Fredag 14.04.2017: Garforth Town v Staveley Miners Welfare

Årets ‘Easter Hop’ hadde riktignok tjuvstartet hos Campion kvelden før, men det var denne dagen det tette kampprogrammet startet. Tre kamper sto på langfredags-programmet, og jeg skulle være med på alle tre – inkludert en revisit til Harrogate Railway Athletic. Først på menyen denne dagen sto imidlertid Garforth Town v Staveley Miners Welfare, og det var bare å kaste innpå litt frokost fra bufféten før avreise klokka ni. Dessverre var det ingen black pudding å se, men det ble kompensert for med et lite lass bacon og en ekstra pølse. En horde av pensjonister på tur hadde inntatt matsalen ved Cedar Court Hotel i utkanten av Wakefield, og lurte nok på hva det var for en merkelig gjeng som etter hvert fikk samlet seg og kommet seg på bussen som klokka ni hadde avreise med Garforth Town som første destinasjon. Jeg kikket litt i dagens tre kampprogrammer som jeg hadde tatt meg som lektyre på bussen, og turen gikk radig.

Garforth ligger øst i grevskapet West Yorkshire – en drøy mil øst for Leeds, og sorterer under den enhetlige myndigheten City of Leeds. Nå er det ikke helt uvanlig at man i England har andre mindre byer innenfor bygrensene til en større by, men Garforth skal vel kanskje snarere kalles en landsby all den tid den ikke har bystatus. Landsbyens vekst skyldes først og fremst at det fra 1600-tallet ble startet opp med det som etter hvert ble utstrakt gruvedrift i området, der den velstående Gascoigne-familien opererte en rekke kullgruver. De er for lengst historie i dette området, og Garforth er nå mer å regne som en soveby for nærliggende Leeds. Garforth har omtrent 15 000 innbyggere, og mange av de som ikke arbeider inne i Leeds, er ansatt i lokal produksjonsindustri. Klubbens hjemmebane ligger i den nordøstlige utkanten av Garforth, og vi ankom med god tid til å kikke oss rundt og innta forfriskninger før avspark klokka 11.00.

Garforth Town ble så sent som i 1964 stiftet under navnet Miners Arms, og startet opp som et Sunday League-lag med base i puben klubben ble oppkalt etter. Etter å ha spilt i Elmet Sunday League og Leeds Sunday Combination, var det i 1976 at de tok steget over i den ‘ordinære’ lørdags-fotballen og tok plass i West Yorkshire League. To år senere hadde de tatt navnet Garforth Miners da de fikk innvilget sitt ønske om en plass i Yorkshire League. Der tok de plass i ligaens Division Three, men i sin andre sesong endte de våren 1980 på andreplass og rykket opp i Division Two. Denne ligaen slo seg som kjent i 1982 sammen med den tidligere Midland League for å stifte dagens Northern Counties East League, der Garforth Town ble plassert i NCEL Division One North – en av hele tre Division One-avdelinger de første årene av NCELs eksistens.

I 1985 sørget en omstrukturering av ligaen for at klubben ble plassert i den nye Division Two, samtidig som de hadde tatt dagens navn, Garforth Town. På første forsøk rykket de opp til Division One etter en andreplass, og det var starten på et tolv sesonger langt opphold i denne divisjonen. I 1998 vant de divisjonen og rykket opp i ligaens toppdivisjon, Premier Division, samtidig som de vant sin første av etter hvert fire West Riding County Cup-titler. Etter en lovende debutsesong i ligaens toppdivisjon, gikk det snart tyngre for Garforth Town, som i 2002 endte som jumbo og kun ble reddet av at Denaby United dessverre måtte legge ned driften. Det viste seg å kun være en utsettelse av nedrykket som påfølgende sesong kom etter ny jumboplassering. I 2003 ble dog klubben kjøpt av forretningsmannen Simon Clifford, og en ny æra i klubbens historie skulle bli skrevet.

Clifford var tilsynelatende besatt av brasiliansk fotball, og sto bak flere brasilianske fotballskoler i Leeds-traktene. Naivt nok skal han ha tatt over klubben med en uttalt visjon om å gjøre Garforth Town til en Premier League-klubb(!) innen tjue år! Han tok selv over som manager tidlig i 2004/05-sesongen, og gjorde flere meget oppsiktsvekkende signeringer. Ikke minst signerte han den brasilianske tidligere superstjernen Sócrates, som mange vil huske fra VM i 1982, men den da 50 år gamle brasilianeren fikk kun én eneste kamp…som innbytter (se klipp her). Likevel var det et firesifret antall tilskuere til stede da han kom innpå mot Tadcaster Albion. En annen av Cliffords signeringer som endte opp med litt mer spilletid var den tidligere Manchester United-spilleren Lee Sharpe, og det kan jo også nevnes at han sommeren etter også fikk brasilianeren Careca til å ikle seg Garforth-trøya i en treningskamp.

Den nevnte 2004/05-sesongen endte med andreplass og opprykk tilbake til NCEL Premier Division, og en fjerdeplass to sesonger senere var nok til at klubben i 2007 fikk rykke opp i Northern Premier League Division One North. Deres klart beste plassering der er femteplassen de noterte seg for våren 2012, og det betød at de også kvalifiserte seg for playoff. I semifinalen borte mot Curzon Ashton måtte de imidlertid se seg slått på straffer etter at kampen hadde endt 2-2, og sesongen etter endte i stedet med jumboplass og nedrykk tilbake til NCEL. Clifford forsvant etter hvert, og etter nedrykket i 2013 befinner klubben seg fortsatt i NCEL Premier, der de siden den gang har nøyd seg med plasseringer på nedre tabellhalvdel – eller i sjiktet rett under midten av tabellen, om man vil. Der hadde de igjen slått seg til, men nå var det først på tide med dagens første pint.

Klubbens tidligere hjemmebane i Brierlands Lane hadde hindret klubben i å klatre i pyramiden etter at lokale beboere hadde klart å sette en stopper for installasjon av flomlys, men boligutbyggeren Wheatley Construction tilbød seg å bygge ett nytt stadion for klubben et annet sted mot at de fikk overta tomten. Dette har vist seg å være et sjeldent eksempel på at fotballklubb og utbygger har samarbeidet for begges beste. Wheatley Park ble etter hvert åpnet i 1998, og her har man i det minste forsøkt å skape litt karakter med et temmelig spesielt design på anleggets eneste skikkelige tribune. Det er det spesielle taket som gjør at det skiller seg ut, der det nærmest synes å sveve høyt over tribunen, uten noen «vegg» i bakkant. Det gjør når sant skal sies taket ganske meningsløst når det regner, for vind og regn blåser rett gjennom, men det er da i det minste et forsøk på å gjøre noe annerledes. Ellers er det såkalt hard standing rundt resten av banen, med et lite overbygg rett bak det ene målet.

Klubbhusets bar er å finne i et bygg som er koblet til tribunebygget med en spesiell «tunnel» som fungerer som gangvei (men kanskje mer som et slags hospitality area). Siden det var såpass tidlig, valgte jeg meg en j2o før jeg snart likevel falt for fristelsen og betalte £3,50 for en pint Strongbow. Det var igjen masse kjente fjes å se, både fra inn- og utland. Heller ikke her var jeg eneste nordmann, for Brann-supporter Bjarte hadde tatt turen slik han hadde sagt at han skulle, og jeg slo meg ned en stund med ham. En kikk på tabellen viste som nevnt at Garforth igjen hadde lagt seg til i sjiktet like nedenfor midten av tabellen, der de før helgens kamper la beslag på 14. plassen. Imidlertid hadde de kamper til gode på klubbene foran, så de hadde en god mulighet til å klatre i hvert fall et par plasser, selv om de med svak sesongavslutning også ville kunne droppe ytterligere en plass eller to. Dagens gjester var Staveley Miners Welfare, og de befant seg på sin side på en sjetteplass.

Mens spillerne entret banen ble jeg kontaktet av en kar som ledet en gruppe studenter som gjerne ville intervjue meg i forbindelse med et prosjekt de hadde, og da de skulle følge helgens ‘Hop’ og dokumentere dette på film, avtalte vi å prates i løpet av en av lørdagskampene. Etter et minutts applaus for en avdød klubbrepresentant var vi også klare for å sparke i gang dagens første kamp, men de 324 tilskuerne som sørget for sesongbeste, skulle ikke få se noen voldsom festforestilling. Det var nemlig en kamp av typen som den jevne fotballsupporter ville karakterisert som alt annet enn det, for det var langt mellom de virkelig sjansene, og finspillet var det så som så med. Imidlertid fikk vi se en kamp der begge lagene kjempet hardt, men hvor de to lags forsvarsrekker syntes å ha god kontroll på det som kom offensivt, der det for anledningen virket å skorte noe mer. Etter at gjestene hadde hatt et tidlig initiativ, jevnet det seg ut, og etter et par halvsjanser begge veier, sto det fortsatt 0-0 ved pause.

Etter perioder med både overskyet vær, duskregn og sol, hadde det i løpet av første omgang begynt å bøtte ned med regn. Det gjorde at mange av de som søkte tilflukt på tribunen selv fikk erfare hvor lite ly den egentlig kan gi for regn når det også blåser. Dette var fortsatt den meteorologiske ståa da jeg etter en pausepint kom ut igjen for å se mer av det samme. Tidlig i andre omgang hadde dog begge lag en nokså god mulighet. James Beaston skjøt like utenfor for vertene, mens gjestenes Craig Getliff headet like utenfor fra en corner. Hjemmelagets beste sjanse kom etter omtrent en times tid, da en langpasning fant Mark Simpson som tvang frem en god redning fra bortekeeper Lewis Naylor. Men fortsatt manglet det noe helt der fremme hos begge lag, og det var som sagt forsvarernes kamp.

Gjestene fra Derbyshire hadde sin beste sjanse på tampen, i form av et frispark fra innbytter Alan Lee som endret retning og gikk like utenfor. Deretter headet Steven Carty like over sekunder før dommeren blåste av med 0-0 på resultattavla. En kamp for entusiastene snarere enn den jevne fotballfan, og jeg hørte mange rundt meg som klaget over det de mente var en elendig forestilling, men det hadde i hvert fall ikke vært noe å utsette på innsatsen. Det var bare det at det offensive ikke matchet det defensive, og at det var så som så med skikkelige sjanser. Det hadde uansett vært et trivelig besøk hos Garforth Town, der det nå igjen var strålende sol fra nærmest skyfri himmel da vi etter hvert kom oss på bussen for å sette kursen mot Harrogate (eller rettere sagt Starbeck) og dagens andre kamp.

 

 

English ground # 403:
Garforth Town v Staveley Miners Welfare 0-0 (0-0)
Northern Counties East League Premier Division
Wheatley Park, 14 April 2017
Att: 324
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

 

Next game: 14.04.2017: Harrogate Railway Athletic v Pickering Town
Previous game: 13.04.2017: Campion v Dronfield Town

More pics

 

 

 

Torsdag 13.04.2017: Campion v Dronfield Town

Turen gikk nå inn i sin andre uke, og også inn i en fase som skulle bli preget av årets store ‘Easter Hop’, som skulle tjuvstarte med én kamp denne kvelden, før den fortsatte med ytterligere tolv kamper over de neste fire dagene. Jeg hadde bestemt meg for å være til stede på flesteparten av disse – inkludert flere revisits – og hadde blant annet bestilt full pakke for NCEL-delen av arrangementet. Arrangementets base var flotte Cedar Court Hotel rett utenfor Wakefield, og moroa skulle starte med et besøk til Campion, som er nyopprykket og dermed var en ny destinasjon for nesten samtlige. Det var ikke tilfellet for meg, og da Bottesford Town etter hvert fikk en hengekamp omberammet til denne dagen, var jeg lysten på å dra dit. Det lot seg imidlertid ikke gjøre å ta seg tilbake til Wakefield etter kamp, og med kamp og ikke minst hotell allerede booket og betalt, valgte jeg å holde meg til det planlagte Hop-programmet inntil videre.

Men først var det på tide å forlate Darlington, og denne formiddagen hadde jeg ingen hast. Jeg var nokså tidlig oppe for å kjøpe inn en litt beskjeden frokost fra Sainsburys-sjappa oppe i veien, og kunne deretter ta livet med ro en time eller to før jeg tok med meg bagasjen, sjekket ut, og gikk for å ta plass på 11.13-toget som skulle ta meg direkte til Wakefield Westgate. Da jeg steg av der var klokka fortsatt ikke engang halv ett, så det var egentlig ingen vits å allerede sette kursen mot hotellet. I stedet trasket jeg ned til Wetherspoons-puben The Six Chimneys for å slå i hjel litt tid med en flaske j2o og et måltid. Torsdag er tross alt Curry Club, og da var det nesten obligatorisk for meg med en Beef Madras. Jeg var for øvrig ikke den eneste der som hadde kommet for å delta på årets ‘Easter Hop’, for det var flere kjente groundhopper-fjes å se på den store puben.

Mens de fleste av disse åpenbart hadde tenkt å slå i hjel ytterligere litt tid der, gikk jeg for å ta bussen ut til hotellet, og det første jeg så der var flere groundhoppere. Arrangør Chris Berezai var med et par medhjelpere allerede i full sving med forberedelser i et hjørne av lobbyen, og fikk snart også selskap av sin kollega Laurence Reade. Det var ikke spesielt enkelt for de å fokusere på å sette samme alle programpakkene så lenge utålmodige groundhoppere som ankom ignorerte skiltene som ba dem om å smøre seg med tålmodighet og gi de arbeidsro. Til slutt måtte man lage en hindring av utvalgte møbler som befant seg i denne salongen, med undertegnede utnevnt som vakt med arbeidsinstruks som gikk ut på å hindre de som måtte forsøke å forsere denne blokaden. Jeg hadde nemlig fått sjekke inn og installere meg på rommet, og kunne nå unne meg en pint fra hotellbaren mens jeg utførte denne oppgaven som i sannhetens navn først og fremst besto av å sitte i en stol som sperret veien.

Noe forsinket fikk man omsider orden i sysakene, og man kunne så smått begynne å tenke på avreise klokka 17.30. Sammen med faste innslag som Luke, Vinny og ‘Cropper’ benyttet jeg ventetiden med forfriskninger i baren, og etter hvert ankom bussen og man fikk omsider også samlet saueflokken og startet turen mot Bradford og Manningham. Fra min pakke med programmer tok jeg med meg kveldens kampprogram for å lese litt i det på bussen, og det viste seg å være et glossy program av typen der man bruker det samme omslag for alle kamper, mens det inni var lagt ved et oppdatert hefte som i seg selv kunne gjort nytte som kveldens kampprogram. Som nevnt ville dette for min del være en revisit, og jeg var nok ganske alene om det på bussen, for så sent som forrige sesong spilte Campion i West Riding County Amateur League da jeg ved mitt forrige besøk så Huddersfield YMCA løfte ligatittelen på Manningham Mills Sports Ground.

Bradford ligger i grevskapet West Yorkshire, snaut halvannen mil vest for Leeds. Byen har en lang historie som senter for ullindustrien som strekker seg tilbake til 1300-tallet. Det var på denne tiden at man også startet å utvinne kull, mens det noen hundre år frem i tid var tekstilindustrien som tok over og førte til en eksplosjonsartet vekst på 1800-tallet. Ellers er Bradford kjent for å være en av landets mest multikulturelle byer, og det er ikke minst tilfelle i Manningham-området der Campion hører hjemme. Da alvorlige raseopptøyer herjet England sommeren 2001, var Manningham sentrum for det som fikk navnet Bradford Riots, i tillegg til at man i 1995 hadde de såkalte Manningham Riots. Dette var også tidligere den ‘jødiske bydelen’ av Bradford, men det er kanskje ikke direkte overraskende at denne befolkningen har sett en sterk nedgang i et område som har fått rykte på seg som et vekstområde for radikal islamisering.

Fra min tidligere opplevelse av bydelen, visste jeg at den snarere er mer fremmedkulturell enn ‘multikulturell’, for det er nokså kjemisk fritt for briter av kaukasisk ætt her, og man kan fort få inntrykk av å befinne seg i Karachi snarere enn Storbritannia. Det er nok lenge siden Manningham var hjemsted for store tekstilspinnerier og herskapshus for regionens velstående kjøpmenn. Den enorme Lister Mills går også under navnet Manningham Mills og var i sin tid verdens største produsent av silke. Fortsatt står de enorme bygningene som landemerker i Bradfords skyline – ikke minst gjelder det den høye pipa som ses fra store deler av byen. I dag har deler av det enorme anlegget allerede blitt omgjort til leiligheter. Faktisk så har vel Campions hjemmebane vært en del av rekreasjonstilbudet til enorme Manningham Mills, der bortimot 7 000 av de ansatte i sin tid var med på spleiselaget som besørget fasiliteter for en rekke aktiviteter som fotball, cricket, tennis, bordtennis, snooker, bowls, og til og med ballroom dancing! Her er det mye historie, men det spørs om personene som i 1865 grunnla denne sportsdelen ville gjenkjent dagens anlegg, som jeg har sett omtales med en rekke navn – blant annet Scotchman Road etter veien som går forbi på utsiden.

