Mandag 15.08.2022: Barwell v Ilkeston Town

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var på tide å forflytte seg et stykke nordover igjen, men i første omgang ikke lenger enn til East Midlands. Dagen startet uansett med en frokost på Wetherspoons-puben The Harpsfield Hall i Hatfield, før jeg gikk de få meterne tilbake til Travelodge-hotellet, pakket snippesken, sjekket ut av rom 137, og gikk utenfor for å vente på taxien som hadde blitt bestilt. Den fraktet meg til Hatfield stasjon, og derfra gikk turen ned til London Kings Cross, før den gikk nordover igjen med tog fra London St. Pancras mot Leicester, der jeg skulle ha base. Ved ankomst Leicester valgte jeg å unne meg en pitstop på puben The Parcel Yard, rett ved siden av stasjonen, og da glasset var tømt, gikk jeg for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet et steinkast unna. Der hadde jeg betalt £47,50 for overnatting, og rommet var klart slik at jeg kunne sjekke inn, og dermed fikk jeg raskt installert meg på rom 710 før jeg var på farten igjen.

Kveldens kamp skulle finne sted i Barwell, ute på bygda i det sørvestlige Leicestershire, men før jeg busset dit hadde jeg tid til å forlyste meg litt i Leicester. The King’s Head hadde fått gode skussmål, men jeg hadde ikke før kommet inn døra før en Rangers-fan hadde sett min Rangers-trøye og bondefanget meg inn i en samtale med hans kamerat som var Celtic-fan. Også stedets ‘landlord’ viste seg å være Celtic-fan, men det var når sant skal sies egentlig ikke noe dårlig vannhull av den grunn. Jeg tok meg likevel videre til The Rutland & Derby Arms etter ett glass, og samme prosedyre ble fulgt der, før jeg gikk for å komme meg med buss nummer 158. Etter å ha punget ut £4,60 for en returbillett, ble jeg med den rundt tre kvarter lange turen til Barwell, der jeg etter hvert steg av.

Barwell er en stor landsby som ved siste folketelling hadde drøyt 9 000 innbyggere, og den ligger som nevnt i det sørvestlige Leicestershire; et stykke sørvest for Leicester, og rett nordøst for den større naboen Hinckley. Barwell var frem til nyere tid et regionalt senter for skoproduksjon. Ellers var landsbyen julaften 1965 åsted for et av de mest omfattende tilfeller av meteorittregn registeret i Storbritannia. En artig historie i kjølevannet av dette omhandler en bileier som fikk sin bil knust og fikk beskjed om at forsikringsselskapet ikke dekket skaden fordi det var en «Guds handling». Han gikk deretter til den lokale presten fordi han mente kirken derfor burde sørge for erstatning; uten hell.

Jeg hadde tatt en tidligere buss en nødvendig til Barwell, fordi jeg rett og slett ville sjekke ut landsbyens puber. Denne lille pub-til-pub-runden startet ved The Red Lion, og gikk videre til The Queens Head, som er landsbyens eldste pub og visstnok også nest eldste bygning. Siste pub ble Blacksmiths Arms, og etter et glass der var det bare å tusle mot kveldens kamparena, Kirkby Road. Ruta gikk opp veien med samme navn, inntil jeg svingte til høyre inn mot stadionet. Foran dette ligger også cricketbanen til Barwell Cricket Club, og idet jeg kom dit så jeg også Barwell Sports Bar, alias The Barn. Dette var tydeligvis stedet der det lades opp, og brukes åpenbart som en bar for både fotball- og sikkert også cricketklubben.

Barwell FC ble stiftet i 1992, som et resultat av en sammenslåing mellom de to klubbene Barwell Athletic og Hinckley FC (som ikke skal forveksles med hverken tidligere Hinckley United eller dagens Hinckley AFC). Barwell Athletic spilte i Leicestershire Senior League, mens Hinckley FC spilte noe høyere opp i Midland Combination, og det var sistnevntes plass i ligasystemet den nye klubben overtok. De var i 1994 med å stifte Midland Alliance (som i 2014 igjen fusjonerte med Midland Combination og ble til dagens Midland Football League. Barwell vant Leicestershire and Rutland Senior Cup i 1997, og Midland Alliance sin ligacup i 2006, etter å ha slått Leamington i finalen. Etter å ha endt på andreplass i ligaen i 2008, vant de Midland Alliance og sikret opprykk til step 4.

Der ble de plassert i Northern Premier League Division One South, og vant tittelen på første forsøk. I stedet for spill i Northern Premier League Premier Division ble de flyttet over i Southern League Premier Division, der de etter en 7. plass i 2013 som (fortsatt) bestenotering ble flyttet over igjen til NPL etter to sesonger. Der befant de seg frem til 2018 da de igjen ble flyttet tilbake til Southern League, der de fortsatt befinner seg i det som nå er den ligaens Premier Division Central. Det er for ordens skyld identisk med non-league step 3; eller nivå sju totalt, for de uinnvidde. Der skulle de i dag mot en klubb som har gått under minst to ganger, men som siden 2017 er tilbake igjen under navnet Ilkeston Town og som nå også var nyopprykket til denne divisjonen.

Jeg hadde fått sterke signaler på at det Barwell ikke lenger produserer et fysisk kampprogram, men det var likevel en skuffelse å få dette bekreftet da jeg betalte meg inn med £10. Skuffelsen var imidlertid enda større da jeg så at Barwell har valgt å erstatte gressmatta på Kirkby Road med kunstgress. Jeg må innrømme at det ikke akkurat hjalp på entusiasmen at kveldens oppgjør ville spilles på en plastsavanne, men det var ikke noe å gjøre med. Kirkby Road domineres ellers av hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. På denne langsiden er det også to andre overbygg, og det er også et ute på flanken av den ene kortsiden. Mesteparten av dette har kommet på plass siden 1996, i takt med klubben klatring i pyramiden.

Barwell hadde tapt sine to første ligakamper; hjemme mot Hitchin Town og borte mot Bedford Town. Ilkeston Town hadde notert seg for uavgjort både borte mot Tamworth og hjemme mot Leiston. Det var Barwell som startet best, og de fikk et tidlig straffespark. Brady Hickey gjorde ingen feil da han sendte Barwell i føringen 1-0 fra straffemerket allerede i kampens tredje minutt. Barwell hadde sjanser til å øke, før også Ilkeston Town yppet seg litt, men de store sjansene uteble, og det sto fortsatt 1-0 en ikke altfor underholdende førsteomgang. Selv om jeg kanskje burde spart pengene når en klubb på dette nivået ikke gidder å ta seg bryet med et kampprogram, valgte jeg å benytte anledningen til å få meg en burger og en Bovril.

Andre omgang fortsatte litt i samme spor som den første, med lite av store sjanser, frem til det 63. minutt, da Deen Master fant nettmaskene og økte hjemmelagets ledelse til 2-0 for deretter å bli byttet ut få minutter senere. I det 70. minutt fikk gjestene fra Derbyshire sin redusering da Zak Goodson satt inn 2-1 på bakerste stolpe. Etter dette var det Ilkeston som presset på for en utligning, men det nærmeste de kom var et skudd som ble flott reddet av Barwell-keeperen, og dermed kunne 455 tilskuere se at det endte 2-1. Det var ikke noe å nøle etter, så jeg gikk raskt tilbake mot bussholdeplassen for å ta bussen tilbake til Leicester. Nå var Kirkby Road i hvert fall besøkt, selv om jeg var litt for sent ute. Ved retur til Leicester var det bare å trekke seg tilbake og finne senga med en bok.

English ground # 546:
Barwell v Ilkeston Town 2-1 (1-0)
Southern League Premier Division Central
Kirkby Road, 15 August 2022
1-0 Brady Hickey (pen, 3)
2-0 Deen Master (63)
2-1 Zak Goodson (71)
Att: 455
Admission: £10
Programme: None (online only)

Next game: 16.08.2022: Seaham Red Star v Thornaby
Previous game: 14.08.2022: Potters Bar Town v Herne Bay

More pics

This trip on a map

Søndag 14.08.2022: Potters Bar Town v Herne Bay

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg våknet i Hatfield denne søndagen, hadde jeg kort vei fra Travelodge-hotellet over til Wetherspoons-puben The Harpsfield Hall, der jeg inntok en full english breakfast. Hotellet her skulle være min base i ytterligere et døgn, så jeg slapp å dra med meg bagasjen da jeg deretter beveget meg. Fra denne delen av Hatfield tar det rundt en halvtime å gå til byens togstasjon, men jeg bestemte meg nå for å droppe taxien og gå til fots, siden jeg tross alt ikke hadde voldsomt dårlig tid. Jeg måtte imidlertid gå på litt for å komme meg med et tog jeg hadde blinket meg ut, og rakk det med et par minutters margin. En en kort togtur kunne jeg etter ikke altfor mange minutter stige av på Potters Bar stasjon.

Potters Bar er en by som ligger drøyt to mil nord for det sentrale London, og hadde ved siste folketelling et innbyggertall rett i underkant av 22 000. Byen dateres tilbake til tidlig 1200-tall, og lå langs den eldste hovedveien mellom London og nord-England. Frem til jernbanens ankomst i 1850 forble Potters Bar et landlig jordbrukssamfunn, men er i dag i aller høyeste grad en del av Londons pendlerbelte. Byen sorterte tidligere under det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, og mens store deler av sistnevnte ble overført til det nye grevskapet Greater London i 1965, ble området Potters Bar ligger i overført til Hertfordshire, der byen nå ligger i den sørlige delen av dette grevskapet. Uten at vi snakker om svimlende høyder, er for øvrig Potters Bar også den høyestliggende togstasjonen som passeres på hovedlinjen mellom London og York.

Potters Bar har også vært åsted for flere togulykker; ikke minst en avsporing på denne linjen som i 2002 kostet syv mennesker livet og skadet 76 andre. Heldigvis hadde jeg nå kommet meg trygt frem og av jernhesten, slik at jeg kunne spasere de bortimot 15 minuttene mot Potters Bar Town sin hjemmebane, Parkfield. Foran meg hadde jeg et rett strekke med slak men konstant stigning inntil jeg svingte inn på anlegget med godt over halvannen time til avspark. Her skulle Potters Bar Town spille hjemmekamp i Isthmian League Premier Division, der det denne helgen var sesongstart, og Herne Bay var motstander. Denne kampen skulle egentlig vært spilt på Winch’s Field i Herne Bay, men der legges for tiden dessverre kunstgress, så de to møtene mellom disse to ble reversert, og siden det allerede var booket et arrangement ved Parkfield den lørdagen, ble det derfor altså søndagskamp.

Det klaget neppe banehopperne over, selv om mange av de fremmøtte fra den kategorien garantert hadde vært her tidligere. £12 i inngangspenger må vel kanskje sies å være noe stivt i Isthmian League? Men uansett var ikke jeg den som klaget over dette, og for meg personlig føler jeg at jeg får mer valuta for pengene her enn om jeg skulle sett selv Premier League til samme pris. På innsiden fikk jeg også sikret meg et 28-siders kampprogram for et bidrag på ytterligere £2 til klubbkassa, og det var selvsagt grunnen til at jeg også så flere kjente fjes da jeg kom meg innenfor og oppsøkte det noe mer svale klubbhusets bar. Både Paul White, Victor Klarfield og en rekke andre kjente fjes fra banehopper-miljøet i London og omegn var allerede på plass, og mange av de – inkludert de to nevnte – er personer som ikke ville vært her om de ikke hadde fått bekreftet at det ville være et fysisk kampprogram, så når de drar på kamp, er det i seg selv et tegn på at det vil bli trykket kampprogrammer.

