Det var duket for toppkamp i Fredrikstad denne fredagskvelden, når FFK skulle ta imot HamKam, og siden sist hadde nå også Terje Høili fått invitere folk til sin losje på stadion igjen. I den forbindelse hadde jeg igjen blitt invitert til å se kampen derfra, i likhet med min far, og jeg valgte denne dagen å ta apostlenes hester fatt når jeg dro hjemmefra. Etter en spasertur ned til Gamlebyen, tok jeg ferja til sentrum, og unnet meg en rask øl på et av byens skjenkesteder før jeg gikk for å møte min far utenfor stadion. I losjen til Høili ble det som vanlig disket opp med middag før kampen, og denne gang kom også den skadde FFK-kaptein Henrik Kjelsrud Johansen innom for å gi oss en statusoppdatering.
Det var divisjonens to eneste ubeseirede lag som nå skulle møtes i den sjette serierunden av 1. divisjon 2021, og FFK toppet tabellen med HamKam lurende to poeng bak. Samtidig ville dagens oppgjør bety at Kamma-trener Kjetil Rekdal var tilbake på arenaen der han som VIF-trener i 2006 hadde sin etter hvert så kjente utblåsning og hevdet at han «ikke reiste rundt i landet for å bli pissa på…». Akkurat det ofret han neppe særlig mange tanker denne dagen, og faktum er at han har stått bak en imponerende snuoperasjon etter at tok over et nedrykkstruet HamKam i fjor. Siden den gang har de vært et av divisjonens virkelige formlag, og FFK stå nå overfor en tøff test, selv om den gode seriestarten hadde medført at FFK nå var ‘verdensmestre’ i mange av de mer optimistiske supporternes øyne.
HamKam er et fysisk og robust lag, og jeg slet med å forstå valget med å starte med den ekstremt porøse Anas Farah i Kjelsruds fravær. FFK slet da også veldig mot et HamKam som kjempet FFK totalt ut av stilen, og det var i det hele tatt begredelige greier. For å bruke FFK-trener Bjørn Johansens beskrivelse etter kampen, var det rett og slett en skikkelig «møkkakamp». Det eneste som minnet om en sjanse før pause var markkryperen fra Kristian Onsrud som ble reddet av en noe dekket FFK-keeper Håvar Jenssen. Da var det spilt rundt et kvarter, og resten av omgangen ble et stort gjesp.
HamKam startet friskest etter pause, og fikk uttelling fire minutter ut i omgangen. FFK var i ubalanse, og et innlegg ble bredsidet i mål av Rubén Alegre på bakerste stolpe. 0-1, og nå virket FFK helt utafor de neste tjue minuttene. HamKam spilte på resultatet, mens et stillestående FFK virket helt tafatte. Det var først med drøyt ti minutter igjen at FFK produserte sin første sjanse, og da kom det fra en dødball. Dansken Mads Nielsen sendte i vei en kanon som man knapt har sett maken til på stadion, men dessverre smalt ballen i tverrliggeren. Litt senere ble Nicolay Solberg spilt gjennom av Riki Alba, men da Kammas sisteskanse Julian Faye Lund reddet, endte det 0-1. En skuffende aften for FFK. Høili hadde invitert gruppa med videre på Restaurant Slippen, og der ble det både god mat og drikke til å slukke sorgene. Først ved stengetid brøt de siste av oss opp, og jeg fikk skyss hjem for å finne senga.
Revisit: Fredrikstad v HamKam 0-1 (0-0) 1. divisjon Nye Fredrikstad Stadion, 18 June 2021 0-1 Ruben Alegre (49) Att: The maximum 600 allowed Admission: Free
Lørdag 05.06.2021: Notodden v Fløy-Flekkerøy (@ Kragerø)
Det nærmet seg et slags jubileum, og når jeg nå var kun et par dager unna å runde utrolige seks måneder uten å ha besøkt en ny bane, var det kanskje på tide igjen. Da fikk det heller være at det denne gang var snakk om en treningskamp på nøytral bane, som ikke involverte banens egentlige hjemmelag. Da min groundhopper-kumpan Stig-André Lippert luftet muligheten for en tur til Kragerø, måtte det derfor selvsagt vurderes, og jeg helte vel allerede fra starten mot at jeg ville takke ja og hive meg med. Særlig siden vi også fikk planlagt en noe tidligere avreise slik at vi kunne få et par timer i Kragerø før kampstart mellom Notodden og Fløy-Flekkerøy, som åpenbart hadde blitt enige om å møtes ‘midt mellom’.
For vår del ble vi enige om å sikte oss inn på 10.30-ferja fra Moss til Horten, og simpelthen bare møtes om bord. Jeg tok en tidligere buss inn til byen for sikkerhets skyld, og for en gangs skyld kom sannelig toget også i rute slik at jeg denne gang også rakk ferja vi hadde blinket oss ut. Mens jeg tygget på en svele, fikk jeg snart selskap av unge Lippert. Etter overfarten var det halvannen times kjøring ned til Kragerø, og vi unnet oss også en rast på veien, slik at vi ankom Kragerø med et par timer til kampstart og dermed hadde tid til å kose oss litt nede i byens meget koselige sentrum nede ved vannet.
Kragerø bør være kjent for de fleste, og jeg er nok kanskje ikke den eneste som tenker på byen nærmest som en sørlandsby, til tross for at den ligger helt sør i Telemark. Jeg ble imidlertid noe overrasket etter å ha sjekket ut innbyggertallet og funnet ut at selve byen kun har snaut 5 500 innbyggere, mens folketallet er det dobbelte for kommunen med samme navn. Byen vokste frem som ladested for trelasteksport under Skien, og var i seilskutetiden en av Norges største sjøfartsbyer. Opp gjennom årene har det også blitt drevet betydelig gruvedrift i området, og spesielt kjent er nok Rutilgruva og utvinningen av rutil. Likevel er Kragerø i dag mer kjent som turistdestinasjon i sommerhalvåret, og kommunen er da også hjemsted for mange tusen fritidsboliger.
Edvard Munch kalte Kragerø for ‘perlen blant kystbyene’. En annen kjent kunstmaler var åpenbart enig, for Christian Krogh skal under et besøk ha utbrutt at «Denne byen burde males!». Det kunne da for så vidt også vært gjort av en lokal mester, skulle man tro, for selveste Theodor Kittelsen var fra nettopp Kragerø. Kanskje var det i hans fotspor vi beveget oss da vi etter hvert fikk parkert og tuslet bortover langs bryggepromenaden nede i havna. Jeg hadde på forhånd blinket meg ut Jensemann Pub som første stoppested, og fikk meg der en oransje Bulmers som jeg lesket strupen med i finværet. Deretter beveget vi oss over til Onkel Oskar for å også få litt mat i skrotten. Også i Kragerø har man gjort det såpass vanskelig for folk å parkere at dagens sjåfør måtte ile bort for å flytte bilen etter at vi fikk bestilt og mens maten ble tilberedt.
Mette og fornøyde etter et herremåltid, kunne vi returnere til bilen for å kjøre opp bakkene til dagens kamparena. Mr. Lippert hadde uttrykt en viss bekymring om hvorvidt vi ville få slippe inn, for Fløy hadde lagt ut en status angående dagens kamp som ble avsluttet med å påpeke at det ikke var tillatt med tilskuere. En annen banehopper, Marius Helgå, var dog allerede på plass, og hadde beroliget med at han hadde blitt ønsket velkommen. Etter å ha fått parkert, ble også vi ønsket velkommen ved den flotte smijernsporten, men med instrukser om at vi måtte registrere oss. Det ble gjort, og dermed kunne vi innta Kragerø Stadion.
Anleggets inngangsparti befinner seg på den ene kortsiden, og til siden for dette har man også klubbhuset som ruver oppe på en stor knaus. Tribunefasilitetene er å finne på den ene langsiden, der man har benkerader i tre. Disse strekker seg i, tja, skal vi to tredeler av banens lengde? Selve banen er omkranset av løpebaner, men om det fortsatt drives friidrett her, kan det neppe inkludere kastøvelser på selve hovedbanen, før banedekket er dessverre usjarmerende kunstgress. Ikke at det er voldsomt overraskende her til lands, hvor naturgressbaner snart står i fare for å bli en saga blott. På den nevnte tribunen traff vi ikke bare på Marius Helgå, men også den meritterte groundhopper Ray Tørnkvist som var i følge med flere andre banehoppere.
Dagens kamp hadde altså tiltrukket seg en del personer fra groundhopper-miljøet, og det til tross for at det som nevnt var en treningskamp på nøytral bane. Til daglig er det naturlig nok Kragerø IF som spiller sine hjemmekamper her, og selv om det ikke var involvert denne dagen, er det kanskje på sin plass å i hvert fall nevne at denne klubben ble stiftet i 1900. I hvert fall gjelder det klubbens fotballavdeling, som er en økonomisk uavhengig del av Kragerø Idrettsforening Allianse, som på sin side ble stiftet i 1881 – den gang som Kragerø Turnforening. Kragerø må vel kunne kalles mer håndballby enn fotballby; med et herrelag som i en årrekke spilte håndball i toppdivisjonen. Merkelig nok har det åpenbart aldri blitt noe særlig skikk på fotballaget som surrer rundt i lavere divisjoner. Det har nok lidd under at eventuelle talenter flytter vekk for å studere, eller forsvinner til andre Telemark-klubber som Odd, Pors etc.
