Sammen med Trond var jeg godt i gang med ‘dagens dobbel’ denne onsdagen, for jeg hadde truffet ham på Østsiden Stadion, der det var tidlig avspark, og etter å ha sett de tape 0-1 for Sprint-Jeløy 2 skulle også han videre til Merkur for å se 7. divisjons-oppgjøret Veum v Skiptvet, så da satt jeg på med ham dit. Mon tro om det ikke var denne kvelden han etter hvert konstaterte at det nok ble siste kveld med shorts for i år, men foreløpig var det fortsatt nokså fin temperatur da vi ankom i god tid til avspark og kunne slå av en prat med noen av de fremmøtte fra de to leire før de skulle kjempe om poeng.
Veum hadde jo i utgangspunktet håpet å spille sine hjemmekamper andre steder enn på Merkurbanen(e) i Fredrikstad, men Merkur # 1 har endt opp med å være deres hjemmebane hele sesongen. Så gjenstår det å se hvor de vil bli å finne neste år. I 7. divisjon Østfold avdeling 1 sto årets nykommer fortsatt uten poeng, og skulle nå opp mot motstand som kjempet i motsatt ende av tabellen. Skiptvet var nemlig involvert i tetkampen, og kjempet i første rekke med Greåker 2 om avdelingstittelen og opprykket. Skiptvet hadde et forsprang på to poeng, men også én kamp mer spilt. For min egen del så jeg frem til å endelig se kamp mellom to førstelag igjen.
Det var liten tvil om hvem som var favoritter denne kvelden, og oppskriftsmessig var det Skiptvet som tok ledelsen ved Stian Ringstad Nilsen i kampens tiende minutt. Fem minutter senere doblet Bent Ove Myhrer ledelsen med et kjempeskudd rett i krysset, og i det 25. minutt kunne samme man enkelt styre en innlegg i mål til 0-3. Ti minutter senere ble også Ringstad Nilsen tomålsscorer, og Sondre Bjørgan rakk også å tegne seg på scoringslista før pause, slik at det sto 0-5 halvveis. Veum har tatt store steg sammenlignet med slik vi så de tidlig på året, og hadde flere hederlige og knepne tap bak seg den siste tiden, men nå var de i ferd med å få en liten leksjon igjen.
Hilde hadde også møtt opp for å se sin håpefulle i aksjon, og sammen kunne vi se at hjemmelaget i hvert fall ikke ga opp. Nå gjaldt det vel å begrense tapet, og de holdt nå unna frem til det var drøyt tjue minutter igjen, da Bent Ove Myhrer sørget for sitt hattrick fra en corner. Veum fikk deretter en straffe, men den satt de i stolpen, og i det 80. minutt scorer i stedet Myhrer sitt fjerde og Skiptvets sjuende. Thomas Olsen fikk æren av å fastsette sluttresultatet til 0-8, men Veum fikk i det minste ballen i mål helt på tampen. Dessverre ble den annullert, så da ble det altså 0-8. Mens Trond i shorts og sandaler var uanfektet, sto en godt kledd Hilde og hutret og skalv, så med det var det kanskje greit å komme seg hjemover.
Revisit: Veum v Skiptvet 0-8 (0-5) 7. divisjon Østfold avd. 1 Merkur # 1, 13 September 2023 0-1 Stian Ringstad Nilsen (10) 0-2 Bent Ove Myhrer (15) 0-3 Bent Ove Myhrer (25) 0-4 Stian Ringstad Nilsen (35) 0-5 Sondre Bjørgan (43) 0-6 Bent Ove Myhrer (70) 0-7 Bent Ove Myhrer (80) 0-8 Thomas Olsen (87) Att: 34 (h/c) Admission: Free
Etter en fotballfri tirsdag var det duket for mer fotball, og til og med en dobbel. Uten flomlys på gresset til Østsiden, var de avhengig av tidlig avspark når de denne dagen skulle møte Sprint-Jeløy 2, og det åpnet for å også få med seg oppgjøret Veum v Skiptvet på Merkur. Det var planen da jeg spaserte hjemmefra, og et kvarters tid senere befant jeg meg utenfor Østsiden Stadion, der jeg kunne betale meg inn med 50 kroner og deretter treffe på både Filip Kristiansen og Trond Sæterøy. Sistnevnte skulle i likhet med meg videre til Veum-kampen på Merkur, og tilbød meg skyss slik at jeg ville slippe å måtte haste til bussen etter kamp.
Dette ville også være den siste midtukekampen Østsiden hadde på hjemmebane, og igjen var nok det grunnet mangelen på flomlys på deres flotte gressbane. ‘Øssia’ er et lag jeg ikke har blitt helt klok på i år, og der vet man tydeligvis aldri helt hva man skal forvente. Det virker som om de kan skape problemer mot antatt bedre lag, samtidig som de kan ryke på en kjempesmell mot antatt svakere lag som de i utgangspunktet skal slå. De har rett og slett variert voldsomt i prestasjonene, så jeg var litt spent på hvilken utgave vi skulle få se denne ettermiddagen.
I 4. divisjon Østfold hadde tetstriden lenge vært en ren duell mellom Råde og Drøbak/Frogn, og den hadde nå Råde på langt vei avgjort. Ingen av klubbene vi skulle se denne dagen har vært i nærheten av å hevde seg i øvre sjikt av tabellen, og befant seg begge på dens nedre halvdel. Øssia la beslag på en 9. plass, som de som klubb sikkert ikke vil være fornøyd med. Sprint-Jeløy 2 lå på sin side nest sist med kun Tistedalen bak seg, og vi valgte derfor å holde en ørliten knapp på hjemmelaget, men nå vet man jo av lang og smertefull erfaring hvordan disse andrelagene opererer når man man kommer utpå høsten og nærmer seg sesongslutt og de kjemper for å holde plassen.
Det omvendte møtet hadde endt 3-3, men vi skulle ikke få en slik målfest denne dagen. I første omgang ble det med noen halvsjanser, der Sprint fikk den første, som de satt over. Øssia hadde på sin side en avslutning som endret retning i en motspiller og gikk rett på keeper. Sprint-reservene virket litt kvikkere, og Øssia-keeperen måtte gjøre en feberredning for å hindre baklengs. Bortsett fra den var i det hele tatt mye innsats men lite i form av skikkelige sjanser, og det var fortsatt målløst 0-0 da lagene gikk i garderoben for å ta pause.
