Torsdager er det gjerne full runde i Oslo-kretsen 5. divisjons-avdelinger, og det var en av kampene der jeg hadde vurdert. I stedet for å bli sittende hjemme og kope, kunne jeg like gjerne ta meg en tur, og siden jeg også hadde denne kampen på dagens bong, kunne det være av ekstra interesse å få med seg toppoppgjøret Rustad v Brosundet i 5. divisjon Oslo avdeling 2. Slik ble det, og etter å ha tatt ekspressbussen inn til Oslo, var det bare å la T-banen frakte meg til Bogerud. Derfra er det en kort spasertur ned til Rustadbanen som ligger nede i en slags dal i et stort grøntområde som åpenbart også er populært blant turgåere og ikke minst joggere.
Jeg så Rustad borte mot Langhus i 4. divisjon tidlig forrige sesong, men siden den gang har de altså blitt degradert til 5. divisjon. Denne sesongen har de imidlertid startet på en måte som gjør at en umiddelbar retur til 4. divisjon ser meget sannsynlig ut. Rustad vant rett og slett alle sine sju første seriekamper, og til tross for at de deretter gikk på et tap for Kurer, hadde de nå etter åtte runder fortsatt seks poengs luke ned til nummer to, som var nettopp Kurer. Dagens gjester var Brosundet, og de la beslag på tredjeplassen, sju poeng bak vertskapet, så det var som nevnt duket for toppkamp på Rustadbanen.
På motsatt side av «dalen» fra der jeg kom, er det en stor skråning langs den ene langsiden hvorfra mange av de fremmøtte etter hvert valgte å se kampen. Jeg gikk først en tur opp på veien som går forbi der oppe for å ta noen bilder fra elevert posisjon, før jeg slo meg ned på en stor stein i denne skråningen i påvente av kampstart. Mens joggerne stresset forbi på gangveien der fikk jeg med meg slutten på en Gutter 15-kamp mellom Rustad og Nordstrand 3 før det omsider var klart for kveldens førstelagskamp.
FK Brosundet er en klubb stiftet av og for ålesundere og sunnmøringer, og det var gjestene med tilknytning til Norges kanskje vakreste by som tok ledelsen allerede etter fem minutter, da Thomas Sæter fikk nettkjenning. Rustad fikk nok ikke ting helt til å stemme offensivt, men det var fortsatt en jevn kamp da Sven Erik Waagan doblet ledelsen ved å sette inn 0-2 etter drøyt halvspilt omgang. Jeg begynte å frykte for bongen min, men ble få minutter senere litt beroliget da Lark Erik Berild Schjeide styrte ballen i egen mål slik at det sto 1-2. Den stillingen sto seg til pause, og Rustad hadde nok litt å diskutere i pausen.
Denne tilbragte spillerne i garderobene i klubbhuset bak det ene målet, der det også var en kiosk. Anlegget er ellers en helt ordinær kunstgressbane som man er vant med i Oslo-regionen – uten tribunefasiliteter, men med den nevnte gress-skråningen som foretrukket utkikkspunkt for flere av de 53 tilskuerne jeg talte meg frem til. Den ligger i det minste fint til nede i denne dalen, og laglederne og innbytterne hadde i hvert fall et par mobile laglederbenker på den andre langsiden. Igjen fikk jeg for øvrig bekreftet at Oslo-kretsen ikke har fulgt Østfold-kretsens eksempler med linjemenn også i 5. divisjon.
Rustad startet andre omgang med å presse gjestene bakover i jakten på et utligningsmål, men i omgangens åttende minutt begynte det igjen å spøke for bongen min da Terje Nøstdahl satt inn 1-3. Det ble etter hvert nokså ampert på sidelinjen – ikke ved laglederbenkene, men på motsatt langside der en gruppe lokal innvandrerungdom sto nesten helt inne på banen og kom med stadig kraftigere mishagsytringer mot dommeren. Kampen måtte til slutt stoppes mens en av Rustad-lederne fikk de til å flytte seg tilbake noen meter. Timen var så vidt passert da Rustad også fikk uttelling og reduserte til 2-3 ved Kristian Vintermyr.
Samme mann utlignet til 3-3 i det 78. minutt, og det virket nå som om gjestene var i ferd med å bli slitne. Likevel hadde de et par farlige kontringer innimellom Rustads angrep. Med snaut fem minutter igjen falt avgjørelsen som også (foreløpig) reddet bongen min, og for en scoring det var! Mesud Ahmed klinte til fra rundt midtbanestreken på en ball som kom sprettende, og ballen dalte nå over en febrilsk ryggende Brosundet-keeper og inn i mål til 4-3. Rustad hadde snudd kampen i andre omgang! Gjestene forsøkte desperat å presse frem en utligning, men etter noen minutters tillegg var blåste dommeren av til 4-3 og hjemmeseier over det mange anser som den tøffeste utfordreren denne sesongen.
Det var bare å komme seg opp til Bogerud T-banestasjon for å starte hjemturen, men det hadde vært en underholdende og spennende affære på Rustadbanen. Jeg er ganske overbevist om at Rustad vil bli å finne i 4. divisjon neste sesong, for jeg klarer ikke helt å se hvem som skal kunne stoppe de. De skal ha takk for å ha reddet bongen min, men på banen ned til Oslo sentrum så jeg at det var til liten nytte da den uansett hadde blir ødelagt av at Larvik Turn sviktet. Rustad hadde i hvert fall gjort sin del av jobben – selv om det satt langt inne denne gang – og suste videre mot avdelingstittelen. Om min buss kanskje ikke akkurat suste mot Drøbak, kom jeg meg i hvert fall hjem til slutt jeg også.
Norwegian ground # 73:
Rustad v Brosundet 4-3 (1-2)
5. divisjon Oslo avd. 2
Rustadbanen, 15 June 2017
0-1 Thomas Sæter (6)
0-2 Sven Erik Waagan (24)
1-2 Lars Erik Berild Schjeide (og, 28)
1-3 Terje Nøstdahl (53)
2-3 Kristian Vintermyr (61)
3-3 Kristian Vintermyr (78)
4-3 Mesud Ahmed (86)
Att: 53 (h/c)
Admission: Free
Jeg hadde en god stund vært litt nysgjerrig på et lite ‘mysterium’ i nabobygda Ås, der jeg i lengre tid har stusset over klubben NMBUI og deres hjemmebane, Storebrand Stadion. Det skyldes at NFFs hjemmesider har satt sin markør på det jeg husker som en grusbane rett ved siden av Ås Stadion, og jeg har en stund uttrykt litt forsiktig skepsis til om dette faktisk er tilfelle – spesielt etter at jeg et par uker tidligere hadde avlagt Ås Stadion en ny visitt og konstatert at denne nevnte grusbanen nå var helt borte og fremsto som en byggeplass full av brakker og anleggsmaskiner. Da NMBUI tydeligvis likevel hadde spilt kamp på Storebrand Stadion noen dager senere, sa det seg selv at noe ikke stemte.
Enten hadde NFF sine sider feil kamparena for denne kampen, eller så hadde de satt sin markør for Storebrand Stadion på feil sted, og det siste virket stadig mer sannsynlig. Da jeg på en DFI-kamp to dager tidligere hadde diskutert dette med Jens, hadde han straks skutt inn at «Storebrand Stadion må da være bak Aud Max!». Han mente det i hvert fall var noe som het det der, og en ny sjekk på NFF sine sider røpet jo at selve adressen syntes å bekrefte dette til tross for at markøren var feilplassert. Denne kvelden bestemte jeg meg for å finne ut av dette lille mysteriet, og jeg gikk for å ta bussen til Ås. Etter et plutselig innfall av impulsivitet, endte jeg faktisk opp med å heller bruke apostlenes hester og gå hele veien til Ås!
Jeg angret snart på at jeg hadde ombestemt meg, da jeg på Åsveien ble våt til skinnet i en rask men heftig skur. Det var bare å gå på med krum hals, og først etter drøyt halvannen time kom jeg til «studentsamfunnet» Aud Max og banen som ganske riktig befinner seg langs gang- og sykkelstien som går på baksiden der. Jeg har faktisk aldri tenkt over at den banen kunne være brukt til organisert fotball på seniornivå. Det er utrolig hva man plutselig kan finne ut i sitt (relative) nærområde. Jeg hadde fortsatt tid til å stikke raskt innom et av supermarkedene i Ås sentrum for å handle inn litt matvarer før jeg returnerte til spillere i full oppvarming.
Kveldens møte mellom NMBUI og Rygge var en kamp i 6. divisjon Østfold avdeling 2, og begge disse klubbene var i fjor å finne i 5. divisjon, men ble degradert til 6. divisjon da kretsens to 5. divisjons-avdelinger ble slått sammen til én. Råde 2 toppet tabellen med sine 19 poeng, mens Rygge lå på fjerdeplass med fem poeng dit opp, men med én kamp mer spilt enn lagene foran. NMBUI på sin side la beslag på sjetteplassen med ni poeng, men hadde to kamper til gode på sine gjester fra Østfold. Det var duket for heftig kamp om poengene, og Rygge hadde attpåtil med seg et par supportere; eller de fremsto i hvert fall slik.