Jeg vet ikke om det også hadde en sammenheng med tilstelningen dagen før, men Potters Bar Town var i hvert fall godt forberedt til seriestart, med et stort areal for uteservering med masse benker, flere barer og serveringssteder, og mat fra blant annet grillen. Den såkalte hetebølgen så ikke ut til å slippe taket, og også denne dagen stekte det voldsomt i sola. Inne i klubbhusets bar gikk vifter for fullt, og jeg lurte et øyeblikk på om jeg burde fulgt Pauls eksempel ved å bestille soda & lime snarere enn en pint Thatchers Gold. Dette påpekte han også, og jeg skulle etter hvert følge nettopp det rådet, etter først å ha unnet meg ytterligere ett glass cider mens vi hygget oss frem mot avspark. Det var greit å holde seg inne i skyggen inntil videre, og misunnet ikke spillerne som nå varmet opp i heten ute på gressmatta.

Potters Bar Town ble stiftet i 1960 under navnet Mount Grace Old Scholars, og spilte først i Barnet & District League, som i 1965 slo seg sammen med Finchley & District League og stiftet North London Combination. Sistnevnte ble vunnet i 1968, og de tok steget opp i Hertfordshire County League. Da de i 1984 forkortet navn til Mount Grace, var de å finne i den ligaens toppdivisjon, og da de vant den i 1991, fikk de ta steget opp i South Midlands League, samtidig som de tok dagens navn; Potters Bar Town. Den ligaen vant de i 1997, før South Midlands League den sommeren slo seg sammen med Spartan League og stiftet dagens Spartan South Midlands League. Der fortsatte Potters Bar Town å hevde seg regelmessig i toppen, men måtte vente til 2005 før de igjen tok tittelen og denne gang fikk rykke opp til step 4.

Den første sesongen der ble tilbragt i Southern League Division One, før de ble flyttet over til Isthmian League Division One (North) etter én sesong, og deretter tilbake igjen til Southern League Division One (Central) i 2013. De hadde uavhengig av liga og divisjon på dette nivået stort sett befunnet seg på nedre halvdel av tabellen så godt som hver sesong siden opprykket i 2005 da de i 2017 nok en gang ble flyttet tilbake til Isthmian League Division One North. Der kom de litt ut fra intet, og tok våren 2018 en noe overraskende andreplass, som det året var godt nok til automatisk opprykk. I Isthmian League Premier Division debuterte de med en 16. plass, før Covid stakk kjepper i hjulene for de kommende to sesongene, og registrerte deretter en 13. plass forrige sesong. Nå skulle de sesongåpne mot et Herne Bay som rykket opp i våres, og som nå gjør sin første sesong på dette nivået.

I tillegg til å være hjemmebane for Potters Bar Town, ble også Parkfield i flere år brukt av Arsenal, som visstnok brukte anlegget som kamparena for reservene til sitt kvinnelag, i tillegg til kamper i grevskapscuper etc. Det har skjedd ting her i senere år, for i 2006 ble anlegget gjerdet inn med et nytt gjerde, samtidig som man blant annet rustet opp hovedtribunen, garderobene og inngangspartiet. Dette ble gjort for å oppfylle kravene for step 4 etter opprykket i 2005, og historien gjentok seg vel litt da de etter opprykket i 2018 igjen måtte oppgradere for å oppfylle kravene for spill på step 3. Denne gang betød det at to nye små tribuner av den prefabrikerte sorten kom på plass.

Hovedtribunen er en sittetribune som står midt på den ene langsiden, der klubbhuset ligger litt tilbaketrukket, og er anleggets fineste. Et stykke lenger ned på den ene banehalvdelen står her også en av de nye og prefabrikerte tribunene, som også den er en sittetribune. På begge kortsider har man små ståtribuner med overbygg; den ene er en moderne og åpenbart prefabrikert variant, mens den andre virker å være en enkel og mer selvgjort affære. På bortre langside er det også et lite overbygg, men der står man rett på det flatmark, eller rettere sagt betongen. På denne langsiden har man også laglederbenkene. Jeg hadde etter hvert merket meg at Millwall-supporter og banehopper Steve Allison også hadde sjekket inn sammen med sine to sønner, og fikk etter hvert øye på de idet kampen ble blåst i gang. Jeg startet på en liten fotorunde rundt banen, slik at jeg etter hvert endte opp sammen med de.

Det var gjestene fra Kent som virket å komme best i gang i en kamp som etter hvert skulle bli preget av en del stopp i spillet; ikke minst ettersom det ble to eller tre drikkepauser i hver omgang. Marcel Barrington debuterte der fremme for Herne Bay, og skapte en god del hodebry for vertene. Bortelaget hadde vært nærmest da det var på tide med den første vanningspausen, men uten å klare å overliste hjemmekeeper Emanuel Agboola. Denne lille pausen virket å passe Potters Bar Town bedre enn gjestene, for i perioden etter var det de som virket farligst. Ikke minst ble Quentin Moville spilt gjennom, men bortekeeper Jordan Perrin kom stormende ut og fikk blokkert. Etter en alt i alt jevnspilt førsteomgang som avsluttet tamt var det fortsatt målløst da spillerne gikk i garderoben. For meg bar det rett i baren for å få meg et glass soda & lime.

I andre omgang var det vertene sin tur til å skape de første par sjansene, men igjen uten resultat. Så var Barrington nære på å sende gjestene i føringen med et skudd i stolpen. Hjemmelagets keeper Agboola måtte med tjue minutters tid igjen av ordinær tid byttes ut med en skade, og ble erstattet av en utespiller i form av midtbanespiller Calvin Dickson, da de ikke hadde noen reservekeeper på benken. Etter dette burde nok Herne Bay ha testet ham mer enn de gjorde, for det ene skuddet han fikk på seg, ble reddet på et temmelig uortodoks vis reddet med benet, og viste at han ikke er keeper til daglig. Imidlertid fikk han lite å gjøre etter dette, og vi ble stadig mer styrket i vår mistanke om at vi var vitne til en 0-0-kamp. I det 88. minutt falt dog avgjørelsen, og den kom sent men godt for vertene etter et angrep som endte med at Quentin Monville satt ballen i mål til 1-0. Herne Bay klarte aldri å presse frem en utligning, og dermed ble det også sluttresultatet.

Blant de 265 betalende tilskuerne var det også en merkbar delegasjon fra Herne Bay, og blant de var det igjen en kar jeg mente å dra kjensel på. Hans Ulster-flagg og lojalist-tatoveringer gjorde meg enda mer sikker i min sak, og det viste seg da også at det ganske riktig var karen jeg hadde møtt på i Oslo for noen år siden, før en landskamp mellom Norge og England. Steve hadde fortalt ham om trøbbelet jeg hadde fått med mitt flagg her hjemme i Fredrikstad, og han visse ting å si om akkurat det som ikke nødvendigvis skal på trykk, men la til at også han hadde fått klager fra noen åpenbart lettkrenkede personer et par steder – senest hos Haringey Borough – men at han konsekvent har nektet å ta det ned og at de måtte legge seg flate etter å ha sjekket det opp.

Jeg hadde ingen hastverk, og unnet meg et glass til med soda & lime og tok derfor snart farvel med både Steve og sønnene, og Paul & Co. Jeg gjorde klar til å bryte opp samtidig som Herne Bay-folket også begynte å gå mot bussen for avreise, så jeg ønsket lykke til til Herne Bay-karen og trasket tilbake mot stasjonen. Jeg hadde ikke vært sulten i løpet av kampen, men nå kjente jeg imidlertid at det var på tide med litt mat igjen, så jeg bevilget meg et stopp på Wetherspoons-puben The Admiral Byng. Etter et måltid der, gikk turen tilbake med Hatfield med tog, og nå hadde jeg tenkt å sjekke ut noen puber jeg ikke fikk testet ved mitt forrige opphold i byen. Første stopp ble Horse & Groom, og det var absolutt et fint vannhull, i likhet med The Eight Bells, som ble neste stopp. Etter en liten spasertur var jeg innom The White Hart, rett ved siden av et slags torg der cannabis-lukten lå tett over plassen hvor en rekke personer satt og hang. The Cavendish Arms ble siste stopp før jeg også stakk en tur innom The Harpsfield Hall og deretter etter hvert tok kvelden.

English ground # 545:
Potters Bar Town v Herne Bay 1-0 (0-0)
Isthmian League Premier Division
Parkfield, 14 August 2022
1-0 Quentin Monville (89)
Att: 265
Admission: £12
Programme: £2

Next game: 15.08.2022: Barwell v Ilkeston Town
Previous game: 13.08.2022: Soham Town Rangers v Fakenham Town

More pics

This trip on a map

Lørdag 13.08.2022: Soham Town Rangers v Fakenham Town

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den omfattende togstreiken som var varslet 18-20 august var grunnen til at jeg endte opp med en noe forkortet tur med hjemreise 17. august, men også denne lørdagen hadde det blitt varslet streik. Heldigvis var den ikke like omfattende, men skapte likevel en viss hodebry, og jeg måtte finne meg en ny rute når jeg denne morgenen våknet i Chester og skulle sette kursen mot kamp i Soham (i Cambridgeshire). For det første var det ingen tog som betjente Soham denne dagen, så det måtte uansett bli buss fra Ely. Videre var altså en av togene jeg opprinnelig hadde siktet meg inn på blitt kansellert, så nå gikk i stedet første etappe fra Chester til Warrington Bank Quay, der jeg spaserte til Warrington Central for å komme meg med neste tog.

Det hadde Norwich som destinasjon, men endte opp med å stoppe sin ferd i Nottingham, der vi straks ble loset over på et nytt tog som fraktet meg det siste strekket til Ely. Der hadde jeg tid til å gå en tur innom den store Tesco-sjappa ved siden av før jeg tok oppstilling på bussholdeplassen der. Bussen med nummer 12 i panna kom etter hvert i henhold til ruteplanen, og etter å ha bedt om en returbillett til Soham, måtte jeg punge ut med £6,60 for det som viste seg å være en dagsbillett. Bussen brukte et kvarters tid ned til Soham, der jeg steg av ved holdeplassen Julius Martin Lane. Det er også navnet på hjemmebanen til Soham Town Rangers, som ligger noen få minutters gange ned veien med samme navn, og som selvsagt var min destinasjon.

Soham er en liten by i det østlige Cambridgeshire, mellom Ely og Newmarket, og den har rundt 10 000 innbyggere. Selv om jeg denne dagen måtte ta buss hit, ble Soham jernbanestasjon åpnet igjen så sent som i desember 2021, etter å ha blitt stengt for passasjertrafikk i 1965. Ellers skal vi ikke dvele altfor mye ved det, men Soham ble jo kanskje først og fremst satt på kartet etter at to 10 år gamle jenter ble funnet drept i 2002 – en handling Ian Huntley senere ble dømt til to livstidsdommer for. Huset der han bodde ble for øvrig revet i 2004. Nå var det imidlertid langt hyggeligere ting det skulle dreie seg om, for jeg hadde jo selvsagt en kamp på menyen også denne dagen, og Julius Martin Lane hadde da også stått på min ønskeliste en stund.