Dette kampbildet hadde vi også i begynnelsen av andre omgang, men Sprint kom nærme etter en snau time, da et skudd gikk i stolpen og ut. Etter snaut halvspilt omgang fikk Sprint straffespark, men heller ikke det var nok, for straffesparket ble også det satt i stolpen og ut. I det 72. minutt var det Øssia sin tur til å treffe stolpen med en heading, og vi begynte å ane at vi var vitne til en målløs kamp. Det hadde i hvert fall begynt å skje litt mer foran de to målene, og med ti minutter igjen kom Øssia alene gjennom, men Sprint-keeperen gikk seirende ut av den duellen. På overtid kom omsider nettkjenningen, og det var Sprint 2 som kunne juble da Alban Ramadani satt inn 0-1 og med det sørget for seier og tre poeng. Kort etter blåste nemlig dommeren av, og vi kunne sette kursen mot Merkur og dagens andre kamp.
Revisit: Østsiden v Sprint-Jeløy 2 0-1 (0-0) 4. divisjon Østfold Østsiden Stadion, 13 September 2023 0-1 Alban Ramadani (90+1) Att: 63 (h/c) Admission: 50 NOK
Etter å ha sett FFK2 beseire Start 2 med 2-0 på Fredrikstad Stadion, var det bare å haste til Selbak Stadion og en noe mer interessant kamp som skulle spilles der. I 5. divisjon skulle nemlig opprykksjagende Selbak ta imot et Råde 2 som kjempet for å unngå nedrykk. Jon Erik kjørte meg dit, men var selv usikker på om han skulle få med seg kampen, og ble av en eller annen grunn sittende i bilen til godt ut i kampen for å fundere på dette før han omsider bestemte seg for å bli værende og se kampen på Selbak. Før den tid måtte jeg som ventet på blant annet Pål og Sten som selvsagt var blant de som hadde tatt turen.
Dessverre var man ferdigspilt på naturgresset for sesongen, så denne kampen ble spilt på kunstgresset. Forutsetningene var at Selbak toppet tabellen i 5. divisjon Østfold på målforskjell foran Drøbak/Frogn 2 og ett poeng foran Idd, mens Ekholt og Greåker jaget ytterligere to poeng bak. DFI 2 ville for øvrig ikke kunne rykke opp siden også deres A-lag blir å finne i 4. divisjon neste år, og sammen med Idd hadde de forresten også spilt én kamp mer enn de andre nevnte. Råde 2 lå nest sist, med kun Lisleby 2 ett poeng bak seg, og med tre poeng opp til Berg på plassen foran, mens Rygge lå ett poeng foran der igjen. Det var spenning i både toppen og bunnen av kretsens 5. divisjon.
Selv om man aldri vet hva disse evinnelige andrelagene kommer med av spillere, var det nok likevel en del av de fremmøtte som hadde regnet med at Selbak ut fra tabellen skulle feie over Råde-reservene, men det skulle de ikke gjøre. De fikk det rett og slett nokså tøft, før Sebastian Jensen sendte gjestene i føringen i kampens 14. minutt, og Selbak stanget og stanget etter dette. De lovende angrepene endte ofte opp med å renne ut i sanden, og gjerne var det litt mer presisjon i det siste trekket som foreløpig manglet. Med litt flaks kunne også gjestene puttet på et til før hvilen, selv om det var Selbak som kjørte og jaktet utligning, men det sto 0-1 halvveis.
Dette kampbildet fortsatte etter pause, og etter hvert som tiden gikk uten at Selbak klarte å få uttelling, ble det stadig mer frustrasjon blant visse tilskuere på sidelinjen. I det 78. minutt fikk hjemmelaget straffespark, men heller ikke det endte med nettkjenning, for Råde-keeperen reddet, og det begynte å se stygt ut. Fem minutter senere var imidlertid Sivert Thorsen frempå og klarte endelig å utligne til 1-1 for ‘lerpæddene’. De sa seg ikke fornøyd med ett poeng, og i det andre overtidsminuttet hadde de omsider klart å snu kampen med et sent vinnermål signert Stian Børresen, som dukket opp og sørget for 2-1. Selbak hadde fortsatt opprykk i egne hender, men denne satt veldig langt inne.
Etter søndagens dobbel i Sverige, hadde jeg i utgangspunktet ikke hatt lignende planer her hjemme på mandagen. Det var riktignok en mulighet for en dobbel her i Fredrikstad, men planen var egentlig å kun nøye meg med Selbaks hjemmekamp mot Råde 2. To timer tidligere skulle FFKs andrelag ta imot Starts andrelag til kamp på Fredrikstad stadion, men jeg hadde i utgangspunktet slått den fra meg. Det viste seg imidlertid at Jon Erik hadde tenkt seg dit, og ringte meg tidligere på dagen for å overtale meg til å bli med. Han foreslo i den forbindelse å kjøre rett fra stadion til Selbak etter kamp, slik at det ville være mulig å rekke kampstart der, så jeg valgte til slutt å være med.
Med tingenes tilstand den senere tiden tatt i betraktning har jeg ikke hatt spesielt lyst til å betale penger til FFK med det regimet som nå utgjør klubbledelsen der, men la oss nå si at jeg betalte meg inn med de 50 kronene som kreves for en honnør-billett på FFKs andrelagskamper. Det ville vært en regelrett løgn om jeg hadde sagt at min entusiasme rundt FFK ikke har fått seg et realt skudd for baugen i år, men Jon Erik har i hvert fall klart å beholde entusiasmen, og strenet som vanlig rett bort til Sørsia for å henge opp flagg der, så jeg hang meg på ham slik at vi så kampen fra ståtribunen på kortsiden der.
