vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Lørdag 12.04.2014: Worthing v Guernsey

Med lyset fortsatt på og boka jeg hadde lest halvåpen ved siden av meg i senga våknet jeg allerede et par små minutter før klokka slo 06.00. Jeg hadde igjen tidlig avreise, og sto like gjerne opp for å fikse meg litt før jeg gikk for å rekke toget mitt fra Sheffield stasjon. Der gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice før jeg satt meg på 07.29-toget til London. To timer og 50 minutter med søvn senere hoppet jeg av på St. Pancras og kunne snart la tubens Victoria Line frakte meg til nettopp Victoria stasjon. Der gjaldt det nå bare å manøvrere seg frem til korrekt del av toget, som ville dele seg ved Haywards Heath. Fire av vognene ville fortsette mot Littlehampton (noen vil huske at jeg var med på dette også da jeg besøkte nettopp Littlehampton Town tidlig denne sesongen) mens de fire andre ville sette kursen mot Eastbourne. Og denne gang var det sistnevnte del av toget jeg ble med videre til Worthing, der jeg rett etter klokka halv tolv kunne stige av etter over fire timer på reisefot.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var svært fristende å foreta en pitstop for å ta en matbit på den flotte puben Grand Victorian Hotel, beliggende tvers overfor Worthing stasjon. Men jeg var hypp på å få slengt fra meg den store bagen jeg drasset på for en stakket stund, og derfor vendte jeg om og trasket i stedet den korte veien til Worthings hjemmebane. Jeg svingte snart inn i Woodside Road, og der på min venstre side så jeg stadionet med samme navn. Jeg passerte en port som bar klubbens initialer, og en murbygning med et skilt som fortalte hvilken klubb som hørte hjemme her. Ved enden av dette murbygget var telleapparatene, der en veteran i obligatorisk sixpence rakte ut en senet neve og mottok £9 i inngangspenger.

Rett på innsiden ble ytterligere £2 levert til en kar i en liten bu som fungerte som programutsalg, og med kampprogrammet i boks vendte jeg oppmerksomheten mot en annen kar som solgte noe som først så ut til å være kampprogram, men som viste seg å være et nystartet magasin for Sussex-fotballen. Jeg ble fortalt at det i dag ble solgt for £1 mot en normal pris av £2, og jeg gikk til innkjøp av et eksemplar som skulle vise seg å by på godt og interessant lesestoff. Jeg kunne skue kjapt utover anlegget, men oppsøkte først klubbhusets bar under hovedtribunen for å sette fra meg bagen i et hjørne før jeg kunne ta runden rundt Woodside Road.

Det er et ganske flott anlegg de har der, Worthing FC, og man kommer inn på den nærmeste kortsidens ene hjørne. Herfra er det en nokså fjong ståtribune under tak som strekker seg i underkant av halve banens bredde, mens betongtrinn fortsetter videre ned mot hjørneflagget. På bortre langside har vi også disse tre betongtrinnene, og på midten av langsiden – der laglederbenkene i hvit betong står – har man tak over hodet i form av en liten stål- og blikk-konstruksjon. Enda enklere er konstruksjonen som gir tak over hodet på en liten del av ståtribunen bak det bortre målet, der man også har disse betongtrinnene. Men det er uten tvil hovedtribunen på den nærmeste langsiden som dominerer Woodside Road, med sitteplasser som nås via trapper i forkant av tribunen som også huser klubbhus, garderober og bar.

Tilbake i baren kunne jeg omsider unne meg en pint Aspalls mens jeg slo av en prat med grønnkledte Guernsey-supportere som allerede var godt representert. Det skulle vise seg at mange av disse var personer med opphav på kanaløya, men som nå var bosatt på fastlandet. Men noen hadde også gjort som laget og tatt turen med fly til Gatwick. De var nå optimistiske med tanke på en plass i playoff, noe de lå godt an til. Men bakfra ble de jaktet av et par klubber, og trengte således flere poeng etter å ha vaklet noe den siste tiden. Bekymring var det også over at de visstnok kun hadde 13-14 kampklare spillere. Kampen hadde for øvrig tidlig kampstart, noe som igjen førte til at jeg var i stand til å kunne gjøre en Worthing/Worthing United dobbel med to kamper i West Sussex-byen denne dagen – noe som igjen var en sterkt medvirkende grunn til at jeg befant meg her.

Jeg var ikke overraskende meget spent på å se Guernseys storscorer Ross Allen i aksjon, og undret meg over hvordan ingen har klart å lokke ham bort fra et Guernsey der supporterne hevder man ikke betaler spillerne. Dette mente de hadde med å gjøre at han skal være lite villig til å forlate kanaløya, men det ble påstått at de fleste klubber i divisjonene over – inkludert Football League – nok har en mappe på spilleren med det vanvittige scoringssnittet. Om dette er tilfellet kan man jo ikke annet enn å ta av seg hatten for en spiller som velger bort muligheten til å spille profesjonelt og tjene flere tusen pund i uka for å bli i hjemklubben.

Ellers er jo Peacehaven & Telscombe allerede suveren vinner av denne divisjonen – Isthmian League Division One South, og siden det ble snakk om penger kan det nevnes som et apropos at de skal ha brukt en del penger på spillere der, uten at det er noen stor hemmelighet. Worthing-folket kunne fortelle at selv forrige sesong da ‘Haven’ befant seg i Sussex County League lokket de til seg flere spillere fra nivåene over – inkludert to-tre Worthing-spillere. Mens jeg først hadde Worthing-fansen i tale spurte jeg om forholdet mellom de og Worthing United, men de avviste umiddelbart om at det var noen som helst form for rivalisering. Worthing er mer opptatt av andre større fisker i regionen, som eksempelvis Bognor Regis Town.

Blant de utsendte fra Guernsey var et kamerateam som filmet hele kampen akkompagnert av en kommentator som fra sin posisjon stående på sidelinjen beskrev det som skjedde til folket som hjemme på Guernsey kunne streame direkte. Intet dårlig tilbud for en klubb på step 4! Før kamp hadde jeg også en samtale med denne karen, og han kunne fortelle mer om klubben – blant annet hvordan noen av spillerne visstnok også spiller for mindre lokale klubber på Guernsey! Han unnskyldte seg og gjorde klar for sending, og det var på tide å hente påfyll i form av cider i plastglass før kampen ble sparket i gang.

Klokka 12.52 (sju minutter senere enn vanlig, slik normen var denne helgen grunnet markering av Hillsborough-tragedien) blåste dommeren for avspark, og gjestene tok tidlig kontrollen og var spillemessig dominerende. Både Josh Steele og Marc McGrath hadde gode forsøk før Dave Rihoy fikk nettkjenning, men gleden var kortvarig da målet ble annulert etter en noe omdiskutert offside-avgjørelse. Ross Allen viste seg ved et par anledninger frem ved gode raid, men det manglet noe på avslutningene. Guernseys oppskrift så ut til å gå ut på å spille ballen over Worthings forsvarsledd mot angripere som stormet mot mål, og det lå et bortemål i luften. Men det ble enten hamlet opp med av hjemmeforsvarere eller keeper Jack Fagan, eller avslutningene gikk utenfor eller over vertenes mål.

Så skjedde det plutselig noe da vi passerte halvspilt første omgang. Kampen jevnet seg mer ut, og Worthing fikk sin første skikkelige sjanse da Will Berry headet like utenfor. George Gaskin så kort etter at Guernsey-keeper Chris Tardif var langt ute og prøvde lykken fra rundt 45 meter, men den frekke lobben hans gikk hårfint utenfor. Berry var igjen frempå, men skjøt utenfor fra god posisjon. Og på motsatt side snurret Ross Allen rundt med tre svimle forsvarere inne i Worthing-feltet, men hans avslutning mot det bortre krysset ble flott reddet av keeper Fagan.

Hjemmelaget kunne tatt ledelsen da Lloyd Dawes spilte gjennom Brannon O’Neill med et frekt hælspark, men backen hadde ikke stilt inn siktet da han avsluttet. Dawes fikk selv sjansen like før pause, men en flott benparade av keeper Tardif hindret hjemmejubel. Mens vi gikk over på overtid kunne i stedet gjestene tatt ledelsen, men etter flott forarbeid av Ross Allen avsluttet McGrath like utenfor. Allen viste ellers glimtvis at han nok er «for» god for dette nivået, men som resten av Guernsey FC hadde han ikke helt dagen.

Pausen ble tilbragt i klubbhusets koselige bar, der jeg med en pint Aspalls slo av en prat med en Worthing-supporter som uttrykte en liten skuffelse over at klubben befant seg på nedre halvdel av tabellen. Men han håpet at de i de kommende sesongene igjen kan melde seg på i tet- og playoff-kampen og kjempe om retur til step 4. En røslig eldre kar (en Millwall supporter skulle det vise seg) som styret og ordnet rundt i lokalet og hentet inn tomme glass. Han kunne takke bukseselene for at buksa ikke falt fullstendig av, men viste frem et halvveis tannløst glis og sa at det bare var å ta med drikkevarene ut. Godt var det, og mens jeg tok oppstilling ved matutsalget ble andre omgang fløytet i gang.

Worthing fosset rett i angrep og Dawes forserte ned til dødlinjen før han la inn i feltet der George Gaskin styrte inn 1-0 før omgangen var et minutt gammel. Forvandlingen var total hva gjaldt Guernsey-laget, og man kunne bare spørre seg hva som hadde skjedd med laget som dominerte de første 25 minuttene av kampen. Nå var de nemlig fullstendig fraværende, og Worthing rullet opp angrep etter angrep. I andre omgangs første ti minutter hadde vertskapet seks gode avslutninger på mål, og burde økt flere ganger. Keeper Tardif måtte i aksjon for å stoppe avslutninger fra både Dawes og Gaskin, og Alex Parsons skjøt to ganger like over/utenfor. O’Neill forsøkte seg uten hell med en vanvittig avslutning fra egen banehalvdel da keeperen var utenfor feltet. Guernsey virket å være i fullstendig oppløsning.

Worthing fortsatte å trykke på for å doble ledelsen, men keeper Tardif holdt Guernsey inne i kampen. Han fikk slått til corner et frispark fra Lee Carey, og den påfølgende corneren ble headet marginalt utenfor av Corey Heath. Med kvarteret igjen ble Dawes og Gaskin erstattet av Ben Pope og Harvey Sparks, men før de markerte seg ble muligens Guernsey snytt for straffespark da Rebels-forsvaret tilsynelatende måtte ty til ulovligheter for å stoppe Ross Allen som ble lagt i bakken. Muligens var det litt kompensasjon inne i bildet da dommeren også overhørte ropene om straffe da Alex Parsons kort etter så ut til å bli felt på motsatt side av banen. Det tok imidlertid ikke lang tid før Parsons igjen var på farten, og hans pasning ble etter 82 minutter kontant ekspedert i mål av innbytter Pope. Og få minutter senere satt den andre innbytteren Franks den berømte spikeren i Guernsey-kista da han fullførte et flott raid med et glimrende skudd fra 20 meter som snek seg inn i det bortre hjørnet.

Det var kanskje en lettelse for The Green Lions da dommeren blåste av få minutter senere, for Worthing kunne – og burde vel også – når sant skal sies vunnet langt mer enn 3-0. Det som hadde sett så bra ut i starten hadde endt med frustrasjon for laget for kanaløya, og i baren begynte fansen deres å snakke om mulighetene for å bli innhentet av lagene som jager bak. Worthing-fansen derimot var ikke overraskende svært godt fornøyd, og hevdet at de i andre omgang hadde spilt sin beste fotball for sesongen. Selv hadde jeg ikke all verdens tid til sosialisering etter kamp, da jeg skulle direkte videre til Worthing United. Men jeg tillot meg drøye fem minutter med passiar i klubbhusets bar før jeg tok bagen over skulderen og gikk ut til min forhåndsbestilte drosjebil.

English ground # 155:
Worthing v Guernsey 3-0 (0-0)
Isthmian League Division One South
Woodside Road, 12 April 2014
1-0 George Gaskin (46)
2-0 Benjamin Pope (82)
3-0 Harvey Sparks (87)
Att: 229
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 12.04.2014: Worthing United v Pagham
Previous game: 11.04.2014: Rotherham United v Bradford City

More pics

Fredag 11.04.2014: Rotherham United – Bradford City

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter masse planlegging – og ikke minst voldsomt med hodebry ved valg av kamper og reiserute – var endelig tiden kommet for å starte min mest ambisiøse tur noensinne. Hele 18 kamper var planlagt på 13 dager, og det skulle vise seg å øke til formidable 19 kamper før det var på tide å returnere til moder Norge. Men sett bort fra all planleggingen starter denne beretningen grytidlig en fredags morgen i april. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å kjøre meg til Korsegården på E6, der jeg hoppet på flybussen til Gardermoen. Med min fars bonuspoeng hadde jeg bestilt tur/retur Gardermoen-Heathrow med SAS, og så frem til en komfortabel flytur over på businessklasse. Men da flyet viste seg å være overbooket og dermed stappfullt, var det langt fra like komfortabelt som forespeilet, til tross for at jeg som vanlig hadde sikret meg en vindusplass. I setet ved siden av deiset nemlig ned et enormt kvinnemenneske med et akterspeil så gedigent at skinkene tøt ut på begge sider og lå halvveis oppå låret til både undertegnede og den stakkars sidemannen på andre siden. Det var temmelig trangt, tatt i betraktning at hverken jeg eller den nevnte stakkaren ved midtgangen er blant de aller minste heller. Heldigvis klarte jeg etter en våkenatt å få litt sårt tiltrengt søvn på turen over Ekkofisk, men våknet ved landing og oppdaget at mine stakkars bein hadde sovnet, og de våknet adskillig saktere enn meg.

På stive bein som sakte våknet til liv fikk jeg omsider somlet meg gjennom passkontrollen og plukket opp bagasjen, og da jeg satt meg på Heathrow Express-toget til London var også lemmene tilbake i godt(?) gammelt slag. Turen gikk østover med tubens Circle Line fra Paddington, til St. Pancras der jeg hoppet på toget til Sheffield. Med stålbyen som endestasjon dristet jeg meg også til et par timers ekstra søvn, og våknet som bestilt idet ankomst Sheffield ble annonsert. Ibis-hotellet i byens sentrum har normalt vært min base ved overnatting her, men denne gang falt valget på Travelodge rett ved siden av, da dette nå var billigere. Sheffield hadde også blitt valgt som base fremfor Rotherham da jeg var avhengig av tidlig og rask avreise mot sør-kysten dagen etter. Ved Travelodge var de strikse med policyen, og jeg fikk beskjed om at innsjekking ikke var før klokka 15.00, slik at jeg måtte sitte 20-25 minutter i hotellbaren og vente med en j2o før klokka slo og jeg kunne sjekke inn.

Jeg unnet meg en times tid i hotellsenga med en bok før jeg rastløs tok en spasertur rundt i stålbyen, som endte med en svipptur innom Crucible Theatre – kjent som snooker-sportens mekka, og arrangør av sportens største turneringer, inkludert samtlige verdensmesterskap siden 1977. Her sto tidligere puben Adelphi Hotel, som var stedet der både Yorkshire County Cricket Club, Sheffield Wednesday, Sheffield United, og Sheffield Football Association (i dag Sheffield and Hallamshire County FA) ble stiftet. Jeg var inne på tanken om å sveipe bortom Bramall Lane for å knipse noen flere bilder av eksteriøret der, men jeg slo det fra meg og returnerte i stedet til togstasjonen der jeg satt meg på toget til Rotherham.

