vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Torsdag 09.07.2015: Shelley v AFC Emley

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Frokost var ikke inkludert ved Rufford Court B&B, men jeg hadde en plan da jeg forlot etablissementet og tok trikken mot Nottingham sentrum. Ved holdeplassen Royal Centre steg jeg av og spaserte bort til kjøpesenteret Victoria Centre, der jeg husket at de hadde et flott innendørs mat-marked. Her holder blant annet den tradisjonelle slakteren Thornhill & Sons til, og jeg kjøpte med meg en stor pork pie som skulle være en sen frokost på toget. Men jeg mesket meg med denne herligheten tøffet toget nordover, og etter halvannen time kunne jeg hoppe av i Barnsley for å bytte tog. Etter tjue minutters venting var neste etappe den 23 minutter lenge togturen til Denby Dale, der jeg byttet til buss.

82 sto det i panna på bussen fra Yorkshire Tiger som skulle skysse meg den siste etappen mot et bidrag på £2,30. Etter rett i overkant av 20 minutter på bussen ga jeg signal med stopp-knappen og steg av nesten rett utenfor Spring Grove Tavern B&B, i ganske landlige omgivelser mellom Kirkburton og Longburton. Jeg befant meg altså i West Yorkshire, oppe i høylandet sørøst for Huddersfield. Ved det nevnte etablissementet hadde jeg betalt rimelige £20 for kost og losji! Det var imidlertid ikke klart for innsjekking riktig ennå, men innehaveren slapp meg innenfor så jeg kunne vente inne i puben i første etasje.

Jeg benyttet ventetiden til å lese litt i Non-League Paper, og en halvtimes tid senere kom han like før klokka kvart på tre og hevdet at jeg nå kunne få sjekke inn. Han fastslo lattermildt at om det er blant de rimeligste overnattingene jeg har hatt, så vil det nok også være det garantert minste hotellrommet jeg har overnattet på. Det var alt annet enn en overdrivelse, for i tillegg til enkeltsenga, var det knapt plass til noe annet. Jeg satt fra meg bagen på gulvet, og når jeg senere skulle ut, måtte jeg igjen flytte den for å i det hele tatt få opp døra! Hele 3 kvadratmeter hadde jeg å boltre meg på! Men jeg skulle jo tross alt kun sove der, og til den prisen skal man overhodet ikke klage.

På en dag uten det helt store utvalget, hadde jeg kommet hit fordi jeg hadde valgt meg lokaloppgjøret Shelley v AFC Emley som dagens kamp, og dette etablissementet lå tilsynelatende nærme stedet der Shelley nå spilte sine hjemmekamper oppe ved Storthes Hall. Nede i baren kunne en gammel traver fortelle at Storthes Hall hadde en fortid som et enormt mentalsykehus (i perioden 1904-1991). I ettertid har det kommet frem en rekke uhyggelige historier herfra, og bortsett fra noen verneverdige gamle bygg er i dag så godt som alt jevnet med jorden. I stedet huser stedet nå studenthybler for studenter ved University of Huddersfield. Ellers har området en lang historie med ull, tekstilindustri, garving og kullutvinning. Det er drøyt 4 000 innbyggere i Kirkburton, mens landsbyen Shelley rett borti veien har omtrent tusen mindre.

Etter et par pints ved Spring Grove Tavern, la jeg i 18-tiden i vei mot åstedet for kveldens kamp. Fra min base langs Penistone Road tok jeg meg raskt de få meterne ned på Storthes Hall Lane som jeg skulle følge. Jeg hadde fått med meg at dette navnet tilsynelatende også ble benyttet på alle de ellers navnløse forgreiningene oppe i skogsområdet rundt Storthes Hall, men det ble snart en langt større påkjenning at veien gikk konstant oppover absolutt HELE veien, der den slanget seg inn i skogsområdet rundt det gamle «galehuset». Først etter en snau halvtime flatet det noe ut da jeg tok meg inn på den lange grusveien som leder til Shelleys hjemmebane som har fått navnet Storthes Hall Park.

Dette var vel tidligere treningsbane for Huddersfield Town, før de bygget nymotens fasiliteter rett ved sin Kirklees Stadium, og det er kun de siste par årene at Shelley har holdt til her. I tidligere år spilte de i selve Shelley, og fra 1964 spilte de på Westerley Lane, der jeg sterkt mistenker at de banedelte med cricketklubben. Etter at klubben i 2005 fant ut at dette ikke lenger var noen passende hjemmebane, tilbragte de et par sesonger i nærliggende Skelmanthorpe før de sommeren for fire år siden (altså i 2011) flyttet inn på Storthes Hall Park. Sakte men sikkert har de her bygget seg en hjemmebane som måneden før mitt besøk hadde blitt formelt åpnet av selveste hertuginnen av York (altså Sarah Ferguson).

Shelley er garantert et meget ubeskrevet blad for de fleste her hjemme, men etter at de startet opp i 1903, spilte de i Huddersfield & District League. Samtidig med at man sommeren 2011 flyttet til Storthes Hall, tok de også steget fra Huddersfield & District League opp i West Yorkshire League, der de vant Division Two tittelen i sin første sesong. Dette ble fulgt opp av et nytt opprykk året etter, og klubben er dermed nå å finne i West Yorkshire League Premier Division – for de uinnvidde tilsvarer dette non-leagues step 7. Der har de hittil endt på 12. plass og senest 10. plass i 2014/15-sesongen, men de virker nokså ambisiøse på mange vis, og kan absolutt være et lag å holde øynene åpne for kommende sesong. De skulle ikke overraske meg voldsomt om de snart vil kunne banke på døra til NCEL.

Inngangspengene var satt til £2, og mens jeg betalte min skjerv, fant jeg også ut at det ikke hadde blitt trykket opp noe program. Jeg ble dog fortalt at det ville bli delt ut stensiler med lagoppstillingene, og med det benyttet jeg anledningen til å foreta en liten rundtur på anlegget. Alt som er av fasiliteter er å finne på nærmeste langside, der man har installert benkerader i en gressbanke. Denne seksjonen strekker seg omtrent halve banens lengde, og er på en måte delt av et sett med trapper. Disse benyttes også av spillerne når de tar seg til og fra garderobene i det nyåpnede klubbhuset som ligger på toppen av den nevnte gressbanken.

Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene i hvit mur. Rundt anlegget ellers er man eventuelt henvist til å stå på bar bakke – på gress. Utsikten man fra tribunen har utover høylandet er meget flott, og man har for eksempel en langt bedre utsikt mot den høye telekommunikasjonsmasten på Emley Moor enn hva tilfellet er ved AFC Emleys hjemmebane, The Welfare Ground. Denne masten er som tidligere nevnt Storbritannias høyeste frittstående konstruksjon, der den rager 330,4 meter over bakken. Forbi denne hadde kveldens bortelag kommet, for det var nettopp AFC Emley som hadde tatt den korte turen for å møte Shelley til et skikkelig lokaloppgjør.

Mens Shelley er å finne i West Yorkshire League, spiller AFC Emley til daglig ett nivå høyere opp – i NCEL Division One, der de forrige sesong surret bort et mulig opprykk helt på tampen. To ganger forrige sesong besøkte jeg den trivelige klubben, og jeg var nyfiken på hva de nå hadde å stille opp med foran en ny sesong, der de ifølge et par av supporterne vil gjøre et nytt forsøk på å ta seg opp i Premier Division. Shelley hadde fristet med lokal mat fra nærliggende Hinchliffe’s Farm, og til tross for mangelen på mushy peas og saus, falt deres eminente pork pie så godt i smak at den var et røverkjøp for £2.

Med få minutter til avspark fikk jeg omsider tak i en stensil med lagoppstillingene, som viste seg å ikke være de to klubbenes lagoppstillinger i det hele tatt, men snarere en liste over troppene. Dermed av noe begrenset nytte når kampen startet, men ved hjelp av et par lokale tilskuere fikk jeg raskt oversikt over majoriteten av aktørene ute på banen, og flere av Emley-spillerne kjente jeg da også til fra tidligere. Til tross for nivåforskjellen hang Shelley tidlig greit med, selv om AFC Emley var det beste laget og burde tatt ledelsen tidligere enn det de gjorde. Med i underkant av ti minutter til pause sprakk nullen, og Nathan James satt inn 0-1. Det sto seg også til pause, og det var en fortjent ledelse.