Det til tross for at jeg på forhånd nå visste at de er blant klubbene som har sluttet å produsere skikkelige kampprogrammer, og at dagens kampprogram kun var tilgjengelig online. Dette beklaget da også karen i inngangspartiet på det sterkeste da jeg spurte for sikkerhets skyld etter å ha betalt mine £9 i inngangspenger. Før jeg rakk å svare at det var synd, la han til at han visste at jeg nå sannsynligvis var skuffet og bannet innvendig da jeg sannsynligvis hadde kommet langt. Det hadde jeg da for så vidt også, men han ble overrasket over hvor langt, og jeg forsikret om at jeg uansett hadde til hensikt å se dagens kamp her og ikke snu i porten slik noen faktisk gjør når de fysiske programmene uteblir på kamper over et visst nivå. Jeg synes på en måte det står respekt av at de står for sine prinsipper og på den måten sender et tydelig signal og tar kampen for å bevare de fysiske kampprogrammene.

Jeg hadde uansett ikke tenkt å la det legge noen stor demper på mitt besøk ved Julius Martin Lane, og var jo som nevnt også allerede informert om det på forhånd slik at det ikke kom som noen overraskelse. Fortsatt lystig til sinns tok meg innenfor portene med fortsatt halvannen times tid til avspark, skuet utover det flotte anlegget, og gikk for å finne klubbhusets bar. Etter å ha bestilt meg en pint, fikk jeg også klarsignal til å slenge fra meg bagen i et hjørne, siden jeg etter kamp skulle farte videre til Hatfield, der jeg hadde bestilt hotell. Jeg kunne også benytte anledningen til å sjekke opp reiseruta etter kamp, der det også hadde begynt å tikke inn noen kanselleringer og visse skjær i sjøen.

Soham Town Rangers ble stiftet i 1947, som en sammenslåing av Soham Town og Soham Rangers. Begge disse hadde spilt i Cambridgeshire County League, og det var også der den nye klubben startet opp, før de i 1956 hoppet over til Peterborough & District League. I 1959 søkte de seg til Eastern Counties League uten hell, men vant Peterborough & District League i både 1960 og 1962, og da de i 1963 søkte igjen, fikk de denne gang innpass. I Eastern Counties League (ECL) var klubben gjerne å finne på nedre halvdel, og da ECL introduserte en andredivisjon (Division One) i 1988, rykket Soham Town Rangers ned dit våren 1989, men returnerte til Premier Division etter fire sesonger. Etter årtusenskiftet begynte de å notere seg for plasseringer på øvre halvdel, og i 2008 vant de ligaen og sikret seg dermed opprykk til step 4.

De ble plassert i Southern League Division One Midlands (som senere ble til Central), og spilte der tre sesonger før de ble flyttet over til Isthmian League Division One North, med sjuendeplass våren 2013 som bestenotering. Etter at fotballen kunne starte opp igjen som normalt etter Covid, ble de forrige sesong plassert i Northern Premier League Division One Midlands. Kanskje er det delvis et tegn på NPL sin styrke at det ble i tøffeste laget for klubben som endte nest sist og rykket ned igjen til Eastern Counties League etter 22 år på step 4, og en klubbrepresentant jeg snakket med bekreftet da også at det hadde vært tøff matching i den nye divisjonen, men at det også hadde vært artig med en rekke nye motstandere. Nå håpet han at de kunne slå tilbake å rykke opp igjen, men innrømmet at det selvsagt ville bli tøft, og at det selvsagt ikke er noen automatikk i at man skal rykke direkte opp igjen på første forsøk slik noen åpenbart tror.

Julius Martin Lane var hjemmebanen til Soham Town siden 1920, og ble også Soham Town Rangers sin hjemmebane fra startet i 1947, siden Soham Rangers sin hjemmebane hadde blitt overtatt av jordbruk i løpet av krigen. I 1919 reiste de en hovedtribune i tre som de hadde anskaffet fra daværende Abbey United (dagens Cambridge United), men denne ble i 1989 erstattet med dagens hovedtribune. Den nye tribunen er entres via trapper på den ene siden, og byr på sitteplasser. Den fremstår også langt eldre enn den er, og har langt mer karakter enn mesteparten av det som har blitt reist av tribuner i de senere tiår. Rundt resten av anlegget er det hovedsakelig såkalt hard standing, men1993 ble det tak over de to kortsidene. Det er det også på et parti utenfor klubbhuset, mellom inngangspartiet og hovedtribunen. Bortre langside er under åpen himmel, men huser laglederbenkene.

Julius Martin Lane er i det hele tatt et svært trivelig sted å se fotball. Publikumsrekorden på 3 000 skal stamme fra 1958 og en cupkamp mot den ikke lenger eksisterende Oxford-klubben Pegasus, som i 1950-årene var en storhet i amatørfotballen (med titler i FA Amateur Cup i både 1951 og 1931). Så mange var det selvsagt ikke ventet til dagens kamp i Eastern Counties League Premier Division, der motstanderen var Fakenham Town som hadde tatt turen fra Norfolk. Under en røykepause hadde jeg en trivelig prat med karen fra tidligere og en av hans kollegaer, og siden han fortsatt virket å frykte at de hadde skuffet meg med mangel på fysisk kampprogram, lovet han uoppfordret å skaffe til veie for meg en stensil med lagoppstillingene før kampstart. For kamp ble det, selv om jeg overhørte en samtale om at kampen skulle ha stått i fare for å bli utsatt grunnet den voldsomme heten.

Dette var kun den andre ligakampen i årets sesong for Soham Town Rangers, og også seriestarten hadde vært på hjemmebane, da Walsham Le Willows ble slått 3-2. Etter det hadde de benyttet forrige helg til å spille FA Cup, og siden det ble uavgjort borte mot Thetford Town, måtte de også spille omkamp i midtuken før de kunne ta seg videre på bekostning av divisjonsrivalen. Fakenham Town hadde på sin side spilt to seriekamper, og startet med tap hjemme mot Long Melford før de slo Sohams lokalrivaler Ely City hjemme. Også de hadde tatt seg videre i FA Cupen, men trengte til tross for bortebane ingen omkamp for å avansere på bekostning av Kirkley & Pakefield. Etter å ha tømt glasset, var det nå på tide å komme seg ut i påvente av spillernes innmarsj og det påfølgende avspark.

Soham Town Rangers kom best i gang i den voldsomme heten, og tok ledelsen i kampens sjuende minutt, da Luke Brown uhindret fikk heade inn 1-0. I det 26. minutt doblet vertene ledelsen da de utnyttet en glipp i Fakenham-forsvaret, og Joe Carden var mannen som satt inn 2-0. Drøyt ti minutter senere fikk Fakenham Town en redusering, og det var vel ikke helt ufortjent på det tidspunktet. Det var også en herlig scoring, der Jake Watts fikk forserte fra rundt midtbanen og etter et mislykket forsøk på avslutning endte opp med å på volley sende ballen i krysset. 2-1, og det var også stillingen da lagene gikk i garderoben halvveis, mens jeg gikk for å få påfyll i baren. Det var over 35 varmegrader, og det hadde vært en omgang med flere drikkepauser. Også undertegnede måtte kvittere ut både én og to vannflasker, og mobiltelefonen varslet flere ganger om overoppheting.

Da andre omgang ble sparket i gang, fikk jeg også somlet meg til å kjøpe litt mat, og sto (tross varmen) fortsatt med min Bovril da Ollie Ward styrte inn et innlegg til 3-1 på bakre stolpe snaut ti minutter ut i omgangen. Timen var så vidt passert da Jordan Gent økte hjemmelagets ledelse til 4-1, og nå virket det egentlig avgjort. Fakenham virket å henge mindre med etter hvilen enn det de hadde gjort i første omgang, og Soham Town Rangers hadde nå gjort jobben. De hadde få problemer med å kontrollere i land seieren som utover i andre omgang egentlig aldri var truet. Det endte derfor med 4-1 og en fortjent hjemmeseier foran det som viste seg å være 142 betalende tilskuere.

En av mine samtalepartnere fra tidligere kom bort og mente jeg måtte komme igjen fordi jeg tydeligvis hadde bragt de litt hell, og han var storfornøyd med dagens seier og trepoenger. Jeg tok etter hvert med meg bagen min til bussholdeplassen for å komme meg tilbake til Ely. Derfra var det imidlertid nå litt utfordrende, for ruten jeg hadde blinket meg ut med togbytte i Stevenage fremsto nå litt usikker siden toget dit ned var såpass forsinket at jeg sto i fare for å miste forbindelsen. Da vi nærmet oss Stevenage med det forsinkede toget, så jeg at vi ville ankomme et minutt eller to for sent, slik at det raskeste alternativet nå var å bli med helt ned til Finsbury Park i nord-London og derfra toge opp igjen til Hatfield.

Slik ble det, og ved ankomst Hatfield (i Hertfordshire) unnet jeg meg nå en taxi til Travelodge-hotellet, der jeg hadde betalt £106,98 for to netters overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg på rom 137, og deretter gikk jeg etter hvert de få meterne over til Wetherspoons-puben The Harpsfield Hall for å få meg en sen middag og en pint eller to før jeg tok kvelden etter nok en lang dag på farten. Julius Martin Lane og Soham Town hadde vært et trivelig bekjentskap og vist seg vel verdt et besøk. Nå ventet selvsagt en ny kamp dagen etter, og det var også noe av grunnen til at jeg hadde installert meg i Hatfield.

English ground # 544:
Soham Town Rangers v Fakenham Town 4-1 (2-1)
Eastern Counties League Premier Division
Julius Martin Lane, 13 August 2022
1-0 Luke Brown (7)
2-0 Joe Carden (26)
2-1 Jake Watts (37)
3-1 Ollie Ward (55)
4-1 Jordan Gent (61)
Att: 142
Admission: £9
Programme: None (online only)

Next game: 14.08.2022: Potters Bar Town v Herne Bay
Previous game: 12.08.2022: Airbus UK Broughton v Aberystwyth Town

More pics

This trip on a map

Fredag 12.08.2022: Airbus UK Broughton v Aberystwyth Town

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha tilbragt turens tre første dager i sørvest, var det denne fredagen på tide å forflytte seg nordover. Under planleggingen av turen hadde jeg egentlig hellet mot det sørlige Wales denne dagen, og både Taffs Well og Llanelli Town var blant alternativene som ble vurdert. Jeg endte imidlertid opp med en kamp i nord-Wales; nemlig en kamp i den walisiske toppdivisjonen mellom Airbus UK Broughton og Aberystwyth. Chester ble valgt som base, så det var dit jeg nå måtte forflytte meg da jeg våknet i Radstock og forlot Radstock Hotel før frokostserveringen begynte. Verten hadde dog tipset meg om at jeg kunne få både smørbrød og litt av hvert til frokost ved en sjappe ved navn Cottles som jeg passerte på vei til bussholdeplassen. Både smørbrød og en pastie ble handlet inn før jeg satt meg på 08.54-bussen som brukte en halvtimes tid på å frakte meg til Bath.