Fra Rotherham Central gikk jeg den ikke altfor lange veien langs gangveien ned mot Rotherham Uniteds nye New York Stadium for å sikre meg en billett og ta en kikk på det nye anlegget. I billettluka ble jeg loppet for £22 for en billett på North Stand – det vil si det nordvestlige hjørnet, der damen fant en plass til meg på bakerste rad, slik at jeg økte sjansene betraktelig for å kunne få se kampen stående. En liten runde rundt anlegget avslører ikke uventet at det er langt fra noe hyperinteressant stadion, men finnes det i det hele tatt noe interessant blant alle Football Leagues nybygg da?? Om ikke annet skiller det seg imidlertid noe ut med en høydeforskjell på langsidene, der den dominerede West Stand er høyere enn East Stand. Sistnevnte ligger ut mot elven Don, og er med hensikt bygget noe lavere for å ikke dominere gangveien langs elven for mye, og taket på kortsidene skråner ned mot denne.

Det var på tide å få i seg litt næring, og jeg spankulerte inn i sentrum for å finne et egnet sted for oppladning til kamp. På dette tidspunktet kan jeg opplyse om at jeg ved planlegging av turen hadde til hensikt å oppsøke klubbens gamle ærverdige Millmoor for en kikk på det flotte stadionet som fortsatt står der ubrukt, men av en eller annen merkelig grunn hadde jeg nå fullstendig glemt dette, og det irriterer meg litt i ettertid. Vel, pubene i Rotherham var godt besøkt denne fredag ettermiddagen, og blant de som serverte mat passerte jeg ingen der det var ledige bord. Dermed ga jeg opp jakten på fast føde, og slo meg til ro med å betale £2,25 for en pint Stowford Press på puben The Rhinoceros. Her var det travelt og noe bortimot sild i tønne, men jeg ble stående å prate med en gjeng Millers-supportere som innså at de to direkte opprykksplassene ville gå til Wolves og Brentford, men de var optimistiske med tanke på playoff. Som Reading-supporter (om jeg nå fortsatt kan kalle meg det) ble jeg fortalt hvordan de gjerne henter hjem Adam Le Fondre, siden Reading-manager Nigel Adkins ikke på langt nær bruker ham like ofte som jeg eller andre Reading-fans skulle likt å se.

Etter å ha blitt påspandert nok en pint var det etter hvert på tide å vende tilbake til New York Stadium for å finne plassen min. Hjemmefolket var åpenbart svært stolte av sitt nye anlegg, og da jeg ble spurt om min mening forsøkte jeg å ordlegge meg på en måte som ikke fornærmet noen. På innsiden er den nemlig like uinteressant som på utsiden, og det jeg er mest positiv til er den sentrale beliggenheten. Det skal de ha mye ros for, for det er ikke hverdagskost for disse nye anleggene. Manager Steve Evans blir ofte omtalt som en svært usympatisk fyr (til tross for at han for meg fremsto som svært ydmyk etter tapet mot Wolves en uke senere), men det bør ikke råde tvil om at han er en dyktig trener. Under hans ledelse hadde Rotherham den siste måneden passert lag som Preston og Leyton Orient, og la nå beslag på tredjeplassen. De var nå revansjelystne etter tap mot formsterke Sheffield United tre dager tidligere.

Det var duket for nok et Yorkshire-derby da gjestene på motsatt banehalvdel var Bradford City fra West Yorkshire. De kom til Rotherham med kun en seier på de fem siste, og vertskapet hadde et solid favorittstempel. Til stede i South Yorkshire var også Sky Sports med sine kameraer, og de skulle for første gang direktesende fotballkamp fra New York Stadium. Men TV-seerene ble kanskje ikke voldsomt underholdt av kampens innledning. Mens jeg tok oppstilling på det tilsynelatende eneste stedet på anlegget hvor det var duelort på et par-tre av setene, og speidet skeptisk opp mot stålbjelken over meg der det ganske riktig satt en due, ble kampen sparket i gang. Og det ble tidlig klart at gjestene i Harry Potters Gryffindor-farger hadde kommet med en defensiv innstilling, der de til enhver tid gjorde sitt ytterste for å ha ti mann bak ballen.

Hjemmelaget syntes å slite voldsomt med Bradfords taktikk, og selv om de hadde mye ball hadde de problemer med å skape sjanser. Da virket faktisk Bradford noe skumlere når de tok kontringsmulighetene, og både Kyle Bennett og Jonathan Stead hadde halvsjanser, uten at Millers-keeper Adam Collin ble satt på alvorlig prøve. Michael O’Connor jobbet frenetisk på vertenes midtbane, og han fyrte av et skudd som skiftet retning i spiss Kieran Agard, men området foran mål var fullt av Bradford-forsvarere som fikk klarert. O’Connor var imidlertid på farten kort etter, og hans glimrende pasning fant Ben Pringle, som tvang frem en akrobatisk redning fra Bantams-keeper Jon McLaughlin. Returen falt perfekt for Alex Revell, men med målet åpent var han ute av balanse da han avsluttet over.

Halvtimen var passert da Kieran Agards avslutning gikk gjennom feltet, der spissmakker Revell var centimetere fra å få en tå på ballen på bakerste stolpe. Men selv om Rotherham virket å ha hevet seg noe så holdt gjestenes forsvarsmur stand, og klarte å redusere halvsjansene imot til et minimum. Det var nok kanskje ikke den mest underholdende kamp i den forstand, og da dommeren blåste for pause uten at jeg hittil hadde blitt blink for duemøkk, gikk lagene i garderoben med 0-0. For egen del nøyde jeg meg med å gå til innkjøp av en chicken balti pie siden jeg knapt hadde spist siden en tidlig lunsj i London. De som har oppdaget godsakene man kan få servert i de lavere divisjoner av non-league (og da spesielt i nord) vil kunne vite at de masseproduserte paiene i Football League ikke er helt det samme – uten at det betyr at den ikke var god – men den ble inntatt tilbake på tribuneplass mens jeg bladde litt i et nokså typisk Football League kampprogram jeg tidligere hadde punget ut £3 for.

Andre omgang startet friskere, og et Rotherham-frispark fra Michael O’Connor gikk over og forbi alt som var av både med- og motspillere og smalt i tverrliggeren. Returen havnet hos Nicky Adams, men i Gary Jones har Bradford en ringrev med bøtter av erfaring (ikke minst fra Rochdale, der han innehar klubbrekorden i antall spilte kamper), og han hadde selvsagt rutine nok til å lese spillet slik at han sto perfekt plassert for å blokkere og klarere avslutningen. På motsatt side skapte Adam Reach ved et par anledninger hodebry for backen James Tavernier som ved et par tilfeller var litt ute og kjøre, og han spilte seg frem til et par halvsjanser – blant annet etter flott samspill med Kyle Bennett, men avslutningene utenfor sto ikke i stil. Med timen passert kom Haris Vuckic innpå, og lånespilleren fra Newcastle gjorde seg umiddelbart bemerket. Med sloveneren på banen hevet hjemmelaget seg og virket straks farligere. Han hadde allerede de første minuttene fikse fremspill til både Tavernier, Agard og Pringle som imidlertid ikke klarte å utnytte det. Men The Millers hadde nå en god periode og ble manet frem av publikum.

Vuckic var igjen i begivenhetens sentrum da han ble flott spilt gjennom av Revell, men alene med keeper McLaughlin ble lobben noen centimetere for høy. Sloveneren fyrte løs igjen kort etter, men McLaughlin reddet greit. Deretter var han igjen i servitørrollen da han spilte gjennom Agard, men McLaughlin leste situasjonen godt og kom seg med nød og neppe ut tidsnok til å klarere. Det tikket mot full tid, og frustrasjonen hadde for lengst spredt seg blant hjemmefansen da Rotherham fikk en corner på overtid. Nærmest uhindret snek stopperkjempen Kari Arnason seg inn bak i feltet og steg til værs, og med halve målet gapende foran seg headet han kraftfullt mot mål. Men ballen subbet over tverrliggeren, og foran 9 228 tilskuere (hvorav 1 115 bortefans) ebbet det ut med 0-0. Og selv de mest optimistiske blant Millers-fansen måtte vel nå innse at toget var gått hva gjaldt automatisk opprykk.

Utenfor ble jeg stående å trekke ufrisk luft mens politiet forsøkte gjete Bradford-supporterne tilbake til sine busser. Og snart kom ingen ringere enn Phil Parkinson ut. Den gamle Reading-legenden sa seg nokså fornøyd med ett poeng, og signerte mer enn gjerne mitt kampprogram. Han ønsket også lykke til i Readings kamp om en plass i playoff, og jeg sa adjø til Parky og travet mot togstasjonen. Etter en kort togtur tilbake til Sheffield kom jeg på at jeg fortsatt ikke hadde spist stort, så jeg bestilte meg en pizza fra hotellets bar, og etter en lang dag kunne jeg omsider legge meg under dyna og lese litt før jeg sovnet.

English ground # 154:
Rotherham United v Bradford City 0-0 (0-0)
League One
New York Stadium, 11 April 2014
Att: 9 228
Admission: £22
Programme: £3

Next game: 12.04.2014: Worthing v Guernsey
Previous game: 29.03.2014: Saffron Walden Town v Long Melford

More pics

Det er avreise grytidlig i morgen, og jeg tror jeg omsider har klart å bestemme meg for kampprogrammet for den kommende turen. Det blir voldsomme greier – den heftigste turen noensinne – med hele 18 kamper planlagt på 13 dager. Da er det bare å begynne å pakke 🙂

Fredag 11. april:
Rotherham United v Bradford City

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lørdag 12. april:
Worthing v Guernsey (kl 12.45)
Worthing United v Pagham (kl. 15.00)

Søndag 13. april:
AFC Fylde v Skelmersdale United (@ Stockport County kl 15.00)
Finale i NPLs ligacup som spilles i Stockport

Mandag 14. april:
Rochdale Town v Northwich Flixton Villa

Tirsdag 15. april:
Tunbridge Wells v Holmesdale

Onsdag 16. april:
Lewes v Wingate & Finchley

Torsdag 17. april:
Dunston UTS vHebburn Town

Fredag 18. april:
North Shields v West Allotment Celtic (kl. 12.00)
Whitley Bay v Newcastle Benfield (kl 14.30)
Ashington v Crook Town (kl. 18.30)

Lørdag 19. april:
Sannsynligvis Stocksbridge Park Steels v Kings Lynn Town

Søndag 20. april:
Consett v Durham City (kl. 12.00)
Ryton & Crawcrook v Whickham (15.00)

Mandag 21. april:
Billingham Town v Billingham Synthonia (kl. 11.00)
Hartlepool United v Morecambe (15.00)

Tirsdag 22. april:
Harwich & Parkeston v Gas Recreation

Onsdag 23. april:
Bracknell Town v Ardley



Lørdag 29.03.2014: Saffron Walden Town v Long Melford

Jeg hadde bestilt en full english breakfast til klokka åtte, og kom ruslende inn som avtalt i tide for siste servering. Utsjekking var allerede klokka 10, og etter å ha ligget på senga og lest litt gjorde jeg meg klar til å reise. Idet klokka passerte hel med ett lite minutt og jeg pakket ned et par småting jeg hadde glemt, sto jammen husverten punktlig og banket på. 4,88 sekunder senere overleverte jeg nøkkel og takket for meg før jeg la ut på spaserturen tilbake til togstasjonen i Peterborough. Men jeg hadde meget god tid der jeg planla å ta 11.18-toget – en time tidligere enn den opprinnelige planen.

Med Peterborough United i Football League Trophy-finale dagen etter, og dermed spillefri denne lørdagen, stusset jeg først over det store politioppbudet rundt London Road og langs veien med samme navn. Men da lovens lange arm bare ble stadig mer mannsterke jo mer jeg nærmet sentrum og togstasjonen, husket jeg at jeg dagen før hadde sett skilt som varslet om midlertidig sperring av flere veier – inkludert deler av hovedinnfartsåren London Road – denne lørdagen, grunnet en marsj. Det viste seg at det var selveste EDL som skulle avholde en stor demonstrasjon i byen, og nå med et par timer i forkant var politiet tydeligvis på vakt.

Jeg fikk presset meg gjennom mengden av snut og funnet frem til rett perrong for Stansted-toget, som skulle ta meg til Audley End. Og jammen fikk jeg ikke et gratis show mens jeg ventet, der et av togene som kom inn bar på et antall av EDLs motdemonstranter som utgjorde et voldsomt freakshow der de tydeligvis forsøkte å overgå hverandre i å se mest mulig skrullete ut, og ikke minst i å være mest mulig skitten og uvasket. Nei, frykten for såpe er kanskje ikke så greit. Omsider kom da også toget mitt, og etter en drøy time på toget kunne jeg stige av på den lille togstasjonen Audley End.

Den betjener den mer kjente lille markedsbyen Saffron Walden, dit det går busser som bruker 5-10 minutter. Og det var buss nummer 301 jeg nå ventet på utenfor stasjonen i det nordvestlige hjørnet av Essex. Da jeg hadde siktet meg inn på retur med en buss fra et konkurrerende selskap gikk jeg til innkjøp av en enveisbillett, og kunne snart hoppe av i idylliske Saffron Walden. Det var markedsdag i den koselige lille byen med snaue 15 000 innbyggere, og på torget kokte det blant lokale og turister der et betydelig antall høkere fallbød en variasjon av varer fra sine boder og telt. Et telt med et spesielt fristende utvalg av diverse bakverk ga meg vann i munnen, og jeg oppsøkte puben The Kings Arms for å få litt lunsj.

Fra den fristende «Ploughmans»-menyen valgte jeg meg en variant der en baguett-lignende sak med honningglasert skinke, sennep og annet tilbehør ble servert med en spennende ostetallerken. Saffron Walden er tydeligvis et populært turistmål, for mens jeg inntok det smakfulle måltidet og nøt en Strongbow var det mange utenlandske stemmer på bordene rundt meg – ikke minst amerikanere. Jeg hadde ankommet byen en time før planen, men hadde ingen problemer med å slå i hjel litt tid, for her var det trivelig. Med drøye halvannen time til kampstart var det imidlertid på tide å komme seg av gårde, og jeg passerte restene av normanner-borgen Walden Castle på min vei til Saffron Walden Towns hjemmebane Catons Lane.

Catons Lane hadde en god stund vært en ønsket destinasjon for undertegnede, og beliggenheten såpass nære Stansted Airport gjorde at det denne dagen passet perfekt som åsted for kamp før jeg skulle fly hjem fra nevnte flyplass etter kampslutt. Ved inngangen til anlegget var det allerede aktivitet, og etter en kikk på utsiden fikk jeg betalt mine inngangspenger og gått til innkjøp av kampprogram. £4 i inngangspenger for en ligakamp kan man ikke klage over, og jeg skulle snart finne ut at kampprogrammet absolutt også forsvarte en pris pålydende £1. Og med det tok jeg meg inn for å ta en granskende runde rundt Catons Lane.