Et par av de sto og slo av en prat ved en gammel traktor oppe på en av parkeringsplassene da jeg nå kom tilbake, mens det som var av lagledere og innbyttere snart tok oppstilling ved sidelinjen på den nærmeste langsiden, der den nevnte gang- og sykkelstien går rett forbi kun en meter eller to unna. Det er ingen verdens ting av fasiliteter for hverken tilskuere eller lagledere, og banen er for øvrig heller ikke gjerdet inn, men ligger helt åpen. Det er heldigvis i hvert fall naturgress det spilles på her, og det var i seg selv godt å se norsk fotball på skikkelig underlag igjen. Gresset på banen er klippet noe merkelig i en oval, og på bortre langside er det en gress-skråning som leder opp mot noen store jorder på baksiden.
Det er kanskje på plass med en forklaring rundt klubben NMBUI, som står for Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitets Idrettslag. Det er altså et lag tilknyttet universitet som tidligere het Norges Landbrukshøgskole (NLH), og institusjonens idrettslag ble stiftet allerede i 1902 under sistnevntes navn. Da NLH ble universitet ble navnet endret, før man i 2014 endret navn igjen samtidig som universitetets navnebytte til NMBU. Etter hvert kom det til en liten gruppe med personer som satt seg ned med medbragte pledd, og jeg hadde disse mistenkt for å være studenter ved NMBU. Det kan også ha vært tilfelle med to karer som tilsynelatende hadde tatt seg en pause i sykkelturen og ble stående ved gangveien og kikke på hele kampen.
Etter å ha silt ut de åpenbare klubbrepresentantene og spillerne, kom jeg omsider frem til at det var hele 10 tilskuere til stede, og jeg bestemte meg selvsagt også for å ikke regne med eventuelle turgåere, hundeluftere eller representanter for Ås’ mange syklister som måtte finne på å stoppe for å kikke et lite halvminutt før de fartet videre langs gangveien. Jeg konstaterte for øvrig at mens Østfold-kretsen nå opererer med linjedommere i sin 5. divisjon, så er det fortsatt ikke tilfelle i 6. divisjon. Imidlertid var det klubbrepresentanter som fungerte som linjemenn på hver sin side, men disse har vel så vidt jeg vet en begrenset myndighet (jeg mistenker blant annet at offside-situasjoner ikke inngår i det de skal bedømme?).
Nivået på det som skjedde i innledningen var ikke altfor avskrekkende, men det var i det minste fint å se en norsk kamp på ordentlig gress igjen, og det ble gått til i duellene. Kampen tok seg snart også opp litt i kvalitet etter som den satt seg, og til tross for sjanser begge veier, tok gjestene et ørlite initiativ. Drøyt halvveis ut i omgangen fikk de også uttelling da Andreas Lien sendte de i føringen, og like etter kunne de økt, før hjemmelaget hadde en god mulighet til å utligne. Mot slutten av omgangen benyttet jeg anledningen til å leke ballgutt mens jeg valgte å traske opp den nevnte gress-skråningen for å ta noen bilder fra elevert posisjon der oppe fra, og jeg hadde ikke før returnert før det ble blåst for pause.
Pausen ble av begge lag tilbragt ute på banen, og mens de hadde taktikkmøte ble jeg oppringt av min mor som etter hvert tilbød seg å hente meg ved kampslutt. Jeg takket ja til tilbudet før jeg igjen rettet oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på gressmatta på Storebrand Stadion – for øvrig en temmelig raus beskrivelse å kalle dette et stadion, men det får være en annen sak. Det lyder i hvert fall bedre enn alle disse nye, kjipe kunstgressbanene som har fått «kunstgress» som sitt «etternavn». Jeg fikk nå uansett se en kamp som nå bølget frem og tilbake, og Rygge kunne økt ledelsen før det blåkledde hjemmelaget fikk sin utligning til 1-1 ved Joakim Røed med tjue minutters tid igjen.
NMBUI hadde deretter en avslutning i stolpen, mens også Rygge hadde en kjempesjanse til å få et seiersmål. Avgjørelsen falt i det 88. minutt, da Rygge kontret inn 1-2 til store protester fra hjemmespillerne som raste mot dommeren som ikke hadde stoppet spillet da en av deres spillere hadde landet på nakken etter en hodeduell på midtbanen. Rygges representant med flagget fikk så ørene flagret, men det er da opp til dommeren å blåse av ved eventuell hodeskade, og da må man spille til fløyta går! Vertene kastet sine menn fremover i jakt på utligning, men i stedet satt Eivind Fjeld Hansen spikeren i kista ved å sette inn 1-3 i kampens siste ordinære minutt. Etter et par minutters tillegg var det også slik det endte, og jeg kunne stikke bort til parkeringsplassen der jeg så at min snille mor svingte inn for å hente meg. Det hadde vært fin mandags-underholdning, og jeg kom jo omsider til bunns i det nevnte mysteriet også.
En lørdag i den engelske fotballpyramidens sommerferie betyr at det er et vakuum som må fylles, da det føles uvant etter en lang sesong å ikke ha noen kamper å følge med på i non-league. Derfor bestemte jeg meg igjen for å stikke ned til Seiersten Stadion for å se min lokale klubb Drøbak/Frogn spille hjemmekamp mot Holmen. Mens jeg sto ute på verandaen og brukte en røykepause til å foreta en siste vurdering, kom Nichlas (Furu) ut av leiligheten under meg med snaut halvannen times tid til kampstart. Hans kjæreste Pia skulle svippe ham ned dit, men fortalte at hun skulle hjemom igjen og tilbød meg skyss ned en times tid senere. Det takket jeg ja til, og jeg minnet Nichlas på at han og hans lagkamerater måtte gjøre en god figur siden jeg hadde satt penger på DFI denne dagen.
Etter å ha dratt ned sammen med Pia litt senere, betalte vi oss inn med de sedvanlige 100 kronene idet spillerne stilte seg opp klare til avspark. Som vanlig var også et program inkludert – et tynt fire siders hefte med tabell, terminliste og en velkomst fra trener Teitur Thordarson, og med en stensil med lagoppstillingene stukket inni. Det er ikke all verden, men i et land der vi selv ikke på høyere nivåer er bortskjemt med slik, er dette et flott initiativ som i hvert fall jeg har satt pris på. Det er selvsagt ikke å forvente at man skal trykke opp programmer av typen man gjerne ser i for eksempel England, men det er ikke så mye som skal til. Jeg mistenker at æren for dette muligens må tilfalle keepertrener Scott Sedgewick, som nok har tatt med seg visse impulser fra sitt England.
Som nevnt forventet jeg en grei hjemmeseier denne dagen, og det var jeg ikke alene om, til tross for at DFI hadde surret bort flere poeng i det siste og sto med kun to poeng på sine tre siste kamper. Både borte mot Ullern og hjemme mot Oppsal hadde de surret bort en tomålsledelse sent i kampen, til tross for stor dominans. Det var vel imidlertid kanskje ikke forventet at de skulle få med seg noe borte mot Moss, men i sin forrige kamp hadde de visst i lange perioder vært helt på høyde med serielederne på Melløs. Igjen kom det imidlertid et sent mål imot som sørget for seier til mossekråkene, og DFI hadde også fått sin keeper Samsu Lowe utvist slik at han nå måtte sone karantene. Nichlas hadde heller ikke spilt mot Moss grunnet en konfirmasjon, men var nå tilbake på sin vante plass i midtforsvaret.
Med de tapte poengene den siste tiden var det nå færre poeng for DFI ned til nedrykkssonen enn til teten, der Moss hadde skaffet seg en fem poengs luke til Ørn Horten og Oppsal. DFI hadde i hvert fall fortsatt sjetteplassen, ytterligere fire poeng bak. Holmen var en av klubbene i nedrykkssonen, der de befant seg på tredje siste plass med kun seks poeng på de åtte rundene så langt. Etter hvert som første omgang skred frem ble det stadig mer klart at det ikke så ut til å gå som forventet denne dagen. Det var for øvrig en svak første omgang som var preget av manglende presisjon på pasningene, nokså svakt tempo og lite oppfinnsomhet fra vertene – noe som førte til at Holmen ikke bare holdt seg inne i kampen, men også virket farligst på sine kontringer.
Det nærmeste DFI kom mot en motstander som la seg lavt var et skudd som Holmen-keeper Kristoffer Bjørlow Solberg fikk slått i stolpen, og gjestene var nok fornøyd med tingenes tilstand da de gikk i garderoben. Etter pausen fortsatte DFI å ha mye ballinnehav, men de klarte ikke å trenge gjennom, og i stedet burde Holmen tatt ledelsen på en av sine kontringer. Forsvaret virket å være det eneste som fungerte, for det var balltap i angrep og i midtbaneleddet som stort sett førte til kontringer imot. Frustrasjonen steg hos DFI, og det ble etter hvert også litt ampert. Med tjue minutters tid igjen fikk Nichlas se det røde kortet etter å ha vært for sen i en takling, og en til tider noe overivrig og kortglad dommer brukte flere minutter på å roe ned situasjonen.
