vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Søndag 23.11.2014: Bishop Auckland v 1874 Northwich

De kvinnelige vertinnene fra kvelden før var ikke å se der de mest sannsynlig fortsatt lå til sengs med kuppelhue, men undertegnede var tidlig oppe og frisk og rask. Et annet kvinnemenneske disket da også opp med en full english breakfast før jeg like etter klokka ni forlot Rollason Wood Hotel i Birmingham-bydelen Erdington. Ved togstasjonen Gravelly Hill fikk jeg hoppet på lokaltoget inn til Birmingham New Street, der jeg for alvor kunne starte ferden nordøstover med tog til Durham. Ved sistnevnte stasjon hoppet jeg av etter drøye tre timer på toget, og spaserte ned til Durham Bus Station, der jeg hadde tid til å saumfare sentrumsgatene etter et eksemplar av Non League Paper. Det hadde skuffende nok ikke vært å oppdrive ved Birmingham New Street, men etter noen minutter fant jeg da det jeg var på jakt etter i Durham, slik at jeg fornøyd kunne sette meg på 13.40-avgangen til bussrute nummer 6.

Jeg hadde altså opprinnelig vært meget usikker på denne dagens destinasjon, spesielt ettersom jeg dagen før hadde befunnet meg i Merthyr Tydfil i tjukkeste Wales. Crystal Palace v Liverpool ville jeg kunne rukket, men dette ble forkastet da Palace frekt nok krevde at jeg måtte kjøpe billett til ytterligere en kamp for å få lov til å betale ågerprisen £50 for en billett til denne kampen. Totalt uaktuelt! Jeg hadde derfor delvis belaget meg på å debutere som tilskuer i den walisiske pyramiden ved å se Port Talbot Town, men da FA Vase-oppgjøret Bishop Auckland v 1874 Northwich ble flyttet til denne søndagen var jeg vel aldri i tvil om at jeg ville få med meg denne godbiten. Det var da også grunnen til at jeg etter lørdagskampen i Merthyr hadde satt kursen mot Birmingham for å gjøre unna halve reisen lørdag kveld. County Durham og Bishop Auckland var altså nå min destinasjon for dagen.

På bussen kom jeg i prat med en eldre groundhopper som satt og leste i det fantastiske bladet Groundtastic, og jeg lurte først på om det var et nytt nummer jeg ikke ennå hadde fått, men det viste seg å være et gammelt eksemplar. Karen kunne fortelle at han var fra Birtley, og beklaget gjentatte ganger at han fortsatt hadde visse problemer med både tale og hukommelse etter et slag. Han var dog trivelig selskap på den rundt tre kvarter lange bussturen til Tindale-området, der jeg hoppet av på hjørnet av Dilks Street og Maude Terrace, etter at søndagsruten omsider hadde sneglet seg gjennom hele Bishop Auckland. Mens den eldre karen ble med ytterligere ett stopp, svingte jeg ned Dilks Street og kunne snart sjekke inn på Premier Inn-hotellet jeg også bodde på da jeg en fredagskveld i januar ble offer for avlysning ved Heritage Park. Fingrene hadde nå vært krysset i håp om at denne visitten ikke skulle ende i tilsvarende frustrasjon og skuffelse.

Bishop Auckland ligger som nevnt oppe i nordøst, i County Durham – snaut to norske mil nordvest for Darlington, og like langt sørvest for Durham by. Mye av stedets tidligere historie dreier seg om biskopen av Durham, som hadde sin bolig nettopp her. Dette gjenspeiles da også i den første delen av stedsnavnet. Som med så mange andre steder i denne regionen har ellers kullgruvedrift vært en viktig industri også i Bishop Auckland. Denne industrien har lange tradisjoner her, men det var først etter jernbanens ankomst tidlig på 1800-tallet og den industrielle revolusjon at den virkelig skjøt fart. Med jernbanen kunne kullet enklere fraktes til utskipningshavner etc, og da 1800-tallet ble til 1900-tallet var rundt 16 000 personer ansatt i områdets mange gruver. I dag er alle gruvene og jernverkene for lengst stengt, og andre næringsveier har tatt over. Bishop Auckland har i dag rett i underkant av 25 000 innbyggere.

Etter å ha slengt fra meg bagen og pustet ut spaserte jeg igjen de få hundre meterne fra hotellet bort til Heritage Park, langs hovedveien som ennå ikke har fått gangvei eller fortau, slik at jeg måtte gå i grøfta. Utenfor Bishop Aucklands nye stadion sto det en liten gruppe groundhoppere og ventet på at klokka skulle bli 15.00. Med avspark en time senere, var det i forbindelse med en privat tilstelning bestemt at det var da man ville åpne portene. Både John McClure, John Main og Nigel Taylor er kjente navn i det engelske groundhopper-miljøet, og disse var nå blant de fremmøtte som holdt min samtalepartner fra bussen med selskap. Etter en fem-ti minutters samtale med disse ble da også portene åpnet, og jeg kunne betale mine £6 i inngangspenger. Et kampprogram ble også kjøpt inn til den noe originale prisen £1,20, og fikk etter hvert klart godkjent.

Grunnet denne private dåpsfesten som fant sted i klubbens lokaler ble det opplyst om at baren ikke ville åpne før klokka 15.30, og jeg var langt fra den eneste som benyttet anledningen til å foreta en runde rundt banen. Heritage Park kan på ingen måte måle seg med klubbens fantastiske gamle Kingsway, som av mange besøkende groundhoppere rangeres svært høyt oppe på listen over favorittstadioner, til tross for at den ene langsiden der ble delt med cricketklubben (det kan ses på dette bildet). Etter å ha flyttet ut fra Kingsway i 2001, spilte The Two Blues flere år i eksil (hos både Spennymoor, Shildon, og West Auckland Town) før de høsten 2010 kunne flytte inn på nye Heritage Park. De er nok i så måte bare overlykkelige over å være tilbake i hjembyen igjen, og Heritage Park er nok i hvert fall funksjonelt sett et godt anlegg for klubben.

Jeg kom inn på den ene langsiden, rett ved siden av hovedtribunen som dominerer anlegget. Denne står midt på denne langsiden, og øverst på denne er det vinduer ut fra klubbhusets bar i byggets andre etasje. Et av klubbens kallenavn, The Two Blues, viser til Oxbridge-universitetenes farger (lyseblått for Cambridge og mørkere blått for Oxford) da den opprinnelig ble stiftet av teologistudenter ved Oxford- og Cambridge-universitetene som studerte ved Auckland Castle. Men ved denne hovedtribuner har de nøyet seg med seter i én blåfarge. Bak målet til venstre for oss hadde vi anleggets eneste ståtribune under tak, og dette er en nokså modere affære som strekker seg omtrent 2/3 av banens bredde. På bortre langside er det kun såkalt hard standing, med den store Sainsbury’s-sjappa godt synlig over gjerdet i bakgrunnen. Det er også dens tilhørende bensinstasjon bak det andre målet, der fasilitetene for tilskuerne består av en fryktelig lite attraktiv midlertidig tribune som er satt opp.

Det burde vel være kjent for det fleste at føniksklubben Darlington 1883 også har spilt sine kamper her siden sin stiftelse i 2012, og den sistnevnte midlertidige tribunen er tydeligvis deres verk. Mens jeg sto der kom nemlig en av dagens vakter, og han kommenterte at det skal bli en befrielse å få fjernet det «faenskapet». Min samtalepartner fra bussen hevdet å ha hørt om kjepper i hjulene med tanke på Darlingtons flytting hjem til hjembyen, men kanskje røret han igjen, for denne vakten påsto hardnakket at dette fortsatt er kvekernes siste sesong med banedeling på Heritage Park, og at de innen sesongstart neste sesong vil flytte inn med rugbyklubben Darlington RFC på deres Blackwell Meadows. Tilbake ved inngangspartiet ble jeg stående å prate med noen av de fremmøtte groundhopperne mens jeg ventet på at baren skulle åpne. En kar som kom for å henge opp listen med lagoppstillinger hadde dessuten en stensil til overs for undertegnede, og snart åpnet sannelig også baren.

Der kunne jeg betale £2,80 for en pint med Woodpecker, som jeg nippet til mens jeg bladde litt i programmet. Dagens motstander var føniksklubben 1874 Northwich, og det dreide seg om andre runde av FA Vase. Tro det eller ei, men dette er faktisk det lengste Bishop Auckland noensinne har nådd i denne turneringen. Noe merkelig all den tid de er historiens mestvinnende med hele ti triumfer i forgjengeren FA Amateur Cup, men nå befant de seg jo i perioden 1988-2006 i Northern Premier League, og deltok således ikke i FA Vase igjen før i 2006. Northern League har jo stolte tradisjoner i denne turneringen, og hjemmefolket hadde forhåpninger om at det denne sesongens kunne være deres tur også i FA Vase. Imidlertid hadde de store skadeproblemer, ikke minst defensivt. Og de regnet med en tøff kamp, for det var ingen enkel motstander som var på besøk denne søndagen.

1874 Northwich ble stiftet så sent som 15 november 2012, da misfornøyde og frustrerte supportere av den skakkjørte klubben Northwich Victoria med overveldende flertall stemte for å stifte sin egen klubb. Det hadde den dagen kommet frem at den meget upopulære eieren Jim Rushe var truet av personlig konkurs, og det ble bestemt at den nye klubben skulle være eiet og driftet av supporterne selv. 1874 Northwich fikk innpass i North West Counties League, og forrige sesong var deres første i pyramiden. De var ikke snauere enn at de umiddelbart kjempet i toppen av denne ligaens Division One, og de var kun målforskjellen fra andreplass og opprykk. Nå ble det likevel opprykk ettersom toer Formby dessverre valgte å legge ned driften, slik at 1874 Northwich dermed ble tilbudt opprykket til NWCL Premier Division. Der har de så langt kjempet i toppen igjen, og kan kanskje bli en utfordrer til Glossop North End og Runcorn Linnets.

Begge lag hadde entret denne turneringen i andre kvalifiseringsrunde, der 1874 Northwich hadde feid Wigan Robin Park av banen med 9-0, før de i første ordinære runde tok seg av Ashton Town. For dagens verter sin del hadde de slått ut Birtley Town og Holker Old Boys. Det var på tide å tømme glasset og ta oppstilling for å se de to klubbene duellere om en plass i tredje runde, og på langsiden rett ved inngangspartiet traff jeg også på unggutten Connor Lamb, som er karen bak bloggen Connor’s Football Travels og et friskt ungt pust i groundhopper-miljøet. Man kan ikke annet enn å la seg imponerende av en tenåring som foretrekker lokal groundhopping i non league mens hans jevnaldrende helst foretrekker å holde med en (eller til og med flere?) av storklubbene, selv om de måtte befinne seg på motsatt del av landet. Connor ble da også min samtalepartner under store deler av kampen denne søndagen.

Kampen startet spillemessig ganske jevnt, men det var allerede fra start gjestene som virket giftigst og skapte de fleste farlighetene, og allerede etter få minutter sendte Matthew Beadle i vei et varselskudd som gikk like utenfor stolpen. På motsatt side sendte Stuart Thompson et farlig innlegg inn i feltet, men ingen Bishops-spillere klarte få en touch på ballen. I stedet var Beadle igjen frempå for gjestene med et skudd like utenfor, mens et innlegg fra Matthew Ward ville nådd Stuart Wellstead i åpenbar scoringsposisjon om ikke en hjemmeforsvarer hadde fått headet unna. Etter drøye kvarteret fikk hjemmelaget en corner, men Kyle Davis og Glen Lane gikk nok litt i veien for hverandre da en av de fikk avsluttet (uten at undertegnede klarte å se hvem). 1874-keeper Matthew Conkie måtte likevel i aksjon med en god redning for å få slått ballen over. Tre minutter senere tok gjestene ledelsen etter flott forarbeid av Beadle, og innlegget fra Jamie Tandy ble kontant headet i mål av Stuart Wellstead.

Deretter fulgte en god periode for hjemmelaget som nå presset på for utligning, men det stoppet gjerne opp et stykke inne på offensiv banehalvdel, der de for anledningen vinrøde gjestene fikk klarert. Det ble gjerne med langskudd, og keeper Conkie hamlet greit opp med avslutningene fra både Jordan Lavery og Stuart Thompson. Det var slett ikke ufortjent at 1874 Northwich ledet, men i denne perioden var det litt mot spillets gang da de etter en halvtimes spill doblet ledelsen i forbindelse med en corner fra Tandy. Hjørnesparket gikk rett og slett gjennom hele feltet, og på bakerste stolpe kunne Matthew Woolley nokså enkelt bredside inn 0-2. Stemningen sto i taket blant bortesupporterne bak det ene målet, og Connor og de andre groundhopperne var imponert over både bortelagets kvaliteter på banen og deres supportere.

Vertene forsøkte å slå tilbake, og Jamie Poolle gikk på et imponerende raid som bragte ham inn i feltet, men avslutningen gikk rett på bortekeeper Conkie. Glen Lane på sin side så sin avslutning gå over mål, mens en uidentifisert spiller hadde en skummel heading som landet oppå nettaket. Matthew Ward minnet hjemmelaget og keeper Scott Pocklington på at de ikke hadde tatt pause riktig ennå, men et par minutter før hvilen ble det ny spenning. Stuart Thompson fikk ballen på drøye 25 meter, og med sitt andre touch sendte han i vei en suser som fikk nettmaskene oppe i Conkies hjørne til å bule. 1-2! Og da gjestene kort etter ble redusert til ti mann, kunne vertene gå i garderoben med fornyet håp. Jeg så ikke helt episoden, men det ble sagt at Adam Bayley fikk sin (hittil gode) debut ødelagt med rødt kort etter at han skal ha tråkket på hodet til Andrew Johnson i forbindelse med en av stadig flere heftige dueller.

Pausen ble brukt til å innta en kjapp pint med Woodpecker mens jeg samtalte litt med diverse personer. Jeg tok meg selv i å invitere Connor med meg opp i baren for en pint, før jeg kom på at han ikke på langt nær er gammel nok selv om han virker svært moden for alderen. I baren var det fortsatt en salig blanding av supportere og personer som hadde blitt igjen etter dåpsfesten, og representanter for hjemmefansen var nå sterke i troen på at de skulle kunne snu kampen mot ti mann. Ved et bord i et hjørne hadde den ansvarlige for klubbsjappa satt opp et provisorisk utsalg, og der fikk jeg også byttet til meg en pin mot et bidrag på £3,50. Etter at glasset var tømt ble det også tid til å oppsøke matutsalget i et av hjørnene på motsatt side, der de fristet med Hot roast pork with stuffing and apple sauce til £3,50. Slett ikke å forakte, og mens jeg mottok godsakene ble andre omgang sparket i gang.

Hjemmelaget hadde en god mulighet til å utligne snaue fem minutter ut i omgangen, men Kyle Davis måtte se at hans avslutning gikk på feil side av stolpen. Jeg var nok ikke den eneste som nå forventet et langt mer defensivt 1874 Northwich som ville bli presset kraftig av sitt vertskap, men i stedet var det manager Ian Streets gutter som få minutter etter gjenopprettet tomålsledelsen. En corner ble kun halvveis klarert, og hjemmekeeper Pocklington klarte ikke å holde skuddet fra Stuart Wellstead. Matthew Beadle kunne sette inn returen og sørge for 1-3 åtte minutter ut i omgangen.

Vertenes Andrew Johnson skapte en god mulighet for seg selv med en god prestasjon, men avslutningen sto ikke helt i stil. Deretter var innbytter John Butler frempå da han kun et minutt eller to etter å ha kommet innpå (for Adam Sakr) headet Glen Lanes innlegg på mål og tvang frem en god redning av keeper Conkie. Både Connor og mange med ham uttrykte undring over at ikke Butler hadde startet kampen, og etter drøye timen var han frempå igjen, men hans skrudde avslutning gikk like utenfor stolpen. Bishops-kaptein Sean Tarling kunne like etter prise seg lykkelig over at han slapp unna med gult for en hårreisende takling som jeg vil påstå at de fleste dommere ville belønnet med direkte rødt. Gjestene satt spikeren i kista tjue minutter ut i omgangen da et innlegg fra en god Stuart Wellstead ble ekspedert i mål av Matthew Beadle som på volley besørget sitt andre fra kort hold. 1-4!

