vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Torsdag 01.01.2015: Barrow v AFC Fylde

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det nye årets første kamp skulle finne sted langt oppe i nordvest, og jeg var tidlig oppe for å starte den lange reisen. Det var fortsatt mørkt da jeg gikk ut i de folketomme Reading-gatene. Etter festlighetene dagen før fremsto byen denne morgenen nærmest som en spøkelsesby. Jeg fant i hvert fall raskt en taxi som jeg beordret i retning Reading West, da det for visse avganger fortsatt var buss for tog mellom Reading og Reading West. Ved å heller ta taxi den korte turen dit ut hadde jeg kunnet unne meg 15-20 minutters ekstra søvn, og det skal man ikke kimse av etter en kveld ute på byen med gutta. Første tog-etappe gikk denne morgenen opp til Birmingham New Street, der jeg byttet til nytt tog for å ta meg til Preston.

Jeg har flere ganger på mine reiser møtt groundhopper og Rangers-fan Anthony; både i Stockport, Stalybridge, og senest i Bacup. Han holder til i nettopp Preston, der jeg nå skulle unnagjøre dagens andre togbytte, og hadde varslet at han muligens ville benytte seg av samme tog videre herfra, da han som meg hadde valgt seg storkampen i Conference North denne dagen. Rett etter at jeg byttet i Birmingham tok han imidlertid kontakt for å fortelle at han hadde bestemt seg for å heller kjøre til Barrow sammen med sitt kvinnelige følge, så ved ankomst Preston satt jeg meg alene på toget som hadde Barrow-in-Furness som endestasjon. Dette er ikke akkurat noe hurtigtog, der det etter å ha passert Lancaster snegler seg vestover mot kysten av det sørlige Cumbria, og utover Furness-halvøya.

Helt i rute ankom toget sin endestasjon klokka 13.24, og jeg kunne stige av og haste den korte veien opp til Maindee Guest House for å sjekke inn. Kineseren som åpnet virket ikke å skjønne stort av hva som foregikk, men hans kone hadde snart fått sjekket meg inn, og et par minutter senere strøk jeg på dør. Barrow-in-Furness er en by med rundt 55 000 innbyggere, beliggende helt sørvest på Furness-halvøya i det sørlige Cumbria. For to hundre år siden var dette kun en liten landsby, men stedet så en drastisk vekst under den industrielle revolusjon. Ikke minst var jernbanens ankomst viktig i byens utvikling. På slutten av 1800-tallet var byen som på folkemunne kun kalles Barrow hjemsted for verdens største stålverk. Det beskyttende sundet mellom byen og øya Walney Island har også sørget for at skipsverftsindustrien hadde perfekte forhold, og i nyere tid var det spesielt produksjon av atomubåter for den britiske marine som satt byen på kartet.

Barrow har historisk sett hørt til grevskapet Lancashire, noe den røde rosen i fotballklubbens logo vitner om, men sorterer nå altså under Cumbria. Anthony hadde ankommet en god stund før meg, og rapportert om at han hadde møtt på øsende regnvær like nord for Lancaster. Men selv om jeg hadde sett regnet piske mot togvinduene på toget, hadde regnet tydeligvis gitt seg før min ankomst i Barrow. Likevel var det ikke spesielt trivelig da det var synlige dammer på bakken, og vinden blåste nokså heftig mens jeg orienterte meg frem til Barrows hjemmebane Holker Street, som ligger ved enden av veien med samme navn. Etter at klubben i fjor fikk ny eier i form av en amerikansk multi-milliardær som varslet oppgradering av klubbens stadion, fant jeg ut at tiden var inne for en visitt før dette realiseres, og dette var en fin dag å gjøre det på.

Tabelltoer Barrow var nemlig vertskap for ledende AFC Fylde, der de nyopprykkede gjestene lå foran med bedre målforskjell og med en kamp mindre spilt. Dermed var det et viktig oppgjør jeg skulle være vitne til, og etter en liten runde rundt utsiden av anlegget gikk jeg for å betale meg inn. Inngangen til klubbens egen bar ved navnet Crossbar er imidlertid på utsiden, så jeg lot dette vente og gikk heller inn i klubbhuset der den nevnte baren entres via en trapp i gangen. I denne gangen satt det også flere personer og solgte billetter bak en skranke, og ved siden av dette hadde man en liten klubbsjappe, der jeg stakk hodet inn for å bytte £3 mot en pin til min samling. Dagens kampprogram var også å få kjøpt der, og for ytterligere £2,50 sikret jeg meg et eksemplar før jeg gikk opp for å finne baren.

Der var det allerede godt besøkt, men etter å ha bestilt meg en pint Kingstone Press til £2,90, fant jeg snart Anthony og Joanna, og slo meg ned sammen med de to. De ser en del av kampene til ambisiøse AFC Fylde, og som vanlig var det interessant å høre deres synspunkter på saker og ting. De fleste vil kanskje vite at AFC Fylde er identisk med klubben som i 2008 vant FA Vase under navner Kirkham & Wesham, før de i forkant av den påfølgende sesongen byttet navn til AFC Fylde. Klubben ble stiftet i 1988 da de to klubbene Kirkham og Wesham slo seg sammen. De hadde i en årrekke dominert West Lancashire League (sju titler og en 2. plass på de siste åtte sesonger!) da de i 2007 tok steget opp i North West Counties League, og altså vant FA Vase i sin debutsesong på step 6. Samtidig suste de gjennom NWCL på rekordtid med to titler og opprykk på rad, slik at de var å finne i Northern Premier League Division One. Tre år brukte de på å vinne tittelen i NPL 1 North og rykke opp i NPL Premier, og etter ytterligere to år rykket de våren 2014 altså opp igjen etter seier på straffesparkkonkurranse over Ashton United i playoff-finalen.

Det er altså en nyopprykket klubb man har med å gjøre, men de har aldri lagt skjul på sine voldsomme ambisjoner. Allerede i en årrekke har de hatt et uttalt mål om spill i Football League innen 2022, og etter at dette først ble gjerne ble møtt med hånlatter, må man snart begynne å ta Fylde-klubben på alvor. Mannen på pengesekken som har vært drivkraften hadde i følge Anthony først kontaktet eierne av Blackpool med tanke på et kjøp av klubben. Da han hadde blitt blankt avvist der, hadde han forsøkt seg hos Fleetwood Town, som for øvrig også de har gjennomført en eventyrlig klatring i pyramiden de senere år. Heller ikke der fikk han napp, så da valgte han å kjøpe ta over den lille klubben Kirkham & Wesham, så nå altså under navnet AFC Fylde er i ferd med å muligens klatre opp på non-leagues øverste nivå.

Noen vil vite at AFC Fylde også vil flytte videre fra Kellamergh Park ved å bygge et nytt moderne stadion med en kapasitet til 6 000 tilskuere, og dette understreker jo klubbens ambisjoner. Planene er godkjent, og man håper nå på byggestart ved Mill Farm i løpet av februar eller mars. De har forhåpninger om å kunne flytte inn om et års tid fra nå, men det er kanskje mer realistisk å ta sikte på starten av 2016/17-sesongen..? En annen side av saken er hvordan de skal fylle det nye store anlegget, når de eksempelvis forrige sesong hadde et tilskuersnitt på 314 på sine hjemmekamper. I samtaler med Anthony har han også flere ganger tidligere luftet en interessant teori rundt valget av klubbnavn. Kystområdet mellom Preston og Blackpool kalles Fylde-kysten, og håpet er vel å kapre supportere herfra. Anthonys teori er imidlertid at navnet vil kunne støte fra seg potensielle supportere med Preston-sympatier, da de forbinder Fylde-navnet med Blackpool…og disse to er IKKE spesielt gode venner. Men muligens vil man kunne lokke flere lokale på kamp med en enklere beliggenhet ved Wesham, da dagens Kellemargh Park ligger temmelig håpløst til utenfor Warton. Og ikke minst er det jo en kjensgjerning at med suksess kommer det også flere folk snikende.

Hva gjelder Barrow er det selvsagt en historisk sett langt større klubb, med en lang historie i Football League, der de var medlem fra 1921 til 1972. Bortsett fra tre sesonger i tredje divisjon helt på tampen av 1960-årene hevdet de seg imidlertid aldri over ligaens kjellerdivisjon. På den tiden fungerte det slik at de fire som kom sist i Football League måtte stille til gjenvalg der de ble utfordret av non-league klubber som hadde ambisjoner om spill i Football League. Og i 1972 var Barrows tid i Football League over da de ble stemt ut til fordel for Hereford United. Siste visitt på non-leagues øverste nivå varte i fem sesonger og endte i 2013, men med den nevnte nye eieren er det nå ny optimisme i Barrow. Denne amerikaneren Paul Casson er født og oppvokst i nettopp Barrow, og ønsker å bringe klubben tilbake til Football League.

Undertegnede må likevel innrømme å ha vært litt skeptisk da Casson krevde total kontroll over klubben for å gjøre sin investering, men da han er tidligere Barrow-gutt som hevder å ha fulgt Barrow i 47 år etter å ha sett sin første kamp på Holker Street som 8-åring, får vi da håpe og (inntil videre) tro at han i motsetning til den gemene hop av utenlandske eiere har edle hensikter. Det var uansett på tide å betale seg inn, så vi tømte glassene og brøt opp. Anthony og Joanna hadde allerede sikret seg en billett, så de gikk rett inn mens jeg stilte meg i køen nede i første etasje. £13 fattigere kunne også jeg omsider passere vaktene ved telleapparatene på Crossbar End, og ta en kikk rundt på anlegget.

Holker Street har vært Barrows hjemmebane siden 1909, og tok seg enda bedre ut i tidligere år, før de nokså falleferdige tribunene ble revet i løpet av 1970-årene, etter klubbens exit fra Football League. Tidligere hadde man eksempelvis en flott hovedtribune i tre, som ble skadet av en tysk bombe under andre verdenskrig, for deretter å bli reparert med trevirke fra en forlist båt! På den tiden klubben ble stemt ut av ligaen ble Holker Street en kort periode også benyttet til speedway; noe som i tillegg til svake sportslige resultater og en geografisk isolert beliggenhet antas å ha vært medvirkende til FL-exiten, der dette ikke var videre populært hos andre klubber og supportere. Også i non-league var kombinasjonen med speedway svært upopulær blant andre klubber, og etter kun to år var det et avsluttet kapittel, og tribunene ble flyttet nærmere banen.

Crossbar End, der jeg kom inn, går også tradisjonelt under navnet Steelworks End. På den ene siden er det her en mindre ståtribune, mens kortsiden for øvrig domineres av klubbhuset som bidrar til å dra ned det estetiske inntrykket noe. Sett herfra har man på venstre langside, ut mot Wilkie Road, hovedtribunen som ble åpnet så sent som i 1998. På sidene av sittetribunen Main Stand er det små ståtribuner og hard standing. Motsatt langside kalles Popular Side, og her finner man anleggets eneste ståtribune under tak, der man har tak over hodet på det aller meste av ståtribunen som strekker seg hele banens lengde. I enden følger den på flott vis svingen over på bortre kortside, Holker Street Terrace. Dette er tradisjonelt hjemmefansens tribune, tross mangelen på tak over hodet, men i disse dager blir den gjerne gitt bortefansen i de tilfeller der publikum segregeres. Alt i alt er Holker Street slett ikke verst, selv om jeg muligens forventet noe enda gjevere, og spesielt like jeg godt ståtribunen på Popular Side og måten den svinger over i Holker Street Terrace på. Jeg er i hvert fall glad jeg fikk besøkt anlegget før den varslede oppgraderingen, som i disse dager dessverre ofte er ensbetydende med «vandalisering».

Det ble tid til en tur i matutsalget før avspark, og etter å ha betalt £3 for en cheeseburger med ekstra bacon tok vi oppstilling et godt stykke ned på Popular Side. AFC Fylde hadde vunnet det omvendte oppgjøret på Boxing Day, og Barrow var nå ute etter hevn. På et godt besøkt Holker Street hadde hjemmelaget medvind i første omgang, og de fikk også fikk de første sjansene. Men etter at både Danny Livesey, Jason Walker og James Ellison hadde avsluttet over eller utenfor, var det gjestene som tok ledelsen. Fylde-spiss Danny Lloyd.McGoldrick hadde like i forveien fått det gule kortet for filming da han falt litt for lett på vei inn i feltet etter å ha blitt spilt gjennom av Liam Tomsett, men nå var rollene byttet om da han spilte fri Tomsett. Midtbanespilleren fra Ulverston (like i nærheten av Barrow) gjorde ingen feil, satt ballen mellom beina på Barrow-keeper Tony McMillen, og det sto 0-1 etter drøye ti minutter.

Vertene hadde nå en vanskelig oppgave mot et svært godt organisert Fylde-lag, og det ble lengre mellom sjansene. Barrow virket meget omstendelige i sitt angrepsspill, og dette endte stort sett med at tilsynelatende nervøse Barrow-spillere mistet ballen og måtte starte på nytt. Men plutselig hadde de en god periode rundt halvtimen ut i kampen, da de også trodde de hadde utlignet. Etter et frispark fra Johnny Gorman headet Jason Walker i tverrliggeren. Returen ble på nytt headet i tverrliggeren og ned av James Ellison, og da Simon Grand fikk kjempet ballen over streken mente dommeren at han hadde brukt hånden, og annullerte dermed målet. Kun sekunder tidligere hadde spissen Andy Cook blitt glimrende spilt gjennom av Gorman, men alene med keeper Ben Hinchcliffe ble han plutselig og til store protester vinket av for offside. Cook var snart på farten igjen, men skjøt like utenfor, og samme skjebne led Jason Walker da han headet over, etter at målscorer Tomsett hadde brent en sjanse for gjestene. Dermed kunne pause-forfriskninger inntas på stillingen 0-1 etter en nokså tett og jevn affære.

Barrow er en av klubbene som også har en såkalt bottle bar, der det kun selges drikkevarer på flasker og bokser, slik at man har betydelig kortere ventetid. Med lang kø i den ordentlige baren valgte vi å benytte oss av dette. Men med mangel på ordentlig cider (jeg nekter å anerkjenne Magners på flaske som annet enn skvip!) nøyde jeg meg først med en Fanta, før jeg ombestemte meg og valgte meg en lokal ale fra Ulverston Brewery. Vi var enige om at det tross alt ikke var helt ufortjent at bortelaget ledet, selv om Barrow hadde vært nære på. Noen hjemmesupportere vi snakket kort med delte også vår oppfatning om at det virket være noe anspent og forknytt over Barrow-spillerne. Om AFC Fylde var like godt organisert i andre omgang, ville de ha en voksen oppgave foran seg. For første gang på turen min fikk jeg også regn på kroppen da vi kom ut igjen og gikk for å stille oss nederst på Popular Side.

Andre omgang startet tamt, og gjestene hadde få problemer med å forsvare seg mot en lite oppfinnsomt Barrow som hadde en del ball, men som slet med å spille seg frem til sjanser. Det virket rett og slett som om AFC Fylde hadde full kontroll. Da var det faktisk mer “drama” på tribunen, der regnet snart økte og kom feiende sidelengs i voldsomme vindkast. Vi beveget oss under tak…vel, bortsett fra Anthony som ble stående igjen fem-ti minutter, og hevdet at ekte gutter fra nord ikke trenger slik luksus. Det tok rett og slett tjue minutter før vi så andre omgangs første sjanse da Fylde-backen Adam Sumner løp med ballen fra egen banehalvdel, men hans skudd ble reddet av keeper McMillan. Kun to minutter etter fikk gjestene en kjempesjanse da Danny Rowe vant ballen og fant Lloyd-McGoldrick, men sistnevnte avsluttet utenfor med Richie Allen langt bedre plassert.

Det gikk imidlertid ikke lenge før The Coasters doblet sin ledelse med tjue minutter igjen å spille. Danny Rowe la inn, og Richie Allen headet i mål til 0-2. Jeg sto vel med en følelse av at det var avgjørelsen, men kanskje var det dette Barrow trengte, før snart våknet de til liv. I det 77. minutt fikk de sin redusering etter et frispark rett utenfor Fylde-feltet. Jason Walkers skudd ble blokkert, men ballen falt ned hos Paddy Lacey som på volley dundret inn 1-2. Nå hadde The Bluebirds fått blod på tann, men det var først da vi gikk inn i de siste fem minuttene at det virkelige stormløpet begynte. Mens Barrow hadde gjestenes felt under beleiring kunne Richie Allen satt spikeren i kista med to minutter igjen, men etter å ha rundet keeper presterte han på utrolig vis sette ballen utenfor det åpne målet. Tre minutter på overtid kunne det straffet seg da Barrow nesten utlignet, men Fylde-keeper Hinchcliffe leverte en fantastisk redning da han med nød og neppe fikk avverget Sam Sheridans frispark til corner.