Jeg hadde blinket meg inn på 09.53-toget fra Bath Spa videre til Bristol Temple Meads, men kom meg i stedet med et noe forsinket 09.36-tog, og kunne etter den korte etappe ta fatt på neste etappe med 10.35-toget til Birmingham New Street. Der ble det et nytt togbytte, og det samme ble det i Crewe, før jeg omsider ankom Chester i rute litt før klokka ett. Jeg hadde betalt £63 for overnatting ved The Ormond, ikke langt fra stasjonen, og fikk ganske snart sjekket inn. Rett borti veien ligger puben The Deva Tap, og den skulle nå sjekkes ut. Det viste seg å være et herlig bekjentskap av et vanningshull, men jeg beveget meg likevel etter hvert videre til Egerton Arms, Ye Olde Cottage Arms, Stanley Arms og til slutt The Lock Keeper før jeg gikk for å finne bussen som skulle skysse meg over grensen til Wales.

Først måtte jeg imidlertid finne en minibank, men etter at det var gjort kunne jeg stige på bussen og betale sjåføren £4,60 for det som viste seg å være en dagsbillett, siden jeg også hadde planer om å ta bussen tilbake igjen etter kamp. Etter å ha krysset den nokså usynlige grensen mellom England og Wales, takket jeg snart sjåføren og steg av på holdeplassen utenfor puben The New Glynne Inn, som ligger få minutters gange fra der kampen skulle spilles. Jeg hadde satt av tid til et aldri så lite glass her, og som sagt så gjort. Etter å ha tømt glasset og trasket rundt en av de store parkeringsplassene og opp til stadionet, kunne jeg betale meg inn med £8 pluss ytterligere £3 for et kampprogram som var en 52 siders blekke med masse info.

Vi befinner oss her i Broughton, som er en stor landsby med omkring 6 000 innbyggere. Den ligger i det walisiske grevskapet Flintshire, men altså rett ved den engelske grensen. Hva som er hjørnesteinsbedriften her er det liten tvil om, for Broughton er hjemsted for en stor fabrikk som lager vingene til Airbus-fly. Denne er tilknyttet Hawarden-flyplassen som ligger her, og det var en av fabrikkens parkeringsplasser jeg tidligere hadde forsøkt å forsere. Her kommer Airbus sine store og karakteristiske Beluga-fly og henter ferdige deler, og jeg har sett bilder av disse tatt under kamp tidligere, men det var dessverre ingen å se denne kvelden.

Klubben har da også så absolutt en tilknytning til denne fabrikken, og det røpes vel til en viss grad av navnet. Den ble rett og slett stiftet i 1946 som bedriftslaget til fabrikken som den gang het Vickers-Armstrong, og har senere skiftet navn flere ganger etter som også fabrikken har blitt kjøpt opp og byttet eiere. Klubben spilte først i Chester & District League, og deretter i Welsh National League (Wrexham Area), der de sakte men sikkert klatret. I år 2000 sikret de seg opprykk til Cymru Alliance, som da var en av ligaene på walisisk nivå to. Den vant de overlegent våren 2004, og var dermed klare for spill i den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League for første gang.

Der etablerte de seg, og i både 2013 og 2014 sikret de seg andreplassen i ligaen. Det resulterte i at de tre år på rad kvalifiserte seg for spill i Europa, men de kom seg aldri forbi den første kvalifiseringsrunden i Europa League (FK Haugesund var en av de det ble tapt knepent for). I den turneringen måtte de for øvrig spille under navnet AUK Broughton, i og med at UEFA ikke tolererer kommersielle klubbnavn (hadde de bare slått like hardt ned på en viss østerriksk energidrikk-produsent). I 2016 spilte Airbus UK Broughton seg for første gang frem til semifinale i den walisiske cupen, men der ble det tap for The New Saints, og sesongen etter rykket de ned. Klubben returnerte imidlertid ved å vinne Cymru Alliance i 2019, og tok samtidig en dobbel i og med at de samme sesong vant ligacupen ved å slå Holywell Town 4-0 i finalen. Nytt nedrykk i 2020 ble fulgt opp med opprykk i våres.

Det har jo skjedd store omveltninger i det walisiske ligasystemet de senere årene, og toppdivisjonen er nå Cymru Premier, mens Cymru North og Cymru South operer på nivå. Deretter har vi et nivå tre med tre avdelinger av den såkalte Ardal Leagues (som kan oversettes med noe slikt som ‘distriktsligaene’), og der tror jeg vi stopper i denne omgang. Kveldens kamp var rett og slett sesongens første i den walisiske toppdivisjonen, og Airbus UK Broughton skulle opp mot en gammel traver med lang fartstid der; nemlig Aberystwyth Town. Mens Airbus UK sikret opprykk ved å vinne forrige sesongs Cymru North, ble Aberystwyth Town da nummer 8 i toppdivisjonen, men jeg forventet en tett kamp. Inne i baren Wings Club virket det ikke overraskende som at folk nok en gang pekte ut The New Saints som laget å slå, og forhåpentligvis kan kanskje noen klare akkurat det.

Om man skal sammenligne de to, er det nok liten tvil om at den norske Eliteserien er sterkere enn den walisiske toppdivisjonen, og mange her hjemme i Norge vil nok garantert se på sistnevnte som en svak ‘bakgårdsliga’ og knapt nok det. De samme personene vil temmelig sikkert ikke kjenne til særlig mange klubber i den walisiske fotballen. På visse områder er det imidlertid en klasseforskjell i walisernes favør, og for å la Airbus UK bli eksempelet denne gang, siden det tross alt var de som var kveldens hjemmelag, hadde man altså klart å produsere et ypperlig 52-siders kampprogram; noe som dessverre har blitt noe totalt ukjent i Norge. I tillegg kunne de to lags supportere kose seg i anleggets fine bar med godt utvalg av både øl, cider og annet godt, i tillegg til matservering. Jeg vet hva jeg ville valgt hver eneste gang. Faktisk skulle jeg forresten også støte på en gruppe bergensere på min runde rundt banen, og det er jo ikke akkurat hverdagskost at jeg møter landsmenn i walisisk fotball.

Det var vertene som startet best foran 355 tilskuere, og Jake Phillips skjøt like utenfor da han fikk kampens første sjanse. Deretter måtte Aber-keeper Lewis Webb i aksjon for å stoppe både Jake Eyre og Steve Tomassen, og så Eyre igjen. Gjestene kom seg etter hvert mer inn i kampen, og Ben Erickson skjøt like utenfor før en vannpause drøyt halvveis i omgangen som syntes å gjøre bortelaget godt. Harri Horwood skjøt like utenfor også han, og like etter var det hjemmelagets keeper Lewis Dutton sin tur til å bli testet av Niall Flint. I det 40. minutt tok Aberystwyth ledelsen, og den kom fra en corner som ble headet i eget mål av den uheldige Joe Palmer. Gjestene avsluttet omgangen godt og skapte flere sjanser. Ikke minst traff de stolpen like før lagene gikk i garderoben med 0-1 som pauseresultat.

Aberystwyth startet den andre omgangen best, men fikk ikke straffespark da de ropte på en hands. Airbus var ikke ufarlige, og både Phillips og Eyre var skummelt frempå. Jeg følte likevel at gjestene hadde litt mer sting nå, og både Jack Rimmer og Iwan Lewis prøvde seg; førstnevnte med et frekt frispark fra rundt 50 meter som gikk like over. Litt mot spillets gang utlignet The Wingmakers, og det var George Peers som med tjue minutter igjen headet flott inn 1-1 fra et like flott innlegg. Aberystwyth deppet imidlertid ikke av den grunn, men satt inn et ekstra gir. Fem minutter senere endte et langt innkast med at innbytter Alex Darlington scoret på volley etter kun et par minutter på banen. 1-2, og jubel på nytt blant den tilreisende kontingenten med Aber-fans. Gjestene virket aldri alvorlig truet etter dette, men kontrollerte inn og var farlige på kontringer.

Det endte dermed 1-2, og bortefolket kunne ta med seg tre poeng på den lange veien tilbake til Aberystwyth. Jeg hadde på min side ikke altfor lang vei inn til Chester, men den ble likevel kronglete, for det viste seg at Google Maps ikke var til å stole på denne kvelden da den berettet om en buss tilbake klokka 22.36. Siden jeg så jeg ikke ville rekke 21.36-bussen, slo jeg meg nemlig til ro og så kampen ferdig i ro og mak for deretter å hygge meg litt i Wings Club frem til neste buss en time senere. Men et par som kom og var ute etter samme buss klarte å finne ut at det ikke stemte, og at siste buss for kvelden hadde gått. Dermed var det bare å ringe etter en taxi som etter et kvarters tid kom og hentet meg. Kvelden ble avsluttet med en tur innom The Victoria og lugubre Liverpool Arms før jeg unnet meg litt nattmat og deretter gikk for å finne senga.

Welsh ground # 21:
Airbus UK Broughton v Aberystwyth Town 1-2 (0-1)
Cymru Premier
The Airfield, 12 August 2022
0-1 Joe Palmer (og, 40)
1-1 George Peers (71)
1-2 Alex Darlington (76)
Att: 355
Admission: £8
Programme: £3

Next game: 13.08.2022: Soham Town Rangers v Fakenham Town
Previous game: 11.08.2022: Radstock Town v Hallen

More pics

This trip on a map

Torsdag 11.08.2022: Radstock Town v Hallen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ofte slik at man gjerne skulle vært litt lenger i Cornwall, men det var uansett på tide å si farvel til Penzance og sette kursen mot neste destinasjon og kamp. Frokost ble kjøpt inn fra en vogn utenfor Penzance stasjon, og jeg tok deretter plass på 09.25-toget som skulle hele veien opp til Edinburgh. Så langt skulle heldigvis ikke jeg denne dagen, selv om jeg når sant skal sies hadde vurdert Newcastle University v Bedlington Terriers oppe i Northern League. Det ble ikke spesielt aktuelt når jeg etter hvert valgte å tilbringe onsdagen helt nede i Penzance, men til tross for at torsdag ofte er en svært kronglete dag, kom det heldigvis også ytterligere et aktuelt alternativ denne kvelden, i form av Radstock Town v Hallen, så det var mot Radstock at jeg nå satt kursen.

Det betinget en retur med tog til Bristol, der jeg hadde reist fra en døgn tidligere. Toget ble noe forsinket på veien, slik at jeg akkurat ikke rakk 13.46-toget jeg hadde planlagt å bytte til på Bristol Temple Meads, men heldigvis er det hyppige avganger mellom den stasjonen og Bath Spa, så jeg kom meg i stedet med 14.00-toget. Etter den korte etappen til Bath, kunne jeg spasere de få meterne fra jernbanestasjonen til busstasjonen og finne riktig avgangssted for buss 173 med avgang klokka 14.25. Jeg skulle altså være med så langt som til Radstock, og betalte sjåføren £4,50 for å bli fraktet dit ned. Etter å ha passert Radstock Hotel, som skulle være min base til dagen etter, gikk jeg av på neste holdeplass ved byens torg og tuslet tilbake mot nevnte etablissement der jeg var på plass ikke lenge før klokka slo tre.