Bishop Auckland innså nok nederlaget, men hadde nå igjen en god periode, der Andrew Johnson testet Conkie, og innbytter John Butler var uheldig som ikke scoret på noen av sine to-tre muligheter i løpet av kort tid. Spesielt den ene var stor, da keeper var fullstendig ute av posisjon, og avslutningen ble blokkert på streken av en forsvarer. Og da Glen Lane sendte ballen forbi keeper Conkie, sto det jammen en forsvarer klar til å redde på streken igjen. Bortefansen hadde for lengst begynt å synge om Wembley da jeg fikk høre av Nigel Taylor at Lee Stewart var observert ved laglederbenkene på motsatt side. Med kun et par minutter igjen gikk jeg over for å hilse på, men kom aldri lenger enn til Harvey Harris, som var medarrangør av Northern Leagues Easter Hop i påsken 2014. Det var et hyggelig gjensyn, og mens John Butler sendte kampens siste sjanse rett på Conkie snakket jeg raskt med Harris inntil dommeren snart blåste av med 1-4 som sluttresultat og et ikke helt ufortjent avansement for gjestene.

Harvey Harris forsvant raskt ut av portene etter kampslutt, og Lee må ha gjort det samme, for han var ikke å se. Derfor returnerte jeg i stedet til baren, hvor det heller ikke var mange igjen av groundhopperne. Det ble for øvrig opplyst om at dagens tilskuertall var 382; noe som skapte undring hos noen av groundhopperne som har besøkt Heritage Park ved flere anledninger. De tippet alle at 500+ var mer riktig, men jeg mistenkte at de resterende gjestene fra dåpsfesten kanskje ikke var regnet med. I ettertid ble uansett tilskuertallet om ikke annet oppjustert til 407. Med en ny pint Woodpecker i hånden pratet jeg igjen litt med noen av de fremmøtte, og hjemmefansen nøyet seg med å fastslå at Bishop Auckland for tiden er alt annet enn forutsigbare, og det var mer enn en av deres supporterne som brukte betegnelsen «a Jekyll & Hyde team».

En av de var David Bayles, som utgjør den ene halvparten av hjemmelagets managerteam. Ved bardisken hadde jeg en lengre prat med ham, og han var tydelig oppgitt både over prestasjonen, skadesituasjonen og den manglende stabiliteten. Han hevdet ikke overraskende at det nok var andre som ville kjempe helt i toppen, og mente at Shildon nok fortsatt var favoritt sammen med West Auckland. Samtidig mente han i likhet med meg at man virkelig skal se opp for North Shields, som også han hadde blitt imponert av, mens han regnet med at Marske igjen ville kollapse etter nyttår slik de «har fått for vane». På spørsmål om de likevel ville søke om opprykk til step 4 slik de pleier, hevdet han irritert at det ikke er noen vits om de fortsetter å spille slik, men la straks mer alvorlig til at man slett ikke skal se bort fra en søknad, da de tross alt ønsker seg til tilbake til Northern Premier League.

Det er jo også et uttalt mål for 1874 Northwich, og deres supportere ga klar beskjed om at opprykk er et mål – selv om det ikke på noen måte er noe krav allerede denne sesongen, da spesielt Glossop North End og Runcorn Linnets ser sterke ut. I motsetning til ved Northern League vil vi nok se langt flere søkere fra NWCL Premier, og flere uttrykte forhåpninger om å i løpet av noen år kunne passere Northwich Victoria i pyramiden. Det er litt merkelig å tenke på 1874 Northwich som en «lillebror» til den langt mer tradisjonsrike Victoria, men faktum er at føniksklubben i hvert fall supportermessig allerede har passert deres gamle klubb. De var meget godt representert i County Durham denne søndagen, i kontrast til de 5-10 personene jeg så heie på Northwich Victoria da jeg besøkte Mossley tidlig denne sesongen. En av supporterne fortalte at Jim Rushe fortsatt er involvert, og hadde svært lite pent å si om både ham og andre tilknyttet Northwich Victoria.

Etter ytterligere en pint var det på tide å takke for meg da de ved sju-tiden uansett annonserte siste runde i baren. Jeg ønsket lykke til og trasket tilbake til hotellet, der jeg etter hvert slo meg ned på den tilhørende restauranten Brewers Fayre. Mens jeg leste mer i dagens program og Non League Paper unnet jeg meg en mixed grill og en pint eller to med Strongbow før jeg trakk meg tilbake til hotellsenga med Non League Paper og min medbragte bok. Og for ordens skyld: I tredje runde av FA Vase ble 1874 Northwich trukket mot divisjonskollega Glossop North End. Det blir uten tvil rundens storkamp!

English ground # 219:
Bishop Auckland v 1874 Northwich 1-4 (1-2)
FA Vase 2^nd Round
Heritage Park, 23 November 2014
0-1 Stuart Wellstead (19)
0-2 Matthew Woolley (30)
1-2 Stuart Thompson (42)
1-3 Matthew Beadle (53)
1-4 Matthew Beadle (66)
Att: 407
Admission: £6
Programme: £1,20
Pin badge: £3,50

Next game: 24.11.2014: Aston Villa v Southampton
Previous game: 22.11.2014: Merthyr Town v Swindon Supermarine

More pics

Lørdag 22.11.2014: Merthyr Town v Swindon Supermarine

Etter en god natts etterlengtet søvn forlot jeg Gateway Express og spaserte mot togstasjonen i Newport. På veien valgte jeg å svinge innom Rodney Parade for å ta en kikk på Newport Countys hjemmebane, og der var det allerede litt aktivitet i forkant av en rugbykamp som skulle spilles der senere på dagen. En av portene sto halvveis åpen, og jeg snek meg inn for å ta noen bilder. Hazell Stand på den ene langsiden så i hvert fall nokså fjong ut, og etter en rask kikk fortsatte jeg ferden over elven Usk, forbi ruinene av Newport Castle, og ned til jernbanestasjonen. Der gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød før jeg satt meg på toget til Cardiff.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Etter togbytte i den walisiske hovedstaden tok jeg plass på toget til Merthyr Tydfil, som er endestasjon på hovedgrenen til Merthyr Line (der den andre grenen går til Aberdare). Turen opp fra Cardiff tok en drøy time, og med to timers tid til kampstart ankom jeg byen som på folkemunne gjerne kun omtales som Merthyr. Jeg orienterte meg raskt frem gjennom kjøpesenteret Beacons Place slik at jeg kom ut i High Street, og kunne derfra ta fatt på den kvarter lange spaserturen opp til Penydarren Park.

Man skulle kanskje tro at Merthyr Tydfil var byens walisiske navn, men det er faktisk Merthyr Tudful. Byen ligger ved elven Taff, omtrent fire norske mil nord-nordvest for Cardiff – rett sør for Brecon Beacons nasjonalpark, der man finner fjellkjeden med samme navn. Merthyr var før den industrielle revolusjon kun en liten landsby, men store forekomster av blant annet jernmalm og kull gjorde sitt til at Merthyr vokste frem som et viktig senter for gruvedrift og jernverksindustri. På midten av 1800-tallet var faktisk Merthyr Tydfil den største byen i Wales. Etter første verdenskrig så byen en nedgang i disse industriene, og i løpet av 1930-årene stengte de siste gruvene og jernverkene. Arbeidsløsheten var i 1932 på over 80%, og byen som ved folketellingen i 1911 hadde over 80 000 innbyggere, har i dag et innbyggertall på omtrent 60 000.

Nedgangen i disse industriene og den påfølgende arbeidsledigheten var nok en av årsakene til at den opprinnelige Merthyr Town i 1930 mistet plassen i Football League etter sviktende tilskuertall, og ble erstattet av Thames AFC. Merthyr Town hadde blitt stiftet i 1909, og var blant klubbene som i 1920 fikk være med å starte Football Leagues nye tredjedivisjon, med 8. plassen i debutsesongen som bestenotering. Etter 1930 returnerte denne klubben til Southern League, og gikk omsider konkurs i 1934.

Arvtakeren Merthyr Tydfil FC ble stiftet i 1945, og ble snart en dominerende klubb i Southern League. Etter at de debuterte med tredjeplass i 1946/47-sesongen sikret de seg hele fem ligatitler de neste sju sesongene. De var i denne perioden en fast søker til Football League, men til tross for suksessen ble de aldri valgt inn i ligaen igjen. Da Southern League-tittelen igjen ble vunnet i 1988/89 betød det et andre strake opprykk og spill i Conference. Der ble det med seks sesonger før de igjen tok turen ned i Southern League, og i 2010 var det kroken på døra da også denne klubben ble slått konkurs.

Umiddelbart startet man opp dagens klubb, Merthyr Town, som er eiet og driftet av supporterne. Den nye klubben startet opp i Western League Division One, men etter at begge de to første sesongene endte med opprykk var de klar for spill i Southern League Division One South & West. Der befinner de seg fortsatt, etter å ha tapt playoff-finalen de to siste sesongene. Våren 2013 måtte de reise slukøret hjem fra Berkshire etter finaletap for Hungerford Town, mens de forrige sesong sviktet som favoritter hjemme mot Paulton Rovers i finalen. Er alle gode ting tre for Merthyr Town?? Det er i hvert fall mange flere enn kun undertegnede som har de som favoritt til tittel og direkte opprykk denne sesongen.

Penydarren Park ligger virkelig bortgjemt, der den ligger omkranset av trær og kun kan nås via blindveien Park Terrace. I enden av denne så jeg inngangspartiet, og ble pekt i retning av telleapparatene av en kar som tilsynelatende først tiltalte meg på walisisk. Inngangspengene på £9 ble betalt, og jeg fikk med meg en kopi av klubbens siste nyhetsbrev og en enkel gul billett som ga meg adgang til området innenfor portene. Her inne står stadionet på toppen av en liten bakke, og jeg var så ivrig etter en kikk at jeg strenet inn uten å slenge fra meg bagen først. Rykter om en snarlig forestående «oppgradering» av Penydarren Park var hovedgrunnen til at jeg startet planleggingen av denne turen. Jeg har en stund ønsket meg hit, men det er ikke den enkleste destinasjonen å skvise inn når man har ambisjoner om kamper hver dag. Nå var jeg endelig her, og forventet at dagens visitt ville bli turens stadionmessige høydepunkt. Jeg ble ikke skuffet..

Jeg kom med drøyt halvannen time til kampstart inn på langsiden ut mot Park Terrace, og det er også her man finner både klubbhuset og dets bar, garderober og kontorer, i tillegg til klubbsjappa som foreløpig ikke hadde åpnet. Sittetribunen på denne langsiden erstattet en tidligere hovedtribune som dessverre gikk tapt i en brann. Til høyre sett fra denne har man en ståtribune under åpen himmel, der det tidligere kun var en gressvoll, og denne ble anlagt i løpet av perioden Merthyr Tydfil tilbragte i Conference. Øverst på denne ståtribunen er klubbnavnet malt i hvit maling på den svarte muren, og i hjørnet mot hovedtribunen står en murbygning som huser toaletter. En av veggene har fått en mural i form av et kunstverk som viser en rød drage og fotballklubbens navn på walisisk.

En mural som viser klubbens logo er også å finne på en mur oppe i krattet i motsatt hjørne, såvidt over på bortre langside. Her står den i bakkant av de flotte ståtribunene under åpen himmel som flankerer den store tribunen på denne langsiden. Og det er sistnevnte som virkelig er anleggets perle – en fantastisk flott og klassisk ståtribune som alene var verdt inngangspengene. På denne langsiden kan man også se visse spor etter at anlegget har vært mer ovalt da de tidligere også arrangerte hundeveddeløp – og enda tidligere også sykling. Den siste kortsiden er en tribune i nokså lik stil som hovedtribunen, og her er det en blanding av ståtribune og sittetribune, med blå seter installert i deler av tribunen.

Penydarren Park er uten tvil et utrolig flott stadion, men det er nokså merkelig å tenke på at det neppe ville blitt bygget i dag. Ikke bare fordi evnen til å bygge noe som er interessant og har karakter synes å ha gått tapt, men først og fremst fordi anlegget etter sigende faktisk står på toppen av et gammelt romersk fort. Med min runde unnagjort gikk jeg for å oppsøke klubbhusets bar, og kjøpte på veien med meg et eksemplar av dagens kampprogram. £1,70 var den noe originale prisen, og jeg tok det med meg opp i baren, som ligger i hovedtribunens andre etasje, og som nås fra utsiden. Jeg byttet bort £3 mot en pint med Strongbow, og bartenderen sa seg villig til å låse bagen min inn på et rom i enden av lokalet.

Nippende til min pint satt jeg og leste i det interessante programmet da en kar kom bort for å introdusere seg selv. Det viste seg å være Andrew Evans, som skulle bli min «ledsager» denne ettermiddagen. Han var en av flere som hadde fått med seg at jeg skulle besøke, og fortalte at han opprinnelig var Cardiff-supporter som nå foretrakk å følge Merthyr Town etter å ha fått nok av den moderne fotballen og Vincent Tans herjinger. Han introduserte meg for flere Merthyr-fans som faktisk hadde en lignende historie, og bekreftet vel min teori om at min skuffelse over total mangel på stemning ved Cardiff City Stadium kvelden før i stor grad skyldes at en rekke personer i den harde kjernen har forsvunnet og blitt erstattet av en horde nye «plastikk-supportere». En av Andrews kompiser overrakte meg dessuten et eksemplar av fanzinen «Dial M for Merthyr» – et artig og stadig sjeldnere innslag i vår stadig mer nettbaserte hverdag.

Dagens motstander var Swindon Supermarine, og hjemmefolket måtte si seg enige i at de var favoritter. Swindon Supermarine var faktisk semifinalemotstander ved begge anledninger da Merthyr Town de to siste sesonger tok seg til playoff-finalen, men Merthyr-fansen håpet at man denne gang kunne unngå playoff ved å sikre seg direkte opprykk. De måtte vel noe nølende innrømme at de var favoritt også i kampen om tittelen, men av erfaring ville de ikke ta noe som helst for gitt, og advarte mot spesielt Stratford Town, som nå toppet tabellen fem poeng foran Merthyr, men med to kamper mer spilt. Bak disse to fulgte Didcot Town og Taunton Town, og også disse ble ansett å kunne bli tøffe utfordrere i toppkampen.

Jeg benyttet en røykepause til å ta en ny runde rundt banen, og returnerte til baren for en ny pint etter å ha konstatert at klubbsjappa fortsatt ikke var åpen. Andrew kunne fortelle litt om disse oppgraderingsplanene, som dessverre også ser ut til å omfatte den herlige ståtribunen på bortre langside, i tillegg til at man vil forlenge hovedtribunen i den ene enden. Mon tro om det ikke også var planlagt noe med den åpne ståtribunen på bortre kortside.. Det ble for øvrig lagt om til kunstgress i løpet av fjoråret, så der var jeg dessverre for sent ute. Jeg må innrømme å ikke akkurat være noen stor fan, men når sant skal sies glemte jeg fort det når kampen startet. Kanskje har det noe med at resten av anlegget er så flott at det mer enn gjør opp for dette.

Det var snart på tide å ta oppstilling for avspark, og glasset ble tømt før jeg rakk å stikke hodet innom den nå åpne klubbsjappa for å bytte £3 mot en pin til min samling. Merthyr Town sto med tolv strake kamper uten tap (9-3-0) i alle turneringer, og seks strake seire i ligasammenheng. Swindon Supermarine på sin side kom til Wales etter fem strake kamper uten seier i alle turneringer, og 0-2-2 på de fire siste i ligaen. Det lå virkelig an til en hjemmeseier på Penydarren Park, som for tiden faktisk går under navnet Cigg-e Stadium etter en sponsoravtale med en produsent av elektroniske sigaretter. NFF og norske myndigheter hadde nok gått fullstendig og totalt fra konseptene..

Hjemmelaget tok kommandoen fra start, og etter kun få minutter headet Ian Traylor i nettveggen fra god posisjon på bakerste stolpe. Få sekunder senere stormet Merthyr igjen i angrep, men Kyle McLaggon skjøt like utenfor. Ti minutter var passert da Ryan Newman fyrte løs, og Supermarine-keeper Sam Warrell måtte varte opp med en god redning for å hindre hjemmeledelse. Merthyr dominerte fullstendig, og det var kun et tidsspørsmål før scoringen ville komme. Det skjedde sekunder etter at vi hadde passert tjue minutters spill, og målet kom etter en corner. Kyle McLaggons heading ble blokkert, og returen ble reddet på streken, før McLaggon headet inn en meget fortjent ledelse for vertene.

Kun et par minutter senere burde det stått 2-0 etter at Ian Traylor etterlot seg svimle bortespillere på sin vei inn i feltet, men hans avslutning ble igjen reddet på streken. Traylor var igjen på farten like etter, men hans og Jarrad Wrights flotte forarbeid ble resultatløst da McLaggons tå var noen millimetere for kort til å få ordentlig kontakt med innlegget. Etter nølende forsvarsspill fikk Traylor deretter stå helt alene og avslutte, men en utrusende keeper Warrall fikk parert. Ikke lenge etter traff Traylor stolpen etter et frispark fra Gavin Williams (Merthyr-født tidligere walisisk landslagsspiller med lang Football League-erfaring fra blant annet Hereford, Ipswich, West Ham, Yeovil, og de to Bristol-klubbene).

