Dag 9: Lørdag 19.03.2016: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose

 

Jeg var godt i gang med mitt kaledoniske eventyr denne helgen, og fra lørdagsmenyen hadde jeg valgt meg to kamper. Med Raith Rovers v Hibs valgt ut til TV-kamp med sent avspark, så jeg tidlig muligheten for å kunne få til en dobbel denne dagen, men det var avhengig av at en av de nærliggende klubbene i den skotske Junior-pyramiden ble satt opp med hjemmekamp. Det er imidlertid ikke det letteste å planlegge når majoriteten av Junior-kampene gjerne kun blir offentliggjort for en uke av gangen, men da det var flere å velge i, så sjansene var gode for at en av disse skulle få hjemmekamp slik at jeg først kunne få en skikkelig debut i Junior-fotballen og deretter komme meg til Kirkcaldy.

 

Det var dog en liten strek i regningen at de skotske Junior-ligaene tydeligvis fra denne helgen hadde noe senere avspark enn hva tilfelle var i ukene før. Det har vel den enkle forklaring at det nok var den tiden på året der de kunne tillate seg litt senere kampstart uten at det ble for mørkt; for majoriteten av Junior-klubbene har ikke flomlys. Det reduserte selvsagt betraktelig antallet klubber som nå var realistiske for meg å kunne kombinere med den senere kampen hos Raith Rovers. Nå var jeg egentlig avhengig av hjemmekamp for enten Hill of Beath, Dundonald Bluebell, Glenrothes, eller Kirkcaldy YMCA – nevnt i en rekkefølge rangert etter hvor jeg helst ville.

 

Jeg var allerede i gang med turen da terminlista for denne helgen i SJFA East Region endelig ble sluppet, og ikke bare hadde Hill of Beath fått hjemmekamp slik at jeg kunne velge meg den jeg helst ville til av de fire, men bortelaget var ingen ringere enn Linlithgow Rose – en av de største og mest kjente klubbene i den skotske Junior-pyramiden, og en klubb som denne sesongen også hadde gjort furore i den gjeveste skotske cupen. Det var enda en grunn til å ønske seg til Keir’s Park i Hill of Beath denne lørdagen, og jeg var egentlig aldri i tvil om at det nå ville bli min destinasjon. På Kempster-forumet ble jeg dessuten kontakten av den engelske groundhopperen Dave som hadde sett en av mine innlegg og også hadde blinket seg ut den samme dobbelen, og han tilbød meg til alt overmål skyss fra Hill of Beath til Kirkcaldy, slik at jeg slapp å benytte meg av taxi de omtrent halvannen milene.

 

Når man befinner seg i Skottland så må man da kunne unne seg å nyte godt av de lokale godsakene, og på en kneipe (mon tro om den het Jackson’s Bar?) like ved siden av mitt hotell hadde jeg lagt merke til at de annonserte med full scottish breakfast. Kanskje litt snodig inneholdt den ingen haggis, men jeg var ikke snauere enn at jeg forhørte meg om muligheten til å slenge på en skive eller to med haggis. Det var ingen problem, og etter en aldeles fortreffelig frokost var jeg en svipptur innom hotellrommet før jeg spaserte ned til togstasjonen Glasgow Queen Street for å ta 10.30-toget østover. Avspark i Hill of Beath var ikke før klokka 14.30, men jeg dro tidlig av gårde med en liten ørliten omvei i tankene.

 

Etter et kjapt togbytte ved Haymarket, ankom jeg omsider Cowdenbeath et par minutter over tolv, og jeg satt straks kursen mot det nærliggende stadionet Central Park, som er hjemmebane for ligaklubben Cowdenbeath. Der skulle det denne dagen spilles et heftig lokaloppgjør mot erkerivalen Dunfermline Athletic, og vakter og klubbpersonell var allerede på plass da jeg tok en kikk med snaut tre timer til kampstart. Jeg ble i løpet av helgen spurt mange ganger hvorfor jeg ikke heller valgte denne kampen som første kamp denne dagen, men samtidig som kampen i Hill of Beath fristet, fryktet jeg også at det med en noe senere kampstart på Central Park ville kunne bli litt vel stressende å ta seg til Kirkcaldy i tide etter kamp…og i tillegg hadde jeg allerede takket ja til skyss med Dave.

 

En av vaktene ga klarsignal til at jeg kunne få passere porten og stikke innenfor for å ta en kikk på den betingelse at jeg lovet å komme tilbake. Det hadde jeg selvsagt til hensikt å gjøre, men først tilbragte jeg et lite kvarter inne på Central Park, som viste seg å være en positiv overraskelse for meg, og et klassisk men samtidig uortodoks stadion som falt langt mer i smak enn jeg hadde trodd. Uortodoks fordi fotballklubben deler stadionet med stock car racing, og det skulle faktisk være et slikt arrangement etter fotballkampen denne dagen (det skjer visst hver lørdag klokka 18.00). Til tross for at man har en asfaltbane rundt selve gressmatta, og at man derfor får nokså stor avstand til banen, likte jeg som sagt Central Park som har noen herlig klassiske tribuneseksjoner. Men nå er det noe annet dette innlegget hovedsakelig skal handle om, så en mer utfyllende beretning fra min lille snarvisitt ved Central Park kan finnes her.

 

Etter å ha tatt meg ut igjen og takket vakten for kikken, hadde jeg fortsatt litt tid å slå i hjel, og jeg valgte derfor å ta en pitstop ved vannhullet Partners Bar, som åpenbart også fungerer som nattklubb. Der fikk jeg også ladet opp telefonen litt mens jeg lesket strupen med nektar fra tappekranene, før jeg etter hvert praiet et taxi fra holdeplassen på andre siden av veien. Selv ute i de skotske provinser har asiatene åpenbart flokket til taxisjåfør-yrket, men drosjekusken skjønte sporenstreks hvor jeg skulle da jeg beordret ham i retning av Hill of Beath Hawthorns hjemmebane i Hawthorn Crescent. Hill of Beath er navnet på både en ås og den lille landsbyen som ligger ved denne helt i den sørvestlige utkanten av Cowdenbeath. Vi befinner oss altså i grevskapet (om det fortsatt heter det i Skottland) Fife.

 

Da jeg med omtrent en time og et kvarter til avspark ankom Keir’s Park, som klubbens hjemmebane heter, var det svært lite aktivitet der. En av portene sto imidlertid åpen, og jeg kunne se noen klubbrepresentanter som var samlet borte ved klubbhuset bak det ene målet, men jeg valgte først å ta en kjapp runde rundt anleggets utside. Da jeg kom tilbake hadde porten blitt lukket, og det var om mulig enda mindre aktivitet enn tidligere. Etter et par minutter kom det gående en kar som spurte om jeg var den norske groundhopperen, og dette var kompisen til Dave som hadde tilbudt meg skyss. Dave satt visst fortsatt i bilen og tok en høneblund, men nå var i hvert fall det ordnet. Det kom snart en kar som fortalte at det nok ikke åpne før nærmere klokka to, men vi fikk lov til å allerede betale oss inn med £5 hver og ta en kikk.

 

Keir’s Park prydes flere steder på utsiden av flott smijern med klubbens eller anleggets navn, og har også et par virkelig fjonge smijernsporter. På innsiden har de en både ryddig og veldig fin hjemmebane som jeg umiddelbart likte. Den har hard standing med et opphøyet parti i bakkant så godt som rundt hele banen, og på langsidene har man tribunekonstruksjoner som gir tak over hodet til de som står midt på de midterste partiene. Et svært trivelig lite stadion, som bak det ene målet altså har sitt klubbhus. Det er imidlertid ingen bar der, og vi ble fortalt at man benytter seg av ‘Miners Welfare-klubben’ på utsiden. Karen lovet å huske oss, og pekte ut for oss et hus som lå et steinkast unna ned mot Main Street. Dette ved å ha egne eller uavhengige ‘social clubs’ på utsiden av anlegget er visst ingen ukjent greie i den skotske Junior-pyramiden, og utenfor Welfare-klubben i Hill of Beath registrerte jeg at det sto en statue av Rangers-legenden Jim Baxter.

 

Baxter anses for å være en av tidenes beste skotske spillere, og i 1960-årene var han også sentral på et sterkt skotsk landslag. Under en kamp mot England i 1967 scoret han begge målene og skal til tider ha nærmest latterliggjort navngjetne engelskmenne ute på banen da skottene med ti mann slo verdensmestrene fra året før. Under et skadeopphold begynte hans alkoholkonsum å gå over styr, og han ble etter hver solgt til Sunderland for det som den gang var overgangsrekord for en skotsk klubb (£72 500). Under hans opphold i nordøst-England huskes han spesielt for å ha drukket seg totalt bevisstløs for deretter å spille en praktkamp dagen etter. Han var også innom Nottingham Forest før han returnerte til Rangers en kort periode innen han i 1970 la opp kun 31 år gammel. Baxter døde i 2001, og to år senere ble altså statuen av legenden reist utenfor denne klubben i hans fødested Hill of Beath.

 

Jim Baxter spilte aldri for Hill of Beath Hawthorn, og det har en meget naturlig forklaring. Klubben ble nemlig først stiftet i 1975, men før jeg forteller mer om klubben og den skotske Junior-fotballen, er det kanskje igjen nødvendig å presisere at det ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en betegnelse på det som er en egen sidestilt fotballpyramide i Skottland. Det vil kanskje være naturlig å sammenligne det med en slags skotsk variant av non-league, og dette er faktisk en betegnelse som jeg ser brukes flere steder (men som der også benyttes om ‘Senior’-ligaer som Highland League, Lowland League etc).

 

Hill of Beath Hawthorn fikk i 1982 innpass i Junior-pyramidens, der de naturlig nok spiller i East Region. SJFA East Region Superleague har siden omstruktureringen i 2002 vært den øverste ligaen, og med unntak av én sesong har The Haws vært der siden den gang. Tre ganger har de endt på andreplass (i 2003, 2011 og 2012), men deres største triumf kom tilbake i 1990 da de vant den prestisjetunge Scottish Junior Cup etter finaleseier 1-0 over Lesmahagow. Mest imponerende av alt er det kanskje at klubben helt fra starten i 1975 og frem til slutten av forrige sesong hadde én manager. Jock Finlayson var altså manager for klubben i hele 40 år(!!) før han i fjor syntes at nok var nok og ble erstattet av Bobby Wilson.

 

Etter å lesket meg med en pint Olde English, forlot jeg den nevnte Welfare-klubben £2,85 fattigere og gikk tilbake til Kair’s Park, der jeg snart observerte et kjent fjes. Jeg ville vært overrasket om det ikke var for at jeg noen dager tidligere hadde registrert at Shaun Smith hadde planer om å ta turen opp fra Gateshead. Han er en kjent skikkelse i groundhopper-miljøet i nordøst og Storbritannia for øvrig, og er i ferd med å prøve seg som forfatter der han planlegger en bok som tar for seg alle vinnerne av den skotske Junior Cup de siste 50 årene. Det kan bli interessant lesning. Nå traff jeg også på Dave som hadde fått seg en times tid på øyet, slik at skyss videre til Kirkcaldy etter kamp var i boks.

 

Kampprogram i Junior-pyramiden er imidlertid visstnok nesten like vanlig som i Norge (det vil si som oftest ikke i det hele tatt). Fullt så ille er det kanskje ikke, men jeg har blitt fortalt at et et flertall av klubbene ikke tar seg bryet med program, og det var også tilfelle hos Hill of Beath Hawthorn. En kikk på tabellen ville imidlertid fortalt at ligaen ble toppet av Bonnyrigg Rose Athletic, som hadde fire poeng ned til Bo’ness United og i tillegg tre kamper til gode. Tittelforsvarer Kelty Hearts på tredje hadde fem poeng opp til teten med like mange kamper spilt, mens dagens gjester fra Linlithgow Rose befant seg på fjerde. De hadde enda en kamp mindre spilt enn lederlaget, men hadde da også ti poeng, slik at en seier i dag nok var et must om de i det hele tatt fortsatt skulle ha en sjanse til å henge med i tittelkampen. Vertene Haws befant seg på en 10. plass, ytterligere 11 poeng bak Linlithgow, men med kamper til gode på lagene foran seg, og representanter for hjemmelaget mente at det fortsatt var realistisk å håpe på en topp 6-plassering ved sesongslutt.

 

Gjestene Linlithow Rose er som sagt en av storhetene i Junior-fotballen, og har som jeg også nevnte imponert voldsomt i denne sesongens skotske FA Cup. I 2007 endret det skotske FA reglene slik at blant annet vinnerne av Junior-fotballens tre regionale ligaer samt vinneren av Scottish Junior Cup ble automatisk kvalifisert for neste sesongs FA Cup. Siden den gang har Junior-klubbene levert flere gode resultater mot ligamotstand og slått ut flere ligaklubber, men ingen har noensinne tatt seg så langt som Linlithgow Rose gjorde denne sesongen. Først i femte ordinære runde ble det stopp da man gikk på et hederlig tap 2-4 borte mot Premiership-klubben Ross County. Angående Junior-klubber i denne gjeveste skotske cupen skal det for øvrig nevnes at Girvan historisk sett var et spesielt tilfelle da de var fast innslag gjennom å ha lisens både hos Junior-pyramidens FA og det ‘ordinære’ FA. Nå har de fått selskap av Banks O’Dee og nettopp Linlithgow Rose, som dermed også vil bli faste innslag.

 

Men nå var det ligaspill i SJFA East Region Superleague det dreide seg om, og Linlithgow Rose tilrev seg et iniativ som de burde fått uttelling for da Tommy Coyne traff innsiden av stolpen. Etter 25 minutter kunne de for anledningen svart- og hvitstripede gjestene imidlertid juble da et frispark fra Kevin Kelbie endret retning i en forsvarsspiller i muren. Haws-keeper Rhory Mooney var utspilt, og ballen havnet hos høyreback Blair Batchelor som nokså enkelt kunne styre inn 0-1. Ikke altfor lenge etter trodde Tommy Coyne at han hadde doblet ledelsen da han headet i mål, men linjemannen hadde hevet flagget sitt. På en av vertenes få muligheter i første omgang ble et innlegg headet i eget mål av Blair Batchelor, som dermed hadde scoret for begge lag, slik at det sto 1-1. The Rose kunne tatt tilbake ledelsen, men igjen traff de stolpen med et skudd fra Kevin Kelbie, og da returen ble satt i mål av Tommy Coyne fikk han for andre gang en scoring annullert for offside. Dermed 1-1 til pause.

 

Jeg hadde vurdert å ta en kjapp svipptur ned til Welfare-klubben i pausen, slik en del andre gjorde, men jeg droppet det ganske raskt, og valgte i stedet å teste de fristende godsakene som ble tilbudt i matutsalget. Jeg betalte £1,20 for en mince pie, men da det i seg selv ikke var nok for en voksen kar, måtte jeg jo også prøve en haggis roll til ytterligere £1,50. Begge deler falt for øvrig meget godt i smak. Jeg hadde også forsøkt å foreta en manuell telling av tilskuerne, da de tilsynelatende ikke opererer med tilskuertall i Junior-pyramiden. Det viste seg utrolig nok at både jeg og Dave hadde kommet frem til 290, og en god del av de var tilreisende fra Linlithgow. Jeg hadde hørt at The Haws nå og da har høyere tilskuertall enn hos storebror Cowdenbeath, men jeg vil tippe at det kanskje først og fremst er store cupkamper.

 

I tegneserien som på norsk fikk navnet ‘Keeper med tæl’ storspilte keeperen Ben Leiper for fjerdedivisjonslaget(?) Mancastor City. På stopperplass hos Linlithgow Rose var det imidlertid Colin Leiper som regjerte, og han var også frempå med en avslutning som ble reddet av hjemmekeeper Mooney. Etter en times spill fikk vi se en herlig scoring da hjemmelaget tok ledelsen 2-1. Fra sin posisjon ved hjørne av 16-meteren prikket Greg Smith det borterste krysset, og Rose-keeper Ally Adams kunne bare se på at ballen fant veien til nettmaskene. Hjemmelaget kunne økt ytterligere da en av angrepsspillerne fikk et innlegg foran mål, men fra kun et par meter styrte han ballen himmelhøyt over. På overtid ble bortelaget også redusert til ti mann da Jamie McKenzie fikk direkte rødt kort for å på kynisk og hardhendt vis ha stoppet en kontring der en Haws-spiller var på god vei til å komme alene mot mål.

 

Ikke lenge etter blåste dommeren for full tid, og selv om det var en mye jevnere andre omgang, var det egentlig ganske utrolig at Linlithgow Rose ‘kastet bort’ seieren i en kamp de burde ha avgjort allerede ved pause. Dermed var nok det realistisk sett også slutten på deres lille håp om en fjerde tittel i denne ligaen, mens Haws hadde tatt et lite sprang oppover og fikk styrket sin tro om å kunne komme seg inn blant topp seks. Jeg hadde hatt en trivelig visitt til Keir’s Park, men nå gjorde jeg en nokså rask exit sammen med Dave og hans kompis, og snart var vi på vei mot Kirkcaldy, der Raith Rovers skulle ta imot Hibernian i det som skulle bli vår andre kamp for dagen.

