Onsdag 24.05.2017: Ørn Horten v Sandefjord Fotball

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette var uken for avvikling av andre runde i cupen, og jeg hadde vel trodd at det kanskje skulle by på en anledning til å besøke en ny bane med Fredrikstad som bortelag, men Norges for tiden største største surreklubb hadde som kjent gått på et sviende og pinlig – men kanskje ikke altfor overraskende – nederlag for Kråkerøy i første runde. Samtidig hadde min lokale klubb Drøbak/Frogn fått 1-10 i sekken av en dessverre langt bedre driftet Østfold-klubb, nemlig Sarpsborg 08. Dermed var heller ikke de med i trekningen – eller rettere sagt oppsettet – for andre runde, og det var ikke altfor mange alternativ som sto frem som veldig fristende samtidig som jeg ville kunne klare å ta meg dit og tilbake med kollektivtrafikk uten å bruke en liten formue.

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at Bastøferja hadde blitt gratis for fotpassasjerer fra nyttår, og plutselig begynte jeg derfor å fristes av oppgjøret mellom Ørn Horten og Sandefjord Fotball. Denne tanken ble til slutt til en slagplan, og etter å ha busset til Ås, kunne jeg stige på toget mot Moss. Vel fremme var det bare å traske ned til ferjekaia og spasere om bord, og jeg må si at dette med gratis frakt for fotpassasjerer er et godt tiltak, selv om jeg mistenker at det kanskje har blitt subsidiert med å la bilistene få unngjelde ytterligere(?). Jeg fant jo dessuten ut at det ikke nødvendigvis ble så billig likevel, når jeg endte opp med å bevilge meg selv en ekstra stor pølsemeny med drikke på begge overfarter.

Likeledes gikk det jo ytterligere penger ut av kontoen da jeg ved ankomst Horten oppsøkte Stallen Galleri & Café og måtte punge ut hele 85 kroner for en liten flaske Somersby. Men jeg hadde jo god tid, og deres uteservering i bakgården var i hvert fall et trivelig sted å slå i hjel litt av denne tiden. Jeg får kanskje benytte anledningen til å bringe opp igjen en personlig kjepphest, og det er rett og slett at jeg synes den norske cupen burde trekkes fra de tidligste rundene. Det vil øke sjansen for askeladder, for så lenge man i stedet sitter på et kontor og bestemmer hvem som skal spille mot hverandre, vil aldri to Eliteserie-lag møte hverandre i de første rundene, og likeledes vil småklubbene alltid bli satt opp mot regionale storklubber. For eksempel vet jo småklubbene fra 3. og 4.divisjon i Trøndelag at de på et eller annet tidspunkt blir satt opp mot Rosenborg – om ikke i første runde, så i andre, om de mot formodning skulle ta seg av den første motstanderen som blir valgt ut for de. Selv om det sikkert er artig for de å få RBK på besøk i første runde, hadde det vel kanskje vært artig å også avansere ytterligere.

Man hevder at oppsettet der hjemmekamper mot storklubbene er en gave til disse småklubbene som kan tjene gode penger på kiosksalg med storinnrykk mot storlag, og selvsagt er det en god tanke. Men la oss si at man i stedet trakk overkommelig motstand og dermed tok seg ytterligere en runde eller to. Ville ikke også det skape entusiasme som gjør opp for dette? Og man kan jo selvsagt uansett trekke hjemmekamp mot et storlag. Argumentet om at trekning fører til lange reiseveier sammenlignet med ofte regionaliserte oppsett er lett å parere, for det kan løses med regionale trekninger med stadig større regioner etter hvert som cupen skrider frem (slik eksempelvis det engelske fotballforbundet FA gjør i de tidligere rundene av sine nasjonale cuper).

Når det er sagt, var det en liten godbit som NFF hadde servert denne gang, med 3. divisjonsklubben Ørn Horten på hjemmebane mot Vestfold-rival og storebror Sandefjord Fotball fra Eliteserien. Faktisk ante jeg også muligheten for en liten skrell på Lystlunden denne onsdagskvelden. Jeg hadde ikke tenkt til å blakke meg helt med påfyll av forfriskninger, og gikk heller etter hvert opp mot Lystlunden – via sentrumsgater som vitnet om at båtfolket og sommerhungrige ferierende ennå ikke hadde inntatt Vestfold-byen med drøyt 20 000 innbyggere. Jeg hadde forventet storinnrykk i forbindelse med dagens kamp, og hadde derfor vært tidlig ute, men da jeg hadde krysset gjennom parken og ankommet dagens kamparena med en drøyt time til avspark, var det nokså liten aktivitet ved inngangspartiene som kunne gi inntrykk av å ikke være åpne riktig ennå.

Det var de snart, og jeg fikk betalt de 100 kronene som ble avkrevd i inngangspenger. Sammen med billetten ble jeg overrakt et eksemplar av kampprogrammet, og jeg kunne entre Lystlunden. Ørn Horten ble stiftet i 1904, og er en gammel storhet i norsk fotball, med fire norgesmesterskap på merittlisten. Det er imidlertid en stund siden, og alle de fire cup-titlene kom i perioden 1920-1930. I tillegg var de tapende finalist ved fire anledninger i årene mellom 1916 og 1932, så dette var en gullalder for Horten-klubben. Senere var det klubben som fostret blant annet Italia-proff Per Bredesen. Sist gang Ørn var å se på nest øverste nivå var i 2003, da de rykket ned igjen etter tre sesonger, og de har siden den gang vekslet mellom spill i 2. og 3. divisjon. Forrige sesong endte de nest sist i sin 2. divisjonsavdeling, og måtte derfor ta turen ned i den nye 3. divisjon.

Lystlunden Stadion ligger fint til i parken med samme navn; ikke langt fra Hortenskanalen med Karljohansvern på andre siden. Anlegget er også hjemmebane for Falk, som nå ser ut til å muligens ha gjennomgått en sammenslåing, all den tid de nå tydeligvis opererer under navnet Falk/Borre. Lystlunden er uansett et flott og koselig anlegg som etter norsk målestokk også har en liten dose karakter. Tilskuerfasilitetene er å finne på langsidene, og på en av denne har man hovedtribunen som et lite lappeteppe av tribuneseksjoner som strekker seg hele banens lengde. Den byr på sitteplasser i form av plastseter, før den bortenfor speaker-bua og det jeg antar er klubbhuset går over i å ha trebenker. På bortre langside er det tribune med mer trebenker som strekker seg hele banens lengde.

Gjestene fra hvalfangerbyen hadde kanskje undervurdert sitt vertskap noe, eller de har muligens valgt å nedprioritere cupen for å ha fokus å å sikre plassen i Eliteserien denne gang, for Lars Bohinen hadde valgt å hvile noen av sine faste. Det visste Ørn å utnytte, og de gikk rett i strupen på gjestene og tok initiativet fra start. De spilte seg frem til noen gode sjanser, og blant annet måtte Sandefjord-keeper Øystein Øvretveit ut i full strekk for å så vidt få slått over et frispark fra Thomas Utter Jensen. Selv om kampen jevnet seg litt mer ut utover i omgangen, hadde fortsatt Ørn god kontroll på gjestene, og Håvard Hetlevik sto frem ved å vinne hver eneste duell med en stadig mer frustrert Flamur Kastrati som snart pådro seg gult kort.

Etter at også Thomas Knutsen hadde vært frempå og testet Sandefjord-keeperen, kom omgangens største sjanse da Lasse Brandsdal med drøyt fem minutter til pause spilte gjennom Thomas Utter Jensen, men keeper Øvretveit fikk en fingertupp på hans avslutning slik at ballen gikk til hjørnespark. Ørn Horten hadde vært klart best, og bortelaget hadde ikke klart å skape noen verdens ting fremover, men det sto likevel 0-0 halvveis da hjemmefolkets brune helter ble applaudert av banen for en velfortjent hvil. Deres drøm om en Eliteserie-skalp og en liten cupbombe levde i beste velgående. Ut fra de øvrige cup-resultatene som speakeren leste opp, var det her på Lystlunden at sjansen for en skrell var til stede.

Denne speakeren ble for øvrig belønnet for lang og tro tjeneste i pausen, og med flere tiår bak seg i klubben hadde selveste ordføreren møtt frem for å avduke en plakett i hans ære. Lars Bohinen hadde på sin side brukt pausen til å blant annet sette innpå Peter Kovacs, og det skapte en viss bekymring blant Ørn-folket. Det skulle det vise seg at de hadde liten grunn til, for Ørn-trener Kjell André Thu og hans assistent Trym Bergman la om til en diamant på midtbanen, og deres gutter hadde fortsatt full kontroll på sine gjester. Åtte minutter ut i omgangen fikk de da også endelig som fortjent da bortekeeperen måtte gi retur etter et flott raid fra en meget god Alen Patros, og Lasse Brandsdal var på rett plass for å sette returen i mål til 1-0.

Dette utløste selvsagt ville jubelscener blant de brune, og jubelen hadde knapt stilnet da Lasse Brandsdal like etter ble spilt gjennom og avsluttet med å sette ballen forbi SF-keeperen og i mål. 2-0, og Ørn var i ferd med å sørge for den omtalte cup-skrellen. Sandefjord forsøkte å skape mer offensivt trykk ved å flytte opp den store Abdoulaye Seck sammen med Kovacs, men Ørn-forsvaret virket å ha fullstendig kontroll, og det som kom av avslutninger var helt ufarlig for Ørn-keeper Jorge Vieira. Hjemmelaget hadde både en og to sjanser til å øke før gjestene fikk straffespark med fem minutter igjen av ordinær tid.

Det var nokså uheldig sett fra vertenes ståsted at Adnan Hadzic handset da han skulle klarere med en heading som imidlertid ble temmelig klønete. Sandefjord hadde ikke hatt en eneste reell sjanse, men fikk nå muligheten fra straffemerket, og Kovacs steg frem og ekspederte ballen i mål til 2-1. Folk kikket på klokka og var nok litt bekymret for at det nå skulle rakne. Jeg var en av de, for jeg var ikke spesielt lysten på ekstraomganger da jeg tross alt hadde en ferje å rekke. Jeg rakk ikke engang å begynne å sjekke eventuelle senere returmuligheter før Thomas Utter Jensen dro seg forbi flere SF-spillere og la inn til Artan Brovina som enkelt kunne sette inn 3-1 og sikre avansement for Horten-klubben.

Ørn Horten hadde samtidig også sikret seg en gjev Eliteserie-skalp, og det er slett ikke dårlig for et 3. divisjonslag. Faktum er at det også var full fortjent, og om sifrene var flatterende for noen av lagene så var det for gjestene, for Ørn kunne fort vunnet mer. Det hadde overraskende nok ikke blitt offentliggjort noe tilskuertall, og klubbens anslag på 850+ som jeg registrerte på ferja tilbake over fjorden, ble senere nedjustert til et anslag på 7-800. Uansett hadde jeg latt meg imponere av Ørn, som denne sesongen jo spiller i avdelingen til min lokale klubb Drøbak/Frogn. De hadde en måneds tid tidligere også vært på besøk ved Seiersten Stadion i Drøbak, og i andre serierunde hadde det da endt 0-4. Jeg var på det tidspunktet i England, men har fått høre at det skal ha vært et noe flatterende resultat der Ørn hadde scoret på alt de hadde av muligheter.

Uansett forlot jeg Lystlunden med en følelse av at Ørn blir å regne med i toppen, selv om det kanskje skal litt til at noen klarer å utfordre Moss i kampen om tittelen og opprykket. Etter å ha spankulert tilbake til ferjekaia, kunne jeg snart stige om bord og unne meg den nevnte andre pølsemenyen mens jeg ble fraktet over Oslofjorden. Da gjensto bare togturen fra Moss til Ås og bussturen hjem derfra. Kanskje kan Bastøferja også senere benyttes til å få med en kamp på andre siden av fjorden. Det hadde i hvert fall vært en fin opplevelse på Lystlunden, der speaker rett før slutt hadde informert om at Kråkerøy faktisk hadde utlignet til 2-2 hjemme mot Vålerenga. Det eneste skåret i gleden denne kvelden var at Kråkerøy måtte gi tapt på straffer etter å ha holdt pakket fra Oslo øst til uavgjort etter 120 minutter.

Norwegian ground # 72:
Ørn Horten v Sandefjord Fotball 3-1 (0-0)
Norwegian Cup, 2nd round
Lystlunden Stadion, 24 May 2017
1-0 Lasse Brandsdal (54)
2-0 Lasse Brandsdal (56)
2-1 Peter Kovacs (pen, 86)
3-1 Artan Brovina (88)
Att: 7-800
Admission: 100 kroner
Programme: Included

Next game: 27.05.2017: Drøbak/Frogn v Oppsal
Previous game: 15.05.2017: Spydeberg v Drøbak/Frogn II

More pics

Mandag 15.05.2017: Spydeberg v Drøbak/Frogn II

For tredje gang på fire dager skulle jeg på kamp med min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson, som hadde flydd over på fredagen og fortsatt hadde et par dager igjen før han skulle fly hjem på kvelden 17. mai. Jeg hadde saumfart kampprogrammet på Østlandet for ham, og mandags-programmet er jo som kjent gjerne preget av kamper med reservelag som enten hjemme- eller bortelag. Det sørget naturlig nok for en i utgangspunktet lunken interesse, men det ga oss i det minste noen alternativ, og et av disse var kampen der Spydeberg skulle være vertskap for andrelaget til mitt lokale Drøbak/Frogn. Da Paul fulgte mitt forslag og valgte seg denne, kunne jeg ikke være dårligere enn at jeg tok turen til Indre Østfold sammen med ham, og etter å ha busset til Ski, tok jeg plass på toget med endestasjon Mysen.

Som trainspotter og generell togentusiast som til og med jobber på jernbanen, hadde Paul dratt nedover i forveien med et av togene helt ned til linjens endeholdeplass i Rakkestad, for deretter å komme tilbake til Spydeberg, der våre to tog faktisk møttes slik at vi steg av ganske samtidig. Spydeberg er i disse dager kanskje kjent som hjemstedet til Petter og Henning Solberg, og for en rally- og motorsport-interessert person som Paul var det en informasjon som tydeligvis begeistret. Noe begeistret ble han kanskje også at puben som min kompis Morten hadde foreslått hadde tre forskjellige øl i tappekranene, for det var vel muligens ikke helt å forvente i Spydeberg. Jeg må innrømme at vi uttrykte litt skepsis da han tipset om Fredriks Pizza, men han hadde sagt at det også var en slags sportspub, og han hadde sine ord i behold.

Etter en rast der var det bare å spasere videre ned til Spydeberg Stadion, som er en nokså grandios omtale av det som er et temmelig spartansk anlegg. På den ene langsiden har man dog faktisk en bitteliten sittetribune av den prefabrikerte sorten, og den står ikke langt fra klubbhuset som også står på denne langsiden. Ellers er det intet av fasiliteter, men på motsatt side er det en stor gress-skråning som gjør at banen ligger nede i en slags naturlig gryte. Vi stusset litt på grusen rundt banen, der det på mange anlegg ville vært løpebaner med tartandekke, og med tanke på området vi var i, begynte vi å vurdere muligheten for at det faktisk kunne ha blitt brukt til travløp eller lignende. Jeg er usikker på om vi faktisk kom til bunns i dette, men mon tro om ikke en lokal kar avviste det..?

Det var et par kjente fjes i gang med oppvarmingen for DFI, og jeg ble blant annet litt overrasket over å se at DFI-kaptein Emil Steinmo skulle i aksjon for DFI-reservene. Han hadde dog vært litt ut og inn av førstelaget den siste tiden, så han skulle vel matches. Min kompis og nabo Nichlas Furu skulle dog ikke spille, etter at han har etablert seg på førstelaget, men han varslet at DFI stilte med et sterkt lag der majoriteten i hvert fall trener med førstelaget. Hans onkel Morten er identisk med min bestekompis som har flyttet til Spydeberg, og han hadde varslet at han kanskje ville ta turen, men var aldri å se. Kanskje ikke så rart få dager etter å ha fått sin andre datter. I stedet fikk vi selskap av en annen norsk groundhopper; nemlig Stig-André Lippert, som er mannen bak bloggen På Bortebane (jeg anbefaler en kikk innom der).