Det var nærmest utrolig at det kun sto 1-0, men snaue fem minutter før pause doblet vertene omsider ledelsen. Kris Leek la inn og McLaggon kunne enkelt styre inn sitt andre fra kort hold. 2-0 til manager Steve Jenkins’ gutter. Gjestene fra Swindon hadde ikke skapt noen verdens ting, bortsett fra et skudd utenfor og en resultatløs corner, og da lagene gikk til pause kunne de nok ærlig talt prise seg lykkelig over at de kun sto 2-0, for når sant skal sies kunne det fort vært både det dobbelte og tredobbelte!

Pausen ble benyttet til å leske strupen med en ny pint mens jeg samtalte litt med et par fremmøtte bortefolk. De innrømmet glatt at pauseresultatet kunne vært langt styggere for deres del, men tippet også de at det tross alt var den sannsynlige seriemesteren de møtte. En av de kunne også fortelle at de nylig hadde ansatt tidligere Forest Green Rovers-manager (selv om de som ikke følger med i lavere divisjoner sikker vil huske ham bedre for sitt langt kortere opphold som manager i selveste Leeds United) Dave Hockaday som «rådgiver» i manager-teamet. Hjemmefansen var på sin side selvsagt fornøyd med det de hadde sett av sine helter, men fastslo også de at ledelsen burde vært en god del større med tanke på alle sjansene de hadde skapt.

Andre omgang startet igjen med Merthyr i førersetet, men om gjestene hadde vært tannløse og Merthyr dominerende i første omgang, endret dette seg noe etter rundt ti minutter av andre omgang. Det ble nå en langt jevnere kamp, der Supermarine hevet seg og for første gang skapte noen utfordringer for et hjemmelag som også virket slappere og mer nølende. Merthyr kunne imidlertid økt til 3-0 da McLaggon rundet keeper og fra spiss vinkel la tilbake til Traylor, men sistnevnte bommet regelrett på ballen. Det straffet seg få minutter senere, da nysigneringen Corey King reduserte til 2-1 etter fint angrepsspill. Det var ti minutter spilt av andre omgang, og det ble stille på Penydarren Park.

Dette var imidlertid starten på noen hektiske minutter, for kun et drøyt minutt senere gjenopprettet Kris Leek tomålsledelsen da han fra bortimot 25 meter sendte i vei en kanonkule som snek seg forbi gjestens keeper og inn i mål helt nede ved stolperota. Men kun halvminuttet senere reduserte Supermarine igjen da et innlegg ikke ble ordentlig klarert, og Harry Etheridge fikk vende opp og sette inn 3-2 bak Martyrs-keeper Tom Bradley. Tre mål på snaue tre minutter, og fem minutter senere var det ny nettsus da Ryan Newman økte til 4-2 med en kandidat til årets mål på Penydarren Park. Han dempet et innlegg elegant på brystet før han på utsøkt vis hamret ballen i nettet med venstrebeinet fra rett innenfor 16-meteren.

En utsøkt takling fra kaptein Ryan Green stoppet en skummel Supermarine-kontring idet bortespilleren skulle avslutte fra god posisjon, og nå tok The Martyrs mer over igjen. Newman avsluttet centimetere utenfor stolpen, mens McLaggon kunne sikret seg matchballen med et hattrick om det ikke hadde vært for en blokkering etter at han vendte opp inne i feltet. Samme mann hadde kort etter en gyllen mulighet da ballen havnet hos ham i god posisjon inne i feltet, men denne gang sleivsparket han over. Supermarine virket nå mer slitne, og de har slitt med store skadeproblemer. Det ble ikke bedre av at to mann måtte ut med skade i løpet av ettermiddagen i Wales. Troppen var allerede så herjet av plager at manager Dave Webb kun hadde tre innbyttere, hvorav en var hans assistent – 40 år gamle Lee Spalding. Og denne kriseløsningen måtte de faktisk også benytte seg av det siste snaue kvarteret!

Innbytter Corey Jenkins fosset oppover venstrekanten og driblet seg inn i feltet, men hans pasning ble ikke omsatt da vedkommende Merthyr-spiller nølet og kom for nærme keeper Warrell da han skulle avslutte. Med snaue fem minutter igjen av ordinær tid ble likevel sluttresultatet fastsatt til 5-2 av innbytter og tidligere Swansea City-spiller Guillermo Bauza. En pasning gikk gjennom hele feltet og fant spanjolen på bakerste stolpe, og han kunne enkelt sette den siste spikeren i Supermarine-kista. Midtstopper Jamie Rewbury kunne headet inn et sjette, men det stoppet på 5-2; identisk med resultatet da de to møttes i forrige sesongs playoff-semifinale. Og faktisk må det kunne sies å ha vært et noe flatterende resultat for gjestene, som virkelig kunne blitt sendt hjem som slakt fra denne kampen.

Tilbake i baren var naturlig nok hjemmefansen storfornøyd med tre poeng, samtidig som de jublet over at Stratford Town hadde gått på et tap i Tiverton. Nå var det kun to poeng opp til tabelltoppen, samtidig som de hadde to kamper til gode og divisjonens suverent beste målforskjell. Gjestene nøyet seg med å fastslå at de hadde tapt for et bedre lag, og at det ikke er mot lag som Merthyr at de i utgangspunktet skal hente sine poeng. Et par av de hevdet at de nok hadde overprestert noe ved å ta seg til playoff de to siste sesongene, og en mente til og med at sesongens mål var å overleve i divisjonen. Kanskje litt defensivt, med tanke på at Bishops Cleeve og Bashley allerede virker hektet av i bunnen. Vi fikk for øvrig rapporter om at nettopp Bashley hadde fått hele elleve i sekken på besøk hos North Leigh, og virker å være i fullstendig oppløsning.

Da jeg besøkte Swindon Supermarine en aldeles ufyselig januarkveld i 2011, hadde jeg fremdeles ikke byttet fra samling av skjerf til den langt enklere (og rimeligere) samlingen av pins, og deres pin har vist seg en utfordring så langt. Jeg tenkte dessverre ikke på å ta kontakt med klubben før kampen i Merthyr, men forhørte meg om noen tilfeldigvis hadde en til salgs. En som visstnok skulle ha var ikke å se, men min samtalepartner som viste seg å være klubbens groundsman tilbød seg å sende meg en i posten. Han nektet først å ta imot penger, men til slutt fikk jeg i det minste prakket på ham tre pund.

En andre post-match pint ble inntatt mens jeg samtalte med fremmøtte hjemme- og bortefans, før bartenderen etter hvert hentet frem bagen min. Jeg hadde blinket meg ut enten 17.38- eller 18.08-toget, i håp om å unnagjøre togbyttet i Cardiff før dagens store rugby-landskamp mellom Wales og New Zealand var ferdig. Det var nemlig varslet fullt kaos og køsystem ved og utenfor Cardiff Central, og jeg ville gjerne være på vei før den tid. Jeg hadde opprinnelig planlagt overnatting i Merthyr Tydfil, for å ta meg til en eventuell søndagskamp derfra dagen etter. Jeg ville såvidt kunne rekke frem til Crystal Palace v Liverpool, men billettprisene startet på vanvittige £50…og ikke minst krevde Palace at man for å få kjøpe billett også måtte kjøpe billett til en andre hjemmekamp! Drit og dra! Den moderne fotballen i et nøtteskall..

I stedet hadde jeg slått meg til ro med å muligens se Port Talbot Town i Welsh Premier League, men da FA Vase-kampen Bishop Auckland v 1874 Northwich ble flyttet til søndag var det straks meget mer interessant. Imidlertid betinget det at jeg måtte unnagjøre deler av reisen nordøstover etter kampen i Merthyr og overnatte et sted på veien. Jeg fant ut at Birmingham passet fint i så måte, og det var snart på tide å forlate Penydarren Park for å rekke 18.08-toget. Kvart på seks sa jeg hwyl fawr til Merthyr Town og klubbens fans, og gikk ut stadionportene der Supermarines buss sto klar til avgang. I ettertid fant jeg ut at deres buss hadde fått motorstopp slik at de ikke hadde fått kjørt før klokka 20, etter at busselskapet omsider hadde sendt en ny buss!

Da gikk reisen smidigere for meg, der jeg akkurat gikk klar av det verste kaoset ved en riktignok meget hektisk Cardiff Central, der det krydde av politi og vakter. Etter å ha blitt «underholdt» en drøy halvtime av en neger som følte for å la hele toget høre hans svært høylytte telefonsamtale om hvor mye han tok i benkpress (noe han sikkert gjentok et tosifret antall ganger), byttet jeg igjen tog ved Bristol Parkway. Ytterligere halvannen time senere ankom jeg omsider Birmingham New Street, der jeg kunne legge ut på siste etappe med lokaltoget den korte veien opp til Gravelly Hill. Fra sistnevnte stasjon var det et lite kvarters gange til Rollason Wood Hotel, der jeg hadde betalt rimelige £26,50 for kost og losji.

Det virket å være god stemning blant folket i hotellets bar, og etter å ha slengt fra meg pikkpakket rundt klokka 22.30, ble jeg fristet til en pint i det lystige selskapet. Det kvinnelige personalet – mor og datter – var selv med på festivitasen og forsynte seg hyppig fra baren. Det var festlig selskap, det skal de ha…og selv om de hadde gjort oppmerksom på at baren ville stenge ved midnatt, endte de opp med å servere både seg selv og oss andre til klokka var over halv to. Da var det uansett på tide for undertegnede å finne køya. Før jeg sovnet ble jeg liggende å lese artikkelen i dagens kampprogram om da Merthyr Tydfil vant hjemmekampen mot selveste Atalanta i den europeiske cupvinnercupen i 1987/88-sesongen. Det var jo på tiden før de walisiske klubbene i den engelske pyramiden ble bannlyst fra den walisiske cupen etter å ha nektet å slutte seg til den walisiske ligaen ved oppstarten av Welsh Premier League i 1992. Vel, det hadde vært en fin (men lang) dag, og jeg stortrivdes på flotte Penydarren Park. Pob lwc til Merthyr Town.

English (pyramid) ground # 218 / Welsh ground # 2:
Merthyr Town v Swindon Supermarine 5-2 (2-0)
Southern League Division One South & West
Penydarren Park, 22 November 2014
1-0 Kayne McLaggon (21)
2-0 Kayne McLaggon (41)
2-1 Corey King (56)
3-1 Kris Leek (58)
3-2 Harry Etheridge (59)
4-2 Ryan Newman (64)
5-2 Guillermo Bauza (85)
Att: 468
Admission: £9
Programme: £1,70
Pin badge: £3

Next game: 23.11.2014: Bishop Auckland v 1874 Northwich
Previous game: 21.11.2014: Cardiff City v Reading

More pics

Jeg hadde overnattet i Newport i forbindelse med kampen Cardiff City v Reading, og skulle videre til Merthyr Tydfil for et etterlengtet besøk på Penydarren Park. Men på vei fra hotellet til stasjonen i Newport unnet jeg meg først en svipptur innom Rodney Parade for å ta en kikk på hjemmebanen til Newport County. Her har klubben nå spilt siden sommeren 2012, da de flyttet fra flerbruksanlegget Spytty Park. Rodney Parade deles med rugby union-klubbene Newport RFC og Newport Gwent Dragons, og County forlenget i fjor avtalen om banedeling med å tegne en avtale som foreløpig strekker seg til 2023.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Rodney Parade er litt merkelig i den forstand at da jeg gikk gjennom portene kom jeg kun inn på et område utenfor en av stadionets kortsider, der man rundt en gressplen finner forskjellige bygninger relatert til klubbene som spiller der. En av portene borterst på Town End stå halvveis åpen, og frekt og freidig snek jeg meg innenfor. Denne kortsiden har en ståtribune under åpen himmel. På min høyre hånd hadde jeg Hazell Stand, som faktisk var en liten positiv overraskelse. Dette er en tribune i to nivåer, med sitteplasser oppe og ståplasser i forkant; og det er sistnevnte som gir den en viss karakter.

På motsatt langside er sittetribunen Bisley Stand langt mindre fin å se på, med seter i et antall farger og i en formasjon som kan gjøre en direkte svimmel. Den minner litt om den ikke så attraktive nye West Stand på Leyton Orients Brisbane Road, og setene lener seg nærmest opp mot det som mest av alt  ser ut som et moderne kontorbygg. På bortre kortside, South End, står en nokså ny sittetribune under åpen himmel, og heller ikke denne så veldig spennende ut. Mens folk var i ferd med å gjøre klart for en av rugbyklubbenes kamp mot Neath, forlot jeg Rodney Parade og satt kursen mot Newport jernbanestasjon – forbi ruinene av Newport Castle (siste bilde). Destinasjonen var nå Merthyr Tydfil.

Fredag 21.11.2014: Cardiff City v Reading

Etter en lengre tur i oktober hadde jeg egentlig innstilt meg på at neste tur ville bli min etter hvert årvisse romjuls- og nyttårs-tur, men da jeg kikket litt på terminlistene for november begynte det snart å friste med nok en tur før den tid. Det var egentlig et ønske om å se Merthyr Towns Penydarren Park som satt hjulene i sving, og snart hadde jeg langt planer for en tur med seks kamper på seks dager. Min mor hadde stått opp i otta for å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på E6 ved Korsegården, og omsider kunne jeg få meg litt søvn mens 07.55-flyet til SAS fraktet meg fra Gardermoen til Manchester.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Med lørdagskamp i Merthyr Tydfil passet det bra at Reading fredag kveld skulle spille bortekamp i Cardiff, og etter å ha landet noe forsinket kunne jeg starte togreisen ned til South Wales, der første etappe gikk med lokaltoget til Crewe. Med rundt 25 minutter på meg til å bytte tog i Crewe, hadde jeg tid til å kombinere en røykepause med å gå den korte turen bort til Gresty Road for å ta en rask kikk på utsiden av hjemmebanen til Crewe Alexandra. Tilbake på stasjonen stusset jeg et lite sekund da det sto Aberdaugleddau på toget som rullet inn på perrongen, men jeg innså raskt at det var det walisiske navnet på endestasjonen Milford Haven, og tok plass for å fortsette reisen sørover. Den gikk gjennom Shropshire og Herefordshire før vi krysset den walisiske grense, og omsider kunne jeg noen minutter på halv to stige av i Newport – eller Casnewydd, om man foretrekker det walisiske navnet på byen ved elven Usk.

Grunnen til at valget falt på Newport som base denne dagen er enkel. Det skyldes nemlig at Cardiff denne helgen var fullstendig fullbooket i forbindelse med lørdagens rugbykamp mellom Wales og New Zealand på Millenium Stadium, og en nettside som booking.com viste eksempelvis over en uke i forkant at 96% av byens hotellsenger var booket. Rugby er i en særklasse som walisernes nasjonalidrett, og de få resterende sengeplassene gikk for flere hundre pund. Da slapp jeg langt billigere unna med £30 i Newport, et kvarters togtur unna. På Wetherspoons-puben The John Wallace Linton unnet jeg meg turens første pint og litt snylting på deres WiFi før jeg gikk for å sjekke inn ved etablissementet Gateway Express. Det lå omtrent et kvarters gange fra stasjonen, på andre siden av elven Usk, og på veien passerte jeg et steinkast fra Newport Countys hjemmebane Rodney Parade. Imidlertid tenkte jeg som så at en nærmere kikk fikk vente til dagen etter.

Jeg hadde nemlig andre ting fore, og etter å ha sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, satt jeg igjen kursen mot Newport stasjon. Der veksler informasjonstavlene mellom walisisk og engelsk, og jeg fikk snart orientert meg frem til riktig perrong for neste avgang mot Cardiff. Jeg hadde avtalt å møte to svenske kompiser (og Southend-supportere) som også skulle på samme kamp. De hadde flydd over på torsdagen og tilbragt kvelden før i Southend. Med hyppige avganger mellom Newport og Cardiff var det nokså tilfeldig at jeg skulle stige på samme tog som de befant seg på, og til alt overmål i samme vogn! De to gøteborgerne hadde medbragt «proviant» og bød på en boks med cider som jeg gladelig takket ja til.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å ta et lokaltog videre ut til stasjonen Ninian Park for å ta en kikk på Cardiffs nye stadion i dagslys før jeg møtte svenskene Håkan og Johan, men nå valgte jeg i stedet å bli med de to GAIS-supporterne og vente mens de sjekket inn på Best Western-hotellet i nærheten av togstasjonen Cardiff Central. Allerede ved ankomst der så vi at det sydet av liv, og folk flest virket å se mest frem mot morgendagens rugbykamp. Et imponerende antall newzealendere hadde reist kloden rundt for å følge sitt lag, og var godt synlige både på hotellet og i området rundt stasjonen. Cardiff er for øvrig den største byen i Wales, og har vært walisisk hovedstad siden 1955. Et innbyggertall på bortimot 350 000 gjør at den også rangeres som Storbritannias niende største by, og sentrum har siden 1990-årene gjennomgått en enorm ansiktsløftning.