I baren var det (i hvert fall midlertidig) mangel på cider, så jeg benyttet pausen til å betale £2 for en flaske Beck’s, samtidig som jeg unnet meg nok en pork pie. Faktisk må jeg innrømme at jeg like etter returnerte for en tredje(!) pai; så god var den! Bra jeg hadde fått en solid dose mosjon i form av oppoverbakkene fra overnattingsstedet mitt. En representant fra hjemmelaget bekreftet ellers at de hadde ambisjoner, uten at jeg klarte å lirke ut av ham at opprykk til NCEL var noen umiddelbar målsetning. En rekke Emley-spillere hadde dessuten brukt førsteomgangen til å varme opp på gressplenen bak det ene målet, i et andre sett med drakter nummerert fra 1 til 11. Og når jeg fikk vite at manager Darren Hpworth hadde til hensikt å bytte samtlige elleve spillere, var det kanskje duket for mer forvirring for en stakkar.

Da jeg i påsken unnagjorde sesongens andre besøk ved The Welfare Ground i Emley i forbindelse med NCEL Easter Hop, var det Ashley Flynn som sørget for snakkisen med et håpløst straffespark – en totalt mislykket «Panenka-straffe» som gikk rett i armene på keeper. Etter seks minutter av andre omgang gjorde han denne gang ingen feil da han doblet gjestenes ledelse (for ordens skyld ikke fra straffemerket), og det sto altså 0-2 etter at tidligere Emley-keeper Paul Day måtte kapitulere for andre gang. Like etter burde Emley økt ytterligere, men Shelley kjempet seg inn igjen i kampen; ikke minst takket være en svært frisk kar på den ene vingen. Flere ganger kom han seg rundt og til innlegg, men Emley-forsvaret klarte stort sett å ordne opp.

Vel, i hvert fall inntil det gjensto ti minutter av ordinær tid. Da fikk vertene sin redusering da Ben Dyson stanget ballen i mål. Det var ikke helt ufortjent, men i jakten på en utligning kunne (og burde) Emley straffet de på en kontring. Det sto imidlertid fortsatt 1-2 da dommeren blåste av, og alt i alt var det det beste laget som vant foran det som ifølge min manuelle telling var 141 tilskuere og fire hunder. Med et så stort antall spillerbytter er jeg derimot mer usikker på hva jeg kan legge i det jeg så denne kvelden. Men artig var det, og Shelley var igjen et trivelig bekjentskap. Jeg vurderte å bli igjen for å unne meg en siste forfriskning fra baren, men ti minutters tid etter at sluttsignalet lød, vendte jeg snuta mot Spring Grove Tavern.

Det var faktisk en frisk spasertur også tilbake, til tross for at det nå var nedoverbakke. Verten hadde nevnt muligheten for at han muligens ville stenge baren rundt klokka 22 om det ikke var gjester der, men lettere andpusten kom jeg inn idet klokka på veggen såvidt hadde passert kvart på ti. Jeg unnet meg en pint med Burrow Hill cider, og ble sittende der i hyggelig passiar med verten, som ble stadig mer slørete i talen i takt med at han helte nedpå glass med whisky. Litt etter klokka elleve takket jeg for praten og trakk meg tilbake til mitt lille «bøttekott». Det var bare å få seg litt søvn før reisen nordøstover neste dag.

English ground # 258:
Shelley v AFC Emley 1-2 (0-1)
Pre season friendly
Storthes Hall Park, 9 July 2015
0-1 Nathan James (37)
0-2 Ashley Flynn (51)
1-2 Ben Dyson (80)
Att: 141 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 10.07.2015: Hebburn Town v Seaham Red Star
Previous game: 08.07.20.15: Hucknall Town v Coalville Town

More pics

Onsdag 08.07.2015: Hucknall Town v Coalville Town

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det føltes som om jeg hadde denne sommeren blitt rammet hardere enn noensinne av fotball-abstinensene, og et forsøk på å se mer fotball her hjemme hadde ikke slukket tørsten nevneverdig. Faktisk hadde jeg dette året tenkt å hoppe over den etter hvert årvisse juli-turen med treningskamper, men jeg var dum nok til å begynne å kikke på kampmenyen. Dermed ble jeg selvsagt snart fristet av både det ene og det andre – spesielt ettersom det kunne kombineres med en liten Englands-ferie med min mor og nevø, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt meg en Englands-tur. Etter fem-seks flotte dager i London, Nottingham, York, Scarborough og Whitby, tok jeg denne onsdagen avskjed med de to på York stasjon. Mens de satt kursen mot Manchester Airport og hjemreise, vendte jeg snuta sørover igjen mot Nottingham for å gå i gang med den fotball-relaterte delen av min tur.

Min tur gikk videre via Sheffield, der jeg byttet til tog mot Nottingham. Jeg var altså tilbake i Robin Hoods gamle trakter kun få dager etter at jeg hadde forlatt den med mitt daværende reisefølge, men i motsetning til den gang unnet jeg meg nå ikke tid til en tur innom landets eldste pub, Ye Olde Trip to Jerusalem. I stedet krysset jeg rett over til trikkeholdeplassen og betalte £3,70 for en dagsbillett før jeg satt meg på første trikk nordover som skulle mot Pheonix Park. Ved holdeplassen Cinderhill steg jeg av og gikk de få meterne over til Rufford Court B&B, der jeg hadde betalt £30 for tak over hodet. Etter at kvinnen i første halvdel av tjueårene hadde fått sjekket meg inn, kunne jeg installere meg og slappe av litt før jeg igjen var på farten.

Jeg visste selvsagt at det kun var en liten spasertur ned til Basford Uniteds hjemmebane Greenwich Avenue, og jeg bestemte meg for å ta en kikk. Mens jenta fra tidligere var opptatt av å råkline med typen sin ute parkeringsplassen, gikk jeg igjen ut og strenet nedover Bagnall Road. Basford Uniteds hjemmebane ligger tilknyttet et stort offentlig grøntområde som åpenbart er nokså populært blant områdets hundeeiere og andre turgåere. Så også tydeligvis blant yr ungdom, og for andre gang på kort tid forstyrret jeg nok et ungt par som nok ikke var mange øyeblikk fra å ha seg skikkelig når jeg kom brått på de der de allerede virket å være godt i gang inne i et skur. Av Basford Uniteds hjemmebane var det skuffende lite å se, da banen var gjerdet inn og låst. Men jeg fikk da tatt en liten kikk over gjerdet før jeg spaserte videre.

Ved å følge en gangvei gjennom et boligområde, kom jeg ut like i nærheten av trikkeholdeplassen David Lane. Holdeplassen (og veien med samme navn) er neppe oppkalt etter medlemmet The Order, men det var uansett her jeg steg på en nordgående trikk mot Hucknall. Som et tidligere senter for strikking (av alle ting!) og senere viktig gruveby, er nok Hucknall i dag mest kjent som nordlig endeholdeplass for Nottingham-trikkene, i tillegg til å være en pendlerby for Nottingham. Vi befinner oss altså i grevskapet Nottinghamshire, der Hucknall ligger en drøy norsk mil nord for Nottingham. Hucknall har rundt 30 000 innbyggere, og jeg så øyeblikkelig minnesmerker over stedets fortid som gruvesamfunn utenfor stasjonen da jeg tuslet mot Wetherspoons-puben The Pilgrim Oak.

Der hadde jeg halvveis avtalt å møte mine groundhopper-venner Lee og Katie som hadde tatt turen ned fra nordøst. Jeg var imidlertid ganske tidlig ute, og da klokka såvidt hadde passert kvart over fem, regnet jeg med at det ville gå en times tid før de ankom. Det viste seg å stemme, og jeg var i ferd med å sluke min andre pint da de to kom inn døra og gikk for å bestille seg en matbit. For deres del hadde det stått mellom å møte meg på denne kampen eller i Shelley dagen etter, og kanskje var det utslagsgivende at Katie hadde barnefri denne onsdagen. I tillegg har man jo i år fått vite at klubben snart vil flytte på seg, og at man har begynt arbeidet på et nytt stadion som man regner å kunne bruke fra og med 2017/18-sesongen. Så da var det jo også greit å besøke Watnall Road mens man kunne.