Jeg hadde betalt £57 for overnatting ved Radstock Hotel, som også fungerer som pub, og ble tatt imot av en svært trivelig landlord som tok en pause fra passiaren med noen stamkunder for å sjekke meg inn. Radstock er en liten by i det nordlige Somerset, og her bodde det folk allerede i jernalderen. Stedets betydning økte etter konstruksjonen av romerveien Fosse Way som gikk mellom Isca Dumnoniorum (Exeter) og Lindum Colonia (Lincoln) og passerte gjennom dagens Radstock. Det var dog først og fremst etter at man oppdaget kull i området i 1763 at byen vokste i takt med at det ble åpnet et stort antall gruver utover 1800-tallet. De siste gruvene i området stengte imidlertid i 1973, og på det tidspunktet hadde også jernbanen sluttet å betjene byens stasjon som ble nedlagt for persontrafikk i 1966.

Også pubene i Radstock har det tydeligvis gått hardt ut over, for den eneste andre puben jeg hadde klart å spore opp i byen viste seg å kun holde åpent fredag, lørdag og søndag. Min vert mente da også at flere hadde stengt ned de siste årene, og at de siste andre gjenværende virker å fått nådestøtet under Covid. Det var riktignok en Working Mans Club i nærheten, men jeg ble fortalt at den var kun for medlemmer. Det gjorde meg imidlertid ingen verdens ting å ta hele oppladningen ved Radstock Hotel, for både vertskap og stamkundene var trivelige. Han beklaget at det ikke var noen matservering for tiden, men anbefalte en ‘chippy‘ rett borte i veien og sa jeg gjerne måtte ta med maten tilbake og spise den der.

Rett over veien lå Radstock Museum som blant annet skal fortelle historien om områdets omfattende kullgruvedrift, og jeg følte litt for et besøk der, men en kikk på klokka viste at det visstnok kun var en halvtimes tid til de stengte for dagen. Jeg fulgte derfor vertens anbefaling og hentet meg noe mat fra gatekjøkken rett rundt hjørnet (og unngikk et annet gatekjøkken vegg-i-vegg med puben som jeg ble frarådet å kjøpe fra). Maten var da også god den, og med flere påfyll med Thatchers Haze ble jeg værende på Radstock Hotel frem til det var på tide å spasere mot Southfields Recreation Ground og kveldens kamp.

Jeg hadde også fått med meg at det nylig hadde vært en tragisk hendelse i Radstock, der en 16 år gammel gutt ble stukket til døde i sentrum over det som visstnok var en krangel over £20. Slikt gjør inntrykk i en liten by med drøyt 5 600 innbyggere, og verten kunne bekrefte dette, og fortelle mer om den totalt meningsløse episoden halvannen ukes tid senere. Ikke helt overraskende kjente han også til flere av de involverte, og på vei mot kveldens kamparena kunne jeg også se blomsterhavet på det jeg forsto var åstedet, et steinkast fra der jeg tidligere hadde gått av bussen. Det var 10-15 minutters gange i en del oppoverbakke før jeg kom frem og med en drøy time til avspark kunne betale meg inn med £5.

For £1 fikk man også med seg et kampprogram, og jeg så raskt at det ikke var uten grunn at Radstock Town sitt program forrige sesong ble kåret til ‘Programme of the Year‘ i Western League Division One. Et flott 40 siders program spekket med info, og som fikk en meget solid tommel opp. Før jeg i det hele tatt rakk å kikke i det, dro jeg imidlertid kjensel på en kjent skikkelse foran meg, og det viste seg ganske riktig å være groundhopper Paul White. Han hadde for så vidt meldt sin ankomst, så spesielt overraskende var det ikke å se ham. Han hadde jo selvsagt også forsikret seg om at det ville være et kampprogram, da han er en av de som av prinsipp nekter å dra på kamp om det ikke produseres et fysisk program.

Radstock Town antas å være en av de eldste klubbene i Somerset, og selv om stiftelsesåret til dagens klubb er 1895, har man også funnet bevis for en Radstock-klubb som var i aksjon så tidlig som i 1860-årene. Dagens klubb ble stiftet som Radstock FC, og tok under det navnet plass i Western League i 1897. De trakk seg etter én sesong, og da de returnerte i 1904 hadde tatt Town-suffikset. I første halvdel av 1920-årene hadde de en god periode med plasseringer i toppen, og andreplassen i Western League fra 1924 er fortsatt deres beste ligaplassering. I 1960 forlot de sammen med flere andre Somerset-klubber den ligaen, og for Radstock Town sin del gikk turen faktisk til Wiltshire League, der de to ganger vant ligaen før de i 1970 søkte seg over til Somerset County League.

Også den ble vunnet to ganger før klubben i 1979 returnerte til Western League, der de tok plass i det som nå het Division One. Opprykk til Premier Division kom i 1986, men de rykket ned igjen i 1991, og tre år senere rykket de også ned igjen til Somerset County League. Ytterligere et år frem i tid rykket de også ned fra den ligaens toppdivisjon, men returnerte to år senere, og i 2004 var de også tilbake i Western League. Våren 2005 sikret de seg opprykk til toppdivisjonen på første forsøk, og ble værende der frem til 2014, da de rykket ned igjen til Western League Division One, der de fortsatt befinner seg.

På veien inn hadde jeg passert bak det ene målet og fikk tatt en kikk utover Southfields Recreation Ground, som har vært klubbens hjemmebane siden 1927. Den domineres av hovedtribunen midt på den ene langsiden, og ved siden av er klubbhuset som også har et overbygg. Rundt resten av anlegget står man under åpen himmel. Her kan man også få fin utsikt mot kalkstensåsene Mendip Hills. Inne i klubbhusets bar slo jeg meg ned med en pint og fikk bladd litt i programmet innimellom passiaren med Paul og et par andre groundhoppere. Radstock Town hadde allerede spilt fire ligakamper, og sto med to uavgjorte hjemme og to bortetap. Gjestende Hallen fra den nordlige Bristol-utkanten sto med 1-1-1 og fire poeng fra sine tre kamper hittil.

Allerede tidlig fikk vi en stopp i spillet da bortekeeperen måtte ha behandling, og etter et kvarters tid ble vertene tvunget til et bytte grunnet en skade. Det var Hallen som i det 27. minutt tok ledelsen da en corner ble headet i mål av Martin Stowell på bakerste stolpe. Noen minutter senere måtte hjemmekeeperen i aksjon for å stoppe en rakett av et skudd, og også returen fikk han ryddet opp i. Han hadde dog også en dose flaks da Hallen litt senere var enda nærmere. Først en glimrende redning da Hallen lurte offside-fella, men han hadde vært sjanseløs på returen som smalt i tverrliggeren. På overtid fikk Radstock sin største sjanse hittil, men det glimrende innlegget ble ikke omsatt i scoring, og det sto 0-1 halvveis.

I de første åtte-ni minuttene av andre omgang skapte hjemmelaget mer enn de gjorde hele første omgang, og Hallen-keeperen måtte blant annet varte opp med en benparade. Likevel var det Hallen som scoret igjen og doblet ledelsen etter en drøy times spill. Det skjedde fra straffemerket etter det som fra min posisjon så ut som en filming. Jeg sto garantert ikke bedre plassert enn dommeren, men billig så det i hvert fall ut, men Adnan Hiroli gjorde uansett ingen feil da han økte til 0-2. Drøyt ti minutter senere fikk The Miners sin redusering etter godt forarbeid av Nelson Ero, men det var Sam Hedges som var uheldig og satt ballen i eget mål. Nærmere kom aldri Radstock Town, og det endte 1-2, men 153 tilskuere var i hvert fall langt mer enn de hadde hatt hittil denne sesongen, så kanskje var det et ørlite plaster på såret. Selv takket jeg for meg, tok farvel med Paul (som jeg ville se igjen noen dager senere) og tuslet tilbake til Radstock Hotel hvor jeg ble servert frem til stengetid.

English ground # 543:
Radstock Town v Hallen 1-2 (0-1)
Western League Division One
Southfields Recreation Ground, 11 August 2022
0-1 Martin Stowell (27)
0-2 Adnan Hiroli (62)
1-2 Sam Hedges (og, 73)
Att: 153
Admission: £5
Programme: £1

Next game: 12.08.2022: Airbus UK Broughton v Aberystwyth Town
Previous game: 10.08.2022: Penzance v Mullion

More pics

This trip on a map

Onsdag 10.08.2022: Penzance v Mullion

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv om jeg våknet i Bristol, hadde jeg likevel en lang reise foran meg når jeg nå skulle forflytte meg videre sørvestover ned til Penzance; så langt sør og vest man kommer på det engelske tognettet. Etter å ha fått tilbake depositumet og sjekket ut fra Harbourside Hostel var det bare å tusle mot Bristol Temple Meads for å komme seg med 09.45-toget, men med Redcliffe Bridge stengt var det fortsatt en betydelig omvei å gå på en dag som vitnet om at hetebølgen ville fortsette. Jeg kom meg frem og med det nevnte toget som hadde Plymouth som endestasjon, og med fem vogner snarere enn de planlagte sju var det fullstendig stappfullt av ikke minst feststemte, unge mennesker som skulle på Broadmasters-festivalen i Newquay. Folk sto som sild i tønne gjennom hele midtgangen i samtlige vogner, slik at masse folk på hver stasjon måtte gå av for å slippe av avstigende passasjerer for deretter å gå på igjen.

Etter et togbytte i Plymouth, var det noe mer komfortabelt på 12.19-avgangen derfra mot Penzance, siden hordene av festivalgåere skulle med et annet tog videre. Vi krysset snart elven Tamar og grensen til Cornwall, og klokka 14.12 ankom vi omsider Penzance i henhold til ruteplanen. Vi befinner oss her nede i helt sørvestlige Cornwall, der Penzance ligger i le i bukta Mount’s Bay, med utsikt over til den kjente tidevannsøya St. Michael’s Mount. Ved folketellingen i 2011 hadde Penzance 21 200 innbyggere, og dette inkluderer også fiskerlandsbyen Newlyn som den har vokst sammen med, samt et par landsbyer rett i utkanten. Newlyn skal for øvrig være Englands største fiskerhavn, selv om denne industrien ikke er som den en gang var. Det samme gjelder gruvedriften og jordbruket, og Penzance har i nyere tid slitt med stigende arbeidsledighet.

Det var tydelig at turistnæringen i hvert fall hadde gode dager nå i høysesongen, for det krydde av tilreisende, og det hadde vært temmelig vrient å finne overnatting. På en booking-side fikk jeg beskjed om at Penzance var 98% fullbooket, og det eneste jeg fant under £150 var et rom ved Penzance Cottages, som i det minste lå rett ved togstasjonen. Først var det imidlertid på sin plass å unne seg en pint Rattler på puben One And All, for jeg kan jo nesten ikke befinne meg i Cornwall uten å leske strupen med denne herligheten. Da jeg gikk for å sjekke inn, var den helt anonyme døra låst og ingen svarte. Jeg måtte derfor ringe, og fikk til svar at en kode til døra skulle vært sendt meg på email. Det stemte ikke, så jeg måtte ringe på nytt og få koden tilsendt på nytt. Da det fortsatt var plunder med døra, ble det en tredje telefonsamtale før det til slutt ordnet seg og jeg kunne installere meg på rommet.