Nå for tiden kaver Kragerø IF helt nede i 6. divisjon. Jeg vil mene at en by som Kragerø burde hatt et lag i minst 4. divisjon (og kanskje egentlig 3. divisjon?), så her har man en jobb å gjøre. De to lagene som skulle i aksjon denne dagen, skal på sin side også møte hverandre i 2. divisjon avdeling 2. Det gjorde de også i fjor, men selv om det var Notodden som da vant det eneste møtet (på hjemmebane), var det Fløy som endte foran på tabellen. Sørlendingene tok seg til ‘sluttspillet’ i den spesielle 2020-sesongen, og endte på sjetteplass, mens 9. plassen til Notodden betød at de endte på nedre halvdel og ikke kom til ‘sluttspillet’.
Mens Fløy hadde tatt turen opp fra Agder, befant i det minste Notodden seg i sitt hjemfylke, og kanskje var det derfor de tilsynelatende hadde påtatt seg rollen som vertskap i Kragerø. Mens banehopperne skravlet og utvekslet røverhistorier, ble kampen sparket i gang, og vi fikk se en omgang som nok bar litt preg av at det var lenge siden sist. Det var lenge en lite hendelsesrik første omgang, og jeg benyttet anledningen til å spasere en tur rundt banen på egen hånd for å ta noen bilder. I husene på utsiden av langsiden med tribunefasilitetene var det flere av beboerne som hadde trukket ut på sine verandaer for å la seg underholde, men de måtte vente en god stund på at det skulle skje noe. Med rundt fem minutter til pause så det ut som en av Fløy-spillerne fikk kjempetreff, og jeg var ikke den eneste som så ballen i mål, men den hadde sneket seg utenfor og rikosjert tilbake i nettet, så jubelen på Fløy-benken var kortvarig.
Det var såpass varmt at spillerne i løpet av første omgang måtte ha en drikkepause, og når dommeren nå blåste for pause, valgte jeg sammen med Lippert og Helgå å ta oppstilling i skyggen av ‘klippen’ med klubbhuset. Da fikk det heller være at vi ikke hadde best oversikt da man tok fatt på andre omgang. Vi så imidlertid at Notodden nå tilrev seg et aldri så lite initiativ, og etter en times spill tok de også ledelsen 1-0 da Melvin Tony Frithzell headet i mål. Det virket som om dette satt litt fart i sørlendingene, og de fikk etter hvert straffespark. I det 83. minutt ble straffesparket ekspedert i mål av Kristian Strømland Lien, og kun to minutter senere hadde Fløy snudd kampen da Lasse Sigurdsen satt inn 1-2 etter et flott angrep.
Det ble også sluttresultatet, og Lippert og jeg kunne komme oss i bilen, sette på AC-en, og sette kursen mot Horten for å komme oss over på ‘riktig’ side av Oslofjorden igjen. Ved ankomst Moss takket jeg Lippert for turen og gikk i land til fots, men det var halvannen times tid til neste tog mot Fredrikstad, så jeg oppsøkte Kråka Bar for å slå i hjel litt tid med litt godt i glasset og en medbragt bok. Jeg kom meg etter hvert også med det nevnte toget, og slik endte dagens utflukt til en koselig by og et (for meg) nytt stadion. Nå var det bare å håpe at man snart også ville åpne opp for bredden, og/eller i hvert fall åpnet grensene.
Norwegian ground # 139: Notodden v Fløy-Flekkerøy 1-2 (0-0) Friendly Kragerø Stadion (at Kragerø), 5 June 2021 1-0 Melvin Tony Frithzell (61) 1-1 Kristian Strømland Lien (pen, 83) 1-2 Lasse Sigurdsen (84) Att: 56 (h/c) Admission: Free
Det gjør åpenbart noe med motivasjonen å være fanget her hjemme i et land som til alt overmål fremdeles (når dette ble skrevet) ikke har klart å få i gang breddefotballen, men det er vel på tide å få rablet ned noen ord om mine første kamper på lang, lang tid. Jeg kan seriøst ikke huske sist jeg gikk så lenge uten å dra på fotballkamp, men nå begynte det for alvor å nærme seg et halvt år siden sist. Det var heller ikke særlig mye som tydet på annet enn at denne triste rekken skulle forlenges med ytterligere noen dager og uker, selv om FFK denne helgen skulle spille sin andre hjemmekamp for sesongen. Misnøyen med flyttingen av hjemmefansens stå-felt mot supporternes vilje er hovedgrunnen til at jeg foreløpig har valgt å ikke fornye sesongkortet denne sesongen, og således var jeg heller ikke blant de som hadde mulighet til å bli trukket ut som en av de 600 som denne gang fikk se kampen mot Jerv.
Foreløpig hadde åpenbart heller ikke Terje Høili fått ha sammenkomst med gjester i sin losje på stadion, men det var likevel takket være ham at jeg til slutt kom meg på kamp denne søndagen. Jeg lå fortsatt og dro meg i sengen da min far ringte for å spørre om jeg hadde tenkt meg på kampen. Jeg svarte som sant var at jeg ikke hadde billett og kun hadde planer om å sannsynligvis se den på TV hjemme. Jeg fikk vite at Terje Høili hadde hadde en billett til meg om jeg var interessert, og jeg trengte ikke lange betenkningstiden for å takke ja. Det var bare å sende Høili en melding og takke så meget, og deretter gjøre seg klar for kamp. Min kompis Jon Erik hadde allerede også fått klørne i en billett, men ville komme rett fra jobb, så jeg dro inn mot byen på egen hånd, men avtalte å møte ham utenfor stadion før kampstart.
Jeg rakk til og med en rask øl på Stadion Taphouse før jeg gikk for å møte Jon Erik utenfor stadionets sørøstlige hjørnet, og etter en prat med et par kjente, stilte vi oss i køen for å komme oss innenfor på den østlige langsiden. Litt vel tidlig å snakke om slikt etter tre serierunder, men det var duket for toppkamp mellom et FFK som ledet tabellen med full pott og et Jerv som fulgte på tredjeplass to poeng bak. FFK var for øvrig eneste lag uten poengtap etter tre runder, men hadde også hatt litt marginer med seg – ikke minst i den første hjemmekampen mot Sandnes Ulf. Men det er jo en styrke å kunne vinne også på dårlige dager.
Siden forrige sesong har man byttet ut banedekket på nye Fredrikstad Stadion, og det man skrytt veldig av på både klubbens egne kanaler og i lokalpressen. Dessverre er det nye ‘gresset’ like falskt som en politikers smil, for selv om underlaget er skiftet ut, er det triste faktum at det fortsatt er kunstgress som gjelder her. Før kampstart var det en markering der det ble uttrykt støtte til kampen for å få i gang breddefotballen, og dette ble gjort ved at FFK-spillerne inntok banen iført draktene til de øvrige klubber i Fredrikstad kommune. På rekke og rad kunne publikum se Nylende, Selbak, Lisleby, Lervik, Rolvsøy, Gresvik, Skogstrand, Kråkerøy, Torp, Østsiden, og Begby. Selv mosse-klubben Ekholt var representert i den forstand at keeper Håvar Jenssen også hadde med seg drakta til sin barndomsklubb. Men hvor i all verden var Østsiden-drakta?? Den glimret nemlig med sitt fravær.
Etter en noe nølende start, fikk gjestene fra Grimstad kampens første sjanse, men avslutningen fra Luis Furtado gikk over mål, og deretter var det kun ett lag på banen resten av omgangen. FFK tok grep om kampen, og i det 20. minutt tok de ledelsen på sin første store sjanse. Stopper Mads Nielsen hadde blitt igjen i Jerv-feltet etter en corner, og dansken vant overlegent i lufta og headet ned til kaptein Henrik Kjelsrud Johansen som fra 5 meter hadde få problemer med å besørge 1-0 via et Jerv-bein. Jubelen fra de 600 tilskuerne som hadde fått slippe inn hadde knapt stilnet før nykommer Olav Øby ladet kanonen fra 20 meter og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene bak Jerv-keeper Øystein Øvretveit. Etter en halvtimes tid presset Kjelsrud Jerv-keeperen til å gjøre et dårlig utspill som gikk rett til Riki Alba, og sistnevnte fikk en kjempesjanse han absolutt burde ha utnyttet bedre, men Øvretveit fikk en hånd på avslutningen og avverget. FFK gikk til pause med en 2-0-ledelse som kunne vært større.