Der fikk vi denne gang heldigvis stå i fred, og kunne se at Stian Bendvold sendte rødbuksene i ledelsen 1-0 med en tidlig scoring i kampens tredje minutt. I 3. divisjon avdeling 4 var det Eik Tønsberg og Pors som kjempet om tittelen, og hverken FFK2 eller Start 2 sto i noen voldsom fare for å rykke ned. Hjemmelagets ettmålsledelse sto seg til pause, før Stian Bendvold ble tomålsscorer og doblet ledelsen i det 54. minutt. 2-0 ble også sluttresultatet, og det var det vel ikke all verden å si på. Da sluttsignalet gikk var det bare å storme ut for å sette kursen mot Selbak og dagens andre kamp.
Vi var allerede godt i gang med en ‘dagens dobbel’ i Bohuslän, der jeg befant meg med mine venner Jon Erik og Geir. Vi hadde nå sett hjemmelaget Hogstorps IF og Morlanda GoIF dele poengene på Bräckevallen i Hogstorp, men hadde fortsatt én kamp til på menyen denne dagen. Jeg hadde tidlig sett på en dobbel med Hogstorps IF og Torp GoIF, men da Jon Erik etter hvert tente på idéen om en Sverige-tur denne dagen, løftet han frem Smögen IFs hjemmekamp som en mulig kamp to. Den hadde jeg av en eller annen grunn oversett, men stemte umiddelbart for at det var et enda bedre alternativ. Da vår kompis Geir Jonassen også ville bli med, ble vi altså en trio som tok turen over grensen.
Fra Bräckevallen i Hogstorp brukte vi rundt tre kvarter til Havsvallen i Smögen, men vi måtte også finne en egnet parkeringsplass, i tillegg til at noen av oss også måtte innom minibanken på veien for å ta uten litt svenske kontanter. Smögen bør være nokså kjent for mange nordmenn, men det er en øy og et tettsted på det svenske vestkysten. Det er rundt 1 300 fastboende her, men hvert år blir i sommermånedene Smögen invadert av norske båtfolk som tiltrekkes av blant annet stedets 600 meter lange brygge som også inneholder mange butikker og spisesteder. Dette omtales faktisk som Bohusläns mest besøkte turistattraksjon. Hver morgen avholdes det for øvrig også fiskeauksjon i Smögen.
Smögen bestod egentlig av to øyer – Smögenön i sør og Hasselön i nord, men sundet mellom de to har for lengst blitt fylt igjen slik at det har blitt én øy. I 1970 ble den 500 meter lange Smögenbron åpnet for å forbinde Smögen med Kungshamn og fastlandet, og den erstattet da en tidligere ferge. Nettopp Kungshamn er administrasjonssenter for Sotenäs kommune, som Smögen siden 1974 har sortert under. Da Jon Erik og jeg var og så Kungshamns IF spille hjemmekamp på sin Kungshamnsvallen høsten 2019 (og også traff på vår banehopper-kompis Stig-André Lippert der) hadde vi ladet opp med en spasertur i nettopp Smögen og en kikk innom Havsvallen, der vi nå fire år senere endelig skulle få sett kamp.
Smögens IF ble stiftet i 1913, etter et møte på Smögen badehotell. Brødrene Häller hadde gått på skole i Göteborg, og der fått opp øynene for fysisk fostring i form av idrett. Året før hadde det som kjent blitt arrangert OL i Stockholm, og det bar idretten preg av i årene som fulgte, men etter hvert var det fotballen som stadig mer ble hoved-fokus. I 1926 stilte Smögens IF for første gang i organisert seriefotball. Om vi hopper lenger frem i tid, var de så sent som i 2015 nede i Division 7 (som er nivå 9), men deretter fulgte noen år med klatring, og i 2021 sikret de seg opprykk til Division 4 Bohuslän Dalsland. Der endte det forrige sesong med nedrykk, slik at Smögens IF nå hører til i Division 5 Bohuslän.
Der har man denne sesongen hatt muligheten til å se lokalderbyer mellom Smögens IF og Kungshamns IF, men vi måtte denne dagen ‘nøye oss med’ oppgjøret mot IFK Lane, som hadde tatt turen fra området nord for Uddevalla. Med få minutter til avspark hadde vi fått parkert i nærheten og betalt oss inn med 50 svenske kroner hver, men det var tydelig at ikke alle hadde husket å ta ut svenske penger, for bak oss i køen var det noen andre nordmenn som tydeligvis oppdaget at man ikke kan bruke Vipps i Sverige. Det ordnet seg tydeligvis på et eller annet vis mens vi tok turen i kiosken.
Smögens IF slet i sine tidligere år med mangel på en skikkelig bane, for banen de først brukte var ikke spesielt skikket, og man kunne etter sigende blant annet kun ta hjørnespark fra den ene siden. De måtte gjerne spille sine hjemmekamper andre steder, men i 1935 kunne de innvie sin nye hjemmebane, Havsvallen, der de fortsatt spiller. Man måtte rett og slett ‘stjele’ areal fra havet, og noen av de samme arbeidslagene som arbeidet med Sotekanalen anla Havsvallen på tidligere sjøbunn. 15. juli 1935 kunne både kanalen og banen innvies på samme dag, og det var det daværende kronprins Gustav Adolf som gjorde med pomp og prakt.
Tribunefasilitetene er i dag å finne på de to langsidene, og på langsiden nærmest inngangspartiet i det ene hjørnet har man et gult klubbhus i tre. På utsiden av dette har man et overbygg som gir tak over hodet til tilskuere som kan sitte på benkeradene som finnes her. På motsatt langside er det flotte avsatser i sten, og ved siden av dette har også avsatser i tre som sannsynligvis er bygget på i nyere tid. På de to kortsidene er det ingen fasiliteter. Havsvallen er et trivelig sted å se fotball; i hvert fall så lenge værgudene ikke er på krigsstien. Det kan garantert bli litt ufyselig her om været er vått og vilt, men det var det heldigvis ikke da vi denne dagen var klare for kamp.
I Division 5 Bohuslän hadde Rosseröds IK denne sesongen fremstått nokså suverene, og hadde en uke på hele 14 poeng ned til toer Svenshögens SK i toppen av tabellen. Smögens IF lå på en femteplass, og hadde denne hengekampen til gode på de øvrige i divisjonen, men hadde også hele 22 poeng opp til ledende Rosseröds IK og åtte poeng opp til Svenshögens SK på andreplassen. Bortelaget IFK Lane lå på sin side to poeng bak der igjen, og ville med seier gå forbi både Herrestads AIF 2 og nettopp Smögens IF og overta femteplassen. Vi forventet en jevnspilt og spennende kamp på Havsvallen da vi slo oss ned på bortre langside.
