vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Søndag 14.08.2016: Irchester United v Thrapston Town

Søndag morgen betyr i England betyr at undertegnede er på desperat jakt etter dagens utgave av Non-league Paper, men etter et par bomturer innom innvandrersjappene langs Horn Lane i Acton, ga jeg midlertidig opp jakten og dumpet innom Acton Cafe for å innta en helt ok full english breakfast, i den grad en slik kan få god karakter når den mangler black pudding, slik den altfor ofte gjør nede i sør. Jeg hadde i hvert fall fått i meg litt frokost før jeg tuslet tilbake til mitt krypinn, A to Z Hotel, og sjekket ut i 09.30-tiden. Jeg hadde denne dagen tenkt meg til Irchester i Northamptonshire, og togene hadde fortsatt ikke begynt å gå fra Acton Main Line for dagen, så jeg tok buss 266 de drøye ti minuttene opp til Willesdon Junction, som er et knutepunkt for London-metropolens underground og overground. Derfra gikk turen med tubens Bakerloo Line nordover til Harrow & Wealdstone, der jeg sannelig også klarte å snappe opp dagens Non-league Paper i en kiosk før jeg skulle hoppe på 10.40-toget til Northampton. Etter én time og fem minutter steg jeg av og spaserte til byens busstasjonen, men siden jeg fortsatt hadde over en halvtime til rute X47 sin avgang, slo jeg i hjel litt tid med en aldri så liten kjapp pint på Wetherspoons-puben The Moon on the Square, som lå rett ved siden av.

Det var forventet at dagens kamp ville tiltrekke seg en rekke groundhoppere, for det er ikke så altfor ofte at man i non-league spiller ligakamper på søndager – i hvert fall ikke om man ikke banedeler med andre klubber. Derfor var det ikke overraskende at jeg tilbake på busstasjonen så et kjent fjes sitte og vente på den samme bussen som jeg skulle ha. Det er en kar jeg ikke kan si at jeg kjenner veldig godt, men jeg har en rekke ganger sett den eldre groundhopperen fra Shrewsbury rundt om på mine reiser; ikke minst i forbindelse med arrangerte groundhops. Mens jeg vekslet noen ord med ham, kom nok en kar jeg gjenkjente som groundhopper, men som jeg ikke kjenner. Sjåføren på buss X47 solgte meg en returbillett, og selv om jeg syntes £6,55 var i stiveste laget, var det bare å sette seg ned og lese litt mer i Non-league Paper mens vi unnagjorde bussturen på rundt en time ut til lille Irchester, der vi takket sjåføren for skyss og steg av med i underkant av halvannen time til kampstart.

Irchester er en landsby med omtrent 4 750 innbyggere, og den ligger kun rundt tre kilometer sørøst for Wellingborough og sørvest for Rushden. Vi befinner oss altså i grevskapet Northamptonshire, og for å plassere landsbyen ytterligere på kartet for de som ikke nødvendigvis er lokalkjent, ligger Irchester eksempelvis 18 kilometer nordøst for Northampton og drøyt ni mil (i luftlinje) nordvest for sentrale London. Landsbyens navn har opp gjennom årene blitt skrevet på en rekke forskjellige måter, og en teori er at navnet stammer fra det eldre anglosaksiske navnet for ‘Iron Fortess’ – eller ‘jernfestning’ om man foretrekker norsk. Dette kan ha bakgrunn i at romerne i sin tid hadde en befestning i den nordlige utkanten av dagens Irchester, og selv om det romerske navnet for lengst har gått i glemmeboken, har man da funnet en rekke bevis og spor etter den romerske ‘byen’. Det er nok liten tvil om at dette også har vært med på å gi klubben Irchester United sitt kallenavn ‘The Romans’, og det var denne klubben jeg nå hadde kommet for å se.

Innerst i den lille blindveien Alfred Street finner man klubbens hjemmebane med samme navn (selv om man også ser et eller to andre navn brukt), og her var det allerede hektisk aktivitet da jeg gikk opp til inngangspartiet for å betale meg inn med £3. Et program til ytterligere £1 ble også handlet inn før jeg krysset den lille parkeringsplassen og konstaterte at anlegget er like spartansk som jeg hadde fått inntrykk av på bilder jeg hadde sett. Deretter var det bare å dreie til venstre og finne frem til klubbhuset innerst på parkeringsplassen, og da dette var andre dag på rad der jeg måtte slepe med meg bagasjen på kamp, var det bare å få dumpet den under et bord i et hjørne. Groundhopperen Paul White hadde som ventet tatt turen fra nordvest-London, og satt nå på et bord sammen med noen kompiser. Han hadde med seg den nyeste utgaven av sin årlige utgivelse, der han i programform går gjennom alle sine kamper for foregående sesong. Dette gjør han til inntekt for en veldedig organisasjon, og etter å ha oppsøkt baren og kjøpt en pint Strongbow, byttet jeg £2 mot et eksemplar.

Dette var ikke de eneste groundhopperne der, for snart så jeg også kjente fjes på et annet bord. Grinebiteren Tony Morehead hadde nemlig tatt turen fra Manchester med sin kompis Des, og befant seg nå i passiar med garvede groundhoppere som John Main og Peter Ford. Mon tro om jeg ikke så den kjente groundhopperen Eddie McGeown tusle rundt på området der også. Dessverre kunne de heller ikke her hjelpe meg med en pin til min samling, og noe overraskende med tanke på det de må ha regnet med skulle bli et godt oppmøte av groundhoppere, var det særdeles overraskende å konstatere at det faktisk ikke var noe matservering denne dagen, men jeg fikk da i hvert fall betalt nye £3,10 for påfyll av Strongbow. Under en røykepause tok jeg dessuten en nærmere kikk på anlegget, hvis tribunefasiliteter utelukkende består av den lille prefabrikerte sittetribunen på nærmeste kortside. Ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder, og på den bortre langsiden (bortenfor klubbhuset igjen) går fotballbanen rett over i cricketbanen ved siden av. Dette er da også grunnen til at Irchester-klubben gjerne starter sesongen med en rekke bortekamper, og at dagens hjemmekamp hadde blitt flyttet til søndag.

Irchester United ble stiftet i 1893, og tok i 1896 plass i Northamptonshire League, som var navnet på denne ligaen frem til man i 1934 byttet navn til dagens United Counties League. Klubben trakk seg imidlertid etter én sesong, og det var først i 1930 at de igjen var å finne der. I 1936 takket de igjen for seg, men de var tilbake i 1969, og har siden den gang vært å finne i UCL. I 1980 tok klubben navnet Irchester Eastfield, men returnerte til dagens navn ti år senere. Irchester United tok sin første tittel da de våren 2011 vant UCL Division One og med det opprykk til ligaens Premier Division. Dette markerte første gang klubben spilte i ligaens øverste divisjon mens man har operert med flere divisjoner, og 10. plassen våren 2012 var deres beste før de fulgte opp med to sesonger i bunnen av tabellen og nedrykk som jumbo i 2013. I sesongene etter nedrykket har de heller ikke vist tegn på å kunne kjempe om en retur, og har i stedet vært å finne på nedre halvdel, men nå hadde de startet sesongen med to seire av to mulige.

UCL hadde jo tjuvstartet allerede i slutten av juli, som en del av groundhop-arrangementet i UCL og Peterborough & District League, og borteseire over Woodford United (1-0) og et Potton United (3-1) som assistentmanager Matty Freeman i programform hevdet vil være ‘der oppe’ markerte en god start for The Romans. Og når man denne søndagen skulle ta imot et Thrapston Town som hadde lidd nederlag i sin eneste kamp hittil (3-4 borte mot Wellingborough Whitworth), hadde nok vertskapet visse forhåpninger om en tredje strake seier. Tabellen i programmet hadde hjemmelaget på tredjeplass, men hadde ikke inkludert kampene som var spilt dagen før, og selv om det selvsagt var svært tidlig, hadde en klubb som Oakham United signalisert sine intensjoner ved å ta sin fjerde strake seier. Det var også litt merkelig å se Daventry Towns navn i denne ligaen og divisjonen igjen, og de hadde dagen før sesongåpnet med bortetap for nevnte Potton United.

Kampen fikk ingen lystig start for hjemmelaget, og deres keeper Dale Hamilton hadde allerede fomlet to ganger med ballen da det ved tredje anledning kostet vertene dyrt. Jedd Whiteman takket og bukket, og satt inn 0-1 allerede i kampens sjuende spilleminutt. Vertene slo imidlertid tilbake på flott vis da Ty Clark hamret ballen i mål på volley og utlignet til 1-1. Det var også stillingen da lagene gikk til pause foran det som offisielt var 89 tilskuere. Jeg talte for øvrig selv 104, men får vel stole på de offisielle tallene. Pausen ble benyttet til å hente meg en ny pint og å småprate litt med noen av de fremmøtte groundhopperne, som man nok forstår utgjorde en solid andel av de fremmøtte tilskuerne. Jeg mistenker at det også fantes en og annen i klubbhuset som heller ikke hadde betalt, for noen var tydeligvis kun der for å se TV-overføring fra søndagens kamper i Premier League. Virkelig bra å se at en gruppe lokale i Irchester støtter sin lokale klubb/business Manchester United ved å møte opp i full ManU-mundur og juble hemningsløst over scoring mot det som vel var AFC Bournemouth. Vel, det var dagens ironiske sleivspark. Nå var det på tide å se andre omgang i en for min del langt mer interessant affære.

Heller ikke starten av andre omgang gikk hjemmelagets vei i grevskapsderbyet, for kun drøyt tre minutter var spilt da The Thrapo igjen tok føringen. Denne gang var det Mason Thomas som besørget nettkjenning, og det sto 1-2. Samme mann var på ferde igjen kun fire minutter senere, men hjemmelaget kan virkelig takke seg selv da det var en vanvittig forsvarsblunder og misforståelse mellom keeper Hamilton og en forsvarer som gjorde at Mason Thomas kunne snappe til seg ballen, og han hadde en relativt enkel jobb med å sette den i mål til 1-3. Luften gikk litt ut av The Romans, og de skal kanskje være fornøyd med at det ikke ble enda styggere, for Thrapston Town kunne fort scoret både to og tre ganger til før dommeren omsider blåste for å signalisere full tid. 1-3 betød både sesongens første poengtap for vertene og sesongens første seier for gjestene, selv om det selvsagt kan virke nokså latterlig å gjøre slike poenger så tidlig.

Mens mange av groundhopperne brøt opp umiddelbart for å vende snuta hjemover, hadde jeg tid til en siste pint i klubbhusets bar før jeg gikk for å rekke 17.20-bussen fra holdeplassen rett oppi veien. Irchester-spillerne kom snart skuffet inn, men de satset på å slå tilbake i neste kamp. Selv hadde jeg selvsagt en ny kamp allerede neste dag, og det var snart på tide å komme seg av gårde. De to samme groundhopperne som hadde vært på min buss på vei til kamp, var igjen på bussen tilbake, der de skulle hjem til henholdsvis Shrewsbury og Birmingham. Selv hadde jeg booket hotell i Rugby, og vi kom oss alle tre på 18.55-toget fra Northampton til Birmingham New Street. Der ble vi “underholdt” av et aldeles udregelig kvinnemenneske som holdt en monolog for hele kupeen, slik at jeg fant frem hodetelefonene. Da jeg etter tjue minutters togtur kunne stige av i Rugby, var jeg mest av alt overrasket over at ingen ennå ikke hadde kastet henne av toget eller gitt henne en velfortjent overhøvling.

Jeg hadde betalt £32 for overnatting ved Travelodge Rugby Central, og fant straks hotellet som ligger rett på andre siden av veien for Rugby jernbanestasjon. Jeg fikk raskt sjekket inn, og i mangelen på matservering på kampen, var jeg nå så skrubbsulten at jeg umiddelbart unnet meg en middag nede i hotellets restaurant. Deretter var det på tide å treffe en venninne som jeg hadde avtalt å møtes for en pint eller tre. Det var en trivelig avslutning på en lang dag som jeg fikk benyttet til å besøke en destinasjon som nok ikke ville blitt prioritert altfor heftig om det ikke hadde vært åsted for søndagskamp. Nå hadde jeg heller ingen tidlig start dagen etter, slik at jeg kunne slå ut håret litt uten å måtte ta hensyn til akkurat det.

English ground # 355:
Irchester United v Thrapston Town 1-3 (1-1)
United Counties League Division One
Alfred Street, 14 August 2016
0-1 Jedd Whiteman (7)
1-1 Ty Clark (38)
1-2 Mason Thomas (49)
1-3 Mason Thomas (53)
Att: 89
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 15.08.2016: Chatham Town v Tooting & Mitcham United
Previous game: 13.08.2016: Minehead v Uphill Castle

More pics

Lørdag 13.08.2016: Minehead v Uphill Castle

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De faste lesere av mine skriverier – om det i det hele tatt finnes noen slike – vil nok nå kanskje vite at når jeg overnatter i Manchester, er det ofte ensbetydende med en utmerket full english breakfast hos kaféen Home Sweet Home, og ikke minst siden den denne gang lå kun noen få meter fra der jeg hadde overnattet, skulle man kanskje tro at så også var tilfelle denne gang. Jeg hadde imidlertid en så tidlig start at det fortsatt var en god stund til de åpnet da jeg klokka kvart over sju snek meg ut fra mitt krypinn ved The Millstone med kurs for trikkeholdeplassen Market Street. Etter at trikken hadde fraktet meg ned til togstasjonen Manchester Piccadilly, rakk jeg imidlertid å kjøpe inn noen smørbrød som ble min frokost etter at jeg hadde satt meg på 08.07-toget til Paignton.

Jeg skulle bli med så langt som til Taunton, og jeg hadde en nesten fire timers togreise på å få litt mer søvn. I Taunton hadde jeg rundt et kvarter på meg til buss 28 plukket opp utenfor stasjonen, og jeg betalte £6 for en returbillett til Minehead, som skulle være åstedet for min utvalgte fotballkamp for dagen. Bussen bruker omtrent en time og et kvarter på sin ferd nordvestover fra Taunton til Minehead, og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt litt bedre tid denne dagen. Ideelt sett skulle jeg gjerne ha overnattet i Minehead og hatt tid til å utforske den koselige byen litt, og ikke minst skulle jeg gjerne hatt tid til å ta meg dit ved hjelp av museumsjernbanen West Somerset Railway, som faktisk skal være landets lengste museumsjernbane.

Bussturen gjennom Somerset-landskapet hadde ikke vart så altfor lenge da vi stoppet ved stasjonen i Bishops Lydeard, der den nevnte museumsjernbanen stort sett starter sin ferd mot Watchet og Minehead. Et av togene sto nå på perrongen klar til avgang, men jeg fikk inntrykk av at de kanskje ikke korresponderer helt med bussene, for omtrent før avstigende passasjerer hadde kommet seg av bussen, fløytet damplokomotivet og satte av gårde med kurs nordover mot kysten. Det får bli en annen gang for undertegnedes del, og i stedet ble jeg med bussen videre på dens melkerute rundt i denne delen av Somerset. Klokka halv to steg av på det som skal være den nærmeste holdeplassen for Mineheads hjemmebane The Recreation Ground. Jeg takket sjåføren som vanlig er, og slepte med meg pikkpakket de få minuttene ned til stadionet.

Minehead er en kystby med i underkant av 12 000 innbyggere, som ligger på sørsiden av den store bukta Bristol Channel. Vi befinner oss i den vestlige delen av grevskapet Somerset, der Minehead ligger snaut tre og en halv mil nordvest for grevskapshovedstaden Taunton. Allerede på 1300-tallet hadde det blitt anlagt en liten havn i Minehead, og i løpet av middelalderen ble byen et viktig handelssentrum. På 1900-tallet begynte denne handelstrafikken til sjøs å benytte større havnebyer i landsdelen, men da hadde allerede turisme tatt over som byens viktigste næringsvei. Det var i viktoriatiden at turistene begynte å strømme til Minehead, og her i byen finner man fortsatt en av kun tre gjenværende Butlins ferieleire. I Minehead finner man også startstedet for South West Coast Path, som skal være landets lengste tursti. Den strekker seg hele 1 014 kilometer og ender i Poole Harbour i Dorset.

Minehead og The Recreation Ground har en stund figurert svært høyt oppe på min ønskeliste over fotballdestinasjoner, og det var i underkant av halvannen time til avspark da jeg sto på parkeringsplassen og beundret den flotte hovedtribunen fra utsiden. Inngangspartiet virket fortsatt å være ubemannet, men jeg gikk innenfor og fikk tatt en nærmere kikk på herligheten før jeg gikk for å sette fra meg bagasjen i klubbhusets flotte bar. Den befinner seg innunder tribunen, og der var en gruppe hjemmespillere samlet, men baren virket fortsatt å være stengt og ubemannet. En skjeggete kar syntes tydeligvis jeg så forvirret ut, for han kom for å spørre om jeg trengte assistanse. Dette var starten på en lengre samtale med John Burns, som virket å ha et eller annet verv i klubben, og som ga grønt lys til at jeg kunne slenge fra meg bagasjen under et bord i et hjørne.