Fra min posisjon syntes jeg det så noe strengt ut, og jeg trodde dommeren skulle nøye seg med gult. Jens hadde imidlertid sett situasjonen fra en annen vinkel og mente rødt var greit, og i ettertid hørte jeg at også Teitur mente det var rødt, så da får man legge det til grunn. Ni minutter etter utvisningen falt avgjørelsen, og Bjørnar Dalsegg Sæter var sist på ballen da Holmen kontret inn 0-1. DFI forsøkte å svare, og presset på for en utligning, men klarte ikke å omsette i scoring, og det endte derfor med en noe overraskende borteseier som dog må sies å ha vært nokså fortjent. Nå var det kanskje på tide å virkelig begynne å ta seg en kikk over skulderen. DFI virker å ha et toppnivå som matcher en hvilken som helst motstander i divisjonen, men har altså slitt med effektiviteten og ikke minst at man slipper motstanderne inn igjen i kampene de dominerer.
Forhåpentligvis kan de få ting tilbake på skinner og være stabilt gode, men nå ventet tre strake kamper mot andre- og til og med tredjelag, så jeg regnet med at det ville bli en stund til jeg neste gang ser DFI i aksjon. Utenfor garderobene på bortre langside slo vi av en prat med Nichlas, som skal slippe å få skylden for at min bong ikke gikk inn (den ble uansett også ødelagt av Start). Ironisk nok hadde Jens få minutter før utvisningen fortalt meg at Nichlas håpet å bli byttet ut mot slutten fordi han skulle på landskamp, men han bedyret at dette ikke hadde hatt noe med hans røde kort å gjøre. Landskampene den kvelden skulle heldigvis også vise seg bedre jaktmarker for undertegnedes gambling. Etter at Pia hadde kjørt meg og Nichlas hjem, ble jeg stående og snakke litt med ham før han stakk for å ta bussen til Oslo, og jeg satt meg til for å streame Nord-Irlands kamp i Aserbajdsjan.
Revisit:
Drøbak/Frogn v Holmen 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 10 June 2017
0-1 Bjørnar Dalsegg Sæter (79)
Att: 128 (h/c)
Admission: 100 kroner
Programme: Included
Det virker ofte som om dagene snegler seg av gårde på denne årstiden når man venter på terminlistene fra non-league i Storbritannia, og for å komme meg ut litt, tenkte jeg å benytte anledningen til å få med meg en fotballkamp denne torsdagskvelden. Jeg vurderte blant annet både Abildsø og Veitvet, men bestemte meg til slutt for å besøke Oppegård etter å ha tatt en kikk på deres hjemmeside. Der så jeg nemlig at de virket å ha fasiliteter som må kunne sies å være nokså imponerende for en klubb på det nivået av norsk fotball som de spiller på; med bilder av en tribune som ble oppgitt å være oppført i 2013.
Planen var lagt, og jeg gikk for å ta Ski-bussen som jeg ble med helt til Langhus stasjon. Etter å ha konstatert hvordan arbeidet med Follo-banen har omgjort området mellom Ski og Langhus til en gigantisk byggeplass, steg jeg av der for å vente på toget som skulle ta meg den siste strekningen til Oppegård. Det var ikke lange togturen, og vel fremme kunne jeg spasere opp mot Østre Greverud, der kveldens kamp mellom Oppegård og Driv i 5. divisjon Oslo avdeling 2 skulle gå av stabelen. Det var over en halvtime til avspark da jeg ankom, men travel aktivitet i form av en jentekamp der klubbens jenter 13-lag var i ferd med å valse over Skeid 2.
Mens jeg kikket meg litt rundt og ventet på avspark, rant ballene inn i Skeid-målet, og det endte visstnok 6-0 da de omsider blåste av slik at herrespillerne som trippet utålmodig endelig fikk innta kunstgresset og starte kampen et minutt eller to forsinket. Etter sju runder i denne divisjonen ble tabellen toppet soleklart av Rustad, som hadde full pott og allerede opparbeidet seg en sju poengs luke ned til toer Brosundet. Begge de to lagene jeg skulle se befant seg betraktelig lenger ned på tabellen, og Oppegård befant seg på en sjuendeplass med sju poeng, mens bortelaget Driv lå på tiende og sisteplass med ett usselt poeng og en betydelig jobb å gjøre.
Jeg hadde som sagt benyttet litt av ventetiden med å ta en kikk rundt på banen, og den nevnte tribunen bød ganske riktig på fasiliteter som nok ikke er dagligdags i 6. divisjon i Oslo-avdelingene. Jeg skal ikke være altfor bombastisk, men en liten sjekk tydet på at også idrettshallen ved siden av ble åpnet i 2013, så hele anlegget er åpenbart ganske nytt. Det kan tyde på at Oppegård tidligere spilte sine kamper et annet sted, men uansett.. Den nevnte tribune er reist opp mot et av byggene ved siden av, og byr på betongtrinn for sitte- eller ståplasser. Her befinner man seg under et tak som jeg mistenker kan by på beskjeden ly for regn som kommer fra «riktig» side, om man ikke tar plass på den øverste delen av tribunen.
Foran denne langsiden hadde man også de mobile laglederbenkene, mens det rundt resten av banen ikke er andre tilskuerfasiliteter. På utsiden på bortre langside er det imidlertid en lekeplass der det sto et stort indianertelt, og forbi her og på en av kortsidene går det en gangvei som åpenbart var populær blant områdets hundeeiere, turgåere og joggere. Da spillerne tok oppstilling for avspark tok jeg meg igjen ned fra tribunen, der jeg hadde fått selskap av en del andre tilskuere (deriblant tidligere spydkaster Trine Hattestad, som kanskje har et familiemedlem i en Robin Hattestad som stilte for hjemmelaget?), for å ta en ny runde rundt banen og knipse noen flere bilder med spillet i gang.
Innledningen på kampen bød på et spill som var alt annet enn imponerende, og ved et par anledninger tenkte jeg faktisk at det nesten var som om kvaliteten ikke var særlig høyere enn noe av det jeg hadde sett ved jentekampen tidligere. Feilpasningene florerte, og begge lag hadde problemer med å holde ballen i laget i mer en et trekk eller to. Da vi passerte kvarteret hadde det imidlertid begynt å ta seg opp noe, uten det skulle mye til. Det var gjestene fra Enebakk som tok ledelsen idet vi var i ferd med å nærme oss halvtimen spilt, og Stein Arild Degrum var målscorer for Driv. Ledelsen varte imidlertid ikke lenge, for like etter utlignet Magnus Skogli til 1-1.
Hjemmelaget hadde en avslutning i tverrliggeren før de med rett i overkant av fem minutter til pause scoret igjen. Anders Hommelstad Lundanes var mannen som sørget for at vertene kunne gå til pause med ledelse 2-1. For øvrig hadde jeg naturligvis registrert allerede fra start at man i Oslo-kretsen fortsatt ikke har fått på plass linjemenn i 5. divisjon, slik man har gjort i Østfold-regionen. Da sistnevnte krets innførte dette, regnet jeg med at det var en endring besluttet sentralt og som omfattet samtlige kretsers 5. divisjon, men det er da tydeligvis en sak som er opp til den enkelte krets. Det gjør jo ikke dommerens jobb spesielt enkel ved offside-situasjoner, men foreløpig klarte dommeren seg likevel nokså greit denne kvelden.
Andre omgang startet igjen nokså jevnspilt, med kanskje et ørlite overtak til vertene, men det var sjanser og halvsjanser begge veier, og det var gjestene som tok vare på en av sine da Marius Wiker Nyquist i det 60. minutt utlignet til 2-2. Det ble etter hvert også temmelig ampert, og Driv-treneren måtte irettesettes av dommeren etter at han to ganger på kort tid havnet i munnhuggeri med Oppegård-keeper Elvis Fazlic, som selv virket nokså breial og rappkjeftet. Han fikk i hvert fall påpekt overfor dommeren at Driv-treneren nå var helt borte på Oppegård-benken og kranglet høylytt med flere representanter for hjemmelaget. Dommeren utviste myndighet ved å fortelle ham i klartekst at han skulle sette seg ned på egen laglederbenk og holde seg i ro, og at han ved den neste kommentar til motspillerne ville bli sendt på tribunen.
