Jeg hadde Newcastle som base for andre dag på rad, og en av mine favorittbyers fantastiske uteliv hadde virkelig satt sine spor da undertegnede våknet i alt annet enn kanonform. Etter å ha busset ut til Heaton Road for å forsøke å bøte litt på formen med en voldsom frokost fra Butterfly Cabinet, bestemte jeg meg for å ta en liten utflukt. Det var på metroen inn mot sentrum at jeg fikk ideen om å ta en kikk på Kingston Park, og dermed byttet jeg til grønn metro-linje for å komme meg til stasjonen med samme navn.
Det var her den ikke lenger eksisterende klubben Newcastle Blue Star spilte sine siste år før de gikk konkurs. Her spiller fortsatt rugby union klubben Newcastle Falcons sine hjemmekamper, i tillegg til rugby league klubben Newcastle Thunder. Newcastle Uniteds reserver spiller vel såvidt jeg vet også majoriteten av sine hjemmekamper her. Det var tilsynelatende ikke muligheter for å ta seg inn, men det var da temmelig godt innsyn til anleggets indre. Det skal da også nevnes at klubbens tidligere hjemmebane Wheatsheaf Park ikke ligger altfor langt unna (nå hjemmebane for rugby union klubben Gosforth RFC under navnet Druid Park), men jeg har ærlig talt ikke den ringeste anelse om hvorfor i all verden jeg ikke dro videre de to holdeplassene til Callerton Parkway for å ta en kikk også der.
Blue Star ble stiftet i 1930, men det var ikke før i 1985 at de tok steget opp i Northern League – etter å ha vunnet Wearside League tre år på rad. De tok Northern League Division Two med storm og vant divisjonen suverent etter å ha vunnet 36 av 38 kamper. I Division One kjempet de umiddelbart i toppen, men var snart på retur og måtte etter hvert returnere til Division Two. Siste gang de rykket opp igjen i Division One vant de rett og slett hele ligaen som nyopprykket lag, samtidig som de sikret seg The Double ved også å vinne ligacupen. Det var våren 2006, men det var ikke før året etter at de fikk rykke opp til NPL Division One North, da Wheatsheaf Park ikke tilfredsstilte NPLs krav.
Dette var bakgrunnen for at de fikk i stand en avtale om banedeling med Newcastle Falcons på Kingston Park. Med en kapasitet på 10 200 var det kanskje vel voldsomt, men i sin andre sesong (2008/09) i NPL 1 North fulgte de opp tredjeplassen med å triumfere i playoff. I semifinalen ble Colwyn Bay slått på straffer, mens de knuste Curzon Ashton 4-1 i finalen, og dermed var klubben klar for spill i NPL Premier Division. Men før man kom så langt fikk klubben et krav på £65 000 fra Football Foundation, som ville ha tilbake pengene de hadde gitt i tilskudd for å pusse opp Wheatsheaf Park, siden klubben ikke lenger ville spille der. Det endte snart med at kubben la ned driften, og er således historie.
Min voldsomme tur hadde fått en fin start i Kent, men nå var det på tide å sette kursen mot det nordøstlige England, og etter å ha handlet inn frokost i forma av smørbrød og juice fra Sainsburys gikk første etappe med tog fra Birchington-on-Sea til London St. Pancras. Der krysset jeg over veien til Kings Cross for å sette meg på toget til Newcastle, men ikke før jeg hadde blitt fristet til å benytte anledningen til å kjøpe inn lunsj i form av en scotch pie fra markedet utenfor sistnevnte stasjon. Da jeg omsider ankom Newcastle, hadde jeg vært på farten i over fem timer, og klokka nærmet seg to. Heldigvis var også Newcastle endestasjon, for da jeg våknet hadde toget tydeligvis stått på stasjonen i 12 minutter allerede.
Ved Surtees Hotel i sentrum av den fantastiske geordie-byen hadde jeg betalt £81 for to netters overnatting, og jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg. Jeg stortrives alltid i Newcastle, og det var grunnen til at jeg hadde valgt meg byen som base til tross for at eksempelvis Durham hadde vært gunstigere rent reisemessig. Jeg tuslet litt rundt og nøt livet før jeg oppsøkte Bridge Hotel, men der hadde de akkurat avsluttet matserveringen før et par timer, slik at jeg måtte nøye meg med en pint cider eller to mens jeg leste litt vekselsvis i Non League Paper og min medbragte bok. Etter hvert var det på tide å vende snuta sørover med toget til Durham, der jeg spaserte ned til bussterminalen og betalte £4,10 for en returbillett til Willington.
Etter tjue minutter på buss 46 kunne jeg stige av i den gamle gruvebyen Willington, som ligger i County Durham – mellom Crook i vest, Spennymoor i vest, og Bishop Auckland i sør…og altså et lite stykke sørvest for Durham by. Som så mange andre samfunn i dette området, var økonomien basert nærmest utelukkende på kullgruvedriften, og da den store gruven her stengte for godt i 1967 var det starten på en nedgangstid som Willington fortsatt sliter med. I disse dager har de sju-åtte tusen innbyggerne få jobber i selve Willington, som nå fungerer mer som en pendlerby for Bishop Auckland og Durham.
Fotballklubben har vært Willingtons stolthet, og etter å ha blitt stiftet i 1906 ble de med i Northern League fem år senere. De har også vunnet Northern League ved tre anledninger, men sist gang var så langt tilbake som i 1930. Den virkelige storhetstiden var på i 1940- og 1950-årene, da de gjorde seg bemerket i den svært prestisjetunge FA Amateur Cup. Etter å ha tapt finalen for Bishop Auckland i 1939, fikk de sin hevn i 1950, da samme motstander ble slått 4-0 foran 88 000 tilskuere på Wembley. Samtidig var de et nokså fast innslag i toppen av Northern League, men det skulle ikke vare.
Da Northern League før 1981/82-sesongen utvidet med en andredivisjon, hadde Willington endt helt sist de foregående sesongene, og med ny jumboplass påfølgende sesong ble det nedrykk og et foreløpig siste avskjed med Northern Leagues øverste divisjon. I 2005 måtte de også ta turen ned i Wearside League, der de ble værende i åtte sesonger før de i 2013 kunne returnere til Northern League Division Two. Det er lenge siden 10 000 tilskuere møtte opp for å se et FA Amateur Cup oppgjør mot Bromley i 1953, men deres hjemmebane Hall Lane hadde i hvert fall fristet undertegnede til besøk en stund. Først ble det imidlertid en liten pitstop ved puben Hogans, men snart trasket jeg mot kveldens kamparena.
£7 ble avlevert i inngangspartiet – £5 for entré og £2 for et kampprogram i svart/hvitt, og dermed kunne jeg gå innenfor og ta en kikk på herligheten. Om den følelsen kanskje ikke var fullt like heftig som det jeg hadde hos Crook Town, kunne jeg også her nærmest føle historiens sus da jeg skuet ut over anlegget som har vært klubbens hjemmebane siden 1911. Det skal ha vært temmelig spartansk frem til den flotte hovedtribunen på bortre langside ble bygget i midten av 1950-årene, og fortsatt har man disse gressbankene som folk den gang sto på, men som FA dessverre har lagt for hat i disse dager. Hovedtribunen står altså midt på bortre langside, er bygget i mur, og har benkerader i tre.
Senere har man også satt opp to mindre tribuner – en på hver kortside, som begge gir tak over hodet til stående tilskuere. På nærmeste langside har man blant annet klubbhuset, og et lite overbygg gir tak over hodet til et lite antall personer som velger å stå her. Det er mye hard standing, og selvsagt de nevnte gressbankene…selv om diverse skilt forteller om FAs forbud mot å stå på disse. Med min runde unnagjort oppsøkte jeg klubbhusets bar og betalte £3 for en pint med Strongbow. Bartenderen fisket også frem en pin til meg før jeg satt meg ned for å bla litt i et program som inneholdt det nest vesentlige av informasjon, men som med en pris på £2 muligens var en smule overpriset. Mens jeg satt der kom også groundhopperen Howard fra Nottingham, som jeg tidligere har støtt på ved et par anledninger, og vi ble sittende og prate litt.
En representant for hjemmelaget svarte på mitt spørsmål at man nok ville si seg fornøyd med en plass midt på tabellen, og at det ikke ville være realistisk å håpe å blande seg inn i toppkampen. Der regnet han i stedet med at det ville være andre klubber (Team Northumbria var den som første ble nevnt) som ville utgjøre den største trusselen mot den store opprykksfavoritten South Shields. Willington hadde startet sesongen med et knepent tap (0-1) borte mot Thornaby, og man håpet å kunne innkassere sesongens første poeng denne kvelden mot et lag som er et av de de nok skal slå om de vil holde nedrykksstriden på god avstand.
Brandon United hadde også startet sesongen med tap da de fikk 1-4 i sekken på besøk hos Team Northumbria, og de har de siste sesongene vært et fast innslag i bunnstriden. Etter forrige sesongs jumboplass måtte det da også benådning til (som følge av Celtic Nations sorti) for å hindre nedrykk til Wearside League. 2002/03-sesongen da de vant hele Northern League virker nå veldig lenge siden, og det var vel ikke helt overraskende å høre at deres mål for sesongen var å overleve. Da skal de ha noen bak seg, og jeg kunne ikke se altfor mange kandidater, men Stokesley Sports Club er en åpenbar kandidat, og to andre kan være Birtley Town og Esh Winning om man skal tro mine venner i nordøst.
Det nærmet seg avspark, og jeg oppsøkte matutsalget for å få meg litt mat siden jeg tross alt ikke hadde spist siden frokost. Jeg tenkte først at £1,20 var billig, men hot dog i Willington er tydeligvis ensbetydende med cocktail-pølse, slik at jeg ikke akkurat ble mettet til tross for at jeg fikk servitrisen til å lesse på med løk. Howard er åpenbart en notorisk gjerrigknark, og hadde i stedet vært innom en Tesco for å kjøpe med seg et smørbrød med nedsatt pris grunnet utgått dato. At han hevdet at han var tørst, men likevel ventet til etter kamp for å spare 30 pence på å kjøpe en boks Cola i en lokal sjappe, bekreftet bare denne iakttakelsen. Jeg fikk sneket meg til en kikk på klubbrepresentantenes lagoppstillinger, og snart kunne kampen omsider sparkes i gang mens jeg tok en ny kjapp fotorunde.
Det var nokså jevnspilt, med et lite initiativ til Willington. Spissen Dean Thexton virket å utgjøre deres største trussel der fremme, og det var da også han som sendte vertene i føringen etter et lite kvarters spill. Det var ikke helt ufortjent, men Brandon United hang godt med i en kamp som nå bølget frem og tilbake. Både Thexton og hans makker Connor Lowes kunne doblet ledelsen, mens Brandon-kaptein Kyle Wren så sin avslutning barbere tverrliggeren. Man forberedet seg på pause da Jack Marley på overtid av første omgang satt ballen i mål bak hjemmekeeper Peter Wakefield og utlignet til 1-1.
Det var et lite slag i trynet for manager Robert Lee og hans Willington-gutter, men supporterne hadde virket i pausen likevel å ha god tro på at deres helter ville kunne hale i land en seier i andre omgang. Jeg tenkte å også slå av en prat med noen Brandon-fans, men det var ikke mange å se, og over en pint Strongbow ble jeg uansett stående å lytte interessert til en veteran som gladelig berettet om lokaloppgjør mot Crook Town og Bishop Auckland i 1950-årene. Det var til de grader interessant at det nesten var synd pausen kun varte et kvarter, men det var på tide å la historie være historie og returnere til kveldens kamp.
Der jaget Willington tidlig i omgangen et ledermål, men Brandon kom igjen med og gjorde faktisk en solid figur. Jeg var noe usikker på hva slags målestokk Willington er, men det Brandon viste var nok til å overbevise meg om at de denne sesongen skal ha en svært god mulighet for å unngå jumboplassen. Både Reece Marshall og John Harrison hadde også muligheter til å gi gjestene ledelsen, mens Dean Thexton og James Seymour hadde tilsvarende sjanser i motsatt ende. Willington tilrev seg igjen et lite initiativ, og med ti minutter igjen var det Dean Thexton som igjen tegnet seg på scoringslista da han satt ballen bak Brandon-keeper Jack Wilson, og med sitt andre for kvelden gjenopprettet vertenes ledelse.
Etter et par halvsjanser begge veier i sluttminuttene blåste omsider dommeren av med 2-1 som sluttresultat, og de blå og hvite kunne juble over hjemmeseier. Brandon gjorde som sagt en god figur tross alt, og selv om det ikke var direkte ufortjent, vil de kanskje kunne føle seg litt skuffet over ikke å få med seg et poeng. Etter en kjapp pint takket jeg for meg og ønsket lykke til, før jeg sammen med Howard trasket opp mot Commercial Street, der buss 46 plukket opp på vei tilbake til Durham. Etter den kjappe togturen tilbake til Newcastle, avslo Howard tilbudet om en pint på Centurion Bar og satt heller kursen mot sitt B&B i Whitley Bay, men undertegnede lot seg ikke be to ganger.
Planen om en siste pint på Centurion Bar viste seg imidlertid å slå sprekker, for en ble til en til, og snart ble det ytterligere pitstop også på både Revolution, Flares, nattklubben Metro…og da jeg til slutt fikk surret meg tilbake til hotellet, klarte jeg selvsagt heller ikke motstå fristelsen da jeg oppdaget at hotellbaren fortsatt var åpen. Heldigvis hadde jeg ingen tidlig start dagen etter, men det var likevel ikke helt planlagt å snuble i seng etter klokka fire om morgenen. Men slik kan det fort bli i Newcastle, og det er ikke på alle området at man er like flink til å ta lærdom.
English ground # 271: Willington v Brandon United 2-1 (1-1) Northern League Division Two Hall Lane, 12 August 2015 1-0 Dean Thexton (15) 1-1 Jack Marley (45+1) 2-1 Dean Thexton (80) Att: 130 Admission: £5 Programme: £2 Pin badge: £3
Etter rundt tre uker hjemme, var det bare såvidt jeg klarte å gjøre ferdig turrapporterne fra forrige tur og oppdatere bloggen min før det var på tide å igjen sette kursen mot Storbritannia. Denne gang var det planlagt en kjempetur av voldsomme dimensjoner, og med hele 25 kamper på 23 dager ville det bli min største og mest ambisiøse tur til dags dato. Igjen hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg opp til E6, der jeg steg på flybussen til Gardermoen. Etter en våkenatt gjorde det godt med litt søvn på flyturen over Nordsjøen, og etter en noe forsinket landing på Gatwick kunne turen virkelig starte.