Dermed endte det 1-2 foran hele 1 838 tilskuere, og AFC Fylde rykket fra på tabelltoppen. Sammen med Anthony og Joanna inntok jeg igjen Crossbar, der skuffede hjemmefans hadde samlet seg. Der ble det tid til en siste pint før de to satt kursen tilbake mot Preston. Selv unnet jeg meg nok en pint før jeg spaserte tilbake mot sentrum i det ufyselige været. Heldigvis hadde i det minste regnet nå avtatt igjen, og stoppet snart fullstendig. Inne i sentrum stoppet jeg opp for å ta en kikk på statuen av byens fotball-helt; Liverpool-legenden Emlyn Hughes. Deretter ble det en pitstop på puben The Furness Railway, hvor en porsjon gammon ble skylt ned med en pint Strongbow før jeg returnerte til Maindee Guest House for en tidlig kveld. Jeg hadde tross alt en tidlig start også dagen etter.

English ground # 225:
Barrow v AFC Fylde 1-2 (0-1)
Conference North
Holker Street, 1 January 2015
0-1 Liam Tomsett (11)
0-2 Danny Rowe (71)
1-2 Paddy Lacey (77)
Att: 1 838
Admission: £13
Programme: £2,50
Pin badge: £3

Next game: 02.01.2014: Thetford Town v Ely City
Previous game: 30.12.2014: Aveley v Tilbury

More pics

Tirsdag 30.12.2014: Aveley v Tilbury

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg våknet til en melding fra Newcastle Towns klubbsekretær som beklaget gårsdagens avlysning, men lovet meg gratis inngang neste gang deres klubb skulle stå på min meny. I motsetning til mange andre (i mine øyne) unødvendige avlysninger i disse dager kunne jeg heller ikke klandre Staffordshire-klubben etter å ha sett bilder av deres nedsnødde anlegg. Men etter en frustrerende mandag som endte i Yeovil, krysset jeg fingrene for at denne dagen skulle by på litt mer hell, og det var med god tro på dette at jeg inntok en full english breakfast på The Globe & Crown før jeg tilbragte en liten time på en benk i Yeovil sentrum. Der nøt jeg sola og slo i hjel litt tid mens jeg leste i min medbragte bok, før jeg omsider praiet en taxi ut til togstasjonen Yeovil Junction for å sette kursen mot Walton-on-Thames.

Etter et kjapt togbytte i Woking ankom jeg togstasjonen i Walton-on-Thames etter drøyt to timers togreise, og Travelodge-hotellet jeg hadde booket meg inn på ligger rett over veien for denne. De er imidlertid strenge med sine innsjekkingstider, og det var fortsatt godt over en time til klokka tre. Tilknyttet hotellet ligger derimot den store puben Ashley Park, der jeg installerte meg med en pint mens jeg slo i hjel ventetiden med å sjekke status for dagens kamper. Det var egentlig en fin dag, og jeg forventet ikke altfor mange problemer i forbindelse med kampen jeg hadde valgt meg ut. Walton Casuals skulle ta imot Corinthian Casuals til dyst i Isthmian League Division One South, og pitch inspection hadde tilsynelatende ikke engang vært noe tema. De hadde ikke svart på mine henvendelser via Twitter, men man sier jo at intet nytt er godt nytt.

Første offer denne dagen var det som var min plan B; nemlig South Parks hjemmekamp. Deretter forsvant som ventet også Chinnors hjemmekamp i Hellenic League. Plutselig kom meldingen jeg hadde fryktet, men egentlig ikke forventet: pitch inspection hos Walton Casuals. Mens jeg ventet i nervøs spenning gikk jeg for å sjekke inn idet klokka passerte tre, men jeg hadde ikke før lagt meg ned på senga før jeg så at kampen nå hadde blitt avlyst. Nå var gode råd dyre, men jeg kom på den omberammede kampen i Combined Counties League der Knaphill skulle spille lokalderby mot Westfield i utkanten av Woking. De kunne fortelle at de var optimistiske med tanke på kamp, og mens jeg ventet på endelig bekreftelse bestemte jeg meg for å gå en tur for å kikke på hjemmebanene til Walton-klubbene Walton & Hersham og Walton Casuals.

Walton & Hersham spiller sine kamper på Stompond Lane, et flerbruksanlegg ikke så langt fra min base for dagen. Med løpebaner er den selvsagt ikke all verden, men hovedtribunen på den ene langsiden er likevel slett ikke verst. Anlegget var åpnet slik at jeg kunne ta meg inn, og jeg registrerte da også at matta så helt fin ut. Det må være store lokale temperatursvingninger om forholdene var så mye verre rundt to kilometer oppe i veien, der man altså hadde avlyst for det man mente var frossen bane. Om man har blitt så til de grader pysete at man ikke kan spille fotball på en så fin dag, er det kanskje dessverre på tide at engelskmennene likevel vurderer vinterpause. De siste dagene hadde jeg jo også registrert at kamper både i Barnsley og Sheffield (United) hadde blitt avlyst til tross for at banen(e) var helt fine.

Det hadde vært glatt og isete utenfor, slik at frykten for at publikum skulle skade seg på vei til kamp førte til avlysninger. Til dette vil jeg spørre hvorfor ikke også de store supermarkedene og andre forretninger ble beordret stengt dersom det var så farlig å bevege seg utendørs!? Kanskje burde det vært innført portforbud?? Hvor skal denne dårskapen ende? Jeg forstår at man kan komme i en situasjon der avlysning er nødvendig grunnet værforholdene, og avlysninger grunnet frosne baner hadde vi da også før i tiden, slik mange som så tippekampen i tidligere dager vil huske. Men ikke minst når det gjelder regn og gjørmete baner har man blitt usedvanlig pysete, og de menn som spilte sin fotball før pengene, TV-selskapene og Premier League ødela sporten må hoderystende erindre de gjørmebad de spilte fotball på. Vi husker eksempelvis bilder fra gjørmebadet på Baseball Ground i Derby, der straffemerket måtte males på nytt på direktesendt TV etter å ha blitt vasket bort av regn og forsvunnet i gjørmen. Det var de gode gamle dager, og man kan undre seg hvor de virkelig menn i den engelske fotballen har gjort av seg. Kanskje spiller de i dag rugby?

Frustrert og oppgitt gikk jeg videre den omtrent halvtimes lange turen opp til Waterside Stadium, der Walton Casuals spiller sine hjemmekamper. Her hadde derimot de ansvarlige allerede forlatt åstedet, og stadionet var lukket og låst slik at jeg ikke kom meg inn for å ta en kikk på interiøret. Følgelig fikk jeg heller ikke sjekket gressmatta som jeg imidlertid var nokså overbevist om at ikke kunne være altfor ille, etter å ha sett den fine matta hos deres lokale rival. Stien langs Themsen var i hvert fall forandret til et gjørmebad, der jeg vendte om for å returnere til hotellet. Knaphill informerte nå om at de ville diske opp med grillmat og andre godsaker, før de merkelig nok kun to-tre minutter senere plutselig kunne fortelle at også deres kamp hadde blitt avlyst!

Jeg fikk praiet en forbipasserende taxi og returnerte i irritasjon til Ashley Park, der jeg med en pint i hånden vurderte alternativene. Det var for sent for å dra til Derby Countys usjarmerende Pride Park, og det eneste gjenværende alternativ i sør var lokaloppgjøret mellom Aveley og Tilbury i Isthmian League Division One North. En lokal helt hevdet på Kempster-forumet at Aveley har en historie med å arrangere kamper på dager da andre i regionen sliter med frosne baner. Men det sier nok kanskje mer om hvor vanvittig pinglete Isthmian-folket har blitt hva gjelder avlysning, for på det området har faktisk Isthmian League virkelig blitt en versting! Jeg hadde uansett tidligere besøkt Aveley og deres herlige Mill Field, og ønsket meg i utgangspunktet til en ny destinasjon. Men nå da det var eneste alternativ, var det bare å bite i det sure eplet. Og når sant skal sies er Mill Field i det minste et stadion verdig en revisit – ikke minst etter som Aveleys tid der dessverre går mot slutten.

Dermed var det bare å raskt tømme glasset og kaste seg på toget inn til London Waterloo. Derfra gikk turen med tubens Jubilee Line til West Ham, der jeg tok plass på toget til Shoeburyness. Jeg ble med dette så langt som til Rainham, og fikk snart ordnet en taxi til Aveley og Mill Field. Aveley er en liten plass helt sørvest i Essex; helt ved grensen til Greater London. Fra Charing Cross i London sentrum er det drøyt to og en halv norsk mil ut hit, og mange av de rundt 8 000 innbyggerne jobber selvsagt i metropolen. I tillegg til å ligge i et område som domineres stort av West Ham-supportere, har non-league klubbene tøffe kår i denne delen av Essex, der et stort antall klubber ligger tett som hagl.

Med en drøy time til avspark hadde man fortsatt ikke bemannet telleapparatene, men da klubbhusets bar akkurat hadde åpnet, gikk jeg dit inn. Denne entres fra utsiden av anlegget, og en representant for hjemmelaget beklaget at varmen ikke fungerte som den skulle, slik at det var nokså kaldt der inne. Men jeg fikk da byttet £3,50 mot en pint med Strongbow, og fra karen som var på vei ut med kveldens kampprogram fikk jeg sikret meg et eksemplar for £2. På baksiden av dette kunne man for øvrig se en illustrasjon av hvordan klubbens nye anlegg ved Belhus Park vil bli. Hjemmemanager Justin Gardner har ekstatisk hevdet at Aveley vil få non-leagues beste hjemmebane(!), men den uttalelsen får stå for hans regning. Hva gjelder det temaet, så befinner vi oss tydeligvis på to vidt forskjellige planeter og har ikke minst helt forskjellige kriterier vi legger til grunn.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det fra klubbenes side vil være økonomisk sett attraktivt med moderne anlegg og kunstgress, men må de være så ufattelig kjedelige?? Mens Mill Field er et herlig stadion jeg satt pris på å besøke igjen, vil jeg neppe ivre etter å besøke det nye komplekset de håper å ha ferdig til sesongstart neste sesong. Det er trist at dette kan vise seg å være klubbens siste sesong på Mill Field! Under en røykepause benyttet jeg anledningen til å betale de £9 i inngangspenger, men idet jeg skulle til å ta en kikk innenfor kom en gammel kjenning ut av sin tyskregistrerte bil. Det var den bereiste groundhopperen Jens som med kvinnelig følge hadde tatt turen til Essex, og sammen tok vi heller turen inn i baren igjen, der vi ble sittende og samtale over en pint.

Den tyske duoen hadde også blitt offer for avlysning da de hadde tenkt seg på kampen hos South Park, og også Jens hadde blitt tvunget til en revisit i Aveley. Mens jeg nå hadde fått roet meg ned såpass at jeg satt pris på returen til Mill Field, var Jens fortsatt meget irritert. Han hevdet at avlysninger grunnet regn nærmest er uhørt i en rekke andre land på kontinentet, og trakk spesielt frem Belgia som et land der han mener kampene i all hovedsak spilles og fullføres om det sprutregner aldri så mye. En gruppe bortefans hadde også slått seg ned ved nabobordet, og blant den fremmøtte Tilbury-fansen var Andy Swallow – tidligere eier av Grays Athletic og beryktet West Ham hooligan. Han og hans kompiser hevdet at Tilbury med sin dårlige sesongstart først og fremst ville ha som mål å beholde plassen denne sesongen.

For hjemmelaget sin del hadde Aveley tatt seg opp i playoff-sjiktet, der de med femteplassen før kamp la beslag på den siste playoff-plassen. Og selv om de ble jaktet av flere klubber som har kamper til gode, uttrykte hjemmefolket håp om at de muligens vil kunne ta seg til playoff. Det ville i så fall være en god sesong, hevdet de. Med ti minutter til kampstart var det på tide å komme seg ut og ta oppstilling, og vi gikk gjennom telleapparatene og inn på Mill Field. Den domineres totalt av hovedtribunen på den ene langsiden, og det er denne langsiden som gir Mill Field sin herlige karakter. Sittetribunen er flankert av herlige ståtribuner som også strekker seg hele banens lengde i forkant av den nevnte hovedtribunen. Klubben har for øvrig spilt her siden 1953, og hovedtribunen ble bygget i 1957.

På kortsiden nærmest inngangspartiet er publikum henvist til såkalt hard standing, mens man midt på motsatt kortside har en liten ståtribune i to seksjoner. Denne er av den moderne prefabrikerte typen man gjerne ser ved nye anlegg i non-league. Borte langside har en stillas-lignende konstruksjon som gir tak over hodet på en liten seksjon, der man har tre-fire betongtrinn som strekker seg mesteparten av denne langsiden. Etter å ha fått kloa i en stensil med lagoppstillingene, rakk jeg akkurat å foreta en kjapp runde rundt anlegget før jeg i germansk selskap kunne se de to lokale rivalene sparke i gang det som var min siste kamp for året.

Det startet i høyt tempo og med et tidlig overtak til vertene. Tilbury-keeper Jack Giddens måtte i aksjon da Kyle Asante avsluttet på mål, og kort etter skjøt Theo Ola like utenfor. Det jevnet seg snart mer ut, men det høye tempoet fortsatte mens spillet svingte frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Tilbury kunne tatt ledelsen på kampens første corner, men en heading ble glimrende reddet av Millers-keeper James Marrable, og resulterte kun i to nye cornere. Jack Stevenson spilte gjennom Steve Carvell med en utsøkt ball, men minst like eminent var det defensive arbeidet til gjestenes Jimmy Cook som avverget en farlig situasjon. Etter tjue jevnspilte minutter begynte Tilbury å ta over noe, og Elliott Johnsons heading like over var et varsel om hva som skulle komme.

I det 25. minutt tok The Dockers ledelsen etter at Emiel Aiken vippet ballen elegant frem til Tony Martin som befant seg alene med keeper. Fra rundt 16-meterstreken lobbet han ballen over Marrable og i mål til 0-1. Aveley kunne kvittert like etter, da Kyle Asante var på vei alene gjennom, men Bradley Webb var med en glimrende takling reddende engel for Tilbury. Harry Cook skapte en del problemer for Aveley, og to ganger i løpet av få minutter lurte han seg inn bak deres bakre firer. Vertene skal prise seg lykkelig over at avslutningene ikke sto i stil. I omgangens siste minutt ble et innlegg headet tilbake til Tom Wood på bakerste stolpe, og han satt ballen forbi en Marrable som nok burde ha reddet. 0-2, og The Dockers kunne gå i garderoben med en etter hvert ikke helt ufortjent ledelse. Dockers-manager Gary Henty var nok svært fornøyd med hvordan hans spillere hadde utført hans slagplan.

Etter en forfriskende pint i klubbhusets bar gikk vi igjen ut i Essex-kvelden idet vi så andre omgang starte med et Aveley-lag som umiddelbart startet jakten på en tidlig redusering. Spencer Harrison fikk tidlig den sjansen, men presterte å heade ballen vekk fra mål i stedet for på mål. Like etter ble Theo Ola klippet ned på vei gjennom, men det påfølgende frisparket ble klarert av Tilbury-forsvaret. Gjestene virket nå fornøyd med å forsvare seg, noe de også gjorde godt, og selv om Aveley dominerte hadde de en frustrerende aften foran mål. Paul Preston skjøt himmelhøyt over, og da Theo Ola ble spilt gjennom fikk en utrusende keeper Giddens blokkert.

Hjemmelaget satt innpå Petrit Elbi etter en times spill, og han skapte umiddelbart mer hodebry for gjestene. Først spilte han gjennom Steven Carvell, men mens han kom alene med keeper hevet linjemannen flagget for offside. Deretter headet han like over, og kort etter var Elbi på farten igjen, men hans skudd suste centimetere over tverrliggeren til keeper Giddens. Det nærmeste Tilbury kom i andre omgang var et frispark som gikk over mål, og det var Aveley som nå styrte showet, dog uten særlig resultat. Med drøye fem minutter igjen ble innbytter Charlie Gregorys heading blokkert på streken, og da et frispark i sluttminuttene forandret retning i muren og gikk rett i klypene til keeper Giddens, da endte det med borteseier 0-2.