På puben The Great Western inntok vi en middag og noen pints, og tilbragte der halvannen times tid inntil vi fant det for godt å sette kursen mot Cardiff City Stadium. Svenskene hadde imidlertid lagt igjen togpassene sine på hotellet, så de bestemte seg for å spandere taxi på oss. Det kostet da heller ikke mer enn £5, og med en time til avspark kunne sjåføren slippe oss av fem minutters gange fra stadion i og med at trafikken begynte å bli nokså heftig i området. Svenskene hadde billett på en av hjemmetribunene, mens undertegnede for første gang siden 2011 hadde benyttet sitt medlemskap i Reading FC til å kjøpe billett på bortetribunen. Den hadde jeg betalt £28 for, og den kom dalende ned i postkassa en uke i forkant.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at Cardiff City Stadium ikke har sett særlig pent ut fra utsiden om man skal dømme ut fra bilder, men opplyst i mørket var det ikke så altfor galt på avstand. Vi gikk forbi der Ninian Park tidligere sto rett på andre siden av veien, og vi var skjønt enige om at det var synd det aldri hadde blitt besøkt av noen av oss. En av det gamle stadionets porter har for øvrig blitt bevart og er stilt opp utenfor det nye anlegget. Etter at svenskene hadde stoppet ved et par boder, stakk vi innom klubbsjappa, der jeg nøyde meg med å betale £3 for et kampprogram og £2,99 for en pin til min samling. Det var med meget blandede følelser jeg ga mine penger til Vincent Tan, men jeg bestemte meg for å i hvert fall ikke gå til innkjøp av noe mer ved anlegget denne kvelden. Det ble også tid til en kikk på statuen av klubblegenden Fred Keenor; mannen som blant annet var kaptein for Cardiff-laget som i 1927 ble historiens hittil eneste ikke-engelske vinner av selveste FA Cupen.

Vi avtalte å møtes ved denne statuen etter kampslutt, og i regnet tok jeg meg over til borteinngangen. På innsiden er Cardiff City Stadium et typisk nybygg – funksjonelt sett sikkert helt ypperlig, men akk så kjedelig og blottet for karakter. Reading-fansen hadde fått tildelt det ene hjørnet på kortsiden Grange Stand, nærmest langsiden Ninian Stand. Vi hadde sistnevnte tribune på vår høyre hånd, og der kunne jeg med selvsyn nå se resultatet av Vincent Tan siste herjinger. Mye har vært sagt om malaysierens radbrekking av klubbens historie og identitet, og det er vel ingen grunn til å gjenta alt, men det var trist å se at den nybygde andre etasjen på denne tribunen nå hadde fått installert røde seter i motsetning til de blå setene på resten av anlegget. Så godt som samtlige av mine Reading-kompiser hadde holdt seg hjemme for å prioritere et utdrikningslag, samtidig som mange ikke var særlig lystne på bidra økonomisk overfor Vincent Tan. Men etter at jeg i det minste hilste på to-tre karer jeg om ikke annet kjenner av utseende, satt jeg meg ned og bladde litt i kveldens program.

Det var av kvaliteten man forventer av en klubb på dette nivået, og en artig detalj var at man inne i programmet hadde stiftet inn et bilag som faktisk var en miniatyr-utgave av kampprogrammet fra 24 januar 1998, da de to møttes på Ninian Park i fjerde runde av FA Cupen. Jeg kunne se at programmet den gang kostet £1,60, så ting har skjedd også på den fronten. Hjemmelaget sto før kveldens kamp med fire strake hjemmeseire under sin nye manager Russell Slade, men kom nå fra to bortekamper der visittene til Bolton og Birmingham hadde endt med kun ett poeng til sammen. Reading på sin side sto med 0-1-5 på sine seks siste bortekamper, så det lovet vel kanskje ikke helt godt for The Royals, som jeg faktisk skulle se for første gang siden playoff-finalen mot Swansea City i 2011 (om man ser bort fra at jeg så deres U21-lag da jeg besøkte Bognor Regis Town i sommer).

Det skilte to poeng fra Cardiff på 12. plass ned til Reading to plasser lenger ned på Championship-tabellen, men det var gjestene som startet best. De dominerte banespillet og presset waliserne bakover, men det ble stort sett med halvsjanser. Vertene på sin side ble løpende mellom og hadde lite ball. Cardiff-keeper David Marshall reddet et skudd fra Glenn Murray, og da Hal Robson-Kanu tok seg inn i feltet og la tilbake, fikk en forsvarer klarert i siste liten. Da Cardiff fikk hjørnespark etter snaue tjue minutter, var en heading utenfor fra tidligere Reading-spiller Adam Le Fondre det nærmeste vertene hadde vært. Men mot spillets gang tok de ledelsen da corneren som gikk i mål via forsvarer Alex Pearce på bakerste stolpe. Keeper Adam Federici mente seg hindret, men dommeren godkjente selvmålet, og noe ufortjent sto det 1-0.

Reading fortsatte imidlertid å presse på, og hjemmekeeper Marshall måtte i aksjon på avslutninger fra Robson-Kanu og Jordan Obita. Etter at en Cardiff-spiller tilsynelatende nektet å gi fra seg ballen i forbindelse med et frispark ble det også tilløp til håndgemeng, men hjemmelaget var nå absolutt mer med også spillemessig. Vertene kom på noen skumle kontringer, og skulle muligens hatt et straffespark etter en hands i Reading-forsvaret. To minutter på overtid av første omgang fikk de straffesparket da Adam Le Fondre ble dratt ned av Alex Pearce. Pearce var bakerste mann, og fikk det røde kortet til tross for at jeg følte at Le Fondre uansett ville vært altfor tett oppe i keeper Federici (jeg ble litt mer usikker etter å ha sett repriser i ettertid). Ingen god dag på jobben for Pearce, og i omgangens fjerde tilleggsminutt sørget Peter Whittingham for scoring fra straffemerket slik at vertskapet kunne gå til pause med ledelse 2-0.

Pausen ble benyttet til å bla litt mer i programmet, samtidig som jeg også registrerte at et norsk firma sannsynligvis har brukt store pengesummer på voldsom reklamesatsing ved anlegget. Det spørs om det ikke var et resultat av den jippo som herjet norsk media da Cardiff tydeligvis var svært så interessant under Ole Gunnar Solskjær. Mon tro om de er like fornøyd med investeringen nå som norsk media tydeligvis mener at klubben ikke lenger er like interessant å skrive om. Adam Le Fondre hadde for øvrig vært gjenstand for mishagsytringer fra den svært høylytte Reading-fansen, men det var ingenting sammenlignet med hetsen mot en annen tidligere Reading-spiller, Sean Morrison. Cardiff-fansen på sin side hadde vært merkelig stille, og i løpet av kampen var det faktisk kun to-tre ganger de ga lyd fra seg i svært korte perioder. Hadde det ikke vært for at Reading-supporterne skapte voldsom liv og røre i svingen, ville Cardiff City Stadium uten tvil fremstått som et bibliotek – og det til tross for 20 643 tilskuere!

Reading-manager Nigel Adkins erstattet i pausen Simon Cox med Garath McCleary, som var tilbake etter et skadeavbrekk, og innbytteren var tidlig i andre omgang på ferde med et raid. Hans innlegg ble imidlertid noe for langt for Glenn Murrey, og det var snart vertene som nå tok kommandoen. De virket å utnytte det tallmessige overtallet til sin fordel, og Federici måtte varte opp med en god redning for å hindre scoring fra Anthony Pilkington. Både Le Fondre, Craig Noone, og Federico Macheda var skummelt frempå for Cardiff, og det var nå lite som tydet på at Reading skulle kunne komme tilbake. Det la i hvert fall ingen demper på den voldsomme stemningen i Reading-svingen.

Etter drøyt halvspilt andre omgang fikk også norske medier et påskudd til å skrive om en kamp de ellers kanskje ville forbigått i stillhet da Mats Møller Dæhle kom innpå for Noone. Cardiff virket å ha full kontroll, men det var åpenbart ikke godt nok for et hjemmepublikum som allerede hadde begynt å gå da matchuret viste 80 minutter. De fikk ikke se at Michael Hector i forbindelse med en halvklarert corner smalt inn reduseringen til 2-1 etter klabb og babb i Cardiff-feltet. Merkelig nok førte den fornyede spenningen til en ytterligere strøm av Cardiff-fans som satt kursen mot utgangene, og da man igjen tok avspark må det ha vært minst tusen (om ikke det dobbelte) tilskuere færre enn ved kampstart. Snodige greier. Readings ti mann satt nå inn en sluttspurt, men det nærmeste de kom var da innbytter Nick Blackman valgte å heller kaste seg i jakt på straffespark enn å gå på mål. Han ble korrekt belønnet med gult kort for filming, og burde i likhet med andre skuespillere skamme seg over sin usympatiske opptreden.

Dermed endte det med hjemmeseier 2-1, og et overraskende taust Cardiff-publikum forlot raskt anlegget mens det fortsatt kokte i Reading-svingen der bortespillerne nå kom bort. Mens jeg gikk for å møte svenskene kunne jeg fortsatt høre de tilreisende supporterne. Det hadde nå begynt å regne heftig, og det var direkte ufyselig vær i den walisiske hovedstaden, der vi raskt valgte å orientere oss frem til en nærliggende pub. Det er ikke all verdens av utvalg i nærheten, men jeg visste at The Ninian Park lå like ved stasjonen med samme navn. Imidlertid hadde den nå både byttet navn og blitt lagt ned – kun et par uker tidligere, i følge en lokal kar som pekte oss videre nedover Leckwith Road. Der skulle det befinne seg et par puber, og etter ti minutters gange fra fotballstadionet kunne vi søke ly på The Canton Cross Vaults. Vi var dyvåte til skinnet, og jakker ble hengt til tørk før forfriskninger ble bestilt.

Svenskene hadde i likhet med meg stusset over mangelen på stemning på hjemmetribunene, og jeg hadde ut fra beretninger jeg har hørt en teori om at en rekke Cardiff-fans har vendt klubben ryggen etter Vincent Tans herjinger og blitt erstattet med en stor andel av den nye typen «supportere» som gladelig kjøper klubbens røde drakter så lenge klubben gjør det bra på banen. Denne teorien fikk jeg da også delvis bekreftet da jeg dagen etter snakket med et antall tidligere Cardiff-fans som nå heller ser supporter-eide Merthyr Town. Etter to pints blant delvis lugubert klientell dristet vi oss igjen ut i regnet og fikk vinket til oss en taxi som fraktet oss tilbake til Cardiff Central. Jeg måtte komme meg med siste tog tilbake til Newport klokka 23.20, og tok farvel med svenskene som dagen etter skulle se Tranmere v Southend. I drittværet unnet jeg meg en taxi tilbake til Gateway Express, og kunne snart legge meg under dyna etter en lang dag.

English (pyramid) ground # 217 / Welsh ground # 1:
Cardiff City v Reading 2-1 (2-0)
Championship
Cardiff City Stadium, 21 November 2014
1-0 Alex Pearce (og, 20)
2-0 Peter Whittingham (pen, 45+4)
2-1 Michael Hector (81)
Att: 20 643
Admission: £28
Programme: £3
Pin badge: £2,99

Next game: 22.11.2014: Merthyr Town v Swindon Supermarine
Previous game: 15.10.2014: Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports

More pics

På min november-turs første dag hadde jeg flydd over til Manchester Airport, og skulle bytte tog i Crewe på min ferd ned til den Cardiff. Ved dette togbytte hadde jeg tid til å gå den korte veien bort til Gresty Road for å ta en kikk på hjemmebanen til Crewe Alexandra. Det er kun snakk om noen få minutters gange, og anlegget kan ses godt fra togstasjonen. Det domineres totalt av den store tribunen som opprinnelig lød navnet the Railtrack Stand, og der den står på den ene langsiden utgjør den faktisk over 2/3 av anleggets kapasitet. Det var selvsagt ikke åpent slik at jeg fikk innsyn, men om ikke annet fikk jeg tatt en kikk på eksteriøret før jeg hastet tilbake til togstasjonen for å fortsette reisen.

Jeg har nå booket ikke bare en men to turer, men den årvisse romjuls- og nyttårsturen får vi komme tilbake til. Først er det duket for en november-tur med avreise fredag 21. november. Jeg tror jeg endelig – etter mye om og men, og flere endringer – har klart å spikre et program. I hvert fall nesten, siden jeg fortsatt ikke er 100% sikker på turens siste destinasjon. Men jeg er på god vei, og her er programmet slik det ser ut for øyeblikket:

Fredag 21.11.2014:
Cardiff City v Reading (Championship)

Det er lenge jeg har sett Readings førstelag i aksjon, og selv om jeg ikke er videre lysten på å gi økonomisk støtte til noldusen Vincent Tan og hans rasering av Cardiff City, passer denne kampen utmerket med tanke på kampen i Merthyr Tydfil dagen etter. Og sannelig har det vist seg at noen svenske bekjente også har denne kampen på agendaen, slik at vi treffes for en pint eller fem. Overnatting skjer i Newport, siden en rugby-landskamp i Cardiff har ført til skyhøye overnattingspriser på flere hundre pund denne helgen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Lørdag 22.11.2014:
Merthyr Town v Swindon Supermarine (Southern League Division One South & West)

Turens hovedmål er flotte Penydarren Park, som lenge har vært et ønsket reisemål. Det var i hvert fall den som var årsaken til at jeg i det hele begynte å vurdere en november-tur, da man etter sigende vil starte en “oppgradering” av anlegget i løpet av de kommende månedene. Nå fikk jeg av en som besøkte herligheten forrige helg høre at Merthyr-folket hevdet det ikke ville være penger til å starte opp dette så raskt, men nå vil det uansett bli besøkt. Endring av kamp dagen etter har imidlertid ført til at overnatting i Merthyr Tydfil utgår, og jeg vil etter kamp reise den lange veien til Birmingham for å være bedre rustet til å rekke søndagskampen i nordøst.

Søndag 23.11.2014:
Bishop Auckland v 1874 Northwich (FA Vase 2. runde)

Som sagt; overnatting i Birmingham gjør det mulig å rekke opp til County Durham i tide, og jeg overnatter på Premier Inn-hotellet rett ved Bishop Aucklands hjemmebane. Sist gang jeg dro dit ble det avlysning…jeg håper det ikke vil være tilfelle denne gang.

Mandag 24.11.2014:
Aston Villa v Southampton (Premier League)

Ikke all verden med alternativer denne mandagen, og flere av hjemmelagene i aksjon har allerede blitt besøkt. Villa Park har om ikke annet sett nokså flott ut fra utsiden når jeg har passert med tog. Overnatting i Birmingham.

Tirsdag 25.11.2014:
Weymouth v Poole Town (Southern League Premier Division)

Weymouth er en annen destinasjon jeg en stund har ønsket meg til, og dette Dorset-oppgjøret blir også en durabelig toppkamp. Sammen med besøket på Penydarren Park ser jeg for meg at dette vil bli turens høydepunkt. Overnatting i Weymouth.

Onsdag 26.11.2014:
Saltash United v St. Blazey (South West Peninsula League Premier Division)

Foreløpig ikke 100% spikret, men jeg heller ganske kraftig mot Saltash United og nytt besøk i Cornwall – om enn kun rett over grevskapsgrensen. Jeg har to ganger tidligere planlagt besøk her, men mens jeg første gang måtte finne alternativ grunnet avlysning, valgte jeg sist gang å selv gjøre endringer da et enda mer interessant alternativ kom på banen. Den aller mest fristende kampen denne dagen er Bedlington Terriers v Shildon i Northern League, men jeg akter ikke å legge ut på en over 8 timers reisevei nordover fra Weymouth… Et enklere alternativ er Frome Town v Paulton Rovers i Southern League Premier, men jeg heller som sagt mot Saltash. Det vil nok i så fall medføre overnatting i Plymouth.

Hjemreise fra London Heathrow torsdag ettermiddag. Jeg krysser fingrene for medgjørlige værguder.

Onsdag 15.10.2014: Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vertinnen ved Ashton Lodge Guest House disket opp med en full english breakfast, og siden dette skulle være min base også denne dagen, fulgte jeg like godt opp med å returnere til rommet for å unne meg en ekstra time på øyet. Nå ble det til slutt faktisk over to ekstra timer, men jeg hadde overhodet ingen planer som hastet. Derfor kunne jeg ligge og lese en god stund, samtidig som jeg også sjekket ut reisealternativene til dagens kamp. Da det endelig var på tide å bevege på seg, startet ferden med en snaut ti minutters spasertur bort til bussholdeplassen der den lille bybussen snart plukket meg opp for å frakte meg fra Ashton-on-Ribble til Preston sentrum, hvor jeg hadde sett meg ut et passende tog.