Det kom også en kar for å betjene baren slik at jeg fikk slukket tørsten med en boks Cola til £1 før jeg byttet ut brus med cider og betalte £2,50 for en boks Thatcher’s Gold. John gikk for å hente dagens kampprogram, og jeg byttet £1 mot et eksemplar før jeg forsøkte å fritte ham ut om hans syn på saker og ting og lure ut av ham en og annen anekdote fra hans fartstid i en klubb med en interessant historie. Ikke minst var det interessant å høre ham si at klubben faktisk ivret etter å forhåpentligvis kunne returnere til Western League, og han både håpet og hadde tilsynelatende god tro på at dette kan være sesongen der man tar første steg på veien tilbake dit. Deretter unnskyldte han seg da han hadde noen plikter før kampstart, og han forsvant ut døra mens jeg ble sittende å bla i programmet med en eller annen for meg uinteressant kamp fra Premier League på TV i bakgrunnen.

Minehead AFC ble stiftet så langt tilbake som i 1889, og spilte i lokale ligaer frem til 1923, da de ble med i Western League. Etter å ha endt sist i ligaen to sesonger på rad, trakk de seg i 1928, men var tilbake i Western League i 1949, der de nå tok plass i det som da var Division Three. Sakte men sikkert klatret de i denne ligaens divisjoner, og i 1957 var de tilbake i dens toppdivisjon, som da het Division One. I 1970/71 tok klubben seg for første gang til de ordinære rundene av FA Cupen, der de tapte knepent 1-2 for Shrewsbury Town i første runde, og 1970-årene skulle vise seg å bli klubbens storhetsperiode, som på mange måter startet med at de våren 1972 rykket opp i Southern League.

I Southern League Division One South kjempet de umiddelbart i øvre del av tabellen, og 5. plass i debutsesongen ble fulgt opp med 4. plass og 3. plass før de vant divisjonen i 1975/76 og rykket opp til Southern League Premier Division. Sesongen som fulgte står som deres beste noensinne, og vi skal huske at dette på det tidspunktet var en av tre ligaer hvis toppdivisjon sto for nivået rett under Football League. Av disse ble Southern League vunnet av Wimbledon, som etter sesongslutt ble valgt inn i Football League som erstatning for Workington, men lille Minehead sikret seg en vanvittig imponerende andreplass bak Wimbledon. Samme sesong tok de seg også til andre runde i FA Cupen, etter å ha slått ut FL-klubben Swansea City med 1-0-seier på Vetch Field, men de måtte gi tapt for Portsmouth med 1-2 på Fratton Park.

I 1977/78-sesongen klarte de ikke å følge opp den sterke ligainnsatsen, og det endte med nedrykk etter at de manglet ett poeng på å beholde plassen. I FA Cupen fortsette de derimot å imponere, og denne gang slo de ut både Salisbury og Wycombe Wanderers før eventyret igjen endte i andre runde med bortetap for FL-klubben Exeter City. Samtidig som de også tok seg til FA Cupens første runde i tre av de fire neste sesongene, kjempet de også om retur til Southern League Premier Division de første par årene etter nedrykket. Deretter gikk det imidlertid nedover, og det endte med nedrykk tilbake til Western League i 1983. I løpet av sine mange år i Western League har Minehead faktisk aldri vunnet denne ligaens toppdivisjon, som nå hadde blitt omdøpt til Premier Division, og etter nedrykket var de nå nærmest fast innslag midt på og snart i bunnen av tabellen.

Etter to strake sisteplasser kom nedrykket til Division One, og en retur til Premier Division i 1991 ble nokså kortvarig og endte med nytt nedrykk etter tre sesonger. Etter et navnebytte til Minehead Town vant de igjen Division One og rykket opp i 1999, men denne gang endte det med to strake sesonger som jumbo før de rykket ned nok en gang. Fem av de ni neste sesongene endte faktisk klubben sist i hele Western League, og våren 2010 var det ingen nåde da de ble degradert til Somerset County League. To år senere droppet de igjen Town-suffikset, men 2. plassen i 2012/13-sesongen var et fjernt minne da de våren 2015 endte nest sist og rykket ned i Division One West. Enda fjernere er nok minnene om glansdagene da de ville feid av banen førstelagene til de klubbene hvis reservelag man nå kjemper om ligapoeng mot.

Det er rett og slett litt trist å se klubben så langt nede som i Somerset County Division One West, som er ensbetydende med non-leagues step 8, men forhåpentligvis kan de denne sesongen i hvert fall ta første steg på veien tilbake etter at forrige sesongs tredjeplass betød at man var tre poeng og én plass fra opprykk. Jeg hadde i programmet sett at man kunne sponse en spiller for den nette sum av £25 ved å snakke med John, og da jeg nå følte for å støtte klubben litt, oppsøkte jeg ham på utsiden. Jeg hadde også gjort ham oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt for entré, og han fortalte at de nå ikke tar inngangspenger, så jeg følte for å gi noe tilbake. Jeg hadde ingen kjennskap til spillerne, men blant de ledige spillerne foreslo han Luke Bloys, som han beskrev som en spiller med en kompromissløs spillestil som gjorde at han ofte pådrar seg et og annet gult kort. Det hørtes bra ut, og for £25 var jeg nå 2016/17-sesongens stolte sponsor av Mr. Bloys.

The Recreation Ground kalles ofte også Irnham Road, og tribunefasilitetene består ene og alene av sitteplassene oppe på den flotte hovedtribunen, som er opphøyd fra bakken og byr på benkerader i tre. Men du verden for en herlig tribune! Den er temmelig original der den nærmest titter opp fra taksteinen på klubbhuset, og den entres via en trapp som for meg først virket utilgjengelig. I bygget som huser klubbhusets bar har man nemlig litt lenger bort en dør som nå var stengt, og det er gjennom denne at man finner trappa opp til tribunen. Da det nærmet seg kampstart skulle det dog vise seg at den ble låst opp, slik at de som ville se kampen derfra kunne gjøre det. Bortsett fra denne tribunen er det såkalt hard standing som gjelder, og knapt nok det, der man de fleste steder står rett på gresset.

Jeg likte meg umiddelbart ved dette sjarmerende anlegget, men også her skulle det også vise seg å være en mulig malurt i begeret. Ut av intet fortalte nemlig John plutselig om planer som går ut på at man vil rive tribunen og klubbhuset for å bygge nytt klubbhus lenger bort på denne langsiden, for å gi plass til et Premier Inn-hotell som man vil bygge på deler av tomta. Det vil i seg selv være tragisk å miste den flotte tribunen ved anlegget, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Imidlertid virket det temmelig uklart når dette eventuelt vil skje, og mens John mente at dette kan være siste sesong før så skjer, virket det som om han hadde mer tro på at det kunne ta ytterligere et års tid, og man vet jo av erfaring at slikt gjerne drar ut litt i tid i forhold til planene. Kanskje er det også lov å krysse fingrene for at planene vil strande..

Det nærmet seg kampstart da jeg også ble oppsøkt av en dame som tydeligvis også var involvert i klubbens styre og stell. Det var Val Newbold som gjerne ville ønske meg velkommen til Minehead, og etter en kort prat forsvant hun, bare for å returnere med en usedvanlig flott gave. Hun overrakte meg nemlig en Minehead-drakt som takk for og til minne om mitt besøk. Dessverre var den litt i snaueste laget, men det får kanskje være en motivasjon til å slanke seg, for den var meget flott, og jeg kan love at både drakten og den flotte gesten ble satt særdeles stor pris på! Slikt sier mye om klubben og personene som er involvert, og det er dette som er så herlig med non-league, at man stort sett blir satt pris på som tilskuer og ikke bare blir sett på som en kunde man kan melke for mest mulig penger.

Jeg fikk hjelp av Val til å notere ned riktig lagoppstilling, og en kar fra bortelaget var behjelpelig med Uphill Castle sin startellever. Gjestene fra Weston-Super-Mare var nyopprykket fra Division Two West, og spilte tidligere under navnet Westland United. I min naivitet hadde jeg tro på en nokså grei skuring for hjemmelaget, men det skulle vise seg å ikke være tilfelle. Etter en jevn innledning på kampen, så man snart tegn til at gjestene virket fornøyd med å holde Minehead fra livet, men det var likevel Uphill Castle som fikk kampens første virkelige sjanse. En lobb fra Dan Thomas sørget nok for et øyeblikks bekymring hos Minehead-keeper Sam Tarr, som riktignok fikk rygget raskt tilbake, men han var nok likevel lettet da ballen traff toppen av tverrliggeren og spratt i sikkerhet.

Minehead slo tilbake da et innlegg fra Harry Scatchard fant Chris Newbold, men midtstopperens heading tilbake i feltet traff igjen toppen av tverrliggeren med bortekeeper Luke Bryant bortimot utspilt. Minehead hadde tilrevet seg et initiativ og avsluttet omgangen godt, men det manglet noe offensivt, og det stoppet opp når man kom til gjestenes 16-meter. Dermed var det fortsatt målløst ved pause, og jeg gikk for å hente en ny boks med Thatcher’s Gold og litt vomfyll fra kjøkkenet. Minehead-folket måtte ellers beklage at de ikke hadde noen pin til min samling, og etter å ha benyttet anledningen til å sjekke noen pauseresultater på Sky Sports Soccer Saturday på fjernsynet, var det på tide å ta oppstilling for andre omgang.

Minehead gikk offensivt til verks etter pause, men etter at en volley fra Max Smith gikk like utenfor gjestenes mål, var det Uphill Castle som åtte minutter ut i omgangen tok ledelsen mot spillets gang. Dan Thomas var deres uromoment der fremme, og hadde allerede skapt visse problemer for Minehead-forsvaret da han ble spilt fri og lobbet ballen i mål fra rundt 25 meter mens vertene forgjeves ropte på offside. Det sto 0-1, men Val minnet om at Minehead visstnok hadde vunnet alle sine oppkjøringskamper med sifrene 2-1, og hun hadde fortsatt tro på seier. Minehead presset da også på, og spilte seg nå frem til flere gode sjanser – ikke minst da innbytter Guy Burns gikk på et flott løp og forserte flere forsvarere før han la opp til Max Smith, men sistnevntes avslutning ble flott reddet av bortekeeper Bryant.

Med ti minutter igjen av ordinær tid kom omsider utligningen da Bryant måtte gi en retur, og Chris Newbold var først frempå og fikk satt inn en fortjent utligning til 1-1. Lettelsen var tydelig å se på hjemmefolket, og den ble fem-seks minutter senere til begeistring da en rekke angrep endte med at Minehead-kaptein Mike Mullen headet ballen mot mål, og Guy Burns satt pannebrasken til og styrte inn 2-1 og det som skulle vise seg å være vinnermålet. Val fikk altså rett i sin spådom, og det var en hjemmeseier som sørget for tre kjærkomne hjemmepoeng i sesongstarten. Jeg hadde talt 78 tilskuere, og majoriteten av de kunne etter hvert dra fornøyde hjem. Selv hadde jeg siktet meg inn på å rekke 17.00-bussen tilbake til Taunton – noe som også var grunnen til at jeg hadde ankommet tidlig for å få litt tid hos klubben, så jeg takket for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte opp til bussholdeplassen.

Jeg hadde faktisk valgt å bestille hotell i London denne dagen, for selv om jeg gjerne skulle overnattet i Minehead, ville jeg ikke hatt noen som helst mulighet for å rekke frem til avspark i søndagskampen i Irchester dagen etter. Jeg kunne kanskje med nød og neppe klart det fra Taunton med en tidlig start og lang reisevei, men når jeg først måtte velge meg base vekk fra Minehead, kunne jeg like gjerne gjøre unna mest mulig av reiseveien denne ettermiddagen og kvelden. Tilbake i Taunton var 18.32-toget til London Paddington i rute, og jeg kom meg til Paddington akkurat for sent til å rekke lokaltoget som skulle ta meg til stasjonen Acton Main Line, der jeg like i nærheten hadde betalt £25 for overnatting ved A to Z Hotel. Dermed var det bare å belage seg på en halvtimes venting på neste tog, men jeg ville i hvert fall rekke innsjekkingsfristen klokka 22.00 med god margin – noe som også var medvirkende til min nokså raske exit fra Minehead.

Hvis denne kvelden var representativ for normalen, kan man ikke annet enn å undre seg over hvordan de som er dårlige til beins kommer seg til riktig plattform for lokaltogene til Greenford. Man må nemlig vente ved informasjonstavlene på at riktig plattform annonseres, og i dette tilfellet skjedde det med kun 3-4 minutter til avgang. Da det i tillegg tok meg to og et halvt minutt å beinfly til plattform 13 med bagasjen på slep, og at 21.15-toget kort etter forlot plattformen, kan man jo begynne å lure. Jeg rakk innsjekkingen med en drøy halvtime til deadline, men var raskt på farten igjen da jeg følte at jeg nå fortjente en pint. En ti minutters gange videre nedover Horn Lane finner man noen av pubene i Acton, og på The Six Bells ble det to pints før jeg trakk meg tilbake etter en lang men meget trivelig dag. Minehead hadde vært et fantastisk fint bekjentskap, og kanskje kan jeg også en dag returnere med West Somerset Railway.

English ground # 354:
Minehead v Uphill Castle 2-1 (0-0)
Somerset County League Division One West
The Recreation Ground, 13 August 2016
0-1 Daniel Thomas (54)
1-1 Chris Newbold (79)
2-1 Guy Burns (85)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 14.08.2016: Irchester United v Thrapston Town
Previous game: 12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County

More pics

Fredag 12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County

Siden jeg først overnattet i en Wetherspoons-pub, var det jo tross alt nokså praktisk å ta til takke med en frokost der før jeg omsider sjekket ut fra Queens Hotel. Det var på tide å forlate Newport og det sørøstlige Wales, og dagens reise gikk langs samme rute jeg dagen før hadde kommet motsatt vei. Jeg skulle dog ikke fullt like langt denne dagen, og jeg hadde blinket meg ut 11.04-toget som i utgangspunktet var et direktetog til Manchester Piccadilly. Det viste seg imidlertid at dette toget nå kun ville gå så langt som til Crewe, der jeg igjen måtte bytte for å ta meg videre til Manchester. Jeg kom meg uansett snart frem, tok trikken opp til Market Street, og fant frem til puben The Millstone. Den ligger midt i byens Northern Quarter, og under navnet The Little Northern Hotel at The Millstone tilbyr de også overnatting med rimelige priser, slik at jeg hadde sluppet unna med kun £25 for losji.

Det var først i ettertid at jeg så mailen de hadde sendt meg dagen før, der de etterlyste tidspunkt for min ankomst, så jeg kan egentlig takke meg selv for at vedkommende med ansvar for hotelldriften ikke var til stede da jeg ankom. Riktig person ble imidlertid ringt etter, og jeg ble fortalt at det ikke ville ta altfor lang tid. Mens jeg ventet, unnet jeg meg en pint Strongbow, og etter et drøyt kvarter kom kvinnemennesket som nå raskt fikk sjekket meg inn. Deretter var det bare å slenge fra seg pikkpakket og få installert seg før jeg igjen var på farten. Det var forresten ingen selvfølge at jeg endte opp i Manchester denne dagen, og jeg kan takke en groundhopper-kollega og kjenning for at så ble tilfelle.

Da FC United of Manchester v Stockport County ble flyttet til fredagen, bestemte jeg meg raskt for å få med meg denne kampen, men det skulle vise seg å by på en virkelig utfordring å sikre seg billett. Hjemmelaget hadde blitt underlagt restriksjoner som gjorde at de valgte å kun selge til medlemmer. Dog informerte de om at man ved å bli medlem før en gitt frist, ville man kunne få kjøpe billetter når neste “ladning” billetter ble lagt ut for salg. Men hvorfor i all verden skulle jeg betale £12 for å bli medlem bare for å få kjøpt en kampbillett til denne ene kampen – en kampbillett som var 25% billigere enn medlemskapet?? Det strider mot det meste av mine prinsipper, og jeg følte heller ikke for noe medlemskap i nevnte klubb, så jeg begynte i stedet å kikke annensteds.

