Jeg var i Whitby i forbindelse med kampen Whitby Town v FC United of Manchester i NPL Premier Division, og etter å ha fått sjekket inn benyttet jeg anledningen til å leke litt turist i den usedvanlig koselige byen. Whitby ligger i grevskapet North Yorkshire, helt ute ved kysten mot Nordsjøen, med bebyggelse på begge sider av elven Esk. Byens havn ligger ved munningen av denne, som er beskyttet av lange moloer eller pirer på begge sider. Med sin beliggenhet ved havet har selvsagt fiske vært en viktig næringsvei, og på siste halvdel av 1700-tallet ble byen også et senter for hvalfangst. I tillegg til fiske har de senere år turismen overtatt som den viktigste industrien for de snaut snaut 14 000 innbyggerne. Byen ligger faktisk innenfor grensene til nasjonalparken North Yorkshire Moors, og er den største bosetningen i denne nasjonalparken. På begge sider av den nevnte elven er det temmelig bratt, og på toppen av East Cliff ligger ruinene av klosteret Whitby Abbey. Byen har faktisk også et eget Dracula museum, da mye av handlingen i Bram Stokers klassiker er lagt til nettopp Whitby. Og innimellom de trange smugene med koselig småhusbebyggelse kan man kanskje kjenne den karakteristiske røyklukten som vitner om at man her fortsatt også lager kippers – røkt, saltet sild. Whitby er en herlig plass, og det skal godt gjøres å ikke trives i denne idylliske lille byen!
Etter å ha sjekket inn var det min tur til å leke litt turist, og etter en kikk bortom Whitby Towns hjemmebane Turnbull Ground, tuslet jeg mot sentrum. Jeg gikk en liten omvei via West Cliff, der jeg kunne nyte den fantastiske utsikten og skue ned på pirene ved elvens munning, det koselige sentrum med havnen, og over på de nevnte klosterruinene på East Cliff. Her oppe på West Cliff står det også en stor statue av selveste kaptein James Cook, som vokste opp i området og visstnok tilegnet seg sine kunnskaper om sjøfart i nettopp Whitby. Byen har for øvrig også et eget Captain Cook museum. Jeg spaserte nå egentlig rundt på måfå og nøt livet, sola og den trivelige byen, men da sulten begynte å trenge seg på ville det vært uhøflig å gjøre noe annet enn å teste stedets sagnomsuste fish & chips. Nede ved havnen, der landemerket Whitby Swing Bridge krysser elven Esk, stakk jeg hodet innom Russell’s Fish & Chips og bestilte en porsjon av herligheten. Jeg valgte meg haddock (hyse) servert med ertestuing og selvsagt chips, og den falt da også meget godt i smak, selv om jeg til slutt måtte resignere og la en håndfull pommes frites bli med ned i søppelkassa på vei ut. Det er deilig i Whitby!
Tirsdag 31.03.2015: Prescot Cables v Lancaster City
Ny dag og nye muligheter, men irritasjonen over gårsdagens avlysninger var så absolutt til stede fortsatt. Med utsjekking i Warrington senest klokka 12 og innsjekking i Liverpool først klokka 15, og med en reisevei på kun 30-45 minutter, var det greit å finne noe å fordrive tiden med før jeg satt kursen mot Beatles-byen. Derfor valgte jeg å kjøpe med meg frokost i form av smørbrød og ta en omvei via Flixton, der jeg etter et drøyt kvarter hoppet av og slepte med meg bagen på den drøyt 20 minutter lange spaserturen opp til Valley Road. Northwich Victoria har de siste sesongene spilt sine hjemmekamper der, etter at de tok over anlegget som var hjemmebanen til konkursrammede Flixton FC, som la ned driften i 2012.
Nå er det klart at Northwich Victoria etter sesongslutt denne sesongen vil flytte ut og i stedet banedele med erkerival Witton Albion. Dermed hadde det versert en rekke rykter om hva som vil skje med Valley Road, da det antas at også deres feeder-klubb Northwich Flixton Villa ville flytte ut, men ikke bli med på flyttelasset til Witton Albions hjemmebane Wincham Park. Ryktene skulle ha det til at Northwich Flixton Villa kanskje ville legges ned, og Valley Road muligens jevnes med jorden, og det var derfor jeg nå hadde tatt meg bryet med å ta meg hit for en kikk. Mens jeg kikket rundt på utsiden ble jeg plutselig oppmerksom på en port som sto åpen, og jeg dristet meg innenfor for å se meg rundt og ta noen bilder.
Jeg var ikke engang halvveis på min runde da en kar kom travende og undret seg stort over hva jeg bedrev der inne. Han virket først noe morsk, men da jeg fortalte om mitt ærend ga han straks tillatelse til at jeg kunne kikke meg rundt så lenge jeg ikke gikk ut på banen. Han var tydeligvis banemannen, og han hadde også hørt de nevnte ryktene, men benektet på det sterkeste at anlegget skal være i fare etter sesongslutt. Han hevdet nemlig at det finnes en klausul som gjør at tomten kun kan brukes til idrett, og fortalte at den nok fortsatt vil bli benyttet både av lokale Sunday league klubber og som åsted for diverse lokale cupkamper. Hva Northwich Flixton Villa gjelder, påsto han at de etter all sannsynlighet ikke vil legge ned driften slik ryktene hadde skulle ha det til, men snarere banedele med en annen klubb i Manchester-området. Følgelig tenkte jeg umiddelbart på nokså nærliggende Irlam eller Trafford, men han ville ikke si noe mer da det visstnok fortsatt ikke var offisielt.
Jeg lot ham fortsette arbeidet med å få den bløte banen klar for kveldens toppkamp i NPL Division One North mellom Northwich Victoria og Darlington 1883, og etter fullført runde tok jeg bagen over skulderen og trasket den drøye veien tilbake til Flixton stasjon for å sette kursen mot Liverpool. 55 minutter tok turen til Liverpool Lime Street, og jeg brukte ikke stort mer enn seks-sju minutter på å orientere meg frem til Travelodge-hotellet på Old Haymarket. Det var fortsatt ikke helt klart for innsjekking, så jeg unnet meg like gjerne en pitstop på puben The Excelsior før jeg gikk for å sjekke inn. Jeg hadde booket tidlig og dermed kun betalt £24 for et rom, og etter å ha sjekket inn stakk jeg igjen over veien for å teste den kritikerroste puben The Ship & Mitre. Det var lett å se hvorfor denne puben har fått mye ros fra både venner, bekjente og kjennere generelt, og jeg unnet meg en pint Scrumpy Jack før jeg så at de hadde tilbud med «pie & pint for a fiver». Det kunne jeg ikke takke nei til, så en ny pint Scrumpy Jack ble inntatt mens jeg mesket meg med en herlig og autentisk hjemmelaget pork pie servert med pommes frites.
Omsider var det på tide å tenke på å vende snuta mot dagens kamp som skulle foregå i Prescot, kun 20 minutters togtur fra Liverpool. Av frykt for ny avlysning sjekket jeg status et par ganger, men det ble nokså tidlig klart at jeg denne kvelden neppe ville få bruk for min liste med backup-kamper, som først og fremst besto av Wrexham v Dover Athletic og den nevnte kampen i Flixton. Derfor satt jeg meg på 17.45-toget fra Liverpool Lime Street, og kunne tjue minutter senere ta fatt på spaserturen fra Prescot stasjon opp til Hope Street. Med snaut halvannen time til kampstart var det allerede aktivitet ved inngangspartiet, der jeg snart betalte meg inn med £7. Man ventet fortsatt på kveldens kampprogram, men jeg benyttet noe av ventetiden til å ta en rask runde rundt det flotte anlegget.
Prescot er for øvrig en liten by i grevskapet Merseyside, beliggende omtrent 12-13 kilometer øst for Liverpool sentrum. Den har et innbyggertall på snaut 12 000, og var på 1800-tallet og helt i starten av 1900-tallet et sentrum for produksjon av diverse typer klokker og ur, frem til Lancashire Watch Company gikk konkurs i 1910. Dette går vel også frem av navnet på byens Wetherspoons-pub, The Watchmaker. Ellers var British Insulated Cables (som senere skiftet navn til BICC) en hjørnesteinsbedrift som faktisk er årsaken til klubbens spesielle navne-suffiks. Men mer om det snart.. Dette området hørte for øvrig tidligere til Lancashire, men sorterer nå som sagt under Merseyside. Prescot er nok i disse dager hovedsakelig en pendlerby for Liverpool.
I tillegg til det tradisjonelle navnet Hope Street lyder klubbens stadion også navnet Valerie Park, og besøket her var faktisk blant det jeg hadde hatt størst forventninger til og sett mest frem til på hele påsketuren. Jeg har nemlig ønsket meg hit en stund, både fordi jeg hadde sett bilder som vitnet om et meget flott stadion, men også fordi Prescot Cables for meg har virket som en noe mystisk og spennende klubb. Og jeg ble i hvert fall ikke skuffet hva Hope Street/Valerie Park angår, for det er uten tvil et herlig stadion. Inngangspartiet er på kortsiden som man får foran seg i enden av Hope Street, og allerede før man entrer anlegget ser man at det har masse karakter. Bak en flott port som bærer klubbens navn har baksiden av tribunen på denne kortsiden fått sin egen mural, der noen har malt en klubblogo med en tiger på veggen av bølgeblikk. Og bak den rødmalte yttermuren og denne tribunen kan man se den flotte hovedtribunen tårne over i bakgrunnen.
Anlegget ble åpnet allerede i 1906, men den store hovedtribunen er faktisk bygget så sent som i 1960, da den ble gjenreist etter at forgjengeren fra 1920-årene brant ned til grunnen. Denne klassiske og flotte tribunen er i all hovedsak en sittetribune som strekker seg drøyt halve banens lengde og står midt på den ene langsiden. Den er opphøyet fra bakken slik at den må entres via trapper i forkant, og noe spesielt er setene i en mengde forskjellige farger. Under denne tribunen finner man klubbhusets bar, mens det i forkant og på flankene er såkalt hard standing. Det er også på denne siden at man finner laglederbenkene. På bortre kortside består tilskuerfasilitetene utelukkende av et lite betongtrinn som strekker seg i hele banens bredde, og her står man under åpen himmel. Det gjør man også på den andre langsiden, der det kun er hard standing i forkant av en gressbanke av typen som tilskuerne gjerne sto på i tidligere dager, men som FA åpenbart hater i disse dager.
På kortsiden der jeg kom inn er det ståtribune i form av betongtrinn som svinger herlig over i et parti der man på halvdelen nærmest hovedtribunen har tak over hodet. Hope Street – eller Valerie Park om man vil – er så absolutt et herlig stadion som oser av karakter, og humøret hos undertegnede var så definitivt stigende. Nå var det på tide å oppsøke klubbhusets koselige bar, der jeg betalte £2,40 for en pint Strongbow og registrerte at man var på vei ut med kveldens kampprogram. Jeg fikk byttet til meg et eksemplar for £2, og konstaterte raskt at det så absolutt var verdt prisen. Det var en 56-siders utgave spekket med interessant stoff, og ikke minst noen spalter der man virkelig ikke la noe imellom.
I en av disse tok redaktøren et oppgjør med den moderne fotballen, og sa rett ut at han syntes det var fullstendig skammelig at de lokale heller valfartet for å se Liverpool og Everton mens deres lokale klubb faktisk stå i fare for å gå konkurs! Deretter sendte han en rekke lyskespark i retning PL og den moderne toppfotballen med sin invasjon av utenlandske eiere, managere og spillere, og mente dette var en av grunnene til at England ikke lenger er noen fotball-stormakt i landslagssammenheng. Som han selv skrev: «I 1966 vant vi VM med et lag av hardtarbeidende spillere som var stolte av å bære landslagsdrakta. I dag har vi en gjeng med bortskjemte og blaserte skuespillere og juksemakere som sannsynligvis aldri vil vinne noe igjen.» Jeg likte allerede klubben og deres redaktør! Men nå var det duket for en overraskelse.
Mens jeg satt der og leste i programmet kom nemlig groundhopperen Brenden, som jeg hadde møtt kvelden før da han tilbød meg skyss til Glossop etter avlysningen hos Curzon Ashton. Han hadde da sett på min reiserute, og hadde i slik grad likt det han så at han hevdet han også ville være til stede på fredagskampene i NCEL Easter Hop. Jeg hadde lagt merke til at de i baren solgte scrumpy cider, da de hadde tilbud på Merry Monkey scrumpy til £2,50 per pint. Jeg kjøpte en til oss hver, men vi hadde ikke før satt oss ned før en ny kjenning ankom. Jeg har ved flere anledninger møtt Joanna, som er kjæresten til min groundhopper-kompis Anthony. Hun hadde sett min reiserute på Facebook, og med Anthony på landskamp i Italia hadde hun bestemt seg for å ta turen til Prescot for å se kamp og treffe meg.
Prescot Cables ble i 1884 stiftet som Prescot FC, men da direktørene ved den nevnte hjørnesteinsbedriften som på den tiden het British Insulated Cables ble invitert til nyåpningen av det oppgraderte stadionet i 1928, var det startet på en rekke visitter som endte med at de fikk donert penger til å dekke kostnadene av en ny tribune, og at klubben la det spesielle suffikset Cables til sitt navn. I tiden før NPL ble stiftet i 1968, var Lancashire Combination den ledende ligaen for non-league klubber i nordvest, og Prescot Cables var på begynnelsen av 1930-årene et topplag i denne ligaen og endte som nummer to tre år på rad. Tilskuerrekorden på nokså vanvittige 8 122 er for øvrig fra 1932, i forbindelse med en kamp mot ikke lenger eksisterende Ashton National. Den tilskuerrekorden ville neppe bli slått denne kvelden! Prescot Cables’ til da beste periode var i 1950-årene da Lancashire Combination omsider ble vunnet i 1957, i tillegg til at de hanket inn tre nye andreplasser.