Den første store sjansen gikk til IFK Lane, som i det sjuende minutt skjøt i stolpen. Returen ble satt i mål, men det ble vinket for offside. To minutter senere hadde Smögen en enorm dobbeltsjanse der de traff både tverrligger og stolpe, men det ville seg ikke. Ytterligere ti minutter frem i til tok gjestene ledelsen 0-1 på et langskudd fra Marcus Claesson. Vi hadde passert halvtimen med et par minutter da et innlegg ble styrt elegant i mål av gjestenes Theo Strömberg, og det sto dermed 0-2. Frustrasjonen var i ferd med å bre seg hos hjemmelaget, og det skulle bli enda verre noen minutter senere, da de vartet opp med en keepertabbel. Sisteskansen så ut til å ha ballen, men glapp den, og Emil Scharffenberg Kahlke hadde en enkel jobb med å snappe den opp og sette inn 0-3.
Det var også stillingen halvveis, og om man skal dømme ut fra ordvekslingen på vei inn i garderoben, ventet det nok en hårføner-behandling i hjemmelagets garderobe i pausen. Vi valgte da å bytte langside, og kunne derfra se at vertene etter pause hang mer med igjen og gjorde et seriøst forsøk på å hente opp gjestenes ledelse. Et kvarter ut i omgangen var de nære på med et godt skudd, men redningen fra Lane-keeperen var enda bedre. Et lite minutt senere kom de enda nærmere med et skudd i stolpen, og med tjue minutter igjen kom de alene gjennom, men Smögen-spissen fikk en litt for dårlig touch og ble løpt opp, og avslutningen ble for svak. Lane yppet seg med et skudd like utenfor før Smögen var på ferde igjen. Denne gangen rundet en av deres spillere keeperen etter å ha blitt spilt gjennom, men kom for langt ut til siden og ut av balanse da han skulle avslutte.
Det ville seg ikke for et hjemmelag som etter hvert virket litt resignerte, før de plutselig fikk hull på byllen på overtid. Et godt frispark ble slått til corner av Lane-keeperen, og fra det påfølgende hjørnesparket headet Michael Front inn reduseringen til 1-3. Det var imidlertid for sent for å gjøre seg forhåpninger om noe mer enn en pynting på resultatet, og ikke lenge etter gikk sluttsignalet. Mens jeg hadde jubilert med 50 svenske baner i Hogstorp tidligere på dagen, var det Jon Erik som her på Havsvallen jubilerte med 50 baner i vårt naboland i øst. Med det sa vi oss fornøyde med dagens dont, takket for oss, og returnerte til bilen for å sette kursen hjemover.
Swedish ground # 51: Smögens IF v IFK Lane 1-3 (0-3) Division 5 Bohuslän Havsvallen, 10 September 2023 0-1 Marcus Claesson (19) 0-2 Theo Strömberg (35) 0-3 Emil Scharffenberg Kahlke (37) 1-3 Michael Front (90+1) Att: 133 Admission: 50 SEK
Sammen med Jon Erik hadde jeg noen dager kikket på en mulig dobbel i Sverige denne søndagen, men det betinget at han ikke måtte jobbe. Som reserveløsning hadde jeg i bakhånd 4. divisjons-oppgjøret mellom Sprint-Jeløy og Drøbak/Frogn, men det viste seg at det ikke var nødvendig, for Jon Erik var klar han, og med oss fikk vi også vår kompis Geir Jonassen, som hadde ytret interesse for å være med. Dermed var det bare å legge ut mot grensen, Sverige og Bohuslän, med en innlagt stopp på veien, og deretter Hogstorp som neste stopp, for det var der vår første kamp for dagen skulle finne sted.
Jeg hadde funnet en mulig dobbel med Division 6-oppgjøret Hogstorps IF v Morlanda GoIF fulgt opp av oppgjøret Torp GoIF v Myckleby IK i samme divisjon, men Jon Erik hadde funnet en kanskje enda bedre dobbel, og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg klarte å overse Division 5-oppgjøret mellom Smögens IF og IFK Lane. Etter en rask rådslagning hadde det vært unison enighet om at dette var dobbelen vi skulle gå for, så planen var lagt da satt kursen mot Hogstorp denne formiddagen. Det er et lite tettsted som ligger langs E6 mellom Munkedal og Uddevalla. Det vokste frem rundt Hogstorp stasjon på jernbanelinjen Bohusbanan som åpnet i 1903, og selv om stasjonen ble nedlagt i 1971, bor det i dag rundt 400 mennesker der.
Det lokale fotballaget er Hogstorps IF, og det skal nok litt til å finne frem til deres hjemmebane Bräckevallen uten å vite hvor den ligger eller uten bruk av hjelpemidler som GPS, for den ligger nokså bortgjemt innerst i en skogsvei bak selve tettstedet. Heldigvis hadde vi Google Maps, og fant derfor greit frem uten problemer. Avspark var klokken 13.00, og vi ankom med et kvarters tid til gode før den tid. Ikke alle hadde husket å ta ut svenske penger, med man fikk selvsagt lagt ut, slik at vi alle tre fikk avlevert de 50 kronene som ble avkrevd i inngangspenger. Deretter hadde vi tid til å kikke oss litt rundt før kampstart.
Hogstorps IF ble stiftet i 1949, slik det går frem av klubbens logo, men bortsett fra det er det ikke altfor mye jeg kan fortelle om deres historie. I de senere år ser det imidlertid ut som om de har hatt visse problemer med å stille lag, for etter at de tilbragte 2019-sesongen i Division 5, glimret de nemlig tilsynelatende med sitt fravær året etter, før de dukket opp igjen i Division 6 året etter. Kanskje er det derfor de nå ser ut til å stille lag sammen med den lokale rivalen Skredsviks SK, men det er noe spesielt, for som Hogstorps IF / Skredsvik SK stiller de i Division 6, mens et Skredsviks SK / Hogstorps IF 2 stiller i Division 7. Hvorfor de har gjort det slik med å stille to felles-lag snarere enn å stille egne lag i hver sin divisjon må gudene vite, men det er i hvert fall det som virker å være status.