Det er her man ankommer, og sammenlignet med min forrige visitt, var det denne gang langt mer folksomt utenfor, med klubbrepresentanter som pekte vei inn mot inngangspartiet på banens ene kortside, som domineres av det store klubbhuset. Fortsatt er det hard standing som gjelder på begge kortsidene og den bortre langsiden som deles med cricketbanen ved siden av. Og fortsatt er alt av tribunefasiliteter å finne på den andre langsiden, der en artig liten ståtribune i mur strekker seg rundt halve banens lengde. Drøyt halvparten av denne har en stillas-lignende konstruksjon i forkant som holder oppe et bølgeblikk-tak, og tilskuerne står på noen betongavsatser. Men noe nytt har skjedd, for ved mitt forrige besøk hørte jeg at de snart skulle få flomlys, og de da også kom på plass i fjor sommer. Videre var det snakk om å ordne opp på bortre kortside, slik at man kunne ta seg rundt hele banen, men denne kvelden var jeg faktisk ikke der borte for å sjekke opp eventuelle utbedringer. Ikke minst har klubben videre planer om minst en tribune på den ene langsiden, som er planlagt adskilt fra cricketbanen med et gjerde.

Dagens klubb ble opprinnelig stiftet i 1963 under navnet St. Edmund Campion og tok dagens forkortede navn i 1976. De spilte sine første år i lokale ligaer i Bradford, før de i 1981 tok plass i West Riding County Amateur League. I 1985 hadde klubben store økonomiske problemer og Campion AFC måtte ‘reformeres’, men i 1993 hadde de spilt seg opp i denne ligaens Premier Division. I perioden 2006-2008 vant de denne ligaens ligacup for Premier Division-klubber tre år på rad, og i denne turneringen var de også tapende finalist både i 2014 og 2015. Forrige sesong ble altså deres siste i West Riding County Amateur League, da de tok avskjed med en tredjeplass. Skjønt det er ikke helt riktig, for andrelaget har overtatt plassen i denne ligaen mens førstelaget altså fikk innpass i Northern Counties East League.

Den største forskjellen fra mitt forrige besøk var nok imidlertid rammen rundt, som var nokså fraværende den gang. I motsetning til da var det denne gang kampprogram, åpent klubbhus (med bar) og salg av klubbeffekter (slik at jeg omsider fikk snappet opp en Campion-pin). Det myldret av groundhoppere og mange kjente fjes, og klubben gjorde nok god business der de selvsagt hadde disket opp med både curry (kanskje ingen bombe i Bradford?) og chili. For £2 sikret jeg meg en porsjon av førstnevnte, og den var så godt at jeg bestemte meg for å returnere for å også teste chilien litt senere. Da cider-utvalget dessverre kun besto av Magners, måtte den imidlertid skylles ned med annen drikke, uten at det la noen demper på stemningen. Tyskeren Jens var selvsagt til stede, og noe annet var vel heller ikke ventet av en mann som for lengst har passert 6 000 besøkte fotballstadioner. Han hadde reist med sin faste reisepartner Magret, og de skulle jeg tilbringe en god del tid sammen med de kommende dagene.

Like forventet var det nok ikke å støte på andre nordmenn her, om jeg da ikke visste at Bjarte Wilhelm Hjartøy hadde hintet om at han ville innfinne seg hos Campion samt hos Garforth Town formiddagen etter, og oppe i klubbhusets bar så jeg ham da også snart der han satt med en pint og vinket meg over. Det ble tid til en trivelig prat over en pint, før det var på tide å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje utpå gressmatta. Med to ligakamper igjen av sesongen befant Campion seg på 8. plass i sin debutsesong i NCEL Division One, og de ville uansett ende mellom sjuende og niende. Klubbene fra tredje til sjette spiller jo playoff om opprykk fra denne divisjonen, men opp dit var det hele 13 poeng. Dronfield Town var på sin side nummer fire fra bunnen, men hadde betryggende klaring ned til de to bunnlagene Nostell Miners Welfare og Westella & Willerby.

Det har nok vært langt større tilskuermasser her i tidligere dager, men 268 tilskuere var visst faktisk rekord for Campion i nyere tid, men majoriteten av de var nok ikke altfor underholdt av de det så i første omgang, som egentlig kan oppsummeres ganske enkelt. Det var svært lite som skjedde foran målene, og det var som om kampen aldri kom riktig helt i gang. Det hadde rett og slett skjedd svært lite av interesse da jeg helt på tampen av omgangen slo av en kort prat med en klubbrepresentant som bekreftet at de forståelig nok var fornøyde med debutsesongen i NCEL, og som videre uttalte at et naturlig mål for neste sesong vil være å satse mot opprykk eller i hvert fall sikte seg inn på playoff-sonen. Da dommeren blåste av og jeg gikk for å hente meg en porsjon chili, var det altså målløst, og det var lite som hadde vitnet om det vi skulle få servert etter at pause-pinten var inntatt i klubbhuset.

Fortsatt befant jeg meg der – i ferd med å tømme glasset, og kikkende gjennom vinduet fra baren i 2. etasje – da det ble action umiddelbart. I omgangens første minutt tok Dronfield Town ledelsen da Daniel Wood leverte en utsøkt lobb over Campion-keeper Danny Armitage og i mål. Hjemmelaget gikk imidlertid rett i angrep, og et minutts tid senere fikk de straffespark da Eli Hey ble meid ned. Jeg raste ned trappa og kom meg ut tidsnok til å se at Jason Davis la ballen på straffemerket og omsatte i scoring. 1-1! Kampen dreide i hjemmelagets favør, men det var de siste drøye tjue minuttene at de avgjorde . Først var det den tidligere Ossett Town-spissen Danny Cunningham som sendte i vei et skudd som snek seg inn i nettmaskene bak Dronfield-keeper Jamie Davies, og med et snaut kvarter igjen økte Ben Kendall til 3-1 med et skudd i krysset. Noen minutter før slutt satt Eli Hey spikeren i kista og fastsatte sluttresultatet til 4-1 etter å ha vendt opp og sendt ballen i mål.

Det ble altså til slutt en overbevisende seier til hjemmelaget, og det var fornøyde groundhoppere som snart tok plass på bussen for å returnere til vår base utenfor Wakefield. Easter Hop 2017 var i gang, og de kommende dagens ville bli virkelig travle! Da vi kom oss tilbake til hotellet, var det en svipptur innom rommet før det etter hvert ble en liten samling ute i hotellbaren. Folk syntes tilfreds med arrangementets første dag, og praten gikk en stund til folk begynte å trekke seg tilbake. Etter at Chris tok kvelden, var det snart bare meg, Luke og Vinny igjen i baren, og da også jeg trakk meg tilbake rundt midnatt, var Vinny sistemann. Det var bare å få seg litt søvn før fredagens tre kamper, så jeg krøp snart under dyna og slukket lyset.

 

 

Revisit:
Campion v Dronfield Town 4-1 (0-0)
Northern Counties East League Division One
Manningham Mills Ground, 13 April 2017
0-1 Daniel Wood (46)
1-1 Jason Davis (pen, 48)
2-1 Daniel Cunningham (70)
3-1 Benjamin Kendall (77)
4-1 Eli Hey (87)
Att: 268
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £2)
Pin badge: £3

Next game: 14.04.2017: Garforth Town v Staveley Miners Welfare
Previous game: 12.04.2017: Coxhoe Athletic v Sunderland West End

More pics

 

 

 

 

Onsdag 12.04.2017: Coxhoe Athletic v Sunderland West End

Ved Station Hotel i Gloucester kan de virkelig det med full english breakfast – det må sannelig sies! Den inkluderte både black pudding og fried bread, og det er ikke hverdagskost å få servert i sør. Deres Gloucester Spot Dog pølser var for øvrig også utsøkte! Men nok matblogg i denne omgang… Jeg hadde en lang reise foran meg opp til nordøst, og etter å ha gaflet i meg den aldeles herlige frokosten tok jeg etter hvert med meg bagasjen, sjekket ut, og gikk de få 10-20 meterne opp til det som må være en av den britiske jernbanens styggeste stasjonsbygninger. Jeg hadde siktet meg inn på 09.50-toget fra Gloucester til Birmingham New Street, der jeg droppet stresset ved å løpe rundt som en idiot og i stedet lot første tog gå, for deretter å heller ta plass på 11.30-toget som skulle ta meg videre så langt som til Darlington.

Jeg hadde igjen valgt å benytte The Dalesman som base, da de tilbyr billig overnatting for £25 med en beliggenhet kun et par steinkast fra Darlington stasjon. Toget ankom Darlington rundt kvart over to, og få minutter senere hadde jeg blitt sjekket inn og kunne installere meg på rommet, før jeg gikk ned igjen til puben for å unne meg en pint. Denne gang ble det også tid til å sjekke ut The Old Vic på andre siden av veien, der de spesialiserer seg på real ales og real ciders i andreetasjen på en bygning som slett ikke ligner noen pub. Etter å ha tømt cider-glasset var det bare å strene opp til togstasjonen for å la 15.41-toget frakte meg ytterligere nordover…til Durham. Etter å ha småjogget fra stasjonen der og ned til byens busstasjon, rakk jeg med nød og neppe buss 58 sin 16.05-avgang fordi sjåføren hadde problemer med å få lukket døra skikkelig.

Bussen brukte drøyt tjue minutter ned til Coxhoe, som var min fotballdestinasjon for dagen, etter at jeg raskt forkastet alternativer i Wales da Wearside League omsider offentliggjorde sine april-kamper. Coxhoe er en liten by som ligger anslagsvis en snau mil sør-sørvest for Durham. Coxhoe har rett i overkant av 7 000 innbyggere, og som så mange andre steder i grevskapet County Durham, har kullgruvedriftens vært alfa og omega også her. Utvinning av kull var allerede godt i gang på siste halvdel av 1700-tallet, og i årene mellom 1801 og 1841 økte innbyggertallet fra 117 til nesten 4 000. Gruvedriften her er nå en saga blott, men fortsatt ser man spor etter dette i området. Coxhoe hadde tidligere ikke bare en, men to togstasjoner – en nord i byen, og en i sør. I disse dager er de imidlertid begge for lengst lagt ned, og det var derfor jeg hadde måttet benytte meg av bussen fra Durham for å ta meg hit denne ettermiddagen.

I forhold til kveldens kamparena, Beechfield Park, hadde jeg blitt med bussen en holdeplass eller to lenger, for å sjekke ståa ved puben The Red Lion. Tilsynelatende var det imidlertid noe snodig i Coxhoe, som virket nesten tørrlagt på dette tidspunktet, for Red Lion var stengt, og bortsett fra bilene som kjørte forbi virket det faktisk ikke å være særlig med aktivitet. Selv om det var lenge til kampstart, bestemte jeg meg for å gå mot Beechfield Park for å i hvert fall ta en kikk, men håpet om å passere en pub var åpenbart ikke berettiget. Jeg passerte riktignok noe som så ut som en Social Club, som jeg senere hørte skulle være åpen, men da jeg gikk forbi fremsto den så stengt at jeg ikke engang gadd å prøve inngangsdøra.

I stedet fortsatte jeg altså mot Beechfield Park, og etter å ha dreid av mot høyre så jeg snart stadionet foran meg på høyre hånd, vis-à-vis det som åpenbart er et nybygget boligfelt. Der var det langt mer aktivitet enn inne på banen på motsatt side av veien, men etter å ha stått et minutts tid og betraktet den artige tribunen på denne langsiden, ble jeg snart oppmerksom på en kar på motsatt side av banen. Han var i full gang med å klargjøre for kamp, og da han trasket mot den ene målet for å henge opp nettet, gikk jeg dit ned for å høre om det var greit at jeg tok en kikk og tok noen bilder. «Of course, do whatever you want, mate», svarte han, før han la til at det bare var å gå på banen om jeg ønsket.

Coxhoe Athletic har en ikke altfor lang, men likevel tilsynelatende innviklet historie. Det har selvsagt blitt spilt fotball i Coxhoe lengre tilbake i tid, også på slutten av 1800-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet hadde de flere klubber som bar byens navn; slik som Coxhoe Pottery, Coxhoe St. Mary’s og Coxhoe United. Men dagens klubb skal ha utspring i en klubb ved navn Steetley FC, og dette var bedriftslaget til Steetley Lime Company – et Derbyshire-selskap som drev med utvinning av kalkstein og hadde en ‘filial’ her i Coxhoe. Ut fra logoen å dømme får man legge til grunn at denne ble stiftet i 1950, og på denne tiden hadde jo de fleste store selskaper med respekt for seg selv egne sportsanlegg for diverse sporter. I dette tilfellet var det i hvert fall snakk om både fotball og cricket.

Det som er klart er at dette selskapet la ned driften i Coxhoe en gang i løpet av 1970-årene, og Coxhoe Athletic tok over driften av fotballklubben. Vi vet også at de spilte i Auckland & District League og senere Durham Alliance, før de i 2004 tok steget opp i Wearside League. Fjerdeplassen i debutsesongen er deres beste ligaplassering, men noen år senere var tilsynelatende klubben i store problemer, for det sies at et samarbeid med Spennymoor Town var med å redde klubben. Fra 2014 spilte derfor nemlig klubben to sesonger under navnet Spennymoor Town Reserves – altså som Spennymoors reservelag. De er fortsatt å finne i Wearside League, men denne sesongen er de heldigvis også tilbake som Coxhoe Athletic.

Beechfield Park er et anlegg som kunne huset fotball på høyere nivåer, og det er utvilsomt et av de bedre anleggene i Wearside League. På den nevnte langsiden ut mot veien står denne nevnte snodige tribunen rett ved inngangspartiet. Det er et lite overbygg kledd i grønn bølgeblikk som fra anleggets innside virker merkelig «smal», men som gir tak over hodet til de som velger å stå her…eller sitte på en benk der inne. På begge kortsider er det hard standing som gjelder – med en gressbanke lenger bak det bortre målet. Øverst der oppe står faktisk en liten hjemmelaget benk med en egen liten takkonstruksjon. Det er på den andre langsiden at man finner majoriteten av tilskuerfasilitetene, med to tribuner – en ståtribune og en sittetribune.

Denne ståtribunen er i sannhetens navn kun et overbygg som gir tak over hodet, og også her er det hard standing. Unntaket er selvsagt sittetribunen midt på denne langsiden, og tilbaketrukket mellom disse to tribunene har man et par «brakker» som har forskjellige funksjoner. En av de fungerer som matutsalg, mens en annen tydeligvis blir brukt til både kontor og såkalt hospitality area. Etter å ha trasket en runde rundt banen, stoppet jeg igjen opp for å veksle noen ord med min tidligere samtalepartner, som tipset meg om en restaurant rett nede i veien, der han mente jeg skulle kunne få meg en pint. Et av de få minusene ved Beechfield Park er nemlig at de ikke har en egen bar. Med fortsatt nesten halvannen time til avspark, tenkte jeg å gå dit ned for en pint, men dette ble faktisk starten på en lang og interessant samtale som gjorde at tiden fløy.

Ikke minst var det interessant å høre ham fortelle litt om klubben og bakgrunnen for perioden som Spennymoors reservelag, og han bekreftet da også at den ikke altfor populære avgjørelsen nok reddet klubben fra den sikre undergang, samtidig som han selvsagt uttrykte begeistring for at de nå var tilbake under Coxhoe Athletic-navnet. Videre var det ikke mindre interessant å høre hans betraktninger rundt toppkampen i Wearside League og kampen om opprykk herfra. Redcar Athletic må ha vært overbevist om at det endelig var deres tur denne gang, men noe overraskende for meg har både Jarrow og Richmond Town søkt, og Jarrow så ut til å gå mot klar tittel. Enda mer overraskende var det å høre at de faktisk skal ha fått positive signaler, for ved mitt besøk til deres hjemmebane Perth Green i 2014, var det en svært spartansk bane.

Jeg ble fortalt at de siden den gang nå skal ha fått installert flomlys og til og med fått på plass én eller muligens to små prefabrikerte tribuner, slik at de antas å kunne oppfylle stadionkravene for Northern League. Sistnevnte kan snart kanskje ha behov for flere klubber, etter at Norton & Stockton Ancients forsvant midt under sesongen, og det samme kan skje med West Allotment Celtic etter sesongslutt, i tillegg til at det forventes at man vil plukke noen klubber derfra ved innføringen av en ny step 4-liga om et drøyt års tid. Også Richmond Town har kanskje noe overraskende hevdet seg i toppen av Wearside League denne sesongen, og enda mer overraskende er det at de har søkt opprykk, for også deres hjemmebane Earls Orchard holder – til tross for et fantastisk bakteppe – knapt nok Wearside League-standard.

Det var nok derfor de tidligere i sesongen begynte å snuse på banedelinger et godt stykke hjemmefra, og selv om man i utgangspunktet ikke skal kunne få banedele seg til opprykk, så vet man jo at det tidligere har skjedd merkeligere ting. Richmond Town viste visstnok interesse for Norton & Stockton Ancients’ hjemmebane, men så kom Billingham Synthonia på banen og fortalte at de vil forlate Central Avenue etter sesongen, og dermed ble de en langt mer aktuell leietaker på Ancients’ bane. Uansett bar på dette tidspunktet Wearside League preg av en til dels enorm forskjell i antall spilte kamper, som gjorde tabellen nokså uoversiktlig. For eksempel hadde Darlington-reservene (tidligere Horden CW) allerede spilt alle sine 38 ligakamper, mens en klubb som Cleator Moor Celtic kun hadde spilt 26, og dermed hadde hele tolv kamper igjen! De ville få en heseblesende sesongavslutning, men man får håpe de likevel hadde sympati med PL-divaene som innimellom må spille to-tre kamper i uka..

