vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Fredag 17.07.2015: Spalding United v Stamford

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter at jeg stortrivdes ved Sheepy Road kvelden før, var det nesten litt synd å forlate Atherstone, men jeg hadde jo også en ny kamp på programmet denne dagen. Den skulle foregå i Spalding, sør i Lincolnshire, og det var sannelig også 2015/16-sesongens første obligatoriske kamp for min del. Frokostmenyen ved The Atherstone Red Lion Hotel var såpass fristende at jeg valgte å betale £9 for å bli vartet opp med en herlig full english breakfast med tilhørende omelett før jeg etter hvert sjekket ut og spaserte mot Atherstone jernbanestasjon med alt mitt pikkpakk for å starte ferden mot ‘flatlandet’.

Dagens første av tre tog fraktet meg de sju minuttene til Nuneaton, der jeg hadde et drøyt kvarter på meg til å bytte tog. Dagens lengste etappe startet her, og toget brukte rundt en time og tjue minutter på å frakte meg til Peterborough, der jeg hadde en snau halvtime til avgang for dagens tredje og siste tog. Med en tidlig start neste morgen, hadde planen vært å overnatte i eksempelvis Peterborough for å få en noe enklere start på lørdagen, men Spalding er åpenbart ikke velsignet med en altfor imponerende service, der siste toget gikk lenge før kampslutt. Tilbake i nuet hadde toget mot Lincoln nå Spalding som første stopp, og etter nye tjue minutter kunne jeg stige av i det som gjerne kalles Heart of the Fens.

The Fens er et flatt landområde i det østlige England, rundt den store bukta The Wash, som gjennomstrømmes av en rekke elver. The Fens strekker seg inn i både Cambridgshire, Lincolnshire, Norfolk, samt en liten del av Suffolk. Det er blant annet her i The Fens at man finner Storbritannias laveste punkt, og deler av dette området ligger lavere enn havets overflate. Det ble drenert for flere hundre år siden, og er nå en lavtliggende, flat landbruksregion med store våtmarksområder og myrlandskap som også tjener som fuglereservater. Dette beskrives som landets beste grønnsaksdistrikt, samtidig som man også er storprodusent av blant annet både blomster, frukt, hvete og andre kornsorter.

Markedsbyen Spalding ligger i den delen som sorterer under Lincolnshire; i den sørlige delen av grevskapet. Den ligger ved elven Welland, drøyt to norske mil sørvest for Boston. Spalding har rundt 30 000 innbyggere og vokser raskt – spesielt grunnet store mengder av utenlandsk arbeidskraft som har kommet for å jobbe hos de forskjellige matvaregigantene som har en rekke store anlegg i byen. Disse anleggene er også grunnen til at byen er fast destinasjon for mye tungtrafikk som frakter matvarer til og fra disse anleggene. Men mest av alt er Spalding kanskje kjent for sine tulipaner, og den årlige Spalding Flower Parade som startet i 1959, tiltrakk seg mange år så mange som 100 000 besøkende. I 2013 ble den imidlertid arrangert for siste gang etter at de lokale myndigheter ikke lenger ville finansiere den.

Westbrooke House B&B ligger ti minutters gange fra byens togstasjon, og der hadde jeg booket kost og losji for £30. Etter å ha krysset over den store parkeringsplassen utenfor en voldsom Sainsburys-sjappe, gikk min vei forbi fotballstadionet jeg senere på kvelden skulle besøke. Jeg kunne ikke dy meg, og måtte unne meg en kjapp kikk innenfor de åpne portene der en liten gjeng med arbeidskarer var i ferd med å pakke sammen og avslutte hva de nå enn drev med. Etter noen minutters gange oppover Pinchbeck Road fant jeg mitt vertshus for natten, og fikk snart sjekket inn og installert meg. Jeg informerte det eldre ekteparet om at jeg hadde en tidlig start og derfor med stor sannsynlighet ville være vekk allerede før frokostserveringen startet, men husfruen insisterte på å stå opp for både å besørge frokost, og kjøre meg til togstasjonen!

Da det var avtalt, var det på tide å kikke meg litt rundt i Spalding, og når jeg nå igjen passerte Spalding Uniteds hjemmebane, benyttet jeg anledningen til en langt nøyere kikk og en runde rundt banen. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg der støtte på en klubbrepresentant som var innom en svipptur, og jeg ble stående en stund å samtale med denne karen. Jake Whiteley fungerer også som klubbens fotograf, samtidig som han fortalte at han også er mannen bak klubbens nye logo. Han var svært interessert i å høre mer om min tur, og uttrykte nærmest vantro da han så kampprogrammet mitt. Etter at han hadde pekt og forklart litt rundt på anlegget var det på tide å la ham gå, og etter fullført runde gjorde jeg det samme.

Etter en svipptur innom den store Salisbury-sjappa, oppsøkte jeg Wetherspoons-puben The Ivy Wall for å teste ytterligere noen av deres festival-cidere. Av deres utvalg var det kun to jeg hadde til gode å teste, og både Frysburys Rutland og Snails Bank’s Pencombe Lane ble plukket ut til vurdering, i tillegg til at jeg unnet meg et glass med den gode Orchard Pig Truffler. Jeg hadde også fått anbefalt puben The Lincolnshire Poacher nede ved elven Welland, og der satt jeg en stund og nøt sommeren med en medbragt bok mens jeg nippet til en forfriskende pint. Klokka hadde etter hvert passert halv sju, og jeg tømte glasset for å spasere den korte veien opp til kveldens kamparena, der det skulle kjempes om avansement i Lincolnshire Senior Trophy.

Opprinnelig hadde det fristet med en tur til Cornwall denne dagen for å få besøkt Truro City, som etter all sannsynlighet går løs på sin siste sesong på Treyew Road, men reiseveien betød at det ikke passet spesielt bra. Ikke minst ville det umuliggjort det som var min plan for lørdagen, så det får vente. Jeg har imidlertid en stund vært nysgjerrig på Spalding United som klubb, og da denne kampen i grevskapscupen ble satt opp denne fredagskvelden, var det en fin anledning til en visitt; ikke minst ettersom det var en obligatorisk kamp i motsetning til de mange treningskampene denne dagen. Det er jo tross alt alltid morsommere å se obligatoriske kamper. £7 fattigere gikk jeg gjennom telleapparatene, og betalte ytterligere 20 pence for et «program» som i sannhetens navn kun var et brettet A4-ark med forside, lagenes tropper, og cupens oppsett.

Her har Spalding United spilt siden starten i 1921, og på den tiden ble deres hjemmebane kalt Black Swan Ground etter puben som banen da lå bak. Det var da lokale myndigheter i 1954 forærte anlegget til klubben at det ble døpt om om til ære for en lokal politiker og parlamentsmedlem, og Sir Halley Stewart Field er nå altså navnet på stadionet som jeg entret på den ene langsiden. Midt på denne langsiden står hovedtribunen som dominerer anlegget. Den er en sittetribune som strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde, og som er forhøyet fra bakken, slik at den entres ved hjelp av trapper i forkant. Lenger nede på denne langsiden står det også en langt mindre og mer moderne ståtribune av den prefabrikerte typen.

Bak det ene målet står klubbhuset ut mot det ene hjørnet. Utenfor her står enda en av de små, prefabrikerte, moderne tribunene som byr på flere ståplasser. Ellers er det såkalt hard standing og ståplasser på bar bakke og under åpen himmel som gjelder. Det er ingen andre tilskuerfasiliteter hverken på bortre langside – der man for øvrig finner laglederbenkene – eller bak det andre målet. Der er det stort sett bare gress, og bak det nevnte målet også en parkeringsplass. På utsiden sørger det store gamle vanntårnet Chatterton Tower for et interessant bakteppe når man ser mot hovedtribunen fra motsatt side. Mens det gamle tårnet fra 1955 har blitt litt av et landemerke, er det åpenbart store deler av lokalbefolkningen som ikke synes det er videre vakkert. Uansett; jeg inntok klubbhusets bar og lesket strupen med en pint Strongbow til £2,80.

I dette hjørnet, på utsiden av baren, har man også et matutsalg der jeg lot meg friste til å betale £3,30 for en cheeseburger med bacon. Her traff jeg igjen på Jake også, og han insisterte på å få avbilde den norske groundhopperen før han bekreftet mitt inntrykk av at det fortsatt er en ambisiøs klubb og at ambisjonene for kommende sesong er å kjempe om opprykk til NPL Premier Division. Mens The Tulips spiller i NPL Division One South, var kveldens motstander hjemmehørende i nettopp NPL Premier. I tillegg er jo Stamford en lokal rival, og det var allerede klart at vinneren ville bli belønnet med hjemmekamp mot Gainsborough Trinity i neste runde, som i realiteten var kvartfinalene.

Spalding United kan vel sies å ha blitt stiftet på ruinene av Spalding Town, og de spilte i Peterborough & District League før de ble med i Northamptonshire League – en liga som senere ble til United Counties League. Dette er en liga som Spalding United har vant for sjuende gang da de så sent som våren 2014 kronet en fantastisk imponerende sesong med tittel og opprykk, etter blant annet også å ha satt ligarekord ved å vinne sesongens 17 første ligakamper. Forrige sesong var dog ikke første gang Spalding forsøkte seg på et høyere nivå, for tre ganger tidligere hadde de prøvd seg i Southern League eller NPL. Første gang tilbragte de tre sesonger (1988-1991) i Southern League, mens det tredje og lengste oppholdet på det som nå er step 4 var de sju sesongene i perioden 2004-2011, da de grunnet sin geografiske beliggenhet byttet mellom spill i Southern League og NPL. Nå er det altså sistnevnte som gjelder.

Men denne kvelden skulle det altså spilles om avansement i Lincolnshire Senior Cup, og Stamford var faktisk også regjerende mestre. Jeg ble fortalt at de til alt overmål hadde slått ut Spalding avdenne turneringen de to siste årene. Innledningen var imidlertid en liten skuffelse, der det ute på gressmatta var en nokså tam forestilling som bar mer preg av å være en treningskamp. Jeg har selv tidligere sett Stamford-spiss Jordan Smith skape problemer med sin hurtighet, og det slik han også fikk kampens første sjanse som han etter et kvarters tid ikke klarte å utnytte. Eddy Samba prøvde seg også, men vertenes Jordan Nuttell fikk kastet seg frem og blokkert. For hjemmelaget fyrte Adam Millson løs uten å overliste Daniels-keeper Richard Knight. Spaldings beste sjanse i første omgang kom mot slutten, men Mitchell Griffiths viste kanskje at han var høyreback da han ikke klarte å styre headingen under tverrliggeren.

Det var helt på tampen av omgangen at gjestene tok ledelsen. Klokka hadde tikket over på overtid da et langt innkast fra Jon Challinor ble flikket videre, og Jordan Smith fikk pirket ballen forbi Tulips-keeper Michael Duggan. Det var det siste som skjedde før lagene gikk i garderoben, og undertegnede gikk for å hente påfyll i baren. I en liten provisorisk klubbsjappe fikk jeg også sikret meg en pin til min samling. Jeg måtte ut med hele £5, men den var større enn vanlig, og selgeren påpekte at den i motsetning til normen er skikkelig inngravert. En Stamford-supporter jeg vekslet et par ord med var tilfreds med å lede ved pause, men var ikke altfor imponert over skillet for øvrig. Han fortalte også at han håpet at Stamford igjen kan styre klar av nedrykkssonen, og fastslo at det nok er helt andre og mer ressurssterke klubber som vil kjempe i toppen; slik som Salford City og Darlington.

Første omgang hadde ikke vært noen festforestilling, men var nok i hvert fall litt bedre enn det som i andre omgang ble servert de 221 tilskuerne. Det var mange som virket slitne, og spillere viste tydelige tegn på manglende kamptrening. Michael Frew hadde en god mulighet for vertene, men keeper Knight ryddet opp, og sistnevnte var egentlig sjelden truet. Stamford var nok noe nærmere ny scoring, og Tulips-keeper Duggan vartet opp med gode redninger da han stoppet avslutninger fra Cameron Powell og Jordan Neill. Duggan måtte likevel gi tapt helt på tampen, etter at Jordan Smith hadde blitt lagt ned av Neal Spafford, og dommeren pekte på straffemerket. Frem steg en annen spiller som tidligere har imponert meg; nemlig Ryan Robbins. Landslagsspilleren for St Kitts and Nevis gjorde ingen feil, og på overtid fastsatt han sluttresultatet til 0-2.

Det var i og for seg ganske fortjent at Stamford tok seg videre og nå skulle være vertskap for Gainsborough Trinity, etter å (visstnok) ha slått ut Spalding for tredje år på rad. Det virket likevel ikke som om hjemmefolket tok det altfor tungt der de åpenbart var mer opptatt av å se frem til ligastart. Jeg hadde en tidlig start, så etter en siste pint trakk jeg meg tilbake til hotellet for å få meg litt søvn. Det hadde vært en trivelig visitt i Spalding og hos Spalding United. Deres hjemmebane er kanskje ikke det helt store for stadion-feinschmeckere, men det er heller ikke vanskelig å trives der, og hyggelige folk var det der også. Jeg hadde to kamper å se frem til dagen etter, og fant umiddelbart senga.

English ground # 266:
Spalding United v Stamford 0-2 (0-1)
Lincolnshire Senior Cup, First Round
Sir Halley Stewart Field (originally Black Swan Ground), 17 July 2015
0-1 Jordan Smith (45+1)
0-2 Ryan Robbins (pen, 90+1)
Att: 221
Admission: £7
Programme: 20p (leaflet of folded A4 page)
Pin badge: £5

Next game: 18.07.2015: Coventry Sphinx v Worcester City XI
Previous game: 16.07.2015: Atherstone Town v Tamworth XI

More Pics

Torsdag 16.07.2015: Atherstone Town v Tamworth XI

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha startet dagen med å forsyne meg fra Britannia-hotellets varme frokost-buffet, hadde jeg plenty av tid til å gjøre unna morgenstellet før jeg sjekket ut få minutter før fristen klokka 11.00. Det var på tide å forlate The Potteries, men jeg hadde alt annet enn dårlig tid, så jeg tilbragte en times tid i sola der jeg satt og leste litt på benkene utenfor hotellet. Da jeg omsider krysset veien over til stasjonen, hadde klokka såvidt passert tolv, og jeg kunne konstatere at mitt eneste tog denne dagen var i rute. Klokka 12.28 rullet toget ut av Stoke-on-Trent stasjon med kurs mot London Euston. Jeg skulle riktignok ikke fullt så langt, og etter ganske nøyaktig en time kunne jeg stige av i Atherstone.

Der hadde jeg betalt £44 for overnatting ved The Atherstone Red Lion Hotel, og etter drøyt fem minutters gange langs Long Street, kunne jeg selv se at dette var et meget koselig og sjarmerende etablissement. Jeg fikk snart sjekket inn, og etter å ha fått installert meg og slappet av litt, tok jeg turen ned i førsteetasje for å unne meg en pint Strongbow fra deres tappekraner. Det var jo dessuten på tide med en lunsj, og en kikk på menyen gjorde at jeg også falt for fristelsen til å prøve et av deres smørbrød. Det var flere ligaer som hadde valgt å offentliggjøre sine terminlister denne dagen, og når majoriteten av ligaene nå hadde sluppet sine terminlister, benyttet jeg anledningen med gratis WiFi til å saumfare disse over en ny pint for å skaffe meg et inntrykk av hvordan en mulig august-tur kunne bli.

Atherstone er en liten by med drøyt 8 000 innbyggere, beliggende nord i grevskapet Warwickshire. Her ligger den rett ved elven Anker, som utgjør grensen mot Leicestershire, og det er heller ikke altfor mange kilometer til Staffordshire-grensen. Forklart på en annen måte ligger Atherstone midt mellom Tamworth og Nuneaton – eller 23 kilometer nord for Coventry, om den beskrivelsen er å foretrekke. Atherstone har en lang historie som strekker seg minst tilbake til romertiden, da «romerveien» som senere har fått navnet Wantage Way gikk gjennom byen. I perioden engelskmennene kaller Tudortiden var markedsbyen Atherstone et viktig regionalt handelssentrum, spesielt innenfor tekstilbransjen. I senere år var de fra 1600-tallet et sentrum for hatteindustrien, og da spesielt filthatter.