Klubben skiftet en periode navn til Prescot Town, men hadde igjen tatt dagens navn da de i 1982 var med å stifte North West Counties League. Etter å ha vunnet denne ligaen i 2003 rykket de opp i NPL Division One, og etter 12. plassen påfølgende sesong ble de flyttet opp i NPL Premier Division som følge av omstruktureringen som skjedde sommeren 2004. I sin debutsesong i NPL Premier kapret de til og med den siste playoff-plassen, men måtte gi tapt for senere playoff-vinner Workington i semifinalen. I 2009 kom nedrykket til NPL Division One North, der de siden den gang stort sett har kjempet på nedre halvdel av tabellen. Det er da også tilfelle denne sesongen, og tre poeng kunne komme godt med når de denne kvelden tok imot Lancaster City.
Det skulle altså kjempes om ligapoeng i Northern Premier League Division One North, og Prescot Cables trengte altså poeng for å holde nedrykkssonen på avstand. Vertene hadde tre poeng ned til New Mills på nest siste plass, men kunne med seier også ta seg forbi Radcliffe Borough på målforskjell. De kom imidlertid fra fem strake tap, hadde den usle statistikken 1-1-9 på de 11 siste, og sto med kun en seier på de 15 siste. Nå vil det riktignok etter alle solemerker bli en rekke benådninger på step 4 denne sesongen, men de hadde neppe til hensikt å satse på dette. For gjestende Lancaster City sin del befant de seg midt på tabellen uten særlig annet enn æren å spille for, men de var visstnok svært skaderammet. Det fikk jeg da også bekreftet da jeg fikk kloa i en teamsheet og kunne konstatere at de hadde måttet sette opp assisterende manager Trevor Sinclair som en av kun tre innbyttere.
Vi tok plass foran hovedtribunen og så vel tidlig at det aldri ville bli noen oppvisning i festfotball, og det var langt mellom sjansene, men på et noe vanskelig underlag og med sterk vind var det likevel en tett og spennende affære. Reece Pearce hadde to muligheter for gjestene, men hjemmekeeper Ben Morrow ordnet opp ved begge anledninger, og dette var siste skremmeskudd fra de The Dolly Blues på en god stund. I stedet tok vertene mer over, og kaptein James McCulloch gikk foran med et godt eksempel da han vant ballen på midtbanen og sendte i vei et skudd som ga bortekeeper Michael Donlon litt hodebry. Med ti minutter til pause burde The Tigers tatt ledelsen da Jack Phillips ble spilt gjennom alene med keeper Donlon, men til skuffelse for hjemmefolket blant de 141 tilskuerne gikk hans avslutning også utenfor mål.
Dermed var det fortsatt målløst til pause, da vi kunne hente nye forfriskninger i baren, samtidig som jeg fikk sporet opp Eric Williams. Han er blant annet både speaker og ansvarlig for klubbsjappa hos Lancaster City, og jeg fikk nå takket ham for at han hadde sendt meg en pin etter at de hadde vært utsolgt ved mitt besøk i oktober, da jeg så de møte Spennymoor Town hjemme på The Giant Axe. Dette var for øvrig tredje gang denne sesongen at jeg så Lancaster City, og det er vel ingen klubb jeg har sett flere ganger i løpet av den perioden. Eric hevdet at han var nokså fornøyd med sesongen tross alt, men håpet at de kunne kunne hevde seg noe høyere neste sesong. Samtidig avviste han at de kunne konkurrere økonomisk med klubber som Salford City og Darlington 1883, og uttrykte også han en viss misnøye med det som skjer i Salford.
Tidlig i andre omgang kunne Lancaster tatt ledelsen, men alene med keeper Morrow presterte City-spiss Matty Poole å plassere ballen utenfor mål etter å ha blitt spilt glimrende gjennom av Sam Bailey. Etter dette var det igjen en lang periode der det ikke skjedde stort foran målene, og begge lags forsvar virket å ha full kontroll på det som kom, slik at vi sto med en stadig sterkere følelse av at vi var vitne til en 0-0 kamp. Det siste kvarteret ble det imidlertid litt mer fart i sakene da Prescot Cables begynte å yppe seg og spilte seg frem til flere muligheter. Både James Jenkins, Joe Evans og kaptein James McCulloch skjøt like utenfor. Trevor Sinclair kom selv innpå for gjestene, men klarte ikke å heve laget, og med fem minutter igjen fikk vertene lønn for strevet da Jack Phillips gjorde opp for sin tidligere miss ved å vinne ballen fra en forsvarer. Han stormet mål mål og satt ballen i nettet bak keeper Donlon. 1-0, og lettede Tigers-spillere og fans kunne slippe jubelen løs. James Jenkins er på lån fra Accrington Stanley, og kunne økt ledelsen på like etter, men hans skudd gikk like over mål.
Dermed endte det 1-0, og det var de gule og svarte som kunne juble over tre viktige poeng. Spillende manager Neil Prince, som for øvrig ikke hadde spilt, kunne smile bredt da han etter hvert entret klubbhusets bar sammen med spillerne. Gjestenes manager Darren Peacock var mindre fornøyd, men slo igjen fast at de hadde et voldsomt fravær. Jeg hadde blinket meg ut 22.28-toget tilbake til Liverpool, da det eneste toget etter dette var 00.21-avgangen som for anledningen ville betjenes med bus replacement. Brenden tilbød meg skyss slik at jeg slapp den rundt kvarter lange spaserturen tilbake til Prescot stasjon. Dermed fikk jeg, etter å ha tatt farvel med Joanna, også tid til en siste pint i baren før vi forlot Hope Street. Prescot Cables og Hope Street hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og jeg fikk virkelig sans for klubben.
Toget brukte nå 25 minutter tilbake til Liverpool Lime Street, og jeg rakk akkurat å stresse ned til The Ship & Mitre og entre puben få sekunder før de ringte i bjella for siste runde. Over en pint med Scrumpy Jack fordypet jeg meg ytterligere i kveldens glimrende kampprogram, men senere skulle det vise seg at jeg etter all sannsynlighet presterte å glemme det igjen på denne puben! Det har irritert meg siden, og selv om både Brenden og Joanna sa seg villig til å scanne sine eksemplarer for meg, vil det bidra til et irriterende hull i samlingen om jeg ikke klarer å skaffe et til veie. Jeg har vært i kontakt med klubben både via Twitter og ikke minst en lengre og hyggelig email, men jeg har fortsatt ikke hørt noe, så kommunikasjon er de kanskje ikke så gode på. Besøket ved flotte Hope Street hadde i det minste gjort at humøret var tilbake.
English ground # 241: Prescot Cables v Lancaster City 1-0 (0-0) Northern Premier League Division One North Hope Street (Valerie Park), 31 March 2015 1-0 Jack Phillips (85) Att: 141 Admission: £7 Programme: £2 Pin badge: £3
Med utsjekking i Warrington senest klokka 12 og innsjekking i Liverpool først klokka 15, og med en reisevei på 30-45 minutter, var det greit å finne noe å fordrive tiden med før jeg satt kursen mot Beatles-byen. Derfor valgte jeg å kjøpe med meg frokost i form av smørbrød og ta en omvei via Flixton, der jeg etter et drøyt kvarter hoppet av og slepte med meg bagen på den drøyt 20 minutter lange spaserturen opp til Valley Road. Northwich Victoria har spilt sine hjemmekamper der de siste sesongene, etter at de tok over anlegget som var hjemmebanen til konkursrammede Flixton FC, som la ned driften i 2012. Nå er det klart at Northwich Victoria etter sesongslutt denne sesongen vil flytte ut og banedele med erkerival Witton Albion. Dermed hadde det versert en rekke rykter om hva som vil skje med Valley Road, da det antas at også deres feeder-klubb Northwich Flixton Villa ville flytte ut, men ikke bli med på flyttelasset til Witton Albions hjemmebane Wincham Park.
Ryktene skulle ha det til at Northwich Flixton Villa ville legge ned, og Valley Road muligens jevnes med jorden, og det var derfor jeg nå hadde tatt meg bryet med å ta meg hit for en kikk. Mens jeg kikket rundt på utsiden ble jeg plutselig oppmerksom på en port som sto åpen, og jeg dristet meg innenfor for å se meg rundt og ta noen bilder. Jeg var ikke engang halvveis på min runde da jeg en kar kom travende og undret seg stort over hva jeg bedrev der inne. Han virket først noe morsk, men da jeg fortalte om mitt ærend ga han straks tillatelse til at jeg kunne kikke meg rundt så lenge jeg ikke gikk ut på banen. Han var tydeligvis banemannen, og han hadde også hørt de nevnte ryktene, men benektet på det sterkeste at anlegget skal være i fare etter sesongslutt. Han hevdet nemlig at det finnes en klausul som gjør at tomten kun kan brukes til idrett, og fortalte at den nok fortsatt vil bli benyttet både av lokale Sunday league klubber og som åsted for diverse lokale cupkamper.
Hva Northwich Flixton Villa gjelder, hevdet han at de etter all sannsynlighet ikke vil legge ned driften slik ryktene hadde sagt, men snarere banedele med en annen klubb i Manchester-området. Følgelig tenkte jeg umiddelbart på Irlam eller Trafford, men han ville ikke si noe mer da han hevdet at det fortsatt ikke var offisielt. Jeg lot ham fortsette med arbeidet med å få den bløte banen klar for kveldens toppkamp i NPL Division One North mellom Northwich Victoria og Darlington 1883, og etter fullført runde tok jeg bagen over skulderen og trasket den drøye veien tilbake til Flixton stasjon for å sette kursen mot Liverpool.
Da jeg har blitt oppgradert til en såkalt «Genius»-konto på hotellnettsiden booking.com, kunne jeg tydeligvis be om senere utsjekking fra Hotel Vienna i Blackpool. Jeg hadde sendt en henvendelse om å få sjekke ut klokka 13.00, to timer senere enn normalt, og det ble akseptert av hotellet. Det kom godt med da innsjekking i Warrington ikke var før klokka 15.00, og etter å ha dratt meg i senga til godt over ti, startet jeg igjen dagen med en frokost på Wexford’s Diner, som ligger rett rundt hjørnet. Alt annet enn klok av skade bestilte jeg nå deres største full english breakfast, som kommer med alt det man forventer av en engelsk frokost i tillegg til toasted soda bread. Jeg klarte omsider å presse ned det hele, men fikk nå så dårlig samvittighet at jeg måtte ta en liten spasertur før jeg returnerte til hotellet for å pakke og hoppe i dusjen. Da jeg fikk utsatt utsjekkingen hadde jeg imidlertid ikke regnet med at de ville skru av strømmen (og dermed også varmtvannet) på rommene etter opprinnelig utsjekkingstid klokka 11. Dermed fikk jeg hverken ladet opp mobilene før avreise eller tatt meg en dusj, som dermed måtte vente til jeg ankom Warrington. Turen gikk etter hvert fra Blackpool North, via togbytte i Preston (for n-te gang på denne turen), til Warrington Bank Quay. Derfra spaserte jeg opp til byens Travelodge-hotell og fikk sjekket inn like etter klokka tre. Med mobiltelefonen satt på lading tok jeg en etterlengtet dusj og leste i Non-League Paper før jeg igjen var på farten.
Denne mandagen hadde gitt meg litt hodebry da fotballmenyen ikke bød på noe som fristet ekstraordinært, og jeg hadde helt til det siste avventet mulige omberamminger. Valget falt til slutt på Curzon Ashton v Ramsbottom United i NPL Premier Division, med Runcorn Town v Bootle som backup i NWCL Premier. Det var en av grunnene til at jeg hadde falt ned på Warrington som base, i tillegg til at en venninne i byen insisterte på at det nå var på tide at jeg tok meg en tur igjen. Fra Warrington Central gikk turen med tog til Manchester Piccadilly, og deretter med metroen mot Ashton-under-Lyne, som jeg ble med så langt som til Ashton West. Herfra er det en kort spasertur til Tameside Stadium, der Curzon Ashton spiller, og snart kunne jeg se det moderne anlegget foran meg. Det fremstår når sant skal sies temmelig sterilt der det ligger tilknyttet den såkalte Roy Oldham Sports Village, men en interessant detalj på utsiden er statuen som markerer Tamesides plass i VM-historien, og forestiller de tre spillerne Geoff Hurst, Jimmy Armfield, og Simone Perotta, som alle ble født i dette området. I forbindelse med kveldens kamp var jeg dessuten interessert i å høre Ramsbottom-folkets syn på Salford Citys raid av deres klubb. Mens jeg sto der og avbildet statuen kom imidlertid en groundhopper bort og fortalte at han akkurat hadde fått høre av en spiller at kampen var avlyst! Det hadde riktignok vært et vedvarende regn i noen timer, men det var aldri snakk om noe styrtregn, og slik jeg opplevde det var det heller ikke på noe tidspunkt verre enn at jeg uten problemer gikk ute i regnet. En rask kikk over muren tydet på at banen også var i langt bedre forfatning enn det som hadde vært tilfellet ved mitt besøk i Droylsden på lørdagen, så uten å være altfor bombastisk hadde jeg kanskje igjen blitt offer for en pinglete dommer.
Den nevnte groundhopperen Brenden var et nytt bekjentskap, og han hadde kjørt ned fra Preston der han jobber som lærer ved UCLan (Univerisy of Central Lancashire). Han hadde nå tenkt seg til Glossop, der han hadde håp om at Glossop North End v St. Helens Town skulle gå av stabelen. Han tilbød meg skyss dit, men jeg ville først sjekke om jeg ville rekke frem til Runcorn Town. Før jeg kom så langt kunne imidlertid Brenden fortelle at også den hadde blitt avlyst! Dermed valgte jeg å bli med til Glossop for å avlegge et nytt besøk der, etter at jeg i mars i fjor så toppkampen Glossop North End v Runcorn Linnets. Vi ankom Glossop med rundt tre kvarter til avspark, og kunne betale oss inn med rimelige £1. Vi ble samtidig fortalt at dommeren nå imidlertid hadde sin fjerde(!) kikk på gressmatta, og fortsatt tydeligvis var meget usikker. Kampprogram pålydende £1,50 ble også kjøpt inn, og vi inntok klubbhusets bar der jeg kjøpte en pint til Brenden som takk for skyss. Det er vel neppe nødvendig å gjenta hvor imponerende Glossop North End har vært denne sesongen, der de er klare for finale i både FA Vase og NWCLs ligacup samtidig som de ikke minst synes å gå mot ligatittel og opprykk fra NWCL etter å ha innhentet Runcorn Linnets med kamper til gode til tross for et vanvittig kampprogram grunnet god innsats i cupene og tidligere avlysninger.