FFK fortsette i samme spor etter hvilen, og etter andre omgangs ti første minutter burde nok Riki Alba kanskje notert seg for hattrick allerede, men han hadde åpenbart ikke dagen foran mål. I stedet fulgte nå en periode der FFK sloknet helt og ble spilt lave av et Jerv-lag som tok helt over. Sørlendingene hadde nå en rekke gode sjanser, men Håvar Jenssen i FFK-målet var banens beste, og vartet blant annet opp med en enorm dobbeltrening, i tillegg til at han ved et tilfelle fikk hjelp av tverrliggeren. Etter et kvarters tid med svakt FFK-spill tok det seg opp igjen, og godt hjulpet av innbytterne Love Reuterswärd og Nicolay Solberg tok FFK tilbake kontrollen. Solberg spilte gjennom Reuterswärd på tampen, og for en som har stor sans for svensken Love, var det godt ham dundre ballen i krysset til 3-0. Kampen var avgjort, og på overtid noterte faktisk Anas Farah seg også på scoringslista. Han kunne simpelthen ikke bomme der Reuterswärd fant ham på bakerste stolpen med åpent mål og fra kort hold.
Dermed endte det 4-0, og vi kunne fornøyd forlate stadion for å unne oss flytende forfriskninger inne i byen. På bryggepromenaden var det imidlertid folksomt og med restriksjoner som var med å gjøre det til en utfordring å finne en plass på uteserveringene, og vi følte ikke for å sette oss inn i det fine været som nå var i Østlandets flotteste by. Vi bestemte oss derfor for å prøve Cactus, og ble sittende der med godsaker i glassene og flere påfyll. Det ble omsider enstemmig vedtatt å ta bussen tilbake til Sellebakk og dra innom vår lokale pub, og der avsluttet vi således en fin dag. Vi hadde sett FFK fortsette sesongstarten uten poengtap, og til og med få en ørliten luke på tabelltopp.
Revisit: Fredrikstad v Jerv 4-0 (2-0) 1. divisjon Nye Fredrikstad Stadion, 30 May 2021 1-0 Henrik Kjelsrud Johansen (20) 2-0 Olav Øby (22) 3-0 Love Reuterswärd (88) 4-0 Anas Farah Ali (90+4) Att: The maximum 600 allowed Admission: Free (ticket given to me)
I dag (20/1) kom terminlistene for norsk fotballs tre øverste divisjoner, og selv om jeg må innrømme at motivasjonen den senere tiden har vært lavere enn på mange mange år, så jeg litt frem til å få med meg dette og se hvordan FFKs terminliste gjorde det mulig å kikke på noen mulige borteturer. Jeg nevnte i et tidligere innlegg om kunstgress at jeg ville vært villig til å bytte bort FFKs opprykk i fjor høst mot en retur til naturgress på Fredrikstad Stadion, og etter å ha fått med meg dagens offentliggjøring av klubbens terminliste for 2021, begynte jeg til og med å savne tilværelsen i 2. divisjon!
For de har fulgt bedre med i norsk toppfotball generelt enn det jeg har gjort i det siste, hadde man nok en anelse om hva som ville komme. Og selv om også jeg selvsagt hadde fått med meg hvordan man gjorde mandag til nokså fast kampdag for 1. divisjon i 2020, hadde det ikke falt meg inn hvor ille det skulle bli.
Kommersiell leder i Norsk Toppfotball, Pål Breen, sier følgende: «Vi er særlig fornøyd med å få rendyrka Eliteserien til helg, samtidig som OBOS-ligaen får ‘skinne’ alene. OBOS-ligaen spiller 15 serierunder på mandager, for øvrig midtuke og helg når Eliteserien har fri. For alle som elsker norsk fotball tror vi grepet med ulike kamptidspunkter på vår-, sommer- og høst vil bli satt pris på».
Tror Breen, Norsk Toppfotball og NFF virkelig at dette også gjelder supporterne (og ikke minst bortesupporterne)?? I så fall virker det på meg som nok et bevis på at de som bestemmer i norsk fotball ikke har den fjerneste anelse om hvordan det er å være supporter av en fotballklubb eller hvordan disse tenker.
Med den store mengden mandags- og midtukekamper skal det sannelig ikke være lett å følge FFK denne sesongen. Spesielt ikke for de i full jobb. Nå setter jo Covid-restriksjonene uansett noen begrensninger en stund ennå, men hvordan forventes det at bortefans skal klare å ta seg til Sogndal, Kristiansand eller Trondheim på hverdager? Jeg registrerer at OBOS-ligaen tydeligvis prøver å markedsføre seg selv som verdens morsomste liga, men kanskje Mandags-ligaen eller «Ligaen som ikke vil ha (borte)supportere» hadde passet bedre.
Det tas åpenbart NULL hensyn til supporterne, og man virker mest av alt opptatt av å blidgjøre NFF slik at de kan håve inn penger på TV-avtalene. Signalet er at man ønsker at folk skal se kampene fra godstolen heller enn live på stadion. Noen annen måte klarer jeg ikke å tolke det på at det er «sofasupporterne» som prioriteres mens de ekte supporterne blir ignorert. I så måte passer det vel godt inn i deres planer å gjøre en «jippo» ut av FFK v Start ved at den spilles torsdag 1/7 klokka 22.00, for øvrig mens Glommafestivalen pågår. Spillerne må gjerne glede seg til kveldskamp, og det kan jo i og for seg vært en artig greie, men hva så med bortesupporterne?? Det påpekes at man tidligere har kjørt en lignende greie med kampen VIF v Lyn, men jeg påpeker da at det da var snakk om et lokaloppgjør mellom to Oslo-klubber, og ikke med et bortelag som hadde 30 mil hjem etter kamp en gang etter midnatt en dag i midtuka.
Jeg har de siste par årene gjerne gjort helgeturer eller langturer ut av FFKs bortekamper, der jeg også har forsøkt å få med meg en lokal breddekamp eller to. Jeg hadde sett frem til å gjøre det samme i år, men i forbindelse med mange av årets bortekamper vil dette bli mer vanskelig enn normalt. Det er eksempelvis ikke så vanlig med breddekamper på søndager, og divisjonene under 3. divisjon spiller gjerne ikke helger i det hele tatt. Det blir da begrenset hvor spennende (og budsjettvennlig) det er å dra til eksempelvis Rogaland for å se en fredagskamp og deretter måtte vente helt til mandagen på FFKs kamp.
Enda kjedeligere er det kanskje at de artige fellesturene med buss i stor grad må utgå. Planer om en storslagen felles bortetur til Kristiansand er eksempelvis allerede skrinlagt da det blir uaktuelt i forbindelse med en torsdagskamp. Det går mot en trist sesong. Som nevnt var motivasjonen lav allerede før i dag, men når man ikke tror den kan bli lavere, slår de til med en terminliste som gjør det vanskeligere å følge FFK. Denne «Mandags-ligaen» må vi bare ut av fortest mulig…enten opp eller ned. Etter å ha vært litt i tenkeboksen i dag, har jeg nå kommet til at jeg nok vil stå ved min beslutning om å likevel ikke fornye sesongkortet. Jeg kansellerte det etter at det kom frem at klubben mot supporternes vilje (og med argumenter om at det er krav fra NFF) vil flytte vårt ståfelt fra Sørsia over til den langt mindre egnede Elvesiden. Lovnader fra klubben om at de vil se på løsninger har så vidt jeg vet foreløpig ikke ført til noe særlig annet enn stillhet fra den kanten. Og når også Norsk Toppfotball & Co (som i sin villfarelse virker å tro at norsk fotball er et kjempeprodukt) følger med å også de ignorere og overkjøre supporterne, var det dråpen som fikk det til å renne over for undertegnede. Jeg vil nok heller kjøpe billetter til eventuelle enkeltkamper, og har også en stående invitasjon som fast gjest i VIP-losjen. En siste tanke rundt dette med sesongkort, er at det for mange sikkert vil gi dårlig valuta i år. Ikke bare pga Covid, men det er også garantert mange som vil måtte gå glipp av en rekke kamper grunnet alle de håpløse kamptidspunktene.
Vi får se hvordan 2021 til slutt blir, men akkurat nå føler jeg rett og slett for å kaste inn håndkledet og si takk for meg til norsk «fotball».
19.01.2021: I en tid der man har blitt tvunget inn i et slags fotball-messig dvale, og man ikke engang kan rømme landet, er det muligens en grei anledning til å gjøre seg visse tanker rundt et tema som dessverre ikke blir mindre aktuelt. Det dreier seg om det som er en av hovedgrunnene til at norsk fotball for meg ikke lenger er et spesielt godt produkt og at det for meg gjerne har fått en rolle som tidsfordriv i påvente av nye reiser. Det er snakk om kunstgress.
I de senere år har disse usjarmerende kunstgressbanene dukket opp som paddehatter over det ganske land, og i flere regioner finnes det knapt skikkelige gressbaner igjen. Stadig flere steder blir deilig naturgress fjernet og erstattet med en usjarmerende plastikk-variant, og dette skjer ikke sjelden med hykleriske lokalpolitikere som ivrige pådrivere. Jeg sier hykleriske fordi dette er de samme politikerne som til vanlig fungerer som «miljøpoliti» og gjør sitt ytterste for at de skal ha dårligst mulig samvittighet og gjøre det dyrest og vanskeligst mulig for deg om du må bruke bilen til jobb eller må kjøpe en plastpose for å få med deg varene (som gjerne er pakket i mer plast enn du finner i selve plastposen) hjem fra butikken. Og selv om min motstand mot kunstgress absolutt handler om langt mer enn miljøet, så er dette det beste argumentet å bruke mot dette svineriet. I hvert fall hva gjelder kunstgress med gummigranulat, som vel fortsatt utgjør et stort flertall av Norges vel utallige kunstgressbaner. Så la oss ta det først.