 

Scottish ground # 9:
Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose 2-1 (1-1)
SJFA East Region Superleague
Keir’s Park, 19 March 2016
0-1 Blair Batchelor (25)
1-1 Blair Batchelor (og, 40)
2-1 Greg Smith (61)
Att: 290 (h/c)
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 19.03.2016: Raith Rovers v Hibernian
Previous game: 18.03.2016: Falkirk v Rangers

 

More pics

 

 

Lørdag 19.03.2016: Central Park (Cowdenbeath)

 

Denne lørdagen hadde jeg to kamper på menyen, hvorav den første var en hjemmekamp for Hill of Beath Howthorn, som hører hjemme i Hill of Beath helt nede i den sørvestlige utkanten av Cowdenbeath. Jeg hadde beregnet god tid for å først ta en kikk på et annet stadion, og da jeg hoppet av toget i Cowdenbeath satt jeg straks kursen mot det nærliggende stadionet Central Park, som er hjemmebane for ligaklubben Cowdenbeath. Der skulle det denne dagen spilles et heftig lokaloppgjør mot erkerivalen Dunfermline Athletic, og vakter og klubbpersonell var allerede på plass da jeg tok en kikk med snaut tre timer til kampstart.

 

En av vaktene ga klarsignal til at jeg kunne få passere porten og stikke innenfor for å ta en kikk på den betingelse at jeg lovet å komme tilbake. Det hadde jeg selvsagt til hensikt å gjøre, men først tilbragte jeg et lite kvarter inne på Central Park, som viste seg å være en positiv overraskelse for meg, og et klassisk men samtidig uortodoks stadion som falt langt mer i smak enn jeg hadde trodd. Uortodoks fordi fotballklubben deler stadionet med stock car racing, og det skulle faktisk være et slikt arrangement etter fotballkampen denne dagen (det skjer visst hver lørdag klokka 18.00). En kar inne på stadionet fortalte også at det ikke er helt uvanlig at dette drar flere tilskuere enn fotballen, selv om det nok ikke var tilfellet med dagens lokalderby på menyen.

 

Cowdenbeath FC ble stftet i 1881, og har det spesielle kallenavnet ‘The Blue Brazil’. De har ingen store titler i skotsk fotball (og da regner jeg selvsagt ikke med fem divisjonstitler i lavere divisjoner), men spilte på øverste nivå mellom 1924 og 1934. Deres eneste sesong på øverste nivå siden den gang var én enkelt sesong i 1970-71. Femteplassen i 1925 er deres beste ligaplassering, mens de i dag hører hjemme i det som nå også i Skottland heter League One (nivå tre), etter at forrige sesong endte som Championship-jumbo og dermed rykket ned.

 

Central Park har vært klubbens hjemmebane siden den sto ferdig 1917, og til tross for at man nå har en asfaltbane rundt selve gressmatta, og at man derfor får nokså stor avstand til banen, falt den altså i smak grunnet blant annet noen herlig klassiske tribuneseksjoner. Ikke minst gjelder det den gamle hovedtribunen – eller rettere sagt den gjenværende delen av denne. Hovedtribunen ble skadet i en brann i 1992. Den delen som overlevde har blitt glimrende restaurert, og er en klassisk sittetribune med benkerader i tre. På denne langsiden har denne tribunen som nå også kalles ‘Old Stand’ senere fått selskap av en nyere tribune som står rett ved siden av. Naturlig nok går sistnevnte under navnet ‘New Stand’, men heter offisielt Alex Menzies Stand – oppkalt etter tidligere lokal spiller. Dette er også en sittetribune som naturlig nok fremstår mer moderne enn sin ‘nabo’.

 

Rundt store deler av anlegget ellers er det klassisk terracing (ståtribuner) under åpen himmel, og motorsport-stevnene er selvsagt grunnen til at man også må se kampen gjennom et høyt nettinggjerde. Central Park har også tidligere blitt brukt til speedway, og i tidligere år ble den også benyttet til å arrangere hundeveddeløp. Borte på bortre langside snudde jeg og gikk tilbake, og etter å ha tatt meg ut igjen og takket vakten for kikken, forlot jeg Central Park, men jeg returnerer gjerne for å se kamp her en gang i fremtiden.

 

 

 

Fredag 18.03.2016: Falkirk v Rangers

 

Det var på tide å sette kursen mot Skottland, der jeg skulle tilbringe helgen, men jeg valgte å betale for å benytte meg av frokostbuféen ved Ibis-hotel før jeg forlot Hull med 09.02-toget til York. De neste tre nettene skulle Glasgow være min base, og turen dit opp bød på togbytter i både York og Edinburgh før jeg etter drøyt fem timer på reisefot ankom Glasgow Queen Street. Jeg hadde betalt £105 for tre netters overnatting ved easyHotel Glasgow City, men selv om det forsåvidt er gangavstand dit opp, var jeg lite lysten på å spasere dit opp slepende på en tung bag med bagasje for tre uker. Glasgow Subway har imidlertid stasjonen Cowcaddens som ligger et steinkast unna det nevnte hotellet, og selv om jeg følte meg litt lat ved å ta undergrunnen én stasjon fra Buchanan Street til Cowcaddens, regnet jeg med å benytte meg av dette tilbudet også senere på dagen, og gikk dermed til innkjøp av en dagsbillett pålydende £4. Vel fremme på hotellet var det sju-åtte minutter til innsjekking kl. 15 da jeg tok meg opp til resepsjonen i 2. etasje for å sjekke inn, og på det som er et slags hotellverdens svar på Ryanair fikk jeg ikke overraskende beskjed om at jeg måtte vente til klokka slo 15. Noe mer overraskende var det kanskje at jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne vente i resepsjonen, men måtte gå ned igjen og vente de siste sju minuttene nede på gata før jeg kunne komme opp igjen for å sjekke inn. Her snakker vi kundeservice!

 

Etter at jeg hadde fått slengt fra meg bagasjen på rommet, gikk det ikke lang tid før jeg var på vei ut døra igjen, for jeg hadde nemlig planer om en liten utflukt på vei til kveldens kamp i Falkirk. Jeg har jo den siste tiden fått øynene litt opp for den skotske Junior-fotballen, som jeg igjen får presisere at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en betegnelse på det som er en egen sidestilt fotballpyramide i Skottland. Det vil kanskje være naturlig å sammenligne det med en slags skotsk variant av non-league, og jeg har merket meg en rekke herlige og klassiske fotballstadioner og spennende og interessant klubber i Junior-pyramiden. Et av de stadioner jeg først og fremst hadde falt for utfra bildemateriale er Carmuirs Park; hjemmebanen til Camelon Juniors. Camelon ligger et par kilometer vest for Falkirk, og planen var nå å ta et tidlig tog mot Falkirk for å hoppe av i Camelon og ta en kikk. Det var imidlertid tidlig klart at jeg ikke ville rekke 15.22-toget, så jeg valgte etter hvert å spasere de drøyt ti minuttene tilbake til Glasgow Queen Street. I stedet for å vente på neste direktetog, valgte jeg også å heller sette meg på 15.45-toget og bli med til Polmont (på motsatt side av Falkirk) for deretter å ta et tog tilbake til Camelon. Noen minutter før klokka viste kvart på fem kunne jeg stige av og spasere de ti minuttene ned til Carmuirs Park.

 

Der var portene åpne og en gjeng på 7-8 personer var på innsiden i full sving med å klargjøre for kamp dagen etter, og da jeg spurte om det var greit at jeg tok en kjapp runde rundt banen for å ta en kikk og knipse noen bilder, fikk jeg til svar at det kunne jeg da selvsagt. Karen som svarte insisterte til og med på å ta meg med på en omvisning også inne i klubbhuset og garderobene der hjemmelagets drakter var hengt opp, klare til morgendagens omkamp i kvartfinalen av den prestisjetunge Scottish Junior Cup. Jeg nøyer meg i denne omgang med å si at Carmuirs Park er en fantastick herlig arena som jeg håper å kunne returnere til i forbindelse med kamp, men bilder og mer om min visitt på Carmuirs Park er å finne her. Etter å ha takket for gjestfriheten og ønsket lykke til i kvartfinale-omkampen (det hjelp lite, for de tapte 1-4) trasket jeg tilbake til Camelon stasjon for å fortsette ferden mot Falkirk.

 

Der skulle hjemmelaget Falkirk ta imot selveste Rangers til kamp i den skotske Championship, og jeg hadde vært mest lysten på en Rangers-billett, slik at jeg tok kontakt med min groundhopper-kompis Anthony Robinson som er Rangers-fan og ser de fleste av deres kamper. Han hadde ikke selv anledning til å dra på kampen, men hadde satt meg i kontakt med sin kompis Barry som hadde sagt seg villig til å fikse en bortebillett til meg. Idet jeg satt meg på toget og skulle til å sende Barry en melding, fikk jeg melding fra ham om at de befant seg på Orchard Hotel, fem minutters gange fra stasjonen Falkirk Grahamston. Jeg fant raskt frem dit, og fikk identifisert Barry McNeil, som sammen med en gjeng kompiser ladet opp til kamp med noen pints. En av disse viste seg faktisk å være en tidligere manager av nettopp Camelon Juniors, som jeg jo hadde stukket innom. Det var en trivelig gjeng, og jeg fikk dessverre aldri bydd på noen runde siden de til stadighet kom meg i forkjøpet og nektet å la ‘gjesten’ betale. Selv en porsjon av stedets egne utsøkte pai ble jeg påspandert; noe jeg fant ut etter å ha returnert fra et toalettbesøk.

 

Falkirk er en by med drøyt 35 000 innbyggere som ligger i det som kalles det skotske sentrale lavlandsbeltet. Byen ligger noe slikt som 37 kilometer nordvest for Edinburgh og 33 kilometer nordøst for Glasgow. Her møtes de to kanalene Forth & Clyde Canal og Union Canal, og den beliggenheten var viktig for fremveksten av byen som et industrisentrum for blant annet jern- og stålindustri. De to nevnte kanalene har en høydeforskjell på 24 meter og forbindes nå av det såkalte Falkirk Wheel – en båtheis som ble åpnet i 2002 og som har blitt et landemerke i seg selv. De fleste vil forhåpentligvis kjenne til Hadrians mur, men den antoninske mur er nok langt mer ukjent for mange her hjemme. Dette var en forsvarsmur som ble påbegynt i år 142, og som skulle erstatte den mer kjente Hadrians mur rundt 160 kilometer lenger sør. Muren strakte seg 60 kilometer over det skotske lavlandet som var under piktisk kontroll, og ble angrepet en rekke ganger. Det ble totalt reist 19 fort langs denne muren før den ble oppgitt, og mesteparten av den er i dag borte, men Falkirk er et av få steder der man fortsatt kan se seksjoner av denne. Det kan også nevnes at den engelsk kong Edward I beseiret William Wallace i slaget ved Falkirk i 1298. Og så sent som i 2011 ble Falkirk kåret til Skottlands vakreste by av den skotske TV-kanalen STV.

 

Det var en solid dose fakta om Falkirk, men tilbake til 18. mars 2016 der stemningen nå var god ved Orchard Hotel. Jeg hadde også fått min billett av Barry, og ga ham en £20-seddel mens jeg ba ham beholde det siste pundet som takk for hjelpen. Ja, jeg var i det virkelig rause hjørnet. Men fra spøk til alvor; da det nærmet seg en time til kampstart skulle jeg endelig få spandere siste runde før vi gikk mot stadionet, men igjen hadde en av gutta kommet meg i forkjøpet der han allerede hadde drikkevarer ventende til både meg og andre. Jeg begynte også å kikke så smått på klokka, men ble beroliget med at vi ikke hadde dårlig tid. Likevel fikk jeg snart folket til å tømme glassene og lede an ned mot Falkirk Stadium, som er en nybygget stadion fra 2004. Etter at Falkirk dessverre solgte sin langt mer sjarmerende Brockville Park i 2003, måtte de banedele en sesong hos Stenhousemuir før de året etter altså kunne flytte inn på nye Falkirk Stadium, som jeg for øvrig fikk tatt såpass dårlige bilder av at jeg også inkluderer helt nederst et bilde av stadionets hovedtribune tatt i dagslys, ‘stjålet’ fra klubbens Twitter.

 

Det er sikkert noen som vil la seg imponere av stadionet, men for egen del må jeg si at det aldri falt i smak. Hovedtribunens ytre med den strømlinjeformede fasaden har faktisk mer karakter enn det som finnes på innsiden, og det sier egentlig ikke lite. På innsiden av denne har man anleggets hovedtribune Main (West) Stand som kan huse omkring 4 200 tilskuere, og dette var den første tribunen som sto ferdig. I henholdsvis 2005 og 2009 sto tribunene North Stand og South Stand ferdige på hver sin kortside, og de to er i utgangspunktet like uinteressante som de er like. Disse tre frittstående tribunene er faktisk de eneste ved Falkirk Stadium, som dermed er noe spesiell i den forstand at den har en fjerde side uten noen fasiliteter. Rangers hadde ikke bare blitt gitt North Stand, men også store deler av hovedtribunen West Stand, og når jeg derfra skuet over mot den tomme østlige langsiden kunne jeg i bakgrunnen utenfor skimte flammer fra det store petrokjemiske anlegget ved Grangemouth. Da man bygget Falkirk Stadium var det opprinnelig planer om en stor tribune også her, men grunnet eksplosjonsfaren ble det gjort en ny vurdering av sikkerhetssonen rundt dette anlegget, og Falkirk Stadium havnet nå innenfor dette ‘fareområdet’ slik at man måtte forkaste disse planene.

 

Falkirk FC ble stiftet i 1876, og ble i 1902 valgt inn i den skotske Football League. Deres beste ligaplasseringer kom på dette tiåret, med andreplasser i både 1908 og 1910. I 1913 vant de dog sin første av to titler i den skotske FA Cupen (gjerne bare kalt the Scottish Cup) etter å ha slått Raith Rovers 2-0 i finalen. Deres andre triumf i den turneringen kom i 1957, da Kilmarnock var motstander i en finale som endte 1-1 og gikk til omkamp, der Falkirk vant 2-1 etter ekstraomganger. De har senere vært tapende finalist ved tre anledninger i denne gjeveste av de skotske cupene; senest i 2015. Med fire titler (1993, 1997, 2004 og 2012) er de for øvrig også den mestvinnende klubben i skottenes Challenge Cup, som er en skotsk variant av Football League Trophy. Det i seg selv er jo et tegn på at de har tilbragt litt tid utenfor øverste nivå, og de har i perioder vært litt av et heislag der de har rykket opp og ned mellom de to øverste divisjonene. På siste halvdel av 1970-årene måtte de også spille tre sesonger på nivå tre. Deres foreløpig siste visitt på øverste nivå varte i fem sesonger før de i 2010 måtte ta turen ned til nivå to, som senere i likhet med sin engelske motpart har fått det misvisende navnet Championship. Uansett, tilbake på nivå to fulgte de opp med fire strake 4. plasser før 5. plassen forrige sesong betød at de ikke fikk delta i de nye playoff-systemet som har blitt innført på det nivået.

 

Før kveldens kamp virket det faktisk ikke usannsynlig at det kan bli en ny 3. plass denne sesongen, for programmet jeg hadde betalt £2,50 for fortalte at selv om de foreløpig la beslag på andreplassen så var det kun tre poeng ned til Hibernian som hadde to kamper til gode. På topp tronet selvsagt Rangers som hadde hele 14 poeng ned til Falkirk med en kamp til gode, og de var selvsagt i ferd med å suse mot divisjonstittel og opprykk. Det var bare et spørsmål om når, men et Falkirk som nok var voldsomt innstilt på å sikre seg en best mulig posisjon foran playoff ville ikke bli noen walkover. Og for de som måtte lure: Ja, jeg tok Falkirks plass i playoff som en selvfølge all den tid de hadde 16 poeng ned til Raith Rovers på fjerdeplass (og siste playoff-plass) og hele 23 poeng ned til Greenock Morton på femteplass. Falkirk sto med 3-3-0 på de siste seks, og skulle altså opp mot et Rangers som de siste sesongene har vært favoritt i alle ligakamper de har spilt. Rangers’ siste tap kom dog mot nettopp her i Falkirk da vertene vant 2-1 en snau uke før jul, men Rangers hadde siden den gang statistikken 10-1-0 i ligaen, og hadde nok igjen favorittstempelet på seg tross alt.

 

Rangers tok da også kommandoen fra start, og James Tavernier hadde allerede hatt et mål feilaktig annullert for offside da han i det sjuende minutt dro seg fri på høyrekanten og la inn til veteranen Kenny Miller som enkelt kunne styre inn 0-1. Hordene av Rangers-fans jublet fortsatt da man kun to minutter senere så noe bortimot en reprise, med den forskjellen av det denne gang var på venstrekanten det skjedde. Lee Wallace ble spilt fri og la inn til Barrie McKay som like enkelt kunne sette inn 0-2. Det var en oppvisning av Rangers som fosset frem igjen og igjen, og både Miller og McKay var farlig frempå igjen (blant annet ble en avslutning reddet på streken), mens Falkirk-keeper Danny Rodgers måtte i aksjon med glimrende redninger på skudd fra både Lee Wallace og Andi Halliday. Det var i perioder nærmest enveiskjøring, og selv om det etter hvert ble noe lenger mellom sjansene, var det smått utrolig at det kun sto 0-2 til pause. Rangers kunne fort ledet med både tre, fire og fem mål halvveis.

 

Etter hvilen fortsatte Rangers der de slapp, og både Miller og Halliday var nære på å øke ledelsen, men etter denne åpningen kom Falkirk gradvis mer med i kampen der de etter hvert også begynte å skape litt problemer for Rangers-forsvaret. Både Luke Leahy, Will Vauks og innbytter Myles Hippolyte testet Rangers-keeper Wes Foderingham som måtte varte opp med et par gode redninger. Han kunne imidlertid ikke lastes da Falkirk fikk sin redusering like etter at Michael O’Halloran kunne punktert kampen. Ballen ble klarert ut av Rangers-feltet, og Blair Alston sendte på halv volley i vei en suser som etter 72 minutter fant nettmaskene oppe i det bortre krysset. En perle av en scoring, og Falkirk hadde nå blod på tann, for kun fem minutter senere dro innbytter Hippolyte nytte av svakt og nølende forsvarsspill da han utlignet til 2-2. Comebacket var et faktum, og Falkirk virket nokså fornøyd med det ene poenget; både spillere og supportere. Rangers-fansen irriterte seg derimot over Falkirk-spillere som nå hadde god tid, men verre skulle det bli, for Falkirk tvang på overtid frem en corner etter slapt forsvarsspill nok en gang. Hjørnesparket ble stusset videre og gikk gjennom hele feltet, ut til Kevin O’Hara som dro seg fri på venstrekanten og slo inn i feltet. Der stupte Bob McHugh frem og styrte inn vinnermålet på nærmeste stolpe. I kampens andre tilleggsminutt hadde hjemmelaget fullført en vanvittig snuoperasjon, og Rangers hadde nå ikke tid til mye annet enn å ta avspark.