Turens første kamp skulle finne sted i Whitstable, nede i det nord-østlige Kent, og overnatting hadde blitt booket i Birchington-on-Sea. Jeg hadde uansett svært god tid, og hadde planlagt å slå ihjel litt tid ved å ta en omvei for å kikke på den flotte tribunen til Aylesford Paper Mills – eller APM Contrast som klubben er kjent som i disse dager. Det betinget imidlertid togbytte ved Redhill og Tonbridge, og da toget ankom Redhill snaut ti minutter forsinket var det akkurat nok til at jeg ikke rakk toget mot Tonbridge. Med en hel time å vente på neste tog, forkastet jeg hele planen, og hoppet snart i stedet på neste tog som hadde London Victoria som destinasjon. Der kostet jeg på meg en frokost før jeg tok plass på toget mot Ramsgate.
Jeg var ikke reddere for å våkne opp helt nede i Ramsgate enn at jeg dristet meg til litt mer søvn på veien ned gjennom Surrey og Kent. Da jeg våknet opp mens toget stoppet i Whitstable, visste jeg at jeg hadde rundt et kvarter igjen av togturen, og steg snart av i Birchington-on-Sea. Der hadde jeg betalt £30 for overnatting ved The Seaview Hotel, men det var fortsatt over en time til innsjekking, så jeg satt med ned på en benk og nøt solskinnet mens jeg leste litt i en medbragt bok. Min base for kvelden viste seg å være en pub med rom i overetasjen, og jeg gikk snart for å bli sjekket inn av den trivelige verten, som klaget sin nød over hvor stille det var. Han undret seg over hvorfor han egentlig hadde åpnet pub i en by der han hevdet pensjonister utgjør over 90% av innbyggertallet (jeg vil tro han overdrev en smule der), og befolkningen synes å heller foretrekke slarving på konditorier og kaféer.
Om ikke annet hadde han selskap av en papegøye som bar bud om at det tross alt fantes noen stamgjester der, for familien forsøkte visst forgjeves å vende den av med å bruke et stygt ord den hadde plukket opp. Jeg ble nysgjerrig, men fuglen holdt seg foreløpig taus mens jeg etter innsjekking unnet meg er par pints før jeg satt kursen tilbake mot Whitstable med toget. Whitsable er en by med rundt 30 000 innbyggere, og med en beliggenhet ved den nordlige kysten av Kent – ut mot Nordsjøen – har den først og fremst blitt kjent for østers. Delikatessen har blitt plukket her siden romertiden, og byen er også åsted for den årlige Whitstable Oyster Festival. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, men også fotballklubben bærer preg av dette i form av kallenavnet ‘The Oystermen’.
De holder til på The Belmont Ground, og dit er det rundt ti minutters gange fra togstasjonen i østers-byen Det har vært hjemmebane for Whitstable Town helt siden 1888 – to eller tre år etter klubbens stiftelse, og har en stund figurert nokså høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Årsaken til min iver har først og fremst vært klubbens svært flotte hovedtribune som ble bygget tidlig i 1920-årene. Whitstable Town har tilbragt mesteparten av sin tid i det som tidligere het Kent League, før de etter å ha vunnet denne i 2006/07 og tok steget opp i Isthmian League Division One South, der de siden den gang har vært fast innslag på nedre halvdel av tabellen. Unntaket er forrige sesongs fine 8.plass som jeg var interessert i å høre om man hadde ambisjoner og forhåpninger om å kopiere eller overgå.
Allerede ved inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £9, kom jeg i snakk med Andy Short som er både presseansvarlig og redaktør for klubbens program. Jeg byttet £2 mot en kopi av sistnevnte, og kunne konstatere at han hadde gjort en god jobb med et fyldig og interessant program der han til og med hadde sin egen groundhopper-spalte. Han stille seg tvilende til hvorvidt det var realistisk å kunne kopiere fjorårssesongen, og hevdet at han personlig ville si seg godt fornøyd med en plass midt på tabellen. Han bekreftet videre at de hadde hatt en skuffende ligapremiere med tap 1-4 borte mot Walton & Hersham, og fryktet at man igjen ville stå ovenfor en tøff test denne kvelden når de skulle være vertskap for en grevskapsrival og divisjonens kanskje største opprykksfavoritt denne sesongen.
Folkestone Invicta hadde nemlig tatt turen fra sørkysten av Kent, og de har jo vært et fast innslag i toppen etter deres nedrykk fra Isthmian Premier i 2011. Samtlige fire sesonger siden den gang har de tatt seg til playoff for deretter å ryke i playoff. Særlig bittert var det nok de to siste sesongene, da man på hjemmebane måtte gi tapt i finalen(e) etter å ha blitt nr. 2 i ligaen, men Andy delte undertegnedes oppfatning om at de nå er den største favoritten, og de hadde da også tatt seg tilsynelatende greit av nykommer Molesey i sin første ligakamp denne sesongen (hjemmeseier 3-1) Av andre tittelutfordrere virket Andy å ha tro på at Hastings United kan reise seg igjen da de visstnok skal ha fått nye eiere med frisk kapital.
Jeg takket foreløpig for praten og fikk tillatelse til å raskt sprette ut på gressmatta for å knipse noen blinkskudd av den herlige hovedtribunen som står midt på den ene langsiden, rett ved siden av inngangspartiet. Den er bygget i mur, og taket er kledd i bølgeblikk med klubbens navn påmalt i «panna». Sitteplassene her er i form av benkerader i tre, i tillegg til et parti med seter for funksjonærer etc. Bak nærmeste mål har man en litt tilbaketrukket tribune som gir tak over hodet til tilskuere som står på betongtrinnene her. Jeg passerte matutsalget i hjørnet mot bortre langside, der jeg kom til klubbhuset, men foreløpig motsto jeg fristelsen av å dukke inn i baren, og gikk i stedet videre nedover langsiden – forbi både laglederbenker og et annet bygg jeg mener huser garderober. På bortre kortside er det nok en liten ståtribune av mer nymotens art som før avspark skulle bli omdøpt til Bruce Smith Stand til ære for en av klubbens trofaste travere. Ellers er det selvsagt såkalt hard standing rundt om på anlegget.
Med min lille runde unnagjort oppsøkte jeg baren, der jeg betalte £3,20 for en pint Strongbow og satt meg ned for å granske programmet litt nærmere. Det begynte snart å strømme på med tilreisende fra Folkestone, og også de måtte innrømme at de nok var blant favorittene og hadde forhåpninger om opprykk (direkte eller via playoff), selv om de gjorde noen spede forsøk på å skyve det største favorittstempelet vekk fra seg selv. Mens jeg hentet en andre runde i baren fikk jeg også snappet opp en pin til min samling, og etter å ha fått kastet en kikk på lagoppstillingene var det etter hvert på tide å gå ut i sensommerkvelden og ta oppstilling i påvente av at dommeren skulle blåse i gang turens første kamp.
I kampens sjuende minutt ble Ian Draycott spilt gjennom av Jordan Wright, og en av forrige sesongs vinnere av divisjonens ‘Golden Boot’ sendte gjestene i føringen fra spiss vinkel. Hjemmelaget forsøkte å svare, men både Ira Jackson og Chris Seenan så sine forsøk stoppet av Invicta-keeper Tim Roberts, mens Joe Kennetts heading gikk like over. Det var nå jevnt, og gjestene virket fortsatt skumle når de kom fremover, men Jordan Wrights kanon gikk rett på hjemmekeeper Adam Highsted, og dermed sto det fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben og undertegnede returnerte til baren.
Der var hjemmefolket av den oppfatning av første omgang hadde vært spillemessig bedring i forhold til forrige kamp, mens bortefansen – inkludert en enorm hund ikledd Invictas lyseblå bortedrakt – mente at deres helter nok hadde noe mer å gå på. Kanskje hadde bortemanager Neil Cugley påpekt det samme i pausen, for med proviant i form av ny pint og en bacon stick kunne jeg konstatere at gjestene startet andre omgang best. Keeper Highsted sto imidlertid i veien for Carl Rook, mens Liam Friends volley suste over tverrliggeren, og snart var det vertene som hadde en god periode. Kane Rowland vendte opp og skjøt, men hans avslutning ble blokkert, og med tjue minutter igjen sendte Nick Treadwell i vei en heading som traff toppen av tverrliggeren. Det var spennende nå.
På motsatt side hadde Jon Philbeam og Ronnie Dolan muligheter til å sikre de tre poengene, men traff ikke mål, og de siste minuttene var det hjemmelaget som startet en intens jakt på utligning. Til tross for at de presset på og fikk en rekke hjørnespark, klarte de aldri å omsette noen av halvsjansene, og det ebbet derfor ut med 0-1 foran 267 tilskuere. Whitstable-manager Will Graham hadde fått en tøff start på sesongen (som skulle bli tøffere i løpet av min tur), men vil nok ha kunnet finne noen positive ting å ta med seg fra denne kampen, og ut fra det de viste fikk jeg personlig inntrykk av at de kan være gode nok til å unngå nedrykksstrid.
Jeg hadde tid til en siste pint i klubbhusets bar før jeg returnerte med toget til Birchington-on-Sea, og mens jeg sto der og slurpet i meg Strongbow og nøt utsikten mot den flotte hovedtribunen, slo jeg også av en ny part med Andy. Han var selvsagt litt skuffet over at de ikke hadde klart å få ett poeng, men mente kampen likevel bar bud om bedring. Han svarte bekreftende da jeg kommenterte hvor flott hovedtribunen er, men fulgte opp med å si at den nok dessverre må erstattes etter hvert. Det var det siste jeg ønsket å høre, men heldigvis er det i hvert fall intet tema riktig ennå. Det er likevel bare å kjenne sin besøkelsestid før også The Belmont Ground eventuelt blir offer for sterilisering.
Jeg takket for meg og ønsket lykke til, og slentret tilbake mot Whitstable stasjon. Da jeg ankom Birchington-on-Sea var det fortsatt liv i puben i underetasjen hos The Seaview Hotel, og jeg bestilte meg en pint med Strongbow. ‘Wanker! Wanker!’, lød det plutselig bak meg, og dermed hadde jeg omsider også funnet ut hva papegøyens nye favorittord var. Mens undertegende ikke kunne annet enn å trekke på smilebåndet, var matmor langt mindre imponert over fjærkreets vokabular, men etter en siste pint fant jeg frem til senga etter en flott første dag på min store tur. Det var bare å få seg litt søvn før den lange turen nordøstover neste morgen.
English ground # 270: Whitstable Town v Folkestone Invicta 0-1 (0-1) Isthmian League Division One South The Belmont Ground, 11 August 2015 0-1 Ian Draycott (7) Att: 267 Admission: £9 Programme: £2 Pin badge: £3
Ikke lenge etter at jeg kom hjem fra forrige tur, er jeg snart på farten igjen. Denne gangen dreier det seg om en voldsom og svært ambisiøs tur, og avreise er allerede tirsdag morgen. Jeg har i overskriften kalt det en “august-tur”, selv om den strekker seg et par dager inn i september måned. Med forbehold om endringer (selvsagt), ser programmet slik ut:
Tirsdag 11. august: Whitstable Town v Folkestone Invicta (Isthmian League Division One South)
Turen starter med en etterlengtet visitt til The Belmont. Overnatting nede i Birchington-on-Sea.
Onsdag 12. august: Willington v Brandon United (Northern League Division Two)
En lang reise opp til nordøst, der jeg har booket to netter på hotell i Newcastle.
Torsdag 13. august: Easington Colliery v Crook Town (Northern League Division Two
Også denne er spikret, og det blir nok noen kjente fjes å se på denne torsdagskampen.
Fredag 14. august: Hoddesdon Town v Sawbridgeworth Town (FA Cup)
Fra Newcastle år turen sørover, og jeg bevitner et oppgjør i FA Cupens Extra Preliminary Round. Overnatting i London.
Lørdag 15. august: Esh Winning v Billingham Town (Northern League Division Two)???
Fortsatt har jeg ikke bestemt meg 100% for destinasjon denne dagen, men jeg merket meg tidlig kampen i Esh Winning. Overnatting i Newcastle, så de andre aktuelle alternativene er: Seaham Red Star v Marske United (FA Cup) Murton v Wolviston (Wearside League)
Søndag 16. august: Whickham v Padiham (FA Cup)
De tidlige FA Cup-helgene er sannsynligvis mine favoritthelger hele året hva fotball gjelder, og igjen byr den på søndagskamper med mulige nye destinasjoner. Whickham ble tidlig flyttet, og jeg belaget meg tidlig på å dra dit…skjønt Pickering Town v Thornaby er en mulighet. Men jeg har nok bestemt meg, og overnatting blir igjen i Newcastle.
Mandag 17. august: Brighouse Town v Ossett Town (Northern Premier League Division One North)
NPL 1 North er alltid artig. Overnatting i Halifax
Tirsdag 18. august: Bromsgrove Sporting v Racing Club Warwick (Midland Football League Division One)
Denne er avhengig av at det ikke blir omkamp i FA Cupoppgjøret mellom Gornal Athletic og Bromsgrove Sporting, men kanskje vil det uansett bli visitt til Victoria Ground, da Bromsgrove i så fall vil ha hjemmebane…om omkampen vil finne sted på tirsdag. Overnatting i Birmingham.
Onsdag 19. august: Bodmin Town v Callington Town (South West Peninsula League Premier Division)
Også her vil jeg være prisgitt helgens FA Cup-resultat; faktisk i enda større grad enn dagen før. For om Bodmin Town og Brislington må ut i omkamp, vil det skje hos Brislington, og denne kampen vil da bli utsatt. Derfor er overnatting i Bodmin booket med muligheter for avbestilling, slik jeg gjerne prøver å få til uansett.
Torsdag 20. august: Northfield Town v Inkberrow (Midland Football League Division Three)
Kamputvalget er så som så denne dagen, og jeg beveger meg helt ned på step 8 (hjemmelaget var dog tidligere en toppklubb i Midland Combination). Overnatting i Birmingham.
Fredag 21. august: Birmingham City v Derby County (Championship)
En dag som ga meg en god del hodebry. Jeg var når sant skal sies aller mest fristet av St Austell v Plymouth Parkway i SWPL nede i Cornwall, men det ville gjort det vanskelig å nå frem til Wrexham tidsnok dagen etter (som igjen var valgt som destinasjon for å nå frem til Everton-kampen på søndag – her har vi domino-effekten). Samtidig hadde jeg litt lyst til å “spare” St. Austell til SWPL East Hop i påsken neste år. Salisbury FC v Lymington Town (Wessex League) ble deretter vurdert, men det var fortsatt lang reisevei til Liverpool søndag morgen, og et øyeblikks impulsivitet her om dagen gjorde at jeg valgte å bestille billett på St. Andrew’s. Overnatting i Birmingham.
Lørdag 22. august: Wrexham v Welling United (Conference Premier)
Jeg har en stund ønsket å besøke Racecourse Ground før noen får den “geniale” ideen å rive The Kop. Selv om den gamle flotte ståtribunen fortsatt er stengt, vil den være verdt en kikk, og dette er anledning god som noen, samtidig som det passer bra logistisk i forhold til resten av helgen. Overnatting ser ut til å bli i Warrington.