Hucknall Town spiller til daglig i Central Midlands League (South Division), men er ingen typisk step 7 klubb. Så sent som i 1992 spilte de også i det som da het Central Midlands League Supreme Division (i dag består CML kun av to divisjoner på begge er på step 7 – North Division og South Division), men da vi gikk inni et nytt årtusen hadde de faktisk klatret fire nivåer og befant seg i Northern Premier League Premier Division. Våren 2004 ble også NPL Premier vunnet, og klubben sikret opprykk til den nye Conference North. Der holdt de seg i fem sesonger, med 10. plass i debutsesongen 2004/05 som historisk bestenotering. Nedrykket i 2009 var vel starten på en nedtur som omsider endte med at klubben hadde så store (ikke minst økonomiske) problemer at den eneste redningen var å be om degradering tilbake til Central Midlands League etter en 2012/13-sesong som endte med jumboplass i NPL 1 South.

De vil denne sesongen være blant de største favorittene til igjen å ta steget opp til det man vil måtte kunne anta vil være Northern Counties East League, og jeg var ivrig etter å komme meg på kamp. Veien var enkel og grei, rett frem langs Watnall Road, men Google Maps fortalte om en spasertur på rundt 20 minutter, så jeg lot meg overtale til å vente på at paret fra nordøst skulle spise opp. Når det var gjort skysset Katie oss dit ned, og vi kunne knipse noen blinkskudd av anleggets ytre før vi betalte oss inn med £3 hver. Skjønt, Lee betalte for oss alle, så da var det på sin plass at jeg tok første runde i baren. Men det fikk vente litt, for først ville vi selvsagt ta en liten kikk rundt banen, der vi gikk mot klokka.

Vi kom inn på den ene kortsiden, der en ståtribune strekker seg over mesteparten av banens bredde. Det er også her man finner inngangen til klubbhusets bar, men nå gikk vi i stedet over på den ene langsiden, der man også har tribune(r) som strekker seg i hele banens lengde. Seksjonen nærmest klubbhuset byr på sittetribune, mens den andre seksjonen er ståtribune. På bortre kortside er det også noen betongtrinn med ståtribune, men her står man eventuelt under åpen himmel. Det gjør man også på den andre langsiden, der det kun er såkalt hard standing. På denne langsiden finner man imidlertid laglederbenkene, og et bygg i bakkant huser åpenbart klubbsjappa som var stengt ved vårt besøk.

Det hadde kun vært et drøyt kvarter til kampstart da vi omsider ankom, og det ble derfor ikke tid til noen pre-match pint da spillerne snart tok oppstilling og vi var på febrilsk leting etter lagoppstillingene. Noe program var ikke blitt trykket opp, og heller ikke var det råd å få kloa i noen stensil e.l. med lagoppstillinger, så her gjaldt det å dra nytte av de fremmøttes kunnskap. Derfor stilte vi oss etter hvert mellom de to laglederbenkene for å eventuelt få litt innspill derfra. Lee noterte flittig ned navn og nummer mens et par av innbytterne pekte ut sine respektive lagkamerater for ham. Og dermed kunne vi for alvor rette vår fulle oppmerksomhet mot kampen som nå ble blåst i gang.

Gjestene denne kvelden var Coalville Town, som hadde tatt turen over grevskapsgrensen fra Leicestershire. Med daglig spill i NPL 1 North, tre nivåer høyere enn vertene, var det ventet at de ville være en tøff test. Men det var faktisk Hucknall Town som startet best de første ti minuttene, og de var frempå med et par friske angrep og avslutninger. Deretter jevnet det seg mer ut før Coalville begynte å ta over. De hadde imidlertid ikke skapt all verden av sjanser da de tok ledelsen med 25 minutter spilt. Målscorer var nysigneringen Aaron Hooton, men han fikk da også god hjelp i form av en feil i hjemmeforsvaret. Hucknall hang greit med, og det var på ingen måte noen merkbar nivåforskjell i en første omgang som ebbet ut med 0-1.

Mens Lee og Katie valgte å holde seg ute, oppsøkte jeg klubbhusets bar og betalte £3 for en pint med Strongbow. Selv om klubbsjappa var stengt fikk jeg da kjøpt en pin i baren. £3,50 kostet den, og på veien ut stoppet jeg også innom matutsalget for å bytte £2,80 mot en bacon cheeseburger. Lee sto i samtale med en Coalville-kar som håpet å igjen kunne kjempe på øvre halvdel og kanskje kapre en playoff-plass. Lee uttrykte glede over at pins var tilgjengelig i baren, men la det foreløpig is til fordel for den nokså håpløse oppgaven å greie ut rundt pausens mange bytter.

Selv om de fortsatt spilte med samme nummer på ryggen, skulle det etter hvert vise seg at Coalville Town hadde byttet ut hele laget, og dette førte til litt forvirring. Ti minutter ut i omgangen doblet de ledelsen ved Kyle Fowkes, og etter dette døde kampen litt hen. I en lang periode var det temmelig tamt, og nærmest kom Hucknall en redusering da en avslutning fra Ben Wapplington(?) ble reddet på streken. I stedet satt Coalville Town spikeren i kista da Jake Woolley med ti minutter igjen satt inn 0-3. Her skulle det bli en viss forvirring da han i likhet med Aaron Hooton spilte med nummer 9 på ryggen, slik at vi først noterte Hooton som tomålsscorer. Det var først etter å senere ha sjekket Coalville Towns Twitter-feed at vi fikk klarhet i dette og skjønte sammenhengen. Slik er det med pre-season friendlies..

Enda snodigere er det at både undertegnede i tillegg til både Lee og Katie tilsynelatende presterte å gå glipp av en utvisning om vi skal tro den nevnte Twitter-feed, som på stillingen 0-3 meldte om at Hucknall fikk en mann utvist og ble redusert til ti mann. Dette oppdager jeg først etter at jeg var tilbake på hotellet, og hverken Lee, Katie eller til og med Hucknall Towns Twitter-ansvarlige hadde fått med seg noen utvisning, så dette er utrolig merkelig. Det endte uansett 0-3 foran det vi etter tre tellinger ble enige om at måtte være 104 tilskuere. Hucknall Town hadde ikke på noen måte gjort seg bort, men noe av nivåforskjellen ligger vel også dette med effektivitet.

Lee og Katie ble igjen slik at jeg omsider fikk kjøpt min runde, og i hyggelig selskap ble vi blant annet fortalt at man i dagens kamp hadde vært mest opptatt av å implementere nye systemer og formasjoner. Ellers fikk jeg høre at opprykk ikke bare er en ambisjon denne sesongen, men både et krav og en nødvendighet! En av klubbrepresentantene mente at de med litt flaks kunne tatt tittelen og opprykket i fjor, og fortalte at de med unntak av én mann hadde beholdt spillertroppen som også hadde fått et par tilvekster. Når jeg spurte om hvem de regnet med at de hardeste konkurrentene ville bli, ble Clay Cross Town raskt nevnt, før man ramset opp klubber som Belper United, Bulwell, Pinxton, og Sherwood Colliery. Til tross for tapet virket det da også som om manager Andy Graves var nokså fornøyd med det han hadde sett denne kvelden. Det var bare å ønske Hucknall-folket lykke til.

Det var da også det vi gjorde etter å ha tømt glassene og høflig takket nei til gratis pommes frites, før vi forlot Watnall Road etter et trivelig besøk. Katie tilbød seg å kjøre meg tilbake til hotellet, og ti minutter senere takket jeg for skyss og ønsket god tur hjem til nordøst. Det hadde vært en trivelig start på fotball-delen av min juli-tur, og med besøket hos Hucknall Town fikk jeg også et lite innblikk i en av step 7-ligaene jeg har hatt lyst til å stifte nærmere bekjentskap med. Skjønt, Hucknall Town er vel som sagt ingen typisk step 7-klubb, og jeg tviler på at de blir å finne der særlig lenge.