I likhet med byen er klubbens stadion meget idyllisk, og rødfargen til The Bloods går igjen så godt som overalt. Jeg kom inn i hjørnet bak det ene målet, nederst på anlegget, der inngangspartiet er tilknyttet en liten bygning i hvit mur. Lenger bort står det noen brakker som har fått et utbygg over slik at man her kan stå under tak. Her fant jeg også klubbsjappa som denne dagen dessverre holdt stengt. På bortre langside finner man et murhus som huser blant annet klubbens nokså store men koselige bar. Og ved siden av dette bygget står den sjarmerende (og selvsagt rødmalte) hovedtribunen med sine trebenker for å hvile akterspeilet.

På kortsiden nærmest sentrum står det rett bak mål en liten tribune med to rader plastseter og et par trinn med ståplasser. Denne har hatt tak, men det hadde få uker før mitt besøk blåst av under en heftig storm. Ser man mot denne kortsiden har man også byens flotte kirke som idyllisk bakteppe. En noe lignende, men vesentlig større, tribune står også midt på nærmeste langside, der en rekke furutrær gjorde sitt til å skape en koselig stemning. Man har hørt historier om den store eika som var til både glede og frustrasjon der den sto inne på tribunen til St. Albans City, men her ved Catons Lane har man ikke bare ett, men en hel rekke trær inne på anlegget ved siden av tribunene – både på denne langsiden og på kortsiden nærmest sentrum.

En annen ting å merke seg ved Catons Lane er at man ved nærmeste langside har bortimot en meter ned til selve banen, og selv om banen fortsatt har en tydelig antydning til bakke på tvers, ble jeg fortalt at den tidligere var brattere og at sidelinja faktisk var på høyde med det som nå er en liten gressvoll. Ikke rart at Saffron Walden Towns hjemmebane var beryktet for sin ujevne overflate! Dette var da også grunnen til at The Bloods i sin tid ble kastet ut av Isthmian League i 1996. Med min runde fullført gikk jeg inn i klubbhuset og satt fra meg bagen i et hjørne, bestilte en pint med Thatcher’s Gold og satt meg ned ved et bord for å bla litt i dagens kampprogram mens Burnley og Leicester City utkjempet en duell på Sky Sports i bakgrunnen.

Dagens motstander i Eastern Counties League Division One var Long Melford, og hjemmelaget hadde fortsatt et ørlite håp om å kunne ta den tredje og siste opprykksplassen, men det skulle nok mye til, og det er mange om beinet. Whitton United har i følge en kar som slo seg ned ved bordet vært temmelig overlegne, og topper foran Halstead Town som han fortalte er en av The Bloods’ heftigste rivaler for tiden. Historisk sett pekte han på spørsmål også ut lag som Ely City og ikke minst Stansted når rivaler skulle utpekes. The Bloods hadde før kamp seks poeng opp til tredjeplassen, men hadde også både Fakenham Town og Ipswich Wanderers mellom seg og Swaffham Town.

I spillerstallen har hjemmelaget klubbens store sønn Stuart Wardley, som på tampen av 1990-årene gikk fra moderklubben til spill i selveste Queens Park Rangers, der han imidlertid fikk karrieren noe ødelagt av skader. Via senere spill i blant annet Rushden & Diamonds, Torquay United, Leyton Orient og Cambridge United har han nå kommet hjem. Min samtalepartner undret seg ellers på hvordan jeg skulle komme meg til Stansted etter kamp, og tilbød seg å gi meg skyss dit da han bodde få minutter unna. Det var jo et tilbud for godt til å takke nei til, så jeg takket høflig og gladelig ja. Dernest reiste han seg og sa han fikk finne sin plass nederst på langsiden der han pleide å fungere som ballgutt (eller «ball old man» som han kalte det).

På min runde rundt Catons Lane hadde jeg også fått huket tak i en hjelpsom klubbrepresentant som fortalte at klubbsjappa nok ikke ville åpne i dag, men han lovet å fikse en pin til min samling. Og nå kom han inn i baren med både pin, krus og slips. Jeg tok til takke med førstnevnte, før jeg måtte svare på en rekke spørsmål om hvorfor jeg hadde valgt ut denne kampen og hvordan jeg hadde funnet ut om den. Det er ikke første gang jeg får slike spørsmål, og garantert ikke siste. For det er åpenbart nokså overraskende for mange tilknyttet klubber på dette nivået at det faktisk finnes personer utenfor deres landegrenser som har kjennskap til og interesse for deres klubb, liga og terminliste. Men karen var absolutt hyggelig nok han, og ønsket meg et trivelig opphold på Catons Lane. Jeg svarte med å ønske lykke til i kampen, og tok oppstilling langs den ene langsiden for å se kampen sparkes i gang.

Jeg hadde forstått at Saffron Walden Town ikke hadde noen spesielt lystig statistikk mot Long Melford de senere sesonger, og gjestene fikk også en sjanse nesten umiddelbart. En misforståelse mellom Stuart Wardley og keeper Paul Wood (med fortid i nettopp Long Melford) førte til at Jack Durey stjal ballen og sendte den mot mål, men en forsvarer fikk klarert i siste liten. Etter dette våknet hjemmelaget til liv og tok initiativet, selv om de store sjansene uteble og spillet ikke var altfor imponerende innledningsvis. Men da Craig Calver ble felt etter et flott løp inn i feltet, pekte dommeren på straffemerket. Calver var lynraskt oppe og virket først skuffet over at dommeren allerede hadde blåst, men rutinerte Stuart Wardley satt straffen rolig og behersket i mål. Klokka viste 19 minutter og det sto 1-0.

The Bloods hadde et klart spillemessig overtak, men jeg savnet litt mer initiativ og oppfinnsomhet på topp. De største sjansene kom på dødball, og forsvarer Jamie Solkhon hadde tre headinger som imidlertid gikk utenfor, over, eller i klypene til keeper Sam Mansfield, som for øvrig går for å være blant divisjonens aller ypperste. Wardley var heller ikke redd for å fyre av fra lengre hold, men siktet var ikke helt innstilt. Bortsett fra sjansen helt i starten, var det Joe Harvey som kom nærmest for Long Melford i første omgang, da han headet like utenfor etter et innlegg fra Sam Bayliss. Da dommeren blåste for pause var det fullt fortjent at Saffron Walden Town gikk i garderoben med ledelse 1-0.

Pausen ble brukt til forfriskninger i form av en pint Thatcher’s Gold og samtale en gruppe lokale som inkluderte karen som hadde tilbudt meg skyss. De var fornøyd med en ledelse de mente kunne vært noe større, men mente at spillet foreløpig ikke satt helt slik det hadde gjort i de siste to kampene. The Bloods har jo spilt i både Essex Senior League og Eastern Counties League, og flere klaget over lang reisevei til steder som blant annet Great Yarmouth. Hva angår nivået generelt i ECL bekreftet de ikke overraskende at nivået nok har falt noe med rekken av klubber som har forlatt ligaen for å ta steget opp de siste årene. De tvilte imidlertid på at klubber som Dereham Town og Wroxham ville kunne følge i fotsporene til Bury Town og ikke minst Lowestoft Town med ytterligere avansement, og noen mente at spesielt Wroxham snart ville kunne bli å se tilbake på step 5 igjen.

Mens jeg bestilte en cheeseburger med bacon fra matutsalget utenfor ble andre omgang sparket i gang, og igjen var det gjestene som fikk omgangens første sjanse da et skudd fra Nathan Rowe sved fingertuppene til keeper Paul Wood. Men igjen tok The Bloods over, og godt hjulpet av Wardley og den meget friske Ross ‘Rossco’ Laird styrte de midtbanen. Det var imidlertid Craig Calver som igjen var mannen bak da hans innlegg utmanøvrerte gjestenes forsvar, og Shaun Avis kunne ti minutter ut i omgangen løfte ballen forbi keeper Mansfield til 2-0. Calver kunne økt ytterligere for Walden fire minutter senere, men keeper Mansfield vartet opp med en flott redning, og Charlie Davies satt returen utenfor.

Et langt utspill fra Mansfield førte til at Walden-forsvaret feilberegnet spretten, og Jack Durey klarte å ta seg forbi den utrusende Paul Wood før han satt ballen i det tomme målet. 2-1 etter 62 minutter. Men Walden responderte bra, og både Jamie Solkhon og Shaun Avie hadde gode avslutninger før Craig Calver fyrte løs med kvarteret igjen. Det harde skuddet smalt i stolpen så det hørtes over hele Catons Lane, etter at Mansfield på imponerende vis fikk slått den i aluminiumen med fingertuppene. Fra den påfølgende corneren headet Wardley mot mål, og Shaun Avis styrte ballen like over.

Hjemmelaget var nå meget gode, og spesielt Calver skapte stadig defensive problemer for Long Melford. Men etter som det stundet mot 90 minutter tok de foten av gasspedalen og spilte tydeligvis mer for å få klokka til å gå, med korte cornere og søken etter frispark. En liten malurt i begeret mitt var det da en av deres spillere åpenbart kastet seg etter å ha mistet ballen, ble belønnet med frispark for sitt skuespill, og fulgte opp med å blunke smilende til en liten gruppe supportere som applauderte hans innsats og lo av dommerens avgjørelse. Så lenge egne fans godkjenner slike uting blir vi aldri kvitt dritten! Det må slås ned på egne spillere akkurat som man ville gjort med en filmende spiller på motstanderlaget.

Men hjemmelaget holdt ut uten de store problemer, og da dommeren blåste for full tid kunne de juble over en meget fortjent seier som absolutt kunne vært større enn 2-1. Og de aller fleste av de 175 tilskuerne kunne fornøyd sette kursen hjemover eller feire med en pint i baren. Jeg hentet bagen min og møtte min tidligere samtalepartner som nå kjørte meg til Stansted. Etter en hyggelig samtale takket jeg for turen og hoppet av i en rundkjøring et par hundre meter bortenfor terminalen, og dermed var det igjen på tide å returnere til moderlandet. Det blir heldigvis ikke lenge til neste gang, da jeg allerede fredag 11. april starter min enorme «påsketur».

English ground # 153:
Saffron Walden Town v Long Melford 2-1 (1-0)
Eastern Counties League Division One
Catons Lane, 29 March 2014
1-0 Stuart Wardley (pen, 19)
2-0 Shaun Avis (54)
2-1 Jack Durey (62)
Att: 175
Admission: £4
Programme: £1

Next game: 11.04.2014: Rotherham United v Bradford City
Previous game: 28.03.2014: Yaxley v Peterborough Northern Star

More pics

Fredag 28. 03.2014: Yaxley v Peterborough Northern Star

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Inderne på White House View Guest House vartet opp med en full english breakfast før de ringte etter en taxi for meg, og snart hadde drosjekusken sluppet meg av utenfor Oxford togstasjon. Etter en times tid på toget hoppet jeg av på London Paddington og gikk løs på den kjipe strekningen med Circle Line til Kings Cross. Derfra tok jeg toget til Peterborough, hvor jeg ankom etter rundt to timer og tre kvarter på reisefot. Jeg valgte å ta en taxi til Queens Walk Guest House, der en fyr sto utenfor og forbannet stedets landlord som nektet for å ha mottatt noen reservasjon over telefon. Men snart fikk jeg sjekket inn, og tok meg til rette på det komfortable rommet der jeg la meg ned på sengen for å lese litt.

Peterborough Uniteds hjemmebane London Road ligger rett borti veien fra der jeg hadde innlosjert meg, og da jeg spaserte inn mot sentrum tok jeg en runde rundt anlegget for å se hva slags vandalisme de har bedrevet med rivingen av ståtribunen Moy’s Terrace, som dessverre skal erstattes av en ny sittetribune. Det var et trist skue der den var jevnet med jorden, og anleggsarbeidere var i full sving der den flotte tribunen en gang sto. Dessverre er planen å fortsette med ytterligere rasering med erstatning av også London Road Terrace, slik at Posh vil føye seg inn i den lange rekken av klubber som har fjernet siste rest av ståtribuner.

Da jeg besøkte Peterborough for å se Posh i treningskamp sommeren 2009, spaserte jeg aldri rundt i sentrum, og siden har jeg kun byttet tog i byen en rekke ganger. Nå fikk jeg også erfare at byen har et trivelig indre sentrum, der en rekke selgere av supportereffekter var en påminnelse om at Peterborough United to dager senere skulle spille finale i Football League Trophy mot Chesterfield (en finale de for øvrig vant). Om jeg ikke fikk umiddelbar følelse av vill cupfeber i byen denne fredag ettermiddagen var i hvert fall selgerne et tydelig tegn på at interessen var der. Jeg hadde ikke spist siden frokost, så før jeg oppsøkte byens bussterminal valgte jeg meg Drapers Arms som åsted for inntak av en middag i form en mixed grill – størrelse large.

Akkompagnert av konstant og hysterisk ungeskrik fraktet buss nummer 5 meg den drøyt 20 minutter lange melkeruta ut til Yaxley, rett utenfor den sørlige utkanten av Peterborough. Etter å ha funnet løsningen på hva slags rute bussen fulgte rundt i Yaxley, kunne jeg med snaue halvannen time til kampstart hoppe av og gå de drøye ti minuttene langs en mørk landevei og en minst like mørk og tilsynelatende endeløs oppkjørsel som førte til Yaxleys hjemmebane Leading Drove. Her var det allerede aktivitet med en god del biler på parkeringsplassen, og telleapparatene hadde visst akkurat blitt bemannet slik at jeg kunne avlevere £6 i inngangspenger. Ytterligere £1 ble byttet mot et kampprogram som når sant skal sies var noe tynn suppe.

Jeg vurderte faktisk mineralvann som forfriskning, og dette ble forsterket av at den eneste cideren de hadde var flasker med Magners. Dermed var det en boks Cola jeg lesket strupen med da jeg bladde meg gjennom all reklamen for å lese de få programartiklene som åpenbart var klippet fra nettsider og lokalmedias forhåndsomtale av lokaloppgjøret mot Peterborough Northern Star, som altså var kveldens motstandere. Begge har vel tatt mål av seg av å være Peterboroughs beste non-league-klubb, men i øyeblikket var det hjemmelaget som ut fra tabellen hadde den rangen. Deres målsetning var nå å sikre en plass blant de seks beste, og det så i utgangspunktet ut som en absolutt overkommelig oppgave.

På forhånd hadde jeg lest at Yaxley for flere år siden offentliggjorde store ambisjoner om betydelig oppgradert anlegg og kraftig klatring i pyramiden. Det er i hvert fall helt klart at de ikke har spart på konfekten når man bygget nytt klubbhus, for det er virkelig flott på en moderne måte. Selv klubblogoen i glassdørene i den staselige hovedinngangen hadde de. Leading Drove er imidlertid fortsatt nokså enkelt hva gjelder tribunefasiliteter, men en klubbrepresentant ble lettere forfjamset da jeg spurte om hva som hadde skjedd med disse planene. Muligens ble han noe fornærmet, for han påpekte raskt at de hadde brukt masse penger på flunkende nytt klubbhus og diverse treningsbaner et sted ute i mørket bak stadionet. Da jeg fulgte opp med å spørre om ambisjonen fortsatt var å klatre i pyramiden svarte han at slikt koster mye penger, før han unnskyldte seg og ilte inn på det jeg antar var et kontor.