I 1485 sto slaget ved Bosworth Field like utenfor Atherstone. Dette må kunne regnes som det avgjørende slaget i de såkalte rosekrigene, da Richard III ble den siste engelske konge som falt i kamp, og hans motstander Henry Tudor deretter ble kronet som Henry VII. Både på hotellrommet mitt og hotellet ellers var det på veggene en rekke bilder som tolket, illustrerte og forklarte dette slaget. Det var imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og Atherstone Town skulle ta imot et lag som representerte en av deres lokale rivaler; nemlig Tamworth, som skulle ta turen fra andre siden av Staffordshire-grensen.

Opprinnelig hadde jeg da turen var på et planleggingsstadiet blinket meg ut lokaloppgjøret Stafford Town v Stafford Rangers denne dagen, men det var før Atherstone Town kunngjorde sin treningskamp mot Tamworth. I lengre tid har jeg nemlig ønsket meg til Atherstone, der jeg har vært svært fristet av klassiske Sheppy Road, samtidig som klubben selv absolutt har pirret min nysgjerrighet. Ideelt sett skulle jeg gjerne besøkt Sheepy Road i anledning en obligatorisk kamp, men man kan ikke alltid få både i pose og sekk, og denne torsdagen bød på en god anledning til å endelig få stifte nærmere bekjentskap med Atherstone Town.

Klubbens historie er egentlig en historie om flere klubber, der den opprinnelige Atherstone Town ble stiftet i 1887, og spilte i Birmingham Combination og West Midlands (Regional) League før de på begynnelsen av 1970-årene spilte seg opp i Southern League. Etter et andre strake opprykk var de i 1974 klare for Southern League Premier Division. Men fem år senere var det kroken på døra da klubben ble slått konkurs. En ny klubb ble øyeblikkelig stiftet, og Atherstone United tok plassen til Towns reservelag i WMRL Division One. Igjen spilte de seg opp i Southern League, og våren 1989 var de tilbake i Southern League Premier Division.

Der var 4. plassen i 1993/94-sesongen deres beste ligaprestasjon, mens de tre år tidligere hadde spilt seg frem til andre ordinære runde av FA Cupen og tapt knepent for Crewe Alexandra. Atherstone United rykket våren 2000 ned for første gang etter, men mer alvorlige problemer ventet, og klubben ble etter hvert slått konkurs uten at de fikk fullført 2003/04-sesongen. Dagens klubb ble stiftet i 2004, og tok plass i Midland Combination Division One. Denne ble vunnet på første forsøk, før de fulgte opp med å vinne ligaens Premier Division og da de våren 2008 vant Midland Alliance, hadde de igjen sikret seg opprykk til Southern League. Det høres ut som om jeg repeterer meg selv, men etter en god debutsesong som endte med 3. plass og semifinale-exit i playoff, ventet tøffere sesonger og nye økonomiske problemer.

Etter 2011/12-sesongen så de seg tvunget til å trekke seg fra Southern League og returnere til Midland Alliance for å redde klubben og unngå ny konkurs. Det endte med nytt nedrykk umiddelbart, tilbake til Midland Combination, som før 2014/15-sesongen slo seg sammen med Midland Alliance og stiftet den nye Midland League. Der befinner Atherstone Town seg i Division One – altså på non-leagues step 6. Ellers har jo mye av medieomtalen de siste årene stort sett vært av negativ art, og ikke minst var det tilfellet da The Adders høsten 2013 hadde spilt seg frem til fjerde (og siste) kvalifiseringsrunde av FA Cupen. Barrow var motstander da det brøt ut omfattende tilskuerbråk inne på Sheepy Road, og i disse dager avsies det fortsatt dommer i saken der flere titalls personer har fått fengselsstraffer og utestengelser.

Etter å brukt en god del tid på å studere terminlister, tok jeg beina fatt og kikket meg litt rundt i koselige Atherstone sentrum før jeg begynte å tusle sakte i retning kveldens kamparena. Da jeg hadde god imidlertid først en liten pitstop på Angel Ale House, beliggende omtrent der hvor Sheepy Road starter. Etter å ha svelget unna 0,568 liter med en cider som gikk under navnet ‘Traditional Raspberry & Pomegranate’ (jeg er litt usikker på hvor ‘tradisjonell’ den var), trasket jeg oppover Sheepy Road, og ti minutter senere sto jeg og knipset noen bilder utenfor fotballstadionet med samme navn. Med en drøy time til avspark var det sannelig aktivitet her også, og jeg betalte meg inn med £3 i bidrag til klubbkassa.

Ikke helt overraskende fikk jeg vite at det dessverre ikke var trykket opp noe program i anledningen kveldens kamp, men det var snart glemt da jeg kunne ta en kjapp runde rundt banen på det flotte anlegget. For Sheepy Road er virkelig en perle av et stadion, som jeg umiddelbart falt for. Jeg kom inn i hjørnet nederst på den ene langsiden, der man umiddelbart får et nokså slitent klubbhus på sin venstre hånd. Foran her er det et par betongtrinn, og de blir det flere av lenger bort langs denne langsiden, der et fantastisk overbygg gir tak over hodet på denne ståtribunens midtparti fra 1954. Selv de gamle portene til bruk ved segregering er fortsatt intakt ved enden av dette overbygget, og foran denne tribunen finner man også laglederbenkene.

Begge kortsidene har ståplasser i form av noen rader med betongtrinn under åpen himmel. På bortre langside finner man derimot anleggets hovedtribune, som ble påkostet ved hjelp av de £40 000 man fikk da selveste Manchester United kjøpte Andy Rammell i 1989. Den strekker seg omtrent 2/3 av banens lengde, og i enden nede ved bortre kortside gir den først og fremst tak over hodet til tilskuerne som her står på bar bakke, mens den på partiet på midten av banen byr på sitteplasser. Videre bortenfor dette finner man en annet lite overbygg som også gir tak over hodet til stående tilskuere. Den opprinnelige Atherstone Town spilte på Sheppy Road siden 1900, og forhåpentligvis vil den fortsatt i en årrekke være åsted for fotball uten å bli offer for sterilisering.

Flytting fra Sheepy Road har nemlig vært tema i Atherstone, der man har fryktet at de lokale myndigheter vil velge å kaste ut klubben for å bygge boliger der. Dette ble i fjor tilbakevist at styresmaktene, som imidlertid lot det skinne gjennom at dette igjen kan bli en realitet i fremtiden. Mer overrasket ble jeg faktisk over å finne ut at Sheepy Road faktisk opprinnelig kun var ment som en midlertidig kamparena for The Adders, og igjen er det bare å krysse fingrene for at de fortsatt blir å finne her i lang tid. Det var uansett på tide å innta klubbhusets bar, der jeg betalte £3 for en pint med Strongbow, men måtte innse at de dessverre ikke kunne hjelpe meg men en pin til min samling.

Jeg kom i prat med noen representanter for hjemmefolket, og de ga uttrykk for at ambisjonene for sesongen er å holde seg i Midland League Division One. Det var for meg noe overraskende med en såpass defensiv innstilling, men selv om de er et stort navn i denne divisjonen, så hjelper det lite med tidligere meritter. Jeg ble fortalt at utfordringen i stor grad var økonomisk, og at man ikke var i stand til å kjempe i toppen såfremt det ikke kom inn frisk kapital. Av tittelkandidater var det ikke overraskende at en annen gammel storhet i ny drakt ble nevnt; nemlig Bromsgrove Sporting, som var så nære på tittel og opprykk forrige sesong. De og deres Vicotia Ground er da også på min liste, så kanskje jeg kommer meg også dit snart.

Før avspark rakk jeg også å kjøpe meg litt vomfyll i form av en steak & kidney pie til £2,20. Og selv om de ikke hadde mushy peas, så er det en og annen klubb som kan lære litt om kundeservice her, for da de måtte beklage at de heller ikke hadde brun saus, insisterte jentene bak disken nemlig på å lage brun saus til meg uten tillegg i prisen. Man kan få inntrykk av at noen klubber nærmest synes at pre-season er et ork der man helst vil komme seg gjennom sommeren uten å måtte gjøre særlig innsats, men det skal ikke alltid så mye til for å skape litt trivsel for sitt publikum, og første bud er kanskje å ikke se på de utelukkende som et nødvendig onde som skal melkes for penger til klubbkassa (uten at det nødvendigvis har noe med saus å gjøre!).

Tamworth hadde som ventet sendt det som vel var deres juniorlag, selv om en hjemmesupporter hevdet å ha blitt fortalt at det også var en prøvespiller eller to blant gjestene. På direkte spørsmål til en av Tamworth-lederne som passerte meg, sa han at det var «en god mix» av juniorer, ispedd noen reserver og et par prøvespillere. Det var imidlertid vertskapet som tok kontrollen fra start, og klokka hadde såvidt passert fem minutter da spissen Simeon Smith sendte hjemmelaget i ledelsen. Under fem minutter senere var han igjen på ferde og doblet ledelsen. De rød- og hvitstripede vertene var virkelig imponerende og rundspilte i perioder sine gjester. Eller var det kanskje Tamworth som var svake? Etter 25 minutters tid virket det nesten avgjort allerede da forsvarer Ashley Gray kriget inn 3-0 bak Lambs-keeper Sam Morris.

Men plutselig skjedde det noe. Intensiteten og aggressiviteten sank merkbart hos vertene, mens Tamworth kom mer med. Nærmest ut av det blå begynte de plutselig å true Adders-målet, og John Dodd reduserte til 3-1. På tampen av omgangen ble en Tamworth-spiller lagt ned i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Frem steg George Dixon, og i omgangens nest siste minutt satt han ballen bak Adders-keeper Phil Smith. Dermed gikk lagene i garderoben på stillingen 3-2 etter en noe merkelig omgang. Da halvtimen ble passert hadde hjemmelaget vært fullstendig overlegne, om enn effektive, og kampen virket nærmest avgjort allerede. Men etter at de slapp sine gjester inn i kampen igjen var det totalt åpent, og mange så nå for seg en snuoperasjon. Adders-manager Ivor Green hadde en jobb å gjøre.

I pausen fikk jeg høre mer om den «berømte» Barrow-kampen fra en supporter som var til stede, og selv om han hevdet at det slik han ser det gjerne blir overdrevet av både media og Barrow-supporterne, slo han fast at det var en rekke personer viste en total uakseptabel oppførsel. Han mente dog at mange av de ansvarlige ikke var faste innslag på Sheepy Lane, men at det snarere enn Adders-fans var ’tilfeldige’ personer som kom for å lage bråk i forbindelse med en storkamp for den lokale klubben. Mens jeg sto i baren og ble servert en ny pint med Strongbow, hørte jeg tilløp til aktivitet ute på banen, og en kikk bekreftet at andre omgang faktisk var i ferd med å sparkes i gang etter en meget kort pause som ikke kan ha vart stort mer enn drøye fem minutter.

Mine sidemenn på nærmeste langside fastslo at dette garantert var et forsøk på å spare der man kunne ved å starte tidligere for således å slippe å skru på flomlysene. Andre omgang var uansett mye stillingskrig, der kampen sto og vippet. Det virket som om Atherstone hadde summet seg litt etter den lille «kollapsen» før pause, og Simeon Smith kunne fått sitt hattrick, men klarte ikke å overliste Tamworth-keeper Sam Morris. Smiths navnebror i Adders-målet gjorde deretter en strålende redning da han hindret utligning, før avgjørelsen falt omtrent halvveis ut i omgangen. Mark Latham hadde vært god på Atherstone Towns sentrale midtbane, og da hans skudd fant veien til nettmaskene fastsatte han sluttresultatet til 4-2.

Blant de 132 tilskuerne jeg talte var faktisk den gamle Aston Villa-spilleren Steve Staunton, som jeg ble fortalt var å se på en og annen Tamworth-kamp, da han visstnok bor der i området. Uten at jeg snakket med ham, må nok også han innrømme at det sett under ett var en fortjent seier til hjemmelaget, som spesielt den første halvtimen imponerte meg stort. Fint var det også å se at de gikk til litt i duellene, og det var en underholdende kamp vi ble vitne til. Det er synd at klubbkassa tilsynelatende er såpass tom, men jeg håper at de defensive målsetningene om å beholde plassen – som for så vidt også ble gjentatt av supporterne som var mine sidemenn i andre omgang – kun er pessimistisk tenkning og at de kan hevde seg lenger opp på tabellen. Men uten penger er det dessverre vanskelig å konkurrere, også på dette nivået.

Etter nok en pint takket jeg omsider for meg og ønsket oppriktig lykke til for kommende sesong før jeg la ut på spaserturen tilbake til The Atherton Red Lion Hotel. Der unnet jeg meg en siste pint i baren før jeg omsider trakk meg tilbake til hotellrommet for å finne loppekassa etter en flott dag med groundhopping. Jeg likte Atherstone, jeg likte Atherstone Town, jeg likte Sheepy Lane, og besøket der vil nok bli stående som juli-turens største høydepunkt sett under ett. Come on the Adders!

English ground # 265:
Atherstone Town v Tamworth XI 4-2 (3-2)
Pre season friendly
Sheepy Road, 16 July 2015
1-0 Simeon Smith (6)
2-0 Simeon Smith (10)
3-0 Ashley Gray (26)
3-1 John Dodd (38)
3-2 George Dixon (pen, 44)
4-2 Mark Latham (77)
Att: 132 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 17.07.2015: Spalding United v Stamford
Previous game: 15.07.2015: Kidsgrove Athletic v Port Vale

More pics

Onsdag 15.07.2015: Kidsgrove Athletic v Port Vale

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mitt første tog denne morgenen gikk ikke før 11.06, men utsjekking fra County Hotel i Kendal var allerede klokka 10, så etter en full english breakfast og en dusj, var det på tide å pakke snippesken. Det var uansett så fint vær at en liten time ble tilbragt med en bok i solveggen utenfor hotellet. Toget hadde jeg blinket meg ut fordi dette var et direktetog til Manchester Piccadilly, der jeg skulle bytte tog. Kvart på to kunne jeg spasere ut av stasjonen i Stoke-on-Trent og sjekke inn på Britannia Hotel rett over veien for stasjonen. Jeg har også tidligere brukt dette hotellet som base, og denne gang hadde jeg betalt £46,50 for kost og losji.

Noen dager tidligere, da jeg sammen med min kompis Anthony så AFC Fylde v Rochdale, hadde jeg nevnt for ham at jeg denne gang ville benytte anledningen til å kikke litt på hjemmebanen til en gammel lokal non-league storhet mens jeg befant meg i The Potteries. Det dreide seg om Trentmill Road, hjemmebane for Eastwood Hanley, som på begynnelsen av 1990-årene ble tvunget til å forlate sin hjemmebane grunnet stadige tilfeller av vandalisme, og la ned driften i 1997. Nå hadde det blitt blåst nytt liv i klubbnavnet, og etter å ha slappet av litt på hotellrommet, trasket jeg de 20-25 minuttene for å ta en kikk.

I den forbindelse hadde Anthony satt meg i forbindelse med en kompis som var involvert i den nye klubben, og som tilbød seg å vise meg rundt. Han måtte imidlertid jobbe til klokka 18, slik at jeg stakk opp alene, men han bød meg ringe hans kompis Paul Wright, som er manager for klubben, slik at han kunne fortelle meg mer. Da jeg fant frem og fikk tatt en kikk rundt på klubbens tradisjonelle hjemmebane, så jeg at den bærer preg av å være fraflyttet, og kun restene av en av ståtribune er å se nå. Jeg fikk vite at den «nye» klubben er en annen lokal juniorklubb som har tatt navnet Eastwood Hanley for å holde historien i hevd, og foran 2014/15-sesongen har de startet opp seniorlag som vil spille i Staffordshire County League Division Two North. Det er non-leagues step 9, eller nivå 13 totalt, og de vil nå benytte Trentmill Road som hjemmebane.

Jeg takket Paul for samtalen og trasket tilbake mot hotellet. Etter en svipptur oppom rommet var det på tide å sette kursen mot kveldens kamp hos Kidsgrove Athletic – ironisk nok en av klubbene som dro nytte av Eastwood Hanleys kollaps, da de tok over flere av spillerne. Jeg siktet meg inn på 17.59-toget mot Manchester, som hadde Kidsgrove som første stopp. Sju minutter senere steg jeg av, og kunne spasere mot Clough Hall. Kidsgrove er en by i Staffordshire med rett i underkant av 25 000 innbyggere. Den ligger nord for Stoke-on-Trent – nesten på grensen til Cheshire, og vokste frem rundt kullgruveindustrien. Alle gruvene er nå for lengst stengt. Seddon Stadium er ikke altfor langt fra togstasjonen i luftlinje, men man må gå en ganske lang omvei rundt, og først etter drøyt tjue minutter hadde jeg klart å orientere meg frem til min destinasjon.