Det var ikke noe å henge på rommet etter, så det var bare å komme seg ut igjen for å forlyste seg litt i Penzance før kveldens kamp. Jeg oppsøkte først Wetherspoons-puben The Tremenheere for et raskt måltid, og deretter ble neste stopp The Admiral Benbow der j2o igjen ble byttet ut med en Rattler. Samme bestilling ble det på The Dock Inn, mens jeg på The Dolphin Tavern måtte prøve Rattler sin nye strawberry & lime variant før jeg tok beina fatt og trasket mot kveldens kamparena Penlee Park, der jeg ankom med rett i overkant av en time til avspark i kampen mellom Penzance og Mullion.

Det er flere herlige anlegg i Cornwall, og Penlee Park har stått på min ønskeliste en stund. Det er jo strengt tatt ikke blant de enkleste destinasjonene å besøke i fotball-England, den geografiske beliggenheten tatt i betraktning, men nå var jeg omsider her veldig klar for å se kamp. Klubbhusets bar ligger på utsiden, men karen i inngangspartiet lovet å huske meg da jeg betalte de £5 som ble avkrevd i inngangspenger, og for ytterligere £1,50 fikk jeg med meg et eksemplar av kveldens kampprogram. Det var en 20 siders affære som inneholdt det man forventet av et kampprogram, og fornøyd satt jeg meg ned og bladde i det med et forfriskende glass fra baren. Der i klubbhuset kunne man også beskue bilder og memorabilia fra kamper mot klubber som Liverpool og Celtic i forbindelse med klubbens hundreårsjubileum.

Penzance AFC ble stiftet i 1888, og var året etter også med å stifte Cornwall County Football Association. I 1892/93-sesongen vant de den første utgaven av Cornwall Senior Cup, som de etter hvert har vunnet ti ganger. Seks av disse titlene kom imidlertid før første verdenskrig, og den siste kom nå såpass langt tilbake som i 1981. Penzance var i 1951 med å stifte South Western League, som de vant to ganger på rad i midten av 1950-årene og deretter en gang i 1975. De ble værende i South Western League helt frem til 2007, da denne ligaen slo seg sammen med Devon County League og stiftet dagens South West Peninsula League. Penzance hadde avsluttet den foregående sesongen på nedre halvdel, og ble derfor plassert i den nye ligaens Division One West.

Våren 2009 vant de denne avdelingen og rykket opp i ligaens Premier Division, og sjuendeplassen sesongen etter er fortsatt deres beste plassering i denne ligaen. I 2013 rykket de ned igjen til Division One West, og har siden gjerne vært å finne på nedre halvdel der. I forkant av 2019/20-sesongen ble det gjort endringer i South West Peninsula League, og systemet med en Premier Division og to Division One-avdelinger ble erstattet av to likestilte Premier Division-avdelinger; West og East. Penzance er naturlig nok å finne å den vestlige avdelingen, der de denne kvelden skulle måle krefter mot et nyopprykket lag i form av Mullion som har kommet opp fra St. Piran League.

Det var på tide å tømme glasset og ta seg innenfor portene på det flotte inngangspartiet for å ta en nærmere kikk på Penlee Park før avspark. Dette har vært klubbens hjemmebane siden den i 1952 ble åpnet med pomp og prakt av selveste Sir Stanley Rous – en tidligere toppdommer og daværende FA-sekretær, og ikke minst senere FIFA-president. Jobben med å gjøre Penlee Park til en fotballbane ble i sin tid gjort på dugnadsarbeid av frivillige, og de hadde ingen lett jobb med å fjerne tonnevis av jord for hånd. Enklere ble det ikke av at de en rekke ganger møtte opp bare for å registrere at dårlig vær hadde skylt bort og ruinert gårsdagens innsats, men det sto altså omsider ferdig i tide til starten på 1952/53-sesongen.

Senere forfalt anlegget, samtidig som det til stadighet ble gjenstand for vandalisme, men både inngangspartiet og den flotte hovedtribunen på den ene langsiden ble i 1990-årene restaurert til sin fordums glans. Denne nevnte tribunen har benkerader som sies å gi sitteplass til 550 tilskuere, og er anleggets eneste tribune. Rundt resten av banen står man rett på gresset, men det er ingen tvil om at Penlee Park er et koselig sted å se fotball, akkurat som at Cornwall er en herlig del av Storbritannia og verden. Dette var Penzance sin første hjemmekamp for sesongen, etter at de hadde åpnet med tap borte mot St. Blazey. Nyopprykkede Mullion var med en andreplass beste plasserte søker fra St. Piran League West forrige sesong, og hadde i helgen startet sin tilværelse i SWPL med en solid hjemmeseier over Camelford.

Det var Penzance som startet best, men avslutningen fra Darryl Richards ble blokkert, mens en skudd fra Kevin Lawrence ble reddet av Mullion-keeper Richard Williams som har en lang fartstid i nettopp Penzance (og en far som visstnok er æresmedlem i Penzance). I stedet var det gjestene som tok ledelsen i det 18. minutt, og de fikk en aldri så liten hjelpende hånd i form av en svak pasning Penzance-forsvaret. George Molcher stjal ballen og sentret til Philip Cattran som avsluttet i mål til 0-1. Molcher hadde like etter en stor sjanse til å doble ledelsen, men den ble misbrukt. Det var snarere mer sannsynlig med en utligning for hjemmelaget, men det ville seg ikke helt for The Magpies. Kam Collins skjøt over fra god posisjon, og Mullion-keeperen reddet deretter flott fra både Darryl Richards og Kevin Lawrence, slik at det sto 0-1 halvveis.

Om ikke Penzance fikk helt uttelling som fortjent før pause, gjorde de det i hvert fall raskt etter sidebyttet. Allerede i omgangens andre minutt var vi like langt, og igjen var det svikt i forsvaret som gjorde at Darryl Richards snappet opp et svakt tilbake spill og utlignet til 1-1. Da hadde allerede Kyeron Snowdon vært frempå og tvunget frem en god redning fra Mullion-keeperen, og da vi nærmet oss halvspilt omgang var Snowdon der igjen og fikk denne gang ballen i nettet, men dommeren annullerte for en hands. I stedet var det Mullion som igjen tok ledelsen i det 72. minutt, da en rask kontring endte med at Harry Roberts satt inn 1-2.

Penzance-keeper Michael Flores måtte i aksjon for å hindre Cattran et andre mål like etter, men sistnevnte lot seg ikke stoppe av det, og i det 79. minutt økte han likevel til 1-3 ved å heade inn på bakre stolpe. Nå ble det imidlertid drama, for vi rakk ikke å ta avspark igjen før flomlysene på den ene langsiden slukket. Etter å ha ventet anslagsvis rundt 10 minutter, virket det som om dommeren blåste av og signaliserte en avbrutt kamp, men sekunder senere kom faktisk lysene plutselig på igjen, så etter en rask rådslagning med de involverte parter, kunne vi likevel fortsette og fullføre kampen. Mullion hadde uansett ingen problem med å holde unna de siste minuttene og ri i land sin andre seier av to mulige. For min del ble det en tur innom The White Lion på vei tilbake til min base etter en fin dag i Penzance.

English ground # 542:
Penzance v Mullion 1-3 (0-1)
South West Peninsula League Premier Division West
Penlee Park, 10 August 2022
0-1 Philip Cattran (18)
1-1 Darryl Richards (47)
1-2 Harry Roberts (72)
1-3 Philip Cattran (79)
Att: 126
Admission: £5
Programme: £1,50

Next game: 11.08.2022: Radstock Town v Hallen
Previous game: 09.08.2022: Mangotsfield United v Cadbury Heath

More pics

This trip on a map

Tirsdag 09.08.2022: Mangotsfield United v Cadbury Heath

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så var det duket for en ny tur over til Storbritannia, og etter at jeg opprinnelig hadde vurdert å bli tre uker, hadde jeg etter mye planlegging nå besluttet å korte ned turen med hjemreise 18. august grunnet togstreiken som var varslet å bringe det totale kaos i perioden 18/8-21/8. Da var det like greit å komme seg hjem igjen for heller å ta en langhelg i slutten av måneden. Taxi var bestilt til klokka to for å frakte meg inn til Fredrikstad bussterminal, der flybussen mot Gardermoen skulle ha avgang klokka 02.30. Jeg duppet av litt på veien opp til flyplassen, der vi ankom litt før tiden, og sovnet vel etter hvert igjen før vi hadde tatt av og satt kursen mot London Gatwick, der vi igjen landet noe før tiden.

Planen for turens første dag hadde lenge vært å besøke Barnstaple Town nede i det nordlige Devon, der de skulle spille ligakamp i Western League mot Buckland Athletic, men heldigvis hadde jeg aldri kommet så langt som å booke overnatting, for på lørdagen hadde Barnstaple-klubben nemlig spilt uavgjort i FA Cupen mot Mousehole, og måtte nå i stedet benytte tirsdagen til å spille omkamp på bortebane langt der nede i det nederste Cornwall. Da jeg kikket meg om etter nye alternativer, var det nettopp en omkamp i FA Cupen som pirret min nysgjerrighet. Siden jeg selv skulle ned til Cornwall på onsdagen, var det selvsagt mest praktisk med en kamp i sørvest, og i den kategorien må man si at omkampen og lokaloppgjøret mellom Mangotsfield United og Cadbury Heath befant seg.

Overnatting ble derfor booket i Bristol, slik at det var det som nå var destinasjonen. Jeg bestemte meg for å ta en av togene mot Reading og bytte der snarere enn å måtte reise via London, men 09.02-avgangen var innstilt, så jeg unnet meg en ekstra røykepause og hoppet i stedet på 09.29-toget. Jeg hadde ikke dårlig tid, så ved ankomst Reading valgte jeg å slå meg ned litt på The Three Guineas med turens første pint mens jeg lot første tog videre vestover gå uten meg og heller kom meg med 11.27-avgangen videre. Jeg tok igjen sjansen på å blunde litt, og våknet idet vi rullet inn på Bristol Temple Meads. Det viste seg at Redcliffe Bridge var stengt for vedlikehold, slik at både kjørende og gående hadde en omvei, inkludert undertegnede som i heten slet seg frem til ‘cider-båten’ The Apple som er et etablissement jeg alltid prøver å stikke innom når jeg er i Bristol. Der fikk jeg litt herlig nektar før jeg gikk for å sjekke inn.

Harbourside Hostel høres ikke nevneverdig glamorøst ut, og det er det heller ikke, men overnatting i Bristol var dyrt nå, og jeg slo til da jeg fikk et enkeltrom for £40. Etter å i tillegg ha betalt £20 i depositum som jeg ville få igjen morgenen etter dersom jeg ikke hadde vandalisert rommet, fikk jeg installert meg, men var raskt på farten igjen kun noen minutter senere. Nå skulle jeg ha en av bussene opp mot Staple Hill-området nordvest i byen, men bussen jeg hadde blinket meg ut kom tydeligvis aldri, så det ble å vente et kvarter ekstra på neste avgang som jeg betalte £2,20 for å få bli med. I Staple Hill gikk jeg av og oppsøkte Wetherspoons-puben The Staple Hill Oak for å få meg en middag. Med en porsjon Beef Madras i skrotten kunne jeg deretter starte en liten pub-til-pub-runde i området.