Inngangspartiet på Leading Drove er i hvert fall ikke nymotens, med et gammelt telleapparat montert på siden av en sliten gammel tre-bu. Denne lille bua fungerer tydeligvis også som programutsalg med noen baljer av kampprogrammer, men det er kun plass til et par personer om gangen, inkludert mannen som betjener den. Man kommer inn på Leading Drove midt på den ene langsiden, ved siden av anleggets eneste ordentlige tribune – en sliten gammel affære med en benkerad inni, og som strekker seg herfra og ned mot kortsiden til venstre. Lenger opp i motsatt retning står det som kun kan karakteriseres som et busskur som gir ly til et mindre antall tilskuere. Nederst i hjørnet ved den tidligere nevnte kortsiden ligger det nye klubbhuset i mur. På motsatt langside finner vi igjen en av disse busskurene, og ellers rommer den kun de to laglederbenkene. Bortsett fra dette består fasilitetene (eller mangelen på slike) simpelthen av hard standing – inkludert hele bortre kortside. Store deler av anlegget er også omkranset av en enorm hekk, og det var ikke før et stykke uti kampen at jeg forsto at redskapen en mann hadde på enden av et langt skaft var for å plukke baller ned fra hekken.

Ved to møter de to lagene imellom tidligere i sesongen hadde Northern Star vunnet begge, men de var nå uten seier i 2014. Det var før kamp åpenbart at en rekke av de to lags spillere kjente hverandre godt, og mange har tydeligvis spilt for begge klubber. Og kanskje var det en inngående kjennskap til hverandre som var medvirkende til at første omgang ble en tett og sjansefattig affære der det var mest dueller og spill på midtbanen. Jeg merket meg imidlertid raskt Yaxleys spiller nummer 11, lysluggen Rob Hughes. Han var stadig et uromoment som sto bak mye av det The Cuckoos hadde å komme med offensivt. Men selv om det var vertene som nok var det førende laget, var det muligens gjestenes Josh Sanders som kom nærmest scoring i første omgang da hans avslutning gikk i nettveggen. Angriperen Sanders var for øvrig en av fire Star-spillere som hadde deltatt i reservelagets finaleseier over Northampton Spencer i en mindre cupturnering kun to dager i forveien.

Mens jeg benyttet pausen til å leske strupen med en j2o samtalte jeg litt med et par supportere, og United Counties League var tema. Det var min debut i denne ligaen, og jeg var litt interessert i hva de mente om nivået sammenlignet med de andre ligaene på step 5, men de virket vel ikke helt oppdatert på de andre ligaene. Imidlertid var det overhodet ingen tvil om at Spalding United ble utropt til divisjonens klart beste lag – til tross for at Yaxley kun tapte knepent i seriekampen i det sørlige Lincolnshire. Det vises jo også klart på tabellen, der Spalding allerede var mestre og klare for step 4. Men det var blandene følelser hva gjalt de suverene mestre, som av noen ble beskyldt for å ha kjøpt seg til tittelen. Men slik vil det vel alltid være.

Det ble tidlig klart at andre omgang ville bli mer innholdsrik, og tidlig i omgangen fikk nevnte Rob Hughes kjempetreff da han fyrte løs fra bortimot 30 meter. Skuddet utmanøvrerte Star-keeper Dan George og suste i nettmaskene oppe i hjørnet. Og få minutter senere ble ledelsen doblet til 2-0 da Scott Carson headet inn et innlegg fra John-Paul Duncliffe. Yaxley virket å ha full kontroll og presset for et tredje, men mistet plutselig drivet over spillet sitt, og gjestene reduserte ved tidligere Yaxley-spiller Nicky Deavey som styrte inn 2-1 bak hjemmekeeper Aaron Butcher. Samme mann headet inn utligningen til 2-2 kun tre minutter senere, og Yaxley skulle straffes ytterligere av en tidligere kjenning. For da Kieron Davies ble spilt gjennom av Matt Sparrow, rundet keeper Butcher og satt ballen i mål hadde ikke bare Peterborough Northern Star foretatt en snuoperasjon på kun åtte minutter. Da også Davies er tidligere Yaxley-spiller ble de også til de grader straffet av sine egne denne kvelden. Star-manager Darren Jarvis var i ekstase, mens hans motpart Brett Whaley fortvilte på Yaxley-benken.

Resten av kampen ble en spennende affære der Yaxley presset på mens gjestene holdt stand og forsøkte å få klokka til å gå. Og da dommeren blåste av kunne de tilreisende feire kalenderårets første ligaseier. Selv falt jeg omsider for fristelsen og kjøpte meg en pint Carlsberg som jeg nøt mens spillerne begynte å komme inn. Det var nesten litt av den samme følelsen jeg hadde da jeg forrige sesong så lokaloppgjøret Cleethorpes Town v Grimsby Borough, ved at de to klubbenes spillere som sagt omgås tett og mange er tydeligvis kompiser på tvers av lagtilhørighet. Det stundet mot avreise for min del, og flere personer som fant ut av mitt norske opphav og nå for alt i verden ville vite hva jeg mente om et trøstesløst uinteressant emne som Ole Gunnar Solskjær og hans managerinnsats i Premier League gjorde at det ble fremskyndet noe.

Jeg strøk på dør og med livet som innsats gikk jeg i bekmørke tilbake samme vei jeg hadde kommet, uten antydninger til veiskulder. Jeg tok oppstilling ved bussholdeplassen vis-à-vis der jeg hadde blitt sluppet av tidligere, og ventet på buss nummer 5s siste avgang tilbake til Peterborough. Mens jeg intetanende sto der kom plutselig nevnte buss i motsatt retning enn jeg hadde forespeilet, og det var først da den hadde passert at jeg forsto at det var min buss som tydeligvis bruker holdeplassen på samme siden av gata for begge retninger. Jeg hadde slitt med mobildekning på mobilen siden jeg ankom Yaxley, men i nødens stund klarte jeg å få søkt meg frem til et taxinummer i Yaxley. Dermed endte kvelden med taxitur tilbake til Queens Walk Guest House, men det kunne vært adskillig verre enn taxiregningen på £7.

English ground # 152:
Yaxley v Peterborough Northern Star 2-3 (0-0)
United Counties League Premier Division
Leading Drove, 28 March 2014
1-0 Rob Hughes (60)
2-0 Scott Carter (65)
2-1 Nick Davey (79)
2-2 Nick Davey (81)
2-3 Kieron Davies (86)
Att: 145
Admission: £6
Programme: £1

Next game: 29.03.2014: Saffron Walden Town v Long Melford
Previous game: 27.03.2014: Abingdon Town v Highworth Town

More pics

Jeg var i Peterborough for å se kamp i Yaxley, og da mitt krypinn for natten var et steinkast unna Peterborough Uniteds stadion London Road valgte jeg å ta en liten kikk. Jeg hadde ikke vært ved anlegget siden jeg var der på kamp sommeren 2009, og mye har nå dessverre skjedd siden den gang. Vandaliseringen som nå finner sted betyr at den flotte ståtribunen Moy’s Terrace (aka Moy’s End) har måttet bøte med livet der den har blitt jevnet med jorden for å gjøre plass til en ny sittetribune. Planen er at neste offer blir den siste gjenværende ståtribunen London Road Terrace, og at London Road skal bli såkalt all-seater. For oss som håpet på Posh-nedrykk fra CHampionship først og fremst grunnet håpet om at det ville redde ståtribunene…dessverre, så mye var altså det verdt. Her er bildene fra min kikk rundt London Road:



Torsdag 27.03.2014: Abingdon Town v Highworth Town

Frokost var ikke inkludert ved Merchant’s Hotel i Manchester, så etter en rask research på nettet fant jeg ut at kafeen Koffee Pot et par kvartaler unna serverer en full english breakfast som fortsatt inkluderer black pudding. Der inntok jeg en frokost som var midt i blinken, før jeg spaserte ned mot Manchester Piccadilly stasjon for å sette meg på toget sørover. For første gang på turen måtte jeg tidvis leke en variant av stolleken med bytte av seter ettersom personer med reserverte plasser steg av og på, og mellom Birmingham og Coventry måtte jeg til og med stå ute i gangen. Men etter tre forskjellige seter og omtrent to timer og tre kvarter på farten kunne jeg stige av i «The City of Dreaming Spires» – universitetsbyen Oxford.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg valgte å spasere de rundt 20 minuttene fra stasjonen til White House View Guest House, i Whitehouse Road – via Oxpens Road, og en trivelig snarvei gjennom en park med gangbro over elven Thames. Der ble jeg tatt imot av en smørblid og hyggelig inder som drev etablissementet med sin familie. Da han foretrakk kontant betaling fikk jeg beskjed om at han kunne få de 40 pundene før avreise dagen etter, da det var identisk med beløpet jeg hadde i lommene etter å ha glemt mitt planlagte stevnemøte med en minibank. Jeg hadde vært i kontakt med min Oxford United-kompis Matt angående en pint i sentrum, men han var nå hjemme med syke barn og kunne hverken møtes i sentrum eller langt mindre bli med til Abingdon. Det hadde såvidt begynt å regne mens jeg spaserte gjennom den nevnte parken, men det var nå igjen opphold slik at jeg dristet meg til å la føttene bære meg inn mot sentrum igjen.

Oxford Citys tradisjonelle hjemmebane White House Ground skal ha ligget i nærheten av min base for natten, men det er lite som vitner om dette i dag. Og det viste seg uansett ikke å være på stedet jeg mistenkte bak et gjerde på motsatt side av Abingdon Road, som jeg fulgte inn i sentrum. Turen gikk forbi turistattraksjoner som Carfax Tower, der køen av turister gjorde at jeg raskt slo fra meg tanken om å gå opp for å ta en kikk. I stedet tenkte jeg å gå i fotsporene til inspektør Morse ved å besøke noen av byens flotte puber. Første stopp ble Turf Tavern, som er stedet der Bill Clinton «ikke inhalerte». En pub senere var jeg omsider kar om å huske at jeg var på søken etter en minibank, og mens jeg sto der og tok ut penger åpnet himmelen seg såpass at jeg søkte tilflukt i nærmeste pub. Nesten synd å benytte seg av en Wetherspoons når det finnes så mange andre gode puber i byen, men da jeg først var her regnet det såpass heftig at jeg bestemte meg for å like gjerne få i meg litt mat. Torsdag er tross alt Curry Club der i gården, så en Flaming dragon curry og j2o ble inntatt mens jeg ventet på opphold.

Først etter j2o nummer to roet skybruddet seg såpass at jeg dristet meg ut, og det var nå så usikkert at jeg valgte å kaste meg i en drosjebil som tok meg tilbake til White House View Guest House. Der ble £40 avlevert inderens kone før jeg etter en sveip oppom rommet gikk for å finne bussen til Abingdon. Som vanlig er ingenting valgt tilfeldig når jeg reiser, og beliggenheten ved Abingdon Road gjorde det perfekt for reise til og fra Abingdon, der bussholdeplassen var to minutters gange fra min base. Jeg hadde siktet meg inn på buss X3 eller X13, og snart stoppet sistnevnte på mitt signal. Det var vel tre-fire pund jeg betalte for en returbillett, og etter 20 minutter kunne jeg hoppe av i idylliske Abingdon sentrum.

For idyllisk er det virkelig der i Abingdon-on-Thames. Dette var tidligere administrasjonsby i Berkshire, før den tittelen ble overført til Reading. I dag tilhører byen grevskapet Oxfordshire, og beliggende ved elven Thames er den hjemsted for drøye 35 000 innbyggere. Nå var det ikke antydning til regn, og jeg gikk forbi landemerket County Hall som nå er gjort om til museum, og ned Bridge Street. Her kom jeg ned til Abingdon Bridge, som krysser Themsen via en liten øy midt ute i elva. På denne øya ligger puben Nagshead on the Thames usedvanlig idyllisk til, og jeg planla å returnere hit for en pint etter at jeg først hadde tatt en liten kikk på Abingdon Towns hjemmebane, Culham Road.

Den ligger noen få minutters gange fra den andre siden av brua, og snart kunne jeg se baksiden på det jeg antok var hovedtribunen idet jeg passerte cricketbanen ved siden av. Ved sistnevnte var det låst, slik at jeg snek meg inn via en liten sti gjennom vegetasjonen i grøftekanten for å få knipset noen bilder av tribunens flotte bakside som stolt bærer klubbnavnet i påmalte bokstaver. Det skulle være verre å komme seg ut igjen, for det tidligere regnskyllet hadde gjort at bladene på bakken var våte, og idet jeg klemte meg gjennom villnisset for å klyve opp på veien igjen…ja, da skle jeg og falt så lang jeg var, rullet ufrivillig rundt og lå som en sprellende idiot rett ut på ryggen til forlystelse for passerende bilister.

Jeg hoppet opp og fikk børstet av meg så raskt og naturlig jeg kunne, før jeg svingte inn oppkjørselen til Abingdon Town. Her sto porten åpen, og jeg gikk derfor rett inn. Det jeg hadde antatt var baksiden på hovedtribunen viste seg å tilhøre klubbhuset på motsatt langside. Der jeg kom inn på kortsiden hadde jeg nå dette til høyre for meg – en sliten gammel murbygning med et par trinn for ståplasser under et overbygg utenfor, og et tilsvarende utbygg med noen få sitteplasser litt lenger bort. Mellom disse sto en fabelaktig liten bu med påskriften press box. Jeg ble oppmerksom på et kvinnemenneske som gikk ut og inn av en bobil som sto parkert lenger nede på denne langsiden, og så snart at det ikke bare var en, men to eller tre bobiler som det tydeligvis var noen som bodde i.

Bak bortre mål står en flott ståtribune som i en salig blanding av tre, blikk, mur og metall strekker seg i hele banens bredde. Og om ikke anlegget ellers hadde nok karakter, finner man på den bortre langsiden en tribune som bestående av tre deler strekker seg hele banens lengde. Midtpartiet må vel kunne kalles hovedtribunen, og er en sittetribune med klubbnavnet foran i panna, og jeg dristet meg en tur ut på banen for å få et par gode bilder av denne. På begge flankene er det ståtribuner under tak av samme type som ved bortre kortside. Og delen nærmest sistnevnte virket nå også å bli brukt som oppsamlingplass for diverse skrot, tre-avfall etc. Kortsiden nærmest veien har ingen fasiliteter bortsett fra såkalt hard standing.

Idet jeg med snaue to timer til kampstart vurderte en retur til Nags Head, kom en person traskende inn og gransket åpenbart matta. Nå er forhistorien her at dette er den kampen der jeg var mest engstelig for avlysning på denne turen. Med sin beliggenhet ved den kjente elven ble Abingdon Town offer for vanvittige oversvømmelser tidligere denne sesongen, og da de få dager før mitt besøk arrangerte lørdagskamp var det første gang siden 14. desember (altså godt over tre måneder!) at de hadde klart å arrangere hjemmekamp! Mens jeg søkte ly for regnet i Oxford hadde jeg for sikkerhets skyld også ringt match secretary Mark Ellis, som hadde forsikret om at det ville bli kamp denne kvelden. Da dommeren en liten stund senere gikk ut for å ta en kikk etter det tidligere regnskyllet ble jeg igjen litt urolig, men han kunne raskt berolige med at han var tilstrekkelig fornøyd.