Inngangspenger i form av £5 ble betalt, og her hadde man i anledning kveldens kamp også trykket opp kampprogram. Mot et bidrag på £2 havnet naturligvis et eksemplar i veska mi, og med en drøy time til avspark kunne jeg foreta en rask runde rundt banen som har vært Kidsgrove Athletics hjemmebane siden rundt 1960. Den gang var det kun en enkel gressmatte uten noe som helst av fasiliteter, men i dag er saken en helt annen, og man har nå tribuner på alle fire sider. Stadionet gikk opprinnelig under navnet Clough Hall, som også er navnet på delen av Kidsgrove vi befinner oss i, samtidig som at anlegget ligger tilknyttet en offentlig park ved navn Clough Hall Park. I disse dager er den kanskje bedre kjent som Seddon Stadium eller et av de enda nyere sponsornavnene, men jeg er jo som kjent en tradisjonalist på dette området.

Etter å ha kommet inn hovedinngangen på den ene langsiden, kunne jeg registrere at denne langsiden er et lite lappeteppe av bygg og tribuneseksjoner. Nede i hjørnet ved inngangspartiet er det nokså trangt, men det var foreløpig ikke kommet altfor mange, slik at jeg tok meg greit bort til partiet ved siden av, der man har noen sitteplasser under tak. Så kommer man til en åpning som leder til klubbhusets bar som ligger bak tribunen(e) her, før partiet med sitteplasser under tak fortsetter videre nedover. På midten av dette partiet har man en veranda som gir flott utsikt for det som sannsynligvis er sponsorer og andre betydningsfulle gjester som kan flotte seg i en brakke der oppe i andre etasje. Bortenfor partiene med sittetribune er det hard standing ned mot bortre kortside.

Der har man en tribune som strekker seg i hele banens bredde, med kun en til to rader med seter. I det bortre hjørnet her er det også et andre inngangsparti. På bortre langside er det også hard standing som gjelder, bortsett fra midt på, der man finner nok en sittetribune. Det er også her man finner laglederbenkene. Også på kortsiden nærmest der jeg kom inn er det en sittetribune bak mål, og ellers hard standing. Med runden unnagjort oppsøkte jeg baren, der jeg betalte £3 for en flaske Bulmers, og satt meg ned for å bla litt i kampprogrammet. Som i Retford to dager tidligere traff jeg også her på denne eldre groundhopperen fra Leicester, og det var åpenbart flere groundhoppere som hadde valgt seg denne kampen mot lokal motstand fra Football League – nemlig Port Vale, som hadde lovet å bringe sitt førstelag.

Kidsgrove Athletic ble stiftet så sent som i 1952, etter at en tidligere klubb ble lagt ned etter utbruddet av andre verdenskrig. Etter noen sesonger i Burslem & Tunstall League tok de plass i Staffordshire County League. Etter at denne ble vunnet våren 1966, søkte de seg til Mid-Cheshire League. Det var ikke en avgjørelse alle var like fornøyde med i Staffordshire, men denne ligaen ble uansett vunnet ved fire anledninger før man i 1990 tok plass i North West Counties League. Etter sin andre sesong der rykket de opp i dennes ligaens øverste divisjon, til tross for å ha blitt nummer 10, fordi anleggene til mange av klubbene foran ikke oppfylte kravene. Kidsgrove grep sjansen, og som tidligere nevnt ble de vel av klubbene som nøt godt av Eastwood Hanleys undergang i 1997, da de tok over mange av spillerne.

De vant da også NWCL våren 1998, men fikk ikke rykke opp i NPL da anlegget ikke oppfylte kravene. Denne sesongen spilte de seg for øvrig også frem til semifinalen i FA Vase, men sammenlagt over to semifinaler tapte de knepent for Tiverton Town. Hjemmebanen var utbedret da de vant NWCL-tittelen igjen fire år senere, og de fikk dermed ta plass i NPL Division One. Der (og senere i Division One South) har de stort sett vært å finne på tabellens nedre halvdel, med 2009/10-sesongen som deres beste, da de endte på 4. plass men måtte gi tapt for Glapwell i playoff-semifinalen. Ellers har de mer enn en gang blitt reddet fra nedrykk til NWCL grunnet benådning, og det har vært tilfelle de to siste sesongene.

Med godt fremmøte og en navngjeten, lokal motstander var det egentlig nokså merkelig at Kidsgrove Athletic tydeligvis ikke mente at det var verdt å holde klubbsjappa åpen. Undertegnede og den eldre Leicester-karen fikk i baren vite at klubbsjappa ikke åpnet før ligasesongen var i gang, og at vi måtte returnere da. En av flere groundhoppere der hadde poengtert at hverken groundhoppere eller bortesupportere nok ville komme tilbake, men det ble møtt med trekk på skuldrene og beskjed om at klubbrepresentanter ikke hadde anledning til å fly frem og tilbake for å hente pins, skjerf etc. Man vet jo at mange mindre klubber nedover i non-league ikke har en sjappe i den forstand, men selger slikt fra bak baren, så ikke vet jeg hvorfor de ikke kunne ha et lite lager av et par ting der om de ikke gadd å åpne sjappa.

Blant både groundhoppere og bortesupportere er det mange som samler på forskjellige typer memorabilia og liker å kjøpe et memento fra alle klubber man har besøkt. Det skulle vise seg at de denne kvelden var 818 betalende tilskuere, og jeg spør meg hvor mange ganger kommende sesong Kidsgrove Athletic vil ha flere tilskuere innenfor portene. Svaret er at det neppe vil skje i det hele tatt, såfremt man ikke trekker en storfisk i en av cupene. Derfor er det merkelig at de ikke at de opererer på «halv maskin». Jeg spør meg: hvorfor skal publikum gjøre en innsats for å komme på kamp når klubben selv ikke gidder å legge seg litt i selen? Eller er det bare min røykeslutt som var i ferd med å gjøre meg til en grinebiter??Nå skal det jo nevnes at de her i det minste trykket opp et program, men jeg synes likevel det var litt snodig at man var så imot å åpne sjappa når jeg også overhørte minst 10-15 bortefans spørre om dette. Vel, kanskje de har penger nok og ikke trenger inntekter fra sjappa..?

På bordene i den nokså store baren hadde klubben også lagt ut stensiler som viste bilder av utbedringene man hadde gjort i løpet av sommeren. Like før avspark fikk jeg også slått kloa i en stensil med lagoppstillingene. En hjemmesupporter sto med flere ark, og i den tro at han delte de ut, spurte jeg om han hadde et til overs. Det viste seg imidlertid at Port Vale ville bytte alle spillerne i pausen, og deres lag for andre omgang hadde blitt trykket på et eget ark. Han ga meg likevel sine to ark da han hevdet å kunne fikse nye til seg selv. Han advarte også mot noen endringer i gjestenes lagoppstilling. Typisk pre-season. Etter å ha hentet en ny flaske Bulmers tok jeg oppstilling bortenfor tribunen(e) på nærmeste langside, og med et par Vale-supportere ved min side fikk jeg raskt bragt klarhet i tingene vedrørende deres utvalgte.

Kidsgrove-supporterne hadde uttrykt optimisme, og mente ikke bare at de nå skulle være gode nok til å holde nedrykksstriden på behørig avstand og ikke være avhengig av benådning, men også muligens kikke oppover mot playoff-kampen. Denne optimismen virket først og fremst å være knyttet til returen til en gammel klubbhelt i løpet av forrige sesong, nemlig den gamle manageren Peter Ward. Han har flere perioder som manager i klubben, og ble lokket tilbake fra en rolle i apparatet til Leek Town. Derfra skal han nå ha lokket til seg noen av forrige sesonges Leek-spillere, om man skal tro supporterne jeg snakket med. Port Vale-supporterne var derimot overraskende defensive og hevdet at alfa og omega er å overleve i League One denne sesongen. De hevdet at de ville være fornøyde så lenge de unngikk nedrykk, og fastslo at de forventer en svært tøff 2015/16-sesong.

Vale-manager Rob Page vil nok kanskje ha litt høyere mål, men det var først nå at jeg la merke til at Tom Page manglet. Jeg ble dog raskt fortalt at han hadde brukt sommeren til å signere for Bury. Det var uansett Port Vale som snart tilrev seg et initativ, og Chris Birchall hadda allerede skutt like utenfor da han etter snaue ti minutter spilte gjennom Colin Daniel som satt inn 0-1 bak hjemmekeeper Ben Chapman. Både tidligere Vale-spiller Ross Davidson og Jordan Johnson hadde mulighet til å utligne for vertene, men Vale-keeper Sam Johnson sto i veien. I stedet doblet gjestene ledelsen da Birchalls innlegg på kontant vis ble sendt i mål på volley av Ryan McGivern. Etter en snau halvtime kunne McGovern fort scoret i feil ende, da hans tilbakespill gikk forbi keeper Johnson, som imidlertid rakk tilbake tidsnok til å klarere nesten inne på streken. Birchall kunne scoret Port Vales tredje, men traff nettveggen, slik at det sto 0-2 til pause.

Port Vale-manager Rob Page nøyde seg med å gjøre to bytter i pausen, og det hadde ikke vært spilt mange sekunder av andre omgang før ballen igjen lå i hjemmelagets mål. Chris Birchall hadde vært god, og fikk sitt fortjente mål da Ryan Lloyd trakk seg fri og la inn, og Birchall kunne bredside inn 0-3 via tverrliggeren. Grove-keeper Chapman var deretter raskt ute for å avverge en en-mot-en situasjon da den gode Michael Brown spilte gjennom Lloyd. Brown gjorde en solid figur i rollen som ballfordeler. Idet timen var spilt, byttet Port Vale ut alle de ni som ikke hadde blitt byttet ut til pause, men holdt på å bli tatt på senga da tidligere Vale-spiss Anthony Malbon brant en god mulighet.

Prøvespiller AJ Leitch-Smith var en av de to som hadde kommet på for Vale ved pause, og i det 73. minutt besørget han gjestenes fjerde. Samme mann kunne scoret igjen kort etter, men Chapman i Grove-målet leverte en god redning. Leitch-Smith fikk likevel sitt andre med drøyt tre minutter igjen, og fastsatte sluttresultatet til 0-5. Ikke ufortjent, og Leitch-Smith ble da også belønnet med kontrakt noen dager senere. Det var imidlertid ingen sure miner blant Kidsgrove-fansen jeg snakket med, og de nøyet seg med å slå fast at de uansett skal være nivåforskjell når man møter motstand fra fem nivåer høyere opp.

Toget tilbake til Stoke gikk ikke før 22.30, så for min del valgte jeg derfor å uansett unne meg en siste flaske Bulmers mens jeg snyltet litt strøm for å lade telefonen og bladde litt mer i kveldens program. Få minutter før klokka slo ti brøt jeg opp og spaserte tilbake til Kidsgrove stasjon. Ti minutter brukte toget denne gang ned til Stoke, og der bestemte jeg meg for å ta en spasertur innover mot sentrum for å ta en pint på The Glebe før stengetid. Som sagt så gjort, og etter en pint med Old Rosie trakk jeg meg tilbake for å finne hotellsenga.

English ground # 264:
Kidsgrove Athletic v Port Vale 0-5 (0-2)
Pre season friendly
Clough Hall, 15 July 2015
0-1 Colin Daniel (10)
0-2 Ryan McGivern (18)
0-3 Chris Birchall (46)
0-4 AJ Leitch-Smith (73)
0-5 AJ Leitch-Smith (87)
Att: 818
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: n/a

Next game: 16.07.2015: Atherstone Town v Tamworth XI
Previous game: 14.07.2015: Kendal Town v Morecambe

More pics

I forbindelse med kampen Kidsgrove Athletic v Port Vale, hadde jeg denne dagen min base ved Britannia Hotel rett utenfor togstasjonen i Stoke-on-Trent, og jeg ville benytte anledningen til å ta en kikke på hjemmebanen til en tidligere lokal storhet i non-league fotballen. Det dreide seg om Trentmill Road, hjemmebane for Eastwood Hanley, som på begynnelsen av 1990-årene ble tvunget til å forlate sin hjemmebane grunnet stadige tilfeller av vandalisme, og la ned driften i 1997. Nå hadde det blitt blåst nytt liv i klubbnavnet, og etter å ha slappet av litt på hotellrommet, trasket jeg de 20-25 minuttene for å ta en kikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen dager tidligere, da jeg jeg så AFC Fylde v Rochdale sammen med min groundhopper-kompis Anthony, fortalte jeg ham om disse planene. Det viste seg at han hadde en bekjent som var involvert i den nye klubben, og som tilbød seg å vise meg rundt. Han måtte imidlertid jobbe til klokka 18, slik at jeg stakk opp alene, men han bød meg ringe hans kompis Paul Wright, som er manager for klubben, slik at han kunne fortelle meg mer. Da jeg fant frem og fikk tatt en kikk rundt på klubbens tradisjonelle hjemmebane, så jeg at den bærer preg av å være fraflyttet, og kun restene av en av ståtribune er å se nå.

Eastwood Hanley ble stiftet i 1946, og var i 1982 med å stifte North West Counties League. I 1980-årene kjempet klubben med Leek Town om å være regionens beste non-league klubb, og da Northern Premier League i 1987 utvidet med en andre divisjon kalt Division One, tok Eastwood Hanley steget opp for å være med. Etter å debutert med en 7. plass, fulgte de opp med en 18. plass før de takket for seg og returnerte til NWCL. Som nevnt var de voldsomt plaget av stadige tilfeller av vandalisme, og det var hovedgrunnen til at de til slutt måtte flytte fra Trentmill Road. Etter å ha banedelt noen sesonger hos Kidsgrove Athletic og Newcastle Town, la klubben omsider ned driften i 1997.

Mens jeg sto der bekreftet Paul over telefonen at den «nye» klubben er en annen lokal juniorklubb som har tatt navnet Eastwood Hanley for å holde historien i hevd. Det dreier seg om den ambisiøse juniorklubben Sandford Hill Allstars, som i fjor byttet navn. Foran 2014/15-sesongen har de startet opp seniorlag som vil spille i Staffordshire County League Division Two North. Det er non-leagues step 9, eller nivå 13 totalt, og de vil nå benytte Trentmill Road som hjemmebane. Paul fortalte at de langsiktige ambisjonene er å ta seg opp til NWCL, der den opprinnelige klubben spilte da de måtte legge inn årene. Men det er selvsagt et stykke frem i tid, og på kortere sikt er det nok målet først og fremst å etablere seg i Staffordshire County League og skape et hjem i Trentmill Road, der de også har planer.

Med klubbens mange ungdomslag uttrykte Paul håp om at de lokale ungdommenes tilhørighet til klubben vil sørge for at man blir mindre utsatt for vandalisme og pøbelstreker. Han kunne videre fortelle at de har søkt om stipend for å få opprustet anlegget noe med i første omgang et klubbhus og noen garderober etc. I dag står der noen containere der som er omhyggelig låst, og det var litt mer å se på da ‘The Groundhog‘ tok en kikk i 2007. På dugnad har man ryddet banen siden den gang, og det er bare å ønske lykke til. Selv trasket jeg tilbake de 20-25 minuttene for å forberede meg til kamp hos Kidsgrove Athletic – ironisk nok en av klubbene som profitterte på Eastwood Hanleys kollaps da de signerte flere av deres spillere.

Tirsdag 14.07.2015: Kendal Town v Morecambe

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det trivelige vertskapet ved Tanamara Guest House disket opp med en full english breakfast før drosjebilen kom som avtalt for å svippe med ned til Retford jernbanestasjon. Denne dagen skulle jeg igjen sette kursen nordvestover, til en destinasjon som lenge har fristet meg – nemlig Kendal. Dagens første etappe gikk til Sheffield, og 09.02-toget var i rute. Etter togbytte i stålbyen og nytt togbytte ved Manchester Piccadilly, kunne jeg rundt klokka halv ett stige av på stasjonen Oxenholme Lake District. Der var det over tre kvarters venting på toget som skulle ta meg den siste lille strekningen til Kendal, så jeg satt meg ned med en medbragt bok mens jeg ventet. Snaue ti minutter på halv to ankom jeg omsider Kendal. County Hotel ligger vis-à-vis stasjonen, og der hadde jeg betalt £45 for kost og losji. Til tross for at det egentlig var halvannen time til innsjekking, fikk jeg jeg snart sjekket inn.

