Jeg hadde bestemt meg for å likevel legge til frokost ved The Dalesman Hotel og utsette avreisen fra Darlington med en time. Og jammen vartet de ikke opp med en full english som til min glede også inkluderte black pudding – noe som dessverre blir stadig mer sjelden vare rundt om på øya. Jeg gikk de to minuttene opp til Darlington stasjon i god tid for 09.05-toget jeg skulle ha på min ferd ned til Birmingham. På perrongen slo jeg av en prat med en eldre kar i West Bromwich-jakke, som fortalte at han bodde i Billingham og fortsatt reiste på de fleste kampene til laget han hadde fulgt siden 1953. Jeg skulle gjerne hørt langt mer om hans fortellinger fra The Baggies’ FA cuptriumfer i 1954 og 1968, som han påsto han husket som om det var i går. Men snart kom toget inn på perrongen, og jeg satt meg ned med musikk i ørene og leste i Northern Conquest boka jeg hadde kjøpt i Shildon kvelden før – lykkelig uvitende om hva som ventet meg ved ankomst Birmingham.
I 12-tiden steg jeg av i Birmingham og satt kursen mot Colmore Row, der buss nummer 9 til Stourbridge plukker opp. Jeg siktet meg inn på 12.20-bussen som skulle ta meg til Halesowen, men mens jeg gikk gjennom Birmingham sentrum oppdaget jeg til min forferdelse at kortholderen med alle kortene mine ikke lenger lå i jakkelomma. De som selv har opplevd slik vet hvordan man får en panikkfølelse mens man frenetisk dobbeltsjekker alle lommer. Dessverre måtte jeg innse at den nok hadde falt ut av lomma på toget, men jeg hadde om ikke annet kontanter nok til å klare meg en dag eller to. Tankene var nå et helt annet sted mens jeg betalte bussjåføren de £4 han krevde for en returbillett, som i realiteten var en ubegrenset dagsbillett.
Etter rundt 40 minutter på bussen hoppet jeg av på Stourbridge Road, rett utenfor en av de flotte portene som omgir Halesowen Towns anlegg. Herfra går det en gangvei forbi et inngangsparti som for tiden synes ubenyttet, og langs utsiden av anleggets ytre mur. Den kommer opp på Old Hawne Lane, mellom The Yeltz Bar og hovedinngangen til The Grove. The Yeltz Bar virket ikke å være åpen, og supporterne benyttet åpenbart heller klubbhusets bar inne på selve anlegget. Derfor avleverte jeg mine £8 til en liten pjokk som betjente telleapparatet, og byttet ytterligere £1,50 mot et godt program rett innenfor. Og omsider kunne jeg endelig ta en kikk utover The Grove, som jeg lenge har hatt som ønsket destinasjon.
Under min nyttårstur hadde planen vært å besøke The Grove 1. januar, men den gang var oppgjøret mot Chasetown en av de mange kampene som ble avlyst. Jeg måtte ikke vente altfor lenge på en ny mulighet, og når jeg nå var tilbake var det tilfeldigvis nettopp den omberammede kampen mot Chasetown som sto på menyen denne lørdagen. Rett innenfor telleapparatene befinner anleggets bar seg, og jeg var fristet til å først stikke snuta innom og sette fra meg bagen bak baren mens jeg tok meg en pint. Men iveren etter å få tatt The Grove i nærmere øyesyn var såpass at jeg i stedet rundet hjørnet og først tok en runde rundt – mot klokka.
Inntil bygningen som huser baren er det bak det ene målet en nokså fjong ståtribune under tak. Denne strekker seg nesten hele banens bredde og skråner slakt nedover mot bortre langside, der man finner anleggets sittetribune. På den bortre kortsiden kunne jeg beskue en klassisk ståtribune under åpen himmel, og med trapper ned mot det tidligere nevnte inngangspartiet som ved mitt besøk altså ikke var i bruk. De er noe med disse «bølgebryterne» som gir en tribune masse karakter, og her var de malt flott i lyseblått. Det var de også på den andre langsiden, der en tilsvarende ståtribune – også den under åpen himmel – strakte seg hele banens lengde tilbake mot inngangspartiet ved baren, der jeg hadde kommet inn. The Grove er så absolutt en perle, og besøket der var vel verdt å vente på.
Omsider fikk jeg bestilt meg en pint Aspalls cider, og etter å ha forsikret bartenderen om at bagen ikke inneholdt noen bombe, sa han seg villig til å plassere den på bakrommet til etter kampen. Mens jeg nippet til pinten satt jeg meg ned og bladde litt i det gode programmet, der skribentene håpet at dagens oppgjør mot Chasetown skulle by på ny publikumsmessig bestenotering på The Grove for sesongen. Jeg kunne se at 421 i FA cupoppgjøret mot Tipton Town hittil var sesongbeste, mens det i ligasammenheng var 418 mot Bedworth United. Man håpet at man skulle kunne passere 500 tilskuere.
Halesowen Town var innblandet i tetkampen i Northern Premier League Division One South, og man trengte en seier for å holde følge med et sterkt gående Coalville Town som hadde tatt seg opp og passert både Leek Town og Halesowen. Med Belper Towns sterke sesongavslutning forrige sesong friskt i minne, bør vel heller ikke de undervurderes. Nevnte Coalville har jo på en måte hittil hatt en motsatt formkurve av det som var tilfellet forrige sesong, da de stormet til suveren tabelltopp for så å møte veggen mot sesongens slutt og deretter ryke ut i playoff. Denne sesongen startet mer middelmådig, men nå virker de sterke, og det var også de Halesowen-fansen så som den største trusselen – ikke minst etter at Leek Town den siste tiden hadde begynt å snuble ved flere anledninger.
Chasetown hadde på sin side hatt en noe trå start på sesongen, men med god form fra romjula og utover i det nye år hadde de nå klatret opp på tabellens øverste halvdel. Forrige sesong avsluttet de knallsterkt og tok den siste playoff-plassen, før de måtte gi tapt for Stamford i playoff-finalen. Kan de igjen – som den gang – med en sterk sesongavslutning kapre en playoff-plass mot alle odds? Avstanden opp virket nokså stor, men supporterne jeg snakket med ville likevel ikke helt gi opp håpet, selv om de strengt tatt virket noe skeptiske.
Jeg hadde også planlagt å forhøre meg med Halesowen-folket om den nå nedlagte klubben Halesowen Harriers, som etter å ha byttet fra Sunday Football spilte i West Midlands (Regional) League og Midland Football Alliance, før den gikk konkurs og opphørte å eksistere i 2003. Deres hjemmebane Park Road skal ha hatt en kapasitet på 4 000, men jeg er nokså sikker på at også denne er historie i likhet med klubben. Imidlertid fikk jeg andre ting å tenke på da min mor omsider ringte meg tilbake, slik at jeg kunne få henne til å overføre noen penger via Western Union. Og da jeg ble sittende i telefon med banken for å sperre kort, og med togselskapet for å etterlyse mine tapte eiendeler, gikk det helt i glemmeboka.
Jeg forsøkte imidlertid så godt jeg kunne å legge problemene på is for å konsentrere meg om fotballen de neste par timene, og om ikke annet fikk jeg av en lokal supporter en skildring av tidligere lokaloppgjør mot lokale rivaler, og spesielt da Stourbridge. Da jeg tømte min andre pint så jeg at det var et kvarter til avspark, så jeg tok på lue og hansker og tok oppstilling under åpen himmel på ståtribunen på den ene langsiden. Derfra kunne jeg med en burger i hånda se lokaloppgjøret bli sparket i gang.
Det var hjemmelaget som startet best, og de kunne tatt en tidlig ledelse etter et langt innkast fra Tom Tonks. Iyseden Christie headet på mål, og Scholars-keeper Ryan Price måtte gi retur. Den målfarlige spissen Ben Haseley sto med 24 mål på 24 kamper for Halesowen denne sesongen, og burde kanskje gjort bedre enn å sette ballen i nettveggen. Haseley var frempå igjen etter drøye ti minutter, men keeper Price fikk slått til corner. Etter et kvarter våknet Chasetown litt, og svarte med to gode muligheter i rask rekkefølge. Stopper Kristian Green fikk i siste liten kastet seg frem i en perfekt takling idet Joe Halsall la an fra farlig posisjon. Og kun minuttet etter måtte Yeltz-keeper Matt Sargeant i aksjon for å stoppe en skummel avslutning fra Jazz Luckie.
Vi nærmet oss halvtimen da Haseley igjen fikk en god sjanse, men nesten alene med keeper traff han ikke skikkelig, og skuddet endte igjen i nettveggen. Tesfa Robinson skrudde et frispark like utenfor for gjestene, mens omgangens siste Yeltz-sjanse kom i form av en volley fra Tom Tonks, som nok har truffet bedre på trening tidligere. Jeg følte at Halesowen var det beste laget, men ikke minst Richard Teesdale i Scholars-forsvaret gjorde jobben deres vrien der han vant stort sett alt som kom hans vei. 0-0 til pause.
Tilbake i baren med en ny pint for hånden fikk jeg bekreftet at flere enn meg syntes det var en underholdende kamp til tross for at det var målløst så langt. Jeg fikk slått av en prat med hjemmelagets Twitter-ansvarlige, som jeg hadde hatt kontakt ved mitt forrige forsøk på å gjeste The Grove. Han introduserte meg for formann Colin Brookes og en annen kar i Yeltz-systemet. Sistnevnte endte opp med å bruke deler av pausen til å fortelle meg om klubbens FA Vase bravader i 1980-årene, med tre finaler og to triumfer (i 1985 og 1986).
Jeg byttet ut cider med Bovril da jeg igjen tok plass på ståtribunen på langsiden, der jeg kunne se at Iyseden Christie to ganger på kort tid var nære på å sende hjemmelaget i ledelsen. Begge sjansene kom i form av headinger, og det måtte gode redninger til fra keeper Price for å hindre scoring. Ti minutter ut i omgangen sendte Haseley i vei et skudd som så ut til å ha meget god retning, men forsvarer Robinson kastet seg frem og fikk blokkert.
Jazz Luckie var et uromement på topp for gjestene, og i likhet med mange av de tilreisende trodde han kanskje han hadde scoret få minutter senere, men en akrobatisk klarering på streken fra forsvarer Kristian Green gjorde at alles blikk gikk i retning linjemannen, som imidlertid forholdt seg passiv. Deretter fulgte en periode med kraftig press fra Halesowen. Haseley hadde igjen to gode muligheter, men det ville seg ikke for toppscoreren denne dagen. Og da han serverte Joe Hull, måtte også han se keeper Price redde hans heading. Med få minutter igjen skjøt Asa Charlton like utenfor med keeper Price utmanøvrert, mens Elliott Turner var millimetere fra å styre inn et innlegg fra innbytter Chris Lait.
I stedet holdt Chasetown på å stjele alle poengene på overtid, med to skumle frispark. Etter klabb og babb fikk paniske Yeltz-forsvarere klarert. Og da avslutningen fra den gode Richard Teesdale gikk rett på keeper Sargreant endte det med 0-0 og poengdeling foran 444 tilskuere. Halesowen Towns andre 0-0 på rad var nok ikke det de hadde håpet på på en dag da både Coalville Town, Leek Town og Belper Town vant sine kamper. Og for meg var det min første 0-0 siden jeg så Clapton v Sawbridgeworth Town 30. mars i fjor (2013) – 35 engelske kamper på rad med scoringer. Intet tre vokser inn i himmelen, heter det.
I baren hadde tydeligvis majoriteten av de fremmøtte den samme følelsen som meg; at Halesowen nok var laget som hadde mest grunn til å være skuffet over to tapte poeng. Skjønt tilreisende Scholars-fans la til at tross Halesowens overtak var det Chasetown som hadde hatt den aller største sjansen. De innrømmet imidlertid å være nokså tilfreds med ett poeng. Det var da også Chasetown-spillerne jeg utvekslet noen ord med, mens Yeltz-spillerne ikke overraskende var noe skuffet over at de ikke hadde klart å utnytte det spillemessige overtaket.
Jeg måtte innrømme at Chasetown for meg ofte gir assossiasjoner til FA cupseieren over Port Vale i 2007/08-sesongen – en av tidenes desidert største giant killings. En av Scholars-spillerne mimret gjerne rundt denne store dagen i klubbens historie, men måtte innrømme at han hadde sittet på benken den kampen. En representant for lagledelsen utbroderte imidlertid mer enn gjerne, og minte også om at dette gjorde Chasetown til tidenes lavest rangerte klubb i tredje runde av verdens mest tradisjonsrike cupturnering. Han la også til at mange synes å glemme hva som skjedde i neste runde, da de også hadde Cardiff City i kne med 1-0 og kunne økt ledelsen før waliserne kom tilbake og snudde kampen i andre omgang.
Etter en trivelig lørdag ettermiddag på The Grove var det etter hvert på tide å takke for meg, så jeg tømte glasset og ruslet tilbake mot bussholdeplassen, der buss nummer 9 snart ankom for å skysse meg tilbake til sentrale Birmingham. Jeg hadde avtalt å treffe min gamle West Bromwich-kompis Andy i Birmingham etter kamp, da han selv hadde vært på The Hawthorns for å se WBA v Fulham. Han fortalte at han allerede var på puben The Briar Rose, så etter å ha foretatt en kjapp innsjekking på Britannia Hotel på New Street, spaserte jeg like før klokka sju de få minuttene til The Briar Rose.
Som avtalt befant han seg på The Briar Rose, med en broket forsamling av kompiser som utgjorde en usannsynlig blanding av WBA-, Birmingham City-, og Aston Villa-fans. Noen timers lystig lag fulgte, før en etter en takket for seg, og Andy gikk for å ta bussen tilbake til Lye. Selv gikk jeg til innkjøp av litt kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet rett etter klokka elleve. Der begynte igjen tankene å surre rundt de tapte kortene og problemene det medførte. Men jeg hadde forhåpninger om at det ville ordne seg dagen etter.
English ground # 144: Halesowen Town v Chasetown 0-0 (0-0) Northern Premier League Division One South The Grove, 22 February 2014 Att: 444 Admission: £8 Programme: £1,50
Det var allerede klart for årets tredje tur, og overraskende kvikk våknet jeg etter av vekkerklokka etter noen få timers søvn. En drøy halvtime senere kom min snille mor rundt klokka 05.00 for å kjøre meg til Rygge, der jeg hadde booket plass på 07.00-flyet til Stansted. Med ytterligere litt søvn på flyet, landet vi åpenbart godt forsinket, og etter å ha køet i nærmere en halvtime i passkontrollen var jeg klar for å vende snuta nordøstover. Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Darlington, der jeg sjekket inn på The Dalesman Hotel et steinkast fra stasjonen. £25 for et dobbeltrom med eget bad skal man ikke klage på!
Etablissementet fungerer også som pub, og jeg tok et glass for høflighets skyld før jeg spaserte inn i Darlington sentrum. Jeg hadde god tid, og bestemte meg for å innta en tidlig middag på The Tanners Hall i Skinnergate, få minutters gange fra Tubwell Row, der majoriteten av distriktets busser går fra. Med en porsjon gammon and eggs innabords gikk jeg tilbake til Tubwell Row og hoppet klokka 16.20 på buss nummer 1 til Bishop Auckland. Jeg hadde vurdert å ta toget opp til Shildon, og der slå i hjel litt tid ved en kikk på stedets jernbanemuseum. Da togstasjonen ligger på motsatt side av Shildon valgte jeg imidlertid å benytte meg av buss, og like før klokka 17 kunne jeg kikke inn de åpne portene i Dean Street.
Ikke overraskende var det folketomt på anlegget, med to og en halv time til kampstart. Idet jeg dristet meg inn for å ta noen bilder, kom det en fyr ut av en av gatens leiligheter og strenet rett ut på matta med hunden sin. Han tipset meg om at en George(?) allerede ville være tilstede i klubbhuset, og forsvant dermed med et «see you at the game later». Man kommer inn på den ene kortsiden, der det ikke er stort annet enn nettopp inngangspartiet. Til høyre for meg hadde jeg langsiden med hovedtribunen på midten, og med sitt pagode-lignende tak er det denne som gir Dean Street sin karakter. Det er også her det aller meste av fasiliteter befinner seg, inkludert garderober, kontorer, klubbhus og bar. På bortre langside er det heller ikke stort, bortsett fra ståplasser på flatmark, og et stort nett som skal hindre løpske baller i å treffe husene på andre siden av gjerdet. På den andre langsiden finner man ståtribunen Lee Hainsworth Stand; navngitt til minne om en tidligere spiller som i 2004 omkom i en trafikkulykke på vei til trening.
Mens jeg arbeidet meg nedover hovedtribunen kom det ganske riktig en kar ut fra tribunens indre. Det var en trivelig kar som ønsket meg hjertelig velkommen inn i varmen. Jeg takket høflig nei til både kaffe og te, men ble sittende og slå av en hyggelig prat. Han bekreftet mitt inntrykk om at banedekket ikke ville by på problemer for kveldens kamp. Men han gjentok også programansvarlig Archie MacKays påstand om at banedekket sannsynligvis kostet Dunston UTS en sen utligning da de to hadde møttes på Dean Street til kamp i Durham Challenge Cup to dager tidligere. Med avansement til semifinalene sikret, forsikret han at Shildon nå ville gå for triumf i denne turneringen. Men denne kvelden var det altså ligapoeng det dreide seg om da Shildon skulle ta imot Bedlington Terriers til dyst i Northern Leagues øverste divisjon.
Da jeg unnskyldte meg for å fullføre min runde rundt anlegget under en røykepause, hadde det dessverre begynt å skumre såpass at det var så som så med fotoforholdene uten flomlysene på. Men jeg fikk da knipset noen bilder før jeg returnerte til baren, der vi hadde fått selskap av ytterligere en kar som satt i gang med å gjøre klar tappekranene. Han bød på både en og to gratis pints med både lager og real ale mens begge spurte og grov i mine turplaner. I tillegg dreide samtalen seg om Shildon, FA Vase, Northern League og toppkampen der. På bardisken sto boka Northern Conquest; utgitt av Northern League i forbindelse med 125-årsjubileet for verdens nest eldste liga. Til £4 er den et absolutt kupp, og jeg nølte ikke et sekund med å gå til innkjøp av et eksemplar.
De var begge forsiktige optimister med tanke på kveldens kamp, og sa seg selvsagt fornøyd med å være innblandet i tetstriden. Imidlertid hevdet de at de ikke vil kunne konkurrere med en pengegalopp slik vi ser i opprykksjagende Celtic Nation. Med det ble temaet penset over på en av Carlisle-klubbens nyervervelser med mangeårig fortid i nettopp Shildon; nemlig Daniel «Bobby» Moore, forsvarsklippen som nylig byttet ut heltestatus og kapteinsbind i Spennymoor med en muligens fetere lønningspose i Celtic Nation etter å overraskende ha blitt transferlistet i Spennymoor. Det kastet vel egentlig ganske mye mer lys over saken da jeg ble fortalt at den egentlige grunnen visstnok er at Moore skal ha hatt en sengepartner han strengt tatt ikke skulle hatt (les: en affære med kona til en i Spennymoor-systemet).
Det begynte å ankomme stadig flere, og jeg ble etter hvert introdusert for så mange personer at jeg tidlig ga opp å holde styr på navn. Skjønt manager Gary Forrest husker jeg da i det minste, og han hevdet at Shildon sto overfor en vrien kamp denne kvelden. Han ankom midt i en fortelling fra FA Vase-semifinalene mot Tunbridge Wells forrige sesong, og skjøt raskt inn at de irriterer ham fortsatt. Han var heller ikke videre fornøyd med en beskjed han nettopp hadde fått, som gikk ut på at oppgjøret mot Consett i Durham Challenge Cup hadde blitt skjøvet frem fra lørdag 1. mars til onsdag 26. februar fordi Consett-spillerne hadde fått fri for å se Sunderland i ligacupfinalen! Jeg hadde ikke problemer med å forstå hans irritasjon. Under en røykepause benyttet jeg anledningen til å oppsøke telleapparatene for å betale min skjerv i form av £6. Ned i posen forsvant også et absolutt fullgodt program pålydende £1,50.
Tilbake i baren ble jeg introdusert for Harvey Harris, som også hadde tatt turen fra Darlington. Han er ansvarlig for ligaens ‘Easter Hop‘ som jeg har meldt meg på, og i den forbindelse har vi hatt en del kontakt per email den siste tiden. Han ville igjen introdusere meg for ligaens formann Mike Amos, og nå begynte det neste å bli litt mye for en stakkar. Men så koselig jeg hadde det omgitt av trivelige mennesker så kan jeg ikke klage. Jeg hadde akkurat gått til innkjøp av en boks Strongbow da jeg så et par kjente fjes rett ved inngangsdøra. Lee Stewart & Katie Wallace har blitt nokså faste innslag på en og annen groundhopper-side på nettet, og hadde måttet benytte tre busser på sin ferd fra sitt hjemsted (mon tro om det ikke er Peterlee?).
Det var snart klart for avspark, og sammen med Lee og Katie tok jeg oppstilling på ståtribunen på bortre langside. Dommeren blåste, og Lee satt i gang sin stoppeklokke. Man kan vel ikke si annet enn at Shildon gikk ut i hundre, med det som skjedde i kampens første minutt. Steve Johnson debuterte etter returen fra Darlington 1883, og da det straks oppsto en mølje-situasjon foran Terriers-målet satt han inn 1-0 til The Railwaymen etter allerede 45 sekunder. Gjestene hadde den siste tiden vært solide defensivt, og i så måte var det nok intet minus for Shildon å få tidlig hull på byllen.
En skikkelig kalddusj for Terriers imidlertid, og ledelsen kunne tidlig vært større. Hjemmelaget radet opp det ene farlige angrepet etter det andre, mens Terriers slet med å skape stort da de tidvis fikk låne ballen. Både Stephen Turnbull, Billy Gruelish-Smith og målscorer Johnson hadde gode sjanser til å øke, og Terriers-keeper Sean McCafferty og hans forsvar fikk virkelig kjørt seg. McCafferty måtte hente frem et par meget gode redninger, og fikk også hjelp av en forsvarer som blokkerte en avslutning som kunne blitt virkelig skummel. Shildon ble fra min vinkel også snytt for straffespark da en meget god Darren Richardson ble revet ned på vei inn i feltet. Men da dommeren blåste for halv tid sto det 1-0 – faktisk noe flatterende for gjestene.
Lee og Katie valgte å holde seg på tribunen mens jeg gikk for å tømme blæra og hente en ny boks Strongbow fra baren. Der var hjemmefolket fornøyde med det de hadde sett til nå, men mente ledelsen burde vært større – noe det var vanskelig å være uenig i. Blant de var også formann Brian Burn, som tydeligvis fortsatt irriterte seg over endringen av kamptidspunktet for Consett-kampen, og holdt et lite foredrag om dette mens han leste høyt fra sin korrespondanse med ligaledelsen og Durham FA i sakens anledning. Terriers-fansen glimret såvidt jeg kunne se med sin fravær, og jeg tredde selv Reading-lua godt nedover ørene og tok på meg elgskinnshanskene før jeg igjen gikk ut i Durham-kulda tidsnok til å se andre omgang sparkes i gang.
De som hadde fryktet at det konstante presset uten ytterligere scoringer ville kunne straffe seg, kunne pustet lettet ut allerede tidlig i andre omgang. Kampens etter min mening beste spiller, Darren Richardson, kom fem minutter ut i omgangen på et av flere glimrende raid ned venstrekanten. Han tok seg forbi to forsvarere, og sendte i vei en blanding av et skudd og et innlegg. Terrier-keeperen fikk kun parert, og forrige sesongs toppscorer Sam Garvie var frempå og doblet enkelt ledelsen til 2-0.