DFI II vant sin 5. divisjonsavdeling i fjor (den andre ble vunnet av Torp, og torpingene ble kretsvinner av divisjonen da DFI II ikke stilte lag i finalen), og selv om Østfold-kretsen nå har slått sammen de to til kun én 5. divisjon, var DFI-reservene av mange igjen regnet som en av forhåndsfavorittene. Men det var vertene som nå hadde to poengs forsprang på sine gjester, og dessuten mulighet til å ta seg opp på andreplass med seier. Spydeberg tok da også initiativet og fikk uttelling i det 12. minutt da Mathias Aanerød satt inn 1-0. Ni minutter senere doblet Kastriot Besimi ledelsen, og til tross for at DFI også hadde et par muligheter, kunne ledelsen fort vært større enn 2-0 ved pause.

Etter en kort ordveksling med en frustrert DFI kaptein Emil Steinmo idet han gikk i garderoben, fikk vi testet både pølser og kaffe i kiosken ved siden av klubbhuset – skjønt kaffen overlot jeg til de to andre, og nøyde meg med brus, for til tross for at min mor en gang sa at jeg ville like kaffe når jeg blir voksen, har så aldri skjedd. Eller kanskje jeg bare ikke har blitt voksen ennå.. DFI hadde etter pause en periode der de hang greit med og skapte noen ok sjanser, men snart var det tilbake til et kampbilde der Spydeberg-spillerne kom gjennom gang på gang, og DFI-keeper Mats Schiøtz stoppet i hvert fall to-tre 100%-sjanser der vertene var alene gjennom. Det var egentlig kun et tidsspørsmål før et tredje mål kom, og det skjedde til slutt i det 78. minutt, da Ludvig Våler Langseth satt inn 3-0.

Helt på tempen raknet det for DFI, og Frederik Graakjær kunne øke til 4-0 i det 88. minutt, før Mathias Aanerud i det siste ordinære minutt fastsatt sluttresultatet til 5-0 med sitt andre mål for kvelden. Det kunne som sagt endt med enda styggere sifre for DFI, og vi hadde latt oss imponere over Spydeberg, men ved det siste fløytesignalet var det tid for å ile tilbake til togstasjonen for å rekke toget slik at vi slapp å vente en time på neste avgang. Med et par minutters margin rakk vi frem, og ved Ski takket jeg Paul for denne gang og steg av. Han skulle dagen etter se Fredrikstad, mens jeg hadde andre planer. Jeg fikk imidlertid meldinger om at han satt pris på Nye Fredrikstad Stadion, Fredrikstad by og Gamlebyen, og han mente dette var turens høydepunkt. For meg ventet en drøy uke med fotballfri.

Norwegian ground # 71:
Spydeberg v Drøbak/Frogn II 5-0 (2-0)
5. divisjon Østfold
Spydeberg Stadion, 15 May 2017
1-0 Mathias Aanerød (12)
2-0 Kastriot Besimi (21)
3-0 Ludvig Våler Langseth (78)
4-0 Frederik Graakjær (88)
5-0 Mathias Aanerød (90)
Att: 43 (h/c)
Admission Free

Next game: 24.05.2017: Ørn Horten v Sandefjord Fotball
Previous game: 14.05.2017: Asker v Bærum

More pics

Søndag 14.05.2017: Asker v Bærum

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne søndagen hadde jeg vurdert et skikkelig lokalderby, og min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson, som hadde flydd over til Norge på fredagen, lot seg etter hvert også friste. Han hadde opprinnelig vært mest interessert i å besøke Bislett Stadion, men det faktum at Lyn denne dagen var vertskap for et reservelag drepte åpenbart og naturlig nok mye av hans entusiasme, så han rettet i stedet oppmerksomheten mot kampen jeg vurderte, og dermed ble det Asker v Bærum på oss begge. Det var bare å sette seg på bussen til Oslo bussterminal, der jeg møtte Paul idet han var i ferd med å tømme glasset sitt på Fiasco. Vi brøt umiddelbart opp og gikk over til Oslo S for å sette oss på et av togene vestover til Asker.

Etter togturen bevilget vi oss en vanningspause på skjenkestedet Lancelot, rett utenfor Asker stasjon. Der fortalte Paul om sin opplevelse dagen før, da han hadde endt opp med å vrake planen jeg foreslo om en dobbel med Fram Larvik eller FK Tønsberg etterfulgt av Sandefjord Fotball. I stedet hadde han valgt en revisit til Nadderud for å se RBK, og hadde blitt «belønnet» med en 0-0 som visstnok var mer enn det vemmelige trønderlaget fortjente. Han angret nok litt på sin beslutning, for han mente at det nå var på tide å følge mine råd igjen, og snart kunne vi drikke opp og traske den korte veien til Føyka Stadion. Skjønt Føyka Stadion er kanskje teknisk sett gressbanen som nå ligger tilsynelatende ubrukt ved siden av kunstgressbanen der dagens lokaloppgjør skulle spilles.

Asker Fotball, som man nå vel offisielt heter, opererer vel nå uavhengig av moderklubben Asker SK (Asker Skiklubb) som ble stiftet tilbake i 1889. Da ble det neppe spilt fotball i klubben, men Asker SK var faktisk i perioden 1951-1959 å finne i Hovedserien, som var det øverste nivået i norsk fotball på den tiden, og som opererte med to avdelinger der de to avdelingsvinnerne møttes til ren seriefinale for å kåre seriemesteren. To ganger i denne perioden tok Asker SK andreplassen i sin gruppe, og ikke minst var de i 1951 tapende cupfinalist da Sarpsborg måtte ha ekstraomganger for å vinne 3-2 og ta kongepokalen. I det herrens år 2000 brøt tydeligvis fotballklubben ut av paraplyorganisasjonen Asker SK, eller opererer i hvert fall uavhengig under navnet Asker Fotball. De var så sent som i 2011 oppe i 1. divisjon, men rykket ned på målforskjell.

Tre år senere måtte de også en tur ned på nivå fire, men i 2015-sesongen gikk de ubeseiret gjennom sin 3. divisjonsavdeling med statistikken 24-2-0 (151-19), og sikret et suverent opprykk samtidig som de knuste flere rekorder for divisjonen. Forrige sesong endte de på en 5. plass i sin 2. divisjonsavdeling slik at de fikk være med i den nye 2. divisjon med kun to avdelinger. De sto nå imidlertid med kun to poeng på sine første fire kamper, og befant seg derfor under streken på en 12. plass (av 14 lag), slik at de trengte poeng mot naboen Bærum, som på sin side hadde plukket fem poeng på like mange kamper. Det var med forhåpninger om et heftig lokaloppgjør at vi betalte oss inn med 100 kroner hver, og umiddelbart lot oss forbause over mengden vakter og det faktum at det overraskende nok var segregering av supporterne.

Supporterbråk var vel ikke akkurat å forvente, og antallet vakter virket temmelig overdrevet, men de var kanskje redde for at en Bærum-supporter i wrestling-antrekk som ga assosiasjoner til Borat skulle lage brudulje. Han gaulet i hvert fall fælt om at «penge-klubben Asker» skulle få unngjelde, mens han veivet med et flagg og lot seg intervjue av NRK Sportsrevyens utsendte. Vi kikket litt i programmet som hadde blitt delt ut gratis og som i likhet med anlegget bar preg av reklame for fjellandsbyen Skagahøgdi ved Gol skipark. I tillegg til en side med forord og en side med spillertroppene, kunne de da også ha kostet på seg en tabell. Paul forsøkte å finne et toalett i brakkene vi trodde fungerte som klubbhus på den ene langsiden (der man finner tribunen), men dette bygget var tydeligvis kun for fiffen, og derfor benyttet vi foreløpig heller anledningen til å gå i buskene før vi prøvde oss på en noe overpriset burger fra grillen.

Føyka kunstgress (som banen omtales på NFF sine sider) virker å være et anlegg som fortsatt er under byggearbeid. Den eneste tribunen er på den ene langsiden, og på midtpartiet ser det ut som om man er i ferd med å reise et tak. Dette er også den eneste siden av anlegget der tilskuerne har adgang, om man da ikke blant de som har adgang til brakkene på motsatt side, der blant annet klubbrepresentanter så kampen fra taket. Vi fant etter hvert ut at det tydeligvis er dit bort man må gå om man må på toalettet, og etter en hårreisende elendig første omgang som vi rett og slett forbigår i stillhet, fant vi ut at dette var lettere sagt enn gjort. Den mannsterke vaktstyrken var påpasselig frempå som hauker for å stoppe oss da vi i pausen tenkte oss over dit for å finne toalettet. Etter å ha blitt ropt tilbake med beskjed om at vi ikke kunne gå bak målet, måtte vi ut på utsiden av anlegget for å forsere en voldsom skråning der vi måtte henge i nettet for å ikke falle.

Vi hadde på dette tidspunktet for lengst slått fast at anlegget nok ikke ville hatt sjans til å oppfylle stadionkravene for step 6 i engelsk non-league (altså nivå 10 totalt), og med denne adgangen til toalettfasilitetene (ikke minst hva gjelder funksjonshemmede!) var det bare en bekreftelse av denne antakelsen. På bortre langside måtte vi til slutt bestige en vindeltrapp to etasjer opp og bruke toalettet inne i gangen ved kontorene. Vi skulle kanskje holdt oss til buskene på motsatt side! Vi ble bryskt avvist da vi vurderte å snike oss til en kjapp kikk oppe fra taket, og en gruppe overivrige vakter var også raskt frempå da vi kom ut for å forsikre seg om at vi ikke hadde til hensikt å snike oss inn i det ene hjørnet.

Heldigvis ble andre omgang langt bedre enn den første, i hvert fall da det først ble litt fart i sakene. Dette var for øvrig også et møte mellom to britiske managere – nemlig Askers skotte Kevin Nicol, og Bærums engelskmann Luke Torjussen. Vertene hadde nå hatt et par gode sjanser, men det var sistnevnte som først kunne juble da Emanuel Kot Tafesse i det 58. minutt skjøt via et Asker-bein og i mål bak Bærum-keeper Sondre Midtgarden. Ledelsen varte i kun fire minutter før Demba Traoré fikk stå helt umarkert inne i Asker-feltet og utligne til 1-1. Asker hadde tatt tak nå, og Bærum virket å være litt i trøbbel, men gjestene hadde en stor sjanse på kontring før Asker fikk en gedigen trippelsjanse som det er nærmest utrolig at de ikke scoret på.

I stedet gikk Bærum rett i angrep, og med snaut fem minutter igjen fikk de et frispark som havnet hos Lars Ivar Slemdal, som igjen fant nettmaskene bak Asker-keeper Andreas Vedeler. De gule og svarte trodde nok de hadde sikret alle tre poengene, men kun to minutter senere svarte Asker nok en gang. Med drøyt to minutter igjen av ordinær tid stanget Håvard Håskjold inn 2-2, og nå ble det fullstendig Hawaii-fotball, der lagene vekslet på å storme i angrep, men til tross for et par gode muligheter ble det ikke flere scoringer. Dermed endte det 2-2 foran det man etter hvert presterte å offentliggjøre som 506 tilskuere. Det står i skarp kontrast til det vi anslo var snaut 250, og det Budstikkas utsendte selv refererte til som «snaut 200 tilskuere» da han tidlig helt i starten av kampen begynte sin løpende liveoppdatering.

Jeg skal ikke synse i hvorfor man følte for å doble tilskuertallet og vel så det, men selv om de også hadde talt hver eneste vakt flere ganger, var det neppe i nærheten av 500+, om det da ikke var veldig mange som gjemte seg inne i (eller på taket av) brakkene. Det som imidlertid var på det rene var at de fremmøtte hadde fått se en kamp som tok seg opp betraktelig etter pause, og som etter hvert ble temmelig underholdende. Asker-folket mente at de hadde fortjent tre poeng samtidig som de var fornøyd med den sene utligningen, mens Bærum-fansen var tilsvarende skuffet over at de ikke hadde klart å holde på ledelsen. For vår del var det bare å returnere til stasjonen og hoppe på et av togene mot Oslo, der jeg stakk for å ta bussen. Men allerede dagen etter skulle jeg se Paul igjen.

Norwegian ground # 70:
Asker v Bærum 2-2 (0-0)
2. divisjon avd. 1
Føyka Stadion, 14 May 2017
0-1 Emanuel Kot Tafesse (58)
1-1 Demba Traoré (62)
1-2 Lars Ivar Slemdal (86)
2-2 Hallvard Håskjold (88)
Att: 506
Admission: 100 kroner
Programme: Included

Next game: 15.05.2017: Spydeberg v Drøbak/Frogn II
Previous game: 12.05.2017: Ås v Trosvik

More pics

Fredag 12.05.2017: Ås v  Trosvik

Min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson hadde denne dagen flydd over for å tilbringe noen dager med fotball i Norge, og i den forbindelse hadde jeg hjulpet ham litt med kamputvalget. Det førte til at jeg selv endte opp med å bli lokket med på et par av kampene, og først ut hadde han denne fredagen falt ned på en klubb som er en av mine mest lokale; nemlig Ås. Derfor kom jeg meg omsider opp til Ås, der han allerede satt og ventet ved stasjonen da jeg kom. Det var fortsatt tid til å stikke innom Babylon Pizza for litt mat før vi spaserte opp til Ås Stadion, der jeg for tredje gang skulle se Ås sitt A-lag som hjemmelag. Det er en bane der jeg også flere ganger har spilt selv, for ikke å snakke om at jeg flere ganger har drevet diverse aktiviteter der i forbindelse med blant annet gymtimer under perioden med skolegang i Ås. Første gang jeg så Ås sitt førstelag her, var det Fredrikstad-klubben Trosvik som var gjester, og det var sannelig også tilfelle denne fredagskvelden. Den andre kampen var for øvrig en cupkamp mot Fredrikstad i april 2015, der Ås måtte se seg slått 1-5, men det er en annen historie.

Både Ås og Trosvik spilte forrige sesong i 3. divisjon, men kveldens kamp dreide seg om poeng i 4. divisjon Østfold, etter at begge ble degradert i forbindelse med omstruktureringen som blant annet sørget for at tolv 3. divisjons-avdelinger ble til seks. Ås sto med 3-0-2 og ni poeng på sine fem seriekamper så langt, mens Trosvik kun to dager tidligere hadde tatt sine første poeng for sesongen ved å slå Kvik Halden 2. Vi forventet derfor en Ås-seier da vi ankom og etter hvert ble oppsøkt av en kar som gikk rundt for å kreve inn 50 kroner i inngangspenger. Mon tro om også veteranene som hadde satt seg til i fluktstoler på gressbanken oppe vei veien som går forbi måtte betale. Ås Stadion har nå også dessverre fått kunstgressbane, og lider også under å ha løpebaner for friidrett rundt fotballbanen (jeg vil nå faktisk si at det første er verre enn det siste), men det jeg først la merke til var hvordan området rundt var en byggeplass. Bak bortre langside har det vært en grusbane som NFF tilsynelatende har forsøkt å gi inntrykk av er hjemmebane for studentklubben NMBUI, men jeg har lenge mistenkt at deres markør for ‘Storebrand Stadion’ er feilplassert. Uansett var den nå helt borte og fremsto som sagt som en eneste stor byggeplass, så mon tro hva som skjer der.

Jeg hadde tidligere i sesongen sett Ås bli delvis herjet med da de besøkte DFI i cupens kvalifiseringsrunde, men nå var motstanden en ganske annen, og i løpet av kampen kom vi også i prat med en kar som mente at Trosvik har mistet så godt som hele spillerstallen fra i fjor og dermed har måttet bygge opp et nytt lag med nye og unge spillere. Ås dominerte da også ganske kraftig, og det var overhodet ikke ufortjent da Michal Goczal satt inn 1-0 i det 18. minutt. Kun en voldsom ineffektivitet hindret Ås i å putte på både ett, to og tre til før Mathias Torgersen i omgangens siste minutt scoret et aldeles praktfullt mål. Fra det som må ha vært godt over 35 meter bestemte seg han for å skyte, og vi hadde et lite «Geoff Hurst moment» da ballen gikk via tverrliggeren og ned, men vi sto prefekt plassert til å se at hele ballen hadde vært en liten halvmeter over streken før den spratt ut igjen. Heldigvis hadde dommer og linjemann sett det samme, slik at denne perlen av en scoring ble gjeldende, og vi kunne ta pause på stillingen 2-0.

