vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Fredag morgen (3.juli) setter jeg meg igjen på flyet med kurs for England, når jeg sammen med min mor og nevø drar på en snau ukes ferie. Når de drar hjem neste onsdag (8. juli), etter at vi har besøkt London, Nottingham, York, Scarborough og Whitby, vil jeg imidlertid være igjen helt 19. juli for å få en solid dose fotball. Jeg har denne sommeren hatt abstinenser, og det er på tide med litt engelsk fotball igjen! Som vanlig på denne tiden av året, har det vært en del omberamminger og generell usikkerhet knyttet til noen av oppgjørene jeg har snust på, men jeg har omsider falt ned på dette programmet:

Onsdag 8. juli:
Hucknall Town v Coalville Town

Jeg blinket meg tidlig ut denne, og ar fortsatt ikke sett mer fristende alternativer. Kanskje var det et signal at det kort tid etter ble offentliggjort at Hucknall Towns flytteplaner tydeligvis nå endelig vil bli realisert, slik at jeg får besøkt Watnall Road mens jeg kan. Noen vil kanskje huske at Hucknall Town for noen år siden spilte seg helt opp i Conference North, før nedturen startet…og for to år siden ba de om å bli flyttet helt ned i Central Midlands League. Nå kan de være på vei oppover igjen, og skal måle krefter med Coalville Town fra NPL Division One South. Overnatting mellom Hucknall og sentrale Nottingham.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Torsdag 9. juli:
Shelley v AFC Emley

Horden Colliery Welfare v Tow Law Town ville vært særdeles fristende, men alt tydet på at den ikke ville bli spilt på Welfare Park, men snarere på East Durham College eller lignende bane i området. Dermed ble Shelley et interessant alternativ, og klubben fra West Yorkshire League Premier Division har en interessant kamp mot lokalrival AFC Emley (fra NCEL Division One). Overnatting lokalt, der et krypinn i Kirkburton er bestilt for kun £20, med avbestillingsmuligheter.

Fredag 10. juli:
Hebburn Town v Seaham Red Star

En dag uten altfor mange alternativ, men jeg merket raskt at jeg lutet mot Hebburn Town – ikke minst fordi jeg blir å finne i dette området også dagen etter, og det er greit med en dag eller to der man slipper å være på reisefot. Og så liker jeg meg godt i Newcastle og omegn.. I tillegg har man denne dagen Gateshead v Newcastle United i bakhånd dersom det skulle dukke opp noe. Etter at hotell ble booket, virket det også en stund som om jeg måtte belage meg på Gateshead-alternativet, da både Seaham Red Star og Northern League hevdet at denne kampen spilles lørdag. Men Hebburn Town bekreftet for meg på Twitter at det er fredagskamp, så da satser vi på det. Overnatting i South Shields.

Lørdag 11. juli:
South Shields v Darlington 1883

Jeg så muligheten for en dobbel (og til og med en mulig trippel) i London, men var faktisk mer fristet av South Shields’ hjemkomst til Filtrona Park (som nå skal omdøpes Mariners Park) når hjemmelaget fra Northern League Division Two får storfint besøk av NPL Premier-klubben Darlo. Ny dag med overnatting i South Shields.

Søndag 12. juli:
AFC Fylde v Rochdale

Tynt utvalg denne dagen, og det byr på en fin mulighet til å ta turen over Penninene for å få besøkt Kellemargh Park før den ambisiøse AFC Fylde etter planen flytter inn på sin nye storstue i løpet av kommende sesong. Overnatting i Manchester.

Mandag 13. juli:
Retford Untied v Mansfield Town XI

Også denne dagen er det så som så med kamper på menyen, og det varte og rakk før det dukket opp et alternativ som ikke innebar en ‘revisit’. Et Retford United som den siste tiden har slitt voldsomt både på og utenfor banen berget kun plassen i NCEL Premier grunnet benådning. De skal nå være vertskap for Mansfield Town, og det skal nevnes at det visstnok er snakk om et reservepreget Stags som kommer…jeg tipper et U21-lag eller lignende. Overnatting i Retford.

Tirsdag 14. juli:
Kendal Town v Morecambe

Jeg har en stund ønsket å stifte nærmere bekjentskap med Daventry Town, og etter at det sto mellom Daventry og Walsall Wood (v Rushall Olympic) valgte jeg opprinnelig å lute mot Daventry. Senere kom en hjemmekamp for Chard Town på banen, og det er blant mine mest prioriterte destinasjoner for kommende sesong, men reisevei gjør at det nok får vente litt. Men da Kendal Town v Morecambe dukket opp på menyen, ble jeg rett og slett så fristet at jeg forkastet alle Daventry-planene og i stedet satser på at alle gode ting er tre i min søken etter å få sett kamp på vakre Parkside Road. Overnatting i Kendal.

Onsdag 15. juli:
Kidsgrove Athletic v Port Vale

Jeg valgte etter hvert å blinke meg ut Kidsgrove som destinasjon, og det skal være Port Vales førstelag som kommer på besøk. Jeg har i hvert fall ikke sett informasjon som tyder på noe annet. Overnatting i Stoke-on-Trent.

Torsdag 16. juli:
Atherstone Town v Tamworth XI

Opprinnelig blinket jeg meg ut Horden Colliery Welfare v Sunderland RCA som førstevalg denne dagen (dersom jeg ikke hadde besøkt Horden 9/7). Imidlertid har denne senere blitt flyttet frem to dager til 14/7 grunnet RCAs deltakelse den såkalte Summer Cup hos Hebburn. Stafford-derby mellom Stafford Town og Stafford Rangers ble valgt ut som plan B…helt til Atherstone Towns hjemmekamp mot lokalrival Tamworth dukket opp på programmet. Sheepy Road har en stund vært en ønsket destinasjon. Overnatting i Atherstone.

Fredag 17. juli:
Spalding United v Stamford

Jeg har foreløpig valgt meg denne av to grunner. Spalding United har en stund interessert meg litt som klubb, og dette er ikke en ordinær pre-season friendly. Det er faktisk første runde i Lincolnshire Senior Trophy. Overnatting i Spalding.

Lørdag 18. juli:
Coventry Sphinx v Worcester City (kl. 11.00)
Redditch United v Stourbridge (kl. 15.00)

Heller ikke kampen i Redditch er en vanlig treningskamp, det er kvartfinalen i Worcestershire Senior Cup. Jeg blinket meg tidlig ut denne da de omsider ble enige om kampdato, og har i ettertid latt meg friste til å muligens forsøke en dobbel med kamp i Coventry før jeg setter kursen mot Redditch. Overnatting i Birmingham.

Søndag 19. juli:
Nantwich Town v Crewe Alexandra

Før jeg vender snuta hjemover, tar jeg med meg en siste kamp, og denne passer perfekt da jeg etter kamp kan ta med meg bagen videre og sette kursen mot Manchester Airport.

Mandag 29.06.2015: Eidsvold Turn v Odd II

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for at lørdagskampen hjemme i Drøbaks-traktene ville bli min siste før jeg satt kursen mot England 3. juli. Men en plutselig rastløshet var medvirkende til at jeg ble fristet til å ta en kikk på kampprogrammet denne mandagen. Var det i det hele tatt noe som fristet? Tja.. I hvert fall dukket i den forbindelse opp noen bilder som tydet på at Eidsvold Turns hjemmebane Myhrer Stadion var ganske trivelig til Norge å være, og jammen hadde de skikkelig naturgress også! Jeg begynte å bli interessert.

En sjekk på nettet viste at jeg ved å reise kollektivt kunne komme meg dit på rundt to timer, og at jeg også ville komme meg tilbake etter kamp. Med å kjøpe en 24-timers Ruter-billett for alle soner, ville jeg kunne ta meg til Eidsvoll tur/retur for 190 kroner. Det er til sammenligning omtrent det jeg ville ha måttet betalt EN VEI for å reise fra Drøbak til Fredrikstad – selv om sistnevnte er en kortere. Dermed droppet jeg glatt tankene om å se FFK v Jerv i 1. divisjon, og talte i stedet på knappene i forhold til Eidsvoll-tur.

Håret i suppa, for å si det på den måten, var at Eidsvold Turns motstander var Odd 2 – altså telemarkingenes reservelag. Uten å dvele altfor mye ved dette temaet, kan jeg ikke nekte for at jeg synes disse reservelagene er en uting i divisjonssystemet – i hvert fall så høyt som 2. divisjon – og at jeg i utgangspunktet ønsker de dit pepperen gror. Jeg har ved en rekke anledninger sett hvordan disse klubbene indirekte har avgjort både tittelkamper og nedrykksstrid ved å f.eks. stille adskillige sterkere lag mot når de skal redde plassen i divisjonen mot slutten av sesongen. Ideelt sett burde disse spilt i en egen reserveliga. Men kanskje jeg skal nøye meg med å si at jeg «ikke er noen fan», og at jeg likevel valgte å legge ut på langtur med kurs mot øvre Romerike.