Jeg forflyttet meg videre til The Portcullis, og deretter videre til et vannhull jeg hadde sett litt frem til å besøke; nemlig mikropuben The Wooden Walls. Et par steinkast unna lå puben King William IV, som ble neste stopp da jeg besluttet å følge planen om å gå til fots den resterende biten til Mangotsfield Uniteds hjemmebane Cossham Street. Det tok meg rundt tjue minutters tid, og jeg ankom med ganske nøyaktig en time til kampstart. Jeg betalte meg inn med £8 og punget ut ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram som var en 32 siders blekke som var av flott utseende og fikk en tommel opp. Neste stopp var klubbhusets bar, der jeg slo meg ned og bladde i programmet mens jeg nippet til en pint Thatchers Gold. Etter hvert oppsøkte jeg også klubbsjappa for å romstere litt i noen esker med gamle programmer.

Mangotsfield United ble stiftet i 1951, men må kanskje ses på som en etterfølger av klubben(e) som tidligere spilte under navnet Mangotsfield FC. Den første av disse så dagens lys i 1888 og var fire år senere med å stifte den opprinnelige Bristol & District League, som er identisk med dagens Western League (etter navnebyttet i 1895). Denne klubben la ned driften i 1898, og det ble senere gjort en rekke forsøk på å blåse liv i klubbnavnet, men det varte aldri særlig lenge. Da den siste utgaven la ned sitt reservelag i 1951, og spillerne dermed sto uten klubb, stiftet disse dagens Mangotsfield United. De tok plass i (den nåværende) Bristol & District League, men de sikret seg der fem strake opprykk og tok snart steget opp i Bristol Premier Combination. Den vant de i 1968/69, og fikk tre år senere ta plass i Western League.

Der skulle de bli fast innslag en god stund, og våren 1991 vant Mangotsfield United ligatittelen i Western League. I 1995/96-sesongen spilte de seg frem til semifinalene i FA Vase, men måtte der gi tapt for Clitheroe. Etter en andreplass i ligaen våren 2000, rykket Mangotsfield omsider opp i Southern League, og fem år senere vant de Division One West-tittelen og sikret opprykk til ligaens Premier Division. Der ble en 9. plass i 2007 deres bestenotering i ligaen før de rykket ned igjen to år senere. De har deretter spilt i Southern League Division One frem til de endte forrige sesong på nest sisteplass og rykket ned sammen med nettopp Barnstaple Town. Der man skulle tro at Mangotsfield United ble plassert tilbake i Western League, har det nå imidlertid skjedd ting, for den har blitt presset sørvestover, mens Hellenic League har blitt presset vestover, og det er i sistnevnte at Mangotsfield nå har blitt plassert.

Mangotsfield var en landsby som nå fremstår mer som en forstad til Bristol etter hvert som sistnevnte har vokst utover. Selv om det kanskje kan virke slik, er man her ikke innenfor Bristol-grensene, men faktisk i det sørvestlige hjørnet av Gloucestershire. Mangotsfield hadde tidligere også jernbanestasjon, men den ble nedlagt i 1966. Det var imidlertid allerede i 1922 at den velstående Cave-familien donerte et landområde til landsbyen, og det har siden den gang vært hjemsted for stedets fotballklubber – først forgjengerne, og deretter dagens Mangotsfield United, men det har åpenbart skjedd ting på Cossham Street siden den gang. Anlegget har seksjoner med overbygg på alle fire sider, og hovedtribunen midt på den ene langsiden byr på sitteplasser. I det hele tatt et fint sted å se fotball.

Mangotsfield United hadde fått en tøff start på tilværelsen i Hellenic League Premier Division etter nedrykket, med tap borte mot Royal Wootton Bassett Town i første ligakamp, og karen i klubbsjappa advarte mot å tro at man skal spasere seg til umiddelbart opprykk tilbake til Southern League slik noen tydeligvis tror, for det blir en tøff divisjon med mange om beinet. Han håpet imidlertid at så vil skje fortest mulig. Kveldens kamp dreide seg imidlertid om FA Cupen og den såkalte Extra Preliminary Round, som er der det hele begynner, og var for øvrig også et realt lokaloppgjør. Mangotsfield United hadde to ganger tatt ledelsen i lørdagens kamp borte mot Cadbury Heath fra Western League Premier Division, men det endte 2-2 slik at de nå altså måtte ut i omkamp.

Det var gjestene fra noen få kilometer lenger sør som fikk den beste starten da Tom Withers sendte de i føringen med et frispark i kampens femte minutt. Det virket som om bortelaget klarte å frustrere sine verter, men etter en halvtimes tid fikk The Mangos omsider uttelling da Joe Beardwell fant en åpning ved nærmeste stolpe og utlignet til 1-1. Det så ut til å stå seg til pause, men i det 43. minutt var igjen Cadbury Heath i føringen. Scoringen kom fra en corner, og jeg undret meg litt over hvorfor ikke keeperen beveget seg i et forsøk på å redde, men det virket som en retningsendring som muligens satt ham ut av spill. Uansett ble Callum Whooley kreditert, og 1-2 sto deg til sidebytte.

Etter at jeg hadde fått både nye forfriskninger i baren og en matbit fra matutsalget, gikk Cadbury Heath opp i en tomålsledelse i det 52. minutt, og igjen så det for meg ut som en retningsendring foran mål, men George Boon ble uansett kreditert. Det så mørkt ut for hjemmelaget, og etter hvert sin klokka tikket mot full tid, minsket naturlig nok også sjansen for at vi skulle få ekstraomganger. I det 83. minutt fant imidlertid Will Hailson nettmaskene og sørget for ny spenning med 2-3. Nå ville det bli noen interessante sluttminutter! Mangotsfield United presset på for en utligning, men på overtid var det i stedet Josh Haynes som kontret inn 2-4 og gjenopprettet gjestenes tomålsledelse. Om det hele ikke da var avgjort, var det i hvert fall det da samme mann rakk å putte på ytterligere et mål før dommeren blåste av med 2-5 som sluttresultat foran 198 tilskuere.

Cadbury Heath var videre og skulle nå møte Didcot Town borte i neste runde, mens Mangotsfield United fikk konsentrere seg om andre ting. Det hadde uansett vært en trivelig aften ved Cossham Street da jeg takket for meg og trasket i vei mot en bussholdeplass som skulle ligge 20 minutters gange unna. Jeg fant til slutt frem dit, men det varte og rakk uten at bussen som skulle ha avgang klokka 22.02 var å se. Der jeg sto og blomstret i det som tydeligvis var Speedwell-traktene, begynte jeg å ane uråd og vurderte å ringe en taxi. En nabo som var ute med søpla hadde tydeligvis ingen voldsom kjennskap til bussene i området, men kom snart ut igjen og hadde fått sin kone til å sjekke at det skulle komme en klokka 23.02. Det var dermed en lang ventetid, men den kom til slutt noe forsinket, og uten at sjåføren kunne svare på hva som hadde skjedd med bussen en time tidligere. Etter bussturen tilbake var det ingen pub-tid, så jeg gikk umiddelbart for å finne senga.

English ground # 541:
Mangotsfield United v Cadbury Heath 2-5 (1-2)
FA Cup Extra Preliminary Round, replay
Cossham Street, 9 August 2022
0-1 Tom Withers (5)
1-1 Joe Beardwell (30)
1-2 Callum Whooley (43)
1-3 George Boon (52)
2-3 Will Hailston (83)
2-4 Josh Haynes (90+2)
2-5 Josh Haynes (90+5)
Att: 198 (h/c)
Admission: £8
Programme: £2

Next game: 10.08.2022: Penzance v Mullion
Previous game: 06.08.2022: Hafslund/VIL v Torp
Previous UK game: 10.05.2022: Brighton & Hove Albion U23 v Worthing

More pics

This trip on a map

Lørdag 06.08.2022: Hafslund/VIL v Torp

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vurderte egentlig å holde meg hjemme denne lørdagen for å se Rangers v Kilmarnock på TV, men kom til slutt til den konklusjon at jeg i stedet kunne komme meg ut og se en breddekamp live for deretter å se Rangers i opptak etter å ha kommet meg hjem. Fotball på TV kan som kjent ikke måle seg med å se fotball live; selv ikke når det er snakk om Rangers egentlig. Derfor ble det til slutt en endring i planene, og jeg blinket meg tidlig ut oppgjøret mellom Hafslund og Torp…eller Hafslund/VIL som de nå heter etter å ha slått seg sammen med Varteig. Etter et bussbytte oppe i ‘den andre byen’ kunne jeg etter hvert hoppe av rett utenfor Hafslundbanen med godt av tid før avspark.

Uten at jeg er ute etter å ‘ta’ noen som helst, må jeg innrømme at jeg alltid synes det er trist når flotte naturgressbaner blir liggende ubrukt mens man bruker plastsavannene (kunstgressbanene) til alt av kamper, for jeg er jo av den oppfatning om at dersom man har begge deler, bør A-laget bruke naturgresset så langt det lar seg gjøre. Her i Østfold-kretsen er det jo noen klubber som spiller i gress i sommermånedene og flytter over på kunstgress eller; som eksempelvis Selbak og Borgen for å nevne et par. Det skulle ikke være noen som helst grunn til at man ikke kan bruke naturgressbanen på sommeren. Her på Hafslund er det visst ikke så enkelt, for en kar jeg snakket med ved mitt forrige besøk i fjor hevdet at banen nå er for liten til at den er godkjent, siden de måtte ta litt av den for å legge plastikk (kunstgress) på den tidligere grusbanen. Så lite verdsetter man altså en naturgressbane i 2022… Helt vanvittig!

Men jeg er likevel ikke helt sikker på om jeg kjøper den, for jeg kan ikke med den beste velvilje se at gressbanen her er noe smalere enn det man finner hos f.eks Snarøya og Huk, selv om det er i en annen krets. Uansett var det trist å se den flotte gressmatta ligger der forlatt mens folk nå trakk over til den nye plastsavannen utenfor klubbhuset, der kampen tross alt skulle spilles. Det dreide seg om en kamp i 6. divisjon Østfold avdeling 2, der duoen Berg og Kråkerøy 3 toppet etter 11 runder. De lå begge med 28 poeng, men det var takket være et to poengs trekk for Kråkerøys tredjelag, som uansett ikke vil kunne rykke opp. Disse to hadde fem poeng ned til Lisleby 2, seks poeng ned til Sarpsborg FK 2, åtte poeng ned til Tune, og ti poeng ned til Torp, som virkelig måtte begynne å sanke poeng om de skulle henge med. Hafslund/VIL lå på en åttende plass med 11 poeng på like mange kamper.

Jeg ble før kamp stående å prate litt med banehopper Tom Børkeeiet som også hadde tatt turen, og som for øvrig var enig i mine betraktninger om gressbanens mål sammenlignet med noen av de mindre i Oslo-kretsen. Vi merket oss også at hjemmelaget stilte i nye drakter som bærer logoen til både Hafslund og Varteig, og det er jo i og for seg en fin gest. Kanskje er det også et varsel om at dette kan være noe mer langsiktig enn kun en nødløsning for å kunne stille lag denne sesongen? I så fall vil det muligens også være en aldri så liten strek i regningen for mine planer om å snart få sett kamp også på banen til Varteig..? Etter en rask ordveksling med Torp-trener Terje Jonassen var det nå uansett på tide å konsentrere seg om det som skjedde ute på banen.