English ground # 257:
Hucknall Town v Coalville Town 0-3 (0-1)
Pre season friendly
Watnall Road, 8 July 2015
0-1 Aaron Hooton (26)
0-2 Kyle Fowkes (55)
0-3 Jake Woolley (79)
Att: 104 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: £3,50

Next game: 09.07.2015: Shelley v AFC Emley
Previous game: 30.04.2015: Wednesfield v Sporting Khalsa

More pics

Jeg hadde i år faktisk tenkt å hoppe over den etter hvert årvisse juli-turen med treningskamper, men jeg var dum nok til å begynne å kikke på kampmenyen. Dermed ble jeg selvsagt snart fristet av både det ene og det andre – spesielt ettersom det kunne kombineres med en liten Englands-ferie med min mor og nevø, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt meg en Englands-tur. Etter fem-seks meget flotte dager i London, Nottingham, York, Scarborough og Whitby, tok jeg denne onsdagen avskjed med de to på York stasjon, og staret den fotball-relaterte delen av min tur. Første stopp var Nottingham og Hucknall, og jeg benyttet derfor anledningen til å ta en kikk på Basford Uniteds hjemmebane Greenwich Avenue, som lå rett i nærheten av mitt hotell.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Basford United er en klubb jeg har vært nokså nysgjerrig på en stund. Dette skyldes av en eller annen grunn klubben selv i større grad en dens hjemmebane, som ligger tilknyttet et stort offentlig grøntområde som åpenbart er nokså populært blant områdets hundeeiere og andre turgåere. Basford United har jo klatret skikkelig i pyramiden de siste årene, etter å ha spilt 2011/12-sesongen i Central Midlands League (South Division). Etter å ha vunnet tittelen den sesongen, sikret de seg opprykk til East Midlands Counties League. Der ble det umiddelbart ny tittel og dermed nytt opprykk; denne gang til North East Counties League Premier Division. Der debuterte de med 5.plass, før de ble flyttet sidelengs over til Midland Football League Premier Division. Onde tunger hevdet at dette var et forsøk på å få seg en antatt enklere vei til step 4 (Heanor Town har for øvrig blitt flyttet på samme måte foran 2015/16-sesongen), og i så fall fungerte det, for med MFL-tittelen våren 2015 sikret de seg nemlig opprykk til NPL, der de kommende sesong vil spille i NPL 1 South.

Av deres hjemmebane Greenwich Avenue var det skuffende lite å se, da banen var gjerdet inn og låst, slik at det ikke var all verdens med innsyn jeg fikk. Men jeg fikk da i det minste tatt en liten kikk over eller gjennom gjerdet her og der, og knipset noen bilder (som jeg lar tale for seg) før jeg spaserte videre mot trikkeholdeplassen David Lane. Greenwich Avenue virket ikke altfor spennende, og min oppmerksomhet var allerede rettet mot kveldens kamp hos Hucknall Town. Jeg vil nok temmelig sikkert returnere til Greenwich Avenue for å se kamp her ved en senere anledning.

Kart over alle besøkte baner kan også ses her / Map of all grounds visited can also be seen here
England:
A-C England
D-J England
K-R England
S-Z England

Da min liste over engelske stadionbesøk faktisk har blitt så lang at den måtte deles opp, består den nå av fire deler (alfabetisk etter den relevante klubb). Evnt .ta en kikk på den kronologiske listen over britiske kamper:
Kronologisk liste over britiske kamper

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Norge / Norway:
A-F Norge / Norway
G-Å Norge / Norway

Andre land / other countries:
A-Z(Å) Andre land / other countries

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

NORGE / NORWAY:

A-F Norge / Norway

G-Å Norge / Norway

Fredag morgen (3.juli) setter jeg meg igjen på flyet med kurs for England, når jeg sammen med min mor og nevø drar på en snau ukes ferie. Når de drar hjem neste onsdag (8. juli), etter at vi har besøkt London, Nottingham, York, Scarborough og Whitby, vil jeg imidlertid være igjen helt 19. juli for å få en solid dose fotball. Jeg har denne sommeren hatt abstinenser, og det er på tide med litt engelsk fotball igjen! Som vanlig på denne tiden av året, har det vært en del omberamminger og generell usikkerhet knyttet til noen av oppgjørene jeg har snust på, men jeg har omsider falt ned på dette programmet:

Onsdag 8. juli:
Hucknall Town v Coalville Town

Jeg blinket meg tidlig ut denne, og ar fortsatt ikke sett mer fristende alternativer. Kanskje var det et signal at det kort tid etter ble offentliggjort at Hucknall Towns flytteplaner tydeligvis nå endelig vil bli realisert, slik at jeg får besøkt Watnall Road mens jeg kan. Noen vil kanskje huske at Hucknall Town for noen år siden spilte seg helt opp i Conference North, før nedturen startet…og for to år siden ba de om å bli flyttet helt ned i Central Midlands League. Nå kan de være på vei oppover igjen, og skal måle krefter med Coalville Town fra NPL Division One South. Overnatting mellom Hucknall og sentrale Nottingham.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Torsdag 9. juli:
Shelley v AFC Emley

Horden Colliery Welfare v Tow Law Town ville vært særdeles fristende, men alt tydet på at den ikke ville bli spilt på Welfare Park, men snarere på East Durham College eller lignende bane i området. Dermed ble Shelley et interessant alternativ, og klubben fra West Yorkshire League Premier Division har en interessant kamp mot lokalrival AFC Emley (fra NCEL Division One). Overnatting lokalt, der et krypinn i Kirkburton er bestilt for kun £20, med avbestillingsmuligheter.

Fredag 10. juli:
Hebburn Town v Seaham Red Star

En dag uten altfor mange alternativ, men jeg merket raskt at jeg lutet mot Hebburn Town – ikke minst fordi jeg blir å finne i dette området også dagen etter, og det er greit med en dag eller to der man slipper å være på reisefot. Og så liker jeg meg godt i Newcastle og omegn.. I tillegg har man denne dagen Gateshead v Newcastle United i bakhånd dersom det skulle dukke opp noe. Etter at hotell ble booket, virket det også en stund som om jeg måtte belage meg på Gateshead-alternativet, da både Seaham Red Star og Northern League hevdet at denne kampen spilles lørdag. Men Hebburn Town bekreftet for meg på Twitter at det er fredagskamp, så da satser vi på det. Overnatting i South Shields.

Lørdag 11. juli:
South Shields v Darlington 1883

Jeg så muligheten for en dobbel (og til og med en mulig trippel) i London, men var faktisk mer fristet av South Shields’ hjemkomst til Filtrona Park (som nå skal omdøpes Mariners Park) når hjemmelaget fra Northern League Division Two får storfint besøk av NPL Premier-klubben Darlo. Ny dag med overnatting i South Shields.

Søndag 12. juli:
AFC Fylde v Rochdale

Tynt utvalg denne dagen, og det byr på en fin mulighet til å ta turen over Penninene for å få besøkt Kellemargh Park før den ambisiøse AFC Fylde etter planen flytter inn på sin nye storstue i løpet av kommende sesong. Overnatting i Manchester.

Mandag 13. juli:
Retford Untied v Mansfield Town XI

Også denne dagen er det så som så med kamper på menyen, og det varte og rakk før det dukket opp et alternativ som ikke innebar en ‘revisit’. Et Retford United som den siste tiden har slitt voldsomt både på og utenfor banen berget kun plassen i NCEL Premier grunnet benådning. De skal nå være vertskap for Mansfield Town, og det skal nevnes at det visstnok er snakk om et reservepreget Stags som kommer…jeg tipper et U21-lag eller lignende. Overnatting i Retford.

Tirsdag 14. juli:
Kendal Town v Morecambe

Jeg har en stund ønsket å stifte nærmere bekjentskap med Daventry Town, og etter at det sto mellom Daventry og Walsall Wood (v Rushall Olympic) valgte jeg opprinnelig å lute mot Daventry. Senere kom en hjemmekamp for Chard Town på banen, og det er blant mine mest prioriterte destinasjoner for kommende sesong, men reisevei gjør at det nok får vente litt. Men da Kendal Town v Morecambe dukket opp på menyen, ble jeg rett og slett så fristet at jeg forkastet alle Daventry-planene og i stedet satser på at alle gode ting er tre i min søken etter å få sett kamp på vakre Parkside Road. Overnatting i Kendal.

Onsdag 15. juli:
Kidsgrove Athletic v Port Vale

Jeg valgte etter hvert å blinke meg ut Kidsgrove som destinasjon, og det skal være Port Vales førstelag som kommer på besøk. Jeg har i hvert fall ikke sett informasjon som tyder på noe annet. Overnatting i Stoke-on-Trent.