Turen gikk først med buss til Oslo, der jeg byttet til tog fra Oslo S. Etter å ha steget av på Eidsvoll stasjon skulle siste etappe gå med bus 811 mot Dølihagan. Nå syntes jeg det både føltes og hørtes ut som om jeg virkelig var ute på landet, uten at det var noe negativt i seg selv eller plaget meg nevneverdig. Etter rundt fem minutter på bussen, kom jeg meg av på rett holdeplass og spaserte de få minuttene til Myhrer Stadion, der jeg ankom med en drøy halvtime til kampstart. Etter å ha betalt 100 kroner for inngang, kunne jeg ta en spasertur rundt anlegget.

På vei inn fikk jeg dessuten også rasket med meg et eksemplar av det som skulle forestille dagens program – et A4-ark som kunne brettes i to, slik at det fremsto som et hefte med cover, og med lagoppstillinger og en tabell inni. Dette virker å være en nokså vanlig variant i norsk fotball, om man i det hele tatt har trykket opp noe som helst. Det hadde Eidsvold Turn gjort, og tabellen fortalte at vertskapet befant seg helt sist på tabellen i 2. divisjon avdeling 3. De hadde hittil kun fem poeng i protokollen, men det ble sagt at man tross alt lovende tegn den siste tiden. Det var fem poeng opp til klubben over nedrykksstreken, som tilfeldigvis var kveldens motstander, Odd 2.

Jeg har ved flere anledninger slått fast at det norske publikum gjerne kommer to minutter før avspark og helst er på vei ut igjen allerede når sluttsignalet går, men på Myhrer Stadion var det faktisk noen titalls personer som allerede var tilstede, og noen av de satt ved bordene inne i kafeteriaen tilknyttet klubbhuset, der fremmedfolk som kom inn ble nøye gransket av de lokale som unisont kikket opp i nysgjerrighet og kanskje en smule skepsis. Jeg hadde på dette tidspunktet allerede unnagjort en runde rundt banen, og stakk i varmen kun hodet innom for å betale 25 kroner for en Fanta.

Det er kun på langsidene at det er tribunefasiliteter, og der står man i all hovedsak på tre-tribuner. En kjenning kunne via melding på Facebook fortelle at han mente at tribunene her hadde blitt satt opp i løpet av 1960-årene, uten at jeg har funnet informasjon som tyder på noe annet. På bortre langside har man på midtpartiet en seksjon der 183 blå plastseter er installert på et parti som rager høyere enn tribunene ellers, og som må kunne kalles en «hovedtribune». De ikke altfor vakre laglederbenkene var å finne på motsatt langside, der man også gjorde klart til filming. Det viste seg at i hvert fall Romerikes Blad streamet direkte fra kampen – et tilbud min nevnte kjenning i Egersund benyttet seg av. Det var vel neppe fordi jeg lovet å vinke, men snarere fordi dette er Egersunds divisjon, får man tro. De utkjemper for øvrig en tvekamp med Ull/Kisa i toppen av tabellen så langt.

Fra samme kilde ble jeg fortalt at tilskuerrekorden på Myhrer Stadion var på 5 000 i en kvalifiseringskamp mot selveste Fredrikstad i 1974, mens det samme antall visstnok var til stede da man året før møtte Rosenborg i cupen. Første del av 1970-årene var i det hele tatt klubbens storhetstid, da de spilte flere sesonger på nest øverste nivå. Andreplass i 1974 førte til den nevnte kvalik-kampen mot Fredrikstad, da både Turn og Bodø/Glimt imidlertid måtte se at rødbuksene fra Østfold ble for sterke. Nå har Eidsvold Turn spilt i 2. divisjon siden de sikret opprykk fra 3. divisjon høsten 2012.

Om det hadde regnet, kunne jeg sikkert etterlyst et overbygg, for samtlige tilskuere befinner seg under åpen himmel, men jeg trivdes på Myhrer Stadion, som har vært klubbens hjemmebane siden 1916, og som i seg selv har en viss karakter som ikke er hverdagskost på dette nivået i norsk fotball. Og igjen, jeg så faktisk frem til å se en kamp på ordentlig naturgress igjen. Jeg tok oppstilling oppe på tretribunen på bortre langside, helt ute på den ene flanken. I hjørnet rett ved siden av hadde man originalt nok valgt å bruke to telefonstolper til å henge opp den elektroniske resultattavla, men kiosken ved siden av virket stengt – sannsynligvis erstattet for godt av kafeteriaen i det nokså nye klubbhuset.

Kampen startet på en måte som gjorde at jeg var optimist på vertskapets vegne denne kvelden. De viste lovende takter, og det var snart ganske utrolig at de ikke fikk hull på byllen. Når dommeren blåste for halv tid hadde de to ganger truffet aluminiumen: Først i form av et skudd fra Ole Andreas Nesset som smalt i innsiden av stolpen helt oppe i krysset, for deretter å seile nærmest langs målstreken gjennom feltet. Og noe senere i omgangen da et skudd traff tverrliggeren. I tillegg hadde de flere lovende angrep som endte i gode sjanser – for eksempel en heading som ble glimrende reddet av Odd-keeper Viljar Myhra, og en dobbeltsjanse der en avslutning fra fem meter endret retning i et Odd-ben og suste over mål. Vertene hadde nå fortjent et mål, og det var ikke vanskelig å føle med de.

Da vertene tolv minutter ut i andre omgang tok ledelsen, var det intet mindre enn de hadde gjort seg fortjent til, og det kom også som et resultat av en godt angrep. Robin Edvardsen kom seg fri på kanten og la inn til Martin Trøen som headet ballen i mål til 1-0. Trøen hadde noen minutter tidligere skutt like utenfor, så det var nok en lettelse både for ham og for Turn-folket generelt. Odds reserver (for øvrig med sju spillere med førstelags-spill denne sesongen) skapte ikke stort på Myhrer Stadion, men ti minutter senere utnyttet de en kontring da Damon Eghdami kom alene med hjemmelagets 16 år gamle keeper-debutant Hågen Einang og utlignet til 1-1.

Bortsett fra denne muligheten registrerte jeg kun ytterligere en sjanse til gjestene fra Telemark, men Eidsvold-laget må ha nærmet seg tosifret antall målsjanser der de på nytt jaktet et seiersmål. Odd-keeperen stoppet imidlertid avslutningene fra både Trøen, Mats Ingebrigtsen og Fredrik Kristiansen, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling i en kamp der Eidsvold Turn hadde fortjent så mye mer. Det sies at man sjelden har flaks når man sliter i motgang, og kanskje vil Turn føle at det er litt utgjort i øyeblikket. Imidlertid var speaker påpasselige med å minne om at hele 15 av de 26 serierundene gjenstår etter sommerferien. Så det er kanskje en liten trøst..

Flesteparten av de 143 tilskuerne var nok noe skuffet da de forlot Myhrer Stadion. Jeg hadde ikke voldsomt hastverk, men slentret rolig tilbake mot bussholdeplassen der buss 811 visstnok skulle plukke opp klokka 21.19. I stedet for å ta buss tilbake mot Eidsvoll stasjon, ble jeg med videre mot Dølihagan (som da jeg sjekket det opp viste seg å være i den sørlige utkanten av Jessheim) og steg av ved Eidsvoll Verk stasjon, der jeg snart hoppet på toget mot Oslo. Da gjensto kun bussturen hjem fra Oslo til Drøbak, etter en lang dag med et trivelig besøk på Myhrer Stadion. Nå er det heldigvis snart duket for neste Englands-tur, så neste kamp med meg til stedet vil finne sted på balløya.

Norwegian ground # 43:
Eidsvold Turn v Odd II 1-1 (0-0)
2. divisjon avd. 3
Myhrer Stadion, 29 Juni 2015
1-0 Martin Wilhelmsen Trøen (57)
1-1 Damon Eghdami (67)
Inngang: 100 kroner
Tilskuere: 143

Lørdag 27.06.2015: Drøbak/Frogn v Kråkerøy

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Drøbak/Frogn har så lang i 2015 spilt sine hjemmekamper på Frogn kunstgressbane mens deres Seiersten Stadion gjennomgår en grundig oppgradering. I den forbindelse var det kanskje på tide at jeg tok meg en tur for å se på denne midlertidige hjemmebanen til det som tross alt er min lokale klubb. Skjønt, midlertidig er den ikke for reservelagene, som vil fortsette å spille sine kamper der. Frogn kunstgress ligger noe avsides til, i skogen bak Frogn videregående skole. Jeg hadde vurdert å sykle dit opp, men fikk svært dårlig tid, slik at jeg i stedet tok bussen til Heer og gikk de drøye ti minuttene derfra.