Jeg kikket først på Swaffham Town v Thetford, men da Pickering Towns hjemmekamp mot Worksop Town i NCEL Premier Division ble flyttet til fredagen, var jeg mer fristet så i lende. Problemet var at det ikke var mulig å ta seg tilbake til en mer sentral base etter kampslutt, og det var i det hele tatt så som så med engelske alternativer som lot seg kombinere med mitt spikrede og lenge etterlengtede besøk i Minehead dagen etter. Derfor begynte jeg å skule til fredagskampene i den walisiske fotballen, og falt til slutt ned på Prestatyn Town. Jeg bestilte til og med hotell i Crewe med dette – og turen ned til Minehead dagen etter – i tankene, men så ble jeg via Kempster-forumet kontaktet av groundhopperen Jim Brunt.

Jeg har tidligere møtt Jim ved flere anledninger, og ikke bare er han groundhopper, supporter og medlem av FC United of Manchester. Han sitter også i styret i denne klubben, og han tok nå kontakt for å meddele at han gjerne ville hjelpe til med å skaffe meg en billett. Han fortalte at styret om et par dager ville behandle et forslag om at medlemmene nå kunne få kjøpe flere billetter til denne kampen, og da det ble vedtatt, ga han beskjed om at billett nå var i boks. Planen ble endret, hotellet i Crewe ble avbestilt, og nytt overnattingssted ble altså booket i Manchester. Det kan tydeligvis lønne seg å ha bekjentskaper rundt om i fotball-England, og fredagen bød tross alt på en finfin mulighet til å besøke Broadhurst Park.

Jeg tuslet etter hvert ned mot Manchester Victoria for å la meg frakte nordøstover i byen. Både trikk og tog kunne benyttes, men jeg valgte sistnevnte siden jeg uansett hadde togpasset mitt på innerlomma. Da jeg overhodet ikke hadde hastverk, gjorde det ikke stort at 16.54-toget var ørlite forsinket, og etter sju minutter kunne jeg hoppe av på første stopp; nemlig Moston. Et steinkast fra sistnevnte stasjon ligger puben The Gardiners Arms, og der slo jeg meg ned en drøy times tid for å lade opp til kamp. Moston er hovedsakelig et boligområde som ligger rundt en halv mil nordøst for sentrale Manchester. Dette var tidligere en landsby som etter hvert ble spist opp av Manchester og i likhet med mange andre steder i regionen ble åsted for tekstilindustri.

Dette er ikke langt fra stedet der Manchester United i 1878 ble stiftet som Newton Heath LYR av arbeidere ved Lancashire and Yorkshire Railway, og selv om det til tider kan virke som om det som nå er et multinasjonalt selskap har større forankring i andre land og på andre kontinenter, har klubben fortsatt sterke forbindelser til dette området av Manchester. Det burde være kjent for de fleste, men FC United of Manchester ble altså stiftet i 2005 av supportere som var utilfreds med hvordan klubben stadig utviklet seg til å bli mer business enn fotballklubb. Den utløsende faktoren i så måte var amerikaneren Malcom Glazers overtakelse av klubben, og idéen om å stifte en ‘protestklubb’ ble først trykket i ManU-fanzinen Red Issue. Det er kanskje ikke like kjent at dette faktisk ikke var første gang slike drastiske planer ble luftet, for også da BskyB forsøkte å overta klubben i 1998 ble dette vurdert.

FC United of Manchester tok plass i North West Counties League, og i debutsesongen 2005/06 feide de gjennom det som da het NWCL Division Two mens de sørget før en rekke tilskuerrekorder rundt i ligaen. Det var også tilfelle sesongen etter da de fulgte opp med en andre strake tittel og opprykk fra NWCL til Northern Premier League, samtidig som de også vant NWCLs ligacup. Debutsesongen i NPL Division One North endte med 2. plass, men det ble for tredje sesong på rad opprykksjubel etter at de triumferte i play-off. Etter å ha tatt seg av Bamber Bridge i semifinalen, ble Skelmersdale United beseiret 4-1 i finalen. I NPL Premier Division skulle det vise seg langt vanskeligere, og de skulle til slutt bruke sju sesonger på å forsere dette hinderet. Playoff-systemet var kanskje ikke lenger spesielt populært blant United-folket da de tre ganger på fire sesonger i perioden 2011-2014 ble slått ut i playoff – inkludert to ganger som tapende finalist.

Våren 2011 måtte de gi tapt for Colwyn Bay i finalen, før det to år senere var Hednesford Town som ble for sterke i finalen. Ytterligere ett år frem i tid røk de ut i semifinalen mot Ashton United, men våren 2015 kunne de omsider ferie opprykk til Conference North da de slapp playoff ved å sikre seg NPL-tittelen og automatisk opprykk. FC United of Manchester har så vidt jeg vet omtrent 5 000 medlemmer som alle er medeiere i klubben, og med én stemme for hvert medlem, men spørsmålet er kanskje om de nå har nådd et nivå der det er vanskelig – for ikke å si umulig på en del områder – å unngå å måtte gå på akkord med sine egne prinsipper og vedtekter.

Når man klatrer såpass i pyramiden vil man nødvendigvis omsider komme til et punkt der man enten man vil eller ikke blir en del av den moderne fotballen og alt det innebærer, og her er det en rekke ting som strider mot det FC United har vedtatt som sine prinsipper og vedtekter. Dette har da også allerede resultert i flere protestaksjoner fra supportere som har vært utilfreds med et og annet. Billettsituasjonen rundt kveldens kamp mot Stockport, der man krevde at man først betalte for å bli medlem, er jo en typisk slik sak jeg vil si strider mot klubbens opprinnelige idé. I dette fikk jeg støtte av groundhopperen Tony Morehead som jeg traff utenfor stadionet sammen med Jim Brunt. For en gangs skyld var jeg enig med raddisen Morehead i noe, selv om han som Manchester City-supporter kanskje har noen ekstra grunner til å mislike oppkomlingene i FC United.

Jeg hadde altså forlatt The Gardeners Arms og spasert ned langs Lightbowne Road for å møte Jim Brunt utenfor Broadhurst Park. Han hadde tekstet meg for å beklage at han ikke ville være der før etter ti på sju, og det var derfor jeg hadde unnet meg et ekstra glass på puben før jeg dro ned til klubbens nye stadion, der jeg uansett ikke ville komme inn for å benytte meg av barfasilitetene før jeg hadde mottatt billetten. Jeg ankom et lite kvarter før Jim, og fikk tatt en kikk på det nye anleggets ytre, som skiller seg litt fra de typiske nye plastanleggene som de siste årene har dukket opp nærmest som blåkopier av hverandre – ikke minst er tre-fasaden et originalt trekk. Jeg rakk også å betale £2 til en programselger som leverte ut et eksemplar av kveldens program, og jeg fikk bladd litt i det før Jim altså kom og fikk gitt meg billetten. Han måtte stresse av gårde da han hadde noen plikter som fulgte med hans styreverv, men med seg fikk han både sine £9 og min oppriktige takk for hjelpen.

Noe forsinket ble Broadhurst Park omsider ferdigstilt og åpnet i mai 2015, etter at klubben i bortimot ti år hadde banedelt hos flere klubber i Greater Manchester – ikke minst på Gigg Lane i Bury. Innvendig viste deres nye stadion seg også å være av de bedre og mer interessant nybyggene, og inntar nok muligens en foreløpig andreplass på en eventuell liste over mine nybygg-favoritter blant mine besøkte baner; bak foreløpig suverene Weymouth. Det er først og fremst ståtribunen på kortsiden St. Mary’s Road End som er fjong, og denne har da også en interessant historie. Northwich Victorias tidligere hjemmebane Drill Field var en av verdens aller eldste fotballstadioner da det dessverre ble revet i 2002, men den langt nyere ståtribunen Dene Bank Stand ble demontert og flyttet til The Vics nye Victoria Stadium. Etter at også sistnevnte ble stengt i 2012 og senere jevnet med jorden, ble denne tribunen resirkulert for andre gang, og deler av den ble altså brukt her på St. Mary’s Road End.

Sett til venstre herfra hadde jeg hovedtribunen Main Stand, og det er her man finner anleggets eneste sitteplasser. På den andre langsiden byr North Terrace på såkalt hard standing under tak, og den er nokså lik kortsiden Lighbowne Road End, der bortefolket blir plassert når supporterne segregeres. Man har jo nå nådd et nivå der dette stadig oftere blir et tema, og det var også tilfelle når Stockport County nå kom på besøk for å kappes om poeng i Conference North. Og for en divisjon det er denne sesongen! Når vi ser på klubbene som denne sesongen spiller i Conference North, er det min påstand er at det i 2016/17-sesongen er den klart tøffeste divisjonen i hele den engelske fotballpyramiden.

Det vil være naturlig å tenke seg at de aller fleste av divisjonens klubber vil ha målsetning om å kjempe om opprykk eller i hvert fall en plass i playoff. Tidligere Football League-klubber som Stockport County, Kidderminster Harriers og Boston Town møter konkurranse fra hardt satsende oppkomlinger som AFC Fylde, Salford City og til en viss grad Harrogate Town (kanskje kan FC United også nevnes i den sammenheng). Samtidig har man føniksklubber som FC Halifax Town og Darlington 1883, hvis forgjengere har en lang historie i Football League bak seg, og som begge vil være å regne med. Og om man ser på de andre lagene som for ikke altfor lenge siden har vært å finne i non-leagues øverste divisjon, har man både AFC Telford United, Alfreton Town, Altrincham, Chorley, Nuneaton Town og Tamworth, for å nevne noen. Det vil bli et aldeles vanvittig race om opprykk og playoff.

Hjemmelaget hadde startet sin ligasesong med to uavgjorte kamper; borte mot Chorley og hjemme mot AFC Telford United. Gjestene fra Stockport toppet på sin side tabellen med to seire av to mulige (selv om bl.a. AFC Fylde kun hadde spilt én kamp), og jeg må innrømme at jeg ved sesongstart hadde en følelse av at det fort kunne stå mellom nettopp Stockport County og AFC Fylde denne sesongen. Men det er som sagt en vanvittig divisjon som det virker nokså håpløst å spå riktig ennå. Under ståtribunen på St. Mary’s Road End har man en bar, og der betalte jeg £3 for en flaske Bulmers som ble drukket mens jeg bladde litt mer i programmet. FCUM skal ha ros for originalitet også på matfronten, for mens man som omreisende ‘fotballturist’ (spesielt i sør) kan bli nokså raskt lei burgere og pommes frites, bød man her også på en rekke forskjellige pølser som lå og godgjorde seg på grillen og som fikk tankene til å gå til Tyskland og andre europeiske land. £5 er ikke altfor billig, men det var deres Boardwalk Sausage verdt – en eikerøkt svine- og storfe-pølse toppet med bacon, Monterey Jack-ost og løk.

Kampen var innledningsvis en sjansefattig affære der ingen av lagene klarte å skape de helt store sjansene eller å tilrive seg et initiativ. Da kvarteret ble passert, var det fortsatt ikke stort å fortelle, og det mest interessante som da hadde skjedd var kanskje at bortefansen hadde revet ned en del av de store FCUM-bannerne som hang på det som var kveldens bortetribune. Det var stort sett halvsjanser de 3 030 tilskuerne hadde vært vitne til da vertene tok ledelsen etter en drøy halvtime. Ute på venstrekanten fikk Chris Chantler tid til å sikte, og hans innlegg fant Matthew Wolfenden som kom løpende inn bakerst i feltet. Han bredsidet ballen i mål bak County-keeper Ben Hinchcliffe, og det sto 1-0, til stor glede for de jublene hjemmesupporterne på St. Mary’s Road End der vi sto.

“Two club twats”, kommenterte grinebiteren Tony, og sangrepertoaret virket da også å bestå av en stor andel Manchester United-hymner og nidviser om Premier League-klubbens rivaler, så det var unektelig vanskelig å argumentere med ham på akkurat det punktet. John Marsden kunne utlignet like etter, men hans skudd gikk i nettveggen, og i stedet var det hjemmelaget som avsluttet omgangen sterkt og kunne økt ledelsen. Da Sam Sheridan spilte fri Scott Kay nærmest alene med keeper, mistet imidlertid sistnevnte kontrollen over ballen, slik at det sto 1-0 til pause. Jeg vurderte en tur i baren, men slo det fra meg og gikk i stedet for å tømme blæra og ta en blås i røykehjørnet. På de nye anleggene er det jo ingen selvfølge at man tillater røykeområder, men her har man i hvert fall tatt et visst hensyn også til de nikotinavhengige.

Stockport-manager Jim Gannon hadde tatt grep i pausen, og en for anledningen svak og ineffektiv Courtney Meppen-Walter ble erstattet av Scott Spencer. Allerede tidlig i omgangen så det ut til å ha hjulpet, da Spencer var mannen som hev seg frem for å avslutte…men han måtte dessverre se sin avslutning gå i stolpen, og Dale Tongue fikk klarert for vertene. Ti minutter ut i omgangen så det ut som om vertene doblet ledelsen da Tom Greaves’ innlegg ble styrt på mål av tidligere County-spiller Sam Sheridan, men ballen gikk via foten til Stockports Mike Clarke, traff undersiden av tverrliggeren og spratt ned på streken der den ble fanget av keeper Hinchcliffe. Etter dette hadde gjestene igjen en del spill på vertenes banehalvdel, men det endte stort sett med avslutninger som gikk enten i FCUM-blokka eller utenfor målet til keeper Dave Carnell.

I stedet kom de største sjansene den andre veien, og Stockport hadde keeper Hinchcliffe å takke da avslutningen til Jerome Wright ble reddet på glimrende vis. Dessverre klarte han ikke å hindre at målet likevel kom med 4-5 minutter igjen av ordinær tid. Et innkast inn i feltet ble headet frem og tilbake før ballen havnet hos Nathan Lowe, som fra like utenfor 16-meteren sendte i vei et skudd som muligens endret retning i lagkamerat og innbytter Dale Johnson før det fant veien til nettmaskene. På overtid kunne John Marsden redusert for gjestene, men hans skudd traff stolpen (hvis FCUM-keeper Carnell fikk fingrene på den, var det en glimrende redning!), og dermed endte det med 2-0 og hjemmeseier, slik at det var FCUM-manager Karl Marginson som kunne juble over tre poeng.

På dette tidspunktet var allerede mange av Stockport-supporterne på vei ut av stadionet – med det som var igjen av FCUM-bannere som ble revet ned på bortetribunen, mens de trøstet seg med at de fortsatt var ‘top of the league…i hvert fall enn så lenge, før runden skulle fullføres dagen etter. Det hører også til sjeldenhetene på step 2 med et såpass heftig politioppbud som det man så denne kvelden, men til tross for dette ble jeg vitne til historiens mest patetiske basketak mellom to grupper med ungdom mens jeg spaserte nedover mot trikkeholdeplassen Newton Heath and Moston. Som ventet var det en fullstappet trikk som fraktet meg tilbake til Victoria, og etter å ha spasert opp til mitt krypinn (der det faktisk var imponerende liv), nøyde jeg meg med en siste pint før høflighets skyld før jeg overlot festlighetene til de mange partyløvene som hadde fylt lokalet, og trakk meg deretter tilbake til andre etasje for å få litt søvn før den tidlige starten og lange reisen dagen etter. 

English ground # 353:
FC United of Manchester v Stockport County 2-0 (1-0)
Conference North
Broadhurst Park, 12 August 2016
1-0 Matthew Wolfenden (32)
2-0 Nathan Lowe (86)
Att: 3 030
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 13.08.2016: Minehead v Uphill Castle
Previous game: 11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City

More pics

Torsdag 11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City

Visitten i Ayr hadde vært en flott start på min store august-tur, og jeg hadde selvsagt planer om å benytte anledningen til å starte torsdagen med en skotsk frokost før jeg fartet videre, men da jeg våknet var jeg fortsatt såpass trøtt at jeg i halvsøvne valgte å benytte snooze-funksjonen og droppe full scottish til fordel for ytterligere en times søvn før jeg gikk for å ta plass på 08.50-toget til Glasgow Central, der jeg skulle unnagjøre dagens første togbytte. Min innkjøpte frokost besto av smørbrød som ble inntatt på toget, og nå gikk den betydelig lengre andre etappen fra Glasgow til Crewe. Derfra gikk tredje og siste etappe med Arriva Wales sitt tog mot Milford Haven, og jeg ble med så langt som til Newport i den sørøstlige Wales.

Først ti på halv fire ankom jeg Newport, der jeg hadde betalt £36 for overnatting ved Wetherspoons-puben The Queens Hotel. Det var muligens et litt snodig valg av base da jeg tross alt skulle se Bristol Rovers, men igjen viste Bristol seg som vanlig såpass dyrt at jeg derfor valgte å sove i den walisiske byen. Typisk nok var det også et svært begrenset kamputvalg på torsdag, men jeg vurderte et fjerde gjensyn med Welfare Park i Easington Colliery, der noen andre gamle kjenninger i form av Heaton Stannington var på besøk. Da ligacupkampen hos Bristol Rovers ble flyttet til torsdagen var det imidlertid en god anledning til å ta en ny og sannsynligvis siste kikk på Memorial Stadium – spesielt ettersom jeg ikke var videre flink til å ta bilder på den tiden da jeg var på dette stadionet forrige gang.