I det 72. minutt tok igjen vertene ledelsen 3-2 ved Daniel Berntsberg Lundahl, og kunne like etter økt ytterligere om det ikke hadde vært for en god redning fra Driv-keeper Jimmy Eriksson. Deretter hadde Driv en god mulighet som ble misbrukt, før de med det imaginære kampuret på 86 minutter ble tildelt straffespark. En gammel kjenning steg frem, og noen vil nok huske Knut Hovel Heiaas fra Vålerenga, Hønefoss eller Moss. Han kan i hvert fall ta straffespark fortsatt, for han gjorde ingen feil da han utlignet til 3-3, og nå begynte de 27 tilskuerne (ifølge min hodetelling) å ane poengdeling. Marius Aarseth ville det imidlertid annerledes, for i neste angrep sørget han for gul og svart jubel ved å igjen sende vertene i føringen 4-3.
Det ble også sluttresultatet, og kampen som hadde en slik fryktelig innledning endte etter hvert opp med å bli en underholdende affære. Jeg hadde ingen grunn til å bli værende, så jeg trasket rett og slett bare tilbake til Oppegård stasjon, og etter en svipptur innom Kiwi-sjappa kunne jeg omsider ta plass på toget som skulle frakte meg til Ski. Derfra gjensto bare bussturen hjem til Drøbak, etter det som må kunne sies å ha vært en nokså trivelig kveld på Østre Greverud. Lite visste jeg på dette tidspunktet at jeg allerede uken etter skulle se en ny kamp i denne avdelingen.
Norwegian ground # 71:
Oppegård v Driv 4-3 (2-1)
5. divisjon Oslo avd. 2
Østre Greverud, 8 June 2017
0-1 Stein Arild Degrum (30)
1-1 Magnus Skogli (32)
2-1 Anders Hommelstad Lundanes (40)
2-2 Marius Wiker Nyquist (60)
3-2 Daniel Berntsberg Lundahl (72)
3-3 Knut Hovel Heiaas (pen, 87)
4-3 Marius Aarseth (88)
Att: 27 (h/c)
Admission: Free
Jeg pleier ikke å ta meg bryet med å se reservelag (andre- og tredjelag osv) – i hvert fall ikke på hjemmebane, om de da ikke spiller på en bane som kun de benytter, men denne mandagskvelden gjorde jeg et unntak fra denne regelen. Det var vel egentlig to hovedgrunner til det. Først og fremst skulle DFIs andrelag ta imot min gamle klubb Torp på Seiersten Stadion denne kvelden, og jeg tenkte det kunne være artig med en ny kikk på svarttrøyene som hadde imponert meg forrige sesong. I tillegg skulle min kompis Nichlas (Furu) spille kampen etter at han hadde stått over helgens førstelags-kamp mot Moss på grunn av en konfirmasjon, og jeg vekslet noen ord med ham idet han var på vei ut en halvtimes tid før jeg selv spaserte nedover.
Det er naturlig nok ikke inngangspenger på kampene til DFI 2 i 5. divisjon (og selvsagt heller ikke noe program), så jeg gikk rett inn portene og traff straks på Jens der borte på tribunen. Mens vi ventet på kampstart, ble jeg stående og snakke med ham og kikke på noen engelske fotball-programmer jeg hadde hatt med som en kompis av ham skulle kjøpe. Det som skulle skje ute på kunstgressmatta var møtet mellom forrige sesongs vinnere av hver sin 5. divisjons-avdeling. Østfold-kretsen opererte da altså med to avdelinger, og de to vinnerne skulle møtes til en slags ‘superfinale’, men DFI 2 stilte ikke, slik at tittelen som kretsmester i 5. divisjon gikk til Torp. Før denne sesongen ble de to avdelingene slått sammen til én.
Det vil være naturlig å tenke seg at det har ført til en noe tøffere divisjon, og en annen ting som er nytt av året i Østfold-kretsen er at man benytter linjemenn også i 5. divisjon – noe som jeg velger å tro vil være med å heve nivået på det som skjer. DFI 2 trengte tre poeng for å henge med i toppen mens Torp hadde hatt en for meg overraskende skuffende sesong så langt sammenlignet med fjorårssesongen og sto med kun sju poeng på sine seks kamper så langt. De hadde i det minste kamper til gode på de øvrige lagene, men det de viste denne kvelden fikk meg igjen til å undre meg over hva som har skjedd der siden i fjor.
Uten at jeg på noen måte har full oversikt over Torp-stallen, har jeg inntrykk av at det i stor grad er samme mannskap som i fjor, men de havnet tidlig bakpå i Drøbak. Med førstelags-trener Teitur Thordarson på tribunen blant det jeg talte meg frem til var 39 tilskuere, leverte Karim Zeraig-Bounezaf en søknad om å få prøve seg i 3. divisjon. Først var han frempå og satt inn 1-0 i det femte spilleminutt, og under ti minutter senere noterte han seg for sitt andre mål da han doblet ledelsen. Markus Aaser Grønli satt inn DFIs tredje slik at det sto 3-0 allerede i det 20. minutt, og kampen virket allerede avgjort. Torp hadde skuffende lite å by på, og Nichlas og hans lagkamerater i DFI-forsvaret hadde full kontroll på det som kom.
Etter pausen fikk vi se mer av det samme, der hjemmelaget i andre omgangs fjerde minutt puttet på ytterligere ved Henrik Wefre Jensen. Kun fire minutter senere begynte det å bli virkelig stygt da Karim Zeraig-Bounezaf besørget 5-0 og fikk sitt hattrick. Sifrene kunne faktisk også blitt enda større, og den godeste Nichlas Furu hadde flere muligheter på dødballer, der han ble sendt opp på blant annet cornere, men det virker ikke som om avslutnings-teknikken sitter helt for tiden slik den gjorde forrige sesong. Det kommer seg nok.. Det var uansett grei skuring, og kampen ebbet ut med 5-0 og en overlegen hjemmeseier. Forhåpentligvis kan også torpingene heve seg etter hvert.
Det var lørdag, men lite av non-league å følge med på nå som den engelske sesongen var avsluttet, så etter å ha vurdert litt frem og tilbake, bestemte jeg meg for å benytte anledningen til å igjen se min lokale klubb Drøbak/Frogn, som skulle spille toppkamp mot Oppsal på Seiersten Stadion. Jeg lot derfor apostlenes hester frakte meg dit ned på det som var en varm dag, og jeg hadde ikke gått mange minuttene før jeg forsto at jeg godt kunne ha hengt fra meg den tynne vindjakka hjemme. I god tid ankom jeg Seiersten Stadion, der jeg fikk avlevert min hundrelapp og mottatt billetten som bevis på dette, i tillegg til det tynne kampprogrammet som som vanlig var inkludert og som også hadde en stensil med lagoppstillingene brettet i to og stukket inni seg.
Seiersten Stadion fremstår fortsatt delvis som en byggeplass, men det går sakte men sikkert fremover. Nå var det bare å håpe at badebyguttene kunne slå tilbake etter å ha kastet bort en tomålsledelse og fått et sent utligningsmål mot seg borte mot svakt plasserte Ullern i forrige kamp. Samtidig var Oppsal forventet å by på tøff motstand, for med sin tredjeplass lå de tre plasser og fire poeng foran DFI, og mens hjemmelaget med seier ville kunne klatre til en fjerdeplass, ville en seier for Oslo-klubben kunne føre de opp i ryggen på ledende Moss, som etter åtte runder allerede hadde fem poengs luke ned til duoen Ørn Horten og Oppsal.
Fra min posisjon øverst på tribunen kunne jeg sammen med noen kjente se at hjemmelaget tok initiativet og ble tildelt straffespark. Kaptein Peder Mæhle tok ansvar og sendte vertene i føringen fra straffemerket i det åttende minutt. Drøyt ti minutter senere sto det 2-0 da unggutten Magnus Fagernes var våkent frempå på en retur. DFI spilte i deler av første omgangen rett og slett ball i hatt med Oppsal. Atle Tronsmoen snurret rundt med blåkledde gjester, Peder Mæhle styrte midtbanen, og Nichlas (Furu) hadde sammen med sin stoppermakker Mats Lien Vågan stålkontroll der bak. DFI burde egentlig ledet med fire-fem mål til pause, men takket være sjansesløsing måtte de nøye seg med 2-0 da dommeren blåste for pause og lagene gikk i garderoben.
Det var ikke engang spilt et minutt av andre omgang før DFI gjorde sitt beste for å skusle bort overtaket de hadde skaffet seg. En fryktelig klarering fra DFI-keeper Samsu Lowe ble snappet opp av Oppsal, og Wilhelm Osman Adra kunne sette inn reduseringen til 1-2. Et lite kvarter ut i omgangen så det likevel ut som om hjemmelaget var tilbake på sporet da et innlegg ble headet i mål på nydelig vis av Magnus Fagernes. 3-1, og tomålsledelsen var gjenopprettet. Dette skulle vel ikke DFI surre bort?? Tilskuerne som det ifølge speaker var 161 av (NFF hevder senere 180 på sine sider) begynte nok å tvile igjen da en ny dose defensivt slendrian førte til ny redusering kun et par minutter senere.