 

De 7 804 tilskuerne hadde sett det typisk eksempel på det britene kaller ‘a game of two halves’, der Rangers burde avgjort allerede lenge før pause, men hvor det må innrømmes at Falkirk absolutt fortjente noe fra kampen slik de sto frem den siste drøye halvtimen. De ga aldri opp, og derfor fikk de da også betalt i form av en flott seier for The Bairns. For egen del gikk jeg nokså raskt ut på hovedveien for å vente på en buss som skulle kunne frakte meg tilbake til togstasjonen. Om det var buss 4 eller 5 som kom først husker jeg ikke, men den fraktet meg i hvert fall inn til sentrum igjen, der jeg muligens gikk av en holdeplass tidligere enn planlagt, men hadde god tid før jeg skulle ha 22.17-toget tilbake til Glasgow. Idet klokkene slo elleve gikk jeg av på Glasgow Queen Street og valgte å unne meg en siste pint på en av de nærliggende pubene, og denne beslutningen var medvirkende til at jeg mistet siste toget på undergrunnen, som slutter å gå rundt 23.30-tiden i Glasgow. Dermed fikk jeg egentlig lite bruk for mitt dagskort, men avstanden tilbake til hotellet var da uansett ikke lenger enn at jeg gladelig brukte apostlenes hester tilbake langs en rute som jeg denne helgen skulle bli nokså kjent med.

Scottish ground #8:
Falkirk v Rangers 3-2 (0-2)
Scottish Championship
Falkirk Stadium, 18 March 2016
0-1 Kenny Miller (7)
0-2 Barrie McKay (9)
1-2 Blair Alston (72)
2-2 Myles Hippolyte (77)
3-2 Bob McHugh (90+2)
Att: 7 804
Admission: £19
Programme: £2,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 19.03.2016: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose
Previous game: 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic

 

More pics

 

 

Fredag 18.03.2016: Carmuirs Park (Camelon Juniors)

 

Jeg var tilbake i Skottland denne helgen, og på vei til fredagskamp i Falkirk valgte jeg å ta en liten utflukt. Jeg har jo den siste tiden fått øynene litt opp for den skotske Junior-fotballen, som jeg igjen får presisere at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en betegnelse på det som er en egen sidestilt fotballpyramide i Skottland. Det vil kanskje være naturlig å sammenligne det med en slags skotsk variant av non-league, og jeg har merket meg en rekke herlige og klassiske fotballstadioner og spennende og interessant klubber i Junior-pyramiden.

 

Et av de stadioner jeg først og fremst hadde falt for utfra bildemateriale er Carmuirs Park; hjemmebanen til Camelon Juniors. Camelon ligger et par kilometer vest for Falkirk, og har for øvrig omtrent 4 500 innbyggere. Planen var nå å hoppe av toget i Camelon og ta en kikk, og noen minutter før klokka viste kvart på fem kunne jeg stige av og spasere de ti minuttene ned til Carmuirs Park. Der var portene åpne og en gjeng på 7-8 personer var på innsiden i full sving med å klargjøre for kamp dagen etter, og da jeg spurte om det var greit at jeg tok en kjapp runde rundt banen for å ta en kikk og knipse noen bilder, fikk jeg til svar at det kunne jeg da selvsagt.

 

Karen som svarte insisterte til og med på å ta meg med på en omvisning også inne i klubbhuset og garderobene der hjemmelagets drakter var hengt opp, klare til morgendagens omkamp i kvartfinalen av den prestisjetunge Scottish Junior Cup. Dette er en cup som Camelon vant i 1995, i tillegg til at de har vært tapende finalist ved to anledninger (1952 og 1996). Kvartfinalemotstander var Kilwinning Rangers, som har vunnet denne cupen to ganger (1909 og 1999), og første møte hadde endt 3-3 i Kilwinning slik at nå altså måtte omkamp til. Karen som viste meg rundt fortalte at Kilwinning hadde fylt opp flere supporterbusser allerede, og regnet med at det garantert ville bli et firesifret tilskuertall i anledning cupkampen.

 

Jeg entret denne dagen Carmuirs Park via en port i hjørnet på den ene kortsiden, som jeg tilfeldigvis fant ut at var åpen etter å ha snoket rundt på utsiden i et par minutter. Kortsidene er som flere andre baner i Skottland litt ovale, og på kortsiden jeg kom inn på var det flott klassisk terracing under åpen himmel. Til den venstre langsiden sett herfra har man på midten klubbhuset med garderober etc, og et overbygg som gir tak over hodet til en del av ståtribunen som strekker seg i hele banens lengde. Over på bortre kortside var det kun en gressbanke av typen det engelske FA har lagt for hat, mens man på den andre langsiden har mer ståplasser. Her er det terracing i nesten hele banens lengde – helt bort til inngangspartiet bortenfor den store tribunen som gir tak over hodet på store deler av denne langsiden.

 

Mens man i England gjerne opererer med terracing i form av betongtrinn (eller helst ikke i det hele tatt i disse dager, dersom bl.a. FA fikk viljen sin), var det her steinheller og -blokker som var brukt på store deler av anlegget, og noen av disse var såpass løse når jeg tråkket på de at dersom dette hadde vært sør for grensen ville nok hysterikerne med FA i spissen ropt opp og muligens stengt anlegget. I den skotske Junior-pyramiden er man tydeligvis ikke like pirkete på det, og måtte det bare forbli slik! Carmuirs Park er en perle av et anlegg, og jeg håper jeg en gang i overskuelig fremtid kan returnere for å se en kamp.

 

Camelon Juniors ble stiftet i 1920, og var blant annet medlemmer av både Stirlingshire League og Lothian League før en omstrukturering førte til at de ble medlem i SJFA East Region Superleague (Junior-pyramiden har sin egen FA som styrer ligaene som er delt inn i tre geografiske regioner – West, East og North). Jeg nevnte deres innsats i Junior-pyramidens gjeveste cup, der de på midten av 1990-årene spilte seg frem til finale to år på rad; hvorpå den første i 1995 ble vunnet med finaleseier over Whitburn. Camelons beste ligainnsats kom imidlertid så sent som i 2009, da de endte på andreplass i SJFA East Region Superleague (for ordens skyld den øverste divisjonen).

 

Med min runde rundt banen unnagjort takket jeg for gjestfriheten, ønsket lykke til i morgendagens kvartfinale-omkamp (det hjelp lite, for Camelon tapte 1-4) og trasket tilbake til togstasjonen for å fortsette ferden mot Falkirk. Som sagt så håper jeg at det snart vil by seg en mulighet for meg til å se Camelon Juniors spille kamp på herlige Carmuirs Park.

 

 

 

Torsdag 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic

 

Ved Blakewater Hotel i Blackburn er det tydeligvis kun halal-kost på menyen i og med at bacon ikke er en del av deres dermed nokså mindreverdige variant av full english breakfast. Det sier seg vel selv at det ikke er helt det samme uten, men jeg var uansett på farten noe tidligere enn planlagt for å spasere den korte veien bort til byens togstasjon. Dagens første togetappe gikk nemlig til Leeds, og en venninne der hadde spurt om jeg ikke kunne ta et tidligere tog dit ned slik at jeg hadde tid til å møte henne før jeg fortsatte min ferd mot Hull. Som sagt så gjort, og etter snaut halvannen time på toget steg jeg av i Leeds, der jeg droppet første Hull-tog til fordel for det neste en time senere. Vi hadde derfor omtrent en time og et kvarter til å sosialisere litt over er par flasker j2o på en av stasjonspubene. Etter å ha takket for en koselig prat og tatt farvel med henne satt jeg meg på toget som brukte i underkant av en time til Hull.

 

Jeg hadde betalt £37 for overnatting ved Ibis-hotellet som ligger like ved togstasjonen i Hull, der jeg hadde kommet for å se kamp med Hall Road Rangers som vertskap. Det skulle vel kanskje være unødvendig å presentere byen som offisielt heter Kingston upon Hull, men den ligger altså i grevskapet East Riding of Yorkshire – rett ved elven Humbers brede munning ut mot Nordsjøen. Hull-delen av navnet kommer fra en mindre elv som her renner ut i Humber, og som deler byen i en østlig og en vestlig del. Hull har et innbyggertall på godt over en kvart million, og er en stor havneby har vært viktig for import og eksport til og fra Yorkshire og deler av Midlands. En betydelig fiskeriflåte har også hatt tilhold i byen, mens en allsidig økonomi med bl.a. petroliumsforedling er viktigere for økonomien i disse dager. Om man ser bort fra London var Hull for øvrig den engelske byen som ble hardest rammet av tyske bomberaid under andre verdenskrig. Ellers er det nok få gjenlevende som kan huske det, men i flere tiår på siste halvdel av 1800-tallet og frem til helt på begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk en rekke rederier som hadde dampskip som gikk i fast rute mellom Hull og flere norske byer.

 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg så er gjerne ikke Hull det stedet man drar til om man ikke skal til nettopp Hull. Det er ikke så altfor mange destinasjoner som f.eks. betinger et togbytte i Hull; det må være mindre steder ute ved kysten mellom Humber og Bridlington. Men nå var det andre gang på noen få måneder at jeg befant meg i byen. Hall Road Rangers hørte for øvrig til i Dunswell i Hulls nordlige utkant, og da de før sesongen flyttet fra Dene Park gikk ferden kun en drøy kilometer sørover til Haworth Park, som følgelig også er helt nord i byen – omtrent en halv norsk mil nord for Hull sentrum. Før jeg gikk for å ta bussen dit opp valgte jeg imidlertid å slappe av litt med en bok på senga etter å ha fått sjekket inn, og deretter fikk jeg kastet innpå et kjapt måltid på Wetherspoons-puben Admiral of the Humber. Tvers over gata derfra ligger puben Ebenezer Morley, men heller ikke der var det mulig å unnslippe hordene av plastic paddies. Kalenderen viste at dagen i dag var selve St. Patrick’s Day, slik at det i det minste var lov å håpe at jippoet endelig var ferdig for i år etter denne dagen.

 

Det ble derfor med en pint før jeg spaserte den korte veien opp til Hull Interchange, der bussterminalen ligger rett ved siden av jernbanestasjonen. Det er en rekke busser som går oppover Beverley Road, og da buss nummer 7 sto klar til avgang hoppet jeg på denne og betalte £3,30 for en returbillett. Etter at bussen omsider svingte av den lange Beverley Road og svingte til høyre inn på Sutton Road, steg jeg snart av etter en busstur på i underkant av et kvarter. Jeg hadde også 10-15 minutters gange foran meg før jeg etter hvert ankom Haworth Park og kunne betale meg inn med £5. Et kampprogram pålydende £1,50 ble også handlet inn, før jeg tok turen opp i klubbhusets andre etasje der man har sin bar. Jeg hadde ikke før betalt £2,50 for en pint med Kingstone Press før jeg så et kjent skikkelse sitte innerst i lokalet. Northern League-entusiasten Harvey Harris hadde tatt turen ned fra Darlington og satt sammen med en annen kar som var ukjent for meg, og uten å spore av fullstendig så kan jeg nevne at da han vinket meg over gikk praten mellom de to om Darlington 1883 og nyheten om at de forventer å flytte inn på Blackwell Meadows i hjembyen før sesongstart neste sesong. Harvey var imidlertid ikke sikker på hvor realistisk dette er, og han mente at han først tror det når han ser det, siden man i følge ham ikke ennå har begynt på arbeidet med en rekke oppgraderinger han mener vil kreves for å bringe rugby-banen opp til godkjent standard for step 3 – for ikke å snakke om step 2.

 

Hall Road Rangers er i den store sammenheng en ung klubb, stiftet så sent som i 1959 – opprinnelig som en ungdomsklubb som spilte Sunday League fotball. I 1968 fikk fikk man såkalt ‘senior status’ og tok plass i Yorkshire league, som i 1982 ble til dagens Northern Counties East League etter en sammenslåing med tidligere Midland League. Rangers måtte vente til 2008 før de kunne rykke opp i NCELs Premier Division før første og hittil eneste gang, og oppholdet der varte i fem sesonger med 11. plassen i 2010 som beste plassering før de tre år senere rykket ned igjen som jumbo. Det kan vel også nevnes at de to ganger har vunnet grevskapscupen East Riding Senior Cup; i 1973 og 1994. Som sagt var det først i forkant av denne sesongen at Hall Road Rangers flyttet inn på den tidligere rugby-banen Haworth Park etter at de såvidt jeg vet hadde spilt på Dene Park helt siden sin beskjedne start. Men i 2014 ble Dene Park tatt over av den ambisiøse klubben Hull United, og etter en sesong med banedeling mellom de to, flyttet altså Rangers ut.

 

For øvrig har også Hull United senere blitt kastet ut av Dene Park, og det har denne sesongen vært en rekke problemer og tilsynelatende interne konflikter i Hull United, som har ført til at en av stifterne og mannen med pengepungen forsvant ut av styre og stell. Etter å ha spilt seks hjemmekamper på rugby-klubben Hull Kingston Rovers’ hjemmebane Craven Park, fant de ut at de ikke hadde råd til å spille der lenger heller, og resten av sesongen vil de spille også sine hjemmekamper på bortebane. Etter at NCEL avslo et forslag om banedeling med Brigg Town har det nå kommet frem at de ikke har klart å finne noen hjemmebane for neste sesong, og det spekuleres nå i at NCEL vil si at ‘nok er nok’ og at Hull United returnerer til Humber Premier League etter sesongslutt. Manager Curtis Woodhouse forlot i våres klubben som også har fått en poengstraff på 12 poeng for bruk av ikke-spilleberettigede spillere, men ble overtalt av sin assistent og formann (for en kombinasjon!) Ian Ashbee (de to er selvsagt gamle lagkamerater i Hull City) til å komme tilbake og lede klubben ut sesongen. Men som sagt, det kan lukte degradering for Hull United uavhengig av tabellplassering ved sesongslutt.

 

Det vil i så fall kunne være godt nytt for de to klubbene jeg skulle se denne kvelden, selv om Hall Road Rangers nok burde være sikre uansett, til tross for at de lå fjerde sist på tabellen. Det dreide seg altså om Northern Counties East League Division One, og vertene hadde før kamp ti poeng ned til kveldens gjester fra Worsbrough Bridge Athletic som lå nest sist og dermed under streken – så vil tiden vise om det blir noen benådninger fra denne ligaen der det ikke har vært helt uvanlig de siste årene. Men slik sett var det i det minste viktig å holde jumboen Lincoln Moorlands Railway bak seg, og fra gjestene var det ytterligere seks poeng ned til Lincoln-klubben. Både Rangers og Briggers hadde for øvrig kamper til gode på lagene rundt seg, og for vertene sin del ville en seier bety at man tok seg opp i ryggen på Grimsby Borough og også nærmet seg Winterton Rangers. For kriserammede Worsbrough Bridge Athletic handler det nok i enda større grad om å holde hodet over vannet og overleve.

 

Det var altså andre gang på kun tre dager at jeg skulle se Worsbrough Bridge Athletic, etter at jeg to dager tidligere var tilskuer ved deres Park Road. Det var trist å se og høre hvordan det sto til der, men siden tirsdagen hadde de i hvert fall klart å få på plass et nytt styre. Unggutten som sto frem som en ildsjel ved mitt besøk på tirsdagskvelden hadde også tatt turen til Hull, og på mitt spørsmål kunne han bekrefte at det gikk bra med Josh Wright som den sørget for dramatikk den kvelden da han ble kollapset og ble liggende på banen en god stund før han ble kjørt til sykehuset, men jeg ble fortalt at sesongen hans var over med en nokså heftig skade i kneet. I forbindelse med Briggers glemte jeg å fortelle at en rekke senere FL-spillere har vært innom klubben i startfasen av sine karrierer – slik som Mick Butler, Peter Graham, Richard Logan, John Schofield og senest Geoff Horsfield. Kanskje kunne de trengt noen av de nå for tiden, for deres innbytterbenk var et trist skue med kun én innbytter.

 

Før kampstart rakk jeg også å ta en liten kikk rundt banen, som er nokså spartansk. Jeg hadde kommet inn på den ene langsiden, der man finner det som er av fasiliteter. Det domineres av det store murbygget som fungerer som klubbhus, og litt bortenfor dette står anleggets eneste tribune omtrent midt på langsiden. Dette er en nokså fjong sittetribune der benkerader i tre gir muligheten til å hvile akterspeilet. Bortsett fra denne tribunen er det hard standing som gjelder rundt resten av banen; det vil si den delen av banen som er åpen for publikum. Bortre langside er nemlig sperret av, og det finnes en annen mindre bane på utsiden der, men det er på denne langsiden at man har laglederbenkene. Et skilt varsler om at også bortre kortside er sperret av for publikum, men bak mål på motsatt kortside er det i hvert fall hard standing i tillegg til en liten benk som virket noe snodig plassert. Da jeg ankom stadionet hadde det blitt såpass mørkt at det var umulig å få tatt noe som minnet om halvveis akseptable bilder, men da de litt senere skrudde på flomlysene gjorde ikke det fotoforholdene særlig bedre, så jeg få beklage de elendige bildene. Med det i tankene har jeg lånt to av bildene fra bloggen ‘Damage in the box!‘.