Søndag 23. august: Everton v Manchester City (Premier League)
Med en svært skrinn fotballmeny denne søndagen, endte jeg altså opp med å måtte bite i det sure eplet og ta til takke med en kamp i PL denne dagen. Om ikke annet så er Goodison Park en arena som i hvert fall har visse spor av å være et resulatet av arbeidet til Archibald Leitch. I et øyeblikks galskap(?) betalte jeg i forrige uke £46(!!!) for en billett som har kommet i posten. Jeg hadde blandede følelser allerede da jeg bestilte, men det skal bli fint å omsider få sett en kamp der. Overnatting i Liverpool.
Mandag 24. august: Harrogate Railway Athletic v Scarborough Athletic (Northern Premier League Division One North)
Nok en kamp i NPL 1 North, der jeg omsider får besøkt Harrogate-lillebror. Overnatting i Leeds.
Tirsdag 25. august: Bury Town v Wroxham (Isthmian League Division One North)
Ram Meadow blir endelig besøkt. Overnatting i Ipswich.
Onsdag 26. august: Chard Town v Radstock Town (Western League Division One)
Chard Town og deres Zembard Lane rager helt øverst på min ønskeliste tidlig denne sesongen. Den vanvittige hellingen på banen er nemlig grunnen til at klubben sannsynligvis må flytte etter (eller i løpet av) denne sesongen for å få beholde sin plass i ligaen. Dessverre. Overnatting vil bli booket i Chard…om etablissementet jeg har blinket meg ut vil få somlet seg til å svare på henvendelser.
Torsdag 27. august: Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks (United Counties League Division One)
Torsdager med lite på menyen er intet nytt, og så også denne gang. Dett blir, tro det eller ei, min første kamp i Northamptonshire. Overnatting i Northampton, og heldigvis har jeg fått tilbud om skyss tilbake fra landsbyen Bugbrooke.
Fredag 28. august: Wantage Town v Didcot Town (FA Cup)??
En dag der det er meget uvisst hvor jeg vil befinne meg. Jeg hadde blinket meg ut Cromer Town v Mattishall i Anglian Combination, men den har dessverre blitt flyttet til langt uti september. En plan B vil ideelt sett måtte kunne kombineres med mine planer dagen etter, der jeg håper å se Beccles Town klokka 13.30. Det er kanskje lov å håpe på at ytterligere FA Cup-kamper vil bli flyttet slik at jeg kanskje vil få noen gode alternativer. Wantage Town v Didcot Town er heller ikke helt ideelt i så måte, men er i hvert fall en mulighet…om enn en kronglete en.
Lørdag 29. august: Beccles Town v Wymondham Town (Anglian Combination Division One)
Utfordringene med å finne en passende kamp dagen før, vil i verste fall kunne medføre at jeg sløyfer det etterlengtede besøket i Beccles, men vi får se.. Overnatting i Ipswich (som vil bli kansellert dersom det ikke blir Beccles).
Søndag 30. august: FA Cup??
Med tanke på mandagens trippel har jeg booket hotel i Feltham, ikke langt fra Heathrow, fra søndag til tirsdag. Jeg forventer at et lite utvalg av denne helgens kamper i FA Cupen vil bli flyttet til søndag, og forhåpentligvis vil det bli noe å finne i London-området. En klubb som Stansted banedeler jo eksempelvis med cricket, og har hjemmekamp om de går videre, så det ville vært midt i blinken som søndagskamp. Det er bare å vente og se..
Mandag 31. august: Ashford Town (Mx) v Chertsey Town (Combined Counties League) – kl. 11.30 Ascot United v Bracknell Town (Hellenic League Premier Division) – kl. 15.00 Haringey Borough v Barkingside (Isthmian League Division One North) – kl. 19.45
En trippel i hovedstadsregionen. Det er bare å håpe at ikke helgens resultater i FA Cupen surrer det til.
Tirsdag 1. september: Worsbrough Bridge Athletic v Teversal (Northern Counties East League Division One)
Nok en destinasjon som har fristet en stund. Overnatting i Barnsley.
Onsdag 2. september: Padiham v AFC Blackpool (North West Counties League Premier Division)
Ikke 100% spikret, og det kan også bli aktuelt med en omkamp i FA Cupen om det skulle være noe som frister, men jeg ser for meg at det blir Padiham. Overnatting med avbestillingsmuligheter er booket i Blackburn.
Vi hadde kommet frem til turens siste dag. Det var på tide å returnere til Norge, selv om jeg selvsagt skulle blitt noen dager til. Før jeg vendte snuta mot Manchester Airport hadde jeg imidlertid tenkt å få med meg en siste kamp denne søndagen; nemlig lokaloppgjøret mellom Nantwich Town og Crewe Alexandra. Dette var selvsagt nøye planlagt slik at jeg kunne reise rett derfra til flyplassen. Men dagen startet nede i Birmingham, der jeg ble servert en herlig full english breakfast ved Rollason Wood Hotel, før jeg unnet meg en taxi ned til togstasjonen Gravelly Hill. Etter den korte turen ned til Birmingham New Street, kunne jeg for alvor starte dagens ferd, der neste etappe gikk til Shrewsbury. 10.04-toget mot Aberystwyth var i rute, og en drøy time senere kunne jeg stige av i Shrewsbury, der jeg hadde i overkant av tjue minutter å vente på neste tog.
Nå som jeg har sluttet å røyke måtte jeg jo finne på noe annet innimellom, og siden jeg vel aldri har vært av toget i Shrewsbury tidligere, valgte jeg å ta en liten kjapp kikk utenfor. Jeg har hørt veldig mye fint om Shrewsbury, og byen ser da også meget koselig ut. Her skulle jeg kanskje foreta lengre besøk en gang. Bare så synd at Shrewsbury Town ikke lenger spiller på herlige Gay Meadow, men på et moderne sjelløst anlegg som må være noe av det minst fristende i hele det engelske ligasystemet. Vel, min ferd gikk videre, og omtrent kvart over tolv kom jeg spankulerende ut av Nantwich stasjon og strenet over til The Railway Hotel rett ved siden av.
Markedsbyen Nantwich ligger i grevskapet Cheshire, ikke mange kilometerne fra Crewe. Byen har et innbyggertall på rundt 17 000, og allerede i romertiden var den et senter for saltproduksjon. Saltet herfra ble har også blitt brukt i flere andre næringsveier som har stått sterkt lokalt, slik som meieriindustriens produksjon av Cheshire-ost og i områdets garverier. For ordens skyld: både salthusene og garveriene er for lengst borte. Mens jeg slukket tørsten med en pint Strongbow, kunne kroverten på Railway Hotel fortelle at det kun var et kvarts tid å gå opp til Weaver Stadium, og undret seg hvorfor jeg vurderte taxi. Men da han så den store bagen som jeg tross alt var nokså drittlei av å drasse rundt på, tilbød han seg plutselig å kjøre meg opp dit for £5! Driver pubvertene i Nantwich også som pirattaxier på fritiden? «Doing all sorts here, mate» var det lattermilde svaret mens jeg tømte glasset.
Jeg ble snart satt av utenfor Weaver Stadium, som har vært hjemmebane for Nantwich Town siden 2007, da de flyttet fra Jackson Avenue. Jeg skulle gjerne sett at dagens kamp var på sistnevnte, men den er nok for lengst jevnet med jorden. Weaver Stadium har fått navn etter elven som renner forbi et steinkast unna, og foreløpig har det i hvert fall ikke måttet vike til fordel for et usjarmerende sponsornavn. Det var fortsatt en time og et kvarter til avspark klokka 14.00. Noe av det første jeg så var at klubbsjappa var åpen, så jeg benyttet anledningen til å betale £3,50 for en pin. På disken lå også dagens kampprogram, så jeg byttet selvsagt også ytterligere £2 mot et eksemplar som viste seg å ikke bare omfatte dagens kamp, men samtlige av sommerens treningskamper. Med det unnagjort kunne jeg omsider betale meg inn med £8 og ta en nærmere kikk på anlegget.
Som nybygg flest er Weaver Stadium moderne og funksjonelt sett flott, men også temmelig anonymt og uinteressant. Det domineres totalt av hovedtribunen på den ene langsiden, og dette er en sittetribune. Den store klossen av et bygg huser også alt som er av kontorer, garderober og den slags, i tillegg til klubbens egen bar i andre etasje. På bortre langside har man det som må kunne kalles en nokså ordinær, moderne ståtribune. Rent bortsett fra dette er det såkalt hard standing som gjelder på weaver Stadium. Jeg stusset imidlertid litt på det enslige lille busskuret som står på den ene kortsiden. Klubbhusets bar kan entres fra innsiden på toppen av hovedtribunen, og det var dit jeg nå satt kursen. Selv om jeg nå syntes at dette var en praktisk løsning, skulle det vise seg å være langt mindre praktisk i trengselen ved pause og kampslutt.
Jeg hadde allerede vært oppe for å slenge fra meg bagen i et hjørne av den store baren, og kunne nå sette meg ned med en pint Strongbow til £3,50 som jeg nøt mens jeg bladde litt i programmet. Nantwich Town ble stiftet i 1884, under navnet Nantwich FC, og var i 1982 med å stifte North West Counties League. Det skjedde som kjent ved at Cheshire County League og Lancashire Combination slo seg sammen, og Nantwich Town hadde for ordens skyld vært medlem i førstnevnte. Nantwich Town vant i 2005/06-sesongen FA Vase etter finaleseier 3-1 over Hillingdon Borough. Neste sesong endte med tredjeplass i NWCL, men da NPL denne sommeren utvidet sin Division Two med en andre avdeling, var det nok til å få plass i NPL Division One South. Der debuterte de med en ny tredjeplass, før de vant playoff-finalen mot Sheffield FC etter straffespark, og de har vært å finne i NPL Premier Division siden.
Etter at deres første sesong på det nivået endte med nok en tredjeplass, var de nære på å sikre seg et tredje strake opprykk, men måtte omsider se seg slått av Ilkeston Town i playoff-finalen. Manager Steve Davis hadde tatt klubben fra NWCL til NPL Premier (og nesten til Conference North), og det var nok til at han tidlig i neste sesong ble hentet til Crewe Alexandra som assistent til Gudjon Thordarsson. Dette var jo i seg selv et litt interessant poeng ved dagens kamp, da Davis nå har vært manager i Crewe Alexndra siden legenden Dario Gradi kastet inn håndkledet for (foreløpig?) siste gang.
Siden den gang har klubben stort sett vært å finne på nedre halvdel av tabellen, og en supporter som slo seg ned ved bordet mitt forventet mer av det samme denne sesongen. Han var dog litt usikker på hva han burde kunne forvente, men hevdet at målet først og fremst er å holde nedrykksstriden på behørig avstand, samtidig som han mente han ville være svært fornøyd om man kunne befinne seg på øvre halvdel ved sesongslutt. Han fortalte at han (visstnok) i likhet med mange Nantwich-supportere også er supporter av Crewe Alexandra, og etter at jeg hadde fått slått kloa i en stensil med de to lagenes lagoppstillinger, tok han seg tid til å gå gjennom begge lag spiller for spiller. Etter at han hadde øst av sin kunnskap om de to klubbene, følte jeg meg langt bedre rustet før kampstart.
Denne karen mente at han også som Crewe-supporter ville måtte forvente en kamp for å overleve i League One kommende sesong, men håpet at de ville kunne overraske positivt og overleve igjen. Ved Weaver Stadium fikk jeg også se hvordan man kan gjøre det for å trekke folk også til treningskamper. Tidligere på turen hadde jeg jo reagert på at den manglende innsatsen fra klubbene, men Nantwich Town hadde slått på stortromma i anledningen FL-naboens besøk. Her var det trykket program, her var klubbsjappa åpen, og her var matutsalgene åpne og i stand til å servere alt som sto på menyen. Men i tillegg hadde de ikke minst et par andre stands der man serverte annen mat. Et sted bød man på flere chili-retter, men et par andre karer grillet en hel gris og serverte hog roast. For £4,50 fikk jeg tatt en smakebit på sistnevte, som selvsagt falt i smak. Jeg kunne si at noen og enhver hadde noe å lære, men i ettertid har jeg hørt av andre at dette kun var en engangstilfelle, og at det disse tilbudene var nærmest fraværende.
Mens jeg gomlet på de svinaktig gode godsakene fra grillen, traff jeg også på noen kjente fjes som hadde tatt turen til Cheshire, Natntwich og Weaver Stadium denne søndagen. Jeg visste for øvrig at den gamle grinebiteren Tony skulle ta turen fra Manchester-traktene, og det hadde han gjort sammen med en annen eldre Manchester City-supporter. Snart traff jeg også på en groundhopper fra Rugby, og selv om jeg ikke er i stand til å huske vedkommendes navn så har jeg truffet på ham ved en rekke anledninger; senest i forbindelse ved årets NCEL Easter Hop. Jeg valgte imidlertid å ta oppstilling for meg selv på bortre langside, og snart var det klart for avspark i den etter hvert årvisse treningskampen mellom de to.
Nantwich Town startet på en måte som tydet på at de ikke hadde overdreven respekt for sine gjester, men de skulle raskt få en i fleisen. Bortelagets første skikkelige angrep endte med en corner, og dødballen ble headet i stolpen av George Cooper. Dabbers-keeper Terry Smith måtte kapitulere da returen ble satt inn av Harrys Davis, som har en fortid som tidligere lånespiller i nettopp Nantwich. Få minutter senere kunne det stått 0-2, og George Cooper hadde nok også fortjent bedre, men hans frekke lobb fra bortimot 25 meter traff tverrliggeren. Etter dette stoppet det litt opp for The Alex, som snart virket å ha store problemer med å bryte ned et hjemmelag som nå var godt organisert, og The Dabbers kom nå selv også mer med i kampen.
Alex-keeper Ben Garatt hadde stort sett vært tilskuer i den første snaue halvtimen, men ble nå en periode en travel mann. I det 33. minutt ble han satt ut av egen spiller, da et frispark fra Matt Bell ble headet i eget mål av George Day. Det så noe snodig ut, og om det ikke hadde vært selvmål, ville man kunne sagt at det var en utsøkt scoring. The Dabbers fikk nå blod på tann, og de hadde en god sjanse til å ta ledelsen da Matty Kosylo headet Lewis Shorts innlegg på mål, men keeper Garatt reddet mesterlig. Det gjorde han også da Kosylo ble spilt gjennom like før pause, og heller ikke et skudd fra veteran og tidligere Crewe-spiller Steve Jones fant veien til nettmaskene, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 1-1.
Manager Phil Parkinson (for ordens skyld ikke identisk med min gamle Reading-helt som for tiden er manager i Bradford City) hadde grunn til å være fornøyd med det hans grønnkledde gutter hadde levert i avslutningen av første omgang. George Cooper kunne gjenopprettet gjestenes ledelse tidlig i omgangen, men skjøt like utenfor. Ti minutter ut i omgangen sto det imidlertid 1-2, da Lauri Dalla Valle bredsidet ballen i mål etter forarbeid av Brad Inman. Vertene ga seg imidlertid ikke, og i perioder dominerte de banespillet mot sine høyere rangerte gjester. Matty Kosylo var meget god på den ene kanten, og han kunne straffet keeper Garatt som surret etter en times spill. Det var flere enn undertegnede som trodde Kosylo traff mål, men hans avslutning gikk millimetere på utsiden av målet, før han kort etter ble byttet ut.