Denne kunstgressbanen ligger slik til at man ideelt sett bør ha bil for å komme seg dit, og det er ikke vanskelig å se der majoriteten av de fremmøtte kommer kjørende, og jeg så faktisk ikke en eneste annen person som brukte apostlenes hester på min spasertur fra Heer. Imidlertid må man parkere oppe på den nevnte skolen for å gå den siste biten til fots, der en liten og ganske bratt gangvei leder ned til kunstgressbanen som ligger nede i en slags gryte omringet av skog. Dette ville for få år siden – før man bygget Oslofjordtunnelen og Frogn videregående – vært «laaangt ute i skauen».

På parkeringsplassen traff jeg på et kjent Drøbaks-fjes som det skulle vise seg hadde tatt over som speaker. På vei ned den nevnte gangveien kunne han fortelle at man håper å kunne returnere til Seiersten Stadion allerede første kamp etter sommerferien, slik at dette i så fall ville bli førstelagets siste kamp her. Det var noe overraskende for undertegnede, som hadde trodd at de nok hadde belaget seg på å spille hele 2015-sesongen her. Nå var det andre som hevdet at det nok kanskje er noe optimistisk, og at det man muligens måtte spille et par kamper her også etter sommerferien, men kanskje var det flaks at jeg tok turen denne dagen, slik at jeg i det minste fikk med meg en førstelagskamp her.

Dette var også sesongens første (av ikke altfor mange, riktignok) erfaring med inngangspenger på kamper i 3. divisjon eller lavere. Til tross for at man tilsynelatende kan snike seg inn via et utall stier gjennom skogen, hadde man tatt med seg bordet som var stilt opp i bunnen av gangveien, der man ankommer selve banen. Der sto selvsagt Bjørn, faren til en kompis, og trofast tjener for DFI i en årrekke. 50 kroner ble byttet mot en billett mens han måtte beklage at de ikke hadde noe kampprogram eller stensil med lagoppstillinger. Nå er det igjen urettferdig å sammenligne med England, der det er mer kultur for slikt og ramme rundt kampen, men dette er et punkt norske klubber kan bli langt bedre på. Vi så jo snart også at det var printet ut lagoppstillinger for speaker Pål Mørk, og da er det ikke vanskeligere enn å printe ut noen titalls slike når man likevel printer ut ett. Det er ikke så mye som skal til, og alle monner drar. Vel, nok om det.

Jeg hadde alt annet enn høye forventninger til Frogn kunstgress, men det var faktisk langt fra like ille som fryktet, til tross for kunstgressmatte og en total mangel på tilskuerfasiliteter (ja, jeg skal forsøke å begrense gnålet om kunstgress). Banen ligger som sagt nede i en slags gryte, der den åpenbart er delvis sprengt ut av fjellet inne i skogen. Dette gjør at man på langsidene – og spesielt langsiden nærmest skolen (og inngangen) – har muligheten for å se kampen fra utkikkspunkt med god utsikt. Bak det ene målet er det en asfaltert flate hvor man har fått satt opp en bu, og på et bord utenfor denne solgte man vafler, brus, og hjemmelagde kaker. Det fantes kun Cola i kjølebagen, så jeg tok med meg en boks for å finne et godt utkikkspunkt oppe i skråningen på nærmeste kortside, der jeg kunne stå inntil et gjerde som strekker seg bortover «klippen».

Min familie på farssiden kommer fra Kråkerøy, der jeg har tilbragt mye tid i barndommen, og det var nettopp Kråkerøy som denne lørdagen hadde kommet på besøk. Vinneren av denne kampen ville innta andreplassen i 3. divisjon avdeling 1 – en andreplass som Kråkerøy for så vidt allerede hadde lagt beslag på. De hadde seks poeng opp til ledende Oppsal, mens Drøbak/Frogn befant seg på tredjeplass ytterligere fem poeng bak. Ved siden av meg stilte det seg en kar som håpet at DFI ikke rykket opp denne sesongen, da han mente at nesten ingen ville være gode nok, og at man igjen måtte hente inn forsterkninger utenfra. Han ville heller se at klubben ga lokale unggutter en sjanse og ga de et par sesonger på å heve seg. Da DFI i mine yngre dager ved et par anledninger var nær på å ta seg opp på øverste nivå, var jo det faktisk med en rekke lokale og regionale spillere, men når har jo også fotballen (og samfunnet ellers) forandret seg endel siden den gang – uten at det nødvendigvis har vært til det bedre.

DFIs tre siste hjemmekamper hadde endt med henholdsvis 5-5 (mot Østsiden), 7-5 (mot Nesodden) og 3-4 (mot Sarpsborg 2) – altså hele 29 mål på tre kamper. Dermed var det mange som forventet en ny målfest, men ingen i denne avdelingen slipper inn færre mål enn Kråkerøy, som da også var manges favoritt til tittel og opprykk før sesongstart. Det startet nokså friskt, men dabbet snart noe av, og det var på vei til å bli litt kjedelig da Kråkerøy plutselig ble tildelt straffe uten at hverken jeg eller sidemannen var i stand til å se situasjonen (jeg ble i pausen fortalt at det skal ha vært dømt på en takling). Straffesparket smalt imidlertid i tverrliggeren og ut, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste for pause.

Det var ingen festforestilling de snaut 100 tilskuerne (jeg talte 96) var vitne til, men gjestene hadde et ørlite overtak, og det var ikke helt ufortjent da de drøyt tolv minutter ut i andre omgang tok ledelsen ved avdelingens toppscorer, Joacim Olsen. DFI måtte stort sett nøye seg med halvsjanser, og langskudd, og det virket som om det skorter noe på det offensive. Men som sagt er da også Kråkerøy gode defensivt. Gjestene var nærmere 2-0, og fikk også et mål annullert uten at jeg er 100% overbevist om at det var en offside. DFI presset på for utligning, og de tilreisende supporterne fra Kråkerøy var tydelig nervøse på overtid. Men omsider, etter å ha spilt 4 minutter og 40 sekunders tilleggstid, kunne de puste lettet ut. Det sluttet altså 0-1, uten at den gamle FFK-spilleren Bjørnar Johannessen hadde grunn til å være storfornøyd med det hans grønne og hvite gutter hadde levert ute på kunstgresset. Men de kunne i hvert fall ta med seg tre poeng tilbake til Østfold, og ikke minst hadde de knappet innpå Oppsal som hadde tapt sin bortekamp mot Trosvik i nettopp Fredrikstad.

DFI-trener Teitur Thordarsson hadde nok enda mindre å være fornøyd med, men laget fra «badebyen» trenger kanskje en sesong eller to til før de for alvor kan kjempe om retur til 2. divisjon. Selv forlot jeg Frogn kunstgress, men ble snart passert av Bjørn, som tilbød meg skyss hjem. Det takket jeg selvsagt ja til, og på veien kunne han fortelle litt mer om står nede på Seiersten, der de visstnok er ferdig med å støpe fundamentet til den nye tribunen. Uavhengig av tidspunkt for retur regnet han med at det en liten stund ville kunne se ut som en byggeplass rundt kunstgressmatta (selvfølgelig!) de er i ferd med å legge. Jeg takket for skyssen og låste meg inn, men ble snart lokket på vorspiel. Jeg hadde i hvert fall fått sett en førstelagskamp på Frogn kunstgress, så vil tiden vise hvor fort de flytter på seg etter sommerferien.

Norwegian ground # 42:
Drøbak/Frogn v Kråkerøy 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Frogn kunstgress, 27 Juni 2015
0-1 Joacim Olsen (58)
Inngang: 50 kroner
Tilskuere: 96 (h/c)

Fredag 26.06.2015: Lommedalen v Eik-Tønsberg

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min engelske groundhopper-kjenning Paul hadde denne dagen fløet over til Norge for å tilbringe en langhelg her, og i den forbindelse hadde jeg hjulpet ham litt med å orientere seg i kamputvalget. Jeg fant også noen kamper for fredagskvelden, der valget sto mellom besøk hos Lommedalen, Rælingen, og Vestfossen. Valget falt til slutt på Lommedalen, og jeg valgte å bli med, slik at jeg satt meg på bussen mot Oslo for å møte Paul. Etter først å ha blitt fintet ut av nye rutetider, slik at jeg mistet en av ekspressbussene med noen få minutter, kom jeg meg omsider innover, og innfant meg på Cafe Fiasco, som var avtalt møtested.

Etter to glass med godsaker fra tappekranene tok vi plass på T-banens linje 2 som vi ble med helt til endestasjonen Kolsås, og derfra måtte vi ha buss 753 videre opp til Lommedalen. Det viste seg faktisk å være mer landlig enn jeg hadde forventet, og Paul uttrykte lettelse over at jeg hadde bestemt meg for å være med, da han tvilte på at han ville klart å finne frem. Dessuten hevdet han at han aldri ville trodd at det gikk busser tilbake fra et sted som dette etter en kveldskamp, men det var altså tilfelle, og var selvsagt grundig sjekket opp på forhånd.