Gummigranulat er de små svarte kulene du finner i kunstgresset (og som du drar med deg en hel haug av enten du vil eller ikke). De er laget av brukte bildekk som kappes opp i småbiter og således blir til mikroplast. Disse er ikke nedbrytbare i naturen, og mikroplast-forurensningen har nå blitt et stort problem. På relativt kort tid har faktisk kunstgressbaner nå blitt den nest største kilden til mikroplast-forurensning her til lands.
Det sies at hver eneste kunstgressbane skal ha omtrent 100 tonn(!!) av dette svineriet, og minst like sjokkerende er det at opp mot 10 tonn må etterfylles hvert eneste år. Det er fordi det forsvinner, blant annet ut i naturen. Når dette skrives i januar 2021 var det nylig en nyhetssak fra Bamble i Telemark, der Ragn Sells har blitt anmeldt for miljøkriminalitet etter at sjøbunnen ved deres anlegg der er dekket av en stor mengde gamle bildekk. Det fortelles videre at bildekk ikke engang kan leveres ved vanlige deponi fordi det må spesialbehandles. Men om man kutter de opp i småbiter og strør tonnevis av det på baner rundt om i landet, så er det tydeligvis helt greit. Er ikke dette litt merkelig?? Og enda snodigere er det som sagt at pådriverne for dette svineriet gjerne er lokalpolitikere som ivrer for at banene skal kunne brukes av alle og så mye som mulig. I utgangspunktet sikkert en god tanke det, men de som i alle andre saker bruker miljø-argumentet for alt det er verdt, hvorfor er ikke det tilfelle her? Her skal det helst feies under teppet og ties i hjel, og det er for meg det komplette hykleri når man vet hvor miljøopptatte de ønsker å fremstå i alle andre saker. Med kommunepolitikernes velsignelse kan man altså helle tonnevis av dette svineriet utover banene, men hva hadde skjedd om du som privatperson valgte å dumpe noen titalls tonn med mikroplast hvert år? Av en eller annen grunn er det heller ikke noen spesielt merkbar interesse fra media for å stille politikerne til veggs og kreve skikkelige svar på spørsmål rundt dette.
Her i Fredrikstad hadde vi en flott gressmatte, for da FFK flyttet inn på Nye Fredrikstad Stadion hadde supporterne fått bestemme om de ville ha naturgress eller kunstgress. Om jeg husker rett, var det vel over 90% som den gang stemte for naturgress. Dette endret seg dessverre da klubben solgte stadionet til Fredrikstad kommune, som ikke nølte med å legge om til usjarmerende kunstgress (med gummigranulat, for øvrig). De hevdet at man måtte gjøre dette for at «alle skulle få bruke den». Men hva var galt med banene «de andre» spilte på tidligere? Da jeg spilte aldersbestemt fotball, var det mer unntaket enn regelen at vi spilte på «hovedbanene», som i større grad enn i dag var forbeholdt A-lagene – uten at vi klagde eller følte oss krenket over det. Jeg mener at det også ble anlagt en «treningsbane» i nærheten av nye Fredrikstad Stadion, som i dag ligger brakk. Var ikke den bra nok?
Det er jo en haug av slike eksempler. En vemmelig hovedstads-klubb fikk jo for noen år siden nytt stadion etter at bystyret der blant annet hadde solgt de tomt til en symbolsk som. Men politikerne stilte den gang en betingelse. Det var selvsagt at underlaget skulle være kunstgress og ikke naturgress. Nå er det i Bergen det (igjen) er bråk, for selv om kommunen vel ikke har noe de skulle ha sagt vedrørende underlaget på Brann Stadion, vurderer klubben selv å selge sjelen sin ved å legge om til kunstgress. Forhåpentligvis vil supporterne som kjemper imot vinne den kampen!
En annen side av saken er at kunstgress flere steder har blitt koblet til kreft. Både i Storbritannia og i USA ble det gjort forskning på dette etter at kunstgresset ble koblet til en rekke saker. Til tross for at man fant en del alarmerende ting som tyder på at det kan være en forbindelse, har man dog ikke klart å bevise sammenhengen, men det er om ikke annet ytterligere et tankekors.
Nå har det jo de siste par årene vært noe snakk om miljøtiltak med tanke på kunstgress, og EU har til og med foreslått å forby kunstgress med gummigranulat. Det har gjort at man har prøvd seg frem med en rekke alternativer til gummigranulat. Kork, olivensteiner etc har vært prøvd ut, men oppfatningen synes å være at ingenting foreløpig kan erstatte gummigranulaten fullt ut. Og for meg personlig vil det uansett ikke gjøre noen forskjell. Fotball skal spilles på gress!
Spillerne selv foretrekker også i stor grad gress, og det samme gjelder selvsagt supporterne. Selv om man i større grad spiller på naturgress i vårt naboland Sverige, er antallet kunstgressbaner for høyt også der. Da AIK vurderte kunstgress for en stund tilbake, ble det rabalder, og supportergrupperingene «beordret» sine medlemmer til å møte opp på klubbens årsmøte for å stemme ned dette. I den forbindelse skrev de et innlegg der de gjorde rede for sine synspunkter, og blant disse var flere interessante betraktninger og sammenligninger. Det er liten tvil om at det er en vesentlig forskjell på å spille på kunstgress kontra naturgress, og det hevdes at da klubber som Elfsborg var relativt tidlig ute med kunstgress, var det med en plan om å dra sportslig nytte av hjemmebanefordelen de da fikk. Kunstgress krever også en annen type utstyr (sko) enn naturgress, og da var følgende sammenligning nokså interessant: Hva hvis AIKs ishockeylag plutselig begynte å spille på et annet underlag og med rulleskøyter?
En av supportergrupperingene til IFK Göteborg laget sågar en egen tabell som kun inkluderte lagene som spilte på naturgress. Begge hevdet også at det med kunstgress var vanskeligere å tiltrekke seg utenlandske profiler eller spillere som hadde spilt i det store utland, og mente å ha flere eksempler på at spillere hadde takket nei på grunn av den etter hvert nokså store mengden kamper som spilles på kunstgress.
Kunstgress er for meg en gledesdreper i fotballen. Omtrent som det jeg vil tro fans av rallycross følte da de fikk vite at sporten etter hvert vil innføre en regel der man kun kan kjøre med el-biler. Det blir neppe helt det samme og se en gruppe Tesla-er suse lydløst rundt på Lyngåsbanen. På samme møte føler jeg at kunstgress har sterilisert min kampopplevelse i fotballen. Som en rekke fartsdumper eller 80 km/t fartsgrense i Formel 1. Med en annen sammenligning blir det kanskje som forskjellen på å se skiflyvning med hopp på 250 meter og et hopprenn i en bakke med K-punkt på 20 meter. Eller for å sitere en kompis: «Jeg har gitt opp fotballen her til lands. Det har blitt Futsal».
Hva så med fremtiden? Jeg er dessverre ikke optimist, og har liten tro på at utviklingen vil snus. Selv om ikke dette med kunstgress ikke er det eneste jeg har å utsette på norsk fotball for tiden, må jeg innrømme at jeg nok en gang har store problemer med å motivere meg for en ny sesong her hjemme, til tross for at FFK rykket opp (et opprykk jeg for øvrig hadde byttet bort med en retur til naturgress uten å nøle). Det føles igjen nærmest som et slags pliktløp der borteturer blir de eventuelle høydepunktene…om det i det hele tatt blir mulig med noe slikt i år.
Man kan håpe at man klarer å stoppe de vanvittige planene i Bergen, men for norsk fotball sin del er jeg stygt redd forfallet har kommet så langt at det er nærmest uopprettelig, uavhengig av hva slags underlag Brann spiller på i 2021 og i årene som kommer. Viljen til å spille på naturgress er dessverre ikke til stede her til lands. Og selv om jeg ikke har noe problem med å se de fordeler det gir klubbene, er det bare så totalt trøstesløst. Det er nok disse fordelene som gjør at det gjerne ivres for kunstgress i kommunestyrer og visse klubber rundt om i landet. Så det er ingen grunn til å tro at vi igjen skal kunne få en oppsving i antall baner med naturgress. Kanskje får sånne som meg etter hvert bare finne noe annet å gjøre. Og ikke minst håpe at man snart får åpnet grensene igjen, slik at man kan rømme landet og sette kursen for steder der det er mye lengre mellom kunstgressbanene.
November hadde blitt til desember, og det var på dagen en måned siden det jeg trodde skulle være min siste kamp for sesongen. Denne mandagen hadde jeg likevel latt meg friste til en sannsynligvis aller siste fotballrelatert utflukt for året. Bergen var destinasjonen, og etter å ha overnattet hos min mor i Drøbak, var jeg grytidlig oppe for å unnagjøre første etappe til Gardermoen med 04.15-bussen til Oslo. Jeg hadde bestemt meg for en svipptur til Bergen ved å fly over til Bergen, se kamp, og deretter fly hjem igjen etter kamp. En slik fotballrelatert dagstur med fly har jeg vel aldri gitt meg ut på før her til lands, men med billetter fra 279 kroner hver vei med WizzAir lot det seg gjøre uten å tømme kontoen.