Før jeg kom meg av gårde ble jeg i stedet stående å slå av noen ord med vedkommende, og snart fikk vi selskap av ytterligere en kar som med drøye halvannen time til kamp hevdet at baren ville åpne om kort tid. Og dermed kom jeg meg aldri tilbake til Nags Head, men valgte i stedet å leske strupen i klubbens koselige bar. Der ble jeg fortalt at det ikke ville bli noe kampprogram da klubben rett og slett ikke hadde råd til å trykke de opp. Og på spørsmål om de hadde en pin til salgs til min samling fikk jeg også til svar at de for tiden hadde nok med å overleve om de ikke skulle bruke penger de ikke hadde på å bestille slike produkter. Jeg visste at det sto dårlig til i Abingdon, men det var ganske sjokkerende å erfare hvor ribbet de faktisk er.

Abingdon Town har en fortid i Isthmian League, men er nå klar tabelljumbo i Hellenic League Premier Division, uten å ha vunnet en eneste ligakamp denne sesongen. Uten penger har mesteparten av spillere og apparat forsvunnet, og de har en gjeng ubetalte unggutter som spiller for å gå gradene. En av de andre i baren hevdet at det en stund hadde versert rykter om en sammenslåing mellom Abingdon Town og Abingdon United (som tok frivillig nedrykk fra Southern League Division One South & West før sesongen, og som nå også sliter i bunnen av samme divisjon som Town), men det er vel ingen som egentlig vil se det. Abingdon Town er stiftet i 1870, er Oxfordshires eldste klubb, og høyt oppe på listen over verdens eldste klubber, og det alene er nok til at klubben bør bestå. Denne kvelden var det Highworth Town som var på besøk fra Swindon-traktene av Wiltshire, og jeg håpet å få være vitne til sesongens første ligaseier for de gule og grønne.

Under en røykepause kom jeg i prat med en kar som ble min samtalepartner under kampen. Det skulle vise seg at han var der for å se sin 17 år gamle sønn spille sin andre kamp for The Abbots, og han håpet på en plass på benken for junior, som et par år tidligere hadde vært å finne i Readings ungdomsakademi. Han påpekte hvor lang avstand det var fra kanten av gressmatta til der krittet markerte sidelinen, og fortalte at klubben har snevret inn bredden på spillearealet da de til stadighet ble spilt i senk av motstandernes vinger. Etter en siste pint før kampstart hadde man åpnet telleapparatene slik at jeg gikk for å betale meg inn, men der sto ingen. Rett innenfor inngangen satt imidlertid en kar og varmet seg i bilen sin, og det viste seg at dette var karen som skulle betjene inngangen. Han fikk £5 i neven og takket meg for ærligheten. Det skulle da bare mangle, og jeg undres noe hoderystende over hvor mange av de andre som allerede var innenfor som gjorde det samme.

Allerede fra start ble det klart at dette ikke ville bli noen kvalitetsmessig stor kamp, og ikke minst var pasningskvaliteten så som så på en riktignok vanskelig bane. Gjestene tok snart kontrollen og det var tydelig at det fort kunne bli nok en tung kveld for hjemmelaget. Bortelaget i rødt og svart hadde hatt et par halvsjanser da deres spiss Ryan King satt inn 0-1 etter ti minutters spill. De fortsatte å presse på, og jeg fryktet en stund at det kunne bli riktig stygt. Men plutselig kom hjemmelaget inn i kampen, og etter 35 minutter presset de frem en utligning da midtbanespiller Darren Smart styrte et innlegg i eget mål. The Abbots presset nå faktisk for å få et ledermål, og spilte seg frem til et par gode muligheter. Men da dommeren blåste for pause sto det 1-1 i protokollen.

Jeg ble i pausen påspandert en pint av min samtalepartner som hadde fått selskap av en bekjent som spiller for Oxford City Nomads, og vi var enige om at det var oppløftende takter hjemmelaget hadde vist det siste kvarteret av omgangen. Nomads-karen kunne for øvrig fortelle at de har mistet noen av sine beste spillere de siste sesongene, og han besvarte dermed mitt spørsmål om hva som har skjedd med det som de to foregående sesongene har vært en tittelkandidat (og til og med tittelvinner) i Hellenic League. Og angående tittelkandidater virket det denne sesongen stå mellom Ardley United, Wantage Town, og Ascot United, og kun de to førstnevnte har søkt om opprykk til step 4. Oppfatningen syntes uansett å være at Wantage Town muligens var favoritter og ville være bedre rustet for spill på step 4 enn Ardley. Vi hadde ellers anslått tilskuertallet til drøye 40, men i baren fikk vi også selskap av rette ansvarlige som kunne opplyse om at det offisielle tilskuertallet var 23.

Ved Culham Road var det ingen problem å nyte pinten ute på tribunene mens man så kampen, og dermed tok vi med oss forfriskningene ut da man var klar til å starte igjen. Uten hverken kampprogram eller lagoppstillinger for hånden var det en håpløs oppgave å forsøke å gjøre seg kjent med de forskjellige spillerne, men andre omgang startet slik den første hadde sluttet; med et hjemmelag som var det førende laget. Det var oppriktig håp om at man nå skulle få en etterlengtet seier. Men mot det som i denne perioden var spillets gang scoret gjestene igjen, og nok en gang var det spissen Ryan King som var frempå og satt inn 1-2. Og med det forsvant mye av piffen til vertene. Gjestene tok mer over igjen, og selv om The Abbots hadde et par halvsjanser virket det nå mer sannsynlig med ytterligere scoring motsatt vei. Den kom da også, men de måtte vente til det var ti minutter igjen før spissen TJ Bohane satt inn 1-3. Og et par minutter før full tid var samme mann frempå og fastsatt sluttresultatet til 1-4.

Min samtalepartner hadde sett junior komme innpå ti minutters tid på tampen, og takket ja til en pint mens han ventet på avkommet. I baren var det nå tydeligvis salg av lodd, og selv om det var et noe merkelig tidspunkt å gjøre det etter kampslutt kjøpte jeg et par stykker – og mens ingen så det (tror jeg) benyttet jeg anledningen til å også dytte en £20-seddel ned i glasset som ble satt på bardisken. Snart kom junior og kunne fortelle litt om sitt opphold i Reading, der jeg ble noe overrasket over å høre om klikk-mentaliteten som han mente finnes i akademiet. Men det er kanskje ikke så overraskende all den tid man føler man er i direkte konkurranse med de andre guttene. Sportslig sett ga han det i hvert fall toppkarakter, og fortalte hvor sjokkert han først hadde vært over det høye nivået og hvor hurtig det gikk.

Etter at far og sønn takket for seg og kjørte av gårde kom jeg snart i snakk med gjengen av tydeligvis faste slitere som satt der ved hjørnebordet, og den inkluderte både formann Tom Larman og den unge manageren Paul Davis (ikke å forveksle med den gamle fargede Arsenal-spiller) som tidligere i sesongen hadde blitt hentet fra assistentjobben i Didcot Town. Davis fortalte at han selv aldri hadde spilt profesjonelt, men at han hadde bestemt seg for en trenerkarriere da han tidlig forsto at han ikke var god nok. Og slike managere har vi vel sette stadig flere av de siste årene. Han har en vanskelig jobb, men hevdet hardnakket at han ville få skikk på laget som vil hevde seg bedre neste sesong. Han var interessert i hva jeg syntes om nivået, og jeg kunne ikke akkurat lyve når jeg måtte fortelle at det ikke hadde vært direkte imponerende. Det er alltid utrolig vanskelig å anslå nivåforskjellen mellom forskjellige ligaer, og enda verre å sammenligne med nivåer i andre land. Men da jeg fikk spørsmålet (og jeg har selv lurt på dette noen ganger) tippet jeg at det muligens ville være sammenlignbart med nivå fire i Norge(???).

Gjengen var så imponert av at jeg kom til Culham Road kun for å se de at formann Tom Larman forsvant av gårde og kom tilbake med en Abingdon Town-drakt som han ville overrekke meg (dessverre var størrelse Large litt for snaut, selv om det var den største han fant) sammen med et utvalg av både borte- og hjemme-programmer fra forrige sesong. Der og da ble jeg rett og slett ganske overveldet, for det gjør inntrykk å bli gjenstand for slikt fra en klubb som de grader sliter slik Abingdon Town gjør. Jeg ble simpelthen litt satt ut over gjestfriheten jeg ble vist der, og de ytret et håp om at jeg ville komme tilbake ved en annen anledning – noe jeg gjerne gjør. Før jeg dro av gårde fikk jeg ellers med meg at de mener det ikke er noen automatikk i at neste sesong blir tilbragt på step 6 selv om de ender som jumbo. Vi husker jo hvordan Hellenic League før denne sesongen måtte gå ned til femteplasserte Bracknell Town for å finne en opprykker fra Division One East til sitt øverste nivå, så det vil igjen avhenge av andre klubber og deres ambisjoner og stadiongraderinger.

Omsider takket jeg for meg med de beste lykkeønskninger før jeg gikk for å ta bussen tilbake til Oxford. Og der jeg satt på bus X13 og fordøyde inntrykkene fra Culham Road var jeg faktisk fortsatt lettere beveget. Litt over klokka 23 kunne jeg låse meg inn på White House View Guest House etter en flott dag i Oxfordshires Vale of White Horse distrikt og et fantastisk flott bekjentskap av en klubb.

PS! Abingdon Town sikret seg sin første seier for sesongen med hjemmeseier 2-1 over Oxford City Nomads tirsdag 1. april.

English ground # 151:
Abingdon Town v Highworth Town 1-4 (1-1)
Hellenic League Premier Division
Culham Road, 27 March 2014
0-1 Ryan King (10)
1-1 Darren Smart (og, 35)
1-2 Ryan King (55)
1-3 TJ Bohane (80)
1-4 TJ Bohane (pen, 88)
Att: 23
Admission: £5
Programme: None

Next game: 28.03.2014: Yaxley v Peterborough Northern Star
Previous game: 26.03.2014: Altrincham v Bradford Park Avenue

More pics

Onsdag 26.03.2014: Altrincham v Bradford Park Avenue

Rundt halv åtte vandret jeg plystrende og frisk og rask nedover Alma Road med snippesken over skulderen, og på Plymouth stasjon kunne jeg gå til innkjøp av noen smørbrød til reisen. Den startet med buss som erstatning for tog mellom Plymouth og Tiverton Parkway, der jeg hoppet på toget. Og etter et togbytte på Birmingham New Street ankom jeg igjen Manchester Piccadilly etter seks timer på farten. Klokka hadde såvidt passert to da jeg gikk den rundt fem minutter lange turen opp for å sjekke inn på Merchant’s Hotel, der jeg også tidligere har hatt losji ved flere anledninger. Det er ikke noe Ritz, men beliggenheten er upåklagelig og satsene ofte meget rimelige. Denne gangen hadde de tydeligvis også surret med bookingen, for jeg ble tildelt et dobbeltrom i stedet for et enkeltrom. Dermed kunne jeg breie meg ekstra da jeg la meg nedpå senga, og jeg aktet ikke å gjøre resepsjonisten oppmerksom på glippen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde et par timer å slå i hjel, og vurderte en ny visitt på National Football Museum. Som mange vil vite ligger det nå i Manchester, i Urbis-bygningen rett ved Manchester Victoria togstasjon, og her slo jeg i hjel en time eller to en septemberdag i 2012. Det er også gratis inngang, så der er et godt tips til de som måtte befinne seg i Manchester. Det ble imidlertid med tanken denne gang, siden jeg ble kontaktet av en vel bereist groundhopper som også var i byen og hadde sett en av mine statusoppdateringer på Facebook. Dermed avtalte vi å møtes på Wetherspoons-puben rett rundt hjørnet, der jeg tilfreds konstaterte at de fortsatt hadde haggis på menyen etter sin “Burns Weekend”. Og etter å ha ordnet noen nødvendige ærend på Merchant’s Hotels internettcafe strøk jeg på dør.

Jeg ventet fortsatt på min porsjon med haggis, neeps and tatties da jeg gjenkjente Russell Cox som entret lokalet. Russel er Wycombe-fan, vel bereist groundhopper, og mannen bak den eminente bloggen The Wycombe Wanderer. Han hadde tatt turen opp fra Wycombe for å se Ashton United ta imot titteljagende Chorley i NPL Premier (her er hans kamprapport), og med mitt besøk forrige sesong friskt i minne kunne jeg forsikre om at det var en riktig liten perle av et anlegg han skulle beære med sin tilstedeværelse. Han hadde allerede tatt en utvendig kikk da han hadde parkert bilen sin der for å toge inn til Manchester for litt tidsfordriv.

Etter en pint brøt vi opp, og han satt kursen østover mens jeg like godt bestemte meg for å vende snuta mot Altrincham. Jeg hadde valget mellom trikken – der Manchesters Metrolinks ene linje jo har sørvestlig endestasjon i Altrincham – og lokaltog, og tidsmessig spilte det ikke så altfor stor rolle. Men da jeg uansett hadde togpass falt valget på tog, og etter en togtur på rundt 25 minutter steg jeg av i Altrincham, 13 kilometer sørvest for det sentrale Manchester. Etter å ha krysset parkeringsplassen på utsiden av stasjonen, tok spaserturen langs Moss Lane rundt ti minutter før jeg omsider så stadionet med samme navn dukke opp foran meg på venstre side av veien det deler navn med.

Dessverre var det stengt og ikke noe særlig innsyn, og det var lite liv å øyne. Jeg benyttet tiden til å knipse noen blinkskudd av stadionets eksteriør mens jeg ventet, men bortsett fra en og annen person som gikk inn inngangen for klubbrepresentanter var det med drøye halvannen time til kampstart ikke særlig å se til hverken supportere eller antydning til aktivitet ved telleapparatene. Jeg vurderte å spore opp nærmeste pub som etter sigende skulle være et stykke unna, men mens jeg sto der og overveide muligheten med en røyk kom snart spillerbussen til bortelaget Bradford Park Avenue – og med de også noen bortesupportere. Vi fikk beskjed om at de snart ville åpne baren, men etter ti minutters venting ble Avenue-supporterne utålmodige, og etter råd fra en forbipasserende valgte de oppsøke en pub som skulle like ganske nærme – og i motsatt retning av der jeg hadde fått inntrykk av at nærmeste pub befant seg.

De hadde ikke før rundet hjørnet før en port åpnet seg for å gi inngang til baren, og en kar konstaterte noe overrasket at jeg var den eneste som sto utenfor. Jeg forklarte situasjonen, og han mumlet forarget om de tilreisendes mangel på tålmodighet. Jeg slapp inn og fikk mitt første glimt av stadionet Moss Lane, selv om min skueplass foreløpig var begrenset til et inngjerdet område foran baren. Men det var liten tvil om at det var et meget flott stadion jeg hadde valgt meg ut denne dagen. Inne i baren var det foreløpig kun et par andre, og jeg gikk til innkjøp av en pint med Kingstone Press cider, som for meg var et nytt og spennende bekjentskap.