På veien hit hadde jeg også fått et grundigere innblikk i hvordan Paul ikke bare var groundhopper, men også både trainspotter og flittig noterte de individuelle nummer på samtlige busser og T-bane-tog vi tok denne dagen. Jeg tror jeg personlig holder meg til groundhopping! Da vi spaserte opp forbi Lommedalen skole og ankom Lommedalen kunstgress – eller Lommedalen Idrettspark om man vil – fikk vi imidlertid en liten overraskelse. Det viste seg nemlig at de den siste tiden har anlagt en ny kunstgressbane ovenfor den gamle som var nærmest veien der vi kom gående. Og en viss aktivitet på den øvre, nye banen signaliserte da også at det nok var her kveldens kamp ville bli spilt.

På den nedre banen (som ses på de første bildene) var det riktignok en noe større tribune, men bak det ene målet på den øvre banen hadde de bygget et tydeligvis flunkende nytt klubbhus med veranda ut mot banen, og da man her også hadde satt opp cornerflagg, ble det klart for oss at det var her kampen ville bli spilt. Bortsett fra det nevnte klubbhuset, der vi stakk hodet innom for å kjøpe henholdsvis en pølse og en vaffel, består tilskuerfasilitetene av et par moderne sittetribuner i metall som er satt opp ved siden av hverandre på den ene langsiden. Her har man (sannsynligvis som føle av utgravningene ved anleggelse av banen) en stor jordvoll, og i likhet med noen andre fremmøtte fant vi ut at dette ville være et godt utkikkspunkt.

Kveldens kamp dreide seg om ligapoeng i 3. divisjon avdeling 4, der FK Tønsberg ser ut til å gå mot en suveren tittel og opprykk. Etter 11 serierunder hadde de vunnet samtlige kamper og ledet allerede med noe sånn som 13 poeng på Lommedalen, som befant seg på andreplass før kveldens kamp. Lommedalens gjester var et annet lag fra Norges eldste by – nemlig Eik-Tønsberg, som på sin side trengte poeng på nedre del av tabellen, der det imidlertid var jevnt rundt og foran Tønsberg-laget på tabellen.

Men la oss dvele litt lenger ved Eik-Tønsberg, for det var for meg litt surrealistisk å se Eik-Tønsberg som et bunnlag i 3. divisjon, da jeg tidligere har sett Eik i det beste selskap. Faktisk mener jeg at Eik var motstander i Norges øverste divisjon da jeg så min første kamp på Fredrikstad Stadion på første halvdel av 1980-årene. Jeg husker godt at Eik på den tiden oppholdt seg på øverste nivå, og at spillere som Erik Thorstvedt og Erik Solér var innom klubben. Enda lenger tilbake i tid var rundt 1960 et av Norges beste lag, og det er noe snodig å se at de nå tydeligvis spiller på en meget spartansk kunstgressbane. Hvor har de gamle Eik-supporterne blitt av??

Kanskje har de «mdlet overgang» til nevnte FK Tønsberg, for denne klubben ble i 2002 stiftet som en slags «paraply-klubb» for Tønsberg-området, og Eik-Tønsberg var en av visstnok 20(!) klubber som tok del i satsingen. Og her ligger også forklaringen på at Eik har rast nedover i systemet, for da Eik-Tønsberg var den beste av de nevnte samarbeidsklubbene, tok FK Tønsberg deres plass i 2. divisjon, men jeg går ut fra at Eik-Tønsberg muligens overtok plassen til sitt reservelag lenger ned i divisjonene. Noe merkelig er det jo da at de nå spiller i samme divisjon og avdeling, men slik er nå den norske modellen, og det virker uansett som et tidsspørsmål før FK Tønsberg starter rykker opp igjen.

Men nå var det altså Lommedalen v Eik-Tønsberg det dreide seg om, og det var en nokså underholdende kamp vi ble vitne til. Utfra tabellen var det oppskriftsmessig da Leiv Sigvald Stensen sendte vertene i føringen, men etter en halvtime utlignet Eik ved Espen Hasselgreen. Det var heller ikke spesielt ufortjent, for det var en nokså jevn kamp som svingte frem og tilbake, og der Eik så absolutt var med på notene. Imidlertid gikk det kun sju minutter før vertene igjen tok ledelsen ved Kenneth Di Vita Hansen, og det sto fortsatt 2-1 på den lille resultattavla (som henger på en av flomlysmastene) da pipeblåseren signaliserte for pause.

I andre omgangs sjuende minutt utlignet igjen Eik, og Anders Gustavsen var målscorer. Blant de 55 tilskuerne vi talte (60 var det offisielle tilskuertallet, men på dette nivået synser man seg gjerne frem til en noenlunde overslag) var det faktisk minst 5-10 Eik-supportere som nå kunne slippe jubelen løs. Etter dette ble det langt slappere, og en lang periode var vi mer opptatt av å diskutere kunstgress-politikk, og selv om Paul var uenig med meg og mente man måtte åpne for kunstgress på alle nivåer også England, var han vel i likhet med meg heller ingen stor fan, men stilte først og fremst spørsmålstegn med hvorfor man ser så mange kunstgressbaner sør i Norge som tross alt spiller sommersesong.

En kort periode livnet det litt til igjen med sjanser til begge lag, men det ebbet ut med 2-2 og poengdeling, og dermed kunne vi ile ned til bussholdeplassen for å komme oss tilbake til sivilisasjonen. Etter bytte til T-bane på Kolsås kom vi oss omsider tilbake til Oslo sentrum, der vi unnet oss et par pints med Strongbow på Andy’s Pub, før Paul tok kvelden og returnerte til hotellet. Han skulle dagen etter få med seg en dobbel i form av besøk til Frigg og Stabæk, mens Ullern og Vålerenga sto på søndagsmenyen. For min del var et kort stopp for å innta en baconpølse medvirkende til at jeg mistet 00.30-bussen med få minutter, og med en time til neste buss slo jeg i hjel en drøy halvtime med ytterligere en pint på Cafe Fiasco før jeg til slutt kom meg hjemover.

Norwegian ground # 41:
Lommedalen v Eik-Tønsberg 2-2 (2-1)
3. divisjon avd. 4
Lommedalen Idrettspark, 26 Juni 2015
1-0 Leiv Sigvald Stensen (13)
1-1 Espen Hasselgreen (31)
2-1 Kenneth Di Vita Jensen (38)
2-2 Anders Gustavsen (52)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 60

Søndag 21.06.2015: Strømsgodset v Tromsø

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha sett FFK ta tre viktige bortepoeng mot Bærum, strenet jeg tilbake mot Sandvika stasjon, der 17.04-toget var tilnærmet i rute. Tjue minutter senere kunne jeg stige av i Drammen, og jeg kan ikke engang huske hvor lenge siden det er siden sist jeg har vært i denne byen. Til tross for at Drammen tross alt ikke er altfor langt fra Drøbak, følte jeg meg faktisk som om jeg var på langtur der jeg langet ut i retning Marienlyst Stadion. Opprinnelig hadde jeg vurdert å følge opp kampen i Sandvika med en tur til Strømmen Stadion, men registrerte etter hvert et det var raskere og langt enklere å ta seg til Drammen, og jeg skulle derfor se Tippeliga-fotball for første gang på overraskende lang tid.

Utrolig nok hadde jeg faktisk ikke sett en seriekamp på øverste nivå i Norge siden 2009, da FFK avsluttet sesongen med å rykke ned på surest mulig vis – med hjemmetap for særpingene i kvalifiserings-spillet! Nå var det gått over fire og et halvt år siden den gang, og det var altså Strømsgodset som nå ville bli «beæret» med mitt besøk når de tok imot Tromsø til dyst på «Gamle Gress» – et temmelig misvisende navn i disse dager, for det er nå dessverre ikke et eneste gresstrå med naturgress igjen på Marienlyst. Fra utsiden er det for øvrig ikke mye som vitner om at dette er et fotballstadion, selv om flomlysmastene selvsagt røper dette.

Etter å ha betalt 200 kroner for en billett til Klokkesvingen, kunne jeg imidlertid konstatere at det på spesielt denne seksjonen har skjedd store ting de siste årene. Det er vel ikke lenge siden man her befant seg under åpen himmel, men nå har alle tak over hodet her, og på denne kortsiden har man nå såkalt safe standing, men bølgebrytere på hver rad og seter som kan vippes opp og ned. Jeg må innrømme at jeg ikke er den aller største tilhenger av dette, da det på ingen måte kan erstatte ståtribunene, men det er da i hvert fall langt bedre enn det som synes å være alternativet. På den ene siden av denne tribunen ble for øvrig også bortesupporterne fra Tromsø plassert.

Marienlyst Stadion har for øvrig vært hjemmebane for Strømsgodset siden 1967, men ble åpnet allerede i 1924 – på en tid da Drafn vel var det førende laget i Drammen. Bak mål på motsatt side holdt GodsetUnionen til på det som vel heter Gulskogen-tribunen, og dette så ut som en nokså standard sittetribune. Det er også tilfelle med både hovedtribunen, som befant seg på venstre langside sett fra mitt ståsted, og tribunen på motsatt langside. Strømsgodset lå rundt midten av tabellen mens et bortesvakt Tromsø trengte poeng i bunnstriden.