En taktisk seier for Tilbury som hadde levert en defensivt svært solid kamp. Jens skulle tilbake til Redhill, der han hadde hotell, og tilbød meg skyss tilbake til Rainham stasjon. Det takket jeg selvsagt ja til, og jeg ble sluppet av idet jeg så et av London-togene komme inn på perrongen på andre siden. Jeg ropte takk for turen mens jeg løp over overgangen og fikk kastet meg på i siste liten. Så gjensto «bare» turen inn til West Ham, tube-turen til Waterloo, og tog tilbake til Walton-on-Thames. Der steg jeg av rundt kvart på tolv, og rakk akkurat en siste pint på Ashley Park før jeg trakk meg tilbake etter nok en frustrerende dag. Alt i alt kunne det dog vært enda verre, for jeg fikk da i det minste unnagjort et sannsynligvis siste besøk på et herlig anlegg som jeg og mange med meg uten tvil vil savne når Mill Field dessverre snart blir jevnet med jorden for å gjøre plass til boliger.

Revisit:
Aveley v Tilbury 0-2 (0-2)
Isthmian League Division One North
Mill Field, 30 December 2014
0-1 Anthony Martin (25)
0-2 Thomas Wood (45)
Att: 132
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 01.01.2015: Barrow v AFC Fylde
Previous game: 29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient

More pics

Jeg befant meg i Walton-on-Thames, helt nord i Surrey, der jeg hadde tenkt meg på kampen Walton Casuals v Corinthian Casuals i Isthmian League Division One North. Dessverre ble den nok et offer for det som virker være stadig mer pysete dommere, og allerede rett etter innsjekking var jeg klar over at kampen hadde blitt avlyst. Mens jeg grunnet på de andre alternativene, unnet jeg meg likevel en spasertur i Walton-on-Thames for å ta en nærmere kikk på hjemmebanene til de to lokalrivalene Walton & Hersham og Walton Casuals, som begge spiller i Isthmian League Division One North.

Walton & Hersham spiller på Stompond Lane, der buret for sleggekast og diskos vitnet om at dette er et flerbruksanlegg. Med løpebaner rundt banen er den langt fra optimal for fotball, og slike anlegg scorer aldri særlig høyt hos undertegnede. Likevel skal det sies at hovedtribunen på den ene langsiden slett ikke var så verst i seg selv.

Derfra gikk turen videre opp mot Waterside Stadium, der Walton Casuals holder til. I motsetning til hos sine lokale rivaler var her anlegget lukket og låst slik at jeg dessverre ikke fikk noen innvendig kikk. Men jeg fikk da knipset et par bilder av eksteriøret før jeg vendte om, og etter hvert satt kursen mot kamp i Aveley.

Mandag 29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Siden det var romjul var det ikke frokost før fra klokka halv ni, og jeg hadde til hensikt å forlate Weymouth med 08.53-toget, men min vert hadde laget klar en nistepakke til meg som jeg kunne ta med på toget. Det som skulle vise seg å bli en frustrerende dag startet med at jeg satt meg på det nevnte toget til Bristol Temple Meads, der jeg etter planen skulle bytte tog på ferden til Stoke-on-Trent. Planen var å se Newcastle Town v Mickleover Sports i Northern Premier League Division One South, men utsiktene hadde allerede i noen dager vært dystre. Dagen før hadde klubben postet et bilde av deres Lyme Valley Stadium som lå under et teppe av snø, og de var nokså pessimistiske. En av alternativene denne dagen var Yeovil Town, og en stund etter at jeg på denne togturen passerte nettopp Yeovil fikk jeg bekreftet at dagens kamp i The Potteries nå allerede var avlyst. På tide med plan B.

Heldigvis kunne jeg uten kostnad avbestille mitt hotell i Stoke frem til klokka 14, og etter at det var gjort slo jeg meg ned på stasjonspuben på Temple Meads for å vurdere alternativene. I Berkshire lokket Binfield med lokalderby mot Bracknell Town, og en rekke groundhoppere fra både inn- og utland hadde meldt sin ankomst til Stubb’s Lane. Min kompis Marc kjenner godt Binfield-manager Roger Herridge, og via ham fikk jeg vite at man fortsatt hadde tro på kamp. Roger lovet å sjekke opp, og jeg bestemte meg for å ta sjansen og satt meg på toget til Reading. Allerede før ankomst kunne imidlertid Roger fortelle at det ville bli holdt en pitch inspection i halv fire tiden, så mens jeg ventet på resultatet av denne, slo jeg meg ned på Reading-puben The Monks’ Retreat der jeg benyttet ventetiden til å saumfare Readings hotellutvalg for dagen.

Snart kom meldingen jeg hadde fryktet. Også lokaloppgjøret i Binfield var avlyst, og nå var gode råd dyre. Siste alternativ var nå Yeovil, og jeg tok en rask diskusjon med meg selv om hvorvidt jeg virkelig skulle gidde å stresse den lange veien dit ned. Jeg kom fort til den konklusjonen at det måtte være et bedre alternativ enn å furte i Reading, selv om Marc forsøkte å lokke meg med ut i Wokingham. Det var i romjula buss for tog på flere av avgangene mellom Reading og Reading West, men for å rekke toget jeg nå var avhengig av kastet jeg meg i en taxi som raskt fraktet meg ut til Reading West. Der holdt jeg av alle ting på å miste toget da jeg stilte meg på feil perrong (i motsetning til normalt var det tydeligvis helt vilkårlig hvilken perrong de forskjellige togene kom på, og av gammel vane stilte jeg meg på perrongen som normalt betjener tog mot Basingstoke etc). Heldigvis sto toget der flere minutter over tiden før det tøffet av gårde med undertegnede ombord, etter at jeg hadde innsett realiteten og i siste liten fått beinflydd over plattformen.

Etter et hurtig togbytte i Basingstoke benyttet jeg reiseveien til å booke overnattingsstedet jeg hadde sett meg ut i Yeovil, og like før klokka halv sju kunne jeg stige av på Yeovil Junction. Yeovil betjenes av to stasjoner, men både denne og Yeovil Pen Mill ligger på helt andre siden av byen i forhold til fotballstadionet, og et godt stykke utenfor sentrum. Faktisk ligger Yeovil Junction så langt utenfor Somerset-byen at den inntil ganske nylig faktisk lå i et annet grevskap – nemlig Dorset! Heldigvis sto det en taxi der, slik at jeg raskt fikk drosjekusken til å sette kursen mot sentrum og puben The Globe & Crown. Jeg fikk i all hast sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket før jeg strøk på dør og strenet ned til nærmeste taxiholdeplass.

Yeovil ligger helt sørøst i grevskapet Somerset, omtrent seks og en halv norsk mil sør for Bristol. Byen har et innbyggertall på rundt 40 000, og var tidligere et sentrum for hanskeindustrien – noe som har gitt fotballklubbens dens kallenavn ‘The Glovers’. Senere har andre næringsveier tatt over, og spesielt gjelder dette forsvarsindustrien som fortsatt er viktig i byen. Dette var også grunnen til Yeovil ble offer for tyske bombinger under andre verdenskrig. Taxituren bekreftet det jeg allerede visste; at det var nokså lang vei ut til handelsparken der Huish Park ligger. Men snart kunne jeg med drøye tre kvarter til avspark oppsøke billettluka for å slå kloa i en billett. Jeg valgte meg hjemmefansens ståtribune bak det ene målet, men jeg vil hevde at £25 for anleggets billigste billetter på dette nivået grenser til noe bortimot landeveisrøveri.

Dagens kamp dreide seg om ligapoeng i League One, og Leyton Orient var motstander. Skjønt det skulle man kanskje ikke tro når man så klubbsjappa, som nærmest bugnet over av produkter spesielt produsert for den kommende FA Cup kampen mot Manchester United. De hersens half and half produktene var å se overalt, og man hadde ikke nøyd seg med skjerf. Både luer, kopper, pins og rekke andre produkter var produsert for supportere som tilsynelatende holde med begge lag(?). Jeg nøyde meg med å plukke ut en ordinær pin med klubbens logo, fikk omsider avlevert mine £3, og betalte 20p til en kar som sto med en bunke team sheets. I den forbindelse er det noe pussig at mens ligaklubber som absolutt burde ha råd til å dele ut slikt gratis tar seg betalt for det, mens man lenger nedover i pyramiden gjerne ser at små klubber som ikke har rare økonomien med glede deler de ut gratis. Uansett fikk jeg tatt noen bilder av anleggets eksteriør før jeg entret tribunen med sponsornavnet Thatchers Gold Stand.

Huish Park har vært klubbens hjemmebane siden de 1990, da de flyttet fra langt mer sjarmerende og sentrumsnære The Huish, som var beryktet for sin skrånende gressmatte. Det nye anlegget er langt fra like sjarmerende, og fremsto for meg som nokså anonymt. Det jeg først og fremst har å si godt om Huish Park er at de fortsatt i det minste har to ståtribuner, og således var kanskje nedrykket våren 2014 en positiv ting, da et lengre opphold i Championship ville medført tullete krav om et all seater stadion. En av disse ståtribunene er tribunen jeg hadde valgt meg, og dette er anleggets eneste ståtribune under tak. På motsatt kortside står bortefolket under åpen himmel, og jeg tok meg i å håpe på øsende regnvær av bibelske proporsjoner når ManU-supporterne en snau uke senere skulle stå her.

Begge langsidene er moderne sittetribuner av den lite spennende typen. Til høyre for meg hadde jeg East Stand, der en del av bortesupporterne også er tildelt en liten seksjon nærmest bortetribunen på den andre kortsiden. På motsatt langside er Main Stand nokså identisk, med det unntaket at den har en rekke VIP-bokser i bakkant. Alle anleggets tribuner har også fått (selvsagt stadig skiftende) sponsornavn; det ene mer usjarmerende enn det andre. På tribunen rundt meg virket det ut fra samtalene som om en stor del av supporterne var mest opptatt av den kommende FA Cup kampen mot det store «forretningsimperiet» fra nordvest, mens andre hevdet nervøst at dagens kamp helst burde vinnes om klubben skal begynne å plukke poeng for å ta seg ut av nedrykkssumpa de har havnet i.

Forrige sesongs snarvisitt i Championship bekreftet vel kanskje at det var et steg for mye for den lille Somerset-klubben, som etter nedrykket igjen er involvert i ny nedrykksstrid. Tross alt har man kun spilt i Football League siden 2003, men før den tid var Yeovil kjent som en av de mest kjente non-league klubbene, og en virkelig giant killer. Ingen non-league klubb har vel slått ut flere klubber fra Football League enn nettopp Yeovil Town, og de har flere ganger tatt seg langt i FA Cupen. Ikke minst i 1947/48-sesongen, da de blant annet slo ut selveste Sunderland før de først i femte runde omsider måtte gi tapt for Manchester United foran 81 000 tilskuere på Maine Road i Manchester.

Yeovil Town lå som tabelljumbo med kun 20 poeng på 22 kamper, og hadde tre poeng opp til Crawley Town på sikker plass. På tredje siste plass lå dagens motstander Leyton Orient to poeng foran sitt vertskap, men etter forrige sesongs gode innsats mistenkte jeg muligens at de burde være noe bedre enn tabellplasseringen tilsa. Det er dog noe som heter at tabellen ikke lyver.. En eventuell vinner av dette oppgjøret ville uansett ta seg opp på sikker plass på bekostning av Crawley Town. Med manager Gary Johnsons heltestatus i Yeovil var det for øvrig litt overraskende å høre folk mumle lavmælt om at det kanskje var på tide å skille lag med ham.

Kampen ble sparket i gang, men underholdningen uteble på en iskald Huish Park. Det var innledningsvis en nokså tam affære som utspilte seg, og det var langt mellom sjansene i en omgang der mye av spillet foregikk på midtbanen. Orient hadde tidlig mye ball, mens halvsjansene stort sett ble skapt av Yeovil. Tom Eaves og James Hayter avsluttet utenfor målet, mens Orient-keeper Gary Woods hadde få problemer med avslutninger fra Ajay Leitch-Smith og Hayter. Stephen Athurworrey trodde han hadde gitt The Glovers ledelsen da hans volley fant nettmaskene etter et drøyt kvarter, men linjemannen hadde vinket for offside.

Det gikk ytterligere ti minutter før Orient skapte sin første sjanse, men Bradley Pritchard imponerte ikke med sin avslutning som gikk rett i klypene på Yeovil-keeper Jed Steer. Med drøyt ti minutter til pause var det imidlertid Pritchard som la innlegget som fant en umarkert Chris Dagnall på bakerste stolpe, og han kunne stange londonerne i ledelsen med sitt åttende mål for sesongen. 0-1! Etter dette var det usedvanlig tamt i Somerset-kulda, og det virket som om begge lagene bare tuslet rundt og ventet på pausen og varmen i garderobene. Yeovil slipper heldigvis fortsatt tilskuerne ut for å røyke i pausen, og dette benyttet jeg meg av før jeg slo fra meg tanken om å stille meg i den lange matkøen, selv om det egentlig fristet med en Bovril i kulda.

Andre omgang startet noe friskere, men vertenes Stephen Arthurworrey hadde på seg ryggsekken da han avsluttet over fra god posisjon. På motsatt banehalvdel holdt Chris Dagnall på å score sitt andre etter et langt innkast, men Ben Nugent fikk på akrobatisk vis klarert på streken. Også Bradley Pritchard kunne doblet Orients ledelse, men hjemmekeeper Steer vartet opp med en god redning. De måtte imidlertid ikke vente altfor lenge. Steer måtte gi retur på et skudd fra Dean Cox, og veteranen Kevin Lisbie var frempå og satt ballen i mål. Timen var passert, og det sto 0-2.

Det virket nesten som om Yeovil-spillerne allerede hadde tankene på det kommende cupoppgjøret, for de fremsto spesielt i andre omgang som svært svake, og Orient-keeper Woods måtte drive med tøy og bøy for å holde varmen. Innbytter Josh Innis fikk imidlertid en glimrende ball fra Nathan Smith, men klarte ikke å strekke seg tilstrekkelig til å få foten på ballen. I stedet satt Orient spikeren i kista med fem minutter igjen, da David Mooney la tilbake til Dean Cox, som satt inn sitt mål nummer 50 for klubben og fastsatte sluttresultatet til 0-3. Yeovils frustrerende aften foran mål ble vel greit illustrert da både Josh Inniss og Tom Eaves begge gikk for samme ball, og de ødela for hverandre slik at ingen fikk kontakt. Men på det tidspunktet hadde allerede mange av de 4 132 tilskuerne forlatt Huish Park.

Man kan jo undre seg hvor de befant seg, alle de som hadde køet i timesvis for å sikre seg billett til cupkampen mot Manchester-giganten. Samtidig tenkte jeg at mange av bortesupporterne kanskje ikke ville ha så lang reisevei den dagen, slik de onde tunger kanskje har rett i. De Celtic-lignende fargene gjør det ikke spesielt enkelt å like Yeovil, men mens et og annet rop om «Johnson out!» for første gang ble hørt på Huish Park, ønsket jeg mine sidemenn oppriktig lykke til i den kommende FA Cup kampen, og forlot Huish Park. Det skulle imidlertid vise seg langt vanskelige enn forventet! I etterpåklokskapens navn burde jeg da også forhåndsbestilt taxi, for det er overhodet ingen offentlig transport herfra tilbake mot sentrum – i hvert fall ikke etter kveldskamper.

Første firma jeg ringte fortalte om ventetid på halvannen time, og ditto selskap nummer to. Alle gode ting burde kanskje vært nummer tre, men jeg valgte dessverre å bestille taxi til tross for en varslet ventetid på en halv time. Tre kvarter senere ringte jeg for å purre, og en irritert person i andre enden bjeffet om at jeg ville bli oppringt når de var der. Ytterligere en halv time senere var det jeg som var irritert, men nå fikk jeg beskjed om at taxien hadde vært der allerede. Selv Orients lagbuss og alle supportere og klubbrepresentanter hadde for lengst forlatt området, så jeg ville garantert visst om dette var tilfellet, men han la rett og slett på røret! Andre selskap meldte om fortsatt ventetid på bortimot halvannen time, men en av de hevdet at jeg med rask gange kunne gå inn til sentrum på 35-40 minutter.