Det var flere muligheter, med bytte fra tog til buss i både Blackburn, Accrington, og ved Church & Oswaldtwistle. Sistnevnte er på langt nær like langt ute i gokk som det kanskje høres ut, men jeg valgte likevel å bytte i Blackburn, da den aktuelle bussholdeplassen der virket være både nærmere stasjonen og enklere å orientere seg frem til. Etter den 17 minutter lange togturen til Blackburn skulle det imidlertid vise seg at det ikke skulle være fullt så enkelt! Etter å ha hoppet av toget i Blackburn for første gang(?), oppdaget jeg nemlig ganske umiddelbart at det var noe som ikke stemte. Bussholdeplassen jeg hadde fått utpekt et steinkast fra togstasjonen virket nemlig å være flyttet i forbindelse med det som fremsto som omfattende veiarbeid i denne gaten – uten at det var noen form for skilting eller noe som i det hele tatt vitnet om at det hadde vært en bussholdeplass der.

Med kun et snaut kvarter på meg til å bytte fra tog til buss, kjente jeg nå at stressnivået begynte å øke noe, men de forbipasserende som jeg stoppet var tydeligvis ikke lokalkjente nok til å kunne hjelpe. I forbindelse med veiarbeidet var imidlertid satt opp trafikklys da man kun hadde trafikk i en retning om gangen, og da jeg så at en taxi var blant bilene som sto og ventet på grønt lys, benyttet jeg anledningen til å spørre sjåføren. Han kunne heller ikke gi noe svar på hva som hadde skjedd med bussholdeplassen, men undret seg plutselig på om ikke bussen som sto et par plasser foran i køen var bussen jeg etterlyste. Dette viste seg ganske riktig å være buss nummer 244 mot Rawtenstall, men sjåføren gjorde sitt beste for å på gebrokkent engelsk fortelle at han ikke var i trafikk, og at bussholdeplassen nå var rett rundt hjørnet i Darwen Street.

En pen jente som ventet på samme buss kunne bekrefte dette, og et par minutter forsinket kom omsider bussen…med samme sjåfør som nettopp hadde henvist meg dit. Jeg betalte £4,40 for en billett til Haslingden, der jeg igjen skulle bytte buss, og den snaut halvtimes lange turen tok meg snart oppover i heilandskapet i East Lancashire. Mon tro om det ikke var den såkalte Oswaldtwistle Moor vi kjørte over der vi stadig klatrert oppover og oppover med steingjerder, sauer og nakent, forblåst heilandskap rundt oss på alle kanter. Midt der oppe, flere kilometer fra nærmeste hus, passerte vi plutselig den store puben The Grey Mare, og jeg undret litt på hvem som er stamkundene her. Dette er en av Englands høyestliggende puber, og jeg vil tro at kundene gjerne består av turgåere og reisende som stopper her for å ta en rast fra bilkjøringen. Herfra gikk det imidlertid nedover igjen, og jeg kunne snart hoppe av i Haslingden.

Her kom snart buss 464 mot Rochdale, som skulle ta meg videre til min endelige destinasjon Bacup, og ytterligere £4,40 ble betalt. Det var først etter at jeg hadde satt meg ned at jeg ble oppmerksom på at det var samme selskapet, RossoBus, og at jeg med litt bedre planlegging kanskje ville ha vært i stand til å kjøpe en noe rimeligere billett som tok meg helt fra Blackburn til Bacup. Men gjort var gjort, og snart passerte vi Rossendale, der jeg hadde vurdert å hoppe av for å ta en kikk på den tidligere klubben Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane. Etter litt research tydet imidlertid ting på at det nå ikke var mye å se der etter at anlegget brant ned for et par år siden. Etter rundt 25 minutter på buss 464 kjørte vi inn i Bacup, og jeg kunne stige av på Market Street.

Selv om det var nesten to og en halv time til kampstart, bestemte jeg meg for å spasere opp til West View for å ta en kikk mens det fortsatt var ordentlig dagslys. Jeg oppdaget imidlertid snart at jeg hadde gått noen hundre meter for langt utover Todmorden Road og passert stedet der jeg skulle svingt til venstre opp Lane Head Lane. Sistnevnte er da også kun et trangt smug helt i bunnen av den bratte bakken som går oppover mot klubbens hjemmebane, men etter å ha peset meg til topps, kunne jeg ta til høyre inn Cowtoot Lane, der jeg snart så anlegget til venstre foran meg. Det var dessverre foreløpig stengt uten det minste tegn til liv, så jeg måtte nøye meg med å beundre veggmaleriet på utsiden av klubbhuset, samt en kikk gjennom den låste porten ved inngangspartiet. Mens jeg sto der begynte det å regne, og jeg valgte å returnere til puben The Queens i bunnen av bakken, for å slå i hjel litt tid der.

Bacup ligger som nevnt helt vest – eller rettere sagt sørvest – i Lancashire, og har et inbyggertall på drøye 12 000. Selv om det ikke er langt å kjøre til mer sentrale steder, får man inntrykk av at dette området ligger ganske avsides. Det er for eksempel ikke mer enn en drøy norsk mil ned til Rochdale, mens det eksempelvis ligger omtrent tre og en halv mil øst for Preston, der jeg hadde startet dagens ferd. Med sin beliggenhet er det kanskje ikke så overraskende at Bacup har lange tradisjoner innen flanell- og ullhandel, mens det etter den industrielle revolusjon som så mange andre steder i regionen ble et senter for tekstilindustrien, med flere bomullsspinnerier. Bacup sentrum har for øvrig masse verneverdig arkitektur og fredede bygninger.

Bacup & Rossendale Borough ble stiftet som Bacup så langt tilbake som i 1875, og tok navnet Bacup Borough i 1920. Klubben spilte i Lancashire League fra 1903, og var fortsatt medlem der da denne i 1982 slo seg sammen med Cheshire County League og stiftet North West Counties League. Dagens navn tok man først i fjor, da man sommeren 2013 døpte om klubben til dagens Bacup & Rossendale Borough. Dette har kanskje sammenheng med at den tidligere nevnte Rossendale United gikk konkurs i 2011, og at planer om å starte opp en ny klubb ble skrinlagt etter at deres Dark Lane som nevnt brant ned, slik at Bacup-klubben kanskje har sett på dette som en mulighet til å omfavne også Rossendale-samfunnet.

West View er forøvrig nummer tre på lista over de høyestliggende fotball-anlegg i den engelske pyramiden, kun slått av Buxton og Tow Law Town. Disse tre er da også i særklasse de tre høyeste, og det slo meg faktisk at jeg med besøk på West View ville ha besøkt de fem øverste på en slik liste, om det skulle være noe mål i seg selv. West View hadde også en stund figurert på listen over destinasjoner jeg ønsket å besøke, og da min Preston-baserte groundhopper-kompis Anthony Robinson hadde tilbudt meg skyss tilbake, ga det meg en fin mulighet da jeg ellers ikke ville vært i stand til å ta meg tilbake etter kveldskampen. Jeg kan for øvrig ikke huske sist jeg betalte så lite som £1,70 for en pint med Strongbow, så The Queens skal få all mulig ros for prisene ved sitt etablissement, der jeg ble opplyst om at det hver onsdag var 75p avslag på bortimot samtlige pints fra tappekranene.

Etter to pints i den koselige puben, gikk jeg ut i regnet og slet meg igjen opp bakken mot Cowtoot Lane og West View, der det nå var mer aktivitet enn tidligere. Med en drøy time til avspark betalte jeg £6 i inngangspenger, og selv om det i et ufyselig vær fristet å søke tilflukt i klubbhuset på denne kortsiden, måtte jeg først ta en runde rundt banen. Som sagt kom jeg inn i det ene hjørnet på en av kortsidene, og til venstre for meg hadde jeg langsiden der hovedtribunen står. Dette er en sittetribune i mur, plassert på den ene banehalvdelen, og bortenfor denne står laglederbenkene. Gressmatta heller for øvrig veldig tydelig ned mot denne langsiden. På bortre kortside har fasilitetene bestått i en konstruksjon som gir tak over hodet til et lite antall supportere, men denne falleferdige konstruksjonen er sperret av, og har (om man skal tro andres vitneprov) tydeligvis også vært det i flere år!

Også på bortre langside er det en ståtribune som strekker seg omtrent kvarte banens lengde, og som står litt inne på den ene banehalvdelen. Denne gir tak over hodet til de som står på de fire-fem betongtrinnene her. Bak mål på den nærmeste kortsiden, der jeg hadde kommet inn, er det ingen tribunefasiliteter. Her er det eventuelt altså hard standing som gjelder, men samtidig er det også her man finner klubbhuset med sin bar. Det var dit jeg nå satt kursen, og £2,50 ble byttet mot en boks med Strongbow, før jeg også fant frem til karen som hadde ansvaret for kampprogrammet. Jeg hadde lovet å kjøpe med også til Anthony og hans kvinnelige følge, som fortsatt ikke hadde ankommet, og for £2 per stykk sikret jeg meg tre eksemplarer av et program som tydeligvis var stiftet av noen som enten hadde hastverk eller ikke hadde vært helt stø på hånden. Det inneholdt da i hvert fall det meste av info rundt lagene…men en tabell hadde gjort seg!

Det som imidlertid var et faktum er at Bacup & Rossendale Borough lå sist på tabellen i North West Counties League Premier Division med den stygge statistikken 1-2-12, og de sto nå med sju strake tap – hvorav seks i ligaen, der de også stå uten seier på de 12 siste. Klubben endte jo forrige sesong på nedrykksplass, men noen vil kanskje huske at de ble benådet som følge av at Kidsgrove Athletic ble benådet fra nedrykk til NWCL. Det ser imidlertid ikke ut til at de har tatt særlig godt vare på denne ekstra muligheten, der de nå lå som jumbo. Kveldens gjester var Stockport Sports, som noen vil huske under det tidligere navnet Woodley Sports (og før det igjen Woodley Athletic), og også de var å finne på nedre del av tabellen. De sto også uten seier på de åtte siste i ligaen, og lå før kveldens kamp på femte siste plass med ti poeng – dobbelt så mange som hjemmelaget, som med seier ville kunne knappe innpå og også ta seg forbi AFC Blackpool.

En person som speidet skeptisk utover banen spådde pessimistisk nok at regnet ville føre til at det neppe ville bli spilt 90 minutter. En person som tilfeldigvis overhørte dette – og som virket være tilknyttet klubben – kunne imidlertid berolige med at man nå har forbedret dreneringen i bakkant av den bortre langsiden, der et jorde som skråner ned mot banen tidligere har vært medvirkende til at West View ofte har vært meget utsatt for avlysninger ved mye nedbør. Vi ble også fortalt at dommeren allerede hadde tatt en kikk uten å finne grunn til å måtte foreta en ny vurdering før kampstart. Da jeg visste om de tidligere problemene ved West View, må jeg innrømme å ha vært litt skeptisk når det startet å bøtte ned – stikk i strid med det Tony Morehead to dager tidligere hadde hevdet, da hans sjekk av værmeldingen viste sol og oppholdsvær i Bacup for denne onsdagen. Men nå virket det uansett som om det ville bli kamp.

Mens jeg bestilte meg en porsjon av den hjemmelagde paien som ble servert med erter og brun saus, og som kostet £2,50, kom Anthony og hans bedre halvdel inn. Samtidig fikk jeg opplyst at det ikke fantes pins for klubben etter navneskiftet, men jeg betalte £3 for en med det gamle Bacup Borough-navnet, og den skulle snart vise seg å kanskje bli mer aktuell igjen enn jeg visste der og da. De to nykommerne fikk sine programmer, som jeg selvsagt nektet å ta imot betaling for, all den tid jeg ble skysset tilbake til «sivilisasjonen» etter kamp. Det ble også tid til en pint mens vi satt og småpratet, samtidig som jeg fikk høre litt mer om Anthonys tur til Estland med det engelske landslaget og hvordan hans hjemreise hadde blitt forkludret med forsinkelser. Vi fikk snart kloa i noen stensiler med lagoppstillinger som ble delt ut, og da det nærmet seg kampstart fikk jeg påfyll fra baren som jeg tok med meg over på ståtribunen på bortre langside.

Derfra kunne vi se at hjemmelaget tok initiativet fra start, og allerede etter to minutter kunne (og burde) de tatt ledelsen da Matthew Bryan spilte tilbake til Richard Walker. Han fikk to sjanser, men mens det første ble blokkert så hadde hadde han litt for tung ryggsekk på da han satt returen over målet til Sports-keeper Hayden Buckley-Smith. Få minutter senere hadde vertene en corner, og Laquan Esdaille fikk heade upresset på bakerste stolpe. Ballen gikk i bue over keeper, og hadde tilsynelatende kurs mot det bortre krysset, men snek seg utenfor stolpen. Hjemmelaget dominerte totalt der de fortsatte å presse, men målet uteble til tross for en rekke sjanser. Sam Crook skjøt like utenfor, før han serverte kaptein Adrian Bellamy, men også hans heading gikk centimetere utenfor stolpen.

De hvite og svarte vertene fosset gang på gang i angrep, og det var spillemessig noe bortimot enveiskjøring. David Kuba-Kuba driblet av to mann før hans skudd ble slått til corner av bortekeeperen som også hadde få problemer med å stoppe et frispark fra Sam Cook. Kuba-Kuba var igjen frempå, og denne gang måtte Buckley-Smith gi retur, men ingen var kjapt nok frempå. The Borough hadde et solid overtak og imponerte faktisk spillemessig, men målet manglet. Og kanskje er det også der klubbens problem først og fremst ligger..? Vi gikk inn i omgangens siste minutt, og etter at vertene hadde dominert fullstendig var det ganske typisk at en kontring fra gjestene endte med at tidligere Bacup-spiller Ryan Humphries kunne styre inn 0-1 fra kort hold. Det er av sine egne man skal ha det, og idet dommeren blåste for pause med bortelaget i ledelsen, kunne jeg ikke annet enn å føle med hjemmelaget, som burde ledet med flere mål ved pause.

Pausen ble tilbragt inne i klubbhuset mens regnet fortsatte å øse ned, og etter en kjapp pint betalte jeg rimelige 70p for en kopp Bovril som jeg faktisk fikk med meg ut på tribunen i en ordentlig kopp. Dermed kunne den også drikkes langt raskere enn normalt, mens de 43 tilskuerne kunne se andre omgang bli sparket i gang. Bacup-manager Brent Peters hadde benyttet pausen til å sette innpå Tom Currie, og han gjorde seg raskt bemerket da han han alene med keeper lobbet over mål etter å ha blitt spilt gjennom av kaptein Bellamy. Kun minutter senere fikk han imidlertid en tilsvarende mulighet da et langt utspill ble flikket videre av Bellamy, og alene med keeper satt Currie ballen i mål til 1-1 drøye fem minutter ut i omgangen.

Tom Curries inntreden virket å ha gitt mer brodd der fremme hos vertene, der han med sin hurtighet skapte hodebry for gjestene fra Stockport. Hjemmelaget fortsatte å dominere, og de fleste forventet nok nå at de skulle snu kampen, og at det var et tidsspørsmål før de fikk sitt andre mål. Currie var da også gjennom for tredje gang, men da han virket å bli tatt ut en forsvarer som også var hjemmelagets bakerste utespiller, mente dommeren noe underlig at det var en fair takling og vinket spillet videre. Tom Crook så at hans avslutning på nærmest utrolig vis ble blokkert på streken, og da det var kaptein Bellamy sin tur til å komme alene gjennom, presterte også han å lobbe ballen utenfor mål. Det var egentlig utrolig at hjemmelaget nå ikke allerede hadde avgjort kampen og ledet med flere mål.

Mens hjemmelaget presset stadig heftigere for å få det etterlengtede vinnermålet, ble de igjen tatt på senga da gjestene kontret med 12 minutter igjen. Deeryn Ofari tok seg inn i bakrommet de etterlot og kunne plassere ballen under hjemmekeeper Callum Jakolevs til 1-2. Hjemmelaget ga seg imidlertid ikke, og fortsatte å presse på. Tom Currie ble igjen(!) spilt gjennom alene med keeper, men denne gang gikk avslutningen utenfor. Kanskje Bacup skal prioritere litt avslutningsteknikk på kommende treninger? Hver eneste gang de gikk i angrep kom de seg nemlig til farligheter, men avslutningene sto ikke i stil. Innbytter Shaun Plummer klarte i det minste å runde keeper Buckley-Smith, men avslutningen ble igjen blokkert på streken, og idet vi var i ferd med å gå inn i kampens siste minutt satt Deeryn Ofari inn sitt andre da Stocksport Sports kontret inn 1-3. Game over, og resignerte Bacup-spillere hang med hodet da dommeren blåste av. Bortemanager Matthew Broadhead og hans gutter jublet, men må han følt seg svært heldige med tre poeng i en kamp der hjemmelaget dominerte fullstendig.

