedre enn dette. For min del ble det tid til å lese litt i en medbragt bok før jeg slukket lyset. Morgendagen skulle by på en lang tur opp til nordøst.
English ground # 293:
Boston Town v Peterborough Northern Star 1-3 (1-2)
United Counties League Premier Division
Tattershall Road, 13 October 2015
1-0 Alex Beck (18)
1-1 Craig Smith (44)
1-2 Christian Le (45+2)
1-3 Jacob Joyce (85)
Att: 35
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3
Etter å ha sett Lørenskog slå sine gjester fra Moss, gikk turen med buss tilbake mot Oslo, der jeg ble med helt tilbake til Bussterminalen. Jeg hadde nemlig tid til en pint på Café Fiasco og en baconpølse før jeg lot trikken frakte meg opp til Ekeberg. Der var det duket for søndagens store kamp når KFUM Oslo skulle ta imot Tromsdalen til det mange karakteriserte som en seriefinale i kampen om tittelen og opprykk til 1. divisjon.
Det har jo en stund vært snakk om at KFUM skulle bygge nytt stadion på Ekeberg, muligens ved å gjennomføre en betydelig utbygging av sitt nåværende anlegg. De opprinnelige planene ble imidlertid nedstemt av Oslos bystyre, men man har visst gått tilbake til planleggingsbordet og kommet opp med et nytt og ned-skalert forslag. Det kan uansett trenges, for det er ikke akkurat 1. divisjons-standard over det man finner ved dagens anlegg.
Da jeg ankom med en times tid til kampstart hadde man fortsatt ikke sperret av inngangene, der man ta seg over en annen del av anlegget for å entre selve «kamparenaen» via porter i gjerdet. Tribunefasilitetene består av en ståtribune som på bortre langside strekker seg omtrent hele banens lengde, og en kompis som besøkte anlegget for noen år siden hevdet at dette har blitt bygget ut etter hans visitt. Bortsett fra dette er det ingen verdens ting av tribunefasiliteter, og bak laglederbenkene på motsatt langside kan man nærmest stå ute på hovedveien å se kampen – om det ikke hadde vært for en rekke reklame-bannere som reduserer noe av sikten herfra.
Jeg hadde i det hele tatt store problemer med å ta innover meg at dette enkle anlegget kunne være et 1. divisjons-stadion neste år. Det fungerer sikkert fint i 2. og 3. divisjon, men i landets nest øverste divisjon?? Neppe spesielt godt egnet! I så måte vil de eventuelle oppgraderingene kunne komme godt med. Uansett betalte jeg meg snart inn, og også her ble jeg avkrevd 100 kroner, men med på kjøpet fikk jeg i det minste et lite 4 siders hefte som gjorde nytten som kampprogram. Det hadde dog det meste av vesentlig informasjon.
KFUM-Kameratene Oslo er klubbens fulle navn, og den er som navnet tilsier tilknyttet Oslo KFUM, og bedriver også flere andre idretter som blant annet friidrett, futsal og volleyball. Klubbens omtales gjerne som «Kåffa», og holdt til i Oslo sentrum inntil de tidlig i 1970-årene flyttet til Ekeberg. De har nå spilt i 2. divisjon siden 2008, og har ved flere anledninger siden den gang hevdet seg i toppen i sine avdelinger. Etter en kanonstart på årets sesong, virket det lenge som om det denne gang skulle bli en parademarsj mot tittel og opprykk. Men den siste tiden hadde det gått tyngre, og de hadde fått både Grorud og Tromsdalen opp i ryggen.
Før dagens kamper sto Kåffa med 53 poeng – to poeng foran Tromsdalen og tre poeng foran Grorud. Sistnevnte hadde imidlertid allerede unnagjort sin kamp denne dagen, og etter å ha knust Holmen med 6-0, hadde de midlertidig overtatt tabelltoppen på målforskjell foran KFUM. Det hadde blitt stilt spørsmålstegn ved hvorvidt KFUM faktisk ønsket seg opprykk, og noen hadde hevdet at de nok var fornøyde med tilværelsen i den trygge «trikkeserien», men dette ble i programmet på det sterkest avvist av klubben.
Jeg er usikker på hvor mye religiøs virksomhet man bedriver i klubben i disse dager, men kanskje var det i håp om et slikt budskap at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik var blant de mange fremmøtte som fikk se en jevn og tett første omgang der vertene etter en drøy halvtime brant en stor sjanse. De fikk imidlertid uttelling kort etter, da Dennis Obeng scoret kampens første mål. Tromsdalen hadde dog kommet til hovedstaden med skumle hensikter, og hjemmekeeper Orhan Somsek måtte flere ganger levere gode redninger før lagene kunne ta pause på stillingen 1-0.
1016 tilskuere betød ny publikumsrekord, og etter å ha benyttet meg av klubbens tilbud med salg av pizza, kunne jeg igjen se at kampen sto og vippet. En ny Kåffa-scoring ville kunne avgjøre, men TUIL var også skummelt frempå ved flere anledninger. Etter hvert som klokka tikket mot full tid satset gjestene stadig mer offensivt, men jeg sto med en følelse av at de var sårbare om Kåffa tok kontringsmulighetene helhjertet. Det var det som skjedde i det 84. minutt, da Sindre Ek sørget for stor jubel blant hjemmefolket ved å sette inn 2-0. Det virket nå avgjort, men på overtid reduserte Erik Bertheussen. Etter et lite skremmeskudd klarte Kåffa å ri i land seieren, og tok et nytt skritt mot tittel og opprykk, mens TUIL nå tilsynelatende hadde blitt hektet av med to runder igjen.