Etter at vi hadde vært innom kiosken for å kvittere ut brus til meg og kaffe til Paul, forventet vi mer enveiskjøring i andre omgang, men etter kun noen minutter fikk Ås en mann utvist uten at noen av oss registrerte hva som faktisk skjedde. Jeg trodde faktisk først det var et bytte, for jeg hadde ikke sett noen situasjon som skulle tilsi rødt kort, men da mannen som gikk av ikke ble erstattet av en innbytter, var det bare å ta en opptelling og konstatere at så var tilfelle. Likevel beholdt Ås initiativet, men måtte vente til det var et kvarter igjen før Ali Øzen besørget 3-0 og tilsynelatende sikret alle tre poengene. Flere minutter på overtid fikk imidlertid gjestene en mulighet til å pynte på resultatet da de ble tildelt straffespark, og da Mahad Bashir Mohammed satt ballen i mål var det så godt som med siste spark på ballen. Dermed endte det 3-1 foran det vi tallfestet til 65 tilskuere, og vi kunne spasere tilbake mot togstasjonen, der Paul skulle ha toget tilbake mot Oslo. Selv benyttet jeg anledningen til å hoppe på en av Drøbaks-bussene da den kom forbi på veien dit, men jeg skulle treffe Paul igjen om ikke altfor lenge.

Revisit:
Ås v Trosvik 3-1 (2-0)
4. divisjon Østfold
Ås Stadion, 12 May 2017
1-0 Michal Goczol (18)
2-0 Mathias Torgersen (45)
3-0 Ali Øzen (76)
3-1 Mahad Bashir Mohammed (pen, 90+4)
Att: 65 (h/c)
Admission: 50 kroner

Next game: 14.05.2017: Asker v Bærum
Previous game: 06.05.2017: Drøbak/Frogn v Kråkerøy

More pics

Lørdag 06.05.2017: Drøbak/Frogn v Kråkerøy

De verste abstinensene hadde kanskje ikke begynt å gjøre seg gjeldende ennå etter at jeg en snau uke tidligere hadde kommet hjem fra min voldsomme april-tur rundt om i Storbritannia, men det betød ikke at jeg ikke satt og misunnet britiske groundhopper-kolleger der de postet bilder fra kampene de besøkte. Det hjalp heller ikke akkurat å drømme seg bort med å kikke på terminlistene og fantasere om hvilke kamper jeg gjerne skulle overvært. I stedet var det kanskje en grei avledningsmanøver å se min lokale klubb Drøbak/Frogn spille hjemmekamp, og spesielt siden det var Kråkerøy som kom på besøk.

Min familie på farssiden er fra Kråkerøy, og i barndommen tilbragte jeg gjerne store deler av sommeren der nede og ved deres hytte på Kjøkøy, så når klubben fra ‘Blomsterøya’ de siste årene har klatret i divisjonssystemet har jeg holdt et lite øye med deres resultater. Samtidig hadde jeg tenkt å se noen flere DFI-kamper denne sesongen, så jeg bestemte meg for å traske ned til Seiersten Stadion denne lørdagen. I England kan jeg (så lenge det varer) stort sett fortsatt velge bort kamper på kunstgress, men mens det har selvsagt blitt fullstendig umulig her hjemme, har jeg forsonet meg med at det er slik det er, og det er bare å gjøre det beste ut av det. Det minsker imidlertid ikke følelsen av at norsk fotball for meg nå gjerne har blitt et slags tidsfordriv mens jeg venter på neste tur.

Jeg var likevel litt spent på hva det jeg mistenker er Fredrikstads for tiden beste klubb ville ha å by på når de nå gjestet DFI halvannen uke etter at de sendte surreklubben FFK ut av cupen på Fredrikstad Stadion. Kråkerøy var jo uheldige som vant sin 3. divisjons-avdeling ett år for sent. For to sesonger siden hadde de en tvekamp med Oppsal, der sistnevnte knep tittelen og opprykket, og da Kråkerøy vant sin avdeling i fjor, var det jo ingen opprykk på grunn av omstruktureringen der tolv avdelinger ble til seks (tenk at det var hele 24 så sent som i 2010!). Nå blir det selvsagt hardere når også halvparten av forrige sesongs 2. divisjonslag har blitt flyttet ned hit (etter at de fire 2. divisjons-avdelingene ble til to).

Både DFI og Kråkerøy sto med fire poeng etter tre kamper. Tabellen ble toppet av Sarpsborg 08 sitt andrelag, som var de eneste med full pott hittil, og man får jo i hvert fall håpe at noen klarer å stoppe et reservelag i å ta opprykket (om de først ikke skal ha egen liga, burde de ikke få spille høyere enn dette). De ble fulgt av trioen Ørn Horten, Moss og Oppsal, som alle sto med seks poeng, og jeg hadde en følelse av at Moss ville vise seg å bli vanskelige å ha med å gjøre denne sesongen. Jeg betalte mine 100 kroner i inngangspenger og tok meg opp på tribunen for å hilse på noen kjente. Etter at min kompis Nichlas Furu har spilt seg inn på førstelaget, har hans kjæreste og nabo Pia blitt nokså fast innslag i likhet med hennes far Jens som også er ihuga LSK-supporter, og jeg ble stående å snakke litt med ham før avspark.

De gangene jeg har sett Kråkerøy de siste årene har de fremstått som et fysisk sterkt lag med en direkte spillestil, men ville det også være tilfelle når Jon Hermansen nå hadde tatt over som trener etter Bjørnar Johannesen? Etter en noe treg start på kampen, var det i hvert fall Kråkerøy som med snaut halvspilt omgang tok ledelsen fra et hjørnespark der ballen ble satt i mål av midtstopper Martin Stafseng. Kun fire minutter senere sto det 0-2 da Vetle Nilsen avsluttet et godt angrep som startet helt tilbake hos keeper Giedrius Kvedaras. DFI-trener Teitur Thordarson måtte ta grep, og det gjorde han ved å først sette innpå Atle Tronsmoen med en drøy halvtime spilt. Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for han var et umiddelbart friskt pust og skapte problemer for bortelaget der han herjet på sin kant, men til pause sto det fortsatt 0-2.

I pausen kom også unggutten Magnus Fagernes innpå for DFI, som begynte å tilrive seg et spillemessig initiativ. I tillegg til Tronsmoens innhopp var Peder Mæhle meget god på DFIs midtbane, og det var han som skaffet DFI straffespark idet jeg begynte å lure på om de ikke snart skulle få uttelling. Vi nærmet oss timen da Mikkel Aarstrand steg frem og reduserte til 1-2. Utover i omgangen hadde Kråkerøy mer enn nok med å holde sitt vertskap fra livet, og etter hvert ble de i perioder rett og slett løpt i senk. DFI måtte imidlertid vente til det 72. minutt før de fikk utligningen fra Magnus Fagernes som da kunne bredside i mål etter at Atle Tronsmoen hadde snurret rundt med bortelagets forsvarere og lagt inn.

Tronsmoen var også mannen bak da DFI fem minutter senere hadde snudd kampen, og denne gang var det M’bandy Camara som fikk æren av å styre Tronsmoens innlegg i mål til 3-2. Kråkerøy virket ferdig, og nå gjaldt det bare å holde konsentrasjonen og ikke gjøre dumme ting bakover. Det klarte rødtrøyene denne gangen, og andreomgangen hadde åpenbart imponert publikummet som i etterkant ble oppgitt til 100. Det er nok et typisk eksempel på at man i norsk fotball ofte gjetter seg frem til tilskuertallet, og senere ser jeg at andre kilder opererer med 200 tilskuere. Sannheten ligger nok et sted midt imellom. Uansett; tre poeng til DFI, som med det klatret oppover på tabellen.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Kråkerøy 3-2 (0-2)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 6 May 2017
0-1 Martin Stafseng (22)
0-2 Vetle Arenius Nilsen (26)
1-2 Mikkel Aleksander Aarstrand (pen, 59)
2-2 Magnus Fagernes (72)
3-2 M’bandy Camara (77)
Att: Ca 150?? (est)
Admission: 100 kroner
Programme: Included

Next game: 12.05.2017: Ås v Trosvik
Previous game: 30.04.2017: Charlton Athletic v Swindon Town
Previous Norwegian game: 29.03.2017: Hauerseter v Skjetten

More pics

Søndag 30.04.2017: Charlton Athletic v Swindon Town

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så var dagen for hjemreisen til slutt kommet, men før jeg lot Norwegian frakte meg hjem med sitt 18.35-fly fra Gatwick, skulle jeg få med meg turens trettiførste(!) og siste kamp. Siste serierunde i League One skulle nemlig gå av stabelen klokka 12.00 denne søndagen, og det gjorde det mulig å få med seg en kamp der før hjemreisen. Det lot seg gjøre om jeg valgte meg Charlton Athletic og et besøk til deres hjemmebane The Valley, og i tillegg var Rochdale og Bolton Wanderers mulige alternativer om jeg hadde valgt å fly hjem fra Manchester. Det var flyprisene medvirkende til at jeg ikke gjorde, og dermed ble det Charlton. Men det betød også at jeg måtte legge en plan for å få oppbevart bagasjen på et praktisk sted med tanke på turen ned til Gatwick etter kamp. Derfor hadde jeg i utgangspunktet god tid da jeg etter en full english breakfast sjekket ut fra Great Expectations i Reading og trasket ned til stasjonen.

På veien dit ned hadde jeg også fått snappet opp et eksemplar av dagens Non-League Paper, og jeg ankom Reading stasjon med sikte på å ta 08.21-toget. Det var bra at jeg klok av skade hadde beregnet godt med tid, for igjen var det forsinkelser på jernbanenettet som førte til at vi ankom London Paddington 20-25 minutter senere enn det jeg hadde planlagt. Jeg hadde håpet å være på Victoria stasjon med bagasjen avlevert i god tid før klokka 10, men lå etter skjema da jeg hadde tilbakelagt strekningen dit ned med tuben. Det hjalp heller ikke at køen ved bagasjeoppbevaringen var temmelig stor, men jeg fikk omsider slengt fra meg pikkpakket. Her skal det nevnes at mens jeg tidligere på turen hadde betalt rimelige £2 for denne tjenesten i Aberdeen, skulle de her ha 6-7 ganger så mye! Det er en ganske sjokkerende prisforskjell, men i London vet man selvsagt å flå turistene.

Uansett var nå bagasjen trygt plassert for noen timer, og jeg kunne stresse videre med tuben østover til Cannon Street, der jeg skulle bytte til tog mot Charlton. Både 10.18- og 10.37-togene hadde gått uten meg, og jeg rakk akkurat ikke sistnevnte, slik at jeg i stedet tok plass på 10.48-avgangen. Toget med endestasjon Dartford brukte rundt tjue minutter til Charlton stasjon, og der gikk jeg straks til puben The Antigallican for å møte min groundhopper-kompis Neil som hadde tatt turen ned fra Mansfield for å besøke det eneste stadionet han foreløpig ikke hadde vært på i League One. Vi hadde en stund hatt kommunikasjon rundt dette, og da jeg tidligere i uken omsider hadde booket fly og bestemt meg for denne kampen, hadde han tilbudt seg å booke billetter.

Charlton er for øvrig et arbeiderstrøk i bydelen Greenwich sørøst i London, på god vei utover mot Kent. Charlton ligger 11-12 kilometer øst-sørøst for Charing Cross, som gjerne brukes som målepunkt for London sentrum, og bydelen er nok mest kjent for Greenwich-meridianen som går gjennom Royal Observatory Greenwich i Greenwich Park. Området er også sterkt tilknyttet Englands sjøfartshistorie, med utrolig flotte Royal Naval College. Dette området står for øvrig på UNESCOs verdensarvliste. Av andre interessante ting i nærheten kan nevnes Millenniumsdomen, det berømte klipperskipet Cutty Sark som ligger i tørrdokk i området, og Thames Barrier – en slags bevegelig demning eller kontrollstruktur som regulerer vannstanden i Themsen.

Nå var det uansett fotballen vi hadde kommet for, og det hadde nok strengt tatt ikke vært nødvendig å forhåndsbestille billetter med tanke på misnøyen blant Addicks-supporterne som har ført til store protester og boikott, samtidig som ingen av lagene ville ha stort å spille for, men det var uansett greit å ha det ordnet. På vår korte spasertur fra puben til The Valley kunne vi da også se tydelig et stort antall misfornøyde supportere som delte ut blant annet ballonger og løpesedler med opprop mot klubbledelsen. Med 40 minutter til kampstart befant vi oss på utsiden av anlegget, der vi snart fikk hentet ut våre billetter som hadde kostet £17 for hver av oss. Fra en programselger fikk jeg deretter sikret meg et kampprogram til £3, og det var av en standard man forventer i Football League.

Vi tok oss også tid til å kikke raskt innom klubbsjappa, men kom ut igjen tomhendt. Til tross for en rekke andre design, hadde de nemlig ikke noen pins med kun klubbens logo, så da avsto jeg. I stedet gikk vi for å finne inngangspartiet til East Stand, der vi hadde sikret oss plasser langt bak øverst på tribunen. På innsiden av portene her befinner man seg fortsatt utendørs, med matutsalg og den slags bygget inn i tribunens bakside. Neil ga raskt opp køene for å få kjøpt overpriset mat, og for å følge de protesterende supporternes oppfordring om å ikke støtte eieren med kjøp fra klubbens utsalg, hadde jeg heller ikke tenkt å kjøpe noe, men Neil mente vi hadde tid for en pint og insisterte på å spandere de £4 som ble avkrevd for en liten flaske Bulmers. Vi ble deretter enige om at det fikk være vårt eneste kjøp denne dagen.

I skyggen av større London-klubber har Charlton en spennende historie som startet ved at en rekke lokale ungdomsklubber i 1905 slo seg sammen for å danne Charlton Athletic. I begynnelsen var det vanskelige kår i skyggen av den lokale storklubben Woolwich Arsenal (i dag Arsenal), men da denne flyttet til Nord-London i 1913 fikk Charlton mer rom til å utvikle seg. Etter spill i lokale ligaer fulgt av en sesong i Kent League, satset klubben profesjonelt og tok plass i Southern League. Så fikk klubben i 1921 innpass i Football League, og tok plass i tredjedivisjons nye sørlige avdeling. Ansettelsen av manager Jimmy Seed i 1933 markerte starten på Charltons storhetstid. Han ledet klubben til to strake opprykk i sine to første sesonger, og dermed plass i øverste divisjon. Og som om ikke det var nok tok Charlton nivået med storm og leverte sin beste ligasesong noensinne med andreplass i 1936/37-sesongen.

Etter fjerde- og tredjeplass de neste sesongene satt andre verdenskrig en stopper for videre spill i det som kunne vært en suksessrik Charlton-periode. Men da man startet opp igjen etter krigen var Charlton fortsatt innblandet i kamp om titler – denne gang i FA Cupen. I finalen i 1946 måtte de riktignok se seg slått av Derby, men året etter sikret Charlton seg sin første store tittel med finaleseier 1-0 over Burnley i samme turnering. I 1956 forsvant Jimmy Seed, og Charlton rykket ned påfølgende sesong. Deretter var klubbens hverdag en tilværelse på nivå to med et par kortere opphold på nivå tre, inntil ringreven Lennie Lawrence ledet klubben tilbake til toppdivisjonen i 1986. Fire år ble det i toppdivisjonen, og klubben måtte deretter vente til 1998 før manager Alan Curbishley førte de tilbake til øverste nivå. Opprykket ble sikret etter en vanvittig dramatisk playoff-finale mot Sunderland der det sto 4-4 etter ekstraomganger, før Charlton vant på straffer.

Påfølgende nedrykk ble fulgt av nytt opprykk og sju strake sesonger i det som nå het Premier League, med 7. plass i 2003/04-sesongen som klubbens beste ligasesong på over 50 år. Curbishley forlot klubben i 2006, og sesongen etter rykket Charlton ned igjen – med nytt nedrykk to år senere. Klubben har i perioder virket å kunne være på oppadgående igjen, men slik toppfotballen har utviklet seg er det nå dessverre langt fra enkelt for klubber som Charlton Athletic å kunne hevde seg i toppen. Våren 2012 kunne de imidlertid feire retur til nivå to etter en imponerende sesong, men fire år senere ble det igjen nedrykk etter en sesong preget av protester mot den belgiske eieren Roland Duchâtelet og hans høyre hånd Katrien Meire, slik at klubben nå var tilbake i League One, der de denne sesongen hadde hatt en rolle som middelhavsfarer.