Det skjedde noen år tilbake i tid; nærmere bestemt sommeren 2009, da hjemmelaget møtte et Liverpool XI. Den gang var Rickie Lambert fortsatt Rovers-spiller, og han scoret da også et av målene da piratene senket Liverpool-reservene med 4-3 den august-kvelden for så vidt over sju år siden. Minnene fra ‘The Mem’ var faktisk såpass positive at jeg altså uansett gjerne tok en ny kikk, og da Bristol Rovers var blant klubbene som stemte nei til sludderet som har resultert i at U23-lag nå får delta i Football League Trophy, så styrte de også klar av min foreløpige boikott. Da det et par dager før min avreise som forventet fortsatt ikke hadde dukket opp ytterligere alternativer, bestilte jeg billett på internett til den nette pris av £10 pluss 75p i booking-gebyr, og planen for torsdagskvelden var lagt.

Jeg ble raskt sjekket inn ved The Queens Hotel, og siden jeg først overnattet ved en Wetherspoons-pub, var det praktisk å spise der. Torsdag er jo også ‘curry night’ i kjedens puber, og en stor beef Madras ble min tidlige middag før jeg snart spaserte den korte veien tilbake til jernbanestasjonen for å igjen sette meg på toget. En snau halvtime senere steg jeg av på stasjonen Filton Abbey Wood, og rett oppe i veien fant jeg bussholdeplassen for buss 72. Jeg betalte £1,50 for å la den frakte meg nedover Filton Avenue, og hoppet av like i nærheten av Memorial Stadium, der jeg stakk innom for å plukke opp billetten jeg hadde bestilt. Etter å ha knipset noen eksteriøre bilder, valgte jeg å spasere opp til puben The Wellington, som ligger like oppi veien.

Bristol Rovers’ nåværende hjemmebane ligger i Horfield, som er et boligområde og en bydel i det nordlige Bristol. Dette var tidligere kjent som et lovløst område, da Horfield Wood huset en rekke tyver, banditter og det man kalte ‘løsgjengere’. Området forble nokså landlig frem til begynnelsen på 1800-tallet, da utbyggingen skjøt fart. Selve Bristol bør ikke behøve noen introduksjon, men det er altså en viktig havne- og industriby beliggende ved grenseelven Severn, ca 15 kilometer ovenfor dennes munning. Frem til 1700-tallet var det Englands viktigste havneby etter London, med store inntekter fra blant annet slavehandelen. Et av mange eksempler på byens maritime arv er “SS Great Britain” som ved sjøsetting i 1843 var verdens største skip, og som fortsatt er en populær turistattraksjon.

Nå hadde jeg imidlertid andre ting på tapetet denne kvelden enn sightseeing, og med en pint nektar fra Bath Ciders satt jeg meg ned og bladde i programmet jeg hadde snappet opp for £2 mens jeg hentet kampbilletten. Det var fortsatt to timer til kamp til kampstart, men allerede var det godt fremmøte ved The Wellington, der uteserveringen var full av folk i Rovers-farger som nøt det fine været. Jeg må innrømme at så lenge ikke Bristol Rovers surrer altfor mye med draktene sine, så er det etter min mening få om noen FL-klubber som har flottere hjemmedrakter, og det var naturlig nok et populært kostyme denne kvelden. Mens to frustrerte bileiere skrev skademelding i påsyn av en mengde skuelystne rett utenfor puben, tømte jeg snart det andre glasset og beveget meg tilbake mot Memorial Stadium.

Bristol Rovers ble i det herrens år 1883 stiftet under navnet Black Arabs, før de året etter byttet navn til Eastville Rovers i et forsøk på å øke den lokale oppslutningen. Dagens navn tok man i 1897, og Rovers var i 1920 med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon, der de holdt seg helt til 1953. Siden den gang har de stort sett tilbragt en tilværelse med bytter mellom nivå to og tre. Samtidig er de en av fire klubber som rakk å raske med seg Watney Cup-troféet, som de vant i 1972. Dette var en kortlevd cupturnering på første halvdel av 1970-årene, der deltakerne var den foregående sesongens to mestscorende lag i hver divisjon. Dette var for øvrig også den første engelske turnering der man benyttet seg av straffesparkkonkurranse, og da Rovers i 1972 sikret seg troféet var det nettopp på straffer etter at finalen mot Sheffield United hadde endt 0-0.

Våren 2001 rykket klubben for første gang ned på nivå fire, og fulgte neste sesong opp med å ende nest sist i hele ligaen – i den siste sesongen der kun ett lag rykket ned til Conference. The Pirates gjorde seg bemerket i 2007/08-utgaven av FA Cupen da de spilte seg frem til kvartfinale, der de imidlertid måtte gi tapt for West Bromwich Albion. Med det kopierte de sin beste FA Cup-innsats som også ble oppnådd to ganger i 1950-årene. På dette tidspunktet hadde de tatt seg tilbake til nivå tre, men i 2011 var de tilbake i ligaens kjellerdivisjon, og ytterligere tre år senere måtte de som kjent omsider ta turen ned i Conference da de igjen endte nest sist i ligaen etter et voldsomt drama på sesongens siste kampdag. Bristol Rovers hadde få dager tidligere slått nedrykksrival Wycombe Wanderers i en viktig sekspoengskamp, og ville klare seg med uavgjort i siste kamp hjemme mot Mansfield Town. Men samtidig som både Wycombe Wanderers og Northampton Town vant, tapte Rovers 0-1, og havnet bak Wycombe på målforskjell. Etter 94 i ligaen år var Bristol Rovers ikke lenger en Football League klubb.

I sin nye Conference-tilværelse fikk Rovers en litt treg start på sesongen, men radet snart opp en resultatrekke som endte med kun to tap på 39 kamper. Likevel måtte de se seg slått av Barnet i tittelkampen, men etter å ha tatt seg av Forest Green Rovers i semifinalene, var de klare for playoff-finale mot Grimsby Town. Det sto 1-1 etter både 90 minutter og ekstraomganger, og det var Rovers som seiret på straffer og kunne feire retur til Football League på første forsøk. Tilbake i ligaen sikret de seg et andre strake opprykk ved å ta den tredje og siste opprykksplassen, slik at de nå er tilbake på nivå tre. De hadde dog ikke fått den beste starten da de helgen før hadde sesongåpnet med tap borte mot Scunthorpe United, men nå var det ligacupen det dreide seg om, uten at det nødvendigvis var noe enklere med Championship-klubben Cardiff City på besøk – et Cardiff som for ordens skyld hadde startet sin ligasesong med 0-0 borte mot Birmingham City.

Det var noen interessante poeng med kveldens kamp, og et av disse var det faktum at Cardiff-manager Paul Trollope og hans assistent Lennie Lawrence tidligere hadde de samme jobbene hos dagens vertskap. Ikke bare var de på Rovers’ laglederbenk ved min forrige visitt til ‘The Mem’, men også da disse to klubbene noen få uker senere møttes for foreløpig siste gang i offisiell kamp. Også den gang, sent i august 2009, var det ligacup det dreide seg om, men den gang var det i Cardiff, der waliserne vant 3-1. Ved Memorial Stadium finner man på utsiden av kortsiden North Terrace en bar der man kan slukke tørsten, og det var mitt neste og siste pitstop før kamp. Der uttrykte en liten gruppe Rovers-supportere som jeg delte bord med ambisjoner om å i første rekke sikre plassen og etablere seg igjen på nivået, mens det åpenbart var noe mer usikkerhet som rådet rundt stadionsituasjonen.

Man har jo nå i noen år hatt planer om å forlate Memorial Stadium til fordel for et nytt stadion som var planlagt bygget ved UWE (University of West England) oppe ved Stoke Gifford. Salget av ‘The Mem’ til supermarkedkjeden Sainsburys var en viktig del av disse planene, men da Sainsburys plutselig ville kansellere salgskontrakten ble det rabalder og midlertidig stopp i byggeplanene. Rovers gikk rettens vei, men tapte, før de anket igjen, og saken gikk nye runder i rettsvesenet. Siden den gang har dessverre også Rovers havnet på utenlandske hender, og er nå eid av personer fra Jordan. Det virker som om de ikke helt har gitt opp planene om det nye stadionet, men det virker for meg som om det for tiden er noe usikkert hva som vil skje. Jeg tømte nå uansett min pint med Thatcher’s Haze (£2,60) og gikk for å ta plass på North Terrace, som jeg husket som en flott og klassisk ståtribune. Jeg husket ikke feil, og den er hovedgrunnen til at Memorial Stadium fortsatt er en interessant tumleplass.

Memorial Stadium har kun vært hjemmebane for Bristol Rovers siden 1986, men har en historie som strekker seg mye lenger tilbake. På dette området hadde faktisk Buffalo Bill sitt ‘Wild West Show’ i 1891, og to år senere begynte rugbyklubben Clifton RFC å spille kamper der. Under første verdenskrig ble den spartanske tomta som nå ble kalt Buffalo Bill’s Field gjort om til å huse kolonihager og grønnsakslapper, men etter krigen ble den kjøpt av den daværende Bristol-sheriffen og gitt til Bristol Rugby Club. I 1921 åpnet Memorial Stadium som hjemmebane for denne rugby union-klubben, som spilte sine hjemmekamper der helt frem til 2014 (da de flyttet inn på Ashton Gate). For Bristol Rovers sin del hadde de spilt på sin hjemmebane Eastville i 89 år da de i 1986 ble tvunget til å forlate den grunnet store økonomiske problemer. Deretter fulgte ti år i eksil på herlige Twerton Park i Bath før de i 1996 omsider kunne returnere til Bristol og flytte inn på Memorial Stadium.

Den klassiske ståtribunen North Stand er som sagt den tribuneseksjonen som undertegnede setter klart mest pris på der, og under taket på den kortsiden skulle jeg igjen altså få høre hjemmefansen fremføre sin hymne “Goodnight Irene” et antall ganger i løpet av kvelden. Ellers domineres anlegget av tribunene på langsidene, og det er et anlegg som har gjennomgått betydelige oppgraderinger og endringer opp gjennom årene. East Stand ruver i høyden midt på den ene langsiden, og dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakkenivå og entres via trapper på siden. Foran og til siden for denne tribunen er det ståtribuner under åpen himmel. På motsatt langside ser West Stand mer ut som noe som gir meg assosiasjoner til en cricket-tribune, og den har en rekke VIP-bokser øverst, og deretter sitteplasser. Også her er det ståplasser i forkant, og denne tribunen flankeres også av to mindre tribuner meg egne overbygg – en liten ståtribune på flanken mot North Terrace, og på den andre siden en merkelig liten sittetribune som ser mest ut som en midlertidig tribune med et teltlignende tak. Noe av det samme preget har sittetribunen South Stand på den bortre kortsiden.

Det nærmet seg etter hvert avspark, og speaker minnet om at trekningen for neste runde allerede hadde blitt foretatt, og informerte deretter om at motstanderen for kveldens seierherre ville avhenge av hvem seierherren var! FA og EFL (huff!) fortsetter tydeligvis sin innsats for å ødelegge cupturneringene som best de kan, og nå har det tydeligvis blitt innført et slags seeding-tøv som åpenbart hadde gått meg hus forbi, til tross for at en kjenning i løpet av kvelden kunne informere meg om at det nå begynner å bli noen år siden. Men så er det da også lenge siden sist jeg så kamp i denne turneringen. Da jeg begynte å tenke over det, var det nærmest sjokkerende at vi faktisk må helt tilbake til august 2001 og oppgjøret Reading v Luton Town! Bortekamp mot Chelsea ventet dersom Bristol Rovers nå skulle vinne, mens Cardiff ville møte Scunthorpe om de triumferte. Samtidig betød det at allerede kvalifiserte Bristol Citys motstander ville avgjøres av kveldens kamp. Langt fra ideelt, men de synes vel det er en liten pris å betale for å sikre seg at storlagene får en overkommelig mulig vei mot finalen.

Dersom Vincent Tan var til stede, satt han nok pris på at Cardiff City stilte i røde uniformer, men Cardiff-supporterne på ståtribunen bortenfor East Stand var nok ikke altfor imponert over det de denne kvelden skulle få se fra sine spillere. Riktignok hadde de innledningsvis en del ball, men det ble mye trilling frem og tilbake uten at de skapte noe særlig. Det som skjedde i begge ender av banen begrenset seg stort sett til skudd fra distanse som gikk utenfor, selv om hjemmelaget etter hvert tilrev seg et lite initiativ og virket skumlere offensivt. Omgangens største sjanse kom da et innlegg traff hodet til Matty Taylor, som nok mente å heade på mål, men det ble i stedet en heading tilbake i feltet, der Cardiff-forsvarer Sean Morrison med nød og neppe klarte å avverge nesten inne på streken i kamp med Stuart Sinclair. Da pausen ble benyttet til å betale £3,20 for en cornish pasty, var det nesten høydepunktet så langt.

Om den store underholdningen hadde manglet i første omgang, skulle det ikke bli bedre etter pause, og de som hadde forventet at waliserne nå ville heve seg, så snart at så ikke var tilfelle. I stedet var det Bristol Rovers som fortsatt virket å ha et overtak, og de kunne fort tatt ledelsen da en corner endte med at Bruno Manga sleivsparket ballen mot eget mål. Han overlistet nesten sin egen keeper Simon Moore, men i det som skulle vise seg å bli hans siste kamp for klubben (før han signerte for Sheffield United), ryddet Moore opp. Fortsatt hadde spillerne ikke fått fininnstilt sine sikter, for avslutningene fortsatte å gå over og utenfor. Således var det ikke helt overraskende at kampen gikk til ekstraomganger etter at det sto 0-0 også ved full tid, og jeg måtte nå sjekke mine returmuligheter.

Den farligste Cardiff-sjansen hadde kommet i andre omgang da Anthony Pilkington ble spilt gjennom og avsluttet i nettveggen, og det tok hele 104 minutter før samme mann sto for walisernes første avslutning på mål! Gas-keeper Steve Mildenhall reddet imidlertid, og på motsatt side måtte hans motpart i Cardiff-målet hanskes med en god avslutning fra Matty Taylor etter at vi hadde beveget oss over i andre ekstraomgang. Med drøyt fem minutter igjen ble det endelig nettsus, og avgjørelsen falt med en herlig scoring fra Chris Lines. Han plukket opp ballen på rundt 30 meter og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene oppe i hjørnet for Simon Moore som måtte kapitulere. 1-0! Innbytter Frederic Gounongbe trodde nok at han hadde utlignet like etter, men hans avslutning traff innsiden av stolpen og trillet ut i fanget på keeper Mildenhall. Cardiff klarte ikke å tvinge frem den nødvendige utligningen, og dommeren blåste omsider av til ekstatisk jubel blant Gas-folket.

Det hadde da også vært en fortjent seier for hjemmelaget, og nå ventet altså Chelsea på Stamford Bridge i neste runde, da man må kunne forvente større fremmøte enn de 4 851 tilskuerne som hadde betalt seg inn på Memorial Stadium denne kvelden. Bussene som går oppover Filton Avenue hadde nå åpenbart blitt parkert for kvelden, og jeg hadde egentlig ikke noe annet valg enn å legge ut på en spasertur som på Google Maps blir anslått til å ta 35 minutter. Et stykke på veien kan man velge å krysse jernbanelinja og gå langs en gang- og sykkelvei som følger denne jernbanelinja. Google Maps anbefalte dette som den raskeste veien, men en lokal kar som jeg ble gående sammen med et lite stykke rådet meg til å heller følge Filton Avenue. Jeg skulle selvsagt lyttet til de lokale og fulgt hans råd, som jeg senere så kun var to minutter tregere…for jeg oppdaget snart at denne gang- og sykkelveien snart skar ut i et ingenmannsland på et enormt ‘jorde’ der jeg gikk i et så stummende mørke at jeg nesten ikke så hvor jeg gikk!