Ibrahima Konate surret seg nemlig bort og ga på utilgivelig vis bort ballen i eget forsvar, og fulgte opp med å lage straffespark. For andre gang hadde Oppsal blitt invitert inn igjen i kampen, og Mikkel Klein Gulbrandsen takket og bukket og reduserte til 2-3. I det 83. minutt var opphentingen et faktum da et innlegg ble styrt i eget mål av DFI-spiller Samy Slama. Dermed 3-3, og for andre kamp på rad hadde DFI kastet bort en tomålsledelse og mistet to poeng mot slutten etter å ha dominert store deler av kampen. Reaksjonene til de to lags spillere da dommeren blåste av levnet da heller ingen tvil om hvilket lag som hadde mest grunn til å være fornøyd med poengdeling.
Det var egentlig ganske utrolig at DFI klarte å surre bort dette, og denne gang skyldtes det personlige feil der bak. Det spørs forresten om ikke keepertrener Scott har en jobb å gjøre når det gjelder igangsetting, og når ballen til stadighet blir tatt og vinden, er det snodig at man fortsetter å spille ut på nøyaktig samme måte. Kommunikasjon i forsvaret er en annen ting som for meg virker å mangle til tider, og selv om jeg kanskje ikke er helt objektiv på det punktet, kan det for meg synes som at Nichlas ofte er den eneste som til stadighet snakker der bak. Kanskje han på sikt burde vurderes som kaptein? Uansett, nå var det bare for DFI å ta med seg det positive til bortekampen mot Moss.
Revisit:
Drøbak/Frogn v Oppsal 3-3 (2-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 27 May 2017
1-0 Peder Mæhle (pen, 8)
2-0 Magnus Fagernes (19)
2-1 Wilhelm Osman Adra (46)
3-1 Magnus Fagernes (59)
3-2 Mikkel Klein Gulbrandsen (62)
3-3 Samy Slama (og, 83)
Att: 161
Admission: 100 kroner
Programme: Included
Dette var uken for avvikling av andre runde i cupen, og jeg hadde vel trodd at det kanskje skulle by på en anledning til å besøke en ny bane med Fredrikstad som bortelag, men Norges for tiden største største surreklubb hadde som kjent gått på et sviende og pinlig – men kanskje ikke altfor overraskende – nederlag for Kråkerøy i første runde. Samtidig hadde min lokale klubb Drøbak/Frogn fått 1-10 i sekken av en dessverre langt bedre driftet Østfold-klubb, nemlig Sarpsborg 08. Dermed var heller ikke de med i trekningen – eller rettere sagt oppsettet – for andre runde, og det var ikke altfor mange alternativ som sto frem som veldig fristende samtidig som jeg ville kunne klare å ta meg dit og tilbake med kollektivtrafikk uten å bruke en liten formue.
Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at Bastøferja hadde blitt gratis for fotpassasjerer fra nyttår, og plutselig begynte jeg derfor å fristes av oppgjøret mellom Ørn Horten og Sandefjord Fotball. Denne tanken ble til slutt til en slagplan, og etter å ha busset til Ås, kunne jeg stige på toget mot Moss. Vel fremme var det bare å traske ned til ferjekaia og spasere om bord, og jeg må si at dette med gratis frakt for fotpassasjerer er et godt tiltak, selv om jeg mistenker at det kanskje har blitt subsidiert med å la bilistene få unngjelde ytterligere(?). Jeg fant jo dessuten ut at det ikke nødvendigvis ble så billig likevel, når jeg endte opp med å bevilge meg selv en ekstra stor pølsemeny med drikke på begge overfarter.
Likeledes gikk det jo ytterligere penger ut av kontoen da jeg ved ankomst Horten oppsøkte Stallen Galleri & Café og måtte punge ut hele 85 kroner for en liten flaske Somersby. Men jeg hadde jo god tid, og deres uteservering i bakgården var i hvert fall et trivelig sted å slå i hjel litt av denne tiden. Jeg får kanskje benytte anledningen til å bringe opp igjen en personlig kjepphest, og det er rett og slett at jeg synes den norske cupen burde trekkes fra de tidligste rundene. Det vil øke sjansen for askeladder, for så lenge man i stedet sitter på et kontor og bestemmer hvem som skal spille mot hverandre, vil aldri to Eliteserie-lag møte hverandre i de første rundene, og likeledes vil småklubbene alltid bli satt opp mot regionale storklubber. For eksempel vet jo småklubbene fra 3. og 4.divisjon i Trøndelag at de på et eller annet tidspunkt blir satt opp mot Rosenborg – om ikke i første runde, så i andre, om de mot formodning skulle ta seg av den første motstanderen som blir valgt ut for de. Selv om det sikkert er artig for de å få RBK på besøk i første runde, hadde det vel kanskje vært artig å også avansere ytterligere.
Man hevder at oppsettet der hjemmekamper mot storklubbene er en gave til disse småklubbene som kan tjene gode penger på kiosksalg med storinnrykk mot storlag, og selvsagt er det en god tanke. Men la oss si at man i stedet trakk overkommelig motstand og dermed tok seg ytterligere en runde eller to. Ville ikke også det skape entusiasme som gjør opp for dette? Og man kan jo selvsagt uansett trekke hjemmekamp mot et storlag. Argumentet om at trekning fører til lange reiseveier sammenlignet med ofte regionaliserte oppsett er lett å parere, for det kan løses med regionale trekninger med stadig større regioner etter hvert som cupen skrider frem (slik eksempelvis det engelske fotballforbundet FA gjør i de tidligere rundene av sine nasjonale cuper).
Når det er sagt, var det en liten godbit som NFF hadde servert denne gang, med 3. divisjonsklubben Ørn Horten på hjemmebane mot Vestfold-rival og storebror Sandefjord Fotball fra Eliteserien. Faktisk ante jeg også muligheten for en liten skrell på Lystlunden denne onsdagskvelden. Jeg hadde ikke tenkt til å blakke meg helt med påfyll av forfriskninger, og gikk heller etter hvert opp mot Lystlunden – via sentrumsgater som vitnet om at båtfolket og sommerhungrige ferierende ennå ikke hadde inntatt Vestfold-byen med drøyt 20 000 innbyggere. Jeg hadde forventet storinnrykk i forbindelse med dagens kamp, og hadde derfor vært tidlig ute, men da jeg hadde krysset gjennom parken og ankommet dagens kamparena med en drøyt time til avspark, var det nokså liten aktivitet ved inngangspartiene som kunne gi inntrykk av å ikke være åpne riktig ennå.
Det var de snart, og jeg fikk betalt de 100 kronene som ble avkrevd i inngangspenger. Sammen med billetten ble jeg overrakt et eksemplar av kampprogrammet, og jeg kunne entre Lystlunden. Ørn Horten ble stiftet i 1904, og er en gammel storhet i norsk fotball, med fire norgesmesterskap på merittlisten. Det er imidlertid en stund siden, og alle de fire cup-titlene kom i perioden 1920-1930. I tillegg var de tapende finalist ved fire anledninger i årene mellom 1916 og 1932, så dette var en gullalder for Horten-klubben. Senere var det klubben som fostret blant annet Italia-proff Per Bredesen. Sist gang Ørn var å se på nest øverste nivå var i 2003, da de rykket ned igjen etter tre sesonger, og de har siden den gang vekslet mellom spill i 2. og 3. divisjon. Forrige sesong endte de nest sist i sin 2. divisjonsavdeling, og måtte derfor ta turen ned i den nye 3. divisjon.
Lystlunden Stadion ligger fint til i parken med samme navn; ikke langt fra Hortenskanalen med Karljohansvern på andre siden. Anlegget er også hjemmebane for Falk, som nå ser ut til å muligens ha gjennomgått en sammenslåing, all den tid de nå tydeligvis opererer under navnet Falk/Borre. Lystlunden er uansett et flott og koselig anlegg som etter norsk målestokk også har en liten dose karakter. Tilskuerfasilitetene er å finne på langsidene, og på en av denne har man hovedtribunen som et lite lappeteppe av tribuneseksjoner som strekker seg hele banens lengde. Den byr på sitteplasser i form av plastseter, før den bortenfor speaker-bua og det jeg antar er klubbhuset går over i å ha trebenker. På bortre langside er det tribune med mer trebenker som strekker seg hele banens lengde.
Gjestene fra hvalfangerbyen hadde kanskje undervurdert sitt vertskap noe, eller de har muligens valgt å nedprioritere cupen for å ha fokus å å sikre plassen i Eliteserien denne gang, for Lars Bohinen hadde valgt å hvile noen av sine faste. Det visste Ørn å utnytte, og de gikk rett i strupen på gjestene og tok initiativet fra start. De spilte seg frem til noen gode sjanser, og blant annet måtte Sandefjord-keeper Øystein Øvretveit ut i full strekk for å så vidt få slått over et frispark fra Thomas Utter Jensen. Selv om kampen jevnet seg litt mer ut utover i omgangen, hadde fortsatt Ørn god kontroll på gjestene, og Håvard Hetlevik sto frem ved å vinne hver eneste duell med en stadig mer frustrert Flamur Kastrati som snart pådro seg gult kort.