Etter at en rekke bytter satt et visst preg på andreomgangen, var det som om Crewe Alexandra med et kvarter igjen skrudde opp et ekstra hakk. Innbytter Chris Atkinson tilførte en ekstra brodd, og hans spilte gjennom George Cooper som satt inn 1-3 og omsider altså fikk sitt mål. Atkinson kunne kort etter scoret selv, men ble stoppet Krystian Burzynski, som hadde kommet inn i Dabbers-målet. Innbytter-keeperen klønet det imidlertid til sekunder senere, og Callum Saunders kunne stjele ballen og sette spikeren i kista få minutter etter at han selv hadde kommet innpå som innbytter. 1-4 ble da også sluttresultatet foran hele 1 067 tilskuere som hadde sett en underholdende kamp. Det var klasseforskjell tross alt, og ikke ufortjent at Crewe Alexandra vant, men Nantwich Town hadde gjort en god figur, og resultatet ble kanskje ørlite styggere enn nødvendig.
Selv hadde jeg på forhånd ringt taxi som skulle hente meg klokka 16.00. Det ville forhåpentligvis gi publikum 10-15 minutter på å komme seg ut slik at «kaoset» kunne avta, samtidig som jeg slapp å stresse opp for å hente bagen min. Jeg forkastet tanken på en rask halv pint, og det var like godt, for da jeg kom ut fem på fire sto allerede taxien der og ventet. Etter at sjåføren innledningsvis var skeptisk til om vi ville nå frem til Nantwich jernbanestasjon tidsnok til å rekke 16.18-toget, fikk vi snart kreket oss forbi både ett og to av lyskryssene som var med å skape kø, og jeg kunne hoppe av med nesten ti minutter til gode, slik at jeg slapp å dra frem plan B (omdirigering av taxien til Crewe, og neste tog derfra). Etter et kjapt togbytte i Wilmslow, ankom jeg da også Manchester Airport, der Ryanairs avgang til Rygge klokka 20.05 markerte slutten på min tur.
Det hadde vært en flott tur; en tur som startet med en ferie med familie, og som endte i en lengre fotball-del med 13 kamper på 12 dager. Det har vært tid for både glede, begeistring og ergrelse, og det er vel slik det skal være. Muligens vil dette være siste året jeg drar på en tur av denne størrelsen for å se fotball i feriemånedene, men vi får se. Det som er helt sikkert er at det ikke blir lenge til neste tur, for jeg setter meg snart igjen på flyet over for å se enda flere kamper og besøke nye destinasjoner. Avslutningsvis får jeg bare takke min kjøre mor som igjen stilte opp for å hente meg på Rygge, og etter en fin tur er det alltid hyggelig å komme hjem til slik service.
English ground # 269: Nantwich Town v Crewe Alexandra 1-4 (1-1) Pre season friendly Weaver Stadium, 19 July 2015 0-1 Harry Davis (7) 1-1 George Ray (og, 33) 1-2 Lauri Dalla Valle (55) 1-3 George Cooper (76) 1-4 Callum Saunders (79) Att: 1 067 Admission: £8 Programme: £2 Pin badge: £3,50
Etter å ha sett Coventry Sphinx banke Worcester City, forlot jeg i hui og hast Sphinx Drive for å sette kursen mot det som jeg hadde forventet skulle bli dagens «hovedrett» i Redditch. Taxisjåføren fikk meg nokså raskt frem til Coventry stasjon, der et forsinket tog ble meldt akkurat idet jeg ankom. Dette ble jeg med til Birmingham New Street, der jeg igjen hadde flaks da 13.22-toget til Redditch var forsinket med to små minutter. Det var akkurat nok til at jeg rakk å komme meg over til riktig plattform og kastet meg på. For en gangs skyld hadde forsinkelser vært av det gode for undertegnedes del.
Dermed hadde jeg noe bedre tid på meg enn antatt og fryktet da jeg rundt fem over to ankom endestasjonen Redditch, i det nordøstlige delen av grevskapet Worcestershire. I middelalderen etablerte byen seg som et senter for produksjon av nåler, og på et tidspunkt skal 90% av verdens nåler ha blitt produsert i og rundt Redditch. Noe senere var man også et senter for produksjon av fiskekroker og annet fiskeutstyr, men i dag er dette erstattet med mer moderne industri. I 1964 fikk byen status som såkalt new town, og innbyggertallet økte raskt fra 32 000 til over 75 000. I dag anslås det til drøyt 80 000, og mange av de som flyttet inn i de mange nybygde boligfeltene kom flyttende fra Birmingham. Det er da også mange av innbyggerne som daglig pendler nettopp til Birmingham for å jobbe.
Det er under ti minutters gange fra Redditch jernbanestasjon til Redditch Uniteds hjemmebane Valley Stadium, der hjemmelaget skulle ta imot Stourbridge til kamp i Worcestershire Senior Cup. Worcestershire FA hadde bestemt at man denne sesongen skulle arrangere sin grevskapscup som en sommerturnering, og dette var dermed sesongens første obligatoriske kamp for begge klubber. Det var sterkt medvirkende til at jeg også hadde valgt meg ut denne kampen, samtidig som Valley Stadium en stund har pirret nysgjerrigheten min. Selv om dette var første kamp i den nevnte cupen, var det også med rette at de kalte de en kvartfinale, og det var allerede klart at vinnerne ville møte Kidderminster Harriers.
Der jeg svingte ned Holmwood Drive og nærmet meg inngangspartiet, så vitterlig Valley Stadium flott ut. Jeg fikk kastet bagen gjennom telleapparatene før jeg selv fulgte etter, £10 fattigere og skuffet over at en step 3-klubb ikke engang hadde tatt seg bryet verdt med å trykke opp program. Jeg føler det er et skikkelig paradoks at klubben på en siden tilsynelatende mener at en kamp i grevskapscupen som spilles nærmest som en treningskamp midt i sommerferien er verdt £10, som vel er det samme som deres ligakamper, samtidig som de ikke anså kampen som å være viktig nok til å trykke opp et program. Og det skulle ikke ende der.. Men først gikk jeg for å slenge fra meg bagen i klubbhusets bar.
Det trivelige folket bak baren oppe i andre etasje ga ikke bare klarsignal til at jeg kunne sette fra meg bagen i et hjørne, men tilbød også å oppbevare den bak baren. Jeg kjøpte samtidig med meg en pint med Somersby til £3, som jeg fikk ta med meg på en liten runde rundt banen på anlegget som har vært Uniteds hjemmebane siden 1948. Klubben kjøpte tomten her billig etter krigen, og gradvis bygget opp det som har blitt et interessant og nokså spesielt stadion. Inngangspartiet befinner seg nede i det ene hjørnet, og vel innenfor har man langsiden med anleggets hovedtribune rett foran seg. Denne ble reist i 1979, da klubben var med å stifte det som nå er kjent som Conference, og er temmelig spesiell med det dominerende klubbhuset som nærmest gir inntrykk av å lene seg fremover over sittetribunen i forkant.
På samme tidspunkt fant man det for godt å endelig erstatte et tidligere overbygg som på motsatt langside hadde blåst ned i en storm mange år tidligere. Her er det nå ståtribune ståtribune der et overbygg i hvert fall gir tak over hodet til de som står bakerst/øverst. På denne langsiden står også laglederbenkene. Nede på bortre langside sto det tidligere en midlertidig tribune, men den er nå borte, slik at det kun er hard standing her. Men i hjørnet mellom denne kortsiden og bortre langside så jeg dessuten nok et inngangsparti som tydeligvis ikke har blitt brukt på lang tid. På motsatt side er kortsiden ved hovedinngangen langt mer sjarmerende, der den byr på en flott klassisk ståtribune med røde bølgebrytere, og i bakkant har den i overbygg nokså likt det man finner på ståtribunen på bortre langside.
Under navnet Redditch Town ble klubben stiftet så langt tilbake som i 1891, og vekslet mellom spill i Birmingham Combination og Birmingham & District League. Sistnevnte ble jo senere – i 1962 – til West Midlands (Regional) League, og det var mens de spilte i denne at man i 1971 tok dagens navn, etter at de en stund kun het Redditch. Det var også på denne tiden at man startet klatringen i pyramiden, og 1972/73-sesongens var deres debut i Southern League, før de i 1979 som nevnt altså fikk være med å stifte den nye Alliance Premier League – dagens Conference Premier. Der endte de på sisteplass og rykket ned etter en sesong, men etter omstruktureringen i 2004 var de tilbake i den nye Conference North, der de holdt seg til nedrykket i 2011. Siden den gang har de spilt i Southern League Premier Division, og det er først forrige sesong at de for alvor kjempet om en retur, men med en 6. plass havnet de utenfor playoff og må prøve igjen.
Jeg likte i det hele tatt Valley Stadium godt, men var når sant skal sies mindre imponert over hva klubben hadde stelt til i forbindelse med sesongens første obligatoriske kamp. Tilbake i baren ble jeg servert nok en pint av den hyggelige betjeningen, som imidlertid måtte beklage at de ikke solgte hverken pins eller andre supporterartikler, og at klubbsjappa ikke var åpen denne dagen. Med min Kidsgrove-visitt friskt i minnet gadd jeg ikke engang å forhøre meg med representanter for klubbledelsen, og gikk i stedet for å spore opp en stensil med lagoppstillingene som jeg overhørte at en annen groundhopper få beskjed om at de nå var i ferd med å trykke opp på et av kontorene i første etasje. Der fikk vi jeg imidlertid vite at de hadde gått tom for papir, og at det derfor ikke ville bli delt ut lagoppstillinger!
Jeg konkluderte at dette rett og slett er dårlig planlegging, men fikk i det minste tatt en kikk på (og avbildet) eksemplaret som ble hengt opp ved inngangen til klubbhuset. Der sto jeg rett ved matutsalget, og en sulten nordmann bestemte seg for å bestille en pai med ertestuing og saus. Men neida, betjeningen måtte beklage at de ikke hadde noen paier…før de fortsatte å ramse opp hva annet fra menyen de ikke kunne tilby. Det viste seg at man kun hadde en eller to av tingene som sto på den mye lengre menyen, og jeg kan ikke engang huske om det var en burger eller pølse jeg tok til takke med. Det gjorde i det minste midlertidig nytte ved å ta knekken på den akutte sulten, men jeg var nok dessverre ikke spesielt imponert.
Hvis tanken bak Worcestershire FAs beslutning om å gjøre sin grevskapscup til en sommerturnering var å øke dens status og/eller oppslutning, virker det dessverre temmelig nyttesløst – i hvert fall om man skal dømme ut fra min visitt til Valley Stadium. Når man virker til de grader uforberedt og pakken som tilbys er såpass redusert, må man tolke det dithen at man ikke anser kampen som verdig noe mer. Spørsmålet blir jo da hvordan de samtidig kan mene at inngangspengene bør være det samme som ved en ligakamp!? Jeg har denne sommeren irritert meg over både uhøflige og uinteresserte klubbledere, men også (og i større grad) det jeg tolker som en likegyldighet ved treningskampene, og sistnevnte er grunnen til at jeg mistenker at dette blir siste år jeg gjennomfører en slik sommer-tur som dette.
En ting er å operere med redusert tilbud i en «irrelevant» treningskamp der man forventer at svært få tilskuere gidder å møte opp, og jeg har ingen problemer med å forstå at mange klubber føler at det ikke er verdt å kaste bort tid, penger og ressurser på å holde alt åpent for slike kamper. Men når det er snakk om lokal oppgjør eller kamper mot storklubber der man forventer gode tilskuertall er saken en ganske annen, og da må klubben spørre seg følgende før de maner publikum om å komme og vise sin støtte: Hvorfor skal publikum gidde å komme og gjøre en innsats hvis ikke vi som klubb gjør det samme? Enda verre er det når denne ‘likegyldigheten’ synes å innta også obligatoriske kamper – selv om det er grevskapscup aldri så mye – og klubber som til daglig spiller i ligaer der man faktisk får bøter for f.eks å ikke ha kampprogram til sine ligakamper. Eller er alt dette bare undertegnedes røykeslutt som har gjort meg til en irritabel grinebiter??
Andre får gjerne mene at jeg har blitt kravstor, men nok om det…jeg hadde uansett ikke til hensikt å la vertskapets manglende innsats legge ytterligere demper på fotballopplevelsen jeg tross alt hadde kommet for. Jeg hadde i forkant av kampen tatt kontakt med min Stourbridge-kjenning ‘Ulster Jim’, som kunne berette at han imidlertid hadde forpliktelser andre steder denne dagen. Han fortalte også at min gamle busse, Stourbridge-formann Andy Poutney, var i Irland på det som hørtes ut som en blanding av heisatur og bursdagsfest. Dermed ville ingen av de to være å se i Redditch denne dagen. Man kan gå gjennom klubbhusets bar i andre etasje, og jeg kjøpte meg meg en pint Somersby som jeg tok med meg ut for å ta oppstilling ved siden av klubbhuset og hovedtribunen; ved en tenkt 20-meterslinje fra målet på bortre kortside.
Vertene kunne tatt en tidlig ledelse, men skuddet fra Jordan Cullinane-Liburd traff utsiden av stolpen. Bortsett fra dette var det Stourbridge som startet best, og etter et snaut kvarter tok de ledelsen. Lee Chilton spilte frem Drew Canavan med en frekk pasning, og hans innlegg ble enkelt headet i mål av nysigneringen Jamie Insall, som de siste par sesongene har vært en målgarantist for både Littleton og senest Bromyard Town. Ledelsen varte imidlertid kun i tre minutter, og Redditch slo tilbake med en nykommer. Jamey Osborne sendte i vei et frispark som smalt i tverrliggeren, men returen ble omsatt i scoring av Jordan Archer.
Junior Smikle hadde umiddelbart en god mulighet til å gi gjenopprette gjestenes ledelse, men hans avslutning gikk utenfor målet til Reds-keeper Keiron Preston, og det var nå hjemmelaget som snart hadde initiativet ute på banen. Stourbridge-keeper Charlie Price vartet opp med flotte redninger på avslutninger fra både George Carline og Redditch-kaptein Daniel Dubidat, og holdt The Glassboys inne i kampen. Etter en lovende start var det kanskje Stourbridge-manager Gary Hackett som hadde mest grunn til å være fornøyd med at det sto 1-1 til pause. En Stourbridge-supporter jeg traff på i baren i pausen var veldig usikker på hva han skulle forvente av årets sesong, etter at de har mistet en rekke spillere. Han hadde dog håp om at målscorer Insall kunne fylle noe av tomrommet og bøtte inn mål også for The Glassboys. Her skal det imidlertid legges til at Insall etter min hjemkomst plutselig ble tilbudt prøvespill hos skotske Hibs!