Til tross for at det ikke er altfor langt i luftlinje fra Hogstorps boligbebyggelse og opp til Bräckevallen, ligger den som nevnt såpass bortgjemt at det føles som om plassen faktisk er enda mer avsidesliggende enn den faktisk er. Her spilles det på skikkelig naturgress, og man ankommer på den ene langsiden, der man også har et klubbhus som bød på åpen kiosk. Nedover denne langsiden står det en rekke med benker som man kan hvile akterspeilet på, og det hadde dukket opp en del lokale som Jon Erik allerede før avspark kom i prat med etter en tur i kiosken. Da spillerne inntok banen og kampen ble sparket i gang, tok jeg selv etter hvert en liten runde for å ta noen bilder.
Det var nå duket for et toppoppgjør i Division 6 Bohuslän, der bortelaget Morlanda GoIF sto med 8-1-2 og 25 poeng etter 11 kamper. Med det toppet de på bedre målforskjell foran toer Tanums IF som hadde identisk statistikk. Hjemmelaget Hogstorps IF sto med 8-0-2 og 24 poeng, og lå med det ett enkelt poeng bak, men hadde også én kamp til gode på duoen foran seg. Denne tettrioen hadde opparbeidet seg en luke ned til forfølgerne. Som man sikker skjønner var det viktige poeng som nå sto på spill, og Hogstorp kom best i gang. Pär Eriksson var mannen som i kampens tjuende minutt sendte i vei et skudd som gikk inn i nærmeste hjørne, og dermed 1-0. Til tross for halvsjanser begge veier, var det også stillingen til pause.
Hjemmelaget kunne doblet ledelsen tidlig i andre omgang, for i det 49. minutt fikk de en stor sjanse, men avslutningen fra god posisjon var litt før høy og gikk hårfint over mål. Da vi nærmet oss halvspilt omgang var det i stedet bortelaget som slo til, og Adam Woldenius utlignet til 1-1 for gjestene fra Orust. Man skulle tro at begge lag var interessert i et vinnermål, men det var ingen av de som klarte å trylle frem et slikt. Avslutningsminuttene så jeg ved de nevnte benkene der Jon Erik nå underholdt noen lokale veteraner, og vi kunne konstatere at det endte med 1-1 og poengdeling foran 120 tilskuere.
Det skal nevnes at man i Sverige ofte også er flinke med en detalj som publikumstall nedover i divisjonene, og det offentliggjøres ofte på nettet i etterkant. Dagens første kamp hadde også vært et aldri så lite jubileum for undertegnede, for Bräckevallen ble rett og slett min bane nummer 50 i Sverige der jeg har sett fotballkamp. Nå var det bare å takke for oss og komme seg i bilen, for vi skulle videre til Smögen, der vår andre kamp for dagen skulle finne sted, og om jeg hadde sett kamp på min svenske bane nummer 50 på Bräckevallen, var lå Jon Erik kun én bak, slik at det nå var hans tur til å jubilere.
Swedish ground # 50: Hogstorps IF v Morlanda GoIF 1-1 (1-0) Division 6 Bohuslän Bräckevallen, 10 September 2023 1-0 Pär Eriksson (20) 1-1 Adam Woldenius (65) Att: 120 Admission: 50 SEK
Det hadde blitt Sverige på fredagen, og det skulle bli Sverige igjen på søndagen, men inneklemt mellom de to turene over grensen skulle jeg se en kamp her hjemme i Østfold-kretsen. Lørdagskampen jeg valgte meg var 7. divisjons-oppgjøret mellom Tveter og Badebyen Drøbak på Tveterbanen. Det betinget nok en gang en tur opp til Sarpsborg med bussen for å bytte buss der, og kollektivtilbudet hadde jo den siste tiden vært så parodisk elendig at det i denne perioden var daglige saker om det i Fredriksstad Blad. Noe av problemet var visst store utfordringer med den nye flåten av el-busser, og deretter en sykefravær på over 30%. Heldigvis kom bussen til Sarpsborg kun få minutter forsinket denne gang, og der oppe i den andre byen kunne jeg bytte til Sandbakken-bussen.
Der fikk jeg nok et prov på at ikke alt er helt som det skal, for der buss nummer 12 skal svinge til venstre av Skjebergveien og inn på Rokkeveien, stoppet rett og slett bussjåføren, og mens jeg satt på telefonen, hørte jeg for så vidt at han ropte til noen. Det gikk et par sekunder før jeg tittet opp og oppdaget at jeg var siste passasjer og at det nok var meg han forsøkte å få kontakt med, og da måtte han faktisk spørre meg om det var her han skulle svinge til venstre! Vi kom da frem uansett, og noen få strakser senere gikk jeg av nede ved Rokkeveien snuplass og spaserte det siste snaue kvarteret opp til Tveterbanen, der dagens kamp skulle gå av stabelen.
Dette ville bli kun min andre visitt til Tveterbanen, etter at min banehopper-kompis Stig-André Lippert og jeg fikk huket den av i fjor sommer, da hjemmelaget feide over stakkars Aremark med hele 13-0. Om jeg kanskje ikke forventet fullt like stygge sifre denne dagen, var det liten tvil om jeg holdt Tveter som en stor og solid favoritt når Badebyen Drøbak var gjester. Jeg ankom med et kvarters tid til avspark, og konstaterte at det også hadde møtt opp et par andre som var på plass allerede, men noen folkefest skulle det ikke bli. Jeg talte etter hvert 18 fremmøtte, og da forsvarte det kanskje også å ha kiosken stengt.
Jeg hadde også forventet å bli oppspist av mygg og den slags, i det jeg forventet å være et skikkelig ‘mygghøl’, men det var det heldigvis lite av. Det jeg imidlertid ikke forventet var å bli shanghaiet og spurt om å påta meg rollen som linjemann av den trivelige Trosvik-dommeren som dro kjensel på meg, men man kan kanskje takke seg selv når man står i godt synlig oransje overdel rett ved midtlinjen idet lagene gjør seg klare for avspark. Det dreide seg uansett kun om å bistå med hvorvidt ballen krysset sidelinjen, og den oppgaven levde jeg greit med uten at hverken forventningspress eller prestasjonsangst tok overhånd.