Den gamle markedsbyen Kendal ligger sør i grevskapet Cumbria, oppe i det nordvestlige England, der den ligger i utkanten av Lake District nasjonalpark – noe som gjør den til en svært populær base for fotturister. Turisme er i det hele tatt den idylliske byens viktigste næringsvei i disse dager, etter at det tidligere har vært ullhandel og produksjon av tobakk og snuff («luktesnus»). Byen er ellers kjent for Kendal mint cakes – en slags konfekt, og kalles gjerne «the Auld Grey Town» etter alle bygningene bygget i den lokale, grå kalksteinen. Gjennom sentrum renner elven Kent, og oppe på en av åsene finner man ruinene av Kendal Castle.

Som nevnt hadde jeg i lengre tid hatt Kendal og fotballklubben Kendal Town svært høyt oppe på min liste over ønskede destinasjoner; ikke minst grunnet deres meget flotte hjemmebane Parkside Road. Imidlertid hadde jeg ved to tidligere anledninger blitt offer for avlysninger her, men om ikke annet hadde heldigvis beslutningene blitt tatt såpass tidlig at jeg rakk å endre planer. Sist gang var så sent som i slutten av mars i år, da deres hjemmekamp mot Northwich Victoria måtte utsettes grunnet kraftig regnvær. Heldigvis ble dette den gang offentliggjort allerede mens jeg spiste frokost, og jeg valgte meg omsider den underholdende kampen Droylsden v Bamber Bridge som alternativ. Slike bekymringer hadde jeg ikke denne juli-dagen.

Kendal Town skulle ta imot Morecambe, men opprinnelig hadde jeg sett på mulighetene for å besøke Daventry Town eller Walsall Wood denne kvelden. Det var før Kendal Town offentliggjorde sin hjemmekamp som i utgangspunktet skulle være mot AFC Fylde. Noen dager senere ble altså motstanderen endret til Morecambe, som hadde lovet å bringe sitt førstelag, og det var kanskje grunnen til at Kendal «vraket» Fylde-klubben til fordel for relativt lokal motstand fra Football League? Jeg ble uansett fristet til å endre planene for å endelig få avlagt en visitt til Parkside Road. Men etter å ha installert meg og pustet ut litt på hotellrommet var det først på tide å ta en nærmere kikk på byen Kendal.

Etter å ha spasert litt rundt i Kendals trivelige sentrum, satt jeg meg ned på Wetherspoons-puben The Miles Thompson for å teste noen flere av denne sommerens festival-cidere samtidig som jeg skrev et par postkort til familien. Multitasking der altså! Også her benyttet jeg meg av tilbudet der man velge tre glass à 1/3 pint for prisen av en pint, og således ble hele seks festival-cidere testet. Thistly Cross Barreel Ages Cider, Bottle Kicking Raspberry & Pomegranate, Hazy Daisy, Dorsy Dabinett, Gwent-y-Ddraig Summer Breeze og Thatchers Big Apple var alle gode kandidater, og uten flere nye varianter å teste forlot jeg Wetherspoons og unnet meg en pint på en skikkelig pub rett ved siden av.

På The Last Orders Inn virket mange av stamgjestene opptatt av hesteveddeløpene som ble vist på skjermen, og etter et glass spaserte jeg videre nedover til puben the Ring O’ Bells. Dette er en temmelig spesiell sak, da den visstnok skal være Englands eneste pub som står på vigslet jord! Den står rett ved siden av en av byens kirker, og ble på 1700-tallet bygget for å tilby forfriskninger til bl.a. kirketjenerne. Dette er nå en todelt klassisk pub, der jeg unnet meg en forfriskende pint før jeg tok fatt på siste etappe opp mot fotballbanen. Da jeg sto der oppe rett på Parkside Road, rett ved stadionet med samme navn, fant jeg ut at jeg hadde mer enn nok tid til å ta en kikk på Kendal Castle. Derfor tok jeg en avstikker innom den store parken, forbi en kirkegård, opp til den gamle ruinen, der det var noe mer gjengrodd enn jeg hadde trodd.

På vei ned igjen mot fotballstadionet klarte jeg selvsagt å skli slik at jeg fikk gjørme blant annet på kneet, men jeg fikk børstet vekk det verste, og da jeg igjen befant meg utenfor inngangen til klubbens hjemmebane, var det fortsatt rundt en time og et kvarter til avspark. Endelig skulle jeg få tatt en kikk på Parkside Road, og selv om jeg hadde fått et ganske bra innblikk oppe fra veien, var jeg nå svært ivrig etter å tre innenfor slik at jeg omsider kunne ta en ordentlig kikk på herligheten. Jeg betalte de £5 som krevdes i inngangspenger (til tross for at det som sikkert er en standardisert billett sier £8) og gikk gjennom telleapparatene i det ene hjørnet, klar for å legge ut på en runde som gikk med klokka.

Langsiden nærmest inngangspartiet domineres i denne enden av banen av en tribunekonstruksjon som ble satt opp i årene før andre verdenskrig, der tilskuerne kan stå på et par betongtrinn. Bortenfor dette er det et parti med ståtribune under åpen himmel, og betongtrinnene er her anlagt i en gressbanke av typen FA har lagt for hat i disse dager. Et skilt opplyser om at det ikke er tillatt for tilskuere å stå på denne gressbanken, men det syntes ikke som om alle fulgte denne oppfordringen i det fine været, der en rekke personer etter hvert var å se stående, sittende eller til og med liggende på gresset. Ellers er det selvsagt hard standing, og det er også tilbudet til tilskuerne som velger å stå på bortre kortside.

Midt på bortre langside står anleggets hovedtribune i tre, satt opp i 1930 og bygget noe på i 1955. Det er herlig sak, der tilskuerne kan hvile akterspeilet på nummererte trebenker. Ved siden av denne finner man en tribune ikke ulik den på motsatt langside, da de også ble satt opp samtidig. Den største forskjellen er at denne senere har blitt omgjort til sittetribune ved å installere seter. På nærmeste kortside var det i årene etter andre verdenskrig at man anla terracing i skråningen her – altså ståtribune i form av betongtrinn, og her står man under åpen himmel. I 1956 ble klubbhuset bygget i bakkant av denne ståtribunen, og noen seter er installert rett foran klubbhuset; på de to øverste radene med betongtrinn, der et lite overbygg også gir litt tak over hodet. I enden nesten borte ved inngangspartiet går en trapp opp til klubbhuset og dens bar, og det var dit jeg nå satt kursen.

Parkside Road er et fantastisk flott stadion med en nokså idyllisk beliggenhet, og det er nesten som om tiden har stått stille her siden 1950-årene. Det er da heller ikke alle fotballstadioner som kan skryte av å ha alle sine opprinnelige tribuner fortsatt intakt og «ubesudlet». Kendal Town har da også spilt her helt siden deres oppstart i 1919, da de under navnet Netherfield ble stiftet som et bedriftslag for arbeiderne ved en lokal skofabrikk (nok en gammel viktig næringsvei i byen). Dette navnet hadde de forresten helt til 1998. Etter krigen tok de plass i Lancashire Combination, der de debuterte med en 2. plass. Og da Northern Premier League ble stiftet i 1968, var Netherfield en av klubbene som var med fra starten. Der var de imidlertid stort sett å finne på nedre halvdel, og etter to strake sisteplasser rykket de i 1983 ned i North West Counties League.

Etter fire sesonger i den nye ligaen fikk de – til tross for en 17. plass – igjen ta turen opp i NPL da denne utvidet med en andre divisjon som fikk navnet Division One. Etter to år under navnet Netherfield Kendal, tok de i 2000 dagens navn for å signalisere at de representerer hele Kendal, og ikke kun Netherfield-distriktet av byen. Våren 2006 fulgte de opp en 3. plass i ligaen med å sikre opprykk via playoff. Gresley Rovers ble slått 2-1 i playoff-finalen, og Kendal Town var klare for NPL Premier. Der holdt de seg i sju sesonger, med to strake 5. plasser (med påfølgende knepne tap i playoff-samifinalene) som bestenotering, før de i 2013 måtte returnere til Division One, som nå hadde fått to avdelinger, og de tok naturlig nok plass i Division One North.

Siden nedrykket har de virket mer som en middelhavsfarer, og forrige sesong endte de jo også midt på nedre halvdel av tabellen. En supporter jeg vekslet noen ord med i baren uttrykte imidlertid håp om at de skal kunne kikke oppover på tabellen denne sesongen, og kanskje kjempe om en plass i playoff. Der jeg satt og nippet til en pint Strongbow til £3, savnet jeg igjen et kampprogram, men jeg trøstet meg med at jeg fikk kjøpt en pin for £3 i baren, samt at jeg snart fikk rasket til meg en stensil med lagoppstillingene, slik at jeg i det minste kunne sette sette navn på de forskjellige fjesene. Det er alltid en fordel!

Jeg benyttet også noe av ventetiden til å innta en etterlengtet middag i form av en herlig porsjon steak & onion pie, servert med mushy peas og brun saus. Etter dette smakfulle måltidet var det også tid til å hente en ny pint Strongbow før lagene kom på banen og moroa kunne starte. Det var imidlertid tamme saker vi ble servert fra start, og det gikk et kvarter før vi fikk se en målsjanse. Et svakt tilbakespill og en misforståelse i Morecambe-forsvaret første til at Jordan Connerton snappet ballen og rundet Shrimps-keeper Barry Roche, men hans ikke altfor imponerende avslutning ble blokkert av Chris Doyle. Sakte men sikkert tilkjempet gjestene seg et lite initativ, og Paul Mullin hadde allerede hatt en ok sjanse da Aaron Wildig ved halvspilt omgang sendte de rødkledde i føringen etter flott kombinasjonsspill.

Få minutter senere burde det kanskje stått 0-2 da Aaron McGowan plukket opp en klarering. Fra rundt 20 sendte han i vei et skudd som smalt i innsiden av stolpen helt oppe i krysset. Kampen som hadde startet så tregt hadde virkelig tatt seg opp, og Connerton burde utlignet for Kendal da hans avslutning ble reddet av keeper Roche. Like før pause hadde Kendal igjen muligheten til å utligne, og Dave Swarbrick sto for et frekt forarbeid da han med et hælspark spilte gjennom Danny Wilkins, mens sistnevnte skjøt over alene med Roche. Dermed kunne det som etter hvert skulle vise seg å være 375 tilskuere se at det sto 0-1 til pause. Det var også et godt påskudd for å hente påfyll i klubbhusets bar.

I løpet av dagen hadde jeg også blitt kontaktet av en kar som publiserte bilder fra forskjellige kamper denne sommeren, og jeg hadde lovet ham å sende noen bilder. Men her var det overhodet ikke noe signal, og jeg fikk klar beskjed om at klubbens WiFi kun var for styret, ansatte, sponsorer og andre VIP-gjester. Jeg tenkte å høre med noen av lederne selv om både dette og litt rundt tankene foran sesongstart, men det er lenge siden jeg har følt meg mer til bry hos en klubb i non-league enn det jeg gjorde der og da. Før jeg i det hele tatt fikk sagt mer enn et ord eller to ble jeg nemlig bryskt avfeid og gitt en kald skulder med forklaring om at vedkommende var altfor opptatt…før personen stilte seg i hjørnet av baren og stirre utover lokalet. Like opptatt og avvisende var en annen kar tilsynelatende fra ledelsen, så jeg tok i stedet med meg pinten ut og ventet på andre omgang mens jeg slo av en kort prat med en høfligere og langt mer imøtekommende representant for hjemmelaget.

Bortelagets manager Jim Bentley byttet ut samtlige elleve spillere i pausen, og fem minutter ut i omgangen fikk gjestene tildelt straffespark etter at Jack Kelleher ble dratt ned av Robbie Williams. Lee Molyneux steg frem og satt sikkert inn det som visstnok var hans første mål for The Shrimps. Et snaut kvarter senere sto det 0-3 da Alex Kenyon stusset et innlegg fra Molyneux mot mål, og ballen gikk i nydelig bue inn i bortre hjørne. Da hjemmelaget regelrett ga bort ballen i midtbaneleddet, ble de igjen straffet ti minutter senere. På elegant vis spilte Kelleher gjennom Kevin Ellison som satt inn gjestenes fjerde. Helt på tampen gikk Ellison i bakken, og dommeren pekte igjen på straffemerket. Igjen var det Robbie Williams som forbrøt seg, og Tom Barkhuizen steg frem. Han hadde brent to kjempesjanser like i forkant, men gjorde ingen feil da han fastsatte sluttresultatet til 0-5.

Det var på ingen måte ufortjent at bortelaget vant, men forhåpentligvis fant også manager Michael Stringfellow noe positivt å ta med seg fra kampen, for resultatet var nok noe flatterende. Riktig så dårlige var nemlig ikke Kendal, selv om det ble unødvendig stygt da det raknet noe mot slutten. Og det var jo også motstand fra Football League. Det skal bli spennende å se hva The Mintcakes kan gjøre i den interessante NPL Division One North denne sesongen, men det blir nok igjen en svært tøff divisjon., der det uansett er andre klubber enn Kendal Town som vil bære de heftigste favorittstemplene. Etter å ha unnet meg en siste pint i klubbhusets bar, valgte jeg å bryte opp og vende tilbake til hotellet.

Veien tilbake dit tok meg igjen forbi Kendal Castle, der jeg fikk en ny kikk på den gamle borgruinen. Jeg vurderte å ta en siste pint i hotellbaren, men valgte i stedet å trekke meg tilbake til hotellrommet. Jeg hadde for så vidt ingen grytidlig start dagen etter, men det var likevel greit å komme seg i seng for å lese litt før jeg slukket lyset. Alle gode ting er tre, sies det, og det viste seg å holde stikk i dette tilfellet, da jeg på tredje forsøk endelig fikk besøkt herlige Parkside Road. Hadde jeg hatt like positivt inntrykk av klubbledelsen som av stadionet, hadde det bare vært fryd og gammen. Kanskje hadde de bare en dårlig dag. Uansett var det ikke vanskelig å trives på klubbens stadion, som føyer seg inn i rekken av flotte Cumbria-stadioner jeg har besøkt.

English ground # 263:
Kendal Town v Morecambe 0-5 (0-1)
Pre season friendly
Parkside Road, 14 July 2015
0-1 Aaron Wildig (23)
0-2 Lee Molyneux (pen, 51)
0-3 Alex Kenyon (69)
0-4 Kevin Ellison (79)
0-5 Tom Barkhuizen (pen, 90+1)
Att: 375
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3,50

Next game: 15.07.2015: Kidsgrove Athletic v Port Vale
Previous game: 13.07.2015: Retford United v Mansfield Town XI

More pics

Mandag 13.07.2015: Retford United v Mansfield Town XI

Den nye uken startet med en trikketur til Shudehill og en kort spasertur til caféen Home Sweet Home i Manchesters Northern Quarter. Dette har de siste par årene blitt mitt faste favorittsted for inntak av en herlig full english breakfast når jeg er i Manchester, og også denne gang var det en glimrende start på dagen. Det var ingen behov for å stresse av gårde grytidlig, og derfor unnet jeg meg denne frokosten i ro og mak før jeg fant det for godt å ta trikken tilbake til Piccadilly. Lite ante jeg om det selvforskyldte tog-surret jeg skulle bli offer for der jeg satt og bladde fornøyd i gårsdagens Non-League Paper mens toget forlot Manchester Piccadilly.

Da jeg rundt 50 minutter senere steg av i Sheffield, skulle jeg kun bytte tog for den andre og siste etappen ned til Retford. Men mens toget med endestasjon Lincoln City var forsinket, sto det et annet forsinket tog på samme perrong. Det var her det gikk galt for undertegnede, som totalt intetanende steg på og satt meg halvveis med nesa i Non-League Paper og halvveis slumrende, og i tillegg med musikk på hodetelefonene. Det var først da jeg kikket opp og så at toget var i ferd med å forlate Barnsley stasjon at jeg forsto at jeg var på vei i totalt feil retning. Jeg hadde gått på toget til Leeds i stedet for toget til Lincoln Central!! Egentlig er dette kanskje såpass pinlig at jeg burde holdt det for meg selv, for med den rutinen jeg etter hvert har opparbeidet meg så skal det være bortimot umulig å kløne så jævlig! Men det viser vel at det kan skje selv den beste..