Andre omgang startet noe bedagelig, men tok seg snart opp, og Leon Broadhurst var reddende engel for gjestene da han med nød og neppe kom seg tilbake på streken for å blokkere avslutningen fra Jordan Archer. Deretter måtte Price i aksjon på nok et frispark fra Jamey Osborne, før det var Stourbridge sin tur til å treffe tverrliggeren i form av Junior Smikles avslutning. Det virket som om kampen gikk mot ekstraomganger, skjønt noen informerte meg om at man eventuelt ville gå rett til straffesparkkonkurranse…det virket å være litt forvirring rundt dette. Men i kampens nest siste ordinære minutt dukket uansett innbytter Luke Shearer opp og satt inn vinnemålet. Vertene hadde vunnet 2-1 og ville nå møte Kidderminster Harriers i semifinale.
Etter en pint i baren tok jeg med meg bagen min og tuslet mot togstasjonen. Det hadde allerede vært en lang dag, og på toget duppet jeg av allerede før vi passerte Alvechurch. Heldigvis våknet jeg idet vi trillet inn på Birmingham New Street, slik at jeg slapp å bli med ufrivillig til Lichfield City. Men da slo det meg at at dette jo var det samme toget som betjener stasjonen Gravelly Hill, som er den nærmeste stasjonen til Rollason Wood Hotel, der jeg hadde betalt £27 for kost og losji. Derfor ble jeg like godt med dit med en gang, og etter et kvarters spasertur fra stasjonen fikk jeg sjekket inn. Jeg returnerte snart til baren i første etasje for å teste deres hjemmelagde smørbrød og smake litt på varene i baren. Turen gikk mot slutten og dette var den siste overnatting for denne gang. Det hadde vært nok en fin dag med to kamper på menyen, og til tross for en liten skuffelse i Redditch, hadde jeg satt pris på besøket også der.
English ground # 268: Redditch United v Stourbridge 2-1 (1-1) Worcestershire Senior Cup, Quarter Final Valley Stadium, 18 July 2015 0-1 Jamie Insall (15) 1-1 Jordan Archer(18) 2-1 Luke Shearer (89) Att: 224 Admission: £10 Programme: None Pin badge: n/a
Fra Westbrook House B&B er det ikke mer enn rundt ti minutters gange til jernbanestasjonen i Spalding, men vertskapet hadde ikke bare insistert på å stå opp tidlig for å diske opp frokost. Det eldre ekteparet hadde også gitt klar beskjed om at de ville gi meg skyss til stasjonen. Da jeg ved sengetid kvelden før oppdaget at jeg hadde sett en time feil på timeplanen og måtte snike meg ut en time tidligere, fikk jeg nesten dårlig samvittighet. Da alarmen ringte like før klokka 06.00 lørdag morgen, rakk jeg en kjapp dusj før jeg skrev en høflig lapp der jeg beklaget at de grunnet meg hadde måttet stå opp så tidlig forgjeves. Rundt klokka halv sju gikk jeg ned og var i ferd med å legge notatet på bordet i gangen da jeg hørte husfruen romstere på kjøkkenet. Hun beroliget med at hun uansett hadde stått opp, men insisterte fortsatt på å kjøre meg til stasjonen, der jeg skulle ha 07.00-toget til Peterborough.
Dagens første tog var i rute, og 22 minutter senere steg jeg igjen av i Peterborough, der jeg hadde en halvtime på meg før neste tog. Nå når jeg vel kan karakterisere meg selv som en ikke-røyker, er det ikke lenger like lett å fordrive slike ventetid, men snart kom uansett toget som skulle frakte meg så langt som Nuneaton. Rundt en time og et kvarter senere hoppet jeg av der, og nå gjensto kun et kjapt togbytte og de drøyt tjue minuttene ned til Coventry, der jeg skulle se dagens første kamp. Jeg hadde nemlig klart å spore opp en mulig dobbel denne dagen, og den første skulle spilles på Sphinx Park, der treningskampen Coventry Sphinx v Worcester City skulle ha avspark allerede klokka 11.00.
Coventry er en stor by med et anslått innbyggertall i underkant av 340 000. Geografisk ligger den som mange vil vite helt øst i grevskapet West Midlands, men det er nok færre her hjemme som vet at Coventry i flere korte perioder på 1400-tallet fungerte som Englands hovedstad. På den tiden var byen også et senter for tekstilproduksjon, før bil- og sykkelindustrien tok over som viktigste næringsvei i langt nyere tid. Dette og annen industri med tilknytting til forsvaret var grunnen til at Coventry under andre verdenskrig var en av de engelske byene som ble hardest rammet av tyske bomber. En artig sak er ellers det engelske uttrykket «sent to Coventry», som betyr noe sånt som å bli utstøtt. Dette skal ha bakgrunn i borgernes svært kjølige holdning til rojalistiske fanger som ble plassert her under den engelske borgerkrigen. En siste liten dose med ubrukelig trivia får være at Coventry sies å være den engelske by (i hvert fall med city-status) som befinner seg lengst fra kysten.
Fra jernbanestasjonen i Coventry er det imidlertid godt over tre kilometer, så jeg unnet meg en taxi for meg og bagen min. Med over en time til kampstart ankom jeg Sphinx Drive, der oppkjørselen ender i en parkeringsplass utenfor et stort murbygg i anleggets ene ende. Anlegget har for øvrig også flere baner, i tillegg til at de har fasiliteter også for flere andre idretter slik som cricket, tennis og lawn bowls. Til og med egen golfbane har de visst her! Spillerne hadde tydeligvis nettopp ankommet, men inngangspartiet var ennå ikke bemannet. Derfor tok jeg meg opp i andre etasje på det nevnte murbygget, der man finner klubbhusets overraskende flotte bar. Siden det var såpass tidlig valgte jeg å stå over pinten og heller leske strupen med en flaske j2o mens jeg tygget på noen chili-peanøtter.
Det var heller ikke her særlig aktivitet, så jeg gikk snart for å ta en nærmere kikk på anlegget, og nå var sannelig inngangspartiet i ferd med å bli bemannet også. Jeg betalte meg inn med £3, og ble gledelig overrasket da jeg også fikk overrakt et gratis program – skjønt det var i realiteten «kun» et A4-ark brettet i to med en velkomst-spalte og litt info om diverse ting. Man kommer altså inn på den ene kortsiden, like bortenfor klubbhuset. Spillerne har for øvrig også garderober i klubbhuset, og må også de gå denne veien. Sphinx Drive domineres av anleggets eneste tribune, og den står midt på bortre langside.
Dette er en blanding av sittetribune og ståtribune, der delen nærmest klubbhuset byr på sitteplasser i form av trebenker, og her står ved siden av tribunen de to blåmalte laglederbankene. Den andre delen av tribunen byr på ståplasser under tak. Tribunen har nå fått navnet Willie Knibbs Memorial Stand, til ære for en tidligere manager som på vei hjem fra en bortekamp omkom i en trafikkulykke. Bortsett fra denne tribunen, består fasilitetene (eller mangelen på slike) av såkalt hard standing. På den ene langsiden har man for øvrig en annen bane rett ved siden av, mens det bak tribunen var en haug med ungdommer som spilte kamp på en mindre bane der.
Sphinx-navnet virker nok for mange noe merkelig, men det har å gjøre med at klubben i 1946 ble stiftet under navnet Armstrong Siddeley Motors, som et bedriftslag for firmaet med samme navn. Etter en lang rekke fusjoner og navnebytter ble for øvrig dette firmaet senere en del av Rolls-Royce, men det er en annen historie. Saken er at denne bilfabrikantens logo rett og slett var en sfinx, og dette har klubben beholdt opp gjennom årene. Den første tiden ble tilbragt i bedriftsligaer, men da de i 1993 kom med i Midland Combination var det da også under navnet Sphinx FC. Der slo de umiddelbart til med to strake opprykk, og da de dermed tok turen opp i denne ligaens Premier Division, markerte de det ved å ta navnet Coventry Sphinx.
Etter å ha blitt nummer to ved fire anledninger (en gang på målforskjell) klarte de omsider å vinne Midland Combination i 2007, og sikret seg dermed opprykk til Midland Alliance. Disse to ligaene har jo nå slått seg sammen til Midland League, der Coventry Sphinx er å finne i Premier Division. Noen vil kanskje huske at klubben for noen få sesonger siden var innblandet i toppkampen i Midland Alliance og søkte om opprykk til step 4, for deretter å trekke søknaden. Jeg var litt interessert i høre mer om dette, og en representant for vertskapet var etter hvert meget behjelpelig i så måte. Han kunne fortelle at listen man den gang hadde fått fra FAs utsendte «graderingsmann» hadde vært så lang og omfattende at de ikke så noe poeng, men at man siden den gang har gjort en rekke utbedringer ved anlegget.
Jeg begynte å ane at ambisjonene om opprykk til step 4 er tilbake, og det kunne han bekrefte da han på direkte spørsmål innrømmet at sannsynligheten er stor for at de denne sesongen vil søke, samtidig som han mente at manager Luke Hopkins har samlet sammen en tropp som vil kunne kjempe helt i toppen og dermed forhåpentligvis kvalifisere seg sportslig. Hopkins har forresten fått med seg Craig Herbert som assistent, og mannen som har hatt tilsvarende jobb i Rugby Town har lokket med seg flere av spillere fra sin tidligere arbeidsgiver. Man forventer imidlertid en tøff kamp i toppen av tabellen, der mange vil holde den nye føniksklubben Hereford FC som favoritt i kraft av navnet og ressursene et firesifret antall tilskuere vil gi.
Oksene fra Hereford var imidlertid kun en av utfordrerne som ble nevnt. Heanor Town forventes å gjøre det godt etter at de ble flyttet sidelengs fra NCEL. Samme vei kom Basford United i fjor, og de endte jo opp som mester, slik at mange mener Heanor har ønsket dette for å få det de tror er en enklere vei til step 4. Ellers ble det advart mot Coleshill Town, samtidig som jeg ble fortalt at både Alvechurch og Shepshed Dynamo er kraftig forsterket foran kommende sesong. Det blir uansett spennende. Nevnes skal det kanskje også at Sphinx Drive denne sesongen også vil være hjemmebane for Coventry United – klubben som ble stiftet så sent som i 2013 i protest mot Coventry Citys eksiltilværelse i Northampton, og som siden den gang har sikret seg to opprykk på to sesonger. De skal banedele der da deres hjemmebane med kallenavnet ‘The Cage’ ikke oppfyller kravene til Midland League Division One.
Men nå var det Coventry Sphinx det dreide seg om, og de skulle være vertskap for Worcester City fra Conference North. Noen vil kanskje huske at den for tiden hjemløse Worcestershire-klubben hadde en eventyrlig dag da de besøkte en større og mer kjent Coventry-klubb forrige sesong, for de var ikke snauere enn at de slo ut hjemmelaget Coventry City av FA Cupen foran BBCs TV-kameraer. Enkelte hos Sphinx-folket uttrykte imidlertid nå skuffelse over at Worcester City ikke hadde sendt sitt førstelag, slik det vel hadde blitt varslet, men et ungt reservelag. Det var vel når sant skal sies kanskje ikke helt uventet, da de også skulle spille bortekamp mot Stratford Town klokka 15.00.
Før avspark rakk jeg også å oppsøke en liten provisorisk klubbsjappe som kun besto av et lite bord, og der fikk jeg byttet £3 mot en pin. Med det som skulle vise seg å være 56 tilskuere til stede klarte Coventry Sphinx altså det som Kidsgrove Athletic nektet å gjøre eller ikke så behov for med nesten tusen tilskuere tilstede. Det eneste jeg – og sikkert flere av de andre groundhopperne – savnet var en stensil med lagoppstillingene, men med den kyndige Sphinx-karen fra tidligere ved min side, fikk jeg raskt kloret ned korrekt lagoppstilling. De unge gjestene var kvikke og teknisk gode, og etter en jevn og sjansefattig start der mye av spillet foregikk på midtbanen, fikk de kampens første store sjanse, men Sphinx-keeper Scott Dutton fikk slått skuddet i tverrliggeren og over. I stedet var det vertene som på sin første sjanse tok en (på dette tidspunktet) noe ufortjent ledelse etter halvspilt omgang, og midtbanespiller Mitch Thomson var målscorer.
En hardtarbeidende Jacob Dodds hadde gjort forarbeidet, og snart var han på ferde igjen, men den unge bortekeeperen avverget hans forsøk med en god redning. Sphinx hadde nå en svært god periode og tok et klart initiativ der de spilte seg frem til en rekke muligheter, men hverken Mitch Piggon, Tom Bates eller Jackson Downie klarte å doble ledelsen. Robbie Banks er en av nykommerne fra Rugby Town, og har blitt utnevnt til Sphinx’ nye kaptein, men han måtte kaste inn håndkledet allerede etter en drøy halvtime, uten at vertene lot seg affisere. På tampen av omgangen var det igjen Dodds som var mannen bak da hans innlegg ble lagt tilbake til Mitch Thomson som dundret inn sitt og hjemmelagets andre. Det sto 2-0 til pause, og det var ikke lenger på noen måte ufortjent, selv om gjestene kunne utlignet like før det andre målet.
Jeg benyttet pausen til å igjen sjekke togtidene da jeg var avhengig av å komme meg raskt avsted etter kamp, og tok til slutt sjansen på å bestille taxi til kvart på ett, i håp om å rekke 13.02-toget. Snart ble andre omgang sparket i gang, og ikke mange sekundene var spilt da Sphinx kunne økt ytterligere. Richard Blythe spilte gjennom Tom Bates, men Worcester-keeperen vartet opp med en flott redning. Men vi hadde ikke mer enn såvidt gått over i omgangens andre minutt før Mitch Thomson fullførte sitt hattrick, og kampen virket nå avgjort. Omgangen bar snart preg av en rekke bytter, og Worcester hadde åpenbart ikke gitt helt opp, men i stedet satt Mitch Piggon inn 4-0 etter en snau times spill.
Det var på ingen måte ufortjent at hjemmelaget ledet, men 4-0 var kanskje litt i overkant, selv om de i store deler av kampen hadde vært imponerende. Piggon kunne også puttet ytterligere, men ble stoppet av en benparade, og mens jeg tuslet mot utgangen ebbet kampen ut med 4-0 som sluttresultat. Fra utsiden av gjerdet kunne jeg høre dommerens fløytestøt signalisere kampens slutt, og jeg hadde som sagt tidvis latt meg imponere av Sphinx, men jeg er noe usikker på hva slags målestokk dette unge Worcester-laget var. De var vel heller ikke fullt så dårlige som resultatet skal ha det til, men Sphinx var gode og effektive.