Jubelen hadde nesten ikke lagt seg før Shildon igjen stormet i angrep på venstrekanten. Sam Garvie var denne gang i servitørrollen da hans inlegg ble headet i mål til 3-0 av Steve Johnson, som med det ble tomålsscorer i sin debut. David Brown fikk en mulighet til å redusere, men Shildon-keeper Keith Finch fikk slått til corner.
Det var i det hele tatt en meget imponerende forestilling Shildon leverte, men Terriers var da også skuffende. Det var på Shildons venstreside de gang på gang skapte problemer for gjestene og terroriserte deres forsvarere. Ikke minst hadde de voldsomme problemer med nevnte Richardson når han kom fremover. Om det hadde endt 5-0 ville det overhodet ikke vært et mål for mye, og ville nok gitt et riktigere bilde av kampen. Men Shildon nøyde seg med 3-0, og det hadde allerede vært «game over» en stund da dommeren blåste for full tid – etter at Shildon-innbytter Chris Emms og gjestenes Liam Dawson fikk en siste sjanse for hvert sitt lag.
Lee og Katie stresset av gårde for å rekke bussen tilbake, mens jeg selv returnerte til baren for litt lesking av strupen. Jeg ble vinket over til bordet nærmest baren, der en rekke personer i Shildon-apparatet hadde holdt av plass til meg. Jeg kunne ikke annet enn å nikke samtykkende og bekrefte at dagens forestilling hadde vært overbevisende, og ble fortalt at Shildon med dette midlertidig tok tilbake tabelltoppen. De skal nok imidlertid kjempe hardt for å holde Celtic Nation, Spennymoor Town og West Auckland Town bak seg.
Det var for øvrig mange som spurte om jeg hadde kombinert min visitt med et besøk på stedets jernbanemuseum, slik jeg hadde vurdert, og jeg skjønte etter hvert at det disse dagene var en svært spesiell utstilling der med en rekke kjente gamle tog – inkludert det gamle damplokomotivet Mallard, som fortsatt har fartsrekorden for damplokomotiv. Dette skulle jeg også få spørsmål om en rekke ganger de kommende dagene da folk ved andre destinasjoner hørte at Shildon hadde vært på min reiserute.
Jeg takket høflig ja til en smak på maten som ble servert, og av de to alternativene kokka ga meg valgte jeg sausages, chips and baked beans som gikk ned på høykant. Mens jeg hev innpå vomfyll ble jeg også oppsøkt av programansvarlig Archie som ville hilse på. En siste Strongbow ble bestilt og nytt i godt selskap mens en fra ledelsen kunne fortelle at dagens tilskuertall var 151. Jeg hadde en storartet kveld ved Dean Street, godt hjulpet på av et særdeles hyggelig Shildon-folk som nesten ikke kunne gjøre nok for å forsikre seg om at jeg trivdes. Men dessverre måtte jeg snart takke for meg og ønske lykke til i sesonginnspurten før jeg gikk for å rekke siste buss tilbake til Darlington med avgang klokka 22.42.
Jeg stakk igjen hodet ut i Durham-kulda og strenet de få hundre meterne til holdeplassen Shildon Hippodrome, der buss 1B snart kom for å plukke opp. 25 minutter senere hoppet jeg av på Tubwell Row og spaserte tilbake til The Dalesman Hotel, der det fortsatt var liv i puben i underetasjen. Jeg stoppet derfor for en siste pint før jeg trakk meg stille og rolig tilbake med boka Northern Conquest som sengelektyre.
English ground # 143: Shildon v Bedlington Terriers 3-0 (1-0) Northern League Division 1 Dean Street, 21 February 2014 1-0 Steven Johnson (1 – or 45 seconds) 2-0 Sam Garvie (51) 3-0 Steven Johnson (52) Att: 151 Admission: £6 Programme: £1,50
Dag 3: Onsdag 29.01.2014: Burscough – Tranmere Rovers Black pudding er i store deler av Storbritannia en tradisjonell del av den varme frokosten, men dessverre er den et stadig mer sjeldent syn på frokosttallerkenen. Ved Amber Guest House i Derby har de imidlertid forstått at den fortsatt bør være en del av en full english breakfast, og etter en smakelig sådan hadde jeg god tid til å dusje og pudre nesen før jeg pakket snippesken og fikk vertinnen til å tilkalle en taxi.
Den opprinnelige planen hadde denne dagen vært å dra opp til nordøst for å se Shildon – Marske United i Northern League, men denne hadde blitt flyttet grunnet hjemmelagets deltakelse i grevskapscupen. Deretter ble Worthing vurdert som destinasjon, men da jeg fant ut at jeg ville ha muligheten for en Worthing/Worthing United-dobbel i april, valgte jeg spare det til da. I stedet falt valget til slutt på Burscough i Lancashire.
Drosjekusken slapp meg av utenfor Derby stasjon, slik at jeg snart kunne sette meg på 10.25-toget til Sheffield. Med ti minutter til neste tog videre mot Manchester, hadde jeg heller enn å stresse valgt å benytte anledningen til å hilse på en gammel flamme i stålbyen. Kimberley kom som avtalt et par minutter etter at jeg stakk hodet ut av stasjonsbygningen. Og etter en drøy times hyggelig gjensyn takket jeg for nå og satt meg igjen på toget.
Noe forsinket ankom vi Manchester Piccadilly, men jeg rakk noe overraskende å stresse over til plattform 15 idet toget som skulle ta meg videre til Wigan kom inn på perrongen. En snau halvtime senere steg jeg av på Wigan North Western, og spaserte de 10-15 minuttene gjennom sentrum. Vel fremme ved Mercure Wigan Oak Hotel fikk jeg raskt sjekket inn, og slappet av en liten stund i hotellsenga før jeg igjen tok beina fatt.
Apostlenes hester bar meg tilbake gjennom sentrum, forbi byens to togstasjoner, halvveis på måfå der jeg nøt sola som faktisk hadde tittet frem. Turen endte ved Wigan Pier, beliggende langs Leeds and Liverpool Canal, der man flere steder kunne lese plaketter som vitnet om dens storhetstid da kanalen var travel med lektere som fraktet kull ut til kysten. Den som forventer en fornøyelsespir som i Blackpool eller Southend vil nok imidlertid kanskje bli skuffet over Wigans variant – egentlig ikke en pir i det hele tatt.
Jeg reiste meg fra parkbenken og slentret videre langs kanalen mens jeg vurderte fortsette spaserturen ut til Wigans Athletics DW Stadium. Etter noen minutters tankevirksomhet kom jeg til at det nok uansett ikke var så mye interessant å se, så jeg snudde i stedet på hælen og gikk tilbake til togstasjonen Wigan Wallgate. Der hoppet jeg omsider på 16.24-toget mot Southport. Jeg skulle dog ikke så langt, og etter et kvarters tid på skrangletoget steg jeg av på stasjonen Burscough Bridge, midt ute på landsbygda i distriktet West Lancashire.
Igjen hadde jeg med hensikt lagt opp til tidlig ankomst for å få tatt en kikk på Victoria Park i fullt dagslys. Etter noen få minutters gange så jeg anlegget foran meg nederst i Mart Lane, men her var det ikke mye tegn til liv. I og for seg ikke spesielt overraskende med nesten timer til kampstart, men jeg fikk tatt noen bilder herligheten sett utenfra. Dessverre var alt av porter stengt, og muren litt for høy til at det gikk an å kikke over. Jeg gikk rundt baren Barons Sports & Social Club for å se om det samme var tilfellet der, men kom der kun over en gruppe suspekte typer som tydeligvis hadde samlet seg med sine biler her for å røyke hasj eller lignende. Og muren var også her for høy til å kikke inn.
Jeg la Victoria Park bak meg og slo meg ned på puben The Hop Vine, som tydeligvis også er en restaurant. Den var overraskende travel for et såpass lite sted, og mens jeg inntok flytende forfriskninger fra tappekranene kunne jeg høre de ansatte besvare telefonforespørsler om bordreservasjoner med at de ikke hadde noe ledig i helgene før i april! De to landsbyene Burscough og Burscough Bridge har for lengst vokst sammen, og det bor drøye 8 000 personer her. Jeg tømte mitt andre glass, og gikk den korte veien tilbake til Victoria Park.
Der var det nå litt mer liv, og en person kom ut av anlegget for å åpne porten for noen av spillerne som hadde begynt å ankomme – blant annet en gammel skranglekasse av en Ford Transit som fraktet deler av Tranmere-apparatet. Etter en kjapp prat med karen i inngangspartiet ga han klarsignal til at jeg kunne ta en runde for å ta noen bilder, og med det entret jeg Victoria Park med rundt halvannen time til avspark.
Inngangspartiet befinner seg på kortsiden ut mot Mart Lane og Bobby Langton Way, og det var i hjørnet på denne kortsiden jeg kom inn. Bortsett fra telleapparater og porter befinner seg her ikke annet enn en brakke som gjør nytte som klubbsjappe. Men på langsiden til høyre for meg går man først forbi nevnte Barons, som har dører ut mot banen. Bortenfor står en ganske ordinær ståtribune, som i kjølevannet av Bradford-brannen erstattet en flott tretribune som mange tiår tidligere hadde blitt kjøpt fra Everton og gjenreist her. Bortre kortside går under navnet Crabtree Lane End, og midt på denne er det en liten ståtribune. Når man runder hjørnet inn på den andre langsiden er det langs enden av sistnevnte en liten mur, der man man med malerkosten har laget et minne over Victoria Parks lange historie som fotballbane. Lenger bort finner vi hovedtribunen og inngang til et lite klubbhus, før vi igjen er tilbake ved utgangspunktet. Alt i alt er Victoria Park et ganske koselig lite anlegg.
Jeg ble stående å snakke med denne karen fra tidligere til telleapparatene åpnet og jeg fikk avlevert mine £8 for inngang. Man hadde virket usikre på om det hadde blitt trykket program til kveldens kamp, men ytterligere £2 sikret meg et eksemplar av et overraskende tykt og godt program. Jeg hadde ikke før betalt meg inn før jeg fikk vite at man ikke ville kunne entre baren Barons inne fra banen før i pausen, og at klubbhuset ikke serverte alkohol. Jeg hadde antatt at Barons ble brukt som klubbhus, men ble fortalt at den ble driftet uavhengig av klubben. Jeg gadd ikke engang spørre om å få gå ut igjen, og benyttet heller anledningen til å spise litt.
Det var etter hvert meget kjølig, og jeg valgte følge snart rådet fra en klubbrepresentant ved å ta plass i en innendørs avdeling av klubbens tea bar, der det var et lite antall stoler og bord. Mens jeg spiste en cheese & onion pie og lesket strupen med en boks cola, bladde jeg interessert i programmet. En kikk på tabellen bekreftet det jeg allerede visste; at Burscough i ligaen (North Premier League Division One North) befinner seg i et slags ingenmannsland. Det er altfor langt opp til playoff-plassene, og tilsvarende ned til nedrykksstriden. Liverpool Senior Cup, der det i kveld skulle kjempes om avansement, var dessuten klubbens siste mulighet hva gjelder sesongens cupturneringer.
Grunnet avlysninger hadde ikke Burscough spilt kamp på to og en halv uke. I bortekampen mot Salford City hadde et sent vinnermål sikret et hattrick for klubbens toppscorer Jordan Williams, og 4-3 seier for Burscough. Men nå var det altså cup, og kamp om avansement til semifinalene. I grevskapscupene stiller ofte Football League-klubbene med sine reservelag, men det var i Tranmeres startoppstilling flere spillere som vil kunne kalles førstelagsspillere. Både Max Power, Danny Holmes, James Rowe, Akpo Sodje, og Abdulai Bell-Baggie vel ved en rekke anledninger vært på banen i årets League One.
Med en Bovril i hånden gikk jeg – via en tur innom klubbsjappa – over på motsatt langside og tok oppstilling på ståtribunen der. Jeg begynte å lure på om lagpresentasjonen hadde gått meg hus forbi, men en sidemann informerte om at klubben for tiden ikke har en speaker. Lakonisk la han til at han husket at de for et par sesonger siden hadde gjort litt narr av Padiham som da «ikke engang hadde en speaker». Ved hjelp av en Tranmere-supporter i nærheten fikk vi da raskt kontroll over endringene i forhold til kampprogrammets lagoppstilling for gjestene. Og i samme øyeblikk som det begynte å dryppe fra oven, ble kampen blåst i gang.
Jeg vil på ingen måte si at banen var i nærheten av noe som skulle tilsi avlysning, men det var åpenbart likevel et meget vanskelig underlag. Ikke minst var dette kanskje medvirkende til at pasningskvaliteten var noe under pari fra begge lag. I tillegg var det en rekke dårlige første-touch, der banen muligens skal ha noe av skylden. Det var langt fra noen festforestilling som utspilte seg på Victoria Park, men omgangen var stort sett tett og jevnspilt.Den første sjansen av betydning var det Tranmere som fikk, men skuddet fra Danny Holmes gikk like over. 18 minutter var spilt da gjestene igjen var frempå, og Cole Stockton markerte seg ved å skyte i stolpen.
Det virket etter hvert på meg som om Burscough hadde en del ball, men at gjestene var noe skumlere når de var i angrep. Det var imidlertid temmelig tannløst offensivt fra begge lag, og jeg tok meg i å undres hvor i all verden målene skulle komme fra. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, før spissen Jordan Williams etter 43 minutter regelrett løp fra Tranmere-forsvaret og satt ballen i mål bak keeper James Mooney. Min sidemann kommenterte at Burscough er som mest sårbare når de leder, men fastslo at de burde kunne holde ut med så kort tid til pause. Det gjorde de, og da dørene til Barons ble åpnet benyttet jeg anledningen til å ta innta litt pause-forfriskninger i form av en flaske Bulmers pærecider.
Noen par Burscough-supportere ved nabobordet var selvsagt fornøyd med ledelsen, men samtykket i at det ikke var noen god kamp hittil. Da samtalen ble penset over på NPL Division One North, var det litt usikkerhet om hvem som ville stikke av med tittelen. Ikke overraskende var det Curzon Ashton og Warrington Town som var de to som ble nevnt, men de var splittet i synet på hvem som var deres favoritt. Noe mer overraskende var det at de så raskt virket å avskrive Darlington 1883, som jeg bemerket virkelig synes å ha funnet ligaformen. Ellers har det jo en stund gått rykter om at klubben dessverre vil flytte fra Victoria Park, men supporterne var ikke overbevist om at dette ville være aktuelt med det aller første.
Gjennom vinduet kunne vi se at andre omgang var i ferd med å sparkes i gang, så jeg drakk opp og tok igjen plass på ståtribunen ved siden av. Andre omgang som den første, med mye duellspill på midtbanen. Akpo Sodje fikk en gyllen sjanse da et utspark fra keeper Mooney gikk gjennom hele Burscough-forsvaret, og Sodje kom alene med keeper. En dårlig første-touch gjorde imidlertid at han måtte stoppe opp, og hjemmekeeper Tim Horn fikk presset ham ut mot siden, der han ute av balanse avsluttet utenfor. En time var spilt da Cole Stockton fikk skutt fra god posisjon, mens skudd ble blokkert av en forsvarer. Burscough stormet rett i angrep ved venstrebacken James Short (som innimellom var et uromoment da han kom fremover), men hans innlegg var 1,88 centimeter for høy for Jordan Williams, som lurte inne i feltet.
Det var ikke all verden av sjanser, men James Rowe testet Tim Horns reflekser med et knallhardt skudd rett på Burscough-keeperen. Jordan Williams var frempå for hjemmelaget, men hans avslutning forandret retning i en forsvarer og ble enkelt plukket opp av keeper Mooney. Williams var involvert i det lille som var av halvsjanser til Burscough, og selv om de selv ikke skapte all verden virket de nå ha nokså god kontroll. Da vi passerte 80 minutter spilt, hadde jeg 20 minutters tid hatt følelsen at Burscoughs ledelse virket ganske trygg. Men så…
Innbytter Conor Roberts ga bort ballen unødig i eget forsvar, og et påfølgende frispark ble løftet inn i feltet av Max Power. Der raget Cole Stockton til værs og headet ballen tilbake mot det nærmeste krysset, utagbart for Horn. 1-1 etter 83 minutter, og praten dreide seg umiddelbart om hvorvidt man ville spille ekstraomganger eller hoppe direkte til straffesparkkonkurranse. Man hadde vel knapt rukket å konkludere før Max Power drøye to minutter senere spilte gjennom Cole Stockton, som bortimot alene med Horn satt inn 1-2. Burscough-manager Derek Goulding var nok like frustrert som Linnets-supporterne, og min sidemann slo igjen fast at Burscough er eksperter på å gi fra seg ledelser.
Burscough kunne fort økt ytterligere like etter, men en god Max Powell måtte se sin avslutning blokkert etter at Stockton hadde spilt lagt tilbake til ham. Hjemmelagets siste sjanse kom på overtid, da John Connolly spilte gjennom Jordan Williams. Han vendte opp, men var ute av balanse da han avsluttet utenfor og ble liggende oppgitt på gresset i det dommeren blåste av. Tranmere var videre i Liverpool Senior Cup på bekostning av Burscough.
Jeg forsto vel raskt at jeg ikke hadde mulighet til å ta meg opp til stasjonen på snaue to minutter for å rekke 21.36-toget, og hadde vel uansett planlagt en pint vinne på Barons før jeg returnerte til Wigan. Med en pint real ale i hånda kikket jeg litt rundt i lokalet der jeg snart så minner fra klubbens triumf i FA Trophy våren 2003. Den gang slo de Tamworth 2-1 i finalen på Villa Park, i det som var deres 12. kamp i den turneringen den sesongen. Og sannelig kom ikke innehaveren snart rundt og bød på hjemmelagde smørbrød.
Etter hyggelig samtale med noen av de lokale takket jeg omsider for meg og gikk for å rekke 22.34-toget tilbake til Wigan. På Wigan Wallgate ble jeg møtt av en venninne som akkurat hadde gjort unna et kveldskift som sykepleier. Og siden jeg følte for litt pleie, trakk jeg meg tilbake sammen med henne. Da gjensto det bare å komme seg opp i tide slik at jeg rakk toget jeg hadde planlagt ned til London og Gatwick dagen etter.
English ground # 142: Burscough – Tranmere Rovers 1-2 (1-0) Liverpool Senior Cup, Quarter final Victoria Park, 29 January 2014 1-0 Jordan Williams (43) 1-1 Cole Stockton (83) 1-2 Cole Stockton (86) Admission: £8 Programme: £2 Att: 114
Dag 1: Mandag 27. 01.2014: Hastings United – Burgess Hill Town Turen kunne da virkelig startet bedre, der jeg i kulda sto på bussholdeplassen på Korsegården og ventet på ekstrabussen som var lovet av flybussens sjåfør, som hadde beklaget at bussen hans var full. «Tom buss kommer om ti minutter» hadde han lovet, men da den endelig kom like etter klokka 07.00 var den nærmere en halvtime forsinket i forhold til opprinnelig tidsskjema. De skal ha ros for å informere om at skyssen til Gardermoen nå ville være være gratis for de 12-15 passasjerene som hadde ventet der langs E6. Med flyavgang klokka 09.55 hadde jeg ikke dårlig tid, og til tross for litt periodevis kø grunnet en ulykke på veien, ankom jeg Gardermoen med godt over halvannen time til avgang.
Der ble det ytterligere forsinkelser da avgangen først ble utsatt med et kvarter, før flyet måtte avises før vi fikk ta av. Jeg sovnet imidlertid allerede mens vi takset bort til stasjonen der dette skulle utføres, og våknet idet kapteinen redegjorde for at vi startet innflygningen til Gatwick men at vi fortsatt ville bli holdt en halvtimes tid i lufta. Og med det sovnet jeg igjen, og våknet idet vi landet. Min eneste bagasje denne gang var en ryggsekk som gikk som håndbagasje, og etter å ha knotet en smule med et tydeligvis skadet pass i den automatiske passkontrollen, kunne jeg stryke rett gjennom tollen og unne meg en kjapp røyk før jeg hoppet på 12.50-toget sørover mot Littlehampton og Eastbourne.
En rekke av Southern-togene fra London nedover mot Sussex-kysten opererer med et system med at de deler seg på veien, og som ved mitt besøk i Littlehampton var dette også tilfelle med dette toget. Ved Haywards Heath – stasjonen etter Gatwick Airport – delte toget seg slik at de fire første vognene fortsatte mot Littlehampton, mens jeg holdt meg i de fire bakerste som hadde Eastbourne som destinasjon. Ved Hampton Park foretok jeg et raskt togbytte, og satt snart på toget mot Ore. Ved nest siste stasjon hoppet jeg av i Hastings, og hadde ankommet min destinasjon for dagen. Rundt 14 klokka 14.15 kunne jeg gå de få hundre meterne for å sjekke inn på Eden Guest House, der jeg hadde betalt £30 for losji.
Vel sjekket inn av de østeuropeiske innehaverne tok jeg snart en spasertur rundt i byen, der de fleste attraksjoner dessverre holdt vinterstengt. Jeg fikk i det minste tatt en kikk på Hastings Pier, som er i ferd med å gjenreises etter brannen som totalskadet så godt som hele piren høsten 2010. Jeg husker fortsatt godt at jeg så dette på nyhetene den oktoberdagen da jeg sammen med noen Southend-venner befant oss i en pub utenfor Underhill i forkant av Barnet v Southend United i Football League Trophy. Været som hadde bekymret meg litt var nå upåklagelig, med sol og ikke antydning til regn. Jeg la inn en matpause på puben The John Logie Baird, der de til min store begeistring tydeligvis hadde mer haggis til overs etter den såkalte «Burns weekend» som nylig var avsluttet. Etter å ha mesket meg med den skotske nasjonalretten, slo jeg fra meg en spasertur opp til Hastings Castle, hvis ruiner ruver over byen. De nye skoene jeg for første gang hadde tatt i bruk denne morgenen var kanskje likevel ett nummer for trange? Og med vinterstengt var det muligens begrenset hva jeg ville kunne se, så jeg koste meg heller i sola mens jeg studerte mitt innkjøpte Non-League Paper.
Jeg bestemte meg i stedet for å ta turen ut til The Pilot Field meget tidlig for å forhåpentligvis kunne få tatt noen gode bilder mens det fortsatt var nokså lyst. Hastings er imidlertid noe aldeles vanvittig bakkete, og drøye 3 kilometer opp og ned (og opp og ned, og opp og ned – uten mange meterne med flatmark) langs Elphinstone Road fristet ganske lite. Derfor returnerte jeg til stasjonen der bussene plukker opp på utsiden, og kunne omsider betale £2,50 for at buss 21A skulle skysse meg dit ut. Mens den trålet seg et lite kvarter gjennom Hastings sentrum kom mørket meget raskt sigende, og da jeg få minutter over klokka fem steg av, var det allerede temmelig mørkt. Her var det foreløpig intet tegn til liv, og dessverre heller ingen mulighet til å ta en kikk innenfor, så jeg gikk videre oppover den nokså bratte Elphinstone Road for å sjekke ut den gamle banen The Firs – ofte omtalt som «the upper pitch» – som ligger ved siden av.