Det var altså Jarrow som toppet med 89 poeng på sine 36 kamper, og de hadde hele 18 poeng ned til toer Redcar, som dog hadde fire kamper til gode, men som på sin side også ble presset av Richmond Town. Mer interessant for kveldens kamp var det at både Coxhoe Athletic og gjestende Sunderland West End befant seg i tabellens midtsjikt, med Coxhoe på 8. plass, og bortelaget tre plasseringer og sju poeng bak, men med to kamper mindre spilt. Min groundhopper-kompis Lee hadde fortalt meg at bortelaget etter hans mening var et underholdende lag å se, men igjen så jeg hverken ham eller Katie denne kvelden. Mon tro om Katie måtte jobbe..? Unge Connor Lamb hadde i forkant gitt uttrykk for at han ville innfinne seg, men en ukes tid tidligere hadde han gitt kontrabeskjed da han måtte i en konfirmasjon i Skottland.

Samtalen med Coxhoe-karen pågikk så lenge at jeg med snaut tre kvarter til avspark til slutt valgte å droppe restaurantbesøket og heller betale ham de £3 som ble avkrevd i inngangspenger. Han hadde fortalt at de i høstsesongen hadde hatt kampprogram å by på, men at de på et tidspunkt droppet dette da etterspørselen dessverre ikke var til stede. Da flere klubbrepresentanter ankom, ble jeg imidlertid bedt inn i den ene brakka hvor jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne forsyne meg med gamle programmer. I veska havnet både et par av klubbens egne programmer fra tidligere i denne sesongen, samt noen langt eldre programmer fra klubber som Spennymoor Town, Horden CW og Ferryhill Athletic, og da hadde jeg jo sikret meg litt interessant lesning for buss- og tog-turen tilbake etter kamp.

Da matutsalget åpnet, benyttet jeg også anledningen til å betale rimelige £2 for en mince pie med mushy peas. Om ikke Lee, Katie eller Connor var til stede, traff jeg likevel snart på et kjent fjes i form av en groundhopper fra Middlesbrough, som jeg skulle se også flere steder i løpet av den kommende langhelgens ‘Easter Hop’. Spillerne kom snart inn på banen, og den lave sola gjorde at jeg valgte å slå følge med Boro-karen over på den andre langsiden for å slippe å myse mot sola i første omgang. Etter en litt nølende innledning, ble det snart klart at vi skulle bli vitne til en virkelig underholdende kamp, og gjestenes Keiron Martin med nummer 2 på ryggen imponerte meg tidlig ved å være involvert i det meste av det som skjedde fremover for bortelaget.

Etter snaut ti minutter var han alene med Coxhoe-keeper Luke Cowie, men sistnevnte reddet både denne muligheten og et frekt hælspark like etter. Keiron Martin var også mannen bak et innlegg som nesten blåste rett inn i mål, før han like etter spilte vegg og avsluttet på mål, der keeper Cowie reddet greit. En av hans lagkamerater var deretter alene gjennom, men leverte en meget svak avslutning utenfor. I stedet gikk Coxhoe rett i angrep, og borte-keeper Neal Bussey måtte varte opp med en benparade på avslutningen fra Kyle Morris. Med tre-fire minutter til pause tok vertene ledelsen da Richie McKenna omsider fikk ballen i mål på tredje forsøk etter to blokkeringer. Imidlertid sov de da Martin Thompson ble spilt gjennom og utlignet umiddelbart etterpå, og gjestene kunne gått til pause med ledelse, men en av deres spillere fulgte opp et flott raid hvor han dro av 2-3 mann med å lobbe like over.

Dermed 1-1 til pause, og jeg trasket bort til brakka der jeg hadde blitt lovet en kopp te. Da sola gikk ned ble det etter hvert temmelig kaldt, så på veien dit hadde jeg allerede betalt £1 for en kopp Bovril, så jeg takket høflig nei takk, men satt pris på en rask pauseprat med representanter for de to klubbene før det var på tide å ta fatt på andre omgang. Jeg hadde talt meg frem til et tilskuertall på 49, og de skulle igjen få se en underholdende omgang som startet med at hjemmelagets Ross Morrow avsluttet fra god posisjon men rett på keeper. Timen var passert da Robert Thompson gjenopprettet hjemmelagets ledelse ved å spille ballen forbi keeper og pirke den i mål rett foran en forsvarer. Men igjen slo gjestene raskt tilbake, for fire minutter senere var det igjen likt i målprotokollen. Keiron Martin hadde som nevnt vært frisk i første omgang, og han fikk velfortjent belønning i form av sin scoring til 2-2.

Med rundt seks minutter igjen så det ut til at gjestene skulle ta med seg alle poengene da de for første gang tok ledelsen. David Keithley steg til værs, og med en kanonkule av en heading fikk han nettmaskene til å bule. Denne gang var det imidlertid hjemmelagets tur til å slå tilbake nokså umiddelbart, for kun to minutter senere ble et innlegg slått over på bakre stolpe, og der fyrte Mark Brown løs på volley og sørget for at sluttresultatet ble 3-3 etter en herlig underholdende kamp. Jeg trasket bort for å takke for meg, og ble stående å samtale litt med et par personer før jeg spaserte ned til bussholdeplassen for å returnere til Darlington, via Durham. Med tidlig avspark betød det at jeg denne kvelden også kunne returnere litt tidligere, og 20.38-bussen ankom i rute.

Etter å ha toget tilbake til Darlington og ankommet The Dalesman litt før klokka ti, oppdaget jeg at de faktisk var i ferd med å stenge baren fordi samtlige av kundene nettopp hadde gått hjem. Jeg lot husfruen få stenge i fred, og gikk i stedet opp på Hogans, rett utenfor Darlington stasjon, og unnet meg en siste pint der. Coxhoe Athletic hadde vært et trivelig nytt bekjentskap i Wearside League, der jeg gjerne besøker Prudhoe Town som neste klubb. Dette var også den siste kampen før årets store ‘Easter Hop’ skulle tjuvstarte dagen etter, så jeg hadde en travel langhelg foran meg, slik at det bare var å tømme glasset og komme seg tilbake til rommet sitt.

 

 

English ground # 402:
Coxhoe Athletic v Sunderland West End 3-3 (1-1)
Wearside League
Beechfield Park, 12 April 2017
1-0 Richie McKenna (42)
1-1 Martin Thompson (43)
2-1 Robert Thompson (62)
2-2 Keiron Martin (66)
2-3 David Keithley (84)
3-3 Mark Brown (86)
Att:49 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 13.04.2017: Campion v Dronfield Town
Previous game: 11.04.2017: Cinderford Town v Cambridge City

More pics

 

 

 

Tirsdag 11.04.2017: Cinderford Town v Cambridge City

Etter en nokså sen natt var jeg ikke den eneste som fortsatt var trøtt da alarmen ringte og det var på tide å stå opp (etter litt heftig bruk av snooze-funksjonen), men mens min venninne (og vertinne) Kay etter hvert dro på jobb, kunne jeg i det minste slappe av ytterligere en times tid før jeg etter hvert låste meg ut og lot buss 33 frakte meg den den korte turen til Thatto Heath togstasjon. Derfra tok jeg 08.57-toget til Wigan, der jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å innta en full english breakfast før jeg fortsatte ferden ned til Gloucester, som hadde blitt valgt som base for dagen. Det var ingen vits å ankomme lenge før man åpnet for innsjekking der nede, så jeg lot både ett og to tog gå mens jeg mesket meg på Weterspoons-puben Moon Under Water. Det var nemlig med stor glede at jeg hadde registrert at black pudding var tilbake på kjedens frokost-tallerken, med valg om å legge til delikatessen for 75p ekstra.

Dette var en dag der det tidlig på planleggingsstadiet var nokså begrenset utvalg av kamper som vakte min interesse i den engelske pyramiden, og derfor kikket jeg en stund på muligheten for å dra til den walisiske utposten Haverfordwest for å se Haverfordwest County. Jeg bestilte til og med hotell i byen, men med mulighet for avbestilling, og det skulle jeg benytte meg av da denne tirsdagen etter hvert begynte å bli fylt opp av hengekamper. Cinderford Town v Cambridge City var en av disse, og en jeg raskt fattet interesse for. Uten å foregripe begivenhetenes gang, dukket det samtidig opp fristende saker i nordøst dagen etter, og da ville jeg få en langt enklere reise fra Gloucestershire enn fra Haverfordwest. Hotellet ble derfor kansellert, og etter å ha sjekket bussforbindelsen til Cinderford (der de få stedene som tilbød overnatting var temmelig dyre denne dagen), ble omsider ny bestilling lagt inn ved Station Hotel i Gloucester.

Jeg kom meg omsider på et av togene sørover fra Wigan North Western, og etter drøyt halvannen time kunne jeg stige av ved Birmingham New Street og forberede meg på den siste 50 minutter lange togetappen til Gloucester, der jeg fortsatt ankom en halvtimes tid før det oppgitte tidspunktet for innsjekking. Jeg hadde betalt £39 for kost og losji, og fikk likevel raskt sjekket inn og installert meg på rommet før jeg returnerte til puben i underetasjen for å sette meg ned med en pint mens jeg gikk gjennom et par saker og ting. Den ene pinten ble til to før jeg brøt opp og spaserte en tur rundt i sentrum. Det var fortsatt litt tidlig å sette kursen mot Cinderford, så jeg snappet opp et postkort til min mor som jeg satt meg ned for å skrive over en pint på The Regal. Deretter var det bare å traske den korte veien bort til byens bussterminal for å sette meg på buss 31 med en returbillett til Cinderford i neven.

Bussen brukte 35 minutter på turen til Cinderford, som er en liten by i den østlige utkanten av Forest of Dean, vest i grevskapet Gloucestershire. Vi befinner oss her et lite stykke vest-sørvest for ‘grevskaps-hovedstaden’ Gloucester, eller mellom Gloucester og den walisiske grensen som heller ikke er så altfor langt unna. Cinderford har rett i underkant av 8 500 innbyggere, og har en historie der gruvedrift har stått sentralt, med utvinning av jern og kull. Gruvene er nå for lengst stengt, og det skapte store problemer i Cinderford, men i dag har de blitt erstattet av annen blandet industri. Likevel kan man fortsatt se spor etter en fortid der gruvedriften var sentral; ikke minst i form av statuer og minnesmerker. I Forest of Dean er det visst masse villsvin, men jeg traff heldigvis ikke på noen kranglete representanter for denne arten da jeg steg av og orienterte meg frem til puben The Fern Ticket.

Planen var å også teste puben The Golden Lion, men der ble jeg møtt av låste dører, og returnerte derfor til The Fern Ticket for en andre pint. Bartenderen og et par av stamkundene ved baren mente at de nok holdt stengt for å få flere kunder til denne puben i dag, og jeg forsto at det måtte ha seg slik at de to hadde samme eier – noe jeg da også fikk bekreftet. Jeg har forresten lenge hatt lyst til å besøke den noe spesielle attraksjonen Littledean Jail, som er gjort om til et museum helt utenom det vanlige. Derfor har det lenge vært i tankene at det skulle gjøres når jeg besøkte Cinderford Town, men problemet er at også åpningstidene er temmelig sære, og denne dagen var det dessverre stengt. Hovedattraksjonen for meg denne dagen var jo uansett Causeway Ground og kampen som skulle spilles der, så jeg gikk snart dit opp for å betale meg inn.

Cinderford Town ble stiftet i 1922 og tok plass i Gloucestershire Northern Senior League, der de vant ligatittelen i 1939, før krigen satt midlertidig stopper for ligaen. Etter krigen var klubben å finne i Western League, der de i i 1957 vant daværende Division Two og rykket opp til den ligaens toppdivisjon, men to år senere takket de for seg og returnerte til Gloucester Northern Senior League. Der vant de igjen tittelen i 1961 og fulgte opp med to strake sesonger som nummer to, før de startet en periode der de var innom en rekke ligaer. Kort fortalt var det spill i både Warwickshire Combination, West Midlands (Regional) League, Gloucestershire County League og Midland Combination, før de i 1990 tok plass i Hellenic League Division One. Den ble vunnet på første forsøk, og i 1995 vant de også den ligaens Premier Division (i tillegg til to av ligaens cuper) og sikret seg dermed opprykk til Southern League.

Til tross for at de ved noen anledninger leflet heftig med nedrykk, klarte de å etablere seg på step 4 og ble et fast innslag i en av Southern Leagues Division One-avdelinger. I 1995/96-sesongen tok The Foresters seg til FA Cupens ordinære runder for første gang i klubbens historie. Etter at Tuffley Rovers, Gloucester City, Forest Green Rovers (etter to omkamper) og Bath City hadde blitt slått ut i kvalifiseringsrundene, ble Bromsgrove Rovers beseiret 2-1 i første runde. Også i andre runde måtte det omkamp til da Gravesend & Northfleet (identisk med dagens Ebbsfleet United) omsider ble for sterke. Så sent som forrige sesong gjorde de sin til da beste ligainnsats ved å vinne Southern League Division One South & West og sikre seg opprykk til Southern League Premier Division. Etter sesongslutt våren 2016 vakte det imidlertid oppsikt da de valgte å si fra seg opprykket for å bli på step 4.

Det startet en voldsom brudulje der Evesham United ble flyttet sidelengs fra Division One South & West til Northern Premier League Division One South. Det var de slett ikke fornøyd med, og anket avgjørelsen inn for FA, som reverserte avgjørelsen og bestemte at Cinderford måtte ta opprykket. Det igjen sørget for at Stamford, som allerede hadde blitt informert om at de ville bli benådet, likevel rykket ned, samtidig som det igjen fikk følger for et Corby Town som ble flyttet fra Southern League Premier til NPL Premier. Cinderford Town, som etter sigende hadde en gjeld på rundt £30 000 til skattemyndighetene, var redde for utgifter som følge av blant annet lengre borteturer, men fikk til slutt valget mellom å ta opprykket eller å si fra seg plassen i Southern League, og da var nok valget enkelt.

Det var tydelig at FA og ligaene på dette nivået ikke var vant med klubber som takker nei til opprykk, og selv om jeg i utgangspunktet er for at klubbene kan takke nei også enda høyere opp (som gammel Reading-supporter ønsket jeg eksempelvis ved deres siste Championship-tittel at de skulle vinne tittelen men samtidig kunne ‘slippe’ opprykk til Premier League), var vel saken her at Cinderford var lovlig sent ute med å informere om dette. Forhåpentligvis har alle parter lært litt av dette slik at det kan løses langt smidigere ved en eventuell tilsvarende situasjon i fremtiden. Nå skal det også sies at noen spekulerte i hvorvidt den plutselige uviljen mot opprykk skyldtes at føniksklubben Hereford samtidig rykket opp og ville bli en soleklar kandidat til å plasseres i nettopp Southern 1 South & West, slik at Cinderford-folket derfor så for seg en meget innbringende hjemmekamp mot Hereford dersom de ble værende. Det blir imidlertid kun spekulasjoner, og det blir litt søkt for min del.

Jeg fikk uansett avlevert min £10-seddel ved inngangspartiet, og fisket frem ytterligere £2 som ble byttet mot kveldens kampprogram. Det kunne jeg ta med meg inn i klubbhusets bar på den ene langsiden, og bla i mens jeg nippet til en pint Strongbow til £3,20. Da jeg først blinket meg ut denne kampen i Southern League Premier Division, var jeg klar over at det kunne vise seg å bli en kamp mellom to klubber som allerede hadde rykket ned. Vel, det var nå tilfelle med hjemmelaget, som etter tap for Banbury United tre dager tidligere hadde fått bekreftet nedrykket de i praksis hadde vært klar for en stund. Men Cambridge City hadde på sin side gitt seg selv fornøyet håp ved å vinne to strake kamper – en av dem det omvendte oppgjøret ti dager tidligere. Inne i klubbhuset dro jeg da også kjensel på deres formann Kevin Satchell i en liten gjeng med Cambridge City-representanter, og han endte jeg opp med å slå av en aldri så liten prat med.

Cambridge City har jo som kjent befunnet seg i en eksiltilværelse som har blitt noe lenger enn forventet etter at de forlot Milton Road i 2013, og nylig fikk planene om nytt stadion i Sawston et nytt skudd for baugen da en rettsinstans dømte til fordel for en lokal nabo som har klaget. Satchell hadde imidlertid tro på at neste rettsinstans vil finne i deres favør når saken skal endelig(?) avgjøres til sommeren. Om de da får den endelige byggetillatelsen håpet han på å kunne flytte inn i løpet av høstsesongen, men det gjenstår jo å se. De har i hvert fall sikret seg forlengelse av banedelings-avtalen med St. Ives Town, men akkurat for øyeblikket var de nok mest av alt opptatt av å kjempe mot nedrykk. De befant seg som nummer tre fra bunnen, ett poeng bak Hayes & Yeading United, men enda viktigere var det at de hadde tre poeng opp til Kings Langley på sikker plass. De hadde imidlertid kveldens kamp til gode, men også en langt dårligere målforskjell, så de trengte virkelig poeng.

Hva så med hjemmelaget? Avgjørelsen om å takke nei til opprykk var medvirkende til at manageren og så godt som hele spillertroppen forsvant, og det var nå kun to spillere igjen fra forrige sesongs spillertropp. Slik sett har ikke Cinderford gjort seg bort, for mange spådde at de ville bli en kasteball, og så ille har det ikke vært. Men vil de igjen satse på toppkamp neste sesong? De vil nok kanskje uansett ikke være blant favorittene, men man får se om den nye manageren Paul Michael får skikk på sakene. Jeg gikk uansett for å ta en runde rundt banen, og traff på Tony Morehead, som hadde kjørt tre timers tid fra Manchester. Causeway Ground har vært klubbens hjemmebane siden 1947, og har i seg selv en interessant historie. Man spilte tidligere på an bane ved navn Mousel Barn, men da man skulle starte opp igjen etter krigen, fant nemlig Cinderford Town ut at deres hjemmebane i mellomtiden hadde blitt solgt uten deres viten! Ikke nok men det, men en rekke utstyr og redskaper tilhørende klubben hadde også forsvunnet fra et redskapsskjul.