Flere ganger var jeg på vei ut i villnisset i grøfta, men heldigvis kom jeg etter hvert til et parti der man hadde satt ned belysning i bakken, før det omsider igjen svingte inn mot jernbanelinja som den fulgte opp til stasjonen. Kveldens siste tog tilbake til Newport var forsinket, og forsinkelsen fortsatte å øke i antall minutter der toget åpenbart hadde visse utfordringer et sted mellom Bristol Temple Meads og Filton Abbey Wood. Drøyt ti minutter forsinket kom 23.01-toget, og jeg var til slutt tilbake på Queens Hotel kun noen få minutter før siste servering ved midnatt. Gjensynet med Memorial Stadium (og Irene) hadde tross alt vært trivelig. For det som nå heter EFL Cup sin del, kan det kanskje fort bli like lenge til neste gang, for seeding-systemet de har innført siden min siste ligacup-erfaring er ikke noe som gjør at jeg ivrer etter å se mer fra denne turneringen. Etter en rask siste pint var det ikke bare “good night” for Irene, men også for meg. 

Revisit:
Bristol Rovers v Cardiff City 1-0 AET (0-0, 0-0)
League Cup, 1^st round
Memorial Ground, 11 August 2016
1-0 Chris Lines (115)
Att: 4 851
Admission: £10 (+75p booking fee)
Programme: £2

Next game: 12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County
Previous game: 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen

More pics

Onsdag 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen

Til tross for at media forsøkte å fortelle oss at så ikke var tilfelle riktig ennå, all den tid Premier League ennå ikke hadde startet opp, var 2016/17-sesongen faktisk allerede godt i gang, og jeg var gira på å komme meg av gårde på sesongens første tur. Jeg skulle gjerne reist over noen dager tidligere for å få med meg sesongens første FA Cup-weekend, der Halstead Town (som definitivt er å finne på min ønskeliste) hadde fredagskamp som fristet spesielt, men visse forpliktelser gjorde at tidligste mulige avreise var onsdag 10. august. Terminlistene hadde blitt gransket grundig, og plass på morgenflyet fra Rygge til Stansted ble bestilt for denne dagen. Men da det var tid for avreise, gikk ikke alt like smertefritt helt i starten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg presterte nemlig å forsove meg, men ble heldigvis reddet av min snille mor som igjen hadde tilbudt seg å sto opp i otta for å skysse meg til Rygge. Vi hadde avtalt å ringes klokka 04.00, men telefonen hadde tydeligvis blitt satt på lydløs, slik at jeg ikke hørte hverken alarm eller innkommende anrop. Dermed våknet jeg ikke som planlagt, og forfjamset og søvndrukken våknet jeg av at hun låste seg inn i min leilighet drøyt tjue minutter senere. Heldigvis hadde jeg pakket det aller meste klart kvelden før, og ytterligere et lite kvarter senere satt vi i bilen på vei mot flyplassen…et kvarters tid senere enn planlagt, men det viste seg å holde i massevis, og jeg kunne snart lukke øynene litt igjen på flyet. Jeg våknet da vi landet på Stansted; en flyplass som når sant skal sies ikke var helt ideell for den destinasjon jeg omsider endte opp med å velge meg denne onsdagen, men flyet hadde da også blitt booket på et tidspunkt da mitt kampprogram fortsatt ikke var helt klart.

Det så lenge ut som om turen ville starte med kamp hos Brandon United i Northern League, men etter hvert ble det klart at jeg i stedet lot meg friste av et par kamper i Skottland, og jeg hadde vel egentlig bestemt meg sånn halvveis for kamp med Camelon Juniors som hjemmelag (i sterk konkurranse med Vale of Leven) da trekningen i den skotske ligacupen resulterte i onsdagskamp på flotte Somerset Park i Ayr, der hjemmelaget Ayr United skulle ta imot selveste Aberdeen. Dermed valgte jeg å i stedet benytte anledningen til å besøke Somerset Park mens jeg fortsatt kan. Det medførte selvsagt en betydelig reisevei fra Stansted Airport, men det var selvsagt ingen hinder. Da var det en større utfordring at vi landet noe forsinket, og ikke minst at jeg måtte via London, der en voldsom mengde turister skapte såpass kaos på undergrunnen at min ferd fra Tottenham Hale til Euston tok noe lenger tid enn strengt tatt nødvendig.

Kanskje kan jeg likevel først og fremst takke meg selv og den kjappe røykepausen jeg bevilget meg ved Tottenham Hale (ja, røykeslutten gitt på en liten midlertidig sprekk gitt), for det var med et lite minutt at jeg mistet Glasgow-toget jeg hadde blinket meg ut, slik at jeg nå ville ankomme Ayr en time senere enn planlagt. Det var bare å riste av seg irritasjonen og komme seg på neste tog. Igjen benyttet jeg anledningen til å få meg litt søvn, og minst tre og en halv av de fire og en halv timene toget brukte til Glasgow Central tilbragte jeg i bevisstløs tilstand. Derfra gjensto kun etappen på drøyt tre kvarter til Ayr, og i overkant av fem timer og tre kvarter etter at jeg hadde forlatt London, kunne jeg spasere ut av jernbanestasjonen i Ayr med kurs for overnattingsstedet jeg hadde booket. Ayrshire & Galloway ligger rett rundt hjørnet fra togstasjonen, fungerer som både pub/bar og hotell, og jeg hadde betalt den nette sum av £35 for overnatting der.

Ayr er en by med drøyt 45 000 innbyggere, og 55 kilometer sørvest for Glasgow ligger den ved kysten i det sørvestlige Skottland, i regionen South Ayrshire. Der ligger byen Ayr ved munningen av elven med samme navn, og som ga gode vilkår for skipsbyggingen som tidligere var en viktig industri. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble Ayr også et populært utfartssted for turister, og det er fortsatt en viktig næring i byen. Det samme kan ikke sies om tekstilindustrien, som også var en viktig næringsvei, for i løpet av 1970-årene var det kroken på døra for denne produksjonen i Ayr. Den skotske nasjonaldikteren Robert Burns ble født i det som i dag er den sørlige bydelen Galloway, og en statue av ham sto på torget rett foran mitt hotell. Fotballklubben Ayr Uniteds i utgangspunktet noe besynderlige kallenavn ‘The Honest Men’ stammer da også fra en linje i hans verk “Tam o’ Shanter”.

Ayr har også et koselig sentrum som sies å huse en rekke gode puber, og jeg hadde håpet å utforske noen av disse, men etter å først ha sjekket inn like før halv fem, var det begrenset med tid, og først på agendaen sto en kjapp middag. På Wetherspoons-puben The West Kirk fikk jeg helt nedpå turens første pint og mesket meg med en scotty dog (en slags ‘chili dog’ med haggis i stedet for chili), før jeg krysset en av broene over elven Ayr. Like på andre siden lå byens eldste pub, The Black Bull, beleilig på min rute mot Somerset Park. Der foretok jeg en liten rast med godt drikke før jeg utålmodig ivret videre mot kveldens kamparena for å ta en kikk. Værmeldingene hadde gitt litt grunn til bekymring, for man hadde varslet om at det vestlige Skottland kunne få over 100 mm nedbør i løpet av onsdagen og torsdagen! Heldigvis skulle det heftigste regnet denne gang styre klar av Ayr og falle noe lenger nord, og foreløpig hadde ikke en eneste dråpe falt på meg.

Somerset Park åpenbarte seg snart foran meg, og inngangspartiet i det ene hjørnet ved krysset på utsiden var som en herlig flashback til en tid da ligafotball var morsommere og ennå ennå hadde blitt ‘big business’ – en tid da dens fotballstadioner også hadde karakter og ‘all seater’ fortsatt var et ukjent begrep. Herfra strekker den flotte hovedtribunen seg bortover langsiden mot toglinja som går forbi hjørnet på motsatt side av denne, og jeg hadde da også fått et flott glimt av hovedtribunen fra togvinduet rett før min ankomst i Ayr litt tidligere. Jeg var tidlig ute, og selv om noen vakter og funksjonærer allerede hadde møtt frem, var det en stund til man ville åpne, men klubbsjappa på utsiden var åpen, og jeg stakk hodet innom der for en kikk. En pin til min samling ble kjøpt inn for £2,99, og på utsiden hadde nå programselgerne begynt å vise seg med kveldens rykende ferske kampprogram, slik at jeg bladde opp ytterligere £2 for et eksemplar.

Ayr United ble stiftet i 1910 etter en sammenslåing av klubbene Ayr Parkhouse og Ayr FC, hvorav sistnevnte igjen hadde blitt dannet i 1879 etter en sammenslåing av Ayr Thistle og Ayr Academicals. Sistnevnte var igjen et resultat av en sammenslåing, så fotballen har lange tradisjoner i Ayr. Ayr United tok umiddelbart plass i den skotske ligaens andredivisjon, og debuterte med en 2. plass før divisjonen ble vunnet året etter. Den gang var ikke det i seg selv nok for opprykk, men etter å ha vunnet divisjonen for andre år på rad i 1913 ble de valgt inn i den øverste divisjonen. Deres beste ligaplassering er 4. plassen i 1916, og over de neste 70 årene skulle de et antall ganger rykke opp og ned mellom de to øverste divisjonene.

Nevnes skal også Jimmy Smith, som i 1927/28-sesongen (samme sesong som Dixie Dean sør for grensen scoret sine langt mer berømte 60 ligamål for Everton) scoret vanvittige 66 ligamål på 38 kamper for Ayr United – noe som faktisk er britisk ligarekord. Det sikret ham en overgang til Liverpool, der han igjen ble toppscorer før han sjokkerende nok meldte overgang til non-league og Tunbridge Wells Rangers (i dag Tunbridge Wells FC). Helt utenkelig i dag, men faktisk meget spesielt også den gang, selv om han deretter returnerte til ligafotball. For Ayr sin del markerte nedrykket i 1986 første gang klubben befant seg på nivå tre, og siden den gang har det i stedet vært nivå to og tre man har vekslet mellom å spille i, for siste sesong på øverste nivå er nå så lenge siden som 1977/78. Ayr United har heller aldri vunnet noen av de store skotske cupene, men var tapende finalist i ligacupen i 2001/02; noe de også to ganger tidligere (1990/91 og 1991/92) har vært i Challenge Cup (en slags skotsk variant av Football League Trophy).

The Honest Men er nå i hvert fall tilbake på nivå to etter at 2. plassen forrige sesong ble fulgt opp med playoff-triumf, men hadde nå startet ligasesongen i Championship med hjemmetap 0-2 for Raith Rovers. Da hadde det gått bedre i ligacupen, som har gjennomgått en omveltning undertegnede ikke nødvendigvis er udelt positiv til, med gruppespill, seedinger etc. Uansett hadde de slått godt fra seg i gruppe med Hamilton Academical, St. Mirren, Livingston og Edinburgh City, der de hadde gått videre som en av de 4 beste toerne. Nå var det på tide med cupspill i det som realiteten kan kalles åttendedelsfinaler, og gjester var altså Premiership-klubben Aberdeen, som først kom inn på dette stadiet. De hadde startet sin ligasesong med et kanskje noe skuffende 0-0 borte mot St. Johnstone, men enda mer skuffet var det kanskje da de en snau uke tidligere hadde blitt slått ut av Europa League av slovenske Maribor.

Ut fra programmet kunne jeg lese at Aberdeen har et godt tak på Ayr United i ligacupsammenheng, der ni tidligere møter i denne turneringen viste 6-3-0 i The Dons’ favør, og ved halvparten av Aberdeens 6 ligacuptriumfer har de slått ut nettopp Ayr United på veien. Ayr-kaptein Nicky Devlin kunne dessuten i sin spalte fortelle at kveldskamper under flomlysene på Somerset Park gir en helt spesiell atmosfære, og jeg tvilte overhodet ikke, selv om jeg selvsagt raskt hadde registrert at de klassiske flotte flomlysmastene nå dessverre har blitt erstattet med nye og langt kjipere master som ikke på noen måte sørget for like stor attrå hos undertegnede. Det hadde nå begynt å regne, og jeg håpet å kunne få søke ly med en pint i supporterbaren Ally MacLeod Suite, men der viste det seg å være krav om medlemskap. Heldigvis åpnet man snart portene, samtidig som regnet stoppet, og jeg kunne betale meg inn med £17.

Endelig kunne jeg skue utover Somerset Parks indre, og til tross for de nye moderne flomlysmastene hersker det liten tvil om at det er en virkelig perle av et anlegg. Somerset Park ble i 1888 åpnet som hjemmebane for nevnte Ayr FC, og er dermed altså eldre enn dagens Ayr United. Kanskje var det den gang en tilfeldighet som var bakgrunnen for Ayr FCs beslutning om å flytte fra Beresford Park, som var åsted for et kvegshow(!) da Ayr FC skulle møte Aston Villa til vennskapskamp. Resten er historie, og Ayr United kjøpte omsider Somerset Park for £2500 i 1920. Hoveddelen av dagens hovedtribune ble bygget fire år senere, og denne flotte tribunen er anleggets eneste sittetribune. Den er opphøyet fra bakkenivå og entres via innvendige trapper. I 1989 ble denne tribunen forlenget, men det ble heldigvis gjort på en sympatisk måte.

Begge kortsidene er klassiske ståtribuner hvis største forskjell er takene. Railway End fikk sitt tak i 1933, og den gang hadde faktisk denne tribunen en egen seksjon der kvinnelige tilskuere ble plassert, mens den i disse dager blir gitt bortesupporterne. På Somerset Road End var det først i 1971 at man bygget tak over tribunen, og dette ble i 2011 så skadet i stormer sent på året at man måtte legge nytt tak (man fulgte deretter opp med å gjøre det samme på Railway End). I hjørnet mellom Somerset Road End og den bortre langsiden North Terrace følger avsatsene med ståtribune svingen flott rundt, og det er som kjent(?) et trekk jeg er meget svak for. North Terrace er meget spesiell i den forstand at det skal være den eneste ‘åpne’ ståtribunen på en langside i skotsk ligafotball. Det vil si at den ikke har tak, og at man her dermed er utsatt for vær og vind i hele banens lengde. Øverst bak denne tribunen har man den nevnte Ally MacLeod Suite og dens lille parkeringsplass som jeg hadde skuet ut fra etter å ha blitt nektet inngang der.

Jeg nevnte flomlysene og at jeg savnet de klassiske mastene som var Somerset Parks opprinnelige flomlysmaster. Her fikk man nemlig flomlys temmelig sent på grunn av at man befinner seg i innflygningen til nærliggende Glasgow Prestwick Airport. Først i 1970 var de på plass, men i 2011 ble de dessverre erstattet av de nåværende flomlysene. Likevel, la meg gjenta meg selv, dersom det skulle være noe som helst tvil: Somerset Park er en perle av et anlegg, og det har en karakter som overgår alt man f.eks finner i de fire øverste engelske divisjonene for øyeblikket. Mange sier da også at det sammen med Greenock Mortons Cappielow Park er det flotteste skotsk ligafotball har å by på (nå synes jeg Albion Rovers’ hjemmebane Cliftonhill også ser meget sprek ut). Muligens holder jeg en ørliten knapp på Cappielow, men du verden så herlig Somerset Park er!

Siden midten av 1990-årene har det med jevne mellomrom blitt offentliggjort skumle planer om å forlate Somerset Park til fordel for et nybygget stadion – sist gang for snaut to år siden da en forretningsmann hadde store planer for Ayr United, som han var i forhandlinger om å overta. Heldigvis har så fortsatt ikke skjedd, men det var en medvirkende årsak til at jeg ville komme meg hit så fort som mulig før de valgte å erstatte eller “oppgradere” sitt flotte stadion. Jeg kunne bevege meg fritt på hjemmetribunene, men valgte å ikke betale ekstra for å gå opp på selve hovedtribunen. Derfor beveget jeg meg mellom North Terrace og Somerset Road End da jeg knipset mine bilder mens det dro seg mot avspark. Aberdeen-fansen hadde også kjent sin besøkelsestid denne onsdagskvelden, og 984 av dem hadde tatt den lange turen. De utgjorde en imponerende andel av det som etter hvert viste seg å være 2 653 tilskuere på Somerset Park denne kvelden.

Jeg tok oppstilling øverst på North Terrace, og derfra fikk jeg se at vertene fikk en lite lystig start på kampen. Allerede i kampens andre minutt tok Aberdeen ledelsen da Daryll Meggatt styrte Wes Burns’ innlegg i eget mål. 0-1, men allerede noen få minutter senere burde nok Ayr ha utlignet da Alan Forrest ble spilt gjennom. Han forsøkte å lobbe over Aberdeen-keeper Joe Lewis som sto langt ute, men sistnevnte fikk rygget hurtig og langt nok til at han avverget. Det var et lite lyspunkt for Ayr-supporterne før Aberdeen tok et solid grep om kampen og dominerte stort. Det mest overraskende var etter hvert at de rødkledte måtte vente helt til det 30. minutt før de doblet ledelsen, men da det skjedde var det etter et flott angrep der Shay Logan på høyrekanten crosset over på bakerste stolpe, der Niall McGinn kom på løp og satt inn 0-2.