Nåværende Hastings United spilte – da under sitt opprinnelige navn Rock-A-Nore – på denne frem til 1920, da de flyttet inn på The Pilot Field. Men følg med nå, for dette blir komplisert: I 1948 ga lokale myndigheter en nystiftet profesjonell klubb ved navn Hastings United tillatelse til å bruke The Pilot Field, og Rock-A-Nore, som nå het Hastings & St. Leonards, måtte returnere til The Firs. Den profesjonelle klubben begynte etter hvert å slite økonomisk, og det gikk flere ganger rykter om en sammenslåing. Men den andre klubben, som nå igjen hadde byttet navn til Hastings Town, skal ha vært mer interessert i en direkte overtakelse. Da profesjonelle Hastings United gikk konkurs i 1985, flyttet daværende Hastings Town igjen tilbake til The Pilot Field, der de har spilt siden. Men for å komplisere saken ytterligere byttet de i 2002 navn til…Hastings United. Og når man leser klubbens egen historie virker det på en merkelig måte som om de anser begge klubbenes historie som en del av sin egen. Som om ikke dette var nok, var det også et tredje lag involvert. St Leonards FC er nok mer kjent under sitt tidligere navn , STAMCO, fra tiden som bedriftslag, og også de har hatt tilhold på The Firs. Men denne banen har ligget brakk siden St Leonards FC gikk konkurs i 2004. Man skal i hvert fall ikke si at fotballhistorien i Hastings er kjedelig!
Dessverre var det meget begrenset hva jeg i mørket kunne skimte inne på The Firs, og tanken på å smyge meg inn gjennom et hull i tregjerdet ble raskt skrinlagt som følge av et villniss av et tornekratt med sylskarpe torner. Fra baksiden kunne jeg imidlertid såvidt se over gjerdet, der en gammel tribune i tre tilsynelatende sto fullstendig falleferdig. Jeg har i ettertid fått beskrivelser av The Firs som et svært trivelig anlegg, men dessverre var det ikke mye jeg fikk sett, og det fremsto nå uansett som svært lite trivelig. På nedsiden, mellom de to banene, er nylig bygget en bane med plastdekke for 5-a-side, og en gruppe ungdommer var i ferd med å spille der. Jeg valgte følge stien for å se hvor jeg kom ut, og dukket frem utenfor Elphinstone Sport & Social Club, i enden av veien som går inn mellom de to banene.
Det virket være meget langt mellom skjenkestedene i denne delen av byen, og med rundt to timer til avspark valgte jeg stikke hodet inn der for å slå ihjel litt tid med turens første pint. Overrasket konstaterte jeg dog at lokalet ble brukt til det loppemarked, der en rekke fremmøtte sto og bladde i brukte LP-plater og blader, eller vurderte diverse typer brukte møbler og lignende. Jeg gjorde selv ingen kupp her, men slo meg ned ved et bord og slappet av med en Strongbow mens jeg bladde i Non-League Paper. Med glasset tømt takket jeg for meg og trasket ned til The Pilot Field i håp om at man nå hadde åpnet dørene.
Det hadde de ikke, men nå var det i alle fall liv der, med vakter som åpnet og lukket de flotte smijernsportene ettersom spillere og ledere ankom i sine biler. Det var ikke før rundt klokka halv sju at vi omsider fikk slippe inn mot en avgift på £10 – nokså stivt for en kamp mellom to step 4-klubber i grevskapscupen vil jeg nok påstå. De beklaget på det sterkeste at noe kampprogram dessverre ikke var trykket opp til denne kampen, men en liten lefse i svart/hvitt ble delt ut gratis – bestående av et A4 ark brettet i to. Og med det gikk jeg inn for å ta i øyesyn et anlegg som en stund har fristet meg – The Pilot Field.
Men kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset ligger til venstre når man entrer anlegget – og med matstasjon og klubbsjappe på høyre side av inngangspartiet. Inntil klubbhuset står en ganske fjong ståtribune bak det ene målet. Sett herfra har man på venstre langside ikke annet enn en gressbakke, mens anleggets virkelige perle befinner seg på motsatt langside – den store klassiske hovedtribunen med en blanding av benkerader og seter. Mellom denne og banen kjørte bilene forbi for å parkere bak tribunen på bortre kortside – en mer moderne og anonym ståtribune som lyder navnet The Cole Warren Stand. The Pilot Field bærer fortsatt preg av å ha huset både speedway og greyhound racing en kort periode rett etter andre verdenskrig, uten at det faktisk ødelegger inntrykket nevneverdig. Det er et meget flott anlegg, og selv om stemningen denne kvelden på ingen måte ville kunne måle seg med den magiske kvelden da David Bauckham tok disse fantastiske bildene under fjorårets sesong, likte jeg umiddelbart The Pilot Field.
Jeg ble stående å snakke litt med en gammel veteran, som virket være på hils med det som var av personer i Hastings-systemet. Han kunne fortelle litt om forrige sesongs fantastiske innsats i FA-cupen, og kampen der de slo ut Harrogate Town – og også om borteturen til Middlesbrough i neste runde. Han bekreftet mitt inntrykk av at en klubb som slår så godt fra seg i verdens gjeveste cupturnering skal være for gode for å rykke ned til step 4 samme sesong, og mente – kanskje ikke helt overraskende – at cupinnsatsen hadde gått til hodet på spillerne som ikke lenger la ned samme innsats i ligaen. Da vedkommende plutselig ut av det blå ville pense samtalen inn på sin tid som Manchester United-supporter takket jeg for praten og søkte tilflukt i baren med et pint Aspall’s mens jeg kjapt leste den tynne blekka.
Kveldens motstander i tredje runde av Sussex Senior Cup, var divisjonskollega Burgess Hill Town, som kom fra 8 seire på 9 kamper, og som denne sesongen har vist seg overraskende vriene å slå. Det eneste tapet i denne rekken kom mot nettopp Hastings United, da hjemmelaget vant 3-2 her på The Pilot Field 28. desember. Det var East Sussex mot West Sussex, og nå ville nok gjestene ha hevn. Oppladningen kunne nok også ha vært bedre for Hastings. Etter nederlaget i Leatherhead to dager tidligere hadde Hastings United rett og slett sparket manager John Maggs og hans assistent Cliff Cant. Forventningene har vært høye i Hastings, og når man taper terreng i opprykksstriden valgte de søke forandring. Førstelagstrener og klubblegende Terry White hadde nå tatt over som ny manager – om enn ikke offisielt riktig ennå – og The Hillians ville nok gjøre sitt for at det skulle bli en tøff debut.
Jeg tømte glasset, og mens speaker frenetisk etterlyste unger som bille være ballgutter/jenter, gikk jeg til innkjøp av en saftig burger og en kopp Bovril, før jeg tok plass på hovedtribunen. Gjestenes keeper Alan Mansfield måtte i aksjon allerede i kampens første minutt, da Ronnie Dolan fyrte løs, men hadde få problemer. De to målvaktene ble i det hele tatt stilt på svært få prøver i en nokså tam første omgang. Men det var vertene som åpnet best og hadde det meste av spillet, uten å skape det helt store. Etter et par halvsjanser hver vei fikk Tom Vickers omgangens største sjanse, og burde sendt Hastings i føringen. Et presist innlegg fra Sam Adams fant pannebrasken til Vickers på bakre stolpe, men hans heading gikk rett i armene på keeper Mansfield. Hjemmekeeper Josh Pelling på sin side måtte knapt gjøre en redning i første omgang, og den største trusselen mot hjemmemålet var en skummel crossball som forsvarer Sean Kelly fikk headet vekk rett foran snuta på en Hillians-angriper. Dermed gikk lagene i garderoben med 0-0, etter at hjemmelaget hadde vært best i en ikke altfor imponerende første omgang.
Over en pause-pint samtalte jeg litt med noen hjemmesupportere som virket noe overraskende resignerte hva opprykkskampen angår. Riktignok var nyopprykkede Peacehaven & Tescombe i ferd med å rykke fra, men det er lenge igjen av sesongen. Og de snakket faktisk om muligheten for å sikre seg en playoff-plass jeg i utgangspunktet ville anse som relativt sikker. Angående forrige sesongs Sussex County League-vinner Peacehaven & Tescombe og deres kanonsesong som nyopprykket, ville jeg høre deres mening vedrørende om dette skyldes en nivåhevning i Sussex County League eller økonomisk satsing og styrking av spillerstallen i Peacehaven & Telscombe. Men de virket svare mer på måfå der de nok ikke virket altfor godt bevandret i Sussex County League og step 5.
Jeg tok nå plass på ståtribunen bak det nærmeste målet og så at det nå var gjestene som startet friskest. Greg Luer crosset presist til Max Miller som headet i tverrliggeren etter 50 minutter. Men under ti minutter senere fikk de uttelling da Miller igjen var på ferde. Han tok seg til dødlinja og la inn til Pat Harding, som fra fra kort hold enkelt kunne heade inn 0-1. Like etter kunne det stått 0-2, men keeper Pelling fikk fingertuppene på Scott Kirkwoods skudd med retning for hjørnet nede ved stolperota. Ronnie Dolan snittet tverrliggeren med et langskudd for vertene, før Pelling igjen måtte i aksjon på et skudd fra Miller. Vertenes Bailo Camara ropte på straffe da han tilsynelatende ble lagt ned i feltet, men han fikk kun se det gule kortet for filming. Og frustrasjonene begynte tydelig å bre seg i Hastings-laget.
Miller skjøt like over for gjestene, mens Luer igjen viste frem pasningsfoten da han med få minutter igjen fant hodet til Kirkwood. Sistnevntes heading smalt imidlertid igjen i tverrliggeren, og i stedet begynte Hastings de siste minuttene et voldsomt kjør mot Burgess Hill-målet. De er litt sent å våkne når klokka passerer 90 minutter, men på overtid var det tidvis power play på bortelagets halvdel. Og da innbytter og debutant Jacob Shelton fant pannebrasken til Sean Kelly, så de fleste ballen i mål. Hans heading var godt plassert helt inne ved stolpen, men keeper Mansfield dro frem en aldeles vanvittig redning og fikk slått til corner, og sikret med det borteseier og avansement for Burgess Hill Town, som tok sin niende seier av 10 mulige i alle turneringer.
Det var skuffelse å spore hos hjemmesupporterne, samtidig som de konstaterte at de nå kan konsentrere seg utelukkende om ligaen. I klubbhusets bar kom jeg etter hvert i snakk med to klubbrepresentanter, hvorav en vindrikkende kar i dress viste seg å være formann David Walters. De to var interessante samtalepartnere som også kunne kaste litt mer lys over situasjonene i Peacehaven & Telscombe. Selv om de mente det muligens har vært en ørliten nivåhevning i Sussex County League, påpekte Walters at det har klart mer å gjøre med at klubben har satset ganske heftig med frisk kapital. Han virket dele min skepsis til den moderne fotballen, og beklaget at man også på dette nivået etter hvert ser tegn på en langt mer pengeorientert og businesspreget idrett. Imidlertid var han ikke positiv til mitt forslag om en tysk modell med supportereide klubber, da han spådde at det ville føre til kaos med stadig kastning av managere og styrer. Hans sidemann oppsøkte klubbsjappa (som denne kvelden hadde vært stengt) for å hente en pin til min samling, men kom tilbake med både pin, penn, og to forskjellige bøker om Hastings Uniteds historie. Jeg kunne bare takke pent og omsider ønske lykke til i opprykkskampen (som også Walters virket noe skeptisk til) før jeg ringte for å bestille taxi.
Det hadde utover i andre omgang begynt å regne, og jeg hadde til tider vært langt kaldere enn hva tilfellet var ved avreise Norge med ti grader kaldere på gradestokken den morgenen, men nå kom det plutselig en haglbyge så voldsom at jeg måtte søke tilflukt under et utbygg. Det varte kun et par minutter, og snart kunne drosjekusken svippe meg tilbake til Cambridge Gardens og Eden Guest House, der jeg låste meg inn – og muligens fikk overhøre ukens sengekos i innehavernes gemakker, der en kvinnemenneske stønnet høylytt og såvidt jeg forsto ropte ekstatisk på en «Igor». Og med det opptrinnet trakk jeg meg tilbake og fant senga.
English ground # 140: Hastings United – Burgess Hill Town 0-1 (0-0) Sussex Senior Cup, 3rd round The Pilot Field, 27 January 2014 0-1 Patrick Harding (59) Admission: £10 Programme: None (free leaflet) Att: 172
Dag 2: Tirsdag 28.01.2014: Belper Town – Gresley Frokost var ikke inkludert ved Eden Guest House, men etter en full english breakfast på puben John Logie Baird var jeg klar for å forlate Hastings, der det nå igjen regnet slik det tydeligvis hadde gjort hele natten. Etter togbytte ved Ashford International ankom jeg snart London St Pancras, hvor jeg igjen kunne bytte tog på ferden nordover. Etter en røykepause satt jeg meg etter hvert på Sheffield-toget, og etter i underkant av fire timer på farten kunne jeg litt før klokka halv tre stige av på stasjonen i Derby.
Jeg hadde vurdert overnatting i Belper, der jeg skulle se kamp den kvelden. Men med været som også denne sesongen herjer med terminlistene, var jeg ikke minst avhengig av en base som ga gode transportmuligheter dersom kampen skulle bli avlyst slik at jeg måtte finne alternativer. Det var nok hovedgrunnen til at valget av base for kampen falt på Derby, og Amber Guest House, der jeg også bodde ved mitt besøk i Ilkeston tidligere i sesongen. £23 for overnatting med frokost inkludert kan man ikke klage på, og etter en liten taxitur opp på Burton Road kunne jeg sjekke inn og oppdatere meg på stå i Belper før jeg igjen tok apostlenes hester fatt.
Jeg hadde lagt regnet bak meg på veien nordover, men det hadde regnet heftig de siste dagene, og jeg hadde vært noe bekymret for kampen i Belper. Men det samme hadde vært tilfelle med de alternative kampene jeg hadde snust på lenger sør, der værmeldingen hadde vært langt mer negativ, og medvirkende til at det ble Belper. Imidlertid virket det ikke engang som om baneinspeksjon eller avlysning var tema hverken på klubbens egne hjemmesider og Twitter-konto, eller andre steder. Jeg ruslet derfor sakte den snaue halvtimen tilbake til stasjonen via en omvei gjennom byenes sentrum. Mens jeg tok meg en røyk utenfor stasjonen oppdaget jeg at Gresley via Twitter kunne meddele at det nå var game on i Belper, etter det som tydeligvis hadde vært en ikke-annonsert baneinspeksjon. Dermed satt jeg kursen med Belper allerede med 15.52-toget mot Matlock, og kunne 12 minutter senere stige av i Belper.
Den lille (drøye 20 000 innbyggere) byen ligger i Derbyshires Amber Valley-distrikt, mellom Derby og Matlock, og har en stolt industrihistorie med både bomullspinnerier og tekstilproduksjon. Der jeg gikk langs Bridge Street, den korte veien mot min destinasjon, kunne jeg snart se den enorme East Mill – med den eldre og mindre North Mill bak – tårne over meg som et minne om denne industrihistorien. Det er vel også minnene om denne industriarven man har forsøkt å bevare ved å frede de to bygningene. Senere var jo også Belper et senter for Storbritannias spikerproduksjon; noe som blant annet har gitt Belper Town sitt kallenavn – The Nailers.
Klubbens hjemmebane, Christchurch Meadow, har på sin side fått navn etter kirken som står nesten kloss inntil banen. Den lille stikkveien ned til banen går på siden av denne kirken, og til min begeistring så jeg at portene var åpne. Det var over tre og en halv time til kamp, men planen var å ta en kikk i godt dagslys for deretter slå ihjel litt tid ved å ta en matbit på en pub i Belper. En bil kom kjørende inn på anlegget idet jeg ankom, og sjåføren kikket forundret på meg. Det viste seg være en person i Nailers-systemet som tydeligvis kom med matforsyninger til kveldens kamp. Han kunne fortelle at det ganske riktig hadde vært en kjapp baneinspeksjon et par timer tidligere, og at det raskt ble bestemt at kampen skulle spilles – noe overraskende mot banemannens ønske! Vanligvis kjemper jo banemennene innbitt for å få sin bane spilleklar, men her hadde han tydeligvis fryktet at man ved spill ville ødelegge banedekket for en lengre periode. For meg så det derimot ganske greit ut, til tross for antydninger til litt gjørme i de to 5-meterne og langs sidelinjene. Han unnskyldte seg med at han måtte komme seg tilbake til puben sin, men sa at joda, jeg bare kunne gå og kikke meg rundt på anlegget.
Ankomsten er bak den ene kortsiden, der fasilitetene består av 3 trinn med ståplasser under åpne himmel på deler av kortsiden. Telleapparatene står i hjørnet mellom denne kortsiden og den ene langsiden, der man har en nokså standard ståtribune kalt The Reg Walker Stand. I enden av sistnevnte står en liten bu som gjør nytte som klubbsjappe. På motsatt langside er hovedtribunen en ganske moderne affære, bestående utelukkende av sitteplasser. Bak denne ligger klubbhuset – et nokså flott sådan. Bak målet på bortre kortside er det ikke annet å se en jorder og gresskledde åser med spredt bebyggelse. Christchurch Meadow er i seg selv med sine fasiliteter ikke noe veldig spesielt, men da jeg ved hovedtribunen snudde meg tilbake mot inngangspartiet så jeg som forventet med egne øyne hva som gjør at det likevel har en god dose karakter og fremstår absolutt idyllisk. Rett bak nærmeste kortside tårner den nevnte kirken flott over denne delen av anlegget, men man bak hjørnet ved telleapparatene kan se hvordan den voldsomme East Mill ruver og skaper en interessant backdrop.
Idet jeg gjorde meg klar til å forlate Christchurch Meadow for å få en matbit, kom det en person gående inn. Som normalt er ble det hilst, og han presenterte seg raskt som journalist fra det kjente fotball-magasinet When Saturday Comes. Han hadde håpet å finne litt aktivitet her allerede, og fastslo at han med banens spesielle backdrop gjerne skulle avlagt besøket her en dag da avspark var tidligere og i dagslys, for å få bedre bilder. Men nå kan det jo bli stemningsfulle bilder også i flomlys, så han klaget ikke så altfor mye. Han fortalte at han bodde i Birkenhead og var Tranmere-fan, og at han besøket var i anledning en reportasje-serie fra non-league der hans forrige bidrag hadde vært Runcorn-derbyet mellom Runcorn Town og Runcorn Linnets på Boxing Day. Vi ble stående en stund å diskutere diverse flotte fotballstadioner og den slags, før jeg forlot ham der inne og gikk for å få meg litt mat i skrotten.
Snaue hundre meter tilbake langs Bridge Street ligger den koselige puben George & Dragon, og de hadde en fristende meny for en sulten fremmedkar. Dessverre var det imidlertid pause i matserveringen til klokka 18.30 – over halvannen time til. Så jeg tok foreløpig til takke med en pint gyllen nektar fra deres tappekraner, men jeg igjen ble sittende å bla litt i Non-League Paper. Pinten falt såpass i smak at det også ble et påfyll før jeg takket for meg og kunne konstatere at neste pub var stengt for oppussing. Jeg tok i stedet til takke med en heftig burger fra en burgersjappe på tvers over veien, før jeg igjen returnerte til Christchurch Meadow med rundt en time og tre kvarter til avspark.
Det var fortsatt ikke voldsom aktivitet her, men journalisten fra tidligere satt nå på hovedtribunen i samtale med en representant fra klubben. Han hadde fått omvisning rundt på anlegget og audiens i de innerste gemakker, og var således fornøyd med det. Vi ble der sittende å diskutere forskjellige temaer rundt Belper Town og non-league og fotball generelt. Tema ble også den sparkede Goole-kaptein Karl Colley, som tre dager tidligere hadde fått sparken i Lincolnshire-klubben for å ha gått til angrep på Coalville-supportere etter å ha blitt utvist. Colley ble et år tidligere sparket fra nettopp Belper Town etter angivelig å ha slått ned en lagkamerat. Og den lokale karen kunne nå fortelle at han da også mente å huske at Colley tilbragte mye av tiden i Belper mens han tydeligvis sonet med elektronisk fotlenke.
Vedkommende fortalte videre at han var gammel Derby-supporter, men at hans interesse hadde svunnet i takt med den moderne fotballens uheldige utvikling og billettprisenes vanvittige økning, og at han nå derfor konsentrerte seg utelukkende om Belper Town. På spørsmål om han hadde tro på at de igjen ville kunne kjempe om opprykk, nøyde han seg med å si at det er lenge igjen av sesongen, men at konkurransen er tøff. Han ga uttrykk for at Halesowen Town kan bli tøffest å innhente, mens jeg tolket det dithen at han var enig med meg i at Coalville Town kan vise seg tøffere enn Leek Town, som virker å ha stagnert noe i det siste. Noen vil huske at Belper avsluttet forrige sesong med 23 strake kamper uten tap (17-6-0) i serien, og gikk inn i playoff som det store formlaget. Det hjalp imidlertid lite da de tapte semifinalen for Kings Lynn Town, men om de kan komme i nærheten av fjorårets sesongavslutning skal de igjen bli å regne med! Det var han enig i, men nøyde seg nok en gang med å slå fast at det er lenge igjen av sesongen.
Snart ankom flere supportere og telleapparatene ble åpnet. Jeg gikk for å betale mine £8, og betalte ytterligere £1,50 for et glossy kampprogram. Deretter oppsøkte jeg den overraskende store baren i det nå åpne klubbhuset, og satt meg til rette og studerte kampprogrammet med en pint Magners (som heldigvis er bedre på fat enn på flaske). Kampens motstander i Northern Premier League Division One South var grevskapskollega Gresley, og jeg ventet meg en heftig Derbyshire-duell. Jeg var også litt nyfiken på Belper-spissen Jon Froggatt, som allerede sto notert med 23 ligamål på 23 kamper fra start så langt denne sesongen. Gresley på sin side kom fra en sterk hjemmeseier der opprykksjagende Leek Town hadde blitt ettertrykkelig slått 4-1.
Før avspark hadde jeg mer enn nok tid til også å stikke hodet innom den lille klubbsjappa. Omtrent samtidig med at kirkeklokka slo sju hadde det begynt å regne ganske kraftig, og dette var fortsatt tilfellet da jeg installerte meg på The Reg Walker Stand for å se de to lag ble introdusert. Kopien av arket med lagoppstillingene, som jeg hadde klart å klore til meg, stemte naturlig nok langt bedre enn forslaget på kampprogrammet. Og i Gresley-keeper Mats Mørch var det sannelig også et norsk innslag. Sørlandsgutten er på lån fra Derby County, og hadde fått manager Martin Rowes tillit fra start.
Det virket som om hjemmelaget innledningsvis slet litt med å takle det noe vanskelige underlaget. Etter tre dødballsituasjoner i rask rekkefølge førte det til litt defensiv nøling og klabb og babb i Belper-feltet etter en corner. Ballen endte opp hos den tidligere Belper-vingen Paulo Piliero, som straffet gamle lagkamerater ved å sette inn 0-1 bak keeper Dave Ratcliffe. The Moatmen var i føringen. Det virket imidlertid som om dette var det som skulle til for å vekke de gule og svarte, og Belper begynte snart å dominere spillemessig. De kom stadig på hurtige angrep på kantene, på en bane der ballen skjøt noe fart i det våte gresset.
Etter hvert kom også sjansene, og en glimrende Simon Harrison var fra sin høyrekant involvert i det aller meste hjemmelaget skapte fremover. Spesielt kombinasjonen Harrison/Froggatt virket å skape hodebry for gjestene, og jeg sto med en følelse av at det var et tidsspørsmål før de ville få uttelling. Harrison hadde selv vertenes første store sjanse da han skar inn fra vingen etter et flott raid, men hans avslutning gikk like over. Etter 25 minutter pådra Gresley seg et unødvendig frispark ute ved sidelinjen rundt 25 meter fra mål. Harrison servet, og hvem andre enn Froggatt headet ballen i krysset bak keeper Mørch.