Torsdag 16. juli:
Atherstone Town v Tamworth XI

Opprinnelig blinket jeg meg ut Horden Colliery Welfare v Sunderland RCA som førstevalg denne dagen (dersom jeg ikke hadde besøkt Horden 9/7). Imidlertid har denne senere blitt flyttet frem to dager til 14/7 grunnet RCAs deltakelse den såkalte Summer Cup hos Hebburn. Stafford-derby mellom Stafford Town og Stafford Rangers ble valgt ut som plan B…helt til Atherstone Towns hjemmekamp mot lokalrival Tamworth dukket opp på programmet. Sheepy Road har en stund vært en ønsket destinasjon. Overnatting i Atherstone.

Fredag 17. juli:
Spalding United v Stamford

Jeg har foreløpig valgt meg denne av to grunner. Spalding United har en stund interessert meg litt som klubb, og dette er ikke en ordinær pre-season friendly. Det er faktisk første runde i Lincolnshire Senior Trophy. Overnatting i Spalding.

Lørdag 18. juli:
Coventry Sphinx v Worcester City (kl. 11.00)
Redditch United v Stourbridge (kl. 15.00)

Heller ikke kampen i Redditch er en vanlig treningskamp, det er kvartfinalen i Worcestershire Senior Cup. Jeg blinket meg tidlig ut denne da de omsider ble enige om kampdato, og har i ettertid latt meg friste til å muligens forsøke en dobbel med kamp i Coventry før jeg setter kursen mot Redditch. Overnatting i Birmingham.

Søndag 19. juli:
Nantwich Town v Crewe Alexandra

Før jeg vender snuta hjemover, tar jeg med meg en siste kamp, og denne passer perfekt da jeg etter kamp kan ta med meg bagen videre og sette kursen mot Manchester Airport.

Mandag 29.06.2015: Eidsvold Turn v Odd II

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for at lørdagskampen hjemme i Drøbaks-traktene ville bli min siste før jeg satt kursen mot England 3. juli. Men en plutselig rastløshet var medvirkende til at jeg ble fristet til å ta en kikk på kampprogrammet denne mandagen. Var det i det hele tatt noe som fristet? Tja.. I hvert fall dukket i den forbindelse opp noen bilder som tydet på at Eidsvold Turns hjemmebane Myhrer Stadion var ganske trivelig til Norge å være, og jammen hadde de skikkelig naturgress også! Jeg begynte å bli interessert.

En sjekk på nettet viste at jeg ved å reise kollektivt kunne komme meg dit på rundt to timer, og at jeg også ville komme meg tilbake etter kamp. Med å kjøpe en 24-timers Ruter-billett for alle soner, ville jeg kunne ta meg til Eidsvoll tur/retur for 190 kroner. Det er til sammenligning omtrent det jeg ville ha måttet betalt EN VEI for å reise fra Drøbak til Fredrikstad – selv om sistnevnte er en kortere. Dermed droppet jeg glatt tankene om å se FFK v Jerv i 1. divisjon, og talte i stedet på knappene i forhold til Eidsvoll-tur.

Håret i suppa, for å si det på den måten, var at Eidsvold Turns motstander var Odd 2 – altså telemarkingenes reservelag. Uten å dvele altfor mye ved dette temaet, kan jeg ikke nekte for at jeg synes disse reservelagene er en uting i divisjonssystemet – i hvert fall så høyt som 2. divisjon – og at jeg i utgangspunktet ønsker de dit pepperen gror. Jeg har ved en rekke anledninger sett hvordan disse klubbene indirekte har avgjort både tittelkamper og nedrykksstrid ved å f.eks. stille adskillige sterkere lag mot når de skal redde plassen i divisjonen mot slutten av sesongen. Ideelt sett burde disse spilt i en egen reserveliga. Men kanskje jeg skal nøye meg med å si at jeg «ikke er noen fan», og at jeg likevel valgte å legge ut på langtur med kurs mot øvre Romerike.

Turen gikk først med buss til Oslo, der jeg byttet til tog fra Oslo S. Etter å ha steget av på Eidsvoll stasjon skulle siste etappe gå med bus 811 mot Dølihagan. Nå syntes jeg det både føltes og hørtes ut som om jeg virkelig var ute på landet, uten at det var noe negativt i seg selv eller plaget meg nevneverdig. Etter rundt fem minutter på bussen, kom jeg meg av på rett holdeplass og spaserte de få minuttene til Myhrer Stadion, der jeg ankom med en drøy halvtime til kampstart. Etter å ha betalt 100 kroner for inngang, kunne jeg ta en spasertur rundt anlegget.

På vei inn fikk jeg dessuten også rasket med meg et eksemplar av det som skulle forestille dagens program – et A4-ark som kunne brettes i to, slik at det fremsto som et hefte med cover, og med lagoppstillinger og en tabell inni. Dette virker å være en nokså vanlig variant i norsk fotball, om man i det hele tatt har trykket opp noe som helst. Det hadde Eidsvold Turn gjort, og tabellen fortalte at vertskapet befant seg helt sist på tabellen i 2. divisjon avdeling 3. De hadde hittil kun fem poeng i protokollen, men det ble sagt at man tross alt lovende tegn den siste tiden. Det var fem poeng opp til klubben over nedrykksstreken, som tilfeldigvis var kveldens motstander, Odd 2.

Jeg har ved flere anledninger slått fast at det norske publikum gjerne kommer to minutter før avspark og helst er på vei ut igjen allerede når sluttsignalet går, men på Myhrer Stadion var det faktisk noen titalls personer som allerede var tilstede, og noen av de satt ved bordene inne i kafeteriaen tilknyttet klubbhuset, der fremmedfolk som kom inn ble nøye gransket av de lokale som unisont kikket opp i nysgjerrighet og kanskje en smule skepsis. Jeg hadde på dette tidspunktet allerede unnagjort en runde rundt banen, og stakk i varmen kun hodet innom for å betale 25 kroner for en Fanta.

Det er kun på langsidene at det er tribunefasiliteter, og der står man i all hovedsak på tre-tribuner. En kjenning kunne via melding på Facebook fortelle at han mente at tribunene her hadde blitt satt opp i løpet av 1960-årene, uten at jeg har funnet informasjon som tyder på noe annet. På bortre langside har man på midtpartiet en seksjon der 183 blå plastseter er installert på et parti som rager høyere enn tribunene ellers, og som må kunne kalles en «hovedtribune». De ikke altfor vakre laglederbenkene var å finne på motsatt langside, der man også gjorde klart til filming. Det viste seg at i hvert fall Romerikes Blad streamet direkte fra kampen – et tilbud min nevnte kjenning i Egersund benyttet seg av. Det var vel neppe fordi jeg lovet å vinke, men snarere fordi dette er Egersunds divisjon, får man tro. De utkjemper for øvrig en tvekamp med Ull/Kisa i toppen av tabellen så langt.

Fra samme kilde ble jeg fortalt at tilskuerrekorden på Myhrer Stadion var på 5 000 i en kvalifiseringskamp mot selveste Fredrikstad i 1974, mens det samme antall visstnok var til stede da man året før møtte Rosenborg i cupen. Første del av 1970-årene var i det hele tatt klubbens storhetstid, da de spilte flere sesonger på nest øverste nivå. Andreplass i 1974 førte til den nevnte kvalik-kampen mot Fredrikstad, da både Turn og Bodø/Glimt imidlertid måtte se at rødbuksene fra Østfold ble for sterke. Nå har Eidsvold Turn spilt i 2. divisjon siden de sikret opprykk fra 3. divisjon høsten 2012.

Om det hadde regnet, kunne jeg sikkert etterlyst et overbygg, for samtlige tilskuere befinner seg under åpen himmel, men jeg trivdes på Myhrer Stadion, som har vært klubbens hjemmebane siden 1916, og som i seg selv har en viss karakter som ikke er hverdagskost på dette nivået i norsk fotball. Og igjen, jeg så faktisk frem til å se en kamp på ordentlig naturgress igjen. Jeg tok oppstilling oppe på tretribunen på bortre langside, helt ute på den ene flanken. I hjørnet rett ved siden av hadde man originalt nok valgt å bruke to telefonstolper til å henge opp den elektroniske resultattavla, men kiosken ved siden av virket stengt – sannsynligvis erstattet for godt av kafeteriaen i det nokså nye klubbhuset.