Denne belgiske eieren tok over klubben i januar 2014, og har tilsynelatende drevet den på nokså diktatorisk vis. Bare de faktum at han eier hele fem fotballklubber burde være nok til å føle en viss skepsis, for i tillegg til Charlton er han eier av både St. Truiden (Belgia), Carl Zeiss Jena (Tyskland), Újpest (Ungarn) og Alcorcón (Spania). Han var også tidligere eier av belgiske Standard Liège som han solgte i 2015, etter at hans (van)styre også der hadde ført til voldsomme protester fra rasende supportere, og det er verdt å merke seg at de hevder det var deres protester som til slutt presset ham ut og at de hele veien har støttet Charlton-folket og oppmuntret til fortsatt protest. Vi husker jo fra både denne sesongen og forrige sesong hvordan Charlton-fansen har hatt en rekke originale protestaksjoner, som blant annet en fingert begravelses-marsj for klubben, i tillegg til at flere kamper har måttet stoppes for å fjerne ballonger, badeballer etc fra banen.

Duchâtelet kan vel heller ikke sies å ha gjort stort for å innynde seg igjen hos Addicks-fansen, for et av hans få tilsvar var å true med utestengelser og minne supporterne om at det var hans klubb, før det ble fulgt opp med å oppfordre de som ikke likte det om å rett og slett dra til helvete. Sjarmerende! Ikke overraskende har supporterne fått støtte også fra motstandernes fans på sine reiser rundt om i landet de siste par sesongene, samt fra supportere av andre klubber som har slitt eller sliter med upopulære eiere – slik som eksempelvis Blackpool, Leyton Orient og Brighton & Hove Albion. Slik har det dessverre blitt med en modell som tillater at klubbene havner i klørne på utenlandske eiere som ikke alltid er like opptatt av klubbens ve og vel som de er av å ha et eget lite leketøy de kanskje også kan tjene litt penger på.

Det er imidlertid ikke første gang Charlton-folket kjemper for klubben sin, for noen vil huske at de tidligere har kjempet en imponerende kamp for The Valley. Etter en nomadisk tilværelse i sine første år, flyttet Charlton Athletic inn på The Valley i 1919, etter en enorm dugnad blant supporterne. Senere var The Valley i lang tid Londons største stadion, med en kapasitet på over 75 000, og en periode var den enorme gamle East Stand faktisk den største tribunen i engelsk fotball. I 1980-årene var økonomien mildt sagt dårlig, og et neglisjert stadion hadde forfalt i den grad at det til slutt ble stengt av sikkerhetshensyn. Dette var starten på en eksiltilværelse på Selhurst Park – den første offisielle banedeling i Football League. Etter en ny dugnad blant supporterne ble det lagt frem planer om en ombygging av The Valley, men de lokale politikerne satt ned foten.

Charlton-supporterne var ikke snauere enn at de rett og slett dannet et eget politisk parti – The Valley Party. Etter braksuksess ved lokalvalget i 1990 ble endelig planene vedtatt, og etter noen forsinkelser og en periode med banedeling også på West Ham Uniteds Boleyn Ground, kunne Charlton returnere til The Valley i 1992. Den eneste tribunen som står igjen fra tiden før denne ombyggingen er Jimmy Seed (South) Stand, der bortesupporterne holder hus bak det ene målet. På motsatt kortside sto den toetasjes North Stand ferdig i 2002, og er stedet hvor hjemmefolket lager mest liv. Hovedtribunen er West Stand; en toetasjes tribune fra 1998. Utenfor West Stand står en statue av keeper-helten Sam Bartram som spilte under Charltons storhetstid før og etter andre verdenskrig. Dagens East Stand sto klar i 1994 og erstattet den enorme ståtribunen som tidligere sto her.

Det hadde ikke vært meg imot om vi nå kunne stått på den gamle varianten, men The Valley var faktisk noe så sjeldent som en positiv FL-overraskelse for meg. Jeg har tidligere kikket meg rundt på utsiden, men nå når jeg var på innsiden likte jeg faktisk The Valley, som fortsatt har en del karakter til å være et stadion i dagens Football League. Etter å ha funnet våre plasser fant vi ut at et lite overheng sperret noe av utsikten, og siden det var nok av tomme seter her, flyttet vi oss ned noen få rader. Charlton Athletic befant seg på en 14. plass, mens det allerede var klart at Swindon Town ville rykke ned sammen til League Two sammen med Chesterfield, Coventry City og en klubb til. Protestene var allerede i gang da spillerne entret banen – ikke minst på North Stand, der ukvemsordene og nidvisene haglet mot Duchatâlet og Meire som sannsynligvis befant seg i sitt oppe på sine VIP-plasser på West Stand.

Avspark måtte vente litt mens man ryddet svarte og hvite ballonger av banen borte ved North Stand, og man hadde ikke spilt mange sekunder før man måtte stoppe spillet, og etter en ny runde med sprekking av ballonger var man i gang igjen – i hvert fall et minutt eller to inntil en ny ladning ballonger skapte problemer, samtidig som det nå også kom bluss, kinaputter og fyrverkeri på banen. Da vi etter to-tre stopp endelig kom skikkelig i gang, var det Charlton som virket å ta initiativet, men Swindon hadde kampens første store sjanse da Anton Rodgers etter ti minutter sendte i vei et frispark som smalt i tverrliggeren. Chelsea-spiller Jay Dasilva er en av altfor mange PL-spillere som er på utlån hos andre klubber, men han var uansett svært frisk og skapte masser av problemer for Swindon på venstrekanten, og kun få minutter senere var han involvert da hjemmelaget slo tilbake og tok ledelsen.

Etter flott forarbeid av Andrew Crofts sendte Dasilva et innlegg inn i Swindon-feltet, og det ble headet nydelig i mål av den nordirske landslagsspilleren Josh Magennis. Charlton hadde tatt kontrollen, og Magennis kunne drøyt fem minutter senere doblet ledelsen, men avslutningen gikk utenfor. Deretter var nordiren den skyldige da Jason Pierce sin nettkjenning ble annullert på grunn av en forseelse i forkant. Hjemmekeeper Declan Rudd måtte i aksjon på et skudd fra Luke Norris, mens Dasilva i motsatt ende av banen skrudde et skudd like utenfor krysset. Med Darren Caskey som far og Nicky Forster som stefar, har nok Jake Forster-Caskey blitt fostret opp med fotball, og da Swindon ikke klarte å klarere, var han sist på Nathan Byrnes innlegg og økte til 2-0 et par minutter før pause. Det var dermed også stillingen da de to lagene gikk i garderoben og undertegnede gikk for å ta seg en røykepause.

Noe av det jeg likte her er det faktum at området bak tribunen, der man også finner utsalgene for mat og drikke, er utendørs, og med nokså god plass var det naturlig å tenke seg at det var lov til å ta seg en blås, slik flere forresten allerede gjorde. For tredje dag på rad skulle jeg imidlertid få tilsnakk, da en vakt ba meg slukke røyken umiddelbart. To meter unna sto det en stor gjeng og røyket uten at det ble reagert, så da vakten snudde ryggen til og gikk, var det bare å fyre opp igjen. Det hadde ikke vært vanskelig å skape en «skammekrok» for røykerne her, tilbaketrukket fra de nevnte utsalgene, men vår tids pariakaste kan selvsagt ikke regne med å bli tatt hensyn til med slike tilbud i våre dager.

På noe av materialet delt ut at protesterende supportere kunne man lese at Karl Robinson er klubbens åttende manager siden Duchâtelet tok over klubben, og da spørs det hvor lang tid belgieren gir mannen med manager-fortid i franchise-klubben MK Dons. Hans utvalgte gikk i hvert fall friskt ut også i andre omgang, og Forster-Caskey testet igjen Swindon-keeper Will Henry, før Charlton-kaptein Johnnie Jackson fikk en gyllen mulighet. I dagens kampprogram hadde vi kunnet lese at Jackson spilte sin siste kamp som «kun» vanlig spiller, da han nå vil bli en del av trenerapparatet samtidig som neste sesong blir hans siste som aktiv. Hans avslutning ble imidlertid reddet av bortekeeper Henry.

Med timen så vidt passert var det Swindon sin tur til å få et mål annullert da en offside-plassert Islam Feruz headet i mål et innlegg fra Luke Norris. Noen minutter senere var det i stedet game over da vertene økte til 3-0 etter fint spill mellom Magennis, Dasilve, Byrne og Holmes, der sistnevnte var sist på ballen. Josh Meginnes hadde muligheten til å øke ytterligere – først da han vendte opp glimrende og tvang frem en god redning fra Henry, og deretter med en akrobatisk manøver og spektakulær avslutning som hadde fortjent bedre enn å seile over tverrliggeren. Innbytter Karlan Ahearne-Grant fikk vertenes siste sjanse, men da heller ikke han klarte å treffe mål, endte det 3-0 foran 11 932 tilskuere – hvorav 578 bortesupportere.

Sluttsignalet utløste en baneinvasjon fra den protesterende hjemmefansen som hele kampen gjennom hadde stått for en sammenhengende tirade mot klubbens belgiske eier og hans høyre hånd. Neil hadde i hele andre omgang uttrykt bekymring for at protestaksjoner og baneinvasjoner ville føre til en avlysning, men Charlton-fansen holdt seg altså i skinnet til kampslutt, og de protesterte fortsatt da vi etter en stund forlot East Stand via en utgang som gir flott utsikt over anlegget og dets bakteppe. Vi måtte nesten ta en tur bortom utsiden av West Stand for å ta en kikk på statuen av den gamle keeper-helten Sam Bartram, og der ved hovedinngangen samlet det seg igjen en gruppe protesterende fans, slik det også hadde gjort før kampen. Vi returnerte deretter til Charlton stasjon for å ta oss tilbake til sentrale London.

Etter å ha steget av ved Cannon Street, fant vi ut at vi hadde tid til en siste pint, men puben vi hadde blinket oss ut var stengt. Derfor orienterte vi oss frem til puben The Sugarloaf, like ved tube-stasjonen Mansion House, som er neste stasjon på de vestgående Circle Line- og District Line- togene. Etter en pint der var det på tide for oss begge å tenke på våre respektive hjemreiser, og mens Neil skulle til St. Pancras for å ta toget til Nottingham, måtte jeg innom Victoria og hente bagasjen før jeg dro mot flyplassen. Derfor ble våre veier skilt for denne gang inne på Mansion House stasjon, der jeg satt meg på et vestgående tog, og jeg kunne snart hente ut bagasjen på Victoria med langt mindre kø denne gang.

Nå gjensto bare togturen med Gatwick Express-toget, og deretter flyturen hjem til Norge. Det ble tid til en siste pint og et måltid på flyplass-puben The Flying Horse før jeg satt meg på flyet, men den store april-turen var utvilsomt ved veis ende. Etter 31 kamper på 25 dager, der jeg hadde reist landet rundt uten å bli offer for terrorangrep utført av rabiate representanter for «fredens religion», var det på tide å runde av for min britiske 2016/17-sesong og forberede seg på en lang sommer med et og annet av norsk fotball på hovedsakelig kunstgressbaner som fattig trøst mens jeg så frem mot neste sesong. For Charlton-folket sin del kan man jo bare håpe at de innen den tid har klart å presse ut Duchâtelet & Co.

English ground # 422:
Charlton Athletic v Swindon Town 3-0 (2-0)
League One
The Valley, 30 April 2017
1-0 Josh Magennis (14)
2-0 Jake Forster-Caskey (43)
3-0 Ricky Holmes (66)
Att: 11 932
Admission: £17
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 06.05.2017: Drøbak/Frogn v Kråkerøy
Next UK game: 14.08.2017: Dorchester Town v Basingstoke Town
Previous game: 29.04.2017: Brodsworth Welfare v Bawtry Town

More pics

Lørdag 29.04.2017: Brodsworth Welfare v Bawtry Town

Jeg hadde sett frem til denne dagen, selv om det først var noen dager i forkant at jeg hadde endelig bestemt meg for destinasjon. Lørdagen betød nemlig et program fullpakket av fristende alternativer, og selv om det inkluderte en rekke playoff-finaler på step 3 og 4, sto det til slutt mellom to kamper på enda lavere nivåer. Både Brodsworth Welfare og Littletown fristet, og jeg endte omsider opp med å velge meg oppgjøret Littletown v Steeton i West Riding County Amateur League Premier Division. Etter at Katie og Lee så mine planer, bestemte også mine venner fra nordøst seg for Littletown, så vi ble enige om at jeg skulle møte de der. Selv om fotballen skulle ta meg til andre deler av landet, hadde jeg imidlertid valgt å bli boende i Reading, siden jeg skulle fly hjem fra Gatwick Airport dagen etter.

Etter å ha inntatt en full english breakfast ved min Reading-base Great Expectations, var det derfor på tide å sette av gårde. I etterpåklokskapens navn kan jeg jo selvsagt angre på at jeg ikke valgte en helt annen rute, men ruten via London og oppover den såkalte East Coast Main Line var i utgangspunktet den enkleste og raskeste, og dermed et naturlig valg så lenge jeg ikke hadde noen mulighet for å vite hvilke problemer som skulle vente meg. Klok av skade vet jeg imidlertid hvordan ikke minst turister kan skape kaos på tube-nettverket gjennom London, og derfor blinket jeg meg ut 09.16-toget fra Reading, slik at jeg hadde en halvtime mer på meg til å krysse fra Paddington til Kings Cross enn det reiseplanleggerne foreslo. Hverken håpløse franskmenn eller andre klarte denne gang å hindre meg i å nå Kings Cross med god margin før avgang for mitt tog med avgang klokka 10.48. Men så…

Dette var et Grand Central-tog mot Bradford, og jeg skulle være med så langt som til Mirfield for deretter å tilbakelegge den siste strekningen med buss derfra til Heckmondwike, men det varte og rakk uten at plattformen ble annonsert. Det var fortsatt tilfelle med ti minutter til avgang, og da begynte jeg å ane ugler i mosen etter at et tog mot Leeds ble kansellert grunnet «en skade på skinnene i Doncaster-området». Skulle ikke også mitt tog forbi Doncaster?? Jo, en rask sjekk bekreftet dette, og jeg ble ikke akkurat beroliget da også det neste Leeds-toget ble innstilt. Deretter fulgte flere andre tog, og ikke mange sekundene etter at mitt tog ble annonsert som forsinket til 10.50, ble det også bekreftet innstilt. Nå var gode råd virkelig dyre.

Man kansellerte visst alle tog som skulle forbi denne strekningen, med unntak av langdistansetogene som skulle helt opp til de skotske storbyene, og en rask sjekk vitnet om at jeg fortsatt kunne ha et ørlite om å rekke avspark ved å ta Edinburgh-toget klokka 11.00 og bli med helt til York, for deretter å dra nedover igjen via Leeds og Dewsbury. Det var avhengig av at vi ankom York i rute, for der skulle jeg ha kun seks minutter til å bytte tog. Jeg mistenkte tidlig at denne planen ville skjære seg, for toget forlot Kings Cross noe forsinket og aldeles fullstappet av passasjerer som også inkluderte mange av de som skulle vært med flere av de kansellerte togene. Selv der jeg ble stående ute i «vestibyle-området» var jeg fullstendig inneklemt sammen med andre rasende passasjerer, og det var så trangt om plassen at man knapt kunne røre seg.

Da vi ankom Peterborough åtte minutter forsinket, vurderte jeg rett og slett å stige av og vurdere alternativene, men valgte å bli med litt videre for å se an om vi kunne ta inn litt tid før neste stopp i Doncaster. I stedet skjedde det motsatte, for da vi nærmet oss problemområdet stoppet vi snart fullstendig. Vi fikk beskjed om at de kun slapp forbi ett tog av gangen, og at vi var nummer ni(!) i køen, så nå var det bare å komme seg til Doncaster og komme seg av. Der ville jeg i hvert fall ha min plan B hos Brodsworth Welfare i nærheten…om vi noen gang kom oss dit. Vi ble stående rett utenfor Grantham i over en halvtime før vi så vidt begynte å bevege oss, for deretter å like etter stoppe igjen ytterligere en halvtimes tid. Da vi endelig ankom Doncaster var vi hele 79 minutter bak ruteplanen, og jeg fikk endelig kommet meg av.