To minutter senere var det nok en gang en dødball fra Harrison som frustrerte gjestene. Denne gang løftet han inn i feltet fra 35 meter, og Gresley-forsvaret var såpass tafatte at et forsøk på klarering havnet hos Phil Watt, som enkelt kunne sette inn 2-1. Gresley hadde i denne perioden sitt fulle hyre med et Belper Town som fosset i angrep. Og idet vi var i ferd med å passere halvtimen spilt, slo The Nailers til igjen. Nok et frispark, og nok en gang var det Harrison som servet. På bakerste stolpe fant han Colin Marrison, som headet ned til spissen Mark Ward, og han satt inn 3-1. Belpers tredje mål på drøye fire minutter – alle tre etter frispark, og Gresley var i ferd med å få fullstendig bakoversveis.
Hjemmelaget kunne økt ytterligere før pause, der de dominerte totalt og presset sine gjester bakover. Froggatt var frempå og tvang frem en flott redning fra Mørch. Kort etter ble han spilt gjennom av Harrison, men med bortimot fri bane mot mål ble han muligens noe tvilsomt vinket av for offside. Gresley kom noe til hektene mot slutten av omgangen, men både Kieran O’Connell og Eric Graves måtte se sine avslutninger gå like utenfor Ratcliffes mål, og lagene gikk i garderoben med 3-1 i protokollen.
Rett før pause hadde jeg fått selskap av journalisten fra When Saturday Comes, og jeg ble i pausen stående og samtale med ham. Også han hadde så langt latt seg imponere over Belper Town, og mente dessuten at regnet bidro til å skape litt stemning i bildene han hadde tatt. Han innrømmet at det for ham var det viktigste, og at det som skjedde ute på banen i og for seg ikke var spesielt vesentlig. Følgelig ble det ikke tid til noen kjapp pause-pint, og mens jeg i stedet gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene tilbake på banen.
Andre omgang fortsatt med Belper i førersetet, og kunne nokså tidlig økt ledelsen både en og to ganger. Få minutter var spilt da Steve Warne fyrte løs fra rundt 16 meter, men skuddet gikk like utenfor. Deretter var det Simon Harrison som igjen viste seg frem – denne gangen hadde han vandret over på venstrekanten. Der la han bak seg noen svimle Gresley-forsvarere i sitt kjølevann før han skar inn og sendte i vei et skudd som hadde kurs mot det bortre hjørnet. Mats Mørch fikk imidlertid fingertuppene på ballen, men Harrision imponerte voldsomt, og var uten tvil for meg kampens store spiller.
Mark Ward jaktet sitt andre for kvelden, og skrudde et frispark centimetere utenfor. Med et lite kvarter igjen ble Harrison tatt av banen og spart – kort tid før han av speaker ikke overraskende ble utropt som vinner av dagens bestemannspremie. Overhodet intet å si på juryens beslutning! Han ble erstattet av Aaron Cole, som hadde scoret i sin debut som innbytter i 5-1-seieren over Goole i Belpers forrige kamp. Lånespilleren fra Worksop Town hadde kun vært på banen i tre minutter da han stormet inn i feltet og fintet vekk to forsvarere. Hans avslutning fra skrått hold virket fra min posisjon å forandre retning i en forsvarer, og ballen gikk inn på nærmeste stolpe bak en fortvilet Mats Mørch. 79 minutter spilt, og det sto 4-1.
Belper kunne økt ytterligere helt på tampen, da Mark Ward sendte i vei et skudd med retning mot det bortre krysset. Mange av de 165 tilskuerne var allerede i ferd med å slippe jubelen løs da keeper Mørch på akrobatisk vis hentet frem en klasseredning. Dermed sluttet det 4-1, og jeg hadde fått bekreftet mitt inntrykk av at Belper Town igjen blir å regne med denne sesongen. Journalisten som hadde en lang kjøretur hjem til Birkenhead stoppet opp for å ønske lykke til videre på turen, før han feide av gårde. Selv satt jeg kursen mot klubbhusets bar.
I stedet for å returnere til Derby med 22.03-toget, bestemte jeg meg for å innta en pint eller to og heller satse på neste avgang klokka 23.17. Snart fikk vi der selskap av de to lags spillere og ledere, og mens spillerne spiste opp og bortelaget begynte forberede seg på avreise, slo jeg av en prat med en person i Gresley-apparatet. Han mente at Belper Town rett og slett er det beste laget de har spilt mot denne sesongen, og spådde de ikke uventet i opprykkskampen. På spørsmål om inneværende sesong muligens er noe skuffende så langt for Gresley etter en 11. plass forrige sesong, trakk han litt på det. Han ville ikke si seg helt enig i dette, og fortalte at de siden den gang har vært gjennom en rekke utskiftninger – ikke bare med ny manager, men også på spillersiden.
En kort samtale med Belper-manager Peter Duffield og hans trenerapparat bekreftet inntrykket av at frasen «det er lenge igjen av sesongen» synes å være et godt innarbeidet mantra i Belper, men det kom vel etter hvert frem at deres ambisjoner ikke overraskende er å kjempe om minst en playoff-plass. Uten å ville foregripe begivenhetene, var de i hvert fall mer enn villige til å fortelle om den vanvittige sesonginnspurten forrige sesong. Jeg poengterte det åpenbare med at en slik form spiller liten rolle om man ikke bevare den inn i playoff, og manager Duffield måtte smilende samtykke i at det er et godt poeng – før han igjen slo fast at det er lenge igjen av sesongen, og at de fortsatt ikke tenker i de baner.
Jeg ønsket Duffield og de få andre som fortsatt var igjen lykke til og tømte glasset mitt. Idet jeg forlot Christchurch Meadow slo kirkeklokka for å markere at klokka var elleve, og rundt fem minutter senere sto jeg på perrongen og ventet på siste tog tilbake til Derby. Jeg valgte ta en taxi tilbake til Amber Guest House, der jeg snart sovnet etter nok en trivelig dag som groundhopper i non-league.
English ground # 141: Belper Town – Gresley 4-1 (3-1) Northern Premier League Division One South Christchurch Meadow, 28 January 2014 0-1 Paolo Piliero (5) 1-1 Jon Froggatt (25) 2-1 Phil Watt (27) 3-1 Mark Ward (30) 4-1 Aaron Cole (79) Admission: £8 Programme: £1,50 Att: 165
Englandstur, februar 2014: Her sitter jeg med tenkehetta godt tredd ned over ørene, og forsøker bestemme meg for de siste destinasjoner for min februartur. Fly er bestilt, og jeg forlater igjen moderlandet neste fredag, 21. februar – med hjemreise torsdag 27. april. Det er ikke minst lørdag 22/2 og spesielt 25/2 som nå volder meg voldsomt hodebry:
Fredag 21.februar: Shildon v Bedlington Terriers (Northern League Division 1)
Jeg fikk vel mer eller mindre bekreftet for få minutter siden at denne toppduellen i Essex & Suffolk Border League blir flyttet, da hjemmelaget denne dagen i stedet ser ut til å skulle spille bortekamp i denne ligaens ligakamp. Synd! Aktuelle alternativer som Great Yarmouth Town (v March Town United) og Kings Lynn Town (v Trafford) byr på en lang reisevei – spesielt førstnevnte, som nok derfor blir valgt bort. Reiseveien til Kings Lynn byr også på nesten 4 timers reise og en times venting ved togbytte i Ely. Kanskje er det en grunn til at andre nå vurderes sterkere. De mest aktuelle alternativer pr. nå:
Harrogate Town v Boston United Halesowen Town v Chasetown Stocksbridge Park Steels v Stafford Rangers Kings Lynn Town v Trafford
Søndag 23. april: Sannsynligvis fotballfri
Med kun PL-kamper som alternativ foreløpig, tyder det fortsatt på at dette blir en fotballfri dag – med en “re-visit” til Cray Wanderers (v Lewes) som eneste alternativ. Ser for meg at jeg heller benytter dagen til å hilse på noen kjente.
Mandag 24. februar: Wealdstone v Harrow Borough – (Isthmian Premier)
Har bestemt meg for denne, med Hendon v Bognor Regis Town som fremste alternativ i tilfelle dårlig vær.
Tirsdag 25. februar: Droylsden v Kings Lynn Town – (NPL Premier) ???
Her er jeg skikkelig “vinglepetter”, og klarer ikke helt bestemme meg. Det mest fristende er – tross grevskapscup – hjemmekamp for Weymouth (v Hamworthy United), men med den vanvittige reiseveien det innebærer dagen etter har jeg nå valgt den bort. Det samme gjelder også Whitstable Town v Merstham. Dermed står jeg igjen med en meny jeg ikke klarer å velge fra, men der dette er de mest aktuelle alternativer hittil (og jeg luter foreløpig mot besøk hos Droylsden grunnet enkel reisevei dagen etter, i tillegg til at jeg er litt interessert i sjekke ut hva som har gått så vanvittig galt denne sesongen):
Droylsden v Kings Lynn Town Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet Gornal Athletic v Continental Star Hertford Town v Biggleswade United
Onsdag 26. februar: Buxton v Stamford – (NPL Premier)
Jeg har jo en stund ønsket meg til Buxton, og ble offer for avlysning her i mars i fjor. Nå har jeg en ny mulighet, og får forhåpentligvis se kamp på idylliske Silverlands – fotball-Englands høyest beliggende bane. Skulle uhellet være ute, er Mossley (v Trafford i Manchester Senior Cup) et meget godt alternativ. Faktisk er også de av de høyest beliggende, der de innehar fjerdeplassen på denne lista.
Så er det bare å krysse fingrene for at værgudene er med meg – slik de må sies å ha vært på forrige tur; og ikke kødder til reiseplanen min – slik tilfellet til de grader var under romjuls/nyttårsturen.
Black pudding er i store deler av Storbritannia en tradisjonell del av den varme frokosten, men dessverre er den et stadig mer sjeldent syn på frokosttallerkenen. Ved Amber Guest House i Derby har de imidlertid forstått at den fortsatt bør være en del av en full english breakfast, og etter en smakelig sådan hadde jeg god tid til å dusje og pudre nesen før jeg pakket snippesken og fikk vertinnen til å tilkalle en taxi.
Den opprinnelige planen hadde denne dagen vært å dra opp til nordøst for å se Shildon v Marske United i Northern League, men denne hadde blitt flyttet grunnet hjemmelagets deltakelse i grevskapscupen. Deretter ble Worthing vurdert som destinasjon, men da jeg fant ut at jeg ville ha muligheten for en Worthing/Worthing United-dobbel i april, valgte jeg å spare det til da. I stedet falt valget til slutt på Burscough i Lancashire.
Drosjekusken slapp meg av utenfor Derby stasjon, slik at jeg snart kunne sette meg på 10.25-toget til Sheffield. Med ti minutter til neste tog videre mot Manchester, hadde jeg heller enn å stresse valgt å benytte anledningen til å hilse på en gammel flamme i stålbyen. Kimberley kom som avtalt et par minutter etter at jeg stakk hodet ut av stasjonsbygningen. Og etter en drøy times hyggelig gjensyn takket jeg for nå og satt meg igjen på toget.
Noe forsinket ankom vi Manchester Piccadilly, men jeg rakk noe overraskende å stresse over til plattform 15 idet toget som skulle ta meg videre til Wigan kom inn på perrongen. En snau halvtime senere steg jeg av på Wigan North Western, og spaserte de 10-15 minuttene gjennom sentrum. Vel fremme ved Mercure Wigan Oak Hotel fikk jeg raskt sjekket inn og slappet av en liten stund i hotellsenga før jeg igjen tok beina fatt.
Apostlenes hester bar meg tilbake gjennom sentrum, forbi byens to togstasjoner, halvveis på måfå der jeg nøt sola som faktisk hadde tittet frem. Turen endte ved Wigan Pier, beliggende langs Leeds and Liverpool Canal, der man flere steder kunne lese plaketter som vitnet om dens storhetstid da kanalen var travel med lektere som fraktet kull ut til kysten. Den som forventer en fornøyelsespir som i Blackpool eller Southend vil nok imidlertid kanskje bli skuffet over Wigans variant – egentlig ikke en pir slik man kanskje forventer i det hele tatt.
Jeg reiste meg fra parkbenken og slentret videre langs kanalen mens jeg vurderte å fortsette spaserturen ut til Wigans Athletics DW Stadium. Etter noen minutters tankevirksomhet kom jeg til at det nok uansett ikke var så mye interessant å se, så jeg snudde i stedet på hælen og gikk tilbake til togstasjonen Wigan Wallgate. Der hoppet jeg omsider på 16.24-toget mot Southport. Jeg skulle dog ikke så langt, og etter et kvarters tid på skrangletoget steg jeg av på stasjonen Burscough Bridge, midt ute på landsbygda i distriktet West Lancashire.
Igjen hadde jeg med hensikt lagt opp til tidlig ankomst for å få tatt en kikk på Victoria Park i fullt dagslys. Etter noen få minutters gange så jeg anlegget foran meg nederst i Mart Lane, men her var det ikke mye tegn til liv. I og for seg ikke spesielt overraskende med nesten tre timer til kampstart, men jeg fikk tatt noen bilder herligheten sett utenfra. Dessverre var alt av porter stengt, og muren litt for høy til at det gikk an å kikke over. Jeg gikk rundt baren Barons Sports & Social Club for å se om det samme var tilfellet der, men kom der kun over en gruppe suspekte typer som tydeligvis hadde samlet seg med sine biler her for å røyke hasj eller lignende. Og muren var også her for høy til å kikke inn.
Jeg la Victoria Park bak meg og slo meg ned på puben The Hop Vine, som tydeligvis også er en restaurant. Den var overraskende travel for et såpass lite sted, og mens jeg inntok flytende forfriskninger fra tappekranene kunne jeg høre de ansatte besvare telefonforespørsler om bordreservasjoner med at de ikke hadde noe ledig i helgene før i april! De to landsbyene Burscough og Burscough Bridge har for lengst vokst sammen, og det bor drøye 8 000 personer her. Jeg tømte mitt andre glass, og gikk den korte veien tilbake til Victoria Park.
Der var det nå litt mer liv, og en person kom ut av anlegget for å åpne porten for noen av spillerne som hadde begynt å ankomme – blant annet en gammel skranglekasse av en Ford Transit som fraktet deler av Tranmere Rovers’ reservelags-apparat. Etter en kjapp prat med karen i inngangspartiet ga han klarsignal til at jeg kunne ta en runde for å ta noen bilder, og med det entret jeg Victoria Park med rundt halvannen time til avspark.
Inngangspartiet befinner seg på kortsiden ut mot Mart Lane og Bobby Langton Way, og det var i hjørnet på denne kortsiden at jeg kom inn. Bortsett fra telleapparater og porter befinner seg her ikke annet enn en brakke som gjør nytte som klubbsjappe. Men på langsiden til høyre for meg går man først forbi nevnte Barons, som har dører ut mot banen. Bortenfor står en ganske ordinær ståtribune, som i kjølevannet av Bradford-brannen erstattet en flott tretribune som mange tiår tidligere hadde blitt kjøpt fra Everton og gjenreist her. Bortre kortside går under navnet Crabtree Lane End, og midt på denne er det en liten ståtribune. Når man runder hjørnet inn på den andre langsiden er det langs enden av sistnevnte en liten mur, der man man med malerkosten har laget et minne over Victoria Parks lange historie som fotballbane. Lenger bort finner vi hovedtribunen og inngangen til et lite klubbhus, før vi igjen er tilbake ved utgangspunktet. Alt i alt er Victoria Park et ganske koselig lite anlegg.
Jeg ble stående å snakke med denne karen fra tidligere til telleapparatene åpnet og jeg fikk avlevert mine £8 for inngang. Man hadde virket usikre på om det hadde blitt trykket program til kveldens kamp, men ytterligere £2 sikret meg et eksemplar av et overraskende tykt og godt program. Jeg hadde ikke før betalt meg inn før jeg fikk vite at man ikke ville kunne entre baren Barons inne fra banen før i pausen, og at klubbhuset ikke serverte alkohol. Jeg hadde antatt at Barons ble brukt som klubbhus, men ble fortalt at den ble driftet uavhengig av klubben. Jeg gadd ikke engang spørre om å få gå ut igjen, og benyttet heller anledningen til å spise litt.
Det var etter hvert meget kjølig, og jeg valgte å følge snart rådet fra en klubbrepresentant ved å ta plass i en innendørs avdeling av klubbens tea bar, der det var et lite antall stoler og bord. Mens jeg spiste en cheese & onion pie og lesket strupen med en boks cola, bladde jeg interessert i programmet. En kikk på tabellen bekreftet det jeg allerede visste; at Burscough i ligaen (North Premier League Division One North) befinner seg i et slags ingenmannsland. Det er altfor langt opp til playoff-plassene, og tilsvarende ned til nedrykksstriden. Liverpool Senior Cup, der det i kveld skulle kjempes om avansement, var dessuten klubbens siste mulighet hva gjelder sesongens cupturneringer.
Grunnet avlysninger hadde ikke Burscough spilt kamp på to og en halv uke. I bortekampen mot Salford City hadde et sent vinnermål sikret et hattrick for klubbens toppscorer Jordan Williams, og 4-3 seier for Burscough. Men nå var det altså cup, og kamp om avansement til semifinalene. I grevskapscupene stiller ofte Football League-klubbene med sine reservelag, men det var i Tranmeres startoppstilling flere spillere som vil kunne kalles førstelagsspillere. Både Max Power, Danny Holmes, James Rowe, Akpo Sodje, og Abdulai Bell-Baggie har vel ved en rekke anledninger vært på banen i årets League One.
Med en Bovril i hånden gikk jeg – via en tur innom klubbsjappa – over på motsatt langside og tok oppstilling på ståtribunen der. Jeg begynte å lure på om lagpresentasjonen hadde gått meg hus forbi, men en sidemann informerte om at klubben for tiden ikke har en speaker. Lakonisk la han til at han husket at de for et par sesonger siden hadde gjort litt narr av Padiham som da «ikke engang hadde en speaker». Ved hjelp av en Tranmere-supporter i nærheten fikk vi da raskt kontroll over endringene i forhold til kampprogrammets lagoppstilling for gjestene. Og i samme øyeblikk som det begynte å dryppe fra oven, ble kampen blåst i gang.
Jeg vil på ingen måte si at banen var i nærheten av noe som skulle tilsi avlysning, men det var åpenbart likevel et meget vanskelig underlag. Ikke minst var dette kanskje medvirkende til at pasningskvaliteten var noe under pari fra begge lag. I tillegg var det en rekke dårlige første-touch, der banen muligens skal ha noe av skylden. Det var langt fra noen festforestilling som utspilte seg på Victoria Park, men omgangen var stort sett tett og jevnspilt. Den første sjansen av betydning var det Tranmere som fikk, men skuddet fra Danny Holmes gikk like over. 18 minutter var spilt da gjestene igjen var frempå, og Cole Stockton markerte seg ved å skyte i stolpen.
Det virket etter hvert på meg som om Burscough hadde en del ball, men at gjestene var noe skumlere når de var i angrep. Det var imidlertid temmelig tannløst offensivt fra begge lag, og jeg tok meg i å undres hvor i all verden målene skulle komme fra. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, før spissen Jordan Williams etter 43 minutter regelrett løp fra Tranmere-forsvaret og satt ballen i mål bak keeper James Mooney. Min sidemann kommenterte at Burscough er som mest sårbare når de leder, men fastslo at de burde kunne holde ut med så kort tid til pause. Det gjorde de, og da dørene til Barons ble åpnet benyttet jeg anledningen til å ta innta litt pause-forfriskninger i form av en flaske Bulmers pærecider.
Noen Burscough-supportere ved nabobordet var selvsagt fornøyd med ledelsen, men samtykket i at det ikke var noen god kamp hittil. Da samtalen ble penset over på NPL Division One North, var det litt usikkerhet om hvem som ville stikke av med tittelen. Ikke overraskende var det Curzon Ashton og Warrington Town som var de to som ble nevnt, men de var splittet i synet på hvem som var deres favoritt. Noe mer overraskende var det at de så raskt virket å avskrive Darlington 1883, som jeg bemerket virkelig synes å ha funnet ligaformen. Ellers har det jo en stund gått rykter om at Burscough dessverre vil flytte fra Victoria Park, men supporterne var ikke overbevist om at dette ville være aktuelt med det aller første.
Gjennom vinduet kunne vi se at andre omgang var i ferd med å sparkes i gang, så jeg drakk opp og tok igjen plass på ståtribunen ved siden av. Andre omgang fortsatte som den første, med mye duellspill på midtbanen. Akpo Sodje fikk en gyllen sjanse da et utspark fra keeper Mooney gikk gjennom hele Burscough-forsvaret, og Sodje kom alene med keeper. En dårlig første-touch gjorde imidlertid at han måtte stoppe opp, og hjemmekeeper Tim Horn fikk presset ham ut mot siden, der han ute av balanse avsluttet utenfor. En time var spilt da Cole Stockton fikk skutt fra god posisjon, men skuddet ble blokkert av en forsvarer. Burscough stormet rett i angrep ved venstrebacken James Short (som innimellom var et uromoment da han kom fremover), men hans innlegg var 1,88 centimeter for høyt for Jordan Williams som lurte inne i feltet.
Det var ikke all verden av sjanser, men James Rowe testet Tim Horns reflekser med et knallhardt skudd rett på Burscough-keeperen. Jordan Williams var frempå for hjemmelaget, men hans avslutning forandret retning i en forsvarer og ble enkelt plukket opp av keeper Mooney. Williams var involvert i det lille som var av halvsjanser til Burscough, og selv om de selv ikke skapte all verden virket de nå ha nokså god kontroll. Da vi passerte 80 minutter spilt, hadde jeg 20 minutters tid hatt følelsen at Burscoughs ledelse virket ganske trygg. Men så…
Innbytter Conor Roberts ga bort ballen unødig i eget forsvar, og et påfølgende frispark ble løftet inn i feltet av Max Power. Der raget Cole Stockton til værs og headet ballen tilbake mot det nærmeste krysset, utagbart for Horn. 1-1 etter 83 minutter, og praten dreide seg umiddelbart om hvorvidt man ville spille ekstraomganger eller hoppe direkte til straffesparkkonkurranse. Man hadde vel knapt rukket å konkludere før Max Power drøye to minutter senere spilte gjennom Cole Stockton, som bortimot alene med Horn satt inn 1-2. Burscough-manager Derek Goulding var nok like frustrert som Linnets-supporterne, og min sidemann slo igjen fast at Burscough er eksperter på å gi fra seg ledelser.
Gjestene kunne fort økt ytterligere like etter, men en god Max Powell måtte se sin avslutning blokkert etter at Stockton hadde spilt lagt tilbake til ham. Hjemmelagets siste sjanse kom på overtid, da John Connolly spilte gjennom Jordan Williams. Han vendte opp, men var ute av balanse da han avsluttet utenfor og ble liggende oppgitt på gresset i det dommeren blåste av. Tranmere var videre i Liverpool Senior Cup på bekostning av Burscough.
Jeg forsto vel raskt at jeg ikke hadde mulighet til å ta meg opp til stasjonen på snaue to minutter for å rekke 21.36-toget, og hadde vel uansett planlagt en pint inne på Barons før jeg returnerte til Wigan. Med en pint real ale i hånda kikket jeg litt rundt i lokalet der jeg snart så minner fra klubbens triumf i FA Trophy våren 2003. Den gang slo de Tamworth 2-1 i finalen på Villa Park, i det som var deres 12. kamp i den turneringen den sesongen. Og sannelig kom ikke innehaveren snart rundt og bød på hjemmelagde smørbrød.