Kampen startet på en måte som gjorde at jeg var optimist på vertskapets vegne denne kvelden. De viste lovende takter, og det var snart ganske utrolig at de ikke fikk hull på byllen. Når dommeren blåste for halv tid hadde de to ganger truffet aluminiumen: Først i form av et skudd fra Ole Andreas Nesset som smalt i innsiden av stolpen helt oppe i krysset, for deretter å seile nærmest langs målstreken gjennom feltet. Og noe senere i omgangen da et skudd traff tverrliggeren. I tillegg hadde de flere lovende angrep som endte i gode sjanser – for eksempel en heading som ble glimrende reddet av Odd-keeper Viljar Myhra, og en dobbeltsjanse der en avslutning fra fem meter endret retning i et Odd-ben og suste over mål. Vertene hadde nå fortjent et mål, og det var ikke vanskelig å føle med de.

Da vertene tolv minutter ut i andre omgang tok ledelsen, var det intet mindre enn de hadde gjort seg fortjent til, og det kom også som et resultat av en godt angrep. Robin Edvardsen kom seg fri på kanten og la inn til Martin Trøen som headet ballen i mål til 1-0. Trøen hadde noen minutter tidligere skutt like utenfor, så det var nok en lettelse både for ham og for Turn-folket generelt. Odds reserver (for øvrig med sju spillere med førstelags-spill denne sesongen) skapte ikke stort på Myhrer Stadion, men ti minutter senere utnyttet de en kontring da Damon Eghdami kom alene med hjemmelagets 16 år gamle keeper-debutant Hågen Einang og utlignet til 1-1.

Bortsett fra denne muligheten registrerte jeg kun ytterligere en sjanse til gjestene fra Telemark, men Eidsvold-laget må ha nærmet seg tosifret antall målsjanser der de på nytt jaktet et seiersmål. Odd-keeperen stoppet imidlertid avslutningene fra både Trøen, Mats Ingebrigtsen og Fredrik Kristiansen, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling i en kamp der Eidsvold Turn hadde fortjent så mye mer. Det sies at man sjelden har flaks når man sliter i motgang, og kanskje vil Turn føle at det er litt utgjort i øyeblikket. Imidlertid var speaker påpasselige med å minne om at hele 15 av de 26 serierundene gjenstår etter sommerferien. Så det er kanskje en liten trøst..

Flesteparten av de 143 tilskuerne var nok noe skuffet da de forlot Myhrer Stadion. Jeg hadde ikke voldsomt hastverk, men slentret rolig tilbake mot bussholdeplassen der buss 811 visstnok skulle plukke opp klokka 21.19. I stedet for å ta buss tilbake mot Eidsvoll stasjon, ble jeg med videre mot Dølihagan (som da jeg sjekket det opp viste seg å være i den sørlige utkanten av Jessheim) og steg av ved Eidsvoll Verk stasjon, der jeg snart hoppet på toget mot Oslo. Da gjensto kun bussturen hjem fra Oslo til Drøbak, etter en lang dag med et trivelig besøk på Myhrer Stadion. Nå er det heldigvis snart duket for neste Englands-tur, så neste kamp med meg til stedet vil finne sted på balløya.

Norwegian ground # 43:
Eidsvold Turn v Odd II 1-1 (0-0)
2. divisjon avd. 3
Myhrer Stadion, 29 Juni 2015
1-0 Martin Wilhelmsen Trøen (57)
1-1 Damon Eghdami (67)
Inngang: 100 kroner
Tilskuere: 143

Lørdag 27.06.2015: Drøbak/Frogn v Kråkerøy

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Drøbak/Frogn har så lang i 2015 spilt sine hjemmekamper på Frogn kunstgressbane mens deres Seiersten Stadion gjennomgår en grundig oppgradering. I den forbindelse var det kanskje på tide at jeg tok meg en tur for å se på denne midlertidige hjemmebanen til det som tross alt er min lokale klubb. Skjønt, midlertidig er den ikke for reservelagene, som vil fortsette å spille sine kamper der. Frogn kunstgress ligger noe avsides til, i skogen bak Frogn videregående skole. Jeg hadde vurdert å sykle dit opp, men fikk svært dårlig tid, slik at jeg i stedet tok bussen til Heer og gikk de drøye ti minuttene derfra.

Denne kunstgressbanen ligger slik til at man ideelt sett bør ha bil for å komme seg dit, og det er ikke vanskelig å se der majoriteten av de fremmøtte kommer kjørende, og jeg så faktisk ikke en eneste annen person som brukte apostlenes hester på min spasertur fra Heer. Imidlertid må man parkere oppe på den nevnte skolen for å gå den siste biten til fots, der en liten og ganske bratt gangvei leder ned til kunstgressbanen som ligger nede i en slags gryte omringet av skog. Dette ville for få år siden – før man bygget Oslofjordtunnelen og Frogn videregående – vært «laaangt ute i skauen».

På parkeringsplassen traff jeg på et kjent Drøbaks-fjes som det skulle vise seg hadde tatt over som speaker. På vei ned den nevnte gangveien kunne han fortelle at man håper å kunne returnere til Seiersten Stadion allerede første kamp etter sommerferien, slik at dette i så fall ville bli førstelagets siste kamp her. Det var noe overraskende for undertegnede, som hadde trodd at de nok hadde belaget seg på å spille hele 2015-sesongen her. Nå var det andre som hevdet at det nok kanskje er noe optimistisk, og at det man muligens måtte spille et par kamper her også etter sommerferien, men kanskje var det flaks at jeg tok turen denne dagen, slik at jeg i det minste fikk med meg en førstelagskamp her.

Dette var også sesongens første (av ikke altfor mange, riktignok) erfaring med inngangspenger på kamper i 3. divisjon eller lavere. Til tross for at man tilsynelatende kan snike seg inn via et utall stier gjennom skogen, hadde man tatt med seg bordet som var stilt opp i bunnen av gangveien, der man ankommer selve banen. Der sto selvsagt Bjørn, faren til en kompis, og trofast tjener for DFI i en årrekke. 50 kroner ble byttet mot en billett mens han måtte beklage at de ikke hadde noe kampprogram eller stensil med lagoppstillinger. Nå er det igjen urettferdig å sammenligne med England, der det er mer kultur for slikt og ramme rundt kampen, men dette er et punkt norske klubber kan bli langt bedre på. Vi så jo snart også at det var printet ut lagoppstillinger for speaker Pål Mørk, og da er det ikke vanskeligere enn å printe ut noen titalls slike når man likevel printer ut ett. Det er ikke så mye som skal til, og alle monner drar. Vel, nok om det.

Jeg hadde alt annet enn høye forventninger til Frogn kunstgress, men det var faktisk langt fra like ille som fryktet, til tross for kunstgressmatte og en total mangel på tilskuerfasiliteter (ja, jeg skal forsøke å begrense gnålet om kunstgress). Banen ligger som sagt nede i en slags gryte, der den åpenbart er delvis sprengt ut av fjellet inne i skogen. Dette gjør at man på langsidene – og spesielt langsiden nærmest skolen (og inngangen) – har muligheten for å se kampen fra utkikkspunkt med god utsikt. Bak det ene målet er det en asfaltert flate hvor man har fått satt opp en bu, og på et bord utenfor denne solgte man vafler, brus, og hjemmelagde kaker. Det fantes kun Cola i kjølebagen, så jeg tok med meg en boks for å finne et godt utkikkspunkt oppe i skråningen på nærmeste kortside, der jeg kunne stå inntil et gjerde som strekker seg bortover «klippen».

Min familie på farssiden kommer fra Kråkerøy, der jeg har tilbragt mye tid i barndommen, og det var nettopp Kråkerøy som denne lørdagen hadde kommet på besøk. Vinneren av denne kampen ville innta andreplassen i 3. divisjon avdeling 1 – en andreplass som Kråkerøy for så vidt allerede hadde lagt beslag på. De hadde seks poeng opp til ledende Oppsal, mens Drøbak/Frogn befant seg på tredjeplass ytterligere fem poeng bak. Ved siden av meg stilte det seg en kar som håpet at DFI ikke rykket opp denne sesongen, da han mente at nesten ingen ville være gode nok, og at man igjen måtte hente inn forsterkninger utenfra. Han ville heller se at klubben ga lokale unggutter en sjanse og ga de et par sesonger på å heve seg. Da DFI i mine yngre dager ved et par anledninger var nær på å ta seg opp på øverste nivå, var jo det faktisk med en rekke lokale og regionale spillere, men når har jo også fotballen (og samfunnet ellers) forandret seg endel siden den gang – uten at det nødvendigvis har vært til det bedre.