Jeg hadde i det minste fortsatt god tid til å ta meg opp til Woodlands, der Brodsworth Welfare hører hjemme, men var nå så drittlei etter tog-marerittet at jeg bevilget meg en drosjebil dit opp heller enn å vente på buss eller lokaltog. Woodlands er en landsby som ligger rundt fem kilometer nord for Doncaster, og som så mange andre steder i denne regionen, har den vært preget av kullgruvedrift – faktisk i en slik grad at den i sin tid ble anlagt som et boligområde for arbeiderne ved den nærliggende kullgruven Brodsworth Colliery. I sin storhetstid var dette den største gruven i hele Yorkshire, og selv i 1980-årene var den med sine 2 800 gruvearbeidere blant de britiske gruver med flest ansatte, før den stengte i 1990.

Det var ikke altfor mye jeg måtte punge ut med etter å ha blitt sluppet av utenfor Brodsworth Welfare sitt anlegg, som ikke bare inkluderer fasiliteter for fotball, men også for blant annet både cricket og lawn bowls. Her må man først ta seg inn på plassen foran den gamle Welfare-bygningen og passere denne for å entre idrettsanleggene via en port på baksiden. Jeg har vært her for å kikke ved en tidligere anledning, men i motsetning til den gang var nå porten åpen. Herfra måtte jeg spasere langs cricketbanen bort mot fotballbanen, og jeg fulgte etter en kar som tilsynelatende gikk målbevisst og virket å kunne veien. Det skulle for øvrig vise seg å være dagens dommer, og like i hælene på ham tok jeg meg gjennom inngangspartiet som bar preg av at det kanskje ikke hadde vært i bruk på en stund.

Noen vil nok uansett diskutere hvorvidt det nå er samme klubb, men mens klubben selv mener seg stiftet i 1912 under navnet Brodsworth Main, hevder andre kilder at Brodsworth Main Colliery ble stiftet to år tidligere og spilte i Sheffield Association League. Uansett tok klubben i 1921 plass i Yorkshire League (som noen vil vite er identisk med ligaen som i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League), og vant ligatittelen der i 1925. Senere hadde de flere korte perioder der de hadde trukket seg fra ligaen og spilte i andre ligaer (Doncaster & District League?), og da de var tilbake i Yorkshire League i 1961, tok de fatt på sin fjerde periode i denne ligaen.

I 1963 tok de navnet Brodsworth Miners Welfare, og rykket året etter igjen opp i Yorkshire Leagues toppdivisjon, men det ble med én sesong, og tidlig i 1970-årene hadde de rast helt ned i Division Three. Etter å ha endt helt sist i ligaen, forlot de i 1976 Yorkshire League og tok plass i Doncaster & District League. I 1984 vant de denne ligaens Division One, og fulgte opp med å vinne Premier Division året etter, men det det var først i 1988 at de fikk innpass i Northern Counties East League. Etter flere år med bunnkamp (og til og med benådninger) rykket de våren 1999 opp i toppdivisjonen etter å ha endt på andreplass i Division One, og der holdt de seg i elleve sesonger, uten at det ene og alene var grunnet sportslig suksess.

Deres debutsesong med sjetteplass våren 2000 var deres beste i NCEL Premier, men da de i 2006 igjen endret navn til Brodsworth Welfare, hadde de nemlig endt sist for andre gang på tre år, og også i 2007 endte de som jumbo og var igjen avhengig av benådning. Da det gjentok seg i 2010, var det omsider ingen redning, og de måtte ned i NCEL Division One, der de umiddelbart endte med ny jumboplassering og forlot NCEL for å returnere til Doncaster & District League. Der ble de ett år før de i 2012 tok steget opp i Central Midlands League North Division. Fire sesonger ble det der, og det så ut til at de hadde etablert seg greit i denne ligaen/divisjonen da det skjedde ting etter sesongavslutningen 2016.

Det er også her man kan være uenige om det fortsatt er samme klubb, for det virker som om hele styret og en rekke spillere rett og slett flyttet til Bentley og tok navnet AFC Bentley; nærmest som en ny Bentley-klubb noen få måneder etter at Bentley Colliery hadde gått konkurs. Samtidig ble det bekreftet at Brodsworth Welfare fortsatt ville spille, selv om de igjen måtte returnere til Doncaster & District League og stille med det noen mente var U18- og til og med U16-spillere. AFC Bentley gjør åpenbart krav på Brodsworth-klubbens historie som sin egen, og ut fra både avisartikler og diverse forum å dømme er det flere som ser ut til å støtte dette. På forumene er det dog også debattanter som ganske riktig påpeker at AFC Bentley kun er folkene som drev Brodsworth Welfare, og at man så lenge sistnevnte fortsatt spiller fotball må se på de som det «virkelige» Broddy, mens det er AFC Bentley som må ses på som en ny klubb.

Jeg er tilbøyelig til å si meg enig med sistnevnte poeng, men uansett er det åpenbart at det både i forkant og under denne prosessen har vært personlige konflikter i bakgrunnen. Det som også er tydelig er at det har sørget for stor forvirring også i deler av groundhopping-miljøet. Det er nemlig en stund siden jeg mistet tellingen på hvor mange som etter å ha sett mitt besøk til deres Welfare Ground har tatt kontakt for å spørre om Brosdworth Welfare faktisk spiller fortsatt og om de faktisk spiller sine hjemmekamper på Welfare Ground. Jeg har kunnet svare bekreftende på begge spørsmål, og jeg kan for så vidt godt forstå hvorfor de spør, for deres Welfare Ground hadde også vært på min radar en stund.

Jeg hadde ikke vært lenge innenfor portene før en klubbrepresentant kom ilende over etter å ha observert meg i ferd med å ta bilder av anlegget. For andre dag på rad skulle jeg få en dose kjeft, og han informerte om at de hadde spillere i sitt lag som var under 18 år, og at man ikke satt pris på at «barn» ble fotografert. Etter å ha beroliget ham med at jeg var en groundhopper som hadde hatt anleggets hovedtribune som motiv, myket han opp noe. Man kan vel si at dette dessverre sier noe om samfunnet vi lever i, men samtidig synes jeg det virker voldsomt overdrevet når man skal få panikk fordi noen tar bilder ved hjemmebanen til et seniorlag i fotball. Uansett kunne han bekrefte at det var gratis inngang, og at det som forventet ikke hadde blitt trykket noe kampprogram. Jeg takket foreløpig for praten og fortsatte min runde rundt banen mens jeg fotograferte så diskret jeg kunne.

Uten at jeg skal spekulere i hvor lenge Welfare Ground har vært hjemmebane for Broddy, mistenker jeg at det er nokså lenge, og for alt jeg vet kan det være helt fra starten. Her spilte senere Football League-spillere som Danny Schofield og David Speedy tidlig i sine karrierer, og sistnevnte jobbet faktisk også som gruvearbeider i den lokale gruven da han som tenåring spilte for klubben. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, og fikk den flotte hovedtribunen på min venstre hånd, der den står midt på denne langsiden. Den er tydeligvis bygget i mur, og har støttepilarer i stål, mens betongavsatsene i dens indre byr på sitteplasser i form av trebenker. Bak mål på bortre kortside finner man en ståtribune med betongavsatser under tak, og denne skal ha blitt reist i 2002. Ellers er det hard standing det går i.

På den andre kortsiden har man bak mål fotballklubbens klubbhus, og det var dit jeg nå satt kursen. Noen bar var det dårlig med, men de trivelig jentene i kjøkkenet kunne i hvert fall fiske frem en boks Cola og tilberede en sausage & bacon bap (£1,80) for meg. Min samtalepartner fra tidligere kom for å låse seg inn på sitt kontor i hjørnet, og han lovet å forsøke å finne en pin som han mente de hadde liggende. I mellomtiden ga han meg et program fra 2013/14-sesongen som jeg kunne kikke litt i mens vi ventet på avspark klokka 14.30. Han virket forresten lite snakkesalig hva gjaldt denne nevnte splittelsen og dette som har med den nye AFC Bentley å gjøre, som rett og slett virket som et sårt tema, og jeg ble derfor ikke noe særlig klokere med tanke på denne litt forvirrende situasjonen.

På dette tidspunktet fikk jeg også melding av Katie, som hadde ankommet Littletown sammen med Lee og John McClure, og nå etterlyste meg. De hadde åpenbart ikke sett statusoppdateringene jeg tidligere hadde postet i full frustrasjon mens jeg satt fast på toget og innså at dagens plan A måtte utgå. Det var ikke mye jeg kunne gjøre med det, men likevel fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet da hun fortalte at jeg var hovedgrunnen til at de hadde valgt seg Littletown denne dagen. Men som sagt, lite å gjøre med det, og selv om det var kjipt at jeg ikke fikk støtt på de igjen, deppet jeg ikke nevneverdig over at jeg endte opp med en plan B som tross alt hadde fristet meg en god stund. Nå dro det seg også mot kampstart, så det var bare å gjøre seg klar.

I mangel på et program hadde jeg igjen tatt en ny kikk på tabellen ved hjelp av nettet for å friske opp hukommelsen. Dagens kamp dreide seg altså om ligapoeng i Doncaster & District League Division One, som er denne ligaens andre nivå, og dermed ensbetydende med step 9 (eller nivå 13 totalt, for de som ikke skulle skjønne denne terminologien). De fleste klubbene i denne divisjonen var allerede ferdigspilt hva gjaldt ligasesongen, og det var allerede klart at den hadde blitt vunnet av en annen klubb med en fortid på høyere nivåer – nemlig Yorkshire Main, som med 13-0-1 på sine 14 kamper hadde gjort seg fortjent til tittelen. Broddy hadde dog allerede sikret seg andreplassen med kun to tap og resten seire, og de skulle nå opp mot et Bawtry Town som befant seg på nest siste plass av de kun åtte klubbene i divisjonen.

Med et kvarter spilt har jeg i mine notater beskrevet at hjemmelaget har dominert, og at deres nummer 8 Sam Kirk har vært frisk og flere ganger kommet seg fri og til innlegg på venstrekanten. Omgangen var halvspilt da vertene fikk uttelling etter at spissen Joel Tomlinson fikk to muligheter. Hans første avslutning ble blokkert, men han kom seg opp og satt ballen i mål – via en uheldig Anthony Nawn som styrte ballen i eget mål, slik det så ut fra min posisjon, men alle parter synes enige i at så ikke var tilfelle og krediterte Tomlinson, så jeg får ta det for god fisk. Uansett ble ledelsen doblet til 2-0 seks minutter senere da Sam Kirk ble spilt gjennom og trillet ballen forbi Bawtry-keeperen og i mål.

Gjestene fikk en god mulighet rett før pause, men etter at deres nummer 7 trakk seg flott inn i feltet, gikk hans avslutning rett på Broddy-keeperen. I stedet gikk hjemmelaget rett i angrep med en hurtig kontring, og ballen endte hos Joe McIntosh som fikk all verdens boltreplass da han ble spilt gjennom alene med keeper og sendte ballen i mål til 3-0. Like etter blåste kamplederen i fløyta slik at det fortsatt var stillingen ved sidebytte. I pausen fikk jeg for øvrig svært interessant informasjon da jeg gikk for å hente meg en ny Cola, for min tidligere samtalepartner uttrykte nemlig forhåpninger om at klubben allerede neste sesong vil kunne være tilbake i Central Midlands League. Doncaster & District League er jo en feederliga for denne, men så spørs det om de får rykke rett opp dit eller om de må innom toppdivisjonen først.

Det ville i hvert fall slik jeg ser det vært et tilskudd til CML, som tydeligvis har mangel på klubber om man skal dømme ut fra måten de har fylt opp sin liga med reservelag de siste sesongene. Uansett; Bawtry Town sjokkerte vertene ved å ga rett i angrep etter pause, og i andre omgangs første minutt reduserte Anthony Nawn til 3-1. Vertene hadde imidlertid hatt flere gode sjanser til å øke ledelsen igjen da deres nummer 17 presterte å skyte over fra en meters hold. Jake Tomlinson misset imidlertid ikke da han i det 69. minutt ble spilt gjennom med en utsøkt pasning som forsvareren hadde akkurat ett nummer for små sko til å få en tå på. 4-1. Gang på gang hadde vertene tredd baller gjennom Bawtry-forsvaret, og det var også tilfelle fem minutter senere, da det var Jack Oldroyd sin tur til å bli spilt gjennom og øke til 5-1. Den siste spikeren i kista ble satt inn av Ethan Gorrill med ti minutter igjen, og 6-1 ble sluttresultatet.

Jeg hadde talt meg frem til 22 tilskuere, og man hadde fortjent noe større tilskuertall enn dette, så man får bare krysse fingrene for at de får sin plass i CML og dermed kan ta steg oppover igjen. Jeg ble igjen en liten stund, og fikk et par av hjemmelagets spillere til å hjelpe meg med å få bekreftet riktige målscorere før folk begynte å forlate åstedet og jeg fulgte eksempelet. Jeg spaserte bort til bussholdeplassen der buss 50A snart kom med kurs mot Doncaster, og etter et kvarters tid kunne jeg traske gjennom Frenchgate-senteret som er tilknyttet både bussterminalen og jernbanestasjonen. Jeg tok plass på første og raskeste tog mot London for å returnere til Reading samme vei jeg hadde kommet. På tuben møtte jeg for øvrig et par Maidenhead-fans som jeg bare måtte gratulere med opprykk til Conference Premier etter at de hadde sikret tittel og opprykk med borteseier over Margate.

Jeg kom meg omsider tilbake til Reading, og etter en svipptur tilbake på hotellet gikk jeg til puben The Horn for å se om noen av Reading-gutta var ute på livet. Det var de, og dermed endte det med en langt senere lørdagskveld enn planlagt. Turen gikk videre til Pavlov’s Dog, tilbake til The Horn, og derfra til nattklubben After Dark, hvor jeg ble værende altfor lenge. Det hadde da også vært en dag der ting ikke hadde gått helt etter planen, men som tross alt hadde vært en suksess. Brodsworth Welfare og deres Welfare Ground var et flott bekjentskap. Nå gjensto kun turens siste overnatting og en aller siste kamp før det var på tide å vende snuta hjemover. Det var bare å nyte det mens jeg kunne.

English ground # 421:
Brodsworth Welfare v Bawtry Town 6-1 (3-0)
Doncaster & District League Division One
Welfare Ground, 29 April 2017
1-0 Joel Tomlinson (23)
2-0 Sam Kirk (29)
3-0 Joe McIntosh (44)
3-1 Anthony Nawn (46)
4-1 Joel Tomlinson (69)
5-1 Jack Oldroyd (74)
6-1 Ethan Gorrill (81)
Att: 22 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £2,50

Next game: 30.04.2017: Charlton Athletic v Swindon Town
Previous game: 28.04.2017: Bedfont Sports v Spelthorne Sports

More pics

Fredag 28.04.2017: Bedfont Sports v Spelthorne Sports

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hannah var ingensteds å se da jeg kom ned til frokost ved Bewdley Hotel denne morgenen, men hennes far fikk stjerne i boka ved å spørre om jeg ville ha black pudding med min frokost, og han disket snart opp med en herlig full english breakfast. Med en slik start på dagen kunne jeg etter hvert ta fatt på dagens reise, men hvor skulle så ferden gå denne fredagen? Jeg hadde en stund vurdert mulig hjemreise denne dagen, men flyprisene var en av de medvirkende årsakene til at jeg til slutt bestemte meg for å utsette den et par dager. Så var det det å finne en fredagskamp, og utvalget var klart mindre enn dagen før, men jeg hadde tidlig merket meg at Bedfont Sports sto oppført med hjemmekamp og til slutt vel også var det eneste alternativ som ikke ville være en revisit for undertegnede.

Noen dager tidligere hadde jeg omsider bestilt fly hjem på søndagen, og turens to siste overnattinger ble booket i Reading, så det var dit jeg nå skulle da jeg drasset bagasjen med meg til bussholdeplassen rett opp i veien, ved den store viadukten til Severn Valley Railway. Kanskje burde jeg sjekket om jeg kunne benyttet den til Kidderminster, for buss 125 var åpenbart forsinket, og det begynte også å regne der jeg ventet stadig våtere. En sjekk av ruteplanen bekreftet avgang klokka 10.26, men først rundt ti minutter senere kom den. Jeg mistenkte at jeg nå ville miste togforbindelsen videre fra Kidderminster, men med nød og neppe rakk jeg å kaste meg på 10.55-toget til Birmingham Moor Street før det forlot plattformen.