Hjemmelaget fikk en knallstart da Marvin Ogunjimi i kampens fjerde minutt headet i mål etter innlegg fra Lars-Chrisopher Vilsvik. Seriemestrene fra 2013 hadde deretter flere muligheter til å doble ledelsen, men kampen dabbet snart av. Tempoet falt voldsomt, og vertene slapp Tromsø inn i kampen. «Gutan» klarte imidlertid ikke å utnytte et til tider slapt, stillestående og temposvakt Godset-spill, og gjestene var farligst de gangene de klarte å involvere Remi Johansen. Det sto 0-0 da jeg kunne benytte pausen til å kjøpe meg en Solo og en pølse.

Tromsø startet best etter pause og hadde mye ball, men brant flere halvsjanser, og i stedet doblet Godset ledelsen etter halvspilt omgang da Lars-Christopher Vilsvik ble glimrende spilt gjennom av Iver Fossum. Med en elegant chip over TIL-keeper Pål Vestly Heigre satt Vilsvik inn 2-0, og noe av futten forsvant ut av gjestene. Innbytter Bismark Boateng var få minutter etter nære på å sette spikeren i kista, men hans avslutning traff stolpen. Og da fikk Tromsø etter hvert tatt seg sammen og satt inn en sluttspurt.

Til tross for et til tider kraftig press måtte de imidlertid vente til det 88. minutt før de fikk reduseringen, og det var tsjekkeren Zdenek Ondrasek som ga fornyet håp. TIL stormet nå fremover og hadde til tider regelrett power play mens Godset klarerte frenetisk hver gang de fikk tak i ballen. De klarte da også å ri av stormen, og er sammen med Rosenborg fortsatt det eneste ubeseirede hjemmelag i Tippeligaen. For Tromsø var det nok en bittert tap, for de var det beste laget i store deler av kampen, og hadde strengt tatt fortjent langt mer fra denne kampen.

For min del satt jeg straks kursen mot Drammen stasjon, der jeg fikk tid til å kjøpe meg en sen middag i form av en baconpølse før jeg satt meg på toget til Oslo. Og en lang fotball-dag gikk mot slutten da jeg kunne omsider kunne sette meg på bussen tilbake mot Drøbak. Og for ordens skyld, jeg er usikker på om Strømsgodset utgir noe kampprogram på fast basis (et område vi er altfor dårlige på her til lands, men det er vel heller ingen spesiell kultur for det), men jeg så i hvert fall ikke noe til det.

Norwegian ground # 40:
Strømsgodset v Tromsø 2-1 (1-0)
Eliteserien
Marienlyst Stadion, 21 Juni 2015
1-0 Marvin Ogunjimi (4)
2-0 Lars-Christopher Vilsvik (67)
2-1 Zdenek Ondrasek (88)
Inngang: 200 kr
Tilskuere: 6 708

Søndag 21.06.2015: Bærum v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde en stund luftet tanken om å se Bærum v FFK for min bror, men da han ble opptatt denne helgen valgte jeg å se an entusiasmen søndag formiddag. Den var det ingenting å si på, da jeg uansett ikke hadde andre planer, og jeg begynte til og med å se på muligheter for en dobbel. Med avspark klokka 15.00 i Sandvika, hadde jeg håp om å kunne rekke Strømmen v Follo med avspark tre timer senere. Det virket som om jeg i så fall måtte gå fra Kadettangen før kampslutt og at det ellers ville være helt på håret, men noe overrasket (det burde jo strengt tatt ikke overraske) konstaterte jeg at jeg mye kjappere og enklere kunne ta meg til Drammen for å se Strømsgodset v Tromsø. Planen var lagt, og jeg satt meg på bussen til Oslo mens jeg bestemte meg for å utsette ta beslutningen om en dobbel eller ikke og ta det som det kom.

Etter å ha hoppet av ved Bussterminalen, satt jeg meg på toget vestover, og steg av på Sandvika stasjon. Derfra orienterte jeg meg raskt nedover mot Kadettangen, og etter å ha krysset under E18 ble jeg møtt av det som fremsto som en byggeplass der man av en eller annen grunn har funnet det naturlig å reise en stor Kristus-statue på utsiden av anlegget jeg fortsatt referer til som Kadettangen, men som nå offisielt har navnet Sandvika Stadion. Som det første navnet tilsier, ligger det flott til på en tange med Sandviksbukta på den ene siden og Sandvikselven på den andre. Bortetribunen befinner seg på bortre kortside, ytterst på tangen ved gangbrua ut mot Kalvøya. Byggearbeidet betød at veien videre var sperret av på den ene siden, slik at jeg måtte gå utover på siden ut mot Sandvikselven, der jeg straks satt kursen mot inngangen.

Snart hadde jeg med rundt tre kvarter til avspark fått levert mine 100 kroner i inngangspenger til karen i bua på innsiden, men på spørsmål om det var noe kampprogram tilgjengelig, måtte han unnskylde seg for å høre med andre klubbrepresentanter. Etter et par minutter kom han tilbake med en bunke, og unnskyldte seg for at det kun var et A4-ark brettet i to, med en forside og lagoppstillinger og tabell inni. Det var i det minste gratis, og etter å ha kastet et blikk på de to lags utvalgte kunne jeg skue utover dagens kamparena. Men jeg hadde ikke stått ved gjerdet i mer enn to-tre sekunder før en av vaktene kom for å fortelle at han ifølge reglementet måtte be meg ta plass på tribunen – og det til tross for at det som sagt var tre kvarter til kampstart.

Denne vakten kunne i det minste fortelle litt om byggearbeidet på utsiden, der man visstnok er i ferd med å bygge et badeland. Jeg tok meg opp på tribunen, og tok meg bort til den ene enden, der de på de øverste radene er ståtribune. Bortesupporterne befinner seg her under åpen himmel, og det er i og for seg to tribuneseksjoner der delen som er nærmest inngangspartiet (og Sandvikselven) er en nymotens metalltribune med svarte plastseter montert. Lenger bort, der jeg tok plass, er det åpenbart en eldre tribune i tre. Der har man montert blå plastseter på noen av benkeradene i tre, mens de øverste to benkeradene har fått forbli ståtribune.

Sett herfra har man langsiden med hovedtribunen på venstre hånd, og denne strekker seg vel drøyt en tredel av banens lengde. Den har svarte plastseter med noen gule seter som staver ‘BÆRUM’ i seteformasjonen. Bortenfor denne hovedtribunen står «Bærum SK hallen», eller «Bobla» som den er kjent som lokalt, nesten helt inntil gressmatta. På motsatt langside finner man laglederbenkene, og noen brakker som TV-folket filmet kampen fra, men ingen fasiliteter for tilskuere. Det er det heller ikke på motsatt kortside, der man kan se klubbhuset på utsiden.

Entusiasmen er for tiden langt fra det den har vært i FFK, der det ene surrehuet verre enn det andre i altfor lang tid har fått styre og stelle, men det dukket da snart også opp en del FFK-supportere – dog ingen jeg har pleid å omgås. Jeg hadde vært tidligere ute enn planlagt, og slo i ihjel litt tid ved å kjøpe meg en brus og en pølse i kiosken bak tribunen, før det omsider begynte å dra seg mot kamp om poeng i 1. divisjon. Bærum lå på 4. plass, 9 poeng bak Sogndal som hadde fått en solid luke i toppen. De må dermed sies å ha vært favoritt mot et FFK som befant seg nest sist – 11 poeng bak Bærum, og med tre poeng opp til lagene over nedrykksstreken.

Selv om jeg ikke lenger følger like nøye med FFK som for noen år siden, er det for meg en gåte hvordan visse personer før sesongen presterte å utrope de til en kandidat til direkte opprykk. Arne Erlandsens inntreden hadde nok økt optimismen hos noen, men jeg var fortsatt ikke overbevist…først og fremst fordi problemene i FFK stikker langt dypere og sannsynligvis ikke kan løses med et trenerbytte alene. Det var uansett FFK som var best den første halvtimen, men uten å få uttelling. Og da Kristoffer Tollås sendte vertene i føringen, virket det som om gjestene resignerte, og Bærum kontrollerte greit inn til ledelse ved pause.

807 tilskuere fikk imidlertid se at FFK tok grep igjen allerede fra start i andre omgang, og etter kun et par minutter fikk de omsider målet de fortjente da Loic Abenzoar scoret på en retur etter klabb og babb i Bærum-feltet. Men igjen slapp de Bærum inn i kampen, og et kvarter senere tok vertene igjen ledelsen etter å ha styrt spillet siden utligningen. Denne gang var Andreas Aalbu målscorer i form av et skudd fra drøyt 20 meter. Jeg sto med en følelse av at jeg var vitne til et nytt FFK-tap, men med kvartet igjen våknet plutselig guttene fra Plankebyen.