Etter at også Thomas Knutsen hadde vært frempå og testet Sandefjord-keeperen, kom omgangens største sjanse da Lasse Brandsdal med drøyt fem minutter til pause spilte gjennom Thomas Utter Jensen, men keeper Øvretveit fikk en fingertupp på hans avslutning slik at ballen gikk til hjørnespark. Ørn Horten hadde vært klart best, og bortelaget hadde ikke klart å skape noen verdens ting fremover, men det sto likevel 0-0 halvveis da hjemmefolkets brune helter ble applaudert av banen for en velfortjent hvil. Deres drøm om en Eliteserie-skalp og en liten cupbombe levde i beste velgående. Ut fra de øvrige cup-resultatene som speakeren leste opp, var det her på Lystlunden at sjansen for en skrell var til stede.
Denne speakeren ble for øvrig belønnet for lang og tro tjeneste i pausen, og med flere tiår bak seg i klubben hadde selveste ordføreren møtt frem for å avduke en plakett i hans ære. Lars Bohinen hadde på sin side brukt pausen til å blant annet sette innpå Peter Kovacs, og det skapte en viss bekymring blant Ørn-folket. Det skulle det vise seg at de hadde liten grunn til, for Ørn-trener Kjell André Thu og hans assistent Trym Bergman la om til en diamant på midtbanen, og deres gutter hadde fortsatt full kontroll på sine gjester. Åtte minutter ut i omgangen fikk de da også endelig som fortjent da bortekeeperen måtte gi retur etter et flott raid fra en meget god Alen Patros, og Lasse Brandsdal var på rett plass for å sette returen i mål til 1-0.
Dette utløste selvsagt ville jubelscener blant de brune, og jubelen hadde knapt stilnet da Lasse Brandsdal like etter ble spilt gjennom og avsluttet med å sette ballen forbi SF-keeperen og i mål. 2-0, og Ørn var i ferd med å sørge for den omtalte cup-skrellen. Sandefjord forsøkte å skape mer offensivt trykk ved å flytte opp den store Abdoulaye Seck sammen med Kovacs, men Ørn-forsvaret virket å ha fullstendig kontroll, og det som kom av avslutninger var helt ufarlig for Ørn-keeper Jorge Vieira. Hjemmelaget hadde både en og to sjanser til å øke før gjestene fikk straffespark med fem minutter igjen av ordinær tid.
Det var nokså uheldig sett fra vertenes ståsted at Adnan Hadzic handset da han skulle klarere med en heading som imidlertid ble temmelig klønete. Sandefjord hadde ikke hatt en eneste reell sjanse, men fikk nå muligheten fra straffemerket, og Kovacs steg frem og ekspederte ballen i mål til 2-1. Folk kikket på klokka og var nok litt bekymret for at det nå skulle rakne. Jeg var en av de, for jeg var ikke spesielt lysten på ekstraomganger da jeg tross alt hadde en ferje å rekke. Jeg rakk ikke engang å begynne å sjekke eventuelle senere returmuligheter før Thomas Utter Jensen dro seg forbi flere SF-spillere og la inn til Artan Brovina som enkelt kunne sette inn 3-1 og sikre avansement for Horten-klubben.
Ørn Horten hadde samtidig også sikret seg en gjev Eliteserie-skalp, og det er slett ikke dårlig for et 3. divisjonslag. Faktum er at det også var full fortjent, og om sifrene var flatterende for noen av lagene så var det for gjestene, for Ørn kunne fort vunnet mer. Det hadde overraskende nok ikke blitt offentliggjort noe tilskuertall, og klubbens anslag på 850+ som jeg registrerte på ferja tilbake over fjorden, ble senere nedjustert til et anslag på 7-800. Uansett hadde jeg latt meg imponere av Ørn, som denne sesongen jo spiller i avdelingen til min lokale klubb Drøbak/Frogn. De hadde en måneds tid tidligere også vært på besøk ved Seiersten Stadion i Drøbak, og i andre serierunde hadde det da endt 0-4. Jeg var på det tidspunktet i England, men har fått høre at det skal ha vært et noe flatterende resultat der Ørn hadde scoret på alt de hadde av muligheter.
Uansett forlot jeg Lystlunden med en følelse av at Ørn blir å regne med i toppen, selv om det kanskje skal litt til at noen klarer å utfordre Moss i kampen om tittelen og opprykket. Etter å ha spankulert tilbake til ferjekaia, kunne jeg snart stige om bord og unne meg den nevnte andre pølsemenyen mens jeg ble fraktet over Oslofjorden. Da gjensto bare togturen fra Moss til Ås og bussturen hjem derfra. Kanskje kan Bastøferja også senere benyttes til å få med en kamp på andre siden av fjorden. Det hadde i hvert fall vært en fin opplevelse på Lystlunden, der speaker rett før slutt hadde informert om at Kråkerøy faktisk hadde utlignet til 2-2 hjemme mot Vålerenga. Det eneste skåret i gleden denne kvelden var at Kråkerøy måtte gi tapt på straffer etter å ha holdt pakket fra Oslo øst til uavgjort etter 120 minutter.
Norwegian ground # 70:
Ørn Horten v Sandefjord Fotball 3-1 (0-0)
Norwegian Cup, 2nd round
Lystlunden Stadion, 24 May 2017
1-0 Lasse Brandsdal (54)
2-0 Lasse Brandsdal (56)
2-1 Peter Kovacs (pen, 86)
3-1 Artan Brovina (88)
Att: 7-800
Admission: 100 kroner
Programme: Included
For tredje gang på fire dager skulle jeg på kamp med min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson, som hadde flydd over på fredagen og fortsatt hadde et par dager igjen før han skulle fly hjem på kvelden 17. mai. Jeg hadde saumfart kampprogrammet på Østlandet for ham, og mandags-programmet er jo som kjent gjerne preget av kamper med reservelag som enten hjemme- eller bortelag. Det sørget naturlig nok for en i utgangspunktet lunken interesse, men det ga oss i det minste noen alternativ, og et av disse var kampen der Spydeberg skulle være vertskap for andrelaget til mitt lokale Drøbak/Frogn. Da Paul fulgte mitt forslag og valgte seg denne, kunne jeg ikke være dårligere enn at jeg tok turen til Indre Østfold sammen med ham, og etter å ha busset til Ski, tok jeg plass på toget med endestasjon Mysen.
Som trainspotter og generell togentusiast som til og med jobber på jernbanen, hadde Paul dratt nedover i forveien med et av togene helt ned til linjens endeholdeplass i Rakkestad, for deretter å komme tilbake til Spydeberg, der våre to tog faktisk møttes slik at vi steg av ganske samtidig. Spydeberg er i disse dager kanskje kjent som hjemstedet til Petter og Henning Solberg, og for en rally- og motorsport-interessert person som Paul var det en informasjon som tydeligvis begeistret. Noe begeistret ble han kanskje også at puben som min kompis Morten hadde foreslått hadde tre forskjellige øl i tappekranene, for det var vel muligens ikke helt å forvente i Spydeberg. Jeg må innrømme at vi uttrykte litt skepsis da han tipset om Fredriks Pizza, men han hadde sagt at det også var en slags sportspub, og han hadde sine ord i behold.
Etter en rast der var det bare å spasere videre ned til Spydeberg Stadion, som er en nokså grandios omtale av det som er et temmelig spartansk anlegg. På den ene langsiden har man dog faktisk en bitteliten sittetribune av den prefabrikerte sorten, og den står ikke langt fra klubbhuset som også står på denne langsiden. Ellers er det intet av fasiliteter, men på motsatt side er det en stor gress-skråning som gjør at banen ligger nede i en slags naturlig gryte. Vi stusset litt på grusen rundt banen, der det på mange anlegg ville vært løpebaner med tartandekke, og med tanke på området vi var i, begynte vi å vurdere muligheten for at det faktisk kunne ha blitt brukt til travløp eller lignende. Jeg er usikker på om vi faktisk kom til bunns i dette, men mon tro om ikke en lokal kar avviste det..?
Det var et par kjente fjes i gang med oppvarmingen for DFI, og jeg ble blant annet litt overrasket over å se at DFI-kaptein Emil Steinmo skulle i aksjon for DFI-reservene. Han hadde dog vært litt ut og inn av førstelaget den siste tiden, så han skulle vel matches. Min kompis og nabo Nichlas Furu skulle dog ikke spille, etter at han har etablert seg på førstelaget, men han varslet at DFI stilte med et sterkt lag der majoriteten i hvert fall trener med førstelaget. Hans onkel Morten er identisk med min bestekompis som har flyttet til Spydeberg, og han hadde varslet at han kanskje ville ta turen, men var aldri å se. Kanskje ikke så rart få dager etter å ha fått sin andre datter. I stedet fikk vi selskap av en annen norsk groundhopper; nemlig Stig-André Lippert, som er mannen bak bloggen På Bortebane (jeg anbefaler en kikk innom der).