 

Gjestene hadde nok blinket seg ut dagens kamp som en av de gjenstående kampene der de hadde forhåpninger om å få med seg noe, all den tid motstanderen var blant lagene som lå rett for dem nede i ‘sumpa’, men de fikk en marerittaktig start da hjemmelaget Hall Road Rangers tok ledelsen allerede i kampens fjerde minutt. Et frispark fra Jordan Harrison virket å gå gjennom muren og gikk rett i mål bak Briggers-keeper Jon Davis. Sistnevnte har nok hatt bedre inngripener enn det han hadde ni minutter senere da Callum Harrison i likhet med sin bror tegnet seg på scoringslista med et skudd som keeperen strengt tatt burde stoppet i stedet for å slippe det mellom beina sine. Davis gjorde vel opp for seg med flere gode redninger senere, men resten av omgangen var en jevnspilt affære der bortelaget imidlertid syntes å lide av en total mangel på oppfinnsomhet og initiativ i angrepsspiller. Mens det gang på gang stoppet opp hver når Briggers kom til den offensive tredjedelen av banen, var heller ikke vertene veldig effektive frem mot pausen, og det som kom ryddet keeper Davis opp i.

 

Bortelagets midlertidige (spillende?) manager Ian Shirt satt innpå innbytteren Jim Whitehouse i pausen, og muligens var det grunnet til at gjestene startet mer lovende i andre omgang, der Whitehouse organiserte forsvaret og Jack Portland tok grep på midtbanen. De trengte en tidlig redusering, men klarte fortsatt ikke å skape stort offensivt, og i stedet tok etter hvert hjemmelaget mer over igjen. Jo lenger vi kom ut i omgangen, desto mer virket bortekeeper Davis’ mål å være under beleiring, og mot slutten var det totalsprekk for bortelaget. Et frekt hælspark fra Ben Kingsley fant med seks minutter igjen Tom Bennett som satt inn 3-0 og drepte det som var av spenning. Kun et par minutter senere tegnet Kingsley selv seg på scoringslista med 4-0, og nesten rett fra avspark vant Rangers ballen, stormet i angrep og satt inn 5-0 ved Martin Jones. Ydmykelsen var komplett da Jordan Harrison i kampens siste ordinære minutt fastsatt sluttresultatet til 6-0 foran 78 betalende tilskuere.

 

En god del av publikummerne var groundhoppere, og jeg dro kjensel på flere av disse. En av disse var den gamle grinebiteren Tony Morehead som tilbød meg skyss tilbake til Hull sentrum. Han forsikret om at det ikke var noen omvei på hans ferd tilbake til Manchester, så jeg takket ja selv om jeg fortsatt hadde min returbillett til bussen. Dermed ble det en nokså rask exit etter å ha sett Hall Road Rangers til slutt vinne komfortabelt over et bortelag som nærmest virker å være i full oppløsning. Fullt så ille er det forhåpentligvis ikke, og med et nytt styre på plass får man håpe at de kan få skuta på rett kjøl. Hjemmemanager Martin Thacker hadde langt større grunn til å være fornøyd denne kvelden, og hans gutter vil være klare for en ny sesong i divisjonen. Jeg ble sluppet av utenfor mitt hotell, og etter å ha takket Tony for skyss unnet jeg meg en pint i hotellbaren. Morgen etter skulle jeg helt opp til Skottland, så jeg trakk meg snart tilbake for å få litt søvn.

English ground # 326:
Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic 6-0 (2-0)
Northern Counties East League Division One
Haworth Park, 17 March 2016
1-0 Jordan Harrison (4)
2-0 Callum Harrison (13)
3-0 Tom Bennett (83)
4-0 Ben Kinsley (86)
5-0 Martin Jones (87)
6-0 Jordan Harrison (90)
Att: 78
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 18.03.2016: Falkirk v Rangers
Previous game: 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers

 

More pics

 

 

Onsdag 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers

 

Premier Inn-hotellene har som tidligere nevnt nå utvidet sin frokost-meny som nå inkluderer både black pudding og bubble & squeak, og det i seg selv var sterkt medvirkende til at jeg valgte å innta frokosten der før jeg sjekket ut. Jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og det var ingen grunn til å ankomme Blackburn før det var klart for innsjekking ved etablissementet jeg hadde booket der. Etter frokost returnerte jeg derfor til rommet og lå og leste litt på senga før jeg først litt etter klokka halv tolv sjekket ut og spaserte nedover mot Barnsley stasjon for å ta 12.12-toget. Første etappe gikk opp til Leeds, der jeg byttet til toget som skulle ta meg videre til Blackburn. Like før halv tre kunne jeg spasere ut av stasjonen i Blackburn og traske den korte veien til Blakewater Hotel, der jeg også overnattet da jeg gjestet Padiham tidligere i sesongen, og i likhet med den gang ble jeg stående en god stund utenfor uten at noen åpnet.

 

Etter å ha trykket på samtlige ringeklokker for tredje gang, kom det omsider en asiatisk kar for å åpne idet jeg også var i ferd med å forsøke å ringe for andre gang. Borte var mullaen som hadde betjent meg ved min forrige visitt, men jeg ble i stedet sjekket inn av en yngre kar som muligens var i familie. Til tross for navnet vil jeg nemlig absolutt karakterisere det som et sannsynligvis familiedrevet B&B snarere enn et hotell i den forstand. Uansett, jeg var raskt på farten igjen, og før jeg satt kursen mot Accrington unnet jeg meg en pint på puben Last Orders. Ikke vet jeg hva som skjedde der eller om det var noe spesielt på agendaen i Blackburn denne dagen, men litt snodig var det å finne puben såpass travel som det den var klokka 15.45 på en onsdag ettermiddag. Det tok i det hele tatt godt over fem minutter bare å køe for å få bestilt en pint, men ‘mysteriet’ forble uløst da jeg etter hvert tømte glasset og returnerte til jernbanestasjonen.

 

De raskeste togene bruker kun sju minutter mellom Blackburn og Accrington, og jeg hadde tatt et noe tidligere tog enn planlagt for å foreta en liten utflukt til historisk grunn. Fra togstasjonen i Accrington er det tjue minutters gange østover til Peel Park, der den tidligere Accrington Stanley-klubben spilte fra 1919 til deres undergang i 1966. På vei dit ut unnet jeg meg en pitstop ved Wetherspoons-puben The Commercial Hotel, der det av alle ting brøt ut slagsmål denne ettermiddagen. Også publandskapet i Accrington bar preg av irriterende gjenger med såkalte plastic paddies, og en liten gruppering med det som fremsto som ekte irer gå uttrykk for sin oppgitthet i en slik gard at det utartet til nevekamp og vill vest i noen minutter. Etter dette til dels fornøyelige opptrinnet fortsatte jeg spaserturen opp mot Peel Park, men det er dessverre ikke spesielt mye igjen å se i disse dager.

 

Jeg vurderte å lage et eget blogginnlegg om min lille kikk der, men det var så lite å se at jeg rett og slett ikke så helt vitsen. Noen bilder kan imidlertid ses her, og de viser blant annet en liten ‘murblokk’ som er det eneste som står igjen av selve fasilitetene. Denne skal ha huset garderober, og en plakett vitner om at den i 1937 ble reist av supporterklubben. Etter at klubben bukket under ble Peel Park senere kjøpt av lokalemyndigheter som anla en park der, og den siste gjenværende tribunen som overlevde bulldozerene ble senere totalskadet i en brann. Denne parken skal visst fortsatt benyttes til spill i lokale ligaer, men for øyeblikket var portene låst og jeg kunne ikke se noen annen vei inn, uten at jeg tok meg inn på skoleområdet ved siden av for å sjekke der. Ikke gadde jeg å gå helt rundt for å sjekke heller.

 

Jeg ble for øvrig overvåket av et kvinnemenneske som med en tilsynelatende morsk skepsis virket langt mer opptatt av å observere hva denne fremmedkaren reket rundt for enn å vanne plantene hun hadde kommet ut fra puben for å vanne. Det var naturlig å tenke seg at hun kanskje driver Peel Park Hotel som ligger rett på andre siden av veien, og denne puben skal i de tidligere dager ha blitt benyttet som garderobe av Stanley-spillerne og deres motstandere. Denne matronens morske mine ‘skremte’ ellers vekk en potensiell kunde da jeg i stedet startet en ny tjue minutters spasertur opp mot kveldens kamparena i et forsøk på å komme meg dit opp før det for alvor begynte å mørkne. Crown Ground ligger nord i byen, og etter å ha knipset noen bilder utvendig stakk jeg hodet innom klubbsjappa, før jeg valgte å slå i hjel litt tid ved puben The Crown. Den ligger kun et steinkast unna, og eies visst av klubben.

 

Fra klubbens hjemmebane leder en trapp direkte opp til puben, og på vei bort til den trappa stakk jeg bortom et bord der de solgte både billetter og programmer. £15 for en billett og £3 for et program ble betalt, og dermed hadde jeg også litt lektyre å bla litt i over en pint på The Crown. Jeg visste at min groundhopper-kjenning Russell Cox (mannen bak bloggen ‘The Wycombe Wanderer‘) også hadde meldt sin ankomst for å se sitt Wycombe, men han så jeg aldri noe til, og supporterbussen han reiste med hadde blitt kraftig forsinket. Jeg hørte senere at han likevel hadde løpt hele veien ned til Wetherspoons-puben jeg tidligere hadde vært innom i sentrum, selv om det hadde endt med at han ville gått glipp av kampstarten om han ikke hadde fått skyss av en annen supporter opp igjen til Crown Ground. Helt utrolig hva noen gjør for å få krysset av for en ny Wetherspoons-pub.

 

Byen de lokale helter gjerne kaller ‘Accy’ ligger i den østlige delen av grevskapet Lancashire – seks kilometer øst for Blackburn, ti kilometer vest for Burnley, og drøyt tre norske mil nord for sentrale Manchester. Som så mange andre av stedene i regionen har også Accrington lange tradisjoner innen bommuls- og tekstil-industri, i tillegg til kullgruvedrift. Byen har for øvrig også en flott beliggenhet for utflukter til det storslåtte omliggende høylandet. Også innen fotballen har man en stolt historie, for byens opprinnelig store klubb, Accrington FC, var en av de 12 klubbene som i 1888 stiftet Football League. Etter fem sesonger trakk de seg imidlertid fra ligaen og la deretter ned driften i 1896. Fem år tidligere hadde en klubb ved navn Stanley Villa sett dagens lys, og etter Accrington FCs endelikt tok de navnet Accrington Stanley. Denne klubben ble valgt inn i Football League i 1921, og spilte der frem til 1962 da de sa fra seg sin plass og ble erstattet av Oxford United. Stanley returnerte deretter til Lancashire Combination, men fire år senere gikk også de konkurs på nyåret 1966.

 

Først to år senere, i 1968, ble dagens klubb stiftet, og de gjør ingen direkte krav på sin forgjengers historie som sin egen, men ser åpenbart på seg selv som en ny klubb, selv om det selvsagt finnes en rekke koblinger og referanser. Som sin forgjenger startet også dagens Stanley opp i Lancashire Combination (som de vant to ganger), spilte deretter i Cheshire County League, og var i 1982 med fra starten da disse to slo seg sammen for å stifte den nye North West Counties League. I 1987 rykket de som tabelltoer opp i Northern Premier League Division One (sammen med vinneren Stalybridge Celtic), og i 1991 fulgte opprykk til NPL Premier Division. Den ble vunnet i 2003, og Stanley rykket opp i Conference. De brukte kun tre år på å vinne denne, og våren 2006 var de klare for Football League. Bortsett fra 2010/11-sesongen, da de tok seg til play-off (men tapte semien for Stevenage) har de imidlertid vært nokså fast innslag på nedre tabellhalvdel etter sitt opprykk fra Conference.

 

Denne sesongen går imidlertid Accrington Stanley mot en god sesong, og jeg skal ikke benekte at jeg personlig har blitt nokså overrasket over at de gjennom hele sesongen har hevdet seg helt oppe i playoff-sjiktet. Det var også tilfelle før kveldens kamp, og tabellen viste at Northampton Town så ut til å cruise mot en overlegen divisjonstittel med Oxford United og Plymouth Argyle som nærmeste konkurrenter, begge med 14 poeng bak. Ytterligere tre poeng bak lå Bristol Rovers, mens Accrington Stanley la beslag på 5. plassen og med seier i kveldens hengekamp faktisk ville passere Bristol Rovers med ett poeng og samtidig ta seg helt opp i ryggen på Oxford og Plymouth. Kveldens mostander var altså Wycombe Wanderers, og også de hadde playoff-ambisjoner der de befant seg på 8. plassen og altså plassen rett utenfor playoff-sonen. Mellom Stanley og Wycombe fant man Portsmouth og Leyton Orient, og en borteseier i kveld ville føre The Chairboys forbi sistnevnte.

 

Accrington Stanley hadde dog vunnet kun en av sine fem siste ligakamper (1-2-2). Wycombe hadde en nokså spesiell statistikk den siste tiden, der samtlige av deres seks siste ligakamper hadde endt med hjemmeseier 1-0. Og da Wycombe var hjemmelag i halvparten av de, sto det altså med 3-0-3 og målforskjell 3-3 på de siste seks. Jeg rakk også å registrere at Russell hadde blitt intervjuet i kveldens kampprogram (og spådde 1-1) før jeg tømte glasset og gikk for å ta meg inn på kortsiden som for tiden har et annet sponsornavn (i likhet med flere av de andre tribunene og anlegget for øvrig) men som jeg foretrekker å fortsatt kalle Clayton End. Denne tribunen er noe snodig i den forstand at den har sitteplasser i forkant med ståtribune lenger bak. Ståtribune er det også på Coppice Terrace på bortre kortside, der bortefolket huses, men dette er den eneste tribunen der man står under åpen himmel.

 

Til høyre for meg hadde jeg langsiden med hovedtribunen(e). Ved første øyekast ser det ut som om det er en enkelt tribune her, men det er faktisk to nokså identiske sittetribune som står ved siden av hverandre. På motsatt langside hadde man på Whinney Hill Side tidligere en ståtribune, men den har i de senere år blitt omgjort til sittetribune ved at man har boltet fast plastseter. Det kan nevnes at Crown Ground en stund var Football Leagues minste anlegg, inntil Crawley Towns Broadfield Stadium rykket opp og overtok den tittelen en kort periode. Stanleys hjemmebane har for øvrig nå blitt belemret med det fryktelige sponsornavnet Wham Stadium, men de holdt seg i det minste for gode for å spille «Wake Me Up Before You Go-Go» – om det da ikke bare gikk meg fullstendig hus forbi.

 

Det var nok første omgang som gikk noen hus forbi på Clayton End, for rett før avspark ble jeg oppmerksom på et voldsomt oppstyr på sitteplassene rett i forkant av der jeg sto. Det viste seg at Robbie Savage og Jermaine Jenas var til stede som del av et reklamestunt fra Heinz, og de tilbragte første omgang på tribunen mens de ble servert suppe av jenter som løp frem og tilbake for å komme med de forskjellige variantene av firmaets nye supper. Alt ble behørig dokumentert av noen fotografer som i løpet av første omgang må ha tatt titusenvis av bilder, og det er bare å konkludere med at også i League Two er det nå markedskreftene som rår. Det er heller tvilsomt hvor mye av første omgang supporterne på denne tribunen fikk med seg, for gjennom hele omgangen virket det som om en stor andel av de var langt mer opptatt av å ta selfies enn av det som skjedde på banen. Savage og Jenas forsvant etter pause, sammen med reklamefotografene, og det skal være usagt om de dro hjem i pausen eller trakk seg tilbake til en eller annen VIP-losje for å se kampen mer uforstyrret derfra.

 

Første omgang var en sjansefattig affære som innledningsvis bar preg av lite kvalitet og muligens litt høye skuldre. Etter et kvarters tid var hjemmekeeper Ross Etheridge ute på bærtur da han stormet ut for å klarere, men han tapte duellen med Rowan Liburd. Etheridge fikk imidlertid en hånd på avslutningen, og returen ble blokkert av Stanley-spillere som hadde kommet seg tilbake. Halvtimen var passert da Matt Bloomfield plukket opp en klarering etter et frispark inn i Stanley-feltet, og fra like utenfor 16-meteren sendte han i vei et skudd på volley som gikk like utenfor målet til Etheridge. Etter en periode med et lite overtak til gjestene, tok plutselig Stanley over og avsluttet omgangen best. De presset på, og helt på tampen fikk de uttelling i omgangens andre tilleggsminutt da en fantastisk pasning fra Billy Kee spilte fri Shay McCartan som lurte offside-fella. Nordiren skar inn i feltet vippet ballen elegant over Wycombe-keeper Ryan Allsop. 1-0, og ikke mange sekunder senere blåste dommeren for pause.

 

Med den sene scoringen var det selvsagt Stanley-manager John Coleman som hadde mest grunn til å være fornøyd, men hans gutter startet andre omgang på et vis som tydelig vitnet om at de ikke hadde til hensikt å legge seg bakpå og slå seg til ro med det ene målet. Til tross for at de vartet opp med godt pasningsspill og hadde et lite overtak, ble de imidlertid stadig stoppet av et godt Wycombe-forsvar, og etter en drøy times spill slo plutselig gjestene tilbake. Det var en dose flaks involvert i utligningsmålet, men innbytter Gozie Ugwu hadde gitt gjestene litt mer brodd fremover, og hans skudd endret retning beinet til en Stanley-forsvarer som forsøkte å blokkere. Ballen falt perfekt til rette for Garry Thompson som sendte ballen i mål til 1-1.