Først serverte Simen Rafn et innlegg som Henrik Kjelsrud Johansen headet elegant i mål til 2-2, og nesten rett fra avspark stormet FFK igjen i angrep på en kontring. Dag Alexander Olsen og Rozhat Shaswari kom to mot en, Olsen spilte over til Shaswari, og den tidligere Bærum-spilleren satt inn 2-3 mot gamle lagkamerater. Snuoperasjonen var et faktum, og selv om Breæum forsøkte å presse på for en utligning, holdt rødbuksene ut og kunne ta med tre viktige poeng hjem til Østfold. For min del hadde jeg bestemt meg for å få med meg ytterligere en kamp, og strøk ved kampslutt umiddelbart på dør for å rekke 17.04-toget fra Sandvika til Drammen.

Norwegian ground # 39:
Bærum v Fredrikstad 2-3 (1-0)
1. divisjon
Kadettangen (Sandvika Stadion), 21 Juni 2015
1-0 Kristoffer Kipperberg Tollås (31)
1-1 Loic Abenzoar (48)
2-1 Andreas Aalbu (63)
2-2 Henrik Kjelsrud Johansen (76)
2-3 Rozhat Shaswari (77)
Inngang: 100 kr
Tilskuere: 807

Lørdag 20.06.2015: Grei v Skårer

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I mitt forsøk på å se litt norsk fotball hadde jeg denne lørdagen vurdert en dobbel i form av to kamper i Oslomesterskapet. Oppsal v Sterling hadde avspark klokka 14.20, mens Oppegård v Holmlia skulle starte 17.45. Imidlertid hadde jeg blitt alt annet enn imponert over det jeg bevitnet da jeg kvelden før så Frigg v Kurdistan i denne turneringen, og da jeg i tillegg fant ut at det for Oppsals del var snakk om deres andrelag, forkastet jeg denne planen for å heller ta en ny kikk på kamputvalget. I et område der fotballanleggene gjerne er et sorgens kapittel, hadde jeg registrert at Greibanen i det minste har litt karakter. Med det utgangspunktet hadde jeg valgt meg kampen Grei v Skårer da jeg satt meg på bussen som skulle frakte meg fra Drøbak til Oslo.

Etter å ha kjempet meg gjennom horden av utenlandske narkoselgere, tok jeg T-banen fra Grønland, og kunne omsider stige av på Rødtvet og orientere meg frem til Greibanen som ligger i enden av Apalløkkveien. Da jeg kom inn på parkeringsplassen så jeg klubbhuset foran meg, med anleggets tribune ved siden av seg. Anlegget ligger delvis sprengt inn i fjellet, og det bidrar til en interessant beliggenhet. Bak det ene målet ligger en mindre grusbane, og her var en familie hele denne ettermiddagen opptatt med å trene på «fjellklatring» i de stupbratte klippene. På borte langside er det en bratt skråning opp mot en ballbinge som ser ut til å være bygget på en avsats oppe i skrenten, og det er ellers også på denne langsiden at man finner laglederbenkene. Bak mål på bortre kortside er det ingen ting, bortsett fra en gangvei som jeg mistenker fører opp til Vesletjern.

På nærmeste langside finner man altså klubbhuset og anleggets eneste tribune. Dette er en enkel tre-tribune hvor man har påmontert en rekke blå plastseter, og den kan også entres fra gangveien på utsiden via en trapp. Den var i det hele tatt ganske fiffig, og mellom denne og klubbhuset hadde kiosken allerede åpnet da jeg ankom med en halvtimes tid til kampstart. Bortenfor tribunen igjen ligger flere «tømmerstokker», og jeg lurte på om dette muligens kan være rester av en eldre «tribune»-konstruksjon. Foran klubbhuset sto klubbens speaker, og da jeg observerte at han hadde en bunke med enkle kampprogrammer fikk jeg rasket til meg et eksemplar av det som i realiteten var en A4-side brettet i to – med forside og lagoppstillingene inni. Og etter at den nevnte speaker hadde gjort meg oppmerksom på en endring i Skårers lagoppstilling, var jeg klar for dagens kamp i 3. divisjon avdeling 3.

Speaker hadde ytret håp om at man med en seier muligens kunne knappe ned på forspranget til lagene foran. Noen vil vite at Grei vel var en av klubbene som i sin tid var med på satsingen Groruddalen, som eksisterte mellom 2002 og 2008, og som et par sesonger kjempet helt i toppen av 2. divisjon. Nå har jeg ingen forutsetninger for å vite om Grei har ambisjoner om opprykk til 2. divisjon (de har vel gjerne vaket mellom 3. og 4. divisjon), men det er kanskje tvilsomt. I så fall var en seier påkrevd, for det var allerede 14 poeng opp til serieleder Valdres, som ble fulgt av Korsvoll, Ready, Frigg og Røa. Gjestende Skårer hadde behov for tre poeng også de, da de befant seg under nedrykksstreken.

Kampen svingte frem og tilbake i første omgang, og etter at Grei hadde startet friskest, hadde Skårer en god periode før det jevnet seg noe ut. For tredje norske kamp på rad registrerte jeg hvordan trenerne ropte om at man skulle ha «maks 2 touch» i pasningsspillet, så det er liten tvil om at dette har blitt en «dille» i også de lavere divisjoner her til lands. Jeg savnet igjen noe av intensiteten og ikke minst taklingene som gjerne glimrer med sitt fravær på kunstgress, men det var en langt mer severdig forestilling enn det jeg hadde blitt servert på Tørteberg dagen før. Jeg tok etter hvert oppstilling helt borterst på øverste rad av tribunen, og ungene i en småbarnsfamilie som gikk forbi på gangveien på utsiden lurte på hvem Grei spilte mot. Da jeg sa det var Skårer, lurte de på om de het det «fordi de scorer mye mål»! Det er fra barn man skal høre det, men jeg kunne fortelle at ingen foreløpig hadde scoret, og det var også tilfelle ved pause.

Speaker informerte om at siden de ikke tar betalt for å se fotball på Greibanen så oppfordrer de til å kjøpe lodd, og jeg fulgte oppfordringen ved å kjøpe ett stk lodd à 10 kroner – selv om jeg glemte å sjekke om jeg vant fruktkurv eller bilvask. I stedet brukte jeg pausen til å kjøpe meg en Solo og en pølse i lompe, før jeg foretok en ny manuell telling av tilskuerne, i og med at mange hadde kommet til 10-15 minutter ut i kampen. Deretter tok jeg igjen plass på tribunen for å se blant annet Dagfinn Enerlys gamle klubb jakte hjemmeseier.

Grei startet da også andre omgang best, og de kunne tatt ledelsen, men traff stolpen. I stedet filosoferte jeg over hvorvidt kunstgressets inntok har ført til at spillerne som nå i langt mindre grad blir gjenstand for skikkelige taklinger (og ikke bare «skuldertaklinger») føler at dette automatisk er frispark?? Det kan nemlig virke slik, for igjen registrerte jeg at ved de få anledninger hvor vi fikk oppleve en ordentlig takling ble fulgt av umiddelbare syting og klaging på dommertrioen som ikke slo hardere ned på dette ved å dele ut kort. Dommertrioen var for øvrig uten et eneste mannlig innslag, så da har jeg sett det også. Temmelig politisk ukorrekt av meg sannsynligvis, men jeg finner det merkelig at man kjemper for kvinnelige dommere uten mannlige innslag i kvinnefotballen, mens om man tar til orde for tilsvarende for herrefotballen, så er man en kvinnediskriminerende «dinosaur».

Grei fikk omsider uttelling da innbytter Vegard Olsson sendte de i ledelsen snaut tjue minutter ut i omgangen, og ni minutter senere doblet Henning Bunæs ledelsen, slik at det virket å gå mot en hjemmeseier. Med sju minutter igjen av ordinær tid ble imidlertid Skårer tildelt straffespark, og Kristoffer Larsen reduserte til 2-1. Dette resulterte i at Skårer presset fremover i stadig større grad, og Grei hadde nå mer enn nok med å forsvare seg og mæle ballen så langt de kunne hver gange de fikk den….eventuelt drøye tid nede i hjørnene. Men de holdt ut, og innkasserte dermed tre poeng, mens Skårer også ble forbigått av Hasle/Løren, som overraskende hadde slått tetlaget Valdres.

Jeg overhørte speakeren og en annen klubbrepresentant diskutere tilskuertallet, og at de ville anslå det til 80. Da jeg kunne fortelle at jeg hadde talt 108 (iberegnet 10-12 personer som så på fra sin posisjon oppe i skrenten), takket de for det og besluttet tydeligvis å benytte dette tallet som offisielt tilskuertall. Og med det takket jeg for meg etter en tross alt trivelig fotballopplevelse i Groruddalen, og vendte snuta hjemover…etter en ny kamp med pågående hasj-selgere som jeg et øyeblikk faktisk trodde planla å rane meg, der 7-8 av de nærmest omringet meg utenfor Grønland T-banestasjon! Som jeg gjerne sier: det beste med Oslo er at det går en buss hjem derfra!