I fjor kjempet også Tveter helt i toppen, og det utviklet seg etter hvert en ren duell mellom de og Borgen 2, der det sistnevnte andrelaget dessverre tok avdelingstittelen og opprykket til slutt. Nå var jeg neppe den eneste som håpet at Tveter i år skulle klare det fremfor et reservelag, slik det så ut til å kunne bli i kretsens to andre 7. divisjons-avdelinger. Det så da også lovende ut, for i 7. divisjon Østfold avdeling 2 hadde Tveter en luke på henholdsvis åtte og ti poeng ned til forfølgerne Gresvik 2 og HSV Fotball 2. De to sistnevnte hadde imidlertid én kamp mindre spilt, og Tveter hadde også igjen begge på bortebane, så de hadde ikke råd til så mange feilskjær om de skulle sørge for at vi får et førstelag opp fra denne avdelingen.
Gjestene fra Drøbak stilte som vanlig i sine fjonge lilla drakter, og de lå trygt plassert litt lenger bak i den store gruppen litt bak tettrioen men med god avstand ned til bunnlagene i avdelingen. De har vel så vidt jeg har skjønt også bestemt at de ikke er interessert i noe opprykk fra 7. divisjon, og i år var det uansett ikke noe tema, så da var de nok kanskje fornøyd med tingenes tilstand. Dommeren fra Trosvik – som for øvrig hadde med seg familien som ‘heiagjeng’ – sjekket at begge keeperne var klare, og det var også karen i oransje Rangers-kostyme på sidelinjen, og dermed ble kampen blåst i gang på Tveterbanen.
I kampens femte minutt tok Tveter ledelsen på et langskudd fra Emil Tønnesen, og ti minutter senere var den ledelsen doblet til 2-0. Badebyen mistet ballen i eget forsvar, og det utnyttet Tveter, som økte ved Soleiman Sharifi. Litt senere oppsto en litt vrien situasjon for dommeren, der en Badebyen-spiller er gjennom og kolliderer med en Tveter-forsvarer og Tveter-keeperen. Jeg synes han løste det fint, for til tross for protester fra gjestene om at det burde vært rødt, mener jeg gult kort og straffespark var en riktig løsning. Det gikk litt tid før Badebyen fikk tatt straffesparket, da de virket mer opptatt av at det burde vært rødt. «Dette ville ikke skjedd i La Liga», mente en av bortespillerne, og jeg måtte dra på smilebåndet av dommerens svar: «Vi er ikke i Spania nå, kompis, og du spiller i 7. divisjon; ikke i La Liga».
Joachim Unger scoret etter hvert på straffesparket, og reduserte med det til 2-1, men Tveter gjenopprettet snart sin tomålsledelse med et flott skudd fra Emil Tønnesen, som dermed noterte seg for sitt andre for dagen. Tveter malte nå på, og kunne like etter økt med et frekt hælspark som ble klarert helt inne på streken, før de deretter fikk en ny god sjanse blokkert. Med drøyt ti minutter til pause sto det 4-1 etter et flott angrep der det ble lagt tilbake til en spiller som hoppet over og lot bedre plasserte Soleiman Sharifi avslutte i mål. Kun et minutt etterpå var det Aleksander Back Kruse sin tur til å vise seg frem der han driblet frem og tilbake for å finne en åpning for deretter å dunke inn 5-1.
Det var stillingen halvveis, men det var gjestene som slo til først etter hvilen. I det 53. minutt sendte de en lang ball opp mot Petter Steinmo, og han fikk vendt opp, kranglet seg forbi en forsvarer, og limt ballen opp i krysset til 5-2. Fire minutter senere hadde Tveter et skudd i stolpen, før de ytterligere to minutter senere økte til 6-2 ved Mathias Hoen Johansen. Badebyen hadde deretter en god mulighet hvor Tveter-keeperen reddet til corner. I det 78. minutt satt Tveter imidlertid den siste spikeren i Badebyen-kista. Et merkelig mål, men alle teller, og det sto 7-2. Jeg var ikke kar om å identifisere målscoreren inne i kaoset foran målet, og det har heller ikke blitt offentliggjort senere, så akkurat det får sto ubesvart. Det endte uansett 7-2, og i skrivende stund vet vi at Tveter også vant avdelingen og rykket opp til slutt, så gratulerer med det!
Revisit: Tveter v Badebyen Drøbak 7-2 (5-1) 7. divisjon Østfold avd. 2 Tveterbanen, 9 September 2023 1-0 Emil Tønnesen (5) 2-0 Soleiman Sharifi (15) 2-1 Joachim Unger (pen, 27) 3-1 Emil Tønnesen (29) 4-1 Soleiman Sharifi (35) 5-1 Aleksander Bach Kruse (36) 5-2 Petter Steinmo (53) 6-2 Mathias Hoen Johansen (58) 7-2 ??? Att: 18 (h/c) Admission: Free
Torsdagskvelden hadde blitt tilbragt med ishockey i Stjernehallen, der jeg så Stjernen spille trening treningskamp mot Lørenskog og vinne 6-1 i den siste generalprøven før sesongstart. Dermed var det kanskje på tide med litt fotball igjen, men denne fredagen var det egentlig ikke en altfor innholdsrik meny i Østfold-fotballen, så da passet det bra at Jon Erik tok kontakt og spurte om jeg hadde besøkt IFK Strömstad sin kunstgressbane og om jeg eventuelt ville være med dit for å se deres oppgjør mot Groheds IF. Jeg hadde tidligere besøkt IFK Strömstad sin hjemmebane Strömsvallen sammen med Stig-André Lippert for noen år siden, men kunstgressbanen hadde jeg i likhet med Jon Erik ikke sett kamp på. Jeg ville nok blitt med til Bohuslän uansett jeg, men nå ville kvelden by på en ny bane også, så det var jo en ekstra gulrot, og planen var lagt.