Kulda var medvirkende til at jeg også gikk svært raskt da jeg i raseri lot apostlenes hester bære meg mot sentrum. Google Maps vitnet om en anslått gangtid på 50 minutter, men jeg endte opp med å gå de på 30-35 minutter, og passerte mot slutten av turen Tesco-supermarkedet som ligger der Yeovil Town en gang spilte på gamle The Huish. Dessverre er deres nye anlegg et godt eksempel på at dagens fotballklubber dessverre ser på det som «fremskritt» å flytte til avsidesliggende nybygg med en beliggenhet som man nærmest er avhengig av bil for å ta seg til. Puben der jeg hadde rom var for lengst stengt for kvelden da jeg returnerte, og dermed fikk jeg heller aldri spurt om WiFi-passordet. Jeg fikk da til slutt sett en kamp denne dagen, men etter denne dagen håper jeg vel at mitt første besøk ved Huish Park også blir mitt siste!

English ground # 224:
Yeovil Town v Leyton Orient 0-3 (0-1)
League One
Huish Park, 29 December 2014
0-1 Chris Dagnall (34)
0-2 Kevin Lisbie (62)
0-3 Dean Cox (85)
Att: 4 132
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 30.12.2014: Aveley v Tilbury
Previous game: 28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town

More pics

Søndag 28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Etter en god natts etterlengtet søvn var jeg frisk og rask da det var tid for å forlate Eastbourne med 07.55-toget til London. Ved Clapham Junction hoppet jeg av og byttet til toget som skulle ta meg til endestasjonen i Weymouth. Ved visitten i Eastbourne dagen før kunne jeg fått nesten en times kortere reise til Weymouth denne dagen ved å heller overnatte i Brighton, men Eastbourne bød ikke uventet på rimeligere overnatting, samtidig som jeg ved mine tidligere besøk i byen aldri helt har likt meg noe særlig i Brighton. Mens jeg vekslet på å ta meg en blund og å lese i den medbragte boka mi tok vi oss sakte men sikkert nedover mot Dorset, og like etter klokka halv ett kunne jeg etter fire timer og førti minutter på reisefot stige av i Weymouth.

Weymouth ligger ved den engelske kanal, nærmest som en utpost helt sør i grevskapet Dorset – en drøy norsk mil sør for Dorchester. Weymouth har et innbyggertall på drøyt 50 000, og det er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, og herfra går det ferjer til blant annet kanaløyene Guernsey og Jersey. Weymouth ligger dessuten midt på den 155 km lange kyststripa som strekker seg fra Swanage til Exmouth, og som kalles Jurassic Coast. Jeg hadde jo så sent som en måned i forveien hatt en frustrerende dag her i Weymouth, da jeg ble offer for avlysning(er) da jeg hadde planer om å se toppoppgjøret mellom Weymouth og Poole Town – et oppgjør som har fått navnet «El Jurassico».

Værmeldingen hadde uken i forveien skapt visse bekymringer, men hadde senere heldigvis bedret seg, og med den herlige dagen man nå hadde i Weymouth kunne vel selv ikke etter hvert pysete engelske dommere finne påskudd til å avlyse?! Etter å ha spasert de få minuttene til Gresham Hotel, beliggende langs strandpromenaden, fant jeg døra låst og med en lapp som informerte om at eieren var ute et raskt ærend. Derfor satt jeg meg på benken ute på verandaen og nøt sola mens jeg leste litt. Innsjekking var egentlig ikke før klokka 14, men da den trivelige innehaveren ankom et snaut kvarter senere, hadde han allerede rommet klart, slik at jeg kunne slenge fra meg bagen og sette kursen mot Wessex Stadium ved hjelp av taxi.

Drosjekusken slapp meg av utenfor Wessex Stadium, som også går under navnet Bob Lucas Stadium, til ære for en tro tjener som i en årrekke hadde vervet som klubbpresident, men som til slutt tapte kampen mot kreften. Det ble innviet i 1987, på tomten til byens gamle speedwaybane, etter at klubben mistet sin gamle hjemmebane Recreation Ground til en supermarkedkjede. Som så mange andre nye anlegg ligger det et godt stykke utenfor sentrumskjernen, men til å være et såpass nytt anlegg tar det seg utrolig nok svært godt ut. Ved min forrige (og skuffende) visitt så jeg ikke annet enn anleggets eksteriør, men etter å ha tatt noen nye bilder av dette, betalte jeg meg inn med £11 og kunne omsider ta en nærmere kikk på det som befant seg på innsiden.

Jeg klager til stadighet over hvor ufattelig nitriste og kjedelige de moderne fotballstadioner er (både i PL/FL og i non-league), og hvordan selve evnen til å bygge noe som faktisk er interessant og har karakter dessverre synes å ha gått tapt en gang i løpet av 1960- eller 1970-årene. Det nærmeste på mine turer hadde kommet et nybygg som virkelig fant i smak var vel det nåværende stadionet i Ilkeston, selv om heller ikke det fikk blodet til å bruse voldsomt. Jeg har imidlertid i lengre tid vært klar over at Weymouths stadion var et unntak, og jeg har en stund ønsket meg hit. Men da jeg først befant meg på Wessex Stadium fremsto den som enda flottere enn forventet, selv om jeg selvsagt har sett et utall bilder herfra.

Jeg kom inn på en av flankene på langsiden som domineres av hovedtribunen, og etter å ha betalt £2 for et kampprogram, kunne jeg ta fatt på min runde rundt banen, som denne gang gikk mot klokka. Er det noe jeg liker så er det ståtribuner som følger svingen i hjørnene, og dette er tilfelle i alle fire hjørnene på Wessex Stadium. Hovedtribunen er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant og på sidene. På begge sider av denne sittetribunen er det ståtribuner på flankene. De øvrige tre sidene er nokså identiske, med flotte ståtribuner med bølgebrytere i klubbens farger som bidro til å ytterligere forsterke mitt god førsteinntrykk. På midten av disse tre sidene har tilskuerne tak over hodet, mens man på flankene står under åpen himmel. For øvrig tok Weymouth med seg de gamle klassiske flomlysmastene fra sin gamle bane da de flyttet til Wessex Stadium.

Det er med en viss undring jeg leser den normalt svært så «stadion-kyndige» Peter Miles’ lite entusiastiske vurdering av anlegget i sin ypperlige bok «Homes of Non-League Football», der han mener at Weymouth nok ser med misunnelse på rivalen Dorchester Towns enda nyere anlegg, som han hevder har langt mer karakter. Andre erfarne britiske groundhoppere jeg har snakket med har da også uttrykte undring over dette, og mange mente at de (som meg) foretrakk Wessex Stadium. Nå har jeg riktignok ikke ennå besøkt Dorchester Towns nye Avenue Stadium, men jeg har da sett en rekke bilder, og også sett det fra toget ved flere anledninger. Når det er sagt, ser Avenue Stadium også flottere ut enn det aller meste av nye stadioner, men jeg holder likevel personlig en knapp på Wessex Stadium. Likevel…det spørs om ikke en visitt til Weymouths gamle Recreation Ground hadde vært enda gjevere.

Hovedtribunen huser også det som finnes av kontorer, garderober og den slags, og det var her jeg fant trappa som førte opp til baren i andre etasje. Med en times tid til kampstart var det allerede godt fremmøte, men etter å ha byttet £3 for en boks med Thatchers Gold fant jeg meg et bord og satt meg ned for å bla litt i kampprogrammet. Denne dagen skulle det kjempes om poeng i Southern League Premier Division, og motstander var Arlesey Town som hadde reist den lange veien ned fra Bedfordshire. Og mens vertene kjempet helt i toppen, var gjestene for alvor involvert i nedrykksstriden.

Weymouth var allerede før sesongen en av mine (og mange andres) største favoritter til tittelen og opprykk. Klubben var i 1979 med å stifte det vi i dag kjenner som Conference Premier, og tok andreplassen i dens første sesong. I 1989 måtte de ta turen ned, men var i 2006 tilbake i non leagues ypperste selskap. Det ble med tre sesonger, som ble fulgt opp av to strake nedrykk. Nå kan de være på vei tilbake. Poole Town hadde en vanvittig sesongstart, og vil nok imidlertid ha et ord med i laget. I tillegg til sine Dorset-rivaler advarte hjemmefansen jeg snakket med også for Corby Town, som virkelig virker å ha funnet formen. Man ville heller ikke helt avskrive hverken Redditch United eller Truro City.

Weymouth hadde brukt Boxing Day til å beseire sine bitreste rivaler Dorchester Town, før det faktisk hadde brutt ut et større slagsmål mellom supportere i baren i Dorchesters klubbhus etter kampen. Dagens kamp mot Arlesey var for øvrig dagens eneste kamp i Southern League, og hjemmelaget kunne med seier innta delt tabelltopp med kamper til gode. En hjemmesupporter jeg snakket med minnet også om at man fortsatt har til gode å oppdatere tabellen ved å trekke fra poeng tatt mot Hereford United, etter sistnevnte klubbs triste skjebne. Dette vil visstnok også være til Weymouths fordel.

For Arlesey Town sin del er nok ambisjonene for denne sesongen nå først og fremst begrenset til å beholde plassen. Etter påfyll i baren stakk jeg snuta innom klubbsjappa for å sikre meg en pin (£3,50), og i tillegg endte jeg opp med å betale £3 for DVD og kampprogram fra Weymouths møte med selveste Nottingham Forest i 2005/06-sesongens FA Cup. Ved kontoret på utsiden av klubbsjappa fikk jeg også snappet til meg en stensil med lagoppstillingene, før jeg også fikk tid til å oppsøke matutsalget før kampstart. £4,50 fattigere kunne jeg meske meg med en dobbel cheeseburger med bacon mens jeg tok oppstilling på ståtribunen på den ene siden av hovedtribunen, der man hadde røykeområde.

Weymouths nysignering Alec Fiddes fra Weston-Super-Mare startet på bekostning av for Tim Sills, som mange vil huske fra blant annet Aldershot Town og Torquay United. Det var dog en større overraskelse for meg å registrere at min gamle Reading-helt Dave Kitson har returnert til sin tidligere klubb og inntatt en rolle som spillende assistentmanager i Arlesey Town. Han var imidlertid ikke oppført på lagoppstillingen denne dagen, men gjestene startet imidlertid friskt. Grunnet suspensjoner på Jamie Laird og Calvin Brooks, hadde Weymouth sett seg nødt til å gjøre to endringer i sin bakre firer, der Steve Colwell og Sam Poole kom inn. Visse problemer innledningsvis skyldtes kanskje en ny firer der bak.

Da Sam Poole ga bort ballen til Nathan Hillaire, stormet sistnevnte inn i feltet og avsluttet like utenfor med sin spisskollega Hallelujah Basmel bedre plassert. Da jeg registrerte sistnevntes temmelig spesielle navn på lagoppstillingen ga det også svar på hvorfor Arlesey-manager Nick Ironton stadig ropte «Hallelujah! Hallelujah!» fra sin posisjon på laglederbenkene. Jeg undret først på om han hadde fått en plutselig religiøs åpenbaring, men så var altså ikke tilfelle. Etter den noe usikre innledningen fikk imidlertid The Terras snart skikk på sakene, og tok sakte men sikkert kontroll over kampen.

Etter godt forarbeid av Chris Shephard og Alec Fiddes, ble Blues-keeper Nick Thompson for første gang testet av Alan Kellys skudd. I sin debut fra start fortsatte Fiddes å skape problemer ute på vingen, og et av hans innlegg fant den notoriske målscoreren Stewart Yetton, som avsluttet like utenfor krysset til keeper Thompson. Etter flott samspill med Ashley Wells avsluttet Chris Shephard på mål, men Thompson var raskt nede ved stolpen og fikk avverget. Weymouth fortsatte å male på, og man kunne tydelig se deres spesielt offensive overlegenhet. Men det måtte et straffespark til for at de skulle få hull på den berømte byllen.

Alan Kelly gikk i bakken i en duell med Arleseys Dave Curran, og etter å ha konferert med sin linjemann pekte dommeren på straffemerket. Det var vel aldri noen tvil om hvem som skulle ta straffen, og frem steg kaptein Stewart Yetton. Han scoret sikkert sitt tredje straffemål på to kamper, og sendte The Terras i føringen etter drøyt 25 minutter. Yetton, med karakteristisk skjegg og frisyre, var en spiller jeg virkelig hadde sett frem til å ta i øyesyn, da han både for Truro City og nå Weymouth har vært en målgarantist. Han har scoret i majoriteten av kampene han har spilt denne sesongen, men tar da riktignok også straffesparkene.

Det var dog intet behov for straffespark da Yetton kun to minutter senere doblet ledelsen med sitt andre. Shephard fikk tid og rom til å legge et presist innlegg som ble kontant headet i mål av Yetton. George Rigg kunne økt ytterligere da han fyrte av et langskudd som smalt i tverrliggeren, og Weymouth virket nærmest å kunne gjøre som de ville. Sekunder senere kontret imidlertid gjestene, og Hallelujah Basmel ble spilt gjennom alene med hjemmekeeper Jason Matthews. Weymouths sisteskanse er også klubbens manager, og han skal kanskje si seg fornøyd med at han slapp med gult kort da han kom ut og la ned Basmel. Etter at begge spillerne måtte få behandling, ble det lagt til flere minutter, men omgangen ebbet ut med hjemmeledelse 2-0.

Etter ytterligere pause-forfriskninger i klubbhusets bar tok jeg igjen oppstilling på tribunen idet spillerne kom ut igjen. Weymouth fortsette å dominere, og virket farlige hver gang de var i angrep. Jeg hadde selv satt penger på Weymouth, men om jeg nå kunne satt penger også på at Yetton ville score hattrick ville jeg gjort det. Etter flott forarbeid av Fiddes sendte han imidlertid på ukarakteristisk vis ballen over mål fra svært god posisjon. Vertene hadde lite å fare med, og det var vel nokså typisk for deres dag at da Harley Kelly fikk ballen i god posisjon på sju-åtte meter, klarte han rett og slett ikke å kontrollere ballen. Drøyt ti minutter ut i omgangen kronet Alec Fiddes sin debut fra start ved å sette ballen i mål etter av Yettons avslutning hadde blitt blokkert. 3-0.

Med kampen tilsynelatende vunnet valgte man imidlertid snart å ta av Yetton, som til hjemmefansens bekymring virket å holde seg til låret da han trasket av banen. Og da Sam Poole måtte av med en sannsynligvis brukket nese sørget det for ytterlige forsvars-bekymringer, men de suspenderte er i det minste snart tilbake. Weymouth tok foten av gasspedalen mot slutten, og Aresey kunne redusert fra en corner da Nathan Hillaires headet på mål, men midtstopper Chris McPhee sto på streken og fikk headet unna. Og da dommeren blåste av var det med en fortjent seier 3-0 som sørget for at Weymouth ville feire nyttår på delt tabelltopp.

Jeg tok en siste forfriskning i baren før jeg bestilte taxi, og fikk slått av noen ord med Stewart Yetton, som kunne berolige supporterne med at selv om han hadde fått føling med en lyskestrekk, ville han være klar til kampen mot sin tidligere arbeidsgiver Truro City på første nyttårsdag. Da jeg – etter å ha sett Alec Fiddes bli tildelt bestemannsprisen – omsider beordret drosjekusken i retning sentrum, valgte jeg meg puben The Swan som neste stoppested. Jeg hadde et ypperlig måltid på The Handmade Pie & Ale House ved min forrige visitt i byen, men de holdt dessverre stengt denne dagen, og dermed ble det i stedet en tradisjonell Sunday roast middag ved Wetherspoons-puben, før jeg gikk returnerte til hotellet via en pitstop på puben The William Henry.

Det hadde vært en fin dag i Weymouth, der jeg endelig hadde fått sett fotball på Wessex Stadium. Jeg hadde fått et nytt favorittstadion i kategorien for nybygde anlegg (selv om konkurransen er nærmest totalt fraværende). Jeg skulle imidlertid gjerne hatt litt mer tid på meg i byen, gjerne om sommeren, for å virkelig utforske den koselige byen og dens attraksjoner. Der jeg trakk meg tilbake til hotellsenga registrerte jeg at det allerede så meget stygt ut for morgendagens kamp, da jeg hadde tenkt meg nordover for å se Newcastle Town. Men den tid, den sorg..