Bakgrunnen for min noe impulsive beslutning om å et par dager tidligere bestille tur var nokså enkel. Det skjer jo som kjent(?) visse ting hos Åsane, men det er tydelig at jeg kanskje ikke er like flink til følge nøye med på slike saker her hjemme som jeg er i visse andre land. Nå er det jo naturligvis langt enklere å få med seg slike saker i fotball-nasjoner hvor info også på dette området er bedre, og ikke minst når man til og med har en egen publikasjon tilegnet temaet fotballstadioner og -baner. Men likevel spørs det om jeg i dette tilfellet ikke må ta det litt på min egen kappe. Det jeg av en eller annen grunn har trodd var en ombygging av Myrdal Stadion, viste seg nemlig å være noe ganske annet, og det var først tidligere i uken at jeg ved en tilfeldighet oppdaget at det i stedet dreier seg om et nytt stadion på motsatt side av Vestlandshallen.
Der skal de visstnok starte 2021-sesongen, og da Åsanes siste hjemmekamper litt tidligere ble flyttet til nettopp Vestlandshallen, skulle det nå egentlig vært for sent å se de spille A-lagsfotball på Myrdal Stadion. Med kampen mot Strømmen utsatt grunnet Covid-19 og senere omberammet til Myrdal ble det dog en siste(?) mulighet som jeg valgte å benytte meg av, og det var derfor jeg noen dager i forveien tok en beslutning om å ta en dagstur til Bergen. Jeg landet på Flesland i henhold til ruteplanen, og hadde god tid på meg, så det var bare å finne noe å bedrive vente tiden med i vestlandets hovedstad. Jeg hadde vurdert en tur på Akvariet, men fant ut at jeg helst skulle ha litt bedre tid der, og valgte derfor å spare det til en senere anledning.
I stedet bestemte jeg meg for å sette kursen mot Fotballpuben, som jeg hadde funnet ut at skulle åpne klokka 09.00. Etter å ha benyttet Skyss-appen til å gå til anskaffelse av en 24-timers billett, kom jeg meg med bybanen i retning sentrum og ble med til endestasjonen Byparken. Det viste seg at Fotballpuben imidlertid ikke hadde åpmet dørene da klokken hadde passert ni med god margin, men jeg fant info som tydet på at 10.00 muligens var det korrekte klokkeslettet, Med regnet som nå bøttet ned (selv om de lokale kanskje ville kalt det for litt yr) var det greit å søke ly mens jeg ventet, og jeg slo derfor i hjel litt tid ved å kikke rundt på et kjøpesenter før jeg returnerte for å finne puben åpen. Det hadde også sluttet å regne, og tre-fire kunder var allerede på plass da jeg fikk meg et glass med noe godt og slo meg ned med en medbragt bok.
Mens jeg satt der ble jeg kontaktet av en kjenning fra Fredrikstad som nå for tiden har tilhold i Bergen, og han stakk etter hvert innom et kvarters tid på vei til et møte. Mens han fartet videre, fikk jeg påfyll i glasset, men det var etter hvert også for meg på tide å bryte opp og sette kursen nordover mot Åsane. Den turen skulle gå med buss fra Festplassen, og rute nummer 4 brukte rett i overkant av tjue minutter derfra til holdeplassen Salhuskrysset, hvor jeg gikk av og spaserte de siste minuttene til Myrdal Stadion. Med en times tid til avspark hadde jeg fortsatt flust av tid, men jeg hadde tenkt å benytte anledningen til å ta en kikk på det nye anlegget som skal være under bygging. Det var imidlertid svært lite å se annet enn en byggeplass der adkomsten var sperret av allerede fra utenfor Vestlandshallen, så jeg snudde på hælen og gikk mot korrekt inngangsparti for Myrdal Stadion.
Etter å ha vist honnør-billetten jeg hadde betalt 50 kroner for, fikk jeg passere. Nå er det jo her til lands gjerne svært lite å ta seg til når man ankommer kamparenaen før kampstart, men noen minutter fikk jeg slått i hjel ved å kikke meg rundt. Det tok når sant skal sies ikke altfor lang tid, for alt av fasiliteter befinner seg på den ene langsiden, der en åpen tribune strekker seg i omtrent hele banens lengde. Den har sitteplasser i midten, og ståseksjoner ute på flankene. Som vanlig her til lands er det ikke altfor mye informasjon å finne, men Åsane selv forteller på sin hjemmeside at ‘Myrdal Gress’ faktisk ble åpnet så sent som i 1995. Slik jeg ser det har anlegget mistet retten til den betegnelsen ved at man dessverre la om til kunstgress i 2017. Det blir garantert også det foretrukne underlaget på den nye hjemmebanen, men hva vil da skje med Myrdal Stadion? Tja, kanskje vil den være hjemmebane for reservelag og aldersbestemte lag?
Ikke helt overraskende var det hverken kampprogram eller stensiler med lagoppstillinger å få da jeg ankom, men jeg ble i stedet overrakt et sitteunderlag. Når det nå omsider dro seg mot kampstart, skulle det vise seg å likevel komme godt med, for min plan om å se kampen fra en av ståseksjonene falt i fisk da speaker informerte om at samtlige tilskuere måtte sette seg ned på setene (med annenhver rad ledig og to seter mellom hver person). Vaktene sørget for at dette ble overholdt, og gjetet folk bort fra ståeseksjonene og området over/bak tribunen. Og jeg som hadde håpet å kunne bevege meg rundt og ta noen bilder fra forskjellige områder av anlegget i løpet av kampen, og dermed hadde avventet dette under min tidligere lynraske kikk. Akk, fotball er sannelig ikke helt det samme i 2020…
Åsane har i hvert fall vært en positiv overraskelse i 2020, og la beslag på en av kvalik-plassene som ga kvalifisering til Eliteserien. Dagens gjester var altså Strømmen, som fortsatt trengte poeng for å holde nedrykksspøkelse på avstand. Etter at spillerne hadde spasert ut fra garderobene i Vestlandshallen og tatt seg over på banen ved siden av, fikk vi snart se to lag som virket å bære preg av den lengre pausen i kampprogrammet. Det var lite av sjanser den første halvtimen, og to tilsynelatende noe kamprustne lag bød foreløpig ikke på noen festforestilling. Mot slutten av omgangen begynte det i det minste å skje noe. Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat hadde tatt til tårene om Strømmen ble blant lagene som måtte ta turen ned en divisjon, men det var gjestene fra Romerike som egentlig ganske fortjent tok ledelsen på overtid av omgangen. Kjell Rune Sellin fikk avsluttet før han ble tatt av Åsane-keeperen, men dommeren pekte likevel på straffemerket etter at ballen gikk over tverrliggeren. Hasan Kurucay steg frem, scoret, og det sto 0-1 da dommeren sekunder senere blåste for pause.
Jeg hadde hatt god tro på en hjemmeseier, og var nok ikke den eneste som var noe overrasket over hvor svake Åsane fremsto denne dagen, for verre skulle det bli etter pause. Det var til tider tilløp til sjansebonanza, og de fleste sjansene tilfalt Strømmen. Det var også gjestene som tok best vare på de, og i tur og orden fikk Kjell Rune Sellin, Lasse Nordås og Moren Renå Olsen nettkjenning slik at det sto 0-4 med sistnevntes scoring i det 72. minutt. Harald Nilsen Tangen reduserte raskt til 1-4, men siste del av kampen bar preg av et utall med bytter og fikk nesten et treningskamps-preg. Åsane hadde flere gode sjanser til å redusere ytterligere på tampen, men Strømmen-keeperen sto i veien. Da sluttsignalet gikk hadde jeg allerede reist meg og var på vei mot utgangen. Jeg hadde nemlig en buss å rekke om jeg skulle komme meg med flyet hjem.
Strømmen kunne ta med seg tre poeng hjem til østlandet, og tok et solid steg mot fornyet kontrakt i divisjonen. Åsane hadde på sin side fortsatt et grep om kvalifiserings-plass. Vi vet jo nå i ettertid at de der tapte for Ranheim (etter å ha slått Raufoss), og at både Åsane og Strømmen blir å finne i 1. divisjon også neste år. Kanskje blir det en tur til Åsanes nye anlegg når FFK skal dit..? Jeg rakk med nød og neppe en tidligere buss enn jeg egentlig hadde forhåpninger om, og ved hjelp av buss og bybane kom jeg meg til Flesland tidsnok til å komme meg med uten problemer. Men var det verdt turen? Tja, flyvningen i seg selv var ikke altfor dyr, men det går jo fort noen kroner uansett. Så jeg er sannelig ikke sikker. Men besøk til Myrdal Stadion ble det da uansett. Og med det satt jeg også et punktum for fotballåret 2020.