Med en snau halvtime til kampstart kom imidlertid den nedslående dommen da en person entret klubbhuset for å fortelle at kampen var avlyst. Dette til tross for at hjemmelagets spillere og ledere, som med sitt kampprogram selvsagt ville spille kampen, hevdet at ballen hadde rullet greit. Nå måtte de i stedet belage seg på å ved minst en anledning spille kamper på påfølgende dager, i et kampprogram som vel allerede bød på minst tre kamper i uken resten av sesongen. Så kan PL/FL-divaene klage så mye de vil over at de må spille to kamper på fire dager! Mens jeg fortsatt hadde muligheten benyttet jeg anledningen til å betale £2 for en av klubbens herlige paier, servert med ertestuing og brun saus. Brenden hadde sporenstreks vurdert å dra til Daisy Hill, der jeg påpekte at vi ikke ville rekke avspark. Han samtykket i at vi nok ville gå glipp av de 10-15 første minuttene, men da han på min oppfordring ringte klubben, viste det seg at også den var avlyst. Om man legger til at New Mills v Spennymoor Town tidligere på dagen også hadde blitt avlyst, hadde altså samtlige fem kamper i nordvest blitt avlyst denne mandagskvelden! Brenden dro hjemover, mens jeg avslo høflig tilbud om skyss for å heller ta toget tilbake til Manchester. Vi skulle definitivt ses igjen senere på turen. Jeg lyttet interessert mens personer fra klubbledelsen fortalte om semifinalen(e) mot St. Austell i FA Vase. De hadde blitt imponert av klubben fra South West Peninsula League, som klarte å vinne returoppgjøret 1-0 her på Surrey Street, etter at GNE hadde vunnet 2-0 nede i Cornwall. Lørdagens returkamp hadde blitt avsluttet i forferdelige forhold, sannsynligvis grunnet det samme været som traff min kamp i Droylsden, og de var glade for at dommeren blåste av da han gjorde. Ett mål til til St. Austell hadde nemlig betydd ekstraomganger, og kamplederen den dagen hadde visst sagt etter kampen at han i så fall aldri ville ha startet ekstraomgangene.
Jeg fikk bekreftet at det allerede var stor pågang blant de lokale som ville være med til FA Vase finalen på Wembley. Og etter å ha tømt glasset og ønsket lykke til i sesongavslutningen gikk jeg til togstasjonen i Glossop for å ta toget til Manchester Piccadilly. Der fikk jeg byttet tog, og var tilbake på Warrington Central tidligere enn planlagt. Travelodge-hotellet er ikke langt unna, men så sent på kvelden måtte jeg gå en omvei rundt et enormt kjøpesenter. Omsider fikk jeg også besøk av min venninne. Men jeg kunne nok når sant skal sies kanskje vært bedre selskap den kvelden. Frustrasjonen var stor, og jeg gikk faktisk så langt som å sjekke mulighetene for tidlig retur til Norge etter NCELs Hop (i stedet for å sløse bort en formue på stadige skuffelser), og jeg bestemte meg for å vurdere dette seriøst dersom jeg også på onsdag skulle bli offer for avlysning i Whitby, som også er en utpost der jeg ikke ville hatt alternativer. Jeg irriterte meg denne kvelden aller mest over Curzon Ashton, der banen (fra avstand) så bedre ut enn i Glossop. Dette er andre gang jeg blir offer for avlysning der, og deres anlegg er langt fra så fristende at jeg kommer til å ile tilbake for å gjøre et tredje forsøk. Jeg bestemte meg for å legge alt dette til side når min venninne kom, og følte at jeg klarte å holde maska og glemme frustrasjonen for en stakket stund. Det var bare å krysse fingrene for en bedre dag i morgen.
Søndag 29.03.2015: Fleetwood Town v Preston North End
Heldigvis hadde jeg ikke tatt fullstendig av på utelivet i Blackpool kvelden før, men kanskje er det alderen som tynger, for jeg var likevel ikke helt i form da jeg slepte meg ut av senga på Vienna Hotel. Her måtte det en velprøvd kur til, og rett rundt hjørnet ligger Wexford’s Diner. Denne gang begrenset jeg meg til en full english breakfast av ordinær størrelse, selv om jeg la til black pudding, og sammen med et glass juice gjorde det susen. Avspark i Fleetwood denne søndagen var klokka 14.15, og før jeg tok trikken dit opp hadde jeg tenkt å slå i hjel litt tid ved å ta en kikk rundt Blackpool FCs hjemmebane Bloomfield Road. Derfor kjøpte jeg en dagsbillett for Blackpool-trikken, og tok trikken ned til holdeplassen St. Chad’s.
Det har virkelig skjedd saker og ting ved Bloomfield Road siden jeg så Blackpool v Wolves helt på tampen av 2008. Den gang var anlegget en delvis byggeplass med kun to faste tribuner samt en tredje midlertidig ståtribune under åpen himmel. Jeg fikk heller ikke surret meg til å ta en kikk på statuen av Stan Mortensen den gang, og siden den gang har man også reist en statue av en annen klubblegende – nemlig Jimmy Armfield. Med min lille rundtur rundt Bloomfield Road unnagjort slentret jeg mot trikkeholdeplassen Manchester Square, hvorfra jeg tok trikken nordover igjen. Da klokka var i ferd med å slå tolv, valgte jeg like så godt å dra rett opp til Fleetwood, og ble derfor med helt opp til holdeplassen Stanley Road.
Fleetwood Town skulle ta imot Preston North End til dyst i League One, i det som var min eneste kamp i Football League på påsketuren. Jeg har vel når sant skal sies egentlig kommet til den konklusjonen at jeg neppe kommer til å se særlig mer fotball i FL i fremtiden, såfremt det ikke dreier seg om et nytt stadionbesøk, mangel på alternativer, eller at det skulle være noe helt spesielt. I dette tilfellet valgte jeg å gjøre en revisit til Highbury Stadium da det eneste andre alternativet i engelsk fotball denne dagen var Wembley-finalen i FA Trophy. Jeg har altså besøkt Fleetwood Town tidligere, da jeg sommeren 2012 så de ta imot Oldham Athletic i en pre-season friendly kort etter at de hadde sikret opprykk til Football League. Men denne gang var det en fin mulighet til også å se en obligatorisk ligakamp der samtidig som jeg kunne bli oppe i nord.
Det hadde i utgangspunktet bydd på visse utfordringer å få billett, da kampen var såkalt all-ticket med krav om tidligere historikk som kunde hos hjemmelaget. Dette har selvsagt bakgrunn i at det er et lokaloppgjør, og at man fryktet bråk – ikke bare mellom de to lags supportere, men kanskje spesielt mellom Preston- og Blackpool-fans, som de fleste vil vite ikke kan fordra hverandre. Da min tidligere visitt var i forbindelse med en treningskamp hadde jeg ingen slik historikk, men min groundhopper-kompis Anthony fra Preston hadde en kjenning som var Fleetwood-fan, og lovet å forhøre seg. Da han ikke hadde gitt lyd fra seg da det visstnok var i ferd med å bli utsolgt, tok jeg saken i egne hender og ringte klubbens billettkontor. Jeg forklarte situasjonen, og karen på telefonen sa seg villig til å aktivere kontoen jeg hadde opprettet før jeg ringte, slik at jeg fikk betalt £20 for en billett på Memorial Stand som er hjemmebastionen bak det ene målet.
Fleetwood ligger ved Irskesjøen, på den nordlige spissen av Fylde-halvøya i grevskapet Lancashire, 13 kilometer nord for Blackpool. Det som opprinnelig var en liten fiskerlandsby vokste frem til å bli en viktig havn for flåten av trålerne som fisket torsk i Nord-Atlanteren. Etter torskekrigen med Island på 1970-tallet ble disse rammet hardt og er nå borte fra byen, der fiskeforedling imidlertid fortsatt er en betydelig industri. Fleetwood har drøyt 25 000 innbyggere og er også kjent som et feriested; et slags rolig alternativ til Blackpool, som de delvis har vokst sammen med etter hvert. I tillegg til de fantastiske førstegenerasjons trikkene som går mellom Blackpool og Fleetwood, er nok piren og fyrtårnene byens største attraksjoner. Jeg ble imidlertid ikke med trikken helt inn i selve Fleetwood sentrum, men hoppet av på holdeplassen Stanley Road og gikk de få minuttene derfra til Highbury Stadium.
Etter å ha fått hentet min billett i luka, gikk jeg en liten runde på utsiden bort til inngangspartiet for Memorial Stand. Vaktene her tok meg for å være en bortesupporter idet jeg avbildet dets ytre, og insisterte på å fotografere meg foran dette inngangspartiet. «You’re at a real football ground now, pal» hevdet fotografen mens jeg smilte tilbake og unnlot å kommentere. Det var fortsatt over en time til avspark, så jeg inntok Jim’s Bar, der det allerede var sild i tønne og skikkelig trengsel. Jeg har tidligere slått fast at man nærmest ikke kan forestille seg at klubben kun for ti år siden spilte i North West Counties League når man ser denne baren, som har fancy sittegrupper med egne flatskjermer på veggen, i tillegg til de større skjermene ellers i lokalet. Etter å ha betalt £2,90 for en pint med Somersby gjorde imidlertid mangelen på sitteplasser og en konstant trengsel sitt til at jeg etter hvert nøyde meg med den ene pinten og gikk inn på stadionet for å ta en kikk med en drøy halvtime til avspark.
Man kan vanskelig forestille seg hvordan Highbury Stadium så ut før man startet den voldsomme klatringen i pyramiden. Det har vært hjemmebane for Fleetwood-klubben(e) siden 1939, men siden 2007 har den blitt totalt ombygget med nye tribuner. Først av disse var Percy Ronson Stand, som normalt er bortetribune bak mål på motsatt kortside. Memorial Stand er som sagt der hjemmefolket lager mest liv, og denne tribunen har fått navn til minne om Fleetwood-folk som mistet livet på sjøen eller i krig. På den ene langsiden strekker Highbury Stand seg kun halve banens lengde. Dette er en sittetribune med kun seks seterader, og den har plass til omtrent 500 tilskuere. Rundt fire ganger så mange får plass på Parkside Stand, som er anleggets nyeste tilskudd på motsatt langside. Denne sto ferdig i 2011, og med sitt buede tak gir den anlegget et moderne preg.
Et kampprogram pålydende £3 hadde blitt handlet inn før jeg entret, og det var faktisk en og annen interessant artikkel å finne der. Ikke minst gjaldt dette en lengre reportasje om Nathan Pond, som har spilt for klubben siden 2003, da de befant seg i North West Counties League. Da Fleetwood Town våren 2014 sikret seg opprykk til League One ved å vinne playoff-finalen over Burton Albion, betød det som kjent klubbens sjette opprykk på ti år! Helt vanvittig, men enda mer imponerende er det kanskje at Pond har vært med på alle! Han har spilt nå spilt for klubben i sju forskjellige divisjoner, noe som har blitt anerkjent av Guiness som verdensrekord – en rekord som mange hevder sannsynligvis aldri vil bli slått. Og da han også er fra Preston var det nok en spesiell kamp for Pond, som kunne fortelle at han aldri hadde trodd at han skulle få møte Preston da han kom til Fleetwood Town, hvis lokaloppgjør på den tiden besto av kamper mot klubber som Burscough, Squires Gate, og Blackpool Mechanics.
Utrolig nok for dette nivået hadde faktisk ikke kampprogrammet noen tabell(!), men Fleetwood befant seg midt på tabellen, og synes å ha etablert seg greit på dette nivået. Preston North End på sin side hadde grep om den andre direkte opprykksplassen, men jaktet ledende Bristol City. De hadde 11 poeng opp til Bristol-klubben, men også to kamper til gode. Dog ble de også jaktet av først og fremst Swindon Town og franchise-klubben MK Dons, som befant seg henholdsvis tre og fire poeng bak, så manager Simone Grayson og hans gutter kunne trenge tre poeng i dagens lokaloppgjør. Etter å ha tatt noen bilder rundt på anlegget, så langt bevegelsesfriheten tillot det, tok jeg plass bakerst på Memorial Stand og kunne se Lancashire-derbyet sparkes i gang.
Preston North End startet klart best, og i kampens niende minutt fikk de et frispark som ble løftet inn i feltet. Nevnte Nathan Pond headet unna, men kun til Daniel Johnson, som fra rett utenfor 16-meteren og på utsøkt vis plasserte ballen i nettet bak Fleetwood-keeper Chris Maxwell. Etter drøye halvtimen kunne de økt ledelsen da en crossball fant Scott Laird bå bakerste stolpe, men hans skumle avslutning gikk via Nathan Pond og over mål. Fleetwood virket tamme, og det nærmeste de kom i første omgang var et skudd fra Nick Haughton som gikk over målet til PNE-keeper Sam Johnstone. I stedet kunne – og burde – Jermaine Beckford doblet ledelsen da han på overtid i første omgang fikk servert ballen på sølvfat av målscorer Johnson, men fra to-tre meter leverte han en utrolig svak avslutning rett i fanget til hjemmekeeper Maxwell. Dermed sto det 0-1 da dommeren blåste for pause og vi fikk slippe ut (via Jim’s Bar) for å røyke.