 

Hjemmelaget var aldri noen trussel etter dette, og det var bortemanager Gareth Ainsworths gutter som var nærmest seieren på tampen, men heller ikke de klarte å skape spesielt med farligheter, slik at både Coleman og Ainsworth måtte ta til takke med poengdeling. Vanskelig å se hvem som var mest fornøyd med det, men Wycombe hadde for Wycombe sin del betød det i hvert fall at passerte Leyton Orient på målforskjell og tok seg opp på den siste playoff-plassen. Jeg tror ganske sikkert vi vil få se Accrington Stanley i playoff, selv om de absolutt fortsatt også var med i kampen om en av de direkte opprykksplassene. Jeg var mer usikker på om Wycombe blir å se i playoff, for kampen om de siste plassene er heftig, og de ble pustet i nakken av en rekke klubber.

 

Kveldens tilskuertall på 1 403 fikk meg ellers til å tenke litt på at det kanskje er litt naturstridig at man med slike tilskuertall skal kunne hevde seg i Football League og til og med kjempe om opprykk til tredje nivå av engelsk fotball. Jeg vurderte en siste pint ved The Crown, men ombestemte meg rett på utsiden og valgte i stedet å sette kursen mot togstasjonen. Der var jeg akkurat for sen til å rekke 22.04-toget. 22.23-toget var i tillegg nesten ti minutter forsinket, men jeg kom meg da snart tilbake til Blackburn, der jeg umiddelbart trakk meg tilbake til mitt krypinn for natten.

English ground # 325:
Accrington Stanley v Wycombe Wanderers 1-1 (0-1)
League Two
Crown Ground, 16 March 2016
0-1 Shay McCartan (45+2)
1-1 Garry Thompson (62)
Att: 1 403 (142 away)
Admission: £15
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic
Previous game: 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare

 

More pics

 

 

Tirsdag 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare

 

Når jeg overnatter i Manchester, har det etter hvert blitt ganske ensbetydende med frokost på caféen Home Sweet Home i byens Northern Quarter, men denne gang valgte jeg å droppe turen inn dit til tross for at jeg hadde alt annet enn dårlig tid denne formiddagen. Da jeg omsider pakket ned boken min, fikk pakket snippesken og kommet meg til Manchester Piccadilly, snappet jeg i stedet opp smørbrød og juice fra en av stasjonens utsalg. Etter å ha satt dette til livs, kom jeg meg etter hvert også på 12.20-toget som skulle ta meg til Sheffield. Etter et togbytte i stålbyen, ankom jeg til slutt Barnsley like før kvart på to, og det var bare å slepe med seg bagen opp til byens Premier Inn-hotell for å sjekke inn.

 

Det hadde i det hele tatt vært litt usikkerhet med tanke på destinasjonen denne dagen, og opprinnelig var det ikke Barnsley-området jeg hadde blinket meg ut. Den opprinnelige planen var å dra ned til Northamptonshire for å besøke Desborough Town, men en uke eller to før avreise hadde plutselig deres kamp mot AFC Kempston Rovers forsvunnet fra terminlista, og det viste seg snart at den hadde blitt flyttet til en annen dato. Heldigvis kunne rommet jeg hadde booket i Desborough kanselleres uten kostnad, slik at jeg kunne se meg om etter en ny destinasjon. Worsbrough Bridge Athletic og deres Park Road har en stund stått på min ønskeliste, og skulle egentlig vært besøkt tidligere i sesongen, men den gang fikk jeg meg en plutselig negativ overraskelse da det hadde skjedd saker og ting mens jeg allerede var i god gang med min tur.

 

Uten at jeg hadde fått det med meg hadde Worsbrough Bridge Athletic den gang plutselig avlyst to eller tre kommende hjemmekamper på grunn av et akutt problem med flomlysene som man ikke var i stand til å fikse, og visse utfordringer i samarbeidet med organisasjonen som drifter banen. Dette fant jeg først ut da jeg den gang satt på toget oppover fra London på kampdagen, og jeg endte opp med et besøk hos Glasshoughton Welfare som lot meg bo på mitt reserverte hotell i Barnsley. Worsbrough Bridge Athletic endte etter dette opp med å spille sine hjemmekamper i Grimethorpe, men ryktene begynte snart å fortelle om en mulig snarlig retur til Park Road da banen i Grimethorpe heller ikke oppfylte NCELs stadionkrav, og i slutten av januar ble det bekreftet at man snart igjen ville spille sine hjemmekamper på Park Road.

 

Deres hjemmekamp mot Hemsworth Miners Welfare var da også et meget aktuelt alternativ helt fra starten, og da kampen i Desborough først ble flyttet, valgte jeg meg raskt dette oppgjøret i Northern Counties East League Division One som plan A. Etter å ha slappet av litt på hotellsenga stakk jeg allerede i 16-tiden ut døra igjen da jeg var både rastløs, nokså sulten og meget ivrig etter å få tatt en kikk på kveldens kamparena mens det fortsatt var lyst. Derfor spaserte jeg tilbake til Barnsley Interchange, der man finner både togstasjonen og byens bussterminal, og det var ved sistnevnte at jeg steg på buss nummer 265 og betalte for en returbillett ned til Worsbrough Bridge. Worsbrough er et område rett sør for Barnsley, og som omfatter både Worsbrough Bridge, Worsbrough Common, Worsbrough Dale, Worsbrough Village og Ward Green. Dette området har tilsammen rett i underkant av 10 000 innbyggere, og som Barnsley og omegn for øvrig har man også her en lang historie med kullgruvedrift.

 

Jeg steg av bussen rett utenfor idrettsanlegget på Park Road, som ligger nokså idyllisk til rett ved der en bro leder veien over elven Dove. Sistnevnte renner like bak den ene langsiden, på sin ferd mot (og omsider gjennom) vannmagasinet Worsbrough Reservoir som igjen ligger et heftig steinkast unna anleggets bortre kortside. Jeg skvatt imidlertid til da jeg så skiltet som på utsiden annonserte at neste hjemmekamp var 4. april, og instinktivt fryktet jeg et lite sekund at også kveldens kamp hadde blitt offer for omberamming. Jeg så imidlertid snart at den varslede april-kampen mot Knaresborough Town faktisk fant sted i april 2015 – altså nesten et år siden, så skiltet til å annonsere kamper blir tydeligvis ikke brukt altfor ofte i disse dager, og det i seg selv kan man jo si er litt snodig. Uansett tok jeg meg nå inn og foretok en liten runde rundt klubbens hjemmebane mens jeg knipset i vei.

 

Først og fremst skal det nevnes at Park Road deles med den lokale cricketklubben, og det er på bortre kortside at de to banene går over i hverandre. Men man kommer inn på motsatt kortside; den ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn. I det ene hjørnet der finner man et stort toetasjes murbygg som jeg trodde var klubbhuset, og dette ligger litt opphøyet fra banen oppe på en liten gressvoll. Utenfor klubbhuset har man en gangvei som nok også kan benyttes som hard standing, Lenger bort på denne kortsiden – mot elven Dove – er det heller ikke spesielt mye av tilskuerfasiliteter bortsett fra denne ‘gangveien’ som her er nede på nivå med banen, og en slak liten gressbanke som det muligens ikke er altfor populært å stå på. Tilskuerfasiliteter finnes imidlertid over på langsiden ut mot elven Dove, der man først har et parti med et betongtrinn eller to som strekker seg bort mot en tribune midt på langsiden. Dette er en konstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere, men dette er så langt man kommer på denne langsiden uten å bryte reglene. Ved enden av denne tribunen hang det nemlig skilt som varslet om at ingen tilskuere skulle ta seg videre ned mot bortre kortside.

 

Alene som jeg var på anlegget vurderte jeg å likevel spasere over via bortre kortside, men da eneste underlag var gress som fikk det til å surkle under føttene min, valgte jeg å spare mine joggesko og heller snu og gå tilbake. Det var på tide å ta seg over på langsiden der man finner anleggets flotte hovedtribune, og det er her man finner mye av anleggets karakter. Sett fra inngangen er dette høyre langside, og etter at man har rundet det store murbygget fortsetter den nevnte ‘gangveien’ derfra bortover mot hovedtribunen og det som etter hvert skulle vise seg å være det reelle klubbhuset. Denne gangveien går på toppen av en gressbanke som på denne langsiden gir finfint oversikt over banen, og hovedtribunen er også bygget inn i denne gressbanken. Det er en sittetribune bygget i mur, og innvendig har man nå byttet ut noen av de gamle benkeradene i tre med nye plastseter. Bortenfor tribunen ligger et mindre murbygg som altså senere viste seg å være klubbhuset. Jeg likte umiddelbart Park Road og så nå frem til kamp.

 

Først hadde jeg imidlertid et par timer å slå i hjel, men det hadde jeg selvsagt tatt høyde for. Rett oppe i svingen drøyt hundre meter forbi stadionet ligger nemlig ‘landsbypuben’ The Red Lion, og planen var å innta et herremåltid der. Det var en riktig koselig pub, og selv om de dessverre hadde fjernet sin black pudding & bacon stack fra sin likevel fristende meny, var en herlig porsjon liver & onions på ingen måte noen dårlig erstatning. Da jeg med en drøy time til kampstart brøt opp og gikk tilbake til kveldens kamparena hadde jeg gjort kål på to seidler med Strongbow og fått lest en god del mer i Non-League Paper. Inngangspartiet var betjent av en ung kar som tok imot mine £5 i inngangspenger og ytterligere 1 for et kampprogram som var av et stivere papir enn vanlig – jeg mistenker at det kanskje var resirkulert papir. Ingen verdens ting galt med det; jeg nevner det kun fordi det var litt spesielt.

 

Programmet for øvrig hadde den relevante informasjon rundt historikken til begge klubber og en kort introduksjon av en del av hjemmespillerne, men lite utover det. De kunne for eksempel med fordel trykket hele tabellen heller enn kun de to klubbenes statistikk. Jeg var dog fornøyd med at det i det hele tatt var et program, for klubben har hatt voldsomme problemer den siste tiden, men la oss komme tilbake til det. I stedet kan det først nevnes at hjemmelaget ble stiftet i 1923 under navnet Worsbrough Bridge St. James. Etter 2. verdenskrig ble navnet endret til Worsbrough Bridge Athletic, og i 1959 til Worsbrough Bridge Miners Welfare, men uavhengig av navn er faktum det at de etter spill i en lokal Barnsley-liga og daværende Sheffield Association League (som ble vunnet ved to anledninger), tok plass i Yorkshire League i 1971.

 

Da Yorkshire Leaugue i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League for å danne den nye Northern Counties East League, var Worsbrough-klubben en av de som var med fra starten i den nye ligaen. Bytte mellom de forskjellige divisjonene var en følge av ligaens stadige endringer av sitt divisjons-oppsett i 1980-årene, men de har nå spilt i NCEL Division One siden opprykket i 1991 – for øvrig det siste året NCEL opererte med det tredje nivået (Division Two) som klubben da rykket opp fra. I 2006 tok de igjen navnet Worsbrough Bridge Athletic, tre år etter at de sikret seg sin beste ligaplassering med 3. plass i NCEL Division One. Som regel har de vært å finne en god del lenger ned på tabellen, og i 2010 var det kun en benådning som reddet de fra nedrykk etter å ha endt sist i ligaen. Et lignende scenario er slett ikke en umulighet denne sesongen, for det er som nevnt store utfordringer de har i øyeblikket.

 

Ikke bare var de å finne nest sist på tabellen, men etter at klubben tapte 1-3 for Grimsby Borough tre dager tidligere hadde manager Mark Joyce og hans assistent Phil Jacobs valgt å fratre sine stillinger med umiddelbar virkning. I tillegg hadde de visst voldsomme skadeproblemer i en tropp som jeg ble fortalt allerede var tynn. Nesten samtlige styremedlemmer var visst også nå borte, og selv om de to dager senere varslet innsettelsen av et nytt styre, virket det ved mitt besøk som om den kriserammede klubben ble drevet av et par ildsjeler. Overraskende nok viste det seg at unggutten som hadde betjent inngangspartiet var en av disse, og i følge en lokal samtalepartner hadde denne 18-åringen nå tatt på seg en hel rekke verv i påvente av avløsning på noen av områdene.

 

Jeg tar av meg hatten og gleder meg over at det fortsatt finnes personer i den aldersgruppen som er villige til å faktisk gjøre en slik innsats mens hans jevnaldrende garantert er langt mer opptatt med avstandsforhold til storklubber på andre kanter av landet – eller sågar i utlandet. Og innsats er det virkelig å være involvert i en klubb på dette nivået; derom bør det ikke herske det minste tvil! Jeg kunne med selvsyn se hvordan unggutten hele kvelden løp konstant frem og tilbake som et pisket skinn der han sjonglerte et imponerende antall oppgaver. Han må alene ha utført arbeidsoppgaver som normalt besørges av både 3 og 4 personer denne kvelden, og jeg ble ikke overrasket da jeg gikk høre at han også var mannen bak kveldens kampprogram, så han skal ha megen ros!

 

Inne i klubbhuset (jeg forsto det for øvrig etter hvert som om det større bygget ved inngangen er cricketklubbens klubbhus, uten at jeg skal være altfor bombastisk) betalte jeg £2,50 for en boks Strongbow og satt meg ned for å lese litt nøyere i programmet. Kveldens kamp var altså et oppgjør i Northern Counties East League Division One, og hjemmelaget lå som nevnt nest sist med kun håpløse Lincoln Moorlands Railway bak seg. Med 11 kamper igjen for hjemmelaget hadde de seks poeng ned til Lincoln-klubben, men de var nesten like håpløse selv, der de også hadde sju poeng opp til Rossington Main på tredje siste (og trygg) plass. En liten trøst var det kanskje at de hadde henholdsvis seks og fem kamper til gode på de to, men Worsbrough-klubben kom da også fra fem strake tap, og enda verre var det nok at de sto med den fryktelige statistikken 0-2-12 på sine siste 14 kamper!

 

Det er i utgangspunktet to som skal ned, men NCEL har ikke alltid klart å finne velegnede klubber fra sine feeder-ligaer, og de siste årene har det derfor ikke vært helt uvanlig med benådninger her. The Briggers får kanskje håpe at det blir minst en benådning også denne sesongen, selv om jeg mistenker at man denne sesongen vil klare å finne to klubber fra feeder-ligaene på step 7. En klubb som Hucknall Town (nå i Central Midlands League) vil nok kanskje kunne plasseres i East Midlands Counties League, men det finnes flere ambisiøse søkere i ligaene som er naturlige feeder-ligaer til NCEL; slik som Campion (West Riding County Amateur League) og Swallownest (Sheffield & Hallamshire County Senior League). Det er bare å vente å se.

 

Det var vel uansett ikke altfor mange som forventet at hjemmelaget skulle ta tre poeng denne kvelden, for på motsatt banehalvdel sto tabelledende Hemsworth Miners Welfare, som var på god vei til å sikre seg opprykk. De hadde 11 poeng ned til toer AFC Mansfield, og 14 poeng ned til treer Bottesford Town. Det er to som rykker direkte opp, mens de fire neste på tabellen spiller play-off om den tredje og siste opprykks-plassen. Hemsworth hadde kun klart 2-2 hjemme mot Hallam tre dager tidligere, men hadde før det seks strake seire, og sto med imponerende 12-1-1 på sine 14 siste kamper. De to lagenes formstatistikk kunne altså ikke vært mye mer ulik, og de fleste innså vel at noe annet enn en borteseier ville være en stor overraskelse. Men det er sjelden nå som er 100% sikkert i fotball, og nå skulle kampen selvsagt spilles først.

 

Etter en litt rotete og nølende start på et humpete underlag, var det da også gjestene som tok ledelsen i kampens tiende minutt, og det var en perle av en frisparkscoring. De fikk tildelt et frispark bortimot 25 meter fra mål, og på utsøkt vis sendte Samuel Jones ballen i bue over muren og i mål uten at Briggers-keeper Josh Archer kunne lastes. 0-1, og nå ble det langt mer liv i kampen, der heftige taklinger suste inn til applaus fra undertegede og mange andre. Et par av de var imidlertid litt over grensen, og dommeren måtte snart frem med kortstokken, samtidig som han ga klar beskjed om at en høylytt Hemsworth-manager Wayne Benn burde tøyle seg selv og sin språkbruk noe. The Wells doblet ledelsen sin med ti minutter til pause, og Danny Critchlow var mannen med forarbeidet da Dominic Blair satt inn 0-2.

 

Drøyt fem minutter senere fikk omgangen en brå slutt noe tidligere enn planlagt da Briggers’ midtbanespiller Josh Wright kollapset tilsynelatende uten videre og uten en motspiller i nærheten. Han ble liggende på banen mens klokka passerte både 45 og 50 minutter, og man skjønte jo nå selvsagt at det dreide seg om noe alvorlig. Dommeren blåste til slutt av og sendte spillerne i garderoben. Hadde han avlyst kampen?? Neida, ikke riktig ennå. Han kom snart ut for å diskutere med borteledelsen hvor lenge de var villige til å forsøke å spille ferdig kampen, og der han sto rett ved siden av meg kunne jeg høre at han nå varslet at de ville prøve å starte andre omgang frem til klokka halv ti. Dommeren fortalte meg på spørsmål også at Wright ganske riktig hadde falt om tilsynelatende helt uten videre, og la til at han nok var den som var nærmest Wright når det skjedde. Han kunne i hvert fall avkrefte at det var snakk om noe hjertesvikt e.l, og røpet at det var kneet som skapte problemer.