Ved neste stasjon, Wakefield Kirkgate, hoppet jeg av og sjekket alternativene. Det raskeste viste seg å være å spasere til Wakefield Westgate og ta toget derfra til Doncaster, men det var nå godt under 20 minutter til avgang Westgate, og spaserturen ble på Google Maps anslått til 19 minutter. Og når jeg i tillegg drasset på bagasje pakket for 17 dager, hadde jeg en utfordring. Selvsagt hadde det nå også begynt å regne for første gang på denne fotball-turen. Etter en heltemodig innsats ankom jeg Wakefield Westgate med flere minutter til rådighet – pustende og pesende, med svetten silende, og med verkende lår. Jeg registrerte kjapt at toget uansett var forsinket med 3 minutter, men snart var jeg på vei sørover mot Doncaster, og etter et kjapt togbytte der ankom jeg omsider Retford noe sånt som to timer senere enn planlagt! Heldigvis hadde jeg god tid denne dagen.

Retford er en markedsby i Bassetlaw-regionen nord i grevskapet Nottinghamshire. Den har i overkant av 20 000 innbyggere, og ligger fem norske mil nord-nordøst for Nottingham og 37 kilometer vest-nordvest for Lincoln. Mange av pilegrimsfedrene som reiste til Amerika stammet kom fra Retfords omegn. Chesterfield Canal renner gjennom byen, og ellers kan det nevnes at store deler av Retford brant ned i det herrens år 1528. Firehundreogåttisju år senere oppdaget undertegnede at det var så som så med drosjebiler utenfor byens togstasjon, og etter å ha ringt en av de lokale selskapene ble jeg lovet en taxi, selv om karen advarte om at det kunne ta tjue minutters tid. Klokka hadde derfor passert tre da jeg kunne ringe på og få sjekket inn ved Tanamara Guest House, der jeg hadde betalt £40 for kost og losji.

En usedvanlig trivelig vert viste voldsom interesse for min fotball-rundtur, og jeg ble stående å svare på spørsmål og prate en stund med Spurs-supporteren før jeg kunne installere meg og slappe av litt før jeg gikk ut for å utforske Retford. Da duskregnet økte i styrke, søkte jeg midlertidig ly med en pint på puben The Black Boy. Med et slikt navn er det kanskje et tidsspørsmål før politiske korrekte hysterikere får skjenkestedet stengt for ‘rasisme’, så det var greit å benytte anledningen før den eventuelt blir offer for vår tids vanvidd. Regnet ga seg snart såpass at jeg, via et stopp i en minibank, spaserte til Wetherspoons-puben The Dominie Cross.

Kjedens årlige cider-festival hadde tross alt begynt 10. juli, og jeg hadde planer om å teste noen flere av årets 30 festival-cidere. Fire nye ble her testet, samt to ‘ordinære’ gjeste-cidere. Jeg hadde dog funnet ut av man kunne kjøpe tre glass à 1/3 pint for prisen av en pint, slik at jeg kunne smake på flere uten å bli helt på snurr. Både Cornish Orchards Blush og Mr. Whitehead’s Apples & Pears var friske varianter som gikk ned greit, mens Doctor’s Orders viste seg å være den cideren jeg definitivt satt minst pris på i årets festival. Tiden fløy mens jeg satt der og smakte på cider og bladde i Non-League Paper, og liten stund før klokka seks tok jeg beina fatt og spaserte målrettet mot Cannon Park, der Retford United denne kvelden skulle ta imot et lag fra Mansfield Town til treningskamp.

Turen gikk nedover Grove Street før jeg svingte inn Raglan Road, og i enden av denne blindveien lurte jeg et lite sekund på om jeg ikke kom lenger enn grinda som førte ut på et stort grøntområde. Men joda, jeg kom meg ned på gangstien som følger den tidligere nevnte kanalen (og som jeg kunne fulgt helt fra Grove Street). Ganske koselig. Snart tok jeg meg opp på Leverton Road ved punktet som man kan si markerer slutten på bebyggelsen. Det er en landevei uten hverken belysning, fortau eller skulder (bortsett fra en liten stripe gress på hver side), og de 8-900 meterne herfra til fotballstadionet er nok ingen trivelig strekning i mørket; selv om den visstnok ikke er den mest trafikkerte. Rundt tjue minutter etter at jeg forlot puben, sto jeg utenfor Retford Uniteds hjemmebane, Cannon Park.

Allerede på utsiden gjenkjente jeg en groundhopper jeg også traff på tidligere i år, da jeg så min siste kamp for (2014/15) sesongen i Wednesfield. Etter å ha hilst på den eldre karen fra Leicester, fikk jeg knipset noen bilder og betalte jeg meg inn med £5. Jeg fikk samtidig beskjed om at det ikke ikke hadde blitt trykket opp noe program i anledning denne kampen, og la heller ut på en liten runde rundt banen. Inngangen er på den ene kortsiden, ved det ene hjørnet. Langsiden til venstre her er et lite lappeteppe av bygg og brakker. Noen tilskuerfasiliteter er det for så vidt ikke her, bortsett fra såkalt hard standing, og denne langsiden domineres av murbygningen som huser både garderober, klubbhusets koselige bar etc. På begge sider av klubbhuset er det brakker med forskjellige funksjoner, og i en av brakkene nærmest inngangen er det en klubbsjappe der jeg fikk betalt £3 for en pin. Bortenfor brakkene i den andre enden står det av alle ting en stor tank, og jeg skal ikke synes rundt hva slags funksjon den har.

Eneste stedet man har tak over hodet på denne langsiden er under et lite utbygg foran på klubbhuset, der man blant annet har matutsalg. Anlegget har i det hele tatt mye hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside, der man imidlertid har delvis tak over hodet i form av et større overbygg bak mål. Slik luksus har man ikke på motsatt kortside, der man står fullstendig under åpen himmel. Det som må kunne kalles hovedtribunen befinner seg på bortre langside, og dette er en nymotens prefabrikert sittetribune. Det hadde begynt å dryppe litt igjen, og jeg fullførte raskt runden for å søke tilflukt i klubbhusets bar. På denne tiden av året er det såpass lyst at en ordentlig fotorunde uansett kunne vente til kampstart da det også ville være litt mer action å «fange». Med rundt tre kvarter til kampstart slo jeg meg ned i baren med en pint Strongbow til £2,90. Men snart skulle det dukke opp flere kjente fjes..

Først kom groundhopperen Jack Warner, som hadde overnattet hos Chris Berezai (Groundhop UK «guru») i Long Eaton etter deres nylig avsluttede ‘Irish Hop’, og benyttet anledningen til å få med seg Cannon Park. Da han er bosatt i Lowestoft og delvis vokste opp i Beccles, fikk jeg forhørt meg litt angående status for Beccles Town, da de har figurert svært høyt på min ønskeliste foran 2015/16-sesongen grunnet frykt for at deres eminente gamle hovedtribune skal erstattes. Han lovet å ta en kikk, og jeg nevnte for ham hvordan jeg nylig hadde diskutert dette med Peter Miles. Og snakker om sola…der kom sannelig også Peter Miles inn i baren få minutter senere! Groundhopper-treffet var komplett da jeg traff på Rob Waite – klubbsekretær, programansvarlig og generell altmuligmann hos Staveley Miners Welfare, og tilsynelatende alltid blid groundhopper som er mannen bak den eminente bloggen The66POW.

Retford United ble stiftet så sent som i 1987, og uten at jeg skal påstå at det hadde noen sammenheng med konkursen til Retford Town to år tidligere, er det ikke unaturlig å tenke at så kanskje er tilfelle. Klubben startet opp i Gainsborough League før det ble spill i Nottinghamshire Alliance. Klubbens virkelige klatring i pyramiden fant sted etter årtusenskiftet, og startet med at de i 2001 fikk innpass i Central Midlands League. Der debuterte de med å vinne denne ligaens Premier Division, som tross det pretensiøse navnet ikke var dens høyeste nivå. Det var derimot divisjonen med det enda mer pretensiøse navnet Supreme Division, og den ble vunnet to år senere; i 2004. Deretter brukte de to sesonger på å sikre opprykk fra Northern Counties East League Division One til Premier Division, og kun en sesong på å rykke derfra videre opp i Northern Premier League Division One South.

Etter å ha vunnet denne divisjonen som debutant med hele 13 poeng ned til toer Cammell Laird, var det en stor skuffelse da man ble nektet opprykket fordi Cannon Park (som hadde vært deres hjemmebane siden rundt årtusenskiftet) ikke oppfylte kravene til NPL Premier. Men da de neste sesong (2008/09) fulgte opp med å vinne divisjonen igjen, denne gang på målforskjell, hadde det blitt fikset og de kunne feire opprykk igjen. Imponerende nok var dette klubbens sjette tittel og sjette opprykk på ni sesonger! De debuterte med en sjetteplass i NPL Premier, mens nedturen startet året etter, da de våren 2011 endte sist og rykket ned. Ikke minst hadde de nå store økonomiske problemer, og valgte å droppe ned enda et hakk og returnere til NCEL. Selv da de vant NCEL Premier i 2011/12, ble de værende, og den siste tiden har The Badgers igjen slitt meget tungt økonomisk.

Forrige sesong endte klubben nest sist i NCEL Premier, men ble benådet og slapp degradering til Division One siden ligaens øverste divisjon spilte forrige sesong med ett lag mindre enn normalt. Alt er likevel ikke rosenrødt i Retford, selvsagt, og supporterne virket ikke voldsomt optimistiske. På spørsmål om hva hvilke forhåpninger de hadde for den kommende sesongen, var det ett svar som gikk igjen: Å overleve. Det minnet meg faktisk litt om stemningen jeg opplevde på besøk hos Eastwood Town tilbake i 2012, men la oss håpe det ikke går så ille med Retford-klubben. Representanter for klubben var da også positive i den forstand at det går i riktig retning og at gjelden krymper sakte men sikkert. De var også ærlige på at de forventer nok en knalltøff sesong på banen, og at det sportslige målet må være å holde seg i Premier Division.

Mens vi satt der og slo av en prat fikk vi også rasket til oss noen stensiler med lagoppstillingene, og et par Mansfield-supportere kunne fortelle at bortelaget stilte med de de karakteriserte som et nokså sterkt reserve- og ungdomslag, med flere spillere som hadde fått spilletid på førstelaget forrige sesong. Et par av spillerne var visst også prøvespillere. Jeg takket for informasjonen og gikk for å få meg litt næring fra matutsalget. £3,30 fattigere kunne jeg meske meg med pie & mushy peas mens lagene entret banen. Av en eller annen grunn hadde jeg sett for meg at mitt første besøk på Cannon Park ville være i forbindelse med lokaloppgjør mot Worksop Town, men nå var det altså et Mansfield Town som sto på motsatt banehalvdel.

Hjemmelaget startet friskt og hang godt med i innledningen, og Stags-keeper Adam Bishop måtte ved et par anledninger i aksjon på avslutninger fra Adam Lee. Etter hvert tok imidlertid gjestene over, og snart hadde de et kraftig initiativ der de spilte seg frem til en rekke sjanser. Unggutten Tyler Blake hadde kommet innpå for en prøvespiller som skadet seg tidlig, og han hadde et par gode muligheter. Det hadde også Anthony Dwyer, som også hadde vært nest sist på ballen da midtstopper Corbin Shires’ heading ble mesterlig reddet av Retford-keeper Dave Reay. Det var noe bortimot enveiskjøring fra det unge Mansfield-laget, og en av prøvespillerne rundet keeper Reay og sendte ballen mot mål, men en forsvarer kom seg tilbake og fikk blokkert i siste liten. Et stort antall sjanser til tross; det var fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben.

Tidlig i andre omgang kunne vertene tatt en ufortjent ledelse da et skudd fra Jordan Good snek seg forbi Stags-keeperen, men stopperen Shires kom seg tilbake og fikk klarert på streken. På motsatt side skapte Dwyer en stor sjanse som ble misbrukt av Danny Fletcher, og nå endret kampbildet seg. The Badgers hadde gitt sine gjester altfor mye rom i første omgang, og var etter pause mye mer aggressive i presset. Dette førte også med seg flere sugende taklinger som Mansfield-folket reagerte kraftig på, og flere bortefans lurte på om vertene nå forsøkte å sparke livskiten ut av ungguttene som hadde gjort de forlegne i første omgang. Retford-spillerne gikk kanskje noe unødvendig harhendt til verks ved et par anledninger, men gjestenes unggutter gikk da gjerne også enkelt ned og brukte mye tid på bakken. Men med de forbilder man har i disse dager så er det dessverre kanskje ikke så unaturlig? Kanskje man heller skulle manne seg opp litt. Og om det viktigste i ligaklubbenes oppkjøringskamper er å unngå skader og trille ball i Barca-stil, så kan de vel gjøre det på treningsfeltet uten å måtte spille kamp!?

Når det er sagt så er det ingen direkte kritikk av ungguttene til Mansfield. Tilsynelatende var vel heller ikke flertallet av de fysisk rustet til å ta opp kampen mot mer fysiske verter, og slik sett er det forståelig at de kanskje ble litt «skremt» og kjempet ut av stilen. Slik sett kjempet da også Retford seg inn i kampen igjen, og hadde etter hvert også langt mer ballinnehav enn tidligere i kampen. Med et kvarter igjen utnyttet Adam Lee en liten tabbe i Stags-forsvaret. En misforståelse mellom Chris Spencer og keeper Adam Bishop var det som skulle til, og Lee kunne sette ballen i mål fra like innenfor 16-meterstreken. Gjestene gjorde flere bytter i jakt på en utligning, og nærmest kom 16-åringen Tom Marriott som sved keeperhanskene til Dave Reay. Dermed endte det med en totalt sett nokså ufortjent hjemmeseier 1-0 foran 138 tilskuere.

Av laglederne er det vel liten tvil om at det var Retford-manager Chris Sellars som hadde mest grunn til å være fornøyd med resultatet. Spillemessig var det ikke altfor imponerende, men det kom seg som sagt litt i andre omgang da de kjempet motstanderen ut av stilen. Mansfield Town hadde nok grunn til å være skuffet, for de burde ha avgjort allerede før pause, men ble først og fremst offer for sitt eget voldsomme sjansesløseri. For slike ungdomslag er det vel uansett langt viktigere å utvikle spillere enn å vinne, om man skal se litt kynisk på det. En Mansfield-supporter jeg vekslet noen ord med hevdet for øvrig at han var nokså sikker på at førstelaget kommende sesong vil kunne holde nedrykksstriden på god avstand, og han håpet at de ville kunne kjempe om en muig playoff-plass.

Mens Peter og Jack forlot Cannon Park ganske raskt etter kampslutt, bestemte jeg meg for å unne meg en pint i baren, der jeg ble sittende i samtale med Rob og flere representanter for hjemmelaget. Det viste seg at Rob bodde rett borti veien, omtrent der jeg hadde kommet opp fra gangveien opp på Leverton Road. Da det hadde begynt å mørkne og veien dit bort altså ikke er den mest trivelige, tilbød han meg skyss, og jeg takket selvsagt ja. Men først hadde jeg tid til å gjøre kål på en siste pint med Strongbow mens vi samtalte med Retford-ledere som tross alt mente at ting nå så litt lysere ut. På forslag fra Rob, slapp han meg av utenfor The Brick & Tile Inn, rett nede i veien for mitt krypinn for natten. Pubens landlord skulle være en ivrig tilhenger av Retford United, og det viste seg å stemme. Etter en siste pint eller to der, trakk jeg meg omsider tilbake til hotellsenga. Jeg hadde tross alt en nokså lang reise neste morgen.

English ground # 262:
Retford United v Mansfield Town XI 1-0 (0-0)
Pre season friendly
Cannon Park, 13 July 2015
1-0 Adam Lee (75)
Att: 138
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 14.07.2015: Kendal Town v Morecambe
Previous game: 12.07.2015: AFC Fylde v Rochdale

More pics

Søndag 12.07.2015: AFC Fylde v Rochdale

Lørdag i Newcastle…det hadde selvsagt fristet med en tur ut på en av mine favorittbyers vanvittige uteliv. Men jeg hadde en tidlig start, og da jeg våknet denne søndagen var jeg glad for at jeg hadde hatt disiplin nok til å komme meg tidlig i seng. Allerede litt over 6.30 sjekket jeg ut av Premier Inn-hotellet og trasket ned mot Simonside metro-stasjon, der jeg måtte ha dagens første tog klokka 07.09. Og her begynte problemene denne morgenen; for det ble raskt klart at første tog i motsatt retning var sterkt forsinket, samtidig som det kom meldinger over høyttalerne om at buss og taxi erstattet bane mellom Jarrow og Heworth.