Hafslund fikk kampen første skikkelige sjanse i form av et skudd som keeper fikk slått i stolpen, og Torp hadde deretter selv en sjanse som ble headet like utenfor fra corner. Etter drøyt halvspilt omgang tok Torp ledelsen da Daniel Willadsen headet inn 0-1, og i det 37. minutt doblet de ledelsen etter en fra mitt ståsted noe kaotisk situasjon med en dobbeltsjanse og flere retningsendringer. Markus Granly ble uansett kreditert. Torp var nære på å øke da Joakim Olsen skjøt i stolpen, og samme mann var sekunder senere frempå igjen og tvang frem en benparade fra Hafslund-keeperen. Det sto 0-2 til pause.

Etter å ha handlet inn litt fra kiosken fikk vi se en andre omgang der det tok litt tid før det begynte å skje noe av interesse foran de to målene. I det 73. minutt økte Torp til 0-3 da Markus Granly headet inn sitt andre for dagen fra en corner. Kanskje var Torp fornøyd med tingenes tilstand, for hjemmelaget kom etter dette til flere sjanser. Torps keeper måtte snart i aksjon med en flott redning, og noen minutter før slutt kom Hafslund alene med keeper som imidlertid reddet igjen og dermed holdt nullen. Det endte altså 0-3, og Tom Børkeeiet tilbød meg skyss opp til hovedveien der jeg kunne ta bussen hjem fra. Nå ventet en tur til Storbritannia, med avreise tidlig tirsdag morgen.

Revisit:
Hafslund/VIL v Torp 0-3 (0-2)
6. divisjon Østfold avd. 2
Hafslundbanen (KG), 6 August 2022
0-1 Daniel Willadsen (24)
0-2 Markus Granly (37)
0-3 Markus Granly (87)
Att: 39 (h/c)
Admission: Free

Next game: 09.08.2022: Mangotsfield United v Cadbury Heath
Next norwegian game: 18.08.2022: Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19
Previous game: 05.08.2022: Borgen v Drøbak/Frogn

More pics

Fredag 05.08.2022: Borgen v Drøbak/Frogn

Denne fredagen var det åpenbart en god del banehoppere som hadde tenkt å sette kursen mot Bødalen Gress, der Slemmestad skulle spille hjemmekamp, og jeg hadde da også blitt invitert med dit av min banehopper-kompis Stig-André Lippert. Imidlertid hadde jeg noen planer her i plankebyen som gjorde at jeg mistenkte at jeg ikke ville rekke det, men heller måtte holde meg nokså lokalt. Det viste seg da også å stemme, så jeg måtte dessverre takke nei og finne noe annet å gjøre. I så måte var det et knippe kamper i området, men jeg blinket meg nokså tidlig ut oppgjøret Borgen v Drøbak/Frogn som en ‘reserveløsning’ som jeg til syvende og sist altså endte opp med å benytte meg av.

Selv om jeg nå er tilbake i Fredrikstad-traktene, er jo Drøbak fortsatt stedet jeg har bodd mesteparten av mitt liv, og således er det ikke unaturlig at Drøbak/Frogn er en klubb jeg har fulgt litt med opp gjennom årene. Nå tydet ting på at min kompis Nichlas Furu også var på vei tilbake for fullt etter skade, så jeg tenkte det kunne være en fin anledning å dra opp til Mobakken for å se om han spilte. Jeg kunne selvsagt bare spurt ham om det, men det var uansett greit med en ny visitt til Mobakken, så etter å ha unnagjort dagens planer kastet jeg meg raskt på en buss som skulle til et tettsted i utkanten av Fredrikstad: nemlig Sarpsborg. Der fikk jeg byttet buss og kommet meg til Mobakken, der jeg ankom med god tid til avspark.

Jeg så snart at det ikke var noen Nichlas å se, og det bekreftet da også lagoppstillingene. Det dreide seg om kamp i 4. divisjon Østfold, der suverene Råde toppet med en ti poengs luke ned til Kvik Halden 2 og Sarpsborg FK, og sistnevnte hadde også én kamp mer spilt. Det var 12 poeng ned til Kråkerøy og Østsiden, og 14 poeng ned til DFI, og alle disse hadde på sin side én kamp til gode. Derfra var det en fem poengs luke ned til Lisleby på sjuende, og ytterligere ett poeng ned til Borgen på åttende. Før avspark ble tatt, kom det en kar rundt og tok 50 kroner i inngangspenger, og jeg ble også ‘lurt’ til å kjøpe lodd à 20 kroner for vi var i gang ute på banen. Jeg hadde for øvrig bange anelser da jeg så at en DFI-supporter hadde tatt med seg en vuvuzela, men heldigvis skulle han begrense seg til et støt eller to ved scoring for gjestene.

Det var vertene som kom best i gang og tok ledelsen 1-0 i det niende minutt, da et flott angrep endte med et like flott innlegg som ble styrt i mål av Harald Stenrød. Markus Aaser Grønli hadde få minutter senere et skudd i stolpen for DFI. Deretter var Stenrød frempå igjen for Borgen, men avslutningen gikk nå lite utenfor. I det 27. minutt satt den for DFI, og det var Niclas Semmen som utlignet til 1-1. Sju minutter senere hadde DFI snudd det da Leo Lenoci raget høyest og headet inn 1-2. Et par-tre minutter før pause var det Philip Semmen sin tur til å tegne seg på scoringslista ved å sette inn 1-3, og det kunne blitt enda styggere for Borgen før pause, men på overtid endte en stor DFI-sjanse med at keeper fikk slått til corner. 1-3 halvveis.

Tidlig i andre omgang fikk DFI en enorm dobbeltsjanse, men det forble 1-3 frem til vi nærmet oss halvspilt omgang og Leo Lenoci styrte inn sitt andre for dagen. Mikkel Aarstrand var deretter nærmest alene gjennom, men klarte ikke å øke ytterligere. Det klarte heller ikke Lenoci sekunder senere, da en parade fra Borgen-keeperen hindret ham i å score hattrick. Borgen yppet seg deretter med en heading like utenfor, mens en avslutning fra DFI-innbytter Cirtis Bokuma led samme skjebne. I det 84. minutt fikk Lenoci sitt hattrick, og det kom direkte på et flott utført frispark som besørget 1-5. Tre minutter senere rullet DFI opp igjen, og Markus Aaser Grønli økte til 1-6. DFI var imidlertid ikke helt ferdig, for på overtid fastsatt Curtis Bokuma sluttresultatet til 1-7. Ingen tvil utover i andre omgang, og en velfortjent seier og tre poeng med bortelaget hjem til Drøbak. Selv gikk jeg for å ta bussen hjem.

Revisit:
Borgen v Drøbak/Frogn 1-7 (1-3)
4. divisjon Østfold
Mobakken, 5 August 2022
1-0 Harald Stenrød (9)
1-1 Niclas Semmen (27)
1-2 Leo Lenoci (34)
1-3 Philip Semmen (43)
1-4 Leo Lenoci (67)
1-5 Leo Lenoci (84)
1-6 Markus Aaser Grønli (88)
1-7 Curis Bokuma (90+2)
Att: 72 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 06.08.2022: Hafslund/VIL v Torp
Previous game: 04.08.2022: Fredrikstad v Stabæk

More pics

Torsdag 04.08.2022: Fredrikstad v Stabæk

Nok en midtukekamp på Fredrikstad Stadion, men vi tok selvsagt likevel turen inn til sentrum for å lade opp på Lille Dragen og deretter se FFK ta imot Stabæk. Det var altså tøff motstand som ventet et FFK som ikke fikk ting til å stemme helt for tiden, men vi var litt spente på om vi ville få se den nye spissen Lucas Lima i aksjon. Etter at vi hadde installert oss på Ståplass Sør, var jeg en tur i kiosken for å få meg en pizzabit, og observerte der at det var en gruppe tyskere på plass. Det viste seg å være Dynamo Dresden supportere som var på en ferie i Norge og hadde bestemt seg for at kvelden skulle benyttes til å besøke Fredrikstad Stadion. De var for øyeblikket travelt opptatt med innkjøp fra kiosken, men Jon Erik er jo ikke snauere enn at han huket tak i de da de etter hvert kom opp på tribunen og inviterte de til å stå sammen med oss.

Det viste seg å være en trivelig gjeng, og selv om jeg ikke vet hvor imponert de var over det de fikk se denne torsdagskvelden, skulle de i hvert fall bli vitne til en meget underholdende kamp. Allerede fra start var det offensivt spill og en sjansebonanza begge veier. Gift Orban hadde to store muligheter for Stabæk, mens Nicolay Solberg og Riki Alba hadde det samme for FFK. Allerede etter 8-10 minutter kunne og burde det nok vært flere mål. Vi nærmet oss halvspilt omgang da målet kom, og dessverre var det for bortelaget. Gift Orban er neppe i slekt med Ungarns sterke mann, men det var uansett han som gikk i bakrommet og avsluttet i mål til 0-1. Kun to minutter senere var vi imidlertid like langt da et frispark ramlet ned hos Obilor Okeke som fant Olav Øby som igjen fant nettmaskene. 1-1!

Noa Williams var nære på med en avslutning, og Alba hadde også på ny en stor sjanse, mens Håvar Jenssen i FFK-målet også måtte i aksjon med flere gode redninger. 1-1 til pause etter en omgang som like gjerne kunne endt 4-4, og andre omgang startet litt på samme vis. Gjestene var et par ganger skummelt frempå i omgangens første minutter, men Jenssen i målet ordnet opp. Snaut ti minutter ut i omgangen tok bortelaget igjen føringen ved et langskudd fra Fredrik Krogstad. Igjen skulle det kun gå kun to minutter før FFK svarte. Stian Stray Molde spilte gjennom Okeke, og han fant Alba som denne gang faktisk klarte å få ballen i mål til 2-2 før han få minutter senere ble erstattet av nysigneringen Lucas Lima som fikk den siste halvtimen.

I det 74. minutt havnet dog hjemmelaget under igjen, og det var Fitim Azemi som scoret til 2-3. Historien var nær å gjenta seg da Lucas Lima like etter fikk sin avslutning blokkert 4-5 meter fra mål, før Kingsley Innocent misbrukte en gyllen mulighet ved å sende ballen høyt over. Marcus Wenneberg var også nære på en utligning, og FFK presset på mot slutten, men i stedet var det til slutt Gift Orban som punkterte kampen ved å sette inn 2-4 i kampens fjerne overtidsminutt. Nok et tap for FFK, men det hadde tross alt vært noen positive ting å ta med seg fra en meget underholdende kamp. Christian hadde tatt initiativ til å invitere med seg tyskerne ut på byen, og vi kunne ikke være dårligere enn at vi ble med på Heim, der vi ble værende en time eller to før Jon Erik og jeg trakk oss tilbake og overlot scenen til de yngre krefter.

Revisit:
Fredrikstad v Stabæk 2-4 (1-1)
1. divisjon
Fredrikstad Stadion, 4 August 2022
0-1 Gift Orban (22)
1-1 Olav Øby (24)
1-2 Fredrik Krogstad (55)
2-2 Riki Alba (57)
2-3 Fitim Azemi (74)
2-4 Gift Orban (90+4)
Att: 3 051
Admission: Season Ticket

Next game: 05.08.2022: Borgen v Drøbak/Frogn
Previous game: 03.08.2022: Greåker v Sarpsborg FK

More pics