Der kom også mannen med kampprogrammene, og £2,50 ble byttet mot et eksemplar som viste seg å stamme fra den opprinnelige kampdatoen over halvannen måned tidligere (8. februar). Imidlertid var det trykket opp et godt oppdatert 8-siders vedlegg som var stukket inni blekka. Da jeg begynte å bla i den stusset jeg raskt også over at Altrincham vel må være en av få klubber der en prest (som tydeligvis også er offisiell klubb-prest!) tydeligvis har en egen spalte i programmet. Jeg ble snart oppsøkt av en eldre kar som viste seg å være så tunghørt at jeg måtte gjenta hver eneste ting minst tre ganger, og han fortalte meg både to og tre ganger at han nylig hadde blitt utnevnt til æresmedlem. Han gaulet slik at ingen i lokalet kunne unngå å høre ham, og han skulle selvsagt senere utbasunere gjentatte ganger at de hadde gjester fra Norge.

Da jeg gikk for å få påfyll av den smakfulle cideren kom jeg også i prat med to representanter for Bradford Park Avenue som inntok en kopp kaffe ved baren, og en av de presenterte seg som deres kit man. Jeg kunne svare bekreftende på deres spørsmål om hvorvidt jeg hadde besøkt deres Horsfall Stadium, og da jeg på oppfordring fant frem til mitt blogginnlegg fra den gang slo de lattermildt fast at det var en av de som var avbildet der han betjente inngangspartiet. Deres klubb kom nå fra en sterk borteseier i Brackley, og virket for tiden defensivt sterke etter fire strake kamper uten baklengsmål – hvorav tre hadde endt med seier. Likevel spådde de en tøff kamp, og de hadde kan hende heller ikke altfor mye å spille for, der de lå i et slags tabellmessig ingenmannsland med god avstand til både playoffsonen og nedrykksstriden.

Bradford Park Avenue har som kjent en stolt historie med spill i Football League, og har fostret spillere som Len Shackleton, Kevin Hector, Kenny Hibbit, og Ron Greenwood. Sistnevnte er kanskje enda mer kjent som senere England-manager. Men også kveldens hjemmelag har stolte tradisjoner, og etter at ligaen vi i dag kjenner som Conference ble stiftet i 1979, var det nettopp Altrincham som vant de to første sesongene. To ganger har de også vunnet FA Trophy, og det sies ofte om Alty at ingen klubb har kommet nærmere spill i Football League uten å oppnå dette. På et tidspunkt der opp- og nedrykk fra ligaen ble avgjort ved stemmegivning tapte Altrincham et år med en margin på kun en ussel stemme.

Hjemmefolket hadde fortsatt en viss tro på direkte opprykk, til tross for 11 poeng opp til serieleder AFC Telford United. De hadde imidlertid to kamper til gode, og skulle møte Telford borte i Shropshire. Mellom disse lå North Ferriby United to poeng bak Telford, men realistene blant Alty-folket hadde mest tro på Telford, og mente tittelen nærmest nå var deres å rote bort. Altrincham hadde imidlertid fått vind i seilene, og hadde vunnet fem av sine seks siste i ligaen, og tre nye poeng i kveld var et must om de skulle gjøre seg noen som helst forhåpninger om å henge med de to i toppen.

Telleapparatene ble åpnet, og jeg gikk for å betale mine £13 for inngang (noe stivt på nivå seks??) og endelig ta en runde rundt det flotte anlegget. På langsiden ut mot veien står hovedtribunen som rommer både baren og det som finnes av garderober, kontorer og den slags. Der jeg kom inn hadde jeg denne umiddelbart til høyre for meg, med en brakke som fungerer som klubbsjappe på min venstre side, bakerst på en seksjon med betongtrinn under åpen himmel. Hovedtribunen er en sittetribune der de som ville hvile akterspeilet ble avkrevd ytterligere £2, men dette er ikke den eneste tribunen på denne langsiden. Bortenfor står nemlig en mindre og nyere sittetribune. Men jeg tok runden motsatt vei, forbi klubbsjappa der jeg måtte innom en tur. Der måtte jeg rive meg løs fra en rekke baljer med kampprogrammer til salgs, og et DVD-utsalg som kan bety en betydelig slankekur for lommeboka. Blant annet filmer de tydeligvis alle sine egne kamper og selger disse på DVD i klubbsjappa.

Etter å ha snappet til meg en pin fortsatte min rundtur videre forbi klubbsjappa og over på kortsiden kalt Golf End, og her snakker vi om en herlig ståtribune som nesten ga meg vann i munnen. Med sine rødmalte bølgebrytere strekker den seg hele banens bredde, og buer ørlite ut fra banen bak målet. På langsiden Popular Side er det mer av det samme, og samme type ståtribune strekker seg hele banens lengde. Her ser man tydelig at man har bygget på takseksjonene i flere etapper, der midtpartiet er høyere enn resten. Igjen er det samme type tribune som er å finne på bortre kortside, men her under åpen himmel. Her strekker den seg også kun rundt 2/3 av banens bredde. Om noen er i tvil kan jeg gjenta meg selv og slå fast at Moss Lane er et virkelig flott stadion med masse karakter.

Jeg tok oppstilling på Popular Side, på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet. Jordan Deacey er sønn av BPA-manager John Deacey, og han var toneangivende for et bortelag som startet friskt. Midtbanespilleren hadde selv en god mulighet før han spilte frem Chib Chilaka, men hjemmekeeper Stuart Coburn sto i veien ved begge anledninger. Alty meldte seg snart på, og det ble en åpen kamp som svingte frem og tilbake. Både James Walshaw og Damian Reeves hadde vært frempå da Alty gikk i angrep. Til tross for at han ble taklet av to spillere samtidig klarte Reeves å sende ballen videre til Simon Richman. Den utrusende BPA-keeper John Lamb måtte gi retur på hans avslutning, og toppscorer James Walshaw kunne sette inn 1-0 etter ti minutters spill. Altrincham har livsfarlige spisser, og spilt frem av Richman og Nicky Clee var de en konstant trussel, selv om kampen fortsatt var helt åpen.

Etter 26 minutter feilberegnet James Knowles spretten, og Richman snappet opp ballen og tok seg til dødlinja. Et perfekt innlegg fant måltyven Damian Reeves, som fra kort hold doblet ledelsen. Ti minutter senere kunne samme mann økt ytterligere da han rundet keeper Lamb, men vinkelen ble ganske spiss og avslutningen trillet centimetere utenfor målet. BPA hadde imidlertid ikke gitt seg, og keeper Coburn ble nesten lurt av en noe som kun Paul Walker selv vet om var ment som innlegg eller skudd. Og etter at Nicky Clee hadde testet John Lamb, gikk den gode Jordan Deacey på et flott raid, der han avanserte 30-40 meter før han sendte i vei et skudd fra rett utenfor 16-meteren. Muligens forandret det ørlite retning før ballen fant veien til nettmaskene bak Coburn, og det sto 2-1 med et par minutter til pause. BPA kunne dermed gå i garderoben med fornyet håp, mens Alty-manager Lee Sinnott nok irriterte seg over reduseringen.

Pausen gikk med til ytterligere en smaksprøve på Kingstone Press cider, og mens jeg sto der i baren kom en Alty-representant stresset inn og ba om oppmerksomhet. Han etterlyste den offisielle kampobservatøren, men det var ingen i baren som ga seg til kjenne som rette vedkommende. Det viste seg at dommeren ikke kunne fortsette, og pessimistene fryktet nå en avbrutt kamp, slik Alty ble offer for tidligere i sesongen. Den gang ble FA Trophy-kampen mot Colwyn Bay avbrutt etter 83 minutter, med Alty i 2-0-ledelse, da dommeren måtte kaste inn håndkledet og walisernes manager Frank Sinclair ikke var villige til å akseptere noen av de to erstatterne som ble funnet (Alty vant likevel omkampen 2-0). Men bekymringene var ubegrunnet da både Alty og BPA begge aksepterte en dommerkyndig blant publikum som erstatter for den ene linjemannen som i sin tur tok over for dommeren, og dermed kunne andre omgang starte ti minutter forsinket.

Andre omgang fortsatte som den første, med spill som vekslet frem og tilbake og sjanser begge veier. Clee, Richman, Walshaw og Reeves hadde alle gode sjanser for Alty, mens Deacey, Chilaka og Nicky Boshell kunne utlignet for gjestene. Drøye 20 minutter ut i omgangen, få sekunder etter at BPA hadde gjort sitt tredje og siste bytte, ble Walshaw dratt ned av forsvarer Ryan Qualter idet han var på vei alene gjennom rett utenfor 16-meteren. Qualter fikk direkte rødt, og BPA måtte spille resten av kampen med ti mann. Gjestene viste dog god moral og skapte et par gode sjanser, der både Chilaka og Deacey hadde skumle avslutninger som testet Coburn. Men Altrincham var en offensiv trussel hver gang de kom fremover, og en mann som Richman kunne på en heldig dag ha scoret hattrick.

Med drøye kvarteret igjen ble en corner lagt på hodet til forsvareren Scott Leather, og hans heading ble styrt i mål av en James Walshaw som holdt seg til magen der ballen tydeligvis hadde truffet. 3-1, og nå var vel poengene sikret. Et skudd i nettveggen fra Chilaka var siste trussel fra BPA, mens Nicky Clee kunne økt ytterligere med et skudd som smalt i stolperota. Med et minutt igjen av ordinær tid var det innbytter Kyle Perry som satt spikeren i kista etter flott forarbeid av Damian Reeves. Hans skudd fra 16-meteren snek seg forbi Lamb og sørget for at Perry ble denne sesongens tredje Alty-spiller med tosifret antall scoringer i ligaen. Alt i alt var det en imponerende forestilling de 582 fremmøtte fikk se, og da dommeren blåste av var det en etter hvert fortjent 4-1 seier til et hjemmelag som fortsatt hadde håp om tittel og direkte opprykk.

Tilbake i baren unnet jeg meg en siste pint mens jeg samtalte med et par fornøyde hjemmefans. Interessant nok kunne de fortelle litt om den angivelige grunnen til at stopperkjempen Danny Higginbothams opphold i klubben ble så kort. Jeg så ham jo spille sin andre og siste kamp for Alty da jeg var vitne til en vanvittig 5-4-kamp i Gainsborough i januar, og hans overgang til hjemklubben Alty hadde jo den gangen blitt hauset voldsomt opp. Få dager etter la han altså skoene på hylla, og mine samtalepartnere mente det skyldtes at hans inntreden hadde skapt en voldsom ubalanse og uro i troppen, og at det var en mulig grunn til at de ble enige om den løsningen.

Jeg tømte glasset, ønsket lykke til i tittelkampen, og hastet mot stasjonen for å rekke 22.30-toget tilbake til Manchester. Litt over klokka elleve var jeg tilbake på Merchant’s Hotel, der jeg etter en trivelig dag la meg til å lese litt før jeg slukket lyset. Jeg hadde jo en ny dag på reisefot foran meg dagen etter.
PS! Altrincham har nok i ettertid mistet tittelmuligheten, ikke minst etter tap i Telford, og må nok satse på playoff.

English ground # 150:
Altrincham v Bradford Park Avenue 4-1 (2-1)
Conference North
Moss Lane, 26 March 2014
1-0 James Walshaw (10)
2-0 Damian Reeves (26)
2-1 Jordan Deacey (42)
3-1 James Walshaw (74)
4-1 Kyle Perry (89)
Att: 582
Admission: £13
Programme: £2,50

Next game: 27.03.2014: Abingdon Town v Highworth Town
Previous game: 25.03.2014: Plymouth Argyle v Exeter City

More pics

Tirsdag 25.03.2014: Plymouth Argyle v Exeter City

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Oppringningen som hadde vekket meg klokka 01:45 var tydeligvis ikke i tillegg til den bestilte vekkingen klokka 06:45, som stuten i resepsjonen tydeligvis hadde glemt. Men takket være alarmen på mobilene kom jeg meg opp, og få minutter over sju gikk jeg ned i hotellets restaurant for å få i meg en frokost. Jeg hadde en lang reise foran meg, så jeg forsynte meg rikelig med varm mat fra frokostbuffeten. Med en beklagelig mangel på black pudding tok jeg ikke minst igjen ved å øke mengden bacon betraktelig. Deretter bar det i dusjen før jeg takket for meg og spaserte i duskregnet de snaue ti minuttene ned til Manchester Piccadilly stasjon. Like nedenfor inngangen var allerede halleluja-koret på plass der de ofte står og messer om frelse og skjærsild og andre feberfantasier mens de desperat forsøker dele ut bibel-litteratur. Jeg strøk forbi og fant plattformen for 08.27-toget som skulle ta meg så langt som til Birmingham New Street. Vi hadde ikke før passert Stockport før jeg sovnet, men det var fin timing å våkne opp i Wolverhampton slik at jeg slapp å bli med til Bournemouth.

Etter et kjapt togbytte fortsatte ferden sørvestover. Men de fleste har vel nå sett bilder av skadene på jernbanelinjen ved Dawlish, som førte til full stans i togtrafikken mellom Exeter og Plymouth. Det som normalt er Penzance-toget ville nå derfor ende ferden ved Exeter St. Davids. Jeg skulle av før det; på Tiverton Parkway, der vi skulle gjetes ombord i busser og fraktes videre til Plymouth. Igjen sovnet jeg, men våknet ved stopp i Taunton og gjorde meg klar slik at jeg var førstemann ut av stasjonen på Tiverton Parkway. Dermed rakk jeg en kjapp røyk før man fikk loset passasjerene fra vårt noe forsinkede tog ombord på riktige busser.

Bussturen var ikke så ille, og etter en time og 20 minutter ble vi sluppet av utenfor Plymouth jernbanestasjon, der jeg etter over fem og en halv time på reisefot kunne unne meg nok en røykepause før jeg la ut i retning hotellet. Mitt første inntrykk av Plymouth var at det var noe bakkete, der jeg fulgte Alma Road ned under jernbanebrua og oppover langs Central Park. St. Rita Hotel ligger langs denne veien, perfekt plassert for en fotballturist, mellom stasjonen og Plymouth Argyles hjemmebane Home Park. Her hadde jeg betalt £30 for losji, og en trivelig type i resepsjonen ødela det gode førsteinntrykket jeg hadde av ham ved å hevde at jeg hadde valgt meg feil by og heller burde blitt i Manchester (der United tok imot City) om jeg hadde til hensikt å overvære dagens store lokaloppgjør i engelsk fotball.

Det var derimot et helt annet og langt mer interessant derby som var hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt begynte å vurdere denne turen i første omgang. Skandinaviske og kinesiske fotballturister kan ha sitt (ikke lenger særlig engelske) Manchester-derby for seg selv, for i Plymouth Argyle v Exeter City hadde jeg latt meg friste av en virkelig godbit og en av de heftigste rivaliseringer i Football League. Og da ikke minst den planlagte raseringen av Home Parks gamle Grandstand og den flotte fasaden utenfor har blitt utsatt til etter sesongslutt, øynet jeg en mulighet for å få beskuet dette før det er for sent. Legg til at Plymouth i League Two hadde kjempet seg opp i playoff-kampen mens Exeter hadde surret seg ned i bunnstriden, og det var en mulighet jeg simpelthen ikke kunne la gå fra meg.