Etter at en sjekk med sentralen i tillegg avslørte at toget mot Newcastle kunne være minst en halvtime forsinket, hadde jeg intet annet valg enn å ringe en taxi som tok meg helt til jernbanestasjonen i Newcastle. Der måtte jeg punge ut med £20 (£19 + tips) i tillegg til de £3,40 jeg hadde betalt for Metro-billetten jeg aldri fikk brukt. Men jeg rakk i det minste 08.00-toget til Liverpool Lime Street, som jeg skulle være med så langt som til Leeds. Etter drøyt halvannen time kunne jeg strekke litt på beina i Yorkshires største by før jeg tok plass på 09.51-toget til Blackpool. Dette skulle frakte meg så langt som til Preston, der vi ankom i rute klokka 11.38, og som avtalt sto min groundhopper-kompis Anthony Robinson utenfor og ventet i sin bil.

Anthony er i disse dager først og fremst Rangers-supporter, men han ser en god del av kampene til AFC Fylde, og det var de jeg hadde planlagt å besøke denne dagen. Det har jo lenge vært klart at deres tid på Kellamergh Park allerede går mot slutten, og det siste jeg hadde hørt var at man vil flytte inn på nytt stadion i februar 2016. Derfor var det greit å få avlagt en visitt først som sist, men Anthony kunne raskt meddele at selv om byggearbeidet har startet opp, så regnet han nå ikke med at flyttingen ville skje før etter avsluttet 2015/16-sesong. Anthonys tilbud om skyss betød for øvrig at jeg slapp å ta lokaltoget videre til Kirkham & Wesham og buss derfra til et sted rundt 15 minutters spasertur fra Kellamergh Park.

Klubben har spilt på Kellamergh Park siden 2006, da de fortsatt spilte under navnet Kirkham & Wesham FC. Året før hadde de betalt £150 000 for en tomt her i utkanten av landsbyen Warton, siden deres gamle hjemmebane Coronation Park (i Wesham) ikke oppfylte kravene til opprykk til North West Counties League. Den ligger virkelig nokså avsides til, bak puben Birley Arms, som man deler innkjørsel med. Det var utenfor denne puben at vi allerede litt over klokka 12 parkerte og gikk inn for å unne oss et glass. Anthony ville benytte anledningen til å innta en Sunday roast, og sannelig ble ikke undertegnede fristet til å gjøre det samme. Og som takk for skyssen var det bare naturlig at jeg tok regningen.

Warton er en liten landsby i Fylde-distriktet av Lancashire. Den ligger en snau norsk mil vest for Preston og 13 kilometer sørøst for Blackpool, i en ganske landlig del av grevskapet. Kirkham er den største av de to byene klubben egentlig representerer, og er med sine drøyt 7 000 innbyggere omtrent dobbelt så stor som Wesham. De har har i stor grad vokst sammen, selv om de ligger på hver sin side av jernbanestasjonen som betjener de to (men som opprinnelig kun het Kirkham). Mer om klubbens nye stadion senere, men det blir nå altså bygget nord for Wesham, ikke så langt fra motorveien M55.

Historien om dagens klubb starter i 1988, da de to klubbene Kirkham Town FC og Wesham FC slo seg sammen og stiftet den nye klubben Kirkham & Wesham. En tidligere klubb med samme navn hadde en kort periode før krigen spilt i West Lancashire League, og det var også her den nye klubben tok plass da de tok plassen til Kirkham Town i pyramiden. De første årene vekslet klubben mellom spill i denne ligaens to øverste divisjoner, men skulle snart komme til å dominere West Lancashire League. Da de våren 2000 vant Premier Division, var det starten på en voldsom dominans som endte med sju ligatitler på åtte sesonger! Den eneste sesongen de ikke vant var i 2002/03, da de endte på andreplass. I løpet av disse årene vant de også en rekke lokale og regionale cuper, og etter den siste av disse ligatriumfene, tok man i 2007 steget opp i North West Counties League.

Samtidig som de tok den nye ligaen med storm, hevdet de seg umiddelbart også i den gjeve cupturneringen FA Vase, der de også var med for første gang. Det endte med at de tok seg helt til finalen på Wembley, der Lowestoft Town var motstander. Og etter å ha ligget under store deler av kampen, snudde Kirkham & Wesham til seier 2-1 med to mål de siste seks minuttene. Den 17 år gamle innbytteren Mat Walwyn ble den store helten da han scoret begge målene, og Lancashire-klubben kunne våren 2008 løfte sin første nasjonale tittel foran nesten 20 000 tilskuere på Wembley. Samme sesong endte også med jubel i ligaen, da andreplass betød opprykk til North West Counties League Premier Division. Sommeren 2008 endret klubben navnet til dagens AFC Fylde i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt som «The football Team of the Fylde Coast». Under det nye navnet fortsatte de klatringen, og etter å ha sikret seg ligatittelen i North West Counties League våren 2009, var det klart for nok et opprykk – det tredje strake.

Klubben hadde tatt seg gjennom NWCL på rekordtid, og nå var de klare for spill i Northern Premier League Division One North. De brukte tre sesonger på å ta seg opp herfra, og ytterligere to sesonger på å sikre seg opprykk fra NPL Premier. Sistnevnte ble sikret etter at det måtte straffespark til for å avgjøre finalen mot Ashton United. AFC Fylde seiret 4-3 på straffer og var dermed klar for Conference North etter fem opprykk på åtte sesonger. AFC Fylde har ikke tenkt til å slå seg til ro der, og vi husker at de forrige sesong debuterte i Conference North med en 2. plass, kun slått av hardt satsende Barrow, for deretter å ryke i playoff. Naturlig nok er de igjen blant de største favorittene, og mange vil nok etter hvert ha hørt deres mantra om spill i Football League innen 2022.

Intet galt med ambisjonene i AFC Fylde, og det bærer også planene for det nye stadionet preg av. Det skal etter nemlig planen holde FL-standard (naturlig nok) og ha en kapasitet på 6 000. Et ubesvart spørsmål er imidlertid hvor alle disse supporterne skal komme fra, og selv om suksess på banen alltid vil virke som fluepapir på (spesielt den nye rasen av) supportere, har også Anthony stilt seg dette spørsmålet hver gang vi har diskutert temaet. Om jeg ikke surrer voldsomt, var tilskuersnittet forrige sesong på 534, og selv om det visstnok er en oppgang på hele 70,4% i forhold til sesongen før, så er det et godt stykke igjen. Men det er klart at med en tilsvarende prosentvis økning de kommende par sesongene så vil det virkelig begynne å hjelpe; spesielt når man i tillegg får en noe mer sentralt beliggende hjemmebane.

Det var fortsatt rundt en time til avspark klokka to da jeg tømte mitt andre glass og gikk med Anthony videre innover innkjørselen mot klubbens stadion. Vi betalte de £8 som ble avkrevd i inngangspenger, og rett innenfor ble et program pålydende £1,50 selvsagt også handlet inn før vi «hev» oss over selgeren av «golden goal»-loddene. Deretter kunne jeg i ro og mak tusle en runde rundt banen sammen med en Anthony som pekte og forklarte. Turen gikk denne gang mot klokka og startet nede ved inngangen på kortsiden Warton End. Her finner man også anleggets nyeste tribune, en sittetribune av den prefabrikerte sorten, som tross nært forestående flytting ble satt opp i løpet av vårsesongen i et forsøk på å oppfylle kravene til antall sitteplasser i Conference Premier, i tilfelle 2014/15-sesongen skulle ende med opprykk.

Bortenfor denne finner man matserveringen og klubbens egen Fuller’s Bar. I hjørnet ved siden av sistnevnte har man også reist en stor elektronisk resultattavle. Over på bortre langside ser man flere spor av oppgraderings-jobben man plutselig måtte gjøre forrige sesong, og her består det i at det som var utelukkende hard standing nå også har et par trinn små med betongavsatser, men ellers er det lite av tilskuerfasiliteter her. Laglederbenkene finnes derimot her. På kortsiden Wrea Green End har man en moderne ståtribune som etter sigende skal kunne gi tak over hodet til 800 personer, og i kapasitet gjør det den til anleggets største. På den andre langsiden står hovedtribunen Main Stand, som har sitteplasser til drøyt 280 personer. Denne flankeres av fasiliteter for henholdsvis klubbfunksjonærer og sponsorer.

Det sies at den velstående eieren David Haythornethwaite ved minst to anledninger skal ha forsøkt å kjøpe favorittklubben Blackpool, men de svært upopulære eierne (Oyston-familien) takket høflig nei takk. Det samme skal ha vært tilfelle da han etter sigende prøvde tilsvarende hos Fleetwood Town. Dermed bestemte han seg i stedet for å ta over Kirkham & Wesham med etter hvert store visjoner. Mer om bakgrunnen for dette og hans ambisjoner kan leses i denne interessante artikkelen. Med unnagjort runde stakk jeg hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til £3, og inne i Fuller’s Bar fikk jeg bestilt forfriskninger i form av en cider jeg ikke er kar om å identifisere. Der hang det også drakter, bilder og andre typer memorabilia fra FA Vase-triumfen og klubbens historie ellers.

Dagens treningskamp var hjemmelagets andre i oppkjøringen, og Anthony hadde vært til stede tre dager tidligere da de var vertskap for Fleetwood Town. Til tross for at de vant 1-0 hadde Anthony vært langt fra imponert, og hevdet at kampen bar preg av å være en treningskamp. Han mente at spillerne hadde virket meget rustne og fremvist slett teknikk og ballkontroll, og at de tidvis virket å ha mer enn nok med å ikke snuble i ballen. Denne søndagen var det nok en klubb fra League One som gjestet Kellamergh Park – nemlig Rochdale. Deres manager Keith Hill hadde lovet å komme med førstelaget, og det viste seg å stemme. Han hadde faktisk med seg hele førstelagstroppen slik at gjestene planla å bytte samtlige elleve spillere ved pause. AFC Fylde stilte for øvrig med to prøvespillere fra start, og ytterligere to på benken.

Rochdale hadde vært på treningsopphold i Tenerife, og det virket tidlig som om det hadde gjort susen, for de startet friskest. Allerede etter fire minutter sendte Peter Vincenti i vei en volley som Fyldes venstreback Adam Sumner kastet seg heroisk frem for å blokkere nesten inne på streken. Under et minutt senere trodde Joe Bunney at han hadde sendt gjestene i føringen, men linjemannen hevet omsider flagget for offside. En liten brøler fra hjemmekeeper Ben Hinchliffe ga Ian Henderson muligheten på sølvfat, men hans avslutning gikk over. Rochdale hadde absolutt hatt initiativet, men sakte men sikkert kjempet vertene seg inn i kampen. Det var imidlertid i underkant av ti minutter til pause da de for første gang testet Dale-keeper Josh Lillis. Matty Hughes ble spilt fri av Matt Blinkhorn, dro av tre forsvarere og avsluttet på mål, men Lillis avverget med en god redning. Da Hughes noen minutter senere headet like utenfor etter innlegg fra Sumner, betød det at det var målløst da lagene tok pause.

Speaker benyttet anledningen til å ønske velkommen «langveisfarende» groundhoppere som hadde kommet «helt» fra Bedfordshire og Northampton, og jeg klarte å hindre at Anthony oppsøkte speaker for å fortelle om min visitt. Første gang jeg så AFC Fylde var også første gang jeg møtte Anthony, og det var da vi så finalen i NPLs ligacup mellom Skelmersdale United og AFC Fylde på Edgeley Park i Stockport. Jeg husker at Skem-fansen den gang klaget over hvordan tapet av Matty Hughes til Fleetwood Town resulterte i lagets kollaps etter en lovende sesongstart. Nå hadde Hughes returnert til non-league for å ikle seg Fylde-drakta, og ut fra det jeg så vil han være en positiv tilvekst. For hjemmelagets del var beholdningen i første omgang nemlig samspillet mellom Hughes og Matt Blinkhorn.

Som forespeilet byttet Rochdale samtlige spillere i pausen, og stilte i andre omgang med et mye yngre mannskap. The Coasters (Fylde har til og med en måke ved navn Sid the Seagull som maskot, men man har ikke akkurat følelsen av å være ved kysten når man er på Kellamergh Park, der jeg ikke så noen måker, men derimot en mengde sauer på beite rett utenfor) benyttet anledningen til å ta initiativet i det vi nå snart mistenkte var en 0-0-kamp. Første omgang hadde periodevis bydd på en viss underholdning, men kampen bar stadig mer preg av å være en treningskamp. Både Richie Baker og Dion Charles hadde muligheter for vertene, men skjøt henholdsvis himmelhøyt og like over. Etter halvspilt omgang falt avgjørelsen etter at Danny Lloyd ble dratt ned i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Noen hevdet i ettertid at det nok var noe billig, men jeg sto meget godt plassert og så klart at Rochdale-spilleren på idiotisk vis nærmest tok kvelertak med armen rundt halsen på Lloyd og dro ham ned. Ingen tvil.

Richie Allen steg frem, sendte keeper Jonathan Diba Musangu den ene veien, og plasserte rolig ballen i motsatt hjørne. 1-0 til AFC Fylde, og ut fra starten på andre omgang var det lite å si på. Dion Charles burde kanskje til og med ha doblet ledelsen få minutter senere. Men etter dette hevet Rochdale seg igjen og jaget utligning. Både Michael Rose, Lewis Alessandra og James Hooper hadde gode muligheter, og ved sistnevntes heading utenfor virket det nesten enklere å score. I stedet kunne Danny Rowe doblet ledelsen i motsatt ende av banen, etter et flott raid og forarbeid av Danny Lloyd. En noe tam forestilling endte dermed med hjemmeseier 1-0 foran 380 tilskuere, uten at noen av de to lagene virket å slite seg ut totalt. Det var ikke den helt store forestillingen, men jeg har da også sett langt verre, og jeg fikk da i hvert fall avlagt en visitt til Kellamergh Park før klubben flytter.

Jeg hadde booket hotell i Manchester, og planen hadde vært å sitte på med Anthony tilbake til Preston for å ta toget derfra. Imidlertid hadde vi møtt på den gamle grinebiteren (og groundhopper) Tony Morehead sammen med en kompis og et barnebarn. Han tilbød meg skyss helt ned til Manchester, og jeg valgte etter hvert å takke ja til dette. Heldigvis slapp jeg unna altfor mange historier om Manchester Citys fortreffelighet, og etter å ha vært helt nede i Knutsford for å kjøre hjem hans kompis, ble jeg sluppet av utenfor Manchester Piccadilly stasjon, der han uansett skulle plukke opp sønnen sin. Jeg tenkte først å gå via Travis Street bort til Ibis budget-hotellet på Pollard Street, der jeg hadde betalt £28,50 for overnatting. Latsabben i meg kom imidlertid på at jeg nok uansett skulle benytte meg av trikken senere på kvelden, og derfor kjøpte jeg en dagsbillett for Manchesters Metrolink og tok trikken den ene holdeplassen til New Islington. Jeg fikk raskt sjekket inn, men var snart på vei ut igjen.

Jeg ville unne meg en skikkelig middag, og etter å ha tatt trikken til Shudehill, mesket jeg meg med god (men noe overpriset) mat og drikke på The Blue Pig. £5 for en flaske Orchard Pig Reveller cider var i drøyeste laget, og jeg trasket snart videre til Wetherspoons-puben The Seven Stars. Denne helgen markerte tross alt starten på kjedens store cider-festival, og jeg fikk testet fire av de 30 festival-ciderne, i tillegg til to andre. Det gjorde virkelig susen i den grad at jeg åpenbart fant ut at det var en kjempeidé å ta en siste pint på «Victoria’s Gentleman’s Club» rett over veien. Jeg var i det minste fornuftig nok til å la det bli med den ene før jeg returnerte til hotellet. Manchester Metrolink var for tiden preget av omfattende vedlikeholdsarbeider og konstruksjonen av en ny holdeplass ved knutepunktet St. Peter Square. Det betød at jeg måtte spasere fra Piccadilly, da trikkene videre mot Ashton-under-Lyne var innstilt, men jeg kom meg til slutt i seng rundt midnatt, etter nok en lang og innholdsrik dag.