Vi vurderte en pint i klubbhuset, men Anthony og fruen virket mer lystne på å komme seg hjem, så etter å ha levert inn kopper og glass, gikk vi snart til bilen. Ferden gikk over heiene der nå også tåka hadde gjort sitt til at man fikk assosiasjoner til britiske krimfortellinger om drap på de øde heiene. Likevel var det ikke veldig langt til folkeskikken, da vi etter ikke altfor lenge passerte lysene til en langt større by som skulle vise seg å være Burnley. På veien kjørte vi også forbi Preston North Ends stadion Deepdale, som har blitt oppgradert ytterligere siden mitt besøk i 2004, men det var dessverre for mørkt til å ta noen bilder av anlegget eller den fantastiske statuen (eller fontenen om man vil) av klubblegenden Sir Tom Finney. Drøye tre kvarter etter at vi forlot West View kunne Anthony og Joanna slippe meg av utenfor Ashton Lodge Guest House. Jeg takket for skyss, og trakk meg raskt tilbake til hotellsenga.

Etter mitt besøk i Bacup har det for øvrig kommet spesielle nyheter fra West View, der man faktisk nå mener at klubben er hjemsøkt av ånder som er utilfredse med navnebyttet i 2013! Manager Peters forteller om flere merkelige episoder både på og utenfor banen det siste året. En telefon som visstnok til stadighet ringer opp et nummer i byen om natten, alarmer som går av uten naturlig forklaring, spillere som nesten har blitt truffet av lyspærer som har falt ut av sokkelen…og ikke minst spillere som sverger på at de i gode avslutningsposisjoner på banen har følt at de har fått beinet holdt tilbake av en usynlig kraft i skuddøyeblikket! Mon tro om sistnevnte var tilfelle på kampen jeg overvar?! Personer som sies å være eksperter på området har besøkt klubben og slått fast at det er ånder som er misfornøyd med en forandring som har skjedd, og ledelsen har trukket konklusjonen at dette må være navnebyttet. Derfor vil faktisk klubben fra neste sommer, etter avslutningen på inneværende sesong, bytte navn tilbake til Bacup Borough! En noe spesiell sak må man si..

Vel, returen fra herlig falleferdige West View signaliserte slutten på min oktober-tur, og etter en god natts søvn gjensto det bare for meg å toge fra Preston til London, og videre til Heathrow, der jeg ville fly hjem torsdag ettermiddag etter 13 kamper på 13 dager. Det var som vanlig en flott, interessant og begivenhetsrik tur, og forhåpentligvis blir det ikke altfor lenge til neste gang. Muligens må jeg vente til min tradisjonelle jule- og nyttårs-tur, som jeg selvsagt håper å få til. Men det hadde ikke gjort noe med en liten svipptur også før den tid. For å sitere Rudolf Blodstrupmoen: «Time vill sjåv!»

English ground # 216:
Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports 1-3 (0-1)
North West Counties League Premier Division
West View, 15 October 2014
0-1 Ryan Humphries (45)
1-1 Tom Currie (51)
1-2 Deeryn Ofori (78)
1-3 Deeryn Ofori (89)
Att: 43
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £3 (an old Bacup Borough one)

Next game: 21.11.2014: Cardiff City v Reading
Previous game: 14.10.2014: Lancaster City v Spennymoor Town

More pics

Tirsdag 14.10.2014: Lancaster City v Spennymoor Town

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ingen overraskelse at jeg med overnatting i Manchester som vanlig valgte å innta en herlig frokost på Home Sweet Home i Edge Street, kun et par minutter unna hotellet. Den bedret også formen radikalt, og snart kunne jeg returnere til Merchants Hotel for å pakke snippesken og sette kursen mot Preston, som skulle bli min base de to siste dagene av denne oktober-turen. Det er jo nok av tog som går oppover den veien, så jeg gikk bare ned til Manchester Piccadilly, der jeg etter hvert satt meg på et tog som skulle til Glasgow. Etter stopp ved Manchester Oxford Road og Wigan North Western, kunne jeg etter drøye 40 minutter hoppe av i Preston og finne bussholdeplassen for bussen som skulle ta meg ut til Ashton-on-Ribble.

Det er tilfeldigvis også her min groundhopper-kompis og Rangers-fan Anthony holder til, men da han først denne morgenen hadde kommet hjem fra Estland (der han hadde sett det engelske landslaget) over et døgn forsinket, var han ikke videre motivert for kamp denne dagen. Et forsinket fly fra Tallinn førte nemlig til at han mistet sin forbindelse i Frankfurt, og nå hadde han gått rett på jobb (et par timer for sent) uten å sove. Ikke overraskende belaget han seg derfor på en fotballfri kveld for å få sovet ut. Således var det kanskje greit at jeg allerede hadde booket meg inn på Ashton Lodge Guest House da han tilbød meg gratis overnatting.

Preston er administrasjonssenter i grevskapet Lancashire, og i selve byen bor det omtrent 115 000. Som mange andre byer i denne regionen var Preston virkelig en boom-town under den industrielle revolusjon, med lange tradisjoner innen tekstilindustrien. Mer ukjent er det kanskje at byens St. Walburge’s Church har det høyeste spiret (94 meter) blant alle engelske kirker som ikke er en katedral, eller at de har en stor bussterminal med hele 80(!) plattformer. Byen ligger ved elven Ribble, som selvsagt har gitt navn til Ashton-onRibble – en drabantby i det byens vestlige utkant. Dette er hovedsakelig et boligområde med i underkant av 5 000 innbyggere.

Oppe på Fishergate kom snart bussen fra PrestonBus som kjører runder rundt i byen, og jeg kjøpte like godt en dagsbillett. Etter snaue ti minutter kunne jeg stige av og orientere meg frem de rundt ti minuttene til Victoria Parade og Ashton Lodge Guest House, der jeg ble møtt av en lapp på skranken som ba meg ringe et telefonnummer. Det viste seg at vertinnen hadde måttet ile et ærend i butikken, men lovet å komme tilbake innen fem-ti minutter. Jeg beroliget henne med at jeg ikke hadde hastverk, og satt meg utenfor og tok meg en røyk mens jeg ventet. Snart kunne jeg kikke opp fra Non League Paper og konstatere at den trivelige vertinnen kom rundt hjørnet, og få minutter senere kunne jeg slenge fra meg bagen etter å ha sjekket inn – og nok en gang å ha blitt oppgradert til dobbeltrom.

Etter å ha slappet av litt på senga med en bok, gikk jeg for å ta bussen tilbake til Preston stasjon. Der satt jeg meg snart på toget som skulle ta meg videre nordover, og etter et kvarter kunne jeg stige av i Lancaster. Dette er byen som har gitt navn til grevskapet Lancashire, og Lancaster er da også grevskapets county town og historiske administrasjonssenter. Sistnevnte tittel har imidlertid senere blitt overtatt av Preston. Lancaster er for øvrig grevskapets nordligste by, der den ved elven Lune ligger omtrent tre norske mil nord for Preston. Byen med drøye 45 000 innbyggere har også en lang og betydelig historie, og man vet med sikkerhet at det for 2 000 år siden sto et romersk fort der hvor man i dag finner Lancaster Castle. Sistnevnte ble bygget på 1100-tallet, og er en av byens store attraksjoner. Lancaster har også et koselig sentrum, som jeg dessverre ikke fikk utforsket til fulle ved denne anledning.

Jeg har tidligere kun vært forbi Lancaster med tog, og fra toget har man da også fin utsikt over Giant Axe, som er Lancaster Citys hjemmebane. Nå gikk jeg de få hundre meterne ned West Road, men ble møtt av stengte dører og et anlegg uten mulighet til innsyn. Kanskje ikke så merkelig ved et anlegg som flere ganger har blitt offer for lokale vandaler (to ståtribuner i tre ble brent ned i 1976, mens man senere også fikk brent ned sitt klubbhus av pøbler med pyromane tendenser).Planen hadde uansett vært å kun ta en kikk for deretter å ta en tur inn i selve sentrum av byen, men mens jeg sto der og sjekket kartet for å finne beste rute, dukket det opp en kar som låste opp og ga meg tillatelse til å stikke innenfor for å se meg rundt. Og samtidig med at hjemmelagets spillere begynte å dukke opp, fikk jeg likevel tatt en runde rundt matte på Giant Axe. Inngangspartiet der jeg startet befinner seg på den ene kortsiden, og jeg gikk med klokka rundt anlegget.

Den nevnte kortsiden nærmest byens sentrum er en ståtribune under åpen himmel. Denne strekker seg hele banens bredde, og er komplett med bølgebrytere i klubbens blå farge. Med denne bak meg hadde jeg på min venstre hånd langsiden der de nevnte tidligere ståtribunene en gang sto. Her finner man i dag hovedtribunen, som også er anleggets eneste sittetribune. Den strekker seg…tja, skal vi si drøyt 1/3 av banens lengde, og selv om den er nokså ny, sørger søylene i forkant for å gi den litt karakter. Bortenfor denne tribunen står bygget der man finner klubbhusets overraskende lille bar, og vegg i vegg kan man få servert mat ved Dolly’s Diner.

Bortre kortside har en ståtribune som gir tak over hodet, og denne strekker seg omtrent 2/3 av banens bredde. Borte langside er derimot uten tribuner, så her er det hard standing som gjelder. Her står imidlertid en toetasjes brakke-lignende konstruksjon som tydeligvis huser blant annet kontorer. Oppe i andre etasje skulle jeg etter hvert finne ut at det blant annet er klubbens speaker som holder til. Det er for øvrig også på denne langsiden at man har laglederbenkene. Tilbake på kortsiden der jeg hadde kommet inn, ble jeg stående å snakke litt med klubbfunksjonæren som sto der. Han ble plutselig svært entusiastisk da han fikk lokket ut av meg hvor jeg faktisk hørte hjemme. Jeg skulle plutselig introduseres for flere av de nyankomne, og nå kunne jeg se at også spillerbussen til Spennymoor Town var i ferd med å parkere utenfor.

Jeg hadde allerede slått i hjel en halvtimes tid ved Giant Axe, og spaserturen inn til sentrum ble nå forkastet da jeg fikk beskjed om at man straks ville åpne baren. Jeg fikk avlevert mine £8 til karen som var i ferd med å åpne telleapparatene, og da var det god timing at en kar i samme øyeblikk kom med programmene, slik at jeg fikk byttet £2 mot et eksemplar. Det viste seg å være både glossy, tykt og innholdsrikt – alt i alt et meget godt program, som jeg tok med meg til baren, der man fortsatt ikke var helt klare til å åpne. Mens vi ventet ble jeg stående utenfor å snakke med noen av hjemmelagets representanter, som virket nokså usikre på hva de forventet denne sesongen. Samtidig som de håpet å kunne henge med i playoff-kampen, ga de uttrykk for at det nok var andre klubber som ManU-kopiene i Salford City, føniks-klubben Darlington 1883 og dagens gjester Spennymoor Town som ville utkjempe kampen helt i den ypperste toppen.

Snart fikk jeg også byttet £2,50 mot en boks Strongbow, og satt meg ned for å bla litt i programmet mens jeg nippet til godsakene. Det var altså duket for oppgjør i Northern Premier League Division One North, og Lancaster City var å finne på tiendeplass på tabellen – med seks poeng opp til Scarborough Athletic på siste playoff-plass. De hadde nå gått fem ligakamper uten tap, men da jeg tre dager tidligere hadde sett de ryke ut av FA Cupen tross heroisk innsats i Kings Lynn, betød det også slutten på en rekke med sju kamper ubeseiret i alle turneringer. Spennymoor Town på sin side lå på en sjetteplass, ett poeng bak nevnte Scarborough Athletic, men både de og Lancaster hadde både en og to kamper til gode på de fleste andre lagene.

Spennymoor kom dessuten fra fem strake seire, hvorav tre i ligaen, og det er hårete mål de har satt seg i County Durham-klubben. Forrige sesongs opprykk fra Northern League var det første av det de håper skal bli tre opprykk på fem sesonger. Det er i hvert fall deres uttalte målsetning, og for de som har fulgt med litt er det jo på ingen måte overraskende at FA Vase-vinnerne fra 2013 hevder seg umiddelbart også i NPL Division One North, selv om det vil bli en tøff toppkamp i år. Jason Ainsley er vel nå inne i sin niende sesong som Spennymoor-manager, og det må kunne sies å være herlig forfriskende i en tid der man har blitt vant med at klubbene bytter managere med skremmende hyppighet, og gjerne flere ganger i året.

På veggen hang det diverse supporterutstyr til salgs, og en plakat oppfordret til å ta kontakt med en Eric; noe som ble bekreftet av bartenderen. Jeg fikk vite at han foreløpig ikke var sett ved anlegget, og satt meg heller ned for å veksle noen ord med et par Spennymoor-supportere på nabobordet. Det var som forventet at de håpet å kunne være med å kjempe i toppen, men ventet hard kamp fra de allerede nevnte klubbene som også håper å ta seg opp. Under en røykepause ringte jeg nummeret som var oppgitt for denne Eric, og han beklaget at de var utsolgt for pins. Han ventet imidlertid på levering av en ny bestilling, og sa at han gjerne kunne sende meg en. Han ba meg komme bort i speakerboksen på bortre langside før kampstart, og etter å ha tømt glasset gjorde jeg dette først som sist.

Eric Williams viste seg å være en utflyttet waliser som i tillegg til å ha ansvar for klubbsjappa også fungerer som både speaker, styremedlem samt flere andre verv. Da jeg klatret opp trappa var han akkurat i ferd med å lese opp lagoppstillingene, men snart fikk jeg kloret ned adressen min i notatboka hans og gitt ham £5 slik at han kunne sende meg min suvenir ved anledning. Han viste seg å være en trivelig type, og vi ble stående å prate til han igjen måtte gjøre noen annonseringer over høyttaleranlegget. Han lovet også å fikse meg en kopi av stensilen med lagoppstillinger om jeg holdt meg i nærheten, så etter å ha unnet meg nok en boks med Strongbow fra baren tok jeg oppstilling rett ved laglederbenkene, der Eric snart kom for å overrekke meg arket jeg hadde etterlyst.

Gjestene fra County Durham hadde ikke hatt noen optimal oppladning da de hadde blitt forsinket i trafikken og således fått mindre tid enn normalt til å forberede seg, og det var The Dolly Blues som startet best på sin hjemmebane. Spissene Simon Wearing og Aaron Taylor skapte problemer for gjestene, og hadde begge sjanser til å score før Spennymoor kom mer med i kampen. Egentlig utviklet første omgang seg snart til å bli en ganske tam affære, men det jeg mest av alt bet meg merke i var den totale mangelen på stemning blant et musestille publikum. Hvor var Lancaster-supporterne som hadde sørget for et så vanvittig leven på The Walks i Kings Lynn kun få dager tidligere?? De eneste som virket å heve stemmen på Giant Axe var personene på laglederbenkene, og der jeg sto rett ved siden av hjemmelagets, virket kjeftesmella gå nesten konstant både hos manager Darren Peacock og hans assistent Trevor Sinclair.

Spennymoor kunne tatt ledelsen på et frispark fra Michael Roberts, og muligens fikk hjemmekeeper Mike Hale fingertuppene på ballen før den smalt i tverrliggeren. På motsatt side var det vertenes tur til å true da et flott angrep endte med at Garry Hunter fikk avslutte på mål etter forarbeid av Wearing og Taylor, men Moors-keeper Adam McHugh fikk slått til corner. Nå virket det som om hjemmelaget var i ferd med å ta over igjen, der de flere ganger truet Spennymoors bakrom, og gjestenes forsvarsrekke virket en periode noe frynsete. Men etter en periode med Lancaster-press og et par halvsjanser, kontret Spennymoor hjemmelaget i senk. Andrew Stephenson vant ballen og stormet fremover, og en pasning senere var Liam Henderson spilt gjennom. Med snaue ti minutter til pause avsluttet han fra 16-meterstreken og satt ballen forbi keeper Hale. 0-1! For første gang var det også litt jubel ved Giant Axe denne kvelden. Vertene svarte umiddelbart, men headingen til Simon Wearing gikk like utenfor. Omgangen hadde absolutt tatt seg opp etter en litt tam periode midtveis, og helt på tampen av omgangen sendte Tom Kilifin i vei et skudd som traff innsiden av stolpen og ballen rullet langs linja før den ble klarert.