Strömstad er et kjent navn for alle nordmenn, men mindre kjent er kanskje grunnen til at den i 1676 ble grunnlagt av Karl XI. Etter Freden i Roskilde og overføringen av Båhuslen fra Danmark-Norge til Sverige, gjorde at svenske fikk litt hodebry med handelslekkasje siden de nordre delene av lenet lå nærmere Halden enn Uddevalla som var nærmeste svenske by. Derfor grunnla man altså Strömstad, som med det er Sveriges vestligste by. Strömstad var også hovedkvarter for Karl XII under krigen mot Norge, fra 1716 helt til hans død under angrepet på Halden i 1718.Ellers var det senere innbringende sildefiske som gjorde at byen vokste, og den ble også kjent for sine mange badehus. I dag er den naturlig nok mest kjent for grensehandelen, og næringslivet er i stor grad basert på dette. Innbyggertallet i byen skal nå være rundt 7 500.
Strömstad domineres rett og og slett av nordmenn, og de har også tatt over en stor andel av hyttetomtene og naturperlene langs kysten her. Det er nok ikke like populært blant alle, og det så man et eksempel på da Strömstadpartiet for noen år siden ble største parti her etter sin valgkamp der de gikk ut mot kjøpesterke nordmenn som tok seg til rette. Vi håpet vi likevel ville velkomne som fotballtilskuere denne fredagskvelden. Denne gang hadde vi også husket svenske kontanter, og etter et måltid i byen, tok vi oss til kveldens kamparena, der vi parkerte ved hallen som ligger ved siden av kunstgressbanen. Vi gikk gjennom denne hallen, og konstaterte at det virket å pågå en innebandy-kamp der, før vi kom ut igjen og betalte oss inn med svenske kroner hver.
IFK Strömstad er en av mange IFK-foreninger i Sverige, og denne ble stiftet i 1907. Deres beste periode var da de i siste halvdel av 1980-årene og starten av 1990-årene spilte på nivå tre, som den gang var Division 2. Både i 1987 og 1988 ble de nummer to, og ved det siste tilfelle var det svært knepent da kun en målforskjell på tre mål skilte IFK Strömstad og tittelvinnerne Jonsereds IF som følgelig tok opprykket. I 1993 kom det første av tre nedrykk på fire år, og i 2005 ble de flyttet ned til nivå 7 (Division 5) etter en omstrukturering av ligasystemet (det var da man innførte de nye Division 1-avdelingene på nivå tre). Bunnen var nådd da de i 2016 rykket ned til Division 6 Norra Bohuslän, som er ensbetydende med nivå 8. De var nå tilbake i Division 4 Bohuslän Dalsland, men der var imidlertid i poengnød, for de lå nest sist med kun Färgelanda bak seg på tabellen. Groheds IF lå som nummer 8 av 12 lag i divisjonen, og hadde takket være en solid luke ned til de fire siste allerede sikret plassen for neste sesong.
Dette var hjemmelagets første kamp på kunstgressbanen for høsten, og den byr i motsetning til gressbanen ikke på noen tribunefasiliteter. Det hadde ikke stoppet et kjent fjes fra å også ta turen over grensen, for vi støtte snart på haldenseren André Wauthier, som vi så kampen sammen med mens vi forgjeves forsøkte å holde mygg og andre insekter unna så godt vi kunne. Shqipdon Beka åpnet scoringsballet da Lippert og jeg besøkte Strömsvallen i 2019 og så kamp på gresset, og det gjorde han sannelig nå igjen. Kun et halvt minutt ut i kampen var han frempå og satt inn 1-0, og ga vertene en god start. Fire minutter senere var vi imidlertid like langt da Alex Antonsson utlignet til 1-1 med et skudd som snek seg inn nede ved stolpen. Etter et snaut kvarter sendte David Olsson vertene tilbake i føringen 2-1, men etter drøyt halvspilt omgang ble et godt innlegg fulgt opp av en helt vanvittig selvmål av en Strömstad-spiller, og dermed 2-2.
Det sto seg til pause, da vi i tur og orden var innom kiosken, og nå meldte snart også tåka sin ankomst. Den la seg etter hvert tett over kunstgressbanen, slik at vi valgte å flytte oss fra vår posisjon på den ene kortsiden til midt på langsiden for å få litt bedre oversikt over det som skjedde inne i tåkeheimen. Snaut tjue minutter ut i andre omgang var hjemmelaget i føringen igjen, og nok en gang var det Shqipdon Beka som sørget for 3-2. Kunne de holde på ledelsen denne gang? Neida, for inne i skodda kunne vi i det 80. minutt se at gjestene utlignet for tredje gang, og det var Tobias Ekman som med det fastsatt sluttresultatet til 3-3. Kanskje litt skuffende for IFK Strömstad etter å ha ledet tre ganger, og de hadde virkelig hatt bruk for poengene. I skrivende stund er man også ferdigspilt for året, og IFK Strömstad endte til slutt som jumbo og rykket dessverre ned. Det visste vi imidlertid ikke ennå da vi takket for oss og satt kursen hjemover.
Swedish ground # 49: IFK Strömstad v Groheds IF 3-3 (2-2) Division 4 Bohuslän Dalsland Strömsvallen konstgräs, 8 September 2023 1-0 Shqipdon Beka (1) 1-1 Alex Antonsson (5) 2-1 David Olsson (15) 2-2 Own goal (og, 24) 3-2 Shqipdon Beka (65) 3-3 Tobias Ekman (80) Att: 170 Admission: 50 SEK
I den grad det er mulig å ivre for en tur til Sarpsborg, må jeg vel innrømme at det kanskje var det jeg gjorde denne dagen. Grunnen til det var at det skulle spilles kamp på en bane som normalt ikke brukes til slikt. Ise skulle ha hjemmekamp mot Hvaler i 7. divisjon Østfold avdeling 3, men på grunn av en HV-øvelse var Isebanen utilgjengelig, så den måtte spilles et annet sted. Til slutt ble det bestemt at kamparena skulle være treningsfeltet ved siden av Sarpsborg Stadion; det vil si gressbanen på nedsiden av stadionets sørvestlige kortside. Dit hadde jeg tenkt meg.