Turens siste kamp var unnagjort, og etter en hyggelig samtale med noen av de lokale takket jeg omsider for meg og gikk for å rekke 22.34-toget tilbake til Wigan. På Wigan Wallgate ble jeg møtt av en venninne som akkurat hadde gjort unna et kveldskift som sykepleier. Og siden jeg følte for litt pleie, trakk jeg meg tilbake sammen med henne. Da gjensto det bare å komme seg opp i tide slik at jeg rakk toget jeg hadde planlagt ned til London og Gatwick Airport dagen etter.
English ground # 142: Burscough v Tranmere Rovers 1-2 (1-0) Liverpool Senior Cup, Quarter final Victoria Park, 29 January 2014 1-0 Jordan Williams (43) 1-1 Cole Stockton (83) 1-2 Cole Stockton (86) Att: 114 Admission: £8 Programme: £2
Tirsdag 28.01.2014: Belper Town v Gresley Frokost var ikke inkludert ved Eden Guest House, men etter en full english breakfast på puben John Logie Baird var jeg klar for å forlate Hastings, der det nå igjen regnet slik det tydeligvis hadde gjort hele natten. Etter togbytte ved Ashford International ankom jeg snart London St Pancras, hvor jeg igjen kunne bytte tog på ferden nordover. Etter en røykepause satt jeg meg etter hvert på Sheffield-toget, og etter i underkant av fire timer på farten kunne jeg litt før klokka halv tre stige av på stasjonen i Derby.
Jeg hadde vurdert overnatting i Belper, der jeg skulle se kamp den kvelden. Men med været som også denne sesongen herjer med terminlistene, var jeg ikke minst avhengig av en base som ga gode transportmuligheter dersom kampen skulle bli avlyst slik at jeg måtte finne alternativer. Det var nok hovedgrunnen til at valget av base for kampen falt på Derby, og Amber Guest House, der jeg også bodde ved mitt besøk i Ilkeston tidligere i sesongen. £23 for overnatting med frokost inkludert kan man ikke klage på, og etter en liten taxitur opp på Burton Road kunne jeg sjekke inn og oppdatere meg på ståa i Belper før jeg igjen tok apostlenes hester fatt.
Jeg hadde lagt regnet bak meg på veien nordover, men det hadde regnet heftig de siste dagene, og jeg hadde vært noe bekymret for kampen i Belper. Men det samme hadde vært tilfelle med de alternative kampene jeg hadde snust på lenger sør, der værmeldingen hadde vært langt mer negativ, og medvirkende til at det ble Belper. Imidlertid virket det ikke engang som om baneinspeksjon eller avlysning var tema hverken på klubbens egne hjemmesider og Twitter-konto, eller andre steder. Jeg ruslet derfor sakte tilbake til stasjonen via en omvei gjennom byenes sentrum. Mens jeg tok meg en røyk utenfor stasjonen oppdaget jeg at Gresley via Twitter kunne meddele at det nå var game on i Belper, etter det som tydeligvis hadde vært en ikke-annonsert baneinspeksjon. Dermed satt jeg kursen med Belper allerede med 15.52-toget mot Matlock, og kunne 12 minutter senere stige av i Belper.
Den lille (drøye 20 000 innbyggere) byen ligger i Derbyshires Amber Valley-distrikt, mellom Derby og Matlock, og har en stolt industrihistorie med bomullspinnerier og tekstilproduksjon. Der jeg gikk langs Bridge Street, den korte veien mot min destinasjon, kunne jeg snart se den enorme East Mill – med den eldre og mindre North Mill bak – tårne over meg som et minne om denne industrihistorien. Det er vel også minnene om denne industriarven man har forsøkt å bevare ved å frede de to bygningene. Senere var jo også Belper et senter for Storbritannias spikerproduksjon; noe som blant annet har gitt Belper Town deres kallenavn – The Nailers.
Klubbens hjemmebane, Christchurch Meadow, har på sin side fått navn etter kirken som står nesten kloss inntil banen. Den lille stikkveien ned til banen går på siden av denne kirken, og til min begeistring så jeg at portene var åpne. Det var over tre og en halv time til kamp, men planen var å ta en kikk i godt dagslys for deretter slå i hjel litt tid ved å ta en matbit på en pub i Belper. En bil kom kjørende inn på anlegget idet jeg ankom, og sjåføren kikket forundret på meg. Det viste seg være en person i Nailers-systemet som tydeligvis kom med matforsyninger til kveldens kamp. Han kunne fortelle at det ganske riktig hadde vært en kjapp baneinspeksjon et par timer tidligere, og at det raskt ble bestemt at kampen skulle spilles – noe overraskende mot banemannens ønske! Vanligvis kjemper jo banemennene innbitt for å få sin bane spilleklar, men her hadde han tydeligvis fryktet at man ved spill ville ødelegge banedekket for en lengre periode. For meg så det derimot ganske greit ut, til tross for antydninger til litt gjørme i de to 5-meterne og langs sidelinjene. Han unnskyldte seg med at han måtte komme seg tilbake til puben sin, men sa at joda, jeg kunne bare gå og kikke meg rundt på anlegget.
Ankomsten er bak den ene kortsiden, der fasilitetene består av 3 trinn med ståplasser under åpne himmel på deler av kortsiden. Telleapparatene står i hjørnet mellom denne kortsiden og den ene langsiden, der man har en nokså standard ståtribune kalt The Reg Walker Stand. I enden av sistnevnte står en liten bu som gjør nytte som klubbsjappe. På motsatt langside er hovedtribunen en ganske moderne affære, bestående utelukkende av sitteplasser. Bak denne ligger klubbhuset – et nokså flott sådan skulle det vise seg. Bak målet på bortre kortside er det ikke annet å se en jorder og gresskledde åser med spredt bebyggelse. Christchurch Meadow er i seg selv med sine fasiliteter ikke noe veldig spesielt, men da jeg ved hovedtribunen snudde meg tilbake mot inngangspartiet så jeg som forventet med egne øyne hva som gjør at det likevel har en god dose karakter og fremstår absolutt idyllisk. Rett bak nærmeste kortside tårner den nevnte kirken flott over denne delen av anlegget, mens man bak hjørnet ved telleapparatene kan se hvordan den voldsomme East Mill ruver og skaper en interessant backdrop.
Idet jeg gjorde meg klar til å forlate Christchurch Meadow for å få en matbit, kom det en person gående inn. Som normalt er ble det hilst, og han presenterte seg raskt som journalist fra det kjente fotball-magasinet When Saturday Comes. Han hadde håpet å finne litt aktivitet her allerede, og fastslo at han med banens spesielle backdrop gjerne skulle avlagt besøket her en dag da avspark var tidligere og i dagslys, for å få bedre bilder. Men nå kan det jo bli stemningsfulle bilder også i flomlys, så han klaget ikke så altfor mye. Han fortalte at han bodde i Birkenhead og var Tranmere-fan, og at hans besøk var i anledning en reportasje-serie fra non-league der hans forrige bidrag hadde vært Runcorn-derbyet mellom Runcorn Town og Runcorn Linnets på Boxing Day. Vi ble stående en stund å diskutere diverse flotte fotballstadioner og den slags, før jeg forlot ham der inne og gikk for å få meg litt mat i skrotten.
Snaue hundre meter tilbake langs Bridge Street ligger den koselige puben George & Dragon, og de hadde en fristende meny for en sulten fremmedkar. Dessverre var det imidlertid pause i matserveringen til klokka 18.30 – over halvannen time til. Så jeg tok foreløpig til takke med en pint gyllen nektar fra deres tappekraner, men jeg igjen ble sittende å bla litt i Non-League Paper. Pinten falt såpass i smak at det også ble et påfyll før jeg takket for meg og kunne konstatere at neste pub var stengt for oppussing. Jeg tok i stedet til takke med en heftig burger fra en burgersjappe tvers over veien, før jeg igjen returnerte til Christchurch Meadow med rundt en time og tre kvarter til avspark.
Det var fortsatt ikke voldsom aktivitet her, men journalisten fra tidligere satt nå på hovedtribunen i samtale med en representant fra klubben. Han hadde fått omvisning rundt på anlegget og audiens i de innerste gemakker, og var således fornøyd med det. Vi ble der sittende å diskutere forskjellige temaer rundt Belper Town og non-league og fotball generelt. Tema ble også den sparkede Goole-kaptein Karl Colley, som tre dager tidligere hadde fått sparken i Lincolnshire-klubben for å ha gått til angrep på Coalville-supportere etter å ha blitt utvist. Colley ble et år tidligere sparket fra nettopp Belper Town etter angivelig å ha slått ned en lagkamerat. Og den lokale karen kunne nå fortelle at han da også mente å huske at Colley tilbragte mye av tiden i Belper mens han tydeligvis sonet med elektronisk fotlenke.
Vedkommende fortalte videre at han var gammel Derby-supporter, men at hans interesse hadde svunnet i takt med den moderne fotballens uheldige utvikling og billettprisenes vanvittige økning, og at han nå derfor konsentrerte seg utelukkende om Belper Town. På spørsmål om han hadde tro på at de igjen ville kunne kjempe om opprykk, nøyde han seg med å si at det er lenge igjen av sesongen, men at konkurransen er tøff. Han ga uttrykk for at Halesowen Town kan bli tøffest å innhente, mens jeg tolket det dithen at han var enig med meg i at Coalville Town kan vise seg tøffere enn Leek Town, som virker å ha stagnert noe i det siste. Noen vil huske at Belper avsluttet forrige sesong med 23 strake kamper uten tap (17-6-0) i serien, og gikk inn i playoff som det store formlaget. Det hjalp imidlertid lite da de tapte semifinalen for Kings Lynn Town, men om de kan komme i nærheten av fjorårets sesongavslutning skal de igjen bli å regne med! Det var han enig i, men nøyde seg nok en gang med å slå fast at det er lenge igjen av sesongen.
Snart ankom flere supportere, og telleapparatene ble åpnet. Jeg gikk for å betale mine £8, og betalte ytterligere £1,50 for et glossy kampprogram. Deretter oppsøkte jeg den overraskende store baren i det nå åpne klubbhuset, og satt meg til rette og studerte kampprogrammet med en pint Magners (som heldigvis er langt bedre på fat enn på flaske). Kampens motstander i Northern Premier League Division One South var altså grevskapskollega Gresley, og jeg ventet meg en heftig Derbyshire-duell. Jeg var også litt nyfiken på Belper-spissen Jon Froggatt, som allerede sto notert med 23 ligamål på 23 kamper fra start så langt denne sesongen. Gresley på sin side kom fra en sterk hjemmeseier der opprykksjagende Leek Town hadde blitt ettertrykkelig slått 4-1.
Før avspark hadde jeg mer enn nok tid til også å stikke hodet innom den lille klubbsjappa. Omtrent samtidig med at kirkeklokka slo sju hadde det begynt å regne ganske kraftig, og dette var fortsatt status da jeg installerte meg på The Reg Walker Stand for å se de to lagene bli introdusert. Kopien av arket med lagoppstillingene, som jeg hadde klart å klore til meg, stemte naturlig nok langt bedre enn forslaget på kampprogrammet. Og i Gresley-keeper Mats Mørch var det sannelig også et norsk innslag. Sørlandsgutten er på lån fra Derby County, og hadde fått manager Martin Rowes tillit fra start.
Det virket som om hjemmelaget innledningsvis slet litt med å takle det noe vanskelige underlaget. Etter tre dødballsituasjoner i rask rekkefølge førte det til litt defensiv nøling og klabb og babb i Belper-feltet etter en corner. Ballen endte opp hos den tidligere Belper-vingen Paulo Piliero, som straffet gamle lagkamerater ved å sette inn 0-1 bak keeper Dave Ratcliffe. The Moatmen var i føringen. Det virket imidlertid som om dette var det som skulle til for å vekke de gule og svarte, og Belper begynte snart å dominere spillemessig. De kom stadig på hurtige angrep på kantene, på en bane der ballen skjøt noe fart i det våte gresset.
Etter hvert kom også sjansene, og en glimrende Simon Harrison var fra sin høyrekant involvert i det aller meste hjemmelaget skapte fremover. Spesielt kombinasjonen Harrison/Froggatt virket å skape hodebry for gjestene, og jeg sto med en følelse av at det var et tidsspørsmål før de ville få uttelling. Harrison hadde selv vertenes første store sjanse da han skar inn fra vingen etter et flott raid, men hans avslutning gikk like over. Etter 25 minutter pådro Gresley seg et unødvendig frispark ute ved sidelinjen rundt 25 meter fra mål. Harrison servet, og hvem andre enn Froggatt headet ballen i krysset bak keeper Mørch.
To minutter senere var det nok en gang en dødball fra Harrison som frustrerte gjestene. Denne gang løftet han inn i feltet fra 35 meter, og Gresley-forsvaret var såpass tafatte at et forsøk på klarering havnet hos Phil Watt, som enkelt kunne sette inn 2-1. Gresley hadde i denne perioden sitt fulle hyre med et Belper Town som fosset i angrep. Og idet vi var i ferd med å passere halvtimen spilt, slo The Nailers til igjen. Nok et frispark, og nok en gang var det Harrison som servet. På bakerste stolpe fant han Colin Marrison, som headet ned til spissen Mark Ward, og han satt inn 3-1. Belpers tredje mål på drøye fire minutter – alle tre etter frispark, og Gresley var i ferd med å få fullstendig bakoversveis.
Hjemmelaget kunne økt ytterligere før pause, der de dominerte totalt og presset sine gjester bakover. Froggatt var frempå og tvang frem en flott redning fra Mørch. Kort etter ble han spilt gjennom av Harrison, men med bortimot fri bane mot mål ble han muligens noe tvilsomt vinket av for offside. Gresley kom noe til hektene mot slutten av omgangen, men både Kieran O’Connell og Eric Graves måtte se sine avslutninger gå like utenfor Ratcliffes mål, og lagene gikk i garderoben med 3-1 i protokollen.
Rett før pause hadde jeg fått selskap av journalisten fra When Saturday Comes, og jeg ble i pausen stående og samtale med ham. Også han hadde så langt latt seg imponere over Belper Town, og mente dessuten at regnet bidro til å skape litt stemning i bildene han hadde tatt. Han innrømmet at det for ham var det viktigste, og at det som skjedde ute på banen i og for seg ikke var spesielt vesentlig. Følgelig ble det ikke tid til noen kjapp pause-pint, og mens jeg i stedet gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene tilbake på banen.
Andre omgang fortsatte med Belper i førersetet, og de kunne nokså tidlig økt ledelsen både en og to ganger. Få minutter var spilt da Steve Warne fyrte løs fra rundt 16 meter, men skuddet gikk like utenfor. Deretter var det Simon Harrison som igjen viste seg frem – denne gangen hadde han vandret over på venstrekanten. Der la han bak seg noen svimle Gresley-forsvarere i sitt kjølevann før han skar inn og sendte i vei et skudd som hadde kurs mot det bortre hjørnet. Mats Mørch fikk imidlertid fingertuppene på ballen, men Harrison imponerte voldsomt, og var uten tvil for meg kampens store spiller.
Mark Ward jaktet sitt andre for kvelden, og skrudde et frispark centimetere utenfor. Med et lite kvarter igjen ble Harrison tatt av banen og spart – kort tid før han av speaker ikke overraskende ble utropt som vinner av dagens bestemannspremie. Overhodet intet å si på juryens beslutning! Han ble erstattet av Aaron Cole, som hadde scoret i sin debut som innbytter i 5-1-seieren over Goole i Belpers forrige kamp. Lånespilleren fra Worksop Town hadde kun vært på banen i tre minutter da han stormet inn i feltet og fintet vekk to forsvarere. Hans avslutning fra skrått hold virket fra min posisjon å forandre retning i en forsvarer, og ballen gikk inn på nærmeste stolpe bak en fortvilet Mats Mørch. 79 minutter spilt, og det sto 4-1.
Belper kunne økt ytterligere helt på tampen, da Mark Ward sendte i vei et skudd med retning mot det bortre krysset. Mange av de 165 tilskuerne var allerede i ferd med å slippe jubelen løs da keeper Mørch på akrobatisk vis hentet frem en klasseredning. Dermed sluttet det 4-1, og jeg hadde fått bekreftet mitt inntrykk av at Belper Town igjen blir å regne med denne sesongen. Journalisten som hadde en lang kjøretur hjem til Birkenhead stoppet opp for å ønske lykke til videre på turen, før han feide av gårde. Selv satt jeg kursen mot klubbhusets bar.
I stedet for å returnere til Derby med 22.03-toget, bestemte jeg meg for å innta en pint eller to og heller satse på neste avgang klokka 23.17. Snart fikk vi der selskap av de to lags spillere og ledere, og mens spillerne spiste opp og bortelaget begynte å forberede seg på avreise, slo jeg av en prat med en person i Gresley-apparatet. Han mente at Belper Town rett og slett er det beste laget de har spilt mot denne sesongen, og spådde de ikke uventet i opprykkskampen. På spørsmål om inneværende sesong muligens er noe skuffende så langt for Gresley etter en 11. plass forrige sesong, trakk han litt på det. Han ville ikke si seg helt enig i dette, og fortalte at de siden den gang har vært gjennom en rekke utskiftninger – ikke bare med ny manager, men også på spillersiden.
En kort samtale med Belper-manager Peter Duffield og hans trenerapparat bekreftet inntrykket av at frasen «det er lenge igjen av sesongen» synes å være et godt innarbeidet mantra i Belper, men det kom vel etter hvert frem at deres ambisjoner ikke overraskende er å kjempe om minst en playoff-plass. Uten å ville foregripe begivenhetene, var de i hvert fall mer enn villige til å fortelle om den vanvittige sesonginnspurten forrige sesong. Jeg poengterte det åpenbare med at en slik form spiller liten rolle om man ikke bevare den inn i playoff, og manager Duffield måtte smilende samtykke i at det er et godt poeng – før han igjen slo fast at det er lenge igjen av sesongen, og at de fortsatt ikke tenker i de baner.
Jeg ønsket Duffield og de få andre som fortsatt var igjen lykke til og tømte glasset mitt. Idet jeg forlot Christchurch Meadow slo kirkeklokka for å markere at klokka var elleve, og rundt fem minutter senere sto jeg på perrongen og ventet på siste tog tilbake til Derby. Jeg valgte ta en taxi tilbake til Amber Guest House, der jeg snart sovnet etter nok en trivelig dag som groundhopper i non-league.
English ground # 141: Belper Town v Gresley 4-1 (3-1) Northern Premier League Division One South Christchurch Meadow, 28 January 2014 0-1 Paolo Piliero (5) 1-1 Jon Froggatt (25) 2-1 Phil Watt (27) 3-1 Mark Ward (30) 4-1 Aaron Cole (79) Att: 165 Admission: £8 Programme: £1,50
Turen kunne da virkelig startet bedre, der jeg i kulda sto på bussholdeplassen på Korsegården og ventet på ekstrabussen som var lovet av flybussens sjåfør, som hadde beklaget at bussen hans var full. «Tom buss kommer om ti minutter» hadde han lovet, men da den endelig kom like etter klokka 07.00 var den nærmere en halvtime forsinket i forhold til opprinnelig tidsskjema. De skal ha ros for å informere om at skyssen til Gardermoen nå ville være være gratis for de 12-15 passasjerene som hadde ventet der langs E6. Med flyavgang klokka 09.55 hadde jeg ikke dårlig tid, og til tross for litt periodevis kø grunnet en ulykke på veien, ankom jeg Gardermoen med godt over halvannen time til avgang.
Der ble det ytterligere forsinkelser da avgangen først ble utsatt med et kvarter, før flyet måtte avises før vi fikk ta av. Jeg sovnet imidlertid allerede mens vi takset bort til stasjonen der dette skulle utføres, og våknet idet kapteinen redegjorde for at vi startet innflygningen til Gatwick men at vi fortsatt ville bli holdt en halvtimes tid i lufta. Og med det sovnet jeg igjen, og våknet idet vi landet. Min eneste bagasje denne gang var en ryggsekk som gikk som håndbagasje, og etter å ha knotet en smule med et tydeligvis skadet pass i den automatiske passkontrollen, kunne jeg stryke rett gjennom tollen og unne meg en kjapp røyk før jeg hoppet på 12.50-toget sørover mot Littlehampton og Eastbourne.
En rekke av Southern-togene fra London nedover mot Sussex-kysten opererer med et system med at de deler seg på veien, og som ved mitt besøk i Littlehampton var dette også tilfelle med dette toget. Ved Haywards Heath – stasjonen etter Gatwick Airport – delte toget seg slik at de fire første vognene fortsatte mot Littlehampton, mens jeg holdt meg i de fire bakerste som hadde Eastbourne som destinasjon. Ved Hampton Park foretok jeg et raskt togbytte, og satt snart på toget mot Ore. Ved nest siste stasjon hoppet jeg av i Hastings, og hadde ankommet min destinasjon for dagen. Rundt klokka 14.15 kunne jeg gå de få hundre meterne for å sjekke inn på Eden Guest House, der jeg hadde betalt £30 for losji.
Vel sjekket inn av de østeuropeiske innehaverne tok jeg snart en spasertur rundt i byen, der de fleste attraksjoner dessverre holdt vinterstengt. Jeg fikk i det minste tatt en kikk på Hastings Pier, som er i ferd med å gjenreises etter brannen som totalskadet så godt som hele piren høsten 2010. Jeg husker fortsatt godt at jeg så dette på nyhetene den oktoberdagen da jeg sammen med noen Southend-venner befant meg på en pub utenfor Underhill i forkant av kampen Barnet v Southend United i Football League Trophy. Været som hadde bekymret meg litt var nå upåklagelig, med sol og ikke antydning til regn. Jeg la inn en matpause på puben The John Logie Baird, der de til min store begeistring tydeligvis hadde mer haggis til overs etter den såkalte «Burns weekend» som nylig var avsluttet. Etter å ha mesket meg med den skotske nasjonalretten, slo jeg fra meg en spasertur opp til Hastings Castle, hvis ruiner ruver over byen. De nye skoene jeg for første gang hadde tatt i bruk denne morgenen var kanskje likevel ett nummer for trange? Og med vinterstengt var det muligens begrenset hva jeg ville kunne se, så jeg koste meg heller i sola mens jeg studerte min innkjøpte Non-League Paper.
Jeg bestemte meg i stedet for å ta turen ut til The Pilot Field meget tidlig for å forhåpentligvis kunne få tatt noen gode bilder mens det fortsatt var nokså lyst. Hastings er imidlertid noe aldeles vanvittig bakkete, og drøye 3 kilometer opp og ned (og opp og ned, og opp og ned – uten mange meterne med flatmark) langs Elphinstone Road fristet ganske lite. Derfor returnerte jeg til stasjonen der bussene plukker opp på utsiden, og kunne omsider betale £2,50 for at buss 21A skulle skysse meg dit ut. Mens den trålet seg et lite kvarter gjennom Hastings sentrum kom mørket meget raskt sigende, og da jeg få minutter over klokka fem steg av, var det allerede temmelig mørkt. Her var det foreløpig intet tegn til liv, og dessverre heller ingen mulighet til å ta en kikk innenfor, så jeg gikk videre oppover den nokså bratte Elphinstone Road for å sjekke ut den gamle banen The Firs – ofte omtalt som «the upper pitch» – som ligger ved siden av.