 

Den stakkars Wright hadde nok tråkket galt på den humpete banen, og nå hadde han ligget ute på banen i over tjue minutter da en ambulanse kom kjørende forbi på Park Road, og vi lurte vel alle på om den hadde kjørt feil, før vi innså at den nok var ute på et annet oppdrag. En representant fra hjemmelaget hadde vært på telefon med medisinsk personell som nå rådet de til å la ham ligge samtidig som de lovet å prøve å komme innen en time(!!). Jeg håper jeg aldri får behov for akutt medisinsk hjelp i Barnsley.. I samråd med Wright selv ble det snart besluttet å i stedet bære ham av banen (til stående applaus) og legge ham i garderoben, og dermed kunne også kampen snart fortsette. Men til tross for at det egentlig var flere minutter igjen av første omgang, hadde de nå byttet side. Det hadde altså blitt besluttet å starte rett på andre omgang.

 

Mens spillerne gjorde seg klare igjen benyttet jeg også anledningen til å smake på den hjemmelagde paien de solgte, for til tross for at jeg egentlig ikke var altfor sulten, klarte jeg ikke helt å motstå en prøvesmak. Den var av typen meat & potato pie, ble selvsagt servert med mushy peas (ertestuing) og brun saus, og kostet £3. Det var en raus bit jeg fikk av den autentisk hjemmelagde paien de to damene i matutsalget hadde laget, og den var absolutt utsøkt. Mens kampen ble sparket i gang igjen ute på banen, kom Josh Wright hinkende ut av garderoben på krykker, og satt kursen for bilen til en klubbrepresentant som hadde bestemt seg for å kjøre ham til sykehuset selv. Han fikk med seg lykkeønskninger og ny runde med applaus fra samtlige som sto langs strekningen av gangveien han tilbakela.

 

Ute på gressmatta hadde dette dramaet kanskje satt sitt preg på spillerne, for det var en tam og treg start på omgangen der begge lag slet med å etablere noe særlig spill. Men snart fikk Hemsworth-spillerne stadig større rom å boltre seg i når de kom fremover, og etter flere sjanser og halvsjanser på kort tid fikk de igjen uttelling et kvarter ut i omgangen. Et innlegg ble ikke ordentlig klarert, og Nicholas Guest stakk frem mellom en forsvarer og den utrusende keeperen og satt elegant inn 0-3. med de tre poengene sikret foretok gjestene et dobbeltbytte, og en av innbytterne var Shane Kelsey som med friske bein var mannen bak da han etter flott samspill med Dominic Blair la opp til Nash Connolly. Sistnevnte hadde bortimot hele målet gapende foran seg da han fra fem-seks meter satt inn 0-4 via en forsvarsspiller som kastet seg frem i et desperat forsøk på å avverge.

 

Jobben var gjort, men Wells-laget ga seg ikke av den grunn, og fortsatte å spille seg frem til sjanser og halvsjanser. Briggers-keeper Archer måtte i aksjon med gode redninger på avslutninger fra både Connolly og Blair, men det endte 0-4, slik at gjestene kunne ta med seg nye tre poeng den ikke altfor lange veien hjem. Jeg syntes synd på hjemmelaget, men tenkte som så at det etter alle solemerker var sesongens vinner av divisjonen jeg hadde sett. Så får man for vertenes del håpe at de kan komme seg på rett kjøl. For å gi et nytt lite bidrag til klubbkassa valgte jeg å unne meg en siste boks Strongbow i klubbhuset før jeg takket for meg, ønsket lykke til og spaserte ut til bussholdeplassen der buss 265 skulle plukke opp klokka 22.37. Etter den drøyt ti minutters lange bussturen gjensto kun spaserturen tilbake til Premier Inn-hotellet der jeg umiddelbart trakk meg tilbake og fant senga.

English ground # 324:
Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare 0-4 (0-2)
Northern Counties East League Division One
Park Road, 15 March 2016
0-1 Samuel Jones (10)
0-2 Dominic Blair (35)
0-3 Nicholas Guest (60)
0-4 Nash Connolly (78)
Att: 79
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers
Previous game: 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey

 

More pics

 

 

Mandag 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey

 

Jeg kunne denne morgenen endelig forlate Wulfrun Hotel i Wolverhampton, der det ‘private’ toalettet for øvrig fortsatt var tettet av avføring og totalettpapir halvannet døgn etter at jeg sjekket inn. En frokost ble inntatt på Wetherspoons-puben Moon Under Water, der jeg slo i hjel litt tid med lesing i Non-League Paper. Turen skulle gå nordover til Manchester, og jeg lot et par tog gå for å ikke ankomme Manchester altfor tidlig, før jeg omsider spaserte ned til stasjonen for å ta plass på 11.49-toget. En time og ti minutter senere ankom jeg Manchester Piccadilly, og siden jeg skulle benytte meg av byens Metrolink senere den dagen, valgte jeg å like greit kjøpe et dagskort først som sist og ta en trikk den ene holdeplassen til New Islington. Et steinkast unna sistnevnte stasjon ligger Ibis budget-hotellet der jeg også ved flere tidligere anledninger har hatt base. Jeg hadde betalt £38 for en natts overnatting, men hadde av en eller annen merkelig grunn bestilt et twin room snarere enn et vanlig dobbeltrom. Ingen skade skjedd av den grunn, bortsett fra at jeg ikke kunne breie meg i like stor grad, og etter å ha måttet vente litt i lobbyen kunne jeg etter hvert få sjekket inn da klokka slo 14.00.

 

Etter å ha slappet av litt på hotellrommet tok jeg trikken opp til Piccadilly Gardens i Manchester sentrum, der jeg tuslet litt rundt og til og med fikk tid til å skrive et par postkort. I likhet med helgen i Wolverhampton var utfordringen også her å klare å styre unna hordene av det som mange briter nedlatende kaller plastic paddies – personer som hiver seg på jippoet rundt feiringen av Irland og St. Patrick’s Day uten å ha det minste snev av irsk eller katolsk i seg. Det må da finnes andre påskudd for litt begersvinging enn å måtte ty til feiring av andre lands og folkegruppers ‘nasjonaldager’ og helgener. Hadde bare en brøkdel av de britiske plast-irene som feirer 17. mars valgt å markere den engelske St. George’s Day halvparten så ivrig, kunne de kanskje også gjort sin egen ‘nasjonaldag’ til en fest. Mulig mange vil være uenige med meg, men jeg synes det blir like unaturlig som om jeg skulle ikle meg finsk, polsk, eller kongolesisk folkedrakt og feiret deres respektive nasjonaldager her i Norge.

 

For å slippe unna disse hordene og pubene som hadde overdrevet dekoreringen med trikolorer, leprechauns, grønne Guiness-hatter og andre lignende effekter, satt jeg meg like godt på trikken igjen noe tidligere enn planlagt. På vei til holdeplassen Market Street fikk jeg da også et kroneksempel på det jeg nevnte over; nemlig en gjeng med kinesiske turister som tydeligvis hadde kjøpt halve klubbsjappa på Old Trafford og som alle nå hadde kledd seg fra topp til tå i en blanding av ManU- og St. Patricks Day-effekter! Jeg visste rett og slett ikke om jeg skulle le eller gråte (og fortsatt var det flere dager igjen til selve St. Patrick’s Day!), men nøyde meg med hektisk innvendig hoderysting der jeg steg på trikken mot East Didsbury. Jeg ble med så langt som til holdeplassen Chorlton, der jeg steg av etter et kvarters tid. Jeg hadde planlagt et par innlagte pitstops på et par puber langs den 15-20 minutter lange spaserturen derfra til min destinasjon – West Didsbury & Chorlton og deres hjemmebane Brookburn Road – og trasket bedagelig langs gatene i Manchester-drabanten.

 

Chorlton heter offisielt Chorlton-cum-Hardy, og ligger 6-7 kilometer sørvest for sentrale Manchester. Den tidligere landsbyen har for lengst blitt en forstad til Manchester, og innbyggertallet i selve Chorlton skal i dag være i underkant av 15 000. Det man mente var en landlig karakter gjorde at Chorlton på 1800-tallet ble et populært område blant regionens middelklasse, og det var først og frem i perioden fra 1880 frem til århundreskiftet at folketallet økte. Chorlton har også vært bosted for personer som den geniale fotballspilleren George Best og bandet Bee Gees. Helt nede ved Chorltons sørlige grense renner elven Mersey forbi på sin ferd vestover mot blant annet Liverpool. For de som lurer på Didsbury-navnet så er Didsbury en annen tidligere landsby og nå drabantby som ligger rett sørøst for Chorlton. Nede ved det lille grøntarealet som kalles Chorlton Green ligger flere puber kun få meter fra hverandre, og jeg måtte nesten leske strupen litt på både The Beech Inn, The Trevor Arms, og til slutt på Horse and Jockey.

 

Da jeg omsider fortsatte min spasertur ned mot kveldens kamparena, hadde det raskt begynt å mørkne, og jeg klarte nesten å gå forbi den lille stikkveien som fører fra Brookburn Road ned til fotballstadionet med samme navn. Jeg fant da frem, og kunne snart betale meg inn med £5. I bytte mot et eksemplar av kveldens kampprogram bidro jeg også med ytterligere £2 til klubbkassa, før jeg kunne ta en kikk på anlegget som er hjemmebane for en klubb som har tatt store steg de senere år. Klubben har sine røtter i West Didsbury, der de i 1908 ble stiftet av en søndagsskolelærer under navnet Christ Church AFC. Frem til 1914 spilte de i Manchester Alliance League – en liga som er ukjent for meg, og som jeg antar for lengst har bukket under – før de i 1920 byttet navn til West Didsbury AFC og tok plass i Lancashire & Cheshire League.

 

Klubben spilte store deler av sin historie i denne ligaen, med to andreplasser som fasit. Hjemmebanen hadde vært Christie Playing Field i West Didsbury, men denne ble solgt, og i 1997 flyttet de inn på Brookburn Road i Chorlton. I 2003 tok de dagens navn (West Didsbury & Chorlton) for å reflektere dette, og tre år senere fikk de ta steget opp i Manchester League, der de tok plass i Division One. Våren 2011 vant de denne divisjonen og rykket opp i Premier Division, og til tross for 7. plass påfølgende sesong – en sesong der de også deltok i FA Vase for første gang – fikk de innvilget sin søknad om plass i North West Counties League. Debutsesongen i 2012/13 endte med at NWCL Division One ble vunnet på første forsøk, og man er nå inne i sin tredje sesong i NWCL, der de går mot sin beste ligasesong noensinne.

 

Brookburn Road er en temmelig spartansk affære som består av mye såkalt hard standing. Dette er blant annet tilfelle på begge langsidene, som ikke har noen tribunefasiliteter. På bortre kortsiden, der man kommer inn, står en liten moderne ståtribune bak målet. På motsatt kortside, der man finner klubbhuset (hvilket er grunnen til at jeg anser dette som nærmeste kortside til tross for at den er lengst fra inngangspartiet), har man en sittetribune av den moderne prefabrikerte typen, i tillegg til et overbygg over klubbhuset, som man for øvrig også er stolte av. Det er ingen tvil om at klubben har tatt lange steg, og man skal huske at de for kun ti år siden spilte helt nede i Lancashire & Cheshire League, og for kun fire år siden i Manchester League. En klubbrepresentant kunne også fortelle at man vurderer å gå til anskaffelse av ytterligere en ny tribune til en av langsidene.

 

Inne i klubbhusets koselige bar betalte jeg £3 for en flaske Bulmers og satt meg ned for å ta en nærmere kikk på programmet for kveldens kamp i North West Counties League Premier Division, og det viste som sagt at West ser ut til å gå mot sin beste plassering noensinne. Hittil er deres beste plassering 12. plassen i debutsesongen på dette nivået i 2013/14, men etter helgens kamp befant de seg nå på en oppsiktsvekkende god 4. plass. Det var en solid luke opp til trioen Runcorn Linnets, Atherton Collieries og Colne, og West hadde også spilt flere kamper enn alle disse. Enda viktigere var det nok at 1874 Northwich lurte like bak på 5. plass med flere kamper til gode, men West vil nok uansett si seg storfornøyd med sesongen om det skulle ende med femte- eller sjetteplass når status gjøres opp.

 

Kveldens motstander var Abbey Hey, som hadde tatt turen fra Gorton-området i forbindelse med kveldens lokaloppgjør, og det er mange likheter mellom de to klubbene. Bortsett fra å høre til i Manchester, har begge også en fortid i Manchester League, og da West Didsbury & Chorlton rykket opp til NWCL Premier våren 2013, var det nettopp Abbey Hey som slo følge med opp. Forskjellen er at Abbey Hey også tidligere hadde vært å finne på ligaens øverste nivå, men også de kan fort gå mot sin beste ligaplassering noensinne denne sesongen. Bestenotering så langt er nemlig 11. plassen de oppnådde våren 2006, og foran kveldens kamp la de beslag på 9. plassen – ni poeng bak kveldens vertskap men med to kamper til gode. Det var dog et kobbel av klubber like bak, men også Abbey Hey går mot en god sesong.

 

Hjemmelaget var i god form og kom fra fem strake seire i ligaen, mens gjestene kun hadde vunnet en av sine siste ni kamper (1-3-5). Jeg hadde imidlertid nå sett fire strake britiske kamper på rad uten et eneste hjemmemål, og det var kanskje ikke noe spesielt godt omen for West, men en klubbrepresentant avviste lattermildt at han ble nervøs av den grunn, selv om han sa han forventet en tøff kamp. Jeg fikk også sikret meg en pin til min samling før jeg tok en nærmere kikk på noen bokser med gamle programmer som sto i et hjørne. Der var det selvbetjening og man appellerte til publikums ærlighet ved å sette frem en bøsse der man anmodet om at man betalte 50p per program eller £1 for tre programmer. For min del ble det jaggu jackpot da jeg uten store forhåpninger bladde meg frem til et par Runcorn Town-programmer i den ene boksen.

 

Da jeg tidlig i januar så Runcorn Town v North Shields i FA Vase, var det blant mange – meg selv inkludert – stor irritasjon over at man med minst tre kvarter til avspark allerede var utsolgt for programmer allerede lenge før bortesupporterne entret, men dette programmet fant jeg nå utrolig nok hos West Didsbury & Chorlton! Det var for meg alene verdt det pundet jeg slang oppi bøssa. Jeg er selvsagt ikke den første nordmann som besøker West Didsbury & Chorlton, men på veggen i klubbhuset henger det også bevis på at man også på tiden da man spilte på Christie Playing Field under navnet West Didsbury var gjenstand for besøk fra Norge. I april 1981var man nemlig vertskap for to nord-norske klubber i form av Tromsdalen og Hardhaus som kom for å spille vennskapskamper.

 

En av klubbrepresentantene fortalte at han var involvert også den gang, i en rolle jeg ikke er kar om å huske, men da jeg kommenterte dette for ham, mente han at han fortsatt hadde en kopi av kampprogrammet fra de to kampene liggende. Før jeg i det hele tatt rakk å protestere hadde forsvunnet inn på bakrommet og kom snart for å overrekke meg det nevnte programmet, som faktisk har introduksjon og presentasjoner på både norsk og engelsk! Det fikk meg videre til å lure litt på hva som skjedde med Narvik-klubben Hardhaus, som jeg er usikker på om fortsatt lever i beste velgående. Det begynte nå uansett å dra seg mot avspark, og jeg tømte glasset for å komme meg ut i den etter hvert kjølige Manchester-kvelden.

 

Det var gjestene som fikk den første sjansen da en lang ball skapte hodebry for vertenes forsvar, men avslutningen fra Sam Hind fikk utenfor målet til West-keeper Hayden Buckley-Smith. Bortsett fra dette var det en nokså sjansefattig innledning på kampen, til tross for at den foregikk i et heseblesende tempo, men de to lagene nøytraliserte hverandre noe. I hvert fall frem til vi nærmet oss halvspilt omgang, da vertene vartet opp med godt angrepsspill. Et innlegg fra Benjamin Steer fant pannebrasken til Ash Woods som headet mot mål og Nic Evangelinos. Vertene viste nå prov på sin gode form, og fire minutter senere var Evangelinos igjen på pletten og styrte inn 2-0 på en corner etter at bortekeeper Jon McIlwane hadde slått over en heading fra Ash Wood. Kun to minutter senere scoret West nesten sitt tredje da Woods fikk sitt skudd reddet på streken med keeper McIlwane ute av spill. Vertene dominerte nå totalt, og Woods var igjen involvert med forarbeidet da Mark Rodgers skjøt like utenfor.

 

Den eneste skuffelsen for vertene i første omgang var at Benjamin Steer måtte ut med skade, men det var med en ledelse 2-0 at manager Steve Settle kunne ta med seg sine hjemmespillere inn i garderoben for en velfortjent hvil. Da hadde nok hans motpart Luke Gibson fått noe mer å tygge på i løpet av omgangens andre halvdel, men hans gutter startet igjen friskt i andre omgang. Allerede i omgangens andre minutt fikk de sin største sjanse så langt i kampen da Sam Hind rundet keeper, men hans avslutning ble reddet på streken av en forsvarer før returen ble headet over av Ashford Blake. Også i andre omgang brukte vertene et kvarters tid på å produsere sin første sjanse, og igjen var Woods mannen som la inn til Evangelinos. Han la tilbake til Matty Kay som på utsøkt vis lobbet over keeper, men en forsvarer kom seg tilbake på streken og fikk klarert.