Det virket først ikke som om en eventuell tordentale fra Fleetwood-manager Graham Alexander hadde hatt den ønskede virkning, for vertene virket fortsatt tannløse, mens gjestene igjen kunne økt da et frispark fra Paul Gallagher skjøt fart i vinden, og Maxwell holdt på å kløne det til før han fikk klarert til corner. Det ble drama da PNE-forsvarer Paul Huntingdon kolliderte med sin egen keeper og ble liggende livløs før de etter nesten ti minutter omsider fikk båret ham av banen på en båre. Etter dette stoppet i spillet kom endelig Fleetwood mer med, og begynte nå å skape noe. Og med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid utlignet David Ball med et vanvittig flott mål. Fra 17-18 meter sendte han i vei det som først så ut som et innlegg på bakerste stolpe, men den delikate lobben fant veien til nettmaskene via stolpen helt oppe i krysset. En skikkelig perle som keeper Johnstone overhodet ikke kunne lastes for.
Grunnet Huntingdons skade ble det lagt til hele 12 minutter, og hjemmelaget virket nå ikke tilfreds med 1-1 der de tydeligvis gikk for alle poengene. Både målscorer Ball og innbytter Ashley Hunter hadde muligheter til å sørge for hjemmeseier, men en viktig blokkering fra Scott Laird sørget for at det endte med poengdeling og 1-1 foran 5 110 tilskuere. Overraskende mange av disse valgte å bli igjen for en pint i Jim’s Bar, slik jeg også hadde planlagt, men da det også etter kamp var nokså fullt der nøyde jeg meg med en kjapp pint før jeg faktisk bestemte meg for å ta trikken videre opp til Fleetwood sentrum for å ta en kikk siden jeg aldri tidligere har vært der oppe.
Ved holdeplassen London Street hoppet jeg av og oppsøkte Wetherspoons-puben The Thomas Drummond, der det var travelt. Jeg fikk snyltet litt på deres WiFi mens jeg inntok en tradisjonell engelsk søndagsmiddag og en pint Strongbow, før jeg ruslet litt rundt i sentrum. Det var nokså stille i gatene, men jeg fikk tatt en kikk på byens fyrtårn der oppe ved den forblåste tuppen av Fylde-halvøya, før jeg tok trikken tilbake fra den nordlige endestasjonen Fleetwood Ferry de rundt 40 minuttene tilbake til Blackpool og holdeplassen North Pier, der jeg hoppet av. Turen gikk deretter innom The Litten Tree hvor jeg ble sittende et par timer og surre i langt mindre hektiske omgivelser enn hva tilfellet hadde vært kvelden før. Like før klokka ti trakk jeg meg tilbake til Hotel Vienna etter nok en lang dag som fotballturist i fotballens hjemland.
Revisit: Fleetwood Town v Preston North End 1-1 (0-1) League One Highbury Stadium, 29 March 2015 0-1 Daniel Johnson (9) 1-1 David Ball (85) Att: 5 110 Admission: £20 Programme: £3
Jeg befant meg i Blackpool, der jeg hadde base i forbindelse med søndagskamp i Fleetwood. Før jeg tok trikken opp til Fleetwood, benyttet jeg imidlertid anledningen til å ta en liten kikk rundt Blackpool FCs hjemmebane Bloomfield Road. Etter å ha tatt trikken ned til holdeplassen St. Chad’s og spasert den korte veien opp til stadionet, kunne jeg med selvsyn registrere at det virkelig har virkelig skjedd saker og ting her siden jeg så Blackpool v Wolves helt på tampen av 2008.
Den gang var anlegget en delvis byggeplass med kun to faste tribuner samt en tredje midlertidig ståtribune under åpen himmel. Jeg fikk heller ikke surret meg til å ta en kikk på statuen av Stan Mortensen den gang, og siden den gang har man også reist en statue av en annen klubblegende – nemlig Jimmy Armfield. Med min lille rundtur rundt Bloomfield Road unnagjort slentret jeg mot trikkeholdeplassen Manchester Square, hvorfra jeg tok trikken nordover igjen.
Jeg bar noe preg av at det kvelden i forveien hadde blitt litt vel fuktig i Nelson da jeg sto opp litt før klokka ni, men en dusj hjalp litt på formen, og en planlagt full english breakfast på restauranten Kennanks utenfor Travelodge-hotellet var forventet å gjøre ytterligere mirakler med skrotten før jeg forlot Burnley. Det var da også tilfelle, og igjen var både black pudding og fried bread inkludert. Planen for dagen var å dra med meg bagasjen opp til Cumbria for å se Kendal Town v Northwich Victoria for deretter å dra ned til Blackpool for å installere meg der før søndagskampen i Fleetwood. Men mens jeg satt og mesket meg med frokosten ble jeg oppmerksom på at det hadde blitt annonsert pitch inspection på Parkside Road i Kendal. Den skulle finne sted klokka 10.00, og få minutter etter dette tidspunktet var turens første avlysning dessverre et faktum.
Trist at jeg heller ikke denne gang fikk besøkt et anlegg som i lengre tid har figurert på min ønskeliste, men det var bare å bite i det sure eplet og kikke etter alternativer. Jeg hadde pakket klart for å ha avreise med 10.38-toget, men valgte nå å vente til neste tog en time senere mens jeg fant frem lista over alternative kamper og kikket i kampprogrammet i Non-League Paper. En interessant mulighet i så måte var Northwich Flixton Villa v Atherton Laburnum Rovers, der det spekuleres i at Valley Road i Flixton snart vil kunne være historie etter sesongslutt, når Northwich Victoria flytter inn hos rival Witton Albion mens det er usikkert hva som skjer med deres «reservelag» Northwich Flixton Villa. Det skulle vise seg å bli avlysning også der, og mest fristende i nordvest denne dagen var nå uansett Droylsden v Bamber Bridge.
Kompiser fra Southend som var på vei til deres bortekamp i Bury oppfordret meg til å komme dit, og både denne og Rochdale v Yeovil Town ble vurdert som alternativ dersom regnet også skulle skape problemer i Droylsden. Jeg var i tillegg avhengig av at det var mulig å ta seg relativt raskt til Blackpool etter kamp, da hotellet der tydeligvis krevde innsjekking før klokka 20. Jeg hadde bestemt meg for Droylsden, men fortsatte å følge utviklingen med jevne mellomrom på veien ned til Manchester via togbytte i Blackburn. Klubben var ikke spesielt flinke til å svare på henvendelser, og var sikkert opptatt med helt andre ting, men da jeg ankom Manchester Victoria kunne jeg se at de i det minste hadde publisert et «før og etter»-bilde på Twitter der de opplyste Bamber Bridge om at banen nå så langt bedre ut og at det virket lovende. Det var godt nok for meg, og da Metro-stasjonen tilknyttet Manchester Victoria nå er oppe og går igjen etter oppussingen, satt jeg meg på trikken til Piccadilly og byttet der til trikk mot Ashton-under-Lyne.
Droylsden er en drabantby drøyt seks kilometer øst for Manchester sentrum, med et innbyggertall på i underkant av 25 000. Den sorterer under Tameside-området av Greater Manchester. Med sin geografiske beliggenhet er det kanskje ikke overraskende at også Droylsden var en såkalt mill town og et senter for bomullsindustri. I dag er den mer en pendlerby for Manchester, som nærmest har spist opp Droylsden. Stedets togstasjon ble lagt ned i 1968, men tidlig i 2013 ble Droylsden metro-stasjon åpnet som endestasjon på linjen som senere samme år ble forlenget ut til Ashton-under-Lyne. Ifølge ryktene er Droylsden langt fra det beste strøket av Manchester, og kanskje er det et signal om det at den enøyde desperadoen, gangsteren og morderen Dale Cregan er fra nettopp Droylsden. Jeg hadde uansett ingen planer om å legge meg ut med gangstere i Manchesters gangland, og hadde da i hvert fall en trivelig liten stopp der da jeg i fjor sommer faktisk tok en tur ut til Droylsden for å slå i hjel litt tid ved å ta en kikk på deres hjemmebane.
Det var kanskje et nytt signal om området at en liten gutt i 11-12 års alderen benyttet det drøye kvarteret på metroen ut til Droylsden til å «underholde» passasjerene med battlerapping (eller hva nå enn faenskapet heter) om hvordan han skulle skyte og knivstikke de, mens hans sannsynligvis enda yngre søster presterte å spørre hoderystende passasjerer om grunnen til at de stirret sånn var at de ville knulle henne! Foreldrene i midten av tjueårene var derimot mer opptatt av å planlegge kveldens fest over telefon. Temmelig sjokkerende, og det oser vel ikke akkurat fremtidig Oxbridge-utdannelse og sosietetsliv. Det er bare å konstatere nok en gang at klasseskillet i Storbritannia er helt enormt. Vel, jeg kom meg av metroen i Droylsden og gikk de få minuttene ned til stadionet med det tøffe navnet Butcher’s Arms.
Droylsden har spilt her siden starten i 1892, da de ble stiftet av eieren av puben Butcher’s Arms. Denne lå tidligere rett utenfor inngangspartiet, men ble for et par år siden revet. Imidlertid ligger puben Kings Head på andre siden av inngangspartiet, rett før man kommer til dette, men jeg motsto fristelsen og gikk i stedet for å betale meg inn med £8 og konstatere at det fortsatt var planlagt kamp her. Det var enda godt, for med kun en drøy time til kampstart var det nå tvilsomt om jeg ville rukket opp til Bury, slik at det eneste reelle alternativet om det nå skulle bli en sen avlysning ville være en revisit på flotte Hurst Cross (der Ashton United tok imot Witton Albion) eller hos Hyde (som møtte Stockport County). Et kampprogram pålydende £2 ble også handlet inn før jeg inntok klubbhusets bar. Denne er både stor og koselig, med en slags delvis pub-følelse, og for £3 fikk jeg servert en pint Strongbow. Den koselige damen bak disken sa seg villig til å sette bagen min på bakrommet, og ble svært interessert i min voldsomme påsketur. Etter en samtale med henne satt jeg meg ned og studerte det gode kampprogrammet.
Det var en 48-siders blekke som vel inneholdt alt man måtte ønske av informasjon. Dagens kamp dreide seg altså om poeng i Northern Premier League Division One North, og gjestene var Bamber Bridge som hadde tatt turen ned fra Lancashire. De hører hjemme omtrent en halv norsk mil sør-sørøst for Preston, og hadde fått skikkelig bakoversveis da de to klubbene møttes der på sesongens første dag. Droylsden hadde en katastrofal fjorårssesong da de rykket ned fra NPL Premier som soleklar jumbo, men de slo til med hele 7-1 i Bamber Bridge på denne sesongens første dag, før de kom ned på jorden igjen med 0-1 hjemme for New Mills i neste kamp. Dette har da også vært deres problem denne sesongen, der manager Dave Pace pekte på den manglende stabiliteten som den største utfordringen. De hadde tapt sin siste kamp borte mot Burscough, og manageren fastslo i sin spalte at det tapet nok tok livet av siste lille rest av playoff-håp for klubben som nå lå på 9. plass med 11 poeng opp til Spennymoor Town på 5. plass og altså siste playoff-plass (og i tillegg med to kamper mer spilt).
For Bamber Bridge sin del hadde de virkelig reist seg siden smellen i seriepremieren, og la nå beslag på fjerdeplassen på tabellen. De hadde vist solid form den siste tiden, og kom fra fire strake ligaseire, 5-1-0 på de siste seks, og 9-2-1 på de siste tolv (der tapet kom borte mot tittelkandidat Darlington 1883). De tilreisende var imidlertid ikke sikre ennå på at de hadde playoff-billetten i lomma, og mente de burde ha en trepoenger for å holde bak seg både Spennymoor og ikke minst Mossley og Scarborough Athletic som jaget bak playoff-sjiktet. Jeg har som nevnt vært på Butcher’s Arms tidligere, da jeg sommeren 2014 tok en liten tur ut for å ta en kikk på anlegget, men under en røykepause benyttet jeg anledningen til å ta en ny runde rundt banen.
Man kommer inn på den ene langsiden der det store klubbhuset i mur står ved siden av hovedtribunen. Sistnevnte er en sittetribune som står midt på langsiden, er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Det er også på denne langsiden at man finne laglederbenkene. Kortsiden sett til venstre herfra byr på en ståtribune under tak som strekker seg hele banens bredde. Det er vel trygt å anta at stadionets eldste del er den bortre langsiden, der en sjarmerende og noe mer sliten konstruksjon strekker seg omtrent halve banens lengde og gir tak over hodet til de som står her. Bortre kortside byr utelukkende på såkalt hard standing under åpen himmel. Butcher’s Arms er absolutt et anlegg med karakter, og til tross for at jeg fortsatt irriterte meg over avlysningen i Kendal, var jeg likevel glad for at jeg endelig skulle få sett kamp her. Det var tydelig at banemannskapet hadde gjort en formidabel innsats med gressmatta, men likevel var den i en tilstand som tilsa at det nok ville spøkt heftig for kamp med en mer pysete dommer, og da gikk tankene ikke minst til Isthmian League som virker å ha blitt usedvanlig pinglete.
Ved min tidligere nevnte visitt hadde jeg hatt en lengre samtale med det jeg mistenker er klubbpresident Nigel Corry, og samme mann slo jeg av en ny liten prat med etter at jeg hadde gått til innkjøp av en ny pint og han kom for å dele ut stensiler med lagoppstillingene. Han var i det minste langt mer lystig nå enn hva tilfellet hadde vært i fjor sommer, da man nylig hadde avsluttet den hårreisende sesongen i NPL Premier. For ordens skyld kan det jo nevnes at Droylsden så sent som i 2008 spilte i Conference Premier, etter å ha vunnet Conference North året før. Droylsden var jo i sin tid med å stifte North West Counties League, men har merkelig nok aldri spilt i den ligaens øverste divisjon. Da de vant denne ligaens Division Two (nåværende Division One) i 1987, var dette nemlig på et tidspunkt da Northern Premier League utvidet med en Division One, og Droylsden fikk innvilget sin søknad om å få delta der. Det nevnte oppholdet på non-leagues øverste nivå i 2007/08-sesongen endte for øvrig også med sisteplass og umiddelbar retur til Conference North. Der holdt de seg til 2013, og fjorårets nedrykk fra NPL Premier var altså det andre på rad. Det ser i hvert fall lysere ut enn på lenge nå.