DFIs tre siste hjemmekamper hadde endt med henholdsvis 5-5 (mot Østsiden), 7-5 (mot Nesodden) og 3-4 (mot Sarpsborg 2) – altså hele 29 mål på tre kamper. Dermed var det mange som forventet en ny målfest, men ingen i denne avdelingen slipper inn færre mål enn Kråkerøy, som da også var manges favoritt til tittel og opprykk før sesongstart. Det startet nokså friskt, men dabbet snart noe av, og det var på vei til å bli litt kjedelig da Kråkerøy plutselig ble tildelt straffe uten at hverken jeg eller sidemannen var i stand til å se situasjonen (jeg ble i pausen fortalt at det skal ha vært dømt på en takling). Straffesparket smalt imidlertid i tverrliggeren og ut, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste for pause.

Det var ingen festforestilling de snaut 100 tilskuerne (jeg talte 96) var vitne til, men gjestene hadde et ørlite overtak, og det var ikke helt ufortjent da de drøyt tolv minutter ut i andre omgang tok ledelsen ved avdelingens toppscorer, Joacim Olsen. DFI måtte stort sett nøye seg med halvsjanser, og langskudd, og det virket som om det skorter noe på det offensive. Men som sagt er da også Kråkerøy gode defensivt. Gjestene var nærmere 2-0, og fikk også et mål annullert uten at jeg er 100% overbevist om at det var en offside. DFI presset på for utligning, og de tilreisende supporterne fra Kråkerøy var tydelig nervøse på overtid. Men omsider, etter å ha spilt 4 minutter og 40 sekunders tilleggstid, kunne de puste lettet ut. Det sluttet altså 0-1, uten at den gamle FFK-spilleren Bjørnar Johannessen hadde grunn til å være storfornøyd med det hans grønne og hvite gutter hadde levert ute på kunstgresset. Men de kunne i hvert fall ta med seg tre poeng tilbake til Østfold, og ikke minst hadde de knappet innpå Oppsal som hadde tapt sin bortekamp mot Trosvik i nettopp Fredrikstad.

DFI-trener Teitur Thordarsson hadde nok enda mindre å være fornøyd med, men laget fra «badebyen» trenger kanskje en sesong eller to til før de for alvor kan kjempe om retur til 2. divisjon. Selv forlot jeg Frogn kunstgress, men ble snart passert av Bjørn, som tilbød meg skyss hjem. Det takket jeg selvsagt ja til, og på veien kunne han fortelle litt mer om står nede på Seiersten, der de visstnok er ferdig med å støpe fundamentet til den nye tribunen. Uavhengig av tidspunkt for retur regnet han med at det en liten stund ville kunne se ut som en byggeplass rundt kunstgressmatta (selvfølgelig!) de er i ferd med å legge. Jeg takket for skyssen og låste meg inn, men ble snart lokket på vorspiel. Jeg hadde i hvert fall fått sett en førstelagskamp på Frogn kunstgress, så vil tiden vise hvor fort de flytter på seg etter sommerferien.

Norwegian ground # 42:
Drøbak/Frogn v Kråkerøy 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Frogn kunstgress, 27 Juni 2015
0-1 Joacim Olsen (58)
Inngang: 50 kroner
Tilskuere: 96 (h/c)

Fredag 26.06.2015: Lommedalen v Eik-Tønsberg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min engelske groundhopper-kjenning Paul hadde denne dagen fløet over til Norge for å tilbringe en langhelg her, og i den forbindelse hadde jeg hjulpet ham litt med å orientere seg i kamputvalget. Jeg fant også noen kamper for fredagskvelden, der valget sto mellom besøk hos Lommedalen, Rælingen, og Vestfossen. Valget falt til slutt på Lommedalen, og jeg valgte å bli med, slik at jeg satt meg på bussen mot Oslo for å møte Paul. Etter først å ha blitt fintet ut av nye rutetider, slik at jeg mistet en av ekspressbussene med noen få minutter, kom jeg meg omsider innover, og innfant meg på Cafe Fiasco, som var avtalt møtested.

Etter to glass med godsaker fra tappekranene tok vi plass på T-banens linje 2 som vi ble med helt til endestasjonen Kolsås, og derfra måtte vi ha buss 753 videre opp til Lommedalen. Det viste seg faktisk å være mer landlig enn jeg hadde forventet, og Paul uttrykte lettelse over at jeg hadde bestemt meg for å være med, da han tvilte på at han ville klart å finne frem. Dessuten hevdet han at han aldri ville trodd at det gikk busser tilbake fra et sted som dette etter en kveldskamp, men det var altså tilfelle, og var selvsagt grundig sjekket opp på forhånd.

På veien hit hadde jeg også fått et grundigere innblikk i hvordan Paul ikke bare var groundhopper, men også både trainspotter og flittig noterte de individuelle nummer på samtlige busser og T-bane-tog vi tok denne dagen. Jeg tror jeg personlig holder meg til groundhopping! Da vi spaserte opp forbi Lommedalen skole og ankom Lommedalen kunstgress – eller Lommedalen Idrettspark om man vil – fikk vi imidlertid en liten overraskelse. Det viste seg nemlig at de den siste tiden har anlagt en ny kunstgressbane ovenfor den gamle som var nærmest veien der vi kom gående. Og en viss aktivitet på den øvre, nye banen signaliserte da også at det nok var her kveldens kamp ville bli spilt.

På den nedre banen (som ses på de første bildene) var det riktignok en noe større tribune, men bak det ene målet på den øvre banen hadde de bygget et tydeligvis flunkende nytt klubbhus med veranda ut mot banen, og da man her også hadde satt opp cornerflagg, ble det klart for oss at det var her kampen ville bli spilt. Bortsett fra det nevnte klubbhuset, der vi stakk hodet innom for å kjøpe henholdsvis en pølse og en vaffel, består tilskuerfasilitetene av et par moderne sittetribuner i metall som er satt opp ved siden av hverandre på den ene langsiden. Her har man (sannsynligvis som føle av utgravningene ved anleggelse av banen) en stor jordvoll, og i likhet med noen andre fremmøtte fant vi ut at dette ville være et godt utkikkspunkt.

Kveldens kamp dreide seg om ligapoeng i 3. divisjon avdeling 4, der FK Tønsberg ser ut til å gå mot en suveren tittel og opprykk. Etter 11 serierunder hadde de vunnet samtlige kamper og ledet allerede med noe sånn som 13 poeng på Lommedalen, som befant seg på andreplass før kveldens kamp. Lommedalens gjester var et annet lag fra Norges eldste by – nemlig Eik-Tønsberg, som på sin side trengte poeng på nedre del av tabellen, der det imidlertid var jevnt rundt og foran Tønsberg-laget på tabellen.

Men la oss dvele litt lenger ved Eik-Tønsberg, for det var for meg litt surrealistisk å se Eik-Tønsberg som et bunnlag i 3. divisjon, da jeg tidligere har sett Eik i det beste selskap. Faktisk mener jeg at Eik var motstander i Norges øverste divisjon da jeg så min første kamp på Fredrikstad Stadion på første halvdel av 1980-årene. Jeg husker godt at Eik på den tiden oppholdt seg på øverste nivå, og at spillere som Erik Thorstvedt og Erik Solér var innom klubben. Enda lenger tilbake i tid var rundt 1960 et av Norges beste lag, og det er noe snodig å se at de nå tydeligvis spiller på en meget spartansk kunstgressbane. Hvor har de gamle Eik-supporterne blitt av??

Kanskje har de «mdlet overgang» til nevnte FK Tønsberg, for denne klubben ble i 2002 stiftet som en slags «paraply-klubb» for Tønsberg-området, og Eik-Tønsberg var en av visstnok 20(!) klubber som tok del i satsingen. Og her ligger også forklaringen på at Eik har rast nedover i systemet, for da Eik-Tønsberg var den beste av de nevnte samarbeidsklubbene, tok FK Tønsberg deres plass i 2. divisjon, men jeg går ut fra at Eik-Tønsberg muligens overtok plassen til sitt reservelag lenger ned i divisjonene. Noe merkelig er det jo da at de nå spiller i samme divisjon og avdeling, men slik er nå den norske modellen, og det virker uansett som et tidsspørsmål før FK Tønsberg starter rykker opp igjen.