English ground # 261:
AFC Fylde v Rochdale 1-0 (0-0)
Pre season friendly
Kellamergh Park, 12 July 2015
1-0 Richie Allen (pen, 68)
Att: 380
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 13.07.2015: Retford United v Mansfield Town
Previous game: 11.07.2015: South Shields v Darlington 1883

More pics

Lørdag 11.07.2015: South Shields v Darlington 1883

For eneste gang på turen skulle jeg altså bo to netter på samme hotell, så jeg hadde ingen lang reise foran meg denne dagen. Derfor lå jeg nokså lenge i senga før jeg gikk ned for å innta frokost like etter klokka 9. Den ble servert i Taybarns-restauranten som er tilknyttet Premier Inn-hotellet i South Shields/Port of Tyne. Det var som ventet dessverre ingen black pudding å spore i buffeten, men det ble gjort opp for med et par ekstra pølser og baconskiver, i tillegg til at jeg fikk kokka til å lage en eggeomelett med løk, sopp og bacon. Ingen dårlig start på dagen det heller. Men planene om en utflukt i området ble lagt på is til fordel for sløving på hotellsenga, der jeg ble liggende å slappe av med en bok til klokka var rundt halv tolv. Omsider fikk jeg somlet meg ut, og spaserte en tur halvveis på måfå nedenom den ikke spesielt sjarmerende Port of Tyne, før jeg tuslet mot metrostasjonen Tyne Dock.

Denne spaserturen gikk i det hele tatt gjennom et område som bar preg av å tilsynelatende være et trist industriområde som man delvis har gjort om til boligområde etter hvert som deler av industrien har blitt nedlagt. Med over 80 000 innbyggere er South Shields den tredje største byen på Tyneside etter Newcastle og Gateshead. Den ligger ved sydsiden av elven Tynes munning, snaue 8 kilometer øst for Newcastle. Byen vokste etter den industrielle revolusjon, og her har man lange tradisjoner for både kullgruvedrift, skipsbygging og glassblåsing. Havnene ved Port of Tyne som i en årrekke først og fremst håndterte kull, er nå i større grad utskipingshavn for britiskproduserte biler. Etter en periode med det som var blant landets høyeste arbeidsledighet, har det de siste årene sett bedre ut enn på lenge. Arbeidsplasser har blitt skapt i andre næringer, og mange av innbyggerne pendler dessuten til Newcastle, Gateshead eller Sunderland.

Noe senere enn planlagt tog jeg metroen vestover for å ta en kikk på Gatesheads hjemmebane, Gateshead International Stadium. Følgelig hoppet jeg av på holdeplassen Gateshead Stadium, gikk over brua og tok til høyre ned den brede gangveien som fører rett ned mot det nevnte stadionet. Der nede var det denne dagen overraskende mye aktivitet, og jeg forsto snart at det pågikk et friidrettsstevne som åpenbart hadde tiltrukket seg en langt større tilskuermasse enn det Gateshead vanligvis opererer med. Slik sett hadde jeg flaks da dette bød på en mulighet til å ta en kikk innenfor, og ingen av kontrollørene gjorde forsøk på å stoppe meg. Det skulle forresten vise seg at stevnet var det såkalte English School Championships, og jeg fikk også med meg et heat i 4×100 meter mens jeg knipset noen bilder av interiøret.

Jeg er som kjent ingen stor fan av fotballstadioner med løpebaner, men Gateshead er vel ikke av de aller verste i klassen. Mens jeg tok en utvendig kikk nede i Neilson Road, kunne jeg se hvordan de forskjellige grevskaper stilte opp til en innmarsj, men for meg var det på tide å sette kursen mot dagens virkelige destinasjon – Filtrona Park, der South Shields skulle spille sin første hjemmekamp på over to år. Jeg var uheldig og misset akkurat et tog, og et kvarters venting på neste tog betød at klokka var i ferd med å slå to idet jeg gikk av på holdeplassen Bede – få minutters gange fra Filtrona Park, der det igjen skal spilles Northern League fotball denne sesongen!

Som jeg var inne på, har South Shields tilbragt de to siste sesongene i eksil på Eden Park i Peterlee etter at de i 2013 ble kastet ut av Filtrona Park. Der har de typisk spilt sine kamper foran 60-70 tilskuere, og det har naturligvis vært alt annet enn noen ideell situasjon for både klubb og fans. Mot slutten av forrige sesong begynte ryktene å fortelle at klubben var i ferd med å flytte på seg, men ingen syntes å vite med sikkerhet hvor ferden skulle gå. Det viste seg at klubbens nye formann Geoff Thompson hadde kjøpt Filtrona Park og ville leie det ut til klubben som dermed returnerer hjem til sin hjemmebane som i anledningen har blitt omdøpt til Mariners Park.

Hjemkomsten var en etterlengtet affære som skulle markeres ved at Darlington 1883 var motstander i første treningskamp her, og undertegnede hadde latt seg friste i den grad at jeg faktisk valgte bort muligheten til å se både to og muligens tre kamper i London for å få med meg South Shields’ retur til Filtrona Park. Og da jeg med en snau time rundet hjørnet så jeg at det allerede var kø ved telleapparatene! £5 ble overrakt til mannen i bua, og mot ytterligere £1,50 fikk jeg også med meg et eksemplar av kampprogrammet de hadde trykket opp i anledningen – et fullgodt program på 32 sider. Rett på innsiden traff jeg på den unge groundhopperen Connor Lamb, som hadde varslet om at han regnet med å innfinne seg her denne lørdags ettermiddagen. Noe overraskende var dette også hans første visitt til Filtrona Park, men han har sett de et utall ganger i Peterlee, og også han hadde South Shields som sin største favoritt til Division Two-tittelen og opprykk.

Fotballen i South Shields har en spesiell historie, og de to første inkarnasjonene endte begge opp med å flytte til Gateshead. Mest kjent er nok den første inkarnasjonen som i 1919 ble medlem av Football League, flyttet til Gateshead og spilte en årrekke i Football League under Gateshead-navnet frem til 1960. Da den få år senere gikk konkurs, gjentok historien seg i den grad at den nye South Shields-klubben som hadde blitt stiftet i 1936 også den flyttet til Gateshead (i 1974), der den under navnet Gateshead United spilte noen år i NPL (før også denne klubben gikk konkurs i 1977). Den nåværende South Shields-klubben ble stiftet etter sistnevnte flytting i 1974, og tok i 1995 steget opp i Northern League etter å ha vunnet sin tredje tittel i Wearside League.

Det endte med et andre strake opprykk, men siden den gang har de vekslet mellom spill i Northern Leagues Division One og Division Two, med 8. plassen i Division One våren 1998 som foreløpig bestenotering for klubben. Siden den gang har de tidvis vært i store problemer, men med den nye formannen og retur til Filtrona Park virker de i hvert fall å være ved god helse for øyeblikket. De har styrket troppen betraktelig i sommer, og mange tipper altså klubben som den største kandidaten til Division Two-tittelen og opprykk. Ved å bla litt i programmet så jeg raskt at representanter beskrev klubben som ekstremt ambisiøs, og således er det kanskje på sin plass å spørre seg hvorvidt klubben har planer om å slå seg til ro på step 5. Det inntrykket jeg fikk gjør at jeg ikke blir overrasket om South Shields i løpet av et par år vil søke seg mot NPL.

Dette gjenspeiler seg også i anlegget som jeg og Connor nå tok en nærmere kikk på, og ikke minst gjelder dette langsiden ut mot Shaftesbury Avenue. Her var man tydelig i ferd med oppgraderingsarbeid, og den nye brosteinen som rett innenfor telleapparatene ønsker velkommen ved å stave klubbens initialer i bakken er bare starten. Langs hele denne langsiden var ellers underlaget fjernet slik at man sto på jord, og mens det var satt opp to nymotens laglederbenker, var det ingen verdens ting av publikumsfasiliteter. Men et par av de lokale kunne fortelle oss at her har man planer om å bygge en flunkende ny tribune som en del av de ambisiøse planene om å gi anlegget en kapasitet på 5 000(!) tilskuere.

Bak de to mål er det kun såkalt hard standing, og alt av fasiliteter befinner seg for tiden på bortre langside, der man kan se metro-togene skrangle forbi forbi bak tribuneseksjonene som står her. Midt på langsiden står hovedtribunen som byr på sitte- og ståplasser. Tribunen er opphøyet fra bakken slik at de som vil sitte entrer den via trapper i forkant, der det også er flere rader med betongtrinn for stående tilskuere. Til siden for denne tribunen, ned mot det ene hjørnet, domineres anlegget noe av en stor murkoloss av et bygg som blant annet huser både kontorer, garderober, klubbhusets bar etc. På partiet nærmest hovedtribunen har man et ganske stort overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå på noen betongtrinn her. Filtrona Park er kanskje ikke det vakreste stadionet jeg har besøkt, men jeg trivdes likevel der nokså umiddelbart.

Det var tidlig klart dagens publikumsoppslutning ville overgå vertenes villeste fantasier, og det bød da også på visse utfordringer. En av disse var enorme køer i baren, der det med over en halvtime til kampstart var kø ut døra, til tross for at det etter sigende også var en bar oppe i andre etasje (jeg kom aldri så langt som å sjekke dette). Når man i tillegg kun hadde drikkevarer i to av de seks tappekranene, må det vel også sies at man kanskje ikke var helt forberedt. Dermed ingen cider på fat, og jeg måtte nøye meg med å slukke tørste med en boks 7 Up til 70p før jeg ombestemte meg og også tok med en flaske Kopparbergs til £3.

Det gjorde godt med noe fruktig i varmen, og vi slo oss ned på en av benkene utenfor klubbhuset. Der fikk vi av en hjemmerepresentant vite at de tydeligvis ikke hadde planer om å trykke opp lagoppstillingene, men han lovet i hvert fall å hente en pin til meg, og etter å ha jogget bort ut i bilen sin returnerte han for å bytte en liten variant mot £3. Lagoppstillinger hadde nok uansett vært av begrenset nytte hva gjaldt Darlington, som merkelig nok valgte å stille totalt uten draktnummer på sine for anledningen grønne bortedrakter! Heldigvis kjente Connor South Shields godt nok til å raskt klore ned deres lagoppstilling, mens noen tilreisende Darlo-fans i det minste kunne hjelpe oss med de fleste navnene på deres helter. Uten nummer ble det likevel temmelig forvirrende, men vi fant ut at Darlo stilte med nysigneringene Adam Nowakowski og Rob Youhill, og med prøvespiller Lewis Gibbons (ex-Sunderland) på midtbanen.

Sistnevnte hadde også startet da Connor en uke tidligere hadde sett Durham City v Darlington 1883, og han hadde ikke latt seg imponere av The Quakers i kampen som endte med hjemmeseier 1-0. Nå var det imidlertid gjestene fra NPL Premier som startet best mot et vertskap med veldig mange nye fjes (manager Jon King har vært travel på overgangsmarkedet i sommer). De hadde allerede hatt et par halvsjanser da Adam Mitchell i det 14. minutt tok et frispark ute på kanten. Han sendte ballen inn i feltet, og da den spratt kinkig i bakken inne på femmeteren ble keeper Thomas Flynn satt ut av spill. Det var en annen Darlo-spiller som kastet seg frem og i verste fall var millimetere fra, men det virket fra min posisjon som om ballen gikk rett i mål, og Adam Mitchell ble da også kreditert som målscorer.

Det var tydeligvis dette som skulle til, for etter dette hevet South Shields seg betraktelig. Ben Riding var periodevis et skikkelig beist i lufta, både defensivt og offensivt, og forsvareren var involvert i vertenes største sjanser i første omgang. Først headet han en dødball på mål, der ballen rett og slett traff en Darlo-spiller som riktignok sto godt plassert på streken. Deretter hadde han en ny heading som skummel ut, men denne gang ble ballen ubevisst stoppet av lagkamerat David Foley, som for øvrig også virket meget frisk til tider. Det var også deilig å se at man gikk til litt ute på matta til tross for at det «bare» var en oppkjøringskamp, og en heftig takling fra vertenes nyutnevnte kaptein Lee Scroggins fikk opp entusiasmen enda et hakk hos undertegnede. Begge lag hadde halvsjanser, men det sto fortsatt 0-1 ved pause.

Grunnet frykten for en vanvittig kø hadde jeg vurdert å droppe innkjøp av pause-forfriskninger, men etter å ha ombestemt meg fikk jeg omsider byttet £2,50 mot en boks Strongbow Dark Fruit. Deretter tok jeg en ny runde sammen med Connor, og stoppet innom de to bilene som solgte blant annet is og pølser. Etter å ha dyttet en hot dog i trynet, gikk samtalen litt rundt temaet Wearside League. Da jeg traff min kompis Lee i Hucknall tre dager tidligere, hadde an uttrykt skepsis til om Stockton Town vil kunne klare å gjøre utbedringene som kreves for å få ta steget opp i Northern League. Videre hadde han fortalt at såvidt han kjente til så hadde de imidlertid beholdt så godt som hele troppen, slik at de nok vil bli å regne med igjen. Men han mente også at Horden Colliery Welfare har styrket laget såpass at de skal ha en god mulighet til å kjempe med forrige sesongs suverene mestre.

Alt dette var Connor enig i, og understreket at han til og med holdt Horden som favoritt kommende sesong. Det er lov å håpe, for de hører strengt tatt hjemme i Northern League. For øvrig kunne Connor også – siden det på en eller annen merkelig måte har gått meg hus forbi – fortelle at Murton har tatt steget opp fra Durham Alliance og er tilbake i Wearside League, så kanskje jeg må avlegge et besøk der snart.. En prat med noen av Darlo-tilhengerne avslørte dessuten at målsetningene deres virker å være å kjempe i toppen igjen, til tross for at de er nyopprykket. Det er alt annet enn unaturlig at navnet deres nevnes i så måte, og det virket som om Salford City nok en gang var klubben forventet tøffest konkurranse fra – i tillegg til at man advarte mot klubber som Workington og Ilkeston.

Begge lag gjorde en rekke bytter både i pausen og tidlig i andre omgang, og det ble en temmelig oppstykket innledning på de siste 45 minuttene. Men først og fremst var jeg faktisk temmelig imponert over South Shields som holdt nivået til Darlo, og til og med hadde et spillemessig initiativ i lange perioder. Slik var ståa frem til Adam Mitchell ble spilt gjennom med et kvarter igjen av ordinær tid, og alene med innbytter-keeper Steven Hubery gjorde han ingen feil, men satt sikkert inn sitt og Darlos andre for dagen. 0-2. Etter dette virket det som om The Mariners ga opp, og de leverte plutselig mye rart der ute på gressmatta.

Nathan Cartman satt spikeren i kista da han fra kort hold kneet inn et innlegg, og han fastsatte dermed slutt resultatet til 0-3. South Shields leverte mye rart helt på slutten, og hadde Darlo vært litt giftigere så kunne de utnyttet balltap og defensivt slurv ytterligere. Men de var nok fornøyd med gjennomkjøringen, til tross for at 0-3 var temmelig flatterende. Personlig syntes jeg faktisk at South Shields nok var det beste laget for en time av denne kampen – i perioden mellom Darlos to første mål. Men det er kanskje forskjellen på step 6 og step 3.. Ved Filtrona Park (beklager, Mariners Park) var det uansett ingen sure miner, da denne dagen uansett dreide seg om South Shields’ retur til hjembyen, og de hadde på ingen måte gjort seg bort.

Det var nærmest umulig å ikke merke entusiasmen som lå over deres hjemmebane denne dagen, og en drøy time etter kampslutt var det fortsatt flere titalls personer igjen i og klubbhusets bar; noe en klubbrepresentant hevdet ville vært utenkelig for noen år siden. Med en etter forholdene stort tilskuertall, var det aldri aktuelt å forsøke å telle de fremmøtte, og klubben påsto at de dessverre ikke hadde noe offisielt tilskuertall, selv om jeg observerte at karen i bua markerte flittig med blyanten sin. «Problemet» var visst at de hadde sluppet inn en mengde barn gratis (det er jo mange klubber som gjør dette, og det er ikke verre en å lage en egen kolonne for dette). Vi hadde anslått et sted mellom 550 og 700, mens klubbrepresentanter tippet rett i underkant av 600. Andre har igjen hevdet at det nok var over 650, så jeg tror jeg velger å falle ned på det nokså vage estimatet 600-650+.