Kun et par minutter senere var det nesten tre da en heading fra Adam Rooney traff stolpen. Deretter misbrukte Wes Burns to gode muligheter; først ved å avslutte utenfor fra god posisjon, og så ved å skyte fra spiss vinkel mens Ryan Jack var helt alene og umarkert på nærmest blank goal. Det var ingen tegn til at Ayr hadde noe å komme med, men med fem minutter til pause slo de plutselig til og reduserte etter en trippelsjanse. Dons-keeper Lewis kunne bare parere et skudd fra Jamie Thomas, før Jamie Adams satt returen i tverrliggeren, men alle gode ting var tre da Alan Forrest omsider klarte å krongle inn 1-2. Det sto seg til pause, og Ayr var med i kampen igjen.

Pausen ble brukt til å prøvesmake paiene på Somerset Park. Jeg valgte å betale £2 for en steak pie, men hva skulle den skylles ned med? Alkohol er som kjent ikke å få kjøpt på skotske ligabaner, og heller ikke brusflasker hadde man å tilby her. Jeg følte meg derfor nesten som et barn igjen da paien ble inntatt sammen med en liten ‘boks’ Capri-Sonne. Samtidig fikk vi nå en liten forsmak på regnet som utover i andre omgang skulle komme til å hølje ned over det flotte anlegget, og mens paraplyene kom opp på North Terrace, beveget jeg meg over på Somerton Road End for å søke ly under taket der. Der hadde jeg også en kjapp prat med en hjemmesupporter som hevdet at målet for sesongen først og fremst er å sikre plassen og etablere seg i Championship.

Bortelaget tok raskt kontrollen også etter pause, men til tross for å dominere banespillet, slet de med å få den tredje scoringen. Det var en god del marginer involvert i akkurat det, for to ganger sendte Wes Burns i vei susende skudd som smalt i tverrliggeren, mens samme mann også tvang frem en flott redning fra hjemmekeeper Greg Fleming. Aberdeen burde på dette tidspunktet ha avgjort kampen for lengst, men i stedet slapp de Ayr inn igjen i kamper. Vertene ropte på straffe da Jamie Adams ble dratt ned inne i Dons-feltet, men dommeren var ikke enig. Etter hvert som klokka tikket mot full tid presset Ayr på, og fikk et par gode muligheter – ikke minst da en corner havnet hos en Jamie Adams som fikk stå merkelig alene, men han nærmest kneet ballen over mål. Kaptein Nicky Devlin stjal på overtid ballen fra en Dons-forsvarer etter en svak pasning fra keeper Lewis, men da også hans skudd gikk over mål, endte det med 1-2 og borteseier. Aberdeen var videre i ligacupen mens Ayr United var ute.

Somerset Park hadde vært et meget flott bekjentskap, men nå var det ikke stort annet å gjøre enn å traske tilbake mot hotellet. Heldigvis hadde regnet nå avtatt igjen, og stoppet snart fullstendig, slik at den medbragte paraplyen kunne legges sammen og puttes tilbake i veska mens jeg igjen krysset en av broene over elven Ayr. Jeg gikk denne gang forbi både The Black Bull og andre puber, da planen var å komme meg under dyna nokså raskt. Da jeg returnerte til mitt krypinn, ombestemte jeg meg og valgte å likevel unne meg en siste pint før jeg fant senga, men det ble dog med den ene. Det hadde vært en flott start på turen, og dagen etter skulle by på nok en lang reisevei.

Scottish ground # 12:
Ayr United v Aberdeen 1-2 (1-2)
Scottish League Cup, Round of 16
Somerset Park, 10 August 2016
0-1 Darryl Meggatt (og, 3)
0-2 Niall McGinn (30)
1-2 Alan Forrest (41)
Att: 2 653
Admission: £17
Programme: £2
Pin badge: £2,99

Next game: 11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City
Previous game: 28.06.2016: Vestli v Grüner
Previous UK game: 11.05.2016: Skegness Town v Wyberton

More pics

Den engelske 2016/17-sesongen er jo allerede i full gang, og jeg er selvsagt nokså raskt ute med å vende snuta mot balløya for det som blir nok en monster-tur.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Onsdag 10. august:
Ayr United v Aberdeen (Scottish League Cup)

Det blir en laaang vei opp til Skottland, all den tid jeg lander på Stansted, men det bør Somerset Park være verdt – selv om den har fått nye og mer moderne flomlysmaster. Jeg hadde innstilt meg på et besøk hos Camelon i den skotske Junior-pyramiden, men da Ayr United fikk hjemmekamp i ligacuptrekningen, bestemte jeg meg raskt for å gjøre om planene. Overnatting skulle foregå i Glasgow, men etter en ekstra vurdering valgte jeg overnatting lokale i Ayr, der jeg forhåpentligvis ikke blir offer for de skotske togstreikene som har pågått i Skottland den siste tiden (men som for øyeblikket synes å ha blitt innstilt).

Torsdag 11. august:
Bristol Rovers v Cardiff City (League Cup)

Som vanlig for en torsdag, er det ikke noe stort utvalg, men siden denne ligacupkampen er på menyen, vil jeg nok benytte anledningen til å ta en siste kikk på Memorial Ground. Siden Bristol Rovers var en av klubbene som stemte NEI til sludderet som har ødelagt Football League Trophy, går de også klar av min boikott, slik at jeg kan dra med god samvittighet. Bristol er som vanlig en vrien by å finne billig overnatting, så jeg har foreløpig bestilt meg et rom på en pub i Newport, altså over grensen i Wales.

Fredag 12. august:
FC United of Manchester v Stockport County (Conference North)

Da denne kampen ble gjort til såkalt all-ticket, og man satt krav om at kun medlemmer får kjøpe billett i hjemmeseksjonen (i Stockport-seksjonen er det selvsagt ikke vits å prøve engang), ga jeg egentlig opp da jeg ikke hadde til hensikt å la meg presse til å betale for et jævla medlemskap bare for å få kunne kjøpt billett til denne ene kampen. I stedet kikket jeg på et alternativ med kamp hos Prestatyn Town (v Ruthin Town) i Wales, og bestilte sågar et hotell i Crewe med det i tankene. Men deretter ble jeg kontaktet av groundhopper-kollega Jim Brunt som visstnok sitter i FCUM-styret, og han har visst nå fikset en billet til meg. Dermed blir det besøk på Broadhurst Park, og hotellet i Crewe ble gebyrfritt kansellert og erstattet med et krypinn i Manchester.

Lørdag 13. august:
Minehead v Uphill Castle (Somerset County League 1 West)

Ingen skal beskylde meg for å ikke prioritere et besøk hos Minehead, som en stund har figurert høyt oppe på min ønskeliste. Derfor er jeg villig til å ha en tidlig start og lang reise både før og etter kamp, og når jeg etter kamp drar helt opp til London (for å komme meg i posisjon til å nå frem til Irchester dagen etter) vil jeg ved ankomst på kvelden ha tilbragt rundt 11 timer på offentlige transportmidler den dagen…slepende på bagasje!! Men et besøk hos den tidligere Western League-klubben Minehead frister noe aldeles voldsomt.

Søndag 14. august:
Irchester United v Thrapston Town (UCL 1)

Ikke veldig mye på menyen, selvsagt, og derfor byr dette på en god mulighet til å få med seg Irchester. Etter kamp går turen videre til Rugby, der jeg har bestilt hotell.

Mandag 15 august:
Chatham Town v Tooting & Mitcham United (Isthmian 1 South)

Av mandags-alternativene ble jeg mest fristet av bildene jeg så fra Chatham Town, der jeg stifter to nye bekjentskap. Overnatting skjer i Gillingham.

Tirsdag 16. august:
Desborough Town v Leicester Nirvana (UCL Premier)

En destinasjon som har stått på min agenda en stund, og senest på min påsketur hadde jeg planlagt et besøk her, men den gang ble min planlagte kamp flyttet. Det sto mellom denne og Halstead Town, men til slutt var det en noe kinkig hotell- og transport-situasjon i Halstead-området som gjorde utslaget. Halstead får kanskje vente til en gang min venninne i Coggeshall er tilbake fra egen ferie og jeg kan overnatte hos henne. Denne gang blir det Desborough, og jeg overnatter lokalt i Desborough.

Onsdag 17. august:
Linlithgow Rose v Broxburn Athletic (SJFA East Superleague)

Til tross for en tidlig start og lang reisevei, er det utvalget i Skottland som fristet mest denne dagen, og jeg fant ut at Linlithgow Rose hadde vært gjevt. Overnatting i Falkirk.

Torsdag 18. august:
Royton Town v Dukinfield Town (Manchester League Premier)

Igjen et lite utvalg som forventet, og det frister overhodet ikke å returnere til det fryktelige anlegget i Consett for å se Durham City. Da tar jeg heller tempen på Manchester League ved å se Royton Town i den nordlige delen av Oldham. Overnatting i Manchester.

Fredag 19. august:
Dundee v Hamilton Academical (Scottish Premiership)

Etter å ha blitt utålmodig i vente på mulige FA Cup-kamper, bestilte jeg hotell i Dundee, der jeg gjør et nytt forsøk etter at jeg forrige sesong ble offer for togkluss på vei til Dundee-derbyet på Dens Park og ankom Dundee rett etter kampslutt. Hotellbookingen kan avbestilles gebyrfritt frem til noen dager i forkant, dersom noe virkelig spennende skulle dukke opp, men jeg begynner å føle at det heller mot en ny visitt i Dundee.

Lørdag 20. august:
Chester-le-Street Town v Marske United (FA Cup)

Jeg vil bevege meg sørover over den engelske grensen og finne noe på veien sørover – enten i England eller Skottland. Foreløpig er jeg mest fristet av Chester-le-Street Town v Marske United i FA Cupen. Overnatting ikke booket.

Søndag 21. august:
???

Foreløpig uvisst, men jeg håper og tror på at det blir noen søndagskamper i FA Cupen, slik at jeg kan finne meg en interessant kamp der.

Mandag 22. august:
Hednesford Town v Marine (NPL Premier)

Denne er nok spikret, og hotell er allerede booket i Walsall.

Tirsdag 23. august:
AFC Fylde v Salford City (Conference North)

Det sto lenge mellom Shepshed Dynamo og AFC Fylde, og noen engelske bekjente uttrykte interesse for å være med om det ble besøk til AFC Fylde sitt nye anlegg, Mill Farm. Derfor vil jeg innfinne meg der, for billett er nå bestilt, og det samme er overnatting i Blackpool.

Onsdag 24. august:
Malvern Town v Bewdley Town (WMRL Premier)

Malvern bør bli et fint bekjentskap, og hotell er bestilt i Worcester. Det kan imidlertid avbestilles gebyrfritt frem til noen dager i forkant, slik at det fortsatt er tid til å la seg friste om det f.eks skulle bli en interessant omkamp i FA Cupen denne kvelden. Men jeg føler meg nokså viss på at det blir Malvern.

Torsdag 25. august:
West Ham United v Astra Giurgiu (Europa League)

Spørsmål 1: Får jeg billett? Jeg får bare vente å se, for 15. august skal visst billetter legges ut for vanlige folk etter at sesongkortinnehavere og medlemmer har forsynt seg.
Spørsmål 2: Gidder jeg å se kamp en for meg uinteressant kamp i en enda mer uinteressant turnering?? Eller skal jeg heller forlyste meg med nok en revisit til Easington Colliery og deres hjemmemøte med Blyth Town? Det får jeg tygge på til 15. august, og mine skriverier og forfatterskap tatt i betraktning hadde det vært en fin anledning om jeg først skulle se kamp ved det tidligere olympiske anlegget. I så fall må det da kanskje kunne gå an å stille med relativt åpent sinn og håpe på en god kamp om ikke annet..

Fredag 26. august:
Ramsbottom United v Burscough (NPL 1 North)

Tidligere planer (FC Clacton) ble raskt forkastet da denne kampen ble omberammet fra lørdag til fredag. Jeg gleder meg til besøk i Ramsbottom, og kanskje vil jeg benytte anledningen til å ta museumsjernbanen East Lancashire Railway opp til Rawtenstall og tilbake før kamp. Overnatting i Bury eller Manchester.

Lørdag 27. august:
Thorne Colliery v Harworth Colliery (CML North)

Nok en destinasjon som jeg lenge har ønsket meg til, og som også har stått på programmet tidligere – seneste på min tur i mai, da min planlagte kamp dog ble flyttet. Overnatting i Thorne, som for de uinnvidde ligger et lite stykke nordøst for Doncaster.

Søndag 28. august:
Sunderland U23 v Southampton U23 (PL2 Division 1)

Her kan det nok fort også bli fotballfri, om det ikke skulle dukke opp noe av interesse. Denne Sunderland-kampen spilles på den gamle hjemmebanen til den ikke lenger eksisterende klubben Eppleton Colliery Welfare, men om jeg såvidt skal klare å ta meg dit før avspark, betinger det at morgenens første buss fra Thorne til Doncaster (før søndagstogene begynner å gå fra Thorne North) er i rute og at 6 minutter er tilstrekkelig til å få byttet fra buss til tog. Overnatting i Darlington.

Mandag 29. august:
Kl. 11.00: Northallerton Town v Darlington Railway Athletic (Northern League 2)
Kl. 15.00: Tadcaster Albion v Farsley Celtic (NPL 1 North)
Kl. 19.45: Redcar Athletic v Windscale (Wearside League)

Jeg går ambisiøst til verks i nordøst, der jeg har blinket meg ut en mulig trippel, og krysser fingrene for at ingen av disse blir flyttet. To av klubbene har om ikke annet gitt signaler om at det ikke er aktuelt, og Redcar bekreftet sågar overfor meg personlig at det blir kveldskamp med avspark 19.45 hos dem. Overnatting i Darlington.

Tirsdag 30. august:
Gillingham Town v Bridport (Western Premier)

En lang reisevei var vel hovedgrunnen til at jeg lenge var usikker, og det er andre alternativer, men det faktum at Gillingham Town spiller sin siste sesong på sin nåværende hjemmebane gjorde at jeg til slutt ikke kunne gjøre annet enn å gå for denne. Overnatting i Yeovil, men jeg vil måtte forhåndsbestille taxi fra Yeovil Junction ved retur på kveldstid, uten at det i seg selv bør være noe voldsomt problem (selv om jeg har en og annen høne å plukke med minst en av taxiselskapene i Yeovil).

Onsdag 31. august:
Annfield Plain v Richmond Town (Wearside League)

Etter at Annfield Plain ble “dumpet” til fordel for tidenes siste kamp på Skegness Towns Burgh Road på min siste tur, har turen nå omsider kommet for å endelig få avlagt et besøk. Overnatting i Newcastle, og fly hjem fra Edinburgh dagen etter.

Tirsdag 28.06.2016: Vestli v Grüner

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så ble altså likevel ikke kampen på Kongsvinger den siste før min ferie i Storbritannia. Etter at jeg dagen før hadde måttet lide meg gjennom det som må være det engelske landslagets flaueste og mest ydmykende ‘prestasjon’ i min levetid (må man kanskje tilbake til ‘katastrofen’ i 1950-VM for å finne tilsvarende, da et England som tidligere nærmest hadde sett på seg selv som for gode til å være med i VM gikk på et sjokkartet tap mot et USA som knappest spilte fotball?), følte jeg behov for å se en kamp med to lag som faktisk spilte med glød, stolthet og passion (noe islendingene på sin side hadde gjort da de fullt fortjent hadde vunnet etter å ha vært nærmere 3-1 enn de overbetalte engelske «stjernene» var utligning).

Det var denne dagen dessuten spillefri i et EM jeg på dette tidspunktet uansett begynte å føle meg litt ferdig med, og derfor tok jeg en kikk på terminlistene for å sondere kamputvalget denne tirsdagen. Det var et par andre alternativer som jeg også kikket på, men det var kampen Vestli v Grüner som tidlig tiltrakk seg min interesse. Det var ikke minst en kamp mellom to førstelag, og bød på en god mulighet til å gjeste og ta en nærmere kikk på Jesperud Arena, som er det muligens noe grandiose navnet på Vestlis hjemmebane.

Av bitter erfaring har jeg jo etter hvert lært meg at det kan være en meget slitsom opplevelse å ta ettermiddags-bussene inn til Oslo i helgene i sommerhalvåret, og det skyldes hordene som stiger på ved Tusenfryd og som ikke alltid har lært seg folkeskikk. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke tenkt på at skoleferien nå hadde begynt, slik at det nå også på hverdager kan være en enerverende tur inn til hovedstaden. Allerede da jeg steg på var bussen fra Drøbak overraskende full, men bussturen gikk på skinner inntil vi kom til Tusenfryd. Der ble vi stående i 5-10 minutter mens hordene kranglet om hvem som skulle på og hvem som skulle få på sine barnevogner etc. Herfra og inn til Oslo ble det en enda mer svett opplevelse, men jeg kom da omsider frem og kunne lettet stige av utenfor Bussterminalen.