Men nå var det altså Lommedalen v Eik-Tønsberg det dreide seg om, og det var en nokså underholdende kamp vi ble vitne til. Utfra tabellen var det oppskriftsmessig da Leiv Sigvald Stensen sendte vertene i føringen, men etter en halvtime utlignet Eik ved Espen Hasselgreen. Det var heller ikke spesielt ufortjent, for det var en nokså jevn kamp som svingte frem og tilbake, og der Eik så absolutt var med på notene. Imidlertid gikk det kun sju minutter før vertene igjen tok ledelsen ved Kenneth Di Vita Hansen, og det sto fortsatt 2-1 på den lille resultattavla (som henger på en av flomlysmastene) da pipeblåseren signaliserte for pause.

I andre omgangs sjuende minutt utlignet igjen Eik, og Anders Gustavsen var målscorer. Blant de 55 tilskuerne vi talte (60 var det offisielle tilskuertallet, men på dette nivået synser man seg gjerne frem til en noenlunde overslag) var det faktisk minst 5-10 Eik-supportere som nå kunne slippe jubelen løs. Etter dette ble det langt slappere, og en lang periode var vi mer opptatt av å diskutere kunstgress-politikk, og selv om Paul var uenig med meg og mente man måtte åpne for kunstgress på alle nivåer også England, var han vel i likhet med meg heller ingen stor fan, men stilte først og fremst spørsmålstegn med hvorfor man ser så mange kunstgressbaner sør i Norge som tross alt spiller sommersesong.

En kort periode livnet det litt til igjen med sjanser til begge lag, men det ebbet ut med 2-2 og poengdeling, og dermed kunne vi ile ned til bussholdeplassen for å komme oss tilbake til sivilisasjonen. Etter bytte til T-bane på Kolsås kom vi oss omsider tilbake til Oslo sentrum, der vi unnet oss et par pints med Strongbow på Andy’s Pub, før Paul tok kvelden og returnerte til hotellet. Han skulle dagen etter få med seg en dobbel i form av besøk til Frigg og Stabæk, mens Ullern og Vålerenga sto på søndagsmenyen. For min del var et kort stopp for å innta en baconpølse medvirkende til at jeg mistet 00.30-bussen med få minutter, og med en time til neste buss slo jeg i hjel en drøy halvtime med ytterligere en pint på Cafe Fiasco før jeg til slutt kom meg hjemover.

Norwegian ground # 41:
Lommedalen v Eik-Tønsberg 2-2 (2-1)
3. divisjon avd. 4
Lommedalen Idrettspark, 26 Juni 2015
1-0 Leiv Sigvald Stensen (13)
1-1 Espen Hasselgreen (31)
2-1 Kenneth Di Vita Jensen (38)
2-2 Anders Gustavsen (52)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 60

Søndag 21.06.2015: Strømsgodset v Tromsø

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha sett FFK ta tre viktige bortepoeng mot Bærum, strenet jeg tilbake mot Sandvika stasjon, der 17.04-toget var tilnærmet i rute. Tjue minutter senere kunne jeg stige av i Drammen, og jeg kan ikke engang huske hvor lenge siden det er siden sist jeg har vært i denne byen. Til tross for at Drammen tross alt ikke er altfor langt fra Drøbak, følte jeg meg faktisk som om jeg var på langtur der jeg langet ut i retning Marienlyst Stadion. Opprinnelig hadde jeg vurdert å følge opp kampen i Sandvika med en tur til Strømmen Stadion, men registrerte etter hvert et det var raskere og langt enklere å ta seg til Drammen, og jeg skulle derfor se Tippeliga-fotball for første gang på overraskende lang tid.

Utrolig nok hadde jeg faktisk ikke sett en seriekamp på øverste nivå i Norge siden 2009, da FFK avsluttet sesongen med å rykke ned på surest mulig vis – med hjemmetap for særpingene i kvalifiserings-spillet! Nå var det gått over fire og et halvt år siden den gang, og det var altså Strømsgodset som nå ville bli «beæret» med mitt besøk når de tok imot Tromsø til dyst på «Gamle Gress» – et temmelig misvisende navn i disse dager, for det er nå dessverre ikke et eneste gresstrå med naturgress igjen på Marienlyst. Fra utsiden er det for øvrig ikke mye som vitner om at dette er et fotballstadion, selv om flomlysmastene selvsagt røper dette.

Etter å ha betalt 200 kroner for en billett til Klokkesvingen, kunne jeg imidlertid konstatere at det på spesielt denne seksjonen har skjedd store ting de siste årene. Det er vel ikke lenge siden man her befant seg under åpen himmel, men nå har alle tak over hodet her, og på denne kortsiden har man nå såkalt safe standing, men bølgebrytere på hver rad og seter som kan vippes opp og ned. Jeg må innrømme at jeg ikke er den aller største tilhenger av dette, da det på ingen måte kan erstatte ståtribunene, men det er da i hvert fall langt bedre enn det som synes å være alternativet. På den ene siden av denne tribunen ble for øvrig også bortesupporterne fra Tromsø plassert.

Marienlyst Stadion har for øvrig vært hjemmebane for Strømsgodset siden 1967, men ble åpnet allerede i 1924 – på en tid da Drafn vel var det førende laget i Drammen. Bak mål på motsatt side holdt GodsetUnionen til på det som vel heter Gulskogen-tribunen, og dette så ut som en nokså standard sittetribune. Det er også tilfelle med både hovedtribunen, som befant seg på venstre langside sett fra mitt ståsted, og tribunen på motsatt langside. Strømsgodset lå rundt midten av tabellen mens et bortesvakt Tromsø trengte poeng i bunnstriden.

Hjemmelaget fikk en knallstart da Marvin Ogunjimi i kampens fjerde minutt headet i mål etter innlegg fra Lars-Chrisopher Vilsvik. Seriemestrene fra 2013 hadde deretter flere muligheter til å doble ledelsen, men kampen dabbet snart av. Tempoet falt voldsomt, og vertene slapp Tromsø inn i kampen. «Gutan» klarte imidlertid ikke å utnytte et til tider slapt, stillestående og temposvakt Godset-spill, og gjestene var farligst de gangene de klarte å involvere Remi Johansen. Det sto 0-0 da jeg kunne benytte pausen til å kjøpe meg en Solo og en pølse.

Tromsø startet best etter pause og hadde mye ball, men brant flere halvsjanser, og i stedet doblet Godset ledelsen etter halvspilt omgang da Lars-Christopher Vilsvik ble glimrende spilt gjennom av Iver Fossum. Med en elegant chip over TIL-keeper Pål Vestly Heigre satt Vilsvik inn 2-0, og noe av futten forsvant ut av gjestene. Innbytter Bismark Boateng var få minutter etter nære på å sette spikeren i kista, men hans avslutning traff stolpen. Og da fikk Tromsø etter hvert tatt seg sammen og satt inn en sluttspurt.

Til tross for et til tider kraftig press måtte de imidlertid vente til det 88. minutt før de fikk reduseringen, og det var tsjekkeren Zdenek Ondrasek som ga fornyet håp. TIL stormet nå fremover og hadde til tider regelrett power play mens Godset klarerte frenetisk hver gang de fikk tak i ballen. De klarte da også å ri av stormen, og er sammen med Rosenborg fortsatt det eneste ubeseirede hjemmelag i Tippeligaen. For Tromsø var det nok en bittert tap, for de var det beste laget i store deler av kampen, og hadde strengt tatt fortjent langt mer fra denne kampen.

For min del satt jeg straks kursen mot Drammen stasjon, der jeg fikk tid til å kjøpe meg en sen middag i form av en baconpølse før jeg satt meg på toget til Oslo. Og en lang fotball-dag gikk mot slutten da jeg kunne omsider kunne sette meg på bussen tilbake mot Drøbak. Og for ordens skyld, jeg er usikker på om Strømsgodset utgir noe kampprogram på fast basis (et område vi er altfor dårlige på her til lands, men det er vel heller ingen spesiell kultur for det), men jeg så i hvert fall ikke noe til det.

Norwegian ground # 40:
Strømsgodset v Tromsø 2-1 (1-0)
Eliteserien
Marienlyst Stadion, 21 Juni 2015
1-0 Marvin Ogunjimi (4)
2-0 Lars-Christopher Vilsvik (67)
2-1 Zdenek Ondrasek (88)
Inngang: 200 kr
Tilskuere: 6 708