Mens jeg gikk til innkjøp av en steak & kidney pie (£1,50) og tok oppstilling under tak på bortre langside, ble kampen startet på et noe vanskelig underlag. Droylsden hadde scoret flest mål i divisjonen, og de slipper også inn nokså mange mål, slik at deres kamper gjerne er en garanti for mål. Man måtte vente et lite kvarter på det første målet denne kvelden, og det kom fra straffemerket. Sean Myler felte Brig-kaptein Matty Kay, og selv om sistnevnte så ut til å falle enkelt og noe «forsinket» i forhold til taklingen, var det nok likevel en forseelse. Daniel Mahoney steg frem og satt straffesparket sikkert i mål bak Bloods-keeper Craig Ellison. 0-1. Kun et minutt senere satt dog gjestenes supportere sangen i halsen da Paul Alexander serverte en horribel tversoverpasning i eget forsvar. Den ble snappet opp av Fernando Moke som satt ballen i mål bak Brig-keeper Lee Dovey og utlignet til 1-1.
Drøyt ti minutter senere tok hjemmelaget ledelsen etter at debutant Sam Hillhouse (på lån fra FC Halifax Town) trakk seg flott fri på kanten og fant Michael Monaghan som satt inn 2-1. Og det gikk ikke lenge før The Bloods økte igjen, men denne gang i form av et av de merkeligste målene jeg med selvsyn har sett på en engelsk fotballbane. Gjestene hadde et innkast inne på egen banehalvdel, og Daniel Mahoney spilte fra rundt 30 meter ballen tilbake til egen keeper, men målvakt Dovey skle og måtte se ballen trille inn i det tomme målet. Mens halvparten av de 224 tilskuerne hånlo, forsøkte de resterende å forstå hva som hadde skjedd, og det var tydelig at også speaker måtte konsultere videobildene, for informasjonen over høyttaleranlegget uteble.
3-1 sto seg til pause, og den ble tilbragt i baren der jeg nippet til en Strongbow mens jeg betraktet resultatene på Sky Sports Soccer Saturday som ble vist på lokalets TV-skjermer. Der kunne jeg konstatere at jeg hadde gjort klokt i å velge Droylsden og Butcher’s Arms fremfor å la meg lokke til Bury, for kampen på Gigg Lane hadde faktisk ble avbrutt etter kun sju minutter!Senere skulle det forresten også vise seg at kampene hos Ashton United og Hyde begge hadde blitt avbrutt etter henholdsvis 60 og 87(!) minutter, så denne gang hadde jeg flaks. Man skal jo ha litt av det en gang i blant også.. Jeg tømte glasset og tok igjen oppstilling idet spillerne kom tilbake på banen klare for å sparke i gang andre omgang.
I omgangens sjuende minutt reduserte gjestene ved Alistair Waddecar som headet inn et innlegg fra Darren Green, og nå presset Bamber Bridge på for utligning. Nå kom det imidlertid et aldeles ufyselig vær der kraftig regn ble blåst sidelengs av en sur vind. På få øyeblikk gikk gressmatta fra å være «vanskelig» til å bli aldeles håpløs, og jeg begynte seriøst å frykte at dommeren ville blåse av. Det var som en reise i tiden, tilbake til en herlig tid da spillerne og dommerne overhodet ikke var redd for hverken vann eller gjørme. Selv elsker jeg gjensyn med slike kamper, og kanskje har det også noe med å gjøre med at det minner meg om en tid da toppfotballen var langt artigere, men selv om jeg nå koste meg i ly av tribunetaket var jeg stadig mer engstelig for at kamplederen skulle si at nok var nok. I den forbindelse må jeg takke dommeren, som ikke var av bransjens eldste, for at han hadde baller nok til å fullføre i det som i senere kamprapporter blir beskrevet som «appalling conditions». For denne kampen ville i 9 av 10 tilfeller garantert blitt avbrutt (se bildene mot slutten av dette klippet og døm selv).
Bamber Bridge var nære på utligning da Wadecarr traff stolpen, mens debutant Hillhouse kunne satt spikeren i kista på motsatt banehalvdel da han kom alene med keeper, men hans lobb gikk over. Da det var Ciaran Kilheeney sin tur til å komme alene med Brig-keeperen i siste ordinære minutt, sto det uansett 4-2 og kampen virket avgjort. I det tredje overtidsminuttet var det en gammel kjenning som kjempet inn ny redusering fra en corner. 37 år gamle Jon Macken, med en fortid i blant annet Preston og Manchester City, var sist på ballen. Droylsden surret det umiddelbart til med et klønete avspark, og sannelig fikk ikke Bamber Bridge muligheten til å utligne. Macken spilte frem Matty Kay som rundt keeper, men han mistet balansen, og det virket uansett som om det var forsvarsspillere på vei tilbake på streken. Dermed endte det 4-3 til Droylsden etter en svært underholdende fotballkamp.
Etter en kjapp pint i baren fikk jeg hentet bagen fra bakrommet og takket for et hyggelig besøk før jeg strøk på dør. Turen gikk med trikken tilbake til Manchester Piccadilly, der jeg hoppet på toget til Blackpool North. Fra endestasjonen var det kun noen få minutters gange til Vienna Hotel, som jeg for øvrig også bodde på da jeg så Blackpool Wren Rovers tidlig i januar. Jeg fikk raskt sjekket inn, og det er vel ingen overraskelse hva som deretter skjedde. Det var lørdag kveld, og jeg var i Blackpool. Selvsagt endte det med at jeg havnet ute på byens fantastiske uteliv. Denne gang ble det faktisk litt vel masete etter hvert, så jeg forlot The Litten Tree like etter klokka ett og trakk meg tilbake til hotellsenga.
English ground # 240: Droylsden v Bamber Bridge 4-3 (3-1) Northern Premier League Division One North Butcher’s Arms, 28 March 2015 0-1 Daniel Mahoney (pen, 15) 1-1 Fernando Moke (16) 2-1 Michael Monaghan (28) 3-1 Daniel Mahoney (og, 30) 3-2 Alistair Waddecar (52) 4-2 Ciaran Kilheeney (90) 4-3 Jon Macken (90+3) Att: 224 Admission: £8 Programme: £2 Pin badge: £3
Etter å ha blitt servert en full english breakfast var det på tide å forlate Welbeck Hotel og starte den lange reisen tilbake til Lancashire. Etter å ha gått den korte biten opp til Westcliff stasjon, gikk første etappe med 09.32-toget inn til London Fenchurch Street. Derfra gikk turen videre med tube til London Euston, hvor jeg satt meg på 11.30-toget til Glasgow, som jeg skulle være med så langt som til Preston. Derfra gikk foreløpig siste etappe med toget mot Colne, og jeg skulle være med til stasjonen Burnley Barracks, som nå har blitt en såkalt request stop – dvs at toget kun stopper der om noen skal av eller på. Derfor var jeg påpasselig med å gi beskjed til konduktøren om at jeg skulle av der, og fem timer og tjue minutter etter at jeg hadde forlatt Westcliff kunne jeg omsider stige av på Burnley Barracks.
Da jeg skulle ha toget videre herfra senere på dagen, var det greit å få bekreftet av konduktøren at det holdt i massevis å stå på perrongen og gi et tydelig signal når toget kom, og at man altså ikke måtte ringe inn på forhånd eller lignende. Etter å ha fått klarhet i dette, kunne jeg spasere de fem minuttene til Travelodge Burnley, der jeg hadde betalt £29 for overnatting. Jeg ble sjekket inn av en usedvanlig trivelig jente og slappet av litt på rommet, før jeg valgte å ta en pint og en matbit på restauranten Kennanks rett på utsiden. Det var denne kvelden duket for det såkalte Pendle Derby mellom Nelson og Colne i North West Counties League Premier Division, og mens jeg inntok en porsjon nachos kunne jeg registrere at interessen var stor, der Twitter-oppdateringer vitnet om at folk til og med allerede hadde vært og sikret seg billetter i forkant.
Nå var det neppe noen fare for at jeg skulle bli nektet adgang fordi det var utsolgt, men det var tydelig at kampen hadde skapt stor lokal interesse. Derbyet mellom Nelson og Colne har jo alle ingredienser for et klassisk derby. Det er blå mot rød, to klubber som begge er enerådende i sine respektive byer, et lokaloppgjør med kun et par kilometer mellom de to byene, en situasjon der begge klubber har en rekke spillere som har spilt for begge klubber, og begge klubber med tilsynelatende langsiktige mål om å klatre i pyramiden. Jeg hadde opprinnelig vurdert Accrington Stanleys hjemmekamp mot Burton Albion denne fredagskvelden, men da jeg kom over kampen i Nelson var det vel egentlig liten tvil om hvor jeg ville ende opp. Jeg hadde likevel valgt å booke strategisk beliggende hotell mellom de to i tilfelle avlysning i Nelson, men regnet som hadde startet idet jeg sjekket inn hadde nå stoppet igjen, så jeg gikk snart rastløs tilbake til Burnley Barracks stasjon og fikk gitt signal til togføreren som stoppet.
Kun 11 minutter tok toget opp til Nelson, og da jeg var særdeles tidlig ute med nesten to timer og tre kvarter til kampstart, valgte jeg å unne meg en pitstop og en pint på den meget flotte og koselige puben Station Hotel. Nelson er en by med rundt 30 000 innbyggere, og geografisk ligger den i Pendle-distriktet øst i Lancashire, kun seks-sju kilometer nord for Burnley. Som så mange andre Lancashire-byer har den en historie som senter for bomullsindstri under og etter den industrielle revolusjonen, men den senere nedgangen i denne industrien førte til høy arbeidsledighet, delvis fattigdom, og boligpriser som er blant Storbritannias laveste. Nelson har dessuten en høy andel innbyggere med fremmedkulturell bakgrunn, men er bemerkelsesverdig segregert i den grad at det «hvite» Marsden-området som i 2006 stemte inn landets første kommunestyrerepresentant fra British National Party har godt over 90% hvite briter, mens Whitefield-området noe mer sentralt i byen faktisk har rundt 75% innbyggere med asiatisk bakgrunn.
Det var delvis gjennom sistnevnte område jeg gikk mot Victoria Park, forbi rekken av etniske sjapper på Manchester Road og ned Lomeshaye Road, før jeg krysset motorveien M65 via en undergang der asiatisk ungdom åpenbart hadde samlet seg for å smugrøyke i frykt for å bli fersket og muligens bli offer for æresdrap, steining eller syrekasting. Etter et kvarters gange dukket Victoria Park opp på min venstre hånd, rett ved siden av den offentlige parken med samme navn. Porten inn til anlegget sto åpen, og jeg gikk inn for å kikke litt på herligheten som på lokalt folkemunne også går under navnet Little Wembley. Dette navnet er nok noe pretensiøst på nokså enkle Victoria Park, som har vært klubbens hjemmebane siden 1971, og som domineres av hovedtribunen på den ene langsiden.
De fleste vil vite at Nelson har en fortid i Football League, da de i 1921 fikk være med å stifte den nye Third Division North. Deres andre sesong i Football League ble deres beste, da de vant denne divisjonen og rykket opp til andredivisjon. I forberedelsene til sesongen på det andre nivået i engelsk fotball reiste man på en turne i Spania, der man slo bl.a. Real Oviedo (2-1) og ikke minst Real Madrid (4-2). Nelson ble med det den første engelske klubb til å slå Real Madrid i Spania, men oppholdet på nivå to ble derimot kortvarig da de rykket ned igjen etter kun en sesong. I 1931 var FL-eventyret over da Nelson ble stemt ut til fordel for Chester, selv om det måtte en andre valgrunde til for å skille de to. De returnerte deretter til Lancashire Combination, der de ble værende til denne ligaen i 1982 slo seg sammen med Cheshire County League og dannet dagens NWCL. I 2010 så Nelson seg tvunget til å legge ned førstelaget midlertidig, men etter ett års pause med kun juniorfotball var de tilbake, og etter å ha vunnet NWCL Division One forrige sesong, er det nå nyopprykket i Premier Division.
Jeg kom inn ved inngangspartiet på den ene kortsiden, der det kun er såkalt hard standing bak målet. Det er forresten tilfelle på tre av sidene, da den nevnte hovedtribunen faktisk er anleggets eneste tribune. Den befinner seg på den høyre langsiden sett fra inngangspartiet, og er en absolutt fjong tribune i tre, og den var i hvert fall for anledningen grønnmalt. Det er hovedsakelig en sittetribune, men ut mot begge flankene er det også partier med ståplasser under tak. På motsatt langside står laglederbenkene, mens man bak disse ser rett over på en rekke med typiske nordengelske rekkehus, og en gammel fabrikkpipe som bak disse tårner over husene og gjør sitt til å skape et interessant bakteppe. Bak det bortre målet er det et antall brakker og bygninger som gjør nytte som garderober, kontorer, klubbhus, matutsalg og bar.
Mens jeg sto der og hvilte kameralinsa på hovedtribunen kom en kar fra klubbledelsen som undret seg over hvor tidlig ute jeg var, da det fortsatt var godt over halvannen time til kampstart. Planen var dog å ta en tidlig kikk for deretter å oppsøke en pub, og han ga selvsagt klarsignal til at jeg kunne kikke meg rundt. Jeg ble imidlertid stående å prate litt med vedkommende, som kunne fortelle at han ikke hadde flere fysiske billetter igjen, men at det naturligvis ikke ville by på noe problem, da det mest av alt hadde vært en gimmick. Han kunne ellers fortelle at rivaliseringen med Colne ganske riktig er nokså heftig. Noe mer overraskende var det å høre at ansvaret for exiten fra Football League i 1931 ble lagt på Burnley, som på den tiden visstnok så på Nelson som en alvorlig trussel og derfor skal ha drevet lobbyvirksomhet for å få de andre klubbene til å stemme ut Nelson. Han la imidlertid til at forholdet til Burnley i dag er svært godt.