DFI II vant sin 5. divisjonsavdeling i fjor (den andre ble vunnet av Torp, og torpingene ble kretsvinner av divisjonen da DFI II ikke stilte lag i finalen), og selv om Østfold-kretsen nå har slått sammen de to til kun én 5. divisjon, var DFI-reservene av mange igjen regnet som en av forhåndsfavorittene. Men det var vertene som nå hadde to poengs forsprang på sine gjester, og dessuten mulighet til å ta seg opp på andreplass med seier. Spydeberg tok da også initiativet og fikk uttelling i det 12. minutt da Mathias Aanerød satt inn 1-0. Ni minutter senere doblet Kastriot Besimi ledelsen, og til tross for at DFI også hadde et par muligheter, kunne ledelsen fort vært større enn 2-0 ved pause.
Etter en kort ordveksling med en frustrert DFI kaptein Emil Steinmo idet han gikk i garderoben, fikk vi testet både pølser og kaffe i kiosken ved siden av klubbhuset – skjønt kaffen overlot jeg til de to andre, og nøyde meg med brus, for til tross for at min mor en gang sa at jeg ville like kaffe når jeg blir voksen, har så aldri skjedd. Eller kanskje jeg bare ikke har blitt voksen ennå.. DFI hadde etter pause en periode der de hang greit med og skapte noen ok sjanser, men snart var det tilbake til et kampbilde der Spydeberg-spillerne kom gjennom gang på gang, og DFI-keeper Mats Schiøtz stoppet i hvert fall to-tre 100%-sjanser der vertene var alene gjennom. Det var egentlig kun et tidsspørsmål før et tredje mål kom, og det skjedde til slutt i det 78. minutt, da Ludvig Våler Langseth satt inn 3-0.
Helt på tempen raknet det for DFI, og Frederik Graakjær kunne øke til 4-0 i det 88. minutt, før Mathias Aanerud i det siste ordinære minutt fastsatt sluttresultatet til 5-0 med sitt andre mål for kvelden. Det kunne som sagt endt med enda styggere sifre for DFI, og vi hadde latt oss imponere over Spydeberg, men ved det siste fløytesignalet var det tid for å ile tilbake til togstasjonen for å rekke toget slik at vi slapp å vente en time på neste avgang. Med et par minutters margin rakk vi frem, og ved Ski takket jeg Paul for denne gang og steg av. Han skulle dagen etter se Fredrikstad, mens jeg hadde andre planer. Jeg fikk imidlertid meldinger om at han satt pris på Nye Fredrikstad Stadion, Fredrikstad by og Gamlebyen, og han mente dette var turens høydepunkt. For meg ventet en drøy uke med fotballfri.
Norwegian ground # 69:
Spydeberg v Drøbak/Frogn II 5-0 (2-0)
5. divisjon Østfold
Spydeberg Stadion, 15 May 2017
1-0 Mathias Aanerød (12)
2-0 Kastriot Besimi (21)
3-0 Ludvig Våler Langseth (78)
4-0 Frederik Graakjær (88)
5-0 Mathias Aanerød (90)
Att: 43 (h/c)
Admission Free
Denne søndagen hadde jeg vurdert et skikkelig lokalderby, og min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson, som hadde flydd over til Norge på fredagen, lot seg etter hvert også friste. Han hadde opprinnelig vært mest interessert i å besøke Bislett Stadion, men det faktum at Lyn denne dagen var vertskap for et reservelag drepte åpenbart og naturlig nok mye av hans entusiasme, så han rettet i stedet oppmerksomheten mot kampen jeg vurderte, og dermed ble det Asker v Bærum på oss begge. Det var bare å sette seg på bussen til Oslo bussterminal, der jeg møtte Paul idet han var i ferd med å tømme glasset sitt på Fiasco. Vi brøt umiddelbart opp og gikk over til Oslo S for å sette oss på et av togene vestover til Asker.
Etter togturen bevilget vi oss en vanningspause på skjenkestedet Lancelot, rett utenfor Asker stasjon. Der fortalte Paul om sin opplevelse dagen før, da han hadde endt opp med å vrake planen jeg foreslo om en dobbel med Fram Larvik eller FK Tønsberg etterfulgt av Sandefjord Fotball. I stedet hadde han valgt en revisit til Nadderud for å se RBK, og hadde blitt «belønnet» med en 0-0 som visstnok var mer enn det vemmelige trønderlaget fortjente. Han angret nok litt på sin beslutning, for han mente at det nå var på tide å følge mine råd igjen, og snart kunne vi drikke opp og traske den korte veien til Føyka Stadion. Skjønt Føyka Stadion er kanskje teknisk sett gressbanen som nå ligger tilsynelatende ubrukt ved siden av kunstgressbanen der dagens lokaloppgjør skulle spilles.
Asker Fotball, som man nå vel offisielt heter, opererer vel nå uavhengig av moderklubben Asker SK (Asker Skiklubb) som ble stiftet tilbake i 1889. Da ble det neppe spilt fotball i klubben, men Asker SK var faktisk i perioden 1951-1959 å finne i Hovedserien, som var det øverste nivået i norsk fotball på den tiden, og som opererte med to avdelinger der de to avdelingsvinnerne møttes til ren seriefinale for å kåre seriemesteren. To ganger i denne perioden tok Asker SK andreplassen i sin gruppe, og ikke minst var de i 1951 tapende cupfinalist da Sarpsborg måtte ha ekstraomganger for å vinne 3-2 og ta kongepokalen. I det herrens år 2000 brøt tydeligvis fotballklubben ut av paraplyorganisasjonen Asker SK, eller opererer i hvert fall uavhengig under navnet Asker Fotball. De var så sent som i 2011 oppe i 1. divisjon, men rykket ned på målforskjell.
Tre år senere måtte de også en tur ned på nivå fire, men i 2015-sesongen gikk de ubeseiret gjennom sin 3. divisjonsavdeling med statistikken 24-2-0 (151-19), og sikret et suverent opprykk samtidig som de knuste flere rekorder for divisjonen. Forrige sesong endte de på en 5. plass i sin 2. divisjonsavdeling slik at de fikk være med i den nye 2. divisjon med kun to avdelinger. De sto nå imidlertid med kun to poeng på sine første fire kamper, og befant seg derfor under streken på en 12. plass (av 14 lag), slik at de trengte poeng mot naboen Bærum, som på sin side hadde plukket fem poeng på like mange kamper. Det var med forhåpninger om et heftig lokaloppgjør at vi betalte oss inn med 100 kroner hver, og umiddelbart lot oss forbause over mengden vakter og det faktum at det overraskende nok var segregering av supporterne.
Supporterbråk var vel ikke akkurat å forvente, og antallet vakter virket temmelig overdrevet, men de var kanskje redde for at en Bærum-supporter i wrestling-antrekk som ga assosiasjoner til Borat skulle lage brudulje. Han gaulet i hvert fall fælt om at «penge-klubben Asker» skulle få unngjelde, mens han veivet med et flagg og lot seg intervjue av NRK Sportsrevyens utsendte. Vi kikket litt i programmet som hadde blitt delt ut gratis og som i likhet med anlegget bar preg av reklame for fjellandsbyen Skagahøgdi ved Gol skipark. I tillegg til en side med forord og en side med spillertroppene, kunne de da også ha kostet på seg en tabell. Paul forsøkte å finne et toalett i brakkene vi trodde fungerte som klubbhus på den ene langsiden (der man finner tribunen), men dette bygget var tydeligvis kun for fiffen, og derfor benyttet vi foreløpig heller anledningen til å gå i buskene før vi prøvde oss på en noe overpriset burger fra grillen.
Føyka kunstgress (som banen omtales på NFF sine sider) virker å være et anlegg som fortsatt er under byggearbeid. Den eneste tribunen er på den ene langsiden, og på midtpartiet ser det ut som om man er i ferd med å reise et tak. Dette er også den eneste siden av anlegget der tilskuerne har adgang, om man da ikke blant de som har adgang til brakkene på motsatt side, der blant annet klubbrepresentanter så kampen fra taket. Vi fant etter hvert ut at det tydeligvis er dit bort man må gå om man må på toalettet, og etter en hårreisende elendig første omgang som vi rett og slett forbigår i stillhet, fant vi ut at dette var lettere sagt enn gjort. Den mannsterke vaktstyrken var påpasselig frempå som hauker for å stoppe oss da vi i pausen tenkte oss over dit for å finne toalettet. Etter å ha blitt ropt tilbake med beskjed om at vi ikke kunne gå bak målet, måtte vi ut på utsiden av anlegget for å forsere en voldsom skråning der vi måtte henge i nettet for å ikke falle.