Klubben betalte den ikke ubetydelige summen av £1000 for tomtene som i dag huser Causeway Ground, og det påvirket økonomien såpass at den første tribunekonstruksjonen var et ombygget redskapsskjul. To større tribuner kom til i perioden frem til tidlig i 1950-årene. Stadionet forble deretter uforandret frem til 1994, da man påtok seg oppgaven med å jevne ut den betydelige hellingen som deres gressmatte hadde hatt. Av jorda som ble gravd opp laget man en liten voll på bortre langside, der man i forbindelse med opprykket til Southern League året etter anla noen små ståtribune-seksjoner med såkalt terracing. I dag er det først og fremst hard standing som gjelder på både denne siden og begge kortsidene. Majoriteten av tilskuerfasilitetene finnes på nærmeste kortside, der hovedtribunen på midten også er anleggets perle. Dette er en klassisk og flott tribune som byr på sitteplasser. Ved siden av denne, nærmest inngangspartiet, har man en seksjon der stående tilskuere har tak over hodet, mens en mer vaklevoren utgave byr på tilsvarende lenger opp mot bortre kortside.

Denne kampen ble først forsøkt spilt i desember, og Cambridge City ble den gang «snytt» for seieren da kampen ble avbrutt nokså sent med The Lilywhites i ledelsen. Nå skulle man altså gjøre et nytt forsø, og gjestene hadde åpenbart bestemt seg for å reise hjem til Cambridgeshire med alle poengene. De gikk nemlig ut i hundre, og allerede i kampens femte minutt fikk de uttelling da en corner ble stusset videre og Norman Wabo styrte i mål på bakerste stolpe. 0-1 til de for anledningen lyseblå gjestene, og det var en ledelse som ikke ble truet med det første, for det tok tjue minutter før vertene hadde en avslutning som City-keeper Dean Snedker måtte hanskes med. Det var nå så som så med drama foran målene, og det meste av det som kunne minne om mulige farligheter kom i form av dødballer. Helt på tampen av omgangen var det tilfelle da Lee Stevenson kunne doblet ledelsen med et frispark fra langt hold. Det så nesten ut som om Foresters-keeper Cameron Clark ble litt satt ut, så kanskje var det en ørliten retningsendring, men uansett så (og hørtes) det ut for meg som om ballen smalt i stolpen. Uansett sto det 0-1 halvveis.

Etter en pause-pint var jeg klar for andre omgang, og fikk se keeper Clarke holde sitt Cinderford inne i kampen ved å redde en avslutning fra Oliver Snaith. Deretter var det Dan Walker sin tur til å teste Town-keeperen to ganger på like mange minutter, mens Snaith fikk en kjempesjanse da han etter nølende forsvarsspill ble spilt gjennom nærmest alene med keeper. Ballen fikk nok en litt ugunstig sprett for ham, for avslutningen gikk over mål. Cinderford hadde før dette hatt en mulighet i form av en heading like over, men til tross for at de hevet seg noe og hadde et og annet skummelt angrep, sto jeg med en følelse av at det var mer sannsynlig å se gjestene doble ledelsen. Men når man misser klare sjanser, kan man fort bli straffet, og det er kun én sjanse som skal til. Den fikk hjemmelaget helt på tampen, etter en høy ball inn i feltet, som etter en duell havnet i beina til Nick Harrhy. Han fikk ikke helt vendt opp og avsluttet slik han ville, og desperate City-spillere fikk klarert.

Dermed endte det med 0-1 og borteseier foran 102 tilskuere – for øvrig hjemmelagets laveste tilskuertall denne sesongen – og Cambridge City kunne legge ut på den lange hjemturen med tre viktige poeng i bagasjen. Jeg hadde sett meg ut 22.27-bussen tilbake til Gloucester, og kunne derfor unne meg en siste pint i baren, der jeg gratulerte Satchell & Co med seieren. Nå i ettertid vet vi jo at Cambridge City leverte en forrykende sesongavslutning med 5-1-0 på de siste seks, men likevel rykket ned. Så var det altså likevel to nedrykkere jeg så denne kvelden, selv om jeg på det tidspunktet ga Cambridge City en ok mulighet. Vel, jeg kom meg uansett tilbake med planlagt buss, og etter en siste pitstop på en Gloucester-pub. Min base for kvelden var strategisk plassert mellom busstasjonen og togstasjonen, så jeg hadde ikke lang vei til senga da jeg tømte kveldens siste glass og trakk meg tilbake like før midnatt.

 

 

English ground # 401:
Cinderford Town v Cambridge City 0-1 (0-1)
Southern League Premier Division
Causeway Ground, 11 April 2017
0-1 Norman Wabo (5)
Att: 102
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 12.04.2017: Coxhoe Athletic v Sunderland West End
Previous game: 09.04.2017: Aberdeen v Rangers

More pics

 

 

 

Mandag 10.04.2017: En kikk på Hampden Park (Queens Park / Scotland)

Etter å ha kikket innom restene av Third Lanarks gamle hjemmebane Cathkin Park, spaserte jeg videre den korte veien ned til den nåværende Hampden Park, der Queens Park nå spiller sine hjemmekamper, sammen med det skotske landslaget. Det må være en noe spesiell opplevelse å se Queens Park spille hjemmekamper der, med det som stort sett er noen hundre tilskuere i et anlegg med en kapasitet på nesten 52 000. Skjønt dette stadionet hadde tidligere en langt høyere kapasitet, og fra åpningen i 1903 var det verdens største stadion frem til Maracana ble ferdigstilt i 1950. På det meste var kapasiteten 183 388, selv om det skotske FA nektet salg av mer enn 150 000 billetter, og den offisielle tilskuerrekorden lyder på 149 415 fra en landskamp mellom Skottland og England i 1937 – selv om man mener at ytterligere minst 20 000 tok seg inn uten billett.

Det er vel ikke overraskende at det ikke var snakk om å kunne ta seg inn på selve Hampden Park, som altså er den tredje versjonen av stadioner med dette navnet. Ved siden av har man den såkalte Little Hampden, og der kunne jeg kanskje tatt meg inn, men med alderbestemte kamper med ganske små barn som spilte, ville det nok neppe vært spesielt populært å valse inn for å ta bilder. Derfor nøyde jeg meg med en rask kikk gjennom en port i et av hjørnene, før jeg gikk for å ta toget fra stasjonen Mount Florida. Jeg hadde tid til enda en stopp, og steg av ved Pollokshaws East, der den skotske Junior-klubben Polloks hjemmebane, Newlandsfield Park, ligger et steinkast unna. Imidlertid var det heller ikke mye å se så lenge jeg ikke klarte å ta meg inn, og jeg hoppet snart på toget igjen for å returnere til sentrale Glasgow, der jeg skulle hente bagasjen på hotellet før jeg satt kursen sørover.

 

 

 

Mandag 10.04.2017: En kikk på Cathkin Park (Third Lanark)

 

Min lille kaledonske weekend gikk mot slutten for denne gang, men jeg hadde ikke noen umiddelbar hastverk med å forlate herlige Glasgow. Denne dagen hadde jeg planlagt noe så spesielt som å «bevilge» meg en fotballfri dag, og det til tross for at det var kamper på menyen. Et besøk hos Barnton ville vel ligget godt an i så måte, men denne gang valgte jeg å heller være sosial og tilbringe tid med en venninne i St. Helens…eller nærmere bestemt i Thatto Heath. Hun regnet imidlertid ikke med å være hjemme fra jobb før en gang mellom klokka 17 og 18, så jeg tenkte å først slå i hjel et par timer i Glasgow før jeg satt kursen sørover.

 

Jeg hadde en plan for dette, men etter å ha gjennomført morgenstellet, var det først på tide med en frokost. Da Wetherspoons-kjedens puber sør for grensen fjernet black pudding fra menyen, beholdt de den tydeligvis i Skottland, og da var det nokså greit å krysse over rett borti veien for å innta dagens første måltid ved Spoons-puben The Sir John Moore. Deretter var det bare å returnere til hotellrommet, pakke sammen, sjekke ut, og samtidig slenge fra meg bagen for oppbevaring i hotellresepsjonen for noen timer. Jeg hadde planlagt en noe spesiell utflukt, og det var derfor jeg tok toget fra Glasgow Central til Crosshill, der jeg hadde en kort spasertur ned til det som var min destinasjon.

 

I parken Cathkin Park kan man fortsatt tydelig se restene av ståtribunene på anlegget med samme navn, som var hjemmebane for Third Lanark fra 1903 og frem til de i 1967 ble den første store skotske klubben som gikk konkurs. På tre av sidene står fortsatt de gjengrodde ståtribunene der, nærmest som et minnesmerke, og Cathkin Park har blitt et slags pilegrimssted for de med interesse for fotballhistorie som besøker Glasgow. Det var egentlig nokså surrealistisk å ta seg rundt på ståtribunene som snart åpenbarte seg foran meg inne i parken, der turgåere luftet sine hunder nede ved det som var gressmatta. Det vil si, gressmatta er fortsatt der og i bruk igjen, men litt mer om det senere.

Third Lanark ble stiftet allerede i 1872, som et lag tilknyttet militæravdelingen 3rd Lanarkshire Rifle Volunteers, og var samme år med å stifte det skotske FA. I 1889 spilte de seg frem til finale i den skotske FA Cupen, og etter omkamp sikret de seg troféet med 2-1 over Celtic. Året etter var de med å stifte den skotske ligaen, der de i årevis var et fast innslag på øverste nivå. I 1903 endret de navnet til Third Lanark, etter at forbindelsen til det nevnte militæravdelingen ble brutt. Våren 1904 sikret de seg det skotske ligamesterskapet, og det til tross for at de måtte spille alle sine kamper på andre baner. Sesongen etter vant de sin andre og siste FA Cup-tittel. Igjen gikk finalen til omkamp, og denne gang var det Rangers som til slutt ble beseiret 3-1.

Med unntak av tre svippturer nedom nivå to i 1920- og 1930-årene, holdt Third Lanark seg på øverste nivå frem til tidlig i 1950-årene. Det nærmeste de kom å kopiere cuptriumfene i den skotske cupen, var tre semifinaler i løpet av 1950-årene, da de for øvrig også hadde en ny tre sesongers «svipptur» på nivå tre, mens man i 1960/61 hadde en stor sesong og endte på tredjeplass i ligaen. Fire år senere rykket klubben igjen ned…for siste gang, for i 1967 ble klubben slått konkurs og det var kroken på døra for en virkelig tradisjonsrik klubb. Senere har det faktisk blitt blåst liv i klubbnavnet, for i 1996 var det en gruppe som startet opp igjen med spill i Greater Glasgow Amateur League. I 2008 gikk det rykter om at den nye Third Lanark var en av interessentene til å ta over ligaplassen til Gretna etter at sistnevnte hadde gått konkurs, men til slutt var de ikke å finne blant søkerne.

Cathkin Park har en interessant men nokså komplisert historie, og Third Lanark spilte først på en tidligere bane med samme navn. Dette var deres hjemmebane frem til 1903, da de flyttet inn på det som skulle ble deres hjemmebane frem til 1967. Dette stadionet var opprinnelig bygget i 1884 som det andre ved navnet Hampden Park, og var hjemmebane for Queens Park. Da sistnevnte klubb flyttet til den tredje (og nåværende) utgaven av Hampden Park, tok Third Lanark over leiekontrakten og døpte det om til New Cathkin Park. Dette er dog identisk med anlegget man i dag fortsatt kan se restene av, så «New»-prefikset forsvant på et eller annet tidspunkt.

Third Lanark måtte vente litt før de kunne flytte inn, og det var derfor de som nevnt visstnok spilte alle sine kamper i 1903/04-sesongen andre steder. Deres siste kamp på Cathkin Park var 25 april 1967, og etter dette har naturen gjennom flere tiår gjenerobret tribunene på et anlegg som i sin tid huset et par landskamper – hvorav kampen mellom Skottland og England i mars 1884, som skal ha vært tidens første all-ticket kamp. På det som var den ene langsiden, går nå en sti der hundeiere var i ferd med å lufte sine firbeinte, men innimellom trærne og buskaset på de tre andre sidene, kunne jeg se de gamle ståtribunene med sine rødmalte bølgebrytere.

Som sagt, en temmelig surrealistisk opplevelse, men kanskje ville det være enda snodigere å se en kamp fra disse tribunene. For som jeg så vidt var inne på, spilles det igjen fotball her, og det er altså den nye Third Lanark-klubben som spiller sine hjemmekamper her i Greater Glasgow Amateur League. Uten at jeg har fått bekreftet dette, ser jeg også at en klubb ved navn Hampden AFC tilsynelatende skal benytte banen, og en kilde sier at det samme gjelder en gutteklubb fra Jimmy Johnstone Academy, hva nå enn liga de spiller i. For min del spaserte jeg videre den korte veien ned til Hampden Park for å ta en kikk også der før jeg returnerte til sentrale Glasgow for å plukke opp bagasjen og vende snuta sørover mot St. Helens-området, der jeg skulle overnatte hos og tilbringe dagen (eller i hvert fall kvelden) med en venninne.

 

 

 

Søndag 09.04.2017: Aberdeen v Rangers

Da jeg kreket meg opp av senga i 08.30-tiden var det åpenbart at gårsdagens eskapader hadde satt visse spor, og selv etter en dusj var formen såpass under pari at jeg misunnet Anthony som hadde sluknet på hotellet sitt rett etter innsjekking kvelden før. Håpet var at en skikkelig full scottish breakfast vile bøte på den fysiske tilstanden, og jeg hadde valgt meg ut The Old Blackfriars som åsted for inntak av en slik. På veien dit måtte jeg imidlertid først innom togstasjonen i Aberdeen for å slenge fra meg pikkpakket på bagasjeoppbevaringen der i noen timer, men det var en rask prosess og attpåtil billig med kun £2 å betale. Vel fremme utenfor The Old Blackfriars registrerte jeg at de ikke åpnet før klokka 10, men det var ikke altfor lenge å vente før jeg ble sluppet inn og kunne bestille mens jeg ventet på Joanna og Anthony.

Groundhopper-paret fra Preston skulle også på dagens kamp mellom Aberdeen og Rangers, og hadde toget opp fra Glasgow sammen med meg kvelden før for å overnatte i Aberdeen. Det var tross alt tidlig avspark denne søndagen, og Anthony hadde vært behjelpelig med å skaffe billett. Han er Rangers-supporter som tilsynelatende er på de fleste av klubbens kamper, og med et nettverk i fotball-Skottland som gjorde at han via en bekjent i Aberdeen hadde klart å sikre oss billetter. Disse hadde det nok vært voldsom rift om, og oppbudet av både bortesupportere og politi utenfor pubene på torget ved Old Blackfriars bar tydelig bud om at en stor mengde bortefans allerede hadde ankommet. Jeg hadde gitt beskjed om mine frokostplaner og fikk beskjed om at de andre ville komme til Old Blackfriars for å møte meg der.

Kjært barn har mange navn, og ‘The Granite City’ og ‘The Grey City’ er blant en rekke kallenavn på byen som ikke helt uten grunn også kalles Europas oljehovedstad og ligger nærmest som en utpost langt nord langs den skotske østkysten. I selve byen bor det rundt 200 000 mennesker, og det gjør Aberdeen til Skottlands tredje største by. Aberdeen ligger like sør for utløpet til elven Don, og er en sammensmelting av de to middelalderbyene Old Aberdeen og New Aberdeen, som begge har en historie tilbake til 1100-tallet, og som for lengst har vokst sammen. Tidligere var fiske den klart viktigste næringsveien her, i tillegg til skipsbygging og papir- og tekstilindustri, men oljefunnene på britisk sokkel endret raskt på dette. Byens havn har nå stor trafikk av forsyningsfartøyer som forsyner oljeindustrien i Nordsjøen, og helikopterflyplassen skal være verdens største. Kanskje ikke helt unaturlig at den norske vennskapsbyen er Stavanger.

Da vår Aberdeen-kontakt Paul Williamson ankom møtestedet, gjenkjente han meg og kom bort til bordet. På dette tidspunktet begynte jeg allerede å lure på hvor frokosten ble av, og da Joanna og Anthony ankom litt senere, hadde det faktisk gått rundt 40 minutter siden jeg bestilte. En ansatt kom først for å forhøre seg om hva jeg faktisk hadde bestilt, og få minutter senere returnerte han for å refundere meg og tilby meg en ny flaske j2o siden de hadde glemt meg! Han lovet at det nå ikke ville ta lang tid, og kort tid etter kom frokosten omsider på bordet – sent, men godt, og til og med gratis. Etter at jeg hadde fått presset i meg frokosten, brøt vi opp og spaserte i retning av Pittodrie Stadium. Det var en nokså enkel og grei spasertur, og da vi svingte til høyre og så stadionet foran oss, hadde vi brukt omtrent tjue minutter fra Old Blackfriars.