Norwegian ground # 38:
Grei v Skårer 2-1 (0-0)
3. divisjon, avd. 3
Greibanen, 20 Juni 2015
1-0 Vegard Olsson (64)
2-0 Henning Bunæs (73)
2-1 Kristoffer Larsen (pen, 84)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 108

Fredag 19.06.2015: Frigg v Kurdistan

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I et nytt desperat forsøk på å stille fotball-hungeren (nå drar jeg heldigvis over på en Englands-tur i juli) valgte jeg å benytte denne fredagen til å se en kamp i Oslo. Etter å ha sjekket litt med kompiser, virket det uansett ikke som om det skjedde stort annet denne helgen, så jeg kunne like gjerne få med meg litt fotball. Jeg har nemlig bestemt meg for å prøve å se litt mer fotball igjen her til lands, så jeg satt meg på bussen innover mot hovedstaden.

Menyen for hovedstadsområdet besto denne fredagskvelden av tre kamper i Oslomesterskapet – en cupturnering som nå har fått sponsornavnet OBOS Cup, og som synes å være åpen for klubber som tilhører Oslo fotballkrets. En kikk på kamplisten i denne turneringen vitnet imidlertid om at den tilsynelatende ikke akkurat er noe de fleste klubbene satser voldsomt på. Og selv blant de som melder seg på er det (i hvert fall i år) tydeligvis mange som trekker seg underveis. Dette var også tilfelle denne fredagen, der jeg tidligere på dagen kunne konstatere at man opprinnelig utvalgte kamp mellom Heming og Oldenborg ikke ville bli spilt. Hjemmelaget hadde allerede blitt tildelt avansementet på walkover da gjestene hadde valgt å ikke møte. Og da det samme var tilfelle for Korsvoll v Lindeberg, gjensto kun en eneste kamp.

Dermed satt jeg kursen mot Tørteberg, der Frigg og Kurdistan skulle kjempe om avansement til tredje runde i denne tydeligvis ikke altfor gjeve turneringen. Etter en kort tur med T-banen steg jeg av på Majorstuen og gikk den korte veien bortover Slemdalsveien, der en gruppe romfolk tydeligvis hadde satt opp midlertidig leir delvis på fortauet utenfor Chateau Neuf, ved inngangen til Tørteberg. Dette er kort sagt et nitrist anlegg, og består av en kunstgressbane uten noe som helst av fasiliteter rundt banen. Slik normen har blitt, spesielt i Oslo-regionen, er det også flere andre klubber som spiller sine kamper her.

Frigg er jo en gammel storhet som seks ganger har spilt cupfinale, hvorav tre er vunnet. Siste triumf kom imidlertid så langt tilbake som i 1921, mens den siste finalen var i 1965, da man omsider måtte se seg slått av Skeid etter to omkamper. Friggs siste sesong på øverste nivå var i 1973, for øvrig samme år som man slo Arsenal i en treningskamp (de er vel såvidt jeg vet fortsatt det eneste norske laget som kan skryte av akkurat det). På et eller annet tidspunkt besluttet man å forlate Frogner Stadion til fordel for Marienlyst og senere Tørteberg, og det er trist å se at en historisk gammel kjempe som Frigg spiller på et så til de grader kjipt og spartansk anlegg.

Kampen hadde på NFFs sider stått oppført som en kamp for Friggs A-lag, som til daglig spiller i 3. divisjon, men jeg mistenkte at de i beste fall ville stille noe reservepreget – ikke minst da de dagen etter skulle ha «bortekamp» mot Oldenborg på Tørteberg. Var det også muligens grunnen til at Oldenborg ikke følte for å stille lag til sin kamp denne kvelden? Mye mulig.. Kveldens motstander var Kurdistan, som for øyeblikket sliter i bunnen av sin 6. divisjons-avdeling. Dette er selvsagt en klubb stiftet av kurdiske innvandrere, og jeg hadde liten tro på at de skulle kunne gi Frigg særlig motstand. Det viste seg da også å stemme..

Frigg var i førersetet fra start til tross for at de stilte meget resevepreget. Treneren som satt i en fluktstol på den ene langsiden pekte ut et par spillere som hadde spilt en del A-lagsfotball denne sesongen, innimellom de hyppige ropene til spillerne om at de måtte huske å bruke «max 2 touch». «Manien» med at alle på død og liv skal spille Barca-ball har for lengst inntatt også grasrota, men det var ikke mye som minnet om storspill ute på kunstgresset. Frigg tok en tidlig ledelse som ble doblet med drøyt ti minutter til pause. Det må sies at kvaliteten var alt annet imponerende, og jeg vil anta at det er den organiserte fotballkamp jeg har sett med lavest nivå ute på banen. Igjen savnet jeg også intensiteten og duellspillet som fort blir borte på kunstgress. Jeg registrerte vel en eneste takling i løpet av kampen, og det resulterte selvsagt i voldsomme protester og frispark. Taklinger er tydeligvis ikke lov lenger…

Ikke minst gjelder dette nivået på gjestende Kurdistan, som stilte med flere spillere som tilsynelatende for lengst hadde passert de 40, med heftig gråstenk i håret og godt voksen pondus. Således utgjorde de ikke noen stor trussel i form av hurtighet, og de hadde usedvanlig lite å komme med offensivt. Nå er det nok kanskje litt urettferdig å måle de opp mot et lag høyere i divisjonene, men de var i det hele tatt litt heldige som kun lå under med to mål ved pause, da et mer effektivt motstanderlag ville utnyttet forsvars-surr i langt større grad enn det Frigg gjorde. Det bidro for øvrig ikke akkurat til å øke prestisjen rundt Oslomesterskapet at forbundet ikke stilte med hverken dommer eller linjemenn. Dette måtte man selv ordne, og en kar hadde tatt på seg en gul treningsvest for å utøve dommergjerningen mens en av Frigg-spillerne tuslet på «min» langside med en rød treningsvest som erstatning for de flagg man tydeligvis ikke har. Kurdistan skal om ikke annet ha ros for en ting, og det er at det som åpenbart var deres trener umiddelbart ga klar beskjed om at de skulle konsentrere seg om sitt eget spill og ikke klage på dommeren («som tross alt hadde giddet å møte opp», som han sa).

Det var tydelig at heller ikke Frigg-fansen hadde latt seg friste, for det var svært glissent rundt kunstgresset. Jeg talte 22 personer, og da la jeg velviljen til ved å inkludere to personer som benyttet anledningen til å stoppe opp for å kikke en liten halvtime mens de luftet hunden. En gruppe på 5-6 personer som åpenbart var kurdisk ungdom var før kampstart ivrige etter å fortelle det gjestende laget at de hadde kommet for å heie på dem, men da andre omgang startet hadde de forlatt sin plass fra gjerdet på motsatt langside (der romfolket hadde hengt opp klesvask til tørk over gjerdet!) og tydeligvis dratt hjem. Det var derfor ikke altfor mange igjen da man igjen startet opp andre omgang etter å ha blitt enige om en kortere ti minutters pause – en pause som lagene tilbragte sittende på sidelinja i stedet for å gå den lange veien bort til bygget som huser garderobene.

Det eneste som overrasket med andre omgang, var at det tok såpass lang tid før Frigg scoret sitt tredje, og Nahom Debesay fullførte sitt hattrick. Få minutter senere sto det 4-0, og dommer-vikaren kom bort til Frigg-benken for å spørre om de kunne avslutte litt før etter forslag fra Kurdistan-spillerne. En av Frigg-spillerne på benken ga klart svar om at de etter reglementet var nødt til å spille 90 minutter, men at han i stedet kunne droppe tilleggstiden. Og noe av det siste som skjedde før man avsluttet, var at Frigg fastsatte sluttresultatet til 5-0. Seieren kunne vært langt større, men og Frigg traff ved to eller tre anledninger aluminiumen, samtidig som de fikk et mål muligens noe tvilsomt annullert. Jeg hadde ikke på noen måte vært imponert over hverken Tørteberg eller kampen jeg hadde sett, men det er som sagt kanskje litt urettferdig å dømme ut fra en slik kamp. Forhåpentligvis er det bedre kvalitet og litt mer interessant ramme når Friggs A-lag er i aksjon..?

Norwegian ground # 37:
Frigg v Kurdistan 5-0 (2-0)
Oslomesterskapet, 2. runde
Tørteberg, 19 Juni 2015
1-0 Nahom Debesay (9)
2-0 Nahom Debesay (34)
3-0 Nahom Debesay (74)
4-0 Håvard Gaare (76)
5-0 Audun Andre Sandvik (90)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 22 (h/c)

Tirsdag 16.06.2015: Wam-Kam v Vollen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så langt har sommeren 2015 vært nokså ensbetydende med abstinenser for min del – fotball-abstinenser og et lengten etter at den engelske sesongen skal starte opp igjen. Denne tirsdagen tok rastløsheten meg i slik grad at jeg bestemte meg for å ta en tur inn til hovedstaden for å se litt fotball. Av kampene på den norske fotballmenyen i hovedstadsområdet denne kvelden var Sagene v Jardar i 5. divisjon Oslo avdeling 1, og da Sagene spiller sine kamper på Bjølsen kunstgress, var det en god mulighet til å få tatt en kikk på Skeids gamle hjemmebane Voldsløkka, som dessverre står og forfaller i disse dager.