English ground # 223:
Weymouth v Arlesey Town 3-0 (2-0)
Southern League Premier Division
Wessex Stadium (Bob Lucas Stadium), 28 December 2014
1-0 Stewart Yetton (pen, 26)
2-0 Stewart Yetton (28)
3-0 Alec Fiddes (57)
Att: 668
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient
Previous game: 27.12.2014: Eastbourne Town v Eastbourne United

More pics

Lørdag 27.12.2014: Eastbourne Town v Eastbourne United

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det var igjen tid for min etter hvert årvisse romjuls- og nyttårstur, og igjen hadde min snille mor tilbudt seg å stå opp i otta for å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på E6. Hun hentet meg kvart over fire natt til lørdag, og omtrent tjue minutter senere kunne jeg ta plass på flybussen til Gardermoen. 07.50-flyet til SAS skulle frakte meg til London Heathrow, og allerede før take-off hadde jeg duppet av. Da jeg omsider kom meg gjennom passkontrollen og plukket opp bagasjen, fikk jeg bekreftet National Rail Inquiries’ informasjon om at det ikke ville være tog fra Heathrow før etter klokka 11 denne dagen.

Derfor ville første etappe av turen ned til Eastbourne i stedet gå med buss som erstatning for tog. Men jeg gadd rett og slett ikke å vente på denne bussen og bruke overraskende lang tid på den korte veien ned til Feltham. Dermed kastet jeg meg i stedet i en taxi som skysset meg de få kilometerne til Feltham. Det er egentlig bare en rundt fem minutters kjøretur, men når man i tillegg bruker over ti minutter bare på å komme seg ut av det enorme flyplassområdet, så går likevel taksameteret fort i stor-London. I ettertid spørs det dessuten om det ikke var nettopp i denne taxien at jeg klarte å surre bort husnøklene mens jeg gravde i lommene etter £23 (flott start på turen der altså!). Fra stasjonen i Feltham gikk turen snart videre med tog til Clapham Junction, der jeg etter et nytt togbytte kunne legge ut på morgenens siste etappe ned til Eastbourne.

Jeg hadde blitt lokket ned til Sussex-kysten av lokaloppgjøret mellom Eastbourne Town og Eastbourne United, men værmeldingene hadde til tider skapt grunn til bekymring for mine kampplaner. Jeg hadde derfor vært i kontakt med David Bauckham (mannen bak den eminente Pyramid Passion siden, og dyktig fotograf som liker å ta bilder til bl.a. sin Flickr-side fra fotballkampene han besøker). Han hadde ikke vært overbevist om at det ville bli kamp, og kunne fortelle at det hadde regnet kraftig i løpet av natten. Men på vei ned til Eastbourne fikk jeg bekreftet at det ble kamp, og jeg spaserte raskt til Sterling Guest House for å slenge fra meg bagasjen. Det var egentlig ikke innsjekking før klokka 14.00, og jeg var rundt timen tidligere ute, men rommet var allerede klart, og snart la jeg ut på spaserturen til The Saffrons.

Regnet hadde også gitt seg i god tid før min ankomst, og da sola kikket frem var det en flott desemberdag i Eastbourne. Det passet for så vidt godt da byen titulerer seg som «The Sunshine Coast» og hevder å flest solskinnsdager i Storbritannia. Eastbourne er da også en såkalt seaside resort, der turistnæringen har stått sentralt. Byen ligger i grevskapet East Sussex, drøyt to og en halv norsk mil øst for Brighton, og har faktisk et innbyggertall på snaut 100 000. Rett utenfor Eastbourne finner man dessuten landemerket Beachy Head, som med sine 162 meter er Storbritannias høyeste kalksteinsklippe, og dessuten et av verdens mest «populære» selvmordsplasser! Så var da også det nevnt.. Mine reiseplaner for dagen hadde også blitt snappet opp av en bruker av VGD’s Øvrig Britisk forum som var på fotballtur med sine sønner, og hadde blitt fristet til Eastbourne etter å ha sett mitt kampprogram.

På min høyre hånd fikk jeg snart The Saffrons’ karakteristiske inngangsparti ut mot Meads Road, men her var inngangen tydeligvis ikke åpnet ennå. Jeg orienterte meg derfor frem til hovedinngangen fra Compton Place Road, og tok meg derfor forbi cricketbanen som ligger ved siden av fotballbanen. The Saffrons er et kompleks med flere idrettsanlegg, og er nok for de fleste briter mest kjent som cricketstadion. Her spilte Sussex Countys crickethelter flere av sine hjemmekamper i perioden 1896-2000. I tillegg blir det også spilt blant annet landhockey og lawn bowls ved anlegget. Jeg betalte mine £6, og kunne deretter stikke snuta inn på fotballstadionet, etter å ha byttet ytterligere £1,50 mot et kampprogram.

The Saffrons ligger idyllisk til i sentrum, men er ellers i seg selv ikke noe spesielt interessant anlegg. Inntrykket man likevel får av et nokså koselig anlegg skyldes nok i stor grad grøntarealet utenfor og ikke minst et interessant bakteppe som domineres av byens rådhus med sitt flotte klokketårn. Jeg kom inn i det ene hjørnet, der klubbhuset var å finne på kortsiden. I forkant av dette er det en nokså moderne tribune som strekker seg noe sånt som 3/4 av banens bredde, og som har et par seksjoner med sitteplasser. På langsiden nærmest sentrum og togstasjonen består fasilitetene av en ståtribune hovedsakelig under åpen himmel, som med tre fire betongtrinn strekker seg hele banens lengde. Kun på den nederste delen har supporterne tak over hodet i form av et nokså moderne overbygg, og sannelig sto det ikke flere parkbenker her også.

I hjørnet nedenfor dette overbygget hadde man nå åpnet inngangspartiet ut mot Meads Road, der kortsiden ut mot sistnevnte er nokså ordinær. Såkalt hard standing i forkant, med to-tre bittesmå betongtrinn i bakkant. På langsiden ut mot cricketbanen finner man laglederbenkene, men lite annet. Tilskuerfasilitetene her består kun av hard standing. Med min rundtur unnagjort kunne jeg oppsøke baren som viste seg å ha inngang fra utsiden der jeg hadde kommet inn. Dette ble løst ved at man fikk utdelt laminerte «billetter» som man leverte tilbake når man skulle inn igjen. Jeg gikk til innkjøp av en pint Stowford Press til £3,20, og da sulten hadde begynt å gnage satt jeg meg ned for å knaske peanøtter mens jeg bladde i dagens kampprogram.

Eastbourne Town ble stiftet (som Devonshire Park) i 1881 og hevder å være den eldste klubben i Sussex, men de senere årene er det Eastbourne Borough (tidligere Langney Sports) som har tatt rollen som storebror der de for tiden holder til i Conference South. Dagens to duellanter skulle imidlertid møtes til liga-dyst i Sussex County League Division One – en av stadig færre ligaer som fortsatt følger logikken med at dens øverste divisjon er nettopp Division One. Forrige sesong skilte det to divisjoner mellom de to, men mens Town rykket ned fra Isthmian League Division One South, rykket United opp fra Sussex County League Division Two samtidig som de som step 6-klubb imponerte med å ta seg helt til semifinalen av FA Vase.

Mens United hevdet at de denne sesongen først og fremst håpet å konsolidere, ytret Town-fansen forhåpninger om umiddelbar retur til step 4. Town er da også en av fire søkere fra denne ligaen, og befant seg før kamp på fjerdeplass, men hadde kamper til gode på samtlige foran seg. United hadde lagt seg til midt på tabellen, ti poeng bak Town og med to kamper mer spilt. Etter forrige sesongs tittel var det nok mange som før sesongstart tippet at East Preston ville være en farlig kandidat i tetkampen, og de er igjen blant søkerne etter at de i fjor fikk tommelen ned for sitt anlegg og møtte se opprykket gå til East Grinstead Town. I følge en av hjemmesupporterne hadde East Preston dog mistet noen viktige spillere siden den gang, og kanskje noe mer overraskende var Dorking Wanderers nå serielder. De har også søkt, og kan vise seg skumle.

Det har ikke Littlehampton Town gjort, men min personlige forhånds-outsider ble av mange utpekt som kanskje den farligste tittelrivalen. Den siste søkeren er for øvrig Horsham YMCA, men selv om man skal være litt forsiktig med å avskrive noen for tidlig, virket det nok som om avstanden opp allerede var i ferd med å bli vel stor. Det dro seg mot avspark, og etter å ha blitt oppringt av den nevnte norske karen gikk jeg ut på tribunene og fant en nordmann som med reisefølge hadde slept med seg flere kofferter etter å ha blitt forsinket på toget ned fra Sheffield. Vi valgte å ta oppstilling på ståtribunen på den ene langsiden, og etter å ha betalt £2,80 for en cheeseburger kunne vi se kampen sparkes i gang.

Det var ikke all verden av kvalitet på det vi så innledningsvis, og spillerne virket til tider å ha visse problemer med det tunge (og noe ujevne) underlaget. Den første sjansen av betydning var det United som fikk ved spissen Lucas Mann, men Town-forsvarer Josh Jirbandey fikk klarert til corner. Kvarteret var passert da United-keeper Russ Tanner var uheldig med et utspill som havnet hos vertenes Liam Baitup. Han sentret til bedre plasserte Dan Smith, og kapteinen sendte hjemmelaget i føringen med 1-0. Etter dette var det en og annen halvsjanse begge veier, men alt i alt var det ikke noen stor første omgang vi var vitne til, og da dommeren blåste for pause etterlot jeg nordmennene på tribunen for å unne meg en pause-pint.

I baren nøyet Town-fansen seg med å si seg fornøyd med ledelsen etter en jevnspilt affære, og at de håpet på en bedre forestilling i andre omgang. Fra baren fikk jeg også slått kloa i en pin til min samling; noe som gjorde meg £4 fattigere. Det var for øvrig ingen tvil om at dagens tilskuertall ville være sesongbeste i ligaen med klar margin. Eastbourne Town var eneste klubb med tilskuersnitt på over 100 (nemlig 148 før dagens kamp), og 189 tilskuere hadde sett deres møte med St. Francis Rangers tidlig i september. En representant for hjemmelaget mente at det var minst dobbelt så mange her nå, og da tilskuertallet ble oppgitt til å være 408 fikk han da også rett i dette.

Tilbake på ståtribunen fant jeg igjen nordmennene, og vi så at United jaktet på en utligning da Dean Stevens’ langskudd fra rundt 25 meter ti minutter ut i omgangen suste like over målet til Town-keeper Greg Nessling. Liam Baitup fyrte løs fra tilsvarende distanse for hjemmelaget, men keeper Tanner hadde få problemer. Uniteds kanskje beste sjanse kom da Bailo Camara spilte gjennom Joe Summerbell, men den unge midtbanespilleren måtte se sin avslutning gå utenfor målet til Nessling. De siste ti minuttene presset United på, men Camara avsluttet også utenfor etter å ha løpt fra Jirbandey. En avslutning fra Mike Gardner ble fanget av Nessling, før United var vanvittig nære på å utligne idet vi gikk over på tillagt tid. Etter klabb og babb inne i feltet smalt ballen i tverrliggeren. Kort etter blåste dommeren i fløyta for siste gang, og Town kunne puste lettet ut.

Mens nordmennene dro for å ta toget tilbake til London, oppsøkte jeg igjen baren, der Town-supporterne var lettet over tre poeng. Jeg hadde vel selv regnet med at Town skulle ta seg greit av United, men derbyer som dette lever alltid sine egne liv, og United var i denne kampen rett og slett uheldige som ikke fikk med seg minst ett poeng. Mens jeg satt der og bladde i programmet og nippet til en pint, kom også David Bauckham bortom og slo seg ned for en prat. De var interessant å høre hans syn på (og råd om) diverse saker og ting i spesielt Sussex-fotballen. Etter en oppringning fra kona måtte han etter en snau halvtime bryte opp for å sette kursen hjemover, mens undertegnede ble igjen for nok en pint.

Etter å ha tømt glasset takket jeg omsider for meg, og fikk vite at utgangen mot Meads Road muligens fortsatt var åpen. Det var den, og snart kunne jeg tusle ut av The Saffrons. Jeg unnet meg imidlertid en pitstop på puben The London & County for en pint eller to før jeg returnerte til hotellet for en tidlig kveld. Etter en våkenatt og kun snaue to timers døsing på flyet, var det nemlig på tide med litt søvn – spesielt med en tidlig start dagen etter – så allerede i 21-tiden trakk jeg dyna over hodet og slukket lyset.

English ground # 222:
Eastbourne Town v Eastbourne United 1-0 (1-0)
Sussex County League Division One
The Saffrons, 27 December 2014
1-0 Dan Smith (16)
Att: 408
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £4

Next game: 28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town
Previous game: 26.11.2014: Saltash United v St. Blazey

More pics

Min planlagte jule- og nyttårstur begynner sakte men sikkert å ta form, selv om det fortsatt gjenstår et par beslutninger jeg må ta. Jeg ser imidlertid for meg noe slikt som dette:

Lørdag 27. desember:
Eastbourne Town v Eastbourne United (Sussex County League Division One)

Lokaloppgjøret i Eastbourne frister meg ned til kysten i East Sussex, der jeg har booket hotell i Eastbourne. Den stadig skiftende værmeldingen ser imidlertid i øyeblikket ikke særlig lystig ut, der det meldes om kraftoge regnbyger hele natten og formiddagen. Den lokale David Bauckham (mannen bak den eminente siden Pyramid Passion) forteller meg at The Saffrons ikke takler regn så altfor godt, så her er det bare å krysse fingrene for at været blir bedre enn det varsles om i skrivende stund, og at det blir kamp på idylliske The Saffrons. Jeg har som vanlig sett meg ut en rekke back up kamper i Sussex, i tilfelle avlysning. Men om en eventuell avlysning skulle komme tidlig nok, vil jeg også vurdere å droppe Eastbourne (der jeg kun har betalt £20 for overnatting) for å muligens bli i London-traktene…hvor det blant annet kan være muligheter for en dobbel i form av North Greenford United og Harrow Borough. Men fingre og tær er krysset for fotball i Eastbourne.

Søndag 28. desember:
Weymouth v Arlesey Town (Southern League Premier Division)

Om ikke kampen er en like stor godbit som tilfellet var da jeg forrige måned skulle se Weymouth v Poole Town, vil jeg uansett gjøre et nytt forsøk på å besøke Wessex Stadium (eller Bob Lucas Stadium om man vil). Den gang førte en avlysning til stor skuffelse og frustrasjon, så fingrene er igjen krysset for at det ikke blir tilfellet denne gang. I så fall vil jeg slite med å finne alternativer, med Weymouths nokså isolerte geografiske plassering. Værvarselet ga grunn til bekymring for kun en dag eller to siden, men ser nå langt bedre ut (sannsynligvis på bekostning av Eastbourne dagen før). Hotell er booket i Weymouth.

Mandag 29. desember:
Newcastle Town v Mickleover Sports (NPL Division One South)

Jeg hadde visse problemer med å bestemme meg denne dagen, der Yeovil Town v Leyton Orient lenge ble vurdert – spesielt ettersom værutsiktene i The Potteries var nokså dystre, med heftig regn og snø. Nå ser det bedre ut, og om de varslede minusgradene ikke vil skape problemer, blir jeg å finne her. Hotell er booket i Stoke-on-Trent.

Tirsdag 30. desember:
Walton Casuals v Corinthian Casuals (Isthmian League Division One South)

Et besøk på Waterside Stadium i Walton-on-Thames frister langt mer enn sjermløse nybygg i Derby og Wigan på en dag der utvalget er begrenset. Rom er booket ved Travelodge-hotellet rett ved Walton-on-Thames togstasjon.

Onsdag 31. desember:
Fotballfri (i Reading?)

Tradisjonen tro tilbringer jeg kanskje nyttårsaften i Reading, selv om jeg denne gang fortsatt er litt usikker grunnet den enorme reiseveien det medfører dagen etter.

Torsdag 1. januar:
Barrow v AFC Fylde (Conference North)

Jeg har et ønske om å besøke både Barrow og Weymouth, og begge har to hjemmekamper i løpet av min tur. Begge spiller de både 28/12 og 1/1, og da jeg med besøk i Weymouth 27/12 ikke vil kunne nå opp til Barrow i tide dagen etter, blir mitt besøk denne dagen. Et toppoppgjør i Conference North blir det også! Barrows nye amerikanske krøsus av en eier har varslet en oppgradering av Holker Street som en del av sin søken etter å få klubben tilbake til Football League, og jeg vil få med meg et besøk her før dette arbeidet starter. Jeg venter på bekreftelse av en hotellbooking a Barrow.