Etter kamp returnerte jeg raskt til trikkeholdeplassen utenfor, og etter en lang dag kunne jeg returnere til Drøbak med bussen. Jeg hadde vært vitne til et interessant toppoppgjør, men først og fremst gledet jeg meg nå til avreise til England, og det var snart bare å begynne å pakke.
Norwegian ground # 49: KFUM-kameratene v Tromsdalen 2-1 (1-0) 2. divisjon avd. 1 KFUM Arena, 11 Oktober 2015 1-0 Dennis Obeng (35) 2-0 Sindre Ek (84) 2-1 Erik Bertheussen (90+1) Inngang: 100 kroner Tilskuere: 1 016
Det var kun to dager til avreisen for min oktober-tur til England, men denne søndagen bestemte jeg meg likevel for å få meg med en dobbel dose fotball her hjemme. Jeg hadde allerede blinket meg ut toppoppgjøret i 2. divisjon avdeling 1 klokka 17.30 den ettermiddagen, da KFUM Oslo skulle ta imot Tromsdalen, men en rekke kamper hadde også avspark klokka 13.00, og av disse valgte jeg meg Lørenskog v Moss.
Jeg tok bussen til Oslo og byttet der til ny buss til nedre Romerike. Det var med nød og neppe at jeg rakk å kaste meg på en av 401-bussene som sto klar til avgang da jeg steg av Drøbaks-bussen på Bussterminalen, men jeg var snart på vei mot Lørenskog og Rolvsrud Stadion. Etter å ha hoppet av ved Lørenskog busstasjon, gjensto kun en liten spasertur opp til Rolvsrud, der jeg betalte meg inn med 100 kroner.
Jeg syntes nok kanskje det var litt stivt for en temmelig betydningsløs kamp i 2. divisjon, men må samtidig innrømme at det er nokså vrient å si hva som er passende på dette nivået. Samtidig som 100 kroner føles litt mye, vil nok eksempelvis 50 kroner være tilsvarende billig, og således er nok når sant skal sies 100 kroner litt nærmere det som vil være en naturlig pris?
Skjønt en person som hovedsakelig ser sin fotball i engelsk non-league vil undre seg over hva man skal betale så mye før. Rammen rundt med klubbhus med egen bar er selvsagt fraværende, og det gjør det også vanskeligere å komme i kontakt meg personer som kan fortelle mer om klubben. Man vil jo kunne bli sett litt rart på her til lands om man kommer opp til en klubbrepresentant hos en klubb som Lørenskog for å forhøre seg om klubbhistorie, ambisjoner og den slags. Her hjemme er jo også – med noen unntak – en ting som kampprogram en ukjent fenomen og mangelvare.
Vertene hadde ikke spesielt mye annet enn æren å spille for, men gjestene fra Moss i det minste spilte om en andreplass bak suverene Raufoss – i den grad en andreplass som ikke gir opprykk er særlig til motivasjon. I teorien hadde de som eneste klubb muligheten til å innhente totningene, men med tre kamper igjen og ni poeng opp til Raufoss, så sier det seg selv at det toget var gått, slik at de kunne konsentrere seg om å sikre andreplass i kamp med Kvik Halden og Frem Larvik.
Rolvsrud Stadion er som man forventer av et anlegg i 2. eller 3. divisjon, og alt av tribunefasiliteter er å finne på den ene langsiden, der en ståtribune strekker seg i underkant av hele banens lengde. Laglederbenkene (og speaker-bua) er å finne på motsatt side, og ellers er det lite med fasiliteter. Et klubbhus med en kiosk står rett innenfor inngangspartiet på den ene kortsiden, mens det bak målet på motsatt kortside ikke er annet enn grusdekke og et lite «skog-område» som fungerer som buffer mellom anlegget og veien på oversiden.
Den største skuffelsen var nok tilskuertallet på usle 89, og det kan man ikke være bekjent av når en gammel storhet(?) som Moss er bortelag. I sannhetens navn skal det nevnes at mossekråkene virket å være i klart flertall og nok utgjorde minst 3/4 av de fremmøtte, og det var deres gule og svarte helter som startet kampen best og dominerte den første halvdel av første omgang. De burde ha scoret både en og to ganger, men ga i stedet fra seg initiativet, og Sami Loulanti sendte hjemmelaget i føringen med fem minutter til pause. I omgangens siste minutt utlignet Saif Haydar Jafar med en langskudd fra 20 meter, slik at sto 1-1 halvveis.
Lørenskog hadde vært det beste laget kvarteret før pause, og tilrev seg også initiativet fra start i andre omgang. Snaut tjue minutter ut i omgangen tok de igjen ledelsen ved Imad Ouhadou, og det virket snart som om Moss hadde avsluttet sesongen allerede. De satt i andre omgang innpå tre debutanter, og det var slett ikke ufortjent da Thomas Hasle fastsatte sluttresultatet til 3-1 med omtrent ti minutter igjen. Endelig var det også et norskklingende navn på scoringslista, som jeg faktisk var i stand til å stave.. Etter en nokså tam og skuffende affære, gikk jeg for å ta bussen tilbake mot Oslo og etter hvert dagens andre kamp.
Norwegian ground # 48: Lørenskog v Moss 3-1 (1-1) 2. divisjon avdeling 2 Rolvsrud Stadion, 11 Oktober 2015 1-0 Sami Loulanti (40) 1-1 Saif Haydar Jafar (45) 2-1 Imad Ouhadou (64) 3-1 Thomas Hasle (80) Inngang: 100 kroner Tilskuere: 89