Nåværende Hastings United spilte – da under sitt opprinnelige navn Rock-A-Nore – på denne frem til 1920, da de flyttet inn på The Pilot Field. Men følg med nå, for dette blir komplisert: I 1948 ga lokale myndigheter en nystiftet profesjonell klubb ved navn Hastings United tillatelse til å bruke The Pilot Field, og Rock-A-Nore, som da het Hastings & St. Leonards, måtte returnere til The Firs. Den profesjonelle klubben begynte etter hvert å slite økonomisk, og det gikk flere ganger rykter om en sammenslåing. Men den andre klubben, som nå igjen hadde byttet navn til Hastings Town, skal ha vært mer interessert i en direkte overtakelse. Da profesjonelle Hastings United gikk konkurs i 1985, flyttet daværende Hastings Town igjen tilbake til The Pilot Field, der de har spilt siden. Men for å komplisere saken ytterligere byttet de i 2002 navn til…Hastings United. Og når man leser klubbens egen historie virker det på en merkelig måte som om de anser begge klubbenes historie som en del av sin egen. Som om ikke dette var nok, var det også et tredje lag involvert. St Leonards FC er nok mer kjent under sitt tidligere navn STAMCO, fra tiden som bedriftslag, og også de har hatt tilhold på The Firs. Men denne banen har ligget brakk siden St Leonards FC gikk konkurs i 2004. Man skal i hvert fall ikke si at fotballhistorien i Hastings er kjedelig!
Dessverre var det meget begrenset hva jeg i mørket kunne skimte inne på The Firs, og tanken på å smyge meg inn gjennom et hull i tregjerdet ble raskt skrinlagt som følge av et villniss av et tornekratt med sylskarpe torner. Fra baksiden kunne jeg imidlertid såvidt se over gjerdet, der en gammel tribune i tre tilsynelatende sto fullstendig falleferdig. Jeg har i ettertid fått beskrivelser av The Firs som et svært trivelig anlegg, men dessverre var det ikke mye jeg fikk sett, og det fremsto nå uansett som svært lite trivelig. På nedsiden, mellom de to banene, er nylig bygget en bane med plastdekke for 5-a-side, og en gruppe ungdommer var i ferd med å spille der. Jeg valgte å følge stien for å se hvor jeg kom ut, og dukket frem utenfor Elphinstone Sport & Social Club, i enden av veien som går inn mellom de to banene.
Det virket å være meget langt mellom skjenkestedene i denne delen av byen, og med rundt to timer til avspark valgte jeg å stikke hodet inn der for å slå i hjel litt tid med turens første pint. Overrasket konstaterte jeg dog at lokalet ble brukt til et loppemarked, der en rekke fremmøtte sto og bladde i brukte LP-plater og blader, eller vurderte diverse typer brukte møbler og lignende. Jeg gjorde selv ingen kupp her, men slo meg ned ved et bord og slappet av med en Strongbow mens jeg bladde i Non-League Paper. Med glasset tømt takket jeg for meg og trasket ned til The Pilot Field i håp om at man nå hadde åpnet dørene.
Det hadde de ikke, men nå var det i hvert fall liv der, med vakter som åpnet og lukket de flotte smijernsportene etter hvert som spillere og ledere ankom i sine biler. Det var ikke før rundt klokka halv sju at vi omsider fikk slippe inn mot en avgift på £10 – nokså stivt for en kamp mellom to step 4-klubber i grevskapscupen, vil jeg nok påstå. De beklaget på det sterkeste at noe skikkelig kampprogram dessverre ikke var trykket opp til denne kampen, men en liten lefse i svart/hvitt ble delt ut gratis – bestående av et A4 ark brettet i to. Og med det gikk jeg inn for å ta i øyesyn et anlegg som en stund har fristet meg – The Pilot Field.
Men kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset ligger til venstre når man entrer anlegget – og med matstasjon og klubbsjappe på høyre side av inngangspartiet. Inntil klubbhuset står en ganske fjong ståtribune bak det ene målet. Sett herfra har man på venstre langside ikke annet enn en gressbakke, mens anleggets virkelige perle befinner seg på motsatt langside – den store klassiske hovedtribunen med en blanding av benkerader og seter. Mellom denne og banen kjørte bilene forbi for å parkere bak tribunen på bortre kortside – en mer moderne og anonym ståtribune som lyder navnet The Cole Warren Stand. The Pilot Field bærer fortsatt preg av å ha huset både speedway og greyhound racing en kort periode rett etter andre verdenskrig, uten at det faktisk ødelegger inntrykket nevneverdig. Det er et meget flott anlegg, og selv om stemningen denne kvelden på ingen måte ville kunne måle seg med den magiske kvelden da David Bauckham tok disse fantastiske bildene under fjorårets sesong, likte jeg umiddelbart The Pilot Field.
Jeg ble stående å snakke litt med en gammel veteran, som virket å være på hils med det som var av personer i Hastings-systemet. Han kunne fortelle litt om forrige sesongs fantastiske innsats i FA-cupen, og kampen der de slo ut Harrogate Town – og også om borteturen til Middlesbrough i neste runde. Han bekreftet mitt inntrykk av at en klubb som slår så godt fra seg i verdens gjeveste cupturnering skal være for gode for å rykke ned til step 4 samme sesong, og mente – kanskje ikke helt overraskende – at cupinnsatsen hadde gått til hodet på spillerne som ikke lenger la ned samme innsats i ligaen. Da vedkommende plutselig ut av det blå ville pense samtalen inn på sin tid som Manchester United-supporter takket jeg for praten og søkte tilflukt i baren med en pint Aspall’s mens jeg kjapt leste den tynne blekka.
Kveldens motstander i tredje runde av Sussex Senior Cup var divisjonskollega Burgess Hill Town, som kom fra 8 seire på 9 kamper, og som denne sesongen har vist seg overraskende vriene å slå. Det eneste tapet i denne rekken kom mot nettopp Hastings United, da hjemmelaget vant 3-2 her på The Pilot Field 28. desember. Det var East Sussex mot West Sussex, og nå ville nok gjestene ha hevn. Oppladningen kunne nok også ha vært bedre for Hastings. Etter nederlaget i Leatherhead to dager tidligere, hadde Hastings United rett og slett sparket manager John Maggs og hans assistent Cliff Cant. Forventningene har vært høye i Hastings, og når man tapte terreng i opprykksstriden valgte de å søke forandring. Førstelagstrener og klubblegende Terry White hadde nå tatt over som ny manager – om enn ikke offisielt riktig ennå – og The Hillians ville nok gjøre sitt for at det skulle bli en tøff debut.
Jeg tømte glasset, og mens speaker frenetisk etterlyste unger som ville være ballgutter/jenter, gikk jeg til innkjøp av en saftig burger og en kopp Bovril, før jeg tok plass på hovedtribunen. Gjestenes keeper Alan Mansfield måtte i aksjon allerede i kampens første minutt, da Ronnie Dolan fyrte løs, men hadde få problemer. De to målvaktene ble i det hele tatt stilt på svært få prøver i en nokså tam første omgang. Men det var vertene som åpnet best og hadde det meste av spillet, uten å skape det helt store. Etter et par halvsjanser hver vei fikk Tom Vickers omgangens største sjanse, og burde sendt Hastings i føringen. Et presist innlegg fra Sam Adams fant pannebrasken til Vickers på bakre stolpe, men hans heading gikk rett i armene på keeper Mansfield. Hjemmekeeper Josh Pelling på sin side måtte knapt gjøre en redning i første omgang, og den største trusselen mot hjemmemålet var en skummel crossball som forsvarer Sean Kelly fikk headet vekk rett foran snuta på en Hillians-angriper. Dermed gikk lagene i garderoben med 0-0, etter at hjemmelaget hadde vært best i en ikke altfor imponerende første omgang.
Over en pause-pint samtalte jeg litt med noen hjemmesupportere som virket noe overraskende resignerte hva opprykkskampen angår. Riktignok var nyopprykkede Peacehaven & Tescombe i ferd med å rykke fra, men det er lenge igjen av sesongen. Og de snakket faktisk om muligheten for å sikre seg en playoff-plass jeg i utgangspunktet ville anse som relativt sikker. Angående forrige sesongs Sussex County League-vinner Peacehaven & Tescombe og deres kanonsesong som nyopprykket, ville jeg høre deres mening vedrørende om dette skyldes en nivåhevning i Sussex County League eller økonomisk satsing og styrking av spillerstallen i Peacehaven & Telscombe. Men det virket som om de svarte mer på måfå der de nok ikke virket altfor godt bevandret i Sussex County League og step 5.
Jeg tok nå plass på ståtribunen bak det nærmeste målet og så at det nå var gjestene som startet friskest. Greg Luer crosset presist til Max Miller som headet i tverrliggeren etter 50 minutter. Men under ti minutter senere fikk de uttelling da Miller igjen var på ferde. Han tok seg til dødlinja og la inn til Pat Harding, som fra kort hold enkelt kunne heade inn 0-1. Like etter kunne det stått 0-2, men keeper Pelling fikk fingertuppene på Scott Kirkwoods skudd med retning for hjørnet nede ved stolperota. Ronnie Dolan barberte tverrliggeren med et langskudd for vertene, før Pelling igjen måtte i aksjon på et skudd fra Miller. Vertenes Bailo Camara ropte på straffe da han tilsynelatende ble lagt ned i feltet, men han fikk kun se det gule kortet for filming. Frustrasjonen begynte tydelig å bre seg i Hastings-laget.
Miller skjøt like over for gjestene, mens Luer igjen viste frem pasningsfoten da han med få minutter igjen fant hodet til Kirkwood. Sistnevntes heading smalt imidlertid igjen i tverrliggeren, og i stedet begynte Hastings de siste minuttene et voldsomt kjør mot Burgess Hill-målet. De er litt sent å våkne når klokka passerer 90 minutter, men på overtid var det tidvis power play på bortelagets halvdel. Og da innbytter og debutant Jacob Shelton fant pannebrasken til Sean Kelly, så de fleste ballen i mål. Hans heading var godt plassert helt inne ved stolpen, men keeper Mansfield dro frem en aldeles vanvittig redning og fikk slått til corner, og sikret med det borteseier og avansement for Burgess Hill Town, som tok sin niende seier av 10 mulige i alle turneringer.
Det var skuffelse å spore hos hjemmesupporterne, samtidig som de konstaterte at de nå kan konsentrere seg utelukkende om ligaen. I klubbhusets bar kom jeg etter hvert i snakk med to klubbrepresentanter, hvorav en vindrikkende kar i dress viste seg å være formann David Walters. De to var interessante samtalepartnere som også kunne kaste litt mer lys over situasjonen i Peacehaven & Telscombe. Selv om de mente det muligens har vært en ørliten nivåhevning i Sussex County League, påpekte Walters at det har klart mer å gjøre med at klubben har satset ganske heftig med frisk kapital. Han virket å dele min skepsis til den moderne fotballen, og beklaget at man også på dette nivået etter hvert ser tegn på en langt mer pengeorientert og businesspreget idrett. Imidlertid var han ikke positiv til mitt forslag om en tysk modell med supportereide klubber, da han spådde at det ville føre til kaos med stadig kastning av managere og styre. Hans sidemann oppsøkte klubbsjappa (som denne kvelden hadde vært stengt) for å hente en pin til min samling, men kom tilbake med både pin, penn, og to forskjellige bøker om Hastings Uniteds historie. Jeg kunne bare takke pent og omsider ønske lykke til i opprykkskampen (som også Walters virket noe skeptisk til) før jeg ringte for å bestille taxi.
Det hadde utover i andre omgang begynt å regne, og jeg hadde til tider vært langt kaldere enn hva tilfellet var ved avreise Norge med ti grader kaldere på gradestokken den morgenen, men nå kom det plutselig en haglbyge så voldsom at jeg måtte søke tilflukt under et utbygg. Det varte heldigvis kun et par minutter, og snart kunne drosjekusken svippe meg tilbake til Cambridge Gardens og Eden Guest House, der jeg låste meg inn…..og muligens fikk overhøre ukens sengekos i innehavernes gemakker, der en kvinnemenneske stønnet høylytt og såvidt jeg forsto ropte ekstatisk på en «Igor». Og med det opptrinnet trakk jeg meg tilbake og fant senga.
English ground # 140: Hastings United v Burgess Hill Town 0-1 (0-0) Sussex Senior Cup, 3rd round The Pilot Field, 27 January 2014 0-1 Patrick Harding (59) Att: 172 Admission: £10 Programme: Free leaflet
En kikk ut vinduet ut mot London Marylebone jernbanestasjon avslørte at jeg igjen våknet til regn og et trist vær. Jeg forlot snart Travelodge Marylebone, og etter en full english breakfast på The Metropolitan Bar – rett ved siden av Baker Street tube-stasjon – kunne jeg bevege meg mot Kings Cross via undergrunnen. Der satt jeg meg på 11.48-toget og kunne snaue halvannen time senere hoppe av i Retford. Med et snaut kvarter til avgang for toget videre unnet jeg meg en kjapp røykepause før jeg via en gangvei trasket over til plattformen for togene mot Gainsborough og Lincoln, som ligger et lite stykke unna de andre plattformene. Et drøyt kvarter tok turen derfra til Gainsborough Lea Road, der jeg forgjeves speidet etter en taxi som kunne ta meg inn til sentrum fra stasjonen i byens utkant. Det varte og rakk, og etter hvert måtte det et internettsøk til for å finne nummeret til en av byens taxiselskaper.
79 Morton Terrace var destinasjonen, der jeg ringte på hos Crittlewood Guest House. Den meget trivelig verten Roy ønsket velkommen, men forvekslet meg først av en eller annen grunn med Joachim, som hadde gjestet stedet for å se fotball snaue to måneder tidligere. Roy informerte om at det var market day denne dagen, og etter innsjekking tok jeg beina fatt og ruslet litt rundt i markedsbyen. På veien svingte jeg innom for å ta noen bilder i dagslys av Northolme; hjemmebane for Gainsborough Trinity. Da jeg spaserte gjennom det koselige området rundt torget, var høkerne i ferd med å pakke sammen sine boder for dagen. Dermed fikk jeg ikke gjort noe kupp slik Roy hadde antydet. I stedet valgte jeg å entre Wetherspoons-puben med det norskklingende navnet Sweyn Forkbeard for å innta en pubmiddag, og bildet av den gamle nordiske vikingen kikket på meg mens jeg mesket meg med en stor mixed grill.
Gainsborough ligger i det nordøstlige Lincolnshire, såvidt innenfor grensen til Nottinghamshire, og etter engelsk målestokk er det ikke altfor store plassen. Drøyt 20 000 holder til her ved elven Trent, i det som en gang var en viktig handelssted og den engelske havnebyen som lå lengst fra havet. Sentrum er som sagt ganske koselig, men i byens omegn ligger noen store kraftanlegg med sine enorme piper (eller rettere sagt kjøletårn) som ses fra langt hold. Men hovedgrunnen for mitt besøk var ikke først og fremst å fordype meg i geografiske og lokalhistoriske forhold – om enn hvor interessante, men snarere fotballkampen i Conference North mellom Gainsborough Trinity og Altrincham.
En kjapp spasertur opp til Northolme avslørte at supporterklubbens Blues Bar ennå ikke hadde åpnet dørene, og med nesten to og en halv time til kampstart stakk jeg heller hodet inn på puben Elm Cottage, rett over veien. Der var fire-fem stamkunder fordypet i samtale mens spørreprogrammet The Chase var på TV i bakgrunnen. Jeg lesket strupen med en pint Stowford Press, mens jeg bladde litt i programmene fra turens tidligere kamper. Etter hvert som toget hadde tøffet nordover tidligere på dagen, hadde jeg også lagt drittværet bak meg. I Lincolnshire var det bare fryd og gammen, og jeg var storfornøyd med at jeg etter sju strake avlysninger endelig igjen skulle få se en av mine planlagte kamper.
En liten gruppe tilreisende Altrincham-supportere rakk ikke åpne døren før innehaveren stormet ut og tydeligvis skysset de videre, så man kan anta at fotballsupportere ikke var altfor velkomne på Elm Cottage – om det da ikke var maten de gikk og spiste på han hadde innsigelser mot. Jeg tømte glasset og gikk igjen opp til Northolme, der jeg håpet at Blues Bar nå hadde åpnet. Det så ikke ut til å være all verdens liv der, men døra var åpen, og jeg entret det ganske store lokalet. Der var det foreløpig kun to-tre fremmøtte, men mens jeg satt og nippet til et glass cider, strømmet det sakte men sikkert på med supportere.
En av disse var en Trinity-supporter som slo seg ned på bordet ved siden av meg, og som jeg pratet litt med. Han ga uttrykk av å være fornøyd om klubben klarte holde nedrykksstriden på betryggende avstand, etter at de fikk en marerittaktig start på sesongen med seks strake tap. Han kunne fortelle at ressursene hadde forsvunnet da eks-formann Peter Swann tok med seg sine penger og tok over Scunthorpe United. Dermed hadde også en og annen spiller forsvunnet, og det var vel ikke å forvente at Trinity skulle kunne kopiere ligainnsatsen de to siste sesongene (4. og 8. plass) – i hvert fall playoff-deltakelsen for to sesonger siden.
Det var jo for et par sesonger siden omtrent opplest og vedtatt at Trinity ganske raskt skulle flytte ut fra Northolme og inn på et nybygget stadion. Men da formann Swann varslet at han ville trekke seg grunnet sviktende helse, ble også disse planene (heldigvis) skrinlagt. Noen forklaring på hvordan en mann som varsler resignasjon grunnet sviktende helse kort etter kan ta over en Football League-klubb og der starte planlegging av nytt stadion (Scunthorpe har kun spilt på Glanford Park siden 1988) også der, det hadde Trinity-supporteren ikke.
Det er nå lenge siden Gainsborough Trinity spilte i Football League (perioden 1896-1912), og dagens kamp dreide seg som sagt om ligapoeng i Conference North. Motstander var en av de mest tradisjonsrike non-league-storhetene; nemlig Altrincham. Klubben fra Greater Manchester var med å stifte dagens Conference Premier i 1979, og vant tittelen de to første sesongene. Direkte opprykk ble imidlertid ikke innført før i 1997, og Altrincham tapte ved begge anledninger avstemningen om medlemskap i Football League – den siste av disse med knappest mulig margin.
Altrincham spilte i Conference Premier frem til 1997, og var i perioden før dette et fast innslag i FA cupens ordinære runder. I 1985/86 tok de seg til og med helt til fjerde runde. Klubben vant også i denne perioden to ganger non-leagues gjeveste cupturnering, FA Trophy, og de fleste vil være enig i at Alty hører hjemme i non-leagues øverste divisjon. Deres siste opphold på dette nivået varte i seks sesonger, og tok slutt med nedrykket til Conference North i 2011. Med seier over Gainsborough ville de denne kvelden overta tabelltoppen.
Jeg hadde vært interessert i å ta en kikk på Altrinchams notoriske målscorer Damian Reeves, som de siste sesongene har bøttet inn mål for klubben. Denne sesongen har derimot ikke vært like giftig, og James Walshaw (som i dag var innbytter) var så langt klubbens toppscorer. Sammen utgjør de en farlig duo, men det var en annen nykommer som hadde skapt overskrifter de siste dagens. De fleste vil huske forvarskjempen Danny Higginbotham fra diverse klubber i Premier League og Football League, men etter en oppvekst i Altrincham (da han gikk gradene i Manchester United) ville han nå trappe ned med spill for hjemklubben, og hadde dermed blitt hentet hjem fra Chester. Han hadde debutert med seier over Leamington tre dager tidligere.
Det var etter hvert på tide å tømme glasset og betale £11 for inngang. Program pålydende £2 ble også handlet inn før jeg kunne ta en kikk på Northolmes interiør. Jeg kom inn på den ene kortsiden, der en flott ståtribune bak det nærmeste målet strekker seg mellom bygningen som huser Blues Bar og en liten klubbsjappe i det bortre hjørnet. På langsiden til høyre for meg har man nok en ståtribune av samme typen, som strekker seg mesteparten av banens lengde. På bortre kortside er det en klassisk ståtribune under åpen himmel, mens den andre langsiden domineres av den karakteristiske – og ikke altfor store – Main Stand midt på. Anlegget som av mange supportere kalles ‘The Chapel’ er så avgjort et meget flott stadion.
Denne kampen skulle opprinnelig vært spilt 30. november, men ble da utsatt. Altrincham hadde nok et favorittstempel på seg, men hjemmelaget gikk friskt til verks, og allerede i kampens tredje minutt kunne Liam Davis sette inn 1-0 fra kort hold etter passivt forsvarsspill. Gjestene er imidlertid farlige fremover, og Kyle Perry hadde allerede brent en god sjanse da Damian Reeves ble spilt gjennom alene med keeper Phil Barnes. Avslutningen var dog ikke hans beste, der ballen gikk på feil side av stolpen. Men det var et varselsskudd til Trinity-folket, og etter et kvarter var det Kyle Perry (med fortid i blant annet Lincoln City og Mansfield Town) som ble spilt flott gjennom av Nicky Clee. Perry gjorde ingen feil, og utlignet til 1-1.
Men etter 24 minutter ble igjen Altrincham straffet hardt for slurv i forsvaret. Det endte med at Alty-keeper Stuart Coburn måtte gi retur på et skudd fra Alastair Taylor, og Jamie Wooton var på pletten og sendte igjen Trinity i ledelsen. En halvtime var spilt da Reeves igjen var gjennom alene med keeper, men denne gang fikk en utrusende hjemme-keeper Barnes parert glimrende. Og da den hjemvendte sønn Higginbotham somlet med ballen, ble den snappet opp av den tidligere Lincoln City-spilleren Brad Barraclough, som satt ballen i mål til 3-1 over hodet på keeper Coburn. Altrincham presset for redusering, og keeper Barnes måtte ta frem sitt ytterste for å hamle opp med en god avslutning fra Reeves. Og dermed blåste dommeren av, og portene ble faktisk åpnet slik at tilskuerne kunne returnere til Blues Bar for en pause-pint.
Et par bortesupportere bekreftet at deres mål for sesongen var opprykk, men la til at de ikke overraskende var særs lite imponert over det slette forsvarsspillet i første omgang. Manager Lee Sinnott hadde nylig hentet inn flere forsvarsspillere og lagt om fra en bakre firer til en treer. Den solide midtstopperen Luca Havern tjenestegjorde derfor denne kampen på høyre kant av midtbanen. Det var tydelig at ikke alt fungerte som det skulle defensivt for de tilreisende. Men de hadde fortsatt troen på et comeback i andre omgang.
Altrincham hadde da også mye av spillet tidlig i andre omgang, og skapte en og annen farlighet. Men etter et kvarters tid av omgangen fant Barraclough lagkamerat Simon Russell med en pasning. Russell rundet keeper Coburn, satt inn 4-1, og knuste nok gjestenes siste håp om et comeback. Men Alty ga seg ikke, og presset voldsomt på. Og med et drøyt kvarter igjen fikk de belønning for presset, da James Lawrie på midtbanen stjal ballen fra en motspiller og stormet i angrep. Hans innlegg ble enkelt ekspedert i mål av Kyle Perry, og dermed 4-2.
Klokka tikket imidlertid ubønnhørlig mot full tid, og Altrincham hadde dårlig tid. Men med fire minutter av ordinær tid ble det tilløp til håndgemeng, og hjemmelagets første målscorer Liam Davis fikk direkte rødt for å ha dyttet en Altrincham-spiller. Alty lot seg ikke be to ganger, og Carl Rodgers skapte spenning ved å sette inn 4-3 et lite minutt senere. Nå var det et voldsomt press fra bortelaget, som i perioder nærmest hadde power play. Men fire minutter på overtid førte en sleiv i forsvaret til at Barraclough kunne sette inn sitt andre og Gainsboroughs femte. Game over. Eller? Jeg hadde ikke før tenkt tanken om at det ville være typisk om Altrincham nå endelig fikk uttelling for presset, før ballen falt ned hos Nicky Clee etter en duell i Trinity-feltet. Han fyrte løs fra snaue 20 meter, og ballen snek seg inn nede ved stolpen. 5-4 etter 96 minutter! Altrincham rakk et siste angrep før dommeren blåste av en underholdende kamp foran 300 tilskuere.