Fredag 2. januar:
Thetford Town v Ely City (Eastern Counties League Premier Division)

Jeg har fått bekreftet av Thetford Town at kampen på deres Mundford Road vil bli spilt fredag kveld, og jeg regner med å være til stede på det som ser ut som et flott og sjarmerende anlegg. Eneste alternativ var Boldmere St. Michaels v Coleshill Town, men denne gang falt valget på Norfolk og Thetford.

Lørdag 3. januar:
Blackpool Wren Rovers v Lostock St. Gerards (West Lancashire League Premier Division)

På en dag der en voldsom andel av klubbene som rager høyt på min liste spiller borte, kan det være en fin anledning til å besøke en klubb hvis liga stort sett kun spiller lørdagskamper – i hvert fall i vinterhalvåret. Min tankegang er at interessante klubber høyere opp i pyramiden uansett vil være enklere å besøke ved en senere anlening, da de spiller flere midtukekamper. Blackpool Wren Rovers spiller faktisk vegg i vegg med Squires Gate (disse to MÅ da være to to klubbene hvis hjemmebaner ligger nærmest hverandre), og i tillegg kun få minutters gange fra AFC Blackpool, og deres Bruce Park ser herlig falleferdig ut. Måtte værgudene stå meg bi.. Bury Town v Maidstone United var et interessant alternativ all den tid jeg vil våkne i Norwich, men denne helgen byr også på en rekke utfordringer med vedlikeholdsarbeid på jernbanen og “bus replacement” i området rundt Bury St. Edmunds. Hotell er booket i Blackpool.

Søndag 4. januar:
Nuneaton Town v Bristol Rovers (Conference Premier)

Forhåpentligvis vil jeg klare å styre klar av den verste fristelsen Blackpools uteliv har å by på, eller i det minste avslutte lørdagskvelden tidsnok til at det blir besøk på Liberty Way i Nuneaton denne søndagen. Hotell er booket i Coventry.

Mandag 5. januar:
Burnley v Tottenham Hotspur (FA Cup 3. runde)

Lenge var Kilmarnock v C*ltic den eneste kampen på balløya denne dagen, og jeg hadde innstilt meg på en tur over den skotske grensen. Så ble FA Cup kampen mellom AFC Wimbledon og Liverpool flyttet til denne mandagen, uten at det forandret noe på mine planer. Kingsmeadow er allerede besøkt, jeg er langt mindre interessert i selve kampen enn TV-selskapene (som i sin søken etter sensasjons-journalistikk kommer til å gnåle i det uendelige om FA Cup finalen i 1988, som om det var samme Wimbledon-klubb som den gang seiret), og ikke minst tviler jeg på at det er store muligheter til å sikre seg en billett. Men da også Burnley v Tottenham for få dager siden også ble flyttet til denne dagen, endret jeg raskt programmet. I det som er en kopi av FA Cup finalen i 1962, anså jeg muligenheten for å få seg en billett til å være bedre, samtidig som Turf Moor er blant de få anleggene på de to øverste divisjoner som fortsatt frister litt til besøk. Og da slipper jeg også å se de vemmelige grønne og hvite fra Glasgow 😉 Kampbillett er handlet inn, og jeg venter på bekreftelse av hotellbooking i Burnley.

Tirsdag 6. januar:
Frickley Athletic v Blyth Spartans (NPL Premier Division)

Lenge lutet jeg mot Mangotsfield United v Merthyr Town denne dagen, selv om overnattingsprisene i Bristol ikke var de billigste. Frickley v Blyth var på sin side en av kampene jeg vurderte heftigst for 3. januar, men den ble jo flyttet som følge av Blyth Spartans’ avansement i FA Cupen, og omberammet til denne dagen. Forhåpentligvis vil de mot alle odds ha avansert igjen når jeg blir å finne på Westfield Lane i South Elmsall.

Onsdag 7. januar:
Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway (Northern Counties East League Division One) – ??

Alternativ:
Gateshead v Woking (Conference Premier)
Morpeth Town v North Shields (Northern League Division One)
Burgess Hill Town v Folkestone Invicta (Isthmian League Division One South)
North Leigh v Stratford Town (Southern League ligacup)

Denne dagen skaper fortsatt voldsom hodebry for meg, og jeg har på ingen måte bestemt meg. Stadionmessig frister nok Pontefract Colleries langt mer enn spesielt Gatesheads kjipe friidrettsanlegg, men sistnevnte vil nok være et langt tryggere valg i tilfelle dårlig vær. Sistnevnte vil imidlertid også (og denne gang først og fremst) kunne fungere som en backup om jeg velger meg Morpeth Town. Jeg har virkelig noe å tygge på hva gjelder denne dagen.. Så får vi se om jeg velger en destinasjon oppe i nord, eller setter kursen sørover for å få en enklere reisevei til flyplassen dagen etter. Jeg heller fortsatt mot Pontefract Collieries, med Morpeth Town som et meget fristende alternativ. Decisions, decisions..

Onsdag 26.11.2014: Saltash United v St. Blazey

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Da jeg i 8-tiden gikk ned for å innta frokost var jeg fortsatt irritert over gårsdagens avlysning(er), men jeg forsøkte å se fremover mot en ny dag der jeg forhåpentligvis igjen skulle få sett litt fotball. Etter en full english tok jeg bagen på skulderen og trasket til Weymouth togstasjon for å sette meg på 08.53-toget mot Bristol Temple Meads. Jeg skulle imidlertid bare sitte på så langt som til Castle Cary, der jeg etter ganske nøyaktig en time kunne hoppe av og unne meg en ekstra lang røykepause. Det var 35 minutters venting på toget ned til Plymouth, og like før klokka halv ett kunne jeg spasere ut av Plymouth stasjon. Det er en kort spasertur til St. Rita Hotel, der jeg hadde booket rom for £30, og dette er også stedet hvor jeg overnattet da jeg i mars så hatoppgjøret Plymouth Argyle v Exeter City.

Den gang fikk jeg aldri helt tid til å utforske byen Plymouth så nøye som jeg ville, men det hadde jeg tenkt å rette på denne gang. Etter å ha fått sjekket inn noe tidlig, gikk jeg tilbake forbi togstasjonen og nedover den brede paradegaten av en gågate som går nedover mot Plymouth Hoe. Dette er en stor park spekket med krigsminnesmerker; noen av de ganske enorme. Her står også landemerket Smeaton’s Tower, fyrtårnet som for snart 150 år siden ble demontert og flyttet hit for å etter hvert bli et av Plymouths aller mest kjente landemerker. Plymouth har en lang historie med militær tilstedeværelse, og ved siden av Plymouth Hoe ligger citadellet fra 1666 (mange av byens festningsverk stammer for øvrig fra 1300-tallet) ruvende over Plymouth Sound som utgjør en naturlig havn for byen som fortsatt har vest-Europas største marinebase.

Jeg rundet odden med citadellet og kom inn mot den gamle bydelen Barbican, med sine koselige havn, brolagte gater og gammel sjarmerende bebyggelse. Denne bydelen er i seg selv en turistattraksjon, og det er også her man finner The Mayflower Steps, der pilegrimsfedrene i 1620 la ut med skuta Mayflower for å bosette Amerika. Jeg hadde blitt anbefalt puben The Ship, som var å finne i en av de koselige husene innerst i havna, og jeg forsto snart hvorfor. Puben som er eid av St. Austell Brewery er koselig, og menyen fristet såpass at jeg igjen unnet meg et to retters måltid bestående av calamari til forrett fulgt av honey roasted ham & eggs. Mett og fornøyd kunne jeg deretter tusle den korte veien opp til Bretonside Bus Station.

Western Greyhounds buss nummer 576 skulle helt til Bude, via Callington og Lauceston, men så langt skulle jeg på langt nær. Jeg kjøpte en returbillett til Saltash, og etter en rundtur i Plymouth krysset vi elven Tamar, og etter snaue 25 minutter på bussen kunne jeg gå av på Callington Road, få meter fra Saltash Uniteds hjemmebane Kimberley Park – eller Kimberley Stadium om man vil. Jeg fikk kun et glimt gjennom en av portene, for ellers var gjerdet rundt banen for høyt til at jeg fikk innsyn, og det var foreløpig ingen aktivitet ved anlegget. Ikke så overraskende med rundt tre timer til kampstart, men jeg hadde planlagt ytterlige en pitstopp i Saltash før det var klart for kamp, så jeg ruslet ned til puben The Union Inn.

Denne puben ligger helt nede ved vannet rett ved siden av de store broene som gir både biltrafikk og tog muligheten til å krysse elven Tamar, som her også utgjør grensen mellom Devon og Cornwall – med Plymouth beliggende på Devon-siden og Saltash i Cornwall. Av broene er jernbanebroen Royal Albert Bridge den mest kjente, og den åpnet allerede i 1859. For biltrafikken var det først i 1962 at Tamar Bridge åpnet, og før dette var det nederste punktet den kunne krysses helt oppe ved landsbyen Gunnislake, omtrent to norske mil lenger nord. Ferjene som hadde gått her i en evighet var nok ikke det beste alternativet, da det var svært begrenset hvor mange kjøretøyer de kunne frakte, og de ble snart borte. Tamar Bridge er uansett også den første hengebro i verden der man utvidet antall filer (fra tre til fem). Fra toget hadde jeg på en av mine tidligere turer sett puben Union Inn langt der nede da vi krysset elven, og den er godt synlig der dens fasade faktisk er malt i Union Jack-mønster.

Saltash ligger som sagt helt øst i Cornwall, med grenseelven Tamar som nærmeste nabo, og med Plymouth på den andre siden. Byens historie er da også sterkt knyttet til denne elven og ferjetrafikk på den. Man mener at den første Saltash-ferjen for over et årtusen siden ble etablert av fiskere for å frakte personer som skulle til klosteret St. Germans eller nærliggende Tremanton Castle. Saltash har i dag et innbyggertall på omtrent 15 000, og på cornish (eller kornisk som vi vel sier i Norge) heter byen Essa. Det holdt med å snakke engelsk på Union Inn, der jeg bestilte meg en pint Olde English og satt meg ned med en medbragt bok. Valget om å teste en pint av Sam’s Dry Traditional Devon cider var ikke like vellykket, så jeg valgte å returnere til Olde English mens jeg begynte å vurdere turen tilbake til Kimberley Park.

Veien jeg hadde gått ned til puben (som for øvrig også har flere murals på sine andre vegger) gikk via en bakke som må være noe av det bratteste jeg noen gang har opplevd. I tillegg er den lang, og selv der den høyt der oppe flatet ut, er det oppoverbakke nesten hele veien tilbake til Kimberley Park. Derfor valgte jeg i frykt for hjertestans å bestille en taxi som lovet å plukke meg opp litt over klokka seks. De holdt ord, og den kvinnelige sjåføren kunne lattermildt opplyse om at de lokale ikke gikk opp den beryktede bakken, men brukte en omvei rundt. Hun kjørte rett forbi stadionet, da hun trodde jeg skulle til byens rugbystadion, men da jeg gjorde henne oppmerksom på at vi passerte stadionet fikk hun snudd og sluppet meg utenfor et Kimberley Park der nå var langt mer aktivitet enn hva tilfellet var tidligere på dagen.

Jeg betalte mine £5 og ble stående å snakke litt med karen som betjente telleapparatene. Da jeg på direkte spørsmål måtte svare som sant var at jeg kom fra Norge, ble han tydeligvis så imponert at han tilsynelatende følte for å informere samtlige tilstedeværende om dette. En kar spurte om jeg var den norske groundhopperen som hadde blitt omtalt på nettet, og jeg måtte bekrefte det første selv om jeg stilte meg uforstående til noe slik informasjon på nettet. Det viste seg at noen hadde lest min reiserute på Kempster-forumet og postet på forumet til ligaens hjemmeside at de ville få norsk besøk denne kvelden. Programmene ankom, og det ble insistert på at jeg fikk det gratis slik at jeg slapp å betale de 50p som normalt krevdes.

Det var da også et stusselig 4 siders lite hefte som i tillegg til forsiden kun inneholdt klubbens terminlister, en side med telefonnumre til sponsorene, samt baksiden med spillerlistene. En eldre kar jeg snakket med i baren kunne senere fortelle meg at han var programansvarlig inntil i sommer, men at han nå følte han måtte ha en pause, og tydeligvis har man slitt noe med å erstatte vedkommende og hans innsats. Dette var ellers tredje gang Saltash United sto på min reiserute. Første gang var helt i slutten av desember 2013, da jeg dagen før fant ut at deres kamp allerede var avlyst, og valgte å heller se Atherton Collieries enn å reise den lange veien fra Carlisle til Saltash forgjeves. Andre gang var noen måneder senere, da jeg i løpet av turen ble mer fristet av en kamp som ble omberammet. Men alle gode ting var tre, og denne kvelden skulle jeg endelig se kamp i Saltash.

Hjemmelaget hadde hatt en imponerende sesong i South West Peninsula League Premier Division, og lå på andreplass med statistikken 14-0-2. Enda mer imponerende var det kanskje at de nå kom fra ni strake seire i ligaen, og ville innta tabelltoppen med ny seier denne kvelden. Det var nemlig kun to poeng opp til ledende Ivybridge Town som også hadde spilt tre kamper mer. Man forventet dog tøff motstand av dagens motstander St. Blazey, som på sin side sto med 9-2-4 og 13 poeng opp til Saltash, men med én kamp til gode. Inne i baren kunne bartenderen i samråd med et av styremedlemmene slå fast at de klubbene som velger å søke opprykk til step 5 (Western League Premier) må bli blant de to beste, men at ingen av de to ønsket det. Imidlertid hevdet de at formannen nå visstnok var svært lysten på dette, så det skal bli spennende å se hva de til slutt velger å gjøre.

Det er jo ingen enkel sak å ta steget oppover i pyramiden før klubbene som befinner seg såpass langt nede i sørvest. Det er Falmouth Town et godt eksempel på, der de til tross for gode sportslige resultater nesten brakk rykken og fortsatt sliter økonomisk. Problemer har jo også Truro City hatt de senere år, før de fikk inn nye investorer. South West Peninsula League minner på en måte litt om Northern League ved at klubbene tradisjonelt i hovedsak er lite lystne på å ta steget videre oppover. Siden SWPL ble stiftet i 2007 er det kun Buckland Athletic som har forlatt denne ligaen og tatt turen opp i Western League. Det var jo for øvrig også kun Buckland Athletic (2 ganger) og Bodmin Town (4 ganger) som hadde vunnet denne ligaen inntil Plymouth Parkway tok tittelen forrige sesong. Og også de valgte å bli i SWPL. Som et apropos; disse tre klubbene er merkelig nok også de eneste som har vunnet denne ligaens ligacup, og det er hittil kun én sesong (av sju) der vinneren av ligaen ikke også har vunnet ligacupen!

Jeg fant ut at de solgte pins ved telleapparatene, og fikk kjøpt en for £3 før jeg omsider fikk tatt en runde rundt banen. Det meste som er å se er imidlertid på denne langsiden der også klubbhuset er å finne. Ved siden av klubbhuset og inngangspartiet står anleggets eneste tribune. Dette er en ganske fjong sak av en sittetribune, med to seksjoner med 4-5 benkerader. Bortsett fra dette er det ingen tribunefasiliteter ved resten av anlegget, og både på bortre langside og på begge kortsidene er publikum henvist til å eventuelt stå på bakken. På bortre langside står dessuten også laglederbenkene. Da jeg gikk tilbake mot klubbhuset så jeg også at det har et matutsalg i den ene enden. Men først ventet en ny pint i baren.

Den glimrende formen tatt i betraktning var det kanskje ikke så rart at hjemmefolket var optimistiske og hadde tro på en tiende strake seier til tross for at de ikke forventet noen walkover. De tilreisende fra St. Blazey, som også hadde med en håndfull supportere, forventet også en tøff kamp og utropte sitt vertskap til klare favoritter. De fortalte også at de ikke regnet med å kunne blande seg inn i toppkampen, og at de var storfornøyd med sin tilværelse i denne ligaen. En person mente også å vite at det har dukket opp et mulig hinder for salget av Falmouth Towns herlige hjemmebane Bickland Park, der jeg ved min visitt faktisk så nettopp Saltash United vinne. Vedkommende mente at verdien på tomten hadde sunket betraktelig grunnet oppdagelsen av en klausul som begrenser tomtens bruksområde, uten at jeg er i stand til å være mer detaljert eller bekrefte dette. Det ville uansett glede meg stort om det eventuelt vil kunne redde det fantastiske anlegget, men på den annen side vil det være trist om det vil kunne føre til Falmouth Towns undergang. De har jo tross alt dessverre varslet at de sannsynligvis er avhengige av å selge denne tomten for å kunne overleve.