0-1 sto seg imidlertid til pause, og en steak & kidney pie ble bestilt fra Dolly’s Diner. De ble servert med mushy peas og brun saus, og ble inntatt i baren sammen med en ny boks Strongbow. Paien smakte dessuten fortreffelig, og ga fornyet energi før andre omgang. En Strongbow ble helt i plastglass og tatt med over på motsatt langside, der jeg nå tok oppstilling rett ved siden av laglederbenken til Spennymoor. Jason Ainsley ga uttrykk for at han var fornøyd med å lede, men slett ikke fornøyd med hvordan de hadde fremstått i første omgang. Der jeg sto og ved anledning sjekket ståa i Shildons omkamp i FA Cupen borte mot Stourbridge, ble det i løpet av andre omgang dessuten min jobb å oppdatere Spennymoor-benken, der spesielt assistent Gavin Fell stadig snudde seg for å forhøre seg om hvorvidt Shildon fortsatt ledet 1-0.

Sju minutter ut i andre omgang ble Michael Roberts spilt flott fri, og da han la tilbake inn i feltet ble innlegget blokkert av Lancaster-kaptein Neil Marshall. Dommeren mente at han hadde benyttet hånden for å stoppe ballen, og Joe Tait doblet Spennymoors ledelse fra straffemerket. To minutter senere sto det 0-3 etter at keeper Hale måtte gi en retur som ble headet inn av Andrew Stephenson, og Spennymoor dominerte nå totalt. Gavin Cogden hadde kommet innpå for Shane Henry, og fra kort hold kunne han etter snaut halvspilt omgang sette inn gjestenes fjerde. Lewis Dodds spilte frem Michael Roberts, og hans innlegg ble enkelt styrt inn av Cogden. 0-4 i det 67. minutt, men Spennymoor fortsatte å pøse på, og kun flere gode redninger fra Mike Hale hindret et enda styggere resultat.

Gang på gang spilte Spennymoor seg frem til farligheter, men Ainsley og Fell fortsatte å bjeffe fra sidelinjen, akkurat slik som lagledelsen på den andre benken brølte ut sin frustrasjon. Paret på Spennymoor-benken tillot seg imidlertid å glede seg over at Ben Wood hadde doblet ledelsen for Shildon i Stourbridge, og de lot seg imponere over resultatet, selv om Fell på et tidspunkt da vi ikke visste hva slags lag Shildon stilte med spekulerte i om snakket om fravær kanskje hadde vært et spill. Med noen minutter igjen fikk Lancaster City sitt trøstemål da Aaron Taylors innlegg fant Tom Wood, som kontant satt inn 1-4 fra rundt fem meter. Det sier da også litt om Ainsley at han var aldeles rasende over at de «igjen» ikke klarte å holde nullen, og Fell sparket over ende en bøtte i frustrasjon.

Det var imidlertid mer enn nok til å sikre seg nok en seier, for øvrig deres tredje ligaseier på rad med sifrene 4-1. Ainsley og Fell takket meg for kampen og oppdateringene fra Stourbridge, og jeg gikk for å ta en pint i baren, der bortefansen selvsagt var langt mer tilfreds enn vertskapet. Sistnevnte – blant de manager Darren Peacock – innrømmet imidlertid raskt at de hadde tapt for et meget godt lag, og noen hevdet at Spennymoor Town var det beste laget de hadde sett på Giant Axe på flere sesonger. Andre omgang hadde da også vært meget imponerende av gjestene! Jason Ainsley kom inn og ville oppdateres på resultater fra andre kamper i divisjonen, før jeg ønsket de god tur hjem. Jeg benyttet dessuten anledningen til å få den gamle Newcastle-stjernen Darren Peacock til å signere programmet mitt, og assistent Trevor Sinclair gjorde det samme.

Etter å ha tømt glasset takket jeg for meg og ønsket lykke til, før jeg spaserte tilbake til togstasjonen. Etter den korte togturen tilbake til Preston unnet jeg meg en siste pint på The Station Hotel før jeg tok bussen tilbake til Ashton-on-Ribble. Jeg ble liggende å lese en stund før jeg slukket lyset etter en fin dag i nordvest, og en imponerende forestilling av Spennymoor. Lancaster City hadde også vært et trivelig bekjentskap. Nå gjensto det kun en kamp av min oktober-tur, som altså gikk ugjenkallelig mot slutten.

English ground # 215:
Lancaster City v Spennymoor Town 1-4 (0-1)
Northern Premier League Division One North
Giant Axe, 14 October 2014
0-1 Liam Henderson (37)
0-2 Joe Tait (pen, 53)
0-3 Andrew Stephenson (55)
0-4 Gavin Cogden (67)
1-4 Thomas Woods (87)
Att: 203
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: n/a (but paid £5 to have one sent to me)

Next game: 15.11.2014: Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports
Previous game: 13.11.2014: Daisy Hill v Cheadle Town

More pics

Mandag 13.10.2014: Daisy Hill v Cheadle Town

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Dagen kunne virkelig startet bedre enn den gjorde på Premier Inn-hotellet i Barnsley. Hotellkjeden frister med at man kan spise så mye frokost man vil, og jeg bestilte en egenkomponert variant med blant annet 4 bacon, 2 pølser og 2 skiver black pudding. Men mens regningen kom nokså fort, ble jeg sittende å vente…og vente og vente. Der jeg satt med nesa i Non League Paper registrerte jeg egentlig ikke helt hvor lang tid som faktisk gikk, men da bordet ved siden av meg ble servert frokost til tross for å ha kommet rundt et kvarter etter meg, begynte jeg virkelig å lure. Jeg hadde sittet der i godt over tre kvarter da jeg gikk for å levere tilbake regningen med beskjed om at jeg ikke hadde til hensikt å betale for toasten de utrolig nok hadde klart å servere meg. Det viste seg at jeg hadde blitt «glemt» fullstendig, og jeg avslo tilbud om å få bestille på nytt, da det var på tide å pakke sammen og forlate Barnsley.

Jeg måtte i stedet ta til takke med smørbrød og juice kjøpt inn ved et supermarked på vei til togstasjonen, der jeg hoppet på toget tilbake til Meadowhall. Andre og siste etappe så langt gikk opp til Manchester Piccadilly, og snart kunne jeg sjekke inn på Merchants Hotel, der jeg faktisk hadde blitt oppgradert fra enkeltrom til dobbeltrom. Etter å ha slengt fra meg bagen og slappet av litt, oppsøkte jeg Wetherspoons-puben rett rundt hjørnet for å benytte meg av deres WiFi mens jeg unnet meg en porsjon gammon som ble skylt ned med en j2o. Mett og fornøyd kunne jeg etter hvert slentre ned mot Manchester Victoria for å ta toget de rundt 25 minuttene til Daisy Hill, som var ettermiddagens destinasjon.

Daisy Hill er en del av byen Westhoughton, vest i grevskapet Greater Manchester. Her er man drøyt to norske mil nordvest for Manchester, seks-sju kilometer sør for Bolton, og rundt åtte kilometer øst for Wigan. Her sto det i 1642 et slag under den engelske borgerkrigen, mens det antas at det var her Prince Rupert of the Rhine samlet sine tropper i forkant av den såkalte Bolton-massakren i 1644. I disse dager er det langt roligere her, og Westhoughton er først og fremst en pendlerby. Hvor mange som bor i selve Daisy Hill skal være usagt, men i hele Westhoughton skal det være snakk om 20-25 000. Noe spesielt kalles innbyggerne for «Keawyeds» (cowheads), og byen er kjent som «Keawyed City».

Til fots gikk jeg fra jernbanestasjonen nedover Leigh Road, og svingte til høyre der den etter hvert delte seg, slik at jeg fulgte det som blir til St. James Street. Etter et snaut kvarter dreide jeg inn på en grusvei til venstre, og foran meg så jeg et blåmalt og slitent trebygg som skulle vise seg å huse hjemmelagets klubbhus. Anlegget bærer navnet New Sirs, og virket med snaue to timer til kampstart temmelig forlatt. Planen var å ta en kikk på anlegget for deretter å returnere til puben The Daisy Hill, som jeg hadde passert noen hundre meter oppe i veien, for å slå i hjel litt tid der. Men da jeg fritt kunne ta meg inn på selve anlegget, benyttet jeg selvsagt anledningen til å først ta en nærmere kikk og en runde rundt banen.

Regnet som hadde tatt en times pause startet igjen, og jeg hastet opp langs den ene langsiden der det ikke finnes noenting av fasiliteter. Både her og på bortre kortside er det kun såkalt hard standing som gjelder for tilskuerne som eventuelt velger å stå her. Men på den høyre langsiden, sett fra klubbhuset, er det en liten tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til et antall tilskuere. Her søkte jeg ly for regnet et par minutter, og fant ut hvorfor det på enden av tribunen er satt opp skilt som oppfordrer folk til å passe på hodet. Det er nemlig så lavt under taket at man står i fare for å skalle i de nokså kraftige bærebjelkene i tre – noe jeg fikk smertelig erfare da jeg skulle snu meg for å fortsette rundturen, men plutselig så stjerner. Tilbake på kortsiden der jeg hadde kommet inn, ligger det nevnte klubbhuset. Det kan nok best beskrives som herlig falleferdig, og i forkant er det flere små seksjoner med seter under tak. På en av ytterkantene så det ut som om det også er en seksjon for stående tilskuere, men den var nå fylt opp av diverse skrot. Idet jeg rundt hjørnet over på kortsiden, ble jeg oppmerksom på en kar som var i ferd med å klargjøre inngangspartiet, og han kunne delvis berolige min voksende uro ved å hevde at han fortsatt hadde tro på kamp til tross for alt regnet. Med rundt halvannen time til kampstart tenkte jeg gå tilbake til den nevnte puben for å ta en pint der, men han bød meg komme inn i klubbens bar for å få ly for regnet.

Denne har inngang fra det nevnte partiet med sitteplasser ytterst på den ene flanken av bygget, og det er da også en ganske koselig bar. Han kunne fortelle at det etter all sannsynligvis også ville bli et program etter hvert, og serverte meg en boks med Strongbow som jeg byttet til meg for £2,30. Jeg slo meg like godt til ro der, og kunne endelig få lest litt nøyere i Non League Paper fra dagen før mens jeg fikk tillatelse til å sette telefonen på lading. Snart ankom det også flere tilskuere, og en av disse var en groundhopper som hadde tatt turen opp fra London. I forbindelse med at jeg fikk bartenderen til å fiske frem en ny Strongbow, fikk jeg dessverre vite at de var utsolgt for pins, og snart skulle jeg få nok en dårlig nyhet.

Snart ankom nemlig Manchester City-fan og groundhopper Tony Morehead, som jeg traff på for andre dag på rad, og for tredje gang på turen. Han hadde nettopp betalt seg inn, og kunne nå fortelle at det ikke ville bli noe kampprogram. Da jeg dagen før skulle bestemme meg for destinasjon denne dagen, hadde det stått mellom Daisy Hill og Redditch United, og da sistnevntes kamp var i Southern Leagues ligacup ante jeg muligheten for at det ikke ville bli noe program (i tillegg til at man kanskje ville stille veldig reservepreget), slik jeg med selvsyn har sett noen ganger er tilfelle i grevskaps-cuper og andre mindre cuper. Om ikke voldsomt tungtveiende, var det i det minste kanskje en ørliten medvirkende grunn til at det ble Daisy Hill. Derfor var det nokså ironisk at det var her jeg ble «offer» for nettopp dette (mens Redditch United hadde tilbudt program og i tillegg levert en kanonforestilling der de vant 9-2!).

En kjenning som er involvert i Atherton Collieries kunne i etterkant opplyse om at klubbene visstnok får bot om de ikke produserer kampprogram, men at flere klubber faktisk velger å heller betale denne boten. Kanskje burde den i så fall være større, eller i det minste økende ved stadig gjentakelse?? Noen virker være nokså slappe på dette i North West Counties League Division One, for jeg opplevde jo det samme da jeg besøkte Rochdale Town mot slutten av forrige sesong. Når klubbene på en side klager over lave tilskuertall, er det merkelig om de samme også også slurver med dette, da det er et faktum at mange føler interessen dale betraktelig uten program i en liga der man kanskje ikke kjenner spillere etc. Og en av groundhopperne som hadde kjørt til New Sirs valgte faktisk å sette seg i bilen for å i stedet kjøre til Widnes! Temmelig drastisk!

Apropos Atherton Collieries så hadde Tony vært til stede da hele 607 tilskuere hadde sett den suverene serielederen i NWCL Division One slo nettopp Daisy Hill 5-3 fredagen noen dager i forveien. Ifølge noen kilder hadde det sannsynligvis vært enda flere innenfor, da man visstnok hadde sluppet inn en rekke personer i pausen. Det er vel lov å si at Daisy Hill har vært uheldige da de også trakk Atherton Collieries i FA Vase, og det skal godt gjøres å finne et lag som foreløpig imponerer mer på sitt nivå i den engelske pyramiden så langt denne sesongen. Den eneste kampen de ikke hadde vunnet så langt var FA Cup oppgjøret mot Radcliffe Borough, der de mot motstand fra to nivåer over måtte gi tapt etter omkamp, ekstraomganger og straffespark. I ligaen toppet de nå med fantastiske 9-0-0 og 37-5 i målforskjell. Det var unison enighet i at de har strak kurs mot divisjonstittel og opprykk til ligaens Premier Division.

For Daisy Hill sin del lå de på en sterk fjerdeplass, med fire poeng opp til toer Cammell Laird og treer Henley Town, som hadde spilt henholdsvis en og to kamper mer. Kveldens gjester var Cheadle Town som befant seg på åttendeplass, fire poeng bak sine verter med to kamper mer spilt. Begge disse lagene hadde den siste tiden vært involvert i en rekke målrike oppgjør, så de fremmøtte hadde nok god grunn til å håpe på en underholdende kamp. Omsider fikk også jeg oppsøkt telleapparatene for å levere fra meg min £5-seddel i inngangspenger, og så samtidig at vi også fikk selskap av groundhopper og Everton-fan Graeme Holmes, som vi såvidt også hadde sett i Barnsley dagen før. I tillegg så jeg en gammel kjenning i den lokale karen (mon tro om han ikke heter John..?) som har med seg sin Sankt Bernhards-hund på omtrent det som er av fotball i regionen, og som jeg traff både i Irlam i sommer og hos Rochdale Town i påsken.

Da det fortsatt regnet, valgte majoriteten av de 63 tilskuerne å holde seg under taket rett utenfor døra fra klubbhusets bar. Og mens kampen ble sparket i gang gikk jeg for å purre på en av hjemmefunksjonærene som hadde lovet meg en kopi av lagoppstillingene. Han gikk straks for å ta kopi (som jeg tok med meg i den tro at den var ment for meg, selv om jeg fant ut i pausen at han tydeligvis mente at jeg skulle ta en kikk og la den ligge for andre). De grønnkledde gjestene hadde muligens et lite initativ i starten, og Nathan Neequaye avsluttet på første stolpe, men Daisies-keeper Ashley Sadoo reddet. Fire minutter senere tok i stedet vertene ledelsen 1-0 ved Sakeel Abdullah som driblet seg inn i feltet og avsluttet i mål bak bortekeeper Stephen Piggott. To minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da en uidentifisert spiller fikk sin avslutning blokkert på streken. Andrew Bailey misbrukte en god mulighet til å utligne, og vertenes kontring endte med en straffesituasjon jeg må innrømme at jeg ikke er i stand til å erindre.

Andrew Buckley tok ansvar og satt inn 2-0 fra straffemerket etter 25 minutter, på et tidspunkt der jeg fortsatt lurer på hvor jeg var. Nathan Neequaye tvang frem nok en god redning fra hjemmekeeper Sadoo før han reduserte med snaue ti minutter til pause. Etter flott forarbeid og pasning fra Thabiso Magida headet han inn 2-1 og scoret for sjette kamp på rad. Jeg fastslo at det var utligning til 1-1, men ble umiddelbart korrigert av Tony og Graeme. Jeg var totalt forvirret da Tony til alt overmål hevdet at jeg hadde stått ved siden av de da vertene hadde satt inn straffesparket, mens Graeme mente at det muligens var mens jeg hentet meg en ny Strongbow fra baren – noe som ville forklare forvirringen. Et par minutter før pause var gjestene à jour da en corner ble spilt ut til Ashley Smallwood. Han fikk tid nok til å sikte, og sendte i vei et vanvittig skudd som fant veien til nettmaskene helt oppe i det bortre krysset. 2-2!