Vi kikket oss litt om på anleggets utside mens Paul fortalte om planene for et nytt stadion som klubben håper å bygge. Den siste tomta de nå har sett seg ut skal være ute i Kingsford-området, tilsynelatende langt ute i gokk nesten en mil vest for Aberdeen sentrum, og til tross for klager fra noen av de lokale innbyggerne, håper de at man vil få byggetillatelsen når lokale myndigheter skal ta den endelige avgjørelsen til sommeren. I så fall vil Pittodrie Stadium bli solgt til boligutbyggere, og av en eller annen grunn mener de at man i motsatt fall risikerer at klubben vil gå under, for i dagens moderne toppfotball kan man tydeligvis ikke lenger drifte en klubb og hevde seg sportslig uten å ha et mytt, topp moderne og gjerne sjarmløst anlegg et eller annet sted ute i periferien. Greit, det er satt litt på spissen, men jeg synes det virker temmelig drastisk å hevde at klubben ikke lenger vil være levedyktig om de må bli på Pittodrie. Skremselspropaganda??

Aberdeen FC burde være kjent for de fleste, men kanskje er det ikke alle som vet at de i 1903 ble stiftet etter at tre lokale klubber slo seg sammen – en annen klubb med navnet Aberdeen FC, Victoria United, og Orion. Den nye Aberdeen-klubben fikk året etter innvilget sin søknad om plass i den skotske ligaen, der de tok plass i andredivisjon. Til tross for at de debuterte med 7. plass våren 1905, ble de etter en avstemning valgt ut til å få rykke opp i den øverste divisjonen…og derfra har de aldri rykket ned! På grunn av stadig økende problemer under første verdenskrig valgte de imidlertid å trekke seg i 1917, men var tilbake igjen to år senere, selv om de måtte vente til etter andre verdenskrig før de så smått kunne begynne å forsyne seg av store titler.

Aberdeen hadde i 1937 tapt sin første finale i den skotske FA Cupen, men ti år senere var de tilbake under ledelse av manager Dave Halliday og sikret seg sin første store tittel med seier 2-1 over Hibernian i finalen. Våren 1955 tok de også sin første ligatittel før Halliday forsvant, men merkelig nok fikk de ikke representere Skottland i europacupen, da man av en eller annen grunn hadde valgt å sende en spesiell invitasjon til Hibs. Da Aberdeen i 1970 igjen sikret seg det skotske FA Cup-troféet hadde de fire strake finaletap bak seg i denne turneringen, men foran over 108 000 tilskuere på Hampden Park vant man altså igjen den skotske cupen med finaleseier over Celtic. Til tross for at de jevnlig kjempet om titler, bød imidlertid 1970-årene på relativt få troféer. Men så ankom Alex Ferguson i 1978 for å ta manager-jobben.

Han ledet klubben til sin andre ligatittel våren 1980, og dette bygget de på ved å vinne den skotske cupen tre år på rad i perioden 1982-1984, samtidig som de i 1983 vant den europeiske cupvinnercupen med finaleseier over Real Madrid, og deretter den europeiske ‘Super Cup’ med seier 2-0 over serievinnercup-vinner Hamburg. Forsvaret av cupvinnercup-tittelen endte året etter i semifinalen, der de tapte for Porto, men de hadde blitt et storlag og fortsatte altså å hanke inn titler hjemme i Skottland. Cup-triumfen i 1984 ble nevnt, og da de det året også vant ligaen betød det ‘The Double’. Ligatittelen ble forsvart med ny tittel i 1985, før de i 1986 nøyde seg med en cup-dobbel i form av triumfer i den skotske cupen samt en tredje triumf i ligacupen. Og deretter forsvant Ferguson til Manchester United i november 1986.

Etter dette har de ikke klart å fortsette trofé-sankingen fra 1980-årene, selv om de igjen vant både den skotske cupen og ligacupen i 1990. Det er deres siste virkelige store tittel, selv om de to ganger senere har vunnet den skotske ligacupen – senest i 2014, da de tok sin sjette ligacup-tittel. Siden Ferguson-æraen har de ved sju anledninger endt som nummer to i ligaen, men det nærmeste de har kommet en ny ligatittel er nok i 1990/91-sesongen, da tittelkampen ble avgjort på sesongens siste dag. Aberdeen tapte både kampen og tittelen til Rangers den gang, og fire sesonger senere var de faktisk i fare for å rykke ned da de endte nest sist og måtte gjennom playoff for å beholde plassen. Det klarte de med avgjørende seier over Dunfermline Athletic, men fortsatte å slite, og etter jumboplass i 2000 ble de kun reddet fra automatisk nedrykk av at skottenes Premier League utvidet fra ti til tolv lag og at Falkirks daværende stadion ikke oppfylte kravene til å få delta i playoff.

De siste par sesongene har pila pekt oppover igjen, og klubben jaktet nå sin andre strake andreplass i ligaen. De befant seg riktignok et lite hav bak de ufyselige grønn-hvite fra øst-Glasgow, som dessverre allerede hadde sikret seg ligatroféet, men de hadde en solid luke på 13 poeng ned til tredjeplasserte Rangers, som dog hadde en kamp til gode på The Dons. En hjemmeseier over Rangers denne dagen ville bety at Aberdeen ville feste et enda mer solid grep om andreplassen som de uansett ville være storfavoritt til. For Rangers sin del hadde de i hvert fall åtte poeng ned til St. Johnstone på fjerde, så det var mye vann mellom båtene i toppen. Paul leverte ut billettene han hadde sikret oss i hjemmeseksjonen, og jeg overleverte de £25 han hadde lagt ut for meg, før vi gikk til hver vår tribune. Joanna & Anthony hadde billetter på Main Stand på den ene langsiden, mens Paul muligens hadde plass på South Stand, og undertegnede på sin side kunne ta seg inn på den ruvende Richard Donald Stand.

Pittodrie Stadium har selvsagt blitt kraftig oppdatert og modernisert de siste tiårene, men likevel har deler av anlegget en del karakter, og det er jo et stadion med masse historie, slik at det etter min mening ville være synd om Paul får rett i at det sannsynligvis kun har et par sesonger igjen. Pittodrie har vært hjemmebane for dagens klubb helt siden starten i 1903, men er enda eldre enn dette, for fra ferdigstillelsen i 1899 var det den nevnte opprinnelige Aberdeen FC-klubben som spilte her. På den ene langsiden er Main Stand både anleggets eldste og mest karakterfulle tribune; bygget i 1925. På motsatt side er South Stand et motstykke i så måte, og lenge var denne langsiden uutviklet med en stor «voll», og senere en stor ståtribune under åpen himmel, mens den som på resten av anlegget nå har sitteplasser, samt et tak som ikke helt gir ly for alle de rundt 8 400 tilskuerne det er plass til der.

Det er også på South Stand at bortesupporterne blir plassert, og da ute på flanken nærmest den store Richard Donald Stand bak det ene målet. Sistnevnte er som nevnt en tribune som ikke minst fra utsiden ser temmelig voldsom ut. Med en kapasitet på drøyt 6 000, har den to nivåer med en rekke av tolv VIP-bokser mellom seg. Denne tribunen sto ferdig i 1993 og erstattet den tidligere Beach End. På andre enden av banen har man den langt mindre og eldre Merkland Stand, som kun har ett nivå, men som er tribunen man gjerne ser fotografert på utsiden, der klubbnavnet er hugget inn i granitt-fasaden ved det flotte inngangspartiet midt på. Atmosfæren var det for øvrig ikke noe å si på, der et par tusen tilreisende Rangers-fans skapte et voldsomt liv allerede før avspark. De fikk tilsvar fra Dons-fansen, som også hadde kjent sin besøkelsestid, slik de stort sett gjør når Glasgow-gigantene er på besøk. Å si at de to store Glasgow-klubbene er meget upopulære i Aberdeen er ingen overdrivelse, og Pittodrie har igjen også blitt et vanskelig sted å gjeste.

Aberdeen sto med 10-1-0 på de siste elleve hjemmekampene, og hadde dessuten vunnet 15 av de 17 hjemmekampene sine totalt sett. Rangers på sin side kom fra to strake poengdelinger, og det har nok blitt litt for mange av disse denne sesongen. Det gikk ikke lang tid før den hatske stemningen på tribunen kanskje hadde smittet litt over på spillerne som allerede etter noen få minutter røyk i tottene på hverandre etter en takling fra Jack Ryan på Joe Garner. Sistnevnte reagerte voldsomt, og de to knuffet og var oppe i ansiktet på hverandre, men det var faktisk direkte pinlig å se hvordan Rangers-spissen Garner kastet seg teatralsk i bakken før dommeren belønnet begge med gult kort. Etter et par halvsjanser til hjemmelaget, var det Garner som fikk kampens første skikkelige målsjanse da Kenny Miller snappet stjal ballen fra et Aberdeen-innkast og Rangers kom to mot to. Millers skudd gikk via en forsvarer og endte hos Garner, som dro av en mann, men skuddet ble reddet av Dons-keeper Joe Lewis.

Like etter leverte Garner en utsøkt crossball inn til Martyn Waghorn som på volley avsluttet over fra god posisjon, mens Aberdeen senere hadde et par angrep som kunne blitt virkelig farlige dersom den siste pasningen hadde vært mer presis. Dessverre var det i stedet til tider dårlige skuespillerprestasjoner som til tider satt preg på resten av omgangen. Først var det Dons-keeper Lewis sin tur til å vri seg i smerte et minutt eller to etter en duell der reprisene viste at ingen spiller var borti ham. Deretter var det Graeme Shinnie sin tur til å prøve seg som skuespiller, men når hans prestasjon nærmest fikk folk som Vin Diesel og The Rock til å fremstå som karakterskuespillere, er det kanskje greit å holde seg til å spille fotball. Det var uansett fortsatt målløst og altså uavgjort halvveis, og det var bare å håpe på bedre saker i den andre omgangen. Jeg vil da si at det ønsket gikk sånn noenlunde i oppfyllelse.

Rangers hadde flere forfall defensivt, og det begynte nok kanskje å vise seg etter pause, da Aberdeen tok grep, drevet frem av kantene Niall McGinn og Jonny Hayes (sistnevnte en spiller jeg husker fra hans tid i Readings ungdomsakademi) som tidvis terroriserte Gers-backene. I perioder var det bølge på bølge av røde spillere som stormet i angrep, og Rangers hadde sitt fulle hyre med å holde sitt vertskap fra livet. Imidlertid manglet ofte fortsatt presisjonen og hellet i den avgjørende siste pasningen eller innlegget, men etter en time fikk Adam Rooney en kjempesjanse. Jeg har ofte uttrykt tvil om hvorvidt Wes Foderingham er god nok i Rangers-målet, for jeg synes til tider at han kan gjøre mye rart, men han kan da også dra frem noen klasseredninger, og enhånds-redningen i dette tilfellet var definitivt en slik. Aberdeen fortsatte å presse på, men så…

Mot spillets gang kontret Rangers inn det første målet i det 79. minutt. Waghorns avslutning ble reddet, men veteranen Kenny Miller satt returen kontant i nettaket. Jubelen hadde fortsatt ikke stilnet i borteseksjonen da samme mann slo til kun et minutt senere. Joe Dodoo stjal ballen etter håpløst pasningsspill i Dons-forsvaret, og spilte frem Miller som trillet ballen forbi keeper Lewis til 0-2. Aberdeen virket helt lamslått, og kun drøyt tre minutter senere satt Joe Dodoo spikeren i kista da han fikk avansere merkelig upresset, trekke seg inn i banen og avslutte i mål. Mange av hjemmesupporterne som ikke allerede hadde reist seg for å gå, stormet nå mot utgangene i fullt raseri mens noen av de leverte en solid salve av ukvemsord mot borteseksjonen. På overtid var det nytt surr i Dons-forsvaret, og Dodoo stjal ballen og avsluttet i tverrligger, før Miller headet returen på mål, men måtte se at Andrew Considine reddet på streken.

Dermed endte det med 0-3, og selv om det må innrømmes at resultatet var temmelig flatterende, var det en fantastisk borteseier for Rangers. Likevel forbeholder jeg meg retten til å fortsatt være skeptisk til hvorvidt portugiseren Pedro Caixinha er rett mann i manager-stolen. Men det var nok som den mest fornøyde mannen på Richard Donald Stand at jeg forlot Pittodrie, men et forsøk på å snike meg innenfor de åpne portene på Main Stand for å ta et bilde derfra mot den store Richard Donald Stand ble bryskt avvist av en nokså uhøflig vakt, og med uforrettet sak trasket jeg sammen med Preston-paret mot Aberdeen togstasjon for å hente ut bagasjen, handle inn proviant for togturen, og sette meg på 15.28-toget mot Glasgow Queen Street. Vel fremme i Glasgow ble det tid til et måltid på Bierkeller og en pint på den ikoniske Horseshoe Bar før Joanna & Anthony satt kursen mot Preston og jeg gikk for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet på Argyle Street, der jeg hadde betalt £38,50 for overnatting. Senere ble det en retur til The Horseshoe Bar for min del, før jeg trakk meg tilbake og tok kvelden.

 

 

Scottish ground # 16:
Scottish Premiership
Aberdeen v Rangers 0-3 (0-0)
Pittodrie, 9 April 2017
0-1 Kenny Miller (79)
0-2 Kenny Miller (80)
0-3 Joe Dodoo (83)
Att: 19 332
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 11.04.2017: Cinderford Town v Cambridge City
Previous game: 08.04.2017: Cambuslang Rangers v Lesmahagow

 

More pics

 

 

Lørdag 08.04.2017: Cambuslang Rangers v Lesmahagow

Før jeg forlot Durham hadde jeg til hensikt å dra nytte av frokost-buffeten ved Radisson Blu-hotellet, og jeg savnet vel kun black pudding, men kompenserte med et lite lass med bacon og en ekstra pølse eller to. I luftlinje er det ikke spesielt langt til jernbanestasjonen, men veien dit opp er både litt kronglete og temmelig bakkete, og mens det for så vidt var greit å slepe med seg tre og en halv ukes bagasje ned til hotellet dagen før, valgte jeg å unne meg en taxi når jeg nå skulle oppover. En av jentene i resepsjonen hadde sørget for å bestille drosje til meg, og da jeg kom ned igjen fra rommet for å sjekke ut, sto den som avtalt og ventet på meg klokka 08.50. Det var perfekt med tanke på at jeg skulle ha 09.15-toget nordover, som var startskuddet på det som skulle bli to dager i Skottland.

Bakgrunnen for at jeg valgte å reise opp til Skottland var søndagskampen Aberdeen v Rangers, og siden den hadde tidlig avspark klokka 12.00, sier det seg selv at det ville være en fordel å komme seg opp til utposten Aberdeen allerede lørdag kveld. Derfor hadde jeg kikket på lørdagskamper som gjorde det mulig å komme seg opp til Aberdeen etter kamp – helst med 17.41-toget fra Glasgow Queen Street. Jeg valgte meg opprinnelig ut oppgjøret Albion Rovers v Stranraer, men da denne helgens kampoppsett for den skotske Junior-pyramidens West Region omsider ble offentliggjort (som noen kanskje vil vite, er jo ikke Junior-fotballen kjent for å være spesielt raske med dette) var det flere fristende alternativer der som gjorde at jeg til slutt ombestemte meg.

Det var først og fremst oppgjørene Pollok v Neilston og Cambuslang Rangers v Lesmahagow som tiltrakk seg min oppmerksomhet, og selv om også Sauchie v Armadale Thistle ble vurdert, var det snart de to andre det sto mellom. Etter kamp skulle jeg møte mine groundhopper-venner Joanna og Anthony for å toge opp til Aberdeen med de, og de hadde valgt seg Pollok-kampen. Jeg var veldig fristet av begge, men jeg har tidligere besøkt flotte Somervell Park i Cambuslang for å ta bilder, og jeg lovet egentlig den gang å returnere for å se kamp, og dette var en fin mulighet i så måte. I tillegg var det faktum at kampen i Cambuslang var en ligakamp mens Pollok spilte kamp i en regional cup kanskje en liten medvirkende faktor til at jeg til slutt falt ned på Cambuslang.

Dermed var det bare å ta plass på det nevnte toget til Glasgow Central, som jeg dog ikke skulle være med helt til endestasjonen. Etter drøyt to og en halv time hoppet jeg i stedet av ved Motherwell, der jeg kunne unne meg en røykepause før jeg gjennomførte togbyttet og satt kursen mot Cambuslang, og få minutter etter klokka halv ett – med nesten halvannen time til avspark klokka 14.00 – kunne jeg omsider spasere ut av Cambuslang stasjon, krysse over veien og gå de få meterne ned til Somervell Park. Der var det foreløpig ikke altfor stor aktivitet på utsiden, men et par personer hadde allerede møtt opp og bekreftet at supporterbaren Sweepers ganske riktig allerede var åpen, og jeg gikk snart dit inn for å slenge fra meg bagasjen.

Cambuslang er en by helt nordvest i South Lanarkshire, og kan vel i disse dager trygt kalles en drabantby i Glasgows sørøstlige utkant. Cambuslang ligger rett sør for elven Clyde; omtrent en norsk mil sørøst for sentrum av Skottlands største by, og har i dag rundt 25 000 innbyggere. Den har opp gjennom årene ofte blitt kalt ‘Skottlands største landsby’. Cambuslang har tradisjonelt vært et relativt velstående område, som først slo seg opp med landbruk og produksjon av mat, ull og tekstiler, og deretter med blant annet kalkstein, kull og jern. Stedet har en lang historie med kullgruvedrift og jern- og stålindustri, og selv om det fortsatt er litt igjen av sistnevnte, har disse stort sett blitt erstattet av andre næringsveier, spesielt innen distribusjons- og servicenæringer. For de som husker Midge Ure og Ultravox fra 1970- og 1980-årene, ble han for øvrig født i nettopp Cambuslang, men for min del var det nå fotballen jeg hadde kommet for.