 

Med tjue minutter igjen fikk plutselig Abbey Hey fornyet håp da Sam Hind ble lagt ned i feltet og dommeren pekte på straffemerket. Straffesparket ble reddet av Buckley-Smith, men returen ble satt i mål av James Moss. 2-1, og plutselig kunne de 91 tilskuerne kanskje få en nervøs og spennende avslutning. Fem minutter senere ble dog eventuelle nerver beroliget da Woods fant Matty Kay, og denne gang var det ingen som kunne stoppe hans utsøkte lobb over keeper og i mål til 3-1. Luften gikk litt ut av både gjestene og kampen etter dette, og hjemmelaget hadde få problemer med å ro i land de tre poengene og sin sjette strake seier. Selv unnet jeg meg en siste forfriskning fra baren og litt trivelig passiar med noen av de andre fremmøtte, før jeg trasket tilbake til trikkeholdeplassen for å ta 22.24-trikken, og etter et kjapt bytte ved Cornbrook var jeg snart tilbake på hotellet der jeg umiddelbart trakk meg tilbake.

English ground # 323:
West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey 3-1 (2-0)
North West Counties League Premier Division
Brookburn Road, 14 March 2016
1-0 Nic Evangelinos (22)
2-0 Nic Evangelinos (26)
2-1 James Moss (72)
3-1 Matty Kay (77)
Att: 91
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare
Previous game: 13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City

 

More pics

 

 

Søndag 13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City

 

Wulfrun Hotel i Wolverhampton var på ingen måte verdt de £65 jeg betalte for to netters overnattig, og da jeg våknet denne morgenen vurderte jeg faktisk å forlate stedet og finne meg et annet hotell for den gjenværende natten. Allerede kvelden før burde jeg ant ugler i mosen da jeg ble stående i nesten et kvarter utenfor det lugubre inngangspartiet uten at noen kom til døra da jeg ringte på x antall ganger. Heller ikke på telefon var det svar å få, og jeg skulle til å ringe igjen da døra åpnet seg. De to som kom ut hevdet imidlertid å være gjester som hadde opplevd det samme, og de hadde omsider fått tak i en kar på telefon og fått beskjed om å henvende seg i den lille kolonialsjappa rundt hjørnet, slik at de rådet meg til å gjøre det samme. Der ga asiaten bak disken meg om å gå tilbake til inngangspartiet, og han kom snart og åpnet så jeg omsider fikk sjekket inn. Det var ingenting ‘deluxe’ med det som hadde blitt beskrevet som et ‘deluxe double room’, som i stedet viste seg å være et temmelig enkelt rom i kjelleren, der man gjennom det lille vinduet høyt oppe på veggen kunne se føttene på de som gikk forbi på fortauet på utsiden.

 

Etter å ha funnet ut at nøkkelen til inngangsdøra ikke fungerte, spurte noldusen meg oppgitt om jeg hadde tenkt meg ut i løpet av mitt opphold – noe jeg selvsagt hadde. Jeg fikk dermed beskjed om å komme innom butikken igjen da jeg gikk ut, slik at han fikk byttet nøkkel, og det ble snart gjort. Da jeg kom tilbake fra et sent Wetherspoons-måltid lørdag kveld, falt jeg rett og slett gjennom den ødelagte senga da jeg skulle legge meg ned, og endte dermed opp på gulvet. I et forsøk på å selv fikse den, fant jeg en tom pizzakartong under senga, og man kan jo bare spørre seg hvor lenge den har ligget der! Det ‘private’ badet og toalettet viste seg å være ute på gangen, men selv om jeg ble forsikret om at dette kun var for mitt rom, fant jeg morgenen etter ut at noen må ha brukt det i løpet av natten. Kanskje var det de samme personer som tilsynelatende hadde fest i en tilstøtende korridor, men faktum var uansett at toalettet nå var fullstendig tett med det som så ut til å være både avføring og en mengde toalettpapir. Det var for øvrig fortsatt tilfellet mandag morgen, og dusjen viste seg ubrukelig da den åpenbart kun hadde en temperatur på sånn anslagsvis 188 grader! Virkelig et kupp!

 

Dermed ble det med en god gammeldags vask før jeg denne morgenen stakk over til Wetherspoons-puben Moon Under Water for å innta en frokost og snylte på deres WiFi (ikke overraskende var Wulfrun Hotels egen WiFi nokså ubrukelig, og når jeg først klarte å komme meg online gikk det gjerne ikke mange minutter før jeg var offline igjen). Rett i nærheten har Hungry Horse-kjeden åpnet sitt nye sted The Sunbeam, og det var der jeg hadde planlagt å innta min frokost, men personene der inne viste seg å være personale som gjorde klart til den store åpningen som fortsatt var en ukes tid unna. På kampmenyen denne dagen sto for øvrig lokaloppgjøret mellom Wolverhampton Wanderers og Birmingham City i Championship, og jeg hadde omsider valgt meg denne kampen da eneste alternativ i non-league var ytterligere en revisit til Bromley for å se Cray Wanderers. Det hadde ikke gjort meg noe å se Cray hjemme for tredje gang heller, men jeg tenkte som så at denne søndagen tross alt var en fin mulighet til å få avlagt et besøk ved Molineux Stadium.

 

Det var selvsagt billettrestriksjoner i forbindelse med dagens lokalderby, og Wolves krevde tidligere salgshistorikk. Heldigvis stilte min kompis Phil Miles opp. Han er mangeårig sesongkortinnehaver på Molineux, og lot meg ‘låne’ hans kundenummer og passord slik at jeg fikk bestilt meg en billett ved hjelp av hans brukerkonto. Jeg traff Phil for første gang da jeg i romjulen 2008 hadde sett Blackpool v Wolves og bedrev seidelsvinging ute på byen i Blackpool etter kamp. Vi har siden den gang holdt en viss kontakt, og jeg må igjen takke ham så mye for hjelpen med billett. Han har nå flyttet ned til Redditch med sin bedre halvdel, og fortalte at han for første gang på lenge ikke har fornyet sitt sesongkort denne sesongen. Han innrømmet å ha blitt litt lei, og fortalte at han har vurdert å i stedet se litt på Redditch United eller Alvechurch. Han er imidlertid fortsatt på en og annen kamp også denne sesongen, og hadde tenkt seg til Molineux også i dag, men skulle dit sammen med en klient i arbeidsøyemed. Dermed avtalte vi bare å ta kontakt etter kamp for å muligens møtes over en pint.

 

Søndag er også ensbetydende med jakt på Non-League Paper, og det var mitt hovedfokus tidlig denne formiddagen. Det viste seg imidlertid å være en frustrerende oppgave, der jeg i løpet av en snau time gikk halve Wolverhampton rundt uten hell. Etter først å ha sjekket WHSmith nede på togstasjonen, stakk jeg hodet innom minst 7-8 sjapper i Wolverhampton, men merkelig nok fortalte innehaverne ved flere av disse av de ikke hadde tatt inn aviser i det hele tatt denne dagen. En asiatisk innehaver begrunnet det på følgende måte: Big football game today. No newspapers! Man kan jo undrende spørre seg hva i all verden det har med distribusjon og salg av aviser å gjøre, men etter en times tid ga jeg imidlertid omsider opp og spaserte i stedet sakte oppover mot Molineux. Man får noen ganger inntrykk av at verden slett ikke er så stor, for midt på gata i en annen del av Wolverhampton hadde jeg plutselig tilfeldigvis støtt på en kjent groundhopper og blogger som gjenkjente meg der han var ute på en søndags-promenade med sitt kvinnelige følge.

 

Wolverhampton var historisk sett en del av Staffordshire, men tilhører i dag grevskapet West Midlands, der den ligger i grevskapets nordvestlige hjørne. Beliggende et par norske mil nordvest for Birmingham, har byen et innbyggertall på rundt en kvart million. Den vokste frem som et handelssentrum med ull som spesialitet, men etter den industrielle revolusjon var kullgruvedrift og diverse annen industri mer dominerende. I likhet med andre områder av West Midlands er byen i dag veldig multikulturell. Nord og vest for byen ligger landsbygda i Staffordshire og Shropshire. Jeg har tidligere tatt en kikk rundt Molineux, da jeg sommeren 2013 overnattet i Wolverhampton i forbindelse med kamp hos Bilston Town, og jeg konkluderte vel den gang med at anlegget ikke ser ut til å være av de kjipeste selv om det selvsagt har mistet så godt som all sin karakter som følge av stadige oppgraderinger – ikke på minst tidlig i 1990-årene.

 

Etter å ha spasert en runde rundt anlegget, tok jeg plass på tribunen som nå heter Sir Jack Hayward Stand, der jeg hadde betalt £24 for min billett, i tillegg til et gebyr på £1,50. Da denne tribunen åpnet i 1993 var det under navnet Jack Harris Stand, og navnebyttet skjedde før forrige sesong. Jeg skulle likevel ønske at det i stedet var den gamle ståtribunen South Bank jeg sto på, for det var den som sto her inntil den ble revet og erstattet med den nye sittetribunen med ett stort nivå. Tilsvarende skjebne hadde da allerede dessverre blitt både North Bank og Waterloo Road Stand til del, der de ble erstattet av henholdsvis Stan Cullis Stand og Billy Wright Stand. Stan Cullis Stand ble deretter revet og erstattet av en ny tribune med samme navn så åpnet i sin helhet så sent som i 2012. Fra min plass bak det ene målet kunne jeg se hvordan den på motsatt kortside ruver over resten av anlegget. Billy Wright Stand og Steve Bull Stand er langsidene, og sistnevnte er nå anleggets eldste tribune. Den sto ferdig i 1979, og det er her man hadde planer om å foreta de neste oppgraderingene, men dette har åpenbart blitt lagt på is. Statuer av Billy Wright og Stan Cullis står for øvrig utenfor de to respektive tribunene som bærer deres navn.

 

Det skulle være unødvendig å presentere en tradisjonsrik klubb som Wolverhampton Wanderers, som for alltid vil stå i historiebøkene som en av de opprinnelige 12 klubbene som stiftet Football League. Til tross for to FA Cup-titler før 1. verdenskrig, hadde klubben sin største gullalder i 1950-årene. Da fotballen startet opp igjen etter 2. verdenskrig, var Wolves et topplag, men tapte i 1946 seriegullet på sesongens siste dag i Stan Cullis’ siste kamp for klubben. Cullis tok et års tid senere over som manager for Wolves, og sto bak det som skulle bli deres virkelige storhetsperiode. Da man skrev 1960 hadde Wolves i denne perioden vunnet ligaen tre ganger (i tillegg til tre andreplasser) og FA Cupen to ganger på et drøyt tiår; ledet an av legenden Billy Wright som var kaptein både for Wolves og det engelske landslaget. Suksessen varte dog ikke evig, og det gikk nedover med den gamle storheten som etter hvert ble karakterisert som en sovende kjempe. I 1980-årene presterte de til og med å rykke ned tre år på rad! Men klubbens eneste opphold på nivå fire ble kortvarig takket være blant annet Steve Bull. Bull Scoret hele 306 mål for Wolves i løpet av en karriere som viste en lojalitet som dessverre nå har blitt en sjeldenhet – der han var trofast mot Wolves også i lavere divisjoner til tross for atskillige tilbud fra langt større klubber.

 

Da Wolves i 2003 rykket opp til Premier League var det etter 19 års fravær fra øverste nivå, og selv om det endte med umiddelbart nedrykk, var de tilbake i 2009. Dette siste oppholdet i PL varte i tre sesonger, før de rykket ned to år på rad. 2013/14-sesongen måtte dermed tilbringes på nivå tre, men de sikret seg en umiddelbar retur til Championship. Fra sin 10. plass før dagens kamp hadde de nok imidlertid ikke særlig stort håp om å kunne ta seg til playoff, der de hadde 13 poeng opp til sjetteplassen. Da så det noe bedre ut for Birmingham som fra sin 9. plass hadde kun fem poeng opp og både en og to kamper til gode på de fleste av lagene foran. Etter tre strake tap i siste halvdel av februar, hadde Wolves nå tatt seks poeng på sine tre siste kamper. De blå gjestene hadde på sin side også en nokså ustabil form, med 2-2-3 på de sju siste kampene, og de kom nå fra bortetap i Blackburn.

 

Jeg forventet ingen festforestilling i dette lokaloppgjøret, men jeg forventet i det minste litt innsats og temperatur. Min erfaring de siste årene tilsier dog at slike kamper på et såpass høyt nivå betyr langt mer for supporterne enn for spillerne som gjerne har alt annet enn en lokal tilknytning og dermed intet intensiv i seg selv for å få en ekstra tenning. For omreisende fotballspillere som i disse dager gjerne skifter klubber med voldsom hyppighet spiller de ingen rolle hvem som står på motsatt banehalvdel så lenge de får sin altfor generøse lønningspose, og det som supporterne vil oppfatte som et heftig og viktig lokalderby vil for dem kunne være kun en av mange kamper der seier fortsatt ikke gir mer enn tre poeng. Jeg husker jeg blant annet reagerte på dette da jeg så et slapt Ipswich Town ta imot sin erkerival Norwich City i et lokaloppgjør der det kun var innsatsen på tribunen som vitnet om at dette var et spesielt derby.

 

I dette tilfellet var nok innsatsen ute på Molineux-matta noe bedre enn kvaliteten på spillet, uten at det sier stort i det hele tatt. Det var i det hele tatt en håpløst elendig og kjedelig kamp de 21 464 tilskuerne hadde betalt i dyre dommer for å bli utsatt for – av de var for øvrig 2 502 tilreisende bortefans. Jeg må innrømme at denne kampen ikke var blant de jeg så mest frem mot på min tur, men jeg hadde likevel stilt med åpent sinn og et håp om å få se en god og underholdende kamp. I stedet ble jeg sittende å se frem mot morgendagen mens klokka virket å tikke saktere enn normalt. Det var Wolves som var nærmest før pause, men omgangens eneste skikkelige sjanse kom som følge av et skudd fra Conor Coady som endret retning i en Birmingham-spiller og satt Blues-keeper Tomasz Kuszczak på en prøve han besto. Coady hadde også en nokså en ufarlig heading rett på keeper, mens Geroge Saville rett før pause også headet rett i klypene til Kuszczak fra bakerste stolpe. På stillingen 0-0 gikk lagene i garderoben til pipekonsert fra begge supportergrupperinger som hadde vært mer underholdt med å håne hverandre – det vil si de som ikke for lengst hadde funnet ut at det var spennende å bruke sin smart-telefon til å surfe på internett; og de var det etter hvert ganske mange av.

 

Jeg brukte pausen til å bla raskt gjennom programmet jeg før kamp hadde betalt £3 for, og håpet på en bedre andre omgang. Wolves-manager Kenny Jacket hadde i pausen satt innpå polakken Michal Zyro, og i andre omgangs første angrep fyrte han av et skudd som endret retning i en forsvarer og gikk utenfor. Men det var nå snart gjestene fra Birmingham som tok noe over i en andre omgang som kun var marginalt bedre enn den første. The Blues skapte først og fremst sine muligheter på kontringer, og innbytter Jacques Maghoma burde gjort bedre da de kom tre mot to. Pasningen var imidlertid slik at han måtte stoppe opp, og Wolves-keeper Carl Ikeme kom såpass tett opp i ham at han måtte dra av keeperen, og da hadde plutselig flere Wolves-spillere kommet seg tilbake, og han ble fratatt ballen. Cameron Jerome var to ganger nære på å få foten på skumle innlegg, og ved et av tilfellene fikk han da også det, men ballen gikk til side for mål mens Jerome av en eller annen grunn ropte på straffe.

 

Merkelig nok virket det også som om det gjorde mye vondere å bli taklet eller skubbet til på Molineux denne søndagen enn hva tilfellet hadde vært i Stonehouse dagen før. Uansett, det var Birmingham som kom nærmest i andre omgang, der Jon Toral skjøt like utenfor fra god posisjon, før Wolves-keeper Ikeme reddet et skudd fra David Davis. Dermed endte det målløst, og jeg sto med kun ett mål på turens tre første kamper. For Birmingham Citys del kunne jeg registrere at Gary Rowetts gutter nå hadde spilt nesten åtte timer uten mål på bortemål. Siden jeg ikke hadde funnet noe slikt i klubbsjappa før kamp, gikk jeg etter kampen opp til en kar som hadde en stand utenfor fot-undergangen ved utsiden av Sir Jack Hayward Stand, for å sikre meg en pin til min samling. Ikke bare fikk jeg gjort dette, men der traff jeg også på en gammel kjenning.

 

I samtale med denne gründeren sto nemlig ‘Ulster Jim’, som vanligvis er å finne i klubbsjappa hos Stourbridge. Han har nå flyttet til Wolverhampton, og til tross for at han hadde lovet sin nye flamme å bruke ettermiddagen til å gjøre litt hagearbeid, insisterte han umiddelbart på å ta meg med på en runde blant byens skjenkesteder. Jeg måtte imidlertid vente på min svenske kompis Johan som hadde vært på kampen sammen med en kompis. De skulle tilbake til hotell i London, men hadde et par timer på seg, slik at første pint ble inntatt på Moon Under Water. Dagens første beger for min del, men svenskene hadde tydeligvis allerede fått i seg en del på toget opp fra London. Jeg hadde truffet de før kamp, og fikk etter hvert guidet de til billettkontoret slik at også de kunne hente ut sine billetter.

 

Etter å ha vært innom også både Hog’s Head og The Great Western, fulgte vi svenskene til toget der de holdt på å hoppe på Manchester-toget som var det første som kom inn på den nærmeste perrongen. Det var best å følge de til riktig perrong, og det var bra vi gjorde, for også der holdt de på å hoppe på første tog som skulle til Holyhead! Mens vi var på stasjonen fant jeg tilfeldigvis også et eksemplar av Non-League Paper på stasjonens Pumpkin Café – en kjede jeg ikke har til vane å finne denne publikasjonen, men gleden var likevel stor. Vi fikk omsider også svenskene på London-toget før jeg sammen med Jim tok en siste pint på The Goose, Deretter hoppet han på bussen hjemover, og jeg slo meg ned på Moon Under Water for å lese litt i Non-League Paper. Min kompis Phil hørte jeg aldri noe fra, men hadde likevel en artig ettermiddag i Wolverhampton sammen med Jim og svenskene. Det var ingen stor kamp jeg hadde vært vitne til, men nå er i hvert fall Molineux besøkt. Enda mer positivt var det at jeg kun hadde en natt igjen i ‘rottereiret’ Wulfrun Hotel, og at jeg heldigvis hadde booket et annet hotell ved kommende overnatting i Wolverhampton senere på turen. Og dagen etter var det igjen non-league fotball som sto på menyen.