Etter å ha slappet av i en snau time på senga med en bok, var jeg igjen på farten. Apostlenes hester førte meg de snaue ti minuttene gjennom Central Park til Home Park, der jeg snart så foran meg den flotte fasaden i hvit mur. Den ble hyppig fotografert før jeg oppsøkte billettkontoret for å hente ut billetten jeg hadde bestilt to ukers tid i forveien. £19 kostet den meg, og sikret meg en plass helt bakerst på Devonport End. Etter en liten runde rundt utsiden av anlegget bestemte jeg meg for å stikke en tur inn i sentrum, så jeg gikk igjen ned på hovedveien og hoppet på en buss som skulle i riktig retning. Etter å ha vært innom hele fire apoteker i et forsøk på å finne noen remedier jeg trengte i forbindelse med nødvendig stell etter en neseoperasjon (som ble litt heftigere enn antatt) tidligere i måneden, endte jeg opp med å ha brukt så mye tid at den planlagte spaserturen ned til turistmål som Barbican-området og Plymouth Hoe dessverre ble temmelig amputert. Men jeg fikk da med meg såpass at Barbican var utrolig koselig før jeg kastet meg i en taxi tilbake til St. Rita Hotel for litt nødvendig medisinsk stell. Det var drøye to timer til kamp, og jeg var klar til dyst der jeg denne gang spaserte videre oppover langs Alma Road.

Jeg stakk snuta inn på Wetherspoons-puben Britannia Inn, som er et meget populært vannhull før kamp, der den ligger i rundkjøringen få minutters gange fra stadion. Her var det imidlertid allerede så stinn brakke at jeg etter en pint heller tok turen rett over gata og entret skjenkestedet Embassy Club. Dette er blant stedene man spesielt som bortesupporter rådes til å unngå, og mange av Plymouths nevenyttige karer frekventerer stedet. Men den kvinnelige betjeningen var både hyggelig og sjarmerende, og falbød sine hjemmelagde baguetter. Jeg hadde ikke spist siden frokost, og i tillegg til en pint med Stowford Press valgte jeg meg en med ost og skinke. Det var foreløpig kun et par personer fra den eldre garde her, men ikke før hadde jeg begynt å nippe til dagens andre pint kom snuten inn for å sondere terrenget. De fortalte personalet at det hadde vært uroligheter allerede, og spurte etter flere navngitte personer. Kort etter de forlot stedet begynte en rekke «tvilsomme» og pent kledde personer å ankomme etablissementet. De var trivelige nok, og var med Argyles gode form optimistiske med tanke på både kveldens kamp og mulighetene for en plass i playoff. Det er få supportere i Football League som har «lidd» mer enn Plymouth-folket de siste sesongene, så jeg hadde personlig unnet de en opptur igjen.

Med togproblemene mellom de to byene hadde jeg vært litt usikkert på hva det ville ha å si for oppmøtet fra bortesupporterne, men under en røykepause kunne jeg se en voldsom politieskorte lede vei for en rekke av busser med bortesupportere som ble gjenstand for diverse ufine skjellsord og ikke minst gester fra hjemmefolket som befant seg langs deres rute. Jeg unnet meg en pint til før jeg med en snau time til avspark løftet akterspeilet fra stolen og beveget meg opp mot Home Park. Og etter å ha funnet en programselger og byttet £3 mot et eksemplar, kunne jeg ta de siste par trekkene av røyken og entre Devonport End. Det var allerede heftig stemning blant de fremmøtte som etter hvert talte 13 422, og bortesupporterne var plassert på Barn Park End på motsatt kortside fra der jeg befant meg.

Jeg fant raskt frem til setet mitt som med hensikt var bestilt på øverste rad slik at jeg håpet å kunne få sett kampen stående. Der sto jeg og bladde litt vilkårlig i det fyldige programmet. Selv om programmene i Football League er aldri så glossy og fullspekket med artikler, klarer jeg ikke riktig å spore den samme interessen som jeg ofte gjør i non-league. Men det var et par interessante artikler om de tidligere møter de to imellom, og en spalte der en klubbhistoriker plukket ut ti nøkkelkamper i Exeters historie. Et massivt politioppbud hindret ikke en spilloppmaker i å ta seg inn på banen før kampstart og til stor jubel fyre opp Exeter-fansen med ablegøyer og ufine gester foran deres tildelte seksjon på Barn Park End. Med et utall vakter og snut etter seg klarte han deretter mot alle odds å finte de vekk og komme seg tilbake i sikkerhet på seksjonen av Lyndhurst Stand hvor hjemmefolket laget mest liv.

Exeter kom riktignok fra en sterk 3-0-seier over Fleetwood Town, og det var allerede fra start tydelig at de ville gi hjemmelaget hard kamp om poengene. For øvrig var det ingen grunn til at de ikke skulle stille i sine hjemmedrakter, men for anledningen var de kledd i sine ikke fullt like flatterende blågule bortedrakter. Spillemessig var det ingen spesielt stor forestilling som utspilte seg ute på gressmatta, der Exeter hadde mest ball men slet med å komme til avslutninger. Det meste av spillet foregikk på midtbanen, og da man nærmet seg kvarteret var et blokkert skudd fra Liam Sercombe som hadde retning mot mål det nærmeste vi hadde kommet noe som kunne minne om en sjanse. The Pilgrims’ første sjanse var et skudd fra Luke Young som ble slått over. Young var en av to Plymouth-fødte gutter som hadde fått plass på midtbanen i manager Jim Sheridans 3-5-2 system – den andre var for øvrig Paul Wotton.

Plymouth fikk ikke noe offensiv flyt over spillet sitt, og Exeters 4-2-3-1 formasjon gjorde en god jobb med å sørge for at hjemmelagets spisser ikke fikk mye arbeidsrom. En ikke spesielt imponerende Tope Obadeyi spilte sin siste kamp på lån fra Bury, og var makker for toppscorer Reuben Reid. Sistnevnte begynte imidlertid å gjøre mer ut av seg idet vi nærmet oss halvtimen spilt, og hadde i løpet av få minutter to skumle avslutninger etter flotte raid – en som i siste liten ble klarert av forsvarer Danny Coles, og et skudd som smalt i tverrliggeren. Scot Bennet hadde en sjanse for Exeter, men misbrukte sjansen til å gi The Grecians ledelsen rett før pause. I omgangens siste minutt ble hjemmelaget tildelt straffespark da Danny Coles handset i feltet, og Reuben Reid gjorde seg klar. Exeter-keeper Artur Krysiak gjettet riktig, men straffen var godt plassert nede i hjørnet, og de grønne var i ekstase. Kaptein Conor Hourihane kunne doblet ledelsen på overtid, mens hans skudd ble flott reddet av Krysiak før dommeren blåste for pause med hjemmelaget i ledelse 1-0 tross langt fra overbevisende spill.

Etter å ha rasket med meg en Bovril og en pai av typen chicken balti fra matutsalget, var jeg klar for andre omgang. I omgangens første minutt hadde Exeter en lovende mulighet, men Andres Gurrieri forstyrret Scot Bennet akkurat nok til at hans avslutning gikk utenfor. Det var ikke overraskende Reuben Reid som sto for vertenes offensive farligheter, og to ganger hadde han muligheten til å øke, Men begge ganger sto Krysiak i veien, og etter dette ble det en frustrerende aften for Plymouth. Exeters pasningsspill var langt bedre, og hjemmelaget virket stadig mer forknytt, nølende og nervøst. Snart kom også sjansene for Exeter, og innbytter Matt Grimes tvang frem en god redning fra Argyle-keeper Jack Cole. Den neste til å fyre løs var Liam Sercombe, som med drøye 20 minutter igjen sendte i vei et skudd som forandret retning. Ballen gikk i bue over Cole i Plymouth-målet, og utligningen var et faktum.

Plymouth kunne riktignok gjenopprettet ledelsen kort etter, men frisparket fra Luke Young ble reddet av Krysiak. Og da han måtte gi tapt var forsvarer Danny Butterfield reddende engel med redning nesten på streken, etter at Neal Trotman headet en corner på mål. Men det var Exeter som nå var i førersetet, og både Sercombe, Eliot Richards og Tom Nichols hadde gode muligheter. Plymouth ble presset bakover, og Matt Oakley var nære på da hans skudd gikk centimetere utenfor. I kampminutt 83 fikk de omsider uttelling da Tom Nichols i god posisjon heller valgte å passe til Eliot Richards. Sistnevnte satt ballen i nettaket, og det sto 1-2! Frustrasjonen bredde seg på delene av tribunen der de grønne holdt til, mens deres helter på banen stadig surret bort ballen i sine mislykkede forsøk på å etablere litt press for å jakte utligning. Det hjalp kanskje ikke at stemningen blant fansen nå hadde endret seg til mishagsytringer og klaging på egne spillere. Exeter Citys ledelse ble aldri alvorlig truet de siste minuttene, og The Grecians hadde sikret seg tre viktige poeng – og en liga-dobbel over sine Devon-rivaler, etter å ha vunnet begge de innbyrdes League Two-oppgjørene denne sesongen.

Da jeg kom ut etter å ha beundret den gamle Grandstand en siste gang, var det tydelig at ikke alle fulgte det gamle ordtaket «tap og vinn med samme sinn». Sirener, blålys, og politihester nesten i full galopp hastet av gårde til et sted nede i veien ved en av de øvre inngangene til parken ved siden av, der deler av de to supportergrupperingene nå visstnok gjøv løs på hverandre. Ved Britannia Inn fikk vi vite at politiet hadde beordret både den puben og Embassy Club midlertidig stengt inntil videre. Mens jeg avventet litt på utsiden kunne jeg konstatere at lovens lange arm også hadde satt inn kraftigere skyts i jakten på slynglene. Over hodene våre var det nemlig et politihelikopter som med lyskaster forsøkte å assistere i jakten på rabagastene som lekte gjemsel med ordensmakten i Central Park. Jeg har riktignok opplevd flere helikoptre (og bortimot tidenes politioppbud) i forbindelse med Sheffield-derbyet, men dette er første gang jeg har sett slike virkemidler tas i bruk såpass langt nede i systemet som på nivå fire.

Jeg oppdaget at Embassy Club likevel syntes å være åpen, og gikk for å ta en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde igjen en lang dag foran meg med retur til Manchester dagen etter, så det var intet alternativ å ta tempen på det visstnok viltre utelivet på og rundt Union Street inne i sentrum. Og det var jo dessuten tirsdag. Det ble to pints på Embassy Club, der Plymouth-fansen hevdet å ha sett sitt lag prestere sesongens verste kamp, og stilte spørsmålstegn med om de virkelig var gode nok til å kunne ta seg til playoff. Andre, som undertegnede, nøyde seg med å konstatere at et presset Exeter City simpelthen virket å ha villet mer denne kvelden. Og med det store Devon-derbyet unnagjort tømte jeg omsider mitt siste glass i Plymouth for denne gang og returnerte til St. Rita Hotel.

English ground # 149:
Plymouth Argyle v Exeter City 1-2 (1-0)
League Two
Home Park, 25 March 2014
1-0 Reuben Reid (pen, 45)
1-1 Liam Sercombe (69)
1-2 Eliot Richards (83)
Att: 13 442
Admission: £19
Programme: £3

Next game: 26.03.2014: Altrincham v Bradford Park Avenue
Previous game: 24.03.2014: Glossop North End v Runcorn Linnets

More pics

Mandag 24.03.2014: Glossop North End v Runcorn Linnets

Selv om jeg tidligere hadde slått meg til ro meg at min februartur ville bli den siste før min voldsomme påsketur i april, lot jeg meg selvsagt friste til nok en utflukt før den tid. Seks kamper på seks dager var planen, og tidlig denne mandagsmorgenen kunne jeg gå de få minuttene til Skorkeberg bussholdeplass for å hoppe på rute 542s ekspressbuss fra Drøbak til Oslo klokka 06.04. Med flytog derfra til Gardermoen og påfølgende SAS-fly, befant jeg meg snart på Manchester Airport etter en problemfri reise.

Klokka hadde såvidt passert 11 da jeg snappet opp et eksemplar av Non-League Paper på Manchester Piccadilly og ruslet ut av stasjonen. Men godt av tid før innsjekking på Britannia Sachas Hotel på Tibb Street valgte jeg å slå ihjel litt av tiden med en lunsj. Deretter satt jeg meg på en benk i skyggen av det store pariserhjulet på Piccadilly Gardens, hvor jeg nøt solskinnet mens jeg bladde i Non-League Paper. Klokka viste kvart over ett da jeg omsider gikk de få meterne til hotellet for å sjekke inn tre kvarter før tiden. Det var ikke noe problem, og da jeg la meg ned på den komfortable dobbeltsenga, valgte jeg snart å ta en liten høneblund.

Alarmen på mobilen ringte rundt kvart på tre, og noenlunde uthvilt kunne jeg igjen bevege meg ut i Manchester-gatene etter å ha fjonget meg litt. Jeg ble ellers kontaktet av en kompis fra Fredrikstad som også skulle fly til Manchester denne ettermiddagen i forbindelse med Manchester-derbyet mellom byens to store multinasjonale foretak (eller fotballklubber, for den som fortsatt ser de slik). Jeg opplyste om at han var velkommen til å bli med til Glossop, og ga ham detaljene for togreisen dit før jeg dukket inn på Wetherspoons-puben på Piccadilly etter å ha latt meg friste av skiltene som reklamerte med haggis på menyen.

Etter å ha mesket meg med en herlig porsjon haggis, neeps and tatties slentret jeg på bedagelig vis nedover mot Manchester Piccadilly togstasjon, da jeg uansett ikke regnet med at min Fredrikstad-kompis Anders ville være spesielt interessert i å slå følge. Så i stedet for å vente på at han skulle ankomme fra flyplassen satt jeg meg på 17.15-toget til Hadfield. Etter en halvtimes tid hoppet steg jeg av på nest linjens nest siste (og angivelig grevskapet Derbyshires tredje mest trafikkerte) stasjon. Her i Derbyshires ekstreme nordvest ligger den gamle markedsbyen Glossop omgitt av High Peaks storslåtte landskap. Det er selvsagt en naturlig forklaring på at den også har fått navnet «Gateway to the Peaks».

Med en beliggenhet snaue to og en halv mil øst for Manchester, og en toglinje som ikke går lenger inn i grevskapet, var dette grunnen til at jeg hadde valgt Manchester som base – i tillegg til at det bød på en betydelig enklere avreise dagen etter, da jeg hadde en grytidlig start. Jeg orienterte meg frem til gata Surrey Street og tok sikte på den høye, vridde fabrikkpipa jeg visste befant seg på nabotomta. Og etter ti minutters gange kom jeg frem til Glossop North Ends stadion. Surrey Street deler altså navn med gata som går forbi på utsiden, og går også under navnet The Arthur Goldthorpe Stadium etter en tidligere lokal storhet som av egen lomme dekket halvparten av omkostningene da anlegget ble bygget i 1955.