Det har lenge blitt spilt fotball i byen, og etter å ha blitt stiftet i 1874, var Cambuslang FC tapende finalist i den skotske cupfinalen i 1888, før de to år senere var med å stifte den skotske Football League og debuterte med fjerdeplass. Etter ligaens andre sesong hadde de endt nest sist og valgte å trekke seg fra ligaen som da ble utvidet med en andredivisjon. I 1897 var det uansett kroken på døra, og dagens Junior-klubb Cambuslang Rangers har ingen ting med denne tidligere Cambuslang-klubben å gjøre. Imidlertid kan de spore sin historie tilbake til en klubb ved navn Leeside som i 1892 startet opp med Junior-fotball i 1892 og endret navnet til Clyde Rovers. Det skal være denne klubben som i 1899 tok navnet Cambuslang Rangers, og sistnevnte årstall benyttes åpenbart som stiftelsesår.

Samtidig gikk de fra å spille i rødt til dagens kongeblå drakter og tok kallenavnet The Wee Rangers. Til tross for dette og den åpenbare likheten mellom de to klubbers logoer, skal det ikke være noen forbindelse med den mer kjente storklubben Rangers. Uansett, klubben tok i 1900 plass i Glasgow & District Junior League, som de vant i sin andre og tredje sesong, før de i 1904 skiftet til Glasgow Junior League samtidig som de flyttet inn på Somervell Park. Denne ligaen ble vunnet tre ganger i perioden 1911-1916. Det virkelig store i den skotske Junior-fotballen er den svært prestisjetunge Scottish Junior Cup, og ‘The Lang’ var tapende finalist i både 1920 og 1927. Deres første triumf i denne turneringen kom imidlertid i 1938, da Benburb ble slått 3-2 i finalen.

De var igjen tapende finalist i både 1945, 1961 og 1964, men noe stort var i emning, og i 1969-finalen var de tilbake og beseiret Kirkintillioch Rob Roy med 1-0 på Hampden Park. Dette var starten på en storhetsperiode der The Lang var en dominerende kraft i Junior-fotballen, og på første halvdel av 1970-årene vant de et utall forskjellige cup- og ligatitler. I 1970/71-sesongen vant de blant annet den første av fire strake ligatitler i Central League, som de da befant seg i, samtidig som de igjen vant den gjeve Scottish Junior Cup etter finaleseier 2-1 over Newtongrange Star. Som første klubb i det 20. århundre forsvarte de den tittelen da de sesongen etter slo Bonnyrigg Rose i finalen, og de hadde muligheten til å bli første klubb som vant dette troféet tre år på rad, men etter to uavgjorte finalekamper måtte de i 1973 til slutt se seg slått 0-1 av Irvine Meadow.

I 1974 var de imidlertid tilbake i sin fjerde strake finale (og den femte på seks år), og gjenerobret toppgevinsten i skotsk Junior-fotball med finaleseier 3-1 over Linlithgow Rose. Dette var klubbens siste triumf i denne turneringen, men de er med det blant et lite knippe klubber med fem Junior Cup-titler, og kun Auchinleck Talbot har flere. Siden dette har man aldri klart å leve opp til storhetstiden, men deres dominans i denne perioden gjorde at skotske aviser utnevnte Cambuslang Rangers til «århundrets Junior-lag». Den skotske Junior-pyramiden gjennomgikk som noen muligens vil vite en omfattende omstrukturering i 2002, og man opererer nå med tre regioner (West, East, og North), der Cambuslang Rangers hører hjemme i West Region. Etter at de rykket opp forrige sesong, er de denne sesongen å finne i Central District Division One, som er en av to divisjoner på det tredje nivået i West Region.

Det burde i utgangspunktet kanskje være unødvendig nå, men for ordens skyld understreker jeg igjen at den skotske Junior-fotballen ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre , men at det snarere er en slags skotsk motstykke til den engelske non-league, med eget fotballforbund og ligapyramide som opererer parallelt med den «ordinære» og mer kjente pyramiden. Jeg må innrømme å ha falt for den skotske Junior-fotballen, som byr på en rekke flotte, tradisjonsrike klubber med en lang og interessant historie, og ikke minst en rekke fortsatt flotte karakterfulle anlegg som følge av at man virker langt mer avslappet i forhold til ting som stadionkrav og den slags. Somervell Park er et av disse flotte anleggene, men før jeg kunne ta en runde rundt banen, var det tid for en rast i klubbens bar, der jeg fikk tillatelse til å sette fra meg pikkpakket bak baren.

Med en pint Strongbow til £2,90 kunne jeg leske strupen og puste ut etter turen opp fra Durham, og mens jeg satt der så jeg at en eldre kar satt med en hel bunke programmer som han var i ferd med å pakke ned og klargjøre for salg. Det var ganske riktig dagens program, og for £1 sikret jeg meg et eksemplar som jeg kunne kikke litt i – og som jeg dessverre klarte å surre bort på turen til Aberdeen litt senere på dagen (PS! I ettertid har jeg ved hjelp av nettet fått kloa i et nytt eksemplar). Det var absolutt et godt program, og gleden var stor, for kampprogram er ikke akkurat hverdagskost i Junior-fotballen. Noen vil ha program for større kamper, mens enda færre har det på nokså fast basis. The Lang er visst av klubbene som ofte utgir program, og hatten av for det. En ting jeg undret meg på angående klubben er hvordan deres logo har en slående likhet med logoen til Glasgow-giganten Rangers, men det skal ikke være noen som helst forbindelse mellom de to klubbene.

Dette og andre spørsmål røpet nok at jeg var alt annet enn lokal, og katten var snart ute av sekken. Det var åpenbart gildt med besøk fra Norge på Somervell Park, og noen hadde snart informert flere representanter for klubbledelsen, som kom ilende til for å ønske velkommen. En eller to av de sprang snart rundt for å samle sammen diverse effekter som skulle overrekkes meg, og jeg takket hjertelig for både skjerf og to forskjellige pins (med logo fra forskjellige epoker). Med påfyll i glasset fikk jeg også slukket kunnskapstørsten noe med spørsmål rundt klubben, deres hjemmebane og storhetstiden deres, og jeg lyttet oppmerksomt når de svarte og utbroderte med historier og anekdoter.

Da jeg igjen tømte glasset og fant tiden inne for å betale meg inn med de £5 som ble avkrevd, kom en av mine samtalepartnere snart ilende og ba meg putte seddelen tilbake i lommeboka mens han instruerte karen som bemannet inngangspartiet om at jeg ikke skulle betale. Det var bare å nok en gang takke aller nådigst der jeg entret Somervell Park og igjen kunne skue utover anlegget. Det er et virkelig flott anlegg som er nokså enkelt å beskrive, for rundt hele er det klassiske ståtribuner – såkalt terracing – lagt inn i det som åpenbart har vært gressbanker av typen som det engelske fotballforbundet sør for grensen har lagt for hat i sitt sikkerhetshysteri. Disse ser man derimot ofte i skotsk Junior-fotball, men det er en annen historie. Det eneste stedet på Somervell Park hvor man har tak over hodet er på bortre langside, der midtpartiet har et tribunebygg som strekker seg drøyt halve banens lengde.

Jeg visste at Cambuslang Rangers var involvert i toppkampen og dermed hadde muligheten for et andre strake opprykk, og en kikk på tabellen bekreftet dette, samtidig som den fortalte at det var en tvekamp mellom tre klubber som kjempet om de to opprykksplassene. The Wee Gers toppet tabellen, men hadde kun to poeng ned til St. Roch’s som hadde én kamp til gode. Ned til Larkhall Thistle på tredje hadde de åtte poeng, men sistnevnte hadde hele fire kamper til gode, så det lå an til å bli et skikkelig rotterace der alle poeng ville telle. I så måte var det viktig å ta alle tre poengene mot et Lesmahagow som slet lenger ned på tabellen, men som ville kunne spille en nøkkelrolle i kraft av at de også skulle møte de to andre tittelkandidatene i sesongavslutningen. Mens jeg ventet på avspark, benyttet jeg anledningen til å betale £1 for en scotch pie fra matutsalget, og den falt så godt i smak at jeg returnerte for å kjøpe én til mens spillerne kom på banen.

Hjemmelaget tok initiativet fra start, og eventuelle nerver hos hjemmefansen ble kanskje beroliget noe da John Gemmill sendte vertskapet i føringen allerede i det sjuende minutt. The Lang dominerte stort i perioder, men vi nærmet oss halvtimen spilt da Dale Simeon doblet ledelsen. Samme mann var igjen på farten kun et minutts tid senere, og med 3-0 etter en halvtimes tid virket det egentlig allerede avgjort. Når sant skal sies kunne The Lang gått til pause med større ledelse, om det ikke hadde vært for at Gow-keeper Cherrie vartet opp med et par vanvittige redninger. Jeg hadde virkelig latt meg imponere av vertene og måten de i perioder rundspilte sine gjester på, og 3-0 til pause var når sant skal sies ikke mer enn de fortjente.

En representant for klubbledelsen hadde flere ganger oppfordret meg til å komme opp i deres hospitality area i pausen, og det ville være uhøflig å avslå. Dette befinner seg i andre etasje av bygget som står i det ene hjørnet, med en egen liten ståtribune-seksjon foran seg. En av mine samtalepartnere hadde mot slutten av første omgang også pekt ut en og annen av tilskuerne som sto der, og identifisert dem som spillere fra klubbens storhetstid. Nå stakk jeg som lovet dit opp, og en klubbrepresentant klarte å fiske frem en flaske cider til meg. Vanligvis trives jeg langt bedre i klubbhusets bar enn i disse «VIP-seksjonene» med servering av te og småkaker, og der det gjerne er litt stivere. Det var uansett svært trivelig å slå av en prat med noen av klubbenes representanter, og det ga meg også en mulighet til å ta en kikk på noen flere av klubbens pokaler og annen type memorabilia som var utstilt der oppe.

 

Ute på tribunen igjen kunne jeg snart se at Cambuslang Rangers fortsatte der de slapp, og kun et drøyt minutt ut i andre omgang tegnet Jordan Morton seg på scoringslista da han satt inn 4-0. Det var nærmest total enveiskjøring, og det mest overraskende var egentlig at ikke ledelsen var større. Igjen var det gjestenes keeper Cherrie som var en medvirkende grunn til dette, og han dro igjen frem et par glimrende redninger i tillegg til å også redde et straffespark. Det kunne blitt virkelig stygt uten hans innsats i målet, og kanskje tok også hjemmelaget foten litt av gasspedalen utover i andre omgang. På overtid måtte han imidlertid hente ballen ut av nettet igjen én siste gang da Kris Gebbie fastsatt sluttresultatet til 5-0 og satt punktum for en maktdemonstrasjon der hjemmelaget sikret seg tre viktige poeng.

Jeg hadde i løpet av kampen talt meg frem 169 tilskuere, og flesteparten av de var storfornøyd med det de hadde sett, mens bortefolket kanskje måtte begynne å kikke seg litt over skulderen. Jeg måtte innom klubbens bar for å hente bagasjen, og unnet meg en siste pint og en sjekk av pauseresultatene på TV-skjermen som viste Sky Sports Soccer Saturday før jeg etter hvert takket for meg, ønsket lykke til og trasket opp til stasjonen for å sette meg på 16.26-toget inn til Glasgow Central. Det brukte nøyaktig 13 minutter dit inn, og som avtalt gikk jeg for å møte Joanna & Anthony på puben Toby Jug rett på utsiden. De var sammen med noen bekjente i ferd med å tømme glassene sine på uteserveringen, og snart gikk vi videre til en annen pub da Anthony ville se om hans utvalgte hest kunne vinne ham noen penger ved å triumfere i dagens store løp i Grand National.

Etter at økene hadde kommet seg i mål, var det på tide å handle inn litt medbragte forfriskninger for togturen, før vi gikk for å ta plass på 17.41-toget fra Glasgow Queen Street til Aberdeen. På den snaut tre timer lange togturen fikk jeg etter hvert minst to anledninger til å ta en rask røykepause, da toget ved et par stasjoner ble stående å vente i 10-15 minutter. Like etter klokka halv ni ankom vi omsider utposten og oljebyen Aberdeen, og jeg gikk for å sjekke inn ved Antrim Guest House, der jeg hadde betalt £35 for overnatting. Husfruen hadde via email tipset meg om en snarvei som skulle gå gjennom P-huset, men etter at en kanskje noe påseilet nordmann hadde gått seg bort og gått i ring der inne, ga han opp og unnet seg rett og slett en taxi de få hundre meterne bort til sitt overnattingssted.

Etter å ha blitt sjekket inn av verten, var planen å møte Preston-paret igjen på et av byens mange skjenkesteder, men jeg fikk plutselig ikke svar fra Anthony, og dagen etter skulle det vise seg at han hadde sluknet fullstendig på senga – med jakke og sko fortsatt på – mens han ventet på at Joanna skulle fjonge seg og gjøre seg klar. Hun hadde visst kommet ut av badet for å finne ham svettende og i dvale liggende rett ut på hotellsenga, og dermed ble jeg ensom svale ute på byen i Aberdeen denne kvelden. Da jeg gikk for å sjekke ut skjenkestedene på og rundt Union Street, var det med en plan om at det kun skulle være en rolig siste pint eller to, men da jeg var på vei tilbake til mitt overnattingssted etter å ha vært innom både The Stag, Campus og The Abercombie Bar, gikk det ikke helt som planlagt.

Da jeg passerte strippeklubben Silhouettes lot jeg meg nemlig overtale til å stikke snuta innom da det også virket å være siste skjenkested på veien tilbake til Antrim Guest House. Jeg får skylde på at det dessverre ble litt mye alkoholinntak på og etter togturen opp til Aberdeen denne kvelden, og at det ikke bare har skyld i at jeg surret bort kampprogrammet, men også at jeg ikke kom meg i seng før klokka var rundt kvart på ett om natten. Jeg veltet opp trappa og segnet om i senga, som snart syntes å rotere. Likevel sovnet jeg heldigvis nokså raskt, etter det som tross alt hadde vært en flott dag, med Cambuslang Rangers som et interessant og fint nytt bekjentskap i den herlige skotske Junior-fotballen.

 

 

Scottish ground # 15:
Cambuslang Rangers v Lesmahagow 5-0 (3-0)
SJFA West Region Central District Division One
Somervell Park, 8 April 2017
1-0 John Gemmell (7)
2-0 Dale Simeon (29)
3-0 Dale Simeon (30)
4-0 Jordan Morton (47)
5-0 Kris Gebbie (90+1)
Att: 169 (h/c)
Admission: Let in for free (otherwise £5)
Programme: £1
Pin badge: Free (given two different ones as gifts from the club)

 

Next game: 09.04.2017: Aberdeen v Rangers
Previous game: 07.04.2017: Brandon United v Esh Winning

More pics

 

 

 

Fredag 07.04.2017: Brandon United v Esh Winning

Tilfeldighetene vil det noen ganger slik at enkelte fotballstadioner er vanskeligere å få besøkt i forbindelse med kamp enn andre, og selv om det når sant skal sies ikke bare har vært tilfeldigheter involvert i dette tilfellet, har Brandon United for meg vært en slik destinasjon. Senest på min forrige tur hadde jeg i romjula min tredje avlysning nettopp der, og det sørget igjen for en voldsomt frustrerende aften i nord-øst etter hvert som også kveldens andre alternativer gikk dukken. Denne dagen hadde jeg planlagt et nytt forsøk med fredagskampen mot Esh Winning, og dette var faktisk den samme kampen som jeg hadde planlagt å se forrige gang, men som altså ble omberammet etter at gressmatta ikke taklet nedbørsmengdene den gang. Det var bare å krysse fingrene for at alle gode ting nå var fire, og det passet kanskje godt med at Welfare Ground i så fall ville være min bane nummer 400 i den engelske fotballpyramiden.

 

Da jeg litt etter klokka ni gikk ned for å sjekke ut og spasere til Lostock Gralam togstasjon, var det derfor for å sette kursen mot Durham. Første etappe gikk med 09.34-toget til Manchester Piccadilly, der jeg handlet inn frokost fra Sainsburys-sjappa på stasjonen og satt meg på 10.57-toget som skulle ta meg videre til Durham via et nytt togbytte i York. Jeg hadde slått på stortromma og ved hjelp av SAS Eurobonus-poeng booket meg inn ved Radisson Blu-hotellet, og jeg tok beina fatt dit ned. Dette hotellet ligger flott til langs elven Wear som renner gjennom Durham sentrum (som på sin side ser delvis ut som en byggeplass for tiden), og jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg på rom 139. Deretter gikk jeg ut i byen for å unne meg en pint og benytte anledningen til å innta et måltid, og valget falt denne gang på puben The Fighting Cocks.

På menyen der ble jeg fristet av ‘Giant Yorkshire Pudding with Liver & Onions’, og herligheten ble servert med erter og pommes frites. Etter et fortreffelig måltid ble det tid til en ny pint mens jeg på TV-en kunne følge med på nyhetssendingen fra terroraksjonen i Stockholm, før jeg omsider fikk melding fra min venninne Michelle, som jeg hadde avtalt å møte før kamp. Møtestedet ble Lloyds-puben The Bishops Mill, i et moderne kompleks rett over elven fra mitt hotell for dagen. Etter å ha hygget meg en stund i trivelig selskap, var det etter hvert på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp og sette kursen mot Brandon, og det skulle skje med buss 49A. Den rakk jeg med nød og neppe fordi avgangen fra bussterminalen i Durham skjedde et lite minutt eller to forsinket sammenlignet med ruteplanen, og etter en snaut tjue minutters busstur kunne jeg stige av i Brandon og traske de få minuttene opp til Welfare Ground.