Et imponerende resultat av manager Steve Houshams gutter, som reiste seg på storartet vis etter å ha fått 1-5 i sekken av Stockport tre dager tidligere. Tilbake i Blues Bar var selvsagt stemningen høy blant hjemmefansen, mens de tilreisende supporterne raskt satt kursen hjemover. Der jeg satt med min pint fikk jeg snart selskap av flere hjemmespillere ved mitt bord. En av disse var den utviste målscorer Liam Davis, som i samtale med det jeg antar var hans foreldre hevdet at det røde kortet var vel strengt da han hadde dyttet motspilleren i brystet og ikke i ansiktet. Da han spurte om min mening innrømmet jeg vel at man i disse dager selvsagt får se rødt når man dytter…uansett ? men at fotballen kanskje er i ferd med å bli « a poof’s game»; noe han sa seg enig i. Godt ordvalg ovenfor en spiller som få dager senere sto frem som bøg!
Snart valgte jeg trekke meg tilbake for kvelden og gikk den korte veien tilbake til Crittlewood Guest House, der jeg ble liggende og lese litt før lyset ble slukket og undertegnede raskt falt i søvn.
PS! Altrincham-stopper Danny Higginbothams opphold i hjemklubben ble kort, da han få dager senere informerte at han med umiddelbar virkning vill legge fotballskoene på hylla.
English ground # 138: Gainsborough Trinity – Altrincham 5-4 (3-1) Conference North Northolme, 7 January 2014 1-0 Liam Davis (3) 1-1 Kyle Perry (16) 2-1 Jamie Wootton (24) 3-1 Brad Barraclough (31) 4-1 Simon Russell (56) 4-2 Kyle Perry (74) 4-3 Carl Rodgers (88) 5-3 Brad Barraclough (90+4) 5-4 Nicky Clee (90+6) Att: 300 Admission: £11 Programme: £2,50
Dag 13: Onsdag 08.01.2014: Billingham Synthonia – Seaton Carew Husverten Roy ved Crittlewood Guest House var ikke å se da jeg gjorde meg klar til avreise fra Gainsborough, men jeg lot nøkkelen sto i døra som avtalt, og gikk ut for å vente på taxien jeg hadde bestilt. Og jammen var det samme drosjekusk som dagen før som kom for å kjøre meg til stasjonen Gainsborough Lea Road, der jeg hadde siktet meg inn på 09.37-toget til Doncaster. På den ubetjente stasjonen viste informasjonstavla på perrongen at toget fra Lincoln var 3 minutter forsinket, men det varte og rakk uten at noe tog kom, og – meget utypisk for britene – uten at informasjonen ble oppdatert. Frustrerte passasjerer diskuterte seg imellom da toget så forsvant fullstendig fra tavla, og jeg ringte National Rail Enquiries for å undersøke. Der ble jeg betjent av en av britenes nye landsmenn (eller rettere sagt landskvinne) som nesten ikke kunne gjøre seg forstått på engelsk, aldri hadde hørt om Gainsborough, ba meg stave stasjonens navn for deretter å konsekvent omtale stedet som «Gainsbury», og til stadighet unnskyldte og sa hun skulle sjekke med sine kollegaer. Etter over fem bortkastede minutter på telefonen, og godt over 25 minutter på overtid, kom plutselig toget rullende inn på perrongen ut av det blå.
Vi ble av personalet fortalt at de hadde blitt forsinket i Saxilby-området, men nå var jeg i hvert fall på vei. Jeg ville imidlertid miste toget videre fra Doncaster, men med hyppige avganger nordøstover og godt med tid unnet jeg meg en frokost på et etablissement i kjøpesenteret Frenchgate, rett ved siden av Doncaster jernbanestasjon. Omsider kunne jeg reise videre til Darlington, der jeg fikk tid til en kjapp røyk før jeg hoppet på dagens siste tog. Rett etter avgang passerte vi rett ved siden av Darlington Arena – den hvite elefanten av et stadion som var delaktig i at Darlington FC brakk ryggen. Og etter en halvtimes tid kunne jeg stige av i en by jeg faktisk aldri tidligere hadde besøkt; nemlig Middlesbrough. Det var ikke så altfor langt til Newlands Lodge, der jeg hadde booket rom for meget overkommelige £20. Men etter å ha slept rundt på en tung bag i nesten to uker, sparte jeg føttene og tok taxi. Taksameteret stoppet på £2,90 – man kan ikke klage på prisene i nordøst – og jeg fikk snart sjekket inn. Billig var det riktignok, men jaggu skulle de ikke ha £20 i depositum for nøkkel til ytterdøra i tilfelle man kom «hjem» etter klokka 23, samt ytterligere £20 i depositum for fjernkontroll til TV-en. Jeg hadde ikke tenkt å se mye fjernsyn, men ville muligens returnere sent, så jeg nøyde meg med å kvittere ut nøkkelen. Jeg var imidlertid snart på farten igjen, da jeg spaserte i solskinnet(!!) ned mot Albert Park.
Der hadde jeg satt meg fore å ta en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står i parken. Etter en tur med nesten sammenhengende drittvær, var det imidlertid så deilig i sola at jeg tilbragte en liten stund med å nyte sola på en benk ved en innsjø i den store parken. Da jeg var lei av å se på ender, gjess og svaner som boltret seg klarte jeg etter hvert å orientere meg frem til statuen av legenden Clough, og fikk tatt et par bilder av denne. Idyllen ble brutt da jeg gikk inn på et av parkens offentlig toalett for å tømme blæra, og avbrøt en lokal junkie i ferd med å sette seg et skudd. Idyllisk var heller ikke veien tilbake inn i sentrum langs Linthorpe Road, der halal-butikkene i den nedre delen lå tett i tett. Til tross for idyllen i Albert Park, kan nok ikke Middlesbrough generelt karakteriseres som veldig idyllisk.
Jeg valgte å stikke innom puben The Swatter’s Carr for å hive innpå litt vomfyll mens jeg gjorde de siste vurderinger før jeg satt kursen mot dagens kamp. Planen hadde opprinnelig vært å se Billingham Synthonia i Durham Challenge Cup, men jeg hadde de siste dagens også vurdert et besøk hos Guisborough Town da deres ligakamp mot Penrith hadde blitt flyttet til denne dagen. Taxisjåføren hadde anbefalt tur til Guisborough heller enn å dra til det han omtalte som «those bastards across the river». Mon tro hvor disse bitre følelsene stammet fra, men kanskje har det noe med å gjøre at elven Tees utgjør grensen mellom North Yorkshire (som Middlesbrough nå såvidt ligger i) og County Durham? Uansett; da jeg for så vidt allerede hadde meldt min ankomst hos Billingham Synthonia valgte jeg å følge den opprinnelige planen og besøke Synners.
Ved Middlesbrough Bus Station var det sprikende informasjon om hvilket stopp min buss skulle gå fra. De digitale informasjonstavlene sa en ting, men ved stoppet den henviste til hang det lapp om at min buss nå gikk fra et stopp på andre siden av hesteskoen som utgjør bussterminalen. Hvem hadde rett? Det hadde lappen, skulle det vise seg, og snart satt jeg med en returbillett til Billingham, mens bussen somlet seg mot Billingham. Takket være rush og veiarbeid på en av byens hovedinnfartsårer gikk det først meget tregt, men snart krysset vi over elven Tess, og etter en halvtimes busstur kunne jeg noe forsinket hoppe av rett rundt hjørnet fra min destinasjon for kvelden. Det hadde begynt å bli såpass mørket at jeg slo fra meg tanken om å svippe innom for å ta en kikk på anlegget til nabo Billingham Town. Jeg sitret nærmest av spenning etter å se anleggets etter forholdene enorme tribune, men vegetasjonen foreløpig for sikten. Da jeg etter få meter rundet hjørnet og dreide inn på Central Avenue, så jeg imidlertid raskt inngangspartiet til anlegget med samme navn som lå der i tussmørket.
Det var over to timer til kampstart, men porten var åpen, og en person som sto på parkeringsplassen bekreftet at Synners Bar var åpen. Selv om flomlysene ikke var slått på tok jeg likevel først en kikk på anlegget. Central Avenue domineres til de grader av den voldsomme tribunen med nærmeste langside, og den er virkelig et mektig skue. Stadionet for øvrig har løpebaner som trekker ned, og ingen andre fasiliteter enn denne tribunen, men den er så storslagen at den gjør opp for dette. Om den ikke kan måle seg med sjarmen til eksempelvis March Town Uniteds fantastiske hovedtribune, er den storslagen på en annen måte, og hovedgrunnen til at Synners en stund hadde vært et aktuelt reisemål for meg.
Kjemisk industri har hatt stor betydning for Billingham de siste hundre år, og klubben ble også i 1923 startet som et slags bedriftslag for hjørnesteinsbedriften ICI – en gigant innen kjemisk industri. Klubbnavnet kommer da også fra navnet på produktet anlegget i Billingham produserte mest av – synthetic ammonia; altså gjødsel. Anlegget på Central Avenue sto ferdig i 1958, og samme år var Bishop Auckland gjester foran hele 4 200 tilskuere. Den store tribunen var den gang den lengste såkalte cantilever stand i engelsk fotball, og den store tribunen har fortsatt en kapasitet på rett i underkant av 2 000 tilskuere. Foran tribunen er det ståplasser på bar bakke. Ellers kan det nevnes at forbindelsen med ICI opphørte i 1990-årene. Og den mest kjente spilleren som har vært innom klubben er nok for øvrig Brian Clough, som i sin ungdom spilte for Synners før han ble innkalt til militæret.
Jeg entret Synners Bar som eneste gjest, og bestilte en pint Strongbow. De to jentene bak baren strevet fælt for å få cider-krana til å fungere, og jeg slukket tørsten med en cola mens hun gikk for å sjekke fatet. Nedslående nyheter var det da hun i samråd med en klubbrepresentant kunne meddele at det ikke ble noen cider i kveld. Jeg valgte å heller prøvesmake en lokal real ale jeg ikke husker navnet på, men som også fikk tommelen opp. Under en røykepause observerte jeg at bua ved inngangen nå var åpnet, så jeg gikk for å betale mine inngangspenger. Jeg stakk imidlertid først hodet utenfor for å ta et bilde av porten som nå var lukket, og lot en eldre kar gå foran meg før jeg betalte mine £6. Ytterligere £1 betalte jeg for et kampprogram, før jeg la merke til at flomlysene nå var skrudd på, slik at jeg tok ytterligere en liten kikk rundt banen.
Tilbake inne i Synners Bar, som ligger under den store tribunen, falt valget denne gang på en pint John Smith’s mens jeg bladde i et overraskende fyldig kampprogram spekket med interessant lesning. Vertskapet hadde falt ned til nedre halvdel av Northern League-tabellen, men håpet å etter hvert kunne avansere noe. Dette begrunnet de først og fremst med at de nå hadde unnagjort alle hjemmekampene og de fleste bortekampene mot topplagene. Men kveldens kamp dreide seg ikke om ligapoeng, men snarere avansement i Durham Challenge Cup. Motstander var Seaton Carew fra step 7-ligaen Wearside League – to nivåer lavere. De hadde tatt den korte veien fra Hartlepools sørlige utkant i håp om å stelle til en liten skrell.
Etter en runde rundt i lokalet for å beundre diverse bilder, pokaler og utmerkelser tømte jeg glasset og gikk ut for å ta plass på den store tribunen. Jeg forsøkte igjen å ta noen bilder av den, men mørket og flomlysene sørget for at det dessverre var så som så med fotoforholdene. Hjemmelaget ga i programmet uttrykk for at dette var en cupturnering de ville satse på, men ifølge en sidemann var en liten håndfull sentrale spillere satt på benken mens et par «reserver» og spillere nylig tilbake fra skade hadde tatt plass i startoppstillingen som jeg sto og studerte på en plakat ved spillertunnelen idet man gjorde seg klare for avspark.
Overraskende nok var det gjestene fra Wearside League som tok kontroll, og i form av et skudd like utenfor hadde Matty Kelsey allerede vært skummelt frempå da han i kampens fjerde minutt stormet gjennom og plasserte ballen under keeper James Briggs. Og sju minutter senere igjen passivitet i hjemmelagets forsvarsspill til at en Seaton Carew-spiller ble spilt alene gjennom. Robert Hammond gjorde ingen feil. Vi hadde såvidt passert ti minutter, og sjokkerte hjemmesupportere måtte innse at det meget overraskende sto 0-2. Det hadde faktisk ikke vært noe å si på om de hadde økt ledelsen ytterligere, for Synners hang overhodet ikke med det første kvarteret, og de hadde keeper Briggs å takke for at Kelsey ikke scoret sitt andre.
Det tok over kvarter før de grønne og hvite produserte sin første meningsfulle angrep, men avslutningen fra Joel Callender gikk like utenfor krysset til gjestenes keeper Gary Fleetham. Men ikke lenge etter fikk de uttelling da James Magowan satt inn returen på sitt egen avslutning etter flott forarbeid av Kris Hughes. Både Hammond og Kelsey hadde sjanser til å gjenopprette gjestenes tomålsledelse, men Synners-forsvaret kunne takke Steven Huggins for at i hvert fall en lagkamerat hadde våknet defensivt. Og etter at Briggs reddet fra Harrison Smith, var det vertskapet som avsluttet omgangen sterkest. Magowan rundet keeper, men fikk sin avslutning reddet på streken. Kris Hughes fikk nettkjenning, men linjemannen hadde allerede vinket for offside. Et skudd fra Aidan Cattermole ble slått til corner, og denne førte til at David Abel headet i stolpen. Da dommeren blåste for pause på stillingen 1-2 lå det i kortene at hjemmelaget ville kunne snu dette i andre omgang.
De fleste rundt meg var skjønt enige om at hjemmelaget ville ro dette i havn, og en sidemann hintet frempå at noen av de normalt faste på benken muligens ville komme innpå. Og ganske riktig; både Matty Osmond, Nathan Porritt og Michale Sweet ble etter hvert satt innpå – men først hadde vi sett Synners starte andre omgang med å presse fremover, Men det tok ti minutter før Magowan fikk vendt opp i feltet og satt inn sitt og hjemmelagets andre. 2-2. Magowan kunne scoret hattrick like etter, men hans volley gikk like utenfor. Det var Aidan Cattermole som fullførte snuoperasjonen da han etter 63 minutter enkelt skjøt i mål fra kort hold etter innlegg fra dødlinja. Synthonia hadde snudd 0-2 til 3-2.
Seaton Carew ga seg ikke, og kunne nokså umiddelbart utlignet da et skudd forandret retning i en forsvarer og traff stolpen. Men få minutter senere ble innbytter Michael Sweet spilt fri og satt iskaldt inn 4-2 og det man antok var spikeren i kista. Nivåforskjellen begynte gjøre seg gjeldende, og gjestene virket gå tom for krefter. Deres keeper Fleetham måtte i aksjon for å hindre scoring fra både Magowan og innbytterne Sweet og Porritt. En annen innbytter, Matty Osmond, fyrte løs i kampens 83. minutt, og da Fleetham måtte gi retur var Magowan på pletten og satt inn 5-2 og sikret seg matchballen med sitt hattrick. 72 betalende tilskuere så det som utover i andre omgang ble plankekjøring, etter at gjestene hadde sjokkert og hengt godt med i en drøy time.
Jeg tok farvel med gamlingen jeg mot slutten hadde stått sammen med på tribunen, og gikk for å finne ordne meg en pin til samlingen. Jenta i baren hadde lovet å huke tak i den ansvarlige for klubbsjappa, men han var tydeligvis nå ikke å se noe sted. En annen representant for klubben mente imidlertid at han hadde en i bilen, og gikk for å hente en til meg. Under en prat med vedkommende kom vi også inn på temaet Biillingham Town, og man kan jo undre seg hva som har godt så galt for naboen over veien denne sesongen. Ifølge min samtalepartner var svaret såre enkelt: «No money!». Og med pengene borte hadde også spillerne forsvunnet. Oppfatningen var her at Town nå befinner seg i en så negativ nedadgående spiral at flere regner med at de fort kan rase gjennom også Northern Leagues andredivisjon neste sesong, og dermed ende opp i Wearside League. Triste greier, og jeg husker Town-folket som en meget hyggelig gjeng fra mitt besøk hos Spennymoor Town høsten 2012, da de var gjester der.
Jeg oppdaget at dagens lucky programme number draw ble annonsert, med program 52 som vinner. Jeg hadde 53, så jeg var et lite sekund litt irritert på meg selv som hadde sluppet den eldre herren forbi meg i telleapparatet. Det var omsider tid for å tenke på returen, og med regnet som nå øste ned også her, vurderte jeg raskt å ta taxi tilbake til Middlesbrough. Bussen tilbake gikk nemlig fra en annen holdeplass, rundt et kvarters gange unna. Men jeg bet tennene sammen og trosset regnet, og snart kom buss 36 som bragte meg til St. Johns Gate Flyover, rett rundt hjørnet fra mitt krypinn. Uten TV var det ikke annet å finne på en å lese en liten halvtime før jeg slokket lyset og la meg for å sove. Turens siste kamp var unnagjort, og i morgen var det igjen tid for hjemreise til Norge (via en utflukt i Darlington skulle det vise seg).
English ground # 139: Billingham Synthonia – Seaton Carew 5-2 (1-2) Durham Challenge Cup, 2nd Round Central Avenue, 8 January 2014 0-1 Matty Kelsey (4) 0-2 Robert Hammond (11) 1-2 James Magowan (18) 2-2 James Magowan (56) 3-2 Aidan Cattermole (63) 4-2 Michael Sweet (68) 5-2 James Magowan (83) Att: 72 Admission: £6 Programme: £1
Dag 14: Torsdag 09.01.2014: En spasertur i Darlington Med utsjekking i Middlesbrough senest klokka 10 fikk jeg plutselig veldig god tid på vei ned til Stansted – faktisk mer tid enn jeg var lysten på å tilbringe på flyplassen. Ved dagens første togbytte la jeg derfor inn en avstikker i Darlington. Jeg gikk rett og slett for å ta en kikk på stedet der Darlingtons gamle stadion Feethams en gang sto.
Etter få minutters gange kunne jeg svinge inn på Victoria Embankment og ta meg over elven Skerne via den lille gangbroen som ligger ved siden av tomten der det nå var svært få spor etter det flotte anlegget som en gang sto her. Alt var borte! Bortsett fra en murtrapp som jeg antok hadde vært en del av inngangspartiet. Foran meg var det kun en stor slette som fungerte som arbeidsplass der man tydeligvis er i ferd med å klaregjøre for byggingen av boligene som skal komme opp her.
På en avsats der sto også en kar i 60-årene og speidet utover, og det viste seg at han var gammel utflyttet Darlington-supporter som hadde besøkt sin mor, og nå ville se hva som skjedde med hans gamle tumleplass. Jeg kom i prat med denne karen, og blank i blikket sto han snart og pekte og fortalte om Feethams, der han hevdet å ha vært fast inventar i over 40 år. Det var rent hjerteskjærende, men meget interessant.
Etter å ha slått ihjel en times tid i Darlington returnerte jeg til jernbanestasjonen og hoppet omsider på toget videre sørover. Jeg slo fra meg tanken om en lignende «sightseeing» ved togbytte i Doncaster, men benyttet i stedet anledningen til å ta en matbit før jeg fortsatte ferden mot Stansted og hjemreise. Jeg hadde planlagt en tur med 12 kamper på 13 dager. Det endte med 8 avlysninger (hvorav 7 på rad!), men likevel ble det 11 kamper på 13 dager. Ikke verst det heller, det trøstesløse været tatt i betraktning. Og min mor hadde tilbudt seg å hente meg på Rygge. Heldigvis kan jeg denne gang med sikkerhet si at det ikke blir lenge til neste tur.
Dag 10: Søndag 05.01.2014: Port Vale – Plymouth Argyle Jeg bråvåknet og innså at jeg hadde forsovet meg. Jeg spratt opp og ringte etter en taxi mens jeg hoppet i klærne. Og få minutter etter at jeg våknet sto jeg utenfor og ventet på sjåføren fra Panther Taxis. Jeg stresset inn på Cambridge stasjon og rakk mot alle odds 09.20-toget til London Kings Cross. Derfra gikk turen i full fart med Northern Line til Elephant & Castle, hvor jeg fikk hoppet på buss nummer 172. Turen gikk nedover Old Kent Road, og jeg steg snart av ved New Cross Gate og fant raskt frem til Goddis Lodge, der jeg hadde booket rom. Nå var det ikke akkurat Lynet, den innfødte som satt bak disken med det jeg antok var skuddsikkert glass, og han dro lenge på det da jeg spurte om jeg i det minste kunne sette fra meg bagen. Omsider begynte han i stedet å sjekke meg inn, men han ble stadig avbrutt av en annen lokal helt som med en aksent som hørte ut som en overdreven parodi på Bob Marley krevde å vite hvor taxien hans ble av. Jeg visste at jeg hadde dårlig tid for å rekke bussen tilbake til Elephant & Castle, og ble stående å kikke på klokka. Det sier kanskje litt om området og etablissementet at et kvinnemenneske som sto i «resepsjonen» sammen med «taxikunden» plutselig henvendte seg til meg. «Are you checking in all alone baby? £200, and I’ll keep you company? I’ve got a nice big black arse and big tits, see??». Jeg avslo høflig og fikk etter mye om og men slengt fra meg bagen på rommet og stormet ut idet bussen kom kjørende. En annen buss sto på bussholdeplassen og tok på passasjerer, men i stedet for å stoppe, kjørte noldusen bak rattet i buss 172 rett forbi. Jeg fikk praiet en taxi, og £12-13(!) fattigere ankom jeg Elephant & Castle og fikk kastet meg på et nordgående Bakerloo Line-tog. Etter å ha byttet til Victoria Line på Oxford Circus befant jeg meg snart på London Euston stasjon, der jeg hadde tid til en kjapp røyk før jeg satt meg på toget til Stoke-on-Trent.
Hastverket denne formiddagen hadde bakgrunn i at den planlagte kamp, Erith & Belvedere – Burnham Ramblers, hadde blitt avlyst. For øvrig min sjette avlysning på rad, og den sjuende av ni kamper så langt på turen. Hotellet i det dårlige området var booket med tanke på enkel reisevei til og fra Welling, der Erith & Belvedere har en likestilt banedeling med Welling United. Planen hadde vært å møte Joachim (som to dager led samme skjebne som meg da vi fikk vår kamp i Bishop Auckland avlyst) før kamp, da vi begge igjen hadde valgt oss samme kamp både denne dagen og dagen etter. Da kampen i Welling ble avlyst valgte jeg imidlertid å se på alternativene, men søndag er gjerne ikke dagen med best utvalg. Det var helgen for tredje runde i FA cupen, og i kjent stil hadde TV-selskapene som vanlig stort sett valgt ut de store kommersielle lagene til sine TV-kamper – blant annet denne søndagen. Forståelig; for vi ser jo selvsagt aldri de på TV ellers… Dermed var det svært lite som fristet, og heller ikke tanken på et besøk hos Port Vale ga videre vann i munnen. Men jeg tenkte som så at jeg fikk oppleve et anlegg jeg tidligere ikke har besøkt, og samtidig sett et Plymouth jeg har hatt litt sansen for. Etter en togtur på rundt halvannen time, kunne jeg snart praie en taxi og kommandere drosjekusken i retning Vale Park. Loppet for ytterligere £12 var jeg da i hvert fall fremme, og det med over halvannen time til kampstart. Men det ville bli en dyr dag om det skulle fortsette slik.