Jeg satt meg snart på T-banen mot Vestli, med nesa i en medbragt bok. Vestli IL spiller kun et par hundre meter bak Stovner senter, og derfor gikk jeg av på linjens nest siste holdeplass; Stovner. Denne bydelen i det nordøstlige Oslo var i middelalderen en jordbruksbygd, og selv om det ble bygget ut litt helt på begynnelsen av 1900-tallet, var det først etter at Oslo kommune i 1965 vedtok ytterligere utbygging at det for alvor eksploderte. I dag domineres området av blokkbebyggelse, og jordbrukerne fra tidligere tider hadde nok aldri i verden kjent seg igjen.

Selv undertegnede lurte et lite øyeblikk på om T-banen hadde fraktet meg til Mogadishu der jeg spaserte den korte veien fra stasjonen til Jesperud Arena, for til tross for at det krydde av barn og ungdom på gangveiene og ikke minst i barnehagene rett ved banen, så jeg ikke en eneste etnisk nordmann fra jeg forlot Stovner Senter til jeg tok meg helt rundt på bortre langside av Jesperud Arena, da en av Vestli-lederne kom ut fra klubbhuset, og da hadde jeg ganske sikkert passert et tresifret antall mennesker. Temmelig uvant for en som bor et godt stykke unna Groruddalen.

Vel, Jesperud Arena er et nokså typisk anlegg for dette nivået, der det eneste som finnes av tribunefasiliteter er en liten seksjon med benkerader i tre på bortre langside. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, der et omfattende gravearbeid gjorde at denne siden for tiden var utilgjengelig for tilskuere. Det var også tilfelle bak mål på bortre kortside, mens man utenfor banen på nærmeste kortside fant det nevnte klubbhuset tilbaketrukket på den andre siden av gangveien som går forbi her. Blokkbebyggelsen sørger på sin side for et interessant(?) bakteppe på nesten alle kanter.

Vestli Idrettslag ble stiftet i 1972, og er kanskje mest kjent for sine håndballherrer som i mange år spilte i Eliteserien. De har også flere norgesmestre i tennis, men det er begrenset hva jeg kan fortelle om klubbens fotballgren. De hadde imidlertid spilt en rekke sesonger i 3. divisjon da de i 2012 rykket ned i 4. divisjon. Der har de holdt seg siden, og har siden den gang stort sett vært å finne på nedre del av tabellen.

Det var også tilfelle så langt denne sesongen i 4. divisjon Oslo avdeling 2, der tittelkampen i første omgang syntes å stå mellom Fagerborg og Heming, mens både Vestli og kveldens gjester fra Grüner hadde mer enn nok med å holde seg over streken. De to hadde kun Korsvoll 2 og Abildsø bak seg, og Grüner på 10. plass hadde tre poeng ned til Abildsø rett under streken. På plassen foran Grüner lå Vestli, med tre poeng som skilte de to, og hjemmelaget hadde med seier muligheten til å komme seg á poeng med Oslo City og Fossum.

Jeg så Grüner tidligere denne sesongen da jeg besøkte Heming, og ble ikke akkurat overbevist over det jeg så, men nå viser det seg jo at Heming kjemper i toppen, så kanskje de lilla fra ‘løkka’ kunne by kveldens motstander på mer kamp….og også mer kamp enn det engelskmennene hadde gitt Island. Men for Grüners del kunne man håpe at man hadde mer fornuft enn Roy Hodgson viste da han blant annet igjen valgte å gi håpløse Raheem Sterling tillit. Og når sant skal sies hadde de to lags offensive spillere allerede i løpet av de første par minuttene vist mer initiativ enn Sterling og Daniel Sturridge gjorde kombinert i løpet av Island-kampen.

Jeg talte 59 tilskuere, og de fikk de første ti minuttene se et par halvsjanser begge veier, men i motsetning til Joe Hart hadde keeperne få problemer med å fange det som kom deres vei. Jeg sto dog med en følelse av at Vestli virket noe skumlere når de kom i angrep, og i det tolvte spilleminutt tok de ledelsen ved Rajanan Ratneshan. Hjemmelaget hadde en god periode etter dette, og det var ikke ufortjent da Mohamed Hirsi doblet ledelsen etter snaut 25 minutter. Deretter fulgte et par halvsjanser til begge lag, men til tross for at spillerne tilsynelatende hadde siktet noe bedre innstilt enn det Harry Kane hadde hatt kvelden før, sto det fortsatt 2-0 til pause.

Mens Roy Hodgson kvelden før på uforståelig vis hadde benyttet pausen til å bytte ut den spilleren som kanskje var minst svak i første omgang for å erstatte ham med en som knapt har spilt fotball det siste året og som bar preg av nettopp det, må Grüner-ledelsen ha gjort en bedre jobb denne kvelden, for bortelaget startet andre omgang langt bedre. Det manglet imidlertid noe der fremme, og fortsatt kom også Vestli på en og annen skummel visitt, men tjue minutter ut i omgangen fikk gjestene uttelling da Keinan Ahmed kriget inn reduseringen.

I likhet med kampen kvelden før sto det nå 2-1, men i motsetning til det tafatte engelske laget hadde Grüner i det minste fortsatt noe å by på i denne situasjonen, og de jaktet utligning der de åpenbart hadde fått blod på tann. Vestli kom fortsatt på et og annet angrep, men de ble stadig mer sporadiske, og etter hvert som det tikket mot slutt og over på overtiden, hadde de lilla nærmest beleiret Vestli-feltet. De klarte dog aldri å presse frem noen utligning, og dermed endte det 2-1 til hjemmelaget, og kampen sett under ett var det kanskje ikke noe å si på akkurat det.

Selv strenet jeg raskt tilbake mot Stovner T-banestasjon, og etter å ha klart å svinge utenom en heftig krangel mellom de mange utenlandske narkoselgerne utenfor Grønland T-banestasjon, kom jeg meg etter hvert også helskinnet på bussen tilbake til Drøbak (selv om det var en svett affære da bussens varmeapparater tydeligvis sto på fullt kun få dager før kalenderen viste juli!). Avslutningsvis får jeg beklage de stadige referansene til Islands ydmykelse av England, men det føltes naturlig, og fungerte også som et nødvendig utløp for litt frustrasjon. Nå håper jeg å slippe å se Sterling i England-drakt igjen, og at Island kan gjenta mirakelet mot vemmelige Frankrike på en dag da jeg starter min ferie i Storbritannia med min mor og nevø. På gjensyn etter ferien. Heia Island!

Norwegian ground # 62:
Vestli v Grüner 2-1 (2-0)
4. divisjon Oslo avd. 2
Jesperud Arena, 28 June 2016
1-0 Rajanan Ratneshan (12)
2-0 Mohamed Hirsi (25)
2-1 Keinan Ahmed (65)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free

Next game: 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen
Next Norwegian game: 06.09.2016: Rommen v Grüner
Previous game: 19.06.2016: Kongsvinger v Fredrikstad

More pics

Søndag 19.06.2016: Kongsvinger v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den eneste pausen jeg opprinnelig hadde planlagt fra EM-fotballen – vel, bortsett fra en ferie i England og Nord-Irland i perioden 3-13 juli – var Iron Maiden konserten i Oslo 15. juni, men jeg hadde samtidig i lengre tid vurdert å bli med på FFKs bortetur til Kongsvinger denne søndagen. Det var lenge siden jeg hadde vært på Gjemselund, og i Kongsvinger hadde byens næringsliv gått sammen om å by på gratis inngang til samtlige fremmøtte og i tillegg sponse med x antall kroner pr. tilskuer. Samtidig hadde min FFK-kompis Jon Erik varslet besøk fra England, og nærmest lovet at jeg skulle komme, så jeg endte opp med å overføre 200 kroner for å få sitte på tur/retur med ‘Selbak-bussen’ han satt opp.

Jon Erik hadde lovet at det ikke var noe problem å plukke meg opp ved Korsegården oppe på E6, og etter å ha spist en sen frokost tok jeg meg dit opp med bussen mot Ski. Jeg hadde vært usikker på om jeg ville være der før de, men da jeg ankom viste det seg at de ikke hadde kommet lenger enn til Rygge og knapt nok det, så det ble en liten ventetid før bussen omsider kom for å plukke meg opp. Jeg hadde knapt kommet på før jeg fikk trykket en boksøl i neven, og stemningen var allerede god der bussen fortsatte sin ferd nordover mot Hedmark og Finnskogen.

Jeg fikk plass ved siden av en av engelskmennene som hadde tatt turen, og vi ble sittende å samtale mens bussen tok seg forbi Oslo og etter hvert krysset Vorma. Deretter fulgte vi Glomma, inntil også Norges lengste elv ble krysset både en og to ganger idet vi kjørte inn i Kongsvinger. Selve byen ligger jo på begge sider av Glomma, og har omtrent 12 000 innbyggere. Det skulle vel være unødvendig å ta med at Kongsvinger ligger helt sørøst i Hedmark fylke, ikke langt fra svenskegrensen. Både svenskehandel og en kikk på Kongsvinger festning måtte imidlertid utgå da vi hadde andre ting på agendaen.

Med i overkant av to timer til kampstart ankom vi byen, og fant frem til serveringsstedet Telegrafen, der vi hadde planlagt å ta oppladningen. Der forlystet vi oss med god mat og drikke mens antallet steg i takt med at de andre supporterbussene ankom og klokka sakte men sikkert tikket mot avspark klokka 18.00. Med en halvtimes tid til avspark var det omsider på tide å tømme glassene og komme seg på bussen igjen for å kjøre den korte veien opp til Gjemselund Stadion, som ligger fint til langs Glommas bredd. Vi fikk snart parkert bussen, og det var som nevnt gratis inngang, slik at vi entret stadionet uten å bli noe fattigere.

Gjemselund Stadion sto ferdig sommeren 1953, og har vært KILs hjemmebane siden. Det domineres av hovedtribunen med sitteplasser, som ble bygget på midten av 1980-årene. Denne ligger på langsiden ut mot Glomma, og ruver over resten av anlegget. På motsatt langside har man en sittetribune som kan se litt ut som en typisk midlertidig tribune, mens det på begge kortsidene er ståtribuner under åpen himmel. Det er kun på hovedtribunen at man befinner seg under tak, men denne dagen var det deilig sommervær og lite å bekymre seg for.

Kongsvinger Idrettslag ble stiftet i 1892, og førstelaget på fotballsiden går nå under navnet Kongsvinger IL Toppfotball. Klubben gjorde lenge lite ut av seg og var gjerne et ‘heislag’ i datidens 3. og 4. divisjon i landsserien, før de i stedet ble et heislag mellom 2. og 3. divisjon. Det var først i 1980-årene at de havnet i det virkelige søkelyset, og 1980- og 1990-årene står som klubbens storhetstid. Den startet vel med opprykket til øverste nivå i 1982, og det skulle bli starten på en periode med 17 strake sesonger på øverste nivå, der høydepunktet nok var ligasølv i 1992, i tillegg til to bronsemedaljer og fire semifinaler i cupen.

Jeg forbinder jo personlig KIL med spillere som Øyvind Tomteberget, Even Pellerud og Olav Nysæter, og senere karer som Dag Riisnæs og Kjell Roar Kaasa. De to siste var vel i hvert fall med på ‘sølvlaget’, og jeg vil mene at i hvert fall Riisnæs fortsatt var med da de møtte selveste Juventus i 1993/94-utgaven av UEFA Cupen. Deres hjemmekamp ble den gangen dessverre flyttet til Ullevål, og etter uavgjort der, gikk italienerne videre med hjemmeseier i Torino. Men etter hvert som vi nærmet oss årtusenskiftet kom også nedturen for gutta fra skauen.

Etter å ha måttet ut i kvalik-kamper mot Kjelsås sesongen før, endte 1999-sesongen med nedrykk fra Eliteserien, og to år senere rykket de også ned i 2. divisjon. Mitt forrige (og første) besøk på Gjemselund Stadion var i 2002-sesongen, da FFK hadde sin store opprykkssesong og startet klatringen tilbake mot toppen etter sitt tiår i ørkenen. For KIL sin del har de siden den gang tatt seg tilbake til øverste nivå, og ned igjen til 2. divisjon, der de dog vant sin avdeling i fjor, slik at de nå er tilbake i 1. divisjon som nyopprykkede.

Kongsvinger har denne sesongen også tatt seg til kvartfinalene i cupen, men nå var det ligaspill i 1. divisjon det dreide seg om. Der befant KIL seg på en 7. plass før dagens kamper; og med 18 poeng på deres 12 kamper hadde de et stykke opp til lederduoen Kristiansund og Sandefjord, men var kun målforskjellen bak den siste playoff-plassen. De hadde sju poeng ned til gjestene fra Fredrikstad, og for rødbuksene så det noe styggere ut der de befant seg under streken med kun to lag bak seg. Igjen var det heldigvis kun bare målforskjellen som skilte de fra Bryne over streken.

Sist jeg så Fredrikstad (borte mot Strømmen helt i starten av sesongen) mistenkte jeg at jeg kanskje aldri tidligere hadde sett et FFK-lag fremstå så tafatt og tannløst. Jeg har sett noen kamper der et håpløst FFK har blitt feid av banen, men det var i hvert fall lenge siden sist jeg hadde sett noe som på Strømmen, der de vel ikke engang hadde en eneste avslutning på mål! Selv om de i Jan Halvor Halvorsen fikk inn en trener jeg hadde tro på, er min oppfatning at det har vært altfor mange inkompetente surrebukker i klubbledelsen, og jeg stilte meg tidlig tvilende til tipsene om FFK som en opprykkskandidat denne sesongen. Men nå hadde de vunnet to av de siste tre kampene, og kom fra hjemmeseier over Bryne, så kanskje var de nå på rett kurs?

Det var en jevnspilt liten halvtime med få sjanser før FFK radet opp et flott angrep på venstrekanten, der Kristian Brix spilte fri Ludvig Begby som fosset ned langs kanten. Hans innlegg fant Sanel Kapidzic foran mål, og det sto 0-1. Det utløste det som må være en kandidat til tittelen ‘årets mest patetiske baneinvasjon’, der medlemmer av FFKs ultras-gruppering ‘Supras’ hadde ‘lovet’ å storme banen ved scoring, men endte opp med en situasjon der alle ventet på at noen andre skulle være den første på banen. Den eneste personen som så vidt kom seg en liten meter innpå kunstgresset ble nesten kastet ut av vaktene som allerede hadde satt liten pris på at de overså henstillingene om å ikke rive og slite i noen meget vaklevorne ‘bølgebrytere’ oppe på bortetribunen.

FFK forvaltet sin ledelse på en nokså god måte frem mot pause, og KIL fremsto ikke som noen stor trussel på dette tidspunktet. Det betyr overhodet ikke at man følte seg seierssikre på bortetribunen, men de kunne i hvert fall ta pause på stillingen 0-1 og Jon Erik kunne via ‘live-tabellen’ konstatere at FFK nå i øyeblikket befant seg over nedrykksstreken. De to gjestende Leeds-supporterne var først og fremst forbauset over mangelen på politioppbud på stadion, slik de også hadde vært på serveringsstedet i sentrum før kamp, og at ingen hadde blitt kastet ut eller til og med arrestert etter den nevnte ‘baneinvasjonen’.

I andre omgang ble det litt mer fart over sakene, og KIL fikk nå mye mer rom som de visste å utnytte. Drøyt ti minutter ut i omgangen bet hjemmelaget seg fast etter en corner, og Martin Ellingsen fikk stå merkelig alene og umarkert. Han tok med seg ballen og banket den opp i nettaket bak FFK-keeper Håvar Jensen. 1-1, og nå var det KIL som hadde initiativet. Ikke minst fikk Moustapha N’Diaye nok en gang FFK-fansen til å rive seg i håret med sine feilpasninger og balltap, og Adem Güven var nære på å sende KIL i ledelsen med et skudd fra 16 meter. Men så, med ti minutter igjen, falt avgjørelsen.

Innbytter Filip Westgaard sendte i vei et skudd fra drøyt tjue meter, og ballen seilte inn i krysset . Et skikkelig kremmerhus! Etter dette gikk piffen ut av hjemmelaget, og FFK var nærmere 1-3 enn KIL var utligning. Ikke minst hadde Sanel Kapidzic en god sjanse til å punktere kampen, men det endte til slutt med 1-2 og borteseier foran 2 852 tilskuere. Et godt tilskuertall for KIL, som også fikk solide inntekter til klubbkassa. Som nevnt hadde regionens næringsliv forpliktet seg til å betale det som etter hvert ble 219 kroner pr. tilskuer, og dermed fikk KIL inn rett i underkant av 625 000 kroner som kanskje var en liten trøst etter tapet.