Han kunne også fortelle at man i disse dager forsøker å samle inn midler til å bygge en ny tribune på bortre kortside der de nevnte brakkene og byggene står, og man skal allerede ha fått byggetillatelse for dette. Den vil få navnet Joe Fagan Stand, etter managerlegenden som startet sin managerkarriere som spillende manager i nettopp Nelson. Samtidig håper man deretter å bygge et nytt klubbhus på kortsiden ved inngangspartiet. Som nevnt har klubben kun spilt her siden 1971, og før den tid var det Seedhill som var deres hjemmebane. Den hadde en tilskuerrekord fra 1936, da 14 143 tilskuere så et oppgjør mot Bradford Park Avenue (intet dårlig tall for en by av Nelsons størrelse). Den ble senere også brukt til både speedway og stock car racing, inntil den i 1980 ble revet for å gi plass til M65, men da hadde fotballklubben for lengst flyttet ut. Jeg fikk uansett et prov på hvor vrange FA og deres regelryttere kan være, da jeg ble fortalt at deres utsendinger hadde reagert på at det ligger noe grus på bakken rundt hovedtribunen. Jeg har riktignok aldri vært vitne til hverken opptøyer eller andre tragedier pga litt grus på bakken, men nok om det..
Jeg takket for praten og fullførte min runde rundt banen, men idet jeg satt kursen mot utgangen ble jeg gjort oppmerksom på at man nå hadde åpnet baren. Da kunne jeg like gjerne bli der, og selv om ikke den såkalte baren bød på all verdens areal og/eller fasiliteter, klarte da damene bak bardisken å fiske frem en boks Strongbow som jeg betalte £2 for. I et hjørne lå det bunker med eldre programmer, som man tydeligvis kunne ta mot et bidrag i en bøtte som var satt frem med håp om bidrag til den nevnte nye tribunen. Jeg rasket til meg to programmer og slang en håndfull vekslepenger i bøtta, og det var tydelig at klubben utgir et godt program. Under en røykepause ble jeg oppmerksom på at man nå hadde åpnet telleapparatene, så ærlig som jeg er gikk jeg over for å avlevere mine £6, pluss £1,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram, som jeg gikk tilbake til klubbhuset for å granske nærmere over en ny boks med Strongbow.
De nyopprykkede vertene befant seg før kampen på en 8. plass, men uttrykte forhåpninger om å kanskje kunne klatre en plass eller to. For gjestene fra Colne sin del hadde de i motsetning til vertskapet søkt om opprykk til step 4, men hadde måttet nøye seg med å kjempe i sjiktet bak tetduoen Glossop North End og Runcorn Linnets, der de i første rekke må slåss med føniks-klubben 1874 Northwich om tredjeplassen. I kveld sto det imidlertid også lokal prestisje på spill, så ytterligere motivasjon skulle i utgangspunktet være unødvendig. Mens jeg satt der og leste i programmet, dukket flere gamle kjenninger opp. Jeg har tidligere truffet Tony Morehead som ved et par anledninger også har gitt meg skyss, og han hadde tatt turen fra Manchester. Enda lenger hadde duoen Steve og Luke reist. Steve er Fareham-supporter som jeg traff både på fjorårets Northern League Easter Hop og på min visitt i Brockhurst i slutten av januar, da de spilte mot nettopp Fareham Town. Luke er identisk med aliaset Sussexhopper på Kempster-forumet, og bor i Worthing. Også han traff jeg på Northern Leagues arrangement i påsken i fjor, og han skulle jeg se mer til i løpet av turen da han også ville være med på NCELs Easter Hop.
Colne har for øvrig også de en temmelig interessant historie, om man inkluderer forgjengeren Colne Dynamoes. Sistnevnte ble i 1963 stiftet av multimillionæren Graham White, opprinnelig som en klubb for tidligere studenter ved Primet High School i Colne. Som medlem av Lancashire Combination var de i 1982 med å stifte NWCL, og etter at de i løpet av 1980-årene klatret kraftig i pyramiden befant de seg i NPL Premier. Etter at deres første sesong på det nivå endte med ligatittel, trodde man på den tredje tittelen og fjerde opprykket på rad. Den gang fantes det ingen Conference North/South, og opprykket til non-leagues gjeveste divisjon uteble da deres hjemmebane Holt House ikke oppfylte kravene til Conference. White skal ha tilbudt Burnley £500 000 for å få banedele på Turf Moor, men dette ble avslått, og White valgte i stedet faktisk å legge ned klubben. Først i 1996 ble den nye klubben, Colne FC, stiftet. De fikk direkte innpass i NWCL, der de nå har etablert seg på øverste halvdel av Premier Division.
Nelson kom fra to strake ligaseire, og tre seire på de fire siste, hvor tapet kom mot Glossop. Colne på sin side kom fra tap borte mot Ashton Athletic, men hadde før det hele ti strake seire i ligaen. Fra min posisjon ved siden av det ene målet kunne jeg se at Nelson startet best, og Matthew O’Neill testet bortekeeper Christopher Thompson mens et par frispark inn i feltet skapte litt hodebry. Men det jevnet seg snart ut, og med tolv minutter spilt pekte dommeren på straffemerket etter at Colne-spiss Spencer Jordan ble dratt ned i feltet av Mike Fletcher. Frem steg ligaens toppscorer Danny Boyle, som så sin straffe bli slått i stolpen av Admirals-keeper Ben Woodhead, men Boyle satt selv inn returen via tverrliggeren. 0-1. Kampen bølget frem og tilbake, men med ti minutter til pause ble gjestene redusert til ti mann da Joe Garvin fikk direkte rødt etter en voldsom takling på Kieran Walmsley. Colne-manager Steve Cunningham virket ikke helt enig på sidelinjen, men innrømmet vel etter kampen at den nok var grei.
Nelson hadde muligheter til å utligne, men klarte ikke å utnytte overtallet ved å omsette i scoringer. Ben Hoskins kom nærmest i første omgang med en avslutning som strøk stolpen. Med i underkant av fem minutter til pause pekte derimot dommeren på straffemerket igjen, og nok en gang var det Colne som ble tildelt straffespark – denne gang etter at Andy Mason angivelig hadde blokkert et skudd med hånda. Danny Boyle gikk igjen frem for å ta straffesparket, og igjen parerte Woodhead, men igjen falt returen for Boyle som fikk pirket inn sitt og Colnes andre for kvelden. Colne-supporterne som hele kvelden sørget for en voldsom stemning var i fyr og flamme. 0-2 var da også pauseresultatet da dommeren blåste for halv tid og jeg gikk for å hente meg påfyll av både flytende og fast føde.
Jeg betalte £2,50 for en pai med ertestuing og brun saus, og mesket meg med denne mens jeg samtalte med gamle og nye bekjentskaper. Nelson-folket var selvsagt foreløpig skuffet og mente de hadde fortjent litt bedre. Felles for personer fra begge leire, samt flere nøytrale, var at de ikke var det minste i tvil om at Glossop North End ville innhente Runcorn Linnets og sikre tittel og opprykk, til tross for en rekke hengekamper og et vanvittig kampprogram. Jeg var ikke alene om å ta hatten av for det Glossop har prestert denne sesongen, og flertallet virket faktisk å ha tro på at de vil sikre seg «The Treble», da de også er i finalen av både FA Vase og NWCLs ligacup. Det vil tiden vise, men de har uansett gjennomført en utrolig imponerende sesong. Ellers kunne Steve og Luke fortelle at de faktisk hadde tatt inn på det samme hotellet som undertegnede, og vi la vel mer eller mindre en løs plan om å eventuelt treffes på Station Hotel i Nelson etter kamp dersom vi skulle bli borte fra hverandre.
Andre omgang startet med at Spencer Jordan så sin avslutning blokkert etter forarbeid av Danny Boyle, men deretter fulgte en god periode for Nelson, som nå skapte flere sjanser. Kaptein Peter Wright så sin avslutning reddet av keeper Thompson, mens innbytter Jonny Hession sendte i vei et skudd som smalt i tverrliggeren. Kun få strakser senere fikk hjemmelagets Joe O’Neill sitt andre gule kort for en hands. Det var rundt 25 minutter igjen, og det var nå ti mot ti. Colne-keeper Thompson måtte igjen i ilden for å hamle opp med både to og tre redninger i forbindelse med en corner-situasjon, men med rundt fem minutter igjen fikk Nelson omsider sin redusering da Ben Hoskin sendte ballen forbi den utrusende Colne-keeperen. Nelson presset nå på, og manager Mark Fell vinket de fremover på banen. Colne virket å ha nok med å forsvare seg, men dommeren hadde mer på lager.
Vi var i ferd med å gå over på tillagt tid, og Colne klarte å etablere et angrep som resulterte i et lite bombardement mot Nelson-målet, og dommeren pekte for tredje gang på straffemerket. Igjen hadde han sett en hands, og igjen var det Andy Mason som skal ha blokkert et skudd med hånda. Han fikk dermed sitt andre gule og måtte forlate banen, slik at de siste minuttene ble spilt med ni mot ti. Det var nå knyttet spenning til om hvorvidt Danny Boyle kunne fullføre et temmelig spesielt hattrick ved å brenne tre straffespark for deretter å sette inn returen på alle tre. Men denne gang gikk han for kraft, plasserte ballen midt i mål på første forsøk, og satt inn sitt mål nummer 36 for sesongen (hvordav 29 i ligaen). 1-3, og festen var allerede for lengst i gang på den ene flanken av hovedtribunen der Colne-fansen sang av full hals og skrek seg hese. Imponerende 442 tilskuere så at dommeren kort etter blåste av Pendle-derbyet, og på en kveld da England spilte landskamp var det slett ingen dårlig oppslutning. Sesongbeste på Victoria Park, der jeg storkoste meg med lokalderbyet.
Klubbhuset hadde blitt drukket tomt for cider, så etter å ha samtalt litt med noen av de fremmøtte, valgte jeg å forlate Little Wembley med kurs for Station Hotel. På veien ut fikk jeg lov til å ta med meg en av stensilene med lagoppstillinger som var hengt opp, mens en representant for klubben igjen beklaget at de ikke hadde noen pins for øyeblikket. Jeg takket for meg med de beste lykkeønskninger, og fant ganske riktig Luke og Steve da jeg snart entret Station Hotel. Planen hadde vært å ta siste toget tilbake til Burnley Barracks klokka 23.03, men de to hadde allerede vurdert mulighetene for å ta en taxi tilbake dit noe senere. I godt selskap og med godt drikke flyr da også tiden, og snart var ikke toget lenger noe alternativ. Vi ble sittende der til en gang etter midnatt, da de to gikk for å kjøpe seg noe takeaway rett rundt hjørnet. Da jeg få minutter senere fulgte etter kunne jeg ikke se de (selv om jeg senere fikk høre at takeaway-sjappa som så stengt ut ikke hadde vært det), så jeg praiet selv en taxi tilbake til hotellet i Burnley og kunne like etter klokka ett finne senga £12 fattigere. Men det hadde vært nok en flott dag i Lancashire.
English ground # 239: Nelson v Colne 1-3 (0-2) North West Counties League Premier Division Victoria Park, 27 March 2015 0-1 Danny Boyle (13) 0-2 Danny Boyle (42) 1-2 Ben Hoskin (86) 1-3 Danny Boyle (pen, 90+2) Att: 442 Admission: £6 Programme: £1,50 Pin badge: n/a
Torsdag 26.03.2015: Bowers & Pitsea v Haringey Borough
Jeg hadde en nokså lang reise foran meg da tiden nå hadde kommet for å forlate Darwen og Lancashire, og jeg hadde vært litt i tenkeboksen vedrørende hvilken togstasjon jeg skulle starte reisen fra – Mill Hill eller Blackburn. Taxisjåføren som dagen før hadde kjørt meg til hotellet mente at både avstanden og taksten var nokså identisk, og da Blackburn stasjon bød på flere togavganger falt valget på sistnevnte. Taxi ble bestilt, og jeg ble sluppet av utenfor nevnte stasjon i god tid for å rekke 09.30-toget til Blackpool North. Jeg skulle være med så langt som til Preston, der jeg handlet inn frokost i form av smørbrød og juice, før jeg satt meg på toget til London Euston. Turen gikk gjennom metropolen ved hjelp av undergrunnen som fraktet meg til Tower Hill, der togstasjonen London Fenchurch Street ligger et steinkast unna. Herfra la jeg ut på siste etappe, og litt over klokka to kunne jeg omsider stige av på Westcliff stasjon, i Westcliff-on-Sea, i utkanten av Southend.
Her hadde jeg betalt £29 for kost og losji ved Welbeck Hotel, to minutters gange fra stasjonen. «You’re not a small man, are you?», konstaterte den åpenbart østeuropeiske verten da jeg kom for å sjekke inn, og et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg har da ikke kommet hit for å bli hundset. Men han kunne fortelle at han hadde fått en avbestilling og derfor ville oppgradere meg til en-suite dobbeltrom. Det kan man ikke klage på, og snart hadde jeg fått sjekket inn og logget meg på stedets WiFi, slik at jeg kunne få svart på spørsmålene for intervjuet jeg hadde lovet å gi til Clitheroe. Med det unnagjort leste jeg litt i min medbragte bok før jeg ble såpass rastløs at jeg tok apostlenes hester fatt og spaserte den drøyt tjue minutter lange turen inn til den store Wetherspoons-puben The Last Post. Den ligger vis-à-vis togstasjonen Southend Central, og her slo jeg meg ned en stund med en matbit og en j2o som snart ble byttet ut med en pint Strongbow. Samtidig fikk jeg sjekket status på kveldens kamp, i og med at det hadde vært en god del regn i regionen tidlig på dagen. Det hadde gitt grunn til bekymring på formiddagen, men nå var man optimistiske, slik at jeg slapp å ty til plan B (som var Hendons kamp mot Corinthian-Casuals i London County Cup – spilt på Silver Jubilee Park i Kingsbury, der Hendon fra neste sesong vil flytt inn sammen med Edgware Town etter å ha påkostet blant annet nytt 3G-dekke).