Jeg stakk hodet innom klubbsjappa, der jeg i tillegg til en pin også sikret meg dagens kampprogram pålydende £2. Deretter fant jeg etter hvert frem til riktig billettluke og betalte £18 for en billett på bortetribunen Hamil Road End – nå under det usjarmerende sponsornavnet Signal 1 Stand. Og endelig kunne jeg dukke inn på anleggets bar (ved navn Tommy Cheadle’s om jeg husker rett, og det skulle vel stemme godt med navnet på en gammel Vale-spiller) og unne meg en pint mens jeg bladde litt i programmet. Plymouth har jo de siste sesongene slitt voldsomt økonomisk og sportslig kjempet mot nedrykk til Conference. Nå virker ting å se lysere ut enn på lenge, og de har jo til og med planer om å «oppgradere» Home Park med ny Grandstand i løpet av sesongen. Sportslig sett var de nå ubeseiret (3-1-0) på de fire siste i ligaen, men vertskapet Port Vale hører da også hjemme et nivå høyere etter sitt opprykk forrige sesong. Noen vil huske at Port Vale slo ut lille Shortwood United i første ordinære runde av årets FA cup, for deretter å ta seg av Salisbury City. Plymouth på sin side hadde overvunnet motstand fra Lincoln City (etter omkamp) og Welling United. Jeg ble stående å prate med en av de tilreisende som kunne fortelle at raseringen av den klassiske gamle Grandstand ennå ikke har begynt, selv om det etter planen skulle vært gjort allerede i høst. Jeg skulle gjerne avlagt en visitt før det skjer, men det spørs om ikke jeg er for sent ute. Nottingham Forest hadde knust West Ham 5-0 på TV-skjermene, og det var klart for trekningen av fjerde runde. De to lags supportere ventet i spenning på å se hvem som ble motstander for vinnerlaget, men en eventuell hjemmekamp mot Brighton høstet ikke den helt store entusiasmen hos hverken Vale- eller Pilgrims-fansen. Jeg ønsket min samtalepartner lykke til, tømte glasset og tok meg en røyk før jeg entret Vale Park.
De hadde store vyer da Vale Park ble planlagt bygget under prosjektnavnet Wembley of the North med en planlagt kapasitet på 80 000. Da det sto ferdig i 1950 var imidlertid kapasiteten halvparten av dette, og i dag er den på rundt 19 000. Vale Park er i dag en all seater stadion som det egentlig ikke er stort å si om. Egentlig en ganske anonym og kjedelig affære – langt fra å invitere til entusiasme, men heller ikke av de aller verste i ligaen. Fra min posisjon på Hamil Road End kunne jeg se over på Bycar Stand bak motsatt mål, og Railway Stand til venstre for meg. Jeg merket meg imidlertid at Lorne Street Stand på min høyre side ennå ikke var 100% ferdigstilt, etter å ha blitt reist i 1999. På enden nærmest bortetribunen er det nemlig fortsatt ikke satt inn seter, og denne delen er fortsatt ikke i bruk. Jeg vet at man håpet å gjøre dette i løpet av inneværende sesong, men det er altså fortsatt ikke gjort.
Denne kampen markerte ettårsdagen for John Sheridans inntreden som manager for Plymouth, og det var klubben som er både ligaens sydligste og østligste som startet best. Kaptein Conor Hourihane sendte av gårde et skremmeskudd som gikk like over målet til Vale-keeper Chris Neal. Et frispark fra Hourihane ble deretter svakt klarert rett til Neal Trorman, hvis volley gikk like utenfor stolpen. Argyle presset på, og etter et flott raid la Andres Gurrieri tilbake til låne-spiller Tope Obadeyi (på lån fra Bury). Hans avslutning smalt i stolperota, og returen fra Max Blanchard ble slått over av keeper Neal. Mot spillets gang tok Vale ledelsen etter et kvarter, da Gavin Tomlin fikk heade inn Jennison Myrie-Williams’ presise frispark. Argyle krummet nakket og hadde sjanser ved både Dominic Blizzard og Hourihane. Sistnevnte sendte av gårde et frispark som virket ha god retning, og Plymouth-spillerne mente tydelig at ballen ble stoppet av en hånd i muren. Dommeren lot seg ikke påvirke, og det roet seg nå en periode. Plymouth var fortsatt det førende laget, men med ti minutter til scoret vertene sitt andre mål på sin andre avslutning på mål. Og hvem andre enn Tom Pope var det som headet inn et innlegg til 2-0? Etter dette var det plutselig Vale som tok over, og Myrie-Williams kunne satt en mulig spiker i kista, men alene med Pilgrims-keeper Jake Cole var det keeperen som gikk seirende ut av duellen. Det føltes vel egentlig ganske urettferdig da dommeren blåste for pause, og jeg hadde vel når sant skal sies heller ikke særlig tro på noen snuoperasjon i andre omgang.
I motsetning til hos York City kan man fortsatt få slippe ut for å røyke på Vale Park, men vaktene måtte stadig gi streng beskjed om at representanter for et Plymouth-«firma» tellende flere titalls personer måtte gå helt ut i regnet, og ikke stå i døråpningen. En meat & potato pie ble en utfordring å spise uten noen plastgafler, slik man pleier få. Men min Bovril var det ikke noe galt med…dvs da den først hadde fått drikkbar temperatur godt ute i andre omgang – en andre omgang hvor gjestene igjen skred til verket med friskt mot. Reuben Reid var umiddelbart nære på å redusere, men hans skudd gikk i nettveggen. Men etter kun fem minutter Lewis Alessandra stormende inn i feltet og la tilbake til Reid, som satt inn 2-1. Nå hadde vi kamp igjen! Obadeyi kunne utlignet kort etter, men misset alene med keeper. På motsatt side hadde Tomlin og Myrie-Williams muligheter til å gjenopprette tomålsledelsen, men keeper Cole ordnet opp. Hourihane sendte i vei et skummelt skudd som keeper Neal med nød og neppe fikk slått til corner.
Pilgrims var gode nå, og skapte stadig problemer for vertene. Og med et drøyt kvarter igjen var igjen Alessandra på farten. På bakre stolpe fant han uselvisk den 17 år gamle innbytteren Ben Purrington, og gutten som normalt er kaptein på Plymouths ungdomslag utlignet til 2-2 foran elleville Pilgrims-fans. De 591 bortesupporterne hadde sørget for et imponerende liv hele kampen, men nå eksploderte det fullstendig. Nå var det artig, og Vale hadde en god periode, men Plymouth-forsvaret med Ryan Nelson – tidligere læregutt i Stoke City – i spissen hadde ikke de største problemer. Manet frem av entusiastiske bortefans ble de siste minuttene i stedet dominert av Plymouth, og kun en flott redning fra Chris Neal hindret Nathan Thomas i å fullføre snuoperasjonen. På overtid leverte Alessandra igjen en fantastisk pasning; denne gang for Gurrieri. Keeper Neal kunne intet gjorde, men igjen sto stolpen i veien. Og like etter det klokkerene stolpetreffet blåste dommeren av foran 5 511 tilskuere. 2-2 og altså duket for omkamp på Home Park langt der nede i sørvest.
Jeg må si Plymouth fortjente mer enn kun uavgjort og omkamp, etter en meget god kamp mot motstand fra et høyere nivå. Men jeg hadde uansett sett en kamp som etter hvert ble meget underholdende. Jeg tok meg ut i Staffordshire-regnet og kjempet meg gjennom et betydelig antall politi. Med både hunder og diverse utstyr sto det også oppover langs Hamil Road, der jeg nå gikk for å finne stedet bussen angivelig skulle plukke opp fra. Det var visst ingen direktebuss til togstasjonen i Stoke akkurat nå, og jeg måtte derfor bytte buss ved Hanley Bus Station. Bussjåføren virket imidlertid totalt uforstående da jeg spurte om jeg kunne kjøpe en billett helt frem til Stoke-on-Trent jernbanestasjon. Sjåføren på neste buss anbefalte at jeg henvendte meg i skranken inne på bussterminalen, og ventet på neste buss om et kvarter. Men jeg aktet ikke bruke tid på det, og betalte i stedet nye £2. God beslutning, da jeg ankom kun fem minutter før et av de raske togene til London. Der gikk etter hvert turen tilbake i motsatt vei fra tidligere – og med en innlagt pause ved Elephant & Castle, der jeg benyttet meg av Wetherspoons’ Sunday Club ved å innta en bedre middag.Etter en Sunday roast kunne jeg imidlertid omsider trekke meg tilbake til mitt lugubre krypinn og håpe at værgudene ville være snille dagen etter.
English ground # 136: Port Vale – Plymouth Argyle 2-2 (2-0) FA Cup, 3rd Round Vale Park, 5 January 2014 1-0 Gavin Tomlin (15) 2-0 Tom Pope (36) 2-1 Reuben Reid (51) 2-2 Ben Purrington (74) Att: 5 511 Admission: £18 Programme: £2
Dag 11: Mandag 06.01.2014: Beaconsfield SYCOB – Godalming Town Jeg forlot tidlig lugubre Goddis Lodge i det tvilsomme New Cross-området i sørøst-London, men hadde mange timer på meg til innsjekking på Travelodge ved Marylebone stasjon, inne i sentrale London. Derfor slo jeg ihjel litt tid ved å hoppe av Overground-toget på Rotherhithe stasjon, og gå på første del av en slags morbid sightseeing jeg hadde planlagt denne dagen – med besøk på noen gamle non-league arenaer som nå er forlatt. Første stopp var Surrey Docks Stadium; tidligere hjemmebane for den nå avviklede klubben Fisher Athletic, som noen kanskje vil huske spilte noen sesonger helt oppe på non-leagues øverste nivå. Etter en sørgmodig runde der, peste jeg meg tilbake mot tube-stasjonen Canada Water, og hoppet på et vestgående tog på Jubilee Line som bragte meg til Baker Street. Derfra gikk jeg den korte veien til Marylebone for å slenge av meg bagen på hotellet.
Det var fremdeles rundt to timer til innsjekking, men vedkommende bak disken mente at jeg kunne betale £10 ekstra for tidlig innsjekking, eller betale £2 for å slenge fra meg bagasjen. Jeg kan ikke si jeg har opplevd denne varianten tidligere, men jeg valgte sistnevnte løsning, og fikk beskjed om at de to pundene skulle på en veldedighets-bøsse som sto på disken. Med det unnagjort la jeg ut på andre etappe av min sightseeing, der jeg valgte å spasere bortover Marylebone og Euston Road, før jeg tok tubens Northern Line nordover fra Warren Street. Min destinasjon var stasjonen Brent Cross, der jeg steg av og lot apostlenes hester føre meg til Claremont Road – den gamle hjemmebanen til Hendon FC, beliggende langs veien med samme navn. I motsetning til ved Surrey Docks Stadium lot det seg ikke gjøre å ta seg inn på anlegget, men det var nok et trist skue. Og mens jeg var der åpnet himmelen seg atter en gang, slik at jeg snart skyndte meg de 10-15 minuttene tilbake til Brent Cross stasjon via undergangen under hovedveien A41. Planen hadde vært å reise videre nordvestover til endestasjonen Edgware, hvor jeg hadde til hensikt å kikke litt på den nedlagte klubben Edgware Towns gamle White Lion Ground, men med den syndefloden jeg nå var vitne til valgte jeg heller å returnere til sentrale London.
Rett ved Marylebone stasjon ligger puben Allsop Arms, der jeg sammen med Reading-gutta hadde en (ikke-sportslig) fortreffelig dag i London da Reading spilte playoff-finale mot Swansea våren 2011. Jeg valgte stikke innom her for et gjensyn, og benyttet anledning til å innta en tidlig middag. Og over en pint Strongbow ble jeg sittende å sondere terrenget hva gjaldt dagens kamper. Planen hadde vært å se Hendon – Wealdstone, der jeg hadde sett frem til et gjensyn med den gamle Reading-helten Glen Little som nå spiller i Wealdstone. Hendon virker som en utrolig koselig klubb, og jeg hadde vært i løpende kontakt med de angående utviklingen med tanke på en eventuell baneinspeksjon, som vi nå var klar over at var nødvendig. Jeg hadde forhåpninger, men de voldsomme regnskurene som ved jevne mellomrom skyllet over hovedstaden skapte grunn til bekymring. Den allerede tynne kampmenyen ble raskt tynnet ut etter hvert som de alternative kampene ble avlyst en etter en. Igjen var planen å møte Joachim, som igjen hadde tenkt seg på samme kamp. I tillegg hadde jeg vært i kontakt med en groundhopper bosatt i nordvest-London som også hadde tenkt seg på kampen. Scarborough Athletic-supporteren Rob er mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world‘, og jeg hadde møtt ham da jeg i august gjestet Littlehampton Town.
Men jeg hadde ikke før sjekket inn før beskjeden jeg fryktet kom fra Hendon: «Game off!». Det betød for min del hele åtte avlysninger av ti mulige så langt på turen…og den sjuende avlysningen på rad! Vi sto nå kun igjen med Beaconsfield SYCOB og Hitchin Town, og da Joachim hadde besøkt begge var han mest lysten på retur til flotte Top Field i Hitchin. For min del hadde jeg tidligere besøkt Hitchin, men ikke Beaconsfield, og det var avgjørende for at jeg nå hellet mot dette alternativet. Og da også Hitchin kort etter ble avlyst, var det ikke noe å lure på. Joachim var i tenkeboksen for å vurdere om han gadd kjøre fra sitt hotell i Thurrock for å returnere til Holloways Park for å se en kamp i Southern Leagues ligacup. Rob på sin side meddelte at han valgte spare penger til kommende dagers kamper. Beaconsfield SYCOB annonserte på Twitter at deres kamp midlertidig hadde passert en baneinspeksjon, men at de nok ikke tålte mye mer regn. Og da det igjen sprutet ned i London, ringte jeg etter hvert klubben og fikk av en ikke spesielt snakkesalig kvinnemenneske bekreftet at dette fortsatt var status. Joachim hadde også han bestemt seg for at et gjensyn med SYCOB tross alt måtte være artigere enn å ligge i hotellsenga, og annonserte at han snart ville sette seg i leiebilen med kurs for det sørlige Buckinghamshire.
Etter å ha slått ihjel ytterligere en drøy halvtimes tid med en pint på Allsop Arms, satt jeg meg omsider på toget fra London Marylebone. Og etter en halvtimes tid kunne jeg stige av i Beaconsfield, men det var meget langt å gå ut til Holloways Park – spesielt ettersom himmelen igjen åpnet seg fullstendig. Derfor fant jeg frem til bussholdeplassen, der jeg etter beste evne relativt forgjeves forsøkte å søke ly fra regnet under det lille leskuret mens jeg ventet på buss nummer 74. Da den omsider kom, måtte det litt forklaring til før sjåføren skjønte hvor jeg skulle. Og da jeg skulle betale oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde særlig mer enn et drøyt pund i småpenger. Jeg får sende en takk til sjåføren som vinket meg inn og kvitterte ut for en barnebillett til 80 pence. Og idet vi passerte motorveien M40, der Holloways Park ligger et lite steinkast unna, trykket jeg på stopp-knappen. Bussholdeplassen var frustrerende langt nede i veien, og etter drøye fem minutter med en blanding av raskt trav og lett jogging, kunne jeg omsider betale £8 og entre klubbhusets bar med en times tid til avspark – fullstendig dyvåt til skinnet!
Der satt ingen andre enn Joachim fordypet i dagens kampprogram. Han kikket snart opp fra sin pint og tilbød seg kjøpe inn første runde, samtidig som han kunne fortelle at kjøreturen på M25 hadde gått smidigere enn planlagt, til tross for litt stamping i området rundt Potters Bar. Snart fikk også jeg byttet £2 mot et kampprogram som viste seg være et dobbeltprogram som også dekket ligakampen mot Dunstable Town to dager tidligere (og som ble avlyst), og som vitnet om at vedkommende som opererte stiftemaskinen ikke hadde vært helt stødig på hånda. Det hadde om ikke annet sluttet å regne for øyeblikket, og vi tømte etter hvert glassene og tok en runde rundt banen. Man kommer inn på den ene kortsiden, som huser klubbhus, garderober og den slags – i tillegg til en ganske fjong ståtribune utenfor klubbhuset. På den høyre langsiden finnes ikke stort annet enn laglederbenker og ståplasser på bar bakke, og det er heller ingenting av fasiliteter på bortre langside. Midt på den andre langsiden står derimot hovedtribunen. Men det var nede i hjørnet ved den nærmeste kortsiden at vi plutselig ble oppmerksom på banemannens noe spesielle måte å tørke opp vann fra et spesielt vått område av banen. Han la rett og slett en overdimensjonert klut på gresset og brettet den sammen før han vred ut vannet i en bøtte. En temmelig original variant ingen av oss hadde sett før, men følge uttrykket heter det jo at alle monner drar.
Mens jeg gikk for å kjøpe meg en burger fra burger-vogna, kom jeg i prat med en Marlow-supporter jeg såvidt hadde støtt på ved mitt besøk i Marlow høsten 2012. Gordon er opprinnelig skotte fra Fife, men er bosatt i Buckinghamshire, og ser gjerne andre lokale non-league klubber i tillegg til Marlow. Han er en av ikke altfor mange briter som også er meget opptatt av ishockey, og er med i ledelsen av hockeyens britiske supporterforening. Jeg tok ham med bort til Joachim og fikk introdusert de to, og slik ble vi stående å småprate under hele kampen, selv om de to nordmennene stadig penset samtalen fra ishockey over på non-league fotball. Men på mitt spørsmål om nivåforskjellen mente han at de fleste klubber i britenes Elite Ice Hockey League nok ville hatt mer enn nok med å kjempe mot nedrykk fra den norske eliteserien. Gordon bekreftet ellers vår oppfatning av at SYCOB (initialene står for Slough Youth Centre Old Boys) sliter med publikumstekke lokalt i Beaconsfield-området. Med London såpass nære er det vel for mange fristende å holde med storklubbene der, selv om man i disse dager dessverre like gjerne plukker seg et lag på andre siden av landet. Slough Town, som banedeler der, trekker jo langt flere folk enn SYCOB. I programmet kunne man imidlertid se visse stikk som kan tyde på at man om ikke annet er i ferd med å kunne få en liten rivalisering med nettopp Slough. Beaconsfield-laget var ubeseiret på ti kamper i alle turneringer (8-2-0), hvorav 6-2-0 på de åtte siste i ligaen. Men denne kvelden skulle det altså spilles om avansement i Southern Leagues ligacup, mot et Godalming Town-lag som ikke hadde spilt kamp på over tre uker.
Den var i starten av kampen ganske åpent med sjanser og halvsjanser begge veier, men det virket tidlig som om vertene var farligere når de kom fremover. En god Nathan Webb hadde vertenes første reelle sjanse da han skjøt like utenfor, og Mark Watkins gjorde det samme på motsatt side. Jon-Jo Bates sendte i vei en suser som gikk like over målet til Godalming-keeper Zaki Oualah, mens hjemmekeeper James Reading måtte varte opp med en flott redning for å stoppe skuddet fra Dan Seabrook. En SYCOB-corner holdt på å ende med scoring, men Jack Broome var reddende engel da han fikk klarert på streken. Så, etter en snau halvtime, tok SYCOB ledelsen. Både undertegnede og Gordon trodde ballen hadde gått ut til utspill fra mål, og var uoppmerksomme da Tom O’Regan avanserte inn i feltet. Hans avslutning snek seg inn ved nærmeste stolpe uten at keeper Oualah klarte avverge. SYCOB var nå det klart førende laget, og Jon-Jo Bates kunne doblet ledelsen kort etter. Jack Mazzone og Mark Watkins hadde imidlertid sjanser for The G’s, men møtte sin overmann i keeper Reading. Dommeren blåste av en nokså jevn første omgang med en tross alt ikke helt ufortjent ledelse til hjemmelaget.
Mens Joachim og Gordon valgte å tilbringe pausen ute med kaffe fra burger-vogna, oppsøkte jeg klubbhusets bar for en kjapp pause-pint. Der snakket jeg kort med et par SYCOB-supportere som mente de lå på etterskudd i forhold til å kopiere playoff-plassen fra forrige sesong, men håpet at formen ville holde seg slik at de kunne kjempe seg opp i playoff. Tittelkampen mente de unisont ville bli avgjort av et sterkt og ambisiøst Dunstable Town (som jeg ved mitt besøk i sommer fikk inntrykk av at har store vyer for fremtiden). En sterk sesongstart fra en klubb som Daventry Town ville ikke holde mot Dunstable, mente man, og delte ut tre av playoff-plassene til nettopp Daventry Town, Rugby Town, samt et etter hvert sterkt gående Kettering Town. Godalming Town på sin side havnet to plasser foran SYCOB i forrige sesongs Southern League Division One Central, men ble før denne sesongen flyttet over til South & West-avdelingen der de nå sliter på nedre del av tabellen. Noen representanter for bortefolket satt igjen store spørsmålstegn ved FAs geografiske inndeling på step 3/4, og deres beslutning om å plassere Godalming i denne avdelingen. De hadde et godt poeng da de fortalte hvordan de på sine turer sørvestover passerer flere klubber som nå spiller i ligaens Central-avdeling.
Perfekt timet og tilrettelagt kom jeg ut idet andre omgang var i ferd med å starte. Og for å gjøre en lang historie kort: om første omgang var nokså jevn, kan det samme overhodet ikke sies om andre omgang. Kanskje var det mangelen på kamptrening for gjestene som gjorde utslaget, men uansett var det enveiskjøring mot Godalming-målet. Kofi Lockhart-Adams misbrukte et par store muligheter til å doble ledelsen, og Ryan Phillips sendte i vei et skudd som gikk få centimeter utenfor. Aaron Morgan hadde et par gode sjanser, hvorav en der han traff tverrliggeren. John Christian barberte stolpen. Sjansene kom rett og slett på løpende bånd, og om SYCOB hadde scoret fire eller fem ville det ikke gitt et feil bilde på det som utspilte seg på Holloways Park. De måtte imidlertid nøye seg med lobben fra Kofi Lockhart-Adams’ lobb som 20 minutter ut i omgangen seilet over hodet på keeper Oualah og sørget for 2-0. Det kunne som sagt vært minst det dobbelte, men resten av kampen ble plankekjøring der SYCOBs ledelse aldri var truet. Avansementet var sikret, og SYCOB er nå ubeseiret siden starten av november.
Vi ble etter kamp sittende i baren og slå av en prat, og kom snart i samtale med en gruppe Godalming-supportere. Surrey-klubbens stadion Wey Court fikk i romjulen store skader da elven Wey flommet over og satt deres hjemmebane under vann. Nedslått kunne de fortelle om betydelige skader som fort kan vise seg å beløpe seg til opp mot £80 000 – en vanvittig sum for en klubb på dette nivået. Det er bare å krysse fingrene og håpe at dette ikke fører til at klubben brekker ryggen. Gordon tilbød meg skyss til jernbanestasjonen i High Wycombe, slik at Joachim slapp det. Og dermed takket vi får oss og ønsket det flomrammede Godalming-folket lykke til, før jeg tok avskjed med Joachim for denne gang og lot Gordon kjøre meg til High Wycombe. Jeg takket for skyss og rakk en røyk før toget kom, og tilbake på Marylebone valgte jeg å umiddelbart trekke meg tilbake til hotellrommet for å få litt søvn før reisen nordover dagen etter.
English ground # 137: Beaconsfield SYCOB – Godalming Town 2-0 (1-0) Southern League League Cup, 3rd Round Holloways Park, 6 January 2014 1-0 Tom O’Regan (29) 2-0 Kofi Lockhart-Adams (65) Att: 64 Admission: £8 Programme: £2