Det var fortsatt såvidt over to timer til kampstart klokka 20, men jeg hadde kommet tidlig for å ta en kikk på herligheten mens det fortsatt var lyst. Timingen var god, da sola raskt var på vei ned, og heldigvis var også porten åpen slik at jeg stakk hodet innenfor. Der traff jeg på en klubbrepresentant som sa at joda, selvsagt var det bare å ta en runde rundt anlegget. Det var jo en storkamp som sto på menyen når serieleder Runcorn Linnets kom på besøk, og vedkommende håpet på publikumsmessig bestenotering for sesongen. Og med det takket jeg foreløpig for praten og la ut på min lille runde før det ble for sent.

Når man kommer inn på anlegget har man kortsiden bak det nærmeste målet foran seg. Her finner man klubbhuset med alle dets fasiliteter, og bortenfor dette står en ståtribune som strekker seg videre bort til bortre langside. Men jeg gikk først opp langs den nærmeste kortsiden, der en liten ståtribune midt på langsiden gir tak over hodet for de som står på de par-tre betongtrinnene her. Bak det bortre målet er det intet annet enn muren som omkranser anlegget, men på bortre langside finner man både laglederbenkene og en noe sliten sittetribune. Denne er kledd i blått bølgeblikk, strekker seg vel i underkant av en tredjedel av banens lengde, og står på delen nærmest klubbhuset. Når man ser mot klubbhuset kan man forresten ikke unngå å legge merke til den nevnte fabrikkpipa som dominerer bakgrunnen.

Planen var å også ta en avstikker for å kikke på klubbens gamle hjemmebane North Road, der man delte med cricketklubben i perioden da man var å finne i Football League. Det er imidlertid få spor av dette nå, og jeg ble uansett stående å snakke med klubbrepresentanten fra tidligere som fortalte at de var i ferd med å åpne både telleapparater og baren. Jeg betalte mine £6 for inngang, og ytterligere £1 for et absolutt godt og innholdsrikt program. Deretter slo jeg av en liten prat med en kar som fortalte at jeg kunne få kjøpt en pin til min samling i boden med matutsalg når det åpnet. Jeg entret omsider klubbhusets flotte bar, der jeg kunne nyte turens første pint med cider mens jeg bladde i programmet.

Det var som sagt en toppkamp i North West Counties League Premier Division, og begge klubbene hadde søkt opprykk til step 4. Gjestende Runcorn Linnets toppet tabellen med fire poeng ned til toer Norton United, som imidlertid hadde to kamper til gode på Linnets. Det hadde også kveldens hjemmelag, men de hadde også elleve poeng opp til tetlaget. Deres match secretary Stewart Taylor kunne imidlertid forsikre meg om at de på ingen måte ville gi opp tittelkampen før det var en teoretisk umulighet, men dette var i og for seg en kamp ingen av lagene ikke hadde råd til å tape – og spesielt gjaldt nok det for Glossop North End.

Et populært quiz-spørsmål lyder som følger: «Hvilken by er den minste som har hatt et lag i fotball-Englands øverste divisjon?». Noen vil vite at svaret på dette er nettopp Glossop, men det er lenge siden 1899/90-sesongen da de spiste kirsebær med de virkelig store. De Football Leagues den gang to divisjoner ble utvidet fra 16 til 18 lag før 1898/99-sesongen, ble Glossop North End valgt inn i andredivisjon. I sin første sesong ble de nummer to bak Manchester City og rykket opp i øverste divisjon, og byttet navn til simpelthen Glossop for å hindre forvirring med Preston North End – et navn de for øvrig beholdt inntil 1992, da de igjen la til North End i navnet. Også på denne tiden hadde man økonomiske støttespillere, og Glossops velgjører den gang var Sir Samuel Hill-Wood, som senere hadde tilsvarende rolle i et Arsenal som dominerte i 1930-årene. Det ble med en sesong før de rykket ned igjen, og de spilte i andredivisjon frem til første verdenskrig satt en stopper for fotballen og klubben midlertidig la ned driften. Og da fotballen startet opp igjen etter krigens slutt, var ikke lenger Glossop i Football League.

Hva motstander Runcorn Linnets angår, kjenner vil de fleste nå til hvordan den ble stiftet i 2006 etter at moderklubben Runcorn ble slått konkurs. Om ikke like storslagen som Glossop sin fortid, hadde jo også Runcorn en interessant fortid som storhet i non-league. Deres største bragd var nok da de som nyopprykket lag vant tittelen i det som i dag er Conference Premier i 1981/82-sesongen. Den gang var det som kjent ikke automatisk opp- og nedrykk mellom Conference og Football League, og dette ble i stedet avgjort ved stemmegivning. Runcorn fikk ikke nok stemmer, og da stemmegivningen ble erstattet med automatisk opp- og nedrykk fem år senere var ikke Runcorn lenger en toppklubb – til tross for tre tapte finaler i FA Trophy i perioden 1986-1994. Den nye klubben vant NWCLs førstedivisjon i sin første sesong, og håper nå å kunne avansere til neste steg i pyramiden.

Mr. Taylor kunne ellers fortelle at FA hadde vært på Surrey Street og sagt seg fornøyd med hva de så, slik at anlegget var godkjent for spill på step 4. Han la imidlertid til at deres utsending hadde påpekt at «gjerdet» som omkranser selve banen må dekkes helt ned til bakkenivå. Så da er de vel ikke helt i mål likevel, men de regner vel med at det er fort gjort om opprykk skulle vise seg å bli en mulighet. En tilsvarende samtale jeg hadde med en representant fra Runcorn-ledelsen minnet veldig mye om et ekko av det Taylor hadde sagt. Også han mente at de hadde klarsignal, men at de også i Cheshire hadde påpekt dette med gjerdet.

Ellers virket de to klubbenes representanter skjønt enige om å undre seg over Norton Uniteds suksess. De kunne fortelle at Stoke-laget spiller en ekstrem form for fotball der de ved første anledning mæler ballen opp mot spissene, men det synes jo å fungere om skal man legge tabellen til grunn, og da kan jo motstanderne si hva de vil. En lengre og hyggelig prat med Runcorn-representanten avslørte også at Halton Arms, puben som ligger tilknyttet deres anlegg, nå har åpnet igjen med nye eiere etter at den var nedlagt ved mitt besøk der sommeren 2012. Videre lyttet jeg interessert da han fortalte litt om rivaliseringen med nabo Runcorn Town.

Under en røykepause konstaterte jeg at det virkelig gikk unna med paiene, og oppsøkte matutsalget for å sikre meg en pin. Fristet som jeg ble av liflige dufter og løfter om det en hjemmerepresentant omtalte som nord-Englands beste paier vurderte jeg også menyen, og kvinnen bak disken fortalte at hun gjerne holdt av en pai til etter pause. Som sagt, så gjort. Og etter en tredje og siste pint med cider før kampstart var det snart på tide å ta oppstilling for å se om hjemmelaget kunne fortsette sin meget imponerende rekke av kamper uten tap – 18 kamper (15-3-0) ubeseiret i alle turneringer før denne kampen, eller om Runcorn Linnets ville ta med seg tre særdeles viktige poeng hjem til Cheshire.

Lokal radio var også til stede og kommenterte fra sin lille bu langs nærmeste langside, og hjemmelagets form virket tidlig truet da gjestene startet i et voldsomt tempo. The Hillmen hadde problemer med å henge med på Runcorns hurtige angrep og ble konstant satt under raskt og heftig press hver gang de selv hadde ballen – noe som første til flere balltap. Linnets skapte dog ikke de helt store sjansene som følge av dette, og de klarte ikke helt bryte ned Glossop-forsvaret, men det var liten tvil om de var det førende laget. Den første store sjansen kom som følge av en misforståelse mellom midtstopper Lincoln Adams og keeper Greg Hall. Kevin Towey stjal ballen, men hans pasning ble ekspedert over av en Mark Houghton som hadde glemt å ta av seg ryggsekken.

Ledermålet måtte nesten komme, men ironisk nok kom det etter en corner til hjemmelaget, som hadde fått en corner og virket ha kommet noe til hektene. Fra corneren kontret imidlertid Runcorn lynraskt på venstrekanten der Kevin Towey stormet i angrep. Han sendte ballen over til Matty Atherton på motsatt kant, og hans harde innlegg fant skoen til Kyle Hamid. Han fikk intet rent treff, men nærmest i sakte film seilte ballen over keeper Hall og inn i mål. 0-1 etter 33 minutter, og full jubel blant de mange fremmøtte i gult og grønt.

Dette virket å være vekkeren hjemmelaget trengte, for de hevet seg nå. Linnets-forsvaret virket ha kontroll, men spissen Kyle Riley var et uromoment som sørget for at de måtte jobbe hardt for lønnen denne kvelden. Det ble tidlig klart at vertene var mest skumle på dødballer, da de sendte frem luftskytset. Fem minutter etter at gjestene tok ledelsen dømte dommeren straffe til Glossop, muligens noe omdiskutert da mange av de fremmøtte – undertegnede inkludert – var kar om å si hvilken forseelse kamplederen hadde sett. Men en lang ball ble spilt opp og mens mange nok kikket på ballen som spratt, mente tydeligvis dommeren at spissen Riley ble puffet overende. Det oppsto knuffing, og fra min posisjon på motsatt ende av banen så jeg kun at det snart lå to Glossop-spillere på bakken. Dommeren konsulterte med linjedommeren, og viste deretter Martin Crowder direkte rødt kort. Linnets var redusert til 10 mann, og keeper Andy Robertson fikk i tillegg gult kort for sin deltakelse i håndgemenget.

Først over fire minutter etter at dommeren hadde pekt på straffemerket kunne straffesparket endelig tas, og eksekutør Sam Hare kunne stige frem. Keeper Robertson gjettet riktig og leverte en flott redning der han slang seg så lang han var og fikk slått ballen til corner. Men jubelen var kortvarig, da stopperkjempen Lincoln Adams steg til værs og headet den påfølgende corneren i mål få sekunder senere. Robertson var nære ved å dra frem nok en kjemperedning nede ved stolpen, men linjemannen markerte for at ballen hadde vært inne. Det var tre minutter til pause, og det sto 1-1. Linnets var rystet, og plutselig var det vertene som med blant annet flere dødballer presset på for ledelse før hvilen.

Det sto imidlertid fortsatt 1-1 da pausen kunne benyttes til inntak av både flytende og fast føde. Ytterligere samtale med de to lags supportere avslørte ikke overraskende at bortefansen var temmelig misfornøyd med dommeren og hans beslutning om å vise ut en av deres. Skuffelsen var ikke mindre av at de hadde vært det beste laget frem til det. Etter en kjapp pint oppsøkte jeg matutsalget for å hente maten jeg hadde holdt av. Og for den nærmest latterlige prisen av £2 for pie and mushy peas var det tidenes kulinariske kupp i forbindelse med fotballkamp. Paien og ertestuingen fikk en øse med brun saus over seg, og ble sammen med en Bovril tatt med bort på ståtribunen bak mål.

Mens jeg inntok mitt herremåltid startet spillet igjen, og det var Glossop som nå med en mann mer hadde initiativet. Men til tross for spillemessig overtak kom de ikke til all verdens avslutninger på mål. Det ble med dødballer og innlegg inn i feltet, der spesielt Lincoln Adams var målet. To-tre ganger headet han utenfor, ellers virket Linnets-forsvaret å ha noenlunde kontroll. Hjemmelagets største sjanse kom da Ben Richardson fikk heade upresset fra 7-8 meter, men avslutningen strøk utsiden av stolpen. Linnets var mer forsiktige fremover nå, men virket likevel skumle når de først kontret.

Det var en intens og spennende kamp som utspilte seg mens min Bovril sakte nærmet seg drikkbar temperatur, og Linnets fikk en stor sjanse da Houghton ble spilt gjennom og løp fra Adams, men uheldigvis for ham fikk han ikke kontroll over ballen. Jeg sto med en følelse av at et mål nå ville vinne kampen, og Linnets-fansen ropte på straffe da et innlegg fra Towey syntes stoppe i armen til en North End-forsvarer. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og vinket spillet videre. Det gikk mot poengdeling, og kampens siste sjanse ble et Linnets-frispark som på overtid ble løftet inn i feltet, men hjemmekeeper Hall kom seirende ut av duellen og det ebbet ut med 1-1 og et resultat som begge lag nok var misfornøyd med.

Tilbake i baren ble dette bekreftet av hjemmefans som slo fast at de nå var ute av tittelkampen, mens Linnets-fansen heller ikke var tilfreds og hevdet at kveldens vinnere var Norton United. En annen vinner var selve North West Counties League, for kampen hadde vært god reklame for ligaen. Og med 445 tilskuere var det klart bestenotering for sesongen i Glossop – ikke altfor langt unna det dobbelte av den tidligere bestenoteringen (de 253 som så FA Vase-kampen mot Nostell Miners Welfare i september). Og i NWCL-sammenheng var det så langt kun slått av de 803 som så derbyet Runcorn Town v Runcorn Linnets på Boxing Day.

Også blant spillerne var det slik at begge lags spillere så på kveldens resultat som to poeng tapt snarere enn ett poeng vunnet, og således var stemningen blant de aktive noe dempet. De brøt ganske raskt opp etter å ha fått seg litt mat etter kamp, og etter en pint gjorde jeg det samme. Jeg strenet tilbake langs Surrey Street for å sette meg på 22.38-toget fra Glossop som skulle frakte meg tilbake til Manchester. Min Fredrikstad-kompis Anders var allerede ute på livet i Manchester, og var hypp på å møtes for en pint. Siden han var svært lite kjent, avtalte vi å møtes ved pariserhjulet på Piccadilly Gardens kvart over elleve.

Men dit hadde han ikke klart å komme seg, og jeg fant ut at han fortsatt befant seg på den lille Circus Tavern, en av flere puber som mener seg å være Europas minste. Jeg travet de få hundre meterne nedover Portland Street og fant en relativt påseilet Anders utenfor. Han hadde reist over med en annen Fredrikstad-kjenning som befant seg på innsiden sammen med en rekke andre skandinaviske ManU-supportere de blant annet hadde møtt på flyet. Ikke akkurat mitt favoritt-scenario, men for høflighets skyld måtte jeg nesten bli for en kjapp Strongbow. Jeg hadde også en tidlig avreise og lang tur foran meg dagen etter, men Anders klarte å overtale meg til et påfyll, før jeg takket for meg og returnerte til hotellet like etter halv ett.

Noldusen av en asiat som betjente resepsjonen var tydeligvis ikke helt med da jeg bestilte vekking til klokka 06.45, og jeg hadde ikke sovet lenge før telefonen ringte og vekket meg klokka 01.45 (i stedet for vekkingen som uteble neste morgen)! Men temmelig irritert fikk jeg omsider litt vel tiltrengt søvn.

English football ground # 148:
Glossop North End v Runcorn Linnets 1-1 (1-1)
North West Counties League Premier Division
Surrey Street, 24 March 2014
0-1 Kyle Hamid (33)
1-1 Lincoln Adams (42)
Att: 445
Admission: £6
Programme: £1

Next game: 25.03.2014: Plymouth Argyle v Exeter City
Previous game: 26.02.2014: Buxton v Stamford

More pics