Min Southend-kompis Scott hadde uttrykt interesse for å være med på kamp, men jeg hadde nå ikke hørt noe fra ham på et par timer. Det skulle vise seg at han hadde måttet ile til sykehuset med sin svangre frøken, så han var unnskyldt. Jeg hørte for sikkerhets skyld også med Gareth, som bor i Benfleet, om han ville være med til Pitsea for å se fotball nokså lokalt for ham, men han måtte jobbe. Derfor satt jeg meg etter hvert alene på toget tilbake mot London, og etter så vidt over kvarteret på toget kunne jeg stige av på Pitsea stasjon. Vi befinner oss altså i det sørlige Essex, der Pitsea opprinnelig var en landsby som nå utgjør den østlige utkanten av Basildon. På slutten av 1940-årene valgte man å anlegge en såkalt new town her for å ta av for befolkningsveksten i London, og fire landsbyer (Pitsea, Laindon, Vange og Basildon) ble slått sammen for å danne kjerne i den nye byen som fikk navn etter Basildon da denne var den mest sentrale av de fire. Basildon har et innbyggertall på rundt 100 000, hvorav omkring 25% tydeligvis hører innunder Pitsea. For de musikkinteresserte kommer dessuten også bandet Depeche Mode fra Basildon.
Vel ute av stasjonen valgte jeg å hoppe i en taxi heller enn å spasere den rundt halvtimes lange turen langs ukjente veier opp til Crown Avenue, spesielt da den første delen av ruten virket nokså kronglete rundt og etter stedet der man må forsere motorveien A13. Jeg ble sluppet av oppe på Crown Avenue, et steinkast fra innkjørselen til fotballstadionet med samme navn. Med snaut halvannen time til kampstart var det imidlertid ikke særlig med aktivitet å se, bortsett fra et par spillere som var på vei inn i det som åpenbart var klubbhuset på utsiden av selve anlegget. Jeg gikk langs gjerdet mellom dette og banen, og kom frem til inngangspartiet som foreløpig var forlatt. Det var ikke spesielt med innsyn herfra, bortsett fra at jeg kunne se tribunekonstruksjonen som gir tak over hodet bak målet på bortre kortside. Derfor returnerte jeg til klubbhuset, der en kar på utsiden bekreftet at baren var åpen.
Baren var overraskende stor, og den ene delen føltes nærmest som en koselig pub; noe som ga meg inntrykket av at den muligens fungerer som nettopp det også til hverdags. Med en pint Strongbow til £3,05 satt jeg meg ned og studerte tabellen for Essex Senior League. Det var nemlig duket for toppoppgjør i denne ligaen, der hjemmelaget Bowers & Pitsea skulle ta imot Haringey Borough. Bowers & Pitsea ble stiftet i 2004, da Bowers United slo seg sammen med Pitsea. Bowers United var den største og eldste av de to, stiftet i 1946 som en av mange klubber som dukket opp etter at stabiliteten hadde returnert til landet etter krigen. Klubben ble grunnlagt av Bert Salmon, som senere fikk selskap av sin nå avdøde bror Len Salmon, og var i 1966 med å stifte Essex Olympian League. Åtte år senere tok de steget opp i Essex Senior League, som de senere vant to ganger (1981 og 1999). Pitsea ble på sin side stiftet i 1970, og spilte stort sett Sunday League fotball før sammenslåingen i 2004.
Crown Avenue var Bowers United sin hjemmebane, etter at deres tidligere bane Gun Meadow måtte vike vei for byggingen av A13-veien, og det er altså her den nye klubben også spiller. Den går offisielt også under navnet Len Salmon Stadium til ære for den avdøde Salmon, og skulle altså denne kvelden være åsted for en viktig batalje i kamp om tittel og opprykk. Det så lenge ut som en parademarsj for Haringey Borough i årets Essex Senior League, og de sto da også nå med 19-1-1 på de siste 21 i ligaen, der de nå kom fra fire strake seire. Etter en litt kronglete sesonginnledning har imidlertid også Bowers & Pitsea virkelig funnet formen, og sist gang de tapte var tidlig i november! De sto nå med 18 strake kamper uten tap (16-2-0) i alle turneringer, hvorav 15 i ligaen. De hadde tre kamper til gode på Haringey Borough, men også hele 18 poeng opp. På foreløpig tabelltopp tronet derimot Barking, ett lite poeng foran Haringey, men med fem kamper mer spilt – og med hele ni kamper mer spilt enn Bowers & Pitsea. Og Barking hadde i tillegg tapt på besøk hos Tower Hamlets kvelden før.
De fremmøtte i baren innrømmet selvsagt at Haringey Borough fremdeles var favoritt til tittelen og opprykket, men samtidig hadde de nå fått blod på tann slik at de ikke helt ville gi opp håpet. Ikke minst minnet de også om at kveldens møte kun var det første mellom de to, og at returmøtet i nord-London gjenstår. Under en røykepause kikket jeg bortom inngangspartiet der det nå sto en kar som viste seg å være en groundhopper fra Folkestone, men bortsett fra ham var det fortsatt ingen aktivitet, så jeg unnet meg nok et glass i baren. Etter å ha tømt det andre glasset returnerte jeg idet denne karen kom ut fra banen der han tydeligvis hadde blitt sluppet inn for å ta noen bilder før det ble for mørkt. Nå hadde han også selskap av to andre typer han åpenbart kjente fra bl.a Kempser-forumet, men som fremsto som nokså arrogante og avviste bastant at de var groundhoppere (selv om de innrømmet å drive utstrakt reisevirksomhet i forbindelse med fotballen i sørøst), som de hevdet aldri gjør revisitsog er langt mer opptatt av arkitektur enn av fotball. Omsider åpnet man telleapparatene med omtrent en halvtimes tid til avspark, og jeg betalte mine £6 og entret Crown Avenue.
Mens vi ventet på at kveldens kampprogram skulle ankomme, benyttet jeg ventetiden til å knipse noen blinkskudd av anlegget, som entres på den ene langsiden. På bortre langside til høyre for meg var det som nevnt hard standing med en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet, og denne strekker seg drøyt halve banens bredde. På bortre langside er det ingenting av tilskuerfasiliteter, men det er her man finner laglederbenkene. Tilsvarende er det heller ingenting bak målet på motsatt kortside, bortsett fra hard standing. Anleggets eneste sittetribune er hovedtribunen på langsiden der jeg kom inn. På begge sider av denne er det et par trinn for stående tilskuere, som på den ene siden står under en liten seksjon med tak. Jeg hadde ikke hatt voldsomme forventninger, men Crown Avenue var en liten positiv overraskelse. Nå kom også mannen med kamprogrammene, og han ble en populær mann blant gribbene som køet foran ham. For £1 fikk jeg kloa i et eksemplar, og unnet meg dessuten en bacon roll til £2,75 før kampen startet. For ordens skyld var ikke programmet det aller beste, og det kunne gjort seg med enkle ting som en tabell og terminliste, men det var selvsagt bedre enn ingenting, og det hadde i det minste fyldige beskrivelser av begge de to klubbenes historikk.
Begge lag har for ordens skyld søkt om opprykk til step 4, og det vil som kjent kun bli hentet opp en klubb. En representant for ligaen fortalte meg at begge de to, i tillegg til Barking, skal ha fått grønt lys for sine anlegg, og følgelig vil tittelvinneren dermed også rykke opp. Derfor sto det mye på spill, og den følelsen sto man med allerede fra start. Vi nærmet oss ti minutter spilt da en lang ball ble headet tilbake til egen keeper av en Bowers-forsvarer, men keeper Dylan Skinner gjorde en brøler da han på merkelig vis måtte gi en retur. Den falt i beina til en motspiller som kom for nært oppi Skinner, men returen havnet hos Dean Fenton som sendte The Borough i føringen. Det sto 0-1 etter ti minutter. Hjemmekeeperen gjorde snart opp for seg med en god redning, før vertene hadde flere gode muligheter, men gjestene fikk til stadighet slengt frem en kroppsdel som gjorde at avslutningene ble blokkert eller endret retning. Spillerne la lite mellom i de herlige taklingene, og det ble etter hvert noe ampert der Bowers jaktet utligning, men 0-1 sto seg til pause.
Etter en kjapp pint inne i klubbhuset var jeg tilbake på plass idet spillerne kom ut på banen igjen, og Bowers presset nå på og hadde allerede fått en avslutning reddet på streken da de tolv minutter ut i omgangen fikk frispark på offensiv banehalvdel. Vinny Durrant løftet ballen inn i feltet, men ingen av spillerne der inne fikk kontakt med kula som spratt i bakken og inn i nettmaskene bak en utmanøvrert bortekeeper Kalin Artakiev. 1-1! Det tok snart fullstendig fyr, og ved et tidspunkt var det nummeret før det brøt ut masseslagsmål med samtlige spillere involvert da også hjemmekeeper Skinner løp hele banens lengde for å delta. Gjestenes eneste hvite utespiller(!), venstrebacken Dan Gudgeon, fikk se det røde kortet i forbindelse med denne episoden. Mot ti mann trykket nå gjestene stadig kraftigere på for et vinnermål, men til tross for mye ballinnehav skapte de ikke så altfor mange store sjanser…inntil de leverte et flott angrep i kampens 83. minutt. Jamie Salmon løftet ballen inn i feltet, der Alfie Hilton(?) på flott vis spilte ballen videre på direkten, og Rob Whitnell kunne legge ned ballen og med utsiden av høyrefoten sende den til side for keeper Artakiev og i mål. 2-1, og jubelen sto i taket blant de røde og hvite.
Til tross for et lite skremmeskudd helt på tampen, hadde Bowers & Pitsea nå få problemer med å kontrollere inn de tre poengene, og 178 tilskuere så dommeren blåse av med 2-1 som sluttresultat og en fortjent seier for manager Rob Smalls utvalgte. Avstanden mellom de to var nå nede i 15 poeng med tre kamper til gode for Bowers, og de to skal som nevnt også møtes i siste serierunde. Det spørs vel om det ikke likevel blir vel tøft, men jeg ville ikke helle malurt i begeret, og hjemmefansen påpekte at Haringey også blant annet skulle til Barking. Innerst inne visste de vel at det nok skulle svært mye til, men det sies at håpet er det siste som dør. Mens jeg inntok en pint i baren kom jeg dessuten i snakk med en gruppe fremmøtte som også var Southend-supportere. Det viste seg at vi hadde en rekke felles kjente, og en av de kunne fortelle at han var arrangør av supporterbussen mange av mine Southend-kjenninger tidvis benytter seg av i forbindelse med bortekamper. Han forærte meg også en enorm pin, som viste seg å være en av de jeg hadde tatt for å være kjøleskapsmagneter da jeg hadde sett de bak bardisken.
Da jeg ringte for å bestille en taxi tilbake til Pitsea togstasjon, var det tydelig at kvinnen på taxikontoret ikke var helt klar over at det fantes et fotballstadion i området, for hun spurte først om jeg mente Basildon United…og da jeg oppga postkoden fra kampprogrammet lurte hun på om ikke dette var cricketklubben eller en eventuell fotballbane i dens nærhet. Dette ble blankt avfeid av mine samtalepartnere, men heldigvis viste det seg at taxisjåføren som fikk oppdraget hadde langt bedre lokalkunnskap, for snart sto han utenfor som avtalt. Etter å ha blitt skysset tilbake til stasjonen hoppet jeg på et av togene østover mot Southend og Shoeburyness, og kunne litt etter klokka 23 gå av i Westcliff og traske tilbake til hotellet for å få meg litt søvn foran en ny lang reise morgenen etter.
English ground # 238: Bowers & Pitsea v Haringey Borough 2-1 (0-1) Essex Senior League Crown Avenue (Len Salmon Stadium), 26 March 2015 0-1 Dean Fenton (10) 1-1 Vinny Durrant (58) 2-1 Rob Whitnell (83) Att: 178 Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: Free (a giant one given to me by a supporter)
Jeg våknet og gikk ned for å innta frokost til avtalt tid, men fant til min overraskelse ut at jeg hadde blitt låst inne på The Rose & Crown, da døren inn til pubens bar-område fortsatt var låst. Det var heller ingen som svarte da jeg banket på, så etter å ha returnert til rommet og forsøkt igjen etter ti minutter så jeg ingen annen utvei enn å gå ned brannutgangen som jeg hadde blitt fortalt at jeg kunne bruke om jeg ville ut og ha meg en røyk. Jeg gikk ned denne trappa på utsiden av bygget, og mens jeg sto der stakk innehaveren selv hodet ut etter noen minutter. Han hadde sett meg gå ned branntrappa, og hevdet at han ikke hadde blitt fortalt at han hadde gjester som skulle ha frokost. Han bød meg komme innenfor og slå meg ned mens han gikk for å kokkelere, og etter få minutter kom også jenta som jeg kvelden i forveien hadde avtalt tidspunkt for frokost med. Alt var glemt da jeg snart ble servert en ypperlig frokost, som til min glede også inkluderte både black pudding og fried bread.
Rundt klokka 11 forlot jeg den koselige puben The Crown & Rose og spaserte de få minuttene ned til Clitheroe stasjon, der jeg satt meg ned og leste litt mens jeg ventet på 11.44-toget til Manchester Victoria. Jeg hadde opprinnelig tenkt å hoppe av i Blackburn og ta taxi derfra, men valgte nå i stedet å bli med ytterligere en stasjon til Darwen, der jeg etter en halvtime på toget kunne stige av. Her var det imidlertid ingen taxi eller holdeplass for slike på utsiden, og Travelodge-hotellet jeg hadde booket overnatting på befant seg visstnok en halvtimes gange lenger nord, på god vei mot Blackburn, rett i nærheten av M65. Etter noen minutters gange innover i sentrum fikk jeg imidlertid praiet en drosjekusk og manet ham i retning Travelodge Blackburn M65, der jeg hadde betalt overkommelige £26 for overnatting.