Det nærmet seg avspark med stormskritt, og jeg rakk såvidt å bestille meg en liten matbit før jeg tok oppstilling på nærmeste langside for å se kampen sparkes i gang. Siden jeg tross alt befant meg i Cornwall, var det vel bare rett og rimelig at matbiten ble en (cornish) pasty – den korniske «nasjonalretten» fremfor noen. Mens den gikk ned på høykant kunne jeg se at kampen startet nokså jevnspilt. Jeg hadde notert lagoppstillingene fra skjemaene til klubbens speaker, men hadde for øyeblikket forlagt disse notatene slik at jeg dessverre ikke hadde noen forutsetning for å feste navn til de forskjellige spillere riktig ennå. Det er imidlertid ingen tvil om at det var vingen Matt Cusack som etter 12 minutter sendte The Ashes i føringen med en utsøkt volley som fra distanse seilet inn i mål bak bortekeeper Dave Painter.

I mål for hjemmelaget sto Cory Harvey, som var den andre Plymouth-keeperen som ble hentet hit på lån denne sesongen, og på en avslutning fra Ray Spear leverte han den første av flere gode redninger denne kvelden. Spears makker Seb Broomfield var også frempå og testet Harvey, før Jon Hoyles skjøt like over for vertene. Etter en drøy halvtime doblet hjemmelaget ledelsen da et innlegg fra Dave Trott ble styrt i eget mål av en uheldig Dave Barker. Ikke direkte ufortjent, men samtidig vil nok gjestene føle at de hadde vært på høyde. Da dommeren blåste for pause hadde det nemlig vært en jevnspilt omgang, der forskjellen først og fremst lå i at Saltash hadde vært giftigere foran mål.

I pausen ble jeg oppsøkt av en kar som presenterte seg som SWPLs league secretary Phil Hiscox. Det viste seg at det var han som sto bak det nevnte foruminnlegget på nettet, der han hadde informert om min tilstedeværelse, og nå ville han gjerne overrekke meg et eksemplar av denne sesongens ligahåndbok for SWPL. Det kunne jeg selvsagt ikke takke nei til! Ellers i baren var selvsagt hjemmefolket fornøyd med å lede, selv om de innrømmet at det hadde vært jevnt. Om dette sto seg ville de som sagt overta tabelltoppen fra Ivybridge. De fleste så imidlertid på St. Austell som en langt større trussel, der de lå seks poeng bak Saltash, men med tre kamper mindre spilt. De sto på tabellen oppført med 13-1-1, men hadde i realiteten 13-0-1 om man ser bort fra kampen der Bovey Tracey ikke stilte. Phil kunne fortelle at man merkelig nok ikke lenger registrerer dette som seier til det andre laget, men at det på tabellen blir registrert som uavgjort for deretter å gi det ene laget to plusspoeng (og minuspoeng til det ikke møtende laget). Snodig variant! I løpet av samtalen med Phil kom vi innpå nivåforskjellen mellom SWPL og Western League Premier Division, og han var helt enig i min teori om at at majoriteten av lagene i SWPL Premier ville klart seg fint i Western League Premier.

St. Austell ble altså av samtlige utropt til den store ligafavoritten i SWPL Premier, mens man av erfaring heller ikke helt ville avskrive et lag som Bodmin Town riktig ennå. Fjorårsvinner Plymouth Parkway har åpnet litt svakt sammenlignet med i fjor, og skal ha mistet noen sentrale spillere. Men nå var det klart for andre omgang, og vi kunne se at gjestene (ved Ray Spear?) tidlig satt ballen i mål, og de fleste trodde nok de var vitne til en redusering. Gleden var imidlertid kortvarig for St. Blazey da linjemannen hadde vinket febrilsk for en forseelse i forkant av scoringen, og etter en samtale med sin assistent valgte dommeren å annullere. De grønne og sorte gjestene hadde slett ikke gitt opp, og både Broomfield og Aaron Spear var blant de som satt hjemmelagets innlånte keeper Harvey på kraftigst prøve.

Dave Trott kunne da også økt ytterligere for vertene, men etter halvspilt omgang satt de likevel inn det som man vel kunne anta var spikeren i kista. Lee Bevan la inn, og midtstopper Lewis Russel headet kontant i mål uten at keeper Painter kunne gjøre stort. 3-0 etter 68 minutter. Kampen virket avgjort, men likevel var det sjanser begge veier, og gjestene hadde et par gode muligheter til å redusere på tampen. Men kampen ebbet ut med et noe flatterende 3-0 resultat, og med det mener jeg ikke at det var en ufortjent seier, men at kampen var langt jevnere enn resultatet til slutt tilsa. Som sagt; forskjellen lå i evnen til å sette ballen i nota, og der hadde Saltash vært best da de sikret seg sin tiende strake seier i ligaen!

Jeg hadde blinket meg ut 22.39-bussen tilbake til Plymouth, og ble dermed igjen for en pint som ble til to mens jeg samtalte litt med forskjellige representanter for de to lag – blant de Saltash-manager Martin Burgess, som selvsagt var strålende fornøyd med tre nye poeng. Det er en trivelig gjeng der, og mens jeg bestilte nok en pint ble jeg oppfordret til å forsyne meg av matfatet med diverse godsaker før spillerne tømte det fullstendig. Omsider takket jeg for meg og ønsket lykke til, og gikk over veien for å ta bussen. 576-bussen var også i rute, og etter et snaut kvarter kunne jeg hoppe av ved De La Hay Avenue og krysse Alma Road for å finne senga ved St. Rita Hotel. Dagen etter var det klart for hjemreise som ville starte med en lang tur opp fra Plymouth til London. Turen hadde som vanlig gått så altfor fort, og fortsatt irriterte jeg meg over gårsdagens avlysning(er) i Dorset. Men det hadde tross alt vært en fin tur, og jeg ser allerede frem til min etter hvert årvisse jule- og nyttårs-tur.

English ground # 221:
Saltash United v St. Blazey 3-0 (2-0)
South West Peninsula League Premier Division
Kimberley Park, 26 November 2014
1-0 Matt Cusack (12)
2-0 Dave Barker (og, 33)
3-0 Lewis Russell (68)
Att: 97
Admission: £5
Programme: Free (otherwise 50p)
Pin badge: £3

Next game: 27.12.2014: Eastbourne Town v Eastbourne United
Previous game: 24.11.2014: Aston Villa v Southampton

More pics

Tirsdag 25.11.2014: En frustrasjonens dag i Dorset

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Denne natten var det ingen brannalarm som vekket meg, og rundt klokka halv ni kunne jeg forlate hotellet Nitenite og spasere den korte veien til Birmingham New Street, der jeg la ut på en ny nokså lang reise. Denne dagen gikk ferden sørover, og med innkjøpt frokost kunne jeg stige på 09.04-toget som skulle frakte meg den første etappen ned til Winchester. To timer og tjue minutter senere rakk jeg akkurat en kjapp røyk før jeg tok 11.33-toget videre til Weymouth. Kvart over ett ankom jeg omsider Weymouth som endelig destinasjon for dagen, og gikk de drøyt fem minuttene for å sjekke inn på Arcadia Guest House, der jeg hadde betalt £30 for kost og losji.

Weymouth ligger ved den engelske kanal, helt sør i grevskapet Dorset – en drøy norsk mil sør for Dorchester. Det er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, der det går ferjer til kanaløyene Jersey og Guernsey. Weymouth ligger dessuten omtrent midt på den såkalte Jurassic Coast – et kysstrekke på som strekker seg 155 kilometer fra Swanage til Exmouth, og som står på UNESCOs verdensarvliste. Dette var selvsagt også grunnen til at dagens toppkamp i Southern League Premier Division mellom Weymouth og Poole Town hadde fått navnet «El Jurasico» av festlige sjeler som annonserte for Dorset-derbyet.

Med innsjekkingen unnagjort var jeg snart på farten igjen, og unnet meg en matbit på The Handmade Pie & Ale House, som rett over veien for togstasjonen fristet meg inn med sin meny. Den var faktisk så fristende at jeg også unnet meg en forrett i form av squid – altså blekksprut, som jeg mesket meg med mens min håndlagde ham, leek & onion pie ble tilberedt. Etter et slikt (aldeles fortreffelig) herremåltid burde jeg kanskje spasert ut til Wessex Stadium, der jeg hadde tenkt å ta en kikk på Weymouths hjemmebane mens det fortsatt var lyst. Det er imidlertid en meget drøy vei ut til Weymouths nokså nye stadion som sto ferdig i 1987, og som er et av svært få nybygde stadioner som har fristet meg til besøk. Derfor kastet jeg meg i en taxi og beordret drosjekusken i retning av stadionet som nå kalles Bob Lucas Stadium, til ære for mann som i en årrekke tjente klubben som klubbpresident før han til slutt måtte gi tapt for kreften. Klokka var rundt halv fire da jeg ble sluppet av utenfor og kunne ta en kikk på stadionet.

Det ble imidlertid med en utvendig kikk da anlegget var låst uten mulighet til å komme seg innenfor, og det var ingen aktivitet å se. Jeg gikk over parkeringsplassen og rundt til utsiden av det som er hovedtribunen på den ene langsiden, og innså at jeg måtte vente til nærmere kampstart senere på kvelden med å få tatt en kikk på – og bilder av – anleggets innside, som jeg ut fra bilder å dømme er overbevist om at er flottere enn utsiden. Det nærmeste jeg kom var en kikk gjennom en lukket port, der innsynet begrenset seg til siden av hovedtribunen. Derfor bestilte jeg taxi inn til sentrum, der jeg satt meg ned på Wetherspoons-puben The Swan for å snylte på deres WiFi mens jeg nippet til en pint.

Regnet hadde i hvert fall avtatt noe mens jeg tidligere hadde mesket meg med mitt måltid på The Homemade Pie & Ale House. På min ferd sørover fra Birmingham hadde jeg møtt på regnet omtrent ved Oxford, og siden hadde det regnet konstant. Det var ikke noe voldsomt skybrudd, men konstant regn som var som heftigst mens jeg hadde søkt tilflukt med blekksprut og pai. Det var dog varslet store nedbørsmengder utover sen ettermiddag og kveld, men jeg hadde via Twitter blitt beroliget av klubben som mens jeg byttet tog i Winchester slo fast at kampen ikke sto i fare. Det var godt å høre, da denne kampen – sammen med besøket på Penydarren Park i Merthyr – skulle være turens store høydepunkt.

Poole Town har jo så langt denne sesongen vært bortimot utilnærmelige i Southern League Premier Division, der de sto med imponerende 14-2-1 på sine 17 ligakamper. Det kvalifiserte til tabelltopp til tross for at de hadde kamper til gode på samtlige andre klubber…bortsett fra Weymouth, som med fasiten 11-2-2 hadde 9 poeng opp til Poole, men to kamper til gode. De to ser ut til å utkjempe en duell om tittelen og det automatiske opprykket, og jeg forventet meg et durabelig toppoppgjør jeg virkelig hadde sett frem til. Flere ganger under kampen på Villa Park dagen før tok jeg da også meg selv i å drømme meg bort til Dorset og Weymouth. Derfor var det også så utrolig bittert da jeg nå sjekket Twitter og nesten satt cideren i vrangstrupen.

Weymouth FC hadde tweetet meg beskjeden «Game off – sorry»! Det veritable ballesparket slo helt luften ut av meg, og jeg følte meg ikke veldig lystig der jeg satt og furtet mens jeg bladde i Non League Paper for å sjekke dagens kamper. Weymouth ligger ikke akkurat ideelt til om man må lete etter alternative kamper, der byen ligger nærmest «isolert» som endestasjon på jernbanelinjen som går hit. Jeg hadde på forhånd blinket meg ut oppgjøret Wimborne Town v Fleet Town som «plan B». Dette dreide seg om Southern League Division One South & West, og jeg registrerte at de hadde annonsert pitch inspection klokka 16. Det var nå en halv time over, og nærmere opplysninger var ikke offentliggjort til tross for at Fleet Town også etterlyste resultat av denne. Mens de tydeligvis hadde valgt å reise fra Hampshire, bestemte jeg meg for å ringe opp klubben før jeg la ut på en slik reise.

Karen som svarte kunne bekrefte at det etter all sannsynlighet ville bli kamp, etter at en lokal dommer hadde klarert banen for kamp. Jeg spurte en ekstra gang da det ville ta meg nesten to timer opp til deres hjemmebane The Cuthbury. Igjen presiserte han at han ikke kunne garantere noe, men hevdet at i verste fall ville kampen nå starte for deretter å bli avbrutt av dommeren om det ble for ille. Det var godt nok for meg, som valgte å gamble på dette, og snart fikk jeg pisket en drosjekusk i retning Weymouth stasjon, der jeg kastet meg på London-toget som nå skulle frakte meg til Poole. Der hadde jeg en snau halvtime på meg til å bytte fra tog til buss, før det var klar for ytterligere en halvtime på buss nummer 3 nordover til Wimborne Minster. Fra bussholdeplassen tar det snaue ti minutter å gå til klubbens hjemmebane, The Cuthbury, og jeg slo følge med en lokal kar som også skulle på kampen.

Vi ankom The Cuthbury med rundt en time til avspark, og tente flomlys er ofte et godt tegn. Telleapparatene var imidlertid ubemannet, og før vi gikk inn i klubbhusets bar (hvis inngang er på utsiden rett ved siden av telleapparatene) stakk vi hodet inn for å konstatere at matta ikke så så aller verst ut. Mens jeg tenkte å ta en runde for å knipse noen bilder først, stakk min ledsager inn i klubbhuset…og kom fort ut igjen for å fortelle at kampen nå var avlyst!! Sjokkert snudde jeg om og inntok baren, der spillere og personell tilknyttet klubben bekreftet at en annen dommer hadde kommet for å ta en ny vurdering etter det de hevdet hadde vært en skikkelig skur en snau time tidligere. Der og da var det intet annet å gjøre enn å konstatere at dagen i Dorset hadde vært en voldsom bomtur.

Wimborne-folket kunne se frem mot helgens møte med AFC Hornchurch i FA Trophy så mye de ville..da ville jeg være tilbake i Norge. Resignert bestilte jeg en pint med cider for å slukke sorgene, og ble sittende apatisk og oppgitt. Etter å ha tømt glasset tenkte jeg i det minste gjennomføre min runde rundt banen, men nå var flomlysene skrudd av, og de aller fleste bildene fra tidligere ble dessuten av en eller annen merkelige grunn totalt ubrukelige. Jeg bestilte meg nok en pint, men det hjalp ikke akkurat på humøret å sjekke kampoppsettet i Non League Paper for å se hvor jeg kunne ha vært! Returen til Weymouth bød nå på to eller tre busser, så jeg bestemte meg i stedet for å ta en taxi direkte til Poole for å ta toget derfra. Wimbornes bartender bestilte taxi for meg, og £18 fattigere befant jeg meg etter hvert igjen utenfor jernbanestasjonen i Poole, hvor jeg snart kunne hoppe på toget de rundt 40 minuttene tilbake til Weymouth.

Irritert strenet jeg over veien til The Railway Tavern for å slukke sorgene ytterligere. Der satt en kar fra Nottingham som også hadde blitt offer for avlysningen i Weymouth. Det er bare sørgelig når engelskmennene ikke lenger klarer å drive utendørsidrett når det er sjanse for at man blir våt. Jeg opplevde intet voldsomt skybrudd denne dagen; kun konstant regn som stort sett ikke var verre enn litt kraftig duskregn. Man kan jo undre seg over hva de ville ment om dagens aktører, de som spilte for noen tiår siden. En av de mest berømte kamper i FA Cupen er fra gjørmebadet på Edgar Street, da Ronnie Radfords fantastiske mål var medvirkende til at Southern League-klubben Hereford United slo ut Newcastle United i 1972, mens et annet kjent klipp er fra kampen mellom Derby County og Manchester City på Baseball Ground i 1977, da straffesparkmerket hadde blitt vasket vekk av gjørme og måtte males på nytt. Herlige bilder! Og ingen av disse kampene ville nok blitt spilt i dag. Det eneste argumentet jeg kan ha litt forståelse for er at man ikke vil ødelegge banen, men spilte man så mye færre kamper før i tiden da?? Neppe! Det som var en sport for skikkelige mannfolk har blitt kapret av en generasjon med pysete divaer.