Norwegian ground # 138: Åsane v Strømmen 1-4 (0-1) 1. divisjon Myrdal Stadion, 7 December 2020 0-1 Hasan Kurucay (45+3) 0-2 Kjell Rune Sellin (53) 0-3 Lasse Nordås (68) 0-4 Morten Renå Olsen (72) 1-4 Harald Nilsen Tangen (74) Att: Officially 200 Admission: 50 NOK (concession)
Opprykket og avdelingstittelen var for lengst i boks, og nå gjensto kun den siste hjemmekampen i FFKs imponerende sesong. FFK sto med 16 seire på 17 kamper i serien, og skulle nå avslutte opp mot Alta. Lite å spille for i den forstand for FFK, men motstander Alta hadde fortsatt et håp om å ta andreplassen og dermed få kvalifisering, selv om de på dette tidspunktet hadde en jobb å gjøre overfor Hødd og ikke minst Skeid, som hadde grepet om andreplassen. Jeg hadde ikke blitt trukket ut blant sesongkortholdende som fikk billett denne gang, men nok en gang ble jeg invitert av Terje Høili til å se kampen fra hans losje, så da ordnet det seg. Det har jo i høst nærmest blitt en vane, og jeg takket naturligvis nok en gang ja. Jeg hadde ikke før gjort det før jeg ble tilbudt billett av en kompis, men nå hadde jeg uansett ordnet meg, så da var det greit at den gikk til en annen FFK-patriot.
Jeg ble også kontaktet med forslag om en aldri så liten oppladning på pub i Fredrikstad sentrum, men hadde avtale med min far som kom for å hente meg, og med middagsservering en time før avspark, betinget det jo også tidlig oppmøte. Denne gangen var vi ute i god tid og var faktisk de første som ankom, men fikk ikke mange minuttene senere selskap av FFK-legender som Reidar Lund og Åge Johansen, og ikke minst Terje Høili selv. Vi ble snart fulltallig, og dagens rett ble servert. Kokken hadde denne gang valgt svinenakke, og mens vi mesket oss med det herlige måltidet, fikk vi som vanlig en aldri så liten orientering fra representanter for lagledelsen før årets siste hjemmekamp.
Lagoppstillingene de delte ut vitnet om at FFK igjen stilte et sterkt lag, men det som fikk mest oppmerksomhet var at reservekeeper Aleksander Karstensen fikk prøve seg fra start etter å ha vært meget tålmodig på benken i lang tid. Faktisk hadde FFK startet 75 strake kamper med Håvar Jenssen i mål, så det var kanskje greit at Karstensen fikk prøve seg i en kamp som dette. Ellers måtte Philip Aukland stå over, og derfor hadde man trukket Håvard Åsheim ned på høyrebacken mens Kasander Getz kom inn for ham på midtbanen. For øvrig kom Alta også denne gang uten sin gamle stjerne Morten Gamst Pedersen. Etter måltidet rakk jeg en tur ut for å unne meg en rask røykepause før det var tid for avspark i det som etter alle solemerker ble min siste kamp i det elendige uåret 2020.
Det var Alta som trengte poeng, men det var et FFK på lave skuldre som tok et solid grep om kampen. Vertene hadde allerede vært skummelt frempå ved et par anledninger da kaptein Henrik Kjelsrud Johansen i det 18. minutt spilte gjennom Maikel Nieves med et flott veggspill. Nieves lobbet iskaldt ballen over den utrusende Alta-keeperen og i mål til 1-0. Finnmarkingene var ikke helt tannløse, og hadde et par sjanser der de godt kunne ha straffet hjemmelaget. FFK var dog fortsatt det førende laget, og 1-0 sto seg frem til pause. Vi trakk oss innendørs for å innta dessert i påvente av de siste 45 minutter på dagens kunstgress på Fredrikstad Stadion. Dessverre blir det ikke en retur til naturgress, slik et overveldende flertall av FFK-supporterne i sin tid stemte for da stadionet var nytt. I stedet blir det nytt kunstgress, og flere rundt bordet ga uttrykk for en preferanse i favør naturgress, selv om jeg nok var den eneste som med glede ville tatt både én og to sesonger til på nivå tre om det betød en naturgress. Uansett en totalt irrelevant problemstilling, så nok om det.
FFK kom best ut også etter hvilen, og Love Reuterswärd traff tverrliggeren med et skudd fra rundt tjue meter. Samme mann burde fått mer ut av det da Kjelsrud litt senere hoppet over ballen og på den måten fintet ut Alta-forsvaret, men svensken nølte nok til at Alta-keeperen fikk fanget kastet seg frem og fanget ballen ut av beina hans. I det 73. minutt fikk endelig FFK lønn for strevet igjen. Riki Alba var først nære på da en Alta-spiller reddet på streken, men ballen endte deretter opp hos innbytter Nicolay Solberg som hamret inn 2-0 – helt i tråd med mitt tips om at han ville score da han ble byttet inn. Solberg skjøt deretter centimetere utenfor, før Ludvig Begby skjøt like over. Alta hadde på sin side hatt et par halvsjanser, og fikk helt på tampen tildelt straffespark, Karstensen var etter ballen, men straffesparket fra Pål Even Heggelund var for godt plassert. Noen få minutter senere blåste dommeren av, og dermed endte det 2-1.
De øvrige resultatene betød for øvrig også at Skeid hadde avgjort kampen om andreplassen, og i FFKs sesongavslutning skulle de gjeste nettopp Skeid det som nå ville bli en nokså betydningsløs kamp. Det var med FFK-øyne bare å se frem mot 2021 og spill i 1. divisjon, med noen flere artige borteturer om man innen den tid er mer tilbake til normalen. I skrivende stund er det imidlertid knyttet litt usikkerhet til visse ting, og sesongkortet jeg var så rask til å fornye for neste år har nå blitt kansellert ved hjelp av angreretten. Det har bakgrunn i at klubben plutselig informerte om at ståfeltet for hjemmesupportere vil bli flyttet fra supporternes foretrukne ‘Sørsia’ til den langt mer upopulære ‘Elvesiden’. Det har ikke hjulpet at kommunikasjonen eller mangelen på slik har vært kritikkverdig, og at den offisielle supporterklubben Plankehaugen skal ha blitt informert om dette allerede i oktober uten å gi informasjonen videre til sine medlemmer. Ikke alle har vist seg som like tafatte nikkedukker overfor klubben, og nå ulmer det i deler av supportermiljøet. Men vi får bare se hva som skjer og hva jeg etter hvert da velger å gjøre.
Revisit: Fredrikstad v Alta 2-1 (1-0) 2. divisjon avd. 1 Nye Fredrikstad Stadion, 7 November 2020 1-0 Maikel Nieves (18) 2-0 Nicolay Solberg (73) 2-1 Pål Even Heggelund (pen, 90) Att: The maximum 600 allowed Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)
Jeg hadde en ukes tid tidligere meget flyktig vurdert å ta en svipptur til Bergen denne dagen for å se Åsane på Myrdal Stadion før de flytter kampene sine innendørs i ‘gymsalen’ Vestlandshallen, og kikket i den forbindelse på WizzAir sine billige flyvninger over fjellet. Jeg kom imidlertid raskt til at det fikk utgå, og at Myrdal nok får vente til neste år når FFK eventuelt skal dit. Det var kanskje like greit, for jeg ble sittende oppe hele natten og følge det amerikanske valget, og var temmelig trøtt i trynet da en håndverker kom her i 10-tiden på formiddagen. Først da han en times tid senere var ute av døra, fikk jeg unnet meg 2-3 timers søvn, men var fortsatt såpass trøtt at jeg følte for å komme meg ut litt for å ikke sovne på sofaen igjen altfor tidlig. Jeg hadde notert meg at Torp sitt G19-lag skulle spille mot sine kollegaer i Driv denne kvelden, og etter å ha gått en lengre tur, dro jeg den korte turen dit opp.
Torp er jo en klubb jeg kjenner godt til fra før, først og fremst fra perioden da jeg på midten av 1980-årene bodde tre år på Torp og spilte i klubben. Det begynner dog å bli lenge siden jeg briljerte i den sorte drakta, men jeg har ofte fulgt med litt på klubbens resultater og sett flere av deres kamper de siste årene. Dette er også en bane der jeg har langt flere besøk enn de jeg har registrert, og da tenker jeg overhodet ikke på kamper jeg selv har spilt, men på A-lagskamper jeg var til stede på på den tiden. Meget vanskelig å finne datoer og fakta fra den tidens oppgjør mot klubber som Skiptvet etc, mens man kanskje skulle tro det var litt enklere å finne slikt rundt lokaloppgjør mot Selbak, som jeg husker trakk relativt mange folk på den tiden. Det var også her på Torp Idrætsplass at jeg så sent som for drøyt to år siden så Torp avslutte 2018-sesongen med å totalt overhøvle stakkars Trosvik med hele 17-0 – noe som fortsatt er den største seieren jeg har sett fra ‘tribuneplass’.