Vi tok ganske snart fatt på turen hjemover, og jeg ble på bussen blant annet sittende og snakke med engelskmennene som for øvrig skulle fly hjem dagen etter. De ga uttrykk for at de hadde storkost seg, og det hadde for så vidt også jeg. Slike borteturer er alltid festlig, og det var lenge siden sist nå. Jeg ble sluppet av igjen på Korsegården, slik at jeg kunne ta bussen hjem derfra og få med meg den siste snaue halvtimen av Romanias oppgjør mot Albania. Var kampen på Kongsvinger den siste jeg får med meg live før jeg drar på en ferie til England og Nord-Irland i begynnelsen av juli? Mye kan tyde på det.

Revisit:
Kongsvinger v Fredrikstad 1-2 (0-1)
1. divisjon
Gjemselund Stadion, 19 June 2016
0-1 Sanel Kapidzic (28)
1-1 Martin Ellingsen (58)
1-2 Filip Johansen Westgaard (81)
Att: 2 852
Admission: Free

Next game: 28.06.2016: Vestli v Grüner
Previous game: 09.06.2016: Rygge v Torp

More pics

Torsdag 09.06.2016: Rygge v Torp

Det var den siste kvelden før EM-sirkuset begynte, så hvorfor ikke få med seg en kamp denne torsdagen? Det var slik jeg tenkte, og på kampmenyen denne kvelden så jeg tidlig muligheten for å se min gamle klubb Torp når de skulle gjeste Rygge i 5. divisjon Østfold avdeling 2. Det bød på en litt kronglete reise, men da jeg tidligere i sesongen så Torp spille mot HSV i Vestby, lot jeg meg underholde mer enn jeg har gjort på veldig lenge på fotball her til lands, og det fristet meg til en tur over Østfold-grensen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Første etappe gikk med buss til Ski, da jeg måtte helt dit opp for å sette meg på Gøteborg-toget, som også viste seg å være kraftig forsinket. Dette førte åpenbart til problemer med NSBs billett-app, som ikke lenger ville la meg kjøpe billett til dette toget etter den opprinnelige avgangstiden. Man blir jo snart tvunget til å laste ned en jævla app for alt mulig, uansett hva man skal gjøre, men det er kanskje en annen sak. Uansett hadde forsinkelsen gjort at jeg ble mer opptatt av å sjekke om jeg faktisk ville rekke kampen, og da jeg igjen kom på at jeg måtte ha billett, var det tydeligvis altså for sent.

Derfor steg jeg på uten billett og med planer om å forhøre meg med togpersonalet om dette, men der jeg ble sittende med nesa i en bok så jeg aldri noe til vedkommende før jeg steg av på Rygge stasjon, og da kunne det være det samme. Jeg hadde da nemlig kun et par minutter på meg til å krysse sporene via undergangen og løpe den korte veien opp til Rygge Stadion før kampen ble sparket i gang. Heldigvis ligger Rygge Stadion kun et ‘steinkast’ unna stasjonen, og selv om jeg nå måtte krysse jernbanesporet via en undergang, rakk jeg akkurat frem tidsnok og kunne høre fløyta idet jeg rundt hjørnet på klubbhuset og kikket utover kunstgressmatta.

Rygge Idrettslag ble stiftet i 1932, og det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om deres fotballklubb, som jeg husker å ha spilt mot noen ganger i mine yngre dager. De spilte dog i 4. divisjon frem til de tilsynelatende rykket ned i 2014, men lå foreløpig i en klynge midt på tabellen som ble toppet av nettopp Torp. De nyopprykkede gjestene hadde hatt en god sesongstart, og sto med 19 poeng på sine 8 kamper. Med det hadde de fire poeng ned til toer Trosvik 2, seks poeng ned til duoen Begby og Sprint/Jeløy 2, og sju poeng ned til HSV på femteplass.

Deretter fulgte fire lag på 10 poeng, og Rygge var å finne på 7. plass med foreløpig nest best målforskjell av disse. Det var imidlertid også bare tre små poeng ned til Tistedalen 2 under nedrykksstreken, så en seier kunne komme godt med for begge lag. Rygge Stadion er et nokså typisk anlegg for lavere divisjoner på dette nivået, og også her har man etter hvert selvsagt fått på plass dette evinnelige kunstgresset som snart er å finne på hver eneste fotballbane her til lands.

Tilskuerfasilitetene er å finne på nærmeste langside, der en åpen liten tribune er å finne på den ene siden av klubbhuset, med laglederbenkene på motsatt langside. Det som er noe spesielt med kunstgressbanen her er at hele midtsirkelen er dekket av det jeg antar er logoen til en eller annen sponsor – noe jeg faktisk trodde var forbudt i henhold til reglementet. Klubbhuset har garderober i underetasjen nede på nivå med banen, mens man i etasjen over har en liten kiosk eller kafeteria med inngang rett ved siden av den nevnte tribunen, der en gjeng med ‘torpingær’ hadde slått seg ned.

Jeg måtte overfor en engelsk kompis forklare at det slett ikke var et ‘airport derby‘ slik han trodde det var, men at det snarere var snakk om Torp fra Fredrikstad-distriktet (mellom Fredrikstad og Sarpsborg, for de uinnvidde) og at de ikke hadde noe med flyplassen nær Sandefjord å gjøre. Dermed ødela jeg også hans gode poeng. Ute på banen var det uansett svake greier som ble vist frem, og det var liten tvil om at dette var et klart steg ned i forhold det jeg hadde sett i 4. divisjon dagen før. Kvaliteten var så som så, og det virket nokså planløst det begge lag foretok seg der de slet med å ta grep om en tett men kvalitetsmessig svak kamp.

Det mest interessante som skjedde i første omgang var egentlig at jeg syntes det var noe meget kjent med dommeren, og jeg så etter hvert at det var ingen ringere enn en gammel FFK-kompis. Zoran Puvatcha var forsangeren fremfor noen hos FFK-supporterne, og det ble aldri det samme etter at han trappet ned pga det jeg fortsatt mener var en heller dårlig behandling av klubben og ikke minst supporterklubben Plankehaugen. Han dømmer for Kråkerøy, og etter å ha blåst til pause på stillingen 0-0 kom han bort for å hilse på. Han undret seg også på hva i all verden jeg gjorde i Rygge, og det var kanskje et betimelig spørsmål.

Dette gjorde at jeg også kom i snakk med noen av torpingene som hadde tatt turen, og de lurte nå på hvor på Torp jeg hadde bodd, når jeg spilte der og hvem jeg hadde spilt sammen med. Tiden flyr, og det er nå lenge siden jeg flyttet fra «Basberg-huset» og Torp, men jeg fikk da vite og annet om hva noen av mine tidligere klassekamerater og lagkamerater nå drev med. Og i andre omgang fikk vi da også noen mål, selv om torpingene ved min side hevdet at det muligens var hittil sesongverste fra gutta i sorte trøyer. De tok dog ikke engang to minutter for Joachim Hansen sørget for 0-1 og altså borteledelse.

Knapt ti minutter senere sto det 0-2 da Thomas Thorvaldsen tegnet seg på scoringslista – en av mange blad Thorvaldsen hos Torp, og et drøyt kvarter ut i andre omgang var kampen avgjort da Joachim Hansen scoret sitt andre og fastsatt sluttresultatet til 0-3. Fortsatt var ikke veteranene på tribunen tilfreds med spillet, men om de ikke imponerte voldsomt spillemessig akkurat denne dagen, så var i hvert fall Torp effektive. Det var ikke Rygge, som virket tannløse og fikk til lite offensivt, og Torp hadde til slutt få problemer med å ro i land seieren.

Da det med fem minutters tid igjen begynte å regne, takket gjengen med bortesupporterne for seg og kjørte hjem mot Torp, og sannelig hadde ikke også jeg fått tilbud om skyss fra min kjære mor som hadde ringt meg i første omgang og tilbudt seg å komme og hente meg. Det sluttet altså 0-3 foran et publikum som jeg på egen hånd tallfestet til 39, og etter å først ha slitt litt med enveiskjørte gater i Rygge, kom min trofaste mor snart for å plukke meg opp etter at jeg hadde slått av en rask prat med Zoran. Siste kamp før EM, og artig å se Torp igjen….ikke minst at de gjør det godt og topper tabellen.

Norwegian ground # 61:
Rygge v Torp 0-3 (0-0)
5. divisjon Østfold avd. 2
Rygge Stadion, 9 June 2016
0-1 Joachim Hansen (47)
0-2 Thomas Thorvaldsen (56)
0-3 Joachim Hansen (62)
Att: 39 (h/c)
Admission: Free

Next game: 19.06.2016: Kongsvinger v Fredrikstad
Previous game: 07.06.2016: Holmlia v Romsås

More pics

Tirsdag 07.06.2016: Holmlia v Romsås

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For tredje dag på rad vurderte jeg en tur inn til Oslo for å se fotball, og for tredje dag på rad hadde jeg visse problemer med å bestemme meg om jeg skulle dra helt til jeg gikk mot bussholdeplassen og satt meg på bussen. Ingen vei tilbake, men det var bare å utnytte de siste dagene før EM startet. Jeg hadde vurdert noen forskjellige alternativer, men sto raskt igjen med Vestli, Rustad eller Holmlia. Da Vestlis kamp var mot et reservelag, utgikk den likevel ganske raskt, og som jeg mistenkte helt fra starten var det Holmlias hjemmekamp mot Romsås som til slutt ble mest fristende.

Derfor ble jeg denne gangen ikke med bussen helt inn til bussterminalen i Oslo, men hoppet i stedet av ved Katten (på Mosseveien) og gikk opp den bratte og svingete ‘stien’ med navn Siksakveien, som leder opp til Ljabruveien. Herfra gikk ferden videre med buss til Hauketo stasjon, der jeg igjen byttet til bussen som skulle ta meg den siste korte etappen til Holmlia og Lusetjern kunstgress. Da jeg kom ned gangveien mot anlegget, så jeg at det allerede var en god del aktivitet på banen der, med aldersbestemt kamp og deler av storfamilier på tribunen.

Lusetjern er egentlig et nokså typisk anlegg for lavere divisjoner i denne regionen; en delvis inngjerdet kunstgressbane med tribune under åpen himmel på den ene langsiden. Men først fikk jeg foran meg klubbhuset på den andre langsiden; ned til høyre for gangveien jeg kom gående på og som fortsetter fremover bak den ene kortsiden. Det er kanskje vel overdrevent å kalle det et skogholt, men bak mål på motsatt kortside er det i hvert fall en del trær mellom banen og nok en gangvei som leder ned mot et åpent grøntområde bortenfor langsiden med klubbhuset. Tribunen på den andre langsiden hadde allerede blitt tatt i bruk av en del fremmøtte.

Det virket foreløpig å være en blanding av foreldre og bekjente som så fotball, supportere som nå ankom for å se kveldens seniorkamp, og lokale ‘gjenger’ som bare ‘hang’ ved tribunen og lekeapparatene på utearealet ved Lusetjern skole som ligger ut mot banen. Jeg var omringet av et voldsomt antall personer som gjorde sitt ytterste for å radbrekke det norske språket med det man åpenbart kaller ‘kebab-norsk’, og selv åpenbart etniske nordmenn snakket mest gebrokkent av alle der de skrøt til sine kompiser om hvordan de hadde konvertert. Det er kanskje slik de ‘må’ gjøre for å få innpass i disse traktene, som jo har et noe frynsete rykte (selvsagt avhengig av hvem man snakker med).

Men nå så jeg uansett frem til kamp, og det var da også duket for en spennende kamp i toppen av 4. divisjon Oslo avdeling 1, der Holmlia toppet med 28 poeng på sine ti kamper. En imponerende start der en uavgjort (1-1 borte mot KFUM 2) var deres eneste poengtap. Der hadde de tre poeng ned til nettopp KFUMs reserver på 2. plass, og ytterligere to poeng ned til tredjeplasserte Nesodden. Kveldens gjester, Romsås, var tippet som en tittelutfordrer denne sesongen, men hadde nå en jobb å gjøre der de fra sin 4. plass hadde 10 poeng opp til Holmlia.

Holmlia Sportsklubb ble stiftet så sent som i 1983, og mest suksess er det vel deres innebandy-avdeling som har hatt; ikke minst på kvinnesiden. Fotballklubben tilbragte lenge en anonym tilværelse langt nede i divisjonene, inntil de i 2008 sikret seg opprykk til 3. divisjon etter at de skal ha rykket opp fire divisjoner på fire sesonger! Etter å ha debutert med 3. plass på dette nivået, overlevde de den påfølgende sesongens restrukturering der halvparten av lagene i divisjonen rykket ned da man gikk fra 24 til 12 avdelinger. 5. plassen er deres beste ligaplassering noensinne, og ble kopiert i 2011, før de to år senere rykket ned.

Det endte med et andre strake nedrykk, før de i fjor (2015) rykket opp igjen i 4. divisjon, og slik de har startet 2016-sesongen ser det jo ikke ut som om de har til hensikt å stoppe der. Holmlia har jo også fostret flere kjente fotballspillere, og blant de er Mohammed Fellah, Adama Diomande, og ikke minst Jonathan Parr. For Romsås sin del, er vel også de interessert i å ta seg ut igjen av 4. divisjon, etter nedrykket for to år siden. Men nå skal det jo også skje en omveltning i divisjonssystemet etter denne sesongen. Da jeg i våres så Romsås borte mot bunnlaget Teisen, var de uansett ikke altfor overbevisende, selv om de til slutt vant greit, men de har åpenbart vært litt ustabile og kastet bort en del poeng denne sesongen.

Allerede fra start var det åpenbart for meg at Holmlia hadde et lag med gode tekniske spillere som skapte problemer for Romsås. De sto for en rekke gode prestasjoner, og jeg mistenker at jeg nok så to lag som kanskje var minst like gode som de jeg dagen før hadde sett i divisjonen over. Det var ikke ufortjent at Mohammed Aouragh sendte Holmlia i ledelsen med 1-0 i kampens tiende minutt. Det virket som om Romsås sin mulighet først og fremst var dødballer, og å kjempe Holmlia ut av stilen. Gjestene var farligst på sine lange innkast, og det var etter et av disse at Lars Kaldhussæter utlignet kun et par minutter senere. I det 19. spilleminutt scoret imidlertid Ayyub Boullala målet som sørget for at hjemmelaget gikk til pause med en ikke ufortjent ledelse.

Det virket i andre omgang som om Romsås fikk kampen litt mer inn i sitt spor, men de måtte vente til det var drøyt 20 minutter igjen før de igjen fikk uttelling. I den nevnte bortekampen mot Teisen hadde jeg merket meg Lars Kaldshussæter, som også da hadde tegnet seg på scoringslista, og det var han som nå kjempet inn utligningen til 2-2. Fortsatt var dog Holmlias fotrappe teknikere en trussel, og de skal ha ros for offensiv satsing ved å legge igjen tre spillere på topp ved defensive dødballer. Begge lag hadde sjanser til å avgjøre, men det var omsider gjestene fra Romsås som fikk belønning for en god andre omgang da Kaldhussæter fullførte sitt hattrick med kun et par minutter igjen, og sørget for jubel blant bortesupporterne.

Hvor ofte ser man en spiller med nr 3 score hattrick?? Ikke så altfor ofte, men Kaldhussæter er en åpenbar trussel fremover på banen, ikke minst i forbindelse med de lange innkastene. I ettertid har man operert med et langt lavere offisielt tilskuertall, og på dette nivået er det gjerne estimater av svært varierende kvalitet man benytter seg av, men jeg talte i løpet av første omgang hele 147 tilskuere etter å ha luket ut åpenbare lagledere etc. En solid seier for Romsås, men Holmlia vil fortsatt være min tittelfavoritt, da Romsås nok allerede har surret bort for mange poeng. Jeg forlot raskt Lusetjern og spaserte opp til bussholdeplassen for å starte hjemturen. Det hadde vært en artig og underholdende fotballkamp, men nå var det greit å komme seg hjem. Wollah.

Norwegian ground # 60:
Holmlia v Romsås 2-3 (2-1)
4. divisjon Oslo avd. 1
Lusetjern, 7 June 2016
1-0 Mohammed Aouragh (10)
1-1 Lars Kaldhussæter (13)
2-1 Ayyub Boullala (19)
2-2 Lars Kaldhussæter (69)
2-3 Lars Kaldhussæter (87)
Att: 147 (h/c)
Admission: Free

Next game: 09.06.2016: Rygge v Torp
Previous game: 06.06.2016: Manglerud Star v Skjetten

More pics