English ground # 322:
Wolverhampton Wanderers v Birmingham City 0-0 (0-0)
Championship
Molineux, 13 March 2016
Att: 21 464 (2 502 away)
Admission: £25,50 (£24 + £1,50 booking fee)
Programme: £3
Pin badge: £3 (from stall outside)

 

Next game: 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey
Previous game: 12.03.2016: Stonehouse Town v Newent Town

More pics

 

 

Lørdag 12.03.2016: Stonehouse Town v Newent Town

 

Jeg hadde blinket meg ut 08.23-toget fra Kelvedon, og var derfor oppe allerede like før klokka sju. Det var nemlig arbeid på linjene inn mot London og dermed buss som erstatning for tog på lange strekninger, og derfor ville jeg sette av gårde nokså tidlig. Mens jeg tok meg en kattevask laget min venninne Catherine i stand en bacon sandwich til meg, og litt etter klokka åtte kjørte hun meg ned til togstasjonen i Kelvedon. Jeg takket inderlig for losji og hyggelig samvær, og tok farvel med Catherine for denne gang idet toget kom sigende inn på perrongen. Det skulle frakte meg så langt som til Ingatestone (et stykke forbi Chelmsford), der passasjerer mot London ble stuet ombord i busser som skulle frakte oss til Newbury Park og tube-stasjonen der.

 

Newbury Park ligger jo på tubens Central Line, og jeg valgte å la den skysse meg til Oxford Circus for der å bytte til Bakerloo Line til Paddington. Derfra kom jeg meg på 10.57-toget som tok meg til Swindon, der det var nytt togbytte på en stasjon som krydde av representanter fra lovens lange arm. Det i seg selv var ikke så overraskende da en kikk på dagens kampoppsett viste at Swindon Town var vertskap for Millwall. Dagens foreløpig siste etappe tok meg fra Swindon til Stonehouse, der jeg klokka ti på ett kunne spasere ut av stasjonen og sette kursen for en pub for en velfortjent pitstop med drøyt to timer til kampstart.

 

Stonehouse er en by med snaut 8 000 innbyggere som ligger midt i grevskapet Gloucestershire; omtrent halvannen norsk mil sør for Gloucester og en halv mil vest for sentrale Stroud – selv om utbygging i senere år har ført til at man Stroud etter hvert har vokst seg nærmere og nærmere Stonehouse. I Stonehouse var det tidligere både gruvedrift og utstrakt mursteinsproduksjon, men begge disse næringsveiene er nå en saga blott i byen. Under andre verdenskrig drev man hemmelige fabrikker her, langt vekk fra storbyene og tyske bomberaid. Det skal også nevnes at Stonehouse i 1838 skal ha hatt hele 33 puber! I 2016 er det kun tre, og av disse passerte jeg snart The Woolpack Inn. Etter å ha gjort unna et ærend på stedets postkontor rett over veien, stakk jeg innom for å unne leske strupen med en pint Rattler.

 

Nektaren fra Cornwall gjorde godt, og snart gjøv jeg løs på den rundt kvarter lange spaserturen opp til dagens kamparena. Slepende på en bag med bagasje for tre uker brukte jeg nok kanskje et par minutter mer enn som så, men etter å ha krysset en av jernbanelinjene to ganger via tunneler, kunne jeg snart se herligheten foran meg på høyre side av Oldends Lane, der jeg kom pesende. Der var allerede godt over en time til avspark, men allerede hadde man bemannet inngangspartiet, der en veteran hadde satt seg til i en stol og krevde betaling fra de besøkende. På skiltet som annonserte dagens kamp og ønsket velkommen til Newent Town og dagens dommertrio hadde de også gjort et poeng av å ønske velkommen til den norske groundhopperen som hadde varslet sin ankomst. Ikke verst!

 

Den nevnte veteranen var i passiar med en annen kar da jeg kom for å betale min skjerv på £1, som ble betalt med glede. Jeg kunne bekrefte at jeg var nordmannen, og ble overrakt en kopi av dagens kampprogram – noe som ikke alltid er hverdagskost på dette nivået. Jeg begynte å grave etter vekslepenger i pengepungen, men fikk beskjed om at programmet var inkludert i inngangspengene. Ikke dårlig det heller! Etter en ordveksling med de to karene var jeg ivrig etter å få satt fra meg bagen, men jeg var dog enda ivrigere etter å få tatt en ordentlig kikk på et anlegg som kanskje var det jeg hadde sett mest frem til å besøke på denne turen. Før jeg tok turen ut igjen til klubbhuset satt jeg derfor fra meg bagen og tok en aldri så liten fotorunde rundt Oldens Lane – eller Magpies Stadium om man foretrekker den varianten.

 

Dette har vært klubbens hjemmebane siden 1947, da herligheten ble offisielt åpnet av ingen ringere enn Wolves- og England-legenden Billy Wright før man spilte 2-2 mot Cheltenham Town. Det begynner å bli nokså lenge siden, men Oldends Lane tar seg fortsatt godt ut. Man kommer inn i hjørnet på den ene kortsiden, og umiddelbart foran seg ser man anleggets virkelige perle – den gamle hovedtribunen som ligger på venstre langside sett fra inngangspartiet. Den er kledd i mørk bølgeblikk og byr innvendig på avsatser i stein. Denne langsiden har ellers hard standing, mens man rundt mesteparten av banen ellers står rett på gresset, og det er naturlig å tenke seg at gressbankene nok var langt fremtredende i tidligere år enn det som nå er tilfelle. Bak mål på den nærmeste kortsiden er det også en annen artig tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som står her. Laglederbenkene står på bortre langside.

 

Jeg trivdes umiddelbart ved Oldends Lane, og jeg var rent yr der jeg omsider gikk for å slenge fra meg bagen i klubbhusets bar. Karen i porten pekte meg i retning av en dør i byggen rett på utsiden, og jeg kom inn i det som viste seg å være et overraskende stort og fint lokale med en fjong og stor bar. Karen bak disken ga klarsignal til at jeg både kunne slenge fra meg bagen i et hjørne og sette telefonen på lading. Etter å ha skjenket meg en pint Somersby hadde vi en trivelig samtale mens det ankom flere personer. Noen av de hadde tilsynelatende kun til hensikt å se TV-sendt rugby fra Six Nations i baren, mens andre åpenbart hadde kommet for å se Stonehouse Town og deres viktige toppkamp mot Newent Town.

 

Stonehouse Town ble stiftet i 1898, og jeg skal ikke påberope meg noen voldsom kunnskap om klubbens tidligste år, men jeg vet at de spilte i Stroud League tidlig i forrige århundre. I 1947 ble de med i Western League, og rykket i 1951 opp i den ligaens øverste nivå. Der tilbragte de tre sesonger med sjetteplassen i debutsesongen som bestenotering. Stonehouse Town var en av klubbene som i 1968 stiftet den nye Gloucestershire County League, og de ble sågar dens første ligamester. De klarte ikke å følge opp, og det gikk gradvis nedover i slik grad at de utover i 1970- og spesielt 1980-årene endte sist i ligaen ved en rekke anledninger. Slik ble de da også etter hvert degradert til Gloucestershire Northern Senior League, der de nå er å finne.

 

Dette er en av ligaene som fortsatt ser logikken i at Division One er den øverste divisjon, og denne ligaen er en feederliga til Gloucestershire County League. Følgelig befinner vi oss her på non-leagues step 8 (eller nivå 12 totalt om man vil), og både Stonehouse Town og gjestende Newent Town er visst ute etter opprykket. Stonehouse Town befant seg på andreplass, ett poeng bak ledende Sharpness, men med en kamp til gode. Newent Town lå ytterligere fem poeng bak, og hadde også spilt to kamper mer enn Stonehouse Town, så hjemmelaget kunne med seier ta et langt steg mot å riste av seg sine gjester. En representant for hjemmelaget hevdet for øvrig også at Sharpness sannsynligvis ikke vil få sitt anlegg godkjent for spill på nivået over, men jeg skal ikke være altfor bombastisk angående dette.

 

I 1950-årene og frem til 1970-årene var det helt vanlig med tilskuertall på over 2 000 ved Oldends Lane når Stonehouse Town spilte hjemmekamper i Western League, Wiltshire Premier League eller Gloucestershire County League…eller FA Cupen, som de for øvrig deltok i hver eneste sesong mellom 1947 og 1975. Tilskuerrekorden for en obligatorisk kamp for hjemmelaget ble satt da de tok imot Gloucester City i FA Cupen høsten 1951 foran 5 500 tilskuere! Helt umulig å forestille seg slike folkemasser inne på Oldends Lane i dag, og det må ha vært ganske surrealistisk. Likevel var det enda flere der da 6 000 tilskuere skal ha sett et Stonehouse Invitation XI spille mot et All Stars Showbiz XI i 1962. Det var ikke akkurat ventet slike mengder i dag, og det var vel mer naturlig å tenke seg omtrent 1% av dette.

 

Kun et par hundre meter nord for Oldends Lane deler en nokså traffikert jernbanelinje seg i to linjer, og klubbens hjemmebane ligger mellom disse. Bak langsiden med hovedtribunen og kortsiden med klubbhuset og den andre tribunen passerer togene mot Bristol (i hvert fall de sørgående togene), mens linjen utenfor motsatt side av banen benyttes av eksempelvis tog til og fra London. En eldre kvinne ved min side pekte og fortalte, og plutselig nevnte hun sånn i forbifarten at det diskuteres en mulig flytting! Jeg satt nesten cideren i vrangstrupen der jeg sto, og undret hva mer disse stygge ryktene fortalte. Jeg fikk høre at det har vært interesse for boligutbygging på tomten, men noe beroligende var det i det minste å høre at slike rykter allerede hadde versert et par år uten at det så langt har ført til noe særlig håndfast.

 

Hun sa seg enig i at et nytt anlegg neppe ville være det samme, og innrømmet selv å ha langt større sans for de eldre, klassiske anleggene. Og hun mente da også at det ikke er spesielt med flytting om man ikke får klekkelig betalt for tomten. Så det er bare å krysse fingrene for at man også blir å finne på Oldends Lane også i fremtiden. Den spreke dama fortalte også at hun fortsatt foretrekker å se seg fotball stående, og mens vi sto der og pratet kom snart lagene på banen – Magpies-manager Haydn Murrays utvalgte i svarte og hvite striper, og gjestende Newent Town i rødt. Jeg registrerte at man også i denne ligaen benytter klubbrepresentanter som linjemenn, men en kar fra Stonehouse-ledelsen forklarte litt rundt dette.

 

Jeg har tidligere sett kamp på samme nivå i blant annet West Cheshire League, der spillerne i kampen den gangen stadig byttet på å utøve jobben som linjemenn, og det ble litt hobbypreget da noen av de ikke virket helt kyndige med tanke på offside-regelen, og til og med virket minst like opptatt av å snakke med et par jenter på sidelinjen. Her i Gloucestershire Northern Senior League var det langt mer kustus, og jeg ble fortalt at ligareglementet tilsier at hvert lag kun kan bytte linjemann én gang – ellers vanker det bot. Han understreket at dette var regelen i denne ligaen og at andre ligaer nok vil ha noe forskjellig regelverk på dette området, men åkkesom så tok de to representantene på linja jobben seriøst og utførte den på en måte som gjorde at jeg heller aldri tenkte særlig over det.

 

Nivået var stort sett nokså godt; bedre enn forventet, og sannsynligvis langt bedre enn meningmann her hjemme ville kunnet forestille seg i sine villeste fantasier. De nordmenn som ikke har sett spesielt mye non-league har dessverre en oppfatning om at fotball på dette nivået av den engelske pyramiden er ensbetydende med en nærmest total mangel på ferdigheter og at den jevne utrente fotballsupporter på rundt 50 like gjerne kunne tatt med fotballsko og spilt selv. Det kan ikke tilskrives annet enn mangel på kunnskap. Jeg tviler faktisk ikke på at flere av spillerne denne ettermiddagen kunne spilt nokså høyt oppe i de norske breddefotballs-divisjonene. Men det blir selvsagt både håpløst og totalt irrelevant å sammenligne.

 

Uansett, det var smått med sjanser i innledningen, og første skumle angrep var det gjestene som sto for etter et snaut kvarter, da et innlegg gikk gjennom hele feltet uten at noen fikk tåa på ballen. Halvtimen var passert da hjemmelagets Lee Keveren dro seg fri og stormet inn i feltet. Han la tilbake til en lagkamerat som imidlertid skjøt over fra god posisjon. Et minutts tid før pause var gjestene igjen på farten, og en uidentifisert spiller fyrte av et skudd som smalt i stolpen bak Stonehouse-keeper William Pedrick. På overtid i første omgang hadde vertene en god mulighet etter at kaptein Alex Kibble dro seg fri og la inn, men Lee Keveren ble tatt fra ballen idet han skulle vende opp og avslutte.

 

Dermed målløst til pause da jeg gikk til baren for å få påfyll i glasset mitt. I tillegg til de 62 tilskuerne jeg hadde talt ute rundt banen, satt det anslagsvis 15-20 personer der inne og så på rugbykamp. Ved Oldends Lane får man ikke bare ta med pinten ut, men det også i ordentlig glass, så lenge man lover å returnere det til baren. Jeg byttet fra Somersby til Thatchers Gold, og fikk sannelig også en klubbrepresentant til å grave frem en pin til min samling. Den siste, hevdet han, der han mottok betalingen på £3 – og med det var det bare å ta oppstilling i påvente av andre omgang. Jeg stilte meg igjen opp langs sidelinjen litt til siden for den flotte hovedtribunen, og andre akt ble snart fløytet i gang av mannen i svart.

 

Tre minutters tid inn i omgangen var Lee Keveren igjen på farten for vertene, og han rundet Newent-keeper Alexander Allard, men han havnet helt nede ved dødlinja slik at vinkelen ble for skrå og avslutningen gikk i nettveggen. Kort etter ble det plutselig ampert da Newent-spillerne fyret seg voldsomt opp over en dommeravgjørelse de ikke var spesielt enige i. Normalt er det ingen voldsomt god idé å tiltale dommeren ‘you fucking prick’, men det gikk faktisk upåaktet hen, og etter en drøy time spilte gjestene seg frem til en kjempesjanse. Shaun Stanley la inn, og både Cosmin Micula og Hayden Rust hadde halvveis åpent mål da førstnevnte regelrett bommet på ballen og sistnevnte skjøt i nettveggen.

 

Dette innledet en god Newent-periode, og Shaun Stanley var igjen mannen bak innlegget da Scott Roberts skjøt like utenfor. En uidentifisert Newent-spiller headet deretter i tverrliggeren like etter, og under et minutt senere styrte Roberts igjen ballen utenfor etter innlegg fra Cosmin Micula. Det var vel omtrent på dette tidspunktet at jeg la merke til at hjemmelaget manglet en spiller. På uforklarlig vis må det ha skjedd noe uten at jeg fikk det med meg, for på et eller annet tidspunkt etter det 50. minutt pådro Lee Keveren seg sitt andre gule kort. Det kunne selvsagt forklare Newent Towns plutselige overtak. Magpies-keeper Pedrick var ute for å skjære av en lang pasning, og driblet kaldt av en motstander, men hans pasning ble deretter snappet opp av Scott Roberts som lobbet mot mål. Wayne Farrugia kom seg imidlertid tilbake på streken og fikk klarert.

 

Vi gikk inn i det siste kvarteret, og Hayden Rust styrte et innlegg rett på keeper Pedrick, men med ti minutter igjen av ordinær tid fikk Newent uttelling da Shaun Stanley dro seg innover fra høyrekanten og avsluttet i bortre hjørne uten at Pedrick kunne avverge. 0-1! Nå måtte vertene frem, og Newent virket nå mest opptatt av å ro i land de tre poengene. Nesten fire minutter på overtid ropte hjemmelaget på straffe, og det utviklet seg til håndgemeng ute på banen før dommeren dømte frispark like utenfor 16-meteren. De endte uten resultat, og Newent Town kunne juble over borteseier og spenning i toppkampen.

 

Jeg hadde storkost meg i Stonehouse, og ble igjen for å unne meg en siste pint i godt selskap i klubbhuset før jeg omsider takket for meg og slepte med meg bagasjen min tilbake mot Stonehouse jernbanestasjon for å ta 17.50-toget til Cheltenham Spa. Jeg hadde valgt meg Wolverhampton som base for natten siden jeg hadde kamp der med tidlig avspark dagen etter, og etter et togbytte i Cheltenham kunne jeg spasere ut av Wolverhampton stasjon rundt klokka ti på åtte. Nå gjensto det kun å sjekke inn på det lugubre «hotellet» jeg hadde booket, og stikke ut for å innta et kveldsmåltid på Wetherspoons-puben Moon Under Water. Stonehouse Town var et artig bekjentskap, og Gloucester Northern Senior League ga mersmak. Kanskje blir Harrow Hill neste klubb som må besøkes der..?

English ground # 321:
Stonehouse Town v Newent Town 0-1
Gloucestershire Northern Senior League Division One
Oldends Lane, 12 March 2016
0-1 Shaun Stanley (81)
Att: 62 (h/c) – plus a few in the bar watching rugby.
Admission: £1
Programme: Included
Pin badge: £3

 

Next game: 13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City
Previous game: 11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United

 

More pics