Weymouth skal om ikke annet ha ros for at de tok kontakt og informerte meg om avlysningen nokså tidlig, men dette var tydeligvis ikke godt nok for Nottingham-karen i puben, som jeg oppfattet som noe urimelig da han mente de burde satt opp store skilt på togstasjonen og informert samtlige av byens taxisjåfører slik at han hadde sluppet bomturen ut til Wessex Stadium. Han hevdet at hans klubb Notts County ville gjort nettopp dette, samt åpnet baren for å by de tilreisende supporterne på en gratis drink. Jeg tillater meg å tvile på om dette faktisk er kutyme i Nottingham-klubben, og gjorde ham ellers oppmerksom på at det faktisk var snakk om Southern League og ikke Football Leagues tredjedivisjon (League One). Han mente at det var nettopp derfor de befant seg i non-league, og det hjalp ikke at jeg kunne fortelle at jeg også i Football League har blitt offer dette. Jeg drakk opp og returnerte til hotellet, der jeg var altfor irritert til å kunne konsentrere meg om boka mi. Det var bare å håpe på bedre hell i morgen.

Mandag 24.11.2014: Aston Villa v Southampton

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Klokka var ikke engang kvart på seks om morgenen da jeg våknet av at voldsomt leven som følge av at brannalarmen gikk!!! Noe omtåket fikk jeg hoppet i klærne og karret meg ned trappene sammen med andre trøtte tryner. Idet jeg ankom resepsjonen ble vi møtt av en person som kunne meddele at det hadde vært falsk alarm, men da jeg returnerte til senga ble jeg liggende godt over en halvtime før jeg sovnet igjen. Ingen god start på dagen, men da jeg i 9-tiden endelig valgte å stå opp var jeg likevel frisk og rask og klar til å innta en frokost på hotellets restaurant. Dessverre ingen black pudding på menyen, men da Premier Inn-hotellene tilbyr en variant av full english der man kan bestille så mye man vil, kompenserte jeg med et par ekstra sausages og baconskiver.

Jeg bestemte meg denne morgenen for å forlate Bishop Auckland med toget i stedet for bussen, slik jeg hadde gjort ved forrige besøk. Stedets togstasjon er ikke den hyppigst trafikkerte, og befinner seg i tillegg på andre siden av byen, men da det var en avgang som passet meg godt, fikk jeg snart hotellresepsjonen til å bestille en taxi til klokka 11, og jeg kunne starte dagens reise. Første etappe gikk altså med tog de rundt 25 minuttene fra Bishop Auckland til Darlington, der jeg etter en kjapp røykepause kunne hoppe på 12.06-toget som skulle ta meg videre ned til Birmingham. Rett før klokka halv tre steg jeg av på Birmingham New Street og orienterte meg frem til hotellet Nitenite, der jeg for første gang skulle overnatte.

Innsjekkingen ble raskt unnagjort, og jeg gikk snart den korte turen tilbake til Birmingham New Street, da jeg tenkte ta en svipptur opp til Villa Park for å ta en kikk på stadionet i dagslys. Jeg hoppet av ved toget ved Aston stasjon, og gikk den ikke altfor lange veien derfra til Villa Park – forbi puben The New Adventurers, som jeg vurderte som et mulig åsted for en pre-match pint senere. Jeg har tidligere sett Villa Park fra toget ved flere anledninger, og eksteriøret ser da unektelig flott ut, med plenty av karakter. Om de bare ikke hadde rasert den gamle Trinity Road Stand rundt årtusenskiftet. Sukk.

Jeg hadde vært noe usikker på valg av kamp denne dagen, og var i utgangspunktet litt mer fristet av et besøk hos Harrogate Railway Athletic. Med spikret kamp i Weymouth dagen etter, var jeg imidlertid ikke så lysten på den voldsomme reiseveien, og så etter kamper lenger sør. De aller fleste som hadde hjemmekamp denne mandagen hadde dog allerede blitt besøk, og selv om et gjensyn med Top Field i Hitchin fristet noe, var jeg mest lysten på en ny destinasjon. Det sto til slutt mellom Aston Villa og Binfield, men da sistnevntes kamp var i Hellenic Leagues ligacup var jeg usikker på hva de to lagene ville stille av mannskap, og om det ville være et kampprogram. I tillegg var jeg også litt engstelig for avlysning, og da det uansett var en fin anledning til å besøke Villa Park, endte jeg opp med å spikre denne.

Fra utsiden tar likevel Villa Park seg meget godt ut, spesielt sammenlignet med alle de nye anonyme anleggene som de senere år har skutt opp som paddehatter. Det var synet av Holte End som nå først møtte meg, og fasaden her er virkelig flott og storslagen. Ut mot Witton Lane står langsiden Doug Ellis Stand, som tidligere lød navnet Witton Lane Stand, og etter en rask kikk her gikk jeg opp foran Holte End og inn på Trinity Road. Archibald Leitch er fotballarkitekten fremfor noen, og mange mener at tribunen som tidligere sto her med sin fantastiske fasade var hans absolutte mesterverk. Det er synd og skam at den i 2001 ble erstattet med dagens nye versjon, som på ingen måte kan måle seg hverken utvendig eller innvendig. Men den er om ikke annet litt artig i den forstand at den er bygget ut over veien som har gitt den navn.

Utenfor Trinity Road Stand står også statuen av mannen som anses som grunnleggeren av Football League; William McGregor. «I beg to tender the following suggestion…» begynte hans brev til en håndfull klubber i 1888, og dette er også inskripsjonen på den flotte statuen. Den siste tribunen er kortsiden North Stand, der jeg for £30 hadde sikret meg billett til dagens kamp mot Southampton. Jeg kunne fått en billett til £25 på nederste nivå, men da ikke utsikten virket spesielt god unnet jeg meg litt bedre utsikt når jeg først skulle besøke. På andre siden av parkeringsplassen utenfor denne tribunen ligger klubbsjappa, der jeg benyttet anledningen til å gå til innkjøp av en pin til min samling. Deretter gikk jeg den korte veien ned til Witton stasjon for å ta toget tilbake inn til sentrum, der jeg hadde avtalt et møte.

Svenskene Joakim og Stefan er groundhoppere fra Umeå, og hadde tatt til orde for et møte da vi i august var på samme kamp i Eastleigh. Den gang førte manglende internett til at det utgikk, men Joakim hadde nå igjen vært i kontakt da de også skulle på Villa Park denne kvelden. Vi hadde nå fått utvekslet telefonnummer, slik at jeg fikk sendt ham en melding, og vi avtalte å møtes på Wetherspoons-puben The Briar Rose. De hadde klart å gå seg bort, og kom derfor noe forsinket, men snart kunne vi bestille mat som ble inntatt mens vi samtalte om våre turer og andre ting. Begge hadde tidligere vært på Villa Park, og det er kanskje ikke så unaturlig siden Stefan er Villa-supporter. Joakim er derimot QPR-supporter, og de to kunne fortelle at de dagen før hadde sett Hull v Tottenham, mens de dagen etter skulle se Dartford v Chester.

De hevdet å ha møtt et stort antall svensker, men hadde imidlertid ikke støtt på mine to Gøteborg-kompiser Johan og Håkan som jeg traff i Cardiff på fredagen, og som også var på KC Stadium i Hull på søndagen. Men det er tydelig at engelsk fotball (og også groundhopping?) har blitt stadig mer populært også i Sverige. Etter en middag der jeg også fikk en god innføring i temaet Björklöven, var det på tide å bryte opp da klokka hadde passert seks. De to svenskene måtte imidlertid innom hotellet, så jeg tok farvel og gikk igjen inn på Birmingham New Street stasjon for å ta toget til Witton. Denne stasjonen er noe nærmere Villa Park – i hvert fall North Stand – men er ikke riktig like hyppig betjent. Etter ti minutter kunne jeg imidlertid stige av og dukke inn på The Witton Arms, rett over veien.

Denne puben har to avdelinger med egen inngang for bortesupportere, men jeg måtte betale £1 for å komme forbi dørvaktene. Jeg ante fred og ingen fare der jeg bestilte en pint Strongbow, men jeg hadde ikke før begynt å nippe til den før jeg observerte en rekke Celtic-effekter på veggene. De solgte til og med T-trøyer for det som tydeligvis er deres egen Celtic supporterklubb! Jeg angret øyeblikkelig på det ene pundet jeg hadde donert, men slo fra meg tanken om å sette fra meg pinten og kreve det tilbake. I stedet tømte jeg glasset på noen få minutter, og strøk deretter på dør da jeg ikke lenger følte for å oppholde meg der. Jeg var inne på tanken om å besøke den verneverdige puben Barton Arms, men den skal ligge et kvarters gange unna, så med en time til kampstart valgte jeg heller å slentre mot Villa Park.

Stadionet ligger kun et lite steinkast fra puben jeg hadde den tvilsomme æren å besøke, og på veien fikk jeg byttet £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram. Det hadde en nostalgisk gammeldags forside og var ellers som forventet av en klubb på dette nivået. Jeg fikk scannet min billett og entret North Stand, der jeg betalte ågerprisen £2,10(!) for en Bovril som jeg tok med meg opp på øvre nivå. Der kunne jeg skue utover Villa Park, som jeg ikke overraskende må si tar seg langt bedre ut fra utsiden enn fra innsiden – men det var jeg da også klar over, og når sant skal sies er det vel heller ikke blant de kjipeste anleggene i ligaen!

Til høyre for meg ruvet Trinity Road Stand med sine tre etasjer der den langt flottere forgjengeren tidligere sto, og til venstre for meg hadde allerede Southampton-fansen allerede inntatt hjørnet på Doug Ellis Stands øverste nivå, i hjørnet nærmest North Stand. Bak motsatt mål ble Holte End sakte men sikkert fylt gradvis mer opp av Villa-fansen – om man kan bruke uttrykket å «fylle opp» stadionet om det jeg var vitne til på Villa Park denne mandagskvelden. Det skulle etter hvert vise seg å være kun 25 311 tilskuere til stede – det laveste tilskuertall på Villa Park i ligasammenheng siden desember 1999.

Aston Villa hadde i sist kamp spilt 0-0 borte mot West Ham, men sto før det med seks strake tap, og hadde rotet seg ned i nedrykksstriden. Southampton på sin side har jo vært en stor positiv overraskelse, og kom fra fem strake seire i alle turneringer og imponerende 11-1-1 på de tretten siste. Hjemmelaget feiret sitt 140 års jubileum, og hadde invitert en rekke gamle profiler fra deres lange historie. For min egen del var det kanskje det mest interessante som skjedde på Villa Park denne kvelden, der gamle Villa-helter som Jimmy Rimmer, Brian Little, Des Bremner, Nigel Spink, Chris Nicholl, Gary Shaw, Charlie Aitken, Ken McNaught, Kenny Swain og Tony Morley ble paradert ut på banen for å motta hyllest.

Det nærmet seg omsider avspark klokka åtte, og dette var visstnok Paul Lamberts kamp nummer 100 som manager for Villa, men det var ingen festfotball han hadde lagt opp til. Et Villa uten suspenderte Christian Benteke og flere skadde spillere, ikke minst forsvarer Fabien Delph, la seg i forsvar og satset tydeligvis på kontringer allerede fra start. Southampton på sin side var uten Steven Davis, men stilte for første gang i sin 129 år lange historie med 11 landslagsspillere fra start. Bare så synd at kun et fåtall er engelske.. Southampton virket å ta kontrollen fra start, akkurat som deres fans var mest høylytte på tribunen, der de klaget sin nød over en billettpris på £41 for en kamp som vises på TV.

Ute på banen skjedde det imidlertid svært lite foran målene, og det var en nokså kjedelig affære frem til et samlet Villa Park i det tjueførste minutt markerte 40-årsdagen for IRAs feige terroraksjon som kostet 21 mennesker livet i forbindelse med bombingen av en Birmingham-pub. Villa hadde skammelig nok opprinnelig sagt nei til å holde noen form for markering, men etter press fra bl.a supportere måtte de gi seg til slutt. Det skulle da også bare mangle.. Etter en snau halvtime seilet en lang klarering fra en god Ciaran Clark gjennom Saints-forsvaret, og da keeper Fraser Forster nølte med å komme ut havnet han på mellomdistanse, slik at Gabriel Agbonlahor kunne plassere ballen i mål til 1-0.

Dette var kun Villas andre scoring på åtte kamper, mens det var gjestenes første baklengs på 439 minutter, så noe overraskende var det vel. Nå begynte det imidlertid å skje litt mer, og Sadio Mané avsluttet på akrobatisk vis på mål, men Villa-keeper Brad Guzan leverte en glimrende enhåndsredning. Det var Southampton som hadde mest ball og som presset, men de klarte ikke å skape særlig med faktiske sjanser mot et defensivt Villa som kjempet hardt til tross for at de til tider virket noe nervøse. Ciaran Clark kjempet som en løve mens Agbonlahor var frisk og skummel fremover når Villa kom på sine kontringer. Det var vel likevel kanskje ikke helt fortjent at lagene gikk i garderoben med ledelse 1-0 til Aston Villa, selv om det heller ikke var snakk om noe direkte ran.

Jeg holdt meg på stedet hvil i pausen, der jeg forgjeves forsøkte å få internettdekning – noe som faktisk skulle seg vise komplett umulig fra det øyeblikket jeg entret Villa Park til jeg var ti meter utenfor portene etter kampen. Blokkerer de muligens signalene til alle som ikke benytter seg av deres WiFi-tjenester?? Saints-manager Ronald Koeman gjorde i pausen den forandringen at han trakk den gamle Reading-spilleren Shane Long ned på kanten, mens han kjørte serberen Dusan Tadic inn sentralt. Og da kampen igjen ble blåst i gang var det da også S’oton som fortsatte å presse stadig heftigere på for utligning.

Ciaran Clark var på rett sted til rett tid for vertene da han blokkerte og klarerte en avslutning fra Mané. Morgan Schneiderlin fyrte løs, men igjen fikk Clark kastet seg i veien. Victor Wanyama spilte fri José Fonte, men Graziano Pelle hadde ett skonummer for små føtter til å få tåa på hans skumle innlegg. En utligning lå i lufta, men med drøye kvarteret igjen gjorde Villa-manager Lambert noen endringer. Darren Bant kom innpå for Carlos Sánchez, og Agbonlahor ble trukket ned på venstrekanten i et 4-5-1 system med Andreas Weimann på motsatt flanke. Og foreløpig stå Villa-forsvaret imot.

Tadic fyrte løs for gjestene, men Guzan fikk bokset unna, og kort etter fikk Villa en gyllen mulighet til å avgjøre. Weimann fosset i angrep og spilte inn til Agbonlahor som selv burde skutt fra god posisjon. I stedet spilte han tilbake til Weimann som skjøt over fra en ikke like god posisjon, til tydelig ergrelse for Villa-supporterne på Holte End. De fikk angre bittert da Southampton med snaue ti minutter igjen fikk sin velfortjente utligning. En oppvisning i angrepsspill fra backene, mente noen ved siden av meg, og det var da også et flott angrep. Ryan Bertrand, på lån fra Chelsea, stormet opp på sin side og driblet seg fri, Hans innlegg fant Nathaniel Clyne som hadde timet løpet sitt glimrende, og kunne sette inn 1-1.

Southampton kunne ha tatt alle poengene helt på tampen, men det ebbet ut med 1-1 og poengdeling. Selv om Villa kanskje har mest grunn til å være fornøyd med det, vil de ikke ha vært fornøyd med å ha spilt åtte kamper uten seier. For Southampton var det kanskje to tapte poeng, men de var om ikke annet fortsatt ubeseiret på de siste seks. Idet buingen fra Holte End var i ferd med å gå over til applaus for egne spilleres innsats, forlot jeg Villa Park og gikk nedover mot Witton stasjon. Jeg hadde ingen forhåpninger om å rekke 21.56-toget, og vurderte pub-alternativene da jeg ble oppmerksom på at det ble satt opp ekstratog. Etter noen minutters køing på vei opp til perrongen kom jeg meg dermed snart tilbake til sentrum hvor jeg straks returnerte til hotellet for å få litt søvn før den lange reisen neste dag.

English ground # 220:
Aston Villa v Southampton 1-1 (1-0)
Premier League
Villa Park, 24 November 2014
1-0 Gabriel Agbonlahor (29)
1-1 Nathaniel Clyne (81)
Att: 25 311
Admission: £30
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 26.11.2014: Saltash United v St. Blazey
Previous game: 23.11.2014: Bishop Auckland v 1874 Northwich

More pics