Etter togbytter ved Birmingham Moor Street og Leamington Spa, ankom jeg til slutt Reading rundt klokka 13.30. Innsjekking ved Great Expectations var ikke før om halvannen time, så jeg slo meg ned med en pint ved stasjonspuben The Three Guineas. Da jeg plutselig kom på at den 23. utgaven av Reading Beer & Cider Festival var i gang, bestemte jeg meg for å ta den siste slurken og traske ned allerede for å se om jeg likevel fikk sjekket inn. Det var åpenbart ikke noe problem, og snart fikk jeg slengt fra meg pikkpakket og satt av gårde igjen. På veien forbi Market Place ble jeg fristet til å stoppe innom matmarkedet for å fylle på energilagrene med en tysk currywürst, men snart krysset jeg over til Caversham-siden av jernbanelinjen, og etter at også Themsen var forsert, svingte jeg inn i parken Christchurch Meadows.

Der var det allerede masse folk på utsiden av det enorme teltet, og jeg betalte meg inn med £11. Det fungerer slik at man da får sitt eget pint-glass, og bruker det for å bestille pints, half pints eller 1/3 pints. Med over 550 forskjellige øl og over 150 cider-varianter var det et vanvittig utvalg, og selv de som hadde planer om å være til stede alle fire dagene ville ikke kunne gjøre annet enn å pirke i overflatene. Arrangementets program hadde denne gang dessverre gått i trykken før cider-menyen var klar, men de hadde trykket opp stensiler med liste over ciderene, og det var den seksjonen av teltet jeg satt kursen for. Jeg valgte å teste halve eller 1/3 pints av flere varianter, før jeg fant den aldeles himmelske Autumn Gold-cideren fra Salt Hill ciders. Den måtte jeg be om fullt glass av, og jeg var åpenbart ikke den eneste som hadde satt pris på deres nektar, for det var bare så vidt de klarte å presse ut nok dråper til å servere meg den siste pinten.

Det var etter hvert på tide å komme seg tilbake til stasjonen for å sette kursen mot kveldens kamp, og flere personer hadde faktisk tatt kontakt for å be meg sjekke opp kamparenaen for å forsikre meg om den virkelig skulle spilles ved Bedfont Recreation Ground. Det viste seg nemlig at Bedfont Sports en periode hadde spilt kamper andre steder mens man dessverre la kunstgress på deres hjemmebane, men en sjekk viste at de nå allerede hadde vært tilbake en stund. Jeg så da også at de sto oppført med kunstgress i ukens ‘Football Traveller’, og jeg må innrømme at det ikke akkurat økte min entusiasme. Jeg vurderte faktisk å heller bli værende på øl- og cider-festivalen i Reading, men det var tydeligvis ingen Reading-kompiser som hadde slike planer denne kvelden, så jeg satt meg derfor likevel på 17.12-toget fra Reading mot London Waterloo.

Dette somletoget til London brukte rett i underkant av en time til Feltham, der jeg steg av og gikk for å vente på buss H25 ved holdeplassen rett på utsiden av stasjonen. Denne skal ha hyppige avganger, men uvisst av hvilken grunn varte og rakk det mens køen vokste uten at vi så noe til en slik buss. Et utall av busser passerte, inkludert minst 3-4 busser som til tross for riktig nummer var på vei i motsatt retning, men omsider kom det en buss som nå ble så fullstappet at den ikke engang hadde plass til alle passasjerene. Heldigvis var det bare 10-15 minutter jeg måtte stå som sild i tønne, før jeg kunne stige av på Hatton Road, like utenfor oppkjørselen til Bedfont Recreation Ground – eller Bedfont Sports Club, som komplekset der offisielt nå heter.

Bedfont er i dag hovedsakelig et boligområde som har drøyt 12 500 innbyggere om man inkluderer områder som Hatton. Bedfont har historisk sett sortert under Middlesex, men i 1965 ble det nye grevskapet Greater London opprettet, og majoriteten av det gamle grevskapet Middlesex ble en del av Greater London, der Bedfont befinner seg helt ved dets vestlige yttergrense mot Surrey. Dette området forvandlet seg totalt da Heathrow Airport åpnet rett etter andre verdenskrig og ble den klart største arbeidsplassen i området; noe som også betød et behov for flere boliger. Bedfont ligger for øvrig rett under innflygningen til Heathrow, og den sørlige rullebanen er kun noen få hundre meter i luftlinje fra banen der jeg nå skulle se kamp.

Utenfor er det blant annet både en ‘skate-park’ og et par mindre kunstgressbaner, og til tross for at man med det nye kunstgresset nå visstnok skal ha også aldersbestemt fotball på hovedbanen, var det åpenbart på disse små banene at en haug av unger nettopp hadde spilt, for det krydde av barn og foreldre på utsiden der. Der var også inngangen til klubbhuset og dets bar, men jeg gikk først for å sikre meg et program fra inngangspartiet. Planen var å betale for programmet for så å senere returnere for å betale meg inn etter en tur i baren, men programmet var inkludert i prisen. I stedet foreslo karen der at jeg betalte meg med £6, for deretter å bruke programmet som bevis på betaling, selv om han mente han skulle klare å huske meg.

Det var helt greit at programmet var inkludert i prisen, for det var ikke mye å skryte av. I deres forsvar sto det jo også på forsiden at det var et simplere og «midlertidig program» mens man utførte arbeidet med det hersens kunstgresset, uten at jeg kan forklare hvilken innvirkning et slikt arbeid skulle ha på programkvaliteten. For den som er vant med norsk fotball, ville jo selvsagt den enkle 8 siders blekka fremstått som noe ganske fantastisk, men den inneholdt egentlig kun en velkomsthilsen, bortelagets historie, to ufullstendige spillertropper (der hjemmelagets var fullstendig blank) og reklame for deres nye 3G-matte som de tydeligvis gjerne ville leie ut. En tabell kunne man da med fordel ha inkludert…

Bedfont Sports ble stiftet så sent som i 2002, da medlemmer av Sunday League-klubben Bedfont Sunday ville prøve seg med satsing i den «ordinære» lørdags-pyramiden. Den nye klubben spiste snart opp ungdomsklubben Bedfont Eagles, og tok i 2003 plass i Hounslow & District League, som de vant på første forsøk. Dermed rykket de opp i Middlesex County League, og med et andre strake opprykk klatret de raskt opp i denne ligaens toppdivisjon. Etter tredjeplass våren 2009 fikk Bedfont Sports rykke opp i Combined Counties League Division One. I sin tredje sesong i CCL, sikret de seg våren 2009 andreplassen bak suverene Guernsey, og rykket dermed opp i CCL Premier, der de har holdt seg siden.

Denne ligaen var nå så godt som ferdigspilt for sesongen, og dette var kun en av tre hengekamper som gjensto. Bedfont Sports hadde allerede sikret seg sin beste ligaplassering noensinne, og uavhengig av kamputfall ville de overgå 13. plassen de endte med i både 2013 og 2016. De befant seg før kampen på en 11. plass, mens gjestene og lokalrivalen Spelthorne Sports la beslag på en åttendeplass. Alle klubbene foran på tabellen var ferdigspilt, med Hartley Wintney som suveren vinner (for andre sesong på rad, og nå får de også rykke opp), og med tre poeng som skilte de to lagene som denne kvelden skulle møtes, ville Bedfont Sports med seier kunne innhente kveldens motstander og sikre seg åttendeplassen.

Også inne i klubbhuset var det godt besøkt, og mange av de som lesket strupen var åpenbart foreldre og andre som hadde sett det som måtte ha vært av kamp eller tilstelning for de yngre. Man kan jo bare se for seg NFF og andre her hjemme hoderystende ville tatt avstand fra et slikt tilbud, og for dem ville det nok spilt mindre rolle at alle så ut til å storkose seg. Selv betalte jeg £3 for en pint Stowford Press som ble servert meg av en usedvanlig barmfager frøken, og jeg satt meg ned for å kikke på programmet som ble lest gjennom på et minutt eller to. Jeg hadde ved ankomst støtt på Chris Bedford, som før denne sesongen tok over utgivelsen av ‘Football Traveller’, og da jeg nå gikk for å ta meg inn via telleapparatene, traff jeg ham igjen rett på innsiden, der han ville forære meg et eksemplar av kommende ukes utgave.

Jeg har så vidt kikket innom dette anlegget tidligere, både i august 2015, og igjen noen måneder senere da jeg i romjula det året besøkte naboen Bedfont & Feltham, hvis hjemmebane The Orchard ligger rett ved siden av. Jeg så visse små endringer siden den gang, i tillegg selvsagt til den store endringen som betød at jeg ikke rakk hit før de hadde gravd opp naturgresset og erstattet det med dette svineriet de nå skulle spille på. Anlegget entres uansett på den ene langsiden, der man i tillegg til et stort overbygg fra klubbhuset også har en sittetribune lenger opp på denne langsiden. På kortsiden sett til venstre herfra har man rett bak mål et typisk eksempel på de nymotens prefabrikerte tribunene. I dette tilfellet er det snakk om en sittetribune, og ellers er det hard standing her, som det også er på resten av anlegget på de seksjoner der det ikke er tribuner.

På bortre langside er det mer hard standing, i tillegg til at man på midten har en sittetribune, og det kan jo nevnes at klubben er en av mange som sikret seg billige plastseter fra OL-arenaen som i 2012 ble brukt til blant annet svømming. Helt nederst på denne langsiden er det for øvrig et snodig parti der et merkelig smalt overbygg gir delvis tak over hodet til de som skulle velge å stå her. Også på den siste kortsiden er det slike overbygg som virker merkelig dimensjonert, der de kun gir ly om man står nærmere enn en halv meter fra gjerdet i bakkant, mens asfalten som gir den hard standing som ellers er her ikke begynner før lenger ut mot banen. Merkelig nok hang det også flere plastseter oppe på gjerdet her, nærmest som til pynt, men man kan bare gjette seg til hva slags funksjon de hadde. Til tross for kunstgressbanen har deler av Bedfont Recreation Ground fortsatt i hvert fall en liten dose karakter.

På min runde rundt banen hadde jeg truffet på groundhopperen Paul White, som uttrykte overraskelse over å se meg her. Det var visst kunstgressbanen som gjorde at han mistenkte at jeg til slutt ville styre unna, men som jeg igjen fortalte ham så var det jo ikke akkurat flust med alternativer om jeg først skulle se fotball denne kvelden, selv om jeg måtte innrømme at øl- og cider-festivalen hadde vært et fristende alternativ om jeg hadde fått selskap av noen kjente. Jeg hadde også fått med meg lagoppstillingene som hadde blitt rablet ned på en tavle, slik at jeg kunne koble navn til fjesene, uten at det var spesielt mange navn jeg dro kjensel på. Nå er jo denne ligaen ikke den jeg kjenner best av step 5/6-ligaene, og det er vel ingen hemmelighet at jeg foretrekker de lenger nord, der de foreløpig også har avstått fra å inkludere reservelag.

Nå var det uansett på tide å sparke i gang kampen, og et interessant poeng var at hjemmemanager Paul Johnson skulle opp mot sin gamle klubb. Jeg forsøkte å ignorere underlaget slik jeg til en viss grad klarer her hjemme hvor det dessverre har blitt normen. Jeg klarte det nok ikke helt denne gang, og det kan jo også ha noe å gjøre med at det rett og slett ikke var noen spesielt god kamp. Innimellom forsøk på å utnytte underlaget til å med temmelig vekslende hell drive småspill med pasninger frem og tilbake, var det imidlertid et par halvsjanser. Jeg har dessverre surret bort notatene mine fra denne kampen, men husker at fløytesignalet som varslet om pause nesten føltes som omgangens høydepunkt for min del.

Innen den tid hadde jeg også rukket å få huden full av en kar som kom løpende minst 15-20 meter for å lekse opp for meg hvordan det var forbudt å røyke utenom «det oppmerkede røykeområdet». Han må ha vært voldsomt plaget der han til tross for avstanden faktisk var den personen som var nærmest meg på det aktuelle tidspunkt. Merkelig nok så jeg aldri noe oppmerket røykeområde der, om man da ikke regner et askebeger utenfor inngangen til klubbhuset som oppmerking (midt i det mest trafikkerte området av hele anlegget). Siden de var så opptatt av sikkerhet og helse, var det derimot merkelig at det ikke var noe problem med hasardiøs kjøring med diverse sparkesykler som førte til at jeg to ganger med nød og neppe unngikk å bli påkjørt. Andre var ikke så heldige, og blant de var en kar som fikk hele pinten sin helt over seg idet han kom ut fra baren. Det er vel bare et tidsspørsmål før en eller annen gamling blir rent i senk og skader seg.

Dette sto uansett i stil til atmosfæren for øvrig, som ble preget av voldsom skriking og hyling fra en hel horde unger som var mer opptatt av å jage hverandre rundt (når de ikke forsøkte å kjøre ned folk med sparkesyklene) enn å se på kamp. Her er det ikke bare å fordype seg i kampen, for man bør også holde et våkent øye med omgivelsene. Det er sikkert bare jeg som har blitt en gretten gammel gubbe, men samtidig er det vel også slik det gjerne blir når man får disse sportskompleksene med kunstgressbaner som alle klubbens lag spiller på. Klubben føler sikkert at det er det som gjør de til en såkalt community club, og fra deres ståsted er det i hvert fall positivt at de får barna og ungdommen engasjert.

Samtidig ble jeg overrasket over at kveldens tilskuertall etter hvert ble annonsert som kun 86, for det virket nesten som om kun de støyende ungene alene sto for et nesten like høyt nummer, og jeg hadde tippet et par hundre. De kan ikke ha regnet med alle ungene, og samtidig åpnet de etter hvert også dørene fra klubbhusets bar ut mot banen. Jeg fikk uansett søkt tilflukt med en pint i baren for å la trommehinnene hvile litt før de to lagene igjen skulle innta banen. Pausepinten med Stowford Press var vel det foreløpige høydepunktet så langt siden kampstart, men det var kanskje lov å håpe på bedre saker etter hvilen?

I første omgang hadde det når sant skal sies egentlig vært mer spennende å følge flytrafikken til og fra Heathrow, der store jumbojets suser forbi rett over hustakene på utsiden. I likhet med hos naboen Bedfont & Feltham er nok det en måte å gjenkjenne de lokale på, for de vil sannsynligvis være de som ikke kikker opp på flyene. I andre omgangs sjuende minutt fikk man i hvert fall noe å juble for, eller le av, eller alternativt riste frustrert på hodet over. Spelthorne-keeperen burde hatt full kontroll på et skudd fra hjemmelagets Jake Hicks, men vartet opp med en vanvittig keepertabbe da han klarte å fomle ballen over streken slik at det sto 1-0. For å gjøre en lang historie kort, var det en og annen sjanse etter dette, men det var fortsatt ingen festforestilling. Dette viste seg å bli kampens eneste mål, og det ebbet altså ut med 1-0 og hjemmeseier.

Jeg hadde siktet meg inn på 22.16-toget fra Feltham, og hadde tid til en siste pint før jeg gikk for å ta en av bussene tilbake dit. Jeg forlot Bedfont Sports med et inntrykk av å ha sett en klubb som er på oppadgående, godt hjulpet av sin nye plastmatte som vil gi inntekter i tillegg til å samle alle klubbens aktiviteter og lag. Selvsagt brillefint sett fra klubbens ståsted, men for min del fristet nok ikke opplevelsen til gjentakelse, slik at mitt første besøk hos Bedfont Sports etter all sannsynlighet også ble mitt siste. Jeg hadde i stedet begynt å se frem mot morgendagen da jeg igjen steg på buss H25 og etter hvert returnerte til Reading, der grinebiteren umiddelbart trakk seg tilbake og tok kvelden.