Det var bare å ta med meg bagen å la drosjekusken frakte meg til Coventry jernbanestasjon. Etter kjøreturen på i underkant av ti minutter, fikk jeg en gledelig overraskelse i form av at det forrige toget mot Birmingham hadde vært forsinket og nå var på vei inn på perrongen. For en gangs skyld var forsinkelse en god ting for meg, for dette betød at jeg kanskje kunne rekke et tidigere tog videre fra Birmingham New Street til Redditch, der jeg skulle se dagens andre kamp. Men den historien får fortsette i neste kapittel.
English ground # 267: Coventry Sphinx v Worcester City XI 4-0 Pre season friendly Sphinx Drive, 18 July 2015 1-0 Mitch Thomson (22) 2-0 Mitch Thomson (44) 3-0 Mitch Thomson (47) 4-0 Mitch Piggon (59) Att: 56 Admission: £3 Programme: Free (leaflet of folded A4 page) Pin badge: £3
Etter at jeg stortrivdes ved Sheepy Road kvelden før, var det nesten litt synd å forlate Atherstone, men jeg hadde jo også en ny kamp på programmet denne dagen. Den skulle foregå i Spalding, sør i Lincolnshire, og det var sannelig også 2015/16-sesongens første obligatoriske kamp for min del. Frokostmenyen ved The Atherstone Red Lion Hotel var såpass fristende at jeg valgte å betale £9 for å bli vartet opp med en herlig full english breakfast med tilhørende omelett før jeg etter hvert sjekket ut og spaserte mot Atherstone jernbanestasjon med alt mitt pikkpakk for å starte ferden mot ‘flatlandet’.
Dagens første av tre tog fraktet meg de sju minuttene til Nuneaton, der jeg hadde et drøyt kvarter på meg til å bytte tog. Dagens lengste etappe startet her, og toget brukte rundt en time og tjue minutter på å frakte meg til Peterborough, der jeg hadde en snau halvtime til avgang for dagens tredje og siste tog. Med en tidlig start neste morgen, hadde planen vært å overnatte i eksempelvis Peterborough for å få en noe enklere start på lørdagen, men Spalding er åpenbart ikke velsignet med en altfor imponerende service, der siste toget gikk lenge før kampslutt. Tilbake i nuet hadde toget mot Lincoln nå Spalding som første stopp, og etter nye tjue minutter kunne jeg stige av i det som gjerne kalles Heart of the Fens.
The Fens er et flatt landområde i det østlige England, rundt den store bukta The Wash, som gjennomstrømmes av en rekke elver. The Fens strekker seg inn i både Cambridgshire, Lincolnshire, Norfolk, samt en liten del av Suffolk. Det er blant annet her i The Fens at man finner Storbritannias laveste punkt, og deler av dette området ligger lavere enn havets overflate. Det ble drenert for flere hundre år siden, og er nå en lavtliggende, flat landbruksregion med store våtmarksområder og myrlandskap som også tjener som fuglereservater. Dette beskrives som landets beste grønnsaksdistrikt, samtidig som man også er storprodusent av blant annet både blomster, frukt, hvete og andre kornsorter.
Markedsbyen Spalding ligger i den delen som sorterer under Lincolnshire; i den sørlige delen av grevskapet. Den ligger ved elven Welland, drøyt to norske mil sørvest for Boston. Spalding har rundt 30 000 innbyggere og vokser raskt – spesielt grunnet store mengder av utenlandsk arbeidskraft som har kommet for å jobbe hos de forskjellige matvaregigantene som har en rekke store anlegg i byen. Disse anleggene er også grunnen til at byen er fast destinasjon for mye tungtrafikk som frakter matvarer til og fra disse anleggene. Men mest av alt er Spalding kanskje kjent for sine tulipaner, og den årlige Spalding Flower Parade som startet i 1959, tiltrakk seg mange år så mange som 100 000 besøkende. I 2013 ble den imidlertid arrangert for siste gang etter at de lokale myndigheter ikke lenger ville finansiere den.
Westbrooke House B&B ligger ti minutters gange fra byens togstasjon, og der hadde jeg booket kost og losji for £30. Etter å ha krysset over den store parkeringsplassen utenfor en voldsom Sainsburys-sjappe, gikk min vei forbi fotballstadionet jeg senere på kvelden skulle besøke. Jeg kunne ikke dy meg, og måtte unne meg en kjapp kikk innenfor de åpne portene der en liten gjeng med arbeidskarer var i ferd med å pakke sammen og avslutte hva de nå enn drev med. Etter noen minutters gange oppover Pinchbeck Road fant jeg mitt vertshus for natten, og fikk snart sjekket inn og installert meg. Jeg informerte det eldre ekteparet om at jeg hadde en tidlig start og derfor med stor sannsynlighet ville være vekk allerede før frokostserveringen startet, men husfruen insisterte på å stå opp for både å besørge frokost, og kjøre meg til togstasjonen!
Da det var avtalt, var det på tide å kikke meg litt rundt i Spalding, og når jeg nå igjen passerte Spalding Uniteds hjemmebane, benyttet jeg anledningen til en langt nøyere kikk og en runde rundt banen. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg der støtte på en klubbrepresentant som var innom en svipptur, og jeg ble stående en stund å samtale med denne karen. Jake Whiteley fungerer også som klubbens fotograf, samtidig som han fortalte at han også er mannen bak klubbens nye logo. Han var svært interessert i å høre mer om min tur, og uttrykte nærmest vantro da han så kampprogrammet mitt. Etter at han hadde pekt og forklart litt rundt på anlegget var det på tide å la ham gå, og etter fullført runde gjorde jeg det samme.
Etter en svipptur innom den store Salisbury-sjappa, oppsøkte jeg Wetherspoons-puben The Ivy Wall for å teste ytterligere noen av deres festival-cidere. Av deres utvalg var det kun to jeg hadde til gode å teste, og både Frysburys Rutland og Snails Bank’s Pencombe Lane ble plukket ut til vurdering, i tillegg til at jeg unnet meg et glass med den gode Orchard Pig Truffler. Jeg hadde også fått anbefalt puben The Lincolnshire Poacher nede ved elven Welland, og der satt jeg en stund og nøt sommeren med en medbragt bok mens jeg nippet til en forfriskende pint. Klokka hadde etter hvert passert halv sju, og jeg tømte glasset for å spasere den korte veien opp til kveldens kamparena, der det skulle kjempes om avansement i Lincolnshire Senior Trophy.
Opprinnelig hadde det fristet med en tur til Cornwall denne dagen for å få besøkt Truro City, som etter all sannsynlighet går løs på sin siste sesong på Treyew Road, men reiseveien betød at det ikke passet spesielt bra. Ikke minst ville det umuliggjort det som var min plan for lørdagen, så det får vente. Jeg har imidlertid en stund vært nysgjerrig på Spalding United som klubb, og da denne kampen i grevskapscupen ble satt opp denne fredagskvelden, var det en fin anledning til en visitt; ikke minst ettersom det var en obligatorisk kamp i motsetning til de mange treningskampene denne dagen. Det er jo tross alt alltid morsommere å se obligatoriske kamper. £7 fattigere gikk jeg gjennom telleapparatene, og betalte ytterligere 20 pence for et «program» som i sannhetens navn kun var et brettet A4-ark med forside, lagenes tropper, og cupens oppsett.
Her har Spalding United spilt siden starten i 1921, og på den tiden ble deres hjemmebane kalt Black Swan Ground etter puben som banen da lå bak. Det var da lokale myndigheter i 1954 forærte anlegget til klubben at det ble døpt om om til ære for en lokal politiker og parlamentsmedlem, og Sir Halley Stewart Field er nå altså navnet på stadionet som jeg entret på den ene langsiden. Midt på denne langsiden står hovedtribunen som dominerer anlegget. Den er en sittetribune som strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde, og som er forhøyet fra bakken, slik at den entres ved hjelp av trapper i forkant. Lenger nede på denne langsiden står det også en langt mindre og mer moderne ståtribune av den prefabrikerte typen.
Bak det ene målet står klubbhuset ut mot det ene hjørnet. Utenfor her står enda en av de små, prefabrikerte, moderne tribunene som byr på flere ståplasser. Ellers er det såkalt hard standing og ståplasser på bar bakke og under åpen himmel som gjelder. Det er ingen andre tilskuerfasiliteter hverken på bortre langside – der man for øvrig finner laglederbenkene – eller bak det andre målet. Der er det stort sett bare gress, og bak det nevnte målet også en parkeringsplass. På utsiden sørger det store gamle vanntårnet Chatterton Tower for et interessant bakteppe når man ser mot hovedtribunen fra motsatt side. Mens det gamle tårnet fra 1955 har blitt litt av et landemerke, er det åpenbart store deler av lokalbefolkningen som ikke synes det er videre vakkert. Uansett; jeg inntok klubbhusets bar og lesket strupen med en pint Strongbow til £2,80.
I dette hjørnet, på utsiden av baren, har man også et matutsalg der jeg lot meg friste til å betale £3,30 for en cheeseburger med bacon. Her traff jeg igjen på Jake også, og han insisterte på å få avbilde den norske groundhopperen før han bekreftet mitt inntrykk av at det fortsatt er en ambisiøs klubb og at ambisjonene for kommende sesong er å kjempe om opprykk til NPL Premier Division. Mens The Tulips spiller i NPL Division One South, var kveldens motstander hjemmehørende i nettopp NPL Premier. I tillegg er jo Stamford en lokal rival, og det var allerede klart at vinneren ville bli belønnet med hjemmekamp mot Gainsborough Trinity i neste runde, som i realiteten var kvartfinalene.
Spalding United kan vel sies å ha blitt stiftet på ruinene av Spalding Town, og de spilte i Peterborough & District League før de ble med i Northamptonshire League – en liga som senere ble til United Counties League. Dette er en liga som Spalding United har vant for sjuende gang da de så sent som våren 2014 kronet en fantastisk imponerende sesong med tittel og opprykk, etter blant annet også å ha satt ligarekord ved å vinne sesongens 17 første ligakamper. Forrige sesong var dog ikke første gang Spalding forsøkte seg på et høyere nivå, for tre ganger tidligere hadde de prøvd seg i Southern League eller NPL. Første gang tilbragte de tre sesonger (1988-1991) i Southern League, mens det tredje og lengste oppholdet på det som nå er step 4 var de sju sesongene i perioden 2004-2011, da de grunnet sin geografiske beliggenhet byttet mellom spill i Southern League og NPL. Nå er det altså sistnevnte som gjelder.
Men denne kvelden skulle det altså spilles om avansement i Lincolnshire Senior Cup, og Stamford var faktisk også regjerende mestre. Jeg ble fortalt at de til alt overmål hadde slått ut Spalding avdenne turneringen de to siste årene. Innledningen var imidlertid en liten skuffelse, der det ute på gressmatta var en nokså tam forestilling som bar mer preg av å være en treningskamp. Jeg har selv tidligere sett Stamford-spiss Jordan Smith skape problemer med sin hurtighet, og det slik han også fikk kampens første sjanse som han etter et kvarters tid ikke klarte å utnytte. Eddy Samba prøvde seg også, men vertenes Jordan Nuttell fikk kastet seg frem og blokkert. For hjemmelaget fyrte Adam Millson løs uten å overliste Daniels-keeper Richard Knight. Spaldings beste sjanse i første omgang kom mot slutten, men Mitchell Griffiths viste kanskje at han var høyreback da han ikke klarte å styre headingen under tverrliggeren.
Det var helt på tampen av omgangen at gjestene tok ledelsen. Klokka hadde tikket over på overtid da et langt innkast fra Jon Challinor ble flikket videre, og Jordan Smith fikk pirket ballen forbi Tulips-keeper Michael Duggan. Det var det siste som skjedde før lagene gikk i garderoben, og undertegnede gikk for å hente påfyll i baren. I en liten provisorisk klubbsjappe fikk jeg også sikret meg en pin til min samling. Jeg måtte ut med hele £5, men den var større enn vanlig, og selgeren påpekte at den i motsetning til normen er skikkelig inngravert. En Stamford-supporter jeg vekslet et par ord med var tilfreds med å lede ved pause, men var ikke altfor imponert over skillet for øvrig. Han fortalte også at han håpet at Stamford igjen kan styre klar av nedrykkssonen, og fastslo at det nok er helt andre og mer ressurssterke klubber som vil kjempe i toppen; slik som Salford City og Darlington.
Første omgang hadde ikke vært noen festforestilling, men var nok i hvert fall litt bedre enn det som i andre omgang ble servert de 221 tilskuerne. Det var mange som virket slitne, og spillere viste tydelige tegn på manglende kamptrening. Michael Frew hadde en god mulighet for vertene, men keeper Knight ryddet opp, og sistnevnte var egentlig sjelden truet. Stamford var nok noe nærmere ny scoring, og Tulips-keeper Duggan vartet opp med gode redninger da han stoppet avslutninger fra Cameron Powell og Jordan Neill. Duggan måtte likevel gi tapt helt på tampen, etter at Jordan Smith hadde blitt lagt ned av Neal Spafford, og dommeren pekte på straffemerket. Frem steg en annen spiller som tidligere har imponert meg; nemlig Ryan Robbins. Landslagsspilleren for St Kitts and Nevis gjorde ingen feil, og på overtid fastsatt han sluttresultatet til 0-2.
Det var i og for seg ganske fortjent at Stamford tok seg videre og nå skulle være vertskap for Gainsborough Trinity, etter å (visstnok) ha slått ut Spalding for tredje år på rad. Det virket likevel ikke som om hjemmefolket tok det altfor tungt der de åpenbart var mer opptatt av å se frem til ligastart. Jeg hadde en tidlig start, så etter en siste pint trakk jeg meg tilbake til hotellet for å få meg litt søvn. Det hadde vært en trivelig visitt i Spalding og hos Spalding United. Deres hjemmebane er kanskje ikke det helt store for stadion-feinschmeckere, men det er heller ikke vanskelig å trives der, og hyggelige folk var det der også. Jeg hadde to kamper å se frem til dagen etter, og fant umiddelbart senga.
English ground # 266: Spalding United v Stamford 0-2 (0-1) Lincolnshire Senior Cup, First Round Sir Halley Stewart Field (originally Black Swan Ground), 17 July 2015 0-1 Jordan Smith (45+1) 0-2 Ryan Robbins (pen, 90+1) Att: 221 Admission: £7 Programme: 20p (leaflet of folded A4 page) Pin badge: £5
Etter å ha startet dagen med å forsyne meg fra Britannia-hotellets varme frokost-buffet, hadde jeg plenty av tid til å gjøre unna morgenstellet før jeg sjekket ut få minutter før fristen klokka 11.00. Det var på tide å forlate The Potteries, men jeg hadde alt annet enn dårlig tid, så jeg tilbragte en times tid i sola der jeg satt og leste litt på benkene utenfor hotellet. Da jeg omsider krysset veien over til stasjonen, hadde klokka såvidt passert tolv, og jeg kunne konstatere at mitt eneste tog denne dagen var i rute. Klokka 12.28 rullet toget ut av Stoke-on-Trent stasjon med kurs mot London Euston. Jeg skulle riktignok ikke fullt så langt, og etter ganske nøyaktig en time kunne jeg stige av i Atherstone.