Denne kvelden var det altså ikke A-laget det skulle dreie seg om, men snarere G19-laget og det som skulle være deres siste kamp for sesongen. Det var snakk om Østfold-kretsens G19 bredde-avdeling 1, der man også spilte ‘enkel serie’, og hvor torpingene lå dårlig an på tabellen. Med kun tre poeng på sine seks kamper hittil la de beslag på en åttendeplass, og kun Idd 2 og Trosvik 2 bak seg – to lag som åpenbart hadde trukket seg i og med at deres resultater var nullet (sistnevnte sto faktisk med -1 i kolonnen for antall spilte kamper, av en eller annen merkelig grunn!!).Tabellen ble toppet av Askim som var ferdigspilt og hadde 15 poeng, og to poeng bak jaget Sarpsborg FK 2 med én kamp igjen. Deretter fulgte Driv og Rakkestad på tolv poeng. Mens Rakkestad også hadde én kamp igjen, hadde Driv hele tre kamper igjen, og hadde vunnet alle sine fire hittil, så ut fra det holdt jeg vel Enebakk-laget som favoritt før kamp.
Det var imidlertid torpingene som tok ledelsen da Auron Seferaj hamret inn 1-0 etter klabb og babb i feltet, men Driv svarte raskt ved å utligne kun et par minutter senere. 1-1 var også stillingen til pause, da jeg fikk selskap av min kompis Jon Erik. Det var bra vi hadde kledd oss godt, for det var nokså surt og kaldt, men vi talte likevel 40 tilskuere – en blanding av faste slitere som vel ser alle kampene til Torp og åpenbare familiemedlemmer, inkludert en delegasjon fra Enebakk. Snaut fem minutter ut i omgangen tok torpingene igjen ledelsen, og noen få minutter senere markerte Seferaj seg igjen med en kanon av et direkte frispark som fant veien til nettmaskene. Driv reduserte tjue minutter ut i omgangen, men fikk aldri noen utligning, og dermed endte det noe overraskende for meg 3-2 til hjemmelaget. Det var bare å komme seg hjem og etter hvert få seg litt søvn.
Det er merkelig hvordan ting faller seg noen ganger, og etter at det i årevis hadde kommet ting i veien for et besøk ved Halden Stadion, skulle jeg nå få til tre besøk der i løpet av få uker. Først hadde vi jo FFKs bortekamp i midten av august som vi måtte se fra utsiden av gjerdet, og til tross for fullt innsyn følte jeg at jeg selvsagt måtte tilbake for en ‘ordentlig’ visitt. Jeg benyttet derfor en søndag i første halvdel av oktober til å se Kvik Halden v Tromsdalen fra anleggets innside. Nå når man i denne spesielle sesongen hadde nådd det såkalte sluttspillet, hadde FFK igjen fått bortekamp i Halden, og nå når det maksimale antallet tilskuere hadde blitt økt fra 200 til 600, øynet jeg også noe større håp om å få kloa i en billett. Det ordnet seg etter hvert uten problemer, men det var likevel en god del som meldte frafall til ‘gutteturen’ vi hadde hadde planlagt i Halden, med pub-runde før og etter kamp.
Jeg var likevel innstilt på å følge planen, og med avspark såpass tidlig som klokka 13.00 på en lørdag, gikk den ut til å komme seg med 10.14-toget fra Fredrikstad for deretter å forhåpningsvis finne et vannhull som var åpent såpass tidlig. O’Brien Pub skuffet ikke i så måte, og det var til og med god stemning der allerede da vi ankom kneipa i 11-tiden. Med uteservering i bakgården var det et utmerket sted å lade opp til kamp, selv om vi kun ble fire stykker, og noen av de øvrige gjestene var allerede tydelig gode i farta da vi forlot stedet med en knapp halvtime til avspark. Mens man forrige gang hadde advart om at FFK-fans ville bli nektet adgang og åpnet for å ringe politiet dersom mange FFK-ere samlet seg på utsiden, var anmodningen denne gang om at man tydeligvis kunne komme så lenge det ikke var som en større, organisert supportergruppe. Jeg hadde punget ut 100 kroner for en honnør-billett, som var en nesten dobling av de 40 kronene de tok mto Tromsdalen noen uker tidligere. Med den fikk jeg slippe forbi kontrollørene sammen med de andre tre.
Nå var saken den at FFK allerede helgen før hadde sikret seg avdelingstittelen og opprykket til 1. divisjon, mens Kvik Halden var av klubbene som kjempet om andreplassen og kvalik. Der var det nå Skeid og Hødd som hadde initiativet, og Kvik Halden var nok avhengig av en seier over Østfold-storebroren denne dagen. Jeg skrev vel litt om både Halden by og Kvik Halden etter mitt forrige besøk, som det er linket til lenger opp, men vi tok oss straks over på bortre langside og tribunen under åpen himmel der. Idet vi rundet hjørnet på klubbhuset rakk vi å se at Kvik-spillerne hadde kommet først ut av garderobene og sto æresvakt for FFK. På vei bortover langsiden for å møte på groundhopper Stig-André Lippert, havnet jeg i en rask ordveksling med Kvik-trener Kent Bergersen, som nylig har tegnet ny femårskontrakt. Han hevdet at de satser på å slå følge med FFK om et år, så kanskje var det et signal på at han allerede hadde gitt opp kampen om andreplassen..?
Det hadde for øvrig tidligere i uka vært usikkert hvor kampen ville spilles, for gressmatta hadde visst fått hard medfart i det siste, og det ble vurdert å flytte kampen til kunstgresset på Strupe. Da beslutningen ble tatt på torsdagen, kom man heldigvis til at det var innafor med kamp på Halden Stadion – eller Rødsjordet, som en del av de lokale tydeligvis kaller den. Gode nyheter, for jeg hadde sett frem til det jeg regnet med ville være min siste kamp for året med skikkelig naturgress. Matta var tydeligvis tung, men det var for meg personlig lite som tilsa at det i det hele tatt skulle være noe som helst problem å spille der. Om man har blitt så til de grader pysete at man ikke lenger kan spille på en tung gressmatte, da kan man like gjerne finne seg noe annet å drive med spør du meg. Men det hadde nok vært langt verre da man tidligere i uka vurderte en flytting av denne kampen.
Vi hadde vært litt spente på hva slags lag FFK ville stille med nå som opprykket uansett var i boks, men ‘Bummen’ hadde ikke til hensikt å stille noe B-lag, så det var et sterkt FFK-lag som inntok banen. Spesielt artig syntes jeg imidlertid det var at man mente at Love Reuterswärd nå endelig var klar for sin første kamp fra start denne sesongen, for han har ofte vært særdeles frisk når han har kommet innpå. Det var også svensken som sto bak FFKs første store sjanse da hans innlegg ble headet rett på keeper av Maikel Nieves. Kvik hadde også flere gode muligheter innledningsvis, og første omgang var nesten halvspilt da FFK-keeper Håvar Jenssen felte Øystein Lundblad Næsheim. Dommeren pekte på straffemerket, og det var på dette tidspunktet ikke helt ufortjent da Næsheim selv tok straffesparket og satt inn 1-0. Ikke altfor lenge etter kom omgangens snakkis da Kvik-keeperen var totalt ute av posisjon og FFK hadde muligheten til å utnytte dette med et raskt innkast. Ballgutten som sto der bestemte seg imidlertid for å hjelpe hjemmelaget ved å nekte å gi FFK ballen og heller dra en finte med ballen bak ryggen. Dette fikk FFKs keepertrener Samuel Dirschner til å eksplodere, og han stormet mot ballgutten for å gi ham en overhøvling. Han ble visst temmelig overrasket da han oppdaget at ballgutten var et 15 år gammelt keepertalent som tidligere har trent med nettopp Fredrikstad, og Dirschner returnerte til benken med et gult kort.
Ufine metoder til tross, hadde Kvik nå sitt fulle hyre med å forsvare seg mot et FFK som dominerte totalt og knapt lånte bort ballen i omgangens siste tjue minutter. Kanskje var baklengsmålet og ufine triks det de trengte for å virkelig fyre seg opp og ta grep. Ti minutter etter at Kvik hadde tatt ledelsen, var Love igjen involvert da han brukte sin hurtighet til å vinne en duell ute på kanten, og hans innlegg endte til slutt hos kaptein Henrik Kjelsrud Johansen som utlignet til 1-1. Med knapt fem minutter til pause var også FFK i ledelsen da en corner ble headet i mål av dansken Mads Nielsen, som for øvrig nesten har gått fra viking til babyface etter han klippet og barberte seg. Nielsen hadde ikke glemt ballguttens manøver fra tidligere i omgangen, og feiret med å hente en ball på sidelinja og demonstrere hvordan nevnte ballgutt skulleha kastet ballen til en FFK-spiller. Det sto 1-2 til pause.
FFK fortsatte dominansen etter hvilen, og både Love og Kjelsrud hadde allerede tvunget frem redninger fra Kvik-keeperen da Maikel Nieves avsluttet snaut fem minutter ut i andre omgang. Keeper måtte gi retur, og den ble satt i mål av en som har vist seg som et mareritt for Kvik dette året. Det var kaptein Kjelsrud sitt femte mål i løpet av sesongens to kamper mot Kvik, så han liker tilsynelatende å spille mot de. Sju minutter senere reduserte hjemmelaget til 2-3 nærmest ut av ingenting, og Næsheim var igjen målscorer, med en avslutning Håvar Jenssen nok burde ha tatt. FFK lot seg ikke stresse, og i det 73. minutt fyrte Nicolay Solberg av fra 15-meteren og økte til 2-4. Det viste seg å være spikeren i kista, og FFK sto nå med 16 seire på 17 kamper i årets serie. For Kvik sin del var det håpet om kvalifisering som denne dagen ble knust av de suverene mesterne, men de får ha lykke til neste år, for det hadde ikke vært meg imot å få opp også haldenserne og ikke minst ytterligere en bane der det spilles på skikkelig naturgress.