Brandon er en landsby som ligger like utenfor Durham, et lite stykke sørvest for grevskapshovedstaden. Dette var et område preget av jordbruk, frem til man i 1850-årene så en voldsom endring med etableringen av kullgruvene som skulle bli så dominerende i regionen. Dette førte til en mangedobling av innbyggertallet, og fra å være en landsby med rundt 500 innbyggere i 1851, var det i 1894 et firesifret antall personer som arbeidet bare ved gruven Brandon Colliery alene. Av de tre gruvene her var dette også den siste som la ned driften, da det i 1968 var kroken på døra, og gruvedrift i Brandon var en saga blott. I dag er det naturlig nok en stor del av stedets arbeidsstyrke som pendler til Durham for å jobbe.

Brandon United ble stiftet i 1968 av arbeidere ved det lokale firmaet Rostrons, og dette var også navnet det først spilte under. De ble med i Durham & District Sunday League, der de vant Division Three på første forsøk, før de fulgte opp med å vinne Division Two året etter. Brandon United skulle komme til å dominere Durham & District Sunday League i 1970-årene, og da de vant ligaen i 1974 var det kun den første av fire strake titler i denne ligaen, samtidig som de i tre av disse sesongene også vant Durham Sunday Cup, i tillegg til FA Sunday Cup-tittelen (den gjeveste av alle innen Sunday League Football) i 1975/76. Etter den fjerde strake ligatittelen i 1977 tok de steget over i ‘lørdagsfotballen’ med spill i Northern Alliance, som de vant i sine to første sesonger.

1979/80-sesongen var deres første som deltaker i FA Cupen, og det markerte de med å ta seg til første ordinære runde, der de måtte spille sin hjemmekamp på hjemmebanen til Spennymoor United og tapte 0-3 for Bradford City. Etter denne sesongen forlot de Northern Alliance og tilbragte en sesong i Northern Amateur League, før de i 1981 ble valgt inn i Wearside League. Der ble de kun to sesonger før de tok steget opp i Northern League Division Two. Deres andre sesong der endte våren 1985 med divisjonstittel og opprykk til Northern Leagues øverste divisjon. I 1988/89-sesongen tok klubben seg igjen til første ordinære runde av FA Cupen, og Doncaster Rovers ble holdt til 0-0 på bortebane. De valgte å også spille omkampen på Belle Vue i Doncaster, og Football League-klubben vant knepent 2-1.

På midten av 1990-årene måtte klubben igjen returnere til Division Two, men rykket opp igjen i 2000, og det var Brandon United som i 2002/03-sesongen endelig skulle utfordre Bedlington Terriers’ Northern League-hegemoni. Bedlington-klubben hadde vunnet Northern League fem år på rad da Brandon United i 2003 vant ligatittelen og henviste Terriers til andreplassen. Tre år senere ble det dog nedrykk igjen, og klubben har siden den gang befunnet seg i Northern League Division Two, der de de siste årene har vært fast innslag på tabellens nedre del. Tre ganger siden det nevnte nedrykket har de endt sist men blitt benådet grunnet mangel på opprykkere fra Northern Leagues feeder-ligaer. Nå lå de imidlertid an til å gjøre sin beste sesong på en god stund, men mer om akkurat det litt senere.

Der jeg kom gående mot inngangspartiet, ble jeg møtt av Alan Smith, som åpenbart hadde dratt kjensel på meg fra Twitter. Han har tidligere vært involvert i styre og stell i klubben, der han åpenbart har lang fartstid, og selv om han nå vel hadde valgt å trappe ned, ønsket han meg hjertelig velkommen til deres Welfare Ground. Jeg nevnte at det tross alt kanskje ikke er helt tilfeldig at jeg blitt offer for flere avlysninger her tidligere, og etter at Alan hadde insistert på å betale mine £5 i inngangspenger og £1 for kveldens kampprogram, og vi hadde gått opp trappene som leder opp til banen, registrerte jeg raskt hvor værutsatt anlegget er. Det har selvsagt heller ikke hjulpet at to av disse avlysningene fant sted henholdsvis i romjula og i første uke av januar, og på det som utover kvelden skulle bli en svært kjølig opplevelse, kunne jeg bare tenke meg hvordan det er her når det virkelig står på med vær og vind.

Her kan det være voldsomme og iskalde vinder som kommer feiende over områdets heier, som jeg nå fortsatt hadde utsikt over før mørket senket seg. Jeg hadde ankommet med omtrent en time til avspark klokka 19.30, og det var nok av tid til å unne seg en pint i klubbens bar på utsiden av inngangspartiet. Etter å ha speidet utover banen, gikk jeg derfor ned dit igjen, og Alan presenterte meg for mannen bak bardisken, som jeg etter hvert mistenkte for å stadig gi meg heftig rabatt ved å kreve £2 for mine pints med Woodpecker. Med et glass nektar og en pose pork scratchings satt jeg med ned for å ta en rask kikk i programmet jeg hadde betalt £1 for, mens Alan samtalte med noen klubbrepresentanter. Da jeg tømte glasset og gikk ut igjen for å ta en litt nøyere kikk rundt banen, ble jeg «shanghaiet» for å bli fotografert med manager Lee Jewett og en representant for spillergruppa.

Welfare Ground er langt eldre enn fotballklubben, som måtte gjøre flere oppgraderinger her da de tok steget over i «lørdagsfotballen» og avanserte i pyramiden. Flomlysene kom ved hjelp av et lån på plass i 1978, mens hovedtribunen ble innviet med kamp mot Sunderland i august 1985. Dette er nå anleggets eneste tribune, men som nevnt fortalte jo Alan om tribunen som blåste over ende på den ene kortsiden. Det er dog på motsatt langside at man kommer inn via noen trapper opp fra inngangspartiet, og her er det såkalt hard standing slik det også er rundt resten av banen, i tillegg til at det er partier med en opphøyet avsats og også et parti med noen trebenker. Dette er også tilfelle på de andre tre sidene, men bortre langside har altså i tillegg hovedtribunen som er det eneste stedet der man nå har tak over hodet. Her er det høyt under taket, og den er nærmest inndelt i flere seksjoner, med en blanding av ståtribune og sitteseksjon der trebenker er til tilskuernes disposisjon.

Dette var et lokaloppgjør mellom to klubber som de siste årene har vært faste innslag på nedre halvdel av tabellen i Northern League Division Two, men selv om vertskapet foreløpig ikke var helt 100% sikre, lå de som nevnt an til å kunne gjøre sin beste sesong siden sjetteplassen våren 2009. De ville de klare dersom de beholdt 14. plassen de la beslag på før kamp, og selv om det allerede var klart at det også var det beste de matematisk kunne oppnå, hadde de også kamper til gode på de fleste av lagene som jaget bak. For gjestende Esh Winning sin del så det styggere ut, og med kun Ryton & Crawcrook Albion bak seg på tabellen, trengte de sårt poeng. De hadde ett poeng ned til sistnevnte, men hadde også spilt en kamp mer. Så spørs det hva som skjer etter sesongen, og om Norton & Stockton Ancients’ undergang og en mulig tilsvarende skjebne for West Allotment Celtic vil føre til nye benådninger.

Lagoppstillingene hadde blitt teipet opp på en container som gjør nytte som matutsalg ved siden av hovedtribunen, og spillerne kom etter hvert ut fra garderobebygget i det ene hjørnet. Brandon har kanskje ikke riktig det samme ryktet som Tow Law, men Welfare Ground går likevel for å være en av ligaens aller kaldeste baner, og det ble riktig surt og kaldt da sola var på vei ned langt der borte over heiene. Derfor var det imponerende at 125 tilskuere hadde tatt turen, og spesielt når man vet at Brandon United hittil denne sesongen hadde hatt et tilskuersnitt på ganske nøyaktig 50,71. Godt å se at beslutningen om å flytte lokaloppgjøret til fredag kveld hadde blitt belønnet med sesongens klart beste tilskuertall. Med tanke på de to klubbenes tabellposisjoner, var det kanskje noe underlig at de var ubeseiret på henholdsvis tre og fire kamper, men Brandon United kom fra 1-2-0, mens Esh Winning hadde notert seg for 1-3-0 på de fire siste i ligaen.

Det ble tidlig klart at vi ikke ville få servert noen stor forestilling, og innledningen bar preg av en meget hard bane (kanskje litt merkelig hvor snare man er med å avlyse for frosne baner i vintermånedene, mens man hvert år spiller en rekke hengekamper på knallharde baner i sesongavslutningen) som en av bortelagets ledere sammenlignet med betongunderlaget som utgjør en «gangvei» rundt banen. Esh Winning så ut til å satse på kontringer, og det var de som etter halvspilt første omgang skapte det første som minnet om en sjanse. Skuddet fra Callum Boakes ble imidlertid reddet av Brandon-keeper Tom Orton, men etter en drøy halvtime måtte sistnevnte kapitulere da ballen spratt heldig for Andrew Clarkson, som sendte i vei et langskudd som suste inn i nettmaskene. Clarkson representerte nettopp Brandon United tidligere i sesongen, og i så måte var det vel litt typisk at det var ham som satt inn 0-1.

Esh Winning hadde på dette tidspunktet tatt en viss kontroll over banespillet, og hjemmelaget kom kun til én ordentlig sjanse. Den fikk Daniel Quine, men hans avslutning et par minutter før pause ble parert til hjørnespark av Esh-keeper Mark Fish, og dermed 0-1 i målprotokollen til pause. Den benyttet jeg til å igjen stikke snuta innom klubbens bar, der jeg bestilte nye forfriskninger og forhørte meg angående en pin til min samling. Det var de utsolgt for, og jeg forsto snart også grunnen til at de var i ferd med å bestille nye, for i stedet forsøkte «bartenderen» å prakke på meg en Brandon United-lue med klubbens nye logo som førstelaget skal begynne å bruke fra og med neste sesong. Det hadde nå blitt så surt at jeg angret på å ikke ha tatt med både lue, hansker og genser, og jeg valgte derfor å bla opp det som vel var £5. Med ny lue tredd godt nedover ørene kunne jeg således komme meg opp igjen før spillerne kom tilbake på banen.

Jeg rakk også å forhøre meg litt med Alan og en annen kar om diverse ting jeg lurte på, og det var interessant å høre de fortelle om da Brandon vant Northern League-tittelen. Det jeg ikke minst lurte på i den forbindelse var imidlertid det sportslige forfallet i de påfølgende sesongene, og spesielt hva som kunne ha vært årsaken til dette. Alan fortalte at pengekassa raskt ble nokså slunken og at spillere forsvant til andre klubber. Det virker også som om noe lignende har vært et scenario som til stadighet har gjentatt seg i de senere år, for hver gang en ny manager har klart å samle sammen et lag som kan synes å ha noe på gang, har han tilsynelatende snart forsvunnet og tatt med seg store deler av spillertroppen slik at man har måttet begynne å bygge fra grunnen igjen.

Alan mente for øvrig også at jeg var vitne til hjemmelagets svakeste forestilling for sesongen, og det vil være direkte løgn å påstå at de imponerte. Esh Winning virket å ha full kontroll, der kaptein Scott Arnott og Matthew Soulsby styrte midtbanen, mens forsvarsrekka deres imponerte og hadde få problemer med å rydde opp i alt som Brandon United kom med av offensive baller. Noen minutter ut i omgangen ropte gjestene på straffe da Kai Hewitson mente seg lagt i bakken, men dommeren vinket spillere videre. Det var Esh som skapte det som kom av sjanser, og i motsetning til hjemmelaget syntes deres kampplan å fungere til punkt og prikke. Clarkson avsluttet rett på keeper, Hewitson skjøt like utenfor, og Boakes tvang frem en god redning fra Brandon-keeper Fish, som omsider måtte plukke ballen ut av garnet igjen etter snaut halvspilt omgang.

Boakes spilte fri Nick Marley på høyrekanten, og sistnevnte skar inn i feltet, der han dro av en forsvarer før han sendte ballen forbi Fish og i mål. 0-2! Etter dette døde kampen hen, og Esh virket fornøyd med kveldens innsats, mens Brandon fikk litt mer fotfeste. De klarte imidlertid ikke å spille seg frem til stort mot et Esh-forsvar som tilsynelatende hadde god kontroll på situasjonen. Den forventede sluttspurten fra Brandon United kom ikke, og det virket rett og slett som om gjestene hadde tatt fullstendig luven av sitt vertskap. Brandon så ut til å spille uten selvtillit, og var kanskje fornøyd med å endelig få høre sluttsignalet. Det var i hvert fall Esh-folket, som jublet over tre viktige poeng, som betød at de nå hadde fire poengs luke til Ryton & Crawcrook Albion – dog med to kamper mer spilt.

Andre representanter for hjemmefolket gjentok det Alan hadde sagt om at jeg hadde vært vitne til hjemmelagets dårligste kamp for sesongen, men jeg hadde likevel kost meg under mitt besøk til Welfare Ground – til tross for at det etter hvert hadde vært en kald opplevelse. Alan insisterte på å skysse meg tilbake til hotellet mitt, og jeg fikk inntrykk av at han selv bodde i Durham, slik at jeg takket ja til dette. Det viste seg imidlertid at han bodde rett borti veien fra Welfare Ground, og jeg følte meg nærmest litt brydd da jeg fant ut at han hadde kjørt de rundt ti minuttene inn til Durham ens ærend for å slippe av meg og deretter kjøre tilbake. Jeg må bare takke Brandon United og Alan Smith for gjestfriheten, og da jeg omsider krøp under dyna etter å ha kostet på meg en siste pint med Strongbow Cloudy Apple i hotellbaren, var jeg glad for at alle gode ting i denne sammenheng var fire.

 

 

English ground # 400:
Brandon United v Esh Winning 0-2 (0-1)
Northern League Division Two
Welfare Ground, 7 April 2017
0-1 Andrew Clarkson (32)
0-2 Nicholas Marley (68)
Att: 125
Admission: Former committee member paid for me (otherwise £5)
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 08.04.2017: Cambuslang Rangers  Lesmahagow
Previous game: 06.04.2017: Witton Albion v Spalding United

More pics

 

 

 

Torsdag 06.04.2017: Witton Albion v Spalding United

Etter uker med møysommelig planlegging var det igjen på tide å legge ut på tur til balløya. Jeg hadde bestilt plass på SAS sitt formiddagsfly, men da jeg satt ut hjemmefra denne torsdagen, hadde jeg fortsatt ikke bestilt hjemreise eller lagt planer for det som lå an til å bli turens siste uke. Men med planer om å muligens få med meg en og annen playoff-kamp på step 3/4 i den siste uken i april, var det likevel mye som tydet på at det var en av mine mest ambisiøse turer jeg la ut på. Den siste snaue uken før avreise hadde blitt preget av at togpasset jeg hadde bestilt ikke hadde ankommet, og stressfaktoren ble etter hvert merkbar da det var fortsatt var tilfelle to dager før avreise. Jeg hadde vært i løpende kontakt med det aktuelle selskapet, som hadde bedt meg avvente, men dagen før avreise var det ingen vei utenom. De måtte nå sende meg et nytt togpass med ekspress-levering til hotellet jeg skulle overnatte på den første natten.

Mens jeg igjen forbannet sjefs-ugla Trine Schei Grande og hennes medløpere som ga dødsstøtet til Rygge, dro jeg med meg pikkpakket på 07.28-bussen inn til Oslo, for å ta flytoget derfra til Gardermoen. På perrongen på Oslo S traff jeg på gamle kjente fra tiden som stamkunde på Belfry, og Russell hadde med kone og venner booket plass på samme fly som meg. Han skulle i første omgang ikke på besøk hjem til Sheffield denne dagen, men i stedet tilbringe en langhelg i Liverpool med sitt reisefølge – med Grand National på Aintree som høydepunktet. Jeg fikk meg en liten dose ekstra søvn mens 10.50-flyet fraktet oss til Manchester Airport, og sammen tok vi en liten pitstop for å unne oss en pint ved et skjenkested på flyplassen før vi tok plass på 13.40-toget mot Liverpool Lime Street. Ved Manchester Piccadilly tok jeg avskjed med Russell & Co og byttet til 14.19-toget mot Chester, som skulle frakte meg til Lostock Gralam.

Der hadde jeg betalt £44 for overnatting ved stedets nye Travelodge, og fra Lostock Gralam stasjon tok det meg et kvarters tid å traske dit. Lettelsen var stor da frøkna bak disken umiddelbart fortalte at det hadde kommet en leveranse av reisedokumenter til meg, og med togpasset endelig trygt i min forvaring og en stor bekymring mindre, kunne jeg installere meg på rommet og slappe av litt før jeg igjen var på farten. På veien tilbake til togstasjonen tok jeg en ørliten omvei for å unne meg en pint ved The Slow & Easy, der jeg faktisk hadde forsøkt å bestille overnatting før jeg booket ved Travelodge-hotellet. De tilbød visst ikke overnatting akkurat for øyeblikket, men det var uansett ikke derfor jeg nå svippet innom her. Rett bak denne puben har man nemlig The Park Stadium, som er hjemmebanen til Cheshire League-klubben Lostock Gralam, og etter å ha unnet meg en pint gikk jeg for å ta en kikk der.