Der hadde jeg betalt £44 for overnatting ved The Atherstone Red Lion Hotel, og etter drøyt fem minutters gange langs Long Street, kunne jeg selv se at dette var et meget koselig og sjarmerende etablissement. Jeg fikk snart sjekket inn, og etter å ha fått installert meg og slappet av litt, tok jeg turen ned i førsteetasje for å unne meg en pint Strongbow fra deres tappekraner. Det var jo dessuten på tide med en lunsj, og en kikk på menyen gjorde at jeg også falt for fristelsen til å prøve et av deres smørbrød. Det var flere ligaer som hadde valgt å offentliggjøre sine terminlister denne dagen, og når majoriteten av ligaene nå hadde sluppet sine terminlister, benyttet jeg anledningen med gratis WiFi til å saumfare disse over en ny pint for å skaffe meg et inntrykk av hvordan en mulig august-tur kunne bli.
Atherstone er en liten by med drøyt 8 000 innbyggere, beliggende nord i grevskapet Warwickshire. Her ligger den rett ved elven Anker, som utgjør grensen mot Leicestershire, og det er heller ikke altfor mange kilometer til Staffordshire-grensen. Forklart på en annen måte ligger Atherstone midt mellom Tamworth og Nuneaton – eller 23 kilometer nord for Coventry, om den beskrivelsen er å foretrekke. Atherstone har en lang historie som strekker seg minst tilbake til romertiden, da «romerveien» som senere har fått navnet Wantage Way gikk gjennom byen. I perioden engelskmennene kaller Tudortiden var markedsbyen Atherstone et viktig regionalt handelssentrum, spesielt innenfor tekstilbransjen. I senere år var de fra 1600-tallet et sentrum for hatteindustrien, og da spesielt filthatter.
I 1485 sto slaget ved Bosworth Field like utenfor Atherstone. Dette må kunne regnes som det avgjørende slaget i de såkalte rosekrigene, da Richard III ble den siste engelske konge som falt i kamp, og hans motstander Henry Tudor deretter ble kronet som Henry VII. Både på hotellrommet mitt og hotellet ellers var det på veggene en rekke bilder som tolket, illustrerte og forklarte dette slaget. Det var imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og Atherstone Town skulle ta imot et lag som representerte en av deres lokale rivaler; nemlig Tamworth, som skulle ta turen fra andre siden av Staffordshire-grensen.
Opprinnelig hadde jeg da turen var på et planleggingsstadiet blinket meg ut lokaloppgjøret Stafford Town v Stafford Rangers denne dagen, men det var før Atherstone Town kunngjorde sin treningskamp mot Tamworth. I lengre tid har jeg nemlig ønsket meg til Atherstone, der jeg har vært svært fristet av klassiske Sheppy Road, samtidig som klubben selv absolutt har pirret min nysgjerrighet. Ideelt sett skulle jeg gjerne besøkt Sheepy Road i anledning en obligatorisk kamp, men man kan ikke alltid få både i pose og sekk, og denne torsdagen bød på en god anledning til å endelig få stifte nærmere bekjentskap med Atherstone Town.
Klubbens historie er egentlig en historie om flere klubber, der den opprinnelige Atherstone Town ble stiftet i 1887, og spilte i Birmingham Combination og West Midlands (Regional) League før de på begynnelsen av 1970-årene spilte seg opp i Southern League. Etter et andre strake opprykk var de i 1974 klare for Southern League Premier Division. Men fem år senere var det kroken på døra da klubben ble slått konkurs. En ny klubb ble øyeblikkelig stiftet, og Atherstone United tok plassen til Towns reservelag i WMRL Division One. Igjen spilte de seg opp i Southern League, og våren 1989 var de tilbake i Southern League Premier Division.
Der var 4. plassen i 1993/94-sesongen deres beste ligaprestasjon, mens de tre år tidligere hadde spilt seg frem til andre ordinære runde av FA Cupen og tapt knepent for Crewe Alexandra. Atherstone United rykket våren 2000 ned for første gang etter, men mer alvorlige problemer ventet, og klubben ble etter hvert slått konkurs uten at de fikk fullført 2003/04-sesongen. Dagens klubb ble stiftet i 2004, og tok plass i Midland Combination Division One. Denne ble vunnet på første forsøk, før de fulgte opp med å vinne ligaens Premier Division og da de våren 2008 vant Midland Alliance, hadde de igjen sikret seg opprykk til Southern League. Det høres ut som om jeg repeterer meg selv, men etter en god debutsesong som endte med 3. plass og semifinale-exit i playoff, ventet tøffere sesonger og nye økonomiske problemer.
Etter 2011/12-sesongen så de seg tvunget til å trekke seg fra Southern League og returnere til Midland Alliance for å redde klubben og unngå ny konkurs. Det endte med nytt nedrykk umiddelbart, tilbake til Midland Combination, som før 2014/15-sesongen slo seg sammen med Midland Alliance og stiftet den nye Midland League. Der befinner Atherstone Town seg i Division One – altså på non-leagues step 6. Ellers har jo mye av medieomtalen de siste årene stort sett vært av negativ art, og ikke minst var det tilfellet da The Adders høsten 2013 hadde spilt seg frem til fjerde (og siste) kvalifiseringsrunde av FA Cupen. Barrow var motstander da det brøt ut omfattende tilskuerbråk inne på Sheepy Road, og i disse dager avsies det fortsatt dommer i saken der flere titalls personer har fått fengselsstraffer og utestengelser.
Etter å brukt en god del tid på å studere terminlister, tok jeg beina fatt og kikket meg litt rundt i koselige Atherstone sentrum før jeg begynte å tusle sakte i retning kveldens kamparena. Da jeg hadde god imidlertid først en liten pitstop på Angel Ale House, beliggende omtrent der hvor Sheepy Road starter. Etter å ha svelget unna 0,568 liter med en cider som gikk under navnet ‘Traditional Raspberry & Pomegranate’ (jeg er litt usikker på hvor ‘tradisjonell’ den var), trasket jeg oppover Sheepy Road, og ti minutter senere sto jeg og knipset noen bilder utenfor fotballstadionet med samme navn. Med en drøy time til avspark var det sannelig aktivitet her også, og jeg betalte meg inn med £3 i bidrag til klubbkassa.
Ikke helt overraskende fikk jeg vite at det dessverre ikke var trykket opp noe program i anledningen kveldens kamp, men det var snart glemt da jeg kunne ta en kjapp runde rundt banen på det flotte anlegget. For Sheepy Road er virkelig en perle av et stadion, som jeg umiddelbart falt for. Jeg kom inn i hjørnet nederst på den ene langsiden, der man umiddelbart får et nokså slitent klubbhus på sin venstre hånd. Foran her er det et par betongtrinn, og de blir det flere av lenger bort langs denne langsiden, der et fantastisk overbygg gir tak over hodet på denne ståtribunens midtparti fra 1954. Selv de gamle portene til bruk ved segregering er fortsatt intakt ved enden av dette overbygget, og foran denne tribunen finner man også laglederbenkene.
Begge kortsidene har ståplasser i form av noen rader med betongtrinn under åpen himmel. På bortre langside finner man derimot anleggets hovedtribune, som ble påkostet ved hjelp av de £40 000 man fikk da selveste Manchester United kjøpte Andy Rammell i 1989. Den strekker seg omtrent 2/3 av banens lengde, og i enden nede ved bortre kortside gir den først og fremst tak over hodet til tilskuerne som her står på bar bakke, mens den på partiet på midten av banen byr på sitteplasser. Videre bortenfor dette finner man en annet lite overbygg som også gir tak over hodet til stående tilskuere. Den opprinnelige Atherstone Town spilte på Sheppy Road siden 1900, og forhåpentligvis vil den fortsatt i en årrekke være åsted for fotball uten å bli offer for sterilisering.
Flytting fra Sheepy Road har nemlig vært tema i Atherstone, der man har fryktet at de lokale myndigheter vil velge å kaste ut klubben for å bygge boliger der. Dette ble i fjor tilbakevist at styresmaktene, som imidlertid lot det skinne gjennom at dette igjen kan bli en realitet i fremtiden. Mer overrasket ble jeg faktisk over å finne ut at Sheepy Road faktisk opprinnelig kun var ment som en midlertidig kamparena for The Adders, og igjen er det bare å krysse fingrene for at de fortsatt blir å finne her i lang tid. Det var uansett på tide å innta klubbhusets bar, der jeg betalte £3 for en pint med Strongbow, men måtte innse at de dessverre ikke kunne hjelpe meg men en pin til min samling.
Jeg kom i prat med noen representanter for hjemmefolket, og de ga uttrykk for at ambisjonene for sesongen er å holde seg i Midland League Division One. Det var for meg noe overraskende med en såpass defensiv innstilling, men selv om de er et stort navn i denne divisjonen, så hjelper det lite med tidligere meritter. Jeg ble fortalt at utfordringen i stor grad var økonomisk, og at man ikke var i stand til å kjempe i toppen såfremt det ikke kom inn frisk kapital. Av tittelkandidater var det ikke overraskende at en annen gammel storhet i ny drakt ble nevnt; nemlig Bromsgrove Sporting, som var så nære på tittel og opprykk forrige sesong. De og deres Vicotia Ground er da også på min liste, så kanskje jeg kommer meg også dit snart.
Før avspark rakk jeg også å kjøpe meg litt vomfyll i form av en steak & kidney pie til £2,20. Og selv om de ikke hadde mushy peas, så er det en og annen klubb som kan lære litt om kundeservice her, for da de måtte beklage at de heller ikke hadde brun saus, insisterte jentene bak disken nemlig på å lage brun saus til meg uten tillegg i prisen. Man kan få inntrykk av at noen klubber nærmest synes at pre-season er et ork der man helst vil komme seg gjennom sommeren uten å måtte gjøre særlig innsats, men det skal ikke alltid så mye til for å skape litt trivsel for sitt publikum, og første bud er kanskje å ikke se på de utelukkende som et nødvendig onde som skal melkes for penger til klubbkassa (uten at det nødvendigvis har noe med saus å gjøre!).
Tamworth hadde som ventet sendt det som vel var deres juniorlag, selv om en hjemmesupporter hevdet å ha blitt fortalt at det også var en prøvespiller eller to blant gjestene. På direkte spørsmål til en av Tamworth-lederne som passerte meg, sa han at det var «en god mix» av juniorer, ispedd noen reserver og et par prøvespillere. Det var imidlertid vertskapet som tok kontrollen fra start, og klokka hadde såvidt passert fem minutter da spissen Simeon Smith sendte hjemmelaget i ledelsen. Under fem minutter senere var han igjen på ferde og doblet ledelsen. De rød- og hvitstripede vertene var virkelig imponerende og rundspilte i perioder sine gjester. Eller var det kanskje Tamworth som var svake? Etter 25 minutters tid virket det nesten avgjort allerede da forsvarer Ashley Gray kriget inn 3-0 bak Lambs-keeper Sam Morris.
Men plutselig skjedde det noe. Intensiteten og aggressiviteten sank merkbart hos vertene, mens Tamworth kom mer med. Nærmest ut av det blå begynte de plutselig å true Adders-målet, og John Dodd reduserte til 3-1. På tampen av omgangen ble en Tamworth-spiller lagt ned i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Frem steg George Dixon, og i omgangens nest siste minutt satt han ballen bak Adders-keeper Phil Smith. Dermed gikk lagene i garderoben på stillingen 3-2 etter en noe merkelig omgang. Da halvtimen ble passert hadde hjemmelaget vært fullstendig overlegne, om enn effektive, og kampen virket nærmest avgjort allerede. Men etter at de slapp sine gjester inn i kampen igjen var det totalt åpent, og mange så nå for seg en snuoperasjon. Adders-manager Ivor Green hadde en jobb å gjøre.
I pausen fikk jeg høre mer om den «berømte» Barrow-kampen fra en supporter som var til stede, og selv om han hevdet at det slik han ser det gjerne blir overdrevet av både media og Barrow-supporterne, slo han fast at det var en rekke personer viste en total uakseptabel oppførsel. Han mente dog at mange av de ansvarlige ikke var faste innslag på Sheepy Lane, men at det snarere enn Adders-fans var ’tilfeldige’ personer som kom for å lage bråk i forbindelse med en storkamp for den lokale klubben. Mens jeg sto i baren og ble servert en ny pint med Strongbow, hørte jeg tilløp til aktivitet ute på banen, og en kikk bekreftet at andre omgang faktisk var i ferd med å sparkes i gang etter en meget kort pause som ikke kan ha vart stort mer enn drøye fem minutter.
Mine sidemenn på nærmeste langside fastslo at dette garantert var et forsøk på å spare der man kunne ved å starte tidligere for således å slippe å skru på flomlysene. Andre omgang var uansett mye stillingskrig, der kampen sto og vippet. Det virket som om Atherstone hadde summet seg litt etter den lille «kollapsen» før pause, og Simeon Smith kunne fått sitt hattrick, men klarte ikke å overliste Tamworth-keeper Sam Morris. Smiths navnebror i Adders-målet gjorde deretter en strålende redning da han hindret utligning, før avgjørelsen falt omtrent halvveis ut i omgangen. Mark Latham hadde vært god på Atherstone Towns sentrale midtbane, og da hans skudd fant veien til nettmaskene fastsatte han sluttresultatet til 4-2.
Blant de 132 tilskuerne jeg talte var faktisk den gamle Aston Villa-spilleren Steve Staunton, som jeg ble fortalt var å se på en og annen Tamworth-kamp, da han visstnok bor der i området. Uten at jeg snakket med ham, må nok også han innrømme at det sett under ett var en fortjent seier til hjemmelaget, som spesielt den første halvtimen imponerte meg stort. Fint var det også å se at de gikk til litt i duellene, og det var en underholdende kamp vi ble vitne til. Det er synd at klubbkassa tilsynelatende er såpass tom, men jeg håper at de defensive målsetningene om å beholde plassen – som for så vidt også ble gjentatt av supporterne som var mine sidemenn i andre omgang – kun er pessimistisk tenkning og at de kan hevde seg lenger opp på tabellen. Men uten penger er det dessverre vanskelig å konkurrere, også på dette nivået.
Etter nok en pint takket jeg omsider for meg og ønsket oppriktig lykke til for kommende sesong før jeg la ut på spaserturen tilbake til The Atherton Red Lion Hotel. Der unnet jeg meg en siste pint i baren før jeg omsider trakk meg tilbake til hotellrommet for å finne loppekassa etter en flott dag med groundhopping. Jeg likte Atherstone, jeg likte Atherstone Town, jeg likte Sheepy Lane, og besøket der vil nok bli stående som juli-turens største høydepunkt sett under ett. Come on the Adders!