Som vanlig var det Joakim Klæbo som tok seg best tid og kom bort for å slå av en prat med vår lille gruppe av supportere idet vi forlot anlegget. Mens FFK gikk i garderoben, gikk vi i retning Halden sentrum – via en tur innom et supermarked og stedets Burger King – og fant et godt egnet sted for inntak av litt mer øl. Alle gode ting var tre for meg da Halden Mikrobryggeri denne gang viste seg å være åpent, og vi ble sittende der en stund før vi forflyttet oss. Absolute Bar ble neste stoppested, og der fikk Lars Ivar viljen sin da han fikk se Chelsea på TV. Før vi returnerte til Fredrikstad med jernhesten, ble det en obligatorisk svipptur innom Grand Bar, der Per nok en gang hadde overlatt Bahare til seg selv i baren. Vi måtte drikke raskt opp og hastet snart bort til toget som sto på perrongen og ventet på avgang. De andre gutta skulle ha et lite vorspiel og deretter dra videre ut på byen, men jeg valgte å heller trekke meg tilbake og ta bussen hjem umiddelbart.
Så var altså dagen kommet da FFK kunne krone en imponerende sesong med å sikre seg 2. divisjons-tittelen og dermed også det etterlengtede opprykket tilbake til nivå to. Fotballåret 2020 har i stor grad vært et annus horribilis, der jeg siden tidlig i mars har vært ‘fanget’ her hjemme uten muligheter til å rømme landet. Det har ikke overraskende medvirket til en noe sviktende motivasjon, men samtidig har det gitt meg muligheten til å følge FFK tettere enn jeg normalt ville gjort dersom jeg hadde kunnet foretatt herlige turer over Nordsjøen, og det har tross alt vært et ørlite lyspunkt slik deres sesong har utartet seg. Jeg hadde denne gang blitt trukket ut som en av sesongkortholderne som ville få innpass, men fikk etter hvert også nok en gang invitasjon til Terje Høili sin VIP-losje, og tenkte derfor å gi billetten videre slik at en annen også kunne få med seg kamp.
Da Jon Erik måtte jobbe og nestemann på liste i mellomtiden hadde ordnet seg på egen hånd, gikk billetten til min groundhopper-kompis Stig-André Lippert. Selv ble jeg hentet av min far i god tid, og vi ankom nye Fredrikstad Stadion med en drøy time til avspark, slik det forventes når det tross alt er matservering en time før kamp. En samstemt forsamling var enige om at opprykket ville sikres denne dagen, men det var en merkelig avslappet stemning. Forventninger om et etterlengtet opprykk; ja. Men det var langt mindre oppstyr rundt dagens kamp enn det man skulle tro, og det var allerede klart at det ikke ville bli noen voldsom feiring. Dette hadde nok noe å gjøre med måten sesongen har utartet seg på, med et FFK som har vunnet alle årets kamper bortsett fra én og har vært såpass suverene at man en god stund har skjønt at det kun ville være et tidsspørsmål før tittelen ble sikret. Og ikke minst har man også dette elendige viruset som selvsagt var den aller største faktoren med diverse restriksjoner.
Brattvåg hadde kun æren å spille for, og var således kanskje en grei motstander, men de hadde skapt en del vansker for FFK på Sunnmøre noen uker tidligere, selv om FFK til slutt vant en knepen seier der. Nå er Brattvåg først og fremst sterke på hjemmebane, så jeg forventet i likhet med de andre at FFK skulle klare brasene allerede denne dagen. Det hadde kommet betydelige mengder regn den siste tiden, og kanskje var det grunnen til at man denne gang droppet vanning av det usjarmerende kunstgresset (uten at det stoppet de i å vanne ekstra før kampen mot Hødd, da det ble overvann flere steder). Før kamp fikk vi som vanlig besøk av en representant fra trenerapparatet som fortalte litt om dagens slagplan, men denne gang var han unormalt ensom, for med en skadefri tropp hadde han ingen spillere med seg. Ludvig Begby har blitt vant til denne rollen, men var gledelig nok nå endelig skadefri og frisk nok til å starte på benken.
«For Fredrikstad» var knapt sunget ferdig før kaptein Henrik Kjelsrud Johansen fikk en stor sjanse for FFK, men selv om han har scoret et antall mål denne sesongen, er det også en viss grunn til bekymring at trenger mange sjanser for hver ball som sitter i nettmaskene, og også denne gangen ble muligheten sløst bort med en avslutning utenfor. Det var imidlertid liten tvil om at FFK gikk ut i hundre og denne gang ikke så ut til å ha noen nerver situasjonen tatt i betraktning. De pøste rett og slett på, men keeper Stankovic i Brattvåg-målet var lenge i det umulige hjørnet. Tjue minutter var passert da Thomas Drage tok saken i egne hender, trakk seg fri og fra bortimot tjue meter limte ballen i krysset. 1-0, og en ny kandidat til årets mål på stadion, mente noen. Brattvåg var heldige som ikke ble redusert til ti mann da en av deres spillere hindret en overgang ved å sette albuen i ansiktet på Nicolay Solberg, og samme Solberg var like etter nære på å øke med en heading som Stankovic stoppet med en aldeles enorm redning. Sistnevnte var også på pletten for å redde et skudd fra Drage som forsøkte å kopiere sin 1-0-scoring. Dermed 1-0 halvveis.
Etter at vi hadde blitt servert dessert og jeg hadde tatt meg en tur utenfor for en lynrask røykepause, skulle vi etter hvert bli servert en festforestilling av en andreomgang fra FFK. Snaut fem minutter ut i omgangen kjempet Ayoub Aleesami inn 2-0, og etter halvspilt omgang sørget Jakob Lindström for 3-0. FFK fikk gjøre absolutt som de ville mot et tafatt Brattvåg-forsvar som sto som tilskuere da Kjelsrud kun to minutter senere snurret rundt med sunnmøringene og la inn til Riki Alba som en enkel jobb med å styre inn 4-0. Dagens største applaus hittil var forbeholdt Ludvig Begby da han kom innpå med sju-åtte minutter igjen på kampuret, og han var sterkt involvert da Kasander Getz ble kreditert med 5-0 i det 89. minutt. På overtid satt Nicolay Solberg prikken over i-en med 6-0, og feiringen kunne starte da dommeren kort etter blåste av. FFK er tilbake i 1. divisjon! Vel og merke om man nå bare klarer å fullføre sesongen på nivåene over.
Normalt sett ville det vel vært banestorming og vill feiring for fulle tribuner, men i den spesielle tiden vi befinner oss i var det noe mer dempet enn som så. Speaker hadde flere ganger gjentatt flere ganger i sin strengeste stemme at det ikke under noen omstendigheter skulle uvedkommende på banen, og det ble faktisk overholdt av samtlige tilstedeværende. Spillerne var nok de som uttrykte mest begeistring med ekte gledesscener der ute på banen, mens det var nokså avmålt jubel på tribunene der publikum applauderte spillerne. Takket være forskjellige sponsor-losjer som kan holde det som regnes som ‘egne lukkede arrangement’, var det garantert langt flere enn 600 til stede, for disse losjene hadde åpenbart vært svært populære denne dagen. Spillerne skulle visst ha seg en skikkelig fest, men for min del hadde jeg en stille og rolig kveld planlagt, og ble etter å ha overvært jubelscenene skysset hjem.
Så opprykket er altså et faktum (med et ørlite Covid-forbehold), men hva vil det bety for meg og måten jeg følger FFK på? Tja, først og fremst er det jo alltid moro å se sitt lag gjøre det bra og rykke opp, og for FFK sin del betyr det et skritt på veien tilbake mot der de hører hjemme – i toppen av norsk fotball. Samtidig er det flere av banene jeg gikk glipp av i 2. divisjon som jeg gjerne skulle besøkt med FFK, men om ting er noenlunde tilbake til normalt til neste sesong, vil det også være noen nye baner å by på også der. I motsatt fall kan det også bli et kjipt 2021 der det blir enda vanskeligere å få billett til bortekamper. Men alt dette får man ta som det kommer. FFK er uansett tilbake på nivå to, og hadde vært et aldri så lite lyspunkt i mareritt-året 2020. Mitt fåfengte og urealistiske håp om en retur til kunstgress på stadion som rager øverst på en personlig FFK-relatert ‘ønskeliste’ blir selvsagt ikke oppfylt, men opprykket raget et godt stykke opp på lista det også, og er slett ikke verst.
Revisit: Fredrikstad v Brattvåg 6-0 (1-0) 2. divisjon avd. 1 Nye Fredrikstad Stadion, 25 October 2020 1-0 Thomas Drage (21) 2-0 Ayoub Aleesami (50) 3-0 Jakob Lindström (68) 4-0 Riki Alba (70) 5-0 Kasander Getz (89) 6-0 Nicolay Solberg (90+1) Att: The maximum 600 allowed (and then some) Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)