Det var liten tvil om at med all sannsynlighet ville bli lenge til neste mulighet for å få sett seniorkamp her, så det var ingen verdens ting å lure på. Det var bare å benytte seg av denne anledningen og sette kursen mot den andre byen. Kaoset i kollektivtrafikken her i regionen har vært en historie for seg selv den siste tiden, og det var vel også denne uken at man en av dagene opplevde at hele 69 av områdets busser ble innstilt og rett og slett ikke dukket opp samtidig som det heller ikke kom noe info om dette. Det var i denne perioden ren bingo, og bare å ta seg til bussholdeplassen og håpe at det kanskje dukket opp en buss før eller siden. Det virket som om også min buss nå uteble, og jeg var i ferd med å gi opp da den omsider kom over tjue minutter forsinket. Kanskje var det bare en sjåfør som vegret seg for å kjøre til Sarpsborg, men ærlig talt var det vel mer sannsynlig at det bare var nok et eksempel på kaoset som rådet.
Noe forsinket ankom jeg bussterminalen i Sarpsborg, men heldigvis hadde jeg beregnet god tid og siktet meg inn på én buss tidligere enn opprinnelig nødvendig nettopp på grunn av kollektiv-kaoset. Det var bare å spasere bort til Sarpsborg Stadion, der det fortsatt var et kvarters tid til avspark. Der møtte jeg snart på både Trond Sæterøy og Tom Børkeeiet, og etter hvert meldte også Kenneth Sørensen sin ankomst. Vi stusset imidlertid litt over at det ikke hadde møtt opp flere Ise-spillere, men man har jo hørt hvordan de ikke alltid har en veldig bred stall å velge fra. De stilte vel nå rett og slett uten innbyttere, men håpet at minst én av de ville rekke å komme til pause.
Med det i mente har Ise gjort en meget solid sesong, der de lenge kjempet helt i toppen og ledet an sammen med Begby 2. To tap rett før sommerferien – blant annet i den innbyrdes kampen – sørget for at Begby 2 stakk fra, men da man omsider hadde fått startet opp igjen etter (den altfor lange) sommerferien, hadde Ise slått tilbake med tre strake seire. Min forhåndsfavoritt i denne avdelingen var Hvaler, og det var de som nå var gjester. Kanskje sier det litt om min manglende innsikt i avdelingens og styrkeforholdet mellom dens lag, men mitt forhåndstips hadde de i hvert fall ikke levd helt opp til, selv om de var på vei oppover på tabellen.
I kampens niende minutt tok Ise ledelsen etter fint spill og scoring av Morten Balseth. Halvtimen var passert da Ise var nære på igjen, men skuddet gikk i nettveggen, og samme skjebne led Hvaler da de fikk en lignende sjanse rett etter. Helt på tampen av omgangen fikk Ise straffe, men Hvaler-keeperen reddet, og det sto 1-0 til pause. Da hadde for øvrig også en Ise-innbytter ankommet. I andre omgangs tiende minutt utlignet Rolf Kristian Olsen til 1-1 for Hvaler, men i det 64. minutt tok Ise-kaptein Håkon Kingsrød-Hovden ansvar og sendte vertene i ledelsen igjen. Samme mann slo til igjen med ny scoring i det 70. minutt, og fem minutter senere fastsatt Daniel Kræmer Johansen sluttresultatet til 4-1. En ny fin seier for Ise, og en ny bane huket av for meg og de andre som tok turen. Nå kunne jeg forlate Sarpsborg og ta meg tilbake til folkeskikken, der dagen derpå skulle benyttes til å se ishockey og treningskamp for Stjernen.
Norwegian ground # 229: Ise v Hvaler 4-1 (1-0) 7. divisjon Østfold avd. 3 Sarpsborg Stadion treningsfelt, 6 September 2023 1-0 Morten Balseth (9) 1-1 Rolf Kristian Olsen (55) 2-1 Håkon Kingsrød-Hovden (64) 3-1 Håkon Kingsrød-Hovden (70) 4-1 Daniel Kræmer Johansen (75) Att: 24 (h/c) Admission: Free
Denne tirsdagen var det duket for en lokal dobbel, og etter å ha sett Rolvsøy sikret seg ett poeng med en utligning på overtid mot Selbak 2 på Selbak Stadion, kastet vi oss i bilen for å dra opp til Torp. Denne kvelden skulle det komme sarpinger på besøk til Sportsplassen, for der skulle opprykksjagende Torp ta imot Hafslund til kamp om poeng i 6. divisjon Østfold avdeling 1, og Emil svippet Pål og meg opp dit før han måtte videre til Halden etter å ha sluppet oss av. Der ankom vi i grevens tid, for dommeren blåste i gang kampen idet vi gikk inn porten.
Hafslund hadde tilsynelatende glemt sine bortedrakter, siden de måtte spille med overtrekksvester over. Dette var samme divisjon og avdeling som det vi nettopp hadde sett kamp mellom Selbak 2 og Rolvsøy i, og den ble toppet av nettopp Torp, som hadde ni poengs luke ned til toer Trøgstad/Båstad. Hafslund lå på sin side fjerde sist, og det er for meg noe overraskende av et lag jeg hadde sett for meg i hvert fall oppe på øvre halvdel av tabellen. Men hva vet vel jeg..? At Torp hadde vært min personlige forhåndsfavoritt til avdelingstittelen med tøffest konkurranse fra Trøgstad/Båstad så i det minste ut til å slå ganske godt til.
Jeg vil denne gang gjøre kort prosess når kampen oppsummeres, for Torp stanget og stanget i første omgang, og Hafslund holdt godt stand og var ikke helt ufarlige der heller. Det slo meg rett og slett som merkelig at gjestene lå der de lå dømt ut fra denne kampen, og det sto 0-0 til pause, men i det 57. minutt fikk omsider Torp hull på byllen da kaptein Andreas Jonassen dunket inn 1-0. Med et drøyt kvarter igjen doblet Joakim Olsen ledelsen for hjemmelaget ved å heade inn 2-0, og det ble også sluttresultatet for Torp, som tok et nytt skritt mot avdelingstittelen.
Revisit: Torp v Hafslund 2-0 (0-0) 6. divisjon Østfold avd. 1 Sportsplassen, 5 September 2023 1-0 Andreas Jonassen (57) 2-0 Joakim Olsen (75) Att: 56 (h/c) Admission: Free