Etter et trist gjensyn med en forfallent anlegg som likevel fortsatt har mer sjarm og karakter enn de aller fleste andre i Oslo-regionen, gikk jeg de få meterne ned til kunstgressbanen(e) på nedsiden. Der foregikk det imidlertid kun en bedriftskamp, og jeg begynte å få bange anelser. Heldigvis tok jeg med en halvtimes tid til kampstart en sjekk på nettet, og kunne konstatere at kampen i løpet av dagen hadde blitt flyttet til torsdagen. Bomtur! Frenetisk gikk jeg i rasende fart gjennom dagens kampprogram, og fant ut at den eneste kampen jeg nå kunne rekke var en kamp i 4. divisjon Oslo avdeling 1…nemlig kampen mellom Wam-Kam og Vollen på Jordal Idrettspark. Dermed ilte jeg mot bussholdeplassen og satt kursen mot fiendtlig område (ja, jeg avskyr Vålerenga!).

Etter en ny tur med buss nummer 37, kunne jeg hoppe av på Vålerenga og ile de få meterne til Jordal Idrettsplass, der jeg kunne høre kampen blåses i gang få sekunder før jeg rundet hjørnet. Dette er et snodig anlegg, der det første man biter seg merke i er alle markeringene for amerikansk fotball ute på banen. Den naturlige forklaringen er at dette er hjemmebanen til Vålerenga Trolls, og også bak begge mål står amerikanske fotball-mål. Jeg kom inn på den ene langsiden, der man har typiske tre-tribuner i hele banens lengde – bortsett fra et lite parti midt på, der man har inngangen til det jeg mistenker er garderober. Tribunene er bygget inn i en skråning, og på toppen av disse står midt på et hus som det er naturlig å tenke seg er et slags klubbhus.

Sett herfra er det bak det venstre målet en «bmx-og skatepark», mens det på motsatt kortside heller ikke er stort annet enn en park. På bortre langside er det heller ikke spesielt med fasiliteter, men der var i hvert fall laglederbenkene. I hjørnet mellom de to sistnevnte sidene ser man ellers over på Jordal Amfi i bakgrunnen. Wam-Kam er nok et ubeskrevet blad for de fleste, og klubben ble stiftet så sent som i 2007. Navnet skal være en forkortelse for Waldemars-kameratene, etter puben stampuben Waldemars, og klubben har sterke forbindelser til Surnadal. Siden den gang har de spilt seg opp fra 8. divisjon til 4. divisjon, og kveldens motstander var altså Vollen, som jeg følte hadde et lite favorittstempel.

I toppen av tabellen tronet Oslojuvelene som serieleder med statistikken 8-0-1. Vollen lå på en 7. plass av tolv klubber, mens Wam-Kam befant seg på 9. plass. Det skilte fem poeng mellom de to, men Wam-Kam hadde dessuten tapt samtlige av sine fem første hjemmekamper. Imidlertid var det vertene som startet best, og da klokka viste 18 minutter hadde de tatt en tomålsledelse. Vollen reduserte etter en drøy halvtime, og i omgangens siste minutt utlignet de også til 2-2. Men rett fra avspark gikk Wam-Kam i angrep, og med et flott langskudd på overtid tok de tilbake ledesen sekunder før dommeren blåste for pause.

Kvaliteten på det jeg så imponerte vel strengt tatt ikke voldsomt, og jeg tok meg etter pause i å kjede meg litt til tross for at det var sjanser begge veier. Det var noe som manglet, og med en kunstgressbane er det kanskje ikke overraskende at det knapt var en eneste skikkelig takling, og selv om vi ble servert mange mål, var det likevel noe tamt over det hele. Bortelagets Florian Jashari snudde kampen med to scoringer på fem minutter i andre omgang, og to negre som hele kampen hadde sittet i høylytt samtale på et fremmed språk spurte meg om det nå var 1-1! De hadde tydeligvis ikke fulgt helt med, men da Vollen med sju minutter igjen scoret sitt femte, var det spikeren i kista. Idet dommeren blåste av var jeg allerede på vei ut for å rekke bussen.

Norwegian ground # 36:
Wam-Kam v Vollen 3-5 (3-2)
4. divisjon, Oslo avd. 3
Jordal kunstgress, 16 Juni 2015
1-0 Ole Jørgen Grumstad (8)
2-0 Fredrik Bøe Saltbones (18)
2-1 Behar Mehmeti (32)
2-2 Bonaventure Ombira Maruti (45)
3-2 Gabriel Garod Zekad (45+1)
3-3 Florian Jashari (73)
3-4 Florian Jashari (78)
3-5 Anders Nielsen (83)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 30

Tirsdag 16.06.2015: En kikk på Voldsløkka anno 2015

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så langt har sommeren 2015 vært nokså ensbetydende med abstinenser for min del – fotball-abstinenser og et lengten etter at den engelske sesongen skal starte opp igjen. Denne tirsdagen tok rastløsheten meg i slik grad at jeg bestemte meg for å ta en tur inn til hovedstaden for å se litt fotball. Av kampene på den norske fotballmenyen i hovedstadsområdet denne kvelden var Sagene v Jardar i 5. divisjon Oslo avdeling 1, og da Sagene spiller sine kamper på Bjølsen kunstgress, var det en god mulighet til å få tatt en kikk på Skeids gamle hjemmebane Voldsløkka, som dessverre står og forfaller i disse dager.

Ved Oslo bussterminal rakk jeg akkurat å løpe over veien og kaste meg på buss 37 mot Nydalen, som jeg ble med så langt som til Bjølsen. Jeg kunne raskt konstatere at inngangspartiene ut mot Stavangergata er låst, men fra baksiden (og å den ene kortsiden) kan man komme seg inn. Jeg har tidligere sett FFK her ved to anledninger (i 2000 og i 2003), og begge endte faktisk med nedtur for rødbuksene, som ved begge anledninger måtte se vertskapet vinne hele 4-0! Jeg har ikke vært på Voldsløkka siden, og det var trist å se hvordan anlegget til de grader her forfalt. Bildene får egentlig tale for seg.

Det er merkelig å tenke på at Voldsløkka ble åpnet så sent som i 1999, da Skeid spilte sine hjemmekamper i Tippeligaen her. Jeg har blitt fortalt at Voldsløkka på den tiden gikk for å ha en av Norges beste gressmatter. Etter at Skeid hadde vært en tur nede i 2. divisjon, ble de ved opprykk til 1. divisjon i 2007 nektet å spille sine kamper på Voldsløkka, som ikke lenger oppfylte NFFs krav. Spesielt var det sanitærforhold for tilskuere og garderobefasiliteter for spillerne man klaget på, og klubben måtte flytte ut for å spille sine kamper på Bislett (før de i 2013 flyttet til kjipe Nordre Åsen).

Det sies at bystyret for lengst har vedtatt en oppgradering av Voldsløkka, som etter planen tilsynelatende vil medføre flytting av anlegget til hjørnet av Uelands gate og Stavangergata. Man kan vel mistenke at det nok dessverre vil bety et kjipt anlegg med flere kunstgressbaner og lite med fasiliteter, slik trenden tydeligvis er. Men ingenting har foreløpig skjedd, og ifølge Skeid-supportere jeg snakket med har visst ikke kommunen foreløpig klart å finne pengene som trengs. De er vel mer opptatt av å bruke sparekniven for å kunne ta imot flest mulige syrere..

Til tross for sin triste fremtoning i øyeblikket, er likevel Voldsløkka paradoksalt nok fortsatt langt mer sjarmerende enn majoriteten av operative anlegg i Oslo-regionen, selv om det dessverre ikke skal spesielt mye til. Jeg tok en siste kikk utover matta, over mot resultattavla som fortsatt halvveis inne i et buskas på den ene langsiden, før jeg overlot arenaen til en håndfull personer som lekte seg på gresset med en frisbee.

Jeg gikk de få meterne ned til kunstgressbanen(e) på nedsiden, men der foregikk det en bedriftskamp, og jeg begynte å få bange anelser. Heldigvis tok jeg med en halvtimes tid til kampstart en sjekk på nettet, og kunne konstatere at kampen i løpet av dagen hadde blitt flyttet til torsdagen. Bomtur! Frenetisk gikk jeg i rasende fart gjennom dagens kampprogram, og fant ut at den eneste kampen jeg nå kunne rekke var en kamp i 4. divisjon Oslo avdeling 1…nemlig kampen mellom Wam-Kam og Vollen på Jordal Idrettspark. Dermed ilte jeg mot bussholdeplassen og satt kursen mot fiendtlig område (ja, jeg avskyr Vålerenga!).