Darwen er en markedsby i grevskapet Lancashire, og har fått navn etter elven som renner gjennom (eller rettere sagt under) byen. Den kan kun ses i byens utkant, da den lenger inne i byen renner under bakken. Darwen har rundt 30-35 000 innbyggere, og har som så mange andre av byene i regionen en historie som senter for tekstilproduksjon under den industrielle revolusjonen. Byen var faktisk også en av verdens første som hadde dampdrevne trikker, og disse gikk i rute mellom Blackburn og Darwen, men etter under tjue år ble denne trikkelinjen nedlagt helt på tampen av 1800-tallet. Darwen har nærmest vokst sammen med den større naboen Blackburn i nord. Byens mest kjente landemerke er Jubilee Tower, som ble reist på Darwen Hill i anledning feiringen av dronning Victorias 60 år på tronen i 1897. Dette tårnet kalles også Darwen Tower, og står altså oppe på en ås over byen. På en klar dag sies det at man herfra kan se både Isle of Man, Blackpool Tower, og det nordlige Wales.
Travelodge er vel nærmest som en slags hotellverdens Ryanair å regne, og de er svært strikse på tidspunkt for innsjekking etc. Jeg hadde likevel håpet å få slenge fra meg bagen før jeg slo i hjel en time eller to med en spasertur opp til Ewood Park, og selv ved Travelodge-hoteller har dette ikke vært noe problem tidligere. Nå fikk jeg imidlertid klar beskjed om at de dessverre ikke kunne gå med på dette grunnet sikkerhetsreglementet! Jeg fikk derimot tilbud om tidlig innsjekking som ville gjøre overnattingen £10 dyrere, og det var vel heller det som var motivet for den plutselige interessen for sikkerhet, vil jeg tro. Med over to timer til innsjekking klokka tre, hadde jeg strengt tatt ikke noe valg, og da jeg hadde punget ut de bitre £10 og sjekket inn, utgjorde plutselig ikke bagasjen min lenger noen umiddelbar trussel for hotellet.
Jeg hadde faktisk vurdert en spasertur opp til Darwen Tower, men innså nå at det var en utflukt som tok flere timer. I stedet registrerte jeg at hotellet ganske riktig lå på nabotomta til AFC Darwens hjemmebane, The Anchor Ground, og dette hadde da også vært hovedgrunnen for min booking her. Imidlertid vendte mitt rom den andre veien, ut mot forsiden av den lille handelsparken som hotellet var tilknyttet. Fra vinduene ute i gangen ved heisen kunne jeg imidlertid se at det var fin utsikt over til banen der jeg denne kvelden skulle se kamp. Selv om hotellet ligger på nabotomta, er det grunnet et gjerde mer tungvint enn som så å ta seg over dit. Jeg måtte gå via en sti som førte inn på en vei i et boligområde, og herfra måtte jeg igjen krysse over til paralellgata gjennom en gangvei som slanget seg mellom rekkehusenes bakgårder, der de lokale kvinnfolkene hadde vært flittig opptatt med å henge opp klesvask på tørkesnorene. Snart var jeg ved den ene enden av banen, der det nå faktisk var åpent slik at jeg kunne ta en kikk.
Her var det kun noen simple sperringer og en enkel port, og et par karer som holdt på med forberedelser til kveldens kamp fortalte at inngangspartiet var ved den andre enden – ytterligere noen minutters gange der man måtte følge denne veien helt rundt før man kunne svinge opp veien som førte mot hovedinngangen. De to ga imidlertid klarsignal til at jeg kunne ta en kjapp runde rundt banen for å ta noen bilder, og da jeg hadde fullført seansen var de to klare for å dra, så således var jeg igjen heldig med timingen. Med det unnagjort bestemte jeg meg for å spasere opp til Blackburn Rovers’ hjemmebane Ewood Park for å ta en kikk. Jeg passerte under M65, og etter en liten halvtime langs Bolton Road (som i begynnelsen het Blackburn Road) så jeg stadionet på min høyre hånd.
Jeg tok en runde rundt utsiden av anlegget, og likte spesielt detaljen med en memorial garden (rett bak statuen av Jack Walker). Det som imidlertid slo meg var at blant gruppen av ungdommer som spilte fotball på parkeringsplassen på utsiden, var det ingen Blackburn-trøyer å se, mens både Barcelona, Real Madrid, Paris SG, Argentina(!) og Manchester United var representert. Etter min lille kikk rundt Ewood Park unnet jeg meg en pitstop på Hungry Horse-puben The Fernhurst Lodge for å ta en matbit og en pint før jeg valgte å ta bussen tilbake til The Anchor og returnere til hotellet for å slappe av litt på senga med en medbragt bok. Ved min snarvisitt tidligere på dagen hadde jeg blitt fortalt at de normalt åpnet rundt klokka sju, men allerede en snau halvtime tidligere fikk jeg melding av min kompis Anthony som også skulle på kampen og som kunne fortelle at han nå var i ferd med å betale seg inn. To minutter senere var jeg på vei ut døra, og kunne snart levere £5 til den meget vakre brunetten som betjente telleapparatene. Denne skjønnheten ga meg også en kopi av kveldens kampprogram i bytte mot ytterligere £1.
Deretter inntok jeg baren der jeg fant Anthony. Etter å ha byttet £3 mot en pint Strongbow fikk vi samtalt litt før jeg ble med Anthony på en liten fotorunde. The Anchor Ground entres i det ene hjørnet, og anlegget domineres av hovedtribunen på langsiden der. Dette er i all hovedsak en sittetribune, men med et par partier for stående tilskuere. Mellom denne hovedtribunen og inngangspartiet finner man klubbhuset, og utenfor dette er det en liten terrasse der de som ønsker det kan stå og se kampen. På bortre kortside er det hard standing og et par betongtrinn under åpen himmel, og på utsiden av gjerdet her ser man Travelodge-hotellet der jeg hadde base. Tilsvarende fasiliteter – eller mangel på slike – er det også på bortre langside, der man også finner de nymotens utseende laglederbenkene. Og på nærmeste kortside er det igjen hard standing og noen trinn under åpen himmel. På utsiden her finner man for øvrig fabrikken til Crown Paints.
Jeg var faktisk av den oppfatning at forgjengeren Darwen FC i sin tid hadde spilt FL-fotball på The Anchor Ground helt på tampen av sin tid i Football League, men faktum er at flyttingen fra Barley Bank til The Anchor Ground skjedde rett etter deres siste sesong i ligaen. Det var våren 1899, og Darwen-klubben(e) har nå spilt her siden den gang. Forgjengeren Darwen FC har da også en betydelig plass i historien, og en vennskapskamp mot Blackburn Rovers på Barley Bank i 1878 antas å være den første fotballkampen under flomlys, og klubben går også for å være den første som signerte profesjonelle spillere i form av forsterkninger hentet fra Skottland. Dette var medvirkende til at Darwen FC i årene rundt 1880 ble den første fotballklubben fra nordvest til å hevde seg i FA Cupen.
I de første årene hadde FA Cupen nemlig blitt dominert av gentleman-lagene fra sør, der spillere fra middel- og overklassen representerte klubber som Old Etonians, Wanderers, Royal Engineers, og Oxford University. I 1879 tok Darwen seg til kvartfinalen, og to år senere til semifinalen, og en rasende amatørklubb fra London tok til orde for et regelverk som forbød profesjonelle spillere. Før 1891/92-sesongen fikk Darwen bli med i Football League, som da kun hadde en divisjon. Der endte de sist, og ble dermed flyttet ned i den nye andredivisjon. De rykket umiddelbart opp igjen, men endte deretter nest sist og rykket igjen ned i det som var deres andre og siste sesong i den engelske fotballens gjeveste divisjon. Våren 1899 var det som nevnt slutt på epoken i Football League, etter en sesong der de endte sist i andredivisjon og satt en fortsatt eksisterende FL-rekord med 18 strake tap.
Etter noen få år i Lancashire League, spilte klubben i Lancashire Combination og senere noen år i Cheshire County League, før de to sistnevnte i 1982 slo seg sammen for å danne North West Counties League. Der spilte de helt til 2009, da klubben etter å ha overlevd flere tidligere konkursbegjæringer omsider ble slått konkurs etter 134 år. En ny føniks-klubb ble raskt stiftet, men AFC Darwen måtte starte opp igjen i West Lancashire League. Til tross for 8. plass våren 2010, i sin første sesong, ble de flyttet opp i North West Counties League Division One. Femteplassen for to sesonger siden (2012/13) er den nye klubbens bestenotering, men det kan muligens forbedres denne sesongen. De lå før kveldens kamp på en sjetteplass, men med kamper til gode på konkurrentene rett foran på tabellen.
Anthony minnet om det som er nytt for sesongen i NWCL; nemlig et playoff der nummer 3-6 i Division One vil spille om en tredje opprykksplass til NWCL Premier. I tillegg til AFC Darwen var også kveldens gjester med i kampen om en plass i playoff. Chadderton hadde tatt turen fra Oldhams vestlige utkant, og lurte to plasser og tre poeng bak sine verter på tabellen, med like mange kamper spilt. Det var allerede 99,9% klart at de to direkte opprykksplassene ville gå til Atherton Collieries og Cammell Laird 1907, men det var en voldsom kamp om playoff-plassene. Før kampen ledet Hanley Town an i denne gruppen (28 kamper, 52 poeng), fulgt av Barnton (30 kamper, 50 poeng), Holker Old Boys (27 kamper, 47 poeng), AFC Darwen (26 kamper, 47 poeng), Cheadle Town (29 kamper, 41 poeng) og Chadderton (26 kamper, 40 poeng). Det var duket for et skikkelig rotterace, men den midlertidige manageren Nick Lloyd var da optimistisk med tanke på AFC Darwens sjanser.
Fra vår plass på balkongen kunne vi se at det fra start var en tett og jevn kamp. Vertene hadde sin første sjanse da Paul Coote headet en corner like over. Fra det påfølgende utsparket fra Chadderton-keeper Dale Latham kom James Curley seg forbi den nølende forsvarsfireren til Darwen. Han sendte ballen forbi Darwen-keeper Stefan Holden, men ballen traff stolpen og ble omsider klarert. Hjemmelagets Conor Gaul så sin avslutning blokkert av en oppofrende Chadderton-forsvarer, og det samme var tilfellet da Curley igjen var på ferde på motsatt banehalvdel. Med sju-åtte minutter til pause var det Ryan Steele som fikk muligheten for hjemmelaget, men igjen fikk Chadderton blokkert på streken. Dermed var det fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben, og uavgjort halvveis var vel egentlig ganske greit.
De hadde ingen ertestuing, men jeg fikk i det minste en øse med brun saus på min meat & potato pie, som jeg betalte rimelige £1,40 for, og som likevel falt godt i smak. Deretter fikk vi påfyll i glassene mens jeg hørte om Anthonys forestående Italia-tur for å se det engelske landslaget, samt planer om å besøke Barnets nye hjemmebane før sesongslutt i tilfelle de skulle rykke opp, siden han ikke lenger ser FL-fotball. Samtidig som jeg gikk til innkjøp av en pin til £2,50 fikk jeg nytt påfyll i plastglass, og vi valgte å ta plass på hovedtribunen foran andre omgang (jeg så først etter kampen at alkohol kun er tillatt på den nevnte balkongen).
Vertene startet friskt etter pause, og Karl Turner brant to gode sjanser før Ryan Steele avsluttet like over. Darwen fortsatte å presse, men desperate Chadderton-forsvarere fikk ved tre anledninger blokkert avslutninger, hvorav en helt inne på streken. Steel var igjen på ferde, men keeper Dale Latham fikk slått til corner. Etter en serie av muligheter fikk gjestene omsider klarert opp til James Curley som igjen lurte offside-fella, men hjemmekeeper Holden fikk avverget. Gjestenes sjanser begrenset seg nå til kontringer, og etter en drøy time var det på en av disse at de tok de ledelsen mot spillets gang. Ballen ble pirket forbi keeper Holden, og Niall Sultan var sist på ballen, selv om hjemmelaget protesterte voldsomt og hevdet han befant seg i en offside-posisjon. Etter en lengre konsultasjon med sin linjemann, bestemte dommeren seg for å godkjenne, og det sto 0-1 etter 63 minutter. Kort fortalt fortsatte Darwen å presse på, manet frem av majoriteten av de 108 tilskuerne, og til tider hadde de Chadderton-feltet under beleiring, men gjestene klarte å stå imot og tok alle tre poengene.
Anthony satt ganske raskt kursen tilbake mot Preston, mens jeg unnet meg en ny pint i baren. Der var naturlig nok bortefolket svært fornøyd, og Chadderton-manager Steve Patterson var i likhet med sin Darwen-motpart fortsatt optimist med tanke på å kapre en plass i playoff. Darwen-spillerne var selvsagt langt mer slukøret, og hevdet at de på en normal dag ville hatt langt bedre uttelling offensivt. De hadde i løpet av andre omgang vært det beste laget, men Chaddertons taktikk hadde fungert perfekt. Likevel var også hjemmefolket fortsatt optimister med tanke på playoff. Ikke overraskende hevdet representanter for begge lag at divisjonens beste lag denne sesongen var Atherton Collieries, og hevdet at både de og Cammell Laird vil kunne hevde seg godt i Premier Division neste sesong, der de spådde de to en plass på øvre halvdel.
Etter en siste pint takket jeg omsider for meg og ønsket lykke til, og valgte en rask pitstop på puben The Anchor, et steinkast nede i veien. Mitt besøk i den historiske fotballbyen Darwen gikk mot slutten, og jeg hadde hatt et trivelig besøk der. Riktignok får spaserturen opp til Darwen Tower vente til en annen gang, om jeg eventuelt har bedre tid (og form) ved neste eventuelle korsvei. Nå gjensto bare spaserturen tilbake til Travelodge-hotellet, der jeg raskt fant senga. Dagen etter skulle jeg foreta en lengre reise helt ned til Essex, så det var bare å få seg litt søvn.
English ground # 237: AFC Darwen v Chadderton 0-1 (0-0) North West Counties League Division One The Anchor Ground, 25 March 2015 0-1 Niall Sultan (63) Att: 108 Admission: £5 Programme: £1 Pin badge: £2,50