English ground # 420:
Bedfont Sports v Spelthorne Sports 1-0 (1-0)
Combined Counties League Premier Division
Bedfont Recreation Ground, 28 April 2017
1-0 Jake Hicks (52)
Att: 86
Admission: £6
Programme: Included
Pin badge: £3

Next game: 29.04.2017: Brodsworth Welfare v Bawtry Town
Previous game: 27.04.2017: Bewdley Town v Wellington Amateurs

More pics

Torsdag 27.04.2017: Bewdley Town v Wellington Amateurs

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette var noe så uvanlig som en torsdag med en nokså fyldig fotball-meny, slik man gjerne ser mot slutten av sesongen, da slike hengekamper gjør at det i seg selv ikke er altfor ekstraordinært på denne tiden av året. Likevel var det ingenting som endret min tidlige oppfatning av hvilken kamp jeg ville velge meg denne torsdagskvelden, selv om playoff-kampene i Isthmian Premier var satt opp på denne datoen, og etter hvert fristet noe med en mulig revisit til Bognor Regis Town. Først søndagen før denne uka hadde jeg bestemt meg etter å ha tatt en siste kikk på kampprogrammet, og hotell ble derfor booket etter at jeg til slutt besluttet å besøke Bewdley Town og deres hjemmebane Ribbesford Meadows.

Derfor var det med Worcestershire som destinasjon at jeg forlot Manor Park House i øst-London og slepte med meg bagasjen ned til Overground-stasjonen Woodgrange Park. Første etappe på min utvalgte rute gikk med 09.21-toget til Walthamstow Queen Street, der jeg steg av og trasket bort til Walthamstow tube-stasjon for å ta Victoria Line ned til Euston. Etter å ha kjøpt inn litt frokost kunne jeg la 10.23-toget frakte meg fra Euston til Birmingham New Street, før dagens siste togetappe gikk med tog fra Birmingham Moor Street til Kidderminster. Derfra måtte jeg ha buss videre til Bewdley, men jeg hadde egentlig nokså god tid, og valgte derfor å ta en rask pitstop og bevilge meg en pint ved puben The Railway Bell, et steinkast fra Kidderminster stasjon.

Jeg skulle gjerne tatt meg til Bewdley med museumsjernbanen Severn Valley Railway, som går fra nettopp Kidderminster i Worcestershire til Bridgnorth i Shropshire, og har Bewdley som tidlig stopp på veien dit. Britene er svært flinke til å holde liv i disse gamle jernbanelinjene i form av sine museumsjernbaner, og Severn Valley Railway er en av de mest populære og mest kjente. De fleste store museumsjernbanene startet visst opp for sesongen denne uken, men av en eller annen grunn holdt Severn Valley Railway dessverre stengt akkurat denne dagen. Jeg kom meg jo likevel dit etter at jeg fikk tømt glasset og steget på 13.31-bussen, men det hadde jo vært litt artig å kunne kombinert med en togtur med damplokomotiv. Det får bli en annen gang, og jeg kan jo dessuten ha det i bakhodet når jeg eventuelt besøker AFC Bridgnorth.

Buss 125 svingte først innom Kidderminster sentrum og busstasjonen der, men vi var snart på vei vestover mot Bewdley, og etter tjue minutters tid kunne jeg stige av bussen et steinkast fra Bewdley Hotel, der jeg hadde betalt £40 for kost og losji. Det var tross alt noen få minutter til innsjekking klokka 14.00, men jeg ante grunn til bekymring da jeg ble møtt av låste dører. Puben i første etasje sto oppført med åpningstid klokka 15.00. Siden det var i ferd med å begynne å regne, hadde jeg ikke voldsomt lyst til å stå og vente ute i en time, og da klokka hadde passert to med nesten et kvarter, var det fortsatt ikke noe tegn til liv. På det tidspunktet hadde jeg også tatt en runde rundt bygget for å forsikre meg om at det ikke var en annen inngang, samtidig som jeg fire-fem ganger forsøkte å ringe uten å få svar.

Derfor ga jeg opp og krysset i stedet elven for å slå meg ned på Wetherspoons-puben George Hotel, der jeg i hvert fall ville få et måltid mens jeg kunne orientere meg litt på nettet. Der fant jeg hotellets Facebook-side og spurte om de ikke ville ha gjester i dag, samtidig som jeg uttrykte håp om at jeg ikke måtte overnatte utendørs. Det gikk ikke altfor lenge før en frøken svarte ved å hevde at hun ikke hadde hørt noen telefon, men hun kunne i det minste fortelle at rommet i hvert fall var klart. Det var bare å drikke opp og traske tilbake dit, og da den unge sjarmerende Hannah beklaget og fikk sjekket meg inn, fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet for å ha vært såpass krass. Jeg valgte å slå en strek over episoden og la henne servere meg en pint før jeg igjen var på farten ut for å utforske Bewdley litt nærmere.

Bewdley er en liten by som ligger nord i grevskapet Worcestershire – noen få kilometer vest for Kidderminster, og rundt 35 kilometer sørvest for Birmingham. Byen har snaut 9 500 innbyggere, og ligger idyllisk til langs elven Severn. Rett i nærheten ligger også både nasjonalparken Wyre Forest og West Midland Safari Park, og også dette er nok medvirkende til at Bewdley er et populært turistmål. I tillegg til den nevnte museumsjernbanen er byen også kjent for sin Severn Bridge, som er broen jeg tidligere hadde gått over da jeg krysset over elven. Denne ble nå igjen krysset da jeg tilbake inn i sentrum, og på veien stusset jeg litt over at jeg hørte toget på Severn Valley Railway tute oppe ved byens stasjon. Snart så jeg også dampen fra lokomotivet der det åpenbart tok seg over den store viadukten like oppe i veien for min base. Kanskje var det kun private funksjoner i dag, eller en dag viet til test-kjøring.

Bewdley har et godt utvalg av puber og barer, og som neste stoppested valgte jeg meg puben The White Swan, før jeg gikk ned til elven igjen for å teste The Cock & Magpie. Jeg likte den første best, og returnerte dit for et siste glass før jeg begynte å tenke på turen ut mot Ribbesford Meadows. Bewdley Towns hjemmebane ligger imidlertid veldig grisgrendt til ute på landet sør for byens sentrum. Jeg hadde av alle blitt rådet til å ta en taxi i stedet for å gå minst en drøy halvtime langs worcestershirske landeveier uten hverken skulder eller belysning. Det siste var foreløpig ikke noe problem før etter kampslutt, men jeg var aldri i tvil om jeg skulle takke ja da pubverten ved The White Swan tilbød seg å bestille en drosjebil for meg.

Etter at drosjekusken hadde plukket meg opp og satt kursen mot Ribbesford Meadows, ble det klart for meg at jeg hadde gjort et riktig valg. Det var ikke lange turen i en bil, men å gå den virket lite fristende, og det slo meg at den muligens ville få en eventuell gåtur til selv Morpeth Towns hjemmebane til å fremstå som en søndagstur. Her ute i gokk svingte vi snart inn på oppkjørselen som førte til anlegget, og jeg ble sluppet av på parkeringsplassen i enden av denne. Jeg hadde omtrent ikke før fått betalt sjåføren før en kjent skikkelse ankom idet jeg sto og knipset bilder av skiltene ved inngangspartiet. Ken Hall er en groundhopper fra Leicester som jeg de siste årene har støtt på både her og der, og Leicester City-supporteren hadde også valgt seg Bewdley som destinasjon denne kvelden.

Vi betalte oss inn, men jeg stusset litt over at jeg kun ble avkrevd £2 i inngangspenger, da det virkelig mistenkelig billig. «£2?», gjentok jeg spørrende, men kvinnen som sto ved inngangspartiet svarte igjen bekreftende, så jeg tenkte som så at det muligens var et tilbud for å trekke folk på en i utgangspunktet nokså ubetydelig torsdagskveld helt i avslutningsfasen av sesongen. Jeg fikk vite at baren var å finne i klubbhuset på utsiden av anlegget, men før jeg satt kursen dit ville jeg ta en runde rundt banen for å kikke meg litt rundt og knipse noen bilder. Jeg hadde hørt andre personer skryte av Ribbesford Meadows da de hørte at jeg skulle dit, og til tross for en avsides beliggenhet, ligger Bewdley Towns hjemmebane virkelig idyllisk til ved elven Severn som renner forbi få meter fra banen.

Flere Bewdley-klubber har tidligere vært i aksjon, men dagens Bewdley Town så dagens lys i 1978, etter en sammenslåing mellom Bewdley Old Boys FC og Woodcolliers FC. Den nye klubben spilte i Kidderminster & District League inntil 1999, da de tok steget opp i West Midlands (Regional) League. Der tok de plass i daværende Division One South, og denne divisjonen ble vunnet i 2003, men sannsynligvis var ikke-oppfylte stadionkrav grunnen til at de ikke fikk rykke opp. To sesonger senere hadde de to regionale Division One-avdelingene blitt omgjort til en Division One og en Division Two, og da Bewdley Town i 2005 sikret andreplassen i førstnevnte, var det nok til å få rykke opp i toppdivisjonen, WMRL Premier, der de har holdt seg siden.

I perioden 2007-2009 tok klubben tredjeplassen i ligaen tre sesonger på rad, og det står fortsatt som deres beste ligaplassering. Senere har klubben måttet gjennomgå et generasjonsskifte, og slet tyngre et par sesonger, men virker nå å være på vei oppover igjen. Kveldens kamp var deres nest siste ligakamp for sesongen, og de befant seg på en sjuendeplass på tabellen, med fortsatt mulighet på sjetteplassen. Gjestene var Wellington Amateurs, og Shropshire-klubben lå på 19. og nest siste plass, der de også ville ende. De har hatt en fryktelig tung sesong, og når det så ut som om kun ett lag ville rykke ned, ville de i så fall kun bli reddet av at Gornal Athletic hadde hatt en enda frykteligere sesong. Kveldens kamp var for øvrig omberammet etter at den opprinnelig skulle vært spilt i slutten av januar.

Etter at klubben solgte sin tidligere hjemmebane Garden Meadow i Bewdley, måtte klubben spille en stund på en bane i Kidderminster mens man sparte opp og samlet inn penger til å kjøpe tomten ved Ribbesford Meadows. Deres hjemmebane har siden den gang blitt stadig oppgradert, og jeg nevnte så vidt at den tidligere har hindret klubben i å rykke opp. Det skjedde som nevnt i 2003, og da man omsider fikk opprykket i 2005, var det på betingelse av at man spilte sine hjemmekamper hos Stourport Swifts mens Ribbesford Meadows ble oppgradert. Året etter fikk de tillatelse til å reise både tribuner og flomlys. Det var visst ikke før i 2007 at de returnerte til et oppgradert anlegg som snart fikk en rating som oppfylte kravene for step 6 og etter sigende også skal kunne muliggjøre ytterligere opprykk.

Fortsatt har anlegget kun én tribune som befinner seg på bortre langside, men det er til gjengjeld en original og artig sak. På denne siden av banen har man nemlig en voldsom og bratt skråning, og den lille sittetribunen er rett og slett «boltet» fast med «bolter» som jeg ble fortalt stikker nesten to meter ned i bakken. Tribunen byr for øvrig på sitteplasser i form av benkerader i tre, og er malt i en mørk, nesten klassisk brunfarge som ga meg assosiasjoner til viktoriansk tid og innsiden av den flotte Glasgow Central togstasjon. Denne tribunen ble i sin tid belønnet med prisen for «årets nye non-league tribune» i magasinet Groundtastic (som jeg for øvrig abonnerer på, og kan anbefale for andre med samme interesse).

Rundt resten av anlegget står man på bakken under åpen himmel, mens man ellers på denne langsiden har hard standing, samt en blanding av gress og til og med striper med kunstgress som underlag. Heldigvis er det ikke kunstgress ute på selve banen, som har sine laglederbenker plassert på den andre langsiden, ut mot elven Severn. Den har da også sørget for visse problemer opp gjennom årene, men da jeg under min besiktigelse av banen slo av en prat med banemannen, hevdet han at den bratte skråningen på motsatt side har skapt større hodebry, da vannet ofte renner ned derfra på en bane som har hatt problemer med dreneringen. Det skal de visst forsøke å utbedre denne sommeren. På spørsmål om de ønsket å ta ytterligere et steg opp, fortalte han at manager Phil Mullen gjerne vil dette, men at styret ikke har slike ambisjoner riktig helt ennå, selv om det kan endre seg.

Mens jeg sto der og snakket med ham, kom det sannelig enda et kjent groundhopper-fjes, og Leicester og Leicester City-fansen var godt representert da John Main tråkket inn gjennom portene. Han hadde vært med på hele det offisielle ‘Easter Hop’-arrangementet, men han hadde ikke da nevnt at også han hadde Bewdley Town i kikkerten. Jeg gikk uansett for å hilse på, og nå hadde også kveldens kampprogram ankommet, slik at jeg gikk for å bytte £1 mot et eksemplar. John kunne deretter fortelle at han hadde blitt avkrevd £5 i inngangspenger, som hørtes langt mer riktig ut, så det var nok det korrekte. Uansett var det på tide å sjekke ut klubbens bar, der jeg satt meg ned med en pint Thatchers Gold til £3,50 og kikket i programmet.

I god tid før avspark var jeg tilbake, og omsider kom spillerne ut fra det nye garderobebygget som står i hjørnet mellom nærmeste kortside og langsiden med tribunen, og som visstnok skal være bygget i skandinavisk-importert tre. Etter en noe avventende innledning, tok snart Bewdley Town ikke uventet initiativet, og vi sto vel med en følelse av at det bare var et spørsmål om tid før den første ballen ville ligge i gjestenes nett. Den største overraskelsen var nok at vi hadde passert halvspilt omgang før så skjedde. Richard Costello var mannen som besørget 1-0, og etter dette var det aldri noen tvil. Lewis Pountney doblet ledelsen etter en halvtime, og to minutter senere satt Luke Morris inn 3-0. Det var heller ikke ufortjent at hjemmelaget ledet såpass da lagene gikk i garderoben for å ta pause.

I pausen fikk jeg benyttet anledningen til en rask prat med et par Bewdley-representanter som sto oppe på terrassen utenfor garderobebygget, og en av disse viste seg å være identisk med karen jeg pratet litt med da jeg tidligere i sesongen så de borte mot Malvern Town, da jeg vel lovet at jeg etter hvert ville komme meg til Ribbesford Meadows. En representant for bortelaget var ikke like optimistisk, og jeg skal ikke si om han var sarkastisk da han hevdet at de i utgangspunktet ville si seg fornøyd med å unngå tosifret, men det at han fulgte opp med å si at de nå egentlig kun gledet seg til å få avsluttet sesongen og sett frem mot neste sesong, sier kanskje det meste.

Andre omgang hadde knapt startet før Lewis Pountney scoret sitt andre og hjemmelagets fjerde, og nå var det fullstendig lekestue. To minutter senere puttet Christopher Seekings til 5-0, og kun fem minutter av omgangen var spilt da Luke Morris også ble tomålsscorer ved å øke til 6-0. Dette begynte rett og slett å bli litt pinlig for bortelaget, og det demret vel for meg at min tidligere samtalepartner likevel kanskje bare hadde vært fullstendig ærlig da han ytret et håp om å unngå tosifret. Etter en times spill fikk også Christopher Seekings sitt andre mål for kvelden, men med 7-0 virket det heldigvis for gjestene som om Bewdley tok foten av gasspedalen. De hadde når sant skal sies flere sjanser til å øke ytterligere, men det endte omsider med 7-0 foran det vi talte oss frem til å være 36 tilskuere.

De to Leicester-karene skulle straks av gårde, og John Main tilbød meg skyss inn til Bewdley, men jeg hadde allerede takket ja til samme tilbud fra Ken Hall, så det ble sistnevnte som fikk æren og snart slapp meg av utenfor Bewdley Hotel. Der fikk Hannah og hennes far servere meg to glass før jeg etter hvert tok kvelden. Bewdley Town hadde vært et trivelig bekjentskap, og selv om kampen slik den utviklet seg ikke vil kunne kalles spennende, hadde jeg likevel latt meg underholde. Jeg skal ikke si om det var Bewdley Town som var så gode eller gjestene så usle, men jeg heller mot det siste, eller kanskje en blanding av de to. Jeg var i hvert fall fornøyd da jeg slukket lyset for å få litt søvn før morgendagens ferd ned til Reading, der jeg skulle overnatte de to siste nettene på turen.