Uansett tilskuertall var det etter hvert på tide å takke for meg, etter å ha unnet meg ytterligere to påfyll i glasset. Etter en trivelig prat med noen gamle travere inne i det koselige indre av klubbhusets bar, ønsket jeg lykke til i opprykkskampen og tok beina fatt. I stedet for å ta metroen kun den ene holdeplassen, spaserte jeg nå tilbake fra Bede, gjennom det nokså triste industriområdet og forbi Port of Tyne. Ved ankomst hotellet valgte jeg etter hvert å også denne kvelden innta middagen på restauranten Taybarns. I anledning helg og et senere klokkeslett kostet det nå £9,99 i stedet for £5,99 å spise så mye man ville fra de mange buffetene. Fortsatt ingen dårlig deal! Og denne gangen var jeg påpasselig med ikke å forspise meg.

English ground # 260:
South Shields v Darlington 1883 0-3 (0-1)
Pre season friendly
Filtrona Park, 11 July 2015
0-1 Adam Mitchell (14)
0-2 Adam Mitchell (76)
0-3 Nathan Cartman (85)
Att: Estimated 600-650
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 12.07.2015: AFC Fylde v Rochdale
Previous game: 10.07.2015: Hebburn Town v Seaham Red Star

More pics

Jeg befant meg oppe i nordøst – nærmere bestemt i South Shields-området – der jeg etter å ha besøkt Hebburn Town på fredagskvelden. Lørdagen var viet South Shields’ hjemkomst til Filtrona Park og deres kamp mot Darlington 1883, men først hadde jeg tenkt å benytte formiddagen til litt fotball-sightseeing. Noe senere enn planlagt tog jeg metroen vestover for å ta en kikk på Gatesheads hjemmebane, Gateshead International Stadium. Følgelig hoppet jeg av på holdeplassen Gateshead Stadium, gikk over brua og tok til høyre ned den brede gangveien som fører rett ned mot det nevnte stadionet. Der nede var det denne dagen overraskende mye aktivitet, og jeg forsto snart at det pågikk et friidrettsstevne som åpenbart hadde tiltrukket seg en langt større tilskuermasse enn det Gateshead vanligvis opererer med. Slik sett hadde jeg flaks da dette bød på en mulighet til å ta en kikk innenfor, og ingen av kontrollørene gjorde forsøk på å stoppe meg. Det skulle forresten vise seg at stevnet var det såkalte English School Championships, og jeg også med meg et heat i 4×100 meter mens jeg knipset noen bilder av interiøret.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er som kjent ingen stor fan av fotballstadioner med løpebaner, og mens dette anlegget nok er et supert friidrettsanlegg, er det etter min mening ikke like velegnet for fotball.  Mitt førsteinntrykk da jeg kom meg innenfor var vel likevel det at Gateshead International Stadium ikke er av de aller verste i klassen. Tribunene bak de to målene, der man er lengst fra gressmatta, er som regel uansett ikke i bruk ved fotballkamper, og på de to langsidene har man nå tak over hodet på begge de store tribunene, etter at East Stand fikk tak i 2010. Og etter at planene om nytt stadion ble skrinlagt for et par år siden, vil de nok ble her en stund til. Mens jeg tok en utvendig kikk nede i Neilson Road, kunne jeg se hvordan representanter for de forskjellige grevskapene stilte opp til en innmarsj, men for meg var det på tide å sette kursen mot dagens virkelige destinasjon – Filtrona Park, der South Shields skulle spille sin første hjemmekamp på over to år.

Fredag 10.07.2015: Hebburn Town v Seaham Red Star

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagen startet med at jeg ble servert en full english breakfast på Spring Grove Tavern, før jeg tok med meg hele skiftet inn på badet, der det var betraktelig bedre plass enn på mitt mikroskopiske enkeltrom. Men snart kunne nydusjet og fjong sjekke ut og ta oppstilling på bussholdeplassen få meter oppi veien, der jeg ventet på buss nummer 80 mot Huddersfield. Den skulle plukke opp klokka 09.38, og et minutt eller to forsinket la jeg snart Kirkburton bak meg. Etter en snau halvtime på bussen steg jeg av på Westgate i Huddersfield sentrum, og spaserte de få minuttene ned til togstasjonen for å bytte til tog og 10.21-avgangen mot Newcastle. Kvart over tolv kunne jeg omsider hoppe av i en av mine favorittbyer, og siden jeg var nokså tidlig ute unnet jeg meg en pitstop for å nyte en pint på stasjonspuben The Centurion – som for øvrig i sin tid ble bygget med det for øye å skape jernbane-verdenens mest overdådige og fasjonable first class lounge. Etter å ha tømt glasset med Gaymers cider kjøpte jeg en dagsbillett for alle metroens soner, og satt meg deretter på et av den gule linjens tog mot South Shields.Jeg ble med helt til holdesplassen Simonside, hvor jeg steg av og spaserte de 7-8 minuttene til hotellet som offisielt har navnet Premier Inn South Shields Port of Tyne.

For eneste gang på turen skulle jeg bo to netter ved samme etablissement, og det hadde kostet meg £74 for et dobbeltrom. Jeg ankom rundt halv to, og fikk sporenstreks sjekket inn. Etter å ha slappet av på rommet i bortimot to timer fikk jeg lopper i blodet og gikk for å utforske puben Simonside Arms rett nede i veien. Den skal ha vært noe bortimot et landemerke i en årrekke, før den ble nedlagt i fjor. Nå hadde den åpnet igjen under nytt eierskap, men noe mat var ikke lenger tilgjengelig der (kun søndager, fikk jeg vite). Etter en pint gikk jeg i stedet for å sjekke ut restauranten Taybarns, som lå tilknyttet mitt hotell. Dette viste seg å være et konsept med en rekke buffeter med forskjellig type mat, og man kunne spise så mye man ville for en gitt pris. For øyeblikket var prisen rimelige £5,99, og jeg endte opp med å forsyne meg fire ganger, slik at jeg såvidt klarte å kreke meg opp på rommet etter herremåltidet.

Der ble jeg liggende og pese en liten halvtime mens jeg gradvis kom til hektene etter å faktisk ha klart å forspise meg! Men nå var det snart på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens kamp, som faktisk var en av de som hadde voldt meg en god del hodebry ved planleggingen av turen. Mens Hebburn Towns hjemmeside fortalte om avspark fredag 10/7, mente både motstander Seaham Red Star og Northern Leagues egen hjemmeside at dette skulle være en lørdagskamp. En representant for Seaham-klubben hevdet overfor en bekjent at det korrekte var lørdag, og usikkerheten gjorde at jeg lenge vurderte å droppe besøket i nordøst til fordel for en annen kamp fra den ikke altfor store fredagsmenyen.

Da Gateshead annonserte at man ville ta imot Newcastle United til treningskamp denne fredagen, betød det imidlertid at det ville kunne være en utmerket reserveplan, og dermed bestemte jeg meg for uansett å booke overnattingene i nordøst. Deretter kunne også Hebburn Town bekrefte at det vitterlig var fredagskamp. Dagen for kampdagen hadde de også tatt kontakt med meg via Twitter for å advare om at avspark ville være klokka sju; en halvtime tidligere enn tidligere planlagt. Ros til Hebburn Town for å ta seg bryet for å fortelle meg dette, og derfor spaserte forlot jeg i 17.30-tiden hotellet med kurs for Simonside metro-stasjon. Toget jeg hadde blinket meg ut kom med perfekt timing kort etter at jeg ankom, og etter den korte turen vestover gjensto kun omtrent et kvarters spasertur fra Hebburn stasjon til Hebburn Towns hjemmebane.

Jeg betalte de £2 man forlangte i inngangspenger og entret anlegget med det ikke spesielt originale navnet Hebburn Sports & Social Club, og ganske raskt forsto jeg at det var noe som ikke stemte helt. Anlegget deles mellom Hebburn Town og lillebroren Hebburn Reyrolle (som spiller i Northern Alliance Division One), i tillegg til den lokale cricketklubben. Hebburn Towns bane utgjør kun en del av anlegget, og her har man en ståtribune på den ene langsiden, og laglederbenkene står på hver sin side av denne. Ellers står tilskuerne på bar bakke – bortsett fra den andre langsiden, der jeg vil tro at delingen med cricket gjør at svært få står her. På kortsiden ut mot veien har man i hvert fall delvis tak over hodet i form av et overbygg rett bak mål. Men det første som slo meg var at gresset var mistenkelig langt, og da jeg et lite sekund etter registrerte at målene ikke ennå var satt opp på denne banen, begynte jeg for alvor å ane ugler i mosen.

Jeg var klar over at man banedelte med Hebburn Reyrolle, men ikke at de hadde hver sin bane inne på anlegget, og da klubben hadde bekreftet tid og sted, hadde jeg i min «uvitenhet» ikke sett noen grunn til å betvile at kampen ville spilles på Hebburn Towns hjemmebane. En representant som tuslet rundt ute på matta mens jeg knipset i vei, bekreftet at kampen ville spilles på Reyrolles langt mer spartanske bane ved siden av, og øyeblikkelig begynte jeg faktisk å vurdere å dra den korte turen til Gateshead for å se Gateshead v Newcastle United. «Groundhopper-kjendis» Shaun Smith kunne bekrefte at sistnevnte likevel ikke var all ticket, men at man til og med kunne betale i telleapparatene. Jeg sjekket nå seriøst opp denne muligheten, men etter et par minutters tankevirksomhet kom jeg frem til at jeg med all sannsynlighet akkurat ikke ville nå metro-toget, og at jeg dermed ville ankomme med kort tid til avspark. Derfor slo jeg meg heller til ro her i Hebburn, oppsøkte klubbhuset og sluknet den lille skuffelsen med en flaske Strongbow £1,70.

De to fotballklubbene har åpenbart hvert sitt klubbhus, og Hebburn Towns versjon er et nokså slitent, toetasjes hvitt hus, der det åpenbart var duket til fest i andre etasje, med en enorm mengde av ungdom tidlig i tenårene. Den lille byen ( i dag ca 16-18 tusen innbyggere) som nå nærmest har blitt spist opp av Newcastle, har lange tradisjoner med kullgruvedrift og skipsbygging, og mens de første gruvene ble åpnet allerede på 1700-tallet, så ble flere av skipene til den britiske marine bygget her ved Tynes sydlige bredder. Men når Hebburn Town Town ble stiftet i 1912 under navnet Reyrolles, var det som bedriftslaget til firmaet med samme navn – et firma som blant annet produserte forskjellige typer teknisk og medisinsk utstyr. Det var først i 1989 at de under navnet Hebburn (senere Hebburn Town) tok seg opp i Northern League, og når de har tatt seg opp i dens øverste divisjon (Division One), har det endt med korte nokså visitter og retur til Division Two etter henholdsvis en, to og tre sesonger. Etter en femteplass forrige sesong, er de kanskje blant klubbene som denne sesongen vil kjempe om en retur til Division One..??

Uten å gå altfor mye i detalj, skal det vel også nevnes at såvidt jeg vet er det ingen spesiell forbindelse mellom de to Hebburn-klubbene som spiller her, til tross for at Hebburn Town også har spilt under Reyrolles-navnet. Det ble i hvert fall umiddelbart avkreftet at det var snakk om noe slags reservelag, og kanskje er det så enkelt som at Hebburn Town kuttet forbindelsen til firmaet, og at dagens Reyrolle-klubb tok navnet for å holde det i hevd..? Uansett, dagens test for Town var klubben som vant nettopp Northern League Division Two forrige sesong – nemlig Seaham Red Star. De hadde også vært nokså suverene i sin ferd mot tittelen, men et par av deres supportere hevdet at de kun var ute etter å etablere seg i divisjonen denne sesongen. Ikke overraskende var det ikke noe kampprogram, og jeg så heller ikke lagoppstillingene noe sted, men jeg fikk assistanse av lokale karer ved min side.

Kampen bar tidlig preg av å være en treningskamp, men gjestene tilrev seg snart et initiativ. De var farlig frempå ved et par anledninger, men ringreven Gary Rogers vartet opp med et par gode inngripener. Veteran-keeperen som vel har fylt 44 utviste en voldsom ro og rutine, der han smilte og lo og kom med støttende og oppmuntrende tilrop til sine lagkamerater. Et kjent fjes befant seg på Seahams lag, og Robbie Bird har tidligere imponert meg når jeg har sett ham. Det kan ha vært tilfeldig at han har gjort en god figur i de tre-fire kampene jeg tidligere har sett ham, men jeg kan ikke skjønne annet enn at han må være en god signering før Seaham. Det var da også nettopp Bird som satt inn kampens første mål etter 39 minutter. Rett før pause kunne gjestene økt, men ble stoppet av sølvreven Rogers som var nede som en katt og viste at også menn i midten av 40-årene kan ha gode reflekser. Hebburn hadde så en god mulighet, men lagene gikk i garderoben på stillingen 0-1.

Pausen benyttet jeg til å kombinere et toalettbesøk med å hente meg en ny flaske Strongbow, før jeg oppsøkte karen jeg ble fortalt kunne hjelpe meg med en pin. Kun £2 fattigere hadde jeg fått Hebburn Towns variant i min samling; ikke noe å si på den prisen. Det var tilsynelatende så som så med mat å få kjøpt, så jeg hadde nok tross alt tatt en korrekt beslutning ved å spise (dog altfor mye) tidligere på ettermiddagen før jeg gikk til kamp. Hjemmekeeper Rogers hadde overlatt keeperjobben til Shaun Newbrook, og sto i stedet ved gjerdet langs sidelinjen og samtalte med noen av de lokale. Da Hebburn Town etter få minutter satt ballen i mål etter kontring, var han i harnisk da linjemannen vinket for offside, og på direkte spørsmål måtte undertegnede bekrefte overfor Rogers at også jeg syntes den så noe tvilsom ut.

Kampen sto nå og vippet, men da Lee Kerr like før halvspilt andre omgang satt inn gjestenes andre mål, var jeg temmelig sikker på at de var avgjørelsen som falt. Helt ufortjent var det heller ikke, for Seaham hadde vært det beste laget. Denne gang lot jeg meg tidvis imponere av en liten rødtopp som var frisk på Seahams venstrekant. Det dreier seg etter all sannsynlighet om nysigneringen Craig Roberts fra Brandon United, og han var mannen bak flere av sjansene som gjestene kom seg til. Det kan komme godt med ettersom Seaham Red Stars vanlige venstrekant, Dean Nicholson, nylig skadet kneet og forventes å være ute hele kommende sesong. Ettersom klokka tikket mot full tid begynte det å dabbe av ute på banen. Det virket som om de fleste spillerne kun ventet på fløyta. Således kom det da også litt ut av intet da vertenes spiss Channon North plutselig satt inn reduseringen på overtid. De ble nå plutselig langt mer entusiastiske, men rakk ikke å skape ytterligere farligheter før dommeren blåste av med 1-2 i protokollen.

Det var det egentlig lite å si på, og jeg stakk hodet innom baren for å hente nok en flaske Strongbow. Festen var tydeligvis en suksess i ovenpå, med store gjenger med temmelig utfordrende kledde jenter som gikk i skytteltrafikk ut og inn. De fleste hadde heldigvis holdt seg innendørs mens jeg i løpet av andre omgang gikk en runde for å telle tilskuerne, og når jeg opplyser at det høyst uoffisielle tilskuertallet er 98, skal jeg med temmelig stor sikkerhet ha klart å luke bort alle festdeltakere fra andre etasje. En hjemmesupporter ved min side hevdet at han ikke hadde blitt så altfor mye klokere i løpet av de 90 minuttene vi hadde sett, men han uttrykte håp om at Hebburn Town i det minste kunne være med i kampen om en av opprykksplassene, og han utropte sporenstreks South Shields til den store favoritten i Division Two. Det gjensto bare å takke for meg og spasere tilbake til Hebburn metrostasjon, og jaggu klarte jeg ikke også å motstå fristelsen da jeg en liten stund vurderte å kjøpe med meg en pakke røyk fra en bensinstasjon på veien. Det ville ikke vært spesielt smart etter to og en halv uke uten røyk.. Jeg var i hvert fall nokså heldig med timingen på toget som tok meg tilbake til Simonside, og etter å ha unnagjort den korte etappen derfra ved hjelp av apostlenes hester kunne jeg snart finne loppekassa.

English ground # 259:
Hebburn Town v Seaham Red Star 1-2 (0-1)
Pre season friendly
Hebburn Sports & Social Club (2nd pitch), 10 July 2015
0-1 Robbie Bird (39)
0-2 Lee Kerr (67)
1-2 Channon North (90+1)
Att: 98 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: £2

Next game: 11.07.2015: South Shields v Darlington 1883
Previous game: 09.07.2015: Shelley v AFC Emley

More pics