Vi hadde på dette tidspunktet for lengst slått fast at anlegget nok ikke ville hatt sjans til å oppfylle stadionkravene for step 6 i engelsk non-league (altså nivå 10 totalt), og med denne adgangen til toalettfasilitetene (ikke minst hva gjelder funksjonshemmede!) var det bare en bekreftelse av denne antakelsen. På bortre langside måtte vi til slutt bestige en vindeltrapp to etasjer opp og bruke toalettet inne i gangen ved kontorene. Vi skulle kanskje holdt oss til buskene på motsatt side! Vi ble bryskt avvist da vi vurderte å snike oss til en kjapp kikk oppe fra taket, og en gruppe overivrige vakter var også raskt frempå da vi kom ut for å forsikre seg om at vi ikke hadde til hensikt å snike oss inn i det ene hjørnet.
Heldigvis ble andre omgang langt bedre enn den første, i hvert fall da det først ble litt fart i sakene. Dette var for øvrig også et møte mellom to britiske managere – nemlig Askers skotte Kevin Nicol, og Bærums engelskmann Luke Torjussen. Vertene hadde nå hatt et par gode sjanser, men det var sistnevnte som først kunne juble da Emanuel Kot Tafesse i det 58. minutt skjøt via et Asker-bein og i mål bak Bærum-keeper Sondre Midtgarden. Ledelsen varte i kun fire minutter før Demba Traoré fikk stå helt umarkert inne i Asker-feltet og utligne til 1-1. Asker hadde tatt tak nå, og Bærum virket å være litt i trøbbel, men gjestene hadde en stor sjanse på kontring før Asker fikk en gedigen trippelsjanse som det er nærmest utrolig at de ikke scoret på.
I stedet gikk Bærum rett i angrep, og med snaut fem minutter igjen fikk de et frispark som havnet hos Lars Ivar Slemdal, som igjen fant nettmaskene bak Asker-keeper Andreas Vedeler. De gule og svarte trodde nok de hadde sikret alle tre poengene, men kun to minutter senere svarte Asker nok en gang. Med drøyt to minutter igjen av ordinær tid stanget Håvard Håskjold inn 2-2, og nå ble det fullstendig Hawaii-fotball, der lagene vekslet på å storme i angrep, men til tross for et par gode muligheter ble det ikke flere scoringer. Dermed endte det 2-2 foran det man etter hvert presterte å offentliggjøre som 506 tilskuere. Det står i skarp kontrast til det vi anslo var snaut 250, og det Budstikkas utsendte selv refererte til som «snaut 200 tilskuere» da han tidlig helt i starten av kampen begynte sin løpende liveoppdatering.
Jeg skal ikke synse i hvorfor man følte for å doble tilskuertallet og vel så det, men selv om de også hadde talt hver eneste vakt flere ganger, var det neppe i nærheten av 500+, om det da ikke var veldig mange som gjemte seg inne i (eller på taket av) brakkene. Det som imidlertid var på det rene var at de fremmøtte hadde fått se en kamp som tok seg opp betraktelig etter pause, og som etter hvert ble temmelig underholdende. Asker-folket mente at de hadde fortjent tre poeng samtidig som de var fornøyd med den sene utligningen, mens Bærum-fansen var tilsvarende skuffet over at de ikke hadde klart å holde på ledelsen. For vår del var det bare å returnere til stasjonen og hoppe på et av togene mot Oslo, der jeg stakk for å ta bussen. Men allerede dagen etter skulle jeg se Paul igjen.
Norwegian ground # 68:
Asker v Bærum 2-2 (0-0)
2. divisjon avd. 1
Føyka Stadion, 14 May 2017
0-1 Emanuel Kot Tafesse (58)
1-1 Demba Traoré (62)
1-2 Lars Ivar Slemdal (86)
2-2 Hallvard Håskjold (88)
Att: 506
Admission: 100 kroner
Programme: Included
Min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson hadde denne dagen flydd over for å tilbringe noen dager med fotball i Norge, og i den forbindelse hadde jeg hjulpet ham litt med kamputvalget. Det førte til at jeg selv endte opp med å bli lokket med på et par av kampene, og først ut hadde han denne fredagen falt ned på en klubb som er en av mine mest lokale; nemlig Ås. Derfor kom jeg meg omsider opp til Ås, der han allerede satt og ventet ved stasjonen da jeg kom. Det var fortsatt tid til å stikke innom Babylon Pizza for litt mat før vi spaserte opp til Ås Stadion, der jeg for tredje gang skulle se Ås sitt A-lag som hjemmelag. Det er en bane der jeg også flere ganger har spilt selv, for ikke å snakke om at jeg flere ganger har drevet diverse aktiviteter der i forbindelse med blant annet gymtimer under perioden med skolegang i Ås. Første gang jeg så Ås sitt førstelag her, var det Fredrikstad-klubben Trosvik som var gjester, og det var sannelig også tilfelle denne fredagskvelden. Den andre kampen var for øvrig en cupkamp mot Fredrikstad i april 2015, der Ås måtte se seg slått 1-5, men det er en annen historie.
Både Ås og Trosvik spilte forrige sesong i 3. divisjon, men kveldens kamp dreide seg om poeng i 4. divisjon Østfold, etter at begge ble degradert i forbindelse med omstruktureringen som blant annet sørget for at tolv 3. divisjons-avdelinger ble til seks. Ås sto med 3-0-2 og ni poeng på sine fem seriekamper så langt, mens Trosvik kun to dager tidligere hadde tatt sine første poeng for sesongen ved å slå Kvik Halden 2. Vi forventet derfor en Ås-seier da vi ankom og etter hvert ble oppsøkt av en kar som gikk rundt for å kreve inn 50 kroner i inngangspenger. Mon tro om også veteranene som hadde satt seg til i fluktstoler på gressbanken oppe vei veien som går forbi måtte betale. Ås Stadion har nå også dessverre fått kunstgressbane, og lider også under å ha løpebaner for friidrett rundt fotballbanen (jeg vil nå faktisk si at det første er verre enn det siste), men det jeg først la merke til var hvordan området rundt var en byggeplass. Bak bortre langside har det vært en grusbane som NFF tilsynelatende har forsøkt å gi inntrykk av er hjemmebane for studentklubben NMBUI, men jeg har lenge mistenkt at deres markør for ‘Storebrand Stadion’ er feilplassert. Uansett var den nå helt borte og fremsto som sagt som en eneste stor byggeplass, så mon tro hva som skjer der.
Jeg hadde tidligere i sesongen sett Ås bli delvis herjet med da de besøkte DFI i cupens kvalifiseringsrunde, men nå var motstanden en ganske annen, og i løpet av kampen kom vi også i prat med en kar som mente at Trosvik har mistet så godt som hele spillerstallen fra i fjor og dermed har måttet bygge opp et nytt lag med nye og unge spillere. Ås dominerte da også ganske kraftig, og det var overhodet ikke ufortjent da Michal Goczal satt inn 1-0 i det 18. minutt. Kun en voldsom ineffektivitet hindret Ås i å putte på både ett, to og tre til før Mathias Torgersen i omgangens siste minutt scoret et aldeles praktfullt mål. Fra det som må ha vært godt over 35 meter bestemte seg han for å skyte, og vi hadde et lite «Geoff Hurst moment» da ballen gikk via tverrliggeren og ned, men vi sto prefekt plassert til å se at hele ballen hadde vært en liten halvmeter over streken før den spratt ut igjen. Heldigvis hadde dommer og linjemann sett det samme, slik at denne perlen av en scoring ble gjeldende, og vi kunne ta pause på stillingen 2-0.
Etter at vi hadde vært innom kiosken for å kvittere ut brus til meg og kaffe til Paul, forventet vi mer enveiskjøring i andre omgang, men etter kun noen minutter fikk Ås en mann utvist uten at noen av oss registrerte hva som faktisk skjedde. Jeg trodde faktisk først det var et bytte, for jeg hadde ikke sett noen situasjon som skulle tilsi rødt kort, men da mannen som gikk av ikke ble erstattet av en innbytter, var det bare å ta en opptelling og konstatere at så var tilfelle. Likevel beholdt Ås initiativet, men måtte vente til det var et kvarter igjen før Ali Øzen besørget 3-0 og tilsynelatende sikret alle tre poengene. Flere minutter på overtid fikk imidlertid gjestene en mulighet til å pynte på resultatet da de ble tildelt straffespark, og da Mahad Bashir Mohammed satt ballen i mål var det så godt som med siste spark på ballen. Dermed endte det 3-1 foran det vi tallfestet til 65 tilskuere, og vi kunne spasere tilbake mot togstasjonen, der Paul skulle ha toget tilbake mot Oslo. Selv benyttet jeg anledningen til å hoppe på en av Drøbaks-bussene da den kom forbi på veien dit, men jeg skulle treffe Paul igjen om ikke altfor lenge.
Revisit:
Ås v Trosvik 3-1 (2-0)
4. divisjon Østfold
Ås Stadion, 12 May 2017
1-0 Michal Goczol (18)
2-0 Mathias Torgersen (45)
3-0 Ali Øzen (76)
3-1 Mahad Bashir Mohammed (pen, 90+4)
Att: 65 (h/c)
Admission: 50 kroner