Pausen ble selvsagt tilbragt inne i klubbhuset, mens regnet fortsatte å hølje ned på utsiden. Vi returnerte da vi hørte andre omgang ble sparket i gang igjen, og Daisy Hill var tidlig i omgangen nære på å gjenopprette sin ledelse da målscorer Abdullah tvang frem en flott redning fra Piggott. I stedet var det Cheadle Town som kort etter tok ledelsen for første gang da hjemmekeeper Sadoo glapp et innlegg omtrent rett i beina til Thabiso Magida, som enkelt kunne sette inn 2-3. Vi var i andre omgangs femte minutt, og snuoperasjonen var et faktum. Det varte kun i fire minutter, før Craig Farnworth utlignet med noe bortimot en kopi av Smallwoods flotte mål fra første omgang. Han fikk kjempetreff, keeper Piggott kunne intet gjøre, og det sto 3-3.

Etter en times spill trodde Neequaye at han igjen hadde gitt gjestene ledelsen, men hans scoring ble annullert for offside. Og da keeper Sadoo igjen mistet ballen få minutter senere, klarte ikke Neequaye å stokke beina. Luke Pearson sendte i vei et skudd som suste over tverrliggeren, men med snaue tjue minutter igjen av ordinær tid var det vertene som tok ledelsen og snudde kampen nok en gang. Craig Naylor sendte på flott vis ballen rundt muren og rett i mål direkte fra frispark fra like utenfor 16-meteren. Det hadde som mange spådde ikke vært mangel på mål og underholdning, i en kamp som bølget frem og tilbake. Og det hadde i tillegg vært flere virkelig flotte mål. Naylors frisparkmål viste seg imidlertid å bli avgjørende da Cheadle Town aldri klarte å komme tilbake – spesielt etter at de med noen minutter igjen ble redusert til ti mann da James Moore muligens noe strengt fikk sitt andre gule. Dermed endte det med 4-3 og hjemmeseier.

Jeg tok farvel med Tony, Greame og karen med hunden, og valgte å slå meg ned med ytterligere en Strongbow før jeg gikk for å rekke 22.38-toget tilbake til Manchester. Jeg hadde vært vitne til en svært underholdende kamp, men bortelaget var selvsagt meget skuffet. De virket i likhet med sine verter også å være relativt avslappet til dette med eventuelt opprykk, men kunne fortelle at de er i ferd med å gjøre noen oppgraderinger på sitt anlegg. Rundt kvart over ti takket jeg for meg og trasket mot togstasjonen, der toget var i rute. Og da jeg tilbake i Manchester tok en pitstop på Lloyds-puben ved The Printworks for å benytte deres WiFi, ble jeg rett og slett sittende til det stengte. Jeg følte imidlertid fortsatt ikke for å finne senga, så til tross for at det var mandag kveld endte jeg opp på en luguber nattklubb rett over veien. Først en gang etter klokka to snublet jeg meg opp trappa på Merchants Hotel og fant senga.

English ground # 214:
Daisy Hill v Cheadle Town 4-3 (2-2)
North West Counties League Divison One
New Sirs, 13 October 2014
1-0 Sakeel Abdullah (13)
2-0 Andrew Buckley (pen, 25)
2-1 Nathan Neequaye (38)
2-2 Ashley Smallwood (42)
2-3 Thabiso Magida (50)
3-3 Craig Farnworth (54)
4-3 Craig Naylor (72)
Att: 63
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game; 14.10.2014: Lancaster City v Spennymoor Town
Previous game: 12.10.2014: Barnsley v Bradford City

More pics

Søndag 12.10.2014: Barnsley v Bradford City

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tanken med å ha Peterborough som base for kampen i Kings Lynn dagen før, var altså å få en enklere og langt raskere reisevei til Barnsley, der det skulle være søndagskamp. I tillegg til bortimot en halvering av reisetiden, ga det meg også mulighet til å ankomme Barnsley noe tidligere, slik at jeg i fred og ro kunne slenge fra meg bagen på hotellet før jeg vendte snuta mot Oakwell. Men jeg hadde ikke tatt høyde for at hele Peterborough sentrum skulle bli sperret fullstendig av for biltrafikk i forbindelse med et halvmaraton denne søndags morgenen/formiddagen! Peterborough var ikke stedet der jeg hadde mest flaks med tanke på å rekke busser og tog denne helgen, men da jeg etter en full english breakfast fikk vertinnen ved Newark Hotel til å bestille en taxi for meg, ante jeg fortsatt ingen fare. Det var først da hun etter ti minutter kom ut for å fortelle at taxien ikke kom frem grunnet veisperringer, at alarmklokkene begynte å ringe. Jeg vurderte å gå til togstasjonen, men med under en halvtime til avgang for 10.16-toget ville jeg hatt store problemer med å rekke det all den tid jeg også hadde en stor bag å slepe på.

Et annet taxiselskap sendte en bil som kom så langt som til et lyskryss noen hundre meter oppe i veien, men mens sjåføren brukte bortimot et kvarter på å forsøke å finne en vei som ikke var sperret av, ble det stadig mer klart at jeg ville måtte vente på neste tog. Da han etter hvert ga opp og hevdet at han hadde tatt meg så nærme stasjonen som han kunne, var det fortsatt drøye ti minutters gange til stasjonen, og jeg hadde intet annet valg enn å ta beina fatt og innse nederlaget. Heldigvis var 11.16-toget i rute, og etter en snau time på toget kunne jeg hoppe av i Doncaster, der jeg etter en drøy halvtimes venting kunne bytte tog og ta meg til Meadowhall. Der ventet ytterligere drøye 20 minutters venting før den siste tog-etappen opp til Barnsley.

De fleste vil vite at Barnsley ligger i grevskapet South Yorkshire, omtrent to norske mil nord for Sheffield og nærmere tre mil sør for Leeds. Byen har drøyt 80 000 innbyggere, og er mest kjent som en gruveby, selv om de tidligere gruvene lå i de nærliggende landsbyene i byens utkant. Samtlige gruver er for lengst stengt, mens det enn så lenge fortsatt holdes litt liv i glassblåsingen som er en annen av byens tradisjonelle industrier. Med snaut en time og et kvarter til avspark kunne jeg stige av og orientere meg frem til Premier Inn-hotellet, der jeg hadde betalt £38 for et dobbeltrom. I og med at jeg feil og tok en unødvendig ekstra runde rundt kvartalet brukte jeg lenger tid enn de rundt ti minuttene jeg burde, men fikk snart sjekket inn og slengt fra meg bagen før jeg stresset ut døra igjen.

Apostlenes hester tok meg tilbake forbi stasjonen, der jeg kunne henge meg på strømmen av supportere som hadde kurs mot Oakwell, og snart kunne jeg se stadionet foran meg der vi kom ned en bakke. Vi kom ned på utsiden av West Stand, som på den ene langsiden nå er den eldste og helt klart flotteste av Oakwells tribuner. Allerede fra utsiden likte jeg dens slitne og klassiske fremtoning. Jeg hadde vært i kontakt med Manchester City-supporter og groundhopper Tony Morehead, som hadde gitt meg skyss tilbake fra kampen i Hyde en snau uke tidligere. Siden han også skulle på dagens kamp, hadde vi avtalt å møtes, og han hadde allerede vært der en god stund da jeg med en halvtime til kampstart møtte ham utenfor billettkontoret på Pontefract Road End. Der fikk jeg hentet min billett som jeg hadde gitt £23 for ved å forhåndsbestille på nettet. I klubbsjappa fikk jeg også byttet £3 mot en pin, mens de ville ha samme beløp for et kampprogram. Tony hadde som meg billett til Pontefract Road End, og han mente at vi sannsynligvis kunne sette oss hvor vi ville, så vi satt oss sammen og ventet på at kampen skulle starte.

Barnsley rykket ned fra Championship etter forrige sesong, og hadde hatt en nokså tung start på tilværelsen i League One, der de nå sto med tre strake tap i ligaen. Før dagens kamp lå de helt nede på 17. plass, kun tre poeng over nedrykksstreken. Samtidig var det kun seks poeng opp til playoff-sonen, slik at de med en seier ville kunne nærme seg. Det virket imidlertid som om Barnsley-fansen innså at opprykkskampen ville stå mellom klubber som Bristol City, Preston North End, Swindon Town, Peterborough United og franchise-klubben MK Dons. Dagens gjester var Bradford City, som var å finne på 7. plass, på samme antall poeng som Chesterfield på siste playoff-plass. Ikke overraskende var det også en nokså stor delegasjon som hadde inntatt bortetribunen North Stand på motsatt kortside i forhold til der vi hadde tatt plass.

Oakwell var alt i alt en positiv liten overraskelse, men det skyldes i all hovedsak den herlige gamle West Stand. Der den sto på langsiden til venstre for oss, var den et virkelig flott skue, selv om den gamle paddocken i forkant dessverre for lengst har fått installert seter og gått fra ståtribune til sittetribune. Jeg skulle gjerne sett den før så skjedde! På taket har West Stand en karakteristisk TV-boks – en såkalt TV gantry. Da Barnsley «oppgraderte» Oakwell i 1990-årene, ble tribunene på de tre andre sidene erstattet av nye tribuner, og tanken var vel å deretter vende oppmerksomheten mot West Stand, som nå er den siste gjenværende delen av det opprinnelige Oakwell Stadium. Sportslig nedtur var, sammen med økonomiske problemer som man støtte på, årsaken til at dette ble lagt på is. Om det er ny retur til Premier League som kreves for at så skjer, vil jeg krysse fingrene for at så aldri skjer! De to kortsidene, North Stand og Pontefract Road End, er nå funksjonelle men akk så kjedelige tribuner med ett stort nivå. På den andre langsiden er East Stand derimot anleggets største med sine to nivåer. Og mellom denne og Pontefract Road End er det faktisk bygget en liten tribune i hjørnet, spesielt designet for handicappede tilskuere.

Utenfor hadde vi også truffet på Everton-supporter og groundhopper Graeme Holmes, som var der sammen med kvinnelig følge. Mens vi gikk inn, stilte de seg i billettkø (og endte opp på East Stand), og kanskje var de blant de som gikk glipp av kampens første mål. Kun 46 sekunder var spilt da Jason Kennedy sendte gjestene i føringen. Mark Yeates sto for forarbeidet med et flott raid der han skar gjennom et sovende Barnsley-forsvar og serverte Kennedy. Sesongens raskeste mål så langt i League One, og en mareritt-start for Barnsley. Vertene skal imidlertid ha ros for måten de reiste seg på, og etter en periode med noen halvsjanser begge veier var det Barnsley som skapte de største farlighetene. Conor Hourihane fyrte løs fra distanse etter drøye kvarteret, og City-keeper Jordan Pickford måtte varte opp med en flott redning da han slo til corner.

Mens Barnsley-fansen gaulet om hvor fæl Bradford by er, og at det er «a town full of pakis», kom deres spiss Sam Winnall seg til flere muligheter etter hvert som Barnsley startet å presse sine gjester. Ikke minst var han nære på da han med drøye ti minutter til pause avsluttet i tverrliggeren. Og i omgangens siste minutt hadde hans heading skummel retning der den så ut til å duppe inn i bortre hjørne, men keeper Pickford vartet opp med en redning for TV-kameraene da han klarte å plukke ned ballen. Barnsley hadde etter den tidlige scoringen vært det beste laget, og den siste halvtimen av første omgang hadde de egentlig dominert. I så måte satt man vel med følelsen av at Barnsley fortjente en utligning, men da dommeren blåste for halv tid måtte de konstatere at det sto 0-1 til pause.

Pausen ble kun benyttet til å bla litt i programmet, og da andre omgang startet hadde tydeligvis hjemmemanager Danny Wilson klart å mane til fortsatt innsats. Barnsley fortsatte nemlig der de hadde avsluttet første omgang, og etter få minutter fikk de uttelling da Hourihanes frispark ble styrt inn i eget mål av Rory McArdle. Han mente seg hindret av Lewin Nyatanga, men dommeren var ikke overbevist, og det sto 1-1. Barnsley fortsatte å presse, og tjue minutter ut i omgangen sto Hourihane og Nyatanga for forarbeidet da sistnevntes innlegg ble styrt i mål til 2-1 av den gode Sam Winnall, som fikk kastet seg frem på første stolpe.

Winnall var igjen frempå kort etter, men keeper Pickford sto i veien. City-manager (og tidligere Reading-helt) Phil Parkinson la om til tre bak i et forsøk på å sikre minst ett poeng og opprettholde sin ubeseirede bortestatistikk denne sesongen, og plutselig virket gjestene noe mer farlige. Et innlegg fra innbytter Mason Bennett fant Aaron McLean, men fra god posisjon headet han over målet til Barnsley-keeper Ross Turnbull. Med et Bradford-lag som satset offensivt, fikk Barnsley også masse rom for kontringer. Devante Cole (sønn av Andy Cole) er på lån fra Manchester City, og spilte frem Winnall som kunne avgjort, men han fikk ikke kontroll over ballen. I det femte tilleggsminuttet kontret Barnsley, og Hourihane sendte i vei et skudd som ble blokkert. Returen ble imidlertid kontant satt i mål av innbytter Kane Hemmings, som nettopp hadde kommet innpå for Winnall. 3-1, og game over.

Få sekunder senere blåste kamplederen i fløyta for siste gang, og The Tykes sikret tre kjærkomne poeng. Jeg tok farvel med Tony som skulle kjøre tilbake til Manchester, mens jeg selv benyttet anledningen til å stikke hodet inn på langsiden med West Stand, der portene nå var åpne. Mens jeg knipset noen flere bilder derfra, tenkte jeg at jeg veldig gjerne skulle ha opplevd Oakwell før «oppgraderingen» i 1990-årene, men takket være West Stand vil jeg nok uansett rangere den ganske høyt på en liste over nåværende stadioner i de fire øverste divisjonene. Mens den lokale snuten var opptatt med å holde deler av de to supportergrupperingene adskilt, satt jeg kursen mot sentrum og puben The Groggers’ Rest.

Der tenkte jeg å unne meg en pint eller to mens jeg kikket litt på det engelske landslagets bortekamp mot Estland med et halvt øye. Det var dog et større drama på utsiden, der Barnsleys firma var involvert i en «katt og mus»-lek med det lokale politiet. Da de jogget oppover mot sine Bradford-motparter ved jernbanestasjonen rett oppi veien, fikk de umiddelbart selskap av representanter fra ordensmakten – både joggende, ridende og kjørende. Mens et antall politihester travet forbi, gjorde sirener sitt beste for å overdøve all annen støy, og mer underholdende enn landskampen på TV var det kanskje da en av politimennene snublet i egne føtter og falt så langt han var. Etter fem-ti minutter kom noen titalls pent kledde Barnsley-fans tilbake til Groggers’ Arms med tydeligvis uforrettet sak.

Ved pause i TV-kampen valgte de uansett å flytte seg til et annet skjenkested, og kampen i Tallinn var ikke mer spennende enn at jeg nå var mer opptatt av internett (og å snylte på stedets WiFi) enn det som foregikk på skjermen. Og da Rooney scoret kampens eneste mål, skjedde det selvsagt mens jeg tok meg en røykepause, selv om jeg så målet gjennom vinduet. Etter tre pints valgte jeg å returnere til hotellet, der jeg unnet meg en bedre middag i hotellets tilhørende restaurant, Glass House. Der ble en stor porsjon mixed grill satt til livs, og jeg ble sittende å nippe til ytterligere et glass eller to mens jeg fordypet meg i de kommende dagers kampprogram i eksemplaret av Non League Paper som jeg den morgenen hadde snappet opp i Peterborough.

Jeg måtte nå bestemme meg for destinasjonene de tre kommende dagene, som jeg hadde holdt åpen i påvente av utfallet for helgens kamper i FA Cupen, med håp om noen fristende omkamper. For å gjøre det noe enklere hadde jeg nå bestemt meg for å enten bli i nord-England resten av turen eller dra sørover. Sistnevnte alternativ ville bydd på blant annet besøk hos Redditch United og Weymouth, der sistnevntes derby i Southern Leagues ligacup mot erkerival Dorchester Town var spesielt fristende. Men det var også de nordlige alternativene, og jeg hadde for så vidt varslet min tilstedeværelse på Giant Axe i Lancaster, samtidig som jeg halvveis hadde avtalt skyss til onsdagens kamp i Bacup med min Preston-kjenning Anthony. Til syvende og sist var det utslagsgivende da jeg valgte å avslutte turen i nordvest, og etter å ha trukket meg tilbake til hotellrommet fikk jeg booket overnatting for de kommende tre dager før jeg tok kvelden.

English ground # 213:
Barnsley v Bradford City 3-1 (0-1)
League One
Oakwell, 12 October 2014
0-1 Jason Kennedy (1)
1-1 Rory McArdle (og, 48)
2-1 San Winnall (65)
3-1 Kane Hemmings (90+5)
Att: 10 499
Admission: £23
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 13.10.2014: Daisy Hill v Cheadle Town
Previous game: 11.10.2014: Kings Lynn Town v Lancaster City

More pics