Det viste seg som forventet å være et temmelig spartansk anlegg som dog hadde en bitteliten tribune på den ene langsiden, og etter å ha knipset noen bilder spaserte jeg ned til togstasjonen for å toge inn til Northwich, som er neste stasjon på denne linjen. Northwich er en by med rett i underkant av 20 000 innbyggere, og den ligger i grevskapet Cheshire; i hjertet av slette-området som kalles Cheshire Plains. Herfra er det snaut tre norske mil vestover til Chester og snaut to og en halv mil nordover til Warrington. Northwich ligger der elvene Weaver og Dene renner sammen, og var under romertiden kjent som Condate – ikke bare som et viktig krysningspunkt, men også grunnet saltforekomstene som romerne var interessert i. Også i senere tid skulle saltet spille en vesentlig rolle i Northwich, der området ved og rundt byen ble åsted for en rekke saltgruver.

Dette var i lang tid byens og områdets viktigste næringsvei, og selv om man på 1800-tallet gikk over til andre måter å utvinne saltet på, har man den dag i dag utfordringer med innsynkning som følge av gruvedriften. Saltindustrien var for øvrig så viktig at man i dag finner et museum som tar for seg dette her i byen. I tillegg tiltrakk det seg etter hvert også annen type industri, og ikke minst gjaldt det den kjemiske industrigiganten ICI som anla flere anlegg i området. Witton Albion spiller forresten i dag sine hjemmekamper i Wincham, som er en liten landsby i den nordøstlige utkanten av Northwich, men før jeg satt kursen dit ut ville jeg teste et par av byens puber. Det kan for øvrig nevnes at Northwich ikke var min opprinnelige destinasjon denne dagen, for jeg hadde egentlig sett på fly dagen etter, men siden alt var fullbooket eller svinedyrt, måtte jeg velge meg et torsdags-fly. Planen var da å tilbringe en fotballfri dag hos en venninne i St. Helens-traktene, men da Witton Albion v Spalding United ble omberammet til denne dagen, ble planene raskt endret.

Torsdag er ensbetydende med Curry Club hos Wetherspoons, og tradisjonen tro valgte jeg å benytte anledningen til å innta en Beef Madras ved The Penny Black – i et flott bindingsverkshus – før jeg gikk videre til The Swinging Witch for å se hvorfor denne puben høster ros. Med snaut halvannen time til avspark var det omsider på tide å tømme glasset og finne en lokal drosjekusk til å skysse meg ut til Wincham Park, og på et taxi-kontor rett i nærheten ble jeg sittende et lite kvarter å vente før min drosjebil kom for å plukke meg opp og frakte meg til kveldens kamparena, der jeg ankom med omtrent en time til avspark, og kunne betale meg inn med £9. Jeg fikk vite at kveldens kampprogram ennå ikke hadde dukket opp, men at de nok ville dukke opp ganske snart. Derfor stakk jeg i stedet innom klubbhusets bar der jeg betalte £3 for en pint Thatchers Gold.

Northwich hadde i 1880-årene flere forskjellige klubber som benyttet seg av Witton-navnet, men første gang Witton Albion nevnes er i forbindelse med en kamp spilt 26 oktober 1887. Da man ikke har funnet omtaler av ytterligere kamper før 1890, er det noen som har undret seg over hvorvidt dette er samme klubb, men vi får velge å la dem tvilen komme de til gode. Det som er sikkert er at Albion var innom både Northwich & District League, Crewe & District League, Cheshire League, The Combination, Manchester League og Lancashire Combination, før de i 1920 var med å stifte Cheshire County League. I perioden 1949-1954 vant de denne ligaen ved tre anledninger, men da Northern Premier League ble stiftet i 1968 og en rekke Cheshire-klubber fikk være med, var det ikke tilfelle med Witton Albion, som etter en avstemning ikke fikk innpass. Det antas at dette var som følge av at erkerivalen (og den gamle non-league-storheten) Northwich Victoria hadde overtalt de andre klubbene til å ikke stemme inn Witton Albion.

Dermed måtte Albion kjempe videre i Cheshire County League noen sesonger til, inntil de etter en andreplass våren 1979 fikk plass i NPL samtidig som en del av klubbene derfra – inkludert rivalen Northwich Victoria – var med å stifte den nye Alliance Premier League, som den da het (i dag kjent som Conference Premier). Albion debuterte med en andreplass, men måtte vente til våren 1991 før det ble overgått. I sin andre sesong på sin nye hjemmebane, Wincham Park, vant de NPL hele 16 poeng foran toer Stalybridge Celtic, og opprykket til Conference og non-leagues øverste nivå var sikret. Samme sesong spilte de seg frem til semifinalen i FA Trophy, der det ble knepent tap for Kidderminster Harriers, etter at det hadde stått likt etter to kamper og en tredje og avgjørende kamp måtte spilles på nøytral bane.

Påfølgende sesong tok de seg helt til finalen i FA Trophy, men Wembley-finalen endte med tap da de måtte gi tapt for Colchester United. Dette var da også deres debutsesong i Conference, og med 10. plass noterte de seg for sin hittil beste ligaplassering samtidig som de tok plassen foran erkerivalen Northwich Victoria, som de har en heftig rivalisering med. Etter dette gikk det imidlertid en del tyngre, og etter tre sesonger i Conference måtte Albion våre 1994 takke for seg og returnere til NPL da de for første gang i sin historie fikk oppleve nedrykk. Ytterligere nedrykk til NPL Division One fulgte nye tre år senere, og siden den gang har de vekslet mellom spill i NPL Premier og NPLs regionale andredivisjoner (Division 1 North/South).

Det nærmeste de siden den gang har kommet opprykk til de nå regionaliserte Conference-divisjonene på step 2, er da de to år på rad tok andreplassen for deretter å lide nederlag i playoff. Våren 2007 mistet de tittelen og det automatiske opprykket med knappest mulig margin på sesongens siste dag. Til tross for at de hadde tre treff i stolper og tverrligger de siste tjue minuttene, klarte ikke Albion å få det ene målet de trengte, og tapte derfor tittelen og opprykket til Burscough på målforskjell – med ett fattig mål. I playoff fulgte de opp med å tape finalen for AFC Telford United. Året etter – i 2008 – var det Fleetwood Town som tok tittelen to poeng foran Albion, som denne gang røk ut i playoff-semien mot Buxton – etter straffesparkkonkurranse. I stedet ble det ny retur til step 4 året etter, og selv om de i 2012 rykket opp via playoff etter finaleseier over Curzon Ashton, har de nå vært tilbake på step 4 siden nedrykket i 2015.

Om Witton Albion skal det også nevnes at de spesielt i etterkrigsårene var et nokså fast innslag i FA Cupens ordinære runder, der de ved et par anledninger også tok seg til andre runde. I 1951/52-sesongen var det Football League-klubben Workington som vant knepent etter omkamp i andre runde, og to sesonger senere var det Grimsby Town som hadde rollen som gledesdrepere på samme stadiet – også det etter omkamp. Også på første halvdel av 1990-årene var de stadig i de ordinære rundene, men sist gang de tok seg til andre runde er nå tilbake i 1991/92-sesongen, da Preston North End ble for sterke. Det er da også en og annen spiller som opp gjennom årene har dratt på seg Witton Albions røde- og hvit-stripede drakt og som flere også her hjemme vil kjenne igjen navnene på. Dennis Viollet hadde et opphold her på tampen av sin karriere, mens spillere som Geoff Horsfield og den tidligere nordirske landslagsspilleren Chris Nicholl var i klubben i startfasen av sine karrierer.

Witton Albion er en klubb som jeg lenge har vært litt nysgjerrig på, og ikke minst gjelder det også den meget bitre rivaliseringen som de altså har med Northwich Victoria. Ifølge flere kilder ble Witton Albion til alt overmål i sin tid startet opp av Vics-spillere som var uenig i klubbens planer om å starte en helprofesjonell satsing. Northwich Victoria tok som kjent(?) plass i Football Leagues nye andredivisjon i 1892, og spilte altså noen sesonger på det nest øverste nivået av engelsk fotball, der en av deres spillere var en viss waliser ved navn Billy Meredith – ofte kalt fotballens første superstjerne. Senere utkjempet de to klubbene en rekke dueller i blant annet Cheshire League og Cheshire County League, og langfredag 1949 møtte hele 11 290 tilskuere opp for å se lokalderbyet mellom de to. Mange fryktet imidlertid at 2016/17-sesongens lokaloppgjør i NPL 1 South kan vise seg å bli de siste mellom de to.

Etter flere år med voldsomme problemer for Northwich Victoria, var det nemlig flere som fryktet at det kan ende med konkurs og klubbens endelikt etter sesongslutt – blant dem en lokal journalist som følger lokalfotballen tett. Nå ser det visstnok ut som om de kan ha blitt reddet; administrasjon, poengtrekk og nedrykk til step 5 til tross. Men mens de rykker ned, var Witton Albion involvert i kampen om automatisk opprykk, og det er jo tross alt de dette skulle dreie seg om. Tetduellen i NPL 1 South hadde utviklet seg til en voldsom tvekamp mellom Shaw Lane og Witton Albion, som hadde en voksen luke ned til de øvrige. Witton Albion hadde grunnet blant annet cupinnsats hatt en rekke hengekamper og jaktet bakfra store deler av sesongen, og på dette tidspunktet skilte det ett poeng i Barnsley-klubbens favør, men Witton Albion hadde kveldens hengekamp til gode.

Det var imidlertid tøff motstand, for på besøk var tredjeplasserte Spalding United. Lincolnshire-klubben hadde riktignok 18 poeng opp til kveldens vertskap, men var selvsagt ute etter å konsolidere sin playoff-plass. Det var altså duket for toppkamp, og for hjemmelaget en slags generalprøve før de uken etter skulle gjeste Shaw Lane for det som lå an til å bli litt av et oppgjør mellom de to tittelkandidatene. Inne i klubbhuset hadde man satt opp en provisorisk klubbsjappe i form av et bord der man solgte diverse effekter. Noe snodig all den tid jeg hadde blitt fortalt at de skal ha en skikkelig klubbsjappe forbundet med klubbens eget museum(!) i et bygg i et av anleggets hjørner, men jeg skulle snart få en forklaring på dette. Etter å ha sikret meg en pin til min samling, fikk jeg høre at de nemlig ikke kunne finne kveldens kampprogram(!), og dette skulle vise seg å ha en viss sammenheng.

Wincham Park ble ferdigstilt i 1989, og Witton Albion flyttet da fra flotte Central Ground – som raskt og nådeløst ble jevnet med jorden og erstattet med en stor Sainsburys-butikk inne i Northwich sentrum – og inn på det funksjonelle, men noe kjipere nye stadionet. For all del, det finnes uten tvil langt verre nybygg, for den er i hvert fall noe koseligere enn mange andre i denne kategorien, selv om Wincham Park naturlig nok kanskje ikke akkurat oser av historikk og karakter i samme grad som forgjengeren. Jeg hadde kommet inn via inngangspartiet i det ene hjørnet, og fikk da hovedtribunen foran meg på høyre hånd. Dette er en nokså ordinær sittetribune som strekker seg nesten hele banens lengde, og bygget her huser også klubbhusets bar. De tre andre sidene byr på nokså identiske tribunefasiliteter med såkalt terracing (betongavsatser for ståtribune), og med tak over hodet på midtpartiene. I hjørnet mellom hovedtribunen og bortre kortside finner man det nevnte museet, og jeg hadde sett frem til en kikk der, men typisk nok når jeg endelig var på besøk, var det selvsagt stengt akkurat denne kvelden.

Angående Wincham Park skal det også nevnes at den nevnte rivalen Northwich Victoria denne sesongen har banedelt her for andre sesong på rad, men at det endrer seg etter sesongslutt (senere har det blitt klart at de ser ut til å overleve og visstnok vil banedele hos Barnton). På min ferd rundt anlegget traff jeg på grinebiteren Tony Morehead og hans kompis Sid, som nå også er styremedlem hos Barrow. Mens jeg sto og samtalte med de, kom en annen kjenning av de to og fortalte at karen som vanligvis har ansvaret for museet ikke var til stede denne kvelden, og at de mistenkte at kveldens kampprogram var låst inne der uten at noen syntes å ha nøklene. Helt utrolig amatørmessig, og ganske vanvittig dersom det i en klubb på Witton Albions størrelse kun er én person som har nøkler til deler av anlegget! Det kan vel trygt sies at vi ikke var spesielt imponert så langt.

Dette var tredje forsøk på å få spilt denne kampen, og for Witton Albion var det deres tredje av fire kamper i løpet av en 8-dagers periode. Mon tro om de følte sympati med de stakkars PL-spillerne som syter over å innimellom måtte spille to kamper i uken.. Uansett kom de nå fra fem strake ligaseire etter det overraskende hjemmetapet for Rugby Town i midten av mars, og sto med 17-2-2 på de 21 ligakampene de hadde spilt siden nyttår. Da kampen startet, tok da også vertskapet et spillemessig initiativ, men Spalding-forsvaret klarte foreløpig å holde hjemmelaget fra livet, og det skjedde lite foran målene. Vi hadde passert halvtimen, og idet en sidemann kommenterte at kampen trengte et mål, kom det som på bestilling. Tom Owens dro av en forsvarer, og fra like utenfor 16-meteren sendte han ballen opp i krysset bak Spalding-keeper Michael Duggan. En utsøkt scoring, og det sto 1-0. The Tulips kunne svart nokså umiddelbart da Bradley Wells så at Albion-keeper Calvin Hare var ute av posisjon, men hans lobb manglet den nødvendige presisjon, slik at vertene fortsatt tok med seg en knapp ledelse i garderoben halvveis.

I pausen oppsøkte jeg igjen klubbhusets bar for å få forfriskninger, men der inne ble jeg møtt av baluba med et lite knippe tilskuere og groundhoppere i opphetet diskusjon med en kvinnelig klubbrepresentant. De var tydeligvis fortsatt rasende over mangel på kampprogram, og hun fikk blant høre hvordan mangel på kampprogram ganske riktig er et brudd på denne ligaens reglement. Det viste seg at de sinte tilskuerne hadde fått nyss i at man hadde funnet omslagene til programmene, selv om selve programmene fortsatt var antatt låst inne, og de krevde at man nå delte ut disse. Temmelig snodig, men jeg rasket med meg et av omslagene før pågangen ble så stor at man bestemte seg for å ta 20p i betaling, og etter at jeg hadde tømt glasset og kommet meg ut igjen, kunne jeg høre at dette ble formidlet over høyttaleranlegget mens jeg gikk til innkjøp av en steak pie med mushy peas og brun saus (£3).

Witton Albion var i førersetet da man startet opp igjen etter pause, og det var ikke ufortjent da William Jones doblet ledelsen til 2-0 med en lobb sju minutter ut i omgangen. Denne gangen svarte The Tulips umiddelbart, og det var Leon Mettam som kun et drøyt minutt senere scoret da han styrte ballen i mål på et hjørnespark. Witton kunne gjenopprettet tomålsledelsen, men William Jones’ skudd ble reddet av keeper Duggan, og i stedet slo Spalding til igjen etter halvspilt omgang. Jordan Lemon sendte i vei et velplassert skudd som fant nettmaskene, og dermed 2-2. Hjemmelaget hadde rotet bort tomålsledelsen, og virket nå å være på gyngende grunn, men samlet seg til en innspurt. Etter en periode med Hawaii-fotball og sjanser begge veier, satt de inn et press der de jaktet vinnermålet, og helt på tampen fikk William Jones en kjempesjanse som han imidlertid misset. Dermed endte det 2-2 foran 299 betalende tilskuere, og stillheten som senket seg idet dommeren blåste av vitnet nok om at hjemmefansen ikke visste helt hvordan de skulle reagere på dette resultatet.

Tony Morehead hadde tilbudt meg skyss tilbake til hotellet da han uansett skulle forbi den veien, og jeg takket gladelig ja slik at jeg slapp å tilkalle en taxi. Jeg ble sluppet av på hovedveien utenfor, og fant snart senga etter en lang dag. For Witton Albion sin del var det nå kun målforskjellen som skilte de fra tabelltoppen og Shaw Lane, men det kan legges til at sistnevnte scoret kampens eneste mål da de møttes i Barnsley uken etter, og da det noen dager senere ble kjent at Witton Albion ville bli ilagt en poengstraff på tre poeng for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller i et oppgjør mot Stocksbridge Park Steels, var tittelkampen avgjort. Witton Albion måtte til slutt nøye seg med andreplassen, men i ettertid vet vi jo at de klarte brasene og tok seg opp via playoff – med seire over AFC Rushden & Diamonds i semifinalen og nettopp Spalding United i finalen – i en sesong der hjemmebanefordelen i playoff faktisk gjorde seg gjeldende i samtlige tre NPL-divisjoner og -avdelinger.

 

 

English ground # 399:
Witton Albion v Spalding United 2-2 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Wincham Park, 6 April 2017
1-0 Thomas Owens (32)
2-0 William Jones (53)
2-1 Leon Mettam (54)
2-2 Jordan Lemon (68)
Att: 299
Admission: £9
Programme: None (they couldn’t find the programmes(!), but sold the wrap arounds for 20p)
Pin badge: £4

Next game: 07.04.2017: Brandon United v Esh Winning
Previous game: 29.03.2017: Hauerseter v Skjetten
Previous UK game: 16.01.2017: Herne Bay v Dover Athletic

 

More pics