English ground # 419:
Bewdley Town v Wellington Amateurs 7-0 (3-0)
West Midlands (Regional) League Premier Division
Ribbesford Meadows, 27 April 2017
1-0 Richard Costello (24)
2-0 Lewis Pountney (31)
3-0 Luke Morris (33)
4-0 Lewis Pountey (46)
5-0 Christopher Seekings (48)
6-0 Luke Morris (51)
7-0 Christopher Seekings (61)
Att: 36 (h/c)
Admission: £2 (£5??)
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 28.04.2017: Bedfont Sports v Spelthorne Sports
Previous game: 26.04.2017: Thurrock v AFC Hornchurch

More pics

Onsdag 26.04.2017: Thurrock v AFC Hornchurch

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg våknet opp i Darlington denne morgenen, ville det naturligvis vært noe mer praktisk og gitt meg en noe enklere reisevei om jeg ble i nordøst ytterligere en dag. Under planleggingen av denne store turen lutet jeg da også lenge mot et besøk hos Prudhoe Town, som skulle være vertskap for tittel- og opprykksjagende Jarrow FC i Wearside League. Jeg vurderte for så vidt også Houghton Main som destinasjon, men hadde til slutt bestemt meg for å holde denne dagen åpen i påvente av playoff-kampene på step 3 og 4, og det var til slutt en av disse som fristet meg sørover. Prudhoe Town får dermed vente litt til, for jeg valgte meg til slutt lokaloppgjøret Thurrock v AFC Hornchurch, og dermed gikk turen i stedet sørover for å se denne playoff-semifinalen i Isthmian Leaue Division One North.

Det er vel sikkert ikke altfor bra å starte dagen med en full english breakfast hver eneste morgen på en såpass lang tur, så jeg valgte denne morgenen å avstå, og nøyde meg i stedet med smørbrød fra den lokale Sainsburys-sjappa før jeg tuslet en kort tur i Darlington sentrum. Jeg hadde lurt litt på om jeg skulle ta en tur ut til Blackwell Meadows for å prøve å få en kikk på hvordan anlegget der nå tok seg ut, men slo det fra meg for i stedet å blinke meg ut 10.29-toget sørover mot London. Etter å ha sjekket ut fra The Dalesman og spasert den korte veien opp til stasjonen, tok jeg plass på dette toget, og to og en halv time senere ankom jeg London Kings Cross. På utsiden av denne stasjonen var det marked denne dagen, og jeg benyttet anledningen til å kjøpe inn lunsj i form av to stk Pork & Black pudding pie før jeg kunne fortsette ferden.

Overnatting hadde bydd på litt av en utfordring denne dagen, med fullbookede hoteller eller stive priser både i Thurrock-regionen og inne i London. Derfor endte jeg opp med å måtte benytte meg av et Guest House i den ikke altfor trivelige bydelen Newham i øst-London, etter å ha fortalt meg selv at jeg tross alt kun skulle sove der. Etter å ha tatt meg til Liverpool Street med tuben, kunne jeg snart stige på et av togene som betjente Manor Park på sin ferd mot Shenfield. Jeg hadde betalt £30 for overnatting ved Manor Park House, som ligger noen få minutters gange fra Manor Park stasjon, og jeg ankom tydeligvis idet husfruen kom tilbake fra et ærend. Jeg fikk raskt slengt fra meg bagasjen, og benyttet anledningen til å innta min innkjøpte lunsj, selv om det nok ikke ville uttrykt stor begeistring hos vertskapet om man skal dømme ut fra etablissementets samling av islamske dekorasjoner.

Jeg hadde imidlertid bedre ting å gjøre enn henge på rommet her, så jeg var meget snart på farten igjen. Det var imidlertid altfor tidlig å sette kursen mot kveldens kamparena, men med tanke på områdets demografi var jeg også meget usikkert på om jeg ville finne en åpen pub i nærheten. Jeg hadde registrert at William the Conqueror kun befant seg noen minutters gange unna, men ville den være åpen og i fortsatt drift i dette området der jeg mistenker at kundegrunnlaget for pubdrift kanskje ikke er det aller beste? Puben viste seg å være åpen den, og en liten gruppe av lokalbefolkningens sannsynligvis mer liberale hadde samlet seg her for å se cricket på TV-skjermene. Etter et glass eller to brøt jeg opp og gikk den korte veien til Overground-stasjonen Woodgrange Park for å sette meg på 16.50-toget til Barking.

Fra Barking gikk neste korte etappe med 17.07-toget som tok meg så langt som til Rainham, der jeg unnet meg en pint på puben The Phoenix før jeg omsider satt meg på buss 372. Denne stoppet like utenfor innkjørselen til Thurrocks hjemmebane Ship Lane. Ikke mange minuttene etter å ha kjørt gjennom Aveley, kunne jeg stige av der etter 15-20 minutter på bussen. Thurrock er den sørvestligste av regionene i Essex, og visse deler av den har nærmest vokst sammen med øst-London. Ikke altfor langt fra Ship Lane ligger det enorme kjøpesenteret Lakeside, som er blant landets største, og dets område er for øvrig kjent for at det har blitt åsted for ulovlige billøp. Ellers ligger non-league klubbene tett som hagl i disse grensetraktene mellom øst-London og Essex, og klubben jeg nå skulle besøke har sitt opphav i Purfleet, som har hatt en tilknytning til både det militære og industri tilknyttet havneanleggene langs Themsen.

Herfra er det heller ikke langt til Dartford-tunnelen eller den nye Queen Elizabeth II Bridge, der man kan krysse over Themsen til grevskapet Kent på den andre siden. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og i inngangspartiet leverte jeg ut £10 i inngangspenger og ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Dette var ganske tykt og innholdsrikt, og etter å ha speidet raskt utover anlegget og beundret den flotte hovedtribunen, oppsøkte jeg klubbhusets bar, der jeg slo meg ned med en flaske Old Mout cider til £3,50 som jeg nippet til mens jeg kikket i det nevnte kampprogrammet.

Klubben som nå var mitt vertskap ble så sent som i 1985 stiftet som Purfleet FC, og da de dette året tok plass i Essex Senior League, var det av en eller annen grunn i ligaens daværende Reserve Division de ble plassert i. Året etter var de imidlertid å finne i ligaens ordinære divisjon, og den vant de på andre forsøk i 1988. Det betød opprykk til Isthmian League og det som da var deres Division Two North, men i 1994 hadde de spilt seg opp i toppdivisjonen. Etter dette befant de seg i Isthmian Premier helt frem til 2004, da en tredjeplass var nok til at de i forbindelse med omstruktureringen med innføringen av de regionale Conference-divisjonene ble flyttet opp i Conference South.

Et år før dette hadde de i 2003 byttet navn fra Purfleet til dagens navn, i et forsøk på å utvide sitt nedslagsområde. Med nytt navn tok de seg for første gang til FA Cupens første ordinære i 2003/04-sesongen, etter ha slått lokalrivalen Dagenham & Redbridge i fjerde og siste kvalifiseringsrunde. De holdt deretter Luton Town til uavgjort 1-1 på hjemmebane før de måtte gi tapt 1-3 etter det som likevel beskrives som en god innsats på Kenilworth Road. Thurrock gjentok bedriften også påfølgende sesong, men denne gang var det Oldham Athletic som gjestet Ship Lane i første ordinære runde. Det endte med knepent tap 0-1, men Thurrocks første sesong i Conference South skulle da uansett vise seg å bli deres beste.

Da man gjorde opp regnskap våren 2005, hadde nemlig Thurrock sikret seg en tredjeplass som betød at de var kvalifisert for playoff om opprykk til Conference Premier. Denne drømmen endte imidlertid med hjemmetap 2-4 for Eastbourne Borough i semifinalen, og de måtte trøste seg med en andre strake triumf i Essex Senior Cup. Tøffere sesonger skulle følge, og i 2009 ble de kun benådet fra nedrykk grunnet Team Bath sitt endelikt. To år senere var det Rushden & Diamonds’ undergang som reddet klubben fra nedrykk. Våren 2012 var det dog ingen som kunne redde de da de endte som jumbo og måtte returnere til Isthmian Premier, men også der slet de. Det andre strake nedrykket var imidlertid svært kontroversielt da de etter sesongslutt ble straffet med poengtrekk for å ha benyttet en ikke-spilleberettiget spiller helt tilbake i august. Det var vel fortsatt ikke kjent da jeg ved mitt besøk hos Lowestoft Town så de kjempe seg til tre bortepoeng mot slutten av den sesongen.

Til tross for at man mente å kunne bevise at hverken klubben eller spilleren selv var klar over dette, førte ikke anken frem, og Thurrock måtte ned i Isthmian League Division One North. Der har de imidlertid kjempet om en retur i sesongene siden den gang, og dette var tredje strake sesong de skulle prøve seg i playoff. For to sesonger siden fikk de 0-5 i sekken borte mot Brentwood Town i playoff-finalen, mens de i fjor fulgte opp andreplassen med å tape semifinalen hjemme mot AFC Hornchurch. Denne gang hadde Thurrock endt på tredjeplass, og når de nå igjen skulle møte fjerdeplasserte AFC Hornchurch, var det altså en reprise på fjorårets playoff-semifinale som nå ventet meg denne kvelden.

Ship Lane har vært klubbens hjemmebane helt fra starten, og ligger rett bak Thurrock Hotel, med motorveien M25 som nærmeste nabo. Det var tidligere Aveley Technical College som hadde tomten her, før denne utdanningsinstitusjonen ble lagt ned på starten av 1980-årene. Det ble rustet opp til å bli dagens hotellkompleks, og daværende Purfleet FC flyttet deretter altså inn på banen. Det har skjedd saker og ting her siden den gang, og anlegget har i dag tribuner med overbygg på alle fire sider. Flottest av disse er hovedtribunen som står midt på den ene langsiden, på høyre hånd når man kommer inn. Den byr på sitteplasser i form av gule og grønne seter, og nevnte Thurrock Hotel ruver i bakgrunnen over anlegget på denne langsiden som ellers byr på hard standing.

På kortsiden ved inngangspartiet er det en ståtribune som strekker seg mesteparten av banens bredde. Denne kom på plass i 1994, og senere har man satt opp en lignende sak på motsatt kortside, der taket ikke helt når ut til den fremste av de to rekkene med gule bølgebrytere. På den andre langsiden var det lenge ståtribune under åpen himmel, men her har man nå fått på plass tak, og tribunen er i dag dessuten en blanding av stå- og sittetribune. Ship Lane er absolutt et trivelig sted å se fotball, og på min lille runde rundt anlegget hadde jeg også rukket å stikke hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin og å bla litt i baljene med gamle programmer. På vei ut derfra støtte jeg på en Dulwich Hamlet-delegasjon med det kjente fjeset Mishi i spissen, og etter en rask ordveksling var det på tide å rette oppmerksomheten mot gressmatta da spillerne var i ferd med å entre banen.

Dette var som nevnt en reprise av forrige sesongs playoff-semi, og den gang vant Hornchurch 2-0 før de noen dager senere – og med undertegnede til stede – tapte playoff-finalen borte mot Harlow Town. Det er jo som også nevnt en hel haug av klubber i dette området, men Thurrock v AFC Hornchurch må uansett kunne sies å være et lokaloppgjør. 372-bussen jeg hadde benyttet meg av tidligere ville sågar ha Hornchurch i ‘panna’ si når jeg skulle ha den tilbake etter kamp. Av andre interessante koblinger kan det nevnes at dagens viseformann hos Hornchurch, Colin McBride, var Thurrock-spiller når de i 1988 spilte sin første kamp i Isthmian League…mot nettopp Hornchurch (eller i hvert fall den tidligere utgaven av Hornchurch-klubben)! Han var også manageren som tok Thurrock opp i Conference South, og grunnen til at Thurrock et par sesonger etter slet med å erstatte spillere, var at McBride hadde forsvunnet til Hornchurch og lokket med seg store deler av spillergruppen dit.

Nå var naturligvis Thurrock ute etter hevn fra forrige sesongs playoff-semi og å utnytte hjemmebanefordelen bedre enn det de gjorde den gang, og The Fleet tok da også tidlig initiativet i kampen. Allerede etter et minutts tid måtte Urchins-keeper Sam Mott i aksjon med en god redning da Mark Onyemah fyrte løs mot gjestenes mål. I det tolvte minutt tok hjemmelaget ledelsen etter at et hjørnespark via hodet til en forsvarer havnet hos hjemmelagets venstreback, Remi Sutton, som befant seg ved straffemerket. Det luktet vel kanskje ikke mål da han med høyrefoten bredsidet ballen mot mål på volley, men ballen spratt gjennom en klynge med spillere og snek seg inn i mål. Det hele virket veldig tafatt fra gjestenes ståsted, men det sto uansett 1-0.

Regnværet hadde hittil holdt seg unna, men nå begynte det også å bøtte ned, slik at det bare var å trekke godt innunder taket på tribunen. Derfra så vi nå en kamp som virket å være preget av nervøsitet og høye skuldre, og til tross for at hjemmelaget hadde et visst spillemessig overtak, slet begge lagene med å skape noe særlig med farligheter fremover. Fleet-folket ropte på straffe da Remi Sutton igjen var involvert og dro seg inn i Hornchurch-feltet for så å bli stoppet av Nathan Cooper. Gjestene kom etter hvert litt mer med, og Martin Tuohy fikk deres beste sjanse, men under press klarte han kun å fyre av et skudd som gikk rett på Fleet-keeper Bobby Mason. Dermed gikk hjemmelaget i garderoben med ledelse 1-0, og det var nok deres manager Mark Stimson fornøyd med.

Etter å ha benyttet pausen til innkjøp av en burger, konstaterte jeg snart at det ikke ville bli enklere for bortelaget da Abs Seymour måtte kaste inn håndkledet med skade fem minutter ut i andre omgang. Hans erstatter Teddy Nesbitt ble ti minutters tid senere spilt gjennom av Tuohy, men kom for tett oppi Fleet-keeper Mason. Andre omgang var rett og slett ingen god forestilling, og da hjemmelagets Jordan Clark skjøt langt utenfor etter 70 minutter var det faktisk det nærmeste de 481 tilskuerne hadde vært entusiasme på svært lenge. Med snaut ti minutter igjen tvang dog Remi Sutton igjen frem en god redning fra Hornchurch-keeeper Mott. Gjestenes siste sjanse kom da innbytter Ross Wall flikket videre til Martin Tuohy som imidlertid ikke klarte å styre ballen i mål, og da dommeren blåste av var det derfor Thurrock som kunne juble over å ha spilt seg frem til playoff-finalen.

Der ventet vinneren av Maldon & Tiptree v Haringey Borough, og de to hadde levert en langt mer målrik kamp, for rapportene fortalte at hjemmelaget hadde vunnet 5-4. Dermed ventet bortekamp i finalen for Thurrock, men nå var det for min del snart på tide å komme seg tilbake til min base. Etter å ha tatt buss 372 til Rainham og toget de åtte minuttene derfra til Barking, bevilget jeg meg igjen en pitstop før jeg tok fatt på den siste korte etappen. Utenfor Barking stasjon ligger både The Spotted Dog og Wetherspoons-puben The Barking Dog. Jeg valgte meg førstnevnte som arena for inntak av kveldens siste pint, og hoppet deretter på Overground-toget tilbake til Woodgrange Park. Etter den korte spaserturen herfra, låste jeg meg inn og overrasket en katt som forskrekket hoppet opp fra senga mi og ut av vinduet jeg hadde latt stå åpent.

Inntrengeren hadde til alt overmål dratt med seg masse jord og møkk inn i senga mi, der den tydeligvis hadde kost seg. Det var bare å håpe at ikke flere uvedkommende ville ta seg inn fra taket på utsiden av vinduet, som ble satt mindre på gløtt. Om kveldens kamp i seg selv kanskje ikke hadde levd helt opp til forventningene, hadde det i hvert fall vært en nerve og spenning hele veien, og jeg hadde satt pris på mitt besøk ved Ship Lane. For Thurrock sin del kan jeg røpe at de fulgte opp med å kanskje noe overraskende vinne også playoff-finalen og rykke opp tilbake til Isthmian Premier etter å ha scoret kampens eneste mål lenger nordøst i Essex. For min egen del hadde jeg selvsagt en ny kamp på agendaen allerede neste dag, men turen begynte nå så smått å gå mot slutten.

English ground # 418:
Thurrock v AFC Hornchurch 1-0 (1-0)
Isthmian League Division One North Play-off Semi Final
Ship Lane, 26 April 2017
1-0 Remi Sutton (12)
Att: 481
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £2

Next game: 27.04.2017: Bewdley Town v Wellington Amateurs
Previous game: 25.04.2017: Spennymoor Town v Nantwich Town

More pics