English ground # 265: Atherstone Town v Tamworth XI 4-2 (3-2) Pre season friendly Sheepy Road, 16 July 2015 1-0 Simeon Smith (6) 2-0 Simeon Smith (10) 3-0 Ashley Gray (26) 3-1 John Dodd (38) 3-2 George Dixon (pen, 44) 4-2 Mark Latham (77) Att: 132 (h/c) Admission: £3 Programme: None Pin badge: n/a
Mitt første tog denne morgenen gikk ikke før 11.06, men utsjekking fra County Hotel i Kendal var allerede klokka 10, så etter en full english breakfast og en dusj, var det på tide å pakke snippesken. Det var uansett så fint vær at en liten time ble tilbragt med en bok i solveggen utenfor hotellet. Toget hadde jeg blinket meg ut fordi dette var et direktetog til Manchester Piccadilly, der jeg skulle bytte tog. Kvart på to kunne jeg spasere ut av stasjonen i Stoke-on-Trent og sjekke inn på Britannia Hotel rett over veien for stasjonen. Jeg har også tidligere brukt dette hotellet som base, og denne gang hadde jeg betalt £46,50 for kost og losji.
Noen dager tidligere, da jeg sammen med min kompis Anthony så AFC Fylde v Rochdale, hadde jeg nevnt for ham at jeg denne gang ville benytte anledningen til å kikke litt på hjemmebanen til en gammel lokal non-league storhet mens jeg befant meg i The Potteries. Det dreide seg om Trentmill Road, hjemmebane for Eastwood Hanley, som på begynnelsen av 1990-årene ble tvunget til å forlate sin hjemmebane grunnet stadige tilfeller av vandalisme, og la ned driften i 1997. Nå hadde det blitt blåst nytt liv i klubbnavnet, og etter å ha slappet av litt på hotellrommet, trasket jeg de 20-25 minuttene for å ta en kikk.
I den forbindelse hadde Anthony satt meg i forbindelse med en kompis som var involvert i den nye klubben, og som tilbød seg å vise meg rundt. Han måtte imidlertid jobbe til klokka 18, slik at jeg stakk opp alene, men han bød meg ringe hans kompis Paul Wright, som er manager for klubben, slik at han kunne fortelle meg mer. Da jeg fant frem og fikk tatt en kikk rundt på klubbens tradisjonelle hjemmebane, så jeg at den bærer preg av å være fraflyttet, og kun restene av en av ståtribune er å se nå. Jeg fikk vite at den «nye» klubben er en annen lokal juniorklubb som har tatt navnet Eastwood Hanley for å holde historien i hevd, og foran 2014/15-sesongen har de startet opp seniorlag som vil spille i Staffordshire County League Division Two North. Det er non-leagues step 9, eller nivå 13 totalt, og de vil nå benytte Trentmill Road som hjemmebane.
Jeg takket Paul for samtalen og trasket tilbake mot hotellet. Etter en svipptur oppom rommet var det på tide å sette kursen mot kveldens kamp hos Kidsgrove Athletic – ironisk nok en av klubbene som dro nytte av Eastwood Hanleys kollaps, da de tok over flere av spillerne. Jeg siktet meg inn på 17.59-toget mot Manchester, som hadde Kidsgrove som første stopp. Sju minutter senere steg jeg av, og kunne spasere mot Clough Hall. Kidsgrove er en by i Staffordshire med rett i underkant av 25 000 innbyggere. Den ligger nord for Stoke-on-Trent – nesten på grensen til Cheshire, og vokste frem rundt kullgruveindustrien. Alle gruvene er nå for lengst stengt. Seddon Stadium er ikke altfor langt fra togstasjonen i luftlinje, men man må gå en ganske lang omvei rundt, og først etter drøyt tjue minutter hadde jeg klart å orientere meg frem til min destinasjon.
Inngangspenger i form av £5 ble betalt, og her hadde man i anledning kveldens kamp også trykket opp kampprogram. Mot et bidrag på £2 havnet naturligvis et eksemplar i veska mi, og med en drøy time til avspark kunne jeg foreta en rask runde rundt banen som har vært Kidsgrove Athletics hjemmebane siden rundt 1960. Den gang var det kun en enkel gressmatte uten noe som helst av fasiliteter, men i dag er saken en helt annen, og man har nå tribuner på alle fire sider. Stadionet gikk opprinnelig under navnet Clough Hall, som også er navnet på delen av Kidsgrove vi befinner oss i, samtidig som at anlegget ligger tilknyttet en offentlig park ved navn Clough Hall Park. I disse dager er den kanskje bedre kjent som Seddon Stadium eller et av de enda nyere sponsornavnene, men jeg er jo som kjent en tradisjonalist på dette området.
Etter å ha kommet inn hovedinngangen på den ene langsiden, kunne jeg registrere at denne langsiden er et lite lappeteppe av bygg og tribuneseksjoner. Nede i hjørnet ved inngangspartiet er det nokså trangt, men det var foreløpig ikke kommet altfor mange, slik at jeg tok meg greit bort til partiet ved siden av, der man har noen sitteplasser under tak. Så kommer man til en åpning som leder til klubbhusets bar som ligger bak tribunen(e) her, før partiet med sitteplasser under tak fortsetter videre nedover. På midten av dette partiet har man en veranda som gir flott utsikt for det som sannsynligvis er sponsorer og andre betydningsfulle gjester som kan flotte seg i en brakke der oppe i andre etasje. Bortenfor partiene med sittetribune er det hard standing ned mot bortre kortside.
Der har man en tribune som strekker seg i hele banens bredde, med kun en til to rader med seter. I det bortre hjørnet her er det også et andre inngangsparti. På bortre langside er det også hard standing som gjelder, bortsett fra midt på, der man finner nok en sittetribune. Det er også her man finner laglederbenkene. Også på kortsiden nærmest der jeg kom inn er det en sittetribune bak mål, og ellers hard standing. Med runden unnagjort oppsøkte jeg baren, der jeg betalte £3 for en flaske Bulmers, og satt meg ned for å bla litt i kampprogrammet. Som i Retford to dager tidligere traff jeg også her på denne eldre groundhopperen fra Leicester, og det var åpenbart flere groundhoppere som hadde valgt seg denne kampen mot lokal motstand fra Football League – nemlig Port Vale, som hadde lovet å bringe sitt førstelag.
Kidsgrove Athletic ble stiftet så sent som i 1952, etter at en tidligere klubb ble lagt ned etter utbruddet av andre verdenskrig. Etter noen sesonger i Burslem & Tunstall League tok de plass i Staffordshire County League. Etter at denne ble vunnet våren 1966, søkte de seg til Mid-Cheshire League. Det var ikke en avgjørelse alle var like fornøyde med i Staffordshire, men denne ligaen ble uansett vunnet ved fire anledninger før man i 1990 tok plass i North West Counties League. Etter sin andre sesong der rykket de opp i dennes ligaens øverste divisjon, til tross for å ha blitt nummer 10, fordi anleggene til mange av klubbene foran ikke oppfylte kravene. Kidsgrove grep sjansen, og som tidligere nevnt ble de vel av klubbene som nøt godt av Eastwood Hanleys undergang i 1997, da de tok over mange av spillerne.
De vant da også NWCL våren 1998, men fikk ikke rykke opp i NPL da anlegget ikke oppfylte kravene. Denne sesongen spilte de seg for øvrig også frem til semifinalen i FA Vase, men sammenlagt over to semifinaler tapte de knepent for Tiverton Town. Hjemmebanen var utbedret da de vant NWCL-tittelen igjen fire år senere, og de fikk dermed ta plass i NPL Division One. Der (og senere i Division One South) har de stort sett vært å finne på tabellens nedre halvdel, med 2009/10-sesongen som deres beste, da de endte på 4. plass men måtte gi tapt for Glapwell i playoff-semifinalen. Ellers har de mer enn en gang blitt reddet fra nedrykk til NWCL grunnet benådning, og det har vært tilfelle de to siste sesongene.
Med godt fremmøte og en navngjeten, lokal motstander var det egentlig nokså merkelig at Kidsgrove Athletic tydeligvis ikke mente at det var verdt å holde klubbsjappa åpen. Undertegnede og den eldre Leicester-karen fikk i baren vite at klubbsjappa ikke åpnet før ligasesongen var i gang, og at vi måtte returnere da. En av flere groundhoppere der hadde poengtert at hverken groundhoppere eller bortesupportere nok ville komme tilbake, men det ble møtt med trekk på skuldrene og beskjed om at klubbrepresentanter ikke hadde anledning til å fly frem og tilbake for å hente pins, skjerf etc. Man vet jo at mange mindre klubber nedover i non-league ikke har en sjappe i den forstand, men selger slikt fra bak baren, så ikke vet jeg hvorfor de ikke kunne ha et lite lager av et par ting der om de ikke gadd å åpne sjappa.
Blant både groundhoppere og bortesupportere er det mange som samler på forskjellige typer memorabilia og liker å kjøpe et memento fra alle klubber man har besøkt. Det skulle vise seg at de denne kvelden var 818 betalende tilskuere, og jeg spør meg hvor mange ganger kommende sesong Kidsgrove Athletic vil ha flere tilskuere innenfor portene. Svaret er at det neppe vil skje i det hele tatt, såfremt man ikke trekker en storfisk i en av cupene. Derfor er det merkelig at de ikke at de opererer på «halv maskin». Jeg spør meg: hvorfor skal publikum gjøre en innsats for å komme på kamp når klubben selv ikke gidder å legge seg litt i selen? Eller er det bare min røykeslutt som var i ferd med å gjøre meg til en grinebiter??Nå skal det jo nevnes at de her i det minste trykket opp et program, men jeg synes likevel det var litt snodig at man var så imot å åpne sjappa når jeg også overhørte minst 10-15 bortefans spørre om dette. Vel, kanskje de har penger nok og ikke trenger inntekter fra sjappa..?
På bordene i den nokså store baren hadde klubben også lagt ut stensiler som viste bilder av utbedringene man hadde gjort i løpet av sommeren. Like før avspark fikk jeg også slått kloa i en stensil med lagoppstillingene. En hjemmesupporter sto med flere ark, og i den tro at han delte de ut, spurte jeg om han hadde et til overs. Det viste seg imidlertid at Port Vale ville bytte alle spillerne i pausen, og deres lag for andre omgang hadde blitt trykket på et eget ark. Han ga meg likevel sine to ark da han hevdet å kunne fikse nye til seg selv. Han advarte også mot noen endringer i gjestenes lagoppstilling. Typisk pre-season. Etter å ha hentet en ny flaske Bulmers tok jeg oppstilling bortenfor tribunen(e) på nærmeste langside, og med et par Vale-supportere ved min side fikk jeg raskt bragt klarhet i tingene vedrørende deres utvalgte.
Kidsgrove-supporterne hadde uttrykt optimisme, og mente ikke bare at de nå skulle være gode nok til å holde nedrykksstriden på behørig avstand og ikke være avhengig av benådning, men også muligens kikke oppover mot playoff-kampen. Denne optimismen virket først og fremst å være knyttet til returen til en gammel klubbhelt i løpet av forrige sesong, nemlig den gamle manageren Peter Ward. Han har flere perioder som manager i klubben, og ble lokket tilbake fra en rolle i apparatet til Leek Town. Derfra skal han nå ha lokket til seg noen av forrige sesonges Leek-spillere, om man skal tro supporterne jeg snakket med. Port Vale-supporterne var derimot overraskende defensive og hevdet at alfa og omega er å overleve i League One denne sesongen. De hevdet at de ville være fornøyde så lenge de unngikk nedrykk, og fastslo at de forventer en svært tøff 2015/16-sesong.
Vale-manager Rob Page vil nok kanskje ha litt høyere mål, men det var først nå at jeg la merke til at Tom Page manglet. Jeg ble dog raskt fortalt at han hadde brukt sommeren til å signere for Bury. Det var uansett Port Vale som snart tilrev seg et initativ, og Chris Birchall hadda allerede skutt like utenfor da han etter snaue ti minutter spilte gjennom Colin Daniel som satt inn 0-1 bak hjemmekeeper Ben Chapman. Både tidligere Vale-spiller Ross Davidson og Jordan Johnson hadde mulighet til å utligne for vertene, men Vale-keeper Sam Johnson sto i veien. I stedet doblet gjestene ledelsen da Birchalls innlegg på kontant vis ble sendt i mål på volley av Ryan McGivern. Etter en snau halvtime kunne McGovern fort scoret i feil ende, da hans tilbakespill gikk forbi keeper Johnson, som imidlertid rakk tilbake tidsnok til å klarere nesten inne på streken. Birchall kunne scoret Port Vales tredje, men traff nettveggen, slik at det sto 0-2 til pause.
Port Vale-manager Rob Page nøyde seg med å gjøre to bytter i pausen, og det hadde ikke vært spilt mange sekunder av andre omgang før ballen igjen lå i hjemmelagets mål. Chris Birchall hadde vært god, og fikk sitt fortjente mål da Ryan Lloyd trakk seg fri og la inn, og Birchall kunne bredside inn 0-3 via tverrliggeren. Grove-keeper Chapman var deretter raskt ute for å avverge en en-mot-en situasjon da den gode Michael Brown spilte gjennom Lloyd. Brown gjorde en solid figur i rollen som ballfordeler. Idet timen var spilt, byttet Port Vale ut alle de ni som ikke hadde blitt byttet ut til pause, men holdt på å bli tatt på senga da tidligere Vale-spiss Anthony Malbon brant en god mulighet.
Prøvespiller AJ Leitch-Smith var en av de to som hadde kommet på for Vale ved pause, og i det 73. minutt besørget han gjestenes fjerde. Samme mann kunne scoret igjen kort etter, men Chapman i Grove-målet leverte en god redning. Leitch-Smith fikk likevel sitt andre med drøyt tre minutter igjen, og fastsatte sluttresultatet til 0-5. Ikke ufortjent, og Leitch-Smith ble da også belønnet med kontrakt noen dager senere. Det var imidlertid ingen sure miner blant Kidsgrove-fansen jeg snakket med, og de nøyet seg med å slå fast at de uansett skal være nivåforskjell når man møter motstand fra fem nivåer høyere opp.
Toget tilbake til Stoke gikk ikke før 22.30, så for min del valgte jeg derfor å uansett unne meg en siste flaske Bulmers mens jeg snyltet litt strøm for å lade telefonen og bladde litt mer i kveldens program. Få minutter før klokka slo ti brøt jeg opp og spaserte tilbake til Kidsgrove stasjon. Ti minutter brukte toget denne gang ned til Stoke, og der bestemte jeg meg for å ta en spasertur innover mot sentrum for å ta en pint på The Glebe før stengetid. Som sagt så gjort, og etter en pint med Old Rosie trakk jeg meg tilbake for å finne hotellsenga.
English ground # 264: Kidsgrove Athletic v Port Vale 0-5 (0-2) Pre season friendly Clough Hall, 15 July 2015 0-1 Colin Daniel (10) 0-2 Ryan McGivern (18) 0-3 Chris Birchall (46) 0-4 AJ Leitch-Smith (73) 0-5 AJ Leitch-Smith (87) Att: 818 Admission: £5 Programme: £2 Pin badge: n/a
